The Hollywood Brats er å regne som den britiske mindre kjente fetteren til New York Dolls som ble oppløst like før punken eksploderte. The Hollywood Brats befant seg et sted mellom glam og punkrock på begynnelsen av 70-tallet, ingen forsto dem da de herjet som verst, men etter mye om og men landet de til slutt en platekontrakt. Plata titulert «Grown Up Wrong» ble ikke utgitt før året etter at de splittet bandet, i 1975, attpåtil kun utgitt i Norge under navnet Andrew Matheson & The Brats.

London-bandet, som satset alt på musikken fra 1971 til 1974, endte med å selge 563 plater, men i ettertid er de å regne som et av de store kultbanda og har influert både punkere og glamrock/metal-band som Hanoi Rocks. Reunionkonserten på klubben Nells i London viste at gamle fans ikke hadde glemt dem, tvert i mot, det var smekkfullt. God og vel 350 folk hadde møtt opp.

Jørn Johansen rapporterer begeistret følgende:
Bob Geldof kom på scenen og sang «I Need You» sammen med bandet. Petter Baarli var i storform. Det var ingen ekstranummer, de spilte et heftig sett på ca. 45 minutter og deretter kom Vera Lynns «We’ll Meet Again» på anlegget. Kanskje blir det flere konserter?

Under konserten måtte Andrew Andrew Mathesone snakke til originalgitarist Eunan, rekruttert etter kvalifikasjonene «scotch whisky and Keith Richards», at «hei, du må ikke SNAKKE med fansen!».

En glitrende reunionskonsert! We’ll Meet Again The Hollywood Brats!

Til slutt må vi også få med Andrew Matheson i 2015 ga ut bandbiografien «Sick On You»med undertittel «The Disastrous Story Of The Hollywood Brats, The Greatest Band You’ve Never Heard Of». Boka er knallbra. Andrews regler for band er legendariske. En av de beste musikkbøkene som noen gang er skrevet, mener mange, selv om det handler om et band få har hørt om.

Andrew  Matheson har også lagt ut en fin attest til Petter Baarli på hans facebook.

Kilde: Peppermint Iguana Zine, Rockheim

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Kanaan – Harmonia
Helgens konserthøydepunkt var Kanaan på Blå. Den fabelaktige trioen består av Ask Vatn Strøm på gitar, Ingvald André Vassbø på trommer og Eskild Myrvoll på bass. På debuten «Windborne» tvinner de sammen elementer fra jazz, post-rock, psykedelia og 70-talls hardrock til et monster av et album. «Harmonia» er en drivende, kosmische hilsen til Harmonia-guttene Rother, Roedelius og Moebius. «Windborne» er ute på El Paraiso Records. Oslo Psych Fest 2015: Michael Rother plays Neu!, Harmoni + Solo Works og Destruction Unit (D.J.)

Maria Somerville – All my people
Ambient drømmepop. Det starter med en enkel og seig industriell trommemaskin-rytme og strenger. En anemisk og hviskende vokal med mye romklang følger. Men så skjer det noe, det sklir inn diverse greier; gitar, bass, synt m.m. og resten blir en deilig flytende og uoversiktlig blanding. Spennende låt fra debutplata til irske Maria Somerville. «All my people» (sjølutgitt). (G.Q.)

The Holy Mountain – Night Striker
Den norske akkordeon, synthesizer og tromme duoen The Holy Mountain var med i spalten Musikalske sidespor for to år siden med filmusikk  til filmen «Finite», som  blir beskrevet som en post-apokalyptisk thriller. ‘Musikken til The Holy Mountain (jeg antar at navnet er hentet fra Alejandro Jodorowskys film ved samme navn, som kan lånes hos Deichman) passer i så måte godt til beskrivelsen’, skriver vår skribent Bent Inge Hvitstein. Beskrivelsen passer like godt til deres nye singel «Night Striker», at de fortsatt er inspirert av filmestetikk viser de på ny.  Dystopisk elektronika  kaller de det selv. Forførende vokalføring og monoton robotvokal fases inn The Holy Mountains cinematiske univers. (V.J.)

Fieh – Samurai/When The Summer Is Through
Nytt påfyll av Fiehs delikate hybrid av funk/r&b/soul og jazzpop. Det svinger noe voldsomt av oktetten på «Samurai/When The Summer Is Through». Stram, men fløyelsmyk produksjon, med en sommerbris av en fløytesolo. Fieh – Flower (Ferske spor uke 18/2019) (D.J.)

Leif – Yarrow
Den bygger seg kattemykt opp fra fuglekvitter og brokker av samtale til en varm bris av en låt. Med dempede, slentrende beats, myk perkusjon, strenger og hvisking. Den glir etterhvert sømløst over til neste spor. Et perfekt spor til en sommermorgen. Åpningslåta fra den nye skiva «Loom dream» til amerikanske Leif Knowles, ute på Whities. (G.Q.)

Boblebad – Tristesse (mellomspill)
Boblebad består musiker og produsent Ulf Moen Denneche fra Oslo. Han har fartstid som trombonist i storband og er bassist i Oslo-bandet Rudolfs Kontainer. Han er også kunstner og har hatt maleriutstillinger. Som Boblebad har han utgitt musikk via labler som MarsMelons, EUFORISK og Paper Recordings. «Tristesse (mellomspill)» er fra plata «Crazy Japan» utgitt på kredlabelen Metronomicon Audio og er fengslende, innbydende electronica med varme (og noe tristesse) i programmeringen der trombonen etter hvert svever stemningsfullt inn lydbildet. For øvrig er WHALESHARKATTACKS gjest på en av låtene. (V.J.)

Omega – Gyöngyhajú lány
Over til ukens oppdagelse for min del. «Gyöngyhajú lány» er langt et fersk spor, ungarske Omega gav den ut i 1969. Sangen blir brukt i en sentral scene i Jonah Hills glimrende film «Mid90s», og jeg måtte med en gang finne ut av hva dette kunne være for noe. Storslagen prog med trommelyd skapt for sampling (Kanye West har gjort det på «New Slaves»). Et fint tilbakeblikk til da jeg oppdaget ny musikk via skatevideoer i min egen ungdom. (D.J.)

Pusha T Ft. Kash Doll – Sociopath
Apropos Kanye West-produksjon, «Sociopath» er fra overskuddslageret til «Daytona»-albumet til Pusha T. Men dette er noe helt annet enn tørre smuler og rester. West legger ned en minimalistisk og mørk beat, som Pusha T. kaster seg over med stor iver og briljerer. (D.J.)

Kali Malone – Spectacle of ritual
Minimalistisk og meditativ ambient som kun består av analoge og varmt pustende toner fra et pipeorgel. Det er mindre sakralt og høystemt enn i en kirke, det er lavere under taket, intimt og følsomt. Fra «The Sacrificial code», ute på iDEAL Recordings. (G.Q.)

Jon Reve – Root
Jon Reve var tidligere med i duoen Beatpop, som naturlig nok framfører en blanding av beat og pop, og de gjør electropop/new romantic-sakene med 80s Bryan Ferry-vokal og det hele på smektende og fengende vis. Jon Reve tar opp tråden med «Root». Smektende Beatpop! Beatpop: Lindstrøm remix Beatpop musikkvideo / Intervju Øya 2014: Bryan Ferry – Vellydende og elegant (V.J.)

beabadoobee – She Plays Bass
Bak det kryptiske bandnavnet beabadoobee, finner vi britiske Bea Kristi. Smart og velprodusert indie med et killer-refreng. Dette kan trygt spilles for fans av girl in red, Snail Mail eller Clairo. Sistnevnte har tatt med seg beabadoobee som oppvarming på høstens USA-turné. (D.J.)

Bill Converse – Harbour air
Mørk, varm og dyp dubtekno-låt à la Porter Ricks. Insisterende beats, spennende teksturer og mye motstand i et stort og uoversiktlig lydbilde. Fra skiva «Hallways», ute på Dark Entries. (G.Q.)

C a t h r i n – The Fall
Det er befriende å lese pressekriv med selvironi og humor. Presseskrivet innledes slik: «Hva skjer når en tungvekter i kjærlighetsforhold skriver låter? Jo, dette..». «The Fall» er debutsingelen til 48 år gamle C a t h r i n aka Cathrin Gram, produsert av Nils Martin Larsen (Nils Bech, Marit Larsen, Jaga Jazzist). Produksjonen er lekker, koringene er lekre og vokalen til C a t h r i n veksler mellom å være myk og full av pondus. Den melodiøse elektroakustiske låten (perk, strykere, pumpeorgel og elektronisk) «The Fall» er både sårbar, lengtende og kraftfull, alt på en gang. (V.J.)

Lussuria – Neo-savage (suspicions of destiny)
Mørk, lukket og ugjestmild, men også fascinerende stykke musikk med industrielle beats, skurr og dyp mumling. En av flere filmatiske, men også spennende og hermetiske stykker i skjæringspunktet dark ambient/tekno på skiva «Scarlet locust of these columns», ute på Hospital Productions, (reutgivelse, utgitt på kassett i 2015). (G.Q.)

Ride – Future Love
Jeg har ikke lyttet nok på den nye plata «This Is Not a Safe Place» til at jeg kan uttale meg om hele plata, men det er ihvertfall 4 knallåter her. «Future Love» er muligens den aller beste, og kunne sogar vært med på de tidligere klassiske Ride-platene. 60s basert strålende pop med like strålende harmonier og skingrende, hektende gitarer innhyllet i et dus shoegaze-slør. «Future Love» var et av sommerens soundtrack for undertegnede, og har vært med i Ferske spor tidligere. Takk for at dere er tilbake! Ride overbeviser med sin første låt på godt og vel 20 år! Øya 2015 – Hvordan låter så Ride i 2015? Ride lever! (V.J.)

Meitei – Chouchin
Deilige, organiske og mettede plingelyder med japansk touch i denne lille perlen av et musikkstykke. Fra skiva «Komachi», ute på Métron Records. (G.Q.)

Knifven – Drömmen
Svensk Punk i sin beste form. Knifven har tidigere sluppet to plater og en håndfull EP’er. Nå er de tilbake med minialbumet «Trött, Dött, Kött». «Drömmen» er energisk punka pop, eller poppunk om du vil, med lekker post-punk bunnklang, eller lekker The Sisters of Mercy bunnklang om du vil. På «Drömmen» har trioen gitt plass til melodier og popfeeling i en låt med tekstlinjer som «Ingen som vet vad dom gör». Full av stemning, energi og attitude. (V.J.)

The Modern Times – Everything is Going to Be Fine
The Modern Times er ute med sitt andre album.  Det nye albumet inneholder mer av det samme som på debutplata «This is the Modern Times» (2017), men er klarere produsert og har bredere sjanger-input. «Et album full av humor og galskap», står det i presseskrivet, og det har de rett i, dog, en av topplåtene på plata, «Everything is Going to Be Fine»» er knakende god fordi den innehar den edgy spissen fra debutplata. Dessuten har jeg sans for den melankolske, duvende psykedelia-«snutten» som avrunder låta. «Algorhythmic Dance Music», som den nye plata er titulert, er en bra plate, men alt i alt blir det for mye «humor og galskap», selv om det er aldri så selvironisk og forsøksvis treffende. Det er for lite skarpe kanter å spore i flere av låtene i forhold til debuten, men bra plate, som sagt. Mer The Modern Times. (V.J.)

Vivian Girls – Something to Do
Brooklyn-trioen Vivian Girls la opp i 2014 etter å ha blitt utsatt for hatbølge på nettet ingen band, ihvertfall indieband, har blitt utsatt for før eller senere. Nå er Vivian Girls tilbake med de to nye låtene «Sick» og «Something To Do» som lover godt for den kommende plata. Brooklyn-jentenes signatur er fortsatt heftige miks av garasje, thrash og smittende 60s pop hooks. Vivian Girls er tilbake – fortsatt heftig! (V.J)

Follow That Dream – Someone Else’s Girlfriend
Nå er bandets to utgivelser, EP’en «Fishing For Success» (1987) og albumet «Follow That Dream» (1988), ute på dobbel vinyl, og de er også tilgjengelige digitalt for aller første gang. Jeg kjøpte begge utgivelsene på vinyl da de kom ut, og har alltid hatt sans for en god del av låtene deres. Den lettbente, postpunk-pop-aktige, «Someone Else’s Girlfriend» er en favoritt, rolige, «Remains to Be Seen» er en annen. Husker for øvrig at jeg spilte postpunk-pulserende «In a Moment» mye fra EP’en da den kom, fascinerende vokalføring. Jeg anbefaler alle som er nysgjerrig på hva som rørte seg i post-punk og undergrunnsmiljøet på 80-tallet å sjekke Follow That Dream pluss andre enda mer ukjente aktører som Til Alle Barnas «Oppstilling«, Bols’ «Alle Tider Har Sin Slutt» og post-punk-gotherne Garden Of Delights «22 Faces«. Jeg kunne nevnt mange andre ukjente utøvere, pluss de mer kjente, selvsagt, men vi får komme tilbake til dem senere. Men jeg hekter på en anbefaling, til, «Maskindans : Norsk Synth 1980–1988». Follow That Dream består av vokalist og gitarist Harald Henmo, som senere ledet husbandet Gass i Bård og Haralds «Åpen Post». Bassist Aslak Dørum har siden 1993 spilt og skrevet låter i DumDum Boys. Gitarist Ronny Myhrvold har spilt i bandet Kvikk Lynsj, og jobber i dag for Tyrilistiftelsen. Trommeslager Espen Omdahl jobber i NRK, hvor han siden 2014 har laget radioprogrammet «Transmission – lyden av åttitallet» på NRK P13, et program jeg lytter fast på. Når Follow That Dream står på scenen på John Dee fredag 6. september, blir det den første anledningen til å oppleve dem  på scenen siden 1989. (V.J.)

Blest – 3 stykk i bilen
Bli med Blest, som består av tidligere medlemmer av Vamp (Torbjørn Økland, Paul Hansen og Carl Øyvind Apeland), på sommerens bilferie, eller den virkelig lange kjøreturen som er selve livet, med bandets nye singel «3 stykk i bilen». Så len deg tilbake i bilsetet, og flyt inn i endeløse landskap som suser forbi. Blest besitter talent når det kommer til utførelsen av bevegende popmusikk. Tekstene evner å fokusere på små, enkle episoder som alltid speiler ut på noe større. Vi kjørte ekslusiv videopremiere for noen dager siden. (V.J.)

Swervedriver – The Lonely Crowd Fades in the Air
Siden jeg har tatt med Ride i Ferske spor denne gangen, tar jeg med en til låt fra Swervedriver sin plate «Future Ruins», som kom tidligere i år. Swervedriver debuterte på Creation Records på 90-tallet, og ble derfor noe feilaktig plassert i shoegazebåsen. Jeg har tidligere beskrevet dem som en høypotent blanding at Hüsker Dü og My Bloody Valentine. De har mange killerlåter på samvittigheten, som «Son of Mustang Ford», «Kill The Superheroes», «Sandblasted», «Rave Down», «Duel», for å nevne noen. Forrige gang de gjestet spillelisten var med «Drone Lover» & «Mary Winter», to av de mer gitarøsete låtene på plata. I dag velger jeg superfine «The Lonely Crowd Fades in the Air». En sterk låt fra et sterkt album. Swervedriver fortsetter å utvikle uttrykket sitt etter comebacket, samtidig som de har beholdt sin gjenkjennelige signatur. Takk for at dere er tilbake! (V.J.)

Follow That Dream – Betty
For meg har dette bandet alltid vært noe mytologisk, de nådde aldri Stavanger, men jeg har hørt snakk om dem de siste 20 åra. Det var her Aslak Dørum trakterte bassen før han blei med i DumDum Boys, det var her Harald Henmo sang og spilte gitar før husbandet Gass i «Åpen Post» og det var her radiomann Espen Omdahl spilte trommer lenge før han lagde «Transmission» på P13. Nå er det endelig mulig å høre Follow That Dream i all sin pryd igjen, både digitalt og på gromforgylt vinyl, og du bør få med deg konserten deres på John Dee fredag 6. september. (Stian måtte bare ha med Follow That Dream på ukas spilelliste han også, red.anm.) (S.B.H.)

Bill Ryder-Jones – No One’s Trying to Kill You
I november i fjor kom albumet «Yawn» med Bill Ryder-Jones. Drøye halvåret etter, kommer «Yawny Yawn». Ideen til tittelen har Ryder-Jones fått fra Beach Boys, som har to album som heter «Smile» og «Smiley Smile». Likhetene stopper der, for det Ryder-Jones har gjort, er å spille inn pianoversjoner av albumet som kom i november. Bortsett fra litt synth hist og pist, er det bare stemmen til Bill over piano. Det er følgelig et enklere lydbilde på «Yawny Yawn» enn på «Yawn». Det er også blitt enda mer inderlig og nært. Det er et meget vakkert album, men det er også et album som bør nytes i ikke altfor store doser, nettopp fordi det er så nært og intenst. Bill Ryder-Jones er en svært oversett artist her til lands, og nå er det på tide at flere får øynene opp for denne lavmælte og dyktige artisten. Sjekk ut «Yawny Yawn», og sjekk ut «moderalbumet» «Yawn». Begge er så absolutt verdt det. Bill Ryder-Jones – Don’t Be Scared I Love You (Ferske spor uke 23/2019) Plateanmeldelse: Bill Ryder-Jones – «Yawn» Bill Ryder-Jones – Mither (Ferske spor uke 49/2018) Bill Ryder-Jones – Recover (Ferske spor uke 44/2018) (Å.E.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

The Needs består av litt av en gjeng. Kvelertak-gitarist Maciek Ofstad, countryprins Bendik Brænne, Brænnes storebror Mattis, Honningbarna-trommis Nils Jørgen Nilsen og Knut-Oscar Nymo fra Oslo Ess.

På The Needs’ debutplate «You Need The Needs», som slippes fredag 6. september, er den første singelen «Summerbore» en fargerik powerpop/skatepunk-affære med doble gitarer og enorm spilleglede. De to neste singlene «I Regret It» og Hey Wake Up» følger sommerens formkurve. Om formkurven til The Needs er like bra nå om høsten får du altså vite i fredag 6. september.

Basert på hvilke plater The Needs er inspirert av virker det iallfall lovende.

Rancid – …And Out Come the Wolves (Bendik)

Dette er jo den beste plata. I hvert fall den mest spilte i min vennegjeng i oppveksten. Mye dårlig skanking til de rillene her, ja. Har også ett skjellsettende konsertminne fra Rockefeller i 2003. Endret skanketeknikken min for all tid.
(The Real Kids «All Kindsa Girls» er en favoritt som har inspirert band som Rancid og The Replacements, red.anm.)

Propagandhi – How to Clean Everything (Mattis)

Superpolitisk poppønk, umulig-å-spille metalriff, varme og humor. Fortsatt den beste poppønk-plata som er gitt ut.

Slayer – South of Heaven (Maciek)

De fleste riffa til The Needs er inspirert av Slayer. Slayer er den eneste ekte grunnen til å gidde å spille gitar. Vi fikk denne plata her da vi var 13 år, og det var det skumleste vi hadde hørt da, og det er fortsatt det skumleste vi veit. Slayer er jævlig fett! Beste låt er alle låtene.
(Slayer – Disciple, Ferske spor uke 25/2019, Øya 2013: Slayer – Heftig avslutningskonsert, Tons of Rock 2017 – Fotoreportasje Del 2 inkludert Slayer, red.anm.)

Weezer – Blue Album (The Needs)

Perfekt blanding av Beach Boys, nittitall og rollespill. Nerdenes gitarhevn.
(Weezer – In the Garage, Ferske spor uke 19/2019, Weezer – Take on Me, Ferske spor uke 25/2019, Weezer – Pinkerton, Platecover: Art imitating art, Weezer – Raditude, Dyr på platecoveret, red.anm.).

Rancid – 2000 (Knut-Oscar)
Litt vanskelig å si om det er de fete låtene, tekstene, den råe lyden, overskuddet, triksene eller stemninga som gjør den skiva her så sjukt jævla bra, men GGF («Golden Gate Fields», red.anm.) er for eksempel en av de feteste låtene jeg veit om og jeg gleder meg til å bli gammal sammen med denne skiva og «Life Won’t Wait» og «Rancid» og Propagandhis «Today’s Empires, Tomorrow’s Ashes».

Her er tre låter fra debutplata til The Needs

Her er platecoveret

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert

Med den nye singelen «Seasons» inviterer Ane Monsrud lytterne inn i sitt stemningsladete univers hvor hun åpner opp for både hverdagens tankemylder og filosofiske og eksistensielle spørsmål. Produksjonen er gjort av Torben Jensen, fyren bak laptopen og samtlige instrumenter, som har skapt et varmt sound som utfyller stemningen i teksten og vokalføringen til Ane.

– I «Seasons» tar jeg deg med tilbake i tid til min farmors gammeldagse kjøkken hvor noen av de fineste barndomsminnene mine fant sted. Sangen handler om tiden som løp forbi oss, om det såre og vanskelige i når livet forandrer seg og nye epoker som kommer vår vei, forteller Ane om låten hennes nye låt «Seasons», som vi kjører premiere på, og fortsetter:

– Den handler om hvordan en bestemt duft eller smak kan ta deg med tilbake i tid og vekker en rekke minner som lå på lur helt innerst i bakhodet. I min farmors gigantiske hage hvor det både var hengekøye, bringebærbusker og store trær man kunne klatre i hadde jeg dessuten mitt eget tre (tissetreet).

Musikken kan beskrives som alternativ nordisk popmusikk med en kontrastfull blanding mellom organisk og elektronisk sound.

Ta en lytt!

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

Sjekk også:

Videopremiere: Ane Monsrud – «GIRL»

Echoes in Veil – tenker snarere i sound enn i harmonikk

Lost your love of life? Too much apple pie
Oh have you lost your love of life? Too much apple pie
And now Harry’s walked away with Johnny’s wife
You’ve got to pick some people up
You’ve got to let some people go
But if Lee’s name does come up
Oh well I really want to know
Because everybody loves a TV show

Dette synger David Gedge i «Kennedy». Og her er mye av essensen i bandet oppsummert. Bitter, hjerteknusende sarkasme levert med svart humor og poetisk kraft. Låten er et av høydepunktene på albumet «Bizarro», som Yorkshirebandet ga ut i 1989 og feirer med denne turneen.

The Wedding Present har vært preget av en rekke utskiftinger av personell helt siden starten. Et av Leeds’ aller fineste band fra 1980-tallet, er nok heller ikke så avhengig av en bestemt konstellasjon for å fungere; så lenge frontfigur, vokalist og gitarist David Gedge er på plass. Da gjør det ikke så mye at turneen rundt bandets andre studioalbum bare innbefatter et av de opprinnelige medlemmene. Dagens utgave teller, foruten den ubestridte lederen selv, Danielle Wadey på gitar, bassist Melanie Howard og trommis Charles Layton. «Sistnevnte er den som har spilt flest The Wedding Present-konserter foruten meg selv», hevder 59-åringen Gedge underveis i settet.

Bandet var en sentral del av den såkalte C86-indien, og må være et av de mest erketypiske indiebandene – i tilfelle du undrer på hva betegnelsen indie egentlig står for. David Gedge spytter ut, som nevnt innledningsvis, bitsk  sarkasme over støyende gitarer med hypnotisk kraft og masse egenart. Det er så harskt og motstridig at det skilte seg klart og tydelig ut fra all musikk på hitlistene i tiåret da platen kom ut. Referansene ligger nær sambygdingene Gang of Four, Salfords The Fall eller Manchesters Magazine og uttrykket er kanskje et lite tidlig frampek mot grungen som skulle komme med sitt sørpete, seige driv.

Bandet var gjester hos den renommerte engelske radio-DJen John Peel hele 13 ganger. Noe som vel bare toppes av The Falls 27 besøk i studioene til BBC. Noe av det som gjør at vi har knyttet dem så nært til oss er den melodiske fine klangen i gitarene. Et særpreg de delte med for eksempel Felt, Jasmine Minks, australske The Go-betweens, New Zealands The Chills (les om The Chills’ «In Harmony» og «The Greatest Guide» i Ferske spor, red.anm.), amerikanerne The Feelies og som man også kan finne hos f.eks. Real Estate (les om Real Estate på Piknik i Parken 2017, red.anm.) av samtidens band.

The Wedding Present er likevel idiosynkratisk på så mange måter. Både med sin særegne frontmann og hans sceneutstråling og gjennom intensiteten i låtmaterialet. Lydbildet er intens og dramatisk, hypnotisk og egensindig. Den mest karaktersterke gitaren kommer fra Gedge selv. Det er herlig å se når han harver løs på gitarstrengene og den inderlige tilstedeværelsen han gir tilkjenne etter alle disse årene. Noe som gjør at bytte av medlemmer ellers ikke nødvendigvis har så mye å si. Det er uansett solide musikere som lever seg inn i musikken og fremfører den med kraft og tilstedeværelse.

Etter å ha rast igjennom de første låtene i Pixies-fart, helt uten pustepauser eller snakking, viser Gedge frem sin joviale og sjarmerende, om enn karakteristiske, mørke personlighet. Humor, sarkasme og takknemlighet for å være her kommer som mellomsnakk. Og helt mot slutten får vi sogar også noe som angivelig er et nytt innslag etter at bandet besøkte Oslo forrige gang for ni år siden; The daily The Wedding Present facts of the day quiz. I dag er det Danielle Wadey som har ansvaret. Hun undrer om vi kan gjette hva ved denne byen Oslo som er det største i hele verden? Ingen gjetter riktig. Så hun forteller oss at vi har verdens største skulpturpark i form av Vigelandsparken. Påfølgende spørsmål kommer da fra de andre bandmedlemmene om hvor stor den er: «Like stor som en by?» «Ja, definitivt», ler hun. Også er det tilbake til kveldens låtgjennomgang.

Tempoet er dratt  noe ned fra debuten og atmosfæren er mørkere og det er mer fuzza distortion i lydbildet med «Bizarro» enn på den mer energiske og kjappe debuten «George Best». Temposenkningen gir mer dynamikk og også mer fokus på tekst. Det er ikke en spesielt albumtro gjennomgang vi får presentert. Om det er fordi det er tredje albumturné-runde etter «George Best» og «Tommy»(singelsamlingen som kom mellom de to platene) vet jeg ikke,  det er uansett en veldig løs tilnærming til et slikt konsept som vi er vitne til. Rekkefølgen på låtene byttes om, og innimellom får vi en rekke andre låter. Så det er vel egentlig vel så mye en The Wedding Present-konsert som et nærstudie av et album.

Pga. låtvekslingen er man jammen ikke sikker på hvorvidt de spiller alle låtene fra albumet, men det gjør de faktisk. De gir også plass til både helt nye låter og andre deler av katalogen. B-siden «Panama» fra årets singel «Jump In, the Water’s Fine» og foreløpig ikke utgitte «Don’t Ask Me». Dette er låter som føyer seg fint inn i rekken, og bekrefter at også dagens utgave av The Wedding Present kan være vel verdt  din tid. En nykomponert «Telemark» fremstår, ihvertfall i sin nåværende form, en smule uferdig, men er en hyggelig gest til fansen og arrangørene der som har huset bandets øvinger i forkant av turneen, og bandet hadde også turnéstart på Ælvespeilet fredag 6. september.

Vi får også servert «Rotterdam» fra finfine «Seamonsters» (1991) og «Spangle» fra 1994s «Watusi». De «forsøker» også – etter David Gedge humoristiske ord- «drepe» Magazine-klassikeren «A song from Under the Floorboards», til allmenn glede, selv om det nok er et stykke opp til det hypnotiske drivet og den voldsomme nerven originalen besitter.

Aller best er de imidlertid når de spiller gamle klassikere fra albumet, som de er ute for å feire 30-årsjubileumet til.

No, I sent you that letter
To ask you if the end was worth the means
Was there really no in between?
And I still don’t feel better
I just wondered if it could be like before
And I think you just made me sure!
But then that’s typically you
And I might have been a bit rude
But I wrote it in a bad mood
I’m not being funny with you
But it’s hard to be engaging
When the things you love keep changing
Brassneck, brassneck.
I just decided I don’t trust you anymore
I just decided I don’t trust you anymore
First time you came over
Do you remember you saying that you’d stay for good?
No I didn’t think you would

Tekstrofene over kommer bittert og ettertenksomt i «Brassneck»; den andre signaturlåta og singelen fra den skiva. Vi rives med og identifiserer oss med følelsene som Gedge setter ord på. Mange har vel også selv opplevd tilsvarende oppbrudd eller tap av tillit i sine personlige relasjoner. Dessverre for undertegnede, og noen av de andre tilstedeværende, er det lite eller ingenting fra debuten «George Best», men for all del «Bizarro» er også en finfin skive, og mange holder faktisk den ennå høyere.

Den bittersøte og utsøkte singelen «Nobody’s Twisting Your Arm» høster fortjent nok også ekstra applaus blant den gamle indiefansen og er et annet klart høydepunkt denne høstkvelden.

Sjekk også:

The Wedding Present – et lite tilbakeblikk

Plateanmeldelse: The Wedding Present – «Going, Going…»

The Wedding Present – Brassneck (Ferske spor uke 8/2019)

The Wedding Present – «Step into Christmas» (Musikalske julespor 2018)

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Artist: Dope Lemon

Album: «Smooth Big Cat» (2019)

Plateselskap: BMG

4,2

Når Angus Stone ikke lager plater og er på turné med søster Julia, jobber han med egne prosjekt. Han har gitt ut soloplate og han har jobbet med prosjektet Lady of the Sunshine. De siste årene er det Dope Lemon som har vært fokuset til Angus Stone. Dope Lemon har tidligere gitt ut det glimrende albumet «Honey Bones» og EP-en «Hounds Tooth». Nå er oppfølgeren «Smooth Big Cat» ute.

Ti låter har Angus fått plass til på «Smooth Big Cat». Albumet starter kanonbra med den sløye åpningslåten og singelen «Hey You». Vuggende bass, smakfull perkusjon, svevende gitarer og den lett søvnige stemmen til Angus Stone som synger «Hey! You! What ya doin’ over there?/I can see what’s on your mind is on my mind too.»

Det fortsetter like bra med «Salt & Pepper». Like sløyt og dovent kryper den inn under huden. Det minner ikke så rent lite om salige J.J. Cale. Det er mye av den samme gitarstilen, samme uanstrengte måte å synge på. Det er musikk for sene sommerkvelder, hengekøye og sitronlimonade.

En knallstart på albumet altså. Klarer Dope Lemon å holde den samme kvaliteten på resten av albumet? Låtkvaliteten er ikke helt på høyde med de to første låtene, men det ville kanskje være for mye å forlange. Vi får mer laidback og smooth musikk i J.J. Cale-land, og musikken glir fint i låter som «Dope & Smoke», «The Midnight Slow» og «Mechanical Bull».

Det er opptil flere dopreferanser i tekstene til Angus Stone. De som vil finne dem, gjør det, men veldig generelt kan man si at tekstene kretser rundt et laidback rock’n’roll-levesett. Her er et tekstutdrag fra «Hey Little Baby» som oppsummerer det hele: «She said she don’t like the rock & roll life/She says I drink too much, go to bed too late/She said I got no time for her anymore (Ahh)/Sit around too long, strumming my guitar.»

Albumet «Smooth Big Cat» kan nok ikke måle seg helt med den forrige fullengderen, men det er ikke så langt unna. Den forrige var mer variert og hadde flere sterke låter. «Smooth Big Cat» er mer tilbakelent, men med den før nevnte hengekøya og sitronlimonaden på plass (ok, det går an å bytte sitronlimonaden ut med en øl eller en whisky, det er opp til den enkelte) vil denne plata kunne gi deg mange sløye og gode øyeblikk.

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Tekst: Ådne Evjen

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Tekst: Ådne Evjen

Få med deg flere anmeldelser og annet musikkstoff på Musikknyheter

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Big Star – #1 Record

Kanskje tidenes beste poprock-album. Skjønte liksom at jeg elska hele skiva etter å ha hørt de første 10 sekundene en eller annen gang på ungdomsskolen. Dynamikken mellom Chris Bell og Alex Chilton er helt på ballen og herregud så krispt og digg det fortsatt låter. Tidlig og vidløftig bruk av Mellotron M400, noe vi elsker høyere enn alt – og bruker masse sjøl. Det kan for øvrig nevnes at i likhet med at Chris Bell jobba i Ardent som tekniker og fikk bruke studioet gratis på natta, har Øystein hatt samme deal med Brygga Studio i Trondheim, og vi har sånn sett spilt inn alle våre utgivelser på baksida av klokka.

Elvis Costello & The Attractions – This Year’s Model

Perfekt halv-dorky tilnærming til intelligent rock levert med en attityde så punka at hanekammene kullseiler. Den sultneste rytmeseksjonen siden Little Richard på sent 50-tall? Herregud som det koker av Bruce og Pete Thomas! Vox Continental ‘a-la Steve Nieve finner du også på begge albumene våre. Bør for øvrig nevnes at da Anders gikk Musikklinja hørte han rituelt på denne plata 5 ganger om dagen i et helt år. Og den står seg den dag i dag!

Motorpsycho – Blissard

Alltid vanskelig å plukke en favvo med onkel fuzzbass og gjengen. Men man skal lete lenge etter mer sjelsettende opplegg på midten av 90-tallet enn når storebror kom hjem med en bunke Motorpsycho-skiver og proklamerte den nye religion til oss kidsa. «Blissard» lærte oss snåle gitartunings, sendte oss på jakt etter CSN og Sonic Youth og lærte oss at musikken som Snah, Geb og Bentor lagde var et digert, svart hull man kunne dykke endeløst dypt ned i.

(Motorpsycho – Psychotzar, Ferske spor, Plateanmeldelse: Motorpsycho – «The Tower», Motorpsycho – Supersonic Scientists, Plateanmeldelse: Motorpsycho – «Here Be Monsters», Motorpsycho på Teknisk Museum, Motorpsycho på Rockefeller – De har alltid vært bra!, A Boxful of Demons – et møte mellom Motorpsychos musikk og Lars Ramslies litteratur, Mer Motorpsycho, red.anm.)

The Smashing Pumpkins – Mellon Collie and the Infinite Sadness

Gikk rundt med denne i discmanen mer eller mindre konstant andre halvdel av barneskolen. Naboen (Audun Storset, The Lionheart Brothers) viste meg på samme tid en grønn fuzz pedal han hadde som het Big Muff, som var oppskrifta på den enorme vrenggitaren til Billy Corgan og James Iha. Da begynte ting å skje. Samtidig var det en stor oppvåkning å ta innover seg at ei plate kunne både være sinnsykt vakker og nedpå, og i neste sekund så brutal at blomstene rundt deg visna. Fra fuzz og blasting til kassegitar og strykekvartett. Topp!

Elliott Smith – XO

Vet liksom ikke hvor jeg skal begynne på å forklare hvor mye Elliott Smith har betydd. Tre av oss gjorde nylig en tribute-konsert på det som ville vært 50-årsdagen hans, og bare det å holde det til mindre enn 30 låter var en prøvelse i seg selv. Kanskje den sterkeste singer/songwriteren og multiinstrumentalisten gjennom tidene. Enormt inspirerende med tanke på innfløkthet i gitar/pianospill/strings-arrangementer, kreative/jazzete tilnærminger til akkordbruk og tette vokalharmonier. Ulidelig vakkert, og det kommer til å stå seg som Mozart.

(Et mesterverk: Elliott Smith – «Figure 8», red.anm.)

Her er de siste singlene til The Sidewayss

The Sideways selvitulerte album fra 2016

Nytt album fra The Sideways kommer 13. september.

Sjekk også:

The Sideways – I’ll Be Gone (Ferske spor uke 34/2019)

The Sideways – Isle of You (Ferske spor uke 17/2018)

Plateanmeldelse: The Sideways – «The Sideways»

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert

The Beatles- Rubber Soul (1965)

– Det meste ved 60-tallet- ikke minst all musikken fasinerer, stadig inspirerer og står sterkt hos alle i bandet. Det er for mye å nevne, men det meste og beste ved moderne popmusikk ble unnfanget dette ti-året. Kanskje bortifra hiphop, som kom litt seinere. The Beatles kommer vi ikke utenom og denne gang velger vi oss «Rubber Soul» (Parlophone, 1965)- som særlig i original mono-forfatning framstår som bandets kanskje aller sterkeste album. I skarp konkurranse selvsagt med «Revolver»,  «Sgt. Pepper…», «White Album» og «Abbey Road». Alle fem i bandet er fans.

(Plateklassiker: The Beatles – «The Beatles», The Beatles – «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», Er det vits å lese noe mer om Beatles?, Gamle juleplata med Beatles, Gamle juleplata med Beatles, sjekk også -Beatles-linkene under saken, red.anm.)

Div. Art ‎– The Big Wheels of Motown (Tamla Motown, 1978)

– Johnny handlet denne på salg i en hvitevarehandel i hjembyen vår Haugesund på tampen av 70-tallet og ble etter hvert også en slags inngangsport for flere av de andre i Colors-flokken. En av mange strøkne samlinger med hits fra Tamla Motown-katalogen. Første skikkelige møte med 20 av de største og beste soullåtene gjennom alle tider.

(Paradokset Motown, red. anm.)

TAV – Materialtretthet (Den Gode Hensikt, 1980)

– Det var punk og dets «gjør det sjøl»-holdning som traff oss provins-tenåringene i trynet på slutten av 70-tallet og som ble en pådrivende faktor for at vi startet band, og satset på eget materiale. Selv om vi da knapt nok kunne traktere instrumentene våre. The Aller Værste! kronet den første elleville bølgen av hjemlige utgivelser som var påvirket av de retningene, med dette fantastiske albumet. Obsternasig, energisk, originalt, distinkt og ikke så rent lite fengende også.

(I 2017 tok Classic Album Sundays og lytteklubbvert Kent Horne tok en prat med Chris Erichsen, Harald Øhrn, Sverre Knudsen og Geir Rakvaag (Dagsavisen) om musikken, tida, låten, innspillingene og produksjonen. Se streaming. Norsk Råkk (Torstein Eriksen) om The Aller Værste!s klassiker «Materialtretthet», Platecover: Art imitating art, inkludert «Materialtretthet», Sverre Knudsen – Overalt, Ferske spor, Plateanmeldelse: Sverre Knudsen – «Gud», red.anm.)

Paul Weller – True Meanings (Parlophone, 2018)

– Paul Weller er muligens den eneste gjenlevende aktøren fra den britiske punk- og new wave-scenen som fortsatt er i stand til å gi ut feiende flott musikk, både «live» og ikke minst på plate. Hans foreløpig siste studioutgivelse var dette lekre doble albumet som viser ham fra en litt nedtonet og mer ballade-basert side.

Weyes Blood- Titanic Rising (SubPop, 2019)

– Som band er vi stadig sultne, og hovedlåtskriver Haakon er produktiv som aldri før. Særlig Johnny er på evig jakt etter nye musikalske kicks, og graver konstant i både fortid og ikke minst i nåtid. De beste nye låtene samler han hver måned i sine Hazard Kicks -lister på Spotify. 31 år gamle Natalie Laura Mering alias Weyes Blood er en artist vi har falt pladask for de siste årene. Hun kom i vår ut med sin fjerde fullengder; aldeles strålende «Titanic Rising»(SubPop). Weyes Blood gjør nydelig mjuk og nesten spirituell- pop med utrolig flott vokal, ett sted mellom Carpenters, Aimee Mann og Julia Holter. Garantert et av årets beste album når vi kommer så langt.

(Weyes Blood – Everyday, Ferske spor uke 15/2019,Drugdealer ft. Weyes Blood – Honey, Ferske spor uke 14/2019, Weyes Blood «Seven Words», Musikalske sidespor – uke 38, red.anm.)

5 plater som har inpirert The Colors Turned Red spilelliste

Her er de siste singlene til The Colors Turned Red utgitt i 2019

The Colors Turned Red sitt selvtitulerte album fra 1998

The Colors Turned Red sitt album «All The Way Up» ‎fra 2006

Sjekk også:

The Colors Turned Red – As If We Owned the World (Ferske spor uke 27/2019)

Alternativ juleplayliste med Back by Christmas – The Colors Turned Red

(Not Just) Another X-Mas Album (CCAP, 2008)

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

Daniel Johnston døde av hjerteinfarkt onsdag. Han ble 58 år gammel. Daniel Johnston var diagnostisert med schizofreni. Johnston har siden 80-tallet skapt mange hjerteskjærende bra låter. Karrieren hans fikk en boost etter at Kurt Cobain hadde på seg en t-skjorte med Johnstons navn på.

I anmeldelsen av plata «Rejected Unknown» (2001) beskriver Pitchfork selve essensen i musikken hans: «Much has been made of Daniel Johnston’s bouts with mental illness. But the point is that they are «bouts,» as in the boxing term; they are battles. And out of these battles are born songs that reveal much about human nature in general, and not just the mind of an manic depressive.»

Jeg (Victor) fikk med meg Daniel Johnston live på Fiberfib – Benicàssim i Spania 2003. En av de meste rørende konsertene jeg har opplevd. Smakebiter fra konsertene, inkludert Daniel Johnston, er utgitt på DVD. Se også et klipp under.

Roky Erickson døde i juni i år. Han ble 71 år gammel. Roky Erickson er namedroppa titt og ofte i denne bloggen. Roky fikk diagnosen paranoid schizofren, og gikk gjennom elektrosjokkbehandling og var institusjonalisert i flere år før moderne medisiner fikk han på rett kjør igjen. I likhet med Daniel Johnston har han, inkludert psykedelia/garasjerock-utskeielsene med The 13th Floor Elevators, laget mange hjerteskjærende bra låter, som på plata «All That May Do My Rhyme» (1995). Et annet fellestrekk mellom de to er deres  intense og sjelfulle stemmer som sterkt formidler både musikk og tekst. ‘Roky synger med så sterk innlevelse at det går kaldt nedover ryggen på meg’, som vår kollega på Olav Nilsen på Musikkbiblioteket I Stavanger skriver om plata «The Evil One (Five Symbols)» (opprinnelig utgitt i 1980), og det kan vi skrive under på.

«The Evil On» ble sammmen med platene «Gremlins Have Pictures» og «Don’t Slander Me» utgitt på ny (CD og vinyl) i 2013 på labelen Light In The Attic med mye ekstra materiale, booklets, nye foto osv. Plateselskapet Light In The Attic er et forbilde når det kommer til gi ut forsegjorte utgivelser. Det er brukt mye tid på mastringen, de tar seg bryet med å få god lyd ute å bruke komprimering. Dette er tre godbiter. Les mer her.

Apropos «The Evil One», for 2 år siden stilte vi Egon Holstad spørsmålet: ‘Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?’ – Gatefold-førstepressinga av «Fun House», «Our Mother the Mountain» av Townes Van Zandt og Roky Ericksons «The Evil One». Jeg vil overleve lenge bare på de tre skivene. Fuck Putin!, var svaret fra Egon.

Les anmeldelse av 13th Floor Elevators – Easter Everywhere (1967)

David Berman leder av Silver Jews i døde i år. Det var nok mange av oss som ble paffe da vi våknet til nyheten om David Bermans dødsfall. Berman er først og fremst kjent som lederen av det fabelaktive bandkollektivet Silver Jews, men også som poet og tegneserieskaper.

Bermans liv og virke falt som et naturlig samtaletema da man traff kjentfolk i Tøyenparken under Øyafestivalen. Dødsfallet kom som en overraskelse, men på den andre siden var det ikke overraskende i det hele tatt. Berman har slitt med depresjon, rusavhengighet og sine demoner over lang, lang tid.

Tidligere i sommer kom Berman med et enormt platecomeback, i form av bandprosjektet Purple Mountains, der ulike medlemmer av Woods-mafiaen fungerer som backingband. Hans første album siden Silver Jews’ «Lookout Mountain, Lookout Sea» fra 2008. Albumet er uten tvil en av mine (David) favoritter så langt i år. Tekstene er skarpere enn noensinne, Berman var en mester i å skrive intelligente, selvironiske, bitre og morsomme tekster. Når jeg hører på albumets tekster i etterkant, får de en helt annen betydning som gir en vond bismak. Jeg er veldig glad for at Berman hadde dette siste mesterverket i seg.

Er du ikke kjent med David Berman? Sjekk ut Silver Jews og Purple Mountains ved første mulighet.

St. Thomas (Thomas Hansen) er en av få nordmenn som har opptrådt i Royal Albert Hall. Han slet med psykiske problemer og selvmedisinerte seg. Det fikk fatale konsekvenser. St. Thomas ble bare 31 år gammel (han døde i 2007).

Første gang jeg (Lars) så St. Thomas var på Garage i Bergen hvor jeg jobbet som DJ i en årrekke. Han var oppvarmer for et Oslo-band jeg har glemt navnet på. Jeg har ikke glemt navnet på St. Thomas. Dørvaktene på Garage var blaserte etter å ha sett store og små artister flere ganger i uken, år ut og år inn, nede i den innrøykte kjellereren. De var ikke videre imponert over den skingrende stemmen til St. Thomas. Ei heller det lite raffinerte gitarspillet hans. At han klønte litt med minidiskspilleren med trommebeats. Dørvaktene var lite imponert. Jeg ble fjetret. Normalt sett så jeg tre fire band i uken på den tiden der. St. Thomas bød på noe de andre ikke hadde: melodier.

Jeg var dessuten ikke fremmed for artister som Will Oldham på den tiden, så artister som ikke kunne synge som Freddie Mercury var ikke noe problem for meg. St. Thomas pleide også å spille på gaten i Bergen, i undergrunnen ved Bystasjonen. Det hjalp ikke akkurat på imaget selv om det ikke er noe galt i det.

Noen år senere kom den fantastiske debutplaten «Mysterious Walks» (2000) og jeg fikk rett i min vurdering av den uslipte diamanten jeg så som oppvarmer den gang da. St. Thomas var etter sigende ganske sliten på tidspunktet da dette materialet ble spilt inn.

I vår spalte «5 plater som har inspirert …»  sier Colonel Roger følgende om St. Thomas’  debutplate «Mysterious Walks» utgitt av Racing Junior i 2000: ‘En direkte konsekvens til at jeg turte å prøve meg så smått på låtskriving tilbake i 2002. Ante ingenting om Thomas når albumet kom ut og glemmer ikke den dagen Tommy Larsen (bassist i Colonel Roger) kom hjem med albumet og satte det på anlegget og sa: «Han kommer fra Oslo, hør på dette». Albumet er et mesterverk på så mange nivå. At Robert Jønnum har fått så mye ut av lyden er en sensasjon og Thomas sine hypnotiske melodier/tekster er en oppvisning i stor låtskriverkunst’.

Anmeldelsen av St. Thomas’ posthume utgivelse A Mouse In A Crowded House (2016).

Nick Drake begikk selvmord i en alder av 26 (1974). Da hadde han gitt ut tre plater. Som ingen brydde seg om – på det tidspunktet. Sakte men sikkert begynte ryktet om Drakes melankolske mesterverk å spre seg. Platesalget økte. Stadig selger han mye. Nick Drake har blitt en slags målestokk for singer/songwritere.

Låtene på førsteskiva «Five Leaves Left» (1969) og oppfølgeren «Bryter Layter» (1970) er akkompagnert av en rekke musikere vi allerede kjenner godt; som The Velvet Undergrounds John Cale, Fairport Conventions Dave Pegg, Dave Mattacks og Richard Thompson. Ifølge Robert Kirby, som hjalp Drake med arrangementene på plata, var det ønske om at instrumentalpartiene skulle høres ut som «Pet Sounds» og man hentet derfor inn Beach Boys-musikerne Mike Kowalski og Ed Carter.

Nicholas Rodney Drak vokste opp i en kunstkjær, skapende familie der særlig moren var sentral for utviklingen av hans kreative uttrykk. Evnen hun hadde til å sette ord på menneskets indre liv, dets skyggesider og sårbarhet, gjenspeiles i platene etter sønnen. Han endte sitt liv altfor tidlig, men etterlot seg en lyrisk musikkarv like berikende å høre på i dag som da den ble skrevet, to-tre generasjoner tilbake i tid.

‘Jeg tror det ligger en allmenneskelig fascinasjon i historier om genier som dør unge og ukjente, for så å bli gjenoppdaget post mortem og hevet opp til anerkjennelse og berømmelse. Nick Drake er meget mulig den fremste representanten for denne arten i populærmusikkens univers, ‘ skriver vår gjesteskribent Kjetil Syverud.

I 2018 opplevde vi Nick Drake ‘Bryter Layter’ m/Joe Boyd (CAS: Lyrikken i musikken) på Deichman Hovedbiblioteket. En fantastisk kveld.

«A Skin Too Few: The Days of Nick Drake» (2002) er en vakker liten film om hans korte liv og levned, både den som kjenner Drake og noviser i drakologi bør ha utbytte av disse 48 minuttene.

Elliot Smith slo gjennom stort da han ble Oscar-nominert for låten «Miss Misery», som ble brukt i filmen «Good Will Hunting» (1997). Han opptrådte under selve Oscar-showet og platesalget tok av. I 2003 ble han funnet død i sin egen leilighet. Etter sigende av to selvpåførte knivstikk i eget hjerte.

Historien om Elliott Smiths korte liv overskygger dessverre ofte det som burde vært hovedfokus, denne mannens geniale musikk. Elliott Smith hadde litt suksess med indiepoprockbandet Heatmiser, men det var først da han gikk solo at han fant sin egen unike tone. Han begynte på de tidlige soloplatene å lage lavmælt, akustisk pop. Kun kassegitar og hviskestemme med mye luft. Fantastisk gitarspill og en popteft utenom det vanlige. Gradvis fikk platene hans arrangementer som pekte tilbake til band som The Beatles og likesinnede på sitt mest melankolske. Og aldri gjorde han dette bedre enn på den siste platen han ga ut mens han levde, «Figure 8» (2000).

Den doble platen er et sant oppkomme av poptristesse. Det er tydelig at han hadde mye på hjertet, som om han hadde det travelt med å få det ut. Man kan jo bare spekulere, men det er lett å få assosiasjoner til det uendelige, evigheten, når man leser tittelen «Figure 8». En passende tittel på det som kom til å bli hans endelige album og mesterverk. Les resten av våre gjesteskribenter Moe / Helgesen sine betraktninger om plata her.

I vår spalte «5 plater som har inspirert» … snakker Jan Tore Megård på vegne av The Sideways som har valgt ut skiver i fellesskap. En av platene som har inspirert dem er Elliott Smiths «XO» utgitt i 1998: ‘Vet liksom ikke hvor jeg skal begynne på å forklare hvor mye Elliott Smith har betydd. Tre av oss gjorde nylig en tribute-konsert på det som ville vært 50-årsdagen hans, og bare det å holde det til mindre enn 30 låter var en prøvelse i seg selv. Kanskje den sterkeste singer/songwriteren og multiinstrumentalisten gjennom tidene. Enormt inspirerende med tanke på innfløkthet i gitar/pianospill/strings-arrangementer, kreative/jazzete tilnærminger til akkordbruk og tette vokalharmonier. Ulidelig vakkert, og det kommer til å stå seg som Mozart’.

Sjekk også ut er «Either/Or» (1997) og filmen om Elliott Smith, «Heaven Adores You» (2014).

Ian Curtis, Joy Divisions vokalist, led av både epilepsi og depresjoner. Han begikk selvmord i 1980, bare 23 år gammel. Spillefilmen «Control» fra 2007 er et fint dokument om dette kortlevde, men særdeles inflytelsesrike bandets historie.

I boken om Joy Divisions debutalbum «Unknown Pleasures», skrevet av Chris Ott («33 1/3»-serien) vil nok mange kjenne igjen mye fra Anton Corbijns film «Control», men boken går enda dypere til verks i å analysere omstendighetene rundt både tekster og hendelser.

Noen band oppleves best på avstand, når vi kan se helheten i historien deres. Alt er ikke nødvendigvis like tydelig for de involverte underveis i en skapende prosess. Musikk er nærhet, men også fravær. Få artister er så gode representanter for det siste som Joy Division. I ettertid kan vi peke på tekstlinjene Ian Curtis skrev, og si at noen burde sett tvers gjennom dem allerede da de ble fremført for første gang.

Forfatteren ymter frempå om at selvmordet til Curtis kanskje burde vært forhindret. Da de tre bandkompisene stod midt oppe i det, var det kanskje for nært. Dermed var det nok lett å overse det åpenbare: de hjerteskjærende skrikene fra en plaget sjel. Samtidig som Curtis’ eget handlingsmønster i mange tilfeller ikke innbød til sympati. På avstand kan vi plukke elementene fra hverandre og analysere de bit for bit, for så å sette de sammen igjen til etterpåklokskap. Der og da fantes ikke denne muligheten i like stor grad. Selv om det er mye som tilsier at noen burde ha sett hvor dette ville ende.

For mange er Joy Division nærmest synonymt med Ian Curtis. Denne boka viser langt på vei viktigheten av de andre medlemmene også, selv om det er vanskelig å overse det arret i musikkhistorien Curtis etterlot seg. Den rollen han hadde i Joy Divisions ferd fra spillejobber for fire tilskuere i Manchester, til å bli et anerkjent band nasjonalt, var vesentlig for at de i senere år har nådd den mytiske statusen som de har fått. Nettopp fordi tekstene, og fremførelsen av dem, har blitt tolket så direkte inn i det livet og de følelsene som til slutt bidro til at han tok sitt eget liv. Likevel var de fire musikere som på hvert sitt felt var en viktig del av den vakre og atmosfæriske dysterheten de skapte sammen.

Les resten av Bent Inge Hvitstens anmeldelse av 33 1/3 – «Unknown Pleasures»

Se også dokumentarfilmen om Joy Division, som kan lånes på Deichman bibliotek

Chris Cornell døde i 2017. Han hadde slitt med depresjoner hele livet. Det har begynt å tynnes ut i rekkene av de store grunge-frontfigurene. De tre største. Kurt Cobain fra Nirvana. Layne Staley fra Alice in Chains og altså Chris Cornell fra Soundgarden. Han ble eldst. 52 år gammel. Eddie Vedder holder dog koken ennå.

Cornell og hans band Soundgarden er ansett som et av de største grunge-bandene, selv om de strengt tatt ikke var «grunge». De første platene, «Ultramega OK» og EP-samlingen «Screaming Life/Fopp» ble riktignok gitt ut på Sub Pop før grungen tok av med Nirvana, men i likhet med Nirvana var også Soundgarden på majorlabel da de slo gjennom. Men før det sang han også i Temple of the Dog, dette mildt myteomspunnede grunge-stjernebandet bestående av Cornell og trommeslager Matt Cameron samt medlemmer fra Pearl Jam.

I motsetning til Nirvana og de andre grungebandene hadde Soundgarden mer metal i seg. Mye på grunn av Chris Cornells stemme. Han gikk ofte opp i denne lyse, fistel, balleklem-tonen som var vanlig for metalvokalister. Men bare hårfint, han bikket aldri over i harry-land. Vokalt sett balanserte han på en knivsegg. Men han var også en vokalist med stort register som strakk seg over flere oktaver.

Årsaken til grungens suksess var mye det samme som årsakene til punkens suksess i sin tid. En reaksjon eller et opprør mot etablissementet. Dette var vanlige mennesker, med ueksepsjonelt talent og utseende. Men det var ekte. De brydde seg ikke om staffasje og tull. Chris Cornell var heller ikke helt i tråd med dette konseptet. Han så bra ut (sjekk konsertfilmen «Motorvision»). Fyren er muskuløs med sixpack, spiller sinnsyke gitarsoloer. Han er larger than life. Han er ikke en mistilpasset fyr med uren hud, armybukser og flanellskjorte som er passe god til å spille gitar.

Cornell var en rockstjerne – og så ut som det. I lang tid etter «Badmotorfinger» kom ut i 1991 fant jeg (Lars) ikke ny musikk. Jeg var seriøst bekymret. Ingenting nådde denne platen opp til knærne. Den er et mesterverk. Deretter breaket Soundgarden stort med «Superunknown» i 1994. Jeg kjøpte den, selvsagt. Dobbel gul vinyl. Har den fremdeles, selvsagt. Mint tilstand.

Bandet slo gjennom med singelen «Black Hole Sun». På den tiden jobbet jeg  i platebutikk. Hadde delvis uren hud, armybukser og flanellskjorte og var passe god til å spille bass. Det irriterte meg at platen solgte godt. Kunder som ikke hadde kjøpt grunge i årene i forveien kjøpte denne platen.

To år senere kom «Down on the Upside», sjekk låten «Burden in My Hand» (under). En forbigått plate i min bok, men på langt nær bandets sterkeste. Kort tid senere ble de oppløst, og Cornell begynte å gi ut soloplater. Den første, «Euphoria Morning» fra 1999 var ikke så verst. Den siste, som kom i 2015, var heller ikke så verst, men de tre i midten er bare å styre unna, kanskje spesielt samarbeidet «Scream» (2009) med hiphop/R&B-produsenten Timbaland. La den ligge.

I tillegg gav han ut tre plater med Audioslave, som jo er Rage Against the Machine med Cornell på vokal i stedet for Zach de la Rocha. Streit stadionrock, midt på treet. Som en ekte rockstjerne hadde seff Cornell også sine utfordringer med narkotiske stoffer. Men la oss ikke dvele ved det og heller minnes Chris Cornell som den store vokalisten han var på 1990-tallet. Han har gitt ut plater som står som søyler i rockehistorien.

Saken er en utvidet/sammenslått versjon av andre saker vi har publisert tidligere på Deichmans musikkblogg.

Vi kunne også hatt med Syd Barrett, Townes Van Zandt, Neal Casal mfl. i denne saken.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Spielbergs – Running All the Way Home
Spielbergs-gjengen smir mens jernet er varmt og slipper en EP i slutten av oktober. Tittelkuttet «Running All the Way Home» er et nytt eksempel på den (nær) perfeksjonerte emo-rocken som preget debutalbumet. Heseblesende og angerfylt, men med lysning i den mørke horisonten. Det blir også en slippkonsert på Blå 26. oktober, med Cora Sandel og The Billion Trillions som oppvarming. Her er det bare å stille opp. Spielbergs – Five on It (Ferske spor uke 2/2019) . Spielbergs – 4AM (ferske spor uke 44/2018) Mer Spielbergs (D.J.)

Golden Core – Villist Vættir
La oss skifte sinnsstemning. Golden Core består av gitarist Simen Jakobsen Harstad og trommis Johannes Thor Sandal, på 14 og 16 år som spiller aggressiv stoner metal, på grensen til black metal. «Villist Vættir» bikker så vidt ett minutt, men makter i løpet av den korte tiden å imponere stort. Her er vi ikke så mange steinkast unna Darkthrones rike. Øya 2019 – Golden Core Golden Core – ᛒᛅᛚᛏᚱᛋᚴᚢᛁᚦᛅ (Baldrskviða) (Ferske spor uke 19/2018) Golden Core -ᛒᛚᚢᚦ (Blóð) (Ferske spor uke 8/2018) (D.J.)

Die A Legend – Bloodthirst
Tromsø-gruppa Die A Legend ute med sin første utgivelse på 6 år med EP’en «Winning», som består av låter laget på deres siste studioinnspillinger, nå oppgradert. «Bloodthirst» lyder som The Good The Bad and The Zugly på speed i ekstra rått hardcore-modus med nikk til Sick of It All. Etter ca .1 minutt (låta er 1 min og 53 sek) skifter Die A Legend ham, et überfengende refreng  tar over og avrunder låta. Knall produsert, full av dynamikk. (V.J.)

Move D – Cycles mixed
Varm og myk discohouse. Deilig og luftig musikk for lyse kvelder. Den bygger seg langsomt opp med strenger, div. vokalklipp, måkeskrik m.m. og dyp bass. Kan minne om den franske scenen på slutten av 1990-tallet (Motorbass, Cassius m.fl.). Fra «Building bridges (DJ Mix)», ute på Aus Music.​ (G.Q.)

Honningbarna – Øyane er mosaikk
Honningbarna ga for ikke så lenge siden ut en dobbelsingel. Den ene av låtene heter «Øyane er mosaikk» og er en syltøff, steinhard og støyende punklåt. Det slår en hvor tøffe de er, og hvor mye attityde de har. La deg rive med av bråkebøttene i Honningbarna! Honningbarna – Haster som faen (Ferske spor uke 50/2017) Honningbarna: Album: Voldelig lyd (Musikalske sidespor – uke 49/2017) Honningbarna – Låt: «Hold an ann» (Musikalske sidespor – uke 41/2017) Plateanmedelse: Honningbarna – «Opp de nye blanke» Øya 2013: Honningbarna Mer Honningbarna (Å.E.)

Moodymann – If I gave U my love
Deilig, funky og sjelfull house med flere kjente og perfekt sammenvevde vokalsamples sammen med bl.a. orgel og drivende bass. En av flere fine spor fra den nye skiva «Sinner» til trollmannen i Detroit. Ute på KDJ. (G.Q.)

Sven Wunder – Black Iris
Her er det mye som stemmer for plategribbene. Sven Wunders «Doğu Ciçekleri» blander tyrkisk psykedelia og spaghettiwestern-soundtracks til et herlig sammensurium. Vinylen ble sluppet i kun 300 eksemplarer og ble utsolgt på halvannet blunk, den selges allerede for usmakelige priser på nettet. Vi får håpe på et nytt trykk (jeg var for sen på avtrekkeren), imens kan vi nyte åpningssporet «Black Iris» på Ferske spor-spillelisten. (D.J.)

Anti-Lam Front – Litt av en Khan
Så enkelt og bra kan det gjøres når det kommer til å lage cool video og låt. «Litt av en Khan» er melodiøs skatepunk på trøndersk. Musikalsk upretensiøs, løssluppen, leken med fiffig tekst. En låt som klistrer seg på hjernen. I november slipper bandet både splitt-EP med sine venner i Laarhöne og splitt-7» med svenske Headless Frank, mens den middels vanskelige andreplata ventes en gang. (V.J.)

Modern Nature – Criminals
Engelske Modern Nature har gitt ut sitt debutalbum for en liten stund siden. Det heter «How To Live», og er et veldig fint popalbum med innslag av psykedelia. Bandet er frontet av tidligere Ultimate Painting-medlem Jack Cooper, og «Criminals» er en nydelig poplåt med akustisk gitar, vare synthtoner og neddempet sang. Vend blikket innover og nyt denne fine låten! (Å.E.)

Ela Orleans – Light at dawn (2019 remaster)
Søt og myk elektronisk pop fra soverommet med blek og naiv vokal. Fra samlingen «Movies for ears», ute på Night School Records (reutgivelse). (G.Q.)

Frida Ånnevik – Det Jeg Vil Ha (Fra Deg)
Så over til ukens fineste coverversjon. Frida Ånnevik er aktuell med albumet «Andre Sanger», der hun (naturlig nok) tolker kjente og kjære sanger fra fjern og nær. «Det Jeg Vil Ha (Fra Deg)» er en glimrende versjon av Spice Girls’ «»Say You’ll Be There», rammet inn i hjertevarm, norsk visepop. Molbra, som vi sier på Hamar. Kunsten å skrive en låt man husker (D.J.)

Claudia Scott – On And On
Claudia Scott er ute med nye singel  fra plata «Restless Souls» som kommer 27. september. På ny disker Claudia Scott opp med tidløs og harmonisk americana/folk-pop med rock-edge innhyllet i en melodiøs, groovy og varm atmosfære. Her har hun med seg Olav Torgeir på Gitar. Gitarspillet er hektende, med rå lyd på gitaren. Ellers er Jørun Bøgerberg, bass, Olaf Olsen, trommer og Claudia selv på gitar og sang. Nydelig vokal av Claudia Scott. Claudia Scott – 5 om bøker og musikk Henning Kvitnes og Claudia Scott i Brygga Kultursal Halden (V.J.

HTRK – You know how to make me happy
Myk, lavmælt og sensuell, men også trist poplåt med smak av 90-tallet, Portishead og Everything But the Girl. Fra den nye skiva «Venus in Leo», ute på Ghostly International. (G.Q.)

Beachwood Sparks – Water From The Well
Vi har mistet mange helter den siste tiden. Daniel Johnston, David Berman og Neal Casal har alle gått bort i løpet av den siste måneden. Neal Casal var en vidunderlig gitarist, som satte sitt unike preg på alt han spilte på og med, enten det var Ryan Adams (Casal var en del av The Cardinals), Chris Robinson Brotherhood, Phil Lesh, Willie Nelson, Circles Around The Sun eller Beachwood Sparks. De siste par ukene har jeg plukket frem igjen albumet «Tarnished Gold» av Beachwood Sparks fra 2012, der Casals fingeravtrykk er over alt. Flere tragiske dødsfall har preget musikkåret 2019 – Daniel Johnston, Roky Erickson, David Berman.. (D.J.)

Aiming For Enrike – Infinity Rider
Muligens den mest catchy låten Aiming For Enrike har laget, som fanger noe av den gjennomgående grooven, drivet og det briljant rytmiske som gjennomføres med trøkk og tilstedeværelse fra scenen. Musikalsk earcandy. Aiming For Enrike – Hard Dance Brainia (Ferske spor uke 12/2019) Øya 2016 – Aiming For Enrike Aiming For Enrike- intervju (V.J.)

Adiel – Jungle
Perkussiv, minimalistisk, dansbar og hypnotisk tekno. Med innlagt ekkolodd, pipelyder og alarm. Fra «Tokyo EP», på Danza Tribale av italienske Adiel. (G.Q.)

Young Guv – Try Not To Hang On So Hard
Ben Cook er en av mine store favoritter. Cook spiller til vanlig i Fucked Up, men er nå om dagen mest aktiv med sitt Young Guv-prosjekt. Bare noen uker etter at det ypperlige minialbumet «GUV I» så dagens lys, velsigner han oss med nok en latterlig god powerpop-låt rotfestet i 60-tallet. (D.J.)

Cockroach Clan – You Have a Bun & Fantasyland
Cockroach Clan fra Oslo/Lillehammer er ute med sitt første album på 22 år! Jeg gikk glipp av dem på 90-tallet, vel, jeg både hørte og leste om bandet, men av en eller annen grunn sjekket jeg aldri ut musikken, i etterpåklokskapens lys, rart, for dette er akkurat i min gate. Enda rarere blir det når jeg nå ser at de nevner Leatherface som en av influensene, da jeg spilte deres briljante plate «Musht» (1991) på repeat da den kom, faktisk en av platene på 90-tallet som har betydd mest for meg. Den nye plata til Cockroach Clan består for det meste av oppgraderte versjoner av låter de har spilt inn tidligere, og viser at Cokroach Clant er tilbake i fullt monn! De kverner ut drivende pop-punk/street punk med skikkelige gitarhooklines, melodilinjer og kraft, og med den britiske street punk-vokalen inntakt. Fet lyd. Ukas overraskelse! Jeg tar med to låter fra plata. Les mer om dem her (anbefales). (V.J.)

Forest Management – Ageless imagination
Mettede droner, vage toner i det fjerne, samt nære glitch-lyder glir sakte forbi i et blekt og tåkehvitt lydlandskap. Fra «Passageways», ute på Whited Sepulchre. (G.Q.)

Kate Tempest – People’s Faces (Streatham Version)
Kate Tempests album «The Book of Traps and Lessons» er et av årets mest brutale album. Tempest er poet, forfatter og rapper, og har naturlig nok blitt sammenlignet med både The Streets og Sleaford Mods, men tekstene hennes er i en helt annen liga. Kate Tempest (Musikalske sidespor – uke 48 2016) (D.J.)

Izakaya Heartbeat – Hallucinating Past and Future & Sometimes
Izakaya Heartbeat er tilbake med mer psykedelisk støyrock. Dette er 3. album fra bandet,  som tidligere har levert «Ancient Asobi/In Arcadia» og «Enter – Rainbow Lake», begge på Handmade Records. Plata er produsert av Jarle Steinhovden fra x.lover. Ann Kristin Traaen fra Dark Times synger på «Hallucinating Past and  Future» og en til. Plata er variert, f.eks. med «Descend», som vi kjørte premiere på i fjor, har Izakaya Heartbeat beveget seg bort fra deres øreblødende støyrock-singatur. Det er fortsatt støyskjær i uttrykket, men hovedfokuset er på det hypnotiserende melodiøse. Uttrykket har klare nikk til 80/90-talls indie. En annen ren 80/90-talls indie låt er «Sometimes», eller den er nærmest en twee-låt med psykedelisk twist. En interessant dreining, ikke minst vellykket. Den nye plata til Izakaya Heartbeat er både egenrådig og ambisiøst, fylt av effektfulle kontraster, uventede vendinger. Jeg tar med to låter på spillelista denne gangen, «Sometimes» og «Hallucinating Past and Future» for å vise noen av kontrastene på plata, sistnevnte med gitarkaskader og intenst støybasert uttrykk. Sjekk resten av plata!  Plateanmeldelse: Izakaya Heartbeat – «Enter -Rainbow Lake» MerIzakaya Heartbeat (V.J.)

dOMi – Amazingland
Fucking North Pole Records er ute med «2019: Pønk i Norge»-samler. En meget bra samler som viser hva som rører seg på pønk-scenen for tiden. Samleren består nye og tidligere utgitte låter med pønk, ska, rølperåkk. Låta jeg velger til spillelista denne gangen skiller seg noe ut fra resten på samleren, og har vært med i Ferske spor tidligere, men siden den nå er fjernet fra spillelista (vi oppdaterer fortløpende) og er en fengende sak så tar jeg den med nå også. Så får vi eventuelt komme sterkere tilbake med andre låter fra samleren senere. dOMi slapp debutalbumet «Welcome to Annoying Town» i 2008 og har varmet opp for opp for NOFX og Lagwagon på Sentrum Scene i Oslo. Og da skjønner du nok at det musikalske landskapet dOMI hovedsakelig opererer i er skatepunk. Singelen «Amazingland» er gruppas første utgivelse siden EP’en «Risk of Fire» fra 2015. Åpningen minner en smule om åpningen på Turbonegros «Wasted Again», når det er sagt, den minner igjen om åpningen på tusen andre låter. Uansett, dOMi viser med «Amazingland» at de kan skatepunk-sjangeren til fingerspissene, det lyder profft. Bandene som er med på «2019: Pønk i Norge»: Anti Social Rejects (Oslo), Islandsgate (Oslo, Bakrus (Røros), Oppkast (Kristiansand), Brutal Kuk (Trondheim), Noncitizen (Trondheim), The Cameltoes (Kabelvåg/ Lofoten), Dødsdømt (Horten), Faenihælvette (Asker), Lazy Sodz (Oslo), Dead Beat (Oslo), Hayeminol (Oslo), Domi (Oslo), Nord Mot Nord (Svolvær/Lofoten/ Tromsø), Cornelius Amadeus (Trondheim), Astrobabes (Oslo), Suicidal Ninja (Verningen/ Vestfold), Balle Malurt Band (Bergen) Monkeys (Verningen/ Vestfold).

Tape Trash – Ghost Town
Gutta i Tape Trash, Anders Magnor Killerud & Kristofer Mathias Staxrud, slapp tidligere i år en usedvanlig fengende singel ved navn «Perfect Spring». De er nå ute med sin andre singel på Furuberget. Bandet er bl.a. er influert av shoegaze, postpunk og powerpop. Låten «Ghost Town» er en reise tilbake i tid til oppvekst, flukt gjennom bakgårder og tomme lekeplasser og sykling inn i solnedgangen. Den handler også om å komme tilbake og komme til en fysisk og mental spøkelsesby: «Everyone is moving away from here and out of this town/this is a place that breaks you through many years/ a ghost town, we left now we talk about your ghost town». Det er en låt hvor heftig tromming og hissige gitar-riff fester seg i hjernebarken, men bak ligger en foruroligende stemning som sitter i når låten toner ut. Dette bandet er det vel verdt å følge med argusøyne i tida som kommer! Sjekk også Musikknyheter. (Å.E.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Torstein Eriksen om låt og video

Musikkvideoen til «Små korn av fortiden» er filmet på Öland i Sverige sommeren 2018. Man følger en person som har gått seg vill og til stadighet blir blendet av solen på sin reise. Vendepunktet kommer da denne personen må gi slipp på alle sine små korn av fortiden for å ta steget videre i livet.

Musikalsk hadde jeg et ønske om å skape et åpent, repeterende og drømmeaktig landskap med klare nostalgiske vink. Perkusjonen har fått en sentral plass og jeg ble overrasket over hvor mye dette bidro i lydbildet. Pulsen, følelsen og virkemidlene i musikken til Friksjon er noe helt annet enn hva jeg har jobbet med tidligere i mitt hovedprosjekt Norsk Råkk. For min del er det denne variasjonen som gjør dette utrolig spennende, å lage musikk utenfor sine vante rammer. Det ville vært helt utenkelig for meg å gjøre et sideprosjekt som lå tett opptil mine andre musikalske prosjekter.

Friksjon har vært et prosjekt som har tatt lang tid å realisere. Et stort antall forskjellige musikere har på ett eller annet tidspunkt vært involvert og spilt på flere av skissene. Men det var ikke før jeg flyttet tilbake til Moss i 2017 at bandet og låtmaterialet begynte å ta skikkelig form.

«Små korn av fortiden» ble skrevet i 2014 kanskje? Kom fram igjen uka før vi skulle i studio hos Kenneth Ishak. Tiltenkt som en ekstra låt hvis det skulle bli tid til overs. Tilfeldighetene har det slik at resultatet ble en første singel fra Friksjon.

Nåværende besetning:
Torstein Eriksen (vokal/bass)
Otto Gamst (trommer)
Colin Hagen Åkerlund (gitar)
Mads Jørstad Paulsen (gitar)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Videopremiere: Norsk Råkk – «Gatelangs»

Videopremiere: Norsk Råkk – «No. 53»

Plateanmeldelse: Norsk Råkk – «Helgardert»

Norsk Råkk (Torstein Eriksen) om The Aller Værste!s klassiker «Materialtretthet»

Plateanbefaling: Norsk Råkk – «Panoramaskrik»

Norsk Råkk: Outsiderlåt med hyllest til 80-tallet

Intervju: Anekdoter og oppklaringer med «Norsk Råkk»

Mer pløyd mark fra Norsk Råkk

Artist: Backstreet Girls

Album: «Normal Is Dangerous» (2019)

Plateselskap: Voices Of Wonder

5

Innspillingen av den nye plata titulert «Normal Is Dangerous» ble i hovedsak gjort på en intens uke i Recpublica Studios, i Polen, hvor Backstreet Girls fikk frie tøyler og mulighet for 24-timers live-i-studio rock’n’roll sammen med produsent Stamos Koliousis. Stamos har tidligere produsert en lang rekke norske rock- og metalband.

I Polen ble det full klaff, noe singelen «Where Have All the Bad Boys Gone», som Backstreet Girls slapp i forkant av plata, viser til gangs. Den kunne, sammen med åpninglåta på den forrige plata «Wild Women & Bad Bad Boys», sklidd rett inn på de 3 første klassiker-platene. Her henter BSG, i likhet med Rose Tattoo, det kontante drivet fra punken, i tillegg til boogie & riff–på–riff rocken. Dette er Backstreet Girls på sitt beste. Gørrfint! Gørrfin video også.

Jeg hadde med «Where Have All the Bad Boys Gone» på vår ukentlige spilleliste Ferske spor for en måned siden, og låta mottok mange godord, her følger en av kommentarene:´Backstreet Girls låter frisk som f… Tilbake til energien og låtene de hadde på skive 2 og 3!!´, skriver Haavard Gulbrandsen i Agvald, The Møkk Lads m.m.

«Where Have All the Bad Boys Gone» er en ny Backstreet Girls-klassiker!

Hele plata innehar flust av energi, som f.eks. singelen «Angelface» med sin riff-raffete rock og slepne, coole boogie-groove. Jeg får knallgode Dr. Feelgood-vibber av denne. Apropos slepen, «Phenomenal», er en 70-talls influert rocker med nonchalant, tilbakelent og glidende groove, pluss en rivende, snacksy sologitar som slår kolbøtte (flere ganger) og topper det hele. En annen av mine store favoritter på plata.

Backstreet Girls har tydeligvis hatt lyst å lage en robust og rå plate der de bare kjører på. Generelt inneholder plata øs-pøs straigt forward rock’n’roll med boogiesving og noen metal-influenser, med akk så tight og energisk grunnmur.

Produksjonen er hardere enn på forrige plate «Don’t Mess With My Rock’n’Roll» (2017), og selv om jeg liker dem aller best når de er i den gode, gamle modusen der de kombinerer ufattelig driv og  fengende refrenger med snasen melodiøsitet, ‘a la de eldre klassikerne «Walkin’ Downtown», «Hangover in Hamburg», «Going Down» og nyere låter som tidligere nevnte «Wild Women & Bad Bad Boys» og «Where Have All the Bad Boys Gone», lyder den nye plata «Normal Is Dangerous» tøft fra åpningslåten «Moonrocker» til avslutningslåten «Motorhellway».

Og det er fengene refrenger her også, som de Slade-aktige koringene på «Wild Wilder», kanskje et nikk til «Cum on Feel the Noize». Og når vi først snakker ufattelig driv, sjekk slidegitaren på «Status Quolity».

Når uttrykket er så likt som det er  i denne type musikk stiller det ekstraordinære krav til kvalitet på partiene som er bærebjelke i låtene, og her er det Backstreet Girls trumfer. Den nye trommisen Frank Albin Tostrup, som har vært med i bandene Revolver og Shirley’s Temple, og bassisten Morten «Mormone» Lunde, som tidligere har spilt i Backstreet Girls og flere andre band, bl.a. Cockroach Clan som er ute med sitt første album på 22 år! (anbefaler den i samme slengen). For tiden spiller han i Kosmik Boogie Tribe. Tospannet skaper skikkelig trøkk som passer perfekt til Bjørn Müllers grov-rustne vokal og Petter Baarlis forrykende feinschmecker-gitartriks. Lidenskapen og dynamikken i dette bandet er uovertruffen, slike band vokser definitivt ikke på trær lengre, så ta vare på dem.

Hvis du lurer på om Backstreet Girls fortsatt holder dampen, er det bare å ta en lytt på den nye skiva «Normal Is Dangerous». På den er de seg selv lik, og forsetter å erobre oss med sin helt egen sjanger. Nå med sitt røffere uttrykk har de har igjen mekket i hop et drivende og gjennomført plate med tidløs boogierock.

«Normal Is Dangerous» er et album som snurrer videre i hjertet lenge etter at skiva er ferdig.

Sjekk også:

The Hollywood Brats med Casino Steel i rekkene sin første konsert siden 1974 på klubben Nells i London med Petter Baarli som gjest!

Backstreet Girls – Where Have All the Bad Boys Gone (Where Have All the Bad Boys Gone)

Plateanmeldelse: Backstreet Girls – «Don’t Mess With My Rock’n’Roll»

Backstreet Girls – «Merry Jingle» «Christmas Boogie» (Musikalske julespor 2018)

Backstreet Girls på Rockefeller – Bilder

Petter Baarli fyller 50

EP-anbefaling: The Terrifieds – Let’s Fart On Girls (finfin artwork av Petter Baarli)

Se flere relaterte linker under plateanmeldelsen Don’t Mess With My Rock’n’Roll

Duck Deluxe begynte å flakse med vingene allerede i 1972. Det var boogiekongen Sean Tyla på rytmegitar, tidligere Brinsley Schwarz-roadie Martin Belmont på gitar, Tim Roper på trommer og Nick Garvey på bass.

De hadde alle fartstid som assosierte medlemmer og som bærehjelp til velrenommerte grupper som Brinsley Schwarz, Help Yourself og Flamin’ Groovies.

De var en høylydt, energisk og hardtarbeidende gjeng som spilte flere kvelder i uken på den legendariske puben Tally Ho i Kentish Town, der de delte scene med band som Eggs Over Easy, Brinsley Schwarz og Bees Make Honey.

Duck Deluxe var mer opptatt av musikken fra 1950- og 60-tallets USA enn hva som var gjeldende i Europa i 1974. De lagde sin egen blanding av Chuck Berry-rock ‘n’ roll og punkete rhythm and blues langt fra glam og progrockens stadionproduksjoner. Dette var usnobbete musikk som var bra å drikke og danse til.

I oktober 1973 drar de til Worthing, en liten havneby vest for Brighton, og spiller inn platen «Ducks Deluxe», som skal bli en klassiker for oss som liker rett frem ujålete rock’n’roll. Dette skulle også bli springbrettet til de mange punkbandene som oppstod et par år etter.

Åpningssporet «Coast to Coast», som også ble valgt som singel fra platen, er en drivende rakett av en låt, der bandet surfer fremover på en bølge av skummende øl, mens Sean Tyla snerrer frem teksten.

Neste låt er en punkversjon av Eddie Cochrans «Nervous Breakdown». De dropper tempoet flere hakk med «Daddy Put the Bomp», der Sean Tyla hyller musikklandet USA.

My Daddy was a preacher / He taught the gospel of soul / He taught me how to rock / Taught me how to roll / My mommy, Texas lady / She taught me how to jive / And all her rockin’ and rollin’

«I Got You er soul», med blåsere og Martin Belmont på vokal. Mektig. «Please, Please, Please» kunne fått plass på Beatles‘ «A Hard Day’s Night», hadde det ikke vært for Nick Garveys røffe vokal. I «Fireball» aner vi  hint av Velvet Undergrounds «Sweet Jane», like bra. En av Ducks beste låter.

«Don’t Mind Rockin’ Tonite» er Chuck Berry-rock av beste merke, her har de Brinsleys Bob Andrews med på piano. I countrylåten «West Texas Trucking Board» høres Sean Tyla ut som Dylan, fin-fin låt. «Too Hot to Handle» beveger seg i et funk-/soullandskap med et hint av NRBQ. De avslutter med Bobby Womack-låten «It’s All Over Now», som svinger så godt at du kan ikke unngå å sette på platen igjen.

En fantastisk plate jeg aldri blir lei.

Garvey skulle etter dette starte gruppen The Motors, og Martin Belmont følger etter hvert Graham Parker & The Rumour og Sean Tyla starter sitt eget band i 1975.

Debutplata til Duck Deluxe, utgitt i 1974,  finnes ikke på streaming eller YouTube (kun enkeltspor), men «Don’t Mind Rockin’ Tonite» er en samler med spor fra de to første platene pluss outtakes og B-sider, utgitt av RCA i ’78 midt under punkeksplosjonen. Plateselselskapet trodde bandet ville få mer oppmerksomhet siden de hadde kred i punk/new wave -miljøet. Vel, tanken var god, men slik gikk det ikke, som AllMusic skriver. Anbefaler også AllMusics ord om den doble liveplata «Last Night of a Pub Rock Band» spilt inn Londons 100 Club i 1975 og utgitt i 1978. Hva som skjedde videre med Duck Deluxe kan du lese her.

Her er et fantastisk liveklipp fra BBC-pogrammet Old Grey Whistle Test i 1974. Duck Deluxe var, som dere kan se, ikke akkurat like «hipster» som punkerne, verken da dette ble spilt eller under selve punkbevegelsen, men de sparket like godt ifra seg, omså ikke mer, enn mange av punkerne som dukket opp, og de kunne virkelig traktere instrumentene sine.

Tekst: Olav Nilsen

Dette er en redigert versjon av saken som ble publisert på, Stavanger bibliotek og kulturhus

Les om The Pirates, Brinsley Schwarz og andre plater med røtter i den britiske pubrock-scenen under relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Endelig foreligger debutalbumet til Live Miranda Solberg, eller Louien om du vil. For de som følger med på den boblende, norske americana-scenen, har nok lagt merke til Louien tidligere som en del av bandet Silver Lining, men nå er det første steg ut som soloartist i albumformatet.

«None Of My Words» består av ni smellvakre komposisjoner som kretser rundt tap, sorg, bearbeidelse og håp. Louien sier selv: «Sorgen åpner egentlig opp for mye fint. Kjærlighet og håp for eksempel, og man kommer veldig i kontakt med det man føler. Men denne plata handler nok mest om den første fasen i sorgen – håpløshet, isolasjon, angst og depresjon».

Toner inspirert av britisk folk og americana, rammer effektivt inn Louiens klokkeklare røst, en stemme som gjør at tiden og alt rundt deg stopper opp. Det skal godt gjøres å ikke la seg affektere av låter som «The Fool», «Heart and Mind Alike» eller «None Of My Words». Det er en fryd å høre kreftene som er i sving i Louiens stemme.

Albumet er spilt inn sammen med Øyvind Røsrud Gundersen i Brageveien Studio i Oslo, som har gitt albumet et tidløst og detaljrikt lydbilde. Blant gjestene på albumet finner man flere kjente travere fra Oslos musikkscene som Øystein Braut og Einar Kaupang fra Dig Deeper, og åndssøster Signe Marie Rustad. Albumet har også et slående omslag, laget etter et maleri av Louiens søster Aurora.

«None Of My Words» har gått på tung rotasjon i flere uker nå og vi sitrer av spenning etter høre hvilke fem album som har definert/inspirert henne.

 
Lauryn Hill – The Miseducation of Lauryn Hill
– Jeg kan hele dette albumet utenat! Må ha vært 12 år da det kom ut. Fikk det av kjæresten til mamma, Erik, som har vært veldig viktig for meg når det kommer til musikk! Han som introduserte meg for Destiny’s Child også. Lauryn Hill får de mest jålete fraseringer og triller til å høres enkle og naturlige ut. Jeg sto klistra foran stereoen på soverommet og sang og sang og sang helt til jeg kunne hver eneste en! Det fikk meg til å forstå at jeg hadde en stemme som jeg kunne utvikle og bruke på den måten jeg ville, selv om jeg aldri blir helt som Lauryn Hill.

Joni Mitchell – Blue
– Dette er jo nesten en klisjé, men jeg har vokst opp med det albumet her, så det er ikke til å unngå! Nok et album jeg har hørt ihjel, men som jeg aldri kommer til å bli lei av. Joni Mitchell er en av de viktigste musikerne i moderne tid, spør du meg (og de fleste andre, vil jeg tro). Hun brøt med alle normer og skrev på en mer intuitiv måte, og det har alltid resonnert med meg. Det som alltid slår meg er melodiene, gitarspillet og rytmikken i tekstene hennes. Det er fullstendig fengslende.

Portishead – Dummy
– Mamma hørte masse på dette da jeg var veldig ung. Jeg har alltid elsket det dunkle og ekstremt melankolske med dette albumet, men det traff meg ekstra hardt da jeg begynte å høre på det selv i starten av 20-årene. Har en tendens til å føle meg vel når jeg hører på veldig nedstemt musikk. Og dette er jo på en måte singer/songwriter blanda med triphop! Genialt! Beth Gibbons (vokalisten) har sluppet et soloalbum som heter Out Of Season som også er helt fantastisk.

Ida Jenshus – Starting Over Again
– Dette albumet hørte jeg på hver eneste dag i 6 måneder. Jeg hadde akkurat flytta for meg selv, og denne musikken ble soundtracket mitt den sommeren. Låtene er lange, de er luftige, gitarene er helt perfekte, og måten hver sang er bygget på trykker bare på alle de riktige knappene hos meg. Stemmen til Ida bærer det hele, hun blander seg med kompet på en så naturlig måte. Jeg elsker det, rett og slett!

Courtney Marie Andrews – Honest Life
– Første gang jeg hørte Courtney Marie Andrews var på Buckleys for noen år siden, og jeg ble helt slått i bakken av hvor ekte og stødig hun var. Etter det hørte jeg «Honest Life» på repeat i ca ett år. Det ble som å komme hjem for meg – hvis jeg hadde en dårlig dag kunne jeg bare sette på dette albumet, og så føltes alt litt bedre. Hun skriver så vanvittig gode tekster, produksjonen er helt nydelig, og det blir bare bedre for hvert lytt. Hun er i tillegg en av de beste gitaristene jeg vet om, det er veldig fint å ha en kvinne å strekke seg etter på det feltet!

Under kan du selv høre på mektige «None Of My Words» og la deg bergta av Louien. Hun spiller også på Big Dipper i dag, en fin mulighet for en intimkonsert på selveste slippdagen.
 

Jenny Hval – Lions
Fengende og dansbar elektronisk poplåt med smak av 90-tallet. Den eksistensielle teksten, drivende beats og kvinnestemmenes blanding av rettframhet og sensualitet, skaper både en behagelig atmosfære og en spennende ambivalens. En av flere fine spor fra den nye skiva «The practice of love», ute på Sacred Bones. Plateanmeldelse: Jenny Hval – «Blood Bitch», Jenny Hval – Female Vampire (Musikalske sidespor – uke 26, 2016), Øya 2015 – Jenny Hval: Summertime madness, Jennys video (G.Q.)

Gold Celeste – Future Days
Det nærmer seg slipp for Gold Celestes andre album, «The Gentle Maverick». Hele fire år har gått siden debuten «The Glow», og med tre ypperlige singler på rappen lover dette meget godt for «The Gentle Maverick». «Future Days» er siste singel ut og den beste av bølingen. En herlig sammensatt psykedelisk hinderløype, der vintageinstrumentene får kjørt seg. Herlige saker. Som en bisetning, kan jeg skyte inn at på visse dager er «Future Days» min favoritt Can-plate (les Krautrock – vilje til eksperimentering, red.anm.). Hvis noen lurte. Gold Celeste – Lost Conversations (Ferske spor uke 49/2018), Gold Celeste inviterer til hagefest, Gold Celeste – Can Of Worms, Angelica’s Elegy skifter navn til Gold Celeste, Musikk som bør lyttes til på vinyl i en kjellerstue fra 70-tallet , Deichman anbefaler: Årets album 2015 (D.J.)

Synne Sanden – Flower
Nydelige og klare arrangementer, gode stemninger og en inderlig stemme kjennetegner Synne Sandens komposisjoner. Man kan si hun beveger seg i samme kjølvann som vår egen Jenny Hval, Julia Holter og Weyes Blood, men hun har helt klart sitt eget uttrykk. «Flower» er et flott eksempel på hva Synne Sanden kan utrette. Låten er fra den siste plata hennes, «Imitation». Denne artisten fortjener stor oppmerksomhet både innenlands og internasjonalt. «She sparkles, everyone can see/I am shrinking in her sweet company.» Synne Sanden – 5 om bøker og musikk, Plateanmeldelse: Synne Sanden -«In Between Sparks», Singelanmeldelse: Synne Sanden – «Erase the Gaps», Synne Sanden på Café Mono – bilder, Musikkvideo: Synne Sanden – The King In My Kingdom, by:Larm: 10 kjappe konsertanmeldelser (Synne Sanden (John Dee, 2013) (Å.E.)

Hockney – Cellophane
Hockney reiste tilbake til London og fortsatte samarbeidet med Sean O’Hagan (Stereolab, The High Llamas), slik de også gjorde på «Vacation» og singelen «Twenty-Two».  Låta «Cellophane» har blitt til en drømmende, barokkpop-låt. Det er umulig å ikke bli imponert av alle instrument-detaljene og det helhetlige orkestrale popsymfoni-uttrykket alt dette utgjør. «Cellophane» er finurlig (solskinns)pop med uvanlige instrumenter. Vegard Setrom i Hockney – 5 om bøker og musikk, Hockney – Twenty-Two (Ferske spor uke 22/2018) (V.J.)

Barker – Models of wellbeing
Sommerlig, varm, luftig og dansbar tekno uten dunkende stortromme. Barker er ute med sitt debutalbum «Utility» på Ostgut Ton, han fortsetter der han slapp siden fjorårets flotte EP, «Debiasing». (G.Q.)

Pelicat – So Is It True?
Jeg har hatt sansen for Pelicat hele veien. Smart og behagelig indie, de befinner seg på samme kvartalet som Real Estate eller en mindre fjasete Mac DeMarco. «So Is It True?» er bandets beste låt til nå, i en rettferdig verden burde dette være en hit. Pelicat – I Love the Idea of You (Ferske spor uke 5/2019), Pelicat – Tell Me I’m Wrong (Ferske spor uke 19/2018), Pelicat – «The Doctor»: Skillsene taler for seg selv (D.J.)

Exploding Head Syndrome – You Have Your Dreams (I Have My Nightmares)
Mer intens hardcore/punk-kombo med screamo-vokal fra Exploding Head Syndrome.  «You Have Your Dreams (I Have My Nightmare)» er fra den nye EP’en «Aristocratical Tendencies» som inneholder fem knallsterke låter. Uttrykket er mindre polert enn mesteparten av plata «World Crashes» Down» samtidig som det er melodiøst. EP’en kan oppsummeres med to ord: Jækla bra. Exploding Head Syndrome – Everyone’s A Target & Walk Alone (Ferske spor uke 40/2018), Exploding Head Syndrome: Det beste nye norske hardcorepunkorkesteret? Makter de å følge opp den overbevisende selvtitulerte EP’en? (V.J.)

Dominique – As ever
En enkel, men anderledes sammenskrudd låt. En blanding av elementer fra rock, folk, støy. Med en snev av opera og med gothvokal et sted mellom Diamanda Galas, Nico og Enya. Det starter med skingrende industrielle lyder og gauling, men plutselig demper det hele seg og vi er i et Titanic-lignende soundtrack. Fra debutplata «Peacemaker» ute på Sylvia Records. (G.Q.)

Okay Kaya – Ascend And Try Again
Okay Kaya er artistnavnet til Kaya Aurora Wilkins, norsk-amerikansk skuespiller, modell og musiker. Hun gjorde blant annet en overbevisende rolle i Joachim Triers «Thelma». Et gedigent multitalent altså. «Ascend And Try Again» minner oss alle om viktigheten med å bevare roen og puste, enten det er med dykkerutstyr (låten har med fragmenter fra dykkemanual opplest på norsk), eller generelt i hverdagen. En bølgende, forfriskende poplåt. Fascinerende saker, med et visst slektskap med Jenny Hvals siste album. (D.J.)

Astrobabes – Kongen av verden (jekk deg ned)
«Kongen av verden (jekk deg ned») er første singel fra Astrobabes EP «Hovmod» som kommer 11. oktober. Jeg humrer litt for meg selv når jeg lytter på teksten da jeg for to uker siden møtte en karakter som nesten burde fått hovedrollen i musikkvideoen til låta. Teksten handler om at Kongen trenger å jekke seg ned, og for vedkommende er fallhøyden stor og selvinnsikten liten. Det er jo vedkommende som er trendsetter og har definisjonsmakt i miljøet sitt. «Kongen er en fiktiv figur, løst satt sammen av trekk fra mennesker i den virkelige verden», sier Petter Brønstad, gitarist i Astrobabes og fortsetter:  «Ydmykheten er vår fremste egenskap, og sånn er det ikke nødvendigvis hos dem rundt oss. Janteloven gjelder ikke lenger, men noen trenger å jekke seg ned. Kongen er kulminasjonen av disse folka, «Hovmod» er historien om vedkommende». Rent musikalsk er låta fengende poprock med en dose power. Lover godt for den kommende EP’en. Astrobabes – Jævla Homo (Ferske spor – uke 33/2018), Astrobabes – Singel (Ferske spor – uke 23/2018) (V.J.)

Franck Vigroux – Chronostasis grand finale
Massiv lyd med spjærende syntkaskader, dyp bass og rolige beats. Elektronisk støyskotitting, fri for vokal, som er smertefullt godt å høre på. Fra «Totem» ute på Aesthetical. (G.Q.)

Louien – The Fool
«The Fool» er hentet fra Louiens debutalbum «None Of My Words», som ble sluppet på fredag på Jansen Records. «The Fool» er et høydepunkt på et uimotståelig album. Les mer om hva jeg synes om albumet, og ikke minst hvilke 5 album som har inspirert Louien her. Louien – Heart and Mind Alike (Ferske spor uke 34/2019), Louien – Be Forgiven (Ferske spor uke 13/2019), Øya 2017 – Louien. (D.J.)

Ane Monsrud – Seasons
I 2017 kjørte vi videopremiere på Ane Monsrud sin låt «GIRL», som innehar en forførende melodi badet i en organisk og elektronisk sound. 6. september ga hun ut en ny forførende singel med tittel «Seasons», les mer her. Echoes in Veil – tenker snarere i sound enn i harmonikk (V.J.)

​Lost Souls of Saturn – Frequency revelation
Et svevende og filmatisk stykke ambient musikk. Strenger, dype basslyder, blæst og skurr i atmosfæren skaper stemningsfull rom-musikk. Fra skiva «Lost Souls of Saturn», ute på R&S Records. (G.Q)

Beabadoobee – I Wish I Was Stephen Malkmus
Her snakker vi tittel. Britiske Bea Kristi har figurert på Ferske Spor tidligere og har rukket å bli en aldri så liten favoritt. «I Wish I Was Stephen Malkmus» henter selvfølgelig mye fra Pavement og 90-tallets slackerrock-bølge. (D.J.)

Backstreet Girls – Phenomenal
Backstreet Girls’ nye album «Normal is Dangerous» er nr. 6 på den offisielle norske albumlisten VG-lista denne uken! Det er deres høyeste listeplassering noensinne i de 35 (!) årene de har holdt på, og de er også ukas høyest plasserte norske artist på lista. En av mine mange favoritter på plata er «Phenomenal», en 70-talls influert rocker med nonchalant, tilbakelent og glidende groove, pluss en rivende, snacksy sologitar som slår kolbøtte (flere ganger) og topper det hele. Plateanmeldelse: Backstreet Girls – «Normal Is Dangerous», Backstreet Girls – Where Have All the Bad Boys Gone (Ferske spor uke 33/2019), Plateanmeldelse: Backstreet Girls – «Don’t Mess With My Rock’n’Roll» , Backstreet Girls – «Merry Jingle» «Christmas Boogie» (Musikalske julespor 2018), Backstreet Girls på Rockefeller – bilder, Petter Baarli fyller 50 , EP-anbefaling: The Terrifieds – Let’s Fart On Girls (finfin artwork av Petter Baarli), Se flere relaterte linker under plateanmeldelsen av «Don’t Mess With My Rock’n’Roll». (V.J.)

Twin Peaks – Casey’s Groove
«Lookout Low» er Twin Peaks’ fjerde album, der gjengen har latt seg inspirere av eldre, rurale helter som The Band og andre åndsbrødre- og søstre. Albumet åpner knallsterkt med «Casey’s Groove». Her kanaliserer de tidlig 70-talls Grateful Dead med stor suksess, Garcia-noodling med en herlig groove (pun intended). Twin Peaks – Album: Sweet ’17 Singles Series (Musikalske sidespor – uke 11/2018) (D.J.)

96 Back – Digi trigger
Drivende, melodisk og dansbar elektro/tekno med fascinerende teksturer. Fra debutskiva «Excitable, girl», ute på CPU. (G.Q)

Bedouine – Under The Night
Krøsset har enormt bra bookinger. Den lille, men store scenen har blitt Oslos svar på Pustervik i Gøteborg. Mandag 11. november står Azniv Korkejian, bedre kjent som Bedouine på scenen, en av de mest spennende aktørene innen folk/americana for øyeblikket. Sterkt konserttips. (D.J.)

HXE – Rozay
Skimrende, massiv, vokalsyntetisk og basstung abstrakt dansemusikk. Fra EP-en «INDS», ute på Lee Gamble’s UIQ. (G.Q.)

Jeffrey Lewis & The Voltage – LPs
Brooklyn-kultfigur Jeffrey Lewis med en Jonathan Richman-esque ode til platesamlemanien. Her er det sikkert mange som kjenner seg igjen, det gjør i hvert fall jeg. «When four bucks can buy you Crown Of Creation – with the lyric insert». Amen. (D.J.)

Neal Francis – Changes Pt. I & II
I alle dager. Her var jeg helt sikkert på at dette var uutgitt gull funnet i tidsglippene fra 70-tallet, men dette er altså helt flunka nye saker. Deler Ned Doheny, deler tidlig Boz Scaggs og deler Bobby Charles. Southern fried, men samtidig fylt med med den deilige vestkystbrisen. Jeg kan ikke anbefale Neal Francis og albumet «Changes» nok. Ute nå på kredlabelen Colemine Records. (D.J.)

Raga Rockers – Stig
Michael Krohn har covret albumet «Varme Dager» av Raga Rockers. Albumet er ute 27. september. Han følger fjorårets utgivelse av «Søvnløse Netter» – et album der han nytolket låter fra hele hans karriere. «Jeg har kuttet til beinet og utelatt synter og saksofoner, så bortsett fra mellotron på et par låter er det kun gitarer, bass og trommer, pluss en god del romklang i lydbildet for å prøve å skape en nostalgisk følelse til å underbygge innholdet i tekstene», forteller Michael. Blir spennende å høre «tolkningen» av «Stig» og de andre klassiske låtene fra «Varme Dager». Michael Krohn – Søvnløse netter (Ferske spor – uke 43/2018), Plateanmeldelse: Michael Krohn – Unwanted, Michael Krohn – Jeg vil bli som Jesus (Ferske spor uke 34/2018), 1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen! (inkludert Raga Rockers – Forbudte følelser), Tons of Rock 2016 i bilder med Raga Rockers – del 1, Oslo Ess legendariske Kjøtt! (V.J.)

Sick of It All – To the Wolf
Ikke helt fersk, denne er fra Sick of It All sin plate «Wake the Sleeping Dragon!» som kom i fjor, deres første siden 2014, men etter å ha hørt Tromsø-gruppa Die A Legend sin første utgivelse på 6 år, EP’en «Winning», dukket Sick of It All opp i bevisstheten og dermed kommer den med på denne ukas Ferske spor. Imponerende hvor de holder koken, og har holdt koken siden 1986. Die A Legend – Bloodthirst (Ferske spor uke 37/2019) (V.J.)

Queen Zee – Sissy Fists
Tidligere het de Queen Zee & The Sasstones, nå heter de bare Queen Zee. Liam Gallagher har uttalt at «only scousers could make this», Iggy Pop har sagt om dem at de er «strange people from Liverpool. I don’t wanna say they’re dirty, they look a little weird, but they rock like crazy». Stemmen til vokalist Zena «Obscene» Davine er ikke helt ulik Iggy Pop sin, men den ligner mer på en litt overstyrt versjon av en god venn av Iggy, nemlig David Bowie. De har også de aparte sceneframtoningene og karakterene til felles med Bowie i Ziggy Stardust-perioden. Det er heller ikke helt feil å si at musikken på debutalbumet Queen Zee er inspirert av glamrock, selv om den til tider er mye hardere enn glam. De sier selv at de spiller queen rock, men garasjepunk har også blitt brukt om musikken til bandet. Dette gjelder kanskje spesielt låten «Sissy Fists» som er en steinhard rocker om en som blir plaget og trakassert for å være en «sissy» – både i betydningen av å være homo og pyse. «Another broken jaw, another wanting doll/Another night comin’ at you when you had them all/He said: Raise your sissy fists». (Tidligere publisert i Musikknyheter) (Å.E.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Dorset-kvartetten Electric Wizard viste seg fra sin beste side i Kulturkirken Jacob lørdag 21. september. Med et heksebrygg av sludge-, doom-, stoner- og psykedelisk metall, og en rekke okkulte filmsekvenser flimrende i bakgrunnen, ga de et blytungt riffende, seigt heksebrygg som tross – eventuelt på grunn av – sin repeterende natur etterlot flertallet av de omkring fem hundre sortkledde i konsertlokalet med et salig glis.

Kontrollert gitarstøy fyller rommet idet engelskmennene entrer scenen og frontfiguren Jus Osborn plugger inn sin Gibson SG. En massiv vegg av Marshallforsterkere sørger for at det rumler og dundrer i lokalet og man kan føle musikkens fysiske kraft foran scenen. «Witchcult today». Jovisst er det det vi får servert denne fine høstkvelden i Oslo sentrum.

Lydbildet er uskarp og tidvis veldig atonalt, andre ganger drevet av feedback; alltid voldsomt og høyt med messende kraft.

Jus Oborns vokal er funksjonell, men heller ikke mer; oftest mixet ganske lavt og vrengt, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den har definitivt sine begrensninger. Som regel er det snakk om lange vedvarende toner. Men i blant  skriker han eller chanter en form for mantra. Joda, man kunne tenkt seg en ung Ozzy Osbourne eller Dave Wyndorf til å legge vokal, men i denne settingen går det greit.

Tekstmessig handler det om det okkulte, heksekraft, H.P. Lovecraft, skrekkfilm og hasjrøyking.

Under saturns rays I rest in eternal sleep dopesmoke violates my tomb and awakens me
Clawing from the grave my batwings spread
Their blood filled with drugs, so high, so dead

Your dope laced blood shows me new highs
Bloodlust, druglust, count drugula arise…

Strung out on blood I hunt the streets at night
Terror from the sky, in batform I strike
Your naked body dragged to my darkened crypt
I tie you up, dope you up then your blood I sip

Sier de i «Satanic Rites of Drugula».

På den andre siden.

I’m so cold inside
My feelings can’t survive
Your torturous screams
Mean nothing to me
This dying world gasps its last breath at me
Die by my hands
All hope is lost
There’ll be no new dawn
And all of your dreams will die (die)

Osborn messer om dommedag i «See You In Hell».

Men her er også hedonisme og utsvevelse.

Lucifer, I summon thee to my black mass
I call upon you to complete my evil task.
My heart is black and my soul is dead
Hear my words of hate give me strength.
Hear me Lucifer
Black Mass, Black Mass
Take me Higher, Higher
Black Mass, Black Mass.

Musikken er en form for tungrock med røtter i bluesen og spesielt Black Sabbath, men det er aldri snakk om plagiat. Musikken er suggererende og repetitiv der den gradvis luller oss inn med både bedøvende og øredøvende kraft. Mange av riffene er enkle; andre ganger holder de bare en tone over en viss tid, men likefullt tvinges de fleste til å svaie med de tunge riffene. Ennå mer når de veksler med røff riffing. Det er fremført med konsentrert kraft fra de to gitaristene, ekteparet Jus Osborn og Liz Buckingham, i tett samspill med bassist Haz Wheaton på bass. Simon Poole bak trommesettet sørger for å holde det hele på plass og er stødig. Ofte er det fortryllende enkle beat.

Store deler av konserten kan man studere de tre i fremste rekke intenst headbangende til sin egen musikk. Bassist Wheaton er aller ivrigst. De tre musketerene holder stort sett sine posisjoner og konsentrerer seg om innlevelsen. Man merker seg når Simon Poole reiser trommestikkene og skaper et omvendt kors.

Vi får høydepunkter fra bandets lange diskografi. «See You in Hell» fra «Wizard Bloody Wizard» står ut med sitt enorme trøkk som et høydepunkt. Like mektig er «The Chosen Few» og «Satanic Rites of Drugula» er inntagende der Osborn prediker bevissthet. Heftigst er «Funeralopolis» med sitt misantropiske verdensyn.

I don’t care, this world means nothing
Life has no meaning, my feelings are numb
Faceless masses filed like gravestones
Sacrificed for the glory of one
Funerary cities, flesh press factories
Corporate maggots feed on the carrion
Funeralopolis, grey morgue apocalypse
Black clouds form to block out the sun

Funeral planet, dead black asteroid
Mausoleum, this world is a tomb
Human zombies, staring blank faces
No reason to live, dead in the womb
Funeralopolis
Planet of the dead
Funeralopolis
Planet of the dead

En time og tjuefem minutter er det vi får: Alt utspilt i et hele uten ekstranummer og med veldig lite mellomsnakk. Her bygges det stemninger og atmosfærer av mørkt kaliber med tepper av gitardroning og monoton repetisjon.

Den sorte messen konsertstiftelsen Høstsabbat har anordnet for oss med de britiske stoner doom pionerene bærer preg av å være et form for hedensk rituale.

Doom metallen karakteriseres ved saktere tempo, nedtonede gitarer og et tykkere, tyngre sound enn annen heavy metall. Musikk og tekster skaper en stemning av frykt, fortvilelse og en forestående undergang. Det er ingen tvil om at dette er atmosfærer som passer for å beskrive Electric Wizard, men Dorsets tyngste kvartett tilfører også elementer fra psykedelisk rock og syrerocken (acid rock). Her er utstrakt bruk av gitareffekter som fuzz, phaser og flanger. Sammen med artister som Sleep, Orange Goblin og Kyuss skapte Electric Wizard denne vrien og en tydelig egenart på 1990-tallet.

Det er altså nedstemte gitartoner vi får høre hvor gitar og bass ofte spiller de samme riffene over bluesskalaer med voldsomme mengder vreng. De mange repetisjonene og de vedvarende tonene skaper en massiv vegg av lyd; basstung og massiv. Gitardroning kan være både fint og heftig, tross at det ofte er berøvet for både musikalsk harmoni og progresjon. Ofte kan vi føle hvor det rumler i Kulturkirken denne kvelden der vi suges inn i musikken.

Har vi ikke nok med musikken i seg selv understrekes det rituelle ytterligere ved de flimrende visuelle effektene som blir projisert oppover kirkeveggen. Det er psykedeliske oljemalerier og fargerike psykedeliske prismer, men aller mest er det snakk om nakne kvinner som skal korsfestes, hettekledde prester. Det er en montasje av klipp fra kultregissøren Jess/Jesús Francos explotation-filmer («Vampyros Lesbos» med mer) under «Black Mass». Når «The Chosen Few» introduseres er det ingen ringere enn motorsykkelgjengen Hells Angels.

Ganske rart i grunnen å tenke på at alt dette utspiller seg i en kirke; et Guds hus; en kirke hvor vi ble nektet å fotografere hiphopduoen Tungtvann halvannet tiår tilbake i tid. Oppstandelsen konserten Joakim Haugland arrangerte i Samfunnshuset i Flekkefjord vakte og gudstjenester som tok oppgjør med Ozzy Osbourne og en rekke andre hardrockere på tidlig 90-tall tatt i betraktning, er det smått utrolig og en bekreftelse på at vi lever i en annen tid og med en annen, åpnere kirke (?). Men dette er jo spirituelt dette også, nærmest som en motsatt speiling.

Her er flere og bedre bilder postet av More Fuzz

Her er en videoesnutt-smakebit av konserten

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Artist: The Switch

Album: «Birds of Paradise» (2019)

Plateselskap: Bangles & Brass

5

Skrevet av: David Jønsson/Omslag: Lars Sandås/Foto: Jonathan Vivaas Kise

«Birds of Paradise» er en god og beskrivende tittel på The Switchs femte album. Septetten er virkelig noen eksotiske fugler i den norske rockfaunaen. De har gått fra å være et lovende Oslo-band forbeholdt den harde kjerne, til kritikeryndlinger, Spellemannpris-vinnere og et band som nyter stor beundring landet rundt. Nylig hadde bandet en konsertrekke og liveplateinnspilling på landets beste bar, Moskus i Trondheim. Rapportene derfra var intet mindre enn ekstatiske.

The Switch spinner videre på vinnerformulaen fra «The Switch Album» fra 2016. Røttene er fortsatt dypt plantet i klassisk pop og rock fra 60- og 70-tallet, men med impulser og innslag fra hovedstadens eksperimentelle musikkscene, som flere av bandets medlemmer er en del av. De har igjen teamet opp sammen med medprodusent Christian Engfelt og tekniker George Tanderø. Sammen bruker de sin utforskertrang til å stadig prøve ut nye ideer og dytte hverandre mot et felles mål om å lage en helhetlig lydopplevelse.

Bandets høye nivå av popintelligens vises allerede på åpningslåten «Eyes Up», en vidunderlig komposisjon med et pulserende komp og koring med hint av 10ccs «I’m Not In Love». Arthur Kay Piene har fått større spillerom enn på tidligere utgivelser, noe som er frydefullt å høre på. Pienes traktering av diverse synther og andre tangentinstrumenter, gir bandet minst én ekstra dimensjon. Dette gjelder ikke minst på «Eyes Up» og den lekne «Spring In The Forest Of Time».

«What If» er en solfylt og uanstrengt popperle som bandets tekstforfatter Peter Vollset har beskrevet som et slags oppgjør med Peter Pan-syndromet, møtet med frykten for å ta grep og gjøre en innsats. «What if I get myself together and try for real, to really try?» er en setning flere av oss kan kjenne seg igjen i. Her hører vi eksotisk fuglekvitter i bakgrunnen, som fint bygger oppunder albumtittelen. En detalj som også kan høres i «Mehmet». 

«Birds of Paradise» når kokepunktet med «This Is Not Nothing», en sang som dunster av sofisti-pop i beste Prefab Sprout-ånd og som imponerer med en overflod av lekre detaljer. For eksempel soloen til gitarist Filip Roshauw, som minner smått om «Phanerothyme»-perioden til Motorpsychos Hans Magnus «Snah» Ryan.

Apropos detaljer, vi må nevne omslagskunsten til «Birds of Paradise». Lars Sandås, som også lagde omslaget til bandets album «Big If» og skrevet boken «Narkoatlas», har malt et frodig og innbydende bilde som står perfekt til The Switchs lydlandskap.

Med «Birds of Paradise» er The Switch på sporet av noe virkelig stort. Bandet blir belønnet for sin snedighet og hang til perfeksjonisme, med et sofistikert popalbum av høy klasse. The Switch flyr høyt om dagen.

Tiden har vært mer nådig med de gamle låtene til Andrew Eldritch enn med stemmen hans. Liveopptredenen hans med The Sisters of Mercy foran et utsolgt Rockefeller lørdag 28. september var preget av hans karisma; spekket med mystikk og en spesiell aura av kjølig mørke og et bemerkelsesverdig lysshow, men stemmen til sekstiåringen har mistet mye av sin kraft og pondus.

Innledningsvis var låtene spinklere enn det vi hadde forestilt oss. Totalt sett ble det en forglemmelig, men likevel smått minnerik aften for de av oss som ikke har opplevd bandet live tidligere. Så vi får vel si at dagens The Sisters of Mercy ga en slags rettferdighet til låtmaterialet.

Forventningene til The Sisters of Mercy anno 2019 var dempet av et frynsete liverykte og det faktum at bandet ikke har sluppet nytt materiale på snart 20 år. Likefullt var Oslos konsert-storstue fylt opp av gamle gothere som hadde funnet fram gamle gevanter for anledningen eller i det minste besørget at den svarte kleskoden ble opprettholdt.

Personlig har jeg alltid foretrukket Siouxsie and the Banshees, The Birthday Party, Bauhaus og The Cure av bandene som mer eller mindre ufrivillig fikk goth-stempelet hengende over seg. Men kanskje mer enn noen av de andre var det The Sisters of Mercy som definerte goth-musikken, og ihvertfall utseendet til mang en rocker med sin litt cowboyaktige stil; lange sorte kapper og solbriller.

De ga ut tre studioalbum, «First and Last and Always» (1985), «Floodland «(1987) og «Vision Thing» (1990).

The Sisters of Mercy  har alltid  sett på seg selv først og fremst som et rock’n’roll band og en industriell groovemaskin. Likefullt må de kunne sies å være en fanebærer for hele goth-bevegelsen, og har vel vært spilt på de aller fleste goth-tilstelninger der det har vært en Dj som har plukket musikken. Jeg kunne heller ikke unngå å høre dem hver gang jeg beveget meg blant alle Athens mange darkwave-klubber.

«Dominion» åpner det hele til allmenn forlystelse.

In the heat of the night
In the heat of the day
When I close my eyes
When I look your way
When I meet the fear that lies inside
When I hear you say
In the heat of the moment
Say, say, say
Some day, some day, some day, Dominion
Come a time
Some day, some day, some day, Dominion
Some say prayers
Some say prayers
I say mine

Men det lyder noe spinkelt, tynt og lavt i starten. The Sisters of Mercy fremstår kjølige og distanserte. En del som har sett bandet før, er overrasket over at scenen ikke røyklegges enda mer siden det har vært deres kjennemerke tidligere.  Det er begrenset bruk av røyk. Til gjengjeld får vi et bemerkelsesverdig lysshow hele veien, som bidrar til å skape mystikk og magi; en aura av psykedelia og spiritualitet hjulpet av tre speil i taket som reflekterer lysene og de tre frontfigurene i bandet.

De blander metall, psykedelia med dansbare beats programmert av Eldritch selv, men fremført av Dr. Avalanche, som han kaller trommemaskinen sin.

Andrew Eldritch er i sentrum, og han støttes av hans langvarige følgesvenn Ben Christo (Night by Night og Diamond Black) på bass, den nye gitaristen Dylan Smith (I Nation) og trommemaskinen kjent som Doktor Avalanche. Den betjenes av Ravey Davey, eller Dave Creffield, produsent og lydmann for blant andre Embrace og Cud, som han egentlig heter, er aller bakerst i det venstre hjørnet bak ett par Macer med mer, som er tilbake i folden igjen . Han var faktisk den aller første til å betjene Dr. Avalanche før han hadde en lengre pause, men var tilbake i 2012.

Eldritch er i konstant bevegelse fra den ene til den andre siden av scenen når han ikke trekker seg bakover og forsvinner i alt det bevegelige lyset. 60-åringen er nå kurvballhodet og har lagt vekk de lange frakkene, men har på solbrillene, som alltid. Alle fire er  ikledd solbriller. De to andre i front har hver deres vest. Ben Cristo passer fint inn med vårt bilde av 1980-tallets gothmusikere. Nykomlingen Dylan Smith utstråler mer en muskuløs, poserende hardrocker. Posering er de alle dyktige til hele veien. Det er mye løfting av instrumenter i været, knestående og annen form for stilisering. Jeg tenker mer Type O Negative enn Joy Division, for å si det slik. Det er teatralsk og henspiller til rockestjerne-myten, og alle de tre i første rekke kan titt og ofte ses selvbeundrende nyte publikums oppmerksomhet.

Aftenen er befriende uten chit-chat. Eldritch sier lite og ingenting utover et «Tusen takk» og å introdusere gitaristen, men utstråler en særegen karisma hele veien som bærer hele forestillingen.

Musikalsk er det ikke så tight som vi hadde forventet, med Eldritchs vokal som det svakeste leddet i kjeden. Han får vokalstøtte fra både bassisten og gitaristen, men de er også spinkle. Lydbildet er mer preget av metall enn den voldsomme overdådige synthpopen fra «Jim Steinman»-perioden.

Etter hvert skrur de det mer på plass og musikken får mer tyngde og kraft.

Den monotone, repeterende rytmen fra trommemaskinen resonnerer skarpt. Bassen slår inn, og ut av det sterke lysskimmeret dukker igjen den temperamentsfulle mannen fra Ely, Cambridgeshire; midtpunktet og lederen Andrew Eldritch. Vi får «Marian», som et tidlig høydepunkt og en påminnelse om hvorfor jeg aldri helt har klart å legge til side dette bandets musikk.

In a sea of faces, in a sea of doubt
In this cruel place your voice above the maelstrom
In the wake of this ship of fools I’m falling further down
If you can see me, Marian, reach out and take me home
I hear you calling Marian
Across the water, across the wave
I hear you calling Marian
Can you hear me calling you to
Save me, save me, save me from the
Grave
Marian
Marian, there’s a weight above me
And the pressure is all too strong
To breathe deep
Breathe long and hard
To take the water down and go to sleep
To sink still further
Beneath the fatal wave
Marian I think I’m drowning
This sea is killing me

Låten legemliggjør mye av sjelen til bandet med sin pseudomystiske tekst, sporadiske skrik og klangfulle gitarpartier. Publikum synger med slik de skal gjøre flere ganger underveis, tross at ikke alle er like overbevist av dagens utgave av bandet. Men når vi rusler ut av lokalet tror jeg likevel vi kan si de har ytt en form for respekt til sitt ettermæle.

I løpet av de nitti minuttene konserten varer får vi mest låter fra den utgitte katalogen, men her er også plass til et par nye låter; «Show Me», «Better Reptile» og en instrumental uten navn. «Show Me» er vel den som gjør mest inntrykk, selv om heller ikke den er helt der oppe sammenlignet med det de gjorde under storhetstiden. Det er «Alice», «Marian» og «Flood II», utover ekstranumrene, som sitter best i mine ører.

Under ekstranumrene er det som om noe har skjedd. Først da sprudler det mer av bandet og stemningen ute i lokalet løftes mange hakk. Brått låter det storslagent, tydelig og bombastisk og Andrew Eldritch bjeffer kraftfullt og eier lokalet.

Grandfinalen med Wagnerske «This Corrotion» er mektig der bandet kan ses med hendene i været mens de nyter all beundring fra salen. I det hele tatt er de i deres rette element fra «More» via «Lucretia My Reflection» til den eksplosive katarsisen med«Tempel of Love» og «This Corrotion». En sann svirr av noen hits.

Gimme the ring, kissed and told
Gimme something that I missed (gimme the ring)
A hand to hold, wild and what it seems (gimme the ring)
Kill the king with love is the law
And then we’ll turn round (gimme the ring)
Gimme dream child
And do you hear me call? (Gimme the ring)
On the loan and on the level
Still on the floor (gimme the ring)
Sing dream child
And do you hear at all?

Dette melder Eldritch avslutningsvis i «This Corrosion» . Catchy, teatralsk og fint nok.

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Liveopptredenen til den amerikanske kvartetten Pixies på Sentrum Scene i Oslo søndag 29. september ble aldri mer enn en trivelig affære. Vi koste oss da vi fikk høre tidløse klassiske låter fra tenårene spilt med en god del råskap og engasjement, mens vi kjedet oss noe med de nyere låtene som ikke engasjerer i samme grad. Det kan også virke som bandet, som hadde sin opprinnelse i Boston, Massachusetts, hadde en slapp dag på jobben.

Innledningsvis var ikke lyden alltid helt på topp og noen av fremføringene virket uengasjerte. Derfor klarte jeg bare delvis å glede meg over for eksempel «Monkey Gone to Heaven». Bandets signaturlåt fremfor noen.

The creature in the sky
Got sucked in a hole
Now there’s a hole in the sky
And the ground’s not cold
And if the ground’s not cold
Everything is gonna burn
We’ll all take turns
I’ll get mine, too

This monkey’s gone to Heaven
This monkey’s gone to Heaven
This monkey’s gone to Heaven
This monkey’s gone to Heaven

Rock me Joe!

If man is 5
If man is 5
If man is 5

Then the devil is 6
Then the devil is 6
Then the devil is 6
Then the devil is 6
Then the devil is 6

Then God is 7
Then God is 7
Then God is 7

This monkey’s gone to Heaven

Fokuset ligger på det nye albumet, men gamle klassikere er aldri langt unna. Alt i alt nesten to timer med livemusikk og nesten 40 låter. Dessverre fortoner noen av de nye låtene seg mest som transportetapper og oppfordrer ikke til samme engasjement.

Heldigvis er det ikke så mye fra «Indy Cindy» eller «Head Carrier». Den bærende kraften i indierockerne Pixies’ opptreden er de klassiske låtene fra de tre første albumene «Surfer Rosa» (1988), «Doolittle»(1989) og «Bossanova» (1990) – vi kunne gjerne ønsket oss mer fra underkjente «Trompe Le Monde» (1991). Tross av at de fremføres med stort engasjement fortoner mange av låtene fra de tre comebackalbumene «Indy Cindy» (2014), «Head Carrier»(2016) og «Beneath the Eyrie»(2019) som nevnt mest som transportetapper mot de virkelige høydepunktene. Det kan vel også diskuteres hvorvidt det er et bra valg å prioritere The Jesus & Mary Chains’ «Head On» og Neil Youngs «Winterlong» foran egne låter, selv om de begge tilhører bandets katalog og de gjør en ok versjon av sistnevnte.

Pixies forbindes med den alternative rocken fra sent 1980-tall og tidlig 1990-tall, som dannet grunnlaget for det store gjennombruddet til Nirvana. Lydbildet er en amalgamasjon mellom surfmusikk og punkrock, enkelt sagt, men den innbefatter mye mer. Larry Norman, Hüsker Dü, Black Flag, The Beach Boys er åpenbare referanser sammen med Peter Paul & Mary og The Monkees.

Pixies var innflytelsesrike og nærmest genredefinerende med sin dynamiske stille-høylytt, start -stopp variasjoner og låtoppbygginger. Egentlig er uttrykket ganske enkelt; enten støyende og høylytt eller rolig og hviskende. Det er drømmende og rockende om hverandre. Bak de jamrende og skrikende støyinfernoene skjuler det seg utsøkte, vakre harmonier, men også kryptiske, surrealistiske tekster om alt fra incest, bibelsk misbruk, utenomjordiske skapninger, svart magi, surfekultur, college-apati eller science fiction.
.
Hva så med denne søndagskvelden i Oslo og bandet av i dag?
Det er ikke det heseblesende tempoet vi har vært vant med, men de hopper direkte fra låt til låt uten mellomsnakk. De ser, med unntak av fargerike Paz Lenchantin, mest ut som en gjeng gamle businessmenn på reisefot. Santiago er stiligst iført cap og skjorte.

Endel av trøkket og vrengen er bevart, men jeg savner nok likevel mer råskap og nerve. Det er tydelig at mennene er i ferd med å eldes, men det blir på ingen måte sedat eller veldig tilbakelent. Noe mer avslappet er det dog.

Vokalen til frontfiguren Charles Thompson IVs låter mange ganger mer Frank Black enn Black Francis i dag. Den er mindre energisk og aksentuert hysterisk. Det er oftere behersket og melodisk. Likefullt kan vi  tidvis høre ham vrenge stemmen for å få frem de voldsomme brølene eller skrikene som var signaturen deres i glanstiden. Ja, også sørger han for rytmegitaren.

Også flere av de nyere låtene har mer slektskap med solokarrieren hans, og henter en del fra countryrocken. Det er mer tilbakelent og fortoner seg iblant som slappere versjoner av de gamle gode låtene. Det låter likevel friskt og vitalt, og det er vanskelig å argumentere mot den udødelige kraften i melodilinjene og låtenes sjel. Så får det heller våge seg at de har blødd ut litt og blitt mer avslappa med årene.

Det senkede tempoet og den noe energiløse fremføringen gjør at det ikke alltid er favorittlåtene som står sterkest ut og gir mest gjenklang denne kvelden. De mindre energiske, ikke så tempodrevne låtene får ekstra pondus og stikker seg ut i positiv forstand. Særlig gjelder dette «Gouge Away», som er et åpenbart høydepunkt, men også for eksempel «Wave of Mutilation».

Gouge away
You can gouge away
Stay all day
If you want to
Missy aggravation
Some sacred questions
You stroke my locks
Some marijuana
If you got some
Gouge away
You can gouge away
Stay all day
If you want to
Sleeping on your bed
You break my arms
You spoon my eyes
Been rubbing a bad charm
With holy fingers

Å skrive en omtale om Pixies uten å nevne fraværet av Mrs. John Murphy, eller Kim Deal som hun er døpt og som hun etter hvert  tok som artistnavn, vil være en fornærmelse. Hun var en såpass vesentlig og sentral del av bandets identitet og var den som skrev og sang blant andre «Gigantic».

Den nye bassisten Paz Lenchantin, som overtok etter Kim Shattuck (The Muffs, The Pandoras og nå The Coolies. Hun døde 2. oktober, RIP, journ.anm.) glir fint inn og låter tidvis lik nettopp Kim Deal. Kvinnen, som nå har vært med i fem år, fra A Perfect Circle, Zwan og The Entrance Band, gjør veldig fin backing vokal og bass hele veien, og gjør på ingen måte skam på seg de gangene hun overtar hovedvokalen uavhengig av om at «Los Surfers Muertos» ikke er bandets beste låt. Hviskende harmonier og bitende basslinjer, slik vi har lært å assosiere med dette bandet.

Joey Santiagos følsomme sårbare gitar er sentral og David Lovering sørger for vedvarende stødig, intens flyt bak trommesettet. Dessverre får vi ikke høre sistnevntes lead vokals og «La La Love You» denne gangen heller (men det hadde vi da heller ikke forespeilet oss).

I stedet får vi en låtparade av de helt sjeldne. Nærmere førti låter alt i alt! De fleste korte og konsise. Jeg tror vi får alle de tolv låtene fra aktuelle «Beneath the Eyrie», som vel ikke riktig fanger denne lytteren, og skal vi bruke publikumsresponsen som en lakmustest gjelder nok også dette flertallet av de tilstedeværende. Det er uangripelige og åpenbare klassikere som «Debaser», «Here Comes Your Man», «Where Is My Mind», «Hey», «Caribou», «Monkey Gone to Heaven», «Nimrod’s Son», «Vamos», «Break My Body» og så videre det handler om. At kvartetten anstrenger seg ekstra på de nyere sangene klarer ikke å endre det. Bare «Catfish Kate» står ordentlig frem av disse, med sin fine sammenføyning av folk og grunge og en tekst om en kvinne i en intens dødskamp med en fisk.

Call me devil, call me friend, but call me Black Jack Hooligan
I came all the way from Aberdeen
To live among the go-betweens
Let me tell you tell you about Catfish Kate
In the time before when she’s just Kate
Here in the mountains all alone
Before the time we called this home
Where is my angel fallen
Down at the river bottom
And will she get away?
Where is my Blackfoot blossom
Is she just playing possum
Who lives another day?
Here in the valley that we all know
A river bend that’s deep and slow
Where every creature drinks their fill
And other creatures take their kill
Now Kate had went to catch a fish
To put inside her favorite dish
A catfish grabbed her by the head
And took her to his house instead

«Cactus» avslutter grunnsettet før lyset går på og de bukker høflig av. Lenchantin får bestemme ekstranummeret. De tar makabre «Bone Machine», til denne anmelderens glede.

This is a song for Carol
You’re into Japanese fast food
And I drop you off with your Japanese lover
And you’re going to the beach all day
You’re so pretty when you’re unfaithful to me
You so pretty when you’re unfaithful to me
You’re looking like
You’ve got some sun
Your blistered lips
Have got a kiss
They taste a bit like everyone
Uh-oh, uh-oh, uh-oh, uh-oh
Your bones got a little machine
You’re the bone machine
I was talking to preachy-preach about kissy-kiss
He bought me a soda
He bought me a soda
He bought me a soda and he tried to molest me in the parking lot
Yep, yep yep yep

Dessverre ble det aldri mer enn trivelig. Jeg får ikke tenåra i revers for å si det sånn.

Diskusjonen hvorvidt Pixies anno 2019 er et vitalt band det er verdt å bruke mye tid og energi på er vanskelig og ikke nødvendigvis det samme for alle lyttere. Singlene som kom som forsmak på albumet «Beneath the Eyrie» pirret min nysgjerrighet såpass at jeg var på nippet til å kjøpe plata og valgte å gå å se de live igjen denne høstkvelden. De to timene i de aldrende rockernes selskap var ikke noe klart eller tydelig argument for å gå til anskaffelse av skiva, som jeg foreløpig har valgt bort på grunn av manglende engasjement for helheten.

Man får et inntrykk av at de ikke har sin beste dag på jobben. Samtidig var det som tidligere nevnt nok råskap og energi til at jeg velger å ikke avskrive dem heller. Og katalogen er sterk nok til at selv med et så omfattende sett var det mange låter jeg, om ikke savner, ihvertfall svært gjerne hadde hørt.

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Pixies på Øyafestivalen 2017 (Foto: Helge Brekke)

Sjekk flere relaterte saker under

Artist: Elvis Costello & the Imposters

Album: «Look Now» (2019)

Plateselskap: Concord Records

5,4

Elvis Costello var tilbake med ny plate i fjor etter fem års pause. På den forrige plata eksperimenterte Costello med både lyd og rytmer sammen med hip hop-gjengen i The Roots. Denne gangen er han tilbake på mer kjente musikalske åkrer sammen med folk han kjenner godt, nemlig The Imposters. Dette innebærer bl.a. at hans gamle kompis fra new wave-dagene, Steve Nieve, er tilbake som samarbeidspartner. Viktigere: Elvis er tilbake etter kreftsykdom. Om han er friskmeldt sånn rent fysisk, er han også til de grader frisk musikalsk sett. På «Look Now» forlanger Elvis at vi følger årvåkent med, og det er det god grunn til.

Costellos evner som låtskriver visste vi om, og her kommer låtene ut av et overflødighetshorn fra en syvende far i musikkhuset. Noen artister ville gitt høyrehanda for å kunne lage låter og melodier som det Elvis Costello gjør. Kanskje har den relativt lange pausen vært med på å gjøre denne plata så kvalitetsmessig solid. Elvis har i hvert fall brukt tiden godt. En anmelder dro en parallell til albumet «Imperial Bedroom» som kom ut i 1982. Det kan han nok ha mye rett i, og det er heller ikke så veldig rart når man vet at Costello inkluderte mange av låtene fra «Imperial Bedroom» på konserter i fjor sommer. Som på sistnevnte plate: Noen av balladene her er bokstavelig talt til å gråte av. I positiv forstand. «Photographs Can Lie», «Don’t Look Now» og «Stripping Paper» er fine eksempler på akkurat det. I «Stripping Paper» stopper Costello opp og ser seg tilbake. Kanskje var det sykdommen som fikk han til å gjøre det: «I got time on my hands, I’m just stripping paper/It’s amazin’ what you will find stripping paper/When you get down to the past».

Costello har før samarbeidet med Burt Bacharach, og samarbeidet gjenopptas på noen av låtene på «Look Now». Bacharach står også for noe av det fine pianospillet på plata. Det er i det hele tatt mange vakre arrangementer på albumet. På åpningslåten «Under Lime» f.eks, kommer det inn et morsomt og fint blåsearrangement. Litt George Martin/Beatles-aktig. Litt lenger ut i låten leker Costello seg med bapa-ba-koring. Et annet eksempel på fint blåsearrangement finner man i «I Let The Sun Go Down», som handler om det britiske imperiets fall. Lekent, lekkert og morsomt, rett og slett! Costellos stemme crooner, vibrerer og smekter seg elegant rundt, i og over de fine arrangementene. Det er rett og slett en fryd å høre på.

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Tekst: Ådne Evjen

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Elvis Costello & The Imposters – Suspect My Tears (Ferske spor uke 40/2018)

Elvis Costello & the Attractions – This Year’s Model (5 plater som har inspirert The Sideways)

Elvis Costello & The Attractions – Armed Forces (1979)(Dyr på platecoveret)

Elvis Costello and the Chieftans – «St. Stephen’s Day Murders» (Musikalske julespor 2018)

Sondre Lerche om «This Year’s Model» og Bacharach, «Painted from Memory» i Min platesamling

Elvis Costello and The Attractions – Almost Blue (Coverkunst som hyller et annet verk)

Elvis Costello «King of America» og «Blood and Chocolate» (Året var 1986)