– Vi lever i en tid hvor alle skal underholdes hele tiden. Alt skal konstant serveres på et sølvfat rett foran nesa på oss. Oppmerksomheten vår er kjøpt opp av teknologiske duppeditter slik at alt skal bli enklere og mer effektivt. Jeg synes det er bra at instrumental musikk ikke gir deg alle svarene på en gang og at man ofte aktivt må lytte for å få noe utbytte av den. Den kan sette deg i en bestemt stemning, få deg til å erindre, forhåpentligvis tenke eller i noen tilfeller se bilder, mener Frank Benjamin Finger, som under artistnavnet Benjamin Finger, er aktuell med albumet «We Carry the Curse» på Roman Numeral sammen med James Plotkin.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Eva Jacobsen (front)

«We Carry the Curse» består av tonale og atmosfæriske lyder med mørke, ekspansive lydbilder og dybde. Musikalsk fortoner det seg relativt minimalistisk, men inkorporerer og sjonglerer en rekke ulike stemninger. Nihilisme, ømhet, håp, hjelpeløshet og depresjon veksler side om side i et større hele. Vart, vakkert og stillferdig, men også skremmende og illevarslende flyter musikken av gårde som et lydspor til en film fra et postapokalyptisk, øde eller isolert landskap – tonene er preget av minst like mye angst som man kan skimte håp eller tegn på noe livsbejaende. Bak melankolien og frykten eller det skremmende med de mørke ambiente dronene, og den minimalistiske støyen, finner man også en nysgjerrighet eller ihvertfall tegn til noe slik.

Jeg får assosiasjoner til sideprosjektene til Godspeed You! Black Emperor!, Artificial Intelligence /Isolationism samlerne til WARP, Labraford. Jo mer en utforsker og trenger inn i denne musikken, som kanskje også kan bruke til en slags mindfulness med motstand, oppdager man de små detaljene og variasjonene som løfter det hele og gir liv.

Vi møtte Benjamin Finger på byens fysiske mekka for eksperimentell elektronisk musikk, ambient og droner, Tiger, men mest over den digitale verdensveven for en samtale om musikalsk oppvåkning, konsentrasjon, mangfold og for å få vite litt mer om det spennende samarbeidet han har med den soniske støypioneeren James Plotkins fra Old, Khanate, Khlyst med mer.

Når og hvordan oppsto ditt forhold til musikk og hva var det som gjorde deg dypt engasjert i den?

Det oppstod et kjærlighetsforhold til musikk relativt tidlig siden min far var musiker da jeg vokste opp. Det ble alltid spilt musikk i hjemmet, jeg husker store båndopptakere og musikken til b.la. The Beatles, Billie Holiday og en masse jazz. Dette kombinert med Svensk TVs fokus på spennende musikkprogrammer og livekonserter bidro også til å pirre interessen. Men det som gjorde meg ordentlig engasjert var en «skjellsettende» opplevelse sommerferien i sjette klasse. Min far inviterte to amerikanske gutter, som var på sommerferie i Hamar, hjem til oss. Det viste seg at de drev med breakdance. Så han dro frem videokameraet og filmet disse guttene mens de breaket i stuen vår. Og når musikken kom på eksploderte hodet mitt fullstendig! Rytmene kombinert med deres bevegelser satte meg helt ut og jeg var sikker på at deler av meg var på vei til månen. I ettertid fant jeg ut at det de satt på var Man Parrishs «Hip Hop Don´t Stop». Den låten har vært med meg helt siden da, og jeg gikk over i en lengre Hip Hop-periode hvor jeg samlet febrilsk på rap-plater. Ved siden av denne episoden tror jeg at den beste musikkutdannelsen min kom av å lytte til veldig mye forskjellig musikk. Jeg har vokst opp med musikk rundt meg hele tiden slik at ørene aldri fikk noe valg og konstant ble eksponert for musikk.

Hvilken rolle eller funksjon har eller fyller musikk i livet ditt både som lytter og som utøver?

Den tar veldig mye av min tid. På lik linje med filming, fotografi og skriving er det hva som opptar meg mest. Dagene benyttes til å jobbe i studio med ulike prosjekter som konstant holder meg i gang. Som lytter er jeg en notorisk platesamler så jeg lytter også mye til musikk fra samlingen. Selv om jeg de siste årene føler at jeg får mindre tid til dette. Det er noe dritt å bli eldre, tiden går mye raskere. Men paradoksalt nok fortsetter jeg å kjøpe plater.

Når begynte du selv å spille instrumenter? Hvilke instrumenter har du vært innom og hvilke føler du deg nærmest tilknyttet i dag?

Min far forsøkte å lære meg gitar og piano da jeg var mindre. Jeg var såpass talentløs og lite villig til å øve at han ga opp og mor førsøkte siden å sende meg på pianoskole. Men det gikk også dårlig. Det var først mange år senere at jeg plukket de opp på egenhånd, nærmest tilfeldig. Hadde alltid en gammel gitar liggende, men pusset en dag tilfeldig støvet av den. Hvilke instrumenter som har vært viktigst har variert litt fra plate til plate og hvilke jeg har hatt råd til å kjøpe eller låne. I dag består studioet mitt av alle slags instrumenter. Men jeg tror nok at det er synther og piano jeg har et nærmest forhold til.

Når ble du opptatt av datamaskiner og andre elektroniske verktøy og hva var det som fascinerte ved dem? Når oppdaget du at de også kunne være et hjelpemiddel til å skape musikk?

Jeg ble opptatt av datamaskiner da min stefar ga meg en brukt stasjonær Mac i 2003. Da jeg og kjæresten min kom over Garageband begynte jeg å leke med programmet og fant gradvis ut hvilke muligheter og potensiale det hadde. Det som først gjorde at jeg ble fascinert av det var nok enkeltheten. Programmet var laget på en slik måte at til og med en lite data interessert person kunne finne veien rundt det. Det var ganske enkelt å koble opp en midi synth og opptaksmulighetene var enkle for en nybegynner/gjøk å forstå.

Hvor mye av musikken din skapes analogt og hvor mye er digital prosessering av field recordings og opptak av instrumenter og lyder?

Musikken var muligens litt mer digital de første årene. Delvis fordi jeg ikke eide så mange instrumenter i starten, bare en kassegitar. Samtidig har det alltid vært en kombinasjon av de to jeg har vært fascinert av. Lenger ut i diskografien har de fleste platene blitt hel-analoge siden jeg har investert i en rekke forskjellige instrumenter som jeg bruker under innspillingene. Benytter meg sjeldent av loops og samples fra andre musikere/band, har som krav at de må være egenproduserte i så fall. Og feltopptak har alltid vært et inkorporert element.

Din diskografi spenner over et veldig vidt og stort musikalsk landskap og har etter hvert også blitt kvantiativt stor. Jeg hører spor av blant annet ambient, nyklassisisme, field recordings og frijazz. Fortell om de musikalske visjonene og drivkraften, den generelle musikkinteressen din og hva som styrer hvilken musikalsk retning og uttrykk de ulike albumene får.

Ja, det har blitt en del soloalbum pluss noen samarbeids-skiver pluss noen utgivelser med Beneva vs. Clark Nova. Jeg har bevisst forsøkt å forandre meg litt fra album til album. Siden jeg har en variert musikksmak tror jeg dette gjenspeiler de ulike uttrykkene jeg har arbeidet med. Platesamlingen består av mye forskjellig musikk og det jeg lytter til preger nok hva som kommer ut av meg. Jeg tror de ulike musikalske retningene jeg forsøker på er drevet av en rastløshet og nysgjerrighet. Og ofte fremføres materiale i en live-setting for å sjekke hvordan det låter/funker før jeg tar det med inn i studio. Personlig finner jeg det lite inspirerende å stadig repetere tidligere album. Forsøker istedenfor å se fremover og motivere meg selv til å lete etter noe nytt. Den musikalske visjonen er i stadig forandring. Det er også viktig for meg at albumene er personlige.

Har du hatt noen form for musikalsk skolering eller er det meste selvlært? Hva har du eventuelt plukket opp gjennom musikktimer eller samspill med andre? Hva er forskjellen mellom solitær musikkskapelse og kreativitet på egenhånd og det som skjer i samspill med andre?

Bortsett fra det jeg  nevnte ovenfor er det meste selvlært. Gjennom prøving og feiling har jeg blitt kjent med mine svakheter og styrker. I perioder bruker jeg mye mer tid på ett instrument, jeg utforsker mulighetene det har, øver konstant og spiller inn temaer som senere finner veien til albumene. Det er en ganske abstrakt prosess som gradvis åpner seg eller av og til stagnerer. Men jeg har selvfølgelig lært noe av andre også, bl.a. har Rudi Simmons og James Plotkin vært veldig viktige. Også venner sine kommentarer, som f.eks; «det er viktig med motstand i musikk», har jeg fått stort utbytte og omsider forstått viktigheten av.
Trives nok aller best å jobbe på egenhånd. Da har man full kontroll og kan eventuelt hente inn hjelp der/når det trengs. Da har man sin egen deadline og kan jobbe i eget tempo. Det sagt har jeg stort sett bare gode erfaringer med samarbeid. Men man blir nødt til å tenke annerledes. Det gjelder å forsøke å begrense seg mer slik at alle parter kan «slippe» til med sine bidrag. Det kan absolutt være en utfordring. Siden jeg i soloprosjektene benytter meg av veldig mange lydspor på låtene er jeg ofte nødt til å strippe det ned i møte med andre.

I starten samarbeidet du med Rudi Simmons ved at dere hadde Beneva vs. Clark Nova, som lagde en form for skrudd psych pop sammen og ga ut to album, «Sombunall» (2008) og «Dramadadatic» (2009) og EP-en «Flotsam / Jetsam» (2007). Hvordan var det samarbeidet? Hva plukket du med deg derfra og hva endret seg da du gikk over til å jobbe mer på egenhånd?

Beneva vs. Clark Nova var et fragmentert samarbeid. Det var perioder vi jobbet tett sammen og andre stunder hvor vi sendte materiale frem og tilbake til hverandre. Musikalsk utforsking preget vår fremgangsmåte. Bandet oppstod ved at jeg ble booket til å spille et live på Indigo av en kamerat. Men jeg var for redd til å stille opp alene og kontaktet Rudi for å ha en makker. Så tilfeldig ble vi grunnlagt. Det var i 2005, tror jeg. Gigen/konserten gikk bra og vi syntes det var spennende pluss det faktum at vi trivdes sammen. Vår fremgangsmåte fungerte slik at materialet først ble prøvd ut live en stund før vi bestemte oss for hvordan de endelige versjonene skulle spilles inn i studio. Og det var sjeldent at vi repeterte låter fra albumene live. Noe som konstant var spennende for oss, men muligens litt frustrerende for lytterne. Selv har jeg alltid vært begeistret for band som gjør noe annet live enn på album, så er nok litt egoistisk der. Tenker at hvis man skal gidde å holde på med dette her så må det være en stor grad av variasjon som gjør det verdt det.
Tror jeg ellers beveget meg i soloretning fordi vi muligens hadde litt ulike oppfatninger om hvor vi skulle gå. Og kanskje vi hadde ulike oppfatninger om hvor mye tid man skulle bruke/ofre på bandet (vi hadde andre jobber ved siden av). Samtidig beveget jeg meg nok i en «mørkere» korridor rent musikalsk personlig. Det finnes forresten en ferdig innspilt tredje plate jeg håper kommer ut en dag. Det er preget av én side med ren pop og en side av mørke melodier, nærmest balladepregede. Det er også den første gangen vi gjør all vokalen selv. Tiden vil vise om den får se dagens lys/når dagens ører.

Også i «solokarrieren» har du samarbeidet med andre musikere, men mest de siste årene. Det være seg John Hegre, Mia Zabelka eller James Plotkin. Har en lengsel etter kreative sparringspartnere meldt seg eller er det tilfeldig at du nå har gått inn i nye tettere samarbeid?

Alt av samarbeid har kommet mer eller mindre spontant eller tilfeldig. Det har oppstått fordi jeg har møtt nye mennesker og nye ideer gradvis har oppstått. Og det har vært med musikere jeg respekterer og beundrer. Etter så mange soloalbum har det også vært befriende og inspirerende å jobbe på nye måter. Jeg har lært mye underveis. For eksempel å spille live på internasjonale festivaler som Rewire i Nederland og Meakusma i Belgia. Det kan være krevende å spille med folk som er profesjonelle på improvisasjon. Det handler konstant om å justere seg; lytte, følge andre, skifte retning, forsøke å komme opp med noe. For tiden jobber jeg med Teruyuki Kurihara fra Japan på en ny plate. Det tror jeg blir et helt annet uttrykk enn de tidligere samarbeidene, mer fremtidsrettet lyd i kombinasjon med en god dose melankoli.

Hva får du ut av det å lage musikk med andre og hva kan være begrensende?

Etter en rekke soloalbum leter jeg etter nye vinduer for å utvikle meg og ikke minst lære av andre begavede folk. Det er et forsøk på å utvide horisonten og forhåpentligvis overraske seg selv. Aha-opplevelsen kan oppnås gjennom å være på jakt etter nye musikalske uttrykk. Det kan oppnås gjennom samarbeid hvis alle de involverte partene er innstilt på å komme dit. Så langt har de fleste jeg har jobbet med vært musikalske forbilder slik at de har erfaringen, kunnskapen og evnen til å omstille seg. Når det gjelder begrensninger kan de av og til være geografiske og prosjekter kan naturligvis ta lenger tid, noe som nødvendigvis ikke er en dårlig ting. Og som tidligere nevnt er man avhengig å begrense seg i form av færre lydspor enn man vanligvis ville ha gjort.

Hva liker du med James Plotkin som musiker, hvordan har samarbeidene dere i mellom kommet til og hva synes du kjennetegner arbeidet og arbeidskjemien dere har sammen?

Jeg har beundret James sitt arbeid siden 90-tallet. Har alltid beundret den egenskapen hans med å være så allsidig. Band/prosjekter som OLD, Khanate, Lotus Eaters, Phantomsmasher, Scorn og Khlyst har alle vært inspirasjonskilder. Hans samarbeidsalbum, som kom ut på Kranky («A Peripheral Blur» og «Mosquito Dream»), var også veldig bra.
Det er ganske tilfeldig at vi begynte å jobbe sammen. Jeg var på søken etter noen til å mastre et album og noen nevnte at James var både billigere enn de fleste og ikke minst veldig flink. Det endte med at han har mastret samtlige av albumene mine (med unntak av Lawrence English og Rashad Becker på to av dem). Vi ble gradvis «venner» gjennom mailer frem og tilbake over årene. Vi har sendt hverandre musikk vi beundrer, nerdesnakket om ulike bokser man burde gå til anskaffelse av osv… En dag var jeg «modig» nok til å fortelle ham at jeg hadde noe materiale liggende og fikk beskjed om å sende det over. Kjemien mellom oss har gått på skinner. Vi er stort sett enige i det meste og jeg stoler på ham til å ta beslutninger. Der lar jeg ham bestemme. Ikke helt sikker på hva som kjennetegner arbeidene våre siden vi er i en kontinuerlig prosess med prosjekter. Og ingen av platene er helt like i uttrykket selv om det sikkert finnes en rød tråd der. Men jeg tror vi begge liker å utforske mørkere sider av lyd/elementer i musikken og er åpne for hva som kan skje hver gang.

Dere to har også gjort en plate sammen i februar 2019, «Pleasure-Voltage». Da med Mia Zabelka som tredje musiker, men denne gangen er det bare dere to. Hvorfor det valget og hva som er de viktigste forskjellen mellom de to platene med tanke på teoretisk utgangspunkt og hvordan dere har jobbet sammen?

Jeg synes «Pleasure Voltage» kanskje/muligens er mer åpen og abstrakt i uttrykksformen. Og den består av to lange spor. Den inneholder også mye mere lyd siden vi er tre stykker. «We Carry the Curse» er roligere, renere og har større vekt på melodier. Den er også mere minimalistisk og melankolsk, tror jeg. Grunnen til at vi bare er to på det siste albumet er fordi arbeidet begynte tidligere enn PV. Ellers er det teoretiske utgangspunktet ganske likt, vi sender lydfiler frem og tilbake, men denne gangen med mindre instrumentering. Vi er begge fan av artister som f.eks. La Monte Young og bestemte oss for å forsøke et mer minimalistisk uttrykk på den siste.

Hvor mye hjalp det prosessen at dere allerede hadde gjort et albumsamarbeid og at han hadde mastret flere av dine skiver?

Som nevnt ovenfor ble denne platen påbegynt på et tidligere tidspunkt. Jeg sendte James flere spor tatt opp på analoge synther som han senere brøt ned til fire spor. Han la på gitar og andre «alien objects» underveis. Det at han har mastret så mange av albumene mine og at vi kjenner godt til hverandres musikk bidro helt sikkert til å gjøre prosessen enklere (selv om den tok ganske lang tid).

Albumet som du og James Plotkin slapp 30. oktober på Roman Numeral Records har altså fått navnet «We Carry the Curse». Hvorfor ble den albumtittelen valgt og hva vil dere artikulere gjennom den?

Denne gangen lot jeg James bestemme tittelen. Jeg følte meg helt tom, stod helt fast da beslutningen skulle tas. Derfor synes jeg det var frigjørende å få dem servert av ham. Han har aldri nevnt hva det betyr for ham og jeg har heller aldri spurt. Det trengs ikke. Men jeg likte den umiddelbart. Det slår meg i ettertid at «We Carry the Curse» er en tittel som passer tidsklimaet vi befinner oss i. Og på en annen måte er den også åpen for tolkninger. Flere rom for tolkninger hylles alltid.

Elling Finnanger Snøfugl bidrar også på albumet, som han  har gjort på flere av dine tidligere plater, «For Those About to Love» (2017), «Ghost Figures» (2017) og «Into Light» (2018) – og for Kråkesølv, Anti-Lam Front, Bokassa og sitt eget band Grown into Nothing.  Han bidrar med cello på «Bound Together» og «We carry the Curse». 

Elling har vært med helt siden Beneva vs. Clark Nova startet. På grunn av How Is Annie Records spilte vi av og til sammen med mange av disse gutta på konserter/festivaler, Morfar, Youth Pictures of Florence Henderson osv. Her ble vi kjent med Elling og han ble med på konsertene våre de gangene det passet (sånn tidsmessig). Siden den tid jeg har jeg holdt sporadisk kontakt med ham. Jeg sender nå og da ham hovedskisser og får opptak med cello i tilbake. Elling er en fin type og har alltid stilt opp.

Et annet slående og viktig bidrag til «We Carry the Curse» er de praktfulle, forunderlige, nærmest fabelaktige tegningene til Katrin Berge, som er både estetisk vakre og skremmende og designet til Paul Pavlovich. Hvem er de to, og hvorfor valgte du å bruke dem?

Katrin Berge var et naturlig valg da jeg stort sett har jobbet med norske kunstnere på omslagene (Christer Karlstad, Are Mokkelbost og Sverre Malling, for å nevne noen). De har enten vært venner, bekjente eller andre jeg likte arbeidene til. Jeg forsøker stadig vekk å finne kunstverk jeg kan assosiere med musikken min. Katrin Berge (https://www.katrinberge.com/aboutme) oppdaget jeg ved å søke rundt på nettet. Hun holder til i Bergen og jobber som illustratør. Jeg ble umiddelbart slått av de detaljerte tegningene og de mystiske/surrealistiske motivene hennes. Flere av tegningene slo meg som riktige for denne platen. Jeg ba Pavlovich (som driver Roman Numeral Records og jobber som kunstner ved siden av) se på arbeidene hennes og han falt umiddelbart for tegningene jeg sendte ham. Han likte de så godt at han inkluderte enda ett bilde, det du finner på innsiden av omslaget. Det har vært fantastisk å jobbe med både Katrin og Pavlovich, de er fine mennesker.

Du anvender det treffende begrepet melanphony for å beskrive egen musikk, en sammenføyning av melankoli og foni, vil jeg formode. Men også en lek med ordet uekte eller tilgjort via phony (not real or genuine; fake; counterfeit: a phony diamond. false or deceiving; not truthful; concocted: a phony explanation. insincere or deceitful; affected or pretentious: a phony sales representative) Kan du utdype og forklare  hva du mener med denne beskrivelsen?

Er ikke helt sikker på hva jeg mener med det, det låt bra! Å leke med ordsammensetninger og ulike setningskonstellasjoner er noe jeg er glad i. Album- og sangtitlene til Beneva vs. Clark Nova er fulle av slike eksempler. Senere fortsatte jeg med det og bruker det mye når jeg selv skriver, bl.a. i noveller. Jeg liker å sette sammen ord som inneholder motsetninger, paradokser eller surrealistiske elementer. Jeg er inspirert av alt fra forfattere som Thomas Pynchon og André Breton til musikere som Frank Zappa, bandet The Residents, etc. Dessuten er det er altfor mye høytidelighet knyttet rundt titler, slik at det kan være spennende å bryte opp tilvante ord, leke med fri assosiasjon osv. Ofte trenger de jo heller ikke ha noen betydning, mener jeg.

Uansett om din musikk er prosessert og benytter eksterne kilder i form av digitale hjelpemidler og samples opplever jeg  musikken som inderlig og oppriktig uten en slik distanse sistnevnte begrep også kan antyde. For eksempel er vel «Bound together/We Carry the Curse» en vemodig hyllest til hunder, i hvert fall i videoen?

Takk for at du nevner og oppdager det. Jeg prøver stort sett å skape et varmt lydbilde. De tidligste platene mine ble ofte laget eller jobbet på når jeg var svært fyllesjuk. Jeg oppdaget at dette var en arbeidsmåte som fjernet «beskyttelses-filtrene» vi ofte har i en normal tilstand. Man føler seg mer naken når man er bakpå og man unngår kanskje å sensurere seg selv så mye. Mer var for lyder blir man også. Dette er muligens noen av grunnene at jeg kalte et av albumene for «Listen to my nerves hum». Det finnes nok mange tekniske «feil» i den (og på de andre albumene), ting kan gå ut av synk og inneholder en del skjeve toner og takter. Jeg beholder stort sett alltid den første tagningen selv om den ikke er perfekt. I mine ører blir det «ærligere» komposisjoner ut av slikt. De får leve sitt eget liv, på godt og vondt.
Når det gjelder den videoen er det helt klart en tydelig referanse til begges forkjærlighet til dyr generelt. Vi har begge vokst opp med hunder og katter som har kommet og gått, så det er et tema vi er opptatt av. Og kanskje vi stoler mer på dyr enn mennesker?

Dette med melankoli, vemod eller sentimentalitet føler jeg mange ganger når jeg lytter til din musikk. Har du spesielt anlegg for slikt eller hvorfor tror du det kan være at din musikk setter i gang den typen følelser hos deg selv og/eller lytteren?

Tror ikke jeg bevisst leter etter det overnevnte når jeg lager plater. Men så langt tilbake jeg kan huske har jeg alltid vært opptatt av musikk som rører noe i meg. Jeg er interessert i det emosjonelle aspektet som musikk kan skape. Og noen av albumene gjenspeiler definitivt hvordan jeg hadde det og hva hodet var opptatt av i tiden under innspillingen. Hvis dette kommer gjennom til lytteren så blir jeg fornøyd. Da har jeg gjort jobben min og forhåpentligvis delt/fylt et behov. Dessuten må det innrømmes at jeg alltid har vært en heller melankolsk og sentimentalt anlagt fyr. Jeg har alltid vært på leting etter musikk som inneholder noe som rører meg. Men hva det kommer av blir for vanskelig og for langt til å svare på her, noen hemmeligheter må man beholde.

Musikken din er nesten utelukkende instrumental. Hva er bakgrunnen for det valget og hva er fordelene ved å ikke måttet forholde seg til en stemme eller hovedaksent i komposisjonene?

Hoveddelen av albumene er som oftest instrumentale ja. Ikke helt sikker på hvorfor. Mulig at jeg synes det er enklere og at det kjennes mer naturlig å lage slik musikk. Vokal kan til tider være så førende eller dominerende slik at man glemmer hva som er bak. Jeg synes det instrumentale forteller meg mer enn ord nødvendigvis gjør. Det sagt, de fleste albumene har som regel noen låter som er vokalbaserte. Inga-Lill Farstad har bidratt utrolig mye. Og Lynn Fister i USA har sendt meg en del vokalfiler opp gjennom årene. Jeg er veldig takknemlig for deres bidrag og synes de har beriket låtene. Én av grunnene er at de finner opp sine egne ord og setninger. Det blir vanskelig å tyde budskapet, det liker jeg.
Vi lever i en tid hvor alle skal underholdes hele tiden. Alt skal konstant serveres på et sølvfat rett foran nesa på oss. Oppmerksomheten vår er kjøpt opp av teknologiske duppeditter slik at alt skal bli enklere og mer effektivt. Jeg synes det er bra at instrumental musikk ikke gir deg alle svarene på en gang og at man ofte aktivt må lytte for å få noe utbytte av den. Den kan sette deg i en bestemt stemning, få deg til å erindre, forhåpentligvis tenke eller i noen tilfeller se bilder.

Noe av musikken din er så stille og meditativ at det nesten blir en form for lydskulpturer. Hvor går grensen mellom musikk og lyder for deg og hvor opptatt er du av størrelser som harmoni, bevegelse og rytme i musikken din i forhold til det spatiale, romlige eller flytende?

Jeg er en stor beundrer av både musikk og lyder. Tror ikke jeg har en klar/rendyrket oppfattelse av hvor grensen går. Og begge to kan jo fusjoneres slik det er gjort på mange bra album opp gjennom tidene. Retningen musikken tar kommer an på hva jeg er ute etter å utforske. Noen ganger havner man i de forskjellige landskapene tilfeldig/ubevisst, andre ganger fordi man har et klart, definert mål og ønske om hvor man skal. Det er ikke slik at jeg våkner om morgenen og alltid vet hvilken vei prosjekter skal ta. Musikken blir ofte til underveis og det er spennende. «Free you mind and your ass will follow», sang Funkadelic. Er nok veldig inspirert av den setningen. Derfor liker jeg å eksperimentere med ulike former for å se hvor man havner i dette store uendelige musikkuniverset. Vil nok konkludere med at jeg er opptatt av alle disse størrelsene når anledningen og inspirasjonen byr seg. Forsøker å holde meg utforskende.

Hvor går grensen mellom lydkunst og musikk og hvordan identifiserer du deg med de to størrelsene?

Igjen; jeg er en stor tilhenger av begge. Tror jeg opererer litt i begge leirer, men tilhører hverken det ene eller det andre, da må man være mer rendyrket i sin form. Men som nevnt kan de to formene blandes inn i hverandre. Tror ikke på grenser i dette tilfellet.

Utøver kunst, kunstuttrykk, film, litteratur eller annen musikk innflytelse på din kreativitet? På hvilken måte i så fall?

Ja absolutt! Jeg lytter mye på musikk, leser mye og har alltid vært opptatt av film/fotografi. Alle disse kunstformene har en innflytelse på meg. Man er avhengig av påfyll, som en blodtørstig vampyr. Mye av tiden går til å dyrke disse interessene. Den ene kunstformen utfyller den andre og jeg pendler konstant mellom dem. Jeg kunne fortsatt i det uendelige her, men er allerede på overtid i dette intervjuet.

Her en noen nøkkelord som jeg vil at du skal si noe om ditt forhold til og hvordan det manifesterer seg i din musikk.

Musikalske glidninger

Tolker det som å blande mange stilarter om hverandre? I retroperspektiv vil jeg si at albumet «For You, Sleepsleeper» inneholder mange av de ulike stilartene og uttrykkene jeg har utforsket og prøvd/forsøkt meg på i ettertid.

Droning

Tenker b.la. på Labradford, Bowery Electric, Tony Conrad, Keiji Haino, Grouper, Thomas Köner, Main, Charlmagne Palestine, Pauline Oliveros, Jim O´Rourke, Melvins, Earth og Sunn O))). Mine samarbeid med James Plotkin bærer muligens preg/hint/inspirasjon fra noen av disse bandene eller artistene. Drone-musikk har vært et varmt ullpledd opp gjennom tidene.

Glitch

Et lydbilde/stil jeg assosierer med Autechre, Oval, Gas, Fennesz, Prefuse 73, Aphex Twin, Tim Hecker, Pole, Vladislav Delay, Matmos, Pan Sonic, Kanding Ray, Flying Lotus, Mouse on Mars og flere. Mine album «Mood Chaser» og «10» inneholder elementer av glitch. Lyttet mye på denne stilen og var en ivrig tilhenger da den dukket opp tidlig på 90-tallet.

Ambient

Et uttrykk jeg finner utvannet. Ikke lenger sikker på hva folk legger i det. Uansett vil nok flere av mine plater bli assosiert med uttrykket. Skivene «The Bet» og «Pleasurably Lost» har trolig elementer av ambient over seg, sikkert flere også. Men jeg er ikke sikker på om jeg har laget så mange «rene» ambient-plater.

Låtlengde

Hm? Ikke sikker. Tenker da at låter kan være episke som i postrocken eller korte og raske som i punken. Mitt forhold til låtlengde er ambivalent. Har forsøkt meg på begge deler i perioder. En dag liker jeg lange låter og den neste uken foretrekker jeg kortere. Alt dette komme igjen an på humøret, hva man er ute etter osv. Jeg begynner ofte bare å spille inn noe og ser hva som skjer, hvor det tar meg og hvordan strukturen utvikler seg. Tror jeg liker lange låter når jeg synes at det skjer noe, at nye innfall dukker opp slik at det kan holde på nysgjerrigheten og oppmerksomheten.

Konvensjonelle låtstrukturer

På albumene «Woods of Broccoli og «For You Sleepsleeper» stod det sentralt siden melodiene var i hovedfokus. Jeg liker ellers mye musikk med konvensjonelle låtstrukturer, men tror personlig ikke at det er min sterkeste side.

Post-rock

Har vært på min del av Godspeed You! Black Emperor-konserter! Elsket post-rocken når den kom og fikk muligens en overdose etter hvert da alle skulle begynne å spille det. Gikk fort lei selv om jeg fortsatt elsker noen av bandene som startet tidlig før det ble et motebegrep/kom på alles lepper. Liker fortsatt Do Make Say Think, Three Silver Mt. Zion, Rachel´s, June of 44, Fly Pan Am, Swans, Slint og Disco Inferno (særlig de to sistnevnte hører jeg fortsatt mye på).

Neoklassisme

Vet ikke så mye om perioden, bare at den dukket opp på 1920-tallet. Men jeg har hørt mye på Stravinskij som barn gjennom min mor. Også Erik Satie har vært sentral for meg. Har ellers noen CD´er av Harald Sæverud jeg har lyttet mye til når jeg bodde i Bergen. Tror litt av den klassiske neoklassisismen innflytelsen er å finne på på albumet «Ghost Figures».

Shoegaze

Oj! Det har gått i mye av My Bloody Valentine, Cocteau Twins, Loop, Windy and Carl, Slowdive pluss flere. Var helt frelst på 90-tallet. Glimt av shoegaze finnes sikkert på mange av mine album.

Psykedelia

Bardo Pond, Spacemen 3, The 13th Floor Elevators, Suicide, The Cramps, Hash Jar Tempo, Jessamine, Spectrum/Sonic Boom og Velvet Underground. Alle disse bandene har vært viktige for meg. Finner helt sikkert spor av de på mange av skivene, men «Less One Knows» har sikkert elementer av både psykedelia og shoegaze over seg da den er mer gitarbasert.

Field recordings/feltopptak

Feltopptakeren er essensiell, den har jeg alltid med meg. Det er en gammel Pocketrak 9G som har reist altfor mye og ved flere anledninger havnet oppe i fulle halvliterglass. De fleste av mine album inneholder feltopptak i en eller annen grad. Man kan høre mye av det på «Listen to my nerves hum».

Tonalitet / Atonalitet

Første som slår meg er Giusto Pio – «Motore Immobile». For et fantastisk album! Men det er ikke begreper jeg ofte tenker på eller lar meg veilede etter. Men har lekt med begge på flere album, tror jeg.

Improvisasjon

Tenker på Derek Bailey, John Hegre, Ornette Coleman, Peter Brötzman, Evan Parker og John Zorn sine mangfoldige prosjekter. Impro kan være både gøy og skremmende i en live-setting for meg. Viktig å være skjerpet og opplagt i slike situasjoner da jeg flere ganger har spilt med personer som behersker dette mye bedre enn meg.

William Basinski 

«Watermusic» er fantastisk! Har ellers ikke lyttet så mye på ham selv om jeg lest om ham ved flere anledninger. Og har hørt den obligatoriske «The Disintegration Loops».

Labradford

Uhyre viktig band for meg. Har samtlige av deres album på vinyl og CD, måtte ha dobbelt opp. Både musikken og lydbildet på » Fixed::Content» og dens eksistensielle søken etter musikalsk mening har betydd mye for meg. Må si at alle deres album veldig bra. De har definitivt påvirket meg musikalsk på mange plan.

Drømmer  /Hallusinasjoner

Leder an til tanker omkring William S. Borroughs’, Aldous Huxleys og Pessoas bøker. De er viktige i arbeid med egne litterære tekster og tittelnavn på plater og låter. Også stemningen som bygges opp på en plate kan forsøke å etterlikne/imitere drømmende tilstander. Det preger også mange av musikkvideoene jeg har regissert/laget.

Reiser

Holder inspirasjonen oppe! Skyter mye film og fotograferer en hel del på turer. En samlet fotografibok («Selected mistakes») kommer ut over jul som inneholder bilder fra mange av stedene. En hel haug (nærmest et lydbibliotek) med felt-opptak stammer fra reiser. Nesten alle skivene innehar opptak fra turer.

Tross at du har veldig mange ulike musikalske uttrykk har du valgt å slippe alt under ditt eget navn om vi da ser bort i fra den første fasen med Beneva vs. Clark Nova. Hvorfor det valget og hvilke eventuelle fordeler og ulemper kan det ha med tanke på publikumsforventninger og gjenkjennelse?

Hm? Det er et komplisert spørsmål. For det første tror jeg det at å skifte og bevege seg i så mange ulike musikalske uttrykk på albumene er et kommersielt selvmord. Mange vil gjerne ha det «vante» og «trygge» uttrykket hos en artist. Det finnes utallige band/artister som lager den samme platen om og om igjen. Og det er helt ok, noen er til og med veldig flinke til det. Men jeg synes personlig ofte det blir kjedelig i lengden. For meg handler dette mest om å tilfredsstille seg selv og stå til veggs med nye utfordringer som dukker opp. Jeg tror at det å befinne seg på ukjent farvann er veldig bra for selvutviklingen, man kan komme frem til spennende uttrykk, ja du kan til og med ende opp med å overraske deg selv. Mitt mål er å forsøke å lage album som har en form for mystikk rundt seg, fylle det med detaljer og ofte uventede vendinger slik at det forhåpentligvis tåler flere gjennomlyttinger og at lytteren stadig kan oppdage nye ting. Hvis man samtidig klarer å gjøre de tidløse og mindre tidsriktige er man i mål. Men dette er selvsagt et vanskelig ideal og det betyr ikke at albumene er feilfrie. Noen nevnte en gang at det prosessen er like viktige (og muligens mer interessant) enn sluttresultatet. Det kan hende jeg bare så vidt begynner å forstå hva som liker bak den tanken.

På tale om dette med kvantitativ produktivitet. Du har ikke bare etter hvert fått en imponerende katalog, «We Carry the Curse» er ikke en gang den eneste utgivelsen fra i år. CD-en «Less One Knows» kom i vår på Dead Definition og i begynnelsen av 2021 slipper du «Exit du Depart» på Oscarsons. Hvordan får du tid til alt dette. Hva skyldes denne overfloden av kreativitet?

Først må jeg innrømme at jeg er selv er forundret over det. Tiden har gått veldig fort og jeg har vel oppholdt meg i en boble av kreativitet som fortsatt ikke har sprukket. Jeg får tid til dette ved at jeg konstant jobber med ulike prosjekter. Neste år kommer det 4 album med tre måneders mellomrom. Overfloden vet jeg ikke hvor stammer fra, men jeg tror at jeg har «arvet» min mors selvdisiplin. Hun er utrolig effektiv og tålmodig med ting hun foretar seg. Det finnes tydeligvis subliminale krefter i meg som stadig må få utløp for ideer jeg hele tiden forsøker å bearbeide eller finne ut av. Og jeg tror alle er i besittelse av en slik drivkraft bare de oppdager den, da mener jeg forfølger og dyrker den. Men man må selvfølgelig ofre mye tid på å opprettholde dette «drivet» eller hva det er. Det koster på mange plan. Det tidsmessige aspektet er også viktig slik at man kan få utløp for dette.

Hva er bakgrunnen og konteksten for de to andre aktuelle utgivelsene og deres uttrykk?

«Less One Knows» – jeg ser på denne platen som en lo-fi rockeskive som oppsummerer mye av rocken jeg lyttet til på 90-tallet. (Pavement, Sonic Youth, Yo La Tengo, Trumans Water etc.) Den er mer rå, naken og upolert og med mindre instrumentering enn mange av mine andre album, mer rendyrket i uttrykket siden den nesten bare baserer seg på gitar. Det er også en de få skivene hvor jeg selv synger.

«Exit du Depart» en mer elektronisk selv om den også inneholder opptak av piano, gitarer, synther og cello. Lydbildet er preget av en type cut-up teknikk hvor alle lydene hele tiden forandrer seg gradvis. Jeg liker å tenke på den som en hyllest til «Riders on the Storm» av The Doors, men i en mer moderne drakt. Den er tenkt på som en reise da noen av feltopptakene er fra T-bane undergrunnen i London. Opprinnelig ble komposisjonene laget for et prosjekt, som innebar at de to stykkene skulle spilles i loop i Londons undergrunnsystem.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Har vel egentlig ikke blitt påvirket i særlig stor grad. Livet har stort ruslet av gårde slik det pleier da jeg uansett bruker store deler av min tid i studio alene. Heldigvis har jeg en nydelig kjæreste og en katt (nå 20 år!) jeg kan klemme hver gang det isolerte aspektet ved dette yrket og tankene omkring denne CV-19 pandemien slår inn. Men jeg savner helt klart berøring av mennesker og det sosiale aspektet generelt (selv om det sosiale for lengst ikke er av hovedprioritet for meg). På det personlige og filosofiske planet har en del mørke tanker har dukket opp underveis. Men slike tanker er ikke noe nytt siden jeg, og helt sikkert en hel bunt andre mennesker, har oppdaget at denne verden er overbefolket for lenge siden. Det er også slik at vi alle har blitt så vant med å farte til alle verdens avkroker at det ikke er rart at vi bringer med oss alle mulige virus samtidig som vi forurenser miljøet mer enn noen gang før. Og dyr klarer mennesker aldri å la være i fred. Jeg er selv delvis skyldig i dette problemet, det er vi alle. Det er helt klart at verden i fremtiden vil sette et skille mellom FØR og ETTER Covid-19.

Kan du til slutt velge ti komposisjoner eller låter som på en eller annen måte har vært til musikalsk inspirasjon og si litt om hva du har liker med disse?

Oj, det er vanskelig! Er prinsipielt i mot lister og rangeringer. Det er vanskelig å nevne enkeltkomposisjoner siden jeg helt klart er en tilhenger av album. Men her er sytten låter i ingen spesiell rekkefølge og rangering, men som har vært viktige for meg.

Man Parrish- Hip Hop, Be Bop (Don´t Stop), som å bli lurt inn i et ukjent musikklandskap, bare luft under tærne, men du klarer å danse/breake allikevel (før øren forsvinner hinsides denne tilværelsen).

Boogie Down Productions – Poetry; «I´m teaching poetry I´m teaching poetry Scott LaRock We´re teaching po-e-try”. Helt essensiell!

George Michael – A Different Corner, fordi den er så minimalistisk ,men allikevel rommer/får frem så mye. En sang kan nesten ikke bli mer naken enn dette.

David Bowie – Cat People hørte jeg som liten guttunge og det var en alvorlig stemning der som umiddelbart fanget meg. Den var skummel og filmen skremte vettet av meg.

David Sylvian & Ryuichi Sakamoto – Forbidden Colours klatret uforberedt inn i sjelen min første gang jeg så filmen «Merry Christmas Mr. Lawrence» (1983). Det temaet kan fortsette i det uendelige for min del.

Slayer – Mandatory Suicide har en råhet og energi jeg likte første gang noen spilte den for meg på Stange. Var enda ikke klar over denne musikkens hadde en slik urkraft.

Jane´s Addiction – Ocean Size, som å bli skutt av en kanon med lyder midt i fleisen. Råheten, opprøret og Perry Farrels tekst er en monumental kombinasjon. Forandret meg på mange måter, fikk muligens frem den undertrykte opprøreren i meg.

Talk Talk – Alle komposisjonene på «Spirit of Eden» og «Laughing Stock». To album så skjøre, fulle av ærlig/troverdig sårbarhet og så emosjonelt komplekse at jeg ikke finner ord. Disse to albumene tar jeg med meg til graven.

Butthole Surfers – Kuntz er så morsom, oppfinnsom og ga meg helt sikkert en forståelse av at alt kan være tillatt i musikk. Og ikke minst idéen om at musikk kan være morsom.

Modest Mouse – Trailer Thrash liker jeg fordi jeg assosierte meg med noe av innholdet i teksten. Samtidig er den noe trist og melankolsk og jeg er jo en slik person.

The Fall – Hip Prist er en ubestridt klassiker! Den trenger ingen kommentar, låten snakker for seg selv. The Fall er tidløse for meg. Var så heldig å se Mark E. Smith live på en privat fest i København for mange år siden. Siden ble jeg aldri den samme.

Oliver Nelson – Stolen Moments svinger som bare det, den har mange fantastiske soloer siden platen har med seg et arsenal av dyktige folk som Eric Dolphy, Freddy Hubbard osv. En venn av meg sa en gang at låten og albumet burde blitt like kjent som «So What» av Miles Davis. Det holder jeg fortsatt med ham i.

Autechre – Pir. Ah, ikke så mye å si egentlig. Helt overlegne på sin egne planet. Alle konvensjonelle sider ved musikk opphører hos Autechre. Banebrytende helter som tråkker opp sine egne stier!

My Bloody Valentine – Only Shallow – Pang! Gikk rett i bakken første gang jeg hørte den her. Klarte ikke å plassere musikken, det var noe industrielt og brutalt over det, men samtidig så vakkert og flytende. Vokalen er også helt nydelig/drømmende. Dette lydbildet har ingen enda klart å reprodusere, gudskjelov for det.

Paul McCartney– One of These Days, hørt på den siden jeg eide den på kassett som liten pjokk. Så dette er nok barndoms-nostalgi på høyt plan. Altfor subjektiv til å bruke ord her.

Alice Coltrane – Going Home. Jeg kan godt dra hjem med Alice når som helst. Storslått og vakkert tema, nesten som minner fra en gammel western film man så som barn men ikke husker navnet på.

Sniker inn denne til slutt: The Cure – Drowning Man er noe for seg selv. Digger gitarriffene her og den desperate håpløsheten i teksten beveger meg alltid.

Benjamin Finger & James Plotkin – We Carry the Curse

Benjamin Finger, James Plotkin, Mia Zabelka – Pleasure​-​Voltage

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Benjamin Finger, James Plotkin – The untold wake (Ferske spor uke 46/2020)

Benjamin Finger /James Plotkin /Mia Zabelka – Kaleidoskopic nerves (Ferske spor uke 7/2019)

Benjamin Finger – Album: For Those About to Love (Musikalske sidespor – uke 48/2017)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

– Gamle instrumenter ser bare kulere ut! Vi prøver også å tøye grensene for hvilke lyder vi kan få ut av instrumentene, og pusher det gjerne til smertegrensen noen steder. Med ekte instrumenter kan man frembringe helt unike og uvanlige lyder som ingen simulering vil kunne gjøre, av den enkle grunn at det ikke burde gjøres! I Ring Van Möbius liker vi best lyden rundt tidlig 1970-tallet. Da studiolyden fortsatt var under utforsking. Vi synes den type lyd passer til musikken vi skaper, og vi ønsker å skape illusjonen av at det er laget rundt 1970, forklarer bassist og thereminist Håvard Rasmussen i Ring Van Möbius, som er aktuelle med albumet «The 3rd Majesty» på Apollon Prog .

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kristian T. Eikeland

«The 3rd Majesty» låter fargerikt, vilt og utenomjordisk. Dette er en form for spacerock som tar deg med på lange utflukter i det gamle progrock-universet da standardlåtene kunne dekke en hel albumside. Det er tungt, heftig, pompøst og fremfor alt innfallsrikt der komposisjonene dynamisk går inn i ulike faser. På reisen blir vi kjent med en haug ulike instrumenter. Her er selvbygde modulære synther, klokkespill, theremin, bariton bass, xylophon, bjeller, klavinett og gudene vet hva.

Her forklarer Karmøy-trioen selv om veien fra å være unge metal-kids til å eksperimentere i proggens lydlaboratorier.

For de som ikke har rukket å bli kjent med det fine retro-progbandet som dere er, hvem er Ring Van Möbius? Og hva er bakgrunnen for bandnavnet og hvordan er forholdet til Dieter Moebius (Cluster, Harmonia  med mer) og «Ringenes herre»?

TEH: Ring Van Möbius er et resultat av en spontan trang til å utfolde oss innen et område ingen av oss hadde prøvd oss på før; Progressiv Rock. Vi har forskjellig bakgrunn innen heftigere musikalske uttrykk, men har samtidig hatt en viss fascinasjon for nettopp nevnte sjanger alvorlig mange år. Når det gjelder navnet på vårt heller umoderne orkester falt valget på et fascinerende matematisk konsept, som med kunstnerisk frihet lett kan tilegnes egenskaper som heller mot det abstrakte, parallelle univers, uante dimensjoner i vårt rom, med mere til. Mye mer.

HR: Det er vel et tegn på et godt bandnavn hvis folk legger sine egne betydninger inn i det. Det har vel kanskje ikke noen direkte tilknytning til Dieter Moebius, eller for den sags skyld Jean Giraud Moebius, «Ringenes herre» eller Møbelringen. Eller kanskje det har det, hvem vet helt sikkert?

Hva med førstnevntes album «Ding»?

HR: Jeg har stor sans for tidlig tysk minimalistisk ambient og elektronisk musikk slik som Tangerine Dream, Klaus Schulze, Cluster, Kraftwerk og mange andre. De laget musikk for 50+ år siden som fortsatt høres moderne ut den dag i dag. Kult at Dieter holder det gående!

Dere benytter også navnet The Royal Möbius Ensemble. Når og til hvilke anledninger er det den inkarnasjonen trer frem?

TEH: Når vi føler oss passe pompøse. Som til eksempel i omslaget til siste skiva.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

DOH: Først gjennom foreldrene mine og etter hvert en eldre bror og hans venner. Jeg har ikke analysert det så nøye, men det var vel bare noe som fascinerte meg mer enn andre ting. Fint lite prog på den tida, mer den popen og rocken som var tilgjengelig gjennom radio og det rimelig snevre utvalget i kassettstativet på den lokale elektronikksjappa.

TEH: Knutsen og Ludvigsen ble snurret på platespilleren hyppig hjemme, og med onkler og far som spilte gitar ble musikken et naturlig innslag i heimen. Straks man hørte a-ha og TNT på radio ble det heftig på gutterommet; jeg visste jeg skulle bli rockestjerne tidlig, og etter mange år med miming ble det hjemmelaget spetakkel.

HR: Jeg var ikke spesielt interessert i musikk på barneskolen. Jeg husker at det var et mareritt med blokkfløyte! Da jeg startet på ungdomsskolen og vi begynte med gitarundervisning endret jeg synet på musikk. Jeg ble introdusert for rock gjennom min eldre bror. Jimi Hendrix, Deep Purple, AC/DC og mange andre 60-70-talls band. Det var kult! Min far spiller gitar, og er god på slide og blues, og har en pen samling med akustiske og elektriske gitarer. Og etter hvert begynte jeg å plukke på de.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som var så fascinerende med det å uttrykke seg på denne måten?

DOH: Jeg spilte tangenter (he-hey!) i bandet til broren min da jeg var sånn 9-12 år og spilte baryton i skolekorpset i 10 år. Det var ikke før mot slutten av tenårene at jeg dro i gang noe greier på eget initiativ, og da ble det metal i en del år før jeg ble headhuntet til progrocken. Igjen, jeg har ikke reflektert så mye over hvorfor det ble sånn, det bare falt seg naturlig.

TEH: Ønsket meg trommer til jul som 10/11-åring – fikk kassegitar i stedet, lærte tre akkorder, og startet band. Gamle malingsspann, hjulkapsler og en vinkagge utgjorde slagverket som var i bruk et par år i vedskjulet vi benyttet som øvingslokalet. Har spilt i band siden, som gitarist & vokalist, helt frem til vi startet Möbius, da jeg ble hodestups forelsket i lyden av ekte Hammondorgel, Fender Rhodes piano og eldgamle synthesizere. Det er og blir noe helt annet enn alle etterligninger i dagens plastikktangentinstrumenter. Hangen mot et hardere uttrykk var alltid til stede, noe som førte til mange år med svartmetallband. Søttitallsrocken har alltid vært der, men i militæret ble jeg introdusert for 70-talls progrock via Daniel Måge (som senere startet D’Accord). Siden vokste det på meg, og for en god del år siden var det det som var greia, fullt og helt. Galskapen, det er vel der det ligger. For det er galskap prog dreier seg om for min del.

HR: Interessen for gitar startet på ungdomskolen med “rockeverksted”. Absolutt alle skulle spille gitar, fordi vi så opp til Slash, Van Halen, Steve Vai og masse andre. Vi trodde vi også var gitarguder hvis vi greide å etterligne dem, og hadde litt intern konkurranse mellom oss. Det var gøy en stund, men etter hvert ble det ganske ensformig, så jeg måtte søke videre i musikken for å finne noe som var mer spennende. Noe som dreide seg om mer enn bare gitar. Det fant jeg i progrocken. Skolebiblioteket hadde «Historien om rock» i hyllene og jeg kan huske å studere de bindene om prog og 60-70-årene inngående. Horisonten ble etter hvert utvidet gjennom venner, musikkmagasin og å dra mye på konsert. Jazz, blues, klassisk, metal, folkemusikk, avantgarde, alt mulig. Jeg har spilt i noen få sporadiske band, men det har ikke vært ordentlig seriøst før nå i Ring Van Möbius. Jeg anser meg som hverken gitarist eller bassist, og liker begge deler like godt, og synes bass bare er en forlengelse av gitaren. Det at vi ikke har gitar i bandet åpner opp mange muligheter for meg. Det passer meg helt midt i blinken.

Har dere hatt noen musikalske forbilder eller mentorer langs veien. I så fall hvem og hva har dere lært av de?

DOH: Mange, litt for mange til å ramse opp. Det er alltids noe å plukke opp, og det kan like fort være fra en nybegynner, bare noen har et særegent uttrykk eller gjør noe jeg ikke hadde tenkt på før. Den viktigste lærdommen jeg har tatt med meg er vel den klassiske om at man skal tjene låta, hele tiden spille det som er rett for låtidéen. Noe som går rett ut av vinduet når man spiller prog selvsagt, da er det soloer på alle hele tiden!

Når og hvordan ble Ring Van Möbius til og hvordan har utviklingen vært eller hva har skjedd langs veien fra debutplaten «Past the Evening Sun» til der dere er i dag?

TEH: Som nevnt tok progrocken over mer og mer på platespilleren, men det å starte et progband falt meg aldri inn. for fem-seks år siden satt jeg en kveld med kassegitaren sammen med en kul kar med navn Ove som trakterte tverrfløyte. Vi spilte klassiske småstykker, og etter hvert datt vi utpå med litt Jethro Tull og Led Zeppelin. I en liten pause kom plutselig et riff til meg, og jeg nynnet tonene Ove skulle spille, imens jeg hadde et riff gående. Neste riff kom, og det etter det.. Kort sagt var jeg plutselig utømmelig, jeg hadde med meg opptaker overalt, skrev ned nye riff, sov med notisblokk under puta; det tok ikke slutt! Etter noen måneder innså jeg at disse idéene mine fortjente et band, det ble bare for dumt å ha alt dette liggende uten å få brukt noe. Bandet jeg allerede spilte i var flott, og jeg ville nødig ødelegge det uttrykket vi hadde med å slenge inn disse riffene. Samtidig tenkte jeg det kunne være spennende å se hva som kunne skje om jeg satt sammen et helt fersk band uten folk jeg hadde spilt med før, siden dette også var musikk jeg ikke hadde skrevet tidligere. Jeg innså imidlertid at jeg ikke kjente musikere utenfor metallsjangeren, men kom raskt til å tenke på herr Rasmussen, som også var tape engineer på siste plata til mitt daværende band; han digget gamle båndopptakere, prog og var musiker. Etter en kjapp bekreftende telefonsamtale med ham, ringte jeg til Dag Olav som jeg visste likte Rush. Ingen av oss hadde prøvd oss på prog, eller noe lignende, noe som kanskje var en god grunn til å prøve det ut nå. Det gjorde vi. Det låt nok ikke vakkert, men vi så potensialet. Etter mer øving bygde vi oss helanalogt studio, ettersom vi er lydnerder, nysgjerrige, elsker å skru, og følte at vi måtte gjøre dette ekte, slik som platene ble lagd før. Dette tok tid. Bilturer rundt om i landet for å kjøpe, eller se på utstyr når økonomien tillot det. Etter hvert sto det klart, eller klart nok, og vi gjorde første plata med bratt lærekurve. Eksperimentering med gamle, utdaterte teknikker og metoder ble benyttet, en tidkrevende, men tilfredsstillende erfaring. Resultatet ble kult, det var jo soundet vi var etter! Apollon var med på laget, og vi fikk gitt ut plata. Først gav vi ut en syvtommer, det er klart. Det ville vært uhøflig å komme brasende med en fullengder med en gang. Noe etikette må man da ha innen fjompete progrock!

Dere beskriver dere selv på Discogs på følgende måte: «Progressive rock straight from 1971, but made today». Kan dere forklare den setningen nærmere og si noe om hva det er som gjør 1971 til det gyldne året?

TEH: Oooh, alle de fantastiske utgivelsene med fantastisk stilig produksjon, instrumentene, omslagene, bandbildene.. Det er mange grunner til at ‘71 blir dratt frem, kanskje også siden det er noenlunde midt i den gyldne perioden, ‘68-’74, men kanskje mest av alt for å konkretisere nerven i vårt uttrykk. Hadde vi sagt ‘70 blir det litt enkelt, mens ‘71 er mer konkret, og et oddetall. Legger vi til februar er vi i boks.

Kan der fortelle om hvert enkelt bandmedlems musikalske fortrinn og funksjon i besetningen og rolle i bandet?

Dag Olav Husås, Trommer, Chimes, Cymbaler, Pauke, Klokkespill, Gong, Rørklokker, Backing vokal

TEH: En hengiven trommeslager, som ikke er redd for å begi seg ut på ukjente farvann, og ofte kan gi deg den rytmikken du ikke visste at låten din trengte. Dag Olav tilfører bandet diversitet, og har et stort register som stadig vokser. Det er det som er så moro med dette bandet, vi tar sjanser, og spiller helt på grensen av våre evner, men tyner det alltid så mange hakk at det blir interessant for oss selv. Samtidig har Dag Olav en vanvittig god evne til å arrangere, noe som gjør at et utkast til en låt fort kan bli endret utallige ganger, frem til det sitter. Det å ha en trommis som spiller pauker, tubular bells, klokkespill og ymse lydeffekter gjør at vi kan drømme oss helt vekk, eventuelt rote oss helt bort, i lydlandskaper en sjelden hører om dagen.

Håvard Rasmussen, Bass, Theremin

TEH: Rasmussen er mannen med penslene, som fargelegger låtene med de tonene jeg ikke hadde i hodet når riffene ble lagd, som krydrer opp idéer, og gjør at helheten blir en ganske annen. Det at han velger baritone bass fremfor tradisjonell bassgitar gjør det også spennende, det blir en annen sound, og litt utenfor normen. Det er der vi vil, litt utenfor det som er trygt og satt. Tonevalgene er et godt stykke utenfor nettopp det; det normale. Det at han i tillegg spiller Theremin gjør også at han tilfører et utenomjordisk element i lydbildet, gjerne kombinert med Space Echo og ymse obskure effektpedaler. Hvert medlem i bandet er et lydlandskap i seg selv.

Thor Erik Helgesen, Hammondorgel, Fender Rhodes piano, Clavinet, Modular synthesizer, Leadvokal

DOH: Ingen Thor Erik, intet Möbius. Thor Erik er jo maestroen, og mannen med de store vyene. Det meste av musikken kommer fra hans hode, den går riktignok gjennom Möbius-maskineriet etterpå, men mannen er en komponist av rang. Når kranen hans er påskrudd er det bare å skygge banen til han har fått greiene ut, for du vet det blir genialt. I tillegg bygger han sine egne instrumenter og er generelt primus motor og den som får ting til å skje. Kaospiloten!

Dere har også med dere noen fornemme gjester som har vært med å spilt inn i Hellion i Stavanger. Fortell om disse musikerne, hvorfor dere ville ha de med og hva de har bidratt med.

Strengekvartetten
Naho Nayuki – 1st violin
Nora Myrset Asheim – 2nd violin
Darya Govorun – Viola
Petro Sokach – Cello

TEH: Da vi holdt på med låten «Distant Sphere» slo det meg; i stedet for orgel, og klassisk besetning, hva med å gi denne plassen til noen andre, at vi ikke spiller selv? En strykekvartett var det vi var ute etter, og etter Dag Olav fikk kontakt med Petro fikk vi sendt over noteark, og avtalte tid for innspilling. Petro hadde kontakter, og fikk raskt stablet en kvartett på beina. Et visst virus gjorde det imidlertid vanskeligere for oss, og vi måtte se oss etter alternative innspillingssteder i Stavanger. Hellion Rock & Metall Pub skulle egentlig ha startet opp på denne tiden, men det ble utsatt av samme grunn. Vi fikk låne deres lokale, og vi pakket opp bilen med båndspillere, rørkompressorer og mikrofoner, og fikk unnagjort innspillingen. Det var en opplevelse utenom det vanlige; å få høre de tonene man hadde i hodet, utført av profesjonelle musikere – det var ren magi!

Hvorfor valget av albumtittellen «The 3rd Majesty» og hva ønsker dere å uttrykke med den?

HR: Det er Thor Erik som skriver tekstene og derfor den som vil kunne forklare dette best, men det er selvfølgelig åpent for personlige fortolkninger. Thor Erik er en mester i å male med ord og arbeider mye med ord og formuleringer som låter kult og samtidig gir mening. Ofte beskriver tekstene bilder fra det store kosmos, men de lager parallelle meninger til gjenkjennelige menneskelige begivenheter og situasjoner her nede på kloden. Kanskje det ikke er så utenkelig, som Carl Sagan sa: “We’re made of star stuff”.

Platen er spilt inn i Spectral Tape Studio. Fortell om dette innspillingslokalet og hvilket preg rommet og atmosfæren der har satt på «The 3rd Majesty».

HR: Spectral Tape Studio er vårt øvingslokale, innspillingsstudio og generelt fri-sted fra virkeligheten der vi drømmer oss tilbake til 1971, eller nærere vår oppfatning av hva musikken var på den tiden. Frihet til å skape, og være kreativ uten hindringer. Det er selvfølgelig masse utstyr der, og masse teknisk som burde fikses og justeres, og det er langt ifra perfekt. Men dette gjenspeiler på en måte bandet også. Vi liker tanken på “å gjøre det selv”, og vi liker måten de gjorde det på før alt ble digitalt. Det er selvfølgelig mye enklere måter å spille inn musikk på, men det kan trigge kreativiteten å jobbe med slike begrensninger. Et uendelig hav av valgmuligheter kan totalt kvele skaperkraften, hvis man ikke vet hvordan man skal begrense seg. Vi velger å spille inn analogt fordi det er utfordrende, kreativt stimulerende, og musikalsk krevende. Og så låter det himla kult også!

Platen har en spenstig innpakning, laget av Line Sverdheim, og art design som ser både mystisk, rojalistisk og herskapelig ut i all sin pomp og prakt, der man kan se bandets medlemmer i barokk klær, kongekroner, det tredje øyet, en blekksprut, en van og masse annet rart. Fortell om dette kunstverket, arbeidet med å lage det og kunstnerne som har vært involverte.

HR: Det er Thor Erik som er art designer, men han er helt klart inspirert av platecover fra 60-70-tallet slik som disse du nevner. Vi har vært utrolig heldige å samarbeide med to fantastiske kunstnere, Therese Walland på første plata og 7” singelen, og Line Sverdheim på denne nye. De har tatt imot vanvittige, sprø ideer og forslag fra Thor Erik og forvandlet det om til noe som ble to fantastiske platecover. Det ligger masse hints og skjulte budskap inne i disse maleriene. Finner du alle er du god!

TEH: Lange, hyggelige og produktive prosesser har ført til nydelige resultater, og vi har vel alle kommet med innspill, samtidig som kunstnerne selv har supplert med mange sprø idéer. Vi kunne ikke vært mer fornøyd!

Dere har produsert platen selv. Hvorfor det valget og hvordan har det preget resultatet?

HR: Det har vært naturlig for oss å produsere musikken selv, i hvert fall slik det er nå. Innspillingsprosessen er lang og krevende, og det ville blitt nesten umulig å finansiere en innspilling i et studio. Men jeg tror vi er gode på å produsere hverandre. Vi greier å veksle mellom å være støttespillere og pushe hverandre litt. Innspillingen er også en forlengelse av komponeringsfasen, der låtene ikke er ferdige før de sitter festet på tape, bokstavelig talt. Vi har en begrensning i antall innspillingstaper også, så hvis vi ikke er fornøyd med noe så må vi slette det forrige, og spille inn på ny. Det kan være nervepirrende, men jeg tror det skaper noe helt unikt.

Hvor opptatt er dere av at det skal låte autentisk?

HR: Det handler selvfølgelig om lyden, men for vår del handler det også helt klart mye om det estetiske. Gamle instrumenter ser bare kulere ut! Vi prøver også å tøye grensene for hvilke lyder vi kan få ut av instrumentene, og pusher det gjerne til smertegrensen noen steder. Med ekte instrumenter kan man frembringe helt unike og uvanlige lyder som ingen simulering vil kunne gjøre, av den enkle grunn at det ikke burde gjøres! I Ring Van Möbius liker vi best lyden rundt tidlig 1970-tallet. Da studiolyden fortsatt var under utforskning. Vi synes den type lyd passer til musikken vi skaper, og vi ønsker å skape illusjonen av at det er laget rundt 1970.

Her er noen nøkkelord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet deres til og hvordan det preger Ring Van Möbius.

Analog lyd

Ja takk!

Majestetisk

Pompøst (er det positivt eller negativt?).

Kreativ galskap

Ingen hindringer, klampen i bånn!

Hammondorgel

And a Leslie, please!

Emerson, Lake & Palmer

Et godt eksempel på hvor langt det er greit å dra det, og så dra på litt til.

Gentle Giant

DET er kreativ galskap det.

Canterbury

Mye kul musikk!

Lange opus

Svar skyldig.

Låtlengde

DOH: Låtene og låtskrivingsprosessen bestemmer selv hvor lange de skal bli, hver låt får leve sitt eget liv. Så lenge de passer inn på en vinylside.

Modulære synther

TEH: Jeg gikk til innkjøp av en Moog Satelitte, og etter hvert Korg MS20, og det låter herlig. Det som var i bruk på første plata. Men etter hvert så jeg at jeg ønsket flere muligheter enn det disse flotte ikonene fra 70-tallet kunne levere. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv. Keith Emerson hadde en modulær vegg, det så og hørtes fantastisk ut! Etter å ha konstatert at det ikke passe med min økonomi ble løsningen å bygge den selv. Helt fra bunn av har krets etter krets blitt designet, laget, reparert og montert på hjemmelagde panel, i hjemmelagde kasser. En vaskeekte analog modulær synthesizer har det blitt! Nå er det to år siden jeg startet reisen, og den vokser fortsatt. Mulighetene er endeløse, og det er utallige moduler jeg fortsatt ønsker å lage.

Massiv lydvegg

HR: Vi kan lage mye lyd, men vi har også mye dynamikk og tar gjerne lyden helt ned til at man helt tydelig kan høre han som hvisker “bare en solo, takk” helt bakerst i baren.

Illuminati

The all-seeing Eye!

H.P. Lovecraft

En god venn på nattbordet. “Ygnaiih . . . ygnaiih . . . thflthkh’ngha . . . Yog-Sothoth . . .”

Robert Moog

TEH: Sjefen. Mange av mine kretser er basert på hans idéer. Vel strengt tatt er vel de aller fleste det, om ikke alle, om man ser det i et historisk perspektiv. Hans prinsipper er fortsatt grunnsteinene i det vi i dag tar for gitt i analog synthese.

Haugaland Prog & Rockfestival

DOH: Fantastisk flott at det finnes en sånn festival i vårt distrikt. Her gjorde vi vår debutkonsert, og her kjørte vi release på Majesty-skiva, så det føles nesten som hjemme etter hvert.

Haugaland Progklubb

En flott og kreativ gjeng med stor formidlingslyst!

Shabby Records

Selve juvelen av en platebutikk og innehaver Vidar Aas leverer ekte musikalsk inspirasjon!

Hva er det som gjør at norsk prog rock hevder seg så bra internasjonalt om dagen? Hva kjennetegner det norske miljøet?

HR: Progrock -sjangeren er ikke særlig stor hvis man tenker nasjonalt, men det finnes et betydelig marked for denne musikken hvis man tenker internasjonalt. Norsk prog har sakte, men sikkert opparbeidet seg et kvalitetsstempel med en lang liste med band som leverer knallbra album og konserter. Det er et kjempehøyt musikalsk ambisjonsnivå i miljøet, og det tror jeg trigger alles konkurranseinstinkt til å yte sitt aller beste.

Fortell om plateselskapet deres, Apollon Prog, og deres betydning for norsk prog rock.

HR: De jobber knallhardt for at norsk prog skal bli hørt over hele verden. Robin og Otto og alle de andre på Karisma Records og underlabelen Apollon Prog, som vi er på, begynner å hevde seg i toppen av plateselskapene innenfor denne sjangeren.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

HR: Våren og det meste av sommeren jobbet vi fortsatt med innspillingen og miksingen av den nye plata, så vi hadde ikke planlagt så mange konserter i den tiden allikevel. Vi fikk ha en releasekonsert på Haugaland Prog & Rockfestival, og en liten gig på Hellion Rock &  Metal Pub i Stavanger, før en ny nedstengning skjedde i november. Vi får spilt noe her lokalt, men vi håper å kunne dra litt lengre av sted å spille den nye plata vår live til neste år.

Litt på siden, Dag Olav Husås er også aktuell med en fin pågående dokumentar på TV Haugaland og YouTube om den lokale stoltheten Enslaved. Hva var bakgrunnen for dette prosjektet og hvordan opplever dere den enorme responsen  på dokumentarserien som fortsetter å gå hver lørdag frem til et godt stykke ut på nyåret`?

DOH: Jeg er jo en gammel metal-kar som jobber for TV Haugaland, så det er en viss logikk i at jeg skulle lage en sånn serie om det største lokale metal-bandet. Nå var alle planetene i posisjon, og finansieringen, muligheten og tiden til å gjøre det kom på plass. Det har vært gøy, og gøy at folk ser ut til å like det.

Til slutt vil jeg at dere velger 12 låter, fire hver, som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for Ring Van Möbius og sier litt om hva det er dere har fått ut av disse låtene

DOH

Rush – «Cygnus X-1 Book II: Hemispheres»

Den aller ypperste Rush-låta, tidvis helt ned på detaljnivå perfekt. Rush «Subdivisions» – perfekt tromming på denne, en av overgangene finnes det en «homage» til på første Möbius-skiva.

The Residents – «Hello Skinny»

Nok en bekreftelse på at alt er lov. Ei såpass relativt mørk låt er spilt inn på leketøyinstrumenter.

Eldar Vågan – «Pultost»

Mørk rock og jazz i skjønn forening, en tidlig inspirasjon.

TEH

Van Der Graaf Generator – «A Plague of Lighthouse Keepers»

Låten, ja, men denne plata («Pawn Hearts») snudde verden på hodet for meg. Fullstendig.

Emerson, Lake & Palmer – «Pictures at an Exhibition»

Joda, det er et album, men selvfølgelig ett verk, så det må være innenfor. Her får man innblikk i hvordan klassiske verk kan aktualiseres i en forrykende heftig drakt! Smakfullt, og fullt av galskap!

Egg – «Symphony No. 2 (Movement 1, Movement 2, Blane, Movement 4)»

Kunne valgt en hvilken som helst låt fra dette bandet. Utmerket!

Mort Garson – «Symphony for a Spider Plant»

Under byggingen av min modulære synthesizer ble det mye lytting til plater, og kanskje spesielt den veldig tidlige Moog-baserte musikken. Som regel var det særs eksperimenterte og i retning samtidsmusikk som kom ut i starten (vi snakker 60-tallet), men også en del plater som kommer inn under kategorien “taffelmusikk”, hvor ofte etablerte komponister ble til forskere, og stod med gigantiske vegger av knotter og kabler, iført labfrakker, og lagde meget interessante lyder. Denne låten kommer inn under sistnevnte kategori, riktignok utgitt i ‘76. Verden ble til et kaldere sted da man sluttet å lage musikk ment for planter.

HR

Yes – «Starship Trooper»

Bassist Chris Squire er en stor inspirasjon for meg, jeg har “lånt” en god del av hans teknikk og sound her og der i musikken vår, tremolobassen i denne er en av dem.

Jimi Hendrix -» Voodoo Child (Slight Return)»

Jimi Hendrix var starten på hele gitar-interessen min, og jeg ville gjerne spille sånn, men jeg ble aldri noe annet enn en halvbillig kopi. Jeg liker det kaotiske og uvørne i spillestilen samtidig som det ligger uendelig mange vakre kule ideer inne i all støyen og kaoset.

The Beatles – «I Want You (She’s So Heavy)»

Beatles var alt, og gjorde alt. Det de skapte i studio er fortsatt nyskapende den dag i dag. Utrolig kult å blande smooth soul funk med tung proto-doom. Vi blander ofte sammen kontrasterende partier i musikken vår.

John Fahey – The Great San Bernardino Birthday Party

Denne gitaristen var veldig viktig for meg i mange år da jeg studerte akustisk gitar veldig inngående. Han lagde 20 minutter lange instrumental komposisjoner lenge før progrock fantes.

Ring Van Möbius – The 3rd Majesty

Flere utøvere på Apollon Prog

Pymlico Weserbergland Suburban Savages Alwanzatar Pixie Ninja Glutton Trojka Sonisk Blodbad

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

-«Hvordan orker du å spille oppå noe så statisk?», var det noen som spurte meg en gang. Men hele greia med looping er jo å prøve å ikke få det til å høres statisk ut! Ta en Bach-fuge for eksempel: hvis du skrur den fra hverandre, er det egentlig bare noen loops. Men det er måten det settes sammen på, som utgjør magien. Og det er også dette som er faget, og det vanskelige håndverket! Det forklarer tenorsaksofonist og vokalist Håkon Kornstad, som er aktuell med albumet «Out of the Loop» på Jazzland Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Helen Wesnes

Håkon Kornstad er et sjeldent virtuost enmannsorkester på «Out of the Loop», uten trommer eller andre tydelige rytmiske markører, der han benytter elektronikk, synger og blåser frem et personlig farget, tonerikt klangspekter med behersket presisjon. Det er kontemplerende og føles ofte litt melankolsk, men har et melodisk tverrsnitt og er også tøyelig eller elastisk i den forstand at det passer inn i mange ulike sammenhenger og ikke så lett kan knyttes til konkrete emosjoner. Det karakteriseres likevel av en myk harmonisk menneskelig varme og gir velbehag hos denne lytteren.

Her kan du lese om en musiker på evig jakt etter ny inspirasjon og fornyelse, betydningen av Keith Jarrett og Jan Garbarek og livekonserter som en altoppslukende interesse og inspirasjon.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg ble sunget for, og foreldrene mine spilte plater for meg. Det ble spilt mye musikk hjemme, og det sto et piano i kjelleren som mamma spilte på.

Når begynte du selv å spille og synge og hva var det som fenget med disse måtene å uttrykke seg på?

Jeg husker ikke akkurat hvordan det skjedde, men jeg husker at jeg spilte på pianoet fra jeg nådde opp til det. Kanskje det var julesanger? Jeg spilte på øret fra dag en, og hadde vanskelig for å lære meg noter.

Hvorfor fløyte/flutonett, saksofon og sang?

Korpset ga meg en sax, og fra da av var det jazz som gjaldt. Men jeg skulle jo aldri bli musiker… Det bare ble jeg. Jeg sang og ville bli stjerne som barn husker jeg, før saksofonen og kunstmusikken tok meg i ungdommen. Men det var vel fortsatt et behov der for å synge.

Har du noen favoritt saksofon, munnstykke eller mikrofon? I så fall hvilke og hvorfor? Hvor avgjørende er det å ha «riktig» utstyr sånn sett? 

Nei jeg er ikke så veldig opptatt av det. Jeg fant en bra kombo med en Selmer Mark VI og et Berg Larsen bronsemunnstykke i 1998, og det bruker jeg den dag i dag.

Det finnes jo også mange ulike typer saksofoner. Hvor mange av disse benytter du til vanlig? Hvilken står høyest i kurs eller er best egnet for den typen musikk som du vil bedrive?

Jeg tror det er viktigst hva man hører for seg i hodet, for hva slags lyd man faktisk vil ha ut. De fleste saxofoner som er tette er i stand til å lage musikk. Noen gir deg kanskje en feitere lyd, andre har en slankere lyd. Man må finne det som gir en fin kombo av det soundet man liker og et klaviatur som gjør en i stand til å spille det man vil.

Det er tenorsaksofonen og bass-saksofonen du benytter mest?

Tenorsaxofonen og tenorstemmen er det jeg bruker mest.

Du er hva man kaller en skolert musiker og har både gått jazzlinja på Musikkonservatoriet i Trondheim og senere studert ved Operahøgskolen (KhiO). Hvilket utbytte har du hatt av lærdommen du har fått på disse stedene i forhold til egen musikkskapelse og spilling?

I utgangspunktet har jeg jo lært alt jeg kan av musikere og sangere som kom før meg. Om det skjer på scenen eller på en skole er jo ett fett egentlig. Det viktigste jeg har lært, er at man ikke er ferdig utlært selv om man har en mastergrad. Da må man ut på veien, og det er da den virkelige læringsprosessen egentlig starter!

Har du hatt andre mentorer eller forbilder underveis. I så fall hvem og hva har du hentet fra dem?

Alle jazzsaxofonister jeg har hørt på, har vært mine mentorer. På sangen kan jeg ikke la være å nevne Pamela, min første lærer i New York. Jeg bruker fortsatt opptakene fra timen med henne, og jeg lærte mer av henne enn jeg har gjort av noen andre sanglærere senere.

Hvordan fant du din musikalske stemme instrumentalt og vokalt?

Det er to ganske forskjellige ting: den instrumentale stemmen blir til gjennom år med lytting, kopiering av andre musikere, øving og spilling. Den er kombinasjonen av alt du liker og høre på og alt du liker å spille. Når det gjelder sangstemmen, er du født med den. Du hadde den da du åpnet munnen og gråt første gang. Du kunne skrike i timesvis uten å bli hes. Opera er egentlig et raffinert skrik, og mye av det å lære å synge handler om å finne tilbake til sin egen uforhindrede stemme. I tillegg til det musikalske selvfølgelig, men mye av det hadde jeg jo allerede da jeg begynte å synge for ti år siden.

Hvordan jobber du for å utvikle deg som musiker og sanger?

Jeg øver, og jeg utfordrer meg selv med nye prosjekter og nytt repertoar. Hele tiden.

Hvorfor jazz og opera?

Jazzen kom til meg da jeg fikk saxen. Da ble det naturlig å høre på Getz, Coltrane og Garbarek. Opera var kanskje resultatet av at jeg ville lengst mulig vekk fra jazzen en stund, kanskje jeg syntes at såkalt moderne jazz og samtidsmusikk har malt seg litt inn i et hjørne? Men det var også noe som grep meg veldig i den klassiske måten å synge på, og en vei å komme inn i en spennende verden med klassisk repertoar, en vei som ikke akkurat er brolagt med saxofonstykker…

Hvordan vil du si at dette soloprosjektet skiller seg fra andre band eller prosjekter du er eller har vært med på som Kornstad Trio, Maryland, Sharqant, Tri-Dim, Unni Løvlid Ensemble, Wibutee, Crimetime Orchestra, Triangle, Håkon Kornstad & Håvard Wiik, Håkon Kornstad, Ingebrigt Håker Flaten & Jon Christensen, Håkon Kornstad & Maria Kannegaard? Og hva har du tatt med deg videre fra disse prosjektene og spilling med Ketil Bjørnstad, Anja Garbarek, Live Maria Roggen, Bugge Wesseltoft, Sidsel Endresen, Paal Nilssen-Love, Mats Eilertsen, Knut Reiersrud, Jon Christensen, Eivind Aarset, Sternklang og Pat Metheny til soloarbeidet?

Soloprosjektet kom først som resultatet av at jeg hadde forsket mye på klanger og lyder for saxen. Det var ganske sært i begynnelsen. Så har det utviklet seg med min smak og formidlingstrang. Nå føler jeg at soloprosjektet er det stedet jeg kan utvikle meg og være helt 100% Håkon. Men det er alltid mest magisk å spille sammen med andre.

Fortell om albumtittelen «Out of the Loop» og hva du ønsket å kommunisere med den.

Albumet ble jo til da vi alle satt i karantene i vår. Jeg hadde tatt opp en hel masse musikk, og bestemte meg for å mikse og produsere den selv, hjemme på bakrommet. Alle hadde jo hjemmekontor, og det var nok litt rart for mange. Kanskje man følte seg litt ut av loopen? I tillegg lager jeg musikk med en saxofon og en loopmaskin, så tittelen har flere betydninger.

Albumet ble spilt inn i Sofienberg kirke hvor du også gjorde flere strømmekonserter midt under nedstengningen. Fortell om hvordan det rommet og de spesielle omstendighetene preget albumet?

Strømmekonsertene gjorde jeg hjemme hos meg selv, men det stemmer at jeg har brukt Sofienberg til flere innspillinger. Det har to grunner: for det første liker jeg rommet og klangen i det. Det er et kirkerom med passe lang etterklang, og har blitt brukt i mange innspillinger. For det andre er jeg nok litt lat; jeg bor på Sofienberg, og kirka er femti meter fra døra mi.

Hvor mye av det vi kan høre her er såkalt komponert materiale og hvor mye ble improvisert frem i stunden der og da?

Det er et definisjonsspørsmål. Hva er å komponere og hva er å improvisere? Må musikk ta veien om et noteark for å være komponert? Jeg tror alle komponister improviserer i en komposisjonsprosess. De virkelig gode har den korteste veien fra tanke til tone. Det er det jeg etterstreber. Kall det spontankomposisjon om du vil.

Albumomslaget har du laget selv og det inneholder blant annet et fint fotografi som du har tatt under Usadba jazz Festival i Moskva. Fortell om bakgrunnen for dette fine fotografiet, hva det uttrykker, forholdet til å ta bilder og dette med å gjøre ting/illustrasjonene selv, slik du også har produsert og mikset i 16b Studio.

Jeg tar masse bilder med mobilen min, og på denne jazzfestivalen i Moskva var det en stor piknik i Usadbaparken, og en god del stand og boder. Disse ballongene formet fine bølger i vinden, og jeg fikk fanget dem på noen bilder. Det er flere betydninger i dette bildet også: det er en ballong som står alene, helt solo. Og for meg er ballongene også en referanse til et av de første jazzalbumene jeg hørte og som formet meg som musiker, nemlig Keith Jarretts «Belonging» med Jan Garbarek.

Vinylutgaven av plata inneholder også en slags samlealbum eller oppsummering av sentrale øyeblikk i solokarrieren din. Hvorfor ønsket du å summere opp nå og gi LP-kjøperne en slik ekstra godbit?

Dette var egentlig grunnen til utgivelsen: å gi ut soloting på vinyl. Men så ville jeg ha med et nytt bonusspor som representerte hvor jeg er nå. Og så ble det omvendt: jeg fikk spilt inn så mye musikk at bonussporet ble en hel plate, og det opprinnelige prosjektet ble bonusen!

Hvilket forhold har du selv til de ulike formatene for musikklytting? Hva betyr det for deg å få gitt ut din egen musikk i fysisk format?

Jeg hører selv mer og mer på vinyl, og synes det gir den beste og mest omgripende lytteropplevelsen.

Hva er det fineste stykke musikk som er festet til noen riller?

Oi, det er et fryktelig vanskelig spørsmål å svare på. Jeg er så altetende. Men hvis jeg var på en øde øy, kanskje det måtte bli Keith Jarrett og Jan Garbareks «Personal Mountains». Den var den første plata jeg kjøpte, riktignok på CD, og den forbløffer meg fortsatt.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet ditt til og hvordan det eventuelt er relevant for Håkon Kornstad eller «Out of the Loop».

Arpeggio/arping på saksofon

Arping er jo noe alle driver med for tida, du hører det i mye filmmusikk, reklame, over alt. Jeg ville lage min vri. Og på en sax er det ikke bare å trykke på en auto-knapp; det må faktisk spilles!

Loop

«Hvordan orker du å spille oppå noe så statisk?», var det noen som spurte meg en gang. Men hele greia med looping er jo å prøve å ikke få det til å høres statisk ut! Ta en Bach-fuge for eksempel: hvis du skrur den fra hverandre, er det egentlig bare noen loops. Men det er måten det settes sammen på, som utgjør magien. Og det er også dette som er faget, og det vanskelige håndverket!

Elektronisk musikk

Elektronisk musikk begynner jo å bli aldrende. Den trenger stadig fornying akkurat som all annen musikk. Og det holder ofte ikke å bruke en ny dings lissom; du må virkelig prøve å komme inn til sjela i den elektroniske musikken også.

Dewey Redman

Amerikansk saxofonist, faren til Joshua. Han spilte i Keith Jarretts amerikanske motstykke til Belonging-kvartetten. Skikkelig «texas tenor» med en bluesy edge, og en Ornette Coleman-tilnærming til melodier og improvisasjon. «Sound is also technique», sa Redman, og det har han så rett i: det å få fram din egen tone på saxofonen går utenpå alle raske fraser og alt billig fyrverkeri. Et stort forbilde.

Jean Sibelius/«Demanten på Marssnön (Op. 36)»

Denne hørte jeg for første gang med vår største tolker av nordiske sanger gjennom tidene, Jussi Björling. Jeg liker så godt teksten: den handler om et snøkrystall som forelsker seg i sola – og smelter. Om tidene som forandrer seg, overgangsriter, og kanskje klimaforandringene også?

Sammenstillingen opera og jazz

Den er ofte ganske stygg og påtatt. For meg handler det ikke om sammenstilling av to stilarter, det handler om å gjøre det du har lyst til som kunstner. Jeg tror at hvis man følger sine egne instinkter, så vil det aldri bli annet enn naturlig. Mange tenker nok sitt når de leser om hva jeg driver med, men når de hører det, går kabalen opp: «Å ja», sier de. «Jeg visste ikke at det kunne låte sånn». Også blir de kanskje til og med rørt, fordi følelsene våre får kontakt med hverandre.

Låter navngitt etter byer

Jeg reiser mye, og synes byer gir meg stemninger, akkurat som musikk.

Perkussiv tapping på instrumentet

En saxofon kan være så mangt, mye mer enn et solistinstrument. Det var vel Garbarek som først begynte å snakke om at han også ville være i mellomgrunnen, ikke bare i forgrunnen i et band. Og jeg vil spille trommene, rytmegitaren, bassen. Da fungerer disse godt.

Lydmessig renhet

Det er vel en av mange måter å dyrke et sound på. Det kan være rent og pent, og det kan være møkkete og grønsja. Det er balansen som teller…

Musikalsk varme/harmoni/positive vibrasjoner eller stemninger

Det er fint at folk assosierer forskjellig på lik musikk. Noen andre ville brukt andre ord. Det er derfor jeg prøver å gjøre musikken min så nøytral som mulig: jeg vil ikke ha den politisk, jeg vil ikke at den skal være bare trist eller bare happy. Jeg vil at den skal kunne brukes til alt, og selv har jeg spilt i både dåp, bryllup, begravelser, på raveparty og kongebesøk.

Harmonisk variasjon

Kan man også ha…

Kontrapunkter

Er en måte å beskrive musikk på. Og for så vidt også en måte å komponere på, selv om det er litt farlig å lage musikk etter begreper.

Improvisasjon

Alle mennesker improviserer hele tida. En samtale er improvisert, man vet ikke hvilke setninger som kommer. Akkurat nå driver jeg med impro-workshops for klassiske musikere. Det er spennende. Det handler om å koble seg på instrumentet på en annen måte, for så å koble seg sammen med medspillerne på en annen måte. Sånt kan det bli god musikk av. Improvisasjon er ikke noe som hører til bare jazz, det har eksistert i musikken hele tiden.

Ballader

Jeg liker å lytte til rolig musikk i mange sammenhenger, kanskje helst når jeg setter på et album. Noe som kan veksle mellom å ligge i forgrunnen og bakgrunnen kanskje. Når jeg går på konsert vil jeg gjerne ha mer energi. Og når jeg vasker huset setter jeg på disco.

Melankoli

En følelse man kan også kjenne igjen i musikken min, sikkert. Men jeg lager ikke melankolsk musikk med vilje: når noen sier, «se på denne filmen, den vil få deg til å gråte», så blir jeg som oftest bare så opptatt av at jeg MÅ bli trist av dette, at jeg ender opp med å le! Derfor liker jeg, som jeg vel har forklart lenger opp her, best ting som er nøytrale, og som appellerer til forskjellige følelser hos forskjellige lyttere.

Coolhet/cool jazz

Cool jazz er en sjanger, den har jeg egentlig aldri befattet meg med. Men såkalt coolhet? Hva er det? Jeg tenker at det har noe med det jeg skrev over å gjøre. At man ikke overdriver følelsene i musikken, men lar noe være litt opp til lytteren.

Jan Erik Kongshaug

En lyd-legende som jeg var så heldig å få jobbe med flere ganger. Jan Erik var en av de raskeste, mest briljante og samtidig mest nedpå lydteknikerne jeg noen gang kommer til å ha jobbet med.

Thomas Hukkelberg

Thomas har er meget bra mobilt lydstydio, og har tatt opp massevis av norsk undergrunnsmusikk de siste årene. En svært kompetent lydtekniker, og også alltid veldig hyggelig å jobbe med.

Du har vunnet en rekke priser og fått fine utmerkelser som Kongsberg Jazzpris i 2002, ble nominert til Spellemannprisen i jazzkategorien i 2011 for «Symphonies in My Head» og ble i 2012 nevnt som «Talent deserving further recognition» på tenor saxophone i Down Beats årlige kritikeravstemning, vant Guinness Jazz in Europe Award i 2014 og fikk Buddyprisen i 2015. Hva betyr denne formen for anerkjennelse for deg personlig og hvor viktig er sånne ting for å kunne overleve som musiker i dag?

Det er alltid gøy med heder og ære. Mer av det, hehe!

Kan du si noe om forholdet til plateselskapet ditt og deres betydning for norsk musikkliv: Jazzland Recordings.

Jazzland og Sten og Bugge kom jeg borti allerede da jeg studerte, og vi ga ut den første skiva med Wibutee i 1999. Senere har det blitt mange utgivelser der, og det er fint å være på et selskap med folk man kjenner, og som har et distribusjonsnett og kanaler der ute som alle kjenner meg. Jeg er jo nesten for en veteran å regne i Jazzland, og har vært mye mer involvert også: mellom 2000 og 2005 lagde jeg vel stort sett alle albumcovrene deres. Jazzland og Bugge har hatt uvurderlig mye å si for norsk jazz de siste 20 årene, og ikke minst for eksporten av den.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Mye har blitt avlyst, og nye ting har kommet til i form av strømmekonserter, hjemme hos-konserter etc. For meg har det gått bra, mye takket være de økonomiske kompensasjonsordningene, både fra NAV, Kulturrådet og Fond for utøvende kunstnere. Men motivasjonen synker hos en hel bransje nå. Og jeg synes FHI og regjeringen har gjort en tillitsvekkende jobb, men jeg skjønner fortsatt ikke at konserter der man sitter ned på nummererte seter og hører på noe, skal være stengt ned på lik linje med små barer, der man drikker alkohol og snakker tett med hverandre. Satt på spissen kan man si at i Norge har kunst og kultur blitt sidestilt med fyll under koronapandemien, og det har gjort meg litt deppa.

Hva betyr livekonserter for deg personlig og som artist?

Det er fristende å si «alt». Det er der jeg får uttrykt meg, møtt publikummet mitt, og det er gjennom livekonserter at jeg livnærer meg. Så jo, alt!

Håkon Kornstad – Out of the Loop

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Ordet harmoni er jo egentlig bare en betegnelse på samklang. Hvor dissonerende harmoniene er, varierer. Harmonier må derfor ikke nødvendigvis være uten gnisninger, og vi ønsker å gi lytterne nye opplevelser av samklang, som det også kan være noe motstand i, forklarer Hanne Rekdal i Tøyen Fil og Klafferi, som er aktuelle med debutalbumet “Botanisk hage” på Aurora. Kvartetten innbefatter også vinneren av Arne Nordheims komponistpris2020 Kristine Tjøgersen på klarinetter, Eira Bjørnstad Foss (Åge Aleksandersen og Mats Gustafsson, med mer) på fiolin og Tove Margrethe Erikstad (a-ha, Javid Afsari Rad Ensemble) på cello.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Anna-Julia Granberg

Tøyen Fil og Klafferi sitt album “Botanisk hage” byr på et collage av lyder fra mennesker, radio og fugler. Med hjelp av leken eksperimentell tilnærming til en rekke blåse- og strykeinstrumenter og musikalsk skikkelighet skaper de uortodokse, interessante verk basert på et variert repertoar komposisjoner fra samtidskomponister i inn- og utland, ofte spesialskrevet for dem.

Mye er forsiktige brå lyder, som er hentet fra bybilde eller en fra av byens lunger i form av en park eller kanskje, som bandnavnet indikerer, nettopp en biologisk hage. Noen av lydene kan synes både skarpe og spisse, andre er mer vennligsinnede eller ihvertfall nærmere det vi også tradisjonelt (konservativt) forbinder med musikk. En sanselig musikkopplevelse som skaper bilder i hodet hos lytteren som tar seg tid og lytter med et åpent sinn.

Her kan du bli bedre kjent med lyduniverset til de fire kvinnene som utgjør den rutinerte kvartetten – både sammen og hver for seg – som også gjør seg bemerket på kryss og tvers av norsk musikkliv eller i andre sammenhenger. Du kan også høre om spising av nistepakke i Oslos hjerte, Ultimafestivalens betydning som arena for samtidsmusikken og et nært forhold til radiolytting.

Ettersom mange av våre lesere nok ikke kjenner til dere fra før av. Hvem er Tøyen Fil og Klafferi?

Tøyen Fil og Klafferi er en kvartett som brenner for den rykende ferske musikken og ønsker å invitere lyttere inn til nye og sterke musikkopplevelser. Vi samarbeider kontinuerlig med komponister om nye verk, og besetningen vår (fløyte/fagott, klarinetter, fiolin og cello) innbyr til utforskning av uante klangmuligheter. Vi har spilt sammen i ti år, men det var først i år at debutalbumet vårt ble gitt ut, så frem til nå har vi i stor grad vært et liveband med fokus på å spre samtidsmusikken ut til et bredere publikum.

Hvilket forhold har dere til bydelen Tøyen?

Flere i TFK har bodd her, og Kristine bor her fremdeles. Tøyen er på mange måter Oslos hjerte – med Botanisk hage i midten. Det skjer så mye her og området er stadig i utvikling og forandring – akkurat som samtidsmusikken.

Hva er den største forskjellen på det musikalske samarbeidet og tilnærmingen i Tøyen Fil og Klafferi i forhold til andre prosjekter dere er og har vært med på som Trondheim Jazz Orchestra, Mini Macro Ensemble, asamisimasa, Ensemble neoN, The Island Band, Javid Afsari Rad Ensemble

I Tøyen Fil og Klafferi har vi flat struktur, og alle kan komme med ideer og meninger. Siden vi er et relativt lite ensemble, “reiser vi lett” når vi er på turné, noe som gjør det enklere å planlegge og å gjennomføre. Det hyppige og tette samarbeidet med mange forskjellige komponister, er også noe som skiller TFK ut fra mange av de andre prosjektene vi deltar i. Mange av de andre prosjektene vi er med i skifter besetning og varierer veldig ut ifra repertoar. Vi er alltid samme besetning – men bare når det gjelder personer. Fordi flere av oss liker å være allsidige på scenen, varierer instrumentsammensetningen enormt. Dette henger også sammen med at en så stor andel av musikken vi spiller er skrevet til eller bearbeidet for oss, og komponistene benytter og får frem ulike sider av hver av oss. Dette gir både komponistene og oss enn rik palett.

Hva er den største forskjellen mellom Tøyen Fil og Klafferi i dag og da dere startet opp for ti år siden?

Vi startet som trio, men da vi fikk med cello for noen år siden falt brikkene på plass både klanglig og musikalsk. Vi har nå fått vår egen identitet, og har bestilt og fremført mange nye verker som har bidratt til og blitt en del av vår spesielle sound. Vi har også blitt mer og mer opptatt av formidling – og har som mål å nå potensielle samtidsmusikkelskere der ute. Vi er sikre på at det er er stort publikum der ute for denne sjangeren – folk må bare få mulighet til å høre den. Det å “nå ut” kan være utfordrende til tider siden de største mediene nærmest har sluttet å skrive om kunst, særlig kunstmusikk, men heller bruker spalteplass på det som er mere “lettbeint” og mainstream. Den nye musikkens plass i samfunnet noe som opptar oss mer og mer.

Fortell om hvert enkelt medlems musikalske styrke og funksjon i ensemblet.

Hanne Rekdal – fløyter og fagott
Multiinstrumentalist, som behersker og briljerer i alt fra barokkmusikk på originalinstrumenter til støyende hardcore fri-impro. Uansett hva hun gjør, så blir det bra. Hun er den eneste (i verden?) som har bachelor i både fløyte og fagott, samt studert musikkvitenskap, tatt en master i økonomi, og studert kunsthistorie og filosofi (på tysk!) på Humboldt universitetet i Berlin. Hanne sitter ved roret i arrangørordningen i Kulturrådet og har oversikten over det meste i kultur-Norge.

Kristine Tjøgersen – klarinetter
Kristine er kjendisstjerna i bandet og den mest prisvinnende av oss. Hun er en strålende klarinettist som etter en del år i den klassiske boblen, valgte å dedikere seg til den nyere musikken. Skapertrangen boblet til slutt over og ut kom en nyskapende komponist på høyeste nivå. Hele verden er hennes arbeidsplass i dag. Kristine er en kreativ kanon og det skal mye til før hun går på akkord med sin kunstneriske overbevisning. Ellers er Kristine over middels interessert i fugleliv, botanikk og Mummitrollet, og du ser henne ofte med en matpakke med noen skiver av hennes ektemanns (Lars Skoglund) hjemmebakte brød.

Eira Bjørnstad Foss – fiolin
Hvis du hadde krysset Agnes Ravatn med Paganini, ville du ganske sikkert endt opp med noen som minnet om Eira. Foruten å være en brilliant fiolinist som både trakterer klassisk, samtidsmusikk og improvisasjon helt eksepsjonelt, spiller hun også med storheter som Åge Aleksandersen og Mats Gustafsson. Eira er sjef i Trondheim nyMusikk der hun initierer grensesprengende musikkopplevelser, og har studert litteraturvitenskap og er en meget belest litterat.

Tove Margrethe Erikstad – cello
Tove er gruppas “calm centre of the hurricane” og er tidenes råeste og stødigste cellist. Hun har spilt med alt som kan krype og gå, og har turnert verden rundt med selveste a-ha (!). Hun også helt unik i sitt musikalske uttrykk og spiller både indisk og persisk musikk i Javid Afsari Rad Ensemble. Tove er også musikkviter med instrumentasjon og Stravinskijs “Pulcinella” som spesialfelt.

Kan dere gi noen råd eller tips til folk som ikke er så vant med å lytte til nymusikk med tanke på hvordan man kan ta til seg denne musikken og tre inn i det spennende musikalske universet?

Vi er opptatt av at det finnes mange ulike innfallsvinkler inn i musikken. Den subjektive opplevelsen og de assosiasjonene hver enkelt får, er like sanne som det komponisten eller musikerne har prøvd å uttrykke. Man kan lytte på så mange ulike nivåer; av og til kan det være de mikroskopiske nyansene i en luftlyd fra fiolinen som er interessant, mens det andre ganger kan være den helhetlige stemningen i et verk som gjør mest inntrykk. Først og fremst tror vi det er viktig å legge fra seg holdningen som vi av og til støter på om at man må “kunne noe om samtidsmusikk” før man lytter eller går på konsert. Det gjelder kun å bruke ørene, sansene og oppleve det man hører.

Hva er det som gjør nymusikk så spennende for dere personlig?

Ved å utøve nymusikk kan vi selv bestemme hva slags musikk vi vil fremføre, hvilke komponister vi vil samarbeide med og hvordan vi ønsker å spille på instrumentene våre. Hele gruppa blir et slags “kurator-team” der man kan man kan forske og diskutere, og ofte være med på å påvirke utviklingen og tilblivelsesprosessen av et verk. Musikken er alltid i forandring, og det å være med på å utforske strømningene i vår tids klassisk musikk, er utrolig spennende og givende. Gjennom musikk prøver vi å forstå vår tid og det som skjer rundt oss.

Dere er klassisk utdannede musikere. Hvor mye og hva har denne skoleringen betydd for dere som musikere i dag og hvordan påvirker det Tøyen Fil og Klafferi?

Vi møttes da vi studerte på Norges musikkhøgskole. Vi var alle nysgjerrige musikere med stor utforskertrang, både på musikalske stilarter/sjangere, utvidede spilleteknikker, improvisasjon og tidligmusikk. Dette resulterte i at vi startet Tøyen Fil og Klafferi. Her kan alt forenes. Den klassiske håndverksmessige skoleringen ligger alltid i bunn, men nettopp fordi vi har denne grundigheten kan vi også lett bryte ut av den.

Dere er også veldig aktive studio- og livemusikere for andre i alle mulige genre. Hvordan påvirker dette Tøyen Fil og Klafferi uttrykksmessig og praktisk?

Dette er vel i stor grad ensemblets styrke. Vi har alle fire ulike musikalske erfaringer, innfallsvinkler og kompetanser, som fører til at vi utfyller hverandre godt. Måten vi lytter på er forskjellig, vi vektlegger parametre ulikt og vi stiller ikke nødvendigvis spørsmål ved de samme tingene. Summen av dette hever nok rikdommen i uttrykket vårt. Rent praktisk er det i perioder utfordrende at vi alle har mange andre prosjekter utenom Tøyen Fil og Klafferi, fordi det er vanskelig å få alle frilanskalenderne til å passe sammen, men vi tror nok at det vi vinner uttrykksmessig er større enn de praktiske utfordringene.

Hvor ofte øver dere og hvor mye sammen som ensemble og hvor mye på egen hånd hver for seg?

Siden vi ikke alle bor i samme by er bandet prosjektbasert. Vi øver i Oslo eller Trondheim, men har for det meste Biermannsgården i Oslo som vårt øvingslokale. Når vi øver inn nye verk, begynner vi ofte med workshoper med komponistene for å teste ut ideer, nye lyder osv. Når selve verket og notematerialet er ferdig, øver vi først stykket for oss selv, og deretter sammen. Vi spiller også mye improvisert musikk og da øver vi sammen på dette for å finne frem til nye klanger og felles musikalsk materiale.

Fortell om komponistene og verkene som dere har valgt til denne platen.

Hafdís Bjarnadóttir er en islandsk komponist og el-gitarist som vi har samarbeidet tett med i mange år. Hun er kjent for å bryte ned grensene mellom forskjellige musikksjangre, og blant hennes prosjekter finner vi et orkesterstykke basert på strikkeoppskrifter, og et ensemblestykke basert på finansgrafer og tabeller fra den islandske bankkrisen i 2008.
Vi har spilt mye av hennes musikk, og være flere ganger på turné sammen på Island.

Carola Bauckholt er en av vår tids viktigste komponister. Sentralt i Bauckholts arbeid er å undersøke fenomenene persepsjon og forståelse, og hennes komposisjoner visker ofte ut grensene mellom visuell kunst, musikkteater og konsertmusikk.
Hun er en enormt inspirerende komponist og menneske, og har en nysgjerrighet som aldri stopper. Tøyen Fil og Klafferi har samarbeidet med Bauckholt og var i 2018 i Østerrike sammen med henne og fremførte Luftwurzeln. Kristine har kjent Bauckholt i mange år og har studert komposisjon hos henne på Bruckneruniversitetet Linz.

Kristine Tjøgersen er TFKs egen klarinettist og naturligvis har hun skrevet en del verk som TFK har fremført. Hun kjenner instrumentene i ensemblet vårt enormt godt, og det er alltid spennende å høre hva nytt hun kommer med når hun skriver for oss. Det er jo en stor fordel å ha komponisten i ensemblet, for da står man friere til å gjøre endringer underveis. “Radiolarie” er egentlig slutten av et lengre verk som vi spilte tidligere, men som står godt alene som en liten miniatyr.

Klaus Ellerhusen Holm er en fremragende jazzsaksofonist, jazzklarinettist og komponist, er for tiden aktiv med bandene Honest John, Large Unit, Ballrogg, Stackenäs/Holm og Trondheim Jazzorkester. I sine komposisjoner bruker han ofte improvisasjon som framgangsmåte, for i etterkant å finne måter å organisere materialet på. Tittelen “Chinese Telephone” (Hviskeleken) spiller på å gjenta det man tror man hører – dette var også prosessen bak stykket.

Ylva Lund Bergner er en svensk komponist bosatt i København. Hennes verker inkluderer ofte elektronikk som musikerne kontrollerer selv, samt objekter og hjemmelagde instrumenter. I stykket på plata spiller vi blant annet på C-vitamin-brustabletter, kattesand, greiner, vann, bokser med strikk, steiner og blader.

Lars Skoglund er gruppas “femte beatle” og vi har bestilt og fremført flere av hans verker. Skoglunds finurlige musikk blander ofte absurde hverdagssituasjoner med et avantgarde musikkuttrykk, ofte med bruk av diverse feltopptak fra nærmiljøet, og synther blandet med klassiske instrumenter. Dette resulterer i et lydbilde som alltid overrasker. Han er også PhD researcher på Norges musikkhøgskole og utgjør halvparten av kultbandet Løkbrød. Lars er som regel med oss på tur der han fungerer som lydmann, stage crew, sjåfør og mye mer. Hans stykke “Radio Days” er vår store hit og er det stykket vi har fremført flest ganger.

Hvordan forholder dere dere til det musikalske utgangspunktet dere får av en komponist? Hvor tro er dere mot det nedskrevne partituret som dere får? Hvor stor frihet tar dere dere som musikere og hvor viktig er det å være tro mot den opprinnelige visjonen?

Dette er forskjellig fra stykke til stykke. I den ene enden har vi Bauckholts stykke der vi forholder oss veldig strengt til notene og bruker mye tid på å forstå hvordan komponisten ønsker at stykket skal være. Mens i den andre enden har vi Bjarnadottirs/TFK sitt verk, som er et samarbeid der vi har “orkestrert”, spiller impro, og nærmest skapt vårt helt eget verk basert på, og i samspill med Bjarnadottirs feltopptak. Så her kan du si at vi nærmest har komponert verket over Bjarnadottirs feltopptak.

Debutalbumet har fått navnet “Botanisk hage”. Kan dere fortelle om valget av albumtittel og deres personlige forhold til dette flotte stedet midt i Oslo?

Mange av verkene på plata er inspirert av eller forholder seg til naturen rundt oss. I botaniske hager tøyler man og viser frem naturen, men også der lever og vokser det av egen kraft. Slik er det også med komposisjoner. Hagene blir oaser der ulike biotoper sammenstilles, og på samme måte er plata vår et dykk ned i ulike klangverdener som hver for seg gir en egen opplevelse, samtidig som helheten – “hagen” – gir en sammenheng for hvert enkelt stykke. Vi ville også ha et navn som kan føre tankene til Tøyen. Det at de aller fleste har et forhold til en botanisk hage, om enn ikke den på Tøyen, liker vi også godt.

Kan dere si noe om det flotte coveret som Martin Kvamme har laget og valget av dette til å illustrere plata?

Vi gikk mange runder for å lande coveret. Kvammes grafikk er interessant på så mange måter og midt i blinken for det uttrykket vi ønsket. Det er vilt og strukturert, naturtro og virkelighetsfjernt på en gang. Man kan se og se på coveret og stadig finne nye detaljer. På samme måte håper vi lytteren stadig vil oppdage nye nyanser og detaljer i musikken. Et så komplekst, men likevel helhetlig uttrykk gir en fin inngang til selve lyttingen. På innsiden av plata er det et kart over Botanisk hage fra 1823, der de forskjellige låtene er plassert på spesifikke steder i hagen. Lytteren blir tatt med på en vandring og nesten programmatisk opplevelse av disse verkene. Bruken av kartet var Hanna Bjørgaas’ gode idé.

Plata inneholder også Hanna Bjørgaas’ liner notes eller forklaringer “Six Stories from the Botanical garden”. Hvordan er de med og åpner og levendegjør musikken på “Botanisk hage”?

Det var et viktig poeng at også liner notes-ene ga en kunstnerisk opplevelse. Bjørgaas har bakgrunn som forfatter og biolog, og god kjennskap til musikk, men ikke nødvendigvis fra samtidsmusikkfeltet selv. Det gir en fin og åpen tilnærming, som er basert på selve lytteropplevelsen. Tekstene er vakre i seg selv og gir enda en inngang til musikken for lytteren. De er informative, samtidig som de er stemningsskapende. At de handler om biologiske fenomener, gjør at tekstene føyer seg inn som en naturlig del av platas helhetsuttrykk, og ikke bare som et tillegg med formalia om oss og verkene.

Her er noen nøkkelord jeg vil at dere skal snakke  om og si hvordan disse ordene er relevante for Tøyen fil og Klafferi.

Klangfabrikk
Bandnavnet vårt henspeiler på en tenkt klangfabrikk der instrumentene filer og klaffer, stryker og blåser nye musikkverk. Man har fabrikker for å skape noe. Vi går inn i fabrikken med vår bakgrunn som musikere og mennesker, med instrumentene og de lydlige mulighetene som ligger i hvert enkelt instrument – og det som lages i fabrikken er ulike klangspektere og lydopplevelser.

Ornitologi og fuglesang
Et par av ensemblets medlemmer er over middels interessert i ornitologi. Flere av verkene på “Botanisk hage” inneholder fuglelyder, imitasjoner av fuglelyder og også sang fra en dverghøns! Da vi skulle arrangere slippkonserten for platen, kom ideen om å arrangere et krasjkurs i ornitologi kombinert med en fuglebingo. Til å lede det hele, fikk vi med oss tvillingsøsteren til Hanne. Hun har doktorgrad i biologi med fugl som spesialfelt, noe som tilførte den faglige tyngden som trengtes. Bingobrettene bestod av ni fantastiske håndtegnede fugler som Hanne selv hadde tegnet. Det hele ble en stor suksess!

Botanikk
Botanikk er en rød tråd i hele plata, og konteksten vi har pakket det hele inn i – både med platetittel, cover, tekst og låtvalg. For eksempel “Luftwurzeln” av Bauckholt handler om luftrøtter som utvikles i luften og finnes hos mange tropiske orkidéer som lever i trær (epifytter). Vi synes at coveret vårt ser ut som et sprengt veksthus hvor frodige planter tyter ut og nærmest “tar over”.

Ny musikk
Formidling av ny musikk er noe vi brenner for og har lang erfaring med. Gjennom ulike prosjekter og konstellasjoner har vi alle mange ulike innganger til ny musikk. Ordet samtidsmusikk oppfattes ofte som en sjanger, og mange potensielle lyttere kan skremmes av denne betegnelsen fordi det er en vanlig oppfatning at man må ha enorme forkunnskaper for å “forstå”. Vi er opptatt av at den musikken vi formidler først og fremst skal oppleves og erfares, og ikke “forstås”. I begrepet “ny musikk” ligger det jo nettopp at det er noe nytt og foreløpig uhørt. Denne musikken er derfor utforskende i sitt vesen. Samtidsmusikk som sådan vil alltid være relevant, nettopp fordi den oppstår i samtiden. Gjennom hele musikkhistorien har det vært samtidsmusikk, og mens fortidens samtidsmusikk ofte er blitt gitt navn av ettertiden som ofte sier mer om musikkens uttrykk og vesen, er i utgangspunktet samtidsmusikken fri for begrensende sjangerkjennetegn. Dette er jo en sannhet med modifikasjoner – det finnes ulike skoler/tradisjoner også innenfor dette feltet med egne “regler” – men vi har en åpen tilnærming til ny musikk og ingen krav til notasjon, kompleksitet, (a)tonalitet eller annet. Felles for stykkene vi har på repertoaret, er rett og slett at dette er verk vi liker veldig godt. De kan være vakre, lekne, strengt noterte, åpne, improviserte, utfordrende – ja alt mulig.

Radio
Alle i TFK er glade radiolyttere og omfavner dette mediet. Skoglund sitt stykke “Radio Days” refererer til det å sitte å skru på en gammel FM-radio og få inn glimt av den store verden der ute, mellom all hvit støy og søking. Og som Bjørgaas skriver i coveret: “det finnes mer som beveger seg i lufta enn fugler”.

Telefoni
Når vi vokste opp kunne man ringe inn til nærradioen, og være deltager i for eksempel radiobingo med flotte premier fra nærmiljøet eller flaxlodd. I “Radio Days” får man et nostalgisk gjenhør med dette fenomenet. Stykket til Klaus Holm har tittelen “Chinese Telephone” og dette betyr faktisk hviskeleken på norsk. Denne leken har utrolig mange navn og etter litt googling finner vi: Russian scandal, whisper down the lane, broken telephone (i Hellas), operator, grapevine, gossip, secret message, the messenger game og pass the message. I Frankrike heter det téléphone arabe (arabisk telefon) eller téléphone sans fil (trådløs telefon). I Tyskland heter leken Stille Post. Kjært barn har mange navn.

Klassisk musikk
Alle i kvartetten har bakgrunn fra den klassiske musikken, og har i sin utdannelse vært gjennom de standardverker som finnes for sitt instrument. Det er klart at den rikdommen som ligger i all den klassiske musikken som finnes, er helt enorm. Samtidig må vi huske at for eksempel Beethoven skrev utfordrende samtidsmusikk i sin tid. Vi er heller ikke fremmed for å innlemme eldre musikk på våre konserter, og hvem vet, kanskje omarrangerer vi en madrigal som et intermezzo på vår neste konsert?

Harmoni
Ordet harmoni er jo egentlig bare en betegnelse på samklang. Hvor dissonerende harmoniene er, varierer. Harmonier må derfor ikke nødvendigvis være uten gnisninger, og vi ønsker å gi lytterne nye opplevelser av samklang, som det også kan være noe motstand i.

Sommer
Hafdis Bjarnadittir har gjort feltopptak av den islandske sommeren i verket “Sumar”. Vi i TFK har arbeidet med disse feltopptakene, og stykket er oss i møte med disse. Vi improviserer med klanglandskapet og har jobbet mye med å finne lyder på instrumentene som både kunne vært en del av den islandske sommeren, og lyder som supplerer eller bryter med dette. Vi synes det er utrolig spennende å jobbe med feltopptak fra naturen og lage vår “egen” musikk i møte med dette.

Lydene i “Achenar” er inspirert fra den svenske sommeren, og stykket ble til på et opphold i en sommerstue. I stykket tok Ylva Bergner i bruk objekter og materialer som var tilgjengelig i “hyttehusholdningen” og fikk ideer fra stemning, lyset, nattehimmelen og sommerlufta.

Sjangerbredde
Som nevnt tidligere er dette vel en av TFKs styrker. Summen av kvartettens medlemmers sjangerbredde begynner å bli ganske så bred, og vi kan bidra med ulike tips og erfaringer der det måtte behøves. Selvfølgelig har også spesialisering, dypdykk og nisjeinteresser sin kvalitet, så det at vi alle brenner så sterkt for den nyeste musikken, er vel i hovedsak premisset for at vi fortsetter med våres utforskning.

Albumet er produsert av Jan Martin Smørdal. Hvorfor har dere valgt å samarbeide med ham og hva han har tilført til sluttresultatet?

Jan Martin Smørdal er en helt glimrende produsent, og et selvsagt valg med sin enorme kunnskap og musikalitet. Han er dessuten en storveis komponist og arrangør med en bred erfaring i feltet. Det har vært fantastisk å jobbe med ham om denne plata og vi er storfornøyde med hans arbeid. Vi oppfordrer alle til å sjekke ut hans musikk.

“Sumar”og “Radiolarie” er tatt opp fra deres opptreden på Ultimafestivalen i Oslo 14. september 2017. Hva er konteksten og forholdet til denne viktige samtidsmusikkfestivalen?

I 2017 hadde vi en egen konsert under Ultimafestivalen på Sentralen i Oslo, som var en meget god opplevelse for oss som ensemble. Ultimafestivalen er en utrolig viktig arena for både den norske og internasjonale samtidsmusikkscenen, og er en tung aktør innen feltet. Vi har samarbeidet med dem flere ganger, sist da vi spilte på årets festival. I utgangspunktet spilte vi inn “Sumar” og “Radiolarie” i studio sammen med de andre verkene på plata. “Sumar” inneholder store deler improvisasjon og det var utfordrende å prøve å gjenskape en formidlingssituasjon med den samme intensiteten som man har på en konsert. Det er en spenning og en tilstedeværelse ved konserter som er vanskelig å gjenskape i studio. Vi var fornøyd med studioresultatet da vi avsluttet innspillingen, men da vi senere sammenliknet med liveopptaket fra Ultimakonserten, så var det ingen tvil om at vi ønsket å bruke det siste. Heldigvis ble det gjort profesjonelt opptak av konserten av Mikkis Recording Company som vi kunne bruke på plata.

De andre komposisjonene er tatt opp i Studio Paradiso med Christian Engfelt. Fortell om dette rommet og hvordan det har påvirket lydbildet på albumet.

Studio Paradiso er virkelig et fenomenalt studio med utrolig fin lyd. Rommets akustikk passer ypperlig til å ta opp “klassiske” instrumenter. Engfelt er en trollmann bak spakene, og vi er utrolig fornøyd med resultatet. Anbefales!

Hvordan har dere taklet nedlukkingen av samfunnet og hvordan har det og Covid-19-tiltakene påvirket dere som band og musikere?

Som for alle andre, har 2020 vært et utfordrende år. Det er klart at den konstante usikkerheten som råder, og ikke minst alt det negative som skjer i verden på så mange plan, gjør det hardt å motivere seg til egenøving, konsentrasjon og planlegging. Vi hadde en del planer for våren som naturligvis ble endret. Noen arrangementer ble digitalisert i form av at vi på kort tid fikk produsert videofilmer til en del av våre verk. Noen konserter ble avlyst, mens andre ble utsatt. Vi skulle ha releasekonsert for platen vår før sommeren, og at vi klarte å gjennomføre det, er vi stolte av. Konserten ble en veldig stor happening for oss. Fordi det da var så lenge siden vi hadde spilt konsert sist, samt det at vi hadde tid og overskudd, førte til at vi lagde en veldig stor greie ut av en enkelt konsert. Grunnet redusert publikumskapasitet kunne vi jo også smykke oss med at konserten var utsolgt, og det er jo ikke alltid dagligdags for nymusikk-konserter! Etter sommeren har vi faktisk spilt en hel del konserter, både i Oslo, Trondheim og Nordland, så alt i alt har 2020 vært et godt år for Tøyen Fil og Klafferi, tross alt!

Hvilke planer har ensemblet fremover den nærmeste tiden?

Vi gleder oss masse til et nytt stykke av Øyvind Torvund som han holder på å skrive til oss nå. Han sier selv om stykket at det skal bli “Folkelig bruksmusikk og konseptuell performance med en uttalt helbredende kraft”. Stykket er inspirert av den amerikanske komikeren Andy Kaufman med sine radikale og forvirrende opptredener. Dette høres jo veldig lovende ut.

Vi skal også urfremføre et nytt verk av den chilenske komponisten og kunstneren Roberta Valenzuela Lazo som heter “Mathematics of Life” for TFK og animasjon/video.

På Ultima 2021 skal vi urfremføre rykende ferske verker av Hanna Hartman, Ewa Jacobsson og Charlotte Piene. Disse tre komponistene er alle kjent for å forene komposisjon, installasjon, lydkunst og performance, og dette ser vi veldig frem til å jobbe med.

Kan dere til slutt velge to verk eller komposisjoner som dere har et sterkt personlig forhold til og si hva det er som gjør at dere opplever denne musikken så sterkt?

Luftwurzeln av Carola Bauckholt

Dette er kanskje det verket vi har brukt flest timer på å øve inn. Det er komplekst og krevende både rytmisk og klangling. Etter utallige arbeidstimer har vi virkelig fått dette verket til å svinge, og det er alltid et skikkelig kick å spille det. Vi har også tatt timer med komponisten, så det er utrolig gøy og givende å ha førstehåndskjennskap til hvordan verket skal fremføres. Bauckholt er også fornøyd med resultatet, og det er alltid tilfredsstillende at man har klart å formidle komponistenes intensjoner!

Omaggio a Burri av Salvatore Sciarrino

Var det første stykket vi spilte, og rett og slett grunnen til at vi startet TFK. Kristine hadde lyst til å spille dette på sin mastereksamen og etter mye om og men fikk hun til slutt tak i notene fra noteforlaget Ricordi. De ville egentlig ikke selge det til studenter, men etter å ha lurt de trill rundt med å fortelle at det var Cikada som skulle spille det, fikk vi omsider tilsendt notene. Det var en fantastisk opplevelse å dykke inn i denne magiske musikken. Et fantastisk verk.
Kanskje det kommer på vår neste plate?

Tøyen Fil og Klafferi – Botanisk hage

Musikkvideo til Sumar av Hafdis Bjarnadottir

Musikkvideo til Chinese Telephone av Klaus Ellerhusen Holm

Musikkvideo til Radiolarie av Kristine Tjøgersen

Radiolarie from Kristine Tjøgersen on Vimeo.

Luftwurzeln av Carola Bauckholt live

Omaggio a Burri av Salvatore Sciarrino
Opptak TFK live (deres første konsert i 2010)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Artist: Eels

Album: «Earth to Dora» (2020)

Plateselskap: E Works

4,2

Har Mark Oliver Everett aka Eels laget et dårlig album? Jeg tror jammen ikke det. Fra debuten «Beautiful Freak» (1996) til 2018-albumet «The Deconstruction» har det vært alt fra god til glimrende kvalitet på utgivelsene fra mannen.

Og han skuffer selvsagt ikke på den nye plata «Earth to Dora heller». Mannen har et fabelaktig øre for melodiøse låter, og det fortsetter på det nye albumet. Så har tekstene vært alt fra søte betraktninger om fugler og fluesmekkere til sterkt personlige tekster om død og sykdom, sånn som på albumet «Electro Shock Blues» fra 1998, hvor han skildrer søsterens selvmord og morens sykehusopphold og død.

Det forrige albumet var preget av skilsmisse og det at Mark Everett hadde blitt far til en sønn. Nå har han kommet et steg videre, og det er rørende å se det lille filmklippet på facebook-siden til Eels av sønnen som pusser støv av gullplatene til pappa:

«Earth to Dora» er Eels sitt trettende album i rekken. Ett av de sentrale spørsmålene Mark Everett stiller er «Are You Fucking Your Ex». Med fantastisk bass-spill, kraftfull og klangfull gitar og en nagende uro, kaster Everett seg ut i ulendt terreng.

«I Got Hurt» starter med dype, fyldige orgeltoner, strykere, fin perkusjon og tørt, presist bass-spill. Jeg skrev om den forrige plata at unge artister kan ta lærdom av Mark Everett når det gjelder arrangement, og denne plata er intet unntak. Det er lekent, det er presist, det er luftig. Rett og slett glimrende!

Tittellåten «Earth to Dora» er en bassdrevet låt med spinettlignende lyder og strykere. Hvem Dora er, vet jeg ikke, men ut fra teksten å dømme er hun er antageligvis Mark Everett sin muse. Låten med den enkle tittelen «OK» er en stemningsfull og nedpå låt og «Baby Let’s Make it Real» en fin pianobasert låt om noe som kan bli et forhold.

Man har blitt så vant med at Eels leverer kvalitetsalbum at man nesten tar det for gitt. Om «Earth to Dora» kanskje ikke slår seg inn blant topp fem i Eels sin produksjon, så er det like fullt et album mange kan få mye glede ut av.

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Tekst: Ådne Evjen

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Vi bruker mye tid på å lytte på det vi lager, og hvis det høres for kunstig og syntetisk ut, så gjør vi noe med det. Det pleier å lønne seg å ha med elementer av noe organisk eller noe som er spilt manuelt i en elektronisk låt, for å løsne opp litt og få det til å høre mindre mekanisk ut. Og det kan være med på å tilføre varme i lydbildet, forklarer duoen Marit Elisabeth Svendsbøe Stedje og Gaute Stedje, som har sluppet albumet «Kama Muta».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Stillehavet

Platen «Kama Muta» er gjennomsyret av en mørk, mystisk stemning eller en form for uro for fremtid og naturens ve og vel, men samtidig kan man også skimte håpet og de fine følelsene som kan oppstå mellom mennesker eller mennesker og dyr, som tittelen illustrerer. Det handler om en melankolsk, men varm, svevende elektronisk musikk som flyter av gårde.

Innslag av piano, gitar, trommer, tverrfløyte bidrar til å puste liv i de møysommelig sammenskrudde lyduniversene. Musikken er ganske introvert og stillferdig, men lunter hypnotisk av gårde med rytmisk kontinuitet.

Her forklarer ekteparet hvordan de jobber frem musikken, musikalsk intuisjon, fascinasjon for østlig mystikk, kjærlighet til vegansk mat og om vage planer om livefremtredener.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hvilket forhold har dere til dette verdenshavet?

Vi synes det er en mystikk over livet i havet som appellerer til oss. Det er en helt annen verden, som vi egentlig ikke vet så mye om, som finnes i parallelt i vår verden. At det ble akkurat Stillehavet er litt tilfeldig, men det høres litt poetisk ut, det at verdens største hav, med sin kraft og råskap, kalles for “Stille”.

Vi kan også tenke på Stillehavet som et hav av stillhet, og det er noe vi av og til kan føle på. Følelsen av at tiden står stille.

Når oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av det?

Marit: Jeg ble roligere av musikk når jeg var liten. Broren min kunne spille klassiske stykker på piano på natten og det ga meg en utrolig god følelse. Jeg ble veldig glad i klassisk musikk og har hørt mest på klassisk musikk gjennom livet.

Gaute: Det første jeg husker fra da jeg begynte å interessere meg for musikk og skulle få kjøpe mine første CDer, så var det av en eller annen grunn Spice Girls og et par boyband jeg gikk for. Og jeg husker en grusom Manchester United-fan sang, som jeg spilte på repeat en periode. Så begynte jeg å spille gitar og fikk øynene opp for Jimi Hendrix, Eric Clapton og Oasis, og kom heldigvis inn på et annet musikalsk spor.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som fascinerte med det?

Marit: Da jeg var liten spilte jeg i korps i mange år. Jeg hatet alt med det, men jeg holdt ut i håp om å få de gode bollene vi ble servert på første øving. Årene gikk og det var ikke noe gjensyn med drømmebollene. Men å synge var noe jeg brant for. Jeg var bare et par år da jeg gikk foran store forsamlinger og krevde å få mikrofonen for å ta en tralt. Musikk vekker sterke følelser i meg og det å kunne formidle følelser gjennom musikk har vært det som fascinerer meg. Å oppdage at jeg kunne lage egen musikk føltes magisk fordi det var noe jeg ikke turte å drømme om da jeg var yngre.

Gaute: Jeg begynte å spille gitar i tiårsalderen, og ble ganske raskt hektet. Jeg kom ikke inn på musikkskolen med det første og begynte hos en privatlærer, og tror det var litt hell i uhell. Her fikk jeg ikke lære noter, men gikk rett på gitargrep og Beatles-sanger. Da jeg senere kom inn på musikkskole og begynte å lære noter, så sluttet jeg ganske raskt. Jeg begynte ganske tidlig å lage egne sanger som jeg spilte inn på kassettspiller og deretter spilte solo over. Dette fikk min far med seg og skaffet meg etter hvert en 8-spors digital opptaker (med zip-disc!), som jeg straks forelsket meg i. Og har etter det bare fortsatt å lage musikk.

Hva var det som fascinerte sånn med eterisk indie og elektronisk musikk?

Musikken vi oppdaget føltes som grensesprengende, både i struktur og i lydbilde. Det er en sjanger som gir uendelig mange muligheter.

Har dere hatt noen musikalske forbilder eller mentorer langs veien . I så fall hvem og hva har dere lært av de?

Vi har begge to hatt Radiohead og Björk som forbilder siden vi oppdaget dem. Vi beundrer deres evne til å fornye seg selv og være fullstendig kompromissløse når det kommer til å lage akkurat det de selv ønsker, selv med press fra plateselskap og fans.

Vi har ikke hatt noen vi ser på som mentorer, men i prosessen med denne platen har vi fått gode musikkproduksjons-tips fra flinke folk som kan mer enn oss, som Erlend Sellevold og Alexander von Mehren. Vi har også lært noen triks av Øyvind Vie Berg, som vi tidligere har spilt i Funin sammen med.

Marit, hvordan har du funnet frem til din måte å bruke stemmen og den nødvendige selvtilliten og beherskelsen som det krever å synge på denne måten?

Stemmen min har utviklet seg over tid. Jeg har ikke lært meg noen teknikk og jeg øver egentlig aldri. Jeg prøver alltid å synge slik som jeg føler passer de ulike låtene våre best. Jeg følger alltid stemningen og følelsen i låtene.

Hvordan jobber dere med å finne de riktige klangene? hvor mye tid går med til å finpusse små detaljer i lydbildet i en komponeringsprosess?

Det varierer en del på hvor lang tid det tar å bli ferdig med finpussingen av hver sang. Som regel tar det lang tid, men noen ganger faller ting relativt enkelt og naturlig på plass. Noen ganger må vi legge bort sanger i lang tid, hvis vi går oss litt bort og ikke kommer videre. Enkelte sanger kan faktisk ta flere år for å gjøre ferdig. Finpussingen er egentlig den vanskeligste delen av jobben, ettersom det kan være vanskelig å finne ut akkurat hva som må gjøres for at låten skal sitte helt. Det er veldig befriende når vi kan si oss endelig ferdig med en låt.

Dere er også gift. Hvordan er det å samarbeide musikalsk med noen som også er så nære ellers i dagliglivet? Hva er fordeler og ulemper med det?

Vi føler oss veldig heldige som har det samarbeidet som vi har. For oss er det å bo sammen og ha studiet vårt hjemme helt perfekt. Vi kan lage musikk når som helst, sammen eller hver for oss, og kan når som helst diskutere musikk eller vise frem ting vi lager for hverandre. Vi er også dønn ærlig om hva vi tenker om det den andre lager, noe som er helt nødvendig for at vi kommer frem til et resultat vi begge kan stå for. Vi er veldig tett på hverandre, noe som sikkert kunne vært en ulempe for mange, men vi har faktisk til gode å bli lei av hverandre.

En annen fordel er at vi bruker mye tid, krefter og penger på å jobbe med musikk, og vi har et felles mål når vi driver med musikk. Vi får derfor kun forståelse og støtte fra hverandre på veien mot målet

Hvordan jobber dere sammen om å komponere og utvikle nye låter?

Vi sitter av og til sammen og utvikler melodier og lignende, men det er ofte slik at vi sitter hver for oss og jobber med låter. Etter hvert viser vi det for hverandre og får respons på det som avgjør hvordan retningen på det vi lager blir videre.

Har dere også opplevelser med å lage musikk sammen med andre og hvordan skiller det seg i så fall fra det dere får til sammen?

Vi har begge spilt i band tidligere og spilte sammen i bandet Funin. I Funin ble musikken laget litt på samme måte som nå, men vi måtte samtidig ha en tanke om hvordan det skulle spilles live med seks andre musikere. Vi føler oss kanskje enda mer fri når vi lager musikk nå, ettersom det er bare oss to som skal godkjenne resultatet.

Albumet har fått navnet «Kama Muta». Hvorfor det valget og hvilket forhold har dere til Alan Fiskes «Kama Muta: Discovering the Connecting Emotion (2019)»?.

Vi har faktisk ikke vært borti denne utgivelsen. Vi fikk med oss uttrykket “Kama Muta” en gang for en stund siden og det har ligget i bakhodet vårt. Vi kom senere på at dette kunne være en passende tittel for platen vår, ettersom det føltes så gjenkjennelig, og at det også beskriver hvordan vi kan føle det med musikk. Uttrykket skal i korte trekk beskrive den intense følelsen av å bli rørt, noe som krever at en føler noe for noen eller noe annet enn deg selv.

Når ble dere selv sist beveget og fikk en slik varm, boblende følelse og hva var det som hensatte dere i den?

Vi kan føle på det ganske ofte, når vi er i kontakt med mennesker og dyr som vi er glad i. Når vi føler at de har det bra. Vi kan også føle på det når vi opplever musikk eller andre kunstformer som gjør at vi blir grepet.

Det er litt fascinerende at en føler det når en hører på musikk, ettersom det er en så abstrakt måte å kommunisere på. Det er tross alt bare lydbølger. Likevel kan det føles det som en av og til kommer i kontakt med det innerste hos den personen som lager musikken.

På coveret ser vi et lite bekymret eller undrende barn (Marit Elisabeth Svendsbøe Stedje som liten) omgitt av et blomsterkratt. Omslagskunsten har dere laget selv sammen med Hilde Stedje. Hva ønsker dere å kommunisere med dette fine bildet.

Vi laget coveret ganske sent i prosessen med platen. Vi jobbet lenge med ulike ideer som vi ikke fikk til å passe helt til stemningen på platen. Gaute fant en dag dette gamle bildet av Marit Elisabeth som barn, og mente at det kunne passe.

Marit var usikker på om hun ville bruke et så personlig bilde. Vi syntes det passet godt fordi det er et barn som har det vondt og som er bekymret, men med tiden så får hun det godt. Det passet derfor med den tidvis dystre, men også håpefulle stemningen på platen.

Hilde, som er søsteren til Gaute, hjalp oss med å tilpasse bildet til vinylformatet.

Albumet ble spilt inn i hjemmestudioet deres i Bjørnafjorden (tidligere Os). Fortell  om studioet deres og hvordan innflytelse omgivelser og atmosfæren her har hatt på det musikalske sluttproduktet vi kan høre på «Kama Muta».

Vi har begge drømt om å kunne vie et helt rom til studio og da vi flyttet hit fikk vi endelig sjansen til det. Vi har brukt litt tid på å gjøre stemningen i rommet slik vi vil ha den. Vi har malt veggene i en litt dempet farge og en har viet en vegg til en tapet med ugler som skuler ut i rommet. Vi har også hengt opp lamper med varmt lys og bilder som inspirerer oss. Og viktigst av alt, vi har fått plass til en liten haug med instrumenter vi har samlet opp gjennom tiden.

Selv om vi trives veldig godt i studioet vårt så tenker vi ikke at det er helt avgjørende på hvordan platen høres ut. Når en forsvinner inn i prosessen med å lage musikk, så glemmer en omgivelsene ganske fort. Men det har kanskje noe å si på at det er mer innbydende og fristende å gå inn sette seg ned og jobbe med musikken, og at det dermed har blitt laget mer musikk.

Dere har også produsert og mikset platen, som ellers bare har fått miks av Martin Smoge og har blitt mastret av Jørgen Træen. Ja, og ikke minst så gir dere ut musikken selv på Maga/Marit & Gaute. Fortell om disse valgene og og viktigheten av å beholde såpass mye kontroll over det ferdige produktet. Og hva har de to bidratt med?

Vi synes det er veldig befriende å ha kontroll på hele prosessen. Vi slipper å mase på andre og slipper å få noe som helst press fra andre. Vi har absolutt ingen føringer på hvordan musikken vi lager skal høres ut, noe vi er helt avhengige av for å kunne trives med å lage musikk.

Vi er ikke fast bestemte på at vi alltid skal gi ut musikken vår selv, men foreløpig har vi synes det har vært fint å gi det ut på plateselskapet vårt (med det antikule navnet som gir assosiasjoner til danseband). Det verste med å gjøre alt selv er nok selvpromotering. Det er en del jobb og en skal helst skrive noe positivt om seg selv. Men det er samtidig veldig hyggelig å få kontakt med folk som viser interesse for musikken vår.

På denne platen har vi hatt en del fokus på å forbedre lydkvaliteten på låtene våre. Forrige plate ble ganske lo-fi, som vi likte, men som vi likevel ønsket å bevege oss litt bort fra, og heller beholde elementer av det. I den forbindelse så kontaktet vi både Jørgen Træen (som mastret forrige plate) og Martin Smoge og spurte om de ønsket og hadde mulighet til å hjelpe oss med dette. De kom frem til at Martin kunne hjelpe med siste del av miksen og Jørgen igjen skulle ta seg av mastringen av platen. Begge er veldig dyktige og de klarte å heve lyden på platen slik vi hadde håpet på.

Hvilken holdning har dere generelt til D.I.Y. og gjør-de-selv mentalitet?

Det veldig befriende å ikke være avhengig av andre for å få ting gjort. Vi har samtidig ikke noe imot å samarbeide med andre. Det kan være gull å samarbeide med noen som kan bidra med noe som vi ikke kan. Faren med å være avhengig av andre er at det blir flere ledd som en blir avhengig av. Dette kan være kostbart og det kan sakte ned hele prosessen, og sikkert i noen tilfeller stoppe det helt. Vi kan bare skylde på oss selv dersom ting ikke blir ferdig.

Vi synes det er veldig spennende å lære seg nye ting som vi ikke kan fra før. Og det er mye lettere å lære seg noe når vi har et konkret mål på hva vi ønsker å få til. Når vi lager albumcover og musikkvideoer så har vi veldig lyst til å få til noe som kan komplementere musikken og vi har ofte tanker og bilder i hodet som vi ønsker å realisere. Vi synes det er så spennende å se hva vi får til ut i fra en enkelt idé. Å skape noe nytt fra ingenting. Selv om det kan være litt knoting i denne prosessen, for eksempel at det krever at vi setter oss inn i ulike nye måter å gjøre ting på eller å sette oss inn i nye programmer, så hjelper det oss å ha et konkret mål som vi veldig gjerne har lyst til å nå.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hvordan det kan være relevant for Stillehavet.

Fremtidsbekymringer

Vi, som mange andre, er veldig bekymret for klodens tilstand. Vi ser at en nødvendig utvikling for å snu den destruktive utviklingen går sent. Det er vanskelig for mennesker å endre på vaner og innarbeidet kultur, og mange er ikke opplyst eller har mulighet til å gjøre endringer på levemåte. Det kan da være vanskelig å se hvordan vi skal nå klimamål og hvordan ressursbruken skal bli bærekraftig, slik at det blir levelig på jorden for kommende generasjoner. Håpet vårt er at flere stemmer på dem som kjemper for en bedre fremtid miljømessig, og at flere skjønner at det nytter å ta miljøvennlige valg i hverdagen.

Molekylærbiologi og genetikk

Gaute hadde molekylærbiologi som fag da han gikk på biologi på UIB, og stod bare med et nødskrik, så her er vi ikke eksperter. Vi har likevel en låt på platen som heter “Genome”, hvor vi har fundert rundt det at vi alle er til en viss grad er programmert av gener, og på den måten kan sammenlignes med en datamaskin, med alle sine komponenter. Hvor fri er viljen vår egentlig? Vi får også frem en viss bekymring for hvordan fremtiden vil se ut for menneskearten hvis vi får et samfunn hvor kyborger er normalt.

Fremmed organismer/xeno

På en måte så kan vi føle at vi mennesker er en fremmed art her på jorden. Vi skiller oss veldig ut fra andre arter og gjør mye rart. Noen ser på oss mennesker som en overlegen art og er veldig stolte over alt vi får til. Vi er enig i at vi er fascinerende vesener og er overlegne i den forstand at vi har mulighet til å påvirke og utforme jorden på alle slags måter. Dette innebærer imidlertid et utrolig stort ansvar og som art så føler vi av og til at vi er et slags virus som brer seg over jorden og ødelegger mer enn vi bevarer. Vi utnytter dyr, fordi vi vil og ikke må, og tar over landområder uten å tenke på hva det gjør med balansen i naturen. Vi mener ikke at mennesker grunnleggende er onde eller ønsker å være det. Det er mer systemet vi har satt i gang, som ruller og går som en heseblesende blind bulldoser, som kan føre til vår egen undergang.

Dahlia blomster

Vi har interesse for alt som lever og vi synes det er fint å så frø som spirer og blir til vakre planter. Vi tenker at det kan minne om mennesker som også kommer fra små spirer. Det er også slik vi lager musikk. Det starter med en spire, en følelse.

Låten “Dahlia” handler om å komme seg bort fra vonde relasjoner for så å blomstre.

Yoga og meditasjon (Gaia)

Marit prøvde seg på yoga for en del år siden. Yogakurset hun gikk på dreide seg i en underlig retning, som gjorde at hun valgte å slutte. Det var god trening og et pluss her var at de serverte god vegansk indisk mat.

Låttittelen “Gaia” har vi tatt fra gresk mytologi og den greske gudinnen Moder Jord. Dersom vi svikter Moder Jord så vil vi miste det vakre vi har. Det kan sammenlignes med et forhold ved at dersom en ikke lar hverandre få gro og trives så vil det mest sannsynlig en dag visne og ta slutt.

Rådyr/hjort

Vi er omgitt av hjort her vi bor. De føles som noen magiske skapninger. En dag da vi var ute og ruslet en tur gikk det en stor hjortefamilie rett bak oss. En turgåer som kom mot oss spurte om vi visste at vi hadde en hjorteflokk med oss på slep. Vi snudde oss og fikk se flokken løpe av gårde over et jorde i stor fart.

Østlig mystikk

Vi har lest en del av forfatteren Haruki Murakami, med “Kafka på stranden” som høydepunkt. Vi liker også veldig godt animasjonsfilmene til Ghibli studio. Tegnefilmen “Princess Mononoke” er en helt nydelig film som har fulgt oss lenge. Musikken vår er nok litt inspirert av stemningen av mystikk og den utrolige fantasien som både bøkene og filmene har masse av.

Filosofi

Vår filosofi i livet er at vi streber etter å behandle hverandre, andre mennesker, natur og dyr på en så god måte vi kan. Vi har en dyp respekt for alt levende og vi håper på en fremtid hvor det er mer fokus på likeverd og rettferdighet generelt.

Drømmepop/shoegaze/ambient elektronika

Det er sikkert en klisjé, men vi er veldig lite opptatt og opplyst om forskjellige sjangre i musikk. Vi vet ikke alltid hva vi skal kalle vår egen musikk engang.

Cocteau Twins

Vi ser at flere har trukket linjer mellom oss og dette bandet, iallfall med sangen “Gaia”. Vi har faktisk ikke hørt på dem, men vi bør kanskje sjekke dem ut?

Broadcast

Et band vi ble sammenlignet med ved forrige utgivelse, som gjorde at vi sjekket dem ut. Her er det mye bra og vi har begynt å bli glad i musikken deres.

Jon Hopkins

Er en artist vi har hørt på de siste årene og har inspirert oss en del i prosessen med den nye platen vår. Han er en mester på å lage nydelige lydtepper og heftige trommebeats. Og vi liker måten han bygger opp sangene på slik at en kan gi seg hen til musikken og flyte der en stund.

Boards of Canada

Disse har vi hørt på en stund og vi har blitt veldig glad i musikken de lager. De har klart å lage et umiskjennelig lydbilde, som er inspirerende i seg selv.

Savn/melankoli

Vi har mistet dyr og veldig gode venner som vi kan kjenne på et dypt savn etter. Dette preger en del av låtene vi lager.

Håp

Selv om musikken vi lager kanskje kan gi inntrykk av at vi er alvorlige og bekymrede mennesker, så er vi egentlig også ganske optimistiske og håpefulle av natur. Det skal mye til før vi mister siktet av håp.

Rytmisk flyt

Det er noe vi trakter etter når vi lager musikk.

På albumet har dere beveget dere i en mer elektronisk retning sammenlignet med det mer organiske lydlandskapet på debut-EP-en fra for 2016. Fortell om denne musikalske utviklingen.

Vi hadde et mål med denne platen at vi skulle utvikle oss lydmessig. Vi var fornøyd med låtene på den første platen, men kjente på det at lydkvaliteten hadde forbedringspotensial. I prosessen med å heve lydkvaliteten, utforsket vi på nytt software. Her oppdaget vi mange spennende muligheter. Lydbildet har av den grunn blitt mer elektronisk.

Hvordan finner man en god balanse mellom det organiske og det digitale eller syntetiske i et lydbilde/lydbildet deres?

Her må vi bare bruke ørene og intuisjonen. Vi bruker mye tid på å lytte på det vi lager, og hvis det høres for kunstig og syntetisk ut, så gjør vi noe med det. Det pleier å lønne seg å ha med elementer av noe organisk eller noe som er spilt manuelt i en elektronisk låt, for å løsne opp litt og få det til å høre mindre mekanisk ut. Og det kan være med på å tilføre varme i lydbildet.

Er Stillehavet også et liveband eller er det utelukkende et studioprosjekt?

Vi har spilt en del live med andre band tidligere. Vi spilte sammen i Funin, startet av Marit Elisabeth og Øyvind Vie Berg, sammen med flere dyktige musikere. Det syntes begge var spennende og givende, men med tiden så bestemte vi oss for at vi skulle starte et nytt prosjekt. Vi er temmelig introverte og det har derfor ikke føltes naturlig å spille live med Stillehavet. Vi har likevel en drøm om å kunne dele musikken vår i et liveformat. Men vi er avhengig av å finne en måte å gjøre det på som vi er komfortable med og som kan være spennende for et publikum å få med seg.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Vi har vært veldig heldige til nå ved at vi og ingen vi kjenner har blitt direkte rammet av Corvid-19. Men vi kjenner på bekymringene rundt det å bli syke ettersom vi venter barn hvert øyeblikk. Og vi synes det er utrolig trist for dem som har blitt rammet ved å bli kronisk syke, dem som mister levebrødet sitt og ikke minst dem som mister livet.

De siste pandemiene som har oppstått hatt en klar sammenheng med måten vi behandler dyr på. Vi tenker at dersom vi gjør noe med rovdriften vår på naturen og på dyrene så vil vi trolig få færre utfordringer med pandemier i fremtiden.

Kan dere til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for bandets musikalske tilnærming eller som dere har lyttet til i perioden som dere jobbet med «Kama Muta» og si noe om hva dere har verdsatt med disse melodiene?

Crash Boom Bang (Killing Eve) – Unloved

Vi oppdaget dette bandet gjennom den middels gode serien “Killing Eve”. Låtene deres gjorde serien mye kulere enn det den egentlig var. Veldig gjennomført skittent lo-fi-sound og røffe stemninger. Vi har hørt mye på denne låten og platen “Guilty of Love” i perioden vi laget platen vår.

Odessa – Caribou

Denne låten er fra platen “Swim” fra 2010, så den begynner å bli noen år gammel. Likevel føles den veldig fresh og fin og vi hører på den og alle låtene på “Swim” fra tid til annen. Caribou har fått til en låt som er dansbar samtidig som den er rik på detaljer og har et spennende lydbilde.

Open Eye Signal – Jon Hopkins

Det ikke mange år siden vi fikk øynene opp for Jon Hopkins. Dette var første sangen vi hørte av ham og vi ble bergtatt. Musikken passer perfekt til å ha på øret og drømme seg bort i når en går eller sykler på tur. Vi liker det veldig godt når han skitner til trommene, men samtidig får alt til å høres så vellydende ut.

Blackstar – David Bowie

Denne låten er en sang som bare tar tak og griper deg med første lytting. Sangen er veldig ulikt det vi har hørt av David Bowie før, og det er veldig kult at han har klart å utvikle seg helt til det siste. At den i tillegg er skrevet når han var nær døden, gir den i dag en ekstra dimensjon. Denne låten ga oss umiddelbart inspirasjon til å sette seg ned og lage ny musikk.

Walkabout (W/ Noah Lennox) – Atlas Sound

Denne låten er fra platen “Logos”, som vi har hørt mye på. Vi hører også en del på hovedprosjektet hans Deerhunter. På denne sangen har han fått med seg Noah Lennox fra Animal Collective som vi også liker veldig godt. Denne låten her er i vårt univers en perfekt pop-låt som gir veldig gode vibber, noe vi sjeldent hører. I tillegg til å låte veldig bra så har den en ganske rett-frem låt-struktur som får det hele til å gli naturlig og fint.

Rododendron – Andre Øy

Vi oppdaget Bergensbaserte Andre Øy ved en tilfeldighet og har hørt mye på det siste albumet hans “Misantropen.”“ Rododendron” er den sangen som vi synes stikker seg mest ut, med sitt utrolig fine driv, unike atmosfære og intrikate produksjon.

Reach for the Dead – Boards of Canada

Vi har hørt på dette bandet i mange år og dette er en låt fra den foreløpig siste fullengderen de har gitt ut, “Tomorrow´s Harvest”, som de kom med i 2013. I tillegg til å digge lydlandskapet de lager, så fascinerer de med måten de varsomt bygger opp og bygger ned låter, som denne sangen her. Det kan føles litt som du føres trygt inn og ut av en annen verden.

Replica – Oneothrix Point Never

Jeg mener å ha lest at platen denne sangen er på er laget med samples fra gamle reklamefilmer. I så fall er det mesterlig gjort å lage noe som er så gripende og fint ut av det utgangspunktet. Det får oss til å tenke på hvilke muligheter det er for å lage noe ut av lyder som ikke nødvendigvis høres ut som et utgangspunkt til en låt.

Fratres –Arvo Pärt

Dette er en utrolig vakker og urtrist låt som treffer oss rett i hjertet. Den består ikke av mange elementer men vi synes den er helt perfekt komponert. Vi får følelsen av å være i gravferden til et individ som var helt nydelig.

Daphnis Et Chloe Suite 2 – Maurice Ravel

Dette er et eventyrlig mesterverk av et stykke som tar oss med på en spennende reise. Musikken fanger oss umiddelbart med det svevende og drømmeaktige koret. Vi nyter stemningen og det som kommer til oss av bilder og følelser. Kaninene våre ser også ut til å like dette stykket veldig godt.

Bonus: Moon Trills – Jonny Greenwood

Vi kom på denne etter at vi hadde laget listen og følte bare for å få også denne med på listen. Jonny Greenwood, fra et av våre favorittband Radiohead, lagde denne uendelig fine sangen som en del av soundtracket til filmen Bodysong i 2003. Det er nok en av våre favoritt-låter gjennom tidene.

Stillehavet – Kama Muta

Stillehavet – Stillehavet

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Tambourine er verdens viktigste rytmeinstrument! Det låter groovy og det er på en måte et ganske sexy instrument. Vi har noen låter hvor jeg bare synger og spiller tamburin og da går jeg inn i fullt Mick Jagger-modus, det er veldig befriende, sier vokalist og gitarist Håvard Dahle i Mandalai Lamas, som slapp andealbumet «Out of Time» på sin egen etikett og dessuten er aktuelle med en sjutommer «Strange Medicine» / b/w «Are You Proud Of Me Now?» på New Noise Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Brage Pedersen

Sekstetten Mandalai Lamas’ psykedeliske groove og røffe melodiske lydbilde får frem bekreftende nikk fra venner av den fineste musikken på 1960-tallet som The Blues Magoos, The Rolling Stones, The Troggs eller The Velvet Underground, men også blant yngre mennesker som har sansen for artister som The Brian Jonestown Massacre, Black Rebel Motorcycle Club og folkelige ting som Oasis, eller av de av oss som vokste opp med Spacemen 3 og Spiritualized.

I tillegg får de folk til å føle seg henført til en annen tid mens de danser til bandets toner og glaner på oljemalerier på storskjerm. Det er lett å forstå hvorfor. Dette er bejaende og hardtslående greier preget av spilleglede med hektende harmoniske melodilinjer som smitter.

I intervjuet med vokalisten får vi vite om forbindelsen mellom en ankelskade og Bob Dylan, cruising i Haldens gater med Jerry Lee Lewis og Elvis på bilstereoen og om å røyke vannpiper mens man lytter til mongolsk strupesang.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva er deres forhold til Dalai Lama?

Når jeg var liten trodde jeg at Dalai Lama var verdens snilleste fyr, et slags vandrende orakel som skulle redde verden, og på mange måter er han jo også det. Jeg hadde endelig funnet låta «The Eye of Wendor» av Mandalaband, som er den låta som blir spilt i rulleteksten til Brødrene Dal og jeg syntes Mandalaband var et kult navn. Så så jeg et bilde av Dalai Lama og slo sammen Mandala med Dalai Lama og VOILA!

Håvard, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Faren min har en Cheverolet Bel Air fra 1955 som vi pleide å kjøre rundt i da jeg var liten og noen av mine tidligste minner er å høre på gamle kassetter med Elvis og Jerry Lee Lewis, så musikk, særlig eldre musikk, var noe jeg ble opptatt av tidlig.

Når begynte du selv å spille gitar og synge og hva var det så fenget så mye med det?

Jeg knakk ankelen når jeg var rundt 11 år, det var midt på sommeren og jeg kunne ikke bade eller sykle rundt med kompisene mine så bestefaren min lot meg låne gitaren hans så jeg hadde noe å gjøre. Så kjøpte jeg en best of plate med Bob Dylan og da bestemte jeg meg for å bli visesanger.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? Hvor viktig er sånne ting for å oppnå den lyden som dere ønsker dere?

Det viktigste er spillinga. Man må på en måte skjønne soundet og ha det i fingrene først og fremst. Så er det kanskje instrumentene og ampene etterpå. Jeg bruker stort sett gitarer fra 60-tallet, gjerne de som den gangen var billige siden de låter så skittent og “feil” og det er nettopp det jeg elsker. Så må vi bruke røramper, det er viktig å få den riktige vrengen, den får man ikke så lett med en ren transistoramp. Vi bruker kun det nødvendige av pedaler egentlig: tuner, tremolo, delay. Reverb har vi på ampen!

Hvorfor psykedelisk garasje rock?

Jeg har egentlig vært hekta på psykedelisk musikk siden jeg gikk på ungdomsskolen. Da andre oppdaget My Chemical Romance oppdaget jeg Syd Barrett.  Levi, som spiller bass i Lamas, og jeg gikk i samme klasse og vi pleide å sitte nede i kjellerstua mi og røyke vannpipe mens vi sjekka ut alt vi kom over av psykedelisk musikk. Alt fra 13th Floor Elevators til mongolsk strupesang, vi var veldig rare.

Hvordan skiller Mandalai Lamas seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre band eller prosjekter dere har vært med på som Warp Riders, Evenpé, I Am Horus og hva har dere tatt med videre fra de tidligere bandene til Mandalai Lamas?

Jeg tror vi har tatt med oss spilleglede og kanskje lært en del om struktur og organisering i band fra tidligere erfaringer, men Lamas har alltid vært en fest egentlig. Vi tar ikke oss selv så høytidelig, så det er mye rom for prøving og feiling. Vi har blitt veldig gode på å lage og lære låter sammen, særlig i det siste med tanke på at corona har gjort at vi har hatt mer fokus på låtskriving enn øvinger til konsert. Noen av gutta har fortsatt andre band de spiller i og jeg tror det gjør oss veldig fleksible og allsidige.

Kan dere fortelle om de enkelte bandmedlemmenes musikalske styrke og rolle i Mandalai Lamas?

Bass – Levi A. Sandberg
Levi er en drøy bassist, bredbeint og groovy. Han finner alltid kule linjer, samme hvilken låt det er og han er meget fleksibel. En drøm å jobbe med både live og i studio. Han er også dyktig på harmonier, så han legger overstemmer fort som få. Levi har veldig mye erfaring fra så mye ulike sjangre, så han er kanskje den mest allsidige av oss.

Trommer – Marius Width (vokalist I Am Horus)
Marius er opprinnelig en metal-fyr, men det er vanskelig å høre siden han har 60-talls grooven i sjela. Han har alltid gode idéer, tar det meste på strak arm og er en drøm å jobbe med i studio. Det er litt vanskelig å forstå hva han sier siden han er trønder, men ellers er han gull!

Gitar – Markus Berntzen
Markus Berntzen, eller Black Snake som vi kaller han, er rett og slett en gitargud. Jeg har sett han spille gitarsolo i søvne, han er på det nivået liksom. Han har nettopp skaffet seg en ranch på bygda i Halden hvor han har et enormt arsenal av instrumenter og våpen (han er jeger, 100% lovlig), så han sitter der og klimprer og skyter hele dagen lang når han ikke spiller i band. En nasjonalskatt av et menneske rett og slett.

Gitar- Theodor Skovrand
Theo har spilt garasjerock nesten hele livet, så man kan si det sitter i sjela hans. Han er en levemann med sans for god musikk og det kulinarisk og han har svart belte i fuzz. Det andre bandet hans Ay Caramba! hadde en av de mest legendarisk crazy spillejobbene under Månefestivalen for noen år siden hvor hele venuen ble snudd på hodet, så man kan si han er rock and roll til benet.

Orgel, tambourine – Jacob Brolund
Jacob er svensken som vi headhunta via sosiale medier bare på grunn av utseende, han så rett og slett perfekt ut for bandet. Han er litt eldre enn oss men det betyr bare at han har mye mer peil. Han er et vandrende leksikon når det kommer til psych og garage og han har kanskje den mest positive energien jeg har vært borti. Ikke minst lærer vi mye svenske ord av han som også kommer godt med.

Vokal, gitar, illustrasjon – Håvard Dahle
Det er jo meg, så det får nesten noen andre svare på! Jeg gjør mye låtskriving, artwork og studioting i bandet siden det er det jeg er nerd på!

Dere har også med en gjest på skiva, Petter Wettre på «Stick it to the Man». Hvorfor har dere valgt å ta ham med og hva består hans bidrag i?

Vi spilte inn «Stick it to the Man» i løpet av en lang natt, som var like mye fest som en studiosession, men vi følte det manglet noe. Da vi kom ned på øvingslokalet, hvor vi også spiller inn, hørte vi en saksofon fra et rom lenger ned i gangen og tenkte at saks hadde vært perfekt i soloen! Så vi banket på døra, og han gikk med på å tracke solo i bytte mot litt øl siden det var det vi hadde å tilby. Det var først noen timer etter han dro at vi fant ut at han er Spellemannprisvinner i jazz, så vi fikk litt sjokk! En kjernekar uten like, en av de fineste typene jeg har møtt.

Hva vil dere selv si er den største forskjellen mellom Mandalai Lamas som spilte inn debutplaten «Here Comes the Mandalai Lamas»  i 2019 og besetningen som nå har spilt inn oppfølgeren «Out of Time»?

Jeg tror den største forskjellen er at vi blir bedre og bedre i studio for hver låt som vi gjør, så jeg synes kanskje denne skiva låter litt proffere, eller iallfall riktig ut fra låtene vi har med. Vi hadde med David på perk, så den eneste forskjellen er kanskje bare at trommene har byttet plass med perk besetningsmessig. Denne skiva er også litt mer sint siden det er mye å være sint på om dagen. Plata heter «Out of Time» og handler om at vi har dårlig tid til å fikse viktige ting på denne planeten.

Hva hadde den nevnte endringen av trommis fra David Christian Smith til Marius Width å si for det musikalske lydbildet og bandkjemien?

David er med på «Stick it to the Man» og «Fade Away» pluss at han spiller perk på en del, så det er en salig blanding av både David og Marius egentlig. David er litt mer hardhendt, noe som kler de låtene han er med på.

Designet av Håvard Dahle.

Plata inneholder en stor plakat med en Jesus-lignende figur kalt «Thee holy Black Snake – The Lord and Savior of Mandalain Lamas». Hva er bakgrunnen for denne spirituelle opplevelsen og hva ønsker dere å kommunisere gjennom den posteren.

Markus, eller Black Snake, er på en måte blitt maskoten vår og vi syntes det hadde vært vakkert å spre det vakre ansiktet hans rundt til folket på og hva er ikke bedre med en A2 plakat med han som Jesus? Det er vel et resultat av en intern spøk som bare ble veldig morsom å gjennomføre. Han ante ingenting om det før han henta plakatene fra trykkeriet.

Designet av Håvard Dahle.

Hvorfor valget av albumtittel?

Vi begynte på denne plata mens Greta Thunberg var overalt i media, trynet til Trump var selvfølgelig overalt i media og vi følte at vi som låtskrivere bør si litt om hvor vi står uten å bli for politiske. Vi kan ikke ha politikere som Trump, vi kan ikke overse hvor viktig det er å ta vare på klimaet vårt og vi har faktisk dårlig tid til å reparere skadene i verden både politisk og klimamessig. Før i tiden var rockeband engasjerte i sånt og jeg syntes kanskje man som låtskriver har et ansvar om å si hva man mener siden vi når ut til folk. Vi har nok hjernedødt som underholder oss fra før av, så vi følte at vi måtte ut med et budskap.

Hvilket forhold har dere til albumet «Out of Time» med R.E.M. fra 1991 og The Rolling Stones-singelen «Out of Time» fra «Aftermath» albumet (1966)? Den ble også tolket på en singel produsert av Mick Jagger med Chris Farlowe samme år.

Stones-låta har vi definitivt et forhold til! Vi henter veldig mye inspirasjon fra Stones og man kan kanskje si at albumtittelen også er et lite nikk til dem. R.E.M. har vi derimot ikke noe forhold til så akkurat det er helt tilfeldig!
Flere i bandets besetning jobber i barer eller spillesteder.

Hva har denne ekstreme tilgangen til livemusikk og andres kunnskaper om musikk hatt å si for egen kreativitet?

Det er alltid gøy å se band og artister, og særlig når man jobber på spillesteder er man liksom med på hele gigen fra opprigg til nedrigg, da plukker man opp litt triks. Det er også spennende siden man ofte kommer på jobb uten å ha forhold til hvem som skal spille, og plutselig får man se noe fett eller møte nye, fete folk så det er gull verdt for en musiker. Vi hadde nok ikke hatt det nettverket vi har uten å jobbe med livemusikk.

Blant egne komposisjoner er her også en cover av den klassiske «Money (That’s What I Want)»-låta skrevet av Berry Gordy og Janie Bradford, først gjort av Barrett Strong, men som også finnes i veldig mange andre versjoner av artister som The Beatles, The Rolling Stones, The Sonics, The Supremes, Jr. Walker & the All Stars, The Searchers, Buddy Guy, The Kingsmen, John Lee Hooker, The Doors, The Flying Lizards, The Purple Helmets, Led Zeppelin, Jerry Lee Lewis, The Rivieras, Charlie XCX, The Jaded Hearts Club, Jackie Shane osv.

Hva er deres forhold til denne låta, hvorfor har dere valgt å gjøre deres egen versjon og hva føler dere at dere tilfører til låta?

Denne låta har vi egentlig spilt siden dag én, det er en låt alle gutta liker. Vi følte at siden så mange av heltene våre har gjort den låta så kunne vi puste nytt liv i den. Den er for så vidt også ganske relevant for oss siden vi aldri har penger, haha!

Dere har tatt produksjonen i egne hender da plata er produsert av bandets egen Håvard Dahle. Fortell om det valget og fordelen med å gjøre ting selv kontra det å jobbe med en utenforstående produsent.

Vi har aldri jobbet med en produsent egentlig, både første og andre skive er produsert av meg og bandet. For det første har jeg studert musikkproduksjon og har erfaring med det fra før, så det er naturlig at det har blitt sånn, samtidig som at vi ikke har så veldig mye spenn, og å spille inn skiver er dyrt, så det er også en slags nødvendighet. Men vi får jo fullstendig kunstnerisk frihet, og det passer til det vi driver med. Det er veldig mange band i vår sjanger som gjør ting selv.

Det første albumet ble gitt ut av Big Day Records, mens den nye er selvutgitt. 

Corona kom som et smell og alt ble plutselig  usikkert så vi valgte å ta kontroll over utgivelsen selv. Det har mildt sagt vært en utfordring nå som vi ikke har fått spilt så mange giger for å promotere albumet og det er mye nytt å sette seg inn i, men det har vært lærerikt. Nå skjer så å si alt over nett siden det er vanskelig å spille for folk så man forsvinner kanskje litt i et hav av utgivelser og nettkonserter, men vi hadde heller ikke lyst til å sitte å ruge på andreplata, derfor vi valgte å gi den ut. Vi får bare ta med oss erfaringene vi har fått inn i 2021 og håpe på et snillere år!

Hva betyr D.I.Y og gjør-det-selv mentalitet for dere?

Det er noe med friheten ved å gjøre det selv som vi elsker, man har liksom full kontroll fra start til slutt. Det er mange andre i vår sjanger som jobber på samme måte, så det er kanskje noe med sjangeren. Nå har aldri vi jobbet med større selskaper som gir oss retningslinjer, og det tror jeg heller vi aldri kommer til å gjøre, men det er en slags frihet ved å ha full kontroll selv om det betyr mye mer arbeid, men det er også veldig spennende. Jeg anbefaler alle å gjøre mer sjøl, man får mye igjen for det.

Ved siden av albumet er dere også aktuelle med en dobbel A-side sjutommer singel på den velrenommerte Halden-labelen New Noise med «Strange Medicine» / b/w «Are You Proud if Me Now?». Fortell om den singelen og valget med å holde de låtene utenfor albumet.

Vi var tidlig i kontakt med New Noise om den singelen så vi holdt de to låtene av til de. Vi skal også få til en offisiell releasekonsert for denne singelen på Siste Reis i Halden så fort det lar seg gjøre! Vi digger at New Noise er i gang igjen, de har betydd mye for haldenmusikken og det er en ære å jobbe med dem.

Hva betyr det å slippe musikken i fysisk format? Er dere selv også platesamlere?

Vi er absolutt platesamlere og glad i fysisk musikk, og vår musikk er som skapt for vinyl så det ville nesten vært rart å ikke gi ut en LP. Det er også noe veldig tilfredsstillende ved å holde en fysisk utgave i hånda, da ser man på en måte et resultat med alt man har jobbet med! Vi er også såpass kjekke menn at vi fortjener et stort vinylcover, hahaha!

Når og hva var musikkens gullalder?

Jeg syntes egentlig at det er umulig å si, det kommer noe fett hele tiden! Jeg skulle kanskje ønske at rockemusikken fikk mer plass på de større kanalene slik den fikk på 60/70-tallet, men samtidig gjør det også undergrunnsmiljøet veldig spennende at den ikke har det, det blir på en måte en helt egen scene når den er underground.

Hva er den beste låta som er skrevet og hvorfor?

Bortsett fra «Stick it to the Man» tror jeg kanskje det er «Run, Run, Run» av Velvet Underground. Den har TO akkorder, hva mer trenger man?

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet deres til og hvordan det påvirker Mandalai Lamas.

Psykedelia
Psykedelia er jo så mangt, men for oss er det vel en slags følelse vi ønsker å gjenskape i musikken vår. Det handler litt om å ta det indre og fange det i en låt, veldig vanskelig å forklare. De som skjønner det, skjønner det!

Garasjerock
Det er egentlig det det er, rock fra garasjen! På 60-tallet var det mange unge folk som øvde og lagde låter i garasjer rundt omkring i California og dette resulterte i en hel sjanger! Møkkete, ærlig og ekte!

Syd Barrett
Definisjonen av mad genius! En av våre største helter.

The Brian Jonestown Massacre
Uten BJM hadde vi nok ikke spilt sånn vi spiller. Måten de har blandet psych fra 60-tallet med post-punk og Spacemen 3-sounden fra 80/90-tallet er helt banebrytende og det var liksom BJM som fikk hjulene våre til å rulle. Anton er et arbeidsjern som fortsatt pusher ut låter i ett sett, så han er et enormt forbilde for oss.

The Rolling Stones
Rockedrømmen! Å spille i et band som Stones hadde vært helt rått; så mye galskap og så mange gode låter, de er helt enorme. At de fortsatt holder på sier en del om de gutta!

Flamin’ Groovies
Flamin’ Groovies er et band vi ofte blir sammenlignet med uten at vi har så veldig stort forhold til de, men etter vi har sjekket de ut skjønner vi hvorfor! De har veldig mange gode låter og en nesten melankolsk tøffhet som er ganske unik!

The Troggs
The Troggs er fett det, enkelt og tøft! Jeg spiste faktisk indisk med Chip Taylor som skrev «Wild Thing» en gang, for meg var det veldig stort!

Oasis
Man kan si mye om Oasis og Gallagher-brødrene, men de to første skivene deres er virkelig enorme! Det er jo et band som man hørte overalt når vi vokste opp og da de var på TV skjønte man at de var ekte rockestjerner på et nesten parodisk nivå. Attitude, solbriller innendørs, det blir ikke bedre enn det!

8mm
8mm er en av de viktigste psych/garasje-barene i Europa. Den ligger i Berlin og man møter alltid bandfolk der, så det er en slags møteplass for musikere. De arrangerer også mange kule konserter og kunstarrangementer, så det er alltid noe fett som skjer der. Verdt et besøk om du er i Berlin!

Munnspill
Det første instrumentet jeg lærte! Jeg fikk det i gave da jeg ble 8 år og lærte meg å spille etter noen bluesplater jeg fikk låne av naboen.

Tamburin
Verdens viktigste rytmeinstrument! Det låter groovy og det er på en måte et ganske sexy instrument. Vi har noen låter hvor jeg bare synger og spiller tamburin og da går jeg inn i fullt Mick Jagger-modus, det er veldig befriende.

Rørvreng
Det er rart med det, men det er noe med rørvreng, som ikke går an å simulere. Å skru en forsterker opp til røra “cranker” låter tøft på en helt unik måte, som man ikke får med digitale effekter. Vi spilte en konsert forleden hvor Black Snake måtte spille på en forsterker som ikke hadde rør og du kunne se skuffelsen i øya hans!

Tremolo
En så enkel effekt hvor bare volumet går opp og ned i ulike hastigheter, men det er veldig virkningsfullt! Det er også en effekt som går igjen 60-tallsmusikk, så den sounden er ganske essensiell!

Retro
Kult! Det er ikke sånn at vi strever etter å være så retro, vi bare syntes eldre greier er fetere enn nye greier, enkelt og greit!

Vintage utstyr
Man får veldig mye gratis ved å bruke vintage utstyr, sounden ligger på en måte allerede der klar til å brukes. Hvis man vil låte som de gjorde før er det egentlig bare å bruke samme utstyr siden det låter sånn! Særlig etter vi begynte å spille inn på tape merker vi hvor lite etterarbeid det blir, siden utstyret vi bruker låter sånn vi vil ha det uten å måtte jukse oss til det.

Hvor viktig er dette med musikalsk egenart i forhold til det med å ha gode låter?

Det er en salig blanding. Det er selvfølgelig viktig å ha gode låter, men de må også ha riktig sound. Så det blir en slags sunn utfordring å få begge deler til å smelte sammen.

Hva kan man lære av å lytte til andres musikk og studere sine helter?

Jeg tror man kan lære mye låtskriving og instrumentering av sine helter. Hvor lange er låtene? Hva slags virkemidler bruker de? Hvordan er det mikset? Det er veldig mye sånne ting man kan plukke opp ved å bare lytte og fordype seg i sine helter.

Hvordan benytter man musikalsk referanser og inspirasjon uten å bli en pastisj eller stilisering av sine helter?

Det viktigste er nok bare å innse at uansett hvor mye man prøver så kommer man aldri til å BLI sine helter, de har sin sound og du har din. Så lenge man henter referanser, inspirasjon og noen triks og lager noe eget med det får man også noe unikt. Man kan stjele litt og låne litt, men man må gjøre det til noe eget for å ikke bli en kopi på en måte.

Hvor viktig er den visuelle delen av bandets identitet live og på plate?

Live har vi som regel med Dr. Robert, lysmannen vår. Han gjør lysshow på gamlemåten med oljefarger og vann slik man gjorde på 60-tallet, og vi har hørt fra forskjellige folk at å se oss live føles som å bli tatt med til en annen tid, og det er det vi ønsker også. At folk skal se noe nytt, men likevel tidløst. Det samme gjelder når vi lager cover til utgivelsene våre, de må på en måte gjenspeile musikken. Vi prøver liksom å blande sammen nok ingredienser til å skape noe tidløst.

Fortell om forholdet som dere har til øvinger, studioarbeid og livekonserter.

Vi øver og spiller inn på øvingslokalet vårt, det er på en måte arbeidsplassen vår. Vi elsker å øve, men vi lager også låter i ett sett så øvingene våre blir ofte litt øving og litt låtverksted noe som gjør hver øving spennende. Det er også noe veldig eget med å spille inn, særlig når vi gjør det selv. Studio blir en slags arena hvor vi kan eksperimentere og teste ut nye ting, og det er ofte en låt blir lagd mens vi spiller den inn. Man kan også gjøre ting man ikke får gjort live, som for eksempel å legge på effekter eller instrumenter som blir vanskelig å gjøre live. Vi elsker å spille live, men det er en helt egen greie. Live handler det om formidling og å gi publikum en opplevelse og en god fest, da handler det mer om å bare spille god musikk og ha det gøy. Målet med 2021 er å bruke våren på å spille inn nytt materiale og forhåpentligvis kan vi komme oss ut på en turné på sensommeren/høsten. Da får vi et halvår med låtskriving og studio og et halvår med livemusikk og fest, helt perfekt.

Hvordan har dere opplevd denne tiden med lavkapasitetskonserter og strømmekonserter?

Vi har heldigvis fått spille litt, men det er selvfølgelig noe annet enn vi er vant med. Å spille konserter handler om å ha det gøy og skape en fest, og det er litt vrient når folk må sitte på en stol med avstand til hverandre. Man savner veldig å danse med publikum og særlig det å møte mennesker etter konsertene og slå av en prat. Men om man ser konserter fra 60-tallet var det stort sett sittekonserter, sånn sett får vi jo oppleve hvordan det var! Strømmekonserter har vi ikke gjort, og om vi gjør det blir det mer en slags liveinnspilling som vi legger ut på nett som en slags film. Vi kommer nok ikke til å gjøre en webcam-gig, det er på en måte det motsatte av alt vi liker med konserter!

Hvordan har dere selv blitt påvirket av stengingen av samfunnet og Covid 19-tiltakene?

Vi har jo på en måte fått mer tid til musikken siden mange av oss er permitterte, men det er litt bittersøtt selvfølgelig siden alt annet er snudd på hodet. Det er mange av de stedene vi liker å henge og spille som sliter og vi håper at alle kommer seg over kneika. Vi heier på alle ildsjelene der ute som nå jobber beinhardt for å ta vare på kulturlivet, de er ekte helter!
Men vi er mer gira enn noensinne og vi har lagd noen låter i år, som er på et helt nytt nivå, så vi gleder oss til dette er over så vi kan vise folk hva vi er gode for! Nå fokuserer vi på noen nye singler og utgivelser som kommer på nyåret, planen er å slippe litt ny musikk og gjøre oss klare til å spille for folk igjen!

Kan dere til slutt velge 18 låter, tre hver, som dere på en eller annen måte forbinder med Mandalai Lamas og/eller er blitt spilt under arbeidet med «Out of Time, inspirert låtskrivingen og/eller dere som musikere. 

Theodor

The Mystery Lights – Flowers in My Hair, Demons in My Head

Rå sound med røramper, reverb og fuzztremolo for alle penga. Gitarinspo!

The Brian Jonestown Massacre – Mary Please

Deilig hjemmesnekra produksjon med et blodfett riff og en laid back attitude. Du trenger ikke å selge stereoen for å spille inn fet plate!

Jacques Dutronc – Les Cactus

Føkkings 1966 as! Fra den rå debutskiva til vår franske farsfigur Jacques Dutronc. Tamburiner, gitarsoloer og blåserekke boblende av trøkk og energi!

Marius

Rock and Roll – Led Zeppelin

Slår aldri feil med litt Bonham!! Denne låten var min inspirasjon for trommene på låten vår «Wolves».

Sleeping on the Blacktop- Colter Wall

Kanskje den låten jeg aldri blir lei av!

A Living, Breathing Piece of Defecating Meat – Cattle Decapitation

Låta jeg øver 4 flate til, stor inspirasjon til alle trommedelene på den nye skiva.

Jacques

The Plains of Delight – Philamore Lincoln (1970)

Delikat flummig och sexigt mystiskt, som tjock len yoghurt. 100% al dente, med eller utan kläder.
Kanske helst utan kläder. Texten kan beskriva två (eller fler) vuxna människors strapatser då ljuset släcks (alt tänds). Mixning, melodi, karaktär, groove, psych. Spot on.
Från hans enda solosläpp «The North Wind Blew South».

Världens största park – Hawkey Franzén (1971)

Denna är fullt påklädd. Franzén är en jävla gigant. Låtskrivare i Lee Riders Group och Jason’s Fleece, bägge värda att spana in om man diggar svensk 60-tals garage eller hårig proggig boogiecountry. Den dänga ligger däremot på soloplattan «Bland gungor och sand».
Barnkören Smulorna och Hawkey sjunger om vardagen för medelklassungarna som växte upp i millionprojektets Sverige. Jag vet, man blir tåröd.
Tack till Johan som rippade sin morsas vinyl och gav mig cdn på gymnasiet.

Levi

Ancient Shapes – Ancient Shapes

Jeg klarer faen ikke å stå med sånn fet gittarknekk i knæra som Roddy Rossetti. Kanskje tidenes feteste fyr, med tidenes bredeste stance. Tøff!

Donny Benét – Konichiwa

Trenger du mer japansk, mer stache, mer blazer, mer chains, mer bass, og flere Donny Benét? Vel bekomme.

Göttemia – Mongoloid

Laurits er flinkest på bass.

Markus

Elmore James – I Believe I´ll Dust My Broom

Jeg digger alt med Elmore James! Verdens flotteste gitarlyd, en helt!

Antonio Vivaldi – Violin Concerto in G-Minor RV315 “Léstate”

Man kan kanskje få mye trøkk i et rockeband, men få ting slår et svært orkester! Et intenst og vakkert verk fra en av Italias største skatter.

Inger-Lise Rypdal – Fru Johnsen

Dette er norsk musikkhistories aller beste slager! For en lead gitar, for et komp!
Ikke minst er stemmen til Inger-Lise helt drøyt sexy!

Håvard

Bob Dylan – Obviously Five Believers

Jeg elsker gitarer med masse diskant og munnspill i perfekt harmoni!
Denne låta er intens, men allikevel slakk og den bærer preg av å ha bli spilt inn midt på natta, en perfekt 60-talls låt!

Spacemen 3 – Revolution

Denne låta er lang, den er høy, den er ensformig og den er sint! Jeg er veldig glad i droner, feedback og støy og da er Spacemen 3 veien å gå. “I´m so sick of people trying to tell me what I can and can´t do” synger en hissig Peter Kember, og tematikken går for så vidt igjen på skiva vår.

The Rolling Stones – Street Fighting Man

Dette er på mange måter forgjengeren til «Stick It to the Man» og vi brukte en hel natt på å prøve å få den riktige lyden gjennom en kassettspiller. Jeg elsker at denne låta er så tøff men samtidig så rotete og skranglete, og teksten i låta gjenspeiler dette helt perfekt!

Mandalai Lamas – Out of Time

Mandalai Lamas – Here Comes the Mandalai Lamas

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Artist: Pom Poko

Album: «Cheater»

Plateselskap: Bella Union

5

Skrevet av: David Jønsson/Foto: Jenny Berger Myhre

Jubelår på pause. Det var meningen at 2020 skulle være et jubelår for Pom Poko. Debuten «Birthday» kom ut i 2019 og fikk panegyriske anmeldelser av både norsk og utenlandsk presse. Nominasjoner til blant annet Spellemann og Nordic Music Prize fulgte, men høydepunktet var nok en skinnende sekser på terningen og årets beste norske album i Aftenposten.

Planen var naturlig nok å bygge videre på den gode flyten. Bandet ble spådd til å bli en av de store attraksjonene på SXSW-festivalen i USA, men de rakk så vidt å lande på amerikansk grunn, før de måtte kaste seg på et fly tilbake mens verden rundt omkring gikk i en total shutdown. Nedstengingsperioden ble brukt til innspilling og finpussing av oppfølgeralbumet «Cheater«, men albumet ble utsatt grunnet Covid (hva ellers?). Året var fylt med start og stopp, jubelåret ble satt på brems.

Men er det pop? Pom Poko har en frisk tilnærming til pop-begrepet og bruker jazzskoleringen til å leke med sjangre og uttrykk. Ved å blande indie, pop, grunge, jazz, post-punk og elektronika, har de skapt en egen fargerik kunstpop-smeltedigel, som gjør at det er vanskelig å finne band og artister som er i nærheten. Deerhoof er et band som har blitt nevnt som sammenligningsgrunnlag tidligere, man kan kanskje ta med Animal Collective i samme åndedrag. Pom Pokos kaleidoskopiske og blendende uttrykk har ført til et splittet syn på bandet. «Dette er bare Skunk Anansie oppvokst i olje-Norge», smalt det fra en venn av meg under en konsert.

Prikkfri første halvdel. Det må føles befriende å endelig kunne slippe løs «Cheater» på omverdenen. Tittelkuttet sørger for en hektisk åpning med hakkende riff og rytmer, som skyves opp og frem mot et befriende toppunkt. «Cheater» kommer meget sterkt ut fra startblokka. Deretter går det slag i slag med de tre singlene «Like A Lady«, «Andrew«, og «My Candidacy«, der jeg holder «Andrew» som favoritt blant troikaen. Med sitt smittende riff hekter den seg fast, nærmest som en barneregle. «Danger Baby» tar ned tempoet og gir oss muligheten til å få tilbake pusten etter en stakkåndet start på albumet. Sødmefylte «Danger Baby» avslutter en tilnærmet prikkfri første halvdel av albumet.

Mer tyngde. Albumet taper noe momentum på andre halvdel, men låter som «Baroque Denial» og «Curly Romance» sementerer statusen til «Cheater» som et forrykende oppfølgingsalbum. «Birthday» var også et bunnsolid album, om enn noe undergjæret. «Cheater» som helhet har mer tyngde, mer kjøtt på beina, og føles som en naturlig og riktig progresjon. Kombinasjonen av lekenhet og musikalske egenskaper, er blant bandets største styrker. Vokalist Ragnhild Fangel Jamtveits dynamiske vokallinjer og tilstedeværelse er oppsiktsvekkende, og Martin Miguel Tonnes innovative gitarspill har fått mer plass i lydbildet. Dette bidrar til å utvide den allerede fargesterke paletten.

Kanskje er du såpass heldig at du får oppleve en slippkonsert rundt om i landet i løpet av januar, Oslo-folket må nok smøre seg med tålmodighet en stund til. Det er i hvert fall en spillesugen gjeng som ivrer etter å komme tilbake på scenen. Det er trygt å anslå at 2021 kommer til å bli jubelåret bandet ble snytt for i fjor.

«Cheater» slippes fredag 15. januar via Bella Union.

Til opplysning: Vokalist Ragnhild Fangel Jamtveit har hatt en stilling hos Deichman. 

– Covid gjorde at vi ble pælmet ut av folkehøgskolen vi gikk på. Før det skjedde hadde vi jo allerede booket studiotid 8 uker fram i tid, men plutselig satt vi der da, på hver vår kant i landet og vi hadde ikke halvparten av låtene klare engang. Det resulterte i at gjengen flyttet inn hos Bendik en drøy uke før vi skulle i studio og fikk leid et øvingslokale og fikk i løpet av disse dagene banket ferdig 5 låter. Siden Noah på samme tid var i et opphold på sykehuset hadde ikke han hørt oss spille flere av låtene før vi var innlosjert i studio, «Too Fast, Too Young», «ADHD» og «Murder Maids» hadde vi aldri spilt sammen når Noah la vokal på de, forteller Trondheimskvintetten Murder Maids,  som slapp albumet «Knives Out» på Fucking North Pole Records i dag fredag 16. januar.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Øyvind Malum (livebilde Totsåsrock 2020, øverst),  Sebastian Lyng Malmo og pressebilde

«Knives Out» er angstfylt, intens, manisk, selvsikker og konfronterende der lydbildet hele tiden raser av gårde i forrykende tempo mot et sted hvor den tidlige New York-punken og den mer hardstlående hardcoren fra den amerikanske vestkysten slås sammen til noe passe nytt. Plata karakteriseres av et herlig driv, hardtslående trommer og en allestedsværende vokal som gauler, skriker og glefser hva han har på hjertet om barnevern, ADHD, rus eller morderiske ungpiker over riffsterke gitarer, rytmisk drivende bass og hurtig bankende trommer som flenger ut innestengt sinne og aversjon.

Her kan du lese om bandets forhold til «The Decline of Western Civilization», Bad Brains, norsk folkehøgskoleliv, pop punk, skating og lykkelige tilfeldigheter.

Murder Maids er et punk/hardcoreband basert i Trondheim bestående av Noah Valentin Foshaug (23), Jon Anders Venger (21), Bendik Melting Rødli (20), Max Westen Aune (22) og Elias Motzfeldt Fredriksen (20).

Først, hvorfor har dere valgt av bandnavnet Murder Maids/drapspiker?  Har dere noe forhold til den franske filmen regissert av Jean-Pierre Denis med samme navn, boka til Paulette Houdyer, som den er basert på, og den sanne historien om Christine og Lea Papin, som er bakgrunnen for store medieoppslag i 1933?

For å være ærlig har ingen verken lest boka eller sett filmen og ingen av oss hadde kjennskap til historien før navnet var satt. Navnet ble til som et resultat av at jeg prøvde å sette sammen ord som hørtes kule ut sammen, og da gjerne med bokstavrim. Men for all del, vi har satt oss inn i historien i etterkant og det er noe mystisk over de to franske tjenestepikene, som også var søstre, som tok livet av familien de jobbet for med kniv og hammer. I tillegg reiv de jo øynene ut av moren i huset, en referanse vi også har inkludert i artworket. For øvrig syns jeg det er rart at bandnavnet ikke var tatt.

Dere har også en låt med samme navn som avslutter albumet. Fortell om den.

Noah: Vel, det er veldig simpelt hvorfor denne låta ble kalt for «Murder Maids», eller «Murder Maids theme song» som jeg liker å kalle den. Melodien hadde i mine øyne slagkraften til og skape en kanon avslutning konsertvis, og passet meget bra med teksten og lyrikken. Teksten på denne låta har også flere referanser til historien om Papin-søstrene du refererer til.

Noah, Bendik og Elia, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Elias: Husker jeg hørte Stevie Wonders «Sir Duke» når jeg var 3-4 år som fikk meg skikkelig gira på å spille musikk, og etter jeg oppdaga Angus Young og begynte å spille gitar var jeg helt hekta.

Noah: Oppdaget musikk i ung alder som alle andre folk på planeten, ble mye rap og hip-hop. Ble ikke ordentlig satt inn i det før jeg ble 13 år og ble introdusert til piano.

Bendik: Har alltid hatt et forhold til musikk, men det var vel først da jeg fikk en fascinasjon for Beatles som 11/12 åring at interessen tok seg opp og ette rhvert som jeg fant andre å spille sammen med.

Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Elias: Begynte å spille og synge når jeg var 8, fikk etter hvert smaken på å spille live, skrive sine egne låter og å få spille med flinke folk, og innen da var det ikke så mye annet jeg ville holde på med.

Noah: Har vært dusjvokalist helt siden barnehagen. Jeg ble nok ikke ordentlig indoktrinert i musikken før jeg begynte med piano i en alder av 13. Pianolæreren min var ei hardbarka russisk dame, noe en kid proppfull av ADHD hadde god bruk av.
Det startet en del med mye klassisk, noe jeg for så vidt liker enda den dag i dag. Senere ut åra oppdaget jeg jazz (Herbie Hancock, Thelonious Monk, Joey Alexander), noe som var mer frihet i, veldig likt punk hvis man kan se det sånn.

Det er mulig å spille/like jazz uten å være en snobbete bedreviter som er medlem av en privat losje for impotente kvinnehatere og fusion-øl entusiaster, tro det eller ei.
Jeg synes selv at jeg aldri har vært noe stort til vokalist, men siden jeg sugde på gitar, bass og trommer ble det min rolle og lidenskap i bandet.

Bendik: Begynte vel å spille gitar da jeg var rundt 12. Jeg har aldri hatt noe særlig interesse av å lære meg kjente låter på gitar og satt heller aldri å terpet teori og skalaer opp og i mente. Det var å jamme på øvingsrommet og lage riff og låter som drev meg til å fortsette. Så lenge ting låter kult så er det kult, da er det same shit hvor god man er eller hvilken bakgrunn man har.

Max og Jon Anders, hvorfor ble det de instrumentene som det har blitt på dere?

Jon: Vel, jeg vokste opp i et hus fullt av instrumenter, så jeg ble veldig tidlig nysgjerrig på det meste som lager lyd. Storebror pleide å øve med bandet sitt hjemme i stua, og trommeslageren hadde settet sitt stående der i en lengre periode, hvilket ga meg plenty med tid til å hamre løs på det (sorry, Muttern) når de var på skolen. Jeg var en jævlig hyper unge og trommene var en veldig frigjørende måte å få ut energien på, så jeg ble fort hekta.

Max: Da jeg var rundt 11 år gammel så fikk jeg tilbud om å starte på bandskole for nybegynnere i Trondheim Musikkpark. Hvor det hadde blitt satt opp en gruppe og de manglet bassist. Jeg tenkte ikke så mye over det, enn at det hadde vært fett å prøve det ut. Første dagen klikka det fullstendig og merket fort at jeg digga å cranke opp ampen (for å drukne gitarene) og hamre skiten ut av bassen.

Hvor opptatt er dere av spesifikke basser eller trommesett, forsterkere, cymbaler eller mikrofoner? Har dere noen favoritter? I så fall hvilke og hvorfor? I hvilken grad bidrar spesifikt utstyr til å få frem det lydbildet som dere ønsker?

Jon: I bunn og grunn så er jeg vel av den oppfatning at en ordentlig god musiker kan få ei bøtte til å låte bra, men etter å ha spilt i snart 16 år så er det jo selvsagt fort gjort å bli litt jålete når det kommer til utstyret, hah. For tiden spiller jeg på et sett av Orange County Drums & Percussion som jeg fikk sendt over dammen til en uhyggelig pris, og som jeg er ekstremt fornøyd med. Store, massive trommer som passer godt til en trommis som liker å sparke fra seg. Cymbaler er kanskje det jeg er mest kresen på, noe jeg mener enhver trommis vil gjøre rett i å være. For meg er det viktig at cymbalene kutter godt nok igjennom miksen i bandet, og derfor bruker jeg et fint utvalg av Zildjian-cymbaler etter min smak på settet.

Max: Jeg personlig har alltid likt den bass-attituden der man bruker deilig overdrive/fuzz pedaler som hjelper til å stikke ut og rett å slett skape litt bråk. I dette bandet så ville jeg ha litt mer minimalistisk tilnærming når det kommer til pedaler og annet utstyr. Så akkurat nå bruker jeg Darkglass Harmonic Booster, Darkglass Vintage Deluxe MK2 og har nylig kjøpt en Pro Co Rat 2 Distortion for å skitne til mere når vi spiller de mere «Hardcore»-låtene vi har. Også har jeg Tuner!! Bassen jeg spiller på er en Fender American Pro Jazzbass fra 2017 for å få litt mere «spank2 når jeg hamrer løs med plekter. Når det kommer til bassforsterkere så har jeg alltid holdt meg til Ampeg.

Hva skiller Murder Maids fra andre band som dere er og har vært aktive i?

Punk er jo selvsagt en fellesnevner i flere av prosjektene vi holder på med, men Murder Maids har helt klart et mer aggressivt og rått uttrykk enn mye av det andre. Jon og Elias kommer fra en mer melodiøs pop-punk-bakgrunn med bandet Singled Out, som er mer inspirert av det band som The Offspring, blink-182 og Green Day holdt på med på 90-tallet.

Om jeg har forstått det riktig så startet Murder Maids opprinnelig som et sideprosjekt til andre ting før det etter hvert tok mer og mer fokus. Fortell  om det valget.

Det var veldig tilfeldig at Murder Maids i det hele tatt ble et band. Noah sto inne på et øvingsrom på folkehøyskolen vi gikk på, banket atonale lyder på en drittgitar og gaula så ufint som mulig. Max gikk tilfeldigvis forbi øvingsrommet og overhørte det hele, åpnet døra og de kom i dialog. Max visste at Bendik ville starte punkband og slik kom han med i bildet. Vi fikk med oss Jon på trommer og ting klikket raskt på øvingsrommet, som resulterte i at «Bleeding Skin» ble skrevet under første øving. Elias kom inn på et senere tidspunkt og med ett var lineupen komplett. Vi skjønte raskt at dette var noe å satse på basert både på responsen vi fikk og hvor gøy vi hadde det når vi spilte sammen, noe som førte til at andre musikalske prosjekter havnet på sidelinja i en periode.

Hvorfor punk og hardcore punk?

Det bare er sånn.

Hva innebærer punk og hardcore for dere?

Det appellerer til den delen av oss som vil gi mer faen og det gir et utløp for oppbygd frustrasjon og sinne. I tillegg er det kanskje den ærligste sjangeren som finnes der uttrykk og stil nødvendigvis ikke trenger å stå i stil med musikalske prestasjoner.

Murdere Maids. Pressefoto.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Murder Maids.

Noah Valentin Foshaug – vokal
Noah er den perfekte frontmann for gruppa vår. Han er en ordsmed uten like og skriver flere tekster enn vi klarer å lage riff til. Han er en sentral del av bandets hardcore-uttrykk med sin råe fremtoning og han tilfører bøtter med energi både live og på plate.

Elias Motzfeldt Fredriksen – gitar
Til tross for at Elias kom inn senere enn resten av gutta og mange av låtene på den nye plata var ferdig skrevet innen da, rakk han på kort tid å sette sitt preg på låtene og tilføre linjer og riff som tok sangene til nye høyder. Han har en stor musikalsk verktøykasse og er flink til å implementere ting som ikke er fullt så vanlig innen tradisjonell punk.

Bendik Melting Rødli – gitar
Alle band trenger en som kan holde resten av idiotene i sjakk, samt tilføye musikalske ideer/innspill som ikke virker for avanserte for den vanlige «pønker-rotta», og i tillegg melodier man får et nostalgisk blikk over og kan resonnere med. Det er akkurat der Bendik kommer inn, og han gjør jobben skikkelig!
I tillegg til dette føler vi han er en manager som får hele skuta til og fungere. Uten han regner jeg med at vi hadde endt opp som ubrukelige gatemusikanter uten inntekt, på grunn av han der fyren med trekkspillet utenfor Ark Bruns bokhandel (dyktig kar), og heller aldri fått sett dagens lys innenfor nåtidens musikkverden.

Max Westen Aune – bass
Ingen band er komplett uten en god bassist, og med sin ekle, skitne basslyd tilfører Max en helt spesiell sound til bandet, både rytmisk og melodisk. Han står for mange av de mest heavy punkriffene vi skriver, og er med å fremme bandets hardcore-uttrykk til tross for at han ser ut som han spiller i Soundgarden.

Jon Anders Venger – trommer
Hvis det er en ting vår trommis Jon har vist punkmiljøet, så er det at det faktisk går an å spille mer enn en simpel, utpult D-beat takt med fills fra en DIY-YouTube-kanal for avdanka trommiser med rusproblemer. Jon spiller tight og han spiller hardt, og får man øyekontakt med han på øving eller konsert kan man ikke gjøre annet enn og hive seg vilt rundt som en apekatt i en bananplantasje, samt kjenne på den ekstreme og smittende energien han gir fra seg. Han har også et godt øre for komposisjoner og er rett og slett en latterlig bra trommis.

Hvorfor valget av albumtittelen «Knives Out» og hva vil dere uttrykke gjennom det?

Valg av albumtittel var egentlig ganske tilfeldig, men siden vi bruker den linja i slutten på «Murder Maids»-låta i tillegg til at navnet passet godt med ideen vi hadde om artworket og profilen til bandet for øvrig tenkte vi det ville være et logisk «stikk» (hehe).

Plata er spilt inn i Sørgården Studio. Hvordan har rommet og stemningen der satt sitt preg på lydbildet på albumet?

Sørgården føltes fra første stund veldig hjemmekoselig, noe som kom godt med i og med at vi skulle bo i selve huset de 5 påfølgende dagene det tok å spille inn skiva. Den hjemmefølelsen gjorde oss mer avslappet og trygge i innspillingsprosessen, som i seg selv var et kappløp med tida. Studioet holder høy standard og er fullt av gode forsterkere og bokser som vi fikk bruke på plata. Selve innspillingsrommet har jo en vanvittig takhøyde og har nok bidratt til at alt låter så svært som det gjør.

Dere har produsert «Knives Out» sammen med Per Borten. Fortell  om det valget og hans rolle i det hele.

Per er utover å være en tvers igjennom trivelig fyr helt suveren å jobbe i studio med. Han skjønte raskt hvor vi ville musikalsk og kom også med gode innspill og ideer som løftet låtene flere hakk. Han har vanvittig peiling på å veilede og å stille riktig lyd til alle instrumentene, samt det rent tekniske med å være i studio. Per er opptatt av å holde ting «ekte», som blant annet betyr å ikke ta 400 takes på et gitarspor fordi det ikke låt heeeelt perfekt, noe som også ga oss litt lavere skuldre.

Artworket i form av en fin sort/hvit tegning av en tjenestepike med en kniv i hånden er laget av Linda Pedersen Baara. Fortell  om henne og illustrasjonen som hun har laget.

Vi hadde tidlig en visjon om hvordan vi så for oss artworket, men etter vi fikk se utallige instagram-designere sine tolkninger av «we want a almost full body 50’s/60’s style maid facing front/towards while holding a knife with a creepy smile on her face», var det like før vi mistet håpet om å få det slik vi så for oss. Det var her Linda kom inn og reddet oss, og skissene hennes var spot on. Til slutt sto altså valget mellom disse to: Vi valgte den uten brystspreng og vampyrhorn.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Murder Maids og/eller «Knives out».

Aggresjon
Det har vi en del av på plata.

Innestengt aggresjon
Det kommer ut av plata i form av lydbølger.

Vold
Tom & Jerry.

Pekefingre/sosial kontroll
Neste album?

Barnevern
Maktgale sosiopater som kan stikke dit gloen er varmest.

Rus
Vi har kun behov for én rus, og det er Jesus! Ja, han er da mye bedre enn den største methpipa i hele universets uendelighet!

ADHD og adderal
Noah har ADHD og prøvd flere ulike medisiner, en av de gjorde han om til et autistisk følelsesløst kneippbrød i en periode.
Adderal er en ikke-eksisterende medisin i Norge.
For mer info om ADHD-medisiner gå inn på Felleskatalogen.no

Lange låtnavn
Noah: «Æ hakje nå forhold te det. E bare det låtan hete.»

Musikalsk driv
Betale telefonregninger.

New York Dolls
New York Dolls er jo et av de protopunk-bandene som satte en grunnmur for det som er kalt for punkrock i dag. Nærmest tilknytning vi har med Dolls kan du kanskje høre i «Bleeding Skin»?

The Decline of Western Civilization
En av de beste musikkdokumentarene vi har sett. Vi har blitt inspirert av mye, der man får følge Darby Crash i Germs, Black Flag, se Keith Morris og alle de andre gamlingene i sine yngre dager.
Digger energien og scenelivet. Føler det har blitt vår inspirasjon, guide og utgangspunkt i hvordan vi ønsker at livekonsertene våre burde være.

LA hardcore punk
En av de mer sentrale punk-scenene vi hadde tilbake da, som vi har nerdet en del på av forskjellige ulike stor band som f.eks. Black Flag, Circle Jerks, Wasted Youth, T.S.O.L. Og Descendents osv.

Germs
Darby Crash er et jævla geni i mine øyne, og hvis man faktisk leser tekstene er de mye mer innviklet enn når du hører Darby synge. De som vet, de vet. Glad vi ikke har samme problem med trommisene slik de visstnok hadde.

Black Flag
Er mange som liker første-LP’en og de tidligere utgivelsene, men med albumet «My War» viste de fram hvordan hardcore punk kan være litt mere dynamisk. Gitarene er ganske mer variable enn de fleste punkbandene tilbake da og Henry Rollins sine «Hooks» er on point her. Noe som vi tok inspirasjon både bevisst og ubevisst.

Skating
Utenom den åpenbare koblinga mellom skating og punk som har vært der i flere tiår, har det alltid gått hånd i hånd for min del. Det var først når jeg begynte å skate i 10-årsalderen at jeg samtidig begynte å trøkke litt punk gjennom øreganga og oppdaga fort at det her var en jævlig bra combo. I (ikke) stor frykt av å tråkke på tærne til de gamle gubbene som sitter huka over tastaturet med «dE æKkE eKtE pØnK» allerede klart i kommentarfeltet, må jeg dessverre meddele at det gikk i pop-punk for min del, ikke så mye skatepunk. Band som Sum 41, Blink 182, New Found Glory og ikke minst The Story So Far var med på å utvikle både musikksmaken og rulljebrettinga i en positiv retning. – Elias

Skatepunk (Agent Orange, Faction, etc.)
The Faction sin ‘»Skate & Destroy’» Og JFAss «Skateboard/We Know You Suck»’ er soleklart en av de mere skatepunk-låtene som vi liker veldig, og vi kommer mest sannsynlig til å legge mer vekt på skatepunk inspirerte låter i framtida som kommer!

Silver/Ivar Nikolaisen
«World Against World» – skiva til Silver er jo skambra, med eller uten kristenrock-stempel. Og Ivar skal visst være en veldig trivelig type.

2020: Pønk i Norge
«Pønk i Norge» er en pønksamler som har blitt utgitt årlig de siste åra av Fucking North Pole Records og viser noe av det som rører seg på punkfronten i Norge. Vi er med på fjorårets utgave med en tidlig innspilt versjon av «Child Protective Services» som vi spilte inn på folkehøgskolen og prøvde å mikse etter beste evne selv (noe som ikke gikk så bra).

I en uttalelse på hjemmesiden til Byscenen i forbindelse med at dere spilte support til Combos sier dere følgende: «Vi er her for å fornye punken. Den har ligget i stabilt sideleie alt for lenge. Nå skal vi vekke den til live igjen, samtidig som vi skal ha respekt for det som var før oss», sier vokalist og frontfigur Noah Foshaug.

Store ord vil en del si. Hva vil dere tilføre punken med deres vri og hvorfor har punken stagnert slik dere ser det?

Ja, en del folk har rett. Det er store ord. Slik som vi alle i bandet har observert så er mye av punken i Norge (bortsett fra de som allerede er blant de store) lite banebrytende, kreativ, for repeterende og ikke minst, nedgravd i et hjørne av politikken der alle deler brystmelk fra moralens pupp. Nesten så man skulle tro at noen av banda sliter med å bruke høyre blinklys når de kjører ute i trafikken.

Om vi greier å gjøre noen endring eller ikke er jo ikke garantert, men vi vil gi svette, blod og andre kroppslige væsker i forsøket for å holde punken i live.
En av hovedgrunnene til at det har stagnert er vel kanskje fordi tematikken i en del norsk punk er gjentagende og mangler en ny twist. Men vi ser at det er noen band der ute som er veldig unike og rå som forhåpentligvis kan redde liv i en synkende skute, og gøy om vi får være med og ro sammen med de!
Så klart skal det skal være lov å ytre sin mening, det brenner vi for, men hvorfor virker det som om ingen våger å se ting fra et flersidig perspektiv og komme med noe nytt og friskt? Er det frykt for hva andre mener? Frykten for å si noe feil? Eller bare tryggheten i og gjøre som alle andre?

Noah: Jeg føler punken har blitt skadet av politisk (over) korrekthet og går i utvikling mot å ende opp som en svart-hvitt 2D-verden der folk tar seg selv og andre for høytidelig i frykt for å såre både seg selv og andre. Er så vidt man kan være enig om å være uenig uten at det blir dårlig stemning og kasting av pisskrukker.
«Å det må da før faan vær lov og ha litt køddefrihet i 2021 og, hmm?»

Murder Maids. Foto: Sebastian Lyng Malmo

NRK P3 anbefalte deres første singel «Pogojumpingschizotrip» i oktober. Hva betyr sånt for dere?

Det er noe vi setter veldig pris på. P3 når ut til folk som kanskje ellers ikke ville ha oppdaget musikken vår og det er kult at punken får en plass i slike kanaler og blant musikk «som ungdommen lika eh»”… Det er alltid hyggelig å få en anerkjennelse om at musikken vår treffer andre enn oss selv.

Hvordan er forholdet til plateselskapet deres Fucking North Pole Records?

Fucking North Pole Records er altså plateselskapet til Robert Dyrnes. Han har vært med oss helt fra starten, siden vi la vi ut en demo på bandcamp av «Child Protective Services» som vi hadde spilt inn på skolen. Robert fikk nyss i denne og vi fikk da tilbud om å være med på punksamleren «2020: Pønk i Norge». Det vises tydelig at Robert er genuint interessert i å løfte nye band han har troen på opp og frem, og spiller en viktig rolle i forhold til å holde liv i punken i Norge. Det var også Robert som satte oss opp som support for Turbonecro på Lobbyen som vår første konsert. Det ble veldig naturlig at han med FNPR hjalp oss med utgivelse av debutplata og vi kommer nok til å ha mye med han å gjøre i tiden fremover også forhåpentligvis.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19 tiltakene?

Covid gjorde at vi ble pælmet ut av folkehøgskolen vi gikk på. Før det skjedde hadde vi jo allerede booket studiotid 8 uker fram i tid, men plutselig satt vi der da, på hver vår kant i landet og vi hadde ikke halvparten av låtene klare engang. Det resulterte i at gjengen flyttet inn hos Bendik en drøy uke før vi skulle i studio og fikk leid et øvingslokale og fikk i løpet av disse dagene banket ferdig 5 låter. Siden Noah på samme tid var i et opphold på sykehuset hadde ikke han hørt oss spille flere av låtene før vi var innlosjert i studio, «Too Fast, Too Young», «ADHD» og «Murder Maids» hadde vi aldri spilt sammen når Noah la vokal på de. Når det kommer til konserter har vi jo vært veldig privilegert med å ha fått spilt 5 konserter på Byscenen; 4 som support for Spidergawd og en med Combos. Det å i det hele tatt fått spilt gigs har jo ikke vært noen selvfølge dette året så det er vi veldig takknemlige for.

Kan dere til slutt velge 20 låter, fire hver, som på en eller annen måte har inspirert Murder Maids og si litt om hva dere verdsetter med disse låtene eller hva dere har lært av disse låtene.

Bendik

The Hives – No Pun Intended

Ja, The Hives er kanskje litt arrogant, men det er driv, driv og atter driv og de har nok påvirket min tilnærming til låtskriving. For meg er det det som er punk. Hvis en låt ikke har et driv så er det heller ikke morsomt å spille den. Derfor er ikke «se hvor flink jeg er» – prog/jazz helt min greie, heh (ikke for å dra alt under samme kam). The Hives går heller ikke på kompromiss med seg selv. Det er kule riff og full pinne hele veien.

Spidergawd – Tourniquet

Boogie, fuzz og rett fram. Veldig kul melodilinje som går over hovedriffet.

slowthai, Mura Masa-  Doorman

UK Grime med bøtter og spann av punk-spirit. Skulle gjerne likt å sett han komme med flere låter i samme gate som denne. Er personlig veldig fan av å blande inn elektroniske elementer med akustiske instrumenter. Dritkul musikkvideo til denne låta også! Sjekk ut.

The Good The Bad And The Zugly – H-Bomb

Når det kommer til punk og hardcore står Zugly sterkt hos meg. Leverte også en av fjorårets beste fullengdere med «Algorithm & Blues«.

Max

Bad Brains – Supertouch/Shitfit

Det er ufattelig mange punkband som har inspirert meg til å spille og skrive punk. Men jeg mener at Bad Brains uten tvil er det aller beste hardcore punk bandet som kom fra tidlig 80-tallet, og som la størst vekt på meg. Energien de hadde da både på scenen og de 2 første albumene sier nok.. Darryl sin måte å spille bass på er noe jeg ser opp til og prøver å få fram til Murder Maids. Bare hør på låta her og spesielt bassen!

Trash Talk – Cloudkicker

Det Trash Talk er veldig flink til, er gitarriff som har skikkelig driv og god punch. Noe som jeg og resten av bandet prøver å oppnå når vi skriver de mer hardcore-drivende låtene. Det Bad Brains klarte å oppnå tilbake da, tok Trash Talk videre med litt mer moderne preg.

Tool – Intolerance

En av mine største inspirasjonskilder som bassist. Basslyden til albumet her var noe jeg personlig ville prøve å emulere til «Knives Out». Tool generelt har en basslyd som er veldig «In your face’» som jeg digger! «Pogo»-låta har en bitteliten fnugg av typisk «Toolbass» spilling under bassbreaket.

Motorpsycho – Feed Time

Motorpsycho er en av mine favorittband som jeg har vokst opp med så lenge jeg kan huske. Og en av grunnene til at jeg fikk en skikkelig inspirasjonsboost da jeg var liten, var pga .Bent Sæther. Jeg lærte fort etterpå hva en overdrive basspedal var etter jeg hørte låta her for første gang, og så aldri tilbake siden! De har laget veldig mye forskjellig type musikk, men når det kommer til Murder Maids så kommer jeg tilbake til låta her og generelt tidlig aggressiv-Motorpsycho era!

Jon

Blink-182 – Dumpweed

Jeg har uten tvil Travis Barker å takke for veldig mye av det jeg har lært oppigjennom åra. Han klarte å tilføre punken ukjente og teknisk kompliserte elementer som ikke før hadde blitt gjort, og satte en ny og langt høyere standard for punketromming enn verden hadde sett tidligere, en standard jeg jobber hardt for å leve opp til. «Dumpweed» er et godt eksempel på hvordan en punketrommis kan veksle mellom half- og double-time, legge inn artige aksentueringer og bryte opp kompet uten å miste driven og energien oppi det hele.

Pantera – Fucking Hostile

Er det noen som kunne å lage musikk som både er blodtight og gir deg lyst til å ødelegge ting, så var det Pantera. Og sånn musikk liker jeg. Her snakker vi et solid komp med en dritforbanna vokalist, og det er noe jeg også vil si er tilfellet for det vi holder på med.

The Offspring – Have You Ever

Bror min hadde de fleste Offspring-skivene da jeg var liten, og dermed ble naturligvis Offspring min første introduksjon til punk. Det var alltid like kult når bruttern satte på «Americana»-plata i bilen og jeg fikk høre den velkjente fortellerstemmen på starten av plata, etterfulgt av denne bangeren.

Goldfinger – Here In Your Bedroom

Et av mine favorittband innen ska punk-sjangeren, som er kjent for å ha livlige sceneshow og som fortsatt holder seg overraskende godt. Vi bevegde oss inn på ska punk-territoriet med låta «Surf & Skate», og til den hentet jeg inspirasjon blant annet fra grooven på introen til denne.

Noah

GG Allin – Drink, fight and fuck

Helt siden jeg oppdaget GG Allin har jeg alltid vært fascinert og interessert i hvordan et menneske kan bli slik.
Han er også læreboken til hva man kanskje ikke burde gjøre på scenen, han viser hvor grensa går, for min del er det generelt bare en jævli god baktanke og ha i hodet, «ikke gjør som GG!».

I tillegg finnes det vel ingen som har hatt mer ‘fuck you’ attitude enn denne karen her.
Og jeg tenker de «pønkerne» som hater på individer som hører på GG bare fordi han var en forskrudd skapning kan ta seg en føkkings bolle på ytterkanten av Senja. Det er mulig og skille artisten fra sitt verk. :^)

Gang Green – Alcohol

Gang Green som band handler for meg om fart, alkohol, skating, mer fart, mer alkohol, tryne på skateboard, knus trynet og drikk mer.
Det er bare jævlig rått og ekte, ingen bullshit bak det, det er bare meningen og gi god stemning og samle folk føler jeg. Noe av energien jeg vil ta med meg i Murder Maids låter!

Nas – N.Y. State of Mind

Rap og hip-hop kom lenge før punken spikret seg i hjernebarken min. Det var break dancing (ja.. Hvem skulle trodd), rapping, Big L, Gang Starr og hele den greia når jeg var ganske ung.
Jeg har alltid respektert rap samfunnet og den sinnsyke lyriske kreativiteten de har, noe jeg jobber hver dag for og beherske, da det kan hjelpe veldig på låtskriving og flow. All respekt til rap community’en!

Banana Airlines – Lån Mæ En 100-lapp

Jeg må innrømme at det er ingenting som har hjulpet meg bedre før man skal gå på scenen enn ei Banana Airlines låt og en god Mack øl.
Jeg er jo for godt og vondt oppvokst på Rundhaugen i Målselv kommune, (se for deg Mordor fra LOTR, der den lokale Joker’n er Saurons øye, tillegg er det jævlig kaldt) så litt redneck musikk blir vel alltid og befinne seg godt gjemt i hjerterota mi.
Men det har iallfall kommet noe positivt ut ifra det da!

Elias

The Story So Far – Face Value

Ei god bøtte med følelseslada gladpunk, rett og slett. Umulig å velge låt, fordi jeg digger alt dette bandet har gjort gjennom åra. Til tross for å være en sjanger som ikke akkurat er kjent for sin kompleksitet, ligger det mye tanke bak alle deler av låtskrivinga her, og de har mer bakgrunn i tyngre musikk enn de fleste andre pop-punk band. Også beste miksen jeg har hørt på ei punkeplate til dags dato, for de som bryr seg om sånn.

Spidergawd – Master Of Disguise

Ikke for å slikke ræva til Per, men Spidergawd var nok det bandet som fikk meg til å finne tilbake til kjærligheten min for ren rock igjen, og gamle barndomsfavoritter som Deep Purple og Sabbath. Driven som Kapstad skaper bak trommene på den låta her får et eller annet til å krible inni meg hver gang jeg hører’n, og det burde vel egentlig si nok.

Toska – Prayermonger

Ikke mange band nå til dags klarer å skape et så gigantisk lydbilde med kun tre medlemmer. Derfor synes jeg Toska er et av de mest spennende moderne og progressive banda innenfor rock/metal. Oppmerksomheten til de aller minste nyansene og detaljene i låtene samtidig som at alt låter «ekte» og ikke overprodusert får nerde-sansene mine til å dirre med glede.

Pantera – I’m Broken

Tungt, catchy, og jævlig forbanna. Dimebag = gud. Må høres.

Murder Maids – Knives Out

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Jeg er fremdeles singel etter skilsmissen for 4 år siden og tittelen «Forver and Never» stammer fra den følelsen som jeg finner i mine tekster på skiva. Ganske tragisk om man tenker på det, mener vokalist og gitarist Jörgen Westman, som i fjor slapp albumet med samme navn på deres eget plateselskap Red West Production. I fjor feiret de også sitt 35-årsjubileum med et av The Yum Yums-medlemmene Christian Jacobsen som produsent av en remastret versjon av «Stereoid» (1998) kalt «Steroids Revisited» og ny opptrykk av samleskiva «Bamboozle!» fra 1994. De er også aktuelle med en splitt med Tommy And The Rockets der de blant annet covrer Stiv Bators «Make Up Your Mind» og Bo Diddleys «Let the Kids Dance». Og vi har mer i vente i 2021!

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

«Forever and Never» er en sann fest av ei skive, en riktig humørpille som du skal være skikkelig gretten for å ikke like. Konsis, snappy power pop som er søt og sentimental om hverandre, men hele tiden hardt rockende og musikalsk oppstemt. Bandsjefen og låtskriveren Jörgen Westman har funnet frem sin indre tenåring og gjenforteller på humørfullt vis opplevelser av kjærlighetens opp og nedturer. Fyll på et par spenstige coverlåter, litt 1950-talls rockabilly, punkpop og surfpunk og du har en sann vinneroppskrift som vi kan lese mer om her. I intervjuet får vi også vite om The Yum Yums-frontfiguren Morten Henriksens viktige rolle i det svenske bandets historie, gleden ved å spille musikk og om det med å bygge sine egne instrumenter.

Jörgen, når og hvor oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg lidenskapelig opptatt av den?

När jag var 9 år så blev jag helt besatt av Elvis Presley efter att jag tjatat på min farmor att köpa skivan «The Rockin’ Days». Jag växte upp i en liten by i norra Sverige med få barn i min ålder att umgås med, så jag var mycket ensam – så Elvis blev min «vän». Jag är fortfarande vän med Elvis 😉

Hva fikk deg til å spille også?

En vän till min storebror undrade om jag ville spela gitarr med honom så han lärde mig lite blues. I vår by-lanthandel fanns det en tjej som spelade trummor, så vi satte igång och lärde oss spela eftersom.

Hvorfor ble det sang og gitar?

Jag ville stå längst fram. Alla artister jag gillade stod längst fram. Jag såg inte ens de som stod bakom.

Hadde du noen forbilder eller mentorer underveis? I så fall hvilke og hva fikk du ut av de?

Det var väl Mats Hållander, min brors kompis som var 5 år äldre. Då jag var 18 år träffade jag Hasse i The Nomads bakom scenen och han hjälpte mig med att lista skivor som jag borde ha för att spela garagerock. Listan var lång. Den listan betydde mycket för vad som senare skulle komma.

Hvilken funksjon fyller musikk i ditt liv i dag?

Det är väl det som håller hoppet och självförtroendet uppe. Att känna i magen när man lyckats få till den där melodislingan som bara är «bäst». Och det är ett utmärkt sätt att få umgås med mina bandkompisar. Efter 35 år tillsammans är det som ett äktenskap där man tar hand om varandra.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? Hvor viktig er det for deg å ha «riktig» utstyr for å få det til å låte som du vil?

Just nu är det en Guild Starfire som jag byggt om. Annars är jag en Gretsch-o-holic och spelar framför allt på en Gretsch 6120SSLVO. Jag har 2 stycken Bassman (’63 och ’64) som jag tar med mig i graven. Jag samlar och bygger även om gamla 50-talsmikrofoner, så det står väl ett 50-tal i skåpet hemma.

Hvordan skiller Psychotic Youth seg fra andre band som dere spiller eller har spilt i med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi som The Buckshots, Slaves, Alimony, Bad Liver, Kent Norberg & The Straywalkers og Wish?

Energin är det samma i Psychotic Youth och The Buckshots – bara olika musikstilar. Ibland stoppar jag in lite rockabillysolon i power pop och lite pop i rockabillyn genom att ha refränger som upprepar en slinga, vilket inte finns i rockabilly speciellt mycket. Alla i Psychotic Youth har olika musiksmak privat men då vi spelar tillsammans uppstår något speciellt

Psychotic Youth har en lang historie og har hatt ulike medlemmer underveis også. Hva skiller dagens utgave av bandet fra de tidligere?

Idag är vi så nära originaluppsättningen från 1985 vi kan bli. Endast Ulf (gitarr) är «ny». Han kom med 1993 och blir fortfarande kallad «nykomlingen» 🙂 Det finns en speciell energi i denna sättning som lyser igenom. De andra sättningarna var alla bra – men denna är överlägsen.

Dere tok en lang pause på 2000-tallet etter platen «Alive Under the Midnight Sun» med unntak av noen enkelte konserter, som 20-års jubileumskonserten i desember 2005 i Göteborg og 25 årsmarkeringen i mai 2010 i Folkets Park i Kramfors (med original-medlemmene fra 1985).

Vi skulle åkt på USA-turné vintern ’98-’99 men då valde trummisen och basisten att hoppa av. Trummisen har aldrig förklarat sig, men Crippa (basist) umgås jag med ofta och han ville satsa på sitt andra band The Troublemakers. Sista gigget blev på midsommarafton 1999 i min hemstad Kramfors inför alla gamla vänner (blev CDn «Alive Under the Midnight Sun»). Efter det blev vi påminda av kompisar om olika jubiléer för bandet och gjorde några enstaka spelningar med olika musiker som kommit och gått i bandet under åren. Spelningen i Kramfors 2010 var ett försök att återgå till garagerocken men det projektet dog ut efter inspelningen 2012 av det som i år kom ut som kassetten «Retro».

Så kom dere for alvor tilbake for igjen i 2015 i forbindelse med en turné sammen med amerikanske Kurt Baker Combo og norske The Yum Yums.

Hva var det som fikk dere til å komme tilbake og hva gjorde dere så engasjerte og aktive igjen både på live og platefronten («The Voice of Summer» (2017), «212» (2019) før dere returnerte igjen med «Forever and Never» i 2020)

Att vi gjorde comeback beror helt på Morten Henriksen i Yum Yums. Han ringde och undrade om vi kunde sätta ihop bandet igen för att åka på turné med Yum Yums och Kurt Baker. Jag och Morten har hjälpt varandra sedan mitten av 90-talet och peppat varandra när det stått still. Turnén gav mig mersmak och jag började skriva musik igen. Samtidigt låg jag i skilsmässa och behövde verkligen något annat att tänka på. «The Voice of Summer» är en okej skiva men jag kände att skilsmässan tog för mycket energi så när jag äntligen flyttade till eget hem så började jag på «21» och bitarna föll på plats. «Forever and Never» är en fortsättning på denna frihetsprocess och jag har nog ett par album till inom mig 🙂

Hva er det som gjør det så kult å spille rock’n’roll?

Att skapa något tillsammans man är stolt över. Om det är rock’n’roll eller annan musikstil spelar ingen roll, känslan att tillhöra ett band är oerhört belönande.

Hva er power pop for dere?

Energi och popmeldier. Pop punken ligger nära tillhands för både oss och Yum Yums, men vi båda behåller melodierna och körerna från power popen.

Fortell om de ulike bandmedlemmenes musikalske styrke og rolle i Psychotic Youth.

Bass, vokal – Anders Nordstrand
Stadig på bas, blir aldrig stressad.

Trommer, vokal – Kent Sjöholm
Tajt, hårtslående, teknisk och få kan sjunga körer samtigt som han gör.

Gitar, vokal  – Ulf Abrahamsson
Bakåtlutad, musikalisk och våra sångstämmor passar väldigt bra ihop.

Orgel, vokal – Gunnar Frick
Håller koll på allt, kan spela vad som helst.

Vokal, vitar – Jörgen Westman
Bandledare som inte vet varifrån idéerna kommer men det är bara som att öppna en vattenkran så kommer det melodier.

Hvorfor valget av albumtittelen «Forever and Never» og hva vil dere kommunisere med den?

Jag är fortfarande singel sedan skilsmässan för 4 år sedan och titeln är från den känslan jag finner i mina texter på skivan. Rätt tragiskt om man tänker på det.

Hvor henter dere inspirasjon til tekster?

Plockar upp rader jag gillar från filmer eller vad folk säger. Det triggar igång hjärnan och jag spinner vidare på teman.

Hva er en god rocketekst?

Gärna en som har en kort historia med början och slut. Eller en som sätter stämningen (melankoliskt) som passar med låtens melodi och komp. Funkar även med «Baby baby» om låten vill förmedla tanklös pop, glädje eller dumhet. Det känns i magen när saker sitter ihop på rätt sätt.

Hva er den cooleste låten som er blitt skrevet og hvorfor?

Min egen «Can’t Call On Me» på senaste ligger nog högt på listan. Handlar om högerpopulister, smygfascister och nyss-Nazister som Trump, Sverigedemokraterna 🙂 Nä, men det varierar. Just nu gillar jag Masked Intruder och deras «Heart Shaped Guitar» som har både humor och en tonårings aningslöshet. Men som sagt. Det är nya favoriter hela tiden.

Designet står Niklas Wrångberg for. Hvorfor har dere valgt ham til den oppgaven, hva har dere laget sammen og hva vil dere kommunisere med det stilfulle omslaget der to guttunger spiller trommer på en krakk mens det står en ordentlig tromme i bakgrunnen og vi på baksiden kan se barndomsfotografier av dere selv (?) og en gammel TvTder man kan se dere i aksjon live.

Jag kom i kontakt med Niklas genom Ola i Sonic Surf City (gammal vän) och Niklas har nu gjort omslagen på både «21» och nya albumet. Bilden är hans egen, men den skulle lika gärna vara på mig och basisten Anders då vi var små och lekte musiker med hans mammas kakburkar och hemmagjorda gitarrer. Bilden passade perfekt till både min barndom och skivans romantiska drag. Niklas har även gjort omslaget till nästa album som kommer 1. februari.

Dere er ikke redde for å fylle på med coverlåter. Hvilken funksjon fyller de på albumene og i livesammenheng? Hvordan velger dere hvilke låter som dere skal ta fatt på?

Det är jag som tar fram låtar som jag tror vi kan göra bättre. Jag går på magkänslan av vad som är en bra låt och hittils har det funkat.

På dette albumet gjør dere to tolkninger av andres låter. Hva er deres forhold til de låtene, hvorfor har du valgt å ta de med og hva tilfører dere disse låtene i deres versjon og likedan for de andre nyutgitte platene?

Secret Services «Ten O’Clock Postman»
Ända sedan This Perfect Day gav ut sin cover på «Oh Susie» har jag väntat på att något band skall göra en cover på Secret Service bästa låt «Ten O’Clock Postman». Eftersom inget gjort det så fick jag göra det själv 🙂

The Messengers’ «That’s the Way a Woman Is»
En slump faktiskt. Hittade en video med The Messengers på YouTube med låten. Låten är utgiven 1970 men låter så mycket modernare och passar fint in i vår repertoar. Dagen efter jag hörde den spelade vi in den på 2 tagningar.

Og på «Bamboozle»! gjør dere:

Anekas -«Japanese Boy» (skrevet av Robert Heatlie)
Också en sådan där barndomslåt som bara bad om att bli körd genom power pop-kvarnen.

The Plimsouls – «How Long Will It Take»
Gammalt favoritband som har allt. Någon gång skall vi spela in «Now».

Sator – «Hot Rod Girl»
Sedan Chips och Kent var involverade i «Some Fun» 1989 så har de skrivit en låt till de flesta av våra skivor. Det blev en tradition helt enkelt.

Jackie Deshannon  -«When You Walk in the Room»
Där tycker jag vi lyckades göra låten rättvisa och annorlunda än alla andra. Världens bästa låt.

Og på «Steroids» og «Steroids Revisted» gjør dere:

Cheap Trick – «Surrender»
Gammal barndomsfavorit som jag längtade efter att få spela in. Gillar hur vi vänder på energin i vers och refräng motsvarande originalet.

Greg Kihn Band – «Cold Hard Cash»
Riktig rock’n’roll-stänkare som jag fann på en 5-kronors-LP på second hand. Tycker vi gör den okej.

Dere markerte altså 35-årsjubileumet ikke bare med et helt nytt album. Christian Jacobsen har også finpusset 1998-albumet «Steroids» til «Stereoids Revisited» og dere slapp også samleskiva «Bamboozle!» fra 1994 igjen i en ny tredje utgave.

Hva  bakgrunnen for alt dette og hvordan har dere ellers markere jubileet?

Jag var aldrig nöjd med «Stereoids» mix. Vi gjorde faktiskt 2 mixar av skivan 1997 men inget blev bra så när jag fann inspelningsbanden på vinden vid flytten/skilsmässan 2016 kom idéen upp att mixa om den. Tog några år att få spåren överförda digitalt. «Stereoids Revisited» är lysande mix av Christian.
«Bamboozle!» är väl den skivan som har flest låtar som publiken känner igen. Den släpptes i ett beränsat antal som LP 2006 på en italiensk etikett och många som aldrig fick tag på den har frågat efter den sedan dess, dessutom kunde jag lägga på en bonuslåt.

Hva synes du den største forskjellen mellom «Steroids» og «Steroids Revisted» består i?

Klarheten i ljudet. Alla instrument hörs och är balanserade. Originalet är sönderkomprimerat och jobbigt att lyssna på.

Dere har spilt inn «Forever and Never» selv. Det vil si Jörgen Westman har spilt inn og produsert. Fortell  om det valget og fordeler og ulemper ved å gjøre ting selv.

Fördelen är att vi har all tid i världen att spela in. Kostar ingenting och vi känner ingen stress i bandet. Ingen i bandet har nämnt någon nackdel ännu 🙂

Ellers har dere hentet inn norske Christian Jacobsen (The Yum Yums, The Dahlmanns) til mix og mastring. Hva har han tilført til slutresultatet?

Jag har byggt upp replokalen som en studio. Alla instrument är alltid uppkopplade mot inspelning och vi behöver bara trycka på REC. Sedan har jag byggt om en walk-in-closet i min lägenhet till sångstudio där vi lägger på all sång. Smidigt, kostar ingenting. Sedan skickar jag alla instrumentkanaler/filer till Christian Jacobsen i Moss. Han gör HELA skillnaden. Världens bästa mixare!

Here er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om deres forhold til og hvordan de kan si noe om Psychotic Youth eller «Forever and Never».

Power pop
«I’m Still Waiting» på nya skivan är riktig power pop enligt mig.

Surf
Vi har nog tappat bort surfen på de senaste 2 skivorna.

Surf punk
Jag tycker ”Come On (And Give Me Something)” är en bra mix av surfpunk och new wave.

Detroit punk
«Takes You Down». Hårt MC5-riff med lite psykedeliska övertoner i refrängen.

1950-talls rock/rockabilly
«Goodbye Summer» är en 50-tals-pastich. Alla skriver upplyftande om «Here Comes Summer» etc. Jag gör tvärtom.

Garasje
«Can’t Call On Me». En av skivans bästa låtar.

Bubbelgum pop
Tror inte vi har något av detta. Vi låter Yum Yums ta hand om det.

The Barracudas
Någon gång skall vi spela in «Neighborhood Girls»…

The Ramones
Inget band inom pop-punken hade funnits idag utan the Ramones.

The Beach Boys
Körer, körer, körer 🙂

Låtlengde
Högst 2:30. Annars blir det symfonirock.

Hjerte/smerte
Jag kan väl säga så här – 90% av mina texter är självupplevda.

Kjærlighetsssanger
Vad är det? 🙂

Kurt Baker Combo/The Leftovers/Kurt Baker Band
Kurt är jättetrevlig person som skulle passat perfekt på StiffRecords. Grymt bra underhållare och trevliga musiker i bandet. Basisten Juancho sköter våra bokningar i Spanien etc.

The Yum Yums
Goa kompisar som fortfarande levererar. Nya albumet är väldigt bra!

Fortell om deres plateselskap

Red West Production
Min egen etikett där jag ger ut endast eget material.

Waterslide Records
Vår Japanska etikett där Kazu regerar!

Target Earth Records
Masao var den första som visade intresse för oss när vi lade av 1999 och gav då ut en rad skivor. Utan honom hade vi aldrig hamnat på Waterslide och kunnat åka till japan på turné.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19 tiltakene?

Inte speciellt. Ingen i bandet har fått det men vi har tagit pauser så fort något i bandet var förkyld eller dålig av annat.

Hvordan har dere opplevd dette med lavkapasitetskonserter og livestrømmede konserter?

Vi har utnyttjat tiden till att spela in nya låtar istället då inga livekonserter går att genomföra. Trist att inte få spela live men vi gör saker för att hålla igång gemenskapen.

Kan dere til slutt velge 15, tre for hvert medlem, låter som på et eller annet vis har inspirert Psychotic Youth eller dere som musikere og si litt om hva dere liker med de låtene.

Gunnar Frick/orgel

«Let’s Have a Party» – Wanda Jackson

Låten som i sjuårsåldern fick mig att vilja börja spela rock.

«We’re Only in It for the Drugs No 1» – Ebba Grön

Låten som i trettonårsåldern fick mig att vilja spela punk.

«Funtime» – Iggy Pop

Låten som i tjugoårsåldern fick mig att vilja leva dålighetsliv med hattifnattarna.

Kent Sjöholm/trummor och kör

Vet inte hur gammal jag var, men «Rock Around the Clock» med Bill Haley & His Comets fick mig att upptäcka rocken.

«Detroit Rock City» med Kiss. Tror att jag var tretton kanske fjorton. Efter att ha hört den så ville jag börja lira trummor i ett band.

Det mesta med The Police, Jag säger bara Stewart Copeland!! Inspirerade mig otroligt mycket i början, ville bli lika bra som han….

Ander Nordstrand/bas och kör

Kiss– «Detroit Rock City»

Stal morsans virkpinnar och kakburkar och skulle vara Peter Criss, fick ångra en del efteråt. Jörgen var Paul Stanley och vi spelade playback på skolan med smink och hela kittet.

Ramones– «Sheena Is a Punkrocker»

Blev rätt såld när man hörde plattan när den kom och sen dess alltid vart med.

The Nomads – «Rat Fink A Boo Boo»

Deras fel att vi startade Psychotic Youth. Jag o Jörgen åkte ned och såg dem i Sundsvall 1983 och vi åkte hem och började repa med mål att låta lika bra…

Ulf Abrahamsson/gitarr och kör

Sweet – «Ballroom Blitz»

Sist på första sidan av mitt första blandband (som man spelade in från radio). Första låt jag ville (och kunde) höra igen och igen och igen.

Iggy & The Stooges – «Raw Power»

Köpte «Metallic K. O». på chans. Lät ju inget vidare men attityden, råheten fick mig ändå att älska det. Fortfarande ett vansinnigt bra gitarr-riff.

Posies – «Dream All Day»

Råa gitarrer, fantastisk stämsång och grymt trumspel på en enkel men effektiv låt. Gör mig på lika bra humör varje gång.

Sen finns det ju 1000 andra man vill nämna! Som Ramones, Syd Barrett, The Gun Club, Hoodoo Gurus, Redd Kross, Status Quo, The Cramps, Black Sabbath, The Church, Wilco, Birthday Party/Nick Cave, Teenage Fanclub etc. etc…
Plus en massa annat som inte är relevant i sammanhanget.
☺

Jörgen Red Westman/sång och gitarr

Elvis – Blue Suede Shoes.

50-tals rock och doowoop väckte mitt intresse för musik när jag gick i lågstadiet. Att se Elvis live på TV i «Aloha from Hawaii» var ett uppvaknande. Men innan dess såg jag Sha-Na-Na på svartvit TV och fastnade direkt för energin, melodier och underbara körer. Pappa jobbade på en bilfärja och gav mig en kassettradio, när jag var 9 år, där jag kunde sitta högst upp på förarkabinen och spela in Radio Luxemburgs 50-tals-sändningar. Detta väckte något i mig.

The Nomads – Where the Wolf Bane Blooms

När jag blev tonåring fastnade jag för punkens energi i Ramones, Sex Pistols och Johnny Thunders. Jag gillade aldrig Clash och andra band med politiska texter utan ville ha bra refränger som gjorde mig glad. 1983 kom en riktig gamechanger då jag hörde svenska bandet The Nomads och MP:n «Where the Wolf Bane Blooms». Hooooly shit! Det var nu jag förstod att även jag kunde göra låtar, starta fanzine och – göra vad som helst.

The Eastern Dark – Julie Js a Junkie

Aussie-vågen som svepte över världen runt 1987-1990 tog även mig med storm. Jag ansvarade för en rockklubb i Göteborg och bokade alla Australiska band jag kunde (Hard-Ons, New Christ etc). Dessa inspirerade mig för albumet «Some Fun». Sedan fastnade jag för Paul Collins Beat och bandet tog en ny vändning mer mot Power Pop. Idag ligger vi någonstans emellan dessa två insperationskällor ☺

Den 1. februari 2021 kommer en LP/CD som heter «Scandinavian Flavor» (Snap Records) där vi och danska Tommy & the Rockets har var sin sida. Vi gör favoritcovers. Tommy lite mer power pop och vi mera rock’n’roll.

Den 6. maj 2021 kommer en EP (Snap Records) där vi och italienska Radio Days tolkar varandras låtar, plus outgivet material.

Hoppas vi kan komma till Norge och spela snart. Vi längtar! Jag tror Morten och killarna i Yum Yums ställer upp för en rad grymma konserter då det blir dags 😉

Psychotic Youth – Forever and Never

Psychotic Youth / Tommy & The Rockets – Scandinavian Flavor Split (FUNLP​-​035)

Psychotic Youth – Stereoids Revisited

Psychotic Youth – Bamboozle!

Psychotic Youth – 21

23. april kommer Psychotic Youth med «ABBA»-EP

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!

Av:David Jønsson, Geir Qviller, Victor Josefsen,  Ådne Evjen, Jan-Olav Glette

David

Madlib – Hopprock

Godt nytt musikkår! Nytt år bringer med seg store forventninger, og for min egen del gleder jeg meg enormt til det kommende Madlib-albumet «Sound Ancestors». Det som skiller dette albumet fra tidligere Madlib-prosjekter, er at dette ikke er spesialtilpassete beats til spesifikke rappere, men heller en møysommelig sammensatt lydcollage som skal gi en helhetlig lytteopplevelse. Four Tets Kieran Hebden har fått det ærefulle oppdraget å sy sammen hundrevis av timer med Madlib-ideer til et album. Der hvor førstesingel «Road of the Lonely Ones» var en mer klassisk Madlib-produksjon, får det fragmenterte Four Tet-lydbildet en mer fremtredende rolle på «Hopprock». «Sound Ancestors» skal etter planen slippes senere i januar.

Noname Ft. Madlib – Song 33 (Ferske spor uke 25/2020), Noname – Album: Telefone (Musikalske sidespor – uke 18/2017), Madlib & Freddie Gibbs feat. Anderson .Paak – Giannis (Ferske spor uke 24/2019), Oh No & Madlib – Big Whips (Ferske spor uke 10/2019) Freddie Gibbs/Madlib – Flat Tummy Tea (Ferske spor uke 8/2019) Øya 2017 – «Partylus» og andre Øya-bøker. Del 2: Torsdag (inkludert Madlib) There’s too much in here – Madlib på opdagelse i vinylarkivet Watsky – Midnight Heart (Produsert av Anderson .Paak. Musikalske sidespor – uke 34/2016)

Needlepoint – Web of Worry

I slutten av måneden kommer også det nye Needlepoint-albumet «Walking Up That Valley». Needlepoint finmanøvrer seg i kjente Canterbury-trakter, med Olsens hypnotiserende trommespilling som nav. «Web of Worry» er vakker og varsom progjazz, delikat produsert med innslag av fløyte og fele.

Needlepoint – Robert Reverie (Ferske spor uke 26/2018)

Painted Shrines – Gone

Painted Shrines består av Jeremy Earl fra det utmerkede bandet Woods, og Glenn Donaldson fra den mer obskure gruppen Skygreen Leopards. For de som har fulgt Woods en stund, burde Earls vokal og lydbildet i «Gone» være kjent landskap. Nydelig melodi svøpt med jangly gitarer fra det glade 60-tall.

Julien Baker – Hardline

Ting kan tyde på at Julien Baker får sitt definitive gjennombrudd dette året. «Hardline» er andre singel ut fra det kommende albumet «Little Oblivions» som slippes i februar, og er en storslått anthem. Dette bør gå rett hjem hos de med en forkjærlighet for Sharon Van Etten eller The National. Du bør også se den flotte videoen, gjort med stop-motion som det tok over 600 timer å ferdigstille.

Pearl Charles – Only For Tonight

Det har vært antydninger til disco på de foregående singlene, men på «Only For Tonight» kjører hun ABBA-løpet fullt ut, helt ned til stjeling av «Dancing Queen»-pianotoner. (Jan-Olav har også denne med på spillelista, red.anm.)

Pearl Charles – What I Need (Ferske spor uke 40/2020), Pearl Charles – All the Boys (Ferske spor uke 2/2018)

Pom Poko – Danger Baby

«Danger Baby» er sentral på Pom Pokos forrykende oppfølger «Cheater». Et perfekt eksempel på samspillet mellom Ragnhild Fangel Jamtveits dynamiske vokallinjer og Martin Miguel Tonnes skarpe og innovative gitarspill. Les min anmeldelse av albumet her. Jeg anbefaler også det smått surrealistiske slipp-talkshowet, som er tilgjengelig her. Det er som en blanding av Muppets og «Stop Making Sense».

Plateanmeldelse: Pom Poko – «Cheater», Pom Poko – Like a Lady (Ferske spor uke 48/2020), Pom Poko – Andrew (Ferske spor uke 35/2020), Pom Poko – Praise (Ferske spor uke 11/2020), Pom Poko – Crazy Energy Night (Ferske spor uke 5/2019), 3 norske debutanter vi har tro på, Pom Poko – Follow the Lights (Ferske spor uke 36/2018), Pom Poko – It’s a Trap (Musikalske sidespor – uke 6/2017), Heartbreak Satellite – Are U OK? (vokalist Ragnhild Fangel i Pom Poko er med i knivskarpe Heartbreak Satellite)

Geir

Ian William Craig & Daniel Lentz – Joyce

Åpen, dvelende og meditativ musikk med hovedsakelig vokal og piano. Musikk i grenseland ambient og nymusikk. Fra skiva «In a word», ute på RVNG Intl.

Daniel O’Sullivan, Richard Youngs – The Gate

Behagelig og slækk crooner-poplåt med to gamle ringrever innen britisk alternativ og eksperimentell musikk. Fra skiva «Twelve of hearts», ute på O Genesis.

AMOR – Phantoms of the Sun (Ferske spor uke 52/2018), Josephine Foster, Richard Youngs og Richard Dawson

Fuji​|​|​|​|​|​|​|​|​|​|ta – nNami

Beatsbasert ambient laget med et mindre hjemmelaget pipeorgel. Musikken er organisk, pustende og bølgende. Beatsene er spinkle og vaklevorne; disse «klikkelydene» skapes mekanisk av orgelets luftpumpe. Fra skiva «iki» som kom ut i våres på Hallow Ground, men som gikk meg hus forbi.

Pink Siifu – FK

En energisk og sint punk/hardcore-låt som plutselig glir over til soul/rnb. Det er «skranglete», noisy og kult. Låta klarer å krysse «svart» og «hvit» musikk på en fascinerende måte. Tittelen er dekkende for mye som skjedde i 2020. Fra den sjølutgitte skiva «Negro» som kom ut i vår, men som jeg ikke har hørt før nå.

Robert Merlak, Miro Merlak – Bilo jednostavno

Knitring, mye friksjon og hektiske beats lager et spennende grovvevd teppe. Men plutselig, midt i låta, stopper det dele. Det starter igjen rett etter, men nå har låta imidlertid endret struktur. Det sniker seg inn myke pianoklanger, som minner om Minecraft-musikk, samt naturlyder. Dette tar etter hvert over og låta imploderer. Fra den fine «Finomehanika» som kom ut i sommer på SWIMS.

Terrence Dixon – Unconditional love

Minimal og hypnotisk Detroit-techno. Hviskende, myk vokal er undervegetasjon i et landskap av vibrerende, perkussive syntlyder og faste, bestemte beats. Fra den nye skiva «From the far future, pt 3», ute på Tresor.

Vilde&Inga – III

Fascinerende og perkussiv strengelek med fiolin og kontrabass. Tørre og vibrerende lyder krysser hverandre som arbeidsomme smådyr i skogbunnen. Det er nært og direkte. Fra den varierte og flotte «How forests think», som kom ut på SOFA i oktober.

Vilde & Inga

Victor

The Telescopes – Strange Waves

The Telescopes, som nå egentlig bare  består av Stephen Lawrie, har holdt det gående over 30 år og har hele tiden presset sine egne grenser, som på de tre siste albumene «As Light Return» (2017) «Stone Tape» (2017) og «Exploding Head Syndrome» (2019). Album som enkelt sagt består av droner, feedback, men som langt ifra er hva man vanligvis forbinder med støypop/rock. Uttrykket inneholder lag på lag av elementer over, under i The Telescopes’ univers. Selv om det tilsynelatende lyder monotont, er dette en mangefasettert opplevelse når du først tar steget inn Lawries klang-hode, så også med låta «Strange Waves», tittelen oppsummerer låta perfekt.

The Telescopes aka Stephen Lawrie er en svært egenartet utøver. Det blir spennende å høre hele det nye kommende albumet «Songs Of Love And Revolution», som slippes 5. februar den tyske labelen Tapete Records.  Du finner flere låter/deler av låter på soundcloud og låta «Mesmerised» på bandcamp.

Opprinnelig hovedgitarist i The Telescopes, David Fitzgerald, døde 17. desember 2020 etter en kamp med kreft, han ble 54 år gammel (R.I.P.). David Fitzgerald var et av de grunnleggende medlemmene av bandet, som ble dannet i Burton-upon-Trent i 1986, sammen med frontfigur Lawrie, gitarist / sanger Jo Doran, bassist Robert Brookes og trommeslager Dominic Dillon.

The Telescopes: «To Kill a Slow Girl Walking» / «Taste» med mere

The Dogs – Meat Vulgarity & The Storm

Jeg har sans for den mer rendyrkede  metal-retningen til The Dogs i låter som «Meat Vulgarity», «Who’s Not Doing Great» og tidvis goth-aktige «The Storm». Det er så bra gjennomført, de blir bare bedre og bedre år for år på det de allerede er gode på, iallfall på disse låtene; koringene, gitarlicksa, orgelspillingen, vokalen etc. Og gradvis varierer de også, ihvertfall foredler, elementer fra tidligere plater på disse 3  låtene (tar med to på spillelista), fra deres 9ende plate på like mange år, «Post Mortem Portraits of Loneliness». Utsøkt.

The Dogs – Monumental Times (Ferske spor uke 11/2020), Plateanmeldelse: The Dogs – «Crossmaker‎», The Dogs – The Momenth of Truth (Ferske spor uke 43/2019), The Dogs – Who’s Gonna Pay (Ferske spor uke 7/2019) The Dogs – Punk Rock Coming Through (Ferske spor uke 15/2019), The Dogs – Let’s Start A Riot (Ferske spor uke 41/2018), The Dogs – Lie to Me (Ferske spor – uke 24/2018 og Ferske spor uke 49/2017), The Dogs – Hindsight (Ferske spor uke 48/2017), Plateanmeldelse: The Dogs – Swamp Gospel Promises, Låtanbefaling: The Dogs – Are You With Him Now, Låtanbefaling: The Dogs – «Armed and Fairly Well Equipped», Min platesamling: Kristopher Schau.

Damokles – Ms. Misanthropy

Damokles har sluppet ny singel med musikkvideo. «Ms.Misanthropy» heter låta. Damokles har ikke mistet sansen for lage emo-punk-låter med god oppbygging, effektive instrument-grep og intense refrenger. Vokalen er umiskjennelig Karlsviks (i Damokles-sammenheng). Intens den også, på nær bristepunktet mot slutten. Hittils har de sluppet fem sterke låter, som alle blir med på det kommende albumet, regner jeg med. Dette virker mer enn lovende.

Damokles – Dead Don’t Care (Ferske spor uke 23/2020), Oslo-baserte Damokles med jækla sterk debut, Damokles – Our Special Touch (Ferske spor uke 17/2020), Damokles – It’s Closing Time (Ferske spor uke 11/2020).

Tusmørke – Age of Iron Man & Ride the Whimbrel

Heimstadproggerne spredde mer glede og galskap på scenen på 2018-sommerens utendørsbibliotek Camp Deichman, plassert på Stortorvet, og sprer mer glede og galskap i «Age of Iron Man» og «Ride the Whimbre». To fascinerende prog-folk-symfonisk-låter. Tusmørkes musikalske krumspring er med andre ord intakt. Videoen er  gull. Fra det kommende albumet titulert «Nordisk krim». Les deres egne ord om låta og albumet her.

Tusmørke – Fjernsyn i farver (Ferske spor uke 12/2018)

Føkkefjord – Kåne å ikkje ein mann

I en utgave av Ferske spor i 2017 skriver jeg:’For en del år siden var lo-fi noe av det mest kuleste å oppdrive, og det kom mye bra, helt til alle og enhver skulle spille inn nachspiel-låtene sine og utgi dem på ekslusiv vinyl. Lo-fi sjangeren ble utvannet og betraktelig mindre populær, men det har likevel kommet mange gode lo-fi utgivelser opp gjennom årene. Broken Swans sin «Sleep All Day» med på den listen, en låt som bæres oppe av kun gitar og vokal (med ustø engelsk uttale). «Skakkjørt» fin låt’.

Føkkefjord er definitivt også med på listen, låtene deres bæres også oppe av kun gitar og vokal, men for et trøkk de to medlemmene Eirik og Maria skaper, dessuten er lyden mye bedre enn en gjennomsnitts lo-fi utgivelse, sånn sett kanskje feil å plassere dem i den båsen. I likhet med Tusmørke sprer Føkkefjord glede og galskap, skjemt og alvor, her med enkle, men effektive virkemidler, på sitt beste er Føkkefjord himla bra.

Ohnesorg – Kast dem ut!

Ohnesorg har sluppet sitt andre album, «Retten til byen». Albumet består av ti spor, hvorav sju er tolkninger av ulike protestlåter fra hele verden og tre er bandets egne komposisjoner. ‘Den røde tråden på albumet er, som tittelen indikerer, retten til byen. Byens maktforhold påvirker alt fra hvordan vi bor til hva vi føler og hva vi kan forestille oss. De ti låtene beskriver store og små kamper for eierskap og tilhørighet. Retten til byen er et sårt, ærlig og brennaktuelt manifest – og en vakker kjærlighetserklæring til prosessene som oppstår når folk samler seg for å skape ei framtid til det beste for fellesskapet’, forteller Ohnesorg. En av protestlåtene på albumet er «Kast dem ut!» skrevet av det tyske bandet Ton Steine Scherben. En kontrastfylt låt, husokkupasjon-tekst akkompagnert av herlig pop.

Ohnesorg – Føles Blindt (Ferske spor uke 12/2018), Politikk og poesi – Nueva Canción-bevegelsen og Victor Jara

Le Corbeau – Season of Dust & Stealing Time in Heaven

Le Corbeau er representert med to låter på «Oslophere greatest hits!», en spilleliste med utøvere som er med på samleskiva «Oslosphere 1», en god nok grunn til at de igjen gjester Ferske spor. Spillelista er opprettet av Jørgen Myhr Stokke, altså samme fyr som har gitt ut samleskiva «Oslosphere 1» på Gazze Records. Til selve samleplata har Le Corbeau laget den nye låta «Deniability», men den er foreløpig kun på vinylen, så tar dermed med begge låtene på spillelista «Oslophere greatest hits! denne gang.

«Season of Dust» og «Stealing Time in Heaven» er begge fra  albumet «IV – Spider Bridge» (2018), jeg har tidligere tatt med «Blown out Candle» fra samme plate i Ferske spor, som i likhet med de to forannevnte låtene består av skittenvakker, flytende, mørk og esoterisk psych rock. Har du fortsatt ikke sjekket ut dette bandet, anbefales det igjen på det varmeste.

Ellers er det mye bra på både på Oslosphere samleplata og spillelista, flere av utøverne har for øvrig figurert i denne spalten og ellers i bloggen. Sjekk -Oslosphere-spillelista her. Og her er «Oslosphere 1» på bandcamp.

Apropos esoterisk psych rock, Rancho Relaxo har lagt ut flere kule låter på deres facebook fra deres kommende album (låtene er ikke foreløpig på Spotify).

Le Corbeau – Blown out Candle (Ferske spor uke 12/2020),

Deichman anbefaler: Årets album 2018 (2 stykk hadde med platene på årslista), Le Corbeau: Musikkvideo -«Yvette Rosemont» / Plateanmeldelse: «Moth On The Headlight».

Sjekk også: Plateanmeldelse: Sofi Lofi – «Buried», Singelpremiere: Sofi Lofi – «Hi Lo», Kristabel – Bring It On (Ferske spor uke 25/2020)

Yearn Lydom – Days of July

Etter å ha latt livet og egen tilbakeholdenhet få styre i alt for lang tid, var det i sommeren 2019 det gikk opp for den Tromsøbaserte bassisten, gitaristen og vokalisten Yearn Lydom at nå var det på tide. Etter en vekkelsessamtale med Mark Steiner, som han stod på scenen sammen med under Bukta-festivalen 201 , ble det bestemt; ‘Nå gjør jeg det faen meg sjøl!’.

Men, hvem er denne Yearn Lydom? Yearn Lydom er Jørn F. Meinertz’ musikalske alter ego. Født og oppvokst i Bergen, der spilte han blant annet i metal/hardcore/punk-bandet Hesperus med Kjetil Møster. Bosatt i Tromsø fra ‘99 og har spilt sammen med Line Saus og John Kristiansen i Polka/Polkajugend, hvor også Lasse Pettersen og Truls Nordbye var med i korte perioder. Basset også med Line Saus gjennom 2019 – deltok blant annet på Lines utgivelse» Waltz in the Vapor».

«Days of July» er en kul låt, med fete gitar, Kristian Nordeide trakterer leadguitar, angsbitersk vokal og fette bra, som de sier det i Tromsø, sound. Video.

The Christians – Adjusting Conclusions

The Christians var i desember i fjor tilbake med singel og video etter nesten 10 år siden forrige utgivelse. Jeg har aldri hørt om og på The Christians før denne låta, en drivende rett-frem punklåt – og har sans for den energiske vokalen. Bandet består i dag av Anti-Kristin (vokal), Audun (gitar), Fredrik (trommer) og Andreas (fra Shevils, også med på ukas spilleliste, og Ludvig Moon, på bass).

Bjørn Torske – Bommelom

‘Et skall av en kokosnøtt fra India startet det hele. Vi fant det liggende i studioet. Jeg oppdaget at den hadde en kraftig, men likevel mild lyd da jeg traff den med en trommepinne. Noen trykte på ‘record’-knappen. Resten er historie’, sier Bjørn Torske. «Bommelom» er fengslende. Fra «Ramma» EP der alle tre sporene er tolkninger av den originale «Ramma» på 15 Years Full Pupp Pt.1.

Bjørn Torske – Natta (Ferske spor – uke 27/2018), Plateanmeldelse: Bjørn Torske – Kokning 

Psychotic Youth – On the Route Again & Goodbye Summer

Igjen har svenskene samarbeidet med den norske produsenten Christian Jacobsen (The Yum Yums, The Dahlmanns) på plata «Forever and Never» fra i fjor. Det er flere powerpop-kremlåter på den, her er to av dem. «Goodbye Summer» har skikkelig god 50s-feel. «On the Route Again » er fengende og melodiøs med herlige koringer og gnistrende gitarsolo. Psychotic Youth på sitt beste = powerpop heaven.

Psychotic Youth: Vitale power pop veteraner, Psychotic Youth – Ten O’Clock Postman (Ferske spor uke 45/2020)

Secret Service – Ten O’Clock Postman

I fjor hadde jeg med «Ten O’Clock Postman»  fra den nevnte Psychotic Youth-plata (se over), powerpop, eller power-pop-surf-punk (som de sier selv), fra øverste hylle. Her er originalen med svenske Secret Service fra 1979. Video.

Conny Frischauf – Private Geheimsache

Fra det nye albumer «Die Drift».  Conny Frischauf fra Wien viser god evne til å integrere eksperimentelle lydstrukturer i et elektronisk mikrokosmos med rytmiske poppa elementer. I likhet med The Telescopes, utgitt på Tapete Records.

Sturle Dagsland – Dreaming

Med sin hemningsløse og særegne stemme i samklang med det musikalske skaper Sturle Dagsland et ekspressivt og dynamisk lydbilde på den nye singelen «Dreaming», den siste singelen fra det kommende albumet som slippes 5. februar.

Singelanmeldelse: Sturle Dagsland – «Blossoming»

Støtt Kafé Hærverk!

Støtt Kafé Hærverk med å kjøpe «Being for the Benefit of Kafé Hærverk!»-albumet som inneholder 64 låter, ca. 8 timer musikk. Du finner det her på bandcamp. Noen utøvere som er med: Alwanzatar, Andre Borgen, Center Of The Universe, The Dead C, Inga-Lill Farstad & FNS, Håla Duett, Kjetil Jerve, Kanaan, Sverre Knudsen, Lasse Marhaug, Helga Myhr, Maja S. K. Ratkje, Bård Torgersen, Turbonecro, Christian Winther, Espen Reinertsen & Anja Lauvdal, Mia Zabelka & Icostech pluss mange flere.

Kafé Hærverk skriver på deres facebook: I 10 måneder nå har Kafé Hærverk vært underlagt COVID-19-relaterte reguleringer som har gjort det umulig for oss å drive slik våre intensjoner var. Vel så frustrerende som de økonomiske utfordringene har det vært å ikke få lov til å gjøre det vi føler vi er gode på og har elsket å drive med de siste årene; å booke artister og tilrettelegge for fine opplevelser på Kafé Hærverk. Ideen om en samling musikk med artister som på en eller annen måte har tilknytning til Kafé Hærverk eller Hærverk Industrier kom rett før jul, og på få uker har vi fått inn en mengde bidrag. Vi er rett og slett overveldet og i all ydmykhet stolte over å kunne tilby denne samlingen av unik musikk. Ingen av sporene er tidligere utgitt, og de representerer på en god måte spennvidden og kvaliteten på hva som har skjedd på Kafé Hærverk de siste årene. Mange takk til alle bidragsytere. 64 låter, ca. 8 timer musikk.

Jeg tar med en komposisjon av en utøverne på albumet «Being for the Benefit of Kafé Hærverk!», Inga-Lill Farstad  (har tidligere vært med i Ferske Spor) fra albumet «Einstape» utgitt i fjor. Jeg velger tittelsporet denne gang.

Ådne

Sleaford Mods – Nudge It

Nottingham-duoen er tilbake med det som flere mener er deres beste album. Vi har valgt ut låten «Nudge It» der gutta har fått hjelp av Amy Taylor fra Amyl and the Sniffers på vokalsiden. Punk-spiriten skinner tydelig gjennom i denne tøffe og enkle låten. Se både Sleaford Mods og Amy Taylor i videoen. Les omtale av albumet her.

Sleaford Mods – Mork n Mindy (Ft. Billy Nomates) (Ferske spor uke 45/2020), Sleaford Mods – Jobseeker (Ferske spor uke 23/2020), Sleaford Mods – Second (Ferske spor uke 20/2020), Sleaford Mods – Big Burt (Ferske spor uke 23/2019), Sleaford Mods – Kebab Spider (Ferske spor uke 2/2019) Sleaford Mods – Bang Someone Out & Gallow Hill (Ferske spor uke 37/2018) Sleaford Mods – Stick in a Five & Go (ferske spor – uke 33/2018), Øya 2018 – Sleaford Mods

Aystar – Disrespectful (feat. Aydoe Soul)

Vi må ha litt hip hop. Vi har tidligere omtalt Liverpool-rapperen Aystar. Nå er han ute med et sylferskt album som heter «Scousematic 3». Hip hop er vel for så vidt et relativt begrep, mange vil kalle dette trap. Det låter bra uansett hva man kaller det. Med seg på denne låten har Aysatar Aydoe Soul.
Sjekk ut videoen.

King Hannah – Créme Brûlée
Vi holder oss i Liverpool, for der holder bandet King Hannah til. Bandet består av gitarist Craig Whittle og vokalist Hannah Merrick. Duoen lager sterke, klangfulle låter med en vokal som minner alvorlig mye om Hope Sandoval (Mazzy Star). Tonefulgt av trommer, bass og tøft, mørkt gitarspillmaner de fram et mørkt driv som tar tankene i retning av Mazzy Star, Emma Ruth Rundle og lignende artister. Låten «Créme Brûlée» er en seks og et halvt minutts maktdemonstrasjon fra dette lovende bandet. Låten er fra EP-en «Tell Me Your Mind And I’ll Tell You Mine», som kom på tampen av 2020. Se videoen.

Shame – 6/1

«I represent everything that I hate/Yet I’m the person I always dreamt I would become», synger Charlie Steen i låten «6/1». Her får vi både skarpt huggende new wave-riff og messende synth. Låten er fra det nye albumet «Drunk Tank Pink» fra London-bandet Shame. Tre år etter debuten er de tilbake, denne gang med en dose nervøs new wave i postpunk-miksen.
Les omtalen av albumet her.

Shame – Concrete (Ferske spor uke 3/2018)

Jan-Olav

Shevils – Monsters  on TV

Nok en fengende forsmak fra det kommende albumet «Miracle of the Sun» som slippes 7. mai.  Det er en heftig buldrende rockelåt med  snerrende vokal og catchy melodilinjer.

Singelanmeldelse: Shevils – «Miracle of the Sun», Singelanmeldelse: Shevils – «One Thousand Year» / Ny Shevils-låt: Om elendighet. Alltid elendighet., Singelanmeldelse: Shevils – «Black Eyes», EP-anmeldelse: Shevils – «Necropolis», Med arven fra Silence the Foe setter Shevils en ny standard, Nye rytmer og melodier fremført på adekvat vis

Tamar Aphek – Russian Winter

Den amerikanske indielabelen Kill Rock Stars markerer 30- årsjubileumet sitt og 25-årsjubileumet for Elliot Smiths selvtitulerte album med en rekke tolkninger av låter fra plateselskapets katalog. Først fikk vi 1. januar et album hvor Smiths selvtitulerte album ble covret i sin helhet av artister som Bonny Light Horseman, MAITA, Califone og Palehound.

Nå kommer det minst 30 singler med covere av tidligere Kill Rock Star -utgivelser fra i hovedsak labelens egne artister. Aller først er Mary Lou Lord & Mikaela Davis, som tar for seg nettopp Elliott Smith i den tidlige låten «Some Songs». Og de gjør så absolutt ære på den.

Men det kommer også vanlige plater på selskapet. Den israelske sangerinnen Tamar Aphek solodebuterer med albumet «All Bets Are Off» 29. januar hvor «Russian Winter» skal være åpningskuttet. Den mørke, selvsikre vokalen bærer låten, som ellers karakteriseres av heftig bruk av distortion-pedalen på bass og humpende beat. Video.

The Shifters – Left Berefts

En meget bra sjutommmer fra 2020 med Melbournes post-punkere. Noe for fans av The Fall, men også jangle pop. Video.

Aaron Frazer – Bad News

Durand Jones & the indications har fått mye velfortjent skryt. Nå går trommis og co-vokalist Aaron Frazer solo. I studio har han fått med seg The Black Keys‘ Dan Auerbach. Og lovordene fortsetter å strømme. Med referanser til Curtis Mayfield gjør han laidback soul. Angivelig var «Bad News» ment å være en låt om den uoverkommelige klimakrisen, med introduksjonen av Covid-19 tok den en annen form og handler nå like mye om hvordan man skal klare å forholde seg til isolasjon og en nærmest endeløs strøm av dårlige nyheter. Video.

Still Corners – White Sands

Den femte singelen fra albumet «The last Exit», som slippes på bandets egen label Wrecking Light 21. januar. Greg Hughes og Tessa Murray lever klangfull drømmepop. Denne gangen får jeg også litt assosiasjoner til Chris Isaak i lydbildet. Video.

Still Corners – «The White Season» (Musikalske julespor 2019)

Pearl Charles – Only For Tonight & All the Way

Fra albumet «Magic Mirror», som kom 15. januar, får vi ABBA-flørtende countrydisco. Video. Låten «All the Way» bør appellere til alle de som falt for fjorårets plate med The Northern Belle.

Mogwai – Ritchie Sacramento

Fra det kommende albumet «As the Love Continues» som slippes 19. februar. Låten er både en hyllest til Ryuchi Sakamoto og avdøde musikkvenner som David Berman. Skimrende gitarer og rumlende bass. Trenger man egentlig så mye mer? Video.

Plateanmeldelse: Mogwai – «Hardcore Will Never Die, But You Will»

Gatuplan  – Dee Dee Ramone

Den andre singelen fra Inge «Gatuplan» Johanssons debutalbum på egenhånd,  «Kampen Går Vidare!», på Sound Pollution på Wild Kingdom. Intet mindre enn en hyllest til bassisten i Ramones, og det er en direkte og fengende låt i skjæringspunktet mellom punk rock og power pop som lett går varmt på stereoen. Johansson har du kanskje tidligere sett i Against Me!, The (International) Nose Conspiracy, Knugen faller, Totalt Jävla Mörker, Alonzo & Fas 3,The Most eller Stilett. Video.

Arab Strap – Compersion, Pt 1

Nok en forsmak på albumet «As Days Get Dark». Den mørke humoren og de enkle, rytmiske synthene er til stede slik vi husker dem, og gjør at vi gleder oss til å høre albumet i sin helhet. Video.

And when we looked for a unicorn,
We found a bride and a blushing groom
We took them out for a cocktail, they took us back to their room
But I confess I now regard, exclusion jealousy one
I had a wibble I haven’t worn, while they just had some fun
We have seen all the ways our earthly bodies work
Their successes and their failures, every kink and quirk
We know hard they ache, we understand their needs
But their dyad is dividing now, as vintage vows recede

Arab Strap – The Turning of Our Bones (Ferske spor uke 36/2020)

Permo – Heroin

Jeg vet lite og ingenting om denne trioen fra Falkirk i Skottland utover at de slapp albumet «Bloodlust» i 2020 og nå er aktuelle med singelen «Heroin». Sistnevnte er ihvertfall et herlig energirush av en punklåt!

Tindersticks – You’ll Have to Scream Louder & Man Alone (Can’t Stop the Fadin’)

Første forsmak på albumet «Distractions» er en tolkning av Television Personalities’ låt. Her er Stuart Staples ord til Uncut om Television Personalities:

‘Late May and early June 2020 was a twitchy and angry time for many of us’.
‘There was a growing agitation inside of me. I woke on a Saturday morning with no plans but just this Television Personalities song going round in my head, it pushed me into the studio. 4 or 5 hours later I had made the basis of this recording, though I had to wait for windows of opportunity within our confinement to work with the band to bring it to a conclusion. I have loved the TVPs since buying the Bill Grundy e.p. with its photocopied sleeve on one of my regular after school bus trips to the Virgin record shop in a basement on King Street, Nottingham. Some years later, 1984, I was living around the corner on the 17th floor of Victoria Centre flats, they swayed in the wind. I was working a few days at a local record shop and The Painted Word was released. It became at the soundtrack to that semi-slum, those times. I was 19’. ‘To be young in the early 1980s there was much to be angry about, battles to be fought – Thatcher, racial and gender injustice – and (one of the motivations for this song) nuclear disarmament. Although we may not have thought those battles were ever won, we believed we had helped push things in a different direction, that changes were made’.

Om ikke dette var nok alene til å gjøre oss tilstrekkelig nysgjerrige på det nye albumet til Tindersticks, så slapp de nå den andre singelen, åpningskuttet «Man alone (can’t stop the fadin’)» fra platen. Elleve minutter intensitet og groove! Video.

Television Personalities  – You’ll Have to Scream Louder

Da Nottinghams fineste slapp sin versjon måtte jeg også hente frem «The Painted Word» og spille originalen. Hvilken fantastisk energifylt låt det er! Lytt til denne og få uttrykk for innestengt frustrasjon.

Hederos & Hellberg med Christian Kjellvander & Frida Hyvönen – Puff

Duoen Hederos & Hellberg gjorde seg kjent for sine finfine tolkninger av andres låter på begynnelsen av dette årtusenet. Nå er de tilbake etter en veldig lang pause med et nytt album «Tillsammans Mot Ljuset» rett rundt hjørnet (15. februar). Mattias Hellberg spiller fast i bandet til Håkan Hellström og har tidligere spilt med blant andre The Solution, The Hellacopters, Nymphet Noodlers og Nationalteatern. Hederos kjenner vi fra The Soundtrack of Our Lives. Tonbruket, Kjellvandertonbruket, Fire Orchestra! og bandet til Ane Brun. Han er også aktuell med Hederosgruppen-albumet » Storstejk» og EP-en «Tunna blå linjen» med April Snow (Irya Gmeyners nye alter ego). Nå spiller de sammen igjen med sine egne låter på svensk. På den første forsmaken har de fått med seg paret Christian Kjellvander & Frida Hyvönen på koring. Det er bare å glede seg.

Gabriels – Love and Hate in a Different Time

Hvilken kraftfull hymne av en låt! Vokalist Jacob Lusk og produsentene Ari Balouzian og Ryan Hope sammenføyer elektronisk produksjon med fremtids-soul på fortreffelig vis på tittelkuttet på sin nye EP. En kort film hvor vi følger dansens utvikling fra Sioux-indianerne spøkelsesdans- den såkalte Buffalo Dance – foran Thomas Edisons kamera i 1894 frem til dagens tik tok memes. Video.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen av de siste utgavene av Ferske spor, så klikk på lenken over eller Spillelister øverst for å sjekke alle.

– Vi var egentlig godt i gang og har spilt inn en del låter. Dessverre har Corona og Mads sin anale abscess med påfølgende fistel gjort at ting har stoppet helt opp. Hele 2020 har bare vært en endeløs start-stopp-start-stopp-situasjon. Det er riktignok ikke noen mangel på låter, vi må bare få mulighet til å samle oss på øvern og i studio slik at vi kan ferdigstille ting, forklarer Oslo-trioen Spielbergs.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Vi må altså belage oss på enda lengre ventetid før vi kan få flere herlige melodiske støyrockere fra bandet som ble Spellemannominert for de rusende harmoniene og det energiske drivet på debutalbumet «This is Not The End» i 2019. Vi skulle gjerne kjent på mer av den musikalske varmen og de bombastiske fuzza låtene i møtepunktene mellom indie, power pop og post-hardcore punk. I 2020 måttet vi nøye oss med bangeren «Go!» der de hentet inn ekstra vokalhjelp fra Deathcrushs Linn Nystadnes.

Her kan du lese mer om frustrasjoner over året 2020, manglende interesse for tekniske ting og musikkutstyr, om hvordan bandet ble misforstått av sine amerikanske tilhengere og om stor musikalsk frihet.

Hvilket forhold har dere til Steven Spielberg og hans filmer?

Da vi starta å spille sammen sleit vi med å bli enig om hva vi skulle hete. Godt inn i innspillingsprosessen av det som endte opp som vår første EP, hadde vi fortsatt ikke noe bandnavn. Vi hadde en låt vi kalte Spielbergs-låta («Ghost Boy«) hvor låtideen var inspirert av Spielbergs «Nærkontakt av tredje grad».

Siden vi ikke klarte å bli enig om noe bandnavn så var det faktisk co-produsent Tord Ø Knutsen som kom med forslaget om at vi bare kunne kalle bandet for Spielbergs. Og nå må vi svare på spørsmål om Steven hele tida. Sånn er livet.

Som barn av 80 tallet er filmene til Spielbergs en stor del av barne- og ungdomsåra våre. Alt fra «Haisommer», «E.T», nevnte «Nærkontakt av tredje grad», «Hook», «Jurassic Park» og mange flere var sentrale filmer for oss når vi var kids. Selv om det er mange bra filmer i hans katalog fra nyere tid går det jo mye på nostalgi for oss. En bekymringsløs tid med popkorn og søndagsfilmen på TV3.

Hva er de viktigste forskjellene mellom Spielbergs og tidligere band som dere har vært med i som Sheep, Accidents Never Happen, Team Me, Truls and the Trees, Call:Vega, Lukestar, Dogpile?

Viktigste forskjellen er vel at vi 3 ikke har spilt sammen i noen av de nevnte bandene. Stian og Mads spilte sammen i band når de var ungdommer og var begge innom Lukestar, men på ulike tidspunkt. Ellers er det jo relativt stor musikalsk variasjon mellom de banda der. Der mange av de banda kanskje mer eller mindre var bundet til sjangere, er det i hvert fall meningen at Spielbergs skulle være mindre bundet. Selv om det fort blir en del poprock merker vi. Men vi har få regler for oss sjøl på hva som er lov og ikke i alle fall. En bra låt for oss er en bra låt uavhengig av sjanger liksom.
Husker vi kjørte jævla harde regler internt i noen av de nevnte banda du nevner, ha ha. Var f.eks. noe musikk som ikke var lov å høre på, strenge øvingsregimer osv. Er ikke helt der lenger i Spielbergs kan du si.

Fortell om hverandres musikalske styrker og roller i Spielbergs.

Vi er i hvert fall ikke gode på utstyr. Der er vi ca. like ræva. I alle band pleier det å være en (eller alle) som er litt over gjennomsnittet glad i å nerde med utstyret, i Spielbergs er det ingen. Tror ikke Stian ennå eier egen bassamp (LOL)! Christian gjorde et intervju med et trommeblad (Han er jo ikke så utstyrsglad så han husker ikke hva det heter selvfølgelig) da vi slapp debutskiva. Intervjuet gikk fint så lenge det handlet om bandet og skiveprosessen, men da intervjueren skulle begynne å snakke om trommeutstyr under innspillingen ble det mye juging. Christian vet hvilke stikker han bruker, men kunnskapen om trommer stopper vel omtrent der, så når han skulle si noe mer om valg av trommer og cymbaler slang han bare ut noen navn han huska å ha sett på ulike trommesett og cymbaler opp igjennom.

Selv om vi kanskje skulle hatt inn litt mer kompetanse på utstyr utfyller vi hverandre bra sånn ellers når det gjelder utviklinga av låter.

Mads er vokalist, gitarist og den store kreative kraften i bandet på låter og ideer. Presenterer ideer/låter for bandet som stort sett jobbes fram i rommet.

Stian spiller bass, korer og er også låtidémaker. Bringer både musikalsk og emosjonell balanse inn i bandet med sin ro og stødige harving på bassen. Han er også ufrivillig blitt utnevnt som økonomiansvarlig.

Christian spiller trommer med livet som innsats. Han slår hardere enn de fleste og lager hodebry og øresus for enhver lydtekniker. Ofte trekker han låtene i nye retninger med innovative trommeideer, uten å bli helt Mars Volta. Han trekker i de fleste trådene som omhandler tingene rundt bandet og fungerer som en slags manager.

På deres nyeste singel «Go!» gjester Linn Nystadnes på vokal. Hvordan kom det samarbeidet til? Hva liker dere med henne som musiker og vokalist? Hva føler dere at hun har gitt denne låten?

Mads og Christian har kjent Linn i mange år gjennom ulike band og folk i musikkmiljøet. Christian møtte vel Linn for første gang i Liverpool på et nachspiel for mange år siden hvor de snakket om Motorpsycho i flere seine timer.

Vi har alltid vært fan av prosjektene Linn har vært en del av. Hun har en attitude på scenen og på plate som er sabla kul.

Mads hadde Linn veldig i tankene da vi skulle gjøre ferdig siste delen av låta som opprinnelig var uten vokal. Vi spurte om Linn var gira på å gjøre noe der og Mads sendte vel over noen ord om tematikken. Dette var faktisk den dagen Norge gikk i lockdown, og Linn følte seg pjusk, så hun la ned noen tracks med spoken word hjemme fra sykesenga som gjorde siste halvdel av låta perfekt i våre ører.

«Go!» er en del av «Adult Swim Single Series». Hvilket forhold har dere til denne bloggen og samarbeidet med de?

Da de tok kontakt over Instagram glemte vi først å svare. Vi nevnte for keyboardisten vår Ole Torstein at vi hadde blitt kontaktet av dem angående å bidra med en låt. Ole sa «WOW!» og at det var veldig kult for oss. Så vi googla litt og ble sjukt smigra over å bli en del av en så sinnsyk liste med artister som har gitt ut en låt på Adult Swim Singles Series. De som var kuratorer for årets sesong var visst veldig fan av oss, så det er helt rått.

Måten det funka på var bare at de sa at hvis vi ga dem en låt de kunne poste så ga de oss penger, og etterpå kunne vi gjøre hva vi ville med låta. Det er første gang i vårt liv vi har fått betalt for å lage en låt. Og det er jo også helt utrolig at Adult Swim holder på med noe sånt. Det er satsing på kultur det!

Tord Øverland Knudsen har produsert både «Go!» og debutalbumet «This is Not the End». Hvordan var samarbeidet? Hva er hans musikalske styrke, måte å produsere og hva han har tilført til bandet?

Tord har co-produsert vår første EP, debutalbumet og «Go!» faktisk. Han har egentlig hatt en sentral rolle i mye av det vi har gjort som band. Hadde det ikke vært for at han og Marius Hagen pusha på oss for å spille inn de første låtene som ble til debut-EP’en, så hadde vi kanskje aldri fått gjort alt vi har fått gjort som band. Han fant bandnavn til oss og tok de første pressebildene på byen da vi feira at vi var ferdig å spille inn de første låtene våre. Vi er jo egentlig et slags boyband.

Tord er først og fremst en god kompis. Han har masse erfaring som musiker og er vel en av Norges største rockestjerner (som bassist i The Wombats). Det er sinnssykt hva han har vært med på med det bandet og det bør nevnes oftere her i Norge.

Etter at vi hadde spilt inn EP’en delvis på øvingsrommet hadde Tord før innspillingen av skiva fått leid seg inn i et studio. Stable Studios eies og drives av amerikaneren Leif Johansen en utrolig bra kar som blant annet har spilt bass med a-ha.

Tord har en væremåte som gjør det lett å være avslappet i studio. Det gir en trygghet på det du skal levere når du er i studio. Han har en enorm musikalitet og teft for gode melodier og er ikke redd for å gi tommel opp eller ned om en idé er god eller dårlig. Samtidig har vi mange like preferanser så han forstår hvor vi kommer fra.

Marcus Forsgren produserte «Running All the Way Home» Ep’en, fullengderen basert på den og «Distant Star» EP’en. Hvordan var samarbeidet? Hva synes dere er de viktigste forskjellene mellom det å jobbe med Marcus og Tord?

Etter plata hadde vi litt lyst å prøve ut å spille inn med flere. Mads har alltid vært fan av Marcus og Lionheart Brothers og foreslo Marcus. Attpåtil hørte vi Skambankts «Horisonten brenner» som Jørgen Smådal Larsen hadde gjort og digga det. Så på «Running All the Way Home» jobbet vi både med Marcus og Jørgen i Studio Paradiso. Vi spilte inn låtene «Running All the Way Home», «Fake A Reaction» og «Oh No», samt deler av «This is Not the End» og «The Sum» på nytt (som var overskuddsmateriale fra albumet). Sammenlignet med studioet til Tord er jo Paradiso et stort studio med jækla svære liverom. Det var en fin erfaring med en god og avslappa vibb her også. Det som vi kanskje gjorde annerledes var at vi spilte inn gitar, bass og trommer live. Som typer lot de også oss være oss som band uten å skulle revolusjonere uttrykket vårt.

Den viktigste forskjellen på å jobbe med disse og Tord er egentlig tid. De er alle tre utrolig gode på jobben sin i studio. På skiva brukte vi tid og kunne gå tilbake og gjøre om eller spille inn ting på nytt. Med «Running» EP’en hadde vi et veldig tidspress fra labelet på å ferdigstille ting. Det gikk kanskje litt utover humøret innad i bandet, men Marcus og Jørgen var utrolig rolige og stødige i det.
Det ble en todelt utgivelse der vinylen er en fullengder der noen av låtene fra «Distant Star» (bl.a. «Ghost Boy») som ikke har kommet ut på vinyl ble inkludert. Digitalt ble kun de nye låtene inkludert.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Spielbergs.

Dinosaur Jr.
Christian erindrer kjøretur til gig på Hamar for mange år siden med et annet band. Dinosaur Jr. på spilleren. Husker bare det som om det var en lang gitarsolo fra vi kjørte ut av byen til vi kom fram. Venuen spilte Maiden sammenhengende fra vi kom til vi dro. Ble litt for mye gitarsolo og Maiden på en dag.

Gitarstøy
Det vakreste på jord.

Diskord
Det norske metallbandet?

Effekter
Alt med måte ass.

Melodilinjer
Er et satsingsområde for oss i Spielbergs.

Vekkelsesaktige refreng (Arcade Fire, The Polyphonic Spree med flere)
Arcade Fire er bra, Polyphonic Spree er dritt. Hva var spørsmålet?

Anthem(s)
Jørn Hoel

Indie rock
Vi veit ikke om vi kan si noe på det.

Rock
100%.

Ironi og sarkasme
England

Post-hardcore
En fase i livet eller en livsstil?

McDonald’s
Mækkern! Den Gylne Måke! Er liksom ikke lov å si at det er digg med ei lita dobbel cheese. Men det er det ass. Leste et intervju med Julian Casablancas en gang hvor han sier at Mækkern har finni ut hvordan den menneskelige munn fungerer. De har i hvertfall finni ut av våre.

NFL
Det at låta vår «NFL» ikke handler om amerikansk fotball (American football) falt enkelte av våre amerikanske lyttere tungt for brystet. Det var nemlig voldsomt med reaksjoner når vi slapp nyheten med første singel og tracklista på skiva.

Å ta seg sammen/motivasjon
Det går opp og ned.

Tilbakeblikk
Kan være både fint og ganske stygt.

Debutalbumet «This is Not the End» ble også nominert til en Spellemannpris i kategorien rock. Hva betyr den formen for anerkjennelse? Har den institusjonen fremdeles en funksjon også i forhold til å nå ut til et større publikum?

Skiva ble veldig godt mottatt og det er jo veldig jovialt. Men Spellemann hadde vi ikke tenkt på en gang, så da juryen etterspurte skiva fordi den ikke var meldt opp ble vi overraska. At den ble nominert var absolutt gøy og en form for anerkjennelse som selv besteforeldra våres kan forstå. Kjipt at det ikke ble noe spellemannsfest da. Var liksom ikke helt det samme med en livestream på nrk.no kl. 12 på formiddagen.

Kan dere si litt om plateselskapet deres.

By the Time it Gets Dark

Ja det ble starta opp av James Parrish og Jay Taylor. De driver ellers Prescription PR i UK og har gjort PR-kampanjene for masse bra band og artister de siste 10 årene (Idles, Fontaines D.C. etc. etc. etc).

De så oss på Trondheim calling. Vi traff den 25 år gamle utgaven av dem selv midt i hjertet har de vel sagt. Det var snakk om å først bare gjøre PR for oss. Så lobba de vel oss litt rundt til noen labels. Men da de ikke fikk napp så bestemte de seg for å starte label sjøl for å gi ut Spielbergs.

De har betydd enormt mye for oss og blitt gode venner. På UK-turneene har vi ofte endt med å bo hos Jay og huset har endt opp som base under deler av turneene. At noen britiske ringrever har hatt så trua på det vi driver med gir jo også oss en tro på at det kanskje er flere enn oss sjøl som kan like låtene vi lager.

Hva skjer med bandet fremover? Har dere kommet i gang med å jobbe med materiale til ei ny plate?

Vi var egentlig godt i gang og har spilt inn en del låter. Dessverre har Corona og Mads sin anale abscess med påfølgende fistel gjort at ting har stoppet helt opp. Hele 2020 har bare vært en endeløs start-stopp-start-stopp-situasjon. Det er riktignok ikke noen mangel på låter, vi må bare få mulighet til å samle oss på øvern og i studio slik at vi kan ferdigstille ting. Vi har ikke vært no gira på å gjøre noen strømmegigs heller så det har vært stille på livefronten også. Vi skal etter planen gjøre noen festivaler og en mulig runde med datoer om verden er på en bedre plass i mai/juni pluss Mad Cool Festival i Madrid i Juli.

Hvordan har Spielbergs blitt rammet av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Vi er jo så «heldige» at bandet ikke går rundt økonomisk og derfor må ha fulltidsjobber for at hjulene skal gå rundt. I tillegg så jobber vi med bøker og folk så vi har jo også fortsatt jobb. Så selv om 2020 har lagt en stopper for å bli ferdig med skiva, spilling osv., er vi vel egentlig ikke i noen posisjon til å klage. Det er mange som har mista jobben eller er permittert, og regjeringa viser tydelig at de gir faen i kultur/konsert-Norge samt småbedrifter. Tenker mer på dem enn våre egne greier egentlig. Bare ikke glem oss helt om det drøyer litt a!

Til slutt vil jeg at dere velger 12 låter, 4 hver som på en eller annen måte har betydd noe for Spielbergs ogsier litt om hva disse låtene har gitt dere eller kvalitetene disse.

Stian

Fucked Up- Son The Father

Låter så skittent med samtidig så bra. Lydideal.

Sebadoh – Careful

La bassisten få spille litt melodi også!

Alabama Shakes – Gimme All Your Love

Perfekt låt å spille når man kjører over fjellet i en kald bil for å spille konsert.

Hot Snakes – Automatic Midnight

Energi og downstrokes. Inspirasjon når det kommer til hvordan spille bass/gitar.

Chistian

…And You Will Know Us by the Trail of Dead – Will You Smile Again For Me

Elsker trommelyden og spilling. Delv om fjorårets skive var skuffende er ToD et av verdens beste band og har alltid gjort som de selv vil og hatt inspirerende trommespilling.

Sonic Youth- Sugar Kane

Steve Shelley er en trommis som alltid spiller med låta framfor å på død å liv skulle onanere mest mulig trommer inn i en låt.

Elder- Embers

Fjorårets låt for meg. Elsker at de lager låter på 11 min som ikke er et sekund for kort. Det å få til det er gøy og en perfekt skive er en blanding av rolig, bråkete, kort og langt pluss mye innimellom.

Death By unga Bunga – Not Like the Others

Hooks,  catchyness med allsang refreng og litt sologitar er jaggu meg gøtt!! Er jo mange låter og band som inspirerer, gjør og har gjort det opp igjennom, så kunne valgt manege her. MEN fjorårets kanskje beste bidrag er kællane fra Moss.

Mads

Alex G – Southern Sky

«House of Sugar»-skiva har blitt kanskje det viktigste albumet for meg det siste året. Supervariert med magisk stemning.

Malady – Heroine

Gammalt post-hardcoregull fra 2004 som alltid kommer til å være en av verdens beste skiver for meg.

Håkon Austbø – Ballade (av Debussy)
Mange ganger må jeg ut av rockegryta for å bli ordentlig inspirert. Debussy er en evig kilde. Håkon Austbø spiller best syns jeg.

Cheap Trick – Surrender

Powerpop-mesterverk som jeg alltid går tilbake til hvis jeg trenger en innsprøytning. Enkelt og genialt og masse utstråling.

Yo La Tengo – Last Days of Disco

Elsker alt ved denne.

Spielbergs – Go! (2020)

Spielbergs – This is Not The End (2019)

Spielbergs – Running All the Way Home EP (2019)

Spielbergs – Distant Star EP (2018)

Sjekk også:

Spielbergs – Go! (Ferske spor uke 20/2020)

Spielbergs – Running All the Way Home (Ferske spor uke 37/2019)

Spielbergs – Five on It (Ferske spor uke 2/2019)

Spielbergs – 4AM (ferske spor uke 44/2018)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– I siste Ferske spor gjestet Tromsøbaserte Jørn F. Meinertz aka Yearn Lydom med låta «Days of July», en kul låt, med fete gitar, angsbitersk vokal, og fette bra, som de sier det i Tromsø, sound. Han er bosatt i Tromsø fra ‘99 og har spilt sammen med Line Saus. Her får du vite mer om han.

Tekst: Victor Josefsen / Foto: Yearn Lyndom

Yearn Lydom er Jørn F. Meinertz’ musikalske alter ego. Født og oppvokst i Bergen, der spilte han blant annet i metal/hardcore/punk-bandet Hesperus med Kjetil Møster. Bosatt i Tromsø altså fra ‘99 og har spilt sammen med Line Saus og John Kristiansen i Polka/Polkajugend, hvor også Lasse Pettersen og Truls Nordbye var med i korte perioder. Basset også med Line Saus gjennom 2019 – deltok blant annet på Lines utgivelse «Waltz in the Vapor».

Etter å ha latt livet og egen tilbakeholdenhet få styre i alt for lang tid, var det i sommeren 2019 det gikk opp for den Tromsøbaserte bassisten, gitaristen og vokalisten  at nå var det på tide. Etter en vekkelsessamtale med Mark Steiner, som han stod på scenen sammen med under Buktafestivalen 2019, ble det bestemt: «Nå gjør jeg det faen meg sjøl!»

Som sagt, så gjort. Jørn dro hjem til egen stue, frem med gitar, bass, mikrofon, boot opp PC’en, aktiver lydkortet, last inn Ableton Live og Gear Box – og press record!

Både «Your Plan», «Days of July» og og de følgende låter blir utgitt er en mix av nyere låter og låter som Yearn Lydom har, i mer eller mindre aktiv grad, jobbet med over mange år. Noen av dem videreforedlet fra gamle låter eller partier, noen er av ferskere inspirasjon. Men felles for dem alle er at de er aldri før utgitt.

Er det andre som bidratt på innspillingene?

– Yearn Lydom er i dag et soloprosjekt, men det betyr ikke at alt er kun én person. Noen ting får man bare ikke til alene, så da spør man om hjelp. To gitarister har bidratt med leadguitar på de foreløpige innspillingene. På «Your Plan», som ble utgitt  i fjor – på min egen bursdag – er det vår gode venn Trond Lorentz som har lagt på leadguitar. Trond Lorentz er like bergensk som han er københavner, og er en av Yearn Lydoms viktigste læremestere som gitarist etter flere års samspill i København. Trond Lorentz deltar også på flere låter som ligger klar for senere utgivelse.

– På «Days of July» er det Kristian Nordeide som trakterer leadguitar. Kristian er en barndomsvenn, også fra Bergen, og er definitivt kvalifisert til tittelen «Multikunstner»; gi den mannen et strengeinstrument og han tryller frem de vakreste toner, gi han en pensel og et lerret og du får de mest utrolige malerier. Og på «Days of July» leverer han så det holder!

Jeg falt spesielt for låta «Days of July».  Hvordan ble den låta til?

– «Days of July «har kommet gradvis. Til å starte med var den en lek basert på en trommeloop jeg samplet fra Beastie Boys (Rhymmin’ & Stealin’), som jeg så fant ut de hadde samplet fra Led Zeppelin («When the Levee Breaks»). Jeg la på litt mer trommer og et enkelt basspor, også kom jeg ikke lenger på en god stund. Har tatt den opp igjen flere ganger, men det ville seg liksom ikke. Men så plutselig løsnet det da jeg prøvde ut forskjellige måter jeg kunne legge gitar på – og jeg fant noe som funket. Dermed begynte den også å bli en potensielt reell låt, så da valgte jeg å fjerne samplingen og heller programmere noen trommer som ligner litt, og med litt annen lydkvalitet, så jeg ikke skal bli tatt for å bedrive ulovlig kopiering.

– Teksten kom da jeg satt på en alt for lang og alt, alt, alt for varm busstur i forbindelse med sightseeing på Kreta. For hva kunne vel være mer urealistisk enn å plaske rundt i vanndammer, med støvler på, på Kreta, i midten av juli.

Hvem er du inspirert av?

Musikalsk er min arv fra alt og intet. Digger Elvis, Johnny Cash og Janis. Sex Pistols og Public Image LTD har vært viktige. Red Hot Chili Peppers, Nirvana, Clutch, Kate Bush, Ane Brun. Dax Riggs, Hank Williams III.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– På “Am Ende der Welt” ønsket jeg at vi hadde en litt annen prosess enn det jeg er vant til, rett og slett. Hvordan kan erfaring bli utnyttet til noe kreativt? Jeg tror et av svarene ligger i å ha en prosess med kaoselementer og uforutsigbarhet. Jeg synes at det å droppe øvinger og la folk bare kjøre på med sine egne kompromissløse ideer tilfører et kaoselement som endrer musikken i en retning av noe jeg liker veldig godt. I praksis betyr dette at noen medlemmer har improvisert hele sitt bidrag i et langt take, mens andre har spilt inn ting skrevet på noter. Noen har levert mange bidrag over tid, andre har gjort en session, forklarer datamaskinist og bandleder Ketil Vestrum Einarsen i bandet Weserbergland som fikk albumet “Am Ende der Welt” utpekt som et av fjorårets beste album blant annet i Klassekampen.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Dag Thrane

“Am Ende der Welt” er en spennende musikalsk reise der musikken endrer seg sakte, men sikkert over tid og gir lytteren en følelse av velbehag eller kontemplasjon med sine langstrakte suggererende, repeterende, flytende rytmer. Samtidig er det en form for friksjon, erosjon eller motstand i form av støyinnslag eller til og med mer stillestående partier. Improvisasjoner og mer stramt planlagte elementer i radikal samflyt. Elektro akustisk musikk, samtidsmusikk, prekraut, fri improvisasjon, rock og ambient elektronika sydd sammen til en spenstig musikalsk reise i ukjent farvann. Musikk som gradvis kryper mer og mer inn jo flere ganger man lytter til den.

Her gir de to mest aktive bandmedlemmene Ketil Vestrum Einarsen og Gaute Storsve en inngående innsikt i prosjektet og den særegne plata som de slapp i 2020 og et frempek om det som skal komme i løpet av 2021.

For de som ikke kjenner dere fra før, hvem er Weserbergland?

Ketil: Vi er et band, eller et ensemble om du vil som har gitt ut to plater. Og skal snart gi ut den tredje plata. Den første plata var en slags moderne krautrock møter progrock-plate, tenker jeg. På den neste plata tok vi et steg videre eller til siden og laget noe som karakteriseres som mer eksperimentelt.

Jeg liker å tro at vi lager musikk basert på Shakiras filosofi “Hips Don’t Lie”. En låt er klar for verden når hun får en fysisk reaksjon og begynner å danse. Men der Shakira begynner å danse etter solide rytmer fra Sør-Amerika så blir nok jeg og resten av gjengen som er med i bandet mer beveget av ting som Sonic Youth, Glenn Branca, Karlheinz Stochhausen, Tim Hecker, Ornette Coleman, Neu! og veldig mye annet. Nå må det sies det er en veldig lite enhetlig gjeng, når det gjelder musikksmak, så når jeg sier “ting som”, så er det vel vitende om at ikke alle har hørt det jeg nevner. Men det funker som en slags oppsummering.

Vi slipper snart en tredje plate, som fortsetter i samme gate som nummer to. For tiden består bandet av meg (Ketil Vestrum Einarsen) på datamaskin, Gaute Storsve på gitar, Jan-Terje Augestad på piano, Ingebrigt Håker Flaten på bass, Jørgen Mathisen på Sax og Vetle Larsen på trommer. På den neste plata har vi også med oss fiolin, obo og horn.
Besetning høres nokså standard ut, men alle elementer går i en slags loop der alt går inn og ut av datamaskiner, så det låter neppe som en jazz-kvintett med akustiske instrumenter.

Hva er bakgrunnen for artistnavnet og hvordan er forholdet til Tyskland og den tyske fjellkjeden Weserbergland?

Ketil: Et av favorittbandene mine er Harmonia. De flyttet til landlige Weserbergland og laget pastoral krautrock. Det er dessuten moro å være i et slags selskap med Europe, Kansas, Boston og Chicago. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er veldig fan av Tyskland, litt som med tyskere som har “Pippi Langstrømpe”-syndromet og liker alt skandinavisk? Da jeg fant et tysk metalband som het Hammerfest, ble vi bare nødt til å bruke Weserbergland som navn. Kan de kalle seg opp etter et norsk sted, så kan vi kalle oss opp etter et område i Tyskland.

Ketil og Gaute, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Ketil: Jeg kan egentlig ikke huske at jeg ikke har vært det. Jeg fremførte Jahn Teigen på melodica i barnehagen. Det var i tillegg mye musikk rundt meg som barn. Min interesse ble også forsterket av at jeg havnet i, eller oppsøkte, miljøer der musikk er viktig. Skole var stort sett dørgende kjedelig. Musikk var både utfordrende og noe jeg følte at jeg mestret.

Gaute: Jeg kommer fra en familie med musikanter i flere generasjoner bakover. Oldemoren min spilte trekkspill, bestefaren min spilte trekkspill, faren min og onkelen mine er begge gitarister og jobber/jobbet med musikkopplæring i høgskolesystemet. Flere i min generasjon og generasjonen under er også musikanter. Jeg startet tidlig å spille piano siden det sto et i stua. Etter hvert begynte jeg å spille gitar siden det er tøffere.

Når begynte dere selv å spille og hvorfor valgte dere de instrumentene som dere har gjort?

Ketil: Jeg regner både tverrfløyte og data som mine instrumenter, men begynte ikke med data seriøst før jeg var tidlig i tyveårene. Så det var fløyte jeg startet med. Da jeg var syv år gammel fant jeg en steingammel piccolo hos min mors eldre tante, som en slektning hadde brukt i Larvik Byorkester for rundt 120 år siden. Den virket og jeg fikk i grunnen til å spille på den med en gang. Hvorvidt det låt fint, det vet jeg ikke. Men jeg likte det. Og følte at jeg fikk det til. Og så var det bare å vente på å få lov til å begynne i korpset. Da mulighetene åpnet seg for rask og rimelig audioproduksjon på data, så ble jeg fort solgt. Musikkskaping med like høy dopaminfaktor som dataspill? Hell yeah!

Gaute: Det var lyden av akkorder på stålstrengs kassegitar som fikk meg til å få lyst til å spille gitar. Jeg kan ikke helt svare på akkurat hva. Det kan ha vært pappa som spilte The Band eller Bob Dylan-plater, eller det kan være bandet hans som øvde i stua vår mens jeg prøvde å sove. Instrumentet falt veldig lett for meg, så jeg ble raskt bedre på det enn piano som jeg hadde spilt i flere år uten å bli så veldig god. Snart flyttet fokuset seg over på elgitar, som viste seg å låte enda tøffere. Først lånte jeg en gammel Klira halvakustisk gitar faren min hadde kjøpt i 1965. Den føltes klumpete og rar. Ting falt på plass da jeg fikk en ESP Stratocaster-kopi til 13-årsdagen. Den gamle Kliraen etter faren min fikk en ny vår da jeg spilte inn Gaute Storsve Trio-plata. Den har en nydelig klang og brukes på to av låtene.

Hvorfor instrumentalmusikk?

Ketil: Det er en spennende utfordring, særlig med tanke på hvordan man må tenke repetisjon, når man mister både det fokuset en sangstemme gir, og når man mister teksten. I tillegg, jeg liker prog, men synes tekstene er det aller minst imponerende i sjangeren. Sang vil også ta et naturlig fokus fra helheten. Det er absolutt ikke noe galt i det, men jeg tenker litt mer i rammene av polyfoni i Weserbergland, og dermed vil tekst fjerne fokus fra helheten, føler jeg. Dessuten er jeg elendig på tekst. Skal man få til noe bra, må man være en skikkelig nerd. Og det er jeg ikke på litteratur.

Gaute: Stemmen tar veldig mye fokus i musikk på godt og vondt. Tekst tar også mye fokus. Jeg elsker det fokuset i mye musikk jeg lytter til. En av mine favorittplater er Ornette Colemans “Science Fiction” fra 1971. Det er en instrumentalplate med unntak av to spor. Det er lyden av vokalsporene som på mange måter er lyden av albumet for meg. Lyden av stemmen til Asha Puthli. Jeg prøvde å gjøre noe av det samme med platen “Happiness Not Yet Won” jeg ga ut med bandet mitt Ignore i 2006. Der er det små dråper av stemmen til Hanne Hukkelberg mellom lengre partier med instrumentalmusikk. Også på den platen tror jeg de fleste sitter igjen med lyden av Hannes stemme som viktigste inntrykk.

Hva opplever dere som den største forskjellen mellom det å jobbe med instrumental- og vokalmusikk?

Ketil: Jeg tenker at det er viktig å tenke på form i både instrumental og vokalmusikk, men at det krever noe mer av låtenes utvikling dersom man gjør det instrumentalt. Man kan ikke bare ta bort vokalen eller erstatte den med lead i et instrument. Da blir det fort kjedelig.

Gaute: Vokal er på mange måter et instrument på lik linje med andre instrumenter, men så er det ikke det heller. Stemmen må være det mest fleksible og nyanserte instrumentet som finnes. Jeg tror også det er noe veldig menneskelig å sette pris på lyden av menneske. I tillegg så kommer tekst inn som et helt eget lag i musikken. Et lag ingen instrumenter kan gi. Alt dette gjør det krevende å bruke.

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Weserbergland i forhold til andre band og prosjekter som dere er eller har vært med i som Fruitcake, Galasphere 347, Geir Lysne Listening Ensemble, Jaga Jazzist, Kaukasus, White Willow, Gaute Storsve Trio, Neon etc.?

Alle band befinner seg stort sett i et slag spenn mellom totalt enevelde og likeverdige bandmedlemmer. Og forskjellige deler av prosessen i innspillingen av plater kan ha ulike maktforhold. På “Am Ende der Welt” ønsket jeg at vi hadde en litt annen prosess enn det jeg er vant til, rett og slett. Jeg har sett eksempler på musikere som absolutt ikke klarer seg uten et kreativt band for å gjøre musikken interessant og jeg har sett eksempler på at plater blir dørgende kjedelige av at musikere “avradikaliserer” musikken fordi de er pragmatikere.

Det som funket i går funker i dag også, rett og slett. Hvordan kan erfaring bli utnyttet til noe kreativt? Jeg tror et av svarene ligger i å ha en prosess med kaoselementer og uforutsigbarhet.

Kjemien mellom personene i bandet må stemme, det må sies. Men jeg synes at det å droppe øvinger og la folk bare kjøre på med sine egne kompromissløse ideer tilfører et kaoselement som endrer musikken i en retning av noe jeg liker veldig godt. Alle har dessuten forskjellige tilnærminger på hvordan de jobber med dette, og tanken er å utnytte dette til noe spennende. I praksis betyr dette at noen medlemmer har improvisert hele sitt bidrag i et langt take, mens andre har spilt inn ting skrevet på noter. Noen har levert mange bidrag over tid, andre har gjort en session. Noen har hørt deler av verket i løpet av prosessen mens andre har vært med under utviklingen av en storform.

Jeg har i grunnen vært med i veldig mange forskjellige typer band. Jaga var et band der man både hadde en tydelig skaper, men i tillegg en veldig demokratisk prosess. White Willow likner, men der er Jacob Holm-Lupo sjefen, og medlemmene får en mer personlig frihet til å gjøre sine bidrag fremfor en demokratisk prosess. Kaukasus var totalt flatt, vi skrev og spilte inn en plate på to uker sammen. I Galasphere, der har jeg ikke møtt Stephen, men vi sender låter til og fra hverandre. Etter en god del år og en god del plater så føler jeg at jeg kan tillate meg å oppsummere med at et band kan drives på mange måter. Men at det for meg er noen ting som peker seg ut for å et godt resultat i mine ører: En balanse mellom kaos og orden. Begge deler er uansett konstruksjoner som handler om perspektivet man opplever det fra.
En streng ryker og gitaristen opplever kaos, som publikum kanskje ikke opplever? Kanskje de, tvert imot, opplever en veldig bra solo, fordi gitaristen måtte bruke erfaringen til noe kreativt? Eller fikk panikk og gjorde noe impulsivt som var underholdende? Og i motsatt ende:
Stockhausen legger liv og sjel i strukturen på musikk og publikum kanskje opplever kaos og ikke den ordenen han tenkte på? På grunn av dette ønsker jeg at Weserbergland har kaoselementer. Og jeg tenker at det er en glimrende måte å benytte seg av erfaringen til musikere som har vært med i gamet lenge.

Gaute: Bandkjemi handler i stor grad om rolleforståelse. Det er lenge siden jeg har vært i et demokratisk band. Det kan godt hende det fungerer for noen, men jeg opplever det som svært tidkrevende og frustrerende. Alle band og prosjekter jeg har vært involvert i de siste 15-20 årene har hatt en tydelig leder.

Gaute: Gaute Storsve Trio er mitt band. Jeg skriver låtene og legger premissene. Det betyr ikke at jeg ønsker å kontrollere hele prosessen. Det er utrolig viktig for meg at de musikerne som er med får uttrykt seg gjennom mine låter. Da er det helt nødvendig at de føler et eierforhold til materialet. Jeg skriver riff, akkordskjemaer, melodier og basstemmer. Og jeg har noen ideer rundt trommene. Men så er jeg helt avhengig av at musikerne i bandet konkretiserer dette i skikkelig musisering. Petter Barg viderefører basstemmer, lager utviklinger og improviserer masse. Henning Carlsen konkretiserer mine til tider vage ideer til groover. På mange måter er bass- og gitarstemmene underlag for hans rytmiske improvisasjoner. De kan ha noen ideer, men det viktigste de gjør er å tolke mine til konkret musisering. Petter Barg mikset også plata. Der har han hatt masse frihet, og på den måten satt sitt klare stempel på produktet. Selv om jeg også der hadde siste ordet så er det hans lyduttrykk.

Gaute: Weserbergland er Ketils band. Han har siste ordet i alt. Det betyr ikke at han vet hvordan alt skal bli, men han setter i gang prosesser. Det gjør han på svært ulike måter. Om jeg husker riktig så fikk jeg bassen på “Sehr Kosmisch, Ganz Progisch” enten spilt inn med midi eller skrevet ut på noter. Det betyr ikke at det bare er å spille inn det som står. Det er masse å ta stilling til rundt hvordan det blir spilt og hvordan det blir tatt opp. “Tristrant” har en ganske enkel basslinje, men alt er spilt inn på den tykkeste strengen med plekter. For meg er “Tristrant” lyden av bass spilt lyst på tykk streng. Den ville fått et helt annet uttrykk om alt ble spilt med fingre dypt på lysere strenger. Jeg spiller tre gitarsoloer på den plata. En er skrevet ut på noter av Ketil, en er improvisert over akkordskjemaet i låta og en er improvisert over hele låta. Svært ulike prosesser, men alt igangsatt av Ketil.  har vært svært annerledes igjen. I åpningen spiller jeg gitar etter noter Ketil har skrevet. Det er fiolinstemmen spilt inn i dobbelt tempo. Dette ønsket Ketil flatt spilt, så det er prima vista bladlesing og gjort i et take. Det er en del mer gitar på plata som ikke nødvendigvis høres ut som gitar. Her har Ketil og jeg jobbet sammen med uttrykket i studio. Vi har tatt utgangspunkt i noen av tonene i komposisjonen. Ved hjelp av en capo og ganske radikale omstemminger av gitaren er det ca. samme toner bak og foran bridgen. Det gir masse overtoner. Vi brukte også diverse andre eksperimentelle teknikker som blant annet involverte tråder, glass slide og buer. Selve gitaren er bygd av Oslo Instrumentfabrikk aka Thomas Kaldhol. Vi manipulerte flygelet Jan Terje Augestad spilte med lignende og andre teknikker. Det er derfor det står i coveret at vi spiller preparert gitar og piano. Det klanglige er på mange måter viktigere enn det tematiske. Og så har Ketil bearbeidet dette videre digitalt. Banddynamikken i Weserbergland handler for meg mye om daglige diskusjoner med Ketil om hva slags lyd som skal sendes inn i datamaskiner, hva man gjør med dem der og så hvordan dette skal settes sammen for å danne en helhet. Og ikke minst lytterens opplevelse. Hvem nå det er.

Gaute: Haakon Ellingsen er en jo en artist, men det er også et band. Dette tror jeg må være det bandet jeg har vært involvert i over lengst tid. Jeg ble først med i bandet da Haakon skulle spille på Quartfestivalen og by:Larm i 2002. Siden den gang har det vært mye utskiftninger i besetning og musikalsk profil. Haakons solide låtproduksjon forankret i et slags 60-tallsuttrykk har alltid ligget i bunn. De ulike besetningene har skapt ganske ulik banddynamikk. Noen musikere har hatt sterkt behov for å uttrykke seg selv gjennom hans musikk, andre har hatt en mer nøytral yrkesmusikerholdning. Ulike produsenter på de ulike platene har igjen trukket inn litt andre musikere, eller trukket Haakons musikk i ulike retninger. Det kan ha ført til et veldig annerledes uttrykk på platene enn live. Igjen er klar rollefordeling viktig. Live er Haakon sjefen, men gir stor frihet til musikerne. På platene er produsenten sjefen og har siste ordet. I praksis har det betydd for meg at jeg på sett og vis må “selge meg inn” på platene. Haakon spiller jo mye gitar selv, så da har jeg måttet fylle funksjoner han ikke kan fylle selv. Det har blitt en del soloer og ganske mye lapsteel.

Gaute: Ymist. Er en teatergruppe som ledes av regissør Erlend Samnøen og skuespiller Morten Espeland. De har med seg litt ulike folk i ulike produksjoner. Jeg er av og til involvert som komponist. Ketil og jeg startet vårt samarbeid med bl.a. Erlend som da var danser på slutten av 90-tallet (?). På mange måter så ligner dynamikken i en teaterproduksjon den i et band. Alle har man sine funksjoner som fyller ut helheten. Men i stedet for bass, trommer og vokal så har man regissør, lysdesigner, skuespillere, scenograf osv. Da vi startet å jobbe sammen var vi ganske naive med tanke på rollefordelinger og ledelse. Det kunne føre til svært ulike ideer om hvordan ting skulle bli. De tingene vi holdt på med i starten var nok ganske originalt, men det manglet totalt retning sånn jeg ser det i dag. De siste produksjonene jeg har vært med på er noe helt annet. Erlend leder arbeidet, og er utrolig bra på å gjøre alle gode. Han får meg stadig til å gjøre ting jeg ikke visste at jeg kunne. For meg er det utrolig spennende å jobbe med folk innenfor helt andre felt enn musikk. Det er veldig fascinerende å oppleve hvordan scenografi, lys og musikk kan fungere sammen. Den siste produksjonen jeg var med på var en oppsetning av Jon Fosses “Melancholia II”. Det er noe av det jeg har vært involvert i jeg er mest stolt av i ettertid.

Gaute: Neon? Bandet jeg hadde med Even Ormestad (Jaga Jazzist, a-ha), Jørgen Munkeby (Shining) og Christian Berg for 1000 år siden? Vi øvde utrolig mye. Tre ganger i uka. Jørgen var 12 år da han ble med, og var allerede da dritgod. Han kom aldri inn på riktig sted fordi han så på “Baywatch” på TV mens vi øvde. Men når man er så god som han så går det helt greit. Den skapende prosessen var ganske ubevisst. Stort sett så foregikk det sånn at det neste riffet som ble laget ble det neste riffet i låta uten så mye bevissthet rundt det som skjedde før.

Fortell  om hverandres musikalske styrke og rolle i Weserbergland.

Ketil Vestrum Einarsen

Gaute: Er han med? Må man ikke spille et instrument for å få være med i band? Neida! Jeg tror det er litt vanskelig for noen å forstå hva det vil si å spille instrumentet datamaskin. Greia er den at Ketil har spilt hele livet. Han har en lang instrumentutdannelse. Han har spilt i masse bra band i mange år. Kunnskapene og ferdighetene han har tilegnet seg derfra har han tatt med seg og bruker når datamaskin nå er instrumentet hans i Weserbergland. Jeg kunne gått inn på hva han konkret gjør, men det er så mye forskjellig. Til syvende og sist gjelder de samme musikalske prinsippene som på andre instrumenter.

Gaute Storsve

Ketil: Gaute og jeg er kjernen i bandet, selv om jeg lager musikken. Det er fordi Gaute både er med på den intellektuelle prosessen og på den skapende prosessen og fyller rollen som en slags medprodusent, eller en kreativ sparringspartner. I tillegg spiller Gaute tidlig i prosessen, og det preger gjerne musikken.

Gaute: Ketil har en filosofi om at take 1 eller take 70 er de beste. På “Sehr Kosmisch…” ble det mye bruk av take 70, men på “Am Ende…” og #3 er det mye take 1.

Jan Terje Augestad

Ketil: Jan Terje er en fyr som merkelig nok ikke har spilt på mange plater. Som musiker er han rett og slett et unikum og svært kreativ. Han har klassisk bakgrunn, men har et øre som andre hans bakgrunn ikke har og kan improvisere, også musikk som er i en klassisk tradisjon.
Jeg er veldig glad for at flere med klassisk bakgrunn er med her, slik at vi ikke får en dominans folk med jazzbakgrunn. Jeg liker hvordan det at vi har forskjellige bakgrunner påvirker musikken.

Gaute: Vi er store fans av Jan Terje. Han er en musiker med svært få svakheter. Vi tror og håper han vil spille en enda større rolle i de skapende prosessene fremover.

Jørgen Mathisen

Ketil: Det er veldig moro at Jørgen er med, fordi jeg er så fanboy av det han driver med. Han er virkelig en av landets aller beste musikere i mine ører. Jørgen ble med på “Am Ende” og hans bidrag er i stor grad basert på improvisasjon, han fikk ikke en eneste note eller melodi servert. Og hans bidrag har ført til at vi har endret musikken i den retningen han tok det.

Ketil: Mattias var trommis på “Sehr Kosmisch, Ganz Progisch”. Han klarte å løfte motorik-trommer ut av Tyskland og inn i et hardtslående og personlig sound. På “Am Ende der Welt» brukte vi ikke trommesett i det hele tatt, men Mattias bruker i stedet turntable som instrument. Han driver ikke med beats på turntable, men han tilfører plata en rekke atmosfæriske lyder og psykedelisk galskap.

Maria Grigoryeva

Ketil: Maria er en russisk session-stryker. Både “Am Ende der Welt” og neste plate startet med at Maria spilte inn strykere. Vi ønsket å snu på prosessen der strykere alltid kommer som et element til slutt. Maria har blitt en viktig del av soundet, og er en utrolig dyktig musiker, rett og slett.

Låtene er skrevet og produsert av Ketil Vestrum Einarsen. Hvordan blir de til, hvor mye er klart før det blir presentert for de andre musikerne? Hva er bandets rolle?

Ketil: Det er veldig varierende. På “Am Ende der Welt», og på en ny plate  fikk Maria strykerstemmer aller først. Så oppstår det gradvis en større form, gjerne i form av en kombinasjon av ting jeg skriver og Gaute og Jan-Terje og spiller, i tillegg til at de improviserer. Hele tiden samler jeg inn ting, og endrer dette i programmet Ableton Live, som er et program som gir meg muligheten til å gjøre selve studioet til et liveinstrument. Helheten kommer etter hvert og er et resultat av det som skjer i spennet mellom det som er skrevet av meg og improvisert av andre, og alt sammen sys sammen etter hvert av meg, men i samarbeid med de andre i varierende grad.

Gaute: Dette skrev jeg en god del om under spørsmålet om bandkjemi.

Hvordan samarbeider dere som band i studio?

Ketil: Vi møtes egentlig aldri i studio. Jeg vil helst unngå alt som ligner tradisjonelle studio sessions. Det nærmeste vi har vært å være i studio var da Gaute og Jan-Terje tok opp noe på likt. Ellers foretrekker jeg at folk bare gjør sin greie på sitt utstyr. Ikke av praktiske årsaker, men fordi jeg tenker at det gir mer uforutsigbare og kompromissløse bidrag. Veldig mye av “Am Ende der Welt» og neste plate er tatt opp i hjemmestudioer. Noe er tatt opp på håndholdte opptakere. Andre ting er tatt opp med fancy studioutstyr. Men aldri på den gode gamle “nå møtes vi og gjør plate”-måten. Vi kunne fint gått i studio og gjort en plate på noen dager, men jeg vil ikke. Jeg ønsker denne kaotiske prosessen og muligheten den gir oss til å la platene utvikle seg over tid. Og jeg liker lyden dette gir. Jeg vil ikke ha nøytralt utstyr, jeg vil heller ha lyden av billige datamaskiner, dårlige håndholdte opptakere og barn som forstyrrer opptaket (med på neste skive, barna til Gaute har en så vidt hørbar gjesterolle). Det er også dyre “bra” mikker på plata, for all del. Men da vi tok opp flygel på forrige skive, så låt det finest med en SM57 (verdens beste mikk, og ikke dyr, for de som lurer) rett på strengene på flygelet. Vi satte opp en dyr sak også. Men den låt kjedelig til dette og jeg brukte det ikke.

Gaute: Jeg vil trekke frem trommetrackinga på neste plate som spennende. Det ble gjort i et bra studio i et digert rom både med tradisjonell nærmikking og en stereomikk som sto 10 meter unna. Dette ga til sammen veldig spennende klangmuligheter for trommelyden. Vetle Larsen la trommene sent i prosessen. Han forholdt seg dermed til hele formen på låta, og tok noen spennende valg som dro musikken i en uventet retning. Dette er et godt eksempel på hvordan Ketil setter i gang prosesser, men også lar musikerne forme musikken i stor grad.

Er Weserbergland også et liveband eller er det først og fremst eller eksklusivt en studioaffære?

Ketil: Vi har spilt live. Det var forrige skive vi fremførte. Den var mer livevennlig og vi gjorde noen konserter som kanskje var bra, men vi lå mye tettere opp mot et tradisjonelt krautrockuttrykk enn det vi gjorde på plata. Og jeg er personlig mest fan av plater fremfor konserter. Det handler om begrensningene jeg føler liveformatet gir lydmessig. Når det er sagt, vi har noen planer. Men de innebærer at vi gjør noe som kun funker live, der vi benytter oss av mulighetene som forskjellige rom gir.

Gaute: jeg vil si vi har noen svært spennende liveplaner på gang. Følg med!

I hvor stor grad vil dere si at Weserbergland er et band eller et prosjekt i evig forandring og med ulike medlemmer fra skive til skive/ anledning til anledning?

Ketil: Det er en en slags hybrid, tenker jeg? Et band og et prosjekt?
Kun Gaute og jeg er med på de to vi har gitt ut, og neste plate. Men både Jørgen, Jan-Terje og Maria er med fra forrige skive, så det er en form for stabilitet der. Men på neste skive har vi allikevel med oss fire stykker som ikke var med på noen av de foregående skivene. Blant annet Ingebrigt Håker Flaten og Vetle Larsen.

Albumet har fått navnet “Am Ende der Welt».  Hva vil dere kommunisere med det navnet?

Ketil: Det har en forbindelse til bildet på coveret. Mehamn i Finnmark. Et stort og svart hav på enden av verden oppfatter jeg som en slags total enhet, en slags drone, mensom  i virkeligheten er full av detaljer når man ser nærmere på det. Og i tillegg så har alt en ende, og det er en brutal sannhet som er overveldende. Vi ønsket nok også å signalisere et brudd med forrige album, som er en slags varm hyllest til tysk krautrock. Og  jeg likte tanken om å ha en veldig pretensiøs tittel som er litt i “havet, døden og kjærligheten”-kategorien, som en kontrast til humoren på første skive.

Per-Einar Einarsen har tatt det vakre coverbildet. Fortell om ham, dette fotografiet, hvor er det tatt, hvilken stemning det fanger og hvordan det står forhold til musikken på “Am Ende der Welt”.

Ketil: Per Einar er rett og slett faren min. Han er og har alltid vært en lidenskapelig og flink hobbyfotograf. Av yrke er han lærer og han tok med seg min bror og min mor nordover for å jobbe i Finnmark, nærmere bestemt i Mehamn. Jeg er født der oppe, men husker dessverre ingenting. Derimot er Mehamn med meg gjennom de mange bildene faren min tok der oppe.
I tillegg, dette bildet, og de andre bildene har en veldig spesiell atmosfære. Ikke bare er de fra et sted som selv for andre nordmenn nok er ganske eksotisk, men fra en annen tid. Bildet er nok fra midten av syttitallet. Og tidens slitasje gir også bildet en spennende dimensjon, synes jeg.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Weserbergland eller “Am Ende der Welt”.

Elektroakustisk musikk

Gaute: Jeg tenker det i aller høyeste grad er et treffende begrep for hva vi driver med i Weserbergland. Mye av komponeringen dreier seg om å “høste” gode lyder som så bearbeides videre ved hjelp av digitale verktøy. Når det er sagt så gjelder dette også veldig mye annen moderne musikkproduksjon. Måten man jobber med plateproduksjoner er ofte en kombinasjon av gode takes, og videre bearbeidelser av lyden. Lyden av gitar vi hører på plate er aldri det samme som det vi hører akustisk i et rom. Behandlingen lyden får gjennom ulike digitale verktøy farger den svært mye. Forskjellen hos oss er kanskje at disse bearbeidelsene har en mer sentral plass i den kreative prosessen enn normalt.

Samtidsmusikk

Gaute: Glenn Branca er et av de viktigste navnene for meg i denne sammenhengen. Han var kanskje den første som plukket ned den rene klanglige lyden av elektrisk gitar, og skrev komposisjoner med det. Jeg ble oppmerksom på ham ved at både Lee Ranaldo og Thurston Moore fra Sonic Youth spilte i hans gitarensembler. Spørsmålet er om dette kan kalles for samtidsmusikk i dag 40 år etterpå.

Ketil: På sitt beste er det radikalt og spennende, og på sitt verste er det radikalt og kjedelig. Jeg synes kompromissløsheten i samtidsmusikk er spennende, og jeg liker flere ting, inkludert norske ting. Men mye samtidsmusikk er musikk som ikke beveger meg på noen som helst måte. Det kan være så enkelt som at “the hips på samtidskomponister beveger seg til helt andre ting enn hos meg.
En vanlig kritikk av samtidsmusikk er kanskje at den er for akademisk? Jeg tenker at det har to løsninger. Enten tenke som Kraftwerk og gjøre den mer tysk når de blir beskyldt for å være for tysk, eller – vi kaster dette ut av institusjonene og lar musikken klare seg på egenhånd.

Droner

KetiI: Med dronemusikk så lager man det “totale sound” som i seg selv er fett nok til å høre på uten veldig mye melodier. Det er et mål i seg selv å både bruke droning, og i tillegg lage lyder som er veldig kule i seg selv. Og det prøvde vi hardt på “Am Ende…”.

Fluktuerende

Ketil: Endringer som ikke er brå. Dette er noe jeg ønsket å oppnå på “Am Ende…”.

Små endringer

Ketil: Mange små endringer er på den ene siden noe interessant man kan se/høre, men de blir også til noe større. Dette spennet er jeg veldig interessert i og danner mye av utgangspunktet for “Am Ende…”.

Morton Feldman

Ketil: Morton Feldmans pianomusikk er en direkte påvirkning på “Am Ende…”, sammen med noen av John Cage sine pianostykker.

Sunn O)))

Ketil: Det finnes veldig få band som låter så fett. Kompromissløsheten er også noe jeg liker. Bunndraget og det totale mørket hos dette bandet er alltid noe jeg prøver å få til.

Amon Düül II

Ketil: Et band som med solide føtter i psykedeliaen klarte å lage musikk der blomstene fra the summer of love trampes ned i bakken. Mørket på “Wolf City” er noen av mine favorittøyeblikk i rockens historie, og samme med de tidligste platene til Tangerine Dream er dette viktig inspirasjon for “Am Ende…”.

Neu!

Ketil: Hvordan Neu! våger å gjenta ting uten mye variasjon er spennende. Ikke bare fordi dette låter så hinsides fett, men fordi de ved å gjøre dette tar et valg der alles innsats er veldig rettet mot å skape et kollektivt sound, der alle er like viktige. Dette er absolutt en tanke som er er til stede på “Am Ende…”. Og Neu! er et av favorittbandene til i alle fall Gaute og meg.

Gaute: Neu! er det krautrockbandet jeg har hørt absolutt mest på. Jeg likte det lenge før jeg visste hva Kraut var. Jeg er veldig fascinert av minimalistiske riff som gjentas. Generelt er jeg veldig glad i enkel musikk. Det var min interesse for Sonic Youth som gjorde meg oppmerksom på Neu!. Noe av det jeg liker er den dynamiske pulsen. Det er tilsynelatende jevne åttendedeler, men så er det ofte ikke spilt inn på klikk slik at pulsen øker og sakker litt. Dette er også spilt inn før det var vanlig å loope. Dermed blir det mennesket som imiterer maskinen. Nydelig spør du meg.

Ambient

Ketil: Eno is my homeboy.

Mer eksperimentell

Ketil: For meg virker det som om “eksperimentell” har blitt til en forståelse av bestemte sound eller uttrykk. Det er elementer jeg tenker på som veldig eksperimentelle på “Sehr Kosmisch, Ganz Progish”, men det gjøres nok innenfor rammene av noe som er tettere på et etablert progrockuttrykk. Et eksempel der er kanskje “Die Kunst der Fuge” på “Sehr kosmich…”. Der møtes klassisk musikk, krautrock og inspirasjon fra italiensk progrock (Premiata Forneria Marconi). Og på slutten endres det hele gradvis til å bli elektronikaorientert, med et annet rytmisk stilspråk. Jeg tenker dette er eksperimentelt. Men fordi det er klare melodier og dur og moll så er nok ikke dette ansett som eksperimentelt? Men intensjonen bak det hele er absolutt eksperimentell.
Men når det er sagt, det er ikke til å stikke under en stol at “Am Ende…” likner på det som blir beskrevet som eksperimentell musikk og at det er inspirert at Stockhausen og den slags.

Fri improvisasjon

Gaute: Fri improvisasjon er både en sjanger og en metode vi bruker i Weserbergland. Ketil og jeg jobbet en hel del sammen med det tidligere. Det er en utrolig bra arbeidsmetode for å jobbe med kommunikasjon, lytting, klang, tydelighet, spontanitet og kreativitet. Nå har vi også fått med oss Vetle, Jørgen og Ingebrigt med sin bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. På kommende plate er noe av spenningen hvordan disse ulike lagene jobber sammen. Noen av av platene jeg er aller mest glad er også godt forankret i dette. For eksempel platene til Extended Noise, Ornette Coleman og John Zorn.

Samples

Ketil: Sampling er en av grunnsteinene i soundet på “Am Ende…” . Nesten alle elementene er samplet, men av originale lyder fra oss. Dette handler stort sett om lange strekk, gjerne over flere minutter. Men det de har til felles er at vi har brukt samplingteknikker for å endre lyden. Særlig for å tilføre lyden elementer av kaos, eller det folk sikkert vil kalle lofi-elementer? Det er faktisk ingenting på “Am Ende…” på plata som man hører i originaltonearten. Ikke et eneste element har samme pitch som da det ble tatt opp. Og vi bruker konsekvent ikke de mest fancy algoritmene for å flytte rundt på dette. På ny skive bruker jeg 5 forskjellige DAWer og en rekke andre programmer, kun fordi jeg har funnet bestemte klangendringsmuligheter der. Og gjerne er dette knyttet til det folk vil kalle svakheter. Et praktisk eksempel er deler av gitaren. Spilt inn i ett program. Flyttet til et annet. Dratt til 20 ganger original lengde. Inn i det første programmet og dratt tilbake. Så inn i et nytt program som er laget for støyreduksjon til tale, så tilbake til det første. Kanskje mange tenker unødvendig her? Men for de av oss som er med i the Church Of Kevin Shields, så er dette en plikt vi gjør med glede. Fordi når noe låter fett så er det loven.

Turntablism

Ketil: Som regel er dette knyttet til beats i hiphop, antar jeg. På “Am Ende…” er dette Mattias som rett og slett lager kule lyder basert på noen underlige lydbiblioteker har han på vinyl. Mattias har et stort og eksentrisk lydstudio med muligheter til å gjøre, ja – ting han gjør….

Space rock

Ketil: Jeg liker space rock. Særlig Hawkwind. En dag må vi lage spacerock. Særlig fordi jeg har lyst på både mer space og mer rock i space rocken (men legger til at Tangerine Dream er inne på noe på “Force Majeur”).

Krautrock

Gaute: dette har vi vært inne på i flere av svarene tidligere.

Rock på sitt fineste

Gaute: Krevende øvelse. Jeg liker rock som har ganske enkle strukturer, mensom utforsker det klanglige i elgitaren. Jeg liker også låtmateriale som fjerner seg fra blues-tonalitet. Noen band jeg liker er Sonic Youth som er aller best på sitt mest lavmælte, Pixies som har rockehistoriens mest undervurderte gitarist i Joey Santiago, Ramones med sine übercatchy melodier og Television med sine episke gitararrangementer. Favorittrockebandet mitt er nok likevel The Velvet Underground. De hadde alt.

Avantgarde

Ketil: Jeg synes ofte musikk som rett og slett er laget med tanke på å være utforskende er spennende å høre på. Og ofte kalles denne musikken avantgarde. Mange synes nok at dette ofte er utilgjengelig og intellektuelt, men hvor Weserbergland ligger her, det vet jeg ikke. Jeg tenker bare at Weserbergland er noe som begeistrer meg, vel vitende om at jeg er fan av mye som beskrives som avantgarde. Jeg søker nye sound og nye opplevelser rett og slett av underholdningsverdien det gir meg.

Gaute: Jeg kan få inntrykk av at begrepet avantgarde ofte mer beskriver et lydunivers på samme måte som country, r&b eller pop enn at det betyr noe som nødvendigvis er i front eller nyskapende. Lyden av avantgarde forbinder jeg med atonal kunstmusikk fra 1960-tallet. Det er ikke noe galt i det. Jeg digger atonal kunstmusikk fra 1960-tallet, men det er ikke nødvendigvis nyskapende i dag. Weserbergland har ingen ambisjon om å være avantgarde, vi har en ambisjon om å lage musikk vi liker. Jeg har personlig en tendens til å like kunstmusikk som låter som pop, og jeg liker popmusikk som låter eksperimentelt.

Progrock

Ketil: Popmusikk fra syttitallet. Jeg liker den for den totalt upretensiøse holdning til alt pretensiøst og fordi det er mange kule klanger og arrangementer i sjangeren. Og det er ingen tvil om at dette er en stor del av min bakgrunn og påvirker Weserbergland. Men akkurat nå, der jeg er som lytter og musiker, så er det en sjanger jeg hører lite på og som jeg har svært liten motivasjon til å drive med. Men når det er sagt, det kan godt være Weserbergland er progrock. Aner ikke. Jeg bare tenker på det som musikk jeg liker å lage og høre på. Og legger til, dette endrer seg hele tiden. Kanskje det blir en vill progbølge i morgen? Eller om to år? Å stå stille er kjedelig…

Gaute: Jeg har aldri hatt så nært forhold til progrock, men flere av uttrykkene i nærheten som jazz, rock og diverse eksperimentelle sjangere. Dette må nesten Ketil svare på, men jeg tror han ofte har tatt meg med på prosjekter fordi jeg ikke er så vel bevandret i progklisjeene. For å sitere Trond Berg Eriksen: “Kunnskap er makt, men kunnskap kan også være maktesløshet”.

Rock

Ketil: Populærmusikk med mye gitar. Rock er, som annen pop, grunnleggende eklektisk. Og jeg tenker at vi også er det. I alle fall prøver vi på det.

Gaute: Jeg har lenge lurt på om jeg er en rockegitarist som liker jazz, eller en jazzmusiker som liker jazz. Det jeg vet er at jeg ikke er så begeistra for jazzrock. Det blir stort sett for glætt!

Låtlengde

Ketil: Legenden sier at det var Pjokken Eide i Popol Vuh som sa at alt under åtte minutter er kommersielt?
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid vært tiltrukket av lange låter i rocken. Vi bruker også veldig mye repetisjon, som vi har plukket opp i musikk som amerikansk minimalisme, gamelanmusikk, krautrock osv. Ofte krever det noen repetisjoner for at asymmetriske mønstre trosser hverandre og slår ut i full blomst.
Personlig tenker jeg at 35-40 minutter er en fin albumlengde. Det er både lengden på mange klassiske album og mange romantiske symfonier ble strukket til denne lengden. Jeg er ikke så fan av å lytte til hele album, jeg driver ikke og setter på musikk i andakt og hører gjennom albumet. Unntaket er gjerne klassisk musikk, der jeg gjerne hører et helt verk, dersom jeg føler det henger bra sammen. Og i tillegg, når Solange ga ut et sammenhengende album, da er jeg fullstendig med. Dette er noe av effekten jeg ønsker, rett og slett. Følelse av helhet og elementer som går igjen på forskjellige måter, slik at fokuset mitt hele tiden er til stede.

Gaute: Jeg tenker at 40-50 minutter musikk er topp. Det er en typisk lengde for en symfoni eller et klassisk album innenfor de fleste sjangre. Om det er satt sammen av 20 Ramones-låter, en Weserberg-slager eller 10 FKA Twigs-perler går ut på det samme. Jeg er kanskje ikke helt i takt med tiden, men jeg liker å konsumere musikalske helheter på den lengden.

Musikalske paradigmer

Gaute: Vi setter ofte opp strikte regler for for å tvinge oss selv til å måtte tenke annerledes, men vi ender gjerne også opp med å bryte dem. Ellers så er vi helt skruppelløse. Målet helliger alltid middelet.

Fortell om debutplaten “Sehr Kosmisch, Ganz Progisch” fra 2017 og veien derfra og til “Am Ende der Welt”.

Ketil: “Sehr Kosmisch…” var en slags kjærlighetserklæring til de tyske krautrockscenen. Både fordi det er åpenbare pastisjaktige elementer der, men også fordi vi prøvde å bli inspirert av et åpent og eksperimenterende tankesett og ikke bare gjenskape krautrocken, men å la den inngå i en slags symbiose med moderne teknologi.

Gaute: Jeg har skrevet en del om dette under bandkjemi. Jeg kan legge til at prosessen med “Sehr Kosmisch, Ganz Progisch” var svært lang. Jeg tror Ketil jobbet med den i ni år. Jeg var med på det meste av prosessen og har spilt inn svært mye gitar på veien. Ketil skriver om musikken sin på svært radikale måter.

Jacob Holm-Lupo har mastret platen. Fortell om viktigheten av en god mastring og om Holm-Lupos rolle på “Am Ende der Welt”.

Ketil: Ofte så hører jeg ikke forskjell på hva som gjøres, men innrømmer at det absolutt kan handle om min kompetanse. I tillegg så har jeg også hørt mange ting bli alt annet enn bedre etter mastring. Men dette gjelder ingen av Jacobs mastringer.

Og når det gjelder “Am Ende…”, så skjedde det mye i mastringen. Jacob mastret på stems, noe som strengt tatt gjorde at det burde betraktes som en polering av miks i tillegg til mastring. På en eventuell fremtidig utgivelse skal vi sørge for å spesifisere dette.

På bandcamp og vinyl har låten blitt delt opp i to, mens den ellers foreligger som et dobbelt så langt sammenhengende spor på Spotify og i CD-versjon. Hvorfor det valget og synes dere det gjør med komposisjonen å dele den opp kontra å la den stå i sin fulle lange helhet?

Ketil: Det er av rent praktiske årsaker. “Am Ende…” er et sammenhengende verk, men det går ikke å gi ut på vinyl, så den er delt i to på vinyl.
Jeg tipper det endrer lytteopplevelsen, men jeg er ikke sikker på om det er en bra eller en dårlig ting. Men jeg tenker på “Am Ende…” som en sammenhengende låt, i alle fall. Men det er vanskelig å vurdere vinyllyd for meg. Jeg liker det ikke, og jeg har ikke platespiller. Det funker på gammel musikk som er laget med tanke på det, selvsagt.
Men jeg overlater dette med å vurdere vinyl til mer kompetente ører. Jacob hjalp med både delingen av låta og lytting av testpressingen, og jeg stoler på ham her.

Hvilket forhold har dere selv til ulike formater for gjengivelse og lytting til musikk?

Ketil: Dersom folk kjøper fysiske album så er det absolutt en bra ting for oss. Ikke bare er det bra, men vi tjener, som de fleste andre, ingenting på streaming. Men jeg burde ikke kaste noen stein. Jeg kjøper ikke fysiske album. Men bandcamp liker jeg, der kan man gi band det de fortjener, og det er dessuten veldig mye bra å oppdage der.

Gaute: Jeg lytter nesten bare på musikk fra streaming fordi det er svært tilgjengelig og veldig praktisk når man er ute og reiser. Jeg hører mest på musikk utenom jobb når jeg er på vei til og fra steder. Når det er sagt, er jeg veldig glad i den helhetlig vinylopplevelsen. Det store coveret får  virkelig frem albumets visuelle kvaliteter. Alt som er skrevet på coveret. Aktiviteten du gjør som lytter når du må snu plata etter ca. 20 minutter. Jeg har et Bang & Olufsen anlegg fra 1982. Jeg synes vinyl fra 50- ,60-, 70- og begynnelsen av 80-tallet låter helt nydelig på det. Det er som om musikken er laget for det formatet. Og det er den jo.

Ryktene forteller at dere allerede er godt i gang med arbeidet til oppfølgeren, deres tredje album “Sacrae Symphonia”. Hva kan vi vente oss der?

Ketil: Vi har delvis fulgt samme oppskrift som på “Am Ende…”, noe som kanskje mange synes er overraskende?

Dvs, vi operer nok i samme sjanger og lydlandskap som på “Am Ende der Welt”, men vi gjør noen andre ting der. Denne gangen har vi med trommesett, som Vetle Larsen spiller, og Ingebrikt Håker Flaten på bass. De tilfører et eller annet i skjæringspunktet mellom Burzum og frijazz, så jeg er veldig begeistret for retningen dette har tatt nå. I tillegg så har vi utvidet besetningen med obo og horn i tillegg til strykere. Og Gaute på gitar og Jan-Terje på piano er med videre.
“Am Ende…” var veldig inspirert av Palestrina og hans polyfone kormusikk, der alle stemmer er likeverdige. Det var ikke et strengt dogme, men det kan nok høres i åpningen og hvordan veldig mange stemmer er lange linjer som jobber mot hverandre over tid.
“Sacrae Symphonia” er rett og slett oppkalt etter noen veldig spennende verker fra tidlig barokk, der grupper plasseres forskjellige steder i kirken og spiller mot hverandre. Jeg kan ikke på skrivende tidspunkt si at dette er noe lytteren vil kjenne seg igjen i på det som ender som plata, men det er i alle fall en svært viktig inspirasjon.

 Fortell litt om forholdet til plateselskapet dere er på:  Apollon Records Prog.

Apollon aka Robin var selskapet som likte første skiva vår og tok sjansen på denne. Apollon har klart å bygge seg opp til å bli en stor underdog med plass til blant annet oss. Jeg må innrømme at jeg var nokså usikker på hva Robin ville si da vi sendte ham “Am Ende…”, men han tok en stor risk og kjørte på. Det får være opp til ham å svare på om det var klokt av ham, men vi er glade for det. Ikke en eneste gang har Robin sagt at vi må endre noe for å treffe et marked. Tvert imot oppmuntrer Robin oss til å gjøre akkurat det vi vil.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Ketil: Personlig så har dette rammet meg svært lite. En av grunnene er at jeg spiller veldig lite live. Men det er leit å se alle tidligere kolleger slite og særlig å se hvordan alle som jobber med det tekniske i musikkbransjen står uten arbeid.

Gaute: Jeg jobbet med å skrive musikk til en teateroppsetning av Jon Fosses “Melancholia II” med premiere 30. september da Norge ble stengt ned. Jeg hadde hele tiden tro på at vi skulle få gjennomført den planlagte turneen, men jeg var ganske nervøs. Ikke for det økonomiske, men for det kunstneriske arbeidet. Heldigvis fikk vi gjennomført turneplanen med litt begrenset publikum. Det føltes veldig bra. Noe av årsaken til at vi kunne gjennomføre var at dette er relativt smalt, og i teatre med faste seter osv. Det var trist å se all fortvilelsen i andre deler av bransjen som blødde langt mer, og som fremdeles blør. Ellers så har det for meg vært litt avlysninger og utsettelser. Det mest frustrerende er at det er mye vanskeligere å planlegge for live fremover.

Weserbergland – Am Ende der Welt

Weserbergland – Sehr Kosmisch, Ganz Progisch

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Tekst må være mer enn en test. Mange låttekster er bare tull – uten å være morsomme. Da er det bedre at de er alvorlige. Så kan det, for den som leser radene i omslagene våre, ligge lommer av svart humor der; og det er alltid lov å le av elendighet, det er det som kan gjøre den utholdelig, mener Jørund Vålandsmyr, som sammen med Menigheten er aktuelle med sitt andre album «hvite dager, mørke kvelder» på Apollon Records

Teskt: Jan-Olav Glette/ Foto: Raymond Mosken (inkl. front) og Helen Gøytil

«hvite dager, mørke kvelder» fyller tomrommet de stengte barene og konsertscenene i Oslo har etterlatt seg med inderlig og dyptloddende betraktninger av menneskesjelen. Med et åpent, frilynt lydspor av americana der det finnes plass for gitarbasert pop og rock fyller de vakuumet og isolasjonen i bygd og by.

Det gjør de med særegen, distinkt musikk med elementer av visesang, heartland rock, krautrock, jazz, psykedelia og country. Alvorlige dyptgripende tekster om ensomhet, vaklende eller brusten kjærlighet, tristesse eller melankoli og en relativt mutt eller gråtonet, men følsomt toneregister som oppleves overraskende individuelt og egenartet. Jørund Vålandsmyr drar deg inn i mørket hvor du også kan skimte lyset bak den beske humoren.

Her kan du lese om behovet for å berøre og stikke litt dypere inn i sjela til lytteren, kjærlighet til Roy Orbison, Johnny Cash og Creedence Clearwater Revival og om forholdet til myten om sultekunstneren.

Jørund, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg vokste opp i en skog uten radioforbindelse og svensk TV, de eneste lydene var vind og fuglesang. Og når man plutselig kommer over en sveive-kassettspiller med AC/DC og Ozzy taper, som ikke bare låter fett, men også består av heltidssatanister er jo sjela solgt for lengst og verden får plutselig en mye bredere sti man kan gå.

Hvilken type musikk var du ellers omgitt av i oppveksten?

Som barn gikk det mye i mye hard rock og tacky platecovere. Ozzy, W.A.S.P. , AC/DC, Nirvana og grunge (da jeg ble litt eldre). Samtidig kom The Doors, Led Zeppelin  og Velvet Underground.
Faren min spilte mye country, som jeg da ikke hadde noe forståelse for, det kom senere. Det var mange gjennkjennelses-øyeblikk da jeg for alvor begynte å forske i countryarkivet.
Da jeg var 16 oppdaga jeg Bowie, musikken hans åpna mange dører; en artist som var såpass voksen, vital og gikk så 100% sine egne veier var ganske stort. Det gav mye håp. «1.Outside»-skiva fra ’95, med den påfølgende konserten i Spektrum ’96 står fortsatt som den største konsertopplevelsen min.

Når begynte du å synge og spille gitar og hva var det som fenget deg med denne måten å uttrykke deg på?

En kompis lærte meg et par Nirvana-riff da jeg var 16. Etter hvert øvde jeg inn noen Bowie-låter med litt mer avanserte korder. Jeg var aldri noe flink på skolen, håpet var vel å kunne mestre noe på mine egne premisser. Jeg begynte å spille bass i et alfa punkeband samme år og snek meg stadig nærmere vokalmikken. Hvem vil ikke være rockestjerne når man er ung.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilke og hvorfor. Hvor opptatt er du av dette med musikkutstyr og hvor viktig er det for å få det til å låte som du vil?

Jeg kan egentlig ikke kan kalle meg gitarist, det er fortsatt altfor enkle ting jeg gjør. Men det er en nødvendighet for å lage låter.
Robert Toth fikset en Graubner Lux for meg for et par år siden, den tente en gnist og gjorde meg hakket mer selvsikker. Jeg elsker den gitaren, bruker den sammen med en Bad Cat 2 Tone preamp for å få litt grums i lyden.
Ellers bruker jeg en Gibson J-45 sammen med en T-Rex Mudhoney når jeg gjør solokonserter. Ikke alle som skjønner den koblingen, spesielt ikke han jeg kjøpte boksen av …
Ole pleier uansett å stille lyden min, han har en litt mer avantgarde tilnærming på det punktet.

Hvorfor americana?

Vi er ikke country og heller ikke helt rock eller pop. Amerikana er en gryte du kan putte gode ingredienser oppi.

Jørund Vålandsmyr & Menigheten. Foto: Raymond Mosken

Norske anmeldere og forståsegpåere sliter med å bli enige om en definisjon av hva det er dere driver med. Jeg har sett betegnelsen «Amerikana for viderekomne» på bandets facebook side. Utdyp gjerne hva dere legger i det.

Vi er ikke så flinke til å sette oss i bås. Når vi skriver «Amerikana for viderekomne» betyr det egentlig bare at vi tøyer sjangeren. Det kunne like gjerne stått rock eller pop. Men vi forsøker i hvert fall å utvide tekstmulighetene.
Helst ville jeg si at vi spilte emo-country; emo for voksne. Men vi var for dårlige til å legge kajal, så det måtte forgå.

Hvordan vil du si at Jørund Vålandsmyr & Menigheten skiller seg fra andre prosjekter og band du er og har vært med på, som Country Heroes, Frank Znort Quartet, Smell of Incense, med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi og hva har du tatt med deg videre fra de andre prosjektene til Menigheten.

Siden Country Heroes er et ekte countryband, føles det fint å kunne spille litt amerikana med Menigheten. Jeg tok med meg tre korder derfra og la til en.

Frank Znort gir meg muligheten til å teste uvante sjangre og gir ukentlig sceneerfaring. Det er også det eneste bandet jeg tillater meg å være rockestjerne i.

Smell of Incense er jeg bare gjestevokalist i, og det bandet er jo ikke voldsomt aktivt om dagen. Men jeg vet det kommer en siste skive, og jeg skal gjøre en låt eller to der. Det var også gjennom Smell og Sprø-musikk festivalen i Eydehavn-skogene (hvor jeg kommer fra) at jeg hørte doldisen Jørn Raknes første gang.

Lawrence Scott Veiby er et abstrakt geni fra Arendal jeg også spiller med innimellom. Har vært med på begge skivene hans og blir med på den neste også. Han gir meg de vakreste tonene jeg noensinne har sunget.

Hans Wagner og Jørn Raknes har blitt med fra Znort og Smell. Jeg visste ikke helt hvordan Menigheten skulle låte, men jeg visste veldig godt hvilke musikere jeg ville ha, og det funket over all forventning. Jeg er bandleder, men har ikke no´ annen veto enn at jeg kommer med låtene. Det er ikke vanskelig å spille i et band hvor alle er like engasjerte og bringer inn like mye av ideer og energi. Sånt sett er Menigheten et veldig enkelt å spille i, det er en god dose respekt og høflighet når vi møtes. Vi tiltaler alltid hverandre alltid med «herr» eller «frøken».

Hvorfor bandnavnet Menigheten og hva dere ønsket å uttrykke med det?

Jeg er fra bibelbeltet og har ikke stort til overs for menigheter generelt. Jeg ønsket å skape en ekte frimenighet, uten dogmer. I motsetning til mer tradisjonelle menigheters musikk, finnes her ingen skikkelse(r) å tilbe; musikerne og lytterne er jevnbyrdige, man møtes i låtene.

Norges mest troløse Menighet skriver dere på facebook-siden?

Jeg valgte ordet Menigheten litt for å provosere og litt med min svarte upassende humor. Jeg merker at det provoserer både religiøse og ateister. Herlig!​

Jørund Vålandsmyr & Menigheten. Foto: Helen Gøytil

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Menigheten.

Jørund Vålandsmyr (sang og gitar)

Noen har kalt han Norges Roy Orbison, andre kaller han en middels gitarist og låtskriver som redder seg med at han kan synge rent og har et bra band rundt seg.

Jørn Raknes (gitar, dobro og steelgitar)

Den eldste i menighetsrådet, overrasker til stadighet med sin vitale gitarspilling. Jørn har aldri blitt voksen når det kommer til å slå seg til ro med en spillestil. Melodiføringen hans skremmer oss av og til.

Hans Wagner (bass ,kontrabass)

Hans har hip-hop og jazz i blodet. Bringer inn jazz i de enkleste durer. Bandets yngste medlem, som frivillig har gått fra bandleder i Frank Znort til den laveste kasten i Menigheten, blir fortsatt spurt om leg når det deles ut altervin.

Finn Håkon Werner Borgi (perkusjon, trommer)

Ikke bare en maskin bak trommene, men finner nøkler i låter vi andre har låst oss inne i. Vi er akkurat et så bra band som Finn Håkon tillater at vi skal være. Han innehar et harmonisk øre uten mulighet for tonal gjennomførbarhet.

Ole Øvstedal (orgel, mellotron, sitar)

Multiinstrumentalist, produsent og velgjører. Tok oss under englevingene sine når ingen andre hadde troen på oss. Leder oss inn i fristelsen, lett. Sniker inn elementer av pop når vi ikke ser på (på den fine måten).

Silje Huleboer (kor)

Englerøsten fra helvete? Silje henter de vakreste harmoniene ned fra himmelhvelvingen. Hun har også hovedansvaret for miksen og har gjort underverker på «hvite dager»-albumet. Det hender vi gråter når vi hører Silje synge.

Hva er det som kjennetegner Jørund Vålandsmyr som låtskriver og tekstforfatter og gjorde at dere ville spille med ham?

Finn
Uredd for å bryte normer og musikalske mønstre. Noe som igjen gjør det enklere for oss andre å eksperimentere og dra inn våre referanser. Tekster på norsk som ikke gjør deg flau av å høre på og som gir deg «indre bilder» du egentlig ikke ønsker å ha eller høre/se. At han synger som en jomfruelig prest og har en en enorm range og mange vokaluttrykk å ta av, gjør han til «mer enn en fyr med mikk og kassegitar».

Du Jørund har samarbeidet med Bernhard Vigen om de fleste tekstene. Fortell om ham. Hvordan kom samarbeidet til, hva er hans bidrag og hvordan jobber dere to j sammen?

Bernhard og jeg møttes etter en konsert med Iris Dement, mener jeg å huske, og fant raskt ut at vi delte mye av den samme musikkinteressen. Han kommer fra nordisk 80- og 90-tallspoesi og synes den poesien er blitt for enkel de siste åra. Countryen har jo alltid vært enkel, så der har vi en fin brytning. Han er også litt over middels brukbar på papir og CD-er, jeg tilbyr nettbrett og vinyl.

Vårt første samarbeid var på singelen «She’s My Baby» på den første skiva til Country Heroes. Jeg satt fast i teksten og sendte den over for input.

I utgangspunktet spurte jeg Bernhard om han kunne lese gjennom låtene til vår forrige skive, mest for å få et annet blikk på dem. Flere av låtene satte vi oss ned med og skrev mer eller mindre om. «Formulasjon» var f.eks. den første låten vi gjorde fra bunnen.

Hvor opptatt er dere av at det skal finnes en form for inderlighet eller oppriktighet i tekstene deres?

Ikke så veldig opptatt av det egentlig, viktigst at det skal være radiovennlig og iørefallende for folk som vil synge halvveis med på refrengene og ha en skikkelig fest.

Men neida, tekstene må gi noe tilbake. Gjøre litt vondt, bevege noen nerver.

Hvor går grensen mellom det personlige og det private?

Finnes det en grense? Jeg er uansett mye mer personlig på skive enn jeg er i intervjuer.

Hvorfor valget av albumtittelen « hvite dager, mørke kvelder» og hva dere ønsket å uttrykke gjennom den?

Dagslyset som er skjærende hvitt uten snø, eller bare matt hvitt; kvelder som er mørke som i svart uten lykter, sånne ting. To motpoler som nuller ut hverandre? Og hva er da natta? Hvite dager trenger ikke å leses som tittelen på en manual fra av-og-til, mørke kvelder utelukker ikke sommerhalvåret.

Heller ikke tittelen på det første albumet «Til dere som er lykkelige» er spesielt oppløftende. Hvor kommer alt dette vemodet kommer i fra?

Fra inni oss, under vårt humørfylte ytre. Fra Norge, bak landets statistiske vellykkethet. En følelse av å ikke føle seg hjemme, for tiden føler jeg meg mye mer hjemme, så sant jeg ikke er på besøk hos noen dårlige verter.

Hva føler dere er den viktigste forskjellen mellom de to albumene?

Det er en klar utvikling i lyden vår. Første skiva gjorde oss steinrike, vi fikk nå råd til å kjøpe masse fett utstyr og fikk endelig budsjett til å bruke Silje Huleboer som mikser og medprodusent. Men det at alle låtene er skrevet mens vi var et band, har satt mest preg på skiva.

Jørund Vålandsmyr er kreditert for musikk mens hele bandet får æren for arrangementene. Hvordan kommer låtene til, hvor mye skjer i møtet med resten av bandet og hvor mye er ferdig i forkant?

Jeg prøver og feiler en del hjemme før jeg presenterer låtene for bandet. Noen ganger går vi i retningen jeg hadde opprinnelig, andre ganger går vi helt andre veier. «Rekvedstund» var vel gjennom minst tre forskjellige melodier og arrangementer før den eer den er nå.

Finn
Alle bidrar med store ører og trader ideer og inspirerer hverandre. Tar av og til opp ideene som vi hører på hver for oss og jobber videre med. Låtene er jo egentlig i evig bevegelse, selv etter innspilling kommer det endringer, f.eks til live-bruk.

Albumet ble spilt inn i Chaka Khan studio. Hva  kjennetegner studioet og hvilket preg har lokalet og atmosfæren satt på «hvite dager, mørke kvelder»?

Det er utstyr nok til å spille inn hvilken som helst skive du vil. Siden studioet ligger under jorda er man usikker om det er hvite dager eller mørke kvelder utenfor. Man er i sin egen verden der nede, et sted man ikke forlater før skiva er ferdig, eller må kjøpe en vegetarpølse på Syverkiosken.

Plata er produsert av Ole Øvstedal og Silje Huleboer, mens debuten «Til dere som er Lykkelige» ble produsert av Øvstedal på egenhånd. Fortell om det valget og hva som kjennetegner de to som produsenter.

Deres utmerkede samarbeid. De har respekt for grunnmaterialet og hører på innspill. Heller ikke redde for å ta de kjipe avgjørelsene, som f.eks. å fjerne skramlete gitarlyd fra vokalisten.
Fra å legge masse spennende i postproden, til å la låtene få mye luft der det trengs.

Siden forrige plate har dere også utvidet besetningen ved at de to har blitt tatt opp i bandet. Hvilke konsekvenser har det fått for det musikalske uttrykket?

Ole fikser oss pers. pris på Revolver så vi har fått mye dårligere leververdier, Silje pleier stort sett å passe på at vi ikke drikker oss for fulle. Om dette er fordi hun har mye omsorg å gi, eller vil ha børsten selv, er det aldri noen av oss som husker.
Men viktigst har vi blitt et enda bedre band.

Grafisk design er gjort av Kine Jakobsen. Fortell om henne, valget av henne og hennes bidrag til albumomslaget.

Kine er en god venn av bandet og hadde noen interessante ideer til omslaget som vi likte veldig godt. Hun har også gjort samtlige singelcovere i forbindelse med skiva.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hva de kan fortelle om Jørund Vålandsmyr & Menigheten eller «hvite dager, mørke kvelder»

Bibel / Tro
Bibel og tro har ingen sammenheng.

Nye ordkonstruksjoner
Tilfeldigheter, men mye som snubla på den tiden. Når du ikke innehar store ord får du komme på dem selv. Det man vil uttrykke, finnes ikke nødvendigvis i det fastlagte vokabularet. Da må man prøve å utvide det og sammenføye noe som befinner seg spredt.

Sørlandsmentaliteten
Sørlandet er et fint sted å flytte fra.

Tristesse
Man blir isolert med vind og hav og kun en TV-kanal. Det er noe romantisk med melankoli, så lenge den ikke tar overhånd, da må man skrive om det.

Finn
Jeg programmerte inn NRK på kanalene 1-99 på tv-en hjemme i Åraksbø, kanal 0 ble bruk til Amiga. Det gjør det enklere å drive med musikk i altfor mange timer i uka.

Brusten kjærlighet
Alltid like inspirerende.

Rus
Det hender, bruk den fornuftig.

Svulmende
Låter oppblåst…

Ryan Adams
Burde holdt fingra sine til country. Begynn å drikk igjen heller.

Creedence Clearwater Revival
Young Fogertys gjør heldigvis jobben deres.

Billy Joe Shaver
Lærte meg å være tøff.

Hank Williams
Lærte meg å gråte’

Alvorsfylte tekster
Tja, bedre enn tullete intervjuobjekter.
Tekst må være mer enn en test. Mange låttekster er bare tull – uten å være morsomme. Da er det bedre at de er alvorlige.

Så kan det, for den som leser radene i omslagene våre, ligge lommer av svart humor der; og det er alltid lov å le av elendighet, det er det som kan gjøre den utholdelig.

Den kloke og gode Geir Ruud, kjent fra bl.a. Big Truck, sa at vi bærer korset for andre. Selv om vi har magert med muskler (eller nå snakker jeg for meg sjøl), er det en dugelig ambisjon, også bandnavnet hensyntatt. De kan i heldige tilfeller gjøre det tunge lett (det er det som er musikkens tung-lett-lett).

Country
Danseband med bra tekster.

Rock
Overlevde aldri punken

Heartland rock (Ulf Lundell, Bruce Springsteen)
Gubberock på sitt beste

Danseband (Sven-Ingvars)
Danseband på 60-tallet er jo fett, det er mer pop enn man forbinder med dagens danseband i hvert fall. Sven-Ingvars svinger, bare sjekk ut «Jämtlandsjazzen».

Visesang (Ulf Lundell, Jacob Hellman)
Hellman er et eksempel på kvalitet fremfor kvantitet. To skiver på 32 år. Smart pop.
Lundell har gitt ut rundt 150 skiver og holder overraskende høy kvalitet. Smart rock.

Låttekster trenger ikke å passe inn i en formens tvangstrøye. Livet har sjelden et sånt plagg tilgjengelig. Det kan piple og sprake og hakke og bikke, hikk.

Meloditeften og anvendelsen av hjemspråket kan man lære av mange svensker. Vi kunne vurdert å bli en union. Men det finnes heldigvis mange gode norske også (Frida Ånnevik, Bøyen Beng, Henning Kvitnes, Erlend Ropstad, Stein Torleif Bjella, Kåre Indrehus, Ingeborg Oktober)-

Krautrock (Neu!, Amon Düül II, etc)
Inspirerende når man er lei av bluesskalaer. Kraftwerk må også nevnes, men det kommer vi tilbake til ved neste opp/ned korsvei.

Psykedelia
Setter verden i perspektiv. Det er lov å være frik!

Jazz (Charles Minugus, etc.)
Verdens sinteste bassist, lærte meg at jazz er som punk, bare at man kan spille i tillegg.

Alkohol som trøst
Les tekstene på skivene mens du tar deg en øl. Alkohol fungerer som trøst, en stund.

Sultekunst/mørke, vanskeligheter som kreativ spire
«Er du ikke blitt for lykkelig nå»- linja i «#utbyttbar» er også en kommentar til den slags. Det er lett å se den lidende kunstner som en klisjé, men nå sliter jeg med å finne interessante tekster skrevet fra en lykkelig posisjon. Lykken virker mer ordinær når den er formulert. Den bør kanskje bare oppleves, for de som er så heldige.

Musikk og tekstskriving som lindring
Billigere enn å gå til (privat) psykolog.

Gunnar Knutsen fra Tumblewine Films har klippet videoen til «Selvmedlidenintensivering» fotografert av Ida Gøytil og med danser Fredrik Høstaker i en sentral rolle. Fortell om musikkvideoen og låta som dere også valgte ut som den første singelen fra albumet.

Ida gjorde bandbilder og begynte på en promovideo også, men vi ombestemte oss og ville ha en hel video. Ida hadde uansett gjort grunnarbeidet. Fredrik har vi ennå til gode å møte, leser han dette kan vi love listeplass på releasen.

Gunnar Knutsen, som er flink, effektiv og tidvis hyggelig å jobbe med, henta vi inn når alt skulle klippes sammen. «Selvmedlideninsinuering» eller «Selvmedlideninstitusjonalisering», som den også heter, var den mest åpenbare hiten på skiva, derfor ble det den, og derfor ble det nok heller ikke en hit.
Gunnar gjorde også en minidokumentar med oss som vi kalte «en sort/hvit aften i Chaka Khan». Da Rockefeller-releasen ble utsatt gikk vi ned i studio og gjorde denne heller. Et ganske hyggelig lite dokument fra en improvisert aften.

I 2019 fikk dere Spellemannprisen i countryklassen og har figurert på mange årsbeste lister i mediene. Hva betyr sånne ting for dere som band med tanke på det å nå ut til publikum?

Vi har fått høre mange ganger det siste året at Spellemannprisen ikke betyr noen ting lenger, men den betydde mye for oss.

Siden vi ikke får spilt konserter om dagen, og da heller ikke får den artistnødvendige egoboosten, er det veldig hyggelig å få litt oppmerksomhet.

Fortell om forholdet til plateselskapet deres Apollon Records?

Robin Mortensen fra Apollon kommer til Oslo et par ganger i året for å drikke øl på Revolver og lete opp unge talenter. Apollon har orden på businessen og tar vare på artistene sine, vi trives på Apollon!

Hvilke planer har du/dere fremover for Menigheten, Country Heroes og andre prosjektet som du/dere er aktive med?

Menigheten skal spille inn ny skive i vår, med planer om slipp senhøstes.

Country Heroes har jeg også planer om å gjøre en skive til med i år, regner med den blir ganske fri for amerikana fakter.

Smell of incense skal etter planen ferdigstille sin siste skive.

Lawrence kommer også med ny skive hvor jeg skal legge vokal.

Frank Znorts bandkasse er litt laber etter covidnedstengning, så årets reise blir en busstur til Trøgstad i november. Ellers skal vi fortsette å spille hver eneste søndag fremover.

Jeg har et Roy Orbison-hyllestband på gang, vi begynner å gjøre konserter så fort det blir lyst nok til at vi kan gå med solbriller hele døgnet.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Konserter har blitt avlyst og flyttet. Arbeidsplassene til noen av oss risikerer å forsvinne. Vi måtte utsette forrige innspilling, er jo en fare for at det skjer med årets plate også. Har hatt betraktelig bedre tid til å finpusse demoer. Men vi gleder oss veldig til å spille live for fiffen igjen, og gå mot lysere tider, vi har trua!

Jørund Vålandsmyr & Menigheten – hvite dager, mørke kvelder

Jørund Vålandsmyr & Menigheten – Til dere som er lykkelige

Jørund Vålandsmyr & Menigheten – #utbyttbar

Jørund Vålandsmyr & Menigheten – Du vet

Jørund Vålandsmyr & Menigheten – Selvmedlidenintensivering

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Kjell Engelsen Moberg, drivkraften bak «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio»-samlingene som i 2020 bød på volum 5 og 6 og der nummer 7 slippes i mars, er dessuten vokalist og gitarist i K-Jell, Jef og var med i Punishment Park og Sound Of Confusion som også er med på samleplatene. Her gir han oss sine egne betraktninger om livet i den norske punkscenen de siste førti årene.

Tekst: Jan-Olav Glette

Etter å ha vært tilstede på en konsert med Saturday Cowboys (Halden) i oktober 1981 så Kjell Kjell Engelsen Moberg seg aldri tilbake, han skulle spille i rockeband, det var opplest og vedtatt. Her forteller han om ting han har vært med om siden den starten med bandet S.P.Y på Os Rock i 1984. Det inkluderer Punishment Parks trøbbel med plateselskapet i Tyskland der ingenting ble som det var blitt forespeilet: -Litt Spinal Tap, forteller Kjell, minnerike turneer på kryss og tvers i Europa, bl.a. i Serbia i ’92 med terrorpoliti på konsert, spilling foran store folkemengder i Kina, som fikk en brå vending da Den Norske Nobelkomite tildelte fredsprisen i 2010 til Liu Xiaobo
for hans lange og ikke-voldelige kamp for sentrale menneskerettigheter i Kina.

Her er en mulighet til å bli litt bedre kjent med personen Kjell Moberg og bandene hans i denne første delen. I del to snakker vi mer om de ferskeste samlingene i serien.

Hvem er Kjell Engelsen Moberg i norsk musikkliv og som menneske?

Ja hvem er jeg… Vel jeg har rukket å bli et halvt århundre, og snart 40 av disse årene har jeg surret i og med musikk. Født og oppvokst i Os rett sør for Bergen.

Da jeg var liten håpefull punkrock-gutt må Os kunne beskrives som et travelt veikryss mellom Bergen og Haugesund, der fotball, speider, turn og korps dominerte som fritidsaktivitet. Der passet jeg nok ikke helt inn, og heldigvis for meg der og da så var Os Rock Klubb (i dag Os Rockeklubb) nylig startet opp. Dette var et lite miljø som likte og drev med rock’n’roll i en gammel nedlagt telekiosk (eid av Televerket som de het så fint den gang) i sentrum av Os. En plass der miljøet fikk drive med sine rockeeksperimenter helt i fred og uforstyrret av alle andre. Punken kom tidlig til rockemiljøet i lille Os, og vi likte det vi hørte og vi fulgte lyden mot lyset. Os Rock Klubb var en uavhengig og selvstyrt organisasjon fra jeg kom inn tidlig på 80-tallet og takket av en gang i starten på 2000-tallet. Et veldig viktig sted for meg og min utvikling som musiker og sprellemann.

Jeg har 3 barn, kone, pappagøye og hund, ja og en Volvo stasjonsvogn for å gjøre bildet helt perfekt. Stod en hel del på snowboard til knærne ikke tålte det mer for en del år tilbake siden, prøvde meg på skateboard – det gikk dårlig, drev også med kickboxing i mange år. Liker store motorsykler og er en person som jobber mye og muligens gir for mye av meg selv i forskjellige dugnadsprosjekter enn hva gjennomsnittet der ute nok vil mene er fornuftig. Fart, risiko, spenning og action har nok vært drivere hos meg alltid, dog så blir en automatisk litt roligere når en passer et halvt århundre. Privat liker jeg å være privat med meg og mine, offentlig så tåler jeg litt av hvert.

Jeg har nok alltid strukket meg etter det umulige. Det umulige er jo mye mer spennende enn det mulige. For meg fremstår det umulige bare som noe som tar litt lengre tid å nå enn det mulige. Den holdningen har tatt meg på mange reiser andre nok ikke får en mulighet til, rett og slett fordi de ikke er villig til å ta den risikoen det er med å komme dit.

Men det viktigste av alt i livet er å ha det bra, gjøre ting en liker og ha det moro. En har det definitivt ikke mer moro enn hva en gjør det til selv. Jeg forsøker i hvert fall å nyte livet så mye som mulig og få med meg gode opplevelser der jeg kan og har mulighet til det. Jeg ser stort sett positivt på det meste, og har vel alltid tenkt slik at utfordring ikke består av en masse problemer, men en heller en haug av nye muligheter.

Hvem er jeg i norsk musikkliv? Jeg er ikke lengre så veldig opptatt av hvem jeg er egentlig, mulig jeg var mer opptatt av det i mine yngre dager, nå er jeg mer opptatt av hva jeg kan få til. Status og posisjon overlater jeg til andre å bruke tiden sin på å jage etter. Men jeg er en som bryr seg om norsk musikk, og som nok alltid har villet litt mer enn mange andre. Noe som selvfølgelig da er preget av noen ville og til tider idiotiske ideer som er blitt satt ut i live, og muligens ikke alltid var like godt gjennomtenkt. Men det aller meste har landet med beina godt plantet i bakken likevel.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg var alltid tiltrukket av musikk og det allerede fra tiden som veldig liten gutt, og det begynte nok med låter som «Song Sung Blue» av Neil Diamond, «Du og jeg og vi to (seilte i en tresko)» av Wenche Myre og «Ra-ta-ta-ta-ta» med Dizzie Tunes på bestefars gamle vinylspiller. Da svingte det godt i stuen der fra de gamle vinylplatene hans mens jeg banget hode i takt til musikken.

Elvis, Cliff Richard, Shadows, Beach Boys, Rolling Stones, Beatles med flere var sentrale lydspredere litt seinere sammen med 70-talls disco-jordskjelv i barndomshjemmet mitt. Ja og jeg må ikke glemme min fars sjømannsviser og countrymusikk, som muligens er grunnen til at jeg utviklet en type melodiallergi mot veldig mye innen de sjangere seinere i livet.

Jeg hadde også en onkel som var godt skolert i rockens verden med Rolling Stones, Thin Lizzy, Sex Pistols med mer. Der det ble tyvlyttet aktivt og hardt i trappen ned til kjellerstuen hos bestemor da han og kompisene ladet opp til fredag og lørdagenes store begivenheter med mye klirrende flasker og høy god musikk. Det gjorde inntrykk på en liten fjott som meg, og rockefoten var på allerede der og da. Storebroren til nabogutten til min bestemor lyttet mye til Bob Marley og lignede, så reggae beaten kom også tidlig inn i blodårene mine, og de rytmene satt seg dypt inn i sjel og sinn, og sitter fortsatt godt fast der inne i rockesjelen min.

Musikk var viktig og drømmen om å bli Elvis Presley kom tidlig. Når det var rock på høyttalerne hjemme eller i bilen, da bruste det i blodet mitt som liten drømmende gutt, så dette var ment til å være og bli.

Årene gikk og sammen med meg vokste både drømmen og ideen om at et verdensherredømme fra scenen måtte være det som var meningen med livet. Gutten var klar for en rock’n’roll-reise i fritt fall uten noen bremser på herfra til evigheten og tilbake. Det var den ubeskrivelige feelingen som satt seg i ryggraden allerede den gang, den feelingen som gjør at du drives frem mot målet uten at det føles verken som arbeid, tungt eller utfordrede, den feelingen som bare gir mer energi jo mer innsats og arbeid du legger i det. Det var min drivkraft mot målet. Ingen måtte mase på meg for å få noe gjort, det gjorde seg selv. Det var gjort der og da, siden har det bare lidenskapelig rullet av sted av seg selv liksom.

Jef på Midi Music Festival Beijing Kina 2. mai 2010

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Det startet på barneskolen der vi (Jeg og kompiser) fremførte de tøffeste coverband-mimekonserter med Elvis, Kiss, Pelle Parafins Bøljeband og Vazelina Bilopphøggersen man kan tenke seg, vi var hakket tøffere og vassere enn originalene på alt. Vi hevder i dag at det var Beatles-tilstander i musikk-klasserommet når vi bydde opp til rockedans der. Det var ekte sponplate-Kiss-gitarer, kakefyrverkeri og røde, grønne og gule lyspærer i skolelamper rundt scenen.

Dagen jeg ble helt rockefrelst på alvor var som 11-åring under konserten til Saturday Cowboys (Halden) i oktober 1981 under Os Rock-81 i Fjellheim i Os. Det var Saturday Cowboys’ aller siste konsert og min første ekte rockekonsert. Jeg endte opp på scene på siste låten til Saturday Cowboys i lag med mange andre rockefans. Denne konserten ligger faktisk på YouTube, og der ser en lille meg i en rosaaktig genser ute til venstre på scenen. Når en ser det klippet så ser en også hva som gikk galt/rett (ut fra hva en tenker om det) med meg der og da. Etter den konserten så jeg meg aldri tilbake, da skulle jeg spille i rockeband, det var vedtatt og opplest.

I 1982 starte vi punkbandet Fluelik, det var punken og en del metalband som talte til oss i rocketunger. Energien, uttrykket og muligheten til å skrike ut det du selv mente og ville si drev oss frem. Det var det enkle, tydelige med all dens råskap og ærlighet med rocken var som var åpenbaringen. Vi var en gjeng med gutter som ville alt annet enn å gå i speideren, spille i korps og være som alle andre, vi ville rocke! Og det var det viktigste av alt i verden for oss! Vi kunne ikke spille, og vi måtte finne ut av alt selv. Det var ingen som lærte noen å spille gitar, bass og trommer til bruk i rockeband i Os den gang. Det å dra inn til byen (Bergen) som 12-13 åringer for å utforske rockelivet var ikke alltid like enkelt å selge inn til våre foreldre for å si det slik. Men at album som Ramones «It’s Alive», Sex Pistols «Never Mind the Bollocks”, Stiff Little Finger “Hanx”, The Clash “London Calling” og mange flere gav både mening og retning for oss, det er hugget i stein for alltid.

Har du noe favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?  Hvor viktig er teknisk utstyr for å oppnå den lyden som du ønsker? 

Jeg har prøvd ut mye forskjellig etter råd og tips fra mange, men jeg kommer alltid tilbake til verdens ekleste formel, som alltid har levert og gitt meg det jeg vil ha: En Marshall JCM 800, Gibson Les Paul, færrest mulig pedaler og annet unødvendig fjas. Rett og slett direkte plugg and play. Det er vel det som kalles old school.

Jeg alltid brukt Shure SM 58 mikrofon. Om den er så mye bedre enn annet vet jeg ikke, jeg har bare likt den og den har vist seg at jeg kan stole på.

For meg så er utstyret viktig for å få den rette lyden, den som gir rockekicket. Om det er så vesentlig i dages ultradigitale lydbildet vet jeg ikke. Jeg er analog-lyd-mann. Her mener jeg at nesten alt var mye bedre før. Og det er sikkert nesten alle helt uenig med meg, men slik må det være. Rock er tøffest med en gammel Marshall og en Gibson plugget rett i. Selvfølgelig har jeg effektbokser, men ingen av dem MÅ være med, men de brukes innimellom ved behov. Men ingen jeg vil trekke frem, da ingen er veldig viktige for meg.

Hvorfor punkrock?

Kort sagt: Ærligheten, det direkte skarpkantete budskapet og energien det gir. Det har vært det viktigste og det som tiltrakk meg som liten og nå.

Kjell 1991

Hva er punk for deg?

Punk for meg var å ta tilbake retten til å være meg selv slik jeg ville som ung gutt. Det var et opprør mot det etablerte, som da jeg vokste opp var skillet svært tydelig. Det var et kjempestort GAP mellom de eldre generasjoner og de yngre på hvor en ønsket å være og hva meningen med livet var. Politikk var underordnet, det var liksom bare Gro og Kåre, og de var vi vant til. I England var det Margaret, men det var så langt unna oss i 1982 at månen noen ganger ble opplevd som nærmere enn England. Ellers var det Øst vs Vest, ting var liksom litt satt og det var ikke storpolitikken vi brydde oss om. Det var mer de nære tingene rundt oss i et land og på en plass som fortsatt var rimelige tilbakestående sammenlignet med store deler av resten av verden tilbake da.

Jeg husker i denne forbindelse veldig godt at min lærer på skolen sa til meg: I Os finnes det ingen ekte punkere, og at vi etter hvert nok ville bli voksen vi også. En nabokone sa også noe tilsvarende til meg da jeg ruslet hjem med mine sy-på-merker, skamklippet hår, buttons og naglebelter forbi huset hennes nede i gaten. Kommentaren var vel noe slikt: Den bråkemusikken du nå hører på er bare en fase, du blir snart voksen og kommer til å høre på god og fin musikk du også. Jeg husker jeg tenkte stille inni meg; drit og dra din gamle kjærring (hun var vel knappe 35 tenker jeg, men det var gammelt den gang i min verden). Jeg ble aldri voksen…

Dog er det slik at punk i dag er blitt veldig politisk, det var den ikke da vi startet opp. Da var det mer et opprør for identitet og plass i verden. Jeg er ikke en veldig stor tilhenger av punkband som i dag er pro-politisk og lojale til en politisk retning eller parti. Jeg mener at det begrenser deres mulighet til å kunne blomstre fult ut. Det begrenser mange til faktisk å kunne utgjøre en forskjell ved å la seg politisk begrense av politisk aktive ledere som i utgangspunktet driter 19-0 i hva bandet står for. Dette er selvfølgelig min subjektive mening; punk er ikke politikk, punk er et verktøy til nye ideer, nyskapning, tanker, retninger og utvikling. Det er lite nytt og kreativt som kommer ut fra fastlåste etablert politiske idelogier og systemer. Så har jeg fått sagt det også da.

Så for meg må altså punk være friheten til å tenke selv og kunne utvikle seg selv uten å bli tankestyrt eller veiledet av gamle inngrodde tanker, ideer og politiske idelogier spesielt. Men her er det mange som er uenig med meg i 2021, og dedikerer seg dypt med sine band i idelogier og annet. Men de om det. Likevel kjøper jeg mye vinyl av band som er svært politisk forankret. Dermed handler det ikke så mye om budskapet deres, men heller fordi de leverer knallgode punklåter som er så bra at de får meg til å bryte fartsgrensen når jeg er ute og kjører bil.

Hva betyr D.I.Y og gjør det selv mentalitet for deg?

Do It Yourself, vel det har vært filosofien min hele veien egentlig. Jeg har vel alltid tenkt at alle kan gjøre ting like bra som alle andre. En må ikke få «andre» til å fikse ting for seg, fordi om det ofte er mye enklere.

DIY for meg ble nok mer og mer bare slik det måtte være. Vi forsøkte oss med noen labler som gav ut våre greier rundt i verden, det endte stort sett hver gang med en kamp om å få ut noe som helst av de som gav ut våre album. Det var lite lukrativt og enda mer stress enn å gjøre det selv. Derfor ble DIY bare den rette måten å gjøre det på etter hvert som ting falt på plass.

For meg subjektivt er det å gjøre mine ting selv slik jeg vil ha det, og det helt uavhengig av alle andre og hva enn de måtte mene om noe som helst.

For noen handler DIY om å styre unna kommersielle aktører, noe som er umulig og selvmotsigende når en sitter med en iPhone i hånden og planlegger turneen, og samtidig skal være 100% DIY som styrer unna de store kommersielle aktørene.

Mange på DIY- scenen mener at band selger seg ut om de signere med en større label, jeg tenker ikke slik. Jeg tenker bare at det var riktig for dem å gjøre nå, alle velger hva de ønsker seg selv. Noen oppnår å nå ut med musikken sin til mange flere og kan til og med leve av det de driver med når de velger å gå videre slik. Jeg kan ikke se noe galt i de valgene, jeg ser heller ikke at det skader scenen eller musikken på noen måte egentlig. Slik politisk korrekt musikkscene er ikke helt min greie, som jeg har nevnt tidligere så dreper slike holdninger utvikling, muligheter og kreativitet i min lille verden.

DIY er som nevnt å gjør ting selv, og så blir det til at du samarbeider med andre som tenker i samme baner og får en god og positiv utvikling på det. Men det er ikke alle som er helt ærlige i DIY-verden heller. En del grabber til seg det de kan og litt til, de trikser og lurer i vei på linje med andre de forsøker å distansere seg fra. Har spilt mer enn en konsert ute i den store verden i en DIY-sjappe, og sjappa var full i folk. Når oppgjørets skulle tas så var det plutselig ikke nok penger osv..

Så alle måter å jobbe på har sine fordeler, ulemper og bakdeler. Ingen skal komme og fortelle meg at DIY-scenen er stuerein, for det er den aldeles ikke på noen måte. Det er like mange gribber der som andre steder i verden. For meg har det altså vært et poeng å gjøre alt selv, da jeg på den måten har fått ting slik jeg vil. Jeg stresser ikke andre med mitt, de må velge sin måte å gjøre sine ting på. Om DIY er og var den beste og smarteste løsningen totalt, det vet jeg ikke, men det er den løsningen jeg har vært mest fornøyd med å drive på med så langt for min del.

Mentaliteten ved DIY, dvs. å gjøre ting selv er viktig. Du lærer og utvikler deg på svært mange områder og blir mye mer selvstendig av det enn å la alle andre styre på med alt for deg. Men vi er alle forskjellig og for noen passer det og andre ikke. Derfor er det heller ikke slik en løkrull skrev på en blogg i Belgia at det var masser av punk band som ikke var ekte nok fordi de ikke var 100% DIY, for meg popper da dette spørsmålet opp med en gang: Hvem har gitt noen retten til å definere hva som er «ekte nok» når det skal være alternativt? Da er vi inne på det jeg ikke liker og som veldig ofte er politisk styrt på scenen, med opinionsleder som tror de vet bedre og har rett til å fortelle andre hvordan ting skal og bør være. Noe som jeg mener er direkte ødeleggende for utvikling og kreativiteten hos alle som liker å drive med rock n roll og aktiviteter knyttet til dette.

Jeg mener at DIY er en sunn, kreativ og lærerik måte å drive på. Den har gitt meg masser av opplevelser, utfordringer, læring og utvikling. Men den passer ikke for alle, og det må en ha respekt for også.

Hva har du fått tilbake fra punk og undergrunnsscenen?

Veldig mye har jeg fått tilbake. Veldig mye bra musikk fra band du ellers aldri ville hørt om. Jeg har gode venner over hele verden som har kommet til gjennom mitt arbeid med punk rock i alle disse årene, disse ville jeg aldri møtt i et vanlig 9-16 liv. Jeg har lært enormt mye om forskjellige internasjonale kulturer, mennesker og livet andre steder i verden. Ikke det generaliserende oppgulpet en ofte får via politiske korrekte systemstyrte medier, men det som er den virkelige verden der ute. Det er store gap mellom læren og livet her, det har jeg fått erfare på mine reiser. Du tror en ting og får oppleve og lære noe helt annet når du er der. Jeg har lært meg forretninger, jepp fordi om en driver med punk så handler det også om penger for å få ting til å gå rundt.

Enormt med positive opplevelser fra alle reisene og turnene jeg har vært så heldig å få gjøre selv, albumene jeg har fått gi ut og spre over hele verden. Gleden av besøk fra bandene jeg har arbeidet med og hjulpet med turneer i Norge, Kina og Europa gjennom min lille label October Party Records. Jeg har lært at Norge over hode ikke er verdens navle, og at 99,9% av verdens befolkning nok driter 19-0 i hva vi her oppe på steinrøysa driver med.

Men mest og viktigst av alt, alle de flott menneskene jeg har møtt gjennom musikken og scenen opp igjennom alle disse årene, det er vel det største av alt. Det meste jeg har fått fra punk og undergrunnsscenen i form av opplevelser, erfaringer og læring vil du aldri kunne lese deg opp på i en bok til en eksamen ved et universitet. Det er noe veldig unikt med det hele, som er vanskelig å beskrive godt, og som nok bør leves og oppleves for å forstå helt ut. De som har vært og er en del av dette forstår det, de som bare leser vil bare forstå deler av det.

Fortell om dine egne band. Hvordan kom de til? Hvordan låter de og hvor aktive er de nå i dag?

Jeg svingte inn om bandstarten over her. Jeg drar da videre på fra Fluelik i 1982. De første to låtene vi lærte oss var «Samfunnsrotter» av og med de lokale punkheltene De Håpløze, som allerede hadde tatt turen ut i den store verden og varmet opp for Wannskrækk på fløyen i Bergen og i Åsane. Wannskrekk er i dag det litt mer kjente bandet DumDum Boys for dem som ikke har fanget opp det, og så var det klassikeren «Produkt av 70-åra»  med bandet Hærverk og dens 3 utfordrende gitargrep ble iherdig innøvd. Vi klarte til og med å skrive en helt egen låt som het: «De løper nedover gatene»… Som var fryktelig inspirert av gitarriffene til «The Great Rock ‘n’ Roll Swindle».

Vi øvde mye og vi øvde hardt, og til slutt åpnet muligheten seg som vi hadde ventet på. Det skjer under sokkedans (for dem som ikke vet det så fikk en ikke gå med sko inne på skoledansen og derav navnet sokkedans) i gymsalen ved ungdomskolen i Os. Begivenheten må ha funnet sted senhøsten 1982, mener jeg. Det var et live danseband som underholdt/spilte på scene under sokkedans, og helt fullstendig ræva etter vår smak. Men i pausen klarte vi å mase oss til å få spille. Vi entret scenen og spilte vår eneste egenkomponerte låt «De løper nedover gatene…» til jubel fra noen, men til rystelse og forskrekkelse hos de fleste. Vi fikk bare den ene låten før vi pent ble bedt om å forlate scenen der for alltid. Vel, målet var nådd! Vi, som Sex Pistols, var kastet av scenen, lite likt av de fleste og godt likt av de beste. Fluelik døde en naturlig rockedød i 1982, og bandet Kortzlutning ble født fra asken og restene av liket etter fluen.

I 1983 kom The Cheaters fra Birmingham/England til Os og Fjellheim, sammen med dem skulle de gigantisk svære og helt utrolig tøff Elektrisk Regn med Dennis Reksten i spissen også spille. Det ble for øvrig mitt første med Dennis, siden den gang har det blitt mange møter og gode samtaler med Dennis. Os Rock Klubb satte opp Kortzlutning som support til konserten. Døren til verdensherredømmet stod nå på vidt gap for oss. The Cheaters var venner av GBH og delte studio/øvingslokale med dem om jeg husker alt riktig, for oss unge gutter var dette mer enn helt enormt. GBH var jo helt punkeguder i vår verden i 1983. Så langt har jeg dessverre ikke klart å spore noen bilder av hverken Fluelik eller Kortzlutning, dog skal det finnes noe i arkiver av den nå for alt for mange år siden nedlagte lokalavisen Midthordaland. Men søk der er manuelt og kan være krevende, så det er blitt skubbet på frem til nå.

Året ble til 1984 og Kortzlutning ble etter dette utvidet med en gitarist til Roger Giil (ex. De Håpløze) og bandet dreide i retning av mer hardcore punk i gaten Exploited, GBH, Fader War, Svart Framtid og mange flere. Men vi beholdt også likevel noen av røttene i den mer old school-punken med The Clash, Sham 69, Sex Pistols med mer. Bandet fikk navnet S.P.Y., et navn mange tolket som både det ene og det andre, så det var et godt navnevalg.

S.P.Y. live i Fjellheim i Os Rock oktober 1984

Høstens mørke kom over oss, regnet fosset ned fra himmelen og det bygde seg opp til Os Rock i 1984. Med et totalt utsolgt Fjellheim og mer enn 750 mennesker stuet inn dette kulturhuset entret S.P.Y. scenen og var grisetøffe. Som en kid som var der sa til lokalavisen Midthordaland den gang: «S.P.Y. var best for de bråket mest!». S.P.Y. ble foreviget på film, og nevnte konsert ligger på YouTube i dag, i 3 deler, men den er der og det er grisetøffe greier. S.P.Y. begynte å smuldre opp mot slutten av 1984, igjen var det nok vår besluttsomhet om hva som måtte til og uenighet om veien videre, samt nye forskjellige musikkpreferanser som ledet S.P.Y. utfor stupet.

S.P.Y. live i Fjellheim i Os Rock oktober 1984

Ut fra dette ble Psychokillers and the Blockheads født, som egentlig var Fluelik utvidet med ny bassist. Bandet spilte bare en konsert i 1986, den ble foreviget på film og er også å finne oppdelt på YouTube. Artig band, litt mer rockabilly enn tidligere. Nå var Stray Cats virkelig kommet inn i våre platesamlinger.

Rasputinene 1988

Så var det litt frem og tilbake, et skritt frem og to tilbake, før jeg endte opp i det lokale punkbandet Rasputinene en kortere perioden før jeg fikk fyken derfra, og det rett før EP-en «Ha Ha Ha» ble spilt inn. Jeg tror jeg tok for mye plass med mine ideer og tanker om verdensherredømme osv… At jeg ble avskjediget i punkenåde fra Rasputinene stakk ikke dypt i det hele tatt hos noen av oss, tror vi egentlig var enig om at det var greit.

Ikke så lenge etter jeg rullet på hode ut av Rasputinene  dannet jeg bandet Disney Babies, som varte en kort periode og må være det som har vært minst punk av alt jeg har gjort i livet. Men det gav en mulighet til å utvikle meg litt mer i andre retninger på gitaren min, og fikk meg til å tenke litt annerledes på hvordan bygge opp låter. Men Disney Babies kokte ut i kål i en stor ølgryte relativt raskt. Ikke lenge etter dette formet jeg sammen med Kai fra Rasputinene og Morten fra S.P.Y. bandet Sound Of Confusion.

Sound of Confusion var knall i padden. Det ble laget et knippe låter som stod seg godt. Låtene ble faktisk spilt inn live i en kjeller i Bergen på en to spors opptaker i løpet av en ølfull formiddag en gang på våren 1990, tror jeg det var (det var i hvert fall pent vær og sol ute den dagen), men greien kom seg aldri ut på vinyl den gang. Soundet var punkete, men ikke hardcore. Teksten var til tider svært samfunnsbevisste og det ble sunget på norsk. Historien sier at vinylpengene ligger i kassen på Hulen og ble byttet mot øl. Det vet jeg egentlig lite om selv for jeg var stort sett konstant blakk på den tiden. Låtene fra den kjellerdagen i Bergen ble vi nå som voksne menn enig om å få ut på vinyl etter hvert. Bedre seint enn aldri er det noe som heter.

Sound Of Confusion albumet som aldri kom ut 1990

Sound Of Confusion var et band som ble invitert til både Blitz i Oslo og UFFA i Trondheim, men rakk bare å «turnere» Bergen den korte tiden det varte. Det handlet veldig mye om penger en ikke hadde for å komme seg ut og over de 7 fjell. Det gikk fryktelig fort opp og like fort ned igjen med Sound Of Confusion, under et år tok det fra start til slutt. Men moro var det, og det var egentlig starten for meg på å bestemme meg for å gå lengre med alt enn andre jeg hang og kjente var villige til å gjøre. Men jeg var klar over at det ville kreve de rette folka som var hakke sprøere enn gjennomsnittet jeg hang med var.

Mitt nye bandkonsept hadde kun meg som medlem der og da, ikke akkurat et rasende godt utgangspunkt for en 20-åring i en by som var mest preget av et musikkpoliti som mente de visste best av alle, samt at alt for mye pop og indie musikk var hipt på den tiden. Men jeg hadde et bra bandnavn i lommen og et konsept som var sterkt forankret i punk/new wave-bandet Blondie, og spesielt deres album «Eat to the Beat», som jeg var og er en stor fan av. Et konsept som nok ikke var det mest trendy og tidsriktige en kunne komme opp med på den tiden. Det var underordnet, jeg visste hva jeg ville ha og gikk for det. For meg gjaldt det å klare å lande prosjektet mitt på min egen måte. Derav var det bestemt at bandet ikke ville være operativt før jeg hadde en kvinnelig vokalist som hadde alt som måtte til for å fronte bandet.

Navnet var Punishment Park, medlemmer pr. høsten 1990 var som sagt kun meg. Men jeg hadde blinket meg ut kandidater som jeg mente var helt og holdent kvalifisert for mitt nye prosjekt og påfunn. Sentralt var at ingen av dem var veldig aktive i den bergenske musikkscene lengre og dermed ikke påvirket av hva som var kult og ukult i de kretser, noe som jeg så på som en stor fordel. Og de var alle akkurat så sprø som jeg ville ha det til å være. De som meg kunne hoppe i det uten behov for et sikkerhetsnett.

Den 23. desember 1990 møttes den gjengen, som skulle bli til Punishment Park, til vår aller første øving. Soundet var «bestemt» og låter var der i skisseform, det gikk fort og bandet fungerte fra første øving, allerede vinteren 1991 var gjengen i gang med det første albumet i Sigma Studio i Bergen med Yngve L. Sætre bak spakene.

Punishment Park 1991

Konserter ble booket og vi gikk all in i alt, og med det så kommer det knall og fall også. Men vi knakk ingen bein og stod oss igjennom det meste raskt og greit. Det skulle ha seg slik at «Blitzbandet» Life… But How To Live It? skulle spille på Garage i Bergen den 26. april 1991, der fikk vi innpass til å dele scene med dem. Det førte Punishment Park til Oslo og Blitz seinere på høsten samme år, men det var også andre bookere der den kvelden som hentet Punishment Park til blant annet Joss Pub i Høyanger sammen med Pompel & The Pilts og konserter begynte å rulle inn, akkurat slik vi hadde planlagt og håpet på. Det ble konserter med Femi Gange, Stengte Dører, Stage Dolls (ikke mye punk, men vi tok alt vi kunne få) og mange flere.

Det første Punishment Park-albumet ble sendt i trykken sommeren 1991, og ble sluppet på Hulen med releasekonsert 31. august 1991. Det er albumet med fyrstikkeske-coveret som Willy B kåret til et av Norges beste albumcover under en eller annen musikksending på NRK for 100 år siden. Albumet har kommet ut både på CD, MC, vinyl og digital siden den gang.

Det hører også med til denne albumhistorien at den første personen som faktisk kjøpte en fysisk CD-plate, og hadde gitt tydelig beskjed om at han ville ha den med en gang den kom ut, fikk CD-en levert på døren hjemme rett etter vi hadde hentet albumet på togstasjonen i Bergen. Det må sies at i et seinere historisk perspektiv, vel så må dette være muligens den minst punka mannen verden har kjent til. Men den gang var han en metalmusiker og kamerat uten noen historier på rullebladet, og som vi en stund delte både fritidssysler, øvingslokale og rockevisjoner på tvers av sjangerne med. Litt seinere skulle han sjokkere verden og bli mer kjent for både drap, kirkebranner og mye mer.

Vi hadde fått napp hos plateselskaper i Tyskland og ting var i ferd med virkelig å realisere seg. Etter hvert endte vi opp med Inline Music og Art & Strategie Musicproduction GMBH. Dette var begynnelsen på slutten for det å ønske seg et eksternt plateselskap til å ordne saker og ting for en ute i den store verden. Dette er litt av en historie, nesten ikke til å tro egentlig – litt Spinal Tap over det hele. Kort fortalt, ingenting ble som det var blitt forespeilet.

Den 21. november 1991 fløy vi til Hamburg og Tyskland for å møte selskapene som hadde tatt kontakt, for å få høre mer om hva de tenkte rundt et videre samarbeid med oss. Vi møtte et team proffe gutter som kunne sin business, og vi ble tatt med til deres hovedkontor. Der ble vi presentert for band de hadde gitt ut på Inline, Crypta Rec. osv.. Hva de hadde gjort for dem, salgstall osv. Deres distribusjonsavtaler og arbeidsmetoder ble presentert, og kontoret deres lå vegg i vegg med Delta Studio der albumet vårt «The Return Of The Shovel Police» skulle spiles inn , og det var her Accept blant annet hadde spilte inn «Balls To The Wall». Jepp gullplaten og bilder av bandet fra innspillingen av platen hang på veggen der inne, det var enormt å se da Accept var på våre spillelister privat. Studioet var rett og slett grisefett. Det var lite som tilsa at dette ikke skulle fungere etter forutsetningene.

Albumet ble spilt inn i juni 1992 (bilde til venstre av Punishment Park i Delta Studio sommeren 1992 og til høyre  slapper de av i Delta Studio leiligheten vegg i vegg med studioet i Tyskland ), og frem til der og da gikk alt etter planen. Men mørke skyer lå
foran oss, og for dem som kjenner historien endte saken i riksmedier i Tyskland, platen kom ikke ut før mange år etter på andre og mitt eget selskap. Men vi bidro sterkt til å knuse selskapene og kjøre dem konkurs. Saken var så omfattende at den ble ført av det tyske rockeforbundet (Deutscher Rockmusikerverband E.V.). Saken gikk til topps i tysk musikkbransje, og det tyske rockeforbundet kjørte saken i musikk og bransjemagasiner Rock Musiker «kulturzeitung fur rock & popmusiker», under tittelen «Haifische..» (haifiske i musikkbransjen). Det ble mye oppmerksomhet av den sorten en egentlig ikke ønsker seg, men det heter vel at all PR er god PR eller noe slikt. (Bildet til venstre er fra da vi var utenfor Delta studio i 1995 og jaktet på alt vi ville ha tilbake fra plateselskapet).

Lei av det hele gav vi ut en bootleg promokassett selv, og gav dermed blaffen i kontrakten og hele selskapet i Tyskland. Kassetten ble trykket hos Norsk Rockforbund, som den gang hadde et kassett-trykkeri. Kassetten inneholdt det første albumet og «Return Of The Shovel Police». Vi brukte den som promokassett for å komme oss rundt i verden. Det resulterte i at denne unike kassettutgivelsen dukket opp som bootleg-kassett i mange land som for eksempel: Polen, Russland, Ukraina, Serbia, Kroatia, Slovakia, Tsjekkia, Malaysia, Indonesia, Sør-Afrika, flere land i Sør-Amerika. Den bare spredde seg rundt. Det var fint for oss for vi så på det som grei promotering som vi selv slapp å bruke tid og penger på.

Punishment Park live i Frankrike 1992

I 1992 drar vi på vår første Europaturné som tar oss rundt i Europa (på bilde til høyre er Kjell i Paris ’92) under Punishment Park turne 1992 og til Serbia i september 1992, og for dem som husker det så var dette et land i krig. 22 år gammel så hindret ikke den utfordringen oss i å gjøre et forsøk, vi var garantert av våre venner i Serbia at vi ville være i safe zone hele tiden. Det var en opplevelse helt utenom det ordinære. Vi hadde ingen penger til bil, så vi kjøpte en gammel russebil som så vidt hang sammen, vi levde fra hånd til munn og tok det vi fikk og spilte der vi fikk lov og ble invitert. Vi reiste rundt med det amerikanske bandet Agent 86 (bildet er av Rob fra Agent 86 på turné med Punishment Park i Jugoslavia like etter å krysset grensen 1992), og vi spilte i alt fra kjellere til store klubber. Vi delte også scene med Jawbreaker i Lyon, som var mitt første møte med det bandet. De var grisebra (bildet er fra Lyon 1992). Turneen endte med at bilen brøt sammen og vi havarerte blakkere enn de blakkest kirkerotter midt i Tyskland et sted i en åker langs Autobahn. Men vi landet det også og kom oss helskinnet hjem. Historien er langt ifra bare denne turnen, og den må fortelles en annen gang da det blir for omfattende her og nå. Men her skjedde mye som få har opplevd, som terrorpoliti på konsert, tilbud om kjøp av håndgranater og maskingevær samt konflikt med den lokale våpenmafiaen for kort å nevne noe.

Jeg turnerte også som bassist for Vicious Fishes fra Os Rock Klubb, der jeg da igjen var i band med en tidligere-Rasputin også. Et helt enormt bra band, høsten 1992 etter vi hadde avsluttet Punishment Park-turneen hoppet jeg på med dem. Vicious Fishes er vel eneste norske band jeg vet om fra den tiden som fikk Epic Records på telefon og faks fra London, som ville finne ut om de ville satse videre på dem. At Vicious Fishes klarte å surre dette bort, det hører med til historien, men det er ikke min historie. Jeg var bare innom og gav hjelp på bass en kort periode. Men for et band dette var, de burde ikke ha surret bort muligheten tilbake i 1992, men det klarte de glatt.

1993 og nye låter ble skrevet, som etter hvert skulle bli til det helstøpte albumet «Blendwerk/Party». Et album som også skulle bli spilt inn i Sigma Studio i Bergen sammen med Yngve L. Sætre som produsent. Og som førte Punishment Park til plateselskapet Dream Circle Records i Tyskland. Dette var et selskap med litt mer futt og fart enn det vi hadde vært borti tidligere. Albumene kom ut noen år seinere på DCR og solgte bra, alt virket til å skulle vokse inn i himmelen. Det vil si, til pengene skulle komme. De kom ikke og etter hvert forsvant både selskapet og han som drev det fra jordens overflate. DCR hadde mange band og solgte bra, men det gikk i feite-Oles private lommebok og ikke til oss.

Men før dette ble det gjort en promokassett av albumet i veldig få eksemplarer, og deretter ble kassettutgivelsen av «Blendwerk» første utgivelse på mitt eget Hate You Records. Vi kunne ikke sitte å vente på at noe skulle skje, vi levde her og nå.

I 1994 gjennomførte Punishment Park 27 konserter på 30 dager, som drar seg gjennom Polen, Slovakia, Tsjekkia og Tyskland. Noe overkill var det, men det ble nå gjort. Det ble en flott turné og under denne turneen delte vi scene med en rekke band av litt kaliber: Alians fra Polen i Bydgoszcz/Polen, Jawbox fra USA i Poznan/Polen, Dirt og Hellcrusher fra UK i Halle/Tyskland, Hammerhead og Jennet & Joe” fra USA i Halberstadt/Tyskland og mange flere. Dette var skikkelig rock’n’roll, mye moro og ikke noe tull og tøys. Det finnes mange videoer med særdeles dårlig lyd på YouTube fra turneen.

Det var også i året 1994 at låten «This Ain’t No New York Rap Shit!» fra albumet «The Return Of The Shovels Police», låten som var på en samlekassett i Kroatia, ble nummer en på radio der nede i to uker på rad.

Midt opp i alt som skjedde våren og sommeren 1994 hadde vi et aldri så lite sideprosjekt som vi kalte The Uglier Brothers. Bandet bestod av medlemmer av datidens band og fremtidens band som: Old Funeral, Punishment Park, Bombers, JEF, K-Jell, Batallion etc. Vi har aldri tatt oss selv så veldig høytidelige der vi kunne ha det moro. Det finnes en unik video filmet på en av øvingene til The Uglier Brothers, for et band, for et navn, for en bandbesetning og sammensetning, og for noen Tom Petty-låter vi gjorde.

Punishment Park live i Flensburg 1995

Nye turneer ble gjort på kryss og tvers i Europa i årene som fulgte, vi reiste mye sammen med våre svenske venner fra Tequila Girls, et band som hadde samme folk som oss som jobbet for seg med turneer. Sammen var vi dynamitt.

En av de siste utenlandsturneene Punishment Park gjorde var i UK og vi spilte i London den helgen prinsesse Diana døde, det var en underlig opplevelseav hvor delt en nasjon er i å bry seg om de kongelige og ikke. Men det var stille i London, veldig stille morgen etter dødsfallet var et faktum, men konserten gikk som normalt, pubene var åpne osv.  Her er det også mye mer å fortelle, men dette får vi ta en annen gang når det passer slik.

Bandet var litt på hell og livssituasjonen til flere i bandet hadde endret seg på slutten av 90 tallet. Den 30. september 2000 bestemmer vi oss for å gjøre den siste offisielle Punishment Park-konserten på lenge sammen med No Means No på Garage i Bergen. Siden den gang har det kun blitt noen få konserter i rykk og napp, her og der, og hovedsakelig på private eller lokale tilstellinger med venner og kjente. Samme dag gir vi ut 10-trommeren med «The Retur Of The Shovel Police» på hvit vinyl i 250 eksemplarer, og vi gir ut de siste låtene vi spilte inn med Punishment Park i Høyanger på 10-trommeren «Sweetie EP» i 300 eksemplarer på rød vinyl. Bandet er aldri blitt oppløst eller lagt ned, bare lagt på is siden ingen ønsker å stresse med det lengre, men når anledningen er riktig og alle er motivert beveger monsteret på seg igjen. Det var noen tanker om å lage et nytt album for noen år siden, men det er fortsatt bare blitt med planen.

Dette ble siste offisielle konserten med Punishment Park. Men samme kvelden oppstår et nytt band av asken etter Punishment Park og støvet etter bergensbandet Twigs. Det var noen av oss som ikke var klare til å ta helt pause fra alt enda. Vi hadde ikke et navn, men var klar på å starte opp på nytt med en gang. Navnet det fikser lydmannen til No Means No for oss over et par øl backstage, da han foreslår JEF. Så den enes «død» er den andres brød denne kvelden.

JEF foran døren til Vox bar i Wuhan China 9. april 2006

Jef var en målrettet trio, ved friskt mot og full av ny energi og ikke minst hadde vi troen på oss selv. Vi bare bestemte oss for at vi skulle lage gode låter, turnere, gi ut plater, utforske og få til det vi ville på vår egen måte og det skulle skje raskt. Liten vits å gå alle rundene på nytt når det var mulig å ta en rekke snarveier til målet.

Det ble jobbet aktiv via alle kanaler som var for å posisjonere Jef som det store nye fra vår kant. Vi bygget oss raskt opp mot det første delmålet vårt, og det var å få innpass på spillesteder og etablere oss som et bra liveband. Vi hadde ingen planer om å gå gradene fra kjellerband til der vi hadde sluppetsist. Nå ville vi rett tilbake der vi sluttet  med våre tidligere band, og vi ville dit nå. Vi hadde mer enn 6 gitarstrenger å spille på for å få ting til å skje for å si det på den måten.

Jeg var involvert i U.K. Subs sin turné i 2001, noe som førte til at Jef fikk åpne for dem i kjelleren på Garage den 17.02.2001. For meg personlig var dette glimrende. Jeg har alltid vært en stor fan av U.K. Subs, Charlie Harper og bandet var kjempehyggelige. Det var også en gylden mulighet til å få sparket i gang det vi ønsket rundt oss.

Jef spilte deretter der det var mulig å slippe til, det var en god måte å få på plass livekonseptet til bandkonseptet. Våre venner fra ska-punk bandet Link 80 (USA) gjorde jeg en turné for, og da booket jeg både Jef og Link 80 sammen på Det Akademiske Kvarter i Bergen den 10.05.2001. Den 19.05.2001 er neste gang Jef hopper opp på scene, denne gang på Garage. Jeg hadde lagt opp Norgesturné for to band jeg kjenner godt, og vi hooket opp med dem i Bergen. Det ene var Spunge (UK), som er et velkjent ska-pop-punk band fra England og Jason som er et meget bra punk/hardcore band fra Brasil.

Sommeren ble brukt til ferie og låtskriving, og den varte til 30.08.2001, da kom mine venner fra Psycho-Path (Slovenia) på besøk og vi skulle gjøre to konserter samme med dem i Norge: Det Akademiske Kvarter i Bergen, og den andre var i Høyanger og Øren Hotell, det vil si den 31.08.2001. Psycho-Path et forrykende tøft band, men som det som ofte er i Norge, står ikke det rette landet på posteren, vel så dropper mange kulinger å oppleve band. Men til sammen klarte vi å fylle greit opp i salene vi spilte.

14.09.2001 ble neste under Little Big Heart-festivalen på Garage i Bergen, så vi var langt på vei fornøyd med utviklingen så langt.

Allerede høsten 2001 har Jef spilt inn 8 låter i Skytterhuset i Høyanger sammen med Bjarte og Bønna (RIP) fra The Tubs. Alt ble gjort på en helg, om jeg ikke husker helt feil. Innspillingene ble avsluttet med konsertbesøk på Joss Pub der Backstreet Girls spilte opp til dans. Disse Jef-låtene foreligger raskt på Jef 7-tommerne med release: 16.09.2001 av «Alternative»-EP på blå vinyl (250 eks) og 01.11.2001 av «Xenophobia»-EP på gul vinyl (250 eks). EP-ene selger fort ut og forsvinner ut i private vinylsamlinger rundt om i verden. Vinylene blir aldri represset, litt av poenget var å gjøre dem litt eksklusiv på vinyl i en tid der vinyl var noe få var interessert i. Det var snart jul og punkerne i Bergen inviterte til Bergen Punk Rock X-mas Party 08.12.2001 på Det Akademiske Kvarter. Der var det helt naturlig at JEF var en av bidragsyterne, en fantastisk fest og mange bra folk og band på en og samme kveld.

Den 03.03.2002 starter vi innspilling av JEF-video til «Xenophobia» i Vognhallen hjemme i Os. En låt som er like relevant i dag dessverre som den gang den ble skrevet. Det ble den eneste videoen Jef laget, det var sikkert nok også.

I 2002 ble det turer til Stavanger, Oslo med mer og en ny konsert på Garage i Bergen sammen med U.K. Subs  den 05.05.2002. Deretter bar det til Europa på turne, og der tok vi med oss Lame Ducks på turen. Gjennom Robert Dyrnes fra Fuckin North Pole Records ble vi kjent med Lame Ducks, et relativt ungt og nytt ska-punk band fra Osloområdet den gang. Turnéstart for Jef og Lame Ducks var 23.05.2002 på Komplex i Schuttorf i Tyskland og derfra hadde vi en fantastisk tur sammen gjennom Europa. For en herlig gjeng å tilbring tid på turné sammen med. Det finnes metervis med video fra hendelsen, men gutta i Lame Ducks er ennå ikke ferdig å redigere filmen fra 2002, så den kommer vel en gang i 2050 eller der omkring. Høsten 2002 bestod av låtskriving, øvinger, konserter her og der i hjemlige trakter og 21.09.2002 da vi igjen spiller på Little Big Heart-festivalen ved Det Akademiske Kvarter.

Året ble 2003. Vi var travelt opptatt med å forberede oss til ny turné i Europa, og denne gangen sammen med gode venner fra Bergen; McDolly og Goldenboy. For en minnerik tur dette skulle bli, for en herlig gjeng å loffe Europa rundt med. Det ble laget en rekke promo CD-er i opplag fra alt fra noen hundre til 1200 eksemplarer. Vi laget nok en split give away for free promo CD «Punk Invation From The North» JEF + Mcdolly + Goldenboy i 400 eksemplarer til denne turneen. Denne hadde vi med på turné og gav vekk til dem som kom for å heie på oss. Første konsert var den 11.04.2003 på All Hell Break Loose i Århus i Danmark derfra rullet vi gjennom Danmark, Polen og Tyskland, og vi hadde det superknalt over alt hvor vi var. Det var moro og underholdene for oss alle. Etter turneen ble det lokalaktivitet på Vestlandet ut året.

Det nye året (2004) starter med en CD- release på October Party Records sammen med Golden Music, Birdbrain Records, Fuckin North Pole Records og Patchwork Records Production. Albumet er «Punk In Disguise… Vol. 1». Her bidrar JEF med 6 låter, andre band på albumet er Lame Ducks, Goldenboy, McDolly og Greenland Whalefishers. Albumet høster gode kritikker i pressen og det ble kjørt et releaseparty for Vol 1 den 10.01.2004 for «Punk In Disguise» CD på Garage. JEF-videoen «Xenophobia» blir snurret på student-TV i Bergen 18.01.2004. Så rockeåret 2004 starter bra og helt på Jefskjema.

På slutten av 2003 så syslet jeg og Arvid Grov,  som er vokalist fra Greenland Whalefishers, med tanker om en turné i England. Tråden blir tatt opp igjen på nyåret 2004, og sammen med Arvid spikrer vi da en flott 6 konserter tur med Jef + Greenland Whalefishers borte på øyene vest i havet. Første konsert er på den legendariske punksjappa 1In12 club i Bradford den 25.06.2004.

Vi har en fridag og en del har fulgt med på serien «Heartbeat» (Med hjarte på rette staden) som spilles inn langt ute på landsbygden i England, og dit skal vi. Vi har lagt inn opplevelser på turen også. Vi kjører forbi små koselige engelske landsbyer og deres kontrast til storbyenes elendighet. En million sauer seinere og vi har da besøkt puben der alle samles og drikker sine øl i «Heartbeat»-serien. Vi besøker verkstedet, telefonkiosken, gaten, togstasjonen med mer. Satan, for å være en gate med 8-10 hus så må det være en av de mest kriminelle plassene på denne jord, det vil si slik serien presenterer det. Men det er kult å ha vært der. Vi passerer for øvrig også Nottingham, og på veien der vi kjører forbi Sherwoodskogen der Robin Hood herjet. Vi stopper ved Robin Hood pub og tar bilder før vi kjører videre. Litt pil og bue må vi ha på en slik tur som dette. Så alt handler ikke om rock’n’roll alltid, noen ganger handler det om pil og bue samt film også.

Oppi alt dette så hadde jeg et sideprosjekt med medlemmer fra S.P.Y., Fluelik og Origikulene, det het Teenage Kicks, og var i utgangspunktet et engangsfenomen som skulle covre litt The Clash på et lokalt arrangement. Men det ble til et fullbyrdes punk party cover band. Jeg hang med en stund, men hadde ikke mer å tilby der ettersom det ble satset mer og mer på å spille konserter med fullt punkecover-sett, og jeg har aldri vært særlig begeistret for å drive på med slikt. Så vi skilte naturlig lag etter en stund, de fortsatt med gitaristenjeg tidligere spilte med i Rasputinene og Vicious Fishes. Vi gjorde scenebyttet under en konsert på Hulen i Bergen. Jeg spilte første delen av konserten og gikk av scenen og sluttet i bandet og han gikk på og tok over på gitar. Det var helt perfekt måte å gjøre det på.

I 2005 spiller vi inn en ny EP og drar til Italia i februar for å spille sammen med punkbandet Derozer, som jeg hjalp med turneer mange år tidligere i Norge og som nå er grisesvære i Italia. Dette ble en opplevelse av et iskaldt, men fantastisk Firenze og mafia, drugs og pistoler i Roma. Men det får bli til boken som jeg muligens må skrive ferdig en dag litt lengre fremme. Men been there done that.

I august 2005 spiller vi med SMZB (bildet under er SMZB live på Garage Bergen august 2005) og Subs (bildet til høyre er Subs live på Garage Bergen august 2005) fra Kina som jeg hjelper med turneer i Europa, og dette skal bli et vendepunkt for meg og alt jeg driver med videre fremover i årene som kommer. Hvordan kom jeg over punkband fra Kina, vel min aktivitet og det at jeg hjalp til med band fra hele verden ledet til at vi skulle møtes og ting skulle skje.

Det blir også gjort en «Punk In Disguise… Vol. 1». Jeg mener den kom ut sommeren i 2005, og der fant en Jef med 4 låter. Andre band på dette albumet var Goldenboy, Manheads, Sadie Hawkins Dance (UK), SMZB (Kina) og No Torso. Albumet kom på October Party Records, S.T.P., Goldemusic og Fuckin North Pole Records.

Kang Mao fra Subs og Wuwei fra SMZB tilbyr oss i Jef å komme til Kina og turnere i april 2006. Dette er som takk for at jeg har hjulpet dem med turneer i Norge og Europa. Det var et sinnsykt øyeblikk det. Ingen hadde gjort dette på en måte der vi kunne få noen fornuftige referanser til hvordan dette ville være. Det vil si unntatt en kompis i England og hans band Dogshit Sadwhich, de hadde vært i Kina og hatt det sinnsykt moro. Vi hadde et raskt bandmøte om hva som kunne gå galt med et land og politisk system vi visste fint lite om hva gjaldt punk rock. Så fant vi ut at det verste som kunne skje var at vi ble kastet på hodet ut av Kina, og deretter var det bestem at dette hopper vi på og tar alt som det kommer. Det har vi aldri angret på en eneste dag siden den gang.

Den nye Jef Ep-en «He Knows He Hears» blir da første bandutgivelse på October Party Records i Beijing. Jepp vi startet October Party Records i Beijingsammen med Kang Mao, noe alle besservissere mente var et reint selvmordsprosjekt, alle tok helt feil – heldigvis. CD-en kom i et førsteopplag på 3000 CD-er i april i forbindelse med turneen. I løpet av kort tid gir vi også ut de to andre JEF EP-ene på CD i Kina med nytt cover, begge i 3000 eks.

De to første utgivelsene på October Party Records i Beijing var «Bergen Rock City Vol. 1» og «Vol. 2», samle CD-ene med bergensband. Dette er en gratis CD-  serie med band fra Bergen som slippes via de største og viktigste rockemagasinene i Kina, hver CD trykkes i 10.000 eksemplarer. Det skal jeg komme tilbake til seinere. Men vi gjorde alt det alle sa til oss var umulig å få til å gjøre i Kina pga. av sensur og system. Og her er et viktig poeng i alt jeg har gjort, ikke hør på dem som mener de vet, det vet antakelige ingenting i bunnen av ølglasset de uttaler seg fra. Do It Yourself the way you feel and mean it should be…. If you think it is good shit, others will do to.

Tidlig i april 2006 står jeg her på den «lille» flyplassen i Beijing helt alene med en koffert og en gitar i et land med 1.4 milliarder mennesker som venter utenfor flyplassdøren. Nå blir Norge et lite land lang, langt borte på andre siden av jordkloden, nå er jeg faen meg lost. Resten av bandet kommer noen dager etter meg. Jeg skal sammen med Kang Mao gjøre mer av det umulige mulig i Kina for oss og mine prosjektideer i dagene før resten kommer og turneen starter.

Jef foran i porten til 13 Club i Beijing 7. april 2006

Den 07.04.2006 er vi alle samlet i Beijing og vi er klare som bare det for rock» roll. I kveld skal vi spille på 13 Club, og det er en av de 3 viktigste rockeklubben i storbyen og kultursenteret Beijing. Vi har fått æren av å ha to helt enorme Beijingband som support: Joyside og Reflector, band som i dag er tungvektere på rockescenen i Kina, dette er i dag band jeg mer enn gjerne skulle spilt support for der borte for å si det slik. Andre band vi spiller med under turneen i Kina er Subs, SMZB, Jiushengquan, Hongyianqiang, Last Choise, Banana Peel, Bad Lucky King, Angry Jerks, Load Speaker, Happy Sky, Sonic Bastards (1/3 Kina 2/3 Østerikee) og Café In (Kina/Japan). Det er laget noen reisebrev fra turen, og jeg tenker at dette også er fremtidig bokmateriell da det ikke kan publiseres her da det blir 3 km med tekst av det, og det blir noe overkill for dem som skal lese.

JEF + Kang Mao fra Subs live – 13 Club i Beijing 7. april 2006

Datoen er den 15.04.2006 og vi skal spille Yugongyishan bar i Beijing, dette skal vise seg å bli siste gang Jef står på scenen sammen, ingen uvennskap eller noe, men det bare ble slik. Vi er alle gode venner den dag i dag, men det har aldri vært et tema å spille med Jef igjen. Jef er ikke oppløst på noen måte, men vi spiller bare ikke mer pr. nå. Det ble bare riktig å gjøre det slik, ingen sa noe men alle var enige.

Jef live på Yugongyishan bar i Beijing 16. april 2006

K-Jell mitt soloprosjekt som jeg hadde syslet med planer om i så alt for mange år. I 2005 begynte det å strekke seg til å kunne bli noe. Planen var alltid å bare lage en EP for å vise for meg selv at jeg kunne fikse alt selv uten å måtte inngå den gyldne middelvei løsningen med de andre bandmedlemmene på låter underveis osv. Jeg har aldri vært særlig god på det, har jeg en idé som vil jeg få den til å blomstre for fult, så får jeg heller stige eller synke med resultatet når det foreligger.

Men som sagt, det skulle aldri være noe jeg skulle gjøre live, og planen var kun en EP for å bevise dette for meg selv. Ting går ikke alltid slik en har tenkt, det gjorde det heller ikke i K-Jell-tilfellet. Jeg skal begrense meg her, for det er så mye å ta av. Men skal dra innom litt av hvert som ble til av K-Jell underveis.

Noen har spurte meg hvorfor i all verden jeg kalte prosjektet K-Jell? Vel det hadde seg slik at et management jeg jobbet litt med i USA, hun ene der klarte aldri i si navnet mitt og kalte meg for K-Jell. Så da måtte det bli slik, jeg var jo K-Jell i USA ha ha ha.

Siden jeg hadde mine muligheter og nettverk i Kina nå bestemte jeg for at den første singelen skulle gis ut der borte. Jeg hadde vært på turné der og sett at i Kina kunne ting skje som aldri en ville få til hjemme. Evig optimist har jeg vel alltid vært, og risiko har jeg vært villig til å ta, så vi kjørte på.

Året er 2007 og vi bestemmer oss altså sammen med October Party Records avdelingen i Kina til å gi ut K-Jell-singelen 1. mai 2007 under den store musikkfestivalen Midi Music Festival i Beijing. Låtene var «Struggle and Break Through» (skrevet av meg og for meg) og «The KKK Took My Baby Away» (En Ramones cover), vi følte det kunne være knall med en cover på platen som lettet på lytten for alle de nye ørene. Men det ble min egen låt som tok oppmerksomheten i Kina i mai 2007. Jepp vi fikk innpass til å gjøre det, lage baluba rundt singelen på festivalen. Dette viser seg å være et sjakktrekk som skal endre på alle mine planer og tanker om K-Jell fra den dagen og helt frem til nå. Singelen blir sluppet under festivalen med pomp og prakt, og det tar ikke veldig lang tid før 15.000 CD- singler har fått nye eiere i Kina. Helt sinnsykt og sprøtt, ja uvirkelig og uforventet, men jævlig moro. Det hører også med til historien at låten «Struggle and Break Through» nok er den største «hiten» jeg noen gang har hatt og kommer til å få.

Så da satt jeg der med et soloprosjekt som var tenkt at skulle bare bli en EP, en EP for meg selv for å vise at jeg kunne få det til. Nå var det litt slik at jeg måtte klype meg selv i armen og kjenne at dette ikke bare var en drøm. Hva nå? Jeg hadde ikke noe «band» eller noe som helst, heller ikke nok låter til noe som helst mer enn den planlagte EP-en.

Tiden går eller den flyr retter sagt. Jeg og Kang Mao er enig om å gjenta stuntet fra 1. mai 2007 på Midi Music Festival 2008. Det er fortsatt nok låter fra innspillingene til å finne på dette. Vi viderefører ideen og gjør nok en singel under MMF 2008 i Beijing. Vi er spente på om døgnfluen fra 2007 har mutert til å fly enda en stund på flaksen fra 2007. Jeg har kjøpt meg tid med dette og slipper låter på samle CD-er der borte i mellomtiden, liksom et aktivt og levende band da. En bør jo ha 15 låter og noen covers om en tenker å spille en konsert noe sted. Det hadde jeg ikke, og skrive låter på bestilling kan jeg ikke. Mai 2008 kommer fort, og singlen «1-2-3 I’m Dead/Kiss Kiss Kiss» kommer ut, og den flyr av sted på samme måte som singelen i 2007. Innen kort tid har 10.000 CD-singler funnet seg et nytt hjem hos nye lyttere i Kina.

Da kommer beskjed om at her må det lages et album og en turné bør følge opp albumet. Fra den dagen må jeg få et band på plass og spilt inn nok låter til et helt album. Altså planen om en solo EP er ikke en plan lengre, det er nå et band.

Albumet «Refershing Power» er klart i 2009, og det er også vi, til K-Jella første Kinaturné noensinne fra 1-20. april 2009. Det blir en opplevelse for oss alle der vi fyker rundt i Kina på kryss og tvers for øl og vekslepenger. Vi kommer veldig godt ut av turneen, albumet formere seg til 10.000 CD-er, noen av disse fikk jeg hjem til Norge, type 800-1000 eks. Resten er å finne hjemme hos rockefrelste Kinesere. Det er litt kult. Det gikk jo bra jo, så rart… for dette aldri planen i det hele tatt. Det var ikke meningen at dette skulle bli til noe som helst, men det utvikler seg til å bli det største jeg har vært med på i min musikk-karriere. Jeg har sagt til meg selv at grunnen er at vi alle er hyggelig, uhøytidelige og kun ville ha det moro, og det smittet over på alle som fikk høre oss både live og på CD i denne perioden. October Party Records (Norge) slipper en re-release av «Refreshing Power» fra 2009 på en 12-tommer blå vinyl i 2019. Den kom kun i 250 eksemplarer, og den har forskjellig låtrekkefølge som skiller den da tydelig fra CD-en. Det var bare for å få den ut på vinyl fordi jeg er en vinylløk selv.

Nå er det vann på mølla og Kina vil ha mer. Det blir litt slik at ny turné blir bestemte med en gang og at et nytt album må være klart til å følge opp den turneen i 2010. Jeg har aldri vært god på skrive låter under press. Men albumet «You Can’t Kill Rock ‘N’ Roll» kommer helt greit ut av prosessen. Det blir veldig travelt og all tid går med til K-Jell nå, dette er blitt alt det som det ikke skulle bli og litt til. Det bare viser hvor tilfeldig ting kan være i livet.

Albumet når 6500 eksemplarer, ca. 800 av dem fikk jeg hjem til Norge. Albumet står seg godt, men hvorfor det ikke ble mer vet jeg ikke. Oppslutningen var stor og albumet slo godt an i Kina. Men likevel så var det færre som ville ha dette enn singlene og den første CD-en. Albumet var tilgjengelig på det kinesiske nettet via private nedlastningsfunksjoner før vi selv egentlig hadde fått gjort mye rundt det selv. Det kan forklare noe.

Albumet ble fulgt opp av en flott turné gjennom dette store og flotte landet, der vi har med oss Desert Son og Steinar Hjelmbrekke på turen. Det er en opplevelse bare å reise gjennom Kina, det å få spille er jo bare en ekstra veldig kul bonus. Men denne turen var tett på og ble kanskje aldri noe av. Vi satt ved avreise askefast på flyplassen i Bergen mens asken veltet inn fra Island. Men heldigvis i 14. time snudde vinden og vi kunne fly av sted og komme oss østover.

Søndag 2. mai Beijing, igjen sol varmt og helt vindstille. I dag er den store dagen, det er i dag vi skal spille på Midi, Kinas største rockefestival. Vi kroner verket vårt med å få gjort Kinas største musikkfestival. Det vil være minst 10.000 mennesker foran scenen får vi opplyst. Dette blir tøft for aldri har vi spilt for så mange før. Vi er dødsheldige, dette er toppen av vår karriere og det skal vi nyte. Da er det dags og vi entrer scenen til et herlig jubelbrus fra tusenvis av fans på Midi Music Festival i Beijing den 2. mai 2010. Til vår ære stiller hele Midi-ledelsen på vår konsert også for å se dette punkefenomenet fra Norge. Vi er beæret av det hele. For et trøkk og for en følelse, guttedrømmen gikk faen meg i oppfyllelse likevel. Men det tok sin tid å komme dit.

Det er over og fansen vil ha sine bilder og autografer, vi stiller opp. Vi er ikke sikre på om vi noen gang vil oppleve dette igjen. Vi er grisefornøyde med alt, og i morgen drar vi hjem til Norge med et stort smil rundt munnen. Vi har klart alt det de aller fleste sa ikke var mulig å få til i Kina, faen det føles godt altså. Galskapen lenge lever sier nå bare jeg.

Kravet om nok et album og ny turné blir lansert før vi letter med flyet fra Kina. Dette er tøft og følge opp, skrive låter under press er som sagt ikke min beste egenskap. Men jeg reiser hjem og starter prosessen sommeren 2010, albumet er ferdig før jul 2010, og klar til utgivelse våren 2011. En ny Kinaturné står for døren for å følge opp utgivelsen av «People Like Us In A Pretty Pink World». Albumet gjør det overraskende bra, 10.000 eksemplarer stopper tripptelleren på for dette også. Men turneen blir noen helt annet enn vi hadde håpet på.

22. juni 2011 K-Jell skal ut på sin tredje omfattende Kinaturné på tre år. Fredsprisen ble delt ut høsten 2010, og nå skrur myndighetene i Kina igjen på alt som er fra Norge, vi får oppleve det på flere klubber der tiltak er gjort for å sabotere for oss. Ikke fra klubbene, men trusler fra lokalt politi og myndigheter legger demper på det meste i Kina. Så raskt gikk vi fra himmel til helvete at vi ikke forstod det selv en gang. Å være fra Norge var før fredsprisen noe kinesere verdsatte høyt, Norge var det første landet i verden som anerkjente den Republikken Kina da den ble opprett, slikt husker de der borte. Det ble fullstendig knust med fredsprisen som ble delt ut, og som kineserne hevder var politisk motivert fra fredspriskomiteen. En diskusjon jeg ikke gidder gå videre inn på her. Det var ikke up in our face, men gjort mye mer smidig enn som så for å hindre oss i å få til det vi ville, eksempler skulle nå settes – store som små.

K-Jell på 13 Club i Beijing 24. juni 2011

Turen ble gjennomført og ut fra forutsetningen ble det egentlig veldig bra likevel. Men etter turen ble vi enige med våre kinesiske venner med å avvente en ny turné til støvet hadde lagt seg. Først nå mener de at det er klart for K-Jell å komme tilbake og møte venner og fans igjen. Vi snakket om 2020, så kom Covid-19 og siden har det igjen blitt lagt på is.

Albumet «Attacked By Fish, Punx, Rain & Rats», som kom i 2016, er eneste album som ikke er gitt ut i Kina, det finnes ikke på CD eller kassett. Det ble kun ble trykket på 500 eksemplarer på rød vinyl. Om det skal ut i Kina etter hvert er ikke bestemt, det får tiden vise. Vi fikk etter hvert laget to videoer til låter fra albumet «Attacked By Fish, Punx, Rain & Rats». Og en video til vår lille punke-hit «Struggle and Break Through» ble det også. Det er i tillegg et par animerte videoer til låter fra de andre albumene. Det ble spilt en del her hjemme, men det har de siste to-tre årene vært stille. Mest fordi vi har følt at det har vært greit og holdt på med andre ting.

Nye album er under planlegging, og Kina venter igjen der fremme. Det er i Kina K-Jell har mest å vise til. Her hjemme har det ikke helt løsnet, og da er det liten vits å styre for mye på her hjemme for smulene på gulvet, når vi får hele bakeriet i Kina.

Jeg kunne skrevet enormt mye mer om alt som er rundt K-Jell, og spesielt alt som har vært i Kina. Men det blir veldig mye og passer bedre i et eget format en gang i fremtiden. Men jeg tenker at det som jeg har tatt med gir et fint glimt av hva vi har vært så heldig å få være med på og hva K-Jell er for et band. Punk rock er og blir det jeg vil og liker å spille, det blir også på min måte. Så får noen verdensdeler like det bedre enn andre, slik er det bare. En kan ikke vinne dem alle. K-Jell er pr. i dag det eneste bandet jeg driver med, og for meg er det mer enn nok og litt til.

Dere har også en morsom historie med Jefs tilknyttet NRKs Urørtfinale. Fortell om bakgrunnen for det som skjedde og hva dere tenker om NRK og Urørt i dag.

Fra 13-19.01.2002 blir Jef Ukas Urørt band på NRK Petre. NRK er statskanalen i Norge for dem som ikke vet det, og Urørt er et sted du kunne legge ut låter hos dem i håp om å få litt oppmerksomhet og radiospilling. Vi hadde ingen ambisjoner med Urørt annet enn å gjøre oss mer tilgjengelig. Dette er fortsatt i steinalderen av fenomenet nedlastning av musikk.

Vi ble invitert til finalen i Trondheim, men måtte dekke alle reiseutgifter osv. selv. Vi bare konkluderte med at det kan vi ikke ta oss råd til, vi skal på Europaturné og vil spille inn mer musikk, ingen vits å kaste vekk pengene på et NRK-party i Trondheim, der vi strengt tatt ikke har noe å gjøre, vi var ikke særlig kommersielle og aktuelle for det Urørt letet etter den gang.

Dette var ikke noe vi var så veldig opptatt av, for å være helt ærlig. Vi satt oss heller ikke inn i hva vi kunne bruke dette til i Norge som brekkstang. Mulig en liten tabbe, men livet gikk nå videre likevel. Ukas Urørt har vel seinere vært skyld i at band som Kvelertak, John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby osv. har blitt store. Jeg har personlig ikke fulgt med på hva Urørt er og kan bidra med i dag, men en del har kommet svært godt ut av å få hjelp av NRK til å nå ut til massene. Det jeg ikke liker er at når en er fanget i Urørt så har NRK «oppdaget» bandet. De har ikke oppdaget noe som helst, de har bare brukt sin posisjon til å løfte frem noe som er bra og norsk. De burde gjøre mye mer av det helt uten noe Urørtkonkurranse, men det er nå meg om det.

Jef var og er vel til nå eneste band som ikke har stilte på en finale. Om det er noen bragd vet jeg ikke. Men vi følte det var helt riktig for oss der og da. Så den 15.02.2003 var Jef 1 av 10 årets Urørt band under by:Larm i Trondheim. NRK ringte oss og spurte hvor vi ble av? Vi svarte vi er i Bergen og kommer ikke. Vi ønsker å bruke våre penger og ressurser på oss selv ute i den store verden. NRK-folka i andre enden av telefonen ble noe paff. Men de måtte bare akseptere at vi ikke kom og at vi heller prioriterte å spille på en privat konsert i Lysekloster sammen med blant annet et gjenforent Old Funeral og Bombers.

I etterkant var vel Jef et av få av finalebandene som faktisk aktivt spilte live over alt hvor de kunne. Så vi hadde kan hende et annet utgangspunkt for vår tilnærming til hva vi ønsket og ville enn mange av de andre finalister hadde. Vi hadde heller ingen vinnersjanse på noen som helst måte i den mer mainstreame greien Urørtfinalen var den gang, Jef var vel mer med som et alibi for det mer alternative.

Oppsummert så ble Jef aldri noen potensiell Urørt-stjerne og det kom absolutt ingenting ut av nominasjonen eller noen annet, så vårt valg var nok helt riktig.

Bilde øverst: Kjell fra Jef live VOX bar i Wuhan 9. april 2006

Punishment Park

Kassetter

Punishment Park 24 spors bånd med opptakene av det første albumet

Posters Punishment Park og Agent 86 1992

Punishment Park album

Split 7-tommer (Polen)

Punishment Park foran live bar Shanghai

Punishment Park turnébussen da hjulet falt av i Frankrike i 1992

Punishment Park turnébuss 1995

Jef

JEF – Xenophobia EP Limited Edition kun 250 kopier på gul vinyl

JEF – Xenophobia – Kina-versjon CD

JEF – Alternative – Kina-versjon CD

JEF – Alternative EP Limited Edition kun 250 stykk på blå vinyl

Jef album

Jef live Shufle bar i Shanghai 14. april 2006

Jef live Bifengtan Club i Xinxiang 8. april 2006

K-Jell

K-Jell 13 Club i Beijing 24. juni 2011

K-Jell 13 Club i Beijing 24. juni 2011

K-Jell & supportband Symbolic Xin Xiang 25. Juni 2011

K-Jell i Hefei 28. juni 2011

K-Jell øving

October Party Records

October Party Records-stand Midi-Music-Festival Beijing Kina

Videoer (Lyden er ikke det beste, men vidoene fanger tidsånden meget bra, vel verd å se)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Duoen Føkkefjord er historien om 4400 Flekkefjord fortalt gjennom en mikrofon og en tilgriset akustisk gitar. Målet er lun panikk, småbyidyll og infantil glede. Middelet er snill støy: rock ’n’ roll avfyrt med lyddemper. De bruker det norske språket på en frisk og ny måte. Det er politisk direkte og lokalpatriotisk. Flekkefjæringer som tør å tale Roma midt imot. Vi spurte dem om noen plater de er inspirert.

Av: Victor Josefsen/ Foto: Martine Rødland Egeland

De to medlemmene Eirik og Maria i Føkkefjord har kjent hverandre siden tida Kringla barnehage på sent nittitall. Etter en håndfull sporadiske, men sagnomsuste konserter – ikke minst på Fjellparkfestivalen, hvor bandet delte gratis øl fra ei trillebår på scenen – har Føkkefjord fått en hengiven følgerskare i lokalmiljøet og resten av landet, ikke minst etter slippet av deres debutplate «Småbyen lokke».

Uttrykket deres bæreoppe av kun gitar og vokal, men for et trøkk de to skaper, med sin enkle, men effektive virkemidler. Dessuten er lyden mye bedre enn en gjennomsnitts lo-fi utgivelse.

Tønes – Rett te håves (1996)

Tønes har omtrent bare bra plater og har nådd en ny kreativ høydare de siste årene (vi gleder oss til nytt album i år!). Det er likevel noe helt eget ved debuten «Rett te håves» fra 1996. Her får du «både skjemt og alvor», som det heter, og virkelig det beste av begge deler: tungsindige låter som «Honnen min» og «Månen skine» side om side med gapskratteverdige «Den dagen Sivart å Randolf kjørte rett i bryggo» og «Eg kalla det ikkje mosikk». Tønes er åpenbart en stor musikalsk inspirasjon for oss generelt – platetittelen «Småbyen lokke» er jo en hyllest til «Storbyen lokka» fra EPen «Sju».

Matriarkatet – Antiklimax (2015)

Denne Stockholmsperla fra 2015 har alt punk skal ha. Frekkhetens nådegave, rettskaffenhet, oppoversparkende politikk – alt pakket inn i sardonisk humor, akkurat passe sjanglete gitarspill og vanvittig siterbare vers. Den mer nedpå låta «Plasteliten» har vært spesielt viktig for Føkkefjord. De spilte sin nest siste konsert i Flekkefjord i 2017, til stor jubel.

Happy Dagger – Bittarheden (2011)

Denne røverbanden stammer fra Dalane, et goldt og gudfryktig distrikt like over fylkesgrensa fra Flekkefjord. Bittarheden byr på vissen gudstro og alkoholpåvirkede utskeielser forankret i en kjent og kjær lokalgeografi. Spilt inn selv på ei hytte i de svenske skoger, så skrik, skrål, gnistring og skakk instrumentføring hører med. Plateselskapet vårt Rural Rebel Rock gav denne ut i en flott vinylutgave i 2018, ledsaget av en slippkonsert på den legendariske puben Hestens Bøn i Flekkefjord, en konsert som i seg selv har blitt legendarisk. Spør hvem som helst av de som var der.

Bäddat för trubbel – Värdighet (2012)

Glem Vreeswijk eller hva enn du sverger til av svensk visemusikk. Malmö-bandet Bäddat för Trubbel, med vokalist og låtskriver Hjelle i spissen, har noen av de beste låttekstene som er skrevet, punktum. Vennskapseulogien «Fakta och nostalgi», den selvironiske meta-låta «Bäddat för», «Det här jobbet»… I disse femten låtene og tjueto minuttene er det mye lærdom å hente.

Young Marble Giants –  (1980)

Det eneste albumet til walisiske Young Marble Giants er en juvel. Det aller meste er kuttet live i studio og flere av låtene er de første tagningene. Young Marble Giants har blitt en rettesnor for hvordan vi vil spille inn – fort, gæli, spontant og fritt. Gitarspillet i «Gruppeatferd hos ku» fra den nye plata vår er en musikalsk hyllest til dette bandet. Særlig låta «Credit in the Straight World» – bare hør på fingerspillet når det slipper opp mot slutten av den låta, gåsehud.

Føkkefjord – Småbyen lokke

Sjekk også:

Føkkefjord – Kåne å ikkje ein mann (Ferske spor uke 3/2021)

Happy Dagger bidrar som slapp punker med å si «okay» på slutten The Dogs’ «Let’s Start A Riot»

5 plater som har inspirert

Sjekk også relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog