Wyclef Jean spilte på Sentrum Scene søndag l. november. Bildeserie.

Foto: Stian Schløsser Møller / www.stiansmollerfoto.no

Bildene er tidligere publisert på GAFFA.NO

Kakkamaddafakka på By:larm 2015.

Vi anbefaler Kakkmaddafakkas første singel fra den kommende skiva «KMF» som slippes 26. februar neste år. – Første smak fra det nye albumet, indre glede! Sangen tar for seg utviklingen i et kjæresteforhold satt i en ferietur-situasjon, forteller vokalist Axel Sverke Vindenes til GAFFA.

Tekst: Victor Josefsen
 Foto: Johannes Andersen

Indre glede følte også vår anmelder og publikum under Kakkmaddafakkas konsert på årets By:Larm: «Gutta har full kontroll på publikum, vi danser med enten vi vil eller ei, og gulvelementene har neppe fått samme medfart under By:Larm.»

Kakkamaddafakka på By:larm 2015.

«Vi danses igjen, KAKKMADDAFAKKA!», avrunder vår skribent By-Larm-anmeldelsen . Nå  er bergenserne  klar med ny låt og video. Kakkamaddafakka er ikke i danse-modus denne gang, like fullt er låta Galapos drivende samt melodiøs, en perfekt combo, en stemnings-fengende poplåt krydret med indie/pop-gitarer.

Kakkmaddafakka har stor fanskare i Tyskland, Spania og Mexico, og i Norge, noe årets By:Larm konserte viste, og gruppa spilte tidligere i oktober konsert for et utsolgt Rockefeller. Gaffa lovpriste konserten. Mottakelsen i media her hjemme er tydeligvis ferd med å forandre seg, og bra er det, for det har ikke alltid vært like lett for Kakkamaddafakka i  Norge, les mer om det her og her.

Kakkmaddafakka på By:larm 2015.

7. november opptrer Kakkamaddafakka på Verftet i Bergen.

This Is Heads’ nye singel «Pieces» er en noir-disco-låt som illustrerer fremmedgjortheten i samfunnet og mangelen på medmenneskelighet.

Tekst: Victor Josefsen

Mørket, marerittet. Et samfunn, en kropp, et individ som søker en trøstende dans. En eskapistisk dans, en intern kamp mellom hjerte og knytttneve.

Singelen er hentet This Is Heads’ siste selvitulert album som kom tidigere i høst.

Sjekk også:

Albumanbefaling: This is Head – This is Head

Albumanbefaling: This is Head – The Album ID

 Yomi er overalt bortsett fra på scenen og i studio. Da er det Trap Prince som gjelder. For ikke lenge siden rappet Oslos nye fjortenårige stjerneskudd YOMi BAI$A aka Trap Prince, under åpngen av USAGT – debattarena for ungdom, på Deichmanske hovedbibliotek. Vi tok en prat med han.

Tekst: Gjertrud Øvland/Gunnar Vilberg
Foto: Nora Homleid

Kan du først fortelle litt om deg selv og musikken din?
Yomi aka YOMi BAI$A aka Trap Prince. Jeg er en ung, sulten artist fra Stovner som du kommer til å se veldig mye av i framtiden. Jeg lager mye forskjellig musikk, så det varierer hele tiden. Alt starter med å finne en instrumental, så lager vi kunsten i låta etterhvert. Vanligvis er det HipHop som er hovedsjanger’n.

Alt starter med å finne en instrumental, så lager vi kunsten i låta etterhvert.

Du spilte nylig på Hovedbiblioteket under USAGT – debattarena for ungdom, Deichmanske biblioteks store satsning på ungdom
Der var temaet: «Hvordan gjøre Oslo til verdens beste ungdomsby?» Hva mener du ungdommen i Oslo trenger for å få det bedre?
Ungdommen i Oslo trenger flere fritidsklubber i alle nabolag. Fra mitt perspektiv så har ungdommer til dags ingenting i verden å gjøre etter skolen. I stedet for å henge rundt på sentret eller være røvere, så tror jeg fritidsklubber kan hindre dette. Det burde være en fritidsklubb i alle nabolag. I nabolaget mitt har vi ingen…

Hva betød det for deg å bli plukket ut som en av «Neste generasjon» Musikkmagasinet Eno?
Wow. Trodde aldri jeg skulle bli plukket ut, så jeg føler meg ganske heldig. Jeg har fått en del oppmerksomhet på sosiale medier. Det er flere som har fått øyet på meg som mener jeg er norges rap framtid.

Du har et alter ego, «Trap Prince», hvorfor valgte du nettopp det navnet?
Jeg har for mange traplåter…

Ha, ha. Ok….Hva er en traplåt?
Aner jeg ikke hvordan jeg skal forklare dette. Her har du et eksempel:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Hva er forskjellen på Yomi og Trap Prince?
Jeg er Yomi overalt bortsett fra på scenen og i studio. Da er jeg Trap Prince.

Du har sagt at du er «en liten kid med store ambisjoner» og at om ti år er Norges beste rapper. Men hva er planene dine videre i nær framtid?
Har flere prosjekter som jeg putter mye arbeid og tid i for tiden. Fokuset nå er å jobbe med min debutskive som er et minialbum slash EP.

Til slutt. Det er mye bra norsk musikk for tiden. Kan du tipse oss om noen band mener du vi bør sjekke ut?
Det er mange. Dere bør sjekke ut hele Arif + hele Break Records. Det smeller i 2016!

Klikk her for at se den integrerte videoen.

deLillos er 30 år. I like mange år har jeg vært en stor fan av bandet. Lars Lillo-Stenberg og co. har gjennom album etter album begeistret meg som lytter. Som innflytta Oslo-borger har tekstene vært med på å prege min opplevelse av, og mine opplevelser i, hovedstaden. Da Cappelen Damm i 2012 ga ut «deLillos Komplett», en samling av alle bandets tekster frem til da, skrev jeg en omtale av boken på Musikknyheter.no. Her kan du lese den teksten.

Tekst: Ole Ivar Burås Storø

Omtale: deLillos Komplett

Jeg mener det var høsten 1986 at jeg som elleveåring, uvitende om verden og ekstremt opptatt av Gækki og Muffe i Creation, satt og så Halvsju på NRK da en video av deLillos´ «Tøff i pyjamas» dukket opp i TV-ruta. «Ka i herrens navn e det der førr nåkka?» spurte mamma og ristet oppgitt på hodet. Jeg ante ikke. Satt der bare stum, med vidåpne øyne og et lurt smil om munnen. Jeg hadde aldri før sett noe så sært, men samtidig forløsende. Dette var noe helt eget, noe unikt, noe umulig å beskrive eller få tak på. Det eneste jeg visste var at Lars Lillo-Stenbergs riff, vokal, tekst og melodi, og den da nyskapende videoen, fikk Gækki og Muffe til å fremstå som to drittunger uten substans. Skoledagen mandagen etter dreide seg utelukkende om «Tøff i pyjamas». Alle hadde selvfølgelig sett det samme TV-programmet, og alle var like forundret over hva de hadde sett. De fleste syntes videoen og låta var teit, men vi var noen få som digget det. Det gikk en stund før jeg fikk hørt hele albumet «Suser av gårde», men da jeg endelig gjorde det, ble begeistringen og nysgjerrigheten for dette snodige bandet enda større. Jeg ble grepet av låter som «Min beibi dro av sted», «Siste sommerferiedag», «Finnes det en kvinne», «Full, men pen», «Livet er en liten dings» og «Suser avgårde alle mann». Den gang enkle tekster som jeg tolket bokstavelig, som for eksempel:

Min beibi dro av sted i en blå folkevogn
og ba meg om å la henne være i fred
Hun tok med seg en walkman og fatterns bassgitar
og sa at jeg ikke fikk lov å være med

Og:

Det er siste sommerferiedag i sommerferien
Si meg skal jeg lese Donald på toget hjem
Før var det første skoledag og ganske spennende
Nå er jeg redd for at høsten kan bli slem

Eller det enkle og opplagte i Livet er en liten dings:

Du trenger ikke ta med deg sovepose
Det er massevis av sengetøy og senger her nede
Du trenger ikke ta med deg fiskestang
Det står en rød og en oransje i skapet

I ettertid lærte jeg å lese mellom linjene i tekstene til deLillos. Fikk forståelse for at her finnes mer enn det direkte jeg omfavnet som elleveåring og videre utover tenårene. Om svik, minner, ensomhet og, selvfølgelig, temaet som deLillos, i størst grad Stenberg, ofte svipper innom – kjærlighet og forelskelse. Tosomheten. Det kan være blikket og mangel på selvtillit i «Mine øyne» eller ambisjonene, nærmest utopien, i «Finnes det en kvinne» fra debutalbumet. Det kan være uenighetene, motsetningene eller misforståelsene, men også lekenheten, i «Nei ikke gjør det» fra «Før var det morsomt med sne» (1987), «Skulle bare være morsom» fra «Hjernen er alene» (1989), «Elskling» fra «Svett smil» (1990) og «Merkelig balanse» fra «Kast alle papirene» (1999). Men også det søte og sjarmerende i Per Lillo-Stenbergs tekst til «Ved porten der jeg bor» fra «Neste sommer» (1993), og Lars Lillos’ «På perrongen» fra «Sent og tidlig» (1995).

Samtidig er det vondt og sårt i låter hvor lekenheten og de beundrende blikkene er borte, og uenighetene og misforståelsene har slitt kjærligheten i stykker. Som Lars Beckstrøms mørke skildring av forholdet mellom Kåre og Nelly i «Balladen om Kåre og Nelly» fra «Hjernen er alene». De gode minnene i «Ha det bra» fra «Svett smil», og far Per sin fremragende tekst i «Glemte minner» fra «Neste sommer». Brødrekrangelen på Aker Brygge som ender i «Blodig blues på Cruise café» fra «Sent og tidlig», og savnet etter mor i låta med samme navn fra «Stakkars» (1997). Eller oppbyggingen og fallet i «Tapetser meg i gangen før du går» fra «Vi er på vei, vi kanke snu» (2012).

Men også humoren og alvoret som ligger i beskrivelsene av mennesketyper, relasjoner og observasjoner, er fascinerende med deLillos sine tekster. Der finnes karakterer en får sympati for, som Knut som veltet bordet og rev i stykker Monas klær, som ropte på jentene utenfor, men som ikke likte å være den han var i «Knut (er det sant?)» fra «Suser av gårde». Som Arne, som ville sagt tusen takk til et annet liv med et annerledes ansikt i en annen tid, fra «Før var det morsomt med sne». Fra samme album, «Avismannen», om han gamle, rare mannen som går med avisen, som aldri sier noen ting, men som putter verden gjennom luken din. Eller skomakeren som ikke lenger kan bli ved sin lest, fordi folk ikke vil slite ut skoene sine, men bare slappe av, i «Da tieren var gul» fra «Svett smil». Andre vekker avsky, som for eksempel den sleipe og innpåslitne kokken ved navn Tor i en av deLillos´ beste låter, «Kokken Tor», fra «Neste sommer».

Det er interessant å lese deLillos sine tekster, kronologisk eller vilkårlig, i stillhet eller med musikken deres i bakgrunnen. Stenberg er observant og skarp. Mange av hans beskrivelser var aktuelle da og er det fortsatt nå. Endringene i arbeidslivet og mellom generasjonene, som i nevnte «Da tieren var gul», hogging av trær, bygging av parkanlegg og målet om profitt på bekostning av friareal og miljø i «Parkanlegg her», utgitt i 1988 på Bellonas «Norske utslipp». Det apokalyptiske i «Tenk så rart», og byutviklingen i hovedstaden og utsteder som preges av utenlandske navn og svenske servitører i «Stakkars Oslo» fra «Svett smil». Stenberg senior gir også gode betraktninger av statusjag og jakten på det gode liv i «Smak av honning» fra «Sent og tidlig», mens Lars Lillo selv påpeker realitetene og minnes det som en gang var i «Fullstendig oppslukt av frykt» fra «Stakkars»..

Og når du ser en gammel mann som er så ensom og rar
og vet at nettopp han var litt av kar
Da er livet til stede og det stirrer på deg

Livet var helt klart til stede da jeg i en alder av elleve år så «Tøff i pyjamas» på TV eller leste romaner av Lars Saabye Christensen, spesielt «Beatles», «Bly» og «Herman», som tenåring. Men jeg visste ingenting om hvilken betydning Stenbergs sanger og Saabye Christensens bøker skulle få for min tilnærming til og opplevelse av Oslo. Jeg ante ikke i hvor stor grad tekstene og bøkene skulle bli synlig for meg da jeg flyttet til hovedstaden på midten av 1990-tallet, men jeg har opplevd hvilken påvirkning de har hatt og fortsatt har. Der er en parallell mellom forfatternes beskrivelser av hovedstaden. Det finnes en tid der som befester seg, rom som åpner seg og beskrivelser som gjør inntrykk når en hører låtene og leser tekstene og bøkene. En tid, rom og bilder som fortsatt eksisterer i måten en betrakter Oslo på. Mange har det sikkert på samme måten.

Når jeg nå leser «deLillos Komplett», så ser jeg hvor mye tekstene og låtene til bandet, først og fremst de av Lars Lillo-Stenberg, har betydd for mine opplevelser og min tilhørighet som innflytta Osloborger. Ikke som en etablert identitet, men mer som markører, som anerkjennende nikk. For om jeg går eller kjører gjennom Bygdøy allé eller rusler hjem fra nachspiel på morrakvisten, så dukker «Suser av gårde alle mann» opp i bevisstheten. Jeg lurer på om Thon har kjøpt Studenten når jeg passerer Hard Rock Café på Karl Johan. Jeg nynner på «Tog» fra «Svett smil» når jeg er på Oslo S. Jeg tenker på «Frognerbadet» fra «Varme mennesker» (1991) mens jeg venter på å komme inn porten til Norwegian Wood, eller hallodamene i NRK og «Klokken er mye nå» fra samme album når jeg ser NRK-huset på Marienlyst.

Jeg ser etter Telthusbakken 5 mens jeg synger på «Glemte minner», hvis jeg går opp eller ned den bratte bakken med de koselige husene og hagene. Ser for meg krangelen på nedlagte Cruise café når jeg en sjelden gang er på Aker Brygge, og tenker på den gamle damen med stokk i «Mandarinskall» fra Sent og tidlig» når jeg er på Frogner. Jeg har «Ut» fra «Festen er ikke over, det er kaker igjen» (2005) i bakhodet når jeg skåler med mine høye viker. Selv årstidene, spesielt våren og sommeren, bringer tankene til deLillos og låter som «Vår» fra «Hjernen er alene» og tittelsporet på «Neste sommer». En tur over grensa får meg til og med til å synge om Sverige og popmusikkens land. Så kraftfull kan tekster være. Slik har deLillos internalisert seg i min kropp og mitt hode.

Det er nok noe i det som forlaget Cappelen Damm skriver i presseskrivet, at deLillos har levert lydspor til en hel generasjon. I hvert fall til min, i hvert fall til meg. I «deLillos Komplett» er det inkludert en tekst fra 1982, «Blir det noen fest», skrevet av Stenberg da han knapt nok var myndig, pluss samtlige tekster fra bandets utgivelse, «Vi er på vei, vi kanke snu». Her er to foreløpige ikke utgitte låter, «Elgen» av Lars Becktrøm og Stenbergs «Dødstomme ark», samt teksten til «Vi ser dere nå», låta deLillos fremførte på Rådhusplassen i Oslo under minnekonserten til 22. juli.

For ihuga fans av deLillos er boken en fin samling å ha, for selve leselysten, men også som et oppslagsverk. Sammen med tekstene er det også anvisninger for å spille låtene på gitar, noe som nok vil friste mange til å erstatte Spotify med kassegitar og påfølgende allsang i grålysningen. For andre, en ny generasjon for eksempel, er boken å anbefale som en god leseopplevelse i seg selv, men også som en motivasjon til å oppdage deLillos sine herlige sanger fra en skrivebordsskuff.

Etter at denne boken kom ut har deLillos gitt ut albumet «Rett og slett livet». Les et lanseringsintervju med bandet.

Sjekk også:

Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap

Trøsten i det triste

Øya 2015 – deLillos

På Gut Feelings i fjor viste Fay Wildhagen en utrolig tilstedeværelse på scenen beviste ett og annet om unge jenter og deres vilje til å spille rock. Og da Fay og bandet hennes spilte for et fullt bibliotek på Øya samme år, dagen etter at Fay fylte 21, ropte publikum på mer da de gikk av scenen. På Rockefeller, lørdag 7. november, leverte Fay Wildhagen enda en fantastisk konsert.

Tekst & Foto: Tommy Østby / www.tommyfoto.no

Under intervjuet vi gjorde med Fay Wildhagen i 2014 oppdager Fay at hun har begynt å blø på fingrene etter den nevnte Øya-konserten i Biblioteket, som hun beskriver som den beste hun har opplevd.

- Når man får oppleve sånne ting som i dag, så er det sjukt verdt det! Man husker på hva det egentlig betyr, fellesskapet og magien man opplever sammen.Vi har møtt så mange folk som har heiet oss frem og det har vært et eventyr så langt.

På Rockefeller, lørdag 7. november, ble også Fay Wildhagen heiet fram. Sjekk bildene.

Hinds på By:Larm 2015

På Sentrum Scene under årets By:Larm lød Hinds som et godt bedugga og fyrig The Libertines, som covret The Pastels, med The Shaggs «verden verste band» luskende i kulissene. Det var  så surt, og likevel så hjerteskjærende bra, om du skjønner. På den nye singelen “San Diego” spiller Hinds (igjen) god, nær sagt gammeldags, indie, med en passelig porsjon twee innbakt i uttrykket, uten at det blir for pent og pyntelig av den grunn.

Tekst: Victor Josefsen
Foto: Mohammad Ataey

Hinds om låta

“we all have bad days. we mean bad nights. one day a friend told us ‘I don’t wanna fall asleep because I know what’s the dream about.’ this song is about staying awake. just staying awake.”

Hinds har mottatt rosende omtale fra BBC, NME, Guardian, Pitchfork og flere. Deres låt “Chili Town” som kom i sommer klatret raskt til #1 hos Hype Machine.

Hinds’ nye låt “San Diego”

Hinds slipper sitt debutalbum “Leave Me Alone” 8. januar via Lucky Number.

Flere Hinds videoer

Bilder fra Hinds By:Larm 2015 konsert

Steffen Skjel (18) spilte nylig under USAGT-debatten på Deichmanske bibliotek Lambertseter. Steffen er en ekte singer-songwriter. Vi tok en prat med han.

Tekst: Gjertrud Øvland/Gunnar Vilberg
Foto: Nora Homleid/privat

Hei Steffen. Kan du først fortelle litt om deg selv og musikken din?
Yepp. Steffen Skjel, 18 år fra Oslo/Lambertseter. Jeg startet å spille gitar i 10. klasse, og å synge ca. et år etter det. Jeg vil beskrive musikken min som rolig, og en blanding av veldig mye rart. Jeg hører selv på veldig mye forskjellig musikk.

Du spilte nylig på Lambertseter bibliotek under USAGT – debattarena for ungdom, Deichmanske biblioteks store satsning på ungdom
Der var temaet:  Født på solsiden! Kan statusjaget forhindre deg i å være deg selv?Har du selv opplevd press på og hvem du skal være?
Ja, og nei. Jeg har absolutt følt et press på at jeg må fullføre skolen og ha bra karakterer, men det har jeg aldri hatt og jeg droppa ut av videregående etter 2. klasse. Selv om jeg har følt presset så er jeg ikke personen til og bry meg så mye om det. Man er som man er, og alt er ikke for alle. Man må gjøre det som er riktig for seg selv, tenker jeg.

 Man er som man er, og alt er ikke for alle.

Du skriver din egen musikk. Når skreiv du din første sang, og vil du røpe hva den het?
Det var i 1. klasse på videregående, husker ikke hva det aller første jeg skrev var, men den første hele sangen jeg skrev heter «Still here». Jeg skriver om ting jeg opplever og føler, så tekstene mine blir fort veldig personlige.

Hva er planene dine framover som artist?
Fortsette å skrive musikk og forhåpentligvis få spilt noen flere konserter. Hadde vært en drøm å få drive med musikk på fulltid og at folk satte pris på musikken min, så må jeg bare prøve å jobbe mot det.

Det er mye bra norsk musikk for tiden. Kan du tipse oss om noen band mener du vi bør sjekke ut?
Ja, det er det! hmm… Aurora Aksnes, fantastisk stemme og tekster. Jeg er stor fan av Jonas Alaska. Men de kjenner dere vel til fra før. Me and the Julios har bra energi og kule norske tekster.

Av: Tommy Østby & Victor Josefsen
Foto: Tommy østby

Tidligere i år var Purity Ring på Parkteatret. De vellydsproduserte albumversjonene av låtene lot seg ikke riktig reprodusere til liveformatet, meldte Aslaug Olette Klausen via Gaffa (hun skriver også for Deichmans musikkblogg). Aslaug meldte videre at «Obedear» fra debuten eller «Push Pull» fra andreskiva knapt rørte en dansefot, og heller ikke kunne notere annet enn høflig – og tilsynelatende for syns skyld – applaus.

På Rockefeller mandag 9. november stemte derimot alt. Duoen fra Canada, Corin Roddick og Megan James, spilte utsøkt svevendene drømme-elektropop (de holder tross alt hus på 4AD). Megan selv har designet og sydd klærne og  Corin går nesten Jean-Michel Jarre en høy gang. Corin har nemlig bygd sin egen hybrid av et instrument, 8 synt-trommer og en lysmaskin. Scenedekoren var strålende og vokalist Corin Roddic sjarmerte publikum.

I motsetning til Parkteatret-konserten, danset mange av publikummerne med til den catchy musikken og den kule lyd & lysopplevelsen.

Purity Rings hittil to album er utgitt av 4AD. Les mer om den klassiske labelen.

Dungen – hvor ble det av dem i alt mylderet? I disse dager må man smi mens jernet er varmt. Man kan ikke ta seg tid til å skru på en plate i årevis og forvente at publikum skal sitte med hendene i fanget og vente. Eller?

Det svenske retro-rockeorkesteret Dungen, med multiinstrumentalisten Gustav Ejstes i sentrum, satte nisjerockverden på hodet med albumet ”Ta det lungt” i 2004. Det en gang toneangivende nettstedet Pitchfork.com holdt på å dåne i ren begeistring og klinte til med 9,3 i anmeldelsen, og slik gikk det til at en svenskspråklig plate presterte å bli utsolgt i USA (ganske sikker på disse fakta, men vet ikke om det holder i retten. Google it yourself). Utsolgt turné og topp stemning. Undertegnede så dem på Hulen i Bergen i 2004 og simpelthen elsket dem for den rent tekniske utførelsen, samt deres uimotståelige meloditeft (strengt tatt en sjelden kombinasjon).

Dungen fortsatte å lage esoterisk, psykedelisk poprock med prog og svenske folketoner i svingene. De turnerte verden rundt helt til ”Skit i alt” i 2010. Så ble det tyst. Som i graven. Eller det vil si, Ejstes deltok i enkelte prosjekter som å spille fløyte på en av Wolfmothers plater og fokuserte på det svenske bandet Amason (som skal spille på Rockefeller i Oslo 10.12.2015). Sologitaristen, den norskættede Reinert Fiske har dukket opp i ulike norske bandkonstellasjoner og spilt med sågar Motorpsycho og Elephant9, i tillegg til sitt eget prosjekt, det ublygt titulerte The Amazing.

Nå i høst kom altså endelig ”Allas sak”. Fem år har gått siden forrige plate. Fem år er en lang kunstpause i disse ”content”-hungrige tider. Og de spiller på Blå. Ikke Rockefeller, eller Sentrum scene, eller Parkteateret (der de spilte forrige gang undertegnede så dem). Men altså lille Blå. Sånn går det. Det er jo for så vidt alltid hyggelig med en intimkonsert, selv om de helt sikkert kunne fyllt et større lokale.

Klokken 22.40 trekkes sceneteppet til sides, og der står de, langhårete, kledd i kjortler og setter i gang med en løs og utforskende instrumental i tung 70-talls ånd. Ejstes sitter ved et slags miniflygel og spiller åpne korder med pedalene trykket til bunns. Deretter tryller de i gang åpningskuttet på den nye platen “Allas sak”, som ble sluppet for noen uker siden. Lille blå er utsolgt og røffly 400 mennesker er stimlet sammen i det nedslitte lokalet ved Akerselven.. Bass, trommer og piano legger grunnlaget for de fleste låtene – og med norskættede Reine Fiskes sologitar liggende over de vakre melodilinjene som krydder. Reines gitarspill er presist og virtouøst som Wilcos Nels Cline (for å bruke en kontemporær sammenligning). Lakken på Stratocasteren hans er helt nedslitt, og utifra hvor bra det låter er det Reine selv som har slitt den ut. Han har neppe kjøpt en “road worn” gitar, velger vi å tro. Trommis Johan Holmegards lynkjappe løp over tammene er lett gjenkjennelige.

Dungen spiller en god blanding av nye og gamle låter. I begynnelsen snakker Ejstes engelsk mellom låtene, men publikum protestrerer og Fiske opplyser om at han blir forstått dersom han snakker norsk, så da slår han gudskjelov over. Enkelte av de gamle låtene som for eksempel “Det tar tid”, fra deres potensielt beste album, “4” fra  2008, blir pakket inn i en ny, løsere språkdrakt. Låtene er såpass gjenkjennelige at det nye uttrykket kjennes forfriskende. Noen av låtene fremføres helt akustisk med håndtrommer og tolvstrengs kassegitar. Etterhvert trekker omsider Ejstes frem tverrfløyten. I begynnelsen har han vett nok til å bli sittende på pianokrakken og spille slik at publikum slipper å få “jazz flute” assosiasjoner fra Anchorman. Men etter hvert som han blir varm i trøyen og drar i gang det kuleste kuttet på den nye platen, “Franks kaktus”, reiser han seg fra krakken og spiller stående. Det er noe eget ved tverrføyte i en rockesetting. Tankene går hen til Jethro Tull (uten å ha opplevd dem), men det er sjelden å oppleve tverrfløyte i dag.

Dungen fortsetter med klassikere som “Festival” fra “Ta det lungt” (2004) og jammer avgårde, men de fleste låtene bikker heldigvis sjelden fem minutter. De tar mer hensyn til popelementene enn til de mer proggete arangementene.

Det er torsdag, og hippe, svenske rockeorkester på norgesbesøk tar selvfølgelig ikke hensyn til at anmeldere skal på tidligvakt i kommunal sektor neste dag, så undertegnede tar hatten og går før de er ferdigspilte. Sånn har de blitt. Alt i alt så disker Dungen opp med kyndig retro-rock denne kvelden. Var det verdt fem års ventetid? Tja. Tross alt er det ingen andre som låter som dem, men de har egentlig ikke videreutviklet utrykket nevneverdig. Uansett var det et hyggelig gjenhør.   Lars Junge         Foto: Lars Junge (Beklager crap kvalitet…)

De brasilianske metal-veteranene Sepultura feirer sitt 30-årsjubileum med en omfattende europaturné. Lørdag 7. november spilte de sin eneste konsert i Norge på Union Scene i Drammen. Utrolig bra konsert!

Tekst & foto: Łukasz Solawa

Kollwitz fra Bodø, et nytt bekjentskap for meg, varmet opp for Sepultura lørdag 7. november på Union Scene i Drammen. Uttrykket var intens og massivt. Jeg anbefaler alle å sjekke ut Kollwitz.

Tekst & foto: Łukasz Solawa

PS Undertegnede har helt siden Kollwitz i mars slapp sitt andre album «Dissonance» hatt planer om å intervjue bandet og anmelde skiva. Intervju kommer etter hvert, den som venter på noe godt… Her og nå kjører jeg  en mini-anmeldelse av skiva.

«Dissonance» er en skive som vokser ved hver gjennomhøring. Utrykket er massivt og intens, som Łukasz skriver. Basisen er mørk konsentrert energi, klaustrofobisk, men samtidig forløsende, kaotisk, men samtidig musikalsk.

Kollwitz er et band som går helt sine egne veier og  som har kommet opp med et av årets mest egen-rådige/artete album i sin sjanger. De er forresten innom mange sjangre, det kan du teste selv under. Victor Josefsen, redaktør i Deichmans musikkblogg.

Sjekk også:
Kollwitz er tilbake!

I dag slipper Heyerdahl- og Hiawata!-vokalisten Tore Løchstøer Hauge sin første soloutgivelse EP: Wastelands. Ikke nok med det, i dag kjører vi premiere på en ny intervjuserie: 5 om bøker og musikk. Først ut? Ja, du gjettet riktig, Tore Løchstøer Hauge.

Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste? (Kan være bok, magasin, avis)

1) Jeg leser ofte flere bøker samtidig. Jeg er veldig smart. Så den siste jeg leste var Keith Gillespies selvbiografi «How Not to be a Football Millionaire», og «Keeper of Dreams» om Lars Leese. En tysk amatørspiller som plutselig stod i mål for Barnsley i Premier League. Nå har jeg startet på Michel Houellebecques «Soumisson» og Neil Gaimans «Trigger Warning».

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

2) Jeg kunne godt tenkt meg å lage soundtracket til en oppvekstroman. En coming of age-historie av Johan Harstad eller noe. Lagt til Oslo på 90-tallet.

3) Hva er din favorittbok?

3) Bøker er litt som album, man liker best de man hørte på da man var yngre kanskje. Så «The Secret History» av Donna Tartt, og bøker som «Less Than Zero», «The Catcher in the Rye», «Ash Wednesday» av Ethan Hawke, «Ask the Dust» av John Fante, eller «The Dark Tower»-serien til Stephen King…

4) Hva er ditt favorittalbum?

4) James Iha – Let It Come Down. Blir aldri lei av det albumet. Utrolig rene og enkle låter. Både tekst og musikk. Kommer heller ikke unna Morrissey sin «Vauxhall & I».

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?
Husk å alltid utdype med hva eller hvorfor.

5) Hank Moody? Tror på at Tore Renberg er forfatteren jeg hadde endt opp med i band. Glad i The Smiths og oppvekstromaner, og med tro på at det ikke er kleint å spille i band etter å ha fylt 30. Vi kunne het T2T? Eller 2re? Vi hadde sikkert funnet ut av det.

Sporet «Skulls & Bones» fra EP’en låter som et krysningpunkt mellom Hiawatas! (power)popdrive, Beezewaxs popfeel pluss en dæsj The Cars (skiva «Heartbeat City») 80s lekne pop(sound).

Sjekk også:
Løchstøer: «Keen på å lage noe som kiler meg, mitt ego»

Scarface 

«Deeply Rooted»

(Let’s Talk Records)

5/6

Det har vært et godt år for fans av 90-tallets hiphop-guder. Dr. Dre slapp sitt første album på 16 år i august og i september kom Scarface med sitt første på sju år. Her er en sen anmeldelse av en av årets beste utgivelser.

Scarface sitt forrige album, Emeritus (2008), var nok det slappeste studioalbumet han har gitt ut. I selvbiografien Diary Of A Madman, som kom ut tidligere i år, forteller han at arbeidet med det albumet var lite lystbetont og at han laget det for å komme ut av kontrakten med Rap-A-Lot Records. Til tross for at han i nye intervjuer bagatelliserer feiden med Rap-A-Lots mektige boss J.Prince, så kommer han med flere bitre utbrudd mot sin tidligere sjef i boka. Han hevder å ikke ha fått mer enn lommerusk for storselgere som The Diary og Untouchable, album som lå på Topp 10 på Billboard-lista, og skriver at J.Prince ofte tuklet med låtene etter at Scarface hadde levert dem inn (blant annet la han til gjesteartister). At Scarface fikk kontrakt med Def Jam på starten av 2000-tallet og ga ut suksessfulle The Fix der, for å så gå tilbake til Rap-A-Lot og gjøre en ny deal med dem, får han ta på sin egen kappe. Albumets første tekstlinjer er da også You win some, you lose some/life in a nutshell (på banger’n «Rooted»).

Uansett, nå er han uavhenging og kan gjøre som han vil. Han mener selv at dette er det beste han har gjort, og det er ingen tvil om at rappingen, tekstene og produksjonene her er av en standard som få kan følge. En rapper som Ice Cube er nå kun en skygge av sitt gamle jeg, mens Scarface aldri har «falt av». Han høres alltid ut som om han mener det og vokalen er fortsatt ekstremt tøff (sjekk bare stemmebruken på «Dope Man Pushin’»!).

Tekstmessig er det få som kan henge med ham og det er vanskelig å komme på rappere som har like stor bredde. På Deeply Rooted rapper han om typiske Scarface-temaer som tysting, depresjon og selvmord, men han forteller også om dysfunksjonelle par-forhold («Keep It Movin»), hva han ville gjort hvis han var Gud («God») og en låt handler om moren hans («You»). Produksjonen er ekstremt solid. Han har jobbet med sin gamle samarbeidspartner N.O. Joe (UGK, Ice Cube, Devin the Dude) og det høres helt rått ut. Lydbildet er stort, både mykt og hardt, og litt orgel her og der gir den gode «dirty south»-følelsen. N.O. Joe, Scarface, Tone Capone og Mike Dean stod bak lyden på mange av Face sine top notch utgivelser fra 90-tallet. Mike Dean har de siste årene blitt den faste co-produsenten til Kanye West, men har tatt seg tid til å levere en tøff mafioso-instrumental som brukes som intro og outro her. Et Scarface-album uten en dramatisk intro ville blitt feil.

Det som trekker litt ned for min del på Deeply Rooted er at flere av refrengene er halvslappe. En fin beat setter tonen, Scarface leverer alltid, men så var det refrenget. På «God» gauler John Legend av full hals på en melodi som ikke fester seg. På «Anything» gjør Rich Andruws det samme (kunne ikke Scarface fått inn Devin the Dude her?). Cee Lo treffer ikke helt på «You». Og på «Exit Plan» leverer Akon et av sine gamle autopilot-refrenger.

Heldigvis bidrar Z-Ro med to fete refrenger, på tøffe «Fuck You Too» og «Do What I Do» (hvor også Rick Ross og Nas er med). Og Rush Davis synger fint på singlen «Steer».

Den gamle pitbullen prøver noen nye triks her også. På gitar-balladen «Mental Exorcism» rapper han – uten trommer – om de mange tvilsomme drapene på svarte utført av hvite politimenn i USA de siste årene. En ung Scarface ville rappet om det samme på en aggressiv og hard beat, men det rolige bakteppet på «Mental Exorcism», og fraværet av banneord, gjør at han fremstår som mer oppgitt og reflektert enn illsint. Han er en grown-ass man. Den poppete «Voices» (stemmene i hodet har ikke forsvunnet, 24 år etter at han skrev klassikeren «Mind Playing Tricks On Me») høres ut som den kunne fungert for Shania Twain eller The Corrs (!). Det er litt spesielt å høre gangsteren fra 5th Ward på en sånn type låt, men jeg synes det fungerer overraskende bra.

På den gospel-inspirerte «All Bad» høres den ofte dystre rapperen gladere ut enn jeg har hørt ham tidligere. I smile, because it’s not all bad. Over piano og orgel ser jeg for meg Scarface på prekestolen i kirken, med et hvitkledd kor ved sin side. En glad-åt, som understreker bredden til Deeply Rooted.

I 2015 er strømmen av nye hiphop-utgivelser konstant. Nesten hver dag kommer det en single, mixtape eller et album som jeg vil sjekke ut. Det blir mye bruk og kast og det er få utgivelser som holder interessen fra topp til tå. Deeply Rooted kan høres fra begynnelse til slutt, og det er vanskelig å gå lei av albumet. Det er bare å bøye seg i støvet for legenden, som fylte 45 år niende november.

Moonspell på John Dee 10/11

Det var en intens lydopplevelse å igjen oppleve gruppa som skaffet seg noen lojale fans gjennom de gode 90-tallsutgivelsene «Wolfheart» (min favoritt) og «Irrelligious».

Tekst & foto: Łukasz Solawa

Skal man dømme etter responsen og intensiteten på headbanginga var det flere enn meg som satte aller størst pris på låtene hvor vokalist, Fernando Ribeiro, annonserte at det ble «a travel to the past» og klassikere ble spilt. Med vanvittige basstrommer og energiske godbiter som «Alma Mater», «Ateagina», «Opium», Full Moon Madness, «Vampiria» mfl. Veldig bra her, altså, men mest for  fansen.

Support: Dagoba

Dagoba. Foto: Łukasz Solawa

Dagoba. Foto: Łukasz Solawa

Dagoba. Foto: Łukasz Solawa

Frognerfruer spilte under USAGT-debatten på Bølerklubben fredag 13. november der temaet var «Unge og medier – selvopptatt eller engasjert?». Bandet består ikke av rike vestkantkvinner, men av mørkkledde gutter som synes det føles rart å stikke seg fram. Vi har tatt en prat med de tre shoegazerne.

Tekst: Katrine Judit Urke
Foto: Nora Homleid

Hei Frognerfruer. Kan dere først fortelle litt om dere selv og musikken deres?
Enis (18), går på Edvard Munch VGS og jobber på Parkteatret scene og bar. Spiller gitar og synger i Frognerfruer. Frognerfruer er et shoegazeband som startet rett før jula 2013. Startet av Leonard og meg. Med hundrede og ørten medlemmer senere endte vi opp med Herman på bass.

Akkurat nå prøver vi å holde oss litt stille og lage ny musikk.

Leonard (17), driver fortsatt og trasser gjennom 3. klasse, samtidig som jeg skriver og regisserer kortfilmer samtidig som jeg jobber freelance. Som resten av dagens ungdom driver jeg med en god del kunstformer, og holder på med andre musikkprosjekter.

Herman (19), ferdig på VGS, men dasser ei hjemme. Jobber fulltid som servicetekniker for et ventilasjonsfirma. Spiller bass i Frognerfruer og i et band som heter Me and the Julios. Driver også med flere kunstprosjekter som det vil være mulig å se/høre i nærmeste framtid.

Dere spilte nylig på Bølerklubben under USAGT – debattarena for ungdom, Deichmanske biblioteks store satsning på ungdom. Der var temaet: «Unge og medier – engasjert eller selvopptatt?» Hvordan har dere opplevd å «stikke seg fram» som band? Hvorfor vil dere at andre skal høre musikken deres og se hvem dere er?
For oss har det vært litt rart å stikke seg fram. Publikumet har vært overraskende positivt og det har vært stort oppmøte i og med at vi ikke har spilt så mye.

Vi vil jo naturligvis at folk skal høre musikken vi er stolt av å ha laget og gjerne like det også. Man er jo ofte ute etter å bli satt pris på. Hvem vi er er ikke så alt for nøye, selv om bandets image spiller en rolle. Vi er mer opptatt av navnet som et merke. Musikken er av Frognerfruer, ikke hver av oss som enkeltperson.

Dere har jo spilt litt rundt omkring i Oslo i høst, blant annet på Klubbrock XXL og på utestedet Uhørt sammen med blant andre Me and the Julios. Hvordan har det vært?
Herman spiller jo også bass i Me and the Julios, og de er jo også gode venner av oss, så det har jo vært gøy.

Hva er planene deres videre framover?
Akkurat nå prøver vi å holde oss litt stille og lage ny musikk. Planen etter det er å slippe ut en singel + video som snart er ferdig, så en EP, SÅ spille masse.

Det er mye bra norsk musikk for tiden. Kan dere tipse oss om noen band mener dere man bør sjekke ut?
Stereo som vi spilte med på Uhørt.
After Words slapp nettopp ut et fett album.
Sustained Gain slapp ut en fet EP for et par uker siden.
Dessuten spiller jo også Herman i bandet Me and the Julios. De har to EP-er ute.
Iffy Orbit er et band som er goddamn bra.

Me and the Julios spilte under USAGT-debatten på Bøler bibliotek i januar. Foto: Stian Schløsser Møller

Sjekk også:

Me and the Julios – Frihet er at alle gutta i bandet kan klemme hverandre så mye de vil!

Bullet for My Valentine, som har turnért med både Iron Maiden, Guns N’ Roses og Metallica, var selv hovedattraksjon på Rockefeller 14. november. Konsertstedet var fylt til randen, i 3 etasjer, med entusiastiske fans.

Foto: Tommy Østby

Tekst og foto: Tommy Østby

Det er hovedsakelig gjennom turneér og konserter metal-band bygger opp fanbasen sin, og derfor gir de fleste av dem virkelig jernet på scena. Sånn er det også med amerikanske Pentagram, som startet opp i 1971. Pentagram spiller doom-metal, og blir kalt doom-pionerene. De er tydelig inspirerert av Black Sabbath, men gjør sin egen greie.

I 2011 ga Pentagram ut skiva «Last Rites», og gjennomførte en omfattende turné, til fantastiske tilbakemeldinger. «Et band som fortjener hver eneste lille centimeter de har fått i rockehistorien», sa GAFFA i 2011. Da Pentagram gjestet Vulkan Arena 11. november 2015 var salen velfylt, med både nye og gamle fans. Pentagram trekker altså stadig nye fans. En av årsakene til det er at de fortsatt leverer meget bra konserter. En annen årsak er godeste Bobby Liebling. Vokalisten som har vært med siden hine hårde dager. Og for ikke å glemme alle de gamle «schlägerne», (dog, de nye låtene fra det siste albumet er også tøffe).

Bobby Liebling viste sine kunstner på Vulkan Arena. Under konserten poserte han mer enn villig gjentatte ganger foran, og til, publikum. Han satte også det «beryktede» killer-blikket i utvalgte publikummere, fyrte av noen friske luftspark, nærmest som en ungfole, og var i storform. Bassisten og gitaristen var ikke dårligere. Førstnevnte la bassen bak nakken, og showet friskt gjennom hele konserten. Sistnevnte banga med sin store manke, og lot gitaren synge for alt hva den var verdt. Alt dette fikk fram mange smil i salen, og stemningen var særdeles god.

Pentagrams  konsert skilte seg ut fra 90-talls heltene Moonspells opptreden på John Dee dagen før. Moonspell-konserten var nærmest å regne for en ren «schlägerparade». Pentagram på sin side mottok stående ovasjoner også for de nye låtene. Det ble en underholdene kveld å Vulkan Arena. Takk Pentagram, for en fantastisk konsert!

Setlista for Oslo:

Death Row, All Your Sins, Close the Casket, Sign of the Wolf, Forever My Queen, The Ghoul, Dead Bury Dead, Curios Volume, Dying World, Devils Playground, Relentless, Last Days Here, Be Forewarned og When the Screams Come.

Universet: Foto: Magnus Stivi

På fredag så slipper Universet, som består av forfatter Bård Torgersen og musiker/produsent Kenneth Ishak, albumet sitt «Vi skal ikke dø. En gang til.», og i morgen feirer de dette på Internasjonalen med slippkonsert. I dag har de sluppet musikkvideoen til låta «Pompidou«. Ikke nok med det, i dag kjører vi andre utgave av vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk.

Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste? (Kan være bok, magasin, avis)

Jeg leser artikler om kunstig intelligens. Drømmen min er å scanne hjernen min, loade den opp til en computer, bli skutt ut i verdensrommet, få tid til å tenke i noen tusen år, på alt vi kunne gjort her nede. Vende tilbake hit, når alt er borte, sitte i noen tusen år å kjenne på følelsen av å være alene. Vente på at batteriene skal lade ut.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

Jeg har allerede fått laget soundtrack til deler av flere av bøkene mine. Jeg vil fortsette med det, være med på å lydlegge mine egne ting.

3) Hva er din favorittbok?

Det er ikke én bok, det er mange, tekster studentene mine skriver på tekstlinja på Westerdals. Som ikke er ferdig enda. Det er de beste tekstene, de lever enda. Ferdige utgitte tekster er det ikke noe mer å gjøre med, det er som å samtale med en død, interessant nok det. Men jeg velger heller det som er uferdig. Som kan gå alle veier. Helt opp eller helt ned.

4) Hva er ditt favorittalbum?

Det er et nerdespørsmål. Jeg liker nerder, men jeg er ikke en nerd. Jeg har ikke en favorittskive. Jeg har tusenvis av skiver. Jeg burde hive halvparten, men jeg klarer ikke. Jeg knytter meg til skiver. Til omslaget, til lyden, til minnene. Når jeg blir skutt ut i universet skal jeg ikke bare tenke, jeg skal bruke minst like mye tid på å høre på musikk. Og til å spille harpe.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

Philip K. Dick. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å treffe på ham når jeg er på vei ut av vår galakse. Jeg vil at han skal synge for meg. Og hvis han ikke vil det, så skal jeg synge for ham. Men aller mest håper jeg på en duett, hvor han synger bass, og jeg tenor.

Universet sitt album «Vi skal ikke dø. En gang til« tar utgangspunkt i forskjellige tekster skrevet av Torgersen. Intensjonen har vært å koble tekstene sammen på en ny måte og bringe sammen elementer fra både dikt og prosa. Albumet er en co-utgivelse mellom Kenneth Ishaks nystartede label Solhøy og Oktober Forlag (dette er Oktobers første LP-utgivelse siden 70-tallet), i samarbeid med Sellout! Music.

Universet: Foto: Magnus Stivi

Sjekk også:
Løchstøer – 5 om bøker og musikk

I går satt jeg som vanlig og hørte på P13 mens jeg spiste frokost, og plutselig spilte de Forever Young av Alphaville. Det er ikke særlig oppsiktsvekkende i seg selv, den figurerer ofte i eteren, og er en kjent 80-talls hit, men det fikk meg til å tenke på en ting; hvorfor liker jeg denne låten så forbannet godt fremdeles?

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Tyske Alphaville føyer seg glatt inn i rekken av andre synthpop grupper fra åttitallet, som Yazoo, Visage og Depeche Mode. Opprinnelig kalte gruppa seg for Forever Young, men skiftet kjapt navn til Alphaville, hentet fra Jean-Luc Godards sci-fi klassiker fra 1965. De har ikke en like imponerende katalog som Depeche Mode, men debutalbumet Forever Young (1984) inneholder tre kjempehiter; Big in Japan, Sounds Like a Melody og naturligvis tittellåta. For egen regning vil jeg også legge til åpningssporet A Victory of Love, kanskje albumets beste låt, og Summer in Berlin.

«Let’s dance in style, let’s dance for a while»

I 1984 var jeg tolv år, og jeg husker godt at Forever Young ble spilt som siste sang på den lokale fritidsklubben Grevlingen i Stavanger før de stengte, det var som oftest den perfekte inngangen til å be jentene opp til dans. Hvis man våget da. Siden har den ofte blitt brukt i forbindelse med typiske skoleball, begravelser og utallige nachspiel. Selv om det er en kjent og kjær sang for mange, er det nok også en hel del som vil hevde at den er pompøs og forslitt, og kvikt avskriver den som muzak.

Det blir for lettvint. Jeg tror mye av grunnen til at Alphaville har et dårlig rykte i stor grad skyldes fordommer. Tyskland fremdyrket riktignok den innflytelsesrike kratutrocken på 70-tallet, men har hatt lite å skilte med siden. Og på 80-tallet var det kanskje aller verst stilt, med Modern Talking, Falco og Sandra som de største eksportvarene. Alphaville var derimot inspirert av Roxy Music og Kraftwerk, og skapte en bunke fengende låter som nærmest kan fungere som selve definisjonen av synthpop-sjangeren. Jeg skal ikke påstå at Alpahville er på samme nivå som Roxy Music og Kraftwerk, eller Depeche Mode, for den slags skyld, men de lagde smarte poplåter, spesielt på debuten, og fortjener en større kredibilitet enn de har hos enkelte i dag.

«Are you gonna drop the bomb or not???»

Jeg kjøpte aldri Forever Young selv, og satte meg heller aldri inn i teksten den gang, derfor ble jeg veldig overrasket over hvor alvorlig og tung tematikken egentlig er. Den kalde krigen lå som et dystert bakteppe, forholdet mellom USA og Sovjetunionen var iskaldt, kappløpet om atombomben var på høygir og Berlinmuren var fremdeles inntakt. Befolkningen i Berlin, og Tyskland for øvrig, levde under en konstant frykt for at de to supermaktene skulle starte 3. verdenskrig på deres hjemmebane. Dette var imidlertid langt borte fra bevisstheten til en ung og hormonfull spjæling fra Madla, jeg tenkte nok mest på om jeg skulle be Marianne eller Lisbeth om en siste dans.

«I want to be forever young»

Melodien i Forever Young er egentlig ganske trist, og det er noe av det som gjør den så appellerende. Den har den unike evnen til å berøre følelsesregisteret, og har du først blitt berørt av den sitter den igjen i kroppen. Er det bare minner og nostalgi som gjør at jeg fremdeles liker den så godt? Det er vanskelig å si, vanskelig å skille det musikalske minne fra den såkalte profesjonelle musikksynsingen, men jeg tror ikke det, jeg synes først og fremst at det er en vakker sang, vakker og rystende på en gang, og når jeg kommer hjem skal jeg sette den på stereoanlegget og be kona opp til dans. Det tør jeg.