– Jeg har aldri skrevet låter fordi jeg spiller i band, mer spilt i ulike band fordi jeg skriver låter og har et behov for å få det ut, forklarer Sugarfoot vokalist og gitarist Øyvind Holm, som også er aktuell med soloalbumet «After the Bees» og konserter i hjembyen Trondheim på Moskus.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Even Granås

Enten det handler om en form for kosmisk americana, harmonipop i Sugarfoot, psykedelisk popmusikk og Paisley Underground på egenhånd eller mer lofi-psykedelia tidligere med bandene Dipsomaniacs og Deleted Waveform Gatherings så har trønderen Øyvind Holms gode øre for melodier vært gjennomgående. Fengende, catchy melodilinjer skinner alltid igjennom. At han ikke har funnet et større publikum her hjemme eller hentet inn Spellemannpriser forblir  et mysterium. Utenlands respekteres og beundres han av musikere som Ebbot Lundberg (The Soundtrack of Our Lives, Union Carbide Production med mer) og spesialiserte musikkmagasiner som Ptolomaic Terrascope. De som tar seg tid til å lytte vil finne en forunderlig skattekiste av melodisk pop.

Her kan dere lese mer om hans vei inn i musikkens forunderlige verden, musikalsk formidlingstrang, effektbruk på gitar og vokal og hva som skiller bandet Sugarfoot fra soloarbeidet hans.

Kan du huske tilbake til din barndom og oppvekst når du ble interessert i musikk? Hva var det som gjorde at du skjønte at dette var noe du ville drive med og når begynte du selv å synge og spille gitar? Hva var det som gjorde at du utviklet slik et lidenskapelig forhold til gitar og sang?

Jeg kan vel egentlig ikke huske en tid der musikk ikke har vært viktig for meg. Selv tidlig i barndommen var jeg veldig glad i å lytte til musikk. Da var man selvfølgelig mer prisgitt det andre spilte og ikke så opptatt av hva som stod på. Jeg tror jeg må til 11-12-årsalderen før jeg husker at jeg var såpass bevisst på hva jeg lyttet til at jeg kan si at jeg var fan av noe.

Til å begynne med gikk det mye i Kiss, men den første virkelige store musikalske åpenbaringen kom da jeg oppdaget The Beatles. I tiden etter drapet på John Lennon var alle aviser og ukeblader fulle av Beatles-stoff. Alt oppstyret og måten bandet ble omtalt på, gjorde meg nysgjerrig. Hjemme hadde vi den røde samleskiva, 1962-1966. Da den var tilstrekkelig konsumert og fordøyd, følte jeg et enormt behov for å høre mer. Dette var jo før Spotify og Youtube, så man måtte fysisk ut å kjøpe skivene. Den første Beatles-skiva jeg kjøpte for egne penger var “White Album”. Tanken var sikkert å få flest mulig låter for pengene. At “Revolution 9” og “Helter Skelter” var framført av de samme guttene som sang “She Loves You” og “I Want To Hold Your Hand” på den røde samleplata var litt av et sjokk for en 13-åring. Så jeg tror jeg må ha fornemmet at dette var et band utenom det vanlige.

Beatles har fulgt meg siden, og de har også vært et springbrett inn i mye annen spennende musikk. Ikke minst min egen. Jeg ønsket meg egen gitar i samme periode, og etter å ha vært Beatles-jukebox i et par år, oppstod det etter hvert et behov for å forsøke å skape egne ting. Etter hvert ble dette en del av den jeg er. Jeg har aldri skrevet låter fordi jeg spiller i band, mer spilt i ulike band fordi jeg skriver låter og har et behov for å få det ut. Derfor tror jeg også at selve låtskrivingen kommer til å fortsette selv om jeg skulle bestemme meg for å pensjonere artistdelen i meg.

Hvilke type gitarer spiller du mest på i dag og hvorfor bruker du akkurat disse? Har du en eller to favorittgitarer og i så fall hva er det som gjør at du liker akkurat denne/de? Er det stor forskjell på hvilke du benytter i Sugarfoot og på egen hånd?

Den gitaren jeg bruker mest er nok min akustiske 1968 Gibson Hummingbird. I tillegg har jeg en Gretsch White Falcon som jeg har brukt mye med Sugarfoot, samt en Fender Jazzmaster som jeg bruker ganske mye. Jeg har egentlig aldri vært en sånn gitarfyr. Det tok mange år før jeg faktisk tok meg på tak og investerte penger av betydning i gitarer. Jeg merket jo selvfølgelig med en gang at jeg burde ha gjort det tidligere. Jeg klarte for eksempel ikke å spille på den gamle akustiske gitaren min igjen etter å ha hatt Hummingbirden en stund. Den føltes så tungspilt og jævlig at det er et under at jeg har fått til noe som helst på den. Allikevel er det slik at de fleste Dipsomaniacs-låtene ble skrevet på den. Men altså det var som natt og dag å omsider få spille på et skikkelig instrument.

Jeg bruker vel egentlig mye av de samme instrumentene uansett hvilke prosjekter jeg jobber i. Den eneste gitaren som kanskje er forbeholdt Sugarfoot, iallfall live, er nok White Falcon. Det handler kanskje litt om hvordan den ser ut også. Den gir noen sjangerassosiasjoner som gjør at den passer best der. I studio tenker jeg ikke over slik.

Hva skiller ditt forhold til den elektriske gitaren kontra den akustiske gitaren?

Den elektriske gitaren bruker jeg som oftest bare i øving- og konsertsammenheng. Den akustiske gitaren er i tillegg et av de viktigste verktøyene jeg bruker når jeg skriver låter. I mitt eget hode er jeg nok mye mer en låtskriver enn en gitarist. Jeg har aldri vært teknisk flink til å spille. Når jeg spiller solo handler det ofte om å trekke inn pusten, ta sats og gi gitaren juling. Litt sånn Neil Young-approach. Det har derfor vært herlig å ha med en fyr som Alexander Pettersen på soloskiva. Han kan helt uanstrengt trylle fram de utroligste finessene når han spiller.

Hvilket forhold har du til effektbruk og effektpedaler for gitar og vokal?

Jeg bruker stort sett bare fuzz, reverb og noe ekko når jeg spiller. Jeg er mer komfortabel som rytmegitarist enn solo, så mye av effektbruken handler om å få tilstrekkelig hjelp og kamuflasje på solopartier. Få ting til å låte tilstrekkelig tøft, til tross for mangel på tekniske ferdigheter. Men ikke for det, i et band som Sugarfoot, der det er mye rom for jam og improvisasjoner, så elsker jeg de øyeblikkene når vi innimellom finner ei musikalsk lomme der band og musikk smelter sammen til høyere musikalsk enhet. Da kan man ofte føle at soloer omtrent spiller seg selv, så er vi så mange med mye på hjertet at det bare er å sende stafettpinnen videre når man spiller seg tom.

På vokal bruker jeg ikke så mange effekter. I studio pleier jeg som regel å dubbe hovedvokalen. Det er vel noe jeg har med meg fra Beatles-fascinasjonen. Det er nok også for å få en litt fetere, fyldigere vokallyd. Utover dette har det vel stort sett begrenset seg til noen klanger og komprimering. Vi får se om det etter hvert oppstår et behov for å gå bananas med autotune.

Jeg har alltid vært fascinert av vokalen din og vokaleffektene som du benytter. Hvordan får du frem det vokale uttrykket som du ønsker. Vokalen er litt annerledes på den siste Sugarfoot-skiva. Si litt om det.

Det vil naturlig låte annerledes på Sugarfoot-skivene, fordi vi er flere som synger og korer. Med Dipsomaniacs og tidligere solo, har jeg ofte koret med meg selv. Å få flere stemmer inn i miksen gir nok et fetere, mer organisk lydbilde. Jeg var også bevisst på at det måtte være slik da jeg spilte inn “After The Bees”. Jeg synger noe tostemt med meg selv, men som regel er det Pål Brekkås, og noen steder Ida Jenshus, som korer på låtene.

Med Dispomaniacs og DWG var uttrykket gjennomgående mye mer lo-fi. Ting ble spilt inn i øvingsrom og kjellere, med det utstyret man til enhver tid hadde tilgjengelig. Derfor låter nok det noe røffere. Med Sugarfoot, og særlig sist med “In The Clearing”, hadde hele prosessen en mye strammere regi. Vi hadde hyret Lars Horntveth til å produsere oss og det har nok sikkert også farget vokalen-takene noe. I tillegg ble låtene mikset av Matias Tellez, som nok har en mye mer poptilnærming til ting enn det vi vanligvis driver med.

Det er heller ikke uten betydning at vi var  i et fantastisk studio (Studio Black Box, Frankrike), der utstyr og atmosfære nok også har påvirket hvordan den skiva låter.

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i Sugarfoot og Øyvind Holm band kontra tidligere band som Dipsomaniacs, Deleted Waveform Gatherings, Ryanbanden, Wonderwheel, The Pink Moon?

For å ta Pink Moon og Ryanbanden først, så skiller de seg ut fordi jeg der ikke er delaktig i låtskrivingen. Det betyr at de endelige musikalske valgene ligger hos andre enn meg selv.

Med Dipsomaniacs og DWG kom jeg ofte med ferdige låter, og som regel ble de spilt inn slik jeg hadde sett dem for meg. Dipsomaniacs vokste seg dog etter hvert til noe større enn det lille lo-fi-orkesteret jeg startet i 1997. De tre siste skivene ble først spilt inn med hele bandet i studio, før Thomas Henriksen og jeg tilbrakte intense uker, natt som dag, i studio med miksen. Miksen var også en viktig del av den kreative prosessen. Da ble det lagt på blåsere, strykere, kor og det var egentlig ikke noen regler for hva som ikke kunne føkkes med for å få et spennende resultat.

Med Sugarfoot er det en helt annen tilnærming. Der tar vi med låtidéer inn og lar bandet rive og slite litt i dem på øving, for å se om det er noe der vi som band kan enes om. Den mest brukte frasen på slike øvinger er nok. “Enn om vi….?” Låtidéer blir som regel endevendt og snudd på hodet, i en slags musikalsk lekegrind der alle idéer må prøves. Selv om vi mot formodning skulle ende opp der vi startet, så er iallefall idéene utforsket. I de fleste tilfeller ender vi allikevel opp et helt annet sted enn der jeg hadde sett for meg, og som regel er det et kick når idéene går opp og vi sitter igjen med noe som låter Sugarfoot, ikke bare Øyvind Holm.

Når det gjelder Wonderwheel så er det annerledes, fordi det er den eneste gangen jeg har skrevet en hel plate sammen med noen andre. Ulf Risnes og jeg deler den samme kjærligheten for The Beatles, og innimellom har vi hatt det morsomt med å spille i Beatles-coverbandet Revolver. Etter hvert ble vel tanken om at vi kanskje kunne prøve å skrive noe sammen født. I starten møttes vi en kveld i uka, skrev én lå og spilte inn demo. Da vi skjønte at vi faktisk hadde et knippe låter som låt bra bestemte vi oss rett og slett for å spille inn en duoplate sammen. Her i Norge som Ulf Risnes & Øyvind Holm, Wonderwheel i USA.

Hvordan avgjør du hvilke låter som skal til hvilken setting; altså hvilke låter som du vil ta med til Sugarfoot og hvilke du vil gjøre med Øyvind Holm band?

Jeg prøver å ikke tenke for mye på hvor ting skal mens jeg skriver. Det er viktig å unnfange så mange idéer som mulig, uten sensur eller filter. Når jeg så etter en stund går tilbake for å videreutvikle skisser, kan jeg ofte føle om en låt passer inn i Sugarfoot eller ikke.

Det som skjedde i fjor, var at jeg kjente på at jeg hadde en god del låter liggende som var mer pop enn Sugarfoot er, og at jeg også hadde lyst til å utforske popsiden av meg igjen. Jeg skrev ferdig noen halvferdige låtidéer og skrev en 3-4 helt nye, som da til slutt ble albumet “After The Bees”. Et par av låtene hadde vi prøvd med Sugarfoot i forkant av “In The Clearing”, uten at vi fant en form på dem da som passet den skiva. Så for å svare på spørsmålet ditt, så er det ikke noe fast mønster jeg følger her.

Hvordan håndterer dere turnékalender, studioarbeid og så videre for å få det til å gli greit med disse to bandene og andre band eller prosjekter som dine medmusikanter er med på? Du er vel også fremdeles lærer utenom og har en del forpliktelser med det?

Det var uttalt fra starten av at Sugarfoot skulle være et overskuddsprosjekt, noe vi kunne kose oss med når alle hadde tid. En og annen spillejobb kan vi nok ta på hælen, men vi har vært ganske ambisiøse med tanke på hvor vi har spilt inn skivene våre. Langsiktig planlegging har derfor vært viktig. Det kan være som sist at vi sitter på høsten og vet at akkurat de to ukene i mai har alle ledig – da drar vi til Frankrike å spiller inn skive!

I forhold til jobb, så har jeg i perioder der det er rolig med spilling jobbet en del ekstra, slik at jeg over tid kan spare opp tid jeg kan avspasere. Så langt har det fungert topp.

Mange av de involverte musikerne både i Sugarfoot og på soloprosjektet ditt er folk du har spilt sammen med i mange år, men noen er også nye, som for eksempel Sugarfoot-produsent Lars Horntveth og gjester som Ida Jenshus og Bendik Brænne. Hva er verdien av å spille sammen med folk en kjenner og vet hvor en har, og som kjenner ens musikalske preferanser i forhold til behovet for fornying og utvikling gjennom nye bekjentskaper?

Det å trekke inn Lars Horntveth som produsent til “In The Clearing” var nok  en erkjennelse av at vi kunne ha godt av en produsent. Vi hadde gitt ut fire skiver før “In The Clearing”, skiver som vi i all hovedsak hadde produsert selv. Det var derfor sunt for hele prosessen med friske ører og nye perspektiver. Lars tilførte soniske elementer og en generell dybde i lydbildet som vi aldri har hatt tidligere. Countryelementer ble kanskje dempet til fordel for en tydeligere pop-estetikk, men det er allikevel gjenkjennbart. Det låter Sugarfootsk, hvis det går an å si?

Du beskriver en interessant balansegang her. Den eneste konstante i alle mine musikalske prosjekter er nok Thomas Henriksen. Vi har spilt sammen og sparret idéer i over 20 år. Det er en trygghet for meg å ha en person som har kjent meg hele veien, som skjønner og kan oversette mine innimellom abstrakte musikalske fornemmelser til noe konkret andre kan spille på.

I tillegg er det, som du sier, viktig å oppsøke nye impulser. Sånn sett var det gull å jobbe med Alexander Pettersen og Pål Brekkås i  studio nå sist. Selv om vi har spilt sammen tidligere, har vi aldri jobbet så tett i en kreativ prosess.  Det ligger en enorm musikalitet i bunn, men de er begge instinktive og gir nok faen i hva som betraktes som rett og galt til at det alltid oppstår spennende  og uventede ting.

Hva ønsket du å uttrykke med Sugarfoot-albumtittelen “In The Clearing”? 

I utgangspunktet et heldig arbeidsuhell. Låten var egentlig ikke med blant dem vi hadde planlagt å spille inn i Frankrike. Lars og Bent hadde sittet og gått igjennom noen demomapper en kveld etter studio og lurte: “Hvorfor har du lurt unna denne da, Øyvind?” Det ble bestemt at vi skulle forsøke å gjøre en innspilling neste dag.

Problemet var at jeg ikke hadde noe tekst klar. Så i lett panikk dro jeg en bok ut av bokhylla. Den het “In The Clearing”. Med tittelen klar kom liksom ordene litt av seg selv. Som flere av de andre låtene på skiva så reflekteres det rundt en verden som på mange vis har blitt mørkere, mer uforutsigbar og utrygg. Låta konkluderer vel med at det nok er en lysning et sted. At før eller siden kommer man gjennom til den andre siden. Ikke som en type åndelig eller religiøs metafor, men rett og slett det at kjærligheten, vinner på et vis. En god dose hippie-shit der altså.

Hva er bakgrunnen for valget av det praktfulle og svært forseggjorte coveromslaget i så kalt cut out yttercover, pakket inn i silketrykt PVC og coverkunstneren Andrew Swainson som har laget det?

Torgeir Lund på Crispin Glover Records har aldri holdt tilbake når det kommer til innpakning. Omslaget er en viktig del av helthetsopplevelsen når man kjøper en vinylplate. Det store formatet, tekster, liner notes, bilder osv. Det handler vel om å utnytte de mulighetene formatet gir. Som ivrig platekjøper selv, kjenner jeg ofte på hvor viktig det er.

Personlig visste jeg om Andrew Swainson gjennom ting han har designet for XTC. I tillegg var vi vel inne og kikket på arbeider han har postet på Instagram-kontoen sin.

Det var vel Torgeir Lund som til slutt sendte han en kopi av låtene og lurte på om han kunne tenke seg å designe et cover for oss. Det kostet nok litt ekstra, men det var også med på å skape ekstra blest rundt skiva.

Kan du og de andre i bandet fortelle om hverandres roller og musikalske styrker? Hva tilfører hver enkelt til bandet?

Bent Sæther, hoved- og backingvokal, bass, akustisk gitar

Fantastisk musiker. Han har en musikalsk forståelse, oversikt og referanserammer jeg sjelden har sett maken til. Også tydelig, med evne til å skjære igjennom når det trengs.

Even Granåsen, trommer, backing vokal

Fantastisk trommeslager, litt som Bent har han et referansemangfold som imponerer. Even og Bent i tospann er også en over gjennomsnittet killer kompavdeling.

Hogne Galåen, elektrisk gitar, akustisk gitar, backing vokal

Hogne har vært med siden den første soloskiva mi i 2005, og senere sammen med meg i DWG. Vi startet Sugarfoot sammen i 2012. Han har en utrolig teft for de litt finurlige catchy melodilinjene, de som fester seg på hjernen og folk roper etter på konsert. Mye mer rett frem og to the point enn meg kanskje. Jeg er kanskje noe mer psykedelisk anlagt. I Sugarfoot utfyller vi derfor hverandre fint når vi skriver sammen.

Thomas Henriksen, orgel, backing vokal

Thomas er den musikeren jeg nok har jobbet mest med oppigjennom. Han ble med i Dipsomaniacs i 1998, og siden har han vært involvert i så og si alt jeg har gjort musikalsk. Ikke alltid som musiker, men alltid i kulissene. Thomas skjønner alt det rare som foregår inne i hodet på meg når jeg skriver musikk. Han er kanskje den eneste som er i stand til å oversette og ta ned de mest vage, abstrakte idéene og gjøre dem forståelig for andre, kanskje til og med for meg selv. Utrolig musikalsk og kunnskapsrik. På mange måter grunnfjellet i mye av det jeg gjør.

Roar Øien, pedal steel

Hvem skulle tro at verdens beste pedal steelgitarist kommer fra Ler? Har aldri opplevd noen bli så lykkelig av å spille som Roar. Alltid like entusiastisk, nysgjerrig og utforskende. Full av gode idéer og innspill. Jeg tenker mange ganger at Roar er limet i Sugarfoot.

Bent Sæther om Øyvind Holm

Øyvind er en av Trondheim, og Norges aller beste låtskrivere. Han datt i en litt annen gryte enn de fleste andre av oss da han var ung, og spesielt folk som Gene Clark og Ray Davis har satt tyngre spor i ham enn i oss andre, noe som gir hans versjon av pop-klassisisme en litt anderledes stenk. Det er ikke bare gammel musikk som opptar ham, og det er ikke få nye band jeg ble klar over gjenom han, så interessen for ny musikk er like sterk som i gammel. Det gjør at det meste av tingene han skriver ikke havner automatisk i retro-bag’en – noe som er et gode i de fleste sammenhenger egentlig! Han skriver svært gode tekster om både dette og hint, og liker seg best på engelsk. Øyvind er også en over snittet god gitarist, han innehar en egen stemme og han er en tvers igjenom likandes kar. Han er en leder uten å brøle, og vi andre i Sugarfoot synes jo at vi spiller i Øyvinds band alle sammen. Sånn er det bare.

Hogne Galåen om Øyvind Holm

Vel, Øyvind har en utrolig stor idébank, men er ganske gnien på å dele noe før han føler seg rimelig trygg på at låten har noe å gjøre i sfæren til SF, så ofte er det vel slik at Øyvind har en ganske så ferdig låt med tekst og alt når den lander på bordet vårt. Men jeg er ganske sikker på at det er som med andre som kommer med låter til bordet, at han da gleder seg til å se hva som kommer ut på andre siden av kvernen når bandet har fått rørt litt i låta. Det er jo mange meninger som kommer frem og låter kan fort ta en 180 og bli magisk selv om det ikke var det han så for seg.. Uansett er det låtideen i bunn som må være solid og det er det vel ikke så mange flere i Norge som jeg i alle fall vet om som skriver så mange låter med den kvaliteten både på tekst og melodi. Det hodet går aldri tomt! For meg har Øyvind på mange måter vært en slags mentor og beviser gang etter gang sitt talent. Han er også flink til å tipse om både ny og gammel musikk så jeg selv hele tiden er oppdatert.

Du Øivind, Hogne og Bent veksler litt mellom hvem som har hoved- og backingvokal. Hvordan bestemmer dere hvem som skal fronte en låt når det er låter som blir til sammen dere i mellom? Og er det ellers slik at initiativtaker / hovedlåtskriver /  tekstforfatter også har vokal? Kunne dere ha byttet rolle?

Igjen er det ikke noe fast mønster eller avtalt regel på hvordan dette fungerer. Ofte sender Bent en demo der han nynner en melodilinje han har. Jeg skriver tekst. Da har jeg som oftest endt opp med å synge låta også.

Med en låt som “Just A Dream Away”,  gikk låten enda noen runder. Bent sendte et komp der han kun hadde den kontra-melodien han selv synger på refrengene og brua. Jeg laget hovedmelodien, før han skrev teksten. Så der deler vi vokalansvar.

Hovedtanken i Sugarfoot har kanskje vært at det er Hogne og jeg som skal fronte vokalen, men det at Bent synger en låt eller på en skive er en god måte å skape variasjon på.

Hvordan blir Sugarfoot-låter til?

Som oftest er det Hogne og jeg som har fylt hver vår Dropbox-mappe med demoer. I forkant av skiver har vi spilt opp de vi selv har mest tro på på øving. Vi finner da sammen fram til et knippe låter som vi føler har koherens nok til å skape et helhetlig album. Når vi har staket ut kursen, setter jeg meg ned for å skrive tekst på de låtene vi trenger. Hogne skriver ikke så mye tekst, så jeg har stort sett også skrevet tekster på hans låtidéer.

De gangene Bent har låter til potten, fungerer det litt som beskrevet over, med mindre han kommer med helt ferdige låter. som med “The House On The Hill” og “The Santa Ana”.

Hvor involverte er resten av bandet i skapingen av låters form?

Hele bandet er involvert i arrangeringen. Det er da vi hopper i lekegrinda og uhemmet kaster rundt oss med idéer og innfall. Det er viktig for å gjøre Sugarfoot-låter av den enkeltes idéer.

Sugarfoots nyeste album “In The Clearing” er produsert av Lars Horntveth. Hvorfor dette valget og hva har han bragt til albumet og bandets musikalske uttrykk? Hvordan er det å ha en produsent som er så sterkt musikalsk deltakende også som musiker og instrumentalist på plata?

Jeg var vel litt inne på dette tidligere. Vi følte sterkt på at vi hadde prøvd ut det vi hadde å bidra med på egen hånd, og at det etter fire egenproduserte skiver kanskje var på tide med noen friske betraktninger.

Det var vel først en slags brainstorming på navn. Noen kandidater mer urealistisk enn andre, kanskje. Det var alt fra Jonathan Wilson til Ethan Johns en periode. Etter at vi hadde fantasert fra oss, begynte vi å tenke på mulige kandidater som det faktisk var mulig å få tak i. Da var Lars sitt navn raskt på blokka.

Lars tilstedeværelse i studio var veldig befriende. Han kunne se oss og låtene litt uten i fra. De gangene vi gikk oss fast, kunne han med sitt musikalske overblikk raskt låse opp med gode innspill og idéer. Det var heller ingen snarveier fram til målet. Dersom han hørt for seg noe, ble det terpet på til det satt. Han hadde også med seg mye sonisk krydder, som jeg føler bidro til å skape flere lag og dybde i lydbildet vårt. Ikke minst i post-produksjonen, der det er lagt mye perkusjon, blås.

Han var, som du sier, en deltakende produsent. Han satt ikke i kontrollrommet og fortalte hva han ville ha, men inne i opptaksrommet sammen med oss. Han spilt sammen med oss på alle låtene.

Skiva er spilt inn i Studio Black Box i Noyant la Gravoyere i Frankrike. Fortell om dette studioet og valget å spille inn der og hva rommet og næromgivelsene har tilført til skiva.  Og hva har vært annerledes i forhold til Rancho De La Luna og White Buffalo i statene hvor dere spilte inn de to forrige skivene?

Etter to skiver i Joshua Tree, var vi klare for nye inntrykk. Vi kikket litt rundt på nett, men om jeg ikke husker feil var det Terry Lee Hale som tipset Torgeir om Studio Black Box. Etter litt research konkluderte vi med at det virket perfekt for oss og måten vi har blitt vant til å jobbe på. Det lå sånn passe avsides til, og vi kunne bo i et hus tilknyttet studio. Vi kunne med andre ord være uforstyrret i den kreative bobla en uke uten forstyrrende mas og logistikkutfordringer.

Selve studioet er også en historie for seg. Et fantastisk rom, fullt av vintage stæsj. Og alt virket som det skulle. Det var nok noen flere tekniske utfordringer i Rancho De La Luna, men et fantastisk sted det også.

Den største forskjelle for oss var nok klimaet. Vi hadde ikke mye tid til å være turister, verken i Frankrike eller i Joshua Tree. Vi tilbragte mesteparten av tiden i studio. Særlig første turen over, tror jeg enkelte følte på at varmen ute i ørkenen var en utfordring. Det koker kjappere i toppen når det er 45 grader ute. Til gjengjeld var kveldene på terrassen i Joshua Tree, med noen øl og stjernehimmelen etter endt arbeidsdag, helt magiske. Så jeg tror nok helt sikkert atmosfære og vibb også er med å farge musikken. “Different Stars”, som er den første skiva vi gjorde i California, er ganske så avslappet og langstrakt. Ørkenmusikk. Mens “In the Clearing” har en mye mer poppa vibb.

De første utgavene sjutommer har med to ekstralåter. Fortell om det og ditt eget forhold til platesamling.

Vi pleier som regel å spille inn et par låter mer enn vi har behov for. Dette for å ha litt mer spillerom når rekkefølgen skal settes. Man vet aldri hvordan låtene går opp sammen med hverandre. Og rekkefølge er en alvorlig sak i dette bandet. Det er utallige versjoner og spillelister som prøves før vi bestemmer oss. To gode låter kan slå hverandre ihjel og ødelegge flyt om plasseres feil i forhold til hverandre. Og ofte er det ikke godt å si når man står midt oppi det hvilke låter som er nøkkelen til at helheten går opp.

Så de to du nevner ble til overs, men vi liker dem som enkeltstående låter. Så som en liten bonus til dem som skaffet seg førsteopplaget, ble det trykket en 7”. Det samme gjorde vi også med de første eksemplarene av “After The Bees”.

Jeg elsker slikt når jeg kjøper plater selv også. Selv om det selvfølgelig er musikken som er viktigst, følger det alltid en god dose tilfredshet med det å skaffe seg en limitert godbit. Så i tillegg til å være genuint interessert i musikken, har jeg nok også et samlergen når det kommer til vinylplater. Noen vil sikkert hevde at jeg kjøper alt for mange plater.

Another Tinfoil Morning Galåen/Holm

Valentine Sæther/Holm

La oss gå over til å snakke om Øyvind Holm; “After The Bees”. Hvorfor albumtittelen og hva du vil artikulere gjennom den?

Igjen en noe dyster fremtidsvisjon. Et slags postapokalyptisk bilde. Man hører jo ofte at biene er i ferd med å dø ut, og at vi og annet liv på jorda vil dø med dem. Så jeg tror jeg koblet dette med noen av de indre bildene jeg fikk etter å ha lest “The Road” av Cormac McCarthy.

Angående bandet som er med her. Hvorfor er de ulike er med og hva tilfører de?.

Kanskje vanskelig å trekke fram noe spesifikt om hver enkelt musiker, men grunntanken var at det skulle være folk jeg kanskje ikke har jobbet så mye med, og folk jeg syns det er hyggelig å være i lag med. Jeg kjenner selvfølgelig mange som oppfyller de kriteriene, men slik ble det iallfall denne gangen.

Jeg har, som sagt jobbet mye med Thomas, både i Dipsomaniacs og Sugarfoot, men ikke  i like stor grad de andre. Det var for eksempel 16 år siden jeg hadde jobbet med Arve i studio sist, mens Alex og Pål hadde jeg stort sett bare sporadisk spilt live med. I tillegg er det jo også et element her at bandet slik det ble satt sammen ikke hadde spilt sammen tidligere. Det skapte en litt annen dynamikk enn når ting er kjent og kjært.

Ida Jenshus – “Masterplan”, “Our Silver Lining” og backing på “Double Windsor”

Ida og jeg jobbet første gang sammen da vi skrev “Ego in a Bag” til den andre Sugarfoot-skiva. Etter det har vi alltid snakket om at det hadde vært spennende å skrive mer. Det føltes derfor naturlig å ta opp tråden i forbindelse med plata mi. Vi hadde ei skriveøkt, der vi røflig skrev alle tre låtene vi gjorde sammen. Litt småflikk fram og tilbake på tekst i etterkant, men stort sett hadde vi det meste klart etter den ene dagen. Igjen er det spennende å få andre stemmer inn i helheten. Jeg syns vi klinger godt i lag, og Idas teft for melodier og harmonier bidro til resultatet ble riktig så catchy.

Mari Persen – strenger og strengearrangement på “Gut Feeling» og “Cartwheels as we Go”

Vi har brukt Mari Persen til å arrangere og spille stryk tidligere med Sugarfoot. Hun er spesielt til stede på den skiva vi ga ut sammen med Hans Stenøien. Utrolig musikalsk, og skriver smakfulle arrangementer som treffer blink hver gang. Et utrolig god øre for hva som kler ulike låter. Jeg syns begge låtene på “After The Bees” fikk et utrolig løft etter at strykearrangementene kom på.

Bendik Brænne – saksofon på “Sail Away”

Jeg kjenner Bendik først og fremst som en flott låtskriver. Han kjenner også Alex godt og har gjort blåsearrangementer for han tidligere. Jeg tenkte derfor det kunne være kult å spørre han om å spille litt saksofon på “Sail Away”. Linja var forholdsvis lagt på forhånd, så ved en annen anledning hadde det vært spennende å la Bendik utfolde seg noe mer.

Plata er spilt inn i Brygga Studio i Trondheim. Hvordan er innspillingslokalet og hvordan har innspillinger der og i hjembyen påvirket sluttresultatet?

Med Sugarfoot har vi vært vant med å reise langt av sted for å spille inn plate. Denne gangen var det godt å bare ha studio i nærheten. Det å kunne ta bussen til sentrum for å jobbe. Innspillingen fant sted før alt kaoset med korona, så det har heller ikke påvirket valget.

Vi booket først tre dager i mai 2019 til innspilling av komp. Hele bandet rigget opp i innspillingsrommet, og kompene ble spilt inn live. Så ble det brukt noen dager i etterkant, der det ble lagt vokal, kor og andre pålegg.

Jeg tok et aktiv valg om å holde meg borte fra mye av mikseprosessen. Pål gjorde seg  kanskje 90% ferdig på egen hånd, før jeg kom med mine kommentarer. Så det er vel kanskje det som har påvirket sluttresultatet mest. Det å gi litt slipp og la Pål utforske på egen hånd. Dette er kjent fra Sugarfoot, men i mindre grad på ting jeg har jobbet med på egen hånd.

Plata er produsert av tekniker Pål Brekkås, Øyvind Holm og Alexander Pettersen. Hvorfor det valget og hva det har gjort for sluttresultatet?

Litt som nevnt tidligere. Vi kjenner hverandre fra før og har spilt sammen i ulike sammenhenger tidligere. Alex har ofte vært med som ekstra gitarist i Sugarfoot, og Pål er etter hvert blitt fast vikar for Bent.

Begge opplever begge som utrolig musikalske og intuitiv i forhold til å utvikle musikalske idéer. Sammen er de litt studioverdenens Knoll og Tott, der de nesten fungerer sammen på et telepatisk plan og fullfører hverandres setninger. De er også uredde i forhold til hva som oppleves rom rett og galt. De tør å ta sjanser. Dette sammen med masse humor og god stemning gjorde at det føltes helt riktig å bruke Brygga til sloloskiva.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal respondere på med å si litt om ditt forhold til begrepet, ordet eller genren og hvor relevant det eventuelt er til Øyvind Holm, Sugarfoot eller andre ting du har holdt på med og da på hvilken måte?

Psykedelisk power pop

Jeg har alltid vært glad i psykedelisk inspirert popmusikk. Jeg tilbragt utallige timer med ulike samleskiver og Nuggets-bokser opp gjennom. Jeg var nok spesielt opptatt av dette mens jeg drev på med Dipsomaniacs, i tillegg til mye av det som kom på Elephant 6-labelen.  Det er kanskje et bredere spekter av inspirasjon som skinner gjennom i Sugarfoot og på den nye soloplata.

Paisley underground

Litt som over. Jeg digget band som Rain Parade, Dream Syndicate og Green on Red. Spesielt Rain Parades “Emergency Third Rail Power Trip” gjorde sterkt inntrykk.

Progrock

Kanskje ikke den sjangeren jeg var mest opptatt av fra starten av. Jeg var nok mer en popmann. Men har etter hvert mange favoritter her også. King Crimsons “In the Court of the Crimson King” ble tidlig en favoritt.

Cosmic American Music / Countryrock

Sammen med Beatles og britisk psykedelia er dette kanskje en av de sjangrene som har formet meg mest som låtskriver. Byrds, Gene Clark, Grateful Dead, Neil Young… ja her kan jeg holde på. Tror helt sikkert det var kombinasjonen flotte melodier og vokalharmonier som fanget interessen. Dette elementer jeg også tilstreber i min egen musikk.

Melodier

Det å ramle over en flott melodi, enten andres eller det å skrive en selv har alltid gitt en helt spesiell lykkefølelse.

Ptolemaic Terrascope

PT var lenge en av de viktigste kildene for å oppdage ny musikk. De har også spilt en viktig rolle i å spre musikken min utover Norges grenser. Papirutgaven er vel borte, men de eksisterer ennå på nett.

XTC

Tj, hva skal man si. Framifrå poporkester. “Skylarking” står ennå som en bauta.

The Beatles

Min første store musikalske åpenbaring. Beatles har alltid og vil sikkert alltid være grunnmuren i mitt musikalske virke. Det vil selvfølgelig alltid også være andre, men jeg tror Beatles er den eneste konstante.

Det å bli eldre / Dødsangst

Jeg tror jeg gjorde unna den store krisa da jeg fylte 30. 40 og 50 har gått helt fint. Muligens vil jeg stritte litt i mot ved neste runddag. Man har jo stunder der man får slike tanker, men man forsøker så godt man kan å være til stede her og nå. Jeg går heller ikke og tenker på døden i det daglige, men det hender seg man drømmer ting.

Kjærlighet og tillit

Kjernen i tilværelsen. Det som knytter en til tilværelsen og gjør at man føler at man hører til.

Kjærlighetssanger

Som låter flest. Det finnes gode og dårlige. Det er poetiske lysår mellom banale “Love Me Do” til Dylans “Sad Eyed Lady of the Lowlands”, men begge er kjærlighetssanger. Jeg går heller ikke av veien for å skrive egne, så lenge de setter ord på en stemning jeg føler i musikken.

Drømmer

Skulle ønske jeg husket flere. Mye godt stoff til tekster, vil jeg tro.

Hva er ditt forhold til Crispin Glover Records og hva de har bidratt med for deg og andre musikere i Trøndelag med mer?

CGR drives av Torgeir Lund, en fyr som må sies å være idealist fra innerst til ytterst. Hvis han får en god idé eller hører nå han liker, er han all inn. Han har satt en standard i Norge for vinylutgivelser, der alle ledd er like viktige – musikken, innpakning, rammene rundt utgivelser osv. Er idéen god nok går han for den og tenker heller på kostnader i ettertid.

Han har bygget seg et godt renommé over tid, til et nivå der mange nå kjøper utgivelsene hans fordi de er på Crispin Glover Records. Det har blitt et kvalitetsstempel, og sammen med platesjappa et uvurderlig tilskudd til Trondheim, selvfølgelig.

Hvordan har du taklet nedlukkingen av samfunnet og hvordan har det rammet deg og dine musikalske prosjekt?

Jeg har vel taklet det helt greit. Jeg har vært heldig på den måten at jeg har hatt jobb i hele perioden, om enn en litt annerledes jobbhverdag, der mye undervisning har foregått digitalt. For musikkens del så betød det en del avlyste solokonserter i april, da soloskiva skulle lanseres. Pstereo-gig og festival i Tyskland avlyst for Sugarfoot. Det er selvfølgelig kjipt, men igjen er det mange som dessverre har merket dette på kroppen i betydelig større grad enn meg. Deler av sommeren har jeg brukt på å skrive ny musikk, så jeg får se litt utover høsten hvilken bag de låtene havner i.

Til slutt vil jeg at du skal velge fem låter som har vært viktige for deg som tekstforfatter og fem låter som har vært viktige for deg som låtskriver og at du forteller hvilke kvaliteter du ser i disse låtene og eventuelt hva du har tatt med deg til egen musikk.

Øyvind Holm

5 låter – tekstforfatter

 • «I Want You» – Elvis Costello

Jeg oppdaget Elvis Costello på 80-tallet. En kompis og jeg var på i London-tur, og syntes kanskje de to trubadurene på den lokale puben hadde i overkant gode låter til at de hadde endt opp bortgjemt i en mørk krok der folk mer mest opptatt av å drikke øl og prate skit. De kunne fortelle oss at flere av låtene var Costello-covers, og siden den gang Elvis Costello vært med meg. Jeg startet med «King of America» og «Blood and Chocolate» i 1986, og jobbet meg gradvis bakover i katalogen.

«I Want You2 får stå som representant for en låtkatalog jeg fikk et veldig sterkt forhold til. Jeg elsket hvordan Costello nesten spyttet ordene på tape, og hvordan hans skarpe blikk og giftige penn kokte i hop et univers av historier, fylt av språklige bilder som i alle fall den gang var ukjent for unge Holm. «I Want You» er kanskje den giftigste love/hate-sangen jeg har hørt.

• «Game of Pricks» – Guided By Voices

Oppdagelsen av Guided By Voices var avgjørende for oppstarten av Dipsomaniacs. Her var det kanskje like mye det melodiske i samspill med lo-fi-estetikken i lydbildet som tiltrakk meg. Spesielt på skivene «Alien Lanes» og «Bee Thousand», der Robert Pollard tidvis smelter Mersey Beat og rufsete lo-fi sammen til en gudommelig popenhet. «Game of Pricks» er bare ett eksempel, men «Echos Myron» og «Motor Away» fra samme periode er andre utsøkte låter i samme tradisjon.

Tekstmessig tror jeg at jeg kicket mest på den litt tilfeldige «klipp og lim» måten å skrive på. Sinnsykt mange kule låttitler og oneliners i tekstene. Da jeg jobbet med «Bumble Bee Eyes», pleide jeg å dra ned på biblioteket og spørre etter gamle engelske aviser. Disse tok jeg med hjem på jakt etter kule fraser og overskrifter jeg kunne sette sammen i Rober Pollard-ånd.

«The Sun» og «The Mirror» inneholdt jo bare dritt, men de var avhengig av, og gode på, fengende overskrifter for å selge aviser – analog clickbait (låttittel?  😊). «Jehovah’s Roller Girl» og «Two-way Mirror Panorama» er i så måte typiske Dispomaniacs-eksempler på denne måten å jobbe på.

• «Sad-Eyed Lady of the Lowlands» – Bob Dylan

Jeg kunne nok trukket fram en haug med andre låter her også. Ved siden av The Beatles, er nok Bob Dylan den artisten jeg har hatt nærest forhold til oppgjennom. Dylan har alltid vært med meg, og jeg har favoritter fra alle hans ulike perioder.

For min egen låtskriving har nok 65-67-perioden hans vært den som har vært mest innflytelsesrik. Her var han ung, mystisk, og herlig cockey og kanskje også en smule høy på seg selv. Han likte iallfall å framstå slik i møte med journalister. Det jeg elsket, og fortsatt elsker, var hans nesten utømmelige tilgang til tankesprengende språklige bilder og metaforer. Setter man på den over 11 minutt lange «Sad-Eyed Lady of the Lowlands» og lukker øynene, er det omtrent som å vandre rundt inne i et fantastisk surrealistisk maleri. Uten at jeg vil påberope meg å være i nærheten av Dylan på noe som helst vist, så har han vært viktig på den måten at han har lært meg viktigheten av å leke med ord. At man ved å sette ord som tilsynelatende ikke har noen opplagt sammenheng sammen ofte kan skape bilder og betydninger man ikke hadde planlagt på forhånd. Disse tilfeldighetene syns jeg alltid er spennende å forfølge når jeg skriver. Jeg har i perioder lekt mye med «poetic magnets» på kjøleskapet i søken etter slike, men som regel kommer de gode øyeblikkene når du ikke bevisst setter deg ned og prøver.

• «Time Has Told Me» – Nick Drake

Det er mye ved Nick Drakes plater som appellerer til meg – Stemmen, tekstene, gitarspillet og strykerarrangementer. Hvordan summen av disse elementene skaper en helt spesiell melankoli, som jeg tror jeg er naturlig disponert for å like. Jeg har nok ofte selv også følt at det er enklere å sette ord på det litt mer triste, enn å skrive glade sanger. Alltid vært nærmere bluesen enn after-ski, hvis du skjønner. Det betyr ikke at jeg hele tiden går rundt og er trist selv. Det er som regel en solid blanding av fiksjon og realitet i tekstene. Men det har hendt etter plateslipp, eller under innspilling av plater at folk har lurt på om alt er bra med meg.

• «Remember» – John Lennon

Lennons «Plastic Ono Band» blir kanskje motvekten til «klipp og lim» og Dylans metafor-trip. Her er alt skjært inn til beinet. Følelsene ligger utenpå i tekstene, og låtene blir framført så nakent og rått at det ofte gjør vondt å høre på. Sammen med «Ram» og «All Things Must Pass» er nok dette den av solobeatle-skivene som har betydd mest for meg. Men der McCartney ofte er mer opptatt av lyden av ordene i samspill med musikken, og Harrison det spirituelle, vrengte Lennon her sjela og delte terapitimen med verden. Jeg har valgt «Remember», men det er mange gåsehudøyeblikk på denne skiva for meg. Jeg vil tro det er neppe er vanskelig å finne spor av Lennon i musikken min, uansett band og periode.

5 låter – låtskriver

• «No other» – Gene Clark

Gene Clark er kanskje den sterkeste koblinga for meg mellom pop, rock og countrymusikken. Jeg elsker Dillard & Clark-albumene. Men det er først og fremst som låtskriver i Byrds og gjennom album som «White Light» og «No Other» at Gene Clark ble viktig for meg. Igjen er det mye melankoli, i samspill med nydelige melodilinjer og harmonier. «Here Without You» på den første Byrds-skiva er kanskje en av de fineste låtene jeg vet om. Tekstene er ofte storslåtte, poetiske og fulle av språklige bilder, litt som «Tambourine»-era Dylan.

• «She said, She Said» – The Beatles

Jeg kunne sikkert ha fylt begge disse listene med Beatles- og Beatles-solo-låter. Det er så mange låter jeg elsker, i tillegg til at skivene er så ulike. Her kunne vi kanskje like godt ha sagt at “lyden av Revolver” er det viktigste. Selv om Beatles-skivene er verdens beste skive på ulike dager, så syns jeg ofte at de peaker på «Rubber Soul» og «Revolver». Da har de fått destillert den reineste popmusikken. Som jeg har nevnt flere ganger allerede, så har Beatles trukket ned og inn i mitt kreative grunnvann og blitt en del av mitt musikalske DNA. Det fins mange spor, men «Caught Me Dreaming» på Dipsomaniacs-skiva «Braid of Knees» gjør ikke noe forsøk på å skjule denne inspirasjonen.

• «A Sleepy Company» – Olivia Tremor Control

Mange av Elephant 6-bandene traff hardt da de dukket opp. Neutral Milk Hotel og Olivia Tremor Control er nok de som ble viktigst for meg. Så kan man lure på hvorfor bandet ble hetende Deleted Waveform Gatherings. Her er det de psykedeliske elementene, lofi-estetikken og avant garde-tilnærminga som treffer. Alt er lov. Dette tok vi ut til det fulle da vi spilte inn «Braid of Knees» med Dipsomaniacs. Vi kjøpte theremin og det som kunne samples ble samplet og loopet opp. Alt fra surklende kaffetraktere, nøkkelknipper, radiosignaler og skosåler mot gulvbelegget. «The Water-Choir’s Drowning» er vår OTC-låt.

• «Laughing» – David Crosby

Jeg har sansen for David Crosby. Hans tilnærming til harmonier, akkorder og klanger er ofte fascinerende. Harmoniene hans i Byrds er gudommelige. Denne fra den første soloskiva hans er også et utsøkt eksempel på alt dette. I tillegg noen magiske pedal steel-partier fra Jerry Garcia.

• «Andmoreagain» – Love

Jeg kommer nok ikke utenom «Forever Changes». Jeg har i perioder vært helt oppslukt i denne plata. Melodiene og ikke minst de flotte blås- og strykerarrangementene. Denne er nok en helt opplagt årsak til at vi prøvde oss litt med strykere både i Dipsomaniacs, og senest nå på den siste soloplata. Et fantastisk som ikke fikk den statusen det fortjente da det kom i 1967, men som heldigvis har vokst i folks bevissthet i ettertid.

Bent Sæther – 2 låter

• «Hot Burrito #1»  – Flying Burrito Brothers

“Hot Burrito #1” av Flying Burrito Brothers er en låt som jeg tror var inngangsbilleten til Gram Parsons og county-universet for opptil flere av oss. Den har vi spillt, og Øyvind har sunget den nydelig. Spør ham om Gram!

• «My Friend2 – Spirit

SF er jo del-definert som et hippiecountry band, men det er mye power pop i det vi driver med også. Mye Big Star og sånn, og en av våre kanskje sterkeste covere er av “My Friend” av Spirit. Den derre kombinasjonen av west coast 60- talls pop og country er noe vi har forsket en del i. Spør ham om L.A. som musikkby og hvor viktig det som har kommet derfra har vært for ham.

Øyvind Holm – After the Bees

Sugarfoot – in the Clearing

Øyvind Holm – Leeway (Ferske spor uke 5/2020)

Øyvind Holm – Cartwheels As We Go (Ferske spor uke 45/2019)

Sugarfoot – Changing Times /Ferske spor uke 23/2019)

Se flere relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Los Plantronics har jeg spilt med i snart 15 år. De hører mye på ting som Lee Hazlewood og Ennio Morricone i bandbussen. Orkesterelementene er det mye av på plata. Jeg er helt klart inspirert av ting de guttene har spilt for meg, sier Bendik Brænne, som er aktuell med mini-LP-en «Personal Best» på sitt eget selskap Bendix.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Nikolai Grasaasen

Mini-LP-en, eller EP-en om du vil, til Bendik Brænne er fyllt opp av velklang og lar seksti -og og syttitallets orkestrale pop gå opp i en høyere enhet med mer moderne klanger. Lekne arrangementer, god vokal og en frisk tilnærming gjør platen til trivelig selskap både på kafé eller foran hjemmestereoen.

Vi pratet med Bendik Brænne om platas tilblivelsesprosess, Flåklypa Grand Prix og musikerne han spiller med på plata og ellers.

Når oppdaget du musikken og hva var det som gjorde at du skjønte at det var det du ville drive med?

Jeg vokste opp med far som skrev låter sammen med Geir Holmsen og Maj Britt Andersen, og et av mine første musikalske minner er å være i studio med dem. I ettertid har jeg jo skjønt at det var en fantastisk gjeng i studio på de platene. Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth, Eivind Aarset, Truls Mørk osv. Jeg har egentlig aldri sett for meg å gjøre noen ting annet enn musikk, så den tanken kom kanskje allerede da.

Hvordan utviklet du din vokale stil og hvilke idealer eller mentorer hadde du underveis?

I studio. Jeg hadde ikke sunget noe særlig før jeg gikk i studio med min første plate. Jeg gikk på musikkvitenskap på Blindern, og hadde et studio tilgjengelig der. Jeg brukte 1 uke på å spille inn bandet i Nashville, og nesten to år på å synge i det studioet. Mye prøving og feiling, og det er veldig rart for meg nå å høre de første tagningene. Jeg høres helt annerledes ut.

Du spiller en rekke ulike instrumenter. Har du noe favorittinstrument som står deg nærmere hjertet enn de andre? I så fall hvilket og hvorfor? Er du opptatt av bestemte merker på instrumentene? Hvor viktig er sånt for å få akkurat det lydbildet som du vil ha fra din gitar, saksofon eller hva med type mikrofon til vokalen?

Ja, eller. Jeg har mange instrumenter. Og jeg spiller på dem, men det må ikke forveksles med at jeg mestrer dem. Akkurat nå for tiden er jeg veldig glad i pianoet mitt hjemme. Det er det samme pianoet jeg vokste opp med, og lærte å spille på. Det er også det jeg har skrevet de fleste av låtene mine på. Så det er litt spesielt. Ang mic, så har jeg en Neuman U67 som jeg er veldig glad. Den er veldig fin på stemmen min, men også alt mulig annet. Jeg bruker stort sett bare den. Til og med på piano kjører jeg bare i mono med U67. Det er ikke veldig viktig for meg hva slags utsyr det er så lenge det gir en vibb. Det er jo veldig klisje og si, men det er sant. Min erfaring er dog at eldre ting gir en litt bedre vibb, hehe.

Du er en veldig aktiv session musiker på andres plater, har produsert andres plater og spiller også i bandene Los Plantronics, No Torso og The Needs. Hva har du tatt med deg derfra og videre til soloprosjektet?

Som sessionmusiker har jeg først og fremst tatt med meg studioerfaring. Så produserer jeg egne plater, har jobbet i mange forskjellige studioer og har lært en del om studioteknikk. Jeg er ikke selv en god tekniker, men har blitt kjent med mye flinke folk. Kontaktnettverket kommer derfra og ja selvsagt får man indirekte en del kunnskap om mikrofoner og ulike rom ved å være med på innspillinger med andre.
Los Plantronics har jeg spilt i nart 15 år. Det er et band som er veldig; ekstremt cinematisk. De hører mye på ting som Lee Hazelwood og Ennio Morricone i bandbussen. Orkesterelementene er det mye av på plata. Jeg er helt klart inspirert av ting de guttene har spilt for meg De er 15-20 år eldre enn meg , og vi hengt og vært mye på turné sammen.

Kan du fortelle om valget av musikere til denne platen, hva som er de enkeltes musikalske styrke og hva de har bidratt med til dette albumet?

Bjørn Sæther – trommer

Bjørn er en veldig god venn og dyktig musiker som jeg har hatt lyst til å ha med i prosjektet lenge. Vi har spilt sammen i bandet til Kurt Nilsen noen år, og han er en fantastisk fyr. Han var den første som ble involvert, og vi hadde til og med en liten preprod før studio, noe som er veldig uvanlig for min del. Han har en nydelig 4/4 feel, og spiller att på til veldig bra på klikk. Siden innspillingen er gjort stykkevis, ville jeg bygge opp plata med klikk. Da blir det lettere for meg å editere alle elementene senere. Vi hadde 7 timer i Studio Paradiso, og Bjørn satte alle låtene.

Heming Valebjørg – vibrafon, tubular bells (rørformede klokker), crotales, glockenspiel, timpani, gong, treblokker, tamburin, sleigh bells(kaneklokker)

Heming hadde jeg aldri jobbet med tidligere, men han er jo en legende i tromme-verdenen. Han spiller klassisk perkusjon i Oslo-filharmonien, og har sin stasjon i Oslo Konserthus. Jeg var så heldig å få komme til han og spille inn med mitt mobile studio. Han er helt fantastisk bra, og jeg fikk kjørt meg med å skrive ut perkusjonsnoter, haha. En halv dag med pauker, gong og you name it. Veldig gøy.

Mari Persen – strings

Mari har jeg jobbet med før. Vi har bare møttes en gang på ordentlig, men vi har mailet mye. Hun har spilt på 3 av platene min, og noen andre jeg har produsert også. Hun er et helt unikt talent, og arrangerer og spiller inn selv hjemme i stua på Voss. Mari har b.la. gjort platene til Stein Torleif Bjella, som kanskje har de fineste stryke-arrene jeg vet om.

Yngve Jordalen – kontrabass

Ynge kjenner jeg fra tiden vi begge spilte rundt på ulike blues klubber. Jeg med Amund Maarud og han med Yngve and his Boogie Legs. Han spiller så vakkert ståbass, så det var ingen tvil om at han måtte med. Vi spilte inn på soverommet mitt på Tøyen, haha.

Øystein Skjælaaen – bass

Øystein spiller i et av mine norske favorittband, Real Ones. Jeg og Bjørn Sæther drodla litt om hvem som kunne spilt bass på plata, og han foreslo Øystein. Han har så fin touch, og har den estetikken jeg var ute etter. Veldig bra type.

Nikolai Grasaasen – banjo, high string gitar, elektrisk gitar, pedal steel, bakgrunnsvokal

Nikolai er jo en av mine beste venner, og fungerer også som en tett samarbeidspartner når Bendix først gir ut noe. Vi hadde et par dager oppi studio mitt der han la litt forskjellig. Han er et råskinn av en gitarist, men jeg blir litt ekstra mo når han spiller banjo.

Richard Gjems – harmonika

Richard ble jeg utrolig nok kjent med under en konsert sammen i Royal Albert Hall i fjor. Jeg kjente godt til han fra før, men hadde aldri hørt han ordentlig. Han spilte helt fantastisk på konserten, og jeg spurte noen måneder senere om han ville bidra. Det ville han!

Mattis Brænne Wigestrand – bakgrunns vokal

Min bror Mattis er veldig involvert i alt jeg lager, og han korer litt her og der når vi sitter å jobber og det mangler en stemme.

Kristine Marie Aasvang – vokal

Kristine sin vokal på «Gone» er det siste vi spilte inn før den ble sendt til mix. Det var Nikolai som mente at den låta manglet en kvinnestemme. Jeg hadde lagt det litt fra meg, da jeg ikke trodde jeg kom til å rekke det. Men så kjørte vi på, og det var det virkelig verdt. Hun hadde veldig gode ideer, og hun synger så unikt vakkert. Coveret var allerede i trykken, så jeg rakk ikke kreditere henne der, men hun løfter den låta noe voldsomt.

Hvordan velger du hvilke instrumenter du selv skal traktere og hvilke som du overlater til bandet ditt eller eventuelle gjester?

Jeg synes det kan være vanskelig å slippe taket, og det er noe jeg øver meg på. Litt av dogmet på denne plata var å involvere endel folk, så da var det bare å gi slipp, hehe.

Hvordan har veien fra country til der du er musikalsk i dag  vært?

Jeg har aldri vært så opptatt av å definere meg som noe spesielt. Jeg kunne like gjerne gjort en instrumental saksofonplate og har vel egentlig ikke en spesifikk fanbase å «please». Det er litt tilfeldig at den første platen startet der den var. Senere blir en plassert i båser med historien og blir booket på en festival med en profil, som en ikke nødvendigvis har bestemt selv. Samtidig var det nok også slik at jeg i starten hørte mer på Townes Van Zandt og mer køntrirelatert musikk enn hva jeg gjør nå.

Det er et album, eventuelt mini-LP eller EP som vi pleide å si før i tiden med åtte låter som spilles av på 45 roteringer per minutt. Hva er ditt forhold til det formatet og valget av 45 rpm i stedet for det mer tradisjonelle 33?

Det er rett og slett fordi det var plass. Når plata er såpass kort er det mulig å gravere den 45 rpm. Da låter det også bittelitt bedre.

Fortell om valget av design og layout av Perry Shall (Dry Feet, Hound, Lighten Up, Socialite, What Happened?) også kjent under aliaset Crucial Headache,  som også har gjort cover for JEFF the Brotherhood, Bombino, Mannequin Pussy, Dan Auerbach/The Black Keys, Yola, Link Wray,  CeeLo Green med flere. Hvordan kom dere i kontakt og hvordan artet samarbeidet seg?

Jeg har vært veldig fan av mye av det Dan Auerbach har produsert de siste åra, han har også sitt eget label som gir ut en del av platene og Perry er hus-designer der. Jeg fant ut at vi har noen felles venner fra da jeg turnerte i USA i 2008, så jeg tok kontakt litt via via, også sa han ja. Veldig fint samarbeid. Jeg hadde bilde og tittel fra før, og han satte det sammen.

Du har valgt å produsere plata selv. Hvorfor det valget?

Jeg har produsert alle mine plater selv, og hver gang har jeg tenkt at nå skal noen andre gjøre det. Man kommer ofte litt for tett på når man skal gjøre alt selv, men så er det så gøy også. Jeg lager soloplater utelukkende for min egen del, så da tenker jeg at jeg skal ha det så gøy som mulig.

Her er noen stikkord. Fortell om ditt personlige forhold til disse fenomenene, ordene, begrepene eller artistene og om dette eventuelt kan være relevant for deg som artist og plata «Personal Best».

Jack Nietzsche/Hal Blaine/ The Wrecking Crew/The Phil Spector Wall of Sound Orchestra

Det er absolutt noe der. Som om The Wrecking Crew skulle spille Flåklypa. Sixties Phil Spector blandet opp med litt moderne elementer. Spesielt liker jeg basslyden til Carol Kaye, figurene som Brian Wilson skrev til henne. Jack Nietzsche, som du nevner, er en arrangør jeg har veldg sansen for. «The Lonely Surfer»-albumet med samme navn er en instrumental-låt jeg har hørt mye på. Det har jeg nok også fått litt fra Los Plantronics. Det handler mye om måten det er arrangert og hva slags elementer som du skriver inn. Om du hører for deg et trommegroove med vibrafon,mså setter det et tydelig preg på det du skal lage, og gi tydelige føring i form av visse elementer som skal inn. Også orkester perkusjon med elementer som gong, tubular bells, wood blocks krever et stort rom og gir en unik lyd slik vi har fått til i konserthuset.

The Beach Boys

Det er litt den samme greien med måten de arranger låtene og lekenheten i tilnærmngen i det de gjør. Særlig på sent 1960-tall. «Pet Sounds» har flere instrumentaler, og er samtidig en av de mest solgte platene fra den tiden. Det er en eksperimentell plate egentlig. Jeg lar meg inspirere av hvordan de bringer inn banjo som et orkesterelement og bassmunnspill midt i enpoplåt. Det er tydelig «tyveri».

Burt Bacharach

Også en som jeg har hørt mye på. Særlig liker jeg låtstrukturen med masse overraskelsesmomenter. Jeg har ikke prøvd å få noe til å høres ut som noen nav hans ting, men har hørt veldig mye på musikken og  særlig er Dusty Springfields tolkninger er veldig bra.

Harmonier

Det at jeg har et element av harmonier både i melodi og vokal har nok noe med måten å arrangere på. Jeg har arrangert mye blås og strykere for andre. Inspirasjonen fra Brian Wilson er tydelig.

Orkestrert pop

Det at en del innspilling fant sted i Konserthuset var mest fordi perkusjonisten holder til der. Men det er heller ikke så mange studioer som kan spille inn med den akustikken og skape en slik Morricone-aktig klang på wood blocks. Det er fetere å spille inn i et stort rom med bra akustikk enn å spille inn tørt og klange opp etterpå.

Crooner musikk

Jeg har hørt mye på tidlig Frank Sinatra-plater og «I Cover the Waterfront»-plata ( albumet Frank Sinatra With Gordon Jenkins And His Orchestra ‎– Where Are You?, journ. anm.) er konseptuell interessant. Scott Walker har jeg også hørt veldig mye på. Så det har nok preget mye. Skulle ønske at jeg croonet mer selv også.

Tander, følsom vokal

Jeg er glad i litt naivistisk uttrykk, om det er Conor Oberst, Jeff Tweedy eller Townes Van Zandt. Samtidig er Sinatra alt annet enn puslete eller naivt. Det er nok en blanding av dettet majestetisk storslagne og det enklere, mer naive.

Henri Mancini

Den ene låta på denne platen er egentlig veldig inspirert av «Moon River»; en instrumentallåt som han skrev. Jeg skal ikke lyve å si noe annet. Det var derfra jeg skrev inn et munnspill som featuring instrument.

Ennio Morricone

Også instrumental musikk med mye interessant instrumentering. Det er noe av samme greien med arrangementet og også instrumenteringen. Både Lee og Ennio, produsent,låtskriver og arrangører som har vært til stor inspirasjon.

Glen Campbell

The Wrecking har kompet mye av platene hans, og jeg har sansen for mange av låtene han gjør, særlig Jimmy Webbs låter. Det kan være derfor. «Witchita Lineman» skulle jeg ønske at jeg hadde skrevet.

Å dele av erfaring og kunnskap med barn

-Jeg skriver sanger sammen med broren min. Her var det mest relatert til hans barn. Man gir videre det man har fått samlet opp av kunnskap om livet og ting. Mens man prøver å gi det videre, kanskje man blir mer formet av dem enn du former dem, man går igjennom en endring selv.

Flåklypa Grand Prix

Det var vel Audun Vinger som først kommenterte det. Jeg tror at han traff spikeren på hodet selv om jeg ikke har tenkt så mye på det i utgangspunktet. Munnspillet på den ene låten er det umulig å ikke bli preget av. Den har rullet mange ganger hjemme. Faren min var stemmen til Reodor Felgen i nyinnspillingen og min onkel i originalen. Så man kan vel si at Reoder Felgen renner i blodet. Faren til min halvmor Iben Sandemose,  Bjarne, bygde bilen Il Tempo Gigante med Ivo Caprinotil filmen, så dette er kanskje større en hva jeg har tenkt

Kjærlighetssorg og brudd som tekstlig inspirasjon

Det er det ikke så mye av som på før («Benedivctionary» 2018, red anmerkning). Her handler det ikke konkret om noe som har skjedd i livet mitt, bortsett fra kanskje i en sang, hvor jeg fornemmer å ha sett faren min («Just a gloomy Dream»). Resten handler ikke om noe som jeg har opplevd direkte, men mer om kjærlighet og ting som ikke har gått helt bra. Men ikke en enkelt episode eller selvbiografi. Mine tekster er ofte ikke selvbiografiske.

Plata er spilt inn i store konsertsaler, så vel som i ditt eget soverom, men sentrert rundt Studio Paradiso og ditt eget Bendix Studio. Hvordan var innspillingsprosessen, karakteren til de forskjellige innspillingsstedene og hvordan har rommene har vært med på å prege lydbilde og stemningen på plata?

Ja, eller. Plata er spilt inn her og der. 1 dag i Paradiso, 1 dag i Oslo Konserthus og i diverse øverom og mitt studio. Noe av nøkkelen her har vært å få et fint sound av trommer og perkusjon, så det er i hovedsak derfor det er gjort andre steder enn hos meg. Særlig perkusjonen krever et stort rom for å få full utnyttelse av de «svære» instrumentene. «Gone» f.eks. har lite å gjøre i et lite rom, hehe.

Hvordan har du håndtert Covid-19 og hvordan har du blitt rammet av nedstengingen av samfunnet og tiltakene?

Jeg ble rammet ved at det ikke ble noe spilling. Skulle spille en del med Stein Torleif Bjella. Det ble ikke noe av, men jeg er heldig og jobber mye i studio med prosjekter , blant annet en julefilm som kommer. Jeg er heldig sånt sett, og har hatt ting å pusle med. Det er verre med
folk som bare lever av å turnere eller spille med andre. De har nok tvinnet en del tomler i det siste.

Til slutt vil jeg at du velger fem låter som har inspirert deg som tekstforfatter og  som har bevisstgjort deg noe som komponist eller musiker og at du sier noe om hva du har fått ut av disse låtene.

Mange har oppfatning musikere hører mye på musikk, jo mer jeg hører jo mer podcast. Hørt mye opp igjennom jobb om morgenen, setter meg ikke så ofte og lytter konkret. Så det blir mer en gryte av oppsamlede inntykk over 30 år. Der det dukker opp en lyd her og der som jeg tar med.

Alabama Shakes – Sound & Color

Den har en intro med xylofon/vibrafon som gjorde at jeg ble veldig obs på det instrumentetet, like mye eller mer enn låten i seg selv. Det er Blake Mills som har produserte skiva. Det er litt sånn jeg tenker

Valkyrien Allstars – slutte og byne

Den var utrolig forfriskende å høre.

Lokoy – ​classic city girl

Tekst og låt var inspirerende.

Honningbarna – King Kong Justice

Tekst og musikk var tøft.

Dan Reeder – PussyBoy

Han har jævlig bra tekster og bygger alle instrumenter selv og har en morsom touch påd et hele. Hele plata («Every Which Way», red.anm.)er drit fet. Det var litt tilfeldig at jeg valgte akkurat den.

Ellers er det sånn at tekstlig kommer inspirasjonen like gjerne fra andre steder enn andres sanger, ting du leser, øker eller podcaster, eller kunstutstillinger.

Bendik Brænne – Personal Best?

Bendik Brænne – Cruisin’ for Bruisin(Ferske spor uke 38/2020)

Bendik Brænne – Every Day of the Week (Ferske spor uke 27/2020)

Se flere relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Oslo-duoen er aktuelle med albumet «Den problematiske drømmen / Patetisk og patologisk» på Fysisk Format. En fascinerende, uortodoks plate i den norske musikkfaunaen. Om det er EMB, industrial, synthpop eller noe helt annet, kan de spille eller er det amatørmessig dilettanteri? Alt dette blir imidlertid fort irrelevant. For det de mangler av teknisk finesse tar de igjen med formidlingstrang og kulturell bagasje. Vi bestemte oss for å teste deres estetiske smaksløker. Velbekomme og nyt!

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Tommy Online (front) og Raymond Lekkerbekje

1. Jannicke eller Beranek

E: Jannicke, helt utvilsomt. Jeg så vår venn Vilde Tuv spille en hel time med kun Jannicke i DJ-sammenheng en gang og dette er en artist med så mye å by på at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne engang. Det er bra å ha sin egen stil!

S: Neida, neida. Jannicke er råbra og en sann nasjonalskatt både for Norge og Sverige og jeg støtter veldig det fuglekasseopplegget hun holder på med, men hun har ikke “Dra Til Hælvete”. Jeg er ikke helt om bord på kritikken mot røyking heller.

E: Det med røyking er et godt poeng, men Beranek ga ikke ut tre plater samtidig som «B-Diva».

2. Maskindans eller Anarki & Kaos

E: Jeg syns Maskindans har flest hits, men Anarki & Kaos har “Loven Slår”, da. Vrient.

S: “Loven slår” slår det meste og er beklageligvis alltid like aktuell, og den er ikke engang den sterkeste låta på “Anarki og kaos”.

3. UR-Rauten eller Prima Norsk

E: Jeg visste ikke hva noe av dette var, men googlet kjapt og “UR-Rauten” høres enormt mye mer relevant ut for mitt mindscape.

S: Soleklart “Ur-Rauten” for meg også, selv om jeg faktisk ikke har hørt den. Jeg har følgelig ikke hørt den “Svartedauen”-editen som foreligger der, men jeg håper og regner med det er mye hosting og knirking med.

4. Joy Division eller New Order

E: Dette er jævlig vrient, men jeg tror faktisk jeg lander på Joy Division. Helstøpt og feilfri katalog, svært compelling frontmann/ideolog, og de la fundamentet for hele indierock-paradigmet ved å være jævlig slepphendte og inkompetente.

S: Ja, selv om jeg hører mye mer på New Order enn på Joy Division er det JD, eller “Jimmy Dean” som vi kaller dem her i Trist Pike-organisasjonen, som er sterkest av de to. Helstøpt og feilfritt som Eirik sier, jeg anbefaler spesielt åpningsriffet på “Exercise One” både hos Joy Division sjøl og hos Integrity i “Incarnate 365”.

E: I Trist Pike er vi generelt opptatt av at “Still” er for lite verdsatt. Se også kanonlåten “Ice Age” som har blitt tolket av selveste Onkel Kånkel, samt coveren av “Sister Ray” der Sumner ikke har klart å lære seg det nokså enkle riffet og det høres ut som hele bandet prøver å undertrykke et felles panikkanfall. Også den versjonen av “Ceremony” da, for faen!

5. John Foxx eller Midge Ure

E: Sterke aktører begge, men jeg har ikke inngående nok kjennskap til hverken Ultravox eller solokarrierer til å føle meg kvalifisert her.

S: Midge Ure hadde veldig sterk bart på åttitallet og har “literally” erstattet Gary Moore i Thin Lizzy så denne er enkel. Ikke at jeg har noen av hans soloalbum i hylla i motsetning til i tilfellet Foxx, bare så det er sagt.

E: Dessuten heter han “Midge Ure”.

6. Cabaret Voltaire eller Throbbing Gristle

E: ‘taire har jeg ikke hørt så mye av, mens Throbbing Gristle er en SVÆRT sentral gruppe. Kontroversielt innkast: “20 Jazz Funk Greats” er faktisk den SVAKESTE av de tre store LP-ene??

S: Tenk å høre Tom Warrior uttale den platetittelen da, dere… “Swensy chess fenk crates”??? “Throbeing Gristal”, som vi kaller dem her i Trist Pike-bydelsadministrasjonen, er så sentrale at de tåler oppstilling mot de aller fleste. Et TG-apropos: Alle i hele Norge har kanskje ikke fått med seg at Cosey Fanni Tuttis “Time to Tell” ligger tilgjengelig i strømmebiblioteket om dagen. Ta en lytt til den er mitt tips.

E: Når det gjelder “Throbbin’ Related Projects” anbefaler jeg også å stikke innom Soulseek eller noe tilsvarende og laste ned Coils “Love’s Secret Domain”.

7. Soft Cell eller Depeche Mode

E: Det må bli Soft Cell først og fremst fordi de har “Sex Dwarf”. Den låten er en absolutt krigserklæring mot heteroseksualitet.

S: Soft Cell og “Sex Dwarf” er ekstremt bra, men Depeche Mode er faktisk bedre, både med og uten Vince Clarke. Spesielt med Vince Clarke.

E: I mine øyne er D-mode mest bare “det der bandet Vince Clarke hadde før Yazoo og Erasure”.

S: Det er de som har den “Personal Jesus”, Eirik.

8. Molchat Doma eller Molly Nilsson

E: Molly Nilsson er en av verdens sterkeste aktører og komplett uslåelig, men jeg tok en
kjapp lytt til Molchat Doma (som jeg ikke hadde hørt om før dette, tror jeg) og det er enormt sterke saker altså.

S: Molchat Doma er veldig tøft, men om du tar ut Joy Division fra regnestykket der så er det ikke store greiene igjen. Ikke at det er noe galt med det altså, om du skal basere musikken din på å ha hørt én gruppe er Joy Division et “top choice”. Det er omtrent slik vi begynte med Trist Pike. Molly Nilsson “on the other hand”, ga meg tilbake trua på at det går an å lage verdens beste album mange herrens år etter at jeg hadde gitt opp og henfalt til den ekstremtinkorrekte og komfortable innbilningen om at “all den beste musikken er laget allerede”. “Zenith”-albumet er oppe der med “De Mysteriis Dom Sathanas ”, “My War” og “Leader of the Pack” som komplett “untouchable” eksempler på perfekte, udødelige og enormt alvorlige innsalg. Uten tvil den artisten som har gjort størst inntrykk på meg i voksen alder, både musikalsk og ideologisk. Oppe der med Mayhem – “på høyde med det beste fra Follo politidistrikt”.

E: Det er helt ubegripelig for meg at “1995” faktisk er en låt som har blitt skrevet av et
menneske. Jeg har sett henne ta den live fire ganger nå og grått hver gang.

9. The Human League eller Orchestral Manouvres in the Dark

E: Her har jeg ikke egentlig gravd dypt nok til å svare inngående, men jeg har inntrykk av at OMD har sterkere katalog? Det fins få platetitler som er sterkere enn “Architecture & Morality”, hvertfall.

S: Jeg dro faktisk og så OMD på Rockefeller for et par år siden da de stilte som duo, og det var veldig moro. Samtidig vurderte jeg ikke engang å dra og se Human League da de var i byen sist, så det sier vel noe. Samtidig: Det albumet jeg lytter mest til fra noen av disse er “Love and Dancing”-platen til The League Unlimited Orchestra, så mulig det faktisk blir uavgjort på denne.

E: Uforståelig for meg at vi ikke ble booket til å varme opp på NOEN av de konsertene.

10. John Maus eller Oneohtrix Point Never

E: I Trist Pike-sammenheng er det John Maus, mens for meg som privatperson er det OPN. Sånn må det være noen ganger. Opplegget til OPN har satt dype spor i min generelle virkelighetsoppfatning og “Garden of Delete” er en av de sterkeste platene jeg vet om, men han har ikke skrevet “Cop Killer”.

S: Det har jo ikke John Maus heller. Men det blir John Maus, altså. OPN er veldig bra, men John Maus er virkelig noe helt annet.

E: Hvis man zoomer litt ut er strengt tatt svaret her Skaven.

11. Neu! eller Kraftwerk

E: Neu! har mye bra, men helt utvilsomt K-werk. De klarte liksom transcendere german rock scene-koket og bli en av de sterkeste og viktigste gruppene noensinne, men du trenger ikke meg til å fortelle deg det.

S: Ja, det er jo kanskje helt overflødig å si men “verket” står sterkest her. Har du hørt den “Neon Lights”? Mildt sagt sterkt opplegg.

E: Må dog nevnes at han ene i Neu! heter “Klaus Dinger”.

12. Kåre Willoch eller Erna Solberg

E: Partiet “Høire” burde selvsagt aldri vært startet i første omgang, men det hadde ikke sklidd ut fullt så mye i Willochs tid, tross alt.

S: Jeg tar gjerne en “Martini cocktail” med Kåre W., mens Erna kan få en annen type
cocktail.

13. Erling Folkvord eller Bjørnar Moxnes

E: Dette er jeg for ung til å svare på, tror jeg. Eventuelt bare ikke belest nok.

S: Jeg er nesten gammel nok til å ha stemt på begge. Selv om jeg er veldig glad for at
Moxnes er ute i gryta og koker på i vår samtid blir det nok Folkvord for meg. Å dømmes for ærekrenkelse av Olav Thon er noe jeg setter veldig, veldig høyt.

E: Det er jo drømmen, det. Jeg skulle gjerne oppnådd det samme.

14. Einar Gerhardsen eller Hadia Tajik

E: Du kunne satt omtrent hvilket som helst navn som det andre der og Gerhardsen ville vært svaret uansett. Jeg begynner nesten å gråte av å tenke på at han fantes og vi ikke har noe sånt lenger. Fuck off nowadays sosialdemokrater. Tajik er langt fra en av de verste da, skal det sies. Relativt seriøs aktør til nåtidens “DNA” å være.

S: Det blir jo Gerhardsen, om ikke annet for hans tilknytning til Sofienberg og nærhet til Trondheimsveien, en veldig viktig vei i Trist Pike-virkeligheten. Jeg var ved graven hans og ga ham tommel opp senest i fjor.

15. Blade Runner eller A Clockwork Orange

E: Det er litt for lenge siden sist jeg så “A Clockwork Orange”, men jeg tror kanskje det ville blitt b-runner uansett. Jeg tenker spesielt mye på “lekene” til JF Sebastian som soser rundt og fortsetter å snakke som om han var der… Det er hjerteskjærende, ass. Dessuten: “RUTGER HAUER”.

S: Jeg så “Blade Runner” for første gang på kino i fjor – jeg har unngått filmen fullstendig pga. liker ikke Harrison Ford – og det er mye veldig sterkt der, ikke minst Rutger Hauer, og Eirik har rett i at den JF Sebastian-scenen er veldig “powerful”. Men det er kun én av disse filmene som er samplet på Trashcan Darlings’ “I Just Wanna Die (On a Chemical High)”, så denne går til urverket, via Chris Damien Doll.

E: Kun en av disse som er PRØVD på den låten, som det heter på norsk.

16. Enter the Void eller Requiem for a Dream

E: Jeg tror muligens det ville vært “Enter the Void” hvis jeg hadde sett den, men det har jeg ikke, så requiem pon di dream vinner på “walkover”. Sterkeste Aronofsky er “The Wrestler” og “Black Swan”, da.

S: Jeg har sett begge og kan bekrefte at det er faktisk “Enter the Void”. Jeg så “Requiem for a Dream” på kino og det var veldig ekkelt og gikk veldig inn på meg på den måten Aronofsky garantert ville at det skulle, mens “Enter the Void” så jeg alene på sofaen og jeg ble mest kok forbanna. Jeg har også registrert at folk på internett er utrolig sure på Gaspar Noé uansett hva han driver med og det syns jeg er funny. En kompleks aktør som er vanskelig å tolke, og det er positivt. “The Wrestler” er veldig sterk også, men Noé er sterkest.

E: Jeg har faktisk ikke sett noe Noé, men jeg driver og leser Houellebecq for tiden, så vanskeligtolkede franskmenn folk blir jævlig sure på er definitivt noe jeg stiller meg bak.

S: Jeg har ikke sett de to siste filmene til Noé for jeg syns hhv. puling- og LSD-rus-tematikken låter helt ufattelig kjedelig, hehe. Jeg tipper han tenker at det kan være marked i å lage litt film om ting som ekstremt streite folk syns er litt på kanten, så for all del, men jeg hopper fint over akkurat det der. De tre første spillefilmene hans er imidlertid “top strongth” som vi sier her i tenketanken.

E: Når det gjelder filmer om LSD og puling anbefaler jeg hhv. “Altered States” og “Basic Instinct”.

S: På tampen her kan jeg skyte inn at den tyske tittelen på “Altered States” var “Der
Höllentrip”.

17. The Normal eller Gary Numan

E: Jeg tror Numan vinner fordi The Normal bare hadde sånn to låter. Men det var to jævlig sterke låter hvorav den ene er basert på en av favorittbøkene mine, da. Vrient!

S: Gary Numan smiler aldri på bilder for han syns han ser teit ut. Kreditt for å holde maska der, bokstavelig talt. Nå som folk truer med å lenke seg fast til parkeringsplassene sine for å unngå utbygging av sykkelfelt i sine nærmiljøer er vel både “Cars” og “Warm Leatherette” ekspanderende i aktualitet, for å si det forsiktig. Jeg går imidlertid for The Normal, og dette er hvorfor: Jeg kan sette på “The Pleasure Principle” og sitte og være nokså “transfixed” gjennom hele albumet og anerkjenne kjempehardt, men når jeg setter på “Warm leatherette” kan jeg kun stå eller sitte helt stille og bli akutt påvirket av kunsten. Miller skal også ha evig kreditt for responsen på det der elendige “tre akkorder”-munnhellet folk elsker å strø om seg. Som “Anarki & Kaos” viser nokså presist: ikke bare trenger du ikke stemme gitaren engang, men du kommer ganske langt med ingen akkorder også.

18. D.A.F. eller Devo

E: Denne er også vrien, men jeg tror det blir Devo. Mildt sagt en gruppe som bare har blitt mer relevant med tiden. DAF har til gjengjeld “mer homo”-faktoren på sin side. Jeg er jo en fyr som liker country OG western, for å si det på den måten, så Gabi Delgado var definitivt en rollemodell sånn sett. Nå som han, Pete Shelley, Grant Hart OG Bowie er døde er det ikke så mange igjen av dem.

S: Ja, DAF er helt ekstremt bra og “Alles Ist Gut” er en tøffere plate enn tolv tøffe plater som står på et gatehjørne og sigger og sladrer og er generelt tøffe, og det føles jævlig kommerst og streit å si dette her, men “Freedom of Choice” ligger litt foran.

E: Heldigvis trenger vi ikke utdype så mye mer hvor bra Devo er, for vår venn Viviana Vega skrev en ypperlig sak om det for nettopp denne bloggen for litt siden. Gå og les den!

19. Elektrisk Regn eller Zimmerman

E: De to første låtene på Z-man “LP 4” er sterkere enn det meste, syns jeg.

S: El-Regn har kun sterkt, og de er sterkest på “Stein igjen” fra 2002 hvor Zimmerman spiller, men han har jo også spilt med Teddy Nelson så det trekker jævlig opp. Anbefaler veldig Teddy Nelsons versjon av “Diggy Liggy”, det er full-on shitkicker-rock. Det er en gubbe som går alene opp og ned gater nattestid og sparker i lyktestolper og ler høyt og drikker fra lommelerke mens han dagdrømmer om å kanskje ligge med en dame en gang, men han vet at før det kommer så langt må han antakelig slåss med mange andre fyrer. Noe helt annet enn det El-Regn og Zimmerman holder på med altså, men det er verdt å nevne når man har sjansen.

20. Beglomeg eller Mayhem

S: Å svare på dette er litt som å skulle si hvilken som er skjønnest av to kattepuser. All honnør i hele verden til Beglomeg, en av de flotteste tingene som går an å få tak i her “på bjerget” og en uvurderlig arena til utfoldelse for vår høyt aktede venn, Norges primære person, Raymond Teigen Hauger. MEN: Uten Mayhem tror jeg ikke noen av oss ville sittet her og engang turt å ha ambisjoner om å drive med indierock slik vi gjør i dag. Jeg har bokstavelig talt allerede “wrote the book” om Mayhem så jeg har ikke så mye å tilføye om gruppen spesifikt. I en norsk musikksamtid, som kanskje er litt vel opptatt av å se utover på bekostning av evnen til å se litt innover, kan vi kanskje etterlyse en viss følelsesmessig respons på at vi i Norge i dag faktisk har BÅDE Beglomeg og Mayhem. Her kommer en fråga man kan tolke retorisk eller ikke: Har vi gjort oss fortjent til det, som folk, som konsumenter, som lyttere?

E: Dette er definitivt “Sophie’s Choice”, men det kan egentlig bare gå én vei. Selv om “Elske Livet Fantastiskt” er det beste som har kommet i Norge etter årtusenskiftet er gruppen Mayhem helt utvilsomt Norges Sterkeste, ikke bare vår sterkeste gruppe men vårt sterkeste bidrag til verdensarven. Jeg tror Raymond ville svart det samme.

21. Swans eller Darkthrone

E: Enda en vrien en, men Swans har utelukkende kruttsterke plater, de fem gangene jeg har sett dem live er det største jeg har opplevd og de er i det hele tatt verdens beste og viktigste gruppe for meg. Darkthrone er også ubegripelig sterkt og viktig, da. Det er veldig vanskelig å si hvilken av dem som har inspirert Trist Pike mest. Apropos min tidligere notis om Molly Nilsson og “1995” har jeg også sett Michael Gira spille “God Damn the Sun” live tre ganger og grått hver gang, så der har du den igjen.

S: Det er lenge siden «Tronen» ga ut et album jeg trenger å høre på, men det materialet de leverte på første halvdel av nittitallet er blant det mest transcendente som går an å lage i kunsten. Jeg jobber fortsatt med å prøve å dechiffrere hva de egentlig holder på med f.eks. under de mest innfløkte partiene på «Under a Funeral Moon» og «Goatlord», og i Trist Pikes felles og individuelle rike indre liv pågår et stadig forsøk på å tolke og tyde gruppens språkbruk, retorikk og symbolikk. Det er et ekstremt komplekst og fasettert, compelling og evocative signal de sendte ut på den tiden, og å lytte til musikken åpner dører og luker til stadig nye dramatiske rom som kanskje finnes eller kanskje ikke finnes. Fenriz sier detkanskje best sjøl: «ENGULFED IN FROST – I SAILED OUR DREAMS – GLOOMY INNER LANDSCAPE COMES TO LIFE».

E: Når det gjelder hva som inspirerer mest handler det vel litt om å si ting Darkthrone ville sagt på måten Swans ville sagt dem. En vakker dag skal vi for øvrig gi ut et dub-album som
heter “Beholding the Throne of Might».

Trist Pike – Den problematiske drømmen / Patetisk og patologisk

Trist Pike. Foto: Raymond Lekkerbekje

Trist Pike LIVE på Hærverk (Utsolgt) 23, september

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Avind er tilbake med ein ny låt om korleis livet ikkje alltid er slik ein ønskar seg, og at sjølv om vi alle er forskjellige, så er det ikkje nødvendigvis noko som er rett eller feil. Ein må vere som ein er, forteller gruppa. Gode ord det der, og ikke minst er musikken til Avind god. Den nye singelen «Kraftanstrengelse» er utgitt på Snertingdal Records. Her kan du lese om hvilke 5 plater som har inspirert medlemmene i bandet.

Av: Victor Josefsen / Foto: Erik Lande

Avind forteller:

Avind er ei ganske samansett gruppe folk med veldig forskjellige referanser, som fungerar ganske godt saman. Eg tenkjer at det gjer det heile litt meir spanande, du veit aldri heilt kva som kan kome. Nokre av oss har spelt saman i snart 15 år, i masse forskjellige greier, andre er relativt nye, men eg trur ei slags interesse for lydlegheit kan vere det som samlar oss. Tekstur i lyden av det vi driv med og omtanke for korleis det let. Med det i bakhovudet var det naturleg å spør bandet om dei kunne velge ut kvar si plate, så her kjem det.

Tonje:

Wilco «A ghost Is Born»

Eg hugsar eg oppdaga Wilco litt på slump etter ein tur på Platekompaniet i Trondheim tidleg i 20-åra, det må ha vore like etter «A Ghost Is Born» kom ut. Eg sat mykje inne på rommet mitt i kollektiv og hørte på den, og etter tips frå ein kompis kjøpte eg «Yankee Hotel Foxtrot» også, berre nokre dagar seinare. På den tida heldt eg for det meste på med jazz og friimprovisert musikk, sjølv om eg høyrde på mykje indie og rock. På ein slags måte fusjonerte desse platene det eg dreiv med og det eg likte. Eg må ha høyrt begge to nærmast i hel sidan då, men viss eg skal plukke opp ei av dei igjen, så blir det den med egget. Det er så mykje desperasjon og einsemd i tekstmaterialet, eg byrjar nesten å føle på at ting er håplause sjølv, empatisk lytting kan du seie. Tekst har alltid vore eit slags alfa og omega for meg. Eg har kanskje eit litt usunt oppheng i det, noko som ikkje alltid gjer det så lett for ein sjølv når ein skal skrive. Det er ikkje til å legge skjul på akkurat det, det tar lang tid! «A Ghost Is Born» er eit velskrive verk som lar deg føle på alle kjenslene av å vere der ute åleine, nesten litt manisk, og å prøve og feile, for å få til å ha det bra igjen. Og det er sjeldan eg finn plater der det musikalske ubehaget klarer å følge opp tekstmaterialet på ein så rå måte, og som samstundes landar ei slags stoisk ro når det trengs.

Øyvind:

Elliott Smith «Either/Or»

Da jeg begynte å spille i Avind for et års tid siden, sammenfalt det med å gjenoppdage Elliott Smith, som jeg hørte ihjel som tenåring. «Either/Or» fra 1997 er hans beste plate, og ved gjenhøret nå er musikken for det første mye mindre deprimerende enn jeg husket. historien om musikken er helt sikkert blitt farget av historien om personen Elliott Smith og hans tragiske/makabre bortgang. For det andre hører jeg nå hvilken fantastisk, stilsikker og hardtarbeidende musiker og vokalist han var. Ække mye skrangleindie det her selv om det kan virke sånn ved første lytt. For meg er han uansett et stort forbilde for alt jeg måtte finne på å bidra med i Avind.

(Sjekk også: Et mesterverk: Elliott Smith – «Figure 8»)

Gudmund:

Merle Haggard «Swinging Doors and The Bottle Let Me Down»
Merle Haggard er sikkert den artisten som har inspirert meg aller mest dei siste åra. Han syng like bra som Sinatra og skriv like bra låtar som Dylan. Du føler at det er ditt liv det handlar om. Geniet Ralph Mooney på steelgitar set også sitt preg på denne plata, saman med dei andre fantastiske musikarane som er med i bandet. Dei var så utruleg gode til å spele over to-tre akkordar i Bakersfield på sekstitalet. Eg kjem til å bruke resten av livet mitt på å prøve å lære meg å spele dei to tittelspora. Kanskje ikkje noko av dette synest å vere relevant for Avind ved første augekast, men det er ikkje så farleg. Vi driv jo også med formidling av tekst. Og det verste eg veit er uansett indieband som berre har høyrt på andre indieband.

Eirik:

Monkey Plot «Here I Sit, Knowing All of This»

Minimalistisk magi! Har ikke sjans til å telle antall ganger jeg har fått gåsehud når jeg hører på denne platen. Dette syns jeg er den beste norske instrumentalplata som har kommet ut, Kåre & The Cavemen lander på en god andreplass nå. Jeg liker det så godt fordi det er så kreativt, landskapet de lager er rikt og nytenkende, og jeg bare elsker hvordan de får det til å bli så spennende med bare el-gitar, bass og trommer, mine favorittinstrumenter! Man må bare digge måten de utformer og utforsker hverandres melodier på og samtidig som den smakfulle trommespillinga får det til å enten sveve eller lande. Er det jazz eller er det rock? Aner ikke, men det er musikk i mine ører.

Amund:

Vidar Busk «Venus, Texas»

Då «Venus, Texas» kom ut var det nok ein del fans som vart skuffa ettersom den låt ganske annleis enn dei tidlegare platene til Vidar Busk. For meg var den midt i blinken. Dette er ei plate med mange fine låter og arrangement. Og ikkje minst: kul bassing.

Avind – Så Ser Eg Inn I Mørket (Ferske spor uke 5/2020)
Tonje Tafjord har oversatt Bonnie «Prince» Billys uovertrufne sang «I See A Darkness». Det er mildt sagt et modig valg. Resultatet er en av de mektigste lytteopplevelsene jeg har hatt på en stund. Avind makter å gjengi, faktisk overgå den brutale nerven som ligger i sangens natur. Det er lett å forstå at Will Oldham har gitt sitt samtykke til dette prosjektet, for dette gjør inntrykk. Ute nå på Snertingdal Records. (David Jønsson)

Avind – Du kan bruke mørket innafrå til lys (Ferske spor uke 17/2018)
Tredje singel ut fra Avind sin kommende plate «Evig blenda», som kommer 25. mai på Snertingdal Records. Jeg har omtalt de de to første singlene, «Dumring» og «Evig Blenda», i positive ordelag tidligere. «Du kan bruke mørket innafrå til lys» spretter avgårde på iørefallende twee-vis, melodiøs og varm. Avind har virkelig slått sine twee-kronblader ut i full med årets tre singler. (Victor Josefsen)

Avind – Evig blenda (Ferske spor uke 8/2018)
«Dumrian» var den første smakebiten fra det kommende albumet «Evig blenda». Tittelåten «Evig blenda» er indie/pop med en liten dæsj twee. Og som utttykket til Utakk (som de har spilt konsert sammen med) lyder det varmt og nærværende. Skjørt og vakkert, rett og slett. Se opp for plata «Evig Blenda» som kommer 25. mai 2018 på Snertingdal Records. (Victor Josefsen)

Avind – Dumrian (Ferske spor uke 48/2017)
Dette må være den ferskeste låten på spillelisten. Avind har slått seg sammen med Snertingdal Records og «Dumrian» er den første smakebiten fra det kommende albumet. Finfin tweepop med supercatchy refreng. (David Jønsson)

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog

– Vi er ikke et band som stikker oss veldig frem i noen retning og tenker også at god musikk skapes i balansegangen mellom ytterpunktene. Musikken er vår er ganske ufarlig, passelig og sømmelig. Og mens de forrige platene våre var noe mer garasjete og post-rock-inspirert er vi mer tilbake “middle of the road” med denne. Så da oppsummerer «Appropriate Music» plata bra, forklarer kvintetten Acres Wild, som er aktuelle med sitt tredje album på Minitravolta.

Av: Jan-Olav Glette / Foto (Acres Wild på å gamle Deichman hovedbiblioteket): Isak Jensen

Hvorvidt det er powerpop uten kraft, som de selv sier, eller indiepop, som en del kritikere og musikkpresse har betegnet de som, er ikke så viktig. Det som står frem er uansett de behagelige, skånsomme melodiene med sin svøpende deilige natur. Dette er gitarpop av aller beste merke.

Folk med et øre for treminutters popfinesse og finslepne poporkestre som Teenage Fanclub, Cold Mailman, American Analog Set, Pinback eller The Go-Betweens vil kunne finne mye å glede seg over på dette gjennomarbeidede og velarrangerte albumet.

Jinglende pop som ikke støter bort noen verken musikalsk eller tekstmessig, men fyller ørene med behagelige harmonier. Her forteller de mer om forholdet til The Fab Four fra Liverpool, familiesamarbeid og livslang kjærlighet til popmusikk.

Magnus Askjer Lefsaker er nummer 2 fra venstre.

Når og hvordan oppsto interessen din for musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av å synge og etter hvert også skrive egne sanger Magnus?

Som liten hørte jeg den røde samleplata til Beatles og lurte på hvorfor/hvordan musikk kunne være så fengende. Den store musikkkjærligheten kom som veldig liten og har alltid vært veldig stor.

Tidlig i tjueåra skrev jeg tre-fire låter som ble grunnlaget for å få med Simen på å produsere demoer, som igjen ble grunnlaget for at vi startet bandet. Det hele ble godt pusha av min lillebror Henning som mente jeg måtte gjøre alvor av å få vist frem låtene mine. Det på et tidspunkt hvor det å starte et band med egne låter var ganske fjernt.

Hovedmotivasjonen er først følelsen det er å få en god melodi-idé. Og det å deretter høre den bli en deilig virkelighet gjennom bearbeidelse av bandet.

Hva er den største forskjellen mellom Acres Wild som albumdebuterte i 2016 med «Ignore the Flags on the Beaches» og bandet slik det er i dag?

At vi nå er et tryggere, mer enhetlig band med flere låtskrivere som utarbeider og arrangerer låtene sammen.

Utgivelsesfrekvensen har ihvertfall tatt seg opp voldsomt i og med at det andre albumet «Patiently» kom i fjor. Innebærer dette en intensivert satsing på bandet?

Vi har vært ganske flinke på utgivelser i det siste. I forhold til «Appropriate Music» skal det sies at forgjengeren «Patiently» var et ganske kjapt og gæli album vi ikke brukte veldig mye tid på. Veien fremover vil nok styres mye av hvilke låtideer som dukker opp.

Hva er hverandres musikalske styrker og roller i Acres Wild?

Alle gutta i bandet tok en «hvem er du i Friends»-test for å best beskrive oss overfor våre fans:

• Magnus er bandets Phoebe, fordi han liker å skriver låter og er glad i massasje.
• Simen er bandets Monica, fordi han har god orden på pedalbrettet sitt.
• Even er bandets Gunther fordi han er glad i å servere kaffe, og at ingen visste at han spilte bass før han begynte i bandet.
• Mads er bandets Joey, hvis dere skjønner hva vi mener.
• Serien «Friends» avslører at Ross er veldig dårlig på keyboard. Likefullt er Espen bandets Ross, fordi noen må være Ross.

Fortell om gjestene dere har med på albumet, hvorfor de er med og hva  de har bidratt med?

Haley Shea (Sløtface) – med på Nida Beach and The Sun is Shining
Haley er jo norges beste punkevokalist og med «The Sun is Shining» ble hun Norges beste popvokalist. Kult at hun ville bli med! Hun tilførte låtene hun bidrar på akkurat den kule edgen de trengte. Forrige helg lagde hun også vafler til oss, men de gode vaffel-skillsa henne er egentlig helt irrelevante i denne sammenhengen.

Henning Askjer Lefsaker – lyddesign
Henning har laget lyddesign på tre av låtene. Dvs. lyd som ligger i bakgrunnen og skaper atmosfære. Henning har også bidratt med film, management, låtskrivning, foto og coverdesign med mer. Han er “den sjette Acre”.

Vegard Kvamme Holum – trompet
Trompeten til Vegard gjorde førstesingelen «The Sun is Shining» til noe helt nytt i vår låtkatalog. Effektiv og flink trompetist som vi vil anbefale alle gitarpopband å benytte seg av.

Hvorfor valgte dere albumtittelen «Appropriate Music» og hva vil dere artikulere/signalisere med den?

Vi er ikke et band som stikker oss veldig frem i noen retning og tenker også at god musikk skapes i balansegangen mellom ytterpunktene. Musikken er vår er ganske ufarlig, passelig og sømmelig. Og mens de forrige platene våre var noe mer garasjete og post-rock inspirert er vi mer tilbake “middle of the road” med denne. Så da oppsummerer «Appropriate Music» plata bra.

Isak Jenssen har tatt coverbildet og designet er gjort av Henning Askjer Lefsaker og Mads Frøystadvåg Skovdahl. Fortell om dette bildet fra et ikke altfor tettpakket bibliotek og ideen bak.

Vi var så heldige å få ta bilde på gamle Deichman med Isak som fotograf. Et bibliotek er det mest appropriate stedet vi kan tenke oss. Komboen – et delvis fraflyttet bibliotek og Isak sine gamle analogkameraer føltes som en perfekt match. I tillegg til at det er et veldig fint sted. Henning (Minitravolta) og Mads (Acres Wild) har laget designet på albumcover.

Magnus Askjer Lefsaker er hovedlåtskriver, men denne gangen har også Even Ziesler Andenæs og Simen Følstad Nilsen sluppet til med hver deres låt; henholdsvis «Broadcaster» og «Another Life». Fortell om disse låtene og hva det har hatt å si for balansen i bandet.

Magnus oppfordrer jevnlig sine bandkamerater til å bidra med låtskrivingen, og gir mer enn gjerne fra seg mikrofonen for å slippe frem andre vokalister i bandet. Vi synes det gjør vår egen katalog mer flerdimensjonal, og håper publikum der ute opplever det samme. Ikke bare kan det være en fin variasjon å høre forskjellige vokalister, men også forskjellige låtskrivere. Det britiske rockebandet The Beatles gjorde suksess med en lignende strategi, som vi på kynisk vis har latt oss inspirere av.

Sjur Lyseid har også kommet inn som  co-writer tekstlig på fem låter, «Mirrorball Stars», «The Periphery», «Counterclockwise», «Streets» og «Flashmobs». Hvordan har det tekstsamarbeidet artet seg og hva har det gjort med det lyriske universet å få ham med på laget?

Magnus: Vi kjenner Sjur gjennom at han har produsert tidligere AW-utgivelser. Jeg har på de aktuelle låtene hatt et utkast, og så har vi skrevet det ut sammen. Han er utrolig idérik og er jo utvilsomt en av landets aller beste tekstforfattere. Jeg har jevnlig stukket innom han med utkast og har dratt hjem med tekster som er på et nytt nivå. Låta «Counterclockwise», hvor vi starta å skrive sammen med nærmest blanke ark, er for min del en tekstlig favoritt på denne plata.

Du (Magnus) har også fått familiær assistanse på hiten «The Sun is Shining» fra Malene Askjer Lefsaker og Henning Askjer Lefsaker.

«The Sun is Shining» er egentlig en ganske gammel sang som jeg skrev med lillesøstra mi (Malene Askjer Lefsaker) for mange år siden. Jeg og lillebroren min (Henning Askjer Lefsaker) hentet den frem igjen i fjor og skrev da en engelsk tekst på den. Så et søskenprosjekt i bånn her. I arbeidet med vår nye plate viste jeg låta til de andre i bandet og sammen lagde vi en demo hvor vi fant ut av en veldig kul måte å arrangere/løse låta på.

Albumet er mixet av gitarist Simen Følstad Nilsen og produsert av ham og Magnus Askjer Lefsaker. Hvorfor dette valget å ta ting i egne hender på den måten og hvordan har det bidratt til sluttresultatet?

Når vi har en særdeles dyktig produsent i bandet som Simen, er det en naturlig og god løsning å la han lede an miks. Det gir også muligheten til å få den tiden og rommet til å lage så bra plate som mulig. Vi fikk helt selv fullføre soundideen vi hadde.

Dere trekker selv frem powerpop, post rock og indie som pekere på deres musikalske landskap i presseskrivet. Hvilke kvalitetet har dere har funnet i disse ulike genrene og hva  har skjedd når disse ingrediensene har funnet veien til Acres Wild-kværna?

Vi spiller jo på en måte powerpop uten power. Det er kanskje derfor vi blir omtalt som indiepop? Post-rock-inspirasjonen er det nok betydelig mindre av på denne plata enn den forrige vi ga ut. Det er ikke så veldig post-rockete at stort sett alle låtene er under 4 minutter. Til lesere som lever og ånder for post-rock vil vi anbefale å holde dere unna vår nye plate, men sjekke ut den forrige.

Her er noen nøkkelord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og relevansen i forhold til Acres Wild og «Appropriate Music».

• Den klassiske tre minutters låtmalen

• Idealet er å holde seg under fire minutter. Med ett unntak (04:35) klarte vi det med alle låtene på dette albumet.

• Emo (American Football, Sunny Day Real Estate)

• Den forrige plata vår var ganske emo-inspirert. Denne plata er ikke emo-inspirert.

• Solskinnspop/powe pop (Teenage Fanclub)

• Liker det! Liker å la oss inspirere av begge deler.

• Gitarpop (The Go-Betweens)

• Vi pleier å kalle musikken vår for gitarpop. Tror det er en god beskrivelse. Lenge leve gitarpop.

• Indiepop med trompet

• Vi kommer på et par Neutral Milk Hotel-låter med trompet og vår egen «The Sun is Shining», som kan sjekkes ut på din nærmeste streaming-tjeneste.

• Jangle pop

• Gitarpop hvor man spiller mer “på en og en”-streng av gangen. Et av våre interne tulleslagord er det ganske så catchy “Janglepop uten stopp”.

• Skånsom

• Vi liker skånsom musikk og skånsom håndsåpe. Metafor: “Man blir ren av håndsprit, men den skånsomme håndsåpen er mye mer behagelig i lengden”.

• Melankoli

• Vi lar Jan Eggum få beholde stempelet som Norges lands-melankoliker og har ingen plan om å stjele det stempelet. Det ville heller ikke vært troverdig. Men melankolien har også sin fortjente plass i vårt gitarpop-univers.

• The American Analog Set

• Vi kjenner ikke til bandet. Men sjekker det ut!

• Cold Mailman

• Bandet bak mesterverket «Heavy Hearts» og en veldig flott plate fra tidligere i år. Even  har hangup på basslyden. To av oss var på releasekonserten, som også var råbra. Vi hilste på bassisten.

• Death Cab for Cutie

• Vi foretrekker nok Cold Mailman, men Death Cab for Cutie er også veldig bra. Har hørt mye mer på The Postal Service enn på Death Cab.

• Catchy refreng

• Vi gjorde nylig en gjennomgang og det viser seg at vi egentlig har ganske få skikkelige refrenger tilbake i katalogen. «Mirrorball Stars» fra den nye plata er den mest “refrengete” låta vår noen gang. Og en av de klart beste.

• Uvanlig akkordprogresjon

• Fint med noen artige akkordvrier. Men en god melodi er ikke nødvendigvis avhengig av det!

Hva har vært høydepunktet i karrieren så langt?

Arne Scheie pleide å si at tanken på at tidenes beste fotballkamp kanskje ikke var spilt ennå, ikke var til å holde ut. Vi deler Arnes filosofi og venter fremdeles på høydepunktet, men når vi leser spørsmålet ditt en gang til, og skjønner at du lurer på høydepunktet “så langt”, må vi nesten si.. da singelen vår «Line of Sight» gikk viralt på Spotify for noen år siden og i et lite øyeblikk lå på 13.plass på den virallista i USA.

Hvilke utfordringer står Acres Wild overfor som band?

Naturlig nok er det en solid konkurranse om oppmerksomheten som et ikke-super-edgy gitarpopband i musikkbransjen. Men den konkurransen gjelder så klart alle som driver med musikk. Utrolig mye bra som lages i Norge.

Dere fikk fantastisk flott omtale i det anerkjente britiske musikkmagasinet Clash for låten «The Sun is Shining» og har også tidligere fått oppmerksomhet fra utenlandske musikkblogger. Hva betyr sånne ting som inspirasjon for bandet og for å nå ut med musikken sin?

Ganske rått å få så flott omtale av Clash! Veldig gøy å se at musikken kan nå utenfor hjemby og hjemland. Det gir videre inspirasjon til å legge mye tid i dette prosjektet.

Fortell om plateselskapet og videomakerne Minitravolta og deres rolle i det hele.

Minitravolta ble opprettet for å utgi musikken vår ..men har nå vokst seg til å bli et filmselskap som også gir ut musikk. For oss er det jo supert å kunne trekke på film og fotoressurser fra Minitravolta. Se f.eks. livefilmen til «The Sun is Shining».

Av andre nye Minitravolta-prosjekter må vi få plugge serien “5 min før”, som følger artister “5 min før” de går på scenen. Anbefaler episoden med Kjartan Lauritzen.

Hvilken betydning har Fond for utøvende kunstnere for mindre norske artister og selskaper for i det hele tatt å kunne gi ut album i dag?

Det er ingen hemmelighet at inntjeningen på ren innspilt musikk er så som så om dagen. Støtte fra FFUK er særdeles viktig for et rikt og variert musikkliv i Norge. For både store og små artister.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid 19-tiltakene?

Ettersom vi ikke er et turnerende band, er vi er ikke blant bandene som er rammet sterkest av “situasjonen”. Vi skulle spilt releasekonsert som ikke ble en realitet, men ny dato er satt i Oslo 30. april. Kom på John Dee da!

Kan dere til slutt velge to låter hver som har betydd noe for dere som musikere eller låtskrivere og fortelle hva dere har fått ut av disse låtene / tekstene.

Even:

Yes – Starship Trooper: Life Seeker/Disillusion/Würm

Selv om det kan være langt mellom progrockbandet Yes og indiepopbandet Acres Wild, hadde Yes på 70-tallet en musikalsk estetikk jeg mener kan og bør inspirere på tvers av sjangre. Låta jeg har valgt ut viser dette med vakker og suggererende jangle-gitar, delikat tromming, distinkt og lyrisk bassing, smektende synther og eventyrlige melodier.

J.J. Cale – Magnolia

Hele «Naturally»-albumet fra 1972 er en behagelig og cool reise fra ende til annen, og hver gang jeg vil høre noe fra dette albumet, blir det til at jeg hører hele. Noen favoritter har jeg så klart, og «Magnolia» står seg som en liten perle. Det er noe tilbakelent over denne fyren som gjør ham veldig mystisk for meg. Innsatsen virker så lav og tidvis slurvete, at det er beundringsverdig hvor kult resultatet er.

Simen:

Bare to er utrolig vanskelig, men jeg gjør et forsøk:

Tony Molina – Nothing I Can Say

Nydelig låt med kjerneverdien: “Janglepop uten stopp”. Han rekker alt som trengs i en låt på utrolige 1 minutt og 11 sekunder.

Loose Fur – Laminated Cat

Jim O’Rourke, Jeff Tweedy og Glen Kotche har et bandprosjekt som de har gitt ut et par skiver med. Denne låta pleier jeg å ha på øret når jeg går en tur siden den både er catchy og lang. Sjanger: Kraut-Country.

Magnus:

Glen Campbell – Wichita Lineman

Noen av tingene som er utrolig fine med denne låta: Stemmen, teksten, stemningen, strykerne. Og så får han bonuspoeng for at han spiller gitar på «Pet Sounds».

Al Stewart – Time Passages

En de låtene jeg mest fornøyd av å ha arvet fra min far. Så lett, ledig og søttitalls-varmt at en ikke kan la seg unngå å la seg inspirere.

Mads:

Bon Iver – Holocene

Den låta jeg har hørt mest siste tiåret. Blir jeg plassert på en øy av myndighetene, er det denne jeg tar med meg.

Erik Bye – Vår beste dag

Er ikke så fan av innspillingene av denne, men de bildene som males med de tekstlinjene treffer meg. En vakker beskrivelse av omverdenen, visstnok skrevet for/til dem som er døve.

Espen:

Jaga Jazzist – Big City Music

Herlig tett lydbilde, fullt av tykke synther, og mange uforutsigbare vendinger.

George Harrison – What Is Life

Jeg er vanligvis ikke enormt begeistret for Phil Spector, men på denne plata synes jeg soundet hans kler Harrisons låter godt. Denne låta er et høydepunkt. Enkel. Upbeat. Fengende.

Acres Wild – Appropriate Music

ps Sjekk relaterte under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!

Av: David Jønsson, Geir Qviller, Victor Josefsen, Jan-Olav Glette, Ådne Evjen

David

Lambchop – Reservations

«Reservations» er en av mine store Wilco-favoritter, fra monolitten «Yankee Hotel Foxtrot». Lambchop bygger videre på den iboende klaustrofobiske stemningen som preger sangen, og gjør den til en 15-minutters maktdemonstrasjon med elektronisk sus og pianoklimpring.

Misty Coast – In A Million Years

Misty Coasts Linn Frøkedal og Richard Myklebust beviser igjen hvilke gode låtskrivere de er. «In A Million Years» er fengende og fuzzy shoegazepop som gjør virkelig inntrykk på sansene. (Jan-Olav har også denne med på spillelista, red.anm.).

Misty Coast – Don´t Let Me Fall (Ferske spor uke 21/2019), Plateanmeldelse: Misty Coast – «Melodaze», ateanmeldelse: Misty Coast – «Misty Coast», Singelanmeldelse: Misty Coast – «Funny World», Misty Coast – Eleven Months & Little Sister (Ferske spor uke 47/2018), Misty Coast – Eleven Months (Ferske spor uke 40/2018), Misty Coast – Galaxy (Ferske spor uke 6/2019), Misty Coast – Backseat Warriors (Ferske spor uke 2/2019).

Action Bronson, Hologram, Meyhem Lauren – Mongolia

Her går det unna! Sampling av dialog fra «The Wire» (the greek!) og ikke minst en frekk sampling av tyrkiske Urfalı Babi, gjør «Mongolia» til Bronsons beste forsøk på lenge. hologram og Meyhem Lauren bidrar også med friske innhopp her.

Roskilde 2013: Large, Per Vers, XXX-Large… Action!,

Sun Ra Arkestra – Sea of Darkness/Darkness

Hvor ofte har man muligheten til å ha med Sun Ra Arkestra på Ferske spor? Snart kommer «Swirling», som er første studioalbum fra den kosmiske gjengen på godt over 20 år. Sun Ra gikk bort i 1993, men Marshall Allen, som nå har bikket 96 år, og resten av Arkestra holder fortsatt koken. «Swirling» vil inneholde flere kjente og mindre kjente Sun Ra-komposisjoner i nye versjoner, deriblant denne singelen som har elementer av «The Sky is a Sea of Darkness When There is No Sun». Space is the place.

Fleet Foxes – Can I Believe You

Ut av nesten intet ble det tryllet frem et nytt Fleet Foxes-album. «Shore» er hovedsaklig gjort av Robin Pecknold selv, med noen gjesteopptredener, fra for eksempel Kevin Morby. Det låter umiskjennelig som Fleet Foxes, med store arrangement, klangfylt koring og intrikate taktskifter, men det er en lettere og oppstemt tone på albumet enn tidligere album. Dette til tross for at velkjente Fleet Foxes-temaer som tvil, angst og fremmedgjørelse gjennomsyrer tekstene. Pandemien setter naturligvis også preg på albumets tekster. «Shore» blir en trofast følgesvenn utover platehøsten.

Idles – Ne Touche Pas Moi

Idles var en av de beste konsertene jeg så på Øya 2019, og jeg ble umiddelbart fan. Anført av hærfører og frontmann Joe Talbot, er det nye albumet «Ultra Mono» nok en mitraljøse av samfunnskommentarer og fengende riff. Bandet er PÅ hele tiden, og albumet har en skitten og mørk produksjon som passer bandet som hånd i hanske. Snakk om en tikkende energibombe.

Idles – Model Village (Ferske spor uke 33/2020), Øya 2019 – IDLES, Idles – «Joy As An Act Of Resistance» (Tilbake til 2018 – årets album), 1. Idles – «Joy As An Act Of Resistance» (Rolf, Deichman anbefaler: Årets album 2018), IDLES – Colossus (Ferske spor uke 22/2018).

Divest – If You Give It

«Time Well Spent» er debutalbumet til Oslo-kvartetten Divest. Bandet består av Andreas Heinesen Kase (fra Pelicat), Hans Ole Sponberg Hansen, Andreas Reite og Henrik Gården. I løpet av en liten halvtime får Divest vist seg frem fra sin beste side, med noen ypperlige sanger som for eksempel singelen «If You Give It». Teksturert pop med hint av Phoenix og The Strokes, med praktfull produksjon av Jonas Rohde-Moe.

Pearl Charles – All the Boys (Ferske spor uke 2/2018).

Divest – Passing Through (Ferske spor uke 40/2019), Divest – Throw Me Off & Screenshot (Ferske spor uke 27/2019).

Pearl Charles – What I Need

«What I Need» er i slektskap med det The Northern Belle har drevet med i det siste, countryrock goes smooth. Pearl Charles tar det riktignok hakket videre og lager en countrypop-låt som kunne hatt tung radiorotasjon fra det sene 70-tallet. Jeg får sterke assosiasjoner til Nicolette Larson og spesielt hennes tolkning av «Lotta Love». Jeg klarer ikke å slutte å høre på «What I Need», for en ellevill sang.

Grateful Dead – Wharf Rat (Live at the Capitol Theatre, Port Chester, NY, 2/18/71)

Snart er det duket for 50-års jubileum for en av tidenes beste plater, «American Beauty» av Grateful Dead. Som med de andre jubileumsutgavene av Dead-platene, kommer det også med et konsertopptak. Opptaket er fra tidlig 1971, rett i den gyldne kjerne altså, og første smakebit er selveste «Wharf Rat». Muligens det beste Jerry har gjort. Dette opptaket er gjort tidligere enn «Wharf Rat»-versjonen som havnet på «Skullfuck»-albumet, med andre ord er dette høytid for oss Deadheads.

Grateful Dead – Wharf Rat (Vancouver, 6/22/1973) (Ferske spor uke 36/2018), Grateful Dead – 2350 konserter på 30 år.

Geir

Ellen Fullman, Theresa Wong – Harbors Part 1

Impresjonistisk, improvisert og organisk strengeleik med Fullmans selvlagde 13 meter, 40 strengers instrument og Wongs cello. Fullmans strengeinstrument lager dovne, teksturrike droner som gir meg assosiasjoner til hav og bølger; celloen er ofte mørk/varm og gir således dybde og kraft, men den er også tidvis lysere og klagende. Dette er luftig, organisk og pustende lyttemusikk og første del i et tredelt stykke som utgjør skiva «Harbors», nå ute på Room 40.​

André Bratten – Untitled 1

Deilig og mørk dubaktig ambient. Dyp bass, atmosfæriske forstyrrelser, knirkende digital perkusjon og tikkende mikrobeats. Låta kan minne om en nedtonet Porter Ricks. Fra den nye skiva «Silvester» ute på Smalltown Supersound.

T. Gowdy – Depse

Bølgende minimalistiske beats. Ikke landskapsfokusert, men med hovedvekt på repeterende og hypnotiske rytmestrukturer. Dette er tekno å lytte til og dykke ned i, men ikke å danse til. Fra skiva «Therapy with colour», som kom ut i vår på Constellation.

Robert Hood & Floorplan – The Struggle

Robert Hood og datteren har fått nok og demper ned gospelen til fordel for et kamprop for «Black Lives Matter». Det er naturligvis strengere enn vanlig, men fremdeles veldig dansbart. Fra utgivelsen «The Struggle/Save the children», ute på M-Plant.

Floorplan – Never grow old (Mark Broom Dubplate mix) ( Ferske spor uke 21/2019)

Lucrecia Dalt – Ser boc

Med seige og funky beats, blek vokal, elektronikk m.m. sklir den inn fra siden og bygger seg opp til å bli uimotståelig catchy. Fra den nye fine skiva «No era sólida», ute på RVNG Intl.

Konsertanmeldelse: Jerusalem In My Heart + Lucrecia Dalt på Blå, Lucrecia Dalt – Tar (Ferske spor – uke 23/2018), Lucrecia Dalt – Anticlines (Deichman anbefaler: Årets album 2018)

Victor

Kristabel – I Wanna Wake up Wit Chu

Kristabel har sluppet sitt debutalbum «Into Lo». Kristabel forklarer at hun etter 20 år sitter igjen med hundrevis av upubliserte låter, og nå hadde hun ikke lenger tålmodighet til å vente på at det skulle ramle et band ned i hodet på henne. Hun bestemte seg for å bare begynne et sted, få det ut. Gjøre det selv. Hun valgte ut 12 låter, fikk venner til å stille opp i studio, og alt har løst seg siden.

– Vi gikk i studio uten at noen kunne låtene, og spilte alt rett inn. Da vi var ferdige den andre dagen og satt og hørte gjennom, viste det seg at trommene feeda for mye på vokalen. Vi hadde én time igjen av studiotiden, så jeg sang all vokalen på nytt, i ett sammenhengende opptak slik man gjorde i gamledager. Hvem er det som gjør det for tiden? Må jo innrømme at jeg synes det er litt skummelt. Ingenting er jo perfekt, og i det øyeblikket man slutter å hige etter perfeksjon, da er man på rett vei, tror jeg, forteller Kristabel.

Å spille så å si  rett inn har ført til  at nerven i trøkket uttrykket er bevart. Et eksempel er på det er garasjerock-stomperen «I Wanna Wake up Wit Chu», det  groover, putrende friksjon lurer under overflaten og de skjelvende gitarene inntar soundet med akkurat riktig balanse.

–  Siden vi var i studio har jeg nå fått meg fullt band og vi har allerede satt i gang med plate nr. 2. Siden vi lever i en digital verden har jeg også investert i filmutstyr, og jeg gleder meg veldig til å slippe 12 musikkvideoer, en til hver av låtene på plata hver fredag de neste tre månedene. Første musikkvideoslipp var «I Want to Know You». Video.

Kristabel – Bring It On (Ferske spor uke 25/2020).

Meta Forever – Power Product & Blank Disc

– Låtskrivingen kan bli til på ulike vis. Noen ganger har Skyborne en demo på en låt spilt inn med synther og trommemaskiner i kottet i Lodalen, som vi jobber videre med i studio. Andre ganger blir låter improvisert fram i studio. Låta «Power Product» for eksempel ble laget spontant i studio, sier L.D. i Meta Forever i vårt intervju.

Meta Forever  er aktuelle med ti-tommeren «Emerald Mind Games Part Three» på Metronomicon Audio. «Power Product» bobler over av musikalsk lekenhet. En mystisk, truende, kraftfull, psykedelisk og pop-melodiøs låt med fengende koringer, alt på en gang.

– «Blank Disk» er en demo på en riffidé Lad Dino spilte inn alle instrumenter på uten å vite hvilket prosjekt det skulle brukes til. Vi fant ut at den passet til Meta Forever, og Andi skrev en tekst og la på vokal, sier William B. Skyborne i samme intervju.

Meta Forever er blant disse utøverne som har den ekstra dosen av overskudd og kreativitet. Bare ta en lytt på disse to låtene.

Meta Forever – indie laboratorie med flerfargede reagensrør.

Sunniva Lundh – Shade of Green

11. september kom Sunniva Lundh sitt andre album «Fall With Grace». Fra den har «City Light» tidligere vært med i Ferske spor, en låt der man kan høre Norah Jones’ ekko , ikke like jazza, men den varme, vare og melankolske popsensibiliten er til stede. «Shade of Green» er en slentrende countrylåt med en stenk av pop, og er like varm og var som «City Light», tilsatt en syrlig tekst om kvinner som trykker ned hverandre, istedenfor løfte hverandre opp, for øvrig et stakkarslig behov folk har, som eksisterer overalt i samfunnet, uavhengig av kjønn, hvor man jobber eller befinner seg. Sunniva Lundh får frem den nakne sannhet levende og følsomt. «Fall With Grace» er  et fengelsende album som setter tankevirkomheten i gang.

Sunniva Lundh – City Light (Ferske spor uke 51/2019), 5 plater som har inspirert Sunniva Lundh, Sunniva Lundh – I Try (Acoustic) (Ferske spor uke 34/2019).

Motorpsycho – N.O.X.I: I Circles Around The Sun Pt 1 & N.O.X.II: Ouroboros (Strange Loop)

Å sette på en Motorpsycho-plate oppleves hver gang som en høytidsstund. Det er måten de blander så vel ukjente referanser/elementer (for meg) og mer gjenkjennelige ting i deres eget Motorpsycho-univers som treffer meg. De  inspirerer meg til ta en pause fra sjangre jeg kjenner godt, og i stedet utforske musikk jeg aldri har lyttet særlig mye på, som alskens prog. Jeg får lyst til å dra på platemesser, antikvariter, og studere tekster, liner notes, bilder på vinylplatene, og dra på festivaler som har booket band jeg ellers aldri ville ha dratt og lyttet på, ikke fordi disse utøverne er dårlige, men fordi man som regel velger utøvere man kjenner til fra før av.

Egentlig et paradoks, for hver gang jeg har blitt dratt med på konserter eller festivaler med line up som ikke har trigget meg nevneverdig, har det vært store opplevelser, som mange av konsertene på det gamle Deichman hovedbiblioteket jeg var så heldige å oppleve siden jeg jobbet der, som f.eks. konsertene med Kim Myhr i 2012, Ingar Zach omtrent på samme tid og Torgeir Vassviks oppteden for tre år siden. Vassviks konsert som blåste meg helt over ende. Et kraftfullt og rått uttrykk med joik og strupesang, massivt og suggerende som fy, en blanding av folk, droner, prog-aktige passasjer, avant-rock og jeg vet ikke hva. For øvrig anbefales denne saken skrevet av min Deichman-kollega Stian, på 90-tallet fikk han denne oppfordringen fra kona si: «Du må prøve noe nytt, kan ikke bare høre på The Smiths og R.E.M.» Stian fulgte oppfordringen og angret ikke et sekund.

Nå havnet jeg langt ut på viddene her, tilbake til poenget, hver gang jeg lytter på  Motorpsycho åpnes slusene til nye musikalske opplevelser, så ikke bare laget Motospycho musikk som er fullendt, men de er også på mange måter blant de beste musikkformidlerne vi har. Så hvis du forsatt ikke har lyttet på Motorpsycho har du en spennende musikalske reise på mange plan som som venter på deg.

Komposisjonene «N.O.X.I: I Circles Around The Sun Pt 1» og «N.O.X.II: Ouroboros (Strange Loop) er del 1 og del 2 av suiten «N.O.X.» fra Motorspychos siste album «The All Is One», som er tredje album i «Gullvåg-triptyken». De to første er «The Tower» (2017) og «The Crucible» (2019). Egentlig burde alle 5 delene av «N.O.X.» vært med på spillelista, men siden den er til sammen over 42 minutter, tar jeg bare med de to første her.

Motorpsycho – The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy) (Ferske spor uke 32/2020), Ole Paus m/ Bent Sæther, Hans Magnus Ryan, Tomas Järmyr og Reine Fiske – Gud Bevare Landsbyen Min (Ferske spor uke 51/2019?, Posterboys: 10 beste powerpopalbum (inkludert Motorspycho), Årets innpakning: Motorpsycho – The Light Fantastic (Deichman anbefaler: Årets album 2019, D.J.), 5 plater som har inspirert The Sideways (inludert Motorpsycho), (Motorpsycho – Psychotzar (Ferske spor uke 8/2019, Plateanmeldelse: Motorpsycho – «The Tower», Motorpsycho – Supersonic Scientists, Plateanmeldelse: Motorpsycho – «Here Be Monsters», Motorpsycho på Teknisk Museum, Motorpsycho på Rockefeller – De har alltid vært bra!, A Boxful of Demons – et møte mellom Motorpsychos musikk og Lars Ramslies litteratur, Konsertplakater fra 25 år med Motorpsycho, Engler og demoner, 5 plater som har inspirert Monalia (inkludert Motorpsycho), 5 plater som har inspirert Baia Wolf (inkludert Motorpsycho), 5 plater som har inspirert Spielbergs (inkludert Motorpsycho), 5 plater som har inspirert Colonel Roger (inkludert Motorpsycho), Mer Motorpsycho).

Lazy Queen – Gutted

«Gutted» er den første singelen Lazy Queens kommende EP. Sporet er det tredje kapittelet i historien deres der de kjemper mot en selvdestruktiv vei og ellers skadelige oppførsel. «Gutted» er skrevet da vokalist Henri var i første fase av det som føltes som en virkelig bedring fra depresjon. Det er en låt om det å endelig planlegge en virkelig fremtid, eller med Henriks ord – «Planlegger for show, i stedet for begravelser». På «Gutted» kombinerer igjen Lazy Queen de melodiøse og intense støygitarene og den like intense vokalen på ypperlig vis, sårheten og desperasjon kommer frem her. Liker du comboen sår/intens låter av Sebadoh, Hüsker Dü, Superchunk, Swervedriver, Dinosaur Jr., The Lemonheads, The Replacements, Broken Social Scene, Blood on the Wall, No Age, osv. osv. vil du like Lazy Queens «Gutted».

Trist Pike – Nakne Damer

Oslo-duoen Trist Pike er aktuelle med albumet «Den problematiske drømmen / Patetisk og patologisk» på Fysisk Format. En fascinerende, uortodoks plate i den norske musikkfaunaen. Er det EMB, industrial, synthpop eller noe helt annet? Kan de spille eller er det amatørmessig dilettanteri? Alt dette blir imidlertid fort irrelevant. For det de mangler av teknisk finesse tar de igjen med formidlingstrang og kulturell bagasje, skriver Jan-Olav i innledningen til intervjuet Fuglen eller fisken der vi bestemte oss for å teste Trist Pikes estetiske smaksløker.

Trist Pike har iallfall formidlingstrang til tusen på låter som «Nakne Damer» fra plata deres. Og siden vi har intervjuet dem for andre gang i løpet av realtivt kort tid tar jeg også med «Nakne Damer» for andre gang i Ferske spor.

I musikkavdelingen på gamle Deichman hovedbiblioteket spilte vi ofte «Maskindans»-samleren, et stykke norsk synthpop-historie fra 80-tallet du absolutt bør sjekke ut. Det kule var at vi alltid fikk spørsmål fra begeistrede lånere om hva og hvem dette var. ‘Trist Pike er moderne fakkelbærere av den bunnsolide, men nesten glemte norske synth-tradisjonen slik «Maskindans»-samleren presenterer det’, som min Deichman-kollega Viviana Vega  skriver i det første intervjuet vi gjorde med duoen. «Nakne damer» er like skamløs fengende som Kitos «Dildo Drumbop» fra 80-tallet (er på «Maskindans»-samleren). Lytt på sistnevnte her.

Myra – Dum & deilig

Jada, denne var med i forrige Ferske spor, men der refererer jeg til hva andre skriver om låta. Så her følger noen  ord om Myra og låta fra meg også. Jeg har blitt skikkelig blitt hekta på den rå og innsmigrende vokalen til Myra, hun har sin helt egen oppskrift å by på. Myra holder ikke tilbake, hun oser av sterk tilstedeværelse og har punchlines og attitude i stemmen. «Dum & deilig» er «ear candy» for lytterne, både musikalsk og vokalt, med edge.

Kappekoff, Myra – Hasta La Vista

Myras rå, innsmigrende vokal er med på denne også. «Hasta La Vista» er en svalende, duvende elektronisk sak, med mer røffere uttrykk  der Myra rapper.

Oral Bee – Lettbrus Geek & Brus Queen» feat. Linda Vincent 

Jeg har nesten tatt med alle mine Oral Bee-favorittlåter tidligere i Ferske spor, bortsett fra Big Ice & Oral Bee – «Brus (West Coast Remix)» (se video) fra 2013, men nå passer det å nevne den med siden OB er ute med verdens første konseptalbum om brus, «Brus Bangers». Fra den tar jeg med to  bangers fra plata, «Lettbrus-Geeks» (en diss rettet mot lettbrus-tyranniet) og «Brus Queen» feat. Linda Vincent (der Oral Bee drømmer om en jente som er like vill etter brus som han selv).

Oral Bee er også aktuell med «Brusboka» og 29. oktober er det releasekonert: Brusboka av Oral Bee / Boklansering og minikonsert / Rockefeller. Det er lett å  mene at dette er spilt inn mer eller mindre på kødd, noe det kanskje også, og dere vil garantert glise under avspilling av plata. Konseptet, ikke minst det musikalske uttrykket til Oral Bee, er utrolig bra gjennomført, plata er virkelig av god gammel/ny Oral Bee-standard. Og blir du inspirert til å fordype deg mer i brusfaget kan du sjekke Brusbloggen til Oral Bee.

Oral Bee – Beezybaby (feat. Zarah J) & Faktor i Spillet (feat. Mister (Herreløse), Aslak (Klovner i Kamp) og Nils m/Skils (Ferske spor uke 22/2020), Oral Bee – Boms (Ferske spor uke 17/2019),  Oral Bee – Låter: «Cruiser», «Møt Meg I Min Hood» & «Føles Som En Drøm» (Musikalske sidespor – uke 13/2018), Oral Bee – 5 om bøker og musikk, Oral Bee – 5musikk Øya 2015 – Oral Bee & Da Playboy Foundation Kokane x Oral Bee Oral Bee og venner – «NamNam» musikkvideo Likte du Historien om Pi? Da kommer du til å elske historien om Bee!

Doves – Broken Eyes

Doves har levert innbydende og forførende pop med sideblikk på mange epoker helt siden debutalbumet 200o, inkludert det nye albumet «The Universal Want», gruppas første album på 11 år. På «Broken Eyes» gjennoppliver de britpopen. Knalllåt.

Doves – Carousels (Ferske spor uke 25/2020).

Caddy – Long Way Home

I januar ble Caddys plate «Electric Hero» fra 2010 tilgjengelig på Spotify. En plate bestående tre flere powerpop-godiser i forhold til Caddys debutplate «Go Slow» fra 2006. Altså, 11 av de 14 låtene på «Electric Hero» er også å finne på «Go Slow». Jeg tar med en av de nye låtene i ukas Ferske spor (låta er jo ikke fersk, men er jo tilgjengelig på Spotify nå), «Long Way Home», som runder av plata.  «Long Way Home» er den roligste låta på plata, og som med alle av Caddys’ låter består «Long Way Home» av nydelige harmonier (her Teenage Fanclub) innhyllet i powerpop.

Tomas Dahl aka Caddy driver og spiller inn et coveralbum med nokså ukjente perler fra sent 70- til tidlig 80-talls. Planen er å slippe én og en låt på YouTube for deretter å samle alt til et album. Første smakebit er en cover av Sgt. Arms «Walking On The Roof» fra 1982, se video. Sgt. Arms selv er veldig fornøyd med reslutatet, og skriver på Caddys facbeook: «Beautiful job. Many thanks for bringing this song into the light again».

Jeg hadde aldri hørt om Sgt. Arms. før, det samme gjelder sikkert de fleste andre, så likhet med f.eks. Kosmik Boogie Tribe velger Caddy her en heller ukjent låt for de aller fleste, skulle jeg tro, noe jeg har stor sans for, det å oppdage sterke eldre låter man aldri har hørt før en sann glede. Kosmik Boogie sier det slik i intervjuet vi gjorde med dem mai: «Å velge å spille coverlåter handler ikke om særlig annet enn gleden vi har med å spille «råe» låter for folk, selv om jeg allikvel liker tanken på at vi faktisk deler esoterisk visdom for de som ønsker å motta». Nettopp.

Oasis – Some Might Say

Oasis sitt andre album, «(What’s The Story) Morning Glory» fra 1995, fyller 25 år 2. oktober. For å markere jubileet feirer bandet med en hel ukes aktivitet på YouTube Music. Nye videoer med remastret lyd blir lagt opp på Oasis sin egen kanal på YouTube Music, en hel rekke ekslusiv merch slippes inkludert replika av den originale designet fra ’95. Det kommer også et helt nytt, eksklusivt intervju der Noel Gallagher returnerer til det legendariske Rockfield Studios i Wales for første gang siden albumet ble innspilt. Fansen inviteres til å bli med på feiringa med en offisiell album playback og singalong event på YouTube 2. oktober. Vi varmer opp med tidløse «Some Might Say».

Jan-Olav

Office Romance – Magic in the Air

Les Savy Favs Seth Jabour og Syd Butler har dannet en trio med skuespillerinnen Amy Carlson. 2. oktober kommer debutalbumet «Holdiays of Love». Dersom de andre feriesangene er like fengende og flotte som denne første singlen, kan det bli veldig gøy å høre. Soundcloud.

Christian Kjellvander – Yacht in the Fog

Din oppvekst i Seattle dukker noen ganger opp i tekstene, i det minste som et bakteppe. Som i det marerittaktige barndomsminnet fra Lake Union i Seattle sammen med faren din og Burt Reynolds og Lonnie Andersons gamle yacht i åpningssporet «Yacht in the Fog». Hvordan opplever du forholdet mellom virkelighet og fiksjon i tekstene dine.

Det är väl en fri tolkning. Just båten big flo som vi var nära att köpa ägdes tidigare av burt och lonnie. Men vi körde den aldrig in i dimman. Däremot åkte vi med en annan båt ute på the strait of Juan de Fuca och höll på att bli påkörda av en oljetransporter i extremt tjock dimma. Minns bara paniken i pappas ögon och alla fog-horns….och att vi var minst en timme från land i 20 knop.

Fra intervjuet Kjellvandertonbruket – nervepirrende doom country.

Jeg kan  også nevne at den første  singelen, «Process of Pyoneers», fra Christians Kjellvandernye skive er ute. Video.

Kjellvandertonbruket – Normal Behavior in a Cutting Garden (Ferske spor uke 10/2020).

Sault – I Just Want to Dance

Knappe tre måneder etter forrige dobbeltalbum er dette britiske kollektivet igjen aktuelle med ny musikk. Denne gangen mer åpenbart danseorienterte og da gjerne en form for moderne disco, som på denne bangeren. Det politiske budskapet er likevel ikke langt unna. «Why do my people always die?», spør sangerinnen som har vokalen på denne.

Sault – Stop Dem (Ferske spor uke 27/2020). Sault – Wildfires (Ferske spor uke 27/2020)

En av de mest fengende låtene fra det tredje albumet «Untitled (Black Is)» til det mystiske britiske soulkollektivet som utgjør Sault. Låta er et brutalt oppgjør med politivolden som herjer med tekstlinjer som: «You should be ashamed. The bloodshed on your hands. Take off your badge, we all know it was murder».

YelloPain – My Vote Don’t Count

Med det kommende amerikanske valget rett rundt hjørnet kan det være greit å plukke frem igjen denne (video), som altså også har fått en ny variant (video). Vi hører imidlertid fremdeles mest på den gamle versjonen.

Sufjan Stevens – Sugar

Den nyeste forsmaken på Sufjan Stevens kommende album er akkurat så hypnotiserende som Stevens kan være på sitt beste. En låt om begjæret etter godhet og renhet eller kjærlighet og respekt overfor dine nærmeste.

Sufjan Stevens – My Rajneesh (Ferske spor uke 30/2020), Sufjan Stevens – «That Was the Worst Christmas Ever!» (Musikalske julespor 2019), Sufjan Stevens – Mystery of Love (Ferske spor uke 49/2017), Julemusikk-anbefaling: Sufjan Stevens – «Songs for Christmas»

The High Water Marks – Can You

Etter 13 års pause er ekteparet Per Ole Bratseth og Hilarie Sidneys band The High Water Marks tilbake. Dette er første låt fra albumet «Ecstacy Rhymes», som kommer 20. november 20 på Minty Fresh. Man kan fremdeles høre ganske tydelig Sidneys gode øre for melodier – ikke alt for ulikt det hun tidligere var ansvarlig for i som trommis i The Apples in Stereo og andre Elephant 6-prosjekter. Nå bor hun altså i Trondheim sammen med sin norske mann oppvakte indie-lyttere vil kjenne fra blant andre Palermo før dette prosjektet opprinnelig startet i Lexington,Kentucky. Logan Miller, Øystein og Jan Tore Megård er de tre siste i prosjektet som altså står for en slags collegerock med røffe gitarer og søte melodier.

Thee Nathaniel Fregoso & the Bountiful Hearts – Just Like Sevent

Vokalisten fra The Blood Arm og Mexican Radio debuterer med enda et bandprosjekt. Også her handler det om godlynt blanding av rock og indie pop fra den Berlin-baserte lille amerikaneren. Referansene denne gangen er Elton John, The Rolling Stones og The Electric Light Orchestra. Et selvtitulert album er varslet 30. oktober på R.I.P. Ben Lee Records og med denne fengende singelen i forkant er det noe som vi ser frem til å høre mer av. Video

Misty Coast – In a Million Years

Linn Frøkedal og Richard Myklebust utgjør Misty Coast, som nylig har signert med Fysisk Format og kommer med nytt album i februar neste år. Her er en smakebit fra det som skal bli deres tredje album. Et fint stykke indie et sted mellom Blonde Redhead og shoegaze.

Adulkt Life – Taking Hits

Den nye London-kvartetten Adulkt Life består av tidligere Huggy Bear vokalist Chris Rowley og 2/3 deler av Male Bonding; John Arthur Webb og Kevin Hendrick og trommeslageren Sonny Barrrett. Sammen lager de kraftfull, hissig post-punk. Albumet «Book Of Curses» er ventet sjette november på What’s Your Rupture? Bandcamp.

Willie J Healey – Songs For Joanna

Kanskje er det en slags platesamlerpopmusikk som Willie J Healey bedriver med sitt schizofrene og omskiftelige musikalske uttrykk. Spennende er det ihvertfall. «Songs For Joanaa» er vel den første singelen fra andrealbumet «Twin Heavy» og ble sluppet allerede for et år siden. Likefullt er det nok høydepunktet her med sin blanding av Pulpsk lystdrama, erkebritisk pop og psykedelia. Video
.

Fleet Foxes – Maestranza

Relativt uannonsert slapp Fleet Foxes sitt fjerde album «Shore» digitalt, og en medfølgende film, tirsdag kveld. «Maestranza» er en av de aller fineste låtene som demonstrerer på tydelig vis at Robin Pecknold og co. har finslipt folkrock-håndverket. Den og nøkkelsporet «Sunblind» fremstår ved første høring som de to låtene som virkelig stikker seg frem. Ifølge Pecknold selv var det et forsøk på å lage behagelig og lindrende musikk ‘a la Bill Withers. Teksten er ihvertfall preget av en slags optimisme og positivitet.

Monday night
Loud in the road outside
I saw the gate coming down
And smoke all around
The south hill

These last days
Con-men controlled my fate
No one is holding the whip
And the oil won’t stick
But I will

Now that a light is on
Now that the water runs
And the heartless are nearly gone
No time to get it wrong

The Posies – Sideways

Jon Auer og Kenneth Stringfellow har spilt inn nye låter til et nytt album som skal komme neste år. Første låte vi får høre derfra er en riktig så fin poplåt. Video.

The Posies: To klassiske plater – «Frosting on the Beater» & «Amazing Disgrace», Beezewax – Closer (Inkluderer gjestevokal fra Jon Auer, Ferske spor Ferske spor uke 46/2018).

Oneohtrix Point Never – Long Road Home

Daniel Lopatin serverer mer elektronisk neoklassisisme på de tre kuttene som kom denne uken, og varsler et nytt album. På denne lengste av de tre bidrar også Caroline Polachek med vokal. Det er fint å høre igjen stemmen til sangerinnen fra Chairlift i denne konteksten over de sløye, småskakke beatene til Lopatin. «Magic Oneohtrix Point Never» slippes 30. oktober på Warp. Alle hjerter gleder seg. Deriblant Trist Pike som vi intervjua, vil jeg tro.

Oneohtrix Point Never – Age of (Deichman anbefaler: Årets album 2018, Geir), Oneohtrix Point Never – Black snow (Ferske spor – uke 23/2018), Oneohtrix Point Never – Good Time (Deichman anbefaler: Årets album 2017, Jørgen).

Kevin Morby – Wander & Don’t Underestimate Midwest American Sun

Kevin Morby slapp to nye låter fra det kommende albumet «Sundowner», som kommer 16. oktober, fredag etter å ha sluppet den første singelen «Campfire» tidligere i september. Låten «Wander» bygger og bygger, så stanser den brått opp; på en fin måte. Den andre låten «Don’t Undersetimate Midwest American Sun» er kanskje ennå finere med sitt romslige og åpne behangelige lydlandskap. Kevin Morby – Wander (video). Kevin Morby – Don’t Underestimate Midwest American Sun (video).

‘I wonder as I wander why was I born in the wild wonder»

Kevin Morby & Waxahatchee – The Dark Don’t Hide It (Ferske spor uke 5/2018), Kevin Morby & Waxahatchee – Farewell Transmission (Ferske spor uke 4/2018), Kevin Morby – «Blue Christmas» (Musikalske julespor 2019), Kevin Morby – No Halo (Ferske spor uke 10/2019), Kevin Morby – Oh My God (Deichman anbefaler: Årets album 2019, Åden, Tor).

Denise Sherwood – Let Me In

Den første singelen fra debutplaten «This Road «- som slippes i oktober på Evergreen Recordings – til Adrian Sherwoods datter er riktig fin. Her møtes trip hop, folk og reggae på forbilledlig vis og vi besnæres av de svale, skankende rytmene og hennes vakre stemme. Video.

I.B Sundström – Människor dödar allt dom älskar

I.B Sundström fra bandene Skriet og Pascal rører dypt inn i sjelen med sin sprukne, nakne stemme. Her fra det andre av to album han er aktuell med, «Antropofagernas Rike II».

Kurt Vile with John Prine – How Lucky

Noe av det siste John Prine gjorde før han døde var å bli med den fine singer/songwriteren Kurt Vile i studio for å gjøre en versjon av sin egen klassiker «How Lucky».  Neste uke kommer denne ut på sistnevntes nye EP «Speed, Sound, Lonely KV» på Matador Records. Det har blitt en veldig fin siste innspilling med legenden og en verdig avskjed og hyllest.

Sprints – The Cheek

Med sine rå, gitardrevne hooks, motoriske rytmer og emosjonelle og humørfylte in your face tekster, er kvartetten Sprints det nye kule bandet fra Dublin etter Fontaines D.C., Silverbacks, Girl Band og The Murder Capital. Her hører du hvorfor. Mer poppa og catchy, men også med røttene i post punken.

Hen Ogledd – Crimson Star

Richard Dawson sto for en av fjorårets aller fineste plater med «2020», en fabelaktig form for eksperimentell psykedelisk folk som tok pulsen på dagens Storbritannia. Anbefaler sterkt for eksempel Rob Youngs artikkel i Klassekampen for dere som vil fordype seg litt i denne scenen. Sjekk også albumet «Peasant» fra 2017.

Her er han igjen med sin varme stemme. Denne gangen sammen med Rhodri Davies, Sally Pilkington og Dawn Bothwell i kvartetten sin med en slags progga synth pop om en pensjonert underholder under romturismens gullalder. Fra det aktuelle albumet «Free Humans» på Domino. Resten av albumet er mer eksperimentelt og spriker til mange hold. Selv oppgir de blant andre ABBA, Hildegard von Bingen og Werner Herzog som insprasjonskilder. Det kan se ut til å være et album verdt noe av din tid. Video.

Martin Thulin – Not Afraid to Die

Den svenske musikeren Martin Thulin har gjort seg bemerket som produsent for blant andre The Crocodiles, Jenny Wilson og som er medlem i det spennende postpunk-kraut orkesteret Exploding View. På egen hånd gjør han mer personlig, låtorientert post-punk fra sitt eksil i Mexico City. Albumet «Into the Light» er inntagende vakkert med en smittende energi og låter som kryper under huden din med referanser til både Durutti Column og Joy Division.

Deerhof – Love-Lore 2 (Knight Rider/Raymond Scott/Mauricio Kagel/Eddie Grant/Gary Numan

Ganske plutselig så slapp Deerhoof nå en covermedley-plate med navnet «Love Lore» bestående av 43 tolkninger av musikk fra 1950 til 1980-talllet utført i løpet av 35 minutters spilletid. Du finner den til prisen du ønsker å betale på Bandcamp. Og her er det veldig mye moro. Foreløpig favoritt er den andre av fire medley er hvor man får Gary Numan og Eddy Grant sammen med samtidskomponister med Deerhoofs etter hvert så velkjente tilnærming til popmusikk som utgangspunkt,  variert og egenartet som bare det.

5 plater som har inspirert Svankropp (inkludert Deerhof – Milk Man).

Ådne

Sufjan Stevens – Video Game

Sufjan Stevens er ute med sitt nye album som han har kalt «The Ascension». Her har Stevens byttet ut banjo og gitar med synther og trommemaskin. Det funker som bare det, og vi har valgt ut låten «Video Game» fra albumet. Den handler om å ikke gjøre seg avhengig av å bli likt eller få anerkjennelse i et samfunn hvor sosiale medier nettopp vektlegger dette.

«Video Game» er singel nummer to fra albumet. Den starter med slå fast at «I don’t wanna be your personal Jesus». Videoen er interessant i seg sjøl. Det er TikTok-stjernen Jalaiah Harmon som har koreografert og som danser. Stevens ville ha fram paradokset med å ha med noen som faktisk baserer seg på å få likes og å bli populær i en låt som handler om det motsatte. Samtidig kan man se av ansiktsuttrykket til Jalaiah at hun gjør dette tilsynelatende motvillig. Les anmeldelsen her. Video.

Sufjan Stevens – My Rajneesh (Ferske spor uke 30/2020), Sufjan Stevens – «That Was the Worst Christmas Ever!» (Musikalske julespor 2019), Sufjan Stevens – Mystery of Love (Ferske spor uke 49/2017), Julemusikk-anbefaling: Sufjan Stevens – «Songs for Christmas».

Bob Mould – Siberian Butterfly

Bob Mould er ute med sin nye plate Blue Hearts i disse dager. Før har vi bl.a. hørt den sinte singelen «American Crisis». Denne gangen har vi valgt ut den litt roligere «Siberian Butterfly». Men rolig er et relativt begrep, for Mould rocker i vei. Her er han tilbake i god, gammel Hüsker Dü-form. Video.

Bob Mould – Forecast of Rain (Ferske spor uke 30/2020), Bob Mould – American Crisis (Ferske spor uke 23/2020), Bob Mould i toppform på Øya!, Bob Mould – What Do You Want Me to Do (Ferske spor uke 5/2019), Grant Hart (Hüsker Dü) er død, Hüsker Dü den gang….

Ólafur Arnalds – Woven Song

Den islandske multiinstrumentalisten Olafur Arnalds er ute med ny singel og video. Han slipper album senere i høst, men gir oss altså «Woven Song» som en appetittvekker før plata kommer. Det er en instrumentallåt som består av piano og strykere. Man kan godt si at vi befinner oss i ambientlandskapet, det er i hvert fall et vakkert og meditativt stykke musikk islendingen gir oss. Sjekk også ut den fine videoen som er laget bl.a. ved hjelp av rennende akrylmaling. Veldig fint!

Ólafur Arnalds – Numusic 2012, Vi islandsk musikk (inkludert Ólafur Arnalds), Ólafur Arnalds Island Songs (Musikalske sidespor – uke 26/2016).

Philip Fritz och Republiken – Vem ãr jag

Vi har omtalt Philip Fritz og Republiken før her i Ferske Spor, og her er de med en ny singel. Musikken ligger i krysningspunktet mellom Håkan Hellström, Hurula og legenden Ulf Lundell. Låten handler om å finne seg selv og sin identitet, og om «..han som bare blickar ned/Och hon som inte orkar se/Vem är jag». Svensk rock leverer igjen!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen av de siste utgavene av Ferske spor, så klikk på lenken over eller Spillelister øverst for å sjekke alle.

– Vi har på en eller annen måte forholdt oss til post-rock som genre de siste 20 årene med musikkskriving og kreativitet. Man kan derfor ikke unngå å ha en relasjon til genren som vi har blitt forbundet med. Etiketter og genrer både begrenser og skaper muligheter, det viktige for oss er at vi lager musikk som betyr noe og som føles ekte, mener Kenneth Jansson, bassist og synthspiller i Barrens, som er aktuelle med albumet «Penumbra» på Pelagic Records.

Av: Jan-Olav Glette / Foto.Erika Larsson

Hvem er Barrens?

Barrens är en trio från Malmö och Göteborg så drivs av en strävan att få utforska och skapa musik som utmanar våra föreställningar kring vad musik är och inte är. Våra musikaliska idéer och strävanden utvecklades under 2018 när vi tre var på ett antal turnéer med Johan och Kenneths andra band Scraps of Tape och där Markku hade hoppat in som trummis. Vi upptäckte då tidigt att vi delade en gemensam syn på vilken musik vi ville skriva och koppla till olika konceptuella förhållningssätt. Efter att vi alla tre varit delaktiga i band med relativt många medlemmar så var det inspirerande och utmanande att skapa musik som en trio, i förhållande till begränsningar och möjligheter.

Hva har dere tatt med dere fra nåværende og tidligere band som Scraps of Tape, Logh, Cult of Luna, Souls, Blessings, Tsukimono, Legbiter, The Silence Set, Johan G Winther til Barrens og hvordan skiller Barrens seg fra deres tidligere band?

Barrens känns som en naturlig sammansmältning av alla våra tidigare projekt, där vi mer eller mindre medvetet fokuserat på olika delar av dessa och utvecklat dom i ett nytt sammanhang. Det är nog svårt att ändra musikalisk röst helt och hållet från det som faller sig naturligt, så det finns helt klart röda trådar från var och ett av våra gamla projekt att följa in i Barrens när man lyssnar. Gillar man det tunga och mörka kan man söka sig till CoL, Blessings och Legbiter, gillar man det elektroniska kan man kolla upp Tsukimono, JGW och Silence Set osv…

Hva er hverandres musikalske styrker og roller i Barrens?

Markku Hildén – Har en väldigt viktig roll i skrivandet av vår musik och som ifrågasätter val och inriktningar så att vi aldrig blir bekväma.

Johan G Winther – Kreativ idéspruta som har en otrolig känsla för melodier och som ständigt utmanar i sitt musikskapande.

Kenneth Jansson – Evigt positiv, stabil och genomtänkt personlighet. Medlaren i bandet som håller ordning både musikaliskt som administrativt.

Hvorfor valgte dere albumtittelen «Penumbra» («den lyse siden av skygge»)?

När vi skrev detta album så utgick vi från ett tematiskt förhållningssätt där albumet ses som en transformation, men också en utforskning av gränser och hur våra föreställningar av vår värld är konstruerad. Både musiken, den visuella utformningen och vårt förhållningssätt till bandet som helhet kan ses som en del i en resa och där transformationen från mörker till ljus eller omvänt fungerar som en utmärkt metafor.

Dere har valgt å produsere selv sammen med Kristofer Jönson. Fortell om det valget, det nye studioet hans og hva han har bidratt med. Hvordan har lokalet og Uppsala påvirket albumet?

Johan och Kenneth samarbetade med Kristofer när de i Scraps of Tape skrev albumet «The Will to Burn» och genom den processen utvecklat en kreativ och utvecklande relation som vi ville ta vid när vi i Barrens skulle färdigställa «Penumbra». Kristofer har en förmåga att se det stora i det lilla och vise versa det lilla i det stora när det gäller komposition och låtarrangemang. Han har en viktig förmåga att ständigt utmana oss och våra konventioner och hur vi ser på vad en låt är och ska vara. Samtidigt som han utmanar oss i vårt låtskrivande så delar vi en syn på vilken musik vi skapar och vilket mål vi vill nå med Barrens.

Hvordan er det å jobbe med en produsent som også bidrar musikalsk slik Kristofer gjør her med keyboard og synth?

De synthbaserade delarna/elementen i vår musik har i mångt och mycket bidragit till en utveckling i hur vi tre i bandet skriver musik och då främst rockmusik. Det har därför känts skönt att få jobba tillsammans med Kristofer och använda hans erfarenhet.

J. Mathias Almqvist står for det mystiske, men også vakre coveret til albumet. Hvorfor valgte dere ham og hva vil dere uttrykke gjennom omslaget?

När konceptet och stämningen på «Penumbra» började bli tydlig för oss började vi fundera på artister och konstnärer som vi trodde skulle funka både på ett artistiskt plan och ett personligt plan och Mathias var bland dom första vi kom att tänka på. Hans fotografier och kompositioner kändes helt rätt och han har en så pass stark konstnärlig röst samt konceptuellt tänk bakom allt han tar sig för att vi var säkra på att det skulle bli bra. Han kom till studion under inspelningen i Uppsala och pratade med oss, tog bilder och lyssnade. Senare presenterade han ett antal bilder och vi valde tillsammans ut dom som kändes rätt. Vi ville att skivomslaget skulle kännas abstrakt, men samtidigt väldigt konkret och ganska stramt. Vi känner att vi hittade en perfekt balans och representation av musiken i detta omslaget.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal fortelle deres forhold til og hvordan de kan være relevante før Barrens og «Penumbra».

Mørke – Där vi känner lugn och trygghet, det är i mörkret vi urskiljer det vackra.

Lys – Det som skapar kontrast och ger vår existens ett dialektiskt förhållande som möjliggör vår utveckling som band.

Formørkelse – Vackert.

Det ukjente – Att välja vägar som inte är betrampade är alltid förenat med rädsla, men också en förutsättning för att nå nya områden.

Angst – Alltför många som försvinner i djup ångest och som inte får den hjälp de behöver. Viktigt ämne att kunna prata öppet om för att få bort tabun och stigmatiseringar.

Dedikasjon– Något som skapar meningsfullhet, utan dedikation så blir vårt varande bara platt och innehållslöst.

Post-rock – Vi har på ett eller annat sätt förhållit oss till post rock som genre de senaste 20 åren av musikskapande och kreativitet. Det är ju därför oundvikligt att inte ha en relation till den genre vi blivit förknippade med. Etiketter och genererar både begränsar och skapar möjligheter, det viktiga för oss är att vi skapar musik som betyder något och som känns på riktigt.

Post-metal – Samma som ovan.

Instrumentalmusikk – Befriande.

Kan dere fortelle om deres forhold til plateselskapet Pelagic Record?

Pelagic Records – Vi är extremt glada att Pelagic valde att släppa vårt debutalbum. Det ä inte alltid så lätt att som en nystartad konstellation bli uppmärksammad och det är såklart en chansning att satsa på ett nystartat band. Men efter att vi skickat vårt material till Robin som driver Pelagic så fick vi genast ett väldigt positivt mottagande och de var intresserade av att utveckla ett samarbete.

Det är väldigt stimulerande att få vara en del av ett kreativt sammanhang och det har ju inneburit väldigt fina möjligheter för oss i Barrens att nå ut med vår musik.

Hvordan har du taklet / blitt påvirket av Covid-19 og stengingen av samfunnet og hvordan har det påvirket dere som band?

Det har ju såklart även påverkat oss starkt och främst då vi inte kunnat vara ute och spela live eller turnera. Det var både en absurd känsla, men också en väldigt fin känsla att få släppa ett album mitt under rådande pandemi och vide en tidpunkt när stora delar av världen var nedstängt. Vi har fått väldigt fin respons från människor som lyssnat på vårt album under lockdownperioden och det är såklart väldigt fint och betydelsefullt för oss som musiker.

Når kan vi oppleve dere live?

Förhoppningsvis så kommer det snart ett vaccin så att världen kan öppnas upp igen och vi då kan få komma ut och turnera med «Penumbra». Vi har en del planer som vi hoppas kunna presentera så snart som möjligt.

Kan dere til slutt velge noen låter dere har lyttet til når dere komponerte eller spilte inn albumet?

Vi gjorde denna spellista med låtar som inspirerat oss på ett eller annat sätt när vi skrev Penumbra:

Barrens – Penumbra

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Når jeg var yngre lyttet jeg mye på Red House Painters. Alle deres album er jo skillsmisseplater og alle låtene handlet vel om en og samme kjærlighet. Årets beste i genren så langt mener jeg nok er Courtney Marie Andrews’ «Old Flowers», forteller Eric Palmqwist, som i dag gir ut sin egen separasjonsplate «Hej då» på Ella Ruth Institutet.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Johan Bergmark

Eric Palmqwist «Hej då» byr på svært åpenhjertige betraktelser om et ekteskap som har gått i oppløsning og utfordringene som følger med å venne seg til den nye situasjonen.

Den sterke svenske visepoptradisjonen med navn som John Holm, Ulf Lundell, Jakob Hellman, Magnus Johannson smelter sammen med folken til Bob Dylan og et godt øre for tidløs melodisk pop, vekselsvis en slektning til indiepoplegendene Popsicle og en slags form for power pop i gaten til for eksempel Matthew Sweet. Det dukker også opp uventede elementer underveis i både tekst og melodi som holder deg oppmerksom. Det være seg litt teutonisk krautsynth eller friske metaforiske sammenstillinger. Melankoli og musikalsk driv i vakkert samspill. Inderlig og fengende. Ettertanke, refleksjon og catchypop går opp i et større hele.

Her har dere hans egne ord om albumet og musikalske preferanser.

Hva var det som gjorde at du oppdaget musikk og utviklet et lidenskapelig forhold til det?

Jag fick ett leksakstrumset i julklapp när jag var kanske 6 år. Då startade jag och min kompis vårt första band. På baskaggen stod det ”Little Band” så det fick bli namnet på vår orkester. Vi gjorde egna låtar som hette ”Baka Bullar”, ”Ingen vän” ”Mil efter mil” och uppträdde på fritids utklädda och sminkade. Vi såg ut som en blandning av Glam och Goth i skön 70-talstappning även om vi inte hade en aning om det då. Våra största influenser var The Boppers som vi trodde kom från rymden.

Når skjønte du at det her var det du ville gjøre i ditt liv?

Jag tror någongång på högstadiet. Vi var fyra killar som kände oss lite annorlunda och sökte oss därför till varandra. Vi var inte populärast direkt och de flesta killarna i vår ålder höll på med sport, men musiken räddade oss från idrotten. Vi byggde våran egna lilla fantasivärld i vår replokal där vi spenderade varje dag efter skolan och drömde om att bli världens bästa band. Efter det fanns det liksom ingen återvändo. Någon forskare har sagt att när man spelar musik tillsammans så aktiveras alla delar i hjärnan och börjar blinka som en jävla julgran. Den grejen vill man inte vara utan när man väl börjat.

Fortell nordmenn som ikke kjenner deg og din musikk fra før hvem du er.

Jag är väl någonslags long-distance runner i Indie-Sverige. Jag kommer från Gotland, men bosatt i Stockholm sen 1993 och återvänder ofta till min hemö för att bara landa, vara på landet och skriva låtar. På 90-talet var jag en del av gitarrpopvågen med mitt band Monostar och sedan startade jag Ep’s Trailer Park som var ett av de första svenska  Altcountrybanden i Sverige. Musik som väl idag oftast kallas för Americana. Och nu släpper jag min andra soloskiva på svenska.

Hva er den største forskjellen på den musikalske tilnærmingen på dine soloskiver og med Monostar og EP’s Trailer Park?

Med Monostar var vi ju unga och kaxiga och levde ut hela den där rockstjärnedrömmen. Det var mycket alkohol och droger och tjejer då.
Vi älskade den tidens band som Radiohead, Blur och Ride. Med Ep’s Trailer Park gick jag tillbaka till en mer akustisk låtskrivartradition och vi grävde mycket i den amerikanska myllan och lyssnade mycket på The Band, Jackson Browne, Neil Young och sånt. Soloprojektet skulle jag kanske beskriva som smalbent textbaserad popmusik med en förkärlek till allt som är lite trasigt och vackert.

Hvem har du med deg på «Hej då!»?  Hva er den musikaliske styrken til dine musikere og hva de har bidratt med?

Gitarr: Peter Morén

Peter är ju till vardags frontfigur i Peter, Bjorn and John, men också en av mina favoritgitarrister. Vi skriver också låtar ihop till andra artister och under en session passade jag på att fråga om han ville spela gitarr på min nya skiva. Det ville han. Vår musiksmak är ganska lika också vilket är en fördel i sammanhanget.

Gitarr: Ulf Johnsson

Min vän och trotjänare från Ep’s Trailer Park som har svart bälte i elgitarr. Han kan till och med bygga egna gitarrer vilket jag tycker är imponerande. Han spelar också slide och ebow på skivan och kommer ingå i mitt liveband.

Trummor: Jesper Jonsson

Jesper har jag också lyckats få med mig från Ep´s Trailer Park. Han är klippan man alltid kan luta sig mot och oerhört musikalisk. Den enda som också är från Gotland precis som jag. Vi håller den gotländska dialekten vid liv i bandet.

Bas: Daniel Bengtson

Vi spelade in skivan hos Daniel i i hans fantastiska Studio Rymden (Håkan Hellström, First Aid Kit, Goran Kajfes m.m.) Han var också medproducent till skivan, inspelningstekniker och samtidigt flygande basist samt mixade skivan. Ett väldigt bra multitaskande måste jag säga! (Daniel spelar annars bas med bl.a. Atomic Swing).

Piano: Andreas Mattsson

En 90-tals idol. Andreas har producerat de två sista skivorna Ep´s Trailer Park gjorde. Jag tycker han har en helt unik ton och melodikänsla och han är faktiskt pianist från början även om man nog förknippar honom mer med gitarr som han ju spelade i Popsicle.

Kör: Vilma Flood

Vilma är en av de mest spännande och bästa nya artisterna vi har i Sverige och hon sjunger verkligen med hela kroppen. Jag blev oerhört glad att hon ville vara med och köra med sin ljuvliga stämma på albumet.

Cello: Henrik Meierkord

Henrik som också spelar med Pelle Ossler,är en unik cellist som alltid drar åt det avantgardiska. Vi bad hon gå loss totalt i studion på några låtar.Jag filmade med min mobil och det såg ut som om både han och hans cello fullkomligt skulle gå sönder och börja blöda. Jag kommer förhoppningsvis göra några spelningar på mindre sättning där Henrik är med.

Du har gitt albumet tittelen «Hej då». Hvorfor valgte du albumtittellen og hva du vil kommunisere med den?

Förra skivan ”En halv gris kan inte gå” var ett album som handlade om vägen ur ett missbruk. Denna skiva är en temaskiva om separation och uppbrott. ”Hej då” kändes som en väldigt passande titel i sammanhanget.

Etter å ha skrevet og sunget på engelsk i mange år gikk du over til svensk språk med dine soloskiver. Hvorfor det valget og hvordan har det endret din musikk og dine tekster?

Jag kommer närmare mitt eget utryck när texterna är på svenska och det blir liksom bara jag ingen annan när jag sjunger på svenska. Jag tror jag hittat mitt artistskap till fullo där.

Hvordan har den svenske musikken og kulturarven preget deg som musiker?

Jag har alltid lyssnat mycket på svensk musik och läst mycket svenska författare. Även naturen och årstiderna har nog omedvetet påverkat mig och mitt skapande. När det är mörkt och kallt större delen av året blir det att man repar och skriver mycket. Det nordiska klimatet är bra för skapande.

Dine tekster kan ofte være selvutleverende og personlige. Hvor mye er sant og hvor mye er fiksjon. Hvor går grensen mellom det private og det personlige for deg som låtskriver?

Jag brukar ofta ha som utgångspunkt att gräva där jag står. Balansgången mellan personligt och privat är också hårfin. Jag tycker det brukar bli som bäst när man ligger precis på gränsen men ändå kanske inte fläker ut sig. Men när du skriver poptexter har du ju friheten att använda fiktion och dra ifrån och lägga till hur du vill. Allting handlar om att slutändan skriva en bra text.

Er ærlige tekster bedre enn tekster inspirert av film, bøker eller ren fantasi?

Allt som är bra bra är bra och hur man tar sig dit beror på. Själv behöver jag ha något att berätta även om det inte nödvändigtvis måste handla om mig. Jag har ju t.ex gjort skivan ”Lojsta and other stories from an island” med Ep’s Trailer Park som är berättelser om människor och platser från min hemö Gotland. Men förutom min egen verklighet hämtar jag såklart mycket från film, böcker och annan konst.

«Hej då» ble spilt inn live i Studio Rymden i løpet av høsten og vinteren 2019. Hva var bakgrunnen for å spille inn på den måten og hvordan har metoden og rommet har påvirket sluttresultatet?

Inför förra skivan ”En halv gris kan inte gå” byggde jag en egen studio och lärde mig spela in från grunden. Jag satt och pillrade under en längre tid och spelar nästan allt på den skivan själv. Den här inspelningen är en motreaktion till det. Vi spelade in i en lyxigare studio med musiker och allt gick snabbt och lekfullt. Vi repade och arrangerade varje låt på plats och spelade sen in live med ytterst få pålägg. På några låtar är till och med sången första tagning live.

Du dro til New York for å skrive sangene. Hvilken innflytelse hadde byen New York og avstanden til Stockholm for låtene som ble skrevet mens du var der?

Miljöombyten är alltid tacksamma för låtskrivande tycker jag och att New York är en av världens bästa städer gör ju inte saken sämre. Men det var också jobbigt då jag precis då var mitt uppe i det som skivan handlar om.

Hva er en god tekst og en god melodi for deg?

Jag är en sådan som gillar klassikerna. Hellre en riktigt bra oljemålning framför någon uppmärkshetstörstande videokonst om du förstår vad jag menar. Att förädla och bli riktigt bra på ett hantverk liksom. Men jag går samtidigt också alltid på känsla före smarthet och teknik. Kontraster är en annan sak jag är svag för. T.ex en glad melodi, men med en mörk text. Att det alltid finns något som skevar.

Du har sluppet tre singler og videoer før albumet som er ute i dag 1.  oktober. «Man behöver inte va död för att va blå»,» Rävarnas hav» og «Du och jag mot döden». En strategi som virker å ha blitt mer og mer vanlig nå for tiden. Har dette hjulpet til å gi mer oppmerksomhet til de enkelte låtene og gi albumet momentum?

Jag är ju old school och tycker fortfarande om album där man kan sitta och läsa vem som spelar saxofon på spår nio och sådär. En låt är ju liksom bara en del av tavlan. Men med streaming har ju allt blivit väldigt låtorienterat och då kan det vara bra att släppa flera låtar innan själva albumet. Att man visar några delar och vilka toner tavlan är målad i så att säga. Men om man tittar på streamingsiffror får ju de sista låtarna på ett album ofta minst kärlek. Det tycker jag är sorgligt. Lite som om vin blivit vatten. Musik är inte underhållning för mig. Musik är mitt livselixir.

«Rävarnas hav» och dens fine animerte videoen må vi snakke mer om. Hva er bakgrunnen til  låten og videoen som Jesper Jonsson har laget til den? Også «Du och jag mot döden» har en tekst og en melodi som virkelig stikker seg ut. Hvordan kom den låten kom til?

”Rävarnas hav” är skriven ute i mitt sommarhus på Gotland och det är sån där låt jag själv undrar hur den kom till egentligen. Den skrev sig själv på något sätt. Det händer inte så ofta, men ibland hittar man något gyllene snitt och allt bara hamnar på rätt plats fastän man inte vet eller kan förklara varför. Min vän Jesper som trummar med mig är också en fantastisk serietecknare. Han gjorde den animerade videon och ville den skulle vara som ett tecknat barnprogram från 70-talet fastän med sorgligt slut.

Första singeln ”Du och jag mot döden” är öppningslåten på albumet, också en av nyckellåtarna. Jag tror det va den andra låten jag skrev till albumet. Den är skriven i New York, jag vaknade upp jetlaggad i lägenheten efter en lång flygresa med panik och trodde jag sovit bort två dygn men det visade sig att jag räknat fel på tiden och att min klocka gick fel.

Det finnes, dessverre kanskje, en lang og sterk tradisjon av gode skilsmisse og separasjonsalbum. Det kan være nok å nevne Marvin Gaye – «Here, MyDear», Bob Dylan – Blood on the Tracks”, Fleetwood Mac  – «Rumours», Nick Cave & the Bad Seeds – «The Boatman’s Call», PJ Harvey  – «Rid of Me2, Bon Iver  – «For Emma, Forever Ago», Angel Olsen – «Burn Your Fire for No Witness», Slowdive – «Souvlaki», Carole King – «Tapestry» og  Joni Mitchell – «Blue».

Har du selv noen favoritter som har lindret dine egne erfaringer av separasjon eller som har inspirert deg i arbeidet med dette albumet?

Av dessa ovan har nog ”Blood on the Tracks”, ”Blue” och ”Rumours” gått varmas,t men all dessa skivor är ju mästerverk i genren. När jag var yngre lyssnade jag också mycket på Red House Painters. Alla deras skivor är ju skillsmässoplattor och alla låtar handlade väl om en och samma kärlek. Årets bästa i genren än så länge tycker jag nog är Courtney Marie Andrews – ”Old Flowers”.

Hvor viktig er det å utfordre seg selv gjennom å spille nye/andre instrument og eller gjøre uvante saker for å utvikles som musiker?

Jag tycker det är en förutsättning för att forsätta tycka det är roligt. Jag försöker hela tiden lura mig själv, min hjärna och min fantasi. Just nu skriver jag t.ex nya låtar på piano istället för på gitarr även om jag inte kan spela piano. Om man inte behärskar något alltför bra öppnar sig ofta nya världar. Jag tycker om att göra tvärtemot det jag gjort innan även om det kanske inte alltid märks så mycket i slutändan för lyssnaren är det en viktig kreativ process för mig.

Du hadde Ane Brun med som gjestesangerinne med ditt tidligere band EPs Trailer Park på Debaser i Stockholm en av de første gangene vi møttes når dere var support til den amerikanske sangerinnen Edith Frost. Hvilket forhold har du ellers til Norge og nordmenn?

Just ja. det hade jag glömt. Var inte Ron Sexsmith gäst också eller var det en annan spelning? Den tiden är lite dimmig. Norge gör mig väldigt nyfiken och jag drömmer om att få uppleva alla fjordar och berg. Eran natur är ju magisk. Det verkar även finnas en kokande gryta av massa bra norsk musik som jag förstått det. Det måste jag också gräva lite mer i framöver tror jag. Jag har fått höra väldigt många gånger att Norrmännen skulle tycka mycket om min musik, men konstigt nog har jag aldrig spelat eller ens försökt få en publik i Norge tidigare. Jag tänker att det kanske är dags attändra på det nu.

Kommer du hit og spiller for oss også snart?

Ja om Coronan tillåter det så spelar jag gärna. Det är bara att ringa mitt bokningsbolag så kommer jag. Min nya målsättning nu är att bli stor i Norge haha

Her er noen stikkord som jeg ønsker at dukal si noe om ditt forhold til og så hvordan det kan være relevant for din musik og «Hej då».

Äktenskap = Vackert men svårt. Beundrar dom som lyckas hålla ihop och älska varandra livet ut.

Destruktivitet = Dåtid.

Tvåsamhet / Ensamhet = En balansgång. Jag längtar efter tvåsamhet, men är nog egentligen lite ensamvarg.

Rundgång = Kan det någonsin bli dåligt? Svar: Nej

Separation = Att separera med barn är plågsamt. Efter dödsfall är det den största sorgen har jag hört någon terapeut säg.

Uppbrott = Det är alltid jobbigt, men samtidigt endel av livet och om man vänder på det är det ofta utvecklande. Man kan börja skriva och rita på nya papper.

Fortell om plateselskapet Ella Ruth Institutet.

När jag spelat in min förra skiva ”En halv gris kan inte gå” började jag kolla runt efter passande skivbolag, men då kom min vän, musikälskaren och rockfotografen Johan Bermark med idén att vi skulle starta ett eget bolag istället. Det kändes också självklart på något sätt. Nu har vi förutom alla mina projekt också gett ut massor av ny bra musik med band och artister vi gillar. Det är min nya roligaste grej just nu och även om det tar massor av tid och arbete känns det verkligen spännande. Finns det något bra Norskt band eller artist vi borde ge ut? Hör av er i så fall.

Hvordan har du blitt rammet av nedstengingen av samfunnet og Covid-19 tiltakene?

Ja det har varit ett konstigt år och hela musikbranchen har ju blivit väldigt hårt drabbad. Jag har personligen klarat mej relativt bra då jag har varit emellan skivor och istället utnyttjat karantänen till att skriva och spela in ny musik. Men jag hoppas verkligen det öppnas upp snart.
Man får bara vara 50 personer på en konsert här i Sverige, men folk tillåts trängas hur mycket som helst i övrigt. Det är ju helt sjukt.

Til slutt vil jeg at du skal velge ti låter som du har lyttet til under arbeidet med det her albumet og si hva du har fått ut av disse sangene og eller hvilke kvaliteter du ser i de.

Oj vilken svår fråga. Jag samlar ju på bra låtar och produktioner och all form av kultur för inspiration varje dag hela tiden men här är 10 låtar jag kan tänka mig har dykt upp eller det pratats om i samband med skrivandet och produktionen av ”Hej då”.

Den öde stranden – John Holm

Lover Of The Bayou – The Byrds

Hallogallo – NEU!

Go Your Own Way- Fleetwood Mac

Under My Thumb – Rolling Stones

Kärlekens Tunga – Eldkvarn

Romeo and Juliet – Dire Straits

How to Fight Loneliness – Wilco

Astral Weeks – Van Morrison

En apa som liknar dig – Olle Ljungström

Eric Palmqwist – Hej då

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Artist: Moskus

Album: «Live på Victoria»

Plateselskap: Earthly Habit

5

Skrevet av: David Jønsson/Foto: Earthly Habit/Jenny Berger Myhre

Det går som kjent litt sakte med oss i offentlig sektor. «Live på Victoria» ble sluppet for en liten måned siden, men det er først nå jeg har karet meg til å anmelde albumet. Det tar tid å fordøye sterk kost. «Live på Victoria» er en markering av bandets 10-års jubileum, og er en delikat innpakket gave til både bandet selv, og heldigvis til alle oss andre også. I løpet av disse ti begivenhetsrike årene, har det kommet fire studioalbum fra pianotrioen bestående av Anja Lauvdal (piano, synth), Hans Hulbækmo (trommer, perkusjon) og Fredrik Luhr Dietrichson (kontrabass og cello).

Jeg husker da debuten «Salmesykkel» (2012) dukket opp i platebutikken jeg jobbet i, det var noe slående med omslagskunsten, tittelen og ikke minst bandnavnet, som gjorde at albumet måtte settes på øyeblikkelig. «Salmesykkel» og Moskus ble en umiddelbar personlig favoritt innen nyere norsk jazz.

Pianotrioen har hatt en svimlende utvikling hele veien, fra «Salmesykkel» og til deres fjerde album «Mirakler» (2018), kombinert med en unik tilstedeværelse på konsertscenen. For eksempel har konsertene der bandet har tolket det klassiske albumet «Plastic Sun», av nært beslektede Svein Finnerud Trio, gjort uutslettelig inntrykk.

«Live på Victoria» tar oss tilbake til releasekonserten for «Mirakler» på Victoria Nasjonal Jazzscene høsten 2018. Publikum i salen forventet at det ferske albumet skulle være et naturlig fokuspunkt, ispedd andre Moskus-perler fra katalogen. Bandet gir publikum i stedet en totalt improvisert opplevelse, der elementer fra «Mirakler» hentes frem og males inn i prosessen. Og det slår virkelig gnister av denne improvisasjonsleken.

«Live på Victoria» består av tre improvisasjoner, tre bestanddeler. «Første improvisasjon» tar oss med til asiatiske hagelandskap, som Audun Vinger er inne på i albumets liner notes. Jeg får assosiasjoner til «Moss Garden» av David Bowie, jeg tenker også på scenene i «Lost In Translation» der Scarlett Johansson vandrer desillusjonert rundt i japanske tempelhager. Tankene spinner også rundt Alabaster dePlume og hans komposisjoner, spesielt på årets album «To Cy & Lee: Instrumentals Vol. 1», som er en årets fineste jazzutgivelser, spør du meg.

Scenen blir skiftet fra naturskjønne, smått zen-lignende omgivelser til mer hektisk virksomhet på albumets «Andre improvisasjon». Luhr Dietrichsons funky bassganger, Hulbækmos overraskende inntreden med munnspill og Lauvdals frodige pianospill, er bare noen av elementene som viser oss trioens lekenhet og åpenhet utpenslet på et bredt lerret.

Konserten avsluttes med «Tredje improvisasjon», som er mer søkende i sitt lydlandskap. Ideer prøves ut og forkastes i improvisasjonsleken, med en stadig nysgjerrighet og iver. Er det elementer av «Chopsticks» eller «Popcorn» vi hører inni her? Kanskje begge deler. Moskus skifter ham/pels flere ganger i løpet av denne kvelden på Victoria, noe de i og for seg alltid gjør. Fra det rastløse og nærmest barnslige, driftes det naturlig til en mer alvorspreget tilspissing, selv om glimtet i øyet er alltid på plass.

«Live på Victoria» er et fengslende konsertopptak som klarer å fange essensen av Moskus som liveband. Et band som sjeldent er fornøyd med tingenes stillstand, men som ivrer etter å forsøke nye tilnærminger og ideer, som ender i forbløffende musikalske uttrykk.

Albumet er ikke sluppet på strømmetjenester, men foreligger som et nydelig produkt i form av en dobbel LP i begrenset opplag, trykket av Coastal Town. Om ikke lenge vil du finne den i vinylavdelingen vår i Bjørvika. «Live på Victoria» kan også kjøpes via bandets Bandcamp-side.

– Navnet «1000 Island» stammer selvfølgelig fra hele Norges dressing, som på mange måter gjør alt verre. For oss er det også et sted, et grusomt sted. Slik forklarer Daufødt, som er aktuelle med debutfulllengder på Fysisk Format, albumtittelen. Den byr på heftig, intens kraftfull hardcorepunk og lyskespark mot øvrigheten.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Gro Anita Homme (front), Brage Pedersen, Johan Hansson Liljeberg

Daufødt står for rå energi, trøkk og intensitet og har tatt norske livescener med storm med sin direkte konfronterende stil og spenstige kjeftsmell av noen låter. De gir ingen rom for bullshit. Kompromissløst og dedikert sparker de fra seg med potent driv og tightere enn de fleste. Flinkispunk javisst, men gjør det egentlig noe? Her går det ihvertfall unna i et heseblesende tempo. Hissig, rått og uforfalsket og med plenty av musikalsk variasjon på sin pønk. Den som klarer å få med seg noe av tekstene som vokalist Annika Verdal Homme nærmest spytter ut får nok å bite tenna i. Her kan du finne ut litt mer om drivkraften og bakgrunnen deres og en brennende kjærlighet til livekonserter.

Daufødt på Blitz i år. Foto: Brage Pedersen

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming eller fokus mellom Daufødt og andre band dere er eller har vært med i som Kanaan og Mall Girl?

Den største forskjellen ligger nok i hvor inspirasjonen hentes fra, og hvordan vi arbeider med å skjære en låt helt ned til beinet for å finne ut akkurat hvor kort den må være for å få skikkelig tyngde. Felles for Daufødt og de nevnte bandene er nok fokuset på den demokratiske og kollektive prosessen med å lage låter!

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og roller i Daufødt?

Annika Linn Verdal Homme, vokal, tekster, og artwork

Sykt rå energi både på scenen og i studio, og den ondeste rockestemmen vest for Dyreparken. 100% arbeidsjern og super DIY-ånd. Den av oss som er mest ekte punk. Skriver alle tekstene og klarer det mesterstykke å få de krøkkete instrumentalene våre til å fremstå som forståelige og catchy punkelåter.

Eirik Albrethsen Reithaug, gitarist, låtskriver

Rå rockegitarist og skjønner greia når det kommer til punk og hardcore. Bra rockegitarist i den forstand at 1) det låter fett, 2) det svinger bra og 3) det er JÆVLIG høyt. Tar ansvar og setter foten ned når Eskild og Mads kommer med for skamløse forslag

Eskild Myrvoll, bassist, låtskriver

«Eskild: kanskje en av de beste (og snilleste??) bassistene i rockenorge i dag. Mannen med både popteft OG støyteft. Har alltid ekstremt overskudd både musikalsk og ellers, og bidrar veldig med en type ro og trygghet som gjør at vi andre kan rote rundt med vårt uten at ting ramler fra hverandre. Eskild er kanskje også den som har bredest referanser og bidrar veldig med å gjøre uttrykket til noe litt mer en bare «tregreps-punk».»

Mads Antonsen Gerzic (trommeslager, låtskriver)

Kjempebra rocketrommis <3 Spiller kjempetight og høyt nok til å konkurrere med ampene til Eirik og Eskild! Sprer alltid gode vibber – et must for at vi ikke skal ryke i tottene på hverandre under lange bilturer på vei til og fra gigs. Alltid åpen og setter gjerne sin egen vri på de i blant strenge rammene i låtene.

Kan dere si noe om den viktigste forskjellen mellom Daufødt slik dere fremstår i dag og den tidligere utgaven med annen vokalist; Adrian Papp?

På mange måter kan man si at Daufødt låt litt som et Kvelertak-coverband før Annika ble med. Men det skal sies at Daufødt 1.0 kun ga ut én singel og spilte én gig. Så, hva gjør man egentlig når vokalisten gir seg etter første gig? Vi brukte i hvert fall noen måneder på å høre på litt andre ting, til vi fikk kick igjen. Vi spurte om Annika ville ta over fordi ho var den eneste vi tenkte at turte, etter at Eirik hadde sett ho bli skalla ned i moshpiten på Måkeskrik. Det er vi jo veldig glade for den dag i dag. Annika med sitt visuelle hode har for eksempel vært avgjørende med sitt bidrag til å samle uttrykket vårt til noe mer helhetlig.

Dere har sluppet en rekke singeler før dere nå albumdebuterer. Hvilket forhold har dere til de to ulike måtene å distribuere musikk? Hvordan er egne lyttevaner. Lytter dere til enkeltlåter eller hele album?

Det er dritstas å slippe singel, men album er jo helt kokko. Det ligger jo mye arbeid bak en låt, og dermed tolv ganger så mye arbeid bak et helt album! Det er alltid digg å høre noe sammenhengende, men av og til trenger man kun boosten fra en singel. Eskild hører derimot kun på kassett.

Dere er skolerte musikere. Hvilken nytte har dere hatt av det? Og hva kan eventuelle utfordringer være med en slik bakgrunn i forhold til det å spille rå og røff musikk med nerve og intensitet slik dere gjør?

Vi har aldri tenkt på det som en utfordring, det har gitt oss flere referanser og en større verktøykasse å jobbe ut i fra. Vi slipper liksom å lete oss frem til ting. I tillegg har vi kanskje blitt eksponert for musikk vi ikke ville hørt på ellers.

Dauføt på Rockefeller 15. februar 2020. Foto: Brage Pedersen

Hvor henter dere energien fra?

Energien vår før konsert henter vi ved å brøle “knuse tryner, knuse tryner, knuse tryner” til vi mister pusten. Under selve konserten er det mye energi å hente fra publikum. Det blir på en måte et samspill mellom oss på scenen og alle som deltar i publikum, hvor energien vi gir på scenen smitter over til publikum, og andre veien.

Hva er det beste gitarriffet dere har hørt?

Eirik starter med å bla gjennom spillelista si uten å bli enig med seg selv. «T.V Eye» med The Stooges. Eller bare Back in Black?

Annika Linn Verdal Homme står for alt det grafiske og bandets visuelle profil og har også laget albumomslaget. Hva dere vil uttrykke med albumcoveret og hvordan er betydningen av selv å også styre den taktile delen av bandets identitet?

Alle coverne utgjør en slags fortelling som visualiserer emner vi mener noe om eller har lyst til å belyse. Albumcoveret er en slags fullføring, men åpner også for en ny fortelling. Betydningen av å ha en klar identitet er enorm, spesielt fordi vi har helt kontroll over den selv.

Her er noen nøkkelord som jeg vil at dere skal filosofere rundt og så si hva de betyr for Daufødt.

Sinne – Så lenge det brukes til noe produktivt er det jo ikke så verst?

Punk – Mer en holdning enn faktisk musikk.

Hardcore punk – Litt mer sinneproblemer og litt mer destruktivt?

Black metal – Et satans spetakkel (i positiv forstand), men ofte litt mye høyreekstreme, teater og vikinger.

Thrash metal – Kick, men noen er litt for opphengt i det tekniske.

Lisa Børud – Skjærgårdsfestivalen 20ALLTID. Gift før hun ble 25?

Flekkerøy – Jævla nice så lenge man ikke prater noe særlig med noen

Kristendom på Sørlandet – Noe vi håper ikke er en greie om ti år.

Autoritetstro / Redsel – :////

Indoktrinering – Kunne kanskje vært straffbart?

Radikalitet – Det kommer helt an på – så lenge det brukes til noe positivt er det vel innafor.

Folkehøyskole -SFO for voksne.

Metoo -Gleder oss til neste omgang.

Incels – 116 123

Publikumsinvolvering – Kick.

Brøling – Undervurdert.

D.I.Y. (gjør det selv mentalitet) – Gjør man det selv så bestemmer man også selv :))

Tempo – Ofte litt for lavt – Il Tempo Gigante

Honningbarna  – Snille <33333

Ulik musikalsk bakgrunn og preferanser – Brede referanser=ny musikk.

Daufødt. Foto: Johan Hansson Liljeberg

Dere har valgt å titulere debutalbumet «1000 Island». Hvorfor det valget og hva  ønsket dere å uttrykke gjennom tittelen?

Navnet “1000 Island” stammer selvfølgelig fra hele Norges dressing, som på mange måter gjør alt verre. For oss er det også et sted, et grusomt sted.

Hvordan er forholdet mellom øving, studioarbeid og konserter?

Alle låter skrives i hovedsak for ta seg godt ut i en live-sammenheng, så alt er sentrert rundt konserter. Når vi tracker ting i studio trackes alt live med alle i samme rom for å fange energien når vi øver så øver stort sett også for at ting skal låte fett live.

Dere har holdt dere unna strømmekonserter, men gjorde noen kule  «Live at Blitz»-videoopptak i sommer. Hvorfor dette valget?

Vi følte at strømmekonsert-formatet egentlig ikke hadde gjort oss noen tjeneste, når man verken får decibeltrykket eller kicket og energien fra folk som står sammen og svetter i et rom. Vi valgte heller å lage en variant av musikkvideo-formatet, med livelyd, men med litt større mulighet for å fokusere på det visuelle. Dette gjorde også at vi lettere fikk knyttet det opp mot albumet og det visuelle designet på skiva.

Dere ble kåret til Månedens Urørt med låta «Nå rakner alt» i januar og havnet på en andreplass på Musikknyheters bransjeavstemming Mest tro på disse norske debutantene i 2020. Hva betyr sånne ting for dere og hvilken nytte har dere hatt av slike bransjemekanismer?

Vi har jo vært veldig heldige akkurat på den fronten, nærmest som å vinne i Lotto. Greit nok at vi jobber hardt, men det er det tusenvis av andre som også gjør uten å få den samme boosten. Hypen har kanskje gjort det lettere å skape litt blest rundt utgivelser og gigs osv, så får vi se om det også kan hjelpe oss nå når vi slipper skive (skiva er ute nå, red.anm.). Først og fremst er vi veldig bevisst på hvor heldige vi har vært som har fått de mulighetene vi har fått. og så får vi bare nyte medvinden så lenge det varer.

Hva er det kuleste dere har opplevd hittil som band?

Splitgig med Åse Kleveland på Sjøboden(?). Eventuelt utsolgt Rockefeller med Honningbarna. Eventuelt Eskilds møte med lovens lange arm på vei hjem fra Trondheim, som markerte overgangen fra musikkhøgskolen til kriminalomsorgen for den unge lovende musikeren.

Hvilke utfordringer står dere overfor for å ta bandet videre til det neste steget?

Dra på masse turneer for å bli verdens beste liveband. Skrive enda bedre og kortere låter, og ta drøyere musikalske valg på neste plate!

Hvilket forhold har dere til Fysisk Format og hva de har betydd for dere?

Det høres kanskje litt klisjé ut, men Fysisk Format hadde på en måte troa på oss før noen andre. De signa oss etter vi hadde spilt tre jobber og kun hadde tracka tre låter, der to av de var mer demoer enn noe annet, og etter det har Kristian og Eivind jobba som noen gale på våre vegne. Det var jo dritgøy for oss å få den støtten det innebar å bli signa til dem så tidlig i starten, og det at de gjør så sykt mye bra greier og backer som de gjør er jo en sinnsyk motivasjon for oss for å prøve å pushe greia til å bli enda bedre.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Egentlig var jo tanken å bruke sommeren til å spille mest mulig festivaler for å jobbe opp mot albumslippet, men siden alle gigsene gikk i vasken har vi heller hatt litt bedre tid til å planlegge og gjøre andre ting som bygget opp mot albumet. Vi gjorde blant annet en serie med live-videoer fra Blitz, med greenscreen og Annikas egne animasjoner som ble dritbra. Vi følte at det ville være bedre å gjøre en litt spesiell greie ut av det i stedet for den typiske “livestream fra øvingslokalet”-greia, fordi vi følte at mye kunne gått tapt i en sånn streit stream-setting. Resultatet ble på mange måter en serie med live-musikkvideoer som funka sykt bra.

Kan dere til slutt velge tre låter hver, 12 til sammen, som dere har lyttet til i perioden som dere har spilt inn albumet og si litt av hva disse låtene har gitt dere eller kvalitet dere ser i disse melodiene eller tekstene?

Eskild:

1 «Night of the Assassins» – Les Rallizes Dénudés (fra Heavier Than a Death in The Family)

100% crazy lo-fi japansk støyrock bygget på doowop-basslinjer og endeløs repetisjon. Superfett approach til hvordan lage og jamme på en låt med verdens drøyeste lydbilde (det er en live-bootleg, så sannsynligvis tatt opp på ett stereopar i salen), digger hvordan gitaren blir så høy at den komprimerer ut hele resten av bandet.

2 «Vacuum Sleeve» – Discordance Axis (fra The Inalienable Dreamless)

Kanskje verdens beste grindcore-album fra et utrolig fett grindcore-band. Utrolig bra spilt, veldig fet og punchy lyd (fra en trio!) og en låt hvor man kan oppdage nyanser for hver eneste gjennomlytting. Og sterkt å pakke inn en så komplett låt på så vidt over ett minutt. Er også veldig inspirert av «Our Last Day»-albumet hvor ni (!) av låtene bare er MIDI-demoer fra det noe basale musikkprogrammet GuitarPro som de har bouncet ut for å sette på plata, sånn holder man det 100% ekte!

3 «All I Have to Give» – Backstreet Boys (fra Backstreet’s Back)

Det stod mellom denne og M2Ms «Don’t Say You Love Me», men dette er kanskje den aller beste Backstreet Boys-låta (overraskende nok ikke skrevet av Max Martin!). Har alt som en god Daufødt-plate også helst skal ha: catchy hook, bra riff, litt harmonisk snacks og en veldig fin modulasjon! Vi har en del modulasjoner på vår plate også, og hver og én av dem er en hyllest til denne låta.

Eirik:

«Rocket Reducer No. 62 (Rama Lama Fa Fa Fa)» – MC5

Rock n roll og essensen av alt jeg driver med pakka inn i noen få minutter på et live-opptak. «Kick out the Jams»-skiva ble spilt inn i 1968, trenger jeg å si noe mer?

«This is» – Fushitsusha

Japansk støyimpro av beste sort. Da vi skulle gjøre alt av det lille som finnes av gitarsoloer var jeg veldig på ballen for å forsøke å fange noe av det Keiji Haino fanger her. Jeg vil ikke si at jeg i det hele tatt var i nærheten av den intensiteten han har, men man kan i alle fall høre hvor det kommer fra.

«Headache» – METZ

Dritbra låt fra dritbra band med dritbra produksjon. Masse spennende greier som skjer i krysningspunktet mellom punk og mer støy-inspirerte greier her – og det er en ordentlig sånn «føler meg ganske tøff når jeg går og hører på den»-låt.

Annika:

«Fall from Grace»- Future Islands

En låt som gir meg trangen til å spille luftsynth mens jeg vugger bortover gata. Ikke en god ting nødvendigvis, men det er jo en god følelse. Ingen bekymringer i verden, men plutselig: for et føkkings KICK det er når Sam Herring plutselig brøler vekk all lystighet som finnes.

«Sunfucker»- Swans

Hvis en låt er TEATER så er det denne. En god låt å sette på rett før man sovner. Den er rett og slett en garanti på rare drømmer.

«Krokodil»- Heave Blood and Die

Da jeg så de for første gang på Øya i 2018 var jeg på et kritisk punkt i min prosess av å lære å skrike. Jeg ble overveldet og tenkte “det er sånn man gjør det” når jeg så Karl Løftingsmo Pedersen brøle. Siden har “Krokodil” vært en tung banger å fyre av i alle mulige anledninger. Et riff som virker skapt for når det storm og man er på danskebåten.

Mads:

1. «Sant» – Honningbarna

Hvis du søker opp definisjonen på kaos og frustrasjon i Det Norske Akademis Ordbok, er det eneste som kommer opp et bilde av Edvard som skriker “gi mæ no som e sant”. Hvis jeg i hvilken som helst gitt situasjon føler meg shit, setter jeg “Sant” av Honningbarna på repeat, går ned til 7eleven på Carl Berner og kjøper en panini med salami. Fra første sekund Nils drar til skarpen og gulvtammen og ut de neste 90 sekundene, smeller denne låten deg i trynet i 100 kilometer i timen. Den aggressive og samtidig utrøstelige vokalen ser trommenes intensitet og høyner til 200 kilometer i timen. Drivet som opprettholdes gjennom hele denne låta er fra en annen verden, og er noe jeg selv prøver å gjenskape hver gang jeg setter meg bak trommene. 100% trøkk. 100% budskap. 300% seier.

2. «We R Who We R» – Kesha

Den første linjen i dette kommersielle mesterverket beskriver hvordan jeg følte meg gjennom hele innspillingsprosessen av 1000 Island. Videre leverer Kesha det hun kan aller best, trashy popmusikk i sin reneste sanneste form. Enkel streight rytmikk, enkel streight harmonikk og en killer topline i refrenget. Denne låta prøver ikke å være noe annet enn det den er, akkurat som dronningen Kesha selv.

3. «Mars» – John Coltrane

Jeg skjønner ikke en dritt av hva som skjer i denne låta, og det er kanskje mye av grunnen til at den appellerer til meg. Det går fort, det er mye som skjer på en gang og jeg klarer ikke holde følge i det hele tatt. Dette er et gjennomgående tema både i albumet Interstellar Space av John Coltrane, og i livet generelt. Trikset er å holde seg fast så godt en kan og se om det er fett eller ikke, både gjennom skiva og gjennom livet, tror jeg. Særlig under innspillingen av “KULTURARVEN” prøvde jeg å ha Rashied Ali´s kaotiske men utrolig smakfulle tilnærming til trommer i bakhodet. Ali viser ikke bare hvor utrolig teknisk utviklet han er i denne innspillingen, men også hvor mye kreativitet en kan trekke ut av et trommesett. Ali spiller fritt men bestemt, og opprettholder et travelt og overveldende lydbilde, noe jeg selv prøvde å trekke med meg inn i studio med Daufødt.

Daufødt – Valor

Daufødt – Ingenmannsland (Ferske spor uke 35/2020)

Daufødt – Et eller annet radikalt (Ferske spor uke 11/2020)

Daufødt – Låt: «Nedover» (Musikalske sidespor – uke 44/2017)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Vi har lært å spille flere instrumenter, det gjør at vi kan skifte om på bandet og endre ganske drastisk hvordan vi låter. Vi kan nå lage flere lydlandskap. Likevel er det en slags rød tråd melodisk og kompositorisk. Det er ikke milevis unna hvor vi kom fra før, forklarer bandleder, hovedkomponist, multinstrumentalist og produsent Lars Horntveth i dagens Jaga Jazzist og deres aktuelle utgivelse «Pyramid».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Anthony P. Huus

Jaga Jazzists «Pyramid» er en mystisk spennende reise i  en instrumental musikkensverden vokst ut av storbandsjazz, post-rock, elektronika, psykedelia, progrock og masse annet snacks. På forunderlig vis lykkes de med å fusjonere elementer  fra ulike genre til et større hele og en spennende musikalsk reise.

Enten utgangspunktet er Oslo-disco, afrobeat, klassisk synthpop eller en form for moderne jazz klarer de å skape noe eget; interessant omskiftelig og mangesidig, men samtidig fengende musikk som fester seg på netthinna til den som tar seg tid til å lytte. Det er melodisk med herlige harmonier, men på ingen måte glatt eller tacky.  Denne gangen har de i tillegg levert litt ekstra moro i form av en utbrettbar pyramide.

Lars Horntveth tar seg tid til en gjennomgang av elementene og åpner opp om hva som er drivkraften for å holde Jaga Jazzist i gang på det 26. året og hvordan de holder det friskt. Broren Martin Horntveth bidrar med  innsikt i samarbeidet med coverkunstner Martin Kvamme.

Hva var det var som fikk deg til å oppdage musikk? 

Jeg vet ikke helt om jeg husker det egentlig. Jeg vokste opp i en familie hvor alle spilte hele tiden. Fra jeg var bare ett eller to år spilte Line og Martin i korps. Men det som jeg husker klart og tydelig var hvorfor jeg ville lære meg å spille saksofon. Det har fullt og helt med med Clarence Clemons å gjøre og Bruce Springsteen.

«Born in the U.S.A.» da, eller?

Mer «Tunnel of Love», men definitivt også den. Vi har alltid hørt mye på Springsteen i familien vår, «Born to Tun», «Tunnel of Love» og så videre. Ellers så vokste jeg opp med de foreldrene jeg har og lot meg inspirere. De har alltid vært involvert i kor og musikkteater, og var med på alt mulig rart på tidlig 1980-tall. De har ikke pusha meg på noen måte, men det falt seg naturlig slik. Det at jeg skulle bli musiker bestemte jeg meg for da jeg var sju år. Jeg føler meg heldig, mange finner ikke ut hva de skal drive med før de er langt opp i tredveårene. Jeg er glad jeg fant en retning tidlig.

Hva er den største forskjellen på Jaga Jazzist i dag kontra bandet som spilte inn «Airborne» i 2000?

– Med «Magazine» EP-en (på dBut i 1998, red.anm.) begynte uttrykket å ta form. «A Living Room Hush» (2001) forandret alt om hvordan man tenker om musikk, takket være Jørgen Træen. Vi ble slått i bakken av hva han fikk ut av bandet, og han tok det enda lenger med «The Stix», hørte den igjen her om dagen. Den plata er produsert så fritt og får det likevel til å låte så catchy. Jørgen skal ha jævlig mye takk for å ha åpnet opp hodene våre. Vi var ikke tradisjonelle, men han utnytter virkelig alle situasjoner for å maxe ut kreativiteten. Tilfeldigvis var Protools nytt på den tiden. Jørgen var en skikkelig wiz på dette, kjapp og kreativ. Gammel i gamet i forhold til oss, selv om han bare var 27-28 år gammel. Han var og er et sinnsykt talent, det var dritkult å jobbe med ham. Jørgen var på en måte vår George Martin.

Ellers føler jeg at det er en lang og slakk kurve, forhåpentligvis oppover, fra «A Living Room Hush», med alle som var med da og er med nå. Det var funny å gå tilbake å jobbe med og spille den musikken igjen i forbindelse Piknik i Parken festivalen. Lydbildet da hadde musikalsk færre elementer og enklere og kortere låter. Nå er det mer fokus på å lage reiser, spesielt på de to siste albumene, selv om det er et litt flåsete ord. Vi har fokusert mer på å lage lange turer mens vi før jaktet på kortere og konsise ting. Kanskje blir det motsatt igjen neste gang, eller en helt annen tankegang. Det er i grunnen helt åpent. Det som er en stor forskjell, er at vi denne gangen produserte selv, på forrige var det mye meg og Jørgen alene. Det er en utvidet palett. Vi har lært å spille  flere instrumenter, det gjør at vi kan skifte om på bandet og endre ganske drastisk hvordan vi låter. Vi kan nå lage flere lydlandskapet. Likevel er det en slags rød tråd melodisk og kompositorisk. Det er ikke milevis unna hvor vi kom fra før.

Dere er åtte personer i bandet og har alltid vært mange. Hvordan har det påvirket det musikalske uttrykket og hvordan organiserer dere dette for å få det til å fungere?

Det har alltid vært et mareritt med tanke på logistikken. De første 15 årene kjørte vi fullstendig idealistisk og tok ikke ut penger hver og en. All lønn ble ført tilbake til bandet for skiver og turneer. De siste ti årene har vi begynt å ta ut penger. Vi hadde ikke greid å få til så mye om vi skulle betalt alle det det koster og drive på den måten.

Musikalsk er det en blanding av å prøve å utnytte bandet så godt som mulig. Etter hvert vet jeg godt hva de forskjellige er gode på. Samtidig er det interessant å strekke strikken. Gjøre ting vi ikke er så gode på, som kan føre til noe nytt og spennende. Holder du på med en låt som ikke minner om «Jaga», er det gjerne en god ting. Vi vil utvikle oss, la det føre oss videre og ikke repetere oss selv.

Det er litt både og, men det er en fordel å ha et band gående over så lang tid. Man har et eierskapet til det en driver med og har en sterkt connection live på scenen. Jeg opplever det ikke på samme måte med andre band. Jeg har spilt sammen med de fleste her siden jeg var 14 år gammel, og det er flere i bandet som jeg har kjent siden jeg var knøttliten. Even ble jeg venn når jeg var fire, sakte, men sikkert.

Har det vært mye intern krangling og strid underveis om musikalsk retning og estetiske valg? Hvordan har de eventuelle debattene utartet seg og hva har de ført til?

Alltid masse krangling underveis, men med denne skiva har det for det meste vært veldig fredelig stemning. Det er likevel alltid mye diskusjoner om store ting. Jeg og Martin er veldig sta, og ganske klare på hvor man vil estetisk. Det er også en brødre-ting, vi nagger hverandre opp. Selv om vi to krangler mest, er vi også nærmest estetisk og mest enige om hvor vi vil. Det er bare det at vi ofte har forskjellig vei til målet. Det er synd det skal være sånn. Det går brukelig, men periodevis må vi bryte opp mønstre og pushe hverandre og de andre. Og vi oppfordrer alle til å gjøre det samme. Folk sier også virkelig ifra om de synes noe er gærent eller dritt. Heldigvis har vi kjent hverandre så lenge at det er mulig å si drøye ting med kjærlighet uten at folk skal gå helt under jorda. Det er en rar dynamikk. Nå har altså hele prosessen vært veldig positiv denne gangen.

Fortell om hvert enkelt bandmedlems musikalske styrke og rolle i dagens Jaga Jazzist.

Lars Horntveth: Gitar, pedal steel gitar, klarinett, saksofon, keyboards, synthesizers, vibrafon, piano og programmering

Martin: Han har en mildt sagt viktig rolle. Det er kort og godt hans musikalske tilstedeværelse og engasjement som er grunnen til at vi lever i dag. Bandet ble startet av meg, men han har nesten fra starten hatt en lederrolle, og en musikalsk lederrolle, en mye viktigere rolle. Om hans engasjement eller komponering stopper, stopper bandet på godt og vondt. Mye hviler på hans skuldre, ikke bare musikken. Vi er avhengig av at han skriver og tenker nytt, og er villig til å dukke inn i det. Han blir alene om  å ta skipet videre. Jeg er ganske sikker på at han elsker å lage selve musikken, men det er også slitsomt å gjøre det alene, samtidig er det vanskelig å hjelpe til. Hans uttrykk er det folk kjenner som Jaga, og om jeg eller andre forsøker vil det ikke høres ut som Jaga. Jeg sier ikke at det er umulig. Det vi andre prøver å skrive kan være kule ting, men det han har lagd er mer det vi vil uttrykke i bandet. Det er også viktig med musikernes kreativitet, og de er med på  arrangering og utforming av musikken, men det er likevel ingen tvil om at nesten alt er bestemt på forhånd av Lars. Men en del av musikken ville ikke vært som den er uten oss .

Andre musikere jobber mye som band, med Jaga er det slik at vi komponerer ferdig musikk. Kanskje det er mindre av det denne gangen? Lars nevnte f.eks. at låta «Apex» endret seg ganske radikalt fra den opprinnelige demoen. Følelsen vi hadde når vi lagde plata var akkurat at vi var med å forme plata, og da har det vært lettere å øve inn materialet. Vi spilte hele plata live på video etter tre øvinger. Det hadde vi aldri klart om musikerne ikke hadde musikken så under huden. Men jeg understreker at komposisjonen er det 99,9 prosent Lars som står for. Med nevnte «Apex» var alle enige om at den var vel lik enmanns dansedisco/dj musikk, og vi ville få det mer over i vår verden, live og innspillt . Da begynte vi å snu noe på takten og gjorde om noen riff til å bli  nesten rockeriff. Det ble til progrock, og er en stor kontrast til resten av låten.

Marcus Forsgren: Elektrisk gitar og vokal

Han står for mye mix både live og på skiva, og kommer med masse kule ideer produksjonsmessig. Marcus kommer mer fra rockeverden enn oss andre, og det er bare positivt. Han ser andre ting enn hva andre i bandet gjør.

Even Ormestad: Bassgitar

Even har mye ansvar for scenetype ting, som backline og at alt teknisk er ok i forhold til festivaler. I tillegg er han en rå bassist, som er god på å lære seg ting. Even har en kul estetikk, og er en bandfyr som backer opp som faen.

Line Horntveth: Tuba, althorn, eufonium, fløyte og vokal

Line er en mester på å lære seg alt mulig av instrumenter. Hun kan spille fløyte, tuba og synger kjempebra. Hun kan spille klokkespill og shaker, og synger samtidig. En versatil person, kan du si. Hun er også veldig entusiastisk. Jeg husker at hun i en periode pendlet fra Stockholm for å være med på øving, og hun har i det hele tatt høy dedikasjon til bandet. I tillegg har hun alt ansvar for merch og design.

Erik Johannessen: Trombone and vokal

Erik tar seg av økonomi. Han er også en fantastisk trombonist, som også behersker vill solistisk frijazz-ting. Han er også noe av et sosialt lim. En lugn, herlig fyr.

Martin Horntveth: Trommer, perkusjon and programmering

Martin tar seg av alt det visuelle, alt som har med design å gjøre, han driver nettsiden vår og posting på facebook som trengs. Det er han er utrolig bra på. Og så er han jo en energibunt og sinnsyk trommis. Han snakker med publikum mellom låtene og entusiasmen hans smitter over på alle andre.

Øystein Moen: Synthesizer, clavinet og hammondorgel

Øystein tar seg av alt som har med søknader å gjøre, og er en sinnsyk kul keyboardist som  gjør bra lydvalg. Han skjønner musikken skikkelig. En herlig type. Bidrar ofte med andre referanser enn jeg har.

Andreas Mjøs: Vibrafon og chef

Andreas gjør diverse ting. Han er en super bandfyr som elsker å spille i Jaga, og har ikke andre band ved siden av. Ihvertfall ikke de siste årene. Ellers er han en stille type. Folk hører skikkelige etter når han først sier noe.

Det som er veldig positivt med å være i samme band så lang tid, er at folk får plass til å utvikle seg i settingen. Det er litt rart egentlig. Jeg husker vi gjorde lydsjekk i Moskva hvor halvparten av bandet kom en dag senere enn de andre, men vi hadde likevel trommer, bass, to gitarer og keyboard. Det låt helt merkelig fordi vi manglet fire folk. Vi er tydelig summen av folka.  Alle har roller og skifter roller hele tiden. Sånn det fungerer er ingen viktigere enn andre. Alle har vi en felles forståelse av hva bandet trenger.

På denne skiva har folk vært enda mer involvert på det musikalske planet. Ting har ikke blitt tredd ned over hodet på folk, folk har kommet med mange gode  forslag, det er en konstruktiv felles greie. Hver konsert er ikke liv og død, men ingenting skal hindre at det er så bra som mulig. Hver konsert gjelder skikkelig.

Dere har hentet en gjest «utenfra», David Wallumrød. Fortell om dette valget og hva han bidrar med.

Han har en synth vi ville bruke, og skulle spille konsert i nabolaget hvor studioet vårt var, da passet det at han kom innom og spilte en solo. Vi har spilt sammen siden jeg var 15 år, og han spiller kul synth. Jeg hører at det er akkurat han som spiller den, men tror ikke så mange andre kan høre det. Gjestemessig kunne vi nok ha dratt på mer.

All musikk på dette albumet skrives av Lars Horntveth. Hvilken innvirkning har det fått på lydbildet og arbeidsmetodikken internt?

Jeg har alltid pusha alle til å skrive. Samtidig skjønner jeg at det blir mindre og mindre bidrag fra de andre. Folk må virkelig ha en dedikasjon for at det skal bli noe av. Jørgen (Munkebye, Jaga Jazzist-medlem 1995-2002 og også kjent fra Shining med mer, red.anm.) var i fyr og flamme, og ville skrive så mye som mulig. I starten skrev Martin mest. Nå er han mest opptatt med å komponere til film og TV-serier. I starten skrev han fem låter til hver øving. Vi øvde en gang i uka og det kom ny musikk hele tiden fra flere av oss. Det var en måte å lære å skrive musikk på, og å se hva som fungerer. Etter Jørgen sluttet har de andre skrevet en låt her og der, men det har blitt mindre fra andre. Det har også med banddynamikk å gjøre. Jeg må stå med rak rygg når jeg presenterer noe for de andre. Folk legger ikke mye i mellom om de ikke digger det. Det er i det hele tatt litt fryktinngytende å være med på øvelser om man skal skrive noe og legge det frem for de andre, og folk må ta initiativ selv. Innimellom så skjer det.

Plata ble spilt inn i en periode der dere også ga noen jubileumskonserter for det store gjennombruddsalbumet «A Livingroom Hush». Påvirket det den musikalske retningen på denne plata og i så fall på hvilken måte?

Nei, det halvåret før vi dro i studio jobbet jeg masse med musikk og demoer og sånn. Så gjorde vi «A Livingroom Hush»-øvinger. Dagen etter at vi var ferdig med Piknik i Parken-konserten startet vi fra scratch igjen. Det kan hende noe av tankegangen og enkelheten har påvirket innspillingene litte grann. Det er et mål, ikke bare med Jaga, men som jeg har generelt, det å prøve å minimere elementene. De som er med har stor påvirkning. Jo færre jo bedre låter, er det som regel. Det har vært et mål for meg i årevis å prøve å gjøre ting tydeligere. Det med tydelighet er viktigere enn enkelthet.

Fra den forrige platen «Starfire» (2015) hadde jeg en plan om å lage lengre låter, så man kan gi mer plass til reisen eller turene. Mye skjer i låtene, og de får lengre tid til å bygge seg opp. Vi har mye på hjertet. Med «Starfire» ble det ikke en suksess på den måten. Jeg digger skiva, men den ble ikke minimalistisk, og egentlig ikke helt denne heller, men vi stoler enda mer på at elementene er gode og kan dras ut lenger uten å legge på masse greier. Låtene kan få tid uten at jeg blir rastløs underveis. Det er en hakket mer voksen plate.

Denne plata er spilt inn i Isitart Studio dypt i de svenske skoger (studioet til Peder Kjellsbye og Sjur Miljeteig). Hvorfor valgte dere dette studioet og hvordan var opplevelsen dere hadde der?

Kölviken er en times tid fra Halden. Vi spilte inn halvparten av «Magazine» EP-en der for 23 år siden og har ikke vært der siden, ihvertfall så har ikke jeg det. Det er et kult sted ved en innsjø. Studioet har masse vinduer så du føler at du er i skauen. Du har natur å se på. Det er kjempefint. Studioet er ganske lite. Vi kunne, om vi gjorde om på prosessen, spilt inn mye live i stedet. Vi ville ha så bra trommelyd som mulig. Det gjorde at de ble spilte inn i det store studioet og at vi valgte en popmåte å spille inn på, med trommer først etter at vi hadde øvd masse og funnet formen på låtene.

En av grunnene til at det gikk fort i isolasjon var at det ikke var noe annet å gjøre der. Det var også  et stort knottutbrudd akkurat da vi var der. Det gjorde at det var umulig å være utendørs. Man måtte løpe opp i studio så kjapt som mulig om man hadde dratt for å ordne seg noe mat i nabohytta. Det medførte at vi fikk gjort sykt mye på kort tid. Det var i det hele tatt en annen prosess. Vi hadde tenkt å sjekke masse nytt materiale. Så det var  digg å være i studio og ha alt klart, og høre det i gode høytalere og justere frem og tilbake. Vi har vanligvis vært på øvingslokalet først. Da er det mer kaotisk og en hører ikke så godt hvordan det låter. Dette bidro til at vi ble mer effektive.

Vi produserte også selv denne gangen. Marcus er en sinnsykt bra tekniker og produsent, Even også. Det gjorde at vi tok oss av hele lydbiten selv, og var helt selvforsynt. Det var deilig og bra for alle. Alle får eierskap til det vi gjør når det hele tiden skiftes hatter mellom musiker, produsent arrangør. Alle sitter på et tidspunkt bak spakene i sjefsrollen. Det er veldig inkluderende og en postiv vri fra det vi har gjort før. Det dårlige er at en kan bli sveiseblind. Vi slet med det i miksingen. Vi ble blinde. Det ble dødsbra til slutt, men vi var ganske frustrerte, jeg og Marcus, fordi vi var så vant med å gjøre mye i miks fra før. Mix var mer remix. Vi har vent oss til å gjøre drastiske ting. Nå har vi tatt valgene underveis og er mer erfarne. Vi er i 40-årene hele gjengen, eller ihvertfall slutten av 30-åra. Det ble helt topp, og neste gang kan vi godt spille inn alt teknisk selv, men jeg tror vi skal ha en utenfra som ser andre ting, slik Jørgen har vært med oss tidligere og kommet med andre innfallsvinkler og ikke minst sagt at nok er nok. Dette er bra, la oss gå for det. Alt må ikke snus, alle stiene må ikke snus. Men det endte godt.

Hva definerer en Jaga Jazzist-låt?

Ihvertfall med mine låter prøver jeg alltid å utvikle meg. Samtidig ligger noe i bunn som jeg aldri blir kvitt, en melodisk smak jeg har, en smak for hvordan jeg vil det skal være gjennomsyrer hele katalogen. Det er alltid et forsøk på å utfordre det produksjonsmessig og med innpakningen. Ellers kan det være så mangt. Det vi forfølger er det vi føler er frisk for den plata. På «One-Armed Bandit» (2009) brakte vi inn noe nytt med «Toccata», som var en heftig referanse til Steve Reichs «Music for 18 Musicians» med marimba og stakkato blås. Det var frisk og fett for oss. Etter en stund føles det som det mest naturlige. På andre låter kan det være helt andre ting. Vi kan ikke definere det. Mye av moroa består i å se hvor man kan dra.

Man kan finne en rød tråd i Jaga Jazzists uttrykk, men likevel  er det ganske stor spennvidde mellom de ulike platene. Hva gjør dere for å holde uttrykket friskt og fornye dere?

Vi prøver så godt vi kan å skjule våre referanser. Det kan ofte være at vi har klare referanser for hva vi er inspirert av, men i prosessen vil vi skjule det for dem som skal høre på. Mye av prosessen handler om det, at det ikke skal henvise for klart til et annet band eller en annen artist. Vi prøver å kombinere det med noe som er noe helt annet. På albumet «What We Must» (2005) er låta «All I Know is Tonight» tydelig  inspirert av My Bloody Valentine, men jeg tror ikke lytterne synes det. Og låta har referanse til et refreng av «Survivor» av Destiny’s Child. Det kan gjerne være merkelige referanser som det. Mye av poenget er, som jeg sa, å skjule dem og på veien komme mot noe som låter frisk og nytt for mange, det har alltid vært et mål å lage noe folk ikke helt kan naile. Om vi nå har nihørt på Stereolab eller hva det måtte være, så kan vi forhåpentligvis kombinere referanser slik at det låter originalt likevel.

Hvordan innflytelse har det å være  i all hovedsak et instrumental band på det kunstneriske?

Dersom det hadde det vært en som sang som Thom Yorke eller Björk, som hadde en original sterk stemme, kan det hende at vi hadde gått for mer musikk med tekst. Nå lager jeg det meste. Jeg synger ikke og lager ikke tekst, og har aldri hatt noe ønske om å gå dit. Mye av originaliten vår ligger i det at det er instrumentalt. Likevel tenker jeg ofte på lead instrumentet som vokalisten, for eksempel kan det være at bassklarinetten er melodiinstrumentet i sangen. Andre ganger kan det være hva som helst. Jeg prøver å lage catchy ting, og prøver å lage låter som har mer til felles med rock- og popmusikk enn jazz. Det har nok sneket seg inn mer jazz og improvisasjon underveis, spesielt live på turné kan det være mye improvisasjon i forhold til lyder. Låter kan utvikle seg ganske drøyt i løpet av noen år. På et annet plan er det vel så interessant som å kompe en solist med et kollektiv fokus på låter heller enn solistisk. Men det solistiske trenges også for at det skal holdes friskt.

På konsert når du ser at noen spiller en solo vet du at det skjer nå, det låter ikke sånn i morgen eller som i går. Det gjør at folk slapper av på en annen måte enn med veldig komponert musikk. Jeg prøver hele tiden å finne riktig solist på riktig låt og rett funksjon i låta. De siste fem årene etter at Mathias Eick sluttet har Erik på trombone måtte steppe opp gamet solistisk. Mathias Eick spilte jo fantastisk, og tok mye plass med solistiske ting når han var med. Når han sluttet ville vi ikke ha en ny person i bandet. Jeg eller Erik har tatt over, det er kult og en del av utviklingen. Jeg synes alltid at når noen slutter så kommer det mest positivt ut av det. Noen ganger kan det føles  mye der og da, som når Morten Quenild slutta i 2002. Han var i tillegg til å være en fin kis en voldsomt bra musikkfyr. Men han som vi fikk inn, Anders (Hessen Schei) hadde andre ting å bidra med. Bandet utvikler seg sosialt og musikalsk gjennom endringer. Det er positivt  at man ikke størkner i samme roller. Fra 2009 har vi hatt de samme folkene som nå, av dem er det fem som har vært med fra dag én og Erik ble med i 2004. Så vi snakker om fem stykker som har spilt sammen i 15 år stabilt.

I mine ører har Jaga Jazzist nesten alltid vært forbundet med velklang, harmonier og assosiert med noe behagelig. Kanskje enda mer nå på denne plata? 

For meg var det  viktig at vi skulle lage så enkle melodier som jeg kunne med denne skiva  Men det er forskjell på cheesy vakkert og vakkert. Det kan bli for søtt. Men det er, og har helt klart alltid vært, veldig melodisk og et forsøk på å lage det catchy. Vi er på mange måter det motsatte av Supersilent og mange i vår krets kan være mer utfordrende og bråkete. Vi har annen greie og har alltid hatt det og ikke vært med på de samme trendene. Vi er veldig bevisst at det er sånn søtt og salt sammen og prøver å skape motstand om det er i form av elektroniske lyder eller støygitarer. Det må være riktig balanse. Vi er ikke redd for at det er vakkert, men vil ikke ha det cheesy og det må ikke bli heismusikk.

Hva legger dere i albumtittelen «Pyramid»?

Martin: Det kommer av at når vi drev og planla cover og hele konseptet hadde vi ikke landet konseptet helt, men hadde fire låter. Vi grubla, og hadde det gøy med å gjøre mer enn å finne tittel og random låttitler og lekte med fire dimensjoner, årstider, drodlet masse. Etter hvert kom vi frem til et massivt konsept med 4 sider, og så drev vi og styrte med en firedimensjonal greie. Coveret skulle være firedimensjonal, men vi fikk det ikke inn i pakken. Det var en pyramide med, og da kokte det ned til pyramide. Hele konseptet og masse forslag på titler vi hadde kunne relatere til det. Da falt konseptet på plass, og så gikk man over i hva kan man kunne gjøre med plata. Uansett kostnad får folk en opplevelse, en limited følelse som skaper engasjement. Folk får følelsen av at de får noe ekstra og for oss er det en fin gøy ting å gjøre.

Jeg tenker med en gang også backdrop og scenedekorasjoner.

Martin: Vi er også i gang med å bygge scenedekor med pyramider, og har holdt på med det i et halvt år. Nå spørs det jo veldig hva slags turné det blir da, men.

Lars: Den tittelen kom til i samarbeid med Martin Kvamme som har gjort coveret. Det var Martin Horntveths forslag etter at vi hadde vært inne på alle mulige slags titler. Det er fire låter eller fire suiter på en måte. Vi testet fire årstider til det dummeste du kan tenke deg. Disse episke sidene med pyramiden passet. Martin Kvamme kan forklare på en mer teknisk måte, men vi følte at det var en kul idé å forfølge. Vi har alltid vært visuelle, spesielt med liveshow og videoer, og prøver å gjøre musikken så visuell som mulig. Man trenger ikke å legge så mye i det, men vi tenkte på hvordan vi kunne forklare det. Det er også en feeling av  grandiositet og mystikk i det som vi syntes passet til musikken.

Tittelen «The Shrine» kunne også være et rom i pyramiden, et hellig rom, «Spiral Era» kan henspille på å traske rundt i en maze inne i pyramiden. «Apex» er jo en spiss eller høyeste delen av noe, og kan godt være tuppen av pyramiden. «Tomita» har ingenting med det å gjøre. Det har i grunnen aldri vært så gjennomtenkt. Våre titler er som regel der for å starte en tankeprosess eller gi stikkord til publikum og påvirke tankene. Noen ganger fungerer det og kan gi en vag feeling av hva låten er og ikke minst en arbeidstittel, men det er ikke der vi setter inn kruttet.

Vi må også snakke om det utrolig flotte omslaget laget av Martin Kvamme. Hvorfor valget av denne designeren og hvordan er relasjonen mellom omslag og musikk?

Martin: Vårt første  samarbeid med Martin kom i gang  i 2004 med The National Bank. Vi kjente han og hans arbeid da gjennom Kaada, litt snowboard, plakater i Oslo og ikke minst Magnet-coveret (Kvamme illustrerte «Quiet & Still» og «On Your Side» og en rekke EP-er for Even Johansen, red.anm.) gjorde at vi ble oppmerksomme på ham. Da vi jobbet sammen fikk vi en kjempegod tone og et kult samarbeid. Han liker å få push, tenke nytt og å finne opp kruttet på nytt. Han og jeg har jobbet mye sammen med «Starfire», og «Pyramid»- konseptet startet når «Starfire» var oppe og stod. Da kunne vi ikke holde igjen på neste plate heller. Det er en todelt sak, vi som band synes det er kult å ha ett kult design og man får drahjelp av publikum når coveret er kult. Det gjør at folk har lyst til å poste bilder og videoer og det gir en ekstra boost. Har du forresten sett den filmsnutten som Big Dipper laget?

Ja, den var artig, litt sånn Brødrene Dal og spektralsteinen- aktig.

Martin: Stemmer. Det er gøy å vite. Jeg har ikke sett at de har gjort noe slikt før. Det blir noe ekstra. På «Starfire» var coveret kjøpt inn av Nasjonalmuseet allerede før plata kom i butikken og er i deres utstilling på grunn av konseptet der man dro i platecoveret og fikk ut animasjonsfilmer. Kvamme er en ekte kunstner! Det er fantastisk å ha en fyr man stoler på som klarer å gjennomføre et konsept. En ting er det med å jobbe med masse ideer, men at han klarer å samle det til noe som ser fantastisk ut. Det settes også pris på av plateselskap. Både Ninja Tune og Brainfeeder har bladd opp ekstra for det. De synes hans design er så god at de vil betale for det selv om det koster betydelig mer enn et vanlig cover med spesialfarger og plastikk. Det koster mer penger, så de tenker seg bittelitt om, så sier de alltid ja selv om vinyl som er gjennomsiktig og alt ekstra har en kostnad, det er veldig kult.

Lars: Vi startet med Kim Hiorthøy på mange skiver før Yokoland gjorde «One-Armed Bandit». Med The National Bank hadde vi med Kvamme på to plater. Det var dødsfett. Han var lett å jobbe med og ekstrem effektiv. Noen visuelle coverfolk vil bare gjøre sin greie. Det skjønner jeg, ofte er det riktig. I forhold til Kim var vi aldri misfornøyd med hans valg. Det har blitt bra, men det er ikke alltid han er enig i våre ideer. Martin Horntveth og Martin Kvamme satt sammen, drodlet, jobbet masse og sjekket forskjellige konsepter. Det er et godt samarbeid. Han kommer gjerne med dødsmange forslag. De fleste veldig gode. Først gjorde han «Live with Britten Sinfonia», så «Starfire»med sinnsyk animasjon, som man drar ut, og så kommer den i gang nesten som Pink Floyd, og dette nå. Både Brainfeeder og Ninja Tune er vinylselskap og opptatt av innpakning. Hvilket har ført til at vi har fått lov til å gjøre alt dette. Det eneste til felles med «Starfire», er at vi har brukt samme font på Jaga Jazzist-navnet.

Martin Kvamme: Albumet inneholder fire sanger så vi endte opp med å utforske konseptet; fire dimensjoner. Eller mer presist, tesserakten. I geometri er tesserakt en slags fire dimensjonal analogi til kuben. Tesserakten forholder seg til kuben som kuben forholder seg til kvadratet. Slik overflaten av kuben består av seks kvadratansikt, så  består hyperoverflaten til tesserakten av åtte kubiske  celler. Vår artistiske gjenskapning av dette var en pyramide i  kuben. Sannsynligvis ganske  abstrakt, men hvem vil ikke ha en pyramide  i holografisk  folie?

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om og hvordan de er relevante for eller har påvirket Jaga Jazzist og/eller «Pyramid».

Isao Tomita

Jeg har hørt masse på ham ganske lenge og ser ham som inspirasjon også til soloting som jeg holder på med nå. Jeg jobber med ny soloskive for første gang på tolv år. Totalt sett blir det bare den tredje på så mange år («Kaleidoscopic» (2008) og «Pooka» 2004, red.anm.). Jeg elsker estetikken hans, hvordan han spesielt på de klassiske verkene får instrumentene til å puste og føles som en vokalist eller blåser. Hele skiva kunne hett «Tomita». Det er en klar referanse til ham albumet igjennom med å forsøke å få synthetiske lyder til å låte så varmt og personlig som mulig.

Litt tilfeldig så skrev jeg plutselig masse ting som passet til trompet, men etter at Mathias sluttet har vi ikke hatt medlemmer med trompet som lead instrument, vi har ikke trompet. I stedet har vi fått bruke althorn av Line, men på mesteparten er den byttet med synther med ham som inspirasjon. Vi har ønsket å gjøre de så varme og solistiske som mulig. Ofte kan det ellers høres ut som folk har plukket preset og følger linja. Vi har filtrert og modulert med tanke på å gjøre det så levende som mulig. «Blade Runner»-lydsporet er en annen referanse som er enkel å skjønne. Det er også stort 1980-talls svevende og med samme type referanse som «Tomita». «Tomita»-elementer kan man egentlig finne i partier gjennom hele platen. Og på «Spiral Era» spesielt. Den er som «Bolero» av Ravel der den ornamenteres over 8 minutter og synthen er hoved/vokalist. Øystein har skikkelig steppet opp gamet med synther, og det er dritgøy. Han har blitt så bra på det og kan synthene så bra, og heldigvis har vi også felles smak.

«The Shrine» – Fela Kutis spillested i Lagos

Ikke så voldsomt mye egentlig. Det er den afrobeatgreien. Den låta står i mye gjeld til Fela Kuti. Tony Allen (den avdøde trommeslageren til Kuti og mange flere, red.anm.) er Gud, og det jeg har hørt mest på. Det er et forsøk på å gjøre en afrobeat låt, men med våre elementer blir det ganske annerledes. Det er en hybrid, men han er en stor inspirasjon. Fra starten het den låten ikke det, men for å få det til å fungere ble det slik. Puslespillet kom sammen til slutt.

Fusion jazz (Herbie Hancock, Chick Corea, Miles Davis, Mahavishnu Orchestra)

Jeg har lite forhold til fusion jazz, har egentlig alltid hatet det. Det er noe av det verste jeg som jeg vet, samtidig skjønner jeg kjempegodt at folk som hører oss har det som en referanse. Jeg elsker «Bitches Brew» (av Miles Davis, red.anm.), men har aldri vært inni The Weather Report eller Pat Metheny.

Out to Lunch
Den ene platen («Out to Lunch» 1988), som de lagde på 1980-tallet, har jeg nihørt på som kid da jeg oppdaget jazz. Jeg er oppfostret på den melodiføringen, og det er ikke lenge siden jeg hørte den sist. De har mange  flotte låter. Estetisk er ikke det stedet vi vil være. DX7-synthverden låter datert, men for meg som er vokst opp med det, er det mye fet musikk i det. Mye av starten på «Tomita» med saxsolo er en hyllest fra min side hvor jeg prøver å låte som Vidar Johansen. Jeg vet ikke med hvor stor suksess. For meg og Martin er det sånn, men ofte er det ikke nødvendigvis sånn at alle har de samme referansene inne. Det er heller ikke noe vits at det skal være sånn. Det samme er det med Jon Balke, men for mange andre i bandet er dette ikke noe som de har samme forhold til. Det gjør ikke noe. Det låter ikke som det til slutt uansett.

Oslo-disco

Den låten («Apex») er den eldste på skiva. Jeg hadde akkurat fått lappen og hørte mye på Lindstrøm, veldig mye faktisk, men også (Todd) Terje. Dette var mitt forsøk på å prøve å produsere den typen musikk for å kunne spille i bilen. Som et eksperiment tok jeg frem låten da vi skulle spille inn skiva. Ingen kicka på den umiddelbart. Kanskje fordi det var så annerledes fra hva de er vant med. Men jeg synes at det er kult at vi som band kunne tolke den typen musikk, men på en annen måte. Den referansen er helt klart der, samtidig er jeg til og med ikke sikker på om Lindstrøm synes det. Det er et forsøk på å være inne i den verdenen, men som band. På originaldemoen gikk også beaten ganske likt hele veien, men slik det endte opp er det midtdelen, den crazy med Michael Jackson-referansen, hvordan Martin bryter opp og lager en mer funky, veldig progga greie som er sentral, som når det tar av og Martin gjør Jon Theodore (The Mars Volta og Queens of the Stone Age) rocketrommer. Han er en som vi kjenner og er inspirert av. Jeg bryr meg ikke om folk hører det. Folk må høre det de vil.

Den låta ble brutt opp av at vi går dit i stedet for å holde oss innenfor disco-vibben. Der kommer bandet til sin rett. Etter litt motstand mot en låt med en beat tvers igjennom tok det ikke så lang tid før folk var overbevist at det kunne bli kult. Alle gjør det til sitt eget, alle bidrar lyd og idémessig og tolker min demo, og da blir det som regel ganske annerledes. Det er noe av det som er fett med å ha et band så mange år. Det at jeg bare har laget to soloskiver og at det er 12 år siden sist sier sitt. Om det var det jeg var hypp på hadde jeg gjort det mer. Men det har vært viktig å holde Jaga i gang og musikalsk gjør noe kult. Vi er i en heldig situasjon som kan turnere rundt i nesten hele verden. Vi har til gode å dra til Afrika, men har vært veldig mange andre steder og er glade i å spille konserter og reise til sjuke steder. Jaga blir en måte å gjøre det på og derfor er det også viktig å holde Jaga i gang.

Ståle Storløkken
(Audun Kleive Generator X, Bol (2), Box (5), Cucumber (3), Elephant9, Humcrush, Møster!, Pocket Corner, Reflections In Cosmo, Supersilent, Trondheim Jazz Orchestra, Veslefrekk)

Ståle er – for oss – Gud. Vi har en joke om at han er blitt kåret til århundrets nordmann foran Bjørn Dæhli. Musikalsk er han en sinnsykt stor inspirasjon. Det kommer ofte opp når vi øver; «Hvordan ville Ståle gjort det? Eller om han er enig» .

Men når det gjelder alle disse referansene. Blir vi ikke tro. Det er litt mot hensikt å namedroppe alt. Vi vil unngå at man skal høre det. Om det var mulig å ikke si ett ord hadde jeg i grunnen gjort det. Det har ikke så mye hensikt å alltid å komme med navn. Ofte handler det om at vi benytter noe som startpunkt. Vi prøver å ikke kopiere. Det er ikke noe en til en relasjon; mer en assosiasjon; en arping av et element eller en stil eller noe i den retning. Det kan være ganske vagt.

Tame Impala

Det og Dungen er en klar referanse, men det handler mest om tromme- og pianolyd og brukes mer som studioreferanser for hvor hardt man skal komprimere trommene for å få det til å låte så snappy som mulig og ha så mye rom som mulig. Basstrommen kan være snappy, men det kan også være masse rom og et retro 1960s lydbilde. Det er psych-estetikken vi benytter for å si hvor vi vil at man skal ta det om man nevner det til en som mixer for å gi en idé om hva man er ute etter. Om man sier Phil Collins tenker man 1980-talls Collins og klanga tammer. Så det er mest mest studio-pekere.

Jon Hopkins

Det er spesielt mye brukt om den dytta tyngden kommer på og mer enn på slaget, for oss er det en tydelig referanse. «Apex» er også ganske inspirert av ham ved at den har mer spaca padder enn hva Lindstrøm gjør. Med Hopkins er det nesten som om er i to verdener samtidig, beat og det rytmiske i bunn og Brian Enos ambient musikk over det.

Jaga Jazzist – Pyramid

Jaga jazzist er på Norgesturné i oktober

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Benjamin Finger har laget en road movie-aktig video med hunder i hovedrollene, som omhandler han og James Plotkins kjærlighet til dyr. Se den «episke og lengtende» videoen skutt på Super 8 og DV-cam i Vancouver, Canada her. Premiere.

Av: Victor Josefsen / Foto: Eva Jacobsen

Vi har tidliger anbefalt om Benjamin Fingers og James Plotkins skapende samarbeid. I Ferske spor (2019) anbefaler Deichman-kollega Geir Qviller låta «Kaleidoskopic Nerves» av Benjamin Finger, James Plotkin og Mia Zabelka, fra skiva «Pleasure – Voltage», utgitt på Karlrecords. ‘Elektronisk lydlandskap der droner, gitarer, frifolk og til slutt, en antydning Vangelis, lever side om side i en stor, romslig og småkaotisk gryte’, skriver Geir.

I fjor kjørte vi også videoepremiere på låta «Hostile Structures (excerpt)» fra samme album, altså «Pleasure – Voltage», der åpningsbildet i videoen er fra den gaten Jack Kerouac bodde i da han jobbet med «On The Road».

I år slipper Benjamin Finger et samarbeidsalbum på vinyl («We Carry the Weight») med James Plotkin, 30. oktober 2020. Det er en av låtene, «Bound Together/We Carry the Curse (medley)», på det albumet som vi  har videopremiere på i dag.

Benjamin Finger forteller om videoen:

Videoen ble skutt på Super 8 og DV-cam i Vancouver, Canada. Jeg har forsøkt å lage en video som kler og følger musikkens stemning. Den blander et abstrakt uttrykk bestående av speilvendte bilder og et overdrevent fargebruk til å bli mer tydelig utover med bilder som fades over i hverandre. Den er muligens litt road movie-aktig etter hvert med flere hunder i hovedrollene. Det er ikke til å legge skjul på at videoen omhandler min og James’ kjærlighet til dyr. Kanskje et savn etter dyr man har hatt eller mistet tidligere? Derfor har muligens musikken og videoen fått det «episke og lengtende» preget over seg.

«We Carry the Curse» slippes på Numeral Records den 30. oktober 2020.

Cover art er tegnet av norske Katrin Berge og design er av Paul Pavlovich fra USA.

https://romannumeralrecords.bandcamp.com/album/we-carry-the-curse

Det nye sololbumet til Benjamin Finger  kommer 15. januar 2021.

For øvrig er James Plotkin/Paal Nilssen-Love -«Death Rattle» (Rune Grammofon) med på en av våre årets beste album lister i 2013.

Sjekk andre relaterte under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Musikken på «Marble» er jo et slags uttrykk for de inntrykkene jeg har hatt som Oddrun Lilja ute i verden. Verden sett fra mitt perspektiv. Men den handler egentlig aller mest om å komme hjem, mener  gitarist og bandleder Oddrun Lilja Jonsdottir, som har sluppet plate med kvartetten Lilja til stående ovasjoner fra pressen.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Anne Valeur (inkl.front),Julia Marie Naglestad

Liljas «Marbles» er en frisindig og åpen reise i tradisjonsmusikk fra både fjern og nær sett gjennom et åpent norsk øre. Livsbejaende, stemningsfull og variert hvor jazzen fra Paris og New Yorks kafeer står side om side med islandsk folk, raga og ørkenblues. Det er melankolsk, introvert i det ene øyeblikket og i det neste mer oppjaget og feirende, men alltid besnærende, egenartet og gjennomsyret av gleden ved å spille musikk sammen på tvers av kulturelle bakgrunner.

Her kan du lese litt mer om frontkvinnens spennende reiser og musikalske møter med såvel profesjonsmusikere som barn på flukt fra krig og elendighet.

Hvor og hvordan oppsto din interesse for sang og gitarspilling og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av de to tingene? Når skjønte du at det var dette som du ville drive med?

Da jeg gikk på ungdomsskolen startet jeg et band sammen med noen andre i klassen. Først spilte jeg fiolin i bandet, men etter hvert begynte jeg å spille gitar. Jeg digget instrumentet fra første stund, og jeg har egentlig aldri sett noen grunn til å holde på med noe annet.

«Først spilte jeg fiolin i bandet, men etter hvert begynte jeg å spille gitar», sier Lilja. Foto: Anne Valeur

Hvordan skiller dette soloprosjektet/bandprosjektet seg fra dine tidligere samarbeid med Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz, Frode Haltli Avant Folk og Moksha utover det rent geografiske aspektet?

Lydbildet i alle disse bandene, inkludert LILJA, skapes i høy grad av de musikerne som er med. Musikerne får mye plass, og skaper kollektivt et lydbilde. I ‘New Conception’ hadde Bugge med elektroniske beats, og det var ofte lange improviserte strekk. Det handlet om å bygge opp spenningen, og forløse den. Det gjør i stor grad min musikk også (og kanskje all musikk). «Marble» har muligens flere strekk som er komponert, i alle fall på skiva. Jeg ville jo gjerne ha med alle ti låter (byer) på plata. På fysiske vinylplater kan ikke sidene overskride 23 minutter. Derfor måtte jeg konsentrere låtene ganske mye, rett og slett for å få plass i det formatet. Det var egentlig en fin begrensning å ha. Jeg regner med at det blir flere åpne strekk når vi spiller musikken live, enn det var rom for i albumformatet. Det er jo levende musikk, som er litt ulik hver gang den spilles.

Kan du fortelle litt om de andre musikernes musikalske styrke og rolle i gruppa?

Sanne Rambags på vokal

Sanne er hovedvokalist i bandet. Hun er en ekstremt god og unik sanger. På plata formidler hun tekstene, tolker stemningene, og er en fabelaktig improvisatør!

Jo Skaansar på bass

Jo spiller både kontrabass og el-bass og har også vært en viktig sparringspartner i prosjektet. Han er alltid veldig ærlig. Det er en av de største gavene man kan få som bandleder og komponist.

Helge Andreas Norbakken på perkusjon

Helge er et musikalsk geni, og den dyktigste perkusjonisten jeg vet om. Det var en stor drøm å ha ham med på plata, og han tilfører utrolig mye. Det er jo spesifikke rytmiske fraseringer i noen av tradisjonene jeg har besøkt, og Helge kjente til alle referansene og forstod materialet med en gang.

Kan du også si litt om hvem de musikalske gjestene som du/dere har valgt å ta med dere på albumet og hva de har bidratt med?

Bugge Wesseltoft – piano og melodika («New York», «Paris», «Tyr» og «Nairobi»)

Bugge er fantastisk, både som musiker og menneske, og har betydd veldig mye for meg de siste årene. Vi har jobbet mye sammen tidligere, gjennom prosjekter som New Conception of Jazz og OK sessions, som er en konsertserie som vi kuraterer sammen på Nasjonal Jazzscene. Jeg er veldig glad for at han ville være med å spille på skiva. Han spiller så fint!

Ustad Ashraf Sharif Khan – sitar («Kathmandu» og «Kolkata»)

Ashraf har lært meg alt jeg kan om ragamusikk. Han er niende generasjons ragamusiker fra Pakistan, og i mine øyne verdens aller beste sitarist. I 2015/2016 tilbrakte vi en måned sammen i India, hvor jeg fikk være med å spille ragakonserter. Vi har også spilt flere konserter i Norge og Tyskland, hvor han er bosatt. Det er en stor ære å få lov å spille sammen med ham.

Andreas Bratlie – tablas («Kathmandu» og «Kolkata»)

Super perkusjonist og tablaist!

Fadhilee – vokal («Bagamoyo» og «Nairobi»)

Fadhilee møtte jeg første gang i Bagamoyo i 2013. Han kommer fra Nairobi i Kenya, hvor vi også gjorde et prosjekt sammen noen år senere. Veldig bra vokalist og gitarist, som nå har flyttet til Sverige.

Steinar Mossige vibrafon («Paris» og «Kathmandu»)

Steinar gikk i klassen min på Musikkhøgskolen. Jeg trengte litt vibrafon på låtene, og vi satte opp noen mikrofoner og spilte inn vibrafon på øverommet hans på Alexander Kiellands plass. Steinar er alltid positiv, og en veldig fin person og trommeslager.

Marthe Lea – saksofon, vokal og melodi («Casablanca»)

Marthe Lea har jeg spilt sammen med i mange år, i band som «New Conception of Jazz» og et band som het «Rafiki Road Trip». I 2016 tok jeg henne med til Marokko for å spille sammen med Zakaria og de andre gnawamusikerne der.» Casablanca» er det eneste sporet som er spilt inn på reise – i Marokko. Marthe er hovedsakelig saksofonist, men hun synger også utrolig fint. Veldig unik og spennende musiker!

Zakaria Houaoura – guembri og vokal («Casablanca»)

Gnawa er en folkemusikktradisjon fra Marokko. Zakaria er en helt utrolig bra musiker i denne tradisjonen. Da jeg ble spurt om å reise ned til Marokko for å jobbe med ham, nølte jeg ikke med å si ja. Vi spilte tre konserter, og spilte inn litt musikk i stua til familien til Zakaria. Et av sporene ble med på denne plata – «Casablanca». Det er en blanding av min og Marthe Leas komposisjon og en tradisjonell gnawalåt.

Soufiane Boukadir – perkusjon («Casablanca»)

Soufiane spilte perkusjonsinstrumentene cajón og darbuka på innspillingen. Veldig fin fyr!

Hassan Joukri og Youssef Belamkadem – krakebs og vokal (Casablanca)

I gnawamusikken består akkompagnementet av musikere som kalles «koyos». Disse korer, og spiller et instrument som heter krakebs, som likner på store kastanjetter, laget i jern. De er ofte mange, så det kan bli ganske høyt volum. I gnawamusikk har de ritualer som varer fra kl. 7 på kvelden til kl. 7 på morgenen, hvor publikum går inn i transe – mye på grunn av rytmen som bare går og går, og ofte øker i tempo og intensitet.

Assomoud Palestinian folk Music Orchestra/Music in Refuge – orkester, kor og diktopplesning («Tyr»)
(Et barneorkester fra flyktningleiren «Rashedie» i Libanon)

Rashedie er en palestinsk flyktningeleir som ligger i byen Tyr, sør i Libanon. Her finnes et barneorkester, som jeg har jobbet med to ganger. Music in Refuge, en organisasjon som jobber med å støtte orkesteret i Rashedie, har tatt opp barneorkesteret synge og spille på låta «Tyr». Orkesteret høres som et underlag på introen, og Ghinwa på 13 år, leser et dikt jeg har skrevet og fått oversatt til arabisk. Til slutt er alle barna et kor som synger de siste refrengene.

Kåre Chr. Vestrheim har produsert albumet og bidrar også instrumentalt med akkordeon («Paris»), vindhester og dulcimer («Reykjavik») og med vokal («Tyr» og «Mekelle»). Hvorfor valget av ham som produsent? Hvordan artet innspillingen seg? Hva han har bidratt med?

Det var jo en liten drøm for meg å jobbe med Kåre, og jeg ble veldig glad da han sa ja til å være med. Han var med i studio alle dager, og vi jobbet også noen dager i etterkant. Han var et godt eksternt øre i studio. Han kommer også med ideer som jeg ikke nødvendigvis hadde kommet på selv, som å legge på vindhester og dulcimer på «Reykjavík», eller å spille inn gitar som vi snudde baklengs i et break på «New York». Det sies vel at både Gud og djevelen finnes i detaljene… Så jeg er glad for at jeg hadde støtte av ham til å veksle mellom mikro- og makroperspektiv. Topp produsent å jobbe med.

Coverdesignet er gjort av Rune Mortensen. Fortell om samarbeidet og fotografiet som dere har valgt til frontomslaget på platen og de mange fine reisefotografiene i innercoveret.

Fotografiene i coveret er for å gi et lite innblikk i de forskjellige reisene. Coverfotoet er tatt av Anne Valeur på en fotosession for Jazznytt. Det var aldri planen at det skulle bli coveret, men så syntes blant annet Rune Mortensen at det passet så godt, så da endte vi opp med å gå gå for det. Jeg og Rune jobbet tett i prosessen med cover og booklet. Det er jo et konseptalbum, og det var viktig for meg å ha med litt om bakgrunnen og historiene bak musikken i det fysiske formatet.

Det er også en fin tegning av deg med gitaren og en rekke fargerike bilder på andre siden av tekstheftet

Ja, er den ikke fin? Den er tegnet av søsteren min, Edda Johanna Jonsdottir. Hun er arkitekt, men har også bakgrunn som kunstner. Edda har tegnet bildene i tekstheftet, og moren min, faren min og kusinen min har oversatt diktet på «Reykjavik» til islandsk. Så jeg har fått god hjelp av familie og venner i dette prosjektet, i tillegg til alle artistene som er med.

Når og hvor/hvordan oppsto interessen din for reiser og fremmede kulturer og hva får du ut personlig gjennom disse aktivitetene?

En av intensjonene med dette prosjektet er vel kanskje å gjøre disse «fremmede» kulturene, litt mindre fremmede.. Frykten for det som er fremmed jo noe som er ganske dypt forankret i oss mennesker, og fra gammelt av helt nødvendig for å overleve. Derfor tror jeg en effektiv måte å komme rundt denne frykten kan være å gjøre det som er ukjent litt mere kjent. Jeg håper jo at det kan vekke en interesse for disse forskjellige kulturenes musikk, og at folk begynner å sjekke det ut.

For meg personlig har de musikalske møtene har vært en stor gave. Jeg har lært så mye, og hatt så mange fine møter med kolleger over hele verden. Noen som lever forholdsvis likt som meg, og noen som lever veldig annerledes enn meg. Det å se verden fra litt forskjellige perspektiv, har lært meg mye om meg selv, og om livet.

Hvordan har du valgt hvilke steder du skulle reise til og hvordan har du fått det til?

Første reise gjorde jeg i 2011. Da ble jeg invitert til New York for å spille med noen jazzmusikere der. De første reisene til Libanon og Tanzania var gjennom prosjekter på Musikkhøgskolen, mens jeg studerte der. Deretter ble jeg invitert tilbake på egenhånd senere i forskjellige sammenhenger. Jeg har også initiert noen av prosjektene selv, blant annet prosjektet på Island, og i Frankrike. Til Marokko ble jeg spurt av en arrangør i Norge, om jeg ville gjøre et samarbeidsprosjekt med Zakaria på en gnawafestival i Casablanca, og til India dro jeg sammen med Ashraf. Der var vi en måned og spilte ragakonserter og øvde. Masse. En annen gang ble jeg invitert av INFI (International Network for Female Instrumentalists) til Uganda for å undervise kvinnelige instrumentalister. Da jeg nevnte for en bekjent i Kenya at jeg skulle til Uganda, inviterte han meg til Nairobi den påfølgende uken for å spille noen konserter der sammen med dem. Så hver reise har sin historie og sin bakgrunn.

På hvilken måte har dine egne språkferdigheter vært en fordel og/eller en begrensning for å ta del i og lære seg det nye?

På noen av reisene har jeg ikke hatt noe felles språk med de jeg har jobbet med. Da har vi ikke hatt noe annet valg enn å kommunisere gjennom musikk. Både på turen til Marokko, hvor jeg jobbet med Zakaria (som kun snakket fransk og arabisk), og når jeg har jobbet med de palestinske barna i Libanon, har jeg blitt overrasket over hvor bra det faktisk fungerer å spille sammen, selv om man ikke snakker samme muntlige språk.

Det kan ta veldig lang tid å abstrahere og forstå en kultur eller en musikkstil. Hvordan har du gått frem for å kunne tilegne deg det lokale og forstå det med tilstrekkelig dybde?

Ja, det kan være et livslangt studie. Det har aldri vært noe mål å «bli» for eksempel en gnawamusiker (som er tradisjonen i Marokko), eller ragamusiker (India/Nepal/Pakistan). Ragamusikken er vel kanskje den tradisjonen jeg har gått aller dypest inn i av de tradisjonene jeg har jobbet med. Det er tradisjonelt sett et mesterlæretradisjon, og også definitivt et livslangt studie å mestre. Som jeg nevnte tidligere, har jeg lært alt jeg kan om raga av Ustad Ashraf Sharif Khan, som også spiller sitar på en av sangene på «Marble». Når vi møtes sitter vi og øver og spiller i mange, mange timer om dagen. Jeg tror ikke det er mulig å lese seg frem til å forstå tradisjonen, man må tilbringe mye tid sammen med noen som virkelig kjenner den. Det er litt som å lære seg et språk. Det er det samme med gnawamusikken. I Marokko bodde vi to uker sammen med Zakaria og familien hans, og spilte masse sammen hver dag, spilte konserter og gjorde opptak. Dette er selvfølgelig ikke nok for å lære seg tradisjonen ordentlig, men kan være en fin begynnelse. Og en fin utveksling av inntrykk, erfaringer og kunnskap, noe jeg tror kan gi positive ringvirkninger for alle som får oppleve møtet.

«Ragamusikken er vel kanskje den tradisjonen jeg har gått aller dypest inn i av de tradisjonene jeg har jobbet med», sier Lilja. Foto: Julia Marie Naglestad

Alle steder har til enhver tid mange ulike kulturelle og musikalske uttrykk som i større eller mindre grad preger den lokale kulturen. Noen mer rotfestet lokalt, andre har kommet til gjennom demografiske skifter og inspirasjon utenfra. Hvilke metoder har du valgt å gå inn i de ulike stedene og hvor har du søkt kunnskapen?

Som nevnt har det nok vært en kombinasjon av at jeg har hatt et hjerte for folkemusikk, og en rekke tilfeldigheter. På reisene har jeg opplevd kulturen og tradisjonen gjennom de lokale musikerne jeg har jobbet med. I etterkant, da jeg skulle komponere musikken til «Marble», har jeg også lyttet på plater fra stedet, samt gått gjennom bilder og minner fra reisen.

Hvorfor valgte du albumtittelen «Marble»/klinkekule og hva du vil uttrykke med den?

Musikken på «Marble» er jo et slags uttrykk for de inntrykkene jeg har hatt som Oddrun Lilja ute i verden. Verden sett fra mitt perspektiv. Men den handler egentlig aller mest om å komme hjem. Arbeidstittelen på plata var opprinnelig «Hjem til verden».

En ungdom jeg møtte i den palestinske flyktningeleiren i Libanon var født i fjerde generasjon i flyktningeleiren. Fortsatt følte hun seg ikke hjemme der, og hun viste meg at familien fortsatt eide nøkkelen til tippoldeforeldrenes hus i Palestina. Det fikk meg til å reflektere over konseptet «hjem». Hva er det å være hjemme? Når er man hjemme? Er det et geografisk sted, eller er det en tilstand man kan være i uavhengig av hvor man befinner seg?

I en samtale med Wolfgang Plagge nevnte jeg at jeg var i tenkeboksen, på søken etter tittel på albumet. Vi kom inn på temaet med Erik Bye og sangen «Vår Herres klinkekule», og så kom tittelen «Marble» til oss.

Her er noen nøkkelord som jeg vil at du skal si litt om og hvordan dette er relevant for deg og din egen musikk.

World Music

Et litt problematisk begrep, synes jeg. Hva er det egentlig som ikke er «world music»?

Folkemusikk

Hehe, man kan kanskje si det samme om folkemusikk? Det blir muligens litt kverulerende. Jeg bruker ofte uttrykket tradisjonsmusikk. Når jeg tenker over det, er det jo ikke noe tydeligere det heller. Jeg har egentlig alltid syntes det har vært vanskelig å forholde meg til sjangerbegreper i musikk.

Jazz

(Muligens?) også et noe belastet begrep? Hvem vet. Det er et veldig vidt begrep, spesielt slik vi bruker det her i Norge. Det er jeg for øvrig veldig glad for, vi har en veldig åpen jazzscene her i landet, med utrolig mange bra musikere. Det nyter vi godt av i denne perioden, nå som det ikke er mulig for internasjonale artister å reise inn i landet.

Tilhørighet

Tilhørighet.. Trygg tilknytning, selvbekreftelse og fellesskap – er det ikke egentlig det alle mennesker innerst inne søker?

Språk

Dagen før søknadsfristen for videregående skole vurderte jeg om jeg skulle søke latinlinjen på Katta i stedet for musikklinjen på Foss. Det hadde sikkert vært kjempeinteressant, men jeg er glad det ble som det ble.

Tradisjon/Tradisjonsformidling / Fornyelse

Jeg tror begge deler er kjempeviktig! Noen ser på seg selv som konservatorer, eller nesten voktere, av en tradisjon. Det gjør at vi fortsatt den dag i dag har tilgang på kildene, og at vi kan spille folkemusikken forholdsvis likt som det ble gjort for hundre år siden. Andre ser på seg selv som fornyere, og drar tradisjonsmusikken opp til i dag. Jeg tror begge aspekter er kjempeviktige. Det er viktig å ha tilgang på kildene og på det originale, samtidig som det er viktig å huske på at folkemusikken er levende, og at den forandrer seg i takt med oss.

Frihet

Kahlil Gibran skriver i sin bok «Profeten» (1923):

«(…you can only be free when even the desire of seeking freedom becomes a harness to you, and when you cease to speak of freedom as a goal and a fulfilment.

Jeg synes det er et spennende paradoks. At en ikke vil finne friheten før en slutter å søke den.

Tverrkulturelle samarbeid

Gjennom å møte og forstå hverandre, kan vi også møte og forstå oss selv. Når vi ser oss selv i andre, blir det naturlig å fokusere på likheter fremfor ulikheter. Og når vi føler oss trygge på det og trygge på hverandre, blir det enklere å se på det særegne i hvert menneske som en skatt, som kan skinne.

Flyktninger/flyktningepolitikk

Libanon har til tatt imot over 1,5 millioner flyktninger siden 2011, bare fra Syria. Å ta inn kun 50 mennesker fra Moria til Norge er ikke nok. Det å få muligheten til å hjelpe mennesker i nød, er en stor gave. Vi har ressurser, vi har plass, og vår hjelp trengs. Nå.

Plata er gjennomsyret av spilleglede og lekenhet i tilnærmingene til de ulike musikktradisjonene. Hva gjør du for å skape en avslappet god atmosfære i studio som kan gi akkurat denne effekten?

Et av målene mine var å prøve å skape et liknende rom når folk hører på plata, som vi gjør når vi spiller konsert, og er i samme rom som publikum. Da jeg tenkte på hvordan jeg skulle få til det, kom jeg frem til at en forutsetning var å skape en fin stemning i studio. Det er jo det som går inn i mikrofonene som kommer ut av høyttalerne. Jeg synes vi fikk det til til en viss grad, til tross for at det alltid kan skje uforutsette ting i studio. Min kjære Gibson-gitar bestemte seg blant annet for å streike den dagen Bugge skulle være med i studio. Det ordnet seg heldigvis, men jeg kan vel ikke påstå at jeg var 100% zen på alle tidspunkt i løpet av innspillingsprosessen. Men når man ser tilbake, husker man jo bare det som var fint. Jeg tror alle som var med hadde en veldig god opplevelse de dagene vi hadde sammen i Propeller studio.

Hvordan er forholdet ditt til Jazzland og hva har de betydd for deg og din musikalske utvikling?

Det har betydd veldig mye. Det musikalske samarbeidet med Bugge Wesseltoft, som grunnla Jazzland i 1996, har jo vært en utrolig viktig skole for meg. Vi begynte å spille sammen i 2015, og har siden det spilt mange konserter i inn- og utland med «New Conception of Jazz», og andre prosjekter. I 2016 ga vi ut albumet «The Beauty of an Arbitrary Moment» med bandet Moksha. Jeg ble veldig glad da de hadde lyst å gi ut debutalbumet med «LILJA» også. Det betyr så mye å ha et godt team rundt seg. De har aldri blandet seg inn i hva jeg vil gjøre kunstnerisk. Det tror jeg er utrolig viktig – å la kunstnere ha fritt spillerom til å jobbe kompromissløst, uten å tilpasse seg det man tror slår an på musikkmarkedet akkurat da.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19 tiltakene?

«Alt» skulle jo egentlig skje i mars/april 2020. Skiva skulle egentlig kommet ut da, og. Vi kom frem til at det ikke ga noe mening å slippe den da, og jeg tror det var et godt valg. Våre samarbeidspartnere i England var jo i full lock-down, og fikk krisepakke mot å ikke jobbe, og kunne ikke en gang svare på jobbtelefoner. Hele verden var i unntakstilstand, alt var så nytt og rart. Jeg ble helt satt ut av å se på nyhetene. Se bilder fra Ullevål sykehus, rett bort i gata fra meg, og høre at de la strategier for hvem som skulle prioriteres om sykehusene ble fulle. Det var helt uvirkelig. Det gjorde at vi måtte tenke annerledes. Så i stedet for å ha platerelease og slippkonsert med gjester fra hele verden, ble det en feiring av International Jazz Day, hvor jeg ba de artistene som skulle være med sende videoer hvor de spilte. Jeg komponerte ny musikk til videosnuttene, som vi spilte streamingikonsert med fra Nasjonal Jazzscene, som byttet navn til Nasjonal Jazzkringkastning.

Kan du til slutt velge fem eller ti låter som har vært inspirasjon til arbeidet med denne skiva?

Her er noen plater som har inspirert meg i komposisjonsprosessen av «Marble»:

Etiopia: Mahmoud Ahmed – Ere Mela Mela

Tanzania: Hukwe Zawose – Bagamoyo

Mauritania: Dimi Mint Abba – Moorish Music from Mauritania

Mali/ørken: Tinariwen – Tassili

Kenya: Malika «Vidonge» (dette er en låt vi spilte i Kenya)

Gnawa: Innov gnawa – Innov Gnawa

Pakistan: Ashraf Sharif Khan – Echoes of Indus

Pluss Kristin Asbjørnsen med Wayfaring Stranger

Lilja – Marble

Sjekk relaterte under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Jeg ønsker at album skal være nettopp det for lytteren – en slags midlertidig lindring. For meg har det vært viktig å huske på at det å strekke seg etter å ha det supert hele tid ikke fungerer så bra – men at et mål om å ha det generelt bra fungerer bedre. Og det å huske på at det er lys i enden av tunnelen når livet er litt ekstra vanskelig, forklarer Siv Jakobsen albumtittel og visjonen for sin aktuelle plate «A Temporary Soothing» på U OK?

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jørgen Nordby

Den norske indie/folksangerinnen fra Asker/Oslo sitt tredje album er oppsiktsvekkende god. Så god at den går utenpå det meste annet jeg har hørt av både norsk og utenlandsk musikk dette året. Kraftfull, inderlig, svøpende, storslått der den veksler mellom lyse og mørke atmosfærer, men fremfor alt vakker. Som lytter er det vanskelig å ikke la seg svøpe inn i det musikalske universet eller rett og slett bli bergtatt av den sterke vokale kraften og de luftige, fine velarrangerte sangene.

Du kan plasserer henne sammen med andre nye singer/songwritere som Rosie Carney, Angel Olsen, Aldous Harding, Cate Le Bon eller Courtney Marie Andrews, men hun har også noe helt eget som gjør at hun skiller seg ut i mengden og som gir deg lyst til å høre platen om og om igjen. Her får du vite mer om sangerinnen bak dette mesterverket.

Når og hva var det som gjorde at du fant ut at du ville bli musiker og sangerinne?

Jeg har alltid hatt et stort behov for å synge, men det var i tenårene at jeg kjente på at jeg ville bli musiker av yrke. Det var ingen spesiell hendelse som gjorde det, men det var dette behovet for å synge og spille musikk.

Mojo-bolken

Hva var den første platen du kjøpte og hvor kjøpte du den?

Den første vinylen jeg kjøpte var Ane Bruns «Changing of the Season»s, på en liten platebutikk i Amsterdam.

Hvilken annen musiker ville du gjerne ha vært?

Jeg er ganske så fornøyd med å være meg, men jeg skulle gjerne vært Laura Marling for en dag. Hun er en helt fantastisk låtskriver og gitarist, og det hadde vært fascinerende å kunne spille gitar slik som henne, om enn kun for en dag.

Beste LP? Det er jo så mye bra. Akkurat i dag har jeg dilla på Courtney Marie Andrews’ «Old Flowers». Det er et så nydelig album.

Best å lytte til lørdag kveld?

Sigrid – «Don’t Feel Like Crying».

Best å lytte til søndag morgen? herbal tea – «Garden».

Hva var det som gjorde at du ville uttrykke deg gjennom musikk og tekst?

Jeg begynte ikke å skrive musikk før tidlig i 20-årene. Jeg kjente lenge på at det var noe som manglet, men det var ikke før en studievenninne sa at jeg burde ta en låtskrivingskurs på universitetet vi gikk på at jeg begynte med det. Det var som en lyspære som ble skrudd på ca. 30 minutter inn i den første timen – alt falt liksom på plass.

Fortell om dine studier ved Berkeley College of Music, Boston, Massachussetts og hva du fikk ut av det. Hva har du tatt med deg videre derfra?

Jeg fikk et fantastisk nettverk av venner og kolleger over hele verden, og fikk jobbet med meg selv som musiker og låtskriver i en trygg student-boble. Det er utrolig fint å være på turné og kjenne noen omtrent i hver by. I tillegg var det fint å kjenne på det å være en liten fisk i en ganske stor dam. Det var rundt 5000 studenter, tror jeg, mens jeg gikk der – da er det alltid noen som er flinkere enn deg. Det har man godt av å lære seg å leve bra med.

Phoebe Bridgers hevder i Mojo at hun kom inn på Berkeley, men nektet å gå ettersom hun følte at det var mer nyttig å være blant folk enn å ta Sheryl Crow-klasser for noen som ikke er Sheryl Crow. Hva er ditt synspunkt på en slik uttalelse?

Jeg tenker at alle er forskjellige – for meg var det veldig fint å utforske låtskriving på en relativt matematisk og veldig strukturert måte i studiene. Det funka bra for meg – men det er sikkert veldig mange som bare kan og bør hoppe i det og lære seg å skrive uten studie rammer.

Fortell om styrken til musikerne som du har valgt å ha med deg på plata og hva de har bidratt med?

Andrew Bear Bond

Bear er både tekniker og musiker på plata. Han er en utrolig kreativ og intuitiv musiker, og har en evne til å improvisere frem pur magi. Han har bidratt med diverse elektriske gitarer, tangenter, synther og koring.

Chris Bond

Chris er produsent og musiker på plata. Han er som sin bror Beat utrolig kreativ og intuitiv – og er en fascinerende produsent å jobbe med. Han spiller alt av trommer på albumet, samt diverse gitarer, streng-instrumenter, tangenter, synther og koring.

Det var veldig fint å jobbe med Chris og Bear – de har jobbet og laget musikk sammen hele livet, som merkes godt. Det var veldig fint å få ta del i den fascinerende og kreative dynamikken deres som skaper så mye magi.

Sofie Mortvedt

Sofie er en fantastisk fiolinist og hardingfelist (sier man det slik?). Sofie la kronen på verket på mange av låtene, som for meg ble en slags rød tråd fra «A Temporary Soothing» til mine tidligere utgivelser, som har hatt mye stryk. Sofie improviserte frem introen til «Anywhere Else» («A Temporary Soothing») over akkordene fra den låta, og skapte det som kanskje er mitt favoritt-øyeblikk på albumet.

Det er sluppet hele seks singler fra albumet så langt. I så måte kan ditt eksempel sies å være i tråd med forsker Anja Nylund Hagen, ved Institutt for musikkvitenskap i Oslo sin teori om den nye måten å konsumere musikk. Hun har forsket mye på våre lyttervaner, og sier at lyttermønstrene til publikum er veldig styrt av enkeltlåter. Enkeltlåter er i dag i større grad plassert i en samling av ulike type spillelister enn som et helt album.

Hva er bakgrunnen for det valget og erfaringene med det så langt? Har det bidratt til å gi mer oppmerksomhet til enkeltlåtene og å skape et momentum?

Det har absolutt bidratt til mer oppmerksomhet rundt låtene og skapt litt momentum. Bakgrunnen for det valget var rett og slett at albumets slipp måtte flyttes på grunn av Covid-19. Da satt vi der med fire ekstra måneder til slipp – og da føltes det riktig å slippe litt flere singler. Men for meg er albumformatet fortsatt veldig viktig – og jeg merker mer oppmerksomhet nå som albumet er ute og folk kan lytte på det i sin helhet. Jeg lytter for det meste til album eller EP’er i sin helhet, og er veldig glad i den reisen et album ofte har.

Hvorfor valgte du albumtittelen «A Temporary Soothing» og ønsker du å uttrykke med den?

Jeg ønsker at album skal være nettopp det for lytteren – en slags midlertidig lindring. For meg har det vært viktig å huske på at det å strekke seg etter å ha det supert hele tid ikke fungerer så bra – men at et mål om å ha det generelt bra fungerer bedre. Og det å huske på at det er lys i enden av tunnelen når livet er litt ekstra vanskelig.

Platen er produsert av Chris Bond. Hvofor valgte av ham og hvordan har samarbeidet fungert? Hva har han bidratt med og tilført til plata?

Chris har produsert mange nydelige album – inkludert et a  mine favorittalbum – «I Forget Where We Were» at Ben Howard. Chris er både produsent og musiker på plata, og det var utrolig gøy og kreativt å jobbe med han.

Albumet er spilt inn i Jam Hut studio i South Devon. Hvordan har lokalet og stedet har påvirket platen?

Devon er et utrolig vakkert sted ved kysten sør i England. Studioet lå usjenert til på landsbygda med et jorde med naboens kuer som nærmeste nabo. Å spille inn på en så vakker og rolig plass var så fint for min egen ro og kreativitet, og påvirket absolutt platen positivt.

Hvordan har samarbeidet med Jørgen Nordby om albumcoveret og videoene til albumet vært?

Jørgen er en nær venn og en fantastisk fotograf og videograf – så det er for meg naturlig at han gjør mye av det visuelle til mine utgivelser. Videoene lager vi bare oss to, på tur, med en liten idé i bånn, som oftest ganske improvisert og intuitivt laget. Det samme gjelder albumcoveret – jeg fløt i et skogsvann i Oslo, og Jørgen foreviget det på sin måte. For meg ble det den perfekte representasjonen av plata.

Hva er kreativitet for deg?

Det her er et veldig stort spørsmål som jeg ikke helt har noe godt svar på. For meg personlig er jeg jo kreativ i min jobb – som utøver og låtskriver, men også i forhold til utforming av det visuelle som representerer min musikk.

Din musikk er brukt av Gucci. Hvilke forhold har du til kommersiell bruk av egen musikk? Hvordan kan det brukes eller misbrukes for å nå ut med musikk, eller skaffe seg handle-/leverom, til å drive med kunstnerisk frihet? Hva er de eventuelle fallgruvene man må passe seg for?

For å være ærlig så har musikken min blitt brukt veldig lite i kommersiell sammenheng, så jeg har ikke så mye erfaring med det. Det er jo veldig gøy at hoveddesigneren til Gucci har blitt inspirert av meg. For meg er det spennende å se hvordan musikken lever sitt eget liv etter at den er gitt ut. Jeg tenker at det selvfølgelig spørs hvem det er som ønsker å bruke musikken kommersielt – men igjen så har jeg lite erfaring med å måtte ta stilling til dette.

Du har begitt deg ut på kaffebar-turné og har flere sånne konserter på gang. Fortell om ideen og erfaringene som du har høstet så langt.

Kaffebar-turneen ble til fordi jeg rett og slett hadde behov for å gjøre noe aktivt og kreativt både før slipp i form av å booke turneen og utarbeide ideen, og etter i form av å spille konserter. Jeg har kjent mye på
at jeg ønsker å bidra med det jeg kan nå når vi står i en vanskelig tid. Jeg tror at musikk kan gi så mye og gjøre en forskjell – spesielt for de som kanskje har bodd alene og vært mer isolert på grunn av korona. Derfor spiller jeg disse konsertene på kaffebarer rundt i Norge – med gratis inngang og ingen aldersgrense. Jeg syns også det er så synd at barn og unge som oftest ikke kan bli med på konserter, og jeg vil også bidra med musikk til de som kanskje ikke har råd til dyre konsertbilletter. Jeg er og en stor kaffeentusiast, og har jobbet som barista tidligere. Så da ble det naturlig å velge kaffebarer for disse konsertene.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Som de fleste andre har det hatt sin innvirkning. Jeg har flyttet Europa-turné to ganger, fra mai til september og nå til februar/mars 2021. Albumet-slippet mitt måtte også flyttes fra april til august.

Kan du til slutt si fem låter som har inspirert deg som tekstforfatter og fem som har inspirert deg som komponist og fortelle litt om kvalitetene som du ser eller oppdaget i disse melodiene.

Tekst og komposisjon er veldig sammensatt for meg – men her er noen låter som har inspirert meg spesielt mye enten på tekst eller komposisjon.

Tekst:

Ane Brun – Rubber and Soul

Ane har en evne til å skrive så direkte og billedlig som jeg syns er veldig inspirerende.

Courtney Marie Andrews – If I Told

Denne låten har jeg hørt på non stop siden jeg hørte den første gang for noenr måneder siden. Courtney lager så fine skildringer i sine tekster, og er også veldig flink på å skrive billedlig og vakkert.

Gordi – Aeroplane Bathroom

Dette er en beskrivelse av et menneskes sammenbrudd på et fly – det er så ekte og veldig noe en kan kjenne seg igjen i hvis en har en jobb med mye press og mye reising.

Laura Marling – Daisy  

Denne historien er så fin – og Laura er så god på å skrive tekst som treffer hardt. Jeg inspireres av hennes måte å skrive historier på i sine tekster, hvor hun samtidig gjør det personlig og nært for lytteren.

Gregory Alan Isakov – Chemicals

Denne låten var en stor inspirasjon når jeg skrev A Temporary Soothing. Gregory skriver så ærlig og fint og samtidig poetisk om vanskelige temaer, som jeg inspireres veldig av.

Komponist:

Damien Rice – Amie

Denne låten var en stor inspirasjon for meg tidlig i min skrive karriere. Spesielt virkemidlet av stryke-arrangementet har vært viktig for meg.

Ben Howard – End of the Affair

Denne låta er en utrolig skjør og vakker skildring av hvordan det er å være i etterdønningene av et avsluttet forhold. Musikalsk så underbygger Ben teksten så fint her.

Lucy Rose – Place

Denne velger jeg fordi den er rytmisk interessant, liksom eksplosiv og skjør på samme tid. Lucy har en helt spesiell stil som jeg syns er veldig inspirerende.

Ray LaMontagne – Be Here Now

Denne låten har en helt spesiell atmosfære, og jeg liker spesielt dynamikken mellom gitaren og vokalen.

The Staves – Sleeping in a Car

Igjen så er det det rytmiske her jeg syns er så fint. Melodisk og musikalsk er denne annerledes fra det meste jeg har hørt, den er veldig flytende og rytmisk spesifikk på samme tid.

Siv Jakobsen – A Temporary Soothing

Siv Jakobsen i Ferske spor

Siv Jakobsen – From Morning Made to Evening Laid (Ferske spor uke 38/2020)

Siv Jakobsen – Fight Or Flight (Ferske spor uke 14/2020)

ps Under relaterte saker har vi tatt med mer Siv Jakobsen.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Det var veldig kjekt å være en plass med så mye livemusikk. Det er alltid noe som skjer på en bar uansett hvor du snur deg. Og det var fint å kjenne på det faktum at det går an å leve som låtskriver, forteller vokalist og gitarist Stine Andreassen, i plateaktuelle The Northern Belle med albumet «We Wither, We Bloom», som ble skrevet under et tre måneder langt opphold i Nashville. – Jeg oppdaget mer enn bare country, og det var fint å se hvordan folk jobber og at de setter like stor pris på tradisjoner som å lære noe nytt, erklærer Tromsø-jenta.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Julia M. Naglestad

Albumet «We Wither, We Bloom» byr på sprelske tekster om personlige forhold og en mer poppa form for country og americana der hardingfele tar plass side om side med pedal gitar og andre tradisjonsrike amerikanske countryinstrumenter. Gjennomborrende, bittersøt og ærlig, men også oppløftende. Men først og fremst er dette en låtsterk plate med mange lettfattelige og fengende sanger.

Det handler om en sammenføyning av moderne popelementer med folkemusikk og retro country. Denne gangen har  røttene i 1970-tallest vestkystrock og 1960- og 1970-tallets  rock også blitt tydeligere, spesielt med melodiføringen til Fleetwood Mac som et tydelig utgangspunkt.

Vi snakket med låtskriver og frontfigur Stine Andreassen om hennes reise til countryens Mekka Nashville, låtskriversamarbeid og musikalske bakgrunn. Den tidligere Dj-en gir oss også en fin spilleliste.

Hvor og når oppsto din interesse for musikk, sang og gitarspilling og hva var det som traff deg så sterkt?

– Godt spørsmål! Jeg begynte å synge i kor da jeg var veldig liten, i Kroken barnekantori, men trivdes vel ikke så godt med akkurat den typen sang. Når jeg begynte på ungdomskolen ble jeg aktiv i revymiljøet og fremførte og skrev sanger til det. Samtidig var det viktig at jeg oppdaget Lene Marlin. Da skjønte jeg at det gikk an å skrive egne låter, og det var kult at hun var så ung også.

– Jeg vokste opp med foreldre som er glade i musikk og popkultur, og er heldig sånt sett. Jeg har blitt oppfostra med Fleetwood Mac, Pink Floyd, The Beatles og ABBA via foreldre. I tillegg er jeg også av MTV-generasjonen og så veldig mye musikkvideoer. Jeg kunne sitte å se på i timevis, og er altetende musikalsk. Det er mye fin musikk å lytte til. Jeg fikk etter hvert min første gitar, en nylonstrenger. Egentlig var det vel en husgitar og pappas. Han kunne ta de vanlige akkordene, men det var mest jeg som brukte den egentlig. Jeg fikk også keyboard i ganske ung alder, som jeg spilte. Men det var først i voksen alder, eller i det minste som ungdom, jeg turte og følte jeg hadde noe å si.

Husker du når og hvor du kjøpte den første plata?

Husker jeg hadde Jannicke, som hadde en del barnesanger i barndommen. Men skaffet meg vel selv mer popkulturelle ting senere. Britney Spears’ «…Baby One More Time» hadde jeg på cd-singel, og lyttet også til Spice Girls og hørte på Enya og samlet på Absolute Music- og Mcmusic-platene. Jeg husker spesielt «Absolute Music 11» og «MCmusic 2» festet seg. Sistnevnte hadde Sissel Kyrkjebøs og Warren Gs «Prince Igor», som jeg hørte på Discman. Jeg er fra Tromsø, som jo er en musikkby, men hadde ikke så kul smak i starten, likte ikke så mye rock som jeg burde, men var veldig glad i elektronika og spesielt Bel Canto og Anneli Drecker.

Når skjønte du at det var dette du ville drive med?

Jeg tenkte det allerede da jeg skulle søke meg inn på videregående, men er fornuftig, så det ble realfag etter at jeg også først kom inn på fotball-linjen. Etter å ha vært mye med på revy fant jeg mye glede i å fremføre. Likevel fortsatte jeg med fysikk og matematikk på NTNU. Samtidig ble jeg Dj på Samfundet i Trondheim. Da skjønte jeg at det ikke lenger føltes som hobby, men noe som tok overhånd, og søkte på NISS i Oslo på populærmusikk og jobb på Platekompaniet i henholdsvis 2010 og 2009. Jeg brukte tre måneder i forkant på å lære meg noter før opptaksprøven. De fleste hadde musikklinja fra videregående og kunne dette allerede. Jeg måtte lære meg en del grunleggende i forkant, men det var greit ettersom jeg hadde så innmari lyst.

Hvorfor akkurat country og americana musikk?

– En del kommer fra bestemor, som pleide å høre på Jim Reeves på radio og hadde en del køntri-vinylplater og musikk med artister som Elvis, men også country som Dolly Parton og Hank Williams. Denne musikken føltes så naturlig, og det at jeg forsto det knyttet meg tettere til teksten. Det handlet om virkelig ting som de hadde opplevd. Og at jeg også kunne kjenne meg igjen i soundet kom med på kjøpet. Vi som er fra Norge er jo vant til å høre fele og den type instrumenter. Det er ikke så vanskelig å blande folkemusikk og viser med country. De er som søstre og brødre. Jeg satte meg enda mer inn i det, og ble ekstra glad i genren da jeg begynte å jobbe på Platekompaniet og oppdaget Gillian Welch og Alison Krauss. De har hatt mye å si.

Ja, du har jo også vært med på å covre/tolke Gillian Welch ved flere anledninger, som 20. august i Oslo med en tributekonsert under Revolvers Drømmedag konsept sammen med Live Miranda Solberg fra det andre bandet ditt Silver Lining samt Louien og Signe Marie Rustad med flere. Silver Lining har også tidligere gjort hyllestkonserter til henne.

– Det har vært veldig gøy å gjøre. Samtidig fyller det deg jo også med æresfrykt. Men det ble veldig fint. Det er fine låter og en ære å få spille dem.

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til i andre prosjekter som Silver Lining?

– Det var faktisk litt vanskelig i starten å selv skille de fra hverandre og se hvor den og den låten hører hjemme. Men etter hvert da jeg ble kjent med musikerne skjønte jeg. Med Silver Lining kan det være at jeg ser for meg hvor Lives vokal skal være. Eller det kan være at jeg vil  ha Halvors gitarspill, som er litt som Townes Van Zandts eller Dave Rawlings’ og har en folktwang-lyd, uten å bli glatt country, men mer folk- eller americana-aktig. Northern Belle blir nesten et orkester og låter mer lyst, mer poppa og har et større lydbilde. Jeg føler vel egentlig at Silver Lining representerer den mer kredible delen. Folk aksepterer Silver Lining før Northern Belle, som blir hakket mer twangy og harry på en måte. Men på den siste platen har vi hentet inn flere popelementer fra 1960, -1970 og westcoast. Noe som føles deilig.

Hvorfor albumtittelen «We Wither, We Bloom»?

– Den satt langt inne! Vi hadde allerede spilt inn 11 låter og ikke bestemt oss for tittel, men valgt låtene. Jeg hadde skrevet rundt 20, og vi valgte hvilke vi likte utifra dem, men jeg følte at et eller annet manglet mens jeg satt hjemme i stua og klimpra på gitaren. Så kom låta. Jeg følte at den summerte opp hele plata, ett og ett halvt minutt med meg og vokal alene. Den var med på å få tilbake nervene i tekstene ved at den handler om at ting går i sirkler, vi har gode og dårlige dager, men spør oss hele tiden: «Hva er det neste som kommer til å skje?» Det er mange mørke dager og mange topper. Men vi vet aldri hvilken retning livet tar. Men her er håp om blomstring etter at det visner.

Hva var det som gjorde at du ville utforske personlige forhold i tekstene dine denne gangen?

– Det føltes som en fin utfordring. Det var noe som jeg har hatt lyst til, å tørre å gå litt dypere. Da jeg satt alene i Nashville var det også deilig å være på en ny plass og få nye perspektiv, og det var på tide. Det føltes riktig, ikke fordi jeg har lyst til å utlevere andre. Det gjør jeg i og for seg med en eks eller flere ekser i låta «Remember It», men den er skrevet med en liten tvist. Det er så irriterende alltid å si at du ønsker det beste for noen når de har vært litt slem eller idiot. Det var greit å si at det de driver med ikke er ok, og å få frem det som du tenkte der og da, i steden for «det går bra» når du bare har lyst til å «klikke».

Jeg skulle akkurat spørre deg om denne voldsomme hevnlysten som kommer til uttrykk hos det lyriske jeg-et, selv etter at hun har funnets seg en annen.

– Jeg gjør ikke det i virkeligheten. Da er jeg rolig og grei, men jeg har temperament via morsmelk, og det var artig å leke med de tankene. Vi legger lokk på følelser og oppfører oss perfekt. Nå ville jeg se hva som kunne skjedd om jeg virkelig begynte å kjenne på følelsene da han låste meg ute. Det handler om et forhold som var for kjempelenge siden. Jeg ville gå tilbake og kjenne på de rå følelsene, som ung jente som ble slått opp med. Det var gøy å leke med, som eldre med mer perspektiv på ting. Som teksten også uttrykker; jeg skjønner at det ikke bare er hans feil, men han kunne ha oppført seg bedre.

Litt sånn The Cardigans’ «I Need Some Fine Wine and You, You Need to Be Nicer»?

– Ja, noe sånt. Jeg ville være så rå som Taylor Swift og The Cardigans, som også har intense tekster. Jeg har hørt mye på The Cardigans opp igjennom. Som musiker er det litt sånn: om du vil det eller ikke, om det er noe du liker, så har du tatt mental note. Jeg liker attityden, også til Stevie Nicks. En sterk frontfigur med en fantastisk stemme og en veldig flink låtskriver. Jeg liker også Christine McVie, som holder seg mer i bakgrunnen.

Låten «Lonely» har du skrevet sammen med den australske artisten Josh Rennie-Hynes. Hvordan kom det samarbeidet stand, hva er ditt forhold til hans musikk og hvordan opplevde du samskrivingen?

– Han ble jeg veldig god kompis med, og det var naturlig å spørre om han ville hjelpe meg med en låt jeg følte at jeg ikke mestret skikkelig. Jeg hadde vært med på en konsert med han før og sunget ett parti som Erin Rae vanligvis gjør. Jeg følte at stemmene våre passet bra sammen og at vi hadde grei forståelse i forhold til hva vi liker. Jeg var på besøk hos ham og jammet og snakket om låten og utgangspunktet for teksten. Vi var begge på besøk i Nashville og kjente på følelsen av ensomhet. Der du drikker for mye, kjenner på stress og lar følelser ta overhånd. Vi syntes synd på hverandre og hadde god kjemi. Han er en fin fri sjel og gøy å skrive med. Ikke så opptatt av hva som låter rett og galt, men mer å ha det gøy når du skriver.

«Two Minds» og «Remember It» er skrevet sammen med den Nashville-baserte engelskmannen Henry Brill, som gir ut musikk som John Joseph Brill, men også skriver for andre artister som Phantogram, Jack Garrat, norske dePresno, Birdy, Peter Raffoul, Anderson East, Sam Johnson, Rhys Lewis. Fortell om ham og samarbeidet.

– Jeg og samboeren var innom Thirty Tigers (et plateselskap, management og distribusjonsselskap innenfor folk, indie rock, urban og country, som har gitt ut Lucinda Williams, Colter Wall, Jason Isbell, The Avett Brothers med flere, journ.anm.). Vi besøkte en del labler spesielt innenfor country og americana segmentet og snakket om låtskriverne som Kacey Musgraves benytter seg av og hvor godt jeg likte soundet. Da foreslo Andrew å ta kontakt med publishingbyrået deres. Vi fikk tilbakemelding på at Henry hadde kicket på Northern Belle og vi fikk booket oss tid sammen i et studio.

– Studioet var et sånn skikkelig sterilt rom hvor de sitter og skriver. Men han var en fantastisk rå type og hadde noe av den beste energien jeg har truffet på. Vi fikk en fin forståelse og han hjalp meg med hvilken retning låtene skulle gå. Jeg føler at han hjalp meg til å være enda tydeligere og få melodien mer to the point. Henry hjalp meg med å få frem det jeg ikke klarte å formulere. Han hjalp meg å få det ned på papir. I det hele tatt en fin fyr.

Coveromslaget er et brodert bilde. Fortell om coveret og valget av omslagsdesigner. Og hva er deres forhold til brodering og veving?

– Det var det min barndomsvenn Ole Morten Ødegård som sto for. Han er en god kompis fra Tromsø, som vi har samarbeidet med siden starten. Vi har kjent hverandre lenge før han ble designer. Jeg har alltid likt måten han har tegnet med  eksperimentell stil. Da vi diskuterte i forkant av utgivelsen bestemte vi oss for å leke med ulike tradisjoner, derav brodering eller veving. Det er knyttet til tradisjoner og får meg til å tenke på oldemors vevde duk og  puter i sofa, og kan også knyttes til musikken. Det føles veldig country, det er noe som har blitt gjort i hele verden og er vakkert. Vi ville gi det en moderne twist,  og i og med at vi spiller en amerikansk inspirert genre ville vi ha et cover mer knyttet til Norge og valgte da midtnattsol» og landskap i nord, derav fargene rød, oransje og gul. Vi fikk også ei veldig flink dame i Australia, som heter Sia, til å brodere dette. Vi har bestilt det, men ikke fått det ennå på grunn av de spesielle tidene vi er inne i, forsinkelse med postgang og liknende.

Blir det da også backdrop?

– Det hadde vært stas. Omslaget har fine farger, og det er gøy å bevege seg bort fra lyseblå og rosa som vi har brukt tidligere til et nyere uttrykk. Dette føles mer som 1970-talls farger, og vi hadde lyst til å skifte fargepaletten denne gangen.

Låtene ble skrevet under et tre måneder langt opphold i Nashville. Fortell om turen og hvordan innflytelse oppholdet hadde på tekster og melodier på plata.

– Det var veldig kjekt å være en plass med så mye livemusikk. Det er alltid noe som skjer på en bar uansett hvor du snur deg. Og det var også fint å kjenne på det faktum at det går an å leve som låtskriver. Nashville har vel over 200 000 låtskrivere. Byen er fint delt opp med Broadway, som står for honkytonk, coverband og glattere country. Man kan høre mange bra melodier og folk er utrolig dyktige der. De som spiller i bandene der på dagtid har mange ganger egne prosjekt utenom som de opptrer med på kveldstid i East Nashville, som er den mer hippe, kule delen av byen.

– Jeg oppdaget også mer enn bare country, og det var fint å se hvordan folk jobber og at de setter like stor pris på tradisjoner som å lære noe nytt. Jeg lærte meg også å danse 2 step på American Legion 82, en scene med en egen Honky Tonk Tuesday hvor alle sladrer, danser og har det fint sammen. Det var også mange muligheter til å oppleve gode liveopptredener. Jeg fikk sett Rodney Crowell, Paul Franklin, Vince Gill og Emmylou Harris på en og samme kveld. Vi fant det ut samme dag som konsertene var, og bare kastet oss inn i en taxi og dro dit. Det er kult når folk jeg ser opp til, og som er personlige helter, er så nært og bor i en nabogate.

Country og americana blir ofte sett som en slags bekjennelsesmusikk, en form for selvransakelse basert på egne opplevelser. Hvor mye av det du skriver er hentet fra egne opplevelser?

– Ganske mye. Det skal jeg ikke legge skjul på. Det er også derfor jeg liker genren. Det er så bra at man kan relatere så mye til det artistene synger om. Nå er jeg kanskje ikke på flaska som det er ganske vanlig å synge om, men mye annet treffer og er ting jeg kan kjenne igjen. Det er tøft når en bauta av en mann synger åpenhjertig om kjærlighetssorg. Det treffer rett i hjerterota. Det at noen tør å være åpen er både vakkert og fint. Jeg prøver også å flette inn noe fra eget liv for at det  jeg synger skal bety noe for egen del  og at jeg kan knytte meg til låtene på et  annet nivå. Jeg pleier også å ringe bestemor og få historier. Hun har levd et så interessant liv.

Hvor kommer den norske identiteten frem utover bruken av hardingfele?

– I tekstene, fordi jeg skriver mye om livet mitt og familien min. Jeg er den jeg er og har min bakgrunn. Jeg snakker mye med bestemor om da hun vokst opp og hvordan hun møtte bestefar. Samtidig skriver jeg på en måte så det blir universelt så flere kan kjenne seg igjen i det, men kommer ikke unna at vi har vokst opp med norsk musikk og kultur. Bjørnar og Yngve har vokst opp i bluesmiljøet, Ole Andre mer med rock og jeg elsker Marit Larsen og har vokst opp med Lena Marlin. Når vi spiller i USA får vi også tilbakemeldinger om at det låter annerledes. Det synes jeg også at det er hos alle i den norske nordicana-scenen. Selv om de holder et internasjonalt nivå har de et særegent stempel enten de synger på engelsk eller norsk. Vi har også vokst opp med musikkartister som Ottar Big Hand Johansen og Steinar Albrigtsen.

Hvordan er miljøene for country og americana i Oslo i dag? Er det et godt utgangspunkt for å drive med deres musikk?

– Jeg hadde ikke klart meg uten det. Det er en veldig fin gjeng med nye venner som også har blitt viktige støttespillere. Også er det gøy at det er så mange flinke og et sinnsykt høyt nivå på det som de driver med.

Du virker både levende opptatt av og oppdatert med tanke på ny musikk samtidig som du har god kontroll på musikkhistorien. Hvor viktig er lytting til andre artister for inspirasjon og for å finne frem til en egen musikalsk identitet?

– Det er det aller viktigste. Jeg henter mye inspirasjon av å høre på andre. På konsert kan jeg zoome helt ut og se meg selv i andres sko. Jeg håper at jeg aldri mister entusiasmen for andres musikk. Det er viktig, for om man begynner å tenke på bransjen eller at ens eget materiale skal passe inn kan man fort miste gløden. Jeg får mye av gløden og viljestyrken min ved å høre andre ta kule valg, enten det er spesifikke pedaler de benytter, lydvalg eller at jeg kan høre signaturmåten deres å synge på. En dag håper jeg at det blir slik at noen også kan si at det er Stine som synger og at jeg har egen tweak på ting.

Til slutt vil vi gjerne at du velger fem låter som du har lyttet til i perioden da du skrev låtene til denne skiva og foreller hva det er du liker med disse sangene.

Kacey Musgraves – Slow Burn

The Jayhawks – Blue

Glen Campbell – Rhinestone Cowboy

Erin Rae – Bad Mind

Fleetwoood Mac- Go Your Own Way

Jackson Browne – Running on Empty

Bednik Brænne

Jenny Lewis – Red Bull & Hennessy

Phoebe Bridgers – Motion Sickness

The Northern Belle – We Wither, We Bloom

The Northern Belle i Ferske spor

The Northern Belle – Tailor Made (Ferske spor uke 35/2020)

The Northern Belle – Late Bloomer (Ferske spor uke 24/2020)

The Northern Belle – Gemini (Ferske spor uke 17/2020)

The Northern Belle – Remember It (Ferske spor uke 11/2020)

The Northern Belle – You’re Gonna Leave (Ferske spor uke 35/2018)

ps Under relaterte saker har vi  tatt med mer The Northern Belle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Navnet er fra ei låt av bandet Love as Laughter, som Built to Spill covrer på albumet Live fra 2000. Låta heter «Singing Sores Make Perfect Swords», og er et godt eksempel på at man ofte ikke trenger så mye mer enn en god melodi for å ha ei bra låt. Det har alltid vært et mål for meg å lage enkle, melodi baserte låter som denne. Så jeg tok det navnet for å minne meg selv på det, forklarer frontfigur Ragnar Skarseth bandnavnet Singing Swords. De er såvidt er i gang med arbeidet med oppfølgeren til den fengende selvtitulerte debutskiva på Wonderful & Strange Records fra årsskiftet.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Carsten Aniksdal

Er du glad i direkte, rake melodier og indierock med små fiffige tekster bør du sjekke ut kvartetten som leverte musikk som egnet seg særdeles godt på radio og derfor velfortjent vant gjenklang hos Totto Mjelde i Stjerneposen i NRK`s Bergens studio. Hele albumet byr på allsangvennlig indierock i sidegatene til stiene som bandene Built to Spill, Modest Mouse, Superchunk og Hüsker Dü tråkket opp og med en aldri så liten porsjon power pop. Muligens ikke det mest originale eller egensindige du har hørt, men like fullt en herlig energiinnsprøytning med sitt humørfylte driv og herlige melodier. Det er fort gjort å begynne å synge eller ihvertfall nynne med til låter som «Stranger Things» , «Freak Flag» og «Keep on Going». Vi ble smittet av basillen og ville vite litt mer om bandet.

Fortell først til de som ikke har fått med seg det fine bandet deres, hvem er Singing Swords?

Takk for det og takk for at du ville intervjue oss! Vi er et indierockband fra Trondheim. Det består av meg Ragnar på gitar og vokal, Øystein på tangenter, gitar og kor, Jan Tore på bass og kor og Viktor på trommer.

Hvorfor valgte dere bandnavnet Singing Swords/syngende sverd og hva vil dere kommunisere med det?

Navnet er fra ei låt av bandet Love as Laughter, som Built to Spill covrer på albumet «Live» fra 2000. Låta heter «Singing Sores Make Perfect Swords», og er et godt eksempel på at man ofte ikke trenger så mye mer enn en god melodi for å ha ei bra låt. Det har alltid vært et mål for meg å lage enkle, melodibaserte låter som denne. Så jeg tok det navnet for å minne meg selv på det.

Ragnar, hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fenget deg så sterkt?

Det var alltid mye musikk i familien og rundt meg i oppveksten. Jeg husker at jeg som barn var veldig fascinert av stereoanlegget, og kunne ofte sitte og se på at høytalermembranen bevegde seg og at vinylplata spant. Det var helt magisk da, og det er det enda.

Når begynte du selv å synge og spille?

Jeg begynte med piano som tiåring, men gikk over til gitar da jeg ble tolv. Starta mitt første band i fjortenårsalderen. Begynte ikke å synge før et par år senere.

Hva var det som gjorde at du skjønte at du ville drive med det her?

Det var da jeg fikk se et opptak av en AC/DC-konsert på VHS. Dette var før internett, og til da hadde jeg bare sett bandet på bilder og platecover, så å få se de på scena gjorde et enormt inntrykk på meg. Fra da av var det bare en ting som gjaldt, og det var rock.

Hva er likhetene og forskjellene i forhold til andre band dere er, og har vært, involvert i som The Sideways, Fuckleberry Hinn og The High Water Marks?

Fellesnevneren er at brødrene Jan Tore og Øystein Megård er involvert i de fleste banda. I tillegg driver de plateselskapet Wonderful & Strange Records, som samtlige band gir ut musikk på, inkludert Singing Swords. Alle banda befinner seg i indieland, men vi har likevel ganske forskjellige uttrykk.

Kan dere si litt om de ulike bandmedlemmenes musikalske styrker og roller i Singing Swords?

Ragnar Skarseth

Demokratisk diktator. Låtskriver og primus motor.

Øystein Megård

God på arrangering. Teknisk trollmann. Definisjonen på produktivitet.

Jan Tore Megård

Stage banter-ansvarlig og musikalsk barometer. Vet alltid når ting funker og omvendt.

Viktor Stavrum

Holder oversikten. God sjåfør. Dedikert.

Hvilke gjester er med på skiva, valget av de og hva de har brakt til innspillingen?

Gøran Karlsvik – Backingvokal på «Y2K»

Gøran og jeg vokste opp i den vesle bygda Tingvoll på Nordmøre, der vi hadde et miljø rundt den lokale rockeklubben hvor vi begge spilte i band. Låta «Y2K» er en slags hyllest til den tida, så da passa det perfekt at han ble med på låta. Gøran synger i banda This Sect og Damokles, som begge snart slipper skive.

Per Ole Bratset – Gitarsolo på «Y2K»

Per Ole ble jeg kjent med da jeg spilte i bandet Peeker (1999 – 2006), som hadde sitt utspring på Sunndalsøra. Han var også en av de i rockeklubbmiljøet, så i likhet med Gøran, passa det veldig bra. Per Ole synger og spiller gitar i The High Water Marks, som snart slipper skive på Wonderful & Strange.

Magnus Kofoed – Mellotron på «Keep on Going»

Kofen har miksa og mastra skiva. Han er også en meget habil keyboardist, så da vi trengte mellotron på «Keep on Going» var han ikke vond å be.

Dere har valgt å la albumet ha samme navn som bandet. Hvorfor det valget og hva er forholdet deres til selvtitulerte debutplater? Har dere noen favoritter som har vært til inspirasjon i så måte?

I utgangspunktet hadde vi en albumtittel etter ei låt, men den låta fikk vi ikke plass til på skiva, så da ble det selvtitulert. Førsteskiva til Weezer er et selvtitulert album som har betydd mye for oss.

Ragnar Skarseth har skrevet alle låtene. Hvordan prossessen har vært rundt skriving av låtene og hva har bandet bidratt med før de har funnet sin endelige form?

Jeg skriver låtene på kassegitar og tar de med på øving hvor vi arrangerer i lag. Før vi gikk i studio spilte vi inn en pre-prod på øvingslokalet. Vi spilte inn tretten låter i studio, men fikk ikke plass til mer enn ti på skiva. Så de tre vi fikk til overs kommer på neste skive.
I ettertid ser jeg at vi skulle brukt mer tid på pre-prod, siden vi måtte gjøre forandringer på låter som egentlig var ferdig miksa. Det gjorde at ting ble litt dyrere enn planlagt, men det var det verdt.

Cover og Design er gjort av Ragnar i samarbeid med Åshild Aurlien, og Carsten Aniksdal har bidratt med polaroid foto. Fortell om valget av de to, arbeidsprosessen og omslaget som dere har valgt å bruke

Carsten er fotografen som tok det fantastiske coverbildet på «Shake the Curse»-skiva til This Sect. Så jeg spurte om han hadde noen bilder som kunne passe som cover på skiva vår, og det hadde han. Jeg gjorde mye av designjobben sjøl, men når Illustrator-skillsa ikke strakk til var det fint å få hjelp av Åshild, som er proff designer.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan de passer for å si noe om Singing Swords?

Indierock (Pavement)

Kan man være et indierockband uten å gjøre alt sjøl? Jeg vet ikke. Vi gjør i hvert fall mesteparten sjøl.

Skandinavisk pop (Kent, Sweden)

Låta vår «Stranger Things», der jeg ramser opp disse banda, handler om en gang jeg var på date med ei som hadde de banda på profilen sin. Så jeg hadde litt trua da vi skulle møtes, men det gikk ikke så bra.

Freak / Utskudd / Alternative valg

Let your freak flag fly!

Det gode liv

Å se Weezer på Malakoff sommeren 2019. I wanna go back!

Melankoli / Vemod

Den triste musikken er den beste musikken.

Pågangsmot

Kjekt å ha.

Sugar / Bob Mould / Hüsker Dü

New day rising, new day rising!

Epinastic Movements

Har ikke noe forhold til de, men husker låta «President Block» som Motorpsycho covra. Har en kompis som aldri slutter å håpe på at de skal spille den live.

Den predigitale tiden

Det er kanskje feil å si at alt var bedre da, men tempoet var i hvert fall mer utholdelig. I dag går det alt for fort.

Mental hygiene / Sammenbrudd

Jeg kjenner snart ingen som ikke sliter med psyken på en eller annen måte. Vi har skapt et samfunn hvor vi er mer fremmedgjort enn noen gang. Derfor er det også viktigere enn noen gang å jobbe for å holde seg frisk. Slå av PC’en, gå en tur i marka og besøk en venn!

Presset ved voksenlivet og ansvaret som følger med det

I’m gonna put a hole in my TV set, I don’t wanna grow up!

«Stranger Things»-  TV-serien

Sesong 1 var killer. Så skuffa sesong 2 litt før det ble bedre igjen i sesong 3. Spent på sesong 4.

Dere har benyttet en rekke ulike studioer; Brygga Studio, Casa Del Rags, Dora og Nautilus Studio til innspillingen av denne plata. Hva er bakgrunnen for det valget og hvilke musikalske utslag det har fått? Hvilke spor kan man høre av de ulike lokalene lydmessig eller i form av atmosfæren i låtene?

Det studioet vi har gjort det meste i er Brygga. Det har på en måte blitt go-to studioet vårt etter at vi spilte inn en demo der i 2014. Ellers er det pålegg vi har gjort andre steder fordi det har vært mest praktisk. Om det er noe man kan høre, er det kanskje at gitarsoloen til Per Ole er gjort i kjelleren hans? Ellers klarte vi kunststykket å tracke tre låter der basstrommemikken var plassert bak fram. Da vi fant det ut, og snudde mikken riktig vei låt det mye dårligere, så vi endte opp med å ha mikken bak fram på alle låtene.

Dere har valgt å produsere plata selv. Hvilket resultat har det gitt for plata?

Det kunne sikkert ha vært fint å hatt en produsent, men det har også vært fint å ha full kontroll. Selv om vi kanskje ikke alltid har hatt helt kontroll. Om vi skulle gjort det på nytt hadde vi nok gjort mye annerledes. Det gikk litt kjapt i svingene til tider, så skiva bærer kanskje litt preg av det. Vi er langt fra studioeksperter, så det er sikkert en drøss med ting vi har gjort feil, men feil kan jo være riktig og.

Dere har samarbeidet med det norske vinyltrykkeriet Coastal Town. Hva er fordelene med å ha en norsk småskala vinylpresse tilgjengelig og hvordan  har de vært å samarbeide med?

Coastal Town har vært helt supre! Vi bestilte det minste opplaget på 100, og det leverte de lynkjapt. Det er utrolig kult at de starta opp med vinyltrykking i Norge og at man kan trykke i så små opplag.

«Stranger Things» ble kåret til fjorårets tredje beste låt av NRK P13s Stjernepose. Hva betyr den type anerkjennelse som inspirasjon og for å nå ut med musikken sin?

Det har ikke akkurat rent inn med skryt etter at vi slapp skiva, så at Stjernepose digga den låta var veldig stas! Radio betyr kanskje ikke så mye lengre nå i streamingens tidsalder, men det er uansett veldig hyggelig at de løfta oss fram.

Gøran Karlsvik lagde også en fin video til den. Hvordan foregikk innspillingen?

Videoen spilte vi inn i Nordmarka en dag i fjor sommer. Etterpå klippa Gøran den sammen mens jeg fora han med Absint. Resultatet ble en 2Twin Peaks2-aktig video, der jeg trasker innover i marka før jeg finner en gammel ruin hvor jeg begraver en gitar. Vi filma rett ved ei gigantisk maurtue, og maurene likte dårlig at vi var der, så vi var under konstant angrep. I tillegg var det så mye mygg at myggen på en måte ble med og koreograferte bevegelsene mine. Plagsomt, men artig! Vi snakka om å slippe en blooper reel der vi holder på å le oss i hjel. Vi har også planer om en oppfølger til videoen når neste skive kommer ut.

Hva har vært det kuleste  dere har opplevd som band så langt?

Det må være da vi spilte på Sandermosen Emofestival i 2014. Vi ble booka etter å ha sendt ei låt, og fikk headliner-spoten til slutt på den siste dagen, så vi følte oss som rockestjerner på vår første festival. Det hele foregikk på en nedlagt togstasjon i Nordmarka. Du får det ikke kulere enn det!

Hvilke utfordringer står dere overfor som band?

Når man spiller i så mange band som det vi gjør, blir energien og tida fordelt på mange ting. Mens man jobber med ett band må de andre vente. Da kan det være frustrerende å være den som må vente. Det er ei utfording vi har hatt og som vi sikkert kommer til å fortsette å ha.

Hva skjer med bandet fremover?

Vi har begynt å spille inn andreskiva. Hva som skjer på konsertfronten får vi se. Ting ser jo ikke akkurat kjempelyst ut der for noen band nå for tida, men det kommer vel til å bli normalt igjen om ikke så lenge.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

I vår og sommer hadde vi tre klubbkonserter og tre festivaler booka, som vi gleda oss mye til, men alt ble avlyst. Inntektene derfra skulle gå til å betale ned det vi skylder i forbindelse med innspillinga. Så at samfunnet stengte ned var mildt sagt kjipt. Hvis noen vil kjøpe skiva på vinyl, så har vi fortsatt noen på lager. Det er bare å ta kontakt på enten Facebook eller Instagram, så sender vi!

Kan dere til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har inspirert musikken eller tekstene på dette albumet

UFO 3000 – Sanderfinger

Bastards of Young – The Replacements

22 – Hurula

Death to the Lads – The Smith Street Band

24 Frames – Jason Isbell

Apartment Story – The National

Pretty (Ugly Before) – Elliott Smith

The Weather – Built to Spill

Her Royal Fisticuffs – Superchunk

Sluta följa efter – Dungen

Det er helg, og hva passer vel bedre å innlede helgen med enn Stavanger-punkerne Rift og dere nye EP «Modern Crusade» og resten av den hektende, melodiøse hardcore/punk-hybriden til gruppa, som strutter av energi både live og på plate. Her kan du lese og lytte på 5 plater som har inspirert Rift.

Av: Victor Josefsen / Foto: Rift

Rift forteller:

Det er mildt sagt vanskelig å velge ut kun fem album som har inspirert oss opp igjennom årene. Vi ble derfor enige om å velge ut ett album som har inspirert hvert enkelt bandmedlem, samt ett som vi alle var enige om. Hold dere fast!

Henning:

Rage Against the Machine – Rage Against the Machine (1992)

Selv om jeg er eldst i bandet møter jeg faktisk ikke denne plata før rulleteksten i «The Matrix». Plata med sin hardtslående gitar og bass, samt funk/rock inspirerte sound har gått utallige ganger på repeat. Tom Morellos bruk av gitareffekter som wah, whammy, ekko og vreng sammen med hans særegne spilleteknikk er fortsatt en stor inspirasjonskilde for hva som faktisk er mulig å gjøre med en single-coil gitar og noen få effekter. Zach de la Rocha limer det hele sammen på vokal. Det oser energi som smitter lett og holder meg klistret gjennom hele plata.

Trond:

The Clash – London Calling (1979)

«London Calling2 er ett album som har inspirert meg utallige ganger, ett album jeg kommer tilbake til når alt annet er kjedelig. En fusion av reggae, jazz, rockabilly og punk. Tekstene omhandler alt fra arbeidsløshet, rasisme og narkotikamisbruk til ansvaret som kommer med det og bli voksen. Det kan bare ikke slå feil.

Harald:

Bad Religion – Stranger Than Fiction (1994)

Jeg oppdaget faktisk ikke hvor genialt Bad Religion er før voksen alder og siden den gang har jeg bare blitt mer og mer betatt. «Stranger Than Fiction» er en plate som bare blir bedre og bedre for hver gang jeg hører den. Alt fra de fantastiske tekstene, de fengende melodiene og ikke minst koringene de har blitt så kjente for. Det hele er knyttet sammen i en fantastisk pakke hvor det ikke er en eneste dårlig låt.

Lasse:

Leatherface – Mush (1992)

Britiske Leatherface sitt album «Mush» fra 1992 er helt unikt. Jeg hørte først om Leatherface gjennom bandet Snuff, ettersom samtlige bandmedlemmer på et ellet annet tidspunkt har prøvespilt som bassist i Leatherface. Det er noe helt spesielt med det upolerte lydbildet, den dystre stemningen og atmosfæren på albumet. De unike gitarharmoniene kombinert med Frankie Stubbs sin særegne vokal, som mest av alt minner om noen som inntar grus og gråstein. Dette er et av de albumene som bare fortsetter å inspirere. Du oppdager noe nytt ved hver gjennomlytting. De beste låtene er etter min mening «Dead Industrial Atmosphere», «I Want the Moon» og selvfølgelig The Police-coveren, «Message in a Bottle».

Felles:

Turboneger – Apocalypse Dudes (1998)

Kanskje Norges feteste punk-album? Vi mener i alle fall det! Hva mer kan man si om denne klassikeren? I frykt for å skrive noe som kommer til kort her, tenker vi at albumet snakker for seg selv. Avslutningsvis er det verdt å nevne at vi av og til spiller et riktig så småfrekt cover av «Prince of the Rodeo» på våre konserter.

Rift – Modern Crusades

Rifs nye EP titulert «Modern Crusades» består av fire separate singler. Hver av singlene har en egen digital utgivelse, men selve EP’en ble sluppet i fysisk format som en 10” vinylplate 21. august. Du kan også bestille den på bandcamp.

Rift  – Fear

Den første låten fra EP’en «Modern Crusades» ute digitalt var «Fear», som åpner med et hakkende, raspende riff som hugger tak. En ny hardcore/punk-låtdose fra Rift med fengende melodier & refrenger & hektene riff, som følger fint opp deres foregående utgivelser.

Rift – No Way Out

Neste digitale slipp EP’en var låta «No Way Out», den var ute 18. september, en tight, fet og melodiøs sak med supercatchy, enkle og effektive gitarløp og medrivende refreng.

Rift – Apocalypse

Tredje digitale slipp «Apocalypse» var ute 2. oktober. Enda en fet låt.

Rift – The Right Direction & The Plague

Jeg hadde aldri hørt om Rift fra Stavanger før jeg så dem live over nettet tidligere i år, og de overbeviste fra første anslag og videre med det hektende refrenget «No one is really free, all we have is liberty» på online-konserten fra øvingslokalet deres.

Tittelen på den nevnte konsert-åpingslåta er «The Right Direction» fra EP’en med samme navn utgitt i 2009.

«The Plague» er åpningslåten på EP’en «Blind Devotion» utgitt i 2012.

Grottepunk 2020: RIFT/Dangerface/dOMi

Denne online konserten må du få med deg! Den hektende, melodiøse hardcore/punk-hybriden til Rift strutter av energi både live og på plate, og sammen med Gøttemia var bandet de to store positive overraskelsene fra Norsk Punk Streamfest 2020.

Dangerface og dOMI har overbevist med bla. disse låtene:

dOMi – Amazingland (Ferske spor uke 37/2019)
Dangerface – Let it Burn (Ferske spor uke 25/2019)
Dangerface – «Get Loud!» (Deichman anbefaler: Årets album 2019)

ps Det er mange utøvere som har valgt The Clash sine plater og låter i sakene våre, i relaterte under har vi kun tatt med noen av dem, ellers er det bare å søke i bloggen, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog

Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!

Av: David Jønsson, Geir Qviller, Victor Josefsen, Jan-Olav Glette, Ådne Evjen

David:

Cut Worms – Always on My Mind

Det er mange brakkesyke artister der ute nå med sterk formidlingstrang. Cut Worms har brukt tiden godt og flesker til med «Nobody Lives Here Anymore», et dobbeltalbum med spilletid på 80 minutter. Et slikt eksperiment kan gå begge veier, men samtlige 17 spor på albumet holder skyhøy kvalitet. På «Always On My Mind» hører man (som alltid) The Everly Brothers spøke i bakgrunnen, her skinner virkelig låtskriveren Max Clarke.

Cut Worms – Sold My Soul (Ferske spor uke 33/2020), Cut Worms – Baby Come On (Ferske spor uke 32/2020), Cut Worms – Don’t Want To Say Good-bye (Ferske spor uke 10/2018), Cut Worms – Till Tomorrow Goes Away (Ferske spor uke 5/2018), Cut Worms – Like Going Down Sideways (Ferske spor uke 48/2017).

Garcia Peoples – Gliding Through

Der hvor Garcia Peoples tidligere har vasset godt i jamband-referansene, er det hakket mer konsist på sistealbumet «Nightcap at Wit’s End». Selv om de ikke sier nei til en avstikker eller to i form av litt kvass jamming og improvisasjon. «Nightcap at Wit’s End» har inspirasjon fra britisk folk og prog. Åpningsporet «Gliding Through» har elementer fra «Red»-perioden til King Crimson, så vel som Lee Ranaldo/Sonic Youth.

Garcia Peoples – One Step Behind (single edit) (Ferske spor uke 33/2019), Garcia Peoples – Break Me Down (Ferske spor uke 15/2019) Deichman anbefaler: Årets album 2018).

Simen Mitlid – Grateful Dead

Jeg må innrømme at jeg er en smule inhabil med en slik låttittel, men heldigvis kan jeg trygt forsvare anbefalingen av Simen Mitlids siste singel «Grateful Dead». Mitlids milde tilnærming til indiefolk-sjangeren burde appellere til fans av Damien Jurado, Iron & Wine, Fleet Foxes og likesinnede. Det er en fin glød i lydbildet på «Grateful Dead», som lyser opp i høstmørket.

Simen Mitlid – Football (Ferske spor uke 34/2019), Skogsmusikk med Nick Drake-faktor Simen Mitlid – Album: Everything the Same (Musikalske sidespor – uke 36/2017) Mer Simen Mitlid.

Afsky – Altid Veltilfreds

Som mange andre, har jeg latt meg begeistre av NRKs serie om norsk black metal, «Helvete». Danske Afsky med albumet «Ofte Jeg Drømmer Mig Død» har dukket opp som perfekt lyttekompani etter å ha fordøyd serien. Melodisk black metal med krystallklar produksjon, en slags gylden middelvei mellom Mayhem og Deafheaven.

Jyoti – This Walk

Under pseudonymet Jyoti, har Georgia Anne Muldrow nå gitt ut tre album. Hennes siste album «Mama, You Can Bet!», mikser også denne gangen sammen spirituell jazz, R&B og poesi, til en kosmisk lytteopplevelse. «This Walk» er dyp og intens, se også opp for hennes tolkninger av Mingus-låtene «Bemoanable Lady» og «Fabus Foo».

Surprise Chef – Deadlines

Australske Surprise Chef fikk mye ros for debuten «All News Is Good News», og ble sporenstreks plukket opp av connaisseur-selskapet Mr. Bongo. Nå foreligger oppfølgeren «Daylight Savings», med påfyll av instrumental, funktung librarymusikk. Sløyt og silkemykt.

The Mountain Goats – Picture of My Dress

John Darnielle, han kan skrive han. Her om dagen tok jeg frem hans bok om Sabbath-klassikeren «Master of Reality» i 33 1/3-serien. Det er meget god lesning. Det mangler heller ikke på klassikere i tekstform i The Mountain Goats-universet. «Picture of My Dress» er Darnielle på sitt beste, med en hovedkarakter som tar bilder av seg selv i bryllupskjolen og minnes en forloren tid.

The Mountain Goats – As Many Candles as Possible (Ferske spor uke 33/2020), The Mountain Goats – Exegetic Chains (Ferske spor uke 16/2020), Cockroach Clan gjør en kanonbra coverversjon The Mountain Goats’ «Going to Georgia», Konsertanmeldelse: The Mountain Goats på Rockefeller, The Mountain Goats – Younger (Ferske spor uke 8/2019), The Mountain Goats – Song for Ted Sallis (Ferske spor uke 36/2018).

Slow Pulp – At It Again

Chicago-baserte Slow Pulp sjarmerer med deres debut «Moveys». Et kompakt album med ti sanger i et lydlandskap drapert med drømmepop-indie, som burde fange interessen til fans av Beabadoobee, Soccer Mommy og Skullcrusher. «At It Again» hekter tak i deg fra første anslag.

Slow Pulp – Falling Apart (Ferske spor uke 33/2020), Slow Pulp – Idaho (Ferske spor uke 30/2020)

Elin Forkelid – Compassion

Svenske Elin Forkelid har gjort et helt album med sine Coltrane-favoritter. På «Elin Forkelid Plays For Trane» har hun samlet sammen et glitrende band, med blant annet Mattias Ståhl på vibrafon, og gjør noen heidundrandes versjoner av Trane-klassikere. Forkelid trekker frem komposisjoner fra hele hans karriere, både ballader fra den tidlige perioden og mer krakilske avant garde-materiale fra slutten av hans karriere. «Compassion» fra «Meditations» åpner albumet og det er litt av en åpning!

Death By Unga Bunga – Live Until I Die

Bunga-boys smeller til med «Live Until I Die». Et livsbejaende anthem med White Reaper-aktige riff, om å ha det gøy uten å ha dårlig samvittighet. Det er viktig å leve litt, eller i hvert fall viktig å tenke på det mens man skuer fremover i tidshorisonten. «Live Until I Die» gir meg også ekstremt lyst til å se dette bandet live igjen. Denne sangen blir et naturlig høydepunkt på fremtidige setlister. Den tiden kan ikke komme fort nok. Vet du hva vi gjør? Vi lever til vi dør.

Death By Unga Bunga – Trouble (Ferske spor uke 33/2020),

Death by Unga Bunga – Not Like the Others (Ferske spor uke 21/2020), Death By Unga Bunga – Album: So Far So Good So Cool (Musikalske sidespor – uke 19/2018), Death By Unga Bunga – Cynical (Ferske spor uke 13/2018), Death By Unga Bunga – Soldier (Ferske spor uke 5/2018), Death By Unga Bunga anbefaler 5 låter du trenger når noen stikker fra deg, Death By Unga Bunga – Fight!, Death By Unga Bunga – «Lady Fondue», (video), Plateanmeldelse: Death By Unga Bunga: «Pinapple Pizza», Plateanmeldelse: Death By Unga Bunga – «Juvenile Jungle», Death By Unga Bunga på Parkteatret, Videoanbefaling: Death By Unga Bunga – «Hallucination Generation (Take Me Home)», Videoanbefaling: Death By Unga Bunga – «Feel Alright», Plateanmeldelse: Death By Unga Bunga – «The Kids Are Up to No Good», Death By Unga Bunga på Øya 2012 – brillefin fremvisning.

Geir

E-Saggila – Anima bulldozer

Industrielt, skurrete og kantete, samtidig som det er basstungt, funky og dansbart. E-Saggila er ute med ny EP på Northern Electronics og dette er tittelkuttet.

E-Saggila – Pattern obligation (Ferske spor uke 40/2019).

Perc – Destroyed by jazz

Maskinelt, nådeløst og minimalistisk. Dette er iskald, monoton og tøff dansemusikk for de med sterke nerver eller/og hørselsvern. Fra den nye EPen «Fire in negative», ute på Perc Trax.

Black to Comm – Stolen androgens

Et mykt, luftig og pianobasert stykke; et tema repeteres og utfylles med bl.a. en varmt purrende digitalisert vokal og strenger. Fra den nye skiva,»Oocyte oil & Stolen androgens», som kommer på Thrill Jockey i slutten av oktober.

Black to Comm – The desert alphabet & Semirechye (Ferske spor uke 6/2019), Black to Comm – Lethe (Ferske spor uke 3/2019).

X.Y.R. – Black monk in the dunes

Stemningsfull og filmatisk ambient med touch av new age og 70-tallet. Det begynner i et åpent, lunt og beatløst rom før en sakte strøm tar deg med på en lang, men behagelig reise i et innadvendt og monokromt landskap. Fra utgivelsen «Pilgrimage», ute på Not Not Fun.

Loraine James, Jonnine Standish – Don’t you see it?

Varm og slækk høstlåt med en touch av trip hop og litt skarpe, blingete kanter. Behagelig, myk og blek vokal av Standish. Fra den nye EPen til Loraine James «Nothing», ute på Hyperdub.

Loraine James – So scared (Ferske spor uke 2/2020).

​Rian Treanor – Opponent process

Psykedelisk, svimmel og dansbar tekno med smak av dancehall. Raske beats, famlende perkusjon og skarpe og syrete syntlyder. Fra den nye skiva «File under UK metaplasm», ute på Planet Mu.

Rian Treanor – Ataxia_B2 (Ferske spor uke 14/2019).

Less Bells – The Fault

Mørk og lun filmatisk landskapsmusikk med myke og langsomt bølgende strykere, en vokal som bare antyder, droner m.m.. Fra skiva «Mourning jewelry», ute nå på Kranky og passer godt inn der, sammen med bl.a. Labradford, Loscil, Grouper.

Victor

Lucky Malice – Resistance

Enda en låt der opp blant toppene på Lucky Malice sin plate «Misfit» fra 2017 (omtalt her).»Resistance» er, som singelen «Magnetic» (omtalt her), fra det kommende albumet albumet, som er planlagt for slipp i midten av november. Lucky Malice er et av disse banda som viser at en kort punklåt kan ha like mye substans, omså ikke mer, som f.eks. en lang og utforskende kunstpop-komposisjon.  Det er punkens natur, jamfør uttrykket tregreps punk.

«Resistance» er både eksplosiv, rytmene piskes av gårde,  og melodiøs poppunk-hektende.  Refrenget oser av kraft. Lucky Malice har rett og slett iboende urkraft de kanaliserer ut. Mer props til Lucky Malice fra meg altså, det er fordi det er akkurat slik punk med  snert i kan høres ut. Les hva Lucky Malice selv sier om hva de vil uttrykke med låten her.

Lucky Malice – Magnetic (Ferske spor uke 38/2020), 5 plater som har inspirert Lucky Malice, Lucky Malice – Album: Misfit (Musikalske sidespor – uke 41/2017).

Virkelig – Identitesløse menn

I innledningen til spalten 5 plater som har inspirert der Virkelig er gjest skriver jeg at bandet nå har satt en fot i bakken og reflekterer over nåtiden.

– Der andre band bare hørtes ut som de ville imponere, føltes det som om J & Gjengen ville berøre. Det ga liv og håp i et ellers flatt og kjedelig musikklandskap, og vi hadde aldri noe til felles med bølgen fra vårt eget sted. Vi trengte vinden fra Bergen for å kunne forstå hvor mektig det norske språket kunne være. Det albumet er grunnen til at vi synger på vår egen dialekt og morsmål den dag i dag, forteller de om John Olav Nilsen & Gjengen (sjekk også John Olav Nilsen & Nordsjøen) og albumet «Den Eneste Veien Ut» (2012) innflytelse i samme spalte.

England og Manchester på slutten av åttitallet har også vært en sterk inspirasjonskilde i arbeidet med låter til det nye albumet «Lengsel blir gjemsel», som på «Blodpris», i samklang med et knippe gode poplåter som «Identitesløse menn».

Som min Deichman-kollega er inne på anmeldelsen av Virkelig sin Øya-konsert for to år siden har de et forholdsvis enkelt musikalsk uttrykk, ikke noe komplisert, men med fokus på de gode melodiene. Det har de flust av i låtmaterialet sitt, ikke minst på åpningslåten «Identitesløse menn». Og tekstene er gode.

Virkelig er de neste gjestene i vår spalte 5 om bøker og musikk. Kommer i løpet av uka, så følg med.

Øya 2018 – Virkelig, 5 plater som har inspirert Virkelig

The Gone Gators – The Dark of the Sun

The Gone Gators består av medlemmer fra Nilsen’s Southern Harmony, Hard Luck Street og The Contenders (som var forband for Petty i Sverige på Europaturneen i 1992) og hyller Tom Petty med en versjon av det mindre kjente albumsporet «The Dark of the Sun». Bandet har gjort flere festkvelder på Østlandet med Pettys flotte låtkatalog de siste to åra, sammen med gjesteartister som Adam Douglas, Askil Holm, Al DeLoner (Midnight Choir), Johanna Demker, Terje Espenes, Omar Østli, Jenny Augusta mfl. Tom Petty ville ha blitt 70 år 20. oktober 2020. The songs of Tom Petty III 20.10.20.Røverstaden.

Girl Friday – This Is Not the Indie Rock I Signed Up For & Earthquake

Jan-Olav har med en låt av med en låt av LA-bandet Girl Friday fra plata «Androgynous Mary», og den plata er så sterk at jeg  tar med to låter til, åpningsporet med den gode tittelen «This Is Not the Indie Rock I Signed Up For» og «Earthquake». De to låtene viser spennevidden på plata, den første er smekker melodisk med finstemte harmonier og kimende gitarer før den slår over i et støyete småkaotisk utrykk. Den andre er indie-punk  på sitt beste.

Aggi Frost – Tidløs (Kohib Remix)

Ådne har med Aggie Frost nye singel «Tidløs» (se under). Selv tar jeg med Kohibs remiks, i likhet med originalen, hektende, suggerende og stemingsfull. Kohib er også med  på Beatservice remix-samleren»BSRMX01 «: Mørk – Tour De Senja (Kohib Remix), Kohib (featuring Dagny) – So Good (Reggie Got Beats Remix).

Garden Tapes – Cold Black Eyes

I april slapp Garden Tapes fra Oslo sin debut-EP «Burning Cold», mastret av Lasse Marhaug, sluppet på CD og kassett på Sotron Records, labelen som også gir ut mine favoritter The Age of Colored Lizards, samt Broken Swans, som kom sitt debutalbum i fjor (inneholder noen «skakkjørte» perler, les mer her).

Garden Tapes er en duo som består av Christian Dam (også med i The Age of Colored Lizards og Broken Swans) og Fredrik Ness Sevendal (har et soloprosjekt som heter FNS). Duoen omtaler selv musikken som «dark psychedelic dream wave», og det stemmer bra.

Nå er de ute med en video til låta «Cold Black Eyes» og tidligere har de laget video til «Blame No One». Referanser ja, kunne sikker slengt på mange, men «Cold Black Eyes» beveger seg i omtrent det samme mørk-vakre stemingsmessige universet som Spacemen 3, f.eks. på plata «Recurring», Television Personalities’ låt «All Mye Dreams Are Dead» og til dels Galaxie 500. «Cold Black Eyes» = forførende. Bandcamp.

The Age of Colored Lizards – Walk Alone

The Age of Colored Lizards er også ute med en ny video, til «Walk Alone» fra den nye plata «Messed Up». Jeg gjentar hva jeg skrev om plata i midten av september: The Age of Colored Lizards lager på ny rett og slett deilige, melodiøse låter som driver fram i det støy-delikate soundet, nå med støygitarene tonet ned en smule, samt at 60s-pop kommer tydligere frem på enkelte av låtene.

The Age of Colored Lizards – A Better Place (Ferske spor uke 38/2020), The Age of Colored Lizards – Blurry Eyes (Ferske spor uke 21/2019), Plateanmeldelse: The Age of Colored Lizards – «Daydreamer», The Age of Colored Lizards – Tomorrow (Ferske spor uke 44/2018), The Age of Colored Lizards – If You Want Me Back / Still Around (Ferske spor uke 16/2018), The Age of Colored Lizards – See You (Ferske spor uke 10/2018), The Age of Colored Lizards – Pale White Sun (Musikalske sidespor – uke 10/2017).

Rancho Relaxo – Igjen & Trying to Forget

Et annet av mine favorittband er Rancho Relaxo, basert i Møre og Romsdal, alt de gjør er utrolig bra gjennomført ned til minste detalj. Stikkordet her også «psychedelic».  Det er en fryd å følge med på facebook-siden deres, de legger stadig ut videoer og annet snacks. I år har de bl.a. lagt ut vidoer til «Love You Baby«, «Det Sku Ikkje Skjedd» (i forbindelse med Black Lives Matter) og «Igjen» (med på spillelista) fra den strøkne plata «Soft Luxury» (2018).

Til ferske spor tar jeg tillegg med en av de 5 sterke låtene, «Trying to Forget», fra EP’en «Doom», som kom med på min årets beste norske EP-liste i fjor (har ikke hatt med noen av de låtene på spillelista tidligere, så på tide).

Rancho Relaxo også er med på soundtracket til den svenske regissøren Daniel Hägglunds surfefilm «WAITING WAITING SURFING». «Trying to Forget» er også med på samleren «PSYCHEDELIC UNDERGROUND GENERATION», utgitt i år. Bandcamp.

Rancho Relaxo – Det Sku Ikke Skjedd (Ferske spor uke 2/2020), Plateanmeldelse: Rancho Relaxo – «Soft Luxury», Rancho Relaxo – Im Crying (Ferske spor uke 15/2019), Rancho Relaxo – I Want You (Ferske spor uke 35/2018). Rancho Relaxo – Låt: «Im Crying» & EP: Polarized & alle platene (Musikalske sidespor – uke 40/2017) Vi må spole tilbake. Igjen: Rancho Relaxo.

Singing Swords – Heart of the Sun

Vital powerpop (sjekk f.eks. gitarene), fra Trondheimsbandet Singing Swords, med til dels 60s feels og en dæsj indie. «Heart of the Sun» ble opprinnelig gitt ut på singel i 2017, og er med på den selvtitulerte debutskiva på Wonderful & Strange Records fra årsskiftet. Vi gjorde nylig et intervju med dem, klikk på lenken under for å lese det.

Singing Swords – en god melodi gir ei bra låt

The Musical Slave – They Can’t Stop You

Vinneren av årets beste norske musikkvideo på Bergen Internasjonale Filmfestivaler (BIFF) er The Musical Slave med sangen «They Can’t Stop You», regissert av Kristin Vollset.

Den bergenske omstreiferen Kristin Vollset alias The Musical Slave eller «norwig» tar oss nok en gang til den irske hovedstadens arbeiderstrøk. Den reisende historiefortelleren vakte oppsikt da hun i 2017 slapp et videodokument og låten «No Plan» om det urbane hestemiljøet i Dublinområdet The Liberties. Nå er hun tilbake med nok et autentisk dokument fra dette historiske området i Dublin sentrum nær den store katedralen og Guiness Storehouse i form av den nye videoen. Vi tas med på en stor gatefest som stenges ned av Garda Síochána (politiet). Videoen er en kjærlighetserklæring til det autonome miljøet og et oppgjør med politiets håndtering av det som skjer mellom blokkene. Det er sterkt, og gripende!

Det du leste i det siste  avsnittet er fra en utgave av Ferske spor i juni.  Låta «They Can’t Stop You» gjør comeback på spillelista pga. av prisen for årets beste norske musikkvideo og fordi både låt og video er rørende.

Jan-Olav

Girl Friday – Public Bodies

Etter å ha blitt tipset av Kristian Kallevik på platebutikken Tiger i Oslo, tok jeg meg mer tid til å lytte til Los Angeles-kvartetten Girl Friday. Og jovisst avslører  nærlytting til platen «Androgynous Mary» et indiosynkratisk, genremessig rastløst indieband verdt å spandere litt tid på. De fire unge kvinnene veksler melleom en rekke ulike uttrykk, genre og tempo; gjerne i en og samme låt. Singelen «Public Bodies, som kom for et par måneder siden, er nesten like kul som slageren deres fra i fjor vår ; «Decoration/Currency«, selv om den kanskje ikke har like stor kommersiell appell. Her sammenføyes angstbitersk The Cure-pop med skimrende indie og intens punk chanting. Video.

Guided by Voices – Mr Child

Når Daniel Romano var i ferd med å overta tronen som den mest produktive indieartisten våknet den gamle mesteren Robert Pollard til live igjen. Her er første låt fra det som blir årets tredje album «Styles We Paid For», som slippes på Rockathon Records 11. desember. En historie om en Peter Pan figur som nekter å gi slipp på ungdommen. Musikalsk handler det som vanlig om en form for power pop rundt treminutters merket (3:22, denne gangen). Og ja, det er bra nok til å forstå at det fremdeles er verd å følge med på GbV.

Guided By Voices – Space Gun (Ferske spor uke 2/2018),

The Weather Station – Robber

Tamara Lindeman, som er The Weather Station, har signet på Fat Possum og sluppet den første singelen på etiketten. Låten markerer også en ny musikalsk retning med sin jazza karakter. En lovende retning må vi si. Video.

The Weather Station – Album: The Weather Station (Musikalske sidespor – uke 42/2017).

Molchat Doma – Ne Smeshno

Neida, vi ler fortsattt ikke av Molchat Doma og deres russiske Joy Division-vibber selv om denne videoen er litt festlig. Video.

Bob Mould – Heart on a Sleeve

Denne midtempo sørge- eller lidelsessangen er blant de fineste låtene på inspirerende vitale «Blue Hearts».

Bob Mould – Siberian Butterfly (Ferske spor uke 40/2020), Bob Mould – Forecast of Rain (Ferske spor uke 30/2020), Bob Mould – American Crisis (Ferske spor uke 23/2020), Bob Mould i toppform på Øya!, Bob Mould – What Do You Want Me to Do (Ferske spor uke 5/2019), Grant Hart (Hüsker Dü) er død, Hüsker Dü den gang….

Working Men’s Club – John Cooper Clarke

Manchesters ferskeste indiestjerner sammenføyer post-punk, italo-disco med Detroit Techno på det svært så betagende selvtitulerte debutalbumet. Denne hyllesten til kultpoeten John Cooper Clarke gir en god ide om hva de står for og er en av låtene som har fenget meg mest på et jevnt godt album.

Bicep – Apricots

Gamle samples av malawiske sangere fra 1958 rekontekstualiseres av den London-baserte duoen Bicep. De to irene i eksil legger på krystallinske synther og raverytmer og skaper med det en bittersøt form for dansemusikk. Besnærende vakker og passe eksotisk. Video.

Deep Sea Diver – Wishing

Seattle-bandet slapp sitt tredje album, «Impossible Weight», 16. oktober på High Beam/ATO. Den tredje forsmaken, “Wishing,” ledsages av en video hvor fansen deres står foran 78 ulike spillesteder som har blitt stengt på grunn av Covid-19. Videoen er laget til støtte for Save Our Stages-bevegelsen. Det er en riktig så fin indiepop-låt som vokser på deg ved gjentatte spillinger.

Kevin Morby – Valley

Kevin Morbys nye album «Sundowner» er spilt inn på en firesporskassetttspiller og har mer likhet med tidlige plater som «Singing Saw» og «Harlem River». Det er mer lavmælt enn de siste albumene fra Los Angeles-rockeren, som nå har oppsøkt oppvekstbyen Kansas City og blant annet hatt hjelp fra kjæresten Katie Crutchfield i studio. Albumet er litt ujevn, men dette melankolske åpningskuttet er noe av de fineste vi har hørt med ham på en god stund.

In the valley below me
In the valley below
They all pretend not to know me
They all act like they don’t know
In the sky above me
In the sky above
Mama, all the stars are broken
For either me or you or us

Kevin Morby – No Halo (Kevin Morby – No Halo), Kevin Morby & Waxahatchee – The Dark Don’t Hide It (Ferske spor uke 5/2018), Kevin Morby & Waxahatchee – Farewell Transmission (Ferske spor uke 4/2018), Kevin Morby – Album: City Music (Musikalske sidespor – uke 26/2017)

Ådne

Stillehavet – Cosmos

Bandet Stillehavet er ute med ny singel og video. Vestlendingene er klare med sitt andre album i november, og singelen «Cosmos» er den første låten på albumet. Det nye albumet skal hete «Kama Muta» og har slippdato 11. november. Selv sier de at de er inspirert av artister som Radiohead, Thom Yorke og Björk. Jon Hopkins har også vært en stor inspirasjonskilde, noe de mener produksjonen på albumet bærer preg av.

Låten «Cosmos» er en låt i skjæringspunktet mellom elektronika og dream pop, og handler om savn etter noen som har gått bort og som man håper å møte igjen. Over mørke, melodiøse og intrikate rytme- og elektronika-mønster svever den drømmende og hviskende vokalen til Marit Elisabeth Svendsbøe Stedje. Video. Bandcamp.

Les mer her.

Plateanmeldelse: Stillehavet – «Stillehavet», Stillehavet hiver seg på påskekrimbølgen, Stillehavet – debutalbum (Musikalske sidespor – uke 37/2016)

Aggie Frost – Stille

Aggie Frost fortsetter å dele ut velsmakende konfektbiter fra den kommende plata «Perlemor». Fra før har hun gitt oss singlene «Tentakler» og «Tidløs», nå er hun ute med sin tredje singel. Der den forrige singelen «Tidløs» var en fengende synthpop-låt, får vi nå et atskillig mørkere klangbilde og en mørkere tekst. Låten «Stille» handler om hvor stille det ble i lockdown-perioden, men også om tema vi ikke tør ta opp og som ofte blir omsluttet av stillhet og fortielse.

Les mer her.

Aggie Frost – Tidløs (Ferske spor uke 26/2020)

Ingvild Homme – Stødig som få

I 2018 ga Ingvild Homme ut debutplata «Stemme lengter».  Albumet var preget av fin visepop med gode, personlige tekster der målet ifølge Homme selv var å finne stemmen som «lengter etter seg sjøl, etter å finne det ærlige».

Snart kommer oppfølgeren til «Stemme lengter», og Ingvild Homme gir oss låten «Stødig som få» som en forsmak på albumet. Musikalsk sett fortsetter hun med det tilbakelente, men samtidig klare uttrykket fra debutplata.

Les mer her:

I Like Trains – Dig In

Nå som Leeds United endelig er tilbake i Premier League, er det også på sin plass å ønske tilbake Leeds-bandet I Like Trains. Det er noen år siden sist de kom med et ordinært album, men nå er de tilbake med skiva «Kompromat». Postrock er nok en grei beskrivelse på musikken dette bandet lager. Vi har valgt ut låten «Dig In», som inneholder huggende, stakkato gitararbeid, sfæriske synther og den distinkte stemmen til vokalist David Martin. Video.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen av de siste utgavene av Ferske spor, så klikk på lenken over eller Spillelister øverst for å sjekke alle.

-I starten ville jeg ikke at det skulle bety noe konkret. At det bare var et kult tilfeldig ord med et eller annet tall, sånn rent estetisk med et lite nikk til dada-lignende meme-kultur. Men etter hvert begynte forskjellige betydninger å blomstre ut av underbevisstheten; tredje forsøk på å lage en mixtape, en slags estetisk referanse til Arcas «Stretch 2», og ordet Gore kom fra at jeg ville lage noe som nesten utelukkende handlet om mitt indre følelsesliv (ekkelt, grisete etc… ), foreleser Fredrik Veiga som under artistnavnet Psycheek nylig slapp minialbumet «Gore 3» på Sheep Chase Records.

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Adrian Lie Solhaug

Plata til Psycheek, som nylig ble sluppet på vinyl etter først å ha sett dagens lys digitalt på vårparten, er en henrivende form for elektronisk musikk. Nervøs, nihilistisk, fragmentert og oppjaget i sin natur. Radikal, som en slags elektronisk punk, og tidvis ganske mørkt og mekanisk. Korte lydkutt av stramme technotrommer og kjølige, robotiske data-stemmer.

Med stor kløkt og lekenhet gyver han løs på Ableton Live og skaper sitt eget alternative univers fundert på gamle størrelser som breakcore, drill ‘n’ bass, IDM og jungle. Det er kronglete tidstrukturer og komplekse, splattrende rytmer som både inviterer til regulær dans og hjernedans. For å finne ut litt mer og bli klokere på «Gore 3» kontaktet vi lyd- og datafreaken in persona.

Først til de som ennå ikke har rukket å få med seg det, hvem er Psycheek/Fredrik Veiga?

– Psycheek er en synsk person fra en annen dimensjon hvor «ic» staves med «eek». Fredrik Veiga er en snill freaker fra en bitteliten by :^)

Når og hvordan oppsto interessen din for musikk og musikkprogrammering og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av dette?

– Har egentlig vært det så lenge jeg kan huske, og kommer vel mye fra veldig kunst- og musikkinteresserte foreldre. Det som virkelig fikk meg til å komme ordentlig i gang med å spille og produsere selv var da jeg i de tidlige tenårene innså at det fungerte som den beste formen for terapi. Bare sitte og lage bråk i flere timer og glemme alt rundt. Og da jeg endelig kom meg litt inn software-verdenen og innså at å nerde en DAW er til og med enda gøyere enn å spille Skyrim var det ingen vei tilbake.

Hvilke lydkilder benytter du deg av? Har du noen favoritt synth, effektboks, sampler eller musikkprogram? I så fall hva og hvorfor og hvordan bidrar utstyret til å skape det soundet eller lydbildet som du ønsker deg?

– Utgangspunktet er nesten alltid Ableton og en god andel VST-er. Et prosjekt begynner ofte med å sample et eller annet rart jeg finner på www og prøve ut alle slags mulige måter å få det til å høres ut som alt annet enn originalen på. Ofte litt unødvendig prosess, men det er der de kuleste ideene oppstår.

– Også gøy å jobbe med ulike typer hardware; gitar, effektbokser, mikrofon, synther.. men det er ikke en nødvendighet, og har minimalt med det selv. Har på en måte gått fra å bare sikle på synther jeg ikke har råd til, til å være helt anti-synth nerd «oldhead» til å havne midt i mellom hvor jeg føler alt er lov. Moog eller Serum? Whatever.

Hvordan utvikler du musikken din? Er det å prøve ut musikken i forhold til andre på veien mot det ferdige resultatet eller jobber du helst i total isolasjon?

– Å følge med på, lese om, snakke om og lytte til musikk går såpass hånd i hånd med å lage det selv når alt foregår på en laptop at jeg føler meg midt oppi alt hele tiden.

– Blir jo selvfølgelig endeløse produksjonstimer i isolasjon når man driver med elektronisk musikk, men hadde stått veldig stille om jeg ikke hadde hatt et par gode likesinnede venner jeg kan vise til og snakke med. Det beste som finnes er å sitte oppe sent med en ny låt og vise den og reflektere litt rundt det dagen etter. Ta en kaffe og kaste litt ball som vi spøkefullt ordlegger det.

Hvilket forhold har du til DJing?

– Kanskje både den kuleste og mest tacky kunstformen som finnes.

Hvilket forhold har du til samples?

– Ingenting oppstår i et vakuum. Alt er basert på en sample av et eller annet.

Hvilket forhold har du til dansing og klubbmusikk?

– Hvilket forhold har kristne til Jesus? XD

Foto: Brage Sunde

Minialbumet eller tolvtommeren har fått navnet «Gore 3». Hvorfor valgte du den tittelen og hva er ditt eget forhold til gore- og splatterfilm?

– I starten ville jeg ikke at det skulle bety noe konkret. At det bare var et kult tilfeldig ord med et eller annet tall, sånn rent estetisk med et lite nikk til dada-lignende meme-kultur. Men etter hvert begynte forskjellige betydninger å blomstre ut av underbevisstheten; tredje forsøk på å lage en mixtape, en slags estetisk referanse til Arcas «Stretch 2», og ordet Gore kom fra at jeg ville lage noe som nesten utelukkende handlet om mitt indre følelsesliv (ekkelt, grisete etc… )

Zara Tinker bidrar på «XoxoO!!». Hvorfor har du valgt å ta henne med, hva er hennes musikalske styrke og hva har hun bidratt med?

– Zara Tinker er en slags entitet som ikke eksisterer før man tar valget om å endelig se forbi det blotte øyet, er og blir for alltid min største muse. Kan opptre i form av bestekompis, en lyd, et nach, en samtale, en farge.. Ideer og materiale er tilgjengelig overalt og utformes intuitivt.

X bidrar også på «XoxoO!!». Hvorfor har du valgt å ta X med, hva er Xs musikalske styrke og hva har X bidratt med?

– X = ?

Her er noen stikkord som jeg vil at du først skal filosofere litt rundt og så skal si hvordan de er relevante for Psycheek og din musikk.

Tribal Techno

– Så lenge det ikke er fra Europa.

Alternative elektronika

– Alt for omfattende.

IDM/Brain Dance

– Mye mat som sjanger men kanskje tidenes dårligste navn.

Kaos

– Terapi.

Behovet for det enkle/lettfattelige

– Vanskelig.

Å skape seg ett selv/en egen identitet

꒰⁎ᵉ̷͈ ॣ꒵ ॢᵉ̷͈⁎꒱໊

Glitch/blitch (blitches=A blitz of glitches ie. a series of successive glitches occuring in a computer that one has no control of at the time.).

– Lytt til naturen.

Svart heksekunst (BLITCH (n)(gender neutral): A Black Witch (Conjurer/Rootworker/Hoodoosaint) using knowledge of African thought, African/Afrodiasporic spiritual practice.).

– Interessert.

Bass

– Dop.

Breakcore

– Dessert.

Jungle

– Frokost.

Hardcore/Gabba

– Kult men kan folk slutte å kalle all veldig rask 4otf for gabba

Drill ‘n’ bass/Drum ‘n’ bass

– Middag.

Hyper-/overstimuli

– Envanlig dag.

Breakbeat

– 4ever in my <3.

Datakoding

– Romantisk.

Programmeringsfeil

– Stakkar 🙁

Christian Næss har gjort mastringen av plata. Hvor viktig anser du denne biten for å være og hva synes du at han har bidratt med til sluttproduktet?

– Helt utrolig bra master som jeg er evig takknemlig for, men litt surt at vinylmasteren han gjorde høres bedre ut enn den digitale jeg gjorde selv… Haha

Fortell om ditt forhold til Sheep Chase Records og om veien fra digitale demoer og innspillinger online til fysisk produkt.

– Slapp skiva på egenhånd først og ble plukket opp av Sheep Chase like etter, så fra demoer til ferdig skive var det bare jeg som kronglet selv med, men å gi ut fysisk hadde jeg aldri klart på egenhånd, og nå som det har gått en stund siden signering har jeg jo merket hvor mye det har hjulpet både promotering og eget forhold til musikken. Fra notiser og omtaler til salg og sånt. Også er det skikkelig digg å ha noen som guider meg litt. Er med på enhver planleggingsprosess og sørger for at alt rundt musikken blir gjort skikkelig ordentlig. Noe jeg ikke er så flink til selv, hehe.

Hva betyr det for deg som representant for generasjonen som har vokst opp med digital musikk selv å få bli utgitt også i fysisk format?

– Nja, føler meg ikke som en representant for noe som helst, og i de nerdete musikkmiljøene på internett jeg har surfet i en god del år nå er det like stor kjærlighet for fysisk som digitalt. For min egen del.

Platen er i klassisk svart tolvtommer kraft format. Har du selv noe forhold til slike tolvtommere med andre artister?

– Har alltid sett på det som noe mystisk og kult, men egen samling er ikke så mye å skryte av akkurat. Var jo ikke akkurat noe marked eller kult for det da jeg vokste opp i lille Åsgårdstrand. Men veldig mye av den kuleste klubbmusikken jeg har funnet opp igjennom er jo gjennom DJs som gir et innblikk i sin samling av nettopp dette formatet.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid 19-tiltakene?

– Bortsett fra at jeg endelig var på vei til å DJe litt ute, spille live, et par utstillinger som ikke ble noe av og at jeg ikke har fått mitt fatale fysiske behov for trang og svett dansing på alt for lenge har det jo gått helt ok.

Kan du til slutt velge fem eller ti, som du vil, låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for ditt musikalske virke og si litt om hvilke kvaliteter du ser i disse eller hvilke sider av musikk den har gjort deg oppmerksom på.

– Lagde akkurat en lignende liste for Tigerbloggen.

Psycheek – Gore 3

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Ett av årets råeste og feteste album må være duoen Hymns «Breach Us». 38 minutter og fire låter med aggressive, intense sludgy riff, som hensetter selv den mest blaserte lytter i ekstase med sin massive vegg av instrumental strid og angstfylte skrik. Men samtidig med nok luft og rom til meditativ gynging i sofaen. Vi tok med Ole Ulvik Rokseth til den estetiske kverna vår med de tøffeste og mest vriene valgene. Her følger svarene hans.

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Petter Ulvik Blix Lein

Ozzy Osbourne eller Buzz Osborne

– Ozzy Osbourne har vært i CD-hylla siden jeg begynte å kjøpe egen musikk. Syns han var veldig kul med grått hår og jeg.

Doom eller sludge metal

– Ja takk til tøffe sludgeriff og ja takk til skikkelig ostete doomvokal (gjerne i uforventet kontekst).

Neurosis eller Today is the Day

– Neurosis – et av de viktigste bandene for meg innen tung musikk.

Isis eller Cult of Luna

– Oi, vanskelig.. Isis – fordi Aaron Turner.

Anton LaVey eller Aleister Crowley

– Leste litt om dem sataniske bibel da black metal var det viktigste. Men Mr. Crowley er morsommere «Intolerance is evidence of impotence.»

«Black Sabbath» (1970) eller «Paranoid» (1970)

– Håhå.. ja takk begge deler? Fryktelig sterke skiver begge to i mine ører.

Metal Hammer eller Kerrang

– Leste mye Kerrang i mine yngre dager og fikk noen gratis CDer inni magasinet. Men Metal Hammer (Norway)! De har gitt oss knall anmeldelser og spalteplass. Heia dem!

Inferno eller Beyond the Gates

– Har ikke vært på noen av de : (

Jernverket eller Pyro

– Pyro var kos, og Totto Mjelde fremstår som verdens triveligste radiovert, men det eksisterer vel ikke lenger? Jerneverket derimot holder jaggu koken. Respekt!

Yob eller Mastodon

– Mastodon – «Call of the Mastodon» (2006) knuste trynet mitt som kid og er et band som er med meg til graven.

Droning eller riffing

– Riffing! Er vel mye kulere med riff og gode låter enn droning. Eller?

Fuzzpedal eller dissonans

– Dissonans. (Heia vreng!).

Baroness eller Conan

– Conan! Elsker kombinasjonen med en trommer med litt mer fart og «teknikk» oppå tunge tunge suggerende riff.

Electric Wizard eller High on Fire

– Hørte fryktelig mye på begge deler før i tia.. Mest Electric Wizard. Jus Pike!

Karmosinrød eller sort

– Karmosinrød! Elsker rosinbolle

Tons of Rock eller Øyafestivalen

– Øyafestivalen har vært en stor og viktig del av sommeren i mange år. Har fått gleden av å spille der flere ganger nå, med forskjellige band og det har alltid vært fantastisk! Tons of Rock har vel i senere tid merga inn i den delen. Heia dem!!

Whisky eller whiskey

– Japansk whiskey!

Gran eller furuskog

– Rent estetisk er de sabla rå begge to, men gran er vel hakket hvassere hva mystikk angår. (Hei «Breach Us»).

«Yellow Goat» eller «South of Heaven»

– «South of Heaven»-skiva?? Isåfall den! RIP Jeff Hanneman.

Hellbotn metallfest eller Oslo Beikmørke

– Både Hellbotn og Oslo Beikmørke har tatt godt vare på oss. Veldig fine folk på begge scener. Har veldig mange gode konsertopplevelser fra Blitz (Oslo Beikmørke), både på og foran scena. Lenge Leve Blitz!

«De Mysteriis Dom Sathanas» eller «Deathcrush»

«De Mysteriis Dom Sathanas»! Kongeskive

«Rock and Roll, Hoochie Koo» eller «Riff Raff»

– Jeg har jo fått kallenavnet «Rick» fra Rick Derringer, haha, men velger nok Riff Raff der altså. Tøffere riff skal du lete lenge etter.

Tequila eller Fernet

Tequila. Men den skal værra god! UTEN rød hatt, er du snill.

Råkkfolk eller Doom di Doom

– Vanskelig å sette kompiser opp mot hverandre. Har hatt gleden av å gjeste begge podcaster, veldig trevligt begge deler! Må likevel gi en high-five til Doom di Doom for råkke det helanologe FM-båndet (dog synd at de ikke kan lyttes på seinere).

Judas Priest eller Iron Maiden

– Judas Priest – Hell Bent for Leather!

Hymn – Breach Us

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog