Quantcast
Channel: Deichmans musikkblogg
Viewing all 2637 articles
Browse latest View live

Sandnes bibliotek anbefaler: Tunge vintersanger

$
0
0

Presentasjon1

Fra Sandnes bibliotek i Rogaland: Her kommer fine tips til tunge vintersanger. Passer like godt til årets mørkeste perioder som juleøl til medisterkaker og ribbe!

 

IMG_4905

1) Agalloch – Falling Snow

En sang om et værfenomen som er ganske ukjent i Rogaland.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

 

IMG_4911

2) Beastmilk – Nuclear Winter

Nissen kommer ikke i år, ingen skal høre på Carolas julesanger og pinnekjøtt forsvinner fra frysedisken.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

 

IMG_4903

3) Summoning – Like Some Snow White Marble Eyes

En gjeng musikere fra Østerrike som liker oppblåsbare sverd, gyngehester, snø, trollmenn og magiske triks.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

 

IMG_4907

4) Amorphis – Black Winter Day

En helt ok, vanlig vinterdag ved Rogalandskysten (pluss at temperaturen er som på Sankthans, dvs. omtrent 9-10 grader varmt, det blåser sikkert like mye)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

 

IMG_4914

5) My Dying Bride – Two Winters Only

Britene spiller i et tempo som vekker assosiasjoner til den gjennomsnittlige farten man oppnår i bilen sin rundt kl. 07.45 på E39 mellom Stavanger og Sandnes.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

6) Immortal – Call Of The Wintermoon

De norske svartmetallikonene vet utmerket godt hva en skikkelig rå vinter betyr. I tillegg har de Gandalf på sitt lag.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

 

IMG_4912

7) Furia – Idzie Zima

Winter is coming. Polske Furia måtte ha lest Martin allerede i 2007.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

 

IMG_4917

8) Type O Negative – Red Water (Christmas Mourning)

Til sist: Uten tvil den minst oppløftende julesangen noensinne.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

Foto og tekst: Sebastian Jazdzewski

Opprinnelig publisert på Sandnes biblioteks blogg, Bokgauken:


Singelanmeldelse: Philco Fiction «Runimals»

$
0
0

Philco Fiction Animals

Artist: Philco Fiction

Singel: «Runimals»

Label: Tender

4/5

 

“Runimals” er fjerde single fra Philco Fictions kommende album «Talk/Brag» som slippes 29. januar 2016. Duoen Philco Fiction har prestert å bli plukket ut til å spille på Club NME i London i februar, ettersom de er en av artistene den tradisjonsrike musikkavisen har mest tro på i 2016. Bra jobbet! Elektropop er kanskje en passende sjangerbetegnelse på hva Philco Fiction driver med rent musikalsk. «Runimals» byr i tillegg på et riktig så snasent blåserarrangement som låter veldig forfriskende i det elektroniske lydbildet. Kyndig utført. Vokalist Turid Alida Solberg står bak tekst og melodi, og må tilskrives et betydelig talent. Det er for så vidt ren pop, men med brainy løsninger og nynnbare refreng, og det er ingen smal sak.

Lars Junge

 

Sjekk også:

Deilig Philco Fiction på Øya!

Mer Philco Fiction

 

Lån Philco Fiction på Deichman!

Ta en titt på den nye måten å søke i musikkilder: Musikkhylla.no!

$
0
0

hammer-hitting-computer-showing-angry-with-laptop-640x480

Prosjekt Musikkhylla.no er endelig klar for de siste ukene med testing, med alle planlagte modulene på plass.

Prosjektet er en beta, altså ikke en ferdig tjeneste, derfor ønsker vi tilbakemeldinger fra våre lesere. Hensikten med Musikkhylla er å teste en løsning for «one stop shopping», der dere kan søke samtidig i flere kilder (musikkbiblioteker, Spotify, WiMP/TIdal, Urørt, Soundcloud, Bandcamp, YouTube, Naxos).

Det er også en redaksjonell del, som er en kombinasjon av musikkbloggene fra bibliotekene i Oslo, Trondheim, Stavanger og Bergen, i tillegg til feeds fra Rockipedia, folkemusikk.no, jazzinorge.no og ballade.no.

Den største delen av prosjektet går ut på å høre hva musikkinteresserte brukere mener.

Hva likte dere, hva savnet dere?
Hva var unødvendig, hva var irriterende?
Var det noe som var spesielt bra?
Er en slik tjeneste interessant, eller foretrekker dere å søke i hver base for seg?

Vi tror dette er fremtiden for digital formidling fra bibliotekene – vi ønsker å vise ikke bare hva vi har i våre samlinger, men vise til hvor musikken finnes, også hos andre. Men er dere enige med oss?

Vi har fokusgrupper i Oslo, Stavanger, Trondheim og Bergen, men prosjektets viktigste del er nettopp tilbakemeldinger. Jo flere, jo bedre.

Vi vet det kan være vanskelig å vite hvordan komme i gang når man sitter foran skjermen for å teste ut noe, så her finner dere noen tips til inspirasjon:

http://tinyurl.com/gv5d7xt

For mer informasjon om selve prosjektet, kan dere ta en titt her:

http://www.musikkhylla.no/node/1

Vi er interessert i deres personlige opplevelser, og tar gjerne imot kommentarer til denne saken her på bloggen, på vår Facebook side, eller direkte til prosjektlederen Ann Kunish (ann.kunish@kul.oslo.kommune.no). Men tilbakemeldinger kan i tillegg sendes via den korte undersøkelsen som er innebygget i Musikkhylla:

https://no.surveymonkey.com/r/F8C7Q6J

Si fra, og være med på å forme hvordan vår musikkformidling kommer til å se ut i fremtiden!

Singelanmeldelse: Atlanter «Light»

$
0
0

JANSENS098

Artist: Atlanter

Singel: «Light»

Label: Jansen Plateproduksjon

 5

22. januar kommer Atlanters oppfølgeralbum til den spellemannsnominerte «Vidde», som kom i 2013. «Light» er andre singel fra den kommende platen «Jewels of Crime». Første singel var «Jareeze», som ble sluppet rett før jul 2015. Atlanter fortsetter på sett og vis der de slapp, men uttrykket er noe justert i forhold til førsteplaten. «Light» er en massiv låt som klokker inn på 6 minutter og 11 sekund. Det er fortsatt flinkispop med referansene i orden, dog uten at det går på bekostning av popsensibiliteten. Den afrikanske klimpringen er stadig til stede, men krautrocken er kanskje tonet litt ned til fordel for et mer amerikansk/vestlig uttrykk `a la veskystpop og psykedelia med prog-elementer. Arild Hammerø har uomtvistelig en god stemme, og med mindre mine hodetelefoner spiller meg et puss, så virker det som om vokalen kanskje er lagt litt lenger frem i lydbildet enn på forrige plate. «Light» er mildt sagt et lovende frampek om hva vi har i vente.

 

Ærbødigst

Lars Junge

 

 

Sjekk også:

Atlanter001 Øya 2013: Atlanter Foto: Nikolaj Jonas Blegvad

 

Øya 2014: Kolstø / Atlanter / Frøkedal – Kjente takter fra nye konstellasjoner

Ørkenblues og Atlantersus

Et av årets norske album: Atlanter – Vidde

Valentourettes på Rockefeller – bilder

$
0
0

Tommyfoto_2016-01-08_Valentourettes_10 Fredag 8. januar dro Valentourettes i gang Rockefellers jubileumsår
med
klassiske Jokke-låter til allsang av en annen verden.
Jokke-fansen er alltid trofaste og i partystemning når Valentourettes byr opp til dans.

Foto: Tommy Østby

Tommyfoto_2016-01-08_Valentourettes_01 Tommyfoto_2016-01-08_Valentourettes_02

Tommyfoto_2016-01-08_Valentourettes_03

Tommyfoto_2016-01-08_Valentourettes_04

Tommyfoto_2016-01-08_Valentourettes_05

Tommyfoto_2016-01-08_Valentourettes_06

Tommyfoto_2016-01-08_Valentourettes_07

Tommyfoto_2016-01-08_Valentourettes_08

Tommyfoto_2016-01-08_Valentourettes_09

Setlist: Tida er inne, Alt kan repareres, Jeg sitter på en bombe, Paranoid, Fyllik, Hvis jeg var deg, Suksess, Driti deg ut igjen, Her kommer vinteren, Når du ligger der i mørket, Narkoman, Jeg er redd, Øl, Beste venner, Tilbake til deg, Prisen for popen, Verdiløse menn, To fulle menn, Sola skinner.
Ekstralåter: Hr.Smith, Gutta, Hound Dog.

Plateanmeldelse: Ontz «Overgrowth» / Konsertbilder fra releasekonsert

$
0
0

DigitalSleeve

Artist: Ontz

Albumtittel: ”Overgrowht”

Label: Vilje

Terningkast: 4

 

Norske Ontz lager en deilig variant av elektronika, som er (mer eller mindre) blottet for akustiske innslag annet enn vokalist Mai Elise Solberg luftige og jazzete vokal. Mannen bak synthesizerene heter Bjarne Gustavsen og har fartstid med artister som Maria Mena og snart albumklare Philco Fiction. Popen sitter i førersetet på brorparten av låtene. Som platens tittel hinter om, er det musikalske uttrykket preget av et overskudd av idéer. Noen av låtene høres ut som de består av (minst) 25 spor som ligger oppå hverandre, men likevel oppleves ikke låtene som overlessede i mine ører. Mye av årsaken til dette er Solbergs glitrende vokal. Hun går ikke i den samme fella som mange mindre rutinerte vokalister går i: hun drar ikke på i enhver anledning. Vi ser for oss Sidsel Endresen med spanskrøret i lydstudio her. Solberg vet at hun ikke trenger å vise oss at hun har stålkontroll på stemmen i hver eneste strofe. Det skinner gjennom. Ikke ulikt Stina Nordenstam (uten sammenligning, men som på låten ”Strum The Chord”). Hun har også et hint av en sort kvalitet i stemmen, `a la Sade, som av og til slipper frem.

Personlig setter jeg mer pris på låtene som er mindre uptempo på platen. Der drukner ikke Solbergs fløyelsstemme i (den ryddige) kakafonien. Det er Solbergs stemme som ankrer låtene fra å skli ut. Tidvis vekkes også assosiasjoner til de første Anja Garbarek-platene, spesielt på noen av koringene som ligger i bakgrunnen på noen av kuttene. Noen av kuttene har også en liten snek av Bjørk, men det er på ingen måte fremtredende.

”Overgrowth” er godt produsert. Hodetelefonene mine (Sony MDR-1A) sitt brede frekvensområde får virkelig kjørt seg her, fra de dypeste subbasser i bunn, til de lyseste perkusjonsdetaljer på topp. Selv om signaturen på platen som helhet er mer eller mindre konsistent, er det likevel tydelig at noen av låtene vil gjøre seg bedre på en liten klubb, mens andre igjen har et slags stadionformat. Halve platen kunne blitt spilt på NRK P2, mens andre halvdel hører mer hjemme på NRK P3, som låten «Am I Dual» og «Glue». Undertegnede synes det Ontz lykkes best når de er på den mer modne/voksne siden av gjerdet, når de er på sitt mest intrikate, som på åpningskuttet ”Simple”, ”Trail of Moonlight” og tidligere nevnte ”Strum The Chord”. Terningkastet 4 kan kanskje virke som noe surmaget, men vi har en tese om at terningkast 5 skal sitte skikkelig høyt, og at terningkast 6 praktisk talt skal være uoppnåelig. Om ikke annet så får i alle fall platens omslag terningkast seks!

 

Scroll gjerne videre nedover om du vil se bilder fra Ontz’ releaskonsert på Blå 8. januar.

Lars Junge

 

Alle foto av Johannes Andersen

Ontz @ Blå

Ontz @ Blå

Ontz @ Blå

Ontz @ Blå

Ontz @ Blå

Ontz @ Blå

Motorpsycho – Supersonic Scientists

$
0
0

For to år siden opplevde jeg den herlige følelsen å bli forelsket i Motorpsycho igjen. Johan Harstad hadde skrevet en detaljrik og fornøyelig anekdotisk bok om Blissard-albumet (Falck Forlag, 2012) som jeg fikk til jul, og jeg satt helt hekta og leste med Motorpsycho på ørene uten noen som helst interesse for omverdenen i flere dager. Tror faktisk jeg bare hørte på Motorspycho i to flate uker i den perioden.

 

53.-Supersonic-Scientists-norsk-800x1200br

 

Nå har Falck Forlag, med redaktør Marius Lien i spissen, tatt på seg det nydelige oppdraget med å samle sammen 15 svorne fans til å dele sine tanker og opplevelser omkring bandets låter, tekster, plateinnspillinger, soundet, omslagene, fansen, konsertene og mye, mye mer. Så ja, jeg har nok en gang blitt forelsket i Motorpsycho. Essaysamlingen Supersonic Scientists er en overskuddsbok av dimensjoner som trollbandt meg i dagesvis i romjula, og fikk meg til å nilytte på Motorspycho i et hvert ledig øyeblikk.

15 ulike stemmer har fått boltre seg fritt. Alle fikk i oppdrag å skrive om hver sin sang hentet fra 15 ulike album, som også er utgangspunktet for en samleplate ved samme navn, Motorpsychos første noensinne, og en utstilling på Rockheim i Trondheim. Det er ikke nødvendigvis favorittlåt/album stemmene skriver om, men 15 ganske ulike vinklinger på gruppa. Mange av stemmene nevner naturligvis hvordan de oppdaget Motorpsycho, men utover det har de tolket oppdraget sitt på ganske forskjellige måter.

Hedvig Mollestad har skrevet en slags novelle om hvordan hun lyttet til Angels and Daemons at Play med søsteren sin. Anne Lise Frøkedal forteller om hvordan hun med visegruppa Trio Søt fremførte Motorpsycho på norsk. Johan Harstad går delvis inn i rabalderet som oppsto rundt Child of the Future, at den kun ble utgitt på vinyl (noen ropte veldig høyt i skogen at Motorpsycho fortjente «Årets rasshølpris»). Lars Ramslie tar pusten fra deg med et 60 siders langt essay med utgangspunkt i låten The Golden Core hvor han trekker paralleller til bl.a. Bibelen, Pink Floyd, solguder og gresk mytologi. Audun Vinger skjønte aldri greia, men så til slutt lyset med Heavy Metal Fruit i 2010, mens Håkon Gebhardt tar et noe forsinket oppgjør med hvorfor han forlot gruppa i 2005.

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

15 ulike vinklinger betyr også at vi får 15 forskjellige meninger om hvilken periode med Motorpsycho som er best. Er det dredsperioden med Lobotimizer og Demon Box? Er det Timothy’s Monster, Blissard, Angels and Daemons at Play og Trust Us (som er de fire beste i mine øyne)? Er det «poptrilogien» Let Them Eat Cake, Phanerothyme og It’s a Love Cult? Eller er det utgivelser de har gjort sammen med Kenneth Kapstad fra og med Little Lucid Moments i 2008? Svaret er selvfølgelig forskjellig for alle sammen. Og det er nettopp det som er noe av kvaliteten med gruppa, av de i alt 21 albumene de har gitt ut er det også 21 førsteplasser for hver enkelt fan. Alle har rett, ingen har feil.

Boken er (til slut)t utstyrt med en diskografi, hvor alle de offisielle utgivelsene er oppgitt, både album, ep’er, singler, videoer, promoutgivelser og rariteter. I tillegg får man en fyldig liste med samleplater, som strekker seg til over 100 utgivelser!

Motorpsycho har skapt et et lite problem for seg selv, dog. De har fornyet seg såpass mange ganger innenfor sitt eget univers at man tar det for gitt at de skal fortsette å fornye seg. Vi har blitt bortskjemte, og det er naturligvis urettferdig mot bandet. Det går til og med en grense for hva trønderne fra Svartlamoen kan få til. Men etter en relativt lang periode med 20 minutters lange proglåter og harmonisang, som vi har fått servert på de siste albumene, er vi kanskje klare for at de skal ta en ny retning allikevel? Det får vi svar på i april, da slippes albumet Here Be Monstersoppfølgeren til Behind the Sun (2014), og de holder deres 30.vete konsert på Rockefeller.

Les også:

Jeg er forelsket i Motorpsycho, igjen

Motorpsycho på Teknisk museum

Motorpsycho på Rockefeller – de har alltid vært bra

En date med Katatonia

$
0
0

Hardrock trenger ikke å være brutal og nådeløs og det vet de som er interessert i Katatonia. Det svenske bandet har lenge vært en av undertegnedes favoritter. Det gjelder særlig den tidlige og mellomste perioden i gruppens omfattende og fremgangsrike karriere.

Et par ting preger svenskenes stil i begynnelsen av 90-tallet – lange komposisjoner, dype, skrikende vokaler, tunge, kalde og sorgfulle gitarer, noen tangentinnslag og tempo som minner om anleggsområder, spesielt veivalser. Blandet sammen gir dette en dyster stemning, en slags melankoli, som for øvrig alltid har vært til stede i Katatonias musikk, uansett hvilken plate det dreier seg om.

Slik er Dance Of December Souls. Det første albumet markerer også bandets tilbøyelighet for eksistensielle motiver som ensomhet og lengsel. Allerede den noe pretensiøse tittelen avslører at romantikkens ånd svever over sangtekstene og bekreftelsen kommer med de første linjene i «Gateways Of Bereavement«:

I stand as I cry

Mourning in the silent rain

Death will light my burden

Endless is my sorrow

Gateways so dark

IMG_1521

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tre år senere kommer Brave Murder Day. Gruppens musikk er igjen dyster, men noe har skjedd med dynamikken og tyngden i komposisjonene. Nå får man ikke lenger assosiasjoner til veivalser. Tempoet øker og melodiske innslag blir mer og mer distinkte. Det er særlig i gitarriffene man kan høre at Katatonia holder på å utvikle sin stil. Sangen «12″ inneholder et utvalg av gitarmotiv som utgjør en slags bro mellom debutalbumet og de kommende platene. Den viser altså ganske tydelig hvordan svenskenes nye stil blir dannet. Når det gjelder det tekstlige, lurer det (hyper-?)romantiske (og pretensiøse?) fortsatt rundt hjørnet:

Black theatre of love

Violet dances cast their blood

The moon gave me flowers

For funerals to come

IMG_1524

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men generelt sett blir stemningen i tekstene mindre pompøs og det mer hverdagslige (som senere skal bli så typisk for Katatonia) trer etter hvert inn:

Your smile has decayed

It will never be the same

I never thought I would laugh again

I should be knowing this, it used to be me

Let’s stay here for a while

Is something gonna happen today?

Og så kommer Discouraged Ones. Et aldeles nytt kapitel i bandets historie. Ved siden av de så betegnende gitarriffene er Jonas Renkses sang det som er mest karakteristisk for oppfølgeren til Brave Murder Day. Nå er det ingen skrikende, gutturale vokaler, kun rene, om enn noe desperate, lyder. Selve instrumentspillet er mindre innviklet, ja, noen skulle kanskje påstå at bandets komposisjoner har myknet og blitt radiovennlige – de er bygget på fengslende, melodiske vokallinjer og gitarmotiv og de varer nesten aldri lenger en 5 minutter. Heldigvis er bandets melodier langt ifra banale, og på tross av den utslitte sangkonstruksjonen som svenskene bruker – vers, refreng, vers, refreng – opplever man ingen kjedelige stunder på denne reisen.

IMG_1514

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og akkurat slik er det når man hører på den etterfølgende platen, Tonight’s Decision, som i tillegg byr på en del kvinnelige vokaler og enda sterkere melodier. Ved noen tilfeller når bandet dramatikkens og melankoliens høyeste topper, dog uten å være det minste pretensiøse. Et eksempel er sangen «I Am Nothing» og det utrolig fine gitarspillet i bakgrunnen på refrenget.

IMG_1526

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oppfølgeren Last Fair Deal Gone Down viser at svenskene fortsatt klarer å skape gode, fengslende låter. Muligens er denne platen deres mektigste når det gjelder hitpotensial.

Sangtekstene inneholder ikke lenger overdrevne metaforer og epiteter. Språket er enkelt og peker på noen sosiale problemer i dagens samfunn. Et utdrag fra sangen «The Future Of Speech«:

This is another chance or so I’m told (…)

they bless me with their fingers crossed

my youth is stolen, transformed and sold

I have no lies or truth in what I say

there is no meaning

the words are numb and I am so afraid

there is no meaning

IMG_1504

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette ble utgitt i 2001 og etterpå har bandet sluppet fem album og en del mindre utgivelser i tillegg. Disse skal vi kanskje ta opp ved et annet tilfelle.

Det gjenstår nå å si at Katatonias musikk gjennom flere år har inspirert en rekke andre musikere, bl.a. fra Finland, Italia og Ukraina, men også fra så fjerne steder som Australia. Grupper som Grey Waters, Blindead, Raventale og Wyrd, er noen av disse.

Et par av Katatonias beste øyeblikk – Dance Of December Souls, Tonight’s Decision og Last Fair Deal Gone Down – kan lånes på Sandnes bibliotek. Du kan også låne album av Katatonia på Deichmanske bibliotek, Musikkavdelingen.

 

Foto og tekst: Sebastian Jazdzewski

Opprinnelig publisert på Sandnes biblioteks blogg, Bokgauken.


Singelanmeldelse: Synne Sanden «Erase the Gaps»

$
0
0

Synne Sanden

Artist: Synne Sanden

Låt: Erase the Gap

Label: Vilje

Terning: 4/5

Plateselskapet Vilje er i vinden for tiden, med knallsterke utgivelser på løpende bånd. (Ontz!) I morgen 15. januar slippes Synne Sandens tredje album «In Between Sparks», og før jul slapp hun altså denne singelen «Erase the Gap» som beviser at labelen er inne i en seriøst god og lovende steam. Synne Sanden er altsåikke ingen novise på den norske scenen, hun har spilt (og spiller) med artister som Thomas Dybdahl, Tord Gustavsen, og har samarbeidet med blant andre Bugge Wesseltoft og Mathias Eick. «Erase the Gaps» kan kanskje minne litt om nyere Jaga Jazzist, med mer synth enn messing – og særs proaktive trommer – men Sanden er betydelig mer poppet. Verset er etter måten smalt – og smart, mens refrenget løfter låten opp på et mer kommersielt nivå (på en god måte). Erase the Gap» har på en måte to ansikt, sånn sett. Tommel opp!

Lars Junge

 

Sjekk også:

Video: Synne Sanden – Yellow Skies

Synne Sanden på Café Mono – Bilder

Musikkvideo: Synne Sanden – The King In My Kingdom

En video som fortjener å bli sett og hørt

by:Larm: 10 kjappe konsertanmeldelser (Synne Sanden (John Dee)

Chili Vanilla og Andreas Ulvo på Monitor-turné

 

Kommende konsert:

20 Jan. – Bernhoft support Synne Sanden (Rockefeller, Oslo)

Ti fantastiske små historier

$
0
0

Sigurd Julius albumcover

 

SIGURD JULIUS

SIGURD JULIUS

KAKAO MUSIKK / MUSIKKOPERATØRENE

5

 

FORTELLERSTEMMEN // Alle trenger ikke å finne opp kruttet. Alle trenger ikke gjøre noe som er banebrytende, grensesprengende eller rett og slett fullstendig klin kokos. Sigurd Julius opererer innenfor den rimelig velfylte sjangeren visepop, men når han lager en så fin plate gjør det slettes ingenting. Dette er en plate kjemisk fri for påtatte musikalske krumspring og krimskrams. Det er rett og slett flinke musikere, en langt over middels uttrykksfull stemme og ikke minst: Ti fantastiske små historier. Sigurd skriver klisjéfritt og godt på klingende trøndersk. Tekstene er finurlige og tar opp store temaer uten å miste bakkekontakten. Det er en utrolig sjarmerende blanding av hverdagslige betraktninger og filosofiske spørsmål om livet, døden, kjærligheten og alt det der. Ordene blir båret frem og tatt godt vare på av et lite orkester med akkurat passe beskjedne arrangementer. Denne plata fortjener et stort publikum, og det bør også være innen rekkevidde. Både singlen «Så leng», åpningssporet «Soveromsvindu» og køntriflørten «Stødig på et vis» kunne lett hoppet inn på spillelistene til mang en radiokanal. Dette er i det hele tatt en usedvanlig bra og helstøpt debutplate som lover innmari godt. Hvis Sigurd Julius fortsetter i samme spor og med samme kvalitet tror jeg nok the sky is the limit (som de sier i Amerika) for denne unge mannen. / ELI VAN DER EYNDEN

Anmeldelsen er tidligere pubsliert i Spirit 5 2013

Eli van der Eynden har tidligere vært musikkanmelder for Spirit, skriver/har skrevet for GAFFA, nå i NRK P3 Urørt og singer/songwriter med en hemmelig drøm om å bli rockestjerne.
Sjekk også:
 

Sigurd Julius - Foto Frank Michaelsen

Foto: Frank Michaelsen. by:Larm 2014: Sigurd Julius.

 

Sigurd Julius kåret til Årets Urørt

Plateanmeldelse: Synne Sanden «In Between Sparks»

$
0
0

Synne Sanden

Plateanmeldelse: Synne Sanden: «In Between Sparks»

Artist: Synne Sanden

Album: «In Between Sparks»

Plateselskap: Vilje Records

Terning: 5

 

Før jul slapp Synne Sanden to råflotte singler fra dette albumet, henholdsvis «The Pilot» og «Erase The Gaps». Singlene er godt representative for albumets form og tone, som igjen vitner om en helhetlig gjennomføringsevne. Uttrykket er eksperimentelt, men ikke som i supersmal plink ploink samtidsmusikk. Vi snakker pop her, ikke så langt fra Susanne Sundfør. Tematisk tar tekstene utgangspunkt et velkjent emne innen populærmusikken, nemlig «forelskelse». Det er jo en ærlig sak, og en vesentlig del av det å være menneske. Sanden har dog en god tekstforfatter i seg og unngår klisjeene på elegant vis. Synne Sanden veksler mellom å bruke det mørke registeret av stemmen, stort sett i versene, for så å bruke de lysere tonene i refrengene (som på «Black Pearl»). Dette gjør at uttrykket unngår å bli ensformig. Mange vokalister velger ofte å kun bruke det registeret de er mest komfortable med å synge med, men ikke Sanden. Honnør for det. (Dette er ikke ment som et såkalt back handed compliment, Sanden behersker det mørkere toneleiet også, med bravur). Det beriker helheten og gir et mer variert totalinntrykk.
Instrumenteringen består hovedsakelig av synthesizere og et knippe akustiske instrumenter som er bakt inn i låtene på subtilt vis slik at summen blir en avbalansert og pent vektet variant av elektronika. De konvensjonelle instrumentene brekker opp den kjølige programmerte delen av musikken med sine varme menneskelige kvaliteter. De har funnet en fin symbiose, ikke ulik en slags jukse-aioli, som skal bestå av like deler majones og rømme. Det skal ikke smake majones og heller ikke rømme, men smakene skal nulle hverandre ut til en ny kombinasjonssmak (i tillegg til hvitløk, salt og sitrus, selvsagt). Det har Synne Sanden fått til her. (Beklager sammenligningen…)
«In Between Sparks» er Sandens tredje plate, så vi snakker her om en veletablert og rutinert artist. Låtene er varierte og preget av høy detaljrikdom, samtidig som melodiøsiteten er ivaretatt. Synne Sanden har popteft og byr på glitrende melodilinjer. Noen av låtene er sågar nynnbare, noe som er en prestasjon i seg selv.
Bandet hennes består av Bendik Hovig Kjeldsberg, Julie Kleive, Henrik Schmidt og Lars Fremmerlid (som også har produsert platen).
Vi er knapt kommet fjorten dager inn i det nye året og allerede er det kommet en plate som kommer til å bli sentral når 2016 skal oppsummeres.

Lars Junge

 

Les også:

Synne Sanden Foto: Ane Aspen Singelanmeldelse: Synne Sanden «Erase the Gaps»

 

Video: Synne Sanden – Yellow Skies

Synne Sanden på Café Mono – Bilder

Musikkvideo: Synne Sanden – The King In My Kingdom

En video som fortjener å bli sett og hørt

by:Larm: 10 kjappe konsertanmeldelser (Synne Sanden (John Dee)

Chili Vanilla og Andreas Ulvo på Monitor-turné

 

Kommende konsert:

20 Jan. – Bernhoft support Synne Sanden (Rockefeller, Oslo)

i

Gabrielle på Rockefeller – bilder

$
0
0

Tommyfoto_2016-01-15_Gabrielle_08
Gabrielle stoppet opp og lyttet, gjentatte ganger, da hele Rockefeller sang refrengene hennes, høyt tydelig og flott.

Teksr & foto: Tommy Østby

Gabrielle holdt en fin slippfest på Parkteatret 23. oktober 2013. Konserten på Rockefeller 3 år senere, nærmere bestemt fredag 15. januar 2016, ble minst like fin. Gabrielle framsto energisk og sceneshowet var kult, med mye røyk og varierende lys. På låta «Regn fra Blå Himmel»»regnet» det en sky av gnister fra «himmelen», noe som satte en spiss på låta. Gabrielle selv utsrålte samme energi som de fengende låtene, noe som resulterte i et danseglad publikum og mye allsang. I det hele tatt, Gabrielle leverte en solid konsertpakke.

Tommyfoto_2016-01-15_Gabrielle_006

Tommyfoto_2016-01-15_Gabrielle_07

Tommyfoto_2016-01-15_Gabrielle_11

Tommyfoto_2016-01-15_Gabrielle_04

Tommyfoto_2016-01-15_Gabrielle_03

Tommyfoto_2016-01-15_Gabrielle_002

Tommyfoto_2016-01-15_Gabrielle_005

Tommyfoto_2016-01-15_Gabrielle_009

Tommyfoto_2016-01-15_Gabrielle_10

 

Setliste: Intro+Bordet, Høster, Medvind, Løkken, De Beste, Bislett, Ring Meg, Regn fra Blå Himmel, Ti Kniver, Ka ska, Nattergal, Mellom Skyene, 5 Fine Frøkner.
Ekstralåter: Regn fra Blå Himmel (akustisk), Mildt Sagt, MER.

 

Sjekk også:

_front_gabrielle_231013 Gabrielle på Parkteatret oktober 2013. Foto: Stian Schløsser Møller

 

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

$
0
0

the loch ness mouse haavard

The Loch Ness Mouses «Warm Circuitry» er en av de fineste poplåtene her i landet, i 2015, skriver jeg i fjorårets albumkåring. Og det er ikke bare undertegnede som er imponert av The Loch Ness Mouse for tiden. Dagsavisen skriver at Loch Ness Mouse er et knapt gode i norsk popmusikk i anmeldelsen av det kommende albumet som slippes 22. januar. Snart kommer også vår anmeldelse, se opp! Men først, Ole Johannes Åleskjær i vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk.

Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste? 

Den siste boka jeg leste ut var “Vekk meg hvis jeg sovner” av Eivind Hofstad Evjemo, og før den, “Factotum” av Charles Bukowski.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? Hvordan skulle det vært?

Jeg hadde en tekst i årets “Signaler”-antologi, et lite romanutdrag, og jeg tror at noe av det neste jeg kommer til å gjøre er å lage noe, kanskje en soloplate, med det samme stoffet som jeg prøver å skrive om i bokform. Men det telles kanskje ikke som svar på spørsmålet.

Jeg pleier å dra på en tre-fire sånne midtukes billigcruise med danskebåten eller Kielferga i året, for å sortere ideer og skrive på lugaren. Per Petterson har jo noen bøker, f.eks. “Til Sibir”, som handler en del om slik båtreising mellom Norge og nord-Danmark, med mye fin skildring av landskapet, havnene og så videre. Så, kanskje det er det første som faller meg inn. Alt burde i så fall ha vært skrevet om bord på ferga, for eksempel en tur annenhver uke over et års tid. Det er jo noe interessant å knytte an til musikalsk der også, at man krysser fram og tilbake over ei linje flere ganger i løpet av et verk. Men dette var ikke et mer gjennomtenkt svar enn som så. Jeg vet ikke om jeg hadde greid å løse de andre sidene ved boka når jeg tenker meg om.

3) Hva er din favorittbok?

Svaret mitt er kanskje litt kjedelig, fordi det er uorginalt, men det må bli “On the Road” av Jack Kerouac.

4) Hva er ditt favorittalbum?

Selv om vi skulle snevre det inn til kun favorittalbum som er hørt ekstra mye på de siste årene i forbindelse med at den egne musikken «returnerer til pop», så å si, ville jeg ikke kunne begrense det til ett. Det interesante, for meg i alle fall, er jo at det er mange, mange, helt ulike, favorittalbum i livet. Men noen popkandidater kunne være: The Blue Niles «Hats», et par av Talk Talk- eller Prefab Sprout-platene, Style Councils «Our Favourite Shop» eller Todd Rundgrens «Nearly Human».

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?


Om alle muligheter var åpne, så har vi har jo lagd noen sangtekster gjennom årene som liksom konfererer med Bertolt Brecht-dikt. Det hadde kanskje vært enklere å bare hatt et band med ham. Når det gjelder vokalstilen hans (som lett kan søkes opp og høres på nett), så er jeg litt mer usikker.

 

Sjekk også

Videoanbefaling: The Loch Ness Mouse – The Cherry Blossom In Japan

Låtpremiere – The Loch Ness Mouse med årets (sommer)poplåt

Tronsmo Bokhandel blir kastet ut av lokalene av det statseide eiendomsselskapet Entra. Her er Ole Johannes Åleskjærs (The Loch Ness Mouse) spontane sympatilåt!

Albumanbefaling: The Loch Ness Mouse – New Grafitti

Jørn Åleskjær med ny singel

Jørn Åleskjær signet til amerikansk indielabel

 

Løchstøer – 5 om bøker og musikk

Parker Lewis – 5 om bøker og musikk

Bård Torgersen – 5 om bøker og musikk / Universet musikkvideo

 

Du kan låne bøker hos oss.

Du kan låne musikk hos oss.

Death Cab for Cutie når ikke opp til tidligere bragder

$
0
0

 

Death Cab For Cutie

Death Cab for Cutie – Kintsugi (2015)

 

Du vet som regel hva du får når Death Cab for Cutie slipper ny musikk. For selv om frontfigur Ben Gibbard for noen år siden forsynte oss med elektronisk tangentstyrt drømmepop under The Postal Service-prosjektet sitt, er hovedbandet hans DCFC fortsatt like gitardrevent og like melodisk vennlig som før.

 

Death Cab coverAlbumtittelen Kintsugi, et japansk ord, beskriver visstnok prosessen å reparere knust keramikk ved hjelp av ekte gull. Hva det symboliserer her får være opp til bandet eller deg å bestemme, men kanskje handler det om å bygge opp igjen restene etter at gitarist Chris Walla valgte å forlate gruppen i fjor.

 

Bitene av et fragmentert band ser i alle fall ut til å ha komt på plass igjen.

 

Kintsugi er det åttende studioalbumet til amerikanerne og vil nok tilfredsstille brorparten av fansen. Helt opp til tidligere bragder når det likevel ikke. Jeg rangerer Translanticism (2005) og Plans (2007) som deres klart beste utgivelser, to melodiske skjønnheter fullspekket med pop-perler det er få forunt å toppe.

 

Oppskriften fra glansdagene er likevel noenlunde som før. Alle sangene klokker inn rundt fire minutter. Gibbards pene, emosjonelle stemme ligger i front tett omslynget av klangbaserte gitartoner og velourmyk tangent-instrumentering. Det er absolutt fint, men noen vil sikkert spørre seg om den hemmelige ingrediensen forsvant ut gjennom dørene sammen med Walla.

 

Jeg tror egentlig ikke det. Og det av to grunner. Grunnene heter Hold no Guns og Little Wanderer; førstnevnte en nydelig folk-influert melodi som viser bandet på sitt mest dempede, og den andre en perfekt popsang med en kjærlighetstekst dynket i lengsel og melankoli.

 

Om du aldri har hørt Death Cab for Cutie før er likevel dette ikke noe mer enn en grei introduksjon til bandets univers. Men er du ute etter å finne det ekte “japanske gullet” bør du nok heller tilbake i tid. Sånn ca. et tiår.

 

 

Dette er en (små)redigert versjon av anmeldelsen som ble publisert på Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek
Tekst: Arild Ness

Ronny Pøbel på John Dee: Så Lykkelig Atte

$
0
0

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_01
Kvelden på John Dee startet med tre kule forband: Hello Radio, Gribbene (m/Ronny Pøbel på trommer) og Deepthroat Diaré. Alle tre leverte meget bra, og var verdt inngangspengene «alene». Hovedattraksjon var uansett Ronny Pøbel selv, i anledning releaseparty for den nye skiva «Nok Et Mesterverk». På John Dee viste Ronny Pøbel at han er sitt ansvar bevisst, og holder fortsatt 70-årenes rebelske musikkstil ved like. Attpåtil på morsmålet.

Tekst: Redaksjonen & Tommy Østby
Foto: Tommy Østby

Man blir rett som det er blåst av banen av respektløst kvasse melodier, rusten vokalbruk og et tekstunivers fylt av depressive og resignerte setninger og generell bannskap, som for å gi det rettmessige uttrykket, skriver Geir Atle Ellingsen i sin anmeldelse av Ronny Pøbels debutskive «Føkk Døkk!» fra 2007, og forsetter: Og lyden, ja, den er litt Trashcan Darlings, enda litt mer Sex Pistols og masse boogie `a la  Backstreet Girls (gjesteartist på John Dee lørdag 16. januar var nettopp Petter Baarli, journ.anm.), men aller mest Ronny Pøbel. «Føkk Døkk!» byr på rock’n roll i ekte punk-stil, rett frem samme hva den støter på. Heseblesende, hurtiggående og med drevne folk på instrumentene.

Setningene overfor oppsummer Ronny Pøbel anno 2016 like så bra, både live og på skive. Ronny Pøbel skriver om selvopplevde hendelser, og har hentet inspirasjonen fra barndommen og livet hjemme på Gjøvik.
- Jeg var fly forbanna når jeg skrev tekstene. Jeg har hatt det jævlig opp i gjennom, og syns ikke jeg har blitt behandlet noe bra, sier han i et intervju med musiq.no i forbindelse med slippet av den nevnte debutplata. Ronny Pøbel forteller videre: – Det må gå fort unna! En-to-tre istedenfor en-to-tre-fire, forklarer han. – Jeg driter i om jeg selger plater, jeg ‘speller for å spelle’.

‘Speller for å spelle’ gjorde Ronny Pøbel til gangs på John Dee lørdag 16. januar, og han framstår like fly forbanna. Salen er fylt med alt fra ungdommer til godt voksne. Publikum er dresset opp i alt fra sorte skinnjakker med nagler til røde kåper. Her er det rom for alle, og alle  trives i Pøbels selskap. De 13 første låtene er fra det nye albumet «Nok Et Mesterverk» med nye Pøbel-favoritter som «Jeg Ække Redd», «Så Lykkelig Atte», «Nok en raring», «Hjernedøde idioter» mfl. Så blar Ronny opp 12 gode gamle «klassikere» som «Brutal Mot Dritt», «Føkk Døkk», «Raseri» osv.

Ronny Pøbel byr fortsatt på rock’n roll i ekte punk-stil, rett frem samme hva den støter på. Heseblesende, hurtiggående og med drevne folk på alle instrumenter, og som stjerna på brystet signaliserer, er Ronny scene-sheriffen. Norge trenger utøvere som Ronny Pøbel.

PS Jada, vår anmeldelse er muligens hakket for panegyrisk i hyllesten av Ronny Pøbel for en del av dere, i så fall, dra på Ronny Pøbel-konsert og gjør opp din egen mening. Vi tror ikke du vil angre.

 

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_02

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_03

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_04

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_05

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_06

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_07

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_08

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_09

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_10

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_11

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_12

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_13

Tommyfoto_2016-01-16_RonnyPøbel_14

2016-konsertene for nye skiva:
16.jan – John Dee – Oslo (Releaseparty på «Nok Et Mesterverk»)
22.jan – Onkel Aksel – Kristiansand
23.jan – Sjøboden Live Scene – Mandal
30.jan – Felix Pub & Scene – Lillehammer
5.feb – Smutthullet Pub – Ålesund
12.feb – Tapeo – mat og vinhus – Gjøvik
13.feb – Feelgood – Halden
27.feb – Kafé Larssen – Trondheim
4.mars – Fasting Kjellern – Kristiansund
5.mars – London – England

Setlist: Hey Hey (alle Svina i by´n), Tankekaos, Stempel i panna, Tapte hjerteslag, Jeg ække redd, Så lykkelig atte, Det eneste jeg skal gjørra, Byggeleder´n, Usosial bombe, Nok en raring, Den værste av de alle, Hjernedøde idioter, Vinter´n.
Superborger, Mandag, Radio, Sex Pistols, Ringnes Øl, Føkk Døkk, Borte Fra Meg, Katastrofe, Staten Er Ei Fitte, Møkk, Raseri, Brutal Dritt.


Ny musikkvideo fra Grimes til 2015s beste låt: «Kill V. Maim»

$
0
0

Grimes

Jeg kåret Grimes‘ album «Art Angels» til Årets beste utenlandske album 2015  og låta «Kill V. Maim» til Årets beste utenlandske låt 2015. I dag slapp Grimes den nye musikkvideoen til «Kill V. Maim», som også er hennes egen favorittlåt fra «Art Angels». Det er vanskelig å sette ord på hvordan låta treffer hjerterota, den bare funker så sabla bra, for å sitere vår skribent sin Grimes-rapport fra Øya 2013.

Av: Victor Josefsen

Grimes har et hektisk år med turnering foran seg. Senere denne uken starter hun med konserter i både Asia og Australia, før turen går til Europa og en rekke headliner-konserter, og tilbake til USA for å spille på Coachella i California og Barclays Center i New York.

 

 

Albumet «Art Angels» har ikke bare tronet på toppen av Deichman anbefaler: Årets album 2015-lista, hun har tronet på toppen av så godt som alle lister over årets beste musikk fra 2015, og inntok førsteplassen hos NME, Stereogum, Gorilla Vs. Bear og flere. Jon Pareles fra the New York Times kalte albumet “a solo tour de force», Stereogum skrev «In 2015, nothing sounded better», og Rolling Stone kalte det rett og slett en triumf.

 

 

Grimes spiller på Rockefeller 23. februar.

Plateanmeldelse: The Loch Ness Mouse «The Loch Ness Mouse»

$
0
0

LNM_DIGI_FRONT

 

Plateanmeldelse: The Loch Ness Mouse «The Loch Ness Mouse»

Artist: The Loch Ness Mouse

Label: Voices of Wonder/P-Vine Records (Japan)

Terningkast: 5

2016 starter uvanlig sterkt. De gamle indieheltene The Loch Ness Mouse lanserer nå sin femte plate, selvtitulert denne gang. Deres forrige, «New Grafitti» (2009) fikk mye begeistret oppmerksomhet av musikkpressen, men ble vel strengt tatt forbigått av platekjøperne. Syv år er gått, det er lang tid, men merkelig nok har de likevel nyttet tiden godt. Dette er ikke noe hastverksarbeid, det er kanskje en av de mest utstuderte platene jeg har hørt på lang tid. Man skjønner kjapt at de har gjort mange tagninger, ikke et eneste strengeanslag er ute av takt. Platen er kjemisk fri for disharmonier. Det låter nesten maskinelt – på en god måte. Dette er en stilstudie av de sjeldne. «The Loch Ness Mouse» preges av en perfeksjonisme som er på grensen til galskap. Dette er ikke art by accident. Platen består av elleve komplekse kutt med forskjellig instrumentering på de fleste av låtene. Enklere låter som «A Simple Song for a Bookestore» med kontrabass og Archer Prewitt-aktig fingerspill, funker som en kule. Sjangermessig har The Loch Ness Mouse beveget seg vekk fra den slentrende og sjarmerende indiepopen som preget de første platene deres. Det skjønte vi på forrige plate (vi skjønte vel det særlig fra «11-22», 2005, red. anm.). Nå er det full fokus på anglofil 80-talls pop. De har tilsynelatende lagt Prefab Sprout under mikroskopet denne gangen. Ingen av låtene er på noen som helst måte direkte stjålne, på langt nær, men låtstruktur og lydbilde er mer enn «inspirert». Men det er ikke som om The Loch Ness Mouse legger skjul på sin egen fascinasjon for Prefab Sprout heller, i Japan har de sågar fått en legendarisk musikkritiker (Kazumasa Miyako) til å skrive liner notes i platen. Samme kritiker som har skrevet liner notes for nettopp Prefab Sprout (blant andre). Platen er mikset av Nick Terry, som har mikset plater av artister som Montée, Klaxxons, Ian Brown og Hans Petter Lindstrøm – for å nevne noen.
Denne gangen går de altså for engelsk pop av fineste sort. Tidvis kan de kanskje minne litt om Saint Etienne også, spesielt på låtene der Christina Høgetveit blir mer fremtredende, stemmen hennes kan kanskje minne litt om Sarah Cracknell. Saint Etienne er et annet band som er flinke til låne elementer fra pophistorien og skru det sammen på smarte, nye måter.
Med seg i studio har Ole Johannes Åleskjær og resten av Loch Ness-gjengen fått med musikalske bidrag fra Anne Lise Frøkedal, Sondre Lerche, Magnus Hænglse og Joshua Stamper (som sist la strykere på «Runddans»-platen til Nikolaisen/Rundgren/Lindstrøm som kom ut i fjor).
Selv om soundet har en 80-talls flørt gående, er uttrykket likevel tidløst. Dette er en plate som kommer til å stå seg godt i årene som kommer. Godt håndverk har en tendens til å gjøre det.

Lars Junge

 

Tracklist:

1. Warm Circuitry

2. Restore My Ears

3. Bamboo (Love is Not Cool)

4. The Cherry Blossom in Japan

5. Simple Song for a Bookstore

6. Pretend It’s Not So

7. A Different Life

8. Rain Checks

9. Write To Me Anything

10. Epoxy

11. Tristessa

 

the loch ness mouse haavard

 

Sjekk også:

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

Videoanbefaling: The Loch Ness Mouse – The Cherry Blossom In Japan

Låtpremiere – The Loch Ness Mouse med årets (sommer)poplåt

Tronsmo Bokhandel blir kastet ut av lokalene av det statseide eiendomsselskapet Entra. Her er Ole Johannes Åleskjærs (The Loch Ness Mouse) spontane sympatilåt!

Albumanbefaling: The Loch Ness Mouse – New Grafitti

Jørn Åleskjær med ny singel

Jørn Åleskjær signet til amerikansk indielabel

Plateanmeldelse: The Dogs – Swamp Gospel Promises

$
0
0

SwampGospelPromises-Digital-Front-1400x1400

Plateanmeldelse: The Dogs «Swamp Gospel Promises»

Artist: The Dogs

Label: Astma Records

Terningkast: 5

 

Jeg har fått samme forhold til The Dogs som jeg hadde (har) til norske garasjerockband som The Cosmic Dropouts, The Lust-O-Rama, Peau de Pêche osv. Kristopher Schau lager sammen med The Dogs  den beste musikken etter fylte 4o. Det er håp for oss alle.

Årets slipp «Swamp Gospel Promises» er enda bedre enn de to foregående utgivelsene, ja, faktisk. De 2 andre skivene er fin-fin-fine de, ellers hadde de ikke kommet med på årsoppsummeringslistene mine («Black Chamelon Prayer» havnet på 5. plass på Årets beste abum 2015 lista mi, mens «Tears Are Voodo» kapret 4. plassen på på tilsvarende liste fra 2014, men denne gangen stemmer det meste. Vokalfraseringene til Kristopher Schau har aldri funket bedre, det sammes med riffene (nok av riff og kult gitarspill å hekte seg fast på her), kompet og koringene.

The Dogs er samspilte og har laget en gjennomført god skive med en tenning som sender låtene rundt i blodet på lytterne. Skiva rommer både rett-fram-gnisten à la The Cosmic Dropouts Droputs’ «Sick of You Baby» (The Dogs slår an garasje/punk/rock-tonene på førstekuttet «You Never Loved Me At All«), og kontant, drivende og seig (i positiv forstand) 60s garasjerock, i kombinasjon med melodiøs (power)pop, når det passer: «Are You With Him Now» er full av passion, hjerteskjærende bra, rett og slett: omtrent i samme leia som «Stay Away From Her» og «Anything You Won’t Regret» fra «Black Chameleon Prayer»

Som med de aller fleste garasjerockalbum, om det nå er er utgivelser av Dead Moon, The Cynics, Lyres etc., er noen låter hakket bedre andre på «Swamp Gospel Promises», men når The Dogs hoster opp intensive låter, som de tidligere nevnte, er det egentlig mer enn nok for undertegnede. Det er flere innertiere på «Swamp Gospel Promises», men det som først og fremst skiller denne skiva fra de foregående, er at det syder enda mer av liv ut av rillene nå (jada, jeg har lyttet på vinylen).

Apropos Dead Moon, i likhet med den trioen er The Dogs’ fortrinn i forhold til mange andre utøvere i ca. samme sjanger at de står for rå, men også sårbar (garasje)rock. Dessuten serverer ikke The Dogs ensartet garasjekost, de har røtter i både punk, powerpop og pop. Med andre ord, de er ikke fremmed for å smette inn  flere stilarter uttrykket, som når de forsøker seg på en mer nedtonet lidenskapelig låt enn de har gjort tidligere, pop-emo-flørten med rocka twist  «Mortalt Tragedy» (vellykket forsøk), på veien mot målet: å lage drivende og sjelfull rock.

PS Så er det bare å vente å se om Kristopher Shcau også tryller fram noen godlåter til den kommende The Terrifieds-skiva. Eller blir det ny Terrifieds-utgivelse, mon tro?

Victor Josefsen

 

 

 

 

 

Sjekk også:

thedogs Låtanbefaling: The Dogs – Are You With Him Now

The Dogs: Armed and Fairly Well Equipped

EP-anbefaling: The Terrifieds – Let’s Fart On Girls

Løkbrød vs No States

$
0
0

Lokbrod3remix

No States er Håkon Eriksen, en under middels kjent popartist fra Molde. Løkbrød er et av hans store favorittband. Når halv-unge Eriksen får tilbud om å intervjue sine nordnorske helter så er han ikke vond å be. Men de vil også intervjue ham! Det lukter av kaos og godlynt forvirring den dagen Eriksen tar med seg diktafonen og drar for å snakke med ekspertsurrealistene Løkbrød over en kopp kaffe. Over et glass øl. Kaffe.

 

No States (NS): Jeg kan jo si noe om hvordan det var å høre Løkbrød for første gang?

Løkbrød-Lars (LL): Ja, det må du gjøre…

Løkbrød-Mikael (LM): Jaah….

NS: Det kan jo være en artig historie….for det var via Sveinar Sandvin, som jeg lurte på om dere kjente, og han har en storebror som jeg ikke husker navnet på, som jeg trodde hadde noe med den første Kråkesølv-plata å gjøre….HALLSTEIN!! Han heter Hallstein Sandvin…

LM: (til Lars) Det vet jo du hvem er….

LL: Nei, det vet jeg ikke.

LM: Hallstein? Jeg vet hvem det er. Er han lydmann på Sinus? Jeg tror vi har hatt han på lyd når vi spilte på Sinus.

NS: Hvor er Sinus?

LL: Det er i Bodø.

NS: Det er det, ja. Men lillebroren hans heter i hvert fall Sveinar. Jeg ble kjent med ham når han bodde i et kollektiv i Bergen…

Servitrise: Jeg skal bare tørk..øh…vaske litt her…hehehe

NS: Såååååååh…

LM: (til Servitrise) Takk skal du ha.

LL: Tusen takk.

 

NS: Han bodde i et kollektiv i Bergen, og så husker jeg at han spilte det, første låten jeg hørte var Torstein Kayar, som er pååååhh……

LL: …Jeg er en Robot (Løkbrød-album)…hehehehehe

LM: ….ganske obskur….sak

NS: Jeg er en Robot, ja. Det var utrolig vittig, jeg husker at jeg holdt på å daue, det er veldig sjelden at jeg ler så mye av musikk, men jeg husker at jeg lo….spesielt når det (låten) kom til det der med han Kajataks.

NS, LL og LM: HAHAHAHAHAHAHAHAHA!!!!!!

NS: …og da bare gikk det over styr, liksom, og jeg skjønte faen ikke hvem dere var, eller hva i helvete det var for noe, jeg var bare veldig imponert, da. Og det var en veldig fin melodi også, og jeg mistenkte dere vel allerede da for å være jævlig flinke til å spille, selv om det hørtes helt vilt ut, liksom.

LL: Mm-m.

NS: Så deeet, men det lurer jeg for så vidt også på, dere har gått på sånn, dere har gått på musikkskole, dere. Har dere ikke det?

LL: Vi møttes jo på videregående på musikklinja. Vi var jo første kullet der, faktisk…

NS: Hvis du ikke snakker høyere så kommer ingenting du sier med i intervjuet….

LL: …vi skal, det vi gjorde i dag, jeg vet ikke om dette blir med i intervjuet, men det vi gjorde i dag var å, eller gjorde i går, eller har gjort denne uka er å jobbe med, vi har blitt spurt om å lage noe musikk til 25-årsjubileet til musikklinja på Sortland, der vi møttes….i 1990.

NS: Sortland. Hvor er det da?

LL: Det er i Vesterålen. Nord for Lofoten, i Nordland

NS: Ja….jeg er litt dårlig på geografi, jeg.

LL: Det er ikke så langt unna Melbu…

NS: Okei, der Sveinar bor, Sveinar bor jo der…

LL: Det er fire mil fra Melbu, tror jeg…

NS: Jeg vet ikke helt hvorfor han bor der, men….jo, det var ihvertfall første gang jeg hørte Løkbrød, det vaaar…veldig bra!…også husker jeg at jeg ble starstruck når du (Lars) kom på søttende mai-frokost….

LL: Ja, det husker jeg!

NS: Det var helt vilt, for det var sånn «Herregud, han ene fra Løkbrød er her!!», og så husker jeg at jeg prøvde å gi deg en gitar på et tidspunkt, og du bare sa klart ifra at det var helt uaktuelt… «Ta den gitaren, legg den tilbake der du fant den!»

LL og LM: HAHAhaha!

NS: Helt uaktuelt…hehehe…

LL: Det var jo midt på dagen. Høhøhø…søttende mai-frokost..

NS: Ja, det var jo, nei jeg vet ikke..

LL: Nei, jeg er ikke en sånn party-gitarist…

NS: (avbryter)…nei, jeg skjønner jo det veldig godt…jeg visste ikke hva jeg gjorde. Du får tilgi meg.

LL: Det er greit.

NS: Jah….men….

LL: Neida, det gjorde ikke noe at du gjorde det, men….

NS: Men dere har gått på musikkskole sånn i, i Nederland? Jeg vet ikke hvorfor jeg tror det, men…

LM: Jo, vi har det. Det var jo egentlig der vi begynte med Løkbrød, det var i Nederland. På gymnaset så hadde vi andre obskure band, som het The Final Curtain, det var kanskje det første, det første bandet…

NS: HOO! Det var noen som snakket om…..hvem var det som snakket om det der?!!!

LM: Det vet jeg ikke, for jeg tror ikke det er mange som har hørt om det.

NS: Nei, det var en som snakket om….ei eller en som snakket om det nå nylig..

LM: Nettopp.

NS: Men det var kanskje, enten Sveinar…

LL: Det var ikke jeg, da?

NS: Nei, det var litt rart, fordi det var noen andre som snakket om Final Curtain….

LL: Det var bare i to år, kanskje.

NS: Det må ha vært noen…for dere er fra Bodø, ikke sant?

LL: Jeg er fra Hamarøy.

LM: Jeg er fra Vesterålen.

NS: (mest til seg selv) Hvem var det som snakket om Final Curtain? Jeg kommer ikke på det, jeg. Men det var det bandet som var før Løkbrød?

LL: Ja, og så hadde vi en duo som het Aura.

LM: Det var jo egentlig Aura som var før Løkbrød, for det var der vi begynte å….være i lag…

LL: Der vi begynte å leke litt med lyd og slikt.

LM: Og leke litt med…..

LL: Med tekst….

LM: Med vin! Hahahahaha…

(mye latter her)

NS: Men har dere alltid holdt på med tullemusikk, eller er det feil å kalle det tullemusikk? Nei, det er vel ikke det?

LM: Njæ, det er jo humor-preg, men det er ikke tull.

NS: Neida, jeg heller syns ikke det. Jeg synes det var litt vanskelig å forklare til folk hvem det var jeg skulle intervjue: «Et morro-band fra Bodø!», liksom. Men nei, det er jo ikke et moro-band.

LL: Ja, nei..

NS: Det er vanskelig å si akkurat hva det er, men veldig mange…..andre, eller mange som jeg viser Løkbrød til, de synes det er bare tull, liksom.

LL og LM: Ja.

NS: Men jeg har jo et sånt forhold til musikk etter hvert hvor jeg enten har veldig lyst til å høre det, eller så har jeg ikke lyst til å høre det. Og dere er jo sånn at jeg bare har lyst til å sette det på. Når jeg går på youtube så er det sånn «Nei, jeg setter på Løkbrød, jeg».

LM: Ja.

NS: Roy har en Båt…

 

LL: Ja, for vi har jo en sånn frihet at vi KAN være artige….vi trenger ikke å være redde for å bruke humor, men det er heller ikke et sånt press som en komiker har, at man MÅ være artig. Vi kan ha noe helt uartig også. Alt går egentlig an.

NS: Ja. Det er kanskje det jeg synes er så kjekt med Løkbrød, også.

LM: Vi passer oss jo litt….eller har gjort det, i hvert fall….for å lage ironisk humor, for da blir det platt, og da blir det utdatert.

LL: Ja, da blir det jo gammelt…

NS: Ja, ikke sant.

LM: Da har man liksom fortalt vitsen, og da gidder man ikke fortelle den en gang til.

NS: Nei, jeg ser det veldig, men er det….er det veldig bevisst?

LL: Jeg tror nok det er litt bevisst, faktisk, ja. Jeg tror ikke det er….(uhørbart)

NS: (avbryter igjen) For har dere noen gang lagd noe og tenkt sånn «Å nei, det er ironisk!»

LM: Øh, vi har jo holdt til djevelsk mye ilag, så vi har jo fått en tone, da. Så man hører jo fort om noe er bare dritt, og ikke går an å si. (til Lars) Hva var det du hadde på den Danske Folk-låta igjen? Først hadde du «Danske folk med…

LL: …med hår på sløyfa»!

LM: Med hår på sløyfa. Og så sa Lars bare «Nei, det er altfor dårlig. Vi kan ikke bruke det her.» Og jeg var enig også. Det var ikke artig.

LL, LM og NS: (masse latter og humring, stemninga på topp)

 

NS: Men betyr det noe, rent bortsett fra at det er hår på sløyfa, eller…?

LM: Nei, det gjorde jo ikke det, så…

LL: Det var et hakk for teit, så…

NS: (ler mens han spør) Det er veldig vittig, da, for det høres jo ut som dere har en egen kode. For meg så høres det ut som det kunne vært med.

LM: Jojo..

LL: Det kunne vært med i en annen sang, kanskje.

NS: (ler fremdeles) Okei….

LM: Når man spiller mye sammen så får man jo et språk sammen. Det er jo ofte sånn band oppstår, at band får et sound sammen, og også de som lager moro-musikk sånn som Duplex Records, Black Debbath, de har jo én tone, da. De er jo hakket mer ironisk, syns jeg. Hahahahaha.

LL: Ja. Det er noe annet.

NS: Ja. Jeg synes også det. Første gang jeg møtte Lars så tenkte jeg at han sikkert var en sånn fyr som står og….og er…..veldig vittig, da…

LM: Festens midtpunkt. Lars er jo…det motsatte. Hahahaha…

NS: Men det er ikke slemt sagt, det?

LM: Neida! Det er sant!

(masse latter igjen, fra alle deltagende)

NS: Ja, for jeg er litt mer frampå, så jeg var frampå med én gang, og jeg skulle gi Lars gitaren, også skulle jeg snakke med Lars, og ikke sant. Men Lars er jo litt laid back, da.

LM: Hehehe. Ja, han trenger litt tid….hahaha.

NS: Men det er jo helt streit….hahaha…det var ikke noe kritikk….haha (nervøs latter)

LL: Neida. Folk er forskjellige. Heldigvis. (til No States) Men dine tekster, er de…bruker du lang tid på dem?

NS: Nei. Jeg bruker ikke lang tid i det hele tatt. Synes det er kjempelett. Før brukte jeg lengre tid, men nå så går det jævlig fort, liksom…

LL: Det er deilig!

NS: Ja, men dere bruker lang tid?

LL: Hos oss så er det litt motsatt, faktisk….

LM: Ja det har BLITT motsatt….

LM: …nå bruker vi jo kjempelang tid.

NS: Dere gjør det, ja?

LL: Tidligere så brukte vi veldig kort tid, for det er jo veldig improvisert, så…

 

NS: Men, jeg har jo mye info om dere fra Sveinar Sandvin, som jo skal ha æren for at jeg fant ut at dere fins. Han snakket en gang om at dere hadde fått inspirasjon av å sitte i et skap og rasle med papirark. Noe sånt?

LM: Vi var inspirert i et skap, ja. Vi hadde hver vår gang hvor vi satt inni skapet.

(vilt mye latter her, No States ler som vanlig høyest)

LM: Det er fra plata Helga, det.

NS: Helga, ja…

LL: Det var to låter. Den ene het «Inni garasjen din», og den andre het «Inni kroppen din».

NS: Jeg tror kanskje jeg har hørt dem. Jeg er ikke helt sikker.

LM: Dem må du høre! De er tatt opp inni et skap.

NS: Jo, men jeg har jo hørt dem på et eller annet tidspunkt, for jeg vet jo at jeg har hørt…JO!…det var når dere hadde den hjemmesida loekbroed.no.

LM: Ja.

NS: Det lå jo endel plater ute der. Jeg hørte jo masse på dem da. Men den sida er vel ikke oppe….?

LM: Øh, nei. Viii……hva var det som skjedde? Jeg vet ikke hva som skjedde….vi hadde en administrator som…

NS: Jeg skjønner ikke noe av det der. Hva en administrator er. Hvor er han?

LM: Nei, det er han som…øhh……

LL: …det er vel han som betaler nettleia.

LM: Det er han som betaler nettleia, ja. Det var før vi begynte å spille live og tjene store penger.

NS: Ja, når begynte dere med det?

LL: Ti år etter at vi begynte å lage musikk.

NS: Ja, for først så….

LL: Det er egentlig DET vi har gjort de siste årene.

NS: For det virket veldig rart, jeg husker jeg så et liveopptak av at dere spiller i en leilighet i Oslo, og jeg tror dere spiller den låten…. (No States siterer tekst) «og for femogtredevte gangen hadde han fått ei kjerring på kroken, knaggen knaggen»…

LL: Peprikos.

 

NS: Peprikos er det. For det høres ut som en improvisert tekst.

LM: Jaaa…

LL: Jeg tror den var det, faktisk.

LM: Ja, den var helt improvisert. Jeg hadde laga kompet, og så gikk Lars forbi, og så dyttet jeg han ned i stolen og sa: «Nå må du synge!». Og så sang han. Og det smalt.

(megen latter igjen)

NS: Det er en sinnssykt bra tekst, da, synes jeg. Men det er jo også sånn at når man skal spille det live så virker det så rart. Fordi det er en total-improvisert tekst som plutselig blir…blir veldig….

LM: Jaaa….altså, den fraseringa, eller rytmen, som er i de opptakene, den ligger jo der. Så da lærer vi jo ofte den versjonen, og da høres det jo mere improvisert ut enn hva det er.

NS: Ja, ikke sant. Sånn at når dere spiller inn så gjør dere det to ganger, eller?

LL: Njaaaa, vi tar det på nytt hvis vi ikke er fornøyde. Det er klart. Men det er lite sånn….innøvd, egentlig. Litt, kanskje. Det ble litt mer av det etterhvert.

LM: Ja.

LL: Nedskrevne tekster og sånn…

NS: Hva sa du?

LL: At teksten er skrevet ned.

NS: Ja, for sånn er det på Danske Folk, vet jeg.

LL: Ja, den er skrevet ned.

LM: Ja, for den skrev vi jævlig fort….æh..hehe.

NS: Ja, for den er jo nesten en hit, liksom….eller…hehehe……eller, dere opererer kanskje ikke med sånne ting, men når jeg lager låter, så er det sånn at jeg forholder meg ofte til de der…..dere har vel ikke….dere har vel ikke et sånt «label», dere? Det er ikke sånn at dere har sånne ting, eller? Dere gir ut ting selv, eller?

LM: Ja, vi gir ut ting selv. Til nå, da.

NS: Men jeg har jo ofte forholdt meg til at det er folk som kommer til å høre musikken min, og da omtaler jeg ofte mine egne låter som…okei, DET er liksom hiten…

LM: Åja, okei! Du gir det ifra deg, også sier du at…. «push denne!»?

NS: «Her er hiten!» Eller jeg sier ikke «push den der!», men jeg sier bare liksom….for eksempel den singelen min som ligger på Spotify nå. Den der «Anywhere you go». (til Mikael) Du har hørt den der?

LM: Ja, jeg hørte den. Kjempefin!

NS: Ja, tusen takk! Den er sånn at når jeg sendte den rundt til de som er i YAP (plateselskapet til No States), så sa jeg bare «Den der er hiten». Og senere så har jo den bare blitt hetende «Hiten». «Hvilke låter skal vi ha med på konsert? Jo, vi tar den, og den, og den, og så må vi ha med Hiten, da.». Og på den nye kassetten er det også sånn. Jeg har funnet én låt som jeg tror er hiten, så jeg bare kaller den for hiten.

(fnising)

 

LM: Ja, nei, altså vi…

NS: Men det er ikke sånn…..Danske Folk er en sånn låt som…..

LM: Det er jo en låt som vi alltid spiller live, da. Fordi at….det er hiten! Hahahaha.

NS: Det er det jeg mener.

LM: Hvis man vil bruke det ordet, da.

NS: Ja, nei, det…ja. Jeg bruker det bare fordi det er praktisk, liksom. Det er kort.

(latter fra samtlige)

LL: Enstavelses-ord.

LM: Istedenfor å si «muligens så et forsøk på en demo av en lyd som kan være bra, blant andre»….

(latteren sitter løst blant de fremmøtte)

NS: Ja, akkurat.

LM: Vi liker jo catchy ting, så…..

NS: Ja! For jeg kan få følelsen av at Løkbrød er sånn hemmelig-catchy. Det bare tar litt tid. En ting som jeg kanskje tenkte å nevne var jo den der…for den er jo litt sånn…jeg tror ikke dere er med i videoen…..den «Ta på dæ dræssen»…… «Ta på dæ dressen».

 

LM: Det stemmer det. Det var Ruben som var med i den videoen. Men jeg filma den, da.

NS: Okei. For den er sånn….jeg husker når jeg så den at jeg ble nesten på gråten, da, på en måte. Eller….bær med meg, liksom….eller bær over med meg, men, det er så jævlig fin melodi, og så er den veldig sånn fin….eller jeg kan jo ikke så mye musikkteori så jeg vet da faen, jeg, hva det er for noe, liksom….men at det er sånn….

LM: (til redningen) Det er melankolsk.

NS: Ja, det ER det. Men så er liksom teksten veldig utfrika, og den videoen er jo så rar. Så man får et sånt….sammensurium av følelser, da.

LL: Hm. Akkurat.

NS: Så det blir liksom…du har den….

LM: Hahahahaha

LL: Høhøhøhøhø

NS: Det er litt vanskelig å beskrive, men du har den der kyllingen, ikke sant?

LL: Ja, de stuffer den kyllingen.

LM: Ja, det var tatt opp på nyttårsaften i Nyksund, og det var veldig sent på natta…så…hahahahaha…så det er Ruben som har redigert…..Ruben Fagereng. Han har redigert flere av de videoene.

NS: Det høres litt kjent ut, da. Ruben Fagereng. Hvem er det da?

LM: Han har regissert flere av videoene som ligger på nettet, sånn som «Danske Folk», for eksempel, og…

LL: …..den der oppi skauen, den der….. «Roy har en båt».

NS: «Roy har en båt», ja. Det er en veldig fin video, forresten. Og kul låt også. Absolutt.

LM: Mmmmm…

NS: Men den der «Danske Folk» som ligger med video ute på youtube, det er en annen versjon?

LL: Ja, det er jo faktisk det.

NS: Ja. For jeg liker den andre bedre. Jeg synes den er veldig, veldig bra.

LL: Den plateversjonen….uten tromme…..uten tromme, den?

LM: Ja, det stemmer. Det er tromme på den, ja.

LL: Og uten el-gitar. Det er jo en ordentlig sånn kassegitar-låt…..og kontrabass, tror jeg. På den første versjonen.

LM: Den låta er det en ny trommis som skal få lov å høre på, tenkte jeg. Plateversjonen. Så får han ikke noe trommesett, så kanskje det blir noe nytt. For vi holder på å jobbe med en ny trommis og ny bassist nå.

NS: Ja. Hvor er de fra? Er det liksom folk dere kjenner fra før?

LM: Nei, jeg har spilt med dem tidligere i andre prosjekter. Hver gang vi drar ut på turné så bruker vi forskjellige trommiser og bassister, så…

NS: De er kompiser av dere, alle sammen?

LM: Jaa, kollegas. Det hjelper jo hvis man er venner…hahahahaha….

NS: Jeg kan tenke meg at det ikke er det letteste bandet å bare steppe inn i hvis du ikke skjønner….for dere har den der…ja, en slags kode, da, som jeg sier.

LL: Ja, og så er det faktisk ganske mye øving i forkant. Særlig for bassisten. Tromme er det jo litt lettere å hive seg på. Mye…mye pre-prod.

LM: (til No States) Men det som ligger mest på Spotify med det der ditt stæsj….øøh….der spiller du alt selv?

NS: Ja, jeg har alltid spilt alt selv. Bortsett fra et par ting hvor det er noen kompiser som har vært med og trykket på en effektpedal, eller…jeg vet ikke, jeg. Sånne ting.

LM: Men gjør du live-ting, også?

NS: Ja, jeg har prøvd å gjøre litt live-ting, men lenge så var jeg veldig scene-sky. Så jeg var veldig redd for å spille konserter, da. Så jeg turte ikke gjøre det. Men så sa Fredrik (Saroea)….det var en kveld vi skulle spille….det skulle være sånn YAP-arrangement på Jaeger, var det. Og da sa de sånn: «Okei, hva hvis vi gjør det sånn her, at vi har med mp3-filer. Bare fire låter, liksom, og så er vi med på scenen og spiller litt oppå mp3-filene, og så kan du synge oppå din egen vokal?».

 

LM: Mmmm.

NS: Og da sa jeg: «Okei, da. Jeg kan gjøre det». Og så var jeg jævla nervøs, men så gikk det ganske bra. Jeg syns det var kjekt, og da bare på en måte begynte å gjøre det der, da. Så jeg har gjort sånn fem sånne konserter, tror jeg. Men nå sist så…da syns jeg det var ganske kjedelig. Lydfolkene hater meg, det er playback og så videre…

LM: Jajajajaaa.

NS: Det er alt sånn der. Det er ikke sikkert at de hater meg, men jeg er litt vár for at det blir, at jeg blir mislikt. Jeg har mye negative følelser i forhold til å ha konsert.

LM: Ja, det er vel lett å få noia ovenfor crewet…..hehehehehehehehe

NS: Jaja, ikke sant…

LM: Hvis du begynner å tenke på hva de synes, da…

NS: Og jeg synger jo surt. Eller, jeg kan jo synge ok, men når jeg blir stressa da synger jeg surt, ikke sant. Så jeg er ikke vant til å spille konsert, liksom. Men det har jo vært ganske gøy også. Det er litt vanskelig, for de mp3-ene, de er spilt inn sånn…at fra låt til låt så er gitaren stemt en kvarttone opp, og en kvarttone ned. Så for gitaristene som er med så er det jo helt forferdelig. Det blir surt uansett. Han som spilte med meg sist var frustrert, for han visste jo ikke hva han skulle gjøre. En som takla det bra han bare lagde et leven, han hadde med seg noen kontaktmikrofoner, og så drev han og lagde støy, og det funka veldig bra. Men det er jo ikke noe holdbart opplegg, sånn….hvis du skal liksom….eller, jeg vet ikke, jeg. Jeg synes jo det er gøy. Jeg kan jo godt gjøre det, men, men…det er ikke det jeg er glad i…å spille konsert.

LM: Nei…

NS: Jeg tror tingen for meg er at jeg liker å bare lage låter. Også liker jeg å spille det inn, også liker jeg at det er liksom ferdig, og etter det så…..det er ikke så farlig for meg å gjøre konserter. Men….jeg har egentlig ikke noe mål med det jeg gjør. Bare lager låter. Det synes jeg er gøy.

 

LL: Men du har jo fått det utgitt!

LM: Det er jo mer enn hva vi har fått.

NS: Flaks, liksom. Jeg synes vel på en måte at den musikken jeg lager er på en måte mer kommersiell, da. At det er mere streit pop-musikk. Det dere lager er jo….villere, synes jeg.

LM: Mmm

NS: For det første så er det på norsk, og så er jo tekstene…….annerledes. Jeg tror det henvender seg til forskjellige folk. Hvis du hører på No States så er det jo ganske streit musikk, synes jeg. Det er vers-refreng og det er synging, og….

LL: Produksjonen er jo ganske lo-fi, da.

(latter)

NS: Ja, den er EKSTREMT lo-fi!

LM: Det er noe tape-sus. Bruker du mini-studio, eller…..?

NS: Nææh, på den plata som kom i 2012, da, så var det veldig gamle….jeg begynte jo å spille gitar for alvor når jeg var atten. Så i 2001 når jeg begynte å spille inn ting så hadde jeg bare spilt gitar i tre år, så det bærer litt preg av det, da. Jeg kunne jo kanskje fem grep, og så var det jo bare flaks, jeg bare ga en brent cd til Fredrik, og så syntes han det var jævlig fint, og det hadde jeg vel aldri trodd. Jeg har aldri hatt så bra selvtillit, men jeg har jo likt mine egne låter. Og så ga jeg det til ham, og han fikk veldig lyst til å gi det ut. Det var veldig smigrende at han sa at han startet YAP for å gi ut meg og sine egne solo-ting. Det var veldig smigrende, og så kom det ikke ut før……det kom ikke ut før…..10 år senere, eller noe sånt. Så de låtene er gamle låter. Selv om plata kom i 2012, så er låtene fra cirka 2001 til sånn 2005, som jeg sa til deg (Lars) isted. Så det er er et stort slep. Den singelen (Anywhere You Go) er egentlig fra rundt 2010, altså. Og den kom ut i….år?

LL: Ja.

NS: Men dere….hvor mange plater har dere gitt ut?

LL: Med den samleskiva så er det åtte.

NS: Åtte plater, ja…

LM: Og en singel. Vinyl-singel.

NS: Vinyl, ja…

LL: Og det er den eneste vi ikke har gitt ut selv, da.

NS: Ja, ikke sant. Hvordan gjør dere det der, da?

LL: Ja, det blir jo sånn…CD-R. Brente cd-er.

NS: Også bare kopierer dere opp ark, liksom? Eller…?

LM: Ja, vi prøver jo å lage et fint cover, så vi synes det der er artig. Så får vi de trykt opp, og så setter vi oss ned og skjærer det til med skalpell og bretter og….

(No States ler igjen)

LL: Og så har vi fått oss stempel…fra England.

(No States hoster bort siste del av Lars´ uttalelse)

NS: Stempel?

LL: Ja. Fra England.

(No States og Løkbrød-Mikael bryter nok en gang ut i høylydt latter)

LM: Med engelske bokstaver…

NS: Det er vel sikkert lurt å ha et engelsk stempel.

LM: Ja, for før med cd-er så klistret vi bare på sånne etiketter. Men det kan man jo ikke gjøre nå, fordi det setter seg jo fast inne i datamaskinen til folk.

NS: Ja, etiketter på cd-en, ja…

LM: Så det er jo farlig å høre på dem. Det blir varmt og de løsner og så blir det bare kaos. Men stempel er mye bedre, så kan man få sånne hvite CD-R, og så bare stemple på. Og da er liksom plata ferdig. Det føles utrolig godt! Altså, trøbbel med et audio som man stikker inn i et remedie også blir det trøbbel!

(LOLZ)

LM: Så det kan jo ikke sammenligne seg med den førsteskiva vår som heter «Jacksonbrødrene tar kaka», for den kom ut på kassett.

NS: Ja.

LM: Og der brukte vi djevelsk lang tid på å……vi hadde kjøpt noe ullete gullstoff som vi kledde coveret med, OG kassetten, da. (til Lars) Og det var jo søstra di som hadde den i bilen masse, og så satte den seg fast inne i…..

LL: …inni bilen.

LM: Inni bilstereoen, da.

LL: Så hun må bare høre på den hele tida.

(latterutbrudd fra samtlige)

LM: Nå er hun fan! Hun kjøper alle kassettene.

NS: Det er kanskje det som er…….det nye.

LM: Lage cd-plater som setter seg fast inni….

NS: Får aldri hørt på noe annet.

LM: Men det er jo også litt ute nå, med cd. Vi begynner å bli litt lei av å selge dem, fordi folk vil ikke ha dem.

NS: Ja, for alt det jeg har gitt ut har bare kommet ut digitalt. Men nå skal jeg gi ut en kassett.

LL: Ja, det er kult.

NS: Nå har det blitt en sånn hip ting, da, med kassett igjen.

LM: Ja, det er hipsters-ting, det.

NS: Ja. Men det er jo på et ganske lite plateselskap. Det var en kompis av meg som hadde lyst til å gi ut en kassett, og så spurte han om jeg ville lage musikk, sånn at han kunne gi ut en kassett. Han gjør alt selv. Men, det….jeg vet ikke om det er vits, eller….jeg er bare så lei av å gi det ut på Spotify, for det virker ikke som folk hører på det. Eller, det er jo ikke så mange som hører på det uansett, sikkert. Det er bare litt artig å ha noe som er fysisk.

LM: Mm, vi har jo veldig lyst til å få gitt ut en vinyl-skive etterhvert , og så ha det digitalt. Så får vi se om vi får det til.

NS: Men er det ikke bare å smeise det inn på Spotify? Jeg trodde det gikk an å kjøpe seg en konto, eller noe.

LL: Jo, det går an, det. Vi er bare så treige med alt sånt der.

LM: Vi har vært treige med det. Men jeg vet ikke. For oss så er det så gammel musikk nå…

LL: Gamle innspillinger….

LM: Vi holder fremdeles på og selger de der cd-platene når vi spiller live. Jeg har ikke så lyst å få det på Spotify. Så kan det heller være litt mystikk over det, for det ER jo ganske mystisk. Hehehehe.

NS: Det er jo litt fint, det der. For det du mister med en gang noe havner på Spotify, det er at….da er det tilgjengelig for alltid, liksom. Ikke limited edition i det hele tatt.

LL: Man kan ta det vekk igjen.

LM: Ja, men likevel….

LL: Det er enda verre, det.

(latter latter latter)

NS: Man kan skrive «time limited edition», og så kan man ha nedtelling. «Nå er det bare…

LM: «Skynd dere å høre!!»

NS: …300 dager igjen hvor du kan høre på denne!»

(latter)

NS: Mikael, kan jeg rulle en røyk med deg?

LM: Du kan prøve.

NS: Tror du at jeg får det til? ÅNEI! Det er jo tomt for…øh….

LM: Men det er inni.

NS: Åja, men den er tom den også.

(No States ruller røyk)

LL: Trivelig, det her. Hehehe. Fin måte å lage intervju på. Bare prate.

NS: Ja, det var du som foreslo det, Lars. Så du har deg selv å skylde på. Hahaha.

LL: Ja, jeg må skryte litt av meg selv.

NS: Ja, det var…din idé. Ja, jeg har ikke intervjuet noen siden jeg jobba for studentradioen i Bergen, jeg. (til Lars) Jeg vet ikke om jeg sa det til deg, at den første jeg intervjuet var John Erik Kaada? Kaada. Han fra Cloroform.

LM og LL: Jaja…

NS: Det var en ka-ta-STROOOOFE av fnising fra min side.

LM: Hahahaha!

NS: Alle spørsmålene ble fulgt opp av et stort fnis. Også husker jeg at ett av spørsmålene var sånn: «John Erik Kaada, er du lumsk?».

LL: Hehehe.

LM: Lo du av dine egne vitser?

NS: Ja. Lo før han fikk svart, ofte. Bare putta inn et stort fnis. Han rakk ikke svare før jeg fniste vekk hele greia.

LM: Jeg har hørt noen sånne nærradio-opptak, når jeg hadde en kompis som gikk på….han der Ruben…han jobba for Sortland Kristelige Nærradio da han var 15-16, og de intervjuet Pål og Rune…hehehehe….de brukte mange sånne…

LL: ….stygge ord.

LM: De fikk kristenradioen på nakken etterpå. Styret var uenige. Og så var det direkte. Veldig bra!

NS: Oj, det var direkte?

LM: Ja.

NS: Men….jeg tror faktisk aldri det ble sendt. Jeg tror jeg hadde veldig få intervjuer som noengang ble sendt, for det ble….også lo jeg også veldig mye. Jeg lo mye under intervjuene, fordi jeg var så nervøs. Også var det det ene intervjuet….

LM: Skal jeg høre om det er påfyll?

NS: Ja…..tusen takk.

 

NS: I det ene intervjuet var det sånn at jeg lo så mye at……jeg jobba sammen med en som heter Eirik Kydland, en venn av meg fra Bergen. Han lagde en…..for vi brukte også å spille musikk på et sted som heter Landmark. Vet du hvor det er?

LL: Ja, jeg har ikke vært der, men jeg har hørt om det.

NS: Ja. I hvert fall så fikk vi spille musikk der, og da fikk vi spille helt ville ting. Så Eirik lagde en låt hvor han hadde klippet ut alle delene hvor jeg lo i intervjuet, og satt dem sammen. Nå husker jeg hvilket intervju det var, for jeg hadde intervjuet hun der Maja Ratkje, så det var all latteren hennes blandet med latteren min.

LL: Ja, det hørtes jo ut som et veldig koselig trekk.

NS: Hahaha, fra hans side, mener du?

LL: Ja, altså….det er jo fint å høre på folk som ler.

NS: Ja, veldig.

LL: Man blir jo i godt humør.

NS: Men jeg ble jo veldig flau, for han spilte jo det her på Landmark mens det var fullt av folk der. Men det var vel ingen som brydde seg. Men Eirik gjorde det samme med Lasse Marhaug. Han loopet en ting som Lasse Marhaug hadde sagt. Han sa: «Æ kainn ikkje rytma, æ kainn ikkje tæll te fire!». Og dette bare gikk og gikk. Også veldig morsomt.

LL: Hehe. Lasse har jeg vel kjent siden jeg var….også nesten like gammel.

NS: Å, kjenner du Lasse Marhaug?

LL: Jada.

NS: Åja.

LL: Han gikk jo….vi er jo fra nesten samme plass. Han gikk på videregående på Hamarøy, der hvor jeg kommer fra. Jeg gikk jo på Sortland, men jeg møtte ham jo. Jeg møtte ham på Rock mot Rus. Hehe. Det er en sånn svær festival. Har du hørt om den?

NS: Nei. Heter det Rock mot Rus?

LL: Det heter Rock mot Rus. Sånn rusfri rocke-festival for ungdom, tenåringer. Kjempebra festival.

NS: Kjenner du Lars Myrvoll?

LL: Jaja.

NS: For han har kanskje spilt der. Han viste meg et opptak en gang. Jeg lurer på om det var der, men jeg er jo absolutt ikke sikker.

(LM kommer tilbake med kaffe til NS)

NS: Åhh, fantastisk! Tusen takk!

LM: Værsågod.

NS: Jo, vi snakket nettopp…Lars kjenner Lasse Marhaug. (til Mikael) Kjenner du han?

LM: Ja, gjennom Lars. Har møtt ham i noe bråk-sammenheng.

NS: Mm….han er jo flink til å lage bråk.

LM: Ekspert.

NS: Ek-SPERT på det. Men jeg liker Lasse Marhaug godt, jeg. Han virker som en fortreffelig type, også.

LL: Ja.

LM: Ja, han er en god glunt. Med tak i. Masse tak i han. Alltid vært det. Helt siden han var veldig ung.

LL: Ja, siden…

NS: Hvordan «tak»? Har han gjort noe galt?

LL: Nei, han gir jo ut utrolig mye.

NS: Veldig, veldig mye, ja.

LL: Og andre ting. Han har jo forlag, og….plateselskap….

NS: Har han det?

LL: Ja! Marhaug Forlag. Han gir ut en veldig bra fanzine som heter «Personal Best». Han bare sitter og prater med folk, intervjuer de, også gir han det ut i magasinet.

NS: HAN gjør det?

LL: Jaja.

NS: JA, han er også veldig sånn….dere er jo litt like der, på en måte….at dere gjør sånn…..

LL: Han er kanskje litt mer seriøs enn oss. Det er ikke noe humor.

NS: Jeg kjenner han ikke, men han virker jo veldig seriøs.

LL: Absolutt.

NS: Men dere er jo seriøse, dere også. Det innrømte dere jo.

LM: Ja, vi er jo det.

(latterens vulkan spyr ut latter-lava)

NS: På en litt annen måte.

LM: Men vi synger jo på norsk, så vi får ikke lov å komme til Japan. Hehehe.

LL: Det er jo bare å dra dit. Det er jo det han gjør.

LM: Ja, han gjør jo det.

NS: Er det viktig å dra til Japan? Eller…bra?

LM: Jo, det er dritbra å dra til Japan.

NS: Åja. Men….

LL: Vi hadde jo en japansk trommeslager på noen av de første platene.

NS: Er det han du sitter og snakker med på «Holl i halsen»?

LL: Nei, han var fra Bulgaria…..

LM:….men han var også trommis.

LL: ….men han fra Japan, det er han som sier: «I cooked chicken fry today….Hallå….»

(det LOLes)

LM: Koji. Koji Kobayashi.

NS: Heter han det?

LM: Fantastisk trommis!

NS: Men møtte dere ham i Nederland?

LM: Ja, vi studerte sammen med ham.

LL: Vi spilte jo i jazz-kvintett med ham.

LM: Ja, vi hadde flere jazz-prosjekt sammen. Han kom jo til Nederland på grunn av at han likte…..norsk jazz, og Jon Christensen særlig, så da han kom til mainstream-jazz-verdenen Nederland så ble han litt skuffa…hahaha. Over at det ikke var noe frostrøyk-jazz der, da.

NS: Polar-jazz, har jeg hørt.

LM: Eller frostrøyk-jazz.

NS: Ja, det er vel det samme.

LL: Fjell-jazz.

(Latter! Mye latter i dette intervjuet. Hvorfor vi er så lattermilde er et ugjennomtrengelig mysterium. Vi lurer på om det kan ha noe å gjøre med vår latterlige barndom.)

NS: Det er sånn Jan Garbarek og sånn, det?

LM: Ja, Jon Christensen er han som spiller med Jan Garbarek, ofte…på tidlige ting.

LL: Veldig flink trommis.

LM: Veldig løst, og….fritt.

LL: Veldig viktig trommis….

NS: Hahahahahaha!

LM: Han laget Den Norske Lyden…var med på det…

NS: Men….er dere glade i jazz?

LM: Jajaja…

LL: Ja.

LM: Vi liker vel alt…..i går så hørte jeg på Miles Davis, John Coltrane, og Thelonius Monk mens jeg vaska huset. Det var deilig!

(LOL)

NS: Jeg har også hørt litt på jazz, men det var mest en periode. Da jeg bodde i Bergen. Da hørte jeg på jazz. Men jeg har ikke hørt så mye i det siste. Nå har jeg jo flyttet til Ås, og nå var jeg på musikkbiblioteket der i går…og da lånte jeg bare fra de cd-ene hvor det står «SAM» på…samtidsmusikk, tror jeg det er. Og jazz. Og da var det en som heter Karl Seglem. Har dere hørt om han?

LM: Jajajaja.

NS: Jeg så han på tv. Og der stod han med bukkehornet sitt. Og først så bare lo vi litt av han….

LM: Mye kulturmidler der i gården…

NS: Jo, vi tullet veldig med han, også ble det jo helt vilt…det ble så rått etter hvert. Det ble veldig støyete, og plutselig…han tråkket på masse pedaler, og……og han hadde med seg hun der Annbjørg Lien…

LM: Jajajaja…..

NS: …..ogsååå…. en ganske sånn vittig dame-vokalist, så jeg ble helt sånn: «Det her er jo kjempebra!». Så jeg tenkte å prøve å låne litt Karl Seglem. Det er en liten barriere for meg, for jeg går ofte etter cover. Og de Karl Seglem-covrene, de er ikke noe fine, altså.

LM: Nei, okei…

NS: Nei, jeg synes ikke de er noe stilige. Men jeg lånte det likevel, men jeg fant ikke noe som lignet på det jeg hadde hørt på tv-en.

LM: Ja, de var ganske store for en sånn 15-20 år siden. Han og en trommis han spilte med. Perkusjonist….

LL: Isungset.

LM: Isungset, ja.

NS: Terje Isungset, ja.

LM: Som liksom laga MYE instrumenter sjøl…..svære shakere….

NS: JA! For han lager sånne instrumenter av is, han?

LM: Jaja, stemmer det. Det har han gjort flere ganger. Også mye kulturmidler.

NS: Hahahahaa….

LL: Jeg hørte en konsert der han bare spilte på is.

NS: Ja, det husker jeg han gjorde i Bergen en gang.

LM: Han hadde med seg Nils Petter Molvær ved noen anledninger, han spilte på is-tut.

NS: Han er også sånn polarjazz-mann, Nils Petter Molvær.

LM: Ja…

NS: Så han sist på Moldejazzen, han spilte sammen med Sly & Robbie, sånne dub-guruer, også Vladislav Delay, tror jeg han heter, russer, spilte sånne elektroniske greier. Men jeg har blitt litt lei av Nils Petter Molvær, jeg orker ikke… Jeg likte jo førsteplata hans, Song of Sand… sånne ting.

LM: Nils Petter Molvær, jeg var på jazzkurs på Toneheim for tusen år siden, så var han lærer der. Så drakk han opp hele Gammeldansken min…

NS og LL: (latter)

LM: … for han var så voksen. (latter) Terje Isungset, han ble intervjua i et magasin om hvordan han klarte å spille fritt og hvordan han gjorde det. Hva var det han sa for noe… “Eg åpnar berre ei luke i skallen og slepp vargen ut!”

(Mye latter)

NS: Det er vittig.

LM: Det er sikkert det han gjør også. De er jo veldig overtroiske.

NS: Hvor gammel er han?

LM: Nei, han må nå være syvogførti nå, sikkert. Eller femti.

NS: Den eneste plata hans som jeg har brukt å høre på, det er en av yndlingsplatene mine, det er Terje Isungset og Stian Westerhus, som har en plate som heter “Laden with Rain”. Så ble jeg kjempeglad da jeg fant ut at den var på Spotify. For den er kjempebra. Jeg er jo veldig glad i han Stian Westerhus… ikke alltid, da, men mye av det han gjør synes jeg er kjempe, kjempebra. Den plata med Terje Isungset er fantastisk bra. Har dere hørt Stian Westerhus?

LL: Ja.

LM: Mmm.

NS: Spiller gitar. Men nå har han begynt med så mye datamaskiner og greier… Det høres ikke ut som gitar lengre, det høres bare ut som støy. Det er litt sånn varierende. Han er veldig ung, jeg tror han er yngre enn meg, tretti, trettito kanskje. Jeg tror han delte studio med Lasse Marhaug på Grünerløkka kanskje et sted, jeg er ikke sikker. Men jeg husker han spilte konsert på Moldejazzen en gang, for han vant en sånn konkurranse hvor man kan få prispenger fra en bank, og da må du komme tilbake neste år og ha en konsert. Og det gjorde han, og det var solokonsert, og det var bare han som stod der helt alene, han hadde en gitar, jeg tror han hadde flere gitarer, og masse effektpedaler, og det synes jeg var så sinnssykt bra, sikkert beste konserten jeg har vært på siste fem årene eller noe…

LM: Shit.

NS: Ja, det synes jeg var veldig, veldig bra. (Til Lars, som har prata i mobil:) Hils til Kristine!

LL: Ja.

NS: Det kommer med, det.

LL: Jada!

(latter)

LM: Det begynner å regne.

NS: Ja, det er ikke bra. Og vi har satt oss utenfor den… (markisen) så vi blir nedregnet.

LM: Det kan vi regne med.

NS: Men jeg lurer på hva slags musikk dere hørte på, jeg vet jo litt om hva du Lars hører på, for jeg har jo vært på besøk og sett, og vi snakka litt om musikk. Men jeg vet jo egentlig ikke så mye om hva dere hører på, eller hva dere er inspirert av. For det må jo være et eller annet… jeg tenker at jeg kunne aldri ha begynt å lage slik tullete musikk, eller sånn, dere begynte jo, jeg vet ikke hvor gamle dere var da dere begynte å lage sånn… når jeg sier “tullete musikk” så får dere bare holde ut med meg. Eller sånn “vill musikk”… Eller hva skal jeg si da? “Utfrika”, blir det feil eller? Vi må finne et eller annet som ikke høres teit ut.

LM: For oss så er det jo helt normalt.

NS: Ja, det er ikke meninga å si at det er tullemusikk, for jeg synes jo at det er veldig bra musikk.

LL: Det er jo fordi vi har hørt veldig masse på eksperimentell musikk, og da kan man jo ta det over på tekstnivået også, eller på tekst-laginga. Men vi har også bestandig lagd veldig masse hørespill og improvisert radio.

NS: Hvor gamle var dere da dere begynte med det der?

LM: Det var på gymnastida, sikkert.

NS: (ler) Okey…

LM: Det er jo ofte da man blir formet…

(latter)

LM: Man kjemper jo febrilsk på den tida for å finne en identitet.

NS: Ja, ja, ja.

LM: Takk for den!

NS: Ja, jeg skjønner det. Men dere klarte det veldig godt, da. Det må jeg si. Gratulerer. Det fiksa dere bra.

LM: Ikke så mye damer, men vi fikk identitet.

NS: Nei, ikke sant.

LM: Nå er den hard som diamant.

(Mye latter fra alle tre.)

NS: Men kan dere si noen inspirasjonskilder?

LL: Captain Beefheart.

NS: Ja, jeg tenkte Captain Beefheart.

LM: Sånne felles ting jeg og Lars hørte på var Captain Beefheart, Zappa hørte vi mye på i lag, og mer obskure ting mens vi studerte i Nederland, The Shaggs.

 

NS: Shaggs har jeg også hørt på, det liker jeg veldig godt.

LM: Første gang jeg hørte det så holdt jeg på å kaste opp.

NS: Fordi det er så jævlig bra.

LL: Kjempebra.

NS: Ja, det er helt vilt. Shaggs er sånt som jeg kan høre på innimellom, men det krever sin mann, eller kvinne.

LL: Ja, det er litt sånn heavy listening.

LM: En annen fyr som er utrolig vakkert, det er mer en sånn demo-skive, det er en som heter Alexander Skip Spence.

NS: Ja, den har jeg også hørt.

LM: “Oar.”

NS: Jeg vet ikke om jeg hørte den før jeg så at det stod som inspirasjonskilde. Jeg vet ikke hvor det stod, et eller annet sted på nettet, så stod det tre navn.

LM: Det var sikkert på hjemmesida vår mens den var oppe.

NS: Det var han Alexander Spence, og så to ting til som jeg ikke husker.

LM: Sikkert Shaggs og… Jon Øivind Ness! Men det var mest bare for å være grei.

NS: Jon Øivind Ness, han står i samtidshylla på biblioteket.

LM: Han klarer seg selv nå, han trenger ikke hjelp fra oss (latter).

NS: Nei, han har rast avgårde.

LM: Ja, han er bra.

LL: Samtidskomponist.

NS: Ja, ikke sant.

LM: Mye brukt.

NS: Jeg har sett den plata med en puma på.

LM: Han hadde et samarbeid med hun råtass-vokalisten…

LL: Diamanda Galas.

NS: Er det sant?

LM: Det var utrolig flott.

NS: Var dere og så henne? Hun spilte jo på det der, hva heter det, Vigeland-mausoleet?

LM: Nei, det så jeg ikke, dette var i Kanonhallen.

LL: Han hadde orkestrert komp til henne.

LM: Det var Kork, tror jeg.

NS: For jeg vet hun hadde konsert, det var Ny musikk som arrangerte, tror jeg…

LL: Hun hadde konsert på Ultima…

NS: Ultima var det! Men det er jo helt vilt, for det er jo bare plass til tredve stykker der, det var vel tredve billetter ledig.

LL: Var du inne på det?

NS: Nei, jeg var ikke det. Men jeg hadde ikke så lyst.

LM: Tredve.

LL: Ja det der Vigelands, det er jo lite.

LM: Det er jo bare de på gjestelista som får lov å komme inn da.

LL: Styret.

LM: Ja, styret.

LL: Styret i Ultima.

(latter)

NS: De satt der og koste seg.

LM: De med midlene.

NS: Men dere liker henne? Eller?

LL: Har ikke hørt så mye på det.

LM: Det er jo rått. Tøft. Vi har hørt mye på Beck.

NS: Beck ja. Beck hørte jeg også på. Men jeg hørte mest på Odelay. Den er kul.

LL: Ja, også den som heter One Foot in the Grave.

NS: Ja, den er også kul, men på en helt annen måte, da.

LM: Stereo…

LM+NS: Stereopathetic Soulmanure.

LM: Den hørte vi kanskje mest på.

LL: Den er kjempebra.

NS: Det er den med Loser, det?

LL: Nei, Loser er på Mellow Gold.

NS: Men da vet jeg ikke om jeg har hørt så mye på den Stereopathetic.

LL: Men det er masse sånn diktafonopptak, og ministudio, og støy, masse støy der.

NS: Men One Foot in the Grave altså, masse ganske kule låter. Også den derre, hva heter den, “Puttin it Down”?

 

LL: Ja den er på Stereopathetic.

NS: Den synes jeg er jævlig fet låt.

LL: (til Mikael): Den husker jeg du likte og.

NS: Men han er også en sånn fyr som det tok litt tid… Men Odelay er en ganske umiddelbar plate. Jeg digget den fra begynnelsen av, liksom. Men jeg så noen opptak av ham, tidlig, der han har konsert, og det er veldig crappy opplegg. Han har jo vond gitarlyd, og så står han bare og vitser og koser seg, liksom, det virker veldig sånn… og tidligere så var jeg opptatt av at det skulle være sånn… jeg vet ikke, det skulle være fine melodier, og sånn derre lure akkordvendinger. Når det ble for enkelt så syntes jeg det ble dårlig, hvis dere skjønner.

LL+LM: Ja.

NS: Det tror jeg jeg er kommet litt over (ler), på et eller annet tidspunkt, at jeg fikk mer fokus på ok, det her var bra lyd, den her låten har jeg kanskje hørt mange ganger før, men det her var en kul måte å gjøre det på. Sånne ting, da. Og sånn tror jeg det var med Beck og, den Odelay… når kom den egentlig?

LL: Nittiseks. Hvor gammel er du egentlig?

NS: Trettifem. Hvor gamle er dere?

LL+LM: Førtien.

LL: Vi er født i 74 begge to.

NS: Jeg er 80.

LM: Vi har samme stjernetegn. Væren.

NS: Ja, Væren, ja. Jeg er Løve.

LL: Det er bare seks dager mellom oss.

NS: Er det sant?

LL: Det er jo ildtegn.

NS: Hva, er dere opptatt av sånt?

LM: Ascendant… Nei, men mange Løkbrød-fans, de er ofte opptatt av sånt.

NS: Er det sant?

LM: Ja, det er masse freaks som liker Løkbrød. (latter) Det kan du jo nesten tenke deg til.

NS: Det hørtes litt skummelt ut, nesten.

LM: Nei, de beveger seg sakte. Det er lett å springe fra dem. (latter)

LL: Jeg husker en konsert, da var det en som hadde på seg lue, og så rulla han ned lua, han ville bare høre det, han ville ikke bli distrahert.

NS: Oj! Det ville jeg aldri trodd.

LM: På et annet sted så var det en som danset febrilsk med en stol. Fram og tilbake på gulvet.

LL: Han stod og delja stolen i gulvet.

NS: Oj.

LL: Han fortsatte etter at vi var ferdig å spille og.

NS: Oj, ok. Ja, greit.

LM: Han hadde langt hår.

NS: Men gikk han på narkotika?

LM: Han har i hvert fall gjort det, tror jeg.

NS: Men så rart da. Man skulle ikke tro at… Men jeg tenker kanskje at det er for, liksom…

LM: Intellektuelle folk?

NS: …Nå må jeg tenke meg om, for nå blir jeg helt sprø i hodet her. Men jeg tenker ofte at det er… jeg synes det er stygt å si useriøst, men det virker som dere ikke tar ting så veldig alvorlig, da, for jeg var nylig inne på den butikken, den som heter Supernature, som ligger et sted nede i Kvadraturen. Supernature er et sånt sted der du kommer, og så har dem sånne små flasker, og så må man ta en sånn, dette var ikke meg, men en annen person, og denne personen, jeg skal ikke nevne navn, fikk utført en sånn pendeltest på seg.

LL: Jaha.

NS: Og så skulle dem finne ut hva som var det dyret… den dyre-essensen som hun manglet, og så skulle hun kjøpe den. Og så fant de ut at den dyre-essensen som hun manglet, det var rådyrunge.

LM: Hæ hæ hæ!

NS: Fawn, da, på engelsk.

LM: Hæ hæ hæ!

LL: Nei og nei.

NS: Og da tenker jeg, de folkene der, de blir jeg helt satt ut av. Jeg kan være i samme rom som dem i fem minutter, og så må jeg rømme, liksom. For de står og smiler, sånn påklistra glis, og så er det som om dem når som helst kan bryte ut i krampegråt, da, hvis du skjønner. Det er ikke sånne folk jeg ser for meg som kan høre på Løkbrød, jeg vet ikke. Hvorfor tror dere at…

LM: Vi har veldig, sikkert for at det er litt humor i tekstene, så treffer vi alle sosiale lag.

NS: Ja.

LM: I hvert fall, siden vi har spilt live nå, så kommer det alle slags folk, alle aldersgrupper, og det som er artig, det er at folk som driver på med musikk, som driver på med ulik type musikk, det synes jeg er veldig inspirerende.

NS: Ja, ja.

LM: Klassiske musikere, komponister…

NS: Som liker Løkbrød?

LM: Jada, og rockere, og jazzfolk, og…

NS: Det er veldig vittig, da. Hvorfor tror dere at det er sånn?

LM: Vi har vel truffet en nerve. Hehehe. I den norske folkesjela.

NS: Ja, men det var jo akkurat det Sveinar (Sandvin) sa. Han sa at jeg skulle spørre dere hvordan dere har klart å «fange den norske folkesjela», eller noe sånt. Tror dere at dere har gjort det? Dette ble plutselig et P2-intervju.

LL: Det er jo veldig ærlig. Vi gjør jo det som vi liker selv. Vi har ingen forpliktelser ovenfor andre. Ingen kommer og sier «dere må dra det i den her retningen», eller noe slikt. Løkbrød har vært et fristed for oss. Og det er veldig godt å ha det. Jeg tror folk gjenkjenner noe i det, da.

LM: Kortbølge-musikk har noen kalt det. Det var et år det var en gjeng i Aftenposten som hørte en del på Løkbrød. Fotografer, og…..og de kalte det for kortbølge-musikk. Hehehe. Jeg vet ikke helt hva de mente med det.

NS: Jeg vet at når man sjekker litt ut på AM-båndet på radioen så får man inn mye rar og fremmed musikk. Er det det som er kortbølge-musikk?

LL: Mjo…

LM: Jeg har også hørt at det er mye eventyr i det. Folk forestiller seg de der kryptiske meldingene vi sender ut.

LL: Også er det jo historiefortelling. Masse om personer. Det er veldig mange sanger som handler om «Han».

NS: Ja. «Han» gjør noe. «Han» bodde «nerri svengen».

LL: «Han Tikk-Takk».

NS: Han gikk rundt med sokkene på hendene, han.

LM: Ja. De var på.

(latterbygens svøpe)

NS: Hm. Nå ser det stygt ut for…regn.

LM: Deilig.

NS: Jeg liker veldig godt et tegneseriekollektiv fra Oslo som heter Dongery. Kjenner dere til dem? Tingene de lager minner meg veldig om det dere driver med. De eksperimenterer med tekst, og det er veldig morsomt. Akkurat som Løkbrød. Jeg vet jo ikke i hvilken grad dere prøver å være morsomme, da. Meeeen……jeg mistenker at dere prøver på det. Hehe.

LL: Det er aldri en målsetting. Vi prøver ikke å være artige, men noen ganger så blir det bare artig.

(her flyttes stoler og det flyktes fra regnet til en markises lune favn)

NS: Nå er det No States versus Løkbrød-Mikael.

LM: Ja, nei det at det er så mye forskjellige folk som kommer for å høre på Løkbrød-konsertene. På den siste lille sløyfa vi hadde i Nord-Norge nå i sommer, da var det noen politifolk som kom og hørte på oss!!

(latterens gave gir og gir)

LM: Det var vi jo veldig fornøyd med. De likte Løkbrød, da. De holdt til her i Oslo, så jeg sa at de måtte komme og høre på oss når vi spiller her, og kanskje ta med noen flere «kollegas», da. Så det kan jo bli ordentlig slagsmål, for det er jo masse freaks som liker Løkbrød også! Det beste var vel kanskje når vi spilte i Nyksund i sommer. Da kom det endel rånere. For rånere er ikke flinke til å gå på konsert. De sitter i bilene sine og hører på det de hører på. Men da kom det faktisk en tre-fire rånere, og de elsket det!!! Da føler jeg at vi virkelig har pløyd ny mark.

NS: Ja, fy faen.

LM: Det var veldig fascinerende. Jeg tror at folk i Norge har hatt en humortradisjon innenfor musikk. De mest kjente er jo Knutsen & Ludvigsen, da. Og jeg tror kanskje folk finner en slags varme, samme varme som hos Knutsen & Ludvigsen i Løkbrød.

NS: Jeg synes at Løkbrød er veldig uskyldig.

LM: Jo, det er jo det.

NS: Det er liksom ikke noe vondt i det. Og det tror jeg folk kan relatere seg til. Det er akkurat som hvis du møter en jævlig skummel fyr, og så sier du bare sånn «ojoj, du så skummel ut», liksom. Og så sier han sånn «ja, jeg gjør kanskje det», liksom. Og det er kanskje det samme med rånerne. Når rånerne får høre Løkbrød så skjønner de kanskje at dere ikke er ute etter å tøffe dere eller ha et image, eller noe.

(Hva babler States’n om her? Pengepremie utloves til den som finner svaret.)

LM: Ja, vi får rånerne til å bli litt mykere.

NS: Det er målet til Løkbrød å mykne rånerne.

(Løkbrød-Lars returnerer)

NS: Mm. Er det sånn at dere lager musikk som dere har lyst til å høre på selv?

LL: Ja, det er vel noe vi har lyst til å høre på. Eller noe vi har lyst til å GJØRE, kanskje.

LM: Til å begynne med så var det mer som et eksperiment. Vi prøvde ut mye forskjellige ting. Men nå så vil vi jo gjerne gjøre litt mer live, for det er så artig å spille live.

 

NS: Det er da dere tjener penger, liksom?

LM: Næih! Hehehe…

LL: Veldig lite….

LM: Det er veldig givende å jobbe fram mot noe. Fram mot noen konserter, og fram mot en liten turné, og….

NS: Heller en konsert enn en plate?

LM: Nja, vi har jo gjort det også. Nå er det artig å spille i band.

LL: Vi har jo laget endel nye låter, som ikke er gitt ut på noe album. Mye blir jo nå lagd med tanke på at det skal spilles live. Det har glidd litt mot et band-format.

NS: Er det rom for improvisasjon når dere spiller live?

LM: Ja, vi prøver å legge det inn. Og vi respekterer våre med-musikanter og lager rom for at de skal få improvisere også.

NS: Det er kjekt. Jeg synes jo jevnt over at det er drit-kjedelig å gå på konsert. Jeg tror ikke engang jeg ville gått på No States-konsert. Jeg prøver jo å lage til noe som jeg tror folk kan like, men jeg vet jo ikke helt. Jeg kjenner jo ikke dem som kommer for å se konserten. Men det jeg liker å se selv er vel sånne uforventa ting. Plutselig så skjer det noe som ikke skulle skje, eller….

LM: Vi er også veldig glade i det.

NS: Jeg så et gammelt opptak av Leonard Cohen der han var på turné i Tyskland eller Nederland eller noe. Og da hadde han en høyttaler som aldri fungerte som den skulle. Også drev han og sang en sang til høyttaleren som han bare kom på der og da. Det er sånne ting som jeg setter veldig stor pris på. I større grad enn å høre en hel Leonard Cohen-sang. Jeg er ikke noen Leonard Cohen-fan, da. Men jeg har jo ikke sånne ting i mine live-opptredener selv.

LL: Du kunne jo begynt å tenke litt på det. Kanskje legge litt til rette for det.

NS: Mm. Men dere er jo veldig flinke musikere. Jeg er jo i beste fall en amatør, tror jeg. Jeg kan jo spille litt gitar etterhvert, men det er sånn «hvis jeg er god nok til å lage denne sangen her så er det greit», liksom. Det eneste jeg kommer på at jeg kan gjøre er jo å snakke mellom låtene, og det synes jeg jo er veldig gøy.

LM: Da er du flinkere enn oss, for vi kan ikke fordra å prate mellom låtene. Vi er ikke noe bra på det. Hahaha.

NS: Men dere er jo kjempeflinke på å improvisere vokal på cd-ene?

LM: Jo, men på en cd så er det jo kanskje mange hundre timer med dritt, da. Og så bruker vi én prosent av det. Så da må det jo bli noe artig. Hvertfall de tidlige greiene våre er sånn.

NS: Men er det fordi at det er live på en scene, liksom?

LM: Nei, det å være vittig live, det er….heheheehe….da er det lettere å støtte seg til musikken.

LL: Vi har aldri snakka om hva vi skal si mellom låtene. Vi tenker ikke på det.

LM: Ja, mellom den og den låta må vi huske å nevne at vi skal selge cd-plater i baren etterpå. Og det er jo ikke noe artig. Hahahaha.

LL: Men jeg tror jo at det ikke er så farlig heller, for tekstene er jo allerede så fulle av informasjon, så da blir det overdose av info….

LM: Overkill.

LL:…så vi har litt sånne instrumentale ting også, så folk får slappet litt av innimellom.

NS: Ja.

LL: (til No States) Du opptrer jo av og til med maske, gjør du ikke det?

NS: Alltid med maske. Jeg fant en maske på Søstrene Grene kvelden før jeg skulle spille på Jaeger. En nyttårsmaske. Forskrekkende billig, den kostet 30 kroner eller noe. Veldig fin. Den er rød og passer til skjegget. Jeg synes det er befriende å ha på seg maske på konsert. Sist konsert så prøvde jeg å selge maska fordi jeg var så blakk. Da var det en i Datarock som sa: «Du kan ikke selge maska. Det er image!» Jeg fikk ikke solgt den uansett.

(latterbyger flyger)

nostates3

 

NS: Haha. Jeg var desperat etter penger. Solgte No States-skjorta som var lagd til konserten for tre øl, så det var harde tider. Det var en veldig fin t-skjorte. Men hva var det jeg skulle si? Maske……

LL: Det er jo litt sånn japansk No-teater med maske.

NS: For meg så er det sånn at det føles…

LM: ….tryggere.

NS: Ja, tryggere. Jeg har behov for å være trygg. Sist konsert så var jeg dødsnervøs, altså. Jeg var så nervøs at jeg ikke forstår at folk kan være interessert i å se på det.

LL: Du kan jo gjøre sånn som Kiss og bare sminke deg.

LM: Det er mange rockere som bare tar på seg solbriller, og det hjelper. Ta på deg solbriller på scena. Det funker det.

NS: Men det syns jeg er så teit!

LM: Ja, det er drit-teit, men det funker. Hva med maske, da? Hahaha.

LL: Du kan ha tenkehette på.

NS: Ja, sånn Petter Smart-hatt.

LL: Med sånn fuglereir oppi.

NS: Jeg leste et intervju med Beck en gang der han snakket om hvor godt han likte tegneserie-aktig musikk. For eksempel Ramones, som ser ut som fire tegneserie-figurer. Og Devo, med dressene. Og Gorillaz med han der Damon Albarn fra Blur. Jeg liker godt at folk kler seg ut og lager et slags show eller later som du er….

LL: Man kan jo finne på en scenepersonlighet. En figur, liksom.

NS: Det er vel det jeg gjør, da. På scena så er jeg No States-mannen. Men jeg tenker vel ikke sånn «å, nå må jeg gå inn i rollen!». Hahahaha.

LL: Det er vel en måte å få litt avstand til det, da. Kjøpe seg litt frihet.

NS: Ja, det er kanskje det. Jeg husker når jeg spilte på Bergenfest, på Friele Instant Coffee-scena……

LL: Hahaha…

NS: Veldig vittig. Vi fikk så mye vafler vi ville. Og så fikk vi så mye instant coffee som vi ville, også.

(latterkulen triller over våre venner)

nostates2

 

NS: Etter litt masing så fikk vi noen øl også. Men da lagde vi masker av vaffelplatene, da. Da var det tre stykker med vaffelmaske, og én med fuglemaske.

LL: Det er veldig veldig kult.

NS: Hvis dere søker på «Håkon Eriksen No States», så kommer det opp bilder av meg hvor jeg spiller på ei scene foran ei tom gressmatte, og masse folk har på seg vaffelmasker. Det ser veldig bra ut, altså. Så det er én med fuglemaske, og tre med vaffel i trynet.

LL: Det er….det er supert!

NS: Ja, det var den kjekkeste konserten, også. Vi fikk bra tilbakemelding på den. Ellers så har det vært sånn «terningkast 3», liksom. Hehehe. Nå må jeg også på do. Så dere får heller legge igjen beskjeder som blir artig for meg å høre på etterpå.

(No States går på do)

(traffikstøy pluss diverse gatelyd)

LM: Ambience!

(LM og LL knegger)

LL: Hva skal du ha til middag idag?

LM: Fiskekaker, kanskje…. Hva skal du ha?

LL: Jeg har noe sånn der søtpotet i kjøleskapet. Har funnet en oppskrift på noe de kaller for «søtpotet-nachos». Det er på den der Veganmisjonen.

nachos

 

LM: Det er deep fried?

LL: Du har den i stekeovnen. Også har du oppå sånn krydder og……nei, svarte bønner. Du lager en miks av det og sånn koriander.

LM: Også gnurer du det inn?

LL: Ja, du drysser det oppå.

LM: Ja.

LL: Det er kjempegodt.

LL & LM: Hehehe.

LL: Også en salat til.

LM: Dæven, deilig. Jeg grilla en søtpotet her om dagen. Eller…ikke grilla, men jeg bakte den i ovnen….små biter. I litt sånne tjukke staver, da.

LL: Ja.

LM: Den trenger ikke mye tid i ovnen. Kanskje 20 minutter før det er klart. Også blir det så søtt også. Det er nesten….også blir det litt brent…..sist fikk den litt lønnesirup-preg.

LL: Okei.

LM: Djevelsk godt. Så deeet……

LL: Mm.

LM: Jeg håper det blir en tur til med søtpotet. Hehehe…..i ovnen.

LL: Er det noe mer vi burde ha nevnt? Jeg synes vi har dekt veldig mye nå. Han er flink til å spørre.

LM: Jaaa….fortid, og…..fremtid. Og nåtid. Jeg må på do.

(LM går på do)

(NS kommer tilbake fra do)

NS: Urk.

LL: Det ble egentlig mest prat om oss. Vi må snakke litt om deg også.

NS: Næ…..jeg vet ikke, jeg. Jeg ville jo bare intervjue dere fordi jeg synes det er veldig bra musikk, og så lurte jeg på en del ting, liksom. Og så fikk jeg muligheten fordi det var…..jeg hadde praksis på Deichmanske en periode. Så jeg kjenner de som jobber på musikkavdelinga, og så spurte jeg en av dem om det kunne være interessant for bloggen, og han sa bare at det hadde vært kjempeinteressant. Også spurte jeg deg, og du synes det var kjempeinteressant. Det er jo derfor jeg gjør det. Jeg synes det er et mere interessant prosjekt det som dere driver med, enn det jeg driver med. Det er jo ikke meningen å sammenligne sånn sett, men…..jeg bare…..

LL: Det er veldig beskjedent.

NS: Ja, heh….men jeg synes jo Løkbrød er mere unikt enn hva No States er. No States baserer seg mer på at «okei, det var en fin sang», og jeg er jo veldig…..

LL: Det er jo låtskriving.

NS: Ja. Det er jo det.

LL: Men du kunne jo også tenkt litt på at….om du skal fortsette å spille live, om du skulle lage et slags teater ut av det, eller jobbe litt med live-formatet, da.

NS: Ja, men jeg har ikke lyst på sånn «performance» heller, jeg har lyst at ting skal bare skje på grunn av at stemninga er god. Så jeg har ikke lyst at det skal være sånn planlagt, jeg har jo sett endel konserter hvor det er sånn planlagt……villskap, da. Det er jo visse band som legger opp til at det skal være sånn….en performance, eller….det var et sånt japansk orkester som spilte på Moldejazzen for et par år siden, og de hadde et helt vilt show med flammesluking og slangemennesker, og alle hadde kroppsmaling og det var helt vill stemning, og jeg kjenner at for meg så…jeg får ikke så mye ut av det, av en eller annen grunn. Jeg vet ikke hvorfor. Det er ikke det jeg er opptatt av, kanskje. Det er vel mere sjarm jeg går for, ofte. Hvis konserten har sjarm. Det er kanskje et dårlig ord for det.

(No States roter seg bort i noe tankespinn her som ikke egner seg på trykk. Vi legger øret til røret fem minutter senere.)

NS: Ja nå kommer jeg jo tilbake til den der Torstein Kayar, da. Midt i låta så er Mikael i ferd med å synge en strofe, og så avbryter han seg selv og sier «Åhåi, dær kom det nåkka!». Ja. Og da er det en jagerpilot som kommer opp på siden. Sånne ting som det der, det synes jeg er så jævlig spennende, da. Og kult. At han synger en setning og så avbryter han seg selv. Jeg synes det ER SÅ vittig. Sånne ting er ganske viktig for meg i musikk, og jeg synes det er en ganske sjelden ting, også. At man har en sånn kjemi med folk, og at man har den friheten som kan få noe sånt til å skje…………

(No States roter seg bort igjen. Du kan oppsøke ham i Eldorveien 33, 1430 Ås hvis du har spesiell interesse av å høre mer av det han kan finne på å si. Vi hopper til «småprat om Stephen Malkmus».)

NS: ….jeg var jo inspirert i begynnelsen av Beck og Pavement og….

LL: Pavement. Er det der han spiller han der Stephen Malkmus?

NS: Ja.

LL: Han er veldig bra. Var på konsert med ham på Parkteateret. Det var noe av det beste jeg har sett.

NS: Ja, han virker som en veldig bra fyr, liksom. Og jeg elsker jo alle Pavement-videoene. Pavement-videoer og Løkbrød-videoer, det er….det er mye det samme, altså. Like underholdende. Det er VELDIG artig, bare. Faen, jeg må få tak i noe sigg snart, jeg. (til Mikael) Kan jeg bomme en av deg?

(LM nikker)

LM: Unlimited resources…..

NS: Nei, jeg må skjerpe meg. Har blitt så…….blakk, rett og slett.

LM: Blakk og glad i røyk. En dårlig kombinasjon.

NS: Jeg er den jeg vet som er mest nikotinavhengig. 103 kroner for en tjuepakning.

LL: Det betyr at én røyk koster 5 kroner.

NS: Ja, og noen øre. Jeg drev og regna på hvor mange øre det var en dag. 5 kroner pluss de 3 kronene delt på hundre. Nei, delt på tjue.

LL: Ja.

NS: Ja. Men nå kanskje vi har nok. En og en halv time. Hvor mye er det vanlig å ha på et intervju?

LM: En tre-fire timer, tror jeg.

NS: Ja. Så lenge vi holder oss under 42 timer så burde dette gå greit. Batterikapasiteten er jo kjempebra, også.

LM: (til NS) Er du glad i dyr?

NS: Hahahaha, dette føler jeg er en ny fase i intervjuet.

LM: Hahahaha.

NS: Jeg synes spørsmålet er for generelt, og jeg ønsker at du snevrer inn litt. Jeg er ikke glad i mygg, for eksempel, og det er jo et dyr, er det ikke det? Eller de er jo fine hvis du ikke har dem i nærheten og det er veldig mange av dem. Sikkert kjempefine, men…

LM: Han Ruben, han hadde sett noen som hadde knyttet ei lita løkke rundt ei humle, og så gikk de tur med humla!

NS: HAHAHAHAHAHAHAHAH!!!!!

(alle ler og koser seg. Deilig med en pause fra det skumle intervjuet.)

LM: Litt dårlig gjort.

NS: De tok den med hjem, eller hvordan var det?

LM: De gikk bare forbi. Det var et øyeblikk.

NS: Veldig bra øyeblikk. Litt slemt mot humla også.

NS: (til Mikael) Er du glad i dyr?

LM: Ja, jeg er glad i katt. Og høns!

NS: Høns og katt, ja. Først så var jeg veldig glad i hund, da. Sånn cirka når jeg ble 30 så ble jeg plutselig glad i katt. Så nå er jeg glad i katt.

LM: Katter har sånne kjertler i munnviken som den gnir på ting som den liker.

NS: Er du glad i dyr, Lars?

LL: Ja, det må jeg jo si.

LM: Du hadde ikke noe dyr når du vokste opp?

LL: Jo, vi hadde katt. De ble aldri så veldig gamle. Jeg husker det var en som stakk av. En som ble påkjørt. De gikk jo fritt, og ingen ble sterilisert eller noe.

NS: Dere er liksom vokst opp på landet, dere?

LM og LL: Ja.

LM: (til No States) Er du?

NS: Ja, vokst opp på…på en mååte….litt sånn blanding. Men mest by, kanskje?

LM: Hvor da?

NS: Molde.

LM: Molde, ja. Jeg var sammen med ei jente fra Molde.

NS: Du var det? Hva het hun? Var hun født i 1974?

LM: Nei. 77. Jeg sier ikke mer. Ett år så prøvde jeg meg som gåserøkter. Jeg kjøpte seks gjess og ti ender.

(latter igjen)

LM: Og syv høns. Jeg hadde dem hjemme, da.

NS: Ja, for du har jo den videoen «Afternoon med Håkon»……..

 

 

LM: Ja, der mimer jeg etter Lars, igjen.

NS: Det er en veldig fin tekst, altså.

LL: Veldig bra låt. Den har en egen historie, den låta. Den er jo fra «Konsen» i Rotterdam. Vi hadde en lærer som het Ab Schaap. Vi fikk akkordene og så skulle vi lage melodi oppå det. Det gjorde jeg i timen, da. Også kom jeg hjem og så syntes jeg den var litt fin den melodien, og lurte på å spille den inn. Så jeg fant på en tekst og spilte den inn. Når vi skulle sette sammen den plata som heter «Piggdekk 2000» så ble den med i miksen.

NS: Men den akkordrekka var lagd av….han der Ab Schaap?

LL: Ab Schaap.

LM: Den akkordprogresjonen er en ganske vanlig jazz-progresjon.

NS: Jeg vet ikke hvilke progresjoner jeg bruker. Mye av det høres ganske primitivt ut. Jeg vet at det er noe som heter tonika, subdominant og dominant. Og så vet jeg hvordan jeg skal lage akkorder.

LM: Ikke vits i å holde på med sånne ting når man lager låter….

NS: Nå maser jeg veldig mye om den der «Torstein Kayar», da….

LM: Haha. Jeg husker den nesten ikke.

NS: Jeg syns den er jævlig fin, da….den progresjonen, og jeg tenker sånn…..

LM: (til Lars) Er det Rasmus på bass, og du på gitar, der?

LL: Tror kanskje det. Det er kanskje du som spiller gitar.

LM: Bassen er veldig sånn don-dong-don-dn-dn-dn (dunker litt i bordet)

LL: Jeg kan ikke spille bass. Du bør lage en link til den i intervjuet. Jeg har egentlig glemt den litt.

LM: Jeg husker ikke hvordan den var.

NS: Men den der «Slæpp mæ laus» er også en favoritt hos meg.

LM: Den er fantastisk!

NS: Men det er bare tre akkorder. Hvilke akkorder er det?

LM: Det er noen lause strenger der, som gjør det fint.

LL: Du holder en D, også tar du….basstonen……og basstonen på H, også på E. De tre øverste strengene er bestandig en D-dur-akkord. Og så går det til en G og så en A, tror jeg.

LM: Den kunne vi prøvd å spille live. Veldig fint tempo på den også. Med den gitaren som går, også. Tempoet er veldig bra på den. Litt lite tekst på den. Vi har prøvd å ta den fram og gjøre mye forskjellig for å få den til å bli bra live, men….

LL: Det er en epilog med «stressa moral i partiet»….

NS: Ja! Og «du store bræmse-SPRÆKK»….

LM: Og «party vart ødelagt med trauser».

LL: Hahaha. Det var rett etter en sånn skandale i FrP.

NS: Men det var «cauling-sett»…nei, «kauling-settet» ble ødelagt?

LL: Ja, noe sånt.

LM: Frp brukte opp alle midlene. Hehe.

NS: Jeg prøvde å gjøre litt research, og være seriøs. Jeg hørte på de 13 første låtene på «Jeg er en robot». Men det er en låt som jeg og en kompis digger veldig, da. Det er den der «putekrig på en femtedel av senga»….

LL: Ja, det er «Danske Folk».

NS: Ja det er DEN, ja. Ja. Kommer tilbake til den. Det virker som det er bare to låter jeg liker.

(det humres)

NS: Den teksten der er jo helt fantastisk. Putekrig på en femtedel eller fjerdedel?

LM: Femtedel.

NS: Øh, «kabel-TV….»

LM: …«juletid»…, «Tobben, Ågot, Frode Nikolaisen, kasta teng på nattestid»

LL: Mmm.

NS: «Danske folk med sneip i kjæftn», ja. «Danske folk med»…….

LM: «Lebestift». Når vi studerte i Nederland så hadde vi tilgang på et studio på skolen. Den dagen vi lagde «Danske Folk» så hadde vi først vært på skolen i seks timer og spilt inn «Den Støgge Brune Puben»…..

NS: Hvordan er den?

LM: ….såå, på vei hjem i trikken så hadde vi med oss instrumentene, og så spilte vi den på trikken på vei hjem. Han kontrabassisten, han Rasmus Johansen tok med seg bassen opp til leiligheten vår, og så var det bare å trykke «record» på ministudioet.

NS: Skrev dere teksten, eller bare….

LL: Den skrev vi ned, tror jeg.

LM: Det var en idé om å lage en sang med masse ting som bare kunne ropes ut.

LL: Jeg tror det er særlig andreverset. «Rutetid og kløveress»…., «røverspråk og protokoll», bare sånne der…ord med tre stavelser, tror jeg.

LM: Tolv øl, ja.

NS: Ja, hvorfor har de tolv øl, egentlig?

LM: Det var fordi det var godt å rope det ut!

(No States bryter ut i den sedvanlige latterbygen. Det er uvisst om han er glad eller nervøs eller begge deler.)

LL: Det er vel det nærmeste vi har kommet publikumsfrieri. DDE-aktig.

LM: (til No States) Kjenner du noen i Bergen? Vi har lyst å spille konsert der.

NS: Ja! Men de fleste har flytta, og jeg………

(Her forlater vi våre venner i Løkbrød og No States. Hvem vet hva de snakket om etter dette? Kanskje lurte de på hva som var verdens høyeste fjell. Kanskje dro de på tur til Larvik. Kanskje én av dem foreslo å dra på tur til Larvik, men ble bestemt nedstemt. Kanskje ble de oppstemt. Kanskje besøkte de Babylons hengende hager. Kanskje de gikk for å låne penger til sigaretter. Ingen vet. De ble aldri sett igjen.)

.

Tore Renberg solodebuterer med albumet «Ingen nåde»– Intervju

$
0
0

ingen nåde

Tekst: Stian B. Hope

Tore Renberg er godt kjent som forfatter, med store romansuksesser som Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og de kritikerroste bøkene om det kriminelle radarparet Rudi og Jan Inge i Teksas-serien. Imidlertid har han aldri lagt skjul på at det ligger en musikalsk åre god forankret i kroppen. Han begynte å spille piano og fiolin allerede i 7-8 årsalderen, gitar som 15 åring, og sent på 80-tallet frontet han rockegruppen Hekkan. Men selv om «litteraturen kom i veien» som han sier, holdt han alltid liv i musikerfoten gjennom kortlevde kompisprosjekter, som Lemen i Bergen på 90-tallet, VerdensrommetStavanger Energi, og Modan Garu spredt utover 2000- tallet. For ikke å glemme samarbeidet med Janove Ottesen som resulterte i barnemusikalen Det tusende hjertet, og teaterstykke Sonny basert på Kaizers Orchestra tekst og musikk.

Med albumet «Ingen nåde» har han latt kompiser være kompiser og satset på en ordentlig utgivelse med profesjonelle musikere; gitarist Alexander Flotve, bassist Chris Holm (Sondre Lerche, Young Dreams, Aurora) og trommeslager Iver Sandøy (Emmerhof and the Melancholy Babies) pluss gjester som Christine Sandtorv (Ephemera) og Morten Abel. Yngve L. Sætre (som omtrent har produsert halve popnorge) har stått for produksjonen i Duper studio, og det gis ut på det velrenommerte plateselskapet Grappa.

Det er duket for soloartisten Tore Renberg!

 

Tore-Renberg_nett-895x405br

 

Du har jo skrevet og gitt ut låter før, med Verdensrommet, Stavanger Energi og Modan Garu, hva fikk deg til å skrive denne gang?

- Du kan få det korte svaret først: Jeg måtte, det indre trykket var så stort.

Og så kan du få et litt lengre: I 2008 la jeg ned det siste bandet mitt, Modan Garu, etter å ha spilt i 3 band på 6 år. Jeg var på et punkt i musikerlivet mitt hvor jeg hadde forsøkt og forsøkt, men ikke fått det helt til. Altså, det finnes gode låter i alle de tre bandene, jeg er stolt over ting vi gjorde, men det ble aldri så bra som jeg ville at det skulle bli. Årsaken er veldig enkel: Dette var kompis-band. Vi arbeidet ikke nok. Vi øvde kanskje en gang i uka. Det er bare å se i øynene, ingen blir veldig gode uten å arbeide veldig mye. Jeg var frustrert over at det ikke ble jobbet nok, frustrert over at vi ikke klarte å ta det lenger. Så jeg la alt ned og bestemte meg for at det var slutt mellom musikken og meg.

Men det var det ikke?

- Nei, det var ikke det. I 2013 hadde jeg ikke spilt gitar på fem år. Jeg hadde gitt ut Vi ses i morgen og Angrep fra alle kanter, og jeg hadde startet på det som skal bli bind 3 i Texas-serien. Men så hendte det noe. Jeg begynte å våkne om morgenene med musikk i hele kroppen. Det surret med ideer til låter, det summet med riff og melodier og tekstlinjer i meg, og hver gang jeg gikk til kontoret, dro blikket seg mot gitaren som sto der, ensom og uspilt, i hjørnet.

Det var ikke mulig å la være, jeg måtte åpne gitarkassen og begynne å spille igjen.

Hva hendte da du gjorde det?

- Nei, jeg var skikkelig rusten. Jeg har nokså brei musikerbakgrunn, jeg spilte fiolin i 5 år, fra jeg var 9 til jeg var 14, og jeg spilte piano, og jeg lærte meg å spille gitar da jeg var 15. Men nå var det leeeeeeeenge siden jeg hadde plassert fingrene på gitarhalsen.

Da jeg begynte å spille var det som å møte en gammel kjærste igjen. Jeg var nervøs, jeg var spent, jeg var full av spenninger. Jeg slo en C, jeg slo en Am, jeg slo en Em, og jeg opplevde stor og enkel glede ved alt som hendte. Ganske raskt begynte det å trille låter ut av meg og det jeg merket, var at jeg laget sanger på en annen måte enn før. Stemmen min hørtes annerledes ut, låtene var annerledes.

Hvorfor gjorde de det?

- Jeg tror det var fordi jeg ikke gikk til det med en idé om at det skulle høres sånn eller sånn ut. Hvis du forstår hva jeg mener. Altså, da vi startet Stavanger Energi, ville jeg at det skulle være et nyveiv-band. Da vi startet Modan Garu, ville jeg at det skulle være et analogt synthpop-band. Det var på en måte sjangerdrevne prosjekt. Dette var bare drevet av min glede ved å lage musikk.

 

Hekkan, Stavanger 1988, privat foto.

Hekkan, Stavanger 1988, privat foto.

 

Når skrev du låtene, hvordan var skriveprosessen, brukte du lang tid?

- Jeg skrevet brorparten av låtene på Ingen nåde fra 2013 og fram til innspillingen, som startet i Duper Studio i august 2015. Jeg laget vilt mange låter, opp mot hundre. I tillegg hadde jeg masse gammelt – ubrukt – materiale, som jeg kikket på. Veldig lite av det ble brukt, men det finnes én rest av det på albumet, første halvdel av låten «Søster til Jasmin». Det er en rework av en gammel Verdensrommet-låt som het «Tre». Ellers er alt nytt.

Det er veldig ulikt hvor lang tid en låt kan ta. Paul Weller i The Jam har fortalt at det tok ham like kort tid å lage «That´s entertainment» som det tar å høre låten. Han skrev den en natt etter at han kom hjem fra byen, som et svar på det han hadde opplevd i London-natten.

Det kan jeg relatere til. Enkelte låter skrives på kort tid, som en slags eksplosjon. Andre tar himla lang tid. Det finnes eksempler på begge deler på platen. Låten «Vil du komma nærmare» skrev jeg på et par dager, på hytta til onkelen min på Knaben, mellom 11. og 13. desember 2014. Jeg var oppe i snøen, helt alene, jeg hadde stukket meg vekk fra alt og alle, jeg gikk der og savnet Hilde og ungene og mamma, og så ramlet denne sangen ut av meg.

Det er lett for meg å se at det er en situasjonsbetinget sang. For å si det enkelt: Konteksten, i møte med meg, skapte låten. Hadde jeg ikke vært der, i den settingen, så alene, så savnende, ville den ikke blitt laget. Den begynte med noen tekstlinjer: «Vil du komma nærmare / eller trekke du deg nå? / Vil du vær min innerste / eller går du før eg forstår?» Og så kom denne sirkulerende kordrekken, som går fra Em7, via Am7, til D, med en Hm-variant, og vips var det i gang. Den har en sånn Bjørn Eidsvåg-gyng i seg, og det er ikke ofte jeg har laget noe sånt. Hele låten, alle versene, refrengene, og strukturen, ble ferdigkomponert på de dagene.

Et eksempel på det motsatte er den apokalyptiske balladen «Trenå står i brann», som avslutter side 1. Den har jeg brukt to år på. Jeg har laget x antall demoer av låten, i veldig mange tempo og spillestiler, og det var ikke før et par uker før vi gikk i studio at jeg fant ut hvordan vi skulle løse den.

 

verdensrommet1

 

Når slo det deg at dette kunne bli et album, og at du ville gi det ut?

- Jeg er en nokså målretta type, så jeg tror ikke det tok meg mange dagene etter at jeg begynte å komponere før tanken dukket opp. Det er noe jeg har tenkt på i over 20 år, at jeg en dag skal jobbe skikkelig med musikken og lage et solo-album. Det handlet om å bestemme seg og ta steget. Nå hadde jeg materialet, syntes jeg, så da var det bare å gi gass.

Hvordan gikk du frem for å finne studio og produsent?

- Det første jeg gjorde var å bestemme meg for at jeg ikke skulle gi dette ut selv. Det er jo fullt mulig i dag å spille det inn selv og fyre det ut. På Soundcloud, hvor som helst, ikke sant. Det er en veldig positiv ting, på mange måter, at DIY-holdningen er så utbredt og at alle bare kan kjøre på.

Men det finnes også en felle her, tenker jeg, og det er at man ikke møter nok motstand. Jeg er vant med det fra litteraturens verden, å sende manus til forlaget og møte kritiske lesninger. Få tilbakemeldinger, få tyn, skrive mer, stryke, forandre.

Jeg ønsket at det skulle være sånn med musikken min også. Jeg ville ikke at det skulle være for lett, hvis du skjønner hva jeg mener, og jeg ville at det skulle nå potensialet sitt. Så jeg sa til meg selv at dette skal du gjøre på gamlemåten. Sende inn til plateselskap. Utsette meg selv for kritikk, for innspill, og for muligheten av å bli refusert.

Jeg valgte Grappa Musikkforlag og Andreas Risanger Meland, en A&R jeg har hørt veldig mye godt om. Jeg rådførte meg med folk i musikkbransjen og mange pekte på ham som en klok og flink mann. Jeg sendte en bunke demoer til ham sommeren 2014, etter å ha arbeidet i ca ett år sammen med gitaristen Alexander Flotve. Det gikk en drøy måned før Andreas ringte og sa at han hadde hørt på materialet og syntes det hadde potensiale til å bli en god solodebut.

Grappa og jeg valgte produsent sammen. Andreas var tydelig på at han ønsket en produsent som ville ivareta det spontane, det nære og det direkte i materialet mitt. Han ville ha på plass en erfaren produsent som kunne foredle meg og materialet på en måte som passet uttrykket. Han ville ha en tekst-orientert produsent, en som vernet om innholdet og om tekstene, og som kunne ta det i en spennende retning.

Vi valgte oss Yngve Leidulv Sætre i Duper, som jeg har fulgt siden han sang i legendariske Barbie Bones på starten av 90-tallet. Jeg var enormt stor fan av det bandet. Katalogen til Sætre er mildest talt imponerende, jeg mener, Pogo Pops, Ephemera, John Olav Nilsen & Gjengen, Kaizers Orchestra, Fjorden Baby!, DumDum Boys … Heldigvis sa han ja! He he. Ha kunne jo sendt en mail og sagt «takk for demoer og lykke til med neste bok.»

He he, det ville jo vært litt kjipt. Hvordan var det å jobbe med Yngve?

- Sølvreven fra Ørsta, som vi kaller ham, er en veldig hardt arbeidende og bånn ærlig produsent. Hvis han ikke liker noe gir han klar beskjed. Og hvis han liker noe, så er han on fire. Han jubler når det svinger og gir maks motstand når det lugger. Han spurte og grov, han gikk løs på tekstene mine, han var hundre prosent til stede. Det er sånn det skal være.

Jeg hadde tre briljante uker i Duper, sammen med ham og Iver Sandøy, trommer, Chris Holm, bass, Aleander Flotve, gitarer. Vi spilte alt inn live. Et enormt bra band. I tillegg fikk jeg med meg to av heltene mine som gjesteartister, Morten Abel og Christine Sandtorv. Det var stort for meg. Det er tre av de sterkeste ukene jeg har hatt.

stavanger

 

Hvordan tror du folk vil reagere på at forfatteren Tore Renberg gir ut musikk?

- På samme måte som jeg hadde reagert hvis jeg ikke var Tore Renberg. «Hæ?» «Javel?» «Skal han gi ut soloplate nå?» Jeg håper folk klarer å legge vekk forestillingene de måtte ha om meg og lytte til plata. Det fortjener den.

Er det en fordel eller en ulempe at du er godt kjent fra før?

- Det er en fordel og en ulempe.

Singelen «Margaret» er en fengende og godlynt poplåt, er den representativ for albumet?

- Jeg tror egentlig ikke det! He he.

Stavanger Energi var bl.a. inspirert av The Aller Værste! og XTC, mens Modan Garu av Depeche Mode og Kraftwerk. Hvem fikk du kick av denne gang?

- Som jeg nevnte – denne gang handlet det ikke om én sjanger eller en retning. Jeg kjente meg fri i komposisjons-fasen og så meg ikke til høyre eller venstre. I grunnen minner det om da jeg skrev «Mannen som elsket Yngve», da jeg for første gang følte at jeg skrev med min egen stemme som basis og ikke etterlignet heltene mine.

Men selvsagt; jeg er en stor musikk-fan. Jeg får kick av låter og plater hele tiden. Det går i alle retninger. Det kan være Odd Nordstoga den ene dagen, Kvelertak den neste, Valkyrien Allstars den tredje.

Siden du er forfatter tipper jeg at teksten kommer først, men hva er viktigst, en god tekst eller en god melodi?

- Det viktigste er totaliteten. Den perfekte låten er den hvor teksten og musikken arbeider godt sammen.

 

modan garu

Albumtittelen «Ingen nåde» høres litt kompromissløs ut, hva legger du i den?

- Jeg tenker ofte på nåde-begrepet. Det er i utgangspunktet et religiøst begrep, ikke sant, som viser til en altomfavnende tilgivelse, eller kjærlighet, gitt av Gud. Det er en fantastisk idé, som vi mennesker ofte har lent oss på opp gjennom historien.

Jeg har imidlertid aldri kjent den nåden, eller klart å tro på den. For meg er menneskelivet svært brutalt. Lidelsen er nådeløs, naturen er nådeløs, kjærligheten er nådeløs. Det er, for meg, en nøytral beskrivelse av vilkårene våre. Det finnes, sett i det lyset, ingen nåde som gis oss. Det finnes bare hendelser, det finnes bare en uopphørlig rekke av hendelser, gode, vonde, forståelige, uforståelige. Men vi mennesker, vi har vilje, vi har forandringens kraft i oss. Vi har håpet.

Jeg så, da jeg hadde komponert albumet, at alle sangene på en eller anne måte tematiserte denne nådeløsheten, så jeg syntes det var et mangetydig og fint begrep å benytte i tittelen.

Du opererer ofte med 5-årsplaner i forhold til bøkene dine, har du lagt en for musikken og?

- He he. Tja. Jeg har i hvert fall planer! Det jeg kan si for sikkert, er at dette ikke blir min første og eneste soloplate. Jeg har mange låter på lager og jeg kan kjenne at jeg har mange å skrive. Og så er jeg jo fryktelig glad i å stå på en scene og spille konserter, så jeg tenker at jeg skal gjøre det så mye jeg kan framover, parallelt med å skrive bøkene mine.

Har du hørt noen nye norske artister i det siste som du vil anbefale?

- Veldig mange! Jeg synes vi har en sterk musikk-scene i Norge, det skjer veldig mye spennende. Bandet jeg har hørt mest på de siste årene, er Valkyrien Allstars, ikke akkurat nytt, men skit la gå, de er enormt bra. Samme gjelder Thea Hjelmeland. Jeg så henne live for noen måneder siden, oh shit, det var et powerhouse av ei dame. Silja Sol er jeg også skikkelig glad i. Men jeg vil også slå et slag for alt som ikke er nytt. Jeg mener, hvor bra er ikke Ole Paus? DumDum Boys? Tønes? Morten Abel? Kvelertak? Odd Nordstoga? All hail norsk musikk, det er så mye knallgodt.

Du spiller i Oslo på Parkteateret 4. februar. Hva gleder du deg mest til?

- Å endelig stå på en scene igjen. Synge låtene, spille, dele kvelden med publikum. Det er fantastisk gøy. Og for et band jeg har med meg! Skikkelig stolt av det. Vi driver og øver nå, det skal bil stor stas, det der.

Kult! Vi gleder oss. Og så et siste nerdespørsmål til slutt, vinyl, cd eller strømming?

- Det beste med det som skjer nå, er at vi har muligheten til å bruke alle formatene. Jeg hører cd-er i bilen, jeg spiller vinyler i stua, jeg strømmer på mac-en. Musikk over alt.

Men jeg kommer aldri til å slutte å gå i platebutikker. Det er noe helt eget ved det. Gå inn dørene på Big Dipper, Apollon eller Ivar Skei, kjenne auraen, se alle platene, begynne å bla, gire opp stemningen og nysgjerrigheten, dra hjem med en pose med skinnende blanke vinyler. Det har jeg gjort siden jeg var 11 år og det skal jeg fortsette med til jeg ikke klarer å gå.

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

Les også:

Ukas tips! – Ja til mer Stavanger Energi

Litteratur med soundtrack

 

Viewing all 2637 articles
Browse latest View live