Jeg har alltid vært svak for Wire. Alt er ikke gull, til det er de for sære og herlig kompromissløse, men de tre første albumene er udiskutable klassikere. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gladelig igjen uten å tenke meg om; Pink Flag (1977), Chairs Missing (1978) og 154 (1979) bør inngå i alle platesamlinger. Punktum.

Hva så med de siste årenes eskapader, var nå Object 47 (2008) så bra? Holdt egentlig Red Barked Tree (2011) vann? Tja til den første, og ikke så verst til den siste. På Change Becomes Us (2013) derimot, viste de for første gang på lenge hva de var støpt av. Wire er tross alt kongene av post-punk, og her snakker vi om en gullforgylt trone av kvalitet. Oppfølgeren Wire (2015) levde ikke helt opp til forventningene, dessverre. Den har absolutt sine høydepunkter; jeg digger «Sleep-Walking», «Blogging» ruler og «Harpooned» er et mesterverk, men plata blir noe statisk og det løsner ikke for alvor før halvveis uti. Til tross for at det var overskuddsmateriale fra samme økt som Wire, var minialbumet Nocturnal Koreans (2016) bedre. Her eksperimenterte de mer med lyder i studio, og oppnådde dermed et mer interessant og variert lydbilde.

Årets album er dog en gledelig opptur. «Sleep On the Wing» er foreløpig favoritten, med lett jazza tromming og vakkert gitarspill som smører sjelen. Ikke så veldig wirersk kanskje, men fordømt effektfullt og fengende. «Diamonds in Cups» er en melodisk popperle, mens rockeren «Short Elevated Period» heller ikke visner inttrykket, et godt bevis på at det fremdeles er potent liv i gamlegutta. Ellers er det godt at Graham Lewis bidrar på vokal igjen, han var totalt fraværende på Wire, noe som gjorde at det ble for monotont med kun Colin Newmans nasale stemme. Lewis har for øvrig vokalen på tre av låtene; «Forever & a Day», «This Time» og åpningssporet «Playing Harp for the Fishes». Alle tre er seige og tunge, alle tre er mesterlig utført, og alle tre runger godt i basselementet. Sistnevnte stikker dog av med seieren på grunn av kledelig forvridd vokal og sjøsykt jagende synthspill.

Når det er sagt er, det faktisk ikke en eneste dårlig låt på Silver/Lead, og det svekkes ikke en brødsmule etter 5. gangs lytting heller. Jeg leser at det omtales som det mest tilgjengelige albumet på lenge, det kan godt være, men for meg er det dynamisk, og bryter med det klamme og ensformige kruttet de har brent av de siste årene. Her føler jeg at de er viktige igjen, her har de noe å si, og det ville ikke forundre meg om de endelig nådde ut til allmennheten.

Les også:

Legendariske Wire spiller på Oslo Psych fest- Ritual 2015

Oslo Psych fest 2015, Wire- bilder

Wire – live fra Rockpalast 1979

Ukas tips! – april, 2015

Ukas tips! – mai, 2013

Artist: Hanne Fjeldstad

EP: «When All the Lights Are Out» (2017)

Plateselskap: Safe & Sound Recordings

4+

Liker du indie, men er også svak for 60-talls/Motown-aktig pop?  Hanne Fjeldstad kommer fra Skien og leverer nettopp denne mildt kuriøse miksen. Kenneth Ishak, kjent fra Beezewax, Universet, Heyerdahl m.fl., har produsert EP’en og spiller de fleste instrumentene. Lydbildet er tørt, akustisk og blottet for syntetiske lyder. Det Nancy Sinatra-aktige åpningssporet «Down Down Down» suste inn på topp 5 på Spotifys viralliste i mars, kanskje som et resultat av hennes opptredener under årets by:Larm. Tittelkuttet kunne nesten vært en Amy Winehouse-låt, mens låten «Change» kunne vært en (sen) The Cardigans-låt. Alle låtene kan/kunne vært singler.

Dette litt tørre, smårockede uttrykket som er trygt forankret i popens verden er vanskelig å tidfeste. Komposisjonene og soundet har likevel noe 60-talls ved seg, men også noe samtidig. «When All the Lights Are Out» kunne vært gitt ut for fem år siden. For ti år siden. 20 år siden. Om fem år. Det er noe dønn ærlig og uspjåket over håndverket. Dette kommer kanskje best frem på den rolige «Make A Call» som har et ben i countrypopen. Om Hanne Fjeldstad presser ut et album i samme gate som denne EP’en har jeg en snikende mistanke om at det fort kan komme til å lukte Spellemann.

Foto: Marita Nielsen

Her kan du søke etter og låne utgivelser i Deichmans katalog

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 38 med Hanne Fjeldstads singel «Down Down Down»
Musikkfest Oslo 2016 – vi anbefaler disse utøverne med Hanne Fjeldstad
Hanne Fjeldstad blander en vintage sound med iskald skandinavisk modernisme

EP-anmeldelse: Beezewax – Out Of The Window
Beezewax om euforien som kan oppstå når en forlater noen
Beezewax – Hazzard
The Dahlmanns mikset av Kenneth Ishak
Kenneth Ishak er en flittig bie med fjøksen konsept i luften til enhver tid
Et krysningpunkt mellom Hiawatas! (power)popdrive, Beezewaxs popfeel
Det er Kenneth Ishak som spiller trommer i studio på de fleste låtene
Der sanger og låtskriver Kenneth Ishak tidligere på kvelden har spilt gitar for Thea Glenton Raknes
Han har tidligere vært synth/samples-mann i Kenneth Ishak & The Freedom Machines
Bård Torgersen – 5 om bøker og musikk / Universet musikkvideo
På debutalbumet har de samarbeidet med produsent Kenneth Ishak
Han som hjelper meg videre heter forresten Kenneth Ishak
Heyerdahl

The Cardigans: Skikkelig pop i form, stil og innhold

The Stooges var sammen med MC5 en av de tøffeste og mest populære gruppene rundt Ann Arbor og Detroit-området på slutten av 60-tallet. De blir ofte omtalt som forløperne til punk, og er uten tvil et av rockens mest innflytelsesrike band.

Av: Stian Bjørnsson Hope

The Stooges har blant annet vært inspirasjonskilde for band som New York Dolls, Ramones, Soundgarden, Sonic Youth, Union Carbide Production, The Kendolls, og f.eks. The O-Men her i Norge. Og for de som har vært på bob hund–konsert, er det lett å se hvem Thomas Öberg aller helst vil være. Jeg kunne forresten ha nevnt mange andre utøvere som er influert av Iggy Pop & The Stooges.

Det selvtitulerte debutalbumet fra er rått og brutalt, med mye fuzz og foten godt plantet på wah-wah pedalen.

Det er ofte Raw Power blir trukket frem som mesterverket, men jeg  holder en knapp på det selvtitulerte debutalbumet fra 1969. Produsert av punkgudfar John Cale fra Velvet Underground. Et album hvor det meste av låtene angivelig ble skrevet to dager før de gikk i studio. Albumet er rått og brutalt, med mye fuzz og foten godt plantet på wah-wah pedalen.

Rolling Stone skrev i anmeldelsen av plata: «Their music is loud, boring, tasteless, unimaginative and childish. I kind of like it.» Jeg er ikke enig i selve beskrivelsen, men visst faen liker jeg plata.

Den 10 minutter lange We Will Fall blir muligens i overkant monoton i lengden, men ellers er det ikke et eneste svakt spor på plata, med 1969, I Wanna Be Your Dog, No Fun og Real Cool Time som  absolutte favoritter.

Rolling Stone skrev i anmeldelsen av plata: «Their music is loud, boring, tasteless, unimaginative and childish. I kind of like it.« Jeg er ikke enig i selve beskrivelsen, men visst faen liker jeg plata!

Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog

Les også:

Ukas tips!

Rocket from the Tombs med en herlig rufsete versjon av The Stooges‘ Search & Destroy

Den skiva som i størst grad har ommøblert hodet mitt vil uansett alltid være «Fun House» (1970) av The Stooges (Egon Holstad)

Mange skryter av The Rolling Stones, The Velvet Underground og The Stooges. Hvert ord er fortjent (Jacob Krogvold)

Ty Segall drar veksler på råheten til The Stooges
Grunge var en blanding av heavy metal og punk, inspiret av soundet til The Stooges og Black Sabbath

Steve Albini fattet tidlig interesse for punk, spesielt The Ramones, The Stooges og Suicide

Hvis du har sansen for gamle og støyete helter som The Sonics, The Stooges og MC5, bør du sjekke ut Ty Segall

Et av ukas utvalgte sidespor: Uno Møller har laget et av årets hittil mest vindskeive og interessante norske album.

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Etter en lang påskepause, er vi tilbake med noen utvalgte tips:

Haunted Mansions
Dette ferske bandet har ligget og spøkt i krokene av internett en stund, og nå er debutsingelen «Sunshine Crawlers» offisielt ute. Produsent Thomas Gregussen og vokalist Vegard Sandø lager, ifølge bandets egen facebook-side, hiphop-inspirert indie der Danger Mouse møter Grandaddy. Selv vil jeg legge til: der Danger Mouse møter The Shins, eller Broken Bells, som nettopp er det realiserte musikalske møtet mellom disse. Haunted Mansions starter karrieren med en rytmisk, men rolig småpsykedelisk låt, der du lett kan se for deg et mørkt dansegulv med flakkende lys og blikk. Etter kun én låt har de skapt store forventninger til fremtidige utgivelser. Akkurat passe mystisk og forførende.

Parlor Walls
Jazzrock er den enkle betegnelsen på Opposites, debutalbumet til denne trioen. En fresende saksofon danner en slags uryddig grunnlinje gjennom albumet, som tidvis er støyete på en leken måte. Parlor Walls lager melodiøs og innbydende støy. Ut av veggene blåser det imellom noen herlige gitarriff og bråkjekke trommer. Dette bandet tar Savages’ grumsete rock et steg lenger ut i den uoversiktlige musikkskogen. De velger sjelden den enkle veien, men brøyter seg gjennom busker og kratt. En krevende liten sak som sakte, eller raskt kan bli din nye favoritt.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Unnveig Aas
Old Soul er et passende navn på hennes første album, som har fått gode omtaler fra flere hold. Aas har funnet en oppskrift et sted mellom country og pop som har noen snev av nostalgi mikset inn i både tekster og stemning. Det er mellommenneskelige relasjoner og en personlig stil, der sårheten har overtaket. Veien er ikke lang til tidligere materiale av blant andre First Aid Kit. Som der, er det også på dette albumet vokalen som spiller hovedrollen, og den spilles godt mellom diverse gitarstrenger.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Tornado Wallace
Dette er en australsk DJ, som tidligere i vinter ga ut albumet Lonely Planet. Både vinteren og den ensomme planeten er beskrivende for dette elektroniske albumet. Musikken fremstår som kjølig og med en distanse som på samme tid oppfordrer til bevegelse og gir deg lyst til å sitte stille og betrakte hvordan resten av verden beveger seg. På en av låtene har han fått vokal bistand fra Sui Zhen, et bidrag som ikke minsker det kjølige inntrykket. Litt jungelrytmer og noen nikk til 80-tallet finner du også her. Pulserende elektroniske toner som aldri faller for fristelsen til å bli for hektiske.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Liongeist
Departure er tittelen på bandets nye EP. En god oppfølger til fjorårets sterke Old Traumas // New Tremors. De viderefører mye av den samme desperasjonen i vokalen, og det er fortsatt en rå kraft i musikken. Noe varmere i lyden har de likevel blitt, og denne gangen nærmer de seg enda mer band som …And You Will Know Us by the Trail of Dead, særlig på den instrumentale åpningslåten «Infrared Echoes». Med utgangspunkt i hardcore, har de tatt et skritt nærmere postrock og den tyngre halvdelen av shoegaze. Liongeist har fortsatt en god nerve i låtene som skaper et vitalt uttrykk.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Otis Taylor
En bluesveteran tar oss med på en reise i den amerikanske slavehistorien på sitt nyeste album Fantasizing about Being Black. Han bruker mye tid på nyere historie, der det er nok å hente når det gjelder rasemotsetninger og undertrykkelse i USA. Dette er et slikt album som, når du først begynner å lytte til historiene, trekker deg så dypt inn i seg at du må høre det igjen og igjen. Instrumenteringen består hovedsakelig av en grov gitar, men han får også god hjelp av både banjo, strykere og blåsere. Monotont og suggererende, av og til trenger man ikke så mange ulike akkorder for å sette sammen et musikalsk dokument som skaper nye og viktige spor i musikkhistorien.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Uno Møller
Nylig kom albumet Frog Box på markedet. Møller er kanskje for noen kjent fra Team Me, men han har også gitt ut flere soloalbum tidligere på britiske Lazy Acre Records. Dette albumet tar en ny retning. Etter et par raske gjennomhøringer, kan jeg si at dette er noe av det mest spennende jeg har hørt fra norsk hold så langt i 2017. Vi snakker ikke om noen musikalsk revolusjon, noe vi sjelden gjør i våre dager, men likevel beveger Møller seg i et landskap som er sjeldent fra en norsk artist rent sjangermessig. Skjønt sjanger: på menyen står både slackerrock, psykedelia, fuzz og små biter av folk og country. Litt skurrete og skeivt, med melodier som av og til stikker av litt på egen hånd, før han henter dem inn igjen. Rockete og hakkete noen steder, småseigt og vuggende andre steder. Det virker kanskje noe kleint å si at dette albumet har noe internasjonalt ved seg, men jeg sier det likevel: dette albumet har noe internasjonalt ved seg. Noe jeg ikke helt klarer å definere, men det fenger som bare det.  Et par av låtene høres også ut som ikke helt fjerne fettere av både Nirvana og Alice in Chains i akustisk versjon fra glansdagene. For nye og gamle indiehoder er dette en liten skatt.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Karmic
Singelen «Lighthouse» er det ferskeste sporet fra bandet. Tidligere har «Higher Self» og «We Will Ride» sørget for å skape et relativt variert inntrykk av bandet så langt. Musikken er et elektronisk lappeteppe med både myke og tunge synther som vokter over vokalen som ligger oppe i høyere atmosfærer av skalaen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Kalandra
Et norsk band som spiller alternativ folkemusikk innpakket i toner i grenselandet mellom pop og rock. Deres første utgivelse er EP-en Beneath the Breaking Waves, som ble sluppet 27. mars. Bandet ble startet i 2012, da medlemmene studerte musikk sammen i Liverpool. Siden den gang har de spilt et tresifret antall konserter i inn- og utland. Forrige sommer vendte de hjem til Norge, der EP-en ble ferdigstilt. Kalandra beskriver selv Beneath the Breaking Waves slik: «EP-en er en personlig beretning om følelsen av å være fortapt i sitt eget sinn, som å være under vann, å kjenne bølgene treffe, men uten styrken til å bryte overflaten». Et spennende band som våger å gå egne veier.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Yea-Ming and the Rumours
Debutalbumet I Will Make You Mine kom forrige sommer, uten at det skapte de store overskriftene i verdens musikkmagasiner. Derfor er det på høy tid å gjøre noe med det. Dette albumet er et perfekt sommeralbum for alle som ønsker seg tilbake til sommeren 1997, pluss-minus noen år. Alternativt hvis du ønsker deg tilbake til en hvilken som helst sommer fra de siste femti årene. Hvis du også liker Comet Gain, er sjansen stor for at Yea Ming og Co blir med deg videre gjennom livet. Det hviler en klassisk DIY-sjarm over denne utgivelsen, med myke indiegitarer som flyter gjennom verden med låtskriverens små og store problemer balansert på strengene.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Musikalske sidespor – uke 50/51

Musikalske sidespor – uke 49

Musikalske sidespor – uke 48

Musikalske sidespor – uke 47

Musikalske sidespor – uke 46

Musikalske sidespor – uke 45

Musikalske sidespor – uke 44

Musikalske sidespor – uke 43

Musikalske sidespor – uke 42

Musikalske sidespor – uke 41

Musikalske sidespor – uke 40

Musikalske sidespor – uke 39

Musikalske sidespor – uke 38

Musikalske sidespor – uke 37

Musikalske sidespor – uke 36

Musikalske sidespor – uke 35

Musikalske sidespor – uke 34

Musikalske sidespor. Deluxe edition med gjestetips – uke 33

Norsk-engelske Kalandra med video filmet i Jotunheimen

Unnveig Aas: 5 om bøker og musikk

by:Larm 2016: Unnveig Aas

Team Me

Konsert med SVK og Spurv på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka

Liker du Godspeed you! Black Emperor og Sigur Rós? Hvis ja, bør den nye låta til Spurv falle i smak

Liv, død og intethet

Singel fra The Shins: «Dead Alive»

Albumanbefaling: The Shins – Wincing the Night Away

The Shins er klare med sitt første album på 4 år!

Øya 2016 – Savages

Plateanmeldelse: Savages «Silence Yourself» (2013)

Savages’ «Fuckers» (2014)

Roskilde 2013: Savages

Den tredje Nordic Music Prize går til First Aid Kit

Albumanbefaling: First Aid Kit – The Lion’s Roar

First Aid Kit på Øya: Svensk-norsk forbrødningv

Nirvana – Scentless Apprentice gjenforteller «Parfymen»

Kurt Cobain

Artist: Bloody Beach

Singel: Troubled Minds (2017)

Plateselskap: Brilliance Records

5+

Ooooh her var gullkuttet sitt!

Bergensbaserte Bloody Beach produserer kulere greier enn de fleste andre har gjort så langt i år. Det er et band med trommer, bass, gitarer og synth, men innspillingen har en klubbproduksjon, og om man absolutt må henge dem på en slags knagg, eller sammenligne dem med noen, så må det bli Tame Impala. Veldig catchy. Groovebasert. «Troubled Minds» har også de samme umiddelbare kvalitetene som Young Dreams hadde i fjor med «Of the City».

Det er nesten som jeg spontankremer i chinosen hver gang jeg setter på låten. Når det er sagt, er nok ikke «Troubled minds» akkurat en såkalt «ever green»-låt. Til det er den altfor hip, alt for tidsbundet. Lydbildet er for 2017. Men du verden så kult det er akkurat nå. Det som kjennetegner en god poplåt er den umiddelbare flyktigheten. De er ment til å høres ihjel. De må være så uimotståelige at man ikke kan annet enn å sette dem på repeat. «Troubled Minds» er en slik låt.

Jeg har blitt anklagd for å rope ulv før (joda, men du har riktignok ikke trillet terningen 5+/6 i hytt og pine, så langt har kun Young Dreams, Auden Prey og Snøskred fått slike  toppkarakterer, red. anm.), men det skal fader meg godt gjøres å toppe dette her. «Troubled Minds» må være en av årets låter. Hands down, som det heter. Det er ikke en gang mai, men likevel. Det er slepent til tusen og svinger som f…

Foto: Øystein Grutle Haara

Sjekk også:
Singelanmeldelse: Young Dreams – «Of the City»

Konsertanmeldelse: Tame Impala

Øya 2013: Tame Impala skapte drivende rytmer

Tame Impala covrer Michael Jackson

Artist: Astrosaur

Album: «Fade In // Space Out» (2017)

Plateselskap: Bad Vibes

5

Astrosaur (ikke å forveksle med Sauropod eller Dinsau), er en trio, skolert rocketrio sådan. Alle tre er utdannet fra Musikkkonservatoriet i Kristiansand, så da kan man bare anta at de har en bachelor i rock? Har jeg dratt den før? Antagelig. Samme kan det være. Denne bølgen av skolerte musikere som nå inntar alle sjangre har ført til en stor nivåhevning av norsk musikk enten det gjelder progrock (f.eks. Knekklectric og Trojka) eller neo soul (f.eks. Rohey). Det kule er at man får kyndig personell inn i sjangre som normalt sett ikke har vært velsignet med den type kompetanse. Man får smartere komposisjoner i andre sjangre enn jazz og klassisk.

«Fade In // Space Out» låter blytungt. Det høres tidvis ut som en blanding av Crowbar og High on Fire, bare at det er spilt av 25 åringer med teoretisk bakgrunn og ikke skjeggete femtiåringer med skrumplever, for å sette det på spissen. Apropos, det ligger også noe Melvins i svingene her, føler jeg. Man hører også umiddelbart at dette ikke er kjellerrock. Vekttallene ligger tydelig mellom notene og anslagene her. IQ-rock. Dette er den type man drikker riesling til, ikke pils, for å si det på en flåsete måte. Uansett, jeg har forhørt meg på musikk opp gjennom årene. Det er lite som kiler med mindre det ligger noe veldig originalt bak, eller at skillsene taler for seg selv.

Normalt sett pleier jeg å skygge unna fuzzpedaler, men nå og da dukker det opp band som sniker seg unna denne normalt sett ganske strenge preferansen. Astrosaur er et av disse bandene. Motorpsycho er et annet. Astrosaur bør absolutt tiltale fans av Motorpsycho. Det er også elementer av Explosions in the Sky her, som på låten «Fishing For Kraken». Noxagt er også et band som dukker opp i mitt indre når jeg lytter til denne spennende trioen. Det Oslo-baserte bandet består av Eirik Kråkenes (26, gitar), Steinar Glas (26, bass) og Jonatan Eikum (25, trommer). Som alle andre spiller disse i ørten andre band, som Einar Stray Orchestra, Leprous, Heigh Chief, Mhoo og Mads With.

I likehet med 90 prosent av det jeg anmelder i denne bloggen, er fader meg også denne platen mastret av Jørgen Træen i Bergen. Det er et lite land vi bor i. Men med stadig smartere musikk – uansett sjanger.

Foto: Sara Angelica Spilling

Her kan du søke etter og låne utgivelser i Deichmans katalog

Iris Waves – «The Vault

Artist: Iris Waves

Album: «The Vault» (2017)

Plateselskap: Sirkel Records

3

Mange nordmenn irriterer seg over norske artisters engelskuttale. Skammer seg, og blir røde i ansiktet dersom noen skulle finne på å komme med en Jaglandsk turd/third-uttale. Skikkelig indignert, liksom. «Herregud asa, hør på den uttalen da!». Saken er at alle som ikke er født i engelskspråklige land snakker KJEMPEgebrokkent uansett om cockneyen eller Alabama-aksenten høres aldri så overbevisende ut i våre nordiske ører.

Iris Waves består av Ida og Fred. Fred har spilt trommer for The Lionheart Brothers og Bror Forsgren. Ida har ikke noen fartstid i andre band eller konstellasjoner. Turnébandet er satt sammen av durkdrevne folk fra The Loch Ness Mouse og Humming People.

Vokalisten, Ida, sin uttale minner til tider om St. Thomas‘ uttale. Kult i min bok, men alle disse lett indignerte kan fort bli heftet ved uttalen. Tviler på at de går rundt på Island og ergrer seg over Björks uttale.

Sjangermessig er dette koselig indiepop. Platens soleklare høydepunkt, «Talking To Myself», tar konseptet modulering til et nytt nivå. På tampen av låten går den hele fire heltoner opp! Køddent og kult. Mange fine arrangement på denne platen, men jeg er ikke enig i trommeproduksjonen. Den er all over the place, som det heter. Ikke konsistent.

Noen låter har skikkelig tresmak i ræva, mens andre er skamprosessert, som utgangen av tittelkuttet «The Vault». Ut av det blå kommer det en electropop låt, «Mist Of The Day», som høres ut som den hører hjemme på et helt annet album. Så kommer det en superflott kammerpoplåt, «Close, Never To Close». Skulle ønske hele platen var i denne stilen. De nevner Julia Holter som en av sine inspirasjonskilder, og det kommer frem på denne låten.

Tekstmessig er det også ymse kvaliteter på platen, som på låten «Waves Speaking». Altså, sangtekster som begynner med «I was walking (down to the sea)» får frem mine eplekinn. Det hjelper ikke med «di dam dudu»-nynning i stedet for ord heller. Det er like ille som «sha nanana» i min bok.

Ganske overraskende at platen er såpass varierende i kvalitet som den er. Når Iris Waves er gode, er de helt sublime, men når de svikter kan man ikke komme seg opp fra sofaen fort nok for å skifte spor.

Albumet slippes 28. april 2017. Releasekonsert på MIR onsdag 31. mai.

I dag, fredag 28. april, slipper Kristiansand-bandet VIAN låta «Hvit Støy», som er tredje singel fra deres kommende debutalbum. Vi kjører singelpremiere. En tiltalende melodi omfavner deg mykt og behagelig.

Tekst: Victor Josefsen

Hvit Støy innhyllet i en luftig og krystallklar produksjon anno 2017. Lydbildet/låta, og Kristiansand-dialekt-vokalen til Elisabet Mjanger, er lett dandert, pasjonert og intens, med et øre for drama. Der fikk du en liten pekepinn på hvor i musikksfæra VIAN har lagt seg bedagelig til rette for deg. Enjoy.

Her kan du søke etter og låne utgivelser i Deichmans katalog

VIAN

Her følger VIANs to første singler pluss remix:

Nå i 2017 er Pelicat tilbake med en serie med nye singler. Den første singelen «The Doctor» syder av liv.

Tekst: Victor Josefsen

Pelicat er et fritidsaktivitet og sideprosjekt. Den Oslo-baserte gjengen spiller, som alle andre, i/sammen med ørten andre utøvere, som Kaja Gunnufsen, Disaster in the Universe, Jaa9 & OnklP mfl.

Med debut-EP’en «Pelicans and Rainbows» i 2015 endte de opp på 7. ende plass på årets beste norske EP-er/Minialbum 2015-lista til undertegnede og fikk mye spilletid på både P3 og P13. Attpåtil kunne man høre en av låtene deres i bakgrunnen på NRK-serien Unge Lovende.

Nå i 2017 er de tilbake med en serie med nye singler. Den første singelen «The Doctor» syder av liv. En energisk lykkepille av ei låt som Euroboys kunne vært stolte av å ha i sin katalog, melder Sellout! Music entusiastisk. Eller for å sitere min anmelder-kollega Lars Junge: Jeg har forhørt meg på musikk opp gjennom årene. Det er lite som kiler med mindre det ligger noe veldig originalt bak, eller at skillsene taler for seg selv.

På Pelicats «The Doctor» taler skillsene for seg selv.

Her kan du søke etter og låne utgivelser i Deichmans katalog

Pelicat

I dag kan vi by på en hedersgjest i vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk. Tore Sørensen var tidligere med i The Tables og mannen som startet labelen Perfect Pop. Han har også utgitt bladet Kuriositetskabinettet, forfattet boka «Bløffer og bløffmakere» (episoder i bedrageriets kulturhistorie) og driver kassettlabelen Groobie Tapes .

 Av: Victor Josefsen

I fjor kom The Tables’ «The Greatest Adventures 1988-2003» som jeg kåret til årets beste samlealbum. For ca. 14 dager siden meldte utgiver Strollers Records at albumet fremdeles er å få kjøpt i enkelte butikker, men er utsolgt fra distributør. En av butikkene som fortsatt har denne lekkerbiskenen av en vinylsamler er Big Dipper i Oslo. Med andre ord, kjenn din besøkelsestid.

1) Hva er det siste du leste?

– «The Mammoth Book of The Lost Chronicles of Sherlock Holmes» av Denis O. Smith. Det vrimler av folk som skriver Sherlock Holmes-noveller nu for tiden, men de glemmer dessverre ofte at plottet er vel så viktig som autentisk stil. Smith er en ringrev som har et godt grep om begge deler. En fet, billig og god bok. Jeg liker fete, billige og gode bøker. Mye for penga.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

– Jeg tror det måtte vært artig å lage soundtracket til «Kyberiaden» av Stanislaw Lem. Det er en idérik, humoristisk og nærmest litt steampunk-aktig samling av robot-fabler fra 1965, utgitt på norsk i 1981 (Lanterne-serien). Alt måtte være instrumentalt, og jeg ville brukt en mengde rustent metallskrammel som perkusjon, gamle analoge synther, blippblopp-samples, fløyter av ymse slag, fagott og obo osv. Litt båndsus måtte være med. Det skulle lyde som noe litt psykedelisk-preget gammel øst-europeisk animasjonsfilmmusikk, meget melodisk, og ikke for speisa. Kanskje noe à la Pyrolators klassiske «Wunderland».

3) Hva er din favorittbok?

– Nå spør du vanskelig! Jeg tror ikke jeg har en enkeltstående bok som rager øverst på en liste i blinkende bokstaver. Det er vel heller snakk om et toppsjikt på 10-20 stykker som kan nevnes. Jeg har en samling på ca. 7000 bøker (registrert på LibraryThing) – altså har jeg litt å ta av. (Og nei, jeg har ikke lest alle.) Kafka, Kubin, Kerouac… det blir litt elle-melle deg-fortelle å skulle velge en klar ener, men jeg tror jeg ville endt opp med å trekke fram en av novellesamlingene til Robert Aickman. For eksempel «The Unsettled Dust» (1966, nyutgitt 2014). Aickman skrev nifse fortellinger med stor psykologisk dybde og stor kunstferdighet, i en helt egenartet stil. Han rørte ved primale angstnevroser. Aickman er omtrent ukjent på norsk. Jeg har vært så fascinert av Aickman at jeg flere ganger har satt i gang med å oversette de «selsomme» fortellingene hans av ren entusiasme, i et håp om at noen ville gi dem ut på vårt morsmål en eller annen gang. Men det ble dessverre litt for mye «ulønnet» arbeid til at jeg har orket å fullføre det. Men hvis noen forlag skulle tenne på den ideen, er det bare å ta kontakt!

4) Hva er ditt favorittalbum?

– Nå spør du nesten like vanskelig. Her får jeg rett og slett svare «Odessey and Oracle» med The Zombies. Den plata har bare blitt bedre år for år. Nå fins det ikke en eneste svak låt på den lenger!

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

– I første omgang kunne jeg bruke meg selv, men hvis jeg måtte ha med en forfatter til: Kanskje Paul Collins (forfatteren av «Banvard’s Folly») kunne vært et friskt innslag. Han skriver stort sett sakprosa, har sans for det kuriøse og har mye humor. Dessuten tror jeg han er snill. Man trenger snille folk i et band.

Her kan du søke etter og låne utgivelser og bøker i Deichmans katalog

Sjekk også:

Årets beste norske samlealbum – The Tables – The Greatest Adventures 1988-2003

Visste du at Tore Sørensen i The Tables publiserte en Tables-slakt under psevdonym i Rock Furore?

Denne skiva appellerer til stamgjestene på Oslo-puben Last Train, og andre som har/hadde sansen for The Tables og/eller Television Personalities

Man hører mange favoritter i uttrykket til Remington Super 60: Professor Pez, KaRL BaRX, Haakon Ellingsen og The Tables

Kassettlabelen Groobie Tapes

Her finner du interessante og kuriøse utgivelser med medlemmer fra The Loch Ness Mouse, The Vacuum Dreamers, The Chairs, The Jessica Fletchers, The Superman Can Flys, Nutrition Facts og Truls & The Trees, The Blind Bats. Gå inn på Groobie Tapes for å ta en lytt på, og lese om, The Bus Shelters, Monobird, The Boatsters og Frequency TV F.S.C. Klangverkstedet, Stiv Heks.

Les også:

Trist Pike – 5 om bøker og musikk

Trojka – 5 om bøker og musikk

kathinka – 5 om bøker og musikk

Siril Malmedal Hauge i Fieldfare – 5 om bøker og musikk

Natasja Holmboe – 5 om bøker og musikk

Oakland Rain – 5 om bøker og musikk

Pil & Bue – 5 om bøker og musikk

WHALESHARKATTACKS – 5 om bøker og musikk

The Modern Times – 5 om bøker og musikk

Pyke – 5 om bøker og musikk

Claudia Scott – 5 om bøker og musikk

Ampmandens Døtre – 5 om bøker og musikk

Syntax TerrOrkester – 5 om bøker og musikk

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

Påls butikk – 5 om bøker og musikk

Leonov – 5 om bøker og musikk

Benjamin Finger – 5 om bøker og musikk

Sauropod – 5 om bøker og musikk

Synne Sanden – 5 om bøker og musikk

Oral Bee – 5 om bøker og musikk

Pikekyss – 5 om bøker og musikk

Magnus Bechmann – 5 om bøker og musikk

Sheila Simmenes i Love Exit Orchestra – 5 om bøker og musikk

Tellef Raabe – 5 om bøker og musikk

«K:N» AKA Kjetil Nernes i Årabrot – 5 om bøker og musikk

Arild Hammerø (Atlanter) – 5 om bøker og musikk

Einar Stenseng – 5 om bøker og musikk

Youth Pictures of Florence Henderson – 5 om bøker og musikk

Unnveig Aas – 5 om bøker og musikk

Jon Arild Eriksen – 5 om bøker og musikk

Kari Harneshaug – 5 om bøker og musikk

Don Wild – 5 om bøker og musikk

Bård Torgersen – 5 om bøker og musikk / Universet musikkvideo

Vev – 5 om bøker og musikk

Siv Jakobsen – 5 om bøker og musikk

Løchstøer – 5 om bøker og musikk

Parker Lewis – 5 om bøker og musikk

Mer kassett:

Deichhmanbladet går vår tids nostalgi og retromani etter i sømmene.

DEICHMANBLADET #2

Det mimres om mixtapes og Berlin

Kassettens posisjon i undergrunnen var udiskutabel på 80-tallet og visstnok suser det fortsatt i bånd i de rette miljøene
– Intervju med Jens-Petter Wiig (Angor Wat, Israelvis), en av foregangsfigurene i den norske kassettbevegelsen på 80-tallet

– Intervju med kassettutgiver Kristian Kallevik som driver platebutikken Tiger og labelen Fysisk Format

Kul mixtape laget av David Gurrikk, primus motor i de legendariske deathpunkerne Anal Babes og den like legendariske DIY-labelen Big Balls

Why do birds suddenly appear?

Sus Over Stavanger 1980 – 1983 – Historien om Stavanger Rockeklubb

Plateanmeldelse: Electric Eye – Live at Blå

Ny norsk label – første slipp er to kassetter og en plakat

Foto: wowcool

Alle burde ha en venn som lager mixtapes

Debut-video fra debut-kassett

Slippfest for The Sweetest Thrills kassettutgivelse

The Posies første album Failure fra 1988, som opprinnelig ble utgitt på kassett

En videreutvikling av en demo som finnes på iampsyencefictions første kassettutgivelse

Svartmalt noise / darkwave fra dette norske bandet, deres andre album. Den slippes kun på vinyl og kassett

Til Alle Barna er en personlig (og heller ukjent) Bodø-favoritt. Til Alle Barna sine post-punk/new wave låter «Oppstilling (I’s Not That Hard To Be») og «Vitsen Med Det Hele»

Susanna kaster seg på kassett-bølgen

Cold Mailman: Nytt album inspirert av kassett // Ny «roadtrip»-video

Mayflower Madame: Ny video / 2-spors kassettsingel

Beatart mixtape_002

Albumanbefaling – Maskindans : Norsk Synth 1980–1988

Du får kjøpt den kassetten på Neseblod til 600 spenn eller noe – Angstkrieg

Fika Recordings, en DIY vinyl- og kassettlabel

Flere linker:

Albumanbefaling: The Zombies «Odessey and Oracle» (1968)

Plateanmeldelse: The Loch Ness Mouse «The Loch Ness Mouse»

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

Videoanbefaling: The Loch Ness Mouse – The Cherry Blossom In Japanv

Låtpremiere – The Loch Ness Mouse med årets (sommer)poplåt

Tronsmo Bokhandel blir kastet ut av lokalene av det statseide eiendomsselskapet Entra. Her er Ole Johannes Åleskjærs (The Loch Ness Mouse) spontane sympatilåt!

Albumanbefaling: The Loch Ness Mouse – New Grafitti

Jørn Åleskjær med ny singel

Jørn Åleskjær signet til amerikansk indielabel

Stavangergruppa The Chairs – julesymfoni for ensomme sjeler

Sweden sender i tillegg tankene tilbake til norske favorittband, som Astroburger, Yum Yums, The Chairs og Kung Fu Girls

Albumanbefaling: I Was A King – I Was A King

Center of the Universe – Nervous central system (feat. Truls)

Truls på Parkteatret

Medlemmene i Spielbergshar blant annet spilt i band som Accidents Never Happen, Lukestar, Magnus Moriarty™ og Truls and the Trees

Vi har kommet med godord om commonplace tidligere i anledning deres selvtitulerte EP fra i fjor. I dag kjører vi førpremiere på deres nye singel som slippes onsdag. Og den er bra.

 Av: Victor Josefsen

Den selvtitulerte EP’en er agggressiv og upolert, med en atonal vokal som ofte nærmer seg grensen for hva som er hørbart, men det fungerer. Dinosaur Jr. dukket opp i bakhodet til vår skribent når han hørte gjennom låtene. commonplace lager melodiøs støy som burde appellere til alle som liker styggpen musikk.

Den nye singelen kan også karakteriseres som styggpen. «Virgin White» er første smakebit fra debutalbumet «Love Is Just A Phase» som slippes 9. juni denne sommeren. Vokalen til Bergseth balanserer fortsatt på knivseggen av det det atonale, men han gjør det riktig. Det lyder bra. Rent musikalsk er commonplace også fortsatt aggressiv og uttrykksfull, men denne gang dukker ikke Dinosaur Jr. opp i bakhodet. Nå beveger gruppa seg mellom hardcore, post-punk og 80-talls kunstpunk, som labelen Riot Factory selv påpeker.

Produksjonsmessig har commnoplace utviklet seg. Uttrykket  er ikke lengre upolert. Produksjonen sitter derimot som støpt, med et  klart sound, uten at det blir for glatt eller går på bekostning av fremdrift, dystre stemninger, aggressivitet og kompeksitet. Mange band driter seg ut, for å si det på den måten, når det kommer til dette. Ikke commonplace. Well done.

Vokalist Simon Dolmen Bergseth og gitarist Kjartan Vagle om singelen: «Virgin White» er første singel fra vårt kommende debutalbum – vi er jævlig glade for å kunne dele ny musikk med dere igjen. Albumet ble spilt inn i løpet av en ukes tid i et sliten uthus i Østerdalen – noe som definitivt spilte inn på vår mentale tilstand da vi jobbet med skiva. Vi føler at albumet ble farget eller «bleket» av omgivelsenes dysterhet.

PS Commonplace  står bak flere av hardcore-, shoegaze- og punkbandene i landet, blant dem LoveLoveLove, Aristillus, Bendik, CVLT.

Her kan du søke etter og låne utgivelser og bøker i Deichmans katalog

Artist: Johannes Holtmon

Låt: «Alien Alein»
(2017)

Plateselskap: Tik Records

4

Den etter måten unge trønderen Johannes Holtmon er på banen igjen på nytt plateselskap, Tik Records – en av landet kanskje mest spennende up-and-coming etiketter med Knekklectric, Hvitmalt Gjerde, Trojka og flere andre artister i stallen. Holtmon har tidligere gitt ut to EP’er som han nå (til dels) bryter med, rent stilmessig. Det venstrevridde samfunnsengasjementet er dog stadig til stede.

Holtmon skrur sammen smarte og pene popmelodier. Tørt produsert. Tekstene (foruten det politiske innholdet) har lun humor (sjekk hans forrige EP, «Helt Okei EP«, og da spesielt låten «Barn av norske sivilingeniører»). Det er noe deLillos-aktig ved ham. Men på kav trøndersk. Vi som har tatt noen runder rundt solen assosierer denne type trønderpop med Tre Små Kinesere.

Forrige EP var, om ikke direkte småvoksen, så hadde den i alle fall noe hvalpefett. Nå har poden strekt seg og kommet i stemmeskifte. Låten med det småtynne ordspillet, «Alien Alein», opererer sjangermessig i et annerledes sjikt. Nå er det mer klubb enn jazzkafé. Men jazzchordene er stadig til stede. Jeg får noen Whitest Boy Alive-tanker av den cleane gitarlyden, tilløpene til diskobass og den tunge trommeproduksjonen. «Sløyt og funky», skriver plateselskapet i presseskrivet. De to kanskje pinligste ordene i det norske språk, men samme kan det være.

Talentfull type er han iallfall, denne Holtmon. Ser for meg at Norsktopp-redaksjonen blir ganske svette i trusene av denne singelen. Glær mæ til albumet.

Johannes Holtmon. Foto: Yngvild Gotaas Torvik.

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Mer fra bergenslabelet Tik:

Plateanmeldelse: Trojka – «I speilvendthet»

Singelpremiere: Trojka – I speilvendthet / Ut i kveld?

Plateanmeldelse: Knekklectric – For mange melodia

Singelpremiere: Knekklectric – Stolpekontroll

Knekklectric – Stolpekontroll

Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap

Trøsten i det triste

Bokanbefaling: deLillos – Komplett

Øya 2015 – deLillos

Hva skal vi putte på plateomslaget da? deLillos – Hjernen er alene

Svømmebasseng – i samme landskap som Erlend Øyes nå nedlagt Whitest Boy Alive

Are You Having Fun Yet – og herregud, vi er jo ikke så snobbete at vi ikke kan namedroppe litt gode greier vi hører på nå om dagen: Connan Mockasin, Young Dreams, Dungen, Ariel Pink, The Whitest Boy Alive og Vassendgutane

Knutsen og Ludvigsen – i 1996 kom hyllestplaten Ellediller og Krokofanter, hvor en imponerende liste av etablerte artister deltok: DumDum Boys, deLillos, Tre Små Kinesere mfl.

Sætre er kjent for sine studioferdigheter og har omtrent produsert halve RockeNorge inkludert Tre Små Kinesere

Artist: Magnus Myrtveit

EP: «Aurelius EP» (2017)

Plateselskap: Sellout! Music

4

Magnus Aurelius er en oslobasert sunnmøring som går på Kunsthøgskolen og som lager en slags knirkete instrumental-hiphop i ledige stunder – slik man jo gjerne gjør når man har mer enn en streng å spille på. Tidvis minner det en smule om noe Guillermo Scott Herren (Prefuse 73, Savath & Savalas m.m.) kunne gjort for ti-femten år siden. Herren grunnla vel mer eller mindre den fragmenterte og snublende formen for instrumental-hiphop som gjorde seg gjeldende på starten av 2000-tallet. Klipp og lim, shuffle, haltepink-beats med loopende støyelementer, kassegitardetaljer og sprakete lydklipp fra fjernsyn slengt inn i miksen. Myrtveit har kanskje til og med et gram Fridge eller tidlig Four Tet-aktig ved seg også?

Presseskrivet nevner The Streets, og det kan man skjønne, kanskje spesielt på de to første kuttene «27» og «Magnus Aurelius», som begge har noe kaldt/varmt og melankolsk ved seg. Sistnevnte er kanskje EP’ens nøkkellåt, en two-step-aktig låt der Myrtveit snakker/synger oppå med den flotte sunnmørdialekten sin.

EP’ens nest siste låt, «1234», er dog så inn i granskauen ræva at den trekker hele anmeldelsen ned et helt terningkast. Et irriterende kutt, halvhjertet two-step som høres ut som den er skrudd sammen på to minutt. Resten er ordentlig lovende. Før release kunne plateselskapet kanskje kostet på seg å kjøre låtene gjennom noen dyre kompressorer slik at det låter litt mindre… flatt – og samtidig litt saftigere i headsettet? Derigjen har Myrtveit drevet en egen lofi, nettbasert kassettlabel (Seppuku+), så han er vel neppe opptatt av HiFi-lyd, høyoppløselig stereobilde, og for alt jeg vet er det kanskje til og med strenge føringer som har resultert i nettopp dette noe spinkle hjemmensnekrede lydbildet.

Uansett, Magnus Myrtveit er friskt tilskudd på den norske scenen med et uttrykk han er ganske så alene om.

Magnus Myrtveit – 21st century Olav Stedje?

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Mer fra Sellout! Music

Mer kassett:

Kassettlabelen Groobie Tapes

Her finner du interessante og kuriøse utgivelser med medlemmer fra The Loch Ness Mouse, The Vacuum Dreamers, The Chairs, The Jessica Fletchers, The Superman Can Flys, Nutrition Facts og Truls & The Trees, The Blind Bats. Gå inn på Groobie Tapes for å ta en lytt på, og lese om, The Bus Shelters, Monobird, The Boatsters og Frequency TV F.S.C. Klangverkstedet, Stiv Heks.

Deichhmanbladet går vår tids nostalgi og retromani etter i sømmene.

DEICHMANBLADET #2

Det mimres om mixtapes og Berlin

Kassettens posisjon i undergrunnen var udiskutabel på 80-tallet og visstnok suser det fortsatt i bånd i de rette miljøene
– Intervju med Jens-Petter Wiig (Angor Wat, Israelvis), en av foregangsfigurene i den norske kassettbevegelsen på 80-tallet

– Intervju med kassettutgiver Kristian Kallevik som driver platebutikken Tiger og labelen Fysisk Format

Kul mixtape laget av David Gurrikk, primus motor i de legendariske deathpunkerne Anal Babes og den like legendariske DIY-labelen Big Balls

Why do birds suddenly appear?

Sus Over Stavanger 1980 – 1983 – Historien om Stavanger Rockeklubb

Plateanmeldelse: Electric Eye – Live at Blå

Ny norsk label – første slipp er to kassetter og en plakat

Foto: wowcool

Alle burde ha en venn som lager mixtapes

Debut-video fra debut-kassett

Slippfest for The Sweetest Thrills kassettutgivelse

The Posies første album Failure fra 1988, som opprinnelig ble utgitt på kassett

En videreutvikling av en demo som finnes på iampsyencefictions første kassettutgivelse

Svartmalt noise / darkwave fra dette norske bandet, deres andre album. Den slippes kun på vinyl og kassett

Til Alle Barna er en personlig (og heller ukjent) Bodø-favoritt. Til Alle Barna sine post-punk/new wave låter «Oppstilling (I’s Not That Hard To Be») og «Vitsen Med Det Hele»

Susanna kaster seg på kassett-bølgen

Cold Mailman: Nytt album inspirert av kassett // Ny «roadtrip»-video

Mayflower Madame: Ny video / 2-spors kassettsingel

Beatart mixtape_002

Albumanbefaling – Maskindans : Norsk Synth 1980–1988

Du får kjøpt den kassetten på Neseblod til 600 spenn eller noe – Angstkrieg

Fika Recordings, en DIY vinyl- og kassettlabel

Tore Sørensen, tidligere The Tables driver kassettlabelen Groobie Tapes

Artist: Soft Ride

Låt: «The Sun In Her Eyes» (2017)

Plateselskap: Apollon Records

4+

Soft Ride er enda en konstellasjon av bergensrelaterte musikere. Bandet består primært av Bloody Beach-vokalist Arne H. Tjelle og Øystein Braut fra bl.a. Electric Eye. Soft Ride låter til dels noe mer konformt enn både Bloody Beach og Electric Eye. Med det så mener jeg at låten har et aldri så lite hitpotensiale. Det er ikke en åtte minutter lang kraut-jam med en brannsirene gående gjennom hele låten liksom. «The Sun In Her Eyes» er en pen poplåt.

Som navnet tildels sier handler dette om en slags soft rock. Låten høres også ut som den heter «The Sun In Her Eyes». Det er en deilig låt i midtempo, perfekt å ha på øret når man er på vei ned til stranden.

Dette kunne nesten vært en Euroboys låt, bare at den låter ikke like utstudert, som at de ikke har satt seg fore å kopiere enn spesifikk stilart. Selv om låten i utgangspunktet låter veldig indiepopete, er det også country-detaljer her med noe lapsteel-detaljer. Det er i tillegg noe vibrafonaktige sløyfer på topp som gjør låten meget drømmende. Og avhengighetsskapende.

Bandet består ellers av Anders Bjelland, Njål Clementsen, Raymond Tungesvik, Linn Frøkedal, Richard Myklebust, Einar Kaupang & Joar Nicolaysen. Disse folkene her er som regel innvolvert når det kommer noe som er over gjennomsnittet kult/interessant fra Bergen.

Album slippes 23. juni.

22. april fylte Jack Nicholson, sin generasjons kanskje «beste» skuespiller, 80 år. Hans nese for interessante filmprosjekter er i alle fall udiskutabel.
Mannen med det hevede øyenbrynet har gitt oss mange sublime filmøyeblikk opp gjennom årene. Fra de mest kjente rollene som McMurphy i «Gjørkeredet» (1975) til Jack Torrance i «Ondskapens Hotell» (1980) – til de noe mindre kjente som Robert Dupea i «Five Easy Pieces» (1970) og Buddusky i «The Last Detail» (1973). Han har gitt oss gode, kommersielle filmer som «Livets lyse side» (1997) og «Tid for ømhet» (1983), og på tampen av karrieren har det kommet et knippe mindre gode filmer som «The Bucketlist» (2007) og «Anger Managment» (2003). Vår  favoritt er nok likevel Jack Nicholson som J.J. Gittes i Roman Polanskis mesterverk, «Chinatown» (1974). Den eneste filmen som  har en perfekt slutt, i følge David Lynch.

Deichmanske Hovedbibliotek, gul sone har vi i denne anledning satt opp en liten utstillingen med de fleste av Jack Nichilsons filmer som vi har i vår samling – i tillegg til Marc Eliots biografi fra 2013 – både på norsk og engelsk.

Titler til utlån:

Easy Rider

The Departed

Little shop of horrors

Wolf

The Passenger (Yrke: reporter)

Gjøkeredet

Livets lyse side

Ondskapens hotel

Tid for ømhet

Postmannen ringer alltid to ganger

Jerngress

Bucket list

Chinatown

Hva angår Schimdt

The fortune

Batman

Classic Album Sundays vil torsdag 11. mai ta for seg «Block to Block» av De Press. Vi har bedt vår medarbeider Thor Arne Sæterholen mimre litt i sakens anledning.

Block to Block, 1981

1) Året er 1981. Jeg er tolv-og-et-halvt og har akkurat fått meg ny bestekompis. La oss for enkelhets skyld kalle ham Even. Vi liker Beatles begge to, men Even liker aller best Kiss. Ellers er det full klaff. Even har dessuten fått Walkman av faren sin. Walkman er skikkelig kult, i 1981 altså. Jeg har ikke Walkman. Even har dessuten fått en kassett av faren sin, en kassett han klager over (siden det ikke er Kiss), men som foreløpig er den eneste han har å spille. Ingen av oss har hørt om bandet på kassetten: De Press. Faren til Even har sagt at bandet er fra Norge, men at vokalisten er polsk. Vi lytter. Det er ikke så enkelt å lytte to stykker sammen på én Walkman med mindre man er som erteris, men det er vi heldigvis allerede blitt. Vi lytter, men får lite ut av det. Det er en rar og litt slitsom musikk med en kar som messer i vei på et språk vi ikke forstår, og når han slår over til engelsk blir det ikke så veldig mye bedre. Men som sagt, det er denne kassetten vi har, og Walkman er kult, så det er bare å holde det gående. Vi snur kassetten, og plutselig knekker vi koden. Det skjer med låta som heter «Bo Jo Cie Kochom». Den starter med en slags klagesang, og vi ser for oss slaver og arbeidere i lenker, kameler og kyr på beite. Sikkert sånn det er i Polen, rekker vi å tenke, før bandet tar fullstendig av, og det som først var vanskelig er nå blitt såre enkelt. Vi ser på hverandre, litt prøvende:

Artikkelforfatteren i 1981.

Thor Arne:  Båjåsjekåhåmm …

Even:  Båjåsjekåhåmm?

Begge: BÅJÅSJEKÅHÅMM!!!!!!!!!!!!!!!!!

Luftgitarene hyler, og vi går bananas på gutterommet.

Vinylen – i ekte «Ctepeo»!

2) Det er blitt 1982, og jeg er nylig konfirmert. Det viktigste ved konfirmasjonen var å få nok penger til å kjøpe meg stereoanlegg, og mine bønner er heldigvis blitt hørt. Anlegget er på plass, og jeg går strake veien til platesjappa Electric Circus for å kjøpe «Block to Block» på vinyl. Da jeg betaler for skiva, spør mannen bak disken om jeg ikke vil ha den signert? Jeg skjønner ikke hva han mener, for hvorfor skal han signere skiva, tenker jeg, før jeg ser at det står en snål fyr til høyre ved disken. Han gliser. Det er Andrej Nebb! Jeg svelger, nikker, og Andrej tar skiva og signerer. Han har på seg en blå arbeidsjakke det står «NEBB A/S» på[1], og han skriver det samme på skiva, «Andrej Nebb A/S». Jeg tumler ør ut i sola med plastpose og vinyl, evig fan av De Press[2].

Signaturen!

3) Så hvorfor skriver jeg dette? Er det bare mimring og nostalgi? Nei! Poenget er at «Block to Block» av De Press er en skive som har holdt seg uforskammet godt. Den har en frisk produksjon som føles tidløs (produsert av legendariske John Leckie), og jeg får fortsatt kick av å høre den nå, trettiseks år etterpå (hvor blei forresten alle de åra av?). Jeg håper du er blitt fristet til å være med på Classic Album Sundays, torsdag 11. mai kl. 19 her i Gul sone på Hovedbiblioteket. Da får vi besøk av sjefen sjøl, Andrej Nebb, og vi skal lytte til «Block to Block» i sin helhet. Vi sees!

[1] NEBB A/S var en elektroteknisk bedrift fram til 1988.

[2] Allerede høsten 1982 tok imidlertid Iron Maiden og «The Number of the Beast» over tronen, men det er et minne jeg ikke ripper opp i med samme glede.

De Press – Block To Block: CAS m/Andrej Nebb

Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog

Et av ukas musikalske sidespor: Signe Eide har grunn til å være høyt oppe etter utgivelsen av sitt kraftfulle minialbum Simple/Heavy. Foto: Mona Ulriche Schanche

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Andreas Ihlebæk
En pianist som tidligere har spilt med flere artister innenfor mange ulike sjangere, men denne gangen spiller han selv hovedrollen. Debutalbumet The Guest kommer 26. mai, og er et konseptalbum som ble urfremført under Månefestivalen i Fredrikstad i juli 2016. Den første singelen «Wake» er allerede ute. Albumet har som utgangstanke at vi alle er gjester på jorden for kun en kort tid. Han har med seg Nosizwe og Daniela Bauer på vokal, og solide og erfarne bidragsytere på andre instrumenter.

Danielle Grubb
Hennes første album har tittelen Saturn. Tidligere har vi blitt servert EP-ene Pluto I og Pluto II, så hun har åpenbart en forkjærlighet for planeter (diskusjonen rundt Plutos status kan dere ta i lunsjen). Musikken er derimot svært jordnær. Hun lager rene, skarpe linjer både med instrumenter og tekster. Funky rock er utgangspunktet, men hun svinger innom elementer av både soul og r&b på sin ferd gjennom de åtte sporene.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Sunshine Reverberation
Det er mye snakk om bølger i musikkverdenen, og denne gangen må vi spørre om det er en liten tsunami på gang i Tromsø? Det tyter ut livlige toner fra nord, og på ukas meny serverer vi et rocka bidrag fra denne gjengens selvtitulerte debutalbum. Sunshine Reverberation smeller til med herlig sjarmerende garasjeknekk på sine fartsfylte og riffbaserte låter. Litt pønk, psykedelia og krautrock om hverandre. Etter eget utsagn inspirert av blant andre King Gizzard and the Lizzard Wizard, Ty Segall, Thee Oh Sees og White Fence.

Sarah Davachi
Minimalistiske toner siver ut av låtene hennes, der albumet All My Circles Run er siste tilskudd i katalogen. Dette er musikk som krever en tålmodig lytter, men som også har evnen til å gi deg følelsen av at tiden har stått stille underveis. Monotone vegger av lyd bygges lag på lag, og dette albumet kan lett bli din venn hvis du kjenner behovet for en avslappende stund i en ellers hektisk hverdag.

Colin John
18-åringen har tidligere blitt omtalt i denne spalten, da singelen «Jewels» ble utgitt i fjor høst. Nå er debutalbumet her, og på Mellompartiet viser han at han behersker flere ulike uttrykk. Dette er et stødig og modent dokument fra en som prøver å finne den vanskelige balansen mellom det å være ungdom og voksen, noe han formidler vekselvis på engelsk og norsk. Colin John har definitivt et talent for musikalsk håndverk, og kreativiteten med hensyn til arrangementene er kanskje det som imponerer mest. Musikalsk ligger dette albumet et sted mellom Håkan Hellströms og Daniel Kvammens univers, og det dukker opp munnspilling ‘a la Dylan på flere låter. Han fremstår nærmest kalkulert tilbakelent, men med så store doser sjarm at det er troverdig. En solid debut fra unggutten.

Noname
I fjor sommer kom albumet Telefone fra rapperen, der hun har fått med seg mange sterke medvokalister. Med utgangspunkt i egne opplevelser, tar hun opp temaer som fremmer både håp og smerte. Et gjennomgående tema på albumet er undertrykkelse av afro-amerikanske kvinner. Ord kastes mot deg i høyt tempo, og det er ikke alltid like lystig, men hun har en poetisk formidlingsmåte som er vanskelig ikke å bli grepet av.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Signe Eide
Minialbumet Simple/Heavy kom 31. mars. Hun er bare 2o år gammel, men høres ut som er svært erfaren artist. Så har hun også spilt en mengde konserter de siste årene, og driver sitt eget plateselskap. Stemmen hennes er det som setter de sterkeste sporene: den er barsk og kraftig, og minner om nederlandske Anouk fra begynnelsen av hennes karriere. Tekstene dreier seg rundt et oppgjør med ungdomstiden. Eide mikser energiske rocketoner og sarte popballader, og mestrer hele spekteret godt.

Bonny Doon
Slækk og sjarmerende gitarpoprock er hovedtrekkene på det selvtitulerte debutalbumet. Små elementer av countryfolk ‘a la Silver Jews sniker seg også inn iblant. Tekstene deres fortjener en ekstra lytt; de er akkurat passe fjonge i vendingene, slikt som passer perfekt til sløve kvelder med bris både i hodet og lufta.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Moira
19 år gammel lager hun heftig elektropop som Ladytron og andre i bransjen kunne vært stolte av. Hun er inspirert av magien som finnes i fantasy-universet, og singelen «Memories» er både leken og drømmende. Selv beskriver hun låten slik: «En hyllest til den magien en forelskelse bringer med seg, samtidig som den pirker borti sårheten i minnene av en kjærlighet som ikke blir gjengjeldt». Låten er produsert av Kjærleik, og dette samarbeidet får vi forhåpentligvis høre mer av.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Kamille Lindholm
Albumet Twice in August består av et fint og dempet knippe låter, der den danske artistens særegne stemme får skinne mellom smakfull og sparsommelig instrumentering. Hun freser også fra seg på noen låter, og makter dermed å skape herlige kontraster som bryter opp stemningen. En av årets hittil beste musikalske overraskelser.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Musikalske sidespor – uke 50/51

Musikalske sidespor – uke 49

Musikalske sidespor – uke 48

Musikalske sidespor – uke 47

Musikalske sidespor – uke 46

Musikalske sidespor – uke 45

Musikalske sidespor – uke 44

Musikalske sidespor – uke 43

Musikalske sidespor – uke 42

Musikalske sidespor – uke 41

Musikalske sidespor – uke 40

Musikalske sidespor – uke 39

Musikalske sidespor – uke 38

Musikalske sidespor – uke 37

Musikalske sidespor – uke 36

Musikalske sidespor – uke 35

Musikalske sidespor – uke 34

Musikalske sidespor. Deluxe edition med gjestetips – uke 33

Jenta man som oftest hører før man ser

En hyllest til Prince på Sentrum Scene – jeg kunne ikke unngå å bite meg merke i Nosizwe Baqwa

Plateanmeldelse: Label – Oslo So Slow: Nosizwe Baqwa korer på «Nightstrolling»

SoulBase – produsenten bak Nosizwe

Deichman anbefaler: Årets album 2016: King Gizzard and the Lizard Wizard– Nonagon Infinity (en av våre skribenter)

Deichman anbefaler: Årets album 2015: King Gizzard & The Lizard Wizard – Quarters / Paper Mâché Dream Balloon (en av våre skribenter)

Deichman anbefaler: Årets album 2014: King Gizzard & The Lizard Wizard – I’m in your mind fuzz (en av våre skribenter)

Park, skog og Ty Segall

Hvor mange utgivelser kommer det fra Ty Segall i 2013?

Ukas tips! – Fuzz

Ty Segall-kompis Mikal Cronin

By:Larm 2015: Daniel Kvammen

Øya 2014: Guttedrøm i oppfyllelse

Daniel Kvammen – Du fortenar ein som meg

Daniel Kvammen slippkonsert: Første utgivelse fra Snertingdal Records

– Kjør på og lag uttrykket du selv syns er interessant. Ikke forhold deg til hva som er standarden

Love and theft for 75 years – (a cut-up poem)

Strap yourself to the tree with roots – Bob Dylan i norsk litteratur

Bob 71 – «Bob Dylan»

Elliot Murphy & Monica Heldal feirer Bob Dylans 75-årsdag på Parkteatret

5 skiver bedre enn sitt rykte – Bob Dylans «Saved»

Kjente plateomslag: Her ble bildene tatt!

Artist: Closing Eyes

Låt: «Bambole» (2017)

Plateselskap: Eget Selskap

4++

Closing Eyes er for meg et nytt bekjentskap, men jeg merker med en gang at jeg har lyst til å tilbringe mer tid sammen med denne artisten. Eller, ikke artisten da, men musikken. Artisten i dette tilfellet er da primært Eirik Asker Pettersen, som kanskje er mer kjent for bergensbandet Lovecult (og ikke minst Maribel, red.anm.).

Produsent er Emil Nikolaisen. Han er ikke ukjent for mitt vedkommende. Eller, ikke som person da, men som artist. Vi har jo alle noen Serena Maneesh-plater i samlingen eller andre plater som han har vært involvert i.

Med mindre google har tatt kvelden så betyr «Bambole» dukke på italiensk. Uansett, Closing Eyes minner ganske mye om Stereolab. Rett og slett. Farfisa- eller Vox-orgel, ren rytmegitar, loopende basslinjer som gjør mer ut av seg enn de fleste band våger. Dettte kunne også vært en låt av Alexander Von Mehren. Closing Eyes låter veldig europeisk, er vel egentlig mer presist å si.

90-tallsvinden har ikke helt sluppet taket ennå. De siste par årene har 90-tallet igjen gjort seg gjeldende enten det har handlet om indierock, hiphop eller hva det skulle være. Det passer jo bra. Trender har en tendens til å repetere seg selv hvert tyvende år. (Vi så sågar en sølvjakke i den nyeste videoen til Maya Vik).

«Bambole» er altså første singel ut fra det kommende albumet «Soft Years». Deilig, sommerlig, kanskje ikke spesielt originalt, men godt gjennomført sjangerøvelse og tydelig popteft i melodilinjen. Korrekt lydbilde. Låten er veldig vanskelig å ikke like, i  hvert fall om man er svak for krautpop. Til sommeren skal Closing Eyes spille på KlubbØya.

Onsdag 10. mai: Misty Coast + Closing Eyes på Mono

Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Deichman anbefaler årets beste norske låter 2014 – 2. Closing Eyes – Sesamee

Closing Eyes -Tune inn, fade ut, repeter

EP-anmeldelse: Undergrünnen «Ørkesløs Fryd EP» med Closing Eyes Remix

Maribel er tilbake!

Maribel: Ny video, nytt album og by:Larm / Anbefalinger

Cinemateket og Maribel presenter: Kiss me Deadly

Violet Dream sin fine remiks av Maribel

Maribel – The Thief (Torkelsen remix)

Singelanmeldelse: Misty Coast – Funny World

Misty Coast -«Heavy Head on a Body»

Artist: Mats Wawa

Låt: «Psychedelic Overlorde» (2017)

Plateselskap: Ville Vesten Plateforening

5-

Vokalist Mats Wang og hans bandkompiser viser at de har mye i påsan på flere fronter, hevdet vi allerede i fjor da Mats Wava var en av ukas musikalske sidespor. Norsk indiepop har kanskje aldri vært i bedre forfatning enn den er i nå, sjekk bare kollektivet Mats Wawas forrige singel «Smoke on the Water», så skjønner du med én gang hva jeg mener. Og etter å ha hørt Mats Wawas nye låt, blir jeg i rent yr igjen. Jeg har sagt det tusen ganger før, og nå sier jeg igjen: vi er inne i en gullalder. Ikke at det er en drøy påstand, jamfør suksessen til artister som Kygo og Cashmere Cat – uten sammenligning for øvrig, men nivåmessig er det nå ingen ting i veien for at også norske indieartister kan hevde seg internasjonalt.

I et parti etter 2. min og 20 sekunder kommer det dog en kjempeklisjé av et riff, men bortsett fra det er låten steinkul. Det hviler en deilig 70-tallsfølelse over Mats Wawas nye singel «Psychedelic Overlord». Låten minner kanskje litt om noe det nå nedlagte bergensbandet Brimstone kunne laget. En obskur nugget av en låt, men med popteft. Det er deilig lyd på innspillingen også. Saftig og luftig på samme tid. Kul tverrfløyte her og der, kule synth-detaljer, herlige twingitar loops. Elastisk bass som lukter Stereolab. Bra! Nå er det bare å sette seg på hendene og vente på albumet.

Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Singelanmeldelse: Mats Wawa – «Smoke on the water»

Musikalske sidespor – uke 40 (inkludert Mats Wawa- «Rolig EP»)

Musikalske sidespor – uke 35 (inkludert Mats Wawa- «Classics EP»)

Deichman anbefaler: Årets album 2014 – Brimstone – Mannsverk (fem skiver av den mørke og/eller psykedeliske sorten, Rolf Andersen)

Jarle Kvåle. Bookingsjef for Tons of Rock og bassist i Vreid.

 Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste?

– Biografi om Erik Bye. For ei legende!

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

– Med Vreid har me jo allereie lage albumet «I Krig» basert på dikt av Gunnar Reiss- Andersen. Boka «Lord of the Flies» av William Golding er ein evig inspirasjon. Hadde vore svært interessant å gjort eit heilt album og ikkje minst musikkvideoar med den som bakteppe. Rett og slett ein udødleg klassikar.

3) Hva er din favorittbok?

– Animal Farm – George Orwell
“All animals are equal, but some animals are more equal than others.”

4) Hva er ditt favorittalbum?

– Alice Cooper – Killer

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

– Friedrich Nietzsche på vokal, Bret Easton Ellis på gitar, Knut Hamsun på Bass og Sokrates på trommer hadde jo vore eit band som hadde vekt oppsikt. Risikoen er at det fort hadde blitt forvirring ‘a la Monthy Pythons filosof fotballlag: Derfor hadde det vore avgjerande å sette inn Shep Gordon som manager for prosjektet.

Tons Of Rock 2017 går av stabelen fra 22. til 24. juni på Fredriksten Festning i Halden.

Program:

Aiming For Enrike, Airbourne, Amaranthe, Anekdoten,BlackStar Riders, Beaten to Death, Black Debbath, Black Magic, BlackStar Riders, blink-182, Candlemass, Deathhammer, Delain, Devin Townsend Project, Diamond Head, Divided Multitude, Dracula, Dreamarcher, Emperor, Enslaved, Entombed A.D., Five Finger Death Punch, Føss, Honningbarna, Horisont, Marky Ramone, Invaders, Me and that man, Myrkur, ondt blod, Phil Campbell and the Bastard Sons, Rob Zombie, Rotting Christ, Sabaton, Satyricon, SIBIIR, Slayer, Sodom, Spidergawd, Taake, TNT, Valentourettes, Vazelina Bilopphøggers, Virus , Wildnite.

Her kan du søke etter og låne utgivelser og bøker i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tons of Rock 2016 i bilder – Del 1 inkludert Vreid

Tons of Rock 2016 i bilder – Del 2 inkludert Alice Cooper

Tons of Rock 2016 i bilder – Del 3

Tons of Rock 2015 i bilder – Del 1

Tons of Rock 2015 i bilder – Del 2

Vreid – «The Reap»

Vreid: Studierapport 2012

Les også:

Tore Sørensen – 5 om bøker og musikk

Trist Pike – 5 om bøker og musikk

Trojka – 5 om bøker og musikk

kathinka – 5 om bøker og musikk

Siril Malmedal Hauge i Fieldfare – 5 om bøker og musikk

Natasja Holmboe – 5 om bøker og musikk

Oakland Rain – 5 om bøker og musikk

Pil & Bue – 5 om bøker og musikk

WHALESHARKATTACKS – 5 om bøker og musikk

The Modern Times – 5 om bøker og musikk

Pyke – 5 om bøker og musikk

Claudia Scott – 5 om bøker og musikk

Ampmandens Døtre – 5 om bøker og musikk

Syntax TerrOrkester – 5 om bøker og musikk

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

Påls butikk – 5 om bøker og musikk

Leonov – 5 om bøker og musikk

Benjamin Finger – 5 om bøker og musikk

Sauropod – 5 om bøker og musikk

Synne Sanden – 5 om bøker og musikk

Oral Bee – 5 om bøker og musikk

Pikekyss – 5 om bøker og musikk

Magnus Bechmann – 5 om bøker og musikk

Sheila Simmenes i Love Exit Orchestra – 5 om bøker og musikk

Tellef Raabe – 5 om bøker og musikk

«K:N» AKA Kjetil Nernes i Årabrot – 5 om bøker og musikk

Arild Hammerø (Atlanter) – 5 om bøker og musikk

Einar Stenseng – 5 om bøker og musikk

Youth Pictures of Florence Henderson – 5 om bøker og musikk

Unnveig Aas – 5 om bøker og musikk

Jon Arild Eriksen – 5 om bøker og musikk

Kari Harneshaug – 5 om bøker og musikk

Don Wild – 5 om bøker og musikk

Bård Torgersen – 5 om bøker og musikk / Universet musikkvideo

Vev – 5 om bøker og musikk

Siv Jakobsen – 5 om bøker og musikk

Løchstøer – 5 om bøker og musikk

Parker Lewis – 5 om bøker og musikk