Today is the Day har så vidt meg bekjent ikke besøkt Norge siden bandet var support for Neurosis på “Times of Grace”-turnéen. Førstkommende tirsdag kommer endelig bandet tilbake!

Amerikanske Today is the Day har siden begynnelsen av 90-tallet gitt ut 10 studioalbum på labler som Amphetamine Reptile og Relapse Records. I begynnelsen ble bandet ofte plassert i noiserocksjangeren, men etterhvert har bandet gjort sitt for å være vanskelige å klassifisere – musikken er eksprimentell, hard, brutal, kompromissløs og teknisk. Det eneste faste inventaret gjennom disse årene er vokalist/gitarist Steve Austin, resten av besetningen skiftes ut (slites ut?) med jevne mellomrom.

Brann Dailor og Bill Kelliher (Mastodon) leverte henholdsvis trommer og bass på “In the Eyes of God”, 1999. Å sitte bak trommesettet for Mastodon må føles som en ferie sammenlignet med innsatsen Dailor la ned på tittelsporet, “In the Eyes of God”:

På 1997-albumet “Today is the Day” lekte Austin seg i større grad med varierende taktarter. Presto con overdrive – “Realization”:

“Death Curse” fra “Pain is a Warning” (2011)

Åpningssporet fra “Axis of Eden” (2007), “IED”

Event for konserten på Facebook

 Tekst: Asle Tangen  Foto: Tommy Østby

På noen konserter får man følelsen av at band og publikum smelter sammen til en deilig suppe av lær, svette og rock’n roll. Denne kalde høstkvelden på Revolver var en sånn kveld. Beasto Blanco satte fyr på Revolver og leverte på alle punkter med god hjelp av publikum.

Beasto Blanco er et relativt ubeskrevet blad i dagens jungel av rockeband. Dannet i California i 2012 av vokalist Chuck Garric og gitarist Chris Latham med en visjon om å skape et kraftfullt og rått live band. Et band hvor de kunne spille ut sine visjoner både musikalsk og visuelt. Selv om bandet er ferskt er det ingen smågutter vi har å gjøre med. Hør på dette! Chuck Garric har de ti siste årene vært den faste bassisten til Alice Cooper, hvor han har bidratt på de fire siste albumene. Han har bidratt på det siste DIO-albumet ”Master of the Moon”. Han har spilt bass for Steven Tyler, Rob Halford, Ted Nugent, Don Felder, Cheap Trick. Lista er lang. Med seg på laget har de Calico Cooper som en slags syngende dominanta og et tysk maskineri i Jan Legrow på bass og Tim Husung på trommer. Calico Cooper er datteren til Alice Cooper og som Chuck Garric så fint uttrykte det på Revolver ”I asked Alice if I could bring his daughter to a couple of shows, he said HELL YEAH!!”. I 2013 slapp Beasto Blanco debutalbumet “Live Fast, Die Loud” med et lydbilde som gir assosiasjoner til både White Zombie, Motörhead og Alice Cooper. Med et cover som helt tydelig er inspirert av Ted Nugents 1976 album ”Free-for-All” gav dette albumet og Garrics imponerende cv en forventning om at noe stort skulle skje på Revolver denne torsdagskvelden.

Revolver er et konsertsted på størrelse med en middels stor leilighet med en takhøyde på ca to meter. Med 150 personer er det stappfullt. Dette gir muligheter for en intim konsertopplevelse. Siden Beasto Blanco er et ubeskrevet blad i Norge var det langt ifra stappfullt. Ca. 60-70 personer hadde tatt turen denne kvelden. Men tro meg, de som kom visste hva de gikk til.

Bandet som fikk æren av og varme opp publikum var Oslos eget sleazerock lokomotiv Suicide Bombers. Med slagordet ”The most explosive band in the world” gav Suicide Bombers oss en halvtime med tight drivende singalong rock’n roll. Med the sleaze fuhrer Chris Damien Doll i førersetet er Suicide Bombers det perfekte soundtracket til en fuktig kveld på byen. Øl, sex og rock’n roll. Enkelt og morro, det er sånn det skal være.

Da Beasto Blanco entret scenen sto majoriteten av publikum mer eller mindre på monitorene. Det var tydelig fra første låt at publikum ville være med. Det var høy singalong faktor fra første gitarakkord, noe som tyder på at de få som har oppdaget dette bandet elsker det. Lyden var god, en fin balanse mellom tung bass, tydelige gitarer og kraftfulle trommer. For meg var det helt klart at dette bandet ikke ville ri på en bølge av anerkjennelse fra Garrics andre prosjekter. De har et ønske om å bygge opp bandet gjennom de skitne små punkbulene. Et sultent band som gir 110% smitter over på publikum. Har du musikken som backer opp energien får du en symbiose mellom band og publikum. Dette har Beasto Blanco så definitivt skjønt. Musikken og fremførelsen var så intens og tøff at jeg tok meg selv i å stå på monitoren med hornene høyt hevet. Med et suggererende driv i musikken er det vanskelig og ikke bli sugd inn mot scenen. For en aldrende rocker som med årene er blitt veldig komfortabel med en øl i hånd litt lengere bak i lokalet er det absolutt et kompliment til bandet.

Med lakk og lær entret Calico Cooper scenen i den fjerde låta. Her skulle Beasto Blancos musikk  piskes inn i underbevisstheten.  Det medførte at bandet både visuelt og musikalsk tok det opp enda et nivå. Musikalsk bidrar ikke Calico Cooper så mye. Noen tekstfraser her og litt koring der. Men visuelt er hun et fyrverkeri. En tilstedeværelse og attitude som fanger enhver stakkars rocker som krysser hennes vei. Litt som å bli slått i tryne og nyte hvert millisekund av slaget. Arven etter far kan man tydlig se i en jente som har vokst opp i shockrockens vugge. En naturlig scenepersonlighet. Med Calico Cooper kom også rekvisittene på scenen. Blinkende hoder, lommelykter, vaiende flagg, finlandshetter og en theremin. Et instrument jeg veldig sjelden ser på konsert omgitt av lærkledde dansende damer med et blinkende vatthode i den ene hånden og en lommelykt i den andre. Men det funker på en absurd måte .

Beasto Blanco leverte et tight sett på 13 låter hvor vi ble presentert for noen nye låter. Litt over en time med dundrende rock var akkurat nok til å sitte igjen med en følelse av å ville ha mer. Debutalbumet er tross alt 2 år gammelt så et nytt album er på trappene. Det er det bare å glede seg til. Det medfører sannsynligvis at Beasto Blanco kommer tilbake og det kan vi like. Beasto Blanco!!

Setlista Oslo:

I Rise, Beasto Blanco, Freak, Bloodshot, Motorqueen, Grind, No More Man, Machine Girl, Death Rattle, Live Fast Die Loud, Honey, Beg To Differ og Breakdown

Suicide Bombers

Turbonegro spilte på Sentrum Scene fredag 21. november. Konserten åpnet med den nye låta «Hot For Nietzsche» og avsluttet med, ja, gjett, «I Got Erection». Låta er for fansen vår, sier Knut Schreiner til Dagbladet. Og stemningen under konserten var på topp og publikum sang med.

Av: Tommy Østby & Victor Josefsen Foto: Tommy Østby

På by:Larm for to år sider viste Turbonegro at de gamle  fortsatt er eldst. Mye tyngre uttrykk enn før, kraftfullt, selv om jeg savnet de gamle klassikerne. The Duke of Nothing hadde blitt varm i trøya. Det hviler en aura rundt Turbonegro som ingen av de andre by:Larm utøverne er i nærheten av, var konklusjonen.

På Roskilde samme år var det  tyngre uttrykket en av årsakene til at TRBNGR virkelig har blitt det stadionbandet de alltid har drømt om å være, og de gamle deathpunk-anthemsa fungerte aller best i stadionformatet, og det var de låtene som virkelig tente publikum, inkludert oss.

På Sentrum Scene tok det en stund før Turbonegro fikk opp dampen, men Turbojungend og andre hoiende  fans fikk gruppa på rett spor, og  spruten som manglet kom tilbake igjen. Det hele endte altså godt, mye takket være den hengivne Turbo-fansen.

Sjekk også:

Roskilde 2013: Turbonegro traff en nerve i Roskilde-publikummet

by:Larm: 10 kjappe konsertanmeldelser Årets beste norske låter 2012 I Got a Knife: Ny video fra

Turbonegro! Turbonegro føk til topps på VG-lista / Albumanbefaling

Du kan låne CD’er, bøker og DVD av/med Turbonegro på Deichmanske bibliotek, Musikkavdelingen!

Tidligere i år ga Kamasi Washington ut en av de mest ambisiøse jazzplatene på lang tid: trippelalbumet ”The Epic”, via plateselskapet Brainfeeder (som er eid av den eksperimentelle elektronikaartisten Flying Lotus). Albumet er nettopp nettopp det: episk, og kommer nok til å havne høyt oppe på mange lister over årets beste utgivelser. Det var forøvrig også den første trippel-CD´en undertegnede har kjøpt siden 90-tallet. Bittert nok kom platen ut på vinyl nå nylig, til tross for tidligere meldinger om at en trippel vinyl ville bli for dyrt.

Det går knapt knapt an å lytte til platen i sin helhet uten å utløse et epileptisk anfall. Men små doser går fint.Hør disc 1. Ta pause i noen timer, lytt deretter til disc 2. og så videre.

Saksofonisten Kamasi Washington er en del av et slags jazzkollektiv i Los Angeles der alle deltar på hverandres plater. Han har spilt med klassiske artister som Wayne Shorter og Herbie Hancock, men er kanskje mest kjent for å ha bidratt på plater av artister som Thundercat, Flying Lotus,  Nas, Lauryn Hill, Kendrick Lamar og Raphael Saadiq – for å nevne noen.

Nasjonal Jazzscene minner litt om danskebåten med mahogny-inventaret og all messingen, men om man er tidlig og sikrer en god plass er lyden god i det rektangulære lokalet.  I kveld er det utsolgt, og vi som var tidlig ute for å få sitteplasser kan bare glemme å få sett noe dersom vi blir sittende. Det er folk i alle aldre som virrer rundt med rødvinsglass og smarttelefoner. Mange høye, tynne menn kledd i  høyhalsede genserer og briller med mye styrke. Det dogger på brilleglassene.

Merchboden er har greit utvalg til jazzkonsert å være. Den triple vinylen er til salgs for den nette sum av 40o kr. Trippel CD, en trist, hvit tskjorte av simpleste kvalitet med et dårlig trykk på, og sist men ikke minst: et nydelig art print av turné-posteren (som undertegnede kjøpte).

Bandet entrer gudskjelov scenen presis. På slaget åtte kommer hele gjengen ut på den relativt lille scenen. To trommiser: Tony Austin og Ronald Bruner Jr., Miles Mosley på kontrabass, Brandon Coleman på tangenter, Ryan Porter på trombone, en kvinnelig vokalist: Patrice Quinn og sjefen sjøl, Kamasi Washington.

Han er en rørslig kar som får sopran-saksofonen til å se liten ut. Han hilser oslopublikummet velkommen og er i godt humør. Washington forteller små anekdoter fra oppveksten mellom låtene. De har overskudd og byr på seg selv, til tross for at de er midt inne i en lang europaturné. Deres første, får vi opplyst.

De ser kule ut på scenen. Washington selv i en klassisk afrikansk kjortel, på hans høgre side har han den kvinnelige vokalisten, en senete dame med en stemme som er like dyp som utringningen. Pianisten veksler mellom flygel? en Nordstage 2, og en såkalt keytar som han bruker gjennom hele konserten.

Miles Mosley imponerer og spiller kontrabass med mange effekter, blant annet wha-wha pedal og fuzz. Han spiller også ofte med bue.

Den ene trommisen, Ronal Bruner Jr. er et kapittel for seg selv. Han er bror av Thundercat og spiller ofte med ham i livesammenhenger (sjekk youtube). Han har i tillegg spilt med artister som Randy Crawford, The Temptations, Diana Ross m.fl.

Strengt tatt hadde det holdt med én trommis. Det blir litt kakafonisk i lengden med to trommiser som ønsker å overgå hverandre. Jevnt over hadde det vært deilig med litt luft i låtene, men det blir det lite av. Det er hva det er. Midtveis i konserten kommer kveldens gjesteartist, Rickey Washington, Kamasis far, ut på scenen. Han spiller tverrfløyte, og deltar på flere låter ut konserten.

Høydepunktene er en låt som er tilegnet Kamasis bestemor, «Henrietta, our Hero», og den siste låten før ekstranummeret, en sang som skal ha blitt spilt i begravelsen til Malcolm X. Det en av låtene der den sangerinnen Patrice Quinn slipper til med sin voldsomme vibrato. Ellers i konserten har hun en tendens til å drukne litt i veggen av lyd. Mixen kunne vært bedre og pianisten kunne gitt henne mer plass.

Det blir et heftig sett som strekker seg over to timer. Alle i orkesteret får sin tilmålte tid til å vise hvor briljante de til å traktere sine respektive instrumenter, men det er Kamasi Washington som er den ubestridte stjerna. Det er han som er sjefen.

Utenfor minner Oslo om Murmansk. Det er surt og kaldt – i sterk kontrast til musikken vi nettopp har opplevd, som er presis og varm.

Lars Junge

Blå, Mono og Parkteatret. Spektrum, Betong og Operataket. For ikke å glemme festivaler som Træna, Torp og Slottsfjell. Likevel – dette er kun et lite utvalg blant alle scenene der 18 år gamle Signe Eide har rukket å spille. Men, innrømmer hun, aller best liker hun å kunne se publikum. Da kan hun ha en samtale, ikke bare mate dem med lyd. Mon tro hvordan hun opplevde å spille for ungdom på biblioteket?

Tekst: Kaja Østgaard Pettersen
Foto: Nora Homleid

– Hei Signe! Kan du først fortelle litt om deg selv og musikken din?
Hei hei! Jeg er 18 år og musikken min er en blanding av alt jeg hører på og blir inspirert av. Jeg synger, spiller gitar, piano og bass, og lager låter på alle disse instrumentene. Sjangeren er en krysning mellom singer/songwriter, rock og pop. Alt fra tårefremkallende, rolige sanger med sår stemme til rockelåter med fullt band som får deg til å ville gaule med. Personlig er jeg jenta man som oftest hører før man ser – på godt og vondt!

Jeg tror nok at jeg liker det best når jeg kan se de i publikum, det gjør at jeg faktisk kan ha en samtale og ikke bare mate dem med lyd.

– Du spilte nylig på Deichman Majorstuen under USAGT – debattarena for ungdom, Deichmanske biblioteks store satsning på ungdom. Der var temaet: «Er kropp topp? Og hva er unges forhold til kroppen sin?». Har du noen synspunkter å komme med rundt kroppspress og ungdom anno 2015? Er det kroppspress av noe slag i musikkmiljøet du vanker i?
Som det ble sagt i debatten er det mye press på ungdommen i dag – mye mer enn før. Jeg tror at enhver ungdom har følt på presset en eller annen gang og derfor er dette et tema som alle har en slags tilknytning til. Jeg har selv skrevet mange sanger om temaet. Så det er sikkert like mye press på kropp i mitt musikkmiljø, om ikke mer. Det å være musiker og dra rundt og spille konserter tilsier jo at en burde være komfortabel med å stå foran mange mennesker og da også å vise frem sin kropp. Det er jo også mange i dag som selger sin musikk med hjelp fra hvordan kroppen ser ut, men selv hører jeg faktisk mer etter når en som ikke gjør dette fremfører. Er perfekt miljø hadde nok vært at man klarte å se mennesket og ikke kroppen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

– Hvordan opplever du å «stikke deg fram» som artist?
Først var det veldig skummelt. Men det gjelder å finne den riktige grunnen til å faktisk drive med det du gjør. Og om en ikke har noen god nok grunn, bør man kanskje finne på noe annet. Og da går det nesten av seg selv. Min grunn er veldig enkel: Det er noe jeg føler meg trygg på og det er dette jeg vet hvordan jeg kan gjøre. Jeg vet også at jeg blir særdeles trist om jeg ikke gjør det …

– Hvorfor vil du at andre skal høre musikken din og se hvem du er?
Jeg har selv fått så utrolig mye hjelp og inspirasjon fra musikk og andre musikere. Det gjør at jeg selv har lyst til å gjøre noe liknende for andre. Det er også utrolig når folk kommer etter en konsert og forteller at en av låtene faktisk berørte dem – det kan jeg leve lenge på!

– Du har hatt en rekke spillejobber på alt fra Parkteatret, Rockefeller og Revolver her i Oslo, til festivaljobber på eksempelvis Slottsfjell, Trænafestivalen, Torpfestivalen, Haugenfest og Musikkfest, for å nevne noe. I tillegg har du vært med på en miniturne som support for Lissie, en av dine musikalske favoritter. Hvordan er det å spille på så mange ulike steder og settinger? Hva slags spillejobber foretrekker du?
Det er alltid gøy å prøve ut nye settinger og de fleste som står skrevet over her, bringer frem mange gode minner. Det at jeg kan spille så mange forskjellige steder understreker det at ingen konserter er like og ingen steder er upassende. Favorittene er nok de som var en reise og en opplevelse. Træna, Torp og Slottsfjell var min første ordentlige reise rundt i landet. Jeg fikk se en drøss av nye steder og møte nye mennesker. Jeg tror nok at jeg liker det best når jeg kan se de i publikum, det gjør at jeg faktisk kan ha en samtale og ikke bare mate dem med lyd.

– Du skriver din egen musikk. Hvordan ble musikkinteressen din vekket? Og kan du huske når og hvordan din første sang ble til?
Som liten ble jeg utsatt for mye musikk. Min mor tok meg faktisk med til Roskilde mens jeg var i magen hennes. Jeg var på konserter og festivaler hele barndommen og det være musiker som jobb virket nesten litt for perfekt. Jeg har alltid sunget og som liten syntes jeg det var vanskelig å snakke om personlige ting. Derfor var det lettere å synge det. Min første sang var om en venn av meg og den finnes faktisk på film. Den kom vel til av at jeg prøvde å starte et band på skolen og trengte å ha en låt vi skulle øve på. Da kunne man jo selvfølgelig skrive en egen låt. Dessverre gikk dette bandet i vasken før første øving, men låta lever enda.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

– Hva er (spille)planene dine framover?
I det neste året skal jeg først og fremst fullføre videregående, men har også flere konserter fremover. Noen som solo og noen med band. Er også en del i studio for tiden, så det blir spennende å se hvor lenge det er til før noe gis ut. Det blir nok ikke stille for å si det sånn.

– Du har gått to år på musikklinja på Foss og går nå siste år på Edvard Munch VGS. Er det musikk du ønsker å satse på videre, eller har du også andre drømmer?
Det er definitivt musikk jeg har lyst til å jobbe med i fremtiden. Om det ikke blir på scenen så tenker jeg å eventuelt jobbe i studio som produsent eller musiker. Det er jo en bred bransje, så mulighetene er mange. Er også veldig glad i film og teater, så kanskje det dukker opp noen muligheter der.

– Det er mye bra norsk musikk for tiden. Kan du tipse oss om noen band du mener man bør sjekke ut?
Oj, veldig vanskelig! Norsk musikk er utrolig bra for tiden og det dukker opp mye bra hele tiden. Men om jeg må velge noen så er Moddi, Fay Wildhagen, Comet Kid, Highasakite og Slutface favoritter som jeg ofte kommer innom.

Sjekk også:

Albumanbefaling: Moddi – Floriography

Vi er et band som er her for å bli

ØYA 2015 – Slutface

Øya 2014: Highasakite – Høyt og lavt
HighasaKite på Rockefeller – bilder‏
Roskilde 2013: HighasaKite – Bilder

Fay Wildhagen på Rockefeller – fantastisk konsert
Øya 2014 – Et nanosekund med magi
Sjarmerende Fay Wildhagen

I begynnelsen av låt nummer to ble en kvinnelig fotograf invitert opp på scenen av vokalisten i Mustasch. Hun poset med gitaristen, og fikk tatt en del bilder fra scenen (se bilde #5).

Tekst og foto: Tommy Østby

Det svenske stoner rock bandet Mustach leverte fete riff, dyp bass og tunge trommer på Rockefeller fredag 20. november. Trommene ble traktert av ny trommis, som bandet introduserte, og han takket for oppmerksomheten med en fet trommesolo. Publikum, med mange svenske fans, ble revet med,  både av trommisen og resten av gruppa. Midt i konserten tok vokalisten seg en tur ned fra scenen, med gitaren, og vandret gjennom publikumsmengden, bort til baren, og fikk en shot, med jublende fans rundt han. Lyshowet må også nevnes. Det var følgespotter på hver enkelt  utøver etter hvert som de dro solo, eller gjorde noe spesielt. Et varierende og kanonkult lysshow gjennom hele konserten. En av de feteste konsertene jeg har sett i år!

Alle kan bli bibliotekarer. Vokalisten Jonas i the Ødeleggers var tidligere praktikant i Musikkavdelingen.

I juni for to å siden braket det løs på Blitz  da the Ødeleggers hadde releasekonsert for sin da ferske 7» «Kjemisk avfall». Oppskriften var kjapp, sinna hardcorepønk, sånn som dem spilte det før i tida. 5. desember spiller de igjen på Blitz. Og hva passer vel bedre enn å varme opp for folka fra det klassiske Harstad-pønkbandet Barn Av Regnbuen. Medlemmene i BAR har vært aktiv i band/scene i 30 år. Det feires på på Blitz!

Av: Victor Josefsen

Barn Av Regnbuen -Det E’kje Nåkka Artig Længer ‎(7″, EP) X-Port Plater X-005 1986

Barn Av Regnbuen sin aller første konsert på Blitz var 6/12/1985. Brødrene Tom & Roger Andreassen ble senere med i kanskje enda mer klassiske Life… But How To Live It?

Har du et snev av forkjærlighet for energisk kompromissløs musikk, larm og leven, samt er higen etter å oppleve en historisk begivenhet, har du ikke noe annet valg enn å møte opp på Blitz.

Anbefaling: Les mer om Barn Av Regnbuen i Tore Stemlands blogg Muzak

Barn Av Regnbuen! 30 years since first show at Blitz! – Facebook Event

Et annet 80-talls pønk, eller rettere sagt, new wave band fra Nord-Norge med «barn» i gruppenavnet.

Til Alle Barna er en personlig (og heller ukjent) Bodø-favoritt. Til Alle Barna sine post-punk/new wave låter «Oppstilling (I’s Not That Hard To Be») og «Vitsen Med Det Hele».

Opprinnelig utgitt på kassettsingel (med de cooleste versjonene etter min mening) i 50 eks med finfine vedlegg og det hele.

Til Alle Barna – Oppstilling (Her fra samlern 3CD Tiddelibom – Bodø Rockeklubb 1979-1994)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Eksklusive bilder tatt fra Østfronts konsert på Isak i Trondheim tidligere i høst. Foto: Tor Egil Leirtrø

Østfrost slapp sin debut-EP for tre uker siden på labelet No Forevers og spilte nylig konserter under Iceland Airwaves Music Festival 2015. To gode nok grunner til å intervjue gruppa.

Av: Victor Josefsen

Hvorfor tok gruppa navnet Østfrost? Hva tror du?

Østfront gir deg hele seks seks alternativer å velge blant.

Vi liker litt mystikk, men et av følgende utsagn er korrekt:
A) Sola står opp i øst og er en varm ting. Frost er jo en kald ting. Derav navnet Østfrost.
B) Vi var alle hekta på filmen «Frost», men kunne ikke bruke det navnet. Så da slang vi på en tilfeldig kompassretning og dermed Østfrost.
C) Østfrost er et forkledningsnavn for Østfront, noe som gjenspeiler det politiske innholdet i musikken vår.
D) Østfrost inneholder mye godt. Øst som India, Kina og Vietnam, som er fine reisemål. Ost som i blåmuggost, camembert og Prima Donna. Frost som i vinteren, den gode årstiden for å skrive musikk. Hadde det vært sommer hele året, hadde vi neppe orket å henge på øvingsrommet.
E) Det er ingen bandnavn som ligner på Spotify, så da er vi de eneste som kommer opp når du søker på oss.
F) En i bandet er fra Frosta, men snakker en salig blanding av trøndersk og østlandsk. Han er egentlig Østfrost persona.

- Nick Cave and The Bad Seeds’ «Push The Sky Away» er favorittskiva nå for tida.

Hvordan lager dere egentlig låter?

- Bandet startet med at Ane (vokal) og Håkon (bratsj og gitar) begynte å lage låter sammen, så de første låtene våre bærer preg av det. Nå jobber vi mer kollektivt og lager låtene sammen med hele bandet. I studio spiller vi inn en del live, for eksempel låta ”I don´t Want To Stop” fra den nye EPén. Samtidig leker vi oss også med å legge flere lag, gjerne bratsj, perkusjon, gitar, vokal og det vi har for hånden.
- Vi har aldri egentlig forholdt oss til sjanger, så vi lager det vi synes låter fint, sier Ane.

Hva vil dere formidle med musikken deres?

- Vi tenker at hver låt skal være en enkeltstående greie, kanskje som en slags musikalsk utvidelse av hvordan vi har det, sier Håkon.
- Til nå har vi hatt ganske klar tematikk på tekstene. Jeg synes det er litt kjedelig med tekster som bare har fine ord å synge på, sier Ane.

Eksklusive bilder tatt fra Østfronts konsert på Isak i Trondheim tidligere i høst. Foto: Tor Egil Leirtrø

EPén er produsert av Kenneth Ishak og Simen Halseth.

Hvordan får man Kenneth Ishak til å produsere for et totalt ukjent band og hva har Kenneth og den andre produsenten Simen Halseth tilført debut EPén?

- Vi kom i kontakt med Kenneth via Ruben Nesse i plateselskapet Brilliance. De to produsentene har hatt ulik tilnærming i innspillingsprosessen. Kenneth valgte å ikke blande seg så mye inn i musikken, men kom med noen idéer som løfta låtene. Simen spratt rundt i produsentstolen og la blant annet en kul slidesolo på ”Wooden Floors”, sier bandet.

Hva er favorittskiva deres og hvor nært opptil synes dere EPén er?

- Nick Cave and The Bad Seeds’ «Push The Sky Away» er favorittskiva nå for tida. Vi har ikke noe mål om å likne på dette eller noe annet, men plata er sjukt bra, sier bassist Ken Erik.

Dere har nylig spilt på Iceland Airwaves – hvordan var det å stå på scena på en slik renommert festival?

- På Island spilte vi for et helt nytt publikum, hvor ingen hadde hørt musikken vår før. På den ene konserten vår dukket det blant annet opp en kineser, som gjerne ville at vi skulle komme å spille i Hong Kong. Så det håper vi å få til, sier trommis Ola Even.

- Når vi først kom på Iceland Airwaves rakk vi bare å se Beach House, til blandet mottagelse blant oss fire, før vi kranglet.

Har dere noen røverhistorier fra Sagaøya eller er dere like fattet som musikken deres?

- Lørdag kveld under festivalen bestemte vi oss for å kjøre en feiring med bare oss fire. Når vi først kom på festivalen rakk vi bare å se Beach House, til blandet mottagelse blant oss fire, før vi kranglet. Det endte med at en stakk ut på pønke-elektronika konsert med Nah og to andre sovnet under konsert med Rozi Plain. Konserten med Rozi Plain var ifølge den fjerde ”den beste konserten på hele festivalen”. Men hvis man ser på den lange musikkhistorien med alle dets elleville røverhistorier er vi vel ganske fattet, selv når det sklir litt smått ut, forteller Ken Erik.

Hvilke andre litt ukjente norske artister kan dere tipse oss om som dere mener fortjener litt oppmerksomhet?

- Det skjer mye spennende på den norske scenen for tiden. Vi har, nesten ved tilfeldigheter, endt opp på konsert med Jessica Sligter de siste månedene og synes helt klart hun er en av Norges mest undervurderte artister i dag. Sist vi spilte i Trondheim spilte også Hey Gloria support for oss. Det er utrolig sterke låter fremført med en nerve man kan lete lenge etter, sier Ane.
- Et tredje band er trondheimsbaserte Snøskred, som var i vinden etter debutplata deres i 2012. Nå er halve bandet skifta ut og en ny plate slippes på nyåret. Singelen de slapp i høst tyder på at det er en begivenhet musikknorge virkelig burde glede seg til, sier Håkon.

Hva skjer fremover med dere?

Vi liker jo å være mystiske, men her er tre ulike scenarioer:
A) Vi spiller konserter, lager vakre nye låter, lager en musikkvideo og begynner på vårt debutalbum.
B) Vi får vel et gjennombrudd og etter det reiser vi verden rundt, spiller konserter, har livvakter og spiser deilig mat.
C) Vi blir med i Cirque du Soleil og livnærer oss som flyvende akrobater.

Sjekk også:

Singelpremiere: Østfrost – Wooden Floors

Klangkollektivet, som huser norske utøvere som Línt, Electric Eye og The Sweetest Thrill, har utvidet stallen med danske De Underjordiske.

Av: Victor Josefsen

Jeg har skrevet om de tre nevnte norske Klangkollektivet-utøverne tidligere, men jeg/vi har ikke anmeldt albumene til Línt og The Sweetest Thrill (dessverre) som ble sluppet tidligere i år og i fjor, henholdsvis «Then They Came For Us» og «Strings & Timpani». Jeg vil ikke begi meg ut på noe anmeldelse her og nå heller, men råder dere som leser dette til å lytte på skivene: to mer enn interessante norske album, så er ihvertfall det sagt.

Danske De Underjordiske har også sluppet et album i år, med tittelen «Ind I Flammene». Gruppa har trålet dansk musikkbransje det siste halve året, og har muligens sørget for at psych ikke lengre bare tilhører de rare syrerockerene med boots og langt hår – selv om kremt… bandet ser akkurat sånn ut. Synger på (rar) dansk gjør de også, men likevel har de spilt på masser av internasjonale psychfester, og spiller på Eurosonic i januar.

Daglig leder i Klangkollektivet, Solgunn Slåtto, så De Underjordiske sammen med 5000 andre på Roskilde i sommer, og ble fullstendig dratt inn i greia deres. Tolkningen av psykedelisk rock og melodiøs, fengende pop – og den hypnotiserende vokalisten Peter Kure sin karakteristiske framtreden og vokal.

Deichmans musikkblogg så De Underjordiske på årets Oslo Psych Fest, se bilder nederst, danskenes første konsert i Norge, like etter at debutalbumet «Ind I Flammerne» kom ut i hjemlandet, og selv om vi ikke rakk å skrive om konserten, bet flere av våre utsendte seg merke i danskene.

- Det er ikke ofte du er på psych konsert og kan danse villt, sier Solgunn og fortsetter: – Norge er jo typisk litt på siden av den internasjonale “psych-bølgen”, men heldigvis er det et par som har banet vei, som Electric Eye og Spidergawd. Nå er det på tide med litt dansk psych!

- De Underjordiske kommer til Bergen til årets “klangkveld” 19. desember, der også Radio 9 og DJ Fett Burger fra Sex Tags Mania kommer, i samarbeid med Maksimal, fortetter Solgunn Slåtto, og avslutter:

- Har du hørt debutalbumet deres? Det er skikkelig bra!

Norsk lansering av albumet «Ind I Flammerne» satt til slutten av februar 2016.

De Underjordiske på Oslo Psych Fest. Foto: Łukasz Solawa

De Underjordiske på Oslo Psych Fest. Foto: Łukasz Solawa

Mer Klangkollektivet:

Monstereos singel «The Last of Us» ble sluppet 12. november

I Ekkolodds video som kom i oktober møter vi en voldelig, grotesk og blodtørstig Karlsson på Taket.

«Hva jeg ser for meg at vil skje/har skjedd i et alternativt univers hvor Astrid Lindgren og John Carpenter har delt ei flaske god fransk absinthe i et bekmørkt smug – eller på et hustak» – Regissør Martin Hilstad om videoen

Línt

Electric Eye

The Sweetest Thrill

The Big Almost

Alexander von Mehren

Ekkolodd

Monstereo

Hypertext

Closing Eyes (Lovecult)

Chvrches på John Dee 31. oktober 2013. Foto: Stian Schløsser Møller

Om du kategorisk sverger til at popmusikk skal være gitarbasert er neppe Chvrches noe for deg. Takler du ikke at artister dyrker frem lette og umiddelbart fengende melodier, skamløst designet for dine velværeorgan kan du sikkert lukke ørene her.

For musikken den skotske trioen komponerer tipper jeg er den vi kommer høre strømme ut av svenske interiørbutikker fremover, eller kanskje det er den musikken tv-kanaler vil bruke som overdub til idrettsprestasjoner for manipulativt å dytte frem den siste rest av opprivende engasjement i seeren. Den kyniske tredjedelen i meg protesterer, men resten av skrotten møter Chvrches med bejubling og et par svingende danseføtter

Chvrches er et band “skapt på Internett” sies det. Siden oppstarten av 2011 har musikken spredd seg som en ilddans i tørt gress gjennom blogger, forum og i andre sosiale medier, og bandet har også vært svært villig til å gi av seg selv på nevnte medium. Når førstealbumet The Bones Of What You Believe kom ut, var det for meg en nesten pinlig kakafoni av übertrivelig synthpop. Låter som «The Mother We Share», «Gun» og «Recover» ble umiddelbare favoritter, ikke minst grunnet den krystallklare vokalen som vaket på overflaten, pussig nok totalt finslipt for skotsk aksent.

Every Open Eye når kanskje ikke opp til debutalbumet i kvalitet; der var jo også over halvparten av låtene fine som en bøtte med gull, men det er heller ikke milevis unna. Hør bare på «Never Ending Circles», «Clearest Blue» og «Leave a Trace» og fortell meg noe annet.

Snakker vi originalt?  Kredibelt? Å nei du. I det store leksikonet om auditive trender fra vår tid vil neppe avsnittet om Chvrches stå skrevet i blokkbokstaver. Bandet er nok muligens glemt om tyve år. Men i dag er Chvrches en liten bit av den populærmusikalske smørbrødlisten som sier at pop skal være strømmende elektro med myke åttitallsskyer manet frem av mye synthesizere, samplere, og ikke minst allsangvennlige refreng. Dessuten skal bandnavnet ditt være kort og snappy. Du får pluss om du har få vokaler i navnet, og dessuten er skrivefeil akseptert om det hjelper det estetiske uttrykket. Smørbrødlisten er befriende for noen, frastøtende for andre. Men jeg svelger det glatt.

Dette er en redigert versjon av anmeldelsen som ble publisert på Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek
Tekst: Arild Ness

Sjekk også:

Chvrches på John Dee 31. oktober 2013. Foto: Stian Schløsser Møller

Skotske Chvrches på John Dee – Bilder

Henry Cow er kanskje historiens mest avanserte rockeband. Gruppen ble dannet i 1968 på Cambridge University av multiinstrumentalistene Fred Frith og Tim Hodgkinson. Etter hvert fikk de med seg flere, bl.a. trommeslageren Chris Cutler.

Debutplata “Leg End” ble utgitt i 1973 og var inspirert av mye forskjellig musikk deriblant jazz, rock og samtidsmusikk. Debutplata hat også et sound som minnet om det som har fått betegnelsen “Canterbury Sound”.

Gjennom gruppas 6 utgivelser har de benyttet seg av både avanserte komposisjonsteknikker og improvisasjon og de fremviser et utrolig samspill.

I 1978 ble gruppa oppløst, men var i samme år med å starte bevegelsen “Rock in Opposition” (RIO) som var en motpol til både punkens enkelhet og slik den progressive rocken hadde utviklet seg.

Primus motor for denne bevegelsen var Chris Cutler som også startet det uavhengige plateselskapet ReR, som holder koken den dag i dag.

Henry Cow, sammen med den andre RIO-relaterte musikken, anbefales på det varmeste til den eventyrlystne lytter. Belønningen kan være enorm:

Anbefalingen er hentet fra Stavanger Musikk- og filmbiblioteket sin blogg
Tekst: Knut Tore Abrahamsen

Nalband er opptatt av å holde det ekte. Rapperen fra Stovner opptrådde på USAGT – debattarena for ungdom på, nettopp, Stovner 26. november. 

Tekst: Gjertrud Øvland
Foto: Nora Homleid

Kan du først fortelle litt om deg selv og musikken din?
– Yes! 17 år gammel musiker oppvokst i Groruddalen, Stovner. Jeg begynte å rappe når jeg fikk vite om etterskole-tilbudet HipHop101 med Jonathan Castro. Etter flere måneder i studio ga jeg opp fotballdrømmen og begynte å ta musikken seriøst. Nå jobber jeg med min debutskive. Et minialbum som skal slippes etter nyttår!

Musikken min er ekte. Aldri solgt en løgn. Shoutout til Karpe!

Mange rappere har et artistnavn, men det har ikke du. Hvorfor ikke?
– Burde jeg ha det? Jeg har valgt å bruke Nalband, fordi jeg føler det er meg. Musikken min er ekte. Aldri solgt en løgn. Shoutout til Karpe!

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Du er bare 17 år, men du har allerede prøvd deg på å være manager, blant annet for Yomi som også har opptrådd på USAGT. Hvordan skjedde det at du begynte som manager?
– Er 17, men ser ut som 23. Haha! Er ikke akkurat manager for Yomi, men jeg følger han opp når det kommer situasjoner hvor noen vil for eksempel booke Yomi.

Du har deltatt på UKM.  Hva har det gitt deg?
– Jeg meldte meg på UKM i 2013 hvor jeg kom videre til landsmønstringen i Larvik. Da skjønte jeg at jeg må fortsette.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Hva er planene dine framover?
– Bli norges beste rapper og ta over musikkbransjen. Slippe masse musikk og tjene svarte penger <3

Det får politikerne tenke på …

Du spilte nylig på Stovner bibliotek under USAGT – debattarena for ungdom, Deichmanske biblioteks store satsning på ungdom. Der var temaet: «Fritt skolevalg? Ungdom og økonomi». Hva mener du kan gjøres for ungdom å få bedre økonomi?
– Jeg lurer på det samme spørsmålet ofte, men kommer dessverre ikke til et svar. Det får politikerne tenke på …

Det er mye bra norsk musikk for tiden. Kan du tipse oss om noen band mener du vi bør sjekke ut?
– Er for mange å nevne, men se opp for Jonas Benyoub, Temoor, Yomi!!

Sjekk også:

Nalband på Urørt

Yomi aka YOMi BAI$A aka Trap Prince – Liten kid med store ambisjoner

Susanna tildeles Radka Toneff Minnepris, annonserer samarbeid med dansekompaniet Carte Blanche i 2016, spiller på Jazznytt 18 på Deichman  i dag 3. desember og feirer over 10 år som plateartist med konsert på Nasjonal Jazzscene i Oslo den 5. desember.

Fredag den 27. november ble det offentliggjort at Radka Toneff Minnepris for 2015 tildeles sangeren, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen Susanna Wallumrød. Prisen blir utdelt i forbindelse med at Susanna markerer ti år som plateartist med jubileumskonsert på Nasjonal jazzscene – Victoria i Oslo den 5. desember. Gjester som har vært vesentlige samarbeidspartnere vil delta, blant annet Giovanna Pessi på barokkharpe, medlemmer fra Ensemble neoN og nederlandske Jessica Sligter.

“Jeg er overveldet og glad for å motta Radka Toneff Minnepris, denne prisen henger høyt- både på grunn av Toneffs arbeid av høy kunstnerisk kvalitet og gullrekken av tidligere prisvinnere. Det blir stor stas med prisutdeling og feiring på Nasjonal Jazzscene.” – Susanna

Artisten Susanna er kvinnen bak Susanna and the Magical Orchestra // Susanna // Susanna Wallumrød, og har utgitt musikk i et tiår allerede, på uavhengige labler som Rune Grammofon og Grappa Musikkforlag, og gjennom eget plateselskap siden 2011. Hun har bl.a. tonesatt av Gunvor Hofmos dikt og samarbeidet med blant annet Ensemble neoN og Jenny Hval.

I 2016 gjør Susanna sitt første samarbeid med danserne i samtidsdanskompaniet Carte Blanche, med to forestillinger på Scene 2 i Operaen og to forestillinger i Bergen. I trioformat med musikerne Helge Sten og Fredrik Wallumrød skal Susanna være tilstede på scenen sammen med danserne, fremføre musikk og samtidig være en del av det sceniske uttrykket.

“Det er veldig gøy å bli invitert inn i dansekompaniet Carte Blanche sitt univers, og få sjansen til å være en del av en forestilling på en enda mer aktiv måte enn å bidra med musikken. Slik jeg har forstått det skal forestillingen utvikles i samarbeid med danserne, vi har et spennende arbeid foran oss.» – Susanna

Og i dag, torsdag 3. desember, får Deichamns besøk av Susanna Wallumrød, Maj Britt Andersen og Ole Morten Vågan i Foredragssalen, ved siden av skjønnlitteraturavdelingen/gamle musikkavdelingen. Susanna skal til og med spille.

Jazznytt18 på Deichman 3 desember med Maj Britt Andersen, Susanna, Ole Morten Vågan – Facebook Event

Les også:

Susanna kaster seg på kassett-bølgen

Susanna Wallumrød video: Wild Horse Wild Dog

Purity Ring på Rockefeller 9. november 2015. Foto: Tommy Østby

Purity Ring føles ekstremt trendy og tidsriktig. Fusjonen av drømmende glassklar popvokal og tunge, suggerende elektroniske beats er vel noe av det som kjennetegner vår tids musikalske trend, i alle fall innenfor det populære segmentet de siste årene.

Forskjeller er der riktignok. Der indiefolket flokker seg rundt artister som Grimes, Twin Shadow, The Knife og Active Child, velger den gemene hop gjerne først og fremst Robyn og Madonna. Uansett synes den elektroniske popmusikken å ha beveget seg mot sentrum av vår smakskjerne og har fått en voldsom appell.

Slik er det vel med musikk som glir like godt inn til nattklubbens svette dansegulv som til kjøpesenterets sitt i utgangspunktet mer avdempede natur.

Om Purity Ring blir nevnt i den musikalske kanon nedtegnet om vår tid skal være usagt, men under ett bakteppe av elektroniske beats og klangfulle pianotoner leverer Megan James (vokal) Corin Roddick (produksjon) ett nesten skamløst fengende album. Albumet føk i mars inn på topp på Billboards liste for elektonika/dance og den kanadiske duoen har blitt en yndig samarbeidspartner for flere hiphop-artister.

ANOTHER ETERNITY (4AD, 2015) er vel så mye pop som elektronika. I front står Megan støtt og stødig med en svært behagelig stemme som nekter å la seg styre av de ofte viltre pompøse knyttnevene i bakgrunnen. Og det er nettopp den kontrasten mellom den myke fronten og den mørke omslutningen som gjør dette ekstra hørbart. Aller best er duoen på listetopperen “Bodyache”, en melodisk genistrek som lett kunne fått plass på en av de senere Robyn-platene. Andre ganger, som på “Begin Again” og “Stranger Than Earth”, går instrumenteringen mer i en intrikat retning uten å miste fokus på den gode melodien.

ANOTHER ETERNITY kan være din kompanjong i nattens mulm og mørke eller din opplysende kamerat en het sommerdag. Eller sagt med andre ord: Purity Ring er musikk for både hipstere og hvermansen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Anmeldelsen er hentet fra Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek
Tekst: Arild Ness

Sjekk også:

Purity Ring på Rockefeller 9. november 2015. Foto: Tommy Østby

Purity Ring på Rockefeller – strålende scenografi

- Jula er en tid for glede og kos, men med Stálu Fápmu vil jeg gjerne fremheve noen av de samiske juletradisjonene som vi hører lite om i dag, sier Elin Kåven.

På sin julelåt tar Elin Kåven lytteren inn i mørketida, og byr på et møte med det mytiske, troll-lignende vesenet Stállu. Rundt juletider kommer han kjørende med musene sine, og hvis barna ikke oppfører seg ordentlig kan han komme og spise dem opp.

- Ifølge samisk tradisjon skulle man være stille og rolig i jula. Alt skulle ryddes og gjøres klart på forhånd, og barna måtte ikke bli for høylytte – ellers kunne Stállu komme, forklarer Kåven.

Hvis det var rot på tunet satte kjøredyrene seg fast, og Stállu ville komme inn i lavvoen eller huset. Dersom man ikke satte frem vann til Stállu kunne han drikke av menneskene i stedet. Og hvis barna dro for å ake i jula, sto Stállu klar med sekken nederst i bakken for å fange dem.

- Stállu var med andre ord ganske skummel, men hvis vi bare gjorde som vi skulle gikk alt bra, sier Kåven.

Elin Kåven understreker også at hun har svært mange gode minner knyttet til jula, med reinsdyrstek, multekrem, julekaker, gaver og leker.

- Det er veldig fint å feire samisk jul, og jeg håper julelåta mi kan tonesette juleforberedelser rundt om i det ganske land. Kanskje kan advarselen om Stállu få folk til å gi det lille ekstra?, avslutter hun med et smil.

4. desember slipper Elin Kåven julesangen Stálu Fápmu (Stálus kraft).
I februar slipper Kåven sitt nye album EAMIRITNI – RIMEBORN.

Foto: Marvin Pope
Forsidefote: Sveinung Gjessing

Sjekk også:
Årets samiske artist 2011 klar med nytt album

Tekst og foto: Tommy Østby

Girlschool starter helaftenen, for et utsolgt Spektrum, selv om salen bare er halvfull når damene entrer scenen (konserten begynte tidlig på kvelden). Girlschool er et engelsk band, dannet i 1978, som har gitt ut 12 studioabum og flere liveabum. Bandet har alltid hatt tette bånd til kveldens headliner Motörhead, og har turnert sammen med Motörhead, Ted Nugent mfl.

Girlschool trøkker på fra start. Første låt ut er «Demolition», åpnings- og tittelåta fra deres første album, med samme navn, utgitt i 1980. Deretter følger en ny åpningslåt, «C´mon Let´s Go», en energisk og fengende låt fra deres andre skive, «Hit and Run» (1981). Lead-gitaristen Jackie Chambers er overalt på scenen, og er den som lager mest show.Tiden går fort, og plutselig er vi framme ved åttende og siste låt på Girlschools setliste for kvelden.

Og den aller siste låta er catchy «Emergency», også fra den nevnte førsteskiva, en låt som virkelig får fart på alle som har tatt turen til Spektrum denne kvelden. Girlschool leverer en meget bra konsert, og sørger for en god start før det andre oppvarmingsbandet Saxon overtar.

Girlschool setliste: Demolition, C´Mon Let´s Go, Come the Revolution, Take It Like a Band, Future Flash, Watch Your Step, Race with the Devil, Emergency.

Girlschool

Saxon , som ble dannet i 1976, starter med teintøffe «Battering Ram» og viser hva metal egentlig er. Bassisten Timothy Carter har lopper i blodet  og spretter rundt på scena, og viser hva headbanging  egentlig er.

«Queen of Hearts» er en i rekken av mange låter med fete riff og tung bass. Vokalist Biff Byford synger like bra i 2015 som tidligere, og resten av bandet følger opp. Og når Saxon avslutter med «Crusader» kan det ikke bli annet enn bra. I mine øyne og ører er Saxon nesten like legendariske som kveldens hovedattraksjon Motörhead.

Saxon setliste: Battering Ram, Motorcycle Man, Sacrifice, Destroyer, Power and the Glory, 20.000 ft, The Devil´s Dootprint, Heavy Metal Thunder, Queen of Hearts, Princess of the Night, Wheels of Steel, Crusader.

 Saxon

Det er likevel Motörhead som setter skikkelig standard for kvelden. At de fortsatt holder dampen oppe er imponerende. Motörhead har turnert et 30-talls ganger i Norge, siden juli 1985, på Jordal Amfi i Oslo. Deres legendariske konsertalbum, «No Sleep ’til Hammersmith», fra 1981, kan få, om ingen, måle seg med. Les mer om livealbum her, her, her og her.

På julaften i år fyller Lemmy 70 år, og han har fortsatt en aura forunt veldig få personer. Liten som stor, ung som voksen (gammel) har møtt opp for å ta del i denne historiske konserten, da dette muligens er den siste turneen til Motörhead noensinne. Lemmy og co. inntar scenen til en intro som går over i klassikeren «Bomber». Ideell startlåt, og die-hard-fansen tar helt av i fullsatte Spektrum. En ramme av et gammelt jagerfly, fyllt med lysspottere, «flyr» lavt over scenen. Rått lysshow.

Selv om Lemmys vokal til tider nesten ikke høres, så henter han seg inn, og Motörhead serverer en like rå konsert som lysshowet. Mikey Dees trommesolo-oppvisning responderer publikum øredøvende på, og når de første strofene av «No Class» og «Ace of Spades» spilles, er det som om taket på Spektum løfter seg.

Konserten avsluttes med ekstralåtene «Whorehouse Blues» og «Overkill».  Mickey Dee stiger ned fra trommepodiet, og joiner Phil Campbell, som begge setter seg ned med hver sin kassegitar og spiller akustiske «Whorehouse Blues», fra «Inferno»-albumet (2004). På «Overkill» kommer det gamle jagerflyet ned fra taket nok en gang, og «flyr» en siste gang over scenen til det spektakulære lysshowet. En illustrasjon på at dette kanskje er Motörheads aller siste turné, spektakulært, men samtidig vemodig. Anyway, årets konsertopplevelse?

Motörhead setliste: Intro, Bomber, Stay Clean, Metropolis, When the Sky Comes Looking for You, Over the Top, Guitar Solo, The Chase Is Better Than the Catch, Lost Women Blues, Orgasmatron, Doctor Rock (med trommesolo), Just ´Cos You Got the Power, No Class, Ace of Spades, Whorehouse Blues (akustisk), Overkill.

 Motörhead

Det ble mye skryt til alle banda,  men velfortjent. De gamle er eldst!

Unni Wilhelmsen spilte på Rockefeller onsdag 2. desember. Sjekk bildene!

Foto: Tommy Østby

I slutten av november var endelig Svenske Parker Lewis tilbake med sitt 3. album.  I dag, 8. desember, kjører vi tredje utgave av vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk. Deichmans musikkblogg tok altså en liten prat med svensken, som svarer på, ja, nettopp, svensk.

Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste? (Kan være bok, magasin, avis)

- Förutom en massa kurslitteratur läste jag senast ut Do Androids Dream of Electric Sheep. Som förstås var helt fantastisk och jag förstår inte varför jag väntade så länge med att läsa den. Har varit inne i en Philip K. Dick-period det senaste året och det känns som att jag förstår världen lite bättre för varje bok jag läser av honom.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

- Jag har alltid önskat att typ Pixar skulle göra en episk filmserie av The Life and Times of Scrooge McDuck av Don Rosa. I såna fall skulle jag vilja göra en musikal av den! Inga tråkiga expositionstunga sånger, bara storslagna musikalnummer! Jag tänker att den skulle vara så fin att göra musik till för att den utspelar sig under en lång period och i många olika delar av världen. Och Ewan McGregor skulle få göra rösten till Scrooge!

3) Hva er din favorittbok?

- Har ingen direkt favorit.. Läser inte så mycket böcker. Men en mina största läsupplevelser är nog första gången jag läste Wilhelm Mobergs Utvandrarna-böcker. Älskar också GIG: Americans Talk About Their Jobs. Den är en favorit, men den är också mer av en bok som man läser lite i då och då.

4) Hva er ditt favorittalbum?

- Sorry… Helt omöjligt att svara på! Älskar olika varje dag. Och älskar alla mina favoriter lika mycket. Rädd för att börja på en lista som aldrig skulle bli klar! Varje gång jag lyssnar på en skiva som jag verkligen tycker om säger jag att det är min favoritskiva! Häromveckan sa jag till exempel att Frank Sinatras In the Wee Small Hours är min favorit. Får jag svara min egen skiva? Älskar den just nu! Men det kommer säkert att gå över om nåt år när jag har skrivit nya saker som känns bättre.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

- Räknas Kim Gordon som en författare nu? Annars Paul Auster tror jag. Ingen aning om hur vi skulle låta men jag tänker att han ser ut som en väldigt bra sångare och frontfigur.

Sjekk også:
Ny singel fra svenske Parker Lewis

Jepp, jula er her igjen. Som alltid. Sliter du litt med å komme i julestemning? Trenger du noe god underholdning mellom julas spiseøkter? Da kan det være greit med en god gammeldags julefilm. Vi har samlet 3 klassiker du kan hygge deg med alene, med venner eller med hele familien.

Tekst: André Ishak

ALENE HJEMME (1990): Filmen som virkelig satte barnestjerna Macaulay Culkin på kartet er like morsom nå som da. Slapstick humor herfra til evigheten, sakset sammen med erkeamerikansk julestemning.

SCROOGED (1988): Scrooged er enda en adaptasjon av Dickens-klassikeren En Julefortelling, men her er det geniet Bill Murray som har Scrooge-rollen. Selv om karakteren i dette tilfellet heter Frank Cross. En gretten og gnien Murray, i en julesetting. Perfekt.

A CHARLIE BROWN CHRISTMAS (1965): Her forsøker Charlie Brown å finne meninga med jula, og hunden hans Snoopy finner på mye rart. Kort, trivelig og familievennlig julehygge som ikke er kjip. Se den med småsøsken, foreldre, besteforeldre og oldeforeldre.

Saka er tidligere publisert i Spirit.

André Ishak har tidligere vært var musikkanmelder og film- og TV-redaktør for Spirit. og nå er markeds- og kommunikasjonsansvarlig for Oslo Jazzfestival, driver plateselskapet Sellout! Music og DJer under navnet Texten.

Foto: David Torch

Emilie fra No.4 kommer på besøk på verkstedet i helga for å svare på spørsmål om lite og stort, kjærligheten, låtskriving, hvorfor hun aldri har sett elg, og hvorfor du ikke kan skrive en sang som heter the ocean.

Av: Victor Josefsen

Meld deg på låtskriverkurset vårt, så lærer du hvordan gode låter mekkes!

I anledning Deichmanbladet-slipp i fjor tok vår utsendte en prat med 2/3 av gruppen, Emilie og Ingeborg. Julia, siste medlem av gruppen var ikke til stede.

Hvordan ble bandet til?
- Vi gikk på samme videregående, var bestevenner, og spilte sammen på skolen. Så dro vi på interrail året etter videregående, og innså at vi burde jo lage låter selv for det er jo så gøy. Vi hadde spilt litt samme før, men ikke laget noe selv, og på den interrailen begynte vi med å lage en låt i hver by. Det ble et veldig morsomt prosjekt, og vi fikk noen låter ut av det. Så dro vi hjem, og spilte musikken for folk, og fant ut at vi måtte kalle oss noe. Da tok vi navnet «Samkjørt», og dette ble starten på oss som en gruppe. Så dro vi med oss sistemann Julia til slutt, som også gikk på Foss videregående. For at dette skulle bli noe mer enn bare oss to som satt der og tullet, så måtte vi få med oss en til. Og det ville hun heldigvis gjerne bli med på.

- På den interrailen begynte vi med å lage en låt i hver by. Det ble et veldig morsomt prosjekt, og vi fikk noen låter ut av det.

Har dere noen gang vurdert å slutte i løpet av disse syv årene dere har holdt på?
- Det har aldri vært aktuelt. Det er deilig å tenke på. Vi har jo ikke hatt så mye på spill, siden vi aldri har satset skikkelig. Det har alltid vært bare for gøy, men nå som vi faktisk prøver så blir jo fallhøyden litt større. Uansett hvordan dette går så kommer nok vi til å fortsette å spille, det er jo så gøy. Det er det som er så deilig med å ha spilt sammen så lenge, og frem til nå så har det vi har gjort fungert både litt jobbemessig og bare for pur glede. Det finnes mange arenaer for det vi holder på med, utenom festivaljobber og radio, selv om det er det vi fokuserer på nå for tiden.

Jeg vet dere har vært gjennom en del ulike bandnavn, hvordan endte dere opp med No. 4?
- Vi endte opp med det fordi vi ville ha et navn som ikke fortalte noen ting, og ikke som ikke betyr noe. Det skulle være helt klinisk. Det er vårt fjerde bandnavn, etter Samkjørt, Sam’s Shirt og Frida Fregnefaen.

- De andre engelske sangene har vi droppet når vi opptrer. Vi merket tydelig at folk syns det var mye morsommere når det var på norsk, logisk nok så føles det mye nærere.

Har prøvd dere på å lage noe musikk på engelsk, eller har det vært norsk helt fra starten?
- Vi har laget musikk på engelsk. En av sangen heter «Superhero», og den skulle jeg nesten ønske var på norsk. For det blir litt rart å ha et par engelske låter, blandet inn med resten av musikken vår som er på norsk. De andre engelske sangene har vi droppet når vi opptrer. Vi merket tydelig at folk syns det var mye morsommere når det var på norsk, logisk nok så føles det mye nærere. Så nå synes jeg det er veldig rart å skrive på engelsk, det klarer jeg nesten ikke lenger. I alle fall ikke til dette prosjektet

Og når vi er inne på det, hvilke andre artister som synger på norsk ser ser hører dere på selv?
- Jeg (Emilie) har hørt veldig mye på Frida Ånnevik det siste året. Og jeg syns også Lars Vaular er helt fantastisk. I tillegg er jeg glad i Jan Eggum, Alf Prøysen og Nora Brockstedt. Og ikke minst Lars Lillo (Ingeborg), og Stein Torleif Bjella.

Fotot: David Torch

Sjekk ut No. 4: https://soundcloud.com/no4band.

Les resten av No4-intervjuet

GRATIS LÅTSKRIVERVERKSTED!

Alle mellom 13 og 19 år har tre unike sjanser til å lære låtskriving med Frida Ånnevik på Deichmanske hovedbibliotek, helt gratis!

Tid: 11. & 12. desember eller 29. & 30. januar.

Her melder man seg på!

Les mer om verkstedet her.

Les også:

Foto: Anja Elmine Basma
Kunsten å skrive en låt man husker

Foto: Ingrid Pop
- Kjør på og lag uttrykket du selv syns er interessant. Ikke forhold deg til hva som er standarden