På Oslo Punk Streamfest 2020 fikk vi i går med oss konserter av Ida Collett Belle, fra Sassy Kraimspri, litt tekniske problemer der i gården, men tjo hoppsan hejsan, sånn skal det være i en slik setting, Ida Collett Belle er litt av en dame! Anti-Lam Front (sjekk «Litt av en Khan» her) kjørte på med et forrykkende akustisk sett og Gøttemia blåse oss av banen, wow! Etter det passet det år oe seg ned med Torkel Hofslett Thowsen fra Goldenboy.

I kveld kan du få med deg Mikkel Nyholt-Smedseng, Dårlig Hjort, et band som overbeviste oss på Grünerløkka for noen år siden. Så er det duket for Akustisk Halvpart fra Steinkjer, før Ida Dorthea Horpestad overtar. Hun er frontfigur og vokalist i Blomst og driver med sideprosjektet The Ida. I fjor slapp Blomst plate og vi skrev da: Herlig at noen fortsatt lager rå, fengende og upretensiøse plater som dette! Det hele avsluttes med DRUKKENBOLT som i fjor slapp EP’en, «Grillfest», inkluderte tittellåta, som  jeg beskriver slik i vår spalte Ferske Spor. Fengende og tight (pop)pønk med Turbonegro whoa, whoa, whoa-koringer og det hele.

Det hele loses vel i havn av programlederne Marit Brovig fra Dømt og Harald Lange fra Bøyen Beng (les vår rapport fra Kanalrocken i Horten 2016). Marit og Harald er virkelige flinke. De tar tekniske utfordringer på strak arm. En av ildsjelene bak det hele er Inger Lise Gjerdebakken, hun og hennes kumpaner har gjort en fantastisk jobb, les mer om henne i Råkkfolk.

I denne bloggen har vi skrevet om mange av utøverne som opptrer både på Oslo Punk sin streamingfest og de andre konsert-streamingene, men et band vi ikke har skrevet om tidligere er Gøttemia, synd og skam, for konserten deres i går var en av de bedre jeg har sett på streamingen, derfor følger noen ord gruppa, riktignok sakset fra presseskrivet pga. av tidsmangel (jeg strever med å få denne sakene ferdig før det braker løs i kveld), men jeg står inne for hver ord, basert på gårsdagens konsert og den nye singelen deres.

Göttemia er et punkrockband fra Eidsberg/Halden som har spilt live og gitt ut skiver på løpende bånd siden 2002. Musikken låter som noe helt for seg sjøl, men har referanser fra blant annet NoMeansNo, Mötorhead, Wipers, gammel Turboneger og Poison Idea (Poison Idea – «Taken by Surprise» & «Plastic Bomb»,(Alternate Mix), Ferske spor uke 46/2018, Poison Idea – «Just to Get Away»,Ferske spor uke 6/2018), med en dæsj Beach Boys.

4. april slipper Göttemia sitt nye album «Decadence» på Tonehjulet Kräftpest! «Decadence» er spilt inn i Aber studio i Halden av Hans Uhre som på forrige album «Trigger Happy Fat Family» 2015, er den nye fullengderen en plate med et intenst sound. Lydbildet er preget av fuzzbass, rett frem vokal, flerstemt koring, sprengt synth, drivende trommer og tight gitar. Det er fengende og tilfredsstillende! Låtene handler om det dekadente livet i Østfold med alt fra buffing av bensin, traktorpulling, brennevin, Värmland og Sylvi Listhaug.

Oslo Punk Streamfest 2020 Lørdag 28.3:
19:30: Showstart
20:00: Mikkel Nyholt-Smedseng, Dårlig Hjort
20:30: Studio med Marit og Henrik
21:00: Akustisk Halvpart fra Steinkjer
21:30: Studio med Marit og Henrik
22:00: Ida Dorthea Horpestad fra Blomst, Oslo
22:30: Studio med Marit og Henrik
23:00: DRUKKENBOLT, Sofienbergparken
23:30: Studio med Marit og Henrik, avslutning

En som har slengt seg på trenden med å strømme konsert hjemmefra er Alwanzatar, soloprosjektet til Kristoffer Momrak, også kjent som Krizla – fløytist i Tusmørke tidligere synth-spiller i Spectral Haze. Munkekappe, romvesen-maske, tverrfløyte, theremin, tunge modulærsynther og låttitler som “Bergtrollets komme” er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med disco, men noe av det som kanskje overrasker mest når en ser Alwanzatar live er hvor dansbart det er. Musikken beveger seg riktignok innom både cinematisk ambient og eksperimentell støy, men la det være kjent at det faktisk er mulig å både meditere til og bli svett av en Alwanzatar-konsert. Sjangermessig låner han elementer fra acid house, dub og krautrock. 

Onsdag i forrige uke strømmet han konsert fra stua på Lindeberg gjennom Facebook-festivalen Brakkesyke 2020, under tittelen “Alwanzatar avgir kvartalsrapport”. Du kan se konserten her.

Fra en som til vanlig beskjeftiger seg med folklore og det kosmiske mysterium er “Alwanzatar avgir kvartalsrapport” en veldig byråkratisk orientert tittel. Går det hett for seg på kontoret i disse karantene-tider?

“Det er kvartalsrapport fra Det indre romprogrammet, min private kolonisering av fremmede verdener, innenfra. Vi er jo nettopp ferdig med første kvartal av 2020 og ingen har sett hverandre på en stund fordi vi er midt inne i en pandemi, så jeg tenkte å vise folk hvordan det går. Dessuten er jeg glad i Throbbing Gristle sine “Annual Report”-plater, så jeg tenkte at alle som er glade i eksperimentell musikk kom til å hoppe på den referansen umiddelbart. Fra hjemmestudioet mitt, Holy Space!, kan det rapporteres at karantene gjør at jeg har tid til å styre med dub-miksing og innspilling av låter til den nye skiva, “Den glemte dalen”, som snart er ferdig. Jeg dub-mikser med en haug med effekter på en gammel analog 16-spors Allen & Heath kjøpt brukt av Romsås Storband. Den har stått lagret på Bånkall gård og lukter fjøskatt når den blir varm. Så, ja, det går hett for seg på kontoret om dagen.”

Du har jo mildt sagt nok prosjekter å holde på med – hva fikk deg til å ville gå solo under navnet Alwanzatar?

“Det ble en naturlig konsekvens av at jeg spilte mye elektronisk musikk og kom til et punkt der jeg ikke fikk brukt alt utstyret i de ulike bandene jeg spiller med. Jeg har alltid vært glad i spacelyder og tenkte at det kunne være fett å ikke bare lage lydeffekter, men basere all musikken på effekter. Alwanzatar betyr hekseri eller svart magi på hettittisk, et indoeuropeisk språk fra bronsealderen utbredt i det som i dag er Tyrkia. Det var et av mine forslag til bandnavn for det som folk kjenner som Tusmørke. Det falt gjennom da jeg uttalte det Alwantazar da jeg skulle pitche det. Benediktator slo fast at om jeg, som tross alt kan hettittisk, kløna med uttalen, kom ingen andre til å klare å uttale det heller. Da jeg bestemte meg for å gi ut noen av de elektroniske eksperimentene mine på kassett i 2014, dukka det navnet opp igjen på blokka.

Det er jo ingen som gidder at et bandmedlem må rigge i en time før man kan begynne å spille, så det ble et eget prosjekt. Så har det balla på seg med modulærsynther og en haug med analoge og digitale synther. Nå er jeg 41, og her på Lindeberg leker vi ikke førtiårskrise. Studioet har kun plass til meg, resten er hardware fra gulv til tak. Jeg har også fått meg cyclocross og racersykkel i karbon og sykler i skauen og frem og tilbake til jobb hver dag. Syklinga er en hyllest til Kraftwerk.”

Har du noen tips til andre som prøver å kombinere det å være forelder, ha fast jobb og være aktiv musiker?

“Gi aldri opp? Nei, jeg vet ikke. Det lureste er vel å mekke hjemmestudio og jobbe med musikken på kvelden og i helgene, i stedet for å ha et sosialt liv. Så er det helt essensielt å få barna til å tro at du er rockestjerne. Da vil de heie på deg og synes du er rå. Jeg hadde aldri hatt tid til å spille så mye om ikke jeg hadde en familie som forstår at det er viktig for meg å sitte i hjemmestudioet og skru lyd eller reise av gårde og gjøre konserter innimellom. Å lage musikk er det morsomste jeg kan tenke meg, men det er viktig å få resten av familien til å tro at det er jobb og et offer. Om kona lager middag og jeg har laget en sang, har vi begge gjort noe for husstanden. Dersom man legger opp som musiker på grunn av jobb og familie, er jo det utrolig trist. Jeg er glad i jobben min (han er baseleder i AKS – journ. anm.) og elsker familien, men musikk kom før noe av det der i livet mitt og kommer aldri til å bli borte.”

Du har doktorgrad i eldre historie med Hellas og Midtøsten som spesialitet – hva tenker du om at vi nå lever gjennom det som ser ut til å være den mest omfattende og inngripende pandemien på over hundre år? 

“Det er jo en historisk unntakstilstand at vi har hatt fred og god folkehelse de siste 70 årene, så total katastrofe er på en måte tilbake til den historiske normalen. Jeg leste Homo Deus av Yuval Noah Harari i sommerferien i fjor og beit meg merke i det han skriver om sykdommer som kommer som en følge av sivilisasjonen og virus som smitter fra dyr til mennesker, fra de første bøndene til dagens megafarmer og dyremarkeder, som i Wuhan. Dette er jo noe vi har ventet på, det har vært epidemier av sykdom fra dyr til mennesker i fem tusen år, men lenge siden vi så noe med så store konsekvenser i Norge. Enn så lenge er heldigvis dette viruset ikke veldig dødelig, men det er skremmende hvor elendig beredskap vi har. Når det kommer noe skikkelig nasty, er vi ferdige. Den største konsekvensen så langt er økonomien, men der er det mye som er ganske avslørende. De som tjener minst, trengs desperat, mens de som tjener mest godt kan bli hjemme. De som eier lokalene fortsetter å håve inn penger, mens de som fyller husene med aktivitet får en kald fot i ræva. Det er ingen næringslivsledere som etter dette med æren i behold kan peke på sitt store ansvar for å rettferdiggjøre skyhøye lønninger. De som har det virkelig tunge ansvaret, er de som jobber med folk og for folk, og gir dem pleie og stell, omsorg og undervisning, mat og drikke, underholdning og adspredelse. Om de folka svikter eller forsvinner, kollapser livene våre. Så eliten står med rumpa bar og venter på riset når dette er over.”

Noe av det jeg synes er mest interessant med musikken din er at den blander tilsynelatende uforenelige organiske og syntetiske lyder, og jeg er fristet til å karakterisere musikken din som “primitiv futurisme” – er dette et spenningsforhold du bevisst leker med?

“Du tenker på fløyte og 303 i samme låt? Dette er jo eldgammelt nytt og ikke noe jeg har funnet på. Jeg er sterkt inspirert av den tyske musikken fra 60- og 70-tallet, som brukte ny teknologi for å lage en ny musikk fjernt fra amerikansk blues eller foreldrenes lettbente underholdningsmusikk, eller klassisk musikk som Wagner, for den sakens skyld. Can og Amon Düül II har jeg hørt mye på, der er jo elektronisk lyd med på å lage en uvirkelig eller psykedelisk atmosfære. Du vet liksom ikke hva du hører, det er lyder fra en annen virkelighet. Men, det er organisk, også, siden vi hører det med kjøttørene våre og får det til å svinge inne i kjøtthodene våre. Kraftwerk brukte synth og tverrfløyte på de første skivene, de er jo superromantiske i uttrykket og lar synthene spille vakker musikk samtidig som det er noen slemme undertoner.

Musikken jeg lager er på mange måter lyden av fremtiden slik man tenkte seg den i 1974. Så har det seg jo sånn at jeg spiller tverrfløyte, som det eneste instrumentet jeg behersker skikkelig, så det er naturlig for meg å ta det med inn i elektronisk musikk. På flere av låtene er det også gitar, spilt av Sondre Meland. Men, dette er svært gamle virkemidler, å blande organisk og syntetisk lyd. Jeg har masse plater jeg har mye på som har en blanding av eksperimentelle synther og organisk musikk, av artister jeg ikke har nevnt hittil, har vi United States of America eller 50 Foot Hose sin plate Cauldron fra 1968, Führs & Fröhlings Ammerland fra 1978, alle skivene til Hawkwind, lista er lang.”

Låttitlene dine maler ofte bilder og vitner om en språklig kreativitet og fortrolighet med språk – som for eksempel “Trommeskogen”, “Over lavadekkede sletter” eller “Gufset fra avgrunnen”. Hva kommer først når skal komponere – musikken eller titlene?

“Titlene kommer alltid sist, når jeg har laget musikken mer eller mindre ferdig. De fleste låtene har opprinnelig tall som titler. Når jeg skal spille inn, må jeg bestemme meg for hva låta skal hete, og det som avgjør er hvilke assosiasjoner jeg får av musikken. Jeg bruker ikke mye tid på det, som regel går jeg for det første som faller meg inn.

Blir du noen gang fristet til å legge tekst og vokal oppå instrumentalmusikken din?

“Det er en del vokal innimellom, gjerne med vocoder, eller koring. Jeg har også brukt gammelgreske og babylonske tekster på en del låter. Jeg har lekt med tanken på å bruke mer vokal, men det låser innholdet i musikken, at denne sangen handler om det jeg synger om, på en måte. Så jeg holder en armlengdes avstand til tekst. Jeg er ikke veldig begeistret for elektronisk musikk med vokal heller, som i drum’n’bass eller acid. Det blir ofte tomme slagord som ikke tilføyer musikken noe særlig – «This is acid!» – No shit, Sherlock. Jeg har masse opptak av sang og rapping på låtene fra når jeg blir revet med, men det forblir i studioet. Det begrenser egentlig musikken, i hvert fall det jeg prøve å gjøre i Alwanzatar, som er mer kosmisk og mystisk orientert enn egentlig popmusikk.”

Hva er det som er viktig for deg når du skal lage musikk? Er det noe spesielt du ønsker å formidle, eller har du noen tanker om hva musikk bør være eller gjøre generelt? 

“Mitt hovedanliggende med å lage musikk er å utforske lyder og sette dem sammen. Det er vel så mye håndverket med å sette sammen patcher og få instrumenter til å snakke sammen som å komponere. Moroa ligger i å finne ut av hvordan ting fungerer eller kan brukes på nye måter. Musikken er vel så mye et produkt av maskinene som av mine egne ideer. Jeg bruker en del gammelt utstyr og kjemper alltid med realitetene for å få det til å virke. Hvem skulle trodd at en femti år gammel båndspiller kunne gå i stykker? Det er alltid største motstands vei, bruke hardware og kuke rundt med løsninger på signalgang som ikke funker uten omveier og mye prøving og feiling. Men bak all eksperimenteringen er det jo en visjon om hva jeg vil at det skal høres ut som. Jeg ønsker å formidle min visjon av andre verdener som jeg ser for meg når jeg spiller. Det er åpninger inn i min fantasi, av verdensrommet, underverdenen og skrekken og ekstasen i det uoppdagede. Musikk slik jeg liker den skal alltid ha et element av fare og uro. Om jeg vil ha ro og føle meg vel, kan jeg gå ut i skauen og høre på fuglesang.”

Hvor henter du inspirasjon fra?

“Skauen, fuglesang, italienske skrekkfilmer av Lucio Fulci og Dario Argento, lydeffekter fra He-Man og gammel barne-tv, plater jeg spiller hjemme, særlig gammal acid house, krautrock og dub. Og så blir jeg veldig inspirert av knotter og knapper, kabler, blinkende lys, bånd som går, alt det teknologiske og merkelige som er blitt laget for å mekke musikk. Å sette det sammen på min egen måte er veldig tilfredsstillende. Jeg er inspirert av rituelt magisk arbeid, med repetitiv messing og fastsatte bevegelser, observasjoner av nattehimmelen og de mange flyene og helikoptrene over Groruddalen, der jeg bor. Det er lyder fra togene og trafikken, utrykninger og sirener, men også kattugler og hakkespetter i skogen rett utenfor, som er lyden av drabantbyen. Og så smuglytter jeg til kidsa på T-banen når lyden lekker fra headsettene deres. Hva hører de på? Jeg tar med meg det jeg hører.”

(Skjermbilde hentet fra konsert og brukt med artistens tillatelse)

Vi har kost oss storveis på absolutte alle streaming-konsertene vi har fått med oss, de har alle hatt noe for seg, fra det sjarmerende, rørende til det profft utførte. Og hovedpoenget med streaming-konsertene er å støtte opp om artister og kultur i vanskelige tider, så sjekk så mange som mulig av konserten og vipps i vei!

Listen under inneholder konsertene vi har fått mest utbytte av rent fremføringsmessig, det er flere andre konserter som like så godt kunne vært med her, det er f.eks. mange konserter på Sentralen vi ikke har sett ennå, men det ble altså disse for nå.

Victor Josefsen

Jakobstrøm x Brakkesyke: SÂVER
SÂVER måtte avbryte en 17-dagers turné med polske Belzebong pga. Covid-19-situasjonen, og var første band ut i Kulturkirken JAKOBs konsertserie JAKOBSTRØ. Jeg var ikke på SÂVER sin konsert på Øya i fjor, men opplever Kulturkirken Jakob-konserten deres på akkurat samme måte som vår skribent (Atle Tangen) opplevde Øya-konserten: «Det hjelper å lage kvalitetsmusikk, og får du det til å svinge live har du så klart en vinneroppskrift. Det som slo meg var hvor blytungt dette bandet var. Hvor vanvittig mye trøkk de klarte å få ut av en bass, en gitar og trommer. Det skal legges til at det var en synth til stede, men slaget i trynet kom fra strengene».
SÂVER leverte en knallgod konsert i Kulturkirken JAKOB.

SÂVER – I, Vanish (Ferske spor uke 6/2019).

Se konserten i opptak her:

Brakkesyke: Astrosaur – Live fra Vaterland
I forbindelse med releaskonserten til instrumentaltrioen Astrosaur for debutplata deres «Fade In // Space Out» fra 2017 (les anmeldelse) på Krøsset i Oslo uttaler Steinar Glas: «Sporene ble opprinnelig laget for å fungere i et livesett. Idéen var å skape et sammenhengende verk som tok lytteren med på en sonisk reise, gjennom tid og rom, og gjennom ulike stilarter og stemninger, knyttet sammen av en helhet gjennom konserten».
Med Vaterland-konserten blir vi virkelig tatt med på en sonisk reise. Briljant.

Astrosaur – Homewards (Ferske spor uke 41/2019).

Se konserten i opptak her:

Brakkemetall: Golden Core
Konseptet rockeduoen har vært testet ut i mange år med noe varierende resultat. Golden Core viste på Bibliotekscenen på Øya i fjor at stoner metal og doom kan gjøres helt fantastisk i duoformat. Det som er spennende med en duo i dette formatet er om de klarer å skape et musikalsk univers hvor vi som lyttere ikke føler at det er noe som mangler. Å være et band med kun en gitar og trommer krever at musikerne klarer å skape dynamikk i lydbildet ved hjelp av andre ting enn flere medmusikanter. Man må klare å skape det store med det lille, og mens andre band i deres aldersgruppe holder seg til øvingslokalet og den lokale ungdomsklubben har Golden Core perfeksjonert uttrykket sitt ved å klokke inn mange timer på scener rundt i Norge og utlandet. Det er imponerende hva disse to har fått til i en så ung alder. Fortsetter Golden Core denne utviklingen blir det spennende å se hvor de er om 10 år, da vil de bare være i midten av 20 åra. Det du leste nå er fra Asle Tangens anmeldelse av den nevnte konserten deres på Øya i fjor, og beskrivelsen passer like bra på deres konsert på Vaterland. Mektig.

Golden Core – Hrafnaspá (Ferske spor uke 40/2019), Golden Core – Villist Vættir (Ferske spor uke 37/2019), Golden Core – ᛒᛅᛚᛏᚱᛋᚴᚢᛁᚦᛅ (Baldrskviða) (Ferske spor uke 19/2018), Golden Core -ᛒᛚᚢᚦ (Blóð) (Ferske spor uke 8/2018).

Se konserten i opptak her:

Norsk Punk Streamfest – Gøttemia
I saken Konsertanbefaling: Norsk Punk Streamfest 2020, skriver jeg: Et band vi ikke har skrevet om tidligere er Gøttemia, synd og skam, for konserten deres er en av de bedre jeg har sett på streamingen, derfor følger noen ord om gruppa, riktignok sakset fra presseskrivet, men jeg står inne for hvert ord, basert konserten og den nye singelen deres.

Göttemia er et punkrockband fra Eidsberg/Halden som har spilt live og gitt ut skiver på løpende bånd siden 2002. Musikken låter som noe helt for seg sjøl, men har referanser fra blant annet NoMeansNo, Mötorhead, Wipers, gammel Turboneger og Poison Idea (Poison Idea – «Taken by Surprise» & «Plastic Bomb»,(Alternate Mix), Ferske spor uke 46/2018, Poison Idea – «Just to Get Away», Ferske spor uke 6/2018), med en dæsj Beach Boys. Etter hvert slipper Göttemia sitt nye album «Decadence» på Tonehjulet Kräftpest.

Tilbake til konserten (mine egne ord). Det gnistret av trioen som hadde rigget seg til i gangen i Rockhuset, Halden. Gitaristen var hjemme med sykt barn, så de var er en trio for anledningen, men det funket som en kule. Gitarsolo ble erstattet av synthsolo, de kjørte på slik kun «gærne» punkere kan, og ga virkelig jernet. Eksplosivt.

Se konserten i opptak her:

Brakkeindie: Misty Coast
På plate som vel nedstrippet stueformat maner duoen (gitarer, keyboard) Misty Coast fram drømmende stemninger med innbydende melodilinjer som navigerer i den lett strobebelyste stua. Så enkelt, så smakfullt. Svevende atmosfære der den forførende og innsmigrende vokalen til Linn Frøkedal flyter behagelig rundt i lydbildet. Richard Myklebust fyller fint inn på koringene. Lyden er god, og stuesettingen er innbydende. Misty Coast lyder som dem selv også hjemme i stua i dette formatet, på kreativ måte finner de stadig nye innfallsvinkler til det musikalske signatur-uttrykket sitt, som jeg skriver i anmeldelsen av deres siste plate «Melodaze». Duoen skaper mye ut av så lite, less is more, ikke sant, akkurat som som jeg påpeker i omtalen av deres selvtitulerte debutplate som kom i 2017. Deilig konsert der vi attpåtil fikk to nye låter fra det kommende albumet.

Se konserten i opptak her:

Brakkesyke: Alwanzatar avgir kvartalsrapport
Alwanzatar er Krizla fra Tusmørke sitt soloprosjekt. Bli med på en reise i elektronisk lyd, med modulærsynth, theremin og båndekko, står det i eventet, og for en spesiell romreise det ble. En av kommentarene på facebook treffer godt: «Dette kan vi like,  alien moogsyre retro». Den fascinerende og suggererende opptredenen til den kappekledde figuren med maske fra outer space som romsterer hjemme i den elektrifiserte stua med kona og ungen (tror jeg) dansende livlig i bakgrunnen, er effektfull, og når vi snakker effektfull, sjekk den coole theremin-trakteringen til Alwanzatar.  Jeg så for øvrig Dorit Chrysler utøve sine Theremin-kunstner på Roskilde i 2013, og ble helt satt ut, i positiv forstand. Alwanzatar sto for konsert utenom det vanlige, egenartet og fengslende.

Jeg overlater ordet til Viviana Vega: Munkekappe, romvesen-maske, tverrfløyte, theremin, tunge modulærsynther og låttitler som «Bergtrollets komme» er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med disco, men noe av det som kanskje overrasker mest når en ser Alwanzatar live er hvor dansbart det er. Musikken beveger seg riktignok innom både cinematisk ambient og eksperimentell støy, men la det være kjent at det faktisk er mulig å både meditere til og bli svett av en Alwanzatar-konsert. Sjangermessig låner han elementer fra acid house, dub og krautrock. Onsdag i forrige uke strømmet han konsert fra stua på Lindeberg gjennom Facebook-festivalen Brakkesyke 2020, under tittelen «Alwanzatar avgir kvartalsrapport».
Det du leste nå er innledningen på intervjuet Viviana Vega nettopp har gjort med Alwanzatar, som du kan lese her.

Se konserten i opptak her:

Arthur tar requests igjen på Brakkesyke
Tangenttrollmann Arthur Kay er aktuell med EP-debuten «Arthur Kay». En sonisk fest som veksler uanstrengt mellom utadvendt frihets-funk, til mer lavmælte og innadvendte låter. Arthur Kay Piene er en allsidig type. Muligens har du sett ham i dyp konsentrasjon over et uvisst antall synther og keyboard med The Switch, eller som interplanetarisk storbandleder i jazztruppen Dr. Kay and His Interstellar Tone Scientists. Eller kanskje du har sett ham med Orions Belte, Dig Deeper eller Ivan Ave. Les mer i 5 plater som har inspirert Arthur Kay .

Nå står Piene på egne ben med soloprosjektet Arthur Kay og på streaming-konserten tok han i mot låtønsker, se setlista på hans facebook. I likhet med musikken på EP’en er fremføringen på piano i stua preget av smittende humør, sjarmoffensiv og det meditative.

Arthur Kay – Holiday Pay (Ferske spor uke 24/2019).

Se konserten i opptak her:

Moskus Sessions: Dr. Bekken
Mer piano. Dr. Bekken spilte for 3 år siden inn en liveplate på Moskus, med stappfullt hus. Denne spilte han i sin helhet tirsdag pluss noen andre favoritter. Som med Arthur Kay er det fremført med smittende humør, det driver som bare det. Noen rolige «trudelutter» blir det også tid til.

Se konserten i opptak her:

Brakkesyke: Thea & the Wild m/ Cato Salsa
En virkelig fin konsert med nye låter og låter fra platene pluss coverlåt (Bruce Springsteen, «I’m on Fire»). Kjempefin stemning i hjemmestudioet på Filtvet på Hurumlandet og en fryd å høre på både vokalen til Thea og gitarspillet til Cato Salsa (og spinettspillet). Heftig avslutning med «pyro» og det hele.

Øya 2013: Thea & The Wild (bilder), Øya 2016 – Frøkedal & Familien (med Thea), Thea & the Wild – Låt: «City of Gold» (Musikalske sidespor – uke 24/2017).

Se konserten i opptak her:

Birgitta Alida – Brakk
Konsert rett fra stua omfavnet av psykedelisk strobebelys, settingen er likt det duoen Misty Coast vartet opp med fra stua si.  Birgitta Alida (vokal og synt) sammen med co-låtskriver Pablo Tellez (gitar), en duo dette også, altså. De to spilte låter fra Birgitta Alida sin Ep. Konserten fra stua kan beskrives som smektende, melodiøs og stemningsskapende.

Birgitta Alida – Past (Ferske spor uke 8/2020).

Se konserten i opptak her:

Christian Meaas Svendsen, live from Rosendal
Hekter på denne i kategorien «fascinerende konserter». Christian Meaas Svendsens kontrabass-konsert fra Rosendal er fascinerende og kreativ behandling av kontrabassen, Fin scenografi. Lyd og bilde er ikke optimal, men det glemmer du når Christian setter i gang med sin bemerkelsverdige kontrabass-akrobatikk.

Se konserten i opptak her:

Her følger flere konserttips, selv har jeg bare vært innom og sniktittet, og etter å ha lyttet på smakebiter må jeg få med hele konsertene etter hvert.

Brakkepsych: Thomas Bergsten / Harvey Steel

Center of the Universe live fra Mystikkens Hus // Brakkesyke

Brakkesyke: The Northern Belle – Solo fra Tøyen

Brakkesyke: Hans Hulbækmo hjemme hos mor og far

Brakkesyke: Peter Baden live fra Grünerløkka Lufthavn

Brakkesyke: MONNE

Brakkesyke: Louien

Lørdagsjazz på Brakkesyke – Håkon Kornstad

Brakkesyke: Hans Hulbækmo hjemme hos mor og far

Viviana Vega

SOAPS Live from the isolation bunker!
Den virtuelle musikkfestivalen Brakkesyke 2020 sparket i gang det som skulle bli en lang rekke med konsert- og DJ-konsept man kunne strømme fra stua si.
Men akkurat som i den virkelige verden, oppstod det raskt en undergrunn her også, som eksisterer utenfor Facebook-sider med tusener av likes. Forrige fredag, tidlig på kvelden dukker det opp et forlokkende uklart bilde i feeden min; en gammel stålampe og diskolys sett gjennom et kaleidoskop-aktig filter. SOAPS rigger opp til konsert på soverommet, og for første gang siden landet havnet i lockdown, føler jeg meg nysgjerrig nok til å trykke på “cast”-knappen på laptopen og følge med på TVen. I nesten 50 minutter underholder SOAPS en håndfull venner og tilfeldig forbi-scrollende bekjente med sin psykedeliske lo-fi synthpop. Han går frem og tilbake i rommet, ikledd solbriller, og forskjellige glitrende gevanter som skiftes ut til fordel for superheltkappe. Innimellom plukker han opp gjenstander som ikke lar seg identifisere gjennom lysene og det pixelerte bildet. Vokalen er druknet i klang og kan tidvis minne om Alan Vega fra Suicide, men også om en blodfattig versjon av Ariel Pink eller en mer optimistisk Ian Curtis. Settet startes og rundes av med lysspill og håndbevegelser foran kameraet, til lyden av en håpefull og boblende synth-instrumental, full av “blips” og “blops”, før han til slutt takker for at vi kom til hans “end of the world party”. Les resten: I en avkrok av internettet – intervju med SOAPS.

Se konserten i opptak her:

Ådne Evjen

V10 Onstage: Fengende gitarpop fra Resirkulert
V10 Onstage vil i samarbeid med iTromsø arrangere online-konserter i Tromsø framover, og første band ut var det Tromsø-baserte bandet Resirkulert (opprinnelig fra Storfjord i Troms). Vel, egentlig var det bare to fra originalbesetningen, Robin Røsting Mathiesen på elgitar og akustisk gitar og frontmann Emil Karlsen på vokal og akustisk gitar. De hadde med seg Espen Mortensen på bass og Marie Sofie Mikkelsen og Karoline Olsen Stensland på kor.

Først litt om produksjonen: Den var rett og slett fantastisk bra! Jeg har sett en del streamede konserter i det siste, men dette var den konserten så langt som har hatt desidert best lyd og best bilde.

«Si mæ va det verdt det?», sang Emil Karlsen og resten av bandet. Det var absolutt verdt det, og dette bandet burde stå og lyse på den norske pophimmelen sammen med folk som Sondre Justad. Nå vet dere det, så neste gang Resirkulert skal ha konsert, enten det er online eller ute i den virkelige verden, skal du ha en veldig god grunn for å ikke møte opp.

Resirkulert – Papirtiger (Ferske spor uke 5/2020)

Se konserten her:

Les hele omtalen på Musikknyheter

Koronerulling: Erlend Ropstad i storform
Erlend Ropstad rusler inn på scenen på Sentralen, går bort mot et stort Steinway-flygel og setter seg på pianokrakken. «Velkommen til konsert hjemme hos meg. Dette er, som dere ser, hos familien Ropstad.» Sentralen er kanskje ikke helt Casa Ropstad, men konserten er uansett arrangert gjennom det fine tiltaket Koronerulling.

Etter sju-åtte låter utbryter Ropstad at «Æ tar et par låter til på steinwayen før æ stikker hjem.»
Han forteller han at han har spilt inn ny musikk, men er usikker på når det kommer ut. Så spiller han en aldeles praktfull versjon av den lett dystopiske låten «Menneske, kjære menneske», før han går rett over i sistelåten som ikke er utgitt ennå og som heter «En fin dag».

Erlend Ropstad har nok en gang levert sånn som bare han kan. Denne gang for femtenhundre fornøyde cyber-publikummere som fikk se Ropstad gi alt, som vanlig. Lyd og bilde var forresten helt upåklagelig.

Plateanmeldelse: Erlend Ropstad – «Alt som har hendt», Erlend Ropstad – drit i suksess og gjennombrudd, skriv bra musikk, Øya 2016 – Erlend Ropstad, Erlend Ropstad – Vi er de siste (Ferske spor uke 7/2019), Erlend Ropstad – Natta som er over nå (Ferske spor uke 49/2018), Erlend Ropstad – Låt: «Det store blå» (musikalske sidespor – uke 33/2017).

Se konserten her:

Les hele omtalen på Musikknyheter

Brakkesyke: Nydelig brakkesutring fra Torgeir Waldemar
Utstyrt med et lite arsenal av kassegitarer med både 6 og 12 strenger, munnspill og mikrofon gjør Torgeir Waldemar seg klar for å entre den digitale konsertverden under den lett humoristiske tittelen «Brakkesutring.»
«My home is my castle I guess», synger Torgeir Waldemar. Han er ikke hjemme, han er på Peloton Kafe i Oslo. Det er bare han og lyd- og filmfolkene inne på kafeen, og han påpeker flere ganger hvor rart det er å ikke få applaus og ikke kunne snakke direkte til folk.

«All you can do is your best», synger Torgeir Waldemar i en av låtene. Når det gjelder ham er det godt nok og vel så det. Han greier på en sterk måte å holde folk i ånde med kassegitar og sang. Det er en nerve og en inderlighet i det han framfører. Han spiller og synger slik at vi virkelig skjønner at dette er alvor.

«Ren kunst!», var det noen som skrev i kommentarfeltet. Det oppsummerer i grunnen konserten presist og godt.

Plateanmeldelse: Torgeir Waldemar – «No Offending Borders», Torgeir Waldemar – «Summer in Toulouse» (Musikalske sidespor – uke 48/2016), Mer Torgeir Waldemar.

Se konserten her:

Les hele omtalen på Musikknyheter

Tou Sessions: Fint fra stova til Frøkedal
Hjemme i stua til Anne Lise Frøkedal strømmer det ut wienervalser fra en sprukken grammofon. I et koselig stuerom har hun og makker Vidar Landa (Kvelertak) satt opp gitarer og et elpiano. Så kommer de inn, og Frøkedal utbryter. «Her er vi frå stova, vi har aldri streama live før.»

Anne Lise Frøkedal har en aldeles nydelig, varm stemme. Litt Nico til tider, litt Joni Mitchell, men mest av alt henne selv. Hun spiller fin folkpop på akustisk gitar mens Landa spiller elpiano/orgel og litt gitar. På et tidspunkt henter han en elgitar med forsterker på størrelse med de største fyrstikkeskene. Det er ikke størrelsen det kommer an på, for det låter veldig bra.

Frøkedal – David (Ferske spor uke 35/2018), Øya 2016 – Frøkedal & Familien, Øya 2014: Kolstø / Atlanter / Frøkedal – Kjente takter fra nye konstellasjoner.

Konserten gikk kun live, så derfor ingen lenke til den.

Les hele omtalen på Musikknyheter

Brakkesyke: Sterk konsert med Granem fra kottet
Granem starter like godt Brakkesyke-konserten med å spille «I bjørkeskog», som er en av de to Tor Jonsson-tekstene. Tekstene til Jonsson passer som hånd i hanske til musikken til Granem. Det er mollstemt og ikke akkurat gladlynt. Frode Granum Stang vil formidle musikk og lyrikk som gir oss motstand og som beskriver de vanskelige og mørke følelsene.

Det er en krevende øvelse å skulle underholde publikum i en time med akustisk gitar og sang. Det krever selvsagt gode låter, og det krever også i stor grad at gitarspillet holder høyt nivå. Frode Granum Stang har begge deler på plass. Han har de gode låtene, og han spiller gitar aldeles utmerket.

Se konserten her:

Les hele omtalen på Musikknyheter

Foto: Skjermbilde av Gøttemia sin konsert (Norsk Punk Streamfest 2020)

David

Kanaan – Öresund
Hva, nytt materiale allerede? Kanaans fabelaktige album «Odense Sessions» ble sluppet for en drøy måned siden, men er nå aktuelle med en skinnende ny singel. Ikke nok med det, det kommer også et nytt album i slutten av april, med navnet «Double Sun». Der hvor «Odense Sessions» var en oppvisning i improviasjonslek, markerer «Öresund» en tilbakevending til en mer normal låtstruktur. I hvert fall så tilnærmet normal en låtstruktur kan bli med denne gjengen. «Öresund» er en fuzzy og syrete låt med lekre detaljer, som tar deg til episke høyder. Nå om dagen reiser vi ved hjelp av musikk. Gled deg til «Double Sun».

Plateanmeldelse: Kanaan – «Odense Sessions»,
Kanaan – Of Raging Billows Breaking The Ground (Ferske spor uke 2/2020), Kanaan – Harmonia (Ferske spor uke 36/2019).

Mats Wawa – French, Pt. 2
Har du ennå ikke hørt «Rock Omelette»-albumet til Mats Wawa, må du gjøre det sporenstreks. Det er en egen kunstart å presse inn så mange gode låter inn på 30 minutter, men Mats Wawa gjør det lekende lett. Av mange favoritter på albumet, er det avslutningsporet «French, Pt. 2» som stjeler showet for min del. Jeg husker jeg stod med hakeslepp første gangen jeg hørte den på konsert. «French, Pt. 2» er «Can’t Buy A Thrill»-era Steely Dan gjort med glimt i øyet og en endeløs kjærlighet til faget.

Mer Mats Wawa.

Konradsen – The Year Is Over
Jenny Marie Sabel og Eirik Vildgren utgjør duoen Konradsen, som virkelig begynner å prikke inn storformen. «The Year Is Over» er en usedvanlig lun og sjelfull poplåt, med ekstra trykk på sjel. Soul-elementene i Sabels stemme kommer opp til overflaten i «The Year Is Over» og resultatet er en helt praktfull sang.

Konradsen – Baby Hallelujah (Ferske spor uke 10/2019).

Siv Jakobsen – Fight Or Flight
Siv Jakobsen fra Asker har skapt en egen plass i indieriket, med lavmælte, ettertenksomme sanger og ikke minst med en imponerende stemme. Det er noe der som kan minne litt vagt om Laura Marling. «Fight Or Flight» er en uhyre velprodusert og balansert låt, med Jakobsens stemme i front slik at den kan skinne sterkt. Sjekk ut hennes Brakkesyke-konsert tirsdag 31. mars klokka 22.00, med sending fra Kulturkirken Jakob.

Siv Jakobsen – 5 om bøker og musikk, By:Larm 2016 – Siv Jakobsen, Siv Jakobsen – Album: The Nordic Mellow (Musikalske sidespor – uke 33/2017).

Jan Simonsen Quintet – Afro Blue
Fredrik Laviks flotte label Jazzaggression imponerer stadig med bemerkelsesverdige utgivelser. Nå er det Jan Simonsens Quintet som er i fokus, med tidligere uutgitt materiale fra 1975/6. Gruppen har utspring i kult-gruppen That’s Why, kristenjazz-bandet som blant annet har blitt samplet av Flying Lotus. Jeg har plukket ut kvintettens tolkning av Mongo Santamarias eviggrønne klassiker «Afro Blue», som her foldes ut over nærmere 10 minutter. Dette er en viktig del av norsk jazzhistorie.

Geir

CS + Kreme – Blue flu
Melankolsk og lavmælt låt. Med rolige trip-hop beats, Coilsk vokal og dyp, syngende bass glir den inn under huden og holder seg der. CS + Kreme er fra Australia (Melbourne) og låta er fra den fine debutskiva «Snoopy», ute nå på Trilogy Tapes.

JOYFULTALK – Pixelated skin
Slentrende, sirkulær og nesten monokrom låt med fokus på analogsynt. Beatsene glir avgårde men man føler likevel at man står stille, det blir etter hvert fascinerende og hypnotisk. Det har en touch av raga og østlig musikk, men det er relativt reint og syntetisk. Dette er del to, og midtpartiet til den nye skiva, «A Separation of being», ute på Constellation.

Joyfultalk – Monocult (Ferske spor uke 46/2018).

Surgeon – Hostages of the deep
Rask, kjølig og psykedelisk partytekno-låt med smak av badtrip. Syrete, radioaktive synter og urovekkende strenger i bakgrunnen vil skape ubehag på dansegulvet. Fra den nye EPen «The Golden sea», ute på Ilian Tape.

Surgeon – The Vibratory Waves of External Unity (Ferske spor – uke 24/2018).

Lyra Pramuk – Xeno
Stemmer surrer og svermer rundt som fluer i dette vibrerende og bølgende musikkstykket. Det er urovekkende og ubehagelig, men det er også fascinerende. Elektronisk og beatløst stykke i skjæringspunktet mellom Holly Herndon og Jasmine Guffond. Fra debutskiva «Fountain», ute på Bedroom Community.

Stian

Bob Dylan – Murder Most Foul
Begynner å bli noen år siden Sir Bob ga ut noe eget materiale, tror vi må harke oss tilbake til «Tempest» i 2012, så dette er en gledelige nyhet. Vel, helt ny er ikke «Murder Most Foul» heller, noen kloke hoder i dagspressen tipper den stammer fra 2013, men okke som, når Dylan smeller til med en 17 minutter lang låt om drapet på John F. Kennedy er det bare å sette seg ned i godstolen og spisse ørene. Avslutter med en hilsen fra mannen selv: «Greetings to my fans and followers with gratitude for all your support and loyalty over the years. This is an unreleased song we recorded a while back that you might find interesting. Stay safe, stay observant, and may God be with you.”

Mer Bob Dylan.

Planet Bee – Academics
Takket være Big Dippers koronatiltak oppdaget jeg nylig et helt ukjent band fra Tønsberg. Planet Bee var tydeligvis sentrale aktører på undergrunnscenen på 90-tallet i Norge, varmet opp for både Ride, Motorpsycho og Pavement, men meg har de altså gått helt hus forbi. Nå er de ute med et dobbeltalbum, «Selections 1994 – 1996 / The Lost Album», hvor fansen visstnok har fått ønsket seg låter, pluss et aldri utgitt album som de spilte inn rett før de la inn årene i 1997. Foruten bandene de varmet opp for, hører man også at de var glade i Dinosaur Jr., Planet Bee er uansett fet indierock som burde vært større en de blei. Sjekk ut Big Dipper på Facebook, der ligger det et intervju Jacob Krogvold og Andreas Leine Jakobsen gjorde med bandet på Last Train tidligere i år.

Victor

Red Intentions – Let Me Say & Tell Me Everything is Fine
Ukas overraskelse! Red Intentions er et band fra fra Ål i Hallingdal, som er ute med debutplata «Wherever It Takes Us». I likhet med Oslo-bandet dOMi viser Red Intentions at de kan pop-punk/skatepunk-sjangeren til fingerspissene. På «Let Me Say»  kommer de jagende trommene, de drivende og spenstige riffene, den fengende melodien og allsangsrefrengene virkelig til sin rett, og  «Tell Me Everything is Fine» er catchy. Hadde jeg ikke visst at de var fra Ål kunne jeg like så godt tenkt at Red Intentions var et anerkjent pop-punk/skatepunk-band fra USA, det florerer av slike band i statene, som kan sakene sine, bare sjekk et hvilket som helst Highs Scool film-soundtrack. Jeg har ikke fått lyttet på hele plata, men av de låtene jeg har lyttet på kunne jeg fint ha hektet på tredje låt på plata, «Time to Say Goodbye», med sine finurlige overganger på spillelista. Som sagt, ukas overraskelse!

Mayflower Madame – Ludwig Meidner
Mayflower Madame fra Oslo er ut med albumet «Prepared For A Nightmare» digitalt.
Pga. korona-situasjonen så er fysisk utgivelse av albumet utsatt til 15. mai.
Stemningen er mørk, mystisk og energisk psykedelisk post-punk med aner i utøvere som The Black Angels, Jesus & Mary Chain, Psychic Ills, Black Rebel Motorcycle Club, for å nevne noen referanser. Nok en gang, altså, har de hentet det beste fra tidligere musikalske erfaringer, også sin egne. Gammelt og nytt er forent og perfeksjonert – materialet deres står fjellstøtt på egne ben og vel så det.
Mayflower Madame har lenge vært et av de mest interessante norske bandene uavhengig av hypes,  og «Ludwig Meidner» er akkurat slik kvalitetsmusikk bør høres ut vinter/vår 2020. Strøkent.

Mayflower Madame – Vulture (Ferske spor uke 6/20209, Mayflower Madame – Premoniton (Ferske spor uke 21/2018), Mer Mayflower Madame.

Fight – Cyanide Car
Gruppa, som debuterte med deathpunk/ scandirock-høydaren «Asbestos High» og nesten like bra «Five AM» i fjor, er ute med en dobbeltsingel. Riffene hugger forsatt skikkelig tak og den hårete metal-infisert screamo-vokalen er inntakt. Ingenting å klage på her – det fenger.

Castaway Hounds – To Fly Another Day
Castaway Hounds er et strevende råkkeband bosatt i Oslo, men alle kommer fra Sørlandet. Torsdag 26. mars slapp de ny låt, som vi kjørte premiere på. «To Fly Another Day» er en oppløftende låt i krevende tider. Tror kanskje folk har godt av en litt feelgood-tune.

Jan-Olav

Nicolas Jaar – Mud
Den chilensk-amerikanske musikkprodusenten Nicolas Jaar gjorde sterkt inntrykk med sitt første albumet «Space is only Noise». Den eksperimentelle teknoprodusenten er særdeles produktiv og opptrer under en rekke ulike alias og med ulike samarbeidspartnere, som 30-åringens samarbeid med Dave Harrington om neopsysedelisk elektronisk musikk under navnet Darkside (sjekk «Psychic» fra 2013) . Jaars samples og beatbaserte Against All logic slapp albumet «2017-2019» fylt av vrengte klubbtoner for bare ett par uker siden. Nå er den i dag New York-baserte musikeren klar med det fjerde albumet under eget navn, «Cenizas». Her blander han igjen elektroniske og akustiske instrumenter til et sakte meditativt lydbilde med skurrende undertoner som hele tiden truer med å komme til overflaten. Det er vi veldig glade for. Her kan man høre referanser til både Keith Jarrett, Dave Brubeck og Ricardo Villalobos. «Mud» betyr akse på spansk og byr på rolig psykedelisk musikk med lengselsfull vokal som gjør godt for sjelen.

Elektronisk blue-wave fra Nicolas Jaar, Øya 2014: Darkside – Silhuetter som får folk til å danse.

Slift – It’s coming
De franske spacerockerne fra Toulouse slapp sitt andre album «Ummon» for en drøy måned siden. Her er det mye fint å glede seg over. De er både hardt riffende som Thee Oh Sees, krautrockende på en utflytende måte ‘a la The Moon Duo, utsvevende som Pink Floyd og jammende som om var de Grateful Dead eller Hawkwind. De bruker en del effekter på vokal, heftige fuzzpedaler,  arpeggio, men det er den bankende intensiteten og det rytmisk omskiftelige groovet som drar deg inn og fanger oppmerksomheten.

Lebanon Hanover – The Last Thing
Larissa Iceglass, eller Georgiou som hun egentlig heter, og den britiske makkeren William Maybelline står for en form for vakker melankoli i darkwave-landskapet. Duoen har nå bodd i ulike land for en lengre periode. Det har likevel ikke hindret dem i å lage ny musikk. Låta «The Last Thing»,  og den limiterte EP’en som blir sluppet 30. mai på Fabrika, er første smak på et kommende sjette album til høsten. Som vanlig låter det sårt og angstfylt der de blander vrengt gitarlyd og synth. Romantikk, lidelse, lengsel og sensuell mørk vokal fra sveitserinnen. (Låta er ikke på Spotify, men du kan se videoen her, red.anm)

Superwolf – You’ll Get Eaten, Too
Duoen Matt Sweeney (Chavez) og Will Oldham aka Bonnie Prince Billy ga i 2005 ut albumet «Superwolf» og opptrådte siden som en duo med albumnavnet. Nå kan det være duket for mer superb ulveri. I første omgang får vi en gammel låt som ikke tidligere har vært sluppet, men som nå kan kjøpes på bandcamp de neste dagene før den trekkes tilbake igjen. Alle inntektene fra låten går til å støtte de ansatte i plateselskapet Drag City og vegetarrestauranten Superiority Burgers i New York. Men dette er mer enn bare nobel aktivitet. Det er en hardtriffende og storslagent, men også humoristisk låt om å spise og bli til kjøtt.

Waxahatchee  – Fire
Den mest suksessfulle av Crutchfield-tvillingsøstrene er tilbake med albumet «Saint Cloud» jeg har sett flere betegne som årets beste. Det er Katies fjerde i rekken, etter først å ha jobbet med søsteren Allison i bandene P.S. Elliott , The Ackleys og Bad Banana med mer. Her får hun hjelp fra Josh Kaufman fra Bonny Light Horseman, Bonny Doons Bill Lennox og Nick Kinsey fra Elvis Perkins in Dearland. Den i dag Kansas City-baserte musikeren (opprinnelig fra Birmingham, Alabama) har lagt vekk flaska, og mange av låtene er inspirert av beslutningen om å bli edru og slå røtter, slik hun har gjort med partneren Kevin Morby. Det er ett veldig fint album. «Fire» handler om tapt kjærlighet og byr på følsom country rock. (David har hatt med låta i en tidligere utgave i Ferske spor, nå gjør den comeback, red.anm.).

Kevin Morby & Waxahatchee – The Dark Don’t Hide It (Ferske spor uke 5/2018), Kevin Morby & Waxahatchee – Farewell Transmission (Ferske spor uke 4/2018), Waxahatchee – Album: Out in the Storm ( Musikalske sidespor – uke 32/2017), Allison Crutchfield (Musikalske sidespor – uke 4/2017), P.S. Eliot – «2007-2011» (Musikalske sidespor – uke 37/2016).

Daniel Romano -Boy in a Crow-skin Cape
35-åringen Daniel Tavis Romano slipper nok et limitert album kun for nedlasting på bandcamp (altså ikke på Spotify, men vi tar den med her likevel, red.anm.) med «Visions of a Higher Dream». Angivelig har du bare en uke på deg om du vil kjøpe denne godbiten. «Human Touch» og «Nerveless», som kom på samme dato i 2018, er allerede trukket tilbake og utilgjengelige for markedet. På «Boy in a Crow Skin Cape» høres canadieren ut som George Harrison og The Beatles, en finstemt topplåt som også gir meg assosiasjoner til tidlig Dipsomaniacs.

Daniel Romano – Album: Modern Pressure (Musikalske sidespor – uke 24/2017), Jenny Berkel – Album «Pale Moon Kid», produsert av Romano (Musikalske sidespor – uke 47/2016).

Okkultokrati – Kiss of Death
15.mai er en merkedag i samtidens norske rockescene. Da lander Okkultokratis femte album «La Ilden Lyse» På Southern Lord. Dødskysset som kommer som en hissig og intens forsmak leverer bevis for at sekstetten har både intensiteten og attityden i behold.

Øya 2016 – Okkultokrati, Okkultokrati med UFO-rock, Okkultokratis – «Snakereigns», Haust / Okkultokrati – «No Christmas» (Musikalske julespor 2019).

Bright Eyes – Persona Non Grata
Conor Mullen Oberst er tilbake under Bright Eyes moniker sammen med Mike Mogis og Nate Walcott etter ni års pause. Vi kjennner igjen noe av intimiteten til de tidlige platene. Det er sårt, misantropisk, personlig og universelt. Det handler om et samfunn preget av lidelse og mellommenneskelige konflikter. Med piano og sekkepiper får de det til å låte rått og smertefullt, men kanskje ikke helt uten håp. Gonna scream when I sing . Gonna die in the ring… And now you want me to be true To you Once again, nærmest spytter han ut. Trioen lover at det skal komme ett nytt album i løpet av året.

Sorry – Rock ‘n’ Roll Star
Londonkvartetten Sorry med Asha Lorenz og Louis O`Brien i front er ikke bare det heteste bandet i Storbritannia her og nå, men også ett av de mest fengende. Nå er debutalbumet «925» endelig her. Rock ‘n’ Roll Star er ett nøkkelspor. Tekst her.
Nydelig vokal, blåsere og et foranderlig, men skamløst gjenkjennelig lydbilde for venner av britpop av alle varianter.

Outerhouse – Signals
Jeg vet lite og ingenting om disse ungdommene fra Bridgwater, som utgjør kvintetten Outerhouse, men 6. mars slapp de debut-EP’en «Productive Not Selfdestructive». Den er fylt med fuzzgitarer; shoegaze og drømmepop som suger tak.

The Chats – Drunk n Disorderly

Four swigs of gin at the bus stop
Three pints of Guinness at the bowls club
Two 750s in a double brown bag
One shot of fireball at the pub

Drunk ‘n’ disorderly
Drunk ‘n’ disorderly
Drunk ‘n’ disorderly
Drunk ‘n’ disorder

Frilynt garagepunk kan man aldri få nok av. Nå er endelig debut fullengderen til trioen fra den australske solkysten i Queensland her. Det er direkte, vittig, vulgært, og energifylt med musikalske pekere til gammel australsk punk,britisk D.I.Y., indie og nyere artister som irske Fontaines D.C. og engelske Idles.

Gary Olson – Giovanna Please
The Ladybug Transistor-leder Gary Olson har vært på gården til Åleskjær-brødrene og spilt inn sitt selvtitulerte debut-soloalbum sammen med ikke bare The Loch Ness Mouse, men også Serena Maneeshs Emil Nikolaisen og Håvard Krogedal (I Was A King, Mirror Lakes, Serena Maneesh m.m.). Første singel «Giovanna Please» er barokkpop av aller ypperste merke med delikate strykerarrangement. 29.mai kommer albumet på Tapete Records.

Gary Olson – The Old Twin (Ferske spor uke 49/2018).

Blake Mills – Vanishing Twin
Den 33 år gamle amerikanske singer/songwriteren Blake Mills var et relativt ukjent blad for meg (det vil si jeg likte faktisk hans tidligere band Dawes) inntil jeg leste Norman Records nyhetsskriv forrige helg og tok en lytt på noen av låtene hans. Ved nærmere undersøkelse fant jeg ut at han hadde en svært så imponerende CV både som musiker og produsent. Perfume Genius-produsenten har samarbeidet med Cass McCombs til sittt kommende album «Mutable Set», som skal slippes 8.mai. Det er leken, eventyrlysten improvisasjonsmusikk med flytende melodier der gitaren står i sentrum – modulert gjennom synthesizere, og møter både saksofon og strengeinstrumenter. Resultatet er en langsom skulpturert, følsom form for blues.

Ådne Evjen

Protomartyr – Processed by the Boys
Detroit var kjent som bilindustriens mekka i USA. Den statusen har falmet betraktelig med årene, men byen er også kjent for å ha fostret store navn innen musikkverdenen. Det er for så vidt nok å nevne navn som Iggy Pop og MC5, men også artister som Aretha Franklin og Stevie Wonder kommer fra denne industri- og musikkbyen. Ett av de siste tilskuddene i den musikalske rekken, er Protomartyr. Skal man beskrive musikken til bandet, er det lov å bruke begrep som postpunk og industri-rock. Navn som Joy Division og The Wedding Present dukker uvilkårlig opp i hjernebarken når man hører musikken til Protomartyr. For ikke så lenge siden kom de ut med en ny singel og video som heter «Processed by the Boys». Det er en mørk og medrivende låt, som mye av det Protomartyr har gitt ut før. Det er også en fin forsmak på den nye plata som kommer ut 29. mai.

(Jan-Olav tok denne med i Ferske spor uke 11/2020, så den er playlista, red. anm.)

Kristian Kaupang – I morra kjører du forbi
Larvik-mannen Kristian Kaupang er ute med nytt album. Kaupang viste oss på det forrige albumet «Nærmere» at han behersker visesjangeren. Denne gangen kommer han ut av skapet som popelsker og beundrer av den gode produksjonen. Kaupang har nevnt Daniel Lanois, Talk Talk og Prefab Sprout som gode forbilder, og det er ikke vanskelig å høre at de har satt spor på det nye albumet «I morra kjører du forbi».
Det Kristian Kaupang hadde som mål med albumet har han på nesten perfekt vis maktet å nå. Låtene er gode, tekstene får deg til å tenke og albumet er glimrende produsert (Edvard Tronstad).
Vi har valgt ut den fine og melankolske tittellåten «I morra kjører du forbi».
Les omtalen av albumet her.

Kristian Kaupang – Pianomelodi #3 (Ferske spor uke 46/2018), Kristian Kaupang – Den følelsen (Ferske spor uke 35/2018).

Waxahatchee – The Fire
Katie Crutchfield er ute med sitt femte album under artistnavnet Waxahatchee. Det er indie-folk av godt merke også på det nye albumet «Saint Cloud». Her får du høre låten «The Fire». (Som nevnt over, David har hatt med låta i en tidligere utgave av  Ferske spor, nå gjør den comeback, red.anm.).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Studioet er byttet ut med kjøkkenet, og i sine siste Facebook-stories kan vi se Emile The Duke steke vafler til sine to gutter, mens leker ligger strødd utover gulvet. Det ser ut som hjemmet til en helt normal småbarnsfamilie, og det er lett å forestille seg Aasen, Emile The Dukes norskspråklige alias og den gjennomsnittlige norske manns talsperson, i en sånn setting. På fredag skal han strømme en konsert hvor inntektene går til Victoria Café & Pub i Bergen, som i likhet med mange andre små utesteder sliter som følge av korona-krisen. Victoria har lenge vært en av de viktigste scenene i Bergen for små og sære artister, og har også vært Emile The Dukes faste scene når han spiller i byen. Lenke til arrangementet finner du her.

Får vi se mest Aasen eller Emile The Duke når du spiller på Victorias cyberpub på fredag?

“Det blir nok litt både òg, men det er alltid litt styrete med engelsk, for jeg må øve og hodet mitt fungerer ikke så bra på engelsk lenger. Likevel skal de få litt av det, for da jeg begynte å spille på Victoria, var jo det fordi de likte de engelske greiene mine i utgangspunktet. Kan strekke meg litt ekstra av lojalitetsmessige årsaker, og det blir sikkert litt gøy også.”

Hva har steder som Victoria betydd for deg?

“Jeg har blitt veldig glad i Victoria. Det er litt som å reise til en annen dimensjon hvor du ser de samme ansiktene igjen og igjen. Jeg husker jo ikke hva alle heter en gang, men de er så trivelige i Bergen føler jeg. Må være det romantiske regnet. Har vel vært der ti ganger nå, og jeg foretrekker alltid mindre steder hvor jeg kan bygge en relasjon og kose meg kvelden ut. Rik blir man ikke av å spille der da, men rik på hygge. Lurer på hva de tenker om meg. Må jo være noe sånt som «Han dere karen fra Oslo med frakken som alltid kommer med toget, drikker seg fin og gjerne mister toget igjen neste morgen. Men han er enkel da, bare pass på å ha mini-jack tilgjengelig».  Jeg ser ikke for meg en Bergen by uten Victoria Cafe og Pub, så oppfordrer alle til å vippse (de som kan) under cyber-konserten på fredag.

Hvordan trives du med hjemmetilværelsen om dagen?

“Jeg trives hjemme, jeg. Klart det er en utfordring. Men jeg merker hvor nærme jeg har kommet barna mine siste to ukene. Jeg har aldri hatt så mye tiltro til samfunnet uansett, haha. Der er det jo jeg som er litt syk kanskje. Men syns ikke det føles feil at en 2- og 6-åring er hjemme og blir oppdratt av foreldrene sine, egentlig. Men ja, må innrømme at jeg har rømt til studio et par ganger bare for stillhetens skyld. Og da sitter jeg alene og smiler foran Auratone-monohøyttaleren i fred og ro.”

Kan vi forvente oss et “Aasen tar pappaperm” eller “Aasen i karantene”-album i nærmeste fremtid? 

“Det kan ikke forventes dessverre, nei. Det blir nok kanskje et Aasen-album til, men jeg må la det ligge litt til.  Det som er med Aasen er jo at jeg kunne ha laget sanger om alt hele tiden, om hver eneste lille tur på toaletten (sic), men det må være avbrekk underveis ellers går jeg lei, og da blir det dårlig. Julealbum var allerede å pushe grensen litt synes jeg, selv om det ble bra mottatt.” 

Hva slags musikk kan vi forvente fra deg mens denne lockdownen pågår?

“Under lockdown, og allerede lenge før det, har jeg sittet og laget positive sanger på gitar. Noe som er litt rart, for jeg er jo ikke like glad hver dag jeg heller. Jeg liker litt tanken på bruksmusikk, og tenker litt sånn “hvilke hull kan jeg fylle?”. Føler ikke at jeg hører så mye glad musikk ut av Norge, men jeg vet jo ikke alt som finnes der ute. Kanskje det kan passe ved utgangen av denne krisen. Hvem vet.”

Gitar? Betyr dette at du er i ferd med å skli over i den radiovennlige “pappa-rocken”s verden? 

“Hehe, pappa-rock? Da ser jeg for meg en Ben Stiller-film eller noe. Eller James Taylor? Jeg vet ikke så mye om rock. Men det har skjedd noe med meg de siste årene – jeg føler meg ikke så kul eller spesiell lenger, og jeg har blitt mer opptatt av litt sånn mindre ego og mer kjærlighet-type ting og sånt. Men ja – det føles veldig gubbete å gå til og fra studio med den gitaren på ryggen, det hadde jeg aldri trodd. Om jeg hadde fått til noe radiovennlig, som faktisk ble spilt på radio, hadde det jo bare vært super-schpa dét. Har jo ikke fått til det før, akkurat. I veldig mange år har jeg bare fnyst av alt som har med band og gitar og sånt å gjøre. Det som skjedde var at det stod en gitar i studio en dag for et par år siden, og jeg var allerede litt lei av synther og MIDI og skjerm og mus osv. Så satt jeg der i mørket og la den i fanget og tenkte «Tenk så lett livet hadde vært om jeg bare kunne sittet med en sånn her og laget sanger». Så da vokste den lysten litt, men det tok lang tid før jeg faktisk kjøpte en gitar, og gikk med den flau nedover Grünerløkka i svart søppelsekk. Litt sånn skammelig, som om jeg hadde handlet på sex-sjappa. Men det er mye lettere å spille gitar enn piano da, det synes jeg. Harmonimessig er gitar litt begrenset i forhold, men sånn ellers. Selv om jeg om dagen skriver mest på gitar kan det fortsatt hende jeg spiller det inn med synth eller noe i stedet, så det ekke helt dogme. Det siste der fordi til tider er det en plage å få god lyd i den gitaren. Alle disse pedalene og svitchene. Blir sikkert ikke så flink, men er streng og kjenner en utvikling.”

Hva synes du er det beste med å være musiker? Og hva er det som eventuelt har vært mest skuffende?

”Jeg er ingen flink musiker, så der har det ligget litt frustrasjon. Men jeg har vært ganske sta og målrettet, så jeg har til en viss grad greid å uttrykke det jeg har hatt i meg, med mer eller mindre hell. Det beste med det er jo den følelsen når man føler man fikk det til, og når man blir anerkjent for det i tillegg. Kan vel si at jeg ikke blir skuffet over det noen andre gjør. Om jeg blir skuffet er det over meg selv, og ja, det har forekommet. Sånn går det når man er streng.”

Hvem er dine fremste inspirasjonskilder?

”Det er nesten umulig å svare på det, da det er så mange. Jeg kan si at det nesten utelukkende er folk fra en annen tid. Alle de fine melodiene og sangene som regnes under den store amerikanske sangboken, hvor mange senere ble jazz-standarder, for eksempel. Hvordan klarte de å lage alt det der? Og utrolig hvordan de ble tolket av så mange fantastiske musikere? Det er jo så klart bare å ta en tur på musikkhøyskolen eller noe, så finnes det jo flust av folk som kan det, men likevel ikke som de som levde i en annen tid, hvor det liksom kom ut av tiden fremfor en teoribok. Det inspirerer meg – folk som kan ting jeg ikke kan. Mange tenker vel «Emile ja, Steely Dan!», men de var jo bare også tolkere av det igjen, av blues og jazz og sangskriving. Så min fremste inspirasjonskilde er nok en, to, tre skritt tilbake, og så passer jeg på å vite sånn noenlunde åssen det kontemporære høres ut også.”

Er det noen produsenter du ser opp til, eller noen plater du mener er forbilledlig produsert?

“Hmm, produsent betyr jo litt forskjellig. Da velger jeg å tenke «satt sammen», fremfor en som for eksempel har laget noe beats, for å kunne svare litt konkret. Da koker det ned til at jeg må si noen album jeg synes sitter tvers gjennom bra sammen, det er jo umulig å vite hva som skjedde bak kulissene og hvem som bestemte hva, men jeg vil trekke frem Joni Mitchells «Wild Things Run Fast», Chaka Khans «I Feel for You», TLCs «Crazy Sexy Cool» og Frank Sinatras «Only the Lonely».”

Du har jobbet med og produsert litt for andre band og artister, blant annet mixet du nylig Beglomegs siste album «Elske livet fantastiskt». Ser du for deg at du i fremtiden vil jobbe mer med andre artister, eller ser du først og fremst på deg selv som soloartist?

“Jeg vil veldig gjerne jobbe for, med eller under andre jeg, og nei jeg ser ikke nødvendigvis på meg selv som en stayer som soloartist. Jeg er forberedt på at det kan komme et punkt hvor jeg ikke har noe mer på hjertet, men jeg elsker jo å mikse og også å for eksempel skrive låter for andre, så døra er åpen. I dag er det jo ikke akkurat konkurranse-fritt på den fronten, og jeg er heller ikke den mest allsidige eller flinke. Det jeg kan stille med som er unikt er jo min smak, og jeg kan vel også skryte på meg at jeg er flink til å både få og gjennomføre visjoner. Særlig punktlig har jeg dog aldri vært, *blunk blunk*.”

Sjekk også:

Ville du gjort forretninger med denne mannen?

Emile The Dukes alter ego, Aasen, svelger siste rest av kommunekaffen

Emile the Duke på by:Larm: «I change diapers for a living!»

Videoer: «Sunny City» og «Solitaire»

Sjekk flere The Duke-relaterte saker under.

Led Zeppelin var veldig glad i fantasy-forfatteren J.R.R. Tolkien og refererte gladelig fra bøkene hans i låtene, spesielt fra «Ringenes herre» («The Lord of the Rings») .
Det mest kjente eksemplet er fra «Ramble On»: «T’was in the darkest depths of Mordor, I met a girl so fair/But Gollum, and the evil one crept up and slipped away with her, her, her….yeah.» Det er flere andre utøvere som er opptatt av «Ringenes herre».

Nirvanas «Scentless Apprentice» gjenforteller «Parfymen» av Patrick Süskind.

The Velvet Undergrounds «Venus in Furs» er om de to hovedkarakterene i Leopold von Sacher-Masoch-klassikeren fra 1870.

Magazines «A Song From Under the Floorboards» er en destillert utgave av Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskijs «Opptegnelser fra et kjellerdyp».

Jefferson Airplanes «White Rabbit» og «Beatles‘ «Lucy in the Sky With Diamonds» er basert på «Alice i Eventyrland» av Lewis Carroll.

The Strokes‘ «Soma» nikker til klassikeren «Fagre nye verden» («Brave New World») av Aldous Huxley.

Manic Street Preachers’ «Patrick Bateman» er en studie av hovedpersonen i Bret Easton Ellis‘ roman American Psycho (ikke på Spotify).

Bloc Partys «Song for Clay (Disappear Here)» linker også til Bret Easton Ellis‘ roman, her «Under nullpunktet» («Less Than Zero»).

Oingo Boingos «No Spill Blood» er inspirert av H.G. Wells‘ roman «Dr. Moreaus øy» ( «The Island of Dr. Moreau»).

Kate Bushs «Wuthering Heights» er naturligvis om Cathy og Heath fra Emily Brontës udødelige roman.

R.E.M.s  «Losing My Religion» har flere koblinger til «Drep ikke en sangfugl» («To Kill a Mockingbird») av Lee harper.

Jefferson Airplanes «Rejoyce» er skrevet av Graze Slick og influert av James Joyces roman «Ulysses».

The Libertines‘ «Narcissist» tar Oscar Wildes ikoniske karakter Dorian Gray som en metafor for wannabee trendy folk. Liz Phairs «H.W.C.») og U2s «The Ocean») har også «lenker» til Dorian Gray.

Iron Maidens «The Edge of Darkness» er et metal-vink til «Mørkets hjerte» («Heart of Darkness») av Joseph Conrad. Iron Maiden har ellers laget mange låter stimulert av litteraturen, bl.a. tidligere nevnte «Fagre nye verden» (Brave New World) av Aldous Huxley.

Elliott Murphys «Like a Great Gatsby» er en hyllest til den «Den store Gatsby» («The Great Gatsby») av Scott Fitzgerald.

Destiny’s Childs «Survivor» relaterer til «Den røde bokstav» («The Scarlett Letter») av Nathaniel Hawthorne ved bruk av tektslige symboler.

Lumsks «Det vilde kor» viser nærmest selvsagt til Knut Hamsuns eneste diktsamling «Det vilde kor».

Mastodons  «Leviathan» er et konseptalbum tuftet på «Moby Dick» av Herman Melville.

(Jeg tok altså med to album helt til slutt, journ.anm).

 Fem til:

Tom Petty – «Southern Accents»
Mark Twain – «Huck Finn og eventyra hans» («The Adventures of Huckleberry Finn»)

Dixie Chicks – «Wide Open Space»
Henry David Thoreau – «Walden: livet i skogene» («Walden»)

The Temptations – «Papa was a Rolling Stone»
Frank McCourt – «Engelen på det sjuende trinn: en irsk barndom» («Angela’s Ashes»)

Leonard Nimoy – «The Ballad of Bilbo Baggins»
J.R.R. Tolkien – «Hobbiten» («The Hobbit»)

Joe Jackson – «Tuzla (Avarice)»
Dante Alighieri – «Inferno»
(Er ikke på Spotify)

E-bokappen Allbok

Til slutt noen ord om e-bokappen Allbok. Fra nå av er det e-bokappen Allbok som gjelder. Last ned i dag og gjør deg klar for å låne enda flere e-bøker og e-lydbøker. Har du bestilt noe på den gamle appen eBokBib? Da blir bestillingen overført til Allbok. Bøker som du allerede har lånt på eBokBib, leser du ferdig der. Velkommen til Deichmans splitter nye elektroniske bokhylle. Les mer her:

Nå er altså Ephemera tilbake med ny musikk.

– Da vi samlet oss i studio igjen etter alle disse årene, var alt som før. Vi gikk rett i Ephemeramodus og rett inn i lyden vår igjen. Et sted vi virkelig har savnet å være, forteller Jannicke Larsen Berglund

Det er godt å ha Ephemera tilbake.

– Vi har skapt en plate vi alle er blitt veldig glad i, sier Ingerlise Størksen

Her kan lese & lytte på andre plater Ephemera er glad i.

Stina Nordenstam
And She Closed Her Eyes (1994)
Den delikate, nære stemmen. De såre og vakre låtene. Den utsøkte produksjonen. Følelsen av dette var noe helt nytt, noe jeg vi aldri hadde hørt før.
Her har vi plukket opp mange triks. Ikke minst troen på at det lille, enkle og upolerte kan være mer enn stort nok.

Bjørk
Debut (1993)
Bjørk er og var den eneste av sitt slag. Debutalbumet var, på den tiden det ble sluppet, helt utenom det vanlige både vokalmessig og musikalsk sett.
I tillegg skapte hun et eget visuelt uttrykk som underbygget hennes originalitet, genialitet og genuinitet .

Tori Amos
Under the Pink (1994)
Tori Amos er et fyrverkeri av en dame som på 90-tallet overrasket med eiendommelige tekster, nonchalant og selvsikker vokal, og en leken og befriende musikalitet.

Crowded House
Woodface (1994)
Dette albumet hørte vi utrolig mye på i starten av vår bandkarriere. Vi plukket låtene på gitar og lagde coverversjoner av flere av dem. De fine koringene inspirerte oss da vi så smått begynte å lage våre egne sanger.

Radiohead
OK Computer (1997)
For en opplevelse det var å høre denne platen for første gang!
Mektig og storslagent, smart og overveldende. Et lydbildet og produksjon som vi aldri før hadde opplevd. Slik føltes det. Denne platen var med oss i bandbilen på norgesturné – på repeat.
Fremdeles en plate å sette på repeat, 23 år etter.

(Et radioheadsk univers: «A Moon Shaped Pool» – en slags anmeldelse, red.anm.)

Sjekk også:

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert

Jada, Valentourettes stiller på konsert-startstreken med et stort fortrinn, Petter Pogo var med i Jokke & Valentinerne og Tourettes, de covrer Jokke-låter, noe de har gjort tusen ganger tidligere, dessuten er Joachim Nielsens låtkatalog noe av det beste som er utgitt av norsk rock. Det skal uansett skills til for å framføre coverlåter, ikke minst gjøre dem, så langt det er mulig, til sine egne – jeg har opplevd mange elendige forsøk på å covre f.eks. Sex Pistols – og det klarer Valentourettes til gangs.

Petter Baarli, Tarjei Foshaug, Petter Pogo og Runar «Kula» Johannessen lever og ånder for disse låtene, og bringer egne signaturelementer inn uttrykket, som Petter Baarlies superb boogie licks og Chuck Berrys duck walk. Vokalist Tarjeis høyenergiske «krumspring» på scenen, trommis Kulas entusiastiske og engasjerende jubelrop etter låtene og Petter Pogos avmålte (positivt ment), men uansett svært nærværende aura, får meg til glemme at jeg ikke er til stede fysisk på konserten selv. Hele gjengen sørger for en kontaktskapende opptreden.

I mangel av at publikum var til stede rent fysisk, fungerer nærmest bandet selv som fysisk publikum i Gamlebyen med måten de kommuniserer seg i mellom, samtidig som de kommuniserer med oss der ute i verdensveven.

Valentourettes er proffe som få, de har lang erfaring, de har Joachim Nielsens låter i blodet, som jeg var innom til å begynne med, og smetter altså sømløst og effektfullt inn doser basert på deres egne liveopptredener og musikalske snacks fra andre band de spiller i, og har spilt i, som Backstreet Girls og Trashcan Darlings (pluss Jokke & Valentinerne og Tourettes, selvsagt). Alt dette uten å gå på akkord med Jokkes låter, tvert imot, «ingen lager stemning som disse gutta, i Joakims ånd», som det står i en kommentar på facebook-siden til Valentourettes.

«Jeg merker med en gang om et band er falsk, eller noen som er falske, hvor det er tilgjort. Aldri stol på et band som ikke svetter på scenen!», sier Petter Baarli i en video som ligger på Backstreet Girls‘ facebook.

Valentourettes svetter definitivt på scenen i Gamlebyen og de er defintivt ekte.

Lyd og kamera var eksellent, rå konsert!

Få også med deg Backstreet Girls live hos Norsk Lydstudio lørdag 4. april.

Dr. Muller, Dr. Baarli & co gir deg boogierock som strakstiltak for folkehelsen! Tune inn på lørdag kl. 21 for en ny injeksjon ROCK. https://www.facebook.com/events/2988710624484464/

Og her kan du se Gøttemias konsert: Bredt og godt utvalg av online-konserter

Sjekk også:

The Hollywood Brats’ første konsert siden 1974 på Nells i London!

Ferske spor uke 38/2019 (med Backstreet Girls – Phenomenal)

Ferske spor uke 33/2019 (Backstreet Girls – Where Have All the Bad Boys Gone)

Backstreet Girls på Rockefeller – bilder

Petter Baarli fyller 50 – vi feirer bursdagen med å plukke frem noen Baarli-Backstreet Girls-favoritter

Backstreet Girls – «Merry Jingle» «Christmas Boogie» (Musikalske julespor 2018

EP-anmeldelse: The Terrifieds – «Let’s Fart On Girls»

Se flere relaterte saker under.

Jeg har aldri hørt om Rift fra Stavanger, men de overbeviser fra første anslag og videre med det hektende refrenget «No one is really free, all we have is liberty» på åpningslåta. Lyden er knall, uavhengig  av at en i bandet ønsker mer klang etter andre låt.
Vi får så vi vite at Rift er i gang med en ny EP, som de venter på at trykkeriet i Frankrike skal få ferdig, jeg venter også i spenning på den etter å ha bivånet denne konserten.

Disse gutta (mannfolkene er vel et bedre ord) er tighte, og de kan virkelig spille, ikke så rart kanskje, siden de har holdt det gående siden 2003, noe jeg fant ut etter å ha googlet fram en sak om dem i Rogaland avis. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som ikke har hørt om bandet, en av kommentarene som tikker inn under konserten er: «Hvorfor i HELVETE har jeg ikke hørt detta før????». «Vi er jævlig elendig på markedsføring», svarer Rift, og forteller så at de har spilt i Stavern på en venners venner festival og Flekkeford, de eneste konsertene de har spilt utenfor Stavanger.

Deretter spiller de en låt fra EP’en «Blind Devotion», som de ga ut 2012, og som jeg altså ikke har lyttet på, ei de fleste som ser streaming-konserten, antar jeg. Senere i settet viser de fram vinyplata «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio – Vol.3«, der de har med låta «Justify».

Den hektende melodiøse harrdcore/punk-hybriden til Rift strutter av energi og det er god stemning i øvingslokalet som garantert smitter (forløsende å skrive dette ordet med positivt fortegn) over på publikum i de «tusen» hjem. Bandmedlemmene utveksler interne jokes om, ja, se konserten selv, hvis du ikke har gjort det. Jeg kan avsløre noen stikkord: Pung og Wunderbaum.

Riff og Gøttemia er de to store positive overraskelsene foreløpig fra Norsk Punk Streamfest 2020.

Etter hvert meddeler Rift at de har spilt sammen med Pay to Breathe og Exploding Head Syndrome (jeg kåret EP’en deres fra i fjor til det årets 2. beste), som også opptådte i tidligere på kvelden, Pay to Breathe med et akustisk sett bestående av to bandmedlemmer.

EHS stilte opp fulltallig  med hele sulamitten, og spilte i likhet med Rift en fet konsert. Lyden var ikke var optimal, men hei, dette var en tross alt en strømmekonsert, og da venter man ikke hi-end lyd. Likevel, den nærmest rødglødende innsatsen til Exploding Head Syndrome fortjente mer dynamikk i soundet. Et av høydepunktene var «Hardcore Jesus», fra den nevnte EP’en over,  og de avsluttet med heftig versjon av Turbonegros «Just Flesh». For øvrig, følg oppfordringen til de hardbarka pønkerne: «Wash hands».

Til slutt må jeg nevne at fyllehistoriene til vertene Harald Lange og Marit Brovig på Norsk Streamfest 2020 nesten er like underholdende som konsertene, neida, men underholdende er de, dessuten har jeg fått en ny favorittlåt, attpåtil en barnelåt, en pønka en, «Kamelen Kåre-Johnny» heter den, se & lytt her.

To kunststudenter i Ohio

På tidlig 1970-tallet, langt fra New Yorks snart blomstrende punkscene, møttes to kunststudenter på Kent State, et universitet som har blitt beskrevet som en fritenkende oase i et ellers konservativt Ohio på denne tiden. Disse to studentene var Gerald (aka Jerry) Casale og Mark Mothersbaugh, som begge skulle bli grunnleggere, låtskrivere, vokalister og henholdsvis bassist og synth-spiller i bandet Devo. Begge hevder å ha drevet med performance-kunst før det i det hele tatt var et begrep. Blant annet pleide Casale å gå rundt på utstillingsåpninger iført lærmaske, slepende på en maskert venn i bånd som vendte rumpa mot kunstverk de syntes var middelmådige eller uinteressante. Mothersbaugh hadde blant annet spilt i band med klassekamerat Chrissie Hynde (som senere skulle starte bandet The Pretenders) og Casale spilte bluesmusikk med grisete tekster. Med deres felles forkjærlighet for å ha på seg masker når de spilte live, gerilja-kunst og blandingen av symboler fra høy- og popkultur, var det bare et spørsmål om tid før Casale og Mothersbaugh begynte å samarbeide.

4. mai i 1970, under en av universitetets mange antikrigsdemonstrasjoner, ble det åpnet ild mot studentene. Jerry Casale befant seg midt i kaoset og ble vitne til at en venn av ham, Allison Krause, ble skutt og drept av den amerikanske nasjonalgarden. Han fant senere ut at en annen venn, Jeffrey Miller, også hadde blitt skutt og drept. Det som ofte omtales som Kent State-massakren skulle så frøet som senere ble Devo.

Sinte, hvite menn

Fram til massakren hadde Casale ifølge ham selv vært en hasjrøykende hippie som trodde på fred og kjærlighet. Etter massakren klipte han håret kort, og mistilliten til autoriteter var total. Flørten og harseleringen med den autoritære estetikken var der tidlig hos begge grunnleggerne av Devo, og flere tiår før Knausgård ga folk hakeslepp med tittelen “Min Kamp”, ga Mothersbaugh ut kunstboka “My Struggle”, hvis omslag var inspirert av Maos røde bok.

Tekstene til Devo bærer også ofte preg av seksuell frustrasjon, og i likhet med dagens incels (subkultur bestående av unge gutter i ufrivillig sølibat) omtalte de gjerne kvinner som “females” og uttrykte skuffelse over å bli valgt bort til fordel for dominante alfahanner. 

“I’m not a wanker or a banker

I’m not afraid to take a risk

It is the thing females ask for

When they convey the opposite” 

(tekstudrag fra “Triumph Of The Will”, fra albumet “Duty Now for the Future”)

Interessen for biologi og naturlig seleksjon skinner også gjennom i navnet Devo – som er en forkortelse av begrepet de-evolution, teorien om at mennesket har passert toppen av sitt utviklingspotensiale og nå er på vei tilbake mot sitt mer primitive utgangspunkt. Men der hvor mange incels i dag identifiserer seg som “alt right”, så befant Casale og Mothersbaugh seg langt til venstre på den politiske skalaen, dog mer preget av et nihilistisk verdenssyn enn et sosialistisk ett, og begge var medlemmer av den radikale studentorganisasjonen SDS, som blant annet var assosiert med de voldelige aktivistene i Weather Underground, en gruppe kjent for å blant annet ha detonert bomber inne i Pentagon-bygget.

We Are Devo

Det er litt uklart når eksakt bandet Devo oppstod. Casale har uttalt at han ble inspirert til å gjøre alvor ut av ideene sine, og fikk et bilde av hvilken retning han ville gå med Devo, etter å ha sett David Bowie spille under Diamond Dogs-turnéen i 1974. David Bowie skulle senere bli en av Devos største fans. Han kalte dem “the band of the future”, og tilbød seg opprinnelig å produsere debutalbumet deres, men på grunn av tidsmangel landet jobben på Brian Eno. Mothersbaugh og Casale hadde lyktes i å overtale brødrene sine (Bob Mothersbaugh og Bob Casale, kjent som Bob 1 og Bob 2) til å bli med i bandet, og i 1978 slapp de debutalbumet “Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!”. Linjen “Are we not men” var hentet fra H.G. Wells’ roman “Dr. Moreaus øy”, og albumet er full av science fiction-referanser og kvasi-futuristiske synthlyder i skjønn forening med heseblesende gitarriff og odde taktarter, som til sammen danner et sound som tidvis låter som punkterte eller forvrengte rockeklisjéer. 

Iggy Pop og King Crimson-gitarist Robert Fripp hadde også uttrykt interesse for å produsere Devos debutalbum, men til tross for kjente fans lot gjennombruddet vente på seg. Andrealbumet “Duty Now for the Future” fra 1979 ble en skuffelse både kommersielt og kunstnerisk for bandet, som ikke var fornøyde med soundet. Det skulle gå ett år og en utgivelse til før Devo fikk suksessen de hadde blitt forespeilet.

Freedom of Choice

16. mai 1980, eksakt ti år og tolv dager etter Kent State-massakren, slapp Devo sitt tredje album. I “Freedom of Choice” hadde pendelen svingt over i synthesizernes favør. Gitarene var fortsatt til stede, men bassgitar var byttet ut med synthbass og soundet ble mer motorisk og dansbart. Jerry Casale uttalte at han ønsket at Devo skulle låte som “en hvit robotversjon av James Brown”, og hvis man legger til godvilja, kan man tidvis skimte noe som høres ut som soulmusikk med hastverk.

På omslagsbildet ble vi introdusert for klesplagget som først og fremst forbindes med Devo i dag; “the energy dome”, den ikoniske plasthatten som ser ut som en rød blomsterpotte snudd på hodet. 

Den første singelen – åpningskuttet “Girl U Want” – ble ikke den hiten de hadde forestilt seg, men bandets andre single fra albumet – “Whip It” – skulle vise seg å gjøre susen. 

MTVs inntog i 1981 sørget også for betraktelig mer eksponering for Devo. Der musikkvideoer var et nytt medium for de fleste artister, hadde Devo allerede investert mye av sitt magre budsjett på dette, og hadde flere år med musikkvideoproduksjon bak seg, noe som førte til tung rotasjon på musikkanalen. Mark Mothersbaugh har uttalt at han trodde “Whip It” solgte så bra fordi folk trodde den handlet om sex eller sadomasochisme, når teksten egentlig var en parodi på amerikansk optimisme og kapitalistiske propaganda-slagord. Den noe kontroversielle musikkvideoen til “Whip It” understøttet likevel misforståelsen om at den handlet om sex – hvor Mark Mothersbaugh er på en ranch og pisker klesplagg av en vakker kvinne.  

Kritikken av konsumentkulturen er også sentral i tittelsporet, som kan sees på som en kritikk av menneskers vilje til å ofre sin frihet og individualitet til fordel for en komfortabel og konform tilværelse som tankeløse forbrukere.

“Freedom of choice

Is what you got

Freedom from choice

Is what you want”

(tekstudrag fra “Freedom Of Choice”)

Mer relevante enn noensinne

Devo fortsatte å gi ut knallsterke album og har turnert sporadisk i flere år etter “Freedom of Choice”, men har stort sett blitt værende i periferien av pop- og rockhistorien fra 70- og 80-tallet. 

Mark Mothersbaugh har gjort stor suksess som filmmusikkomponist, og ble blant annet Oscar-nominert for å ha skrevet låta “Everything Is Awesome“ for “Lego-filmen“ i 2015. Han har også laget musikken til flere av Wes Andersons filmer, og Devo-låta “Gut Feeling” havnet på soundtracket til “Livet under vann med Steve Zissou”, som nok bidro til å introdusere Devo for en ny generasjon lyttere.  

I 2018 ble Devo innlemmet i Rock & Roll Hall Of Fame, og Jerry Casale var ikke overrasket over tidspunktet. Devos budskap om evolusjon i revers har aldri vært mer relevant enn i dag. I et åpent brev fra Devo som kom på trykk i Vice etter innlemmelsen, sammenligner Casale Trump med karakteren Macho Camacho, presidenten i filmen “Idiocracy” (2006). Devo har overlevd presidenter som Nixon, Reagan, Bush senior og junior, og til tross for at de tidlig forutså utviklingen som har preget USA de siste førti årene, hadde Casale aldri forestilt seg et scenario så ille som Trump. Han skriver at Devo har gått fra å være kanarifuglene i kullgruven, til bandet som spiller på Titanic idet skipet synker, og utelukker ikke at Devo kommer til å dra på turné i forkant av presidentvalget i 2020. 

Devo skulle også spille på endagsfestivalen Cruel World Festival i Los Angeles 2. mai i år, som på grunn av coronaepidemien foreløpig har blitt utsatt til september. Vi får se om det blir noe av festivalen, som kan skilte med en uvirkelig line-up bestående av band som Blondie, Public Image Limited, Bauhaus og Morrissey. Så håper vi Devo sine røde plasthatter dukker opp igjen i forkant av valget i høst. Vi trenger budskapet deres mer nå enn noensinne. 

*

Dersom du er interessert i å fordype deg i Devo, har Deichman Bjørvika følgende medier du kan låne når bibliotekene åpner igjen:

Bøker: 

“Recombo DNA: the story of Devo, or How the 60s became the 80s” av Kevin C. Smith (2013)

“Freedom of Choice” av Evie Nagy (2015)

Musikk:

“Q: Are We Not Men? A: We Are Devo?” (1978)

“Duty Now for the Future” (1979)

“Freedom of Choice” (1980)

“Greatest Hits” (1990)

Film:

«The Complete Truth About De-evolution & Devo Live» (2003)

Inntil videre kan du høre på denne spillelisten bestående av musikk av Devo:

Dagens Ungdom kom med sin foreløpige siste plate «Lite å gjøre» i 2018, som jeg kåret til det årets 4. beste norske album og som består av finurlig popmusikk, med tekkelige referanser og dype nikk til såvel halvkjente briter som mer undergrunnsorientert norsk 80-tall. Gitaren er uten vreng. Vokalen skifter mellom øst- og vestnorsk, uten at sistnevnte klarer fjerne følelsen av tilhørlighet i de renere hovedstadsgatene.

Samme år tok jeg med låten «Hundre prosent» i vår ukentlige spilleliste Ferske spor, låten er lyden av hektende 80-talls pop-estetikk assistert av tweepop i Dagens Ungdoms egen og lett gjenkjennelige karakteristiske sound og særegne tekstunivers. Jeg kåret den til en av 2018s beste sommerpoplåter.

Det er 7 år siden først Dagens Ungdom ga lyd fra seg på singelen «Nedi havet», som kom med på Dagens Ungdom sin selvtitulerte debutplate fra 2014. Aslaug Olette Klausen (nå Musikkmagasinet Klassekampen m.m.) skriver følgende om låta: ‘«Nedi havet» bryter den mantraiske avslutningen «Alt vi tenker på er hytter og hus» nesten over i samfunnskritisk idyll’. En låt med en tekst som gir den ny aktualitet i disse tider. Les resten av anmeldelsen.

Dagens Ungdoms nye låt & video «Mine tynne ben», som vi altså kjører vi eksklusiv premiere, er enda en finurlig, bedårende og lekker D.U.-sak, og kommer på en 7-tommer på Take It Easy Policy før sommeren en gang. Rett og slett deilig pop. Videoen er filmet og klippet av Bendik Kaltenborn og Espen Friberg og låten er for det meste spilt inn i Olyp (Oslo Lydproduksjon) og produsert av Audun Borrman.

Mine tynne ben

Gi meg det du har
sånn jeg vil ha det
snart er jeg litt trøtt
vil ikke vite av det
da er det slutt
og helt over
til neste gang

En er én og to er to
det er sent, men gjør det noe
En er én, men vi to
vi tar det helt med ro

Bare du vet om
min fete nakke
min sløve tanke
mine tynne ben
setter fot for fot
på veien hjem
for siste gang

En er én og to er to
det er sent, men gjør det noe
En er én, men vi to
kan ta det helt med ro

Bilder fra videoen

Victor

Bismarck – The Seer
«The Seer» var en forsmak på Bismarck fra Bergen sin andre plate «Oneiromancer» som nylig er sluppet, produsert av Chris Fieldin, som bl.a. har produsert Electric Wizard. Og jeg låner noen ord fra Jan-Olav sin anmeldelse av nettopp Electric Wizard sin konsert i Kulturkirken Jacob i fjor for å beskrive «The Seer»: «Et heksebrygg av sludge-, doom-, stoner- og psykedelisk metall som etterlater et salig glis etter hver lytt».
Det er monumentalt, suggerende og hektende, svimlende bra. Hele plata er svimlende bra, enkeltlåtene i seg selv og helheten – de binder sammen forskjellige musikkstiler og  inkorporerer uventede vendinger med substans slik at de nesten ender opp i sin egen sjanger. Fra den østlig-influerte åpningslåta, som gir assosiasjoner til Dead Can Dance, til den forrykende tittelåta.
Jeg låner noen av mine egne fraser fra en Motorpscyho-anmeldelse for å ytterligere oppsummere uttrykket på plata: Bismarck har perfeksjonert balansen mellom intensitet og atmosfære, der elementene forsterkes og fremheves.
Det lyder fullendt. Og dette er en plate «alle» kan lytte på og få kick av, med det mener jeg at man ikke trenger å være doom-nerd for å like dette , liker du monumental og atmosfærisk musikk som er utsøkt  satt sammen bør du sjekke ut plata til Bismarck. Lytt her.
Ukas overraskelse!

One Track Minds – She’s Like Lucifer
One Track Minds slapp debutplata «A Price to be Paid» i 2016, som fikk god mottakelse av oss. I likhet med The Age of Colored Lizard har One Track Minds laget en deilig, melodiøs låt som driver fram i det støy-delikate soundet. Resepten er støypop/rock, shoegaze influert av The Jesus and Mary Chain.

Dagens Ungdom – Mine tynne ben
Dagens Ungdom skal før sommeren en gang gi ut en 7-tommer på labelen Take It Easy Policy, og for noen dager siden kjørte vi premiere på deres nye finurlige og lekre låt & video «Mine tynne ben» fra den. Rett og slett deilig pop.

Plateanmeldelse: Dagens Ungdom – «Dagens Ungdom», Dagens Ungdom – Hundre prosent (Ferske spor – uke 24/2018); Øya 2014: Dagens ungdom fylte Biblioteket til randen, Dagens Ungdom?.

Allergic To Humans – Uggly Things
Svenske Allergic To Humans fra Gotland er ute med plata «Infinity Crunch», som er oppfølgeren til deres selvtitulerte debut-EP’en fra 2018. «Uggly Things» er en combo av garasjerock & powerpop. Sjelfull, catchy og energisk. Jeg har tatt med denne låta i Ferske spor tidligere, men siden den er så bra gjør den comeback.

Gøttemia – Total Eclipse of the Brain
4. april skulle egentlig Göttemia slippe sitt nye album «Decadence» på Tonehjulet Kräftpest. I kjølvannet av plata skulle Göttemia dra på turné til Slovenia Kroatia, men turneen er utsatt pga. av pandemien, det samme med plata, men singelen «Total Eclipse of the Brain», som kommer på plata, er ute.
Det gnistret av trioen som hadde rigget seg til i gangen i Rockhuset, Halden i anledning Norsk Punk Streamfest 2020. Gitaristen var hjemme med sykt barn, så de var er en trio for anledningen, men det funket som en kule. Det gnistrer også av denne singelen. Se konserten her og les min omtale her.

Adrian Cox – Snøen som falt i fjor
Etter fjorårets friske album «33/99» med sine fengende, vakre og snodige poplåter som består av 33 remiksede låter fra albumet «99 sanger», og som ble utgitt på CD i 2009, er Adrian Cox tilbake med EP’en «3+1». EP’en inneholder tre nye korte poplåter med synth, vokal og klarinett. I tillegg kommer en ny versjon av Coxs «Når du bøyer deg sånn» fra 1987, denne gang med Liv Anna Hagen på vokal. «Snøen som falt i fjor» er en oppløftende og melodiøs elektro-poplåt på 1 minutt og 26 sekunder.

Adrian Cox – Løpe fra alt (Ferske spor uke 6/2020), Adrian Cox – Du vil vel aldri & Motgang (Ferske spor uke 5/2020), Plateanbefaling – «Maskindans» : Norsk Synth 1980–1988 (inkludert Adrian Cox – Aegina (Part 1).

Rift – The Right Direction & The Plague
Jeg hadde aldri hørt om Rift fra Stavanger før jeg så dem live over nettet, og de overbeviste fra første anslag og videre med det hektende refrenget «No one is really free, all we have is liberty» på online-konserten fra øvingslokalet deres. Tittelen på konsert-åpingslåta er «The Right Direction» fra EP’en med samme navn utgitt i 2009. «The Plague» er åpningslåten på EP’en «Blind Devotion» utgitt i 2012. Den hektende, melodiøse hardcore/punk-hybriden til Rift strutter av energi både live og på plate, og sammen med Gøttemia  var bandet de to store positive overraskelsene fra Norsk Punk Streamfest 2020. Disse to låtene er ikke ferske, som dere skjønner, men helt ferske i mine og mange andres ører, derfor tar jeg dem med på ukas spilleliste, dessuten kan du lytte å helt ferske liveversjoner på online-konserten. Knall konsert, knalle låter.

Online-konsert: Stavangerbandet Rift fra øvingslokalet

Brillejesus – TV-serie & Jeg vil ikke
Brillejesus fra Stavanger skulle i disse tider vært i studio og spilt inn en 7-spors EP, men siden innspillingen er blitt utsatt pga. smitteverntiltak mht. til korona har de sluppet et liveopptak fra i fjor, med blant annet tre uutgitte låter som var tiltenkt en plass på den uinnspilte EPen: «Hytta til bestefar», «Vi har rett» og «TV-serie». De andre låtene er hentet fra deres selvtitulerte debutalbum fra i fjor, samt tidligere singler. De nye låtene passer perfekt til ståa vi er i nå med tekstsstrofer som «det finnes alltid en ny TV-serie, hva skal du se i kveld?». Attpåtil er plata god, rå, skranglete pønk med driv. Utgivelsen er ikke på Spotify, men du kan lytte på den på soundcloud.
Til Spotify velger jeg den drivende skranglepønk-åpningslåta «Jeg vil ikke»fra fjorårsplata med like passende tekststrofer som «jeg Vil ikke se på den kassa mer, jeg har helt slutta med det, nå vil jeg hive ut alle skjermer».

Brillejesus – Dine kommentarfelt (Ferske spor uke 34/2019), 5 plater som har inspirert Brillejesus, Brillejesus – Gjenbruksbutikk (Ferske spor uke 21/2019), Brillejesus – Nå er det jammen snart jul igjen! (Musikalske julespor 2019).

David

Trace Mountains – Me & May
Trace Mountains er ledet av Dave Benton, som i mange år spilte i LVL UP. LVL UP gjorde mye riktig, men klarte allikevel ikke å hevde seg helt i indiemylderet. Trace Mountains’ tredje album «Lost In The Country» burde derimot skaffe rikelig med oppmerksomhet. «Lost In The Country» tilbyr delikate og detaljrike melodier pakket inn i et varmt lydbilde. Dette bør være en følgesvenn for flere utover våren.

The Beths – Dying to Believe
Favorittene fra New Zealand annonserte nylig et kommende album og pirret oss med første smakebit. «Dying to Believe» bygger ytterligere på det som sjarmerte oss i senk på debuten «Future Me Hates Me»: Drivende gitarer og harmonier med flust av hooks. (Jan-Olav har også omtalt låten, red.anm.).

Phoebe Bridgers – Kyoto
Ferske spor-gjenganger Bridgers presterer karrierebeste med «Kyoto». En treminutters trompetfylt anthem, der Bridgers’ stemme står frem som et fyrtårn i stormen. Som en fotnote, anbefaler jeg å sjekke ut innslaget med Bridgers fra Jimmy Kimmel, med en fremføring av «Kyoto» fra hennes badekar.

Pacific Range – Guiding the Mast
Fra sirkelen rundt Brent Rademaker og Beachwood Sparks-mafiaen kommer endelig fullengderen til Pacific Range. Tilbakelent hippierock med en duft av vellagret Grateful Dead og andre likesinnede jambands. «Guiding the Mast» minner derimot om salige The Marshall Tucker Band. Albumet «High Upon The Mountain» er produsert av kulthelt Dan Horne og har bidrag fra Mapache. Slipp litt lysergisk solskinn inn i øregangene og keep on truckin’. Ute nå på Curation Records.

Pelicat – The Other Side
Pelicat har etter hvert blitt en stabil leverandør av poplåter i særklasse. «The Other Side» holder skyhøyt nivå, et ytterst behagelig og solfylt spor, selv om tematikken ikke er så rosenrød. Pelicat skulle egentlig jobbe med et nytt album i disse dager, men studioarbeid og karantenetid er vanskelig å forene. «The Other Side» er dermed den første sangen de har spilt inn uten å treffe hverandre og er visstnok den første av flere kommende singler.

Pelicat – So Is It True? (Ferske spor uke 38/2019), Pelicat – I Love the Idea of You (Ferske spor uke 5/2019), Pelicat – Tell Me I’m Wrong (Ferske spor uke 19/2018), Pelicat – «The Doctor»: Skillsene taler for seg selv.

girl in red – Midnight Love
«Midnight Love» markerer et lite skifte i Marie Ulvens produksjon. Paletten i girl in reds lydbilde utvides og det vies større plass til både Ulvens stemme og til mindre, men like viktige detaljer. «Midnight Love» er fremdeles umiskjennelig girl in red, der temaer som kjærlighet, tro og tvil kretser rundt hverandre.

girl in red – i need to be alone (Ferske spor uke 15/2019), girl in red – We Fell in Love in October (Ferske spor uke 47/2018), girl in red – 4 am (ferske spor uke 35/2018), girl in red – girls (ferske spor – uke 27/2018), 3 norske debutanter vi har tro på i 2019.

Bedouine – The Hum
Det første jeg tenkte på da jeg hørte «The Hum» for første gang, var Judee Sill. Det er noe med toneføringen og stemningen i «The Hum» som minner om Sills klassiske album. Azniv Korkejian, eller Bedouine som vi kjenner henne, har en egen evne til å lage uvirkelig gode komposisjoner og er en vital aktør innen folk/americana-scenen.

Bedouine – Album: Bedouine (Musikalske sidespor – uke 32/2017).

Jess Williamson – Wind on Tin
Det er noen uker siden «Wind on Tin» ble sluppet, men det er først nå den har festet taket i meg. «Wind on Tin» er første singel ut fra det kommende albumet «Sorceress», og er en drivende kosmisk americana-låt dekket i kledelige lag med steelgitar, synther og saksofon. «Wind on Tin» er mildt sagt mektig.

Geir

Matt Karmil – PB
Hypnotisk, pulserende og mørk tekno-låt for dansegulvet. Syrete synter, rask, men stabil pust og deilig bass i røykfylte og grumsete omgivelser. Fra «STS371», ute på Smalltown Supersound.

Max de Wardener, Kit Downes – Bismuth dream
Et enkelt og åpent, luftig og flytende pianostykke. Komponert av Wardener, spilt av Downes. Fra skiva «Music for detuned pianos», ute på Village Green.

Félicia Atkinson – Everything evaporate
Atkinson er tilbake med sin tilstedeværende meditasjonsstemme. Her er stemmen i fokus, lydene/musikken ellers er pakket rundt den som et varmt ubestemmelig teppe eller en svakt gjennomskinnelig tåke. Det er fortellende og nært, men også fjernt og fremmed. Fra den nye utgivelsen «Everything evaporate», ute på Shelter Press.

Félicia Atkinson, Sarah Davachi, Jasmine Guffond, Félicia Atkinson / Jefre Cantu-Ledesma – Indefatigable Purple (Ferske spor uke 47/2018), Félicia Atkinson – Lighter Than Aluminium (Ferske spor – uke 26/2018).

Four Tet – Baby
Positiv, uptempo og dansbar. En myk og vårlig låt med fuglesang og morgenstemning. Fra den nye skiva «Sixteen oceans», ute på Text.

Jan-Olav

Public Practise – My Head
Utsikten frem mot albumet «Gentle Grip», som kommer 15. mai digitalt og 26. juni i fysisk format på Wharf Cat Records, blir stadig mer forlokkende for venner av catchy new wave. Denne gangen er det et reggaeaktig groove, som sammen med elementer fra afropop og disco, frembringer det hektende dansegroovet. Blondie, Talking Heads og tidlig Vampire Weekend, er noen av referansene synkopefesten gir oss.

The Mountain Goats – Exegetic Chains
The Mountain Goats, her John Darnielle solo forestiller jeg meg, slapp boombox-albumet «Songs for Pierre Chuvin» 10. april. Darnielle leste Chuvins «A Chronicle of the Last Pagans», og ble helt oppslukt og revet med. Hans gamle interesse for antikken kommer til uttrykk på disse låtene, som også er innspilt i samme lofiånd ‘a la de tidlige kassettene som også var preget av hans tidligere studier av antikken. Det har blitt en inspirerende plate, og «Exegetic Chains» er sjeldent gripende i sitt nedstemte og sparsommelige uttrykk. Ikke på Spotify, men her kan du høre den:  https://themountaingoats.bandcamp.com/album/songs-for-pierre-chuvin

Cockroach Clan gjør en kanonbra coverversjon The Mountain Goats’ «Going to Georgia», The Mountain Goats – Younger (Ferske spor uke 8/2019), The Mountain Goats – Song for Ted Sallis (Ferske spor uke 36/2018).

Do Nothing – Lebron James
Når Nottingham-bandet Do Nothing nå slipper EP-en «Zero Dollar Bill», kan det være verdt å minnes denne fine singelen fra fjoråret som også er inkludert her. Et oppgjør med scammere (bedragere), og en hyllest til basketballspilleren som har gitt låten sitt navn? Med humor som virkemiddel gir de uttrykk for sin misnøye og frustrasjon i en stadig mer fremmedgjort verden, med Storbritannia i forfall. Den snerrende vokalen og de energiske låtene gir assosiasjoner til Mark E. Smith (The Fall) eller irske Girl Band. Samtidig preges uttrykket av et frenetisk driv og stakkato rytmer som gir assosiasjoner til post punken og artister som Gang of Four og Talking Heads.

Long Neck – Backseat
Long Neck startet opprinnelig som et soloprosjekt av Lily Mastrodimos når hun hadde pause fra sitt andre band Jawbreaker Reunion, men har etter hvert vokst seg til en kvartett. New Jersey-bandet er aktuelle med sitt tredje album ,»World’s Strongest Dog», finansiert gjennom fundraising på indiegogo (etter selvutgitte «Heights» (2015) og «Will This Do?» (2018) på Tiny Engines). Det handler om personlige bekjennelser og refleksjoner om hva det innebærer å bevege seg inn i 20-årene, det økende ansvaret som følger med å bli voksen og tapet av tenårenes frihet. Her er så mange fine låter at det kan være vanskelig å plukke ut en enkel. «When did you first realize everything had a limited timeline? In the backseat, age four or five. Tears on the fabric and stinging my eyes», spør og svarer Mastrodimos over raske rullende rytmer.

The Beths – Dying to Believe
New Zealanderne er tilbake med nok en umiddelbar slager! 10. juli slipper de sitt nye album «Jump Rope Gazers». Auckland-kvartetten skal egentlig tilbake i Norge og spille konsert på Parkteatret 14. august (så får vi se om det blir noe av eller om den må utsettes). Forsmaken «Dying to Believe» har lekre musikalske detaljer og spenstig refreng. Det er fortsatt en catchy form for indie, som kan minne om 1990-tallsstorheter som Juliana Hatfield (for øvrig aktuell med en The Police-coverskive), Belly og Weezer, men har også likhetstrekk med samtidige artister som Charly Bliss og Soccer Mom. Koringene er som på 1960-tallets tyggegummipop, men gitarene låter her litt røffere og litt mer som rocken fra tidlig 1970-tall. Elizabeth Stokes synger om et forhold som går i oppløsning som følge av misforståelser og løgner. «It burns me, but I’ll smile through the heat. I’m dying to believe that you won’t be the death of me».

The Beths – Have Yourself a Merry Litte Christmas (Ferske spor uke 49/2018).

Aphex Twin – qu1
Richard D. James har lagt ut seks spor til gratis avspilling og nedlasting på sin soundcloudkonto. «qu 1» er en sørgmodig instrumental avskjed og hyllest til hans nylig avdøde far. Det er kodet inn en melding på mP3-filen: «See you on the other side, dad». Musikken er behagelig symfonisk ambient elektronisk musikk, som flyter behagelig inn i øregangene. Ikke på Spotify, men lytt her: https://soundcloud.com/user18081971/qu-1. https://soundcloud.com/user18081971/. Aphex Twin uploads fresh tracks to SoundCloud. Aphex Twin reemerges with 6 gorgeous new songs.

Aphex Twin – CIRKLON3.

Woods – Strange to explain
New York-kvintetten Woods er tilbake med egne låter etter samarbeidet med Dungen og oppgaven som backing band på David Bermans Purple Mountains-skive. Etter at de slapp nøkkelsporet «Where Do You Go When You Dream?» i begynnelsen av mars, er det nå klart for tittelsporet fra deres kommende album. «Strange to Explain» slippes 22. mai på Woodsist. Det er finstemt og melodiøst om en dagdrøm.

Woods – Where Do You Go When You Dream? (Ferske spor uke 11/2020), Dungen & Woods – Marfa Sunset (Ferske spor uke 12/2018), Det synger i skogene.

Bad Moves – Party With the Kids Who Wanna to Party With You
Catchy Powerpop har vi alltid tid til, og det føles kanskje ekstra befriende i disse ellers så deprimerende tider. Oppmuntringen fra Bad Moves om å kutte bort alt det unødvendige og fokusere på det som gjør en glad passer også for pandemi. Bad Moves er fra Washingthon D.C. og slipper sitt andre album «Untenable» på Don Giovanni Records 29. mai digitalt og 12. juni på de fysiske formatene, men først er det altså tid for å feste med dem som vil feste med deg.

Bad Moves – Cool Generator (Ferske spor uke 38/2018).

Empress Of – Love is a Drug
Debutalbumet «Me» (2015) fra Lorely Rodriguez består av besnærende emosjonell elektronisk musikk fylt av lekre perkussive detaljer. Med tredjealbumet «I’m Your Empress Of» har elektropop-artisten blitt enda mer klubbvennlig. Låta handler om hvordan en kan bruke sex til å rømme fra sine følelser. «I know love is a drug, I know money is a drug. I know sex can be a drug, but I just wanna be touched», melder hun over bankende synthtrommer før hun avslutningsvis konkluderer «I know time runs low and your mind gets slow. I don’t wanna take it easy, take my mind on a run».

Einstürzende Neubauten – Ten Grand Goldie
Fra det kommende albumet «Alles in Allem» – med slippdato 15. mai – som markerer 40-årsjubileumet til Berlins mest markante og beste band. Teksten er laget fra fragmenter av den innerste fankjernens svar på spørsmål bandleder Blixa Bargeld (Christian Emmerich) stilte dem i et arrangert online-møte under arbeidsprosessen med plata. Kyniske betraktninger om tilstanden i dagens Berlin. Så har det lyriske jeg-et fått vandre gjennom erindringer, minner og drømmer fra fortiden på vei mot den ubegripelige byen de ser i dag.

The Cowboys – The Beige Collection
Bloomington, Ohio-bandet (sjekk også Laffing Gas for mer fet ny musikk fra Bloomington!) har spredd seg utover, så nå befinner de seg også i Chicago og Cinccinatti. Det har ikke hindret dem fra å spille inn et femte album, «Room of Clones». Mer musikalsk variert enn noen gang, og med mer poppa lydbilde jevnt over i forhold til det vi har vært vant med. Midvestpunkerne gir seg altså ikke bare garasjerocken, powerpopen og punken i vold, her er også spor av klassisk The Kinks, Scott Walker, Emitt Rhodes og post punk(!).
.
Iceage – Lockdown Blues
En blues om Covid-19 virus-karantene hvor inntektene går til Leger Uten Grenser. https://iceage.bandcamp.com/track/lockdown-blues. Lyric Video.
Det er Iceage slik vi kjenner dem. Et stykke følelsesladet postpunk.

iceage – Catch It (Ferske spor uke 7/2018), iceage på Roskilde 2013.

Jenny Hval – Bonus Material
Luftig og behagelig kunstpop, med saksofon fra Espen Reinertsen, over et mykt teppe av synther. Over det hele er Jennys vokal. En uferdig låt om uferdige substanser som lekker inn i hverandre, har hun selv sagt til Stereogum. Det er vakkert og utstråler en luftig porøs skjønnhet.

Jenny Hval – Lions (Ferske spor uke 38/2019), Plateanmeldelse: Jenny Hval – «Blood Bitch», Jenny Hval – Female Vampire (Musikalske sidespor – uke 26, 2016), Øya 2015 – Jenny Hval: Summertime madness, Jennys video.

The Yum Yums – First Move
En forsmak på det etterlengtede nye albumet til The Yum Yums. Vi snakker fremdeles om landets beste powerpop-orkester, men også røttene i glamrocken er tydelige på denne låten. Albumet er sendt til pressing, men kommer ikke ut før tidligst i juli. På LP på Screaming Apple. På CD på House Of Rock. Tittelen er «For Those About to Pop». Opprinnelig bare et dumt ordspill på «For Those About to Rock», men forbausende aktuelt i disse dager, melder sjefen selv Morten Henriksen. Ikke på Spotify, men her kan du høre denne og «Baby Baby». 

The Yum Yums Girls – Girls Like That (Ferske spor uke 15/2019), The Yum Yums, Cosmic Dropouts m.m. (og her).

Ringo Deathstarr – Once Upon a Freak
Beaumont, Texas-bandet Ringo Deathstarr (i dag Austin-baserte) skiller seg fra mange andre shoegaze- og drømmepopband ved at de også rocker og legger ekstra trykk på pedalene. De er betydelig nærmere band som The Jesus and Mary Chain og Medicine. Tidvis kan de være ganske så støyende, men samtidig kan de være psykedelisk og tilbakelente. 27. mars slapp de et nytt selvtitulert album. Deres femte i rekken. På «Once Upon a Freak» er vokaleffektene skrudd på max.

Brillefin shoegaze av den gamle skolen.

Rolling Blackouts Coastal Fever – She’s There
Melbourne-kvartetten varsler at et nytt album, «Sideways to New Italy», slippes i juni – etter å ha lagt ut nye låter online kontinuerlig i etterkant av debuten.
«She’s There» viser bandet på sitt beste med drivende, finstemt myk gitarpop, som sender tankene til The Go Betweens og The Feelies. Orkesterert jangle pop og gitarindie blir ikke særlig bedre enn dette i 2020. Hvor vi gleder oss til et nytt album.

Rolling Blackouts Coastal Fever – In The Capital (Ferske spor uke 10/2019), Plateanmeldelse: Rolling Blackouts Coastal Fever «Hope Downs», Rolling Blackouts Coastal Fever – Talking Straight.

Center of the Universe – Mirwaiz spesial
Italo disco møter oriental dansemusikk. En låt om en veldig spesiell rullepizza som ikke sto på menyen, men som man måtte vite om på Skjetten der jeg vokste opp, melder Sissyfus eller Jørgen Skjulstad som han egentlig heter. Jeg har i grunnen aldri visst om artistnavnet til frontfiguren er inspirert av Sisyphos Nightclub i Berlin eller om begge simpelthen har et «affeksjonert» forhold til kongen av Ephyra og gresk mytologi. Uansett passende for eventyrlysten, dansbar og leken musikk som dette. Låten fra albumet «Unknown Album» fra 2019 har nå fått en video laget av unge fremadstormende Video A/S, og da passer det vel fint å ta den med her også?

Nikki Oniyome – Save Me (Ferske spor uke 46/2019), Center of the Universe – Leave This Field Empty (Ferske spor uke 41/2018), Jørgen Sissyfus Skjulstad – 5 om bøker og musikk, Låtpremiere: Center of the Universe – Nervous central system (feat. Truls), Intervju: Center of the Universe, E▲SY & C.O.U. (Center of the Universe)- Ayayek Machine, Lydboksett med DJ Sissyfus.

Mental Overdrive – Lockdown
Vi skal til snøkledde Tromsø preget av mørke, flakkende lys og tomme gater i slutten av mars i et nedstengt Norge. Elektronika- og teknoveteran Per Martinsen byr på snodig og leken arktisk ambient trance med røtter i såvel Detroit techno som europeisk industriell rave, men setter samtidig sitt eget personlige avtrykk på lydbildet. Kneppende lyder og et avslappet melodisk driv, som forfører lytteren og tar pulsen på stemningen som preger tiden vi er inne i. Se gjerne videoen fra Tromsø sentrum mens du lytter. Ikke på Spotify, men lytt på bandcamp.

Øya 2017 – «Et hus tømt for kjærlighet: jeg baker kokosboller» og andre Øya-bøker. Del 4: Lørdag (inkludert Mental Overdrive).

Sleepyard – Falling In Love
Brødrene Kersbergen – Oliver og Svein Olav – fra Hafrsfjord, men nå bosatt i Stavanger, er snart aktuelle med en ny fullengder, «Head Values». Albumet har blitt utsatt noe, som følge av unntakstilstanden som herjer for tiden, men kommer etter hvert når forholdene ligger mer til rette for det. Vi har fått en forsmak i form av et spor på den nyeste The Active Listener-sampleren. En versjon av melodien «Falling in Love». Sporet kommer også i en annen og full vokalversjon på albumet. Utover siddissene gjestes låten av Katje Elise Janisch, Gaute Storsve, Bo Chung og ikke minst den nydelige stemmen til Sandy Dedrick fra The Free Design. Her er det bare å lene seg godt tilbake å nyte en svøpende, psykedelisk symfoni. Her nesten instrumental. Ikke på Spotify, men lytt på The Active Listener bandcamp.

The Magnetic Fields – (I Want To Join A) Biker Gang
På denne hyllesten til det ekstreme tar Stephin Merrrit selv vokalen. Låten blander twangy surf rock med finstemte harmonier og psykedelisk undertone. Det låter noe lofi i forhold til mange nyere låter fra New Yorkerne, og ganske annerledes enn forrige smakebit fra «Quickies».

The Magnetic Fields – The Day the Politicians Died (Ferske spor uke 10/2020), The Magnetic Fields – 50 Song Memoir (Musikalske sidespor – uke 9/2017).

Plone – Puzzlewood
21 år etter at debutalbumet «For Beginner Piano» kom ut på anerkjente Warp Records, er Birmingham-duoen Plone (tredjemann Mark Cancellara har forlatt skipet siden sist) endelig tilbake. Nå på Ghost Box. Mike Bainbridge og Michael Johnson står fremdeles for leken elektronika med røtter i library music og IDM. De turnerte med både Pram og Broadcast, som sammen med Air, Boards of Canada og Cornelius står som pekere på hvordan de låter. Har også fått det for meg at jeg så dem live i andre etasje på Dattera til Hagen. Kan noen av leserne bekrefte eller avkrefte dette (og i så fall si meg hvem jeg blander dem med om jeg bommer)? På tittelkuttet, som er en av to låter undertegnede har hørt hittil, plinger og plopper det som om musikken var skapt for eller med et videospill.

Roxy Girls – Dirtier
Sunderlandbandet Roxy Girls slipper EP-en «A Wealth Of Information» 5. juni på Moshi Moshi. Nok et eksempel på det fine stakkato rytmiske drivet som kjennetegner dem. Dette er blant det aller ypperste av postpunk som produseres i England om dagen.

Stian

Michael Stipe – No Time for Love Like Now
Jeg savner R.E.M., har gjort det siden de ble oppløst for ni år siden og kommer sikkert til å gjøre det for alltid. Håper likevel ikke de blir gjenforent igjen, det går sjeldent bra. Men, det er veldig hyggelig å høre Michael Stipe synge igjen! I motsetning til Peter Buck, og til dels Mike Mills, har Stipe stort sett holdt seg borte fra musikken det siste tiåret. Han har hatt noen opptredener, men har ikke laget noe nytt materiale før «Your Capricious Soul» plutselig dukket opp i fjor høst. Tidligere i år, på hans 60-årsdag, slapp han i forbindelse med miljøorganisasjonen Pathway to Paris låten «Drive to the Ocean», en mektig sak med tunge Yves Tumor-aktige synthlyder og heftig koring. «No Time for Love Like Now» er foreløpig bare en demo hvor Stipe synger dempet og følsomt over et lydspor Aaron Dessner (The National) har laget, men ah så vakkert. Låten ligger dermed ikke på Spotify, men kan sees på YouTube. Husk å ha skjermen på «fullskjerm», det er akkurat som Michael Stipe synger direkte til deg.

Gorillaz – Aries
Hæ! Er det en ny New Order–låt jeg ikke har hørt før, var det første jeg tenkte når jeg hørte åpninger her, det ligna fælt på Peter Hooks bassgang i alle fall. Og det er jo ikke så rart, alle musikeres beste venn Damon Albarn har fått med seg nettopp Hooks på Gorillaz’ tredje nye låt av året, og det låter groovy og digg i lange baner. Britiske Georgia er også med på trommer, sjekk for øvrig ut hennes nye album «Seeking Thrills» hvis du vil danse enda mer.

Gorillaz – Humility (Ferske spor uke 22/2018).

The Strokes – Ode to the Mets
«Trenger vi dette?», spurte Ida Madsen Hestman i Dagsavisen om det nye Strokes-albumet. Kanskje ikke, kanskje det holder å bare sette på debuten «Is This It» (2001) og la det være med det. Eller så kan du late som du aldri har hørt The Strokes før, sette på «The New Abnormal»og tenke at dette var jaggu ganske så fett. For meg funker det som ei kule uansett!

The Strokes – You Only Live Once (Ferske spor uke 48/2019).

Stein Torleif Bjella – Mitt namn er Stein
Bjella trenger vi, spesielt i disse dager, og fire år siden forrige album er det ekstra godt å høre hans trygge og beroligende stemme igjen, akkurat som en varmepute i ryggen som sender stråler av velvære ut i kroppen. «Mitt namn er Stein» er første singel fra albumet «Øvre-Ål Toneakademi», som kommer 24. april, og er en perfekt liten popviselåt på under tre minutter hvor Bjella er kyndig akkompagnert av stjernelaget Geir Sundstøl, Kenneth Kapstad og Kjartan Kristiansen, som også er tilbake som produsent.

Plateanmeldelse: Stein Torleif Bjella – «Gode Liv», Singelanmeldelse: Stein Torleif Bjella – «Alt rundt er det samma», Stein Torleif Bjella som special guests, Øya 2017 – «Et hus tømt for kjærlighet: jeg baker kokosboller» og andre Øya-bøker. Del 4: Lørdag (inkludert Stein Torleif Bjella).

Sepultura – Isolation
På ungdomsskolen var det en i klassen som alltid trommet takten til et eller annet, til både elever og lærernes frustrasjon gikk det i ett, og det var stort sett metal han hørte på så du kan tenke deg tempoet. Sepultura var et bandene husker jeg, og det var klin umulig å forstå hvordan han kunne høre på trahsmetal-maset. Vel, over tredve år senere skjønner jeg det godt. Foruten den passende tittelen er det deilig å høre noe så brutalt og rått av og til, noe som røsker opp i øregangen og får deg til å riste løse, en slags mental utrenskning om du vil.

Sepultura & Kollwitz på Union Scene i Drammen, Sepultura – Under Siege (Live in Barcelona).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Å være et fyrverkeri er en klisjé som brukes om mennesker som er fyrrige, fargerike, vakre og fulle av vitalitet. På scenen er eurogoth-stjernen Ericka Ellectrick & Her Fantasy Gang definitivt et fyrverkeri, men kanskje mer av typen hylere – et noe utilregnelige og kaotisk bakkefyrverkeri som antenner voldsomt i løpet av sekunder og som sender ildkuler i retninger som er umulig å forutse. Mange motstridende assosiasjoner brukes for å beskrive Ericka Ellectricks musikk – mørkt og euforisk, stygt og pent, glamorøst og desperat, så det skulle kanskje bare mangle at hverdagslivet også står i kontrast til den utemmede personaen som utfolder seg på scenen på nattestid. Nå utdanner musikeren seg til å bli kunst- og håndverkslærer. 

Betyr dette at man snart vil ha sjansen til å ha sløyd, keramikk eller tekstil med selveste Ericka Ellectrick?

“Ja! Hvis jeg klarer å stå på alle eksamener og får jobb. Jeg håper jo det. Skal etter planen være ferdig med studiene neste vår.”

Heter forresten skolefaget fortsatt kunst og håndverk?

“Det blir brukt ja, selv om jeg tror det er ønskelig at det skal hete «Design, kunst og håndverk» fra nå av. Samme for meg egentlig, så lenge jeg kan fly rundt hoiende med flagrende gevanter, digre øredobber og halvdrukket tekopp.”

Hva var ditt favorittemne innenfor kunst og håndverk på grunnskolen? Har det endret seg, og er det noe håndverk du har blitt positivt overrasket over gjennom studieløpet? 

“Likte og liker aller best å tegne og male. Er enormt dårlig i sløyd, men har klart å lage noen rammer som fungerer uten at de faller sammen. De ble jævlig skeive da, hahaha! Har hatt to runder med tekstil også. Det synes jeg bare blir mer og mer interessant. Sydde bl.a. et skjørt sammen med min mor tidligere i år. Det var ganske koselig og resultatet ble ikke så aller verst. Litt stort skjørt da, men det funker hvis jeg f.eks. blir invitert på middag på Slottet eller noe.”

Har du noen favorittepoker eller retninger innen kunsthistorien?

“Jeg går ofte i surr i alle disse ismene. Modernismen er en klar favorittepoke som rommer mye og jeg har vært svært svak for van Gogh fra postimpresjonismen hvis ikke jeg blander epoker her nå. Begynte å gråte da jeg var på museet i Amsterdam under en interrail-reise i 2002. Rota så fælt med engangskameraet at jeg utløste blitzen og fikk en høyst fortjent reprimande fra museumsvakten. Jeg liker egentlig de fleste perioder når jeg tenker meg om, men kan bli litt lei hvis det blir for mye av den på en gang. Før alt ble lukket ned var jeg på Henie Onstad Kunstsenter og fikk med meg Monet, skissene til Picasso og fotoutstillingen New Visions på en gang. En sånn utstilling er helt perfekt for oss som kan bli litt rastløse, du kan bare gå videre eller tilbake hvis du begynner å kjede deg.”

Hvordan er det å være på skolebenken igjen, var det lenge siden sist?

“Med unntak av noen kurs og fag innimellom har jeg ikke vært fulltidsstudent siden 2007. Det var litt rart til å begynne med, men kom ganske raskt inn i det. Jeg tror at det kanskje henger sammen med at jeg har hatt en interesse fra før, pluss at lysten til å ha noe stabilt liv for en gangs skyld har vært sterkt delaktig. Men det er som alt annet; hvis du har en skikkelig drittdag er det verken gøy å være på jobb, sitte i en fire timers forelesning, jobbe i et keramikkverksted eller å ligge på sofaen. Heldigvis er det flest gode dager (bank i bordet) og jeg trives godt.”

Du hevder at du ikke spiller et eneste instrument – hvordan går du frem når du lager musikk?

“Det begynner med en idé. Det kan enten være en bit inspirert av en lyd eller allerede eksisterende musikk, som jeg prøver å skape noe nytt av. Litt vanskelig å forklare, men dette er kanskje et litt enklere eksempel på hvordan det har blitt gjort tidligere: Jeg blir for eksempel inspirert av introen på «Eastenders» og Broder Daniel sin «Only Life I Know» og sender en idé til Magne Mostue (Heyerdahl, Accidents Never Happen) som lager musikk på sin eldgamle iPhone basert på ideen. Han jobber litt videre med dette og sender over til meg som lager en slags tekst og vokalmelodi. Så går det litt fram og tilbake før vi 1) spiller inn en demo i kjelleren hans og 2) spiller inn i Taakeheimen Lydrike med Morten Øby. Gjerne på første takning. Jeg klarer ikke helt å se på meg selv som musiker. Musikere for meg er liksom mer folk som Sinikka Langeland og Geir Sundstøl, men begrepet kan jo strekkes litt har jeg skjønt.”

Hvordan vil du beskrive musikken din, og hva ønsker du å formidle?

“Det er et vanskelig spørsmål synes jeg. Jeg vil at folk skal få følelsen av å få gåsehud og følelsen av å skubbe kneet hardt i asfalten samtidig. Kaotisk sutring satt i et slags system kanskje?”

Når du opptrer står du som regel mutters alene på scenen, men soloprosjektet ditt heter Ericka Ellectrick & Her Fantasy Gang – hvem er egentlig denne fantasigjengen?

“Magne Mostue så klart. Dag Løchstøer Hauge har en noe diffus, men fremdeles viktig rolle i prosjektet. Og Morten Øby betyr mye å ha med som produsent i EE&HFG enten han vil eller ikke.”

Hvem skulle du ønske var med i gjengen?

“Skulle gjerne hatt med han psykologen/motivatoren til Metallica fra «Some Kind Of Monster»-filmen (Phil Towle – journ. anm.) eller Tracy & Roberta som koret for Guns N’ Roses på Use Your Illusion-turneen tidlig på 90-tallet.”

Har du noen forbilder fra musikken og kunstens verden, eller kanskje noen muser?

“Det er vel ganske mange jeg blir inspirert av og ekstremt mange flinke mennesker. Kanskje litt boring å ramse opp en hel haug, men jeg føler spesielt å trekke fram Dan Treacy fra Television Personalites som en av de mest undervurderte og aller beste låtskriverne gjennom tidene. I ville hælvete som jeg elsker musikken hans!”

Hva slags musikk hører du på mens du må holde deg hjemme i disse dager?

“Setter stor pris på det nye albumet til Okay Kaya som jeg nesten har spilt minst en gang om dagen siden det kom ut. Det blir også en del Johnson McCloud,som er soloprosjektet til tyske Nils Ottensmeyer fra The Blue Angel Lounge og The Frozen Borderline. Musikken hans finnes kun på bandcamp og YouTube hvis jeg ikke tar helt feil. Ekstremt Nico og Velvet Underground-vibb, men nydelige og sterke låter. Han slipper ofte album og musikken har et skisse/demopreg over seg som gjør at det føles veldig ekte.”

Har du lest noen bra bøker, eller sett noe bra på TV?

“Har akkurat sett ferdig «Unorthodox» på Netflix, som jeg likte kjempegodt. Prøver også å endelig få sett «Big Love» da jeg har vært stor fan av Jeanne Tripplehorn siden hun var med i «Waterworld». Den siste måneden har jeg lest Helene Uri sin «Stillheten etterpå», Linn Strømsborg «Aldri aldri aldri», Marit Paasche «Et annet lerret» og Torgrim Eggens «Kunstrock». Sistnevnte ga meg en solid grunn til å høre skikkelig nøye gjennom Bowie sin Berlin-triologi igjen. Og det er jo aldri feil, som dem sier. Jeg er veldig glad i å lese bøker av norske forfattere.”

Du er veldig glad i hygge og å kose deg hjemme. Har du noen tips til hvordan man kan gjøre hjemmelivet ekstra trivelig i disse dager?

“Ikke stå opp for seint. Pynt deg litt hver dag og sørg får ha litt kaffe + iskolde brus lett tilgjengelig hele dagen. Jeg prøver å gå noen skikkelige langturer i byens gater minst en gang om dagen. Blir jo drittlei av gåing, men veldig digg med litt luft da. Det er også ganske deilig å ha det noenlunde ryddig rundt seg.”

Hva kan vi forvente oss fra Ericka Ellectrick & Her Fantasy Gang i fremtiden? Er det noe nytt på gang?

“Vi har jo noen nye låter på lur og håper på å få spilt dem inn om ikke altfor lenge. Tviler på at folk holder pusten, men det skal nok ikke drøye så alt for lenge denne gangen. Savner også å spille live og håper på å få spilt en konsert eller to så fort det lar seg gjennomføre.”

Skur 14 er en splitter ny venue i Bergen som hadde gleden av å ha åpne dører i ca. 2 timer før restriksjonene ble innført. Det har lenge vært et samlested for artister og band generelt, med øvingslokaler som er i 2.etasjen. Det var bare snakk om tid før noen tok i et basketak og ryddet klart for en storslagen undergrunnsscene i lokalet nede med kaien.

Sammen med First Aid Records og Vers Libre har de satt opp totalt 7 konserter fremover. I flere sjangre.

Romskip.

En av konserten jeg gleder meg til er Romskip sin konsert i dag torsdag 23. april kl.20:00: https://www.facebook.com/events/2676273425917374/

Romskip har gitt ut to EP’er og noen singler på den bergenske kred-labelen Back to Beat Records, som bl.a. har gitt ut The Wednesday Knights‘ første og eneste knallplate. Jeg tok med en av låtene fra debutsingelen deres «Ting Betyr Ingenting» med i Ferske spor for to år siden. Om låta «lei» skriver jeg: Jon Skjold i Back to Beat Records beskriver Romskip-låta godt: «Romskip er i en aldersgruppe som har vokst opp med hip hop mer enn noen annen sjanger (og er definitivt påvirket av det), men har også et bevisst forhold til rockehistorien (spesielt fra seksti- og søttitallet). Det er vanskelig å gi en presis sjangebeskrivelse, men for meg høres de ut som indierock med slackerinnstilling, fokus på groove og innslag av garage og psykedelia».
Selv synes jeg dette høres ut som snerten garasjerock, for å si det enkelt og greit.

Året etter kom de med EP’en «05», også den utgitt av  Back to Beat Records, som nevnt  ovenfor bl.a. har gitt ut The Wednesday Knights’ første og eneste knallplate. Og jeg er fristet til bruke nesten samme beskrivelse om EP’en til Romskip, som om Knights’-plata. «05» er en knall-EP, ihvertfall de to låtene «Alien» og «Bøffingen», som var med i Ferske spor i 2019. Førstnevnte sender assosiasjoner til et annet bergensband,  Electric Eye, og låta» Invisible Prison» fra plate «From the Poisonous Tree» (les anmeldelse), kanskje den beste låta Romskip til da hadde har gitt ut. Ikke så mye sjangermessig, men mye av gullet på «Alien» ligger i kompet. Med andre ord, groovy.  Samtidig innehar «Alien» tilbakelent 60s-garasjerock-fraspark med småpsykedeliske vibber. Fet lyd også. Oppsummert: stemningsfullt, smakfullt, drivende og groovy. På «Bøffingen» introduserer de rap. Rapping på rockbaserte «Bøffingen» er ved Arian (tilknyttet NMG/G-Huset), som er broren til vokalist, gitarist og hovedlåtskriver Adem Kollen. Rap og rock combo, altså. Glem fattigmanns Race Against the Machine raprock ‘a la Clawfinger. Dette er satt eminent sammen og mixen er rå. Overrraskende bra.

«Dagens Ungdom» er tittelåten på den siste EP’en til Romskip utgitt i år, og her har de et ubehøvla uttrykk. Det lyder som bergensk garasjerock/punk med ånden til bergensband som John Olav Nilsen & Gjengen og The Aller Værste! duvende i bakgrunnen, noe som kanskje er en av grunnene til at Romskip er så hypa for tiden. Fortjent hype, dog.

Jeg ser også frem til konserten med Drittmaskin 1. mai. De er ute med en dobbel-singel der særlig låta «Hold kjeft når du snakker til meg #2» har gått på repeat de siste dagene. En knalltøff punka black metal-sak som får meg til å tenke tilbake på 90-tallet da en kamerat av meg, som var en  ihuga black metal-fan, stadig spilte platene Emperor «In The Nightside Eclipse», Mayhem «De Mysteriis Dom Sathanas» mfl.

Og på tide å få sjekket ut Timeworn.

Program Skur 14:

23.april
Romskip: https://www.facebook.com/events/2676273425917374/
(nylig sluppet EP)

25.april
Derin: https://www.facebook.com/events/865023923975824/
(slipper singel 24. april)

25.april
Toggi: https://www.facebook.com/events/1333814696823576/
(nylig sluppet singel)

1.mai
Drittmaskin: https://www.facebook.com/events/182752669394431/
(nylig sluppet dobbel-singel)

1.mai
New Age disco boys: https://www.facebook.com/events/233351941407172/
(nylig sluppet live-EP)

9. mai:
Timeworm: https://www.facebook.com/events/664409984299419/

Du kan se opptak av konserten med Melasól. Fin konsert. Hot Nuns så jeg ikke, men de vil fikse videoen og legge ut igjen snart, så følg med.

Hyperception er et nytt konsept som var planlagt lansert på en klubb i Oslo denne påsken, men da alt ble stengt og kansellert pga. corona-krisen i slutten av mars, ble lanseringen fremskyndet og endret til et online streaming event isteden.

Konseptets formål er å bruke musikk, lys og andre metoder for å inspirere kreative og nysgjerrige sjeler til å utvikle seg videre, ved kunnskaps deling, samarbeid, musikk/dans og skaperglede.

Teamet bak Hyperception kommer fra det elektroniske undergrunnsmiljøet i Oslo, og består av DJ’er med god erfaring fra klubb konserter med DJ mixer og lyseffekter – men de kunne lite om streaming. Men på kort tid klarte de å omforme det opprinnelige eventet fra klubb til online-bruk, ved å bygge et nytt studio tilrettelagt for streaming – bla. ved å bruke flere kamera sammen med OBS (OpenSource Broadcasting) til å produsere innholdet, som så ble strømmet videre og samtidig til Twitch, Facebook og YouTube.

De har hittil kjørt til sammen 9 strømme-sesjoner i løpet av 4 uker – alle fra 3-4 timer lange, med en eller to dyktige DJ’er som spiller live i et studio fylt med lasere, lys effekter, røyk og andre visuelle dekorasjoner.

Teamet måtte lære seg mye ny teknologi og ferdigheter på veldig kort tid for å få til dette, og har kontinuerlig justert og forberedt studio og oppsett slik at sendingene stadig er blitt bedre og bedre. De har også lært seg alt det nye på egen hånd, ved hjelp av godt samarbeid, prøving og feiling – men har også hatt masse moro underveis. Så dette er i seg selv et eksempel på hvordan Hyperception-konseptet kan fungerere i praksis – alt er mulig, og alle kan lære – bare man er villig til å prøve! Samt tenke litt utenfor boksen.

Pr. i dag er det sending hver lørdag kveld, og alle tidligere sendinger er også arkivert på YouTube – der ligger ferdig pakket party atmosfære for alle som ønsker – i lang tid fremover. Hjemmeside: https://hyperception.online

Twitch, Facebook, Youtube (med video arkiv).

Hyperception har til nå streamet sendinger med Matiago, Sacadat, Stephanie Watson, Mira Mark, Femmes Fatales w/ Faia & MØRK, Carina Helen & Eric Small, Mudman + Madelusken.

Du kan altså få med deg alle streamene nå, passer perfekt når det det er helg, og nå for tiden er det jo nærmeste helg hver dag for mange av oss. Lørdag 25. april skjer dette, tune in: Hyperception Online – Øyvind Eilertsen + Stine Amundsen

Vill Vill Vest arrangerer hjemmefest i ukene fremover med strømbare konserter med lokale bergensmusikere. Her presenterer de konserter med bl.a. Great News og Lekende Lett.

Vi anmeldte Great News sin singel «Falling» for tre år siden, og i år kom de med deres andre plate «Now and Them» med upbeat, fengende låter som «Never Going Back» og «Reality Show».

Vi omtalte Lekende Lett sin singel «Nike» slik i 2017: Singel nummer to er ute. «Nike» høres ut som en fire minutters reklame for løpesko, men en fengende sådan, pakket inn i henslengt rap, slik bare klingende bergensere kan gjøre det. Tunge og mørke elektroniske striper er med på hele løpeturen.

Lekende Lett. Foto: Linn Heidi Stokkedal

Her fra Ferske spor i 2018: Hva passer vel bedre enn å avslutte denne ukas Ferske spor med Bergensduoen Lekende Lett sin hyllest til ukens mest misforståtte dag, nemlig søndag. Låta passer perfekt på søndag, avslappende, samtidig deilig hektende. Lekende Lett er nå blitt en del av labelen Vibbefanger.

Her fra Ferske spor i 2019: Bergensduoen Lekende Lett, bestående av Synne Bønes og Kristian Stockhaus, nye singel «Gale» passer like perfekt på søndag som låta «Søndag», eller mandag for den saks skyld, igjen en avslappende, samtidig deilig hektende låt. Duoen beskriver «Gale» slik til Gaffa: «Den er en god balanse mellom ballade og klubb, melankolsk og feelgood».
En ny godislåt.

Program Vill Vill Vest

24. april: Vill Vill Hjemmefest X Brakkesyke: Great News

1. mai: Vill Vill Hjemmefest: MachoMayne, Breveglieri & Martin Hazy

8. mai: Vill Vill Hjemmefest: Lekende Lett

V10 og ONSTAGE er i gang med mer streaming av konserter og kultur fra deres lager i Tromsø. Tidligere har vi b.la. fått med oss konserten med Resirkulert, som var meget bra.

Når streamer de 3 spennende konserter med rockerne Broken Harry, electronica-utøveren Third Attempt, hip hop-kollektivet MVNISK og soul&pop-sangeren KÁLI.

Third Attempt. Foto: Mats Gangvik

Third Attempt er Torje Fagertun Spilde, en 20 år gammel artist og DJ opprinnelig fra Asker. Nå er han ettablert i Tromsø, hvor han er en del av den nye generasjonen med unge elektroniske produsenter og DJ’s fra byen som startet hele den norske elektronika-bølgen.

Third Attempt er godt plantet i den litt mykere delen av deep house, og blander inn elementer fra jazz til ambient, trip hop og klassisk house. I år kom albumet «World is Too Loud».

Vi omtalte singelen «Shoreline» i 2018 slik: Torje Fagertun Spilde gjemmer seg bak navnet, og det er elektroniske beats som fyller hodet når du setter på denne. Relativt myk house, med undertoner fra en rekke andre sjangere

Program V10 ONSTAGE

23. april
Broken Harry: https://www.facebook.com/events/234172877788478/

25. april
Third Attempt: https://www.facebook.com/events/235395804484527/

28. april
MVNISK: https://www.facebook.com/events/253637839159400/

30. april
KÁLI: https://www.facebook.com/events/1553327374826977/

Moon Relay lette fram alle tv-ene i kjelleren på kunstsenteret og fremførte verket _…-«-…_ i samarbeid med videokunstnerne Anthony Barratt og Espen Friberg søndag 9. februar 2020. Nå kan du gjenoppleve konserten på nett i en uke. Logg deg inn på art.hok.no torsdag 23. april 2020 kl. 20:00.

Moon Relay live i Studio på Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Moon Relay har eksistert siden 2012. I en utgave av Ferske spor i 2028 hadde vi med komposisjonen «– #`_`_`__» fra deres album «IMI»: Moon Relay fortsetter å gjøre det umulig for folk å huske titlene på låtene deres. Dette er ikke for alle, men for langt flere enn de som har hørt på dem så langt. Veldig eksperimentelt, men likevel tilgjengelig. Når du passerer treminuttersmerket på denne låta skjer noe helt magisk. Massivt.

Kommende program på Henie Onstad Art Channel

30. april til 7. mai: Joseph Beuys, 1982
7. mai til 14. mai: Pyramiden med Kjetil Traavik Møster, Frode Kvinge Flatland, Jørgen Træen og Lars Vaular sammen med lyskunstner Kyrre Heldal Karlsen, 2016
14. mai til 21. mai: Marcela Lucatelli, 2019
21. mai til 28. mai: Yoko Ono, 1990
28. mai til 4. juni: TVTV

nyMusikk skulle ha arrangert sin årlige lydfestival (for samtidsmusikk) Only Connect Festival Of Sound på Grønland i Oslo 23. – 25. april. Istedenfor å avlyse festivalen, har de gjort den om til en digital festival: Only Connect – From A Safe Distance, som vil finne sted på onlyconnect.no 23.-25. april. Nytt program vil postes kl. 12:00 hver festivaldag.

I morgen fredag 24. april opptrer pianisten Magda Mayas, som spilte sammen Tony Buck og Kim Myhr i musikkavdelingen i 2012. En konsert som gjorde intrykk, og det vil garantert Magda Mayas solo også gjøre.

Vilde Sandve Alnæs + Inga Margrete Aas holder også konsert fredag, sammen med Lo Kristenson + Tove Bagge +. Vilde&Inga og Frittgående Orkester gjestet Deichman i 2012.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Det er tidlig på året i 1998, og jeg og en håndfull andre fjortiser har klart å komme oss inn på en film med 15-årsgrense på Lørenskog kino. Det åpner med luftfoto av et urolig hav som slår over skarpe steiner i kveldssol, til lyden av det ondeste gitarriffet jeg noensinne hadde hørt. Filmen er “Fryktens sommer” («I Know What You Did Last Summer» på engelsk), en tenåringsskrekkfilm som surfet på en bølge av ny popularitet for sjangeren, igangsatt av Wes Cravens suksess med “Skrik” i 1996. Bandet bak gitarriffet er Type O Negative. Når jeg senere kjøper CDen med filmmusikken, oppdager jeg at denne åpningslåta er en cover av Seals & Crofts låt “Summer Breeze”, en låt som originalt er så fløyelsmyk at den har blitt brukt i en gammel Vingreiser-reklame for charterturer. 

Deres evne og vilje til å forvandle en lett soft rock-låt til en tung og seig doom-versjon er akkurat en sånn ting som har gjort Type O Negative til ett av de mest forvirrende og minst kategoriserbare bandene innen metall-sjangeren. De regnes ofte som et gotisk metall-band, men musikken kan best beskrives som hva som ville skjedd hvis Black Sabbath lagde filmmusikken til et tenåringsdrama à la John Hughes, selv om frontmann Peter Steeles stemme riktignok ligger en oktav eller to dypere enn Ozzy Osbournes.

14. april i år var det ti år siden låtskriver, bassist og vokalist Peter Steele døde brått, i en alder av 48 år. Musikken til Type O Negative har i ettertid vist seg å ikke bare tåle tidens tann, men også appellere til mennesker med vidt forskjellig smak. I et segment av “What’s In My Bag”, en videoserie produsert av Amoeba music (verdens største uavhengige platebutikk), kan vi for eksempel se RnB -og synthpop-produsenten Dev Hynes, kjent som Blood Orange, trekke frem Type O Negative-samleren “The Least Worst Of”, som en av hans favorittplater.

Mye av den varige appellen til Type O Negative ligger nok nettopp i de overraskende motsetningene, deres evne til å kombinere engleaktige harmonier med onde riff, følsomhet med antisosial atferd og romantikk med prompehumor. 

Sistnevnte eksemplifiseres i Type O Negatives andre utgivelse. Som protest mot plateselskapets krav om at de skulle gi ut et live-album, gikk Type O Negative inn i studio og spilte inn flere av låtene fra førstealbumet “Slow, Deep And Hard” (1991) på nytt, ga dem nye titler og la på lyder av applaus og folkemengde innimellom låtene. Det falske live-albumet fikk tittelen “The Origin Of The Feces” (1992), og opprinnelig viste omslaget et nærbilde av Peter Steeles anus. 

Skjønnheten og Udyret

Til tross for at han i mange år hadde en vanlig jobb i New Yorks parkvesen, og i følge trommis Johnny Kelly et ønske om å være en helt vanlig fyr, lå normalitet aldri i kortene for Peter Steele. Det kan ha hatt noe med utseendet hans å gjøre; med sine 2,03 meter på lesten, skarpe hjørnetenner, vampyraktige diksjon og dype bariton-stemme kombinert med et mykt blikk og fagert svart hår, var Steele både Skjønnheten og Udyret personifisert på én gang. 

Peter Steele, født Peter Thomas Ratajczyk, vokste opp i en katolsk familie i Brooklyn, med fem storesøstre, og omtalte seg selv som en “manne-sandwich” – et stykke kjøtt omgitt av østrogen. Hans noe ambivalente forhold til kvinner er veldokumentert, og i Type O Negatives tekster er kvinner like mye gjenstand for hevnfantasier som hengivenhet. På spørsmålet om han var sexistisk, skal Steele ha svart: “Ja, jeg hater alle menn og vil være den eneste mannen i verden.” Hans ønske om å være et sex-symbol for kvinner, og å skremme bort selv den mest selvsikre heteroseksuelle mann, kan ha vært drivkraften blant noen av hans mest kjente PR-stunt. I 1995 poserte Steele naken for magasinet Playgirl, og samme år dukket han opp som gjest i de beryktede talkshowene til Jerry Springer og Ricki Lake, for å fyre opp under sitt rykte som en meget omsvermet mann. 

Med forvirring som våpen

Svart og grønt er fargene som pryder omslagene til alle Type O Negatives utgivelser. Det er også fargene i flagget til det fiktive landet Vinnland, tatt fra vikingenes navn på det som skulle bli USA. Som et ledd i selvmytologiseringen plasserte Type O Negative flagget på baksiden av platecoveret til “October Rust” (1996) med teksten “Product of Vinnland”. Albumet inneholder også sporet med den latterlige tittelen “The Glorious Liberation of the People’s Technocratic Republic of Vinnland by the Combined Forces of the United Territories of Europa” hvor det eneste som synges er “Eins! Zwei! Drei! Vier!”. I følge Peter Steele var Vinnland en nasjon som stod for hans hedenske og naturorienterte idealer, og reflekterte hans skandinaviske herkomst. Ikke overraskende ble flagget og dens symbolikk raskt appropriert av høyreekstreme nasjonalister, og flagget er nå listet under Anti Defamation Leagues lister over hatsymboler, dog med et notis om at det må tolkes i kontekst, da opprinnelsen ikke hadde rasistiske konnotasjoner. 

Til tross for at Type O Negative hadde et jødisk medlem (Josh Silver, produsent og synthesizer), hang nazi-stempelet ved dem. Allerede på tredjeplata, gjennombruddet “Bloody Kisses” fra 1993, så de seg nødt til å respondere på anklagene om nazistiske holdninger med låtene “Kill All The White People” og “We Hate Everyone”, hvor de på noe infantilt vis legger frem sitt faktiske verdenssyn: 

“The left they say I’m a fascist.

The right calling me a communist.

Hate hate hate hatred for all – one and all.

No matter what you believe.

Don’t believe in you – and that’s true.”

Man kan likevel spørre seg hvordan Peter Steele hadde klart seg i dagens ytringsklima. Han var en løs kanon som kunne få hvem som helst til å sette latteren i halsen, og komfortabel med tvetydighet og misforståelser. Fornærmelsene ble dog rettet like mye innover som utover, og Peter Steele la aldri skjul på at han hatet seg selv like mye som han hatet alle andre. 

Sex og død

Type O Negative ble dannet i 1989. Peter Steele hadde da vært frontmann i det politisk ukorrekte trash metal-bandet Carnivore i noen år, og i de tidligste Type O Negative-platene er trash-elementene fortsatt tungt til stede, selv om synthesizerne gradvis tar mer og mer plass.

Med albumet “Bloody Kisses” fra 1993 fikk de sine første hits; horror-anthemet “Black No. 1 (Little Miss Scare-All)” og den blasfemiske “Christian Woman”. I oppfølgeren “October Rust” fra 1996 hadde Type O Negative for alvor funnet formen og soundet de først og fremst skulle bli forbundet med. Lange låter som veksler mellom tunge gitarriff og harmoniske partier med kor, stønnelyder, strykere og tolvstrengsgitarer. Et overprodusert lydbilde, sauset ned i klang og digital støy, hvor det ofte er usikkert om man hører bassgitarer, el-gitarer, vokal eller synthesizere. I likhet med band som Sisters Of Mercy begynte Type O Negative å bruke trommemaskin i studio, som gjorde deres slektskap til goth og new wave tydeligere. 

“October Rust” åpner med lyden av en jordingsfeil, etterfulgt av et flåsete snakke-spor, før de setter tonen på spor nummer tre med “Love You To Death”, en låt som inkorporerer to av Type O Negatives favoritt-temaer: erotikk og død. 

Der hvor “October Rust” fokuserer mest på erotikk (lytt til sporet “Be My Druidess” dersom du ønsker et eksplisitt eksempel), går albumet “World Coming Down” fra 1999 mer i retning av død og rusproblemer, med Peter Steeles kokainavhengighet som utgangspunkt for sporet “White Slavery” og tapet av familiemedlemmer bearbeidet i låtene “Everyone I Love Is Dead” og “Everything Dies”. Albumet regnes som det mørkeste av Type O Negative, og Steele skal ha sagt at han slet med å fremføre låter fra denne plata live. 

De fulgte i samme spor med albumet “Life Is Killing me” i 2003, dog med en litt lettere tone. “I Don’t Wanna Be Me” er nok Type O Negatives mest catchy og kommersielle singel, og de overrasket også med en cover av låta “Angry Inch”, tatt fra John Cameron Mitchells musikalfilm “Hedwig And The Angry Inch”, som handler om en mislykket kjønnskifteoperasjon. 

Død igjen

I 2005 begynte rykter om Peter Steeles død å florere etter at det ble lagt ut bilde av en gravstein med hans navn og årstallene 1962-2005 påskrevet på hjemmesiden deres. I virkeligheten hadde Peter Steele sittet i fengsel for å ha angrepet en mannlig “rival” (angivelig relatert til en kvinne han var i et forhold med) og narkotikabesittelse. Han var også innlagt på psykiatrisk avdeling en periode, og fortsatte å slite med rusproblemer og depresjon. I 2006 var Type O Negative imidlertid tilbake i studio, denne gangen med ekte trommer for første gang siden “Bloody Kisses”. Resultatet ble “Dead Again”, som skulle bli Type O Negatives siste utgivelse. Et bilde av den russiske mystikeren Rasputin prydet omslaget, og albumet sikret bandet sin høyeste listeplassering noensinne, med en 27. plass på Billboards albumliste. I “Dead Again” beveget Type O Negative seg tilbake mot sine musikalske røtter igjen, med flere harde Sabbath-aktige-riff og en estetikk nærmere trash-metall. “Dead Again” er det eneste albumet som ikke er tilgjengelig på de største strømmetjenester i dag. 

Etter utgivelsen av “Dead Again” i 2007 var Peter Steele periodevis i så dårlig fysisk forfatning at de andre bandmedlemmene har uttalt at de ikke turte å planlegge langt fremover i tid. I 2009 ble Peter Steele endelig nykter, og bandet planla å gå i studio igjen, men mange års rusmisbruk kan ha resultert i Peter Steeles plutselige bortgang i april 2010. Dødsårsaken var i begynnelsen rapportert å være hjertefeil, men det skal ha blitt rettet til utposning av en hovedpulsåre. I et intervju gjort i forbindelse med tiårsjubiléet for frontfigurens bortgang, uttalte Type O Negative-gitarist Kenny Hickey at det føles som om Peter Steele aldri forsvant, at han hat etterlatt seg et varig inntrykk. Det er uaktuelt for de resterende bandmedlemmene å gjenforene Type O Negative uten frontmannen, men Hickey er positivt overrasket over at folk fortsatt husker Type O Negative ti år etter, og at bandet fortsetter å tiltrekke nye fans. 

Bildet i saken er tatt fra CD-bookleten til «October Rust», og inneholder et sitat uten kontekst, typisk for Type O Negative. Fra venstre: Josh Silver, Peter Steele, Kenny Hickey og Johnny Kelly.

Når Deichman Bjørvika åpner igjen, vil det være mulig å låne følgende Type O Negative-relaterte medier:

CD: «Bloody Kisses» (1993)

CD: «October Rust» (1996)

CD: «Nativity In Black – A Tribute To Black Sabbath» (sampleplate, 1994)

Her kan du høre en spilleliste med noen av låtene som etter min mening best oppsummerer bandet Type O Negative: 

Daniele

F/L/P feat Phats – Sensual Fever
F/L/P (Philip Dementiev) er ute med ny singel. Produsenten, låtskriveren og artisten fra Bærum har med seg rapperen Phats på en funky, fengende og sexy produksjon, som passer perfekt for denne tida hvor vår sola popper frem. «Sensual Fever» er vintage vibber over en fengende basslinje.

Kameleon – Banditt
Kameleon (Daniel Youseph Rihali) er tidligere kjent som Danny Maroc, han utgjorde halvparten av rapduoen Pumba & Danny fra Holmlia. Gutta slo gjennom med låta «Stil» i 2010, som var gjestet av Chirac fra Karpe Diem og OnklP. Videoen fikk over 500 000 visninger på YouTube, og låta gjorde det særs bra, og skapte en remix bølge hip hop Norge fortsatt ikke har sett maken til. Albumet «Gråsonen» ble lovprist av kritikerne, men slo aldri gjennom kommersielt. Nå er Kameleon tilbake med låta «Banditt», en melodiøs Olsenbanden-hyllest med retro vibes og fengende refreng.

R.A. The Rugged Man  – All My Heroes Are Dead
Rappens galeste mann er tilbake. Kompromissløs som alltid, R.A. setter alt og alle på plass med voldelige intensjoner. For fans er dette et etterlengtet gjensyn, han har kun gitt ut 3 album, til tross for at karrieren strekker seg tilbake flere tiår. Få andre rappere klarer å holde følge når R.A. setter opp farta. Rent teknisk er han en av de beste i gamet og tekstene hans er ville blandinger av vitser, konspirasjoner, vold- og krigsreferanser, historier fra musikk bransjen han så tydelig vendte ryggen på 2000-tallet og en stor dose familiehistorie. Hans far tjenestegjorde under Vietnam krigen og det preger hans personlige liv og mange av hans tekster. Som vanlig har R.A. fyllt opp gjestelista til max med hip hopens mest celebre navn, og som vanlig overgår han de fleste. Jeg har ikke sett noen musikkvideoer til albumet enda, men forvent humorfyllt galskap fra start til slutt når de først kommer ut. I mellomtiden kan du sjekke hans katalog på YouTube her.
Coveret er en opplevelse i seg selv og vekker minner til 80 tallets videobutikker hvor de kuleste actionfilmene ofte hadde håndtegnede cover.
Hør albumet her.

David

Morgonrode – Swedenborgske Rom
Morgonrodes andre album «Du Milde Verden» har jeg hatt mye glede av de siste ukene. Norsk folkemusikk, slåttespill og jazzbaserte grooves veves sammen til et uimotståelig verk. Blant annet gjør de en skimrende vakker tolkning av Jaga Jazzists «Swedenborgske Rom», hentet fra det klassiske albumet «What We Must».

I LIKE TO SLEEP – Beyond Bedmonsters and No Sleep
I LIKE TO SLEEP er en fersk signering på Rune Grammofon og powertrioen har et klassisk Rune Grammofonsk-lydbilde. Progjazz med relativt tungt anslag, ikke fjernt fra labelkamerater som Elephant9, Krokofant og Motorpsycho. Den massive åpningslåten «Beyond Bedmonsters and No Sleep» setter stemningen, aktiv bassing og vibrafon tårner seg opp til et ruvende prog-fjell. I LIKE TO SLEEPs debutalbum «Daymere» kommer med de sterkeste anbefalinger.

Kanaan – Mountain
2020 betegner seg som det året som er så bratt. Derfor er det så befriende å vite at kreativiteten flyter og surkler videre der ute. Med «Double Sun» leverer Kanaan sitt andre album på litt over to måneder. «Double Sun» er nok et lite mesterverk innen syrete spacerock med jazz og prog-elementer. «Mountain» er like massiv som tittelen antyder og gir oss 12 minutter med stentung rock i fri flyt. Se også opp for «Double Sun 1 & 2», der gitarhelt Bjørn Klakegg gjør en gjesteopptreden. Muligens Norges beste band for øyeblikket.

Kanaan – Öresund (Ferske spor uke 14/2020), Plateanmeldelse: Kanaan – «Odense Sessions», Kanaan – Of Raging Billows Breaking The Ground (Ferske spor uke 2/2020), Kanaan – Harmonia (Ferske spor uke 36/2019).

La Roux & Tyler, the Creator – Automatic Driver (Remix)
La Roux slapp singelen «Automatic Driver» i januar, som en fengende og smidig poplåt, men Tyler, The Creator tar ikke overraskende låten til et helt annet sted. Ved å sakke ned tempoet i La Rouxs vokal og legge på tunge synther, blir «Automatic Driver» forvandlet til en kjølig elektrosoul-låt i Tyler, the Creators hender.

Faye Webster – In a Good Way
«In a Good Way» er Websters første musikalske livstegn siden albumet «Atlanta Millionaires Club». På «In a Good Way» klarer Webster å gi oss en behagelig bris ved flette sammen softrock og r’n’b. På en god måte.

Hazel English – Wake UP!
Albumet «Wake UP!» er fullstappet av melodiøs indie møter drømmepop, som australske English mestrer til fingerspissene. Tittelkuttet er en av mange favoritter, en våryr og rastløs låt med et killer refreng. Albumet er produsert av Justin Raisen, som har gjort underverker for Sharom Van Etten og Angel Olsen tidligere.

Hazel English – Never Going Home (Musikalske sidespor – uke 5/2017).

The Northern Belle – Gemini
Rekk opp hånda alle som gleder seg til The Northern Belles kommende album. Det har kommet noen forrykende singler fra denne kanten, først med «Remember It» og nå «Gemini». Låtskriveren Stine Andreassen har tatt store steg de siste par årene. Jangly (hva er egentlig et godt, dekkende norsk ord for jangly? Kjør debatt.) gitarer og en snikende frihetsfølelse pakker inn «Gemini» til en vakker countrypop-hit.

The Northern Belle – Remember It (Ferske spor uke 11/2020), The Northern Belle – You’re Gonna Leave (Ferske spor uke 35/2018), The Northern Belle, Øya 2015: The Northern Belle – bilder, Øya 2015: Intervju med The Northern Belle.

Rick Ashtray – In The Street
Rykende ferkst album fra den gatesmarte og bekymringsløse gjengen i Rick Ashtray. «Greetings From Jasper, TX» er et løst konseptalbum basert på Patrick Swayze-klassikeren «Road House». Ja, du leste riktig. Her er det en del å hente for fans av Natural Child og likesinnede.

Rick Ashtray ft. The Ida – Fat Chance (Ferske spor uke 10/2020), EP-anmeldelse: Rick Ashtray – «INC.», The Ida – EP: Animals of Time (Musikalske sidespor – uke 5/2018), The Ida – Låt: «Bushfire» (Musikalske sidespor – uke 49/2017).

Lightning Orchestra – For Those Who Are Yet To Be Born
Lightning Orchestra stammer fra Atlanta og er sentrert rundt Elliot Street og hans jam-ansamlinger. Albumet «Source and Deliver» kommer først i juli, men det har kommet noen særdeles funky drypp allerede. Lightning Orchestra blander funk, afrobeat og jazz til et salig kok. Inspirasjonskilder som nevnes er Sun Ra, Fela Kuti og Isaac Hayes. Det høres.

Steve Gunn – Motion Pictures (For Carrie)
Gunns tolkning av Neil Youngs «Motion Pictures (For Carrie)» ble innspilt og offentliggjort i fjor, men har dukket opp igjen nå som en del av en cover-ep. Youngs album «On the Beach» er en av mine absolutte favorittplater og som aldri slutter å forundre meg. Gunn gjør en nydelig tolkning av en av Youngs deep cuts. Onkel Neil har bare fremført denne låten live en gang, i 1974. Kanskje ikke så rart med tanke på tematikken i låten, som omhandler bruddet med Carrie Snodgress. Sjekk også ut Gunns cover av «Astro Zombies» av The Misfits.

Steve Gunn – Vagabond (Ferske spor uke 2/2019), Steve Gunn – Albumet «Eyes on the Lines» (Musikalske sidespor – uke 43/2016), Konsertanmeldelse: Steve Gunn.

Jan-Olav

Ē – Getting Through It
Trioen Chiara Victoria Cavallari (FOAMMM), Ingvild Nærum og Sigrun Sæbø Åland lager musikk i skjæringspunktet mellom shoegaze og postpunk. Det er musikk med et avtrykk i den britiske indiescenen på 1980-tallet. Vi får referanser til den britiske C86-scenen, men her er også tilstrekkelig egenart til å fange interessen flere decennium senere.

Ē – Afraid of the Ocean (Ferske spor uke 33/2019).

Don Bryant – Is It Over
Ektemaken til Ann Peebles, som også var med og skrev mange av hennes mest kjente låter som » I Can’t Stand the Rain» og for Otis Clay, O.V. Wright, Solomon Burke og flere, har hatt en ganske beskjeden karriere som soloartist. Det tok 18 år mellom debuten «Precious Soul» (1969) og «Wh What Do You Think About Jesus» (1987) og så 20 nye år før «Don’t Give Up on Love», men nå har han fått opp intensiteten etter at kona pensjonerte seg og slipper «You Make Me Feel» 19. juni på Fat Possum. Den rike sjelfulle stemmen er i behold, Det kan vi tydelig høre på denne coveren av Otis Clay skrevet av Sam Mosley.

Les Grys-Grys – Milk cow Blues
Endelig slapp Frankrikes r&b og garasjerockekonger signaturlåten sin på fysisk format (23.mars) i form av en sju tommer. Det er verdt å feire! Lytt på den her.

Les Grys-Grys – Milk Cow Blues (Ferske spor uke 10/2020).

Goldie Dawn – Gone With the Wild
Heftig garasjerock fra Glasgow fra den selvtitulerte firesporsdebut-EP’en på Drunken Sailor Records. Hardt riffende og med swagger Ingenting står tilbake verken når det gjelder attityde eller hooks.u Jeg tenker både The Donnas, Suzi Quatro og Joan Jett, men lydbildet er ganske punka. Du finner den på bandcamp.

Tulips – Softer
Debutalbumet til bandet Tulips fra Köln ble sluppet 1. april. Med kvinnelig vokal og musikk i landskapet dark wave, drømmende D.I.Y. punk og synthpop kan man få assosiasjoner til for eksempel Siouxsie and the Banshees eller The Organ. Den melankolske indiewaven er hektende. Regner med at det blir mye lytting på dette albumet i tiden fremover , som kan anskaffes fra etiketten Contraszt! Records.

Selofan – There Must Be Somebody
21 april slapp det greske bandet Selofan en mørk ritualistisk video som en smakebit på høstens album «Partners in Hell» på Fabrika Records. Det blir det sjette albumet fra Joanna Pavlidou, som hadde et aldri så lite gjennombrudd i de internasjonale gothmiljøene med forgjengeren «Vitrioli» fra 2018. Synthdrevet coldwave som ihvertfall passer denne lytterens kveldstemning godt.

X – Star Chambered
Det legendariske albumet «Los Angeles» feiret 40-årsjubileum 22. april. Duoen Excene Cervenka (vokal) og Excene Cervenka (bass og vokal) som fronter bandet, og deres medsammensvorne Billy Zoom på bass og DJ Bonebrake på trommer, overrasket alle med et flunkende nytt album «Alfabetland» samme dato. Det låter overraskende friskt og energisk. Lytt på bandcamp.

Low Cut Connie – Private Lives
Jeg oppdaget dette bandet denne uka i forbindelse med at Johnny Wilhelmsen fra bloggen med samme etternavn (The Wilhelmsens, red.anm.) postet hvilke skiver han hadde fått tilsendt fra sin sønn Simen i Tromsøs platebutikk Backbeat (blant annet «Hi Honey»). Jammen hadde ikke disse sleazy boogierockerne en helt fersk låt ute. «Private Lives» er en forsmak på et kommende dobbeltalbum med samme navn og byr på mer strålende retrorock.

Holy Hive – Didn’t You Say
Det lyriske jeg-et er en middelmådig snekker som slites mellom det håndtverket han faktisk har utøvd og hva han lovde i forkant. Til slutt bare aksepterer at det blir som det blir. Låten er en midtempo søtladen rusler med gitar og piano. Man kan kanskje kalle det neosoftrock. Fint er det ihvertfall. Låten er fra New Yorkernes kommende album «Float Back to You» som kommer på Big Crown Records 29 .mai.

The Shacks – Wings
Max Shrager og Shannon Wise gjør en herlig tilbakelent form for psykedelia og soveroms drømmepop. Jeg ble veldig fascinert over debutalbumet «Haze» og den slevtitulerte ti tommeren som kom i forkant. Turnering med blant andre Khruangabin har gjort bandet sikrere og en anelse tyngre når de nå returnere med låta «Wings». Et nyttt album er ventet i løpet av 2021

The Howling Hex – Lies
Neil Michael Hagerty er igjen på egenhånd etter nok et brudd med Jennifer Herrema og Royal Trux. Mannen som blant annet også var med i Pussy Galore (sammen med Jon Spencer) og Weird War (med Ian Svenonius) slapp 17.a pril albumet «Knuckleball Express» til passe stor jubel. En av de minst bejublede låtene var «Lies». Personlig kan jeg imidlertid godt like slike skrudde The Rolling Stones-inspirerte boogierockere som dette.

Royal Trux -White Stuff (Ferske spor uke 8/2019), Royal Trux – Morphic Resident (Ferske spor uke 35/2018), The Jon Spencer Blues Explosion på Parkteatret.

Jonathan Bree – In the Sunshine
Australieneren Jonathan Bree skulle egentlig gjort sin norske debut på festivalen Lyse Netter i Moss om en drøy måned. Nå må vi imedlertid smøre oss med et års ekstra tålmodighet før vi kan få oppleve den tidligere The Brunettes-sangeren på egenhånd i norske farvann. Vi kan trøste oss med ny musikk – den fjerde singelen fra hans bebudede album «After the curtain Close» som skal slippes i juli. Med sin smygende behagelige natur kan «In the Sunshine» passe fint i disse sommervarme vårdagene, selv om jeg er enda mer begeistret for «Kiss My Lips»-duetten med Princess Chelsea fra februar og «Waiting on the Moment» fra september (og forsåvidt også «Cover Your Eyes» fra november).

Pall Jenkins – On the Rise
Vår mann fra The Black Heart Procession og Three Mile Pilot bidrar med denne stemningsfulle kjærlighetssangen til inntekt for COVID-19 Solidarity Response Fund på samlingen «Love in the Time of Covid» sammen med blant andre Chris Brokaw, Dean Wareham, Idaho og Jessica Bailiff. Albumet kan lastes ned og høres på bandcamp.

Plateanmeldelse: The Black Heart Procession – «Six».

Gary Olson – Some Advice
Ennå en deilig solfylt låt fra det kommende soloalbumet til The Ladybug Transistor-sangeren. som kommer 29. mai på Tapete Records. Venner av hans tidligere band, The Go b

Gary Olson – Giovanna Please (Ferske spor uke 14/2020), Gary Olson – The Old Twin (Ferske spor uke 49/2018).

Drittmaskin – Hold kjeft når du snakker til meg #2
Jeg ser frem til konserten med Drittmaskin 1. mai. De er ute med en dobbel-singel der særlig låta «Hold kjeft når du snakker til meg #2» har gått på repeat i det siste. En knalltøff punka black metal-sak som får meg til å tenke tilbake på 90-tallet da en kamerat av meg, som var en ihuga black metal-fan, stadig spilte platene Emperor «In The Nightside Eclipse», Mayhem «De Mysteriis Dom Sathanas» mfl. Denne anbefaling er tidligere publisert her (vi anbefaler flere konserter du bør få med deg).

No Age – War Dance
LA-bråke-kunst-punk-duoen No Age er ute med ny singel. Et singel som på mange måter føles som en naturlig forlengelse av alt de har gjort før. Gitaren tøyes og strekkes uten slipp, det er intenst og gnagende og rytmisk jagende. No Age er fortsatt et herlig kompromissløst band.

Plateanmeldelse: No Age – «An Object».

Damokles – Our Special Touch
Den første singelen «It’s Closing Time» til Damokles består av intense utbrudd, fengende melodier og det episk stemningsladete som møtes og løfter hverandre frem gjennom effektive overganger. «Our Special Touch» inneholder alle disse ingrediensene, dvs. fra ca. 2.23 og utover, inkludert monumentale goth metal-aktige dragninger, fyr & flamme vokal og gitarsolo går låta opp i en ny enhet. Med andre ord, «Our Special Touch» bruker lenger tid enn «It’s Closing Time» på å åpenbare seg, men når den først åpenbarer seg, gjør den det til gangs.

Oslo-baserte Damokles med jækla sterk debut

Belle & Sebastian – Protection the Hive
Belle & Sebastian startet for noen dager siden et prosjekt hvor fans allerede har bidratt med tekster om hvordan det er å være isolert. Tekstene er i første omgang brukt i en dronevideo fra bandets hjemby, Glasgow, og skal etter hvert bli til en ny låt. Belle & Sebastian-sjefen sjøl, Stuart Murdoch, forklarte prosjektet på følgende måte i en melding til fans via hans Twitter: Ok, I’ve got an idea. I come up with lots of tunes but the band aren’t around just now, and I rely on them to turn them into pop. How about we make a tune together using remote technology? Send me a few sentences or a paragraph, I’ll try to funnel those words into a song, then I’ll record an acoustic version of it and bounce it back to you. Then it’s up to you to do what you want to do with it! You have GarageBand, Zoom, whatever. A collaboration. Someone might be good with tech. Someone might want to sing it. Can you put a rhythm to it? Someone add some organ, some flute! At this point it’s out of my hands. Første del av prosjektet er ute nå, sjekk det ut her.

Vaarin – Chasing Happy
Basert på denne låta er det store sjanser for at Vårin vil erobre mange sjeler videre i karrieren hennes, skriver jeg om Vaarin, som hun nå kaller seg, sin låt «Pull Up» fra 2018. Litt senere samme år skriver Aftenposten om debutplata hennes: «Merk deg navnet. Vårin Strand. Hun er 21 år, fra Hokksund og for de fleste et ubeskrevet blad, men etter denne albumdebuten kan hun ikke overses».
Vaarins «Chasing Happy» er tilværelsen der kontraster støter sammen og lager toner som speiler både lys og mørke med skjelvende vokal og melodiøsitet. En låt som som smyger seg inn på deg, og blir værende. Det er balsam for sjelen å lytte på Vaarin.

Øya 2015 – Belle and Sebastian (her og her).

The Hector Collectors – Edgelord
I likhet med Belle & Sebastian er The Hector Collectors fra Glasgow. De kom med en av årets pop-høydare i 2018, låta «Edgelord» fra plata deres «Remember the Hector Collectors? .​.​You Won’t Believe What They Sound Like Now!» utgitt samme år. Herlig låt. For tiden poster bandet videosnutter, i skikkelig lofi-ånd, fra hele karrieren deres facebook, deriblant en fornøyelig livevideo med nettopp «Edgelords», som du kan se her. Studieversjonen gjør igjen sitt inntog på spillelista til glede for nye lesere & lyttere.

The Hector Collector – Podcast (Ferske spor uke 6/2020), The Hector Collectors – Takes a Lot to Laugh, It Takes a 25 Minute Respons Video to DESTROY your Argument (Ferske spor uke 46/2018).

Red Intentions – Summer Night
Jeg avslutter denne uka spilleliste med nok en låt fra Red Intentions fra fra Ål i Hallingdal. En låt om livet slik det var, ihvertfall en del av det, og forhåpentlig vil bli etter korona. I mellomtiden er det bare å synge med full hals tekststrofer som disse fra stua sammen med Ål-gjengen:

«Hanging out all night doing whisky shots ‘til the morning rise»

«So, let’s go out for a drink or two
Or maybe we can close the bar»

«Here’s to good times and summer nights
When we don’t need to worry about our lives»

Rent musikalsk er oppskriften akkurat den samme som de to andre låtene jeg tidligere har hatt med i Ferske spor, jagende trommer, drivende og spenstige riff, fengende melodien og allsangsrefreng.

Red Intentions – Let Me Say & Tell Me Everything is Fine (Ferske spor uke 14/2020).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Kan du starte litt med å si noe om hva du opplever som mest annerledes med det å nå jobbe under eget navn, med noen få samarbeidspartnere/bidragsytere, kontra det å være del av et band der du også er hovedlåtskriver?

Den største forskjellen er jo at alle avgjørelser blir tatt på egenhånd. Jeg savner kameratskapet og den kollektive følelsen i et band og de gode ideene som kommer ut av det. Det har samtidig vært en interessant erfaring å være på solotur. Det kjennes litt ut som jeg gir ut plate for aller første gang. Mye av spenningen fra starten på bandkarrieren har kommet tilbake. Den boblende følelsen i magen av spenning, nervøsitet og heldigvis, stolthet. Det er litt på godt og vondt. Avgjørelser tas kjappere, men det er jo ikke alltid mine avgjørelser er så smarte. Jeg er f.eks. en ganske dårlig taktiker. Også er det jo selvfølgelig skumlere, selv om jeg har samarbeidspartnere, og, til slutt, stå alene med plata i hånda. Nå har jeg heldigvis fått meg et fint selskap i ryggen og booking/management på gang, så da kan jeg jo kanskje få tilbake noe av den kollektive trygghetsfølelsen.

Musikken som du lager på egenhånd, og for så vidt også den du gjorde med Jim Stärk, preges av noe som jeg opplever som et varmt (organisk?) lydbilde. Hvordan får du dette til og er dette en intensjon?

Det er nok noe som kommer litt av seg selv. Akustiske instrumenter og vokal i sentrum blir jo fort organisk og varmt. I tillegg har jeg denne gangen, som med Jim Stärk, vært omringet av gode instrumenter, mikrofoner og rør-preamper. I tillegg kommer de gamle analoge synthene, moog og orgler. Det kunne sikkert blitt skrudd til et kaldere og mindre nært lydbilde, men det ligger kanskje ikke i min natur og låtskriving å gjøre det på den måten. En av ideene og utfordringene med denne plata var å fri meg litt fra det vante soundet. Noe jeg synes vi fikk til uten å miste det varme og organiske fra tidligere plater.

Jeg vil nå komme med noen stikkord jeg vil at du skal respondere med dine tanker om og gjerne også hvordan dette er relevant som innflytelse på albumet.

Britisk folk/pastoral folk

Jeg har vært opptatt av britisk folk siden jeg oppdaga Nick Drake som 15-åring i 1990. En annen favoritt, som jeg hørte litt seinere har vært hans gode venn, John Martyn. Det var noe med gitarspillet, det sfæriske uttrykket og melankolien som traff meg hardt og fortsatt er viktig for meg. Det finnes jo tusenvis av kopier og jeg har vel selv også blitt sammenligna, men Nick Drake står fortsatt som en unik bauta i min musikkverden. Oppdaget både han, John Martyn og andre mere folky greier gjennom deres felles bassist, Danny Thompson og hører en del på f.eks. Pentangle. Jeg var ganske opptatt av irsk folk og tradmusikk da jeg bodde i Tallinn som syttenåring og livnærte meg som trubadur på barer, fortrinnsvis irske barer. Da ble jeg også kjent med musikken til fantastiske låtskrivere som f.eks .Paul Brady og Andy Irvine. Jeg tror den musikken og de åra alltid vil henge igjen i min egen musikk, selv om jeg ikke føler sjøl at jeg lager så veldig utprega folk-musikk.

Laurel Canyon singer/songwriter tradisjon

Min aller første vinyl (ved siden av «Belonging»-plata til Jarret/Garbarek) var «Heijira» av Joni Mitchell, som jeg fikk av faren min som tolvåring. Tidlig i ungdomsåra var jeg ikke så veldig opptatt av hvor hun kom fra eller hvilket miljø hun var en del av. I likhet med Nick Drake traff hun noe i meg som er like viktig om ikke enda viktigere i dag. Hun tok seg god tid i låtene og tekstene og spilte inn plater med litt annen instrumentering enn mange andre vise/folk-plater fra 60-, 70-tallet. Jeg likte den jazza tilnærmingen til folk- og visemusikken. Det var først da jeg begynte å dykke ned i Jackson Browne, James Taylor og CSN at jeg så sammenhengen. Det var nok en fin og kreativ, om enn ganske tåkete tid. Kreativt sentrum eller hva man kaller det. Lånte boka «Hotel California: Singer-Songwriters and Cocaine Cowboys in the La Canyons, 1967-1976″ av Barney Hoskins av en kompis da den kom ut. Fascinerende historier fra det miljøet. Der skjønner man vel også at det miljøet hadde sine baksider, men jøss, for noen plater det kom ut av det. Anbefales! Hvor har det forresten blitt av den boka? Det var noen som lånte den av meg da jeg hadde lest den.

Melankoli

Melankoli er en god og alltid tilstedeværende følelse. For meg handler det om balansen mellom glede og tristhet. Det kan bikke over på den ene eller andre siden og da er det ikke lengre melankoli. Jeg liker melankoli i musikk. Sårheten i det melankolske finner jeg tiltalende, men det må ligge en ydmykhet i bunn. Påtrengende og tilgjort melankoli er ganske fælt og avsløres fort. Et stearinlys gråter da for faen ikke. Det må komme rett fra hjertet. Jeg må innrømme at det ikke er veldig mye gladmusikk i min vinylsamling, men noe er det. Det kan vel kalles gladmelankoli. På denne plata har jeg nok vært litt mer bevisst på melankolien enn tidligere. Jeg ville ikke at det skulle tippe over på den andre siden, hverken musikalsk eller i tekstskrivinga med Herjulv Arnkværn. Han liker å smøre på, mens jeg gjerne vil holde litt igjen, også møtes vi et sted på midten. Melankoli er bra!

Nostalgi/bakoverskuende

Når man har levd over halve livet blir det vel naturlig å skue bakover selv om man fortsatt er relativt ung. Nostalgi kan fort bli litt sukkersøtt, men samtidig noe som er viktig for meg for å se hvem jeg har vært, hvem jeg er i dag og hvem jeg kan bli i morgen. Nostalgi er jo også en følelse og et resultat av levd liv.

Innflytelsen av å bli mer voksen og etablert i livet på tekst og melodier

Har nok sett, jo eldre jeg har blitt, at det jeg skrev om og følte sterkt for tjue år siden ikke var så unikt som det føltes da. Desperasjonen, den store tapte kjærligheten og ensomheten. Vi er alle i samme båt, Titanic om du vil, og jeg føler det har dukket opp andre temaer å skrive om. Nettopp det å bli voksen og finne en slags indre ro, beina på jorda, har blitt et viktigere og ærligere tema for meg. På tross av melankoli og en viss indre uro har jeg det ganske bra og har vel skjønt med åra at det også går an å skrive låter om. Livet er ikke så svart/hvitt som jeg en gang trodde. Det er også litt gult og grått. Og litt blått.

Tromøya

Det har blitt mitt hjemsted og jeg har bodd her nå i snart fem år. Det lengste jeg noensinne har bodd på ett sted. Da jeg bodde i Oslo tenkte jeg ofte at «denne gata, asfalten jeg går på, er min. Det er her jeg lever og hører hjemme». Det er nå bytta ut med skog, hav, åker og frisk luft. Det føles helt riktig å bo nære havet på en øy. Samtidig er det ikke langt til Oslo hvis behovet for det mer urbane melder seg, også er det jo faktisk like kort vei til Danmark. Det har nok inspirert meg å bo her. Har bedre tid til å være kreativ, men sitter ikke akkurat i fjæra og skriver tekster. Tror allikevel jeg blir påvirka av miljøet og folka rundt meg. Tror også havet og skogen kan høres på plata. Har glemt hvor på plata det er, men det er endel fuglekvitter langt bak der et sted. Ble også ganske forstyrra midt i et vokalopptak av at det sto tre rådyr utafor vinduet.

Kan du fortelle om din produsent og musikalske samarbeidspartner Eugene Guribye og samarbeidet dere i mellom? Hvilke instrumenter benytter han og hva har han tilført til lydbildet og produksjonen?

Eugene Guribye er et ganske ferskt bekjentskap. Vi har en del felles venner og hadde møtt hverandre noen få ganger. Vi begynte å henge sammen i hver vår jolle på sjøen og dro fra øy til øy, holme til holme på oppdagelsestur her vi bor. Eugene er aktiv i «Våre Strender», en strandryddingsaksjon, og kjenner skjærgården her nede godt. Jeg hadde noen tanker om å gjøre en soloplate og hadde noen ideer om hva jeg ville og ikke ville. Jeg ville gjøre en singer/songwriter-plate, men så ikke noe poeng i å prøve å lage en ny Jim Stärk-plate uten Jim Stärk. Eugene er en åpen musikalsk fyr, men kicka nok på «dogmene» jeg satte. Jeg ville bruke mer synth, større orkestrerte partier, helst trommemaskin, så få musikere som mulig osv. Det sklei nok litt ut etter hvert, men i starten av samarbeidet var det ganske knallharde regler. Selv om den følelsen ofte er sterkere hos artisten enn hos lytteren, er lydbildet og instrumenteringen ganske annerledes enn jeg er vant med. «Det er faen ikke en shaker. Det er en ullsokk mot et gulvteppe», var kommentarer som plutselig dukka opp. Det er også mye drivved-perkusjon på plata. Det ligger jo strødd over alt her og har en unik lyd fra trestokk til trestokk. Eugene tilførte også «nye» lyder i form av analoge synther, moog osv. Litt mindre streit piano og Rhodes, selv om det også er til stede på plata. Jeg er glad i lyden av trommemaskiner i produksjonene til f.eks. Shuggie Otis og J.J. Cale. Miksen og kontrasten mellom det organiske og det mer mekaniske og statiske. Det ble litt av det på plata og er noe jeg vil utforske videre. Jeg er veldig glad for valgene vi gjorde og tør nok ta enda større sjanser i neste runde.

Du har også fått hjelp av Herjulv Arnkværn med tekster? Hvordan har dere jobbet sammen og hva har han bidratt med?

Jeg har kjent Herjulv i tjue år som kompis, bartender og en uendelig kilde til å oppdage ny og gammel musikk. Herjulv er en fyr som har et like entusiastisk forhold til Lill Lindfors som til The Bevis Frond. Herlig inspirerende. Han begynte å sende meg tekster fra sitt mangeårige prosjekt «Patosposten» og jeg begynte å sende tekstsnutter tilbake. Vi kommuniserte gjennom mail og meldinger, fotokopier og taleopptak. Jeg begynte så å besøke ham jevnlig på Harestua og vi begravde oss i vinyl, rødvin og notatblokker i ett par tre døgn. Jeg dro så hjem og renskrev tekstene. Dette pågikk ett års tid før vi landa på noe vi begge var fornøyd med. Noen tekster hadde jeg nesten klare på forhånd, noen ble skrevet sammen med Herjulv i sin helhet. Dette er første gangen jeg skriver tekster sammen med en annen. Fin måte å jobbe på, men det er også krevende og legge alt på bordet selv om man kjenner hverandre aldri så godt.

Lars Horntveth bidrar også med blåsere på fire låter.

Lars kjenner jeg fra tida jeg jobba på klubben Blå på begynnelsen av 2000-tallet. En tvers gjennom nydelig musikalsk type. Han var i blåserekka til Jim Stärk på en del festivaljobber i sin tid, men dette er første gang vi gjør noe i studio sammen. Jeg hadde tonene og melodiene klare og med fine justeringer og input fra Lars falt påleggene fort på plass. Referansene når man driver med sopransax kan fort bli litt hårete og mange tenker fort på Kenny G. Det ble heller referert til Wayne Shorter og Stina Nordenstam. Bassklarinett og klarinett har jeg alltid drømt om ha med på låter og endelig ble drømmene innfridd. Det ble en ganske magisk halv dag i studio. Han er en effektiv fyr. Lars ble også med på en streamingkonsert fra Sentralen nylig. Visstnok hans debut på pedal steel i offentlig sammenheng. Lars er gull!

Din gamle bandkollega Tom Rudi Torjussen spiller også trommer på et par låter.

Tom var en veldig viktig del av de mest hektiske årene til Jim Stärk og er fortsatt en god venn. Han er også hovedgrunnen til at jeg havna på Tromøya i utgangspunktet da jeg hjalp ham og kona litt med kafedrift i 2015/16. Plata skulle egentlig være trommeløs, men da to låter trengte det sårt var det helt naturlig å spørre Tom. Han er en spennende trommis med føttene i både jazz-, pop- og world-leiren. Tom blir forhåpentlig med når jeg en gang i fremtiden skal ha med meg fullt band. Inntil da drikker vi god vin og henger mye sammen her nede på øya.

Når det gjelder dine egne insgtrumenter utover vokal så spiller du gitar og dobro. Og altså bass på låten «My Time is Now».Kan du si litt om instrumentvalgene? Hvorfor akustisk gitar= Fordelen med den akustiske gitaren kontra den elektriske?

Jeg har aldri vært noe stor el-gitarist og ikke er jeg noe utprega solo-gitarist heller. Har egentlig aldri sett på meg selv som en gitarist, men det er vel kanskje det jeg har blitt på et vis. Jeg har siden jeg begynte å spille gitar i 12-års alderen vært mest opptatt av fingerspill og akkorder. Jeg har el-gitarer og spiller på dem, men faller alltid tilbake til akustiske gitarer både live og i studio. Har heldigvis vært heldig og hatt med dyktige el-gitarister både live og på plate, både i Jim Stärk (Trond Mjøen) og nå som soloartist (Kristian Frostad).

Til slutt vil jeg gjerne at du og Eugene Guriby velger tre låter hver som har påvirket plateinnspillingen, og at du og Herjulv Arnkværn velger tre tekster som har inspirert dere. Fint om dere også kan si litt om hvorfor og på hvilken måte de har påvirket dere som musikere, låtskrivere tekstforfattere.

Låter/inspirasjon:

Eugene:
«Late night stumble»: Hvor vi komponerte subtile lag av ensartede toner med forskjellige instrumenter som alternerer med hverandre som bølger.

«I know there’ll be a time»: Hvor hvert suksessive refreng ble bygd opp med stadig mer intensitet og hvor vi endte opp med å ta bort et parti som var helt over i Squarepusher-territoriet.

«Spornes»: Hvor Einar kom med en veldig vag idé om å lage en flytende instrumentell start på side 2 på vinylen, og hvor min oppgave ble å legge studioet til rette som Einars lekekasse.

Einar:
Tim Buckley, «Dolphins»: Opprinnelig skrevet av Fred Neil, men også en fantastisk versjon av Tim Buckley. En klar referanselåt til «Please Take Me Home» fra plata. Enkelheten i akkordrekkene og den direkte og såre teksten appellerer til meg.

Nick Drake: Han har sneket seg med i form av gitarplukking, harmonier osv, på flere låter. Det låter jo helt annerledes enn Joe Boyds produksjoner, men allikevel kanskje en felles sfærisk undertone i låtene. Rappa også gitartuningen hans fra «Man In a Shed» og brukte den på «Goodbye Stranger».

Bill Withers/Al Green: To inspirerende artister. Liker hvordan begge tar seg utrolig god tid til å bygge opp låter, null stress og grooven kan gjerne komme inn seint i låta. Det var noen av tankene vi hadde rundt produksjonen på «Shallow Waters», der grooven kommer inn først etter 1:50. Det viste seg å være vanskeligere enn vi trodde, det å få det til å låte naturlig og ikke påtatt. De grepene man ofte tror er enkle kan vise seg å være ganske så utfordrende. Jeg ga f.eks. ut en låt i fjor (som ble trukket grunnet rusk i musikkmaskineriet) som het «Two Chord Love Song» som inneholdt, nettopp to akkorder. Det var ikke så lett som man kanskje skulle tro. «Less is more» gjør det ikke nødvendigvis til en mindre eller enklere jobb.

Tekster/inspirasjon:

Herjulv:

Det som har inspirert meg som tekstforfatter er et sammensurium av alt jeg hørt. Å plukke ut en bestemt tekst har vist seg umulig. Et pletora av løse tekstlinjer fra et utall sanger flyr gjennom hodet og sier ‘velg meg, velg meg’. Ingen vil bli utelatt, og listen blir bare lenger og lenger.

Men den låtskriveren og tekstforfatteren som utvilsomt har betydd mest for meg er Phil Ochs. Jeg må ha vært rundt tyve år gammel, på slutten av åttitallet. Platen «Greatest Hit»‘ lyste mot meg. En mann i gulldress, en åpenbar Elvis-kobling. På baksiden av omslaget står det ’50 Phil Ochs fans can’t be wrong!’. Jeg var solgt.

Humor og alvor, politikk og poesi, hånd i hånd. Dur og moll, i alle ledd. Lengsel, håp, desperasjon, nederlag og undergang. Alt jeg må ha for å leve, beskrevet og tonsatt.

Jeg må innrømme at jeg var rimelig nervøs, etter jeg hadde sagt ja til å skrive tekster med Einar. Vel har vi kjent hverandre lenge, rettere sagt vært bekjente med gjensidig sympati, og respekt, over mange år. Men fra det forholdet over til et samarbeidsforhold var skummelt. Én ting er ferdige låter, en annen er en mengde skisser, ideer og tanker man ikke har delt med noen. For ikke å glemme prestasjonsangsten som følger med.

Jeg måtte slippe han inn i mitt hode, og vice versa. Det å åpne sitt indre univers for andre er ikke enkelt. Selv om man har lyst, er det en frykt til stede. Man stiller seg i en sårbar situasjon, men man kommer ingen vei uten å lukke opp døren, og være åpen for kritikk, slik kritikk må tas. Ingenting er personangrep, for vi har et felles mål: En glimrende låt.

Og det målet har vi nådd. Flere ganger. Og det kan hende vi gjør det igjen. Hvem vet?

Låter:
1. Phil Ochs:»My Life» («Rehearsals for Retirement», 1969)
2. Phil Ochs:»No More Songs» («Greatest Hits», 1970)
3. Roky Erickson: «Starry Eyes»

Einar:

Jeg er nok farget av musikken og tekstene jeg har hørt mye på. Uten sammenligning for øvrig (er det ikke det man sier hvis man er redd for å virke cocky?) er historiefortellingene og rytmikken til Joni Mitchell, det flytende, sterkt metaforiske landskapet til Nick Drake og Bob Dylans direkte, poetiske og skarpe språk noe jeg strekker meg etter. Prøver alltid å fortelle en historie, om så en helt åpen historie som kan inviterer lytteren til å danne sine egne bilder og egne tolkninger. Synes det er vanskelig å finne balansen mellom åpent og fritt og saklig og direkte. Lykkes jeg med det av og til er jeg veldig fornøyd.

Lytt på Fadnes sitt album

Artist: Kanaan

Album: «Double Sun»

Plateselskap: El Paraiso

5

Skrevet av: David Jønsson/Foto: El Paraiso Records/Jenny Berger Myhre

Det er en pussig følelse å anmelde et nytt Kanaan-album, det er tross alt bare to måneder siden de gav ut «Odense Sessions». Ikke bare blir man en anelse forfjamset av trioens kreativitet og produktivitet, men det er ikke til å komme unna at jeg tenker på hvor mye som har forandret seg i løpet av de siste to månedene.

Det er også noen endringer å spore på Kanaans tredje album. «Double Sun» er en tilbakevending til møysommelig studioarbeid som preget debutalbumet «Windborne», etter improvisasjonsoppvisningen «Odense Sessions». De helt store justeringene i lydbildet er det dog ikke.

Det er fremdeles nedslag i prog, psykedelia, post-rock og kosmische elementer, med en jazztilnærming i bunn, som preger Kanaans sound. Kanaans bandmedlemmer Ask Vatn Strøm (gitar), Ingvald André Vassbø (trommer) og Eskild Myrvoll (bass), bruker sin allsidighet fra band som Mall Girl, Daufødt, JUNO og Magic Mirror til å rive ned musikalske grenser. Mer farger og frihet til folket.

Det åpnes forsiktig med «Worlds Together», med et tilnærmet westernfilm-preg som kan minne om Kåre & The Cavemen/Euroboys på deres mest cinematiske/Morriconske øyeblikk. «Worlds Together» ebber ut etter noen få minutter og det er tydelig at dette er opptakten til en helt annen rett.

Med et riff som kan hugge i stein, trer «Mountain» frem. Leslie West vil nok nikke godkjennende til dette riffet. Sangen er like ruvende som tittelen antyder og gir oss 12 minutter med tung rock i fri flyt. Det er i løpet av de siste par minuttene alt faller på plass, med bandets musikalske og telepatiske evner som får fritt spillerom og låser seg til et øyeblikk av ren jam-lykke.

Disse evnene kommer også til sin rett på «Öresund». Med en leken groove og finurlige detaljer, blir vi tatt med til nye utsiktspunkt. Detaljer er et gjennomgående stikkord for «Double Sun». Det er viet plass til et bredere spekter av instrumentering og flere lag på albumet. Du kan høre ulike typer perkusjon, synther og akustiske instrumenter som flettes inn i Kanaans soniske univers.

Ikke minst er det plass til flere gitarer. På albumets to avsluttende spor «Double Sun pt. 1 & 2», har de hentet inn gitarhelt Bjørn Klakegg (Needlepoint, Local Store) for å ha strenger å spille på. «Double Sun pt. 1» fremstår som søkende og et sakte reisverk, mens låtens andre del er en ekskursjon ut i det åpne rom. Med motorisk trommebeat og repeterende riff, kommer bandets forkjærlighet for Neu! og andre astrale band opp til overflaten.

Kanaan forbauser og overbeviser atter en gang med «Double Sun». En av bandets største styrker er at de unngår å gjenta seg selv, de fornyer seg stadig i et musikalsk landskap der det er lett å gå seg vill. Det er en fryd å bli med på bandets søken etter den perfekte sound. Vi blir mer enn gjerne med på ferden videre.

Å blande musikk og politikk er noe som gjøres med vekslende hell, hvor teksten ofte blir satt i fokus, på bekostning av musikken. Parallelt med den gryende hippiebevegelsen i USA, og oppblomstringen av protestsangere som Joan Baez, Pete Seeger og Bob Dylan, oppstod en lignende bevegelse i Chile, ledet an av folkemusikeren Violeta Parra. Bevegelsen var Nueva Canción, som betyr “ny sang” på spansk, og betegner en musikksjanger som lyktes i å blande politisk engasjement, poesi, latinamerikansk folkemusikk og elementer av eksperimentell musikk, og en politisk bevegelse som skulle ha stor betydning for den spansktalende verden gjennom 60- og 70-tallet. 

I tillegg til å regnes som grunnleggeren av musikkbevegelsen, er Violeta Parra kanskje mest kjent for sangen “Gracias a la vida”. Den ble popularisert av artisten Mercedes Sosa i 1971, og ble for alvor ble kjent i Norden da artisten Arja Saijonmaa ga ut en svensk versjon – “Jag vill tacka livet” i 1979. Nueva Canción hadde sine røtter i Violeta Parras arbeid med å bevare chilensk kultur, i form av chilenske sanger, tradisjoner, oppskrifter og uttrykk. Musikalsk sett henter den chilenske delen av Nueva Canción elementer fra den folkedansen cueca, og cuecaens karakteristiske 6/8-delstakt går igjen i musikken til flere Nueva Canción-artister.  

Violeta Parra fikk dessverre ikke oppleve omfanget og utviklingen av musikkbevegelsen hun var med på å starte. “Gracias a la vida” ble gitt ut i 1966, med albumet “Las ultimas composiciones de Violeta Parra” (“De siste komposisjonene til Violeta Parra”), og i 1967 begikk hun selvmord. 

Før sin død rakk hun å samarbeide med en musiker som kanskje skulle stå igjen som det fremste symbolet på Nueva Canción og Chiles kamp for frihet, nemlig Victor Jara. 

Musikk for arbeidere 

Bondesønnen som endte opp som lærer, teaterinstruktør og musiker skulle spille en stor rolle i den chilenske venstresidens fremmarsj. Sammen med Inti Illimani, bandet han ofte spilte med, bidro Jara til den sosialistiske kandidaten Salvador Allendes presidentkampanje og til at han ble valgt i 1970. Etter å ha reist til Cuba og Sovjetunionen tidlig på 1960-tallet meldte Jara seg inn i et kommunistparti, og tekstene hans er preget av tydelig romantisering av arbeiderklassen og chilensk kultur, med titler som for eksempel “Que alegres son las obreras”, eller “Så lykkelige arbeiderkvinnene er”, eller mer poetiske metaforer på den venstreorienterte arbeiderbevegelsen, som i sangen “El Pimiento” (“Paprikaen”):

“Ingen ser den arbeide

under jorda

mens den natt og dag søker

sin næring

Røde paprika fra nord

fra Atacama

Jeg føler sangen fra dine røtter

i ørkenen”

(Utdrag fra “El Pimiento” – journalistens oversettelse)

I motsetning til mange andre politiske musikere, kunne Victor Jara og Inti Illimani skilte med ambisiøse arrangement, komplekse harmonier og en eksperimentell tilnærming til musikk. Midt inni “El Pimiento” bryter for eksempel bandet ut i et perkussivt parti som kan sende tankene til fri-impro. Victor Jara skrev også nydelige instrumentallåter, som “La Partida” og “Charagua”, fremført av Inti Illimani. Bandet bruker flere tradisjonelle latinamerikanske instrumenter; strengeinstrumentet charango (opprinnelig laget av beltedyr), panfløyte, quenafløyte og slaginstrumentet bombo, men også instrumenter mer familiære for europeere, som nylonstrengsgitar og tolvstrengsgitarer. Til tross for alvorlige budskap er musikken ofte preget av en håpefull og leken tone, som i “En el Rio Mapocho” (“I elven Mapocho”), eller “Canto Libre” (“Den frie sang”). 

Protestsanger i sør og nord

Det var mye utveksling og gjensidig inspirasjon blant politiske visesangere i Nord- og Sør-Amerika. For eksempel gjorde Victor Jara to spanskpråklige versjoner av to sanger assossiert med Pete Seeger: “If I Had A Hammer (Hammer Song)”, eller “El martillo” på spansk”, og “Little Boxes” (skrevet av Malvina Reynolds). Jaras versjon av sistnevnte, “Las Casitas Del Barrio Alto”, ble gjort om til en sarkastisk og spydig sang om livet i Santiagos rike nabolag. Simon and Garfunkel bidro også til populariseringen av musikk fra Andesfjellene med sin tolkning av “El Condor Pasa”. 

I Norge er Victor Jaras musikk kanskje først og fremst kjent gjennom Cornelis Vreeswijk sin plate “Cornelis sjunger Victor. Rätten till et eget liv” fra 1978, med svenske versjoner av Jara-låter som “Ni Chicha Ni Limoná” (“Värken det ena eller andra”) og “A Cuba”, eller Oslos egne Lillebjørn Nilsen, som i tillegg til å ha gjendiktet noen av Jaras sanger på norsk, ga ut sangen “Victor Jara” i 1975.

Statskuppet

Salvador Allende har blitt kalt den første marxistiske president som har kommet til makten gjennom frie valg. Partiet hans møtte likevel sterk opposisjon, ikke bare fra chilenske partier, men også fra USA, hvor angsten for kommunismens utbredelse drev CIA til å støtte det chilenske militæret økonomisk.

11. september 1973 ble Chile utsatt for et statskupp, med militærgeneral Augusto Pinochet i spissen. Rett før militæret tok kontroll over presidentpalasset, holdt Allende en direktesendt avskjedstale til folket over radioen, med lyden av skudd og eksplosjoner i bakgrunnen, før han skjøt seg selv.

Morgenen 12. september ble Victor Jara og tusener av andre som ble assosiert med venstresiden arrestert og tatt til fange i Chiles nasjonalstadion. Da fangevokterne innså hvem han var, knuste de hendene til Jara og prøvde å ydmyke ham ved å tvinge ham til å spille gitar med brukne fingre. I stedet sang Jara protestsangen “Venceremos” (“Vi vil vinne”). Han ble skutt mer enn førti ganger. 

I eksil

I 1971 fikk Inti Illimani suksess med å legge musikk til et dikt av Violeta Parra – “Exiliada del Sur” (“I eksil fra sør”). I diktet beskriver Parra hvordan hun har reist over hele Chile og etterlatt seg forskjellige kroppsdeler på veien, og Inti Illimani har lagt til et siste vers hvor de tar farvel med Parra.

Ironisk nok skulle Inti Illimani selv havne i eksil to år etter utgivelsen. De var på turné i Europa da statskuppet inntraff i 1973, og det nye regimet nektet dem å returnere til Chile. Bandet ble værende i Italia, og fortsatte å spille inn musikk mens de var i eksil. I 1978 ga de ut den sterke låta “Vuelvo” (“Jeg kommer tilbake”) om deres fremtidige hjemkomst: 

“Med aske, med skader

med hovmodig utålmodighet

med ren samvittighet

med sinne og mistenksomhet

med sikkerhet

setter jeg min fot i mitt land”

(Utdrag fra “Vuelvo” – journalistens oversettelse)

Hjemkomsten

I 1988, etter femten år i eksil, og mens de var på turné i USA, fikk Inti Illimani nyss om at de nå kunne returnere til Chile. De reiste ned umiddelbart og ble møtt av en stor folkemengde på flyplassen. Til tross for at Pinochet hadde styrt Chile som et diktatur i mange år, hadde han kjent på økt press om å bli mer demokratisk, noe som resulterte i at han bestemte å avholde folkeavstemning i 1988. Inti Illimani kastet seg inn i kampanjen for å forhindre åtte nye år med Pinochet, og folkeavstemningen endte med sviende nederlag for diktatoren, som så seg nødt til å gå av i 1990. 

Inti Illimani er fortsatt aktive musikere i dag, og storbandet turnerer verden med forskjellige besetninger. 

I 2003 ble Chiles nasjonalstadion omdøpt til Victor Jara stadion, og Jara er fortsatt ett av de fremste symbolene på Chiles rikholdige kultur og kamp for frihet, men også for venstresiden over hele verden. I 2008 ble den første arrestasjonen i forbindelse med drapet på Victor Jara gjennomført, og senest i 2018 ble åtte ytterligere pensjonerte militæroffiserer arrestert for drapet. 

Dersom du ønsker å fordype deg videre i Victor Jaras liv og virke, har Deichman Bjørvika blant annet disse relevante mediene i samlingen sin (som vil bli tilgjengelige etter hvert som bibliotekene åpner):

Bok: «Victor – sangen der aldrig blev færdig» – Joan Jara (1988 – på dansk)

Tegneserie: «Victor Jara – la vida truncada del cantor chileno 1938-1973» – Miguel Goméz Andrea (2007 – på spansk)

CD: «Presente» – Victor Jara

CD: «Cornelis sjunger Victor Jara» – Cornelis Vreeswijk

Ghost – Seven Inches of Satanic Panic
Svenske Ghost har allerede sluppet så mange hitsanger at de lett kunne ha forsynt minst 10 andre band. Med sin mini-utgivelse fra i fjor bekrefter komponisten Tobias Forge og hans kolleger at de er i toppform. Og at de fremdeles leter etter nye musikalske måter å underholde sitt publikum på. Med platens lyseste bidrag, “Mary on a Cross”, tilbys vi en luftig, lett, men utsøkt og smaksrik bombe av en dessert. En sjarmerende blanding av slager, disco, prog og brukervennlig hardrock. Sjelden er denne typen musikk så kul og så upretensiøs samtidig.
PS! I tilfelle du lurte: Sangteksten handler ikke om Jomfru Maria.

Rammstein – Deutschland
Denne singelen må være en av de mest omtalte, diskuterte og analyserte i populærmusikken noensinne. Mye av dette skyldes den pompøse, men interessante videoen hvor bandet skildrer Tysklands historie og hvor den ene historiske referansen følger etter den andre. Selve musikken er for all del ikke så verst heller. I introduksjonen hører vi en futuristisk, urolig synth-passasje som ganske raskt får selskap av et for hardrock så typisk og forutsigbart gitarspill og ompa-rytmeseksjon. Når første verset begynner, roer stemningen seg ned litt: vokalisten Till Lindemanns stemme trer frem (den er dog for all del langt ifra beroligende) og el-tangentene dukker opp i bakgrunnen. Det hele kulminerer gradvis i et refreng som er like massiv og herlig som Schweinshaxe mit Sauerkraut på en bayersk restaurant.
Jo, originalt er det ikke, men en sang om Tyskland kunne ikke ha fått en mer passende, mer episk lyddrakt enn dette. Det hadde selvsagt ikke føltes like mektig, hvis det ikke hadde vært for vokalistens über-tyske stemme og den über-tyske sangteksten.
Og apropos det über-tyske: Er du glad i tyske Heimat-melodier og band som Zillertaler Schürzenjäger eller Allgäuer Dorfmusikanten så faller nok ikke Rammstein i smak sånn umiddelbart.

Death in Rome – “Pod’me sa zachránit’”
2019 brakte nye cover-sanger fra Death in Rome. De siste årene har deres neofolk-/industrielle-tolkinger av all mulig popmusikk i verden klart å fange mange nok musikklyttere til at bandet har fått spilt en rekke konserter forskjellige steder i Europa. En av de siste låtene jeg synes skiller seg mest ut er en cover av tsjekkiske Peter Nagy, “Pod’me sa zachránit’”. En radiovennlig rocksang med noen banale gitar- og tangentinnslag, samt en ukomplisert rytmeseksjon har – ikledd et marsjaktig, folkmusikk-inspirert antrekk – blitt til noe mer sofistikert i Death in Romes tolking.
Forresten så påtar det tyske bandet seg her å synge på tsjekkisk, hvilket høres riktig så overbevisende ut for en som har polsk som sitt morsmål.

Blut Aus Nord – Hallucinogen
I en hypnotiserende strøm av synth-basert svartmetall tar de franske astronomientusiastene i Blut Aus Nord sine tilhengere på en makeløs reise gjennom stjernetåker, supernova-eksplosjoner, meteorstormer og annet interstellar materie. Av og til – som på åpningssporet “Nobos Nebuleam” eller “Sibelius” – senker de farten, kikker i retning jorden og serverer et par gode gammeldagse hardrock-riff. Det passer tilsynelatende ikke inn i det hele tatt, og det blir enda rarere når man f.eks. hører soloen i sistnevnte låt (føles som å være på en gigantisk, kosmisk motorvei og ute i det ville vesten samtidig), men etter hvert som man flyr gjennom dette uendelige universet så er den eneste konklusjonen at slik må det bare være.

The Great Old Ones – Cosmicism
Litt mer fra det kosmiske hold. Og igjen fra Frankrike. Denne gangen, dog, opplever vi universets vidder i selskap av amerikanske H.P. Lovecraft, hvis fantastiske fortellinger har tjent som inspirasjon her. Selv om vi fremdeles befinner oss i svartmetallnisjen så skiller The Great Old Ones seg fra Blut Aus Nord siden deres musikk er mer massiv og konsentrert, samt preget av innslag fra moderne metallformer (dødsmetall blant annet). Ved siden av tekstene – hvilket ikke er så rart – er det spesielt et eller annet elektronisk tangentinstrument som sørger for at lytteren kan oppleve platen som skikkelig mystisk og kosmisk på samme tid. Ikke minst bidrar trommene til albumets klangfulle og storslåtte uttrykk (noe som ikke alltid er tilfellet i en sjanger hvor trommene av og til høres ut som om noen spiller på oppbrukte pappesker). En sporadisk gitarsolo her og der – som i “The Omscient” eller “Nyarlathotep” – topper hele opplevelsen.
Liker man Lovecrafts skrekkhistorier om Cthulhu, Yog-Sothoth og andre herlige skapninger fra langt fra jorden, og liker man i tillegg et episk, komplekst lydbilde i sin svartmetall, så er dette en plate å se etter.

Monolord – No Comfort
Tunge, tjukke og saftige gitarriff, et forholdsvis langsomt tempo og rene vokallinjer, er det som stod på svenske Monolords meny fra i fjor. Menyrettene i seg selv er ingen overraskelse for en som har vært stamkunde hos mesterkokken Ozzy Osbourne og hans kolleger i Black Sabbath. Eller er det kanskje en anelse tyngre i forhold til britene? Gitarene er i hvert fall ekstremt stemt ned, og jeg vet ikke om det overhodet er mulig å stemme dem enda lavere – føles som at det er på grensen til at det hele sprekker. Ellers er det en glede å høre hvordan bandet bygger refrengpartiene sine med tydelige, lett tilgjengelige melodiske linjer, en ekstra framhevet rytmeseksjon og mye dramatikk i sangavdelingen. I enkelte tilfeller presser de enda mer ut av refrengene sine, som kan glide over i en strålende gitarsoloopptreden sånn som i “Larvae”.

Hatari – “Hatrið mun sigra”
Når årets Melodi Grand Prix er avlyst, gjenstår det vel bare å fortape seg i gamle Eurovision-minner. I fjor tilbød Hatari fra Island en sang som vekket en del oppmerksomhet. Eller det var kanskje ikke selve musikken som MGP-elskere la merke til, men det faktum at islendingene markerte seg på scenen med en stor interesse for mindre populære seksuelle vaner, samt at de på en veldig tydelig måte ga uttrykk for sine politiske standpunkter.
“Hatrið mun sigra” er den velkjente dystre fortellingen om en verden som går under. Denne typen tekster har islendinger svært gode erfaringer med – i hvert fall helt fra tidlig middelalder – så det er ikke så rart at det i disse apokalyptiske tidene, med klimaendringer og annet fælt, lages slike sanger der ute. Lydbildet går hånd i hånd med denne historien: En trommemaskin slår sine dystopiske slag i selskap med forvrengte gitarriff-liknende sekvenser, mens vokalisten spyr ut teksten sin. Til tross for den mørke beskrivelsen må det jo sies at komposisjonen er meget melodiøs (selvfølgelig – hvordan hadde bandet ellers blitt med på MGP?). Et godt eksempel på ordentlig industriell-/technomusikk i stil med en del verk fra VNV Nation eller Die Krupps.

Nile – Vile Nilotic Rites
Verdens fremste egyptologer innen dødsmetall slapp i fjor sin niende fullengder. I motsetning til å se på pyramidene eller solnedgang ved verdens (nest?) lengste flod, er det litt vanskeligere å sette pris på amerikanernes musikk ved første ørekast. Men et sterkt inntrykk – det gjør den garantert. Rytmeseksjonen danner sammen med gitarene en ugjennomtrengelig ørkenstorm. Som millioner skarpe sandkorn virvler trommeslagene og riffene rundt og serverer sine nådeløse, presise og kraftige slag gang på gang rett inn i ansiktet på enhver lytter. Å orientere seg i dette kaoset er ekstremt tøft. Sanden, fluesvermer og sikkert en del andre egyptiske plager trenger seg ubønnhørlig inn i munnen, øynene og nesen. Riktignok kommer noen pusterom innimellom i form av en eksotisk klingende instrumentalpassasje eller en filmatisk introduksjon til neste nummer, men så starter den voldsomme stormen om igjen.
Nile skifter mellom forskjellige tempoer, de spiller uforutsigbart, men klarer det vanskelige i å holde kontroll hele tiden. Det de gjør særlig på trommefronten, men også i mange gitarpartier som fremstår som nesten umulig å klare å spille for et menneske. Og Karl Sanders sangprestasjon i “That Which Is Forbidden” er i hvert fall langt fra noe menneskelig og minner snarere om en avskyelig undergrunnsgud tatt fra Lovecrafts univers (eller sikkert fra egyptisk mytologi).
De rytmiske mønstrene, tempokombinasjonene og riffstrukturene former et komplisert nettverk som kan sammenlignes med – la oss bruke enda en klisje – en monolitt dekket fra topp til bunn med uforståelige hieroglyfer. Men er man tålmodig, finner man før eller senere sin egen musikalsk Rosettastein, og da begynner alt å falle på plass. Selv om man fremdeles sitter der og lurer på hvordan i all verden det er mulig å spille sånn.

Misþyrming – Algleymi
At dette islandske bandet vil opptre på Eurovision er ikke særlig sannsynlig. De siste årene har de gjort seg bemerket snarere kun blant svartmetallentusiaster. Istedenfor å satse på et kvalmende og infernalsk utslipp, som de gjorde sist, bestemte bandet å lage noe som minner mer om en orkan fra havet. Friskt, men fremdeles farlig. Det er virkelig noe iboende vilt i disse lydene. Det gjelder i like stor grad de mer monotone, gjentakende gitarmotivene som de mer varierte fragmentene, der man føler at bandet hentet inspirasjon fra andre sjangre. Av og til nærmer islendingenes komposisjoner seg Mgła (særlig når man tenker på de umiddelbart fengslende melodiene), mens andre ganger hører man et ekko av bandets mye mer progressive og storslåtte landsmenn Sólstafir. Her kan gjerne nevnes sistnevntes “Í blóði” og andre med de herlig uregjerlige og skitne punklydene. “Og er haustið liður undir lok” er et passende eksempel på dette. Misþyrming er heller ikke ukjent med metallens ikoner, hvilket kommer tydelig fram i “Hælið”, her siterer bandet Metallica på en veldig elegant måte.
Det er ikke noen overraskelse at det av og til dukker opp en for sjangeren oppbrukt, kjedsom dissonanssekvens, men i det store og hele er frisk variasjon hovedingrediensen her.

Kalmankantaja – Korpi
Svartmetallens estetikk er ofte klisjefylt. Det hele handler om hvordan hver enkelt band forholder seg til sjangerens rammer og hva de får ut av dem. Kalmankantaja hører til de gruppene som operer med klisjeer med stil og sjarm. Og en sånn type svartmetall ønsker jeg alltid hjertelig velkommen. Her finner man flere fengslende, dog tilsynelatende monotone, barberblad-skarpe riff fordelt på åtte-ni minutters lange komposisjoner, skittent, rått lydbilde, en vokalist som tydeligvis har tatt sangkurs hos Kakemonsteret, samt et sort-hvitt albumomslag som forestiller en natt midt i en snødekket finsk skog. Pluss: En bandlogo som det ikke går an å tyde enn hvor lenge man stirrer på den.

Mgła – Age of Excuse
Uten noen ekstravagant instrumentpalett, uten flere musikere eller utsøkte lydeffekter, uten lange, dristige og sofistikerte komposisjoner – Mgła klarte for lenge siden å finne sin egen måte å spille svartmetall på og gjennom årene har de perfeksjonert den så pass at det ikke går an å forveksle dem med noen andre grupper innen sjangeren. Og i motsetning til Kalmankantaja nevnt ovenfor er det ingen plass for klisjeer her. Fra rytmeseksjonens første slag, og fra det aller første riffet, overbevises lytteren om at en musikkversjon av verdens undergang aldri kan bli mer foruroligende, angstfull og samtidig så hypnotiserende. Så ordentlig bearbeidet er hver eneste sang på dette albumet. I tillegg kommer produksjonen, takket være  dette høres “Age of Excus” veldig organisk og autentisk ut. Det er akkurat sånn jeg tenker en sceneopptreden med Mgła ville vært. Kanskje årets beste svartmetall.

Alcest – Spiritual Instinct
Å høre på Alcest er som å oppleve en vemodig, vakker fortelling fra svunne dager. Et forsøk på å gjenskape en uskyldig, bekymringsløs barndom. Så delikat er deres komposisjoner, noe som i stor grad beror på Stéphane Pauts krystallklare stemme og melodiske sanglinjer. Som motvekt bruker bandet summende, småstøyende gitarer. Det er sjelden bandets fortelling får et tydelig kraftigere preg. Da brukes det skarpere måter å synge på og trommeslageren våkner til liv for å skru opp tempoet en smule. Ellers kjennetegnes “Spiritual Instinct” – akkurat som alle de forrige albumene til det franske ensemblet – av gjentakende nostalgiske synth-bakgrunner. Et av de aller beste numrene på platen er “Sapphire” med sine ekstremt behagelige, varme og oppløftende bassgitarspor. Et perfekt selskap på en regnfull dag.