Siden den første Øyakonserten i 2014 har Fay Wildhagen fanget det norske publikummet med sin fremragende gitarferdighet og melodiske uttrykk. Med albumet «Snow» i 2015 ble hun nominert til Spellemanspris og årets nykommer under P3 Gull, og gjorde over 70 konserter i Norge og utlandet.

En senebetennelse i begge armene satte en brems på karrieren i 2016, noe som kastet henne ut i det hun beskriver som «en dyp mørk dal». Denne ufrivillige pausen fra musikken fikk til slutt et positivt utfall og manifesterte seg i albumet «Borders», som kom ut i fjor. I år var hun tilbake på Øya, og helt tydelig tilbake i bevisstheten til det norske musikkpublikummet.

Det føltes litt som å være vitne til en pilgrimsferd å se hordene med mennesker som strømmet inn i teltet i forkant av konserten. Skulle man frem måtte man være tidlig ute. Undertegnede kom seg dessverre ikke så langt inn i teltet som ønsket, men jeg kan takke meg selv for ikke å være tidlig nok ute.

Fay Wildhagens musikalske univers spenner fra det veldig rolige sarte til det store episke. Det er låtene som virkelig trøkker på som funker best, godt hjulpet av et stort band med blåserekke og synther. Det er her gitarvirtuosen også kommer frem, og gitarsoloene gir musikken en ekstra dimensjon.

Den litt beskjedne  artisten som spilte på Bibliotekscenen i 2014 var ikke til stede i år. Fay Wildhagen hadde kommet til Øya i 2019 for å erobre, og hun fikk fort kontroll på salen. Den store videoveggen med stemningsfull grafikk bidro til å dra publikum inn i Wildhagens varierte musikalske univers. Det både låt og så fantastisk ut. Når også bandet brenn. entret scenen mot slutten og bidro med litt dans var festen et faktum.

En snau time gikk fort, og når man tar seg selv i å bli skuffet for at det var over har det vært en vellykket kveld for både Wildhagen og publikum. Et av onsdagens absolutt høydepunkter!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog.

Konserten fikk en trang fødsel, Earl Sweatshirt ble ikke imponert over responsen etter første nummer og meldte hvis vi ikke ville lage lyd og bidra til stemningen, er det bare å si ifra. For ham var nesten bedre om han slapp å snakke mellom sangene. Det gikk heldigvis bedre utover konserten, selv om det kom noen kommentarer om det slappe europeiske festivalpublikummet. Han har et poeng her.

Earl Sweatshirt var en del av den kreative Odd Future-rapcrewet, som slo igjennom med et brak for en del år siden med noen høyst overbevisende og mørke mixtapes. Der hvor Tyler, The Creator har blitt en slags gallionsfigur for den nye kreative og abstrakte hiphopen, forsvant Earl Sweatshirt helt av kartet. De mørke og klaustrofobiske tekstene han formidlet havnet litt for nært han selv, og en pause var nok et helt riktig valg.

Ettermiddagens konsert er av det litt merkelige slaget, store deler av konserten virker nesten som et pliktløp fra Earl, og DJ’en forsøker det han kan for å piske opp det solsløve publikummet. Settet hviler naturligvis tungt på «Some Rap Songs», som kom ut i fjor. «December 24» sitter som den skal. Men konserten som helhet er ikke så minneverdig.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Det var tynt med folk når britiske Penelope Isles gikk på scenen, «this is a laidback mood», som de selv sa der de skuet ut over sletta. Litt pussig at det ikke var flere som hadde markert dette bandet i programmet, de har fått gode omtaler for debutalbumet «Until The Tide Creeps In», som kom ut på Bella Union i sommer. Men vi får tilgi publikum med at det var tidlig på dagen og at de spilte samtidig som de norske indieynglingene i I Was A King.

Det var heldigvis flere som kom til Fortum etter hvert og fikk med seg en overbevisende konsert fra de unge britene. Albumfavoritter som «Chlorine», «Leipzig» og «Cut Your Hair» satt som et skudd, og det var tydelig at bandet storkoste seg på scenen i ettermiddagssolen. «Round» fungerte også meget godt i denne settingen.

Settet ble avsluttet med et 10-minutter langt spor som dronet i vei og sørget for en støyende og deilig avslutning. Penelope Isles viser seg å være et friskt tilskudd på den britiske indiescenen og ikke minst var det en usedvanlig frisk start på torsdagens konsertprogram.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

«Jøss, hva gjør det bordet og den stolen der?», tenkte jeg for meg selv noen få sekunder før Mitski og band entret scenen. Det fikk jeg fort svar på. De var essensielle rekvisitter for Mitskis teatralske sceneshow, eller rettere sagt performance, på grensen til eurytmi. Hun bevegde seg frem og tilbake i alle mulige posisjoner over dette bordet og stolen, i hele det 40 minutter lange settet. Jeg kan se for meg at sceneshowet var enten eller for publikum, men etter at jeg godtok premisset for showet, synes jeg det funket meget fint og passet til Mitskis dramatiske indie.

Hennes femte album «Be The Cowboy» kom ut i 2018 og sendte Mitski inn i indieeliten. Det er også låtene fra dette albumet som får størst jubel fra publikum. «Nobody» og min personlige favoritt «Geyser», får begge naturlig plass i settet, men det blir også plass til flere låter fra «Puberty 2», deriblant «Your Best American Girl».

Det har vært mye staffasje blant årets Øyakonserter og Mitski toppet nok alt med sin bord- og stollek, men jeg synes at showet som helhet ble en kul greie og samtidig en sterk kontrast til når hun spilte på Mono for noen år siden. Mitski har ikke en god nok backkatalog til at konserten blir en fremtidig Øyaklassiker, men dette ble allikevel en meget fornøyelig konsert.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Moldejazz 2001, fredag 20. juli: Blant bjørketrær og tømmerhus på Romsdalsmuseet står en liten kvinne med kjempe-turban og kjolesplitt til navlen. På skyhøye pels-støvletter spankulerer hun over scenegulvet og presser leppene mot mikrofonen: «This is the Badu show».

Øyafestivalen 2019, torsdag 8. august: Jeg har fortsatt den skurrende gitarlyden til Hot Snakes i øret etter å stukket hodet innom Sirkus for så å trekke det like raskt ut igjen før jeg tok turen opp til Vindfruen for å rekke Erykah Badu sin konsert, men det viser seg at jeg har all verdens tid. Badu er forsinket, 40 minutter. Så endelig, svartkledde musikerne inntar scenen, så øyeblikket, alle har ventet på, Erykah entrer scenen iført en outfit som ene og alene kunne ha revitalisert hele ravebølgen, med bruskorker i alskens farger på huet og det hele.

Foran neonfluoriserende backdrop akkompagnert av et drønn står hun plutselig der, ytterst på scenekanten. Om Sun Ra virkelig kom fra planeten Saturn fremstår Erykah Badu like utenomjordisk. Der og da, en utadæsjælopplevelse. Soul/funk-dronningen har landet på Øya. Hun vinner kjapt publikums gunst bare med sin tilstedeværelse, forsinkelsen er glemt, hun har med ett Øya-publikummet i sin hule hånd, og slik blir det resten av konserten har hun bestemt.

The Badu Show er igjen i gang, nå med en Erykah Badu viftende med et sverd i hendene, og  mørk karamell i stemmen og smådjevler i blikket og smilet akkurat som på Moldejazz for 18 år siden. Hun er sensuell (en av de få som får det til med noe som ligner en kjeledress) steintøff og en publikumsfrier av rang. «Are you Ready», roper hun ut mot folkehavet og gnistrer til med Øyafestivalens største publikumsfrieri.

Myke, innsmigrende jazz-ballade-aktige låter, kraftfull soul/funk strømmer ut fra Vindfruen, noen ganger tar hun og det store bandet det helt ut med skikkelig kraft-kakafoni, insisterende hyl kastes mot et mottakelig og takknemlig Øya-publikum som duver i takt til det sugende uttrykket med hendene høyt over hodet.

Soul, r&b og jazz blandes med smektende funky grooves, et låtmateriale uten like, og tonnevis med ja, soul. En særs egenarted miks, ingen lyder som Erykah Badu, her improviseres det på alle måter underveis, og for noen dundrende og kontant rytme-breaks. Hun har så mange strenger å spille på, og hele settet oser av innlevelse, styrke og stemmeprakt, og uforglemmelige øyeblikk, som da hun surfende blant publikum plutselig peker og utbryter «se på trærne!», «de er grunnen til at vi kan puste!» Hva passer vel bedre enn å snakke om viktige ting bokstavelig talt face to face blant publikum?

Både før og etter publikumsvisitten svingte Erykah seg skikkelig på Vindfruen-scenen, med noen eksplosjoner av stakkato dansemoves, som var et kapittel for seg selv, twerking med baken mot publikum, hele tiden iscenesatt av musikk av en annen verden. Hun slo seg også løs på trommemaskinen/synthen innimellom, som tidvis sender tankene til en snutt av en leken Kraftwerk-konsert badet i maskinell funk/soul.

Konserten avslutter med at lydmannen kutter lyden i mikrofonen. Erykah Badu svarer med sitt lure djevelkblikk og ved å ta mikrofonen foran skrittet og utføre en  jokkebevegelse. En passende avslutning, Erykah Badu er så langt fra et striglet show som du kommer, og for en utøver av hennes kaliber er nettopp det styrken hennes.

Vi pleier ikke å trille terning på konsertanmeldelsene våre, men her gjør jeg et unntak og smeller til med en sekser.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Det norsk-islandske bandet fra Ammerud består av to gutter som fortsatt ikke kan kjøpe en øl i baren, Simen Jakobsen Harstad på gitar og Johannes Thor Sandal på trommer og vokal. Tross sin unge alder har de i løpet av de siste fem årene gjort seg bemerket i metalmiljøet både i Norge og Island. De har hatt supportjobb for grindcore-legendene Napalm Death og i våres vant de EuroNoize-konkurransen i London. Med andre ord, vi snakker rått talent!

Det som er spennende med en duo i dette formatet er om de klarer å skape et musikalsk univers hvor vi som lyttere ikke føler at det er noe som mangler. Å være et band med kun en gitar og trommer krever at musikerne klarer å skape dynamikk i lydbildet ved hjelp av andre ting enn flere medmusikanter. Man må klare å skape det store med det lille, og mens andre band i deres aldersgruppe holder seg til øvingslokalet og den lokale ungdomsklubben har Golden Core perfeksjonert uttrykket sitt ved å klokke inn mange timer på scener rundt i Norge og utlandet.

Det er aggressivt og stort, stoner metal som rett og slett blåser tupeen av deg. Musikken balanseres også med rolig nedtonet gitarspill, som gir undertegnede assosiasjoner til band som Tool.  Vokalen fremføres av trommeslager på islandsk, og det er imponerende hvordan den grove vokalen kombineres med stødig trommespill. De to unggutta har full kontroll på sine respektive instrumenter. De tunge stoner-riffene kombineres med en søt lukt av røkelse som sprer seg over gressbakken fra en tyreskalle foran på scenen. En effektiv måte å kombinere hørselsansen med luktesansen, noe som overraskende øker opplevelsen av musikken og tilstedeværelsen.

Det er imponerende hva disse to har fått til i en så ung alder. Etter 20 minutter på Bibliotekscenen var det lett å få tilbake troen på norsk metal. Det gror kvalitet der ute! Fortsetter Golden Core denne utviklingen blir det spennende å se hvor de er om 10 år, da vil de bare være i midten av 20 åra.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Album: «Big Thief» (2019)

Album: «U.F.O.F.» (2019)

Plateselskap: 4AD

4,8

Man må jo nesten bli sjarmert av et band som har selvironi og selvtillit nok til å kalle debutplata si for «Masterpiece», slik som Big Thief gjorde. Det fins en annen grunn til å la seg sjarmere av bandet, og det er at de lager veldig fin musikk. For dere som ikke har kjennskap til dem, vil jeg anbefale å f.eks. starte med låtene «Masterpiece», «Paul», «Shark Smile» og «Mary» fra de to forrige platene «Masterpiece» og «Capacity». Kramgode låter, rett og slett!

De fortsetter heldigvis med å lage gode låter på sin tredje plate «U.F.O.F.» (bokstavene står for UFO Friend). Det starter rolig og stemningsfullt på åpningslåten «Contact». Det er akustisk gitar, nennsom rytme, rolig bass og den hviskende og inderlige stemmen til Adrianne Lenker. Etter hvert kommer el-gitaren til gitarist Buck Meek inn og rufser det hele til.

Adrianne Lenker trakterer akustisk gitar i tillegg til å synge. På bass og trommer finner vi henholdsvis Max Oleartchik og James Krivchenia. Så er det Buck Meek da: Hans gitarspill er dynamisk og fint, alt fra mykt og forsiktig til rått og rufsete. Til sammen utgjør disse fire en organisk og fin helhet som utfolder seg vakkert og sensitivt innenfor rammeverket av gode låter i folk-rock-spekteret.

Det er ikke bare melodisk sett at låtene holder høy standard, tekstene til Adrianne Lenker er virkelig gode. Hun sier selv at tekster og låter handler mye om å «bli venn med det ukjente». Hennes syn på livet er at man hele tiden gjennomgår forandringer, og hun vil heller møte forandringene enn å late som de ikke fins. Som i teksten til den nydelige Century: «Dogs eyes in the headlights of the driveway/Cool autumn rain/Bugs died on your windshield on the freeway/Wonder if you’ll be the same/Centuries flower». Akkompagnert av forsiktig perkusjon, akustisk gitar og lavmælt el-gitar formelig kjenner man høstregnet treffe ruta mens bladene flagrer i lufta.

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Tekst: Ådne Evjen

Få med deg flere anmeldelser og annet musikkstoff på Musikknyheter

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Big Thief – Album: Capacity (Musikalske sidespor – uke 33/2017)

Mary has a heart of coal
She’ll break you down and eat you whole
I saw her do it after school
She’s an animal
She won’t ever love no boy
She’ll treat you like a fucking toy
She’ll break your heart and steal your joy, like a criminal
I wanna know like you
I wanna know like you
I wanna be that cool
I wanna be that
Mary keeps you off her mind
She wants to spend her weekend right
Out with her friends just getting high, like a stoner girl
And you wait outside on her street
You sit…

Det at noen har snakket om fraværet av indie på årets Øyafestivalplakat er for meg uforståelig, med mindre man med indie mener den mer harske utilgjengelige varianten som de store plateselskapene ikke vil ta i med ildtang. På Øya i år er det ihvertfall plenty av artister med appell til de selvutnevnte indiesentrene Pitchfork og Stereogum. 22-årige Sophie Allison aka Soccer Mommy, født i Sveits og oppvokst i Nashville, er et slik eksempel.

Med tydelige referanser og røtter i collegerocken på 1990-tallet gir hun oss luftig, behagelig melankolsk indiepop med underbitt. Det handler om gitarbaserte låter kretsende rundt hjerte, smerte, lengsel,sjalusi og affeksjon.

Jeg assosierer til 1990-talets collegerock indie som Juliana Hatfield, Bettie Serveert, Belly og lignende. Sammenligninger kan også dras til mer samtidige likestrømsartister som Avril Lavigne,  Taylor Swift, 1990-tallets Sheryl Crow eller noen år gamle Best Coast, samt den hyppige turnévennina Mitski som jo også spilte på Øyafestivalen i år.

Musikken er skreddersydd til å være lydsporet til en eller annen indie-tenåringsfilm.

Aller mest kraft og potens har kanskje hiten «Your Dog».

I don’t wanna be your fucking dog
That you drag around
A collar on my neck tied to a pole
Leave me in the freezing cold
I don’t wanna be your little pet
At the edge of every bed
You sleep in, body stretching out
Guess I’ll curl up on the couch
Always talk to other people
Dart my eyes across the room
Forehead kisses break my knees and
Leave me crawling back to you

Låta er en kjapp, vittig replikk til The Stooges-klassikeren «I Wanna Be Your Dog», og en avskjed til en dominerende og emosjonelt kontrollerende kjæreste hun er klar til å forlate. Det er mange av disse bekjennende låtene hvor ekskjærester får passet påskrevet for hvordan de har behandlet henne, men også tekster som tilkjennegir egen sårbarhet og selvforakt. «Cool», som jeg siterte øverst, tilkjennegir  slacker-mentaliteten som gjennomsyrer mye av stemningen, men er også en krass, sjalu kommentar om jenta eksen foretrakk.

Det er noe avvæpnende oppriktig og likefrem ved hennes opptreden og en fin kraft og energi i fremføringen som gjør konserten til et lite høydepunkt tross at det ennå er mye uforløst ved scenefremtoningen. Den kan vokse seg ennå sterkere når hun får enda mer liveerfaring. Trommisen bidrar til å gi låtene både kraft og dynamikk.

Det kan være fint med intens energisk indiepop, slacker indierock og trist soverroms pop om krenkende forhold og selvoppgjør. Allison selv sjarmerer; med en hverdagslig likefrem, avslappet fremtoning og sødmefulle låterfulle av både pondus og stikk.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

You have a mythological beauty
You have the eye of someone I have seen
Outside of ordinary situations
Even outside of dreams
You lie in bed at night and watch the lines of headlights through your screen
There is a child inside you who’s trying to raise a child in me
If you wanna leave
You just have to say
You’re all caught up inside
But you know the way
You cut the flesh of your left thumb
Using your boyfriend’s knife
Seventeen, you took his cum
And you gave birth to your first life
You gave Andrew a family who you thought would love and take better care
I have an older brother I don’t know
He could be anywhere

Som teksten ovenfor understreker kan Brooklyn, New York-kvartetten Big Thief være ganske så ufarlige svøp inn i vakre folk-harmonier og vakker vokal. Adrianne Lenker fronter bandet på gitar og vokal, Buck Meek bidrar også med gitar og backup vokal, Max Oleartchik spiller bass og James Krivchenia er bak trommesettet. Hittil har de siden starten i 2015 rukket å slippe tre album; «Masterpiece» (2016), «Capacity»(2017) og «U.F.O.F» i mai i år. Det siste soloalbumet til Adrianne Lenker, «Abysskiss», hennes tredje (2018), er det som har truffet meg sterkest hittil.

På scenen fremstår de ganske uanstrengte, behagelige, nesten uanselige. Lenker og Meek er ikledd shorts og ganske nøytrale hverdagslige t-skjorter. De gir inntrykk av å være den typen mennesker som er milde og veldig behagelige å være sammen med, men der en også skal passe seg  for å bringe opp kontroversielle temaer, utfordrende eller støtende innhold. Også de andre i bandet gir et ganske anonymt visuelt inntrykk, og virker mer som inkluderende og søte Olympia enn prangende Brooklyn. Men det er altså bare på overflaten og ved  første øyekast.

Slik er det også med musikken. Det tar litt tid å komme forbi den introspektive, milde overflaten. Vokalen er eterisk vakker og besnærende inntagende. Her er det mye velklang og finstemte atmosfærer, nesten søvndyssende. Men også noe shoegazeaktig skurring. Det er ganske passende at det siste albumet kom på 4AD etter at de to første var på Saddle Creek.

Men som de neste tekstlinjene fra «Mythological Beauty» tydelig demonstrerer ulmer det under overflaten. Her er det bristferdige relasjoner og sårbarhet. Fremfor alt er det tap og fravær. Det finnes mye intensitet og fortrengt trauma som venter på å sprekke opp så de kan heales. Lenkers tilnærming er å møte alt, død, tap, fødsel, traumer med kjærlighet og forundring over universets skjønnhet og utenomjordiske eksistens og fenomener.

Tekstene er svært åpenhjertige og dyptloddende. Noen ganger nokså rett på sak, andre ganger mer sublimt og poetisk. Formodentlig preget av hennes spesielle bakgrunn. Lenker vokste opp i en trailervan på evig gjennomreise i statene med sine foreldre etter å ha blitt født inn i en religiøs kult i Indianapolis. Hun droppa high school og fikk i stedet anerkjent høyskole kompetanse via en såkalt GED-test. Big Thief ble angivelig dannet den første dagen hun kom til New York og traff Buck Meek.

Burn up with the water
The floods are on the plains
The planets in a rose
Who knows what they contain?
And my brain is like an orchestra
Playing on, insane
Will you love me like you loved me in the January rain?
Mom and Dad and violins
Somber country silence
The needle stopped the kicking
The clothespins on the floor
And my heart is playing hide and seek
Wait and count to four
Will you love me like you loved me and I’ll never ask for more
What did you tell me Mary
When you were there so sweet and very
Full of field and stars
You carried all of time
Oh and, heavens, when you looked at me
Your eyes were like machinery
Your hands were making artifacts in the corner of my mind
synger hun på vakre «Mary». Så sårbart, vakkert og forsiktig søkende.

Nokså tidlig fredag niende august på Øyafestivalens Vindfruen-scene oppleves Big Thief  nok av de fleste tilhørerne som pent og pyntelig uten å stikke seg så veldig ut. Så er det den forsiktige knivskarpe karismaen til Lenker da, som skjærer gjennom alt slik også hennes vokal gjør det for den som er villig til å lytte litt ekstra. Den kan fortone seg mild, men har også en gjennomborrende, helbredende kraft og vitalitet. Folk opplever et fint samspill og gledes over Adrienne Lenkers milde vokal og det slentrende behagelige tempoet.

Og det er veldig behagelig i solsteken, men jeg er usikker hvorvidt Big Thief vinner noen nye fans. Det tynnes ut i rekkene underveis, og mange velger å sitte seg igjennom konserten tross at det innebærer at man ikke kan se artistene på scenen. Kanskje kreves det at man allerede kjenner og har satt seg inn i musikken?

Anmelder tuslet videre med en fin følelse i hjertet og mer gode følelser for amerikanerne og deres musikk.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Deathcruch hadde det man kan kalle en rakettkarriere i 2010/11. Før de i det hele tatt hadde klart å snekre sammen en demo var de booket til flere store festivaler, og var en livefavoritt både blant presse og publikum. De har på det snaue tiåret virret rundt på norske og utenlanske konsertsteder og delt scene med band som Mayhem, Dillinger Escape Plan, Sleigh Bells og Refused. Og sluppet noen singler nå og da, i det hele tatt, de har bare alltid vært til stede. Noen skive har de ikke tatt seg tid til før de  i år slapp den endelig debutskiva «Megazone».

Deichmans musikkblogg har skrevet mye om Deathcrush opp gjennom årene, men for undertegnede var det en ny liveopplevelse. Etter en snau time på Fortum-scenen skjønner jeg fasinasjonen.

Deathcrush er ofte blitt referert til som støyrockens ambassadører. Det er ingen tvil om at Deathcrush leverer breibeint noiserock der fuzzen på gitar og bass er skrudd til 11. Det er kompromissløst, med det sagt, sofistikert på samme tid. Det serveres en cocktail av punk, støy, metal, rock og dansbare rytmer. Assosiasjonene går fra Sonic Youth til Motörhead til Mayhem. Tross den potente sjangercocktailen er det en tydelig rød tråd og signatur på musikken. Det ligger et uhemmet deilig støyfilter på alt de gjør. Vokalist Linn Nystadnes har en ganske karakteristisk måte å synge på som ligger fint oppå både de suggererende støylåtene og de mer nedtonede.

Hele konserten viser at Deathcrush er et sterkt liveband. Støyrock kan ofte bli litt overveldende i lengden, men Deathcrush har perfeksjonert uttrykket sitt og låter overraskende catchy. De er en trio med masse energi som serverer gøyal galskap. Det er friskt og både se og høre på.

En deilig avslutting på en fredag som ikke inneholdt de store musikalske høydepunktene for undertegnede. Men Deathcrush reddet fredagen!

Sjekk også:

Deathcrush – State of the Union & Bedpost (Ferske spor uke 22/2019)

Låtpremiere: Deathcrush – «EGO»

Konsert: Deathcrush på Rockefeller 24. april 2016

by:Larm 2014: Deathcrush tester publikums grenser

Video som viser hvor rå Deathcrush er på scenen

Øya 2013: Intervju med Deathcrush

Ny video fra Oslos støyrockere Izakaya Heartbeat / Deathcrush video

Vi anbefaler: Deathcrush – Nytt magasin, flexi, download, posters m.m.

Isdronningen – en fotoutstilling av Stian Schløsser Møller

Se også under relaterte saker

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

French disco sto på Sirkus-menyen til Stereolab lørdag kveld, ble det opplyst fra Laetitia Sadier i Stereolab i starten av settet, men det var ikke noe særlig disco stemning å spore til å begynne med. Stereolab hadde ingen backdrop og ikke prangende lyseffekter. Under slike forhold stilles det ekstra krav til hvilken som helst utøver. Alt står og faller på hva utøverne selv presterer på scenen uten drahjelp av diverse fiksfakserier som eventuelt kan høyne opplevelsen.

Stereolab klarte ikke brasene i åpningen av konserten, settet åpnet ganske tamt, lyden var for lav, grooven fraværende, det så rett og slett ikke bra ut for Stereolabs tilbakekomst på livescenen i Norge. Mine bange anelser så ut til å slå til, jeg var spent på hvordan et såpass tidstypisk band ville fungere live i 2019. Vel, musikken deres er tidløs, men de som har fulgt Stereolab fra starten assosierer sounden deres først og fremst med det de gitt ut på 90-tallet og frem til begynnelsen av 2000-tallet, selv om de også senere har gitt ut sterke utgivelser. Etter de første låtene var unnagjort får jeg følgende sms fra en Deichman-kollega: «Jeg gikk etter to låter, toget har nok gått der min venn». Så utrolig feil min kjøre kollega tok! Man bør aldri trekke konklusjoner før kampen er spilt ferdig. Stereolab dro det hele i land, og vel så det.

Ikke vet jeg hva som førte til hamskiftet på scenen fra den tredje låten og utover, mulig gruppa var scenerusten og trengte noe tid til å spille seg inn i riktig konkurranse modus? Uansett, kort fortalt, resten av konserten satt som et skudd. Vedkommende som styrte lyden hadde tydeligvis funnet lydformen, lyden ble justert helt riktig i forhold til det Stereolab fremførte. Og Stereolab selv var som med et trylleslag i toppform.

På Sirkus-scenen forsyner Stereolab seg grovt fra flere musikalske retter, og tørker støvet av fransk sekstitallspop, elektronika, spacerock, kraut, 60/70-talls film-soundtracks med mere, akkurat som på platene. Det lyder fett. At det funker kan man se på bandet, selv om de ikke gjør så mye ut av seg på scenen, det er ingen som hopper, hoier eller slår kollbøtte på scenen, men vi ser på hver fiber i kroppen til medlemmene at de jobber hardt for å tilfredsstille oss (og seg selv), og det funker mye bedre enn all verdens publikumsfrieri.

På platene deres flyter fransk sekstitallspop som en underliggende malstrøm. På Øya-konserten er fundamentet det uimotståelige groovet, og når de roer det ned med indisk psykedeliske mediative vibber eller melodiøs vintage pop elementer, blir det hele avløst av heftig rytmikk. Stereolab skaper syntese av nytt og gammelt, kjølig distanse og varmt nærvær, det tilbakelente og lett løsslupne. Eller som de selv sier det i «Baby Lulu» fra platea «Sound-Dust» (2001): «Utopia and Reality hand in hand». Merk, kjølig distanse finnes på platene, på Sirkus-scenen er det kun varmt organisk nærvær som er mantraet.

Stereolab inkorperer som sagt mange bestanddeler i uttrykket, på Øya får vi fyldige poppa vokalharmonier, sugende kraut og alt annet nevnt ovenfor. I en hektende kraut-låt på tampen av konserten, står keyboardisten for lange utforskende, syrete spacerock-utskeielser, fett, så slår de over til kraut-kraften igjen, for så øke intensiteten (og lyden) til en glødende rytmisk kakafofoni. At Stereolab kan traktere instrumentene, er det ingen tvil om, individuelle ferdigheter kombinert med ypperlig samspill setter p prikken over i’en på Sirkus scenen.

Medlemmene i Stereolab ser svært så fornøyde og glade (og kanskje lettet) ut etter konserten når de takket publikum, «Merci «og «Nice to See You».Jeg var også glad og storfornøyd (og lettet) etter konserten, og det var garantert alle publikummere som var til stede på Sirkus-scenen på Øyafestivalen lørdag kveld 10. august.

Vi ses mer enn gjerne igjen Stereolab!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Fra første anslag med «Et løfte i fall» til den kolossale intense og inderlig fremført med stor innlevelse «Allting får sin ende», som instrumental-rock bandet så episk avslutter sin konsert i Sirkusteltet på Øyafestivalen tidlig lørdag ettermiddag, berøres og fanges vi inn i deres storslagne lydlanskap.

Oslo-rockerne er på Sirkus-scenen med tre gitarer, tromme, bass, trombone og strykere. De består av Gustav Jørgen Pedersen (gitar og låtskriver), Herman Otterlei (gitar), Hans-Jakob Jeremiassen (bass), Simon Ljung (trommer), Eirik Ørevik Aadland (gitar) og Simen Eifring (trombone). I tillegg har vi Ole-Henrik Moes og Kari Rønnekleivs strykere.

Stemningen settes når de to som trakterer strykere entrer scenen først og gir hverandre et «lykke til kyss» før resten av gjengen entrer scenen. Spurv starter med det nye materialet fra  fjorårets «Myra»-album. Vi får «Et løfte i fall», «Og ny skog bærer frem», «Fra dypet under stenen» og «Et blekt lys lyder» i samme rekkefølge som på  plata , men de skipper «Hviler bekkenes sang»,  før de så beveger seg bakover i katalogen. «Gamle årringer» fra «Blader som faller til Jorden og blir nye trær» (2012), «Passacaglia» fra «Skarntyde» (2015). «Med enormt håp» følger, før det rundes av med den mektige kjempen «Allting får sin ende».

I bakgrunnen flimrer stillbilder av i hovedsak norsk natur; skogbryn, berg, men også en pyramide dukker opp. Ett projisert steinbukkhode smuldrer etter hvert opp og går i  knas. Aller først bandlogoen, naturlig nok. Bandet opptrer med en naturlig autoritet og styrke. Det er en storslagen, dramatisk og naturromantisk atmosfære over det hele.

Åtte  komposisjoner får vi. De blir, som nevnt innledningsvis, intens og inderlig  fremført med stor innlevelse, der «Allting får sin ende» så episk avslutter konserten. Det er monumentalt, voldsomt, vakkert og messende suggestivt.

Assosiasjonene til Godspeed You! Black Emperor er tydelige, men bandet har også egen identitet, og kraften og  tyngden til metal. Instrumenteringen til Spurv er også spennende, selv om det ikke er noen sag her. Derimot bidrar bruken av trombone, cello og fiolin sterkt til den majestetiske og episke atmosfæren og klangdybden.

Spurv er ikke redde for å ta i når det gjelder, her pøses det på med store og mektige melodier og crescendoer hjulpet frem av støyende droner, flotte, tidvis nydelig, strykere, andre ganger bukkehorn eller reveljeaktig trombone. Episk, henrivende og fascinerende velter musikken ut, og leveres med konsentrasjon og tilstedeværelse.

Særlig merker vi oss at bandleder Gustav Jørgen Pedersen er ivrig og helt inne i musikken der oppe på scenen. Selv om det ennå er et stykke frem til det aller ypperste på det internasjonale planet setter Spurv en høy norsk standard få kan matche.

Vi imponeres og har det fint i  Sirkusteltet og venter spent på ny musikk på plate også.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

SÂVER er et nytt bekjentskap for undertegnede (de har for øvrig vært med i Ferske spor, red.anm.). Etter litt research viser det seg at de er en forholdsvis fersk norske sludge trio, som har fått til mye på kort tid. Siden bandets oppstart i 2017 har de blant annet turnert med The Ocean og Årabrot, gitt ut plate på Pelagic Records og lørdag spilte de i Sirkusteltet på Øyafestivalen. De har hatt en rask stigning, og jeg har ikke noe problem med å skjønne hvorfor.

Det har seg sånn at det hjelper å lage kvalitetsmusikk, og får du det til å svinge live har du så klart en vinneroppskrift. Det som slo meg var hvor blytungt dette bandet var. Hvor vanvittig mye trøkk de klarte å få ut av en bass, en gitar og trommer. Det skal legges til at det var en synth til stede, men slaget i trynet kom fra strengene.

Vokalen leveres skrikende over en sonisk vegg av lyd, og selv om det er masse trøkk og mye lyd, er det god skarphet i gitaren som avslører at bandet har en del fete riff. Det groover skikkelig til tider.

De hadde forberedt seg godt, og grafikken på videoveggen passet fint til mange av de suggererende partiene, og var med på og skape noe mørke og mystikk. På slutten av konserten viser SÂVER at det er mer i låtmaterialet enn bare trøkk og skrik. Siste låt inneholdt fin, sår clean-vokal, som gav fin kontrast til de apokalyptiske stemningene tidligere i konserten.

SÂVER leverte en knallgod konsert og ble Øyafestivalens overraskelse for meg. Det er så deilig å få sonisk bank innimellom, og det smaker best når man minst venter det.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Setting og kontekst kan være alfa og omega for opplevelsen av en artist og dennes musikk. Bransjefolka jeg snakket med i forkant, som hadde sett Wilson før, var forventningsfulle og kunne berette om fine konsertopplevelser, og de tre siste soloalbumene hans er alle skamroste. Likevel var dette ikke dagen for å oppleve Wilson, som tidligere har fått frem superlativene da han gjestet Norwegian Wood i 2012, Øyafestivalen i 2014 og Parkteatret i Oslo.

Om det var fordi han falt mellom alle stoler en dag hvor mange først og fremst hadde kommet for å se Karpe eller mer moderne samtidsmusikk som Slowthai, Black Midi, Turnstile eller om det var pga. gråværet vet jeg ikke. Hellbillies spilte på samme scene med god stemning noen timer i forkant, og også Motorpsycho kan sin Laurel Canyo kanon.

Under Wilsons konsert ble det mye pludring blant publikum og lite oppmerksomhet mot scenen. Jeg tok meg selv i å rastløs vente på de neste konsertene i stedet for å være helt fokusert på det som skjedde der oppe. Andre ganger irriterte jeg meg over utdratte soloer som gikk på bekostning av låtenes harmoni og fremdrift, og vokalen til Wilson var ikke kraftfull eler mektig nok til å fange meg fullt og helt. Funksjonell javisst, men ikke mer heller.

Det handler altså om referanserik rock. Jonathan Spencer Wilson bor i dag i Laurel Canyon, Los Angeles og er levende opptatt av 1960-tallets musikkscene, dette området med The Byrds, Canned Heat, Joni Mitchell, Carol King og Buffalo Springfield med flere, som kameraten Father John Misty. Roger Waters, Beach Boys, Grateful Dead, Neil Young er åpenbare referansepunkter. Men det er ikke like overveldende vakkert som hos forbildene. Ihvertfall ikke denne ettermiddagen. I stedet er det til og med et øyeblikk hvor jeg tar jeg meg selv i å tenke på Chris Rea. Virtuositet og kompetanse er definitivt til stede. Kanskje til og med i overmonn. Iallefall er det en del soloer som denne anmelderen opplever som unødvendige. Det er pent pyntelig, velspilt og det låter riktig så fint utover haugen som utgjør hovedscenen Amfiet.

Amerikaneren og hans band gjør en slags psykedelisk folkrock med avtrykk i både country og r&b soul. Musikken er referansetung og henter mye fra den amerikanske vestkystens musikalske kanon. Selv spiller han giar og piano. Stilen er laidback, vemodig, stueren, lengselsfull, og også jordnær.

Seks soloalbum og tre med bandet Muscadine har det blitt hittil. I tileggg er han en svært anerkjent produsent som har jobbet med Father John Misty, Roy Harper, Bonnie Prince Billy, Conor Oberst, Karen Elson og Dawes.

«Loving You» er smektende behagelig. «There’s a Light» er riktig så trivelig med sitt slentrende vemod. Det handler om finstemte melodier og upåklagelig musikalitet. Noen ganger avbrutt av unødvendige soloer som nevnt, men stort sett balansert, det er kanskje for gubbete for denne Øya-konteksten? Bare under avsluttende «Valley of the Silver Moon» engasjerer jeg meg oppriktig i musikken. Så får jeg se om et annet livemøte kan åpenbare artistens storhet også for meg.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Alle i Brillejesus har fått nevne en plate hver, men Ebbe får starte med to siden han er bandets vokalist og låtskriver.

Ebbe, vokalist, gitarist og låtskriver

Herman Düne – Mash Concrete Metal Mushroom

Da jeg starta Brillejesus ønsket jeg å gjøre noe utenfor «band-boksen», for eksempel noe ‘a la Herman Düne. Mer eller mindre akustisk, skranglete, rare instrumenter, skakk koring, de synger med hjertet utenpå og med den stemmen de har. Nå ble kanskje ikke Brillejesus så utenfor «band-boksen» likevel, men jeg klamrer meg til kassegitaren og ser ikke bort ifra at vi kan bli mer skranglete med tiden.

Kjøtt – Kjøtt

Innen genuin og norskspråklig rock må vel Kjøtt være noe av det nærmeste du kommer kilden. Rett fram og på hogget, fengende rock n´ roll med heftige tekster. Denne snurrer jevnlig på anlegget hjemme hos meg.

Espen, bass (og lydtekniker på Brillejesus LP)

Sebadoh – Bakesale

Kjekk indieplate som har litt til felles med Brillejesusplaten. Deilig lyd av et band som spiller skranglete og råe popmelodier sammen, med en enkel mix. (Sebadoh – phantom, Ferske spor uke 25/2019, red.anm.)

Jon, trommer

The Interrupters – Fight The Good Fight

Jeg har hørt så utrolig mye på den platen det siste året at den har inspirert alt jeg har gjort, både musikalsk og ehh… umusikalsk.

Kevin, elgitar

Superchunk – What a Time to Be Alive

Superchunk has always band that has moved me, from their hard-core inspired material that rang in the beginning of the 90s, and onward. In 2018 they were well into their 40s, with many musical successes on their CVs, including creating one of the most highly regarded indie record labels ever. Instead of resting on their laurels they managed to gather the energy and create what I thought was the best musical and political comment of our current time. Still a few of intense and short all out punk rockers mixed in, lots of fantastic major key melodies threaded through a drummer and singer – where you either really dig their fills and crashes and higher pitch – or not. As someone recording for the first time ever at age 45 this certainly moved me. (Superchunk – I Got Cut & All for You, Ferske spor uke 21/2018, Superchunk – Erasure, Ferske spor uke 2/2018, Plateanmeldelse: Superchunk – «I Hate Music», red.anm.)

For ordens skyld må jeg nevne at vi har lagt ut bibliotek-kollega Ebbe Helbergs saker her på bloggen, som disse: Norsk plateklassiker: The Chairs – «Gary´s Philosophy» og Plateklassiker: The Kinks – «The Village Green Preservation Society». Ebbe helberg har tidligere har jobbet ved Sølvberget og jobber nå ved Sandnes bibliotek, Riska filial.

Brillejesus – Nå er det jammen snart jul igjen! (Brillejesus – Nå er det
jammen snart jul igjen!)

Brillejesus – Gjenbruksbutikk (Ferske spor uke 21/2019)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

David Jønsson

Purple Mountains – Night That Won’t Happen
Det var nok mange av oss som ble paffe da vi våknet til nyheten om David Bermans dødsfall. Berman er først og fremst kjent som lederen av det fabelaktive bandkollektivet Silver Jews, men også som poet og tegneserieskaper. Bermans liv og virke falt som et naturlig samtaletema da man traff kjentfolk i Tøyenparken under Øyafestivalen. Dødsfallet kom som en overraskelse, men på den andre siden var det ikke overraskende i det hele tatt. Berman har slitt med depresjon, rusavhengighet og sine demoner over lang, lang tid. Tidligere i sommer kom Berman med et enormt platecomeback, i form av bandprosjektet Purple Mountains, der ulike medlemmer av Woods-mafiaen fungerer som backingband. Hans første album siden Silver Jews’ «Lookout Mountain, Lookout Sea» fra 2008. Albumet er uten tvil en av mine favoritter så langt i år. Tekstene er skarpere enn noensinne, Berman var en mester i å skrive intelligente, selvironiske, bitre og morsomme tekster. Når jeg hører på albumets tekster i etterkant, får de en helt annen betydning som gir en vond bismak. Jeg er veldig glad for at Berman hadde dette siste mesterverket i seg. Er du ikke kjent med David Berman? Sjekk ut Silver Jews og Purple Mountains ved første mulighet.

The Replacements – Achin’ To Be (Bearsville Version)
Første smakebit fra «Dead Man’s Pop», en utvidet og alternativ boksversjon av det undervurderte Mats-albumet «Don’t Tell a Soul» fra 1989. Tanken her er å presentere albumet i en miks slik albumet opprinnelig var uttenkt, ettersom Westerberg har vært misfornøyd med lyden de siste 30 årene. Plateklassiker: The Replacements – «Let It Be».

Broen – Lines
Den fine og særdeles aktive gjengen i kunstpop-kollektivet Broen, er absolutt på tilbudssiden med «Lines». Den stiger frem med snirklete gitarlinjer og trommer i temporitt, før alle lagene i låten åpner seg og man virkelig kan føle på teksturen. Fengende, dansbar og sanserik, slik som nesten bare Broen kan. Øya 2017 – Broen Øya 2015 – Broen: Hagefest By:Larm 2015: Broen – And now for something completely different Mer Broen Your Headlights Are On .

Garcia Peoples – One Step Behind (single edit)
En single edit som varer i nesten åtte minutter? Det høres ut som noe Garcia Peoples kan finne på. «One Step Behind» klokker inn på hele 32 minutter på det kommende albumet med samme navn. Brooklyn-sekstetten pløyer stadig ny mark, selv om de lener seg kraftig på jam-glade band som var glade i en dose eller to (se bare på navnet). Garcia Peoples – Break Me Down (Ferske spor uke 15/2019) Deichman anbefaler: Årets album 2018).

Wet Tuna – Goin’
Når vi først befinner oss ute på disse solsvidde slettene der borte på vestkysten, beveger vi oss sømløst over til Wet Tuna. Et jamband som tenker ikke så ulikt Garcia Peoples, de har til og med en liten hyllest i sitt bandnavn, med et nikk og et blunk til 70-tallskameratene i Hot Tuna. Sløyt opplegg.

Ē – Afraid of the Ocean
Det relativt ferske Oslobandet Ē er et fint, nytt bekjentskap. Bandet består av Ingvild Nærum (Are You Having Fun Yet), Chiara Cavallari (FOAMMM) og Sigrun Sæbø Håland (Hysj). «Afraid of the Ocean» er hentet fra epen «ĒP», som faller som en naturlig tittel. «Afraid of the Ocean» er en sparsomt produsert sak, krydret med en noir 60-talls stemning og smekre harmonier.

Malin Pettersen – Alonesome
Det skal godt gjøres å ikke bli beveget av Malin Pettersens stemme. Lucky Lips-vokalisten har en unik klang og nærhet i stemmen, som gjør at man blir dratt inn i materialet. «Alonesome» er en naken og personlig sang, sparsommelig akkompagnert av en lavmælt gitar. I løpet av det siste året har Malin Pettersen rukket å vinne Spellemannpris, spille på by:Larm, få sitt eget radioprogram på NRK P13, bli nominert til musikkprisen Ameripolitan Awards i USA og bli finalist i International Songwriting Competition. Med «Alonesome» som første smakebit på det nye albumet, er det ingen grunn til å tro at de gode tidene kommer til å avta med det første. Lukk igjen øynene og lytt. Ute nå på Die With Your Boots On-underlabelen til Jansen Records. Lucky Lips (Musikalske sidespor. Deluxe edition med gjestetips – uke 33).

Geir Qviller

Kukangendai – Sougei
Høres helt enkelt ut på papiret; gitar, bass, trommer og litt vokal. Det vi får her er imidlertid flytende og intrikate rytmiske teksturer/looper et sted mellom Dawn of Midi, Horse Lords og King Crimson rundt «Discipline». Det er verken massivt eller eksplosivt, men heller slentrende og minimalistisk. Kukangendai​ fra Kyoto har holdt på siden 2006, men er nye for meg. Fra den nye skiva «Palm», mastered av Rashad Becker og ute på Mego, Ideologic Organ. (G.Q.)

Erlend Apneseth Trio med Frode Haltli – Kirkegangar
Et melankolsk og vakkert stykke musikk der fela er i sentrum av et stort og variert lydbilde. Ut av kaos kommer en kortvarig orden med melodi, så avsluttes det igjen i uvisshet. En vellykket blanding av elementer fra folkemusikk og nymusikk. Fra den nye skiva «Salika, Molika», nok en fin utgivelse fra Hubro. (G.Q.)

Karenn – Kind of green
Fascinerende, drivende og dansbar låt. Syntetiske naturlyder, insisterende stammetromme og klikkende metronom-lyder. Små variasjoner i trommelyd gir en nesten hypnotisk effekt. Karenn består av to velkjente teknohoder, Blawan og Pariah. Fra EP’en «Kind of green», ute på Voam. Pariah – Seed bank (Ferske spor uke 52/2018).

​UCC Harlo – Lyricist of panic
Varmt og vennlig, med analoge synter, prosessert vokal, perkusjon og med en viss høytidelighet, bølger låten framover. Fra den varierte og spennende debutskiva «United», ute på Subtext. UCC Harlo er Annie Gårlid, klassisk skolert bratsjist som har bl.a. jobbet med bl.a. Holly Herndon og Caterina Barbieri.

Tiger Village – Summer bells
En lettere svimmel tur i et villniss av dekonstruerte rytmer og varierte og boblende melodiske innfall i et jazz-/ elektronika-landskap. Fra «Modern drummer» ute på Hausu Mountain.

Félicia Atkinson – Moderato cantabile
I dette vokalløse stykket har pianoet noe av den samme funksjonen som vokalen til Atkinson pleier å ha. Det loser oss trygt og meditativt gjennom et varmt, fuktig og glitrende stykke drømmelandskap. Fra den nye flotte skiva «The flower and the vessel», ute på Shelter Press. Félicia Atkinson – Lighter Than Aluminium (Ferske spor – uke 26/2018) Félicia Atkinson / Jefre Cantu-Ledesma – Indefatigable Purple (Ferske spor uke 47/2018) Félicia Atkinson, Sarah Davachi, Jasmine Guffond Deichman anbefaler: Årets album 2018

Victor Josefsen

Sail By Summer – Lowlowlow
Sail By Summer er en duo bestående av William Hut og hans faste samarbeidspartner de siste årene danske Jens Kristian Rimau. Nå er de ute med debutalbumet «Casual Heaven». Tidligere har åpningslåten «Fetch You Roses» vært med i Ferske spor. Jeg brukte da ordet utsøkt om låta, et ord som beskriver hele albumet. For å nesten gjenta hva jeg skrev da: William Hut synger bedre enn noen gang før, melodiføringen er praktfull og storslagen, melankolsk pop omfavner hans innbydende vokal. Sail By Summer er influert av indie, post-punk og nyklassisk britisk pop, og blander, som så mange andre band og utøvere, stilarter som de lager sitt helt eget brygg av. Produksjonen er luftig og krystallklar, og det musikalske er kløktig utført med stor popsensiblitet. Når jeg nå gir hele plata så rosende omtale, er det fordi det helt enkelt er et bra utgivelse. Den ene halvdelen i duoen, William Hut, har allerede en stor tilhengerskare etter alle de låtperlene han har laget gjennom  årenes løp. Jeg håper han en dag når skikkelig bredt med stemmen og musikken, det han lager er like bra, omså bedre, enn internasjonale størrelser man kan sammenligne han med. Se musikkvideo til «Lowlowlow». Sail By Summer – Fetch You Roses (Ferske spor uke 21/2019) William Hut – I’m Staring At The Sun (Ferske spor – uke 27/2018) William Hut – Låt: «Overdue» (Musikalske sidespor – uke 48/2017).

Shikoswe – Two Heads in a Room
Etter å ha hørt de to første singlene til Shikoswe i 2016 skriver Bent Inge Hvitstein i spalten Musikalske sidespor at det foreløpig er to veldig gode grunner (les: singler) til å følge denne særegne utøveren videre gjennom et eksperimentelt poplandskap. Videre ga han debut-EP’en til Shikoswe karakter 5+. Nå er Shikoswe ute med debutalbum sitt. Selv har jeg hatt med 3 låter fra albumet med i Ferske spor tidligere, og i anledning det sterke debutalbumet tar jeg med et av dem med på nytt nå. Shikoswe har en musikalsk selvtillit som smitter over på lytteren. «Two Heads in a Room» er en stemingsladet låt, og Shikoswe egenartede stemme passer perfekt inn stemningen. Vokalen er som et instrument og regne, og er selve bærebjelken. Soundet er etter hvert blitt mer striglet, men Shikoswe beveger seg fortsatt i den moderne popindustriens sidegater, der tekster og melodier gjerne fremtrer herlig uforutsigbare. Vi hadde for øvrig gleden av å oppleve Shikoswe fra Ås live på Deichman Hovedbiblioteket 2. mai.

The Anti-Music Bonanza – Still Your Lover
De fleste ouutakes, b-sider samleplater er som regel mest interessant for blodfansen, men det finnes unntak, slik som Bauhaus’ «The Bela Session», deres aller første innspilling, kun 6 uker etter at de kom sammen som band den 26. januar 1979. Dette var første gang alt fra denne innspillingen ble sluppet, og inkluderer tre tidligere uutgitte spor som viser hvordan de prøvde seg fram for å finne sitt eget uttrykk. The Anti-Music Bonanzas «Goodbye Production (Outtakes & Demos 2003-20169» viser også hvordan de prøver seg fram med country, «rap», lo-fi, boogie m.m., innspilt på en halvdefekt Tandberg båndspiller, på soverommet osv. Uavhengig av innspillingsteknikk er låtene så fulle av liv og gode melodier at de lever sitt eget, ja, liv. En herlig samleplate! Låta jeg har valgt, «Still Your Lover», er outtake fra albumet «Honky Tonk Hipster» (2013). «Mye energi og god stemning i studio, noe som kanskje kan høres litt på denne poplåta», står det i infoskrivet. Ja, det kan høres! The Anti-Music Bonanza – Guns ‘n’ Booze (Ferske spor uke 25/2019) The Anti-Music Bonanza – Sweet Codeine (Ferske spor uke 48/2017).

Backstreet Girls – Where Have All the Bad Boys Gone
Helstøpt! I tillegg boogierock riff–på–riffrocken henter Backstreet Girls, i likhet med Rose Tattoo, det kontante drivet fra punken på «Where Have All the Bad Guys Gone» (Apropos Tattoo, etter å hørt denne må jeg bare sette «Nice Boys»). Dette er Backstreet Girls på sitt beste! Gørrfint! Gørrfin video også. Den nye plata «Normal is Dangerous» kommer 13. september. Plateanmeldelse: Backstreet Girls – «Don’t Mess With My Rock’n’Roll» Backstreet Girls – «Merry Jingle» «Christmas Boogie» (Musikalske julespor 2018) Backstreet Girls på Rockefeller – Bilder Petter Baarli fyller 50 EP-anbefaling: The Terrifieds – Let’s Fart On Girls (finfin artwork av Petter Baarli) Se flere relaterte linker under plateanmeldelsen av «Don’t Mess With My Rock’n’Roll».

Veislakt – Sonic Reducer
Veislakt med en cover av de aller beste punklåtene som er laget, kanskje den aller beste, fra Dead Boys’ debutplate «Young, Loud Snotty» fra 1977. En hyllest til Dead Boys og «Sonic Reducer» må med på spillelista. Jeg hadde med originalen i Ferske spor i fjor fordi året før var det 40 år siden den kom ut, og for å feire jubileumet spilte de gjenværende medlemmene inn hele plata på nytt (inkludert «Sonic Reducer»). I fjor tok de også turen til Storbritannia og spilte konserter under banneret 40th Anniversary Tour. Veislakt – Blod I Manesjen (Ferske spor uke 36/2018) Veislakt – Klovnene (Ferske spor uke 10/2018) Cheetah Chrome på Gamla Rocket from the Tombs – The Day the Earth Met the Rocket From the Tombs.

False Haze – Shining Through
I fjor kom debutsingelen til False Haze, bandet til Sebastian Hovind, tidligere medlem av Frivil, den sjarmerende og uslepne godisen «You Can Be My Love Again». En låt som fikk tankene til fly til slutten av 80/90-tallets uvørne indieband. Den nye singelen «Shining Through» får tankene å fly til labelen 4AD, jeg tenker da på gromband som Lush og Pale Saints og deres uttrykk som veksler mellom skurrende harmonisk støy og ren kraftpakke. Falze Haze har også tilsatt post-rock elementer i miksen. Selv om influensene er tydelige, er uttrykket tidløst. False Hazes «Shining Through» bærer definitivt bud om at flere godiser er på vei. Props til vokalist Ingvill Trydell for den gutsy drømmevokalen.

The Radio Dept. – We Climbed the Wired Fence
I stedet for å slippe sitt andre album, var det 2 EP’er som fulgte opp The Radio Dept.s debutalbum «Lesser Matters» (2003). «Pulling Our Weight» (november 2003) og «This Past Week» (januar 2005). De ble kun utgitt på CD og havner nå for første gang på en vinylplate med tittelen «I Don’t Need Love Got My Band» (JUSTSOR2, ​​2019). Dette er labelen Just So sin andre fysiske utgivelse. Superb «We Climbed the Wired Fence  «er opprinnelig fra EP’en «Pulling Our Weight». Konsertanmeldelse: The Radio Dept. Plateanmeldelse: The Radio Dept. – «Clinging to a Scheme» The Radio Dept. – Låt: «Your True Name» (Musikalske sidespor – uke 5/2018).

Iggy Pop – Run Like a Villain & Eat or Be Eaten
This reissue of Iggy’s Zombie Birdhouse is every bit as frustrating and fascinating as the original, er overskriften på The Line Of Best Fits svært bra anmeldelse av reutgivelsen (vinyl, CD og streaming) av «Zombie Birdhouse» (1982). Jeg velger ut to låter fra albumet – det er mange andre låter på dette helt spesielle Iggy-abumet som jeg kunne ha valgt i stedet!  Mer Iggy Pop & The Stooges.

Sleater-Kinney – Hurry on Home
Da de norske punkerne Lucky Malice var gjest i vår spalte 5 plater som har inspirert i 2017 traff de spikeren på hodet med beskrivelsen av musikken på Sleater-Kinneys plate «The Woods» (2005): ‘Sleater-Kinney er et feinsmecker-band, og teknisk har vi ikke kunnet måle oss med dem. Teknisk finesse har aldri vært veldig viktig for oss, men allikevel er det fint å ha noen riktig gode instrumentalister å strekke seg etter. Det vi har tatt med oss fra denne plata er det å tenke alternativt når vi komponerer låter. Sleater-Kinney utfordrer rammene for generell rett fram rock, ved at de velger uvante løsninger både for trommer, gitar og vokal. Sleater-Kinney er brutalt ærlige i tekstene sine, og lærte oss at det ikke er farlig å kle seg naken i musikken. Ekstremt flinke, sterke kvinnfolk som kjører sin greie, kompromissløst!’ Sleater-Kinney gjorde comeback i 2015 med det like sterke albumet «No Cities to Move». Nå er de tilbake med helt nytt album, og har gått i en helt ny retning. Borte er de intrikate gitarpartiene og de uvante løsningene, dvs. for Sleater-Kinney er det nye albumet en helt ny løsning i forhold til det de har gjort tidligere. På årets album «The Center Won’t Hold» er det mer rett fram låter, med gitarer som nesten lyder som synther og trommer som høres ut som trommesmaskiner. Trommisen Janet Weiss, som spiller på albumet, trakk seg pga. den nye retningen Sleater-Kinney har tatt. Uttrykket inneholder dog fortsatt dypere lag, særlig besørget av Carrie Brownsteins tekstunivers. Albumet er sterkt på sine egne premisser. St. Vincent har produsert og satt sitt preg på soundet.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Han fikk sparken fra guttekoret, spilte inn musikk med 79-kroners mikrofon fra Clas Ohlson, spilte landet rundt og forsvant. Nå er han tilbake med flere opptak av en 100 år gammel trapp satt sammen til poplåter. Morten Samdals musikkarriere begynte da han som 7-åring ble vervet inn i Nidarosdomens aspirantkor, og måtte ta bussen fra drabantbyen Tiller til Trondheim sentrum to ganger i uken i et halvt år for å synge skalaer. Da ble han omsider sendt hjem med en konvolutt og påskriften «Til Mortens foresatte». Den lille guttens forhold til musikk skulle endre seg for alltid da den første setningen lød som følger:

«Vi ser helst at deres sønn finner seg en annen hobby».

Derfor ble det langrenn i trang kondomdress i åtte år, det ble badminton, det ble toppscorer på håndballaget med hele 3 mål i en sesong (der det forferdelige laget fra Tiller tapte 42-0 mot et lag som hadde en spiller med kun én arm), det ble mye fotball i over 20 år, veldig mye data og TV-spill – og Samdal ble ikke minst en av Tillers største grossister av klinkekuler og ihuga forbruker av osteloff og Cola fra Bunnpris i langfri, og tørre ramen nudler til middag. Det ble også flere år som avisbud med opptak av Bob Dylan, Neil Young, Bad Religion og Descendents på en gul Sony Sports Walkman.

Trommer på bønnerommet

Drømmen om å bli fotballspiller førte Samdal til KVT videregående skole og fotball-linja. Men i bønnerommet stod det noe som fristet enda mer. Et slagverk. Samdals kompiser skulle starte punkband og han skulle spille trommer. Han måtte bare lære det først. Talentet var det så som så med, men med terping på 4/4-delstakta i et godt halvår med bedende kristenungdom på gangen, så var det nok til å kunne spille litt kjapp punkrock. Etter noen år ble det mer og mer punk, hardcore og over til indie og emo. Og da turen gikk til Bodø i 2003 startet Samdal postrockbandet Youth Pictures of Florence Henderson, som har tre utgivelser og flere Europa og USA-turneer bak seg. Bandet er så smått aktive på live-fronten i dag og har en stor skare følgere. Her startet også Samdal How is Annie Records, som skulle bli en av de mer toneangivende undergrunnsselskapene i Norge fra midten av 2000-tallet og noen år fremover.

Men kanskje enda viktigere: Det var under studietiden ved journalistikklinja i Bodø at enmannsprosjektet Morfar for første gang så lys. Med en mikrofon til 79 kroner på Clas Ohlson, et MIDI-keyboard fra el-søpla, en gammel stasjonær PC, et ødelagt klokkespill og et Casiokeyboard fra Ebay ble EPen «Skywriter» – Fenetré Records var med på å gi ut den – laget på en liten hybel. Basstromma var en sample av lufttrykket fra en tjukk bibel slått sammen, skarpen var bestikk og cymbalene var tomme ølflasker. Det hele var gjennomført med en lo-fi estetikk som slo godt an i 2006.

Laget sent på kveld

EPen på eget selskap fikk gode anmeldelser og Morfar ble kåret til Ukas Urørt. Det ble konserter over hele landet der Morfar tok med seg alle sine venner og andre til scenen for å spille låtene sammen med ham. I dag kan vi se tilbake på at folk involvert i artister som Highasakite, Valkyrien Allstars, Hanne Kolstø, Therese Aune, The Little Hands of Asphalt, Monzano, Avind, Gåte, Islandsgate, Anti-Lam Front og Moon Relay har stått på scenen sammen med Morfar.

Men så tok rocken over. Kjærester kom og gikk. Det ble jobb som journalist, det ble øl og det ble etter hvert samboer og barn i et 100 år gammelt hus utenfor Trondheim. Morfar var glemt. Dette huset hadde et ekstra rom – også kalt for «Kontoret». I den hellige tid mellom legging av kidsa og legging av seg selv har Samdal tilrøvet seg litt tid på kveldene det siste året. Med et par nye produksjonstriks opp i ermet og en liten oppgradering av utstyr ligger nå seks nye låter klare – 13 år siden forrige gang. Gamle trapper og gulvplanker er blitt samplet, aviser har blitt knadd og knitret – og lyd har blitt skrudd og lekt med. Alt mikset med to små PC-speakers av ukjent merke (kjøpt en gang tidlig på 2000-tallet, sies det).

Nakent og komplekst

Ifølge Morfar er produksjonen mye tettere og profesjonell sammenlignet med før, samtidig som det er etterlatt et lite snev av den gamle lofi-estetikken. Med noen 80-talls synther, litt sur trompet, stryk, piano, klokkespill, rockebass og gitarer er Morfar anno 2019 mer helstøpt enn noen gang, sier han videre. Og han har tatt med seg litt lærdom fra guttekorets fordømmelse i 1987, og har derfor overlatt en god del av vokaljobben til gjestevokalister som Toril Hjorthol (Akerselva Kvinnekor), Tonje Tafjord (Avind) og Johanne Rimul (Cora Sandel).

Morfars seks nye låter er i skjæringspunktet indietronica, lofi og kunstpop – i et landskap vi ikke finner mange andre artister her til lands, om noen. Morfar forteller:  «Musikalteknisk sett er det aller meste av musikken «spilt for hånd», selv om det i stor grad er et elektronisk lydbilde. Dette betyr at eventuelle små feilslag av ikke alt for stor betydning blir bevart og ikke låst til «grids», som man jo kunne gjort med et enkelt tastetrykk. Dette for å bevare et organisk og genuint uttrykk – en tanke om å lage noe som høres menneskelig ut, selv om det er skapt på data».

«Det er ganske nakent samtidig som det er komplekst og fylt med flere lag. Det kan ta mange gjennomlyttinger før det åpenbarer seg noen nye lydptepper nederst i den ene høytaleren. Men dette er også en mye mer tilgjengelig og lettfattelig versjon av Morfar enn vi har hørt tidligere. Nesten så det kunne vært på radio, si!», avslutter Morfar.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Geir Qviller

Swan Meat – Roastduck operabyte
Kort, men tøft møte mellom harde, industrielle og kornete beats og prosessert opera-aktig vokal. Fra antologien «Doom mix vol. III», ute på Doom Trip.

Angelina Yershova – Tumbleweed
Med melankolsk kyl kobyz (tradisjonell kasakstansk fele), tangenter, elektronikk og perkussive beats bygges det opp en luftig, svevende og filmatisk låt; øst møter vest på prærien/steppen. Fra den nye skiva «Cosmotengri», ute på Twin Paradox Records.

Burial – State forest
Beatsene er borte nå; her er kun knitring, ekko og innestengte, men svevende synter og en antydning naturlyder. Det er både lunt og dystert. Fra den nye 12-tommeren «Claustro/State forest» som er helt «svart/hvit»; én side (Claustro) er overraskende lys og up-tempo, denne (State forest), er mørk og helt uten beats. Ute på Hyperdub.

Kangding Ray – Predawn qualia
Varm, myk og dansbar tekno. Dyp bass, insisterende beats og deilige, skimrende, kornete mikostrukturer får tid å bygge seg opp til transetilstander. Fra den nye EP’n med samme navn ute på ARA.

Sarah Davachi – Perfumes III
Vakkert og sakralt, men også kjølig og minimalt. Et meditativt og ambient stykke med orgeldroner og piano. Del tre av et tredelt og pianofokusert stykke fra den nye skiva «Pale Bloom», ute på W.25TH. Félicia Atkinson, Sarah Davachi, Jasmine Guffond Sarah Davachi – Third hour (Ferske spor uke 38/2018) Sarah Davachi – Buhrstone (Ferske spor – uke 26/2018) Sarah Davachi – All My Circles Run (Musikalske sidespor – uke 18/2017).

Yu Su, Pender Street Steppers – Tipu’s tiger
Myke og organiske loops, gitar, bass, håndtromme og analogsynt. Tempoet er behagelig, låta åpner seg sakte og glir bedagelig fremover. Musikk i grenselandet mellom postrock og elektronika. Fra Skiva «Roll with the punches», ute på Second Circle.

Rolf Andersen

The Murder Capital – Don’t Cling To Life
De har bandnavnet i orden, det skal de ha. I sommer spilte både Idles og Fontaines D.C. på Øya og dersom du likte noen av disse er det rimelig å anta at du vil like The Murder Capital også.

Tropical Fuck Storm – Braindrops
TFS har sluppet så mange enkeltspor fra sin nye plate at man skulle tro at alle godlåtene hadde blitt spilt i hjel allerede, men neida. «Braindrops» er en fantastisk samling vindskeive sanger, tittelsporet inkludert. Tropical Fuck Storm – You Let My Tyres Down (Ferske spor uke 6/2018).

Djevel – Illoyegd foedt som Satans barn, paa ferd uden spor af menneskeverd
Litt svartmetall har sjelden skadet noen. Djevel er tilbake med mer mørk og melodisk black metal av beste sort.

David Jønsson

Louien – Heart and Mind Alike
Det tar noen sekunder før «Heart and Mind Alike» setter i gang, men du merker at noe stort er i gjære. Denne susende introen gjør at du rekker å forberede deg før et voldsomt sanseinntrykk skyller innover kropp og sinn. «Heart and Mind Alike» er en uhørt god folk/country-låt, nærmest sakral, som maler store tablåer med en palett av sorg, savn og håp. Som det gledes til Live Miranda Solbergs debutalbum. Louien – Be Forgiven (Ferske spor uke 13/2019) Øya 2017 – Louien .

The Needs – Hey Wake Up
Forventningene er også store til The Needs, bandet som utgjøres av Kvelertak-gitarist Maciek Ofstad, countryprins Bendik Brænne, Brænnes storebror Mattis, Honningbarna-trommis Nils Jørgen Nilsen og Knut-Oscar Nymo fra Oslo Ess. «Hey Wake Up» følger sommerens formkurve, der et par sterke singler og konserter (deriblant overbevisende oppvisninger på Ingensteds og Øya), virkelig har satt bandet på powerpop-kartet. The Needs – Summerbore (Ferske spor uke 19/2019).

Simen Mitlid – Football
Simen Mitlid har vaket i vannskorpen en stund, med sin behagelige soveromsindie-estetikk og lydbilde. Med «Football» tar Mitlid stadig nye steg. En smittende og sjarmerende sak, med en melodi som smyger seg inn og hekter seg fast. Skogsmusikk med Nick Drake-faktor Simen Mitlid – Album: Everything the Same (Musikalske sidespor – uke 36/2017) Mer Simen Mitlid.

Kjetil Mulelid Trio – Homecoming
Jeg forventer store ting fra trioens kommende andrealbum. Trioen består av Kjetil Mulelid på piano, Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Winther på trommer, tre markante skikkelser i kontemporær norsk jazz. Mulelid Trio er i utgangspunktet en klassisk pianotrio, men har en egen evne til å balansere stoisk ro og improvisasjonstrang. «Homecoming» er et skimrende vakkert bevis på nettopp dette. «What You Thought Was Home» slippes på Rune Grammofon 30. august.

Victor Josefsen

The Sideways – I’ll Be Gone
The Sideways fra Nordmøre har hentet inspirasjon fra foreldre og storesøskens platesamlinger. Platesamlingene inneholder garantert en god del twee, indie og 60s pop. The Sideways mikser stilartene på akkurat riktig på den nye singelen «I’ll Be Gone», dette er god 90s indie dyppet i 60s pop. «I’ll Be Gone» er den siste singelen fra den kommende plata deres. Deres første plate kan du lytte på og lese anmeldelse av her. Ta også en lytt på «Isle of You», deres første smakebit fra den nye plata, som slippes i høst.

The Hiveminds – Bloomer
Som jeg har nevnt tidligere, The Hiveminds ble startet av medlemmer fra det nå oppløste garasjerockpunkbandet The Wednesday Knights og består også av folk fra Romskip, Cherubs pluss Empty Bottles Broken Hearts og Stereo 21. Med «Bloomer» lager de igjen, intensiv, fengede 60s pop og garasjerock med popefühl. Dette er ikke en skranglete innspilling av typen man ofte finner på garasjerock/punk-samlealbum som Back from the Grave-serien. «Bloomer» er forseggjort utført, både musikalsk og produksjonsmessig, samtidig har de presset nerven fra de opprinnelige 60s garasjerockerne ned i rillene. Det er så gjennomført at det holder så det suser. Uimotståelig. «Bloomer» er hentet fra debutplata til The Hiveminds som kommer senere i høst. Singelanmeldelse: The Hiveminds ‎– «No Fun No More» / «Run Away (From Myself)».

Sunniva Lundh – I Try (Acoustic)
Sunniva Lundh platedebuterte med «Contradictions» i februar 2019. Før den innspillingen hadde hun aldri vært i et studio, spilt i band, vært backstage på Rokken i Volda eller spilt musikken sin for andre enn nær familie. Nå har hun spilt inn en akustisk versjon av «I Try» fra plata, en nydelig versjon med bl.a. live strykekvartett. Tidligere i år var Sunniva gjest i våre spalte «5 plater som har inspirert», inspirerende lesning.

FIGHTS – Asbestos High
Hva får du hvis du mikser old school Turbonegro-punch med The Good The Bad and The Zuglys forrykende refreng og en hårete metal-infisert  screamo-vokal? Svar: Et nytt Oslobasert rockeband som heter FIGHTS. Det har kommet en del meget bra band i skjæringspunktet deathpunk/ scandirock de siste årene (f.eks. Syden), basert på «Asbestos High», FIGHTS’ aller første singel, føyer de seg snyggpent inn rekken av nye, sterke deathpunk/ scandirock-band. De spiller deres første to konserter på Enga og Vaterland i Oslo 6. og 7. september.

Brillejesus – Dine kommentarfelt 
Ebbe Helberg, låtskriveren  i Brilljesus, er en bibliotekar i sin, tja, beste alder, som liker rufsete indie og  pønk. Brillejesus ga ut et par smakebiter fra plata før den kom, singlene «Gjenbruksbutikk» og «Interrail». Ida Collet Belle kjent fra Sassy Kraimspri er gjestevokalist på sistnevnte. Jeg har tidligere omtalt «Gjenbruksbutikk». Resten av plata består back to basic lyd og øs pøs låter, bortsett fra et par mer rolige innslag. Det lyder tøft, rett og slett. Ved første ørekast høres det ut som debutplata til unge sultne (punk)rockere, men de enkle, treffende, humoristiske og sarkastiske tekstene + hvordan de trakterer Kjøtt-referansene, avslører at avsenderne har noen år på baken. Brillejesus lyder som skranglete rockere med The Kinks-vibber. De er innom noen andre sjangre også, blues i «Bibliotekarblues», en låt som  kanskje kun bibliotek-ansatte som oss kan få et ekstra nært forhold til. Med «Vinterferie» er de  i visepop-modus . Brillejesus behersker disse avstikkerne godt også. I vår spalte «5 plater som har inspirert» valgte Ebbe Helberg  Kjøtt sin selvtitulerte plate og beskriver den slik: Rett fram og på hogget, fengende rock n´ roll med heftige tekster. Samme beskrivelse gir jeg  mesteparten av Brillejesus’ debutplate, uten sammenligning for øvrig.

Husmo HAV – Places/Names
Mine gamle og gode hodetelefoner gikk fløyten for en stund siden. Derfor lyttet jeg på denne nye låten signert Husmo HAV på andre hodetelefoner som mangler dynamikk, bredde og nyanser, og med det utstyret fikk jeg ikke først tak på den nye komposisjonen. Men da jeg endelig fikk tak i nye, skikkelige hodetelefoner åpenbarte en et helt annet lydbilde seg. Den malende bassen griper tak, synther og effekter kommer på plass og fargelegger lydrommet i en mørk-aktig tone, det hele toppes når trompeten gjør sitt inntog, etter hvert er den til tider rødglødende. De markante trommene, sjekk fra ca. 4.00 og litt utover, utgjør crescendoet. «Places/Names» er cinematisk post-rock av godt merke. Husmo HAV – East in North (Ferske spor uke 19/2019).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Med forbilder som The Ramones, Babes In Toyland, Bikini Kill og The Shirelles var Brooklyn-trioen Vivian Girls alltid et band å regne med. Brooklyn-jentenes signatur er sin heftige miks av garasje, thrash og smittende 60s pop hooks. Trioens pulserende blanding av gitarstøy og melodisk sødme gjorde Vivian Girls til et av USA mest heftige unge band, og har bidratt til en aldri så liten bølge av lignende band som har fulgt i kjølvannet deres.

Stillbilde fra videoen «Take It As It Comes» (2014)

2. januar 2014 annonserte et slitent Vivian Girls på facebook at de legger inn årene, men jentene spilte etterpå de siste (utsolgte) konsertene i Los Angeles og Brooklyn.

«We started making music together and became what we know as Vivian Girls. It’s been a long and crazy journey in the seven years since, and we feel as though the time has finally come to let our band rest in peace. It’s been an experience that we’ll look back on and cherish and we’d like to thank you for sharing it with us. We have had such an amazing time being a band, touring the world, releasing records and meeting all of you.»
Vivian Girls’ facebook 22. januar 2014.

«When we broke up, we broke up for real. We had been going hard for a long time, and we were exhausted. But we always knew we had something special, and even when we broke up, we knew there was a strong chance we would reunite some day.»
Katy Goodman i Vivian Girls til Rolling Stone juli 2019.

Vivian Girls nest siste konsert før de la opp i for fem år siden, Death by Audio, Brooklyn, New York 3/1/14

På Vivian Girls sitt tredje og foreløpig siste album «Share the Joy» (2011) fortsetter de med den tidligere nevnte heftige mixen av av garasje, thrash og smittende 60s pop hooks. Albumtittelen er for øvrig inspirert av Burt Bacharach, en av Cassie Ramones største inpirasjonskilder. Her følger anmeldelse:

Album: «Vivian Girls» (2011)

Album: «Share the Joy» (2011)

Plateselskap: Polyvinyl Records

5

Fortsatt Heftig // Etter debuten i 2008 var disse uvørne jentene snakkis på mørke rockebuler, så ble de omfavnet av hipsterne og styla opp og smørt ut over glansete magasiner. Bortsett fra den ytre staffasjen har musikken vært den samme. Åpningslåta på «Share the Joy» vaker et sted mellom 60s pop og indie med en punka twist der vokalen er godt gjemt i soundet, noe som er lurt da vokalen ikke er Vivian Girls’ trumfkort, mer eller mindre sjarmerende som den er. Da funker koringene atskillig bedre, og de übersjarmerende gitarsoloene er i en klasse for seg selv, men det er tross alt helheten det dreier seg om. Soundet er mer åpent i forhold til før, men likevel skurrer det som bare det av Brooklyn-jentene. Selv foretrekker jeg når de konser om melodiene, men jeg liker dem også når de gir gass og mister hemningene. Til tider tenderer det dog mot det heseblesende når de kjører på som verst. Jentene vekker fortsatt assosiasjoner til støyfine shoegaze-relaterte Lush og feinsmecker rock-chicskene i Sleater-Kinney, og spiller fortsatt sin indiepop med flust av energi. Så får vi heller bære over med at noen låter trekker ned, de får likevel en femmer da helheten er overbevisende. Vivian Girls er en sjelden blomst av hipsterband som svermet i Brooklyn.

Jeg anbefaler også de to første Vivian Girls-albumene: «Vivian Girls» (2008) og «Everything Goes Wrong» (2009).

Vivian Girls  på vinyjakt

Vivian Girls med to nye låter i 2019 som lover godt for det kommende plata:

Kilde: Rolling Stone (Intervjuet anbefales på det varmeste)

Les mer om Bikini Kill i Riot grrrl-saken

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Mange av oss har nok minner fra bilferie, hvor man sitter trangt i baksetet med søsken. Hvem husker vel ikke alt man gjorde for å få tiden til å gå; telle biler, synge, krangle og slåss, eller bare drømme seg ut gjennom vinduet i det forbipasserende landskapet. De mange små stoppene ved bensinstasjoner eller rasteplasser, er nå duse minner. Med låta «3 stykk i bilen» tar Blest deg med tilbake til barndommens univers.

– Singelen handler om et tilbakeblikk på barndom og oppvekst, gjerne det å vokse opp sammen med andre søsken, som kan være intenst på både godt og vondt. Samtidig er det en låt om den virkelig lange reisen; livet. Låten oppsummeres kanskje best i tekstlinjene: ‘Huske du alt, det va søtt det va salt, det va alt på ein gong, det va livet. Me va store men små, sånn du kjenne det nå, komme alt på ein gong, selva livet?’, forklarer vokalist Paul Hansen.

Blest besitter talent når det kommer til utførelsen av bevegende popmusikk. Tekstene evner å fokusere på små, enkle episoder som alltid speiler ut på noe større, noe som gjør at sangene har appell til så mange.

– Likefullt som at låten omhandler barndom er den også en slags metafor på livet; den virkelig lange kjøreturen, som også inneholder noen «småstopp langs veien». Livet byr jo både på gode og dårlige opplevelser og følelser underveis. Og hvem vet egentlig hvor turen ender opp?, undrer han.

Blest er et  band i stadig utvikling, samtidig som de står fjellstøtt i sitt eget musikalske univers. Blest forener det enkle, melodiøse og nære med det lekende, unike og storslåtte.

– Det er det drivende gitarspillet til Paul som er grunnlaget, som instrumentene og koringene får lov til å leke seg rundt. Dynamikken vokser underveis. Det er en akkordrekke som går om og om igjen og det groover godt. Ikke minst er jeg veldig fornøyd med å få spille lyrisk og rytmisk på båndløsbassen på denne låta, avslutter Carl Øyvind Apeland.

Blest om videoen

– Det var en fornøyelse å jobbe med regissør Thomas Mortveit under innspillingen i naturskjønne omgivelser på Karmøy, hvorav enkelte scener ble filmet på vakre Sandvesanden og Åkrasanden. Vi var heldige som fikk låne den flotte veteranbilen av Laastad & Co AS, som til tross for å være noe utfordrende å kjøre, fremdeles gikk som en klokke. En spesiell takk til «den gamle», Egil skjølingstad, og de 3 barna i baksetet; Emma Tesaker Hansen, Mia Elise Larsen og Mats Korneliussen. De gjorde en fantastisk innsats! Jeg tror dette er en låt de fleste vil kunne kjenne seg igjen i.

Singelen (se cover under) er hentet fra Blest sitt kommende album «September» som slippes 27. september 2019.

Gjestemusikere er Thom Hell -tangenter, elgitar, kor og Erland Dahlen – trommer, perkusjon.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘