Brian’s back!

Brian’s back ja. Det var jo sangen som ledet kampanjen som skulle comebacke Brian Wilson noe så innmari inn mot siste halvdel av 70-tallet. En litt mørk og kynisk vise, nasalt sunget av Brians fetter og Beach Boy-kollega Mike Love. Men det var den gang.

De siste årene har Brians output vært jevn og av relativt høy kvalitet (That Lucky Old Sun, Brian Wilson Reimagines Gerswin, In The Key of Disney, That’s Why God Made the Radio med Beach Boys).  Sistnevnte Beach Boys-album kunne låte i overkant generisk. Derfor er det fint å høre låta som nylig ble sluppet. En fin og jordnær innspilling.

Den vil befinne seg på Brians kommende album «No Pier pressure» (beklageligvis var det plateselskapets ordspillkonge som fikk velge albumcoveret) På sangen har han med seg alltid stødige Al Jardine (ja, hvis du tråler live-klipp fra 80-tallet er han ofte den eneste som aldri er synlig full) og dessuten lost Beach Boy David Marks.

En fengende låt uten for mye slitsom «bæring av arven». Bare et sunt pop-løft med pene harmonier.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Se også Brian Wilsons samarbeidspartnere rangert fra best til verst

I dag er det 40 år siden Led Zeppelin slapp Physical Graffiti (1975), et hyllet mesterverk, men også begynnelsen på slutten for en av de mest suksessfulle tungrock-gruppene gjennom tidene.

Vinteren 1975 var det var to år siden Led Zeppelin hadde kommet med nytt materiale. Etter heftig turnering i 1973 med det foregående albumet Houses of the Holy, hvor de satte ny kassarekord i Amerika, og til og med slo The Beatles, tok de en velfortjent pause det meste av 1974. Med et viktig unntak. I januar og februar samme år hadde de festet 8 låter til tape, som senere skulle utgjøre halvparten av det det som skulle bli det mest ambisisøse verket i katalogen deres.

Physical Graffiti var Led Zeppelins 6. album, og det første som ble utgitt på deres eget plateselskap Swan Song. Et dobbeltalbum på 81 minutter, en parademarsj i forskjellige musikkstiler, fra streit rock, til progrock, blues og akkustisk folk, og østlig inspirert orkestrering. Noe som muligens henger sammen med at det er innspilt over flere år. 3 låter strekker seg helt tilbake til 1970, 4 låter er fra ’71 og ’72, mens resten ble spilt inn på Headley Grange i ’74. For øvrig et sted Led Zeppelin hadde brukt med stort hell tidligere, Led Zeppelin III, Led Zeppelin IV og Houses of the Holyhadde alle delvis blitt spilt inn der. Visstnok et kaldt og fuktig sted, men som Jimmi Page skal ha uttalt: «Other bands had rehearsed there and hadn’t had any complaints. That’s a major issue, because you don’t want to go somewhere and start locking into the work process and then have to pull out.»

Grunnen til at ble et dobbeltalbum: De opprinnelige låtene fra ’74 varte over de vanlige 40-45 minuttene, de valgte derfor å ta med ulike outtakes og uinnspilte låter fra tidligere innspillinger. Jimmy Page uttalte følgende til Trouser Press i oktober 1977: «This time we figured it was better to stretch out than to leave off.» En klok avgjørelse. Robert Plants stemme er en smule mørkere. Utover det kan en ikke høre at det er innspilt på ulikt tidspunkt. Det er konstruert som en helhet og viser gruppa fra sin sterkeste side. Jim Miller fra Rolling Stone skal ha sagt at det var gruppas Tommy, Beggar’s Banquet og St. Pepper i ett.

Apropos The Beatles og dobbelalbum, er det er lett å trekke en parallell til The White Album, der sistnevnte hadde hatt godt av en slanking (tenk hvilket fantastisk enkeltalbum det kunne blitt!). Det er derimote veldig få, om ingen, dødpunkter på Physical Graffiti. De greide dessverre aldri å kom opp på samme nivå igjen, de to neste albumene, Presence (1976) og In Through the Out Door (1979) har sterke enkeltlåter, likevel er det noe av det svakeste de har gjort. Kanskje de ikke greide å takle inntoget av punk og disco? Kanskje John Bonhams alkohol inntak ble for belastende? Ikke godt å si. Physical Graffiti på si side er er et udiskutabelt mesterverk, som toppet listene i både England og USA og solgte til 16 ganger platinum.

I går var  det 40 år siden Led Zeppelin slapp Physical Graffiti (1975). I den anledning kjørte vi sak på skiva. I dag følger vi opp med en gjennomgang av albumene Led Zeppelin (her begynte det hele) & Led Zeppelin II & Led Zeppelin III.

Led Zeppelin
Led Zeppelin (1969)

Her begynte det. Fire unger karer fra Storbritannia lot håret vokse og slo an i hele verden, og spesielt i USA. Men dette var fire unge menn med ganske lang fartstid i forskjellige musikalske sammenhenger bak seg, tross sin unge alder, både i ulike gruppekonstellasjoner og som studiomusikere. I starten het bandet New Yardbirds, som en fortsettelse av gitarist Jimmy Pages tidligere band. Den tunge bluesinnflytelsen merkes godt på debutalbumet deres. Her går de i relativt godt opptråkkete britiske bluesspor, dette var en sjanger som hadde vært populær på øyriket en god stund, her tyngre, mer treffsikkert, mer der ute enn tidligere. En pekepinn mot det som skulle komme. Noen låter er signert gruppa, andre av bluesgiganter som Willie Dixon. Min personlige favoritt: “Good Times, Bad Times.”

Led Zeppelin II
Led Zeppelin II (1969)

Det hele begynner med en gulrød Gibson Les Paul Standard 1959 elektrisk gitar. I hvert fall Led Zeppelin II. Led Zeppelin hadde gitt ut det tidligere nevnte tunge blues og (litt) folkrockinspirerte debutalbum i januar 1969. Dette var mer tyngre saker enn noen hadde hørt før, og særlig amerikanerne var beigestret. Gruppa smidde mens jernet var varmt, og satte i gang en heseblesende turneringsvirksomhet. Samtidig begynte de på en fragmentarisk innspilling av oppfølgeren til Led Zeppelin I. I april traff Jimmy Page gitaristen Joe Walsh (framtidig Eagles-medlem) i California og kjøpte ovennevnte gitar av ham for 1200 dollar. Page og Les Paul skulle vise seg å bli en perfekt symbiose. Han elsket den nye gitaren. Det kan vi høre på Led Zeppelin II.

Jeg kjøpte min første Led Zeppelin-plate i 1979. Den het In Through The Out Door og regnes blant deres dårligste. Kanskje fordi den ble spilt inn i Abbas kliniske Polar Studios i Stockholm? Året etter var John Bonham død og bandet historie. Det er ikke mange artister jeg har hørt så mye på som Led Zeppelin. Samtidig har jeg en smule dobbel-følelse i forhold til bandet. Musikken holder i bøtter og spann ennå, men de har en til dels  ikke-eksisterende karma: Det kan virke som en usynlig mur mellom band og omverden. Samtidig er det også litt for mange historier som verserer om voldelige bandmedlemmer og roadier, kombinert med en endeløs rekke mindreårige jenter. Men kanskje det at de var kjipe var det lille ekstra som skulle til for å gjøre dem bra? Hadde det rett og slett ikke fungert hvis de hadde vært nice blokes?

Zeppelin er meget mulig det beste rockebandet som har eksistert, på mange måter det mest ikoniske og musikalsk dynamiske. Led Zeppelin II er trolig den beste skiva deres, en skive som har definert mye av det som har skjedd i musikken siden.

Jimmy Page er en gudbenådet, men introvert gitarist. Det er ikke så mye flash i det han spiller, du må sitte og lytt og gå inn i materien for å finne ut hva han driver med. Han har også en genuin forståelse for arbeid i platestudioet, sikkert mye fordi han jobbet som studiomusiker i flere år før Zeppelin-æraen. Bassist John Paul Jones og trommeslager John Bonham er muligens den beste rytmeseksjonen som har eksistert. Jones har tatt med seg bassens viktige rolle i soul og pop generelt på 60-tallet, Bonham er både veldig tung i anslaget, samtidig som han også kan være nesten feminin funky. Plant synger som en slags gresk gud på toppen av det hele. Til sammen skaper de et utrolig trøkk, en nerve og en  energi  jeg (egentlig) ikke har hørt maken hverken før eller siden.

Led Zeppelin kom ut av den rike bluestradisjonen i Storbritannia på 60-tallet. Jimmy Page og John Paul Jones var rutinerte studiomusikere, førstnevnte hadde vært med i The Yardbirds sammen med Eric Clapton og Jeff Beck. Det første nevnte albumeter tungt og hardt,  muligens med for mange direkte referansert til tradisjonell blues og dels folkemusikk. Det er et band som fremdeles er på vei mot sin egen, genuine form.

På den andre plata klikker dette på plass. Her fortsetter det tunge, tunge inntrykket, samtidig som lettere og luftigere elementer også er med. Lyden er bedre. Det er en direkthet her som ikke finnes på noen av de andre platene. Det har nok å gjøre med hvordan plata ble spilt inn. Det skjedde stykkevis og delt i forskjellige studioer i England, USA og Canada. Et eksempel er “Whole Lotta Love”. Grunnsporene ble spilt inn i London, diverse pålegg ble gjort i ulike studioer i Los Angeles, før låta ble endelig mikset i New York. Dette er er mer regelen enn unntaket på Led Zeppelin II, de fleste låtene hadde en slik sigøyneraktig tilblivelsesprosess.

Musikken er skrevet og øvd inn on the road, det ikke vært tid for feinschmeckeri og eksessiv dveling ved detaljer. Det er en plate som er svært til stede, svært her og nå. Allikevel er bandet og deres tekniske hjelpere så dyktige at vi ikke blir plaget med dårlig lyd, heller tvert imot. Selv om plata lyder mer rocka og direkte er det fremdeles et meget bra lydbilde. Og ikke minst helhetlig. Æren for dette må til en stor grad tilskrives Jimmy Page og tekniker Eddie Kramer. Page hadde full kontroll på hele innspillingen, og Kramer – som tidligere hadde jobbet med blant andre Jimi Hendrix – var hans høyre hånd i studio hele veien.

Led Zeppelin II er en plate full av riff. Jimmy Pages fascinasjon over sin nye gitar kan høres over hele albumet. Han er spesielt opptatt av hvordan den nye gitaren lyder, sustainen i Les Paulen i forhold til Fender Telecasteren han hadde brukt tidligere, hvordan dette gir ham mange nye muligheter. Plata åpner med “Whole Lotta Love”, bedømt som verdens beste rockeriff av BBC. “Smoke on the Water” havnet på en av plassene like etter. Men det er i alle de små soniske detaljene at du hører forskjell på en gitarist som Jimmy Page og Deep Purples Richie Blackmore. Kunstneren kontra håndverkeren?

Men dette handler ikke bare om gitarspilling, da hadde det fort blitt kjedelig. Noe av det viktigste på denne plata er dynamikken mellom det rolige, stemningsfulle, magiske – og det bombastiske, tunge, skrikende. Som en romantisk kveldsstemning ved et vakkert sommertjern med et spennende nytt bekjentskap, brutalt avbrutt av et inferno av et jetfly som passerer i lav høyde. Hør på “Thank You”, “Ramble On”, “What Is And What Should Never Be” og “Bring It On Home”.

Samtidig er det også så utrolig funky mange steder på denne plata, ikke en kvalitet vi til daglig forbinder med rock av den tyngre skolen. Ta den lille bagatellen “Moby Dick”, John Bonhams bidrag – med innlagt trommesolo. Vanligvis gir trommesolo rødt kort og øyeblikkelig skammekrok i de fleste miljøer, sikkert med rette. Men glem denne og hør på resten, det er ikke langt unna det beste The Stone Roses eller Happy Mondays presterte 20 år senere.

Og visste du, at det var den britiske popdivaen Dusty Springfield, hun med høyt hår og blå, blå øyenskygge som anbefalte det amerikanske plateselskapet Atlantic å signere disse fire karene uhørt? Resten er historie.

Led Zeppelin
Led Zeppelin III (1970)

På treern får vi en  større dreining vekk fra det harde og tunge mot en annen retning som alltid har stått bandet nær, og det er folkemusikk. Første låt er en ganske streit rocker, men allerede på nummer to (“Friends”) merker vi islett av dette. På nummer tre har de hatt bedre tid i studio enn på den foregående (som ble spilt inn her og der under deres første USA-turne), og lyden er mer gjennomarbeidet, med en utvidet instrumentering, til og med noen strykere. Denne plata har alltid hatt en noe svakere standing enn de som kom før og etter, men, når jeg hører på den nå, skjønner jeg ikke helt det. Her er det fremdeles en ørliten følelse av naivitet og uskyld, pre “Stairway to Heaven”. Gruppa tar seg en pust i bakken for å sette kursen videre. Kanskje dette er den mest interessante Zeppelinplata nettopp derfor?

Saka er hentet fra Rille.no
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.

Tekst: Kjetil Syverud

Sjekk også:
Led Zeppelin Physical Graffiti

Under årets by:Larm skal det pan-nordiske musikknettstedet Nordic Playlist samle noe noe av det ypperste Norden har å by på av by:Larm-artister og radioverter til konseptet Nordic Playlist Radio Bar.

Torsdag 5. og fredag 6. mars skal nordiske artister og radio-DJs samles til to dagers sending, direkte fra delegatområdet ved BAR Vulkan i Oslo sentrum. Det hele skjer fra Nordic Playlist Radio Bar, begge dager mellom kl. 11 og 18. Sendingene er åpne (med gratis inngang) for både publikum og by:Larm-delegater.

Begge sendingene vil kringkastes her:

Her er programmet for Nordic Playlist Radio Bar både torsdag 5. mars og fredag 6. mars:
 
TORSDAG
 
11.00 – «Phonofile Nordic Music Prize special» – Francine Gorman, Nordic Playlist (Nordic Playlist redaktør)
12.00 – Jonas Alaska live (Norge)
12.30 – «The Nordic Charts» – Stefan Lindeberg, Sveriges Radio (Svensk radio DJ)
13.30 – «60 Minutes with» – Tommy Tee (Norsk radio DJ)
14.30 – Apothek live (Norge)
15.00 – «Nordic Music In Germany: Present and future» – Julian Zeh, Ego FM Germany (Tysk radio DJ)
16.00 – Vök live (Island)
16.30 – «Nordic de la Sól» – Salka Sól, Rás 2 Iceland (Islandsk radio DJ)
 
FREDAG
 
11.00 – «Bylarm Highlights» – Francine Gorman, Nordic Playlist (Nordic Playlist Redaktør)
12.00 – Redder live (Finland)
12.30 – «Finland’s one to watch» – Anne Lainto, YLEX (Finsk radio DJ)
13.30 – Vinnie Who live (Danmark)
14.00 – «Hello Denmark» – Casper Bach Hegstrup & Augusta Glahn-Abrahamsen, DR P6 Beat (Dansk radio DJ)
15.00 – «The Mari Garås Monsson Hour» – Mari Garås Monsson, NRK P3 (Norsk radio DJ)
16.00 – Beatrice Eli live (Sverige)
16.30 – «Friday Night by:Larm Ball» – Vic Galloway, BBC (Britisk radio DJ)

Facebook-event

NRK P3 er en av mediepartnerne i dette prosjektet, og musikksjef Mats Borch Bugge har følgende å si:

- Nordic Playlist Radio Bar er en glitrende måte å være fysisk tilstede ute blant folk, samtidig som man potensielt når ut til nye markeder. Grunnidéen sammenfaller med det vi ønsker med NRK P3 – å fronte ny, norsk musikk.

Nordic Playlist Radio Bar finner sted på BAR Vulkan (Maridalsveien 17) 5. og 6. mars under årets by:Larm. Inngang er gratis.

www.nordicplaylist.com

www.facebook.com/nordicplaylist

www.twitter.com/nordicplaylist

www.instagram.com/NordicPlaylist

#nordicplaylist

Broen spiller på by:Larm.

4. mars deles det ut fem Forbildepriser på by:Larm i Oslo. Nå kjemper 22 unge artister fra hele Norge om stipendene – og publikum kan stemme frem sin favoritt. De 22 nominerte artistene er plukket ut av by:Larms egen jury, som i oktober annonserte årets «Juryens Utvalgte».

Juicy J «Blue Dream And Lean 2″

(Mixtape)

5 av 6

Juicy J er en veteran med en plan. Fra starten med legendariske Three 6 Mafia på midten av 90-tallet, til Oscar-statuett for musikk til filmen Hustle & Flow, til re-starten på karrieren da han linket opp med Wiz Khalifas Taylor Gang og begynte å levere gjestevers for artister som Katy Perry («Darkhorse») og Ne-Yo («She Knows»). Femte april fyller den evigunge hustleren, rapperen og produsenten 40 år og hans nye mixtape Blue Dream And Lean 2 viser ham på sitt beste.

Juicy J har aldri vært kjent som en teknisk fremragende rapper, men han har det med å komme opp med enkle fengende flows og lett-forståelige punchlines som fester seg. Jeg kan ikke huske å ha hørt ham rappe bedre enn på denne nye mixtapen. Han høres ut som et sultent beist, fisker originale flows ut av hatten som om det var ingenting, har en jevn flyt av småmorsomme linjer («got more whips than a dominatrix») og leverer underholdene historiefortelling («All I Need» og «Do It To Em»). Han har til og med laget en politisk låt som fungerer, «Don’t», en kommentar til Ferguson-saken fra ifjor.

Mixtapen åpner med hypnotiserende «Stoner’s Night», en slooow sak med Three 6 Mafia-vibber. Produksjonen på tapen er jevnt over fin. Mike Will Made-It, som nylig produserte Rae Sremmurd-albumet, leverer fire fete beats her. Juicy/Mike Will er en rå kombinasjon, noe som tidligere har resultert i Juicy Js største solohit «Bandz A Make Her Dance» (2012). Deres dundrende «Im Sicka» og den smygende «Already» (der Rae Sremmurd leverer et fengende refreng) funker utmerket.

I Three 6 Mafia utgjorde Juicy J og DJ Paul en sterk produksjonsduo med klassikere som «Late Nite Tip», «Sippin On Some Syrup» og «Stay Fly» på CV-en. De senere årene har Juicy byttet ut DJ Paul og samarbeider nå med Crazy Mike og Lil Awree. På nevnte «Do It To Em» blander de soul-samples og Dirty South-trommer i samme stil som på UGK/Outkasts «Int’l Players Anthem (I Choose You)», en låt Juicy J og DJ Paul produserte.

«Damn, I missed the 90s, yeah, that shit was wild/we we’re livin’ like rock stars, droppin’ Mystic Stylez/ain’t nobody else believed in what we we’re puttin’ down/nigga almost homeless, trying to get it off the ground». Blue Dream And Lean 2 sitt beste vers kommer overraskende som et bonus-vers på «All I Need» et spor med nykomlingen K Camp. På begynnelsen av låta rapper de om damer og weed, men så kommer det en endring i beaten og Juicy forteller historien om karrieren sin. Om tiden da han måtte selge bilen for å betale for studiotid. Det er godt å vite at denne dyktige veteranen nå får store royalties for sine bidrag på mainstream-hits. Fyren har puttet det ned lenge og hans nye prosjekt er kvalitet hele veien. Det skader heller ikke med et par vers fra hans alltid underholdende bror, Project Pat.

The Hustle Continues, albumet som skal følge opp Stay Trippy kommer i følge Juicy J «sometime in July».

Sammen med CSS, Cansei de Ser Sexy, fra Brasil, som betyr «lei av å være sexy», var Bonde do Rolê, også fra Brasil, Hot Shit i 2007 & 2008. Bonde do Rolês miks av Baile funk med portugisisk rap i «Solta O Frango» og «Marina Gasolina», fra deres andre album With Laser, 2007 . Midt i alt dette, på grunn av indre stridigheter i bandet, sa frontfigur og fyrverkeriet på scena, Marina Ribatski, takk for seg, men hun er med på «Solta O Frango« og «Marina Gasolina»: Fortsatt to Bonde do Rolê-favoritter! Og fortsatt sparker Bonde do Rolê mer enn  godt fra seg live. Derfor, få med deg Bonde do Rolê til Parkteatret 24. april.

Vi minner om:

Jeg hekter på denne hyllesten til Brasil fra Fatboy Slim Presents Bem Brasil:

Og denne fra Bonde do Rolês comeback-album Tropicalbacanal:

Og denne CSS-favoritten fra det selvtitulerte debutalbumet:

Denne uken spiller Maya to konserter i London sammen med Farao, i regi av Øyafestivalen.

Sjekk også:
Maya Vik: En beat, fem artister, fem låter
Nye låter fra Maya Vik og Aslak Hartberg’s The Fuzz
Maya Vik med ukentlige singelslipp i juli
Nye låter fra Maya Vik og Aslak Hartberg’s The Fuzz

by:Larm 2014: Stemningsfull electrofolk i Farao-tapning

Er du nysgjerrig på morgendagens teknologi?

3D-printere har eksistert i mange år, men de siste årene har teknologien blitt bedre, billigere og mer tilgjengelig. Utviklingen har gått fortere takket være entusiaster som bygger egne printere og forbedrer de gamle. Folkeverkstedet på Deichman ønsker at denne teknologien skal være tilgjengelig for alle, derfor har vi kjøpt inn to 3D-printere du kan komme og prøve ut – helt gratis.

Lørdag 28.februar kan du delta på vårt introduksjonskurs til 3D-printing. Du får vite mer om historien bak, de ulike teknologiene som benyttes og får tips til egne ting å skrive ut. Hva fungerer – og hva fungerer ikke så bra? Kurset blir holdt av Jens Christian Brynildsen, en mangeårig 3D-entusiast som er tilknyttet Bitraf, et hackerspace i Oslo sentrum.

Tid: Lørdag klokken 12:00

Kurs i 3D-printing arrangement

Etter en overbevisende konsert på legendariske Loppen i Christiania, København sist høst at Roskilde Festival ble overbevist. Electric Eye ble booket på flekken, men har måttet holde på hemmeligheten siden. I dag kan vi endelig offentliggjøre at Electric Eye er klare for hovedprogrammet til Roskilde Festival 2015, melder indianer.nu.

 
Electric Eye er for tiden i studio og gjør siste finpuss på plate nummer to som er ventet i oktober 2015. 

At noe er kontroversielt, er ikke nytt. At noe er så kontroversielt at det blir bannlyst og sensurert i USA, er heller ikke noe nytt. Ikke fullt så overraskende dreier de fleste tilfellene seg om nakenhet, der plateselskapene eller artistene, mer eller mindre, blir tvunget til å gjøre noen endringer.

Det er ikke så ofte vi opplever problemstillingen i dag. Det nyeste eksempelet, jeg kjenner til, er Sky Ferreira, som ble anbefalt av plateselskapet å sladde brystvortene på debutplata Night Time, My Time i 2013. Ferreira nektet, og plata kom ut, som planlagt. Det ble riktignok laget en ny versjon for å please iTunes – brystvortene ble croppet, men det kvalifiserer neppe til streng sensur.

Med noen få unntak, er de fleste eksemplene under til salgs i butikken i dag. Så, vi har kommet lengre, om enn ikke så veldig langt.

The Rolling Stones – Beggars Banquet (1968)

Marcel Duchamps Fountain (en urinal) skapte stor oppstandelse på en kunstutstilling i New York i 1917, og toaletter var fremdeles tabu når Rolling Stones slapp albumet Beggars Banquet i 1968. Gud forby at noen skulle se hvor vi alle gjorde fra oss. Alternativet ble et cover formet som en invitasjon til, ja, nettopp, en bankett. Det opprinnelige omslaget dukket først
opp på 80-tallet igjen.

Et toalett var også problemet for The Mamas and The Papas, på albumet If You Can Believe Your Eyes and Ears (1966). Det ble løst ganske så uskyldig ved å putte en plakat over vederstyggeligheten.

 Jimi Hendrix – Electric Ladyland (1968)

Peace and love og den seksuelle revolusjonen var godt i gang på 60-tallet, likevel, en gjeng med nakne damer og en hel haug med pupper ble for sterk kost. (Det var i tillegg et utbrettsomslag, det er egentlig dobbelt så mange nakne damer her. Fysj!). Det var tydeligvis bedre med en lettere orgastisk Hendrix.

The Beatles – Yesterday…and Today (1966)

The Beatles protesterte angivelig mot Vietnamkrigen, eller mot USAs evige ompakking og omstrukturering av låtene, på platene deres. Eller var det bare snakk om svart humor? Uansett, det ble for drøyt for det amerikanske plateselskapet Capitol, som til slutt trakk tilbake 750 000 eksemplarer, og heller puttet gutta i en koffert.

 XTC – Skylarking (1986)

 Denne utgaven så aldri dagens lys, såvidt jeg vet. Den ble kjapt bannlyst av Virgin Records, og XTC fikk sikkert smekk på lanken. Men, i 2010 kom den ut på lekker dobbel vinyl med den originale omslagskunsten: Kvinnelig pubishår på forsiden og mannlig på baksiden. Vokalist og låtskriver Andy Partridge skal ha uttalt følgende: «I found that it nicely summarized the time, the place and the feeling of the album, and there was a ‘Lady Chatterley’s Lover’ side, mischievous outdoor sex.”

 Blind Faith – Blind Faith (1969)

En ung naken jente som holder på et sølvromskip ble for drøy kost på det amerikanske markedet. Noen tolket flyet som et fallossymbol, mens andre tok helt av, og spredte rykter om at jenta ble holdt som en sexslave av bandet. Fotograf Bob Seidemann tenkte på menneskets kreativitet og uskyldhet når han tok bildet. Yeah, right! Mariora Goschen, jenta på bildet, var bare 11 år, og ble lovet en hest hvis hun stilte opp på bildet. Hun ble avspist med 40 pund.

The Strokes – Is This It (2001)

Mange tenkte nok at dette var et lite nikk til Smell the Glove fra Spinal Tap-filmen, men, ifølge fotograf Colin Lane var det nærmest en tilfeldighet. Kjæresten hans hadde akkurat kommet ut av dusjen, og plukket opp en skinnhanske, som lå igjen etter en tidligere fotosession, og dett var dett. Colin Lane: «We did about 10 shots. There was no real inspiration, I was just trying to take a sexy picture.» Puritanerne i USA raslet selvfølgelig med sabelen, og The Strokes kom opp med et alternativt cover: Et nærbilde av banen til subatomære partikler i et boblekammer. Vokalist Julian Casablanca skal visstnok ha likt det bedre. Nerd.

Guns N’ Roses – Appetite for Destruction (1987)

Lynyrd Skynyrd – Street Survivors (1977)

Her var det ikke snakk om sensur, snarere respekt for de døde. Tre dager etter albumet kom ut styrtet bandets fly, og 6 stykker ble drept, der i blant medlemmene Ronnie Van Zandt, Steve Gaines og hans søster og kordame Cassie Gaines. Av hensyn til familien, og respekt for de omkomne, endret de gjenværende medlemmene omslaget til et noe mer passende, et cover med svart bakgrunn. Et slags sørgebind, om du vil.

Funkadelic – The Electric Spanking of War Babies (1981)

Plateselskapet Warner Bros. tillot ikke Pedro Bells coverkunst som viste en naken kvinne liggende inni et falloslignende romskip. Bell svarte med å klæsje litt grønt over og beskjeden: «Oh Look! The cover that «they» were to scared to print!», og med ertende oppfordringer om å ta en snikkikk «Peek here», Peek here too». Smartingen.

Roxy Music – Country Life (1974)

Jepp, pupper igjen.

Big Black – Headache (1987)

Ikke så vanskelig å forstå at dette coveret ble en, eh, hodepine, for de fleste. Et nærbilde av en person som har tatt selvmord ved å skyte seg i hodet med en hagle, ble trykket opp i et svært bergenset opplag, og pakket inn i et svart omslag, som var laget av vinyl fra en ekte likbag. Steve Albini fornekter seg ikke. Coveret ble erstattet av en tegning laget av Savage Pencil, a.k.a. den britiske musikkjournalisten Edwin Pouncey.

 Dead Kennedys – Frankenchrist (1985)

Her var ikke coveret problemet, men plakaten som fulgte med, H. R. Gigers Landscape #XX, eller Penis Landscape, en rad med peniser og vulvaer som interagerer. Jello Biafra, bandets vokalist, ble trukket for retten for å ha distribuert skadelig materiale til mindreårige. Han ble ikke dømt, men plateselskapet hans, Alternative Tentacles, gikk nesten konkurs.

H. R. Giger fikk for øvrig en Oscar for design og visuelle effekter for Ridley Scotts Alien i 1979.

Inspirasjon kan komme fra hvilken retning som helst. Akkurat nylig har den kommet nesten samtidig fra langt nord for polarsirkelen og sørfra med sønnavind. Og nesten som i Den poetiske Eddas «Voluspå»** har disse urgamle krefter – varmen og kulden – bidratt til nytt liv i form av dette innlegget. På tide å legge kursen mot det sorte i musikken! Vi gir en del fine – mener vi – musikktips der «black» er nøkkelordet.

Black – Wonderful Life

Denne sangen til Colin Vearncombe kan gi håp og trøst. Visst handler det om ensomhet og visst gjelder det en av 80-tallets mest melankolske popkomposisjoner, men det er så mye sjarm, både i de lune synth-lydene og Vearncombes milde, beroligende stemme. At det forekommer, om enn litt sparsommelig, jazzinnslag her, gjør musikkopplevelsen ekstra fin. Forresten – musikkvideoen som ble laget til sangen må være en av de vakreste i musikkhistorien.

Lana del Rey – Black Beauty

Går det an å ikke like denne låten? Går det overhodet an å ikke like Lana del Rey? Hennes andre album – Ultraviolence – er en ekte gullgruve når det kommer til fengslende sanger. En av disse er «Black Beauty». Lavt tempo, mørke, dekadens, sørgmodighet, svarte negler og hår, og til og med denne himmelen som er malt sort (og ikke minst: «my wedding dress black leather too») – alt dette finnes her, i tillegg til Lanas lengselsfulle, men samtidig bestemte og selvsikre, stemme. Helt topp!

Type O Negative – Black No. 1

Det er lenge til neste Halloween, men siden vi er i en sånn festlig stemning, kan det være fint å anbefale de mørke og dystre amerikanerne Type O Negative. Alle gothere med selvrespekt kjenner bandet og en av deres største hits – «Black No. 1».

Bare man begynner å spille denne låten så blir man plutselig helt sortkledd, med steintunge boots (sommer og 30 plussgrader eller ikke, samme det) og sort leppestift på plass. Så synger man selvfølgelig sammen med Peter Steel:

I went looking for trouble
And boy
I found her…
She’s in love with herself.
She likes the dark

(…)

Her perfume smells like
Burning leaves.
Everyday is Halloween.

Solefald – Sagateller (fra Black for Death: An Icelandic Oddyssey Part II)

Siden vi i begynnelsen av denne artikkelen nevnte Edda, så må vi jo ha noe med tanke på det også. Vi vet ikke hvem som står bak de eddaiske sangene, bortsett fra at disse personene åpenbart var dyktige til å leke med ord. Vikingtidens skalder har sine verdige etterfølgere i Cornelius Jakhelln og Lars Are Nedland fra Solefald.

Den artistisk uberegnelige og kreative duoen forklarer oss – i «Sagateller» – essensen med å være den som formidler kulturarven videre. Dette er servert med lydtilbehør av både intens og mild natur. Grunnlaget for det intense er den notoriske og artikkelrelevante sjangeren, black metal. Les den fine teksten:

 O father of truth and marvellous lies (…)
No name is a secret, no secret is unnamed
The sagas you tell mankind teach them about fate
Songs and legends from times of love and hate
When the words of Odin’s art resound through the horn
Heroes and Giants of the ancient epics are reborn (…)
Skald: The eyes of the universe, the witness of time
Heart and head tied together in rhythm and rhyme
The fury of enemies the madness of the young
There is no thing in the world that is not in your song

Amorphis – Black Winter Day

Når vi nå snakker mytologipregede sanger må vi nesten nevne finske Amorphis. Her retter bandet oppmerksomheten sin mot Finlands nasjonalepos, Kalevala.  Historien som presenteres i den store hiten, Black Winter Day, er basert på et bryllupsmotiv med Ilmarinen og fremfor alt hans blivende kone, som er urolig for hvordan fremtiden kommer til å bli. Sangens melodigitarlinjer og de innledende tangentene har gjort den til en finsk, hardrock-evergreen. Men det er også blandingen av brutale og rene stemmer, og den hardtarbeidende rytmeseksjonen, som fremhever sangens særegne karakter.

Shining – Blackjazz Deathtrance

Lyst på noe annet, men likevel fortsatt litt hardrockssugen? I denne kolossen av en sang holdes det en høylytt, ekspressiv vigselsseremoni der jazz og black metal sier «ja» til hverandre. Og ja, dette er sortere en de fleste polarnetter i Tromsø. Ved første ørekast sier overlevelsesinstinktet vårt at vi bør dra så fort som mulig sammen med de mange bryllupsgjestene, men nesten samtidig begynner vi å skjønne at det ikke foregår noen blasfemiske handlinger her, men en musikalsk selebrering av høy kvalitet.

Depeche Mode – Black Celebration

Nok hardrock. Det blir mye lettere nå, men likevel fortsett veldig sort. For kan det være noe annet enn det når sangen heter «Black Celebration»? Den luftige komposisjonen til britene byr på mange fløyelsmyke synth-spor som setter seg i hodet etterhvert. Noen vil kanskje klage på de litt kitschpregete, muligens for søte, elektroniske lydene, men det er noe alvorlig og høytidelig over denne sangen (og det er ikke bare på grunn av det tekstlige innholdet), særlig de første minuttene, før tempoet begynner å øke. Et fint, og kanskje ikke så kjent, bidrag fra Depeche Mode.

** Etter en stund innså undertegnede at dette gjelder jo Snorres Edda!

Saka er hentet fra Sandnes bibliotek sin blogg Bokgauken
Tekst og foto: Sebastian Jazdzewski

Jeg hekter på noen egne «black»-låt-favoritter (Victor Josefen, Deichmans musikkblogg)

Sisters of Mercy – Black Planet

Run around in the radiation
Run around in the acid rain
On a black
Black planet

Dead Can Dance – Black Sun

Murderer!
I’ve seen the eyes of living dead.
It’s the same game – survival.
The great mass play a waiting game.
Embalmed, crippled, dying in fear of pain.
All sense of freedom gone.

Black sun in a white world.
Like having a black sun in a white world.

Arcade Fire – Black Mirror

I walked down to the ocean
After waking from a nightmare
No moon, no pale reflection
Black Mirror, Black Mirror

Visage – Fade To Grey (vel, ikke «black», men nesten da)

One man on a lonely platform
One case sitting by his side
Two eyes staring cold and silent
Show fear as he turns to hide

Aaah, we fade to grey (fade to grey)
Aaah, we fade to grey (fade to grey)

Du kan låne musikk, dvd’er, bøker og noter av utøvere nevnt i saka.

Sjekk også («nøkkelordet» her er, vel, «mørke»)

Om språkform, tekstlig innhold og lydene i Solefalds «Norrøn Livskunst»
Shining – Blackjazz
Depeche Mode
Finsk gothic metal
Metalion: The Slayer Mag Diaries
Deafheaven
Albumanbefaling: Nernes/ Skagen – Confession
Albumanbefaling: Vallenfyre – A Fragile King
Albumanbefaling: Ulver – War of the Roses
Historien om Blood Tsunami
Albumanbefaling: Sarke – Oldarhian
Angstkrieg: Intervju
Mayhem
God Seed
Untime & Martyrs
Obliteration
Gothminister
Domene
Anders Brenno er svak for gotikk
Roskilde 2013: Dead Can Dance
Motorama: Russisk post-punk
Albumanbefaling: The Presets – Apocalypso
Albumanbefaling: The Black Heart Procession – Six
Coil

Maribel er tilbake, og deler nå videoen til sin splitter nye singel “And Back In”. Låten er første smakebit fra deres kommende album ‘Dirty/Clean’, og har Carmen Villain med på gjestevokal.

Videoen er regissert av kanadiske Calen Dunham. Plata slippes senere i år via det nye norske labelet Su Tissue Records, og de kommer  til by:Larm med helt nye låter og delvis ny besetning og gjester.

Maribels debutalbumet «Aesthetics» i 2009 og ble raskt plukket opp av pressen. En av de ledende artistene i «den nye shoegaze bevegelsen”. Dagsavisen kalte det for “Estetisk teori og praksis” og ga skiva  terningast 6. Oppfølgeren, «Reveries» (2012) , fikk  oppmerksomhet internasjonalt  og det musikalske uttrykket ble blant annet beskrevet som “et sted mellom David Lynch og My Bloody Valentine”. Det kommende tredje albumet er et sample basert album, som ifølge bandet “er en forening av skitne 90-talls hip-hop beats med 70-talls psykedelia og 80-talls pop”.

“If Simon Raymonde from Cocteau Twins is saying that its ‘one of the finds of the year’ that’s a big fucking deal” – Contrast Magazine

MARIBEL PÅ BY:LARM:

Hoffmann (Kulturhuset basement) torsdag 5.mars 21:30

Revolver lørdag 7. mars 23:30

Sjekk vår anmeldese av Maribel sine album

Cinemateket og Maribel presenter: Kiss me Deadly

Maribel – The Thief (Torkelsen remix)

Carmen Villain: Første låt fra WiMPcontaineren på Øya

Festivalklare Carmen Villain får oppmerksomhet i utlandet

Closing Eyes -Tune inn, fade ut, repeter

Du kan låne Maribel sine album på Deichmanske bibliotek, Musikkavdelingen.

I artikkelen Det sorte på biblioteket… la vi kursen mot det sorte i musikken. En av de sorte låtene er Depeche Modes «Black Celebration». Her følger en gjennomgang av hele Depeche Mode-katalogen, en katalog som inneholder mange mørke høydepunkter.

Tekst: Victor Josefsen

Tidlig i karieren ble Depeche Mode sett på som et rent synthpop band, og satt i bås med Human League, Heaven 17 og Orchestral Manoeuvres In The Dark, for å nevne noen. Med albumet Construction Time Again fra 1983 ble de så plassert i den elektroniske industri sandkassen.

Depeche Mode på sin side hoppet bukk over forsøkene på båssetting. Gruppas store force er evnen til stadig å fornye seg, samtidig som de henter fra utgangspunktet sitt: 80-talls synthpop. Med andre ord: Depeche Mode tar fra fortiden uten engang å være i nærheten av å låte utdatert.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

I 1997 utga Depeche Mode sterke Ultra. En, ja, bragd, sett i lys av hva Depeche Mode tidligere hadde prestert. Det er nok å nevne eldre låter som ”Black Celebration”, ”A Question of Lust” og ”Stripped” fra albumet Black Celebration (’86) og ”Never Let Me Down Again” fra Music For the Masses, som kom året etter.

På Ultra ble gitarene for alvor integrert i Depeche Modes lydbilde. Særlig gjorde dette seg gjeldende på låta ”Useless”. En av mine Depeche Mode-favorittlåter. Likevel, ingen ville vel påstå at Depeche Mode høres ut som blekt engelsk gitarband bare på grunn av et-par gitarer. Å nei da, de lyder  like elektronisk som tidligere, bare mer kraftfullt.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

På samme album finnes låter som for eksempel ”Sister Of Night”, som vekker assosiasjoner til Black Celebration, Depeche Modes mørke høydepunkt av et album. De flikker på soundet og hiver inn nye detaljer her og der, og kommer opp med nye låter som matcher de gamle.

i 2001 kom Exciter. Her er imidlertid Depeche Mode nede i en kreativ bølgedal. Den lett gjenkjennelige tunge bassen og trommene er til stede. Men i forhold til Mode på sitt beste, der de på tross av den kjølige elektronikken ofte er mer menneskelige enn mangt et gitarband, er Exciter  kun en sval sommerbris av lett melankoli.

Rytmisk er Depeche Mode mer lettbente  og samtidig mer varsomt dvelende enn på lenge. Nok en syntese, og enda et forsøk på å ta gruppa et nytt steg videre. Dette var nok den nye produsenten Mark Bell (Björk) sin idé, noe han lykkes bare delvis med.

Depeche Mode kom sterkt tilbake med Playing the Angel i 2005. Og studioealbumene Sound of the Universe (2009) og  Delta Machine (2013) føyer seg pent inn i rekken av gode Mode-utgivelser.

For et par dage siden udgav det norske band Sonisk Blodbad albummet Deux. Besætningen er denne gang udvidet og inkluderer folk som Don Preston (The Mothers of Invention), Laurie Amat (The Residents), Clive Jones (Black Widow) og Fernando Saunders, som er den musiker, som har spillet længst tid med Lou Reed.

Som en forsmag på udgivelsen af det aktuelle album, sendte bandet en single på gaden to uger i forvejen med titlen For Absent Friends. På denne single samarbejdede de med Fernando Saunders, og jeg har spurgt ham og Tord Litleskare fra Sonisk Blodbad, hvilke tanker de hver især har om projektet og samarbejdet.

Hvordan opstod idéen til For Absent Friends, og hvad fik jer til at kontakte Fernando Saunders?
Tord Litleskare: Idéen til sangen For Absent Friends opstod, da vi stod i studiet for at indspille en instrumental intro til sangen Drown, der er udgivet som single for et år siden i tillæg til at være med på albummet. Efter at have indspillet i nogle timer, begyndte vi at overveje, om det vi havde indspillet i virkeligheden var en selvstændig sang og ikke en intro til Drown. Vi jokede med, at det ene guitarspor kunne minde lidt om The Velvet Underground-sangen Jesus. Det var egentlig der, at idéen til at kontakte Fernando Saunders opstod. Eftersom han har været en så vigtig del af Lou Reeds lydbillede i løbet af de sidste 30 år, var det på ingen måder svært at forestille sig, at hans melodiøse bas kunne tilføje noget til sangen.

How did you react when Tord asked you to record a song with them?
Fernando Saunders: Tord Litleskare contacted me around January 12th 2015. He mentioned to me he was doing some guitar for a music project he’s a part of called ‘Sonisk Blodbad’ (Norwegian for «sonic bloodbath»). He asked me if I would like to perform on the track which was called For Absent Friends and he mentioned that he likes the mood and the production of the Lou Reed/Velvet Underground song Jesus, which is a duet of me and Lou Reed that I produced for my album Fernando Saunders – Happiness. I told Tord I would like to hear the track and he sent me a rough mix of wave files of the early stages of the song. I gave it a listen and it really touched me. I told him I would like to perform on the song and he gave me artistic freedom to perform as I would like and to chance the arrangement if needed. I just added bass, then a guitar and vocals with lyrics. All very simple parts to keep the feeling of floating. Also, I made a point not to interfere with Tord’s guitar and keyboards by Kristian Stangebye.

Hvilke tanker ligger der bag den måde, som I samarbejder med andre musikere på?
Tord Litleskare: I Sonisk Blodbad, og med de musikere, vi samarbejder med, har vi en filosofi om, at man skal have så frie tøjler som overhovedet mulig. Der skal ikke sættes nogen kunstneriske begræsninger for det, vi laver. Det samme gjorde sig gældende i forhold til Fernando Saunders, og det var virkelig fedt, at han blev så inspireret af samarbejdet, at han endte med at indspille hele tre forskellige basspor, et guitarspor i tillæg til vokal på For Absent Friends.

Fernando Saunders

How did the song For Absent Friends inspire you and what are your thoughts on a collaboration like this?
Fernando Saunders: Thinking of the loss of my father, Lou Reed, the loss of loved ones, soldiers, war, as well as other great artists who have passed away. They are all «Floating Not Drowning».

I enjoyed the collaboration. Working projects like this over the Internet gives each musician a different freedom of expression without others looking over your shoulder. I’m not saying that I prefer working alone. I do miss the traditional way of recording with all musicians recording and creating together. But recording alone in your own space has a magic as well.

We worked together over the Internet, speaking by phone, each of us recording in our own studios in different parts of the world. I was in Czech Republic at the time of recording my parts.

I would also like to mention that before the musical collaboration, I was in contact with Tord Litleskare via Facebook over the years. We became friends and spoke about music. You can learn a lot about a person by chatting, looking at posts on each others Facebook and websites. So when we started to work on the track together it was very natural. We often spoke about the meaning of the song as well as the subject.

Also, it was a pleasure to be part of a project with the likes of Don Preston (The Mothers of Invention), Laurie Amat (The Residents) and Clive Jones (Black Widow).

Hvad betyder det for Sonisk Blodbad at kunne arbejde sammen med folk som Fernando Saunders?
Tord Litleskare: Jeg synes, at det er helt fantastisk at kunne samarbejde med en musiker som Fernando Saunders, som jeg har lyttet til i så mange år og er blevet inspireret af. Generelt har Sonisk Blodbad det godt med at være en fri organisme, hvor musikere med forskellig baggrund kan mødes og skabe noget godt sammen. Derfor har vi også samarbejdet med Don Preston, Clive Jones og Laurie Amat de seneste år, og de har alle sammen tilført nye impulser.

The music of Sonisk Blodbad has been described as «minimalistic Scandinavian noir». How would you describe the song For Absent Friends?
Fernando Saunders: Emotional, peaceful, meditative, spiritual, heartfelt, soul, pop.

I tillæg til to albumudgivelser, to digitale singler og tre syvtommere har Sonisk Blodbad lagt lyd til kunstudstillingen Art With No Boundaries i Dubai i samarbejde med kunstnerne Lionel Guibout, Nikola Zigon og Antonio Veronese. De har har også bidraget med musik til den amerikanske kunstfilm The Magnificent Pigtail Shadow.

Du kan lytte til hele albummet Deux her:

Du kan låne cd’er, dvd’er, bøker og noter av utøvere nevnt i saka.

Med Kaci Kullmann Five som nyvalgt leder i Nobelkomiteen er det kanskje på tide å tørke støvet av «Jeg drømmer om en natt med Kaci Kullmann Five» av Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa.

Sangen ble utgitt på bandets eneste plate «Psykedelisk utviklingshemmet» i 1989. Før dette spilte Jørgensen i Lumbago, hvis samleplate kan lånes på biblioteket. Jørgensen har senere gitt ut både diktsamling, barnebok og romaner.

Med flest stemmer av de nær 8000 publikumsstemmene, var det BROEN fra Trondheim/Oslo som stakk av med stipendet på 100 000 kr. og publikumsprisen som Årets Forbilde. De fire andre Forbildeprisene på 50 000 kr. hver, gikk til SLUTFACE, RESIRKULERT, OMVR og MISS TATI. Til sammen var 22 unge og artister fra hele Norge nominert, og alle spiller på årets by:Larm som åpnet i Oslo i dag.

- Vi gratulerer de fem flotte forbildene og vinnerne! Vi håper stipendene kan motivere både disse og andre talentfulle artister til å satse videre på musikken. Norsk Tipping ønsker gjennom prisene å bidra til at særlig unge kulturutøvere tør å satse videre på uttrykket sitt, slik at de over en milliard kronene vi hvert år bidrar med til norsk kultur, skaper et bredt og blomstrende kulturliv, sier sponsoransvarlig Pål Enger i Norsk Tipping.

– Vinnerne er på hver sin måte forbilder for andre unge talenter, fordi de representerer et allerede høyt musikalsk nivå og er blitt lagt merke til i den beinharde konkurranse om oppmerksomheten på by:Larm. Vi tror vinnerne av Årets forbilder vil være motivatorer i sine lokalsamfunn, sier Magnar Bergo, daglig leder Norsk musikkråd (forvalter av Frifond musikk).

Publikumsvinneren BROEN spiller på Hoffmann Kulturstube (kjelleren under Kulturhuset), torsdag 5. mars kl. 22:30. Se mer informasjon om vinnerne og linker til spilletidspunkter under.

Imponert jury
Juryen som valgte Årets Forbilder besto av representanter fra NRK P3, Norsk Tipping, by:Larm og Norsk musikkråd.

- Juryen er svært imponert over nivået på de 22 nominerte artistene, som ble lansert som Juryens Utvalgte i oktober. Artistene representerer et bredt spekter av sjangrer og det var vanskelig å velge mellom de nominerte. Juryen merker seg med glede at det spirer og gror i musikklivet lokalt i hele dette langstrakte landet, avslutter en fornøyd Magnar Bergo i Norsk musikkråd.

Det er Norsk musikkråd, støtteordningen Frifond musikk og Norsk Tipping som gir ut de fem Forbildeprisene. Frifond er en statlig tilskuddsordning for å bedre de økonomiske rammebetingelsene til lokale lag og grupper, slik at flere barn og unge kan få følge drømmene sine der de bor. Å vinne en Forbildepris skal motivere unge utøvere til å fortsette å satse på musikken, og å være gode rollemodeller for andre som ønsker seg en musikkarriere.

Sjekk også:
Sjekk Dunderbeist musikkvideoen «More Me»
Mer Dunderbeist

Du kan låne musikk av Dunderbeist på Deichmanske bibliotek, Musikkavdelingen

Mitt i det mest grønsja og intense under Sauropods konsert på P3-scenen i går, fikk jeg gåsehud. Rett og slett fordi de er jævlig bra!

Tekst: Gunnar Vilberg.
 Foto: Frank Michaelsen & Stian Schløsser Møller.

Sauropod er som skapt for konserter. De ga alt på By:Larm. Spontant og kult. Med en strippa line-up av bass, gitar og trommer, og en skikkelig rett i tryne-stil, er det umulig å ikke digge dem. Bandet mestrer By:Larms tilmålte 30-minutters spilletid perfekt. Vi hakke tid til å prate i dag, sier gitarist og vokalist Jonas Røyeng under konserten, vi må spille!

Av en eller annen grunn tenker jeg på Nirvana under konserten. Ikke fordi det er så likt, men det er noe med den minimalistiske energien og utstrålingen. Blandingen av skrikende fuzzrock og utrolig fine melodier. Sauropod er et ekte band som bare gønner på. Null og niks med nykker der i gården. Nå sitter jeg på Urørt og hører på dem om og om igjen, mens jeg gleder meg til neste konsert. Det burde du gjøre også!

Sjekk også Stian Schløsser Møllers fine bilder fra Sauropods By:Larm-konsert