En bergensbølge av swag.

Tekst / Foto: Frank Michaelsen

I bioen presenterer gjengen musikken sin som «sår og hard». Jo, jeg er enig. Sangeren fremstår som en klassens badboy den dagen han overrasker alle med et forsøk på skjønnsang i musikktimen. Vokalen er ekte levert, men er ikke kjempestødig. Likevel kan den ses som en del av den valøren gjengen ser ut til å ønske.

Å uttale at man spiller «svart musikk med norsk tekst» har gjerne fremkalt ukontrollerte grimaser i Norge, men Kjært barn ser ut til å ha en avslappet holdning til stilvalget sitt. Summen av fremføringen er upretensiøs og avslappet.

Bandet fremfører et sexy og økonomisk RnB-komp toppet med fluffy synther og kneppete P3-gitarer i passe mengde. «En dråpe er nok såpe» som det sies i en tekst.

Får man skrudd enkelte bestanddeler noe hardere sammen kan dette bli høyst flyvedyktig urban bergenspop.

Tekst: Victor Josefsen
 Foto: Stian Schløsser Møller

Det er alltid spennende å oppleve nye utøvere fra Island. På by:Larm i fjor serverte Sísý Ey fascinerende performance. Og på Roskilde i 2013 var vi med på en stemningsfull og magisk opplevelse sammen med Sigur Rós.

Det er ikke så lett å skille seg ut når du spiller elektro, eller tilnærmet elektro, om dagen, men Fura har allerede overbevist stort både i hjemlandet og utlandet. Og de overbeviste  på By:Larm også. Furas mer, la meg kalle det, mainstream uttrykk, krever åpenhet – selv om den «hoderystende» energien fra fyren bak laptopen smittet godt over på publikummet i det stappfulle P3-teltet. Men er du først mottakelig, og gir Fura det rommet de krever, er du garantert en lytteopplevelse.

Det som skiller Fura fra den gemene elektro-hop er bl.a. de velfungerende sfæriske passasjene, som er innlemmet i lydbildet, i tilegg til kontante beats. Selve lyden fra trioen er storveis denne kvelden, og må nok «ta mye  av skylda for» at konserten, alt i alt, ble vellykket.

Fura framsto mystisk, som seg hør og bør, de er jo fra Island, må vite, og lyktes godt med sitt stemningsbærende elektro-gitar-maskineri. Noe monotont og  vel striglet til tider, men på sitt beste, i låta Wolverine (tror den het det), skapte de stor dramatikk. Kontrasten mellom de huggende beatsa, gitarpålegget og vokalistens stemmeprakt  kom virkelig til sin rett. Egenartet! Fura på sitt beste.

Dette var en sånn konsertopplevelse der jeg ikke vet hvor jeg skal starte.

Tekst: Silje Ramleth
 Foto: Stian Schløsser Møller

OK, sceneinnlevelse skal det ikke stå på. Aggresjon og meninger skal det ikke stå på. Bass og rytme skal det heller ikke stå på. Det det står på er gjennomføringsevnen. Dette er ikke Death Grips eller Die Antwoord på norsk. KUUK er et referanse- og «provokasjons»-band. Mensen, squirting, Olav Thon, injeksjon og ereksjon, hor, promp, – you name it – KUUK har sikkert det groveste ordet du kommer på i en av tekstene. Er dette alt dere har å by på? Mest av alt føles dette som en Bjarne Melgaard utstilling. Mental voldtekt og provokasjon på den mindre tankevekkende måten. Ikke en gang Will Smith, saxofon, nordnorsk banning, glade 90-tallsrytmer, Fernet, Spice Girls eller selvironi gir dere mer enn 10 high fives fra publikum på låta 10 000 High Fives. Ja, jeg telte.

En av de to frontvokalistene, Mira Berggrav Refsum, var nylig på Thomas Seltzer sitt trygdekontor og la ut om sin pornoavhengighet, i det minste åpen om at hun ser underholdningsverdien i det. Vel og bra, vi trenger ikke disse tabuene, men trenger vi kvinns å gå denne veien via uprovokativ provokasjon for å få fram et poeng? Håper ikke det er dette vi ser i 8. mars-toget, vi kan bedre enn dette.

Driv hor, pul, drikk, kjør campingbil og lev livet, dere. Jeg er heldigvis ferdig med russetida.

Fuzzalaska

Tekst / Foto: Frank Michaelsen

Første gang jeg hørte Jonas Alaska live var under by:Larm 2012. Med akustisk gitar og trestemt sang fikk den smått veslevoksne Dylan-pastisjen oss til å kjenne på følelser vi ikke hadde hatt siden krigen. Men det var da.

I 2015 kommer musikken i en langt mer funky og hardtslående tapning. En typisk motreaksjon for alle som er blitt sett på som «unge gamle»? (Jamfør Sondre Lerches veivalg etter de to første albumene). College-genser tilsnittet er ihvertfall høyt, og det siste albumet heter «Younger».

Trestemmigheten som tidligere ble dyrket eksplisitt er mindre fremtredende nå. Vokalt hviler det sterkt på den unisone sangen mellom Alaska og Billie Van.

På Mono låter bandet fantastisk. En myk og deilig slæcker-vreng preger alt fra gitarer, til keyboards til vokal. For ja, Jonas later til å ha kommet i stemmeskiftet og viser oss gjerne hvor bristepunktet ligger. Bånn gass.

Trommingen til storebror Thomas Aslaksen må også nevnes der den stødig og ujålete gir låtene solide fundamenter.

Når klassikeren «In the Backseat» fra førsteplata  fremføres i samme fuzztastiske drakt som de nye låtene, svinger det hardt inne på Mono.

Karin Park er tilbake på By:Larm, og denne gang med nytt band, samt broren sin som hun har spilt sammen med i ti år.

Tekst: Victor Josefsen
 Foto: Stian Schløsser Møller.

Karin Park  er absolutt ingen nervøs By:Larm-yngling, hun har autoritet på på scena, men bandet låt ikke like velsmurt i Tidal-teltet onsdag 4. mars. Karins erfaring, profesjonalitet og innlevelse i låta Let My Love Shine, som hun dedikerte til kjæresten som fikk kreft (han er frisk nå), viste iallfall hva hun virkelig er god for,

Jeg stakk også innom konserten til Karin Park & bandet på Sentrum Scene i går, og der traff  de, omså ikke blink,  iallfall deler av mellomgulvet, noen ganger rett i solar plexus: Med sin mørke elektronikabaserte kraft-taktfaste syntetiske pop, som både er kjølig og varm på samme tid, dog, mest kjølig (les: mørk). Karin Park oste enda sterkere av engasjement og selvstendighet enn dagen før. Tøff dame.

Musikk for en god sak.

BRY:LARM gikk av stabelen for første gang i 2014, og det ble en dundrende suksess, med anslagsvis godt og vel 1000 besøkende i teltet på Youngstorget i løpet av et 3 små timer.

I forbindelse med at Oslo tas over av artister og musikkbransje under By:Larm hvert år, har Oslo Ess tatt initiativet til å arrangere et litt annerledes musikkarrangement som en del av det offisielle By:Larm-programmet: Lørdag 7. mars kl. 12-15 arrangerer Oslo Ess for andre gang Bry:Larm, i samarbeid med Stiftelsen Erlik, Indie Recordings, Amber Booking & Promo og By:Larm.

Det vil også bli flere innslag fra hovedpersonene selv; =Oslos selgere. Gatemagasinet =Oslo markerer også i år 10-årsjubileum, noe som kan by på enkelte overraskelser under årets arrangement. Konferansier er Leo Ajkic.

Mini-festivalen finner sted i teltet på Youngstorget, med gratis inngang for alle byens borgere. Selgere av gatemagasinet =Oslo vil være tilstede for å selge den rykende ferske mars-utgaven av magasinet, og varm suppe vil serveres av Øyafestivalen.

Det er opprettet en sms-tjeneste i anledning Bry:Larm: send kodeord ”brylarm” til 2160. Tjenesten koster kr 100,- og inntektene går til =Oslo og Bry:Larm. Vi oppfordrer ellers alle til først og fremst å kjøpe gatemagasinet =Oslo av en av magasinets mange selgere, sier Oslo Ess i pressemeldingen.

Ivan Ave, han som lenge har lagt og ruget i den norske hiphop-undergrunnen med flere samarbeidspartnere som Fred Fades og som DJ, men har ikke fått det nødvendige solo-gjennombruddet før i det siste. For, det er nødvendig.

Tekst: Silje Ramleth
 Foto: Stian Schløsser Møller

Publikummet i P3-teltet så ut til å være helt enig med meg – dette er hva Norge trenger. God og deilig soul-hiphop som gjenspeiler 90-tallet og vestkysten, og det dype, personlige og poetiske ved den. Glem rumper, pupper, twerking og eventuelt alle andre fordommer du (jeg) måtte ha til sjangeren, det er dette det handler om. Puristisk i sitt uttrykk, men likevel tro til sin sjanger. Det er kanskje nettopp det at musikken er så sjangertro som gjør at telemarkingen fanga oppmerksomhet min for en tid tilbake. Det er så utypisk norsk å være så lite norsk OG ha bra engelskuttale. Miss Tati som spilte på Mono et par timer tidligere ga meg den samme følelsen av å være et helt annet sted enn på By:Larm i Oslo sentrum en kjølig marsmåned. Takk, Eivind, for en tilstedeværelse og tilgjengelighet som man ikke opplever så ofte her i det kalde nord.

Som en god kortfilm.

Tekst: Katrine Judit Urke
Foto: Frank Michaelsen

Settingen for Apothek-konserten er perfekt. Bandet selv omtaler musikken sin som «cinematisk», og jeg sitter i trappa gamle Sentrum kino.

Og det er en audiovisuell opplevelse som venter meg. Det oppleves som å sitte klistra foran en skjerm og motta et fengslende lysshow bak bandet som serverer det som for meg er blant det beste innen norsk elektropop akkurat nå.

Morten Myklebusts rene, fløyelsmyke stemme akkompagneres av kule beats som kan minne om senere Radiohead. Det hele bygger opp til klimakset, hiten «Family», der Myklebust griper mikrofonen og ser ut som en kul rapartist før bandet vinker seg med barnlig glede bort fra lerretet.

Du e’ så rå.

Tekst: Katrine Judit Urke
Foto: Mohammad Ataey

Jeg har hørt mye på Divisjonens vilt fengende «Dansar» som Silja Sol har vokalen på, men bortsett fra det er artisten ny for meg. Etter konserten på Gamla har hun fått seg (sannsynligvis langt flere enn) en ny blodfan.

På forhånd ante jeg ingenting om hva jeg kunne vente av Silja Sol live. Jeg hadde hørt gjennom På hjertet noen ganger og tenkte på henne som en slags punka, bergensk og tekstmessig litt mildere versjon av Kaja Gunnufsen. Men på scenen har Silja Sol en type intensitet, tilstedeværelse og troverdighet som minner mer om Ingrid Helene Håvik i Highasakite.

Silja Sol starter settet aleine med én annen gitarist før hele bandet kommer opp og drar i gang «Lurt». Og det er rått hele veien, musikken formidles så jeg kjenner det fysisk og til tider opplever det som om jeg har flere hjerter i kroppen.

Siste låt er «Noe» der tekstlinja «noen har forklart meg at det er noe feil i det eg gjør» er gjennomgående. Men sorry, jeg finner ikke en eneste feil i det Silja Sol gjør. Løp og hør.

Glede, brodd og sårhet.

Tekst: Katrine Judit Urke

Jeg blir selvsagt forferdelig lei meg da SOAK må avlyse torsdagen, som er «min» By:Larm-dag. Men når hun erstattes av Daniel Kvammen overrasker jeg meg selv i å tenke at det blir helt greit.

Den gubbete dialektvisemusikken som sinnssykt mange digger for tida er egentlig ikke min greie. Ikke i det hele tatt. Men Kvammen har klart å sjarmere meg, antakelig på grunn av «Du fortenar ein som meg» som har vært støkk i hodet mitt de siste ukene.

Jeg må stå i kø utenfor Mono og har flaks da jeg kommer inn fem minutter før konsertstart. Kvammen har altså åpenbart sjarmert på seg mange flere fans enn meg. Og den elskverdige og spilleglade gjengen som entrer scena sprer gode følelser fra første sekund.

Kvammen veksler mellom lys og mørke både i musikk og personlighet. Han forteller på sin sedvanlige kjekke måte at By:Larm ringte ham for å si at de hadde gjort en feil ved å ikke booke ham. Men han forteller også at han er kjempenervøs før slippet av debutplata Fremad i alle retningar 13. mars. Og før han spiller «Du fortenar ein som meg» som siste låt, prøver han å lure oss til å tro at han skal avslutte med noe helt annet. Det går et lettelsessukk gjennom et frelst publikum når han drar i gang hiten.

Kvammen får til en blanding mellom ungdom, gubbethet, brodd og sårhet som resulterer i dialektviser som skiller seg ut. Vel verdt å stå i kø for.

Les også:
Foto: Frank Michaelsen
Øya 2014: Guttedrøm i oppfyllelse

Daniel Kvammen – Du fortenar ein som meg

Sentrum Scene er stappa. Publikum venter forventingsfullt på de fire jentene i Hinds (fka Deers) fra Spania. Gruppa har spilt utsolgte konserter i London og varmet opp for The Libertines, og har blitt beskrevet som Europas mest spennende band av NME.

Tekst: Victor Josefsen
Foto: Mohammad Ataey

En representant fra By:Larm inntar scena og forteller knestående at gruppa er fem minutter forsinket. Det går fem minutter, det går noen minutter til. Så, plutselig, Hinds (fka Deers) nærmest stuper inn på scena, omgitt teknikere og lydmenn som er i full gang med rigginga. Stresset stemning nå. Et virvar av folk på scena. Jentene i bandet plugger inn gitarene i hui og hast og virker like stressa som alle de andre på podiet. Jeg ble nesten småstressa selv der jeg sto og bivånet det hele. Hvordan i al verden skal dette gå?

«For noen minutter siden satt vi et fly, men nå er vi her», gisper en av jentene, før gruppa setter i gang. Oops, vokalen er fraværende. Jentene signaliserer til lydmannen og det blir fikset. So far so good.  Hinds spiller videre, men.. oops, gitarene er sure, kompet er i utakt.. men jentene lar seg ikke affisere, for på tross av dette, er musikken drivende, melodiene sitter, det svinger, ja, utrolig nok, det funker, rett og slett.

Hinds (fka Deers) spiller sjelfull og god, nær sagt gammeldags, indie, med en passelig porsjon twee innbakt i uttrykket, uten at det blir for pent og pyntelig av den grunn. Pent og pyntelig ville denne konserten aldri blitt uansett, ikke med de sure gitarene etc.

På Sentrum Scene denne kvelden lyder  Hinds (fka Deers) som et godt bedugga og fyrig The Libertines som covrer The Pastels med The Shaggs «verden verste band» luskende i kulissene. Det er så dårlig, og likevel så hjerteskjærende bra, om du skjønner. Jentene overvinner alle hindringer og strutter av energi. Publikum jubler. I ekstranummeret ble det kanskje vel mye hyl og skrik i refrengene, men skitt la gå.

Hinds er et herlig avbrekk fra alle electro-hipsterne som mer eller mindre viser fram sine kunster på årets  By:Larm.

Hinds spiller på John Dee i dag kl. 21:00. Den konserten blir «different», sier Hinds, før de løper ut av scenen. 

Møt opp!

Rapperen Shishko har vært aktiv i det norske hiphop-miljøet lenge, men er først nå klar med debut-EP’en, Starta med en drøm. EP-en utgis på produsenten Soul Theory sin label, Soul Theory Records. Heemugen og Natasha Angel dukker opp som gjester. Shishko ble født i Chile, men har vokst opp i Kristiansand. Han er inspirert av gamle boom bap helter, østkyst-hiphop som KRS-One og Kool G. Rap. Starta med en drøm er tilgjenglig både digitalt og fysisk. Fysisk eksemplar kan bestilles her:

Soul Theory har for røvrig produsert to av EP-ens åtte spor, «Drittsekk» og «Barndommen min». Vi intervjuet den aktive produsenten i fjor i forbindelse med utgivelsen av hans Dog without a leash. http://blogg.deichman.no/musikk/2014/09/01/intervju-soul-theory Han er snart ute med ny EP, der han har samarbeidet med Detroit rapperne Illa J (broren til den avdødde produsenten og rapperen J Dilla) og Frank Nitt.

Mørk messe i hvit kjole

Tekst / Foto: Frank Michaelsen

Thea Hjelmeland setter seg og forteller litt om hva vi kan vente oss den neste halvtimen ved å spille en mektig versjon av det mørke hallingkastet «Feathery».

Utenfor må hele 200 by:larmere gå med uforettet sak da den vesle kirken St. Edmunds, like ved utestedet Revolver, fyller seg opp raskt.

For hver sang presenterer Thea et nytt strengeinstrument. På disse kverner hun ut repeterende riff, virtuose plukk og hypnotiserende droner i stort alvor. Hver tone hun spiller, mener hun. Hun gransker oss med blikk av typen «skjønner dere?» eller «er dere med?».

Vi er med. Og vi lytter som trollbundet.

Det blir tilløp til vekkelses-stemning når Thea trår bort fra mikrofonen og stiller seg midt i rommet. Vokallinjene klatrer på rommets akustikk og stiger høyere og høyere. Vi applauderer og ser mistroisk på hverandre. Vi er lykkelig forhekset - gyngende ytterst på harde benker i en sentrumsnær kirke.

Bak henne sitter perkusjonist og alt-mulig-mann Peter Baden. Selv når han mister nøklene sine i  gulvet gagner det musikken.

En fantastisk konsert. Eller hva nå dette egentlig var.

Fest på en halvtime? Ingen sak for Rytmeklubben.

Tekst: Rune Aas
 Foto: Mohammad Ataey

Av alle navnene på årets By:Larm-program er Rytmeklubben et av de desidert mest spennende. Gjengen som har sin base i Trondheim klarer på fiffig vis å kombinere smart, halvquirky elektronika med en dansbar pop til en lettere udefinerbar, men duggfrisk masse av elektronisk popmusikk som treffer både mellomgulvet og danseføttene.

En kan på mange måter si at Rytmeklubben har klart å treffe den samme nerven som Gregg Gillis gjorde med Girl Talk for 6-7 år siden – det er noe gjenkjennelig over det hele, men samtidig noe nytt og annerledes som gir folk lyst til å danse ræva av seg.

Rytmeklubbens gig i Red Bull-teltet på torsdag er intet unntak. Etter å ha blitt tildelt et velfjortent stipend fra NOPA, gjør Rytmeklubben det klart at de har tenkt å stelle istand fest til tross for By:Larms avmålte 30 minutter tidlig en torsdag kveld. Ingen sak.

Bassen slår ut mot publikum fra første sekund, og det pumpes ut bangers i ett eneste kjør. Et mer eller mindre fullsatt telt responderer velvellig. Det danses fra første rad, og bølgene sprer seg langt bakover i teltet. Kanskje ikke så rart, for du har i bunn og grunn to valg her: Bli slått i bakken av bassen eller la deg rive med.

Når Rytmeklubben fyrer av singelen «Seen» skulle en kanskje tro at gemyttene roet seg en smule, gitt at denne låta skiller seg litt fra det øvrige låtmaterialet og er hakket mer utilgjengelig og IDM-ish. Når det er sagt, er «Seen» også en retning som en gjerne skulle sett at Rytmeklubben bevegde seg ennå mer mot. Blant publikum ser uansett dette ikke ut til å være noen festbrems, heller tvert imot. Og når Rytmeklubben avslutter settet med sin remix av Kaja Gunnufsens «Faen Ta», er festen et faktum.

Så: Går det an å lage fest på en skarve halvtime? Spør du de som var innom Red Bull-teltet halv elleve torsdag kveld, får du mest sannsynlig et ubetinget ja.

Rytmeklubben spiller igjen lørdag kl. 00.30 på Hoffmann Kulturstube.

Moro for ungdommen

Tekst / Foto: Frank Michaelsen

East India Youth er en ung brite med gode manerer (could I have some more drums please, Daniel?), en look som kunne vært første sesong av Mad Men verdig og noen bevegelser som ville tvunget James Brown til å smile hvertfall litt.

Innledningsvis fyller han rommet med en pulserende synth før mikrofonen trekkes inn og han avslører sitt kanskje sterkeste kort; en veldig tøff vokal.

«I want something for myself» synger han. Og vi ser at det er akkurat det han har fått til. Han står mutters alene på scenen og underholder et helt rom med sin selvproduserte galskap.

Roadien hans tryller frem en bass og vår mann forsvinner ut i et ytterst heftig støyparti og ser ut som en amok Bill Wyman i barnebursdag.

En utrolig spennende artist som likegodt bare gjør alt selv, fritt for gimmickeriet som ofte preger one-man-bands. Gøy!

Bare noen få minutter ut i konserten til Anna of the North fredag kveld, er det klart at hun står for en aldri så liten bragd i By:Larm-sammenheng.

Tekst: Rune Aas
Foto: Stian Schløsser Møller

Både nede foran scenen og oppe på galleriet på Sentrum Scene er det så godt som fullsatt, noe en ellers kun har opplevd med de aller største headlinerne foregående år. Anna er tydelig overveldet over publikumsoppmøtet, noe hun også gir klart uttrykk for, men lar seg ikke affisere av den grunn.

Det er ingen som helst tvil om at Anna bærer på mye talent, og omsetter det på en høyst godkjent måte. Vi snakker om kjølig, drømmeaktig og stilsikker elektropop. Når det er sagt føles det som det går ti på dusinet av den slags på årets By:Larm. Anna of the North befinner seg heldigvis i det øvre sjiktet blant disse.

Visuelt er uttrykket mørkt og minimalistisk med bare Anna og produsent og medhjelper Brady på scenen, til en viss grad ikke helt ulikt en The xx-konsert. Anna selv tusler rundt i sokkelesten, og lar for det meste musikken og ikke minst stemmen tale for seg.

På sitt beste burde det være hevet over enhver tvil at Anna of the North hevder seg som en av de beste acts-ene på årets By:Larm. Dessverre blir det bare unntaksvis, for det meste av låtmaterialet er ennå litt for anonymt. Setter en Anna opp mot lignende artister, som fjorårets albumdebutant Emilie Nicholas har hun ennå et godt stykke å gå.

Det en sitter igjen med etter konserten denne fredagskvelden, er først og fremst hvilket potensiale Anna sitter på. Forhåpentligvis går det ikke lang tid før forløsningen kommer.

Sentrum Scene
Fredag 6. mars.

En psykedelikat opplevelse

Tekst: Brage Tuflåt

I en artistbio omtales Les Big Byrd fra Stockholm som et psych orientert indieband. Man kan også trekke en parallell til krautrock med bandets kosmiske lydbilde.

Debutalbumet They Worshipped Cats er et solid stykke arbeid i psykedelisk rock, men også indierock med for eksempel sangen War in the Streets, som kan minne om noe det engelske bandet Doves har laget.
Les Big Byrd går rett på med en lang instrumental intro som inviterer publikum med på en suggerende psych-trip. Back droppet med motivet av Jesus som skyter ufoer med laser ut av øynene, skaper også en kosmisk-psykedelisk atmosfære som samsvarer med bandets musikk og fremtreden. Særlig med trommeslagerens lysdrakt.

Det er en sann glede å overvære en konsert når bandet er så samspilt og rendyrket i sin stil. Det er utført med en finesse som fanger interessen for musikken uten å fremstå for polert eller uengasjert. Så får det være at vokalen ikke sitter helt på sangen Tinnitus Æternum. For vokalisten rekker å bli varm i trøya på Indus Waves, en fremføring jeg setter som konsertens høydepunkt. Les Big Byrd avslutter med Back to Bagarmossen, og det er hyggelig å registrere at man ønsker å oppleve svenskene i en lengre konsertutgave. Og det er virkelig bare å glede seg til fortsettelsen.

Rockefeller
Fredag 6. mars.

Kompromissløst, kyndig og kraftfullt

Tekst: Brage Tuflåt
Foto: Johannes Andersen

Fjorårets utgivelse Let it go fra Ida Jenshus ble en av mine favoritter fra året som gikk. Ida Jenshus gjennomførte et skifte fra country til countryrock med innslag av 60- og 70-tallsrock og psykedelia. Og det kler henne i aller høyeste grad.

Og hun gjør det med stor tyngde og overbevisning fra første stund når hun åpner med den nesten femten minutter lange sangen Shallow River. Og for et band. Trommisen klubber i vei på trommene og hele bandet med Jenshus i front setter følelsene mine i full sving. Dette er vanvittig bra. Dette beveger.

Ida Jenshus kommuniserer med publikum, hun setter seg på monitoren og spiller gitar med en avslappet trygget. I neste øyeblikk kaster hun fra seg munnspillet for å gyve løs i musikkens intense partier. I løpet av konsertens tretti minutter blir det bare plass til tre sanger. Vi får servert Changes/What is time? og My Last Goodbye. Sistnevnte sang blir fremført solo, og selv uten band fyller sangen Rockefeller på en måte som gjør dette til et minneverdig øyeblikk. Ida Jenshus tar opp tråden fra fjorårets utgivelse og hun står fjellstøtt som artist og låtskriver.

Rockefeller
Fredag 6. mars.

Grei skuring.

Tekst: Brage Tuflåt
Foto: Johannes Andersen

Indierockbandet The Amazing fra Sverige består av godt etablerte musikere. Deres siste album Picture You er en meget god utgivelse, som kanskje gav litt for høye forventninger til konserten.

De åpner konserten nettopp med tittelsporet Picture You fra deres siste utgivelse. Det er pent og pyntelig, og lyden er god. The Amazing klarer å skape et fint og drømmende lydbilde og bandet oser av stilsikkerhet og rutine.

Et stykke ut i konserten føltes The Amazing noe malplassert i By:Larms program, og grunnen til det er at bandet ikke leverte mer enn nødvendig. Med tanke på musikernes etablerte posisjon behøver de kanskje ikke det heller. Og da hjelper det ikke at Reine Fiske sitter på knærne og klemmer toner ut av stratocasteren for harde livet. Før Reine går av scena gir han gitaren en omgang juling. Om han var irritert over noe eller bare gikk hardt inn for oppgaven er uvisst. De avslutter med sangen Fryshusfunk som tar konserten nesten ti minutter på overtid. Det resulterer i at arrangøren sprader irritert inn på scenen og peker på klokka. Morsomt for publikum.

Om noen fortjener tittelen «annerledesbandet» under By:Larm 2015, er Broen det soleklare valget – et stormfriskt pust blant litt for mange generiske indiesynthpop-acts på årets By:Larm-plakat. Konserten på Mono tidlig lørdag kveld understreket akkurat det til de grader.

Tekst: Rune Aas

Kall det avant indiepop eller kunstpop, det er uansett ikke helt lett å sette fingeren eksakt på hva Broen driver på med. De har litt av den samme innstillingen som Deerhoof, av typen «vi bare gjør det vi føler for», og på finurlig vis skrus fragmenter av ulike retninger og stilarter sammen til en helhet som bare funker – uten at det blir innadvent av den grunn, snarere tvert imot.

Ikke overraskende er det sild i tønne på Mono denne kvelden, og stemningen er upåklagelig. Det nikkes anerkjennende blant oppmøtte bransjefolk, og publikum lar seg begeistre. Bandet på scenen leverer sakene ufortrødent, og under hele konserten ligger følelsen av at en har med noe ektefølt og autentisk å gjøre – en slags By:Larm-ekvivalent til det å snuble over verdens beste band på en lokal bule i New Orleans langt vekk fra Bourbon Street.

I løpet av de 30 minuttene Broen står på scenen på Mono lørdag kveld er de, om ikke verdens beste band, i alle fall By:Larms beste band. Dette er på grensen til hakeslepp-bra, og med høy trivselsfaktor.

Hvor var du da Broen spilte på by:Larm 2015, kan en så spørre. Om du ikke var her, bør du i så fall kjenne din besøkelsestid neste gang.

ps. Pga. av strømbrudd og lag kø utenfor Mono rakk ikke vår eminente fotograf konserten, så skribenten knipset bilder med mobilen. (red.anm.).