Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!

Av: Stian Bjørnsson Hope, Geir Qviller, David Jønsson, Jan-Olav Glette,Victor Josefsen, , Ådne Evjen

Stian

Gorillaz – How Far?

På «The Now Now» (2018) var for det meste Damon Albarn bak spakene, men på årets «Song Machine, Season One: Strange Timez» er han tilbake i god gammel samarbeidsmodus igjen. Denne gang har han fått med seg bl.a. Robert Smith, St. Vincent, Beck, Fatoumata Diawara, Slowthai, Peter Hook, Elton John, og hvis du kjører deluxe-versjonen får du Joan As Police Woman, Unknown Mortal Orchestra, Skepta og Tony Allen med på kjøpet i tillegg. Velger meg ut en låt med de to sistnevnte, mest pga. av Tony Allens eminente trommespill og respekt for hans bortgang tidligere i år.

Gorillaz – Aries (Ferske spor uke 16/2020), Gorillaz – Humility (Ferske spor uke 22/2018)

bob hund – Reserverat för spöken​​

Alltid kjekt med en ny bob hund låt. Har fulgt dette bandet i tykt og tynt siden 1996 og de har sjeldent skuffet, heller ikke denne gang. «Reserverat för spöken»​ har et fengende synthtema gjennom hele låten som minner meg om det glade åttitallet. Ny EP kommer snart!

bob hund – Helgen v. 48 (Ferske spor uke 47/2018), bob hund – Dansa efter min pipa (ferske spor – uke 23/2018), Bob Hund – Kompromissen (ferske spor uke 5/2018),  Plateanbefaling; bob hund – «Stenåldern Kan Børja», Mer bob hund

Aimee Mann – Avalanche

I åpningen på dokumentarserien «I’ll Be Gone in the Dark» hører vi Aimee Manns tolkning av Leonard Cohens «Avalanche», men det varer bare i ett halv minutt eller noe før hun tones ned. Pokker heller tenkte jeg alltid, den skulle jeg gjerne hørt mer av. Etter seriens slutt forsvant det i glemmeboken, helt til jeg nylig skulle sjekke hvilket Cohen album låten egentlig var fra («Songs of Love and Hate» (1971), og oppdaget til min store glede at Mann hadde gitt ut hele låten! Hun har byttet ut Cohens insisterende gitarspill med piano, pluss lagt på et tykkere lag med strykere, og hennes melankolske vokal svøper det hele vakkert inn.

Nick Cave – The Mercy Seat

Nick Cave går gjennom noen ganger, ned noen trapper, entrer en stor tom hall hvor det kun står et piano, setter seg til rette mens vi hører han resitere «Spinning Song» på voiceover. Stedet er Alexander Palace i London, og de to neste timene får vi høre Nick Cave alene ved pianoet, spille seg gjennom et utvalg fra katalogen hans, gamle slagere fra åttitallet og nittitallet, via «Grinderman» til fjorårets «Ghosteen», pluss en helt ny låt for anledningen, «Euthanasia». Jeg satt som et tent lys gjennom hele filmen, det var helt stille i salen, og det føltes som vi alle var i en slags transe, trollbundet av Caves magiske tilstedeværelse. Det var like før jeg trodde han skulle komme ut av lerretet på et tidspunkt! I filmen får vi ekstranumrene «Cosmic Dancer» og «Avalanche» (ja, den samme Cohen-låten), som han også åpnet debutalbumet med i 1984. Ingen av disse låtene er med på albumet «Idiot Prayer» dessverre, men ellers er det bare å sette seg tilbake å nyte resten av herligheten.

Nick Cave – Cosmic Dancer (Ferske spor uke 18/2020), Nick Cave & the Bad Seeds – Hollywood (Ferske spor uke 41/2019), Nick Cave – One More Time With Feeling, Mer Nick Cave.

Geir

Ai Aso – Scene

Sakte, lavmælt og strippa. En behagelig og slækk låt i grenselandet pop/rock med antydende vokal og smak av Low og Slowdive. Fra skiva «The Faintest hint», ute på Ideologic Organ (Mego).

Tøyen Fil og Klafferi – Radiolarie

Et kort, mykt og flytende hvileskjær i den dramatiske og sprelske nymusikken som utgjør debutskiva «Botanisk hage». Musikken og lydene på plata kan tenkes som et lydspor til et naturprogram der vi følger livet til ville instrumenter og deres gjøren og laden, eventuelt som en kompleks episode av den franske animasjonsserien «Minikryp». Ute på Grappa. (Etter hvert kommer det et intervju med Tøyen Fil og Klafferi, red.anm.).

Theo Parrish – Radar detector

Funky og jazza tekno/house. Uten vokal, men med spennende rytmer og småforvirra perkusjon. Det er både dansbart og hypnotisk. Fra den nye skiva «Wuddaji», ute på Sound Signature.

Strings & Timpani – Cashmere

En drivende og flytende låt, et sted mellom jazz, americana og folk, med et hint av Alice Coltrane. Det starter i limbo; strengene i bakgrunnen tar etter hvert over, men etter et kort forvirrende paradigmeskifte med twang og harpe, tar steelgitar, vokal og perkusjon overhånd. Åpningssporet til skiva Voice & Strings & Timpani, ute på alltid spennende Hubro.

Voice & Strings & Timpani – formrikt bestillingsverk på tvers av genre

Grand River – Coordinate directs here

Fascinerende og nesten hypnotiske strengestrukturer med innslag av keyboard og synt. Det er stillferdig, mykt og analogt. Fra skiva «Blink a few times to clear your eyes», ute på Editions Mego.

Hyph11e – Accretion

En dansbar og perkussiv låt med smak av drum’n’bass. Med dyp bass, tåkelur og med klipp og lim av ymse ingredienser. Fra debutskiva til kinesiske Hyph11e, «Aperture», ute på SVBKVLT.

Slikback, Hyph11e – Ishu (Ferske spor uke 41/2019)

David

Lokoy Ft. Emilie Østebø – a mistake

Det nærmer seg albumslipp fra Lasse Lokøy, eller Lokoy om du vil. Lokøy er muligens mest kjent for å være bassist i det fremragende bandet Sløtface, men han har gjort spennende ting som produsent og samarbeidspartner med artister som girl in red, Amanda Tenfjord og Safario. Det er ikke mange ukene siden han slapp singelen «both eyes» med nettopp Safario. «a mistake» er überfengende elektro-indie med vokalhjelp fra talentet Emilie Østebø. Forventningene er store til Lokoy-albumet som slippes i januar, som vi gleder oss!

Lokoy og Safario – both eyes (Ferske spor uke 46/2020), Lokoy Ft. Death By Unga Bunga – Choose Your Daddy Wisely (Ferske spor uke 25/2020), Lokoy – Malibu (Ferske spor uke 47/2018),

Ingvild Flottorp – I’ll Be Alright

Det er ikke så rart at det ble countrymusikk på Ingvild Flottorp. Søsknene Johanne og Tobias spiller sammen i Ruby Red & the Moonshine Brothers, og Johanne spiller også i The Northern Belle. Ingvild inntar rollen som soloartist, men har støtte i ryggen fra andre medlemmer fra Nordicana-gjengen. Medlemmer fra The Northern Belle, Darling West og Louien bidrar på albumet, det samme gjør medlemmer fra Orions Belte og boy pablo. «I’ll Be Allright» er delikat produsert, med Flottorps glassklare vokal som fokuspunkt. En tilnærmet prikkfri inntreden på Nordicana-scenen, som viser at det gror godt i neste generasjon som har troen på twang.

The Switch – Rumours

«Macca/Jawaka 2: Rikt indre liv» ble dessverre utsatt til 2021 grunnet sykdom. Det blir liksom ikke mer 2020 enn «utsatt på grunn av sykdom», det har på mange måter blitt kulturårets catchphrase. Men da har vi enda mer å se frem til i det kommende år. Fleetwood Mac-referansene sitter løst, fra låttittel, til tekst og til omslag. Det er noe befriende bekymringsløst over det hele, «low shoulders, and easy smiles». Det store spørsmålet er om det er mulig å lage mer besnærende, gitarbasert pop enn «Rumours»? Sangen sniker seg akkurat under to-minutters grensen, men er fylt til randen med delikat og skjør popkunst, som det fineste porselen. Lykkepille-pop i den reneste form.

Plateanmeldelse: The Switch – «Birds of Paradise», 5 plater som har inspirert The Switch, The Switch – Eyes Up (Ferske spor uke 16/2019), The Switch slipper ordbok (og singel), The Switch spiller slipp-gig, The Switch spiller «Where it is» på musikkavdelingen, Flue på veggen når The Switch spiller inn ny singel, Bilder fra singelslipp med The Switch på Revolver, The Switch slipper sin første singel, Festival Spesial Del 2! Øya-aktuelle The Switch spiller nok en låt for Deichmans musikkblogg

Goat Girl – The Crack

Londons Goat Girl ligger i skjæringspunktet mellom post-punk og kunstpop og har vært en snakkis en god stund med utgivelser på Rough Trade. «The Crack» er dunkel og frisk som en desembermorgen, med skeive rytmer som kusker låten taktfast fremover.

Goat Girl – Viper Fish (Ferske spor uke 19/2018)

Matthew Halsall – Harmony with Nature

Matthew Halsall har i lengre tid vært en av de mest spennende stemmene innen britisk jazz. Som trompetist, DJ og grunnlegger av plateselskapet Gondwana Records, har Halsall vært involvert i mange solide utgivelser fra øyriket. «Salute To The Sun» er siste utgivelse under eget navn, og som tittelen på albumet tilsier, og utvalgte «Harmony with Nature», er albumet et kjærlighetsbrev til jord, galakse og sol. Harmonisk og spirituell jazz som har sneket seg høyt inn på min liste over årets beste plater.

Kvelertak – Julablot

Åheisann. Kvelertak ringer inn julen på Kutoppen, på beste Kvelertak-maner. «Julablot» er catchy og symfonisk, med tonnevis av riff og en knurrende Ivar Nikolaisen i storform. Dette kommer til å sette en støkk i barna, på en bra måte selvsagt. Her går det unna!

Kvelertak – Bråtebrann (Ferske spor uke 7/2020), Øya 2016 – Kvelertak

Dogleg – Road Trip

«Jeg utroper 2020 til Doglegs år», skrev jeg bastant i starten av året på denne bloggen. Uten å si at Dogleg har lagt hele verden for sine føtter, vil jeg allikevel si at de har hatt et over gjennomsnittet godt år. Albumet «Melee» er et gedigent høydepunkt innen emorock dette året, og «Road Trip» er et mer enn verdig punktum for Dogleg-året.

Dogleg – Kawasaki Backflip (Ferske spor uke 12/2020), Kawasaki Backflip har også hatt med denne låten i Ferske spor uke 6/2020, Dogleg – Fox (Ferske spor uke 51/2019)

Jan-Olav

The Nettelles – Baba Yaga

Edinburgh-kvartetten lagde herlig 1960s beat fundert på girl group, surfegitarer og stompende trommer. Nå slippes debutalbumet «Do You Belive In…» på Bergenslabelen Back to Beat Records posthumt etter at den ene hovedvokalisten og gitaristen Clare døde av kreft i sommer. Det har blitt en verdig hyllest. Jeg tar med «Baba Yaga» på ukens spilleliste. I slaviske eventyr er Baba Yaga ett overnaturlig vesen som opptrer som enten en deformert eller en glupsk gammel kvinne. Hun bor i skogen og kan både være en hjelper og en hindring for de som støter på henne

The Hold Steady – Family Farm

The Hold Steady annonserer det nye albumet «Open Door Policy» med «Family Farm». Nok en gang stikker de bitende tekstene ut.

She came into the cantina singing «This Must Be The Place»
Said faithful has its limits I just want to see his face
Before she took her shot she said a little grace
Said Lord grant me the power to stop these hands from shaking

I’d been falling in the fountain since a week or so before
I’d been rattled by the accident, my shoulders were still sore
I almost rolled my eyes when they asked me how to score
But sometimes it feels sweet to be the teacher

Viagra Boys — Creatures

Nok en spennende og morsom forsmak på et nytt album med Viagra Boys titulert «Welfare Jazz som slippes 8. januar. Denne gangen får vi et stykke synthpop.

Viagra Boys – Common Sense (Ferske spor uke 23/2020)

Manuela Iwansson – Blank Surface

Den tidligere Terrible Feelings-vokalisten lager fremdeles musikk i landskapet new wave/post-punk, men har et sterkere fokus på 1970-tallets hardrock enn det vi husker fra moderbandet. Fortsatt fengende og spennende. Forestill deg Blondie i møte med The Runaways eller noe i den duren.

døssi- Beloved Sun

Bak denne nydelige låten finner vi den bergenbaserte singer/songwriteren Ingrid Døsseland. Låtens lyriske-jeg vil fryse tiden i en slags sakte melankoli over noe som forsvinner sakte, for å unngå å gå glipp av alt som du vet du kommer til å miste. Det er første forsmak på EP-en «Bluebirds» som kommer på Diamond Club om ikke altfor lenge.

Misty Coast – Do You Still Remember Me?

Den nå Oslo-baserte duoen fortsetterå bygge opp forventningene til albumet «When I Fall From The Sky», som slippes 19.februar på Fysisk Format. «Do You Still Remember Me?» er en drømmende folkinspiret låt som fascinerer og har fåttt noen rudner i de digitale strømmemediene siden den ble gjort tilgjengelig 27. november. Denne uken kom også videoen.

Misty Coast – In A Million Years (Ferske spor uke 40/2020), Misty Coast – Don´t Let Me Fall (Ferske spor uke 21/2019), Plateanmeldelse: Misty Coast – «Melodaze», ateanmeldelse: Misty Coast – «Misty Coast», Singelanmeldelse: Misty Coast – «Funny World», Misty Coast – Eleven Months & Little Sister (Ferske spor uke 47/2018), Misty Coast – Eleven Months (Ferske spor uke 40/2018), Misty Coast – Galaxy (Ferske spor uke 6/2019), Misty Coast – Backseat Warriors (Ferske spor uke 2/2019).

Dead Sheeran – The Fonz

Hyllest eller parodi på Sleaford Mods. Gudene vet. Dead Sheeran kjører iiallefall noe av det samme oppsettet, men her er det kun snakk om en mann og hans laptop. Denne lockdown bluesen er ihvertfall verdt noen runder på stereoen.

The Reds, Pinks & Purples – Last Summer in a Rented Room

Lesere med god kjennskap til den amerikanske indiescenen kjenner allerede Glenn Donaldson fra Skygreen Leopards og The Art Museums. Her får vi en bittersøt klagesang fra albumet «You Might Be Happy Someday» med dette nye D.I.Y. kjøkkenpopprosjektet.  Musikken mikser jangle pop med stemningen fra Sarah Records.

Lost Horizons feat. Penelope Isles – Halcyon

Duoen Simon Raymonde – fra Cocteau Twins og Snowbird – og Ritchie Thomas – fra Dif Juz – skaper drømmepop av beste merke under mantelen Lost Horizons hjulpet av en rekke gjestevokalister. Andrealbumet «In Quiet Moments» preges, som debuten «Ojala», av den imponerende bassen til labelsjefen og den jazza trommingen til post-rock pioneren. Det jeg har rukket å høre hittil virker veldig lovende. Gjestesangere denne gangen er blant andre Tim Smith fra Midlake, John Grant (The Czars og en ennå mer fremgangsrik solokarrriere), Porridge Radio, Gemma Dunleavy og Kavi Kwai.

Beach Bunny – Good Girls (Don’t Get Used)

En forsmak på EP-en «Blame Game» fra den Chicago-baserte surfpopkvartetten (sjekk også de to albumene deres) som slippes på Mom+Pop Music 15. januar. Et viktig tema pakket inn i ufattelig catchy melodier og refreng. Det kan vi like.

Say you want me, actually you want me
Did you wanna ribbon?
‘Cause I’m gonna need to hear more than that
Gotta show me
If you wanna know me
Maybe you would know by now
I’m the greatest thing that you could have

Beach Bunny – Cuffing Season (Ferske spor uke 10/2020)

Kelly Lee Owens – Jeanette

Den ukonvensjonelle elektroniske musikkartisten slipper et av de beste sporene fra det andre albumet «Inner Song», som kom på Smalltown Supersound tidligere i år, i en singel edit. En påminnelse om den walisiske utøverens fine album.

Kelly Lee Owens – On (Ferske spor uke 26/2020), Øya 2017 – «Et hus tømt for kjærlighet: jeg baker kokosboller» og andre Øya-bøker. Del 4: Lørdag (inkludert Kelly Lee Owens), Plateanmeldelse: Kelly Lee Owens – «Kelly Lee Owens».

Einstürzende Neubauten  – La Guillotine de Magritte

Berlinerne feirer 40 år som band med nok en vakker låt drevet av kompleks perkusjon og Christian Emmerichs forheksende stemme. Video.

Einstürzende Neubauten – Wedding (Ferske spor uke 21/2020), Einstürzende Neubauten – Ten Grand Goldie (Ferske spor uke 16/2020).

The William Loveday Intention – Celebrating Weakness, Visions of Johanna, What Kind of Friend Where You?

Billy Childish-skivene kommer på løpende hånd. Ikke før han har introdusert sitt nyeste band The William Loveday Intention med «People Think They Know Me But They Don’t Know Me» før han nå viser oss «The New and Improved Bob Dylan» samtidig med to andre album «1-8» og «Will There Ever Be a Day That You’re Hung Like a Thief?». Vi legger inn et spor fra hvert av de tre albumene og får heller komme tilbake senere når vi vet hvilke som er våre favoritter etter at vi har hatt tid til å lytte mer detaljert til alt dette materialet.

The William Loveday Intention – My Love For You (Ferske spor uke 45/2020), Thee Mighty Caesars – You Make Me Die / The Headcoatees – Davey Crocket (Ferske spor uke 23/2019), Billy Childish and The Musicians of the British Empire – «Christmas 1979» (Musikalske julespor 2018)

Victor

Division of Laura Lee – Curtains

Värnersborg-bandet Division of Laura Lee har holdt det gående i 23 år, og de er fortsatt like på hugget som tidligere. Det nye albumet «Apartment» er deres første på syv år. Overskudd og herlig kompromissløs energi og driv preger plata, og de har fortsatt den samme tilbakelente coolnessen, det samme infernalske trøkket og de samme givende dynamiske vendingene som tidligere. Vokalisten på «Curtains» er Johanna Hellqvist fra Tyred Eyes. Jeg er enig i hva bassist og vokalist i Division of Laura Jonas Gustafsson sier om vokalen til Johanna i intervjuet vi nylig gjorde med svenskene, hun har en grym stemme, og makser uttrykket på «Curtains».

Division of Laura Lee – indie med hardcore-energi, Division of Laura Lee – Apartment (Ferske spor uke 33/2020)

Anti-Lam Front – Litt av en Khan (2020)

Så enkelt og bra kan det gjøres når det kommer til å lage en utmerket video og låt. «Litt av en Khan» er melodiøs skatepunk på trøndersk. Musikalsk upretensiøs, løssluppen, leken med fiffig tekst. En låt som klistrer seg på hjernen. Flott vokal av Kristin Jensen i 2020-versjonen, tidligere Hopalong Knut og Samvirkelaget (for øvrig kona til bandmedlemmet Eskild Johansen Næss). «Litt av en Khan» har tidligere vært med i Ferske spor i fjor (2019-versjonen), men gjør comeback fordi den nå er på Anti-Lam Front sin plate «Soloalbum», som ble sluppet i oktober i år, med ny vokal. I intervjuet vårt med ALG sier Erik Lånke Solbu: «Tenker også at DIY-verdier handler om en slags anti-flokkmentalitet, som gjør at vi synes det er ekstra kult å spille en såpass umoderne sjanger som skatepunk – og faktisk gjøre det ganske okei». Jeg har ikke rukket å lytte skikkelig på resten av plata, men «Litt av en Khan» er iallfall skatepunk som mye mer en ganske okei.

Anti-Lam Front – skatepønk med finurlig treffsikkerhet

Shevils – Miracle of the Sun

Det er 5 år siden forrige Shevils-utgivelse. Nå er de tilbake med ny singel. «Miracle of the Sun» lyder umiskjennelig som Shevils. Oppskriften er igjen: Tungt, massivt og repetitivt. En mektig og effektiv oppskrift slik Shevils benytter den. En av grunnene til det har tatt så lang tid er nok at de har skiftet en del av besetningen, og Anders Voldrønning har vært busy med U-FOES, som ga ut debutplata deres «Whiteout», en plata full  øredøvende (ur)kraft og energi, som du kan lese mer om her. Det som uansett gjør «Miracle of the Sun» så bra er den tighte og kontante oppbyggingen, som inneholder både intensitet og nærmest nullstilling, før frasparket til utbruddet/klimakset mot slutten av låta. Man blir hekta på utbruddet og hele låta, hekta på noenlunde samme måte som til døme med The Jesus Lizards’ «Then Comes Dudley» og «Monkey Trick», og må bare spille «Miracle of the Sun» ommat og ommat. En dynamisk, kraftig og uttrykksfull sak. Bra å ha dem tilbake!

Singelanmeldelse: Shevils – «One Thousand Year» / Ny Shevils-låt: Om elendighet. Alltid elendighet., Singelanmeldelse: Shevils – «Black Eyes», EP-anmeldelse: Shevils – «Necropolis», Med arven fra Silence the Foe setter Shevils en ny standard, Nye rytmer og melodier fremført på adekvat vis

The Nettelles – You Better Go

Jeg må også ta med en låt av garasjerockbandet The Nettelles fra Edinburgh, dannet i 2015 av Clare Campbell (Sally Skull) på gitar / vokal, Saskia Holling (Sally Skull, Lord Rochester) på bass / vokal, Caitriona Donaldson på orgel og Angus McPake (The Thanes, Les Bof !, The Sensation Seekers) på trommer. Etter debutsingelen i 2018 er de nå altså ute med sin første fulllengder.

«Do You Believe In …» er  produsert av  mannen til en av damene i bandet, Russ Wilkins (spilte i The Pop Rivets, The Milkshakes, The Wildebeests, Lord Rochester etc.) utgitt av den bergenske labelen Back to Beat Records (jeg har skrevet en godt del om de fine utgivelsene deres tidligere, klikk her og søk). På nittitallet spilte Campbell og Holling sammen i Sally Skull, et band som ble påvirket av Medway-garasjescenen stilistisk og av Riot grrrl-scenen holdningsmessig, melder Back to Beat Records, selv har jeg aldri lyttet på Sally Skull, men de må sjekkes ut nå. Albumcoveret er laget av Bruce Brand (Thee Milkshakes, Thee Headcoats, Pop Rivets og maaange andre band).

I denne bloggen skriver vi om mye forskjellig musikk, og jeg selv liker også mye forskjellig musikk, men band/utøvere som Thee Milkshakes, Thee Headcoats, Billy Childish er den type band/utøvere jeg alt i alt kanskje har nærmest forhold til, det samme med f.eks. The Pirates eller norske The Tables, for å ta noen flere eksempler (jeg kunne nevnt mange andre, men de får jeg komme tilbake til senere). Det har med attituden og standhaftigheten til disse å gjøre, de bare kjører/kjørte på med sin helt egen greie uavhengig av musikkbransje-trender.

The Nettelles spiller 60s beat i omtrent samme støpning som nettopp Thee Headcoats, Thee Milkshakes, Thee Mighty Caesars og Billy Childish solo (har skrevet litt om Thee Mighty Caesars og den kvinnelige motsatsen til Thee Headcoatees her), men tilfører sitt eget avtrykk. Farfisaorgelet  på»You Better Go» er en fryd å høre på.

The Fat Rats – Rock’n roll party

The Fat Rats fra Nordereisa/Tromsø albumdebuterte på tampen av fjoråret med en selvtitulert skive. På den gjør de 1950-tallets rockabilly tilsatt noen elementer av psychobilly og punk. På den nye singelen og videoen deres «Rock’n roll party» gjør de garasjerock med skurrende gitarer og noen elementer rockabily. En låt fylt opp med humor, energi og action. I dette intervjuet forklarer låtskriver, frontfigur og sprellemann Per Ivar Jensen mer om hvem og hva The Fat Rats er. Video.

The Fat Rats – gøyal Ráisa rockabilly

The Hives – Hate to Say I Told You So

The Hives’ forrykende plate «Veni Vidi Vicious» feirer 20-årsjubileum i år. «Hate to Say I Told You So» er blant platas høydepunkt – og hvilket høydepunkt! I år slapp The Hives liveplata «Live at Third Man Records». Svenskene er enda bedre live enn på plate eller på denne live-plata, men live-utgivelsen gir en lysten til å oppleve The Hives live igjen på ordentlig. Apropos live, The Hives spilte en legendarisk konsert, som oppvarmere for The (International) Noise Conspiracy, i forbindelse med slippet av «Veni Vidi Vicious» på Last Train i Oslo under Oslo Threebute Festival. Kanskje den eneste konserten de har spilt uten den daværende bassisten Mattias Bernvall – fordi scenen på Last Train var så liten at de bestemte seg for å være kvartett den kvelden – før Johan Gustafsson fra Randy overtok i 2013. En del folk samlet seg utenfor underveis i konserten hvorpå Pelle åpner døren og sier: «Era eftärkommara kommer aldrigen att tilgje at ni inte kom in och kollade på The Hives!!!»

Plateanbefaling: The Hives – «Veni Vidi Vicious»

 LÜT – Bangkok Nonstop

Jeg gjentar: LÜT har en egen evnen til å balansere skamløst fengende pop, med smukke koringer, og stadion rock med screamo-vokal og hardcore-attack. Den siste singelen som kommer på  andrealbumet «Mersmak» via Indie Recordings.

Singelanmeldelse: LÜT – «LÜTetro», LÜT – Du Vet Ingenting (Ferske spor uke 41/2018

The Age of Colored Lizard – Life is Strange

The Age of Colored Lizards har sluppet video til «Life is Strange» fra den nye plata «Messed Up», som er like god som forgjengeren «Daydreamer». Begge platene inneholder  melodiøse låter som driver fram i det støy-delikate soundet. Vidoen til «Life is Strange» er enkel og effektiv 🙂 Les mer om The Age of Colored Lizard og den nye plata her.

The Age of Colored Lizards – A Better Place (Ferske spor uke 38/2020), The Age of Colored Lizards – Blurry Eyes (Ferske spor uke 21/2019), Plateanmeldelse: The Age of Colored Lizards – «Daydreamer», The Age of Colored Lizards – Tomorrow (Ferske spor uke 44/2018), The Age of Colored Lizards – If You Want Me Back / Still Around (Ferske spor uke 16/2018), The Age of Colored Lizards – See You (Ferske spor uke 10/2018), The Age of Colored Lizards – Pale White Sun (Musikalske sidespor – uke 10/2017).

Viagra Boys – Sports

Jan-Olav har med en ny Viagra Boys låt, så til slutt hekter jeg på to år gamle «Sports», fordi det er en meget bra låt og video, og fortsatt den beste låta de har laget, synes jeg.

Ådne

Tape Trash – Perfect Spring

Anders Magnor Killerud og Kristofer Mathias Staxrud aka Tape Trash har sluppet fire låter i 2019/2020. Nå samler de bokstavelig talt trådene og slipper låtene ut på en EP som de har kalt «Not That It’s Over Now». I tillegg til singlene har de lagt på to låter slik at EPen består av i alt seks låter. EPen er utgitt på plateselskapet Furuberget. Vi har valg ut Perfect Spring som topplåten fra EPen. Les anmeldelsen her.

Tape Trash – Over. (Ferske spor uke 38/2020), Tape Trash – Ghost Town (Ferske spor uke 37/2019)

Painted Romans – Treat Yourself

Vennegjengen i Painted Romans er tilbake etter en lang pause. Trondheimsgjengen er tydelig påvirket av 80-tallet og her får vi en fin krysning mellom Simple Minds og The Associates i en fin synthpop-låt. Video.

Lost Horizons feat. Kavi Kwai – Every Beat That Passed

Bella Union er et britisk uavhengig plateselskap stiftet i 1997 av Simon Raymonde og Robin Guthrie fra Cocteau Twins. Her finner vi det fine bandet Lost Horizons som nylig har gitt ut albumet «In Quiet Moments». Her har de hjelp av Kavi Kwai. Dette er ikke så langt unna stemningene som Cocteau Twins tryllet fram. Med andre ord snakker vi kvalitet og klanger som faller godt i øret. Video.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen av de siste utgavene av Ferske spor, så klikk på lenken over eller Spillelister øverst for å sjekke alle.

Hvor blir det egentlig av Family Values-albumet? Family Values har over lengre tid levert flere uimotståelige bidrag til den norske powerpop-kanonen, men debutalbumet lar fortsatt vente på seg. Det gjør ingenting altså, i hvert fall ikke når de mestrer singel- og EP-formatet så til de grader.

I bastardåret 2020 har bandet utgitt «#1 EP» og «#2 EP» på Snertingdal Records, fylt med oppløftende, tre minutters gitarpop-skatter. Uttrykket er tuftet på grunnlaget lagt av klassiske band som Big Star, The Go-Betweens, og kanskje en liten dose med Television Personalities. Når man i tillegg slenger inn Tomas Dahl (Caddy, Turbonegro, Yum Yums ++) inn i miksen som produsent, er det ikke noe rart at dette svinger.

Family Values har lenge stått på blokken vår over band vi burde ha med i denne spalten, og hey presto! Nå er dagen her. Bandet har slått sine pjalter sammen og kommet til en bred konsensus om disse fem albumene. Et ikke overraskende fellestrekk, er sunne powerpop-verdier.

Big Star – #1 Record
– Big Star er Family Values’ eksistensberettigelse, og alle tre platene kunne vært med på listen. Titlene på høstens to utgivelser refererer utilslørt til #1 Record. Flere av låtene våre har opprinnelig hatt arbeidstittelen «Big Star-låten». Dessverre får de aldri helt den magiske Big Star-følelsen. Men det er det uansett et par hundre andre band som har forsøkt på, uten å få til. Så det går fint.

The Go-Betweens – 16 Lovers Lane
– Leter man litt lenger en INXS og Midnight Oil oppdager man at australske popband fra 80-tallet er en musikalsk gullgruve. Mange av disse bandene som The Church, The Stems og The Triffids har vært viktige for oss. Aller finest er kanskje The Go-Betweens’ «16 Lovers Lane». Med interne kjærlighetsintriger og smellvakre låter er dette en slags indie-versjon av Fleetwood Macs «Rumours».

The Lemonheads – Come On Feel The Lemonheads
– På 90-tallet, mens Evan Dando fremdeles dusjet og vasket seg, var han verdens diggeste. Har sett ham et par ganger live i de senere årene. Det var like oppløftende som å se en sirkuselefant i bur, men låtene holder seg.

Modern Lovers – Modern Lovers
– Uansett hvor i livet man befinner seg vender man tilbake tenårene. I den perioden oppleves alt for første gang, og alt oppleves mer intenst. Denne platen gir meg følelsen av å være tenåring. Jonathan Richman blander det ungdommelige, såre og naive. Jeg burde oppdaget denne platen da jeg var sytten, da jeg var midt i målgruppen. Men på den andre siden er det kanskje finere å mimre tilbake til tenårene når man har fått de på avstand. Det er vel det som kalles nostalgi. Platen er en fin påminnelse om at det enkle ofte er det beste, og at det å gjøre låtene enkle ofte kan være veldig vanskelig.

Astroburger – Inferno in Fano
– Astroburger er en evigvarende norsk institusjon. Verdensstjerner i sitt eget mikrounivers. I en tid der Last Train holder kronerulling for å overleve føles det riktig å ha med Astroburger.

Hvis du vil ha ytterligere solskinnsakkorder og fengende refrenger, kan du ta en lytt eller to på Family Values’ ferske utgivelse «#2 EP»:

– I 1976 ga Charlie Haden ut et album som het «Closeness Duets» hvor han spilte duo med musikere som Keith Jarrett, Alice Coltrane. Det var Line på Nasjonal Jazzscene som gjorde meg oppmerksom på denne utgivelsen, og Haden hadde ingen låt som het «Closeness». Jeg likte godt tittelen med tanke på at den har mange lag i seg og er sånn sett åpen. For meg handlet «Closeness» i første rekke om at jeg jobbet mye med å studere Charlie Haden sitt basspill og tilnærming til musikk. Jeg opplever at han har noe veldig naturlig og ærlig over seg. Naturlig i den grad at han ofte spiller med en ro og autoritet som gir en trygghet og nærhet i musikken, mener Ellen Andrea Wang, som er aktuell med albumet «Closeness» på Ropeadope og som neste års Artist in Residence på Molde Jazzfestival.

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Solveig Selj

Ellen Andrea Wangs plate «Closeness» er et fullendt album gjennomsyret av en slags indre ro eller beherskelse. Kall det gjerne ømhet eller samklang med universet. Det økonomiske trygge spillet fylt av små lekre underliggende detaljer og den luftige fine klare vokalen hensetter lytteren i en veldig behagelig stemning. Skånsomt, intimt, men bestemt leder trioen oss ut i et romlig og rolig musikkunivers der det også er plass til dynamikk i form av improviserte rå, mer nevrotiske partier.

Her gir hun oss innsikt i den spesielle kjemien hun opplever sammen med Robert Luft og John Fält og om det lidenskapelige forholdet til Charlie Hadens måte å traktere kontrabass.

Når og hvordan oppsto ditt forhold til musikk og hva var det som gjorde deg så opptatt av dette og fikk deg til å ville spille selv?

Musikken har alltid vært der. Den har vært og er fortsatt en stor del av min identitet. Jeg vokste opp i en familie hvor sang og musikk var like vanlig og viktig som melk og brød. Som liten sang jeg i kor, gikk på kulturskole, hadde fantastiske musikklærere på barneskolen og ungdomsskolen. For eksempel da vi skulle lære gitar i 9. klasse så kom Jørn Fodnestøl (daværende gitarist i Beat for beat) og lærte oss gitar. Noe mer kult enn det tror jeg ingen andre ungdomsskoler kan ha hatt! Søndre Land ungdomsskole der altså ❤
Foreldrene mine har i alle år drevet kor, begge spiller piano og søsknene mine spiller også ulike instrumenter.
Hjemme hadde vi et flygel og tilgang på masse vinyl og CD´er som vi hørte på. Bare å ha et piano hjemme, sette seg ned og spille litt – å ha den tilgangen tror jeg har vært viktig for å bli kjent med musikk.
Dette observerer jeg også på dattera mi nå som snart er ett år. Hun går stadig vekk bort til pianoet, fingrene rekker akkurat opp til tangene hvor hun treffer noen toner og nynner litt. Det skjer noe med barn i møte med musikk.

Hva var det med vokal, fiolin og etter hvert bass/kontrabass som fenget spesielt?

Fiolinen fenget ikke lenger da jeg forstod hvor fascinert jeg var av bass og innså at jeg måtte lære meg å spille kontrabass. Jeg husker ønsket om å improvisere, spille sammen med andre i band, spille groover med trommisen og være en del av fundamentet i musikken, var stor. Som fersk bassist fikk jeg mulighet til spille med masse jazzmusikere på Gjøvik. Det var gøy og det gjorde nok at jeg ble veldig motivert til å øve mye. Vokalen har alltid vært der. Jeg har på en måte alltid sunget og brukt sang som et viktig verktøy når jeg skal plukke låter, synge linjer og jobbe med intonasjon. Etter hvert så synes jeg det var gøy å synge i tillegg til å spille samtidig. Spille en jazzblues med walking bass og synge oppå husker jeg at jeg brukte masse tid på å lære, men det var også innmari kick når de to verdenene funka sammen.

Når skjønte du at det var dette som du ville drive med?

Det er gjennom musikk jeg føler at jeg uttrykker meg best så det har aldri vært et spørsmål om å ikke drive med musikk – men kanskje i hvilken form. Tror jeg aldri har tenkt så mye på at « nå skal jeg bli profesjonell musiker», men det har liksom bare blitt sånn. Jeg er priviligert som har hatt favoritthobbyen min som jobb i over 10 år.

Har du hatt noen musikalske forbilder eller mentorer oppigjennom som har vært viktige for deg og utviklingen av din egen musikalske stemme? I så fall hvem og hva har de tilført deg?

Jeg har vært heldig å ha mange, men skal jeg trekke frem en så må det være basslærer Bjørn Kjellemyr, som underviste meg og veiledet meg i håndverket kontrabass.

Hva har det betydd for deg å vokse opp i en familie med musikk i en sentral rolle med en aktivt utøvende jazzmusiker som foreldre og nå også en søster, Fieh, som driver med musikk?

Å vokse opp i en musikalsk familie har nok hatt en stor påvirkning for hva jeg gjør. En påvirkning som jeg kanskje ikke forstod før jeg ble litt eldre. Det å være kreativ- ikke nødvendig bare i musikk, men kanskje i det daglige liv – tror jeg kan ha noen fellesnevner ved å vokse opp i kreative/musikalske hjem. Samtidig som hvordan miljøet er der en bor, tror jeg også er et viktig moment, det kan nok også ha like stor påvirkning. Det er gøy med lillesøster Solveig, som ved siden av å spille med popbandet Fieh også har mange kreative kunstprosjekter. Jeg gleder meg til å se igjen bandet hennes Nothing Personal – når den tid kommer tilbake. Solveig og jeg deler og sparrer mye sammen om musikk og ulike ideer. Det er et ekte søsterskap jeg setter veldig stor pris på!

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Ellen Andrea Wang i forhold til andre prosjekter du er og har vært med på som Amherst, Dag Arnesen Trio, Friensemblet, GURLS, Marilyn Mazur’s Shamania, Pixel , White Willow, The Opium Cartel?

Oi, det var et vanskelig spørsmål. Jeg har spilt i veldig mange band og sammen med mange artister. Det som er sikkert er at alle har ulike tilnærminger til musikk fordi vi alle er forskjellige folk og har ulike musikalske referanser som har preget oss oppgjennom.
Noe av musikken i disse bandene kan være gjennomkomponert, andre kan ha en friere tilnærming der de ønsker at utøveren selv skal være med å prege det musikalske utrykket med hvordan musikeren tilnærmer seg musikken.
På det personlig plan så er min holdning til musikk i egne band (også basert på noe erfaring) at musikken blir best dersom musikeren får fargelegge musikken med sitt særpreg og sitt sound – men med en forståelse av retning i bunn, hvor jeg som bandleder har overordnet ansvar om å formidle dette på et vis. Fordi dette bringer oss over til sound, skapende prosesser og de bakenforliggende ideene i musikken.
Det kan tenkes at en ønsker at en låt skal være «behagelig» og «stemningsfull» – enkelt sagt. Stemningsfull for deg er ikke nødvendigvis det samme som stemningsfull for meg. Så det å komme fram til en felles referanse av stemningsfull. Det er her alt det spennende ligger og hvor de skapende prosessene kan ta uvante vendinger. Ikke at dette med stemningsfull trenger å forklares så mye med ord, det kan også være et musikalsk språk – der det kreves at utøverne har et aktiv lyttende forhold til musikken som skapes der og da.

Felles for alle prosjektene er dette: Vi har noen problemer som må løses. Hvordan vi velger å løse de er kanskje oppskriften på hvordan det skal bli bra.

Hva har du fått ut av å spille med disse og folk som Sting og Manu Katché? Og hva har du tatt med deg videre til trioen din?

Å få være på verdensturné i to år med en trommis som Manu var fantastisk! Det var også to år med helt koko mye reising. Det var veldig kult å få spille med Manu kveld etter kveld enten vi var på turné i Asia, Sør-Amerika eller i Norden. Grooven hans er ganske unik og han fyller til tider lydbildet ganske mye, så for meg var det kult å jobbe med groover og hvordan snirkle meg inn og ut og mellom beaten hans.
Det var lange dager der jeg reiste fra Oslo om morgningen, kom til f.eks. Paris – kjørte to timer til spillested, spilte konsert og dro videre til neste sted etter konserten. Men merkelig nok så glemmer en alt det slitsomme når en står på scenen og spiller.

Kan du si noe om den musikalske styrken til dine musikere og hvorfor du har valgt å ha med deg disse i trioen din?

Rob Luft – gitar, vokal

Jon Fält – trommer, perkusjon, vokal

Rob og Jon er to unike musikere som jeg er veldig glad for å ha med i bandet. Jeg spilte en splitgig med et britisk band i London for 4 år siden hvor jeg hørte Rob Luft (gitarist) spille og ble slått i bakken over musikaliteten, overskuddet og lyden hans. Rob mottok nylig BBC New Generation radiopris og er (nesten sånn irriterende) supergitarist. Jon Fält er Sveriges store improvisatør og spiller vanligvis med Bobo Stenson Trio. Jon kan nesten sammenlignes litt med enn annen Jon (Christensen) med sitt åpne og kreative trommespill. For min del så har det å spille med Jon Fält vært veldig lærerikt fordi han spiller på en helt annen måte enn mange av de andre trommeslagerne jeg har spilt med de siste årene, og det har gjort at jeg selv har måttet jobbe med å prøve å fornye mitt eget spill. Både Rob og Jon tilfører mye energi til musikken, som bandleder og komponist så er også min rolle å la Rob og Jon sine musikalske evner få utfolde seg og skinne, ikke begrenses.

Hva er det som gjør at dere tre fungerer så bra sammen som en enhet?

Jeg tror vi er gode på å gi hverandre spillerom.

Hvorfor valget av albumtittel «Closeness»/nærhet og hva vil du si gjennom den?

I 1976 ga Charlie Haden ut et album som het «Closeness Duets» hvor han spilte duo med musikere som Keith Jarrett, Alice Coltrane. Det var Line på Nasjonal Jazzscene som gjorde meg oppmerksom på denne utgivelsen, og Haden hadde ingen låt som het «Closeness». Jeg likte godt tittelen med tanke på at den har mange lag i seg og er sånn sett åpen. For meg handlet «Closeness» i første rekke om at jeg jobbet mye med å studere Charlie Haden sitt basspill og tilnærming til musikk. Jeg opplever at han har noe veldig naturlig og ærlig over seg. Naturlig i den grad at han ofte spiller med en ro og autoritet som gir en trygghet og nærhet i musikken. De egenskapene som bassist er noe jeg også ønsker å ha med i mitt eget basspill i møte med andre. Å høre på VM i kjapt bass-spill er kjedelig, også viser det seg at det å spille få toner og lytte like aktivt som du spiller – kanskje er det som er mest krevende i musikk. Så ja, kall det at jeg med bandet ønsker en kollektiv tilnærming til musikk hvor det å gi plass, er like viktig som å ta plass. Det er ved å gi at du får osv.- og i rommet som da oppstår der ligger det en nærhet.

Fortell om det fine bildet tatt av Solveig Wang som kler forsiden av LP-en, deg og en liten baby kikkende ut av en verandadør og hvordan det og det totale coverdesignet til Thor Johannes Wang er med og understreker stemningen på plata. Også sammen med bildet fra det som ser ut til å være et soveværelse på baksiden.

Solveig og Thor Johannes har bidratt på de aller fleste utgivelsene mine og er gode sparringspartnere gjennom. Jeg synes det er en fin ting å kunne dele og inkludere hverandre i de kunsteriske prosessene. Jeg hadde akkurat blitt mor og Solveig var på besøk hjemme hos meg og vi tok mange ulike bilder. Det jeg liker godt med dette bildet er at det gir ulike assosiasjoner og at i konteksten med albumtittel så oppstår det ulike spørsmål.

Albumet oppgis altså å være inspirert av og skrevet som en homeage til Charlie Haden. Hvordan er ditt forholdet til ham og hva har du/dere tatt med deg/dere i tilnærmingen til de åtte låtene på plata?

Ideen var basert på å ta utgangspunkt i estetikken til Charlie Haden. Han hadde stor spennvidde, fra 50-tallet med Ornette Coleman, til romantiske standardlåter med Quartet West, og Liberation Orchestra. Han har en vanvittig stor katalog. Jeg måtte velge å konsentrere meg om noe av dette. Jeg vil finne fram det enkle i musikken, slik han gjorde. Roen i basspillet, og la tonene få synge.

Det var også meningen at Rachel Haden skulle vært med, ihvertfall på konserten dere holdt på Nasjonal Jazzcene 29. august i 2019. Hvordan kom det samarbeidet til og hvordan er forholdet til den musikalske Haden-familien/etterlevningene etter Charles Haden?

Ja, hun skulle være med på den første turnéen vi hadde, men ble dessverre syk. Jeg har hatt mye kontakt med Rachel for å bli bedre kjent med faren hennes og hva slags musikk han selv likte. De coverlåtene vi har på albumet er de sangene Charlie hadde et nært forhold til ifølge Rachel.

Hva er en god låt eller melodi for deg?

Det er en låt som jeg kjenner taler til meg og har noe på hjertet.

Apropos Haden igjen. Han gjorde jo også tradisjonsvisa «Nobody Knows», som du gjør din tolkning av. Fortell om hans og din versjon.

Teksten til «Nobody Knows» er fra en kjent spirituals som jeg ønsket å lage en ny melodi til og den ble plutselig litt dagsaktuell i møte med verdensbildet. «Nobody Knows» når vi får dratt på turné igjen..

Hvilket forhold du har til tidligere nevnte Ornette Coleman og Margo Guryan, låten «Lonely Woman», og hva var det som gjorde at du ville ta den med?

Grunnen til at den ble med på albumet er at Charlie Haden spilte i bandet til Ornette Coleman. Haden var en av de første jazzmusikerne som traff Ornette og tok han med inn i varmen. «The Shape of Jazz to Come» er et legendarisk jazzalbum og der spiller de «Lonely Woman». Det er en låt Haden var veldig glad i. Anbefaler varmt å se dokumentarfilmen «Rambling Boy», som handler om Charlie Haden sitt liv.

Er det forskjell på det å gjøre andres låter eller å gjøre sine egne?

Det handler litt om nærhet og distanse til ting. Når en skriver en egen låt så vil den ha en naturlig nærhet, når en skal spille noen andres låter så må en jobbe med å tilnærme seg den låta og samtidig gjøre den litt til sin egen ut ifra de forutsetningene både låta og en selv har.
Så utgangspunktet er forskjellig – men resultatet trenger ikke å være det.

Her er noen stikkord som jeg vil at du først skal reflektere litt rundt ditt eget forhold til og så si litt hvordan de er relevante for din musikk og plata «Closeness».

Standardlåter

Lurer jeg også på hva defineres som i 2020.

Harmoniske akkorder

Skaper harmoni.

Musikalsk modenhet / Ro

Er forhåpentligvis noe positivt i musikk.

Space jazz

Jazz med luft? Rob Luft?

Norges musikkhøgskole

Der gikk jeg i 7 år gitt, ble et litt langt studie pga. mye spilling samtidig, men jeg fikk til slutt tatt mastergrad. En skole full av ressurser og gode lærere. Her ble jeg introdusert for masse musikk og fikk mulighet til å spille med mange medelever, lærere, delta på masterclasser, osv.
Men det er en skole – en blir ikke god av å bare gå på en skole.

Rickie Lee Jones

Ga ut en fantastisk plate, «Pop Pop», i 1991 der blant annet Charlie Haden spiller bass. Hun har med seg en rekke av fantastiske jazzmusikere på det albumet – blant annet Joe Henderson.

Joanna Newson

Det navnet kjenner jeg ikke til. Må google.

Improvisasjon

Er frihet

Arve Henriksen

One of a kind lydkunstner, som jeg har vært så heldig å få spille sammen med. Vi skulle egentlig gjøre et nytt prosjekt sammen nå i desember, men det ble satt på vent inntil videre.
Han var med på urfremføringen av «Closeness» og skal være med oss på Moldejazz i sommer, blant annet.

Musikalsk skolering

Er et godt verktøy når du jobber som fulltidsmusiker. Jeg er f.eks. veldig glad forat jeg kan skrive en blekke til bandet mitt, notere og lese noter i de situasjonene hvor det trengs. Men alt dette sier ingenting om hva slags musiker jeg er eller hvordan jeg spiller. Det er bare verktøy på veien.

Den norske kvinnelige jazzsangtradisjonen fra Radka Toneff og Sidsel Endresen frem til i dag.

Ikke minst Karin Krog. De har banet et viktig vei for norsk jazzmusikk og inspirert enormt mange, og det uavhengig av kjønn.

Platen er spilt inn ganske kjapt i Reelbeats Studio på Lillehammer fra 29. september til 1. oktober 2019. Hvordan var innspillingsprosessen og studiolokalet som dere var i og hvordan påvirket det albumet?

Et studio som må oppleves! Kanskje en kan kalle det en slags videreføring av Rainbow Studio – tankegangen? Trommer og gitar spilt inn samtidig i det store rommet og jeg tror en kan høre hvordan Jon og Rob spiller på lyden i rommet.

Hvordan har du/dere taklet nedstengningen av samfunnet og Covid-19 tiltakene? Ettersom jeg forstår så bor jo også medlemmene i trioen i forskjellige land, men dere har likevel klart å spille noen konserter.

Nedstengingen har vært utrolig kaotisk. Kanskje fælt å si – men har aldri vært så busy som nå med andre ting. Bestillingsverk, Moldejazz, mange studioprosjekter, Toneheimelever og jeg jobber også litt på Create musikklinje på Lillehammer ++ så dette intervjuet har jeg brukt usedvanlig lang tid på. Hehe.

Kan du til slutt velge fem eller ti låter- velg selv- som har vært til inspirasjon under arbeidet med denne platen eller generelt for ditt musikalske inntrykk?

Jeg er en albumperson så her kommer noen album.

«Closeness Duets» – Charlie Haden

«Not in Our Name» – Liberation Orchestra

«The Shape of Jazz to Come» – Ornette Coleman

«Beyond the Missoury Sky» – Charlie Haden og Pat Metheny

«Folks Songs» – Jan Garbarek & Egberto Gismonti

Album med Michael Brecker, som jeg ikke husker hva heter i farta og for ikke å glemme alle albumene med Keith Jarret sin American Quartet.

Ellen Andrea Wang – Closeness

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Litt vanskelig å tro, men det har skjedd en del bra i 2020 også. The Northern Belle f.eks. har hatt et knallår, i hvert fall formmessig, og kroner året med en smittende (hvis det er lov å si) god julesingel. Her er flere fin-fine Musikalske julespor!

 Av: Redaksjonen

Victor Josefsen

Loudon Wainwright III – «Christmas Morning»

Nordpolen musikklubb sin årlige julesingel – som alltid på vinyl i 300 eksemplarer. Syvtommeren inneholder tre låter av den amerikanske visesangeren Loudon Wainwright III, og den kommer 50 år etter at han debuterte som plateartist. Singelen åpner med «Christmas Morning». Den ble spilt inn til albumet «Social Studies» i 1999, der alle låtene opprinnelig ble skrevet på oppdrag for National Public Radio, som kommentarer til dagsaktuelle tema. Sangen starter med en triviell hjemmesituasjon, men sveiper så uanstrengt over til Midtøsten og trekker linjer tilbake til den kristne julens opprinnelse og budskap.

Løchstøer – «»Bad Days

(I år har Løchstøer sluppet en julelåt. Løchstøer består av låtskriver Tore Løchstøer (Hiawata & Heyerdahl) sammen med Mattias Krohn Nielsen (Beezewax & Pelicat), Magnus Tveten (The Harvey Steel Show) og Jørgen Apeness (Kappekoff). «Bad Days» er en julelåt om den kjipeste årstiden av alle, årstiden med sørpe gjennom joggeskoene og en sol som aldri står opp. God jul, sier Løchstøer, og fortsetter: – Men en låt som heldigvis sier alt det her på en supercatchy måte.
Ja, en fin låt er det, julelåt eller ei. Løchstøer har ellers gitt fine ting, les her.)

U.S. Girls – «Santa Stay Home»

Meg Remys U.S. Girls har gått sammen med Rich Morel for en cathcy  anti-julesang som omhandler julas konsum og effekt på klimaet. Les mer om den her.

Ronny Pøbel – «Harde pakker»

(Ronny Pøbel har laget 24 nye låter til en egen julekalender; «Julestjerner», som kom på dobbel vinyl (rød+gull vinyl i beste juletradisjon), samt på CD, ved inngangen av adventstiden i fjor. Digitalt slapp de en sang pr. dag, som en musikalsk adventskalender, i perioden 1.12 til 24.12 2019. «Harde pakker» er knall julepoppønk med boogiesving, en av de beste nye juleåtene signert Pøbel.)

Astmatisk Gapskratt – «Juleverksted»

(Steinkjer-punkerne Astmatisk Gapskratt var ute i fjor med sin første julesingel. Låta er fysisk tilgjengelig på samleplaten «Julepønk i Norge» utgitt av Fucking North Pole Record. Fengende julepoppønk). Video.

Astrobabes – «Jeg hater lutefisk»

(En livat poporocker utgitt i fjor, som handler om å gjøre noe man selv setter liten pris på for å glede andre. «Som oslofolk setter vi ikke særlig stor pris på lutefisk, men vi deltar gjerne i lutefisklag om det er det som skal til for at det blir jul. Vi har brukt uortodokse instrumenter til oss å være, som bjeller og kassegitar, noe som ga oss høytidsstemning da låten ble spilt inn rundt påsketider», forteller Astrobabes.) Video.

The Fleshtones – «Super Rock Santa»

(The Fleshtones har gitt klassiske plater som Roman Gods» (’81) og «Hexbreaker! (’83) og de er forstatt oppegående garasjerockere.

The Damned – «There Ain’t No Sanity Clause»

The Yobs – «Another Christmas»

The Georgia Satelites – «Run Rudolph Run»

(Enda en knallversjon.)

Poly Styrene – «Black Christmas»

(Poly Styrene (1957-2011) var frontfigur i bandet X-Ray Spex, punkpionerer som er mest kjent for den kaotiske klassikeren «Oh Bondage, Up Yours!». Til oppløftende reggaerytmer skildres depresjonen juletiden kan frembringe på både mikro- og makronivå i «Black Christmas», som var s julesingel i 2018, utgitt på det lille plateselskapet Nordpolen musikklubb. Les mer.)

The Flaming Lips – «Christmas at the Zoo»

(«Hva da? Ikke noe «Christmas At the Zoo» av The Flaming Lips?», kommenterte Ryan Peter Reed like etter at vi la ut den opprinnelige lista i fjor. Nå er den med med Ryan, takk for påminnelsen :-))

Sufjan Stevens ‎- «Mr. Frosty Man»

(I 2012, seks år etter juleboksen «Songs for Christmas», var Sufjan ute med ny boks, «Silver & Gold». Også denne gangen snakker vi om en 5CD-sak med en rekke medfølgende julegodbiter. Video. Les mer.)

The Raveonettes – «Come On Santa»

Hilma Nikolaisen – «Ring Ring Ring (Bring It On)»

(En herlig døsig julelåtmiks av Mazzy Star, Velvet Underground og The Jesus and Mary Chain. Les mer.)

Crocodiles & Dum Dum Girls – «Merry Christmas Baby (Please Don’t Die)»

Kurt Cobain & William S. Burrough – «The «Priest» They Called Him»

Popfacee – «Julesang» / «The December Snowfall»

(To fin-fine julelåter, den siste er fra plata «(Not Just) Another X-mas Album».)

Sunturns – «The Day Before the Day»

(Det norske juleindiepopbandet Sunturns juleåt fra i forfjor. Sunturns skaper også julestemning uansett om det er snø eller ikke. Du finner Sunturns sin julelåt helt til slutt i spillelista. Anbefaler de andre juleindiepoplåtene deres også. Les og lytt på dem her.)

Tav Falco’s Panther Burn – «Santa Claus is back in Town» / «Soulful Christmas»

Backstreet Girls – «Merry Jingle» / «Christmas Boogie»

(Backstreet Girls’ juleklassikere er å regne som ferskvare hver jul!)

El Vez – «Feliz Navidad» / «Santa Claus Is Sometimes Brown»

AC/DC – «Mistress for Christmas»

Bakrus – «Kyssing»

(Pønkrockerne Bakrus fra Røros covret 7 låter av selveste Per Bergersen i fjor, på plata «PER», fra Røros han også. Det er i utgangspunktet ikke lett å lage gode coverlåter, og særlig ikke å lage gode coverlåter signert en så særegen type som Bergersen, men Bakrus har greid brasene bra, dessuten, meget bra at de trekker frem Per Bergesen. Les mer. Vi har også Per Bergersens originalversjon av «Kyssing/Jeg skyter meg på julaften» med på lista.

Per Bergersen – «Kyssing/Jeg skyter meg på julaften»

(Er ikke på Spotify, men du kan lytte på den her.)

Remington Super 60 – «A Winter Song» & «Another Christmas Song»,

(Fredrikstad-indiepoplabelen Cafe Superstar Recordings var i forfjor ute med en splitter ny Remington Super 60 julesang. Remington Super 60 skaper julestemning uansett om det er snø eller ikke. I fjor ga det lille plateselskapet Nordpolen musikklubb ut en EP titulert «Christmas EP» på lekker vinyl, deres femte julesingel-utgivelse, inkludert b.la. «A Winter Song» og «Another Christmas Song»,  sistnevnte er også med på vår musikalske julespor liste.

Galaxie 500 — «Listen, the Snow is Falling»

Glasvegas – «A Snowflake Fell (And It Felt Like a Kiss)»

Haust  – «No Christmas»

Okkultokrati  – «All I Want for Christmas Is Glue»

Frode Fivel – «TV Christmas»

(Den første av 2018s julesingler fra Fredrikstad-indiepoplabelen Cafe Superstar Recordings var med  Frode Fivel, også kjent fra Mirror Lakes og Hello Goodbye, og hans «TV Christmas».)

Clap Your Hands Say Yeah – «In This Home on Ice»

Jim Protector – «Merry Christmas Charlie Bukowski» / «»Xmas Tears (a Labour of Love)»

(Fra Norges fattigste kommune, Horten, kommer to fine julelåter som forhåpentligvis gir den rette stemningen, uten det religiøse og kommersielle tilsnittet som preger høytiden . Les mer her og her.)

Pretenders – «2000 Miles»

Gringo Bandido – «Bring Daddy Home for X-Mas»

(Garasjerockere fra Halden med egenkomponert julelåt. Drivende. Den er ikke på Spotify, så les mer.)

Plan 9 – «Merry Christmas»

(Tidenes beste julelåt er ikke på Spotify, men du kan lese og lytte på den her.)

The Chairs – «Tears in the Makeup»

(Stavangergruppa The Chairs’ herlige julesingel er verken å finne på Spotify eller YouTube, men du kan lese mer om den her.)

Brillejesus – Nå er det jammen snart jul igjen!

Den nye Stavangergruppa Brillejesus debuterte i forfjor med en indierocka og artig juleskranglelåt (og en annen sang). Vokalist og låtskriver er Ebbe Helberg. Med ujevne mellomrom legger vi ut  hans givende musikkskriverier her i bloggen, som  omtalen av nevnte The Chairs’ plate «Gary´s Philosophy», en av Ebbes og mine favorittplater. Les her.)

 Elin Kåven – «Stálu Fápmu»

På sin julelåt tar Elin Kåven lytteren inn i mørketida, og byr på et møte med det mytiske, troll-lignende vesenet Stállu. – Jula er en tid for glede og kos, men med «Stálu Fápmu» vil jeg gjerne fremheve noen av de samiske juletradisjonene som vi hører lite om i dag, sier Elin Kåven. Les mer her.

KUUK – «Jul I Brugata»

(KUUK er dessverre oppløst, men du kan fortsatt feire jul sammen med dem i Brugata, Oslo. «Jul I Brugata» er ikke på Spotify, men sjekk videoen her.)

Mr. Pimp-Lotion – «Jul i Baris» (Julebordsremix)

(Etter å feiret jula sammen med KUUK passer det ekstra bra å følge opp feiringen sammen Mr. Pimp-Lotion. Didrik Solli-Tangen bidrar på vokal, intet mindre.)

Fuck Ups – «White Christmas»

Rolf Andersen

Al Jourgensen – «It’s Always Christmas Time»

(Her har Uncle Al hørt på A Flock of Seagulls)

The Men That Will Not Be Blamed for Nothing – «God Rest Ye Merry Gentlemen (Comfort And Oi!)»

Arild Nyquist – «Nå er det jul igjen»

Type O Negative – «Red Water (Christmas Mourning)»

Wall Of Voodoo – Shouldn’t Have Given Him a Gun for Christmas

Stian Bjørnsson Hope

Stavanger Energi – «Ka bler det te med den snøen?»

(Stavanger Energi har laget den beste julesangen siden The Pogues og Kirsty MacColl sang høytiden inn med «Fairytale of New York» i 1987. Les mer om denne og andre juleåter fra Stavanger-regionen.)

Tracey Thorn – «In the Cold, Cold night»

Sufjan Stevens – «That Was the Worst Christmas Ever!»

(I 2006 ga Sufjan Stevens ut sin første juleboks, enkelt nok titulert «Songs for Christmas», inkludert denne låta, en utgivelse som muligens er den eneste 5CD-boksen som har plassert seg på VG-lista. Les mer.)

Tom Waits – «Christmas Card from a Hooker in Minneapolis»

The Shins – «Wonderful Christmastime»

Bob Dylan – «Here Comes Santa Claus»

The Wedding Present – «Step into Christmas»

The Futureheads – «Christmas Was Better in the 80’s»

LCD Soundsystem – «Christmas Will Break Your Heart»

Eels – «Christmas Is Going to the Dogs»

DumDum Boys – «Stjernesludd»

David Jønsson

The Kinks – «Father Christmas»

Kevin Morby – «Blue Christmas»

Kathleen Edwards – «It’s Christmastime (Let’s Just Survive»)

Woods – «Christmas Time is Here»

Khruangbin – «Christmas Time is Here»

Sun Ra – «It’s Christmas Time»

Hilma Nikolaisen – «White Season Blue»

(«White Season Blue» skal visstnok være en oppfølgende kommentar til «Merrily Merrily», en jule/vinterlåt som Nikolaisen gav ut i 2017, og som også er med på denne julespillelisten. Slektskapet er uten tvil der. Psych-pop sounden til blant annet Beach Boys, med Carol Kaye-basslinjer og bjelleklang er uimotståelig. Som skapt for den fine hvite og blå sesongen.)

Rotary Connection – «Christmas Love»

Phoenix – «Alone on Christmas Day»

Vazelina Bilopphøggers – «Hem’att tel jul»

Vince Guaraldi Trio – «Skating»

Big Star – «Jesus Christ»

The Band – «Christmas Must Be Tonight»

Nils Bech – «O Helga Natt»

Darlene Love – «Christmas (Baby Please Come Home)»

Joseph Washington Jr. – «Merry Christmas»

Ramones – «Merry Christmas (I Don’t Want to Fight Tonight)»

(«Merry Christmas (I Don’t Want To Fight Tonight)» er en av godt og vel 85 (!) låter som har fått plass i den gjennomførte samleboksen «Weird Tales of the Ramones». Les mer.)

Restore To Past  – «Christmas Flight»

Phoebe Bridgers – «Christmas Song»

The Monkees – «What Would Santa Do?»

The Beths – «Have Yourself a Merry Little Christmas»

Pearl Charles & Michael Rault – «Christmas Must Be Tonight»

Clarence Carter – «Back Door Santa»

Can – «Silent Night»

The Northern Belle – «Dim Down The Christmas Lights»

(Litt vanskelig å tro, men det har skjedd en del bra i 2020 også. The Northern Belle har hatt et knallår, i hvert fall formmessig, og kroner året med en smittende (hvis det er lov å si) god julesingel. Les mer her.)

Phoebe Bridgers – «If We Make It Through December»

Bendik Brænne & Emilie Nicolas – «White Highway»

Geir Qviller

People Like Us – Bing Bong

Judy Garland – «Have Yourself a Merry Little Christmas»

The Pogues – «Fairytale of New York»

Slade – «Merry Xmas Everybody»

Wild Billy Childish & The Musicians of the British Empire – «Christmas 1979»

Prima Vera – «Alle får no’ til jul»

Jan-Olav

Rocket From the Crypt – «Cancel Christmas»

The Fall – «Hark the Herald Angels Sing»

Cocteau Twins – «Frosty the Snowman»

Phoebe Bridgers (featuring Fiona Apple and Matt Berninger) – «7 O’Clock News» / «Silent Night»

The Wedding Present featuring Simone White – «Holly Jolly Hollywood»

Nick Cave & Shane MacGowan – «What a Wonderful World»

New Bomb Turks – «Christmas (Baby Please Come Home)»

Purple Mountains – «Snow Is Falling in Manhattan»

The Waitresses – «Christmas Wrapping»

Daniel Johnston – «Rudolph the Red-Nosed Reindeer»

Weld – «Hey Mr. Christmas»

John Lennon – «Happy Xmas (War Is Over) »

Mud – «Lonely This Christmas»

Lindstrøm – «Little Drummer Boy»

Life… But How To Live It? – «Christmastime»

Xmal Deutschland – «Xmas In Australia»

Siouxsie and the Banshees – «Red Over White»

The Source – Jeg Gikk Meg over Sjø Og Land

Sufjan Stevens – Christmas in the Room

The Crystals – «Santa Claus Is Coming to Town»

Amy Winehouse – «I Saw Mommy Kissing Santa Claus»

Three Wise Men Aka XTC – «Thanks For Christmas»

(Ikke på Spotify, lytt på den her.)

Porridge Radio – «The Last Time I Saw You (O Christmas)»

Fruit Bats – «It’s Beginning to Look Like Christmas»

Run-DMC – «Christmas in Hollis»

The Staple Singers – «Who Took the Merry Out of Christmas2

Sharon Jones & the Dap-Kings  – «Ain’t No Chimneys in the Projects2

Irma Thomas – «May Ev’ry Day Be Christmas»

Carla Thomas – «All I Want for Christmas Is You2

Joe Tex – «I’ll Make Everyday Christmas»

Lou Rawls – «Christmas Will Really Be Christmas»

Marvin Gaye – «I Want to Come Home for Christmas»

Otis Redding – Merry Christmas Baby

The Jackson 5 – «Christmas Won’t Be the Same This Year»

The Supremes – «Twinkle Twinkle Little Me»

James Brown – «Let’s Make Christmas Mean Something This Year»

Tor Åge Naper

David Bowie & Bing Crosby – «Peace on Earth/Little Drummer Boy»

Jona Lewie – «Stop the Cavalry»

Wizzard – «I Wish It Could Be Christmas Everyday»

Steve Earle – «Christmas in Washington»

Brage Tuflåt

Hilma Nikolaisen – «Merrily Merrily»

Remington Super 60 – «Another Christmas Song»

The Smashing Pumpkins – «Christmastime»

The Hives and Cyndi Lauper – «A Christmas Duel»

Jørgen Strømme

Zebra – «Christmas Morning»

John Fahey – «Medley: Hark, the Herald Angels Sing / O Come All Ye Faithful»

Ghostface Killah – «Ghostface X-mas»

St. Paul’s Cathedral Choir – «The Coventry Carol»

Slow Club – «Silent Night»

Henrik Teigøyen

Joni Mitchell – «River»

Lukasz Solawa

Lemmy Kilmister, Billy Gibbons, Dave Grohl – «Run Run Rudolph»

Ronnie James Dio & Tony Iommi & Rudy Sarzo & Simon Wright – «God Rest Ye Merry Gentlemen»

Alice Cooper – «Santa Claus is Coming to Town»

Sting – «Christmas at Sea»

Agnar Bang Haagensen

«Nóttin var sú ágæt ein». Tekst: Einar Sigurdsson / Melodi: Sigvaldi Kaldalóns

(Hørte denne en julaften i Hallgrimskirkan i Reykjavik. Utrolig god følelse å høre den live.)

God Jul til leserne av Deichmans musikkbloggs fra Nordpolen musikklubb

For noen år siden ønsket Jan Thomas Hasselgreen i den eminente norske labelen Nordpolen musikklubb God Jul til Deichmans musikkbloggs lesere med en alternativ juleplayliste, som kun er på Tidal, så vi har tatt med de norske låtene av The Colors Turned Red, Reidar Andresen, Hvitmalt Gjerde og Kitchen Orchestra med Pål Jackman i musikalske julespor Spotify-spillelista. Mye, mye annet alternativ julesnacks på Alternativ juleplayliste – Jan Thomas Hasselgreen, Nordpolen musikklubb.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog

– Vil heller plukke opp ting her og der fra et stort mangfold enn å dyrke enn sjanger eller greie. F.eks. å bare høre på monoton garasjerock og lage monoton garasjerock blir veldig endimensjonalt. Alle i bandet hører på veldig variert musikk, forklarer Daniel Meyer Grønvold og Håvard Volden i Moon Relay, som snart er turnéaktuelle med liveversjonen av albumet _…-«-…_ – blant annet basert på en feiret liveopptreden de gjorde på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden 9. februar. Moon Relay slapp albumet 20. november på Sheep Chase Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jenny Berger Myhre

_…-«-…_ er en drivende, energifylt egensindig form for instrumentalmusikk, som drives fremover både av repetitive elementer og kontraster. Abstrakte små mellomspill og codaer, henrivende moog og farfisalyder, hektende tromming , som oppleves nærmest som en kontrollert eller strukturert improvisasjon over ulike temaer og stemninger.

No Wave, post-punk, dub, tekno, surf, kraut og musique concrète vevd sammen til en eksperimentell og intens klangopplevelse, som henter vel så mye fra post-hardcore punkens energi som fra frijazzens ukontrollerte ferniss. Riffbaserte motoriske droner og drømmelignende sekvenser avløser hverandre på naturlig vis og under koker en systematisert form for råhet.

Håvard Volden og Daniel Meyer Grønvold gir oss her innsikt i kunstneroppholdet i Italia, som ledet frem til konsert og plate og hvordan man omformer kaos og villskap til å passe mer trange rytmiske strukturer og orden.

Kan dere først forklare bakgrunnen for bandnavnet og om hvordan det kom til?

D: Jeg tok det fra en gammel surflåt av The Vistas, og endte med å like navnet enda bedre når jeg leste litt mer om det.
Det var et kortlevd prosjekt hvor den amerikanske marinen eksperimenterte med å sende info via månen tilbake til jorda.

Hvilket forhold har dere til månen og astrologi?

D: ikke noe særlig.
H: Jeg liker veldig godt å se på nattehimmelen, på stjernene og månen. Jeg leste en veldig morsom bok for noen år siden, “Memories Of The Moon Age”. Der er det samlet “alt” av månerelaterte historier og anekdoter gjennom tidene. Det var der jeg fant tittelen på min soloskive «Space Happy».

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så
lidenskapelig opptatt av den?

D: Det har alltid vært der, pappa spiller masse strengeinstrumenter. Også fikk jeg megakick på rock på barneskolen som egentlig aldri har gitt seg, høy vrengt elektrisk gitar kan fortsatt sende et støt av energi gjennom meg som ikke noen annen lydkilde kan.
Det første jeg noen gang kjøpte var en AC/DC-kassett, og energien og hvordan de strukturerer ting er fortsatt noe som inspirerer.
H: Pappa spilte i Trondheim Symfoniorkester, og spilte synth og gitar i div, band på fritida. Det var av han jeg lærte å spille gitar. Det var kanskje der lidenskapen startet.

Hvorfor var det den eksperimentelle musikken som fascinerte aller mest og har det alltid vært sånn?

D: Den fascinerte ikke nødvendigvis mest, jeg liker alt fra bra poplåter om kjærlighet til støy og alle nyanser imellom.
Men jeg ble vel mer interessert i eksperimentell musikk gjennom å høre musikk jeg først ikke forstod, men som vokste på meg gjennom flere gjennomlyttinger. «Tror The Diamond Sea» av Sonic Youth var første møte med lange former og støy, som sikkert for mange andre.

H: For meg tror jeg det det er mye pga. at jeg alltid vil være i opposisjon. Opposisjon til det “alle andre” driver med. Ikke at jeg tror det jeg driver med er så forbanna unikt, men jeg styrer ofte unna om jeg synes det andre gjør blir for likt det jeg driver med.
Nå hører jeg ikke nødvendigvis mest på eksperimentell musikk, selv om det er det jeg spiller.

Hva er det instrumental musikk har som man ikke finner eller ikke finner i like stor grad i mer vokalbasert musikk?

D: Det tenker jeg helt ærlig ikke på det i det hele tatt, jeg hører på både vokal og instrumental musikk. Treffer det meg så treffer det meg.

Hvilken funksjon fyller musikk i livene deres i dag?

D: Alt sirkler rundt det. Det er jo det vi holder på med, men å jobbe med musikk er ikke noe mål i seg selv for meg.
Grunnen til at jeg driver med musikk er jo at det har gitt meg så mye kick opp igjennom, rørt meg osv. Jeg prøver å tviholde på den biten av det, og ha et minst mulig kaldt og proft forhold til musikk. Ellers kan jeg liksågodt drive med noe annet.

H: Ja som Daniel sier, alt sirkler rundt musikk. Det går nok ikke en dag uten at jeg tenker musikk. Enten det er når jeg selv lager musikk, eller på konsert med andre, eller på plate.

Hva er det unike med hvordan dere jobber sammen og den musikalske
innstillingen i Moon Relay i forhold til det dere praktiserer eller har vært vant med fra andre band eller prosjekter som dere er eller har vært involvert i som i Flymodus, Lost Girls , Muddersten, Nude On Sand, The Island Band, Deep Thoukus, Akode, Bladed, Cortex , Honest John , Stian Around A Hill, The Heat Death, The Way Ahead, Autonomia, Beglomeg, Dunderhonning, Far From Tellus, Freeshine, Je Suis Animal, Precious Stone, Radio 9, Sofi Lofi, Norwegian Noise Orchestra, Now We’ve Got
Members, S.L.Y.C., Sinepuxent og hvilke erfaringer elller tankegods har dere hentet med dere videre fra de andre nevnte til Moon Relay?

D: Alt informerer alt tenker jeg egentlig, man lærer små ting man kan ta med seg videre hele tiden.
Men det blir jo naturlig forskjellig, er jo ikke så spennende å spille i 5 like band.
H: Vi har jo innarbeidet oss visse arbeidsmetoder i Moon Relay etter de snart 10 årene vi har spilt sammen. Vi kjenner hverandre godt etter hvert både musikalsk og på et personlig plan.
Men det er jo og viktig å ikke sitte i fast i gamle arbeidsmetoder. Med denne plata reiste jeg og Daniel til Nord-Italia og var en uke på Palazzo Stabile, et fantastisk sted, som familien til tubaist Peder Simonsen eier og leier ut til kunstneropphold. Vi jobbet på dagen og drakk vin om kveldene, som ekte kunstnere. Vi komponerte vel egentlig ferdig hele stykket på den uka vi var der.

Hva er de viktigste forskjellene mellom Moon Relay anno 2020 og bandet som debuterte på plate i 2013?

D: Jeg tror “visjonen” er ganske lik som den alltid har vært. Men samtidig utvikler vi oss, små skritt om gangen fremover og utover.
Vi har vel mer erfaring og er et bedre liveband, og kanskje større bevissthet på hva som hører hjemme i Moon Relay og ikke.

Bandet har vært igjennom bytte av trommis; Martin Smådal Larsen satt bak
batteriet på de tre førsteutgivelsene før Christian Næss tok på seg oppgaven med «IMI» i 2018. Hvordan endret bandet karakter med denne personell-utskiftningen og hva vil dere si kjennetegner de ulike utgavene?

D: Martin var jo en gitarist som vi overtalte til å spille trommer: en tam, skarp, hi hatog en cymbal. Liker den perioden av bandet og, det var en litt annen greie. Mer MoeTucker liksom, som er kjempekult. Han sluttet for å fokusere på egne musikk i JakoVidal.
Etter Christian kom inn i bandet har vi fått litt flere dynamiske gir å spille på, siden han er mer «trommis”.
Christian kan være en ganske vill trommis, og i dette bandet har han en litt
strammere rolle enn han har hatt i en del andre ting. Det har han vokst veldig bra inni, og nå skjønner jeg ikke helt hva vi skulle gjort uten.

Kan dere si noe  om hverandres musikalske styrker og roller i Moon Relay?

Daniel Meyer Grønvold – H: Primus motor, og kommer med de fleste skissene til bandet. Stødigheten selv på lange, monotone riff.

Håvard Volden – D: Han er veldig åpen og leken og en god motbalanse til min rigiditet. Han er nysgjerrig og liker å lære nye ting, som kommer godt med i alt fra opptak til hvordan å løse ting live.

Ola Høyer – H: En av Olas sterke sider er hans sans for form. Mens jeg og Daniel ofte kanskje er litt late, og lar ting være som da det ble lagd, vil Ola i en øvingssituasjon lete og lete etter den riktige formen, som til slutt gjør at låtene blir bedre.

Christian Næss – D: Energien hans er en viktig del av hvordan bandet låter, han har blitt flink til å pace villskapen sin til der det virkelig gjelder.

Hvilke lydkilder benytter dere utover konvensjonelle instrumenter og på
hvilken måte?

D: det er en del av en ødelagt radio på plata, og en veldig skral farfisa der
trommemaskinen var helt ujevn.
Men vi har gjort masse rart opp igjennom: kjørt trommemaskin inn i en cymbal, cymbal gjennom fuzz, kassetter på halv hastighet, piano gjennom kontaktmikker, loops på båndmaskiner osv.
Vi bare prøver oss frem til vi finner noe vi liker. Noen ganger hører vi òg for oss ting, det kan f.eks. være: “Hva om etter den melodien så er det et altfor langt parti med lyden av en hest som galopperer og noen som øver veldig dårlig klarinett?”

Hvordan komponerer dere musikken?

D: Det starter gjerne med at jeg eller Håvard har et riff eller en melodi som vi strukturerer sammen og så tar med på øving.
Men på denne plata lagde vi alt på en uke på Palazzo Stabile hvor vi jobbet veldig effektivt og ikke dvelte for mye på detaljer.
Alt på plata, bortsett fra en snutt, er laget under det oppholdet.

H: Vi hadde et dogme om at vi ikke kunne fortsette på et stykke dagen etter, og ikke fikk lov til å høre på gårsdagens opptak før etter middagen. Isteden startet vi hele tiden på nye ideer. Vi ble også enige om å ikke høre på innspillingene igjen før en måned etter at vi hadde kommet hjem. Etter en måned hadde vi glemt små oppheng og uenigheter vi hadde under innspillingen, og avstanden vi da hadde fått til musikken tillot at helheten trådte bedre frem. Vi endte bare med å kaste én del, ellers beholdt vi resten.

Musikken deres er en amalgamasjon av mange ulike musikalske impulser eller stiler men flyter likevel sømløst sammen i et større hele. Hva gjør dere for å smelte alt sammen på et så naturlig vis?

D: Det skjer ganske naturlig egentlig, er litt sånn vi tenker musikk bare. Vi liker at ting lugger litt og drar i forskjellig retninger. Det kommer vel av tanker om dynamikk: høyt/lavt, fort/sakte, hi-fi/lo-fi, treble/bass, mettet lydbilde/åpent lydbilde, til vi har en helhet vi er fornøyd med. Vi har vel tenkt enda mer sånn på denne plata enn ellers.

Hvorfor valget av albumtittel?

D: Tittelen ønsker jeg ikke å si så mye om egentlig. Kanskje den har mening,
kanskje ikke.

Hva er  bakgrunnen for denne spesielle konserten på Henie Onstad som vi her har fått dokumentert på albumet?

D: Vi har ofte hatt abstrakte små interludes og codaer på de andre platene, ønsket var å dykke litt dypere ned i den siden av bandet. Planen var egentlig å gjøre en EP med den typen materiale.
Håvard hadde jobbet ute på HOK med et annet prosjekt hvor de hadde brukt en del av TV-ene de har der.
Han foreslo å spørre om å gjøre noe på HOK, så ble de to planene til ett prosjekt. Vi hadde jobbet med både Anthony og Espen fra før, så det føltes naturlig å spørre de.

Hvor vil dere stille denne platen i Moon Relay-diskografien? Hvordan forholder den seg til de tidligere albumene?

D: Den er jo en reaksjon på den forrige, men på en måte tenker jeg ikke på denne plata som oppfølgeren til «IMI», men som den første av noe annet. Det henger sammen med hele prosjektet, vi hadde neppe lagd akkurat denne plata om vi bare skulle lage et album.

I hvor stor grad er det konserten på Henie Onstad- senteret 9. februar 2020 vi får på platen og hvor mye har vært omarbeidet eller lagt på i etterkant?

D: kanskje omtrent 50/50? En god del ble spilt inn på nytt og noen elementer fra demoene er også med. Det var liksom ikke noe mål å lage en liveplate, men å forme det til et album vi syntes fungerte.

Hvordan preger rommet og akustikken på Henie Onstad disse opptakene?

D: Mye av det er spilt inn andre steder og mye av det som er fra konserten er
direktesignaler fra synther osv. som ikke er påvirket av rommet i det hele tatt. Men man hører romklangen tydelig på et par av de åpne “friere” strekkene.
Det var en utfordrende klang å spille i, så vi var bevisst på at brorparten av
materialet ikke skulle være for hektisk og mettet.

H: Vi hadde rommet veldig i tankene da vi komponerte stykket. Flere av låtene er tenkt spesifikt på rommet og klangen, som pauser mellom lyder, og hvordan klangen henger igjen osv. Men det er ikke så tydelig på plata.

Hva er det som gjør Henie Onstad så spesielt? Hvilken rolle spiller den rike
historien til kunstsenteret?

D: Det er veldig fint å få spille på et sted med en så rik historie! Masse folk vi har vært opptatt av har gjort ting der.
Arne Nordheims «Solitaire», som vi har hørt masse på, var jo også et bestillingsverk til Hok. Samt eksperimentelle rockeband som Henry Cow og Soft Machine har spilt der.
Laurie Anderson har og spilt der, det er musikk vi pratet en del om i perioden vi skrev musikken.

Hvordan kom samarbeidet med Anthony Barratt og Espen Friberg og hva er deres bidrag til det hele?

D: Anthony har gjort både gjort musikkvideoer og livevideo for oss når det har passet seg de siste årene. Og Espen var vikar for han en gang sammen Emil Høgseth. Så vi tenkte “hvorfor ikke ha begge to?”, vi tenkte de ville utfylle hverandre bra. Og det stemte.
De er også folk jeg kjenner fra langt tilbake. Det føles viktig for meg å bruke av bra folk man har rundt seg i stedet for å f.eks. velge en eller annen kjent lystekniker alle andre bruker. Alt fra video, til cover, til mix, master og livelyd er gjort av folk som allerede har en tilknytning til oss i bandet.
Jeg har til og med bodd i kollektiv med labelsjefen vår for lenge siden.

Hvordan har dere arbeidet sammen med de visuelle kunstnerne?

D: Vi har ikke jobbet så mye sammen faktisk. Vi utvekslet litt ideer og tanker i starten etter vi hadde laget musikken og møttes en to-tre ganger i løpet av
prosessen.
Vi la ikke så mye retningslinjer for de, bortsett fra et ønske om at det var et ganske analogt og abstrakt utrykk og at vi ønsket å bruke rommet i stor grad. De kom opp med resten selv og vi likte egentlig alt de hadde kommet frem til, ganske ukomplisert prosess sånn sett.

Hvilken innflytelse har de visuelle illustrasjonene til Anthony Barratt og Espen Friberg hatt på det musikalske uttrykket?

D: Siden musikken ble lagd først: ikke så mye. Men det vi prøvde å være bevisst på var å lage musikk med rom for at det skulle skje noe annet også. Å la partier være litt tomme og åpne på en måte vi kanskje ikke hadde gjort om det skulle være bare musikk.

Espen Friberg har også gjort albumomslaget, en rekke datamanipulerte -for det meste kvadrat med ulike ilustrasjoner som ser ut som de er på gamle TV-skjermer – på fargerik (rødt på fremsiden, blått på baksiden
og gult på innleggsarket) bakgrunn. Fortell hvordan dette kom til og hva han/dere vil formidle?

D: Det henger sammen med videomaterialet Espen og Anthony brukte på
konserten. Kun primærfarger og svart/hvitt. De svart/hvite bildene på coveret er stills fra råmaterialet deres.
Faktisk ikke datamanipulert, men lagd av analoge videosynther og videofeedback. Det føles bra og riktig å inkludere arbeidet deres også i albumformatet. Coverene er òg varianter av tre limiterte plakater Espen silketrykte til konserten, så alt henger sammen.

Albumet har blitt produsert av Håvard Volden og Daniel Meyer Grønvold med noe tilleggsproduksjon av Kyrre Laastad. Hva har blitt gjort med
originalopptakene? Hvor viktig var det å bevare så mye som mulig fra den opprinnelige konserten og hvor mye kunstnerisk frihet følte dere at dere kunne ta dere i etterarbeidet?

D: Vi var ikke opptatt av å være tro mot konserten i det hele tatt, de opptakene låt ikke som en ferdig plate.
Vi bare jobbet med det til vi syntes det fungerte som album, så full kunstnerisk frihet vil jeg påstå.
Men strukturen fra konserten er inntakt.
Albumet er en salig mix av liveopptak fra Henie Onstad gjort av Magnus Skavhaug Nergaard, demoopptak og studioopptak vi gjorde i ettertid.
Også jobbet vi med Kyrre Laastad i miks som gjorde en kjempejobb med å sy
sammen det kaotiske lappeteppet det var.
Christian Næss mastret albumet.

Hva har vært gjort i Palazzo Stabile, Platefabrikken og Mystikkens Hus? Fortellom disse lokalene.

D: Palazzo Stabile er en kunsterbolig i Italia hvor jeg og Håvard hadde en ukes opphold og lagde musikken.
En del minimoog og farfisa og trommemaskinspor fra det oppholdet er fortsatt på plata.
Platefabrikken er et studio på Vålerenga som Christian Næss hadde vært litt i, vi tok opp trommene der.
Mystikkens Hus er den midlertidige Lufthavna i Markveien mens de gamle lokalene pusses opp.
Både Håvard og jeg har rom der bare noen dører unna hverandre, vi tok opp det meste av gitarene der.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til
og hvordan det påvirker Moon Relay.

Krautrock – Veldig relevant. Repetisjon er viktig for oss, selv om vi på ingen måte anser oss som et krautband.

Dub – Relevant, særlig for noe av eksperimenteringen vi gjør noen ganger i
etterarbeidet.

Post-rock – Ikke noe vi er inspirert av, det gir meg assosiasjoner til pompøse crescendoer og lange “meningsfulle” titler.
Hvis vi er inspirert av noe «post»-sjanger så er det band som går under post-punk og post-hardcore.

No wave – Veldig relevant, hørt på mye musikk fra den scenen.

Space rock – Ikke så relevant, selv om jeg kan like noe. Liker ting som er mer direkte og ikke så jammete/trippy.

Surf – Veldig viktig inspirasjonskilde. Hørt på masse surfrock.

Samtidsmusikk – Viktig, vi har vel alle et forhold til ulike deler av det. For min del er jeg kanskje mest glad i tidlig elektroakustisk musikk av f.eks., Arne Nordheim, Ligeti, Cage og Xenakis. Tidlig bruk av oscillatorer og tapeloops osv.

Moderne jazz – Ola er jazzmusiker på heltid, og vi andre har ihvertfall hørt mye jazz. Det er lite eller ingen “vanlig” jazz i bandet, men energien i frijazz er relevant.

Behersket, disiplinert fremdrift

Viktig. Den timing-greia i en del elektronisk musikk når en skarptromme kommer inn akkurat riktig sted, eller at filteret åpner seg. Den følelsen av belønning når de tingene skjer veldig presist og etter akkurat nok venting gir meg veldig kick. Det er en kunst å få det samme til å være interessant i 10 min, noe å strebe etter.

Uten soloer eller andre former for eksess – Relevant. Musikken vår inneholder òg en del frihet, men det er ganske strengt når og hvor du har lov til å være fri.

Musikalsk mangfold/eklektisme – Viktig! Vil heller plukke opp ting her og der fra et stort mangfold enn å dyrke enn sjanger eller greie. F.eks. å bare høre på monoton garasjerock og lage monoton garasjerock blir veldig endimensjonalt.
Alle i bandet hører på veldig variert musikk.

Kraftfull energi – Viktig, opptatt av energi. Om det er fra punk, frijazz eller tekno. Vi ha kick, og kjenne musikk fysisk og kunne forsvinne litt inn i det.

Motorisk fremdrift – Viktig.

Drømmelignende droner – Relevant, fra tibetansk munkesang til indisk raga til oscillatordroner eller feedback.
Mye av gitarspillet inneholder åpne strenger litt som i folkemusikk også.

Musique concrète – Relevant. Vi har på flere plater inkludert denne brukt teknikker relatert til musique concrète.

Fortell om forholdet til plateselskapene – Fysisk Format, Hubro og Sheep Chase Records – dere har jobbet sammen med og om valget å slippe dette dobbeltalbumet på Sheep Chase Records.

D: Alle lablene har føltes riktig på det tidspunktet vi ga ut der, og vi har fått gjøre 100% det vi vil.
Men vi passet ikke helt inn på Hubro og følte det var på tide med en forandring.
Sheep Chase er nok det stedet vi har følt oss mest musikalsk hjemme og har vært supert å jobbe med så langt.

Dere har planlagt nye livefremføringer av dette verket. Hvordan vil dere forholde seg til det innspilte materialet? Hva kan vi vente oss på disse konsertene?

D: Konsertene er ganske nært opptil hvordan vi gjorde det på HOK.
I forhold til plata så er det litt overdubs osv., som ikke er mulig å gjøre live, og et par av de løsere tingene vil alltid variere litt.
Men ingen store avvik, nei.

Hvordan er det å være musiker opp i all denne evige uforutsigbarheten som vi lever i om dagen både med tanke på hvorvidt konserter kan gå av stabelen, om man får statlig støtte for gjennomføring av
arrangement og den økonomiske usikkerheten som følger med alt dette?

D: Det er jo litt absurd å drive å planlegge og øve mot ting som det er en 50/50sjanse for at blir avlyst.
Både økonomisk og for arbeidsmoralen.
Men vi har fått tid til å begynne på diverse ny musikk, både til dette bandet og andre prosjekter.
Sånn vi spiller konserter vanligvis utenom dette stykket handler mye om energi og å kunne være tett på publikum osv., så det har jeg ikke noe hastverk med å gjøre for et sittende publikum med store mellomrom. Det er ikke en setting som passer for alle uttrykk.

Til slutt vil jeg at dere velger 16 låter, som dere forbinder med Moon Relay eller som på et eller annet vis har påvirket låtkomponeringen.

Roy Clark – Folsum Prison Blues

Arne Nordheim – Solitaire

Karen Gwyer – He’s Been Teaching Me to Drive

Laurie Anderson – Sharkey’s Day

Tielman Brothers – Black Eyes Rock (guitar instrumental)

Bim Wäli uf de Alp (s’Häwee Zäuerli)

Ligeti – Artikulation

Kowton- Balance

Glenn Branca – Lesson No. 2

Art Bears – Freedom

Thorns – Funeral Marches To The Grave

The Jesus Lizard Pastoral Live 4-29-1991 Washington, DC

John Cage – «Water walk»

R.L. Burnside – See My Jumper Hanging On the Line

The Trashmen – Malaguena

Robert Wyatt – Little Red Robin Hood Hit the Road

Moon Relay – _…-«-…_»-

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Musikk har en emosjonell sprengkraft jeg tror de fleste har opplevd. Jeg lager jo ikke sakral/emo bedroom musikk akkurat, men jeg er utrolig opptatt av at musikken må ha soul og pasjon. Jeg har alltid vært opptatt av mennesket bak instrumentet og får sjeldent kick når det blir for adskilt, forklarer Harald Lassen, som sammen med sine fire musikere er aktuell med albumet «Human Samling» på Jazzland.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Marius Ringen

Harald Lassen sitt album «Human Samling» setter et ømt, lidenskapelig avtrykk hos lytteren med sin inderlig og tandre uttrykk i et slags skjæringspunkt mellom jazz, klassisk musikk og en slags gospel eller soul. Låtene fyller en med en slag indre ro og harmoni. En slags oppstemt form for melankoli. Det er melodiøst, varmt og fylt av en slags åndelig tilstedeværelse men aldri fremmed for det utforskende. En rekke omkalfatringer og den drivende musikalske pulsen som gjennomsyrer det hele forhindrer at det blir stillestående. «Human Samling» er en plate det er lett å bli glad i .Her kan du lære Harald Lassen og hans kvintett litt bedre å kjenne.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Mamma og pappa, selvsagt. Opp igjennom har gleden vært der hele tiden og jeg kan huske musikalske kick-opplevelser fra jeg var barn. Men jeg har brukt noe lenger tid på å klare å uttrykke meg gjennom musikk. At den liksom er en forlengelse av meg selv. Blant mange vendepunkt kommer jeg stadig tilbake til da jeg som 16-åring var på korturné i Chicago og fikk oppleve de svarte kirkene og den enorme kraften som ligger i musikken der. Kirkemusikkens kraft ligger nok i at den er ment for noe større enn oss selv. Enten man tror på det eller ei er det viktig å oppleve, synes jeg, også fordi svært mye av den svarte (kirke)musikk-kulturen er opphavet for all musikk vi lytter til og spiller i dag. Se f.eks. filmen Aretha Franklin – «Amazing Grace».

Når begynte du selv å spille og hva følte/føler du at denne måten å uttrykke seg på har gitt/gir deg personlig?

Det tok som nevnt litt tid å klare å uttrykke seg ordentlig gjennom saxofonen. Jeg syntes den var et litt forstyrrende element på utsiden av kroppen. Mulig det var fordi jeg begynte med saxofonen litt sent. Pianoet derimot har jeg helt siden 6-årsalderen følt en voldsom nærhet til. Men i voksen alder har jeg lært meg å tenke at jeg synger gjennom saxofonen fremfor å spille – om det gir mening. Vi liker hverandre svært godt!

Hvorfor ble saksofon hovedinstrumentet ditt?

Mye tilfeldigheter, egentlig. Men med 90-talls barndom var det vanskelig å unngå OL og «statsjazzen» til Jan Garbarek. Jeg tror et hvert hjem med en viss musikkinteresse hadde en plate med Garbis den gangen. Eller kanskje Arild Andersen, og der spilte jo Bendik Hofseth som spilte kliss likt som Garbarek. Så Garbarek kan vel være et av mange svar.

Når begynte du selv å komponere låter og hva opplever du som den viktigste forskjellen mellom å spille egenkomponert materiale og andres låter?

Ideene har vært der hele veien, egentlig. Men å sette dem ordentlig ut i livet skjedde vel ikke før folkehøgskole-alder. Og jeg har egentlig alltid hatt litt lav selvtillit på egen musikk. Men uttrykksbehovet er jo sterkt til stede og jeg har skjønt gradvis at musikken min funker på et vis. Jeg føler meg veldig fri når jeg spiller andres musikk og jeg trives med å tilføre ting jeg hører. Men jeg tillater meg alltid å komme med innspill, jeg kan aldri være en passiv musiker. På godt og vondt, tror jeg.

Hvorfor jazz?

«Jazz er pinnsvinene i hagen som sloss mot den fjernstyrte gressklipperen» (Lars Saabye Christensen). Med andre ord: Det føles viktig!

Hva er den største forskjellen på prosjektet Harald Lassen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band eller prosjekter som du er eller har vært med på, som Andrea Kvintett, Duplex, Matona’s Afdhal Group, Mopti, Pixel, Ronja, Sjøen, og hva har du tatt med deg videre fra de andre bandene til solo prosjektet?

Hjelpes. Hadde glemt halvparten av disse bandene. Haha! Vel – de har vel alle i mer eller mindre grad vært et viktig steg på veien og lært meg hva jeg vil og jeg ikke vil. Jazz har ingen pensjonsalder og man har god tid til å sjekke ut masse prosjekter og fellesskap. Det er fantastisk.

Kan du fortelle om de andre musikerne du har valgt å ta med deg og deres musikalske styrke og rolle i bandet/prosjektet Harald Lassen.

Tore Flatjord – trommer, perkusjon
Tore er en karakter. I en musikalsk sammenheng verdsetter jeg ofte det høyere enn skills. Men Tore har begge deler.

Stian Andreas Andersen – bass
Stian er 70 år til sinns, men er veldig oppdatert på all ny god musikk. Kul kombo og kompentanse jeg alltid lytter til. Ekte bassist.

Bram De Looze – piano, rhodes
En trollmann uten eksponeringsbehov. En luring, altså. Han kan i løpet av et par takter snu den teiteste ideen jeg kommer med til å bli virkelig stor musikk.

Sander Eriksen Nordahl – gitar
Sander har også noe karakteristisk og artistisk ved seg. Og er velsignet med ekstremt god smak og forståelse av tid og rom i musikken. Bra skill når man har en gitar og masse effekter.

Kan de andre fortelle hva det er som kjennetegner deg som musiker og komponist, hvorfor de hadde lyst til å være med i dette bandet og hva de får utløp for her?

Stian Andreas Andersen(bass): Harald er strukturert, gjennomtenkt og «på stell», på same tid som han er veldig spontan, dogmefri og utforskande. Det gjer seg mellom anna uttrykk i musikksmaken hans.

Tore Flatjord(trommer): Harald er en ekstremt inderlig type, med sterke meninger og sterkt uttrykk! Vi kjenner hverandre veldig godt, og havner ofte i både saklige- og usaklige diskusjoner om musikk og mye annet. Mange ganger har jeg vært megafornøyd med en idé på en låt, mens Harald ikke digger det. Da krangler vi litt, også hater jeg ham litt, men etter hvert eksperimenter vi oss fram til noe som er mye fetere, og alle får kick og stemningen blir god. Harald har en enorm motvilje mot å gå for første og beste løsning, som da tvinger fram utrolig mye hipt! Det digger jeg. Store deler av «Human Samling» er gode eksempler på dette.
Harald har også etter hvert fått en veldig tydelig melodisk signatur, som jeg liker veldig godt. Jeg vet ikke akkurat hva det er, men det er i hvertfall noe sørlandsviser + Jarrett inne i mixen der, som gjør både hans komposisjoner og improvisasjoner svært gjenkjennelig.

Jeg digger å være med på dette prosjektet av mange grunner, men kanskje først og fremst pga. den nevnte eksperimenteringen. I ingen av de andre bandene jeg er med i blir så mange stener snudd før vi lander på en idé, som igjen tvinger oss til å tenke nytt og utvikle oss som utøvere. En annen fellesnevner for alt låtmaterialet er at det rett og slett er veldig gøy musikk å spille, kanskje fordi grunnideene er så sterke og tydelige, slik at man kan leke og dra ting i mange retninger uten å gå seg bort.
For min egen del var det ekstra spennende med denne utgivelsen, siden jeg spilte inn alle trommesporene helt selv i stua hjemme, noe jeg aldri hadde gjort før! Det ble en stupbratt læringskurve, og jeg brukte forferdelig mye tid på det, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med resultatet!

Hvorfor valget av albumtittel og hva vil dere uttrykke gjennom den?

Dette albumet er en måte å uttrykke mangfoldigheten i meg som menneske. Jeg er ikke én ting, har ikke én smak eller ett tankemønster. Vår tids stadige krav om renhet og valg av side er for meg helt absurd og inhumant. Mennesket er i likhet med kunsten, jazzen og improvisasjonen så mye mer komplekst enn det. Det er hverken ja eller nei, stygt eller fint, eller én sannhet. Jeg tiltrekkes av alt som er et sted i mellom. Dette albumet er en samling av mange ulike ting og historier. Det synes jeg er veldig vakkert og viktig.

Hva i er den største forskjellen mellom «Human Samling» og de tidligere innspillingene «Rainbow Session» (2016) og «Eventyrer» (2018)/ «Remix Eventyr» (2019)?

Jeg vil egentlig bare kalle det en naturlig utvikling. Jeg er nok mer opptatt av de lange linjene i en artistkatalog enn album for album. Det er spennende at jeg selv først nå kan se konturene av hva jeg holder på med. Jeg er sånn sett veldig intuitiv og bryr meg ikke så mye om å definere «greia mi».

Hvor viktig er det for deg/dere at det skal låte vakkert eller harmonisk?

Det kan gjerne være noe motstand og friksjon i musikken, men summen av det må være digg eller behagelig. Det er jeg alltid opptatt av. Det skaper en god balanse.

Dere blander akustiske instrumenter og det elektroniske på fortreffelig vis og lykkes med å skape et varmt lydbilde som som fyller lytteren med velbehag. Hva er nøkkelen til å oppnå denne gode klangen?

Det akustiske måtte ligge til grunn på «Human Samling». Det var viktig, men jeg ønsket en twist i lydbildet. Her spiller gitarist Sander en nøkkelrolle med sine smakefulle valg og hans gode sans for lyd og effektbruk. Jeg bruker også en slags saxofon-synth(MidiMe), som jeg har laget selv, og som går igjen på ganske mange låter. Den gir en følelse av noe elektronisk, men har akustisk saxofon som lydkilde.

Om jeg sier at musikk er en måte å gi uttrykk for følelser hva sier dere da?

Ja, kjør! Selvsagt er det det. Og stemninger. Musikk har en emosjonell sprengkraft jeg tror de fleste har opplevd. Jeg lager jo ikke sakral/emo bedroom musikk akkurat, men jeg er utrolig opptatt av at musikken må ha soul og pasjon. Jeg har alltid vært opptatt av mennesket bak instrumentet og får sjeldent kick når det blir for adskilt.

Hvor viktig er det at musikken skal svinge eller ha eller annen form for groove?

Det er viktig. Jeg liker abstrakte ting svært godt, men jeg foretrekker at det alltid ligger en puls til grunn.

Her er noen stikkord som jeg vil at du/dere skal si litt om forholdet til og hvordan det er relevant for «Human Samling» eller Harald Lassen.

Musikalsk balanse
Vi søker vel alle balanse i livet. Livet påvirker musikken man lager.

Musikalsk utforskning
Nysgjerrighet er ekstremt viktig. Den gjør deg åpen, mottakelig og rund i kantene. Men det må jobbes for å holde den ved like merker jeg når man blir litt eldre. Personlig søker jeg jo etter «greia mi» som kunstner, men håper på mange måter jeg aldri finner den. Da er man jo ferdig.

Klangfylt/velklingende
Ja, takk. Men igjen; balanse. Man blir lei alt som er søtt, òg. Typ 2. januar.

Upbeat/ oppstemt lydbilde

Jeg synes «Human Samling» har en optimisme i seg. Men en realistisk optimisme.

Melankoli
Der har du meg.

Jazz og improvisasjon
..er noen av det mest menneskelige du kan drive med.

I hvor stor grad vil du si at Harald Lassen er et soloprosjekt med hjelpende musikere eller et band med Harald Lassen som bandleder?

Hm. Det er mulig du må spørre mine medmusikere om det. Men jeg tror ikke de vil være uenige i at dette er mitt prosjekt. Siste ordet, men også ansvaret, ligger til slutt hos meg. Jeg håper jeg gir dem nok plass til å uttrykke seg og jeg krever på mange måter innspill fra dem. Passive musikere passer ikke meg så godt. Men det å være en god bandleder ER virkelig en treningssak og man gjør feil der som alle andre steder. Jeg tror de tilgir meg.

Du/dere har valgt å produsere platen selv med Stian A.E. Andersen som co-produsent. Fortell om det valget og fordelen med å holde det i egne hender.

Egentlig tenker jeg at flere jazzalbum burde inkludere en produsent. Det er godt med utenforstående ører i all musikk. Blant «de vanlige» produsentene som finnes nå, er det kanskje få eller ingen som kommer fra jazzen og forstår musikken natur og vesen. Det er utrolig viktig for å få improviserende musikere til funke bra. Kanskje jeg skal slå meg opp på det? 🙂 Men jeg valgte internt samarbeid denne gangen. Men bassist Stian, men også lydtekniker Magnus S. Nergaard som er impromusiker selv og som gjerne bidrar med kunstnerisk input.

Platen ble spilt inn i Flerbruket studio samt noe hjemme i musikernes egne stuer. Fortell om det valget, innspillingskonteksten og hva som kjennetegner de ulike lokalene som har vært brukt. Hvilke spor har de ulike rommene lagt igjen i form av atmosfære og klang på «Human Samling»?

Pga. «det du vet» kunne vi ikke møtes i studio alle sammen i april/mai. Alt av trommer og piano er spilt inn i deres respektive stuer. En del saxofon, all perkusjon og vokal er også spilt inn ulike steder. Det var en komplisert prosess å få til jazzmusikk uten å være sammen, men en gledelig utfordring og prosess som krever en times tid å forklare. Men jeg synes det er kult at du kan høre ulike rom på de ulike instrumentene, og at det kan skifte fra låt til låt. Jeg valgte å beholde den vibben i miksen. Det er tre ulike pianoer fra tre ulike rom f.eks. og jeg synes summen av det hele gir en rik, varm og fargerik sound.

De to sporene «ListenTo» og «About Music» ble til under en strømmekonsert i april. Var det planlagt at de skulle bli en del av platen eller var det fordi det låt så bra at dere valgte å ta de med også her?

Spillekåtheten slo raskt inn i april, som hos ekstremt mange andre i samme periode. Men jeg følte ikke for å strømme noe som helst offentlig. Jeg vet ikke – det bare passer ikke meg å formidle noe over lengre tid inn i en tom skjerm og jeg har vel aldri kastet meg på trender/greier i stor grad. Liker å avvente litt. Men vi fant en fiffig metode for å kunne spille sammen over internet i realtime og samtidig ikke slite med forsinkelse via en app/plugin som heter Listen To. Se for deg en rekke av musikere. Musiker 1 spiller og strømmer direkte til musiker 2 som reagerer på det og strømmer summen av 1 og 2 til musiker nummer 3. Summen av 1, 2 og 3 går til musiker nummer 4 og slik kan det fortsette. Den siste i rekken tar opp resultatet. «About Music» og «ListenTo» er altså helt fritt improvisert musikk hvor musiker 1 ikke aner hva som foregår i de minuttene det spilles, mens siste musiker i rekken hører alt. Vi hadde nok spilt annerledes enn dette om vi var i samme rom. Det synes jeg er interessant nok til ta det med på albumet. Fine stemninger.

«Visdommen» i NRK-klippet på sistnevnte (altså «About Music»), som er med her, stammer fra John Stevens fra Spontaneous Music Ensemble som blir intervjuet etter en konsert på Høvikodden i mai i 1971.

Rune Mortensen står for det ganske minimalistiske, men stilfulle coveromslaget. Fortell om ham og  samarbeidet, og valget å gjøre det såpass enkelt.

Rune er husdesigneren hos Jazzland. Han har en ganske minimalistisk, men varm stil, synes jeg. Freshe farger og sånn. Akkurat fargene på singel -og albumcover knyttet til «Human Samling» er det min samboer som har foreslått med en sjeldent sans for fargekombinasjoner liggende til grunn. Men Rune har stått for hoveddesignen. Jeg ønsket det enkelt og stilrent denne gangen, men at det skulle stå ut eller «poppe». Jeg kan vel røpe at inspirasjonen var klassiske ECM-cover fra syttitallet, men med en twist som tok det til vår tid. Og det måtte være fargene. Man kan ikke undervurdere covere og blikkfanget de i beste fall kan være. Enten man scroller seg gjennom spillelister på Spotify eller kommer inn på en vinylbutikk. Du må liksom få øye på det ved første overblikk.

Hvordan er forholdet til plateselskapet ditt Jazzland og  hva er deres betydning for moderne norsk jazz?

Jazzland stoler på meg og gir meg full kunstnerisk frihet. Musikalsk og visuelt. Det er klart man kan si det er tidvis vel eklektisk katalog, men jeg kan bli helt svett av for mye stilisme og dogmer. Sånn sett er Jazzland et befriende sted å høre til. Og labelet er ikke større enn artisten. Det synes jeg er kult. Altså det er få som ville brukt karakteristikken «jazzland-musikk». Jazzland sin betydning rundt årtusenskiftet er udiskutabel, selv for oss som ikke var tørre bak ørene den gang. Bugge Wesseltoft, Atomic, Beady Belle og Sidsel Endresen og hele sulamitten. Men man kan jo ikke sveve på gamle bragder for lenge og jeg synes det er ny vår nå i Jazzland med artister som Harpreet Bansal, Finity, Neon Ion, Lilja og Kalle, ispedd klassikere som Håkon Kornstad og Maria Kannegaard.

Hva med de tidligere utgiverne Hagen Recordings som ga ut «Rainbow Session»?

Det var bare et label jeg opprettet for å få gitt ut et album jeg spilte inn i løpet av en dag i Rainbow Studio med bl.a. Jan Erik Kongshaug. Ville bare teste den greia der samme uke som jeg skulle på en turné med en belgisk trio. Synes det gikk sånn passe. Men det første og siste sporet på det albumet funker veldig bra, synes jeg

Hvordan har du/dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Tilgi meg, men jeg ER så lei av å snakke om korona. Det er jo naturlig at folk spør ettersom vi i kulturverdenen har blitt viet mye oppmerksomhet etter restriksjonene og jeg setter pris på omtanken. Jeg kjeder meg, men har det bra. Ferdig. Det som virkelig plager meg nesten daglig er alle de som nå er mer ensomme enn noen gang av ulike årsaker. De som ikke har en stemme, ressurser, guts eller overskudd til å skrive en kronikk om hvor fælt man har det. Jeg skammer meg så inderlig over åpenbart privilegerte nordmenn som konkurrerer i fælhet og fravær av frihet og normalitet. Da jeg så skilandslaget møte pressen i vernebriller, hansker og masker etterfulgt av et fotballandslag som ble beskrevet som «folkehelse», meldte jeg meg som besøksvenn i Røde Kors. Folk trenger å bli sett. De trenger ikke se på andre.

Kan Harald til slutt velge fem låter som har inspirert han som musiker og fortelle hva han har fått ut av disse låtene. Og så kan de andre musikerne velge to låter hver som de forbinder med Harald Lassen og fortell om hvorfor disse låtene får de til å tenke på ham/dette bandet?

Harald Lassen

Huff. Dette er det vanskeligste jeg gjør. Den listen endrer seg hele tiden, men her er et forsøk basert på dagsfølelsen.

Keith Jarrett – The Survivors’ Suite

Arvo Pärt – Cantus in Memoriam Benjamin Britten

Sidsel Endresen – Dreamland

Steely Dan – Aja

Nils Berg Cinemascope – Hjärtats Sång

Sondre Bratland – Stille Natt

Klassisk musikk – Haralds spilleliste

Tore Flatjord

Sånn rent «lyd i hornet»-messig, får alltid Gato Barbieri meg til å tenke på Harald. De har begge en veldig autoritær og dramatisk tone, og velger alltid sterke melodier fremfor jazzchops.

Gato Barbieri – Introduction

Et av hovedmålene med låtene på «Human Samling «var å skape «et fint sted å være». Fundamentet i låtmaterialet skulle være en unik vibb, eller musikalske rom, som det er behagelig å oppholde seg i. En av skivene som satte i gang denne ideen var «You | me» av Kim Myhr.

Kim Myhr – You | me

Stian Andersen

Vinnie Who sin «39» er smart popmusikk på sitt aller beste, med ein kjempesmart produksjon, frekke modulasjonar og ekstrem tydeleg stemning.

Vinnie Who – 39

Eg fekk den sjølvtitulerte plata til The Source i julegåve av Harald for fleire år sida (saman med ein refleksvest). Her kunne eg valgt fleire låter, men «Libanera» er liksom pur leik og speleglede.

The Source – Libanera

«Human Samling» er på ein måte ein blanding av desse to vidt forskjellige uttrykka, ispedd ein heil del Harald Lassen.

Harald Lassen – Human Samling

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Teenage Bottlerockets «Skate or Die» fikk meg til å skjønne at man kunne ta den Ramonesete stilen, modernisere det og få det til å låte nytt og fett, mens man samtidig holder på arven etter Ramones. Som trommis så åpnet dette øyene mine for hva man kunne gjøre med denne trommestilen. Bare starten på denne låta får blodpumpa mi til å pumpe fortere og adrenalinet til å boble, mener batterist og låtskriver Rocky Skullington, Erik Henriksen i den sivile verden, i The Skullingtonss, som er aktuelle med debutalbumet «En» på Monster Zero Records og den selvutgitte julelåta «It’s Christmas Time».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Erik Henriksen (front) Inger Lise Gjerdebakken, Erlend Lånke Solbu, Inger Frøyshov

The Skullingtons album «En» har blitt den kjappe melodiøse punk- eller pølsefesten som man kunne forestille seg fra Hønefoss fineste poppunkere. Det er fullt øs fra første tone til kvartetten med høy intensitet og humor har kjørt igjennom de fjorten låtene som utgjør hele platen 26 minutter senere. Tekstene tar for seg kjente temaer som hjertesmerte, ubesvart kjærlighet, nekrofili,  zombier og mentale utfordringer. Musikalsk handler det om poppunk fundert på Ramones, tyggegummipop og en aldri så liten dose Weezer. Musikken er enkel men gnistrende, sukkersøt og catchy med doowoop-harmonier, gruppechanting og enkle gjenkjennelige referanser og refreng. Du skal være ganske humørløs rocker for å ikke la deg sjarmere ihvertfall litt av det de har fore. Her er en mulighet til å bli litt mer kjent med gjengen bakom.

Når oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde at dere ble så lidenskapelig opptatt av den?

J: Jeg fikk en klassisk gitar til konfirmasjonen min. Hadde allerede sniklånt platene til storebroren min en stund. Det gikk da i Metallica, Iron Maiden, Black Sabbath, Deep Purple og lignende. Jeg satt ofte på kveldene med gitaren og plukka basslinjene ettersom jeg hørte låtene. Da jeg var rundt 19 fikk jeg høre både Blink- 182 og Ramones, og det plukka jeg forholdsvis lett, og fant fort ut at var favorittbanda mine. Etter det balla det på seg ettersom jeg gjorde mer dypdykk i sjangrene deres. Så har jeg et bein hver godt planta i både moderne og gammel pop punk. Kanskje litt mer i den moderne (’90 og oppover) i de siste åra.

G.G: Mitt første minne med musikk er fra når jeg var 5-6 år gammel og satt baki bilen til fattern hvor han setter på Sweets «Ballroom Blitz». Etter det så sang jeg med på alt som kunne synges med på.

Foto: Inger Lise Gjerdebakken

Når begynte dere selv å spille musikk og hvorfor ble det henholdsvis vokal og gitar på dere?

J: Jeg broren min (G.G) og Danny starta på ungdomskolen vårt første punkeband i kjeller’n hos meg, G.G på trommer og jeg og Danny på gitar og vokal.

G.G: Jeg begynte å spille trommer når jeg var 17 år, men det varte bare i 2 år. Etter det så drev jeg ikke med noe som helst av musikk før jeg fikk spørsmål om å være vokalist i The Skullington.

Hva var det som fenget dere så sterkt med punkrock og The Ramones?

J: Energien i punk. Det føltes for meg som mer «ekte» rock. Og fordi at det var noe jeg kunne lære å spille sjøl da jeg plukka opp gitaren. Og jeg hadde lyst til å spille i et band med en gang uten å måtte øve i hundre år for å bli god nok til å bli med.

R: Med punken så er det den ærlige, råe og primale energien. Den er ganske allsidig og tillater band å få gjort og sagt det meste de vil gjøre og si, både musikalsk og lyrisk. Få sjangre kan måle seg med det. Med Ramones så får du høytempo og energisk musikk med en solid dose «mindre-er-mer»-mentalitet, der melodier, store refreng og allsang står i sentrum. Teksttematisk får du alt fra tekster om psykisk helse, rusmisbruk, einstøinger, kjærlighet, horrorfilmer og et par politiske tekster, servert med god dose mørk humor og skjulte budskap. Og for å være ærlig, hva mer trenger man egentlig?

G.G: Det som fenga meg mest med punkrocken var de kjappe energiske låtene. Jeg ble ikke bitt av Ramones før etter jeg begynte i The Skullingtons.

D: Energien og muligheten til å være seg selv uten å føle seg annerledes eller utenfor.

Hvordan starta The Skullingtons?

J: Rocky og jeg hadde spilt i et par forløpere til The Skullingtons, som var litt opp i samma gata soundmessig, etter at Rocky flyttet opp til Hønefoss. Men, etter litt omrokkeringer i mannskap og en enighet om hva som skulle være grunnmuren i sounden vår, startet vi opp i 2014 med Danny på gitar og meg på bass og vokal. Etter en stund fikk vi inn G.G på vokal. Etter litt mer omrokkeringer i mannskapet opp igjennom åra så endte vi opp til slutt med dagens bestning, som er meg på gitar og kor, Danny på bass og kor, G.G på vokal og Rocky på trommer.

R: Den kløa for å spille i et old school pop punk band har vært i meg lenge. Jeg og Johnny hadde et lignende prosjekt for flere år siden som ikke helt fikk vind i seila. Men den kløa ville ikke gi slipp. Omsider så ga jeg og Johnny et forsøk til og fikk med Danny. Denne gangen traff vi innertiern og ballen begynte å rulle. I et år så var det meg, Johnny og Danny som var The Skullingtons. Johnny tok vokalen litt motvillig på det tidspunktet. G.G var og så oss på vår aller første konsert og sa til oss at han kunne gjøre en bedre jobb enn Johnny på vokal. Så vi tok han på ordet og han ble vår vokkis. Med unntak av litt svinginger i bandmedlemmer og hvem som spiller hvilket instrument, så har det mer eller mindre vært oss fire siden da.

G.G: Som jeg har fått med meg så starta The Skullingtons med Rocky og Johnny. De har vært kompiser lenge og ville begynne å spille sammen.

D: Tre fyrer i ett sliten lokale med ønske om å spille god punkrock.

Hva er forskjellen mellom det bandet som spilte inn EP-en «Sloppy Seconds» i 2016 og bandet som nå har albumdebutert?

J: Vi var mer fokuserte og tightere som band. Og visste vet mer hva vi villle formidle.

R: Det var et litt mindre rutinert og mer usikkert band som spilte inn den EP-en. Jeg var ikke helt der jeg ville være teknisk som trommis, vi hadde en annen bassist på det tidspunktet som ikke helt fungerte og vi hadde ikke fått krystalisert hva Skullingtons sounden og stilen var. Men det bandet som spilte inn albumet var ihjæløvd, godt sammenspilte, skråsikre på sine musikalske ferdigheter og visjon, og bombesikre på nøyaktig hva vi ville gjøre og hvordan. To vidt forskjellige band!

G.G: Forskjellen er vel en mann mindre. Danny har tatt over bass rollen. Og selvfølgelig litt mer rutine innabords.

D: Alt.

Foto: Erlend Lånke Solbu

Fortell om hverandres musikalske personligheter og roller i The Skullingtons?

Bass og vokal – Danny Skullington (Dan-Remi Olsen)

J: Stødig som et fjell på firestrenger’n. Har tar ofte på seg rollen som megler’n i bandet når det oppstår uenigheter. Og han har den mer raspete klassiske pønkevoicen i bandet.

R: Short scale bassist som klunker stødig på sin short scale bass. Noen ganger synger og korer han mens han legger på sine smakfulle basslinjer. Litt for glad i å spille «Living on a Prayer» bass-riffet på øving, til min store frustrasjon. Gjør som regel det han får beskjed om og kommer med innslag i låtskrivingsprosessen.

G.G: Energisk og dyktig bassist som disker opp med hopp og sprell på scenen. Korist er han også av høyeste klasse.

Trommer – Rocky Skullington (Erik Henriksen)

G.G: Låt skriver, illustratør og Speedy Gonzalez på trommene. Han har en høyre hand som mange misunner.

J: Rocky vår batterist, er andre halvdel av den stødige rytmeseksjonen vår. Vår inspirerte pop punk lyriker/bandmanager. Litt kjipt at den kjekkeste i bandet skal sitte bakerst, men G.G er jo litt søt og da…

D: Rocky holder beaten og leverer tekster med tidvis makabert innhold.

Guitar og vokal – Johnny Skullington (Marius Fugleberg)

R: Riffmeister ekstraordinær og shred-daddy av ypperste rang. Utstyrsnerd, multiinstrumentalist og den i bandet med det beste øret for de gode melodiene. En av to de primær-låtskrivere. Han med krøllene.

G.G: Vår gave fra høyere makter. Riff maestro og gullstrupe på kor. Blant alle krøllene er det en hel haug med ideer og rytmer som blir satt sammen med tekstene til Rocky.

D: Johnny er bandets hjerne og musikalske leder.

Vokal – GG Skullington (Glenn Thoresen)

J: G.G er pop punkens svar på Henry Rollins. Bortsett fra at G.G denger ikke publikum under konserter. Han kan virke fryktinngydende pga. høyden sin. Men det er helt til han begynner å lire fra seg sukkersøte pop punk melodier.

R: En gatemiks av en bøff dørvakt og en hyperenergisk Duracell-kanin i stemmeskifte. Han synger tekstene med en snotty leveranse og står sjeldent stille mer enn et par sekunder på våre konserter. Den minst punka fyren i bandet. Norges mest undervurderte vokalist og frontmann! Fun facts; Johnny og G.G er brødre.

D: Glenn leverer energien og moroa live. Han får i gang publikum på en helt unik måte.

Plata ble mixet, tatt opp og mastra av Christoffer Sandstrøm (Pay to Breathe, Concrete Steps, Forræderi,). Fortell om han og hans rolle opp i det hele.

R: Vi har spilt flere konserter sammen med Chris (også kjent som JC Skullington) og bestisene våre i Pay to Breathe oppigjennom årene. På en av disse konsertene så pratet han med Johnny og sa noe sånn som: «Jeg kan få dere til å låte jævlig bra i studio!». I tro Skullingtons-stil tok vi han på ordet og booket en studiohelg. Chris kjente oss allerede fra før og visste at vi ville prøve å fange livesounden av bandet på plate, så det meste gikk på automatikk. I studio fikk han oss til å føle oss avslappet og gjorde sitt ypperste for at vi skulle prestere på vårt beste, noe han fikk til med glans. Miksingen og mastring gikk som en drøm. 10/10 stjerner i boka for Chris!

G.G: Chris er vel en av de mest triveligste personene jeg har blitt kjent med. Han har alltid et smil om munn og aldri noe vondt å si om noen. Når det kommer til innspillinga så gikk det som en drøm. Vi kom, vi tok opp også var vi ferdig med alle låtene på en helg. Han var veldig effektiv, ryddig og utrolig dyktig.

D: Triveligste fyren jeg har møtt med dreads. Hans rolle har vært å få plata til å høres ut som oss. Noe han har god erfaring med etter et ukjent antall konserter sammen

Skiva ble innspilt i Blitz Lydstudio i Oslo for i overkant av et år siden 13-15. september. Hva kjennetegner det studioet og hvordan har rommet og atmosfæren på huset preget slutttresultatet?

R: Grunnen til at vi valgte Blitz Lydstudio var fordi det er et studio Chris kjenner ut og inn. Jeg husker det var klare regler om å ikke ta med inn og spise noe animalisk mat, så det ble mye pottis og sjokkis. Anna enn det så tror jeg ikke det hadde noe mer effekt på oss og innspillingen. Studioet er i kjeller’n og det var kun oss og Chris der, så vi var i vår egne lille boble.

G.G: Det var ett kult studio med masse punksjarm som gjorde det lett og å spille inn der.

D: Blitz studioet har den slitne gode atmosfæren som må til for å skape god punkrock. Ikke helt ulikt vårt eget øvingsrom. Det gjorde at vi lett følte oss hjemme der og kunne slippe oss løs på vanlig Skullingtons-vis.

Dere har mekka deres egen bandvignett eller band anthem i form av «S.K.U.L.L.I.N.G.T.O.N.S». Hva er ideen bak det og hvilket forhold har dere til andre bands vignettlåter?

R: Tanken bak den var at siden vi var et nyere band så ville vi presentere oss selv, våre bandmedlemmer, deres rolle i bandet og samtidig gjøre narr av oss selv. Det er en perfekt låt å åpne en konsert eller skive med. Alle band med selvrespekt burde skrive en låt om seg selv og vi nikker anerkjennende i retningen av alle som har gjort det samme!

D: En slik sang er vel ett must i vår sjanger. Man må jo dytte det inn i hodene på sterkt berusede mennesker slik at de husker oss dagen derpå.

Ikke nok med det, dere har også deres egen bandmaskott eller bandfugl ikke helt ulik logoen til plateselskapet deres Monster Zero Records (hanekam punkfugl). Hvordan kom denne figuren, som også preger omslaget på «En», til?

R: Vår kjære maskott Cocky kom til verden da stilen og bandets sound begynte å krystalisere seg. Jeg hadde en klar visjon av en hane (fordi vi er fra HØNEfoss) og gjorde han til et skjellett (siden bandnavnet er SKULLingtons). Han har også et par detaljer som er lånt fra flere av bandmedlemmene, f. eks. er den manglende tannen fra Johnny (som faktisk mangler en tann). Lærjakka og en rød-svart stripa t-skjorte kommer fra banduniformen vår. Den Monster Zero Records hanekam punkfuglen er en blanding av vår maskott og Monster Zero sin Goomba maskott.

D: Cocky symboliserer alt ved bandet. Ved å kaste ett blikk på han så ser du umiddelbart hva The Skullingtons driver med og hvordan de tenker

Den er laget av Rocky Skullington som står for all coverkunst og design. Si litt om valget å gjøre det selv og Erik Henriksens coverkunst.

G.G: Det er jo kult å gjøre det selv, og når man har en kunster i bandet så må jo det utnyttes. Rocky er dyktig til å tegne, sånn er det med den saken.

D: DIY er jo et sterkt element i punkrock. Så når vi hadde vår egen kunstner i bandet var det vel ingen grunn til å ikke utnytte det til det fulleste. At han skulle være så glad i å tegne pikk og pung var det ingen som kunne forutse.

Hvilket forhold har dere generelt til D.I.Y. og gjør-det-selv mentalitet?

R: Jeg er oppvokst i en familie der foreldrene mine kjøpte og pussa opp et hus mens jeg og søstrene mine ennå var unge. Alt de kunne ta til seg, lære seg og gjøre selv gjorde dem og det var noe som de lærte oss, både bevisst og underbevisst. Så siden da har jeg alltid villet gjøre så mye som mulig selv, uansett om det er på hjemmefronten eller i kreativt arbeid. Det hører nok også til historien at jeg er en kontrollfrik.

G.G: Jeg har ikke noe spes forhold til D.I.Y, men føles jo godt når man har vært med på ting fra bunn og får se sluttresultatet

D: DIY er livet.

Hvilket forhold har dere til våre naboer i nord øst? Hva er det med Russland sånn apropos låtene «Siberian Sun» på «Sloppy Seconds» og nå «Red Son of Russia»?

R: På et tidspunkt kalte vi oss The Ramonovs og ville gjøre en russisk twist på Ramones, men droppet den ideen. Det er her «Siberian Sun» kommer fra. «Red Son of Russia» er basert på en tegneserie med samme navn, skrevet av Mark Millar, der Supermans romskip lander i Sovjetunionen i stedet for USA, og han vokser opp i kommunist Russland. Anbefaler alle å lese den!

D: Vil si at jeg personlig har ett godt forhold til våre østlige venner.

«Sloppy Seconds» EP-en inneholdt også låtene «Jenna Is a Necrophiliac» og «Cali Nova», som begge har fått være med videre til «En». Hvorfor ønsket dere å spille de inn på ny og hva er forskjellen mellom de nye og de gamle versjonene av disse låtene?

J: Egentlig så er det så enkelt at de er de beste låtene fra EP’en og de spilles fast på livesettene våre. «Sloppy Seconds» var en gøy opplevelse, men vi blei igjennom den opplevelsen mer bevisst på hvordan vi ville låte videre. Vi visste at vi kunne gjøre det enda litt bedre.

R: «Jenna Is a Necrophiliac» og «Cali Nova» er den første og fjerde teksten jeg noengang skrev og blant de første låtene jeg og Johnny skrev sammen. Vi har spilt begge på hver eneste konsert vi har spilt og siden vi har ihjælspilt begge låtene, har vi fått optimalisert og rendyrket begge til sitt fulle potensial. Så da var det veldig naturlig å banke inn nyere og bedre versjoner av dem på skiva. Vi spilte også inn en nyere versjon av «I Dont Wanna Go on the Murder Train» ( den nye versjonen heter «I.D.W.G.O.T.M.T»).

G.G: Begge er jo to av de mest kjente låtene våres, så når vi først skulle gi ut noe fysisk måtte disse være med. Forskjellen på den nye og gamle versjonen er vel at vi har blitt mere samspilte og tryggere sammen som ett band og i studio.

D: Hele bandet har forandret seg siden «Sloppy Seconds». Vi følte at dette var låter som fortjente en ny runde rett og slett fordi de er skikkelig gode låter.

Dere lagde en noe spesiell video til låta «Restraining Order» hvor man blant annet kan skimte medlemmer fra bandene The Good The Bad And The Zugly, Dangerface, Pay to Breathe, Anti-Lam Front og Göttemia. Fortell om den.

R: Det var en artig idé som var mye enklere på papiret enn det den var i praksis! Tanken bak den var at alle har på en eller annen måte blitt avvist eller måtte avvise noen i sitt liv. Så jeg ville spille ballen videre til våre venner, både innenriks og utenriks, og la dem fortelle sine historier eller gjøre noe morsomt med emnet. Jeg ville gi dem mest mulig frihet til å gjøre hva de ville, så lenge den Restraining Orderen var synlig på en eller annen måte. Veldig fin idé på papiret, noe vanskelig i praksis da det var sommerferie, Covid-19 restriksjoner og fulle timeplaner. Men vi kom i mål til slutt og jeg er fornøyd med resultatet. Kommer nok aldri til å gjøre noe sånt igjen.

D: Er vel ikke så mye å si. Sjekk ut videoen og kos deg med alle menneskene som bidro til å lage den i god DIY-ånd.

Kan dere også fortelle om den andre musikkvideoen i form av skrekkfilmhyllesten «Highschool of the Dead»?

R: Låta og musikkvideoen er en hyllest til George A. Romeros klassiske «Night of the Living Dead» og da var det veldig naturlig å gjøre en DIY lavbudsjett versjon av det, bare i Hønefoss. Nok en gang var vi begrenset av Covid-19 restriksjonene, men vi fant en lur løsning på det, bruke oss selv som statister og kamerapersonell osv. Alle punkeband med selvrespekt burde ha en zombie låt!

D: Nok en utrolig fet video laget på et budsjett mindre enn hva man må ut med for en god middag nå til dags.

Foto: Inger Frøyshov

Her er noen nøkkelord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet deres til og hvordan de har fått plass i The Skullingtons’ univers.

Forkortelser
J: Kjekt verktøy når tekstlinjene må passe inn i melodien.
R: Plassbesparende.
D: Ting blir kortere og ofte enklere av disse.

Nekrofili
J: Mindre motstand.
R: Mye pinlig stillhet.
D: Mye omstridt tema. Gir grobunn for fengende låter.

Pølsefest
J: Hønefoss-greie. Alle fester er pølsefester her (Leiv Vidar).
R: Litt mye mannfolk i rockeverdenen.
D: Noe man ikke vil delta på med mindre det faktisk er snakk om godt tilberedt wiener i lompe.

Hanegal
J: Også en Hønefoss-greie. Foregår gjerne etter en pølsefest.
R: Veldig irriterende om morran. Spesielt hvis man er bakfull.
D: Cocky maser når vi ikke kommer fort nok i gang med neste låt.

Avvisning
J: Låtskriverinspirasjon.
R: Kjipt, men ofte fortjent.
D: Noe man blir vant til når man som oss ikke er de kule i klassen.

Allsang
J: The Skullingtons syns det er gøy når publikum kan være med på pøslefesten på scenen.
R: på Grensen.
D: Den gode følelsen når alle blir med å synger.

Gruppe chants
J: Dekker over ræva vokalevner fra oss andre. Bortsett fra G.G som synger som en engel.
R: Et mektig verktøy å ha i låtskriver-arsenalet
D: Hjelper folk i gang med tidligere nevnte allsang.

Downstrokes
J: Johnny Ramone er gitargud!
R: Vrient i det tempoet vi spiller.
D: Noe Ramones gjorde og som folk forventer i vår sjanger. Fører stort sett til senebetennelse og andre slitsomme plager.

Besøksforbud
R: Ekstremt tiltak.
D: Noen mener vi burde hatt det. Vi mener andre burde hatt det overfor oss. Forsøkte oss på å si fra til folk, men det funket ikke så det ble musikkvideo isteden.

Psevdonym
J: Kjekt å ha når man er rettmessig på flukt fra loven pga. litt harmløs nekrofili.
R: Veldig kunstnerisk.
D: Nødvendig når man lever rockestjerne-livet for å slippe å bli gjenkjent overalt.

Skatepunk
J: Vi er ikke flinke eller raske nok til å spille det ennå.
R: FORGETABOUTIT!
D: Tony Hawk-spillene som ihvertfall ledet meg rett inn i punken.

Punkrock
J: Er den beste musikksjangeren. PUNKtum.
R: Rå energi!
D: Vår sjanger. En bred sjanger med stor inkluderingsevne. Litt som Hotel Cæsar. Et hjem for oss, ett hjem for deg.

Powerpop
R: Popmusikk med rockegitar.
D: En annen måte å si punk uten politisk agenda.

Tyggegummipop/bubblegum pop
J: Jeg skjønner ikke at det er mer populært og på mainstream-radio enn det det er.
R: Bra musikk til å tygge tyggis til.
D: En god beskrivelse av punk/rock som får deg til å ville hoppe, danse og tygge tyggis med tuttifrutti smak.

Hook og melodilinjer
J: Er jo det som må til for å få oppmerksomhet rundt låtene våre. Alle band er ute etter «hooks», enten de vil innrømme det eller ei. Jeg har gått i skole hos band som Turboneger, Weezer, Green Day og Blink-182 for å lære meg å lage «hooks» og gode melodilinjer. Jeg er fortsatt i lære.
R: De beste låtene har dem.
D: De tingene som får en låt til å feste seg.

Weezer
J: I mine ører et av de flinkeste banda som fins til å lage gode og gjennomførte popmelodier.
R: «Blue Album» funker, resten er søppel.

Jagger Holly
J: Herlig og perfekt pop punk. Enda et godt eksempel på et band som greier å fange gode melodier. Og en sinnsyk kul vokalist!
R: En av mine topp ti favoritt pop punk band og gode venner av oss.

Teenage Bottlerockets
J: Ramones er et selvsagt band for Skullingtons. Men, hadde ikke dette bandet eksistert hadde mest sannsynlig ikke Skullingtons eksistert heller. Bottlerockets er platformen/malen vår.
R: Ekstremt viktig band for oss. Har ikke et vondt ord å si om deres 5 første skiver. Alt etter det har vært bob-bob. RIP Brandon Carlisle.

Randy
J: Har ikke så forhold til dem dessverre.
R: Austin Powers!

The Ramones
R: De la ned fundamentet for alt som skulle komme etter. Verdens feteste band, ingen over, ingen ved siden!

The Lillingtons
J: Også en stor inspirasjon for oss. De den poppete lillebroren til Misfits. Horror og pop punk er en match made in heaven.
R: Pop punk mestre! Fikk ikke sett dem live før de ga seg.

«Rock ‘n’ Roll High School»
J: Beste musikkfilmen noensinne! Ramones får virkelig vist fram sine fantastiske skuespillerevner (hehe). Banker «Walk the Line» og «Bohemian Rhapsody» langt nedi støvla!
R: Ganske mye bedre enn Livets Harde Skole.
D: Den skolen vi alle drømte om å gå på. Og hvem crushet ikke litt på Riff Randell?

«Night of the Living Dead»
J: En av mine store favoritt-horrorfilmer. Er spesielt glad i zombiefilmer. God inspirasjonskilde!
R: Klassiker!
D: Skrekk og grøss gir oss gode låter om fortapt kjærlighet og zombier.

Låtlengde
J: Er egentlig ikke noe jeg personlig tenker mye over. Men korte og kjappe låter er jo gjerne en greie i punk.
R: Alt over 3 min er runk.
D: Ikke for lang ihvertfall. Det må den ikke være.

To Pønks En Pod
J: Veldig bra podcast som jeg har fått æren av å bli intervjuet på sjøl. Kjempeinteressant hvis man har lyst til å få med seg hva som foregår på punkescena her hjemme om dagen, og bli kjent med de som er midt i det. Løp og hør!

R: Father Son Picnic er en bedre pod.

D: Chris og Erik skravler med mennesker i og rundt punkmiljøet. Mye lettere å høre på de enn å faktisk snakke med folk på egenhånd.

Hvordan er musikkmiljøet på Hønefoss. Er det noen flere lokale band vi bør se opp for og hva med scenen ellers?

J: Hønefoss har et ganske bra musikkliv til å være en relativt liten by. Vi er det eneste aktive punkbandet som vi vet om i byen. Men det er flere aktive band i forskjellige sjangre som burde sjekkes ut. For eksempel Captain Kill (stoner rock), Ulvehyrde (black metal) og Ruun (death metal). De er alle gjennomført gode band syns jeg.

R: Mye bra her i Hønefoss, som f.eks. Captain Kill, Daragh, RUUN og Demon Hotel. I scenen så vil jeg dra fram Sorgen, The Good The Bad and The Zugly, Pay to Breathe, Laarhöne, The Hallingtons, Exploding Head Syndrome, Sorgen, The Promdates og Ramona’s Tea Party .

G.G: Det er mange musikere i Hønefoss, men ingen band som jeg kommer på per nå. But they will come.

D: Er vel no band men følger ikke så mye med. Lite punk å spore i Hønebyen.

Kan dere fortelle om plateselskapet Monster Zero Records som slapp LP-en og forholdet til det?

R: Dette er et legendarisk pop punk plateselskap drevet av Kevin Aper, mest kjent fra krembandet The Apers, trashbandet Insanity Alert og det noe nyere bandet Sweatpants Party. Han driver dette helt selv og har gitt ut skivene til mange av våre favorittband. Å få gi ut en skive gjennom plateselskapet hans er en drøm som blir virkelighet!

G.G: Jeg personlig har desverre ikke noe forhold til de ennå bortsett fra at de slapp LP’n vår og at de har gjort det for mange andre band også, men skal lese meg litt bedre opp.

D: Monster Zero har flere rågode band på plakaten så det er svært hyggelig at de også ville ha med oss.

Hvordan har dere blitt rammet av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

J: Som de fleste andre band har det jo såklart blitt færre spillejobber. Nå lever vi ikke av dette heldigvis, så bandet går ikke under av dette. Vi bruker tiden nå til å sette sammen nytt materiale, øve, utgivelser av materiale og videoer. Vi har nok å drive med som band.

R: Som mange andre band har flere konserter og festivaler gått i vasken. Vi spilte en streaming-konsert, tok en bråtur opp til Steinkjer Pønkrockfestival i august og har gjort noen DJ-sett her og der. Og det er årets live-aktivitet kort oppsummert. Litt surt mtp at vi har gitt ut skive i år og planla å promotere den heftig. Men vi er ikke et band som går på noen økonomisk smell pga. dette. Vår sympati går til de bandene og konsertstedene som virkelig har fått en økonomisk ballespark som følge av denne pandemien. Støtt opp om ditt lokale konsertsted!

G.G: Nedstengingen har jo rammet oss som alle andre band, men vi holder det gående med øvinger og gigger når det er lov.

D: Det er jo null spilling da. Krise. Men satser på at det blir helt ville konserter når alt det her er over.

Kan dere til slutt velge tolv låter som på en eller annen måte har inspirert The Skulingtons eller dere fire som musikere og si hva det er som dere liker eller plukket opp fra disse låtene.

J: For meg er dette tolv låter som jeg setter på for å inspireres til å lage materiale til Skullingtons.
Bloodbath at Burger King – Teenage Bottlerocket

My Brain Hurts – Screeching Weasel

Blitzkrieg Bop – Ramones

Girl Group – Dan Vapid and the Cheats

Still Not Over You – The Promdates

Alien Girl – The Hallingtons

I Don’t Wanna Go to the Party Tonight – The Riverdales

Hung Up – The Riptides

Don’t Let Go – Weezer

Let Freedom Ring – Ben Weasel & His Ironstring Quartet

Four Eyes – The Copyrights

Unrequited Love – Masked Intruder

R: Teenage Bottlerocket – Skate or Die: Dette bandet og denne sangen fikk meg til å skjønne at man kunne ta den Ramonesete stilen, modernisere det og få det til å låte nytt og fett, mens man samtidig holder på arven etter Ramones. Som trommis så åpnet dette øyene mine for hva man kunne gjøre med denne trommestilen. Bare starten på denne låta får blodpumpa mi til å pumpe fortere og adrenalinet til å boble.

Riverdales – Crash of the Moons: Her kunne jeg strengt talt valgt hvilket som helst låt skrevet av Dan Vapid fra et av de mange bandene han spilt i, for alt han tar i blir gull. Hans teft for melodi, låtskriving og bruk av vokal/backing vokal/akustisk gitar på elektriske låter osv. er noe ute av denne verden. Han slutter aldri å levere varene og er en stor kilde for lytterglede og inspirasjon.

The Good The Bad And The Zugly – How Can Less Be More: Dette bandet har alt. Låtskrivinga (låtstjelinga) er i boks, bandet er samspilt, de har en klar og gjenkjennelig sound og har Norges feteste vokkis. Etter min mening så sitter GBZ ganske så komfortabelt, uten noen reelle utfordrere på tronen av norsk punk rock og regjerer som konger. Enn så lenge..

G.G: Masked Intruder – Heart Shaped Guitar  og  Hello Beautiful: Her har jeg hentet min inspirasjon til stemme bruk. Masked Intruder er vel det punkbandet jeg har som favoritt per i dag

D: Tolv låter som får meg i gang og som har vært med på å definere min musikksmak. Tolv låter er altfor lite så det her kan på alle mulige måter kalles ett kompromiss.

Millencollin – No Cigar

Bad Religion – American Jesus

NOFX – Linoleum

Goldfinger – Superman

Ramones – I Just Wanna Have Something to Do

Face to Face – Bent But Not Broken

The Offspring – Have You Ever

Anti Flag – Bring Out Your Dead

All Time Low – Dear Maria, Count Me In

Raga Rockers – Noen å hate

Bowling for Soup – Today is Gonna be a Great Day

Paramore – Ignorance

Billy Talent – Red Flag

The Skullingtons – En

The Skullingtons – Highschool of the Dead & Mentally Challenged (Ferske spor uke 36/2020)

The Skullingtons – Highschool of the Dead (Ferske spor uke 18/2020)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Jeg føler at dialekta mi er mye snillere enn det den burde være. På Finnskogen snakker de mye breiere enn det jeg gjør. Noen ord og vendinger liker jeg veldig godt. Slikt som viser lynnet og væremåten jeg har vokst opp med. Det føles veldig naturlig da jeg ofte skriver ting som har noe med det å gjøre, forklarer bandleder, låtskriver, vokalist og gitarist Roger Græsberg, som sammen med resten av Roger Græsberg & Foreningen har gjort albumet «Årringer» tilgjengelig i de digitale formatene sist uke og slipper den i fysisk format på nyåret på Safe & Sound Recordings.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Julia Naglestad

Med følsom stemme og møysommelig gjennomtenkte betraktninger reflekterer han over livet i skogen og på landsbygda i Finnskogen over en sammenblanding av country, americana og soul. Musikalsk befinner det seg som regel nærmere amerikanske helter som Bill Callahan/Smog og Waylon Jennings enn vår egen folkemusikk, men i tekstene kan man kanskje ane noen av konturene til Hans Børli og andre skogsdiktere med tematikk om skogen, det å våge å tro på kjærligheten, rastløshet og å slå seg til ro og akseptere livet for hva det er.

Her forteller låtskriveren selv om veien fra post-punk til lavmælt amerikansk rotmusikk og om musikalsk nysgjerrighet og allsidighet.

Roger, når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde at du ble så lidenskapelig opptatt av den?

Musikken fascinerte meg tidlig. Jeg hørte mye på musikk som liten, det var ikke så mye retning i det annet enn at jeg fant ting jeg digga og hørte mye på det. Radio var også viktig i starten. Spilte inn mye låter på kassetter og hørte på de på Walkman. Etter hvert oppdaga jeg jo ting som ikke ligna på noe av det jeg hadde hørt på. Det var sjelsettende å høre ting som Sex Pistols for første gang. Det er lengre og lengre mellom sånne musikalske opplevelser nå, men jeg føler at jeg fortsatt er på leiting etter sånne ting jeg kan spille på Walkmanen hele dagen.

Når og hvorfor begynte du selv å spille og synge? Hva føler du at du fikk utløp for ved å uttrykke deg kunstnerisk?

De første skritta var veldig enkle. Jeg hadde en onkel som hadde en gammal japansk bass stående i et skap. Den tok jeg over og begynte å snuse litt på Black Sabbath-riff og liknende. Det var også et slags band der i starten. Synginga kom mye seinere. Jeg følte at jeg kunne uttrykke meg gjennom egne låter. Det har alltid vært lett å skrike-synge hvis materialet tilsa det, men jeg turte ikke å synge vanlig før i mer voksen alder. Tosidigheten i materialet mitt har egentlig fulgt meg hele veien. Det er kanskje derfor jeg alltid har flere prosjekter på gang.

Hva var det med folk og tradisjonsmusikk (norsk og utenlandsk) som tiltalte deg spesielt?

Jeg er ikke så djupt inne i tradisjonsmusikk, sjøl om jeg hadde en liten periode hvor jeg var veldig inn i gamle amerikanske innspillinger. Det er jo nesten noe utenomjordisk over gamle bluesinnspillinger. Låtskrivinga er også veldig rå. Dylan driver med noe av dette nå og har vel også sagt at den eldgamle måten å skrive låter på ikke hadde overlevd i dagens musikklandskap. Norsk folkemusikk har ikke helt truffet meg, ikke det at jeg ikke har hørt på det, Alf Cranner er en av mine favorittformidlere av tradisjonen, men det musikalske hjertet mitt søker mer mot den amerikanske.

Hvilken funksjon har din egen og andres musikk hatt i livet ditt?

Musikk har som sagt alltid vært viktig. Låtskrivinga er det jeg har drivi mest med. Det er alltid spennende å se hva som skjer når man setter seg ned. Andres musikk bruker jeg til alt mulig. På vei til jobb i dag hørte jeg for eksempel på «Friend of the Devil» med Grateful Dead for å komme i godt humør. Jeg hører også mye på jazz hvis jeg skal lese. Jeg er hele tida på jakt etter ny musikk. Hvis jeg hører noe som pirrer meg må jeg finne ut hva det er. Jeg har alltid ei spilleliste på gang med ting jeg plukker opp. Musikk er essensielt.

Første gangen jeg støtte på deg og din musikk spilte du sammen med i dag kjente navn som Raymond Teigen Hauger (Beglomeg og Pirate Love), Luis Cerrato (Carrato og Beglomeg) og Einar Lukerstuen (Beglomeg) i The Apple Falls. Da hadde dere låter på engelsk og kom fra en helt annen musikktradisjon.

Fortell om den tiden og veien til de egne prosjektene der du tok en mer fremtredende rolle og vokalen.

Jeg nevnte denne tosidigheten min tidligere. Det å spille i et band fyller et behov, men jeg hadde også et behov for å uttrykke noe annet. Jeg starta tidlig med ideen om å fremføre eget materiale under eget navn, kall det gjerne et slags soloprosjekt. Etter hvert ble det ganske mange låter og et lite band det også. Ting går i bølger. Noen perioder funker det fint å bare spille gitar og utforske lyd. Musikksmak og innstilling har jo også forandra seg mye siden The Apple Falls. Jeg digger fortsatt Joy Division og sånne ting vi hadde som idealer på den tida, men det er ikke den musikken jeg vil spille nå.

Hvordan har veien vært fra det mer uptempo boogie-/sørstatsrockende uttrykket som preget etterfølgende band mot det mer stillferdige med viser og folk som karakteriserer de nyere låtene dine og arbeidet med Foreningen?

Det handler mye om motivasjon og ideer. The Anti-Music Bonanza lever godt fortsatt. Det er et feel good rockeband som kan takke festivalen Audunbakken for at vi har holdt oss i live. Vi spiller der hvert år, og de eneste faste medlemmene som er igjen nå er Thomas Mårud og Krister Skadsdammen. Vi har ei ny plate som skal ut på nyåret, som vi spilte inn i Sverige før lockdown i mars. Veien til Foreningen var mye at jeg i en periode hadde masse tid og mulighet til å utforske låtskrivinga grundig. Norsk falt seg naturlig etter å ha skrevet ei barneplate med Bonanza Kidz. Det var en lang vei, men som jeg sier på den nye plata, den var kortere enn du tror.

Hva er de viktigste forskjellene med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Roger Græsberg & Foreningen i forhold til Bonanza Kidz og Roger Græsberg & The Anti-Music Bonanza?

Bandkjemi er alt i The Anti-Music Bonanza. Der er det lave skuldre og veldig mye latter og spilleglede. Bonanza Kidz var også tuftet på den filosofien. I Foreningen er det mye forarbeid. Låtskrivinga tar tid og jeg sitter mye og tenker og pusser på de låtene før bandet får ta det videre. Bandkjemi er egentlig alt i det prosjektet også. Det er jo en grunn til at jeg spiller med de samme folka i flere prosjekter.

Du har valgt å synge på din egen dialekt. Hvorfor det valget?

Jeg føler at dialekta mi er mye snillere enn det den burde være. På Finnskogen snakker de mye breiere enn det jeg gjør. Noen ord og vendinger liker jeg veldig godt. Slikt som viser lynnet og væremåten jeg har vokst opp med. Det føles veldig naturlig da jeg ofte skriver ting som har noe med det å gjøre.

I hvor stor grad henter du inspirasjon fra egne og venners personlige opplevelser til dine tekster? 

Det kan variere mye. Ofte starter ting med noe abstrakt, kanskje ei linje eller noe som faller naturlig. Da jeg utforsker sånt finner jeg ofte assosiasjoner fra eget liv eller personer i min nærhet. Det bør jo være noe man føler litt ekstra for når man synger det. Da veit jeg at det kanskje sitter en i andre enda og kjenner seg igjen.

I dette bandet/prosjektet har du ansvaret for både tekst og musikk. På hvilken måte innebærer i en slik rolle forskjell forhold til da du var en av flere med denne typen ansvar? Og hva det har hatt å si for det musikalske uttrykket som dere har kommet frem til nå?

Det krever mer planlegging. Ofte lager jeg et slags arrangement i hjemmestudioet med fullt komp. Noen ganger følger det hele veien til ferdig plate, andre ganger er bandet sterkt involvert. Jeg skriver ofte med tanke på hvem som skal spille ting og hvordan det bør høres ut. De jeg spiller med kjenner jeg så godt at jeg ofte veit hvilken retning ting bør gå, men på «Årringer»-albumet har bandet fått mye rom til å utvikle sound og følelse, både på øving og i studio.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Roger Græsberg & Foreningen.

Roger Græsberg – vokal og gitar
Først og fremst låtskriver, deretter gitarist. Produktiv.

Krister Skadsdammen – elgitar og steelgitar
Veldig allsidig og kan teorien på instrumentene sine. I tillegg har han god teft og masse relevante referanser inne.

Alexander Lindbäck – trommer og perkusjon
Utrolig rutinert og røddig. Rask, men ikke slurvete.

Morten Andreassen – bass
Stødig og gull verdt. En av de flinkeste bassistene jeg veit om.

Unnveig Aas – kor
Gir masse feeling til låtene. Har veldig god teft på hva som funker både på vokal og komp.

Dere har også med noen dyktige gjestemusikere. Hvorfor valget av disse og hva de har bragt til «Årringer»?

Kenneth Ishak – kor og elpiano
Vi digger å jobbe med Kenneth. Vi kjenner hverandre ganske godt nå og det gjør alt veldig mye lettere i studio. Bidrar med masse fine ting på nesten hva som helst som lager lyd.

Kenneth Bjørdal – orgel
Nesten et slags fast medlem. Har spilt litt live med oss også. Alltid smakfullt.

Kristine Marie Aasvang – kor
Fantastisk stemme og god på koring. En av norges fineste stemmer.

Stian Jørgen Sveen – kor
Vanvittig flink vokalist, gitarist og generelt kul fyr. Var litt viktig å ha kor med trøkk på ett par låter denne gangen og da sto Stian og Kristine Marie øverst på lista.

Ole Henrik Moe –  bratsj og cello
Kari Rønnekleiv – fiolin
Jobba med Ole Henrik og Kari før. Vi møtte dem tilfeldigvis ute under spilling en gang og har brukt dem fast etterpå. Virkelig originale musikere som farger ting sterkt på den riktig måten.

Hvorfor valget av albumtittelen «Årringer» og hva vil dere ville kommunisere med den?

Den falt på plass ganske seint i prosessen. Et snitt av et tre ligner jo på ei vinylplate og det ble et slags helhetlig bilde på det jeg synger om i tittellåta. Om å skrive ned ting, om å se bakover og om naturen. Jeg liker det bildet veldig godt.

Platen er produsert av Kenneth Ishak og Roger Græsberg. Fortell om det valget og om Ishaks rolle i forhold til sluttresultatet.

Som sagt er Kenneth veldig lett å jobbe med i tillegg til at han bidrar med sine ting. Han har spilt inn mye forskjellige og ting som jeg liker veldig godt lydmessig. Det er morsomt å se at flere americana-artister har begynt å bruke han. Før var han kanskje mer indie enn det han har blitt nå. Og han er veldig god på å skru den lyden jeg liker. Det har nesten alt å si.

Albumet ble spilt inn og mikset i Observatoriet Studio av nevnte Kenneth Ishak. Hvilken type rom er dette, hvordan har selve lokalet og stemningen der satt sitt preg på det musikalske uttrykket på plata?

Studioet til Kenneth er ganske lite så vi kjørte trommene i det største rommet, som var kontrollrommet, sammen med resten av oss. Ampene satt vi i naborommet og fokuserte mye på samspill. Det var lite notater underveis og mye bruk av ører. Jeg tror en kan høre det godt på skiva.

Tresnittet «Årringer» er laget av Johannes Borchgrevink Hansen og coverdesign av Dag Eirik Clausen. Fortell om de to kunstnerne og valget av albumomslag.

Dag er vår faste coverdesigner. Han lager så fine ting at jeg egentlig ikke spør noen andre. Johannes har jeg kjent noen år og tresnittene hans er veldig basert på skog og sånne ting som jeg synger om. Trykket er fra et ekte tre og opprinnelig var det svarthvitt med ei sag over. Dag gjorde det hele litt mer grafisk, men vi brukte saga på singelcoverne. Jeg føler at de to sammen lagde noe som matcher plata perfekt.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Vi har flytta releasekonsertene til januar. Ellers har det ikke hindra låtskriving og hjemmejobbinga. Jeg har ei ny plate klar som jeg har veldig trua på. Håper vi kommer oss i studio igjen snart!

Kan Roger til slutt velge fem låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for ham som tekstforfatter og fem som komponist og si litt om hva han har fått ut av disse låtene.

Så kan de andre velge to låter hver som de forbinder med Roger Græsberg og Foreningen og si hva det er med disse låtene som knytter de til dette bandet eller denne gjengen.

Ole Paus – Nå kommer jeg og tar deg

Perfekt liten rockesang. Har en naturlighet jeg streber etter.

Bill Callahan – The Sing

Kanskje verdens fineste tekstforfatter. Kunne nesten valgt hva som helst, men her synes jeg han er ekstra god.

deLillos – Sveve over byen

Hørte altfor mye på deLillos i en periode og spesielt «Hjernen er alene.» Lekent, men også veldig personlig.

Steve Earle – Guitar Town

Digger sånne amerikanske låter om småbylengsler.

Håkon Banken – Hvordan tror du verden ser på meg

Håkons måte å skrive på er dønn ærlig. Denne er selve diamanten i katalogen. Ikke la produksjonen skremme.

5 musikalske inspirasjoner

Flying Burrito Brothers – Hot Burrito #2

Et sted midt i mellom soul, pop, country og rock. Kanskje Parsons fineste øyeblikk som vokalist.

The Beatles – Here, There and Everywhere

Så enkelt og så delikat. Perfekt popballade.

Sturgill Simpson – Turtles (All the Way Down

Denne plata er terningkast 7 musikalsk for meg. Produksjon, spilling og alt er ting jeg digger.

Blake Mills – If I’m Unworthy

Mye spennende gitarlyd. Verdens beste gitarist? Skriver fine låter også.

Bob Dylan – Visions of Johanna

Digger den løse feelen på bandet. Drøy låt.

Fra bandet:

Unnveig

Lucinda Williams – I Lost It

Lucinda Williams (nå skrev jeg nesten Riley, hilsen bokhandlerske) er en gjenganger i lista over musikere som har påvirka oss. Jeg syns Williams har en så fin måte å blande tøff og inderlig, på samme måte som Roger har i sin låtskriving.

Bahamas – No Wrong

Roger introduserte meg for Bahamas, og det er jeg glad for. Skikkelig kul musikk. Mye av det funky gitarspillet til Roger er inspiret av han (dem?), mistenker jeg.

Alexander

Ozzy Osbourne – Mr. Crowley

På de neste Foreningen-konserten skal vi bruke synthintroen mens vi går på scenen. Men dette avhenger at vi husker å gjøre det og at vi faktisk får lov til å spille konserter igjen

Sturgill Simpson – Some Days

Roger og jeg bestemte oss for å starte countryband på den første Sturgill Simpson-konserten i Oslo på Pokalen i 2014.

Roger Græsberg & Foreningen – Årringer

Roger Græsberg & Foreningen – Trøst

Roger Græsberg & Foreningen – Triste sagner og vals

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Jeg er veldig opptatt av synd og spesielt, arvesynden. Hvordan vi fra vi er født, må takle hva våre foreldre gir oss. Av kjærlighet, traumer og lignende. Så alle tekstene tar for seg dette, at mennesket har en del mørke i seg. Om dette er noe som kan omfavnes, eller motkjempes. Og hva som kan skje hvis man omfavner med feil intensjoner. Store temaer og med en religiøs tilnærming, så passet den tittelen godt. En bekmørk og sakral stemning, forklarer vokalist i Dwaal, Bjørnar Kristiansen, tittelen på bandets debutalbum «Gospel of the Vile», som ble gitt ut da Covid-19 meldte sin ankomst i Norge. Ute på Dark Essence Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Endre Lohne

«Gospel of the Vile» er et viltvoksende stemningsfullt bidrag til den hardere musikken i det norske musikklandskapet. Med mørke, tunge, brutale men også atmosfæriske partier sirkler de lytteren inn i et seigt, saktegående univers der infernalske brøl bryter opp lange suggerende jam-er med dramaturgisk presisjon. Det er skittent, ubehøvlet, men også fintfølende og drømlikt.

Vi fikk Dwaal til å løfte litt på sløret av mystikk og vi får høre om magien eksperimentering med ulike pedaler kan skape, veien fra Bon Jovi og Peter Gabriel til dyster doom, og vi lærer å kjenne den faste kaffekokeren som ikke engang selv drikker kaffe.

Wiktionary beskriver Dwaal som et uttrykk på afrikans med betydningen “a dreamy, dazed, absent-minded, or befuddled state” (en drømmende, fortumlet, fraværende eller sammenflettet tilstand). Hva er bakgrunnen for bandnavnet, hva vil dere uttrykke med det og hva innebærer uttrykket for dere?

Anders: Navnet ble plukket ut etter en lengre brainstorming ganske tidlig i vår eksistens, og vi landa på det fordi vi synes ordet er beskrivende for sinnsstemningen vi sikter oss inn på med musikken vi lager. Vi prøver å lage musikk som egner seg til å sone ut og bare absorbere. I ettertid har vi funnet ut at ordet også finnes på nederlandsk, der det kan oversettes til noe sånt som “spasertur”. Ikke like treffsikkert, men greit nok, vi kan stå inne for det også.

Anders og Rikke, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Rikke: Oppdaget musikk i et hjem fylt med synth, fusion og alskens metal. At musikk ble en lidenskap, var behovet for en sosialt uavhengig interesse. Og slik ble musikk noe livsviktig, da jeg var mye utenfor som barn. Hvor det var identitet og senere sosial tilhørighet å finne ved å lytte til musikk og lage det. Og nå vil jeg bidra tilbake. Da jeg vet hvor vanskelig det er å være utenfor, og hva det betyr å få være en del av noe større. Doom di Doom med Lise Viken er et godt eksempel på det bidraget.

Anders: Det gikk i MTV og Topp 20 eller noe sånt på radio i riktig gamle dager. Jeg tok opp låter på kassett, som man gjorde på den tida, og kjente en dragning mot tyngre og sintere musikk. Har minner om frustrasjon fra en periode da Bon Jovi var det tyngste jeg visste om, men klarte heldigvis å kave meg opp av den dumpa.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som fenget så voldsomt med denne måten å uttrykke seg på?

Rikke: Jeg begynte å spille som tenåring. Interessen for gitar meldte seg da jeg fant ut at jeg kunne spille låter av artister og band jeg hørte på. Det var vel det som fenget mest. Og hadde en stabel av Total Guitar magazine med tabs av favorittlåter. Men det skulle gå flere år før jeg fant noen å spille med. Som student i Trondheim var jeg kraftig innom indie før jeg innså at doom var det riktige. Tyngre sjangre har jeg jo lyttet til hele veien. Flyttet til Oslo og møtte guttene i Dwaal til blind jam (via kontaktannonse i «musiker søker musiker» på face – Tinder for musikere?)

Anders: Jeg har “alltid” hatt lyst til å spille trommer, men fikk ikke fingeren ordentlig ut før i 30-årsalderen. Som jeg mistenkte er det veldig tilfredsstillende å dælje løs og bare være i øyeblikket en stund. Følelsen av å skape noe er også tiltalende for meg.

Bjørnar: Jeg har holdt på med musikk på en eller annen måte, egentlig helt siden ungdomsskolen. Alltid vokal. Aldri egentlig hatt interesse for noe annet, da vokalistene alltid var de jeg studerte som ung.

Har dere hatt musikalske forbilder eller mentorer langs veien. I såf all hvem og hva har dere lært av dem?

Bjørnar: For min del er det alle som gjør sin egen greie, uansett potensiale for kommersiell suksess. Så lenge det oppleves ektefølt for dem, så respekterer jeg det helt. Og folk som ikke lar seg stanse av trivielle ting, men tar avgjørelser som kanskje sårer andre på veien, men sluttresultatet tjener på det i lengden. Altfor mange band ligger i stabilt sideleie, rent kreativt, bare fordi man er redd for å lage dårlig stemning.

Rikke: Må kaste meg på det Bjørnar sier her. De som gjør sin egen greie er definitivt de som har gjort størst inntrykk på meg. I progrocken er det spesielt mye som tok meg med storm før jeg vendte nesen inn i doom, sludge og black metal universet. Livevideoene av Peter Gabriel i en tidlig Genesis-alder er et eksempel på en artist som påvirket mitt syn på musikk.

Anders: Jeg er i utgangspunktet fan av musikk som kommer fra smale undergrunnsmiljøer og subkulturer. Synes det er interessant hvordan allerede særegne uttrykk lever og videreutvikler seg i sine egne bobler. Punk, metal og mylderet av subsjangre er selvfølgelig nærmest for min egen del, men det er også spennende å utforske hvordan andre sjangre utvikler seg i alskens retninger. Fellesnevneren er kunst laget av folk som utfolder seg fritt, uten tanke på forventninger utenfra. Eller for å oppsummere; enig i det som sies om å gjøre sin egen greie. Darkthrone er et godt eksempel.

Egil, Siri og Stian, hvorfor ble det henholdsvis gitar, keyboard og bass som ble deres instrumenter?

Eigil: Jeg har vært vokalist i alle band jeg har spilt i siden jeg var 15 år gammel. Etter hvert hadde jeg lyst å få ut noe av den musikken jeg hørte i hodet mitt og da var gitaren et naturlig valg. Jeg kunne egentlig ikke spille gitar da vi startet bandet og har lært meg å spille gjennom å være med i et band. Til dags dato kan jeg ikke spille et eneste riff som jeg ikke har skrevet selv. Men lever godt med det.

Stian: Jeg valgte bass rett og slett fordi jeg trodde det var enklere å spille enn gitar. På den tiden var det viktigste det at man spilte i band, ikke så mye hvilket instrument man spilte. Om det faktisk var enklere å lære enn gitar er heller tvilsomt. I retrospekt ser jeg at jeg var nok også muligens litt påvirket av min eldre bror som hadde begynt med bass noen år i forveien.

Siri: Egentlig litt tilfeldig at det ble sånn. Fant søsteren min sitt keyboard på loftet og begynte å klimpre på det, og begynte etter en stund å spille piano. Etter hvert ble jeg også interessert i lyd og produksjon, og da ble det naturlig å gå mer over til synth og keyboard.

Har dere en favorittgitar, keyboard, bass, pedal eller mikrofon? I så fall hvilke og hvorfor?

Stian: Jeg har en T-pedals Basstard fuzzpedal jeg er glad i. En særdeles lite elegant sak i massiv hardplast og bunn av kryssfiner nummerert med kulepenn. Håndbygget i Italia. Pedalen er så hissig at gain-knotten alltid står på 0. Da vrenger det nesten mer enn nok.

Hvor opptatte er dere av spesifikke typer gitarer, keyboard og bassgitarer, pedaler og mikrofoner? Hvor viktig er sånne ting for å oppnå det lydbildet som dere ønsker dere?

Eigil: Jeg har 2 gitarer. En Gibson SG Menace, som er den jeg bruker mest, og en Gibson Les Paul Traditional, som jeg bruker hjemme og i studio. Er veldig glad i begge to fordi de gjør jobben. Og det beskriver nok mitt forhold til gitarer. De er et verktøy. Pedaler kunne jeg nok snakket om i timevis. Jeg har et grunnoppsett jeg er veldig fornøyd med, og de er nok med på å forme mitt bidrag til lydbildet i stor grad. Favorittpedalen må bli en ProCo RAT distortion med den sagnomsuste LM308 chip’en. Det er den som lager alt bråket og jeg er glad i bråk.

Stian: Jeg er ganske opptatt av dette. I dag har jeg en Rickenbacker 4003 som hovedgitar, men hadde lenge en Gibson Thunderbird som favoritt. På sikt kunne jeg gjerne tenkt meg en Fender P-bass, ev. en Jazz. Jeg er glad i å bruke effekter på bass, så også på pedalfronten har det vært noen utskiftinger, spesielt fuzzpedaler. Angrer fremdeles litt på at jeg solgte min Blackarts Toneworks Pharaoh.

Siri: Har blitt mer opptatt av utstyr etter hvert, men jeg har også litt trua på å jobbe med det man har. Å for eksempel prøve forskjellige pedaler til noe som i utgangspunktet høres ganske ille ut kan plutselig vise seg å bli kult!

Bjørnar, hvor henter du tekstlig inspirasjon og hvordan jobber du med tekstskriving?

Jeg finner inspirasjon fra det meste egentlig, enten det er fra filmer, bøker, musikk, religion eller bare livet generelt. Jeg har ingen fast metode for hvordan jeg jobber med tekstene mine. Enten så kan det komme fra fri improvisasjon mens vi jammer, eller nedskrevne ting som jeg jobber med over tid. Akkurat som musikken, så kan teksten forandre seg over tid, ut fra hvordan atmosfæren i låta utvikler seg.

Hvordan har du funnet frem til vokaluttrykket ditt?

Jeg har alltid hatt en dragning mot mer ekstreme vokaluttrykk, helt siden jeg hørte Seigmens “Pluto” for første gang da den kom ut. Så har jeg etterlignet teknikker og uttrykk som jeg liker hos andre, helt til jeg fant min egen variant. Jeg synger mer teatralsk enn den generelle Doom-vokalisten, men jeg synes det gir musikken en annerledes atmosfære. Mer rom for innlevelse, både for meg og lytteren.

Hvordan skiller Dwaal seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi fra andre band dere er eller har vært med i som Martyrs og hva har dere tatt med dere videre fra de andre bandene til Dwaal?

Anders: Kjemien i bandet er veldig bra. Alle kommer godt overens og det er i det hele tatt en fin gjeng. Ingen av oss kjente hverandre før vi starta opp, så det kjennes som vi har hatt en serie med lykketreff. Det er ikke gitt at en sånn ansamling med ukjente skal funke såpass bra både musikalsk og sosialt. Vi har et ganske sprikende spekter av både smak og bakgrunn. Tilnærmingen til å lage musikk er veldig demokratisk, alt vi skriver er basert på jamming, og alle sine ideer og innspill blir hørt. Det gjør at outputen vår sjelden ender opp sånn som én av oss har sett det for seg inne i sitt eget hode, men lever sitt eget liv. Ting får en egen karakter etter at det har vært igjennom mølla.

Bjørnar: Det fine med Dwaal er at vi er først og fremst, en veldig fin gjeng. Voksne folk som kan kommunisere sammen, så det ikke blir masse drama. Det er utrolig deilig. Det skader heller ikke at Dwaal er alles første prioritet når det kommer til musikk.

Kan dere fortelle om hverandres musikalske styrke og rolle i Dwaal?

Anders Johnsen, trommer og artwork

Bjørnar: Anders er Dwaals driv, både internt og når det kommer til det meste annet. Organiserer konserter, lager artwork og fikser alt av merch. Overrasker stadig med hva han finner på. Også lukter han alltid utrolig godt.

Rikke: Anders er mannen som alltid er forberedt på alt! Han har det du skulle trenge på en reise, den som tar ansvar for økonomi, merch og platedesign, og som sier ifra når noe ikke stemmer eller ikke er godt nok. Han går sjeldent rundt grøten og er veldig tydelig. Det er viktig, trygt og godt å ha en slik person på laget.  Ikke minst, elsker vi trommestilen hans! Noe helt særegent.

Stian: Anders er bandets mamma. Mangler du f.eks. en Paracet eller en telefonlader har Anders dette i en av sine små, pent organiserte esker og skuffer bak trommesettet. Der Bjørnar er først på plass og setter på kaffen er det fordi Anders har sørget for at det er kaffe i tupperware-boksen og pappkopper på lokalet. Han har en særegen spillestil, med en rifforientert, nærmest melodisk tilnærming til trommespill. Man snakker ikke trommebeats med fills, men mer tromme-riff, som komplimenterer og forsterker riffene fra strengeseksjonen.

Siri: Støtter det de andre sier her! Utrolig dyktig type, med kontroll på det meste. Han er veldig stødig på trommer, og klarer på sitt eget magiske vis å få et parti på fem minutter pluss til å alltid være groovy.

Bjørnar Kristiansen , hovedvokal og tekst

Eigil: Å få med Bjørnar i bandet var en åpenbaring. Han møter alltid forberedt og har jo en fantastisk brutal stemme. Hans bidrag alene har løftet bandet til et nytt nivå.

Anders: Bjørnar møter opp først på øving og koker kaffe til resten av oss, selv om han ikke drikker kaffe. Dessuten er han en særdeles habil vokalist, og full av initiativ.

Rikke: Vi er så heldige som fikk Bjørnar med på laget. Drøyeste og allsidigste stemmen, effektive og mest forberedte vokalisten noensinne. Også har han alltid med seg en herlig dose humor og humør som alltid smitter! Og, han har ideer til instrumentale løsninger. Det digger jeg!

Stian: Ekstrem produktivitet og et utrolig engasjement. Vokalarrangementer og tekster kommer som perler på en snor. Selv om vi andre kan snu opp ned på og skrote ferdige låter fordi riffene ikke stemmer, er Bjørnar like fornøyd og er klar med ny tekst og arrangement til uka etter.

Siri: Bjørnar er en juvel, og den stemmen hans er helt sinnsykt brutal. Jeg tror også han har endeløst med bra tekster oppi topplokket, for alt han skriver er helt nydelig.

Eigil Dragvik, backing vokal, gitar

Bjørnar: Eigil organiserer mye av det musikalske, lager noen helvetes fete riff og er bandets klippe. En flott fyr som stiller opp.

Anders: Eigil var den som dro i gang bandprosjektet i sin tid. Han er et oppkomme av riff og bruker masse tid på å ta opp og mikse hver eneste øving, noe som er utrolig verdifullt når vi skriver ny musikk.

Rikke: Det hadde faktisk ikke vært noe Dwaal uten Eigil. Han driver oss framover i opptak av alle øvinger, i låtorganisering av nye riff og preproduksjon. Han tar ansvar og stiller alltid opp for alle med nytt driv og motivasjon. Har ikke tellinga på hvor mange ganger han har tatt opptak av konserter eller kjørt musikkutstyr mellom konsertsteder. Han er bandets far og produsent for oss alle. Og for en gitarlyd!

Stian: Hvis Anders er bandets mamma, er Eigil bandets pappa. Kjører alltid til konserter og har ikke bare én gang kjørt absolutt alt av utstyr tilbake på lokalet, alene, mens resten av Dwaal gikk på byen. Er en habil riffdoktor og bandets tekniker.

Siri: Igjen, enig med alt de andre skriver her. Eigil fikser og ordner, tar opp og mikser hver øving. Luksus å ha en sånn fyr i bandet! Han er også vanligvis en rolig fyr, men fikk helt bakoversveis første gang jeg så han spille live. Da er det full rulle. Anbefales å få med seg!

Rikke Karlsen, gitar:

Bjørnar: Rikke har de fineste detaljene og en musikalsk smak som svært få kan matche. En utrolig innsikt og leverer det melodiske. Urovekkende morsom.

Anders: Rikke er en bunnløs brønn av ideer, og har en magisk evne til å trylle frem både brutale riff og pene, melankolske melodier ut av ingenting. Også er det hun som slår neven i bordet og booker studiotid når vi andre prokrastinerer og mener det må være fullmåne, høyvann og Ibsen-år for at det skal passe.

Stian: Mange av mine favorittpassasjer og riff er signert frk. Karlsen. Hun gir fullstendig bæng i tradisjonell metalgitar-isme, kjører bare helt sin egen greie. Er bandets terapeut og er alltid genuint interessert i hvordan vi andre har det.

Siri: Rikke har en helt spesiell intuitiv evne til å lage magiske melodier og riff som ingen andre hadde kommet på.

Siri Vestby, synth

Bjørnar: Siri må mates før midnatt og har aldri egen snus. Men er blid som ei lerke så lenge man ikke plager henne med detaljer eller annet mas. Og hun skinner bak en synth. Utrolig viktig for atmosfæren i det musikalske, da hun instinktivt kommer opp med de mest melankolske melodiene jeg har hørt fra en synth.

Anders: Siri underbygger alt annet som skjer, stor del av atmosfæren som Bjørnar sier. Synthen hennes er en egen dimensjon som er viktig for lydbildet. Vi høres merkbart tynnere ut hvis hun ikke er tilstede.

Rikke: At vi fikk Siri med på laget har gjort underverker for bandets lydbilde. Den stemningen Siri setter og de melodiene hun skaper har satt i gang noen av de diggeste jammene, som i senere tid har blitt omarbeidet til låter og riff. Siri er synthens dronning!

Stian: Siri er nok den mest skolerte av oss og muligens den eneste som forstår hva jeg snakker om når jeg begynner å røre om musikkteori. Hun trenger et nanosekund for å lære et nytt riff og lager dobbeltalbum etter én uke i bandet.

Stian Hammer, bass

Bjørnar: Pulsen og arrangøren. Tørreste humoren jeg har møtt. Kan virke hard, men er egentlig en teddybjørn.

Anders: Stian er kanskje den mest kompetente musikeren av oss. Han spiller veldig stødig og musikalsk bass, er den som vet hvilke takter og tonearter de spontane jammene våre går i, og bruker musikkfaglige ord og uttrykk som jeg ikke helt vet hva betyr.

Rikke: Det som Anders sa om Stian. Altså. For en musikkviten, uten det hadde vi gått oss vill for lengst. Ikke bare er han viktig i låtprosesser, i det å finne nye og gode overganger, taktmessige og melodiske løsninger. Han tør å ta initiativ til utradisjonelle løsninger resten ikke roper høyt om. Og styrer med firmasaker vi andre er ferskinger på. Ikke minst bidrar han med digge bassriff i en vegg av lyd i likhet med Anders, som er grunnmuren til alt vi gjør!

Siri: Stian er en bauta, og spiller sykt fett! Har alltid noen gode ideer på lur når vi står fast på et parti eller overgang. Sykt trivelig fyr med et bibliotek av dad-jokes.

Hva er den største forskjellen på utgaven av Dwaal som ga ut EP-en «Darben» i 2017 og bandet i dag?

Anders: Det mest påfallende er kanskje at vi har to nye bandmedlemmer i Siri og Bjørnar, etter at vår forrige vokalist forlot bandet. Vi brukte i stor grad de første årene vi spilte sammen på å finne ut hvem vi er og hva vi vil. I dag har vi nok et klarere bilde av disse greiene. Ellers har vi litt tydeligere målsetninger, litt mer erfaring, og litt høyere ambisjoner enn tidligere.

Hva har Siri og Bjørnar tilført til bandets uttrykk?

Stian: Synth har alltid vært en del av uttrykket til Dwaal, men der det tidligere har vært basert på moog, droner og samples, har Siri tilført en ny dimensjon med mer pad- og strings-orienterte lyder og mer komplekse arrangementer, melodier og akkorder. Synthen har dessuten blitt en mye større del av lydbildet enn tidligere.

Bjørnar er stort sett alltid med når vi jammer frem nytt materiale, dette gjør at vokalen er en del av arrangement og strukturer på et tidligere tidspunkt enn før, hvor vokalarrangement ble ordnet i ettertid etter at alt annet var spikret. Jeg tror dette bidrar til å gjøre arrangementene mere solide og sammenhengende. I tillegg til at han har en brutal stemme da, selvfølgelig!

Hvordan balanserer dere de ulike vokalene i bandets uttrykk?

Bjørnar: Eigil har nesten lagt mikrofonen på hylla, så foreløpig er det ikke noe vokal fra han på de tingene som har blitt lagd siden GOTV var ferdig. Men dukker det opp øyeblikk der det føles naturlig, så håper jeg at han finner lysten igjen.

Hvorfor valget av albumtittelen «Gospel of the Vile»/ «Det onde eller dårliges evangelium»?

Bjørnar: Da jeg jobbet med tekstene til albumet, så jeg etter hvert at en rød tråd i tekstene dannet seg. Vil ikke akkurat kalle det et konsept i starten, men ble noe lignende da jeg oppdaget dette. Jeg er veldig opptatt av synd og spesielt, arvesynden. Hvordan vi fra vi er født, må takle hva våre foreldre gir oss. Av kjærlighet, traumer og lignende. Så alle tekstene tar for seg dette, at mennesket har en del mørke i seg. Om dette er noe som kan omfavnes, eller motkjempes. Og hva som kan skje hvis man omfavner med feil intensjoner. Store temaer og med en religiøs tilnærming, så passet den tittelen godt. En bekmørk og sakral stemning.

Anders Johnsen har laget det atmosfæriske, nokturne albumomslaget med pentagrammer i alle hjørner og en diamant-formet bilde av en måne over et fjell og sjølandskap. Hvorfor valget av albumcover og hva vil dere uttrykke med det?

Anders: Motivet er tenkt å være en visuell representasjon av lydbildet vårt, med stikkord som mørkt, massivt og tyktflytende. Vi hadde mange runder med feedback og meninger og justeringer og endringer før omslaget var i mål. Det ligger mange timers arbeid og sterke følelser bak, men ikke så mange hemmelige lag med kryptisk, okkult symbolikk som man kanskje kan få inntrykk av ved første øyekast.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet deres til og hvordan det kan si noe om Dwaal.

Brøl

Bjørnar: Jeg elsker stemningen og energien som et godt brøl lager. En primitiv blottleggelse av et langt liv i frustrasjon. At det er en type vokal som skremmer mange vekk fra ekstreme varianter av musikk, skader heller ikke.

Doom

Rikke: Doom er blitt en stor sjanger og rommer store variasjoner, og det er nettopp det jeg digger med ordet. Skal du definere det, er det fordi det er dystert, tungt, saktegående eller (…) En ting er sikkert, det er en sjanger som gir mye rom for jam og eksperimentering. Akkurat sånn som vi liker det i Dwaal.

Sludge

Eigil: Jeg har alltid foretrukket det skitne og primitive framfor det overproduserte og tekniske. Det forsøker vi å dra med oss, sammen med en hel masse andre uttrykk, når vi lager låter.

Post-metal

Stian: Flere låter og partier fra låter er basert på enkle strukturer og melodier som repeteres mens man stadig legger til nye elementer og bygger intensitet mot et klimaks. Et viktig element i vårt uttrykk.

Jam

Eigil: Vi jammer mye og de fleste av låtene vi lager har utgangspunkt i en. Sånn har det egentlig vært fra første sekund. Det er bare sånn det funker best for oss.

Fuzz

Rikke: RAT-pedaler, orange cabs og stacks er rått og nødvendig i doom det altså. Men undervurder ikke lyden av en vintage combo amp, og klangeffekter. Da har man plutselig mer å jobbe med i fuzzen, i kontrast til fuzzen og i dynamikken til det brutale.

Feedback

Anders: Mer! Mer!

Bjørnar: Åpner en låt med en fet feedback, så vet jeg at jeg vil like resten av låta.

Åpne rom i musikken

Anders: Det må være stille et øyeblikk for at man best skal kunne føle bråket på kroppen etterpå. Se også: Dynamikk og kontraster.

Atmosfære

Bjørnar: Utrolig viktig for meg, uansett hvilken musikk man lager. Tenker at det hjelper på innlevelsen, både til utøver og lytter.

Melankoli

Bjørnar: En særdeles deilig ingrediens man kan leke seg med. Der mange synes slikt blir for teatralsk og dramatisk, er det like mange som vil føle seg imøtekommet og velkomne.

Dynamikk og kontraster

Stian: All verdens amper og gitarpedaler vil høres flate ut hvis ikke det brutale blandes med det mer fintfølende. Vi jobber mye med dette når vi arrangerer og finpusser låter.

Seighet

Eigil: Jeg er oppfostret på thrash metal, men da jeg skjønte at man kunne lage et helsikes leven også ved å drøye og ta seg god tid, turte jeg å satse på gitaren som instrument.

Kraftfulle trommer

Bjørnar: Noen ganger mens vi jammer, så tar jeg meg små pauser. Enten for å drikke øl eller skrive på tekster. Da blir jeg ofte helt satt ut av grooven til Anders. Det er ofte så sykt lekkert spilt. Hvordan han fletter inn detaljer akkurat der de skal være, helt naturlig. Magi er et stort ord, men jeg elsker trommingen hans.

Anders: Noe av det som er fint med å spille sakte er at man får tid til å ta rennafart og understreke hvert slag.

Neurosis

Eigil: Mitt favorittband!!! De er, for meg, et perfekt band. Måten de kombinerer det vakre med det ufattelig stygge er det ingen som kommer i nærheten av. Og live er de bare så forbanna solide. Jeg føler meg filleristet og overlykkelig hver eneste gang.

Isis

Stian: En av mine første møter med post-metal og en viktig inspirasjonskilde for meg i Dwaal. Hardt og tungt, men melodisk, teknisk uten at det blir «flinkis» med tydelig inspirasjon fra post-rock og punk gjør at det ticker mange bokser hos meg. Stor fan av basspillinga til Jeff Caxide.

Doom Di Doom

Rikke: Er et radioprogram om musikk på radiOrakel, Lise Viken skulle starte opp tilbake til våren, 2017. Og i sin jakt på kvinnelige doom musikanter og gjester tipset Anders henne om meg, og vipps, var jeg programleder og nær venn av Lise blitt. Herlige vennskap høster nye herlige vennskap! Og programmet eksisterer den dag i dag foruten en ørliten koronakrise pause. Dwaal har tidligere vært gjester.

Platen er spilt inn i Taakeheimen Lydrike. Fortell omlokalet og hvordan atmosfæren og rommet har påvirket albumet.

Anders: Vi har etter hvert tilbragt mange lange dager der, og blir i godt humør bare av å gå inn i studioet. Det er intenst å sitte i samlet flokk i kontrollrommet og høre på ferske opptak. Lokalet er koselig, men det er først og fremst Morten som trekker oss tilbake dit.

Morten Øby har spilt inn og produsert skiva. Fortell om hans karakter som produsent og hvordan det har vært å jobbe med ham.

Bjørnar: Morten er drøm som produsent. Avslappet, energisk og tar seg tid der det er nødvendig. En stemningsgarantist av den positive sorten.

Anders: Han skjønner alltid instinktivt hva vi prøver å få til, og jobber beinhardt for at vi skal få det til. Har masse energi og entusiasme og er ekspert på å få Dwaal til å høres ut som Dwaal.

Rikke: Morten er karen som forstår lydbildets begrensinger og realiteter. Han vet når noe er godt nok og når noe kan bli bedre eller er smør på flesk. Og det at han bruker såpass god tid på lyden til alt av detaljer før oppstart av innspilling vitner om hvor bred hans forståelse av lyd er. Setter så pris på det studioet og den karen. Og anbefaler han varmt til alt av alskens sjangere!

Hvordan har bandet blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Anders: Vi ga ut debutalbumet vårt like før det braka løs. Nedstengingen satte noen alvorlige kjepper i hjulene for promotering av det, spesielt med tanke på konserter. Vi hadde en del aktivitet planlagt i tida etter utgivelsen. Samme dag som nedstengingen i mars satte i gang skulle vi hatt release for albumet. Det var den første konserten som røyk, og siden har det gått slag i slag med avlysninger og utsettelser. Men den kanskje største bekymringen, for oss som liveband og musikkmiljøet generelt, er hvor vi skal gjøre av oss når situasjonen begynner å normalisere seg. Mange av favorittstedene våre er i dyp trøbbel, og det er ikke sikkert de eksisterer når vi dukker opp igjen på den andre siden. Enkelte av oss har også blitt rammet av permitteringer og oppsigelser. På den lyse siden har vi fått tid til å jobbe en del med nytt materiale.

Hvilket forhold har dere til dette med strømmekonserter?

Anders: Fint tiltak, i mangel av bedre alternativer. Vi har spilt en selv også, et hybridarrangement med et aldri så lite publikum til stede. Det var en bra gig, og det var veldig gøy å se opptak i ordentlig kvalitet i ettertid. Men strømming kan ikke sammenlignes med energien i rommet under en god, gammeldags konsert med stående, svett og ølmarinert publikum. Jeg savner ordentlige konserter og festivaler og håper verden er i vater igjen snart.

Hvordan er forholdet til plateselskapene deres og hviken betydning har lablene for tyngre norsk musikk?

Dark Essence Records

Anders: Dark Essence tok oss under sine vinger i etterkant av “Darben” og ga ut “Gospel of the Vile” i mars. De har gitt oss muligheten til å nå lenger ut enn vi var i stand til på egenhånd, og har hele tida vært utrolig støttende og positive til alt vi foretar oss. Det samme gjør de for stadig flere undergrunnsband, både norske og utenlandske.

Bjørnar: Ikke minst er de sinnsykt bra folk.

Anders: Ikke minst.

Dommedag Plater

Anders: Dette labelet eksisterer ikke. Vi ga ut “Darben” for egen maskin, og “Dommedag Plater” var noe vi skrev i et skjema da vi lastet opp sporene til digital distribusjon.

Kan dere til slutt velge 18 låter, tre hver som dere på en eller annen måte forbinder med Dwaal eller som har inspirert bandet musikalsk eller tekstmessig og si litt om hva dere har fått ut av disse låtene.

Bjørnar:

Depeche Mode – “Black Celebration” fra albumet “Black Celebration” (1986)

Skulle jeg lage en liste over de gruppene som har inspirert meg mest gjennom livet, så måtte Depeche Mode vært med. Blandingen av det mørke og det melodiske i denne låta er alt jeg vil ha i musikk egentlig. Teksten er superromantisk og gotisk, men det funker så intenst bra. Akkurat det er noe jeg leker meg med i Dwaal.

Seigmen – “Simone” fra albumet “Ameneon” (1993)

Egentlig er alt fra de to første Seigmen-skivene er grunnlaget for min musikksmak i dag, når det kommer til tyngre musikk. Blandingen av det gotiske, det metalliske og det noe mer drømmende fungerte perfekt for meg som barn. At man ikke skal unngå det teatralske hvis det føles riktig for musikken man lager, så lenge det er ektefølt.

My Dying Bride – “Edenbeast” fra albumet “The Light at the End of the World” (1999)

Bandet som gjorde meg til en fan av doom, og denne låta spesielt. Episk og dyster, uten at det går ut over aggresjonen, som smeller til akkurat når det passer perfekt. Teksten er også en stor inspirasjon til hvordan jeg skriver selv.

Eigil:

Neurosis – “Burn” fra albumet “The Eye of Every Storm”

Kunne plukket hvilken som helst låt fra dette albumet. Det var skiva som inspirerte meg til å plukke opp gitaren i utgangspunktet. Så takk til Neurosis.

Cult of Luna – “Waiting for You” fra albumet “Salvation”

Stort sett ett tema som bygger og bygger og bygger, før det eksploderer. Nærmere 11 minutter med magi der Cult of Luna viser hvordan det skal gjøres.

Converge – “Grim Heart / Black Rose” fra albumet “No Heroes”.

En låt som har ALT. Skjørt, skakt, stemningsfullt og med et helvetes klimaks.

Rikke:

Blut Aus Nord – “Epitome II” fra albumet “777-Sect(s)” (2011)

Er en låt som for meg revolusjonerte gitarlyden jeg ønsket meg, og min interesse for black metal som sjanger. Etter dette kom også ideen om å bruke klang og fuzz sammen i forsøk på en stor og episk gitarsound. Har holdt meg til den samme pedal-oppskriften i ulike former siden.

Kongh – “Adapt The Void” fra albumet “Counting Heartbeats” (2007)

Revolusjonerte på samme måte, med tung basslyd i Twin Peaks-style. Hadde da lenge vært frustrert over at jeg ikke fikk en tung nok lyd med verken Les Paulen eller Fender Jaguaren min. Og det å stemme ned med tykke strenger ble alltid surt. Og etter jeg hørte denne låta fikk jeg ideen om innkjøp av en baritone gitar. En blytung Gretsch med strenger jeg såvidt rakk over og som ga ryggproblemer. Har i etterkant gått over til Reverend sine nydelige baritone gitarer. Denne låta og albumet var også et springbrett inn i interessen for tyngre og saktere subsjangere.

Don Caballero – “Mmmmm Acting, I Love Me Some Good Acting” fra albumet  “World Class Listening Problem” (2006)

Introduserte meg for en litt sånn sludgy og progga måte å utvikle tunge riff på, med dissonante melodier og støy. Og utvidet min smak for musikk. Her er Sumac, Russian Circles, Old Man Gloom, Howl (US) og Herder også viktig.

Stian:

Yob – “Marrow” fra albumet “Clearing the Path to Ascend”.

Perfeksjonert episk-post-metal-doom. Låten er en evig lang og intens oppbygging mot et fantastisk klimaks rundt 10 min inn i låta. Da er du imidlertid bare litt over halvveis og man dras inn en ny oppbygging mot et enda høyere klimaks. Pompøst, nesten litt for mye, men akkurat innafor. Tungt, mørkt og episk. For min del var denne sangen en direkte inspirasjonskilde da vi jobbet med “Descent” på plata.

Type O Negative – “Be My Druidess” fra albumet “October Rust”.

Peter Steele viste meg at det å spille bass ikke var ensbetydende med fingerplukking på en møbelbass trukket godt oppunder skuldrene. Han spilte nedstemt, med power-chords, masse fuzz og effekter og brukte en kjetting som skulderrem. Låta åpner med verdens mest groovy bassriff med mengder av fuzz og fullstendig fravær av bassfrekvenser. Plutselig switcher de til seig doom med noe halvdirty tekster, fremdeles bare fuzz uten bassfrekvenser. Fantastisk.

The Cure – “Fascination Street” fra albumet “Disintegration”

Låta er hovedsakelig bygd rundt ett bassriff, men som det bygges over, legges til og trekkes fra. Låta er en stor inspirasjon, ikke bare mtp basstone og måten jeg lager basslinjer på, men også ift hvordan jeg tenker iarrangering og oppbygging av låter.

Anders:

Weedeater – “Monkey Junction” fra albumet “… And Justice for Y’all”

Da jeg først begynte å spille trommer litt sånn halvseriøst med et band var denne låta noe av det første vi øvde inn. Er fortsatt svak for hvordan basstromma bærer rytmen. Og Weedeater er fortsatt et av mine favorittband.

Black Flag – “Nothing Left Inside” fra albumet “My War”

De siste par låtene fra dette albumet fanga aldri helt min interesse da jeg var midt i hardcore-fasen min, men gjorde desto sterkere inntrykk da jeg begynte å interessere meg mer for treig musikk. Hardcore i slow motion. Ganske magisk, egentlig.

Cough – “Killing Fields” fra albumet “Sigillum Luciferi”

Jeg valgte en Cough-låt fordi Rikke sa jeg måtte, hun syntes det ble for lite med tre låter. Neida, jeg kan stå inne for den sjøl også. Dette er en oppvisning i muggen stemning, seigt tempo og monotone, repetitive partier. Jeg tenker ofte på den enkle, insisterende hi-haten som simpelthen nekter låta å gå så mye som et nanobeat fortere per minutt.

Siri

Amenra – «.Razoreater.» fra albumet «Mass IIII»

Sånn generelt har dette bandet mye interessant å komme med i forhold til dynamikk og oppbygging i låter, og klarer å balansere lange, rolige partier med knyttneve i trynet-heavy.

Russian Circles – «Schiphol» fra albumet «Empros»

Egentlig litt samme grunnlag. De vet å ta seg god tid, og har så mange fine, ambiente greier i tillegg til å ha helt episke klimaks der man får helt grøsninger fordi det er så fint.

Sigur Rós – «Valtari» fra albumet «Valtari»

Oi, hva skjedde nå. Dette gjelder mest hva jeg tenker i forhold til synth, mye av det Sigur Rós gjør er så fint og eksperimentelt, og mye sklir nesten over i lyddesign. Blir veldig inspirert av det, og ofte med Dwaal er det bare litt krydder som skal til på et parti, for å underbygge det som allerede er der.

Dwaal – Gospel of the Vile

Dwaal – Darben

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!

Av: Geir Qviller, Jan-Olav Glette, Ådne Evjen, Victor Josefsen

Geir

Mary Lattimore – Til a mermaid drags you under

Meditativ post rock, uten vokal og med teint av americana. Båret frem av harpe, gitar og bass, bølger musikken seg sakte fremover, det er både melankolsk og vakkert. Fra den nye fine skiva «Silver ladders», produsert av Neil Halstead og som også spiller gitar her. Gitarspillet, stemningen og ekko-effektene i denne låta kan minne om partier fra «Pygmalion». «Silver ladders» er gitt ut på Ghostly International.

C.P.I. – Walking and falling

En smygende og behagelig låt. Boblende og slentrende beats med kjølig, pixelert vokal. Fra skiva «Alianza» som kom ut på spanske Hivern Discs i juli.

Jan-Olav

Cold Meat – Women’s Work

Perth-punkerne leverer høyoktan punk. Musikalsk er det ganske rett frem med høyt tempo mens de spytter ut aggressive, men samtidig humoristiske tekster, som denne. Sangen er med på albumet deres «Hot and Flustered» gitt ut av Static Shock i sommer. Jeg anbefaler også spesielt låta «Nice Girls» fra EP-en «Pork Sword Fever» fra 2018.

Morning tea and lunch is packed. Her husband is a lazy prat, She’s got better things to do than cook and clean up after you!

Grimes aka Lizzy Wizzy – Delicate Weapons

Det nye spillet Cyberpunk 2077 er nå endelig ute og har et imponerende soundtrack. Deriblant en ny låt med Grimes, som også spiller karakteren Lizzy Wizzy i aksjon rollespillet. Andre artister som er representert er blant andre Gazelle Twin, Refused, A$AP Rocky, Run the Jewels, Nina Kravitz og Richard Devine. Grimes viser frem eterisk, romlig og subtil synthpop karakterisert gjennom den luftige vokalen. Låter er foreløpig ikke på Spotify, men du kan lytte på den her.

Grimes – So Heavy I Fell Through the Earth (Ferske spor uke 8/2020), Grimes – «Kill V. Maim», Øya 2013: Drivende hypnodans

Insomniac Bears – Break up the shapes

Etter EP-ene «Hypercolor»(2018) og «Daydream Hibernation»(2019) har tiden endelig kommet for debutalbumet til superlaget Insomniac Bears. Første forsmak «Break up the Shapes» frontes av vokalen til tidligere Rumble in Rhodos‘ Thomas Bratlie Haugland. Heftige trommer, anthemiske synth hooks og en sårbar og energisk vokal.

5 plater som har inspirert Insomniac Bears, Insomniac Bears – Passing Train (Låt fra Insomniac Bears siste EP. Ferske spor uke 17/2019), Insomniac Bears – Purple Past (Ferske spor uke 7/2018), Insomniac Bears: Intervju og debutsingel, Thomas Bratlie Haugland – 5 om bøker og musi

Cult of Luna – Three Bridges

Førstelåt fra en ny EP kalt «The Raging River», som slippes på Red Creek 5. februar. EP-en lover oss låten «Inside of a Dream» med Mark Lanegan på vokal. Så her er det spennende ting å se frem til. «Three Bridges» er bandet slik vi kjenner dem på sitt episke der låten strekker seg over nesten ni minutter og bygger seg opp mot klimaks. Om du velger å kalle det post sludge metal eller post-metal så er det umiskjennelig Cult of Luna i majestetisk utstrekning.

Here flows my blood
This is my home
Above the sky
Shimmers in gold

In the cracks of my own image
Is where I see the light
Three bridges to cross
Before we can reunite

Soakie  – Boys On Stage

De innflyttede Melbourne-hardcorepunkerne leverer et heftig opprop for kjønnsbalanse i punkescenene med denne raske, feberhete låten fra en dobbel A-side singel med «Nuke the Frats». Låten finner du også på det selvtitulerte debutalbumet til Soakie sluppet på La Vida Es Un Mus.

Chivvy – Red Water

Lidenskapelig, melankolsk elektronisk drømmepop, med visse likhetstrekk med Cocteau Twins, fra en snart albumdebuterende svensk jentetrio, som tidligere benyttet navnet The Tape. Det er følelsesladet og fint. Måten låten gradvis bygger seg opp er fengslende. Video.

Soul Glo  – (Quietly) Do the Right Thing

Philadelphia-punkerne leverer hektisk, hissig, politisk punk av beste merke på EP-en «Songs to Yeet at the Sun» på Secret Sky.

Do you expect me to stick around with my head down and my hand out?
This shit is coming out easy, I’ve seen it time after time in my life
Just because I am crazy doesn’t mean I’m not right
It comes to mind there was a few times
Niggas acknowledged us in ways
That looked and felt like a lot more than empty promises

Ådne

Landshapes – The Ring

Bella Union slår til med nok en knallutgivelse! I forrige utgave av Ferske Spor frontet vi det fine bandet Lost Horizons, nå er det Landshapes sin tur. De er nå ute med albumet Contract. Fra det albumet har vi valgt Rosemary. . En stemningsfull låt med mørke synthtepper under den lyse stemmen til Heloise Tunstall-Behrens. Video.

Trudy & The Romance – Doghouse

Live fra Parr Street Studios i Liverpool får vi doo-woop-kongene Trudy and The Romance med den tidligere utgitte låten Doghouse. Frontmann Oliver Taylor crooner og skjelver i stemmen i denne fine 50-tallsinspirerte låten. Video.

Erlend Ropstad – Maria

Erlend Ropstad skulle egentlig gitt ut et album med nye låter sammen med bandet sitt i høst. Pga. koronaen ble det ikke noe av det. I stedet dro han rundt som soloartist sammen med lydteknikeren sin og spilte for et begrenset antall publikummere rundt om i Norge. Denne turnéen har resultert i det fine livealbumet «Året som er over nå». Her får vi en litt annerledes versjon av en av de vakreste og såreste kjærlighetssanger som er skrevet på norsk, «Maria». Den spiller Ropstad på piano, og på flere av pianolåtene kan man trekke paralleller til liveskiva til Nick Cave: Det er rått, nært og godt, og viser hvilken fin låtskriver han er. Les anmeldelsen av albumet her.

Erlend Ropstad – Vi er de siste (Ferske spor uke 7/2019), Erlend Ropstad – Natta som er over nå (Ferske spor uke 49/2018), Plateanmeldelse: Erlend Ropstad – «Alt som har hendt», Erlend Ropstad – drit i suksess og gjennombrudd, skriv bra musikk, Øya 2016 – Erlend Ropstad, Erlend Ropstad – Låt: «Det store blå» (musikalske sidespor – uke 33/2017) .

Jim Bob – Truce

DETTE er årets julelåt og julevideo. Den engelske artisten Jim Bob har fått laget en fin, morsom video til låten «Truce» fra det fine albumet «Pop Up Jim Bob». War is over if you want it? Ja, på en måte. Teksten handler om protestmarsjer – og våpenhvile – i London rundt juletider. Den norske julegrana på Trafalgar Square blir nevnt også. Her møtes alle mulige politiske motpoler for å demonstrere mot hverandre, men blir enige om å være venner i stedet. Video. Les anmeldelsen til Pop Up Jim Bob her.

Ghostpoet – Bruised Fruit

Ghostpoet ga tidligere i år ut ett av de fineste albumene i 2020. Nå er han ute med en ny singel som heter «Bruised Fruit». En stemningsfull og ganske neddempet låt med piano og gitar som grunnelementer i det musikalske bakteppet. En lett desillusjonert Ghostpoet synger om følelsen av å være i en labyrint man vanskelig kommer seg ut av. «Could we press pause for a minute/I need a breath», sukker han litt ut i låten. Vi kan vel alle kjenne oss igjen i den følelsen. Video.

Ghostpoet – I Grow Tired But Dare Not Fall Asleep (Ferske spor uke 20/2020), Ghostpoet – Concrete Pony (Ferske spor uke 5/2020)

Remington Super 60 – I Won’t Change My Mind

Enda mer nydelig pop i indie-landskapet fra Remington Super 60. Denne gangen i form av singelen «I Won’t Change My Mind». Duvende bass og lekker slidegitar sammen med fine orgeltoner ligger under og backer den drømmende stemmen til vokalist Elisabeth Thorsen. De kommer også med ny EP i februar 2021. Jeg får alltid sommerfølelsen av å høre på Remington Super 60. Det hjelper ikke at det nærmer seg jul, slipp sommeren inn du også!

Remington Super 60 – Still Near (Ferske spor uke 26/2020), Remington Super 60 – Dina Hender (Ferske spor uke 5/2020), Remington super 60 – «Fake Crush» (Ferske spor uke 51/2019), Remington Super 60 – «A Winter Song» (Musikalske julespor 2019), Remington super 60 – The Highway Again (Ferske spor uke 27/2019), Safariari – Kärlek & Kärlek (Remington Super 60 In Love Remix) (Ferske spor – uke 27/2018), Plateanbefaling: Remington Super 60 – «Go System Go!»

Victor

Harald Lassen – Voyager

En av fordelene med å deske intervjuene til Jan-Olav, som vi kjører mye for tiden, er at jeg samtidig får lyttet mye på musikken til intervjuobjektene. I intervjuet vi nylig gjorde med Harald Lassen sier han: – Det kan gjerne være noe motstand og friksjon i musikken, men summen av det må være digg eller behagelig. Det er jeg alltid opptatt av. Det skaper en god balanse. «Voyager» fra plata «Human Samling» i år inneholder alle disse ingrediensene.  (David har også tatt med «Voyager» i en tidligere utgave av Ferske spor, se under.).

Harald Lassen – inderlig jazz, Harald Lassen – Voyager (Ferske spor uke 48/2020).

Kevin Morby  – Wander

Denne Kevin Morby-låta har også vært med i Ferske spor tidligere, les hva Ådne skriver her, unektelig av god kvalitet, altså, så har du ikke hørt den, har du en av årets bedre låter i vente.

Kevin Morby – Valley (Ferske spor uke 43/2020), Kevin Morby – No Halo (Kevin Morby – No Halo), Kevin Morby & Waxahatchee – The Dark Don’t Hide It (Ferske spor uke 5/2018), Kevin Morby & Waxahatchee – Farewell Transmission (Ferske spor uke 4/2018), Kevin Morby – Album: City Music (Musikalske sidespor – uke 26/2017)

John Coltrane – Giant Steps

John Coltranes milepæl-album «Giant Steps», som jeg kjøpte en digipack-CD av for mange år siden, feirer 60-års jubileum i år. Utrykket gjorde stort inntrykk, som den forrykende tittellåta. «Giant Steps» har blitt remastret med ekstramateriale og en 12-siders booklet. Les mer her. En perfekt julegave til alle musikkinteresserte.

Pointed Sticks ‎– Power Pop Santa

For ca. en uke siden la vi ut årets Musikalske julespor, og etter at den var publisert fikk jeg en mail fra Jan-Oav: «Her er en julelåt vi glemte». Tar den derfor med her, jada, en del ikke helt nye låter i ukas Ferske spor fra meg denne gang, men jeg tviler på at så alt for mange har fått med seg «Power Pop Santa» av «Pointed Sticks, det hadde iallfall ikke jeg, før nå, og en deilig ny powerpop-oppdagelse er det, julelåt eller ei. The Yum Yums, Norges største powerpop- ambassadører, blir namedroppa i låten, kult det.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen av de siste utgavene av Ferske spor, så klikk på lenken over eller Spillelister øverst for å sjekke alle.

– Jeg vil at soloprosjektene mine skal være berørt av færrest mulig hender. Jeg vil at ideene skal være gjennomfort så rent og klart som mulig. Ved å være produsent, tekniker, komponist og musiker kan jeg i større grad prege resultatet og kontrollere prosessen, forklarer vokalist, låtskriver og multiinstrumentalist Odin Staveland, som er aktuell med albumet «Sillajass» utgitt på TBC Records, basert på sitt bestillingsverk til festivalen Sildajazz i 2019 i hjembyen Haugesund.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Edgar Bachel

Albumet «Sillajass» er et fascinerende, forunderlig egensindig verk som dekonstruerer eller omformer ulike deler av cabaret, jazz og pop og poesihistorien, men mest av alt låter det som Odin Staveland. Det er et overflødighetshorn av musikalsk lekenhet og tekstlige allusjoner og hallusinasjoner, som veksler mellom stram minimalisme og overdådig dramatiske vendinger. Staveland tør og våger å være både rar, stygg og vakker i sitt musikalske uttrykk på en måte som kan gi assosiasjoner til både Captain Beefhearts mesterverk «Safe As Milk» og den nedlagte festivalen i Haugesund med samme navn, og er også funky der han byr opp til fest og dans. Langt der bak kan man kanskje også skimte noen fjerne spor av New Orleans gateparader. Noe som passer fint for en festival som tok utgangspunkt i Dixieland og gladjazz og fremdeles vedlikeholder denne importerte tradisjonen med folkelige gateparader.

Her kan du lese om hvilken rolle Pecha Kucha, Kolbein Falkeid og storbandjazz har hatt på låtskrivernes ferskeste epos.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde at du ble så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg vokste opp med at min far og hans band øvde hjemme hos oss, så jeg har vært omgitt av musikk siden barndommen.
Jeg har vært omgitt av gleden jeg ser andre har hatt med å spille, og viljen til å øve. Det som gjorde meg hektet var oppdagelsen av prosessen med å lage musikk. Det er som å ha et sted å gå til. Det beriker det meste. Det er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør.

Når begynte du selv å synge og spille og hva ga det deg på et personlig plan?

Jeg vokste opp med to fantasivenner. Kristian var kranfører, og Bæbu var arbeidsledig og musiker. Han ble min tidligste inspirasjon og grunnen til at foreldrene mine kjøpte trommesett til fireårsdagen min. Jeg begynte å synge da jeg begynte å lage musikk. I sekstenårsalderen. At jeg i dag spiller er en direkte konsekvens av at jeg skriver. Den utøvende musikkdelen har gitt meg et sted å møte og samarbeide med andre mennesker, noe som både er lærerikt og hyggelig.

Hvilken rolle spilte din far for din egen musikalske utvikling?

Uten ham hadde jeg nok ikke vært musiker.
Han skubbet meg ut på gulvet. Det var han som hørte meg spille på pianoet i stua, var interessert, og gav meg mine første oppdrag som låtskriver/komponist. Videre har han hatt tålmodighet med mine ideer som produsent for Vamp som kanskje har virket fremmed for konseptet. Han er en utrolig låtskriver og et arbeidsjern, og det har jeg lært mye av.
Ellers var det han som insisterte på at jeg måtte lage soloplate i perioden før 2015, og har vært støttende til alt jeg selv har gjort.

Har du ellers hatt andre mentorer eller forbilder som har vært viktige for din egen musikalske utvikling? I så fall hvem og på hvilken måte har de påvirket deg?

Birger Mistereggen var viktig for meg i flere av de første årene som turnerende musiker. Birger er en lyttende og raus mann, og lærte meg masse om musikk generelt og perkusjon og trommer.

Hva er forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming i dette prosjektet i forhold til tidligere soloskiver og det  du  har vært med på i Vamp og Haugesund Popensemble?  Og hva du har tatt med deg videre fra de bandene og hit?

«Sillajass» startet som et bestillingsverk for festivalen Sildajazz. I første omgang var derfor utfordringen å finne noe jeg kunne gi fra meg til festivalen. På min første plate, «Mellom husene», var utfordringen å få låtene til å kjennes ut som de gjorde i hodet mitt når jeg lagde dem. Jeg hadde sanger og ideer om form, men jeg lette etter den siste abstrakte biten hvor lyd, låt og idé faller på plass. Det tok tid. Jeg trengte ikke å gå gjennom den samme prosessen på «Sillajass». Jeg bare skrev og så hvor det tok meg, for denne gangen visste jeg at jeg nok kom til å låte som meg selv uansett hva jeg gjorde.

På «Mellom husene» skrev jeg låter med frie assosiasjoner, mens «Sillajass» er litt mer spesifikk.
Jeg lagde meg noen regler før jeg begynte å jobbe.
Tekstene baserer seg på en Pecha Kucha (en japansk presentasjonsform), hvor jeg riffet på tyve forskjellige bilder, tyve sekunder om gangen til et felles tema. Festivalens tittel, Sildajazz, ser tilbake på byens opphav så jeg visste jeg måtte ta en titt på mitt eget. Jeg begynte å finne inspirasjon og ideer over alt i byen. På mine soloprosjekter er det jeg som har ideen, gjennomføringen og siste ord. Færrest mulig hender er nødvendig for å oppnå så mye klarhet som mulig.

Vamp er min fars prosjekt, og tilnærmingen min er annerledes. Mine bidrag som låtskriver, musiker, arrangør og produsent prøver å bidra og fremme hans arbeid.

Haugesund Popensemble var et morsomt prosjekt som Odd Martin Skålnes og jeg satte i gang fordi vi ville se om vi kunne få en låt spilt på lokalradioen Radio 102. Låtene spilles fortsatt på lokalradioen, men det jeg først og fremst sitter igjen med er gode relasjoner til de flotte menneskene som var med i bandet.

Du spiller også med forfatter Kjartan Fløgstad, Tom Stalsberg og Steinar Raknes utover at dere i Vamp har samarbeidet tett blant annet med dikteren Kolbjørn Falkeid. Hvordan har det å være omgitt av så mange tekststerke og poesi-opptatte mennesker og hvordan har de influert din egen musikk og dine egne sangtekster?

Jeg lærer og lar meg inspirere av både det de gjør og det de har kunnskap om.
Jeg er vokst opp i et hus med tilgang på lyrikk. Bare det at Kolbein Falkeid sitter og røyker og drikker øl på kjøkkenbordet under oppveksten min er nødt til å påvirke. Jeg tyvlyttet og tyvtittet og driver fremdeles med det.

Hvem har du med deg i studio? Hva er den musikalske styrken og rollen til de andre som er med på denne platen og dette bestillingsverket, hvorfor du har valgt å ta dem med og hva har de bidratt med til albumet?

Alle som som har vært med på plata har gjort «Sillajass» til det den ble. Jeg er veldig heldig som har fått jobbe med alle disse egenartede musikerne. Forholdet mellom hvem som er med og ideen min tar jeg på alvor. Jeg ønsker at de som er med skal få plass til å ha det moro og uttrykke seg. Jeg skal ikke fortelle dem hva jeg vil, jeg skal bare vise dem en vei inn til musikken min, og la dem respondere. Jeg prøver å være åpen og lytte, men holde øye med målet.

Chris Holm
Kamerat fra tiden jeg bodde i Bergen og en fenomenal bassist. Kast en sang på ham, og han kommer til å gjøre den mer interessant med sitt spill. En av dem som bare inspirerer og løfter et prosjekt.

Kjetil Dalland
Jeg er så heldig at jeg har fått spilt mye med Kjetil de siste årene med Vamp. Han er guddommelig på bass. Lyrisk. Smidig. Leken. Stor. Låtene han berørte på skiva sklei av gårde og inn i en bedre avgrunn.

Thomas Dahl
Vi samarbeidet nært på platen. Han har gitt «Sillajass» fantastisk gitarspill og noen feite blåsearr. Han er en utrolig musiker og mann. Ingenting kan sette Thomas ut, og alt han har gjort har beriket prosjektet. Jeg setter også veldig pris på samtalene vi har hatt rundt «Sillajass».

Kjetil Ulland
Mestermikser og lydmann. Vi jobber veldig tett i miks. Det er viktig for meg. Han har også lært meg mye om opptak de siste årene, og kjefter kun en sjelden gang når noen av opptakene mine blir for drøyt ute. Han får stort sett alt til å låte prima. Alle som trenger en varm, perfekt og musikal miks eller tekniker burde spørre Kjetil.

Aksel Ø Røed – sax og klarinett
Håvard Funderud – trombone
Are Ovesen – trompet
Kjetil Møster – Sax og klarinett
Hver småby trenger et storband. Et nydelig komp, samtidig som de bryter ut av kompfunksjonen med noen vanvittige solistiske bidrag. Jeg ønsket å være i en slags kontakt med gladjazz, og gjennom dem fikk vi det også.

Øystein Braut
Braut spiller som Braut. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Det er også derfor jeg liker det han gjør. Han låter stort, men raffinert. Han er glimrende. Vi gikk på videregående sammen og kjenner hverandre godt. Inspirerende å samarbeide med.

Kine Nesheim – kor
Stemmen hennes er som smør. Hun korer på to eller tre låter her.

Lars Wegner Sørensen – kor
En god kamerat og sanger med kul stemme. Han korer på sporet «Blå øyner». Jeg trengte en dub med en annen valør en min egen så jeg ringte Lars, og han fløy gjennom vinduet.

Ivar Thormodsæter
Spiller på sporet «Haugå». Glimrende trommeslager med et deilig touch. En god mann.

Birger Mistereggen
Munnharpe på telefon fra Sørlandet. Fantastisk perkusjonist, trommeslager og menneske. Jeg beundrer Birger.

Jarle Strømsvold
Spiller nydelig akk gitar på sporet «Eg hadde nokn drinkar i går». Også en nær venn og musiker.

Lars Henrik Aarnes
Var en del av koret på sporene «Og det blei mørkt» og «Sillabyen». Nydelig stemme.

Kan noen av musikerne som er med på platen fortelle om hva som kjennetegner deg, Odin Staveland, som låtskriver og musiker og hvordan du er å jobbe med?

Thomas Dahl om Odin Staveland:
Odin prøver konstant å oppsøke nerve. Det kan være gjennom groove, klang, tekst, motsetninger. Han oppsøker det vakre i det rare, og musikken framkaller ofte en veldig visuell side.
Som produsent henter Odin musikere som forstår verdien av øyeblikket. Han er ikke interessert i det perfekte, men det som har egenart. Han er flink til å legge til rette for at man skal være seg selv, men gjerne i et miljø som er uvant. Noe som igjen gjør at man oppdager nye sider ved seg selv. Dualiteten mellom å ha et massivt overblikk kunstnerisk, og samtidig være manisk distré på alt annet, er også en kilde til det alltid gode humøret i arbeidet.

Kjetil Ulland om Odin Staveland
Leken og utforskende, sta og kompromissløs og mest av alt gjennomsyra av musikalitet.

Kjetil Dalland om Odin Staveland
«Odin er ein sylfrekk fyr.
Han jaktar verdisaker i sidegater og bakhagar, grøft og underskog. Han smett på kryss og tvers av tidslinjer, og returnerar med skarpe gjenstandar som han rissar navnet sitt inn i bilane med.
Elegant signatur. Lettlest og fandenivoldsk. Foredlar eitkvart panser, utan unntak.»

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si noe om forholdet til og hvordan det kan si noe om Odin Staveland og/eller «Sillajass».

Hallusinasjoner/feberfantasier
Hvert år, andre uken i august, under Sildajazz, hallusinerer hele Haugesund.

Musikalsk frihet/galskap/lekenhet
Fellesnevneren for alle disse ordene er at ingen av dem kan tvinges. Jeg graver meg inn i en idé, jobber hardt og stoler på at jeg på kommer ut på den andre siden med noe som funker. Om noen finner et av ordene du nevner i min musikk er det gledelig!

Tom Waits
Waits musikk virket rar, vakker og bråkete første gang jeg hørte ham . Det var når min far satte ham på i bilen, og jeg og min bror var små. Vi ville skru av. Noen år senere beundret jeg Waits av nøyaktig samme grunn. Han har hatt innflytelse på meg. Han låter distinkt. Sist gang jeg hørte en Waits-plate er syv år siden da min første sønn ble født. Jeg prøvde å utsette ham for forskjellig musikk. Prøvde Captain Beefhart også. Beefhart virket. Elmer ble rolig. Han var sannsynligvis skremt.

No input, no output som de sier, men jeg har mine egne fortvilelser.

Prince
Jeg tenkte ikke over den assosiasjonen før jeg så en anmeldelse i Klassekampen. Jeg likte bildet: «Som om Prince plutselig sto på scenen i Weimar-republikken i begynnelsen av 30 tallet.»
Jeg husker at jeg hadde en kort Princeperiode i 2005/2006, så kanskje den perioden sitter mer i kroppen enn det jeg er klar over.

David Bowie
Jeg unngår å gå inn i en prosess med eksempler eller referanser, men når det kom til tidspunktet hvor miksen med «Sillajass» var i ferd med å avsluttes måtte vi rett og slett høre på andres musikk. Vi måtte finne noen til å mastre platen for å oppnå det lille vi manglet. Jeg ville beholde det nyanserte, organiske og varme vi hadde, men følte at vi trengte å spille litt høyere og litt klarere. Kjetil Ulland nevnte da Joe Laporta og «Blackstar» som referanse. Nydelig album. Så helt på tampen ble «Blackstar» en referanse for mastering av «Sillajass».

Radiohead
Når litt for mange er enige om noe på en og samme tid blir jeg skeptisk. Jeg har gått glipp av mye moro på grunn av det, men det er slik det er for meg. Jeg vet at Radiohead har hatt massiv innflytelse på generasjonen over meg samt min egen generasjon. Jeg spilte en Radiohead-låt sammen med Odd Martin Skålnes for noen år tilbake. Jeg husker ikke sangen. Jeg likte sangen. Jeg tror jeg liker Radiohead. Jeg er en Paul Thomas Anderson fan, så noe av Jonny Greenwoods musikk har jeg hørt, og jeg liker den!

Disse artistene du nevner. Navnene er i og for seg nok til å inspirere. Deres navn og rykte løfter hva som helst.

Poesi
Haugesund har en av landets største poeter, Kolbein Falkeid, og det er noe å være stolt over. Jazz og poesi går langt tilbake. Fellesnevneren for jazz og Haugesund er poesi.
Om vi koker det ned til et eller annet så prøvde jeg å skape en atmosfære av poesi og jazz når jeg jobbet med plata.

Ekseperiment/avantgarde
Eksperimentering er helt klart en del av prosessen. Jeg beveger meg sakte. Jeg prøver og feiler / Ikke et begrep jeg kan nok om.

Nattklubber og natteliv
Tanken var å fremføre prosjektet i en nattklubb, for å stå til mine opplevelser av festivalen. Plata måtte spille høyt, uhøflig og energisk.

Løs i snippen
Jeg prøver å være stilig, men nagler det aldri.

Sparsommelige minimalistiske arrangementer
👍

Overdådig/monumental
Det er dramatisk å vokse opp på Vestlandet.

Rare taktarter
En rar taktart er ikke et mål i seg selv, men jeg liker å jobbe med forskyvninger mellom temaer og instrumenter. Sporet «Den kvite OnklP» oppsto slik. Jeg loopet opp et vocodertema i 4/4, mens jeg spilte trommer og resiterte teksten. Jeg fant en passasje jeg syntes var interessant.

Skeive arrangementer
Jeg oppfatter ikke arrangementene mine som skeive. Jeg kjenner heller ikke igjen min egen stemme når jeg hører meg selv snakke på opptak.

Funky
Et dårlig nabolag, med ulukt i oppgangene.

Mellom husene 2015
Jeg låt som meg selv. Prosessen med «Mellom husene» har gjort «Sillajass godt». Jeg skrev, spilte og tenkte på lite.

Hvilket forhold har du til poesi og lesning? Og hvordan innflytelse har det på tekstuniverset i dine egne låter?

Jeg finner glede i å lese. Det jeg har lest har selvfølgelig stor innflytelse på hvordan jeg skriver. Poesi, romaner, faglitteratur. En bok er den beste puten som finnes.

Hva er ditt forhold til dansing? Hvor viktig er det at dine egne låter skal svinge og være funky på et eller annet plan?

På «Sillajass»-platen var det viktig. Jeg ville holde fest. Jeg håper den svinger. Sånn utenom det kan koreografi og dans begeistre meg vilt. Jeg stepper i stuen, og forbereder meg på mitt store øyeblikk som danser i en av mine egne musikkvideoer.

Hvilket forhold har du til Sildajazzen nå og før du selv bidro til den med dette bestillingsverket? Har du brukt å dra på mange konserter? 

Jeg har stort sett vært på turné et eller annet sted i landet og har dessverre ikke fått med meg så mange Sildajazzer i voksen alder. Men i år, i år var jeg hjemme. Jeg gjorde et liveopptak av Trond Kallevåg Hansen og hørte Skarbøs Skulekorps. Kjempefine konserter!

Hva med bestillingsverk. Var det noe som du hadde noe forhold til før du selv ble satt i verk med å lage dette? Har du noen favoritter blant andre bestillingverk?

Jeg fikk med meg litt av Hedvig Mollestads bestillingsverk for Vossajazz fremført under Nattjazz i Bergen i 2018. Jeg tror i alle fall det var det hun spilte. Jeg spilte med Vamp utenfor Bergen samme kveld og kom litt sent. Utover det har jeg faktisk ikke sett noen. Når jeg fikk utfordringen av å skrive et selv fokuserte jeg på hva jeg kunne gi til festivalen som var relevant forholdet oss i mellom. Jeg syntes det var en ære å bli spurt.

Hvordan har disse låtene utviklet seg fra det som ble bestillingsverket som ble fremført i Haugesund til det som i dag foreligger som dobbeltalbumet «Sillajass»?

Noen låter er ganske like. Noen er snudd opp ned. Og noen av sporene på plata ble laget etter fremførelsen av verket. Du vet, en lærer mye når en fremfører noe første gangen, og det var noe jeg kunne dra nytte av med plata. Noe inspirerer til nye og klarere ideer, noe må bare fikses litt på, og noe blir bedre enn det du tror og må ikke røres. Også er konsert og plate to forskjellige formater så andre faktorer kommer inn i bildet.

Du spiller en rekke ulike instrumenter og varierer også veldig fra låt til låt på denne skiva. Hvor startet det hele og vil du i dag si at du har et hovedinstrument? I så fall hvilket og hvorfor?

Stemmen er den mest anvendelige. Den er med overalt. Alt begynte med trommer når jeg var fire, og på dette prosjektet omfavner jeg trommene. Jeg spiller trommer samtidig som jeg synger. Synther, trøorgel og piano har jeg komponert på i mange år, og de var naturlige å bruke.

Albumtittelen er en aldri så liten ordlek rundt festivalnavnet Sildajazz. Hva vil du kommunisere med denne vrien?

Jeg ville indikere tilhørighet til jazzfestivalen og samtidig fortelle at dette ikke nødvendigvis er jazz. Ordspillet kan også indikere en tilstedeværelse av poesi.

Er du glad i å jasse med folk?

Jeg tar gjerne et glass med venner og min kone.

Hva med jazzmusikk? Er det noe som du har et sterkt forhold til? Hvordan ble du introdusert for jazzmusikk og hvilken type jazz foretrekker du selv?

Som barn måtte jeg ha på radio for å sove, og P2 introduserte meg for jazz. Jeg liker jazz.
Jeg liker musikk. Jeg liker det som føles ferskt, levende, har overskudd, utfordrer og er inspirert.
Jeg synes det er vanskelig å intellektualisere musikk, og jeg har ingen musikktyper jeg liker best. Gi meg Coltrane, Coleman, Bowie, Feldman, Monk, Tyondai Braxton, The Beatles, Thomas Dahl, Old and New Dreams, Gillian Welch, Orions Belte, Dr. John, Elton John, Sílvia Pérez Cruz, Kendrick Lamar, Sinatra, Wu- Tang Clan, Four Tet, noe Mac Miller, og kryssende band som Building instrument. Men la oss ikke være pretensiøse. Elvis for alltid. Mens han kjører videre i sin lange sorte limousine og stapper kroppen full i piller.

Som vinylplate fyller «Sillajass» fire platesider og inneholder mer musikk enn i strømmeutgaven. Vi får tre ekstra låter. Hvorfor det valget og hva er ditt eget forhold til de ulike formatene å lytte til musikk?

Formatet passet bedre til et høyere antall låter. Jeg liker at vinyl gir en aktiv lytteropplevelse. En må skifte sider. Og om du ikke gjør det så får du en pause! Mere pauser til folket. Jeg liker også å bli på en side over flere gjennomlyttinger for å bli bedre kjent med plata før jeg går videre. Dette gjør noe med måten å lytte på, og det var i mine tanker. Og så hadde jeg et ønske om å lage forskjellige stemninger på forskjellige sider, og en tungt preget av kormusikk. Du kan gjøre det med dette formatet, og samtidig beholde tråden.

Tom Stalsberg har skrevet flotte liner notes til albumet. Hvordan kom de til? Har du også et forhold til sånne tekster på andre skiver? Er det noen som har gjort spesielt inntrykk på deg og bidratt til å åpne opp et album for deg som lytter?

Ideen om liner notes kom fra litteraturen. Det er moro å lese en annens oppfattelse av noe du har et forhold til. Henri Coles åpningsord til en nyere utgivelse av John Berrymans «77 Dream Songs». For meg åpnet det opp for rikheten og omfanget i den boka. Jeg leste forordet etter at jeg hadde lest boka noen ganger.
Jeg spurte Tom om han ville høre og skrive noe om «Sillajass» fordi jeg var interessert i hans tanker og hans kule penn.
Når hans notater kom på vinylen, falt alt på plass. Jeg anbefaler Toms diktbøker. De er gull. Jeg anbefaler Tom. Han er gull.

Albumet «Sillajass» ble innspilt i ABC studio og O studio i Haugesund. Fortell om de to lokalene og hvordan rommene har påvirket lydbildet og stemningen på «Sillajass». Du står selv som produsent for platen. Fortell om det valget og fordeler og ulemper ved å gjøre det selv.

O studio er kjelleren min. ABC studio er en gammel skole med store rom. Jeg prøvde å slå de forskjellige karakteristikkene sammen for å lage opplevelsen av et passe intimt lokale, stort nok til å fungere som nattklubb med et lite dansegulv og en DJ.
O studio ble mest brukt, mens ABC studio ble brukt til alle blåsopptak og noen trommeopptak og gitaropptak.

Jeg vil at soloprosjektene mine skal være berørt av færrest mulig hender. Jeg vil at ideene skal være gjennomført så rent og klart som mulig. Ved å være produsent, tekniker, komponist og musiker kan jeg i større grad prege resultatet og kontrollere prosessen.

Plata har blitt mastret av Emily Lazar. Fortell om det valget og hvor viktig den delen er for å skape akkurat den platelyden som du vil ha på plata. Hva har hun bidratt med til totaliteten?

Platelyden ble først og fremst laget i innspillingene. Derfra er miks veldig viktig. Å ta vare på det opptakene hadde som gjorde meg entusiastisk i utgangspunktet, men å hjelpe dem å bli enda klarere.
Mastringen var viktig for å få plata til å spille høyt og få den siste glansen. Jeg ville at den skulle kunne gå i rødt, men likevel låte varmt. Jeg synes Emily ga oss det vi håpet på og litt mer.

Dere har satt i gang et ambisiøst, ihvertfall med tanke på kvantitet, prosjekt med å lage videoer til alle sangene på albumet. Foreløpig har vi fått fine sort/hvit-stemningsbilder fra frisør, bar og gater som gir en slags maritim vagabond-stemning. Hva er ideen og tanken bak disse videoene og  innspillingene som har vært hittil?

Jeg lagde en musikkvideo til Vamp-låten «Byen ved veiens ende» i 2019 og likte opplevelsen. Jeg gjorde det med telefonen og det føltes hendig og ukomplisert.

Jeg hadde noen tanker og ideer om video til to låter på skiva mi, men de krevde en fotograf. En håndverker.
Fotografen Edgar G. Bachel ble gira på å bli med og foreslo å gjøre flere enn to.

Det viktigste har vært å lage en serie av videoer som henger sammen. Med seg selv, men også med plata. At de ikke går i veien for musikken, men også at de står for seg selv. Et kamera. Svart-hvitt. Cinemascope. En indre karakter og en ytre karakter kalt O. Klare ideer og improvisasjon. Videoene har også vært en mulighet for meg å samarbeide med Tomos Young. Vi har pratet om å gjøre noe i lag lenge, og jeg fikk ham med på å være min double. En indre double. Han er en fenomenal danser. Martin Mentzoni har kontor rett vedsiden av der vi klipper videoene. Han er en glimrende tegner, og jeg fikk noen ideer som vi trengte Martin til.

Blå øyner
Den indre og den ytre O på dansegulvet.

I Stedet for punktum et hjerte
Denne videoen og en som heter «Og det blei mørkt» var de to ideene til videoer som startet hele videoprosjektet. Alle ideene som er på denne videoen var klare på forhånd og det handlet bare å gjøre det skikkelig.

Frisill
Savn og sjelskorper.

Jenta med månen i munnen
Jeg ville jobbe med et kamera i faste posisjon. Jeg ønsket å utnytte at Kim Edgar Bachel er en glimrende portrettfotograf. Jeg ville presentere jenta, meg og scenene med en hånd og en lighter, og at levende lys var den eneste lyskilden. Jeg var interessert i det som er utenfor rammen.

Albumet gis ut av den relativt nystartede labelen TBC Records. Fortell  om det plateselskapet og forholdet til de.

TBC Records er et lite selskap drevet av kunnskapsrike, erfarne og hyggelige mennesker. Jeg opplever dem som oppriktig interesserte i prosjektet. Det har vært viktig for meg. Energien av samarbeid og at vi vil i samme retning.

I november skulle dere også gjøre det nye materialet live.

Vi har måttet utsette høstkonsertene til januar. Vi kommer til å være spillesugne og overtente.

Hvilke planer har du ellers fremover?

Jeg har en del prosjekter som skal påbegynnes og fullføres før juni 2021. Jeg skal skrive musikk og spille til et spel (Halv saga) med premiere i juni. Fra februar til juni spiller jeg på en teateroppsetning med Vamp. Jeg produserer og spiller på en ny Vamp-plate som skal ut i mai. Vamp har 30-årsjubileum. Jeg skal produsere og spille på en Bjørn Berge-plate. Jeg jobber med noen nye videoer. Og så skriver jeg kontinuerlig.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Jeg håper av hele mitt hjerte at det har vært godt for mine barn å ha sin far hjemme over en lang og stabil periode for første gang i deres liv. Det har iallfall gjort godt for meg. Jeg prøver å gi noe tilbake til min kone. Hun har har vært mye alene, og stått hardt på i mange år, mens jeg har vært mye borte. Jeg håper at vi som familie blir tettere og kommer sterkere ut av en slik periode. Jeg har fått angst for smågodt.
Økonomisk har det vært som det har vært. Levebrødet revet bort, sparepenger og NAV, søknadsskriving og pretensiøse prosjektbeskrivelser. Kryssede fingre. Heldigvis kan man alltid skrive. Også nå, under omstendigheter som disse.

Til slutt vil jeg at du skal velge fem låter som har inspirert deg som tekstforfatter og fem låter som har inspirert deg som komponist og si litt om hva du har blitt bevisst eller digget med disse.

Om det er det samme for deg så skriver jeg ned de første fem som dukker opp i hodet mitt uansett kunstform. Jeg vil også presisere at å nevne noen føles mer som å overse mange.

Tekst:

John Berryman – A sympathy, a Welcome
Det er så mye som foregår i det diktet. Jeg leste det første gang rett etter at jeg ble far for andre gang.

Vamp -Godmorgen søster
Den må nevnes. Min far skrev musikk til Kolbein Falkeids dikt, og det har for meg ligget der som et eksempel på hva de to kunstformene kan gjøre i lag.

Ellen Bass – What did I love
Ekstraordinært. Kjærligheten til arbeid, verktøy. Ting. Slik en kompleks, presis og øm måte å omtale dette på. En blir sjalu på dette diktet. Kirurgisk slakt med ømhet.

Nicanor Parra
Jeg har visst over lang tid at Parra burde leses. Og så har jeg blitt minnet på det av Tom Stalsberg det siste året. I går begynte jeg å lese. Jeg forstår hva han har snakket om

Roberto Bolano – The Savage Detectives
Han viser hvilken kraft form kan ha, hvilke muligheter som ligger i form. Jeg digger Bolano.

Musikk:

Atom TM – Liedgut
Jeg digger alt med denne platen, og den var min inngang til en verden av modulære synther

Captain Beefhart – Trout Mask Replika
Viste meg hvor fremmed og fascinenerende musikk kan være.

Building Instrument – Lanke. Smittsom. Veldig smittsom. Spars og stor. Gjør meg i godt humør. Inspirert musikk.

Antonio Machín – Angelitos Negros
Jeg vil vandre rundt i denne verdenen.

Billie Eilish – bad guy
Min eldste sønn skrudde på radioen i går og den poppet opp. Jeg vet ikke om den er ny eller gammel. Jeg vet ikke om jeg liker den på samme måte i dag om jeg hører den på ny, men den føltes fersk. Virket på meg som en artist med kreativitet, kontroll og egen tone. Befriende å finne noe med de kvalitetene på radio.

Odin Staveland – Sillajass

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Begjær er et gjentagende tema i mange av låtene våre. Jeg ser på det som en av menneskets sterkeste drifter, som kan være både særdeles vital og nedbrytende, og synes også derfor at den er ytterst interessant, forteller vokalist, gitarist og bassist Trond Fagernes i Mayflower Mayflower, som er ansvarlig for det henrivende albumet «Prepared for a Nightmare» på Only Lovers Records. De er også et av mange band på den nye samlingen «Psych Against Cancer Vol 2 Part» sammen med blant andre Melody Fields, The Ocillaton og The Vacant Lots.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Tim Hard (inkl. front),

Med dramaturgisk presisjon byr Mayflower Madames sitt album «Prepared for a Nightmare» på skimrende gitarklanger i mørke, disige lydfrekvenser i et transcenderende lyduttrykk. Storslagent og fortettet, kjølig og romantisk. En form for musikalsk ekspresjonisme, de har også gitt en av låtene navn etter den jødiske ekspresjonisten Ludwig Meidner, karakterisert gjennom drivende psykedeliske rytmer med messende urkraft. Psych-noir med hyppig bruk av støyeffekter. Det flytende atmosfæriske bryter dynamisk mot det mer harde og stramme.

Vi snakket med låtskriver Trond Fagernes om USA-turneen som røyk med Covid-19s inntog, den dunkle drømmelignende musikken og om fascinasjon for Northampton-kvartetten Bauhaus og Liverpools stoltheter Echo and The Bunnymen, samt overraskelsen over å bli sammenliknet med The Mission og Sisters of Mercy.

For de som ennå ikke har fått med seg det fine bandet deres, hvem er Mayflower Madame?

Mayflower Madame er et band fra Oslo som spesialiserer seg på en egenartet miks av shoegaze, post-punk og psykedelia. Vi har sluppet to album hittil – «Observed in a Dream» (2016) og «Pre-pared For A Nightmare» (2020) – og innimellom utgivelsene har vi turnert i både Europa og Nord-Amerika. Bandet har de siste årene bestått av meg/Trond Fagernes (vokal/gitar/bass), Håvard Haga (gitar) og Ola Jørgen Kyrkjeeide (trommer). Bjørn Marius Kristiansen og Henning Gulbrandsen har også vært med som live-bassister og sistnevnte har nå blitt et fast medlem. I tillegg har Kenneth Eknes helt fra starten bidratt med synth på innspillinger og en del konserter.

Hvor stammer bandnavnet fra og hva vil dere uttrykke med det? Hvilket forhold har dere til utvandrere og pilegrimer og historie generelt?

Bandnavnet har så klart likheter både med skipet «Mayflower» og ikke minst «The Mayflower Ma-dam» (pseudonymet til eieren av et eskortebyrå i New York som fikk stor medieoppmerksomhet på 1980-tallet da hun ble stilt for retten og blant annet avslørte deler av kundelisten). Men det ble ikke valgt for å uttrykke forbindelser til noen av delene. Det som tiltrakk oss var først og fremst klangen i navnet og det var heller ingen ulempe at det ga folk flertydige konnotasjoner, noe vi synes er mer interessant enn at vi legger klare føringer for hvordan folk skal oppfatte det. Når det er sagt, så er det først og fremst bare et bandnavn, vi uttrykker oss i langt større grad gjennom musikken. Vi er interessert i historie så klart, som alle bør være, men har ikke noe spesielt nært forhold til pilegrimer og utvandrere.

Trond, når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg har vært opptatt av musikk så lenge jeg kan huske og det var nok spesielt den rå uttrykkskraften jeg fant hos Kurt Cobain og Nirvana som startet det lidenskapelige engasjementet. Deretter oppdaget jeg også flere andre artister som på samme måte ga meg en følelse av frihet og emosjonell utfoldelse. I musikken fant jeg liksom min greie etter at jeg mistet interessen for sportslige sysler, og det var tydelig at jeg trengte noe å «brenne for».

Når begynte du selv å spille og synge, og hva var det med gitar/bassgitar som spesielt fanget interessen din?

Det var først godt ut i tenårene hvor jeg, inspirert av skolekamerater som startet band, innså at det var mulig å kunne spille musikken jeg digget selv. Siden jeg var opptatt av gitarbasert musikk så ble det et naturlig valg. Etter å ha lært meg noen riff av favorittbandene mine var veien videre til å prøve seg med egne låter egentlig forbløffende kort. Jeg hadde ikke tro på at jeg kunne synge og spilte kun gitar i mange år før jeg forsøkte meg på det – rett og slett fordi vi da hadde et band uten vokalist og hadde vært litt vel ivrige med å booke den første konserten. Etter en god del øving gikk det høvelig bra og så ble det bare sånn fremover.

Har du hatt noen forbilder eller mentorer langs din vei som musiker som har vært viktige. I så fall hvilke og hva har du plukket opp fra de?

Kurt Cobain var som nevnt min første helt innen musikken og var av avgjørende betydning for at jeg begynte å spille gitar. Siden har jeg nok ikke hatt noen tydelige forbilder eller mentorer, men jeg har hatt mange inspirasjonskilder – alt fra Syd Barrett og Thurston Moore til band som Bauhaus og Psychic Ills. Vanskelig å si nøyaktig hva jeg har plukket opp fra hver enkelt av de, men det har vel blitt en salig blanding som blant annet har resultert i en forkjærlighet for støyende gitarer, klangeffekter og dunkle stemninger.

Hvordan kom du frem til din vokale stil, den nærmest hviskende avmålte stemmen?

Også vanskelig å si, det ble på en måte bare sånn. Det føltes i grunn bare naturlig, men har sikkert også sammenheng at jeg på den tiden jeg begynte å synge hørte mye på forskjellige post-punk-band fra 80-tallet og shoegaze-band fra 90-tallet, noe jeg egentlig gjør fremdeles.

Har du noen spesielle preferanser med tanke på gitar/bassgitar, forsterkere, pedaler eller mikrofoner? I såfall hvilke og hvorfor? Hva og hvor mye har slike ting å si for å klare å skape det soundet som man ønsker seg på en plate eller en konsert?

Jeg foretrekker definitivt Fender – både når det gjelder forsterkere (for eksempel Twin Reverb eller Hot Rod) og gitarer (Jaguar eller Telecaster). Rett og slett fordi de virker best egnet til å skape det lydbildet jeg ønsker. Jeg liker i tillegg veldig godt designet spesielt på Fender Jaguar, så det er nok også en visuell faktor med i bildet på gitarpreferansen. Jeg har aldri vært noen pedalnerd og bruker generelt bare et par stykker, men er i hvert fall ganske avhengig av en passende overdrive-pedal og en god delay-pedal. Reverb tar jeg helst direkte fra forsterkeren. Disse basiske elementene er helt klart viktige for å skape den atmosfæren og de stemningene jeg søker etter.

Hva var det med den mørke musikken som goth som traff en nerve hos deg og hvor kom psykedelia og shoegaze inn i bildet?

Jeg tror at for min del fremstår kunst uten mørke nyanser ofte som litt «overfladisk» og jeg har nok også alltid lettere funnet noe vakkert i melankoli og dunkelhet. Det som er litt mystisk, uutgrunnelig eller illevarslende virker til å treffe meg på et dypere emosjonelt nivå og gjør det hele mer interessant. Jeg liker også veldig godt kombinasjonen av det stemningsfulle og eksperimentelle som jeg finner innen deler av psykedelia og shoegaze. Samtidig er jeg ofte ikke så glad i det som blir for ensidig stemningsmessig, det må i hvert fall helst være en viss dynamikk, intensitet eller ambivalens.

Foto: Miriam Brenne

4 år har gått siden dere albumdebuterte med «Observed in a Dream» i 2016. Hva har skjedd med bandet under disse årene og hva skiller dagens utgave fra da?

Etter utgivelsen av debutalbumet turnerte vi mye – blant annet i USA, Storbritannia og Tyskland. Tidlig i 2018, samtidig som vi startet å jobbe med oppfølgeren, flyttet bassisten vår fra Oslo og vi ble redusert til en trio. Kort tid etter ble vi booket til Milwaukee Psych Fest og vi bestemte oss for å gjøre vår andre USA-turné den våren med stand-in bassist. For å få mest mulig ut av turnéen ga vi også ut en EP – «Premonition» – med låter vi hadde spilt inn frem til da. Vi gjorde deretter noen festivaler i Norge og England den påfølgende sommeren før vi gjenopptok arbeidet med neste album høsten 2018. Jeg tok da også over som bassist i tillegg til gitar og vokal. I 2019 ble vi igjen fristet av mini-turnéer og festivaler i Frankrike, Tyskland og Øst-Europa, noe som gjorde at låtskrivingen og innspillingen av albumet tok litt lengre tid enn forventet. Så det har med andre ord skjedd ganske mye under disse fire årene og det er sikkert flere ting som skiller dagens utgave fra da, uten at det nødvendigvis er så lett å sette ord på akkurat hva som er annerledes. Når det gjelder det nye albumet («Prepared for a Nightmare») i forhold til debuten så vi har forsøkt både å videreføre og dykke dypere inn i det som særpreger lydbildet vårt samtidig som vi har utviklet et mer dynamisk og variert låtmateriale.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og roller i Mayflower Madame?

Trond Fagernes – vokal / gitar / bass
Jeg lager ofte skissene til låtene på gitar. Etter hvert også tekst og melodi, men som regel fullføres dette først i innspillingsfasen.

Håvard Haga – gitar
Håvards evne til å komme opp med særegne og stemningsfulle gitarpartier bidrar sterkt til å gjøre lydbildet større og mer interessant. Omtrent alle låtene våre er i hovedsak gitarbasert og sammen videreutvikler vi som regel grunnideene som en slags gitarduo før resten av instrumentene legges på.

Ola J. Kyrkjeeide – trommer
OJ er motoren i bandet og har en veldig god teft for å finne riktig «groove» til låtene. Med sitt drivende trommespill er han en sterkt medvirkende faktor til den suggererende effekten vi ofte søker.

Fortell om de ulike gjestene som dere har med på platen og hva de har brakt til sluttresultatet.

Kenneth Eknes – synth på alle låter unntatt 2, 6 & 7
Kenneth har bidratt veldig til å fylle ut lydbildet og forsterke stemningene i låtene. Han kommer inn i bildet først når låtene er mer eller mindre ferdigskrevet og er da også ofte en veldig nyttig diskusjonspartner med sine innspill på hvilke låter eller partier som funker best og hvilke som funker mindre bra.

Petter G. Marberg – bass på låt nummer 1 & 10
Petter var vår opprinnelige bassist og er med på de to låtene vi allerede hadde spilt inn før han måtte slutte i bandet. En bunnsolid fyr som alltid leverer bassganger av høy kvalitet.

Hvordan kommer låtene til liv?

Som nevnt ovenfor kommer låtene som oftest til liv ved at vi tar utgangspunkt i en grunnskisse, som regel da et eller flere gitarpartier, som jeg og Håvard deretter sammen utvikler videre før OJ legger på trommer. Deretter gjør vi som regel en demoinnspilling hvor bass, vokal og synth legges til. Dette har vært den vanligste formelen under skrivingen av vårt nye album, som er laget i en periode hvor bandet har vært en trio (fremover vil vår nye bassist også inkluderes i låtutviklingen), men en del låtpartier har også blitt improvisert frem når hele bandet har spilt sammen.)

Hvorfor valget av albumtittelen «Prepared for a Nightmare» og hva er det dere ønsket å kommunisere med den?

Tittelen er både en referanse til vårt forrige album, debuten «Observed in a Dream», og en refleksjon over den usikre, anspente og foruroligende tiden vi lever i. I forhold til debuten så er det nye albumet mer preget av en følelse av at uskylden tapt og at det drømmeaktige spenningsforholdet nå står i fare for å utvikle seg til et rent mareritt.

Dere har spilt inn platen selv. Det vil si Trond Fagernes og Ola J. Kyrkjeeide har gjort det. Hvorfor det valget og hva er den viktigste forskjellen mellom det å gjøre det selv og å jobbe med en utenforstående produsent?

Vi har spilt inn alle våre utgivelser selv og synes det har funket bra hittil. Derfor ville vi gi det et nytt forsøk og den avgjørende fordelen er vel først og fremst friheten det gir oss. Vi kan ta oss så god tid vi vil til å eksperimentere og prøve ut forskjellige ideer uten at noen venter på oss. I tillegg er det selvfølgelig veldig gunstig når det gjelder det økonomiske. Det kunne også vært spennende å jobbe med en utenforstående produsent, som kan gi innspill og således påvirke resultatet, men vi har vært litt for egenrådige til å prøve det hittil. Kanskje neste gang.

Innspillingene skjedde i MaMa Studio i Oslo. Hvordan er lokalets karakter og har det påvirket lydbildet på albumet?

MaMa Studio er ikke noe offisielt studio, det er rett og slett bare lokalet hvor vi både øver og gjør innspillinger. Det er et forholdsvis lite og intimt rom med betongvegger som gir et lydbilde vi da naturlig nok er godt vant til. Da vi ikke har prøvd noe annet så vet vi egentlig ikke så mye om innvirkningene på sluttresultatet i forhold til hvordan det eventuelt hadde hørtes ut hvis vi hadde spilt inn et annet sted.

Dere har hatt hjelp av tre ulike personer til å mikse låtene. Bob de Wit (låt 1, 5, 6 & 7), James Aparicio (låt 2, 3 & 4) og James Trevascus (låt 8, 9 & 10). Fortell om betydningen av miksejobben og hvorfor har dere valgt å benytte flere ulike til den oppgaven og hva som preger arbeidet til de ulike.

Det begynte med at vi testet ut ulike miksere på de første låtene som ble ferdig innspilt. Egentlig for å finne ut hvem som var best egnet til å mikse hele skiva, men da fant vi i stedet ut at deres ulike stiler passet best til forskjellige låter. Låtene som James Aparicio har mikset kler den nokså stramme, harde og industrielle/post-punk-aktige innpakningen, mens låtene som Bob de Wit har mikset funker best med hans mer flytende, mykere og eksperimentelle/psykedeliske stil. De siste låtene krevde en stil som var midt imellom og der passet James Trevascus perfekt. Miksing har helt klart mye å si og vi er veldig kresne når det gjelder å få akkurat det uttrykket vi er på utkikk etter. Det å benytte flere ulike var ikke noe vi hadde tenkt ville funke i utgangspunktet, men vi oppdaget at det gjorde albumet som helhet mer dynamisk samtidig som vi klarte å beholde den røde tråden.

En av mine musikalske helter, Rafael Anton Irisarri, har fått lov til å mastre platen. Hva er deres forhold til hans musikk og hva han har gjort for «Prepared for a Nightmare»?

Jeg er en stor beundrer av lydlandskapene han skaper i musikken sin og i tillegg fant jeg ut at han hadde mastret Sextile, som er et av mine favorittband de siste årene. Derfor tok vi kontakt og da det viste seg at han også var veldig entusiastisk over låtene våre så ble det en enkel avgjørelse å gi han oppdraget. Han har først og fremst bidratt til et renere og mer helhetlig sluttresultatet ved å finpusse miksene og bringe de nærmere sammen lydmessig.

Jeg har nå samlet noen nøkkelord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hvordan dette viser seg i Mayflower Madames musikk eller tekster.

Psych-noir/Post-punk/Shoegaze

Psych-noir er et begrep som vi selv har brukt til å beskrive musikken vår. Det virker ganske treffende siden lydbildet ofte preges av mørke, psykedeliske stemninger. Post-punk og shoegaze er bredere sjangerbetegnelser som ofte kommer frem i omtaler av oss siden vi har likheter med et knippe band som forbindes med post-punk- og shoegaze-bølgene på henholdsvis 80- og 90-tallet. Noen typiske kjennetegn som vi har til felles med post-punken er vel de kantete gitarene og suggererende rytmene, mens shoegaze handler mer om bruk av skimrende, tidvis støyende effekter og et fokus på atmosfæriske stemninger.

Goth/Death rock

Jeg har ikke noe nært forhold til goth/death rock og ble egentlig veldig overrasket da disse termene først dukket opp i anmeldelser av debutalbumet vårt «Observed in a Dream». Det har antageligvis sammenheng med at goth ofte også brukes til å karakterisere den litt dystrere eller teatralske andelen av post-punken (for eksempel band som Joy Division og Bauhaus) og musikken vår oppleves kanskje som enda mer preget av mørk romantikk enn vi var klar over.

Psychobilly

Psychobilly har jeg svært lite kjennskap til og vet dermed ikke helt hvordan det eventuelt viser seg i musikken vår. Jeg har skjønt at The Cramps er et ledende band i sjangeren og har observert at de har blitt nevnt som en referanse av enkelte anmeldere, men jeg har ikke hørt på de.)

Støy/Distortion/Disig/Tåkete lydbilde

Jeg synes at skjønnhet er mest kraftfullt når det fremtrer fra en tilslørt form. Så forkjærligheten for et litt «forvrengt» eller «tåkete» lydbilde har nok mye med det å gjøre og vi bruker bevisst støy som en del av den stemningen vi er ute etter å skape. I tillegg til en større og bredere sonisk horisont kan det også gi en slags «råskap» i uttrykket som vi liker godt

Fields of the Nephilim/Sisters of Mercy/The Mission

Dette er også band som tidvis dukker opp i anmeldelser av musikken vår, men som ingen av oss har hørt på. Ikke at vi egentlig har noe imot det, på en måte er det mer interessant å bli sammenlignet med band som man ikke er inspirert av enn de vi faktisk har hørt på. Har flere ganger tenkt at jeg av ren nysgjerrighet bør høre meg opp på disse bandene, men det har blitt med tanken så langt.

Echo & the Bunnymen/The Chameleons

Jeg liker Echo & the Bunnymens to første album og spesielt «Heaven Up Here». Det er vel noen likheter i lydbildet vårt, først og fremst når det gjelder gitarene kanskje, og det kan godt være at jeg har plukket opp noe inspirasjon derifra. The Chameleons er mer ukjent for meg, jeg kan på stående fot ikke navnet på en eneste låt, men kan tenke meg å høre mer av de.

Spacemen 3

De blir også tidvis nevnt i anmeldelser, men de har aldri vært en del av platesamlingen. Jeg har et litt nærere forhold til Jason Pierces senere og nåværende band, Spiritualized, som har en del fine låter. Men de har vi så vidt jeg vet aldri blitt sammenlignet med.

Black Rebel Motorcycle Club/ The Jesus and Mary Chain/Brian Jonestown Massacre

BRMC og The Jesus and Mary Chain har jeg hørt ganske mye på opp gjennom årene, men i hovedsak debutskivene deres og det er nok også de som eventuelt har hatt påvirkning på lydbildet vårt. Sistnevntes kombinasjon av støy og melodi var en fascinerende oppdagelse og jeg har fortsatt stor sans for gitarene og de tunge, drivende basslinjene på en del av de tidligste låtene til BRMC.

Tunge trommer

Det bidrar til å gi lydbildet en slags primal kraft og dybde som vi synes funker veldig bra på en del av låtene våre. Dessuten gir det en god balanse i forhold til de ofte litt mer «svevende» gitarene.

Dyster/Mørke

Det har vel blitt ganske godt dekket i øvrige svar 🙂

Cerebral

Det er vel egentlig ikke så bevisst, men vi liker selv hovedsakelig musikk som er litt utfordrende, krevende eller tanke-stimulerende og av naturlig grunner kan det da sikkert også gjenspeiles i det vi skaper selv.

Virvlende

Jeg går ut ifra at de mest drivende eller eksperimentelle og støyete delene av lydlandskapet kan gi en slags virvlende effekt. Ellers er det ikke en karakteristikk vi selv har brukt, men det har kanskje også sammenheng med at musikken vår tidvis kan oppleves som hypnotisk.

Bruken av monotoni/Repetisjon/Insisterende/Messende

Dette er vel elementer som man kan finne igjen både i en del av musikken vi hører på og det vi skaper selv. Jeg tenker at vi først og fremst liker det fordi det ofte er med å skape en suggererende effekt.

Ekspresjonisme

Som utdannet kunsthistoriker har jeg hentet mye inspirasjon fra kunst og kanskje spesielt fra de tidlige ekspresjonisme-bevegelsene i Tyskland og deler av Europa på begynnelsen av 1900-tallet. Det er noe med det følelsesmessige spenningsforholdet i mye av denne kunsten som tiltaler meg. Både «gode» og «dårlige» følelser skildres om hverandre og i kombinasjon, noe som ofte gir en viss mystikk og flertydighet, men det er oppriktigheten og intensiteten i følelsene som er det viktigste. Det rent estetiske uttrykket bygger også opp under dette – kjennetegnet av spisse og kantete former, forvrengte perspektiver og kraftfulle farger. Jeg går ut ifra at de fleste kan finne spor av ekspresjonisme i musikken vår, inkludert tekster og musikkvideoer. En av låtene («Ludwig Meidner») på vårt nye album er også inspirert av (og dedikert til) den ekspresjonistiske kunstneren med samme navn.

Atmosfære/Romklang/Skimrende

Vi bruker bevisst romklang og skimrende lyder eller effekter som en del av lydbildet vårt. Hovedsakelig er det rett og slett en estetisk preferanse som har oppstått og utviklet seg over tid. Formålet er å skape et atmosfærisk uttrykk som både er «luftig/eterisk» og «tilslørt/tåkete» på samme tid.

Moll

Jeg har ikke noe bevisst forhold til det, men det har vel bare blitt sånn at vi som oftest spiller i moll fordi vi synes det låter finest.

Gribber

Gribber er fascinerende, men samtidig litt skremmende, akkurat som mennesker, og hos begge arter anser man gjerne grådighet som et fremtredende trekk hvor andres tap ofte anses som egen vinning. Dette er også noe av bakgrunnen for tittelen til vårt nye albums første single – «Vultures».

Begjær/Forfengelighet/Grådighet

Begjær er et gjentagende tema i mange av låtene våre. Jeg ser på det som en av menneskets sterkeste drifter, som kan være både særdeles vital og nedbrytende, og synes også derfor at den er ytterst interessant. Forfengelighet anses ofte som mer ensidig negativt, men det er ikke nødvendigvis galt å være selvopptatt. Verre er det når det begynner å overstyre våre handlinger og kombineres med både begjær og grådighet. Da utgjør selvopptattheten ikke bare en trussel for fellesskapet, men også for selvfølelsen, og det komplekse og potensielt destruktive forholdet mellom begjær, forfengelighet og grådighet er en del av tematikken i blant annet «Vultures».

Hvileløs søken etter en kjerne

De aller fleste føler behov for en stødig grunnstein i livet, noe eller noen som representerer kjernen i hva du vil og hvor du føler deg trygg. Og hvis dette går tapt ender man ofte på en hvileløs søken etter å finne tilbake eller å finne et nytt holdepunkt. Kort fortalt er dette hovedtemaet i en annen single fra vårt nye album – «Sacred Core».

Musikkvideoen «Sacred Core» er regissert av Astrid Serck, en kunstner som har samarbeidet med Mayflower Madame ved flere anledninger tidligere. I tillegg til å ha jobbet med foregående musikkvideoer er det også hun som står bak albumcoveret på «Prepared for a Nightmare». Fortell  om henne og valget om å benytte henne til disse oppgavene, produktene  hun har levert og det dere ville kommunisere med albumomslaget der en liten gutt holder en krabbe i høyre hånd.

Astrid har først og fremst jobbet med tegning og grafikk hvor hun har en veldig kul og egenartet stil. Hun hadde ingen erfaring med musikkvideoer fra før da hun lagde sin første video for oss – «Weightless» fra debutalbumet «Observed in a Dream» i 2016, men vi ble godt fornøyd med resultatet og siden har hun egentlig vært vår faste designer og regissør. Hun forstår uttrykket vårt og estetikken vi er ute etter, noe som selvfølgelig er veldig viktig, og i tillegg er hun kjæresten min så forholdene ligger til rett for å samarbeide tett. Gutten på coveret er nevøen min og bildet ble tatt uten tanke på å gjøre noe mer ut av det, men når vi så det i ettertid så synes vi det var et veldig slående motiv. Det uttrykker både opprømthet og frykt, kontroll og underkastelse, og man kan ane en underliggende uro. Sånn sett synes vi det passet godt til albumet og tittelen «Prepared for a Nightmare».

Hvilket forhold har dere til sort/hvitt-filmer? Både «Vultures» og «Sacred Core» preges av en stilistisk form for sort/hvitt-video med psykedelisk flimrende kamera.

Vi har stor sans for sort/hvitt-estetikken generelt og jeg er også inspirert av mange kunst- og skrekkfilmer fra stumfilmperioden. Vi er opptatt av en helhetlig visuell fremstilling av musikken vår og kombinasjonen av sort/hvitt og flimrende kamera føles ut som et naturlig valg fordi vi synes det kler låtene best.

Sistnevnte har også noe katedralsk og storslagent med at den er tatt opp i en kirke (Jacobskirken?) som gir en stemning og atmosfære til videoen som kler bandets musikalske uttrykk godt. Fortell mer om de stilistiske valgene og samarbeidene med videoregissør.

Store deler av videoen er tatt opp på gjennomreise i Danmark, inkludert en mindre snutt fra en kirke på landsbygda. Dette ble valgt først og fremst fordi vi liker atmosfæren i kirker og fordi vi også ønsket å ha en sakral referanse med tanke på låtens tematikk. Det har vært et tett samarbeid med videoregissør i og med at vi har gjort opptakene sammen. De stilistiske valgene er et resultat av idéutveksling, man prøver ut forskjellige ting og søker ofte etter symbolske motiver som kan passe til musikken og teksten, men det endelige uttrykket blir jo i hovedsak formet i klippe- og redigeringsprosessen og der får regissøren stort sett frie tøyler siden vi har en felles forståelse for hva vi er ute etter å formidle.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Vårt nye album «Prepared for a Nightmare» ble planlagt utgitt 27. mars og vi hadde booket USA-turné som skulle starte samme dag på Desert Stars Festival i Joshua Tree i tillegg til flere mini-turnéer i Europa i løpet av våren. Alle konserter ble naturlig nok avlyst og den fysiske utgivelsen (vinyl/CD) av albumet ble utsatt til 12. juni. Så man kan vel trygt si at vi ble ganske sterkt påvirket. Jeg må også innrømme at albumets tittel viste seg å passe enda bedre enn vi hadde forutsett. Heldigvis har vi fått muligheten til å gjennomføre to konserter i år – en livestream fra Jakobskirken i mai og en forsinket releasekonsert på Blå i september. Vi håper 2021 blir et bedre år for verden generelt og krysser også fingrene for at i hvert fall deler av årets turnéplaner kan gjennomføres da.

Kan dere til slutt velge 14 sanger som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for «Prepared for a Nightmare» og si litt om hvilke kvaliteter dere ser i disse låtene?

Alle i bandet har litt forskjellig musikksmak og jeg kommer ikke på noen spesifikke låter som har direkte inspirert skrivingen av «Prepared for a Nightmare», men her er i hvert fall noen låter jeg har likt godt de siste årene:

The Cure – «A Forest»

En klassiker og en ledestjerne for post-punk-bevegelsen på 80-tallet. Enkelt, men genialt gitarriff som driver frem den både vakre og mørke stemningen i låta. For øvrig den eneste låta vi noensinne har spilt inn en coverversjon av: https://youtu.be/5EmOxS-zThY

Bauhaus – «Dark Entries»

Etter min mening et av de aller beste post-punk-bandene. Låta karakteriseres av en mørk og til dels manisk stemning hvor kunststykket med å være både monoton, energisk og dynamisk på samme tid beherskes til det fulle. Alle elementene – vokal, gitar, trommer og bass – er helt etter min smak. Et av de få bandene vi har blitt sammenlignet med som faktisk også er en betydelig inspirasjonskilde for min del.

Bronski Beat – «Smalltown Boy»

Jeg liker faktisk en del pop, spesielt fra 80-tallet. Det er noe med produksjonen og estetikken på denne tiden som ofte tiltaler meg, men som er litt vanskelig å sette ord på. Denne låten er et godt eksempel. Lekkert synthriff kombinert med en enkel trommemaskin-beat og uimotståelige vokalmelodier. Lydbildet er rent og luftig, og låta er både fengende, drivende og egentlig ganske mørk på samme tid.

Psychic Ills – «FBI»

Et band vi er veldig stolte av å ha delt scene med. Det suverene gitarriffet kombinert med den tilbakelente, men distinkte rytmeseksjonen og Tres Warrens døsige vokal gir et særs stemningsfullt resultat. For meg er dette neo-psykedelia på sitt beste. Dessverre døde Tres Warren alt for ung i mars 2020, i et ganske mørkt år generelt så var dette en av årets desidert tristeste nyheter.

Sextile – «Visions of You»

Veldig kul sound med drivende gitar og minimalistiske trommer som virvler av gårde før det bryter ut i et mer storslagent refreng med symfonisk synth og messende vokal.

The Soft Moon – «Breathe The Fire»

Deilig, hypnotisk låt med heftig bass og suggererende trommer. Stemningen er ofte svart som nattehimmelen i The Soft Moons univers, men for meg oppleves det like fullt som mer vitalt enn all verdens solskinnspop.

Crystal Stilts – «Converging in the Quiet»

Apropos tilslørt skjønnhet – sjekk de fantastisk fine melodilinjene som smyger seg frem blant «romklangtåken» og det fete, halvskranglete kompet. Et av mine absolutte favorittband som vi også har hatt æren av å spille med.

Susanne Sundfør – «The Brothel»

Jeg kunne nok ha valgt flere låter fra dette albumet, men valget faller allikevel på tittellåta som den store favoritten. Med låtas dystre skjønnhet og den luftige, men intime produksjonen skaper hun rett og slett en magisk atmosfære.

Nirvana – «School»

For meg er dette trolig den låten som best viser den rå uttrykkskraften til Kurt Cobain og Nirvana. Høydepunktet er Kurts primalskrik i overgangen til siste refreng.

Molly Nilsson – «Not Today Satan»

Jeg er stor fan av Molly Nilssons mørke pop. Kul stemme og elegante melodier med underfundige tekster er et gjennomgående trekk og denne låten er intet unntak.

La Femme – «Sur la planche 2013»

Fransk eleganse pakket inn i en særdeles kul miks av psych-punk og new wave. Heftig driv med snertne bassganger og deilig gitar. Vi varmet tilfeldigvis opp for La Femme i Oslo samme kveld som terrorangrepene i Paris 13. november 2015, men konsertene var (heldigvis) allerede over da de fikk nyhetene fra hjemlandet – det ble naturlig nok en veldig brå og trist avslutning på en ellers flott kveld.

The Smashing Pumpkins – «Ava Adore»

Litt undervurdert låt fra et gammelt favorittband. Kul beat og selv om det er delte meninger om Billy Corgans vokal så viser han også her sin unike meloditeft.

Pink Floyd – «Luficer Sam»

Syd Barrett var tidlig en slags helt for meg. Kanskje en av hans streiteste låter, men galskapen er likevel underliggende. Fra første stund var det i hovedsak gitarsounden og -riffet som hadde en nærmest magisk tiltrekningskraft på meg.

Swans – «Blind»

Et band jeg først har begynt å høre litt på de siste årene og jeg er langt ifra kjent med hele katalogen deres, men denne mørke balladen er noe av de vakreste jeg har hørt og vokalen til Michael Gira får vel ta hovedæren for det.

Madame Mayflower – Prepared for a Nightmare

Madame Mayflower – Observed in a Dream

Madame Mayflower – Premonition

Se flere Mayflower Madame-videoer her.

Sjekk også:

Mayflower Madame – Ludwig Meidner (Ferske spor uke 14/2020)

Mayflower Madame – Vulture (Ferske spor uke 6/2020)

Mayflower Madame – Premoniton (Ferske spor uke 21/2018)

Mayflower Madame – «Drown» (Musikalske sidespor – uke 13/2017)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Her er årsoppsummeringen fra oss!

Årets plater (David Jønsson)

1. Six Organs of Admittance – Companion Rises

Ben Chasnys Six Organs of Admittance er en sentrale i psych-miløjet, og har gitt ut alskens ideer og påfunn under SOOA-fanen, men også med Comets on Fire. «Companion Rises» er en spektakulær dose med folk-psykedelia med innbydende dronepartier.

2. Pacific Range – High Upon the Mountain
Fra omgangskretsen rundt Brent Rademaker og Beachwood Sparks-mafiaen finner vi Pacific Range. «High Upon the Mountain» er full av tilbakelent hippierock med en duft av vellagret Grateful Dead og andre likesinnede jambands. Albumet er produsert av Dan Horne, og har bidrag fra blant annet Mapache. Slipp litt lysergisk solskinn inn i øregangene og keep on truckin’.

3. Jess Williamson – Sorceress
«Sorceress» er Williamsons fjerde album, og her får hun endelig frem sitt fulle potensiale etter lovende «Cosmic Wink». «Sorceress» er full av drivende kosmisk americana dekket i kledelige lag med steelgitar, synther og saksofon. «Wind on Tin» er et ruvende høydepunkt og en av mine favorittsanger fra i år. Den er mildt sagt mektig.

4. Andreas Røysum Ensemble – Andreas Røysum Ensemble
Andreas Røysum er som regel i nærheten av det som skjer på den norske jazz og impro-scenen. Han har fascinert musikkelskere verden rundt med sin klarinett og er en av grunnleggerne av Motvindfestivalen. På debutalbumet til Andreas Røysum Ensemble, har han samlet en usedvanlig sterk tropp. Her finner du blant annet Signe Emmeluth, Joel Ring, Marthe Lea, Christian Meaas Svendsen og Sanskriti Shresta i rekkene. Her kombineres blant annet toner fra østen, norske folkemusikk og frijazz, på en finurlig og oppløftende måte. Utgitt på Motvind Records.

5. Fleet Foxes – Shore
Overraskelsesalbum har vært en av årets musikalske farsotter, bare se på Taylor Swift eller Sault, som fikk ut to album uten forvarsel. To meget gode album sådan. Robin Pecknold har mildt sagt vært aktiv i Fleet Foxes-verkstedet, der han har finpusset på «Shore» i ro og mak. Det låter umiskjennelig ut som Fleet Foxes, med avanserte arrangementer og klangfylt vokal. Samtidig er det noe lettere rundt hele Pecknolds aura og tilnærming til verket. Det vies mer plass til tro, håp og kjærlighet i musikken, og det er uendelig vakkert å ta del i.

6. Cut Worms – Nobody Lives Here Anymore
Max Clarke er en annen brakkesyk artist med formidlingstrang. Cut Worms har brukt lockdown-perioden godt og flesker til med «Nobody Lives Here Anymore», et dobbeltalbum med spilletid på 80 minutter. Et slikt eksperiment kan gå begge veier, men samtlige 17 spor på albumet holder skyhøy kvalitet.

7. Mats Wawa – Rock Omelette
Strøkne toner fra Mats Wawa. Det er en egen kunstart å presse inn så mange gode låter inn på 30 minutter, men Mats Wawa gjør det lekende lett. Det hjelper å ha lave skuldre og løstsittende smil. Av mange favoritter på albumet, er det avslutningsporet «French, Pt. 2» som stjeler showet for min del. Her snakker vi «Can’t Buy a Thrill»-era Steely Dan, gjort med glimt i øyet og en endeløs kjærlighet til faget.

8. Sault – Untitled (Black Is)
«We present our first ‘Untitled’ album to mark a moment in time where we as Black People, and of Black Origin are fighting for our lives. RIP George Floyd and all those who have suffered from police brutality and systemic racism. Change is happening… We are focused. SAULT». Kort og konsis melding fra det mystiske ensemblet Sault om albumslipp, det første av årets to sterke album. Slagkraftig funk og soul fyller «Untitled (Black Is)», som for eksempel «Stop Dem» som har en særdeles funky Jaki Liebezeit/«Halleluwah»-groove.

9. Shabaka & the Ancestors – We Are Sent Here By History
Shabaka Hutchings er en av de sentrale skikkelsene innen kontemporær britisk jazz. Han er kanskje til og med selve fokuspunktet for øyeblikket, i hvert fall for musikkjournalister, med band som The Comet Is Coming, Sons Of Kemet og med Shabaka & the Ancestors. «We Are Sent Here by History» er Ancestors’ andre album, og er en real lyttefest innen leken, dyp jazz med sør-afrikanske røtter.

10. Motorpsycho – The All Is One
Den avsluttende delen i (den løst sammensatte) Håkon Gullvåg-trilogien, viser frem de fleste sider av den mangehodete progkjempen Motorpsycho. Albumet inneholder noen av de mest poppa rockelåtene fra bandet siden «Black Hole/Blank Canvas», men har også en 42-minutters progsuite i fem deler med skyhøy Yes-faktor. Som vanlig med Motorpsycho, er det en stor og mettende porsjon med musikk, til og med flere retter med festmat. «The All Is One» er befriende rett frem, men med en 42-minutters omvei i form av «N.O.X.» midt i. Det er som regel omveiene som byr på den fineste utsikten.

11. Elds Mark – Elds Mark
Elds Mark er et prosjekt bestående av multiinstrumentalistene Håkon Oftung (Tusmørke og Jordsjø m.m.) og Kristian Valbo (Obliteration og Aura Noir). Det selvtitulerte albumet inneholder 11 instrumentale, trolske spor i skjæringspunktet mellom rock, prog og folketoner. Låtene lener seg tungt på svenske folkprogg-artister som Ragnarök, Bo Hansson, Kebnekajse (Oftung har noen frekke Kenny Håkansson-riff gående på albumet), til og med litt Dungen.

12. North Americans – Roped In
Patrick McDermott durer videre med North Americans og det han kaller for «american primitive guitar». Americana i dronestil som bikker over i tilnærmet meditasjonsmusikk, skjønne toner å svøpe seg inn i. Her kommer man fullstendig i vater. Med seg på laget har han Barry Walker på steelgitar og Mary Lattimore på harpe. Dessuten bidrar William Tyler, noe som ikke er så sjokkerende da dette er musikk helt i hans ånd.

13. Matthew Halsall – Salute to the Sun
Matthew Halsall har i lengre tid vært et av de mest spennende tilskuddene innen britisk jazz. Som trompetist, DJ og grunnlegger av plateselskapet Gondwana Records, har Halsall vært involvert i mange solide utgivelser fra øyriket. «Salute To The Sun» er siste tilskudd i katalogen under eget navn, og er et kjærlighetsbrev til jord, galakse og sol, til tonene av spirituell jazz.

14. Rolling Blackouts Coastal Fever – Sideways to New Italy
Deres forrige album «Hope Downs» var et lite jordskjelv innad i indie-miljøet, selv om det i bunn og grunn er ganske lite revolusjonerende ved bandet. Det er klassisk og smart, men gjort med så enorm presisjon og dyktighet som gjør alle The Go-Betweens-fans bløte i hjertet. De er muligens litt glattere og rundere i kantene på «Sideways to New Italy», men hør bare på låtene.

15. Phoebe Bridgers – Punisher
«Punisher» er Bridgers’ andre soloalbum og hun tar stadig syvmilssteg på låtskriversiden. Bridgers blander kammerpop, rock og soveromsindie, med stødige hender og glimt i øyet. «Kyoto» er et klart høydepunkt, en treminutters trompetfylt anthem, der Bridgers’ stemme står frem som et fyrtårn i stormen.

Årets «kom den i år eller i fjor?»:

Kiwi Jr. – Football Money

Stor sannsynlighet for at dette er det albumet jeg har brukt mest tid på i år. «Football Money» fra canadiske Kiwi Jr. fungerer perfekt som soundtrack til joggeturer, bilturer, oppturer og nedturer. Jangly indie med fantastiske tekststrofer, der man må henge med for å få med alle referansene. Dette var en soleklar pallplassering på årets liste, før et klokt hode i redaksjonen påpekte at den opprinnelig kom ut på et lite selskap i 2019, før årets nytrykk var et faktum. En liten smell for årets liste, men det kommer en ny mulighet neste år med slipp av nytt album i januar på Sub Pop. Det går allerede gjetord om skyhøyt nivå.

Årets samleplate:

Bob Stanley & Pete Wiggs Presents Occasional Rain
Bob Stanley og Pete Wiggs fra Saint Etienne følger opp den ypperlige antologien «English Weather», med flere regntunge kutt fra den britiske musikkscenen på slutten av 60-tallet og tidlig 70-tall. Psykedelia, prog, folkrock, jazz og hardrock blandes iherdig til mange kjente og ukjente klassikere. Selv om det var grått og regnfullt ute, kom det en stadig strøm av fargerike, eventyrlystne toner ut fra høyttalerne. Bob og Pete bedriver stor kurateringskunst med temabaserte samleplater.

Årets sanger:

1. Bob Dylan – Murder Most Foul
«This is an unreleased song we recorded a while back that you might find interesting». Det er vanskelig å kåre en annen sang enn «Murder Most Foul» som årets beste/viktigste. En 17-minutters stream of consciousness/dødsralling om drapet på John F. Kennendy, og det meste annet som har skjedd i verden siden 1963. Her refereres det til Hamlet og dusinvis av filmer, musikk og andre populærkulturelle uttrykk. Flytende, men hardpakket som et Beat-dikt, et perfekt eksempel på fortellerkunst på sitt ypperste.

2. Run the Jewels – Walking in the Snow
Killer Mike og El-P fremskyndet «RTJ4» med tanke på uroen i USA og i resten av verden. Det er vondt å høre på teksten til «Walking in the Snow», men den kunne ikke ha vært viktigere. «RTJ4» er ytterligere et eksempel på mesterlig hip-hop med politisk brodd. Killer Mike og El-P (med et utvalg prominente gjester) er i tilsynelatende permanent og slagferdig toppform. Killer Mike har for øvrig årets tekstøyeblikk:
«And you so numb, you watch the cops choke out a man like me
Until my voice goes from a shriek to whisper, «I can’t breathe»

3. Phoenix – Identical
«Identical» er dedikert til Cassius’ Philippe Zdar, og er Phoenix’ første singel på tre år. Europamesterne i pop viser atter sin spissfindighet med med kuskende klubbrytmer.

4. Pearl Charles – What I Need
«What I Need» er i slektskap med det The Northern Belle har drevet med i det siste, countryrock goes smooth. Pearl Charles tar det riktignok hakket videre og lager en countrypop-låt som kunne hatt tung radiorotasjon fra det sene 70-tallet. Jeg får sterke assosiasjoner til Nicolette Larson og spesielt hennes tolkning av «Lotta Love».

5. Pom Poko – Andrew
Pom Poko har over tid opparbeidet seg en unik evne til å blande det søte med det skarpe, og får det til å klikke sammen så inderlig bra. De klarer rett og slett å blande olje med vann. «Andrew» er en fargesprakende kunstpop-hit, med lag av intrikate melodilinjer og intelligente løsninger. Sentralt i «Andrew» er også et smittende, barnslig riff som hekter seg fast.

6. The Northern Belle – Remember It
«Remember It» er et lite mesterstykke innen countrypop, med fokus på samlivsbrudd og hevnlyst. Slikt blir det ofte gode countrylåter ut av. Med 60-talls jangly gitarer, en frekk kubjelle og en Stine Andreassen i storform, gjør at «Remember It» minner ikke så rent lite om Jenny Lewis på sitt beste. Noe som er et stort kompliment. Her må også en nydelig produksjon av Marcus Forsgren nevnes.

7. Dogleg – Kawasaki Backflip
På tampen av fjoråret var «Fox» en liten hit hos meg. «Kawasaki Backflip» (for en tittel!) er om mulig enda sterkere. Aggresjonsfylt indieemo som kan minne om for eksempel Cloud Nothings. «Kawasaki Backflip» er også perfekt produsert, hør bare på den trommelyden!

8. Perfume Genius – On The Floor
Det har ikke vært måte på lovord som strøs over Michael Alden Hadreas siste album «Set My Heart on Fire Immediately». For min del sitter ikke albumet som en helhetlig affære, men jeg må innrømme at det er noen låter som er eksepsjonelt gode. For eksempel dansegulv-fylleren «On The Floor».

9. Jess Williamson – Wind On Tin
Se punkt tre på albumlisten for varme ord om Williamson og «Wind on Tin». Jeg kan gjerne skrive mildt sagt mektig her også. Man kan aldri anbefale gode sanger for mye.

10. The Switch – Rumours
Fleetwood Mac-referansene sitter løst, fra låttittel, til tekst og til omslag. Sluttproduktet er Mac-befengt, på en god måte (finnes det egentlig en dårlig måte?). Det er noe befriende bekymringsløst over det hele, «low shoulders, and easy smiles». Det store spørsmålet er om det er mulig å lage mer besnærende, gitarbasert pop enn «Rumours»? Sangen sniker seg akkurat under to-minutters grensen, men er fylt til randen med delikat og skjør popkunst, som det fineste porselen. Lykkepille-pop i den reneste form.

Årets favoritter (Stian B. Hope)

Utenlandske:

1) Jonathan Wilson – Dixie Blur

Første singelen fra albumet, «So Alive» skremte meg litt, er det nå jeg skal miste min kjærlighet for denne mannen, er det nå han tipper helt over i felegnukking og bluegrass land? Nei, heldigvis ikke. Han dro riktignok til Nashville og booket seg inn i studio med veteran-sessionmusikere fra miljøet. Til gjengjeld fikk han med seg Pat Sansone (Wilco, The Autumn Defense) som medprodusent, og spilte inn omtrent hele albumet live, på seks dager! Ellers var jo dette ingenting å være redd for. Wilson vet godt hva han gjør, på albumet balansere han det perfekt ut med lystige låter akkompagnert av fele og pedal steel gitar og usannsynlige vakre og smektende låter som får deg til å gråte.

2) Nick Cave – Idiot Prayer (Nick Cave Alone at Alexandra Palace)

Nick Cave går gjennom noen ganger, ned noen trapper, entrer en stor tom hall hvor det kun står et piano, setter seg til rette mens vi hører han resitere «Spinning Song» på voiceover. Stedet er Alexander Palace i London, og de to neste timene får vi høre Nick Cave alene ved pianoet, spille seg gjennom et utvalg fra katalogen, gamle slagere fra åttitallet og nittitallet, via Grinderman til fjorårets «Ghosteen», pluss en helt ny låt for anledningen, «Euthanasia». I filmen får vi ekstranumrene «Cosmic Dancer» og «Avalanche, men ingen av disse låtene er med på albumet dessverre. Foruten det er det ingenting å klage på, bare å sette seg tilbake og nyte herligheten.

3) Fuzz – III

What! Ingen plater fra Ty Segall i år? Visstnok ikke, så lenge han ikke plutselig spyr opp en, er det første gang på lenge han ikke har minst 2-3 album ute i løpet av et år. Men han sitter jo ikke hjemme og tvinner tomler av den grunn, foruten noen små prosjekter har han sparket i gang Fuzz for en ny runde med eksplosiv garasjerock. Fuzzpedalen er selvsagt i hyppig i bruk og Charles Mootharts tryller ut det ene fete riffet etter det andre, mens Ty Segall selv hamrer løs på trommene som  aldri før. Mistenker at han synes det er litt deilig å overlate gitaroppgaven til andre og leke Animal fra «The Muppet Show» av og til. En dose Black Sabbath, pluss to doser Blue Cheer gir tre perfekte doser med Fuzz!

4) The Strokes – The New Abnormal

5) Rolling Blackouts Coastal Fever – Sideways to New Italy

6) Protomartyr – Ultimate Success Today

7) Lean Left – Medemer

8) Gorillaz – Song Machine, Season One: Strange Timez

9) Thee Oh Sees (Osees) – Protean Threat

10) Elvis Costello – Hey Clockface

11) Run the Jewels – RTJ4

12) JARV IS…  – Beyond the Pale

13) Phoebe Bridgers – Punisher

14) Bob Mould– Blue Hearts

15) King Gizzard & The Lizard Wizard – K.G.

Norske:

1) Kvelertak – Splid

Helt klart det mest spilte norske albumet for min del i år. Har alltid likt Kvelertak, de har vaket på toppen av lista tidligere også, 2. plass i 2016 med «Nattesferd» og 1. plass i 2013 med «Meir». Akkurat nå synes jeg «Splid» er det beste albumet, energien er tilbake i bandet igjen, riffene sitter som ei kule og «nyansatt» vokalist Ivar Nikolaisen kan ikke bare kunsten å skrike, han kan synge ganske så fint også.

2) Motorpsycho – The All Is One

Motorpsycho har ligget på topp flere ganger, både «The Crucible» (2019) og «The Tower» (2017) toppet pallen, men selv om 6’erne har trillet i diverse medier scorer de ikke hat-trick. Altså, ikke misforstå, «The All Is One» er jo en überfet plate, men biter de ikke over litt for mye? Er jo artig og beundringsverdig med en låt som varer over 40 minutter, men det er tross alt en knapp time til å fordøye. Ja, ja, Bent Sæther & Co gir selvfølgelig beng i slike innvendinger, de er kompromissløse og gjør akkurat som de vil. Heldigvis for det.

3) Ole Paus/Bent Sæther/Hans Magnus Ryan/Tomas Järmyr/Reine Fiske – Så nær, så nær

Det ble et travelt år for Motorpsycho. Etter mye mas og kjas fikk de endelig Ole Paus ordentlig på gli og greide til slutt å dra i land prosjektet. Det var visst en del småkrangling underveis, Bent Sæther holdt på å gi opp flere ganger, men det gjaldt bare å forene to ulike arbeidsmetoder og klemme til. Noe vi selvfølgelig er ultraglade for , «Så nær, så nær» er et formidabelt album fra et samarbeid de færreste så komme, og det ryktes at gamlefar sjøl er lysten på mer. Bring it on!

4) Hedvig Mollestad – Ekhidna

5) Hegge– Feeling

6) Møster! – Dust Breathing

7) Cortex – Legal Tender

8) The Good The Bad And The Zugly – Algorithm & Blues

9) Wako– Wako

10) Frode Gjerstad Trio + 1 – Forgotten City

11) Stein Torleif Bjella – Øvre-Ål Toneakademi

12) Valkyrien Allstars – Slutte og byne

13) Kanaan – Double Sun

14) I Like To Sleep– Daymare

15) Master Oogway– Earth and Other Worlds

Årets utgivelser (Geir Qviller)

Dette er de platene som har gitt meg mest i dette året. Lista er unummerert; det er musikk fra ulike sjangre og jeg klarer ikke å sette de opp mot hverandre. 2020 var et rart og uvennelig år, men med mye spennende og givende musikk til å fylle både hodet og tiden med. Jeg savner å høre musikk live, men har heldigvis min flinke fløytespillende datter å høre på. Ser frem til å gå på spennende konserter igjen etter Covid 19. Savner særlig Kafé Hærverk og Blå, håper de er oppe og går igjen når dette er over.

Album:

Rob Noyes & Sam Moss – Rob Noyes & Sam Moss

Vakker og nær musikk på fele og gitar. Det er en fin blanding av improvisert/abstrakt og mer tradisjonell amerikansk folk/americana. Plata er full av fine samspill; fela er hes, blek og sårbar, mens 12-strengeren er varm og klangfull. De utfyller hverandre og gir hverandre luft og spillerom. Dette er levende og pustende musikk. Den kom på kassett i mai på Scissor Tail Records.

Delphine Dora – L’inattingible

Spennende og variert plate i skjæringspunktet nymusikk, pop/chanson og post rock. En fascinerende smeltedigel/collage av instrumenter, akustiske lyder, vokal og elektronikk. Det varierer mellom sang- og melodibaserte stykker og mer abstrakt nymusikk. Det føles organisk og improvisert, og det er ofte vibrerende og vakkert. Kom ut i februar på Three:Four Records.

Beatrice Dillon – Workaround

Slentrende, perkussiv og smart tekno med spennende rytmevariasjoner. Den kombinerer analoge, organiske lyder og elektronikk veldig bra; tabla, sax, gitar og cello glir naturlig inn i det ellers elektroniske miljøet og det skapes et herlig akustisk/elektronisk lydbilde. Kom på Pan i februar.

Okkyung Lee – Yeo-neun

Fine og avstemte klanger av cello, harpe, piano og bass i tydelige og luftige stykker. Instrumentene får god tid og rikelig plass til å utfolde seg. Stykkene er tidvis varme og sjelfulle, og kjølige og nakne. Det er organisk, velspilt og elegant. Utgitt på Shelter Press i mai.

Roly Porter – Kistvaen

Dramatisk, filmatisk og landskapsfokusert elektronika. Spennende teksturer og dynamikk, fin landskapsbygging og bruk av vokal. Stemningen er hovedsakelig dyster og det høres ut som vi har kommet til et ugjestmildt sted der de praktiserer hedenske ritualer. Mørk og storformat ambient med nesten fravær av beats. Den kom på Subtext i juni.

Alva Noto – Xerrox vol 4

Deilig, drømmende og pustende elektronika. Varme, sommerlige droner møter myke plinger og eteriske, syntetiske strenger. Carsten Nicolai lager tidløs ambient musikk det er verdt å lytte til. Denne kom på Noton i juni.

Grischa Lichtenberger – Kamilhan, il y a péril en la demeure

Eksperimentell og beatsbasert tekno. Variert og fint oppbygget med minimalistiske og tidvis hypnotiske beats, spenstige og syntetiske lyder, dyp bass og tidvis jazza partier. Kom på Raster Media i mai.

C.S. + Kreme – Snoopy

Melankolsk og lavmælt skive i grenseland post rock, drømmepop og elektronisk. Med flere slække og smygende låter; noen med rolige trip-hop beats, andre mer abstrakte, som nærmer seg ambient. Den glir sakte inn under huden og holder seg der. Kom i februar på Trilogy Tapes.

Mary Lattimore

Vakker og organisk instrumental strengeleik som befinner seg et sted mellom filmmusikk, post rock og new age. Tidvis svevende og ambient, tidvis melodisk og flytende. Enkelt og behagelig instrumentert, med harpe i sentrum og omkranset stort sett av gitar og bass. Neil Halstead står gjenkjennelig for gitar og produksjon. Utgitt i oktober på Ghostly.

Felicia Atkinson – Everything evaporate

Sakte og klangfull elektroakustisk drømmemusikk. Det er stort sett meditativt og vakkert, men tidvis også mørkt og marerittaktig. Musikken og lydene beveger seg langsomt og bølgende, følger sin egen logikk. Med på reisen er Atkinsons hviskende, megetsigende og mantraaktige stemme. På kassett i april på Shelter Press.

Duma – Duma

Et overflødighetshorn og en faenivoldsk all-inn plate. Debutplata til kenyanske Duma har blitt et rart og sammensatt monster; den er utfordrende, massiv, detaljrik, hyperaktiv og tidvis dansbar. Hovedingrediensene er metall, industriell tekno og stammetromming, ofte i samme låt. Sammen er den imidlertid større enn sine deler. Plata kom ut på Nyege Nyege Tapes i juli.

Andre anbefalte:

Carl Stone – Stolen car 

The Dead C – Unknowns

Horse Lords – People’s park

Pole – Fading

Speaker Music – Black nationalist sonic weaponry

Theo Parrish – Wuddaji

Shackleton, Waclaw Zimpel – Primal forms 

Sarah Davachi – Cantus, Descant

William Basinski – Lamentations

Låter/stykker:

Okkyung Lee – Here we are (once again)

Robert Hood & Floorplan – The Struggle

Yves Tumor – Gospel for a new century

Duma – Lionsblood

Oliver Coates feat. Malibu – Soaring x

Vatican Shadow – Ayatollah Ferocity

William Basinski – Oh my daughter, oh my sorrow

Arca – Calor

Autechre – esc desc

Adrianne Lenker – Zombie girl

Ai Aso – Scene

The Black Dog – Constructivist

Rob Noyes, Sam Moss – Suburban potions

Årets norske album  (Victor Josefsen)

Ikke rangert.

Motorpsycho – The All Is One

Å sette på en Motorpsycho-plate oppleves hver gang som en høytidsstund. Det er måten de blander så vel ukjente referanser/elementer (for meg) og mer gjenkjennelige ting i deres eget Motorpsycho-univers som treffer meg. Her gang jeg lytter på Motorpsycho åpnes slusene til nye musikalske opplevelser, så ikke bare lager Motorspycho musikk som er fullendt, men de er også på mange måter blant de beste musikkformidlerne vi har.

The Good The Bad And The Zugly – Algorithm & Blues

Å lytte på The Good And the Zuglys plate «Algorithm & Blues» oppleves som å lese fartsfylt og spenstig litteratur, må jo ta med en bibliotek-referanse siden vi er bibliotekblogg. Det er rutinerte folk som står bak dette bandet, og utrykket i samklang med tekstene oser av vidd. De har skapt sitt helt eget univers, noe egentlig få band makter, med et mye mer mangefassetert innhold enn tegneserie-platecoverne kan gi inntrykk av, selv om det er snasen albumkunst som passer ypperlig inn i helheten. «Algorithm & Blues» er utvilsomt en stilsikker oppfølger til «Misantrophic House».

Göttemia – «Decadence»

Gøttemia fyrer av første salve med låta «Tumor Says/Kill Kill (Bo Diddley)», en fyrrig miks som gir assosiasjoner til tidlig Turbonegro, Motörhead og Black Flag – en låt som inneholder alt som er bra, og var bra, med punkrock. Gøttemia kjører på videre slik kun «gærne» punkere kan, og gir virkelig jernet. Platas høydepunkter er «Untermensch», fengslende, nærmest powerpop-aktige, «Rednecking» (koringene er gull), heftige «Tumor Says/Kill Kill (Bo Diddley)» samt «Gasoline», «New Ass/ More Guts» og «(Was It) Something» på enn ellers gnistrende plate.

Bismarck – Oneiromancer

Det er monumentalt, suggererendeog hektende, både enkeltlåtene i seg selv og helheten – de binder sammen forskjellige musikkstiler og inkorporerer uventede vendinger med substans slik at de nesten ender opp i sin egen sjanger. Fra den østlig-influerte åpningslåta, som gir assosiasjoner til Dead Can Dance, til den forrykende tittellåta. Dette er en plate «alle» kan lytte på og få kick av, med det mener jeg at man ikke trenger å være doom-nerd for å like dette, liker du monumental og atmosfærisk musikk som er utsøkt satt sammen bør du sjekke ut plata til Bismarck.

Mayflower Madame – Prepared for a Nightmare

Stemningen på «Prepared for a Nightmare» er mørk, mystisk og energisk psykedelisk post-punk med aner i utøvere som The Black Angels, Jesus & Mary Chain, Psychic Ills, Black Rebel Motorcycle Club, for å nevne noen referanser. Nok en gang har Mayflower Madame hentet det beste fra tidligere musikalske erfaringer, også sin egne. Gammelt og nytt er forent og perfeksjonert – materialet deres står fjellstøtt på egne ben og vel så det. De rendyrker en stil som de mestrer meget godt. Det er akkurat slik kvalitetsmusikk bør høres ut i 2020. Strøkent.

Perry Dear & the Deerstalkers – Six-String Holiday

Perry Dear & the Deerstalkers langspiller «Six-String Holiday» er et herlig stilstudie i beat og shadows-musikk som fungerer like bra i 2020 som det kunne ha gjort i 1964. Det låter friskt og fullt av overskudd og moro, og er dessuten særegent, og viser virkelig frem sjarmen med det i dag lite brukte instrumentet barytonbass i fokus og en instrumentbesetning som hadde sin storhetstid for nesten seksti år siden. Det er utrolig gjennomført og velspilt fra A til Å, og man kan oppdage nye detaljer ved hver lytting. Det er fin variasjon i uttrykket, selv om musikken har sin opprinnelse innenfor en bestemt tidsperiode på begynnelsen av 60-tallet.

Barren Womb – Lizard Lounge

Enda en dose musikk med punch fra duoen Timo Silvola & Tony Gonzalez. Jeg kunne igjen nevnt mange referanser til Barren Wombs uttrykk, garantert også til band jeg aldri har lyttet på, men man tager hvad man haver, så liker du Melvins, The Jesus Lizard, diverse Amphetamine Reptile-band, og tidlig «grunge»-utgivelser før grungen eksploderte er Barren Womb et must, eller de er et must uansett. Årets plate «Lizard Lounge» er rå. Barren Womb er et av disse egenrådige og kompromissløse norske banda, noe de har felles med til døme. Burning Motherfuckers.

Undergrünnen – Ein revnande likegyldighet

Undergrünnens album «Ein revnande likegyldighet» inviterer til fremoverlent minimalisme, men lar også temperamentet koke. Det er en sann svirr å lytte på Undergrünnens afrorytmer og repeterende kraut blant psykedeliske utskeielser og leken jam. En ekstatisk fest av en plate, bare hør på den nesten 9 minutter lange «hardt å slå på». ‘Undergrünnen har funnet en oppskrift som fungerer godt: de har fanget noe essensielt ved musikkgleden, nemlig den gode rytmen’, som vår skribent meldte i sin anmeldelse «Ørkesløs Fryd EP» for fire år siden.

Karin Park – Church of Imagination

Årets mest spennende svorske album kommer fra Karin Park.  Ved å blande kule nisjemusikere  med hennes egen familie og andre lokale krefter har hun skapt en fantasifull og besnærende profan form for gotisk gospel. Hør f.eks. på «Shape of a Child», som Kjetil Nernes i Årabrot har komponert, en hårreisende bra låt, bokstavelig talt. Med på låta  er LaGaylia Frazier, en fantastisk vokalist, noe som høres til gangs, det er medrivende, mørk og gospel-influert, og bygger seg opp gradvis med mektig kor (tante, onkel, foreldre og venner er med i koret) og det hele formelig eksploderer.

Closing Eyes – Eternal Fidelity

Closing Eyes har aldri gjenskapt en spesifikk greier, de byr på en variert meny, både på «Soft Years» (2017) og «Eternal Fidelity», samtidig som låtene glir ganske så sømløst over i hverandre på begge platene. Forskjellen er at de denne gang tydeligvis har hatt lyst å lage en enda mer mer homogen plate, og ikke minst en mer pop-preget plate, det har de klart. Og på flere av låtene, egentlig på de aller fleste, åpenbarer et konglomerat av forførende og fascinerende lydskulpturer seg. En plate skapt av lekelyst og uhøytidelighet med et hjerte som banker og bobler for rekonstruert pop-finesse.

John Olav Nilsen & Nordsjøen  – Det store i det små

Plata til John Olav Nilsen & Nordsjøen «Det store i det små» består av herlig storslagen pop (uten bli for pompøs), samtidig som den jordnær, med fengende melodier, god produksjon og gode tekster. Smart, delikat pop. Motstandspop, kaller de selv det, iallfall tidligere, betegnelsen duger ihvertfall perfekt på låta «Den smale sti», den er fengende med John Olavs inntagende vokal, men teksten gir motstand .Kombinasjonen fengende & motstand fungerer utmerket. Låtene  sender tankene tilbake til 80-tallet og band som Big Country,  The Waterboys,  til dels The Church, Echo & the Bunnymen samt Simple Minds, The The mfl. sine popepos, ikke alltid rent musikalsk, men tenker på det deilige høytflyvende uttrykket og meloditeften.

Slomosa – Slomosa

Slomosa har laget en fet rockeskive, og oppfunnet genren tundrarock som en lokal vri på den amerikanske ørkenrocken. Med elementer som seigheten fra grungen og lettheten til  Garbage, er dette drivende og melodiøs ørken/stoner-pop-rock med trykk på pop, med klar produksjon og god vokalføring. Influensene er gamle (les: Queens of the Stone Age), men musikken er oppegående. Det fenger.

The Dogs – Crossmaker‎

Med «Crossmaker» holder The Dogs koken, imponerende, særlig siden det er det niende albumet deres på like mange år. På plata kjører de skikkelig på, som på den forrykende garasjepunkrocker’n «Try Harder», «Waiting for the Future to Come» (The Dogs’ deathpunk-grep) og allsangvennlige «The Moment of Truth. Vokalen til Schau er også i rå-modus her, og på flere andre låter på den nye plata, det lyder nesten som desperat sang/skrik på dødsleiet. Plata oser av  intensitet. Smerte, sorg, og aggressivitet blir skylt over deg. The Dogs har igjen laget en ny gromplate uten at man får den overveldende følelsen av å ha hørt alt før.

Virkelig – Lengsel blir til gjemsel

England og Manchester på slutten av åttitallet har også vært en sterk inspirasjonskilde i arbeidet med låter til albumet «Lengsel blir gjemsel», som på låta «Blodpris», i samklang med et knippe gode poplåter som «Identitesløse menn». Bodø-gruppa Virkeligs«Lengsel blir til gjemsel» har et forholdsvis enkelt musikalsk uttrykk, ikke noe komplisert, et album med fokus på de gode melodiene. Det har de flust av i låtmaterialet sitt. Og tekstene er gode.

Lucky Malice – Magnetic

Lucky Malice er et av disse banda som viser at en kort punklåt kan ha like mye substans, omså ikke mer, enn en lang og utforskende kunstpop-komposisjon. Det er punkens natur, jamfør uttrykket tregreps punk. Generelt er låtenee ksplosive, rytmene piskes av gårde, og melodiøs poppunk-hektende.  Refrengene oser av kraft. Lucky Malice har rett og slett iboende urkraft de kanaliserer ut. Det er akkurat slik punk med  snert i kan høres ut.

Årets album (Selma Benmalek)

Anoushka Shankar – Love Letters

Jeg kan ikke ha en årsoppsumering uten den nyeste EPen til Anoushka Shankar. Jeg er ikke den eneste som er begeistret for «Love letters», for den er Grammy-nominert for «Best Global Music Album». I prosjektet har hun med Alev Lenz, Shilpa Rao, Ayanna Witter-Johson, Ibeyi og Nina Harries. La deg forføre av noe av det beste Anousha noensinne har kommet med!

Dub Afrika – Champions

Marokkos svar på Admiral P har også kommet med en EP i år, produsert av en av det nord-afrikanske landets største DJer. Dub Afrika er kjent for å lage reggae- og dancehall-låter med en sterk dose pop, gnawa og chaabi. I «Champions» har han tillegg latt seg inspirere av skandinaviske folketoner, noe som kan forklares med at han oppholder seg i Sverige for tiden. Oppløftende og positive tekster er Dub Afrikas signatur, og denne EPen er ingen unntak.

GIMS – Le fléau

GIMS også kjent som Maitre Gims, er den meste kjente franske artisten i verden for tiden. Han har nettopp sluppet sin fjerde plate som fansen har ventet lenge på etter at lanseringen ble utsatt pga. pandemien. GIMS har toppet de franske listene mange ganger og jeg tipper at det vil han fortsette med i 2021. GIMS kan du høre på uansett hva slags humør du er i, eller hvordan temperaturen er ute. God stemning lager han uansett.

Rosalia

Rosalia har ikke gitt ut noe album i år, men noen fine singler som varmer godt. Den siste er i samarbeid med The Weeknd, i en remix av låta «Blinding Lights». En skikkelig godlåt med catchy vibes fra 80-tallet. Rosalia har også kommet med vakre låter som «Juro Que» og «Dolermo». Mye å kose seg med når det er mørkt og grått der ute.

Årets album (Jan-Olav Glette)

30 utenlandske album:

A.A. Williams: Forever Blue
Alien Nosejob:  Suddenly Everything Is Twice As Loud
bdrmm: Bedroom
Billy Nomates: Billy Nomates
Bob Mould: Blue Hearts
Caribou: Suddenly
Chubby and the Gang: Speed Kills
Coriky: Coriky
Cornershop: England Is a Garden
Country Westerns: Country Westerns
Courtney Marie Andrews: Old Flowers
Daniel Romano: How III Thy World Is Ordered
Dogleg: Melee
Dream Wife: So When You Gonna…
Fake Names: Fake Names
Fontaines D.C: A Hero’s Death
Georgia: Seeking Thrills
Girl Friday: Androgynous Mary
Kelly Lee Owens: Inner Song
Kiwi Jr: Football Money
Kristofer Åström: Hard Times
Mark Lanegan: Straight Songs of Sorrow
Phoebe Bridgers: Punisher
Porridge Radio: Every Bad
Sorry: 925
Sports Team: Deep Down Happy
Waxahatchee: Saint Cloud
Thurston Moore: By the Fire
William Loveday Intention: People Think They Know Me But They Don`t Know Me
Working Men’s Club: Working Men`s Club

30 Norske Album

Acres Wild: Appropriate Music
Ane Brun: How Beauty Holds the Hands of Sorrow
Barren Womb: Lizard Lounge
Bismarck: Oneiromancer
Bladed: The Ballad of the Hammer and the Nail
Closing Eyes: Closing Eyes
Das Body: Peregrine
Göttemia: Decadence
Harald Lassen: Human Samling
Hymn: Breach Us
Håkon Kornstad: Out of the Loop
Karin Park: Church of Imagination
Kryptograf: Kryptograf
Mayflower Madame: Prepared for a Nightmare
Moon Relay: _…-«-…_
Next Life: Guru Meditation
Odin Staveland: Sillajass
Purple X: Purple-X
Siv Jacobsen: A Temporary Soothing
Slomosa: Slomosa
Strings & Timpani: Voice & Strings & Timpani
Susanna: Baudelaire & Piano
The Northern Belle: We Wither, We Bloom
The Good, The Bad & Zugly: Algorithm & Blues
The High Water Marks: Ecstasy Rhymes
The Yum Yums: For Those About to Pop
Ulver: Flowers of Evil
Undergrünnen: Ein revnande likegyldighet
Wobbler: Dwellers of the Deep
Øyvind Holm: After the Bees

Årets album (Ådne Evjen)

Årets utenlandske album

Some Kind of Peace – Ólafur Arnalds

Punishment – Phoebe Bridgers

Every Bad – Porridge Radio

Spiraalit/Spirals – NIEMI

A Hero’s Death – Fontaines D.C.

Ghostpoet – I Grow Tired But Dare Not Fall Asleep

The Ascension – Sufjan Stevens

Down in the Weeds, Where the World Once Was – Bright Eyes

Ultimate Success Today – Protomartyr

American Head – The Flaming Lips

Årets norske album 

Likholmen – Evigferd

Kristian Kaupang – I morra kjører du forbi

Stein-Torleif Bjella – Øvre Ål Toneakademi

Kajsa Balto – Buot eallá

Erling Ramskjell – Visnesmerte

John Olav Nilsen – Det store i det små

Virkelig – Lengsel blir til gjemsel

Kråkesølv – Force Majeure

Stillehavet – Kama Muta

Erlend Ropstad – Året som er over nå

Hyppig rotasjon (Daniele Jessen Aguilar)

Busta Rhymes – Extinction Level Event 2: The Wrath of God
Teyana Taylor – The Album
RA The Rugged Man – All My Heroes Are Dead
Benny The Butcher – Burden of Proof
Conway The Machine – From King to a God
Run The Jewels – RTJ4
Stretch & Bobbito – No Requests
Kehlani – It Was Good Until It Wasn’t
Chilombo – Jhené Aiko
Westside Gunn – Pray for Paris

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

– Mange utesteder, konsertarrangører, festivalarrangører, bookingbyråer, utstyrsleverandører og leverandører av de tekniske tjenestene til livemusikken ligger allerede på grensen av hva de klarer for å overleve. En fare er at mange hopper av og skaffer seg en tryggere jobb, slik at det blir en kompetanseflukt. Og så risikerer vi at flere spillesteder går konkurs eller ikke klarer å åpne igjen. Forlagsbransjen får store tap i 2021 på grunn av manglende inntekter fra livespilling i 2020, så der vil vi få en forsinket krise, forteller fotograf Per Ole Hagen som sammen med journalist Arvid Skancke-Knutsen har laget boken «Da Musikken stilnet», ute på Absolutt Forlag.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto:  Bente Kristin Aarskog (front), Per Ole Hagen, Morten Andersen

«Da Musikken stilnet» gir et bred innsikt i hvordan ulike personer i musikkens næringskjede har opplevd denne spesielle perioden hvor de bare i liten eller begrenset grad har kunnet utøve sitt yrke grunnet nedstengingen av samfunnet og restriksjoner for spillesteder og sosialt samvær.

Det er også mange fine fotografier fra både strømmekonserter og lavkapasitetkonserter fra denne tidsepoken, og noen konsertbilder Per Ole Hagen har tatt i forkant som understreker forskjellen mellom da og nå. Det er en ganske enestående bildedokumentasjon av det norske musikklivet under Covid-19 med et stort tverrsnitt av artister representert.

Viljen og evnen til omstilling som musikerne og bransjefolkene oppviser kommer tydelig frem i intervjuene og dokumentasjonen, men også usikkerhet og uro for fremtiden. Utover Skancke-Knutsens mange intervjuer kan vi også lese innsiktsfulle artikler fra musikerne Sverre Knudsen, om sjukdommen, Sondre Lerche, om hans annerledes sommerturné, Filip Roshauw, om det spontane initiativet Brakkesjuke med mer.

Her kan du finne ut mer om boka og hvordan de to forfatterne har erfart pandemien og musikken.

Kan dere først fortelle leserne om dere selv og hva som gjør dere så godt egnet til å formidle denne viktige epoken i norsk musikkhistorie?

Arvid: – Per Ole tok kontakt, og fortalte at han hadde dokumentert mye alt. Det var vel tidlig i høst. Jeg skjønte fort at dette var ganske enestående dokumentarisk materiale, som burde gis ut for ettertiden. Jeg har jo skrevet noen bøker før, mens Per Ole blant annet er fast fotograf for Getty.

Per Ole: – Jeg har vært levende opptatt av musikkbransjen i mange år gjennom tidligere jobb i NRK og nå som lærer på Universitetet i Oslo. Så har jeg fotografert konserter på festivaler og spillesteder i snart tjue år og så for meg en trist sommer uten de ti-tolv festivalene jeg hadde planlagt. Da jeg fikk sjansen til å fotografere Koronerulling-konsertene på Sentralen, var jeg kjempehappy og følte meg veldig privilegert i forhold til alle fotokollegene mine.

White Lord Jesus, Arvid Skancke-Knutsen live. Fra boka «Norsk postpunk 1980-1985 – fra hardcore til A-ha» av Trygve Mathiesen. Foto: Morten Andersen

Arvid Skancke-Knutsen er forfatter av «Quart – frihetens øyeblikk»
(Falck Forlag, 2016) og «Seigmen» (Cappelen Damm, 2015) sammen med Harald Rosenløw Eeg og Bjørn Opsahl og har vært bidragsyter til en rekke andre bøker. Han er dessuten tidligere redaktør av Rock Furore (1991-1994), Planetarium C og ballade.no (2000-2007), var redaksjonssekretær i musikkavisen Puls og er musikkanmelder i Klassekampen og musikkhistorisk konsulent for Rockheim, var tidligere Leder av informasjonsavdelingen for FolkOrg og Musikkhistorisk konsulent og spesialrådgiver for Popsenteret i Oslo. Han var vokalist og musiker i Sabella Walk,White Lord Jesus og Dynamo Forte.

Per Ole hagent og Jostein Forsberg fra jam på Heavy Horses MC klubb under bluesfestivalen på Notodden ca. 2000. Foto: Ukjent.

Per Ole Hagen er Universitetslektor ved Institutt for musikkvitenskap hvor han underviser om musikkbransjen. Han har blant annet publisert følgende Pop og Rock – emnehefte i musikk for videregående skole, Gyldendal 1986, Rock/Pop – Rock og pop for ungdomstrinnet, Gyldendal 1987, Macboka – Nordafjells 1992 og Norwegian Metal in Concert – billedkatalog, Kolofon Forlag 2012. Hagen var musikksjef i NRK P1 og musikkrettighetssjef i NRK. Han spilte blant annet i visegruppa Epos og dirigerte Sosialistisk Kor i Oslo. Hagen er fotograf for Getty Images.

Hvordan fikk dere ideen om å lage denne boken?

Per Ole: – Arvid og jeg hadde snakket om å gjøre noe sammen med historier og konsertbilder. Da ble vi enige om at kombinasjonen av konsertbilder og en tekst relatert til pandemien kunne være et sted å starte. Så hadde jeg også vært i kontakt med Erland Bekkelund i Absolutt Forlag i fjor sommer, og da satte vi i gang.

Hva ønsker dere å formidle med «Da musikken Stilnet»?

Arvid: – Vi ønsket å formidle andres opplevelser, for å si det litt enkelt. Og da ville vi ha inn flest mulig stemmer. Jeg har vel intervjuet drøyt 60 personer, som har forskjellige innfallsvinkler til situasjonen. Det er riggere, firmaer som leier ut utstyr, lyd- og lysfolk, folk som leder barnekor og jobber i musikkorganisasjonene. Og selvsagt mange musikere, komponister og artister også.

Per Ole: – For meg har det vært et mål å vise frem alle de fantastisk dyktige musikerne vi har og apparatet rundt, som stiller opp og står på – selv om restriksjoner og smittehensyn har vært både store praktiske og ikke minst økonomiske hindre.

Hvordan har dere opplevd denne tiden?

Arvid: – Det har kanskje vært litt uvirkelig, samtidig som bakgrunnen har vært dramatisk. Selv om Norge har kommet godt ut, har jo folk blitt syke og dødd. Mange har ikke kunnet møte slekt og venner. Innen vår felt har norske musikere i praksis hatt yrkesforbud gjennom store deler av året, samtidig som sentrale utesteder har begynt å stenge dørene.

Nils Petter Molvær live. Foto: Per Ole Hagen

Hvordan har dere foretatt utvalget av intervjuede artister og bransjefolk og hvilke konserter som har blitt dokumentert?

Arvid: – Vi ønsket å ha en stor vifte av folk, akkurat som bildene til Per Ole dekker vidt og bredt. Vi ville ha et mangfold av stemmer, samtidig vi tar for oss en del temaer ganske grundig – slik som kompensasjonsordninger og strømmekonserter, musikkpolitisk arbeid og kreativitet.

Kosmik Boogie Tribe live. Foto: Per Ole Hagen

Dere har også sluppet til noen andre skribenter som formidler både sjukdom og hvordan det har vært å turnere i disse tidene. Fortell hvem dette er, valget å ha med disse og hva de ulike forfatterne har bidratt med.

Arvid: – Sverre Knudsen har skrevet en sterk tekst om å bli syk av Covid-19. Sondre Lerche forteller om hvordan det var å gjennomføre en hel sommerturné helt på egenhånd. Anne Cecilie Winther skriver veldig fint om Oslo Kru, som er med på å rigge mange av de største konsertene. Silje Larsen Borgan skriver engasjert om Little Big Sister, som jobber med markedsføring og kommunikasjon. Og Hans Peter Jenssen tar opp Red Alert-aksjonen, som var en viktig markering i høst.

Arvid: – Og så har vi med en flott tekst av Filip Roshauw, som forteller om hvordan Brakkesyke ble til. Mange fikk jo et sterkt forhold til strømmekonserter som Brakkesyke og Koronerulling. Da er det jo litt trist at Christer Falck forteller at han tapte penger på det hele, og heller bare burde NAV’et fra dag 1.

Dere har også gått aktivt ut i sosiale medier og oppfordret folk til å komme med sine bidrag. Fortell om det valget og hvor viktig de som kom inn på den måten har vært til totaliteten.

Arvid: – Det var egentlig helt fenomenal respons. Folk skrev veldig åpenhjertige tekster, og la mye av kortene på bordet, både hva økonomi og følelser angår. Jeg ble veldig positivt overrasket.

Enslaved live. Foto: Per Ole Hagen

Hvor representativt føler dere at utvalget og skildringene har blitt?

Arvid: – Vi har jo med alt fra kirkesang til black metal, så jeg føler at vi har dekket over ganske mye. Vi har både etablerte og mer uetablerte stemmer med, så det er folk som står på litt forskjellige ståsted i livet. Vi dekker Norge fra Tromsø til Kristiansand, og er ellers innom det meste.

Hvilket forhold har og hadde dere til dette med strømmekonserter og lavkapasitetskonserter i forkant av 2020 og hvilket forhold har dere nå til dette?

Per Ole: – Jeg var i utgangspunktet positiv til strømmekonserter, og er det for så vidt nå også, men da som et supplement og ikke som et alternativ. Jeg merket også utover våren at terskelen for å se en hel konsert på Mac-en ble høyere og høyere.

Anne Lise Frøkedal live. Foto: Per Ole Hagen

Som bildene til Per Ole demonstrerer, har det i veldig stor grad vært snakk om sittekonserter denne tiden mens det ofte ellers har vært mest stående publikum. I tillegg har det vært lite rom for kontakt med andre publikummere, ihvertfall av den mer spontane arten. Hvordan har dere opplevd denne biten og hvordan tror dere at det reflekteres i artistenes opptredener?

Per Ole: – Det har vært ganske spesielt å være til stede på konserter uten publikum på Sentralen og også konserter med begrenset og sittende publikum på spillesteder og de festivalene som valgte å arrangere. På Oslo World og Oslo Jazzfestival er det jo vanligvis et sittende publikum, men å se Enslaved på Rockefeller på denne måten var temmelig spesielt. Jeg har lang fartstid på Infernofestivalen og Tons of Rock, og er vant til utsolgte hus og full fotograv hvor vi ofte klager over at det er for trangt. Nå lengter jeg tilbake til å stå skulder ved skulder med kollegaene mine. Jeg tror nok mange artister har vært glad for et mye mer lyttende publikum enn de ofte har, men selv savner jeg «normale» tilstander sterkt.

Bendik Hofseth live på Sentralen. Foto: Per Ole Hagen

Hva har vært de personlige konserthøydepunktene for dere i denne perioden forbundet med dette prosjektet og generelt?

Per Ole: – Jeg er vanligvis på så mange konserter, og har et arbeidsrelatert forhold til de, slik at det er vanskelig å plukke ut den ene favoritten. Men nevnte Enslaved, Tora Dahle Aagård på Rockefeller, Shining i Vemork kraftstasjon, Luke Elliot på Steinkjerfestivalen og flere av konsertene på den digitale jazzfestivalen fra Sentralen står igjen som store opplevelser.

Arvid: – Jeg var på noen få arrangementer i den tiden man lettet litt på restriksjonene. Nå ser det jo ut som om vaksinen er godt på vei, så da går det forhåpentlig an å tenke litt fremover igjen.

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal relatere til boka og hvordan dere har opplevd musikk i koronatiden.

Uro / Usikkerhet

Arvid: – Dette har jo vært år med mye uro og usikkerhet. Samtidig synes jeg myndighetene stort sett har håndtert dette godt, med enkelte unntak. Utelivet og konsertarenaene har kanskje litt for ofte blitt lagt i potten. Samtidig føler jeg at mange har vist solidaritet og samhold med hverandre. Folk i faste jobber har passet på å gi arbeid til frilanserne, og slike ting.

Kompetanseflukt

Arvid: – Den største bekymringen er vel kompetanseflukt, der mange av de flinkeste og mest erfarne folkene må finne seg andre ting å gjøre. Det har også oppstått et vakuum for en del folk, med mye venting og dødtid, selv om noen også klarer å være svært kreative. De fleste ser ut til å ha nytt godt av støtteordningene, selv om ikke alt har truffet like bra hele veien.

Støtteordninger

Per Ole: – Jeg har lenge vært imponert over regjeringens, og spesielt FHIs innsats, men etter hvert har jeg blitt skuffet over regjeringen, og spesielt i den siste tida da hensynet til olje- og storindustri går foran hensynet til kultur- og utelivsbransjen som blør. Spesielt når jeg tenker på hvor relativt lite som skal til for å holde utelivsbransjen og kulturaktørene flytende sammenlignet med skattelette på 39 milliarder til oljeindustrien.

Fortell om forlaget som dere har samarbeidet med, Absolutt Forlag, og samarbeidet dere i mellom.

Arvid: – Absolutt Forlag er et forlag som drives av Erland Bekkelund. De har gitt ut en del musikkbøker, blant annet om Kalvøya og Hamarfestivalen. Det har vært et tett og flott samarbeid hele veien, der vi har kommunisert mye på Facebook. Det har vært en stor glede – og overraskende effektivt også.

Per Ole: – Samarbeidet med Erland og Arvid har vært usedvanlig hyggelig og produktivt. Vi har alle lang og god erfaring med det vi holder på med, og jeg kan ikke huske å ha hatt et så strøkent og smertefritt samarbeidsprosjekt noen gang. Det gir lyst til å fortsette samarbeidet videre.

Boken er utgitt med støtte fra Music Norway, Norsk jazzforum, GramArt, Riis Bilglass og Ringsaker kommune. Hvor viktig har offentlig og privat støtte vært for å få til et prosjekt som denne boken.

Arvid: – Det har vært helt avgjørende for at prosjektet skulle bli noe av. Vi er veldig glade for denne støtten. I tillegg har det også vært aktører som har kjøpt opp flere bøker, fordi de ønsker å støtte oss på denne måten. Vi nærmer oss faktisk at første opplag er i ferd med å selge ut.

Per Ole: – Jeg retter en stor takk til de som har støttet oss med penger og også med kjøp av bøker. Det er alltid en økonomisk risiko med slike prosjekter, og takket være bidragsyterne kunne vi sette i gang.

Det har også vært et idealistisk, i utgangspunktet ubetalt oppdrag for forfatterne og de andre bidragsyterne. Hva har vært drivkraften til å ta på seg en såpass omfattende oppgave?

Arvid: – For mitt vedkommende har det vært en måte å gi noe tilbake på, samtidig som jeg syntes at historien var viktig å fortelle. I tillegg ønsket jeg å samarbeide med Per Ole. Da vi fant sammen med Erland og Absolutt Forlag, skjønte vi fort at vi kunne få til noe bra.

Arvid: – Vi er ellers veldig glade for all oppmerksomheten boken har fått. Vi har fått større oppslag i Dagsavisen, Aftenposten, Klassekampen, Adresseavisen, NTB, Tønsberg Blad, Rogalands Avis og Blues News, i tillegg til en del nettsteder. Det går i grunnen ikke an å ønske seg så mye mer enn det.

Hvordan har dere personlig blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Per Ole: – Jeg jobber for det meste hjemmefra, men jeg har nå gjennomført et semester med undervisning på Zoom hvor jeg ikke har truffet en eneste student. Jeg synes det har vært stusselig, men det er jo mye verre for studentene som mister det naturlige samkvemmet med likesinnede. Og som nevnt har jeg mistet mange festivaler og konserter, men det er småtteri i forhold til de som har dette som hovedinntekskilde. Jeg har merket nedgang i inntektene fra Getty på grunn av manglende store internasjonale artister, men ellers har perioden ikke hatt noen økonomiske konsekvenser for meg.

Arvid: – Jeg har mistet noen jobber, blant annet musikkquizer som jeg pleier å ha i Oslo. På plussiden har det blitt mye tid sammen med familien, der sønnen min flyttet hjem etter at skoleåret måtte avbrytes. Vi har sett mye filmer, og ellers hatt det veldig hyggelig. Men det er klart at man merker pandemien, der jeg også kjenner en hel del folk som har blitt smittet og syke.

Dere har valgt å gjøre boken relativt upolitisk. Hvorfor det valget?

Arvid: – Vi ønsker som sagt å la mange stemmer slippe til. Så vi speiler det folk har fortalt oss. Noen velger en politisk innfallsvinkel, men de fleste skriver mest om den nye hverdagen. Og for noen har denne tiden også vært en kilde til ro – og til å være kreativ.

Hva føler dere at disse intervjuene og denne boka demonstrerer eller forteller?

Arvid: – Den sier nok en hel del om norsk musikkliv under en unntakstilstand. Med mye trass, tålmodighet, solidaritet og oppfinnsomhet. Og så er det jo også en slags minnebok over en helt spesiell tid, med masse flotte bilder av Per Ole. Det er en bok som egner seg som grunnlag for videre debatt, samtidig som den feirer musikken og musikkgleden.

Har arbeidet med boken endret deres syn på musikkbransjen og musikklivet? I så fall på hvilken måte?

Arvid: – Jeg har blitt slått av hvor godt musikkorganisasjonene har klart å komme på banen. Særlig i forbindelse med å gi nødvendig informasjon til myndighetene, men også i forhold til å rådgi og hjelpe medlemmene. Mange har stått på dag og natt. Kulturrådet har jo også blitt et sterkt kort, særlig etter at de begynte å hurtigbehandle kompensasjons- og stimuleringstiltak.

Per Ole: – Jeg har som sagt hatt et nært forhold til store deler av bransjen gjennom snart 30 år, og kjenner mange artister, musikere og aktører i de forskjellige musikkorganisasjonene. Denne perioden har gitt meg enda større respekt for hvor dyktige mange av dem er og hvor hardt og uselvisk de jobber. Jeg håper og tror at når vi har kommet gjennom pandemien, vil bransjen stå bedre samlet enn før.

Hva tror dere kommer til å bli de viktigste endringene for musikkbransjen og utelivet post-korona?

Arvid: – Jeg håper at hverdagen kan komme tilbake, med nærhet, klemmer og åpne dører. Og at vi ikke har mistet for mange ressurspersoner og konsertarenaer, festivaler og utesteder underveis. Når liveinntektene faller ut av næringskjeden, er det fort ikke så mye igjen.

Hva er de største utfordringene musikkbransjen, artistene og utelivet står overfor?

Per Ole: – Mange utesteder, konsertarrangører, festivalarrangører, bookingbyråer, utstyrsleverandører og leverandører av de tekniske tjenestene til livemusikken ligger allerede på grensen av hva de klarer for å overleve. En fare er at mange hopper av og skaffer seg en tryggere jobb, slik at det blir en kompetanseflukt. Og så risikerer vi at flere spillesteder går konkurs eller ikke klarer å åpne igjen. Forlagsbransjen får store tap i 2021 på grunn av manglende inntekter fra livespilling i 2020, så der vil vi får en forsinket krise.

Nils Petter Molvær live.

Hva kan vi vente oss på den musikalske fronten?

Per Ole: – Det er ikke godt å si, men det virker på meg som om svært mange artister og musikere går og gleder seg til de endelig kan spille «normalt» igjen. Likeledes tror jeg veldig mange blant publikum gleder seg til å kunne gå på konsert igjen. Kanskje kan vi håpe på en ny entusiasme og spontanitet i livemusikken om forhåpentligvis ikke så lang tid?

Til slutt vil jeg at dere skal velge ti låter hver som dere har oppdaget og hatt glede av i denne spesielle tiden og si litt om hva dere verdsetter med disse låtene

Per Ole: – Siden jeg tilhører de albumorienterte menneskene, velger jeg å liste 10 album jeg har hørt mye på i denne tida:

Knut Reiersrud – Ballads and Blues from the 20s Vol1

Bendik Hofseth – Trunks

Diana Krall – Wallflower

Dimmu Borgir – Forces of the Northern Night (Live in Oslo)

Donald Fagen – Nightfly

Erlend Ropstad – Brenn Siste Brevet

Isaac Hayes – Black Moses

Malin Pettersen – Wild Horse

Gary Burton & Keith Jarrett

Shelby Lynne – Just A little Lovin’

Arvid: Jeg har hørt veldig mye norsk musikk dette året, så jeg velger meg gjerne ti norske album fra 2020. Om dette på en del nivåer har vært det rareste og vanskeligste året siden krigen, har det likevel kommet ut svært mye bra musikk. Ikke minst her hjemme.

Odin Staveland – Sillajass

Ane Brun – How Beauty Holds the Hand of Sorrow

Weserbergland – Am Ende der Welt

Ulver – Flowers of Evil

Lazerus Winter/ Heidi Tronsvik – Hidden Soul of the Fjords

Hedvig Mollestad – Ekhidna

Airbag – A Day at the Beach

Motorpsycho – The All is One

Jaga Jazzist – Pyramid

Wobbler – Dwellers of The Deep

White Lord Jesus

Per Ole Hagen podcast om fotoretttigheter

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Musikk er i dag en nødvendighet for å overleve. Det har vært perioder i mitt liv der jeg ikke har spilt så mye og de periodene er sjeledrepende. Pandemien har bragt meg inn i en slik situasjon. Akkurat nå føles det meste ganske håpløst. Men det endrer seg nok, sier den svenske artisten Kristofer Åström, som er aktuell med albumet «Hard Times» på Startacks.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ellika Henrikson

«Hard Times» er muligens den plata jeg har spilt mest i 2020. Et forførende melankolsk album. Måten som Kristofer Åström alternerer det intime og tilbakeholdne med oppkvikkende smittsomme arrangementer, er mildt sagt besnærende vakkert. Og den inderlige vokalen rører meg dypt inn i sjelen og hjerteroten.

Her treffer vi en artist som har blitt motløs i møte med Covid-19 og som er avhengig av musikk for å finne lykke i sitt liv. Vi får også høre om utfordringene med å eie en hund og hvordan et bra band byr på både dypt vennskap og team spirit.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg lidenskapelig opptatt av den?

När jag var 4 år gammal hittade jag en skiva med The Boppers i mina föräldrars skivsamling. Det var den skivan som fick mig att bli intresserad av musik. Både låtarna och hur dom såg ut och var klädda var en uppenbarelse för mig. Redan från den åldern så har musik alltid påverkat mig oerhört mycket.

Hvilken funksjon har musikk i livet ditt i dag?

Musik idag för mig är ett måste för att överleva. Det har gått perioder i mitt liv då jag inte har spelat eller skrivit så mycket och dom perioderna är själsdödande. Pandemin har gjort att jag har hamnat i sen sådan situation. Just nu känns det mesta rätt hopplöst. Men det vänder nog.

Når begynte du selv å spille og hvorfor ble det sang, gitar og piano som ble dine instrumenter? Har du hatt noen læremestre eller mentorer langs veien?

Jag tog pianolektioner ett tag i grundskolan men fick sluta med dom då jag av misstag hade missat några lektioner. Det var lärarens fel.

Gitarren kom in med punken. Bildade mitt första punkband Skumberj i slutet av 80-talet och plockade upp gitarren då. Har aldrig skolat mig men har plockat upp ett och annat av vänner med tiden. Den som kanske lärt mig mest är Per ”Flamman” Westling som jag har spelat med sedan 2007. Den gitarrist jag vet med i särklass mest känsla i sitt spel.

Hvordan fant du din sangstil?

Vet inte riktigt. Den har nog förändrats en del genom åren men jag har alltid försökt att inte förställa mig. Att försöka få det att låta naturligt. Många förställer sin röst, kanske pga rädsla att blotta sig. Jag har aldrig haft den rädslan. Har aldrig tyckt att det är jobbigt att höra mig själv sjunga. Prata däremot. Det är fruktansvärt!

Når oppdaget du americana og den countryinspirerte musikken og hva var det som gjorde deg så opptatt av den?

Countryn har funnits med sedan barnsben. Fick mitt namn av Kris Kristofferson. Min mor lyssnade mycket på honom. Americanan kom in på 90-talet med Uncle Tupelo och Son Volt m.fl.
Det som jag fastnade för var blandningen av country och rock. Det kändes som en mer lekfull inställning till countryn.

Og hva med punken? Hvor mye av punk- og -indie idealene er det igjen i din musikk og ditt forhold til musikk i dag?

Musikaliskt finns det kanske inte så mycket av punk i min musik men inställningen till hela musikbranchen är fortfarande den samma. Känner mig fortfarande lika lurad av alla kapitalistiska ideal.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? Hvor viktig er sånne ting for å få den lyden man vil ha i et studio og live?

Ska jag vara helt ärlig så har jag aldrig brytt mig så mycket om instrument och prylar. Jag spelar på det som finns. Jag har dock en favoritgitarr. En Gibson Les Paul från -92 som jag köpte för arvet jag fick då min Mor dog. Den låter fantastiskt. Fast det är såklart mer ett känslomässigt band till den gitarren.

Hva er den viktigste forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi med ditt nåværande band i forhold til andre band du har vært med i som Easy October, Fireside, Him Kerosene, Kristofer Åström & Hidden Truck, Skümback og hva har du tatt med deg til det nåværende soloprosjektet fra disse bandene?

I mitt nuvarande band finns en ödmjukhet och en lagkänsla som jag aldrig har varit med om tidigare. En vilja att hjälpa varandra och en tanke om att allt görs för låtens bästa. För laget. Ingen vill glänsa eller ta över från någon annan. Jag har varit med om motsatsen. Det har jag lärt mig att undvika. Jag försöker i mesta möjliga mån praktisera ödmjukhet och kärlek till mina vänner och medmusikanter.

Hva skiller deg som låtskriver og musiker fra når du gjorde din første «soloskive» med Hidden Trucks i 1998 med «Go, Went, Gone» eller «Northern Blues» i 2001?

Det är en svår fråga att svara på. Jag är inte helt säker på att jag alls har utvecklats, samtidigt som jag är helt säker på att jag har utvecklats. Jag har åtminstone blivit inrutad i andra ramar än dom jag förhöll mig till på den tiden, vilket ju är naturligt. Tiderna förändras och vi med den. Det är ju några år sedan och självklart har melodispråket förändrats och utvecklats. Samtidigt känner jag mig lika novis som för 22 år sedan.

Hvordan skriver du dine låter?

I brist på piano hemma så är det gitarr jag komponerar på mestadels. Tanken finns att införskaffa ett piano. Oftast kommer en melodi först som jag sen påbörjar någon textrad till och sen bygger jag vidare på det. Vers efter vers. Refräng och eventuellt ett stick. Allt blir som det känns bra i stunden. Jag brukar ha grunderna klara, text och melodier. Kanske någon gitarrslinga som jag vill ha med. Men när vi väl går in i studio så är det ganska fritt. Jag tycker att det är intressant att se hur en låt kan gå från en puppa till en fjäril med hjälp av andra musiker. När man låter andra vara med och färga en låt så händer ofta saker som man aldrig skulle ha kommit på själv.

Hvor mye er hentet fra egne og venners erfaringer og i hvor stor grad henter du inspirasjon fra bøker, film eller andre former for fiksjon?

Lite av allt detta skulle jag säga. Mycket är från mitt eget liv. Utsmyckat och uppförstorat med inslag av fiktion. Jag blir inspirerad av det mesta som händer runt omkring mig. Små saker som jag reagerar på och sparar i huvudet till idéer som kan bli till texter. Dock är jag nog inte lika självutlämnande numera.

Hvor går grensen mellom det personlige og det private for deg som låtskriver?

Vet inte om det finns någon tydlig gräns direkt. Jag är ganska ärlig och öppen. Men visst tänker jag på att inte utlämna personer i min närhet i texter. Det behöver vara lite dolt i mörker.

Fortell om dine musikere.

Backing vokal – Britta Persson (Kinema)
Britta och jag har sjungit ihop i många år. Hon har en fantastisk röst som fungerar väldigt bra med min. Plus att hon har ett helt eget melodispråk som jag gillar. Hon är fantastisk helt enkelt.

Bassgitar – Fredrik Moberg (The Virtues)
Fredrik och jag har spelat ihop sedan 2012. Otroligt följsam, stabil och bra basist. Sen sjunger han oerhört bra också. Det är den bästa basist jag spelat med. Sen är han en fantastisk människa och vän också.

Keyboard – Jonas Kernell (Her Majesty, Kingston Air Force, Planet Caravan, Sludge Nation)
Jonas är en god vän sedan mitten av 90-talet. En fantastisk pianist/keyboardist och sångare som det är ett privilegium att ha i bandet.

Trommer, perkussion – Fredrik Normark (Gin Lady)
Fredrik är som en bror, trots att han är min kusin. Älskar Fredriks trumspel. Sjukt svängigt, stabilt och utan att för den skull göra några onödiga utsvävningar. Fredrik är den som mest av allt har lärt mig att tänka utifrån låtens bästa. Han skulle kunna sitta och köra ett och samma komp utan ett enda fill-in om det var bäst för låten. Det är en förmåga som få trummisar har.

Elektrisk gitar, akustisk gitar – Per Westling (Dag Vag, The Virtues, Freddie Wadling, Francis Dunnery mfl.)
Flamman och jag har spelat ihop sedan 2006. Vi träffades i Austin och hittade varann direkt. Han är min absoluta favoritgitarrist. Ingen har en sådan känsla i spelet som Flamman. Han är en fantastisk låtskrivare och har släppt ett par grymma skivor under namnet Flamman. Han är en vän som alla borde få ha i sitt liv.

Jag vill även säga att alla som jag spelar med är mina bästa vänner och helt otroligt fina människor. Det är en ära att jag får spela ihop med dom.

Albumet har fått tittelen «Hard Times». Hva er bakgrunnen for det og hva vil du kommunisere?

Iden till titeln kom från den gamla folklåten «Hard Times Come Again No More». Jag och min familj har gått igenom en del och det kändes passande. Nu blev det ju inte så då det kom en pandemi och allt ställdes på sin spets. Just när man inte trodde att det kunde komma ett sämre år än 2019 så kom 2020 och slog en på fingrarna. Sen har ju 2021 potential att bli ännu sämre.

«Hard Times Come Again No More» er skrevet av Stephen Foster og publisert i 1854. Den har blitt gjort av Mavis Staples, Bob Dylan, Bruce Springsteen, John Lennon,  Arlo Guthrie, James Taylor, Kate & Anna McGarrigle, Jennifer Warnes  og mange flere.

Din kone Michelle Åström Lenngren har laget albumomslagskunsten, en vakker tegning av deres hund Alice i en stilfull Nudie suit veldig lik den Gram Parsons hadde, og Henrik Walse har satt det hele sammen.

Min fru är en fantastisk konstnär. Jag älskar dom målningarna. Jag fick dock tjata en hel del för att få använda dom då hon själv inte alls var nöjd med dom. Henrik har jag jobbat med tidigare men det var några år sedan. Han är fantastisk på att få ihop allt snyggt.

Hva er historien bak albumcoveret og hva er ditt forhold til kostymene, skredderen Nudie Cohn, hunden og Gram Parsons og kosmisk amerikansk musikk?

Vi skaffade hunden just innan pandemin bröt ut och tänkte att det skulle vara bra och mysigt med en hund. Både för oss och barnen. Det är ju absolut mysigt. Hon är fin. I början kunde jag ha med henne på mitt dagjobb men det blev stopp med det efter ett tag och det har orsakat en stress för familjen. Det var kanske lite därför det blev just hunden på omslaget då hon har påverkat vårt liv så mycket.

Att äga en Nudie suit har varit en lång dröm för mig. Det är den ultimata scenkostymen. Jag skulle nog gå klädd i den dagligen om jag hade en. Gram Parsons kostym är ju ikonisk på flera plan. Historian bakom den och allt som hände med honom. Hans musik har funnits med mig nästan så länge jag kan minnas.

Du har spilt inn med Mattias Nyberg og Frans Hägglund har mixet skiva. Fortell om dem og samarbeidet.

Två fina vänner som jag har känt länge. Mattias gjorde ett jättejobb med att spela in skivan i Silencestudion. Utan hans hjälp hade det inte blivit någon skiva.

Frans lyckades precis som musikerna göra något med låtarna som jag inte trodde gick. Jag är sjukt nöjd över hur mixen blev. Skivan är även mastrad av Magnus Lindberg som färdigställde allt på en grymt fint sätt.

Her er noen stikkord som jeg vil du skal si litt om ditt forhold til og hvordan det er relevant for deg eller «Hard Times».

Townes Van Zandt
En av mina absoluta favoritlåtskrivare. Han är uppe där med Bob Dylan och Jackson Browne.

Folk
Bitvis fantastiskt, bitvis förskräckligt.

Americana
Man har ju tröttnat lite på ordet, men det finns grymt fin musik bakom det.

Country
Har finnits i mitt liv sedan födseln. Lyssnar fortfarande väldigt mycket på gammal country.

Post hardcore
Finns inte i mitt liv så mycket längre. Lyssnade inte så mycket på det ens när vi i Fireside var som mest aktiva. Punken var mer min grej. Och Countryn då.

Musikalsk beherskelse og tilbakeholdenhet
Ett livsmåtto!

Emo
Vet inte riktigt vad det betyder numera.

Knuste hjerter
Nästan alla mina låtar innehåller detta. Fast så är det ju med nästan all musik. Det är ett outtömligt ämne.

Tristesse
Vardag.

Minner om det forgjengelige  / Refleksjoner rundt det forgjengelige
Jag tycker om nostalgin över sådant som varit men försöker att inte vara bitter över sådant som aldrig hände.

Sårbarhet
En styrka.

Ømhet
En ynnest.

Svik
Svek är den värsta känsla jag vet. Svårt att bara borsta bort. Den fastnar som superlim.

Kjærlighetens forfall og brister
En livsnödvändighet. Förhoppningsvis en lärdom.

Å holde kjærligheten i live
Lätt att glömma att det är ett hårt jobb att hålla kärleken vid liv. Det går ju alltid upp och ner men jag tror att det går att hålla den vid liv. Men det är ingenting som kommer gratis.

Platen kom også i en begrenset vinylutgave 500 med bonus «12» – der du blant annet gjør bryllupsvalsen som du skrev til din kone. Fortell oss om det og forholdet ditt til platesamlinger og spesialutgave

Ja jag skrev låten «Michelle» till min fru och spelade den för henne på bröllopsfesten. En av dom mest utlämnande låtarna jag någonsin har skrivit. Men det kändes rätt att spela in den och ge ut den.

Jag har alltid gillat specialutgåvor. Känslan av att få något extra. Något som är få förunnat. Det var ju lite mer så innan all streaming men jag gillar det fortfarande. Har en ganska stor vinylsamling men det är egentligen ingenting jag samlar på. Har bara blivit att jag har köpt en hel del skivor. Man älskar ju musik!

Fortell om ditt plateselskap Startracks og Fredrik Holmgrens betydning for svensk musikliv.

Jag har känt och jobbat med Fredrik sedan 1995 då han gav ut Firesides «Do Not Tailgate»-skiva. Han är en eldsjäl som har gjort massor för musiksverige. Han får alldeles för lite cred. Kolla bara vilka artister han har givit ut. Det är en gedigen lista.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Verkligen! Jag har ju inte kunnat turnera på det sätt jag vill och brukar. Har fått flertalet spelningar uppskjutna eller inställda och har tappat intäkter. Det har gjort att jag blivit tvungen att jobba mer på mitt dagjobb vilket i sin tur har gjort att jag har mindre tid till musiken och har fått skjuta på projekt som jag hade planerat. Det har också bidragit till att viljan och orken till att spela musik har minskat. Jag hoppas på att den återkommer och att jag kan ta tag i dom saker jag har på hyllan. Förhoppningsvis kommer det mer ny musik inom en snar framtid.

Kan du til slutt velge fem sanger som har inspirert deg som tekstforfatter og fem sanger som har inspirert deg på en eller annen måte som en melodisnekker og si hva du liker eller har fått ut av disse sangene?

Elvis – Always On My Mind

Den ultimata olyckliga kärlekssången.

Jackson Browne – Fountain of Sorrow

Melodisnickeri av magisk klass.

The Cure – Lovesong

Kan välja vilken låt som helst av The Cure. Både musik och text har inspirerat mig massor.

Thad Cockrell – She Ain’t No You

Det är bl.a. denna låten som har inspirerat till min låt «Nowhere in Sight» på nya skivan.

Ramones – I Don’t Care

Enkelheten.  Att säga så extremt mycket med så få ord är en konstform.

The Opium Cartel – Valor

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Plata handler jo om ubehageligheter i hverdagen, så litt nedstemthet må man nesten regne med. Samtidig har man jo en slags forståelse om at ting går over og blir bra igjen. Det er vel her oppstemtheten kommer fra. Balansen mellom de to kan vel sammenlignes med «enten går det bra, eller så går det over», forklarer multiinstrumentalist og vokalist Magnus Bechmann, som er aktuell med albumet «Uneasy» på Sailor Music.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

«Uneasy» er en herlig samling, medrivende popmelodier som beveger seg over et stort spekter, men preges av gjennomgående pophooks. Det er noe inspirerende og medrivende over det hele selv om det tekstlige innholdet altså peker mot bekymringer og hverdagsplager. Kanskje er det nettopp blandingen som gjør det betagende? Det er naivt, lekent og vanvittig fengende. Litt på samme måte som vi opplevde Sondre Lerche da han dukket opp på den norske pophimmelen, men med et britisk tilsnitt.

Her forteller han mer om hvordan Erlend Mokkelbost har hatt en viktig rolle i egen musikalsk modning, nytteverdien av musikkskolering og om jamming over Olsenbanden-temaet hos morfar da han var tre år gammel.

Når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Mitt første møte med musikk og band (som jeg kan huske) var i stua til mormor og morfar da jeg var en liten guttevalp. Morfar er gammal jazzpianist, og de har et flygel i stua som han alltid spiller på når vi er der. Da jeg var liten (og han også var yngre) hadde han ofte kompiser på besøk som jamma i stua, og noen ganger fikk vi barna lov til å være med. Husker jeg leverte en ganske heftig versjon av Olsenbanden-temaet på treblokk da jeg var rundt 3. Om det var dette som gjorde meg lidenskapelig opptatt av musikk er jeg usikker på, men det var i alle fall mitt første møte med å spille musikk!

Når begynte du selv å synge og spille musikk og hva var det som gjorde at det fascinerte deg så voldsomt?

Jeg begynte å spille musikk aktivt da jeg startet i aspirantkorpset på barneskolen. Jeg hadde lyst til å spille trommer, sånn som broren min og alle de andre kule kidsa gjorde. Dessverre var det veldig mange som hadde samme plan, så jeg endte opp med å spille trompet isteden. Det var gøy i et par år, særlig da jeg kom til et nivå der jeg kunne spille enkle jazzlåter til play-along CD’er. Men etter hvert fant jeg ut at korps ikke var noe for meg, og bevegde meg over i rockemusikk. Jeg startet et band med noen kompiser på barneskolen, der vi febrilsk prøvde å spille Zeppelin– og AC/DC-låter. Her var det litt samme greia som i korpset, bare at alle ville spille gitar. Derfor endte jeg opp med å spille bass, som heldigvis viste seg å være det kuleste instrumentet noen kan spille. Etter hvert prøvde vi å skrive noen låter, og hadde det veldig gøy med det. Jeg slutta aldri å ha det gøy med det, og etter hvert som man gjør noe mye blir man jo bedre på det – som igjen kan gjøre det enda morsommere.

Du spiller en haug med ulike instrumenter. Hva kom først og hva anser du i dag for å være ditt hovedinstrument? Holder du fremdeles på å lære deg flere instrumenter?

Som nevnt, så starta det med trompeten i korpset før jeg tok overgangen til bassgitar i rockeband. Jeg anser fortsatt bass som mitt hovedinstrument, men gjennom hele mitt musikalske liv har jeg endt opp med å spille de instrumentene det var behov for i de bandene jeg spilte med der og da. Det er nok det som har gjort at jeg har lært meg så mange instrumenter, for at bandene jeg spiller i aldri skulle mangle noe. I tillegg jobber jeg mye for meg selv i mitt eget studio, og da er det jo kjempepraktisk å kunne spille litt forskjellig når man skal arrangere og produsere låter.

Og nå har jeg faktisk plukket opp trompeten igjen, som jeg øver en del på. Det begynner å komme seg litt, så spørs om det ikke blir litt mer trompet på neste plate!

Har du hatt noen musikalske forbilder eller mentorer langs veien? I så fall hvem og hva har du lært fra dem?

Lista over musikalske forbilder er lang! Kan fort nevne Talking Heads, Sondre Lerche, Unknown Mortal Orchestra og IDLES. Kan også si at mine musikalske forbilder er band og artister jeg er fan av, så blir vanskelig å lage en kort og konkret liste.

Hva gjelder mentorer har jeg også hatt et par av dem. Dette er gjerne folk jeg har jobbet med over lengre tid, og som i den sammenheng har lært meg ulike fremgangsmåter til å skrive, arrangere og produsere musikk. De tre som kanskje har hjulpet meg mest er Erlend Mokkelbost, Benjamin Giørtz og broren min, Jakob. De har liksom vært der hele tiden, og hjelper meg og viser meg ting hvis jeg ber om det. Samtidig kan jeg jo nevne at jeg er i et miljø der alle heier på hverandre, og ingen driver med noe hemmelighetskremmeri. Dersom jeg hører noe noen jeg kjenner har laget og lurer på hvordan de fikk til akkurat den lyden eller det soundet, er liksom alle gira på å åpne prosjektfila og vise det frem. Det ligger det mye god læring i.

Hva med musikkskole og musikkstudier. Hva har du fått ut av det?

Musikkskolene har på en måte gitt meg grunnlaget for alt jeg driver med. På videregående (shout-out musikklinja på Rud videregående skole) hadde jeg mest fokus på å bli god på bass og lære å spille etter noter osv. Det er gull verdt, også når man skal skrive musikk. I tillegg til bassinga fikk jeg undervisning i masse andre greier, som teori, arrangering, sang, piano, gitarbesifring osv., så etter hvert fikk jeg en ganske bra verktøykasse med ting jeg kan bruke i låtskrivinga.

Etter videregående begynte jeg på jazzlinja på Toneheim folkehøgskole. Her hadde jeg mange av de samme fagene som på videregående, men på et nivå som lå hakket høyere enn på videregående. På folkehøgskole er det jo ikke noe som heter karakterer eller måloppnåelser, så der kunne jeg fokusere på de tingene jeg ønsket å bli bedre på. I tillegg er tilnærmingen til samspill i jazz litt annerledes enn i popmusikk. Der handler det mer om å bruke øra og komplimentere det alle de andre i bandet driver med enn å «trykke på riktig knapp til riktig tid» (ofte kan det skje ganske hippe ting hvis man trykker på feil knapp til riktig tid også). Her lærte jeg altså mye nytt om samspill og harmonier og tall bak akkordene (med andre ord enda flere verktøy).

Hvordan fant du din egen sangstemme og stil og nok trygghet til å stå frem med den slik den er?

Det var ganske enkelt at jeg bare åpna munnen og begynte å synge. Jeg fikk riktignok ukentlige sangtimer på videregående som hjalp meg med teknikk og kontroll, men utover det har jeg bare sunget mye og ofte siden jeg var liten.

Hvorfor indie og popmusikk og hva var det som fascinerte deg med denne musikken?

Jeg er veldig svak for gode pophooks! Sånn sett er jeg vel en popfyr tvers igjennom. Samtidig liker jeg den mindre polerte lyden av indiemusikk. Derfor prøver jeg å kombinere de to.

Kan du fortelle om musikerne som deltar på denne plata, deres musikalske styrke, hvorfor du har valgt å ta dem med og hva de har tilført til albumet.

Jakob Bechmann, backing vokal

Jakob har en helt nydelig stemme og falsett, samt et godt øre for korstemmer til arrangementene. I tillegg smelter stemmene våres godt sammen, så det låter veldig fint i miksen.

Henrik Lillehaug, gitar

Henrik har vært med siden prosjektets spede begynnelse på by:Larm i 2016. Det at vi har spilt sammen så mye har gjort at han vet hva jeg vil ha på låtene mine, samtidig som han er trygg på å komme med forslag til ting jeg ikke har tenkt på. I tillegg er han jo en skikkelig tasty gitarist, og alt han gjør (også utenfor mitt prosjekt) låter gull.

Erlend Mokkelbost, gitar, synth, tromme-programmering

Jeg kommer tilbake til Erlend senere i intervjuet, men kan jo kort si at produseringa hans er helt i toppskiktet. Han legger aldri på noe som ikke er kult, eller som ikke funker. I det tilfelle at det «ikke skulle funke» på papiret, får han det på en snodig måte til å bli det kuleste med hele låta.

Benjamin Giørtz, synth, tromme-programmering

Benjamin har produsert og skrevet «What Do You Know» sammen med meg. På den låta spiller Benjamin omtrent alle instrumenter (bortsett fra trommer, bass og litt gitar), som forteller noe om styrken ved å ha ham på laget. Jeg føler jeg bruker «godt øre og teft» mye i beskrivelsene av gjengen jeg har hatt med, og det er i aller høyeste grad en gyldig beskrivelse av Benjamin også.

Teodor Dysthe Lyngstad, trommer

Teodor har jeg spilt med i mange forskjellige bandsammensetninger i veldig mange år, så vi kjenner hverandres smak og uttrykk kjempegodt. Han har også spilt i tusenvis av indie- og popband, så han har kjempegod teft for hva slags tromming som passer til hvilken type låt. Han er med andre ord enkel å jobbe med i studio, og resultatet blir bra hver eneste gang.

Alex Braathen, trommer

Alex har også vært med i dette prosjektet siden starten. Han er en veldig bra trommis, og særlig på rocke-ting synes jeg han skinner som en diamant. Det var akkurat denne typen tromming jeg ville ha på «Out of Sight» og «In the Clouds», så det var helt naturlig å ha ham med i studio.

Oppsummert, så er jeg veldig heldig som jobber med så mange dyktige musikere 🙂

Kan noen av de andre involverte musikerne skal fortelle om hvorfor de ville jobbe med deg og hva det er som kjennetegner din musikalske tilnærming og stil?

Magnus Bechmann, hoved vokal, backing vokal, gitar, synth, bass, trompet, perkusjon, trommer, programmering

Teodor sier:

Først og fremst er Magnus en sindig og blid figur, så der er mye gjort allerede. Oppå dette muntre grunnlaget gir han også mye rom til å prøve seg frem. Vi er begge nokså ambisiøse, så vi er villige til å prøve, feile og pirke så mye som man ofte må før det endelig løsner. Heldigvis har psykologistudenten i Magnus lært når han skal klappe på skulderen og når han skal briljere med smittende sittedansing. Og så har han kul smak og er like glad i enkle og elegante løsninger som meg. Dette er garantert byens beste kebab!

Dette er i stor grad ditt prosjekt der de andre er hjelpere for å realisere din musikalske visjon. Hvordan er det  å stå på egne ben kontra det å spille i band?

Det er veldig deilig å ha et prosjekt der man har fullstendig kreativ frihet og kan gjøre som man vil. Ofte blir jeg imidlertid veldig kritisk til mine egne valg, så da er det kjempeverdifult med andre folk som kan komme med innspill og hjelpe meg å komme videre.

Albumet har fått navnet «Uneasy»/ubehag. Hvorfor det valget og hva ønsker du å kommunisere gjennom tittelen?

Det var først etter jeg skrev tittelsporet at jeg bestemte at plata skulle hete «Uneasy». Jeg tenkte ikke noe særlig på det underveis i prosessen, men ubehag er jo fellesnevneren i alle låtene. I mine øyne er «ubehag» et ganske nøytralt og relativt begrep – det inkluderer liksom hele spekteret av kjipe følelser. Det passet jo godt til albumet, som har tekster som handler om alt fra krangling med venner, til tristere ting som sykdom og død. Alle tekstene handler om ting jeg har følt på selv, men jeg løfter tingene opp fra et konkret til et mer generelt nivå sånn at flere kan kjenne seg igjen i det jeg synger, på et vis.

Hvilket forhold har du til ubehag? Hvordan takler du selv ukomfortable situasjoner?

Jeg kan ofte grave meg helt ned i kjelleren over ting. Særlig i vinterhalvåret blir jeg ganske deppete. Da kan jeg ligge våken på nettene og vrenge rundt mens jeg tenker på ‘gamledager’. Ikke at det nødvendigvis er noe spesielt med gamledager som gjør meg ukomfortabel, men kan henge meg opp i masse tullball. Også prøver jeg å overbevise meg selv om at tingene jeg grubler på ikke er så farlig, men da tenker jeg jo bare mer på det. Heldigvis har jeg gode venner jeg kan ringe til for å tømme hodet, og det hjelper. Mitt heteste tips: snakk med folk hvis du har det kjipt.

Hva er det som får deg til å føle deg ukomfortabel?

Det som gjør meg mest ukomfortabel er kanskje stress. Dersom jeg har alt for mye å gjøre kan jeg bli helt handlingslammet og ikke få gjort noe, som bare fører til mer stress. Er også ganske redd for å drite meg ut eller gjøre ting jeg angrer på. Fylleangst er min største fiende.

Hvilken type ubehag er det du tenker på?

På plata er vi jo innom mange forskjellige typer ubehag! Jeg har allerede nevnt krangling med venner, sykdom og død. Videre er vi jo også innom søvnløse netter der man ikke får sove uansett hvor hardt man prøver. Selv om søvnløse netter er et slit og utrolig ubehagelig, blir det jo også en slags gullgruve til tematikker å skrive om. Så litt hell i uhell er det kanskje.

Tord Øverland Knudsen (The Wombats, Imitating Aeroplanes) var med å skrev låten «In the Clouds». Fortell om ham, låten og samarbeidet dere imellom.

Den låta ble til på den ene sessionen vi hadde for et par år siden. Tord er en kjempedyktig bassist, låtskriver, produsent og alt imellom. Jeg har vært fan av The Wombats i mange år, så det å jobbe med Tord var en ære.

«In the Clouds» er den låta på plata der bassen har en større rolle enn å bare kompe. Bassgangen i verset er liksom låta, men det er kanskje bare å regne med når to bassister kommer sammen for å skrive låt. Videre er den jo en av de mer grandiost produserte låtene på skiva, med masse koringer, synther og ting som skjer.

Du har også hatt et veldig tett samarbeid med Erlend Mokkelbost (JR Ewing, Montée). Hvordan har dere jobbet sammen og hva føler du at du har lært fra ham?

Samarbeidet mitt med Erlend starta med den første EP’en min («Loners Get Lonely Too«). Den gangen stilte jeg med veldig ferdige demoer, og Erlend gjorde en god jobb med å hjelpe meg å sy det hele sammen. Etter EP’en var ferdig gjorde vi et par låter til, men jeg følte ikke at alle albumlåtene var helt på plass enda. Derfor tok vi litt pause fra studio mens jeg skrev masse mer musikk. Erlend og jeg skrev et par låter sammen og, og da lærte jeg masse om det å ta valg i låtskriving og ikke henge seg så fryktelig opp i smådetaljer (de kan man fikse i produksjonen senere).

Samtidig med dette hadde Erlend mange andre prosjekter, og en dag ringte han meg og tilbød meg en jobb som assistenten hans i disse prosjektene. Det takket jeg pent ja til, og jobber fortsatt som assistenten hans. Den jobben innebærer mye forskjellig, alt fra å koke kaffe og tørke støv til å ha en slags tekniker-rolle i studio de gangene det er behov for det. Det har gjort at jeg har lært mye om hva det vil si å drifte et profesjonelt studio, arrangere showcase-konserter og masse annet kult. Det å jobbe for Erlend på den måten har jo gjort at vi har blitt bedre kjent utenfor det musikalske samarbeidet også, som jeg tror gjør det enklere å jobbe sammen rent musikalsk også.

Erlend er rett og slett en sykt raus type, som gladelig deler alt han har av musikalske tips og triks. Jeg har lært veldig mye av den mannen.

Din bror Jakob spiller også en sentral rolle både med å utvikle låtene og som musiker på plata. Fortell om ham, hans rolle og hvordan det er å jobbe med sin egen bror.

Jakob er den som får høre nye låtideer først, og har alltid gode forslag dersom jeg setter meg fast i prosessen. Det er veldig få av låtene mine som Jakob ikke har vært involvert i på en eller annen måte. På noen av låtene spiller han instrumenter og synger, mens på andre låter er han med på skriveprosessen. Jeg kan liksom be ham om hjelp til hva som helst, også stiller han opp. Tidvis kan det skje til alle døgnets tider også. Snille storebrødre er godt å ha.

Platen har vært tatt opp i tre ulike studioer. Luft Recordings, Arc Studios og Studio Nabolaget. Kan du fortelle om karakteren til de ulike studioene og hvordan rommene og atmosfæren der har påvirket det ferdige lydbildet som vi kan høre på «Uneasy»?

Luft Recordings er et studiokompleks som holder til på Tanken i Sandvika. Jeg hadde selv studio på Tanken for et par år siden (det var liksom der det hele starta), så jeg føler på en slags tilknytning til det stedet (selv om mye har endra seg siden jeg var der). De dagene jeg var på Luft jobbet jeg med Erik Samkopf (som også har co-mixa plata), som jeg har kjent siden ungdomsskole-alder. Erik har etter hvert blitt en ordentlig dyktig produsent og tekniker, så det å se ham jobbe i sitt territorium var kjempekult. Trackerommet der er relativt lite, så vi eksperimenterte litt med ulike mikrofoner og plasseringer for å få til den trommelyden vi ønsket på de ulike låtene. Med et tett lite rom ble det (relativt) enkelt å få til den nære, spretne pop-trommelyden vi var ute etter.

Arc Studios er hovedkvarteret i operasjonen. Det er studioet til Erlend Mokkelbost, så det er der det meste av produseringa og arrangeringa har skjedd. Hovedattraksjonen der (bortsett fra Mokkelbost, så klart) er, i min mening, et gammalt CP-70-piano, som førte til at det ble mer piano på låtene mine enn det har pleid å være før. Og det er jeg strålende fornøyd med.

Studio Nabolaget (med Roar Nilsen bak spakene) er et skikkelig ordentlig proft studio av den typen man ser på TV. Masse kult analogt utstyr og et digert trackerom. Vi tok opp trommer til to av låtene på plata her, med tusenvis av mikrofoner rundt omkring i rommet. Det gjorde at vi hadde veldig mye materiale å velge mellom når vi skulle mikse, slik at man kunne få akkurat den trommelyden man så for seg.

Tekst og melodi kontrasterer ofte hverandre i din musikk. Melodiene kan ofte være oppstemte og lekfulle, mens tekstene er mer triste eller nedstemte. Fortell om den balansen.

Plata handler jo om ubehageligheter i hverdagen, så litt nedstemthet må man nesten regne med. Samtidig har man jo en slags forståelse om at ting går over og blir bra igjen. Det er vel her oppstemtheten kommer fra. Balansen mellom de to kan vel sammenlignes med «enten går det bra, eller så går det over». Det er kanskje en naiv tilnærming til problemer og ubehageligheter, men jeg tror det å være litt naiv kan være bra (til en viss grad).

Du valgte først å splitte opp utgivelsen i to EP-er digitalt, henholdsvis «Uneasy 1» og Uneasy 2». Hvorfor det valget og hvordan synes du det har fungert for å få oppmerksomhet omkring alle låtene?

Dette var en strategi plateselskapet hadde lyst til å prøve, og jeg syntes det var en kul idé. Med 2020 som utgivelsesår har det ikke vært mulighet til å dra på turnéer eller spille konserter, så vi måtte finne en annen måte å holde prosjektet i live. Ved å gi ut musikk så ofte og utspredt som vi har i år har folk på en måte «alltid hatt noe nytt å komme tilbake til», som er en kul tanke. Det var imidlertid viktig for meg å samle det til et album på slutten, som vi nå har gjort (både digitalt og fysisk).

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om ditt forhold til og hvordan man kan merke dette i din musikk eller tekst og på «Uneasy».

Fengende: Som nevnt er jeg svak for gode pophooks, som på mange måter kan defineres som fengende. Jeg har jo et lite ønske om at folk skal få musikken min festa på hjernen, så da hjelper det at det fenger litt.

Musikalsk lekenhet: Jeg liker jo at musikken ikke alltid trenger å ha en skikkelig tyngde. Mine låter blir oftest best når jeg holder det lekent.

Musikalsk kompleksitet: Når jeg først er i gang med å holde det lekent, er det jo gøy å bare putte på ting som tilsynelatende sklir rett inn i musikken, men som ved nærmere lytting er litt mer komplisert. Har ingen gode eksempler akkurat nå, men jeg vet at det finnes på plata.

Naivitet: Alle tekstene jeg skriver handler som regel om noe som kan oppfattes som negativt, men de temaene og de tilknyttede følelsene blir ofte fremstilt på en ganske naiv måte. Jeg synes det ligger noe ganske fint i naivitet (både i negativ og positiv forstand). Jeg vet ikke helt hvorfor.

Overdådig/grandiose arrangement: På plata mi er det jo en slags kontrast mellom noen av låtene som er veldig store og grandiost produsert, mens andre låter er mindre overdådige. Det henger jo på en måte sammen med den musikalske lekenheten og kompleksiteten som nevnes ovenfor.

Drivende rytmer: Alle låtene bærer jo veldig preg av dette, bortsett fra «As Long As I Know My Name». Det var en kontrast jeg hadde veldig lyst til å få på albumet. Helt fra start er det jo veldig høyt tempo og driv, men når skiva lander i sistesporet får man mer en slags følelse av stillstand. Syntes det var fint å avslutte plata sånn.

Eufori: I sammenheng med albumet er det først og fremst «Smile» som kommer i tankene når jeg hører ordet eufori. Sisterefrenget i den låta er et forsøk på å skape et euforisk ‘henda-i-været’ øyeblikk.

Hverdagsbekymringer som overdramatiseres: Dette er noe jeg driver med ganske mye. Som nevnt over, så er alle låtene på plata inspirert av bekymringer jeg har følt (og føler på). Utad tror jeg ikke at jeg virker som en bekymra type, men inni meg kan det boble noe voldsomt over selv de minste ting. Kanskje dette også er et aspekt ved balansen mellom «oppstemte låter med nedstemte tematikker», at utad virker ting bekymringsløst og lykkelig, mens inni bærer man på en slags klump?

Britpop: Noen har omtalt meg som noe anglofil når det kommer til musikk, og mange peker gjerne på britpop i den sammenheng. Og jeg tror ikke de tar helt feil heller.

Two Door Cinema Club: “What You Know” er i mine øyne prototypen på en god indiepop-låt. Masse bra pophooks blanda med et ganske hipt lydbilde.

Sondre Lerche: Har hørt på Sondre i alle år, og hører fortsatt mye på ham. Han slutter aldri å fornye seg, samtidig som han holder fast i essensen av sitt eget sound. Det er noe jeg selv streber etter å få til – «nytt, men fortsatt det samme».

The 1975: Har egentlig ikke noe særlig forhold til The 1975. Men «Chocolate»-låta er kjempefin! Det skjer jo masse gitarplukkeri i produksjonene deres, så kanskje jeg litt ubevisst har hentet inspirasjon derfra?

MGMT: MGMT er også et band jeg har hørt (og hører) mye på. Jeg har hørt mest på «Oracular Spectacular»-plata med de tre store pophitsa deres, men nå hører jeg mer på «Little Dark Age»-plata som har en litt tydeligere indie-estetikk. Dødskult band.

Coverart er gjort av Remi Juliebø fra Deformat. Hvem er han, hvorfor har du valgt å bruke Remi og hvordan står det til musikken?

Det var plateselskapet som satte meg i kontakt med dem. Sailor har brukt Deformat i flere år nå, og de har liksom levert varene hver gang. Vi hadde et møte tidlig i år, der vi planla musikkens visuelle uttrykk. Vi lekte litt med et par ideer, men Remi var ganske rask på å lage noe alle kicka på.

De to EP-covrene er to deler av samme bilde (dersom man skaffer seg vinylen kan man se det i sin helhet i gatefolden). Ideen til dette bildet er at det skal være et slags rebusløp, med elementer hentet fra alle låtene (premie til den som finner alle!). Da Remi lagde dette satt han med alt av lyrics foran seg, og samlet elementer fra tekstene som kunne gjøre seg godt sammen. I tillegg til elementer fra tekstene, har Remi også tegnet en haug med andre ubehagelige ting (for eksempel det å ta seg på øyet, søle kaffe eller miste alle tennene), som videre understreker albumets tematikk.

Matias Tellez har mastret. Fortell om hans bidrag og hvor viktig du anser denne delen av en innspillingsprosess for å være. Hvor mye har musikken endret seg gjennom mastringsprosessene?

Matias har et helt rått øre for lyd og musikk. Måten han mastrer på er veldig musikalsk, og gir musikken det lille ekstra det trenger før utgivelse. Poenget med mastring er jo å balansere den soniske informasjonen og gjøre den mer ‘kontrollert’ på et vis, slik at musikken oppleves lik på (de fleste) høyttalere og plattformer. Sånn sett endres jo ikke musikken i seg selv så veldig mye i mastringsprosessen. Der har Matias gjort en veldig god jobb, ved at ingen ting oppleves som overkomprimert, most eller unaturlig. Mastrene er veldig tro til miksene, men har allikevel sydd det mer sammen rent sonisk.

Platen er gitt ut på Sailor Music. Fortell om de og deres betydning for deg som artist.

Sailor har jo hjulpet meg med å realisere platedrømmen. Jeg har alltid hatt veldig lyst til å gi ut musikken min på vinyl, og det at de også hadde lyst til det var helt rått. Sailor har også pushet meg å tenke over musikkens visuelle uttrykk. Har aldri vært spesielt god på det før, men med Sailor og Deformat i ryggen var det veldig morsomt å komme på ideer til visuals. Det visuelle uttrykket blir jo stadig viktigere for artister, så det at Sailor hjalp meg å igangsette den prosessen var ganske viktig.

Platen er støttet av Fond for Lyd og Bilde. Hvor viktig er det at vi har slike institusjoner i Norge?

Det er kjempeviktig! De hjelper jo både små og store aktører å realisere visjonene sine. Som regel har man jo ikke ubegrensede midler å bruke på en plateutgivelse, så det å kunne søke om støtte er jo helt fantastisk.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19 tiltakene?

Jeg har blitt påvirket på samme måte som alle andre, tror jeg! Er for det meste hjemme, og det blir mye jobbing på PC og Zoom. Det har jo også tatt livet av alle planer om releasekonserter og turneer, som er fryktelig synd. Men forhåpentligvis får man mulighet til det neste år.

Også har jeg lagt på meg litt, men det er helt ok.

Hvilket forhold har du til lavkapasitetskonserter og strømmekonserter?

Lavkapasitetskonserter kan være veldig kule, de! Det blir en helt annen kontakt mellom de som står på scenen og de som er i publikum, som ofte blir veldig fint. Det legger imidlertid litt føringer for hva slags konsert man holder – det er kanskje mer naturlig med et nedstrippa intimformat. Eller, det kommer selvfølgelig helt an på hva slags artist eller band man er, og hva publikum forventer. Jeg tror uansett at det er noe fint ved å spille for få folk.

Strømmekonserter har jeg sett mye av i år, og de er ofte veldig kule. Tiltak som Brakkesyke og Koronerulling har også vært ganske viktig å stable på beina tror jeg, så kudos til de som satte det i gang! Jeg har også sett et par konserter i regi av Vierlive, og de var dødskule. Der stiller de jo med regissører og et slags narrativ som utspilles rundt selve konserten, så det ble jo nesten som å sitte å se på en film. Dersom det kommer mer derfra anbefaler jeg å sjekke det ut!

Kan du til slutt velge fem låter som har påvirket deg som tekstforfatter og og som komponist og si noe om hva du har lært eller blitt bevisst gjennom disse låtene eller hvilke kvaliteter som du ser i sangene.

Theo Katzman: Break Up Together
Her har vi jo selve inspirasjonen på vokalsoundet på plata. Det er på en måte poppa og glætt, samtidig som det låter litt hipt. Det er noen helt fantastiske melodilinjer og koringer her, som jeg ikke går lei av. Videre er jo teksten ganske nedstemt, mens melodien er lystig og håpefull. Litt som meg, egentlig.

Sondre Lerche: Sentimentalist
Jeg synes dette er en av de penest produserte og arrangerte låtene noensinne. Masse fine lyder og melodier, samt en skremmende vakker tekst (i mine ører). Også den kaotiske slutten, da. Får litt samme følelse av slutten her som av avslutningen til «Everywhere at the End ff Time»-plata (platene?) til The Caretaker, hvor alt bare forsvinner inn i evigheten.

Still Woozy: Foolsong
Skikkelig bra poplåt. Skjer masse fine ting i vokalen her, uten at det nødvendigvis trenger å være så innmari komplisert. Enkle koringer som bare kommer én eller kanskje to ganger kan ha veldig stor effekt.

Childish Gambino: Redbone
Her har jeg ikke så mye annet å si enn ‘hør på detta soundet’.

Unknown Mortal Orchestra: Swim and Sleep (Like a Shark)
Denne låta fremkommer som veldig ærlig (både tekstlig og melodisk), samtidig som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva det synges om. Jeg gjetter at det har noe med sorg, skam eller depresjon å gjøre. Det er jo det jeg gjerne vil få til, skrive noe som er ærlig men samtidig ikke utleverende.

Magnus Bechmann – Uneasy

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Vi er generelt skeptiske til internett og musikk og håper at strømmekonserter ikke har kommet for å bli. De store globale selskapene har snyltet på menneskehetens kreativitet i mange år og streaming oppleves bare som nok et steg i feil retning. Det er ille nok at de tok platene våre…, forklarer Olav Christer Rossebø i albumaktuelle Bergen Mandolinband, som har sluppet «Koss havna med her?» på Kool Records med Diger som distributør.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kim Ramberhaug

«Koss Havna me her?» er en sprudlende fest av ei plate med sin finstemte blanding av norsk, amerikansk og irsk folkemusikk. Den egner seg som lydsporet til bygdefest eller på den lokale kneipa. Det formelig oser spilleglede fra første note. Med gnistrende energi, munterhet og respektfull forståelse tolker Bergen Mandolinband tradisjonelle cajunviser, men har også noen egenkomponerte låter som får vist frem forfatter og vokalist Gaute Sortlands finesse med ord.

Det viktigste av alt er kanskje å oppfordre folk til å se hva de kan by på live, enten det handler om lavkapasitets Covid-19-konserter eller ved mindre restriktive anledninger når dette en gang er over.

Her kan du lære Bergen Mandolinband litt bedre å kjenne.

Gaute, når og hvordan oppsto interessen din for musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Vanskeleg å svare på. Musikk har alltid virka veldig sterkt på meg. Slik har dei fleste eg kjenner det også. Det å synge og spele verkar som det einaste naturlege å gjere.

Når begynte du selv å spille og hva var det som fascinerte så mye med det?

Eg hadde både ein eldre bror som spelte, og eldre venner som spelte. Eg såg nok veldig opp til dei. Før eg sjølv fekk begynne å ta gitartimar sneik eg meg alltid inn på rommet til bror min og spelte på hans el-gitar før han kom heim frå skulen. Eg spelte stille og var livredd for represalier.

Hvorfor ble det sang?

Eg song alltid som liten og slutta vel aldri med det. Då me starta dette bandet viste det seg at dei andre medlemma song verkeleg mykje verre enn meg, så då måtte eg ta over mikrofonen. Men strengt tatt har det alltid gitt meg ei stor glede å synge. Det er rett og slett godt.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? Hvor viktig er sånne ting for å få det til å låte slik som du vil?

Eg speler i eit akustisk band, og då er slike ting kanskje endå viktigare enn i eit elektrifisert band? Nokre av intrumenta me bruker er gamle, andre nyare, men av høg kvalitet, valgt for å høyrast bra ut saman. Kontrabassen er frå attenhundretalet. Gitaren ein Gibson frå mellomkrigstida. Mandolinen ein av dei beste handlaga som finst. Dei er fantastiske bruksinstrument som er med både på pub og konsert.

Du er også forfatter. Hvilken nytte eller vekselsvirkning kan du se mellom det å skrive prosa og det å skrive sanglyrikk?

For meg er det fryktelig mykje vanskelegare å skrive songlyrikk enn prosa. Men det er ein fin vekselverknad i det kreative livet. Stoppar skrivinga opp kan eg spele, stoppar spelinga opp kan eg skrive. Skrive prosa kan eg ikkje gjere om eg er rastlaus, men synge og slite litt i gitarstrengene kan vere fruktbart likevel.

Du har valgt å synge på dialekt. Fortell om det valget og hvordan det påvirker nærheten til lytteren og formidlingskraften til tekstene.

Det er jo eit val, likevel kjennest det ikkje slik ut. Om ein skal synge så må ein forsøke å vere så ekte og nær som mulig, meiner eg. Då finst det ingen andre alternativ. Eg har kome så langt vekk frå noko anna måte å tenke på at eg synst det er rart å synge på noko anna enn sitt eige morsmål. Å lage nye songar som sannsynlegvis berre blir spelt i Norge og synge dei på engelsk synst eg er rart.

Hva er den største forskjellen mellom den versjonen av Bergen Mandolinband som debuterte i 2008 med «Lang veg til Tysvær» og bandet i dag? Hva har skjedd langs veien?

Oi. På mange måtar er me dei same, og likevel ikkje. Me har nok heva ambisjonane og kvalitetskrava til oss sjølv. I 2008 var spelejobbane mange og arbeidet med musikk og tekstar temmeleg venstrehands-prega. Nå er det heller tvert om. Me søker stadig ny tradisjonsmusikk også, og har utvikla vår eiga låtskriving. Det at ein av medlemmene sidan 2001 slutta i bandet før denne plata har også endra dynamikken og musikken ein del.

Fortell om hverandres musikalske styrke og roller Bergen Mandolinband.

Her synst eg han me framleis kallar kappellmeister, Olav Christer Rossebø skal få uttale seg. Den rolla fekk han frå dag ein då han den gong var ein av få i bandet som hadde kontroll på noko som helst av det musikalske. Han valte ei streng, men rettvis rolle for i det heile tatt å få musikken til å henge saman. Nå har han mildt sagt ei meir tilbaketrekt rolle, sjølv om det stadig kjem nokre strenge meldingar.

Banjo, Harmonica – Ingemund Askeland
Ingemund har et fantastisk naturtalent for musikk og har b.la. utviklet en helt unik claw hammer banjostil som er skreddersydd til Bergen Mandolinband. Han er også en av veldig få i Norge som spiller feleslåtter på munnspill. Han er en veldig viktig del av bandets sound.

Bass, Rebec [gambe] – Kjetil Olai Lundø
Noen ganger kan det være vanskelig å få flinke velutdanna bassister til å spille enkelt nok og ta den bassrollen som trengs i vår musikk. Dette gjelder ikke for Kjetil! Han har evnen til å legge det solide og minimalistiske grunnlaget som musikken vår trenger. Når vi låter på vårt beste så er det ofte Kjetil sin fortjeneste.

Mandolin, Sag, Produsent, Hardingfele – Olav Christer Rossebø
Olav Christer “Laffen” Rossebø har studert norsk og amerikansk folkemusikk i mange år og har vært på en rekke lengre opphold i USA for å studere folkemusikk og bluegrass der. Særlig har han studert Cajun-musikken i Louisiana og det er nettopp fra denne tradisjonen Bergen Mandolinband har hentet mest inspirasjon. Mange av melodiene våre er gamle cajunlåter og det ligger uendelig mange timer med studier bak hver av dem. Noen har han lært av musikere i Louisiana mens andre har han plukket fra opptak med de gamle mestrene.

Låtskriver, Gitar, Vokal – Gaute Sortland
Gaute er hjertet i Bergen Mandolinband og han har en fantastisk evne til å fange opp stemningen i de gamle låtene. Hans følelsesladde og noen ganger desperate vokal er helt på høyde med de beste av de gamle legendene. Han skriver også egne låter med en helt egen stemning og stil til bandet. Disse har alltid stått som små musikalske perler sammen med det mer trad baserte materialet vårt. Bakgrunnen hans som forfatter er også en stor styrke i arbeidet med tekst til bandet.

Dere har også hatt hjelp av noen flinke gjester. Fortell  hvem de er, hvorfor dere har valgt å ta de med og hva som har vært deres bidrag til «Koss havna me her?».

Vokal, Produsent – Anne Lise Frøkedal
Anne Lise har vært med oss helt fra starten og har bidratt på nesten alle platene våre. Hun er en fantastisk musiker på mange områder og i Bergen Mandolinband har hun spesielt utmerket seg med å kore Gaute og har en helt egen evne til å kunne følge Gaute i alle hans vokale krumspring. Hun har også en inngående kjennskap til folkemusikk i tillegg til å være populærmusikker med eget band.

Pedal Steel Gitar, Dobro, Gitar – Kjetil Steensnæs
Kjetil Steensnæs har også vært med oss lenge og han spiller alt du hører av el-gitar, steel og dobro på platene våre. En ekstremt lyttende person som har en helt egen evne til å spille melodiske og enkle ting som passer perfekt inn vårt musikkunivers. Han er en dreven studiomusiker og har mange first takes på samvittigheten. Hør f.eks. på gitarsoloene på låten «Rundt og rundt i Baren».

Kan dere også si litt om medlemsbytte og besetningsendring som har fulgt med bandhistorien.

Me har vore dei same fem frå 2001 til denne siste plata då Ståle Holgersen fekk permisjon i fem år for å drive med forsking i Stockholm.

Magnus Helgesen har laget den fine tegningen som pryder albumomslaget. Fortell om ham, valget av hans illustrasjon, om arbeidsprosessen frem til det ferdige resultatet og hva dere ville kommunisere med dette fargerike kunststykket.

Denne mannen er nærast eit assosiert medlem og har også vore med heilt frå starten. Før første plate på Grappa i 2008 hadde bandet gitt ut åtte eigenproduserte CD-ar. Heimebrent på CD-R format. Han laga avanserte omslag til alle saman og har nå altså designa 13 plateomslag for oss. Det nærmar seg vel rekord? Det må også seiast at han er bandets faste vaskebrett-spelar kvar gong me speler i Bergen.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal filosofere litt rundt og si hvordan de påvirker Bergen Mandolinband og/eller «Koss havna me her?».

Kan du ta dei du gidd, Laffen:

Country
Vi har et nært forhold til alle de amerikanske folkelige musikksjangrene og countrymusikken var naturlig nok noe av det første vi kom i kontakt med.

Bluegrass
Bergen Mandolinband er nok ikke et typisk bluegrassband, men denne sjangeren har likevel preget oss på mange måter. Særlig er mandolinsoundet vårt basert på denne sjangeren.

Old Time
Dette er jo amerikansk folkemusikk og ligger hjertet vårt veldig nært. Etter at vi oppdaget Old Time-legenden Bruce Molsky i 2002 har vi hentet mange låter og mye inspirasjon fra denne sjangeren. Et av høydepunktene i karrieren vår var å ha med Bruce som gjestemusiker på en konsert i bergen for en del år siden.

Irsk folkemusikk
Dette var kanskje den første folkemusikksjangeren vi kom i kontakt med og har vært med oss hele veien siden vi startet i 2001. Den høres nok likevel ikke så godt på platene våre, men ligger der mer som en grunnreferanse.

Norsk folkemusikk
Olav Christer “Laffen” har studert norsk folkemusikk ved musikkhøgskolen i Oslo og dette har definitivt vært en viktig nøkkel til å kunne komme på innsiden av den amerikanske folkemusikken. Han har bl.a. spesialisert seg på folkemusikken fra Rogaland og flere låter fra denne tradisjonen finnes i bandets repertoar.

Skillingsviser
Vi er veldig glade i skillingsviser. En av våre favoritter er den svenske gruppa Triakel sin innspilling av «Lejonbruden».

Drikkeviser
Ingemund, Laffen og Kjetil har i mange år samarbeidet med låtskriveren Stanley Brinks. En stor drikkevise-komponist. Sjekk f.eks. ut låten «Why Not Get Drunk» med Stanley Brinks and The Flying Kaniks. Vi lagde denne plata på Malta i 2012.

Negativt vennskap
Vi har vel ikke mange uvenner men det går jo an å skrive om andre og.

Spilleglede
Bergen Mandolinband er nok et av de mest spilleglade banda i landet. Uten glede blir det ikke musikk! Noen av medlemmene gleder seg kanskje vel så mye til feleslåtter rundt bordet etter konserten som selve konserten…

Tysvær Mandolinorkester / Frakkagjerd Mandolinorkester
To av oss var i sin tid med i Tysvær mandolinorkester og det er jo der vi lærte å spille mandolin i starten. Mandolinen er jo et undervurdert og oversett norsk folkeinstrument som har vært mer populært før i tiden en mange tror. Det samme gjelder for munnspill. Disse instrumentene har vært spesielt populære i kystnære områder og det finnes faktisk gamle opptak med mandolin og munnspill i folkemusikkarkivet i Rogaland.

Mandolin
Captains Cabin Mandolinen resonnerer godt hos gamle sjøfolk og på denne skjulte skatten av en bar i Haugesund har vi spilt rundt bordet og snakket med gamle sjøfolk i over femten år nå. Et helt spesielt sted for bandet.

Dagen derpå bilkjøring
Noen av oss lover mer enn de kan holde av og til når det gjelder sjåførtjenester.

Utover to låter av Gaute Sortland har dere ved siden av seks tradisjonslåter også tatt med to coverlåter denne gangen. Fortell om forholdet til de to låtene, hvorfor dere har valgt å gjøre deres tolkning og hva som skiller deres versjon fra originalen.

«Å, beibi det er sant» (Cotten)
For det første er dette ein veldig fin låt som passa inn i vårt repertoar. Me gjorde ein Cotten-låt allereie på «Til skogen» i 2010 og fekk lyst til å prøve oss på ein ny nå. Ho har enkle, klassiske bluesmelodiar med effektiv tekst. Denne er det jo også ei morosam historie bak. Ho skreiv den allereie i tolv-årsalderen etter at barnevakten hennar hadde fortalt løgnaktige historier om ho. I denne låten ønskjer ho barnevaken sin død. Dette er slikt som passar vårt tekstunivers som hand i hanske.

«Maury river blues» (David McLaughlin) opprinnelig gjort av The Johnson Mountain Boys, men også covret av blant andre Jay Smar og Jesse Brock.

David McLaughlin har vært en veldig god venn av meg helt siden jeg traff han helt tilfeldig i Virginia i 2010. Jeg har vært på besøk hos han mange ganger og vi har sittet utallige timer rundt kjøkkenbordet hans og spilt musikk sammen. Han er helt i verdenstoppen som bluegrassmusiker og gjennom han har jeg fått en helt unik mulighet til å komme på innsiden av folkemusikk og bluegrass-miljøet i USA. Låten «Maury River blues» er en av hans fineste komposisjoner og jeg har prøvd å legge meg så nært hans stil og sound som jeg klarte når vi spilte inn denne.

Kan dere også si noe generelt om forholdet til egne versus andres låter? Hvor viktig er det å ha noe egetskrevet materiale og  videreføre og fornye en tradisjon?

Det handlar nok mest om kva balanse me ønskjer å ha mellom eigenprodusert og trad. stoff. Me treng og ønskjer begge deler, og vel utifrå eit nitid gravearbeid. Ofte er det låtar som me har hatt eit forhold til i lang tid, og endeleg klarar å få til på riktig måte. På ein måte me synst er trad. låten verdig.

Fortell om forholdet til plateselskapene deres.

Grappa
Me har hatt eit godt samarbeid med Grappa og Andreas Meland i mange år. Nå når han slutta i selskapet og aktiviteten i selskapet har gått noko ned var det naturleg å avslutte samarbeidet.

Diger
Ja, Diger er distributøren. Denne gongen gav me plata ut på eige selskap. Det har vore ei god erfaring.

Hvilken betydning har Fond for lyd og bilde for dere som band og norsk musikkliv generelt?

Avgjerande for å finansiere denne plata. Det blir stadig mindre å tene på platesalg så om det framleis skal gis ut ny musikk treng musikklivet støtteordningar.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Svært ulikt innad i bandet, men det er klart, aktiviteten har vore langt lågare enn me ønskjer.

Hvilken forhold har dere til lavkapasitetskonserter og strømmekonserter?

Me treng ikkje stadionkonsertar for at musikkopplevinga skal bli god, så me har spelt fleire konsertar med femti publikummarar som har vore heilt topp i løpet av det siste året.

Vi er generelt skeptiske til internett og musikk og håper at strømmekonserter ikke har kommet for å bli. De store globale selskapene har snyltet på menneskehetens kreativitet i mange år og streaming oppleves bare som nok et steg i feil retning. Det er ille nok at de tok platene våre… Det må kanskje nevnes at tre av fire medlemmer hverken har Facebook eller smarttelefon så vi gjør det vi kan for å motvirke disse kreftene.

Her er fem låter som har inspirert Bergen Mandolinband.

Tit’ Monde med felespilleren Canray Fontenot
Canray representerer creole-tradisjonen i Louisiana og musikken hans er en perfekt blanding av cajun, karibisk og blues. Vi har lagd en versjon med ny tekst av denne låten som vi har kalt Før i tida.

Round and Round the Bar Room med Nathaniel Saunders fra Bahamas
Denne låten har vi prøvd å få til i mange år og endelig fikk vi til en fin versjon som vi har kalt Rundt og rundt i baren. Gaute gjendiktet denne og la seg nokså nærme originalteksten for å ta vare på den livsglade stemninga.

Black Eyed Susie med bandet Bigfoot
Denne har vi lært av felespilleren Rhys Jones i Bigfoot som Laffen kjenner fra Virginia. Et av de beste old time banda som finnes. Vi lagde en versjon av denne som vi har kalt Alt eg trenge.

Les Barres De La Prison Nok en låt etter Canray Fontenot.
Vi lagde en versjon som vi har kalt Matsangen. Gaute skrev en skikkelig cajuntekst om å lengte etter gode måltider.

Train on the Island med Bruce Molsky & Big Hoedown.
Denne låten har vært med oss veldig lenge og endte til slutt opp på ei plate der vi kalte den Tegn i tida.

Bergen Mandolinband- Koss havna med her?

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Her kan du ta de norske sporene fra årsoppsummeringen vår nærmere i «øresyn».
Dessuten har vi tatt med nesten alle norske låter vi har kommet med godord om i løpet året, fra nye lovende til mer etablerte utøvere.

Godt nyttår!

PS Under her vises de første 100 låtene, åpne Spotify for å sjekke alle låtene.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog

– En stund var min hovedinteresse å finne de særeste platene bruktsjappene kunne by på. Reaksjonære visesangere? Add to cart. Plystreplater? Jeg tar to! Østeuropeisk surfmusikk? Bare putt alt i den samme posen.

Tekst: Jan Thomas Hasselgreen

Derfor har jeg gått glipp av flere klassikere til fordel for plater som det var gøyere å kjøpe enn å høre på. Der hvor «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» kunne stått i platehyllen, finnes «Beat-a-Mania», en utgivelse skapt for å lure den uoppmerksomme forbruker til å tro at de har kjøpt en Beatles-plate (jo da, slike plater ble det utgitt flere av på 1960-tallet). Og i stedet for «Screamadelica» har jeg «The Collected Broadcasts of Idi Amin» (som riktignok viste seg å være en parodi på den afrikanske diktatoren).

I første halvdel av 1990-tallet ble bøkene «Incredibly Strange Music» (RE/Search Publications) utgitt i to bind. Her intervjues platesamlere som alltid er på utkikk etter det odde, blant dem Jello Biafra fra Dead Kennedys og Lux Interior og Poison Ivy fra The Cramps (sistnevntes platerom har jeg tenkt på ukentlig siden jeg så bildet i boken første gang).

Platesamlerne vi møter i disse bøkene samler på genrer som for eksempel beatnikinnspillinger, striptease-musikk eller okkulte plater. En genre som ikke er nevnt i «Incredibly Strange Music»-bøkene, er «Scandihoovian music». Dette er musikk av amerikanere med skandinavisk opphav og tjukk aksent. Musikken er enkel, sparsommelig instrumentert og noen ganger basert på sanger mange kjenner fra før. Slik kan «My Old Kentucky Home» bli til «My Old Stavanger Home», og Eddy Arnolds «Just a Little Lovin» passerer som «Just a Little Lefse». Det er mye lytehumor i disse sangene og svigermorvitsene sitter løst. Samtidig fjerner den brede aksenten noe av den giftige brodden.

Scandihoovian er et slanguttrykk for en skandinavisk innvandrer til USA. Det ble muligens brukt nedsettende i begynnelsen, i likhet med mange andre ord vi bruker med glede i dag (som funkis og loppemarked). Det er en egen festival for scandihoovians i Mount Herbon i Wisconsin hver vinter. Går du med «red hat», eller nisselue som vi nok ville kalt det, får du billig øl i baren The Grumpy Troll. Bowling med frosne kalkuner er blant innslagene man forlyster seg med under festivalen.

Mitt første innkjøp i genren var en ep med noen freske amerikanere som synger fire tradisjonelle skandinaviske viser. «Scandinavian Folk Songs (American Style)» heter platen, som ble utgitt i 1963 under den amerikanske visebølgen. Norge er representert med «The Man Who Went Out After Øl». Dette er det komiske innslaget på platen, der skjønnsangen akkompagneres av en amerikaner med oppspeedet stemme som forklarer tekstinnholdet. «Ya Shure» står det på coveret, som ellers sier lite om hvem som står bak, annet enn at de kaller seg The Scandihoovians.

Det slo meg da jeg hørte platen første gang, at jeg hadde da vært borti scandihoovian musikk før. Nærmere bestemt på John Peels program på BBC Radio 1, der The Swingin Swede, Jimmy Jenson (det finnes flere skrivemåter av navnet hans), skapte furore på slutten av 1980-tallet med låten «The Little Grass Shack». Sangen ble en kulthit blant lytterne, og det ble heftig debattert hva lutefisk kunne være for noe, siden en av tekstlinjene lyder «The lutefisk go swimming by». På denne tiden, før Internett, måtte en lytter kontakte den svenske ambassaden i London for å avslutte diskusjonen. Platen er såpass sjelden at youtube-klippet med låten faktisk er hentet fra en av avspillingene på The John Peel Show.

Min neste oppdagelse innen genren gjorde jeg i et fraflyttet kontorlokale, der jeg fant en plate med Stan Boreson og Doug Setterberg: «Honey/ Little Green Apples and other Swedish Smorgasbord». Stan Boreson er en av genrens mest kjente artister. Doug Setterberg står bak flere av tekstene, og de er ikke tilpasset moderne fintfølelse. Det handler mye om udugelige og overvektige hustruer. Stan Boreson avleverer følgende tekst på melodien til slageren «Little Green Apples»:

Hilda is not very good looking
And she’s even worse at cooking

Og i en annen låt:

You really can’t miss her
She’s big as a barge
She is gaining weight daily
My fat swedish spouse

Sangerens kone er selvsagt blitt overvektig fordi hun har fått seg kredittkort. Nevnte jeg at humoren i sangene ikke er spesielt progressiv?

Den som hadde inspirert Boreson, var Harry Edward Stewart (Skarbo var hans opprinnelige etternavn), mer kjent som Yogi Yorgesson. Mye av genrens standardmateriale stammer opprinnelig fra ham. Både «The Little Grass Shack» og andre klassikere, som den uimotståelig fengende «Who Hid the Halibut on the Poop Deck», er hentet fra Yogis repertoar. En del vil nok kjenne hans julesang «I Yust Go Nuts At Christmas». Den ble en gjenganger i julesendingene til Herreavdelingen på NRK radio, sannsynligvis hentet fra samleplaten «Dr. Demento Presents The Greatest Novelty Records Of All Time». Sangene hans har ofte et utdypende taleparti, og med upåklagelig timing slenger han om seg med lydmalende ord som «hoopitatoo«. Det pussige artistnavnet Yogi Yorgesson ble valgt fordi figuren skulle være en hindumystiker fra Sverige. I begynnelsen opptrådte han med turban, men det slo ikke godt an hos publikum. Den ble raskt byttet ut med en stråhatt. Han prøvde også lykken med spansk og japansk aksent. Forsøket på å favne et stort publikum toppet seg da han ga ut en singel der den ene siden het «I’m Gonna Vote Republican!», mens b-siden var «I’m Gonna Vote For a Democrat!».

Det er bemerkelsesverdig at Jimmy Jenson, Yogi Yorgesson og Stan Boreson sto frem som svenskamerikanske artister, for alle var vitterlig av norsk avstamning. De visste nok at det finnes et konkurranseforhold mellom nasjonene. Kanskje bør de berømmes for å heve seg over smålig rivalisering og nasjonalisme. Eller muligens var det bekvemmelighetshensyn som gjorde at de ville fremstå som svensker. Det skandinaviskættede miljøet i USA var hovedpublikummet, og det var stort nok til at artistene kunne holde det gående. Superstjerner ble ingen av dem. Nærmest kom nok Yogi Yorgesson, men han døde allerede i 1956 i en bilulykke, bare 48 år gammel. Merkelig nok har ingen av dem blitt innlemmet i The American-Scandinavian Hall of Fame, der blant andre Bjøro Håland har fått plass. Stan Boreson ble derimot ikke oversett av gamlelandet. Han ble tildelt St. Olavs Orden i 2005. Til daglig snakket de nevnte artistene selvsagt engelsk uten aksent, født og oppvokst som de var i USA.

«Scandihoovian music» er kanskje ikke et fenomen som fortjener praktbøker, men en smal utgivelse fra kopirommet på St. Olaf College burde være på sin plass. Jeg har laget en spilleliste med det jeg har funnet på strømmetjenestene av scandihoovian musikk. Det er ikke så mye, med det tok seg litt opp da jeg fant ut at Yogi Yorgessons sanger stort sett ligger ute under hans egentlige navn, Harry Stewart. Stan Boreson er ikke representert i det hele tatt. Spillelisten er likevel såpass utfyllende at den rommer det som må regnes som klassikere i genren, i tillegg til noen som ikke har tålt tidens tann, som «The Christmas Party». Hør selv!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Sånn jeg husker det med «Comeback Kid», er det en legering av sannhet og oppdiktet. Jeg fikk den opprinnelige ideen til den ved å være vitne til noe som en venn gjennomgikk. Lengselen som finnes der. Jeg tror at alle mennesker føler det og jeg prøver å legge noe av det i de fleste sangene mine, forklarer den amerikanske låtskriveren Trevor Beld Jimenez, som er aktuell med albumet «I Like It Here» på Curation Records.

Av: Jan-Olav Glette / Foto:  Emily Badgley

Trevor Beld Jimenez’ «I Like It Here» er deilig forfriskende sjelfull musikk som setter seg dypt i hjerterøttene der den glir behagelig inn i ørene. Det smidige harmoniske lydbildet, og den oppriktige tilnærmingen sammen med en dyp musikalsk forståelse og lidenskap, gjør dette til mer enn bare radiovennlig FM pop. Sammenvevingen av 1970-tallets singer/songwriter-musikk, kosmisk americana, harmoni pop, soft rock og en slags from for heartland rock/pop, er delikat og finslipt og man får sterke reflekterte, inderlige og ofte håpefulle tekster.

Her kan dere lese mer om  familiemannen Trevor Beld Jimenez punkerøtter, forholdet til hans tidligere bandkolleger Neal Casal og Brent Rademaker fra GospelbeacH, om et hjem fylt av musikk og en dyp kjærlighet for Jackson Browne og Joni Mitchell. men også beundring for håndverket til Fleetwood Mac og Dire Straits.

Hvem er Trevor Beld Jimenez?

Jeg er en ektemann og far. Jeg er en sønn, bror og venn. Leser av bøker, musikklytter, seer av «M*A*S*H».Født og oppvokst I Sør-California.

Når og hvordan oppdaget du musikk?

Det aller første minnet av musikk som jeg har er av meg selv kjælende med min mors utgave av «Abbey Road». Lyden og omslaget til den platen fikk meg hektet. Det var en mystisk kvalitet ved den. Da jeg var omtrent ni år gammel begynte jeg for alvor å lytte til radio Arrow 93.1 FM. Jeg fikk et kick av å lære historien om ulike band og artister og all mulig nødvendige klassiske rocktrivialiteter som en niåring skule behøve. Dette var på 90-tallet hvor de fleste barn på min alder nok var mer opptatt av MTV.

Når begynte du selv å spille?

Da jeg var tolv år gammel fikk jeg min første akustiske gitar til jul. Jeg lærte meg et par akkorder den første dagen jeg fikk den. G-dur, C-dur og D-dur. Det var det jeg trengte til en Bob Dylan-sangbok som jeg fikk av min onkel.

Hvordan fant du ditt musikalske uttrykk og håndverk?

Jeg vil si at mitt yngre musikalske liv er ganske typisk for ungdommer i California på 90-tallet. Jeg begynte å spille i punkband når jeg var 15, som ledet meg videre til å finne ut mer om indiegrupper som Beachwood Sparks, og det gjorde meg mer interessert i å dykke dypere ned i materien og oppdage, lage og spille alle mulige typer musikk.

I hvor stor grad anser du det å lage musikk som håndverk, drevet av talent eller inspirasjon?

Jeg tror det faller under alle tre. Jeg tenker at om du er heldig kan alle de tre sammenfalle i en sang eller forhåpentligvis på et album. Eller noen ganger kan en artist ha og forstå alle tre, men det tror jeg er sjelden.

Har du en favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon?

Jeg har en 1963 Telecaster Reissue som en venn satte opp for meg med 62 pick-up-er. Det er definitivt det kjæreste instrumentet jeg noen gang har eid. Jeg kopler den inn i min Blues Junior og så er jeg klar. Jeg er virkelig bare en ikke-praktiserende utstyrsfreak.

Slik jeg forstår det er du noe av en multiinstrumentalist (piano, gitar og trommer i mange ulike band oppigjennom årene). Hvordan ble det slik og hva er fordelen med å kjenne sin vei med med mange instrumenter?

Jeg føler at min historie med instrumenter er at jeg kan akkurat nok om instrumentene til å passe inn i et rockeband der hvor det behøves. Jeg spiller mest med låtskrivertyper, og det som er med singer/songwritere er at de ikke liker overdreven spilling. Så jeg glir naturlig inn i det ved at mine tekniske ferdigheter er begrenset. Jeg hadde ikke blitt tatt opp i The Mothers of Invention.

Hvor viktig anser du det å ha «riktig» utstyr for å få det til å låte slik du vil?

Jeg tror definitivt at det å ha korrekt musikkutstyr er vesentlig, men det er absolutt ikke alt. Jeg vil faktisk hevde at om du drar inn i studio med en fem strengers akustisk gitar, som du kjøpte på brukthandelen/loppemarkedet når du var tre år, og alt du benytter deg av er en iPhone-mikrofon, men har en fabelaktig låt, så vil du klare deg. En fantastisk sang kan utgjøre en forskjell i noens liv.

Hvordan vil du si at soloprosjektet ditt er annerledes enn tidligere og nåværende band og prosjekter du er involvert i som all Tales & the Silver Lining, Parting Lines, Dios, GospelbeacH, Fruit Bats og Kacey Johansing? Og hva tar du med deg fra disse inn i musikken som Trevor Beld Jimenez.

Jeg vil si at soloprosjektet mitt, eller i det minste på denne plata, er veldig basert på samarbeid. Jeg ville komme inn med en låtarrangementsstruktur, ordene og den grunnleggende musikken ferdig skrevet. Jonny satte meg bak trommene og så var jeg gå gang. Jeg legger på akustisk rytmegitar og så en skrape-/røff -vokal , og så vil Jonny legge på lag med piano og keyboard. Så legger vi det bort for en stund og får noen til å komme inn og spille bass og gitar. Jeg spilte noe perkusjon, men vi hadde også andre som kom inn og spilte det. Jeg prøvde å holde meg unna og la folk uttrykke seg. Jonny ville også hjelpe til og forme det og inspirere de som kom inn.

Hva anser du for å være den viktigste forskjellen mellom det å være en soloartist og å være del av et band?

Jeg vil mene at den største forskjellen mellom det å gjøre noe på egenhånd og som del av et slags for et kollektiv, er at du solo ikke har noe å gjemme deg bak. Med det mener jeg at om du så ikke spiller noe på en skive folk assosierer med ditt navn vil de  uansett forbinde det med deg, og du må stå for det. I et band står du virkelig sammen om noe.

Dine låter kan både være inspirert av andre menneskers historier, som for eksempel med «Comeback Kid», og av mer personlig art. Hvor finner du inspirasjon til dine låter og hvor setter du grensen mellom det personlige og det private?

Sånn jeg husker det med «Comeback Kid», er det en legering av sannhet og oppdiktet. Jeg fikk den opprinnelige ideen til den ved å være vitne til noe som en venn gjennomgikk. Lengselen som finnes der. Jeg tror at alle  mennesker føler det og jeg prøver å legge noe av det i de fleste sangene mine.

Fortell om musikerne du har samarbeidet med på dette albumet.

Jonny Niemann, piano, gitar, produksjon

Jonny tok seg av veldig mye. Han er den typen produsent som virkelig bryr seg om låtenes beste. Han vil at du skal få frem alt der og da, han ønsker at du skal være fornøyd med det og han vil til slutt forme det på en måte så alle de involverte blir stolte/glade. Jeg skrev mange av disse låtene på piano, men Jonny var den som spilte piano på albumet. Veldig sjelfullt, må jeg si. Jeg trengte aldri å forklare noe til ham i forhold til noen av instrumentene han spilte. Han spilte intuitivt, slik jeg ville. Vi har et slags språk sammen hvor vi gir hverandre bekreftelse ved et nikk, eller «Det er perfekt» eller «Prøv en gang til og la oss legge til noe annet». For noen kan det å lage musikk være veldig komplisert, men ikke for ham.

Matt Hill, gitar

Jason sang og spilte gitar. Jason har sitt eget hjemmestudio og produserer plater. Han var også med i GospelbeacH. Han er en enormt følsom musiker med touch (berøring). For meg spiller og høres han ut som en av de store.

Tim Ramsey, guitar, pedal steel (Parting Lines, Tall Tales & the Silver Lining)

Tim og jeg har spilt sammen i ti år. Vi går langt tilbake. Han er min sjelebror. Han spilte gitar, pedal steel og slidegitar. Med Tim er det også slik at jeg bare trekker meg tilbake og lar intuisjonen hans lede. Hans tilnærming er også sjelfull, men den er også cerebral (engelsk) på en Brian Wilson-aktig måte. Den er musikalsk. Han er sannsynligvis den som forstår meg aller best musikalsk av alle jeg kjenner utover konen min Tania.

Kacey Johansing, vokal

Jeg spiller trommer i Kaceys band! Hun synger og spiller synth sammen med meg i Tims prosjekt og mitt band Parting Lines. Hun er en utrolig låtskriver på egen hånd. Og stemmen hennes er en gudegave. Hun har en fantastisk rekkevidde og så mye stil og egenart.

Pearl Charles, vokal (eks-The Blank Tapes)

Jeg og Pearl har skrevet noen sanger sammen. Hennes sanger og stil har mye schwung (swagger). Hun har en vakker, oppriktig stemme som virkelig skiller seg ut.

Eric Johnson, vokal (Fruit Bats, Bonny Light Horseman, Nathaniel Rateliff & the Night Sweats)

Eric er en kraftstasjon. Vi sendte han noen retningsløse låter og han ga oss de nydelige lagdelte harmoniene til «When Your Love Surrounds Me».

Nelson Bragg, vokal (Brian Wilson, Anny Celsi, Jeff Merchant, The Mockers med flere)

Nelson spilte lenge med Brian Wilson. Han kan spillet med harmonier bedre enn noen andre jeg kjenner. Han kommer til mikrofonen uten noen form for veiledning og bare leverer. Du kan gi han en referanse eller to så vet han hvordan han emulerer det.

Clay Finch, vokal (Mapache)

Clay har en vakker stemme. Han vet hvordan man skal fylle rommene. Er dyktig til å skape de nære harmoniene.

Bob Glaub, bass (Jackson Browne, David Lindley, Lone Justice, Patti Smith, Rod Stewart, Booker T., Bob Dylan, Warren Zevon, Dusty Springfield, Linda Ronstadt, Stevie Nicks, Donna Summer, Crosby, Stills & Nash, John Prine, Don Henley, USA for Africa etc.)

Bob er en absolutt legende. Han spilte på noen av mine favorittplater og er trolig min favorittbassist. Jeg holder ham der oppe med McCartney og Rademaker.

Andres Renteria, perkusjon, conga (Bart & the Bedazzled, Build an Ark, From Leaf to Feather, Go: Organic Orchestra)

Andres skulle egentlig spille på tre låter, men vi endte opp med å ha hans bidrag med et eller annet på alt. Ikke bare er han en uhyre talentfull musiker, han er også en vanvittig kul fyr med masse musikkunnskap.

Brent Rademaker, bass, Harmony (Beachwood Sparks, Further, GospelbeacH, The Tyde med flere)

Brent har visjoner. Alt du trenger å gjøre er å høre på platene han har gjort. Han var i utgangspunktet veldig motvillig til å hente frem bassen ettersom Bob spiller løvens andel (brorparten av låtene) og jeg tror at han oppriktig ønsket mer å være en coach, men siden jeg er en Beachwood Sparks-fan så måtte vi ha ham på platen også, og han skuffet på ingen måte. Utover det så har vi utviklet en musikalsk forståelse fra å skrive og spille inn sammen, og det er nå et uutalt språk vi har sammen.

I hvor stor grad var innspillingen og sangarrangementene et samarbeid og i hvor stor grad realiserte musikerne dine visjoner?

For å svare på første delen. Jeg skrev og arrangerte låtstrukturene og tekstene til låtene. Når det gjelder samarbeidet, så sørget jeg for det meste for å holde meg unna så fort vi fikk musikerne i studio. Om noen ba om feedback, ga jeg dem det, men jeg tror for eksempel ikke at jeg fortalte Jonny en eneste gang hva jeg ville at han skulle spille. Han kan ha hørt meg spille det på pianoet opprinnelig, men har tolket det til den versjonen som du kan høre på plata.

Fortell om valget av albumtittel.

Det kommer fra låta «Moment». Jeg tror at det fikk en ny mening og dybde i løpet av 2020 i det vi nå alle befinner oss i.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet ditt til.

Soft rock
Lyden av barndommen min.

Yacht rock
Litt utenfor mitt felt, men jeg liker det.

Alt-Country
Wilco? Jeg elsker Wilco.

Psychedelia
Ikke noen større innflytelse utover noen av standard-klassikerne.

Bread
Elsker dem.

America
Elsker dem.

Jackson Browne
Elsker han. En av mine absolutte favoritter.

Harry Nilsson
Har mye respekt for han. Jeg har et par plater, men er ikke velbevandret.

Tom Petty
Trolig min største favoritt gjennom alle tider.

John Lennon/The Beatles
Leste akkurat en biografi om John. En kompleks personlighet, men hvilken original. Noen mennesker har bare gaven.

Carpe Diem
Jeg prøver.

Ekte kjærlighet/familie
Det aller viktigste. Min drivkraft.

Albumet inneholder også en hyllest til din nylig avdøde venn og tidligere bandkollega Neal Casal i «Saying Goodbye to a Friend».

Neal var en god venn. Han var også en sann musikkfan, og så fant jeg ut at han også var en heiagjengleder for mange. Han formet og bragte frem kunstnere fra alle samfunnslag. Jeg savner hans vennlighet og oppriktighet. Alt var ekte. Det var ingenting  falskt ved ham.

Hvilken funksjon fyller musikk i livet ditt?

Vi er omgitt av musikk i huset vårt fra morgen til kveld. Det er på kjøkkenet og i bilen. Gitarer i sofaen og rockebiografier på middagsbordet. Jeg elsker at treåringen min kjenner The Beatles og at min åtte år gamle datter er besatt av Elvis. Jeg og Tania har virkelig forsøkt å gjøre musikk til en integrert del av familien vår.

Hvilket forhold har du til ulike musikkformater?

Vi lytter for det meste til plater hjemme. I bilen, som man i Sør -California ofte befinner seg i, så strømmer vi.

Jonny Niemann produserte albumet. Fortell om det valget og hvordan han var å jobbe sammen med.

Jonny er en av de mest talentfulle musikerne jeg noen gang har truffet. Han har en rik og dyptgående musikkhistorie. Han har spilt med mange ulike artister og har reist verden rundt. Det var åpenbart for oss å arbeide sammen igjen ettersom vi akkurat hadde spilt inn den nyeste GospelbeacH LP-en. Om du er heldig treffer du noen få mennesker på din musikalske reise som du virkelig får en samforståelse med, og for meg er Jonny en av dem.

Hva skjer med GospelbeacH for tiden?

GospelbeacH har akkurat spilt inn en EP med coverlåter som kommer ut snart. Jeg sto over den, men det er snakk om å jobbe med nytt materiale ganske snart.

Fortell om labelen Curation Records.

Curation blir drevet av Brent Rademaker og The Clonts. Brent er veileder. Han har Jedi-evner og en intuisjon om hva som fungerer for etikettens vibe og retning. Det fremtrer virkelig som en en familiebedrift.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Jeg har vært velsignet ved å gjennomgå dette sammen med min kone Tania og våre to døtre River og Sunny. Vi er en enhet og sammen om dette. Hver dag er ny og annerledes… noen dager er vanskeligere enn andre, men jeg takker Gud for at våre veier sammen er del av hans plan.

Til slutt vil jeg at du skal velge fem sanger som har hatt innvirkning på deg som sanger, musiker og komponist.

For a Dancer – Jackson Browne

«Keep a fire for the human race
Let your prayers go drifting into space
You never know what will be coming down»

Første gangen som jeg hørte disse ordene med disse akkordene traff det meg mitt rett i hjertet. Jeg tror det er den overhengende stemningen formidlet fra dette perspektivet som trakk meg inn.

Crawling Back to You – Tom Petty

«I’m so tired of being tired
Sure as night will follow day
Most things I worry about
Never happen anyway»

For meg føles det som Tom bare ble bedre med alderen. Her er det en del sentral visdom.

People’s Parties- Joni Mitchell

«Court and Spark» er en av mine absolutte favorittplater gjennom alle tider. Det har hatt utrolig påvirkning på meg. Dette er ikke min favorittlåt på albumet, men tekstlinjen:

«One minute she’s so happy
Then she’s crying on someone’s knee
Saying laughing and crying
You know it’s the same release»

Den åpnet opp en døren til musikalske og lyriske sannheter. Hvordan være ærlig og oppriktig.

Hold Me- Fleetwood Mac

Dette valget er basert utelukkende på musikalske og arrangementsmessige grunner. Det er  kombinasjonen av den perkussive naturen i Lindseys gitar, den minimalistiske tilnærmingen Mike har til trommene og det som binder de sammen; tamburinen. Det brusende pianoet og de frodige harmoniene på toppen. Det er virkelig et pop-mesterstykke. En av mine favorittgitarsoloer.

Romeo and Juliet- Dire Straits

Hvert eneste ord og note i denne låten er perfekt. Jeg har sikkert lyttet på den tusenvis av ganger og den blir aldri blitt gammel. «Wild West End» er like bak av ulike årsaker.

«I can’t do everything but I’d do anything for you
I can’t do anything except be in love with you”

«And all I do is kiss you through the bars of a rhyme»

Vel, det er bare perfeksjon.

Trevor Beld Jimenez – I Like It Here

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog