Den Stockholms-baserte duoen Kate Boy startet opp i 2012. Deres første singel, «Northen Lights», fra samme år, ble kåret til en av årets beste låter i Norge av flere. Og under by:Larm i 2014 imponerte duoen. Det samme gjorde Kate Boy på John Dee 11. desember.

Tekst og foto: Tommy Østby

Da Kate Boy entret scenen på John Dee fredag kveld ved halv ti-tiden var salen bare halvfull. Det satte ikke noen stopper for australske Kate Akhursts og svenske Markus Dextegens catchy electropop. Duoen forførte publikum fra første strofe, som danset og sang med, med lightsticks i alle mulige farger, og fikk en musikalsk og lysmessig opplevelse som var storveis. Med andre ord: Kate Boy fyrte opp publikum denne kalde desemberkvelden i Oslo. Og de aller fleste tok som nevnt til dansefoten med en gang, og holdt det gående til «The Bitter End».

Topp lyd og lys & sammen med en glitrende duo = en magisk aften  på John Dee.

Setliste: Midnight Sun, Lion for Real, Northern Lights, Higher, Open Fire, Self Control, When I Was Young, Temporary Gold og The Way We Are.

RUNNING AWAY
PEACOCK KITC (2013)
CRISPIN GLOVER RECORDS

3

BYR OPP TIL TRØNDER-DANS // En samling av trønderske musikere har sett seg leie på Trondheims storhetstid som festmusikkhovedstad endte en gang rundt inngangen til 90-tallet. For å ta hegemoniet tilbake har de dannet Running Away og slipper nå debutskiva Peacock Kitch. De er ikke snauere enn at de sveiper innom de fleste dansevennlige sjangre som finnes i skjæringspunktet svett synthrock, lødig pønk, skakk disko, funk og søt elektropop. I tilnærmet denne rekkefølgen, og alt samtidig. Albumet er altså temmelig sjangerspraglet. Og på samme vis som påfuglens praktfulle stjert truer med å velte hele fuglen, blir den overlessede viljen til å by opp til en hvilken som helst dans ganske baktung. Det holder ikke at opptil begge de første låtene er ganske så festlige, når en god inngang ender i mas mas mas over hele linja. Og blåmandag allerede før du rekker å tenke at det holder med en utgave av Sirkus Eliassen. Noe som heldigvis kun er ett blindspor på plata, før de lar den ebbe ut i et middels hipt nachspiel. / ASLAUG OLETTE KLAUSEN

Anmeldelsen er tidligere publisert i Spirit utgave 3 2013

Aslaug Olette Klausen er frilansjournalist og medieviter.  Anmelder musikk for Spirit og Gaffa. Tilkallingsvikar i Journalisten, og skriver relativt fast for Ballade. Har vært blant annet medieovervåker og webkommunikatør. Skrev for musikkmagasinet Puls på slutten av 90-tallet.

PS Snart kommer vi med anmeldelse av trønderrockerne Stage Dolls’ årlige julekonsert på Sentrum Scene.

80-talls nostalgi kombinert med et publikum i julebordståka ble en klassisk norsk bygdefest midt i hjertet av Oslo. Et smekkfullt sentrum Scene lot sine ølmarinerte stemmebånd gurgle til tonene av “By By Johnny”, “Love Cries”, “Love Don’t Bother Me” og i ekte bygdefest ånd, “Summer of ’69”.

Tekst: Asle Tangen  Foto: Tommy Østby

Desember er en måned hvor en vind av tradisjoner blåser over hovedstadens konsertscener. Dette resulterer i at man kan se de samme banda gjøre identiske konserter hvert år på mer eller mindre de samme datoene. Andre lørdagen i desember har vært gamlegutta i Stage Dolls og Return sin kveld. Den store forskjellen i år var at Sentrum Scene var fylt til randen noe banda tydelig satte pris på.

For og gi dere litt bakgrunnsinformasjon. Stage Dolls og Return er to giganter i norsk rockehistorie. To band som har frontet rock og hårspray siden tidlig 80-tall. De har levert landeplager og låter som har boret seg inn i den norske folkesjela. Rock som er så velpolert at de bulgarske dansebandene på danskebåten har trukket dem til sitt bryst og satt låtene i sitt faste repertoar. Hvem har ikke sittet i et fuktig lag og svaiet til låter som “Sing Me a Song” eller “Hard to Say Goodbye”. Enkel melodiøs 80-talls rock som appellerer til både bestemor og barnebarn.

Return var første band ut denne kvelden. Et nesten sjokkert band entrer scenen og kastet seg inn i første låt “Change TheAttitude”. En øvelse i hvor mange ganger man kan repetere refrenget “heyheyhey lets change the attitude”. En sikker vinner på allsangfronten og publikum var ikke vanskelig og be. Lyden var ikke spesielt bra. Gitaren for lav, bassen for høy og trommene var underlig slappe. Øreproppene måtte forlate øregangene for å i det hele tatt høre bandet. Men til bandets forsvar, lyden tok seg opp etter hvert som band og lydmann skjønte hva de sto ovenfor. Et monsterkor på 1700 sanglade Osloborgere i adventsrus med tilgang til en utømmelig kilde av øl og julebrus. Det var tydelig gjennom konserten at publikum ikke var kommet for å oppdage ny musikk. Her var det ”oldis but goldis” som gjaldt. Når Return presenterte en rykende fersk låt ”Father Father” var det som om publikum så sin mulighet til og fylle opp ølglasset og smøre stemmebåndet for neste allsangsklassiker. Når vokalist Knut Erik Østgård dro frem kassegitaren og begynte og synge ”sing me a song” var det et jovialt svaiende kor på 1700 som tok over vokaljobben. Bandet ble redusert til et karaokekomp noe som helt tydelig var en fantastisk opplevelse for bandet.

I høst har vokalist Knut Erik Østgård har vært et fast innslag i de norskeTV-stuer gjennom deltagelse i NRKs eget karaoke-TVStjernekamp. Dette valgte Return og markere med et ”Return gjør ting Return ikke kan” øyeblikk. En coverversjon av 50 Cents ”Candy Shop”. Med hettegenser og hipsterhatt bega de seg ut i hip hopens verden på en måte som kun aldrende 80-talls rockere fra Hedemark kan gjøre. Etter min mening bør de holde seg til 80-talls svisker. Men for all del, for de som var på konserten grunnet Knut Erik Østegårds deltagelse i Stjernekamp var det sikkert et etterlengtet innslag. Uansett et innslag som økte bygdefest-faktoren enda et par hakk. Return sin konsert ble avsluttet med selve rosinen i pølsa, en sang deler av publikum skrek allerede før konserten begynte. Trumfkortet ”By By Johnny”. En lang passiar av allsang rundet av en fantastisk kveld for Return og banet vei for neste band og etter min mening den beste låta hele kvelden, ”Rock’n Roll Train”.

Fjorårets samarbeidslåt fungerte utmerket som en overgang til Stage Dolls. Med begge banda på scenen ble det en eksplosjon av rock’n roll og boogie. Med to band som helt tydelig liker å gjøre ting sammen ble det et deilig trøkk med et utmerket driv og masse fantastisk gitarspill. Mer av Return Dolls!

”Rock’n Roll Train” sparte publikum for en kjedelig pause mellom bandene noe som resulterte i at festen ikke stoppet opp. Stage Dolls overtok festen med klassikeren ”Love Cries”. Det var tydelig at Return hadde varmet opp både publikum og PA godt. Stage Dolls låt som en rocketrio skal låte, en ypperlig balanse mellom bass, gitar og trommer. Selv er jeg stor fan av den klassiske rocketrioen. Et basic rått lydbilde som krever mye av musikerne. For og få en rocketrio til å funke må hver enkelt være god på sitt instrument. Det er Stage Dolls så definitivt. Vokalist og gitarist Torstein Flakne er en fenomenal låtskriver og solid gitarist. Noe som gjenspeiler seg i låtkatalogen til Stage Dolls. Det skal legges til at de hadde med seg en mann på tangenter, men etter min mening hadde de klart seg utmerket uten.  Gjennom ”Love Cries” viser trønderne at formen er god. 80-talls sviskene spys ut i en dis av romklang og chorus gitarer. Publikum biter på og viser sin takknemlighet gjennom å låne ut sine stemmebånd. Selv Stage Dolls prøver seg på en ny låt, ”One Of These Days”, uten den store suksessen. Dette resulterer i at Torstein Flakne roper ut «ER DET NOEN SOM HUSKER 80-TALLET!!!», og lover at resten av kvelden skal vies til de gamle klassikerne. Med energi fra den festen som utspiller seg ute i salen buldrer bandet på med låter som “ Sorry Is All I Can Say”, “Commandos”, “Soldier Gun”, “Hard to Say Goodbye “(et av de få stedene keyboarddisten får sette sitt preg på lydbildet), “Still In Love”, ”Wings Of Steel”, ”Highway Of Life”, “Ammunition”.

Når bandet har kommet til en av sine største hiter “Love Don’t  Bother Me” er publikum så stinne av 80-talls rock fra bygdenorge at falsetten begynner å krype fram hos noen av publikummerne. Bygdefesten har nådd sitt klimaks. For og sette prikken over i’en avslutter Stage Dolls konserten ved og invitere Return tilbake til scenen for å runde av med den ultimate fylleslag-klassikeren “Summer of ‘69”. Låta et publikum i festrus ikke kan motstå. At en av trommisene er litt ute på sykkeltur bryr publikum seg fint lite om, for nå er det bare gøy. Stage Dolls og Return har levert akkurat det publikum forventet, en bygdefest i 80-talls drakt midt i julestria. Fest og morro slik rock’n roll skal være.

Return

Stage Dolls

BLEACHED
RIDE YOUR HEART (2013)
DEAD OCEANS / SECRETLY CANADIAN

3

BLEK POST-PØNK //Det var en gang, for eksempel på slutten av 70-tallet, at det å kunne tre grep holdt i massevis for å forføre massene. I hvert fall om denvisuelle innpakningen besto av nagler, hullete tøy og en dose gelatin på hodet. Eventuelt holdt det å bleke hårtustene. Søsterduoen Bleached har i hvert fall i bandnavnet fått med seg sistnevnte, samt de mytiske fortellingene om hvor lite som skal til for å gjøre rock. Resten av de meningsmettede utrykkene som utgjorde så vel den opprinnelige pønken, og deler av de påfølgende post-pønkbølgene, gir de derimot ganske blanke i. Og akkurat det kan jo kalles ganske pønk, da. Det kan man ikke med den beste godvilje si om tekster som svulmer over av drømmen om fred og kjærlighet. Borte er sjangerens rebelske energi. I stedet har man fått en salgs tre-greps-hippie-post-pønk. Ikke helt ulikt det man kjenner som støy-pop. Bare mindre interessant. Og en god porsjon plattere. Men det er vel sånn det må gå, når man får med seg innpakningen, men glemmer innholdet. /ASLAUG OLETTE KLAUSEN

Anmeldelsen er tidliger publisert i Spirit 2 2013

Aslaug Olette Klausen er frilansjournalist og medieviter. Anmelder musikk for Spirit og Gaffa. Tilkallingsvikar i Journalisten, og skriver relativt fast for Ballade. Har vært blant annet medieovervåker og webkommunikatør. Skrev for musikkmagasinet Puls på slutten av 90-tallet.

BIG K.R.I.T. «ALL MY LIFE»

(RBC Records)

4 av 6

Big K.R.I.T. leverte et av fjorårets beste album med Cadillactica, en undervurdert sørstatsklassiker som følger i sporene til Outkast og Goodie Mob. I oktober slapp han mixtapen It’s Better This Way, som hadde høydepunkter som Warren G-samarbeidet «No Static».

Og i november kom plutselig albumet All My Life ut på RBC Records (ikke Def Jam, som Big K.R.I.T. er i stallen til). Det viste seg at dette albumet bestod av gamle innspillinger som K.R.I.T. hadde gjort før han gikk til Def Jam. Sånt skaper ikke skyhøye forventninger, men jeg ble positivt overrasket over All My Life. Låtene oser av melodisk overskudd og produksjonen minner om sørstatsrap fra tiden før trap music dominerte. Da de brukte gitar på beatsa. «I Apologize» er en av de beste låtene jeg har hørt i år. Fet sørstatsaksent på vokalen, supercatchy gitarriff og et digg melodisk refreng.

Den nesten like fete «Sky Mad At Me» fortsetter i samme stil og disse låtene minner meg om et album jeg hørte mye på i 1999, Crow’s Nest av trioen Jim Crow, der blant annet Organized Noise, Mr. DJ, Jazze Pha og DJ Toomp stod bak den råe produksjonen. En av rapperne i gruppa var Polow Da Don, som mange år senere selv skulle bli en ettertraktet produsent (Pussycat Dolls, Chris Brown, Young Buck, R. Kelly, Ciara, Rich Boy etc.). Har du en tung dag, få på deg hodetelefonene og hør på»»One Of These Days».

Og mens du er i gang, sjekk ut «85» med Youngbloodz og Big Boi i samme slengen.

Jeg digger trap music, men setter pris på at Big K.R.I.T. ser tilbake. «Sky Line» er et annet høydepunkt, et kutt som gir fine Outkast-vibber.

All My Life er ikke plettfritt, «Shawty I’m On» og «Team Spirit» er to ganske corny låter, sistnevnte er i tillegg med i to forskjellige versjoner. Men de andre sporene på albumet er verdt å sjekke ut. Dette er southernplayalisticadillacmuzik.

Og hvis du ikke sjekket ut Cadillactica i fjor, så ta deg en tur til den oppdiktede planeten asap.

http://blogg.deichman.no/musikk/2014/11/13/big-k-r-i-t-cadillactica/

 
Under en tynn glasskuppel ligger et tivoli der karusellene for lengst har sluttet å snurre. Der malingen flasser av de mekaniske tivolihestene og der berg- og dalbanen knirker i sammenføyningene. Ved første øyekast et ganske trist syn, men tar du opp glasskulen og titter nærmere på den, kommer magien til liv. Et forsiktig lite rist, og karusellene begynner å snurre og virvle opp glitrende snø som skinner i alle regnbuens farger. Kaskader av fargesprakende glitter forvandler spøkelsestivoliet til et magisk eventyrland der psykedeliske vinder blåser støv og spindelvev av fiolinene og trompetene til det ensomme tivoliorkesteret.

Et lite rist på glasskulen, og orkesteret tørker vekk sine triste tårer og spiller opp til dans for knirkende karuseller. Drømmende koringer svever om kapp med glitrende snø, julebjeller og blankpussede messingtoner, og forvandler den matte glasskulen til en magisk symfoni for slitte sirkushester og andre som må feire julaften alene.

Dette er The Chairs’ andre  julesingel. To år tidligere kom  singelen «Three Days Away» som du kanskje hørte på kino, hvis du var en av dem som fikk med deg norske Mongoland. Ellers er sjansen liten for at du har fått stifte bekjentskap med låta, den lille vinylsingelen ble nemlig presset i et unnselig opplag som stort sett havnet hjemme i stua til venner og kjente av bandet.

«Tears In The Makeup»-julesingel bør du derimot ha sjanser til å få med deg, så sant du er i besittelse av en platespiller og tråler antikvariater. For også denne julelåta er kun gitt ut på vinyl, må vite. The Chairs gjør seg liksom rett og slett best i det varme, «ekte» vinyl-formatet med sin smektende retro-psykedeliske symfoni. Så det er bare å sette stiften i «Tears In The Makeup» en gang til og dukke inn i The Chairs magiske julekule.

Tekst: Marianne Jemtegård

Dette er en redigert versjon av juleanbefalingen som ble publisert på musiq.no

Foto: Ben Sand

Fysisk Format slipper plutselig en liten julesingel fra Hilma Nikolaisen i dag. En varmende liten låt med kirkeklokker og det hele, en døsig julelåtmiks av Mazzy Star, Velvet Underground og The Jesus and Mary Chain. En av mine favorittjulelåter i år.

Av: Victor Josefsen

Hilma Nikolaisen sier om låten:
«Jeg drev på med en skisse for en små-høytidelig ballade som plutselig falt like i julesangboken, på et veldig naturlig vis. Fint å skulle gå inn noe helt nytt, og i tillegg noe spesielt å dele musikken når vi nå alle er i samme julestri eller -stemning. Nå gleder jeg meg til neste års påskelåt, pinselåt osv. Det skal ikke stå på høytidelige anledninger.»

Sangen om en satellitt

Tekst: Frank Michaelsen

I høstens utgave av Deichmanbladet gjorde jeg et intervju med en av norsk romfarts grand old men, nemlig sivilingeniør og månelandingskommentator Erik Tandberg. Møtet med Tandberg fikk meg til å tenke over hvor min fascinasjon for romkappløpet på 60-tallet kommer fra. Inngangen var faktisk; poplåter.

Popmusikken har alltid latt seg inspirere av trender og samfunnsutvikling. Enten Beach Boys synger om surfing, John Lennon henter sangteksten sin direkte fra en avis, som i A Day in the Life eller McCartney synger Blackbird inspirert av kampen for borgerrettigheter.

Utforskningen av verdensrommet og vår nærmeste nabo, månen, gjorde selvsagt inntrykk på låtskriverne. Men før Bowies «Space Oddity» og Eltons «Rocket Man», ja i det hele tatt før den første månelandingen, lagde bandet The Tornados soundtracket til oppskytningen av kommunikasjonssatelitten Telstar i 1962.

Denne wacky instrumentalen har tydelig opprinnelse i shadowsmusikken fra samme tid, men får, ved hjelp av lydeffekter og et spaca melodi-instrument, et ganske futuristisk preg. Riktignok en ganske hjemmesnekret futurisme, full av synlig Gaffa-teip. Det er en sjarmerende låt.

Den mest distinkte lydeffekten på «Telstar» er den som etterlikner en stigende romrakett. Dennes tilblivelse var sann lydingeniørkunst: Man gjorde opptak av et spylende toalett som man deretter spilte av baklengs, i en lavere hastighet.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Og låten ble en slager! Det var den første britiske singelen som havnet på førsteplass i USA. Det neste britiske bandet som hoppet etter «Telstar» og klarte seg var The Beatles med «I Want to Hold Your Hand».

Joe Meek, som stod bak rom-hiten, ble dessverre aldri rik på platesalget. Dette grunnet anklager om plagiat fra den franske komponisten Jean Ledrut som mente «Telstar» liknet vel mye på noe han selv hadde skrevet for filmen Austerlitz. Søksmålet resulterte i at Meek aldri fikk royalties for platesalget. Tragedien var komplett da Meek tok livet sitt i 1967, tre uker før saken ble oppklart i hans favør. Filmen Austerlitz ble ikke vist på kino før i 1965 og man antok at Meek ikke kunne ha hørt musikken på tidspunktet da han ble stevnet i 1963.

Meeks’ selvmord fant sted, på dagen, 8 år etter at «musikken døde», nemlig 3. februar, da de unge rockehåpene Ritchie Valens, The Big Bopper og Buddy Holly døde i en flystyrt, akkurat i det karrierene skulle ta av.

Les mer om gullalderen for romfart, fortalt av en som hadde VIP-plass til det hele, nemlig Erik Tandberg, i Deichmanbladet.
Gratismagasinet får du tak i på ditt lokale bibliotek!

Her er årsoppsummeringen fra oss! God Jul og Godt Nyttår!

ÅRETS BESTE NORSKE ALBUM 2015 (Victor Josefsen, redaktør)

1. Kollwitz – Dissonance

I fjor kom video og første godlyd fra Kollwitz på nesten fem år, videoen til låta «Horisont», hentet fra Kollwitz andre album «Dissonance».

Basisen er mørk konsentrert energi, klaustrofobisk, men samtidig forløsende, kaotisk, men samtidig musikalsk.

Selv om ikke alle låtene er «der oppe» sammen med «Horizon»,  innehar Bodø-gruppa en intensitet og (ur)kraft få band  toucher. I Norge, kanskje bare Årabrot , Shevils og noen andre.

2. The Good The Bad and The Zugly – Hadeland Hardcore

The Good The Bad & The Zuglys forrige album «Anti World Music» kapret 2.plassen i 2013. Det samme gjør oppfølgeren «Hadeland Hardcore» i år.

«Hadeland Hardcore» er den norske skiva jeg har spilt mest  i  2015 (sammen med Hiawata!s «The Darkside»).

Skiva kunne like så godt tronet øverst. Musikk etter mitt hjerte, gammel Turbonegro og Anal Babes fan som jeg. Mer hardcore i The Good The Bad & The Zugly. PS Hiawata!-skiva kom i fjor.

3. Caddy – The Better End

Årets store norske og gledelige overraskelse på Kritikertoppen 2015 er norske Caddy. Les min anmeldelse av skiva.

Det merkes kjapt at det lagt mye arbeid i «The Better End». Det er en gjennomarbeidet plate, alt er utmerket utført, der detaljene, som tamoburiner og det hele, er finstemt i forhold til hverandre. Soundet er melodiøs, og har samtidig, la meg si, pondus.

Caddys «The Better End» inneholder noen av de fineste poplåtene her i landet, i 2015, sammen med f.eks. The Loch Ness Mouses «Warm Circuitry».

4. Maribel - Dirty/Clean

Maribel har holdt det gående i ca. 6 år, med utskiftninger i besetningen og stilvariasjoner, og holder fortsatt koken med deres tredje album. Det som skiller denne skiva» fra de foregående er bruken av samples/beats.

Ved første ørekast låter det nesten uferdig og skisseaktig ut, men gi den tid. Maribel har skrudd i hop et stemningsfullt album med mange produksjonsfinesser. Disig flimmer og varm-mørke skygger flakker fram og tilbake over det hele, vel, på «Colibri» beveger de seg inn i renskåret rytmisk pop-land, helt greit.

Carmen Villain har en særegen stemme som Maribel har benyttet seg av på flere spor på skiva. En perfekt combo som utfyller hverandre. Mystikken, som kjennetegnet Carmen Villains «Sleeper» fra 2013, er på ingen måte kastet på sjøen, tvert i mot. «Det er røde roser innpakket i sort lateks, duften av piker i blomsterstenket bensin», slik beskrev Maribel uttrykket sitt tidligere, og de ordene passer enda bedre nå med Carmen med på laget.

5. The Dogs – Black Chameleon Prayer

Jeg har fått samme forhold til The Dogs som jeg hadde(har) til band som The Cosmic Dropouts, The Lust-O-Rama osv. Kristopher Schau lager den beste musikken etter fylte 40. Det er håp for oss alle.

The Dogs har sluppet smakebiter fra sitt kommende album som slippes i allerede i januar. «Are You With Him Now» er omtrent i samme leia som «Stay Away From Her» og Anything «You Don’t Regret» fra «Black Chameleon Prayer»: Kontant, drivende og seig (i positiv forstand) 60s garasjerock i kombinasjon med melodiøs (power)pop.

Apropos melodiøs (power)pop, sjekk det franske navnebrorbandet Dogs og særlig skiva «Legendary Lovers», med låter som «Little Johnny Jet» og «I’m Just Losing That Girl», fra 1983.

6. Shevils  – The White Sea

Shevils viser at de eldste fortsatt er eldst når det gjelder norsk hardcore om dagen (nesten-sitat, Rune Aas).

I likhet med Kollwitz er Shevils egenrådige og full av «gørr». Tidvis mikser de det melodiøse med det harde , I like, og Voldrønnings sjelevrengende vokal er det klasse over.

Dette er oppfølgeren til «Lost In Tartarus» som havnet på 8. plass i 2013. Det ble 6. plass i år, altså.

Shevils’ «One Tousand Years» kom for øvrig på  bronsjeplass, på «Årest beste norske låt»-lista mi. Det tungt-bitende grunnrisset og «rett frem»-fengende-passasjene er mer i likevekt enn tidligere, og dynamikken som oppstår mellom de to polene gjør dette til en ny Shevils-favoritt.

7. Línt – Then They Came For Us

Jeg oppdaget Línt (da ukjente) på by:Larm for to år siden.

Post/støyrockkvintetten henter inspirasjon fra storheter som Godspeed You! Black Emperor, Mogwai og Sigur Rós. Et av varemerkene til sistnevnte er englesangen til Jónsi Birgisson, som er alltid nærværende i uttrykket deres. Det samme med de sfæriske låtene som ofte bygger seg opp mot klimaks. Omtrent samme karakteristikk kan man gi Línt.

Liker du speiselt de siste utgivelsene til Sigur Rós, vil du like denne.

8. The Megaphonic Thrift – Sun Stare Sound

Fortsatt utforsker de sitt eget sitt eget univers av melodier og støypop/rock, nå, tidvis, mer poplåtorientert (avdempet), som i «Blister Heart», og med enda mer utfordrende sekvenser i f.eks. «The Experiment», «If You Shiver (Overload) mfl.

Som på Maribels «Dirty/Clean» flakker disig flimmer og varm-mørke skygger flakker fram og tilbake over, under og i mellom låtene.

«Sun Stare Sound» er et album som rommer mye. Ta et dypdykk The Megaphonic Thrift-universet, og du vil stadig oppleve noe nytt, og spennende.

8. Magnus Moriarty™ – In Search of the Archetype

Magnus Moriarty™ sto for en av årets konsert-høydepunkter under Musikkest.

albumet  «In Search of the Archetype» er en egenarted skive som er vasnkelig å beskrive, må høres.

Jeg anbefaler intervjuet med Marius Ergo i anledning av videopremieren til Magnus Moriarty™s «Earscapism», nummer 7 på «Årest beste norske låt»-lista mi. Her foreller han om ideen bak skiva.

10. Gold Celeste – The Glow

10.ende plassen var en kamp mellom flinkisene Gold Celeste, The Switch og Bror Forsgren. Alle 3 tar deg med på en retrofuturistisk reise (så også Magnus Moriarty™) via popsymfoni, psychpop, 60s & 70s referanser og alsken influenser. Delikat og lekkert.

Gold Celeste gikk av med seieren på grunn av den utpregede varmen i utrykket.

PS Vi  befinner vi oss strengt talt i en gråsone av habilitet, da et av medlemmene i The Switch jobber på Deichman, uansett, vi har tidligere skrevet en god del om dem før vedkommende joina gruppa, så jeg tar dem med her også.

BOBLERE

Level & Tyson - Gruesome Twosome

Lasse Passage – Stop Making Sense and Start Making Success – Vol. 3

Dråpe – Relax/Relaspe

Spurv - Skarntyde

The White Birch – The Weight of Spring

ÅRETS BESTE NORSKE LÅTER 2015

1. Kollwitz - Horizon

2. The Good Bad And The Zugly - Übermench Revisited

3. Shevils - One Thousand Year

4. The Dogs - Don´t Let Me Down

5. Ampmandens Døtre - Deg Være Ære

6. The Loch Ness Mouse - Warm Circuitry

7. Level & Tyson - Tied Up

8. Magnus Moriarty™ - Earscapism

9. The Switch – Don’t Go To Revolver

10. Anna of The North - Dreamer

BOBLERE

Jadudah – And We Fall

Electric Eye – Bless

Frivil – Fuel Me

Burning Little God - Hver natt

Death By Unga Bunga – Tell Me Why

ÅRETS BESTE NORSKE EP-ER/MINIALBUM 2015

1. Årabrot -You Bunch of Idiots

2. Shot At Dawn - Legendary

3. The Switch - We’re Fooling No One

4. Signal - Echoes

5. Løchstøer - Wastelands

6. Beacheads - Shadow of a Man b/w Get Away (7¨singel)

7. Pelicat - Pelicans and Rainbows

8.  Ampmandens Døtre / Rongeur Split - Ampmendens Døtre / Rongeur Split EP

9. Up Against The Phantom - Asteroids/ Filthy Hands/Safe Bet (ok, ikke en EP, men 3 singler)

ÅRETS BESTE UTENLANDSKE ALBUM 2015

1. Grimes - Art Angels

2. Björk - Vulnicura

3. CHVRCHES -Every Open Eye

4. Sleater Kinney - No Cities to Love

5. Courtney Barnett - Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit

6 Beat Happening - Look Around

7. Beach House – Depression Cherry

8. Beach House - Thank Your Lucky Star

9. Wire - Wire

10. The Libertines - Anthems For A Doomed Youth

ÅRETS BESTE UTENLANDSKE LÅTER 2015

1. Grimes - Kill V. Maim

2. CHVRCHES - Leave A Trace

3. Björk - Stonemilker

4. Wire - Blogging

5. Beach House - Sparks

6. Sleater Kinney - A New Wave

7. Beat Happening - Bad Seeds

8. Courtney Barret - Pedestrian at Best

9. Low - Spanish Translatio

10.  Motörhead - Victory Or Die

ÅRETS BESTE 2015 (Frank Michaelsen)

Band of Gold – Band of Gold

Big Bang-heltene Nicolai Eilertsen og Olaf Olsen allierer seg med Nina Elisabeth Nordtvedt, dytter låtene hennes gjennom sin særegne maskin og ut i andre enden får vi det jeg opplever som årets beste norske album.

Det hele er gjennomsyret av en tilbakelent popteft det er en glede å observere. Hooklinjene har en udiskutabel gjenklang fra [fyll inn ditt favoritt-tiår], ja, for det har noe tidløst over seg, dette.

Og bærer ikke omslaget noen referanser til ABBAs svanesang The Visitors?

Jonas Alaska – Younger

Altså, jeg tipper det er dette som har skjedd: Alaska har sett seg lei på å være en ung gammel, og motreagert med et mer rocka lydbilde. Litt samme transformasjon som Sondre Lerche hadde omtrent ti år tidligere. Min konklusjon lyder: collegegenser-Alaska er en kul kis.

Låtene tar for seg følelser, drama og problematikk fra en livsperiode det er naturlig å gjenkjenne som ungdomsskolen. Jeg føler meg plassert i et gloomy Fucking Åmål-land når jeg hører tekstlinjer som «I don’t have a girlfriend – No one really talks to me».

Produksjonen har en gjennomført slacker-vibb med skjønnhetsflekker på de rette stedene. Låtene er de beste Alaska har skrevet siden debuten og konserten på Rockefeller i september var et høydepunkt.

Unknown Mortal Orchestra – Multilove

«Checked into my heart and trashed it like a hotel room» må være en av årets mest velsmidde tekstlinjer.

Albumet bugner over av kvaliteter og særlig på produksjonsiden. Bandsjef Ruban Nielson maler med lyd og velger seg unike intrumentsammensetninger for hver enkelt låt.

Konserten deres på Oslo Fjord Festival i sommer var en trippy affære som som også introduserte et nytt medlem. En pianist, som med sine «gospel chops» gjorde bandets livepakke enda bedre.

Låta «Cant Keep Checking my Phone» fortjener spesiell oppmerksomhet, ikke fordi det er albumets fineste låt, men fordi den tekstmessig adresserer noe fryktelig viktig: vi er i ferd med å bli digitale zombier.

Bror Forsgren – Narcissus

Ble klar over denne luringen, først i år. Sympatiske låter, fremført av en mild mannsstemme innhyllet i en detaljrik produksjon.

Jeg er glad jeg oppdaget platen, og jeg kommer nok til å oppdage den i 2016 også.

Susanne Sundfør – Ten Love Song
Believe the hype, sa folk.

ALLE GODE TING KOMMER I TRE (Silje Ramleth)

Beste norske:

Hjerteslag – Møhlenpris Motell

Pønkere som spiller pop, poppere som spiller pønk, det er slik bandet selv beskriver dem. «Møhlenpris Motell» er et variert og tidløst album. Akkurat passe skranglete, akkurat passe polert.

Undergrünnen – Undergrunnen

De har afrobeats, de har kraut, de har frijazzrock, de har galskap – er de Haugesunds ekvivalent til Oslos Beglomeg?

Susanne Sundfør – Ten Love Songs

Dette er det norske albumet som må på lista, uansett hvor kjedelig og åpenbart det måtte være. Spesielt etter en ekstremt emosjonell konsertopplevelse på årets Øya for undertegnede. Sundfør er en mester i å produsere toner som treffer rett i følelsesregisteret.

Beste utenlandske:

Lower Dens – Escape from Evil

Dette bandet hørte jeg for første gang på Parkteatret i høst, og da var jeg solgt. Dette albumet har gått på repeat siden.

Chastity Belt – Time to Go Home

Grav deg ned i tide, men husk å ta med deg dette.

Wavves X Cloud Nothings – No Life for Me

Dette albumet var i mine ører dømt til suksess. Det er en suksess.

TOPP 5 ALBUM 2015 (Roberto Joly)

1. Jamie XX – In Colour

2. Oneohtrix Point Never – Garden of Delete

3. Floating Points – Elaenia

4. Neon Indian – VEGA Intl. Night School

5. Chemical Brothers – Born in the Echoes

FAVORITTER FRA 2015 (Katrine Judit Urke)

Her dukka det (til min store overraskelse) opp veldig mye norsk! Og det var ikke med vilje i det hele tatt. Albuma er ikke rangerte (bare alfabetiserte).
ÅRETS ALBUM

Jonas Alaska – Younger

Band of gold – Band of gold

Bror Forsgren – Narcissus

Jenny Hval – Apocalypse, girl

Hanne Kolstø – While we still have light

Sufjan Stevens – Carrie & Lowell

Susanne Sundfør – Ten love songs

The Switch – B for the Beast
(Redaktøren ba meg antyde at jeg her er noe inhabil og da tenkte jeg at det kanskje ville virke mot sin hensikt å ta med The Switch så jeg vurderte faktisk å stryke B for the Beast fra lista mi. Men det ville blitt helt feil, for dette er dritbra og det er det ikke bare jeg og andre som kjenner noen i bandet som synes: B for the Beast er med på årsoppsummeringene til blant andre Dagbladet, Dagens Næringsliv og Øyafestivalen. Nytt album er rett rundt hjørnet.)

ÅRETS LÅT

Calvin Harris – «Pray to god»
Denne har jeg hørt aller mest på i år. Det har altså vært et fint år.

Ekkolodd – «Gardintrapp»
Definitivt årets vakreste låt. Alt ved «Gardintrapp» er magisk. Eller kanskje er for eksempel astronomisk en bedre beskrivelse:

«Om du vil gi me
en stjernetrekker
ska e skru himmel’n opp for de»

2015 – Terje Haugsgjerds HEAVEN AND HELL

Favorittene i år  Chelsea Wolfe og In Gowan Ring  er innom det brutale og mer sakrale.

Wolfe henter fortsatt inspirasjon fra ulike sjangre, der årets album «Abyss er den klart tyngste skiva. Det massive inntrykket ble forsterket av å ha sett låtene live på Blå tidligere i vinter, en konsert som kjentes i jekslene, tøft!

In Gowan Ring, som kan kobles til neofolk, men som nok mer går mot psykedelisk folk, ga i år ut nydelige «The Serpent and the Dove». Hele skiva ble spilt igjennom på det som var årets konsert i den vesle St. Edmund’s Church her i Oslo. Stemningsfullt og vakkert, bra booket av Revolver. Current 93 der neste år?

Skulle gjerne listet opp debuten til Empress Of også, men det boblet ikke like mye som Champagne. Grimes har også noen strålende spor i år som «Flesh without Blood» og årets låt i «REALiTi».

ÅRETS PLATER 2015 (Geir Qviller)

1. Holly Herndon: Platform

2. Oneohtrix Point Never: Garden of delite

3. Arca: Mutant

4. Alva Noto: Xerrox, Vol. 3

5. Sufjan Stevens: Carrie & Lowell

6. Jlin: Dark energy

7. Four Tet: Morning evening

8. King Midas Sound & Fennesz: Ed. 1

9. Prurient: Frozen Niagara Falls

10.The Oh Sees: Mutilator defeated at last

FAVORITTALBUM I 2015 (Stian B. Hope)

Like sikkert som at pinnekjøttet havner på middagsbordet den 24. desember, er det klart for en ny oppsummering av året som har gått i musikkverden. Det har vært mye fint i år, og det er ekstra hyggelig å se at en del gamle helter er tilbake med sterke album. Jeg snakker ikke om Madonna, Mark Knopfler og Rod Stewart, men snarere Wilco, Blur og The Fall. Selv om jeg ikke hører så ofte på det lenger, er det ellers litt interessant å se at heavy rock veteraner som Motörhead, Iron Maiden, Slayer, Venom, Faith No More, Helloween, Scorpions, Def Leppard, Napalm Death, W.A.S.P., Queensryche, Saxon og Girlschool er ute med nytt og for det meste godt stoff i år. Ingen av dem figurerer på særlig mange andre topp 10 lister i dagspressen, men om det skyldes fordommer eller nisjetenkning får stå for deres regning.

Jeg sleit litt med hvem som skulle havne øverst i år, ble veldig glad og positivt overrasket over at Blur endelig fikk ut fingen og kom med et lenge bebudet album. The Magic Whip er det beste siden Parklife, og holder et meget høyt nivå, men har et par låter som trekker ned helheten. Den gode gamle grinebiteren Mark E. Smith har holdt det trofast gående i nærmere 40 år som frontfigur i The Fall, og selv om kvaliteten har vært varierende gjennom årene, er katalogen likevel utrolig sterk med tanke på antall utgivelser mannen står bak. I år er han uansett tilbake med årets mest suverene utenlandske album: Sub-Lingual Tablet. The Hip Priest indeed.

INTERNASJONALE:

1) The Fall – Sub-Lingual Tablet

Les også: «I just thougt they were a load of retarded irish folk singers»

2) Blur – The Magic Whip

3) Rocket from the Tombs – Black Record

4) Thee Oh Sees – Mutilator Defeated at Last

5) Wilco – Star Wars

6) Sufjan Stevens – Carrie & Lowell

7) Thåström – Den morronen

8) Dommengang – Everybody’s boogie

9) Metz – II

10) Wire – Wire

BOBLERE:

11) The Libertines – Anthems For A Doomed Youth

12) Fuzz – II

13) Daniel Norgren – Alabursy

14) Uncle Acid & The Deadbeats – The Night Creeper

15) Viet Cong – Viet Cong

NORSKE:

1) The Thing – Shake

2) Hjerteslag – Møhlenpris motell

3) Syntax TerrOrkester – Bydrifter

4) Møster! – When You Cut Into The Present

5) Elephant9 with Reine Fiske – Silver Mountain

6) Krokofant – II

7) Honningbarna – Opp de nye blanke

8) Caddy – The Better End

9) Razika – Ut til de andre

10) The Dogs – Black Chameleon Prayer

BOBLERE:

11) Erlend Ropstad – Det beste vi får til

12) Morten Abel – I fullt alvor

13) Level & Tyson – Gruesome Twosome

14) Tønes – Vindbrest

15) Fjorden Baby! – Oh Yeah!

ÅRETS ALBUM  2015 (Lars Junge)

Norske:

1. Bror Forsgren. «Narcissus».

2. Dråpe. «Relax/Relapse».

3. Gold Celeste. «The Glow»

4. Band of Gold. «Band of Gold».

5. Jaga Jazzist. «Starfire».

6. Maria Due. «Lucky Fish».

7. Undergrünnen. «Undergrunnen».

8. Fjorden Baby. «Oh Yeah!»

9. Andre Bratten. «Gode».

10. Skatebård. «CDIII».

Utenlandske:

1. Marker Starling. «Rosy Maze».

2. C. Duncan. «Architect».

3. Tame Impala. «Currents».

4. Jamie Woon. «Making Time».

5. Vinyl Williams. «Into».

6. Deerhunter. «Fading Frontier».

7. George Fitzgerald. «Fading Love».

8. Julia Holter. «Have You In My Wilderness».

9. Nils Frahm. «Solo».

10. Vetiver. «Current Carry».

Boblere:

1. Kamasi Washington. «The Epic».

2. Wax Stag. «II».

3. Floating Points. «Elaenia».

4. The Bad Plus Joshua Redman. «Joshua Redman».

5. Ducktails. «St. Catherine».

6. Jessica Pratt. «On Your Own Love Again».

7. Jim O´Rourke. «Simple Songs».

8. Sun Kil Moon. «Universal Themes».

9. Colleen. «Captain of None».

10. J Fernandez. «Many Levels of Laughter».

ÅRETS BESTE (Kristian Reppesgård)

Gnaw Their Tongues “Abyss of longing Throats”

“Abyss of longing Throats” er plata du setter på når du har behov for å avslutte festen tidlig eller skremme livsskiten ut av håpefulle barn som ringer på døren din på halloween. Enmannsforetaket GTT spiller hardtslående, industriell og kaotisk metall, og virker like inspirert av tidlig 80-talls Laibach og Swans som horrorsoundtracks, funeral doom og BM. Alt i alt en mørk, vond og truende jævel av en plate fra Gnaw Their Tongues. Også verdt å sjekke ut: Dragged into Sunlight/Gnaw their Tongues split “N.V.” (2015). Begge bandene spiller på Vulkan Arena 17. januar.

Will Haven “Open the Mind to Discomfort”

Fem sludgy, nedstemte låter bundet sammen av ambient lydlandskaper. Overraskende atmosfærisk til Will Haven å være. Lydbildet krevde litt tilvenning for min del, men etter dette er “Open the Mind..” et helstøpt album som kan gå på repeat i timevis. Debuten “El Diablo” (1997) har alltid vært min WH-favoritt, men etter 15 år må den faktisk vike.

Brothers of the sonic Cloth – s/t

Som gammel Neurosis fan gjør det litt vondt å innse dette, men jeg synes det mest interessante med bandet etter “Through Silver in Blood” (1996) er Neurot Recordings, bandets egen label. Labelen har kapret band som Dark Buddha Rising, Ufomammut og Yob (“Clearing the Path to Ascend” – fjorårets beste?), og tidlig i år slapp labelen omsider Brothers of the Sonic Cloths debutalbum. Tremannsbandet med Tad-vokalist Tad Doyle i spissen ga ut sin første demo i 2009, og først nå i 2015 har altså debutalbumet sett dagens lys. Fra übercatchy “Lava” til massive og seige “Empires of Dust”, Doyle & co leverer en solid debut som virkelig hører hjemme på Neurot Recordings.

Chelsea Wolfe “Abyss”

Jeg er så svak for Chelsea Wolfes stemme at hun kunne sunget om hva som helst og fortsatt truffet noe i meg. Det gjennomgående temaet på “Abyss” er imidlertid ikke “hva som helst”, men søvnparalyse, en tilstand Chelsea Wolfe har slitt med i mange år. Sammenlignet med tidligere album er tempoet skrudd ned, overdrivepedalene skrudd opp, låtene er mørkere og Chelsea har mer nerve i stemmen enn noensinne. Noen svake låter har blitt sneket med på plata, men spor som “Carrion Flowers”, “Iron Moon” og “After the Fall” kompanserer i massevis.

Kammarheit “The Nest”

Dark ambient labelen Cryo Chamber spyr ut så mange utgivelser i året at jeg er sikker på at labelsjef Simon Heath mister oversikten selv noen ganger. Godt er det da at enkelte artister på labelen skiller seg ut fra mengden. Svenske Kammarheit innfrir alltid, “The Nest” intet unntak. Der mange andre artister i sjangeren har en tendens til å lage ren meditativ ambient har Kammarheit alltid det ekstra elementet til stede i lydlandskapene. “The Nest” har noe herlig forstyrrende over seg. Den lange disharmoniske feedbacken eller den buldrende bassen er aldri langt unna. Perfekt soundtrack til en kveldstur i skogen.

Cat’s Eyes “The Duke of Burgundy”

Hyggelig, men melankolsk (hyggankolsk?) soundtrack fra Cat’s Eyes. Jeg har ikke sett “The Duke..”, men i følge IMDB møter vi en kvinne som studerer møll og sommerfugler mens hun tester ut grensene med elskeren sin. Dømt ut ifra musikken har de det riktig så fint, men trist. Med en salig blanding av akustiske instrumenter, samples og effektprosessering møter vi de samme temaene i variasjoner. Nostalgisk orkesterpop for film vil kanskje være en grei beskrivelse. Låtene høres virkelig ikke 2015 ut, dette soundtracket kunne like gjerne vært gitt ut i Frankrike på 70-tallet. Mens jeg skrev denne listen publiserte bandet nyheten om at de nettopp hadde vunnet European Film Award for beste soundtrack. Litt av et sammentreff! Jeg lette forgjeves etter andre nominerte på arrangørens websider, men – pris er pris! Vel fortjent.

Nils Frahm “Music from the motion picture Victoria”

Nydelig, lavmælt filmmusikk fra pianist/vintage synthfantast Nils Frahm. Soundtracket kan minne om en litt mindre dyster utgave av dommedagsjazzerne i Bohren & der Club of Gore. Ikke dermed sagt at “Victoria” er en lystig affære, men det sier mest om Bohren & der Club of Gore. Sporene med DJ Koze og Deichkind kan med fordel skippes for en.. litt mer helhetlig opplevelse.

Beach House “Depression Cherry”/”Thank your lucky Stars”

Hele to album fra Beach House i år. Beach House eier virkelig ikke hemninger når det kommer til instrumentbruk, og kan få hvilket som helst 80-talls Casio-keyboard til å låte kult. Legg til litt slidegitar, Victoria Legrands alltid hjertevarmende stemme samt en og annen gitarvegg med typisk 90-talls shoegazelyd, og Beach House har vinneroppskriften på gode album. Perfekt høstmusikk.

Evangelist – Evangelist

Evangelist var samarbeidsprosjektet til Toydrum og Gavin Clark. Clark døde av hjertefeil i februar, så dette er dessverre det eneste Evangelist-albumet vi får høre. “He had the voice of an angel that’s been up all night”, skrev John Niven, som i sin tid ga Clarks band Sunhouse platekontrakt. Hadde jeg ikke lest dette sitatet ville jeg sannsynligvis aldri sjekket ut plata. Og hadde ikke den første låta jeg hørte vært “Never feel this young” ville jeg kanskje ikke gitt plata en full gjennomlytting. Vel vitende om at dette er det siste vi hører fra avdøde Clark var første gjennomlytting en opplevelse som gjorde inntrykk. Gitardrevet smådunkel pop med nerve.

Abigail Williams “The Accuser”

Kommer ikke i nærheten av “Becoming” (2012), men har sine sterke øyeblikk. Hypnotisk og stemningsfull BM i det ene øyeblikket, før de i neste øyeblikk nesten høres ut som en blanding av Fields of the Nephilim og Def Leppard. Fields of the Leppard? Def Nephilim? Uansett en fin plate.

ÅRETS BESTE ALBUM 2015 (Tor Åge Naper)

1. Alabama Shakes – Sound & Color

2. Gaz Coombes – Matador

3. Courtney Barnett – Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit

4. The Libertines – Anthems for Doomed Youth

5. Low – Ones and Sixes

6 Laura Marling – Short Movie

7. F.F.S – FFS

8. Sleater-Kinney – No Cities to Love

9. Lower Dens – Escape from Evil

10. Bob Dylan – Shadows in the Night

Pluss 1: True Detective – Music From the HBO series

ÅRETS BESTE (Brage Tuflåt)

Album:

1. Eurokrjem – Beglomeg
2. Ten Love Songs – Susanne Sundfør
3. I Love You, Honeybear – Father John Misty
4. 1989 – Ryan Adams
5. The Weight of Spring – The White Birch

Sanger:

1. The Land of 1,000 Snakes III/IV: The Land/The Snakes – Beglomeg
2. True Affection – Father John Misty
3. Memorial - Susanne Sundfør
4. Älgen – Amason
5. Lamentation – The White Birch
6. Style - Ryan Adams
7. Huarache Lights - Hot Chip
8. Skallen - Spectral Haze og Tusmørke
9. Storm Coming Down – The Devil and The Almighty Blues
10. That’s Life, tho (almost hate to say) – Kurt Vile

CA. TI ALBUM PLUSS FEM LÅTER (Rolf Andersen)

Ghost – Meliora

Et bortimot perfekt album. Hvert riff, hvert break, hver bridge… alt er så ufattelig godt arrangert og orkestrert. Aldri før har satanistisk soft metal hørtes bedre ut.

Uncle Acid & The Deadbeat – The Night Creeper

Uncle Acid treffer balansen mellom riff inspirert av tidlig heavy metal på den ene siden og vokal fra 60-tallets psykedeliske popmusikk på den andre perfekt på årets skive. De leverte også en av årets absolutt beste konserter på Vulcan.

Mikal Cronin – MCIII

Av og til holder det å skrive veldig gode låter og å spille dem inn. Takk, Mikal. Fortsett med det.

King Gizzard & The Lizard Wizard – Quarters / Paper Mâché Dream Balloon

Nytt år, to nye album fra KG&TLW. Visstnok er de bare musikalske ventepølser mens bandet jobber med det neste. Må jeg velge bare ett? Jeg nekter!

Courtney Barnett – Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit

Noen ganger bare sitter jeg og hører på Courtney Barnett.

+5

Beglomeg – Eurokrjem

The Bevis Frond – Example 22

Sleaford Mods – Key Markets

The Switch – B for The Beast

Kadavar – Berlin

TOPP TI UTGIVELSER I 2015 (Erlend Lyngstad, Kvamkollektivet)

Future – DS2

Med «DS2» understreket Future på ekte at han er en av vår tids viktigste rappere. Helt siden han slo gjennom har han prega hiphop-lydbildet overalt (i en positiv retning), og det er mildt sagt imponerende å lage såpass hard musikk som appellerer til så mange som Future gjør. Å kunne levere tunge bangers med popverdi av dette kaliberet er en genistrek.

Maya Vik – Beyond the Basics

Maya Vik er en av de feteste artistene vi har i norsk musikk, noe som blir klarere og klarere gjennom «Beyond the Basics.» «Y.M.D (Young Michael Douglas)» er en av de feteste låtene i år uansett sjanger (og ikke minst video). Maya synger som en engel, og lydbildet jeg ikke helt greier å definere er rett og slett dødskult og vanvittig gjennomført.

Pusha T – King Push – Darkest Before Dawn: The Prelude

Da «Untouchable»-singelen droppa 12. november sank ikke akkurat forventningene til Pusha Ts andre studioalbum. Og det innfrir. Pusha er en av de feteste kisene i hele kulturen, og som en av undertegnedes favoritter i lang tid fortjener han å bli plassert i en topp 10 liste allerede nå, selv om albumet i skrivende stund kun har vært ute i 3 dager. Dødsfett, enkelt og greit.

Young Thug – Barter 6

«Barter 6» er grunnen til at alle i kåken min, alle i blokka mi, og helt sikkert alle i hele gata mi, er dritlei av Young Thug. Det er helt ærlig ikke en eneste låt av alle 13 som ikke har replay-verdi. Young Thug har en majestetisk evne til å lage fengende hooks, og er den mest spennende og særegne rapperen i hele sjangeren på over 10 år. Ikke minst er han kongen av å velge giftige beats. Med gjester som Birdman, Young Dolph, Jacquees, Yak Gotti, Duke og ikke minst legenden Boosie Badazz, er det her noe du burde, og skal sjekke ut.

Fetty Wap – Fetty Wap

Det er vanskelig å snakke om rap i år uten å komme innom Fetty Wap. Årets største hitmaskin. Og med god grunn. Det tok helt vanvittig lang tid å bli lang av Trap Queen, men nå har det jo tross alt skjedd, så da er det godt at han ga oss 19 andre låter å synge til. Og vi gleder oss til mer. 

Oral Bee – Putter Det Ned 4ever

Nå befinner vi oss strengt talt i en gråsone av habilitet, da undertegnede og resten av Kvamkollektivet har hatt æren av å jobbe med Oral Bee, norsk raps mest særegne karakterrapper, med et talent så åpenbart at det er på høy tid kompis endelig har fått en superfortjent oppsving siste årene. Uansett det rapalbumet fra Norge som har blitt mest spilt i klikken min i år, og for folk som har hatt hooket til «Theme from Heistadmoen» på hjernen siden de var drittunger er det veldig stas å se at Beezy begynner å nå ut til massene. For øvrig er «Tennis» mest sannsynlig den beste sommerlåten som eksisterer i norsk hiphop.

Jody HiGHROLLER – Trench Coat Towers 

Det fremstår kanskje litt useriøst å ha med en 4-spors EP av RiFF RAFF på en topp ti liste, men Riff/Jody har fremdeles evnen til å lage hooks og catchphraser som gnager seg inn i hjernebarken din, over enkle og tunge trapbeats. Sett på «Smile» – prøv å ikke nikke hodet til det her. 

Stunt Taylor – Stunt’n On Turbo

Stunt Taylor er sikkert ukjent for de fleste, men om du setter deg inn i rapscenen fra Chicago og lytter til litt bop er det her fort en kar du må innom. Det her er egentlig så enkelt som du får det, med eurodance-synthriff over 808 trommer, dødsrepetive hooks, og selvfølgelig masse masse autotune. Men shit, så fengende det er. 

Slug Christ – God Is Under The Porch Where The Dog Died

Her begynner vi å snakke rap for spesielt interesserte. Om du er gira på å høre og føle noe nytt, anbefales det å sette deg inn i livet til denne hvite skitne hipster-hillbillien med åpenbare narkotikaproblemer. Sett på «Honja» når du er i et mørkt humør og fortell meg at det her ikke er fett. Seriøst. Slug Christ for prez.

Susanne Sundfør – Ten Love Songs

For en artist, og for et album. «Kamikaze» er den beste låten fra Norge i år. Hadde denne listen vært rangert fra min side er det vanskelig å tenke seg at «Ten Love Songs» ikke var på førstepallen. Ren musikalsk nytelse.

Erlend Lyngstad er en norsk musikkprodusent og journalist fra Molde, og har sammen med sine to allierte i Kvamkollektivet laget musikk sammen med flere tungvektere i norsk rap. Både P3 og Aftenposten har anerkjent kollektivet som noen av landets mest spennende og lovende hiphopprodusenter akkurat nå.

TOPP 10 ALBUM 2015 (Anders «Oral Bee» Smedstad)

1. Scarface/Deeply Rooted

2. Dr. Dre/Compton

3.  K. Camp/Only Way Is Up

4. Big K.R.I.T./All My Life

5.Future/DS2

6. Juicy J/Blue Dream And Lean 2 (mixtape)

7. The Game/The Documentary 2

8. Berner & The Jacka/Drought Season 3

9. Ty Dolla $ign/Free TC

10. R. Kelly/The Buffet

Boblere:
Drake/If You’re Reading This It’s Too Late
Maya Vik/Beyond The Basics
Rick Ross/Black Market
Miguel/Wildheart
Chris Brown & Tyga/Fan Of A Fan

Flere av albumene på årsoppsummeringen kan du låne på biblioteket.

Lørdag 19. desember holdt Bigbang sin etter hvert tradisjonelle førjulskonsert på Sentrum Scene i Oslo. Denne gangen hadde de gjort en ny vri hvor de stilte med en masse gjester på scenen. Av gjester kan nevnes Valkyrien Allstars, Fay Wildhagen og Øystein Grenis datter Julia.

Foto: Johannes Andersen

Les også:

Big Bang på Sentrum Scene

Bigbang i storform – Oslo Spektrum

Intervju med Øystein Greni:  «Kunsten å ha det ræva – med verdighet»

Videopremiere: «Little Heart Bomb» av Big Bang

Øystein Greni forteller om: The Oslo Bowl

The Carburetors  inntok John Dee midt i julestria. La oss håpe de fortsetter med det! Til introtonene av Jussi Bjørlings versjon av “O Helga Natt” over anlegget satte The Carburetors fyr på John Dee i en duft av rock, diesel og svidd gummi. Maken til juleferievorspiel skal man lete lenge etter.

Tekst: Asle Tangen  Foto: Tommy Østby

The Carburetors er et band som har vært med å prege norsk rock de siste 15 årene med sin tempofylte, kompromissløse rock’n roll. I kjølevannet av 90-tallets scandirock har The Carburetors vært en garantist for tight drivende rock’n roll svøpt i en skandinavisk innpakning. Hvor scandirock-bandene var frontet av menn i tighte jeans, kjetting i lommeboka og Converse på bena har The Carburetors valgt og fronte de stolte tradisjonene med lær, flammer og amerikanske biler. Med sin heavy metal boogie eller ”Fast forward Rock’n Roll” som de kaller det, har de markert seg som et av de råeste og tøffeste live banda i Norge. De har revet ned konsertlokaler i inn og utland siden 2001 ved å kombinere rå rock’n roll med absolutt alle sceneshow-klisjeene man kan tenke seg. Flammer, gitarknusing, rygg mot rygg gitarsoloer, konfetti, kaste gitaren rundt halsen og splitthopp. En godtepose for øltørste Oslorockere stinne på ribbefett og akevitt.  Med 2 album i lomma siden debuten ”Pain Is Temporary, Glory Is Forever” i 2004, var denne desember kvelden på John Dee viet til utgivelsen av det nye albumet ”Laughing in the Face of Death”. Et etterlengtet album for enhver Carburetors-fan og et stappfullt John Dee var klare for en festaften med høyoktan Rock’n Roll i ekte Carburetors-stil.

Bandet som fikk æren av og varme opp publikum var The Pheromone. For meg et ukjent band fra Bø i Telemark. Med tydelige punkinspirasjoner spilte bandet bra og det låt tøft, og når du avslutter konserten med ”Blitzkrieg Bop” av The Ramones, er du garantert full jubel og allsang fra hele salen. En god support for The Carburetors.

Med sceneteppet dratt for og med en dirrende spenning i lokalet starter The Carburetors konserten med Jussi Bjørlings versjon av «O Helga Natt» over anlegget. En illusjon av at en kjedelig julekonsert er på gang blir fort knust når sceneteppet glir fra og vi skimter 5 lærkledde menn i det sterke motlyset. I klassisk The Carburetors-stil med ryggen mot publikum smeller bandet i gang med «Burning Rubber». Eddie Guz trer frem, plasserer seg ytterst på scenen og med det ene benet på monitoren banker han musikken inn i skallen på publikum. Det var helt tydelig fra første låt at The Carburetors og publikum var klare for å gi alt i et ellers så juledøsig Oslo. I en orgie av gitar-riffing, ”fistbumping” og dundrende bass griper de tak i publikum og klemmer til. Dette var konserten hvor det ikke skulle ikke spares på noe.

John Dee er en av de bedre konsertscenene i Oslo. Med en kapasitet på 400 gir John Dee en mulighet for en intim og god konsertopplevelse for både band og publikum. Med to strålende gitarister i Kai Kid og Stian Krogh leverer The Carburetors et riffo’rama av drivende gitarbasert rock med assosiasjoner til både heavy metal, punk og rockabilly. En perfekt mix for en intim scene som John Dee. Med sin “rett i tryne”-tilnærming til konsertene er det få dødpunkter i en Carburetors-konsert. Høyt tempo, skreddersydde scener og masse show. Hvem kan ikke like et trommepodie formet som en Chevelle med eksosrør som spyr ut røyk?

Allerede på låt nummer 2 var det klart at dette var en feiring av nytt album. Shagrath fra Dimmu Borgir entret scenen og kveldens første ferske låt ”Lords Of Thunder” spilles. Det er tydelig at bandet er komfortable med å ha nye låter i settet. Det låter fantastisk og bandet utstråler en nyfunnet energi. Denne energien overføres til klassikerne ”Don’t Touch The Flame”, ”Rock’n Roll Forever” og ”God Damn (It’s Good To Be Right)”. De nye låtene ”Hellfire” og ”The Undertaker” glir godt inn i livesettet og gir et ellers så rutinepreget, (i mangel på nytt materiale de siste årene) sett nytt liv.

Kveldens andre gjesteartist er Shot At Dawns Chris Marchand. Han skal i en tid fremover være Stian Kroghs stedfortreder mens gitaristen har pappaperm. I låten «Terrified» viser Chris seg helt klart verdig oppdraget og selv med litt feedbackproblemer er Chris en showman som passer godt inn i The Carburetors.

Pianoballaden ”(Tonight We’re Gonna) Die Like Heroes” står for kveldens litt uvanlige innslag. The Carburetors’ konserter har opp gjennom årene vært preget av låter med høyt tempo og få pauser. Med Geir Brattland bak tangentene og Eddie Guz som eneste bandmedlem på scenen gir de publikum en litt uvanlig The Carburetors-opplevelse. Noe som skaper litt dynamikk i livesettet og gjør at låtene etterpå rocker enda hardere. Dette kommer veldig tydelig fram i ”Find The Man Who Turned Water into Wine” hvor de ytterste sceneforlengelsene glir fra hverandre og scenemannskapet må trå til mens Eddie Guz står og gurgler oppå.

Tradisjonen tro får vi besøk av AC/DC i form av coverlåta ”Whole Lotta Rosie” mot slutten av konserten. Et morsomt innslag med både klassiske Bon Scott-moves og skjorteriving fra Eddie Guz og Kai Kidd. Det er tydelig at gutta har det gøy! Dette er innledningen til ”Burnout” som så ofte ellers er avslutningen på  The Carburetors’ konserter. Alle kveldens gjesteartister pluss tidligere medlemmer inntar scenen for å kore og med Kai Kidds tradisjonelle gitarknusing og Crowdsurfing er konserten over. En fantastisk kveld både for band og publikum. The Carburetors med ny skive og nyfunnet energi er noe og se opp for i 2016!

Sjekk også:

The Carburetors: Dette er blodig alvor!
Utdrag fra anmeldelse av debut-7″tommeren «Burning Rubber»

For fjerde år på rad spilte Oslo Ess opp til førjulsfest på Rockefeller (lørdag 20. desember), og i år igjen med gode venner i ryggen.

Foto: Tommy Østby

Klokka begynner å nærme seg 23.00 og konsertstart, mange begynner å trippe, og flere og flere begynner å rope på bandet, med et smil om munnen. Stemningen i salen er  god og munter. Noen minutter går, og plutselig dukker det opp noen kjente skygger bak sceneteppet. Publikum jubler av full hals når Håvard Takle Ohrs trommer ruver over anlegget. Peter Larsson drar de første strofene av godlåten «Gi meg noe dritt», salen eksploderer, og sceneteppet faller ned. Oslo Ess er i gang. Sjekk bildene.

Oslo Ess legendariske Kjøtt!
Mer Oslo Ess

For noen blir det ikke ordentlig jul, før Backstreet Girls synger den inn.
og i år igjen med gode venner i ryggen. Sjekk bildene.

 Foto: Tommy Østby

Dan Thunderbird

Bjørn Müller

Bjørn Müller, Petter Baarli, Dan Thunderbird og Paul-Ronny Angel.

Martin H-Son

Dan Thunderbird, Petter Baarli og Paul-Ronny Angel.

Petter Baarli

Petter Baarli og Bjørn Müller.

Petter Baarli og Martin H-Son.

Bjørn Müller og Pål «Krisa» Kristensen.

Bjørn Müller, Petter Baarli og Martin H-Son.

Pål «Krisa» Kristensen

Martin H-Son, Petter Baarli og Pål «Krisa» Kristensen.

Casino Steel

Petter Baarli og Honest John Plain.

Honest John Plain

Tore Bratseth, David Egeland, Phillie Obuskovic, x.

x,  Tore Bratseth, David Egeland, x, Phillie Obuskovic.

Paul-Ronny Angel, Paul Erik Vercouteren, Marcus H.Pedersen og Åsmund Stensløkken.

Casino Steel, Petter Baarli, Bjørn Müller, Dan Thunderbird og Honest John Plain.

Tore Bratseth, x, David Egeland, x, Petter Baarli, Martin H-Son, Bjørn Müller, Dan Thunderbird, Paul Erik Vercouteren, Marcus H.Pedersen, Phillie Obuskovic, Åsmund Stensløkken, x og Paul-Ronny Angel.

Phillie Obuskovic, Martin H-Son, Petter Baarli, Dan Thunderbird, Åsmund Stensløkken, Marcus H.Pedersen og Paul-Ronny Angel.

Les også:

Petter Baarli fyller 50

OLE TORJUS

AT THE BOTTOM OF A STRANGE HILL  EP (2013)

KAKAO MUSIKK / MUSIKKOPERATØRENE

5

ELEKTROKLEM // Trondheimsbaserte Ole Torjus har vært et ubeskrevet blad for undertegnede frem til nå. Men nye bekjentskaper er jo som regel stor stas, iallfall når de åpenbarer seg i form av minimalistisk elektronika med både sjel og sjarm. Hovedpersonen selv har rukket å opaprbeide seg en rimelig ålreit CV med spillejobber på blant annet Pstereo og Hovefestivalen, samt oppvarming for selveste Lindstrøm. Dette er hans første fysiske utgivelse, og jeg gleder meg allerede til fortsettelsen. Produksjonen på EP-en er sparsom, men lang ifra kjedelig. «Less ismore», var det noen som sa, og det tror jeg jammen meg Ole Torjus overhørte. Alle elementene kommer til sin rett og produksjonen er behagelig luftig. De små melodiene får tid til å sette seg og snike seg diskret under huden, og det er en sjeldent stor varme i lydbildet. EP-en føles litt som en 24 minutter lang elektronisk klem. Det hørtes strengt tatt ikke spesielt behagelig ut, men jeg tror du skjønner hva jeg mener. Innslagene av akustiske instrumenter, knirkelyder og bittelitt vokal gjør også sitt. Det er lett å høre at det  sitter et menneske bak datamaskinen OleTorjus’ musikk kommer ut av. Ifølge artisten selv er de seks låtene inspirert av høsten, og spør du meg kan «At The Bottom Gf S Strange hill» lett gjøre jobben som soundtrack til det lille som er igjen av den. / ELI VAN DER EYNDEN

Anmeldelsen er tidligere publisert i Spirit utgave 5 2013

Eli van der Eynden  har tidligere vært  musikkanmelder for Spirit, skriver/har skrevet for GAFFA, nå i NRK P3 Urørt og singer/songwriter med en hemmelig drøm om å bli rockestjerne.

Sjekk også:
By:Larm 2015: Rytmeklubben – Bangers and mash
Kaja Gunnufsen gir vekk «Faen Ta» remix av Rytmeklubben

Et magisk sted

Tekst: Frank Michaelsen

Memet «Wanna feel old?» dukker opp på Internett fra tid til annen, med hensikt å skremme vettet av oss millennials idet vi begynner å bli voksne.

Om jeg ikke akkurat fikk #denfølelsen, så var det pretty close da jeg oppdaget at det var 20 år siden skapunk-/psychpop-orkesteret No Doubt kom ut med Tragic Kingdom. Jeg fikk stor trang, og dårlig tid, til å hylle 20-åringen.

Det var på Midt i Smørøyet (selve popens budbringer for alle 10-åringer i 1996) at jeg så et innslag der No Doubt spilte deres bidrag til girl power-bevegelsen, altså «Just a Girl». På scenen var de uvanlig glade og til NRKs reporter sa de merkelige ting som at «Just a Girl» var skrevet av bassisten den gangen han var jente. Jeg humret.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Meanwhile, hjemme hos meg i 1996: Som et reklametiltak, gav Janco husstanden en utvidet kanalpakke i tremånedersperioder. Da var det høytid i heimen. Tre måneder med kanaler som MTV og VH1. Det var svimlende, det var utdannende, det var ingen grunn til å gjøre noe annet enn å følge med på tv-en. Fingeren lå også klar på fjernkontrollen i tilfelle jeg måtte sette videospilleren i opptak.

Og jeg trykket record i riktig øyeblikk. Tre sekunder før moll-arpeggioet som innleder «Don’t Speak» starter, tar bassisten Tony Kanal en bit av larve-infisert frukt og varsler det som kommer: en av nittitallets fineste break-up-låter. En definitiv home run der alt som er kult med No Doubt kolliderer i et slags, la meg få lov til å kalle det, kulturelt øyeblikk.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

I desember handler jeg albumet Tragic Kingdom på Hjem og hobby-messa på Sjølyst. Det er et typete platecover der Gwen Stefani har funnet en klassisk pin-up pose mens resten av bandet chillern i en appelsinåker. Det er liksom barnevennlig og voksent på en gang, og antageligvis en parodi på Magic Kingdom i Disneyland som også ligger i Anaheim, California der bandet kommer fra.

I videoen til «Don’t Speak» ser vi bandet fremstille en fotoshoot-situasjon der Gwen ender opp med all oppmerksomheten, til de andres irritasjon. Men på albumet Tragic Kingdom er hun den viktigste låtskriveren og det er hennes musikalske instinkt som i størst grad farger låtene. All kreativiteten skal ha vært utløst av bruddet med bassisten (han som spiser råtten frukt i starten av videoen) og mange av tekstene vitner om det.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Ellers er pophåndverket utført med stor omhu og gefühl. Hør de bredt anlagte og oppfinnsomme koringene til Gwen, der ikke en eneste søm sitter skjevt. Sjekk ut de vennlige nikkene til pophistorien i form av mellotroner og sitarer – uten at det blir påklistret og rart.

Tragic Kingdom ble sluppet midt i grungen og ble ansett som noe uhipp. Samtidig må den sies å ha holdt seg uanstendig godt, noe jeg ikke synes gjelder for 1995s helter i flanell. Til lykke med 20 årsdagen Tragic Kingdom … shit er det SÅ lenge siden!

Den 26. januar åpner Geirr Lystrup «bibliotek-året» sitt med sin 28. studioplate dikt&slikt. Platen er produsert av gitaristen Frode Berntzen på Hamar og suppleres av en omfattende turné til landets biblioteker.

Å– se de henda når a stempler poesi som jeg skal låne/Å – hør den stemmen når a smiler – trodde du var typen for krim!

Tittellåta dikt&slikt skildrer en historie om lange blikk som veksles mellom bibliotekreolene og ender i et romantisk øyeblikk ved utlånsdisken. Den er poengtert og lett å kjenne seg igjen i for alle som har vært avstandsforelsket. Selv kaller Lystrup låten og hele plata en hyllest til Folkebiblioteket som kulturelt kraftsenter og viktig folkelig møteplass.

- Vi må slå ring om biblioteket, sier Lystrup, og sørge for at det får økonomisk mulighet til å utvikle seg videre.

Geirr Lystrup har vært aktiv som visesanger siden slutten av 1960-årene, og har også markert seg som klassisk gitarist, forfatter, fornyer av tekster til norske kor og kormiljøer, og skaper av barneforestillinger på plate, scene og teater.

2016 blir bibliotek-året for Geirr Lystrup. Han har med seg sangene fra den nye plata, og det blir nok også gjenhør med eldre kjenninger som Honninghumla, Sommar i september og Egg&champagne . Turneen blir en oppfølger av de populære Kaffe og kringle-konsertene.

Foto: Paal Nilssen-Love

Okei. Jeg skulle egentlig holde meg i skinnet dette året. Lenge så det ut til at Paal ikke kom til å gi ut så mange som ti skiver i 2015, og det er vel ikke så mange der ute som er opptatt av disse platene, tenkte jeg, men der tok jeg feil! Etter at denne spalten uteble før jul, har henvendelsene vært mange, og ikke bare av det hyggelige slaget, når sant skal sies. E-postklienten knelte allerede i romjula, og mobilen har vibrert som en duracellkanin på speed. På nyåret begynte brevene å komme, altså gammeldagse brev i postkassa. Først tenkte jeg at det var stas, for det er jo ikke så ofte man får ordentlige brev lenger, men så la jeg merke til at navn og adresse var skrevet med bokstaver klippet ut av avisa … så altså, etter utallige oppfordringer – her er årets 10 beste skiver med Paal Nilssen-Love:

1. The Thing: Shake  (Trost/The Thing, 2015)   

Etter 15 år sammen er verdens råeste og mest kompromissløse jazztrio fortsatt ikke på nedtur. Mats Gustafsson rauter i saksofonen der andre blåser. Ingebrigt (Håker Flaten) og Paal er til sammen et kontinuerlig buldrende tordenvær som spruter gnister og kulelyn all over the place. Denne skiva er helt der oppe sammen med Bag it!. Vi ses på Victoria 11. mars!

2. Vandermark/Nilssen-Love:  The lions have eaten one of the guards  (Audiographic, 2015)

Paal & Ken i kjent og kjær høyenergisk stil. Skyhøy standard. Full utblåsing. Tittelen sier det meste. Har de noensinne vært bedre? Jeg er ikke sikker.

3. Yagi/McPhee/Nilssen-Love/Marhaug:  Soul stream  (PNL, 2015)

Spennende uortodoks besetning: Koto (japansk strengeinstrument), trompet/sax, trommer og elektronikk. Michiyo Yagi (koto) legger mye av premissene med sitt rytmiske, repeterende og klangfulle spill. Paal er en mer tilbakeholden trommeslager her, samtidig som han smakfullt er med på å farge- og klanglegge, samt drive musikken framover. Det er i det hele tatt en oppvisning i lyttende musikalitet fra hele gjengen her. Meditativt, uten at det blir monotont.

4. Large Unit:  Rio fun

Paals nye hovedprosjekt i stadig utvikling. Spennende på plate, men MÅ oppleves live for fullt utbytte! Konserten på Victoria i august (under Oslo jazzfestival) var antagelig årets største konsertopplevelse. Du var selvfølgelig der.

5. Large Unit:  2015
Lekker fotobok som dokumenterer 2015-turnéene, inkl. 2 CD’er liveopptak.

6. Nilssen-Love: News from the junk yard
Herlig sær soloskive for spesielt interesserte. Oss.

7. Yagi/Nilssen-Love/Marhaug: Angular mass

8. Nilssen-Love/Solberg + Beresford:  Blow out!

9. McPhee/Nilssen-Love: Candy  (7 CD!)

Litt overveldende. Noen ganger kan det simpelthen bli for mye godteri.

10. Brötzmann/Swell/Nilssen-Love:  Krakow nights

————————————————————————————————–

Håper jeg nå kan bevege meg trygt utendørs igjen. Ha et fritt nytt år alle sammen!

Paal Nilssen-Love (foto: Rune Mortensen)

http://paalnilssen-love.com

Å oppleve Dead Can Dance i ruinene til et romersk amfiteater plassert oppi fjellene utenfor Firenze er nok fortsatt en av mine favorittkonserter. Musikken fikk følge av lyn i det fjerne og ildfluer summende rundt i mørket.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Gruppen var et sentralt band på 4AD-labelen. De tok det drømmeaktige videre, og blandet inn andre musikalske påvirkninger fra ulike tidsperioder og områder, alt fra Midtøsten til middelalderen. Som med Elizabeth Frasers vokal, i et annet sentralt 4AD-band, Cocteau Twins, er vokalen det unike; stemmene til Brendan Perry (som kanskje høres enda bedre ut nå) og særlig Lisa Gerrard. Selv om man ikke kjenner til Dead Can Dance har man nok hørt stemmen hennes tidligere, spesielt gjennom diverse filmmusikk, som for eksempel Gladiator.

Bandets mest aktive periode var fra midten av 80-tallet til begynnelsen av 90-tallet, med Spleen and Ideal, Within the Realm of a Dying Sun og Into the Labyrinth som mulige innganger. Men hele denne perioden er glimrende, så kanskje er en samling som A Passage in Time eller Wake den beste innføringen for en nybegynner. Bandet ble etter hvert ble oppløst, fra 1998. Det videre soloarbeidet til Perry og Gerrard er vel verdt å sjekke ut, bl.a. The Mirror Pool. Gruppa har blitt gjenforent i ulike perioder i etterkant og har gitt ut noe nytt materiale.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Live/intervju-filmen Towards the Withinn fra 1994 er også verdt å sjekke ut, den gir et innblikk i tankegangen til bandet, f.eks. det å bruke et eget språk i sangene. Noe blir litt vel hippie for meg, men filmen har også flotte liveopptak, desverre må man her nøye seg med albumversjonen av Cantara:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Selv om Dead Can Dances musikk er rimelig unik, anbefaler jeg også en liknende artist i nyklassiske Jocelyn Pook, kan hende er best kjent for arbeidet med Stanley Kubrick i Eyes Wide Shut. Musikken kan beskrives som ambient klassisk der Pook tar i bruk ulike stemmer tilpasset sangene, slik det gjøres på albumet Flood.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Les også:

Roskilde 2013: Dead Can Dance er fortsatt relevante Foto: Stian Schløsser Møller

Dyp drømmepop fra 4AD

Foto: Johannes Andersen

Sjekk også:
Unni Wilhelmsen på Rockefeller

Nytt år, nye muligheter. Nå som årstiden er på sitt minst sjarmerende er det bare er en ting å gjøre: sitte foran rørforsterkeren og varme hendene i påvente av nye plater. Her er en (langt fra komplett) oversikt av noen spennende utgivelser som skal komme utover vinteren/våren 2016. I tillegg en liste uten fastspikrede datoer, men som skal tikke inn i løpet av året, såfremt de kreative saftene får renne fritt. Mange gamle helter står klare med nytt materiale for første gang på årevis.

8. januar

David Bowie «Blackstar» (Columbia/Sony)

Det er allerede gått tre år siden hans forrige plate, «The Next Day», og tidlige anmeldelser av «Blackstar» hevder at dette er Bowies mest ekstreme plate noensinne, og at dette er så langt vekk fra popmusikken som han noen gang har vært. Platen er dog produsert av Tony Visconti som har samarbeidet med Bowie siden Space Oddity (1969), så noe blir nok gjenkjennelig. Platen slippes altså på David Bowies bursdag, 8. januar (han fyller 69).

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Villagers «Where Have You Been All My Life?» (Domino)

Dette irske folk/pop/kammerpop-orkesteret har fått mange fans med sin intrikate musikk. Villagers kan kanskje låte som en mindre glatt/kommers utgave av Mumford & Sons.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

22. januar

Eleanor Friedberger “New View” (Frenchkiss Records)

Pitchfork-favoritten Friedberger har blitt definert som en fusjon av Patti Smith og Stephen Malkmus. Smart, rufsete og kompleks altså, akkurat slik vi liker det.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Half Japanese “Perfect” (Joyful Noise)

Tideligere utgitt på (blant andre) Alternative Tentacles, Drag City og K Records. Bandet ble startet av brødrene Jad og David Fair og har rykte på seg for å være en av de mest uprofesjonelle bandene i historien. De var aldri opptatt av teknikk eller å stemme gitarene. Innspillingene var de reneste takras, men låt selvsagt sjukt sjarmerende. De låter stadig som et takras!

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Mystery Jets “Curve of the Earth” (Caroline)

Disse britene er kjent for å hylle Syd Barrett og har holdt det gående siden 90-tallet med sin eklektiske pop-psykedelia. Nå er det fire år siden de forrige gang de gav ut et helt album.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Suede “Night Thoughts” (Rhino)

Suede har også holdt det gående siden britpop var et aktuelt tema. Dette er deres syvende album, om man ser bort fra live-platen «Royal Albert Hall: 24 March 2010» som kom ut i 2014. Suede spiller på Sentrum Scene 2. februar (2016).

Klikk her for at se den integrerte videoen.

The Besnard Lakes “A Coliseum Complex Museum” (Jagjaguwar)

Kanadiske Besnard Lakes har blitt sammenlignet med The Arcade Fire av flere årsaker. A: fordi de kommer fra Montreal, og B: de blir ledet av et ektepar. Musikalsk har de kanskje mer til felles med et annet kanadisk band, Broken Social Scene, selv om de kanskje ikke er fult så eksperimentelle i uttrykket. The Besnard Lakes er dog alltid i utvikling fra plate til plate, og førstesingelen låter finfint.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Tindersticks “The Waiting Room” (City Slang)

Britiske Tindersticks er for veteraner å regne nå som de kommer med sin 16. utgivelse (liveplater og soundtrack medregnet). Vokalist Stuart Staples barytonvokal enten elsker eller hater man.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Tortoise “The Catastrophist” (Thrill Jockey)

Tortoise er en annen levning fra 90-tallet som kommer med ny plate i år. De satte postrock på kartet for menigmann. Nå er det allerede seks år siden «Beacons of Ancestorship». Denne synth-tunge singelen er mildt sagt lovende.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Ulver «ATGCLVLSSCAP» (House of Mythology)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

5. februar

DIIV “Is The Is Are” (Captured Tracks)

Beach Fossils-avhopperen Zachary Cole Smiths nye band låter enda bedre enn utgangspunktet selv om inspirasjonskildene tydeligvis er de samme: britisk 80-talls pop/rock ala Felt. Dvs. uptempo trommer, flere lag med clean gitar og flere melodilinjer oppå hverandre. Dette blir muligens en av årets beste plater. (Singlene tyder i alle fall på det).

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Field Music “Commontime” (Memphis Industries)

Det beste bandet fra Sunderland, Field Music, (noen tør kanskje påstå at Bryan Ferry og Roxy Music er noe viktigere historisk sett, men det får så være) kommer endelig med sin første skikkelige utgivelse siden «Plumb» i 2012 ­– dersom man ser bort fra soundtracket «Music for Drifters» som kom i fjor. Brødrene Peter og David Brewis esoteriske, kalkulerende musikk med koringer og aparte takter (sjelden flat 4) er strengt tatt bare tiltalende for en smal gruppe avvikere, men for dem (oss) er Field Music usedvanlig stimulerende. Mer skolert pop enn prog, på en god måte.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

19. februar

Animal Collective “Painting With Animal Collective” (Domino)

Apropos koringer og aparte takter så er jo ikke Animal Collective fremmede for å lefle med den slags heller. «Merriweather Post Pavilion» ble kåret til årets album i 2009 av Pitchfork.com. Bandmedlem Noah Benjamin Lennox sitt soloprosjekt, Panda Bear, har også blitt kåret til årets album av Pitchfork, da for «Person Pitch» i 2007. Lennox var også en av bidragsyterne på Daft Punks mesterverk «Random Access Memory» i 2013. Tiden har muligens løpt fra Animal Collectives mektige lydbilde, men vi får se hva de har kokt i hop denne gang.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Jesu/Sun Kil Moon “Jesu/Sun Kil Moon” (Caldo Verde Records)

Mark Kozelek (mest kjent fra Red House Painters) er produktiv som aldri før, hans andre alter ego, Sun Kil Moon kommer nå altså med et mildt sagt interessant og overraskende samarbeidsprosjekt med Jesu (Jason Broadrick, ex- Godflesh). Sun Kil Moon er først og fremst kjent for enkel kassegitar med nylonstrenger og tander vokal, mens Jesu er en melodisk dronemetal med massive gitarer og synth. Dette blir spennende. De spiller på Blå 18. februar!

Matmos “Ultimate Care II” (Thrill Jockey)

Matmos er kanskje mest kjent for sin utforskende og eksperimentelle elektronika, og ikke minst samarbeidet med Bjørk (på albumene «Vespertine» og «Medulla»). Nå er det imidlertid klart for ny plate på nytt selskap, Thrill Jockey. Samme label som gir ut Tortoise og The Sea & Cake (uten sammenligning for ørvrig). Sprø greier.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

The Cave Singers “Banshee” (Jagjaguwar)

The Cave Singers er et litt forbigått, rolig og alternativt folkpopband fra USA. Bassisten kommer fra Pretty Girls Make Graves, for de som husker dem. The Cave Singers har en sjelden god popteft.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Wild Nothing “Life Of Pause” (Bella Union/Captured Tracks)

Apropos popteft, Jack Tatums enkeltpersonforetak Wild Nothing skorter ikke når det kommer til det stykket. Wild Nothings album «Nocturne» fra 2012 var kanskje en av de aller fineste platene det året. Store forhåpninger til denne utgivelsen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Wolfmother “Victorius” (Ume)

Australske Wolfmother slo gjennom med et brak med hiten “Woman” i 2005. Etter det har det vært en røys utskiftninger i bandet, og vokalist/gitarist Andrew Stockdale er det eneste gjenværende originalmedlemet. Men ettersom dette er en enkel trio, og Stockdale er gitarist og riffleverandør, skulle dette gå greit. Retro garagerock i stadionformat.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

4. mars

The Coral “Distance Inbetween” (Ignition Records)

Alle vet at det er noe spesielt i vannet i Liverpool. Byen har sin egen evne til å hoste opp artister med låtskriverevne som går utenpå  de fleste, jamfør The Beatles og Echo & The Bunnymen. The Coral hadde en superhit med «Dreaming of You» fra debutplaten “The Coral” i 2002. Gutta var purunge, i starten av  tyveårene og mestret likevel å fylle låtene opp med subtile (og mindre subtile) referanser fra 60-tallsrocken. Etter hvert som bandet og det musikalske uttrykket modnet, visnet interessen. Nå er det seks år siden sist de gav ut en plate. I mellomtiden har bandmedlemmene opptrådt i diverse soloprosjekt med vekslende hell. Nå har de samlet troppene igjen og vi fylles med håp.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Violent Femmes “We Can Do Anything” (Add it Up)

Violent Femmes har holdt det gående siden 1983 og dukker fra tid til annen opp i ulike sammenhenger. Ofte på soundtrack, da med deres eviggrønne «Blister in The Sun» som var åpningssporet på deres selvtitulerte debutplate. «We can do Anything» er deres første plate på 16 år. Platen er etter sigende satt sammen av gamle demoer som frontfigur Gordon Gano har hatt liggende.

11. mars

Jeff Buckley “You And I” (Colombia/Legacy/Sony)

Plateselskapene har støvsugd studioene i jakten på mer uutgitt material av Buckley, og sannelig har de ikke funnet et knippe coverlåter. Her spiller Buckley alt fra Dylan, Led Zeppelin, til The Smiths (to låter). Siden Buckley døde i 1997 har ikke plateselskapene og Buckley-familien vært tilbakeholdne med å gi ut samleplater, b-sider, live-plater og ymse utgivelser av varierende interesse, men akkurat denne utgivelsen virker ikke å være drevet av eksklusivt monetære årsaker ettersom Buckley ikke står oppført som låtskriver for de fleste av låtene. Med fare for å høres naiv ut, så kan det tyde på at denne utgivelsen er myntet på fansen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

18. mars

Primal Scream “Chaosmosis” (1st International/Ignition)

Skotske Primal Scream kommer nå med sin ellevte plate, og har en røys gjestemusikere med på utgivelsen. Artister som Josh Homme fra Kyuss/Queens of The Stone Age, Linda Thompson, Lovefoxxx og svenske Lykke Li deltar. Platen er spilt inn i Sverige og London.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

TBA

Her følger noen andre utgivelser, dog uten fastspikret dato, som vi ser frem til:

Autolux «tba»

Band of Horses «tba»

Chromatics “Dear Tommy”

Crystal Castles “tba”

Deathgrips “Bottomless Pit”

Deftones “tba”

Frank Ocean “tba”

Grandaddy “tba”

Haim “tba”

Mark Kozelek “tba”

Modest Mouse “tba”

My Morning Jacket “tba”

Nels Cline “Lovers”

Radiohead “tba”

Spiritualized “tba”

The Jesus and Mary Chain “tba”

The Killers “tba”

The Strokes “tba”

Tom Green “tba”