The Anti-Music Bonanza – Guns ‘n’ Booze
The Anti-Music Bonanza består av Roger Græsberg og Thomas Mårud (i spissen). Samt Alexander Lindbäck på trommer, Morten Andreassen på bass og Krister Skadsdammen steel gitar. I likhet med «Sweet Codeine», som var med i Ferske spor for 2 år siden, er Kongsvinger-gruppa The Anti-Music Bonanza sin låt «Guns ‘n’ Booze» full av liv, og en eksellent forsmak på samleplata «Goodbye Production (Outtakes & Demos 2003-2016)», som slippes 2. august 2019. Som norske The Crates destillerer The Anti-Music Bonanza drivet, varmen og meloditeften fra sine musikalske kilder, her heartland rock, country, boogie, og de har en vokalist som vrenger ut sjela si. Ny plate fra The Anti-Music Bonanza er klart i 2020.  (V.J.)

Cora Sandel – Falling Out
Cora Sandel er et forholdsvis nytt band, men består av medlemmer fra blant annet Youth Pictures of Florence Henderson, You Could Be A Cop, Locult og Snöras. Meget rutinerte folk fra den norske emo/indie-scenen for å si det mildt. EP-en «The Days We Were Alive» gir et meget godt førsteinntrykk, med «Falling Out» som favoritt. Trøndere beware, 23. august spiller Cora Sandel med Ben Leiper og Beezewax på Lokal Bar. Det blir nok litt av en helkveld. (D.J.)

Glutton – Far Away
Gluttons nye plate  «Eating Music» har fått stående ovasjoner fra flere prog-relaterte nettsteder der plata er virkelig blitt gått nøye etter i sømmene med henhold til referanser (les også om Trojka – Penger i Ferske spor uke 21/2019). Jeg er ikke så inne i prog at jeg kan brife med feinschmecker prog-know how, men en ting er jeg iallfall sikker på, åpningslåta «Far Away» er spennende, og den har dessuten influenser jeg er kjent med. Det høres ut som et progbands (Glutton) egen utforskende vri på småfunky post-punk, med Bauhaus’ «Bela Lugosi’s Dead» luskende rundt i kulissene. Fascinerende, virtuost og ikke minste fengslende bra. «Far Away» er en post-punk-aktig låt for deg som er lei av post-punk . For ordens skyld må jeg også få med at på den andre singelen fra plata, «The Tomb of theUnknown Ontonaut», er teksten skrevet av mannen bak serien «Ontonauts», ingen ringere enn Deichman-kollega Lars Schwed Nygård. Glutton – Låt: «Inkwell» (Musikalske sidespor – uke 44/2017) Intervju med den norske post-prog-gruppa The Glutton (2013) (V.J.)

Label – Help Me, Athena
Label har på ny funnet sommerformen med, ja riktig, deres sommersingel «Help Me, Athena». Denne gjengen kan virkelig vestkyst-faget sitt. Med «Help Me, Athena» imponerer de med knallsterk melodi, herlige harmonier og flott refreng. Det hele produsert deilig, varmt og riktig. Låtskriving av aller ypperste merke. Label – Get It Right (Ferske spor uke 21/2019) Label brekker ned albumet «All City» – låt for låt Plateanmeldelse: Label – «Oslo So Slow Singelanmeldelse: Label – «Jenny James»  Label – Weary (Ferske spor uke 49/2018) Label «Jenny James» Label – It’s All Right (Ferske spor uke 22/2018) Label – Summer Went Wrong (ferske spor uke 17/2018) (V.J.)

Mannequin Pussy – Drunk II
Mannequin Pussy er et band og ikke minst et bandnavn det er vanskelig å forholde seg likegyldig til. Tredjealbumet «Patience» er en liten gavepakke med 10 låter på 25 minutter, fylt med melodisk og aggressiv rock i skjæringspunktet mellom indie og punk. «Drunk II» er et udiskutabelt høydepunkt. Ute nå på Epitaph. (D.J.)

FAENIHÆLVETTE – Ropstad Requiem & Abort Mission
Nylig anmeldte jeg FAENIHÆLVETTE sin nye 3-spors EP «Ropstad Requeim». Tittelsporet «Ropstad Requiem» og tredje låt «Abort Mission» hamrer løs i skjæringspunktet punk & rock, eller punkrock med ø i punk, om du vil, med metal-elementer, mot slutten av «Ropstad Requiem». Breaket i «Ropstad Requiem» akkompagnert av teksstrofen «Jesus tar deg Satan, flytt deg» er ytterst effektfullt og for et drivende og rivende refreng! FAENIHÆlVETTE – Musikkbransjen’s Anti-Vaksine Folk (Ferske spor uke 24/2019) (V.J.)

DRUKKENBOLT – Grillfest
FAENIHÆLVETTE hadde releasegig på Enga lørdag kveld for den nye EP’en sammen med bl.a. DRUKKENBOLT fra Grünerløkka som feiret slippet av EP nummer 2 i rekka, «Den Enkle Andre EP». Jeg tar med min favoritt fra EP’en, «Grillfest», fengende og tight (pop)pønk med Turbonegro whoa, whoa, whoa-koringer og det hele. (V.J.)

Dangerface – Let it Burn
Etter å hørt på DRUKKENBOLT kom jeg til å tenke på Dangerface og deres første singel «Let it Burn» fra debutplata «Get Loud!» utgitt i år. En poppunka og nesten garasjerock-aktig sak som inneholder både Turbonegro– og scandirock-influenser. Det er utrolig trøkk og intensitet over hele linja; vokalen, refrengene, koringene, de kontante trommene osv. Resten av plata er hardere i uttrykket, men like bra, en overdose av energi og herlig kompromissløs. (V.J.)

Leoparden – Boliglån
Ukens mest funky kutt må være «Boliglån» av Leoparden. Svingende synther og med en tekst som planter seg i hjernebarken, gjør at det er lett å bli glad i «Boliglån». Dansbare saker, stor fare for lyskestrekk. Ute nå på en snasen 7-tommer på Lyskestrekk Records. (D.J.)

Brass Against – My Own Summer
Artig versjon av en gammel klassiker. Deftones kommer jo med nytt album i år så fin oppvarming. (E.O.Y.)

Snail Mail – The 2nd Most Beautiful Girl in the World
«The 2nd Most Beautiful Girl in the World» er en coverlåt av Courtney Love. Her snakker vi altså ikke om Hole-vokalist og konen til Kurt Cobain, men en duo bestående av Lois Maffeo og Pat Maley, som muligens har tatt navnet fra personen Love. Forvirrende greier. Uansett, Lindsey Jordan flikker den til og får låten til å passe perfekt inn i Snail Mail-universet. Snail Mail – EP: Habit (Musikalske sidespor – uke 21/2017) Snail Mail – Heat Wave (Ferske spor – uke 26/2018) Snail Mail – Pristine (Ferske spor uke 13/2018)  (D.J.)

Pere Ubu – What I Heard on the Pop Radio
«Electro-garage» kalte David Fricke i Rolling Stone den nye låten til Pere Ubu, ja hvorfor ikke. De har i alle fall benyttet seg kraftig av synhter og trommemaskiner, og viker ikke en tomme unna art-rock, slash avantgarde stempelet de fikk i 1978 med debuten «The Modern Dance». På det nye albumet «The Long Goodbye» snekret vokalist David Thomas alle låtene på forhånd, før han sendte dem videre til bandet med en klar beskjed: I want you to approach these songs with the idea that…nothing you do is important! The song is not dependent on what you do! The song EXISTS! It is! Now! So compose! Don’t play a part! Compose your contribution! Funket det? Som ei kule! I oktober spiller de på Blå igjen, etter å ha sett dem to ganger tidligere stiller jeg med enda høyere forventninger. Pere Ubu blir aldri mainstream, og heldigvis for det. Plateanmeldelse: Pere Ubu – The Modern Dance Rocket from the Tombs – The Day the Earth Met the Rocket From the Tombs (S.B.H.)

Shellac –  Steady As She Goes
Shellac utgir mildest talt skiver i et sporadisk tempo, det tok syv år mellom «Excellent Italian Greyhound» (2007) og «Dude Incredible», og det er allerede fem år siden sistnevnte. «The End of Radio» har ikke noen nye sanger, vi får to opptak fra Peel Sessions, henholdsvis i 1994, like før debutalbumet «At Action Park», og i 2004, ett par måneder etter John Peels død. Opptakene har sirkulert som bootlegs blant fans i årenes løp, men det er første gang de utgis offisielt. Det en fryd å høre disse gutta live i studio, spesielt med tanke på at 40% er improvisert ifølge Steve Albini. We are Shellac, of North America, and we are dedicating this session and probably the rest of our career to John Peel. Damn straight! Shellac – smått geniale i sin enkelthet Steve Albinis gamle bedrifter (S.B.H.)

Calexico & Iron & Wine – Follow the Water
Dette er andre gangen Calexico og Iron & Wine (Sam Beam) jobber sammen, helt siden EP’en «In the Reins» (2005) har de snakket et nytt samarbeid, etter 14 år ble kalenderen omsider klarert. Det fine med å bringe disse to artistene sammen er at de utfyller hverandre så utrolig godt, Iron & Wines til tider klaustrofobiske innadvendthet sprites her opp med Calexicos livsbejaelse og sammen skaper de perfekt harmoni. Ja, det finnes faktisk! Tror jeg har funnet meg årets sommerplate! Sam Beam & Jesca Hoop (Musikalske sidespor – uke 17) (S.B.H.)

Sebadoh – phantom
«Gimme Me Indierock!» var mantraet til Sebadoh på begynnelsen av 90-tallet. I 2019 er Lou Barlow og Sebadoh tilbake i indie-praktslag med plata «Act Surprised», deres første plate siden «Defend Yourself»(2013). Sebadoh er i god gammeldags slacker-modus med tyngre trøkk i bånn, som på «phantom». «Act Surprised» seiler opp til å bli et av årets album. Sebadoh – Celebrate The Void (Ferske spor uke 10/2019) (V.J.)

Ride – Future Love
Ride overbeviser igjen! «Future Love er et av sommerens soundtrack. Fra deres kommende nye plate «This Is Not A Safe Place», som slippes 16. august på Wichita Recordings. Ride overbeviser med sin første låt på godt og vel 20 år! Øya 2015 – Hvordan låter så Ride i 2015? Ride lever! Beautiful Noise – fin shoegazedokumentar fra Eric Green (V.J.)

Slayer – Disciple
Neste helg spiller Slayer på Tons of Rock, dermed havner en av mine Slayer–favoritter og en av mine favorittlåter uavhengig av sjanger, «Dicipline», fra skiva med den fine tittelen «God Hates Us All»(2001) på spillelista. På Øya i 2013, den gang i Middelalderparken, spilte de en forrykende versjon av låta der vokalist Tom Araya messet følgende strofer utover Sjøsiden:

God Hates Us All, God Hates Us All
You know it’s true God hates this place
You know it’s true he hates this race
God Hates Us All, God Hates Us All
You know it’s true God hates this place
You know it’s true he hates this race

Øya 2013: Slayer – Heftig avslutningskonsert Tons of Rock 2017 – Fotoreportasje Del 2 (inkludert Slayer) Anbefaler også Stjernepose på NRK, Topp 5: Slayer av Asbjørn Slettemark (17-06-21.06) (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

David Bowie banebrytende album «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars» fra 1972  er et konseptalbum basert rundt den utenomjordiske figuren Ziggy Stardust som kommer til et Moder Jord for å formidle et budskap om håp gjennom en karriere som rock’n’roll stjerne.

På mange måter er albumcoveret, med det ikoniske bildet fra bakgata, til «Ziggy Stardust» like kjent som musikken. Sjekk ut mer om albumcoveret her og her. Og ikke minst galleriet med albumcover-outtakes som du finner her.

Historien om Ziggy og hans Spiders from Mars var Bowies fantasi om rock ‘n’ roll. Ziggy hadde trekk fra en annen av Bowies figurer, Major Tom i «Space Oddity» (1969), og ikke minst den obskure rockeartisten Vince Taylor. David Bowie har uttalt: «Ziggy er ganske lik meg selv, følelseskald, beregnende, schizoid og utilgjengelig».

David Bowie – Ziggy Stardust (From the Motion Picture)

David Bowie, Starman (Top of the Pops, 1972)

«Starman» fra «Ziggy Stardust» ble sluppet 14. april 1972, men klatret ikke inn på Top 40 før juli samme år. David Bowie og bandet spilte på Top of the Pops 5. juli 1972. Her opptrådde Bowie med overdådig make-up, gulrot-appelsin-farget hår og en kjærlig arm rundt gitarist Mick Ronsons brede skuldre. Seerne var vitne til et lite stykke pophistorie. Ingen hadde sett noe lignende før, og f.eks. Ian McCulloch i Echo & The Bunnymen uttalte at livet hans ble forandret for alltid etter Bowies opptreden.

David Bowie – Starman (Top of the Pops, 1972)

En av dem som så han på turné var Jim Kerr i Simple Minds:
«Det var et fargesprakende og spenningsladet show, ingen hadde sett noe lignende tidligere. Og på tross av at Bowie stod på scenen så var han likevel i en annen verden, som var kald og grym, men gjorde en samtidig nyfiken. Den fikk meg å innse at det fantes andre måter å leve og tenke på enn som folk gjorde i Glasgow».

David bowie – Ziggy Stardust (Live)

I dette live-klippet har David Bowie samme dress som det på det ikoniske albumcoveret «The Rise And Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars».

David Bowie – Five Years (Old Grey Whistle Test, 1972)

«Five Years» handler om jordens undergang, og tanken var at vi bare har fem år på oss før jorden går ad undas.

«Ziggy og hans Spiders from Mars» feiret 40-årsjubileum sommeren 2012 og ble reutgitt, både på CD og vinyl. Re-releasen av inneholder remastered lyd av alle låtene på albumet. I tillegg inneholder det en vinyl og en audio-DVD med tidligere uutgitte mikser av noen av albumets låter.

Klippet David Bowie – «Ziggy Stardust» er hentet fra DVD’en «Ziggy Stardust and The Spiders From Mars: The Motion Picture» som du kan låne hos oss.

Du kan låne albumet «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars».

Kilde: Strange Fascination: David Bowie: The Definitive Story.

Bowies Berlin

Historien om en rockestjerne og byen som ble hans muse.

Tekst: Victor Josefsen

Berlin. Øst mot vest. Kapitalisme mot kommunisme. Frie kunstnere mot totalitære makter. Fylt av kontraster og spenning, en spenning som har tiltrukket kunstnere, musikere, pønkere, poeter og dagdrømmere fra hele verden, som har kommet hit på leting etter inspirasjon, en drikkevenn og billig husleie. Der Los Angeles er byen for feterte rockestjerner, og New York er byen for svartkledde asfaltkunstnere, er Berlin byen som aldri har blitt voksen. Konstant i forandring, med en mørk fortid og en ukjent fremtid. Berlin er ungdom, nye ideer og mulige umuligheter.

Og aldri var byen yngre enn på slutten av 70-tallet, da David Bowie ankom Tyskland fra gårsdagens fest i New York. Mett av sin egen suksess. Trett av Ziggy Stardust og de jævla edderkoppene fra Mars. Sammen med rockekameraten og medfuckup Iggy Pop skulle nye territorier oppdages og nye dyp nås. Resultatet ble et av musikkhistoriens mektigste album, «Low» (1977).

David Bowie skulle egentlig bli munk. Tibetansk munk. Det brukte han i hvert fall å more engelske talkshow-verter med på 80-tallet. I stedet ble han yppersteprest for en generasjon med androgyne misfits og fremmedgjorte tenåringer. David Bowie var popstjerne. En av de første dinosaurene. Den spinkle briten vandret mektig over scenegulvet som en Tyrannosaurus Rex lenge før 80-tallets Big Bang av stadionshow og spandexdresser blåste de etter hvert alt for oppblåste monstrene i små biter, og etterlot oss et tiår fylt av jordnær flanell, angst og flass. David Bowie var popstjerne med glitrende platåsko, rød piggsveis og sminke fra Venus, i en tid da det fortsatt var mulig å være popstjerne med mystikk, verdighet og sjel inntakt.

We can be heroes, just for one day
(«Heroes», David Bowie)

Han sang «Rebel Rebel» fra TV-skjermer og konsertarenaer, og ungdommene skrek av fryd mens fedrene deres ristet forskremt på hodet. «They´re not sure if you´re a boy or a girl», lo han nærmest, og de unge i Oslo, Tokyo og New York nikket med, mens de studerte vinylalbumet med utbrettscover på soveromsgulvet. Artisten med kunstnernavnet Bowie (han heter egentlig David Robert Jones) var bevæpnet med nok et kunstnernavn – Ziggy Stardust – og sammen med The Spiders From Mars var han halvgud, popstjerne og større enn Jesus. Men Bowie var ikke fornøyd med å pumpe ut catchy glamrock og spille klovn på scenen. Idet 70-tallet gikk inn i sin andre halvdel, tok han livet av både Ziggy, romedderkoppene og glamprins-rollen – og kastet seg ut på nye dyp. Det hadde vært nok glitter og fluff. Det var noe annet som ulmet under overflaten.

Resultatet kom i 1976 med det eksperimentelle popalbumet «Station To Station». Champagnevennene i New York og Los Angeles tittet opp av parykkene og lommespeilene, og undret seg over hva Bowie egentlig drev på med nå. Men innen vennene hadde fått summet seg og lagt to og to sammen, hadde Bowie reist over Atlanteren – til nye muligheter. Og med på flyet hadde han en splitter ny venn, på vei fra sitt eget personlige mareritt.

Iggy Pop var 60/70-tallets «enfant terrible», fremmedgjort, misantropisk og uforutsigbar. Sammen med bandet The Stooges styrte han i kanonfart fryktløs mot døden, en fantastisk og etter hvert legendarisk ferd som endte i en sky av håpløshet og alkoholforgiftning på en konsert i Michigan i 1974. Da skyen lettet, sto Iggy Pop tomhendt og bakfull tilbake. Iggy skulle bli rockestjerne. Hva skulle han ellers gjøre? Men akkurat da så det ikke lyst ut. Solokarrieren tok imidlertid ikke helt av, stadig avbrutt som den ble av avrusning og etterfølgende festperioder. Redningen skulle komme i form av en berømt fan som kjente seg igjen i Iggys mannevonde personlighet, og som så et genialt potensial der andre så et selvdestruktivt kaos. David Bowie strakk ut vingene, og den uforutsigbare rockejunkien krøp velvillig under. Et av rockens berømte vennskap var født.

I Berlin fikk Bowie skikk på Iggys skakkjørte karriere. Han fikk kontrakt med Bowies plateselskap RCA, og flyttet inn i kameratens ti roms store leilighet i nabolaget Schöneberg i Berlin. Duoen delte en enkel, søkende og intellektuell tilværelse i storbyen, som fortsatt var full av spenninger, uro og nybrottsarbeid etter hvert som byen forsøkte å karre seg ut av krigens mørke skygger. De drakk på byens bruneste kneiper, gikk på sære moderne kunstutstillinger og gravde seg ned i arbeid i det mørke hjemmestudioet. Allerede året etter, i 1977, kom Iggy Pops første livstegn til resten av verden: albumet «The Idiot». Borte var det gitarfylte lydbildet fra The Stooges, som nå inspirerte en ny generasjon punkband (The Ramones, The Damned og Sex Pistols hentet alle mye fra The Stooges´ skitne og desperate lydbilde). Iggy Pop var ferdig med det. Han gikk motsatt vei. «The Idiot» ble et urbant album. Et fremmedgjort og poetisk album. Et album som skriker Berlin. Det mest tyske av alle instrumenter, synthen, hadde nå fått sin naturlige plass i Iggy Pops univers, og den skitne, desperate bakgaterockeren var blitt forvandlet til en gatesmart, sofistikert verdensborger. «Nightclubbing. We´re nightclubbing. We´re an ice machine», sang Iggy nonchalant mens han trålte Berlins natteliv sammen med sin feterte popstjernekamerat. Kulere enn is. Kanskje.

You look so good to me. Here in this old saloon. Way back in the west Berlin. A bottle of white wine. White wine and you
(«Fall in Love With Me», Iggy Pop)

Den mektige floden som flyter som en mørk, musikalsk Amazonas under Berlin, hadde ekstra kraftige strømmer under bygården i Schöneberg der Iggy Pop og David Bowie delte postkasse, kjøkken og hjemmestudio. For allerede september samme år, etter at stormen rundt «The Idiot» endelig hadde lagt seg, var Iggy Pop på ny klar med et banebrytende album: «Lust For Life». Med nyoppdaget selvtillit tok han et bredbeint steg tilbake, fra kjølig elektro til The Stooges´ rufsete rock. Tittelsporet sier alt: Iggy Pop er en overlever, en udødelig rockemartyr, en ensom poet i den kalde storbyjungelen Berlin, og han har ikke tenkt å gi seg med det første: «No more beating my brains with liquor and drugs». På albumet sniker det seg også inn en hyllest til det spesielle vennskapet han deler med Bowie, låta «The Passenger». Teksten om David Bowie og Iggy Pops reise gjennom Berlin skal etter hvert vise seg å bli den alle ropte etter på konserter. Av og til kan skjebnen være ganske finurlig. «All of this was made for you and me. So let´s take a ride see what’s mine», synger Iggy, vel vitende om at han har funnet mye i Berlin. Med Bowie som produsent, guide og sjelevenn, griper han for første gang i sitt liv ordentlig tak i karrieren.

Bowie hadde sin egen private frelse å gå gjennom i Berlin. Han ankom byen som en popstjerne på søken etter noe ekte (med et intenst kjærlighetsforhold til kokain), og forlot byen som en genierklært kunstner og produsent. I leiligheten som Bowie malte svart fra topp til tå, fikk kreativiteten fritt spillerom sammen med venner som Iggy og Brian Eno, men den virkelige inspirasjonen fant Bowie utenfor bygårdens vegger. I byens indre konflikter og unge identitet fant han gjenklang for sine egne personlige kvaler, og i flere intervjuer har han senere omtalt byen på slutten 70-tallet som «den største kulturelle ekstragavansen man kan tenke seg». Bowie sugde inn atmosfæren mens han vandret gjennom bydelene, på barer og klubber der folk ikke hadde anelse om hvem den tynne, merkelige briten var.

We’ll see the bright and hollow sky. We’ll see the city’s ripped backsides. We’ll see the stars that shine so bright. Stars made for us tonight
(«The Passenger», Iggy Pop)

Og inspirasjonen lot ikke vente på seg. Med en dunst av kalde vinder fra øst kom eksperimentelle «Low» i 1977, et album som igjen ga fingeren til de som trodde de visste hvem David Bowie var. Borte var glamrockeren og popyndlingen. Dette var kaldt, utfordrende og vakkert, drevet fram av skurrende synther og elektronikk. Lik det eller la det være. Hvis du hadde problemer med «Station to Station», vil du i hvert fall ikke greie dette. Sammen med Brian Eno banet han vei for det som skulle komme. Platecoveret, i høstlig, sterk oransje, med bildet av en vakker, nesten utenomjordisk Bowie i profil vendt mot øst, bygget opp under musikkens maleriske egenskaper. Det er rebelsk og opprørsk, men på en helt annen måte enn samtidens punk. For mens Sex Pistols skrek og bannet på den andre siden av Europa, kanaliserte Bowie samtidens angst, kalde politikk og usikkerhet med fremmedgjorte lyder og atmosfæriske instrumentaler (sjekk ut «Warzawa»).

På «Low» delte Bowie albumet i to, halvparten instrumentalt, halvparten med vokal. Den formelen fortsatte han med på albumet som kom oktober samme år, «Heroes». Den storslagne singelen «Heroes» beskriver et desperat kjærlighetsforhold som utspiller seg i Berlinmurens mørke skygger, og ble etter hvert en av Bowies aller meste kjente låter. «I can remember. Standing by the wall. And the guns shot above our heads. And we kissed, as though nothing could fall».

We see people, brand new people, they’re something to see. When we’re night clubbing, bright white clubbing. Oh, isnt’t it wild?
(“Nighclubbing”, Iggy Pop)

I tillegg til «Heroes» og «Low» slapp Bowie også albumet «Lodger» i 1979, som et resultat av oppholdet i Berlin. Alle disse tre albumene ble laget med hjelp av musikeren og eksil-kollegaen Brian Eno, og i ettertid er albumene kjent som «Berlin-trilogien». Det var også under dette oppholdet at Bowie for alvor ble interessert i malerkunsten. Et museum som var dedikert til fire ekspresjonistiske kunstnere som kalte seg Die Brueckne (Broen) var et av hans favorittsteder i byen, sammen med kjøpesenteret KaDeWe og gangveien rundt sjøen Wannsee. Og i de senere årene har motiver fra Berlin gått igjen i musikkens malerier.

Det er mange år siden Bowie vandret rockebohemsk gatelangs i Berlin sammen med Iggy Pop. Men fortsatt valfarter unge håpefulle musikere fra hele verden til denne byen, på jakt etter den magiske kilden som parhestene drakk seg høye og legendariske på for godt og vel 40 år siden. Og kanskje finnes den der fortsatt, ulmende og ventende på den neste musikeren som er så heldig å ramle opp i den. I mellomtiden tar Europas yngste hovedstad imot alle håpefulle søkere, selv om tiden da en sultende kunstner kunne leie en tiroms i Schöneberg for lengst er forbi.

Du kan låne Bowie in Berlin : ein Dokumentarfilm 1976-1979 hos oss.

Du kan låne albumene «Low«, «Heroes» og «Lodger» hos oss.

Ulike karakterer

– Bowie har alltid vært en av de største for meg, og «Hunky Dory» er viktig av flere grunner, Jan Omdahl.

Av: Victor Josefsen

Mange har David Bowies «Hunky Dory» som sin favorittplate. Engelske musikkblader som Mojo og Uncut har skrevet side opp og side ned om denne platen, Bowie og omstendighetene den ble spilt inn under.

I 2016 hadde vi i anledning Classic Album Sundays besøk av legendariske Ken Scott, som var produsent på denne platen. Han har også skrudd lyd på «The White album» av The Beatles, bare for å nevne det i forbifarten.

Jan Omdahl, som intervjuet Scott den kvelden, har selvsagt et godt forhold til plata, så vel som artisten ellers. Som han selv forteller til oss:

– Bowie har alltid vært en av de største for meg, og «Hunky Dory» er viktig av flere grunner. Først og fremst er det en veldig bra plate med en masse sterke låter. Det er også en plate som på mange måter symboliserer overgangen fra 60-tallet til 70-tallet. Det er også plata der Bowie begynner å oppdage at han kan være flere ulike karakterer. Hørte den nok for alvor første gang litt lenger inn på 1970-tallet, men siden har den vært med meg.

– Og så er det en flott produksjon.

– Den sterke inspirasjonen man kan høre fra Bowies første New York-tur blir også et tema. Det er fascinerende å høres hans låter til/om Warhol, Velvet Underground og Bob Dylan. Man hører både den unge Bowies litt provinsielle beundring og det spirende geniets lyst til å erte sine inspirasjonkilder.

Du kan låne «Hunky Dory» hos oss.

Du kan låne DVD’en «The Old Grey Whistle Test: Volume 3« inkludert «Oh You Pretty Things» fra «Hunky Dory» hos oss.

Fotnote live podcast, David Bowie!

– Velkommen musikkavdelingen på Hovedbiblioteket Fredag 28. juni 2019 kl. 16:30–18:30 og et unikt møte med David Bowie som fellesnevneren som forener litteratur, teater og musikk!.

Fotnote er en podkast via Musikknyheter.no. I podkasten møter Ole Ivar Burås Storø forskjellige gjester for å snakke om sakprosabøker om musikk og om musikk i skjønnlitterære utgivelser.

I denne episoden av Fotnote skal det handle om David Bowie. Gjester er forfatter og oversetter, Heidi Sævareid, og skuespiller og regissør Anders T. Andersen. Sævareid har oversatt boka «David Bowie: Det siste intervjuet og andre samtaler» (Flamme forlag 2019), og Andersen har regien på den norske versjonen av musikalen «Lazarus» på Det Norske Teatret.

Sævareid og Andersen vil snakke om hvilken betydning Bowie har hatt for dem personlig, men også som inspirasjonskilde til forfatter- og regissøryrket. Samtalen vil også se nærmere på hvordan en oversetter og regissør jobber med å omforme et litterært språk i bok og på scene. Hva skjer med teksten når den oppstår i et annet språk enn det opprinnelige?
Hvilke hensyn må man ta? Hvilke utfordringer kan oppstå?

I samarbeid med Musikknyheter.no.

Sted: Musikkavdelingen

https://www.facebook.com/events/2491937310850519/

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer av/med David Bowie  i Deichmans katalog

Sandra Kolstad sin nye musikkvideo med Cyborg-hester på verdenskjent surfestrand

Musikkvideo til «Catch 22» fra det kritikerroste albumet «Burning Love», regissert av Haakon Mathisen, er spilt inn på Bygdin i Jotunheimen og spektakulære Ervika på Stadtlandet, med premiehestene Regidor XXXV og Arwen av Valhall STER. Regidor er av hestetypen, renraset spansk hest, som har direkte stamtavle til spanske ridderhester på 1500 tallet.

– Musikkvideoen er filmet på 35 med mer som er en dyr prosess å fremkalle, så noe utfordring ble det med masse takes, når hestene ikke alltid følger de instrukser som gis, sier Mathisen.

Sandra Kolstad. Foto: Line Møllerhaug

– Cyborg-hestene i musikkvideoen er for meg en abstraksjon av følelser som avstand, avsky og avvisning i kontrast til det nære, deilige og kroppslige, sier regissør Haakon Mathisen.

Haakon Mathisen har lenge villet lage en kjærlighetshistorie med to hester, som en 80’s deilig poster, over the top, i solnedgang og ei strand. Det er som en personlig utfordring, å klare å formidle en kjærlighetsfortelling med to hester, uten ord, uten mennesker.
Sandra Kolstads «Catch 22» er en veldig personlig tekst om et vondt forhold hun en gang trodde var bra, en tekst om hvor smertefullt det er når den ene viser seg å være en annen, om å sitte igjen som ødelagt og bedratt.

– Cyborg-hestene er for meg en metafor på et kjærlighetsforhold som én gang var bra, men som har beveget seg inn i mørket. Videoen handler om den indre kampen vi mennesker går igjennom idet vi innser at forholdet er ødelagt og du kjemper for å finne igjen nærheten og det inderlige, følelsen av berøringen fra den andre slik den én gang føltes, sier Haakon Mathisen

– Videoen begynner i det lekne, flørtende, kroppslige nære, berøring, kjærlighet og lek.
Men til slutt er ikke hestene lenger sitt gamle jeg, de er forandret for alltid. Vi ser dem søke etter det inderlige på innsiden av cyborg-tilværelsen, vi ser dem frustrert og fåfengt forsøke å finne igjen den rene kjærligheten, fremmedgjort i sitt nye jeg.
Så kommer punktet der den ene slår seg til ro med at det er over, og den andre merker det og livet er bare veldig vondt. Alt som er igjen er minnene av det som én gang var.Følelser av avstand skapt av teknologi, og lengselen etter nærhet, det er kjernen i denne filmen, forteller Haakon Mathisen.

De feilet på første forsøk
Første gangen musikkvideoen skulle spilles inn måtte de faktisk avlyse opptaket, da på location ved Bygdin i Jotunheimen. Hestene var fraktet dit fra Oslo, og et crew på 15 personer sto klare til opptak.

– Vi var klare nede ved det islagte vannet på Bygdin, rigget opp med lys, røykmaskin og 35 mm filmkamera. Så kommer hestene i kyborg-kostyme og går igjennom det vi ser har blitt skaresnø.

Produsent Jonas Grimeland, som tidligere har produsert videoer for Ina Wroldsen og Hkeem, påpeker at på tross av et utfordrende konsept og vanskelige arbeidsforhold så var det ikke aktuelt å gjøre kompromiss på ideen selv etter et mislykket forsøk.

«Jeg har nok aldri presset en regissør så hardt som på denne produksjonen, og sjeldent lagt så mye krefter inn i en musikkvideo» – Jonas Grimeland

Sandra Kolstad om «Catch 22»: Det er en kjærlighetssang til et menneske man ikke kjenner. Om den plutselige intimiteten som kan oppstå med et menneske, selv om man ikke kjenner hverandre. Det er også en sang om alt man kan være villig til å gjøre for en mulig kjærlighet. Å forelske seg innebærer store deler håp, mot – og muligheten for å bli veldig skuffet.

Sandra Kolstad – Halflife (Ferske spor uke 40/2018)

Plateanmeldelse: Sandra Kolstad – «Zero Gravity State of Mind»

Øya 2013: Sandra Kolstad

Sandra Kolstad hyller kvinnekampen på Island

Deathcrush og Sandra Kolstad musikkvideoer til SXSW-festivalen

Mer Sandra Kolstad

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

The Colors Turned Red – As If We Owned the World
Ikke hørt om The Colors Turned Red, sier du? Vel, Haugesundbandet kjørte på mot slutten av 8o-tallet med gromlåter som «The Big Balloon» fra den selvtitulerte debutplata (1988) , og gjorde comeback på midten av 2000-tallet med plata «All The Way Up». I 2011 var det Duel in the Sun det dreide seg om, med låter som den spretne og fengende «You Know What», må sjekkes av alle popfantaster, «Smile Again» er også en vinner fra den plata, les anmeldelse. I år har The Colors Turned Red på ny gjort comeback med singlene «As If We Owned The World» og «Smoke og Love». I 2015 kåret jeg låta «Warm Circuity», signert et av Norges fineste popband The Loch Ness Mouse, til det årets sommerlåt. En av 2019s fineste poplåter er definitivt «As If We Owned the World», signert «The Colors Turned Red, med melodiføring av første klasse, nynnbare hooks og smekkert sound. P3, denne bør dere liste på P3-lista i sommer! (V.J.)

The Loch Ness Mouse – Unwarranted
The Loch Ness Mouse sin låt «Warm Circuity»(sjekk under The Colors Turned Red) er fra den forrige selvitulerte plata (2016), en plate som symboliserte retur til ren popmusikk for dem, bl.a. inspirert av britisk 80-tall og band som Aztec Camera, Prefab Sprout og Style Council. På årets plate «II» har de ytterlige foredlet uttrykket med stilsikker og sofistikert pop. David Jønsson hadde med «By Piccadilly Station I Sat Down and Wept» i en tidligere utgave av Ferske spor, en praktfull tolkning av Tracy Thorn-låten, der The Loch Ness Mouse har vervet åndsfrende Rhodri Marsden fra Scritti Politti. Det er klasse over alle låtene på den nye plata, det er ingen svake låter. The Loch Ness Mouse er omtrent så popfeinschmecker-fantastisk som du får det, og har du smaken for lekker, varm og velprodusert pop så ta en lytt! Og har du smaken for spesielt Prefab Sprout så ta en lytt på «Unwarranted»! Ovenfor skriver jeg at The Colors Turned Red «As If We Owned The World» er en av årets fineste poplåter, The Loch Ness Mouse sin plate «II» er en av årets beste sommerpop-plater. Mer The Loch Ness Mouse.

Cora Sandel – Heavy Lifting Heart
David hadde med Cora Sandels låt «Falling Out» i forrige Ferske spor, favoritten hans fra EP’en «The Days We Were Alive». Cora Sandel er et forholdsvis nytt band, men består av medlemmer fra blant annet Youth Pictures of Florence Henderson, You Could Be A Cop, Locult og Snöras. «Heavy Lifting Heart» er en av mine favoritter fra EP’en, sammen med nevnte «Falling», en emo/powerpop/indielåt som både er småtrist (positivt ment), varm og gutsy på samme tid. Er du ute etter god norsk indie i år utført med fintfølende fingerspitzgefühl anbefales Cora Sandel på det varmeste, samt I do You do Karate og You Could Be A Cop. 23. august spiller Cora Sandel med Ben Leiper og Beezewax på Lokal Bar. Det blir nok litt av en helkveld. (V.J.)

Remington super 60 – The Highway Again
Jeg burde også hatt med Remington super 60 med Christoffer Schau i spissen, som har det holdt det gående fra 1998 (!), i «er du ute god norsk indie»-anbefalingen ovenfor, for deres nye singel er indie med en dose tweepop og klassisk pop, utført med fintfølende fingerspitzgefühl. En syntese av disse stilartene og med varmt nærvær. En låt som viser at det er fullt mulig for gamle indie-helter å følge opp tidligere godis-låter. Jeg avslutter denne lille omtalen med å sitere fra anmeldelsen av Remington super 60 sitt album «Go System Go!», utgitt i 2006, siden den passer like godt på 2019-utgaven av trioen: «Remington super 60 er først og fremst en trio med stor tro, og peiling, på vakre komposisjoner, og de gjør sakene bra her og lykkes med å være sin egen lykkes pop-smed». Plateanbefaling: Remington Super 60 – «Go System Go!» Remington Super 60 – «A Winter Song» (Musikalske julespor 2018) Safariari – Kärlek & Kärlek (Remington Super 60 In Love Remix) (Ferske spor – uke 27/2018) (V.J.)

Toy Savoy – Something New
Mer deilige, myk-psykedeliske pop og sound fra Toy Savoy, fra deres nye selvtitulerte EP, utgitt på det nye indielabelet Kraakeslottet Platekompagni basert i Trondheim. «Feel good greier dette. Denne gjengen her står virkelig ikke tilbake for noen. Snarere tvert i mot. Det låter særdeles habilt til å være debutanter», skriver Lars Junge ( han har med to låter i denne utgaven av Ferske spor) om singelen «Clean Floors» fra 2017. Den nye låten «Something New» er også feel good greier, luftig, helium-småpsykedelisk pop duvende på laidbacke rytmer, med en småskarp gitar som bryter opp idyllen en smule og skaper helt riktig balanse. En perfekt låt for svale sommerdager. Resten av låtene på EP’en er omtrent i samme landskap, så for maksimal lytteopplevelse, hør hele EP’et fra start til slutt. Toy Savoy – In Blue (Ferske spor – uke 33/2018) (V.J.)

The Modern Times – Am I Losing Touch
Tromsøbandet The Modern Times har sluppet to 3 singler på Black Pop Records så langt fra det kommende albumet «Algorhythmic Dance Music», som slippes 30. august, den energiske «Am I Losing Touch» og party-anthemet «It Sure Is Fun to Party», som vi kjørte premiere på i mai,  lytt og les. I begynnelsen av juni kom tredjesingelen «Everything Is Going to Be Fine», som låter som skranglete 90-talls indie med et lydbilde som kan hinte til band som Pavement og Superchunk. Nå er The Modern Times ute med en snasen animasjonsvideo til «Am I Losing Touch»», se & lytt.
En av undertegnedes, og mange med meg, The Modern Times-favoritt er «Motörhead» der The Modern Times oppramser (oppsynger?) menyen til Blårock, en hyllest til Tromsøs beste burgere, pluss utøvere som Pixies, Dinosaur Jr., Dead Kennedys mfl. Så den må med på spillelista! The Modern Times – 5 om bøker og musikk Plateanmeldelse: The Modern Times – «This is the Modern Times» Intervju: The Modern Times Videoanbefaling: The Modern Times – «Keyholes and Birds» Singelanmeldelse: The Modern Times – «Keyholes and Birds» The Modern Times – Motörhead (Musikalske sidespor – uke 2/2017)

Dead Moon – Sorrow’s Forecast
Tittelen på The Modern Times’ låt «Am I Losing Touch»» sender tankene til refrenget til de uslipte garasjerockerne Dead Moons «Sorrow’s Forecast» fra plata «Stranded in the Mystery Zone» (1991):
Am I losing my touch
Does it matter so much?
Am I losing my grip
Am I starting to slip?
Dead Moons garasjerock er så hjerteskjærende og desperat at en nesten kan mistenke dem for å ha fulgt Robert Johnsons eksempel og gjort en deal med Fanden selv. For et band! Dead Moon besto av Fred Cole, hustruen Toody Cole og Andrew Loomis. Andrew Loomis døde 8. mars 2016 i en alder av 54 (RIP). Fred Cole døde 9. november 2017 i en alder av 69 (RIP). Se også. (V.J.)

Sunshine Reverberation – Again
Tromsøgruppa Sunshine Reverberation har sluppet to låter som er å finne på herlig vinyl. Utgitt på Robert Dyrnes’ Westergaard Records. De to låtene «Again» og «Eyes Open» er sugende, groovy psychrock, en miks av noe pop, psykedelia og nestenprog. «Again» er mer groovy tilbakelent enn «Eyes Open», sistnevnte er virkelig  groovy med  ekstra sugende driv (ble mye «groovy» her, vel, vel), men jeg velger «Again» til denne ukas Ferske spor,  for selv om låta er tilbakelent sparker Sunshine Reverberation godt i fra seg, og etter hvert får de skikkelig opp dampen med  intens, cool vrenge-gitarsolo raspende på toppen av det groovy (der var det ordet igjen) kompet. Det hele utført med lidenskapelig kraft. Jeg har kun hørt de to nye låtene på Spotify, men skal garantert kjøpe vinylsingelen! Singelanmeldelse: Sunshine Reverberation – «Off The Coast» 5 plater som har inspirert Sunshine Reverberation Sunshine Reverberation – Album: Hive Mind (Musikalske sidespor – uke 11/2018) Sunshine Reverberation – Album: «Sunshine Reverberation» (Musikalske sidespor – uke 18/2017) (V.J.)

Violent Femmes – Hotel Last Resort
Jeg ble blåst av banen første gang jeg hørte Violent Femmes’ debutalbum en gang på 80-tallet, og låter som «Kiss Off», «Blister in the Sun» og «Add It Up» er umiskjennelige klassikere ALLE bør elske. Holder også en knapp på oppfølgeren «Hallowed Ground» (1984), og kjenner et snev av optimisme når bassist Brian Ritchie uttaler følgende om det kommende albumet: «I think it’s probably the best one we’ve made since Hallowed Ground. Which is a long time». Albumet «Hotel Last Resort» kommer 24. juli. og tittelsporet lover godt, minner meg faktisk om Bob Dylans «Things Have Changed». Eller er jeg helt på jordet? (S.B.H.)

Car Seat Headrest – Beach Life-In-Death
«Listen to the new album by Car Seat Headrest now» poppet det plutselig opp på Spotify her forleden. Yes!, tenkte jeg, endelig nytt stoff fra indie-yngling Will Toledo. Men neida, «Commit Yourself Completely» er et livealbum, og nåd sant skal sies bare sånn passe bra. Problemet er vokalen til Toledo som skriker deg så surt i ørene at det til tider er direkte vondt å høre på. Bandet svinger ellers bra, og låtene er jo egentlig jævlig gode, så litt gøy er det jo også. Car Seat Headrest – Beach Life-in-Death / Famous Prophets (Stars) (Ferske spor uke 7/2018) Car Seat Headrest – Nervous Young Inhumans (Ferske spor uke 3/2018) Car Seat Headrest – Beach Life-In-Death (Ferske spor uke 50/2017) Car Seat Headrest – Låt: «War is Coming (If You Want It)» (Musikalske sidespor – uke 43/2017) Øya 2017 – «Et hus tømt for kjærlighet: jeg baker kokosboller» og andre Øya-bøker. Del 4: Lørdag (inkludert Car Seat Headrest ) Øya 2017 – Car Seat Headrest Car Seat Headrest – en makalaus opplevelse! (S.B.H.)

Mac DeMarco – All of Our Yesterdays
Etter den ytterst sjarmerende konserten med Mac DeMarco på Sentrum Scene denne uka, er jeg bare nødt til å slenge på en låt til med gromgutten fra Canada. DeMarco har, som sagt tidligere, dette sjøsyke vedhenget som kan irritere en gråstein til vanvidd, men jeg begynner sakte å innse at det er gull å hente i katalogen hans. Det siste albumet «Here Comes the Cowboy» smyger seg innpå og funker fint som lubrikasjon for sjelen en varm sommerdag. Mac DeMarco – Nobody (Ferske spor uke 10/2019) Øya 2014: Mac DeMarco – Slackere enn slackest Mac DeMarco – Honey Moon (Ferske spor uke 35/2018) (S.B.H.)

Divest – Throw Me Off & Screenshot
Apropos Mac DeMarco, «Throw Me Off» høres ut som en combo av DeMarco og The Strokes’ debutplate «Is This It» fra 2001. Det er lenge siden jeg sist har lyttet på den plata, av den enkle grunn at jeg spilte den «ihjel» da den kom, men inspirert av Divests «Throw Me Off» har jeg lyttet mye på den i det siste, og den holder fortsatt i lange baner! Og «Throw Me Off» har også dura ut av høyttalerne en god del i det siste. Hvem er så Divest? Jo, det er en fersk Oslo-basert indie kvartett med røtter i Moss. Alle bandets medlemmer er barndomsvenner og de har alle bakgrunn i det unge bandet AWAY. Siden den gang har de fortsatt å skrive låter sammen og øvd jevnt og trutt. I tillegg til dette har vokalist Andreas Heinesen Kase holdt seg opptatt med bandet Pelicat der han også er vokalist og gitarist. Det er flere gode låter på Divest sin EP «No Hits Only Hats», som «Throw Me Off» er hentet fra. «Screenshot» er en av disse, en drivende, intens og melodiøs og låt. (V.J.)

Sjøgress – Tar Hevn
Grimstad-bande Sjøgress viste med «Klokka 3» at de er et spennende band å følge med på, skriver jeg i en annen utgave av Ferske spor i fjor. Med den nye singelen «Tar Hevn» viser Sjøgress at de fortsatt er et spennende band å følge med på. Denne gang er de mer i rock leia, med den intense vokalen inntakt, til og begynne går det litt over stokk og stein, Sjøgress vil mye og de er i for seg bra, og fra ca. 1:30 og utover får vi valuta  innsatsen med et enkelt og effektivt hektende gitarriff, temposkifter og skrikende solo. Sjøgress – EP: Rust (Musikalske sidespor – uke 11/2018) V.J.)

Laughings Hyenas – Just Can’t Win
Etter å hørt Sjøgress’ rant denne klassikeren (i mine ører) meg i hu, ikke fordi de to låtene rent musikalsk ligner så alt for mye på hverandre. «Just Can’t Win» av The Laughings Hyenas er en heftig miks av garasjerock og en del punk med blues-elementer, men også her er vokalen intens, karakter 10-vokal! Dessuten skifter denne låta også ham, som Sjøgress sin, sånn ca. 3.39 med kjempefengende gitarriff/solo (dog, ikke rent instrumentalt) osv. En låt som fenger som fy både før og etter hamskiftet. Fra plata «Hard Times», utgitt på Touch & Go i 1995. (V.J.)

Peter Perret – Heavenly Day & The Shame of Being You
Peter Perret er ute med sin andre plate, titulert «Humanworld», siden comebacket med «How The West i Won» i 2017. Den er enda bedre enn den forrige, og nesten like bra som The Only Ones, og det sier ikke så rent lite! The Only Ones er et av de beste bandene britene har fostret, med et helt unikt sound, inkludert den superb egenartede vokalen til Perret, et uttrykk som generelt kan beskrives med ord som bittersøtt, nihilisme, tapt romantikk, down and out, og som har skarpe låter og supre melodier. «Heavenly Day» er på den typiske Perret-romantiske siden, men det hviler en aura av noe bittersøtt over denne låta også. Jeg hekter også på «The Shame of Being You» fra Peter Perrets soloalbum inkludert The One fra 1995, et album som ikke fikk særlig oppmerksomhet da den kom, men som inneholder noen knallåter. (V.J.)

Jonas Hibiki – Casio
Bergensartisten Jonas Hibiki, eller Jonas Gripsrud Hjelmeland som han egentlig heter, er ute med noe så sjeldent som en dobbelsingel («Casio» og «Bluest Pill», red.anm.). Sjangermessig er «Casio» en form for hvit soul. Hibikis stemme har mye karakter. Den er litt røff og det høres ut som om han har brukt stemmen en del. Hvorvidt dette er å skrike med på Brann-kamper vites ei. Som tittelen røper er det en del synth på låten «Casio». Det er en herlig klinelåt, for den som driver med sånt og ikke har lest seg opp på bakterier i munnhulen (Omtalen er hentet fra tidligere Deichman-kollega Lars Jungel sin blogg Stemmegaffel . Les hele anmeldelsen her. red.anm.). L.J.

sosonono – Caution, Blind Me
Bergensetiketten Tik Records har særdeles god nese for å plukke opp fresh indiepop. Trioen sosonono  spiller en småklubbete, jazzet indiepop som det er veldig, veldig vanskelig å ikke nikke takten til umiddelbart. Den supersofte vokalen er også sjeldent passende til det musikalske uttrykket til trioen. Dette har et internasjonalt tilsnitt og et voldsomt potensial i mine ører. Det kunne vært en Stones Throw-utgivelse ville jeg tippet i blinde. Jeg (vi!) vil ha mer. Nå (Omtalen er hentet fra tidligere Deichman-kollega Lars Jungel sin blogg Stemmegaffel, red.anm.). (L.J.)

BigBang – Bells
BigBang har kalt den nye plata si for «Glory Chord», og det er en veldig passende tittel. Her er det mange herlige akkorder og toner. Det starter i typisk BigBang-stil med singelen «Bells». Det er funky og sommerlig og vi får allerede her bekreftet hvilken begavet gitarist og låtskriver Øystein Greni er. «Bells are ringing/songs are singing», synger Greni. Det er helt rett! Se video (Les hele omtalen i Musikknyheter, red.anm.). Bigbang på Sentrum Scene – Bilder Bigbang på Sentrum Scene – Bilder Videopremiere: «Little Heart Bomb» av Bigbang Bigbang i storform – Oslo Spektrum‏ Bigbang: Tilbake til norsk folkemusikk  (Å.J.)

Sverre Knudsen – Overalt
Sverre Knudsen har sluppet en forsmak på det tredje og siste albumet «Lit» i trilogien som startet med albumet «VI» og fortsatte med «Gud». Her viderefører Sverre Knudsen det fruktbare samarbeidet med musiker og støykunstner Lasse Marhaug. Låten heter «Overalt», og er en to minutter lang låt hvor fundamentet er dyp bass i et elektronisk trip hop-landskap. Det er mørkt både i musikk og tekst, men heldigvis ikke uten humor og ironi. Vi skal la lytterne tolke teksten sjøl, men det er vel ikke helt galt å si at miljø, feminisme og militarisme står sentralt. Albumet «Lit» slippes 16.august, og i den forbindelse er det slippfest på Blå. Her skal Sverre Knudsen vise en musikkvideo som følger musikken på albumet. Hvis du vil høre (og se) siste del av et av de mest spennende norske musikkprosjektene på veldig lenge, bør du kjenne din besøkelsestid (Omtalen er tidligere publisert Musikknyheter, red.anm.). Plateanmeldelse: Sverre Knudsen – «Gud» Min platesamling: Sverre Knudsen Sverre Knudsen – Roper så høyt & Barna vi elsker (Ferske spor uke 46/2018) Norsk Råkk (Torstein Eriksen) om The Aller Værste!s klassiker «Materialtretthet» (Å.J.)

Reignwolf – Black And Red
Heltt il slutt, fikk følgende mail fra Eirik Otteraaen Ystad: «Har du hatt med Reignwolf på bloggen. Liker veldig godt plata de ga ut i år». Neida, vi har ikke hatt Reignwolf i bloggen eller på spillelistene, før nå. Canadiske Reignwolfs debutplate «Hear Me Out» ble utgitt 1. mars 2019, og den er bra! Tung, forrykende blues-infisert rock med stoner,-indie og -industri-elementer, Noen referanser som kan nevnes er The White Stripes, The Black Keys og Nine Inch Nail. knakende tøff plate! (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Her er 5 plater som har inspirert The Switch. Tre i bandet har vagt en plate hver å skrive om.

Peter Vollset

James McMurtry – Just Us Kids

James McMurtry er en av verdens beste til å skrive sangtekster, og han har nøyaktig ett triks: Sannhet. Da mener jeg ikke at alle sangene hans er selvbiografiske, eller biografiske overhodet, men at sangene hans utspiller seg i et univers som er til forveksling lik vårt eget og ikke, for eksempel, i en evig High-School korridor hvor ukvisete ungdom kliner med rent undertøy, eller en evigvarende bohemfest hvor ingen har jobber eller familie, eller en slagmark i diffus middelalder der kongen er god og fienden klokkeklar. McMurtry synger om folk du ser på bussen om morgenen, føles det som, det være seg i første, andre eller tredje person. Han beskriver ekte ting uten noe spin på ballen, og det gir tekstene hans en helsikes vekt som all patos i verden aldri kan måle seg med. Selv når han skriver noe tilsynelatende svulstig, som når han i refrenget i «Ruby and Carlos» synger «Holding back the flood just don’t do no good. You can’t unclench your teeth to howl the way you should», så er det ved andre blikk en ganske nøktern beskrivelse av den fysiske refleksen som får deg til å hive etter pusten og bite tennene sammen og klynke når du strigråter.

Jeg kunne gitt utallige flere eksempler, og de beste er spredd beundringsverdig jevnt rundt i katalogen hans: Jeg ender med å anbefale «Just Us Kids» fordi den inneholder eksempel-linja pluss et veldig utadvent, catchy og samtidig erke-McMurtrysk tittelspor. Den første gangen jeg ikke bare stjal et knep her eller der, men faktisk forsøkte å kopiere hele rammen og teksten til en annen tekstforfatter finner du på «Birds of Paradise»; mitt forsøk på å skrive en James McMurtry-låt. (Rød kjole og et svart vers, red.anm.)

Thomas Sagbråten

Beach Boys – Surf’s Up

For meg er et strekk på 20 min, en plateside, den aller morsomste måten å produsere musikk på. Låtene trenger ikke å henge sammen, de trenger heller ikke å handle om det samme. Det er heller snakk om å lage et univers, å sette noen distinkte rammer der låtene kan utfolde seg. B-siden på «Surf’s Up» er det ultimate eksempelet på dette. Fra baklengspusten som starter «Feel Flows» til codaet på» Surf’s Up» finnes det en verden, og jeg har bodd der.

Miljøvern, naving, kjærlighet, dødsangst, alt fremført med en enorm overbevisning, livet står på spill, men de holder en nesten kjølig ro gjennom det hele. Bortsett fra ved 2 minuttersmerket på «A Day In the Life of a Treeo». Når orgelet bruser over og kaskader av kor kommer bølgende, større og høyere hver gang, da ruller øynene bakover i hodet. Og jeg er hjemme igjen. (Brian Wilsons samarbeidspartnere – rangert fra best til verst, red.anm.)

Filip Roshauw

Susanne Sundfør – Music for People in Trouble

Jeg husker ikke helt nøyaktig når i innspillingsprosessen jeg hørte «Music for People in Trouble» ordentlig for første gang, men jeg vet at det var en god del ting ved den plata som umiddelbart føltes veldig gjenkjennelig og relevant for det vi balet med. Sundførs univers er selvsagt hennes helt eget, og det ligner ikke i det hele tatt på det vi lager egentlig. Men tanken om å forsøke å finne et stillere, lindrende rom i musikken sin, som jeg opplever at hun aktivt lette etter her og på konsertene hun gjorde i etterkant av skiva, var noe som dukket opp stadig vekk også hos oss. Det kan sies om mye annen musikk nå for tiden også, altså, jeg tror det kjennetegner der mange av oss er musikalsk sett, men her treffer det noe voldsomt.

Det dreier seg ikke om klisjébildet av å skru ned volumet og finne fram kassegitaren. Det som er spesielt inspirerende med «Music for People in Trouble» er jo hvor leken den er. Noen ganger blir “lavmælt” synonymt med “behersket”, men det stemmer ikke i det hele tatt – hør på måten Gard Nilssens trio får avslutte «Good Luck, Bad Luck», for eksempel – det føles som et intuitivt og perfekt innfall, som jeg ikke hadde hørt før. Eller den blippete og bloppete åpningen på tittelsporet, som også henger fint sammen med lydlandskapet på slutten av forrige låt, «The Sound of War». Distinkte og originale valg som det der preger hele skiva, jeg gleder meg til neste. Å dempe seg litt nettopp for å gi mer plass til spontanitet, lek, surrealisme – jeg tror det delvis var noe vi allerede var inne på, men Sundførs plate var et glimrende, rørende eksempel på hvordan det kunne gjøres, og den gjorde vel at det fristet enda mer å grave i den retningen.

Filip Roshauw

Moskus – Mirakler

Jeg føler jeg støtt og stadig snakker med folk som har en lovende skive som kommer ut snart, og hvor jeg spør dem “hvor er den spilt inn”, selv om jeg strengt tatt vet svaret. For det er liksom alltid Studio Paradiso på Sinsen, der Marcus Forsgren og Christian Engfelt holder til, og der vi også har spilt inn denne skiva. Kanskje det er et ekkokammer, greit nok. Men det er også blitt et gravitasjonspunkt for mye ulik musikk – ikke bare poprock/indie/artpopstuk, men også improvisert musikk i ulike fasonger.

«Mirakler» er delvis spilt inn i bandets eget øvingslokale, men en god del opptak er også gjort i Paradiso. Her og der dukker det opp orgellyder og lignende som er veldig velkjente – Moskus lager det jeg opplever som unik improvisert musikk, men det finnes noen avtrykk her, ting man støter på om man leter i Paradiso.

Det er en sprø, munter og melodisk spontanitet der og en fantastisk følelse for når noe er bearbeidet nok, som jeg liker. «Mirakler» er ikke bare nevnt fordi det er en veldig fin skive som har blitt spilt mye det siste året og som fortjener flere lyttere, den blir vel også en måte å nevne alt det andre som har vandret inn og ut av dørene i studioet mens vi har holdt på, og alt det som har skjedd i Oslo de siste årene. Lassen, Åsmund Skuteruds versjon av «Jazz in Khartoum», Kafé Hærverk i sin helhet, Billy Meier, Nakama, OK World, Dugnad Rec, og så videre og så videre, alt nøyere beskrevet i diverse blogger. Som band sitter vi mye og sysler for oss selv, så vi er kanskje ikke egentlig en del av disse overlappende scenene. Men det er luften vi puster i for øyeblikket, det er en annen luft enn da bandet starta og jeg er overbevist om at «Birds of Paradise» ikke hadde blitt den samme platen uten det værskiftet.

Filip Roshauw

Ludwig van Beethoven – Pastoralesymfonien

Begynner vel kanskje å skrape bøtta her – det er ikke det at skiva er en symfoni. Men det er et par ting allikevel. Vi snakket litt om den rundt da vi begynte å booke studiotid og grave i låtskuffene etter hva vi kunne tenke oss å spille, hvilken plate vi hadde lyst til å lage. Pastoralesymfonien har en utpreget landlig vibb – tordenvær, avslapping ved bekken, god stemning i landsbyen og så videre. Det var noe av musikken som lå bak tanken på å lage noe som gikk en litt rolig, fargerik greie, før tittel og låter og cover.

En ting som er fint med den er at tordenværet ikke kommer til slutt, men litt mer på midten. Vi har laget skiver hvor det dynamiske høydepunktet kommer mot slutten, det er en ok kurve å jobbe med når man lager plate. Men sånn er ikke ting alltid. De skjer på andre, mer “umusikalske” steder, og så bare fortsetter det, nye ting opptar oss, vi glemmer det gamle, vi får vondt på nye steder og så videre. Så å endre litt på tanken om at ting må toppe seg mot slutten, men heller kanskje fortelle litt om hvordan ting ebber ut, tenkte vi en del på.

The Switch – Eyes Up (Ferske spor uke 16/2019)

Mer The Switch

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Coveret på «Birds of Paradise» – og på alle singlene – er laget av billedkunstner Lars Sandås, blant annet kjent for boka «Narkoatlas». Lars gjorde også tresnittet som er på omslaget av bandets debutalbum «Big If».

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert Wauwatosa

Album: «Aldous Hardinge» (2019)

Album: «Designer» (2019)

Plateselskap: 4AD

4,8

Kassegitar, klar, fin stemme og fine vokalharmonier åpner den nye plata til Aldous Harding. Dette har hele veien vært basisingrediensene til artisten fra New Zealand. Det får vi mer av på «Designer», som er den tredje plata til Aldous Harding. Ikke bare i åpningslåten «Picture», men også på flere av de andre åtte låtene på plata.

Variasjon er alltid viktig for å holde på lytterne. Dette får Aldous Harding godt til på «Designer». Vi får, i tillegg til gitarspill, gode innslag av bl.a. piano, fele, marimba, synth og blåsere på albumet. Det er også tett mellom de sterke låtene. I tittelllåten får vi fine bossanova-rytmer før Aldous sin klare stemme kommer inn: «Sit down, we’ll frame the far side/Shapes live forever, designer». I den stemningsfulle balladen «Horizon» er piano hovedinstrumentet.

Den kanskje fineste låten på albumet er «Zoo Eyes». En lett psykedelisk stemning råder, det er fløyter, gitarspill, saksofon og stødig komp. «Why, what am I doing in Dubai?/In the prime of my life”, lurer Aldous på. Ikke vet vi, Aldous, men det er i hvert fall en flott låt. Ellers er ikke tekstene til Harding så lett å bli klok på, men det gir jo gjerne lytterne litt ekstra når tekstene er tvetydige og en smule svevende.

En annen låt som kan nevnes, er singelen «The Barrel». Her hører vi virkelig hvilket særpreg stemmen hennes har. Det høres veldig casual og laid-back ut, og det er effektfullt som bare det. Litt samme stemning som man får når man hører på Kurt Vile sine låter.

Konklusjonen er at «Designer», er ei helstøpt og fin plate og at Aldous Harding i løpet av 40 minutter gir oss et knippe sterke låter. For de som vil oppleve henne live, er det bare å møte opp på Cosmopolite 22.november.

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Tekst: Ådne Evjen

Få med deg flere anmeldelser og annet musikkstoff på Musikknyheter

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Aldous Harding – Album: Party (Musikalske sidespor – uke 24/2017)

Vel, vet ikke hva artistene under her har tenkt, men av en eller annen grunn har de valgt et dyr på plateomslaget sitt. Noen ganger henspiller det på tittelen, eller gruppa, andre ganger skjønner jeg ikke filla. Det går mye i menneskets beste venn hunden, katten og våre nære slektninger apen. Flotte dyr, hva det har med musikken å gjøre er et annet spørsmål.

deLillos – Hjernen er alene (1989)

Melvins – Tres Cabrones (2013)

Wilco – Wilco (The Album) (2009)

Ty Segall – Goodbye Bread (2011)

Ostrich – Crack the Sky (2012)

The Cardigans – Emmerdale (1994)

The Church – Priest = Aura (1992)

Blackfoot – Tomcattin’ (1980)

Beck – Odelay (1996)

Animal Logic – Animal Logic (1981)

50 Cent – Animal Ambition: An Untamed Desire to Win (2014)

Aerosmith – Get a Grip (1993)

Elvis Costello & The Attractions – Armed Forces (1979)

Beastie Boys – Some Old Bullshit (1994)

Blodwyn Pig – Ahead Rings Out (1969)

Weezer – Raditude (2009)

Pixies – Doolittle (1989)

J.J. Cale – Naturally (1971)

Blink-182 – Cheshire Cat (1995)

Nickelback – Animals (singel, 2005)

Alice in Chains – S/T (1995)

Krokus – Dirty Dynamite (2013)

Crazy Horse – Crazy Horse (1971)

Rush – Signals (1982)

Pearl Jam – Vs. (1993)

Best Coast – Crazy for You (2010)

Grinderman – Grinderman (2007)

 Pink Floyd – Atom Heart Mother (1970)

Luke Haines – Rock and Roll Animals (2013)

Shellac – Dude Incredible (2014)

Deftones – Diamond Eyes (2010)

Blur – Parklife (1994)

Interpol – Our Love to Admire (2007)

Talking Heads – Naked (1988)

Captain Beefheart & His Magic Band – Trout Mask Replica (1969)

Jawbreaker – Unfun (1990)

Scissor Sisters – Magic Hour (2012)

David Sylvian – Everything and Nothing (2000)

Mogwai – The Hawk Is Howling (2008)

Deadmau5 – > Album Title Goes Here < (2012)

Peter Green– The End of the Game (1970)

Nazareth – Loud ‘n’ Proud (1973)

Ozric Tentacles – The Hidden Step (2000)

Coleman Hawkins – The Hawk Flies High (1957)

Orange Juice – You Can’t Hide Your Love Forever (1982)

Depeche Mode – Speak & Spell (1981)

The Chills – Submarine Bells (1990)

Lonely Kamel – Death’s-Head Hawkmoth (2018)

Alice Cooper – Killer (1971)

Astroburger ‎– Inferno in Fano (1999)

Camaros – Romantique (2002)

Circus Devils ‎– My Mind Has Seen the White Trick (2013)

Dumdum Boys – Totem (1998)

Faith No More ‎– Angel Dust (1992)

The Jesus Lizard – Down (1994)

Kent ‎– Vapen & Ammunition (2002)

Kristofer Åström ‎– Loupita (2002)

Les Savy Fav ‎– The Cat and the Cobra (1999)

The Microphones – The Glow, Pt. 2 (2001)

Slo Burn – Amusing The Amazing (1997)

The Stranglers – The Raven (1997)

Ulver – Shadows of the Sun (2007)

Stor takk for tilbakemelding fra Marius Kromvoll, Quarter Wolf (Lonely Kamell), Ryan Peter Reed (The Stranglers), Olav Grimstad Nilsen (Ulver) og Morten Linnerud-Eide (Astroburger, The Camaros, Circus Devils, Dumdum Boys, Faith No More, The Jesus Lizard, Kent, Kristofer Åström, Les Savy Fav, The Microphones og Slo Burn).
Alle coverne er nå lagt inn i saken.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

«Næmmen, hvor har du fått alle de platene fra du, da, lille venn?»

Jeg har lyst til å snakke litt om gubbene, nærmere bestemt musikkgubbene. Som oftest når jeg har spilt plater på byen har det vært for et publikum som er yngre enn meg selv. (Det var i hovedsak disse mitt forrige innlegg fra DJ-bua handlet om.) Likevel hender det støtt og stadig at jeg har oppdrag der jeg spiller for gubber. Det er fint, vi liker ofte mye av den samme musikken, gubbene og jeg. Rett som det er kan jeg være skikkelig god til å spille musikk for gubber. Det er nok derfor jeg liker det så godt.

Men det er noen av disse gubbene som har litt tungt for det. De skjønner det ikke når det står ei (i deres øyne) ung dame der bak platespillerne, at hun plukker opp ei skive fra gulvet, legger den ned på tallerkenen og setter ned stiften. De får det ikke til å stemme.

Hva gjør hun der? Hvor kommer de platene fra? Hvem har latt henne håndtere dem? Når de oppdager at jeg ikke bare greier å sette på ei plate, men at det i tillegg er ei plate de selv liker, da er forvirringen total.

Noen, jeg vil si de fleste, av disse forbløffede gubbene henter seg fort inn, de skjønner sammenhengen ganske kjapt. Noen av dem smiler eller sier noe hyggelig, kanskje de gir meg en tommel opp. Noen av dem kommer og prater med meg, og det kan bli riktig trivelig. Jeg liker nemlig musikkgubber, og jeg elsker å snakke om musikk.

Men noen av dem har, som sagt, litt tungt for det. De skjønner ikke hvor jeg har fått tak i platene eller hvem det er som hele tiden forteller meg hvilken låt jeg skal spille og hvilken plate jeg finner den på. Noen av dem kommer opp til meg i håp om å komme til bunns i mysteriet. «Hvor kommer alle de platene fra?» spør de kanskje, i en hyggelig stemme. «Har du kjøpt dem helt selv?» «Men hvordan visste du hvilke plater du skulle kjøpe da?»

Det er ikke så greit.

Det kan være både artig og irriterende med disse gubbene som har tungt for det. Artig fordi jeg liker å bryte med sånne forventninger, jeg synes det er riktig stas å overraske. Tro meg, noen av disse gubbene blir vantro over min måte å være interessert i musikk på.

Men det er også irriterende. Fordi jeg tror vi skal snakke om musikk, men så må jeg først bruke masse tid på å bevise at jeg er musikkinteressert på ordentlig. Jeg må bruke min tålmodighet på å forklare at det faktisk er mine plater, at jeg ikke har arvet dem, men kjøpt dem selv, gjennom et helt liv, at jeg hører på dem, leser på dem og om dem, at jeg elsker dem.

Heldigvis har de fleste gubbene evnen til å oppfatte situasjonen og hente seg inn ganske kjapt. En av dem ble så glad over det som strømmet ut av høyttalerne – fet, gammel blues, ekte gæmlismusikk – at han etter å ha rost musikksmaken min opp i skyene utbrøt

«Du er … du er … du er JESUS!»

Det aller morsomste med dette var at den eneste gangen jeg har blitt kalt Jesus var under Blues in Hell.

Sjelden har jeg sett så mange musikkgubber som på Blues in Hell. Det er ikke så ofte jeg treffer folk jeg kan snakke med om musikk, så jeg blir veldig glad hver gang det skjer. Det var en av mange grunner til at jeg stortrivdes på Blues in Hell. Selv om jeg flere ganger måtte forklare at jeg hadde kjøpt platene helt selv.

Foto: DJ Ranja på gubbefestival.

Innlegget er tidligere publisert på rotrock.no

Ranja Bojer er DJ og forfatter. Mer grundig fortalt her

Les også:

Bekjennelser fra DJ-Bua del 1

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Christoffer Schau forteller:

Da har jeg etter en uke med grubling kommet frem til 5 plater jeg husker jeg hørte veldig mye på i innspurten til jeg startet Remington super 60, og litt i starten. Ikke nødvendigvis de fem beste all time albumene mine (da hadde jeg selvsagt tatt med Beach Boys‘ «Pet Sounds» hehe), men jeg husker godt tiden før rs60 og da gikk disse på stor rotasjon hjemme i min første hybel, og jeg er temmelig sikker på at jeg ikke hadde begynt å lage slik musikk jeg gjorde uten disse albumene.

Cornelius – Fantasma (1996)

Dette er ifølge meg og i hvert fall en til (Safariari) den beste platen som ble laget i Japan på 90-tallet, punktum! Jeg har aldri blitt så inspirert til å lage musikk som da jeg oppdaget denne plata, herlig snodig og variert produsert og til tider litt crazy musikk. Dette ble også starten på en kjærlighet til japansk undergrunnsmusikk (eller overgrunn?), vanskelig å vite med det landet der. Men dyrt ble det å bestille skiver fra Japan i lengden.

Safariari – Zebra knigths (2002)

Rundt 97/98 spilte jeg gitar i et indieband som het Mikado. Der dukket det opp en snodig kar på synth, som hadde med seg kassetter til hver øving med hjemmeproduserte låter. Dette syntes jeg var fantastisk musikk, jeg hadde knapt hørt noe lignende. Dette var noe som virkelig fikk meg til å skjønne at jeg også kunne sitte hjemme på soverommet og lage musikk. I 2001 fikk jeg gleden av å gi ut debutplata hans på mitt første plateselskap Café 2001 (a record company) med tittelen «Save New York». Vi ga den ut dagen før 9/11 2001 (dette falt ikke helt i smak fra diverse presse pga. av navnet). Så vi måtte trekke den tilbake og selge den til Trust Me Records, som ga den ut med tittelen «Zebra Knights» i 2002. Fantastisk snodig, kul elektronisk musikk, kanskje til og med hva jeg vil kalle Europas versjon av Cornelius sin plate «Fantasma»!  Safariari – Kärlek & Kärlek (Remington Super 60 In Love Remix, ferske spor – uke 27/2018, red.anm.).

Eggstone – Spanish Slalom (1998)

Eggstone så jeg live første gang i Hultsfred 1997 og ble umiddelbart fan. Det spanske indie-selskapet Siesta Records ga ut denne flotte samleren i 1998 (inkludert et par sanger som var vanskelig å få tak i på den tiden).

The High Llamas – Cold And Bouncy

Ikke nødvendigvis favoritt High Llamas-platen min i ettertid, men når jeg kjøpte denne så falt jeg rett og slett pladask. De lagde akkurat sånn musikk jeg ville lage, nydelig lounge-pop med masse rare lyder på toppen. Var definitivt en plate jeg hørte mye på i begynnelsen av Remington super 60.

Burt Bacharach – The best of Burt Bacharach

Riktignok en samleplate med instrumental -versjoner av låtene til Burt. Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å dra med meg denne platen hjem fra butikken, men når jeg kom hjem og satte den på og hørte introen til «The Look of Love» så var jeg solgt. Fantastiske melodier og akkurat passe cheezy produsert. Nå har jeg for øvrig alt han har gitt ut på vinyl (har til og med tatt han i hånda).

Plateanbefaling: Remington Super 60 – «Go System Go!»

Remington super 60 – The Highway Again (Ferske spor uke 27/2019)

Remington Super 60 – «A Winter Song» (Musikalske julespor 2018)

Safariari – Kärlek & Kärlek (Remington Super 60 In Love Remix) (Ferske spor – uke 27/2018)

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog (Ferske spor uke 14/2019)

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert Wauwatosa

The Pogues – Rum, Sodemy & the Lash (1985)

Jean-Louis André Théodore Géricault – The Raft of Medusa (1818-1819)

Bow Wow Wow – The Last of the Mohicans (1982)

Edouard Monet – Le Déjeuner sur l’herbe (1863)

Depeche Mode – New Life (singel, 1981)

Salvador Dalí – Geopoliticus Child Watching the Birth of the New Man (1943)

Joy Division – Unknown Pleasures (1979)

Fra The Cambridge Encyclopaedia of Astronomy, bildet er basert på radiobølger fra pulsar CP-1919.

Blur – Leisure (1991)

Bilder fra en badehette reklame, 1930

Brian Eno – Another Green World (1975)

Tom Phillips – After Raphael (1972)

Sonic Youth – Goo (1990)

Bilde av Maureen Hindley og hennes første ektemann David Smith, som kjører til rettssaken i 1966. De var vitner i Moors-mordene, begått av seriemorderne Ian Brady and Myra Hindley

Neutral Milk Hotel – In the Aeroplane Over the Sea (1998) Se frontcover

Gammelt europeisk postkort

Rammstein – Liebe Ist für Alle da (2009)

Rembrandt – The Anatomy Lesson of Dr. Nicolaes Tulp (1632)

Joni Mitchell – Turbulent Indigo (1994)

Vincent Van Gogh – Self-Portrait with Bandaged Ear (1889)

The Smiths – Strangeways, Here We Come (1987)

Bilde av Richard Davalos som ser på James Dean på filmsettet til East of Eden (1955)

Crash Test Dummies – God Shuffled His Feet (1993)

Titian – Bacchus and Ariadne (1522-23)

Rod Stewart – A Night on the Town (1976)

Pierre-Auguste Renoir – Bal du Moulin de la Galette (1876)

Deep Purple – Deep Purple (1969)

Celtic Frost – Into the Pandemonium (1987)

The Big F ‎– The Big F (1989)

Dead Can Dance – Aion (1990)

Deep Purple, Celtic Frost og Dead Can Dance coverne er hentet fra The Garden of Earthly Delights av Hieronymus Bosch. Apropos Hieronymus Bosch og cover. Innercoveret til When (Lars Pedersen) sitt album Prefab Wreckage (1994) består av et Bosch-maleri

Weezer – Pinkerton (1996)

Utagawa Hiroshige – Kambara Yoru No Yuki (ca. 1833-34)

Queens of The Stone Age – …Like Clockwork (2013)

Stillbilde fra Todd Brownings Dracula (1931)

1099 -1099 (2013)

Postrockbandet 1099 fra Trondheim sitt første album (over). En gammel annonse som advarer mot syfilis

Ornette Coleman – Free Jazz: A Collective Improvisation (1961)

Bruker et maleri av Jackson Pollocks The White Light (1954) som en del av omslaget

Beach Boys ‎– Surf’s Up (1971)

Bruker et maleri av skulpturen End of the Trail av James Earle Fraser (1876-1953)

New Order ‎– Movement (1981)

New Order sin første plate har et omslag som er basert på en plakat for Futurismo Trentino fra 1932 (Se også første lenke til slutt i saken)

New Order ‎– Power, Corruption & Lies (1983)

Har et omslag som viser Henri Frantin-Latours A Basket of Roses

Motorpsycho – The Tower (2017)

Motorpsycho – The Crucible (2019)

Disse to Motorpsycho-albumene har begge malerier av Håkon Gullvåg som omslag, henholdsvis Babels tårn (The Tower) og Egypts Hær Drukner (The Crucible)

Burzum – Hvis Lyset Tar Oss (1993)

Burzum – Filosofem (1996)

Disse to Burzum-albumene bruker kunsten til Theodor Kittelsen som omslag, henholdsvis Fattigmannen (Hvis Lyset Tar Oss) og Op under Fjeldet toner en Lur (Filosofem)

Kung Fu Girls – This Is The Kung Fu Beat (1993)

Det norske fuzzpopbandet Kung Fu Girls har et nærbilde av Bruce Lee på omslaget

Tom Waits ‎– Rain Dogs (1985)

Tom Waits bruker et foto fra 60-tallet (som ikke er av Tom Waits) – av en svensk fotograf, til og med!

The Obsessed ‎– Lunar Womb (1991)

The Obsessed bruker et maleri av den spanske mester Goya på omslaget: Saturn eter sine sønner

Blur – Think Tank (2003)

Blur hyret gatekunstner Banksy til å lage coveret

Small Faces ‎– Ogdens’ Nut Gone Flake (1968)

Coveret er basert på designet til et tobakksprodukt fra 1800-tallet

Dunkelheit – Obey (1995)

Industrimetalbandet Dunkeltheit fra Oslo, som opptrådte med gassmasker live, gav ut CD-en Obey på midten av 1990-tallet, med dette coveret

Lydia Laska – Krankenhaus (1995)

Cover av Martin Skauen. For Lydia Laska er coveret et kinky hint til Blood Fire Death av Bathory

Klish- Røyk & Speil

Det er betryggende å se at det fremdeles finnes stor, levende poesi som kombineres med musikk. Har ikke funnet ut, og heller ikke tenkt så mye over, hvorfor dette er den skiva jeg har hørt desidert mest på de siste årene. Det er som om Klish har tatt solid tilfart, og drop kicker deg midt i hjernen og sjelen med en solid, litt mørk, komprimert helhet. Mannen skriver for øvrig bedre tekster enn ca. alle i universet per i dag. Som lytter er jeg tilsynelatende litt på sjangermessig bortebane her, men det er jo en gang sånn at sjanger ikke har så mye å si: Jævlig bra musikk er jævlig bra musikk, liksom. Da jeg kom over denne skiva var jeg på et punkt der jeg egentlig hadde mistet troen på at jeg skulle bli berørt av noe ny musikk. Man skal jo ikke synse og analysere gode ting sønder og sammen.Sett bare på den skiva, og la den stå på noen år. (Anders Kranmo Smestad AKA Oral Bee intervjuer Klish, red.anm.)

Primus- Pork Soda

Det å gi totalt fuck i hva resten av verden måtte tenke er like greit. Første gang jeg hørte denne skiva lurte jeg på hva i helvete det var som utspilte seg i ørene/hodet mitt. Jeg forsto at dette var ufattelig viktig, vilt og verdifullt, men at jeg ville trenge litt tid på å skjønne hva det var slags Ufo. Jeg husker ikke når eller hvor det var jeg hørte den, men følelsen er veldig klart. Litt som første gang man drikker sprit, stuper fra timeteren eller mister jomfrudommen: Det merker deg for livet.

Angelo Badalamenti ‎– Twin Peaks: Fire Walk With Me (Soundtrack)

Det finnes to typer mennesker i verden. Ikke at jeg vet hva de to typene er, men jeg har en sterk overbevisning om at det kan forklares gjennom en eller annen Twin Peaks-analogi….det meste kan vel egentlig det, vil jeg tro. Burde ha skrevet et langt og hyllende foredrag om både TV-serien, soundtracket til TV-serien, filmen, casting…alt ved det Twin Peaks- universet…men nå fant jeg ut at jeg heller skal spille denne skiva et par ganger.

John Ajvide Lindqvist – Lille Stjärna

Dette er jo ei bok, men siden den sikkert finnes som lydbok regner jeg at det blir sett i nåde med. Jeg leser vel egentlig mer enn jeg lytter til musikk. Den eneste gangen jeg har bevisst har stjålet en tekstlinje, er fra denne boka. Skrev det på coveret til skiva – så det var vel mer en hommage. Dette er en velskrevet miks av morbiditet, overnaturlighet, humor, emo, amoral, kjærlighet…. alt egentlig. Legg til at boka har en god story, et sterkt persongalleri, er lettlest, inneholder masse musikk-referanser og … kanskje er en av verdens beste bøker. Vil på det sterkeste anbefale alle som kan lese (eller høre en lydbok) om å begynne med Lindqvists første bok «La den rette komme inn», og bare forsette gjennom bibliografien hans.

The Beatles – 1967-1970

Kanskje defensivt, og utaktisk i forhold til å skulle makse sin egen kulturelle kapital, å velge ei dobbel samleskive av dette bandet. Men siden kvaliteten ligger tungt over alt bandet har gjort, slår jeg et slag for kvantiteten. The Beatles (og broren min) er antakelig grunnen til at jeg endte opp i musikk, selv. Det er jo tidvis mye feilaktig sutring om The Beatles, og at de ikke var verdens beste låtskrivere. Synes det er helt legitimt å sutre om coverversjoner av bandet – men de er en bieffekt man får leve med, når man kan trøste seg med originalen. Beatles er for popmusikken det de gamle greske kulturene var for kunst & vitenskap. Beatles er for låtskriving det samme som Apollo 11 var for månelanding. En av de tingene jeg aldri har skiftet mening om siden barndommen, er at Ringo er verdens mest geniale trommis.

Erling Ramskjell – Slangeolje (Ferske spor uke 7/2019)

Erling Ramskjell, tidligere Æ, markerte i fjor begravelsen av Æ-navnet med plata «Farväl till Æ» der diverse artist-kollegaer fra inn- og utland gjorde versjoner hans låter. Tre av låtene tok jeg med i ferske spor – uke 24/2018

Intervju med enmannhæren Æ

Videointervju med Æ

Likholmen – «Blindskär» EP ( Musikalske sidespor – uke 46 2018)

Mer Erling Ramskjell

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert Wauwatosa

The Little Hands of Asphalt – Oslo
Sjur Lyseid har de siste årene har jobbet mye som produsent for andre, og nå sist har han spilt med Minor Majority, men for mange nok er mest kjent fra Monzano, juleindiepopbandet Sunturns og Little Hands of Asphalt. Sjur Lyseid og The Little Hands of Asphalt kommr med nytt album i år! Deres tredje album og det første siden 2012. Før det, spiller de på KlubbØya. Sjur Lyseid og en nedlagt togstasjon Mer Sju Lyseid (V.J.)

Tuvaband – Wolfpack
En av våre skribenter kåret Tuvabands plate «Soft Drop» til den 10.ende beste norske utgivelsen i fjor. «Wolfpack» er fra plata (også utgitt på singel) og er en melankolsk og cinematisk sang med litt ekstra edge, og noe mindre minimalistisk enn de andre sangene på debutalbumet; med gitarer, bratsj og bass pakket inn i vreng og klang. Egenarted vokal. (V.J.)

Einar Flaa – So Called Friend
«So Called Friend» handler om vår egen rovdrift på planeten, om skjev fordeling og om hvordan de som har mest verner om rikdommen sin. Om du får med deg budskapet eller ei, er dette en fin Neil Youngsk låt fra Einar Flaa sitt album «Silent String» utgitt i år. Spilt inn i låven på Klåstad gård i Larvik. Marte Wulff spiller sammen med Einar Flaa på KlubbØya. Musikere med et brennende klimaengasjement! (V.J.)

Label – Help Me, Athena & Johanna
Label har på ny funnet sommerformen med, ja riktig, deres sommersingel «Help Me, Athena». Denne gjengen kan virkelig vestkyst-faget sitt. Med «Help Me, Athena» imponerer de med knallsterk melodi, herlige harmonier og flott refreng. Det hele produsert deilig, varmt og riktig. Låtskriving av aller ypperste merke. Label har nettopp sluppet en ny låt, «Johanna», som er så slepen, tøff og harmonifylt at den må med i denne spillelista. Label – Get It Right (Ferske spor uke 21/2019) Label brekker ned albumet «All City» – låt for låt Plateanmeldelse: Label – «Oslo So Slow Singelanmeldelse: Label – «Jenny James»  Label – Weary (Ferske spor uke 49/2018) Label «Jenny James» Label – It’s All Right (Ferske spor uke 22/2018) Label – Summer Went Wrong (ferske spor uke 17/2018) (V.J.)

Signe Marie Rustad ‎- The Truth & Die With Your Boots On
«The Truth» er fra Signe Marie Rustad sitt andre og foreløpig siste album «Hearing Colors Seeing Noises» fra 2016. Det er fylt med smårufsete akustiske perler med poetiske vendinger. Sjangermessig vil jeg kalle Rustad en singer/songwriter som trekker like mye mot alternativ country som folk og pop. Harmoniske toner glir fint inn i øregangene. Hun vet også å legge litt mer fart og trykk i enkelte låter, som hun gjør det (i duett med Annar By) på «The Truth». En låt som skal være et ode til Robert Plant. Den kommende tredjeplata er titulert «When Words Flew Freely» (jeg hekter på hennes siste singel «Die With Your Boots On», red.anm.). (B.I.H.)

Catnip Cloud – Run Outside & Nightime
i fjor ga Catnip Loud ut en EP inkludert låta «Run Outside». En hybrid av elektronisk drømmepop, indie og en dæsj twee, her med en rekke småskjeve lydeffekter som gjør at det ikke blir forutsigbart. Catnip Cloud har fått inn fin organisk varme i hybel-elektronikken, og når låta i tillegg har en innsmigrende melodilinje, blir det vellykket. Innsmigrende, melodiøs er også den nye rytmiske låta «Nightime». Mer om Catnip Cloud (Ferske spor uke 34/2018) (V.J.)

Inge Bremnes – Ett sekund
Inge Bremnes kommer fra Troms, nærmere bestemt Kvæfjord, nabokommunen til Harstad. «Ett sekund» er fra debutalbumet «Mellomspill» (2017) innspilt i Ocean Sound Recordings. I likhet med låta «Ikaros», som vi har hatt videopremiere på tidligere, overbeviser Inge Bremnes igjen med sin stemmebruk, og det jordnære og drømmende lever side om side musikalsk og fortellingsmessig. en fin-fin rolig låt, akkompagnert av en like  fin video. I fjor slapp Inge Bremnes plata «Har det no å si». Intervju med Inge Bremnes: – Jeg er veldig opptatt av formidling (V.J.)

Kari Harneshaug – Iron Sky
Kari Harneshaug har en tilstedeværelse, både som låtskriver og vokalist, skriver vår anmelder om plata «Early Morning Memory» (2012) og triller terningkast 5. Vi har også anmeldt hennes plate «We Were Closer to the End» (2016) som fikk en 3’er, men vår anmelder fremhever den rolige og harmoniske åpningslåten «The Signs have been Telling Me» og dempede og behagelige «Wild Ones». Den nye singelen «Iron Sky» er første singel fra hennes fjerde album, som kommer ut på Øra Fonogram i løpet av høsten, og vaker stemningsmessig et sted mellom de to låtene, den er harmonisk, dempet og melankolsk. Og selv om de rå gitarene mangler her, bygger den seg  etter hvert opp. «Iron Sky» er en låt som på ny viser at Kari Harneshaug har en tilstedeværelse, både som låtskriver og vokalist. Ny plate på vei. Mer Kari harneshaug (V.J.)

Beach of Diamonds – Someone’s Gonna Let You Down & Home Without a Home
Beach of Diamonds’ singel, den spretne og nynnbare «Summer Ends» (2017), var med i spalten Musikalske sidespor. En lovende låt. Deres  singel «Someone’s Gonna Let You Down» (2018), er også spretten og nynnbar og høres ut som den er lagd for å flørte med P3, og riktig, den ble listet på P3, og den funker da også godt på radio. En lettbent – ikke misforstå, den er vellaget – poplåt som funker godt i en spilleliste også, ikke minst som oppvarming til KlubbØya-konserten deres. Etter denne har gruppa gitt ut 3 singler til, og særlig byr den aller siste, «Home Without a Home», utgitt i slutten av juni, på frisk, fengende og oppløftende pop-rock (som labelen deres skriver i presseskrivet, riktignok om en annen singel). (V.J.)
nye singel (V.J.)

De Marvells – Download
At det finnes et norsk band som høres ut som om de forsøker å etterlikne den første utgivelsen til The Duke Spirit, dét er en god ting. På De Marvells’ EP fra 2017 legges det lite imellom når de trykker til med grov og reinspikka rock, der slutten av 60-tallet møter dagens fuzzpedaler. Vokalen legges med breial og herlig kvinnelig rockerøst, i både grove og høyere vokalsfærer. Det lages ikke for mye av denne type musikk i vår tid, så dette er et særdeles velkomment innslag av et band som kompromissløst klinker til uten å bry seg om hva naboen måtte mene. (Jeg så dem på KlubbØya for 2 år siden og da klinket de skikkelig til, red.anm.). Verden trenger ny rock. De Marvells tar jobben Klubbøya 2017 – De Marvells (B.I.H.)

Jez_ebel – Telephone
Jez_ebel, hun heter egentlig Isabelle, lager elektronisk musikk av det mer tilbakelente slaget. Varm og sjelfull bedroom-pop står det på Øya sine nettsider, og jeg henger meg på den beskrivelsen. Et særdeles hyggelig og nytt bekjentskap for meg. (V.J.)

Killer Kid Mozart – There Is Nothing I Want More
I mars var Killer Kid Mozart klare med albumet «For The Night». Vi kjørte låtpremiere på «There Is Nothing I Want More» fra albumet. Nittitalls fuzz, støy og gode melodier med utspring i nittitallets alternativscene er noe Killer Kid Mozart behersker til fingerspissene. Killer Kid Mozart bruker inspirasjon fra nittitallets amerikanske alternative indiescene for alt det er verdt. Fengende,  melodiøs og småstøyete  fuzzpop i omtrent samme gate som Hüsker Dü, Sebadoh, Dinosaur Jr. mfl. «Dette er knalltøft, de må gjerne fortsette i samme spor», var konklusjonen vår for 3 år siden når vi omtalte deres tredje singel «Closure». De andre singlene de har sluppet før og etter denne, er like bra. På  singelen «There Is Nothing I Want More» følger Killer Kid Mozart i samme spor som tidligere. Never change a winning team, ikke sant. (V.J.)

KitFai – The Way Ahead
KitFai med medlemmer som har spilt i band som Leprous, Shevils, Over the Trees og Psyence Fiction. KitFai laget en kul sak av en video til denne singelen fra 2018, den kan du se her: Videopremiere: KitFai – «The Way Ahead». Samme år kom de med debutalbumet «The Things You Left Us». (V.J.)

Kosmik Boogie Tribe – Pablo Was Here
«Pablo Was Here» (fra plata «We’re Not Here To Fuck Spiders», 2018, red.anm.) er en ren hyllest til New York-bandet Endless Boogie, med historien om hvordan noen av gutta i KBT reiser til Belgia for å se dem live. Like før fireminuttersmerket kommer de frem til konsertstedet og… er det bare meg eller er det en liten smak av Endless Boogies eget riff fra «The Savagist» fra 2013’s «Long Island» som signaliserer at de går på scenen?  Dessuten, om man virkelig vil grave seg ned i analysen kan man si at låten blir et slags speilbilde av Endless Boogies låt «Back in ’74» fra plate «Vibe Killer» (2017), som handler om hvordan vokalist Paul Major så Kiss på en drageflyvningsfestival i 1974. Kosmik Boogie Tribe – We’ve Got the Cash Deichman anbefaler: Årets album 2018 (R.A.)

Monalia – HTLT
«HTLT» er Monalias andre singel fra albumet «So Much Better» (2019). Grunnlegger, Terje Halmrast, har sine røtter i Telemarksfjellene og sier at «HTLT» står for «Hate This Lukewarm Thing» og handler om å bryte opp med det som tapper deg for energi og tid. Gå heller for drømmene dine og det du egentlig vil drive med her i verden. Jeg er glad for at Terje fulgte drømmende for «HTLT» er bra. Monalia henter inspirasjon fra både 60-tallets populærmusikk og den britiske undergrunnsscenen på 80 og 90-tallet. Når man anvender grunnrissene i 60s-psykedelia/psych og Spacemen 3/Darkside/ Spiritualized og tøyer uttrykket i sin egen retning, da kan kvalitet oppstå. Og det har det gjort i dette tilfellet. Låten har sterk produksjon og er en gjennomført låt som vokser ved hver gjennomlytting. Ekstra poeng til vokalist Stine Helen Tunstrøm, hun synger med en herlig, slepen autoritet. Se video. Monalia – Want To Be a Star (Ferske spor uke 16/2019) (V.J.) Monalia – Coming Home (Ferske spor uke 7/2019) Monalia i Musikalske sidespor (V.J.)

Hudkreft – Kulturelitens Barn
De unge norske pønkerne Hudkreft rundet av Miljø- og klimakonferansen Tellus 2019 på Deichman Hovedbiblioteket på tøft vis. Få med deg Hudkreft på KlubbØya. Nylig slapp de den tøffe singelen «Kulturelitens Barn». Intervju (V.J.)

Jouska – Pills
Kunst-electro bandet Jouska holder hus i Oslo. «Pills» (2018) er en av de mest umiddelbare låten fra Jouska så langt. Synth, samplinger og vokal er satt nydelig sammen, og miks/produksjon er delikat utført. Innsmigrende på tross av teksten (lytt selv). Lytt også de to andre singlene de har sluppet etter den, de er like bra. Mer om Jouska (V.J.)

Mayflower Madame – Before i Fall
I anmeldelsen av deres plate «Observed in A Dream» (2016) skriver Bent Inge Hvitstein at han klarer ikke å peke på én konkret referanse. Jeg klarer heller ikke peke på konkrete referanser på deres siste utgivelse, EP’en «Premoniton» (2018), inkludert, «Before I Fall», bortsett fra Joy Division/New Order-referansen i åpningen av «Alma’s Sermon». På EP’en, der tittellåta er på spillelista, dyrker Mayflower Madame igjen det monotone på en måte som kler den mørke stemningen de bygger opp til. Stemning er cluet i Mayflowers Madams mørke univers, det er egentlig ingen enkeltlåter som skiller seg ut på EP’en, men den helhetlige suggerende post-punk/goth/psykedelia stemningen, inkludert delikate detaljer, er bærebjelken her, hver rytme og tone har sin mening. Mayflower Madame har også sluppet musikkvideo til EP’ens tittellåt «Premonition».  Mayflower Madame er i gang med innspillingen av sitt andre album. Videopremiere: Mayflower Madame – «Before I Fall» Plateanmeldelse: Mayflower Madame «Observed in a Dream» Mer Mayflower Madame (V.J.)

U-FOES – Getaway & Massive Star
Det er vanskelig å unngå å bli truffet av den norske slagkraftige trioen U-FOEs intense framferd på «The Getaway» & «Massive Star», to av de mer oppspeeda låtene på debutplata deres «Whiteout» (2019). En annen av disse intense låtene på  plata er «No More No More», som var med i en utgave av Ferske spor. Låtene er energiske, det formelig gløder av trommer, gitar og vokal, ikke minst når U-FOEs slipper kakafoni-tøylene helt løs. Det gløder av resten av låtene på plata også. Jeg kunne garantert ha listet opp tonnevis av referanser til mer eller mindre kjente hardcore, sludge, doom og støybasert utøvere, det har jeg ikke tenkt å gjøre, da jeg like garantert ikke har har lyttet på mange av inspirasjonskildene til U-FOES, men jeg har da lyttet på mye musikk med omtrent samme øredøvende (ur)kraft og energi, som f.eks. utgivelser fra Amphetamine Reptile-labelen (den labelen er forresten brukt som refereranse en del ganger her i bloggen, hepp, hepp). U-FOES har akkurat den samme kompromissløse attityden som mange av disse banda. Reptile-bandende hadde dypere harcore/punk-røtter enn grungen og  mer brutalitet og galskap i soundet. Samtidig var de mer musikalsk utforskende og eksperimentelle innenfor sine rammer, for å sitere min tidligere kollega Pål Flodin. UFOES’ force er også brutalitet og galskap i soundet og de er utforskende både når det kommer til  låter og sound. Trioformatet deres, som kun består fuzzgitar, trommer og vokal, fungerer optimalt. Uttrykket er eksplosiv og originalt. For en debutplate! Få med konserten!(V.J.)

Anton Ruud i terapi – Sette fyr på Oslo
En klar perle i Oslos viserockundergrunn. Det kan være lett å bli sjarmert av sortkledde rockere med tunge hjerter. Ikke alle lykkes med å bevege seg bort fra forslitte fraser, men Anton Ruud og hans medsammensvorne terapiserte musikere mestrer den vanskelige balansen på sitt andre og foreløpig siste album «Visetryne» (2018). Her serveres fortellinger på alt annet enn sølvfat, uten at de henfaller til pompøse og flate beskrivelser. Vokalen til Ruud leveres med stødig ro, ved så nær som ett tilfelle; i «Sette fyr på Oslo» brister det, men der føles det også riktig. For de som har vandret gatelangs i denne byen store deler av livet er det lett å bli våt i begge øyekrokene når det serveres sprikende følelsesutblåsninger og vi får bli med på vandringen mellom navngitte steder i hovedstaden. Han både elsker og hater Oslo, og alt som skjer her, det er savn og lengsel i rikt monn, men det lukter også svakt av skitt og sorg. Skildringer av liv, ord og føtter som svever rundt i byen, mellom gater og over torg (på KlubbØya er det Anton Ruud Trio vi får høre, red.anm.). Plateanmeldelse: Anton Ruud i Terapi – «Visetryne» (B.I.H.)

Louien – Be Forgiven & I Follow You
Når stemmen til Live Miranda Solberg stiger frem etter drøye 30 sekunder av «Be Forgiven» (2019), er det som om tiden og alt rundt deg stopper opp. Hun har en helt unik stemme, som kan beskrives som en gåsehudfremkallende mikstur av britisk folk (‘a a Sandy Denny) og folk/country fra den amerikanske vestkysten. En praktfull førstesingel fra det kommende albumet på Jansen (Louien har nå sluppet en ny praktfull singel, «I Follow You», red.anm.). Øya 2017 – Louien (D.J.)

Signe Eide – Simple Heavy – Simple Heavy
På utgivelsene hennes høres nå noe og 20 år gammel Signe Eide ut som er svært erfaren artist. Så har hun også spilt en mengde konserter de siste årene, og driver sitt eget plateselskap. Stemmen hennes er det som setter de sterkeste sporene: den er barsk og kraftig, og minner om nederlandske Anouk fra begynnelsen av hennes karriere. Tekstene dreier seg rundt et oppgjør med ungdomstiden. Eide mikser energiske rocketoner og sarte popballader, og mestrer hele spekteret godt («Simple Heavy – Simple Heavy» er åpningssporet på hennes siste utgivelse, mininalbumet «Simple/Heavy» fra 2017. Signe Eide er i gang med å spille inn sitt debutalbum, red.anm.). Jenta man som oftest hører før man ser (B.I.H)

Skalla – Rekdal
Skalla frontet vår KlubbØya 2018 anbefalinger med akkurat denne låten. Skalla er et punkband fra Oslo, med medlemmer fra band som Deathcrush, PRTLVX og Cunt Fistula. Deichman-kollega Asle Tangen hadde EP’en «Natt til siste mai» (2017) blant det årets beste utgivelser. «Rekdal» handler om et tjue år gammelt spark på en ball. Tjue år med nedgang. På låta har Skalla fått frem meget overbevisende riff som virkelig sitter, og de kontante trommene sitter også som bare det. Deilig garasje-punkete sound på gitarene. Intensiteten er rødglødende. Knall låt. Jeg avslutter med å sitere nevnte Tangens beskrivelse av EP’en: I en tid hvor det å levere velproduserte innspillinger er den enkleste ting i verden, er det befriende med band som gir faen og bare høres ut som det de er, et punkband! (V.J.)

The Crates – B-Sides
The Crates kom med debutskiva «White Trash Morning» i fjor. «B-Sides», som ble sluppet året før, er på albumet, den gikk under radaren min når den kom, men etter hvert har jeg oppdaget den, til gangs. I likhet med bandene utgitt av Chiswick Records og Stiff Records og utøvere som Graham Parker (han ga vel ut en plate på Stiff), Eddie and the Hot Rods, Ducks Deluxe, The Jam osv. oser The Crates av attitude. The Crates ligner ikke nødvendigvis musikalsk på utøverne nevnt her, men innehar det samme drivet og den sammen varmen i uttrykket, samt meloditeften, og en vokalist som vrenger ut sjela si. Cool vokalist. Cool låt. Deichman anbefaler: Årets album 2018 (V.J.)

The Switch – Eyes  Up & What If
‘Norges fineste poporkester er tilbake i manesjen med et aldri så lite underverk. «Eyes Up» (2019) er popintelligens på høyeste nivå. Muligens det beste de har gjort’, skriver en av våre skribenter (David Jønsson) om førstesingelen «Eyes Up» og åpningslåta på albumet «Birds of Paradise» som kommer ut i høst. The Switch er ute med den nye og like fine låta «What If» som øker forventningene ytterlige til det nye albumet. 5 plater som har inspirert The Switch Mer The Switch (V.J.)

Therese Aune – Vapid House
I 2012 ble Therese Aune rost av amerikanske Paste Magazine som et av høydepunktene på det årets Øyafestival, les mer her. Det er ett eller annet med Therese Aune. Se for deg en tryllekunstner som klarer få kaninen-ut-av-hatten-trikset til å føles nytt hver eneste gang. Sånn er på mange måter også musikken til Therese Aune. Du vet til en viss grad hva du kan forvente, en eller annen form for filmatisk og delikat instrumentert drømmepop, en plass mellom CocoRosie og Yann Tiersen, om en absolutt skal dra frem noen referanser. Samtidig som det ofte lyder velkjent, er det også forfriskende annerledes. Therese Aune slapp debutalbumet «Billowing Shadows, Flickering Light» i 2012. «Vapid House» er andre singel fra albumet. Etter det har hun gitt ut EP og singler. For tiden jobber hun med ny plate. (R.Aas.)

Hôy la – Purple
Hôy la aka Ingri Høyland Kvamstad  sin tredje singel utgitt i fjor. Hôy la er en ung norsk artist med base i København. Musikalsk fortsetter hun i samme spor som på de to foregående singlene «Shame» og «Please», som beveger seg i et hypnotisk triphop-landskap. «Purple» er minimalistisk suggerende. Mixen er rå. En topp 2018-trip-hop låt både i innhold og utførelse. Video. Anbefaler også de andre singlene hun har gitt ut etter den. Hôy la er virkelig en spennende utøver å følge med på. Musikkvideo: Hôy la – «Shame» (V.J.)

Monograf – Horde
På tampen av 2016 kjørte vi premiere på komposisjonen «Horde» signert Monograf, Erik N. S. Aanonsens hjertebarn. – Det endte opp med et monster av en låt på 15 minutter, som nå er tilgjengelig som singel i en 4-minutters versjon, fortale Erik til oss (hele intervjuet anbefales) da. Den over 15 minutters lange komposisjonen inkludert på Monongrafs debutplate «Nadir», som ble utgitt i slutten av mars (den er også utgitt på EP’en «Horde » i 2016). Her får komposisjonen store nok rom og puste i, og tid til utvikle seg. Her blir post-rock, progressiv rock, pop og den dystrere delen av norsk folkemusikk flettet sammen. Inspirasjon fra band som Grails, Godspeed You! Black Emperor og felespilleren Nils Økland kan høres. Jeg anbefaler også intervjuet i Tigerbloggen der Monongraf forteller om sitt forhold til Økland. (V.J.)

Temporary – When I Leave
Norske Temporary sin andre singel (2018). Folk-influert harmonisk pop. Enkel, men fin. Fra debutalbumet som kom i 2019 med samme tittel. (V.J.)

Einar Stray Orchestra – Hot Salted Wind
Det norske bandet Einar Stray Orchestra, bl.a. kjent fra samarbeid med Moddi og Cezinando, kom med ny singel i april. Den heter «Hot Salted Wind», og ifølge presseskrivet handler låten om ‘å føle seg lost og uviktig – å være konfliktsky og løpe fra problemene sine’. Det er en smakfullt orkestrert låt med strykere, piano og smakfull backing vokal vi får høre. ‘There is another summer coming’, er omkvedet her. Det får vi da inderlig håpe, og denne låten kan godt være en av låtene som går inn i soundtracket til sommeren 2019. Tidligere publisert i Musikknyheter. Einar Stray Orchestra – Politrics Einar Stray x La Boum Fatale – Dobbeltsingel: «Tidy Up» / «Neck Breaking Stunts» (Musikalske sidespor – uke 33/2017) Intervju med Einar Stray Orchestra på Gut Feelings 2014 (Å.E.)

Insomniac Bears – Passing Train
Åpningspsoret på på Insomniac Bears sin nye EP «Daydream Hibernation» fra i å. Trommene dytter «Passing Train» målrettet fram. Refrenget er herlig pompøst og melodiøst, og etter hvert dukker like herlige pompøse koringer opp. Arrangement, komposisjon og alle detaljer er av gjennomgående høy kvalitet, slik som på EP’en «Hypercolor» som jeg kåret til den 4. beste norske EP’en i fjor. 5 plater som har inspirert Insomniac Bears Insomniac Bears – Purple Past (Ferske spor uke 7/2018) Insomniac Bears: Intervju og debutsingel Thomas Bratlie Haugland – 5 om bøker og musikk Mer Insomniac Bears (V.J.)

Magic Mirror- Spring
Magic Mirror, som blant annet består av vokalist og gitarist Håkon Kjenstad fra Heartbreak Satellite (Heartbreak Satellite – Are U OK?, ferske spor uke 6/2018), Tuvaband (albumet «Soft Drop» ble som tidligere nevnt kåret til det 10.ende beste norske albumet av en våre skribenter i fjor) og nå oppløste Panda Panda (jeg kåret Panda Panda sitt fjorårsalbum «Tulips»til det 17.ende beste norske albumet). Et annet medlem av gruppa som må nevnes er gitarist Hermann Wildhagen, han var også med i Panda Panda. Ellers er han med i mange andre band, et av dem, Rosewood Alley (duo), var med i musikalske sidespor – uke 21/2017. Samme år ga Hermann ut 3 singler (og en EP) som fikk strålende mottakelse av oss. Magic Mirrors første singel «Look Into My Eyes» mottok  fortjent karakteren 5- av vår anmelder i 2017: «Det er catchy og melankolsk. Småpsykedelisk uten å bikke over». Den nye låten «Spring» er støpt i omtrent samme form, med noe luftigere produksjon og med de vinnende småpsykedeliske støv-rufsete elementene inntakt.  Noen referanser, Yo La Tengo og The Flaming Lips, som også Diamond Club nevner. Singelanmeldelse: Magic Mirror- «Spring» (V.J.)

The Loch Ness Mouse – Unwarranted
The Loch Ness Mouse sin låt «Warm Circuity» efra den forrige selvitulerte plata (2016)symboliserte retur til ren popmusikk for dem, bl.a. inspirert av britisk 80-tall og band som Aztec Camera, Prefab Sprout og Style Council. På årets plate «II» har de ytterlige foredlet uttrykket med stilsikker og sofistikert pop. David Jønsson hadde med «By Piccadilly Station I Sat Down and Wept» i en utgave av Ferske spor, en praktfull tolkning av Tracy Thorn-låten, der The Loch Ness Mouse har vervet åndsfrende Rhodri Marsden fra Scritti Politti. Det er klasse over alle låtene på den nye plata, det er ingen svake låter. The Loch Ness Mouse er omtrent så popfeinschmecker-fantastisk som du får det, og har du smaken for lekker, varm og velprodusert pop så ta en lytt! Og har du smaken for spesielt Prefab Sprout så ta en lytt på «Unwarranted»!  Mer The Loch Ness Mouse. (V.J.)

Utakk – Bare en hvit mann
Mer upbeat låt og produksjon fra Utakk på låta «Bare en hvit mann». Utakk balanserer på knivseggen av det upbeat lystige (med blåsere og det hele) og melankolsk underfundige, og de klarer brasene, alt er jusert godt i forhold til hverandre. En del snacksy detaljer å finne her også, som den enkle, effektive og underfundige gitarklimpringen som gjentas gjennom hele låta. Utakk romsterer fortsatt i sitt helt eget musikalske univers. «Bare en hvit mann» er et av 3 spor på Utakk sin EP «Moral Schmoral» (2019). Utakk – Sanseintrykk (Ferske spor uke 8/2018) (V.J.)

Wet Dreams – Roliglåta
Wet Dreams fikk æren av å utgi Black Pop Records første fullengder, nå kan fuzzpunken nytes i bredt format. Det selvtitulerte albumet fra de sortkledde, bestående av medlemmer fra ypperlige band som Death By Unga Bunga, FOAMMM og Warp Riders, byr på herlig, skitten punk. Lydmessig er det vanskelig å beskrive, men jeg prøver meg. Som en blanding av tidlig Misfits og frekk freakbeat på limfylla. Den herlige titulerte «Roliglåta» fremstår som en fin motvekt, og er en av mine favoritter. For øvrig er dette et forbilledlig debutalbum. Wet Dreams – Bad Boys (Ferske spor uke 15/2019) Wet Dreams – Boogie (Ferske spor uke 6/2019)  Wet Dreams – Bad Boys (Ferske spor uke 52/2018) Wet Dreams – Trippelsingel: Cartridge Belt (Musikalske sidespor – uke 22/2017) (D.J.)

Blomst – Mine Hender Brenner
Blomst sin andre plate titulert «Blomst IL» består av et sterkt knippe låter, som «Mine Hender Brenner», «Penger i Madrassen», «De Retursjerte» og «Boom Boom». «Mine Hender Brenner» er en pulserende garasjepunkrocka sak med topp refreng. Her får Ida virkelig vist hvilken rå vokal hun har. Herlig at noen fortsatt lager rå, fengende og upretensiøse plater som dette! Og bare så det er sagt, her er det jobbet med produksjon, detaljer og innspillinga for å få alt til å sitte. Plateanmeldelse: Blomst- «Blomst IL» 5 plater som har inspirert Blomst (V.J.)

Dark Times – Doom and Gloom
En av våre Deichman-utsendte på Blå under Musikkfest Oslo i fjor ble mektig imponert over rå, intense og punkrocka Dark Times og vokalist Ann Kristin Traaen, et band og en vokalist vedkommende aldri hadde hørt om før. «Doom and GLoom» er åpningsporet på den rå, intense og punkrocka plata «Tell Me What I Need» som ble sluppet i fjor. Anbefaler deres Tapetown session på SPOT Festival i Danmark. Dark Times’ «Dirt» var med i spalten musikalske sidespor i 2017. (V.J.)

Daufødt – Forbudte frukter
I 2017 kom debutsingelen «Nedover» til et ungt rockeband . Det er lett å tenke på Kvelertak når du hører dette bandet, som har base i Oslo. Ifølge presseskrivet er det dog et stort spenn når det gjelder hvor de henter inspirasjon: «alt mellom hardcorebandet Trash Talk og popmesteren Paddy McAloon» («Nedover» ble omtalt i vår spalte Musikalske sidespor i fjor, men den er fjernet fra strømmetjenestene, så vi tar med deres rykende ferske låt «Forbudte følelser», en mer enn god erstatning, red.anm.). (B.I.H.)

Firewoodisland – Dearest Brother & One with the Mountain
Stian Vedøy vokste opp på Karmøy og flyttet til England for 9 år siden for å studere musikk. Med base i Bristol startet han bandet Firewoodisland (Vedøy på engelsk). «Dearest Brother» (utgitt i 2017) er en forsmak på bandets kommende debutalbum. Låta fikk svært god tilbakemeldinger i Storbritannia fra  bl.a. Q Magazine, Clash, The 405 og BBC (radio) mfl. I Norge ble låta playlista på P3, og det kan jeg godt skjønne, for «Dearest Brother» er delikat produsert pop, med røtter i folk, og med iørefallende arrangement og medrivende luftig refreng. Dette bandet har så absolutt spiren i seg til å nå ut både bredt (og smalt). Etter denne singelen har de sluppe tre nye låter, og særlig den siste, «One with the Mountain», fra i år er så fin at vi også at den med i spillelista. (V.J.)

Pappasaft – Førstemann til Møller
Raske låter som bobler over av energi og skeive tekster, det er pønkoppskriften til denne trioen. Det er ikke så mye mer å si enn at det funker, og trenger du plutselig å skru opp tempoet på festen, er dette et godt bidrag. «Førstemann til Møller» er fra EP’en «Rom til folket» fra 2018. Pappasaft skriver for tiden nye låter. De har et meget godt liverykte, så ikke gå glipp konserten på KlubbØya. (V.J.)

Selmer – Surfin’ with U
Sommerlig indiepop, men med de tydelige basslinjene blir det i tillegg ordentlig funky. Jeg liker denne miksen, og det er befriende at Selmers vokal lyder som avslappa indie til tross for bandets flørt med funk og beslektede sjangre. Ved å unngå å gå helt inn i funk-/soulsjangeren rister de av seg en del av den musikklinje-flinkis-utstrålingen slike band kan ha (fra Øya 2017 anmeldelsen, link under, red.anm.). Selmer første singel, «Surfin’ with U» (2017) anbefaler jeg på det varmeste å sjekke ut, gjerne ved hjelp av musikkvideoen. (Sjekk også de andre singlene, red.anm.) Øya 2017 – «Få måkene til å tie» og andre Øya-bøker. Del 1: Onsdag Øya 2017 – Selmer (K.J.U.)

Husmo HAV – East in North
Behagelig, varm og myk landskapsjazz-/postrock-låt uten skarpe kanter av norske Husmo HAV. Digitalt utgitt singel (2019). (G.Q.)

Leonov – I Am Lion, I Am Yours
Leonovs uttrykk er et konglomerat av gitarstøy, malende stemninger og kontant rytmikk, samt at de inkorperer sludge-aktige passasjer og metal-elementer. Basisen er mørk konsentrert energi, klaustrofobisk, men samtidig forløsende, for å sitere meg selv, fra Kollwitz-anmeldelsen (utdrag fra min anmeldelse av deres konsert på By:Larm i 2016). «I Am Lion, I Am Yours» er fra Leonov sin debutplate «Wake» fra 2018. Leonov – 5 om bøker og musikk (V.J.)

Lonely Kamel – Fascist Bastard
Plata «Death`s-Head Hawkmoth» (2018) oppsummerer Lonely Kamel helt korrekt. Det skulle bare mangle, kan du kanskje si, men jeg mener at hele albumet er en slags ferd gjennom subsjangere av rocken som bare Lonely Kamel kan. Det er breibeint. Med den ene Vans-skoen i 70-talls psykedeliagrøfta, mens den andre i bluesrocken. Veien mellom asfalteres med stoner og i det fjerne kan du skimte en solnedgang over en ørken med kaktuser og lave høyspentledninger som nesten subber langs bakken. Liker du noe av dette, kommer du til å like «Death`s-Head Hawkmoth». Og for all del – pell deg på konsert! plateanmeldelse: Lonely Kamel – «Death’s-Head Hawkmoth» Ferske spor uke 15/2018 med Lonely Kamels «Psychedelic Warfare» (H.P.V.)

Lazy Queen – Apocalipstick
I januar 2019 kom Lazy Queen  med EP’en «A Sigh So Deep». Den første singelen fra EP’en var «Turn From Void», en givende støypopper i krysningspunktet grunge/Swerverdriver, «Apocalipstick» er til å begynne med mer rent rocka enn det de har gjort tidligere, med støyete gitarsnutter som dukker opp både i venstre og høyre høyttaler. Tøft, og fra ca. etter et minutt og utover kombinerer Lazy Queen de melodiøse og intense støygitarene og den like intense vokalen på ypperlig vis, ‘a la det de gjorde på låtene fra den nevnte EP’en «Drift». Også givende trommebreaks og «støyinferno» til slutt. EP-anmeldelse: Lazy Queen – «A Sigh So Deep» Lazy Queen – Turn From Void & Child of Glass (Ferske spor uke 36/2018) Lazy Queen – F*ck Kevin Spacey (video) (V.J.)

Melkeveien – Hockey Pizza
Jeg har ikke mer å si om denne låten enn at dette er en dritbra electro-funk, eller noe i den duren. (V.J.)

Outer Limit Lotus – Everything Ends Too Soon
I mai byttet vi forsidebilde på Deichman musikk facebook til herlige vinylplater, som du kan lytte på vår vinyl-lyttestasjon, inkludert Outer Limit Sky sin debutplate «Lotus Eater» fra i fjor. En av favorittene fra plata er «Everything Ends Too Soon». Stemningen er cluet i Outer Limit Lotus sitt mørke univers, og suggerende post-punk/goth/psykedelia er bærebjelken. Outer Limit Lotus behersker alle elementer fra disse musikkformene like godt. Jeg kåret «Everything Ends Too Soon» til den 19.ende beste norske låten i fjor. (V.J.)

Emile The Duke – Biblioteket
Emile deler noen erfaringer fra sine dager på biblioteket. Vi håper og tror at han ble en del klokere enn hva han selv gir uttrykk for i denne låta, men på vegne av det norske folkebiblioteket setter vi uansett pris på oppmerksomheten. Øya 2017 – Emile the Duke pres: Aasen tar Helg Funk og avsky i Oslo Kommune – Emile The Duke En solskinnsdag med Emile the Duke Emile The Duke om solitær tilværelse og egosentriske tanker Emile the Duke på by:Larm: «I change diapers for a living!» Oslos mest funky kommunearbeider avslutter uka med nytt album! Ville du gjort forretninger med denne mannen? Emile the Duke – Aasen Tar Helg (Musikalske sidespor – uke 49 2016) Øya 2017 – «Balladen om en lovlydig sofistikert» og andre Øya-bøker. Del 3: Fredag (R.A.)

De fleste av utøverne har vært med i våre ukentlige Ferske spor spilleliste

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

David:

brenn. – Keen
brenn. består av Edvard og Remy, som lager uhøytidelig og solstenket rock med ekko av together PANGEA og FIDLAR. «Keen» er en aldri så liten anthem, som jeg ser frem til å høre i all sin prakt på onsdagen. De skal også ha for å nevne hovedbiblioteket som verdens deiligste plass i et intervju med Musikknyheter tidligere i år. Hatten av!

Julien Baker – The Modern Leper
Baker er blant mine favoritter i den nye bølgen av folkbaserte låtskrivere, som ikke er redd for å formidle rå, ufiltrerte følelser. Hun har gitt ut flere overbevisende album og eper, både på egenhånd og som en del av gruppen boygenius, sammen med likesinnede Phoebe Bridgers og Lucy Dacus. (EDIT: Det kom nylig beskjed om at Baker dessverre må avlyse sin konsert. Akk..).

Soccer Mommy – Your Dog
Mens vi snakker om Julien Baker, er det naturlig å trekke frem Sophie Allison, aka Soccer Mommy. Nydelig utført soveromsindie i widescreenformat, med en fin balanse av sødme og bitt. Albumet «Clean» var et av fjorårets beste album innen indiesjangeren og «Your Dog» er lite mesterstykke.

Pom Poko – Crazy Energy Night
«Crazy Energy Night» er en mesterlig sammenskrudd kunstrockperle, som fikk BBCs Steve Lamacq til å fråde om munnen. Sammenligningene med Deerhoof er lett å forstå, men Pom Poko har funnet sin egen sti med innovativt og kantete gitarspill, insisterende, krystallklar vokal og ikke minst kaskader av kubjelle. Pom Poko har også vokst seg til å bli et glimrende liveband, der bandet og spesielt vokalist Ragnhild Fangel Jamtveit viser et sceneeierskap man sjeldent ser. Dette kan fort bli lørdagens høydepunkt.

Connan Mockasin – Charlotte’s Thong
Connan Mockasin kan være litt vanskelig å få has på. Mockasin fremstår som en miks av Mac DeMarco og Ariel Pink, en smått mystisk typer som tidligere har samarbeidet med både MGMT, Charlotte Gainsbourg og Øya-aktuelle James Blake. «Charlotte’s Thong» er et ni-minutters slackerepos, hentet fra hans siste album «Jassbusters».

Mitski – Geyser
Jeg må si jeg gleder meg enormt til Mitskis konsert på torsdagen. Hun lager sofistikert og småtrist elektropop, med sistealbumet «Be The Cowboy» som foreløpig høydepunkt. Denne konserten må du få med deg!

Penelope Isles – Chlorine
Penelope Isles er et britisk indieband, som er spådd en lysende fremtid. Debutalbumet «Until The Tide Creeps In» ble utgitt tidligere i sommer på Bella Union og «Chlorine» er utmerket eksempel på hva vi kan vente oss. Et friskt tilskudd på den britiske indiescenen og en frisk start på torsdagens konsertprogram.

Jonathan Wilson – Dear Friend
«Dear Friend» er hentet fra den glimrende «Fanfare» fra 2013. Låten høres i starten ut som noe som kunne passet inn på Beach Boys’ mesterverk «Sunflower». Før den bryter ut i full Jerry Garcia-pastisj. Wilson er dypt plantet i vestkystens mystikk og musikkhistorie. Han har tidligere levert en mesterlig Øyakonsert, med Fleetwood Macs «Angel» som høydepunkt. Det er lov å håpe på en reprise av dette. (Øya 2014: På Wilsons vinger, red.anm.)

Kikagaku Moyo – Silver Owl
Som vanlig er det også et meget sterkt Øyanatt-program, jeg er spesielt fornøyd med Kikagaku Moyo som runder av fredagen på Blå. Finnes det en bedre måte å avslutte festivaldagen på enn med litt seig japanske psych på Blå? Som en snedig liten bonus blir det oppvarming av det ferske Oslobandet Ē, som består av Ingvild Nærum (Are You Having Fun Yet), Chiara Cavallari (FOAMMM) og Sigrun Sæbø Håland (Hysj).

Motorpsycho – Lux Aeterna
Motorpsycho har skrevet et verk inspirert av kunstneren Håkon Gullvåg, som har laget omslaget til bandets to siste album «The Tower» og «The Crucible». Trønderne har med seg et par venner på scenen, ringrevene Ola Kvernberg og Lars Horntveth, og fremførte i forrige uke verket (samt tittellåtene på de to siste albumene) på Olavsfestdagene i Trondheim til strålende mottakelser. Nå er det Øya sin tur til å høre verket og jeg kan ikke tenke meg en mer mektig og verdig avslutning på årets festival. Kunstprog til folket!

Rolf:

IDLES – Colossus
IDLES debuterte med den massive plata «Brutalism», som var blant mine ti favorittplater fra 2017. De fulgte opp debuten med «Joy as an Act of Resistance» i 2018 der de fortsatte der de slapp, med beinhard og hverdagspolitisk ladet (post)punk. En gjennomgående intens utgivelse. Angrepene på giftig maskulinitet er mange, gjennomgangstonen er «all is love», dette er sinte menn med store hjerter og mye kjærlighet for hverandre og for fansen. Der politisk punk ofte handler om å sette fingeren på alt som er feil i verden bruker IDLES sjangeren til også å fremheve hvordan ting burde være – en slags løsningsorientert punk, om du vil. Jeg gleder meg stort til å se dem på Øya. «Colossus» er en episk låt der de nok en gang tar for seg forelda kjønnsstereotypier. Denne gang er det idéen om Mannen med stor M som rives ned.

Pond – Daisy
Pond blir med sine venner i Tame Impala når de legger turen innom Øya i . Jeg så dem på Vulkan for noen år siden og det var en veldig bra og passe kaotisk konsert. Jeg forventer mer av det samme i Tøyenparken.

SÂVER – I, Vanish
SÂVER består av medlemmer fra Tombstones og HYMN. Jeg så (og hørte!) SÂVER riste grunnvollene i Kulturkirken Jacob under Høstsabbaten i fjor . «I, Vanish» er fra albumet «They Came With Sunlight». Dette er så sludgy, blytungt og insisterende som det får blitt. Video.

Psychedelic Porn Crumpets – Social Candy
Etter de to fantastiske «High Visceral»-platene fra bandet med Australias nest beste bandnavn har jeg vært spent på om de klarer å fortsette i det samme gode sporet. Dette var første smakebit fra plata «And Now For The Whatchamacallit». Om noe har de blitt enda bedre! Psychedelic Porn Crumpets – Ergophobia.

Geir:

Yves Tumor – Noid & Licking an orchid
«Noid» er en deilig eksperimentell poplåt i disco/soul-land fra det  spennende albumet «Safe in the Hands of Love» (2018). En kandidat til årets beste album. Utgitt på Warp. «Licking an orchid» er en stemningsfull liten poplåt fra samme skive.

Tirzah – Do You Know & Holding on
«Do You Know» er en deilig, trist og vanedannende slåopp-låt med oppkutta beats og bleik vokal. Kan minne om James Blake (spiller også på Øya, red.anm.), men stemmen til Tirzah er fri for sjøldigging; mer usikker og sårbar. «Holding On» er en av flere bra poplåter fra skiva «Devotion», produsert av Mica Levi og ute på Domino. Nok en blek, men nær og ektefølt soulpop-perle fra albumet «Devotion», en av fjorårets beste utgivelser. Micah Levi (Micachu) har laget musikken.

Katrine:

Thea Hjelmeland – No More
Hva er dette? Folkemusikk, jazz, triphop, pop, electronika, lyse og mørke toner – Thea Hjelmeland er mester på å smelte sammen kontraster. Det er både vakkert, fasinerende, fengende og originalt og altså vanvittig variert (om fjorårsplata «Kulla», red.anm.). Gleder meg til å se henne på Øya! Øya 2015 – Thea Hjelmeland: Drømmekonserten By:larm 2015: Kirketid med Thea Hjelmeland

Bent:

Big Thief  – Capacity
Big Thief  sitt album «Capacity» var en av sommerens (2017, red.anm.) store humørspredere. Ikke fordi den er spesielt lystig, men dette albumet inneholder låter som kan bli en gjenganger i spillelistene i årene som kommer. De skaper stemninger som til tider kan minne om Mazzy Star, uten at det er snakk om noen kopi av hverken lydbilde eller Hope Sandovals stemme. Musikalsk spenner dette fra folkrock til shoegaze. Melodiene, som kan være både umiddelbart fengende og komme smygende for hver lytting, er ren nytelse for øregangene. Vi blir introdusert for ulike fasetter av menneskers samspill, fra den gode nærheten, til mørke skygger av det vi er i stand til å gjøre både mot oss selv og andre. Vokalen, basslinjene, de delikate riffene, tekstene, stemningen; bandets andre album gir moderne indierock et ansikt og byr et rikt følelsesregister. (Big Thief slapp et nytt sterkt album i år, red.anm.).

Erlend Ropstad – Natta Som Er Over Nå
«Måten han forteller oss historiene på har samme utgangspunkt; enkelt og ektefølt, der vi får lov til å være bare mennesker, feilbarlige som vi er. Og der ligger nøkkelen til musikkhjertene som lar seg vri om: i et ordinært, hverdagslig språk, pakker han inn noe de fleste av oss kan relatere oss til.» (Fra Plateanmeldelse: Erlend Ropstad – «Alt som har hendt», 2017. I år kom Ropstad med nytt sterkt album titulert «Brenn Siste Brevet», her er liten omtale av låten «Natta Som Er Over Nå», red.anm.).

Rune:

Robyn – Dancing On My Own
Robyn entrer scenen. Solomaterialet hennes får hele Amfiet til å ta av fra første sekund. Det formelig eksploderer på scenen, og det eksploderer blant publikum. Om Röyksopp har levert hits tidligere i konserten, så er det Robyn som leverer HITS. Og de kommer på rekke og rad. «Be Mine», «Call Your Girlfriend» og ikke minst «Dancing On My Own», og publikum danser ræva av seg. For ikke å glemme lille, store Robyn på scenen. Når Robyn er i sitt ess, er hun, i mangel på dekkende superlativer, helt rå (fra Øya 2014: Röyksopp & Robyn – Svensk ballegrep, red.anm.).

Victor med stor hjelp av Sebastian, Nikolaj og Lars:

Silvana Imam – Helig Moder
Vi anmeldte Silvana Imam sin konsert på Øya for fire år siden. Skribent Nikolaj Blegvad oppsummerte konserten slik: Hun leger med konventioner på flere niveauer, og hun balancerer det enkle og klare udtryk overbevisende, uden at det falder over i det banale. Silvana Imam er en vigtig stemme på nutidens rapscene, og med hendes egne ord, er hun «a fakkin gee».

Fay Wildhagen – New Again
I 2014 spilte Fay Wildhagen for et fullt bibliotek på dagen etter at hun fylte 21 og fikk sin første låt a-listet på P3. Under intervjuet vi gjorde med Fay Wildhagen i 2014 oppdager Fay at hun har begynt å blø på fingrene etter den nevnte Øya-konserten i biblioteket, som hun beskriver som den beste hun har opplevd. – Når man får oppleve sånne ting som i dag, så er det sjukt verdt det! Man husker på hva det egentlig betyr, fellesskapet og magien man opplever sammen.Vi har møtt så mange folk som har heiet oss frem og det har vært et eventyr så langt.På Gut Feelings samme å viste Fay Wildhagen en utrolig tilstedeværelse på scenen, og det har hun fortsatt med på alle konsertene hennes. «New Again» er fra Fay Wildhagen sitt siste album «Borders» fra 2018 er en flott og ladet låt som virkelige viser hva som foregår inne i Fay Wildhagens klangfulle hode. Avslutningen er storslått, nærmest majestetisk.

From Scratch – Real Horror Show
Vi er i full gang med å planlegge hvilke Øya-konserter vi skal anmelde, og en av våre skribenter sendte meg denne mailen nylig: «Onsdagen er nok den dagen med færrest band innenfor mitt område, men tenker at From Scratch på Bibliotekscenen hadde vært kult og skrive om». Vi varmer opp til konserten med denne coole låta.

The Cure – Siamese Twins
I Oslo Spektrum tirsdag 11. oktober 2016 var det ikke mye tvil om at vi hadde et av de store britiske bandene foran oss på scenen. Denne kvelden beviste The Cure at de fortsatt er oppmerksomheten verdig. The Cure- konserten er den jeg gleder meg aller mest til på årets Øya!

Jakob Ogawa – You Might Be Sleeping & All I Wanna Do
I 2017 slapp Ogawa EP’en «Bedroom Tapes». Vår tidligere skribent Lars Junge ga en femmer og beskriver EP’en slik: «Særegen, snurrig indie/soul kanalisert gjennom analoge instrumenter». Låten «You Might Be Sleeping» (med Clairo) fikk følgende beskrivelse: «Den kunne strengt tatt vært både skrevet og fremført av kanadieren Mac DeMarco». Litt av et kompliment! I år kom singelen «All i Wanna Do», og den må så klart med i spillelista.

Blood Orange – Saint & Chewing Gum
Anders K. Smedstad AKA Oral Bee og Martin K. Bråthen anmeldte Øyakonserten til Blood Orange i 2014 og skrev da: «Bandet mestrer 80-talls-soul/funk-pakka ypperlig, men opplevelsen blir totalt sett litt for laidback. På studioversjonene blander han av og til 80-talls keyboard med slentrende hiphop-trommer, mens live blir noen av låtene kanskje litt for glatte. Denne konserten gjorde ikke det største inntrykket på oss, men vi anbefaler at du sjekker ut Blood Oranges musikk og sjekker ut hans herlig originale musikkvideoer» (les hele anmeldelsen og se videoer her).  I sommer har Blood Orange sjansen til å høyne live-opplevelsen. I mellomtiden kan du lytte på disse herlige låtene og videoene (link til videoen her og her).  Hekter på enda en herlig Blood Orange-video. Blood Orange her ute med nytt kvalitetsalbum titulert «Angel’s Pulse».

Kommode – Fight or Flight or Dance All Night
Bak det litt dagligdagse, men fonetisk småstimulerende navnet «Kommode», skjuler det seg ingen andre enn Erik Glambek Bøe, den ene halvdelen i Kings of Convenience – han litt tilbakeholdne av de to. Kommode er et band, bestående av Glambek Bøe og barndomskameraten Øystein Gjærder Bruvi. Mange av låtene høres nesten ut som Kings of Convenience – helt til beaten og trommene kommer inn. Lytt bare på «Houses for Birds». Den høres helt ut som en KoC-låt. Erik Glambek Bøe sine låter er utpreget melodiske, og det ligger en bunnløs melankoli i stemmen hans. En kvalitet som er umulig å bli lei. Akkurat som på Kings-platene. Alle tre er tidløse og fordømt gode. De står som bautaer i norsk musikkhistorie. Kommode er dog et fint tilskudd til denne katalogen. «Analog Dance Music» er en smakfull utgivelse. Glambek Bøes meldoditeft og akkordprogresjoner er så inn i granskauen melodiske at man kan bli blank i øynene av mindre. Alle låtene har en melodilinje ved seg som er satt sammen slik at man kan legge nærmest endeløst med nye melodilinjer oppå. (Det du nettopp leste er fra tidligere Deichmans musikkblogg skribent Lars Junge sin anmeldelse av Kommode sin plate «Analog Dance Music» fra 2017).

I Was A King – Tanker
‘Hva skal man gjøre når man har polert og perfeksjonert den gitarbaserte popmusikken til det ytterste? Jo, man lager mer musikk og polerer enda litt mer. Det kan alltid bli enda litt bedre’, skriver R.A. om låta «Bubble», som frontet Ferske spor uke 2/2019. Om «Clouds», som var med i en annen utgave av Ferske spor i år, skriver, skriver D.J.: ‘Deilig å høre at bandet har funnet tilbake go’foten fra «You Love It Here». Deres låtsnekkeri mangler motstykke her til lands!’ «Bubble» og «Clouds» er fra I Was A King-plata «Slow Century», produsert av selveste Norman Blake (Teenage Fanclub). I likhet med flere av Teenage Fanclubs utgivelser, som det selvsagt er naturlige å sammenligne dem med, er de i det lune pophjørnet med denne utgivelsen, men I Was A King skrur litt ekstra skurr på gitarene når de lyster, som i f.eks. «No Way Out», eller så toner de det helt ned i «Folksong». David har et poeng, nettopp I Was A Kings låtsnekkeri-evne er cluet på alle låtene. Om man nå velger å lage låter med storslåtte skurregitarer eller tone det helt ned, er man avhengig av gode låter, og på I Was A Kings «Slow Centrury» er det kun gode låter. Et av årets popalbum (mer om I Was A King her og her).

Erykah Badu – Back in the Day
Jeg opplevde Erykah Badu sin konsert på Moldejazz i 2001. Svett soul og r&b ble blandet med smektende grooves, et låtmaterialeuten like, og tonnevis med ja, soul. Badu rir på en tidevannsbølge som strekker seg fra Motown til The Roots og mye mer, og tilbake igjen. På scenen bindes fortid og nåtid sammen til soul med stor S. Erykah Badu står bredbent på en trone av historie. Hun leverer fortsatt på scenen. Må oppleves!

Golden Core – ᛒᛚᚢᚦ (Blóð)
Tunge trommer innleder låta,  så skjærende gitarhyl, hakk i hæl følger monotone messende gitarer før en mannevond (her guttevond) vokal utstøter et eller på islandsk, norrønt, gammelnorsk? Deretter urovekkende vokalhvesing.  Ungfolene i norske Golden Core er på ferde igjen, samspilte som bare det, og nå med ordentlig fet produksjon i «bagasjen». Golden Core er en sterk utfordrer til Heave Blood & Die om doom/stoner-tronen i Norge. «ᛒᛚᚢᚦ (Blóð)» er den ene av to låter på en EP med tittel ᛒᛅᛚᛏᚱᛋᚴᚢᛁᚦᛅ som kom i fjor.

Tame Impala – Feels Like We Only Go Backwards
Vår tidligere skribent Lars Junge var på konsert med Tame Impala på Sentrum Scene for tre år siden. Lars  avslutter anmeldelsen slik: Bandet drar i gang med «Feels Like We Only Go Backwards» til salens elleville beistring. Kun noen forknytte sjeler unlater å synge med på den gnistrende låten. Dette var en sånn konsert der alle går ut av lokalet med et smil om munnen – og i bedre humør enn de kom i. Sånn skal det gjøres. Pur popmagi.

Ricochets – Depressive Side Of Town
En iherdig turnévirksomhet ga Ricochets rykte som et av Norges heftigeste liveband. Nå spiller et av Norges mest profilerte (tidligere) på Øya!

The Needs – Summerbore
Her har du litt av en gjeng. Bendik Brænne, Mattias Brænne Wigestrand, Maciek Kofstad (Kvelertak), Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna) og Knut-Oscar Nymo (Oslo Ess), har slått sine pjalter sammen og er The Needs. «Summerbore» er en fargerik powerpop/skatepunk-affære med doble gitarer og enorm spilleglede. The Needs er klare for Øyafestivalen og kan bli et naturlig soundtrack for sommeren (David tok ikke med The Needs blant sine anbefalinger, så jeg smetter den inn her).

Arthur Kay – Holiday Pay
Tangenttrollmann Arthur Kay (The Switch, Dr. Kay and his Interstellar Tone Scientists) med en synthfunkfest tilegnet det vi alle venter på, nemlig feriepenger. Skummelt smittende, med hint av både Marcos Valles «Estrelar»-periode og Thundercats 80-tallsflørt. La feriepengene regne! (David tok heller ikke med Arthur Kay blant sine anbefalinger, så jeg smetter den inn her). The Switch – Eyes Up (Ferske spor uke 16/2019) Mer The Switch (D.J.)

Misty Coast – Eleven Months
Misty Coast er en gjenganger her i musikkbloggen, og det med god grunn. Duoen som består av The Megaphonic Thrift-medlemmene Linn Frøkedal og Richard Myklebust ga ut et av fjorårets albumskatter. «Eleven Months», den første singelen de slapp før andrealbumet gir oss mer av vinneroppskriften fra det selvtitulerte debutalbumet. Her snakker vi duvende, psykedelisk elektropop i samme landskap som Beach House. Misty Coast maner  fram drømmende stemninger med deilige melodilinjer som navigerer i det shoegaze-psykedeliske soundet. I anmeldelsen min av debutplata skriver jeg at de har rendyrket og egenartet musikalsk identitet, noe duoen viser  til gangs med «Eleven Months», samt «Little Sister» og «Backseat Warriors». Misty Coast har skapt et gjennomført album av godt kaliber i Berlin, og en av bestanddelene som virkelig høyner kvaliteten på plata er den fantastiske vokalen til Linn Frøkedal. Hun har mange vokalstrenger å spille på, og måten vokalen er integrert i soundet er smakfullt (fra Plateanmeldelse: Misty Coast – «Melodaze», 2019).

Razika – D esje meg
Mer sløy enn forrige singel «En sjanse til», som var med i ferske spor uke 36/2018, men like bra. «D esje meg» er  en vakker-melanskolsk miks av sound og melodi. Video. Fra  Razika sitt fjerde album «Sånn kjennes verden ut». Mer Razika.

Deathcrush – State of the Union & Bedpost
Vidar i Deathcrush trakk frem labelen Amphetamine Reptile da vi intervjuet gruppa under Øyafestivalen i 2013. Og jada, Deathcrush er inspirert av Amphetamine Reptile Records-labelen, som var et viktig alternativ til 90-tallets grungebølge, sin støy/ metal / rock på den nye plata «Megazone». Deathcrush er et øreblødende viktig alternativ til alt som rører seg i musikk-Norge for tiden. De tråkker opp sine helt egne stier – i tillegg til AmRep-referanser er de konfronterende ‘a la No Wave-bevegelsens på 80-tallet. No Wave-scenen i New York var undergrunn med utspring fra mørke kjellere, og en reaksjon mot den konvensjonelle musikkindustrien, som jeg skriver i anmeldelsen av Deathcrushs by:Larm konsert i 2014. Deathcrush går som nevnt sine egne veier i likhet med utøvere som f.eks. Royal Trux, som det finnes spor av i låter som «Bedpost». I det hele tatt, Deathcrushs sammensmeltning av støy, pop og beats er fortreffelig. Låtpremiere: Deathcrush – «EGO» Konsert: Deathcrush på Rockefeller 24. april 2016 Video som viser hvor rå Deathcrush er på scenen Ny video fra Oslos støyrockere Izakaya Heartbeat / Deathcrush video Vi anbefaler: Deathcrush – Nytt magasin, flexi, download, posters m.m. Isdronningen – en fotoutstilling av Stian Schløsser Møller

Shikoswe – Tiger Eyes og Two Heads in a Room
Shikoswe har en musikalsk selvtillit som smitter over på lytteren. «Tiger Eyes» og «Two Heads in a Room» er muligens to av hennes mest tilgjengelige låtene så langt, og to av de beste. Låtene er stemingsladete, og Shikoswe egenartede stemme passer perfekt inn stemningen. Vokalen er som et instrument og regne, og er selve bærebjelken særlig i «Two Heads in a Room». Soundet er etter hvert blitt mer striglet, men Shikoswe beveger seg fortsatt i den moderne popindustriens sidegater, der tekster og melodier gjerne fremtrer herlig uforutsigbare. Mer Shikoawe

Beezewax – Two Diamonds
Det er ikke mange band i dette land som klarer å utgi album etter album med så solid håndverk, med så gode sanger. Vi er heldige som har Beezewax.  Det var først med albumet «Who To Salute» fra 2005 at jeg virkelig fikk øynene opp for mossingene. Med sin følsomme og melodiøse indiepop tuftet på band som The Posies, Hüsker Dü og Bob Mould-oppfølger Sugar, traff de meg virkelig. Det skadet heller ikke at albumet var delvis produsert av Bent Sæther fra Motorpsycho. Beezewax varmet også opp for nettopp The Posies på en legendarisk konsert på Blæst i Trondheim 2005, som er en av de beste konsertene jeg har sett. 2005 var et fint Beezewax-år. Albumet «Peace Jazz» (smukk tittel!), er bandets syvende album. Med sin spede start i 1995, har bandet 25-års jubileum neste år, tro det eller ei. «Peace Jazz» fortsetter den fine formen vist på den finfine forgjengeren «Tomorrow», som kom i 2014. Har det virkelig gått fem år allerede? «Peace Jazz» er nok et bevis på Beezewax sin unike meloditeft, albumet opprettholder bandets ustoppelige rekke av sterke plater, 22 år etter debuten «A Dozen Summits». Det er ikke mange band i dette land som klarer å utgi album etter album med så solid håndverk, med så gode sanger. Vi er heldige som har Beezewax (Fra Plateanmeldelse: Beezewax – «Peace Jazz»). Mer Beezewax

Orions Belte – Joe Frazier
Skikkelig groove og bluesfragmenter er  to av bestandelene på denne låta også, pluss psykedelia og mye annet. «Joe Frazier» er fra plata «Mint» fra 2018. Singelen «Atlantic Surfing» hadde vi med på vår spilleliste her. I pressemeldingen står det at «Joe Frazier» bl.a. er inspirert av at Joe Frazier slo Muhammad Ali i ‘Fight of the Century’ i 1971. Samme presseskriv spør: Klarer du å høre det for deg? Nei, egentlig ikke, men kul låt.

Leoparden – Boliglån
Funky. Svingende synther og med en tekst som planter seg i hjernebarken, gjør at det er lett å bli glad i «Boliglån». Dansbare saker, stor fare for lyskestrekk. Ute nå på en snasen 7-tommer på Lyskestrekk Records (fra Ferske spor uke 35/2018).

Prins Thomas – E
Prins Thomas har vært en profilert DJ siden slutten av 90-tallet, og har gradivis etablert seg som en grunnpilar i den norske klubbscenen. Han er stadig inspirert og blir bare bedre på det han holder på med. Utviklingen denne gang strekker seg mer mot mer ambiente lydlandskap. Det låter veldig utsvevende, men i motsetning til tidligere utgivelser, er det nå bassen som står for driven i låtene. Trommene er nesten helt vekke. Det ligger litt high hat her og der, av og til dukker det opp en basstromme, og kun på de fire siste kuttene finner han frem til skarptrommer og håndklapp. “Principe Del Norte” (2016) er hans første utgivelse på Smalltown Supersound (han har vanligvis gitt ut musikken på sin egen eminente label, Full Pupp). Men nå har altså Prins Thomas foretatt et aldri så lite slags hamskifte her. Soundet er mer eller mindre likt som det var, men trommene er borte. Overraskende nok blir det faktisk aldri kjedelig, men det fordrer at man har ro i ræva. Det låter stadig kosmisk, dog uten beats. Platen er en hyllest til blant andre KLFs ambient-mesterverk «Chill Out» fra 1990. Det er fint å høre superkompetente Prins Thomas’ tørke støv av denne sjangeren som ikke får så mye oppmerksomhet i disse dager. (fra Lars Junge sin Plateanmeldelse: Prins Thomas «Principe Del Norte» (2016), Prins Thomas har gitt ut en god del utgivelser etter denne).

Bjørn Torske – Natta
Bjørn Torske er en av de store inspirasjonskildene til nü-disco, space disco, Northern Disco og hva man nå kaller dette her, Gudfaren altså, som har fått mye mer gehør i det store utland enn her hjemme . «Byen» er hans første plate på 8 år, utgitt på labelen Smalltown Supersound i fjor, som feiret 25-årsjubileum i fjor. Låta «Natta», som avslutter plata, skiller seg en del ut ifra de andre sporene på «Byen» med sin minimalistiske nocturne-(by)stemning. Smakfull avrunding. Plateanmeldelse: Bjørn Torske – Kokning

Eivør – Salt -Live In Thorshavn
Eivør Pálsdóttir er fra søndre Gøte på Færøyene. En liten bygd med drøyt 400 innbyggere. Hun er blitt beskrevet som det færøyske svaret på Björk, og kompletterte uttrykket med sin karakteristiske stemme, en stemme som er som et instrument i seg selv, noe som til gangs høres på  den mørk-groovy og gripende elektro-pop-rockeren «Salt», den første singelen fra livealbumet «Live In Thorshavn» som ble sluppet 8. mars via Wardruna-frontmand Einar Selviks selskab Norse Music. Vi så henne på John Dee i 2016 da hun trollbandt publikum Les også Ivar Bjørnson og Einar Selvik – Singel: «Hugsjá»

Sea Change – Wooden House
Da jeg jobbet i Spirit i 2014 trakk jeg fram Sea Change i Musikkmix-spalta mi. Norske Sea Change slapp album i 2015 og jobber nå med sitt andre album i Berlin. Spennende! Øya 2014: Sea Change – elektronisk balanse

IDLES – Danny Nedelko
Idles er per nå et av landets heteste og mest roste punkrock-grupper. Den energien som er samlet her – frustrasjon og sinne, men også entusiasme og glede – overstiger alle emosjonsnivåene hos både motstandere og sympatisører av Brexit. De lyseste punktene er «Samaritans»– et oppgjør med det maskuline etos – og «Danny Nedelko» – en eksplosiv kommentar/hyllest til det flerkulturelle britiske samfunnet. Jeg kan lett forestille meg det britiske underhusets talsmann, John Bercow, rope ut “Ooooorder!” og annonsere for underhusets honourable members at noen av årets beste låter kommer nettopp fra deres fosterland og fra denne platen (fra Sebastian Jazdzewski sin sak Tilbake til 2018 – årets album, red.anm.)

Spurv – Og ny skog bæres frem
«Og ny skog bæres frem» er storslagen, stemningsfull og intens med base i post-rock, men her har Spurv utvidet horisonten i forhold til tidligere, det lyder mer kraftfult og markant, med en trombone av virkelige dimensjoner som et bærende element blant gitarene. Fra Spurvs sterke andre album «Myra» (2018). Gustav Jørgen Pedersen (Spurv) – 5 om bøker og musikk Spurv – liv, død og intethet Spurv -Mellom Broen Og Elven

Farao – The Ghost Ship
Farao på by:Larm-scenen i 2014 var nesten trollbindende – det ene elementet forsterker det andre, og på sitt aller, aller beste avløser altså den ene hypnotiserende låten den andre. I konserten som helhet strekker Farao seg mot noe hun ennå ikke klarer å gripe helt fatt i, men jeg er sikker på at hun vil slå ut sine mystiske kronblader ut i full blomst. Farao har stort potensial. Og jeg er sikker på at Farao vil slå ut sine kronblader i full blomst på Øya! I fjor kom albumet «Pure-O».

De fleste av utøverne har vært med i våre ukentlige Ferske spor spilleliste

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Klubbdagen Øya 2019 – anbefalinger (inkludert spilleliste)

brenn. er vanligvis en duo bestående av Edvard Smith Save og Rémy Malcherè Pettersen, men i konsertsetting har det blitt en kledelig ekspansjon til en neonlysende kvintett, som matcher den morsomme backdropen. Her må spesielt bassisten Emily trekkes frem, hun bidrar med enorme mengder energi på scenen og gir aktiv bassing et nytt (bass)ansikt.

Konserten starter med et smell, på kanten til overtenning der bandets utømmelige energilager smitter over på publikum. Bandet har en meget uhøytidelig innfallsvinkel til rocken, med humor som en viktig ingrediens. Det er noen lag med ironi her, men det er alltid på riktig side av flåsete. Ikke minst er scenepraten mellom sangene stor underholdning i seg selv.

«P I C A S S O» skaper stor stemning blant publikum, og ikke bare fordi de sniker inn et lite riff av «Sweet Child O’ Mine». I «Du og Jeg» får vi også et snev av «Boys Don’t Cry» av kveldens headliner The Cure. Det må også nevnes at de fant ut at de hadde mer scenetid etter at de hadde takket for seg, de kom tilbake og spilte «Custom Girl» til stor jubel. Ganske sjarmerende opplegg.

Selv om det kan være i overkant intern humor (jeg får litt Bill og Ted-vibber) til tider, er det bunnsolid hele veien. Hva er galt med å ha det gøy på scenen? Sanger som «Du og Jeg», «Keen» og «P I C A S S O» er solid grobunn til videre dominans i norsk rock.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Mockasin og bandet slentrer inn på scenen og går rett inn i «Charlotte’s Thong», som er åpningslåten på hans siste album «Jassbusters». En vidunderlig låt, en slags hyllest til «Right Down The Line» av Gerry Rafferty. Bandet er tight og lyden er gnistrende god. «Åh, jeg håper at hele konserten er sånn», kvapp det fra en kompis ved siden av meg. Han var inne på noe, man kunne ane konturene av en framifrå ettermiddagskonsert på Fortum.

Det ble dessverre ikke slik, det seige og flytende tempoet som fungerer prima i «Charlotte’s Thong» er ikke like sjarmerende i 50 minutter. Mockasin makter ikke å engasjere eller mane frem de store følelsene der han sitter på en stol skjult med bøttehatt og store solbriller. Det var også lite interagering med publikum, bortsett fra noen dyrelyder (?!) og andre supersoniske utrop.

Selv med noen drypp fra «Forever Dolphin Love», blir konserten av det anemiske slaget. Mockasin er en pussig karakter/kulthelt (stryk det som ikke passer) og har aldri vært en utadvendt entertainer av samme kaliber som for eksempel Mac DeMarco. Det var nok flere av oss som gikk småskuffet bort fra sletta denne ettermiddagen.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Jeg må innrømme at det var langt mellom høydepunktene for min del på Øya-onsdagen. brenn. hadde satt en høy standard. Etter skuffende konserter av Orville Peck og Connan Mockasin, hadde jeg et sårt behov for litt energipåfyll og en liten moralboost. Dog må det skytes inn at Sanskriti Shrestha og Harpreet Bansal hadde en nydelig konsert i Biblioteket, slik at jeg fikk kommet meg tilbake i vater. Men det var allikevel noe med mitt tenningsnivå.

Det var i hvert fall ikke noe å si på tenningsnivået til IDLES, rock/punk-kvintetten fra Bristol (via Wales). Etter to solide album med sint rock tuftet på klassiske, britiske band som The Fall og amerikansk hardcore, kom de for å erobre Tøyenparken. Gitarist Mark Bowen kommer på scenen i bare boxeren, og viser i løpet av konserten noen sinnsyke bevegelser og egenkomponert dans. I det hele tatt er det lenge siden jeg har sett en så koreografert (men ikke utstudert!) konsert. Det er mye tatoveringer og aggresjon, men akk så sjarmerende.

Sanger som «Love Song», «Never Fight a Man With a Perm», «Mother» og for ikke snakke om «Rottweiler» legger ikke skjul på hva de mener om tilstanden i dagens Storbritannia. IDLES hadde Vindfruen i sin hule hånd i går. Et kompromissløst band i storslag.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Undertegnede må innrømme at han brukte litt tid på og finne frem til Bibliotekscenen i år. Etter mange år omgitt av tacovaffler og brokkolidumplings hadde Øya bestemt seg for å ommøblere litt og plassere biblioteket i en skvis mellom Amfiscenen og Klubben. Plass til flere folk, men tiden vil vise om bassen fra strandfesten i Klubben vil krydre de lavmælte samtalene på Bibliotekscenen litt vel mye.

Ved tidligere anledninger har Bibliotekscenen vist seg å være et sted hvor man kan oppleve de litt uslipte banda, og From Scratch var ikke noe unntak.  På sin forholdsvis korte mestringsreise gjennom musikk og bandliv har de rukket og spille på flere velkjente arrangementer, som Haugenfestivalen og Trænafestivalen. I 2017 kom de med EP-en «Maybe We Should Go to Therapy», og i 2018 kom de med singelen «Type». Musikalsk er de en god blanding av pop, punk og indierock med låter som lett fester seg i hodet etter noen gjennomlyttinger. Så etter å ha gjort litt research, og hørt meg gjennom låtkatalogen i forkant, var det en viss forventning til det som skulle skje på Bibliotekscenen denne onsdagskvelden.

Det som var synd var at lyden var litt dårlig. Det var tidvis alt for lav gitar og vokalen druknet noe i mixen. Utover det leverte bandet knallbra, og entusiasmen for å spille var til å ta og føle på. Sånt smitter over på publikum, og det som kom tydelig frem etter den nye plasseringen av Bibliotekscenen er gressbakken foran scenen gjorde det lett for publikum og sette seg ned. Men 20 minutter med rå spilleglede fikk publikum opp fra strandstolene, og 10 minutter inn i konserten sto de fleste foran scenen.

From Scratch er et bra liveband, og man kan høre gjennom den  puslete lyden at låtene og kvaliteten er der. Kombiner det med ungdommelig pågangsmot og entusiasme, så ser man en lysende fremtid. Alt i alt leverte From Scratch en god konsert som absolutt ga mersmak. Som jeg har sagt så mange ganger i disse anmeldelsene, rock skal være gøy, rock skal være fest! Og det fikk vi i 20 minutter på Bibliotekscenen denne onsdagskvelden.

Ungfolene From Scratch skapte liv og røre foran Bibliotek-scenen på Øyafestivalen!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Aftenen bød på dyptborrende, melankolsk, lidenskapelig, seig goth pop og bittersøt, vimsete og leken dansbar alternativ pop og new wave, som appelerte til nostalgien og delvis bekreftet bandets ry som et inderlig, tilstedeværende liveband. Robert Smith innehar en tander, følsom karisma som balanseres fint mot Simon Gallups mer selvsikre bassing.

Robert Smith var i perlehumør onsdag 7. august 2019 i Oslo. Han smilte med hele seg, var søt og sårbar. Jo lenger konserten bar av sted, jo gladere virket vår mann; eksentrikeren fra en forgangen tid. Faktisk så det ut som han var på nippet til å bryte portforbudet og gi oss litt mer etter at de hadde avsluttet med «Boys Don’t Cry». Ihvertfall kom han ut til publikum flere ganger; bukket og smilte overstadig. Med sekkeaktig skjorte, et kråkereir på av en frisyre, øyenskygge og leppestift er han kanskje prototypen av en gammel gother tross at han i dag kanskje aller mest minner om en oversminka gammel tante. Han flørter gjentatte ganger med sin keyboardist Roger O’Donell, også kjent fra blant andre The Psychedelic Furs og Thompson Twins, som ble med i bandet først i 1987.

Det var også fint å se bassist Simon Gallup tilbake etter et lite avbrekk som følge av personlige årsaker. Med Iron Maiden t-skjorte og mod tatovering på overarmen er Gallup er rockestjernen i bandet der han sprader rundt hele scena og går opp på høytalerne. Den mest utadvendte og publikumsfriende. Resten av gjengen fremstår mest som studiomusikere, eller innleide folk, selv om kjemien musikerne i mellom er god. Jason Cooper, ex My Life Story, sitter bak trommene slik han stort sett har gjort det siden 1995. Gitaren trakteres av Reeves Gabrels; også kjent som medlem av Tin Machine og sine samarbeid med David Bowie. Paradoksalt nok er alle i dag innleide musikere ettersom den fornyede platekontrakten i 1987 utelukkende kontrakterte Robert Smith til plateselskapet.

I starten var de mer ett band i mengden av spennende new wave og postpunk. Gjengen fra forstedet Crawley, West Sussex utenfor London, ikke så langt unna flyplassen Gatwick og flere behandlingsanstalter for sinnsyke, rørte sammen inspirasjon fra gamle helter som David Bowie, Captain Beefheart med samtidige inspirasjoner som Wire. I dag er de nærmest gallionsfigurer for hele bevegelsen, og sammen med Depeche Mode det støre navnet i den alternative rocken.

Det er imponerende å se hvor greit de sjonglerer stram postpunk i form av «A Forest» og «Primary» med den psykedelisk rockeutladningen «Shake Dog Shake». Smith er alvorlig, introvert, konsentrert og veldig til stede. Så blunker og ler han litt. Vokalen er upåklagelig; melankolsk og fintfølende.

Det tar litt tid før det kommer i gang skikkelig. Det er slapt spilt til tider og det dabber veldig av etter den to minutter lange pausen mot slutten der Robert Smith manner seg opp for hitparade (?). Kanskje er lydnivået for lavt innledningsvis. Det summer ihvertfall av publikumsprat rundt om. Så sakte, men sikkert dras jeg inn og forsvinner inn i musikken. I noen øyeblikk av pur magi etter at det kanskje var litt autopilot innledningsvis. Men så kommer den,; innlevelsen og inderligheten stigende, før den altså forsvinner igjen mot slutten da det igjen virker noe slurvete.

Mye handler om uforløst , kjærlighet, utenforskap og søken etter lykke og den ultimate livsgleden i en post-religiøs tid. Det er også tapt ungdom, død og forgjengelighet samt tapet av nære personer og relasjoner. Nesten overraskende mye og desto gledeligere å oppleve spillegleden ved å fremføre dette mer eller mindre faste, innøvde festivalsettet, tross alt. Likevel er nok ikke dette blant de fineste kveldene på bandets turné.

Hovedvekten er på den keiserlige, majestetiske delen av repertoaret fra tiden etter at de ble en stadionband. De mange konsertene med 30-års feringen av «Disintegration» bidrar nok til at en overvekt av låtene er hentet nettopp derfra. Personlig kan jeg nok savne mer av de stramme og spretne new wave-aktige låtene fra den første fasen og skulle også svært gjerne hørt mer fra de «vanskelige albumene» «Seventeen Seconds», «Pornography» og «Faith». Men det er en veritabel og imponerende hitparade like fullt, uten å være bare det. De hentet også frem flere mindre kjente låter. Så henter han frem en dobbel blokkfløyte på «Burn»- et tidlig høydepunkt . Med «Just like Heaven» stiger stemningen ute blant publikum flere hakk.

Det var intenst, men altså ikke helt der hvor vi fikk oppleve «Faith», som bandet drar fram på riktig gode kvelder når Robert Smith og resten av gjengen føler at de er i en emosjonell stemning hvor de kan yte den låta rettferdighet. Takk likevel til The Cure og 20-årsjubilant Øyafestivalen for kaken og Claes Olsens drømmebooking som vel likevel var den største gaven tross at han ikke fikk høre låta «So What» fra Amfiscenen.

Jeg hadde gjerne sett det slik Smith selv beskrev det i fjerdelåta « A Night Like This».

Say goodbye on a night like this
If it’s the last thing we ever do
You never looked as lost as this
Sometimes it doesn’t even look like you
It goes dark
It goes darker still
Please stay
But I watch you like I’m made of stone
As you walk away
I’m coming to find you if it takes me all night
A witch hunt for another girl
For always and ever is always for you
Your trust
The most gorgeously stupid thing I ever cut in the world
Say hello on a day like today
Say it every time you move
The way that you look at me now
Makes me wish I was you
It goes deep
It goes deeper still
This touch
And the smile and the shake of your head
I’m coming to find you if it takes me all night
Can’t stand here like this anymore
For always and ever is always for you
I want it to be perfect
Like before
I want to change it all
I want to change

Det ble ikke helt slik, men jeg forlot lokalet med en god følelse som de fleste andre tilstedeværende.

August 7th, Øyafestivalen , Oslo, Norway
Setlist:
Plainsong
Pictures Of You
High
A Night Like This
Just One Kiss
Lovesong
Last Dance
Burn
Fascination Street
Never Enough
Push
Inbetween Days
Just Like Heaven
From The Edge Of The Deep Green Sea
Play For Today
A Forest
Primary
Shake Dog Shake
39
Disintegration
Encore:
Lullaby
The Caterpillar
The Walk
Friday I’m In Love
Close To Me
Why Can’t I Be You?
Boys Don’t Cry

Sjekk også:

The Cure i Oslo Spektrum 2016 – bilder

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Jeg har tatt ferie for å være på Øya i år, men første dag starter likevel litt heseblesende, av og til blir det jo bare sånn, og jeg er skjelven og svett og amper idet jeg kommer inn på festivalområdet kl. 14.56 og løper mot baren for å få meg en øl for så å løpe ned til Amfiet. Og da er alt bra igjen, jeg finner kjæresten min umiddelbart, han er lett å få øye på nesten helt fremst, og så kommer hun ut på scena, Norges beste artist akkurat nå, det tror jeg jeg vil påstå at Thea Hjelmeland er. Første låt ut er «Feathery», og fra øyeblikket låta starter er jeg på en annen planet og sliter med å ta meg sammen. Jeg prøver å smile, slik som man skal gjøre når man er glad, men jeg er stiv i ansiktet og skjelver på leppene.

Jeg er rett og slett så fryktelig rørt av hele dama og hele situasjonen, jeg er så innmari heldig. På formiddagen leste jeg Silje Bekeng-Flemmens ferske roman som refererer til Darwin: Når en følelse gis fritt uttrykk ved hjelp av ytre tegn, blir den sterkere, og dette med å gjøre den fysiske bevegelsen med munnen, å smile, for å bli glad eller forsterke gleden. Jeg får det ikke til. Iallfall ikke i løpet av «Feathery», det eneste som er negativt med låta er at den er så kort.

Etter hvert kommer venninna mi bort til oss, og det gjør for så vidt Thea Hjelmeland også; plutselig er hun ute i publikum, ikke som et kjapt stunt, det skal vare og rekke. Jeg var skeptisk til at hun skulle spille på Amfiet, og på dagtid, musikken passer bedre i lukkede rom, tenkte jeg, slik som da hun spilte i teltscena Sirkus i 2015. Jeg var redd artisten skulle stå i kontrast til lyset og sola og et slapt publikum, litt sånn som det ble da Jenny Hval spilte på samme tidspunkt på naboscena Vindfruen, også i 2015.

Men Thea Hjelmeland er jo ikke bare en kunstner, men også en folkelig vestlending, viser det seg. Hun får med en overraskende stor mengde mennesker rundt på gresset på både polonese og jenka. Alt dette mens hun synger ut med umiskjennelig stålkontroll og stemmebredde. Jeg håper og tror hun fikk mange nye fans i løpet av dansen.

Vi kan nesten føle oss snytt for en konsertopplevelse, vi som har stilt oss fremst, men heldigvis for oss blir det mer på scena også. Det mest uforglemmelige må være «Placenta», låta som handler om å føde og som går fra det dypeste, urskrik-aktige og opp til et deilig melodiøst poprefreng, helt uanstrengt, opp og ned og hit og dit. Hva i all verden. Eller er vi egentlig i verden? «Let me do it all by myself! God, give me force. The strength to go on.», synger hun. I starten av konserten står jeg, med mitt skjelvende rare smil, og tenker: «DRONNING!», men etter hvert tenker jeg «GUD!». Enten har hun fått masse hjelp fra Gud, eller så er det noe gudommelig ved henne selv. For Thea Hjelmeland er ikke som oss andre. Hun har alt: hun er kul, dritdyktig og har ekstremt sterke låter som er innom både dansbar pop og folketoner. Konserten er verdt hele øyapasset, er vi enige om, og spøker om å klippe av båndet og kaste det på scena. Jeg klarer til slutt å smile, og euforien er så intens og langvarig at jeg bare må få det ut, selv om jeg har ferie – takk, det var godt!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog.

Et av de finere tilskuddene til moderne indie r’n’b elektronika de senere årene har vært britiske Tirzah. Fremtredenen hennes på Klubben på Øyafestivalen onsdag ettermiddag bekreftet hvorfor. Betagende, vakkert og innsmigrende snek hun seg innover oss mest ved hjelp av musikkens egen kraft.

Tirzah er hebraisk og betyr visstnok «hun er en glede». I bibelen er Tirzah navnet på både datteren til Zelophehad og en Kanaaneisk by. Hun opptrer også i litteraturen. Blant annet hos William Blake. Da fremstår hun ofte som en representasjon av det verdslige og materielle i motsetning til det spirituelle Jerusalem.

Tirzah Mastin holder seg til den spirituelle streben.

Through devotion, blessed are the children
Praise the teacher, that brings true love to many
Your devotion, opens all life’s treasures
And deliverance, from the fruits of evil
So our mission, to bring a melody
Ringin’ voices sing sweet harmony
For you here’s a song, to make your day brighter
One that will last, you long through troubled days
Giving your heart the light to brighten
All of the dark that falls in your way
You need devotion, bless the children
Deliverance from the fruits of evil

Dette synger hun på en av sine mest kjente låter og debutalbumets tittelkutt «Devotion» og det lyder svært så sjelelig rensende og ektefølt.

Med seg på scenen har hun Mica Levi (Micachu) og Coby Sey. Oppsettet er minimalistisk og speiler og kler den diskrete, minimalistiske stemningen fra albumet. Hun selv befinner seg i front bak en mikrofon. Hun virker både sjenert og emosjonelt tilstede.

Musikken hennes ble først gitt ut av Hot Chips label Greco Roman og i dag er hun på Domino. Passende ettersom hun også bedriver en form for leftfield elektronika, som sine labelkoleger Discolosure, Joe Godard og Totally Enormous Exctinct Dinosaurs.

Live fanges vi av hennes stillferdige introverte nærvær og den fløyelsmyke vokalen. Det er minimalistisk, drømlignende og skimrende ambient. Lydlandskapene er ofte i sakte tempo og flyter sparsommelig av gårde, men med en rå, bekjennende kraft. Oppsettet er low key og lo-fi, nesten som en slags soveroms r’n’b elektronika, og har også noe slektskap til medhjelper Micachus tidligere ting med den følsomme lekenheten. Det er ofte pulserende lavmælt, men også partier med kolliderende støyfrekvenser uten at det tar bort den varme følelsen. Det er delikat og lagdelt. Musikken oppleves varm og inkluderende.

Tekstene handler ofte om relasjoner.

All I know I got to be
With you, no reason not to be
Next to you, you next to me
Holding you and you’re holding me
Time again onto the
The way you look at me
I could be away from here
With no one just you

Dette synger hun i «Hold on» og hvem vil ikke la seg invitere inn i hennes univers?

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog.