Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!

Av: David Jønsson, Geir Qviller, Victor Josefsen, Ådne Evjen, Jan-Olav Glette

David

Soccer96 & Alabaster Deplume – I Was Gonna Fight Fascism

Betamax (Max Hallett) og Danalogue (Dan Leavers) utgjør 2/3 av jazzutforskerne i The Comet Is Coming (Shabaka Hutchings utgjør den siste tredjedelen), men får utløp for andre ideer og tilnærminger i prosjektet Soccer96. «Tactics EP» ble sluppet i sommer, fullstendig under radaren for min del, og fanget min oppmerksomhet først nå. På «Tactics EP» har duoen vervet Alabaster Deplume, en annen ledende saksofonist på den britiske jazzscenen. På åpningslåten «I Was Gonna Fight Fascism» får de frem en Suicide/Neu!-vibb, med Deplumes varme toner i besnærende harmoni.

Alabaster DePlume – Visit Croatia (Ferske spor uke 11/2020),

Sunloathe – I’ll Be Fine

Petter Haugen Andersen er trommeslager i Gold Celeste og altmuligmann i Mats Wawa, først og frem som en gnistrende gitarist. Sunloathe er et soloprosjekt, og den selvtitulerte EP-en består av seks låter spilt inn på stua i Toten sommeren 2014. Seks låter med varighet på til sammen seks minutter, sterkt inspirert av fuzztung powerpop som Tony Molina og I Was A King (tenk «California»). Og det er altså så utrolig godt håndverk. Fra den fyrrige åpningslåten «I’ll Be Fine» til avsluttende «Bent». På «Bent» hører man slektskap til The Amazing, Gold Celeste og Jonathan Wilson. Ikke verst å presse inn alt det i løpet av ett minutt. «Bent» er for øvrig en hyllest til bilen Haugen Andersen kjørte i denne perioden, en Saab som ble døpt «Bent Sæther». Du rekker ti gjennomspillinger i løpet av en time, tilbring den neste timen med Sunloathe.

North Americans – Good Doer

Nå som en ny nedstenging er et faktum her i Oslo og andre steder, er dette formidable toner å svøpe seg i. Patrick McDermott durer videre med North Americans og det han kaller for «american primitive guitar». Americana i dronestil som bikker over i tilnærmet meditasjonsmusikk. Her kommer man fullstendig i vater. Med seg på laget har han Barry Walker på steelgitar og Mary Lattimore på harpe. Dessuten bidrar William Tyler, noe som ikke er så sjokkerende da dette er musikk helt i hans ånd. Ute på Jack Whites Third Man Records.

Mary Halvorson’s Code Girl – Lemon Trees

Gitarist extraordinaire Mary Halvorsen og hennes Code Girl-prosjekt har finkvesset blandingen av progrock og frijazz på albumet «Artlessly Falling». Det er derfor ikke så pussig at hun har fått selveste Robert Wyatt ut av pensjonisttilværelsen, for å legg sin umiskjennelige vokal på tre av albumets sanger. Det er noe Canterbury over åpningen «Lemon Trees» og Wyatt faller naturlig på plass. På «Lemon Trees» får også trommeslager Tomas Fujiwara skinne til det fulle. «Artlessly Falling» er virkelig et fascinerende album.

Kiwi Jr. – Cooler Returns

Jeg har startet med å konkretisere oppsummeringen av musikkåret 2020. «Football Money»-albumet til Kiwi Jr., som kom i starten av året er et album jeg stadig vender tilbake til. Den kvikke og energitette indierocken appellerte til meg på lignende måter som Rolling Blackouts Coastal Fever gjorde. «Cooler Returns» er tittelkuttet fra det kommende albumet som slippes på Sub Pop i januar, og er en spretten sak som lover godt også for albumstarten i 2021.

Kiwi Jr. – Salary Man (Ferske spor uke 5/2020), Kiwi Jr. – Gimme More (Ferske spor uke 3/2020)

The Northern Belle – (Dim Down) The Christmas Lights

Litt vanskelig å tro, men det har skjedd en del bra i 2020 også. The Northern Belle har hatt et knallår, i hvert fall formmessig, og kroner året med en smittende (hvis det er lov å si) god julesingel. Vestkystpopen som skinte sin sol over albumet «We Wither, We Bloom» er ikke til stede her. På «(Dim Down) The Christmas Lights» er det en tilbakevending til en mer rendyrket countrysound, og det låter selvfølgelig helt fortreffelig. Dette kan de til fingerspissene. Lystig i tone og ikke minst tekst, her er det ikke mange bekymringer å spore. La oss håpe på en fullengder med Nordicana-julesanger.

The Northern Belle – americana oppgjør med ekser, The Northern Belle – Tailor Made (Ferske spor uke 35/2020), The Northern Belle – Late Bloomer (Ferske spor uke 24/2020), The Northern Belle – Gemini (Ferske spor uke 17/2020), The Northern Belle – Remember It (Ferske spor uke 11/2020), The Northern Belle – You’re Gonna Leave (Ferske spor uke 35/2018), The Northern Belle, Øya 2015: The Northern Belle – bilder, Øya 2015: Intervju med The Northern Belle.

Emilie Nicolas & Bendik Brænne – White Highway

Mens vi er inne på nye julefavoritter, er det vanskelig å komme unna denne. Emilie Nicolas og Bendik Brænne har kjent hverandre lenge, men har først nå kulminert i et samarbeid. Der hvor «(Dim Down) The Christmas Lights» er uforskammet lett og lystig, er «White Highway» en melankolsk motvekt med lengsel som tema. Nydelig produsert låt, der stemmene til Brænne og Nicolas står meget godt til hverandre.

Phi-Psonics – The Cradle

Den spirituelle jazzkvartetten Phi-Psonics fra Los Angeles står bak en av høstens personlige albumfavoritter. Debutalbumet «The Cradle» har en dyp sound med røtter i ekteparet Coltrane og Pharoah Sanders’ klassiske album. Romantisk og søkende jazz, med en skjønn ro i lydbildet. Dett er lyden av pusterom.

Geir

William Basinski – O, my daughter, o, my sorrow

Vakker, myk og melankolsk ambient. Vibrerende stryker-droner svever og virrer over et tåkefullt landskap, i det fjerne høres en klagesang. Det er dit vi skal; sangen blir stadig mer tydelig og tar til slutt over lydbildet. Tåka letter. Vi er på fremmed jord, et sted i Midtøsten? Fra den nye skiva, «Lamentations», som kommer på Temporary Residence i midten av november.

William Basinski – On time out of time 1.1. (Ferske spor uke 18/2019), Sparkle Division – Oh Henry! (Ferske spor uke 32/2020)

The Dead C – Grunt machine

Lavmælt, abstrakt og småforvirret, en form for støyrock for soverommet. En spennende og sprikende låt der instrumentene og vokalen bare antyder. Trommene er slække og tafatte på grensen til det forsvarlige, gitaren er vrengt og klagende, vokalisten bare mumler. Lyden er grumsete, full av motstand. Man opplever déjà vu etter hvert for det høres ut som om de klipper inn repetisjoner av starten på låta to ganger mot slutten, det skaper usammenheng og forsterker følelsen av DIY og lydcollage. Fra den nye skiva «Unknowns», ute på Ba Da Bing Records.

Jasmine Guffond & Erik K Skodvin – The Burrower

Et mørkt og stemningsfullt stykke som kunne passe bra inn i en skrekkfilm. Dyp, vibrerende basslyd, en fjern og skummel hvisking og vaklende trekk-opp-perkusjon, som fra en forhekset duracell-kanin. Luftrommet ellers er relativt nakent, bare med en og annen mykt alarmerende drone og knitring. Fra samarbeidsprosjekt «The Burrow», nå ute på plate på Sonic Pieces.

Jasmine Guffond – An utterly dark spot (Ferske spor uke 11/2020), Félicia Atkinson, Sarah Davachi, Jasmine Guffond, Deaf Center, Speil og forvirring. Blå malte løv. Ny skjorte i paradis

Pole – Fading

Myk og komfortabel dub-tekno med en touch av radioaktiv knitring. Den glir bølgende og deilig avgårde, men så viser det seg at man har glemt å slå av alarmen. Den går først i bakgrunnen og er bare litt forstyrrende, men etter hvert er det ikke mulig å fortsette; den tar over og låta løser seg opp. Ny skive med Pole, «Fading», denne gang ute på Mute.

The Black Dog – Constructivist

Det starter med skarpt skimrende og blingende syntlyder og fortsetter med hektiske og dype, elastiske beats i en dansbar dub-tekno. The Black Dog, gamle helter fra 90-tallet (sjekk f.eks. ut «Spanners»), er ute med en ny, fin skive «Fragments» på Dust Science.

Benjamin Finger, James Plotkin – The untold wake

Dype og varme droner av analogsynt vibrerer og kveiler seg i dette dystre og skoddefylte, men vennligsinnete landskapet. Det vrenger seg fra dyp romling til spisse topper. Dette er stemningsfull og vakker ambient. Fra skiva «We carry the curse», ute på Roman Numeral Records.

Video: Benjamin Finger/James Plotkin – «Bound Together/We Carry the Curse (medley)», Trupa Trupa – Of the Sun (Ferske spor uke 43/2019), Benjamin Finger /James Plotkin /Mia Zabelka – Kaleidoskopic nerves (Ferske spor uke 7/2019), Benjamin Finger – Album: For Those About to Love (Musikalske sidespor – uke 48/2017), Benjamin Finger – 5 om bøker og musikk, mer Benjamin Finger

Victor

Beaten to Death – Flatulence of Emotions

Jeg begynner å bli fan av grindcore-bandet Beaten to Death, og det uten å ha noe som helst forhold til grindcore, men de kjører sitt helt eget grindcore-løp ifølge andre anmeldere med peil på sjangeren. Og som jeg skriver om låta «Bjørnstjerne Ibsen» fra plata «Agronomicon» fra i fjor har de «drysset» mange andre influenser i grindcore-«hekse»gryta, som den lille nedtonete stemningspausen i «Flatulence of Emotions», den glir sømløst inn i «bråket», utsøkt gjort.

Growl-vokalen, den utrolige intetsiteten og det skyhøye tempoet plasserer uttrykket  i grindcore, kan jeg tenke meg – det som gjør Beaten to Death så bra er at de ikke skifter sjanger, men i stedet altså utvider den med elementer fra andre musikkformer som de behersker like godt som sine grindcore-røtter – de er også samspilte på grensen til nær sagt galskap, med andre ord, sinnsykt bra. Og måten de blander humor og seriøs grindcore er gull.

Beaten to Death skaper definitivt musikk folk utenfor grindcore-gjengen også vil kicke på, som pønkere, hardcore-hoder og noiserocker osv.  De har lagt ut sanger fra den kommende nye plata bandcamp. Vinyl- og digital utgivelsene (finnes foreløpig kun på bandcamp) har forskjellige mikser, så vinylmiksen finnes kun på vinyl.

5 plater som har inspirert Mika Martinussen i Beaten To Death, Beaten to Death – Bjørnstjerne Ibsen (Ferske spor uke 3/2019), Det hadde vært lettere om den nasjonale pressen hadde vært på ballen, Mer Beaten to Death

Stein And The Fury – I’m Not Here

For to uker ++  slapp Stein And The Fury sitt selvtitulerte debutalbum. Duoen, som består av vokalist Stein Bjercke (tidligere Lorenzo og The New Virginity) og multiinstrumentalist Morten Øby (The Lionheart Brothers, Pirate Love, 120 Days), har begge hatt en finger med i spillet på noe av den beste rocken som har kommet ut av Oslo og Norge de siste årene. Og det har de ikke tenkt å slutte med, for noen dager siden kjørte vi videopremiere på den råeste låten på plata, «I’m Not Here».

På debutplata hadde de også med seg på laget noen fin-fine gjestemusikere. I tillegg til låtskriverne Bjercke og Øby har også Havard Krogedal (Serena Maneesh, Mirror Lakes, I Was A King) og Rudi Remme (Pirate Love) bidratt pa albumet, og er en del av bandets livebesetning.

På  låta og videoen til «I’m Not Here» lager de fortsatt stilfull, fengende og cool rock. I skjæringspunktet mellom Bjerckes mer dekadente uttrykk og Øbys «force of nature»-stil, har de laget en låt som bobler spilleglede.

Tenk deg Marc Bolans T. Rex med medlemmer fra Primal Scream og Black Rebel Motorcycle Club og du begynner å nærme deg en noenlunde fornuftig beskrivelse av uttrykket. Bjerckes  coolness-vokal backes i all hovedsak av kontrollerte, men hissige fuzzgitarer og en drivende rytmeseksjon. Hør hør!

Det du nettopp leste er tidligere publisert her: Videopremiere: Stein And The Fury – «I’m Not Here»

Family  Values – She Inspired Me to Write Poetry

Mer av dette, takk! Powerpop-alarm! Det skriver David Jønsson om «I Don’t Roll (with the Boys No More)» i en utgave av Ferske spor fra mai. Jeg tar han på ordet og tar med en til låt fra EP’en Family Values slapp i oktober.  Låttittelen «She Inspired Me to Write Poetry» kunne like så godt vært til en Television Personalities-låt. De har skutt innertier med denne låta (hele EP’en er godis). Det er følsomt, energisk og drivende. Selv hører jeg spor av Astroburger, Teenage Fanclub og liten dose The Go-Betweens, tidlig The Loch Ness Mouse og mye annet snacks, så er du fan av disse bandene må du bare lytte på Family Values. Deilig pop!

The Family Values – I Don’t Roll (with the Boys No More) (Ferske spor uke 20/2020), Family Values – Sayonara Eyes (Ferske spor uke 6/2019), P-anmeldelse: Family Values «Time Stands Still» Family Values – «If I Can’t Love , Mer Family Values 

The High Water Marks –  Award Show

Gimme Indie Rock! The High Water Marks  album «Ecstacy Rhynes» består av herlig sen 80-talls-, 90-talls indiepop/rock  i retning  Guided by Voices, Sebadoh, Dinosaur Jr., Neutral Milk Hotel, Pavement og The Apples in Stereo  mfl. Kanskje ikke så rart siden en av de to hovedlåtskriverne  (den andre er hennes ektemannen, Per Ole Bratset) i bandet er nettopp Hilarie Sidney fra Elephant 6 kollektivet og det sistnevnte bandet. Uttrykket kan like gjerne kategoriseres sammen med artister som Soccer Mommy, Remember Sports, Charly Bliss eller The Beths. Det er ekstatisk, energisk  melodiøst.  Indiepop/rock med mer eller mindre skurrende fuzz mikset med Elephant 6 finesse og rørende twee-elementer. Indiepop Ain’t Noise Pollution!

The High Water Marks – leken kraft-indie

Fights – Meth Metal

«Meth Metal» er fra den nye EP’en til gruppa. Akkurat på denne låta stjeler de på ny som ravner fra The Good The Bad And The Zugly og tidlig Turbonegro, men hva gjør vel det når de får det det til funke så bra som her. Jeg har stor sans for at de ikke prøver å kamuflere inspirasjonskildene, men i stedet bare kjører de  åpenlyst på – «Meth Metal» har et forrykende attack og driv. I tillegg har de «kastet» inn noen metal-tricks, og den hårete metal-screamo-combo vokalen er til stede.

FIGHTS – Five AM (Ferske spor uke 43/2019), FIGHTS – Asbestos High (Ferske spor uke 34/2019).

Boomerang Rapido – Entrada

Oslo-rockerne Boomerang Rapido la i høst til side den amerikanske partyrocken for et øyeblikk og hentet frem sombreroen og bød på «Salsa Anarchy» i ti-tommers format. Fest og drikkeviser ble det likevel med piñata, salsa og tequila selv om musikken denne gangen er mer inspirert The Pogues, Calexico eller Mariachi El Bronx enn rock’n’rollen fra debutalbumet «Rises Again» fra 2019. Ep’en inneholder noen virkelig kule låter, som «Entrada», inspirert av av Ennio Morricone og spaghettiwestern.

5 plater som har inspirert Boomerang Rapido

Mighty Magnolias – Nothin’ is for Real

Mighty Magnolias er ute med sin første fullengder, «Magnolianesque», på egen label, deres tredje album. Musikknyheter kaller «Magnolianesque»: «Årets beste norske countryrockplate». Musikkbloggen Dust of Daylight skriver: «De har laget sin beste plate, et av årets aller aller beste album, og en av de beste Americanaplatene som er laget her i landet».

Mighty Magnolias fremfører tidløs rotbasert musikk. To av mine foreløpige favoritter fra plata er country-ladete «Somewhere up the Way» og (roots)rockeren «Nothin’ is for Real». Jeg velger den siste til spillelista.

 Emil Andre Nordtveit (Mighty Magnolias) – 5 om bøker og musikk , Mighty Magnolias – Out in The Cold (Ferske spor uke 44/2018), 5 plater som har inspirert Emil Andre Nordtveit i Mighty Magnolias, Mighty Magnolias debutalbum (Musikalske sidespor – uke 7/2017)

Ådne

Tunng – Death is the New Sex

Folktronika-bandet Tunng er ute med en temaplate om døden. Og som bandmedlem Mike Lindsay sier er dette ikke bare et album: “It’s not even just a record, it’s a discussion, it’s a podcast series, it’s poetry, it’s short stories, it’s an examination.” På samme måte som temaet sex har fått en mer sentral rolle, mener bandet at døden også bør få det. Derfor laget de låten med den noe kontroversielle tittelen «Death is The New Sex». Elektronika mikset med folkemusikk står sentralt i denne fine låten.

Lokoy og Safario – both eyes

Tøff og melodiøs basslinje og en aldeles uimotståelig catchy låt er det som kjennetegner den nye låten til Lokoy og Safario. Lokoy er soloprosjektet til musiker og produsent Lasse Lokøy fra Stavanger. På denne låten har han fått med seg Safario. Gutta har fått omtale i NME og blir i presseskrivet beskrevet som «et slags sammensurium av Beastie Boys som møter Blur». Vi kan videre lese dette om de to: «To år med vennskap, to år med samarbeid og mer enn to millioner streams har gått siden Safario og Lokoy møttes første gang. Den musikalske kjemien mellom de har siden den tid spredt seg i både inn- og utland, og nå har de sluppet enda en ny låt og musikkvideo sammen. Singelen «both eyes» blir å finne på Lokoy sitt debutalbum som ventes i januar.» Sjekk den morsomme videoen her.

Lokoy Ft. Death By Unga Bunga – Choose Your Daddy Wisely (Ferske spor uke 25/2020), Lokoy – Malibu (Ferske spor uke 47/2018),

Elvis Costello – I Can’t Say Her Name

Elvis Costello er ute med ny plate. Den heter «Clockface» og er et svært variert album. Her viser Costello seg fram som den eminente låtskriveren han er. Fra albumet har vi valgt en New Orleans-aktig jazzsak som heter «I Can’t Say Her Name». Swing it, Elvis, Swing it!

Elvis Costello – No Flag (Ferske spor uke 24/2020), Plateanmeldelse: Elvis Costello & the Imposters ‎- «Look Now», Elvis Costello & The Imposters – Suspect My Tears (Ferske spor uke 40/2018), Elvis Costello & the Attractions – This Year’s Model (5 plater som har inspirert The Sideways), Elvis Costello & The Attractions – Armed Forces (1979)(Dyr på platecoveret), Elvis Costello and the Chieftans – «St. Stephen’s Day Murders» (Musikalske julespor 2018),  Sondre Lerche om «This Year’s Model» og Bacharach, «Painted from Memory» i Min platesamling, Elvis Costello and The Attractions – Almost Blue (Coverkunst som hyller et annet verk), Elvis Costello «King of America» og «Blood and Chocolate» (Året var 1986).

Kevin Morby – Wander

«Sundowner» heter den fine, nye plata til den amerikanske artisten Kevin Morby. Den kanskje mest iørefallende låten på albumet er «Wander». Her har Morby plugget inn el-gitaren og tatt fram munnspillet, litt i Neil Young-ånd. Det er den korteste låten han noen gang har skrevet og inneholder en syrete gitarsolo, spor av trommer og en brå slutt. I videoen – som er en road movie i miniatyr – ser man kjæresten Katie Crutchfield bak rattet i en pickup: Les anmeldelsen i disharmoni her.

Kevin Morby – Valley (Ferske spor uke 43/2020), Kevin Morby – No Halo (Kevin Morby – No Halo), Kevin Morby & Waxahatchee – The Dark Don’t Hide It (Ferske spor uke 5/2018), Kevin Morby & Waxahatchee – Farewell Transmission (Ferske spor uke 4/2018), Kevin Morby – Album: City Music (Musikalske sidespor – uke 26/2017)

Jan-Olav

Men of Courage – Summer Song

I 2017 hentet Jostein Hestøy frem sin velrenommerte Pure Lust Productions plateselskap igjen for en live-EP med Firebeats Inc. I det siste har det blitt stadig livligere i kjelleren til musikkentusiasten, med spennende utgivelser fra The Cavebones, Cousin Caterpillar (vi kommer tilbake med intervju) og aller sist Dirty Burger. Ut av dvalen har også Carl Platou og hans gamle post-punk trio Men of Courage tredd, som slapp en selvtitulert EP i sommer på samme selskap. «Summer Song» påminner oss hvorfor vi i barndommen kjøpte med oss et par sjutommere med denne gjengen med sin fine blanding av atmosfære og psykedelisk rock.

Baja Bug – Gunfight in Kreml

Bernt Erik Andreassen – også kjent fra blant andre Perry Dear & The Deerstalkers, The Mobsmen, High Octane Boys – leder denne progressive instrumentale surfkvartetten ut på prærien. Med påtenkt releasekonsert for debutalbumet «The Surf Will Rise Again » på Last Train 12. mars ble de et av de første Covid-19-konsertofrene. Vi får håpe på nye muligheter til å se dem live. Albumet byr nemlig på mye moro for de som liker tradisjonstro surf, 1960-talls filmer og den opprinnelige folkevognen. Vår utvalgte låt «Gunfight in Kreml» minnet meg av en eller annen grunn også på den fabelaktige debutplaten til Kåre & the Cavemen.

Trevor Beld Jimenez – Moment

Trevor Beld Jimenez er en klassisk singer/songwriter fra Sør-California med øre for gode melodier og godt håndverk i bunn. Musikken drar linjer tilbake til Jackson Browne, David Lindley og Tom Petty. Han har tidligere bidratt på Fruit Bats, Kacey Johansing, Parting Lines, Tall Tales og The Silver Lining sine utgivelser, men debuterer nå på egenhånd på Curation Records (selskapet til Gospelbeach – og Beachwood Sparks sjef Brent Rademarker) med «I like It Here». Skal man dømme etter de tre singlene, som har blitt sluppet i forkant, blir dette en herlig dose med radiovennlig harmoni pop. Video.

Faten Kanaan – The Archer

Fra albumet «A Mythology of Circles», som ble sluppet 13 november på Fire Recordings. Faten Kanaan står for en slags svøpende ambient elektronika med referanser til barokk- og middelaldermusikk og har en cinematisk karakter. Og når vi først er i gang med å utforske den vakre musikken til den Brooklyn, New York-baserte komponisten kan det også være verdt å ta en titt på videoen til forrige forsmak til dette albumet i all sin vinterlige prakt.

Teenage Fanclub – Home

De har blitt mykere og forsiktigere i anslaget, men fremdeles besitter Skottlands gitarpop-stolthet -nå med Euro Childs, men uten Gerald Love – det insisterende rykket og de catchy melodiøse låtene. Dette er første låt fra albumet «Endless Arcade», som lander på platetallerkenene femte mars i 2021 om alt følger den oppsatte planen. I mellomtiden får vi kose oss med single editen av åpningssporet. Gubberock kan definitivt fortsatt være fint!

Snowgoose – Who Will You Choose (Ferske spor uke 30/2020), Teenage Fanclub – Alcoholiday (Ferske spor uke 17/2019), Teenage Fanclub – Everything Is Falling Apart (Ferske spor uke 8/2019), Teenage Fanclub – I Don’t Want Control of You (Ferske spor – uke 33/2018), Teenage Fanclub – Start Again (Ferske spor uke 17/2018), Konsertanmeldelse: Teenage Fanclub på Rockefeller, A Catholic Education – Teenage Fanclub (5 plater som har inspirert I do You do Karate), Pia Fraus – Nothing to Be Done (Ferske spor uke 40/2018)

The Clockworks – Enough Is Never Enough

Med drivende gitarlinjer og bitende sosiale kommentarer fortsetter The Clockworks å vinne oss over. Galway-kvartetten er tatt under Alan McGee og Creation 23s armer og denne fengende låta om en grå tirsdag understreker hvorfor. Video.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen av de siste utgavene av Ferske spor, så klikk på lenken over eller Spillelister øverst for å sjekke alle.

– Fascinasjonen for midtøstlig musikk og mytologi har vært med oss hele tiden, og den er til stede på debutplaten også, særlig sistesporet «The Usher». Tanken med «Oneiromancer» var at den skulle begynne der den forrige platen sluttet, og tilføre mer av den midtøstlige tonaliteten; det ble en naturlig utvikling fra de mer pentatoniske riffene på debuten, og et musikalsk landskap vi følte oss komfortabel i. Det låt skikkelig fett og tungt, forklarer bassist og tekstforfatter Anders Vaage i Bergensbandet Bismarck, som er aktuelle med sitt andre album på Apollon Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Vegard Fimland

«Oneiromancer» er blytung, røff og rå, men samtidig en intens atmosfærisk opplevelse. Med enorm slagkraft sparker de ut de heftigste gitarriffene, vanvittige trommegroove og det råeste lydbildet du kan forestille deg før de i neste øyeblikk tar det ned til mer dempede, stemningsrike droner eller dystre tonelag. Innslag av østlige tonearter og musikktradisjoner bidrar til å skape noe unikt og spennende. De er heller ikke redde for å blande inn verken tung psykedelia, blast beat eller black metal til sin fascinerende mangesidige lydvegg av doom og stonerriff.

Tekstene kretser rundt apokalypsen, endrede sinnstilstander. Resultatet er både vakkert, besnærende og smittende. «OneIromancer» er totalt kompromissløs og et statement av ei skive. Et absolutt høydepunkt i årets norske plateskred.

Her kan du lære mer om bakgrunnen for skiva og det tøffe Vestlandsbandet.

Hva er bakgrunnen for valget av bandnavn? Hvilket forhold har dere til rikskansler Otto von Bismarck og det tyske slagskipet Bismark? Hva med Sabaton-låten «Bismarck»?

Eirik: Bandnavnet valgte vi hovedsakelig på grunn av at det låter jævla tungt og det passet ganske godt til musikken vår. Vi var interessert og inspirert av 1800-talls historie når vi begynte å spille sammen og tok navnet fra kansleren, men det er på ingen måter en hyllest eller noe slik til Tyskland, kansleren eller til det historiske slagskip. Det var kun at vi likte navnet og ordlyden så godt.
Vi har ingen forhold til Sabaton-låten, og heller ikke bandet, og så vidt jeg vet ble denne låten utgitt etter vi hadde dannet bandet vårt.

Hva er den største forskjellen mellom Bismarck nå i dag og det bandet som spilte inn debutplata «Urkraft»?

Eirik: Når vi startet å spille sammen hadde vi en tanke om å spille en slags psykedelisk stoner/doom metal. Vi var veldig inspirert av band som Sleep, Electric Wizard og Neurosis på den tida og ville lage musikk i den samme gata som disse. Når vi satte oss ned og begynte å skrive på «Oneiromancer» så hadde vi noen ideer som vi ville teste ut, som for eksempel et litt mer røffere og tyngre uttrykk. Vi hadde også noen andre inspirasjonskilder enn når vi skrev «Urkraft».
Når «Oneiromancer» var ferdig innspilt, så følte vi oss veldig sikre på at det var slik vi ville at Bismarck skal høres ut. Så den største forskjellen fra debutalbumet til nå er vel at vi har mer kjøtt på bena kan en si og er mer komfortabel med vårt musikalske uttrykk.

Fortell om hverandres musikalske styrke og roller i Bismarck.

Torstein Nørstegård Tveiten – Vokal
Eirik Kvam Goksøyr – Gitar
Trygve Johan Andal Svarstad – Gitar
Anders Vaage – Bass, tekstforfatter
Tore Lyngstad – Trommer

Torstein:

Jeg må vel kunne si at jeg (Torstein) har et ganske stort register og repertoar på vokal. Ikke at vokalen er så veldig variert i musikken vår, men god teknikk og rekkevidde hjelper for å si det sånn, når målet er å ha en vokal som høres massiv ut. Vokalist og frontfigur i bandet.

Eirik er nok den i bandet som kommer med flest ideer og riff. Han er fullstendig uredd for å prøve ut radikale ideer, for eksempel ved å foreslå å at vi drar i gang med blastbeats i en stoner-doom låt. Noen ganger funker det, noen ganger funker det ikke. Riffkongen av Bismarck.

Trygve bidrar også med sin andel av riff i tillegg til dronete soloer og soundscapes. I tillegg til det musikalske, så har Trygve mye å si når det kommer til å velge artwork og design til både album og merch.

Anders er nok den i bandet med mest musikalsk erfaring, både som utøvende artist i tidligere band og som produsent og låtskriver. Når vi andre ikke har peiling på hva vi holder på med, er det Anders vi spør. Anders har et øre for detaljer og er proff til fingerspissene i studio og skal ha mye av æren for at Bismarck låter fett på plate.

Tore er kongen av groove. Mange ideer og riff i Bismarck har blitt til på grunn av ett fett trommegroove. Tore sin rolle er å spille trommesolo når hele resten av bandet prøver å diskutere ideer.

Når dette er sagt så er det viktig å understreke at Bismarck er et band. Alle bidrar med sine ideer, konsepter, riff, etc.,  som resulterer i lyden av Bismarck.

Dere har også med noen viktige gjester. Hvem  er de, hva er deres force og hva har de bidratt med?

Armin Amookhteh – Vokal
Chris Fielding – Backing vokal, gitar
Leif Herland – Perkusjon og droner

Anders:

Vi trengte noen som kunne synge det første sporet på farsi, og at vi fant Armin i Bergen var et vanvittig lykketreff. Han fikk utdelt teksten og beskjed om å finne på noe fett, uten å ha hørt låten på forhånd. Det gikk over all forventning!

Chris Fielding er ikke bare produsent, men også vokalist i Conan (i tillegg til Jon). Stemmen hans er rimelig drøy; mange tror han har kunstig pitchet den ned, men det har han altså ikke. Han og Torstein sammen ble rimelig massivt! Gitarbidragene hans er mer ting som trengtes å gjøre foran ampveggen i studioet han jobber i, så det er snakk om feedbackdroner og noen overdubs her og der.

Leif er jo nå bassist i Bismarck. Under innspillingen av «Oneiromancer» var han skyggemedlem som hjalp til med alt som måtte gjøres i studio.

Albumet har blitt produsert av produsert av Chris Fielding og Anders Vaage fra Bismarck. Fortell om valget, hvem Chris Fielding er, hans styrke som produsent og hvordan samarbeidet artet seg. Hva bragte Fielding til bords?

Anders: Vi har vært veldig fan av lyden Chris skrur lenge, ikke bare i doomsjangeren, men også f.eks. Winterfylleth som blander black-, folk- og post-metall. Han har en særegen evne til å lage en helt enorm lydvegg samtidig som instrumentene kommer frem og detaljene bevares, og klarer å få alle disse ulike bestanddelene i musikken vår til å henge sammen. Han er også god på å løse opp arrangement- og produksjonsfloker, og bare si: “Gjør det sånn!”. Og – ikke minst – han er veldig behagelig å jobbe med og har en helt vanvittig arbeidskapasitet. Da vi mikset «Oneiromancer» satt jeg og han gjerne fra rundt 10 om formiddagen til 3 om natten, og det var jeg som måtte si stopp. Og da jeg kom krabbene inn i studioet neste formiddag, kunne han sitte der med en ny mix og bare: “What do you think of this?”

Platen er tungt influert av østlig tankegang, en låt synges, som dere nevnte på farsi, og en annen har fått tittelen «Khthon»-bokstaver på Hindi-, en tredje «Hara» som betyr mage på japansk. Fortell om fascinasjonen for denne filosofien og musikktradisjonen og hva som bragte dere inn i de baner sogar med en persisk gjestesanger?

Anders: Faktisk kommer «Hara» fra avestiske «Hara Berezaiti», det hellige fjellet i gammelpersisk religion og geografisk senter i universet. «Khthon» er gammelgresk for «jord» og opphavet til det engelske ordet «chthonic», altså «underjordisk». Det er en slags konseptuell idé med akkurat de to låtene, med at en dras opp til toppen av det høyeste fjellet, for så å bli dratt dypt ned i undergrunnen igjen.

Fascinasjonen for midtøstlig musikk og mytologi har vært med oss hele tiden, og den er til stede på debutplaten også, særlig sistesporet «The Usher». Tanken med «Oneiromancer» var at den skulle begynne der den forrige platen sluttet, og tilføre mer av den midtøstlige tonaliteten; det ble en naturlig utvikling fra de mer pentatoniske riffene på debuten, og et musikalsk landskap vi følte oss komfortabel i. Det låt skikkelig fett og tungt.

Hvor fascinasjonen kommer fra er ikke så godt å si. Det er noe urgammelt og mystisk med Midtøsten, det tar deg til sivilisasjonens vugge på en måte. Samtidig som det er fjernt og eksotisk, er den mytologien som har sitt opphav her vevd inn i vår egen bevissthet gjennom vår kristne kulturarv, ikke minst de profetiske endetidsfortellingene som mer enn noe annet er den røde tråden i det vi lager.

Overtro eller det overnaturlige finnes også i form av andre låttitler som «The Seer»-oraklet av Kattegat og tittelkuttet «Oneiromancer»- tolkning av drømmer for å forutse fremtiden. Hva er bakgrunnen for mystisismen og valget av albumtittel?

Anders: I den grad «Oneiromancer» er en form for konseptalbum, er det drømmer som er konseptet. Jeg har perioder hvor jeg har veldig intense drømmer, og andre perioder hvor jeg ikke drømmer i det hele tatt. Da dette albumet ble til var de på et sjeldent høynivå, og da jeg så ordet «oneiromancer» dukke opp i en eller annen feed ble det en kreativ trigger. Det ble en måte å flette meg selv inn i Bismarck sitt univers. Tidligere har ikke tekstene jeg har skrevet til Bismarck vært veldig personlige; de har vært mer som en eskapisme hvor jeg kan forsvinne inn i et fantasiunivers, og hente inn alt jeg synes er fett og fascinerende. På denne platen ble de personlige likevel.

Hvordan har dere klart å skape det kraftfulle, mektige lydbildet som fremstår nærmest som en lydvegg eller et fjell av trøkk?

Anders: Rent produksjonsteknisk er det et ganske enkelt prinsipp: skal det låte som en vegg av amper, må du spille inn en vegg av amper, og det er det vi har gjort. I mange lag. Hvis vi lærte noe av produsent Chris under innspillingen så er det at det ikke er noen snarveier her, og at det kreves mye teknisk håndverk å balansere disse tingene opp mot hverandre så det blir en sonisk helhet og ikke en eneste stor grøt. Det har krevd ganske mange studiotimer totalt, både her i Bergen og i England, og noen veldig flinke folk.

Torstein: Det har alltid vært intensjonen at Bismarck skal høres stort og massivt ut. Jeg vil si at en de viktigste komponentene for å oppnå dette er GODE RIFF. Gode amper, gitarer og pedaler hjelper jo en god del også. I tillegg så har vi brukt mye tid under produksjon av låtene på å finne det perfekte tempoet på låtene. Det er noe med dette å ha de feteste riffene som går i det riktige tempoet som gjør det hele enda mer massivt. Og sist, men ikke minst, det hele må spilles hardt og tight. Jeg tenker da på liveinnspillingen vi gjorde av «Oneiromancer». Hvem som helst kan høres vanvittig ut på album, men for oss er det viktig at vi kan gjennomføre dette live også.

Hva er det kuleste gitarriffet i musikkhistorien og på de to skivene til Bismarck?

Eirik: Det må jo bli en Black Sabbath-låt. «Hole in the Sky» har et forbannet kult riff! Når det gjelder våre egne riff, så liker vi veldig godt første riffet på «Vril-Ya», som er en av de første låtene vi skrev. «Khthon» på den siste skiva har også et ganske fett riff!

Jeg har nå tatt frem noen nøkkelord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet deres til og hvordan det er relevant for Bismarck.

Vekslende vokaluttrykk (fra hvisking til det maskuline, rå og hissige)

Torstein: Vokalen følger intensiteten til musikken. Når vi først eksploderer, så eksploderer alle.

Østlig folkemusikk

Torstein: Vi henter mye inspirasjon fra østlig folkemusikk. Det er noe med østlige toner og skalaer som passer godt inn i tung musikk. Vi har jo inkorporert strupesang, zurna(tyrkisk/syrisk blåseinstrument) og hurdy-gurdy i musikken vår. Hurdy-gurdy regnes som ett middelalderinstrument, men er mye brukt i «østlig» musikk.

Esoterisme / Okkultisme

Anders: Fortolkningshorisonten i Bismarcks lyriske univers.

Sleep

Eirik: En av våre største inspirasjonskilder når vi startet å spille sammen.

Anders: Har du startet å spille stoner i dette årtusenet og påstår noe annet, så tror jeg ikke på deg.

Earth

Eirik: Kan vel si at det er et av mitt, Anders og Trygve sitt absolutte favorittband.

Doom

Eirik: Hvis det er noen sjanger som vi kan falle inn under, er vel doom det nærmeste vi kommer.

Sludge

Eirik: Det var vel The Melvins som fant opp denne stilarten, var det ikke? Fett er det i alle fall! Og vi har vel kanskje noen element i vår musikk som kan plasseres innenfor denne stilarten.

Anders: Men vi har vel ikke egentlig aldri tenkt på oss selv om sludge, det er en merkelapp andre har satt på oss.

Black metal

Torstein: En del av vår musikalske oppdragelse og helt klart en sjanger som alle i bandet har et forhold til. Det finnes nok elementer av black metal i Bismarck, selv om de ikke er så tydelige.

Heavy psych

Eirik: Jeg vil si at i våre mer rolige partier er det nok hentet en del inspirasjon fra den klassiske 60/70-talls psychrocken og mer moderne stilarter av psychrocken. Vi liker å eksperimentere innenfor svevende, psykedeliske og rytmiske landskap å kombinere dette med massive lydvegger og tunge riff. Det er vel kanskje nettopp dette som kategoriserer oss best.

Ambience / Droning

Eirik: En viktig del av våre gitaristers tankesett når det kommer til låtskriving. Vi har stor sans for droneband som Sunn O))) og Barn Owl.

Fuzz

Eirik: Fuzz er helt essensielt for Bismarck, og egentlig for alle band som befinner seg i doom-sjangeren. Det skal også helst være mye fuzz. Og veldig høyt! Det skal kjennes på kroppen. Vi har et lass med ulike fuzzpedaler og kjøper inn nye hele tiden.

Reverb

Eirik: Jeg husker godt den første reverb pedalen jeg kjøpte – en Cathedral av Electro Harmonix. Jeg bruker ikke den lenger, men den var nok en viktig bidragsyter til sounden vår i dag. Uten reverb hadde nok ikke Bismarck eksistert. haha!

Suggererende

Torstein: Hør på låten «Vril-Ya». Den er suggererende!

Seig

Torstein: “Deilig seigt” er en velkjent kommentar når noen bringer et nytt riff på bordet under en Bismarck-øving.

Låtlengde

Torstein: Når man spiller så seige riff som vi gjør, så har låtene en tendens til å bli lange. Men viktig; en låt er så lang som en låt må være. Det skal ikke være noe fyll i låten eller noen intensjon om at den skal vare så lenge eller så lenge.

Apokalypse

Anders: Jeg har vært opptatt av den slags på grensen av hva som er sunt tror jeg. Jeg hadde egentlig planer om å skrive doktorgrad om temaet, folk skulle kalle meg Dr. Doom. Det var slik jeg og gitarist Trygve møttes, da vi begge studerte til master i religionsvitenskap.

Martin Borge & Lars Inge Torp filmet en liveopptreden hvor dere spilte igjennom hele albumet som ligger ute på YouTube. Hva var bakgrunnen for den innspillingen?

Torstein: Vi gav ut et album akkurat i det koronapandemien tok av i Europa og Skandinavia. At dette var noe som skulle påvirke livene våre over så lang tid, var noe vi ikke hadde forestilt oss. Med alle smitteverntiltakene som ble iverksatt, så ble den ene konserten etter den andre avlyst. Det blir vanskelig å promotere musikken hvis man ikke kan spille konserter. Derfor fikk vi ideen opp om å gjøre en live-fremføring av «Oneiromancer». På denne måten får fansen noe av oss, siden vi ikke får spilt for dem og vi får vist for alle at vi kan fremføre musikken vår live på en god måte.

Dere er med på samlingen «Weedian Volume 4» sammen med blant andre Dopelord, sluppet av Blues Funeral Recordings, med singlen «The Seer» og har i det hele tatt fått mye god respons fra utlandet på dette albumet. Hva betyr dette for dere og hva tror dere at det er som gjør at musikken deres har så bra gjennomslagskraft innenfor miljøene utenlands?

Eirik: Det betyr veldig mye for oss. Vi har jobbet en del med promotering til utlandet, spesielt USA og Sentral-Europa, så det er artig å se at vi slår an der. Vi spiller jo en blanding av mye forskjellig metal, men har et hovedfeste i doom-sjangeren, og i nettopp doom-sjangeren så er det nok en del større popularitet for denne i utlandet enn her i Norge. Men det begynner å komme seg ganske bra i Norge også da, med flere nye band og en generell økning i interesse for denne sjangeren, så kanskje vi får like stor gjennomslagskraft her i Norge som i utlandet. Hadde vært gøy!

Dere har inngått et samarbeid med Orange forsterkere. Hvordan kom dette samarbeidet i stand og hvilket forhold har dere  til de myteomspunnede og mye brukte forsterkerne?

Eirik: Det er vanvittig fett! Vi har brukt Orange forsterkere og kabinett i mange år nå og har hatt et veldig godt forhold til Orange i lang tid, så når de sa de ville sponse oss var det helt sinnsykt. Vi jobbet med promotering av livevideoen vår i sommer og var i kontakt med dem da på Instagram for å få de til å dele videoen. Da de så videoen ble de mektig imponert og sa de gjerne ville inngå avtale med oss. Vi er veldig stolte over å være ambassadører for dette legendariske selskapet!

Etter å ha gitt ut det første albumet selv har dere denne gangen valgt å gi ut på Apollon. Hvorfor det valget og hva er forholdet deres til plateselskapet?

Eirik: Vi signerte med Apollon Records i 2018 og fikk relansert «Urkraft» gjennom plateselskapets gode distribusjonskanaler. Dette var veldig viktig for oss på den tiden, for da vi ga det ut selv måtte vi distribuere og promotere det helt på egenhånd og vi så fort at dette var ganske tungvint. Derfor var det gledelig at Apollon oppdaget oss og ville signere oss. Siden har vi hatt et godt og nært samarbeid som vi synes fungerer bra. De er jo basert i Bergen, noe som gjøre det lettere kommunikasjonsmessig enn hvis de for eksempel var basert i utlandet.

Dere har allerede gått i studio og påbegynt arbeidet med det tredje albumet. Hvor langt har dere kommet og hva har vi i vente denne gangen?

Eirik: Vi er godt i gang med skriveprosessen på det neste albumet og er supergira så langt! Vi har jo fått ny bassist med Leif Herland, som bidrar mye i skriveprosessen og får sette sitt preg på det. Vil ikke røpe så veldig mye, men det jeg kan si er nok at det blir et klassisk Bismarck-album med noen overraskelser innimellom. Vi planlegger å gå i studio des/jan og forhåpentligvis slippe albumet en gang i løpet av neste år.

Bergen har en lang og god tradisjon for å bringe frem gode rock og metal band. Hva er det som gjør at grobunnen for denne musikken er så bra mellom de sju fjellene? Hvilke nye artister bør vi ha ørene åpne for?

Eirik: Vanskelig å si grunnen, men det har vel kanskje noe med nettopp dette at det vært en lang og god tradisjon for rock og metal som har skapt et kreativt og aktivt miljø her. Byen er jo ikke så stor, så det blir jo et lite tett miljø der alle kjenner alle, noe som jeg tror er positivt for den kreative utviklingen, der vi møtes over en pils på Apollon Platebar eller under en konsert på Hulen for å utveksle musikalske ideer eller musikktips. Det er på mange måter et ganske inkluderende miljø! Og så tror jeg nettopp slike plasser som Apollon og Hulen har hatt mye å si for aktiviteten og utviklingen av musikkmiljøet i Bergen. Det er jo ikke nok å ha mange gode band i byen, en må jo ha en plass for å spille og møte andre likesinnede og.
Apollon Records huser mange fete band for tiden. Slomosa (som har et rykende ferskt album ute) Kryptograf og Shaman Elephant fra søsterselskapet Karisma Records, er noen band jeg vil anbefale på det varmeste.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Torstein: Vi er ikke turnerende musikere på heltid og har ikke Bismarck som en del av vårt inntektsgrunnlag. Men vi har medlemmer i bandet som har inntekten sin fra arbeid i kulturlivet og det er klart at korona-situasjonen har konsekvenser for disse. Det har også vært en merkelig opplevelse og gi ut et album i denne perioden. Vi skulle gjerne vært ute der og spilt konserter, promotert albumet og spredd musikken vår til folket. I stedet så blir det å gjøre det man kan av promotering gjennom sosiale medier og bare gå i øvingslokalet og skrive nye låter. Er det noe positivt vi kan ta med oss ut av dette, så er det vel det at vi masse tid til å være kreative og starte skrivingen på neste album.

Kan dere til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for Bismarck under komposisjon eller innspillingen av «Oneiromancer» og si noe om hva dere har fått ut av de låtene.

Eirik:

1. Pantera – Walk: Jeg har vært stor fan av Pantera helt siden jeg begynte å høre på metal i tenåra, så at Dimebag Darrell sine riff har inspirert meg er det nok ingen tvil om.

2. Conan – Thunderhoof: Tyngden til Conan er definitivt en inspirasjon for oss alle.

3. Amenra – A Solitary Reign: Har kanskje ikke noe særlig direkte kobling til musikken vår, men stemningen denne bandet skaper er for meg helt magisk.

4. Earth – Land of Some Other order: Earth er et av våre absolutte favorittband, så vi er nok inspirert av de på en eller annen måte.

5. Yob – Nothing to Win: Det er en vanvittig kul aggresjon i denne låta som vi har definitivt blitt inspirert av.

6. Mgla – Age of Excuse I: Fra den kanskje beste black metal skiva i fjor? Mgla er uansett en stor favoritt hos oss.

7. Bell Witch – Mirror Reaper: Jeg digger seigheten og stemningen i denne låten.

8. Bölzer – The Archer: Da jeg, Torstein og Tore så disse på Beyond the Gates i 2018 var vi fullstendig solgt. Denne låten er faen meg helt latterlig fet!

9. Thou – Free Will: Et av de mest produktive doom-bandene som finnes. Lager sinnsykt mye bra. Denne låten er fra en av deres sterkeste album “Heathen” fra 2012.

10. The Body – Lathspell I Name You: Det sykeste og drøyeste doom metal

Bismarck – Oneiromancer

Bismarck – Urkraft

Sjekk også:

Bismarck – Oneiromancer (Ferske spor uke 18/2020)

Bismarck – The Seer (Ferske spor uke 16/2020)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Mayflower Madame slipper musikkvideo til «Ludwig Meidner» fra deres album «Prepared For A Nightmare». Den kan du se her oss, norsk premiere. Mayflower Madame har rendyrket en stil som de mestrer godt, som de igjen viser her.

Av: Victor Josefsen / Foto: Tim-Harris

Stemningen i «Ludwig Meidner» er mørk, mystisk og energisk psykedelisk post-punk med aner i utøvere som The Black Angels, Jesus & Mary Chain, Psychic Ills, Black Rebel Motorcycle Club, for å nevne noen referanser. Nok en gang, altså, har de hentet det beste fra tidligere musikalske erfaringer, også sin egne. Gammelt og nytt er forent og perfeksjonert – materialet deres står fjellstøtt på egne ben og vel så det. Mayflower Madame har lenge vært et av de mest interessante norske bandene uavhengig av hypes, og «Ludwig Meidner» er akkurat slik kvalitetsmusikk bør høres ut 2020. Strøkent. (Ferske spor uke 14/2020)

Mayflower Madame. Stillbilde fra videoen til «Ludwig Meidner».

Mayflower Madame om videoen

«Ludwig Meidner» er en låt fra vårt nylig utgitte album «Prepared for a Nightmare». Den er inspirert av den ekspresjonistiske kunstneren Ludwig Meidner (1884-1966) og hans apokalyptiske landskaper hvor det moderne samfunnet fremstilles som en gjærende vulkan i ferd med å bryte ut. På et mer individuelt nivå beskrives også en uopphørlig søken og lengsel etter kilder til intensiverte, opphøyde følelser i den mekaniserte asfaltjungelen – en svimlende ferd hvor man stadig beveger seg nærmere kanten til stupet. Likevel, som i Meidners visjoner, kan ideen om å slippe alle holdepunkter involvere både en frykt for undergang og et håp for katarsis. Videoen ble regissert/redigert av Astrid Serck.

Mayflower Madame – Prepared for a Nightmare

Sjekk også:

Mayflower Madame – Vulture (Ferske spor uke 6/20209

Mayflower Madame – Premoniton (Ferske spor uke 21/2018)

Mayflower Madame – Drown (Musikalske sidespor – uke 13/2017)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Mayflower Madame. Foto. Tim Harris

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Punkrock-sjangeren har blitt definert og trang. Så trang at man har fått behovet for undersjangre som hardcore, post-punk, powerviolence og pønk. Fascinasjonen av nytenkning og innovasjon er borte, og vi ender opp med hundre like band som synger om det samme, hevder Tromsø-kvartetten Kryp, som er aktuelle med albumet «Dildo Dada» på Fucking North Pole Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Stillbilde fra videoen "Hat overalt" (front) og Stian Andreassen

De unge musikerne fra Nordens Paris mangler verken attitude eller ambisjoner for musikken sin. Musikken deres er rotfestet i den tidlige norske punken, men strever også etter en eller annen form for originalitet i sine korthuggede, skarpe granater av noen låter. Med Helge Gaarder og Umeås hardcore-stolthet Refused som ledestjerner forsøker de å skape noe egensindig. Det vi får servert er skittent, atonalt, heseblesende, direkte, samfunnsrefsende, ublu med en hang til bannord og å navngi edlere deler som kan provosere sarte sjeler. Er debutskiva også svanesangen? Det og mere til kan du lese i dette intervjuet.

Hvem er Kryp?

Kryp er et ungt punkband fra Tromsø. Vi består av Jørgen Skjold (vokal, gitar), Ask Lunde (trommer), Ådne Gerhardsen (bass) og Casper Nilsen (gitar).

Når ble dere interessert i musikk og hva var det som fenget så voldsomt?

Tror vi alle har vært interessert i musikk så lenge vi kan huske. Det er jo noe man alltid har rundt seg, enten på en TV, i en butikk eller på en radio et eller annet sted så det blir liksom umulig å holde seg unna. Ettersom man begynte å spille selv har det jo bare forsterket fascinasjonen så det blir nok bare verre og verre.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som drev dere?

Kryp vokste ut fra bandet Lydnedslag, som Jørgen og Ask sammen med to andre startet i 2014. Jørgen måtte spille bass og vokalrollen skulle egentlig være delt, men siden han lagde alle låtene ente han opp som vokalist også. Ingen hadde noen erfaring med å spille i band fra før så det ble aldri noe særlig mye ut av det bandet. Tror det ble spilt kanskje tre konserter. Da lå sjangeren mer i pop-rock/indie området.

I løpet av det første året flyttet de andre to vekk fra byen og Jørgen og Ask fikk inn en ny gitarist i noen måneder før han også sluttet. Denne konstellasjonen spilte bare én konsert, men hadde begynt å bevege seg mer inn i punken. I januar 2016 skjedde navneskiftet til Kryp, Jørgen byttet fra bass til gitar og de skrev noen av de første Kryplåtene, blant annet «Gi Faen» og «Gud ga mæ en liten kuk», som ble gitt ut på EP-en vår i 2018. August det året kom Ådne til på bass og bare noen uker spilte Kryp sin første konsert på Musikkfest Tromsø. Etter dette har vi fortsatt å spille rundt om i byen, skrevet masse låter og gitt ut en EP og en LP. I 2019 kom Casper med som ekstra gitarist.

Gjennom hele bandets karriere har vi vært drevet av å ha det gøy og å se hvor langt vi kan komme. Foreløpig har vi gitt ut en EP og en LP, men av diverse årsaker har vi slitt med å komme oss ut av Tromsø.

Releasekonert for Kryp sin EP i 2018. Foto: Stian Andreassen

Hvorfor akkurat pønk?

Pønk, som i norsk punk fra rundt 1980, var en stor inspirasjon for skrivingen av de første Kryplåtene. Jørgen hørte mye på band som Kjøtt, Karlsøy Prestegaard og Siste Dagers Helvete i tillegg til Robert Dyrnes sine «Bærre på Jævel»-plater. Noe av det viktigste vi har fått fra pønken er å ha tekstene på dialekt. I tillegg er pønkebanda en god introduksjon til punkeattityden og «gjør det selv»-ideologien.

Hva betyr punk for dere?

For oss betyr «punk» en åpenhet for nyskapning og en «gi faen»-holdning til andres meninger. En trang til å bryte ut fra det etablerte, antatte og regelsatte. Det er en avsky mot regler og forventninger og en redsel for stagnering. Dette kommer til uttrykk både gjennom musikken og politikken.
Samtidig er dette noe som har falt vekk i årene siden Sex Pistols og The Clash. Punkrock-sjangeren har blitt definert og trang. Så trang at man har fått behovet for undersjangre som hardcore, post-punk, powerviolence og pønk. Fascinasjonen av nytenkning og innovasjon er borte, og vi ender opp med hundre like band som synger om det samme.

Punkrock handler for oss om adrenalin, sinne og flokkfølelse. Det er å rotere rundt i en moshpit med slag du ikke merker før du ser blåmerkene dagen etter, med folk du aldri har møtt, men akkurat nå er dine beste venner mens et band skriker om rasisme og gatevold.

Føler det også må nevnes at Kryp på ingen måte mener at vi er noe bedre eller mer nyskapende enn andre punkeband. Plata vår er fylt med elementer som du kan finne i alle andre verdens punkeplater, men vi håper i alle fall vi har noe i musikken vår som du ikke har hørt før og som kan inspirere noen andre til å lage noe helt annet enn det igjen!

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og forholdet til kryping og krypdyr? Og hva med Radioheads «Creep»?

Navnet Kryp er egentlig veldig tilfeldig. Det var noe Ask tenkte på en gang han spiste middag med familien sin. Det er ikke noen bevisst sammenheng med «Creep», men kan jo alltids hende det lå noe i underbevisstheten hans som utløste det. Vi har ikke hatt noe spesielt forhold til verken kryping eller krypdyr til nå, men kanskje vi burde vurdere å trekke det inn i noen av konsertene våre.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i Kryp?

Ask Lunde – trommer

Ask er motoren og C4-en i Kryp. Han gir bandet den heseblesende energien vi trenger og blir veldig ofte dratt frem som en av de beste delene ved bandet. I tillegg har en forrykende vokal som han blant annet viser frem i «Tvil på Satan», som han også har skrevet.

Ådne Gerhardsen – bass

Ådne gir oss den stabile hardtslående knyttneven som musikken virkelig trenger. Han har også en ekstrem god teft til bygge videre på gitarriffene for å skape en god helhet. I tillegg til dette er han en viktig del i alt som skjer bak musikken, blant annet når vi søker penger, er i studio eller sender inn skattemelding.

Jørgen Skjold – vokal, gitar

Jørgen er bandets primære låtskriver. Han har mye kontroll over det meste av bandets uttrykk både gjennom musikken, platecover og sosiale medier. Han er også en viktig del av det som skjer bak musikken.

Casper Nilsen – gitar

Casper har en lang erfaring fra en masse andre band som vi andre mangler. Han har også en rå energi som utfyller lydbildet og scenetilværelsen vår og gjør Kryp til et mer fullført band. Mer om han under.

Dere har utvidet besetningen fra en trio til  kvartett. Hva er forskjellen mellom de to ulike utgavene av bandet og hva har Casper har tilført til bandets uttrykk?

Å få med Casper har gitt oss muligheten til å gjøre mer musikalsk enn før. Når vi var tre endte bass og gitar opp med å spille omtrent det samme. Live ble det også mindre energi siden Jørgen ble ankret fast til en plass på scenen av mikrofonen. Nå som vi er fire står vi frie til å fylle ut lydbildet i mye større grad slik at det blir mer interessant og givende å høre på. Med fire på scenen får vi også frem mer energi, adrenalin og galskap.

Albumet har fått navnet «Dildo Dada». Hvorfor valget av det navnet og hva er forholdet deres til Kjøtt og låten «Kloning»?

Bandet Kjøtt har betydd mye for Jørgens låtskriving. Kjøtt var et av de første rockebandene som lagde egne låter på norsk, noe som har vært veldig viktig for oss. Spesielt Helge Gaarder har vært en stor inspirasjon. Hans tilnærming til musikk stemmer veldig overens med våre tanker om hva punk skal være. Mens Krohn skrev sanger i vanlig punkrock-stil eksperimenterte Gaarder med tekst, form og sjangerelementer. Det er flere grunner til at vi valgte akkurat ordene «Dildo Dada». For det første har det jo en veldig god klang til seg. Dada er en fin referanse til dadaismen, mens dildo funker fint for å trekke oppmerksomhet. Strofen den kommer fra handler også om nye ting i omverdenen noe som passer bra med vårt håp om å skape noe unikt.

Dere gjør en cover av det gamle tromsøbandet Søt Hævns låt «Asfaltparasitta» Fortell om det valget og forholdet til den lokale kulturarven og gammel punk?

Punkehistorien i Tromsø er nært og kjært Kryp. Vi covrer «Asfaltparasitta» for å hedre de som kom før oss og som har bygd opp det miljøet som finnes i byen. Asfaltparasitta Records har også lagd en musikkvideo til vår cover, som består av liveopptak og musikkvideoer av de fleste punke- og hardcorebandene fra byen. Vi har enorm respekt for alle som har brutt vei for oss og som har hjulpet oss frem de årene vi har spilt. I tillegg syns vi at musikken tromsøbandene lagde er noe av den beste punken og hardcoren som finnes, og vi vil gjerne spre den til så mange som mulig slik at den kan få den annerkjennelsen den fortjener. Låta «Asfaltparasitta» handler om å være pønker i Tromsø og har for oss blitt et symbol på miljøet, musikken og folka.

Ariel Joshua Sivertsen har mikset og produsert albumet. Hvorfor valget av ham, hvilken type produsent er han og hva har han har bidratt med til sluttresultatet?

Vi jobbet med Ariel da vi spilte inn EP-en vår. Den gangen var vi skeptiske til å gjøre noe vi ikke kunne få til live og dermed er ikke hans fingeravtrykk så tydelige på de låtene. Denne gangen derimot kom vi inn i studio og tenkte at vi skulle prøve alt som kunne vært kult og heller fjerne det om det ikke funket. Ariel har derfor fått utfylt sangene mye mer enn sist. Ariel er en åpen produsent som liker å eksperimentere for å få låter perfekte, men samtidig har en veldig god sans for hva som blir kult. Han kan også være brutalt ærlig om noe ikke er godt nok eller ikke funker. Mixingen er vi også veldig fornøyd med og han jobbet godt med oss for å få det resultatet vi ønsket.

Tonje Elida Andreassen står for illustrasjonene til plata. Fortell om henne og tegningene og frontomslaget, et bilde av dere, formoder jeg, med nakne overkropper og sensurerte ansikt. Hva ønsket dere å kommunisere med det?

Tonje er en illustratør fra Tromsø som for tiden bor i Oslo. Hun har tegnet en illustrasjon til hver låt på albumet bortsett fra coveren og vinylbonussporene. Hva hun skulle tegne bestemte hun selv ut fra tekstene våre og hun gjorde det i valgfri stil. I utgangspunktet skulle illustrasjonene bare være på tekstarket, men vi ble så fornøyde at vi tok de på baksiden av vinylcoveret og på singelcoverne også. Hun har tidligere lagd en plakat for oss og illustrert coveret til samleren «BALLETAK vol. 1» som vi er med på.
Platecoveret er det Jørgen som har designet. Bildet er tatt av Stian Andreassen (Tonjes bror) på releasekonserten for EP-en vår i 2018. Bildet er ikke av oss, men av tre publikummere som bestemte seg for at det ble for varmt nede i kjelleren på Bastard og heller hoppet inn i moshpiten i bar overkropp. Vi syns det var et slående bilde og en ganske god beskrivelse av galskapen på plata så vi bestemte oss for å slenge det på coveret. Ansiktene er sensurert for å holde personene anonyme og for å lage et mer interessant design.

«Kryp are fucking dead», har dere tenkt å gi dere allerede nå som leken er god?

Foreløpig har vi ikke gitt oss, men vi har slitt litt med å holde oss gående det siste året. Nå har Jørgen flyttet til Oslo for å studere i tillegg til alt med covid-19, så vi tar ting litt som det kommer foreløpig. I all hovedsak var låttittelen en referanse til Refused og en gjenspeiling av temaet i teksten.

Hvilket forhold har dere til det nevnte svenske hardcorebandet Refused og låta «Refused Are Fucking Dead»?

Hele «Shape of Punk to Come»- plata var en stor inspirasjon da vi skrev og spilte inn «Dildo Dada». Det virker som Refused virkelig hadde forstått nyskapningsgreia som vi er opptatt av, og tankene deres om stagnering av punksjangeren kjenner vi oss også igjen i.

Dere har ikke side 1 og 2, A og B, men «Fitte» og «kuk», fortell om det valget og generelt hangen til ord og uttrykk som kan provosere nymoralistene?

Grunnen til valget var vel at vi syntes det var kjedelig med 1/2 og A/B. I tillegg har vi jo en låt på albumet som heter «FitteBirgitte» og en tidligere låt som heter «Gud ga mæ en liten kuk», så vi tenkte at det passet litt med profilen vår. Vi tenker vel generelt at det er litt artig å trå noen på tærne. Spesielt når det handler om så trivielle ting som kuk og fitte.

Er ukvems-, kjønns- og bannord en viktig del av punkens vesen?Hvorfor/hvorfor ikke og hvor viktig del av Kryp er denne delen?

Provokasjon og punk går hånd i hånd og stygge ord går i hånd i hånd med dette. Tekstene skal vekke oppsikt og diskusjon. Banneord er en enkel og effektiv måte å formidle frustrasjon og sinne, og det er vel derfor det er en stor del sjangeren. Likevel går det fint an uttrykke dette på andre måter. Kanskje ville det vært et tegn på bedre tekstskriving. Kryp kjører den enkle, direkte metoden. Det er ikke noe vi tenker spesielt mye over, men det kommer ganske naturlig. Vi skriver egentlig som vi snakker.

Hva er det festete gitarriffet og hva er deres feteste riff?

Vanskelig spørsmål, men tror vi setter riffet fra «Slutten» av The Box  of Mothers her. En låt man kan bli gal av. Får lyst til å både knuse og bli knust hver gang jeg setter den på! Vårt feteste riff er kanskje refrenget på» Unike lik». Vi er spesielt fornøyde med taktskiftet her som gir låten en unik sound og gjør at vi vil hoppe rett inn i moshpiten (ta det med ro, vi holder oss på scenen til koronaen takker for seg).

Kryp på Buktafestivalen 2019. Foto: Familiemedlem

I 2017 kom Kryp på fjerdeplass på Rock mot Rus og var en av vinnerne av Bukta Battle. Hva betyr sånne ting for dere som band og hvor viktige steg i bandets karriere var disse tingene?

Å gjøre det godt i slike konkurranser kommer veldig godt med. Ikke minst er det en pengepremie som blant annet har vært med å sponse innspilling, men man blir booket inn på festivalene også. Det er en stor mulighet for å eksponere seg for nye publikummere og å heve sin kredibilitet.

Nå har jeg samlet noen nøkkelord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvor relevant det er for Kryp eller ikke.

Sinte unge menn

Vi vil gjerne leve i en verden hvor det ikke er behov for sinne. Hvor vi alle er enige om er rett og galt, likestilling og likeverd. Samtidig er vi smertefullt klar over at det ikke er virkeligheten. Verden er full av hat og sinne. Ytringsfriheten er noe av det viktigste vi har og vi mener at man må få uttrykke de tankene man har, spesielt om de er farlige eller hatefulle, slik at man kan starte en diskusjon rundt dette. Dette er den eneste måten å overvinne hat, frykt og sinne. Kryp er imot vold av alle slag.

Provokasjoner

Vi håper at vi provoserer. I alle fall de rette folka. Om du tror du har fasiten på hva som er bra og dårlig musikk eller ønsker å leve i et ekkokammer av dine egne meninger så håper vi at du vil skru oss av etter et par sekunder. Vi vil gjerne utfordre lytterne våre til å tenke nytt og kritisk.

Politikk

Til tross for å være et punkeband er medlemmene ikke særlig politisk av seg. Tekstene går ofte innom politikk, men da ganske generelt om det vi mener er problemer i verden rundt oss.

Aggresjon

Punk er jo en aggressiv sjanger så vi håper jo at vi virker illsinte både på plate og live. Personlig er vi ganske rolige av oss.

Energi

Energi er viktig og noe vi prøver å ha så mye som mulig av i musikken. Vi prøver å lage musikk som sprekker i kantene av adrenalin og får pulsen til å gå.

Atonalitet

Atonalitet og skiftene taktarter er de viktigste måtene vi har prøvd å være nyskapende på denne plata. Ved å gå vekk fra 4/4 taktstruktur og tonale akkorder åpner vi dørene for nye riff og kombinasjoner som vi tenker gir plata en unik sound og følelse. Nå skal jeg ikke påstå at vi har dratt strikken så langt som vi kunne eller at vi er i nærheten av de første til å gjøre dette, men det er noe vi føler mangler i norsk punkeverden i dag. Om vi har flaks spinner noen andre videre på samme tråden.

Skitten lyd

Skitten lyd går jo hånd i hånd med punksjangeren. Selvfølgelig tviholder vi på den. Det er følelser og budskap som er det viktig. Er vel ikke så farlig om det låter drit så lenge det kommer frem.

Sensur og moralisme

Vi er nok ganske enige i at sensur er noe av det farligste som fins i dag. Vi mener at det burde være rom for å snakke om alt åpent, selv det som kan og bør kraftig kritiseres. Vi orker ikke noe sånn «vi har rett så dere kan bare holde kjeft»-tankegang som vi føler mange politisk aktive mennesker har. Kryp står for en åpen diskusjon hvor alle skal komme til og alle skal være villig til å finne ut at de ikke sitter med et objektivt svar eller en objektiv sannhet.

Utenforskap

Vet ikke om vi egentlig føler på en veldig stor utenforskap. Vi ønsker i alle fall at alle skal være en del av vår gjeng!

Middelmådighet

Sangen «Middelmådig» på plata er en av få som er skrevet fra noen andres perspektiv. Teksten handler om en bortskjemt pappagutt som lever på foreldrenes penger uten å orke å gjøre noe med livet sitt. Dette er ikke noe vi kjenner oss igjen i, men heller kanskje ser litt ned på.

Støyrock

Støyrock og støymusikk generelt er et av stedene hvor punkideologien virkelig kan skinne. Hva er vel mer punk enn å drite i å spille musikk og bråke istedenfor? Jørgen og Ask startet også på et tidspunkt et støyprosjekt ved siden av Kryp som het Kessel Fessel. Noen elementer herfra dukker kanskje opp i låta «Google ser på mæ» og andre steder på plata.

Hardcore punk

Hardcore har hatt en stor påvirkning på oss. Her er det virkelig energien som gjeller. Tromsø har jo også en veldig stolt hardcoretradisjon gjennom Tromsø Hardcore-banda. Vi var vel akkurat litt for sent ute til å kunne kalle oss en del av de banda der, men musikken og folka har gjort dypt inntrykk og påvirket oss stort.

Tempo

Punkrock er tempo. Tempo og energi. Det er også mye morsommere å spille så fort man kan enn å ligge og chille i et rolig tempo.

Låtlengde

Vi tenker vel at det ikke er noe spesielt mye vits i å dra ut en sang lenger enn den trenger. Si det du har å si, spill de riffene du har og bli ferdig. Ikke noe poeng i å dra i gang med bru og prechorus bare for at låta skal nå tre minutter. Må jo også legges til at ting må repeteres ganske mange ganger om man skal spille fort i tillegg til å ha lange sanger. Vi vil heller fyre av 12 musikalske ideer på 22 minutter enn seks på samme tid.

Hvordan er musikkscenen i Tromø om dagen? Hva er bra og hva er dårlig? Hvilke band og artister bør vi ha ørene åpne for?

Musikkscenen i Tromsø har florert de siste årene. Tror det har noe med at byen og miljøet er akkurat stort nok. Du får liksom kjennskap til alle band, musikere, utesteder, lyd- og lysfolk og alt du trenger. I tillegg er byen full av folk som er lidenskapelig for musikk og å hjelpe frem både ny og etablerte band. Kryp hadde sikkert vært «fucking dead» for flere år siden om det ikke hadde vært for blant annet Tvibit, Bastard Bar, Blårock Cafe, Buktafestivalen og Robert Dyrnes.

Som tidligere nevnt er det overflod av god musikk i Tromsø. Spesielt når det kommer til hardcore og pønk så kan du egentlig kjøpe hva enn du kommer over og du er garantert at det er et av de beste albumene du har hørt (noen favoritter er Søt Hævn, DIE A LEGEND og Feskekrok). Av band som holder på i dag kan vi trekke frem spesielt Cult Member og Kobol. Om du vil ha det ABSOLUTT ferskeste kan du sjekke ut Trang Hanske.

Hvordan er forholdet til Fucking North Pole Records og hviken betydning har labelen for up and coming rock og punk i Nord-Norge og Norge generelt?

Fucking North Pole Records er altså plateselskapet til Robert Dyrnes. Robert har hjulpet oss siden vi vant Bukta Battle i 2017 med hva enn det skulle være og ga også ut EP-en da den kom. «Bærre på Jævel»-platene han ga ut på blant annet Fucking North Pole var også veldig viktig for vår introduksjon til nordnorsk pønk. Robert har kanskje tidenes beste innstilling for å drive punkelabel, i alle fall fra et uetablert bands perspektiv; han er åpent for alt. Om noen sitter der ute med et opptak av ei øving med punkebandet i 2008 med gode sanger og dårlig lyd så er det bare å sende til Robert. Liker han låtene, og du er hyggelig, vedder jeg på at han mer enn gjerne gir det ut på Fucking North Pole. Om du er i et ferskt band med medlemmer på 14-15 år, som har god pønkeånd og teft for å skrive låter er det også bare å ta kontakt. Han hjelper dere så godt han kan med hva enn det skulle være.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Som nevnt øverst her så har vi hengt litt bakpå det siste året. For å si det mildt så hjalp ikke akkurat Covid-19 på situasjonen. Det kjipeste var nok at de planene vi hadde i forbindelse med plateslipp bare var å glemme. Kanskje kjører vi en forsinket release-turné når ting går mot normalt igjen, men per i dag har vi ikke lyst til å bruke penger på å reise rundt og slippe for to sittende publikummere som aldri har hørt om oss bare sånn at og konsertsteder skal tape penger.

Kan dere til slutt velge 12 sanger, tre hver, som på en eller annen måte har inspirert Kryp og si litt om hva dere har fått ut av de låtene.

Ådne:

IDLES – Never Fight a Man With a Perm

The White Stripes – Icky Thump

Royal Blood – Little Monster

Jeg valgte disse sangene fordi sangskrivingen bryter standarder og er unik. De har inspirert meg til å tenke litt utenfor boksen når jeg lager bass-deler.

Casper:

The Spectacle – Mourning

Syns d-beaten er sexy.

Angel Witch – Angel Witch

Sangen er melodisk og digg.

Turnstile – I Don’t Wanna Be Blind

Den er rolig, men steinhard.

Jørgen:

Pornography – I’m Not Used to Failure

Beste punken jeg vet om. Energien, aggresjonen og den enkle teksten har vært en stor inspirasjon i låtskrivinga.

Feskekrok – The Hoax

Stor inspirasjon for låtene på «Dildo Dada». Kule, unike riff og spennende musikalske valg.

black midi – Near DT, MI

Også en stor inspirasjon på «Dildo Dada». Elsker riffene og hvordan låten bytter mellom helt ulikt energinivå.

Ask:

Red Hot Chili Peppers – The Righteous & the Wicked

Har vokst opp med en pappa som elsker funk og skikkelig groovy greier, og ble naturlig påvirket av det. Denne sangen og plata i sin helhet satte min elsk for slagverk på «livsplanen» min.

Nirvana – Negative Creep

Hadde en lang periode tidlig i ungdomsskoletiden hvor jeg bare hørte på Nirvana. Ble helt klart trommemessig påvirket av Dave Grohl sin hardtslående innflytelse i bandet, men det er Nirvanas album «Bleach» som sitter igjen i håndleddene.

Form Ashes Rise – The Final Goodbye

Aldri før har jeg blitt så mye påvirket som From Ashes Rise sitt album «Nightmares». Spillestilen min ble totalendret til en rar blanding av simple, harde, raske og til tider groovy rytmer. Måten jeg spiller på har nok kommet veldig godt med i utformingen av Kryp. Jeg er storfornøyd med å kunne ha vært med på å utvikle et så morsomt band som Kryp hvor både nåværende og alle tidligere medlemmer har bidratt til at bandet er «pønk».

Kryp – Dildo Dada

Kryp – Kryp EP

Video til «Hat overalt»(filmet av Carl Christian Lein Størmer)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

På omslaget til «Double Shift» ser Ole Kirkeng hakket mer selvsikker ut enn på debut-EPen «People and Places» fra 2018. Det er ikke så rart. Kirkeng har returnert til Norge etter fem år i USA, med utdannelse fra Berklee College of Music i Boston, og med et tonn av erfaring etter å ha turnert verden rundt med store navn som Courtney Marie Andrews og Molly Tuttle.

Med seg i amerikakofferten har han også et lager med sanger. Gjengen i Die With Your Boots On Records var kjapt frempå med tilbud om platekontrakt, og singelen «Double Shift» slippes fredag 20. november. Kirkeng passer godt inn blant de andre Die With Your Boots On/Jansen Records-bandene, med samarbeid og bånd til både Louien og Darling West. Tor Egil Kreken fra Darling West spiller også bass på «Double Shift».

«Double Shift» er en bevegende historie om farskap, rammet inn i et folkpop-univers, med et refreng som umiddelbart fester seg i øregangene som klister. Jeg hører spor av klassiske singer/songwriters fra 70-tallet, Jackson Browne har blitt nevnt og det er en forståelig sammenligning. Kirkeng har litt av «Late for the Sky»-melankolien i røsten. Jeg hører også elementer av Lucinda Williams, som dukker opp blant hans fem utvalgte album lenger ned i saken.

Singelen slippes først i morgen, men du kan allerede nå forhåndslytte på sangen her! Les også om hvilke fem album som har inspirert ham under lyttelinken.

Michael Kiwanuka – Home Again

– Oppdaget dette albumet da jeg gikk på musikklinja på videregående, og det var en periode jeg startet hver dag med å sette på låta «I’ll Get Along». Velskrevne melodier og tekster, pakket inn i et organisk lydbilde som høres ut som en blanding av 70-talls soul og folk. Elsker hvordan rytmeseksjonen «backer opp» låtene. Måten de har brukt stryk, sitar, fløyte, og saksofon på i produksjonen er så kult. Et tidløst sound og plate, som høres fresh ut hver gang jeg setter den på. Blir nok aldri lei av dette albumet.

Lucinda Williams – Lucinda Williams

– Elsker hvordan dette albumet fyres i gang med «I Just Wanted to See You so Bad», en av mine favorittlåter fra Lucinda Williams. Deretter kommer historien om servitrisen Sylvia fra Beaumont, og resten av låtene kommer som perler på en snor. Jeg synes måten Williams synger og fremfører låtene sine på, er helt fantastisk. Jeg er veldig glad i Americana, og dette albumet beveger seg innom mange variasjoner av sjangeren. Bandet låter tight, og produksjonen er ikke overflødig. Her står låtene og historiefortellingen i fokus. Dette er et album fullt av mektige låter, så skipper aldri en låt her.

Stein Torleif Bjella – Gode Liv

– Stein Torleif Bjella er en av mine favoritt låtskrivere, så det er vanskelig å velge ett album fra han. Jeg er veldig inspirert av tekstene til Bjella, og «Gode Liv» har noen personlige favoritter som; «Alt rundt er det samme», «Etableringsfasen», «Dreng», og «Oppfølgingsprat». Tekstene føles personlige, men fortsatt universale. Måten han beskriver presist omgivelsene, karaktertrekkene til protagonisten, personene i låtene, setter stemningen, og gir fortsatt rom for meg som lytter til å leve meg inn i låtene. Bandet spiller også helt fantastisk bra på dette albumet. Jeg digger å dra på konsert, og se bandet spille live.

Big Thief – Capacity

– Ble venn med gjengen i Big Thief da jeg flyttet til Brooklyn i 2017, og dette albumet får meg alltid til å tenke på det stedet. Jeg synes dette albumet har så mye egenart, og det låter som ingenting annet jeg har hørt. Blandingen av låtskrivingen til Adrianne (Lenker), arrangementene, og hvordan bandet spiller til låtene er veldig inspirerende. Hver låt er sin egen lille verden. Jeg digger gitarlydene og produksjonsvalgene på dette albumet. Gitarene låter rått og heavy, men er aldri støyende. Kjempeglad i dette albumet.

Aimee Mann – Mental Illness

– Dette er også et album jeg ikke klarte å legge bort første gang jeg hørte det. Aimee Mann har inspirert meg mye som låtskriver, og jeg er veldig glad i måten hun skriver på. Ved første lytting kan det virke simpelt, men jeg synes det er så mange fine detaljer gjennom hele dette albumet. Tekstene er så nøye gjennomtenkt, og flyter uanstrengt. Jeg er glad i produksjoner som gir låter rom til å puste, og her har de strippet produksjonen ned til det essensielle. Lydbildet på dette albumet er så «cleant», fint og tidløst.

– Jeg hører gjerne for meg lydbilder tidlig i prosessen når jeg komponerer, hvordan «lyden av lyden» skal være. Lyduniverset er like viktig som melodikk, rytmikk og harmonikk for meg. Elektronikken gir meg noen ekstra muligheter til å skape ulike stemninger og lydbilder i et låtunivers, og til å fjerne meg fra den idiomatiske eller menneskelige stemmelyden når jeg ønsker det. Den er et musikalsk virkemiddel som kan gå andre steder og male andre bilder enn den naturlige stemmelyden, forklarer Anita Kaasbøll frontfigur, vokalist og keyboardist i Bladed som nylig slapp platen «The Ballad of The Hammer And Nail» på Crispin Glover Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Thomas Oxem

Albumet er spenstig, sjangeroverskridene musikk karakterisert av den uttrykksfulle vokalen. Uttrykket er rått og veksler mellom det voldsomme, nesten pompøse og det sparsommelige eller nakne. Grunnfjellet er akustiske instrumenter, men noe av den enorme spennflaten til vokalen kommer av effektene som er lagt på i etterkant og gir rom rundt stemmens klangflater. Den musikalske dynamikken og den sjelfulle tilstedeværelsen i materialet gjør det til en besnærende lytteropplevelse.

Her forteller Bladed om prosjektets ulike kalfatringer, det interessante samvirket med tekstene, forholdet til Maslows hammer og det tette båndet som oppsto med produsenten Kenneth Ishak.

Når og hvordan oppsto din interesse for musikk Anita, og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

• Musikken har på en måte alltid vært der og bare vært noe jeg pusla med nå og da. Da jeg var helt lita hadde jeg en liten xylofon. Mamma hadde laget et utrolig fint «notehefte» til meg, type «g-g-g-g-a-a» osv med kjempefine illustrasjoner. Jeg kunne sitte lenge alene og spille på xylofonen og drømme meg bort i tegningene. Dessuten vokste jeg opp med en morfar som spilte trekkspill (han spiller fortsatt, i en alder av 90!), og trekkspillet var alltid med. I noen år fra jeg var 12-13 år reiste vi faktisk rundt i alle kriker og kroker av Midt-Norge og spilte/sang til dans sammen. Gammeldans og gamle norske og amerikanske slagere. Det var utrolig spennende og lærerikt, og jeg føler meg heldig som har fått dele dette med morfaren min. Jeg spilte også althorn i skolekorpset, og var en av få som syntes det var gøy med blokkfløyte, hehe. Men det virkelig store kicket kom litt før jeg reiste rundt med Morfar, da jeg begynte å synge i klassebandet. På grunnskolen på Hitra spilte vi nemlig i band i musikktimene. Stort kudos til musikklærerne der! Jeg spilte først blokkfløyte i bandet, men en gang rundt fjerde/femte-klasse drista jeg meg til å ta mikrofonen og synge. Det var et voldsomt kick å bruke stemmen sin i et band! Etterpå sprang jeg hjem i eufori, fant frem platesamlinga til foreldrene mine og sang med, til Abba, The Beatles, Kim Larsen og Leonard Cohen. Fra da av var jeg fast vokalist i klassebandet og ble bevisst at jeg ville synge. Det ble ganske raskt en naturlig måte for meg å uttrykke meg på. Etter det første store kicket holdt lidenskapen seg varm gjennom nye kick i form av å oppdage stadig ny musikk og stadig nye muligheter i stemmen, av å bli kjent med ulike sjangre og etter hvert med de uuttømmelige mulighetene som ligger i improvisasjon og komponering. Og sånn har det fortsatt. Jeg elsker å jobbe med noe over lengre tid, å være i en flytsone, å finne ut av ting, og jeg opplever at musikken gir meg mulighet til dette og til forhåpentligvis å fortsette å være i utvikling.

Hva er det som er grunnen til at du først og fremst har valgt stemmen og keyboard som dine instrumenter? Hva er det du liker ved brettinstrument og sang spesielt?

• Jeg valgte stemmen etter den opplevelsen med klassebandet. Det var ikke noen tvil, jeg skulle synge! Jeg har stort sett vært fornøyd med det i ettertid, men ikke alltid. Stemmen er jo et helt spesielt og personlig instrument, noe vi bærer med oss i alle deler av livet og som er tett forbundet med det å være menneske, på godt og vondt. Dette synes jeg til tider har vært utfordrende, hvordan skille den private og musikalske Anita liksom. Nå synes jeg bare at den tette koblingen er spennende. For min del har det også vært veldig frigjørende å erkjenne at jeg ikke må stå lengst framme på scenen og bare synge pent, men at det finnes så mange spennende klangmuligheter i stemmen og mange måter å definere «sangerrollen» på. Så er det jo den unike muligheten som ligger i tekst og tekstformidling selvfølgelig, og at det er så kort vei mellom gehøret og stemmen, noe som gjør den til et veldig intuitivt instrument. Tangentene er ikke mitt instrument på samme måte. De er egentlig ikke noe jeg har valgt aktivt, men de har blitt et støtteinstrument til å kompe øving (med stemmen), til hjelp i komponering og til formidling av musikken min til medmusikere. I Bladed-sammenheng er jeg mye mer glad i klangen av gitar, bl.a. fordi gitaren ikke er så bastant i pitchen, man kan leke seg mer rundt tonene, men jeg har dessverre aldri lært meg å spille gitar selv. Derfor lager jeg ting for gitar med piano eller stemmen, da. Det har nok ført til litt hodebry og fingertøye-øvelser for disse gitaristene, men vi finner alltid ut av det, og det blir iallfall hørende litt annerledes ut. Av og til krever musikken likevel et ekstra instrument, så nå spiller jeg faktisk synth live med Bladed.

Du benytter ofte vokal og elektronikk i et fint samspill og mye prosessering av stemmen. Fortell om denne arbeidsmetoden eller tilnærmingen og hva du synes at den gir. Hva har fascinert deg ved effektbruk og pedaler?

• For meg henger bruken av elektronikk tett sammen med det å synge og å forme lydbilder. Jeg hører gjerne for meg lydbilder tidlig i prosessen når jeg komponerer, hvordan «lyden av lyden» skal være. Lyduniverset er like viktig som melodikk, rytmikk og harmonikk for meg. Elektronikken gir meg noen ekstra muligheter til å skape ulike stemninger og lydbilder i et låtunivers, og til å fjerne meg fra den idiomatiske eller menneskelige stemmelyden når jeg ønsker det. Den er et musikalsk virkemiddel som kan gå andre steder og male andre bilder enn den naturlige stemmelyden. Jeg tenker at jeg bruker elektronikken på to ulike måter; den ene er prosessering av stemmen, altså det å farge den akustiske stemmeklangen min, mens den andre er å bruke elektronikken som et eget instrument og spille med de elektroniske lydene.

Har du hatt noen vokale forbilder underveis og hva har de betydd for deg?

• Mange! Har hatt og har. Fra Agnetha og Anni-Frid i Abba, via Kurt Cobain, Patti Smith og Bob Dylan til João Gilberto og Elin Rosseland, blant mange andre. Alle har gitt meg sanselige kick og vært noe å strekke seg etter opp gjennom årene. Jeg har lært masse av å høre på andre vokalister (og instrumentalister, for den saks skyld), forsøke å kopiere type stemmeklang og teknikker som jeg har blitt fascinert av, måter å frasere på, tonevalg, eller måter å formidle tekst og stemninger på som har truffet meg.

Du er en skolert musiker og har også bakgrunn fra jazzmiljøet i Trondheim. Hvilken betydning har dette hatt for deg og din egen musikalske utvikling?

• Det har først og fremst betydd at jeg har hatt masse tid til å fordype meg i musikken – til å sjekke ut forskjellig musikk og øve, både alene og sammen med andre. Det å være i miljøer med andre spillesugne og musikalsk nysgjerrige i skole- og studietida, å få testet ut masse i samspill med andre, var utrolig lærerikt. Jeg flytta jo hjemmefra som 16-åring for å gå på musikklinja ved Heimdal VGS i Trondheim. Der ble jeg presentert for «Fairytale»-plata til Radka Toneff, og den åpnet døra til en ny musikalsk verden for meg. Jeg ble kjempenysgjerrig på det klanglige universet, friheten og lekenheten i musikken, og begynte å synge jazz. Derfra gikk det videre til jazzlinja ved Sund folkehøgskole, og etter hvert til jazzlinja ved NTNU i Trondheim, hvor jeg tok mastergrad. Årene ved jazzlinja var kjempeviktige. Der ble jeg presentert for en type metodikk som gjorde at jeg lærte å lytte til flere lag i musikken. Utrolig bevisstgjørende, og avgjørende for måten jeg jobber med musikk i dag.

Hva er den største forskjellen på den musikalske tilnærmingen i Bladed og andre prosjekter som du har vært med på som Susannas the Brotherhood of Our Lady, Jenny Hval / Susanna: Meshes of Voice, Song Circus, Trondheim Jazz Orchestra, Trondheim Voices?

• Jeg finner egentlig mest likheter i å musisere i ulike prosjekter og sjangre. Man må lære seg et materiale, og så finne ut hvordan man kan kanalisere sin egen musikalitet inn i det og inn i samspillet med de andre. Alle disse prosjektene kombinerer komponert materiale og improvisasjon, bare med forskjellig balanse i hvor mye som er skrevet og hvor mye som er improvisert. I Bladed jobber vi innafor et rammeverk av konkrete låtstrukturer, men med improviserte lydelementer som del av låtene. Denne kombinasjonen er en viktig del av lydbildene, og noe vi fokuserer mye på å finne frem til. Strenge strukturer settes også gjerne opp mot løsere deler og en viss frihet i musiseringen. Bladed bruker dessuten referanser fra rock/punk/pop, i motsetning til f.eks. Trondheim Voices, hvor andre typer referanser er mer naturlig.

Bladed har på de fire platene hittil vært i flere ulike musikalske variasjoner og med ulikt personell involvert som et stadig skiftende band. Hva tenker dere selv at Bladed er? Hva er det gjennomgående i alle de ulike inkarnasjonene?

• Bladed er mitt soloprosjekt, hvor jeg lager musikk innenfor et vidt pop/rock-format. Utover dét er ikke Bladed noe som er konstant. Jeg ønsker heller å kunne være utforskende innenfor formatet. Det har ikke vært noe poeng i seg selv at besetningen skal skiftes ut, mer en naturlig konsekvens av at musikken har endret seg såpass fra plate til plate og at det har blitt naturlig å finne samarbeidspartnere med utgangspunkt i dette.

 I hvor stor grad er Bladed ett band og i hvor stor grad er det Anita Kaasbøll med varierende hjelpere for å realisere hennes musikalske visjon?

• Det er nok mest det, ja, Anita med hjelpere. Og det samspillet arter seg selvfølgelig annerledes enn når en vennegjeng starter et band sammen. Men det er klart at de ulike musikerne setter sitt unike preg på materialet både på platene og live. Og så lenge vi spiller sammen kan vi vel kalle oss et band.

Fortell om de ulike musikernes musikalske styrke og rolle i prosjektet og på «The Ballad of the Hammer and the Nail».

Anita Kaasbøll har komponert og arrangert musikken, stått for innspilling av vokal, sax og bratsj, samt mikset og produsert albumet sammen med Kenneth. Synger og spiller trøorgel, piano, synth og elektronikk på albumet.

• Kenneth om Anita: Anitas kanskje viktigste musikalske styrke utenom å synge som svært få andre, er å ha en fullstendig klar visjon og identitet i det hun lager. Samtidig er hun alltid diplomatisk og mottar innspill uten å nøle.

Kenneth Ishak har spilt inn det meste, samt mikset og produsert albumet sammen med Anita. Spiller gitar, bass og trommer på albumet.

• Anita om Kenneth: Kenneth er utrolig musikalsk. Han har en ganske annerledes bakgrunn enn meg, og har virkelig kunnet være «et friskt øre utenfra» på dette materialet. Det synes jeg har vært utrolig forfriskende og inspirerende. Han spiller – med den største selvfølgelighet – både gitar, bass og trommer og hva det ellers måtte være behov for, alltid ut i fra hva låta trenger. Det er en tilnærming jeg liker veldig godt, og noe som har tvunget meg til i enda større grad å finne kjernen i mine musikalske visjoner for albumet. Dessuten har det bidratt til at jeg spiller tangenter på flere låter enn jeg hadde tenkt.

Mattias Krohn Nielsen spiller gitar på «The White Choice» på albumet. 

• Anita om Mattias: Jeg hadde laget et riff som viste seg å være en del                  vanskeligere på gitar enn på piano. Men jeg var overbevist om at det        måtte spilles på gitar for å få den riktige lyden, så gode råd var dyre. Kenneth «ringte en venn», supergitarist Mattias som han spiller med i Beezewax, og Mattias tok utfordringen på strak arm. Veldig hyggelig fyr.

Dario Fariello spiller sax og bratsj på albumet.

• Anita om Dario: Dario er fra Napoli, men har bodd i Oslo i noen år. Han er verdens hyggeligste fyr og en støy- og improvisasjonsmusiker som er veldig åpen for ulike sjangre. Jeg har blitt kjent med han gjennom Thomas som spiller med han i improvisasjons-trioen Skaset/Oxem/Fariello. Da jeg hørte for meg noe «topping» på tre av låtene var det veldig naturlig å spørre Dario. Vi hadde noen fine timer på øvingslokalet, hvor jeg gjorde opptak av at han improviserte over låtene, bl.a. på soprillo-sax, som visstnok er det minste medlemmet i sax-familien. Gøy at den ble med på plata!

Kan du/dere også fortelle om den nåværende liveversjonen av Bladed og de som er med der?

• Anita: Ja, det er en veldig fin samling av folk, synes jeg. Jeg har fått med meg Kenneth live også, på gitar og koring. Veldig glad for å kunne fortsette samarbeidet med Kenneth. Han kjenner jo materialet og prosessene bak så godt, og er en veldig dynamisk og fin musiker. Stina Moltu er med på bass, synth, kassettspiller og koring. Stina er en god venn, og vi har samarbeidet i ulike prosjekter gjennom mange, mange år og alltid hatt det veldig gøy sammen. Vi deler mange referanser, har begge både jazz- og pop/rock-bakgrunn, og liker å jobbe på tvers av ulike sjangre. Derfor ble jeg veldig glad da Stina sa ja til å bli med i bandet. Hun lager for øvrig nydelig musikk i Stina Stjern, sitt soloprosjekt. På trommer er det Thomas (Oxem). Han har vært med siden «Once We Were Wild». Jeg liker veldig godt å jobbe med Thomas, og vi samarbeider veldig bra i alle ledd. Han er en klippe som trommis og fyr og en utrolig bra sparringspartner for meg.

Stian Westerhus fra blant andre Ulver, Jaga Jazzist, Monolithic, Puma, Stian Westerhus & Pale Horses, Warped Dreamer og Zanussi Thirteen var også en viktig del av bandet på den første plata. Fortell om hans bidrag til den tidlige utgaven av bandet.

• Anita: Stian og jeg startet en improvisasjons-duo i 2004, mens vi gikk på jazzlinja i Trondheim. Vokal og baritongitar og masse bokser og pedaler. Vi hadde en del felles referanser i rock og støymusikk, og ganske raskt tok improvisasjonene mer form av låtstrukturer, men fortsatt med elementer av lydimprovisasjon. En slags løs form for seig støyrock. Dette ble starten på Bladed, og vi spilte som duo i 4-5 år. Det var veldig gøy. Men etter hvert tok vi ulike veier. Stian er en fantastisk musiker. Han hadde – og har – en voldsom energi i spillet sitt, og er veldig bra på forming av lydbilder. Jeg lærte masse av å spille med han, ikke minst om det som handler om 100% tilstedeværelse på scenen.

Hvilket avtrykk har tidligere musikerne lagt igjen og hvor mye har musikken beveget seg videre med nye bandmedlemmer som har kommet til etter hvert?

• Anita: Grunnlaget Stian og jeg la sammen var selvfølgelig viktig for hva Bladed ble. Martin Langlie (Valkyrien Allstars, Dadafon, Gåte, Last Heat) kom med på innspillinga av den første plata, «Mangled Dreams» (CGR 2009). Han er en veldig musikalsk trommis med et stort dynamisk spekter, og som svinger på en helt egen måte. Hans bidrag var med på å gjøre låtene mer konkrete og musikken tydeligere forankret i rocken. Etter den tid har det stort sett vært sånn at jeg har laget musikken og så funnet samarbeidspartnere, i den rekkefølgen. Musikerne har jeg valgt ut i fra sine kvaliteter, for forsøksvis å skape et bestemt sound. Måten Guro Skumsnes Moe (MoE) på bass, Håvard Skaset (MoE) på gitar og Thomas spiller på var viktig for å skape soundet på «Once We Were Wild» (CGR 2013) – et tørrere og tyngre rock-orientert sound med mer sjangertro låtstrukturer, samtidig som de gjorde det mulig å blande inn supplerende og kontrasterende støyelementer. På samme måte var Ola Høyer (Moon Relay, Cortex) på bass og Jørn Erik Ahlsen (köök) på gitar sine spillestiler viktig for å skape soundet på «Halloween In Bagamoyo» (CGR 2015). De muliggjorde blandingen av elementer jeg ønsket meg, og plata ble en slags fusjon av vestlig rock, avantgarde støy, afrikansk blues og nordisk soul.

Thomas Oxem har som på forrige albumet skrevet alle tekstene, mens de synges av Anita Kaasbøll som også har komponert musikken. Hvordan var det samarbeidet?

• • Thomas: Helt konkret foregår samarbeidet slik at Anita bestiller tekster av meg, og jeg leverer et tekstutkast som Anita bygger en låtskisse over. Hun spiller inn en demo av sin låtidé som gir meg en ramme for å justere strofer og ordvalg tilpasset rytmikk og melodi, og eventuelt skrive flere vers. Anita kan velge å endre rekkefølge på strofer, eller repetere utvalgte linjer som hun ønsker å vektlegge. På «Once We Were Wild» var tekstene i stor grad ferdige før Anita begynte å jobbe med dem, og hun presenterte låtene fullstendig arrangert og skrevet ut på noter. Men etter hvert gjennom Halloween og The Ballad har vi begynt å utveksle mer uferdige skisser begge veier der noen tekster/låter går flere runder mellom oss med gjensidig påvirkning. Et eksempel på dette er «Reality Got Me» som blant annet fikk et ekstra vers ganske langt ut i prosessen. Et annet eksempel er «Dancing Star» hvor jeg gir Anita to eller tre versjoner av enkelte verselinjer for å holde metrikken mer åpen og gi rom for at hun skal definere hva som blir riktig rytmikk, eller plassering av vokaler og frasering. «Mystery» og «Odysseus on the Beach» er derimot eksempler på det motsatte hvor skriveprosessen var mer inspirasjonsbasert og tekstene ikke har blitt revidert. Jeg går aldri inn i tematikken eller forklarer tekstene når jeg sender dem til Anita, låtideene kommer ut i fra hennes lesning og den stemningen hun får.

Hvordan er det å synge noen andres tekster så å si? Hva må til for å kunne leve seg ordentlig inn i tekstene og gjøre de til sine egne?

• Anita: Foreløpig har jeg valgt å ikke skrive tekster selv. Det betyr ikke at tekst ikke er viktig for meg. Tvert i mot så er jeg svært opptatt av relevanse og kvalitet i det tekstlige innholdet og formidlingen av det, og det er derfor viktig for meg å ha en viss påvirkningskraft på tekstene jeg skal formidle. Jeg synes vi har funnet en god form som ivaretar dette gjennom den prosessen som Thomas beskriver, hvor ideer får gå fram og tilbake mellom oss fram til ferdig tekst og musikk. I komponerings-prosessen jobber jeg mye med å lese tekstene og si de høyt. Hva er det jeg sier, hva kan det bety for meg, kan jeg si det på den måten osv. Og så er jo tekstens vei fra hode til instrument også en del av prosessen – hvordan ligger ordene i munnen, hvordan forme ordlydene og ta vare på tekstsammenhengen i melodien. Tekstene vil jo aldri bli mine, men jeg opplever at jeg tar eierskap i dem når jeg jobber med dem som komponist og sanger.

Og hvordan er det å sette tekster til noen andres melodi eller se ens tekster realiseres med et musikalsk uttrykk?

• Thomas: Det er selve drivkrafta for å skrive at jeg vet tekstene vil bli brukt til låskriving. Jeg har skrevet lyrikk som jeg har tenkt på som sangtekster uten at de har vært tiltenkt et spesifikt prosjekt, de ble verken bra eller fullført. Jeg trenger ekstern motivasjon. Det er selvfølgelig alltid spennende om en tekst vil gi Anita nok å jobbe med, og om det til slutt blir ei låt som i tillegg når helt fram til trykken.

Anita må vel kunne sies å være kjernen eller senteret i dette bandet som for noen år siden flyttet fra Trondheim til Oslo. Hvilken effekt hadde dette byttet av geografisk utgangspunkt på det musikalske uttrykket?

• Anita: Jeg tror vel ikke at geografien har så mye å si for det musikalske uttrykket, men det har jo hatt en indirekte påvirkning gjennom hvem det har vært naturlig og praktisk gjennomførbart for meg å samarbeide med.

Albumet har fått navnet «The Ballad of the Hammer and the Nail». Hvorfor valget av albumtittelen og hva ønsker dere å kommunisere med den?

• Thomas: Dersom det eneste verktøyet du har er en hammer, er det fristende å behandle alt som en spiker. Tematikken bærekraft, miljøvern og skjev ressursfordeling er på en og samme tid utrolig komplekst og frustrende enkelt. En siviløkonom ville ristet oppgitt på hodet av min naive betraktning av verdensøkonomiske strukturer, mens jeg på min side ikke godtar premisset om at vekst er løsningen. Okkultistene innen markedsliberalismen påstår blant annet at når havet stiger, heves alle båtene. I den virkelige verden vil havstigning føre til oversvømmelse av jordbruksområder, stigende matvarepriser og enorme flyktningestrømmer mens de som har akkumulert rikdom kan trekke seg tilbake til beskyttede områder. Anita beskriver den forenklede økonomiske analysen min med en pentaton melodi. Håvard tok referansen til Maslows hammer og illustrerer det veldig presist i coverdesignet.

Albumet «The Ballad of the Hammer and the Nail» er produsert av Anita Kaasbøll sammen med Kenneth Ishak. Fortell om det valget og hva Kenneth har bidratt med til dette prosjektet. Hvordan har han vært med på å prege albumet?

• Anita: Kenneth har jobbet med veldig mye forskjellig musikk. Det jeg hadde hørt han gjøre både som musiker og produsent, ga meg inntrykk av at dette måtte være en person med «åpne ører», noen som tar musikken på alvor uansett sjanger og uttrykk. Jeg ønsket å prøve noe nytt med dette albumet, nemlig å dele produsentrollen med noen. Så jeg sendte et par enkle demoer til Kenneth og lurte på om han kunne være interessert i dette.

• • Kenneth: Jeg har lenge visst om Bladed, hadde hørt noe nå og da og likt det, men kun møtt Anita én gang, selv om vi har en felles venn i Stina Stjern. Jeg visste ikke på forhånd hvordan vi kom til å jobbe, men at jeg skulle spille trommer, bass og gitar. Som regel når dét er planen, spiller jeg bare det jeg føler for, tester ut ulike ideer og går for det som føles best, men her gjorde vi noe helt annet. Anita hadde nemlig mange konkrete ideer om hva som skulle spilles. Alt av gitar f.eks. hadde hun spilt inn på piano. Vi fant ut hvordan jeg kunne spille det på gitar sammen, og det funket veldig bra. Det er ikke alle bevegelser på et piano som er like lett (for meg iallfall) å overføre til gitar, men så fort jeg forsto at dette ville funke, forsøkte jeg bare å være en forlengelse av hennes ideer og gjøre det slik hun hadde tenkt, vel vitende om at jeg ville like resultatet. På trommer løste vi det litt annerledes. Der begynte jeg med å spille det første som falt meg inn, og så justerte vi det helt til det funket. Det var veldig gøy å ikke tenke som en trommis, men å finne ulike mønster og holde seg til dem. Det var inspirerende hvor fort hun hørte hvor hun ville, og gøy å forsøke å spille tromme-grooves som jeg aldri hadde spilt før. Det ble en del tromme-grimaser. Mye av det vi spilte inn var veldig arrangert og ryddig, men vi gjorde også ganske mange takes av gitar hvor jeg spilte helt fritt. Dette tok Anita med seg hjem på kvelden, hørte gjennom og fant de bedre delene slik at vi kunne klippe det sammen dagen etter. Veldig utypisk måte å lage en plate på, men vi kom inn i en veldig god flow med faste rutiner for lunsj, kaffe og jobbing. Fine dager.

Martin Brinks (fabuleer.com) har laget en tredimensjonal skulptur som preger albumcoveret som ellers har blitt designet av Håvard Winther Gjelseth. Fortell mer om denne skulpturen, valget av kunstneren og hva dere ville uttrykke her.

• • Håvard: Hehe, måten jeg kom i kontakt med Martin på er ikke en så veldig spennende historie. Jeg designet en software for å designe ditt eget bad og kjøkken for en 5 års tid siden – og så var tanken at i stedet for å ta foto av 750 (!) variasjoner av fliser i et miljø at man skulle bygge det i fotorealistisk 3D – og da ble jeg anbefalt Martin av en tidligere kollega som sa han var veldig flink i 3D. Det jeg skjønte tidlig var at Martin har kunstneriske ambisjoner langt utover kommersielle produkter (se hans kunstprosjekt (https://www.sershareich.com) – og at vi hadde en veldig god kjemi. Designkonseptet tar utgangspunkt i albumtittelen «The Ballad og the Hammer and the Nail». Sitat fra Maslow: «Om alt du har er en hammer, så vil alt se ut som en spiker.» Selv det mest fundamentale vil se ut som en spiker, også Maslows behovspyramide. På coveret er pyramiden snudd på hodet sånn at den får spikerform. Den er i oppløsning etter at en hammer har truffet den. 3D-modellen ble for øvrig brukt til å lage en musikkvideo til singelen «Mystery».

Håvard Winther Gjelseth designet også coveret til den forrige plata «Halloween in Bagamoyo» som fikk den internasjonale prisen ED Awards for beste innpakning i musikk/filmkategorien for det arbeidet. Fortel om valget å samarbeidet med ham, arbeidsprosessene og hva det er som appellerer så sterk med hans uttrykk.

• Håvard: Jeg håper at musikere som kommer til meg føler at de ikke får en fastsatt stil, men heller en konseptuell tolkning av platetittel (og tekster) – som kan få en stor og overraskende estetisk bredde som resultat, gjennom stadig nye samarbeidspartnere (være det seg illustratører, typografer, fotografer, 3D-kunstnere etc. etc.) som er valgt for best mulig å kunne formidle konseptet jeg kommer opp med. Nå har jeg nettopp runda 70 platecover og jeg håper ingen kan peke på noen av dem og si at det coveret må Håvard ha designet!

• Anita: Der pinpointer Håvard hvorfor jeg synes samarbeidet med han funker så bra. Håvard har designet coverene til alle de fire Bladed-skivene, og jeg synes alle har blitt superfine. Jeg opplever at han tar det enkelte albumet på alvor, – han setter seg godt inn i musikken og tekstene og tolker det visuelt, og er dessuten åpen for en utforskende tilnærming. Jeg opplever også at han har en visjon med det han lager, at han ønsker å gjøre det til noe unikt.

Plata er også delvis innspilt i Observatoriet, Oslo i 2018 og 2019 av Kenneth Ishak, mens vokal, saksofon og bratsj ble tatt opp i Møllergata 37 Cantos Ttudio, Oslo i 2019, av Anita Kaasbøll. Fortellom de to ulike studioene og hvordan rommene har preget lydbildet og atmosfæren på plata.

• Kenneth: Observatoriet er et studio jeg har hatt i ca. ti år nå. Her har jeg spilt inn og produsert alt fra punklegendene Death Is Not Glamorous til countryartister som Signe Marie Rustad. Jeg har ikke ett sound jeg vil presse på andre, jeg prøver heller å forstå og la meg inspirere av artistene, for så forsøksvis å reflektere deres visjon i produksjonen. Det meste av lyden lages før det kommer til datamaskinen – jeg bruker nesten aldri virtuelle instrumenter, men elsker derimot mikrofoner, forsterkere og analoge instrumenter.

• Anita: Møllergata 37 er øvingslokalet mitt, men funker bra til innspilling av enkelte instrumenter. Alt på de to forrige Bladed-skivene er faktisk spilt inn der, mest av Thomas, litt av meg. Det har ikke akkurat havutsikt, men etter bl.a. å ha laget musikken til tre album i det lokalet, er det enkelt for meg å «gå inn i bobla» og finne en god konsentrasjon der. Siden innspillingsprosessen strakk seg over lang tid, ble det et naturlig og godt sted for meg å jobbe med innspilling av vokalen, og av Dario. Jeg fikk låne en veldig god mikrofon (en U47-kopi) av Kenneth til vokalopptakene. Den hadde han jo også bruk for innimellom i Observatoriet, så i en travel periode handlet møtene våre kun om overlevering av denne kofferten i Torggata. Ganske vittig, litt sånn Arne Treholt.

Plata har blitt mastret av Helge Sten i Audio Virus Lab. Hvor viktig er selve masteringen for lyduttrykket på en plate og hvorfor har dere valgt å gi dette oppdraget til Helge Sten? Hvordan har han satt sitt preg på sluttresultatet?

• Anita: Masteringen legger den siste finishen på lyden etter miksen, og Helge er en lydkunstner. Han har mastret alle de fire Bladed-skivene, og jeg er veldig fornøyd med det samarbeidet. Jeg kjenner meg trygg på at han gjør estetisk gode valg, samtidig som han er åpen for innspill. Jeg tok kontakt med han første gang etter å ha hørt og likt andre ting han har mastret. Han er utrolig musikalsk og flink til å fremheve dynamikken som ligger «naturlig» i musikken. Dessuten er jeg stor fan av musikken hans i Deathprod og Supersilent.

Jeg har nå samlet noen nøkkelord som jeg vil at du/dere skal si litt om forholdet til og hvordan det er relevant for Bladed og «The Ballad of the Hammer and the Nail».

Digitalisering

• Thomas: Litt usikker på hvorfor dette stikkordet kommer opp, muligens på grunn av «I Want More»? Digitalisering er et verktøy for å effektivisere samfunnet og forenkle et stort antall prosesser, en viktig hjelper i å gjøre livene våre bedre. Men digitalisering åpner også døra til mer overvåkning, mer avstand og ensomhet, høyere forbruk og skatteunndragelse.

Politisk / Samfunnskritisk

• Thomas: Jeg mener det er viktig å være bevisst sine valg og hvordan disse påvirker verden. Å ikke velge er også et valg. En annen framtid kunne vært mulig om vi var mange nok som ønsket oss bort fra stadig mer forbruk og høyere boliglån, økte klimagassutslipp, skjev fordeling, vold som løsning på konflikter og utryddelsen av arter.

Bearbeidelse av personlige traumer

• Thomas: Denne er knyttet til «Dancing Star». I Norge er det årlig 500-600 mennesker som tar sitt eget liv. Etter de fleste av disse står det familie og venner, sannsynligvis til sammen mange tusen mennesker hvert år, som opplever sjokk og knusende sorg. For min del hjelper det lite å prøve si til seg selv at jeg ikke kunne gjort mer.

Atmosfære

• Anita: Det er viktig for meg å prøve å skape ulike atmosfærer i musikken. Det er vel fordi jeg selv som publikummer liker så godt å bli «tatt med på en reise». Jeg henter stor inspirasjon fra atmosfærene i f.eks. David Lynchs filmer og Haruki Murakamis bøker.

Mangfoldig musikalsk

• Anita: Bladed har alltid gått på tvers av sjangergrenser. Jeg hører på og liker så mye forskjellig musikk, og tenker derfor at det er helt naturlig at musikken jeg lager henter inspirasjon fra ulike sjangre.

Overdådig og minimalistisk om hverandre

• Anita: Jepp, Bladed er overdådig og minimalistisk om hverandre. Jeg liker å jobbe innafor det spennet, å kunne ha alle muligheter åpne, og jeg liker kontrastene som kan skapes ut i fra det.

Moderne klassisk musikk

• Anita: Jeg synes det er spennende å kunne ta i bruk mikrotonalitet og alternativ lydbruk innenfor formen av ei låt. Det kan skape helt egne atmosfærer og lage flere lag i musikken. Masse inspirasjon å hente fra både klassisk og improvisert samtidsmusikk på den fronten.

Folk

• Anita: Går ut i fra at det er folk som i sjangerbetegnelsen. Jeg har hørt mye på og liker veldig godt Bob Dylan og  Joni Mitchell, og Linda Perhacs da jeg først oppdaget henne. Deres musikk kan vel relateres til denne sjangeren, men er samtidig så mye annet.

Kunstpop

• Anita: Jeg bruker gjerne denne knaggen for å forklare at Bladeds musikk henter inspirasjon på tvers av ulike sjangre, inkludert det som gjerne kalles kunstmusikk, men innenfor et popformat. Det sier vel også noe om at dette ikke er den mest kommersielle eller vanlige formen for popmusikk.

Indierock

• Anita: Dette er også en knagg jeg bruker om Bladeds musikk, på samme måte som «kunstpop», bare rock-relatert.

Jazz

• Anita: Jazzbegrepet er noe jeg relaterer meg til i litt varierende grad, avhengig av om det brukes kun om tradisjonell jazz eller som en videre sjangerbetegnelse som også kan inkludere musikk som henter inspirasjon fra jazztradisjonen. Jeg har et forhold til tradisjonen og håndverket gjennom å ha lyttet til plater og lært meg utallige låter, plukket vokal- og trompetsoloer, akkordprogresjoner og trommegroover på øret opp gjennom årene. Jeg hører fortsatt på tradisjonell jazz innimellom, men utøver det ikke selv lenger. Derimot jobber jeg mye med friere former for improvisasjon, og jeg har tatt med meg en måte å lytte på samt en generell frihet i musiseringen fra jazzen. Det å jobbe med musikk på denne grundige gehørsbaserte måten har stor overføringsverdi til å jobbe med musikk uansett sjanger, særlig når det kommer til rytmisk-harmonisk oversikt og det å kunne lytte til flere lag i musikken.

Spoken word

• Anita: Jeg er fascinert av de musikalske mulighetene i spennet sang – tale, og synes at det er et grenseland som er spennende å utforske. Har hørt masse på Patti Smith bl.a.

Tilbakeholdenhet / Ikke overlesset med elementer, ingredienser

• Anita: Instrumenteringen på «The Ballad of the Hammer and the Nail» er mer tilbakeholden enn på de forutgående utgivelsene og overlater enda større plass til vokalen og melodiene. Musikken har utviklet seg i retning av et mer organisk og lavmælt uttrykk hvor det har handlet om å tone ned de høylytte virkemidlene uten å miste energien, om å rope med innestemme.

PJ Harvey

• Anita: PJ Harvey har vært en stor inspirasjon for meg gjennom at hun følger sine kick, tør å ta sjanser og er i stadig utvikling som komponist og musiker. Synes hun er en fantastisk kunstner.

Nico

• Anita: Jeg har hørt masse på Velvet Underground & Nico, bananskiva. Herlig skranglete, stemningsfullt og bra!

Marianne Faithful

• Anita: Har jeg ikke hørt noe på, men må jo sjekke ut nå, da.

Roy Andersson tribute- Ode to Roy

• Anita: Jeg elsker Roy Anderssons filmer! Enkelheten i bildene, det triste og grå, men samtidig nære og vakre, menneskelige, det absurde og komiske i det alvorlige. At enkeltbilder kan få stå for seg selv eller settes sammen uten nærmere forklaring gir masse rom til publikums egen fantasi. Sånne rom vil jeg lage med musikken min også! Thomas skrev «Ode to Roy» som er en direkte hyllest til Roy Andersson og filmen «Härlig är jorden». Den ble til ei låt på «Once We Were Wild», Bladeds andre album.

Dere gis ut av Crispin Glover Records. Fortell om forholdet til dette plateselskapet og om deres rolle for egen og andres musikk i Norge og Trondheim spesielt.

• Anita: Torgeir som driver CGR har alltid gitt meg full kunstnerisk frihet, og den tilliten setter jeg enormt stor pris på. Jeg kjenner Torgeir som en idealist som drives av en stor entusiasme for musikken, og verdien av dét tenker jeg er uvurderlig for Trondheimsmiljøet. Her må jo også nevnes at CGR har en egen vinylbutikk, Crispin Glover Record Shop som driver med salg av musikk på vinyl, innenfor alle sjangre. Synes det er fantastisk at Trondheim har sin egen indielabel som favner så vidt og ambisiøst som CGR gjør, fra Bladed, via bl.a. Mattis Kleppen, Patrick Fitzgerald og Spidergawd til Brutal Kuk. Jeg har lyst til å trekke frem en personlig favoritt fra CGR-katalogen, nemlig Dog & Sky, et kjempefint band med Matt Burt i spissen. De har gitt ut noen fantastiske skiver der – sjekk ut! Dessuten vokser CGRs kontaktnett stadig lengre ut fra Trondheim, bl.a. med et velfungerende samarbeid med Stickman Records i Tyskland, og etter hvert også samarbeidspartnere i Storbritannia.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

• Anita: Vel, albumet skulle egentlig gis ut i mai, men kom altså 28. august, med tilhørende utsatte konserter. Til gjengjeld fikk vi mye tid til å øve med det nye bandet, noe som var utrolig verdifullt og gjorde at vi kunne spille plateslipp-konserter med et mye større overskudd. I et større perspektiv er det klart at påvirkningene, både for Bladed og hver enkelt musiker, er mer sammensatt og en stor utfordring pga. uforutsigbarheten som gjør det umulig å planlegge, avlyste konserter og tapte inntekter for alle ledd i kulturlivet. Vi er helt avhengig av gode statlige støtteordninger for at kunstnere skal komme seg gjennom denne perioden, men det er også svært viktig å hjelpe spillestedene og arrangørene over kneika, dersom vi skal kunne ha et mangfoldig kulturliv i framtida.

Til slutt vil jeg at dere skal velge ti låter som på en eller annen måte har vært inspirerende for bandet eller albumet «The Ballad of the Hammer and the Nail» og si hva dere har likt med disse tekstene eller melodiene?

Anita:

• • Tinariwen «Tiwàyyen» fra Elwan — Dette synes jeg svinger helt vilt! Liker renheten i ideene og det upolerte lydbildet. Synes dessuten hovedsangeren her synger utrolig fint, og det skurrete i stemmeklangen hans gjør det så nært og lunt. Jeg er veldig stor fan av Tinariwen og har vært så heldig å høre dem live et par ganger. De har en helt egen naturlighet i musiseringa si, og får liksom alt til å høres så enkelt ut.

• • Beach House «Irene» fra Bloom — Jeg elsker den insisterende gitaren og den sakte bygginga av låta. Både melodi og harmonikk er ganske enkel, men kjempefin. At det repeteres og repeteres gjør det til en deilig meditativ opplevelse, og samtidig er det masse spennende småkrydder som gir forholdet melodikk&harmonikk stadig nytt liv og gjør det spennende å høre på hele strekket. Jeg liker også så godt stemmeklangen til Victoria Legrand, stødig som fjell.

• • PJ Harvey «The Glorious Land» fra Let England Shake — Synes dette svinger noe sinnsykt! Elsker gitarene som liksom flyter avgårde oppå trommene. Harmonikken er også utrolig fin, og lager en hjerteskjærende kombo sammen med teksten og melodien. Den «malplasserte» trompeten synes jeg lager et genialt lag i låtas historiefortelling.

• • Ingar Zach «L’inno dell’ oscuritá» fra Le Stanze — Dette er så deilig meditativt. Jeg synes Ingar er en sann lydkunstner. Selv om dette er improvisert, er det ingenting som virker tilfeldig. Her er det nydelig klangrikdom i alle lydene, langsomme transformasjoner og aktiv bruk av stillhet som musikalsk virkemiddel.

• • Patti Smith «Birdland» fra Horses — Patti Smith er utrolig bra på historiefortelling. Dette var en åpenbaring for meg å høre, en oppdagelse av at resitering av tekst – såkalt spoken word – og sang kommer ut av det samme og veldig fint kan henge naturlig sammen musikalsk. Og dessuten lage en helt egen energi. Stemmen altså!

• • David Bowie «Black Star» fra albumet med samme navn — Denne låta berører meg veldig, som hele dette albumet. Bowie skaper helt egne fantasirom i låtene sine,  – når man går inn den døra kommer man rett inn i noe, en helt spesiell atmosfære. I løpet av denne låta åpnes det flere dører, som om man går gjennom et hus med flere ulike rom. Jeg synes det er et fascinerende lydbilde med mange lag som gjør den spennende å høre gang på gang. Jeg liker hvordan det groovy og flytende kombineres og måten de stramme strukturene går i oppløsning.

• • Jenny Wilson «The Path» fra Hardships! — Dette er så herlig lekent. Jeg liker kontrasten mellom de ulike delene og vekslinga mellom dem, og så er det et veldig fengende refreng. Husker jeg hørte Jenny Wilson for første gang på Blæst i Trondheim i studietida, det var en magisk opplevelse og jeg var solgt.

Thomas:

• • Nick Cave and the Bad Seeds «Higgs Boson Blues» fra Push the Sky Away – Jeg kunne valgt flere titalls låter av Nick Cave, både med The Bad Seeds og Grinderman. Han er en låtskriver og lyriker som jeg har fulgt med på siden jeg fikk «Henry’s Dream» i 18-årsgave fra en musikkinteressert forfatter som bodde på Sortland. Jeg hørte mye på «Push the Sky Away» før jeg begynte skrive tekstene til «The Ballad», og plata ble et viktig lydspor gjennom skriveprosessen. Jeg henter inspirasjon til tekstene fra et bredt utvalg av kilder, hovedsakelig fra andre uttrykk enn sangtekster. Jeg syns det er fascinerende hvordan Cave vever sammen et vidt univers av referanser hentet fra bluesmytologien og oppdagelsesreiser på Google.

• • Bob Dylan «Bob Dylan’s 115th Dream» fra Bringing It All Back Home – Dylan er i likhet med Nick Cave en stor inspirasjonskilde og jeg kunne valgt haugevis av låtene hans. Denne låta hopper av gårde med drømmelogikk fra den ene absurde situasjonen til den neste, og Dylan får det til å høres så lekende lett ut. Jeg blir alltid i godt humør når denne kommer på.

• • Lykke Li «I Know Places» fra Wounded Rhymes – Jeg har hørt mye på de tre siste albumene fra Lykke Li, men stemninga i denne låta og teksten treffer meg ekstra hardt. For meg handler den om å slippe alt og finne heim. «Odysseus On the Beach» er et slags tilsvar.

Blade – The Ballad of the Hammer and the Nail

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

I 1980 fortsatte post-punk og new wave-bandene å fosse sterkt fremover, både Joy Division, The Cure, The Fall, Magazine, Japan og XTC var i toppform, mens noen gamle punkere fremdeles klorte seg merkbart fast. I tillegg begynte synthpop-bevegelsen for alvor å røre på seg, veteraner som Ultravox fikk godt selskap av OMD, The Human League og Visage. I England fikk vi også en ny runde med heavy metal, nærmere bestemt New Wave of British Heavy Metal, eller NWOBHM om du vil, den gamle tungrockgarden ble med ett utfordret. Og så var det noen gamle travere som gikk inn i sitt verste tiår noensinne, Bob Dylan og Neil Young var to av dem. I tillegg begynte det endelig å skje noe i Norge, noen få frø hadde blitt sådd i 1979, men nå kunne vi omsider høste fruktene. Jeg har sagt det mange ganger før, 80-tallet bydde på mye skambra musikk, 1980 var intet unntak.

XTC – Black Sea

Selv om jeg liker «Drums and Wires» hakket bedre, fortsatte XTC den gode trenden med «Black Sea», hvor du finner knallsterke låter som «Respectable Street», «Generals and Majors» og popperfeksjonen «Towers of London». Et par snåle låter drar litt ned på helheten, «Travels In Nihilon» f.eks., men ellers leverer «Black Sea» absolutt godsakene. Colin Moulding slipper bare til med to låter her, i motsetning til fem på «Drums and Wires», om det skyldes sjalusi fra Partridge etter hiten med «Making Plans for Nigel» kan det bare spekuleres i.

The Fall – Grotesque (After the Gramme)

Året før klemte The Fall til med to album og starten på en fruktbar og lang karriere var i gang, men det er først på «Grotesque (After the Gramme)» vi kan si The Fall virkelig begynte å finne formen. Med to gitarister og to trommiser dundret de avgårde og pumpet ut nydelig post-punk, men også sin egen variant av rockabilly og krautrock. Jeg har uttrykt min store kjærlighet for denne gruppa flere ganger tidligere, og vil sterkt hevde at selv om de gjerne ikke er for alle har du venner for livet hvis du først faller for dem.

Joy Division – Closer

Uendelig forbundet med at Ian Curtis tok livet sitt bare et par måneder før «Closer» kom ut, men albumet er selvfølgelig mye mer enn det. Joy Division er for mange det viktigste post-punk bandet i historien, det er selvfølgelig feil, Wire er bedre. Men det er ingen tvil om at de er et sentralt og viktig band. Jeg har i alle år satt «Unknown Pleasures» (1979) høyere, den har flere umiddelbart fengende låter og Curtis’ vokal er mer intens, alltid bra med litt brøling. På den annen side kan man kanskje si at «Closer» er mer vellykka kunstnerisk sett, den har et sound og uttrykk som fremstår som mer fullendt. Sonisk sett føler jeg den forteller en historie som åpner med Stephen Morris’ pulserende tromming (fy flate så stødig og presist han er!) i «Atrocity Exhibition», og avsluttes vakkert og rolig med «Decades» hvor Bernard Sumner spiller sørgmodig på en sjøsyk synthesizer. En bauta i rockehistorien.

The Cure – Seventeen Seconds/Boys Don’t Cry

Allerede på album nummer to fant The Cure frem til seg selv. Debuten «Three Imaginary Boys» (1979) var for poppete og sprikete i lydbildet til å definere det som kom til å bli selve sounden til The Cure første halvdel av åttitallet, nemlig dystert og blekt, eller deppemusikk, som mange kom til å kalle det. En annen viktig endring på «Seventeen Seconds» var nykommeren Simon Gallup, hans basspill på «A Forest» er jo et av høydepunktene i hele The Cures karriere, for ikke å snakke om den rocka stilen med gitaren langt nede på låret. Heftig. Det snakkes gjerne om at oppfølgeren «Faith» (1981) og «Pornography» (1982) utgjør en slags trilogi, er ikke så viktig for meg egentlig, alle tre er uansett klassikere. Nevner også kjapt at «Boys Don’t Cry» kom ut samme året, tanken var visstnok å booste markedet utenfor England, den hadde med åtte låter fra debuten, pluss singlene «Killing an Arab,», «Jumping Someone Else’s Train» og «Boys Don’t Cry»+ b-siden «Plastic Passion». Jeg digger fremdeles The Cure, har alle albumene til og med «Wish» (1992).

Siouxsie and the Banshees – Kaleidoscope

Brått ble bandet halvert og inn kom Budgie (Slits), Steve Jones (Sex Pistols) og John McGeoch (Magazine) til unnsetning. Resultatet ble et kvalitetsmessig kvantesteg fra den rimelig slakke forgjengeren «Join Hands» (1979) og Siouxsie and the Banshees var tilbake i gamet igjen. Albumet åpner sterkt med «Happy House» og slipper egentlig ikke taket i deg før det rundes av med «Skin» førti minutter senere. Mitt første møte med Siouxsie var gjennom livealbumet «Nocturne» (1983), hvor Robert Smith fra The Cure var med for anledningen, og der var det en rå versjon av nettopp «Happy House». Etter det skaffet jeg meg minst 5-6 album. Spiller dem jevnlig.

Bauhaus – In the Flat Field

Tenk å gi ut en nesten ti minutter lang sang som første singel, det er rimelig ballsy, men det var akkurat det Bauhaus gjorde med «Bela Lugosi’s Dead» i 1979. Det hjalp ikke så mye dessverre, låten kom ikke en gang inn på listene i England, men historisk sett fikk den status som den første gothutgivelsen, og det er da noe. Året etter fulgte de imidlertid opp med albumdebuten «In the Flat Field» og gikk til topps på indielistene. Bauhaus er hakket hardere og mørkere enn The Cure og Siouxsie and the Banshees, lydbildet er mer kantete og aggressivt. Vokalist Peter Murphy sprer selvfølgelig ekstra uhygge med hans desperate måte å synge på, hvor han nærmest vrenger stemmen i et slags torturert primalskrik. Oppfølgeren «Mask» (1981) var også god, men jeg liker aller best «In the Flats Fields» mørke studie i desperasjon og ensomhet.

Swell Maps – Jane from Occupied Europe

Det er i overkant med 6 instrumentallåter av totalt 13 spor, men av Swell Maps’ to studioalbum er det samtidig dette albumet som vokser mest for hver gang. De ulike lagene som ligger og vaker under oppdages gradvis, og plutselig avdekkes f.eks. en saksofon langt bak i lydbildet, som den elleville soloen på «Let’s Buy a Bridge», en av mine favoritter. Saksofon var for øvrig lite populært i punkmiljøet, men etter hvert viste det seg at det ble mer og mer brukt blant post-punk/new wave-folket, noe Magazine er et godt eksempel på.

Magazine – The Correct Use of Soap

Magazine brukte selvfølgelig mye annet enn saksofoner, Dave Formulas keyboard/piano og Barry Adamsons rullende basspill er bærebjelken i Magazines lydbildet, for ikke å snakke om John McGeochs eminente gitarspill. De er litt lystigere til sinns her gutta, eller Howard Devotos tekster er like skarpe og bitende som før, men hvor «Secondhand Daylight» fra året før var tung og dyster har de her skrudd på pop-genet, de har til og med damer som korer! Ellers er jo høydepunktet «A Song from Under the Floorboards», en destillert utgave av Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskijs «Opptegnelser fra et kjellerdyp».

Tuxedomoon – Half-Mute

Apropos saksofon, hvis du verken liker saksofon, fiolin eller trommemaskiner, kan det muligens være krevende å høre på «Half-Mute». Hvis ikke, vil det derimot åpenbare seg et fascinerende univers. Et univers som inneholder et bredt og variert spekter av stemninger, både tekstlig og musikalsk. «Half-Mute»-universet rommer dystre, mørke og en smule urovekkende atmosfærer, der det handler om isolasjon, ensomhet, angst, fremmedgjøring og mye, mye mer. Samtidig er uttrykket full av pondus. Tuxedomoon blander inn elementer fra flere kunstarter, og kombinerer gjerne elektroniske lydkulisser med teater, film og operaaktige sekvenser. Sjansen for at du blir sugd inn og trollbundet er STOR.

The Teardrop Explodes – Kilimanjaro

Julian Cope (du vet han med druidene som liker å leke skilpadde) er en eksentriker og original, som kanskje tok litt for mye syre, men lagde knakende god musikk likevel. Aller best var han på «Kilimanjaro», The Teardrops Explodes’ debutalbum som føyer seg fint i rekken av klassiske post-punk/new wave-utgivelser. Julian Cope lagde både fengende poplåter, noe «Treason» er et god eksempel på, men også nervy og småpsykeliske låter, som f.eks. «Bouncing Babies» med den herlige strofen: «I was a bouncing baby/Now I’m a bouncing bomb/So won’t you come and diffuse me/Before I kill someone». Opprinnelig var ikke singelen «Reward» med på albumet, men finnes på flere senere utgivelser, en klassiker med nydelig jagende blåsere og godt driv.

Echo & the Bunnymen – Crocodiles

Mitt første albumkjøp med Bunnymen var en liten skivebom. Jeg hadde forelsket meg i «Bring on the Dancing Horses» fra filmen «Pretty In Pink» (1985) og tenkte, hey, kan de lage så gode låter burde den nye skiva være like god. Vel, det var den ikke, «Echo & the Bunnymen» (1987) var en stor skuffelse den gang, og jeg har ikke hørt noe særlig mer på den siden, noe jeg sikkert burde, tenker jeg akkurat nå. Uansett, «Crocodiles» er en helt annen bag, her er de helt på hugget og skapte en klassiker på første forsøk.

The Sound – Jeopardy

The Sound var et av disse bandene som tilsynelatende lignet litt for mye på Joy Division og Echo & the Bunnymen, og derfor falt mellom to stoler og druknet altfor fort. Men hvis du hører på The Sound i dag, er det både trist og urettferdig å tenke på, «Jeopardy» er nemlig en skammelig bra plate, for ikke å snakke om oppfølgeren «From the Lions Mouth» året etter. Vokalist Adrian Borlands første band The Outsiders var faktisk det første punkebandet til gi ut en LP på egen hånd, «Calling On Youth» i 1977. Okke som, med The Sound beveget Borland seg bort fra punken og gled rett inn i den tidsriktige post-punken.

U2 – Boy

Jeg var rimelig opptatt av U2 på et tidspunkt, det var rundt når «The Unforgettable Fire» (1984) kom ut, og «Pride» ble spilt på Sky Channel i et bankende kjør. Det var likevel «Boy», og ikke minst «War» (1983) jeg hørte aller mest på, og livealbumet «Under a Blood Red Sky» (1983). Eller det vil si, jeg tok opp lyden fra VHS direkte fra TV’en på kassett, den hadde flere låter enn plata. Det var selvfølgelig ræva lyd, men man var ikke så kresen som tolvåring. «War» har gjerne større hiter enn «Boy», men jeg liker godt den skitne lyden og råheten, pluss at The Edge ikke har blitt så jækli forelska i sitt eget gitarspill enda. Det frenetiske klokkespillet på «I Will Follow» kan jeg godt leve uten dog, da svinger den mye bedre på livealbumet.

Simple Minds – Empires and Dance

Har aldri klart å like Simple Minds, men nå er de i alle fall tatt med ut av respekt for de som gjør.

The Monochrome Set – Strange Boutique/Love Zombies

The Monochrome Set er en underkjent gruppe, en slags britisk hemmelighet som kriminelt sjeldent nevnes i post-punk/new wave-kanonen. «Strange Boutique» og «Love Zombies», begge utgitt i 1980 med et halvt års mellomrom, er to herlige album med kantete og nervøse new wave, og tekster full av klassisk tørrvittig britisk humor. «Love Zombies» er mest fullendt, sjekk ut låta «Adeste Fideles» så skjønner heller ikke du hvorfor den ikke toppet hitlistene i 1980.

The Psychedelic Furs – The Psychedelic Furs

Band som Wire, Joy Division og The Fall var gjerne mer nyskapende, og det er vanskelig å ta fra dem den enorme innflytelsen de har hatt i etterkant, men Furs var et sentralt band i britisk post-punk-historie. For meg tapte de momentum etter de to første albumene, de ble glattere og strømlinjeforma og mistet den rufsete stilen de hadde på debuten. De var ikke så gode til å spille, visste ikke når de burde holde tilbake og slippe andre instrumenter til. Alle slåss om oppmerksomheten, trøkket til, og det oppsto en vakker form for kaos. «The Psychedelic Furs» svinger like godt i dag som for førti år siden.

Young Marble Giants – Colossal Youth

Young Marble Giants oppsto i kjølvannet av punken i 1978 i Wales, og blir ofte puttet i post-punk-sekken. Men de ligner ikke på noe annet; de har verken aggressiviteten til Gang of Four eller støyen til Wire. Uttrykket til YMG er sparsommelig, enkelt og tilsynelatende primitivt, og kan nærmest betraktes som en sjanger i seg selv. I en tid hvor det nærmest var forventet at man skulle slå seg selv på brystet og skrike ut sinte budskap, gjorde YMG det motsatte, presenterte budskapet stille og sakte, strippet ned til essensen. Young Marble Giants var sinte de også, men på en raffinert og intelligent måte.

Colin Newman – A-Z

Wire var på dette tidspunktet oppløst, men hovedvokalist Colin Newman trakk et overraskende godt soloalbum opp av ermene kort tid etter. Ok, for ordens skyld, det var tenkt som et fjerde Wire-album, og trommis Robert Gotobed er med, men plateselskapet likte ikke det de hørte og droppet det. Newman kjørte heldigvis på allikevel, for «A-Z» er et originalt og særegent album man absolutt bør høre. Uten at jeg visste hvem verken Wire eller Newman var, hørte jeg låten «Alone» med This Mortal Coil i 1986 og har hatt den som en stor favoritt siden. Originalen dukket også nokså uventa opp i filmen «The Silence of the Lambs» (1991), den lå litt langt bak i lydbildet så det var ikke så lett å kjenne igjen, men det var et digg øyeblikk.

The Feelies – Crazy Rhythms

«Crazy Rhythms» er definitivt The Feelies største bragd. De har riktignok noen låter som tar tittelen litt for bokstavelig; «Forces at Work» og tittelsporet varer i over 6 minutter hver, og de trommer avgårde som om det var deres siste sjanse til å banke inn hva plata heter. Låtene er ikke dårlige, men de hadde trengt å trimmes ned. Ellers er mine favoritter «The Boy With the Perpetual Nervousness», «Fa Cé-La», «Loveless Love», «Original Love», og «Moscow Nights». Her faller alt på plass; de kantete gitarene, det frenetiske tempoet og Glenn Mercers dype og mørke Lou Reed-liknende vokal. Er jo også gøy å høre The Beatles’ «Everybody’s Got Something to Hide Except Me and My Monkey» i en spinnvill versjon. Det er ikke den beste sangen The Beatles har laget, men The Feelies gjør en hederlig innsats, og greier kunststykket å lage en bedre versjon enn originalen.

Pere Ubu – The Art of Walking

Etter å ha levert tre mesterverk på rad gikk Pere Ubu på en liten smell, og hvis du ikke trodde de kunne blir særere motbeviste de det på «The Art of Walking». Jeg elsker jo dette bandet, så jeg finner noe å glede meg over uansett, om det så er å høre David Thomas grynte og hyle, eller frenetisk lyder utført på theremin og andre synth-duppeditter. Ellers har de utrolig nok lagd en ganske streit popsang! «Horses» er en sjeldent melodiøs låt hvor David Thomas ikke synger, Mayo Thompson har overtatt jobben, og han synger kanskje ikke så veldig bra, men det kler låten og funker overraskende godt.

Devo – Freedom of Choice

Har du hørt Devos spinnville versjon av The Rolling Stones’ «(I Can’t Get No) Satisfaction»? Hvis ikke har du noe godt i vente, du finner den på debuten «Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!» (1978) sammen med andre perler som «Mongoloid» og «Jocko Homo». På «Freedom of Choice» finner du derimot knallgode «Whip It», «Girl U Want» «Gates of Steel» og tittelsporet naturligvis. Debuten er nok sterkere, men Devo greide overgangen til et mer streitere synthpop-land ganske så fint, og det er jo grenser hvor lenge de kunne opprettholde den frenetiske new wave-stilen uten å kollapse. Ohio kan uansett være stolte av å ha fostret to så originale band som Pere Ubu og Devo.

Captain Beefheart & the Magic Band – Doc at the Radar Station

Første gang jeg hørte «Trout Mask Replica» (1969) av Beefheart, var min første innskytelse å skru av etter et knapt minutt var gått, herregud for noe masete og grusomme greier. Dette var også mitt aller første møte med Beefheart i det hele tatt så den døren ble kjapt lukket for en stund. Noen år senere fikk jeg et tips om å heller prøve «Safe as Milk» (1967), skulle være mer tilgjengelige, joda, det stemte for så vidt det. Dristet meg derfor videre til «Mirror Man» (1971), «Clear Spot» (1972), «Shiny Beast (Bat Chain Puller)» (1978) og altså «Doc at the Radar Station». Mange av låtene er nyinnspillinger fra Trout Mask-perioden, men langt i fra så krevende, snarere tvert i mot er det en rå liten rakker som svinger godt. «Trout Mask Replica» har jeg til dags dato bare hørt igjennom én gang, men en vakker dag skal jeg forsøke igjen.

The Clash – Sandinista!

Etter et dobbelalbum, hvorfor ikke kjøre et trippelt? Ja, kom igjen gutter, vi klemmer til! Det var kanskje ikke den klokeste avgjørelsen The Clash gjorde. Kunne det vært et jækla godt enkeltalbum, et nokså godt dobbeltalbum? Ja, mange vil være enige i det, men på den andre siden, det er heldigvis ikke opp til oss å avgjøre. For selv om det er mye rart her, og absolutt en del skipbare låter, skal de ha for innsatsen. Og gnikker du lenge nok på gråstein kommer det faktisk frem litt gull av og til, noe «The Magnificent Seven», «Somebody Got Murdered», «Up in Heaven (Not Only Here)», «The Call Up» og Eddy Grant-klassikeren «Police on My Back» er gode bevis på. Eller for å si det med Joe Strummers ord: «There’s some stupid tracks, there’s some brilliant tracks. But the more I think about it, the more happy I am that it is as it is.»

U.K. Subs – Brand New Age

Var litt treige i rumpa U.K. Subs, selv om de ble dannet i 1976, slapp de ikke debutalbumet før tre år senere og regnes derfor inn under den andre punkbølgen. Når de først var på plass gikk det i rasende fart dog, i tillegg til «Brand New Age» slapp de også to livealbum dette året. Sånn har de for så vidt fortsatt frem til i dag, om kvaliteten har holdt seg er en annen sak, men her er det i alle fall god gass!

Dead Kennedys – Fresh Fruit for Rotting Vegetables

Mens The Clash var på vei ut av punken, var Dead Kennedys en av de første til å sette fyr på hardcore punk-scenen i San Francisco. Vokalist Jello Biafra var en frittalende aktivist langt ute på venstresiden, som ikke la to flate fingre imellom for å ytre seg, noe som skulle koste Dead Kennedys dyrt senere i karrieren. På debuten er både «California Über Alles» og «Holiday in Cambodia», kanskje gruppas to mest kjente låter pr. i dag.

The Flesh Eaters – No Questions Asked 

Chris D. var/er eneste faste medlem i The Flesh Eaters, men han brukte flittig folk rundt seg fra L.A.-scenen, John Doe og D.J. Bonebrake fra X, Joe Nanini og Stan Ridgeway fra Wall of Voodoo (som var medskribent på tre av låtene), og på den enda mer kjente oppfølgeren «A Minute to Pray, A Second to Die» (1981) fikk han med seg Bill Bateman og Dave Alvin fra The Blasters. «No Questions Asked» er en liten råtass av et debutalbum, produksjonsmessig er det ullen lyd, men samtidig er det noe av sjarmen. Dette er ikke hardcore punk som Dead Kennedys, men skitten garage rock, pluss en dose reggae! The Flesh Eaters slapp et overraskende godt album i fjor, «I Used to Be Pretty», med samme besetning som på «A Minute to Pray, A Second to Die».

Apropos The Blasters og X så ga de også ut egne album dette året, The Blasters med rockabilly-albumet «American Music», som overhodet ikke er noe for meg, mens X slapp «Los Angeles», som jeg enda har til gode å få fot for. Ikke bli sur Victor, jeg vet du digger X.

D.O.A. – Something Better Change

Et steinkast fra Seattle (ok, 23 mil da) røsket canadiske D.O.A. opp trusestrikken til borgerskapet med debutalbumet «Something Better Change». De var kanskje ikke så hardcore, spesielt ikke hvis du tenker på hva Black Flag og Hüsker Dü drev på med på den tiden, heller mer som en skitnere utgave av Sex Pistols og The Clash. De skrudde riktignok opp tempoet på den passende titulerte oppfølgeren «Hardcore’ 81», hvor de også covret Led Zeppelin, noe som sikkert fikk enkelte til å le, mens andre gråt. D.O.A. holder fremdeles på, og selv om det bare er vokalist Joe “Shithead” Keithley igjen fra original besetningen, leverte de et ganske så stødig album tidligere i år med «Treason».

Pretenders – Pretenders

Etter litt famling som musikkjournalist for NME, ansatt i Malcolm McLarens butikk SEX, og et kortlevd bandprosjekt med Mick Jones (The Clash) fant Chrissie Hynde til slutt frem til noen (u)stødige karer og stablet Pretenders på beina. Debuten kom ut tidlig i 1980 og gikk rett inn på førsteplass i England. Og det er fullt forståelig, «Pretenders» er en råtøff plate som blander både rock, punk og new wave, med attitude og stil. Det er ikke alle tolv låtene som sitter like godt, jeg har aldri vært fan av The Kinks-coveren «Stop Your Sobbing», og altfor lange «Private Life» er trøttsom, men «Precious», «Brass in Pocket», «Kid» og «Up the Neck» veier opp i bøtter og spann.

The Police – Zenyatta Mondatta

Selv om klassikeren «Don’t Stand So Close to Me» er på albumet, er også den sykt irriterende «De Do Do Do, De Da Da Da» med. Det regnes ofte som det svakeste albumet The Police lagde, og de var ikke særlig fornøyde selv heller. Når det er sagt er det flere låter det er lett å like her, «Driven to Tears», «When the World is Running Down, You Make the Best Of What’s Still Around», «Shadows in the Rain» og «Behind My Camel», som Sting for øvrig nektet spille på. «Zenyatta Mondatta» er visstnok bare tulleord, kan bety hva som helst og ingenting ifølge Stuart Copeland. De vurderte også å kalle det «Caprido Von Renislam» eller «Trimondo Blondomina». Say no more.

The Jam – Sound Affects

Har vært inne på det før i denne bloggen, The Jam funker best for meg som et singelband, og herregud for noe singler de hadde! Men rent objektivt kan jeg likevel være enig i at de fem første albumene holder høyt nivå, og «Sound Affects» var den siste i rekken før alt begynte å rakne. Er to megafete låter her, «Start!» og naturligvis «That’s Entertainment», som jeg hørte med Morrissey lenge før jeg visste hvem The Jam var. Skal heller ikke kimse av «Man in the Corner Shop» og den lystige popsaken «Boy About Town».

The Soft Boys – Underwater Moonlight

Robyn Hitchcock & Co tok sats og lagde et enda sterkere album en debuten fra året før. «Underwater Moonlight» syder og koker av deilig psykedelisk rock ispedd smarte pophooks. Tydeligvis brukte de opp hele verktøykassa, etter dette var det slutt. Hitchcock gikk året etter solo og fikk en relativt vellykka karriere, men også gode samarbeidsprosjekter med blant annet Peter Buck, Andy Partridge og I Was A King. Regnes i dag som en kjær norgesvenn blant indiefolket.

Dexys Midnight Runners – Searching for the Young Soul Rebels

I 1995 er jeg litt Viggo venneløs i København, har nylig flyttet dit for å studere, men kjenner absolutt ingen. Vel, hva er det første man gjør som ny i en by, stikker innom en platesjappe selvfølgelig. Jeg kjøper med meg bl.a. denne Dexys-klassikeren og en lang tung høst ble med ett lysere. «Searching for the Young Soul Rebels» er en nydelig blanding av sorgmuntre låter, heftig tufta på northern soul, med en blåserekke som tar pusten fra deg, og Kevin Rowlands nasalvakre vokal. Spiller den med store glede fortsatt.

Madness – Absolutely

Apropos blåserekke. Madness fortsatte sin strålende ska revival på andrealbumet «Absolutely», om enn ikke like konsistent som «One Step Beyond» (1979) er den full av godbiter. «Embarrassment» har alltid vært en stor favoritt, og selv om jeg er rimelig lei av «Baggy Trousers» er det selvfølgelig en knall låt. Er ellers svak for «Take It or Leave It», som har et vakkert og sårt orgeltema det er lett å forelske seg i. «Solid Gold» kunne de latt være å lage derimot, en tullete femtitalls rock’n’roll-pastisj som faktisk bare er irriterende.

The Specials – More Specials

The Specials fulgte også opp med en relativ god nummer to, ikke like legendarisk som debuten, men har noen høydepunkter; «Man at C&A» og «Hey, Little Rich Girl» for eksempel. «Stereotypes/Stereotypes, Pt. 2» er i overkant lang, men første halvdel er verdt de nesten åtte minuttene. Hvorfor de utelot singelen «Rat Race» er et evig mysterium for meg, hadde løftet albumet et par trengende hakk.

The Selecter – Too Much Pressure

Når sant skal sies er det Madness og Specials jeg har hørt mest på når det kommer til skamusikk, Madness aller mest siden de blander inn flere musikalske stiler, ren ska kjeder meg i lengden. The Selecter må selvfølgelig nevnes her likevel, de var en naturlig del av 2-tone-familien og debuten nådde en femte plass på listene. I likhet med The Specials var gruppen en blanding av hvite og svarte, og vokalisten var i tillegg en kvinne, så det ble en dobbel utfordring for Pauline Black blant de mer høyrevridde mannsjåvinistiske skinheadene.

The Beat – I Just Can’t Stop It

Oh, et skaband til! Denne plata kom jeg over i sommer, svogeren min ville kvitte seg med en del vinyl og jeg raska ublu med meg denne debuten til The Beat. Synes det var et friskt tilskudd til mitt bitte lille skabibliotek. Det viste seg at jeg hadde hørt «Mirror in the Bathroom» en gang i tiden og det var jo et gledelig gjenhør. The Selecter og The Beat hadde for øvrig en felleskonsert på Rockefeller for et par år siden, jeg fikk ikke med meg det dessverre, men Madness som spilte noen måneder før, fylte huset med pur glede.

Japan – Gentlemen Take Polaroids

På klassetur på ungdomsskolen hørte jeg alltid på «Oil on Canvas» (1983) rett før jeg skulle legge meg, og mitt favoritt-øyeblikk var når «Nightporter» kom, da kunne jeg omsider sove. For en usigelig vakker sang! Det er bare en av mange godbiter fra «Gentlemen Take Polaroids»; «Swing»,  «Methods of Dance» og selvfølgelig tittelsporet, er andre slagere. Etter å ha vært innom glamrocken, fant Japan endelig frem til formelen de ble mest kjent for, en god dose new wave og synthpop, med funky bass og østlige innslag. Året etter slapp de «Tin Drum», den var enda bedre.

Ultravox – Vienna

John Foxx orket ikke mer og gikk solo, inn kom Midge Ure (The Rich Kids, Visage, Thin Lizzy!) og tok over som vokalist. Ultravox begynte jo som et glamrock-band på slutten av syttitallet, men ved inngangen til åttitallet ble de en av pionerene for new romatics og synthpop. Tittelsporet er et perfekt eksempel på det siste, og helt ærlig ble aldri Ultravox bedre enn dette. Hva new romatics angår er det selvfølgelig Duran Duran som er kongene på haugen.

Visage – Visage

Midge Ure var en travel mann, i tillegg til nyfunnen vokalist for Ultravox, fortsatte han som gitarist for Visage på et par album. I tillegg til Ure fikk vokalist Steve Strange med seg perleraden Barry Adamson, John McGeoch og Dave Formula fra Magazine. «Fade to Grey» er mest kjent fra «Visage» men det er egentlig en ganske utypisk låt for resten av albumet, det går for det meste i fiffig upbeat new wave og synthpop ellers. 10 poeng for Steve Stranges new romantics-look!

John Foxx – Metamatic

Hæ!, er R2-D2 fra «Star Wars» med her? Det var neppe avklart med George Lucas, men på låten «He’s a Liquid» er det tydelig samme synth-lyder som vår lille robotvenn brukte. Ja ja, litt artig synes nå jeg. Ellers er «Metamatic» en mer kjølig variant av synthpopen, mørkere og dystrere atmosfære med tydelig inspirasjon fra Kraftwerk og Gary Numan. Har mere sansen for de sistnevnte, men Foxx skal ha for at han fremdeles holder koken, slapp albumet «Howl» tidligere i år.

Orchestral Manoeuvres In The Dark – Orchestral Manoeuvres In The Dark/Organisation

Ganske spenstig å kalle opp en låt etter flyet som slapp den første atombomben, spesielt med et så lystig synth-tema som OMD brukte på «Enola Gay» på albumet «Organisation». Sånn var det på det glade åttitallet folkens, kald krig og frykten for atomkrig lå over oss, men vi lot oss ikke knekke av den grunn. Personlig holder jeg en knapp på Depeche Mode innen denne sjangeren, de lå foreløpig i støpeskjeen, men med to album dette året la OMD inn en god søknad som en av de første gode synthpop-gruppene.

The Human League – Travelogue

Jeg har en opptakskassett med ulikt ræl fra 1984, der befinner blant annet «The Lebanon» med The Human League seg. Husker jeg syntes det var en tøff og av en eller annen grunn skummel låt. Det var imidlertid et godt stykke fra hva de disse gutta drev med et par år tidligere, da hadde de verken kordamer, gitarer eller bass med, de var rett og slett et rent synhtband. «Travelogue» var album nummer to, men siste album de lagde før Martyn Ware og Ian Marsh dannet Heaven 17, mens vokalist Philip Oakey fortsatte og tok The Human League til topps med albumet «Dare!» året etter. Godt jobba!

The Associates – The Affectionate Punch

«William, It Was Really Nothing», sang (Stephen) Morrissey liflig i øret mitt på midten av åttitallet, lite visste jeg at det var vokalist Billy MacKenzie fra The Associates han tenkte på. Eller var det nå egentlig det? Visstnok ikke, men det er en god historie, spesielt siden MacKenzie repliserte med «Stephen, You’re Really Something» noen år senere. Uansett, Billy MacKenzies stemme spant over fire oktaver, og sammen med Alan Rankine lagde han smart new wave ispedd en god dose post-punk. En ekte skatt fra Skottland dette, men The Smiths er mye bedre, bare for å ha sagt det.

Buggles – The Age of Plastic

«Video Killed the Radio Star» var visstnok den første musikkvideoen som ble vist på MTV, og garantert en sang de fleste har hørt før av duoen Buggles. Men det er faktisk et par-tre andre gode låter på dette albumet som det er verdt å sjekke ut, en av dem er «I Love Uou (Miss Robot)». Trevor Horn og Geoff Downes hadde begge en kort runde i Yes og bidro på «Drama» samme år. Ellers er jo Horn mest kjent for å være mesterhjernen bak Frankie Goes to Hollywood, mens Downes ble soft proggutt i gruppa Asia.

Rush – Permanent Waves

Apropos prog, jeg kjøpte faktisk mitt første Rush-album i år! Har alltid tenkt på dem som overflinke prognisser med en vokalist som synger med et altfor fast grep rundt bjellene. Men etter å ha hørt gjennom «2112», med et for øyeblikket åpent sinn, ble jeg jaggu tatt på senga over hvor fett det var. «Permanent Waves» er ikke like bra, men absolutt digg å høre på, og det var visst her de virkelig slo igjennom og ble megastjerner. Shout out til trommis Neil Peart, som døde tidligere i år.

David Bowie – Scary Monsters

Det siste virkelig gode albumet før Bowie forsvant inn i 80-åra, «Hitting an all-time low», som han selv synger på nydelige «Ashes to Ashes». Vel, foruten «Let’s Dance» (1983) da, er det mye fint her også. «Scary Monsters» er uansett i en helt annen liga, produsert av hans faste makker Tony Visconti, med nydelig gitarspill av både Carlos Alomar, Robert Fripp og Pete Townshend. Dette albumet ruver skyhøyt i min bok. Eneste låten som trekker litt ned er «Kingdom Come», en cover av Tom Verlaine, men jeg har aldri vært så glad i originalen heller, så det er en minimal innvending. På CD-utgaven fra 1992 er det fire ekstraspor, bl.a. annet en nyinnspilling av «Space Oddity», og instrumentalen «Crystal Japan», begge innspilt i 1979, og begge verdt en lytt. Ellers har jeg bare en ting å si, jeg savner David Bowie.

Iggy Pop – Soldier

David Bowies gamle våpendrager gikk på en liten smell her. Visstnok oppsto det en krangel mellom Bowie og James Williamson, som resulterte i at begge forlot produsentstolen. Ellers hadde han fått med seg blant annet Glen Matlock (Sex Pistols), Barry Andrews (XTC) og Steve New (The Rich Kids), men gikk ikke overens med sistnevnte og fjernet mye av gitaren hans i mixen. På papiret kunne dette blitt ganske så kult, det er noen riktig gode låter her, som f.eks. «Ambition», «Mr. Dynamite» og «Play It Safe», men lider altså av uheldige omstendigheter.

Elvis Costello & The Attractions – Get Happy!!

Altså, for en plate! Etter tre strake mesterverk på rad var det ikke noe tegn på at Elvis Costello hadde brent opp kruttet, snarere tvert imot. «Get Happy!!» er et overskuddsfenomen av dimensjoner, og tittelens insistering på at du skal bli glad har jeg ingen problemer med. Costello duppet hele kroppen i Motown/Northern soul og demonstrerte uten mangler at han ikke bare var en småhissig rocker, men også en følsom og livsbejaende gladgutt. Ikke dermed sagt at tekstene er uten brodd, «Riot Act» er visstnok hans oppgjør med hvordan han ble behandlet i pressen etter et mer enn uheldig utbrudd hvor han hadde fornærmet Ray Charles. Det er en av de beste låtene på albumet, men han burde selvfølgelig ha bedt om unnskyldning til Charles i tillegg.

Kate Bush – Never for Ever

Hvis du hadde tilgang til Sky Channel på 80-tallet, er sjansen veldig stor for at du har sett videoene til «Cloudbusting» og «Running up That Hill» et par hundre ganger hver, minst! Begge sangene er hentet fra «Hounds of Love», mesterverket fra 1985, som fikk meg til å kjøpe alle albumene Kate Bush hadde gitt ut til da, bortsett fra «Never for Ever», av en eller annen grunn. Når jeg hører på det i dag er det enklere å forstå hvorfor, bortsett fra singlene «Babooshka», «Army Dreamers» og «Breathing» er det jo i grunnen et litt snålt album. Jeg tror hovedgrunnen til at det ikke funker helt hos meg, er at hun presser inn for mange stiler til at hun lykkes like godt hver gang. Men herregud, det er hennes tredje album på to år, og hun var knapt fylt 22 år. Jeg legger meg nesegrus i støvet i evig beundring.

Peter Gabriel – Peter Gabriel [3]

For noen år siden var jeg hjemme hos en kompis, mens vi satt der og pratet satte han uten forvarsel på en plate. Det første jeg hørte var disse kolossale rungende trommene, med et slags stort ekko, eller gated reverb, som Espen Omdahl senere lærte meg på radioprogrammet «Transmission». Jeg skal ikke gå inn selve teknikken, men her hadde vi altså Gabriels gamle trommis, selveste Phil Collins, fremføre en av de mest skumleste låtene jeg hadde hørt på lenge, vi snakker selvsagt om «Intruder», førstesporet på Gabriels kanskje beste album. Duden som hadde denne brilliante ideen var Hugh Padgham, en jypling på 25 år, som samme år var med på «Black Sea» av XTC, og ja, du gjettet riktig, «In the Air Tonight» med Phil Collins ett år senere. Jeg har ikke knekt Genesis-koden enda, men Gabriel solo kan jeg godt høre på.

Talking Heads – Remain in Light

Mange vil nok hevde at «Remain In Light» er Talking Heads mesterverk, dem om det, for meg blir det for mye funk og afrikanske rytmer og i overkant lange låter. Når det er sagt, er det selvsagt ikke et dårlig album, Talking Heads lagde omtrent ingen dårlige album, her finner du dessuten «Once in a Lifetime», et ubestridt kramgodt stykke musikk.

Tom Waits – Heartattack and Vine

Dette var Tom Waits’ siste album for Asylum Records og det kan virke som han allerede har begynt å lukte på den litt mer sære siden av seg selv. Han er ikke på «Swordfishtrombones»-nivå helt enda, og selv om skranglegitarist Marc Ribot ikke er med på laget, er «Heartattack and Vine» skitnere og råere i lydbildet enn tidligere. Bevares, man finner mer rolige og tradisjonelle Waits -låter her også, «Ruby’s Arms» og «Jersey Girl», som Bruce Springsteen for øvrig covret senere, men han er på god vei til å finne formen han perfeksjonerte på nevnte «Swordfishtrombones» (1983), «Rain Dogs» (1985) og «Franks Wild Years» (1987). Om bare mannen kan komme ut med nytt album snart!

Bruce Springsteen – The River

Jeg har tre album av Bruce Springsteen hjemme, «Born to Run», «Darkness on the Edge of Town» og «The River», men jeg har til dags dato ikke hørt noen av dem helt ut. På «The River» kjenner jeg kun til tittelsporet, som jeg for så vidt alltid har likt veldig godt, men det er og alt. Jeg har en kompis som spiller i et tribute Springsteen-band, så han rister nok kraftig på hodet nå, men jeg lover på tro og ære at en dag skal sette meg ned og høre igjennom alle disse tre albumene, bare ikke enda.

Dire Straits – Making Movies

Alltid godt med litt voksenpop for mor og far. Dire Straits er et band mange liker å rakke ned på, spesielt når du er ung og arrogant, men når du har fått litt gråe hår kan det godt være at du åpner opp for litt Dire Straits i livet ditt. Jeg gjorde det, lukka opp døra og tok i mot Mark Knopflers lange gitarsoloer med åpne armer. Er stor uenighet om det siste sporet «Les Boys» er homofobisk eller ei, jeg skal ikke felle noen dom over det her, men du må gjerne droppe den, det er mye å nyte på resten av albumet.

ABBA – Super Trouper

Nå jeg var en liten pjokk på rundt fem år i Stavanger, surret og gikk ABBA på spilleren rett som det var. Jeg var nok mer opptatt av å se på bildene, men ABBA var det aller første jeg likte av musikk, som ikke var barnemusikk. Kunne jo bli litt mye «Stian med sekken», hvis du skjønner. Utover det har jeg aldri vært fan i den forstand at jeg har kjøpt masse plater og hørt mye på dem, men de har alltid vært der, og jeg kan gladelig høre på dem hvis de kommer på radioen. Ellers er jo listen lang over hvor mange som nevner ABBA som banebrytende popsmeder, noe som er totalt berettiget.

John Lennon & Yoko Ono – Double Fantasy

Det første albumet på fem år, og det siste Lennon ga ut i sin levetid. Knappe tre uker etter «Double Fantasy» kom ut ble han som kjent brutalt skutt ned av Mark Chapman like utenfor hjemmet sitt i New York. Så, hvordan er hans siste farvel? Skulle ønske jeg kunne si at han forlot verden med et mesterverk, men «Double Fantasy» er langt bedre enn jeg alltid har trodd. Det som overrasker meg mest er Yoko Onos sanger, noen av dem ligger faktisk tett opp til tidens post-punk og tangerer nærmest Siouxsie and the Banshees eller Sparks i utrykket, sjekk f.eks. ut «Kiss, Kiss, Kiss», mens «Give Me Something» kunne glidd rett inn på et Devo-album. Mange av Lennons låter er i overkant glatte og balanserer hårfint på grensen til å bli for klissete, men «(Just Like) Starting Over», «Woman», «Watching the Wheels» og «Beautiful Boy (Darling Boy)» er selvfølgelig flotte poplåter, og «I’m Losing You» viser at han fremdeles kunne bite godt fra seg. I år er det 40 år siden han ble drept og det er bare så altfor trist at vi ikke fikk se hva mer han kunne ha fått til.

Paul McCartney – McCartney II

Lennons tidligere bror i ånden derimot, gikk det ikke fullt så bra med. Etter åtte plater med Wings var det tydeligvis på tide å gå solo igjen. Ikke at jeg noen gang har vært fan av Wings, men McCartney solo har heller aldri fristet å sette seg inn i, noe jeg sikkert burde med tanke på fyrens bragder med et visst annet band. «McCartney II» er likevel ikke stedet å starte tydeligvis, det blir bare for rart, og rett ut ræva til tider. Han skal ha for at han bare ga balle i alle konvensjoner og gjorde nøyaktig som han ville dog.

Roky Erickson and the Aliens – Roky Erickson and the Aliens (Five Symbols)

Roky Ericksons comeback etter årevis med narkotikaproblemer og innleggelser på diverse mentalinstitusjoner. Sånn kan det gå hvis du spiser LSD til frokost, lunsj og middag, kids. Ble utgitt med tittelen «The Evil One» i USA i 1981, som har litt andre låter, jeg foretrekker denne, som har klassikeren «Two-Headed Dog (Red Temple Prayer)», «I Walked with a Zombie» og «Night of the Vampire». Eller så kan du skaffe deg den flotte «Light In the Attic»-vinylutgaven som har alle femten låtene, et fyldig hefte og en flott etsing av en tohodet hund på den siste siden. 13th Floor Elevators har gjerne større legendestatus, men Roky skinner godt på egen hånd også.

Black Sabbath – Heaven and Hell

Etter to under middels gode Black Sabbath-album, og et heftig alkohol/narkotika-bruk, fikk til slutt Ozzy Osbourne sparken i 1979. Resten av gutta la seg ikke flate av den grunn, de hentet inn tidligere Rainbow-vokalist Ronnie James Dio, og ble belønnet med at «Heaven and Hell» ble det tredje mest solgte albumet i Black Sabbaths karriere. For meg er Sabbath best med Ozzy (alle de fem første platene er klassikere), men må innrømme at det er mye snacks her også. Det nye eventyret varte ikke lenge dog, to år etter fikk Ronnie nok og gikk egne veier med den suksessfulle gruppa Dio.

Ozzy Osbourne – Blissard of Ozz

Etter å ha blitt sparket ut av sitt eget band slikket ikke Ozzy sårene altfor lenge, allerede året etter var han klar med første soloalbum. Riffmester Tony Iommi var borte, men inn kom ungsauen Randy Rhoads på 24 år og revnet elegant lydbildet på ny. I min bok høres dette mer ut som en forløper til puddelrocken (Rhoads kunne like gjerne vært med i Mötley Crüe), og er en mer glattere heavy rock enn hva som foregikk på de britiske øyer. Men stemmen til Ozzy kan ingen ta fra ham og «Blissard of Ozz» reddet karrieren noen år til.

AC/DC – Back in Black

Bon Scott er død, lenge leve Brian Johnson! Jeg har alltid likt Bon Scott-utgaven av AC/DC best, men det er vanskelig å argumentere mot statusen til «Back in Black». Sjeldent har bytte av vokalist vært mer vellykket og ingen tvil om at det var en verdig oppfølger til «Highway to Hell», den nådde førsteplass på listene i England. I tillegg er tittelsporet og «Hells Bell» udødelige klassikere i dag, som ruver på toppen av AC/DC-kanoen. Ekstra hyggelig i disse dager er det å høre at Brian Johnson er tilbake i AC/DC etter store tinnitus-problemer. Nytt album, «Power Up», er ute i disse dager.

Kiss – Unmasked

For mange var nok dette begynnelsen på slutten i forholdet til Kiss, også for en svoren fan som meg den gang. Jeg holdt riktignok krampaktig fast noen år til, la først inn årene i 1984 da de slapp «Animalize», da var det jaggu på tide å bli «voksen». Tror hovedproblemet med «Unmasked» er at Kiss prøvde for hardt å tilpasse seg og falt mellom stoler, de var verken harde nok lenger til å ta opp kampen med andre heavy band og lagde heller ikke smarte nok popsanger (selv om jeg må innrømme at jeg er ørlite svak for sviska «Shandi»). Ellers var det jo mye oppstyr i pressen på den tiden, ettersom vi fikk se halvdårlige bilder av Kiss uten masker i VG, et kløktig pressestunt som alle smårollinger beit rakt på.

Motörhead – Ace of Spades

Finnes det noe tøffere enn åpningen på «Ace of Spades»? For argumentets skyld sier vi enkelt og greit, nei. Lemmys fuzzbass angriper umiddelbart øregangen og en av rockens store anthems er i gang. Motörhead hadde allerede sparket inn dørene med to fete album året før, men med «Ace of Spades» sementerte de statusen som en av heavy metals største grupper. Motörhead var så kule at punkerne likte dem, The Damned var oppvarmingsband og Lemmy var til og med i en kortlevd utgave kalt The Doomed i 1978. Sett på «Ace of Spades» i en hvilken som helst setting og du vil se gamle og unge headbange om hverandre mens de skriker i kor: «I don’t wanna live forever»!

Judas Priest – British Steel

Jeg har tidligere sagt at noe av det heftigste med Judas Priest var at de kjørte inn på scenen på motorsykler, og at Beavis & Butthead jevnlig banget hodet etter «Breaking the Law» selvsagt. Ellers hørte jeg ikke så mye på disse gutta i heavyårene mine, men på «British Steel» finner du hiter som nettopp «Breaking the Law», «Living After Midnight» og deres ønskedrøm «Metal Gods».

Iron Maiden – Iron Maiden

Iron Maiden tok opp fakkelen etter Judas Priest og Motörhead, kombinerte punk, heavy, prog og landet en fjerdeplass på listene i England. De ble med ett det ledende bandet i NWOBHM-bevegelsen og gjorde heavy metal stuereint i samme slengen. Bruce Dickinson tok som kjent Iron Maiden til nye høyder med «The Number of the Breast» (1982), men de mistet samtidig råheten de hadde på de to første albumene med Paul Di’Anno i spissen. Ellers skremte for øvrig Iron Maiden vannet av meg tidlig på åttitallet. Onkelen min hadde plakater av både debuten og «Killers» (1981) på veggen, og en kan si hva en vill om maskoter, men Eddie the Head var en fryktinngytende type. En genistrek rent markedsføringsmessig selvfølgelig.

Def Leppard – On Through the Night og Saxon – Strong Arm of the Law/Wheels of Steel

Jeg hørte aldri på Saxon og Def Leppard, men tenker broren min får mentalt sammenbrudd hvis jeg ikke tar dem med, så her bror, nå er de i alle fall nevnt. Det samme gjeldet Van Halen, men siden Eddie Van Halen nylig døde tar jeg respektfullt med «Women and Children First» til slutt i denne heavyrunden.

The Aller Værste! – Materialtretthet

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg hørte The Aller Værste! i 1980, det var snarere motsatt, jeg ante ikke hvem de var en gang. Eller for å si det på en annen måte, norsk musikk eksisterte overhodet ikke i min bevissthet som åtteåring. Jeg var hekta på heavy rock, og min stor kjærlighet Kiss overskygget for det meste alt annet. Omtrent 20 år senere våknet jeg derimot opp til en vidunderlig ny verden, hvor «Materialtretthet» ramlet ned i hodet mitt med et brak jeg fremdeles ikke har kommet over. Hvorfor hadde jeg ikke hørt på dette før!? For det var jo lovlig sent, jeg hadde tross alt hørt på norske titaner som De Press, Kjøtt, Raga Rockers, deLillos, DumDum Boys og Jokke i årevis. The Aller Værste! hadde av en aller grunn gått helt under radaren min. Samma kan det egentlig være. Jeg fikk omsider skaffet meg både «Materialtretthet» og «Disniland i de tusen hjem» (1981) på CD, når de ble gjenutgitt i 2004. Senere har jeg skaffet meg begge på vinyl, pluss «Live 1980», og det har sjeldent gått mer enn en uke uten at TAV! har snurret i heimen. Det er alltid litt skummelt å si, men «Materialtretthet» er kanskje det aller beste norske albumet som finnes.

Stavangerensemblet – Ta ein kjangs!

The Aller Værste! vant som kjent Spellemannprisen for beste album innen den nyoppretta kategorien «nyrock» i 1980. Mine eldre bysbrødre i Stavangerensemblet var nominert i samme kategori med albumet «Ta ein kjangs!», utelukkende sunget på dialekt var de en verdig utfordrer. Det var ikke særlig vanlig å synge på dialekt den gangen, spesielt ikke på stavangersk, bandet ble også ledd ut og møtt med stor skepsis i rockemiljøet. Det forhindret likevel ikke at de solgte over 15 000 plater før året var omme og banet vei for grupper som Mods, Asfalt og Smalhans. Og med det var den såkalte Stavangerbølgen født. Enhver rogalending med noen år på ræva kan alle tekstene på dette albumet utenat, og hvis du ikke kjenner stolthet i brystet og varme i kroppen ved introen til «Kan’kje finna fingen» bør du ta deg en bolle fort som faen.

Lumbago – Alt og litt ekstra

Lumbago var den tredje gruppen som var nominert i kategorien nyrock dette året. Fra før kjente jeg best vokalist Morten Jørgensen som forfatter av «Sennepslegionen» (1987) (kanskje Norges første rockeroman?) som jeg leste med stor iver en gang på slutten av 80-tallet. Men det var jaggu artig å endelig å høre Lumbago også. Jørgensen er ingen stor vokalist, og ska-gitaren går på repeat, men dette var kos å lytte til. Dette må en for øvrig bare elske, trykket på omslaget: «Morten Jørgensen: Ibm Stereo Skrivemaskin m/kulehode Og Rettetast».

Kjøtt – Kjøtt

Dette er riktignok en 12¨ og ikke et fullt album, men et absolutt must i norsk rockehistorie. Kjøtt var ikke direkte punkere, men helt sentrale for den gryende punk- og nyveiv-scenen, eller kanskje mer korrekt, post-punk-scenen. Det diskuteres ofte om vi i det hele tatt hadde hatt «de fire store» uten Kjøtt. Michael Krohn dannet som kjent Raga Rockers, og som han selv sier i Bernt Erik Pedersens bok: «12 tommeren med Kjøtt er forløperen for tre av de fire store i norsk rock. DumDum Boys kommer fra et annet sted, de lager en annen type tekster. Men Jokke, Lars Lillo-Stenberg og jeg har noe til felles i måten vi uttrykker oss på. Og jeg kom først.» Herlig! Jeg har dessverre ikke originalen, men fikk fatt i samleplata «1979-1981» på vinyl når den kom ut i 1989. Bortsett fra «Urbane Problemer» er hele EP’en der. «Kjøtt» er et lite mesterverk!

The Young Lords – Same Shit – New Wrapping

Før Henning Kvitnes ble en folkekjær soloartist var han vokalist i The Ice Cream Band, som varmet opp for ingen ringere enn Elvis Costello på Chateau Neuf i 1978. De skiftet raskt navn til The Young Lords, og i 1980 slapp de debuten «Same Shit – New Wrapping». Plata ble nominert til Spellemannprisen i rockeklassen, men måtte se seg slått av veteranen Åges «Ramp». Sammenlignet med annen norsk musikk dette året var The Young Lords mer tradisjonell rock i forhold, litt Springsteen blandet med new wave ‘a la Costello, og de sang på engelsk. De covrer også «Train, Train», opprinnelig en The Count Bishops-låt, som noen sikkert kjenner bedre med Blackfoot, mens jeg kjenner den best med Billy Bragg.

Åge Aleksandersen – Ramp

Det er sikkert ikke greit å si, men jeg har aldri likt musikken til Åge Aleksandersen. En nasjonalt helt for mange, en kjedelig musiker for meg. Og la meg bare be om unnskyldning til de trønderne jeg kjenner på forhånd, det er ikke vondt ment, jeg blir ikke lei meg om dere ikke liker Stavangerensemblet. Artig cover da!

Veslefrikk – 1980

I likhet med Åge har jeg alltid hatt problemer med å skjønne hva Anne Grete Preus dreiv med. Jeg ser absolutt verdien hun har hatt som artist, men foruten noen låter av Can Can har musikken aldri interessert meg. Ja jeg veit, det er enten brutalt ærlig, eller en jævlig idiotisk melding å komme med.

Dollie – Første akt

Fant denne i en bruktbutikk i Stavanger i sommer, selv om det ikke var den langt mer sjeldne utgaven med det Blondie-lignende «Eat to the Beat»-omslaget tenkte jeg at det kanskje var på tide å ha minst en Dollie-plate i samlingen. Kjøpte den uhørt for 80 kroner. Var det et bomkjøp? Nei, ikke direkte, det er jo tross alt et godt stykke norsk pophistorie dette her, Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov var bare 16-17 år når de spilte inn debutplata, vant Spellemannprisen, og solgte over 50 000 eksemplarer. Flatt ut en imponerende prestasjon! Kommer jeg til å høre på den ofte? Nei, tror ikke det, men sånn har jeg det med mange av platene mine, men «Første akt» en absolutt et fint ABBA/Kate Bush-produkt i norsk språkdrakt.

Arild Nyquist & Terje Wiik – Epleslang

Jeg har sikkert lest syv-åtte bøker av Nyquist, men har aldri hørt han synge før nå. Rent musikalsk sett er det hakket utenfor komfortsonen min, helt grei blanding av blues, rock og viser, men tekstmessig er det selvfølgelig ingenting å utsette. Han er som en rølpete utgave av Jan Erik Vold, bare enda morsommere. Jeg hadde gleden av å se Nyquist opptre på en slags stand up-festival i Stavanger en gang på 90-tallet, selv om han følte seg litt ubekvem var han helt klart den alle lo mest av. Gikk alt for tidlig bort i 2004 som 67-åring, men bør leses og lyttes til av alle med sans for intelligent humor og sorgmuntert alvor.

Knudsen & Ludvigsen – Fiskepudding! Lakrisbåter!

Denne kom ut før jeg hadde våknet opp fra Smurfetåka. Registrerte derfor ikke at det var andre som kunne lage gode barneplater også, ikke før de kom med «Juba Juba» i 1983, da våknet jeg gjengjeld opp til gangs og spilte Knutsen & Ludvigsen like hyppig som Kiss og Iron Maiden.

Les også:

1979- Førtiåringer med stil og substans

Det var ikke så verst i 1982 heller

Året var 1986

1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen!

– Det viktigeste er at det klinger bra i våre ører og at det svinger, forklarer vokalist og gitarist Henrik Bäckström i Dirty Burger, som har gitt ute platen «Part Time Loser».  Ute på vinyl fra norske Pure Lust Production mens de selv står for digital slipp på deres eget Spacebucks Recordings.

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Jenniann Johannesson (inkl. front) og Kerstin Ehrnlund

«Part Time Loser» byr på livlig ; i stor grad kort og konsis punk med røtter i såvel boogierock som garasjerocken, noise rock, synthpunk, skrekkkfilm-soundtrack og den mest øsige indierocken. Energifylt, lekent og fengende. Jeg tar meg selv i å tenke på artister som Mike Krol, Jay Reatard, Thomas Function, Devo, King Tuff og plateselskap som Slovenly, Burger Records og Crypt Records og haugevis av andre mer eller mindre obskure referanser langs veien uten at det noen gang blir noe blåkopi. Bare nok et fint tilskudd til en lang gren av kule artister. Det spruter spilleglede ut av rillene som smitter over på lytteren.

Her får vi vite hvordan de skremte opp en gjeng fremmedarbeidere under studioinnspillingen, hvor de spiser burgerne sine og hvorfor de skaffet seg norsk plateselskap.

Hvem er Dirty Burger?

Vi är ett simpelt gäng bestående av fyra individer som alla gillar att spela simpel rock n roll.

Når jeg sjekket med Urban Dictionary fant jeg mange ulike betydninger av uttrykket «Dirty Burger». Min tolkning samsvarer vel omtrent med den vi blir servert i den norske kortfilmen «Eating Out» av Pål Sletaune. Hva er historien bak bandnavnet? 

På vägen till våran gamla replokal fanns ett hak som hette Palles, en ganska sunkig grill där de serverar snabbmat och folköl. Vi brukade ofta ”ta något snabbt” där innan repet även fast burgarna inte var något vidare. Nicke kallade de för dirty burgers och därav idén till namnet.

Dirty Burger utenfor en gammel kinarestaurant på Stigbergstorget i Göteborg, under Bengans skivbutik og Fyrens Ölkafé. Foto: Jenniann Johannesson

Hva er deres favorittburger? Hvordan skal den stekes? Har dere en god oppskrift til leserne?

Henrik: Jag gillar halloumiburgare och den här nya plantbeef burgaren på Max är rätt god. Burgare är världens enklaste grej, man tar ett burgarbröd, det finns såna som är färdigskivade i mataffären, lägger olika grejer man tycker om mellan bröden och vips så har du något gott att stoppa i truten.

Henrik, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som du likte så mye med den?

Jag har en fem år äldre bror som matade mig med punk och hardcore från 7-8 års ålder ungefär. Sen har mamma alltid lyssnat på bra musik hemma med Neil Young, Tom Petty, etc. Vad som fick mig att fastna för punk eller musik överlag var den råa och ärliga sidan man kan hitta i den typen av musik.

Hva fikk deg til å ville spille selv? Hva var det med gitar og sang som fenget?

Samma bror fick mig också att önska mig en spansk gitarr i födelsedagspresent när jag fyllde 13, även fast jag egentligen inte var intresserad av att spela. Men jag märkte snabbt att tankarna for iväg någon annanstans och att det var ett sätt att koppla av på. Jag har alltid tyckt att det är svårt att spela och sjunga samtidigt, så det är något jag lär mig fortfarande.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? 

Jag spelar på en Rickenbacker 330 JG, det är en semiakustisk gitarr och den skönaste gitarr jag har spelat på. I DB lånar jag Nickes Orange topp och låda, får ett varmt men samtidigt rått ljud med den. Annars har jag en liten Vox AC-15 som jag gillar. Har en Schaller fuzz som låter väldigt gott, annars är wah wah fint. Har en Holy Grail reverb som jag använder rätt mkt också.

Hvordan skiller Dirty Burger seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming sammenlignet med andre band dere også spiller i eller har spilt med som The Groovies, Melody Fields, Big Kizz og The Professor? Og hva har dere tatt med fra de andre bandene til Dirty Burger?

Vi försöker först och främst att vara polare, det är viktigast. Vi har självklart våra problem som alla band har, men är det något försöker vi alltid snacka ut om det. Det märks av i spelandet om någon inte riktigt är på topp. I The Groovies skrev jag text och sjöng till riff som gitarristen i det bandet skrev. I det här bandet har jag mer en helhetsbild och en baktanke av hur det ska låta och skriver oftast ett riff med sångmelodi och text som vi sedan gör färdigt tillsammans i replokalen. Vi tillför och skriver alla något som gör att den färdiga produkten får Dirty Burger stämpeln. I tex Melody Fields skriver Ramo och Thomas mest, även fast vi alla skriver låtar där med, och det får sin stämpel. The Professor är Johannes projekt där han skriver låtarna och har en idé om hur det slutgiltiga materialet ska låta.

Dirty Burger består av:

Gitar & Vokal: Henrik Bäckström ( även Melody Fields och The Groovies)
Bass: Sebastian Jannesson (även Melody Fields, OBERHEIM!)
Trummor: Nicke Gunnarsson (även OBERHEIM!, Lady Banana, Plague)
Synthesizer: Johannes Cronquist (även Big Kizz, Hollow Ship, The Professor)

Hva er den viktigste forskjellen mellom Dirty Burger som slapp den førsta sjutommeren i 2019 og bandet nå i dag som har albumdebutert?

Första EPn är material som vi gjorde väldigt tidigt och som tog lång tid att få ut, vi hade inte riktigt hittat den ljudbilden vi var ute efter inspelningsmässigt och testade oss fram. Pontus Torstensson, som spelade in «Part Time Loser», frågade ett par gånger om vi inte skulle spela in hos honom i Studio Katakomb och tillslut gjorde vi det. Vi är väldigt nöjda med att vi tog det beslutet eftersom det är det som resulterade i skivan.

Hva fikk utvidelsen fra trio til kvartett med synthesizer også i besteningen å si rent musikalsk?

Vi har fungerat väldigt bra som en trio. Som jag sade tidigare så har det viktigaste i bandet varit att kemin fungerar. Vi har länge tänkt ha med någon på orgel och synthesizer men aldrig riktigt hittat rätt. Vi frågade Johannes om han ville vara med, först och främst, för att han är en bra snubbe, sen att han är en grym musiker är egentligen bara ett plus i kanten.

Dere har også med noen gjester på skiva. Fortell litt om de ulike, hvorfor dere har tatt dem med og hva de har bidratt med til sluttresultatet?

Vi spelade in albumet under två olika sessioner. Första sessionen var innan Johannes började i bandet, vi frågade Petrus om han ville lägga klaviatur och vindljud eftersom han är bäst i världen på just vindljud och det blev ju bra.

Andra 7an vi släppte, «Drained», spelade vi in med Ramo i Studio Parkeringshuset (Goat, Melody Fields, Hills, etc.) och vi hade inget gitarrsolo på den. Så det är Ramo som spelar det där ”surfiga” gitarrsolot i mitten och i slutet.

Jäderlund hörde ett klipp från våran inspelning på sociala medier och frågade om vi inte behövde lite sax på inspelningen. Man gillar ju Stooges så han fick helt enkelt lägga lite brötsax på två låtar.

Vet inte riktigt på vilka låtar Pontus är med och lägger percussion, säkert på hälften av låtarna.

Debutabumet til Dirty Burger er spilt inn i et kjellerlokale som ligger i et industriområde i utkanten av Göteborg. Her spiller de live på Fyrens Ölkafé i Göteborg 5/4 2019. Foto: Kerstin Ehrnlund

Albumet er innspilt og mikset av Pontus Torstensson. Hvorfor det valget og hvordan har det vært å jobbe med ham? Hva har han tilført til «Part Time Loser»?

Vi kan säga så här att vi har hittat vår studio där vi känner att det blir så som vi vill. Pontus är grym på det han gör och är öppen för alla slags konstiga idéer vi (och han) kommer med. Studio Katakomb som namnet förtäljer är en källarlokal som ligger i ett industriområde i utkanten av Göteborg. Vi har lagt en del sång ute i trapphuset t.ex., man får mycket naturligt reverb där osv. Ovanför studion finns det lägenheter som hyresvärden hyr ut till utländska arbetare. När vi lade sirenljud på låten «Six Shooter» i trapphuset stod dom utanför och rökte och började nervöst skrika ”ALARMA ALARMA!!” Tills att vi fick förklarat att vi bara spelade in musik.

Cover art og layout er gjort av Matt J. Adams fra The Blank Tapes og Dirdy Birdy. Hvordan kom dere i kontakt med ham og hvrodan samarbeidet dere?

Det finns en klubbarrangör i Göteborg som går under namnet Woody West. Matt har gjort en del konsertaffischer till honom, vi mailade Matt och frågade om han skulle vara intresserad av att göra vårat omslag. Sebbe kom med idén om att det kunde vara ett rymdskepp med en restaurang på, Matt gillade idén och hämtade inspiration från bla Mel Brooks filmen «Spaceballs», som vi också har tagit namnet från till vårt egna skivbolag Spacebucks Recordings.

Jeg har nå samlet  noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om deres forhold til og hvordan det kan være relevant for Dirty Burger.

Garage: Bra att parkera bilen i.

Protopunk: Det är bra.

Boogierock: Absolut!

Space boogie: «Silver Machine».

Synthpunk: Snyth Pnuk.

John Carpenter: Bäst!

Noiserock: Gillar rundgång så sett.

Amphetamine Reptile: Brom brom.

Saksofon i rockemusikk: Varför inte?!

Rusmiddel: Avkopplande knegarlyx.

Informasjonsflyt: Kan överbelasta hjärnan.

Skrekkfilm: Dario Argento.

Videovold: Bästa våldet.

Skating: Frigörande.

Låtlengde: 2 min eller 10 min, det finns inget emellan.

Hvordan lader dere opp før konserter?

Vi gillar öl.

Hvor viktig er det for dere å låte tight eller litt slurvete?

Det viktigaste är att det låter gott i våra öron och att det svänger.

Har dere noe favorittriff med andre og blant deres egne? I så fall hvilke og hvorfor?

«Starvation» av The Golden Dawn har ett fantastiskt riff, annars är ju boogie rätt bra.

Fortell om deres plateselskap og om samarbeidet med det. Vinylen er sluppet av  Pure Lust Productions mens dere selv slipper albumet digitalt på Spacebucks Recordings som også slapp deres første EP. Hvordan kom dere i kontakt med Jostein Hestøy og hans Pure Lust Productions og hvilke erfaringer har dere gjort dere på egen hånd tidligere? 

Vi träffade Jostein genom vår gemensamma vän Urban. Vi frågade om han visste någon som skulle vilja släppa vår skiva och några veckor senare träffades vi hemma hos Urban över ett par öl. Jostein gillade det vi hade spelat in och på den vägen är det. Spacebucks föddes för att enkelt kunna få ut musiken, och för att kunna ha full kontroll över den. Vi har släppt två sjutummare, vår första EP och singeln «Drained», även digitalt också. Men vi har inte bara släppt eget. Vi har också hjälpt till med digitala släpp för våra polare The Professor och Lady Banana.

Den eneste gangen Diry Burger har spilt live i år var i mars da de åpnet for The Nomads i Hultsfred like før lockdown. Her spiller de på en privat bursdagsfest i Göteborg 6/3 2019. Foto: Kerstin Ehrnlund

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Ja det blir inte så många spelningar. Vi har haft en Corona anpassad releasefest för skivan, men det är enda gången vi har spelat live sen 12 mars då vi öppnade för The Nomads i Hultsfred precis innan lockdown. Annars har vi jobbat med att få färdigt skivan.

Så snart det er mulig kommer Dirty Burger til Norge og spiller for oss. Her spiller de på en privat bursdagsfest i Göteborg 6/3 2019. Foto: Kerstin Ehrnlund

Hvordan har dere opplevd dette med streaming-konserter og lavkapasitetkonserter?

Har personligen inte kollat på en enda streamad konsert. Känns inte direkt som att det ger den njutningen man är ute efter. Men såklart bra för artister som lever helt på musiken.

Når kan vi få oppleve dere live i Norge?

Inget gig planerat i nuläget, men direkt när den här shitstormen har lagt sig kommer vi och spelar för er i Norge.

Kan dere til slutt velge 12 låtar som på noen måte har influert dere som musiker eller Dirty Burger som band?

Oj, alldeles för svårt att välja bara några låtar. Men några band och artister som influerat Burger är Natural Child, Velvet Underground, The Spits, Lost Sounds, Ramones, Stooges, Elevators, Dead Moon, Witch, Dinosaur Jr., New Bomb Turks, Tom Petty, plus ett par hundra till.

Dirty Burger – Part Time Loser

Dirty Burger – Video Violence

Dirty Burger – Drained

Dirty Burger – Dirty Burger

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!

Av: David Jønsson, Geir Qviller, Ådne Evjen, Victor Josefsen, Jan-Olav Glette

David

Harald Lassen – Voyager

«Jeg digger fargerik, lidenskapelig og fengende musikk som baserer seg på improvisasjon og bra folk. Noen kaller det jazz». Harald Lassen treffer spikeren på hodet med utsagnet og lykkes langt på vei med dette på det nye albumet «Human Samling». En glimrende albumtittel, for øvrig. De rullende saksofontonene til Lassen på starten av «Voyager», er bare ett av mange høydepunkter på albumet. Sander Eriksen Nordahls subtile gitartoner til er også en viktig bestanddel av låten. I det hele tatt er det mye å hente i detaljene på albumet, med en unik tilstedeværelse fra Lassen og resten av bandet.

Dougie Poole – Toshiba Sky

«Toshiba Sky» er en fascinerende sak. Det er i utgangspunktet en ren countrylåt, men gjort med en stram og drømmende 80-talls produksjon. Det er som outlaw country utgitt på 4AD. Poole har hatt sitt virke i bindeleddet eksperimentell pop og country en stund nå, men det er først med «Toshiba Sky» jeg føler Poole treffer blink.

Bill Callahan, Bonnie «Prince» Billy, Bill MacKay – Deacon Blues

3 stykk trubadurer med navn William gjør en akustisk folk/bossa-versjon av Steely Dans gigaklassiker «Deacon Blues». Ingen «Purdie shuffle» her altså. Callahan kler Dan-universet, da han har noe av den samme livstrette, «smarteste fyren i rommet»-avleveringen i vokalen som Donald Fagen. Bonnie «Prince» Billy tar koringen på egenhånd og Bill MacKay bidrar med lindrende gitarklimpring.

Superwolf – You’ll Get Eaten, Too (Ferske spor uke 14/2020), Avind – Så Ser Eg Inn I Mørket (Ferske spor uke 5/2020),  Will Oldham – Most People (Ferske spor uke 44/2018), Bonnie Prince Billy – Låt: «Treasure Map» / Album: Best Troubadour / (Musikalske sidespor – uke 21/2017), Ukas tips!

Phoebe Bridgers – If We Make It Through December

Bridgers har for vane å slippe en julesang og denne gangen falt valget på Merle Haggards «If We Make It Through December». Og det kunne ikke ha vært et bedre valg. Det er mange som kommer til å få en tøff desember, både på det hjemlige plan og i et verdensomspennende perspektiv. Det er godt at Bridgers kommer med lovnader om bedre tider i vente, langt der fremme er det lys i tunnelen. Dette er sterke saker. Inntektene går til Downtown Women’s Center, som gir mat og husly til kvinner i Los Angeles.

Bright Eyes featuring Phoebe Bridgers – Miracle of love (Ferske spor uke 45/2020), Phoebe Bridgers – Moon Song (Ferske spor uke 27/2020), Phoebe Bridgers – Savior Complex (Ferske spor uke 26/2020), Phoebe Bridgers – Kyoto (Ferske spor uke 16/2020), Matt Berninger & Phoebe Bridgers – Walking on a String (Ferske spor uke 43/2019), Better Oblivion Community Center – Little Trouble (Ferske spor uke 17/2019), Better Oblivion Community Center – Sleepwalkin’ (Ferske spor uke 5/2019), Phoebe Bridgers – Christmas Song (Ferske spor uke 49/2018), boygenius – Bite The Hand (Ferske spor uke 34/2018), Boygenius – Ketchum, ID (Ferske spor uke 44/2018), Phoebe Bridgers – Have Yourself a Merry Little Christmas (Ferske spor uke 49/2017)

Ole Kirkeng – Double Shift

Ole Kirkeng debuterer på Die With Your Boots On Records med «Double Shift». «Double Shift» er en bevegende historie om farskap, rammet inn i et folkpop-univers, med et refreng som umiddelbart fester seg i øregangene som klister. Jeg hører spor av klassiske singer/songwriters fra 70-tallet, Jackson Browne har blitt nevnt og det er en forståelig sammenligning. Se opp for EP på nyåret.

5 plater som har inspirert Ole Kirkeng

Joyless – Want You Gone

La oss få opp energinivået litt. «Want You Gone» er debutsingelen til Joyless og gir et voldsomt førsteinntrykk. Med noen huggende riff i anslaget, vokser det frem en voldsomt fengende punkrock-låt som minner om The Hives på sitt beste, muligens ispedd litt Cloud Nothings. Et kjærkomment tilskudd til den norsk rockfloraen. Velkommen!

Family Values – Cupid Must Be Blind

Family Values kan sin powerpop, derom strides ikke de lærde. På dryppende ferske «#2 EP», får de igjen vist frem sine fagkunnskaper. Åpningsnummeret «Cupid Must Be Blind» er solfylt powerpop med jangly gitarer og slående koring, en uslåelig kombinasjon. Ikke så ulikt The Margarets og The Yum Yums, og det er selvsagt ikke å forakte. Låten «Get Things Right» må også trekkes frem, i det hele har låtmaterialet på «#1 EP» og «#2 EP» holdt gjennomgående høy kvalitet. I tillegg til at de scorer mange karmapoeng med Big Star-refererende EP-navn. Ute nå på Snertingdal Records.

Ariel Pink – She’s Gone

Ariel Pink drar frem en gammel reverb-klassiker i «She’s Gone», originalt gjort av kultbandet The Dovers i 1965. «She’s Gone» er en kjent sak i psych/garagerock-kretser, en originalutgave av The Dovers-singelen koster skjorta og vel så det, (vi snakker en femsifret sum), men er først og fremst en helt enormt bra sang. Så kan man spørre seg hva Ariel Pink egentlig tilfører sangen ved å tolke den? Det er kanskje ikke så mye, la oss si at den i hvert fall er tro mot originalen. Men det er aldri feil å hente frem en låt av dette kaliberet og behandle den med kjærlighet.

Pom Poko – Like a Lady

«Man er ikke født som kvinne – man blir det», skriver Simone de Beauvoir i boken «Det annet kjønn». Muligens har Pom Poko tatt utgangspunkt i dette sitatet, for på «Like a Lady» spinner de videre ved å stille retoriske spørsmål om hva det betyr å være en kvinne. Sangen er først og fremst en hyllest til alle måter å være kvinne på. «Like a Lady» er en grunge-ete affære som finner en besnærende balansegang mellom Martin M. Tonnes tunge gitarlyd og Ragnhild Fangels lyse vokal. En quiet/LOUD-tilnærming som kler bandet godt. Ta deg tid til å se musikkvideoen regissert av Marin Håskjold, som også er aktuell med kortfilmen «Hva er en kvinne?».

Pom Poko – Andrew (Ferske spor uke 35/2020), Pom Poko – Praise (Ferske spor uke 11/2020), Pom Poko – Crazy Energy Night (Ferske spor uke 5/2019), 3 norske debutanter vi har tro på, Pom Poko – Follow the Lights (Ferske spor uke 36/2018), Pom Poko – It’s a Trap (Musikalske sidespor – uke 6/2017), Heartbreak Satellite – Are U OK? (vokalist Ragnhild Fangel i Pom Poko er med i knivskarpe Heartbreak Satellite)

Geir

Franck Vigroux – Cygnus X-1

Storformat beatsbasert landskapstekno. Vi er i et mørkt og øde landskap med iskalde nordlys-synter i det fjerne. I umiddelbar nærhet er det skumle droner, maskinelle og elastiske beats og skarpt digitalt gitarøs. Fra den nye skiva «Ballades sur lac gelé», ute på Raster.

Franck Vigroux – Chronostasis grand finale (Ferske spor uke 38/2019)

Ådne

Ósk – Flickering

Oskar med artistnavnet Ósk («ønske» på islandsk) er en trønder som flytta til Bodø for noen år siden. Her kom han i kontakt med musikkmiljøet i byen, noe som bl.a. har resultert i den fine, melankolske låten «Flickering». En låt med akustisk gitarspill i bunnen og med ypperlig hjelp på vokalsiden fra Ingeborg Oktober. I tillegg er det meget fine bidrag fra trompet, synth og el-gitar her. Album kommer i januar. Spennende! Video.

The Lathums – I See Your Ghost

The Lathums fra Wigan er ute med ny EP. Den heter «Ghost», og fra den har vi valgt den fengende gitarpoplåten «I See Your Ghost». Den lekne bassgangen starter det hele før vokal og en spenstig gitar kommer inn. En spretten låt som har en liten dose ska i seg. Kort og greit en låt å bli glad av. Video.

Ólafur Arnalds – Back to the Sky (feat. JFDR)

Med albumet «some kind of peace» har den islandske komponisten og multiinstrumentalist Ólafur Arnalds gitt ut ett av de absolutt beste albumene i 2020. Med piano, strykere og synth, maner han frem fantastisk fine lydlanskap. Ambient krysser klassisk musikk, som oftest uten tekst og vokal, men på «Back to the Sky» har han med seg islandske JDFR på vokal- og tekstsiden. Sjekk ut låten og sjekk for all del ut albumet! Video.
Les anmeldelsen her.

Stillehavet – Deer
Nå er plata til Stillehavet her, og den er bra! «Kama Muta» er tittelen på plata, og Ekteparet Gaute Stedje og Marit Elisabeth Svendsbøe Stedje viser at singelen «Cosmos» ikke var et blaff. Varm, organisk elektronika preger lydbildet. Så også på den fine låten «Deer», som vi har valgt ut fra «Kama Muta».
Les anmeldelsen av Kama Muta her. Les intervju med duoen her.

Stillehavet – Cosmos (Ferske spor uke 43/2020), Plateanmeldelse: Stillehavet – «Stillehavet», Stillehavet hiver seg på påskekrimbølgen, Stillehavet – debutalbum (Musikalske sidespor – uke 37/2016)

Victor

Duvel – Hong Kong Sex Toy Store

På Oslo-bandet Duvel sin debutplate «Attempts at Speech» fra 2013 legger de seg tett opptil Joy Division, med «Hong Kong Sex Toy Store» har de en mer drivende tilnærming og vaker et eller annet sted mellom tidlig Bloc Party og Franz Ferdinand, tidvis The Rakes, The Cribs, We Are Scientists, f.eks. superb «Nobody Move, Nobody Get Hurt», norske Accidents Never Happens’ «It Made Sense Yesterday» og dess like. «Hong Kong Sex Toy Store» har alle de rette ingrediensene i denne sjangeren, den er forførende, hektende/fengende med prima vokal og produksjon. Video.

Dirty Burger – Information Overload og Suburbia Dancing Queen

Svenske Dirty Burgers debutplate «Part Time Loser», ute på vinyl fra norske Pure Lust Production, anbefales til alle som liker garasjepunk/rock, sen 70-talls punk, (boogie)rock,  Ramones, Sex Pistols, New Bomb Turks og haugevis av andre referanser. Her er to heftige eksempler på hva Dirty Burger står for.

Dirty Burger – oppkjeftig garasjepunk brygget på hurtigmat og folköl

Norsk Råkk – Alarmen går igjen og Siste kapittel

Norsk Råkk er et band som får for lite oppmerksomhet, så vi  tar med «Alarmen går igjen» på ny i Ferske spor, det var den første singelen fra den nye  plata «Balansekunstnere» som er ute nå. Igjen er det Jørn Christensen som står for produksjonen. Mikael Lindqvist (DumDum Boys og Løkbrød) spiller keyboard på noen av låtene, og Ida Dorthea Horpestad (Blomst og The Ida) synger hovedvokal på låta «Hånd i Hånd» og korer på flere av de andre låtene. I likhet med den siste plata «Helgardert» fra 2018, er «Balansekunstnere» lekkert produsert. Det svinger igjen som bare det av Norsk Råkk take på ska,  som f.eks. de herlige blåserne, og som tidligere er de politisk engasjert. Jeg tar også med fengende «Siste kapittel», en låt med en aldri så liten «Splitter Pine»-link. Vi har kjørt en del videopremierer med Norsk Råkk, men ikke «Det Beste Laget» fra den nye plata, så sjekk den ut her.

Plateanmeldelse: Norsk Råkk – «Helgardert», Norsk Råkk (Torstein Eriksen) om The Aller Værste!s klassiker «Materialtretthet», Plateanmedelse: Norsk Råkk – «Panoramaskrik», Intervju: Anekdoter og oppklaringer med «Norsk Råkk», Mer Norsk Råkk.

Bismarck – Thahaghghogh Resalat og Hara

Vi har nylig intervjuet Bismarck, som slapp  plata «Oneiromancer» i april. Og den plata er så svimlende bra at jeg minner om den og tar med noen nye låter i ukas Ferske spor. Det er monumentalt, suggerende og hektende, både enkeltlåtene i seg selv og helheten – de binder sammen forskjellige musikkstiler og  inkorporerer uventede vendinger med substans slik at de nesten ender opp i sin egen sjanger. Fra den østlig-influerte åpningslåta, som gir assosiasjoner til Dead Can Dance, til den forrykende tittelåta, som jeg allerede har hatt med en i utgave i Ferske spor, så tar med «Hara» i dag. Dette er en plate «alle» kan lytte på og få kick av, med det mener jeg at man ikke trenger å være doom-nerd for å like dette, liker du monumental og atmosfærisk musikk som er utsøkt  satt sammen bør du sjekke ut plata til Bismarck. Jeg sa for øvrig i prinspippet det samme om Beaten to Deaths forrykende nye «plate Laat maar, deel een: ik verhuis naar Mastbos» i forrige Ferske spor, altså at de definitivt skaper musikk folk utenfor grindcore-gjengen også vil kicke på – et likhetstrekk med Bismarck og Beaten to Death sånn sett. Sjekk begge platene, uavhengig om du liker doom eller grindcore. Her kan du oppelve en live-gjennomspilling av Bismarcks siste album «Oneiromancer»- fremført, filmet og spilt inn i Carte Blanche’s Studio Bergen.

Bismarck – slagkraftig, riffsterk, mystisk doom metal, Bismarck – Oneiromancer (Ferske spor uke 18/2020), Bismarck – The Seer (Ferske spor uke 16/2020)

Haakon Ellingsen – Sorry

Jeg har flere ganger nevnt den melodiøse og brillefine singelen «John Waynes datter» av Haakon Ellingsen, en av 2017s skjulte» låtperler. Etter 8 år med norske tekster er Haakon Ellingsen nå tilbake med tekster på engelsk. Med «Sorry» viser Haakon Ellingsen på ny at han tar pop på alvor. «Sorry» er dyktig komponert pop med meloditeft og et lett grandios refreng. Iørefallende.

Haakon Ellingsen – «Hva ville skjedd i Dakar»?, Haakon Ellingsen – Låt: «John Waynes datter» (Musikalske sidespor – uke 48/2017), Plateanmeldelse: Haakon Ellingsen – «Bounty»

Beach Bomb – Night Surf

Beach Bomb er et one-man surferockband fra Oslo, bestående av Morten Gammelby. Ideen til prosjektet kom høsten 2019 og fra vinteren 2020 har det blitt sluppet en jevn strøm med låter. Band som har inspirert soundet er blant annet Los Plantronics, The Beat Tornados, Orions Belte, Man or Astro-man?, Mayhem og Taake, forteller Morten. Jeg kan ikke akkurat høre mye Mayhem og Taake i «Night Surf», men definitivt spor av alle de nevnte utøverne pluss Perry Dear & The Deerstalkers. «Night Surf» er en elegant surfpop-pastisj med nocturne stemninger.

Inga-Lill Farstad – Bekkesildre

I det jeg skulle publisere ukas Ferske spor tikket denne meldingen inn: ‘Inga-Lill Farstads album «Einstape» er ute digital stream i dag. Anbefaler låta «Bekkesildre». Avant-garde, contemporary, ambient, electro-acoustic, electronic’. Så da tar jeg med «Bekkesildre» fordi det er en den eneste låten jeg rekker å høre ordentlig på, og den innbyr virkelig til lytting av resten av plata, besnærende er ordet.  Inga-Lill Farstads har tidligere gitt ut to album med bandet Children And Corpse Playing in the Street, og har lagt til stemmer på flere album fra Benjamin Finger og FNS (Fredrik Ness Sevendal). «Einstap» er hennes første soloalbum. Alt av instrumenter, lyder, stemmer og miksing er av henne, bortsett fra samtalene på «Smalsoldogg» av Edvard Sevendal. Utgitt på Sotron Records som bl.a. har gitt ut The Age of Colored Lizards, Garden Tapes og Broken Swans. Alle disse har vi tidligere anbefalt her hos oss.

Jan-Olav

The Bug featuring Dis Fig – You og In 2 U

Bør egentlig høres på et stort klubbanlegg hvor bassen kan rumle vegg i mellom, men resonnerer også deilig på hjemmeanlegget spilt på høyt volum eller i headset. Kevin Martins rolle innenfor moderne elektronisk musikk med sin sammenblanding av techno, grime og dubstep og de siste 20 årene kan vanskelig overvurderes. Det nye albumet «In Blue» er definitivt verdt en lytt det også. «In 2 U» gir meg også assosiasjoner til samarbeidet mellom Tricky og Martika. Video «You».

The Chats – AC/DC CD

Det australske punkbandet fra Sunshine Coast, Queensland slipper sin første låt etter at debutalbumet «High Risk Behaviour» endelig kom i mars. Intet mindre enn en hyllest til de albumaktuelle (boogie)rockerne AC/DC. Video.

The Chats – Drunk n Disorderly (Ferske spor uke 14/2020)

Romero – Troublemaker

Dette Melbourne-bandet betegnerseg selv som et powerpop-band, men har nok også hørt en del på new wave og et band som Blondie. Video.

Dry Cleaning – Scratchcard Lanyard

London-kvartetten har signert med 4AD ogslippe sin første singel på det nye plateselskapet. Florence Shaw låter uaffektert der hun snakkesynger «do everything and feel nothing» i en låt om å forsøke så mange ulike aktiviteter at man til slutt ender opp forvirret og uinteressert i det aller meste. Video.

Helen Love – Debbie Take Control of the Stereo

Tyggegummipop-veteranen fra Cardiff i Wales er ute med sitt niende album «Power On». Som vanlig er det en real humørpille. Video.

Kurt Baker – Over You og I Like Her a Lot

The Leftovers-sjefen er denne gangen helt på egenhånd uten sin combo. Fra sin base i Madrid i Spania har han latt 1980-tallets new wave-baserte popscene være inspirasjonen på sitt nye album «After Party» og hentet inn elementer fra Tom Petty, 38 Special, Boston, og Nick Glider, men også 1970-tallets powerpop med Cheap Tricks og The Raspberries. Vi tar med to av singlen fra plata. For mer 1980-talls moro og stilisering sjekk videoene! Video («Over You»). Video ( «I Like Her a Lot»).

Albertine Sarges – The Girls

Sarges’ første soloprosjekt under eget navn – etter at hun tidligere blant annet var med i det italienske synthwave-bandet Itaca og spilte i bandet til Holly Herndon – albumdebuterte 29. januar neste år på Moshi Moshi med «Sticky fingers». Den andre singelen derfra viser den Berlin-baserte sangerinnen i en friflytende feiring av vennskap med boblende basspill. Referanser kan nok gjøres til The Slits og Tina Weymouth/Talking Heads/Tom Tom Club, men hennes feminisme er ikledd en mer poppa drakt. Sammen med «Free Today« fra august har hun nå klart å bygge opp reelt momentum og forventninger til debutskiva. Video.

Jabu featuring Daniela Dyson – Sweet Company

Tittelsporet fra andrealbumet «Sweet Company» ble sluppet 13. november på Do You Have Peace? Bristol-trioen byr på søvnig lofi-elektroniske loops i et slags «samrør» av ambient, R&B og eksperimentell pop. Nesten unnseelig, men det flyter besnærende vakkert i bakgrunnen og smyger seg under huden på deg med gjentatte lyttinger. Video.

FLTY BRGR GRL – No More

Duoen Namra Beatrix Saleem og Sarah Christin Calvert leverer inspirert sukkersøt lofi-indie med herlige hektende beats. I en rettferdig verden hadde dette vært en opplagt kandidat til årets låt på Spellemannprisen og P3 Gull. Video.

FLTY BRGR GRL – Be My Boy (Ferske spor uke 45/2019)

Smokescreens – I Love Only You

Los Angeles-bandet har hentet inn David Kilgour fra The Clean som produsent til sitt tredje album «A Strange Dream». Det passer bra for et band som bringer tilbake minner om Flying Nun Records, C86 og Velvet Underground. Her en vakker ballade som høres ut som den kunne vært hentet fra ei skive med Felt eller vært gitt ut på Sarah Records i glansdagene. Video.

The Cribs – Running Into You

De tre Jarman-brødrene har kommet ut av vanskelighetene med management og plateselskap takket være Dave Grohl og resten av Foo Fighters, som ga de gratis studiotid hos seg til å spille inn «Night network». Den første singelen «Running into You» fra august viste bande slik vi og andre venner av britisk pop og rock liker de best med fengende fuzzpop. Video.

Hypoluxos – Night Life og Nimbus

Hypoluxos’ selvtitulerte album ble sluppet 20. november på Flexible Distribution. Platen er proppet med kule låter i spenningspunktet mellom post-punk og indie; Television, Talking Heads, Parquet Courts, Modest Mouse, Wire og Felt er bare noen referanser som dukker opp når man lytter til platen. Vi plukker to av singlene, mens vi venter på å se om noen av landets platebutikker vil ta inn hele albumet. Video («Night Life»). Video («Nimbus»).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen av de siste utgavene av Ferske spor, så klikk på lenken over eller Spillelister øverst for å sjekke alle.

– Det jeg opplever i Enslaved er virkelig unikt på alle måter. Det er noe med (snart) 30 års historie; alle de ulike «ups and downs», reisene, platene, fansene og så videre – som skaper et unik univers som det er helt spesielt å være en del av forklarer gitarist og keyboardist Ivar Storm Peersen eller Ivar Bjørnson om du vil benytte artistnavnet, i Enslaved, som er aktuelle med albumet «Utgard» på Nuclear Blast.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Roy Bjørge

Enslaved kombinerer viking- og gammel hedning tro med komplisert progrock og mørke og tyngden til svartmetall på overbevisende vis med episk kraft. Musikken på «Utgard» er viltvoksende, teatralsk og lengselsfull, blek, intens og ambisiøs. Melodiøs og fandenivoldsk om hverandre. Utforskende, kosmisk, hardt riffende, eterisk eller drømmende. Uansett henger alt sammen på et forunderlig egensindig vis som bare kan være Enslaved og en oppdatering av progrocken. På selvsikkert og overbevisende vis tas lytteren med på en reise innom mange ulike musikalske uttrykk og stemninger. Det unike samspillet og egenarten til bandet har blitt hedret med Spellemannpris hele fem ganger og de kan kanskje vente seg en ny allerede neste år.

Her kan du lese om da de to frontfigurene og låtskriverne Ivar Storm Peersen (Ivar Bjørnson) og Kjetil Grutle (Grutle Kjellson) fikk befatning med både black metal og progrock, og fascinasjonen for norrøn mytologi.

Ivar og Kjetil, når oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

ISP: Det var LP-spiller i stuen hjemme, og jeg likte stemningen som oppsto når den ble brukt. Så kom det ganske snart en CD-spiller tidlig på 80-tallet, som gjorde det litt lettere å sette på musikk selv – med hodetelefoner kunne jeg høre på hva jeg ville når jeg ville; og da var det mye spennende å tråle gjennom. Jeg var som de fleste andre småtasser eksponert for barnemusikk, og en «hit» jeg husker spesielt godt var «Barkebille boogie» av Øystein fra bobla vi kjørte rundt i med familien. Den var det trøkk i. Så var det vel Vill Villere Villaveien-TV-serien som gjorde meg oppmerksom på Kiss, og Kiss-kortene – min bestefar la merke til interessen og skaffet meg «Dynasty» på kassett en jul. Derfra fra det ingen vei tilbake!

KG: De aller første låtene som festet seg for min del var «Ob-La-Di,-Ob-La-da» med The Beatles og «This Is My Life» med Gasolin´. Det var antagelig ifb med festligheter foreldrene mine stelte istand, og uten å ane hvilke artister dette var, så var nok disse de første som festet seg. Ellers så husker jeg jo selvsagt Elvis fra tidlig barndom, og jeg husker sågar at min mor fortalte meg at Elvis var død i 1977. Det var 16. august 1977, så det var definitivt et tidlig barndomsminne.  Jeg var ennå ikke fylt fire, og Ivar var ennå ikke født! Siden gikk det slag i slag; Kiss ble oppdaget via Kiss-kort,  som var minst like hard valuta som engelske fotballkort, Rainbow, Nazareth, Deep Purple etc. ble oppdaget via kassett- og vinylsamlingene til eldre søsken, og vips så var vi gamle nok til å bruke ukepengene våre på  kassetter og plater selv. For min del var det energien i musikken som fanget, og da spesielt den utemmede og tilsynelatende ustyrlige energien i heavyrocken, det er det forsåvidt fremdeles.

Ivar, når begynte du å spille gitar og hva var det som fenget spesielt med dette instrumentet?

ISP: Hjemme hos oss var gitar og sang et fast innslag i helgeunderholdningen. Far dro frem kassagitaren og spilte og sang Bob Dylan og Bjørn Afzelius, og det var noe med det som appellerte voldsomt. Han hadde to kassegitarer og ette rhvert fikk jeg være med og spille basstonene – etter hvert lærte jeg meg også de første akkordene. Det var kjærlighet til gitaren som instrument og «historieforteller» som samlet folk, og selvsagt fikk gitaristen til å se kul ut; fra første kord!

Kjetil, hvorfor ble det bass og vokal på deg?

KG: Den er lett. Lemmy såklart.

Hva var det som gjorde dere så opptatt av metalmusikk og etter hvert også de mer ekstreme formene som death- og black metal?

KG: Tja, vi vokste jo på mange måter opp med heavyrocken, iallefall når vi ble gamle nok til å kjøpe musikk selv. Jeg ble tidlig introdusert til band som Nazareth, Rainbow og Deep Purple, og da var jo mye gjort i utgangspunktet. I tillegg var jo heavy en ganske så populær greie iblant unge midt på 80-tallet da jeg begynte på ungdomsskolen, og da traff man jo også flere likesinnede.

Så er det jo ofte sånn da, at man går lei av å høre de samme gruppene som alle andre digger, og da begynte vi å søke etter litt mer obskure greier. Først via det svenske bladet OKEJ, som viet masse plass til hardere musikk, og deretter til utenlandske blad som Kerrang!, Metal Forces og Metal Hammer. Etter hvert oppdaget vi jo også at det fantes en undergrunn med fanziner, demotapes etc., og da var jo løpet kjørt…

Når og hvordan dukket interessen for norrøn mytologi, vikinger og historiefortelling opp? Hva var det som fascinerte så voldsomt?

ISP: Det var en følelse av tilhørighet, noe som hadde med meg å gjøre, selv om det var fjernt i tid og «form» om man kan si det sånn. Det var i 9-10 års alderen at den interessen begynte for meg; hjemme hos oss var det bøker om mange ulike mytologier, samfunn, historie og religion. Jeg bladde i de fleste, men det var to bøker om «vikingene» og historien deres som fanget min interesse for alvor. Det var selvsagt fargerik historie, med slag og storslåtte fortellinger, men også kobling til natur og vær som fascinerte meg. Alle de ulike gudene, med ulike og tidvis svært så menneskelige trekk var også veldig spennende.

Dere hadde tidlig ambisjoner med musikken. Første gangen jeg så og hørte dere  spille på en scene – og ble imponert nok til å stemme dere frem som min vinner for kvelden –  var med bandet Phobia (hvor også Theatre of Tragedy-trommis Hein Frode Hansen var med)- under  Haugesundsmesterskapet i pop og rock i Festiviteten i 1991 om jeg ikke husker feil.

Når fant dere ut at det var dette dere ville satse på og drive med?

KG: Da er jeg redd du husker littegrann feil! Phobia spilte aldri på Haugesundsmesterskapet, det gjorde derimot Enslaved i 1991 og 1993. Vi bestemte oss for å legge ned Phobia i juni 1991, og hadde da egentlig allerede danna Enslaved, meg, Ivar og Kai Johnny Mosaker på trommer. HM i 1991 var etter det jeg kan huske den andre gangen vi spilte med Enslaved, det var i desember 1991. Tusen takk for at du stemte oss fram! Tror ikke det var så veldig mange andre i salen som syntes vi var så fantastiske… hehe.

Vi var ambisiøse allerede fra starten av med Enslaved, men vi var jo veldig unge da, så jeg skal ikke, for min egen del, påstå at jeg visste at det var dette jeg kom til å drive med de neste 30 årene!

Hein Frode Hansen hadde også en viktig rolle som lokal konsertarrangør på denne tiden og bragte for eksempel etter hvert legendariske Old  Funeral til Gamle Slaktehuset 11. mai 1991 (hvor tre av låtopptakene finnes på deres plate «Grim Reaping Norway») og Witchhammer til samme sted.

Hvor viktig var denne formen for  inspirasjon i den tidlige fasen av bandets eksistens?

KG: Hein Frode var en barndomsvenn av meg, han bodde på Tittelsnes, mens jeg bodde i Valevåg. Vi gikk på samme skole, foreldrene våre var nære venner, og vi reiste jo på sommerferie sammen omtrent hvert eneste år. Så, da Hein Frode flyttet til Haugesund og begynte på ungdomskolen der, ble han en del av et mye større musikkmiljø der. Etter hvert ble han en del av miljøet rundt Gamle Slaktehuset, og drog således meg inn i den malstrømmen der. Den konserten med bl.a. Old Funeral, kom som et resultat av at Phobia hadde spilt sammen med Old Funeral og Cadaver fra Fredrikstad på legendariske Garage i Bergen i april 1991. Da spurte vi gjengen i Old Funeral om det ikke hadde vært kult å snekre i hop en konsert i Haugesund også, og det syntes de var en god idé. Andre band den kvelden var forresten Witchammer fra Sarpsborg, Embryonic fra Notodden og Serpent fra Haugesund (Der Hein Frode var vokalist!).

At vi hadde Gamle Slaktehuset som boltreplass var utrolig viktig for oss og enormt mange andre band også! For å verdsette den institusjonen Gamle Slaktehuset er, donerte vi bort Spellemannprisen for «E» i 2017 til dem. Ære være Gamle Slaktehuset!

Hva er den største forskjellen med tanke  på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Enslaved og andre  band dere er eller har vært medlemmer i som Ivar Bjørnson & Einar Selvik, Borknagar, Taake, Trinacria, Gorgoroth, Seven Impale, Phobia, Desekrator, Vardlokk, BardSpec, Emmerhoff & The Melancholy Babies, Ilti Milta, Manngard, Oppnedbass, Audrey Horne og Malignant Eternal?

ISP: Det er alltid kjekt å få andre impulser, det være seg i form av musikalske, sosiale eller andre typer impulser – men det jeg opplever i Enslaved er virkelig unikt på alle måter. Det er noe med (snart) 30 års historie; alle de ulike «ups and downs», reisene, platene, fansene og så videre – som skaper et unik univers som det er helt spesielt å være en del av. Nå er det flere av disse konstellasjonene du nevner som er langt mer enn «bare prosjekter» også, men siden Enslaved nå er mitt første og absolutte hovedband, er og vil det alltid være helt unikt. Den største forskjellen er kanskje hvor mye bandet «i seg selv» legger føringer for hva som skapes og utføres – uten at det oppleves som noen hindring for fri kreativ utfoldelse. Det skaper heller en trygghet og gir en følelse av en slags «pondus». Det er befriende og spennende å arbeide ut et nytt prosjekt med for eksempel Einar i Ivar Bjørnson & Einar Selvik, der vi står 100% fritt til å skape en ny stilretning når vi setter i gang et nytt prosjekt/album – ikke engang instrumentering er gitt der. Så jeg føler det som et stort privilegium å få holde på med begge deler. Ja takk!

Hva er den største forskjellen mellom Enslaved i dag og bandet som først lagde «Yggdrasil»-demoen i 1992 og så i rask rekkefølge lagde albumene «Hordanes Land» i 1993, «Vikingligr Veldi»  i 1994 eller bandet som gjorde klassikeren «Below the Lights» i 2003?

KG: Mye er likt faktisk! Drivkraften og lysten til å lage musikk er der fortsatt, energien likeså. Hovedforskjellen er vel, foruten evner og erfaring, at horisonten er mye breiere nå enn den var i starten. Musikk en lager blir jo farget av musikk en hører på, og den ballasten av inspirasjon en har etter 30 års eksistens, er naturligvis tyngre enn den var i starten. Vi har heldigvis aldri vært så opptatt av HVA en skal la seg inspirere av, så du finner mye rart oppi smeltedigelen vår.

Når dukket interessen for progrock opp og hva var det som var så tiltrekkende med den og hvordan har progrock, og denne gangen også til dels krautrock, bidratt til utviklingen av uttrykket til Enslaved?

KG: Progrock, krautrock, spacerock etc. sneik seg inn temmelig tidlig, og har egentlig alltid ligget og ulmet i bakgrunnen både bevisst og helt sikkert også ubevisst. Kraftwerk f.eks. har vært med der hele veien, siden vi fant «The Man Machine» på kassett i samlingen til en eldre bror av en kompis rundt 1980. Vi syntes jo den musikken var minst like kul som heavyrock. Spacerock kom jo  inn via Hawkwind ettersom det naturligvis måtte sjekkes ut pga. at Lemmy hadde spilt der. Progrock var jo med i fundamentet via Pink Floyd, Jethro Tull og Rush, for å nevne noen, og senere oppdaget vi jo King Crimson, Van der Graaf Generator og gammel Genesis. Så går en jo ofte dypere inn i materien og leiter, og på veien blir en jo inspirert, og så endrer det musikalske uttrykket seg. Som det skal. Vi er jo ikke AC/DC.

Kan dere si noe om hverandres musikalske styrker og roller i Enslaved i dag?

Ice Dale/Arve Isdal, elektrisk og akustisk gitar

ISP: Arve er en av mine favorittlead-gitarister, ikke bare i egenskap av å være Enslaved-gitaristen, men generelt – fyren har en allsidighet som er helt hinsides; han kan være subtil og understated, men også dra de drøyeste løpene og licksene; trickset hans er at han gjør akkurat det rette til akkurat rett tid. Hver gang! Og så er han en fantastisk rytmegitarist-kollega, av alle jeg har spilt med har ingen skjønt riffene mine slik Arve gjør. Den perfekte metal-, prog- og alt mulig annet-gitarist.

Grutle Kjellson/Kjetil Grutle, vokal, bass, synth

ISP: Grutle er selvlært i alt han gjør og har dermed en helt egen sound – som er svært viktig i Enslaved-soundet. Det er ikke Enslaved uten Grutle-bassen som dundrer i bunn. Mens det på de første utgivelsene er mye unison bass og gitar; slik at bassen inntok en slags «2. gitar-rolle» i arrangementene, har han utviklet stilen til også å inkludere den mer «tradisjonelle» bassrollen i bunnen, med mer rom for melodiøse gitar-krumspring i toppen. Bassingen hans på «Utgard» er på alle måter perfekt; både i dynamikk og lyd – jeg vet ikke om mange som skjønner og er bass på samme måte som Grutle. Som vokalist har han jo intet mindre enn verdens beste «Black Metal»-vokal, som jo er smått ironisk all den tid vi aldri har vært et Black Metal band, men vokalen er ikke mindre fantastisk av den grunn. Det samme gjelder «rein-vokalen» hans; den er unik og har virkelig funnet sin plass i bandet på «Utgard» – bassrøsten er utvidet til et ganske så spektakulært arsenal av det sakrale til det som må sies å minne litt om Bowie og Walker til tider! Fy fransiskaner for en utvikling denne mannen har hatt, jeg bøyer meg i støvet. For ikke å snakke om at han har en energi og en kraft som ikke bare holder Enslaved fra å spore av når ideene mine blir litt for «luftige», men det er også hans energi som driver det fremover. Uten Grutle, intet Enslaved.

Håkon Vinje, keyboard, piano, vokal

ISP: Den beste keyboardisten there is, som de sier i kaffereklamen. Som en slags pseudo-keyboardist i alle år fikk jeg full bakoversveis når Håkon begynte å jobbe med oss. Han fikser som Arve (og Iver) alle stilartene vi er innom, og det som har gjort meg tidvis rørt til tårer er den intense lysten, nesten trangen, til å skjønne hva som er tanken bak – hvordan kan han bruke sine skills til fulle samtidig som han respekterer og viderefører tangentrollen i Enslaved? Det er jo en utrolig kul måte å tenke på når en på hans tekniske og musikalske nivå trer inn i et band som Enslaved. Som vokalist er han rett og slett et naturtalent – han ble shanghaiet inn som keyboardist, men fikk beskjed om at han også fikk hovedansvaret for «clean» vokal på «E». Han hadde et halvt år på seg, hadde bare koret her og der tidligere, men klarte jaggu meg de brasene også. Så sammen med Iver som vel trådde frem som hovedvokalist sammen med Grutle på «Utgard», er han nå en av tre briljante vokalister i bandet.

Ivar Bjørnson/Ivar Storm Peersen, elektrisk og akustisk gitar, synth, keyboards, sequencer, fx

KG: Ivar er jo min favoritt-riffmaker/låtskriver, det er det jo ingen tvil om. Tror neppe det finnes mange som har klart å lire av seg så mye kvalitet over mer enn 15 album enn han. Det er jeg jo så klart evig takknemlig for. Uten drivkraften hans, hadde jo simpelthen ikke Enslaved eksistert. Han har jo vært min sparringspartner og bror i 30 år nå, så mye kan jo sies om han og meg, men kanskje ikke akkurat her og nå… hehe

Iver Sandøy, vokal, trommer, perkusjon, keyboard, fx

KG: En utrolig musikalsk, dyktig, grundig og ikke minst vågal og eventyrlysten kar!!! Han har jo vært lenge med i kulissene rundt Enslaved, helt siden han stemte trommene til Per før innspillingen av «Below the Lights» i 2002. Han har også ved flere anledninger vært vikar for Cato, og har vært studiotekniker og co-produsent siden 2010. Han var den eneste vi hadde på blokka når Cato sluttet, så det var jo flaks at han sa ja til å bli med.

Dere har også med noen få utvalgte gjester på albumet. Hvem er disse, hvorfor har dere valgt å ta dem med og hvordan har de satt sitt preg på låtene som de er med  på?

Martin Horntveth, perkusjon, synth, klokkespill, rørklokker, rototom og programmering

ISP: Et unikum av en norsk musiker og en jækla bra fyr. Når jeg presenterte låten for bandet, kjente Håkon med gang igjen de klokkeklare Jaga Jazzist-referansene – noe som igjen inspirerte meg til gå rett til kilden; hvorfor stoppe ved å bli sterkt inspirert; hvorfor ikke få med originalen også. Det var jo enormt kult når Martin på rappen svarte at ja, det var han med på. Skremmende musikalsk type.

Inger Sunneva Peersen og Sonja Elisabeth Peersen, backing vokal 

ISP: Det er rett og slett mine to små døtre – låten «Distant Seasons» er skrevet til og inspirert av de, så da måtte de med og kore på siste refrenget! En stor takk til Iver som med sin erfaring fra Christine Sandtorv-verdenen er den beste studiovennen et barn kan ha!

Dere har altså nå hele tre gode vokalister i bandet som dere benytter dere av til fulle på den nye skiva. Kan dere fortelle om vokalbruken og vektingen av de ulike  vokalistene? Hvordan kommer dere frem til hvem som skal synge hva og hvordan samarbeider dere vokalt?

KG: Jo tusen takk! Der var da hyggelig å høre!

Det foregår stort sett slik at Ivar lager en instrumentaldemo, med programmerte trommer. Så lager jeg en skisse for hvor og hva slags type vokal som passer på de ulike låtene, og presenterer den for Sandøyen. Så synger vi inn demoer, og bestemmer da hvilken av oss som passer best til å synge på de forskjellige partiene. Jeg tar meg kort sagt av «ekstrem» vokalene, og en del av de dypere og mellomtone-register vokalene, mens Iver tar seg av de lenger opp i registeret. Men, ofte så er det en fin blanding av hans og  mine stemmer. Enkelte ganger  er også Håkon inne med noen stemmer, men ingen lead vokal stemmer på «Utgard», da hovudfokuset hans denne gangen, er de magiske fingrene!

Hvordan er vektingen av dur, moll og 9er-akkorder i musikken til Enslaved?

Arve Isdal (lead guitar): Vil tro vektingen på de tidlige platene er nok ca. 80-90% moll mens det nå kanskje er nærmere 70%. Men kommer litt an på hvordan en tenker. Det er jo 3-dur og 3-moll akkorder + 1dim i både en durskala og mollskala, så en bruker jo durakkorder i molltonearter også. Vil nok uansett anta at minst 90% går i molltoneart. Eller brukes det mye add9 akkorder uten ters, som jo er «kjønnsløse» og litt maj9 akkorder.

Det er lite vanlige 9’er akkorder og 7#9 (Hendrix akkorden); siden de er ganske «harde» klanger og ikke passer like godt inn i Enslaved-klanguniverset.

Fortell om valget av albumtittelen «Utgard»; den tredje verden – en uteplass eller arena- i  Yggdrasil etter Midgard og Åsgard, som ble sagt å være hjemmet til eksterne kosmiske krefter og kjempen Útgarða-Loki og hvor det ble utkjempet kamper. Hva vil dere kommunisere gjennom tittelen?

KG: Utgard kan først og fremst sees på som et sted, eller tilstand, hvor en har liten eller begrenset kontroll, der Midgard og særlig Åsgard er et sted som representerer kontroll og indre bevissthet, er Utgard motpolen og den kollektive bevisstheten, kaoset om du vil. Utgard er et sted der gudene/bevisstheten ikke har fotfeste, og det har veldig uforutsigbare konsekvenser, som i historien om Utgards-Loke, som du nevner, der Tor, Loke og Tjalve blir utsatt for synsbedrag, illusjoner og Jotunseid! Utgard kan således kobles til f.eks. drømmene dine, der du fullstendig er prisgitt underbevisstheten din, og alle vet jo at den stadig kan drive en fra vett og forstand. Det er derimot nettopp på sånne steder en finner det spennende, ukjente, energiske og spontane, og å foreta en reise til Utgard fører med seg mye positivt også, for den som tør. Her finnes det kreativ energi i mengder!

Det nye albumet «Utgard» er en mangesidig plate, som tar innover seg mye forskjellig, men jeg føler også at den på noen måter er en vending tilbake til dette gamle og urinspirasjoner, som Bathory på «Jettegryta».

Var det noe som skjedde bevisst, var det resultat av at dere spilte konserter basert på de tidlige platene «Hordanes Land», «Vikingligr Veldi», «Frost», «Eld» og «Blodhemn» på Blå i forbindelse med 25-årsjubileumet  i 2016 og «Vikingligr Veldi» i sin helhet på Beyond the Gates i Bergen samme år? Dere skal også skal gjøre det på samme festival neste år om alt går etter planen.

ISP: Det var definitivt en konsekvens av disse tingene du nevner (bra observert!); det er i det hele tatt lite til ingenting av det musikalske som blir til gjennom diskusjon, bevisste prosesser – jeg tror nå, som for 30 år siden, utelukkende på låtskriving ved hjelp av «go with the flow»-metoden. Noe annet hverken vil eller tør jeg – jeg har sett for mange skrekkeksempler på band som «bestemmer» seg for å skulle bli et eller annet enn de er, og det funker aldri.

Truls Espedal står for artwork til plata; det vil si han har malt det som er omslaget, mens Marcelo Vasco står for layout. Fortell om Espedal, hvorfor dere har valgt ham til oppgaven, samarbeidet og hva dere ville kommunisere med dette mystiske, melodramatiske og dunkle omslaget hvor man bak en sittende og en flyvende ravn vel kan skimte en slags festning/Utgard i skumringen?

KG: Truls Espedal har tegnet eller malt samtlige albumcover siden «Monumension» i 2001, og «Utgard» er faktisk hans tiende cover-maleri for oss! Samarbeidet startet for 20 år siden på puben Checkpoint Charlie i Stavanger, der min eks introduserte oss. Vi begynte å diskutere coverarten til Yes, og før visste ordet av det hadde vi avtalt at han skulle ordne coveret på neste Enslaved-album!

Vi ble jo såpass fornøyd med resultatet at vi ennå ikke har sett noen som helst grunn til å avslutte det samarbeidet. Truls har blitt en viktig del av Enslaved-mytologien, og er nok den eneste som klarer å kanalisere det virvaret av visjoner og ideer jeg og Ivar kommer opp med når vi har brainstorming om nytt cover. Hva du ser på omslaget til «Utgard», er selvsagt helt opp til deg selv, men det høres ganske riktig ut det altså!

Jeg har nå samlet noen nøkkelord som jeg vil at dere sier litt om forholdet til og hvordan det gir seg til uttrykk hos Enslaved.

Reise

ISP: En utrolig sentral del av Enslaved – både for musikken og oss som personer. Det er også mye av det i tekstene. De seinere år har vel også kanskje reisen gjort oss enda mer oppmerksom på hvor viktig «hjem» er for å kunne reise i ordets rette forstand.

Krautrock

KG: Opprinnelig et økenavn engelske journalister brukte om den nye tyske rocken på  tidlig 70-tall. Tyskerne selv omtalte den som “kosmische music” og det synes jeg er en bra beskrivelse. Ofte langsom, dronete og meditativ musikk, som har fenget meg helt siden jeg fikk øynene opp for genren via Kraftwerk (som jo opprinnelig var et rockeband). Mange bra band som Tangerine Dream, Can og NEU!.

Progrock

KG: Det er vel strengt tatt prog rocken på 70-tallet som har inspirert Enslaved. Det var en rå fusion mellom jazz eller klassisk musikk og rock, som utløste den bølgen. Mange bautaer fra den epoken, King Crimson, Genesis, Rush, Van Der Graaf Generator, Gentle Giant, Jethro Tull, PFM, Goblin etc. De opererte fullstendig uten skrupler og grenser! Ganske ironisk at dagens “prog rock” egentlig er så regressive at det er til å grine av.

Black metal

ISP: En sjanger hvis klassikere har vært og er viktige for oss; «De Mysteriis Dom Sathanas», «A Blaze in the Northern Sky» og «Under A Funeral Moon» er essensielle den dag i dag!

Viking metal

ISP: Når vi startet i 1991 var det ingen metalband som hadde samme norrøne konsept (tro det eller ei), og i tillegg ønsket vi å skille oss fra banda vi låt ganske likt som, men som vi ikke delte ideologi med: black metal-banda. Derfor kalte vi oss «Viking Metal» i et par år; før det ble en svær greie mot slutten av 90-tallet. De drev med noe helt annet som vi ikke ville bli assosiert med, så da lot vi de «få» hele sjangerbenevnelsen.

Rock’n’roll

KG: Altså ALT vi driver med er jo strengt tatt rock! Egentlig er det bare fjas å dele det opp i tusenvis av underarter. Har igrunnen aldri hatt sans for de der evinnelige sjangerdiskusjonene. Gjesp.

Trolldom

ISP: sannhet og humbug

Mestring, mangel på kontroll

ISP: Livet er vel en blanding av de to der, det samme gjelder å spille i band.

Himmel, fjell, sjø 

KG: Tre elementer som hjelper til med å holde psyken min sånn noenlunde i vater.. Hadde jeg ikke kommet meg ut i naturen så ofte som jeg gjør, tror jeg ikke jeg ville ha bodd inne i meg selv..

Carl Jung

ISP: En brobygger.

King Crimson

KG: Selve yppersteprestene innen prog’en, og et veldig viktig  band for Enslaved. Vi har faktisk covra «Red» ved to anledninger også!! Jeg fikk endelig sett dem i 2017, med tre trommiser! Det var stort. I tillegg er Robert Fripp muligens verdens beste gitarist, sammen med Ronni Le Tekrø.

Iver Sandøy, Ivar Bjørnson og Grutle Kjellson – alle fra bandet selv – var produsenter for albumet. Hvorfor det valget og hvae er fordelen ved å beholde kontrollen selv på denne måten i forhold til det å jobbe med en ekstern produsent?

ISP: En oppskrift som fungerer utrolig bra; vi har en god blanding av teknisk kompetanse og selvlærte røverkunnskap.

Hvilke tanker gjør dere dere om NRKs aktuelle dokumentar «Helvete- historien om norsk black metal»?

KG: Jeg så den nettopp, og jeg synes det var en kjempegod Mayhem-dokumentar! Virkelig. Veldig bra sekvensene med Pelles bror, og historien rundt ham. Også interessant at de hadde fått de gamle Vomit-gutta i tale! Jeg registrerer at mange mener de går altfor fort igjennom resten av historien, at mange viktige band ikke er eller knapt blir nevnt, og det kan nok hende. For egen del, så klager vi ikke. Vi var et av mange band som takket nei til å være med, og da skal vi ikke syte for at vi ikke fikk større plass. Vi takket nei pga. av at vi hadde en berettiget mistanke om at også denne dokumentaren ville gå i sensasjonsfella, og ikke dreie seg om selve musikken. Vi fikk jo rett i det; selve musikknerdinga begrenser seg vel strengt tatt til når Snorre Ruch forteller og demonstrerer teknikken han og Øystein utviklet… altså til ca. 10 min på fire episoder. Enslaved, og andre band med oss, passer ikke inn i det narrativet de hadde lagt opp til, derfor takket vi pent nei. Men, som sagt, jeg likte den for så vidt jeg.

Hvordan har dere blitt påvirket av  nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

KG: Det er jo klart at vi, som mange andre, har fått livene våre snudd opp ned. Men, det er hva det er, og vi prøver å gjøre det beste ut av det. Vi har jo så klart måtte avlyse spillejobber i inn og utland, men har kjørt ganske hardt på med online-konserter, med skikkelige produksjoner og greier, så vi har stort sett vært aktive hele veien. Vi har jo så klart måttet tatt på oss mer «sivile» jobber underveis for å holde hode over vannet, men vi klarer oss vi. Nå får vi  se hvordan det går med vaksiner og sånn, og håpe vi snart er tilbake til normalen igjen. Vi klarer dette, det er ikke svartedauen eller imbulvinteren dette her

Kan dere til slutt velge fem låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for Enslaved eller «Utgard» og si litt om hva dere har fått ut av disse låtene?

KG (5 låter): Siden jeg ikke har laget selve riffene i låtene, blir dette en slags «inspirert av energien i låtene», men det er jo jævlig viktig det også, så her er mine picks;

-Led  Zeppelin «Achilles Last Stand»

-Ufo «Lights Out»

-Genesis «Dancing with the Moonlit Knight»

–NEU! «Hallogallo»

-Kreator «Flag Of Hate»

Enslaved – Utgard

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Nå føles det som om vi har funnet tilbake til hva vi en gang var. Vi har nok innsett at vi er bedre på det energiske, litt harde, mener Jonas Gustafsson bassist og vokalist i Division of Laura Lee, som er ute med sitt femte album «Apartment» på Welfare Sounds.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Erik Toresson Hellqvist (inkl. front) og Mikael Norlander

Overskudd og herlig kompromissløs energi og driv preger plata. På «Apartment» får vi mer av de catchy, rocka, men fortsatt melodiske låtene, som gjorde at vi ble glade i Värnersborg-bandet på 2000 tallet, og noe av det direkte attacket som vi også fant på de aller förste utgivelsen på 1990-tallet da de var mer av et hardcore punk band. Nå er de like deler støyrock, post hardcore og indie ispedd litt shoegaze-kolør.

Med en så inspirerende ny plate på spilleren måtte vi ta av en prat og høre hva som er ståa i Göteborg hvor de fort fant sitt nye utgangspunkt. Her kan du lese om flørt med pop, energi og trøkk som musikalske verktøy og viktigheten av å ha noe å formidle.

Når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskaplig opptatt av den og fikk deg til å ville spille selv?

– Jag vill tro att musiken alltid funnits hos mig, via mor och far. Men jag vill påstå att det var i tonåren som den började betyda något på allvar. Det var då jag förstod att det var något jag inte kunde vara utan. Jag tror att vi alla i bandet är djupt rotade i den musik vi upptäckte mellan åldrarna 14 och 22.

Når visste dere at det var det her dere ville gjøre i livet?

– Det visste vi efter att ha spelat vår första konsert. I ett vardagsrum hos en kompis till bandet. Trasigt och magiskt.

Har du et favorittinstrument? Hvor opptatt er du spesielle gitarer, forsterkere, effektpedaler eller mikrofoner? Og hvor viktig er sånne ting for å få akkurat den lyden man vil ha?

– Vi har alltid varit petiga med att få rätt sound, både live och på platta. Framförallt är det Per och Viktor som lägger ner mycket tid på den delen. Personligen har jag en bas som jag fick av mina bandkamrater på min 30-årsdag. Den älskar jag mer än något annat instrument.

Hvorfor punk?

– Energi. Åsikt. Image. I den ordningen.

Hva betyr D.I.Y. for dere?

– Det betyder hårt arbete för att behålla kontrollen över produkten, alltså i vårt fall musiken. Det ger också full frihet, estetiskt och musikaliskt. Passar oss bra, trots att vi är lite bekväma.

Hva har dere fått tilbake fra punken og undergrunnsmusikkverden?

– Det är väl mest någon slags insikt om att allt är möjligt om viljan är tillräckligt stark. Att det inte alltid behöver handla om vem som har fetast plånbok. Och såklart oändligt mycket inspiration från andra band och artister i samma genre.

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Division of Laura Lee sammenlignet med andre band som dere spiller i eller har spilt med som Frantic Mantis, Pablo Matisse, Outstand, Alarma Man, Daniel Gilbert?

– Den enskilt största skillnaden ligger nog i kemin. Idag känns det som att det vi gör i DOLL kan vi bara göra oss fyra emellan. De andra projekten är ofta lika kul och alltid viktiga, men jag skulle aldrig kunna spela DOLL-låtar med några andra musiker än Per, Håkan och Viktor. Åtminstone inte seriöst. Det är fyra unika pusselbitar som måste vara på plats för att motivet skall synas.

Division of Laura Lee . Foto: Erik Toresson Hellqvist

Hva er den største forskjellen mellom Division of Laura Lee i 2002 og i 2020?

– Åldern. Vi tänker musik på ungefär samma sätt nu som då, men i arbetet runt omkring har vi såklart mer erfarenhet och självkänsla idag. Lite mindre våldsamma konserter nu rent fysiskt.

Hva er de ulike bandmedlemmenes musikalske styrke og rolle i Division of Laura Lee?

Håkan Johansson

– Håkan är motorn. Vi bygger ofta vår musik helt på hans style of drumming. Otroligt disciplinerad och improviserar nästan aldrig.

Jonas Gustafsson

– Rastlös. Skriver text snabbt. Hittar på konstiga sångmelodier över enkla ackord.

Per Stålberg

– Per är John Lennon. Stora melodier i hårt komprimerad form. Bäst på att hitta glada melodier till stenhårda riff.

Viktor Lager

– Genial gitarrist, Hans ljud skapar atmosfär och lyfter allt en nivå. Viktor limmar ihop oss.

Dere bytter mye på hvem som synger. Hvordan bestemmer dere hvem som skal synge hvilke låter?

– Vi brukar känna efter vilken röst som passar bäst. Ofta blir det väl så att den som skrivit merparten av låten får sjunga. Ibland den som har bäst idé. I början delade vi upp vers och refräng men det var länge sedan sist.

Johanna Hellqvist fra Tyred Eyes synger på låten «Curtains» og har også skrevet teksten til denne sammen med Erik Toresson. Fortell om henne og  hvorfor valgte dere å ha henne med på platen og hva deres synes at hun har bidratt med.

– Johanna och Erik är goda vänner som vi lärt känna via musiken. Man kan säga att vi delar samma smak och tycke i fråga om vad som är cool. Vi visste inte riktigt vad vi ville göra med låten och frågade dem om de hade någon idé. De fick fria händer och vi tycker det blev superfett. Johanna har sjungit med oss live vid några tillfällen, hon har en grym stämma.

Det har gått sju år siden forrige albumet «Tree». Hva skjedde mens dere hadde pause og hva var det som fikk dere til å bestemme dere for å starte opp igjen?

– Vi fick nog mycket att göra med barn och arbete och andra band. Plötsligt har åren passerat. Men vi har setts då och då under tiden och skrivit nytt material. Vi har aldrig tänkt att det är över. Den dagen vi lägger ner bandet så säger vi ifrån ordentligt,

Siden sist har gitarist David Fransson sluttet og blitt erstattet av Viktor Lager. Hvordan har det påvirket bandet og bandets sound?

– David har sin spelstil och sitt sound. Jag tror att hans avhopp påverkar oss mest live, där var han okontrollerbar. Viktor har en annan approach och som jag tycker passar oss perfekt. Han försöker inte kopiera Davids licks utan skapar sina egna. Egentligen ersatte inte Viktor David, de var båda i DOLL under några år.Vi har konsekvent arbetat med enbart genier på gitarr i vårt band.

Albumet har fått tittelen «Apartment» . Hva vil dere kommunisere med det?

– Det var ett koncept vi kunde skapa mycket med. Tanken på olika rum, slutna eller öppna, inre och yttre, det går att spinna vidare på. Varje låt har sitt egna utrymme.

Illustrasjon og design til «Apartment» er gjort av Marc Uå. Hvorfor valget av ham og hva ville dere ha frem i albumomslaget?

– Marc Strömberg gjorde omslaget till vår singel, Hollow Pricks, som släpptes för ett par år sedan. Det kändes helt naturligt att be honom göra albumet oxå. Vi gillar hans färgstarka illustrationer. De är liksom kaotiska, lite som vår musik. Omslaget skall väl ge en hint om vad sångerna handlar om, som att tjuvtitta in i våra hemliga rum.

Albumet er produsert av Hans Olsson Brookes sammen med bandet. Fortell om ham, hans styrke som produsent og hvordan samarbeidet har artet seg. Hva har han tilført til «Apartment»?

– Hans har varit inblandad i DOLL sedan långt tillbaka. Han vet vad vi gillar och vi vet att han kan färga inspelningarna på rätt sätt. Hans har jobbat med de flesta inom Göteborgs musikliv och det ger en bra bredd. Han kan addera det lilla extra som ger låtarna en twitch. Mycket synthar. Jag gillar också hur han jobbar med vocals. Effektivt och direkt. Han kommer att tycka att det är sweet talk nu men utan honom hade det nog inte blivit ett album.

«Apartment» er spilt inn i Welfare Sounds & Records og Svenska Grammofon Studion i Göteborg av Division of Laura Lee, Kalle Lilja og Hans Olsson Brookes. Hvordan har de to ulike studioene påvirket albumet?

– Vi nyttjade inte det stora inspelningsrummet i grammofonstudion utan var i Hans rum. Det var mer av hans expertis och sound som var avgörande där. I Welfare gjorde vi grunderna, det är mycket bra trumsound där. Ett gammalt trähus som suger upp mycket av skrammel. Fett helt enkelt. Jag tror det handlar mer om mikrofoner än studiorum faktiskt.

Welfare Sounds & Record drives av Per Stålberg der han også har tatt opp Bombus, Riddarna, Rome is Not A Town, Katthem, Tomma Intet med flere. Hvordan har det innvirket på deres arbeid?

– Att Per har god erfarenhet av att göra plattor är såklart bra på många sätt, men han brukar tona ner sin producentroll en del när vi gör DOLL. Han vill nog fokusera mer på att spela gitarr och sjunga. Vi planerar att spela in några nya låtar själva som Per nog kommer att få mixa. Det skall bli så cool att se vad han gör med vårt sound.

Sammen med noen kolleger driver han Welfare som et plateselskap og huserer band som Terra, Beverly Kills og Tomma Intet. Har de noe nytt og spennende på gang i vinter?

– Jag har lite dålig koll men Beverky Kills släpper nytt och Tomma Intet är aktuella nu, Welfare letar nya grymma akter hela tiden så håll öronen öppna. Hoppas de vill släppa mer DOLL i framtiden.

På det forrige albumet «Tree» ble dere produsert av Jason Lytle fra Grandaddy og oppsøkte et noe mer poppete lydbilde. Hvordan reflekterer  dere rundt den opplevelsen nå i etterkant? Og hvorfor gikk dere tilbake til å gjøre ting selv denne gangen og et mer rocka sound?

– När vi gjorde TREE så försökte vi att återuppfinna oss själva som band. Nu känns det som att vi hittat tillbaka till vad vi en gång var. Vi har nog insett att vi är bättre på det energiska, lite hårdare liret. Det var såklart kul att jobba med Jason och få lite av hans influenser med i mixen. Han har nåt unikt. Mest cred till Hans Olsson som lyckades sy ihop DOLL med Grandaddy.

I et intervju med Premiere Guitar i forbindelse med «Apartment» snakket dere om ett nærmest dogme-aktig forhold til låtskrivingen denne gangen med en regel; ingen vokal harmonier. Fortell om det.

– Haha, det var nog jag som tyckte att det blev för mycket harmonies på TREE. Jag ville ha ett mer rått vocal sound på Apartment. Det låter för snällt med stämsång och jag var också oerhört trött på alla americana-band som körade sönder sina plattor. Men jag har börjat uppskatta det igen, senaste Fleet Foxes tycker jag är fin.

Hva er verdens beste gitarriff?

– Ozzy Osbourne, Bark at the Moon.

Division of Laura Lee. Foto: Mikael Norlander

Dere har spilt en hel del i Norge og har en del fans her også. Hvilket forhold har dere til Norge?

– Vi tycker om Norge, har alltid gjort det. Har träffat vänner för livet där och även turnerat med en del grymma norska band. Det är ju inte jättemycket som skiljer Norge från Sverige egentligen, skulle verkligen vilja att pandemin försvann så att vi kunde komma tillbaka snart.

Nå har jag samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal først si litt om forholdet til og så hvordan det er relevant for Division of Laura Lee og/eller «Apartment».

Mainstream musikkindustri versus D.I.Y.

– Det hänger liksom ihop. För att nå mainstream måste man nog ha lite DIY som startkapital. Vi har aldrig nått mainstream så det är svårt att förhålla sig till.

Energi

– Fundamentet. Har man tillräckligt med energi så kan man övertyga de flesta. Vi har byggt det mesta på energi, framförallt live.

Tekstur

– En bra pensel och god tekstur är avgörande för resultatet. Gäller även DOLL.

Melankoli

– Verkar vara nåt man eftersträvar i nordisk musik. Det kan väl vara mysigt men jag är mer inne på frustration och vrede. Sitter inte och gråter vid pianot direkt.

Ærlige, oppriktige tekster

– Det viktiga är snarare att ha något att säga. Det kan vara dikt och rena lögner. Ärlighet är bra men kan vara tråkigt.

Refreng

– Versens tjatiga lillebror. Refrängerna var bäst på 80-talet. Vi jobbar med glada refränger över hårda gitarrer.

Punk

– En grym rörelse på 70-talet, en ful klädstil idag. Men såklart viktigt för oss. Utan punken i Vänersborg hade vi inte funnits som band idag,

Laura Lee

– Obskyr soul. Har inte lyssnat på hennes musik sedan vi startade bandet. Men härlig röst och fint namn.

Post-hardcore (Quicksand, Fugazi, Drive Like Jehu/Hot Snakes)

– Avgörande influenser.

Noise pop/rock (Hüsker Dü, Sonic Youth, Dinosaur Jr.)

– Gitarrer! Mixa med Drive like Jehu och det är perfekt soppa.

Shoegaze (My Bloody Valentine)

– Deprimerande att se men ibland härligt för örat. Vi lyssnade mycket på MBV när vi gjorde Das Not Compute.

Garasjerock

– Vi blev ofta placerade i det facket back in the days. Märklig genre egentligen, säger inte så mycket om hur det låter. Tänker mest på nåt lo-fi Creedence på speed.

Hvordan har dere blitt påverket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

-Vi kan inte åka ut och spela vår musik live och det är förstås mycket tråkigt. Vi behöver ju promota vår produkt, men framförallt gillar vi att möta människor och underhålla. Exponeringen är ju i stort sett obefintlig om man jämför med större artister och band. Ekonomiskt klarar vi oss eftersom vi för längesen varit tvungna att skaffa jobb vid sidan av bandet.

Hvordan er det å slippe et album uten særlig muligheter til å spille live?

– Ganska meningslöst om man skall vara krass. Men jag vill tro att musiken har längre hållbarhet än pandemin. Låtarna finns ju kvar och är förhoppningsvis inte helt utdaterade när scenerna öppnar igen. Kändes viktigt att få ut plattan innan vi hann ändra oss och börja om med en ny.

Hvilken erfaringer har dere med strømmede konserter og lavkapasitet gigs som har vært det som har vært gjeldende nå under Covid-19?

– Vi har gjort en spelning som streamades på bioduk (drive in bio med femtio biljetter) samt på webben. Det var en märklig upplevelse. Vi lever ju mycket på den energi vi lyckas skapa tillsammans med publiken och när den inte finns så blir det lite platt. Vi kommer att genomföra en konsert inför sittande publik, ca 50 personer, inom kort och det blir en ny utmaning. Men man skall nog inte vara rädd för att testa, frågan är om vi någonsin kommer tillbaka till trängsel och moshpit igen. Vi kanske får vänja oss vid distans. Sorgligt.

Hvor viktig del av Division of Laura Lee er livebiten sammenliknet med studioarbeidet?

– Studioarbetet blir mer viktigt. Tidigare gjorde vi plattor för att få komma ut och turnera, nu gör vi spelningar för att få råd att spela in plattor. Men det är väl 50/50 ungefär. Inget slår en bra konsert, det är ju att leva i nuet.

Når kommer dere og spiller live i Norge?

– Vet ej. Så snart gränsen är öppen för rockband. Vi längtar! Kommer du och DJar då?

Kan dere til slutt velge 12 låter som dere har lyttet til mens dere komponerte eller spilte inn «Apartment»?

– Oj, 12 låtar! Det är svårt eftersom skivan är inspelad sporadiskt under flera år. Men vi har hämtat inspiration från mängder av band och artister. Här är de låtar vi skickade till Hans Olsson som en form av audiovisuell moodboard inför mixningen av Apartment:

Metz -Cellophane

Daughters – The Reason They Hate Me

Young Widows – Kerosene Girl

Deerhunter -Desire Line

Nine Inch Nails – Shit Mirror

Self Defense Family – Watcher at the Well

Bluetip – Polymer

Slint – Good Morning, Captain

Drive Like Jehu – Bullet Train to Vegas

Hot Snakes – Death Camp Fantasy

Ulf Dageby – Gnistrande Snö

Division of Laura Lee – Apartment

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Selv om Markus Dvergastein AKA Captain Sukram aldri har hatt offisiell stilling som kaptein, så har han seilt endel, kan man si. Blant annet så har han vært los på MS No States i mange år. Når han nå har gått hen og lagd plata Pillowtalk & Sundowns så lar ikke No States/Håkon Eriksen sjansen gå fra seg til å hetse sin gamle venn på det groveste. Hør plata her!

Tekst: Håkon Eriksen / Foto: Håkon Eriksen

NS: Jaaa. Da var det bare å begynne, da.

CS: Da begynner vi.

NS: Kaptein Sukram.

Pillowtalk & Sundowns. Dette er coveret, og bildet er IKKE tatt av Håkon Eriksen. Men det er fint da. Mats er der også. Til venstre. Han bør klippe seg og få seg en jobb. Og det har han faktisk gjort, nå når jeg tenker meg litt om.

CS: Takk. Kapteinen.

NS: (fniser hestete)

CS: Kapteinen er på plass.

NS: Alltid vanskelig. Jeg vet ikke om jeg klarer det her, jeg.

CS: Nei.

NS: Øøwøøh….jeg sliter, ja.

CS: Nei men da kan jo jeg…

NS: Vi avslutter, da….

CS: Da er vi ferdige. Jeg kan jo starte med den der…vi må jo nesten det…fortelle om vårt første møte.

NS: Ja. Tror du det går bra hvis jeg legger den (diktafonen) der?

CS: Det tror jeg går helt fint.

NS: Det har jo brukt å gå helt fint før.

CS: Jeg kan jo begynne med å si at jeg hadde jo HØRT mye om No States…

NS: Hadde du?

CS: …i Bergen.

NS: Før du…?

CS: Før jeg møtte deg.

NS: Nei!

CS: Jojo.

NS: Hvem via?

Kapteinen chiller’n.

CS: Via Ketil Mosneeeees, Fredrik Saroeaaaa, Møsteeer….

NS: Og de snakket om den capsen jeg hadde.

CS: Jaaaa, de snakket jo også veldig mye snakk om No States, at det var så bra.

NS: Jøss.

CS: Og jeg trodde jo lenge at dette var noe sånn techno/trance-prosjekt da…

NS: Ja det fins jo et techno-band som heter No STATE…

CS: Ja.

NS: Ja.

CS: Ja, jeg googla sikkert det da, og så traff jeg feil band, så jeg visste jo egentlig ikke helt hva det var…og så møtte jeg deg jo i Oslo i…

NS: Totusenoooog ni, kanskje?

CS: Ja. Totusenognikanskjeja.

NS: Jeg flytta jo inn hos Tobias…nei kanskje totusenoooog ni ja totusenogni/totusenogti. Kan være det.

CS: Da hadde jo du på deg helt………HELT hvite klær…

NS: Det var ditt første møte…

CS: Jaaa…jeg husker jeg tenkte sånn…jah…DET er rart.

NS: Men du bodde i Bergen.

CS: Da bodde jeg i Bergen, ja.

NS: Og hvorfor møtte jeg ikke deg…når flytta du dit?

CS: I 2008.

NS: Ja, for jeg flytta jo FRA Bergen i 2006.

CS: Ja. Så daaaa…så sånn ble det. Nå kjenner jo vi hverandre godt. Det er jooo…det er tolv år etterpå…

NS: Ja det er sant det.

CS: Ja.

NS: Tida flyr.

CS: Tida flyyyr!

NS: (fniser hingstete) Nei…menneeee…

CS: Vi har spilt og gjort mye etter den tid.

NS: Jeg blir smigra da…når jeg…alltid når jeg får sånn andrehåndsskryt…men jeg har ofte tenkt at …jeg er jo glad når jeg får skryt av deg…men jeg har fått så mye skryt av deg…

CS: Ja det har blitt for mye.

NS: Og de gangene jeg får sånn skrytesalve fra Kjetil Møster…

CS: Det er MER verdt.

NS: HAHAHAHAHAHA!!

CS: Bare innrøm det!

NS: …men da får jeg så…jeg bliiir såååå overraska og stolt!…og føler meg så konge at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det var en gang han sa…det var når jeg hadde gitt ut I Own America…da sa han sånn…for vi satt og så var Ola Høyer der…

CS: Han spiller bass.

NS: Ola Høyer var der, og det var Kjetil Møster…og så skulle jeg møte Kjetil…og så satt han bare og spiste, og var litt sånn stille og så sa Ola sånn «ja du har jo nettopp gitt ut plate, Håkon!». Og da så Kjetil på meg og så sa han sånn: (legger om til litt mørk bergensdialekt) «Jævla brra plate, Håkon». Hahaha! Og så ingenting mer! Hahaha!!

CS: Så trikset er å skryte lite…

NS: Ja bare sånn én gang…

CS: Hvert femte år!

NS: Ja, da sier du sånn…«Det er JÆVLIG bra».

CS: Ja.

NS: Og så…ingenting mer.

CS: Det skal jeg ta med meg til de neste fem til ti årene vi kjenner hverandre.

NS: Jaaaa, menne….du vet joooo…jeg kommer til å redigere det ut hvis jeg snakker for mye om Kjetil Møster, men…

CS: (Knegger godt)

NS: …han er jo…det er umulig å ikke tenke at han er en helt. Kvinner vil ligge med han, me…menn vil være han.

CS: Ja det får stå på No States sin kappe da, men han er en ekstremt rå fyr og en veldig bra saksofonist, ihvertfall.

NS: Ja, det er han.

CS: Enig.

NS: Takk for det. Vi legger den død.

CS: Hahaha! Ned fra pidestallen. Piske han ned fra No States-pidestallen.

NS: Han er et jævla rasshøl.

CS & NS: HAHAAHHAHAHAHAHA!!!!!!

NS: Ja.

CS: Jaaa….?

NS: Neimen det…det var jo rart…vi klarte jo akkurat å unngå hverandre i Bergen, da.

CS: Ja. Helt spesielt.

NS: Hvor var det du bodde før Bergen?

CS: Da bodde jeg jo i Sandnes. Oslo, Sandnes, Bergen. Klassisk rute.

NS: Sei S-A-N-D-N-E-S!!

CS: Jaaa…sei Sandnes for faen.

NS: Sei Sandnes e stabilt!

CS: Jaaa…så det har jo jeg…jeg er jo patriotisk overfor Sandnes, selvfølgelig. Så der har jeg vokst opp, og spilt mye, og hengt masse med de der Purified in Blood-folka, spilt med dem, spilt litt live og på plate, vokst opp med dem, hatt et band med han Anders Mosness…Solens Barn. SAGN-omsust.

NS: Ja for det er et sånt band som aldri spiller konserter. (No States starter et slags hørespill her) «Har du sett Solens Barn? Nei, du har ikke det. Jeg har sett dem TO ganger!».

CS: Ja så det er veldig gøy da. Vi holder jo fortsatt på, på et vis.

NS: Som KILL (legendarisk Oslo-band yo!), på en måte?

CS: Ja.

NS: Ja.

CS: Bare litt mer…øøh…mindre hipt, kanskje.

NS: Ja. Men!! Hvis jeg skal prøve å ta sånn proff…nå skal jeg prøve å være sånn proff…intervjuer da.

CS: Ja.

NS: Det første jeg tenker på…for jeg har jo hørt Solens Barn, og de innspillingene dere gjorde…det her var kanskje 2014 eller noe…?

CS: Ja, noe sånt ja.

NS: Og det var så…så UTROLIG beinhardt…

CS: Jah.

NS: Bare sånn ekstreeemt…som ZU (fantastisk italiensk griseband) eller…bare sånn…hva heter de?…sånne knallharde, suggererende hypno-doom….

CS: Ja! Da var vi inne i det, ja.

NS: Ja. Jeg syns det var veldig kult. Men, du har ganske bred smak?

CS: Ekstremt bred smak.

NS: Ja. Og det er helt vilt, syns jeg.

CS: Det er jo både en blessing and a curse som musikkskaper. Jeg har jo også jobba veldig mye på platebutikker…jobba litt på Apollon i Bergen…

NS: Har du jobba på Apollon, du?

CS: Jobba litt der ja! Var liksom innom av og til, og så har jeg jobba på Free Record….Shop…nei Record World i Sandnes! Kanskje en av Norges største brukt vinylbutikker og…

NS: Fins det fremdeles?

CS: Nei det er lagt ned, men de solgte…sendte til hele verden…ja…svært opplegg da…

NS: Er det som Råkk & Rålls? Bare større?

CS: Jaa…det er den samme greia, egentlig…det er sånn samme skala…og der jobba jeg veldig mye, og der pleide jeg å ta ut…HELE lønna mi i plater hver gang.

NS: Haha!

CS: …også jobba jeg også på Ivar Schei Musikkhandel…så jeg har jo på en måte vært sånn…

NS: Ivar Skjhei?

CS: Ivar Schei Musikkhandel…det var jo en av de aller siste uavhengige platebutikkene i Norge…

NS: Kan du si hvordan du staver det? For ellers så må jeg ringe deg…

CS: Ja. Ivar….

NS: Jahahahahaaaa….

CS: S-K-E-I Musikkhandel…holdt på siden 1917 i Sandnes. Legendarisk plass. Så jeg har jo på en måte alltid…og det tenker jeg er…kanskje noe av essensen i hvordan jeg opererer med musikk…er at jeg ikke er SÅ glad i å øve, men jeg har spilt musikk veldig lenge, spilt gitar veldig lenge.

NS: Hvor lenge da?

CS: Nei, siden jeg var sånn elleve eller tolv. Så jeg har blitt sånn ufrivillig god uten å øve altfor mye, men jeg har øvd litt, da. MEN! Jeg har alltid hørt sykt mye på musikk hele livet. Så min tilnærming til all musikk…er jo egentlig…det å liksom lære seg så mye…det er bare å få det til å høres ut sånn som du vil at det skal høres ut…

NS: Er ikke det litt som å…at du kjøper ei kokebok, også lager du mat men du prøver bare å få det til å se ut som det var på bildet?

CS: Jah…njaaaa….du skal liksom…

NS: (ler seg halvt ihjel)

CS: Det er ekstremt…det er jo veldig nerdete, og handler jo mye om sånn lyd-estetikk…og at du analyserer noe som er…du bare finner det du digger, og så tenker du sånn…sånn som jeg føler det når vi snakker om i forhold til min musikk, da…

NS: Ja…Sukram-musikken…

CS: Så er det jo sånn at jeg har prøvd å lage musikk, vært i studio, hatt masse band, og så har jeg kommet hjem og så har jeg hørt på det, og så har jeg tenkt sånn «nei, dette var ikke så fett det her»…hehehe. Litt skuff. Alltid litt skuff.

NS: Okei.

CS: Men nå så er det bare sånn at det ligner for mye på noe…for eksempel før så tenkte jeg at det ikke var LOV å kopiere og stjele, og at det måtte høres veldig unikt ut. Det har jeg gitt opp. Ja.

NS: Jeg er jo der, jeg.

CS: Du er der. Og det skjønner jeg. Men jeg…for meg så var det en befrielse å tenke «jeg kan bare lage det jeg syns er fett», og i tillegg så var det…det med…ja så var det vel egentlig at jeg begynte å…det er en…det er liksom en link her, som må nevnes musikalsk…og den går gjerne kanskje sånn i tre ledd, og der er du en del av den greia…

NS: (mumler ivei)

CS: Ja, jeg begynte jo å spille med deg, sant? Spille konserter.

NS: M-mm.

CS: Det var veldig fett…og…det var en veldig god oppvisning i…god DIY-spirit da…og at det handler jo om å bare gjøre det. Å faktisk tørre å bare…det er litt sånn føkkit, på en måte. Vi bare spiller. Vi koser oss og spiller.

NS: Sånn med No States?

CS: Ja.

NS: Ja.

CS: Hvis du skjønner litt hva jeg mener. Det er litt ballsy, og det er liksom et…det er et lo-fi- prosjekt der du bare gir…DU gjør som DU vil…men det er gjennomføring da…det er gjennomføringen som er cluet.

NS: Konsertmessig eller…

CS: Alt! Skrive musikk, konserter…for meg så var det en sånn bra…veldig inspirerende da.

NS: Okei ja.

CS: Å se at folk som jeg identifiserer meg med…

NS: Ja. Gingers.

CS: Gingers som er litt sånn strenge musikknerder og klarer å bare liksom gjøre sin greie. Og at de gjør det sånn viljebasert og det handler på en måte ikke om å ha et plateselskap i ryggen eller ha noen som har gitt deg et kvalitetsstempel…

NS: Nei.

CS: Det handler faktisk bare om at du GJØR det. Nå spilte jo vi flere konserter, men når vi spilte på Garage i Oslo…

NS: Ja!

CS: …så var jo Martin Smådal Larsen der…

NS: (blablablabla uforståelig)

CS: (men Captain Sukram forstår) Ja. Det var jo dritkult.

NS: Det var når du holdt på med de der kontaktmikrofonene.

CS: Jaaa…masse…et bord fullt av pedaler…

NS: Ja da var det backingtracks og duuu og Mosnes og…var Fredrik med på tromme?

CS: Ja sikkert noe sånt på ett eller annet tidspunkt så gjorde han sikkert det.

NS: Det var gøy det!

CS: Det var veldig gøy.

NS: Så hadde jeg fuglemaska ooog…

CS: Det var en veldig kjekk konsert.

NS: Ja jeg koste meg veldig den der…var livredd…

CS: Ja! Det var en veldig kul opplevelse. Og der på den konserten så var jo også Martin, da. Smådal Larsen. Og jeg tror at det var hans første møte med meg som gitarist, da.

NS: Ja.

CS: Og to år etter det så tok han kontakt med meg og spilte noen av demoene fra Jako Vidal- prosjektet, og spurte om jeg ville være med og spille gitar der.

NS: To år senere?

CS: Ja noe sånt ja. Da fikk jeg tilgang på de demoene. Og han også…er jo også…dere to har jo likhetstrekk da, og det er at begge to sitter hjemme og lager musikk.

NS: Bare sitte og plonke i timesvis.

CS: Ja, og så får dere det til, og så blir det kule ting. Og for meg så har det der å få spille med både deg OG Martin…en slags sånn følelse av…jaaaah, dette…«kan de så kan jeg», hvis du skjønner?

NS: Jajajaja…

CS: Så det var nok det som kickstarta litt at jeg…

NS: For FØR det så var det noe annet, da var du ikke SÅ keen på låtskriving, er det sånn å forstå?

CS: Ja nei det var litt sånn. Og i tillegg så gikk jeg jo på musikkhøgskolen, og rent personlig så opplevde jeg det som ganske utfordrende å kombinere med å være kreativ og lage låter, da.

NS: Okei.

CS: For meg. Nei for meg var det helt sånn…nei det er jo helt sikkert forskjellig for folk…

NS: Fordi det handler mer om håndverket enn…

CS: Jaaaaaa det er…

NS: Spille skala og…

CS: Ja jeg opplevde det veldig sånn da, og det er mange som har en annen opplevelse, men jeg opplever at DE åra, som jeg gikk der, så var det helt umulig for meg å liksom lage noe bra musikk, og finne min egen liksom…å få lagd låter, da.

NS: Det der Solens Barn-greia det lagde du vel litt når duuu….

CS: Men det var jeg jo godt igang med fra før, på en måte, det var veldig sånn på utsida. Men det der å skulle finne…jeg vet ikke…for meg var det…det var egentlig ganske…lærte jo sikkert mye smart, men jeg syns det var ganske…sånn ødeleggende i forhold til musikalsk…

NS: Glede?

CS: Ja. Selvtillit. Glede. Ja.

NS: Men fordi at…jeg tenker jo…jeg blir jo veldig redd veldig fort…

CS: Ja…

NS: …og…med den…ja jeg blir veldig redd for nørder…eller sånnderre…sånne folk som er mestere på sitt instrument, og…jeg burde jo ikke være det…

CS: Nei.

NS: …men sånn som da jeg var med deg og spilte eksamenskonsert…da er jo jeg…jeg har fortalt den historia mange ganger, men…jeg var jo veldig, veldig redd, og da satt jeg rett ved siden av ginger nummer 3…Simen Skreve…

CS: Simen Skrebergene.

NS: Ja. Som er helt SINNSSYKT god…

CS: Ja han er veldig god…og en veldig hyggelig fyr.

NS: Ja, og mye yngre enn meg, som jeg også syns er fælt…og han satt og smilte sånn oppmuntrende til meg hele tida…det var så fælt…hahahaha…og jeg vaaaar sååå miserabel…men det var jo veldig hyggelig at du ville ha meg med, men jeg kjente på at de musikkhøyskole-folkene er for meg sånn…de er veldig annerledes enn meg, altså. De er veldig flinke, og de har et annet forhold til musikk. Der det for meg kanskje er litt sånnderre…det jeg kan ta litt høytidelig…som for eksempel sånn derre «åååh»…en ganske enkel ting…det har de lært seg…og liksom…det er et mere praktisk forhold til musikk…

CS: Ja, en litt sånn analytisk tilnærming?

NS: Analytisk og og litt sånn…jeg stoler jo ikke helt på meg selv…fordi jeg blir så nervøs, men jeg tenker de er mer sånn «okei, det var en fin vending, og en interessant låt», men for meg så er det mer sånn hvis jeg har lagd en låt så kan jeg få sånn «ååååhhh, det er den BESTE låta i heeeele verden!»…

CS: Ja for du har vel lagt hele livet ditt ned i den låten…

NS: Ja. Ikke sant. Og jeg tror kanskje de forholder seg til det der på en annen måte, da.

CS: Det er vanskelig å generalisere, men…jeg tror du har et poeng, og jeg ble jo…når jeg gikk på den skolen så opplevde ihvertfall jeg at det var ganske vanskelig å finn…å lage musikk, da. Det er så enkelt.

NS: Ja. Men du gjorde det litt, eller…?

CS: Mjaaa, prøvde, men jeg ble alltid veldig misfornøyd med alt.

NS: Du hadde med deg folk fra skolen…

CS: Neeeei, jeg måtte liksom bare komme meg vekk fra det da, for å klare å…

NS: Men det var jo for å få seg jobb og at du kunneeeee…eller hvorfor begynte du på musikkhøyskolen…?

CS: Fordi jeg hadde…det var fordi jeg tenkte at man må jo ha en bachelor…uansett om man vil…om du vil jobbe på Intersport, liksom, så må du fortsatt ha en bachelor, liksom.

NS: Ja eller Kiwi…

CS: Ja, eller Kiwi. Så tenkte jeg sånn «okei, jeg har slutta på sosionom, slutta på psykolog, og jeg har også slutta på musikkonservatoriet i Stavanger da jeg var tjueen»…

NS: Når begynte du der?

CS: Når jeg var sånn tjueen eller noe.

NS: Hvorfor slutta du der?

CS: Jeg klarte ikke å…jeg ble stressa av…ok det var en helt konkret episode som…

NS: Det her blir bra intervju.

CS: Det var en sånn gammel…han var sikkert sånn…det var en gammel, litt sånn surmulete…det var en sånn gammel, streng jazzpianist, da…som skulle undervise oss i samspill…og på den tida så var jeg glad i Jeff Parker og liksom sånn…

NS: Jeff Parker er bra.

CS: …så jeg kjørte liksom min stil med Telecaster og diskant lyd…jeg digga det da…jeg har jo alltid vært opptatt av lyd. Også begynte han å mase på meg om at jeg måtte skru sånn derre tjukk jazzgitar-lyd…ja…og det takla jeg ikke.

NS: Nei. Så da slutta du på grunn av det…

CS: Ja, slutta, ja.

NS: Jøss.

CS: Ja.

NS: Du…ja…

CS: Jeg vet ikke…jeg kunne ikke liksom…jeg kunne ikke…

NS: Det er vilt.

CS: Ja. Så da begynte jeg å jobbe på platebutikk istedenfor. Så det var greit det. Men så når jeg ble litt eldre så følte jeg at bachelor, det må man jo få seg…og hva er liksom minste motstands vei til bachelor…for meg da…

NS: Musikkhøyskolen…

CS: Det ble sånn…musikkhøyskolen…ja. Så det var egentlig bare for å FÅ en bachelor at jeg gjorde det.

NS: Ja?

CS: Ja.

NS: Ja. Hvor lang tid brukte du?

CS: Nei, det tok jo fire år…et pauseår midt inni der. Da flytta jeg til Ås og bodde i hippiekollektiv og reiste litt.

NS: Ja det var det, ja.

CS: Da var jeg ganske lei.

NS: Ja. Men…

CS: Men det må jeg jo bare få lov til å si…i forhold til dette intervjuet, da…det er jo ikke sånn…jeg ønsker jo ikke å svartmale…

NS: Musikkhøyskolen.

CS: Ja. Det er SYKT mye kule folk der…MASSE bra musikere og kule folk, men for meg personlig…i forhold til hvem jeg er…så var det liksom litt sånn døden i forhold til musikalitet og kreativitet, altså. Ja. Det må jeg bare si. Og jeg følte meg litt sånn…jeg syns det er vanskelig å oppleve å føle meg umyndiggjort av noen som utelukkende spiller musikk jeg synes er totalt uinteressant. De skal sitte og fortelle deg at din musikk ikke burde vært sånn og sånn. Musikk er jo så subjektivt, og jeg opplevde av og til at det var sånn at de skulle presentere en fasit, basert på SINE subjektive preferanser, som om det var noe mere verdt, liksom, fordi de har spilt masse…arrangert for ti norske storband i femten år…

NS: Ja. Ja, der er du vel kanskje…jeg er jo helt EKSTREMT trassig…du…du har jo fortalt meg mange historier som handler om det der. Da du var på sånn workshop med han der Fred Frith, sa du. Da var det også ettellerannet. Du hadde lyst å si til han at du bare hadde lyst å løsne på stemmeskruene og bare gjøre sånn her: (gjør sannsynligvis en håndbevegelse, men vi får nok aldri vite det sikkert. Hukommelsen er jo notorisk upålitelig.) Da tenkte jeg at det der hadde vel Fred Frith sikkert satt pris på, tror du ikke det? Haaann…er jo…

CS: Han er kul, han.

NS: Men det er så rart, også, fordi da har du en fyr som har gjort SÅ mye kødd selv, og så plutselig så har han en workshop, og da blir det veldig sånn rart. Det er akkurat som det derre…jeg vet ikke om du har hørt det der…hva skal du gjøre hvis du går på en forelesning og professoren sier «gjør opprør mot meg!»?

CS: Ja.

NS: Hvis du gjør opprør så gjør du som han sier. Hvis du ikke gjør opprør…ja hvordan blir det? Blir det som det derre…nei jeg klarer ikke å tenke.

CS: Det er en sånn catch-22 det der.

NS: Men det er litt sånn at du er jo sikkert ganske sta, og du har dine estetiske preferanser, og da blir det vanskelig å gå på skole og lære seg…

CS: Ja det er en utfordring, og jeg føler at man må bli sykt god på å svelge kameler, da. Men det er jo god livstrening, det.

NS: Er du god på det?

CS: Jeg har fått ganske mye trening etter hvert ja så hahaha…så det svelges litt kameler, altså.

NS: Jeg ER så dårlig på det.

CS: Nei jeg har blitt god på det, og så er det noe med å finne glede på mange forskjellige måter. Noe jeg kan si om musikkhøyskolen er at han der Jon Eberson var en ekstremt rå fyr.

NS: Han likte du.

CS: Ja han digger jeg. Og det var kanskje det beste med å gå der…å henge med han litt…og at det var mye artige musikere å spille med. Og DET er jo kanskje det som er det viktigste. Men jeg vet ikke…hvis man hører på den musikken som jeg driver og lager nå, så er det jo åpenbart at jeg har tatt med meg noen av…at jeg har tatt med meg en forståelse av musikk som jeg har lært litt der også da. Men jeg vil jo bare lage en bra låt, og det er jo på en måte essensen her. Det er essensen i MIN musikk, det føler jeg at jeg har fått med meg fra deeeeg, Martin…jah…og at det er DET det handler om først og fremst å ha det…det handler jo om å ha det GØY, da på en måte…for meg…musikk…ja, ha det fett, lage en god låt, og spille med kompiser.

NS: Men hva var inspirasjonskildene til Sukram-plata? Det høres veldig vestkystete ut…og litt sånn…det er jo veldig smud…stemning?

CS: Ja det er smud stemning, altså. Kanskje det tok litt av i studio der.

NS: Åja…HAHAHAHAHAHAHAHA!! (hysterisk) Du betalte jo masse for studio og alt mulig.

CS: Jeg gønna jo på. Jeg har jo flytta til Lofoten og begynt å jobbe fulltid for å få råd til å lage den plata.

NS: Når var det? For the record.

CS: Det var jo i 2018. Og hvis jeg ikke hadde gjort det så hadde…

NS: Det var trist for meg…da var det i praksis slutt på No States liveopptredener, fordi jeg ikke fikk noen andre til å spille. Jeg spurte jo han fra…Ola Høyer-bandet….

CS: Pilemil.

NS: …hva heter de?

CS: Moon Relay.

NS: Moon Relay. Hanneeeee…

CS: Daniel.

NS: …Daniel, om han ville spille…men han tror jeg spiller i så mange band at…

CS: Han har ikke tid…

NS: Nei, han…det var uaktuelt.

CS: Ja.

NS: Og jeg hadde jo lyst at…jo André Borgen spilte én konsert…det varte én konsert etter…med André Borgen på el-gitar.

CS: Ja. Ja men det er hipt, det.

NS: Ja det er mega-hipt.

CS & NS: (ler hemningsløst og rørende i kor)

NS: Jaja. Nok om det. Proff prat. Hva var vi på? Sukram?

CS: Nei, jeg flytta jo til Lofoten, da. Da hadde jeg jo begynt å skrive noen låter, og hadde lyst til å gå i studio. Så da skulle jeg liksom tjene penger i Lofoten og leve billig og reise til Oslo og lage plate…så jeg gjorde jo det…hadde jo også litt sånn store ambisjoner…maila litt med sånn…Chris Cohen for eksempel…

NS: NEI!! FØKKÅFF!! GJORDE DU? FY HELLVETTE!

CS: Hadde jo veldig lyst at han kunne være produsent og sånn, men han hadde ikke tid fordi han skulle slippe den nye plata si…

NS: FAEN så bra denøøøøø…førsteplata til Chris Cohen er…

CS: Ja. Det er jo helt vilt. Overgrown Path.

NS: Path-sss…

CS: Det er helt sykt…

NS: Det er det beeesste jeg vet…

CS: Ja det er helt latterlig bra…så jeg var jo egentlig litt gira på det da, men det ble det ikke noe av.

NS: Nei.

CS: Men han var veldig hyggelig på mail.

NS: Jøssss! Så du har maila med han? Nå kjenner jeg at jeg…

CS: Så jeg hadde jo egentlig ganske høye ambisjoner, men så ble det jo sånn DIY da, gjør det sjøl, og gå i studio…

NS: Hvem var det som hjalp deg da?

CS: Jeg har fått VELDIG god hjelp av Jørgen Smådal Larsen…

NS: Ja…

CS: Og Martin har jo også vært en delaktig…

NS: Ja for Jørgen har jo spilt i masse band, han…

CS: Ja. Han er flink produsent, og flink i studio, The Spectacle…oooog…

NS: Trommer i Spectacle.

CS: Ja. Spiller vel gitar i Spectacle, så gikk han over på trommer…

NS: Og med Cold Mailman, eller?

CS: Cold Mailman…

NS: Ivar B.

CS: Der har han ikke spilt, tror jeg. Spiller jo i Kråkesølv.

NS: Spiller han i Kollwitz? Han han tok over i Kråkesølv, han…

CS: Han tok over i Kråkesølv, og så er han jo produsent, og produserer sånn Bigbang og Madrugada…er jo en sssssykt…

NS: Produserer han Bigbang?

CS: Vet ikke om han mikser det eller er produsent, han samarbeider ihvertfall med dem da. Også er det Hilma Nikolaisen og…han er en KNAKANDES hyggelig fyr, og DRITbra til å mikse, liksom…MEN det som er greia…jeg begynte jo å lage den plata…det var litt sånn indie-aktig uttrykk, da.

NS: Men hva hva…nå ER det vanskelig med sjanger…si to band, eller…ettellerannet…

CS: Men kanskje gå for en litt sånn rufseteeee…

NS: Pavement?

CS: Nei, ikke SÅ rufsete…kanskje litt sånn tidlig søtti Todd Rundgren for eksempel daaaaa…

NS: Ja nei det er jo bare forskjellige referanser…

CS: Cotton Jones da, som du ikke har hørt om…det kan du sjekke ut…men jeg ville jo helst at det skulle låte litt…jeg var jo veldig redd for at det skulle bli for slick, da. Så det har jeg på en måte slåss litt imot. Men så er det klart at det…

NS: Det virker jo som det ble ganske slick?

CS: Det ble slick, og det er greit det. Men…jeg vil jo at det skal ha sånn…en slags garasjenerve i seg, da. At det er litt sånn…

NS: Det klinger jo veldig vakkert i ørene på No States…

CS: Det jeg ønsker og mener at det er, det er jo på en måte…rocke- og gitarmusikk-nerder som spiller litt over evne, hvis du skjønner? Hehe…det er jo det jeg vil.

NS: Er det sånn Steely Dan er? De er jazzere, de kanskje…

CS: Tidlig Steely Dan er syyykt fett syns jeg. Jaja.

NS: Hvilke plater er det?

CS: Jeg syns for eksempel at Pretzel Logic er en litt sånn…

NS: Ja, Pretzel Logic er jo kul.

CS: DRIT-bra Steely Dan, den har jeg jo vokst opp med, den fikk jeg når jeg var 13 år.

NS: Hva, Barrytown?

CS: Jaaaa…Barrytown er bra, Any Major Dude…altså, hele den plata er dritfet, da.

NS: Bodhisattva? Nei, den er jo på…Countdown to Ecstas…y?

CS: Jaaa…den er vel det. Men som sagt, jeg fikk den der Pretzel Logic når jeg var 13 år gammel i Larvik, da. Har hørt sykt mye på det.

NS: Ja. Fint cover og.

CS: Jaaaaja. Alt er bra med den plata.

NS: Men der har vi jo også et slags springbrett til…øøøøh…Yolanda…øøøøh…gjengen…

CS: Absolutt! Jaaa…for jeg har fått med dem på den plata her også. Loch Ness Mouse-vok…alle de tre…både Jørn og Ole…

NS: Det er et fint referansepunkt, for både jeg og du er jo veldig glade i Loch Ness Mouse…

CS: Kjempeband da!! Så alle de tre har jeg jo fått med på å kore på den plata, og det er jo veldig stas.

NS: Aaleskjær?

CS: Jajaaaa!

NS: Aaleskjær-brødrene?

CS: Begge to! Pluss hun Christina i Loch Ness Mouse.

NS: Å er det sant? Ja.

CS: Han er ikke med så mye lenger sånn offisielt han Jørn, da, så det var artig å få dem med. Jeg må også bare nevne at han Jørn Aaleskjær har ei soloplate som er DRITBRA fra 2012. Og Håvard Krogedal er jo mitt søskenbarn da, og han har vært en god påfyll i forhold til musikkinspirasjon for meg.

NS: For han kommer også fra Sandnes?

CS: Ja, han kommer fra Sandnes, og vi har jo kjent hverandre lenge…når jeg var sånn 17 år så var det han som introduserte meg til krautrock og…

NS: Hvor mye eldre enn deg er han?

CS: Han er 40 da. Han er fem år eldre, kanskje.

NS: Like gammel som meg. Jeg er 39 og et halvt og litt.

CS: Han har også vært en viktig…bidratt veldig fint på plata med piano og bass og litt koring og…

NS: Er han proff musiker, eller?

CS: Nei. Han er drit god da, men han lever ikke av det, han er sta han også, så han spiller på det han liker. Og det er også en inspirerende greie.

NS: Vanskelig det der å være sta.

CS: Ja.

NS: Men jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, eller…

CS: Jeg tror det kan være begge deler, jeg, om hverandre og samtidig. Det er viktig å vite hva man vil, da. Og det skal også sies om den plata da, at den høres jo…det som jeg fant ut, bare for å komme tilbake til den røde tråden der da…det er jo at jeg har sykt mye flinke musiker-kompiser…

NS: Hva heter plata? Det må vi få med.

CS: Pillowtalk…& Sundowns.

NS: Ok. Pillowtalk & Sundowns. Kan du bare si hvorfor?

CS: Nei det er på en måte…jeg vet ikke…det representerer jo kanskje noe av det…det er jo to ting som jeg setter veldig stor pris på.

NS: Pillowtaaaalk…

CS: …& Sundowns.

NS: Hva er pillowtalk?

CS: Det er jo når du ligger i senga…liksom ligger og…ja…liksom ligger i senga og koser, da. Snakker.

NS: Småprat.

CS: Ja.

NS: Lav stemme.

CS: Ja.

NS: Hahahaha….

CS: Det er det jo…

NS: Naken begge to? Naken?

CS: Ja det må man jo ikke være…men det hjelper jo.

NS: Ja. Okei. Man kan ha på undertøy da.

CS: Ja hvis du har kult undertøy, kanskje.

NS: Ja du kan ha bokse….hahahaha…

CS: En flott, rød truse…helst truse…

NS: Du kan ha bokser…og damaaaaaaaa…øh…jah…

CS: Vi må ikke dra det der for langt. Det går fort galt.

NS: Men hun…hun kan jo ha på truse, men hun kan jo…ha brystene ute, da. Eller hun kan jo ha på bh hvis hun vil…og…og en neglisjé!

CS: Hun kan ha på seg en bobledress. Men…men det skal sies, at denne plata…det er jo en slags…det er jo en slags…det er jo et konseptuelt album.

NS: Hva betyr det?

CS: At det er…jeg har jo bevisst gått inn for å fange en sånn LA 69-70-sound. På alle vis, da.

NS: Okei.

CS: Ja. Så alt er spilt inn analogt…altså alt er…

NS: Det er sånn tape…øøh…tape..øøøh…

CS: Nei…nei det er det faktisk ikke…noe av det, tror jeg, men…

NS: Hva betyr det å spille inn analogt?

CS: Hehe…jeg vet ikke om det er spilt inn analogt da, men…

NS: Men bareeeee…

CS: Altså jeg mener ORGANISK, mener jeg. Det er ingen digitale instrumenter. Alt er liksom…det er ikke noen synther…og det er stort sett brukt gamle instrumenter…ooog…men også at jeg har jo ønska at det skal høres UT som ei bra produsert plate fra 1969. Og det føler jeg forsåvidt at jeg har liksom…lyktes relativt greit med.

NS: Så du har ikke lyst til at det skal høres…nytt ut, eller sånn…

CS: Nei. Helst ikke.

NS: Men er ikke det…jeg skjønner ikke helt hva det ER…for meg da…dette blir jo krass kritikk på en måte, men du får ta det som det det er…at jeg på en måte tenker sånn…tenk hvor mange bra plater som fins fra 69-70 fra USA…og vestkyst-rock og sånn…hvaaa…okei…brannfakkel!

CS: Nei, men det handler jo bare om hvilken musikk du hører inni hodet ditt. Du vil jo bare at det du hører inni hodet ditt er det som skal komme inn på plata. Så hvis det er det soundet du hører…så er det jo det samme om det…

NS: Du har lyst å lage en stemning…som på en måte…minner om stemninga du kan få av en av yndlingsplatene dine?

CS: Det er bare den musikken du hører. Det du hører inni hodet ditt. Hadde jeg hørt det med en synth, så kunne jeg brukt en synth, men…jeg hører det veldig sånn da…det er jo en rendyrking av noe som jeg er veldig glad i, dette her.

NS: Kunne du ønske at du levde i USA på slutten av 60-tallet…

CS: Ja, det hadde sikkert vært greit, det.

NS: Akkurat når hippie-tida begynte å dø, og det var trist? Eller akkurat når hippie-tida var på sitt beste og…?

CS: Helst begge…på slutten av…ja 69-70 der da…ja.

NS: Hva er referansene…jeg er oppriktig interessert her…vi har jo snakket om musikk sammen før, og jeg vet jo NOEN ting…og jeg er jo ikke så jævlig hard på de derre vestkyst-gre…

CS: Tidlig Todd Rundgren…

NS: Okei. Hvilke plater, da?

CS: Runt, og Something/Anything…dritbra, syns jeg. Og så har du selvfølgelig…

NS: Er det fra 60-70?

CS: Ja, det er vel fra 69 og 70…og så har du selvfølgelig de første Steely Dan-platene…og så er jeg VELDIG glad i Carole King…tidlig Carole King…Tapestry…

NS: Tapestry? Er det et band?

CS: En plate, da. Tapestry plate. Og så er det selvfølgelig…soul…mye av soulen som ble gitt ut da…og Jackson Browne da….Bonnie Raitt har noen sinnssykt bra plater fra den tida…altså det er jo sånn…

NS: (mumler) Bonnie Raitt…

CS: Også har du selvfølgelig The Band…

NS: Var det det her du begynte å høre på…når du bodde i Sandnes og jobba på den der…eller var det andre ting?

CS: Jaaaaaaaaaaaaa…men det var jo mye frijazz og støy og…

NS: Ja. Var det det det begynte med?

CS: Ja. Tror det.

NS: Jim O’Rourke. Den der plata med…den ekle mannen på…den rosa…

CS: Det er kanskje den jeg liker minst av dem, da.

NS: Hva er din favoritt Jim O’Rourke?

CS: Det har jo veldig lenge vært den…

NS: Grønne?

CS: Nei egentlig den «I’m happy and I’m singing and a 1, 2, 3, 4»…

NS: Ja den er kjempe…men det var…nå kommer vi tilbake til første gang jeg møtte deg…som var nede hos Tobias Liland…som sp…som spilte iiiiii…SCARLET MONROE!! Hahahaha!!! Det beste bandet ingen har hørt.

CS: Ja det er sant det.

NS: Det fins vel mange sånne…helt sikkert. Men ja…da kom du ut, og da ville du spille ettellerannet…skitten metal…det snakka du om. Jeg syns du var kjempeskummel, og tenkte at…ja…masse tatoveringer…virket veldig rå…jeg er jo ganske…ja…jeg er mere passiv- agressiv og sjenert…HAHAHA!!!…så jeg visste ikke…ble livredd hver gang du begynte å snakke om…det var ett eller annet du sa…du skulle komme ut på scena og bare sette deg på den skitneste plassen…det var noe sånt da…du snakka mye om det…da husker jeg jeg tenkte sånn «nei, faen, det her er en rå type!» tenkte jeg.

CS: Ja, okei. Ja ja!

NS: Da tror jeg også vi hadde en kassegitar…og da var han…hva heter han…han…kompisen til Tobias…spilte i Scarlet Monroe…ikke Jørgen…Jørgen spilte i Scarlet Monroooooeeee…

CS: Simon!

NS: Simon var der. Og han spilte litt på den gitaren, og så spilte du den ene låta fra…

CS: Halfway to a Threeway.

NS: Halfway to a Threeway. Ja. Og den er jo veldig kul…og helt FORFERDELIG tekst!

CS: Ja.

NS: Gruuuuuusom tekst om å ha sex med…meeed…folk som er handikappede. Ja. Orgie med folk som er handikappa, kan det stemme, eller? Men veldig fin melodi. Det er ofte sånn at når jeg tar opp gitaren…da er det den…det er den A moll sjuen der…

CS: Ja. Den er…

NS: Hahahahahaa!!! Det er en bra låt, da.

CS: Det er en veldig god låt. Jeg må bare få lov å nevne…at alt det der har bare ledet videre til veldig mye John Fahey-lytting for meg.

NS: Som jo er en sånn evig…hva heter den teknikken? Det derre bass…

CS: Det er sånn fingerpicking…

NS: Alternating bass, eller no…

CS: Og det kan man jo bare gjøre resten av livet. Da trenger man egentlig bare en kassegitar. Noe jeg kan nevne om den plata som kommer nå er at det fins en sånn spesiell gitarakkord…hvor du holder en sånn maj7-grep på en bestemt måte…sånn som det her (viser med hendene)…ja…og jeg har egentlig bare «runda» den akkorden, med den plata her.

NS: Okei.

CS: Så nå er jeg ferdig med den.

NS: Åja du holder på den laveste e-strengen, også opp…?

CS: Den lyse, og så opp én hvert bånd til streng fire…

NS: Bossa…den spiller jeg på…eller…jeg spiller ikke den på noen No States-låter…men jeg skulle lære meg den Aquarela do Brasil, og den begynner jo med akkurat den akkorden…

CS: Jajajaaa…

NS: På fissssss…

CS: Stemmer, det. Og det er litt sånn…jeg kunne egentlig bare lagd ei t-skjorte som var det grepet…

NS: Det syns jeg du skal gjøre.

CS: For det er faktisk den…den plata…den er kanskje 90% det grepet. Med forskjellige basstoner. Neste plate, som kommer til høsten…«It’s your world man, I just live in it»…

NS: Ja den historia har jeg hørt…

CS: Det er en god historie…

NS: Fra New Orleans?

CS: Ja fra New Orleans, ja. Men da skal vi bare være fire stykker…bass, trommer, gitar, og piano…skal spille alt inn på tape…og bare legge på liksom én gitar og sang. Så det blir det motsatte…for den her plata er jo orkestrert, sant?

NS: Er det en motreaksjon?

CS: Jaaaaa…det er litt sånn…jeg fikk litt produsent-galskap…det ble jo veldig fint, men jeg fikk lyst å lage noe som er…nesten demo-versjonen av den plata som kommer nå. Det gleder jeg meg til.

NS: Det er jo en egen skranglete sjarm i demo-opptak!

CS: Pillowtalk & Sundowns er en klassisk førsteplate.

CS & NS: HAHAHAHAHAHAHAAHHAHAHAHAAHA!!!!!!!!

CS: En klassisk førsteplate som handler om ett gitargrep når alt kommer til alt.

NS: En maj7.

CS: Det er en maj7 med forskjellige basstoner. Det er jo egentlig det den plata er, så det er jo ikke noe big business. Jeg har ihvertfall gjort det. Det er jo det som er essensen her.

NS: Hvis du kunne velge å ha hvilken som helst sangstemme i hele verden, hvem sin sangstemme ville du valgt?

CS: Han der Conway Twitty.

NS: Conway Twitty, ja. Jeg trodde lenge at han het Conway Titty. Han har jo den fantastiske…

CS: Eller kanskje Glenn Campbell…

NS: Ja.

CS: Ja.

NS: Wichita Lineman…

CS: Ja jeg tror jeg velger Glenn Campbell…

NS: Conway Twitty hadde den derre…han har en fantastisk bra låt…jeg kommer ikke på det…nei, jeg får sjekke det ut, og så får jeg ta og redigere det inn…

CS: Det må du gjøre…

NS: Men…ja…øøøøhh…nå kjørte jeg meg litt fast…

CS: Nei men det er som sagt, hvis vi skal oppsummere dette her da, så er det jo på en måte ei klassisk debutplate som er sånn…nå har det gått to år siden jeg begynte på den…det er…man går videre…det er veldig lærerikt…og den har sine feil og mangler og alt det der, men…det var veldig deilig å være ferdig.

NS: Hvor gir du den ut?

CS: Den ble gitt ut på et lite Bergens-label som heter Tik Records.

NS: Ikke fysisk.

CS: Joda. Kommer på vinyl også.

NS: Gjør den det?

CS: Ja!

NS: Så den kommer til å havne på Big Dipper?

CS: Antagelig så havner den nok der. Det jeg syns er gøy er jo å lage musikk. Lage plater, få ut låter, lære noe nytt, høre litt, trikse og mikse litt, gi det ut, greit nok, lage noe nytt.

NS: Hva er den artigste delen for deg?

CS: Det artigste er egentlig å gå i studio og realisere demoene. Henge med folk…innspillinga.

NS: For meg så har det alltid vært å…jaaa…for meg så har det alltid vært å lage en låt som jeg tenker…det er litt fælt og…lage en låt som jeg tenker «dette er den beste låta jeg har hørt». Hahahahaha!!!

CS: Men du lager jo mye bedre låter enn meg.

NS: (snøftgrynter) Det er mere…spredning på det…på mange vis…på stil, og…men du…du har ikke…du har ikke så stor spredning stilmessig.

CS: Jeg har prøvd å få til en rød linje, da. Og det er litt sånn Scott…apropos favorittstemme…det er jo selvfølgelig Scott Walker jeg egentlig ville hatt stemmen til. Hvis jeg kunne valgt én.

NS: Jeg trodde du skulle si Bon Scott.

CS: Nei, men det er jo inspirert av Beach Boys, Scott Walker og alt det der…

NS: Og Beatles? Nei tidlig Scott Walker…ikke sein…

CS: Neida. Absolutt ikke sein!

NS: HAHAAHAHAHA!!!

CS: Det er en nørdeplate. Av en nørd…antagelig for nørder da på en måte. Og det er jeg helt happy med.

NS: Du tror ikke det kommer til å slå an blant ungdommen.

CS: Nei, tviler på det, altså.

NS: HAHAHAHAHAHAHA!!!! (hysterisk)

CS: Men jeg gjør det likevel. Jeg gjør dette her istedenfor å reise til Mallorca.

NS: Har du fremdeles de kapteinsbrillene som du fikk av meg? (kan kjøpes på Standard)

CS: Nei, vet du hva? Jeg har oppgradert dem til caps, istedenfor. De var veldig tunge å ha på seg. De skled ned på nesa…

NS: Hahaha…men de var flotte. Ideen var veldig god.

CS: Helt rå.

NS: Du kalte deg jo Captain Sukram. Dette tilnavnet «Kapteinen», hvor lenge har du hatt det?

CS: Det har jeg hatt siden Bergens-tida. Det var en periode hvor jeg gikk ut med en sånn skinn…

NS: Kapteinslue?!!

CS: Kapteinslue ja. En sånn svart. Det var litt sånn Steinar Bastesen.

NS: HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHA!!!!!!!!!

CS: Og da kom liksom bare det navnet, da. Det har jo på en måte…jeg kommer jo fra sjømannsslekt også…

NS: Ja! Onkelen din! Hva heter han?

CS: Dag Dvergastein. Han er cruisekaptein, og farfaren min er hvalfanger. Jeg har vel noen ganger følt meg generelt mislykka, og man føler seg sånn…stranda sjømann da liksom. Som bare soser rundt.

NS: Sjøen. Sjøen og ensomheten.

CS: Sjøen og ensomheten. Men veien er kort derfra til California og solskinn…

NS: Ja, det er sant ja!

CS: Jeg har jo på en måte tenkt at hvis jeg skulle oppsummert følelsen i plata, så har jeg jo hatt et slags mål om at hvis du ser for deg at du kjører i en litt sånn…kanskje du er LITT sliten…sånn litt behagelig bakfull og sliten, kanskje…

NS: JaaaAA…

CS: Men happy. Med en kompis…i en cabriolet…men i en litt dårlig cabriolet…på vei liksom til en by, du kjører langs sjøen, så er du på vei inn i en by…

NS: Las Vegas? (avslører geografikunnskapene)

CS: Mer sånn…Hollywood eller whatever liksom. Men en by med fest og moro, sånn at det kribler litt. Så det er liksom noe litt sånn skranglete, men eventyraktig, da. DEN vibben er det jeg har prøvd å lande på da. Ja.

NS: Du er på vei til fest, men kommer du til festen?

CS: Jaaa jeg vil si at det er flere av låtene som anslår at man har kommet seg til festen…

NS: Ja.

CS: Ja. Og at man soser rundt i byen…det er liksom den der eventyrstemninga, da, som er en god solskinnsdag med en kamerat.

NS: Nå syns jeg du var god.

CS: Ja.

NS: Nå syns jeg du var god.

CS: Ja. Takk…

NS: Det var en god reklameplakat. Jeg hadde kjøpt den. Jeg har ikke hørt SÅÅ nøye på den, men jeg har jo fått en link av deg til å høre på den på Soundcloud. Jeg skal høre på den på nytt…er det jeg skal si…nei, det er det jeg sier. Hahaha!!

CS: Lykke til!

NS: Faen vi har jo ikke snakka en time en gang…vi kan vel strekke det til en time?

CS: Det må vel være om det er noe konkret som du lurer på da?

NS: Jaaa? Jeg må jo tenke etter da. Hater å tenke etter…………………………………………………………………………………………………………………..ja. Når kommer neste?

CS: Nesten alt materialet er ferdig. Jeg skal prøve å dra i studio i oktober, og da har jeg tenkt å prøve å spille inn ALT, og mikse plata, på én ukes tid.

NS: Hvilket studio?

CS: Da blir det sikkert i Studio Paradiso…som ligger…det ligger ned på Carl Berner. Veldig bra studio, der jobber Jørgen Smådal Larsen, Christian Engfelt og Marcus Forsgren. Og de har masse fete mikker og gamle amper og…så det…jeg kommer til å kjøre kort prosess denne gangen her, da. Ikke noen blåsere, ikke noen koringer…

NS: Hvem var det som var på blåsere på denne?

CS: Det er forskjellig, det er han Harald Fagerheim Bugge fra The Turns…Lars Horntveth er med på bassklarinett-solo…

NS: Hvordan kjenner du alle disse folka?

CS: Han Harald Bugge ble jeg kjent med når jeg bodde i Oslo og var sånn…19…20…da møttes jeg og han av og til i kjellerlokalet til The Turns, og bare improviserte sammen.

NS: Jeg tror jeg tar feil av The Turns og The Tables, jeg…for jeg har jo…jeg må jo bare innrømme at jeg har jo vært på NAV…og jeg lurer på om den ene NAV-kontakten min spilte i The Turns? Eventuelt i The Tables.

CS: The Turns er jo Anders Tjore…og…det er jo et dagsaktuelt band, da.

NS: Har du flere navn? På dem i bandet?

CS: Tenker du på folk som er med i The Turns, nå?

NS: Eller The Tables!

CS: Er ikke det bare å sjekke det, da? Opp med internett!

NS: Jeg føler at det her er den beste delen av intervjuet. Nå som vi skal finne ut om min gamle NAV-kontakt er med i The Turns.

CS: The Turns…jeg tviler på det, altså. Det er sikkert mer sannsynlig at han er med…i The Tables. Vi kan jo bare se på et bilde.

NS: Jeg tror jeg skal huske navnet på han hvis…han var VELDIG grei…han het Are!

CS: Ja. Nei det er jo en som heter Are med i The Turns. Han spiller trompet, kanskje.

NS: Are var min NAV-kontakt. Han var kjempekul.

(gutta ser på bilder av The Turns. Gutta! Gutta! Gutta!)

NS: Vanskelig å se. Han der var ihvertfall med i Cato Salsa. Hannøøøh….

CS: Ja. Det er Christian Engfelt.

NS: Okei. Det kan være at det er HAN. Det er ikke HAN.

CS: Det er en som heter Are som har vært med der, skjønner du.

NS: Hvem Areeeee…si navnet da. Men da må jeg sikkert redigere det ut igjen. Har JEG taushetsplikt nei det har jeg ikke. Jeg kan vel skrive navnet hans. Han var den beste NAV- kontakten jeg har hatt.

CS: Dette var jo veldig vanskelig å finne ut av, da.

NS: Vi får finne ut av det i post-prod…nei.

CS: Vent nå…Are Reichelt Føreland.

NS: Ja, det er han. Han er med i The Turns?

CS: Han er med i The Turns.

NS: Med han celebre…han fra Cato Salsa…og han der som er i det bandet med hun krøll- bassisten…

CS: Jaaaaaa…ja, mener det ja.

NS: Schvært.

CS: Ja, så DE er med. Så har jeg med Knerten Simonsen på trommer…Håvard, daaa…

NS: Hvem?! Simonsen.

CS: Knerten Simonsen.

NS: Kertn?

CS: Knerten.

NS: Heter han Marius?

CS: Nei han heter Johan. Han spilte på eksamenen min på musikkhøyskolen. Magnus Falkenberg. Men Håvard er jo med…han spilte i Serena Maneesh og Loch Ness Mouse…såååå…Jørgen er jo med…han har jo spilt med masse folk…Martin er med…Einar Jullum Leiknes, Oslos beste gatemusikant er med…

NS: Einar i Solveggen…

CS: Ja. Det er masse kompiser og artige folk, og noen jeg ikke kjenner så godt, som jeg har prøvd å få med fordi jeg syns de lager kule ting, da.

NS: Men det ble ikke Chris Cohen…

CS: Nei det ble det ikke.

NS: Det hadde blitt helt…

CS: Men hvem vet, kanskje en annen gang.

NS: Neste…plate…

CS: You never know…

NS: Neiei men…noen…noen siste ord?

CS: Siste ord.

NS: Om verdeeeeen…?

CS: Nei det er jo egentlig…at jeg syns det er bra å gi seg selv en lav terskel for å lage musikk. Bare LAG musikk, liksom. Tenk på The Fall og Mark E. Smith.

NS: Vi har ikke diskutert Bawl Disney. Før intervjuet så snakket vi om at vi skulle diskutere Bawl Disney. Det ble VELDIG lite Bawl Disney, syns jeg.

CS: Bawl Disney er jo EKSTREMT inspirerende. Nesten for sterkt.

NS: Dansssk…rapper?

CS: Ja. Som er UTROLIG bra.

NS: Han er god med autotunen?

CS: Helt RÅ med autotunen. Han også mekker jo ganske mye musikk.

NS: (ler og ler og ler og ler)

CS: Jeg er jo fan av folk som kjører på og mekker mye musikk.

NS: Hva er det du liker med Bawl Disney? Jeg syns vi kan strekke intervjuet til en time. Også kan jeg eventuelt redigere det ned (dette blir ALDRI gjort).

CS: Bawl Disney er litt sånn…kanskje hvis man har et alter ego da, så kunne det vært Bawl Disney. Det hadde vært ganske fett å få han med på ei plate, for eksempel.

NS: Levemann.

CS: Han er en inspirerende levemann for oss trauste nordmenn, som sitter her og han lever livet i kongens København, liksom, og…

NS: «Skal jeg tørre å gå på den festen? Nei, jeg tør ikke.» Bawl Disney hadde gått! Han hadde gått.

CS: Hvis jeg hører på en god kombo av The Fall, Bawl Disney og Wolf Eyes da…da tenker jeg at …da KAN jo mye begynne å skje. Ja…

NS: Ja det er stort spenn, altså. Har du hørt at Anders Hana fra MoHa har blitt marinbiolog?

CS: Åja. Bra det, da! Flink fyr.

NS: Anders Hana lo av at jeg var dårlig på kabelkveiling en gang. Da ble jeg såra. Han var jo den store helten min i kanskje sånn ti år! Jeg ELSKER jo MoHa! Jeg syns det er det råeste i hele verden. Og der stod han og lo av den dårlig kveilede kabelen min. Ikke bra nok! Hvis jeg bare kunne vært som Anders Hana så hadde jeg vært fornøyd. Eller! Gucci Mane.

CS: Jah…Gucci Mane, det…

NS: De er like høyt oppe i mitt univers…Hana og…og Mane! Haha!

CS: Ja du er glad i Mane.

NS: Ja. Ikke SÅ mye nå lengre. Han var artigere før, da han var tjukk, og bare snøvlet ivei. Nå er han så veltrent og…eloquent, heter det vel på godt norsk. Veltalende. Jeg tror at den ekte Gucci Mane ligger begravd ved Terre Haute Penitentiary i…Indiana?

CS: At det er en kopi?

NS: KLONE!!! HAHAHAHAHAHAHAHAAA!!!!!

CS: HAHAHA!!! Det er spenstig. Spenstig teori.

NS: HAHAHAHAHAHAAA!!!! Det er mange som tror det. Det er mange av oss!

CS: Folk hopper jo lett på konspirasjonsteorier. Det er jo stort sett sant da, de tingene som blir snakket om i konspirasjonsteorier.

NS: Jorda er flat.

CS: Ikke utenkelig.

NS: Det er mye som er flatt.

CS: Mye som er flatt ja. Humøret mitt.

NS: Bare se på en flat..ting…og så ser man en horisont, for eksempel, også tenker man «det er flatt»…også gjør hjernen en sånn «kanskje jorda er flat?» også begynner det å balle på seg derfra. Ja…nei, vi er vel…mer eller mindre ferdige? 52 minutter…

CS: Ja nei tenke seg til at bittelille meg skulle bli intervjua av den gigantiske låtskriveren No States! Det er jo hard kost for en stakkars vestlending.

NS: Yes. I AM great! (fniser som en hest) Takk for meg! Sukram! Takk for at jeg fikk intervjue deg! Det var vel det jeg EGENTLIG burde si.

CS: Det er jo jeg som skal bli glad for å bli intervjua…

(Og slik fortsatte de to vennene å krangle om hvem som burde føle seg beæret. Mange sier at de sitter der den dag idag. De blir rett og slett ikke enige om hvem som burde være mest beæret. Det er et fint område, da. Rett ved fontena ved Sagene kirke. Fint område.)

Tekst: Stian Bjørnsson Hope

Young Marble Giants er, etter det jeg vet, ikke et særlig kjent band. De oppsto i kjølvannnet av punken i 1978 i Wales, og blir ofte puttet i post-punk sekken. Men, de likner ikke på noe annet; de har hverken aggressiviteten til Gang of Four eller støyen til Wire. Uttrykket til YMG er sparsommelig, enkelt og tilsynelatende primitivt, og kan nærmest betraktes som en sjanger i seg selv. I en tid hvor det nærmest var forventet at man skulle slå seg selv på brystet og skrike ut sinte budskap, gjorde YMG det motsatte, presenterte budskapet stille og sakte, strippet ned til essensen. Young Marble Giants var sinte de også, men på en raffinert og intelligent måte.

Colossal Youth ble spilt inn på fire dager, og visstnok bare mixa på 20 minutter. Det funky bass-spillet til Philip Moxham ligger langt fremme i lydbildet, mens hans bror Stuart står for korthugde gitarakkorder og minimalistiske orgeltoner, alt lekkert dandert rundt Alison Stattons kjølige og monotone vokal. Include Me Out er det mest rocka sporet på plata, og kunne garantert blitt forvandlet til en tidsriktig post-punk låt i hendene på Wire. Hole viste hvor dårlig det nettopp kan gå når de gjorde en rocka coverversjon av Credit in the Straight World på albumet Live Through This. Mystikken ble borte, og det ble bare en vanlig rockelåt, som vi har hørt tusen ganger før. Noen ganger blir gode intensjoner til dårlige resultater.

Uten egentlig å være det selv, la Young Marble Giants grunnreglene for den søte og naive soveroms-popen, som spesielt Belle and Sebastian skulle rendyrke på 90-tallet. De covret for øvrig Final Day fra ep’en med samme navn, på Rough Trades 25-års jubileumsplate, Stop Me If You Think You’ve Heard This One Before… i 2003. Belle and Sebastian kjører en elektropop-utgave av låten, og selv om den ikke er like bra som originalen, skal de ha for oppfinnsomheten.

Colossal Youth kom opprinnelig ut på nystarta og hippe Rough Trade i 1980, og er gitt ut flere ganger siden, blant annet i 2007 på Domino med hele 31 ekstra spor. Det er mye kjekt å finne der, blant annet ep’en Final Day og en John Peel session. Årets jubileumsutgave kjører en mellomting med kun 25 låter, men den har til gjengjeld en dvd med konsert fra Hurrah spilt inn i november 1980  i New York som er vel verdt å se. Personlig anbefaler jeg å høre de 15 første sangene som utgjør original-albumet for å få den beste opplevelsen. Det er der juvelen ble perfeksjonert.

Denne saken er basert på Ukas tips! fra 2014.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

– Æ lika å riv kjæft! Da jeg begynte å synge i ASR hadde jeg null peiling på hva jeg skulle synge om, så jeg sang litt om sosial angst, heimert og okkupasjon. Det måtte nesten gjøres på norsk. De andre i bandet skreiv låter på engelsk. Etter hvert har jeg bytta litt på. Låter som kommer spontant på øving blir som regel på engelsk, mens ting jeg lager alene som oftest er på norsk, sier vokalist Helgar Torgvær i Anti Social Rejects, som er aktuelle med sitt andre album «Never Gonna Drink Again» på Fucking North Pole Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Rayner Johansen (sort-hvitt bildene)

Anti Social Rejects står for rå kampsanger i old school punk/hardcore-stil. Konfronterende, rebelsk og fiendtlig overfor øvrigheten. Låtene er fulle av engasjement med energisk nærvær. Vokalen er direkte og in-your-face. Tight, men samtidig bråkete og intens og med en fin mellommenneskelig energi. Det kan handle om rusreformer, hatkriminalitet eller å være sin egen (u)lykkesmed.

Her forteller de om bandets historie, forholdet til autonome hus, gjør-det-selv-mentalitet, altfor lange storbynetter, bakrusen dagen derpå og hvor viktig det er å engasjere seg og støtte opp om saker som man brenner for og tror på.

Fortell om bakgrunnen for bandnavnet, forholdet til Disorder-låta «Anti social rejects» og det å bli avvist eller utstøtt og antisosiale aktiviteter?

Gunnar: Vi heter Anti Social Rejects som direkte oversatt er noe sånt som antisosiale avslag (ifølge google oversetter), men om en skriver Antisocial rejects uten deling av Anti og Social og med små forbokstaver er meningen antisosial avvisning. Anti Social Rejects er liktlydene med Disorder-låta, som vi for øvrig har spilt inn i flere versjoner, og kan finne på å spille live når det føles riktig, noe det jo må sies å ha gjort ofte oppigjennom årene, sjølsagt. Bakgrunnen for bandnavnet er naturlig nok tilhørigheten vi har til Disorder, sjøl om navnet nok var noe midlertidig i starten, slik jeg husker det.

Første ASR-låt var jo « Suicidal Bomber» på B-sida av «Fakkultativ Parasittisme» EP-splitten med Disårder, med kun Disorder-låter foruten den. Kan ikke huske om vi seriøst diskuterte om «Suicidal Bomber» burde være bandnavnet sjøl om vi nok var inne på tanken, vil jeg tro. Kult for Suicidal Bombers at ikke vi kapra deres kule bandnavn før de starta da hehe……..

Anti Social Rejects, og forkortelsen ASR, er begge det vi føler beskriver vårt musikalske prosjekt. Og gjennom de 15-16 åra vi har laget musikk og spilt sammen er Anti Social Rejects «ASR» nå egentlig bare oss, ASR-familien, på godt og vondt. Vi vil definitivt ikke påtvinge noen en overforklarende forståelse av bandnavnets underliggende og dypere mening, men vet at de fleste av oss, også bandet, har opplevelser som kan sies å være definerende for hva en selv, og vi, legger i Anti Social Rejects som begrep, så vel som band.

Helgar, når oppdaget du musikk og hva gjorde deg så opptatt av den?

Helgar: Har vokst opp med foreldre som var glad i musikk og hørte mye på musikk. Mamma hadde bestandig radioen på så fikk mye pop derfra, mens Pappa brukte å spille vinyl for oss og der var det særlig mye Jethro Tull, Stones, Hep Stars, Jahn Teigen, Beatles og Deep Purple. Jeg starta i Radio Øksnes, i barneradio-prosjektet deres, Akkarungan, og fikk tilgang til platearkivet deres. Jeg begynte å spille skiver på ungdomsklubben Skarven, og oppdaga hiphop og eurodance og etter hvert grunge og skate punk.

Da jeg flytta til Oslo for å studere fant jeg Platekompaniet på Grønland, og kjøpte masse greier i ulike sjangre i 5 for 200 hylla. I 1998 starta jeg i radiOrakel på Blitz, med programmet Bakrommet, som i starten var et hiphop-program, men det ble mer og mer reggae etter hvert som jeg ble kjent med Rune Breck. Radiolegenden som hadde vært på Jamaica og hadde peil. Jeg gikk på masse reggaekonserter på Exodus og Rockefeller. Og på masse punk og hiphop gigs på Blitz. Da jeg jobba på Scotsman i hæljene, hadde jeg fri i uka, og jeg og blant annet Knark Kent starta å spille skiver sammen på Cafe Sør, Sikamikanico, Jazid, Nomaden, kjellern på Patagonia og Thorvalds, det gikk mye i hiphop, dancehall, reggae og tung dub, som vi av og til prata over.

Etter å ha hørt all den gamle reggaen og hiphopen så begynte jeg å bli veldig aktuell i musikksmaken, og føler jeg har klart å følge med og presenterer fortsatt den nyeste og feteste reggaeinfiserte musikken jeg finner på Bakrommet på radiOrakel fm 99,3 etter 22 år. Reggae og pønk hører sammen så ikke så rart at jeg har beveget meg den veien også. Digger politiske tekster og det å kunne levere et klart budskap og ikke bare vas.

Hva var det som fikk deg til å ville synge?

Helgar: Jeg sang mye på skoleteater og i revylag som ungdom, og hadde et valgfag-band i 9. klasse, Young, Wild and Crazy (!) der jeg spilte keys. Vi spilte på Rock Mot Rus i ’92? Da Go-Go Gorilla var headliner. He He, alle ville bli Alex! På radiOrakel lagde vi sanger som sketsjer til sendingene så der fikk jeg prøvd meg mye. Vi oversatte som regel hiter til norsk og lagde kassegitarversjoner av dem. «Talglys i vind», «Slå mæ kjære en gong tel», «Ganske kul kvit kar» osv. Æ og Tor begynte å jobbe ilag på radioen i 2001 og hadde «Kor i hælvete» som en av våre musikalske sketsjer. Det var et kor som covret topp 20-hits på den jævligste måten vi klarte.

Hvorfor punk?

Helgar: Jeg var jo i et pønkemiljø siden jeg jobba på radioen som lå på Blitz, og fra 2000 bodde jeg Enebakkveien 37, som da jeg flyttet inn var okkupert. Der traff jeg også Tor for første gang. Det var en leilighet i 4. etg. som ble brukt som konsertlokale og pub, kalt Kong Alkohol. Der introduserte Harald Tredal meg for Tor og Maya, og vi linka med en gang. Starta å lage radioprogram med Tor og spilte inn demo med ToeTag på NRK etter at jeg begynte å jobbe der. Ble med de på en heilt vill ukesturné i Skottland og England. Og begynte så å digge å grave i pønken også. Så da Tor spurte om æ ville prøve å synge med dem i 2010 så måtte æ jo sei ja. Og æ synes i ettertid at det var smart 🙂

Hva betyr punk for deg?

Helgar: Lætt! Frihet!

Du synger på en variasjon mellom nordnorsk dialekt og engelsk. Fortell om det og forskjellen på å uttrykke seg på de to ulike språkene samt betydningen av dialekt for språklig nærhet og uttrykk for lokal og personlig identitet?

Helgar: Da jeg begynte å synge i ASR hadde jeg null peiling på hva jeg skulle synge om, så jeg sang litt om sosial angst, heimert og okkupasjon. Det måtte nesten gjøres på norsk. De andre i bandet skreiv låter på engelsk. Etter hvert har jeg bytta litt på. Låter som kommer spontant på øving blir som regel på engelsk, mens ting jeg lager alene som oftest er på norsk. En gang vi spilte på Aye Aye Club fikk jeg høre at jeg hadde den fuleste engelsk-uttalen i verden, jeg trodde det var et kompliment, og sa tusen takk! Jeg har ikke lyst til å teoretisere det noe mer, jeg bare gjør det, og synes det er gøy. Æ lika å riv kjæft!

Hvor viktig er det å stå på scenen og turnere for din identitet?

Helgar: Det er jo et kjempekick å stå på scenen, jeg blir kjempenervøs først, og euforisk etterpå. Jeg har det artig på scena, synger så høyt jeg kan og drar noen gode mellomstikk mellom låtene. Jeg liker å se at minst en person koser seg med konserten, da har identiteten min det bra! Å turnere og treffe nye folk og få spille på deres undergrunns-scener er det beste jeg veit, det er deilig å være del av en så internasjonal og inkluderende scene!

Hvordan er relasjonen mellom Anti Social Rejects og Disårder? Hvilken påvirkning øver Disårder på Anti Social Rejects?

Tor: Det startet med at Disorder ble spurt om å spille i Stavanger, så spurte jeg Taf (som fortsatt driver Disorder i England) om Disorder skulle spille der. Han svarte: «Kan ikke komme til Norge, men kan ikke Maya, Morten Makrell og du spille som Disorder der?» Det ble Rudi, Gunnar, Maya og meg, som alle har spilt i Disorder tidligere, pluss Rikard (Rikard: siden jeg spilte med Tor i ToeTag på den tiden, var jeg vel det enkleste valget – hehehe) som tok på oss dette oppdraget. Dette falt i god smak, så vi ble forespurt om også å spille på Barrikaden i Oslo. Tarjei fra Sjakk Matt Plater var på den giggen og lurte på om vi hadde lyst til å gå i studio for å gjøre opptak av noen gamle Disorder-låter, plateselskapet hans tilbød seg å eventuelt gi ut dette.

Maya: Dette kunne vi ikke si nei til.

Tor: Vi dro til Dimms studio i Oslo, med Steinar Krogstad (Fru Pedersen) bak spakene, vi covret der diverse Disorder-låter hvor den siste låten skled over i en jam som ble til låten «Suicidal Bomber» (du kan nesten høre at den siste låten på A-siden slutter med det B-siden starter med). Alle var så fornøyd med det siste sporet, at vi bestemte oss å starte eget prosjekt. Som hyllest til vår tid i Disorder, kalte vi opp bandet etter en Disorder-låt. Der og da ble Anti Social Rejects født. Kort tid etterpå flyttet Rudi Hoeiykens, som var vokalist, til Afrika, så tok Stig Riesto (Likbål) over vokalen. Stig var opptatt med andre ting, så vi øvde uten vokal i en periode. Etter litt brainstorming om hva vi skulle gjøre med vokalen foreslo Rikard at vi kunne spørre Helgar om å synge, vi visste fra før av at han var radioprater (med «Bakrommet på radiOrakel) og at han ikke var redd for å åpne kjeften. Tok en kjapp telefon til han hvor han modig nok takket ja til å joine som vokalist i bandet.

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Anti Social Rejects i forhold til andre band dere er eller har vært med i som Disårder, Htlrsntzlr, Raptus Norvegicus og Detestation?

Maya: Tror det vi alle har felles er åpenhet og demokratisk tilnærming.

Rikard: Låtene blir lagd stort sett på samme måte i HTLRSNTZLR som i ASR, så det er mere likheter enn forskjeller.

Helgar: Jeg har begynt å synge litt på si med Masselys. Der tar de seg veldig god tid i låtene og de kan dras lengre i liveformatet og jeg får brukt mye mere vokalefekter. Men det tror jeg ASR får nyte av etter hvert 😉 Kommer noen frekke 13-14 minutts låter fra nye Masselys om ikke så lenge.

Gunnar: Fellesnevneren er vel nærmest autistisk spillelyst, behov for adspredelse fra dagliglivet, umåtelig øltørsthet, godt vennskap og sammensatte musikalske bakgrunner. I Raptus Norvegicus var/er det primært hovedmann Sjur Hansen som kom/kommer med skisser, tekst og gjerne utkast til låtene for videre utvikling i bandet. Vi er forresten smått i gang med gjenoppliving av bandet i disse dager… øøøøh, eller kanskje mer presist- forsøksvis de siste to åra.

Raptus har også en uutgitt skive innspilt i ’98, som burde vært, og muligens blir sluppet, om ikke for lenge, kanskje. Det må jo i tillegg nevnes at Tor og jeg har svært lang musikalsk fartstid sammen i forskjellige konstellasjoner, av og på, tjæ, siden siste halvdel av 80-tallet faktisk. Sick and Destroy, med blant annet Ozzi på vocal, Tor på trommer, Bjørn Erik Lindrup og meg på gitar samt Rudy på bass, kan nevnes som kanskje et av høydepunktene på slutten av 80-tallet. Vi ga dog kun ut en kassett uten distribusjon i hyperbegrenset opplag må sies.

Siden vi glei over fra Disårder til ASR i 2005 har låtene i stor grad blitt til i øvingslokalet. Kjemien i bandet har utviklet seg en god del siden starten og er i stadig utvikling. Legger til at vi også frem til 2018 jevnlig spilte et begrenset antall årlige konserter som Disårder (med Rudy på vokal), som et coverband so to speak. Både Tor og jeg har jo vært “faste medlemmer”, i den grad begrepet finnes i Disorder, store deler av 90-tallet, sammen og hver for oss, men det er nok egentlig ei anna historie.

Sjøl kjenner jeg uansett stadig på lysten etter å spille Disårder-konsert i ny og ne – vræle Fuck police state, Fuck your nationality, Hang the Pope, Brain donor, Gods are born in the U.S.A, Todays word, og Fuck det meste, mens man blir nedspruta av øl, dynka i svette med brei koringsstøtte og allsang fra pogene ungdommer i alle aldre- det er skikkelig kick, en smule crazy, utrolig feite låter og ikke reint så lite nostalgisk. Vi får bare se om, eller når det kan skje..?

Anti Social Rejects ble dannet allerede i 2005, men først de siste årene har vi fått ta del av større utgivelser med minialbumet «Procrastination» i 2019 og nå «Never Gonna Drink Again». Før det kjenner jeg bare til noen få enkeltstående singelutgivelser som splitten med Disårder, Disårder / Anti-Social Rejects* – «Shizosplit», «Fakultativ Parasittisme/Suicidal Bomber» fra 2006, «Kapitalskjit» fra 2012 og splitten med Jenkem Warriors, Jenkem Warriors / Anti Social Rejects – «Apati Sosial Angst»‎.

Kan dere si noe om den økte produktiviteten eller det økte behovet eller muligheten for dokumentasjon?

Tor: Det tok 8 år fra vi tok opp «Procrastination» på NRK med Helgar bak spakene på miksepulten, til vi etter diverse forsøk på å få mikset dette, blant annet hos Anders Møller i Subsonic Society studioet, tok opp ny vokal med Helgar, siden han på NRK-sesjonen satt og mikset og tok oss opp samtidig med at han la på vokal (vi spiller alltid live i studio, vi er ikke noe puslespillband med diverse pålegg som arbeidsmetode), så det var et ønske om å få gjort vokalen på nytt. Da vi følte oss ferdig med den miksen, og klare til å gi ut dette krasjet harddisken, så vi mistet alle miksene som vi hadde tatt opp. Johan Larsen (OnklP & De Fjerne Slektningene) hørte den historien og tilød seg å mikse ferdig. I mellomtiden har vi øvd jevnlig og laget nye låter så da «Procrastination» omsider kom ut, hadde vi allerede materiale til nesten et helt nytt album klart.

Maya: Da hadde Tor klart å få til en super deal med kollegaen i Subsonic Society, Vegard Sleipnes. Vegard har en 24-spors Studer A 800, som var nykalibrert, og vi tenkte å lage en total analog produksjon. Vi ble enig om dato og klokkeslett og gjennomførte side A på «Never Gonna Drink Again». Dette var tiltenkt som en 7-tommers EP, men alle syns det var så gøy at vi ville lage en B-side slik at vi fikk en 12-tommer. Hadde noen gamle låter på lur og dro i øvingslokalet og lagde noen nye, booket ny tid hos Vegard og hadde så en B-side.

Hva er den største forskjellen mellom 2020 utgaven av bandet og tidligere utgaver som den i 2006 og den 2012?

Maya: Mindre alkohol, mer hangover in 2020. Hahahaha….

Rikard: True that.

Tor: Ja, og vi har vel alle blitt litt mindre kloke med årene.

Helgar: Føler vi er blitt mye tryggere på hvor vi er musikalsk og vi skjønner hverandre bedre i arbeidet med låtene. Det går kjappere fra idé til skisse og ferdig låt.

Gunnar: Vi har jo klart å holde på samme vokalist (Helgar) helt siden 2010, i motsetning til de første åra, og kontinuitet funker jo dritbra, også for oss.
2005-versjonen av bandet var jo på mange en “norsk” utgave av Disorder/Disårder med Rudy Hoykens på vokal, meg på gitar med Tor på trommer og Maya og Rikard som nye tilskudd. Dette i forbindelse med giggen på Folken i Stavanger med De Press i 2004, der vi kalte oss Disårder.
Tor og Maya hadde jo i en del år før dette vært aktive og turnert i inn og utland som Detestation sammen med Taf. Før Hr. Lovering måtte stikke hjem til England (i 2000 av påtvungede grunner). I tillegg spilte begge med Rikard i ToeTag.

Kan dere si noe om hverandres musikalske styrke og rolle i Anti Social Rejects?

Tor: Nei, det er hemmelig!

Tor Harald Degerstrøm, trommer

Helgar: Hjernen og professoren i bandet. Han slår så fort og deilig!

Gunnar: Farlig tema høhø. Men vil nok si at Tor sin spesielle “all over it” trommestil setter sitt særpreg på det meste av det vi gjør, på godt og vondt.

Maya Colette Alvarez, bass

Helgar: Den tøffeste i bandet. Ho har de råeste bassriffene.

Gunnar: Maya sitt stødige basspill kler jo stilen jævlig godt. At Tor og Maya i tillegg er mann og kone skader jo heller ikke.

Rikard Rognmo, gitar 

Helgar: Rikard er den blideste i bandet.. Han har de beste melodiene.

Gunnar: Vi to gitaristene kan mer eller mindre boltre oss nokså fritt oppå deres feite tighte driv uten at det går for mye gærnt, mens vi korer av full hals og så godt vi kan på det meste av refreng, når vi ikke er for fulle til å huske det.

Helgar Torgvær, vokal

Gunnar: Helgars vokal med sin herlige myredialekt på toppen, som også kan anes innslag av på de engelsktekstlige låtene våre om man hører godt etter, rammer det hele inn og fullbyrder det spesielle, litt sære ASR-musikalske universet vi har snubla oss inn i. Sjelden har vel kanskje et litt uavklart forhold til pønkevokal fra en etablert reggaespesialist (med eget radioprogram ukentlig – Bakrommet på radiOrakel – i over enn 20 år ) kommet mer til sin rett enn Helgar gjør i ASR vil jeg påstå..

Gunnar Holm, gitar

Helgar: Den streiteste og ordentligste. Kontoristen og den råaste sologitaristen.

Ragnar Kosmo fra Dødsdømt bidrar med gjestevokal på låten «Mæ». Fortell  om ham, Dødsdømt og valget med å ha ham med på plata.

Helgar: Jeg fikk være med på 2 låter på EP’en «Dine siste tanker» så da måtte Ragnar bli med på denne. Ælska Dødsdømt.

Gunnar: Gode relativt nye venner vi har spilt med rundt om i landet de siste 4 åra. Jeg fikk spille solo på låta «Åpenbaringen» på Ep’en «Dine siste tanker». Vi digger Dødsdømt seff.

Tor: Når vi gikk for å lage B-side, så tok vi med en gammel låt kalt «Mæ», som Ragnar alltid bruker å ta sammen med oss på de giggene vi har spilt sammen med Dødsdømt, så vi følte da at det var helt naturlig å spørre han om å slenge seg med på studioversjonen også av denne låten. Til vår store tilfredshet takket han umiddelbart ja og heldigvis for oss var det helt greit for Dødsdømt å låne han bort til oss en kald vinterkveld. Tusen takk til dem!

Hva er historien bak albumtittelen «Never Gonna Drink Again»?

Helgar: Man trur at man kan bli bedre til å drikke jo eldre man blir, men det blir man ikke. Man blir dårligere. Så det er vel en slags selvransaking den låta, etter å ha sovna av på nok et nachspiel… Vi hadde vel alle opplevd det samme, så da ble det tittelen på skiva og.

Gunnar: Tittelen kan og bør tolkes som et direkte innlegg i rusdebatten der vi selvsagt gir uforbeholden støtte til gjennomgripende rusreformer i Norge (og verden for øvrig). Menneskerettigheter i et demokrati må også innebære å ikke bli straffet for å foretrekke andre, og i noen tilfeller, “sunnere” rekreasjonelle rusmidler enn, eller i tillegg til, den lovlige nervegiften alkohol.

De fleste av oss har vel våknet opp etter en bytur med århundrets hangover og tenkt akkurat det tittelen sier, og coveret illustrerer. Som for mange andre musikere er alkoholkonsumet opp igjennom ikke helt ubetydelig og nødvendigvis ikke alltid under kontroll, for å si det sånn. Men øl er jo jævlig godt da!

Albumet er altså spilt inn og mastret av Vegard Slepnes i Subsonic Society Studio. Fortell om ham og innspillingsprosessen. Hvordan har det vært å jobbe med Vegard i dette studioet? Hvilket preg har han og lokalet satt på skiva?

Tor: Jeg har studioet mitt i studiokollektivet Subsonic Society, som drives av Vegard, her er det flere studioer sammen og en hel gjeng som jobber: Torgeir Waldemar, Kai Christoffersen, Pål Bredrup, Trond Mjøen, Anders Siegrist Oliver, Henrik Seip og tidligere nevnte Anders Møller og Johan Larsson, samt vinylgraverings studioet mitt(er den eneste i Norge som graverer lakkmasterplater for vinylproduksjon, altså via meg kan man få gjort en komplett vinylproduksjon med cover og det hele, fiks ferdig levert på døra di).

Vegard jobber med diverse musikkstiler og har gjort mye forskjellig, «Procrastination» ble tatt opp digitalt, mikset digitalt og mastret over på spolebånd av Henning Bortne, Vegard og jeg fant ut at det kunne være gøy å gjøre en AAA innspilling, altså analogt opptak gjort på 24-spors båndspiller, så mikset ned til 1/4 tommers 2-spors bånd og deretter gravert direkte på lakkmasteren fra den tapen. Det var en veldig kul måte å jobbe på siden man faktisk har begrensinger med disse 24 sporene, trommene bruker endel spor, så har du ett spor til bass et til hver av gitarene og med hovedvokal og koringer har man fort fylt opp 24 spor og dermed ikke plass til å legge på 50 spor som man ofte ender opp med når man jobber digitalt. Bør også nevne at Vegard er utrolig behagelig å jobbe sammen med i studio, han sier ifra og påpeker det hvis det er noe som mangler, samtidig som han er flink til å dra det beste ut av hver enkelt artist.

Helgar: Vegard var veldig flott å jobbe med og han jobber raskt. Han skrur så tøft! Æ blei djæveltøff med hannes mixing.

Gunnar: ASR har hatt to innspillingsessions med Vegard i Subsonic Society Studio og det har vært en fornøyelse å jobbe med han bak spakene. At Vegard også opprinnelig er nordhelgelending fra min barndoms (Meløy) nabokommune Rødøy har jo også hatt en positiv virkning på en ellers noe sær inngrodd musikertånegl av en gitarist i studiojobbinga vil jeg si.

Låten «Svart Elefant» har etter hvert vært med dere en stund og var også en stund tiltenkt som en albumtittel. Fortell om den låten og valget med å gi den ut her også?

Låten «Svart Elefant» har etter hvert vært med dere en stund og var også en stund tiltenkt som en albumtittel. Fortell om den låten og valget med å gi den ut her også?

Helgar: Vi ville bare ha nok låter til skiva, så vi tok opp den også på nytt. Den andre versjonen ble tatt opp på Blitz av Bjørn Larsen og Magnar Martinsen, og gitt ut på «Real Punk Rock Music Is Not on the Radio – Vol.4.» Låta skulle være tittelkuttet på skiva som skulle kommet ut av vår Blitz-session, men vi blei aldri enige om miksen med oss sjøl. Så «Svart Elefant»-albumet stranda. Låta er sår og ærlig og kan handle om hvem som helst som trår litt feil, og får bygdedyret mot seg.

Hva er den viktigste forskjellen mellom «Procrastination» og «Never Gonna Drink Again» og hvilken relasjon er det mellom de to albumene?

Gunnar: «Procrastination» består mest av gamle låter som er spilt inn digitalt, mens «Never Gonna Drink Again» består mest av nye låter spilt inn analogt. Det siste passer oss nok best føles det som nå egentlig, altså å spille inn analogt.

Fortell om valget av omslag, samarbeidspartnerne dere hentet inn og hva dere ville uttrykke gjennom coveret.

Tor: På «Procrastination»-coveret sto Tor bak alt (i Paint(?)) – en prosess som han ikke ønsket gjenta 🙂

«Drink»…coveret til plata er gjort av Gøran Karlsvik og Tor Degerstrøm, mens det kule livefotoet til frontcoveret er tatt av vår gamle venn Thomas Eriksen.

Maya: Tror kanskje det var Helgar som mente platen skulle hete Drink, så plutselig hadde Tor ideen for seg helt klart, både tema og fargevalg, manglet bare grafiske skills. På øvingslokalet, Mir, er naboen Gøran Karlsvik en multikunstner, og flink med grafikk. På øvingspausene møtes vi i gangen og ble enig om at han skulle hjelpe med cover. Plutselig dro han frem PC’en, Tor sendte filene, og det var gjort.

Tor Degerstrøm fra bandet selv spilte altså en viktig rolle med coveret og dere har også ellers vært et band med sterk tilhørighet til D.I.Y.-scenen. Kan dere fortelle om betydningen av å gjøre ting selv eller selv ha kontrollen på det kunstneriske uttrykket?

Tor: For meg, er det det som er pønk, å gjøre det selv og ikke sitte å vente at noen andre skal fikse det for deg, eller eventuelt kommandere andre til å gjøre greiene dine for deg. Det heter DIY «Do it yourself» og ikke CYDIFM «Can you do it for me», ha ha…

Maya: Å ha kontroll selv over eget arbeid er livsviktig. Man skal klare å stå for sitt eget makkverk.

Dere har også stort sett sluppet alt av plater selv frem til nå. Nå har dere overlatt det ansvaret til Fucking North Pole Records. Fortell  om det valget og forholdet til det nye plateselskapet deres.

Maya: Vi kan la Gunnar og Helgar fordype seg her, men den korte varianten er, tross vår DIY-valg er vi ikke flink å distribuere, og ble enig med Robert at han kunne gi ut denne skiva. Vi driver fortsatt Social Records.

Helgar: Digger Robert og det at han gir ut så mye fet musikk og dokumenterer scenen. Liker alle samlerne og spesialutgavene han lager. Jeg har alltid vært fan av han, så det var et stolt øyeblikk da han likte oss så godt.

Gunnar: Traff Robert og Kari på høstsabbatten i Jacob kirke i november 2019, dagen etter at vi hadde brukt en litt lang torsdagskveld på å spille inn låter hos Vegard i Subsonic Society Studio, som viste seg å bli første sida av det som senere ble til «Never Gonna Drink Again»-skiva. Slo av en prat med Robert og mimra litt over konserten vi og Danger!Man med fleire spilte på Uffa 16. mai, mens vi hang rundt kompisene våre i Barren Womb før de skulle over gata å spille på Verkstedet. Ivrig og litt gira etter studioarbeidet dagen før fortalte jeg Robert at vi akkurat hadde begynt å spille inn noe som kunne bli oppfølgeren til «Procrastination»- men denne gang, endelig analogt som vi jo hadde hatt lyst til lenge. Robert ble, litt overraskende, umiddelbart dritgira og slengte ut av seg om ikke han skulle gi ut skiva på FNPR. Jeg syntes jo umiddelbart dette var et i overkant knallbra forslag, på tross av vi hadde tenkt å gi ut på vår egen label Social Records. Men uansett holdt jeg maska sånn måtelig, og lovet jo at jeg skulle nevne det for resten av ASR-gjengen, mens jeg stille tenkte – hvem faen sier nei til Fucking North Pole Records, egentlig, hehehe….. Konserten med Barren Womb var for øvrig knallbra, som alltid, sjøl om Robert og Kari forsvant hjem i lett fylletåke før gjengen hadde bråka ferdig.

Dere deltar på samlealbumene «Real Punk Rock Music is Not on the Radio» 1,2,3,4,5,6, «2019: Pønk i Norge». Fortell om deltakelsen på disse, deres eget forhold til slike samleplater og betydningen slike kompilasjoner har for å oppdage ny musikk og sørge for samhold i scenen.

Gunnar: Kjell Moberg, som gir ut RPNR serien, forteller selv: “Vi snublet i hverandre på en av FB sine punkesider, jeg husker ikke nøyaktig hvordan. Men vi fikk rask en forståelse for at dette var riktig for ASR og siden har dere dukket opp med en knall-låt på hver av skivene, faktisk kun dere og K-Jell som har vært med på alle 6 til nå. Ganske kult. Jeg vil påstå at årsaken er at vi alle liker, punk, vinyl, den norske scenen og det å få frem gode band og låter til nye ører der ute”.

Gunnar: Morsomt å være med på disse litt rare, men kule utgivelsene med norsk punk. Det planlegges også en Vol. 7 rett over nyttår sier ryktene, sjøl om Vol. 6 opprinnelig egentlig var siste utgivelse i «Real Punk is Not on the Radio»-serien. Masse kudos til Kjell og K-Jell !

Etter at vi var med på Vol 1, som må sies å inneha ganske så variabel og til dels dårlig lyd, tipset jeg Kjell om at ASR-trommis Tor/THD vinylmastring AS både kunne mastre, gravere mastervinylen og få skivene trykket. Alt med knall kvalitet og gode skussmål. Kjell, som nok var litt i villrede etter Vol 1, tente naturlig nok på ideen og fra og med Vol 2 har alle «Real Punk Rock is Not on the Radio»-skivene Vol 2-6 blitt mastret, gravert og trykket opp av Tor i THD Vinylmastering AS med profesjonell kvalitet. Som Kjell så fint sa det da han anbefalte Tor til banda etter at Vol 2 kom fra trykken – “Tor i THD Vinylmastering AS kan virkelig sakene sine, leverer knall kvalitet, på avtalt tid og er til å stole på”.

Dere var også med i Thomas Robsahms NRK dokumentar om punken i Norge, «Punx», og på soundtracket der med låten «Kapitalskjit». Hvordan ser dere på den dokumentaren nå i etterkant?

Helgar: Vi fikk 4. sek. fame der, men «Punx» skulle jo opprinnelig være minst en episode lenger, så kanskje det hadde gjort at de ikke hadde utelatt så masse som de gjorde.

Gunnar: Det var jo kult å få være på «Punx» på samme lag som så mange andre überfete band, både på filmen og selve serien. På tross av de tre fire sekundene vi vræler “Reis kapitaskjit” syntes vi nok lett rødmende mest om Harald Fossbergs jævla tøffe T-skjorte. I ettertid er det selvfølgelig en del som kan diskuteres og settes fingeren på både politisk og annet, men uavhengig av kritikk er det jo overordnet nødvendig at denne viktige delen av norsk (og internasjonal) politisk musikalske subkultur blir dokumentert og synliggjort og slik tar sin rettmessige plass i kultur- og musikkhistorien.

Dere har heller ikke hatt noe problemer med å stille opp på støttekonserter til hva dere anser som god formål og er også med på støtteskiva til det autonome huset Blitz, «No Power No Punk Blitz Hitz» på Rabagast ‎og Glass to the Face Records.

Fortell om det og behovet for solidaritet i samfunn og punk.

Maya: Selvfølgelig stiller vi alltid opp for saker vi brenner for og som fortjener mye mer oppmerksomhet rundt seg, og om vi kan hjelpe på noen som helst måte med fremgang i disse sakene, er vi definitivt med. Samfunnet er fucked, og vi må alle gjør det vi kan, smått eller stort for å få til forandringer. Sammen er vi sterk.

Gunnar: Vi er jo mest et politisk band (slik jeg oppfatter og ønsker det vafall) og bidrar mer en gjerne der vi kan for å vise vår politiske støtte – på det ikke-kommersielle “markedet”, vel å merke. Det være seg antirasisme, antikapitalisme, retten til bolig og hjem og andre menneskerettigheter som gjerne spises opp og gjøres utilgjengelig for alternative mennesker av kapitalinteresser og myndigheter. Og selvsagt i tillegg regjeringskritikk, krigsmotstand og mye annet vi mener noe om.

Kan dere si noe om disse stedenes/institusjonenes betydning for deres egen identitet både som band og på det personlige planet?

Blitz

Maya: Et av Oslos viktigste steder der man kan dyrke solidaritet, samhold, åpenhet og respekt. Blitz har altid ikke minst vært et sted man kan utvikle talentene sine og eget uttrykk. Fantastisk.

Gunnar: Øva der i årevis med Disorder og har spilt inn materiale med ASR i lysstudioet i tillegg spilt utallige konserter der. Herlig allmøtestyrt ungdoms- og aktivitetshus med byens beste veggismat, byens kuleste lokalradio radiOrakel og mye annet. Viktig lavterskel kultursted i hovedstaden.

Grünerløkka Lufthavn og Mir

Tor: Har vært superheldige og hatt øvingslokale på Grünerlökka Lufthavn siden 1998.

Gunnar: Vi kan nesten ikke vente på å få flytte tilbake til øvingslokalet vårt på Grünerløkka Lufthavn og komme i gang med å lage nye album i verdens øøøø vafall Oslos eller Grünerløkka beste øvingsmiljø. ASR har som sagt holdt til der i 15 år, og Tor fra ’98, så det er hjemme det asså.

Barrikaden/Hausmania

Tor: Barrikaden e den beste scena i byen for punkmusikk.

Gunnar: Vi støtter selvfølgelig aktivt opp om alternative bo – og leverformer. I et umenneskelig hyperkapitalistisk samfunn må jo også mennesker som avstår fra A4-liv, pengejag og økonomisk vellykkethet kunne skaffe seg egne bo, leke- og leverom. På slike plasser gror oftest kulturen som kreativt ugress, noe vi i ASR elsker og ønsker å støtte aktivt opp under.

Sånn apropos sistnevnte. Fortell litt om låten «Hausmanns Platz».

Rikard: En hymne te de beste folkan i byen. Vi spilte vel støttegig, og så kom vel Maya på riffet, så blei det sånn.

Helgar: «Hausmansplatz» var en åpen plass bak h42, som hadde stått tom lenge. Den ble etter hvert brukt til vognplass. Så ville eier Pay og kommunen få de flyttet. Hausmanittene barrikaderte seg inne og ventet på at Babylon skulle komme og tømme plassen. Låta handler om ventinga før utkastelsesaksjonen, og når snutepurkene kommer. RIP Hausmasplatz.

Gunnar: Jeg tolker låta som en en ærlig stolt hyllest til  Hausmannskvartalet, historien og de bra folka der, og mener at en av våre absolutte favorittscener, Barrikaden, hører til i denne låta.

Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet deres til og hvordan det er relevant for Anti Social Rejects.

Motstand mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen

Gunnar: Skjerming av Norges viktigste gyteplass for skrei og vårt matfat gjennom alle tider er en selvfølge og plikt å beskytte. For alle tenkende mennesker med lengre og mer bærekraftig perspektiv enn hvert stortingsvalg.

Hatkriminaltet

Gunnar: Føkk hatkriminalitet mot utsatte grupper, men nazisme, fascisme, også i religiøs innpakning, kan ikke aksepteres og må bekjempes med alle (demokratiske) midler. Men nazipakket altså, de må kjeppjages om behov.

Pedofili

Gunnar: Her må effektiv behandling på plass. Temaet er jo uforståelig, absurd og vanskelig å forholde seg til, men seksuelle overgrep er helt forkastelig med nulltoleranse generelt, men i denne sammenheng blir jo ord fattige.

Rusreformisme

Gunnar: Tiden er overmoden for en gjennomgripende rusreform der straff og fengsel fjernes som virkemiddel. Etter min mening er det grunnleggende menneskerettigheter som krenkes og har blitt det i mer enn 50 år.
Retten til å la seg påvirke rekreasjonelt av rusmidler i et demokrati kan umulig forsvares ut fra statens positive regulering av nervegiften alkohol. Vi sier som vi alltid gjør i mange andre sammenhenger- «min kropp mitt valg» . Helsevesenet innehar faginstansene som kan hjelpe de som sliter med avhengighet og ønsker å bli kvitt denne.

Dagens rasering av ungdoms fremtid, spesielt på østkanten, gjennom arrestasjon, fengsling og straff for bruk av ikke regulerte rusmidler er et overgrep i statlig regi. Det som virkelig ødelegger fremtiden er rulleblad, ikke eksperimenteringsperioder, som mange ungdom må gjennom. Skremselspropagandaen er helt bak mål, og enkelte ivrige rusmotstandere kan tydeligvis ikke regne siden vi ikke har 100 tusener av heroinmisbrukere i landet, men utrolig utbredt prøving og bruk av lettere rusmidler, som de mest utbredte hasj og marihuana. Rusreformen må komme og fordommer bearbeides.

Fest

Rikard: Hvor?

Lidenskap

Rikard: Spelle live.

Likhet

Rikard: Noe å strebe etter.

Frihet

Rikard: Beste vi vet.

Freakere

Rikard: Fine folk.

Å være sin egen lykkes smed

Tor: Det er sikkert bedre enn å være sin egen ulykkes smed?

Gunnar: Vell, det er jo ikke så enkelt da alså. Men mange høster som de sår, rettferdig eller ikke.

Hardcore punk

Tor: Avhengig, så lenge det er uavhengig!

Siw og  Erna

Hvem faen er det?

Philip Lovering/Disorder

Tor: Var så heldig å få spille sammen med han i både Disorder og senere i Detestation, en trio med han, Maya og meg. Vi har hatt utrolig mange timer i trange varebiler rundt i Europa og mørke øvingslokaler, må ikke glemme Steve Allen som startet bandet i 1980, Stian Løken, TK, Maya, Gunnar Holm og Rudy Hoeykens.

Gunnar: Taf- Bassist i Disorder fra ’82 etter at blant annet Steve Allen startet bandet i 1980.. Tor spilte trommer fra 91-95 (tror jeg), og senere sammen med Maya og Taf i Detestation. Da Disorder i ’92 , mener jeg, skulle på en liten Europaturné hadde ikke Steve mulighet til å bli med fordi han skulle få sitt første barn. Han spurte meg om jeg kunne steppe inn for han på turneen, noe jeg litt skeptisk sa ja til. Men med den bestemte forutsetning at jeg “slapp” å være en del av bandet etter turneen. Det gikk jo selvsagt jævla dårlig akkurat det da for Disorder-spellinga tok jo ikke slutt før Taf flytta til England i 2000, og har vel egentlig også fortsatt etter, med Disårder så, vell…. Men faen det har vært mye gøy innimellom også.

Subkultur

Gunnar: Yngleplass for ikke-kommersiell ekte kultur.

Prokrastinering

Rikard: Undervurdert kunstform.

Gunnar: Vi prokastinerte i 8 – 10 år før vi fikk kresta ut albumet «Procrastination» og det skal faen ikke skje igjen. Generelt er vi nok alle relativt utsatt for utførelsesvegring i mange av livets situasjoner, kanskje , eller?

Fortell  om de to videoene som dere har fått laget til plata.

«Hate»- satt sammen av Fru Pedersens Steinar Krogstad

Tor: Maya og jeg spiller i et band med Steinar og Pål Lind som heter «Dødøget», her har vi gjentatte ganger fått vært vitne til Steinars briljante måter å lage video på, han har tidligere laget en til ASR-låten «Rightous War», da vi ble spurt av Robert om vi hadde noen video til den nye utgivelsen vår, falt tankene da fort på å spørre Steinar og hans geniale kreativitet. Temaet er jo hyperaktuelt nå om dagen med en voksene nynazisme, BLM og en sinnssyk president i statene som nører oppunder nettopp hat.

«Drink» av Gøran Karlsvik, fra This Sect, Contrarian, Post Love og Damokles og Zap TV

Gøran Karlsvik foran graverings-maskinen til Tor

Tor: Vi hadde nettopp laget coverdesign til nyplaten vår sammen, Gøran fant ut at han hadde lyst til å se maskinen som jeg lager master-plater på, han ble med bort i studioet hvor vi tok noen kalde øl sammen, etter å ha tittet litt på maskinen snakket han om at han har laget flere videoer tidligere. Maya og jeg lot han så høre igjennom hele det nye albumet vårt og spurte om det var noen av våre låter han kunne tenke seg å lage video til, han valgte kjapt å gå for «Drink»-låta, som han sa han allerede hadde fått ideer til når han hørte igjennom plata, vi var selvsagt dødshappy for å få hjelp av en som er så dyktig som han, så vi sa «go for it» der og da. Kort tid etterpå fikk vi oversendt en video som vel ikke er for de sarteste sjelene akkurat, for å si det sånn, så du skal ikke være for fyllesjuk når du ser den videoen, man kan vel nesten bruke den som en lakmustest på hvilken dagsform man er i ha ha…

Hvordan har Anti Social Rejects blitt rammet av nedstengningen av samfunnet og Covid 19-tiltakene?

Rikard: Tatt gode forholdsregler og holdt avstand og spilt så fort vi kan.

Gunnar: Bandet har forsøkt å øve jevnt og trutt, noe deler av bandet også har klart i nedstengningsperioden. Mange nye låter er også blitt til. Sjøl har jeg måttet ta forhåndsregler og dessverre måtte velge bort vår standhaftige fredagsøving i deler av den pandemiperioden.

Kan dere til slutt velge femten låter, tre hver, som på en eller annen måte har inspirert Anti Social Rejects og platen «Never Gonna Drink Again» og si hva dere har fått ut av disse låtene?

Tor:

Nausea «Electrodes»

Alt av Discharge og Amebix

ENT og Concrete Sox

2000 DS

Rikard:

Hele «Closer med Joy Division

«Easy Action» med Alice Cooper

Stort sett hele Slayer og Ramones kataolgen

Helgar:

NEGATIV – PROJECTIONS
Negativ er jo folk som vi har kjent lenge i miljøet og digger hardt. Et av Norges tøffeste band. Vi var alle i ASR sammen på gigg på Blitz med dem, og neste øving kom på Hausmansplatz, som nok er sterkt inspirert musikalsk av den giggen.

Dødsdømt – Deg aleine

Bæstevænnan vårres fra Horten. Digga de guttan og den EP’en her, og den nye «Dine siste tanker», som jeg til å med fikk være med å synge på. Så de har nok inspirert oss godt på skiva.

Gunnar:

Ex Lion Tamer av Wire

Fantastisk låt som alltid får meg opp av sumpa, om behov. Så dem på den legendariske utendørskonserten på Henie Onstad i øøø 1988 ish. Råfett, spesielt, høyt og litt intellektuelt……

Don’t Want to Know If You Are Lonely av Hüsker Dü

Låt å overleve til når kjærlighet fordamper.

Religious Womit  av Dead Kennedys

Sannhetsord fra de mer intellektualiserte pønkerne som river oss ateister riktig godt i hjerterota. ASR hadde gleden av å covre denne låta med ørnesværingen
Jørgen Nordeng på vokal på No.53 i forbindelse et bursdagsparty i fjor vår – minneverdig session og dritfet låt det òg ass.

Anti Social Rejects – Never Gonna Drink Again

Anti Social Rejects – Procrastination

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Rock’n’roll skal lage liv, provosere tullinger og gi folk lyst til å pule eller invadere Polen. Folk trenger av og til en pause fra miljøvern, politisk korrekthet og en døll tilværelse. En time eller to hvor en kan være en primitiv apekatt er topp, forklarer vokalist og låtskriver Per Ivar Jensen i bandet The Fat Rats, som albumdebuterte med en spenstig selvtitulert skive på Sado Polaris Productions på tampen av fjoråret og som slipper den enkeltstående singelen og videoen «Rock’n roll party» 4. desember.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

The Fat Rats er for de av dere som vil ha mer humor, energi og action i rocken og som er glade i å danse. Med stor forståelse og engasjement gjør de sin egen vri på 1950-tallets rockabilly tilsatt noen elementer av psychobilly og punk, men har likefullt mer til felles med Johnny Burnette, Charlie Feathers, Gene Vincent og Eddie Cochran selv om det kanskje er mulig å høre noe inspirasjon fra nyere band som The Stray Cats her og der.

Her forklarer låtskriver, frontfigur og sprellemann Per Ivar Jensen mer om hvem og hva The Fat Rats er. Les og kom deg på konsert om de spiller i din nærhet når Covid-19 har gitt seg og dansegulvene er gjenåpnet.

The Fat Rats består av:

Ottar «Dårelokken» Tøllefsen -Trommer, Øyvind «Hotrod» Nilsen – Kontrabass, Tore-Morten «Saunakongen» Andreassen Figenschow – Gitar, Per Ivar Jensen – Sang.

Alle egne låter er skrevet av Per Ivar Jensen.

Ettersom bandet ikke er kjent for alle og enhver helt ennå, kan dere først fortelle hvem The Fat Rats er? Når startet bandet etc.?

The Fat Rats ble dannet i slutten av 2014 med hovedbase i Tromsø og med sanger i Oslo. Jeg og Øyvind Nilsen er begge musikere fra Nordreisa. Under en øl syntes vi det var merkelig at vi ikke hadde spilt i lag, han Øyvind har jo spilt med absolutt alle andre. Jeg så en mulighet til å gjøre noe jeg hadde drømt om siden jeg så bilde av Stray  Cats i ukebladet Allers i 1980 når førsteskiva deres kom ut, å spille rockabilly. Gitarguruen Tore Morten og trommeunikumet Ottar var selvskrevne å spørre om å bli med siden dem er best. Vi hadde flaks med dem.

Hva er den første forskjellen mellom The Fat Rats med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming med andre band du er eller har vært involvert i som Diddy Wah Diddy, Per Ivars Orkester, The Replaceable Heads, The Late Great, Cazadores, Just Did Doris, Duo Holistique, Neograss?

For meg var det helt nytt å aldri øve. Vi har øvd 2 ganger på fem år. Her møter vi opp på spillejobb uten å vite hvor det ender. Gutta er så inngrodde musikere at vi får det til uansett, men det krever fokus. Vi må bruke ørene og følge hverandre. Tore Morten kan finne på å spille hele «Starway to Heaven» som gitarsolo eller så bryter vi plutselig ut i jødisk folkemusikk for så å gå tilbake til låta vi holdt på med. Sånt er morsomt som musiker å holde på med, musikalsk risikosport, men det var skummelt for meg som var øvingsnazi i punkeband. I de andre bandene jeg har spilt i har låtene vært innøvd til minste detalj, ja foruten Diddy Wah Diddy hvor vi tillot oss å jamme en del, finne-på-i-farta. Men Diddy øvde mye, opptil 10 timers øvinger når vi var unge. Galskap.

Kan Per Ivar som bandets låtskriver fortelle om veien fra punk o.l. via psychobilly til rockabilly?

Jeg har alltid likt rockabilly, Eddie Cochran, Charlie Feathers, Hasil Adkins, Little Richards, The Cramps og Stray Cats. Gutta var stilige, hadde fet sveis, skinnjakke, gjerne motorsykkel og var vill og gal. Tøffinger som ga jamt faen i hva som var innafor eller populært. Sånn er det med punken som kom senere også. Når jeg startet mitt første band i ’83 var det punk (og Motown-coverversjoner selvfølgelig) vi holdt på med. Ramones og Johnny Thunders & the Heartbreakers var og er fortsatt konger. Rockabilly krever at en kan spille, det kunne ikke vi så det ble punk. Vi fikk snart erfare at punk ikke var spesielt innafor på bygda, men det er en annen historie.

Per Ivar er noe av kulturens altmuligmann. De som er gamle nok kan også huske ham som DJ på Blårock i Tromsø, og i nyere tid har han/du også utpreget deg som filmskaper og manusforfatter.

Hvordan kommer disse andre sidene til uttrykk og til gode innenfor The Fat Rats-universet og hvor mye har de med hverandre å gjøre?

Jeg liker å fortelle, skrøne, lyge og underholde. Den eneste bevisste røde tråden jeg har mellom uttrykkene musikk og film er humor. Humor er sørgelig fraværende spesielt i musikken og noe jeg alltid forsøker jobbe med. I disse krenketider er humoren snart en utdødd uttrykksform. Rock’n’roll skal lage liv, provosere tullinger og gi folk lyst til å pule eller invadere Polen. Folk trenger av og til en pause fra miljøvern, politisk korrekthet og en døll tilværelse. En time eller to hvor en kan være en primitiv apekatt er topp.

Magnus Leirvaag har laget illustrasjonen.

Dere kommer opprinnelig fra Nordreisa i Troms og jeg har ihvertfall tidligere hørt Per Ivar snakke om  samisk identitet. Hvordan har det preget dere og gir det seg på noen måte uttrykk i det musikalske?

At jeg og Øyvind er fra er fra Ráisa har nok mer å si enn våre samiske og finske gener. Vi er oppvokst i en røff kultur. Bannskap, blod og brennevin. Folk heftet ikke med å be deg dra til helvete eller gi deg en knyttneve rett i trynet. Da jeg spilte i danseband som purung var det plasser hvor folk måtte levere inn knivene i garderoben. Jeg har opplevd å blitt bombet på scenen. Sånt tror jeg farger en. Jeg og han Øyvind blir stadig minnet på om at vi er fra Ráisa av tromsøværingen Tore Morten. Jeg tror han sikter til at vi er ikke helt tam.

Hvordan er låtskriverprosessen og hvordan blir låtene til?

Jeg forsøker først finne en tittel. Det kan jeg finne overalt, fra grafitti, filmer, dikt, dans og andre ting. Finner jeg et tema er det topp, da kan en bare skrive. Eller det kan dukke  opp et riff i hodet som jeg senere finner en tekst til. Men en greie er at det alltid må være noe som det kan danses til.

The Fat Rat albumdebuterte med en spenstig selvtitulert skive i fjor.

I tillegg gjør dere et par coverlåter på albumet. Hvorfor har dere valgt å tolke disse og hva er likhetene og forskjellene og  i deres versjon fra originalen og andre versjoner som har betydd noe for dere?

«I Got a Rocket in My Pocket» – Jimmy Lloyd. Skrevet av Vic McAlpin og Jimmy Logsdon. Covret av Johnny Devlin, The Cramps, Little Feat, The Refreshments, Jerry Williams, NRBQ, Jimmy LaFave, Becki Sue & Her Big Rockin’ Daddies, Lou Ann Barton, Bill Kirchen, Hoodoo Gurus («Stomp rhe Tumbarumba»).

Dette er en av verdens kuleste låter som har alt. Selvtillit og en rakett i bukselomma, alt en mann trenger. En selvskreven låt på skiva.

Rock on the Moon – Jimmy Stewart. Covret av The Cramps, Thee Waltons, The Dukes, Rockin’ Ryan & the Real Goners

Denne låta er rockabilly så det holder! At de tar inn space er gøy! Space er rock! Hvem får ikke lyst til å bli astronaut når en hører denne?

Per Ivar Jensen har laget illustrasjonen.

En egen coverlåt har dere også tidligere gitt ut. «Kana Kapila» av Hep Stars, som Per Ivar har gjort allerede med både Diddy Wah diddy og Per Ivars Orkester.

Hva det er som gjør at denne låta står så nært hjertet og er så anvendelig i ulike sammenhenger?

«Kana Kapila» er fest og moro rett og slett! Alle elsker den! Jeg har spilt den i 1021 år og folk vil høre den igjen og igjen. Så da må man jo spille den?

Magnus Leirvaag har laget illustrasjonen.

Live spiller dere også andre coverlåter. Hva er forholdet deres til coverlåter versus egne låter og hvor viktig er det å føre videre tradisjonen til nye generasjoner med visse standardlåter?

Gode coverlåter er morsomme å spille rett og slett fordi det er brillefine låter som vi liker. At man kan presentere låtene for et publikum som ikke har hørt dem før er en sann glede. Gleden er ofte stor hos dem som har hørt låtene før også.

Hva er det som gjør at coverlåter står så sterkt innenfor rockabilly-tradisjonen?

Å lage nye gode rockabillylåter er særdeles vanskelig. Sjangeren er ganske smal og publikum vet hva de vil høre og det er gjerne sanger de kjenner til. Det er lett å bomme og jeg er langt fra fornøyd med mine egne låter, men man må jo forsøke?

Kan man se på coverlåter som en måte å lære seg genrens grunnleggende bestandenheter og groove?

Helt klart! En lærer mye av å spille gode låter uansett sjanger. Låter kan høres «lette» ut, for en ikke-musiker, men å lage en god låt er drit vanskelig.

Hvor viktig er dette med livespilling og dans for dere og som en bestanddel for rockabillykulturen? Har dere noen gode tips hvordan man kan bli en god rockabilly danser?

Vi lever for å spille live, skape liv og få folk til å danse. Når vi lykkes er det som om publikum og oss er en eneste stor smørje, en pøl av med svette, rytmer, bevegelse og glede. Hvis dem går hjem og lager unger etterpå er jo samfunnsnytten enorm. Hvis en vil bli en god swing danser bør en tørre begynne å danse.

Carl Perkins sa at rockabilly var feelgood music. Hva er deres synspunkt rundt denne påstanden?

Mannen har så rett som kan bli! Rockabilly er flukt fra det dørgende kjedelige, fra tidlig-opp-på-arbeid, konformitet og korrekthet. Rockabilly er livsglede og hurra-hei-og-hopp! De eldste i søskenflokken til rockabilly, country og blues er mer mer realisme og triste greier. Så som mange ganger ellers ble minstemann i søskenflokken full av futt og en skikkelig ramp. Alt til sitt bruk.

Hvilket forhold har dere til 1950-tallet og amerikansk kultur?

Vi liker estetikken fra 50-tallet. Uskylden som ble besudlet av rockabilly og vrikkende hofter. Det må ha vært en morsom tid.

Jeg gir dere nå noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om deres forhold til og hvordan det eventuelt har påvirket The Fat Rats.

Stil

Rockabilly er uslåelig stilfull. Man ser at nå for tiden er det spesielt kvinner som liker stilen. Ja musikken kommer i andre, tredje rekke hos mange.

Autensitet

At rockabilly låter autentisk er et must. All rock skal ose av små feil, vi-gir-faen-vi-bare-spiller-og-er -tøffe-som-tog.

Hot rod

Er en del av pakka. Stilig og tøft.

The Cramps

Hø hø! Dem hadde stil! Både i klær og musikk. Fantastisk band. Om dem er rockabilly kan kanskje diskuteres?

Over til nordnorsk musikkhistorie. «Jeg hører mye på musikk og er ganske så oppdatert på hva som har vært utgitt tidligere og jeg påstår derfor at dette er det første ekte rockabillyskiva som gis ut i Nord-Norge noensinne, så vi er ganske så stolte over akkurat det», sier vokalisten stolt i Altaposten.

Utdyp dette utsagnet, hvorfor tror dere det har tatt så lang tid før denne musikkgenren har fått ordentlig fotfeste i nordlige deler av landet? Det har jo allerede vært flere store konserter med utenlandske navn som Linda Gail Lewis, og Steinar Albrigtsen hadde vel et rockabillyband på 1980-tallet (som ikke ga ut skiver).

Øyvind spiller bass med Linda Gail Lewis når hun turnerer i Nord-Norge. Sannheten er vel at rockabilly ikke er no spesielt stor i Norge i det hele tatt? Rockabilly er en liten sjanger overalt, med unntak av noen land i Europa. Hvorfor er for meg en gåte? Hvorfor sitte høre på depressive greier når en kan få litt lys inn i livet?

Men, hei se her:  Steinar Albrigtsen and the Blue Cats – «Bop ‘N Roll» (2006) – et knippe egne låter sammen med låter av Gene Vincent & the Blue Cats, som han har lånt navnet fra, Buddy Holly og Johnny Burnette.

Så da er det kanskje likevel ikke slik at The Fat Rats er det første bandet fra Tromsø som gir ut rockabilly skive?

Det var da som faen! Her har vi skrytt folk huden full og så har vi ikke gjort leksa vår?

Hvordan står det til med rockemiljøet og rockabillymiljøet i Tromsø?

Rockemiljøet i Tromsø er stort og holder en skyhøy standard. Tromsø liker Rock’n’roll og det ser ut til at dem liker rockabilly også når dem får det servert. Uteplassene Bastard og Blå rock har gitt bandene en scene og er mye av grunnen til at miljøet er bra. All ære til dem for det!

Fortell om Sado Polaris Productions.

Det er mitt eget selskap som jeg har gitt ut egne skiver med. Når ingen andre gjør det må en gjøre det sjøl. Tror det første utgivelsen var i ’94 med Diddy Wah Diddy. En sjitskive forøvrig.

Hvordan har dere taklet nedlukkingen av samfunnet og hvordan har Covid-19-tiltakene rammmet The Fat Rats?

Jævla Covid-19! Får jeg tak i den jævelen skal jeg gi han en lusing rundt øran!

Til slutt vil jeg at du skal velge tre favorittlåter som har vært til inspirasjon for The Fat Rats og at du sier hva du liker med disse låtene og hva du har tatt med til egen spilling, komponering eller tekstskriving.

No More Hot Dogs – Hasil Adkins

Denne låta har inspiret meg enormt. Han var en villstyring som ikke kunne bry seg mindre om hva som var kjørereglene for hva musikk og tekst skulle være. Han skrev om å kutte hodet av damer og henge dem på veggen mens Beatles gikk i bleier og drømte om å synge «Love Me Do» eller «Ob-La-Di, Ob-La-Da». Av han og John Lee Hooker har jeg lært at man trenger ikke høre på dem som sier hvordan strukturen i en låt skal være. Låter det tøft er det tøft.

Summertime Blues – Eddie Cochran

Her er kongen av rock. Tenåringsgeniet som døde før han kom skikkelig i gang. Han revolusjonerte rocken fullstendig. Alt han skrev har skyhøy kvalitet. Ja, bassisten i Beatles fikk jobben i bandet fordi han imponerte med å kunne «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran.

Cretin Hop – Ramones

Keep it simple muddafukka! Man trenger ikke skrive tre vers. Hvorfor ikke bare skrive ett og repetere det tre ganger? Man trenger ikke noen soloer eller dilldall, kutt alt til beinet og trø klampen i bånn.

The Fat Rats slipper den enkeltstående singelen og videoen «Rock’n roll party» 4. desember.

Per Ivar Jensen har laget illustrasjonen.

The Fat Rats – The Fat Rats

The Fat Rats – Road

The Fat Rats – Lava Man

The Fat Rats – Built for Speed

The Fat Rats – Kana Kapila

The Fat Rats – The Way I Walk

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Plutselig føltes det veldig riktig for oss begge å kalle albumet «Piece of the Puzzle», nemlig fordi hver låt på albumet representerer en særegen periode i våre liv eller nære bekjentes liv. Det skal også sies at flere av låtene har hentet inspirasjon fra året 2017, med sine høye topper og dype daler. Dette året mistet Stian sin mor i kreft, samtidig som Guro ble gravid og vi sammen fikk vårt første barn 1. juledag, forteller duoen Guro Vikingstad og Stian Hasle, som utgjør albumaktuelle So Are We,  ute med platen på Hazelnut Records og sin egen label.

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Gjøkeredet

«Piece of the Puzzle» byr på radiovennlig americana-inspirert pop med tekster om å jage etter ekte kjærlighet, men også om håp, drømmer og savn; i stor grad hentet fra eget liv og egen erfaringer. i 2017. Den fine tonen mellom musikerne og de finslepne arrangementene gjør dette til svært behagelig musikk å høre på. En aldri så liten dose vestkystrock kan en også høre opp i det hele. Alt i alt gjør dette bandet til et fint tilskudd t il den stadig voksende nordicana-scenen her hjemme samtidig som musikken flyter så lett og fint at den nok vil finne plass på radiostasjonenes spillelister.

Guro og Stian, når oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Vi begynte begge å interessere oss for musikk svært tidlig. Dette har vel mye å gjøre med at våre foreldre spilte mye musikk for oss hjemme. For Guro var det vel mest musikkglede som gjorde henne opptatt av musikk. Det å drømme seg vekk ved å lære å synge nye melodier og tekster. For Stian sin del var han heldig som gikk på en barneskole fylt med masse musikk. Her fikk han oppleve felleskapsfølelse av å spille musikk sammen med andre.

Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som gjorde at det ble vokal for Guro og gitar for deg Stian?

Guro begynte å synge samtidig som når hun lærte å prate. Hun elsket å underholde andre med sang som barn og foreldrene hennes kan fortelle at hun sang for folk som satt og spiste på restauranter de besøkte når de var på ferie. Guro prøvde seg på noen pianotimer som liten, men fant aldri helt tålmodigheten ved å lære instrumentet ordentlig. Det var ikke før hun ble eldre at hun startet å lære seg piano på egenhånd. Stian vokste opp med to onkler som spilte gitar og som han så mye opp til som liten. Han startet å spille gitar selv i en alder av 7 år gjennom kulturskolen. Faren til Stian introduserte tidlig Eric Clapton og Pink Floyd, så det var flere gitarhelter å se opp til, noe som førte til mye øving på gutterommet.

Når begynte dere selv å lage låter?

Begge begynte å skrive låter i 14-15 års alderen. Guro hadde et band i Stavanger, hvor de spilte egenskrevne låter. Det samme hadde Stian på Jessheim.

Hva var det som fenget spesielt med americana og countryinfluert musikk?

Da vi ble et par og begynte å spille litt låter sammen i stua, ble det ofte til at vi spilte låter fra singer/songwriter og country sjangeren. Låter av Alison Krauss, Bob Dylan, Tom Waits og Ryan Adams gikk mye på repeat. Vi laget til og med en americana inspirert cover av «Simply the Best» av Tina Turner. Siden vi begge er glad i å skrive låter, ble det sakte men sikkert til at vi skrev låter sammen som var i denne gata. Det er noe med nærheten i disse sjangrene som fenger veldig mtp formidling, tekst og melodi. Det føles veldig ekte og jordnært.

Hvordan møttes dere og hva kom først musikken eller kjærligheten?

Vi møttes første gang på Trøndertun folkehøgskole Vi ble raskt venner og pratet mye om musikk. På denne tiden hørte vi på forskjellig musikk, hvorav Stian hørte mye på soul og Guro mer på rock, pop og singer/songwriter. Etter at Guro returnerte til Norge etter tre år i Liverpool, møttes vi i Oslo, hvor vi også fort fant tonen igjen, men denne gang ispedd mer kjærlighet.

Hva har det hatt å si å ha en så nær person som samarbeidspartner?

Det har vært veldig godt å ha en samarbeidspartner som man kan være helt ærlig med. Å få umiddelbar respons på en låt man har skrevet, er både skummelt, men også veldig spennende. Vi merker fort på hverandre om den andre blir fenget av det som blir vist eller ikke. I tillegg er det ganske fruktbart mtp låtskriving, fordi dersom en av oss skriver en låt som vi viser frem, føler den andre litt på konkurranse (og inspirasjon) til å skrive neste låt. Dermed går prosjektet naturlig framover.

Guro ga også ut et album på egenhånd; CD-platen «Time» i 2009 og Stian har bidratt på plater med Bedrock Bluesband («Rock This Joint!» 2007 på Elevator Records) og med Stina Stenerud («Kissing Fools» på Hunters Records i 2009).

Hvordan vil dere si at So We Are skiller seg fra disse tidligere utgivelsene/prosjektene med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi og hva har dere tatt med dere videre fra disse og til dette nye?

So Are We skiller seg ganske mye fra disse tidligere prosjektene rent musikalsk. Sjangermessig er det noe helt annet. I tillegg har Guro og Stian produsert hele plata selv, noe de ikke gjorde i de tidligere prosjektene. Vi har tatt med oss videre ulike erfaringer mtp låtskriving, prosessen ved å gi ut musikk osv. Bare fra vår forrige EP og til dette albumet har vi også lært en hel del. Blant annet det at vi ønsket å spille inn kompet live i studio i stedet for å traske hvert enkelt instrument slik vi gjorde sist.

Fortell om de enkelte musikerne i bandet og deres musikalske styrke og rolle.

Gunnar Sæter: trommer

Gunnar har en veldig ærlig måte å spille trommer på. Han er god til å komme på ideer som passer til låtene og har et særegent uttrykk som vi digger! Med masse erfaring fra å jobbe i studio, var det veldig trygt å ha med Gunnar på dette albumet.

Ruben Fredheim Oma: bass

Ruben er en utrolig dyktig og stødig bassist som også er god på å komme med ideer og innspill.

Silje Bråtveit Mygland: kor, perkusjon

Silje har vært med oss på flest konserter så langt. Hun har alltid ting under kontroll og er vanvittig sterk rytmisk!

Stian Grindevoll Borgen: kor

Stian og Stian har kjent hverandre veldig lenge og Stian Borgen er vokalist i Bedrock Bluesband. Han har også bidratt som gitarist på flere av konsertene til So Are We. Stian er alltid godt forberedt og setter alltid god stemning i rommet.

Kjetil Steensnæs: steel gitar

Kjetil ble spurt om å spille på «Piece of the Puzzle». Vi har hørt flere av prosjektene han har spilt med og synes han har utrolig fin musikalitet i spillinga si. Vi ble veldig glad for at han svarte ja til å være med på denne plata.

Ingrid Berg Mehus: fiolin

Ingrid og Stian kjenner hverandre fra Jessheim. Hun er en utrolig dyktig fiolinist som virkelig løfter de låtene hun er med på på albumet.

André Viervoll: piano

André Viervoll var produsent på tre av låtene på EP’en vår fra 2018. Han er en fryktelig bra pianist som bidro med å sette siste finish på albumet vårt.

Iver Olav Erstad: B3 orgel

Da vi jobbet med albumet, kjente vi at vi trengte et orgel på noen av låtene. Vi kom raskt fram til hvem vi burde spørre. Iver Olav gir alltid jernet bak tangentene og er vanvittig musikalsk.

Hvorfor albumtittelen «Piece of the Puzzle» og hva vil dere uttrykke med den?

Tittelen dukket opp da vi jobbet med albumet i studio i fjor sommer. Guro satt og grublet over alle sangtekstene på albumet og frasen «Piece of a Puzzle» fra sangen «LA Love» stakk seg ut. Plutselig føltes det veldig riktig for oss begge å kalle albumet «Piece of the Puzzle», nemlig fordi hver låt på albumet representerer en særegen periode i våre liv eller nære bekjentes liv. Det skal også sies at flere av låtene har hentet inspirasjon fra året 2017, med sine høye topper og dype daler. Dette året mistet Stian sin mor i kreft, samtidig som Guro ble gravid og de sammen fikk sitt første barn 1. juledag. Når man ser tilbake på denne perioden i ettertid, føles det litt som om hver enkelt hendelse eller periode er en og en puslebrikke i våre liv.

LP’en har et forseggjort cover med et fint bilde kreditert Gjøkeredet – og Ingrid Elise Kirknes står for grafisk design – der dere står på en høyde. Det er også et omfattende innleggshefte med tekster og flere fotografier fra samme serie.

Fortell om arbeidet med dette og beslutningen om å invistere i noe såpass skikkelig. Hvilket forhold har dere selv til platecover og innleggshefter?

Dette er vår første fullspors plate og vi bestemte oss veldig raskt for at vi ville trykke opp LP’er. Da vi skulle i gang med å tenke på det visuelle til plata, tok Guro kontakt med Ingrid Halvorsen, som jobber for Gjøkeredet, etter å sett navnet hennes på coveret til Ine Hoem sitt album «Hundre Dager». Ingrid hadde tilfeldigvis nylig startet firmaet Gjøkeredet sammen med blant andre fotograf Bjørn Wad. Etter kort tid begynte vi å slenge fram ideer til lokasjon for bildene og endte opp med å ta turen til et grustak på Dal. Vi var utrolig heldige med lyset den dagen og bildene ble helt magiske. Vi syntes det var vanskelig å plukke ut kun ett coverbilde og bestemte oss derfor for å slå til med booklet på hele 16 sider. T-Time Vinyl Plant i Stavanger har også vært en viktig del i denne prosessen og vi er utrolig fornøyde med resultatet. Selv er vi store fan av platecover som er forseggjort rent visuelt.

Produsenter av «Piece of the Puzzle» er Guro Vikingstad og Stian Haslie. Fortell om valget å ta denne oppgaven i egne hender.

Her var vi mye fram og tilbake, men magefølelsen landet på at dette var noe vi kunne få til selv. Det er ingen lett oppgave å produsere egne låter og man kan lett gå i fellen av å «prøve for hardt» eller sette seg fast i feil spor. Fordelen er nok at vi er to stykker som kan sparre og som har en del ulike preferanser.

Albumet ble innspilt i Stan Studio og Newtone AS med Stian Haslie som tekniker. Fortell om disse rommene og på hvilken måte studioene har påvirket sluttresultatet.

Stian Haslie og Stian Borgen har selv bygd Stan Studio – etter ett år med snekring var det en sann glede å oppleve at studioet låt kjempefint og fungerte helt supert rent teknisk. Sommeren 2019 brukte vi 1 uke hvor vi spilte inn trommer, bass, gitarer og vokal samtidig. Det blir en ekstra energi og stemning når man kan gjøre opptak samtidig som et band, fremfor bit for bit, hver for seg. Flygel ble gjort i Newtone AS – de har fantastisk fin akustikk i sitt studio A – som passet perfekt for det vi ønsket oss av flygel.

Hvilket forhold har dere til LA, California og vestkystrock?

Den ene storebroren til Guro bor i San Jose i California. Vi har besøkt California et par ganger sammen og første gang var i 2013. Da var vi nesten en uke i LA og fikk oppleve mye av byen på kort tid. LA er en by med utrolig mange sider og det virker som en by hvor man får lov til å drømme stort. Vestkystrock er noe vi begge har vokst opp med gjennom våre foreldre. Vi ble begge tidlig introdusert for blant annet Eagles, Creedence Clearwater Revival og Little Feat. Dette er musikk vi ofte setter på når vi kjører bil i dag og bruker som preferanser i egen låtskriving.

Kan dere fortelle om videoene dere har laget til denne plata.

«La Love»

Musikkvideoen fanger opp bylivet i Los Angeles og er filmet av diverse mennesker som bor i LA. Vi skaffet ulike klipp ved å kontakte tilfeldige mennesker på Instagram. Etter noen uker satt vi med flere hundre klipp. Musikkvideon har vi klippet selv.

«Alive Again»

Vi hadde filmet en del under studioinnspillingen av platen og da vi så gjennom alle klippene, bestemte vi oss for å lage en feel-good musikkvideo til låten. Gutta i Hazelnut Records har hjulpet oss med redigeringen.

Dere ble utnevnt til månedens artist på Norsk Americana Forum. Hva betyr den formen for anerkjennelse og musikkanmeldelser for dere som band og hvilken betydning har det for å nå ut med musikken sin i dag?

Å bli utnevnt til månedens artist av Norsk Americana Forum er ekstra stas fordi americana-sjangeren er noe vi gjerne ønsker å identifisere oss med som musikere og låtskrivere. I tillegg er vi inne i en særdeles sårbar periode mtp konserter. Vi hadde sett for oss å gjøre en liten releaseturné for dette albumet, noe som det ikke ble noe av. Derfor er anerkjennelse og omtale utrolig viktig for oss nå for å nå ut til enda flere lyttere.

Platen er gitt ut av Hazelnut Records. Fortell om det plateselskapet.

Hazelnut Records er et plateselskap som drives av Sveinung Hatløy Sætre og Torgeir Ferdinand Nygård. De har gitt ut musikken vår digitalt og hjulpet oss med hele den prosessen mtp singelslipp og plateslipp. Det vi digger med disse gutta at de er ekte og er opptatt av å jobbe steg for steg, noe som føltes veldig riktig for oss.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Vovid-19 tiltakene utover at releasefesten deres som skulle ha vært på Krøsset i Oslo 14. november ble avlyst?

Vi, som svært mange andre artister og band, har vært nødt til å avlyse samtlige konserter vi hadde planlagt denne høsten. Det føles kjipt, men samtidig er vi glad for å ha gitt ut ny musikk i denne perioden. Kunst og musikk er viktig, om ikke viktigere når vi opplever kriser. Konserten på Krøsset 14. november er blitt flyttet til 5. Juni og vi driver også med å fastsette flere datoer for våren og sommeren 2021.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har inspirert dere i forbindelse med komponering av bandets låter.

Guro:

My Silver Lining – First Aid Kit

Half Way – The Sisterhood Band

The Mother – Brandi Carlile

Parachute – Chris Stapleton

Bright Lights and the Fame – Michaela Anne

Stian:

Coco – Foy Vance

Take It With Me – Tom Waits

God’s Medicine – John Morland

English Girls Approximately – Ryan Adams

Speed Trap Town – Jason Isbell

So Are We – Piece of the Puzzle

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Jeg var 14 da jeg oppdaga punk, og all annen musikk har på sett og vis vært litt annenrangs siden. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd å utvide horisonten, det er bare det at jeg har til gode å høre musikk som ikke er i punklandskapet som treffer meg på samme måte. Farta, rastløsheten, det antiautoritære, nihilismen og lavterskeltilnærminga, insisterer vokalist Erlend Lånke Solbu i Anti-Lam Front, som er aktuelle med «Soloalbum» på Second Class Kids Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Kvintetten leverer en melodiøs og kjapp dose skatepunk på trøndersk, som tar samtiden på kornet og leverer små stikk både hit og dit til alle mulige eksempler på usolidarisk opptreden. Med humor og snert som katalysator får vi samfunnsengasjerte, catchy låter som egner seg for allsang, løping i ring i konsertsaler eller skating på nærmeste rink.

Vi slo av en prat med brødrene Lånke Solbu for å få høre litt mer om å være «Profet i egen sang», hvorfor de ikke vil «Gi mæ livsløgna mi på engelsk», om å være «Larve i Vinterland» og arbeidet med den nye plata og den generelle ståa på Lademoen.

Hvorfor Ant-Lam Front? Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hvilket forhold har dere til ulike former for lammelse?

Erlend: “Lam” på trøndersk er først og fremst en beskrivelse av ulike former for uønska oppførsel. Og noe må man jo hete. “Lammelse” er derimot manglende evne til å bevege en eller flere muskler, og akkurat nå er jeg tilnærma lam i venstre triceps etter en nakkeprolaps. Den formen for lammelse er jeg derfor helt sjukt kritisk til.

Hva er gruppas definisjon av lamhet?

Erlend: Det finnes faktisk nøyaktig like mange definisjoner på lamhet som det finnes mennesker i verden, så hos oss finner du nok fem ulike definisjoner. Som riktignok sannsynligvis overlapper i ganske stor grad. Jeg kan irritere meg like mye over småskalalamhet som en overselvfølgelig og uoppfordra analyse av USA-valget på Twitter, som storskalalamhet som det å prøve å kuppe det samme valget. Kari Jaquesson er forresten for tida det tydeligste beviset på at man kan være supergod rent grovmotorisk, men fortsatt være blant verdens aller, aller lammeste. Men skal jeg prøve meg på ei grov oppsummering er lamhet først og fremst egoistisk og usolidarisk adferd.

Erik og Erlend, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den? Når og hvorfor begynte dere selv å spille musikk og hvorfor valgte dere akkurat de instrumentene som dere har gjort/gjorde?

Erlend: Jeg slår sammen disse to spørsmålene: Når og hvordan vet jeg ikke, det var hvertfall tidlig. Vi hadde piano og gitar hjemme, og jeg kan ikke skjønne at det var noe alternativ for meg å ikke prøve å finne ut hvordan de funka. Gitar var sikkert tøffere enn piano, jeg endte hvertfall opp med det som hovedinstrument som ung. Erik gikk for bass, sikkert for å ikke herme. Jeg var nysgjerrig og utålmodig, og syntes det var artigere å lære meg å spille et instrument enn å øve for å bli ordentlig god. Erik var både mer tålmodig og hadde mer musikk i kroppen, og var nok flinkere enn meg allerede da han var seks og jeg ni. Erik har holdt på bassen hele livet, mens jeg har gått fra å være middelmådig gitarist via femten år som middelmådig bassist før jeg nå har endt opp som stolt, men fortsatt like middelmådig, vokalist.

Erik: Mine første musikalske minner skriver seg tilbake barnegospel og kassetter i bilen, altså en fin blanding av Ivar Skippervold, Tor Endresen og Øystein Sunde. Vi er oppvokst i et hjem fylt til randen med sanghefter, og det var derfor ikke til å unngå at jeg begynte å klimpre på foreldregenerasjonens typiske allsanger. Da jeg var sju kjøpte jeg en brukt Squier-bass fra Røros for 1500 spenn. Hvorfor, vet jeg ikke, men det kan være noe i det Erlend sier. Karrieren starta som bassist i Tiller barnegospel på starten av 90-tallet, og bass har vært hovedinstrumentet siden.

Hva er punk for dere?

Erlend: Det er et svært spørsmål. Punk er mange forskjellige ting for meg. Det er en musikksjanger, som basically er kjapp og aggressiv rock. Det er en subkultur, som samles rundt musikksjangeren og ideelt sett skal ha liten avstand mellom artist og publikum. Og så er det noe mye større – et tankesett, en slags ideologi. Jeg har identifisert meg så voldsomt med dette i så mange år at det nå nesten er umulig for meg å si noe fornuftig om hva punk er på generelt plan – punken har påvirka meg, og jeg har nok forma punkbegrepet til å passe mitt moralske kompass. Men FOR MEG handler punk om solidaritet, det å gjøre ting sjøl, si ting rett ut, ikke ta for mye hensyn til sosiale normer så lenge du ikke plager noen, å ikke uten videre adlyde autoriteter, å ikke ta seg sjøl høytidelig, å være åpen og romslig, å ikke holde kjeft om urett sjøl om den ikke rammer deg selv, om å løfte blikket, og å ha det så artig du overhodet klarer mens du holder på. Jeg innser nå mens jeg skriver dette at jeg sannsynligvis bare har samla opp verdier/retningslinjer jeg bryr meg om, og kasta alt det inn i min personlige ideologi som jeg har kalt “punk”.

Hva var det som fenget spesielt med punken?

Erlend: Farta, rastløsheten, det antiautoritære, nihilismen og lavterskeltilnærminga. Jeg var 14 da jeg oppdaga punk, og all annen musikk har på sett og vis vært litt annenrangs siden. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd å utvide horisonten, det er bare det at jeg har til gode å høre musikk som ikke er i punklandskapet som treffer meg på samme måte.

Erik: I løpet av 1994 og 95 hadde jeg en del isolerte åpenbaringer med nye band, som jeg på daværende tidspunkt ikke kjente sammenhengen mellom. Green Day, Rancid, Pennywise, for å nevne noen. Før den tid hadde jeg ikke identifisert meg med en spesifikk sjanger; jeg likte Guns N’ Roses, Nirvana, Therapy? og Gitarkameratene. Etter hvert fant jeg ut, med god hjelp av storebror, at det var en sammenheng mellom disse bandene, og at jeg var i ferd med å oppdage en (for meg) ny sjanger. Og det traff meg hardt, både musikalsk, lyrisk, politisk og estetisk. Epitaph, Burning Heart Records og Fat Wreck Chords ble de viktigste institusjonene i livet mitt.

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Anti-Lam Front i forhold til andre band dere er eller har vært med i, som Hook Line & Sinker, Rifu, Grown Into Nothing, Desperado, Rest of My Life, Youth Pictures of Florian Henderson, Catch Fire Little Giant, og hva har dere tatt med dere fra disse bandene til Anti-Lam Front?

Erik: I mine to forrige band (RoML og CFLG) ble alle låter jamma fram på øving. Utgangspunktet kunne være et femsekunders riff, resten ble laga i fellesskap. I ALF leverer vi i mye større grad ferdigpakker. Og det har funka – jeg har aldri spilt i et band der låtproduksjonen har vært mer effektiv. Når det gjelder kjemi, er det vanskelig å sammenligne, men jeg skal ikke legge skjul på at det er artig å bruke en betydelig del av hverdagen sin sammen med en gjeng der alle har kjent alle i minst femten år.

Erlend: Rifu glei jo på mange måter over til å bli ALF – Elling kom inn for Ola, og vi starta med blanke ark og skatepunk. Så på sett og vis føler jeg at jeg har spilt i det samme bandet i tjue år, og at de ulike fasene i bandlivet først og fremst er knytta til stadig økende alder. Ellers er den største forskjellen for min del at jeg skriver låter i ALF, det hadde jeg ikke gjort siden jeg var tenåring.

Dere synger på dialekt. Fortell om det valget.

Erlend: Vi hadde alltid spilt i band som hadde sunget på engelsk, men da vi starta ALF var det ikke noe tvil om at vi måtte gjøre det på norsk. Vi er middels gode i engelsk, men veldig gode i norsk. Og det var aldri aktuelt å synge på oslodialekt, det hadde blitt hundre prosent komisk.

Kan dere si noe om hvert enkelt bandmedlems musikalske styrke og rolle i Anti-Lam Front?

Daglig leder Hus-Nikko svarer:

Øyvind Sarheim: Gitar/vokal

Bandets beste gitarist med kort moderne guttehår. Ryddig uryddig type med anstrengt forhold til å holde orden på personlige gjenstander, men med stålkontroll på det meste ellers i livet. Og ellers i livet er det temmelig mye å holde orden på.

Eskild Johansen Næss: Gitar/vokal

Bandets beste gitarist med litt lengre moderne guttehår. Tidsklemmesjonglør som håndterer småbarnslivet med dag og kveldsjobb som lydtekniker, samt bandets ubestridte produsent.

Erik Lånke Solbu: Bass/vokal

Bandets ordensmakt, med og uten instrument. Svak for Petter Wavold, han har sagt at det muligens er hans største inspirasjon som låtskriver. Holder oversikt og orden på penger, papirer og gods.

Elling Finnanger Snøfugl: Trommer

ALF hadde aldri kommet så langt, hvis vi hadde gått for en styggere trommis. Tross sitt blendende utseende har han lite primadonnanykker. Kun landets mest fårete glis presentert bak et trommesett.

Erlend Lånke Solbu: Vokal/fjas/forefall

Bandets ubestridte frontfigur med bandets mest bestridte klesstil. Håndterer SoMe og mikrofon like godt, og det er godt nok i massevis for ALF.

Dere har også med noen dyktige gjester på plata. Hvem er de, hvorfor har dere har valgt å ta de med og hva har vært deres bidrag til sluttresultatet?

Markus Johansson Malmström (Lastkaj 14), gitar

Markus er lead-gitarist i det svenske trallpunkbandet Lastkaj 14. Vi ble kjent med ham i 2019 da vi gjorde en del konserter sammen med bandet. Han er en fantastisk gitarist, vokalist, låtskriver og fyr, og da sier det seg selv at vi inviterte ham til å bidra. Sjekk ut soloprosjektet hans, Kapten Grå, som slapp sin fantastiske fullengderdebut 20. november. Og sjekk ut den aktustiske versjonen han gjorde av låta vår «Livet’s Harde Skole!!!!!1».

Torbjørn Ringstad (Torch, Livet og Slutten), vokal

Torbjørn synger noen strofer på «Profet i egen sang». Låtskriver i Livet og Slutten, der Elling og Erik har bidratt med rytmikk, og hadde i tillegg tynt slips og eyeliner i Torch på midten av 2000-tallet. Talentfull multiinstrumentalist og god venn av bandet som også steppa inn på coverversjonen vår av «Linoleum». Nå lever han livets glade dager i omstridte Bjugn.

Jon Anders Lied (Hopalong Knut, Samvirkelaget), trombone

Jon Anders er en kompis av Eskild som virkelig løfta «Overtid» med trombonen sin. Spilte i sin tid i Hopalong Knut sammen med Kristin.

Geir Pedersen (Adhesive), vokal

Geir er Norges største skatepunker, og det å ha med ham på svensknordnorsk vokal er helt sjukt artig for oss.

Kristin Jensen (Hopalong Knut), vokal

Vi skal ha veldig mye flaks hvis Eskild noen gang skal bli familiens største rockestjerne, kona Kristin leder nok fortsatt klart på bravadene med Hopalong Knut og Samvirkelaget litt tidligere i årtusenet.

Albumet har fått navnet «Soloalbum». Forklar albumtittelen.

Erlend: For å unngå at hvert enkelt bandmedlem får lyse ideer om å søke lykken på egenhånd bestemte vi oss for å lage et soloalbum sammen.

Erik: Vi har også sett oss lei på at soloartister legger beslag på hele soloalbummarkedet.

Men dere er fremdeles et relativt demokratisk, likestilt band der alle bidrar med det de kan og vil?

Erlend: Vi er absolutt relativt demokratiske. Hvert bandmedlem legger ned så mye arbeid som vedkommende har tid/lyst til. Stort sett er nok tid den knappe ressursen, ikke lyst.

Hva innebærer D.I.Y. og gjør-det-selv-mentalitet for dere som band og mennesker?

Erik: Med punkinteressen kom også DIY-mentaliteten. Som tenåringer var nok DIY ensbetydende med “fuck major labels og MTV”, uten at vi kanskje helt kunne redegjøre grundig for standpunktet. Det vi har med oss videre er nok tanken om at vi kan få til ganske så mye uten et stort apparat i ryggen, og at vi også har lært at vi faktisk foretrekker å gjøre det på denne måten. Vi er selvfølgelig prisgitt både menneskelige og materielle ressurser – dette er jo litt av grunnen til at vi føler at DIY er veien å gå. Tenker også at DIY-verdier handler om en slags anti-flokkmentalitet, som gjør at vi synes det er ekstra kult å spille en såpass umoderne sjanger som skatepunk – og faktisk gjøre det ganske okei.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan disse begrepene, stedene eller fenomenene er relevante for Anti-Lam Front.

Erlend:

Humor/satire

Jeg liker god humor og satire, men er ikke stor fan av dårlig humor og satire. Middelmådig humor og satire har jeg et likegyldig forhold til. Her tror jeg alle i bandet er helt på linje.

Sosialisme/kommunisme

Jeg kalte meg nok kommunist da jeg var aktiv i Rød Ungdom som tenåring. Det gjør jeg ikke nå. Men sosialist er jeg definitivt, og jeg er nok ikke bandets eneste.

Ramp

Hjørnesteinsbedrifta på Svartlamon. Øyvind var med på å starte sjappa, og eier fortsatt en fjerdedel eller noe sånn.

UFFA

UFFA var hjemmebanen vår da vi spilte i Rifu. Har sjukt mange gode opplevelser derfra, både på scenen, foran scenen, og kanskje særlig sommernetter utafor. Har bare spilt der én gang med ALF. Føler nok ikke lenger særlig tilhørighet til stedet, har kanskje en sammenheng med at jeg er gammel og at det er en ny generasjon som har tatt over. For ordens skyld: Takk og pris for det.

Erik: Jeg har flere av mine beste konsertopplevelser fra Uffa. Har ved flere anledninger søkt opp oversikten over hvilke band som spilte der for 15-20 år siden, og jeg blir både nostalgisk og satt ut av navna som dukker opp. Den bookinggruppa på starten av 2000-tallet gjorde litt av en jobb.

Taqueros

Tacorestaurant på Østbyen som Øyvind starta for kanskje tre år siden. Vi hadde bandmøte der i sommer. Topp notch bandmøtelokale.

Tempo

Det aller beste tempoet er 235 bpm, men det er jo lett for meg å si, jeg slipper å spille trommer.

Erik: Jeg er nok den som oftest sier “litt fort, kanskje?”. Med det mener jeg at jeg vil ned fra 220 bpm til 200.

Melodi

Er nok det viktigste, når alt kommer til alt.

Polarisering

Hvis jeg skal rangere tempo, melodi og polarisering blir lista sånn:

1. Melodi
2. Tempo
3. Polarisering

Hvor mye lettere det er å bry seg/engasjere seg lokalpolitisk enn i større målestokk?

Jeg synes ikke det er lettere i det hele tatt, er mye mer engasjert i/oppdatert på internasjonal politikk enn lokalpolitikk. Sånn ideelt sett er vel det beste å være engasjert både lokalt og globalt, men det får jeg ikke helt til.

Samfunnsengasjement

Jeg synes i utgangspunktet samfunnsengasjement er fint, men en aktiv nynazist er vel per definisjon samfunnsengasjert, og burde nok heller valgt apati. Så det kommer litt an på.

Propagandhi

Vi elsker Propagandhi, alle som én. Jeg er størst fan av det tre første platene, proggen deres går nok litt over hodet mitt, men jeg forguder bandet like fullt. Den første tatoveringa mi var ei Propagandhi-tatovering! For tida hører jeg meg gjennom Chris Hannahs egen podcast “A Catastrophic Break With Consensus Reality” og tenker at han er verdens klokeste mann.

Adhesive

«Sideburner» er et mesterverk. Det er jævlig stas å ha med Geir på plata. Jævlig stas!

Dvensk trallpunk (Charta 77, Strebers, Asta Kask, De Lyckliga Kompiserna, Skumdum, mfl.)

I forrige uke hadde jeg en lang facebookdiskusjon med blant andre tidligere nevnte Geir og Pierre (Lastkaj, Skumdum) om hva trallpunk egentlig er. Og det viser seg at det finnes like mange definisjoner av trallpunk som det finnes mennesker på Jorda, kanskje til og med enda flere. Jeg elsker Skumdum, men hører ikke noe særlig på de andre bandene du lister opp.

Skatepunk (Descendents, Adolescents, NOFX, No Use for a Name, Lagwagon, Randy, Bad Religion)

Skatepunk er Guds eget språk. Det er et eller annet med kombinasjonen av galopperende trommer, oktavgitarer og vokalharmonier som treffer meg som ingenting annet. Jeg skjønner ikke hvorfor, og da er Gud den mest naturlige forklaringsmodellen.

Operation Ivy

Hvis jeg hadde fått valgt tre konserter jeg på magisk vis kunne reist tilbake i tid og opplevd ville Op Ivys siste gig på Gilman Street i ’89 vært én av dem.

Det fine platecoveret er tegnet av Øystein Runde og Ola Pettersen har laget coverarten. Hvem er de og hva liker dere med Rundes kunst? Fortell om prosessen med å lage dette coveret og hva dere ville uttrykke med bildet av en brennende jordklode (?) i galaksen.

Erlend: Øystein lager tegneserier og podkast, han er en lynskarp raring som forhåpentligvis ikke har tegna sitt siste ALF-cover. Har jobba med ham både på «Soloalbum» og «Litt av en Khan»-sjutommeren. Vi sier hva vi ser for oss – “kan du tegne Djenghis Khan som Erna i tjernet på det femten år gamle bildet fra et portrettintervju i VG?”. – kan du tegne en jordklode der havnivåstigning gjør at kontinentene ser ut som smileyen vår?”. Det kan han, og leverer tegninger som er bedre enn ideene vi hadde sett for oss.

Ola var trommis i Rifu, og jobber nå som grafisk designer. Eller noe i den duren. Jeg gjorde et ærlig forsøk på å sette sammen coverarten sjøl, men innså etter hvert mine begrensninger i Illustrator (begrensningene var at jeg ikke kunne bruke programmet). Så Ola hjalp oss, akkurat som han gjorde på førsteplata.

Dere har laget noen spenstige videoer til flere av låtene; «Litt av en Khan», «Populistan», «Hold kjeft og resigner» og «Å slutte mens leiken e god». Fortell om tanken bak og innspillingene av disse videoene.

Erlend: De fleste videoene våre starter sånn: “Vi skulle lagd en video til låten som slippes i overimårra. Har alle mulighet til å være med på innspilling i en halvtime i mårrakveld?” Vi brukte litt mer tid på Leiken-videoen, der fikk vi til og med en kompis til å bidra på håndholdt kamera, ellers setter vi opp kamera på stativ og fikser alt sjøl – videoene våre er veldig første innskytelse-basert, noe som kanskje synes.

«Det E Ingenting Som Hete Dverg», som man kan finne på samlingen «Tidlig Anti-Lam Front» og Fucking North Pole Records «2018: Pønk i Norge» og «Greatest Hits»ble en aldri så liten kulthit Hva er bakgrunnen for denne treffsikre låten og hva den har betydd for bandet?

Erlend: Jeg skrev vel låta for drøyt fem år siden, tittelen kommer fra en kommentar noen skreiv i caps lock under en sak som handla om at Radioresepsjonen hadde sagt et eller annet om Downs syndrom på lufta. Nå har ordet «krenke» mista alt innhold, og det er jo et like stort irritasjonsmoment at folk beskylder andre for å være krenka for alt mulig, som at folk faktisk blir krenka for alt mulig. Jeg vet ikke helt hvorfor den traff så godt, og er vel egentlig ganske lei hele låta. Helt til vi begynner å spille den live, og ser responsen – det er fortsatt artig!

Hva har vært det kuleste som dere har vært med på så langt som band?

Erik: De tre siste åra har det egentlig gått jevnt framover. Opplevelsen av medgang og at folk gidder å bruke tid og penger på vår hobby er mildt sagt ganske kult. En kan bli ydmyk av mindre, si. Hvis jeg skal trekke fram ett enkelt høydepunkt, blir det nok gigen under Punk Rock Holiday i Slovenia i fjor. Da vi fikk den første henvendelsen fra festivalen, trodde vi vel egentlig at den var feilsendt. Men det viste seg altså at den var sendt til riktig band, og at vi skulle spille på det som utvilsomt er Europas kuleste punkfestival sammen med band som NOFX, Descendents og Propagandhi.

Hvilke utfordringer står bandet overfor?

Erlend: Vi har bare ei utfordring, og det er å få tid, alle fem samtidig, til å gjøre alt vi har lyst til å gjøre. Hvis vi hadde vært i starten av tjueåra hadde vi nok reist veldig mye mer og spilt mange flere konserter, og øvd oftere, men nå vet vi at vi realistisk sett kan håpe på kanskje seks reisehelger i året.

Fortell om plateselskapet deres Second Class Kids Records og forholdet til det.

Erik: Second Class Kids drives av Pelle Dahlström. Han starta SCK tidlig på 2000-tallet og har siden gjort en rekke fysiske og digitale utgivelser med flere av Sveriges beste punkband. Han har et hjerte for punk, en god dose DIY-mentalitet og et stort samfunnsengasjement – tre punkter som forener oss. Han hevder også at han var Sveriges yngste rektor gjennom tidene, noe han riktignok har til gode å legge fram bevis for. Vi kom i kontakt med ham gjennom Pierre i Lastkaj 14, og starta samarbeidet med utgivelse av en split-7″ med svenske Headless Frank. Da vi hadde spilt inn nyskiva, var begge parter interessert i at det skulle bli en SCK-utgivelse, og da ble det dét. Et ganske knirkefritt samarbeid så langt, må jeg si.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Erik: Første konsekvens var at konserten vi skulle gjøre med The Dogs på Byscenen ble avlyst. To uker senere skulle vi spille Oslo-Göteborg-Stockholm, noe det naturlig nok heller ikke ble noe av. I Stockholm skulle vi spille support for Lastkaj 14 på deres releasekonsert for plata som kom i vår, og vi skal ikke legge skjul på at vi hadde gleda oss til denne. Samtidig opplevde vi på daværende tidspunkt at det var veldig “riktig” å ikke dra, så det var lite selvmedlidenhet ute og gikk. I tillegg førte avlysningene til at vi fikk framskynda plateinnspilling, noe som gjorde at vi faktisk klarte å holde oss til tidsskjemaet vi satte i januar. Det hadde vi nok ikke klart uten Covid.

Sånn oppsummert, så har ikke Covid ramma oss på samme måte som det har ramma folk som lever av kulturproduksjon. Det har gitt oss noen små, svært overkommelige skuffelser, men avlyste konserter er småtterier sammenligna med kollegaer som mister levebrødet sitt.

Kan dere til slutt velge femten låter, fem hver, som på en eller annen måte har inspirert Anti-Lam Front og si hva dere liker ved disse låtene eller hva dere har tatt med til egen musikalsk virke.

Erik: Vi gjorde nettopp en tilsvarende greie med Tigerbloggen. Så da skal du få de fem låtene på mi liste som ikke ble med, siden vi bestemte oss for å kun inkludere skatepunklåter.

GnR – Coma

Et epos. De siste to minuttene er kanskje verdens beste parti.

Hot Water Music – Free Radio Gainesville

Etter fem ganske smalspora år på nittitallet, var HWM en av hovedgrunnene til at jeg begynte å orientere meg utafor skatepunken.

Envy – Distress of ignorance

Åpna horisonten ytterligere etter HWM. Inngangsport til både screamo og post-rock.

The Decemberists – The Bachelor and the Bride

Nok en sjangeråpner, denne gangen til den lite definerbare indie-sjangeren. Colin Meloy er rett og slett en fantastisk god låtskriver.

Deafheaven – Dream House

Forrige ti-års klart største åpenbaring. Optimal sjangerblanding.

Anti-Lam Front – Soloalbum

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Vi er trygge på hverandre, både timingmessig og estetisk. Vi kan utfordre og støtte hverandre på en måte vi selv opplever som unik, forklarer Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde, som utgjør Strings & Timpani og som i utvidet variant slapp selvtitulerte «Voice & Strings & Timpani» på Hubro i november, en bearbeidet versjon av deres bestillingsverk fra Nattjazzen i Bergen.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Oddbjørn Steffensen (Voice & Strings & Timpani, front) og Linn Heidi Stokkedal (Strings & Timpani)

«Voice & Strings & Timpani» er en både utfordrende og fascinerende, nærmest svermerisk sonisk utforskning av hva man kan få til med to vokalister, to perkusjonister og to gitarister med pålegg av noe elektronikk og fløyter. Måten  de rører sammen en form for samtidsminimalisme, eksperimentell folkemusikk, jazz og annen improvisasjonsmusikk, eklektisk pop og rock  i alle sine former og fasongerer er  gripende nyanserik og tidvis nesten åndelig rørende.

Her kan du lese om hvordan musikken ble nesten altoppslukende da de selv begynte å spille og om historien bakom «Voice & Strings & Timpani».

Øyvind og Stephan, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Stephan: Vanskelig å si akkurat når – jeg har jo hørt på musikk hele tiden. Men lidenskapen kom først når jeg begynte å spille selv.

Øyvind: Litt samme her, har også hørt på musikk hele tiden, men ting endret seg en del når man begynte å spille selv og oppdaget at man kunne uttrykke seg gjennom musikken.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som gjorde at det å uttrykke seg musikalsk fikk så stor plass i livene deres?

Stephan: Jeg begynte i 15-års alderen. Det var bare ett eller annet som sa «klikk» når jeg lærte en skala og noen akkorder og kunne begynne å improvisere.

Øyvind: Jeg begynte rundt 13-års alderen. Det fikk en så stor plass mest fordi man var heldige med de folkene man fikk rundt seg, som var veldig opptatt av musikk, og på den måten smittet vi hverandre i det miljøet vi var en del av.

Hva betyr musikk for dere i dag?

Musikk har forplantet seg inn i stort sett alt vi gjør, og er der all kreativitet får sitt endelige utløp.

Strings & Timpani. Foto: Linn Heidi Stokkedal

Fortell om hvordan Strings & Timpani kom til? 

Vi gikk på Sund folkehøgskole sammen 2001-2002, så flyttet vi sammen i kollektiv på Lysaker og hadde øvingsrom i kjelleren. Der spilte vi mye sammen, men det var først når begge ble boende i Bergen fra 2008 at vi begynte å spille og øve sammen på fast basis og lagde band. Først skikkelig støyete greier, men alltid med stram struktur. Med Strings & Timpani snudde vi om på alt – mer improvisasjon og mindre støy.

Hvordan skiller Strings & Timpani seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band og prosjekter som dere har vært involvert i som Building Instrument, Crab is Crap, Electric Eye, Erlend Apneseth Trio, Glow, Klangkameratane, The Sweetest Thrill, Cakewalk, Mr. Eart, Vanilla Riot, Velkro, Metrics Ensemble, TRIGGER, Junip og hva har dere tatt med dere fra de andre prosjektene hit? 

Alle bandene har en helt egen tilnærming, siden det er ulike folk involvert. S&T er spesielt fordi vi har jobba veldig konsentrert i lag over mange år, og vært innom utrolig mange musikalske uttrykk. Vi kjenner hverandre utrolig godt, og kan utfordre hverandre, tørre å bli litt synlig forbanna og pushe hverandre litt i ulike retninger. I denne duoen er vi også helt åpne og sårbare overfor hverandre, noe som også gir oss muligheten til å leite i noe ukjent.

Dere er glade i hverandres musikalske selskap og fungerer så bra sammen at dere også begge er med i Strings & Timpani, Krachmacher, Erlend Apneseth Trio. Fortell om den spesielle  musikkjemien dere i mellom. 

Vi er trygge på hverandre, både timingmessig og estetisk. Vi kan utfordre og støtte hverandre på en måte vi selv opplever som unik.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i Strings & Timpani? 

Øyvind Hegg-Lunde: trommer, perkusjon:

Et himmelsk medrivende beat, med en unik, allsidig og oppfinnsom lydpallett og spillestil. Ekstremt god på å smelte sammen med – og komplimentere – andres teksturer, det være seg elektroniske eller akustiske. En fryd å improvisere med, han tar alltid musikken videre.

Stephan Meidell: gitar, elektronikk

Konstant innovativ og alltid på søken etter det ukjente. Harmonisk, rytmisk og melodisk forståelse og spilling som er få forunt, og en kunnskapspallett som gjør at alt han representerer og skaper har et betydelig stort særpreg.

Denne gangen har dere valgt å utvide til Voice & Strings & Timpani og en større besetning. Hva er bakgrunnen for den beslutningen og hva har det gjort med bandets musikalske uttrykk?

Som duo har vi alltid beveget oss mot et ensemble-uttrykk. Det måtte løses på elektronisk vis med looping etc tidligere. Nå ønsket vi å skrive ut musikk hvor vi kunne fokusere mer på «enkeltoppgaver». Vi hadde også lenge et ønske om å introdusere stemmen i musikken.

Fortell om de andre musikerne som dere har valgt å ta med, hvorfor dere har valgt dem, deres musikalske styrke og hva de har bidratt med til dette albumet.

Mari Kvien Brunvoll: vokal, elektronikk

Mari har en helt særegen stemme og inderlig tilnærming til musisering som inviterer deg inn. Mari gir musikken automatisk varme, med sin på samme tid både utrolige jordnære og atmosfæriske kvalitet.

Eva Pfitzenmaier: vokal, keyboard, blokkfløyte

Eva er utrolig allsidig og vågal utøver, og har en veldig spennende uttrykkspallet. Hun og Mari komplementerer hverandre nydelig, og lydmessig gir hun prosjektet en helt særegen farge.

Stein Urheim: gitar, elektronikk, langeleik

Stein er en fantastisk gitarist, med en tilnærming og bakgrunn som er svært ulik Stephans. Han utvider dermed paletten til duoen vår på en særdeles fin måte.

Kim Åge Furuhaug: trommer, perkusjon

Kim kommer fra pop-/rock verdenen, og har et fantastisk beat og groove, og en type musikalsk nysgjerrighet, som både gir stabilitet og veldig stort rom å utfordre og utforske musikken videre.

Hvordan skiller «Voice  & Strings & Timpani» seg fra det første albumet «Hyphen» fra 2016?

Det er to vidt forskjellige album. «Hyphen» var i stor grad klippet ut fra ulike improvisasjoner vi gjorde, mens «Voice  & Strings & Timpani» ble skrevet ut og deretter spilt. Men så har det blitt improvisert mye i postproduksjon.

Dette var opprinnelig et bestillingsverk til Nattjazz i Bergen i 2016. Hvordan kom dette arrrangementet i stand og hva var oppdraget? Fortell om arbeidet med bestillingsverket og hva som har skjedd i etterkant fra konsert til plate. 

Vi hadde et sterkt behov for å presentere noen av våre favorittmusikere og kollegaer i en kollektiv setting, og på en måte kunne representere den unike musikalske fargen som kommer fra Vestlandet om dagen. Dette var en idé Nattjazz også kicket på. Vi gikk igang med skriving av musikken, hvor vi bare åpnet opp hodene våre og lot alt vi kunne finne på få stå sin prøve for å forskes ut. I etterkant har vi brukt alle trommer og noe bass/gitar fra livefremføringen og klippet og editert for å få en god form til platen. Deretter har vi lagt på vokal på nytt, for å få bedre lyd, og improvisert mye på synther og blokkfløyter.

Kan dere fortelle om Broen Studio i Bergen og arbeidet som ble lagt ned der? Hvilket type studio er det og hvordan har rommene og atmosfæren der preget lyduttrykket?

Broen Studio er et veldig fint studio på Laksevåg i Bergen, hvor blant annet en god kollega, Anders Bjelland holder til. Vi hadde en veldig fin prosess med ham, som kommer mer fra pop-rock-verdenen og kunne være et ekstra øre fra utsiden på prosjektet. Både det sosiale og lokalene, og vår felles sjangerfrie attityde til produksjonen, gjorde det til et fantastisk fint sted å gjøre miks og postproduksjon.

Hvilket forhold hadde dere selv til bestillingsverk før dere selv gikk i gang med å lage ett? Hvordan liker dere denne måten å jobbe med musikk kontra andre måter?

Bestillingsverk er en fantastisk fin måte å jobbe med ny musikk på. Det blir en mulighet til å kunne utforske nye retninger, i og med at man får kjøpt seg tid til å holde på med det, og det ligger en forventning til at det skal bli noe helt spesielt.

Har dere noen opplevelser med andres bestillingsverk som har gjort spesielt inntrykk på dere som publikummere eller musikere?

Øyvind Torvund har stadig noen fantastiske bestillingsverk, og Ørjan Matre skrev noe for Bergens Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet for kontrabasser og harper som var helt sinnsykt flott.

Dere har satt opp flere konserter nå med dette verket. Hva er forskjellen på bestillingsverket, plata og slik vi nå vil kunne oppleve det live på scenen?

Live vil det være enda mer rom for improvisasjon og for å lage nye konstellasjoner og retninger der og da.

Fortell om forholdet til plateselskapet deres og deres betydning for norsk eksperimentell musikk, jazz og folkemusikk.

Hubro: Helt essensielt for begge to – det er her vi har kunnet nå ut til et større publikum og få en plattform som vi virkelig føler oss hjemme i. Hubro har blitt en merkevare, både med tanke på kvalitet og sjangeruavhengighet.

Strings & Timpan – Voice & Strings & Timpan

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Artist: The Hives

Album: «Veni Vidi Vicious» (2000)

Plateselskap: Epitaph

5

The Hives’ «Declare Guerre Nucleaire» åpner kalaset. En klassisk 60´s garasje/punk-rocker, som vi kjenner fra The Sonics og andre garasjeband. I ettertid vel dokumentert på samlealbum fra bl.a. Crypt og Way Back Records, Nuggets og Teenage Shutdown-serien. Låta avsluttes humørfylt med sprudlende og ikke minst sprutende boblebadsynther.

Deretter går det bokstavelig talt slag i slag. «Outsmarted» er skitten punk tilsatt en aldri så liten powerpop-vitamininnsprøytning. Rullende, frenetisk bass driver det hele fremover. «Find Another Girl» er en rolig og melodiøs sekstitalls poplåt tilsatt noen morsomme synth blipp-blopp lyder. «Statecontrol» tramper videre med tøffe rockabillytakter, mens «Knock Knock» er en fengslende drivrocker.

«Die Allright», «Main Offender» og «Hate To Say I Told You So» er blant platas høydepunkter – og hvilke høydepunkter! «Die Allright» er full sprut – og energikjør – fra første taktslag. Riffene og de kontante trommene slår og hopper mot deg , og allsangrefrenget må definitivt høres:

I filled my pockets now I might as well- Die
‘Cause I found the backdoor out of teenage hell- All right
Filled my account cause I might in fact- Die
But I rely on science, yeah to bring me back- All right
I´m gonna die

«Hate To Say I Told You So» består av nesten usannsynlig fete og fengende gitarriff – med noen synth/keyboardlyder – som erstatter det så obligatoriske farfisaorgelet innen garasjerocken, det funker som bare det. Låta er en «ny» garasje/punkrock klassiker. Den innehar alle ingrediensene for å oppfylle disse kravene: De sugende riffene, det kontante drivet, nerven og ikke minst innlevelsen. Det låter tight og samspilt. Kompet er som limt sammen. Sjekk det fyldige, men samtidig sylskarpe gitarriffet, som stikker seg fram med jevne mellomrom.

I «Supply And Demand» er et nedstrippa steinalderriff gjennomgangstema, og dette er steinalderrock som virkelig funker. Oppskriften er latterlig enkel: Finn et hektende riff, fyll ut med drivende bass, kontante trommer og en heseblesende (her positivt ment) skrikende vokalist- og vips: Så har du en knall rockelåt.

Og mens vi snakker om vokalen: Howlin’ Pelle Almqvist har valgt seg et særdeles passende navn. Ordene spyttes og freses ut med munnen full av innlevelse og attitude. Hør for eksempel tidligere nevnte åpningslåt eller «Main Offender». Almqvist har neppe lært disse vokalteknikkene hos en sangpedagog – enkelte har det bare i blodet. Her er det ikke teknikken som gjelder, men rett og slett feeling.

The Hives har med andre ord skjønt plate-pakka: Poenget er helheten i musikken. Det er altfor mange band i denne sjangeren The Hives vaker i, som bare har noen få bra låter på plata sitt. Resten fylles opp av anonyme låter med noen småtøffe riff slengt imellom heller slapp vokal og gitar.

I år slapp The Hives liveplata «Live at Third Man Records». Svenskene er enda bedre live enn på plate eller på denne live-plata, men gir en lysten til å oppleve The Hives live igjen på ordentlig.

Apropos live, The Hives spilte en legendarisk konsert, som oppvarmere for The (International) Noise Conspiracy, i forbindelse med slippet av «Veni Vidi Vicious» på Last Train i Oslo under Oslo Threebute Festival. Kanskje den eneste konserten de har spilt uten den daværende bassisten Mattias Bernvall – fordi scenen på Last Train var så liten at de bestemte seg for å være kvartett den kvelden – før Johan Gustafsson fra Randy overtok i 2013. En del folk samlet seg utenfor underveis i konserten hvorpå Pelle åpner døren og sier: «Era eftärkommara kommer aldrigen att tilgje at ni inte kom in och kollade på The Hives!!!»

nå nedlagte Oslo Threebuttefestival,; og kanskje at det var del i en europaturne og at (de var faktisk bare var oppvarmere/spilte først )

Dette er en redigert versjon av anmeldelsen tidligere publisert på Puls.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Artist: Shevils

Album: «Miracle of the Sun» (2020)

Plateselskap: Selvutgitt

5

For noen dager siden tikket denne meldingen inn i innboksen: ‘Hei, Victor! Fredag 27. november kommer singelen «Miracle of the Sun». Det er første singel fra albumet med samme navn’.

En kort og konsis «presse»melding det der, fra frontdude i Shevils, Anders Voldrønning. Vi får forresten en del lignende av en typen: ‘Hei, jeg har gitt ut en ny låt, kan dere skrive om den i Deichmans musikkblogg?’ (Med link til Spotify, red.anm.), fra helt ukjente utøvere, disse burde nok tatt et presseskriv-kurs, eller noe, men for all del, vi er er takknemmlige for alle mailer vi får. Med Shevils er den greia helt annerledes, vi har lyttet mye på alt de har gitt ut, tatt med platene deres på våre årets-beste-utgivelser-lister osv. Med andre ord, vi er godt kjent med bandet.

En av grunnene til det har tatt så lang tid, det er 5 år siden forrige utgivelse, er nok at de har skiftet en del av besetningen, og at Anders Voldrønning har vært busy med U-FOES, som ga ut debutplata deres «Whiteout» i 2018, en plata full  øredøvende (ur)kraft og energi, som du kan lese mer om her.

I anmeldelsen av Shevils’ singel «One Thousand Year» (2015) skriver jeg: ‘Gruppa har skapt sin helt egen Shevils-signatur, jada, en klisjé, men like full sant’. Og, ja, det er virkelig sant, «Miracle of the Sun» lyder umiskjennelig som Shevils. Oppskriften er igjen: Tungt, massivt og repetitivt. En mektig og effektiv oppskrift slik Shevils benytter den. Lydbildet er stort og energien er veldefinert posjonert ut. Låta befinner seg et eller annet sted i skjæringspunktet med f.eks. «The White Sea» (tittelsporet fra den foreløpige sisteskiva fra 2015) og «Sorely Fucked Provoked» (fra debuplata «Lost In Tartarus», 2013). Jeg kunne ha brukt helt andre låter som referanser, bare så det er sagt.

Inspirasjonen fra band som Helmet, Shellac og Big Black (trykk på lenkene og les om de to sistnevnte) kommer muligens tydeligere frem i «Miracle of» the Sun» enn flere av de andre Shevils-låtene. Det som uansett gjør den så bra er den tighte og kontante oppbyggingen, som inneholder både intensitet og nærmest nullstilling, før frasparket mot utbruddet/klimakset mot slutten av låta. Man blir hekta på utbruddet og hele låta, hekta på noenlunde samme måte som til døme med The Jesus Lizards’ «Then Comes Dudley» og «Monkey Trick», og må bare spille «Miracle of the Sun» ommat og ommat. En dynamisk, kraftig og uttrykksfull sak.

Shevils nye utgivelse er som sedvanlig innpakket i cool tegneserie–aktig coverillustrasjon, av Chris Faccone og Shelby Cinca. (les mer om tegneserier og musikk her, red.anm.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog