Hvis du planlegger å tilbringe denne dagen hjemme, kan det være bra å velge passende musikk for å skape enda mer stemning i tillegg til roser, hjerteformete søtsaker og koselige bamser som sier ”I love you”. Litt lengre ned får du en oversikt over et par låter som du trygt kan bruke på en dag som denne (klikk på titlene for å høre på dem).
Nick Cave & The Bad Seeds – «(Are You) The One That I’ve Been Waiting For?»
Går det å forestille seg en vellykket stemningsfull aften med musikk i bakgrunnen uten at denne sangen er med på spillelisten? Et retorisk spørsmål. Nick Cave er alltid obligatorisk i slike sammenhenger. Jo, en liten fare er at din kjære plutselig konsentrerer seg mer om den dype, mørke, australske stemmen enn den utsøkte middagen du har laget.
Tom Waits – «Martha»
Dette er Tom Waits på sitt beste – ensom, ved piano, gjerne med et glass til, og syngende en sang til en kjær person. «Martha» er en enkel, men likevel en følelsesfylt komposisjon. På tross av at Waits stemme ikke er like mild som Caves’ – den er råere, litt som sandpapir – er det vanskelig ikke å like den. Enda vanskeligere er det å glemme den.
Leonard Cohen – «Going Home»
Leonard Cohen kunne ha sunget om å dra på et verksted for å skifte motorolje, om å støvsuge eller om å varme opp svenske kjøttboller i en mikrobølgeovn og likevel hadde det hørtes ut som en musikalsk erklæring av de dypeste følelsene. Slik er det med «Going Home», som egentlig ikke er noen kjærlighetssang, selv om det står følgende i et av versene: «He wants to write a love song». Eller er den det? Uansett tolkning, må minst én av Cohens sanger være med på en sånn liste, akkurat som med Cave eller Waits.
Type O Negative – «Die With Me»
Selv om det kan være vanskelig å finne en mer banal tittel på en sang, er Type O Negatives komposisjon alt annet enn en sekvens av forslitte lyder. Peter Steele gjør – som vanlig – inntrykk med sin dype og beroligende stemme, som samtidig står i kontrast til tangentenes luftige bakgrunn. Det er merkelig at de til tider tunge gitarene og rytmeseksjonen ikke forstyrrer følelsen av at det faktisk er en kjærlighetssang man hører på. Nei, her kommer alt naturlig, likeså sangteksten, selv om den – bortsett fra følelseserklæringer – også inneholder kanskje ikke like så fullt romantiske hilsener til det britiske postvesenet og et kjent nederlandsk flyselskap.
Frank Ocean – «Thinkin Bout You»
En av de mest fremgangsrike musikerne innen r’n’b-sjangeren i 2012 var amerikanske Frank Ocean. Blant mange hitsanger på albumet «Channel Orange», er det den varme og lengselsfulle «Thinkin Bout You» som utmerker seg. Ikke bare på grunn av Oceans myke stemme, som lett går over til falsett, men også den varme beaten og de romslige synth-lydene. Så sett den på, og ikke vær redd for tornadoen som plutselig raser gjennom rommet ditt.
Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – «Oh My Love»
Har du lyst på en rørende countrysang, er «Oh My Love» fra Olav Larsen og hans kollegaer et godt valg. Det er flere instrumenter som kan høres her (komposisjonen spilles i lavt tempo og stemningen bygges opp ekstra fint takket være trekkspill og fele), men det er det sungne ordet som er viktigst: Larsen treffer igjen rett i hjertet med sine enkle, upretensiøse tekster.
Smashing Pumpkins – «By Starlight»
En av de herligste kjærlighetsballadene jeg vet om. Både lyd- og tekstmessig. Passer utmerket som en soundtrack til for eksempel Gaimans «Stjernestøv», særlig med tanke på det drømmende, myke lydbildet. Den litt søvnige atmosfæren blir i tillegg noe friskere i refrenget da bassgitarens varme går hånd i hånd med, etter hvert, skarpere lyder. Ja, enkelte ganger er det bare å høre på den om og om igjen. Og forresten – hvem av oss har ikke en gang i livet hatt lyst til å kysse under en klar, stjernebestrødd himmel?
Sivert Høyem – «Where Is My Moon?»
Om vi ennå befinner oss høyt oppe i himmelen, kan vi ta en tur til månen. Eller ja… hvis vi klarer å finne den, noe som Sivert Høyem sliter med i sin sang. Men han sliter ikke med den akustiske gitaren sin og den noe hese røsten, og skaper stemning som minner om nevnte Smashing Pumpkins.
Rökkuró – «Sólin Mun Skína»
Beskjedent, lavmælt, men likevel uttrykksfullt, nesten stille, men høyt og bestemt – akkurat slik, på en typisk islandsk måte, sprer Rökkuró sitt budskap om sol- og kjærlighetsfylte dager. Hvorvidt det er på Island disse glade dagene skal tilbringes, er derimot mindre klart.
Ingvild Koksvik – «Ildfluene»
Vokalisten Ingvild Koksvik og pianisten Lars Jakob Rudjord oppleves best på konsert, men det kan være like fengslende å sette på platen deres, «Nattåpent». Det er fra dette albumet sangen «Ildfluene» kommer. Med tekst skrevet av Rolf Jacobsen og med de vemodige piano- og strengelydene klarer musikerne å berøre både hjerte og sjel. Det kan ikke bli bedre enn når Ingvild Koksvik synger – med sin engleaktige stemme – «den som har elsket lenge, har ikke levd forgjeves».
I Blame Coco – «It Is About To Get Worse»
Denne kan virke for overdreven, for dramatisk, en type sang som tenåringer liker å høre på, og som ofte brukes i kjærlighetskomedier. Men, det må være lov med en liten dose klissete melodier på Valentinsdagen. Og Eliot Sumner, som for øvrig er datter til Sting, er tross alt en talentfull musiker. Ha denne på i bakgrunnen, se hjertevennen din dypt i øynene og nyt denne herlige stunden.
Depeche Mode – «Question Of Lust»
Sikkert en av de mest kjente låtene her. De overveldende tangentene kan blir for mye for de som ikke tåler kitsch i store mengder. På den annen side – kan ekte kjærlighet finnes uten sukker, søte ord og drømmende blikk? Depeche Mode byr på alt dette, i tillegg til at de faktisk er romantiske uten å være pretensiøse.
Lykke Li & David Lynch – «I’m Waiting Here»
Kjærlighet er tålmodig. Den svenske sangerinnen, Lykke Li, venter og synger der borte, mens David Lynch spiller. Med tanke på sitt organiske, minimalistiske preg, kunne sangen like godt befunnet seg på Lykke Lis plate, «Wounded Rhymes». Stemningen er avslappet, rolig, men på tross av det langsomme tempoet, de romslige, beroligende tangentlydene, føler man spenning i luften. Og sånt passer vel godt til Valentinsdagen?
Lykke Li – «I Know Places»
Vi avslutter med denne fabelaktige, asketiske balladen. Lydbildet likner igjen en del på The Smashing Pumpkins’, dog med organisk romklang, som er typisk for Lykke Li. Her er det lett å drømme seg vekk til fjerne steder. Bare ikke glem valentinen din!
Skrevet og fotografert av Sebastian Jazdzewski
Saken er opprinnelig publisert på Sandnes biblioteks blogg, Bokgauken.
Gjennomgangstonen i boka er at mange av disse bandene ga ut ting selv, skikkelig DIY altså, «hvis ikke de store selskapene vil gi ut musikken vår, så gir vi den ut selv». Det var ikke alltid så lett, noen plateselskap får virkelig gjennomgå i boka. Ellers var det stadig slåsskamper, mye festing og aggresjon. Det totale bildet handler om gjør-det-selv-holdningen med det stygge politiske bildet av Reagen og Thatcher som bakteppe, særlig i perioden ’81 -’85’
Som mange andre hadde jeg aldri sett for meg at den hemmelighetsfulle og ironiske Kim Gordon noen gang skulle gi ut en oppriktig selvbiografi. At hun skulle reise rundt å promotere en slik bok og snakke utførlig om seg selv og sitt eget liv var enda mer utenkelig.
poured into bands, into films, into actors and musicians, was about me and about my friends. Once, in high school, I went to see the B-52s. I pressed myself against teh barrier until bruises darkened my ribs, thrilled to watch kate Pierson drink from a water bottle, only to have my best friends tell me that her concert wasn’t about the band-it was us, it was about the fact that we were together, that the music itself was secondary to our world, merely something that colored it, spoke to it. That’s why all those records from high school sound so good. It’s not that tje songs were better – it’s that we were listening to them with our friends, drunk for the first time on liqueurs, touching sweaty palms, staring for hours at a poster on the wall, not grossed out by carpet or dirt or crumpled oily beds. These songs and albums were the best ones because of how huge adolescence felt then, and how nostalgia recasts it now. Nostalgia is so certain: the sense of familiarity it instills makes us feel like we know ourselves, like we lived. To get a sense that we have already journeyed through something-survived it, experienced it – is often much easier and less messy tahn the task of currently living through something.»
