Noen promomails er mer spennende enn andre, det må være lov å si det. Kommunekaffen ble satt i halsen da overskriften «Needlepoints Bjørn Klakegg og Beezewax’ Mattias Krohn Nielsen med nytt band», lyste mot meg. I tillegg til Klakegg og Krohn Nielsen, består Local Store av Magnus Tveten (Harvey Steel Show, Løchstøer) på bass og Tore Ljøkelsøy (Harvey Steel Show, Slow Is the New Fast) på trommer. En spenstig og allsidig sammensetning, på tvers av Oslos musikergenerasjoner.

Grunnlaget til bandet ble lagt da Klakegg var Krohn Nielsens gitarlærer. Klakegg hadde noen låter liggende som trengte litt finpussing og innspill, og Krohn Nielsen beveget seg fra elev til sparringspartner. Krohn Nielsen ble spurt om å finne potensielle bandmedlemmer som kunne passe inn i prosjektet og valget falt på Tveten og Ljøkelsøy, som Krohn Nielsen kjente godt fra før.

Første singel og tittelkuttet fra det kommende albumet «Magpie and the Moon», ble ifølge Klakegg selv til slik: «Jeg satt på verandaen og så at månen ramla ned, men heldigvis var det bare stormen som blåste skyene oppover, for den dukka opp på ca. samme stedet hver gang…verre var det heldigvis ikke…». Sånt blir det tydeligvis gode låter av.

På «Magpie and the Moon» finner vi naturlig nok spor av Needlepoints vakre og organiske skogsprog, men som blandes sammen med en sval og lettbeint produksjon, med smekre harmonier. Klakeggs rystende og allstedsværende gitarspilling er selvsagt på plass. En mektig lytteopplevelse, som vi kjører eksklusiv førpremiere på her på musikkbloggen. Albumet «Magpie and the Moon» slippes på Klakeggs selskap BJK Music 24. mai.

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

«HTLT» er Monalias andre singel fra deres nye album «So Much Better». Grunnlegger, Terje Halmrast, har sine røtter i Telemarksfjellene og sier at «HTLT» står for «Hate This Lukewarm Thing» og handler om å bryte opp med det som tapper deg for energi og tid. Gå heller for drømmene dine og det du egentlig vil drive med her i verden.

Jeg er glad for at Terje fulgte drømmende for «HTLT» er bra. Monalia henter inspirasjon fra både 60-tallets populærmusikk og den britiske undergrunnsscenen på 80 og 90-tallet. Når man anvender grunnrissene i 60s-psykedelia/psych og Spacemen 3/Darkside/ Spiritualized og tøyer uttrykket i sin egen retning, da kan kvalitet oppstå. Og det har det gjort i dette tilfellet. Låten har sterk produksjon og er en gjennomført låt som vokser ved hver gjennomlytting. Ekstra poeng til vokalist Stine Helen Tunstrøm, hun synger med en herlig, slepen autoritet

Monalia om videoen

«vi ønsket at videoen skulle underbygge stemningen og budskapet i låten. Følelsen av å sitte fast i den grå og kjedelige hverdagen, og lengselen etter noe mer – noe som kan «vekke deg»

«men vi har også tenkt at videoen skal gi plass til musikken….»

En annen singel fra albumet, nesten like bra«Coming Home», kan du lese om i Ferske spor uke 7/2019.

Jeg anbefaler hele albumet.

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

Siden Nasjonalbiblioteket og Den Norske Forleggerforening ikke klarer å bli enige om en norsk e-lydboktjeneste for bibliotek, går vi for en amerikansk tjeneste enn så lenge. Vi har lansert appen Libby med over tusen engelskpråklige e-lydbøker og e-bøker. Hvis du er registrert låner ved Deichman kan du enkelt låne bøker til telefonen eller nettbrettet ditt i Libby eller direkte i en nettleser. Distributøren Overdrive tilbyr flere millioner titler fra hundrevis av forlag. Det sier seg selv at det ikke har vært helt lett å avgjøre hva vi skal kjøpe, men vi vil kjøpe inn mer etterhvert og gjerne mer av det du ønsker deg!

Hvordan vi har tenkt, og hva du kan forvente å finne?

Du vil finne barnebøker, og bøker for ungdom og voksne, skjønnlitteratur, faglitteratur, tegneserier (egner seg best å lese på nettbrett!) og noen språkkurs i Libby. Vi er et av bibliotekene i landet med størst musikksamling, så vi har selvfølgelig også kjøpt inn en del bøker om musikk og musikere. Du vil finne nyheter, klassikere og bestselgere, og du kan både bla og søke i titlene. Hvis du ikke er fornøyd med utvalget, eller ikke finner det du leter etter, kan du foreslå nye titler til oss. Vi setter stor pris på forslag!

Vi  har lansert appen med ca. 400 digitale lydbøker og ca. 800 e-bøker. Vi tror kanskje lydbøkene vil bli mest populære, men de er dyrere, så derfor utgjør de foreløpig bare 1/3 av utvalget. Det vil antakeligvis endre seg når vi ser hvordan du bruker Libby.

Hva er forskjellen på Libby og eBokBib?
De som er vant til å bruke eBokBib, vil føle seg hjemme med Libby. Den største forskjellen mellom appene er at eBokBib er norskspråklig og Libby er engelskspråklig. Det finnes også langt flere lydbøker i Libby enn i eBokBib. Libby har dessuten en engelskspråklig ordbok, samt muligheter for å markere tekst, skrive notater og sette bokmerker. Står du fast har appen gode hjelpe- og tilbakemeldingssider. Du kan også spørre her i kommentarfeltet, så svarer vi etter beste evne.

Vi håper du blir like glad i Libby som vi som har testet henne har begynt å bli!

The Switch – Eyes Up
Norges fineste poporkester er tilbake i manesjen med et aldri så lite underverk. «Eyes Up» er popintelligens på høyeste nivå. Luftig, men allikevel millimeterpresis produksjon med elementer av 10cc-koring (tenk «I’m Not In Love») og små fnugg av Bowies «Blackstar og Donny McCaslins saksofon. Sagbråtens sarte og optimistiske stemme fungerer som en fin motvekt til det smådystre, pulserende kompet. Muligens det beste de har gjort. Mer The Switch (D.J.)

Finlay Shakespeare – Monadnock
Trist men fengende elektropop-låt med bærende vokal i skjæringspunktet Depeche Mode og Factory Floor. Nytt, men herlig retro og typisk britisk. Nok en låt (tok med en i uke 14) fra det strålende albumet «Domestic economy» ute på Mego. Finley Shakespeare – Dublin (Ferske spor uke 13/2019) (G.Q.)

Spacemusic Ensemble – D
Spacemusic Ensemble er en sekstett ledet av saksofonisten Signe Emmeluth, en av de mest tindrende stjernene i det norsk jazzmiljøet for øyeblikket. Sekstetten består ellers av Rohey Taalah (vokal), Karl Bjorå (gitar), Andreas Winther (trommer), Guosté Tamulynaitë (piano, synth) og Magnus Breivik Løvseth (tuba, effekter). Albumet «Is Okay Okay Is Certified» er ute nå på Motvind Records (gjengen bak Motvind-festivalen har startet både plateselskap og eget magasin), og er et album der jazz, støy og improvisasjon formerer seg sammen til en fascinerende helhet. (D.J.)

Deadbeat & Camara – Working on a building
Det blir både trist og vakkert når droner, elektronikk og dub møter køntry og indipop. Resultatet høres dessuten svært så organisk ut og ganske tett opp til «originalen». Dette er første låt ute fra tributeplata til The Cowboy Junkies’ klassiske «The trinity session» som ble 30 år i fjor. (G.Q.)

Local Store – Magpie and the Moon
«Magpie and the Moon» har jeg kastet lovord etter tidligere, men tittelkuttet fra det kommende albumet er altså så bra at jeg må trekke frem sangen her også. Bjørn Klakegg (Needlepoint), Mattias Krohn Nielsen (Beezewax), Magnus Tveten (Harvey Steel Show) og Tore Ljøkelsøy (Harvey Steel Show) utgjør bandet, og er en spenstig og allsidig sammensetning, på tvers av Oslos musikergenerasjoner. På «Magpie and the Moon» finner vi naturlig nok spor av Needlepoints vakre og organiske skogsprog, men som blandes sammen med en sval og lettbeint produksjon, med smekre harmonier. Klakeggs rystende og allstedsnærværende gitarspilling er selvsagt på plass. En mektig lytteopplevelse. (D.J.)

Duke – Duke bit puyo
Dette går utrolig fort, singeli kalles det og er elektronisk dansemusikk på speed fra Dar Es Salaam i Tanzania. Morsomt og fascinerende, men ikke alltid like lett å følge med på. Fra skiva «Uingizaji Hewa», ute på Nyege Nyege Tapes. (G.Q.)

Monalia – Want To Be a Star
12. april kjørte vi premiere på «HTLT», Monalias andre singel og et av høydepunktene på  deres nye album «So Much Better».  På «Want To Be a Star, opprinnelig utgitt på singel i fjor, anvender Monalia grunnrissene i Slowdives uttrykk og tøyer uttrykket i sin egen retning, og har man en solid grunnmur går resten av seg selv. Monalia – Coming Home (Ferske spor uke 7/2019) Monalia – HTLT (Ferske spor uke 44/2018) Monalia i Musikalske sidespor (V.J.)

Annika Norlin – Showering In Public
Annika Norlin (Säkert!, Hello Saferide) og Jens Lekman hadde i 2018 et prosjekt, der de skulle ha en korrespondanse med hverandre via sanger. En sang i måneden, tolv totalt altså, med seks sanger hver. Spennende prosjekt, med to låtskrivere som passer hverandre som hånd i hanske, med deres personlige og utleverende hverdagsbetraktninger. Spesielt Norlin og hennes Säkert! har gjort stort inntrykk på meg. Disse tolv sangene er nå samlet i albumform. «Correspondence» varierer naturlig nok i kvalitet, men det er noen virkelige gullkorn her. Som for eksempel «Showering In Public», der Norlin lister opp flertallige grunner hvorfor hun hater å dusje i offentlige garderober. (D.J.)

Bjarki – (.)_(.)
Forfriskende med glade og dansbare breakbeats igjen. Retro så det holder, passende tittel. I tillegg får du syntetiske dyre- og «jungle»-lyder.  Fra «Happy Earthday» av islandske Bjarki, ute på !K7 Records nå. (G.Q.)

Amason – You Don’t Have To Call Me
Vi flytter oss over grensen til noen svenske favoritter. Albumet «Sky City» traff meg skikkelig når den kom i 2015, med smart, melankolsk pop, snekret sammen av bl.a. Amanda Bergman og Gustav Estjes fra Dungen. Det kom en liten teaser av et comeback i form av en julesingel i desember som viste fin form, men «You Don’t Have To Call Me» er første virkelige livstegn fra kollektivet. Morsom fotnote: Det var Record Store Day på lørdag, og Amason hadde trykket opp tre (!!) eksemplarer av singelen som ble fordelt ut over deres tre favorittsjapper i Stockholm. (D.J.)

Denis Horvat – Divin
Partyvennelig og transete tekno med blingete syntlyder. Fra «Miracle of the rose EP» av danske Denis Horvat, ute på Afterlife. (G.Q.)

RSP & Thomax – Desucon
«Store tanker fra et lite sted er nydelig, statuen av meg i Harstad blir mer og mer tydelig», slik går en av tekstrofene. Jeg så ingen statue av Patrick Bottolfsen alias RSP, nå bosatt i Bodø, da jeg svippet innom Harstad i jula, eller nå i påsken, men noen bør reise en statue i byen av fyren. Singelen «Desucon» er fra fjorårets plate «Ti runda rundt sola» der RSP samarbeider med Thomax. Den var med  juleutgaven av Ferske spor i fjor, og er så knakende tøff at den må med i påskeutgaven i år. Sjekk også resten av albumet. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Noen hevder at Duran Duran var det første boybandet. Hvis du utelukkende ser på dem som 5 såkalte pretty boys, med et tydelig visuelt image og mer enn gjennomsnittlig opptatt sminke, er det kanskje riktig. Men Duran Duran var selvfølgelig mer enn det, de var den ledende gruppa innenfor det som skulle blir kalt The New Romantics, en slags undergruppe av new wave, kraftig inspirert av Roxy Music, Japan og David Bowie. Jeg var blodfan av Duran Duran, de hadde stor betydning for meg i tenåra, og det hender jeg setter dem på fremdeles, spesielt de tre første albumene. Så dem på Rockefeller i 2005, og til tross for Simon Le Bons pinlige skyggeboksing og Andy Taylors Keith Richards-wannabe fakter var det ganske stor stas.

Deres foreløpig siste album er Paper Gods fra 2015, hvor tittellåten er en dristig låt på 7 minutter som minner om fordums storhet, pakket inn et tight og moderne lydbilde, produsert av ingen ringere enn veteranen Nile Rodgers, som også hjalp dem med kjempeslageren «Wild Boys» og Notorious-albumet (1986). Duran Duran hadde en kreativ dupp etter Notorious, men kapret popterrenget tilbake på 90-tallet med låtene «Come Undone» og «Ordinary World». De blir nok aldri like store igjen, men for enkelte er de fremdeles kongene av 80-tallet.

Stilikonet Grace Jones var for min del synonymt med den irriterende låten «Slave to the Rhythm», og en skummel opptreden som skurk i James Bond filmen A View to a Kill på midten av 80-tallet. Men nå, over 30 år senere stiller saken seg litt annerledes.

Her en dag på jobben satte jeg på Nightclubbing (1981), tenkte jeg skulle sjekke ut hvordan hun hadde tolket Iggy Pops låt. Jeg hadde ikke så store forventninger, men det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at fordommene mine fra tenårene ble gjort til skamme. Dette var jo rett og slett råtøft! Hun hadde gjort låten tyngre og saktere, og med en mye mer fetere og vital sound, et godt stykke fra Pops kjølige og maskinelle fremføring. Så etter en lovende start satte jeg plata på fra begynnelsen av, og før jeg visste ordet satt jeg plutselig og trommet med fingrene etter «Pull Up to the Bumper» og sang med på «Demolition Man». Tre av ni låter er covere, det virker kanskje lite selvstendig, hadde det ikke vært for at hun gir sangene en egenart og friskhet som ikke står i veien for originalene. I noen tilfeller er det faktisk tvert om, noe tittelsporet er et godt bevis på. Jeg liker godt Iggys versjon, men jeg holder en knapp på Jones.

Grace Jones fikk ellers god drahjelp fra Sly Dunbar og Robbie Shakespeare, selveste Sly & Robbie og Black Uhuru-medlemmer, som visste godt hva de gjorde i forhold til rytme og groove. Og samarbeidet funker utmerket. Det er ikke en eneste svak sang på plata, og det er en perfekt oppladning til en nærstående helg

Sjekk ellers ut teksten på «Pull Up the Bumper», det skal ikke så mye fantasi til før man skjønner at det kanskje ikke handler om biler og støtfangere.

Saken er oppdatert 24.04.2019

Guns N’ Roses – Appetite for Destruction (1987)

Min musikkinteresse startet da jeg oppdaget denne kassetten på storebror sitt rom, en gang på barneskolen. Dette bandet er ene og alene grunnen til at jeg driver med musikk i dag. Guns N’ Roses hadde alle ingrediensene et rockeband skulle ha. Tekstene ble levert med overbevisning, og gjengen hadde noe å melde. Her var det ikke en eller to fantastiske låtskrivere i bandet, her var det fire. Alle låtene på albumet er glitrende, og de blir fremført med en herlig råhet og energi.

Lucero – Rebels, Rogues & Sworn Brothers (2006)

Dette er et amerikansk band som spiller en blanding av punk, rock og country. Stemmen til vokalist Ben Nichols er ekstremt grov, unik og helt fantastisk. Denne plata setter meg i den perfekte stemningen, når jeg setter meg ned med en øl og en røyk etter en lang uke, og jobber meg mot stemmen til Ben Nichols.

Social Distortion – Sex, Love and Rock ‘N’ Roll (2004)

Dagen før denne plata skulle slippes i 2004 hadde jeg aldri hørt om Social Distortion eller Mike Ness. Jeg var hos tatovøren min da kompisen hennes Ivar Nikolaisen kom innom og fortalte at han gledet seg stort til morgendagen, for da skulle favorittbandet slippe sin første skive på 8 år. Han skrev ned bandnavnet på en lapp til meg, og dagen etter skaffet jeg meg albumet. Jeg har aldri hørt en person synge med en sånn kulhet. I tillegg pakkes ikke budskapet inn på noen som helst måte, han er tøff, sier det rett ut, og overbeviser.

Stein Torleif Bjella – Heidersmenn (2009)

Jeg husker jeg kom over en video av Bjella der han spilte låta «Heidersmenn». Jeg ble umiddelbart solgt av sårheten i tekstene kombinert med den ironiske undertonen. Det var etter å ha hørt dette albumet jeg for første gang fikk lyst til å begynne å skrive på norsk. Jeg tror faktisk jeg skrev mine første tekster på norsk, samme kvelden jeg hørte denne skiva for første gang.

Jokke & Valentinerne – Spenn! (1995)

Dette samlealbumet kom jeg over i min brors platesamling som 9 åring. Tekstene ga meg et innblikk i voksenverden som sjokkerte og fascinerte. Jeg husker at det var en tegneserie i bookleten, som jeg tittet så mye i, at den etter hvert var helt fillete. Jokke gjorde noe med norskspråklig rock, ingen andre har gjort siden. Tekstene ga en helt unik innsikt i livet hans, og miljøet han vanket i.

(«Spenn» er ikke på Spotify, så har derfor tatt med samleren «Prisen for popen» som inneholder flere av de samme låtene, red. anm.).

Låtpremiere: Gribbene – «Jeg er redd»

Gribbene – Alltid Rett (Ferske spor uke 6/2019)

Gribbene – Sviker’n (Ferske spor uke 46/2018)

Tilbake til brua» & «Vi er gribbene» (Musikalske sidespor – uke 50/51 2016)

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert

Liker du ikke jazz, sier du? Det gjorde ikke jeg heller tidligere, jeg syntes det var forferdelig, enten det dreide seg om dørgende kjedelig storbandjazz eller masete og støyete frijazz fikk jeg hodepine umiddelbart. Jeg kunne til nød høre på Radka Toneff eller Jan Erik Vold på fest, men satte fort på noe annet hvis jeg fikk sjansen. Husker godt første gang min kone tok meg med på en jazzkonsert på midten av 90-tallet, må prøve noe nytt, sa hun, kan ikke bare høre på The Smiths og R.E.M.

Greit nok, jeg ble med, hadde sikkert godt av å utvide horisonten litt. Men jeg gikk i pausen, orket ikke mer, det var noe av det verste jeg hadde vært borti, det var jo helt kaotisk, en endeløs smørje av usammenhengende kakafoni. Lite visste jeg at jeg var vitne til en konsert med noen av de som skulle bli de viktigste aktørene innenfor den norske frijazz-scenen, og at gruppa Element var en av de første konstellasjonene til bl.a. Ingebrigt Håker Flaten, Håvard Wiik og Paal Nilssen-Love.

Det skulle ta mange år før jeg gikk på jazzkonsert igjen, eller rettere sagt, det var overhodet ikke noe jeg vurderte en gang. Men i 2008 overtalte en ivrig jazzfan og kollega meg til å være med på Scorch Trio på Mono, og ettersom han hadde forsøkt i flere år å få meg med, ga jeg etter denne gangen. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne vente meg, men med Element-opplevelsen i minne var jeg helt klart skeptisk.

Det er vanskelig å forklare hva som egentlig skjedde den kvelden, men midt ute i konserten var det noe som falt på plass i hodet mitt, midt oppi denne utrolig bråkete og i mine ører og øyne musikalske galskapen, gikk det plutselig opp for meg, herregud, dette er jo rock! De spiller jo faktisk i sammen, og ikke bare hver for seg, som jeg alltid hadde følelsen av før, og fy flate så dyktige de er! Og er det noen som virkelig spiller sammen, er det vel jazzfolka, det er nettopp jazzfolka som kan kunsten å improvisere og spille «opp» mot hverandre, og det krever absolutt et stort musikalsk talent, presisjon, samt en stor dose oppfinnsomhet.

Jeg ble helt satt ut av hva jeg opplevde den kvelden, da jeg så og hørte hva Raoul Björkenheim, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love var i stand til kunne jeg ikke unngå å tenke at dette måtte jeg se nærmere på, og mitt første jazzfrø var dermed sådd. Så neste gang du tenker at du ikke liker jazz, tenk deg om en gang til, det kan være at det går opp et lys for deg også, og en vidunderlig ny og ukjent jazzverden ligger for dine føtter.

Etter at jeg ble jazzfrelst var det bare å begynne å utforske. John Coltrane, Miles Davis, Ornette Coleman, Don Cherry, Charles Mingus, Art Blakey, Thelonious Monk og Eric Dolphy ble kjapt absorbert og ble en stor del av jazz DNA-et mitt. Men det var i den skandinaviske jazzen jeg fant best fotfeste, spesielt der Paal Nilssen-Love var involvert. Uten å overdrive har jeg nok sett Paal svette skjorta av seg på konsert 50-60 ganger, og har minst 170 plater med hans prosjekter i hjemme i hylla. Han har spydd ut mye gull den gutten og det ypperste er The Thing.

Ved siden av Atomic, er The Thing en av de største eksponentene for skandinavisk frijazz, og i mine øyne en av de beste jazzgruppene i verden. De ble dannet i 1999 av Mats Gustafsson, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten, sistnevnte er fremdeles med i Atomic, mens Nilssen-Love sluttet i 2015. The Thing er sterkt inspirert av Don Cherry, og tok navnet etter en låt med samme navn fra Cherrys plate Where Is Brooklyn?

Ellers er John Coltrane og Ornette Coleman soleklare forbilder fra det gode gamle amerikanske frijazzmiljøet, som vokste frem på begynnelsen av 60-tallet. The Thing har også spilt med storheter som Ken Vandermark og Peter Brötzmann, begge blant de fremste aktørene innenfor frijazz i dag, fra henholdsvis USA og Tyskland. Sjekk ut Peter Brötzmann Chicago Tentet + 1 3 Nights In Oslo, så får du høre hvordan disse gutta kan blåse sokkene av deg. Jeg var til stede en av de kveldene, og jeg kan love deg at det var blant det heftigste jeg noen gang har opplevd.

The Thing er ikke et rent frijazzband, de er også kjent for å blande inn garasjerock, punk og støy, og har covret The Sonics, The White Stripes, Suicide, PJ Harvey og The Stooges. I 2008 fikk de med seg støymesteren Jim O’Rourke på en liten turné, som blant annet resulterte i et konsertopptak fra Tokyo, noe du kan nyte på Shinjuku Growl fra 2011. Gustafsson og Nilssen-Love samarbeidet også med O’Rourke og Sonic Youths sjefsideolog Thurston Moore i prosjektet Original Silence, et prosjekt man trygt kan si er en krevende øvelse å høre på for de aller fleste, men verdt en utfordring for ørevoksen allikevel. Ellers kan du oppleve The Thing og Thurston Moore i en legendarisk opptreden fra Øyafestivalen i 2005 på cd-boksen Now and Forever. The Thing slo seg sammen med Cato Salsa Experience, Norges beste svar på eksplosiv garasjerock på denne siden av 2000-tallet, på albumene Sounds Like A Sandwich (2005) og Two Bands and a Legend (2007), og som en ekstra bonus fikk de med seg trompetist og norgesvenn Joe McPhee.

Etter lavmælte The Cherry Thing (2012) med Neneh Cherry, vendte de tilbake til gode gamle røtter med albumet Boot! (2013). Mats Gustafssons velkjente seige og tunge saksofonrauting var heldigvis på plass igjen, Paal Nilssen-Love trommet frenetisk på batteriet og Ingebrigt Håker Flaten leverte eminente bassganger som aldri før. De covrer John Coltranes «India» fra Impressions (1963) og Duke Ellingtons «Heaven» fra Second Sacred Concert (1968), men ellers er de resterende fire sporene originaler. Boot! er spilt inn på 3 dager, og er i samme ånd som Bag It! fra 2009, et av deres absolutte høydepunkt!

The Thing har knadd frem flere album de senere årene, blant annet det supre Shake (2015) og fjorårets Again, som for øvrig havnet på 2. plass på årsoppsummeringen min, men i mars i år tikket denne triste meldingen inn på Facebook:

Dear friends. 
After some considerations The Thing wants to announce to take a break. Change is in the air and change is the only certain thing in life. Right now we don’t know what the future of the band will bring but let us celebrate the past 20 years of joy and holy madness together. Life and music will go on!”

Eventyret er kanskje over, men alle frie jazzhoder kan glede seg over at musikken fremdeles finnes.

Dette er en oppdatert versjon av saken Liker du ikke jazz sier du?

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

I do You do Karate – Combat broken & Cole Porter Me
Ukas overraskelse! Kanskje årets store indie-overraskelse? I do You do Karate er fra Bergen og består av av medlemmer og tidligere medlemmer av band som Tennis, Professor Pez og Syntax Terrorkester, de to sistnevnte har mottatt flere godord fra oss. Felles interesse for melodiøs popmusikk med en god dose fuzz samlet bandet i 2018, og resultatet er debutplaten «How do You do Karate»,  gitt ut på det Australske selskapet Half a Cow Records som styres av Nic Dalton (tidligere The Lemonheads, Sneeze, Godstar, The Plunderers). Mye bra på den labelen! «Ni sanger som gir deg en halvtime med god gammel indierock», skriver de selv i mail til meg, riktig, liker du god gammel indie med nikk til twee og fuzzpop, liker du I do You Karate. Slagordene «Gimme Me Indierock!» (Sebadoh ’91) og «Indiepop Ain’t Noise Pollution» (The Pooh Sticks ’88) slo virkelig an den gang, og slår like godt an i 2019 når det kommer til I do You Karate» (og «You Could Be A Cop). (V.J).

Hiawata! – Dizzy
I 2014 kom Hiawata! med en powerpop-godbiten av en plate, «The Darkside». Etter det har de sluppet noen singler, og i mars kom to splitter nye låter, «Dizzy» og «Hard Times». «Dizzy» er ikke i samme powerpop-tapning, som låtene på «The Darkside», den er mer i retning klassisk pop, mens «Hard Times» har, som tittelen indikerer, et hardere sound enn noe de har gjort tidligere. Men som på alle Hiawata!-utgivelsene fra «Backs to the Future» (2011) er «Dizzy» en salig miks av Lemonheads, Weezer og Fanclub, med Hiawata!s eget POPstempel, vel å merke. Hiawata er tilbake i godt, gammelt (power)pop-slag, og viser at de er et band Norge fortsatt trenger. «To låter om freaks & geeks og om å være ung og forelsket og leve fritt og hva som skjer når solen går ned. Inspirert av Smashing Pumpkins-sanger og filmer som «Dazed and Confused», skriver Tore Løchstøer Hauge i mail til meg. Hiawata! har nok flere låter liggende klar i kommodeskuffen, noe som er betryggende. Vi har neppe hørt siste powerpop-kvitter fra den kanten. Plateanmeldelse Hiawata! – «Backs To The Future»/ «The Darkside»/ «Valley Boys» Mer Hiawata! Løchstøer Heyerdahl (V.J)

Insomniac Bears – Passing Train
Åpningspsoret på på Insomniac Bears sin nye EP «Daydream Hibernation». Trommene dytter «Passing Train» målrettet fram. Refrenget er herlig pompøst og melodiøst, og etter hvert dukker like herlige pompøse koringer opp. Arrangement, komposisjon og alle detaljer er av gjennomgående høy kvalitet, slik som på EP’en «Hypercolor» som jeg kåret til den 4. beste norske EP’en i fjor. Insomniac Bears – Purple Past (Ferske spor uke 7/2018) Insomniac Bears: Intervju og debutsingel Thomas Bratlie Haugland – 5 om bøker og musikk Mer Insomniac Bears (V.J.)

Put Your Hands Up For Neo-Tokyo – Magic Mirror
Put Your Hands Up For Neo-Tokyo er hjertebarnet til musiker og produsent Njål Paulsberg, og nå er debutalbumet «Karoshi» ute. Put Your Hands Up For Neo-Tokyo er virkelig ikke redd for sjangerblanding, som jeg skrev i anmeldelsen av EP’en «Breaking Through» i 2013, noe de har til felles med Insomniac Bears. Og leken med form og stilarter er positiv. «Magic Mirror» elektronisk-psykedelisk drømmepop med både Kraftwerk & –Beatles–influenser, pluss flere andre spennende krumspring. Fengslende og cool. EP-anmeldelse: Put Your Hands Up For Neo-Tokyo – «Breaking Through EP» Put Your Hands Up For Neo-Tokyo – State Of No Connection Pop fra det ytre rom! (V.J.)

Gundelach – The Moon Is a Harsh Mistress
Blant ukens mest spennende bidrag i nyhetsbunken, finner vi Gundelachs tolkning av Jimmy Webbs «The Moon Is a Harsh Mistress». En sang gjort av blant andre Joe Cocker, Glen Campbell og ikke minst Radka Toneff. Gundelach har gjort denne sangen flertallige ganger live og det er på høy tid at den blir utgitt, spør du meg. Gundelachs kjølige elektro/R&B-behandling fører til en smakfull tolkning som gir puster nytt liv i klassikeren. Gundelach – Duck Hunting (Ferske spor uke 13/2018) Plateanmeldelse: Gundelach – «Gundelach» Mer Gundelach D.J.

Darkthrone – The Hardship Of The Scots
Ekstrem riffage som vanlig i dette syv-minutters eposet fra Nocturno Culto og Fenriz. Dette er black metal i widescreenformat. Storslått i både tanke og utførelse, selv i den mildt sagt underproduserte Darkthrone-drakten. Et overflødighetshorn av fengende riff med inspirasjon fra tidlig 80-talls metal (som vanlig). D.J.

Bokassa – Mouthbreathers Inc.
Når Bokassa skal ut på veien med Metallica i sommer er det med flunkende ny plate på vei. De har nettopp sluppet en smakebit og med fete riff og stor koring er dette Bokassa slik vi liker dem. Bokassa – Only Gob Can Judge Me (Ferske spor uke 38/2018) Øya 2018 – Bokassa (R.A:)

Rabagast – Where Are The Cool Girls
Labelen Hoppla Hesten m.m. er ute med samleren «The Band That Never Was» digitalt og på kassett. Dette er et konseptalbum rundt bandet Buzzdriver, som ble oppløst før de fikk laget debutalbumet sitt. Gjennom tolkninger fra andre band på Hoppla Hesten har de ønsket å gi ut albumet som en hyllest til dette bandet som det aldri ble noe av. Ifølge presseskrivet var Buzzdriver en «supergruppe» fra Fredrikstad bestående av medlemmer fra blant annet Blodstrupmoen, HRPS og Elmon. Selv har jeg aldri hørt om verken Buzzdriver eller de tre andre bandene. I presseskrivet står det at bandet startet i 2014, og formålet med bandet var for medlemmene å ta fri fra sine hovedprosjekter, og danne et band med maks spilleglede. Bandet spilte 90-talls-inspirert grunge og fuzzpop. Buzzdriver jobbet med debutalbumet sitt fra slutten av 2016, selv om mye tid gikk med på medlemmenes hovedprosjekter. Albumet fikk aldri se dagens lys da bandet ble oppløst starten av 2017 på grunn av interne stridigheter. Åpningslåten på kassetten, en liveversjon av «Shit City», viser at Buzzdriver har hørt mye på tidlig Mudhoney, noe som er en god ting. Låta jeg velger fra samlekassetten er med Rabagast, som vi har fremhevet tidligere her i bloggen, sin versjon av «Where Are The Cool Girls». Drivende fuzzpop. Må også nevne  kassettcoveret, signert FluHartberg. Ser bra ut. Et artig prosjekt. (V.J.)
(V.J.)

Shikoswe – «Tiger Eyes» og «Two Heads in a Room»
Shikoswe har en musikalsk selvtillit som smitter over på lytteren. «Tiger Eyes» og «Two Heads in a Room» er muligens to av hennes mest tilgjengelige låtene så langt, og to av de beste. Låtene er stemingsladete, og Shikoswe egenartede stemme passer perfekt inn stemningen. Vokalen er som et instrument og regne, og er selve bærebjelken særlig i «Two Heads in a Room». Soundet er etter hvert blitt mer striglet, men Shikoswe beveger seg fortsatt i den moderne popindustriens sidegater, der tekster og melodier gjerne fremtrer herlig uforutsigbare. (V.J.)

Oral Bee – Boms
Jeg har anbefalt Oral Bee flere ganger i denne bloggen, bl.a. låtene «Cruiser» (feat. Pimp-L), «Faller For Deg» (feat. Pimp-L) og videofavoritten «Sannsynligvis Meg» fra plata «Pimpguden Befalte Meg Til Det» (2016). Nå er han ute med ny plate titulert «Velsignet», og dagens anbefaling «Boms» er hentet fra den. På Sleaford Mods sin låt «Stick In a Five & go» blir hovedpersonen forbanna på en twittermelding fra en person han ikke kjenner. Han får tak i adressen, kler seg ut som postmann og banker på døra, hvordan det går videre kan du sjekke her, Oral Bee går ikke like hardt til verks, men er like forbanna. Når jeg først er inne på låter som kommenterer sosial medier, anbefales også  Mudhoney-låta «Kill Yourself Live» fra plata «Digital Garbage» (2018). Oral Bee – 5 om bøker og musikk Øya 2015 – Oral Bee & Da Playboy Foundation Kokane x Oral Bee Oral Bee og venner – «NamNam» musikkvideo Likte du Historien om Pi? Da kommer du til å elske historien om Bee! (V.J.)

Utakk – Bare en hvit mann
Mer upbeat låt og produksjon fra Utakk på låta «Bare en hvit mann». Utakk balanserer på knivseggen av det upbeat lystige (med blåsere og det hele) og melankolsk underfundige, og de klarer brasene, alt er jusert godt i forhold til hverandre. En del snacksy detaljer å finne her også, som den enkle, effektive og underfundige gitarklimpringen som gjentas gjennom hele låta. Utakk romsterer fortsatt i sitt helt eget musikalske univers. «Bare en hvit mann» er et av 3 spor på Utakk sin nye EP «Moral Schmoral». Låta har vært med i en tidligere utgave av ferske spor. Vi kommer nok tilbake til de to andre låtene senere, de er like bra. (V.J.)

The Muslims – There Their They’re
The Muslims dukket opp på den amerikanske musikkscenen etter innvielsen av Donald Trump, og ja, de er muslimer, tre stykk, som spiller knallhard punk, her og der med andre influenser. Låta jeg har valgt fra deres plate «Mayo Supreme» utgitt i år er i poppunk-leia, men ikke typ highschool powerpop/popunk, langt røffere. The Muslims fremfører punk og tekster med snert i, og liker du ikke punk, anbefaler jeg uansett å google tekstene deres. Jeg runder av denne lille omtalen med å sitere Punk Black sin velvalgte ord i sin anmeldelse av plata: «The Muslims have made it crystal clear they are not around for the bullshit when it comes to oppression, racism, and white people problems». The Muslims er i sommer er på sitt første Europa-besøk, og det til kanalrock i Horten. (V.J.)

Teenage Fanclub – Alcoholiday
Jeg starter med et kutt fra arkivene, fra de evigunge (nuvel) skottene som leverte en formidabel konsert på Rockefeller 24. april. En fantastisk settliste, selv uten Gerard Love-låter (eller tar jeg feil her?). Det ble spilt noen deep cuts og flere gamle klassikere, deriblant denne perlen fra «Bandwagonesque». Teenage Fanclub – Start Again (Ferske spor uke 17/2018) Konsertanmeldelse: Teenage Fanclub på Rockefeller 2017 (D.J.)

The Dates – pennies 4 you
Gammal Teenage Fanclub fungerer som en fin overgang til The Dates, som er prosjektet til Garrett Goddard fra blant annet King Tuff. Debutalbumet «ask again later» (kun minuskler her i gården) er et lite mesterstykke innen powerpop, med mange nikk til «Bandwagonesque»-era Fannies og selvfølgelig Big Star. Månedens album for min del, ute nå på Burger Records. (D.J.)

Logos – Flash forward (Ambi mix)
Spennende og minimalistisk tekno-låt uten trommebeats. Elastiske strikk/klistre-lyder alene i sentrum, men skodden sniker seg innpå. Logos er ute med ny skive med dekonstruert dansemusikk, «Imperial flood» på Different Circles. (G.Q.)

Altin Gün – Yolcu
Det nederlandsk-tyrkiske samarbeidet Altin Gün fortsetter å modernisere tyrkiske folkemusikk- og psykedelialåter. Denne gang er det Neşet Ertaş sin «Yolcu» som blir pusset opp. Ny plate kommer i disse dager. Altin Gün – Cemalim (Ferske spor uke 40/2018) (R.A.)

Sunn 0))) – Between Sleipnir’s breaths
Melankolsk og vakkert lyddikt i metall. Myk kvinnevokal, massiv gitarlyd, uten beats eller drivende trommer. Det er islandske Hildur Guðnadóttir på vokal, hun spiller også cello på det siste sporet på plata. Hun har soloplater verdt å sjekke ut, f.eks. «Saman» (Touch) fra 2014. Dette er åpningskuttet fra den nye skiva «Life metal», ute på Southern Lord. Øya 2015 – Mørke midt på dagen (G.Q.)

Better Oblivion Community Center – Little Trouble
1. mai har du å innfinne deg på Rockefeller, da spiller Better Oblivion Community Center opp til dans. Bandet til Conor Oberst og Phoebe Bridgers har gitt ut en av mine favorittplater hittil i år og er ute med en 2-spors singel i disse dager. «Little Trouble» fortsetter den fine formen vist på det selvtitulerte debutalbumet, mens «Sleepwalkin’ (Daydream Version)» er en kledelig remiks. En perfekt amuse-bouche til konserten. Better Oblivion Community Center – Sleepwalkin’ (Ferske spor uke 5/2019) (D.J.)

Monoloc – From the method
Varm og luftig landskapstekno for dansegulvet. Fint oppbygget, med små variasjoner som bygger låta opp til en behagelig og hypnotisk reise. Fra EPen «Drought» ute på Dystopian. (G.Q.)

Takaaki Itoh – Obliger
Intens og psykedelisk partytekno-låt med spennende teksturvariasjoner. Fra EPen «Disciplinary synthetics», ute på Mord. (G.Q.)

Sunwatchers – Ptah, the El Daoud
Ikke bli skremt av det grusomme omslaget, godt mulig at dette er årets verste, men «Illegal Moves» er faktisk en utmerket plate. Sunwatchers blander akselerasjonspsykedeliaen til Comets On Fire med elementer av prog og ikke minst frijazz til en høyere enhet. Mange gode spor på albumet, men det topper seg med «Ptah, the El Daoud», som er en cover av selveste Alice Coltrane. Ypperlig spirituell skronk. (D.J.)

Jay Mitta – Tatizo pesa (feat. Dogo Janja)
Ekstatisk og svært dansbar låt. Dette er singeli, en fortfort blanding av afrikanske rytmer m.m.; elektronisk dansemusikk fra Dar Es Salaam i Tanzania. Fra skiva «Tatazi pesa», ute på Nyege Nyege Tapes. (G.Q.)

Carl Stone – Sun nong dan
Hektisk, dansbar og forvirret singeli-lignende låt. En digital mashup av afrikanske rytmer. Fra skiva «Baroo»,  ute på Unseen Worlds. (G.Q.)

Modest Mouse – Poison the Well
Var ganske hekta på Modest Mouse rundt midten av 2000-tallet, spilte «Good News for People Who Love Bad News» (2004) nærmest i filler, men datt av noen år etter. Nå har de sluppet en frekk litt singel, «Poison the Well», en kraftlåt som varer litt over to minutter og får blodårene til å pulsere litt ekstra. Uvisst om de kommer med nytt album, men de skal ut på turne med The Black Keys til høsten så det er i alle fall beskjedent liv i gutta. (S.B.H)

Mythic Sunship – Tectonic Breach
Dette er ikke ferskt. Disse danske gutta slapp to album i fjor som gikk meg totalt hus forbi, og siden jeg er av den oppfatning at det sjeldent kommer noe bra dansk musikk er det på tide å rette opp min egen forutinntatthet. «Upheaval» har kun fire låter på hele albumet, men tre av dem varer over ti minutt og smører lydkanalen saftig inn med herlig spacerock og psykedelia. Ingen vokal, og det er helt fint, musikken taler for seg. På «Another Shape of Psychedelic Music» har de fått med seg en saksofonist på laget og lever mer opp til bandnavnet, som er en slags spleising av to album av Sun Ra og John Coltrane. I tillegg får tittelen meg å tenke på Ornette Colemans album «The Shape of Jazz to Come». Mye gøy her altså, og det er bare å håpe på at Victoria, Blå eller Hærverk inviterer gjengen over for en konsert, dette svinger liflig i øregangen. (S.B.H)

Roxy Music – In Every Dream Home a Heartache
Classic Album Sundays presenterer Roxy Music «For Your Pleasure» (Island, 1973) // Deichman Hovedbiblioteket // torsdag 23. mai kl. 19. Den legendariske produsenten Chris Thomas besøker lytteklubben for å fortelle historiene rundt Roxy Musics andre og klassiske studioalbum «For Your Pleasure». Facebook event. For noen uker siden varmet jeg opp til CAS med perlen av en åpningslåt, «Do the Strand», fra plata. I dag varmer jeg opp med «In Every Dream Home a Heartache». Sjekk også den herlige liveversjonen fremført på BBC-programmet The Old Gray Whistle Test 1973. Velkommen 23. mai! (takk til Deichman-kollega Tor Åge Naper for videotips).(V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Så ka farsken er egentlig bra med The Modern Times?, spør vår skribent i  anmeldelsen av debutplata «This is the Modern Times» (2017) og svarer: Det noe udiskutabelt friskt og sjarmerende med denne gjengens kontante form for alternativ rock. Rene, gode låter uten noe slinger i valsen. Perfekt utporsjonert disharmoniske chorder på toppen av de harmoniske. Uptempo og energisk – uten å bli heseblesende. Kule midtempo-låter. Tappe takten i låret uten å bli selvbevisst type rock, som på «Jesus Christ…» og «I Can’t Say Hi». Thight bule-rock med klassisk høyt/lavt-dynamikk.

En av undertegnedes, og mange med meg, The Modern Times-favoritt er «Motörhead» der The Modern Times oppramser (oppsynger?) menyen til Blårock, en hyllest til Tromsøs beste burgere, pluss utøvere som Pixies, Dinosaur Jr., Dead Kennedys mfl.

I dag kjører vi ekslusiv premiere på deres nye singel «It Sure Is Fun to Party» som slippes fredag 3.  mai.

The Modern Times om låta

«Låta er basert på en homofil venn av oss som kom ut av skapet og flyttet til Berlin. Videre handler det vel generelt om personer i 20-årene som lever en livsstil som man ikke har råd til – man drikker opp lønna på en uke og er blakk til neste lønning. Låta er en hyllest til våre venner som har følt at de ikke har fått utfolde seg på sin egen måte med mennesker som seg selv. Fest, trange bokollektiv, finne seg selv, flyte rundt i Kreutzberg med en Berliner-Kindl i hånda, kule instagramkontoer, høy studiegjeld, fuck populærkultur, oransje hår – alle kjenner noen som har flyttet til Berlin for å få lov til «bare å være.»

«Dette er for oss den mest interessante låten vi har laget. Den har en hiphop-basert groove, jazzy saksofon-outro med Johanna Solheim Nilssen, og låta er miksa av hip-hop guruen Poppa Lars fra Tungtvann. Vi valgte Poppa Lars til å mikse denne låta siden han er best i landet på groove og bass, og vi likte ideen om at en hip-hop produsent mikser rock. Vi er utrolig fornøyde med soundet.»

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Sjekk også:

The Modern Times – 5 om bøker og musikk

Plateanmeldelse: The Modern Times – «This is the Modern Times»

Intervju: The Modern Times

Singelanmeldelse: The Modern Times – Keyholes & Birds

Øya 2017 – «Balladen om en lovlydig sofistikert» og andre Øya-bøker. Del 3: Fredag

Videoanbefaling: The Modern Times – Keyholes & Birds

Musikalske sidespor – uke 2/2017

I godt selskap: Drabant Music

The Alfresco Flavour oppsto etter at Lars introduserte Petter for masse musikk han ikke visste at han hadde savnet i livet sitt. De lurte med seg Ane, som de visste hadde en bass stående, for å prøve å lage tilsvarende skranglete og stilig musikk. Her er fem av platene som på en eller annen måte har formet bandet.

Ty Segall & Mikal Cronin – Reverse Shark Attack (2009)
Delay, fuzz og bråk – alt vi trenger i musikken vi hører på. Det er ingen tvil om at Ty Segall har vært en stor inspirasjon for oss, og da spesielt de tidligere platene med rølpete produksjon og enkle, men fengende låter. «Reverse Shark Attack» inneholder forresten en veldig god cover av Pink Floyds «Take Up Thy Stethoscope And Walk».

Guitar Wolf – Jet Generation (1999)
Objektivt sett tidenes kuleste band, og en helt sjukt rå plate. Lydbildet er fra en annen verden og det finnes nok få andre album med like mye energi i hver eneste låt. De spiller så innmari høyt at det piper og spraker mellom hvert grep, man hører knapt annet enn gitar, og det er akkurat slik det burde være. Det er fare for å dra på seg kronisk øresus om man forsøker å høre gjennom plata i sin helhet.

Cato Salsa Experience – A Good Tip For A Good Time (2000)
Et veldig rølpete, men også veldig flinkt band. Cato Salsa har den tøffeste gitarlyden og Christian Engfelt har den tøffeste basslyden. Når de halverer tempoet og vibraslapen kommer inn på låta «Time to Freak Out» er det umulig å ikke bli glad. Denne plata er av en eller annen grunn ikke tilgjengelig på hverken streaming eller iTunes for tiden, så gi lyd om noen selger LP’n!

(Albumet er som The Alfresco Flavour nevner ikke på streaming eller YouTube, så hekter på denne coole videoen fra albumet. Du kan låne albumet hos oss, red.anm.)

Thee Oh Sees – Help (2009)
Thee Oh Sees har, i likhet med tidligere nevnte Ty Segall, en høy plateutgivelsesfrekvens etter dagens standard. Vi har nok hørt mest på de albumene hvor Brigid Dawson er med og da er «Help» et av de desidert beste. Veldig mye stilig tostemt sang og 12-strengs gitarspill. Langt mer naivt og rølpete enn nyere Thee Oh Sees. Denne plata får bonuspoeng for veldig stilig cover.

(Oh Sees – Overthrown, Ferske spor – uke 33/2018, The Oh Sees – Smote Reverser, Deichman anbefaler: Årets album 2018, kåret av Stian B.H., som hvert år plasserer et Thee Oh Sees-album blant årets beste, Øya 2017 – « Partylus» og andre Øya-bøker. Del 2: Torsdag, Liker du Thee Oh Sees sjekk også ut Reatards, red.anm.)

The Brian Jonestown Massacre – Give It Back! (1997)
Litt vanskelig å skulle velge én Brian Jonestown Massacre-plate fra 90-tallet da alle inneholder både gull og gråstein. Siden vi har covret låta «Satellite» ved flere anledninger så får det bli «Give it Back!» denne gangen. Slapp og ustemt 60-talls psykedelia med innslag av dronete shoegaze. I motsetning til Thee Oh Sees’ «Help» har denne plata et helt sykt stygt cover som oser av 90-tallet.

The Alfresco Flavour – Forever (Ferske spor uke 13/2019)

The Alfresco Flavour – Together (Ferske spor – uke 26/2018)

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert

Fieh – Flower
«Flower» og «Brain» er en splitter ny dobbel A-side singel fra det framifrå bandet Fieh. Anledet av vokalist Sofie Tollefsbøl, skaper oktetten fargerik, groovebasert r&b/nusoul, som er hinsides fengende. Bare hør på «Flower», den klistrer seg til øregangene og slipper ikke taket med det første. Ukens beste spor for min del. (D.J.)

Visible Cloaks, Yoshio Ojima & Satsuki Shibano – Atelier
Ambient i skjæringspunktet elektronisk/akustisk. Med droner og naturlignende lyder som undervegetasjon og et piano i det fjerne, gjentas en enkel fast tonerekke gjennom stykket. Minner meg litt om en myk versjon av lydene i kommunikasjonen med romvesene i «Nærkontakt av tredje» grad. Fra «Serenitatem», ute på Rving Intl (FRKWYS 15). (G.Q.)

Maraton – Blood Music
Maraton har nylig sluppet sitt debutalbum «Meta» via Indie Recordings. To av låtene, de to åpningslåtene, ble utgitt på singel i fjor og vår skribent Bent Inge Hvitstein likte dem begge. Om den første singelen «Blood Music» skrev han følgende: «Inspirasjonen er tydelig hentet fra blant andre Muse og The Mars Volta, og de legger seg pent et sted midt mellom de to. En skarp og hardtslående låt, som samtidig er svært melodiøs og som raskt legger seg i repeatbunken». Den andre singelen «Seismic» kan du lese om her. (V.J.)

The Budos Band – Ghost Talk
Det særdeles funkfulle ensemblet er aktuelle med albumet «V», som (selvsagt) er deres femte fullengder. Den eklektiske miksen av Ennio Morricone, Mulatu Astatke og Black Sabbath, er hypnotiserende god. Bredbente «Ghost Talk» med sine svimlende bassganger og kubjelle, kunne vært hentet fra en obskur b-film fra 70-tallet. (D.J.)

William Basinski – On time out of time 1.1.
Albumet består av ca. 40 minutters vakkert og meditativt flytende dronestykke. Det bølger og pulserer, med lange, matte, men skinnende blinger i et uendelig landskap. Kunne ha vært et utvidet soundtrack fra en science fiction-film à la Tarkovskij. Det utgjør størsteparten av den nye utgivelsen med samme navn, ute på Temporary Residence. (G.Q.)

L7 – Burn Baby & Shove
L7 er ut med sin første plate på 20 år titulert «Scatter the Rats». I 1991 ble deres andre utgivelse, minialbumet «Smell the Magic», utgitt på SubPop, og selv om L7 ikke holdt hus i Seattle, men derimot i solfylte California, spilte de grunge så godt som noen, med en punka snert. «Smell The Magic» består av rå drivende rock, rå vokal og gitarer. L7s neste plate, dem mer produserte «Bricks are Heavy» (1992), er også meget bra. Det nye albumet «Scatter the Rats» er gjennomført, ikke så full av energi som før, eller rettere sagt, energien er mer tilbakelent og heavy posjonert ut på de beste låtene, som på åpningslåta «Burn Baby», en låt som fint kunne ha sklidd inn på «Bricks are Heavy». Jeg tar også med åpningslåten «Shove» fra «Smell the Magic» i ukas ferske spor. Er dette ditt første møte med L7 har du mye bra i vente, særlig på utgivelsene «Smell the Magic» og «Bricks are Heavy». (V.J.)

The Delines – Cheer Up Charley
Det er sjeldent at jeg gleder meg så mye til en konsert. The Delines kommer til Krøsset mandag 13. mai og da finner du meg på første rad. Willy Vlautins og Richmond Fontaines smådepressive og vanedannende alt-country-noveller har fulgt meg lenge. The Delines er Vlautins nye hovedprosjekt nå som Richmond Fontaine har kastet inn håndkleet. «The Imperial» er bandets andre album og kom ut tidligere i år, fem år etter det ypperlige debutalbumet «Colfax». Kom deg på konsert mandag 13. mai! The Delines – Holly the Hustle (Ferske spor uke 2/2019) (D.J.)

Perc – Toxic NRG
Nådeløs, kald og skarp industriell tekno. Dansbar, men med overhengende fare for bismak i hode og kropp. Fra den nye EPen «Three tracks to send to your ghost producer», ute på Perc Trax. (G.Q.)

Outer Limit Lotus – Everything Ends Too Soon
Vi byttet nylig forsidebilde på Deichman musikk facebook til herlige vinylplater, som du kan lytte på vår vinyl-lyttestasjon, inkludert Outer Limit Sky sin debutplate «Lotus Eater» fra i fjor. Så jeg benytter anledningen til å ta med en av favorittene fra plata, «Everything Ends Too Soon»,  i ukas ferske spor (den var også med i fjor). Stemningen er cluet i Outer Limit Lotus sitt mørke univers, og suggerende post-punk/goth/psykedelia er bærebjelken. Outer Limit Lotus behersker alle elementer fra disse musikkformene like godt. Jeg kåret «Everything Ends Too Soon» til den 19.ende beste norske låten i fjor. (V.J.)

The Stone Roses – She Bangs the Drums
2. mai fylte debutalbumet til The Stone Roses 30 år, det er viktig å feire. Det er få album jeg har hørt mer på enn «The Stone Roses» i oppveksten. Bandets vinnerformel var å blande gitarlyden fra 60-tallet med datidens Madchester-vibb, for ikke å snakke om himmelske melodier. De fløy litt for nærme solen, så når oppfølgeralbumet «Second Coming» endelig kom fem år senere, låt det pløsete, uinspirert og baktungt. Men det er noen gullkorn der også. The Stone Roses på Øya: Pjuskete start, så fenomenal The Stone Roses – Don’t Stop (Ukas tips!) (D.J.)

Pixies – Tame
17. april fylte Pixies 2. album «Doolittle» 30 år, det er også viktig å feire. Det slår enkelt og greit gnister av trekløveret Frank Black, Kim Deal og Joe Santiago på den plata. Gitarist Joey Santiagos gitarsjongleringer styrer unna de verst tenkelige klisjeene. Det samme kan trygt sies om de surrealistiske tekstene, Frank Blacks intense primatvokal og Kim Deals bass-spill. Uttrykket en en perfekt miks av hektende støy, strålende melodier og krystallklare drømmesekvenser, med innslag av metal og latininfluenser. Eksplosiv dynamikk med elektrisk spenningsnivå, spastiske brudd og vridde vendinger, sprut og spontanitet. Ah, for et band!, som min kollega Stian Bjørnsson Hope skriver om «Surfer Rosa». Øya 2017 – Pixies Pixies-videoer Pixies musikkvideo: «Tenement Song» (V.J.)

Caterina Barbieri – Fantas
Deilige variasjoner og snirklerier av myke og varme analoge syntlyder. Fra den nye skiva «Ecstatic computation», ute nå på alltid spennende Mego. Caterina Barbieri – How to Decode an Illusion (Ferske spor uke 3/2019) (G.Q.)

Sigh & Explode – The Van Gogh Sky Shrinks the City
Mer enn halvparten ikke helt ferske spor fra meg denne uka, men alle bandene er aktuelle, det må sies. 10 år etter Sigh & Explode sist spilte i kjelleren på Revolver tar de turen tilbake 6. september og spiller låter fra albumet «These Seem Like Tarantulas» (2009) og EP’en «!O Bailan Todos O No Baila Nadie!» (2007). ‘Når gutta sparker i gang førstesporet på debutalbumet «These Seem Like Tarantulass», er det nesten som om JR Ewing og Desperado har stått opp fra de døde og mutert til en frenetisk, ballesparkende hardcore-zombie. Men dette er langt mer enn simpel gravplyndring. Sigh & Explode ser seg ikke så alt for mye til sidene, og peiser på med sitt eget, kompromissløse løp’, skriver vår anmelder Rune Aas om «These Seem Like Tarantulas». Jeg velger min favoritt fra plata, «The Van Gogh Sky Shrinks the City», som har gått på repeat siden den ble utgitt i 2009. Post hardcore-prosjektet Twin Pines Mall varmer opp. I april kjørte vi låtpremiere på deres singel «Void». Plateanmeldelse: Sigh &Explode – «These Seem Like Tarantulas» & EP-anmeldelse: «!O Bailan Todos O No Baila Nadie!» (V.J.)

Celestial Trax – Sinking through a surface
Stemningsfull og filmatisk ambient-låt med blinkende lyder, strings og droner og med et enkelt tema à la Sakamoto i sentrum. Fra «Serpent Power», den nye skiva til finske Celestial Trax, ute på True Aether. (G.Q.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Artist: Beezewax

Album: «Peace Jazz» (2019)

Plateselskap: Sellout! Music

5

Det var først med albumet «Who To Salute» fra 2005 at jeg virkelig fikk øynene opp for mossingene. Med sin følsomme og melodiøse indiepop tuftet på band som The Posies, Hüsker Dü og Bob Mould-oppfølger Sugar, traff de meg virkelig. Det skadet heller ikke at albumet var delvis produsert av Bent Sæther fra Motorpsycho. Beezewax varmet også opp for nettopp The Posies på en legendarisk konsert på Blæst i Trondheim 2005, som er en av de beste konsertene jeg har sett. 2005 var et fint Beezewax-år.

Nå foreligger albumet «Peace Jazz» (smukk tittel!), som er bandets syvende album. Med sin spede start i 1995, har bandet 25-års jubileum neste år, tro det eller ei. «Peace Jazz» fortsetter den fine formen vist på den finfine forgjengeren «Tomorrow», som kom i 2014. Har det virkelig gått fem år allerede?

Åpningssporet «Everything Happened» starter varsomt med en enslig gitar, før Kenneth Ishaks kjente og beroligende stemme strømmer inn i øregangene dine. Ishak må være landets ypperste indiecrooner. Foruten Ishak på gital og vokal, består bandet i dag av Jan-Erik Hoel (bass), Thomas Garder Olsen (gitar), Chris Jacobs (trommer) og Mattias Krohn Nielsen (gitar).

Tempoet øker noen knepp med singelen «Rainbows», som føyer seg inn i rekken av Beezewax-slagere. En uhyre velprodusert sang, med flertallige nivåer. Som med det meste annet Beezewax lager, ligger djevelen i detaljene her. Et annet høydepunkt er «The Conduit», der stemmen til Ishak samspiller med smakfulle steelgitartoner, som fører til en stillferdig, men allikevel kraftfull låt.

«Peace Jazz» er nok et bevis på Beezewax sin unike meloditeft, albumet opprettholder bandets ustoppelige rekke av sterke plater, 22 år etter debuten «A Dozen Summits». Det er ikke mange band i dette land som klarer å utgi album etter album med så solid håndverk, med så gode sanger. Vi er heldige som har Beezewax.

Hør «Peace Jazz» for eksempel her:

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

Se også relaterte saker under.

Charlotte Qvale vendte tilbake for fullt som soloartist med «Nothing To Sell» i fjor sommer, den stemningsladete duetten med Jonas Alaska. Høst/vinter 2018 slapp hun Tigerstaden-låta «Oslo (gets cold this time of year)», en yndig, melankolsk og låt. Hun fulgte opp i februar 2019 med «We Are Losers», laget sammen med Thomas Eriksen, en catchy elektropop låt med leken og kreativ produksjon.

Med den nye låten «Broken Heart Syndrome» befester Charlotte Qvale sin posisjon som en dyktig popsnekker. Charlottes force er sammensmeltingen av det popmelodiøse håpefulle samtidig som låtene innehar blå stemninger.

– Jeg planlegger ikke hva som skal skje når jeg tar en låt med meg istudio, men når man har god kjemi med sine samarbeidspartnere blir det raskt klart hva som skal til for å skape en slags form. Denne gangen sa jeg til Thomas (produsent) at vi måtte plukke opp gitaren. Det gjorde vi, og «Broken Heart Syndrome» høres ikke ut som noe jeg har laget før, forteller Charlotte Qvale.

Lytt og nyt «Broken Heart Syndrome»

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Se relaterte saker under.

The Velvet Undergrounds tredje album ble sluppet 12. mars 1969 og er det første albumet uten John Cale. Cale ble erstattet av Doug Yule, som tidligere hadde vært med i The Grass Menagerie og skulle senere på 70-tallet gi ut to undervurderte album med vestkystrockerne i American Flyer.

På «The Velvet Underground» får vi høre en mildere og mer nedtonet versjon av Velvet Undergrounds støykunstrock som dominerte forgjengerne «The Velvet Underground & Nico» (1967) og «White Light/White Heat» (1968). I stedet får vi høre folkinspirerte låter som «Pale Blue Eyes», «Candy Says» (om Warhol-musen Candy Darling), «Beginning to See the Light» og «After Hours».

Det er en fredelig stemning på albumet, samtidig som en dyster undertone preger materialet. Dårlig selvtillit og mindre heldig samarbeidsklima preget bandet innad og det kan nok være at dette snek seg med på albumet. Ni minutter lange «The Murder Mystery» er albumets støykunstrock-alibi og kunne fint ha passet inn på deres to første album. Jeg har alltid sett på Big Stars «Third» og dette albumet som speilbilder av hverandre. Det er en lignende stemning, flyt og skjønnhet på platene, selv om «Third» er noen hakk mer manisk i uttrykket.

Lester Bangs var en av dem som ikke var fornøyd med albumet, og i sin anmeldelse i Rolling Stone trekker han spesielt frem «Pale Blue Eyes» som en av låtene som ikke holder mål. Ifølge Bangs er låten en “folky ballad that never really gets off the ground either musically or lyrically”. 50 år senere er det vanskelig å forstå helt hva Bangs mente, for min del er «Pale Blue Eyes» en av de beste låtene Lou Reed har skrevet.

Backkatalogen til Velvet Underground har blitt reutgitt flere ganger og i 2014 kom en snasen 45-års utgave av dette albumet.
Som en bonus har vi lagt ved et klipp av Pale Blue Eyes fra gjenforeningsturneen i 1993, denne gang med John Cale på plass.

Skrevet av David Jønsson.
Dette er en redigert og oppdatert utgave av en tekst tidligere publisert på nettsidene til Musikkavdelinga, Trondheim folkebibliotek (R.I.P.). Anledningen er nylig 50-års jubileum for klassikeren. Hipp hipp!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Det var en fin halvannen time i kvartetten Built to Spills selskap på Rockefeller lørdag, men likevel kanskje ikke helt den festen de aller ivrigste hadde forventet seg oppildnet av gamle minner. Dough Martsch krydret og omorganiserte de 20 år gamle låtene på beste vis, men vi savnet kanskje noe energi og eksplosivitet i fremføringene. Først i ekstranumrene løsnet snippen noe da fokuset var noe løsere. Derfor oppsummerer vi: en trivelig kveld i nostalgiens tegn med en av deres beste plater.

Å se dagens Built to Spill fremføre klassikeren «Keep it Like a Secret», noen ekstra spor fra bandkatalogen og The Kinks‘ «Waterloo Sunset» og sideprosjektet Halo Benders «Planned Obsolescence» blant ekstranummerene, var altså en blandet fornøyelse. Mest noe fint likevel. Jeg angrer på ingen måte at jeg tok turen dit, tross at jeg har sett bandet flere ganger før, også i storhetstiden.

Men det er jo ikke alltid det samme å bevege seg inn i fortiden:

It’s barely yours on loan
What you think you own
The place that you call home
The ideas in your bones
In your bones
This would still feel dumb
Back where you’re from
Do you
Do you want to change your mind?
Do you want to change your mind?
‘Cause you could never know that
In a time trap
In a time trap
(Built to Spill – Time Trap, «Keep it Like a Secret»)

Joda, det var som nevnt fint og det var en reise tilbake til en herlig forgangen tid. Hvem minnes ikke dobbeltkonsertene på So What sommeren 1999 sammen med Modest Mouse da denne skiva – sluppet 2. februar det året – var aktuell? For meg var det nettopp da jeg flyttet til Oslo for første gang og fikk ta del i hovedstadens vitale musikkliv. Jeg husker kanskje vel så mye Modest Mouse-sangeren Isaac Brooks komplimenter for Swell-t-skjorta jeg hadde på meg og nachspielet med et par nederlandske jenter som den utstrakte versjonen av albumfavoritten «Brokan Chairs».

«All the affection I poured into bands, into films, into actors and musicians, was about me and about my friends. Once, in high school, I went to see the B-52s. I pressed myself against teh barrier until bruises darkened my ribs, thrilled to watch kate Pierson drink from a water bottle, only to have my best friends tell me that her concert wasn’t about the band-it was us, it was about the fact that we were together, that the music itself was secondary to our world, merely something that colored it, spoke to it. That’s why all those records from high school sound so good. It’s not that tje songs were better – it’s that we were listening to them with our friends, drunk for the first time on liqueurs, touching sweaty palms, staring for hours at a poster on the wall, not grossed out by carpet or dirt or crumpled oily beds. These songs and albums were the best ones because of how huge adolescence felt then, and how nostalgia recasts it now. Nostalgia is so certain: the sense of familiarity it instills makes us feel like we know ourselves, like we lived. To get a sense that we have already journeyed through something-survived it, experienced it – is often much easier and less messy tahn the task of currently living through something, skriver Carrie Brownstein fra Sleater Kinney, Wild Flag og Excuse 17 i «Hunger Makes Me a Modern Girl: A Memoir.»

Musikk er altså mer enn bare instrumentene og lydbildet som treffer øregangene våre og tekstene som til og med mange ganger blekner når de hentes ut av konteksten som melodiene gir.
Ja, hun skriver til og med om bandlederen fra lørdagens konsert.

«For me, however, i needed to be there – to see guitarists like Kim Warnick and Kurt Bloch of the Fastbacks or Dough Martsch of Tree People play chords and leads, or Calvin Johnson and Heather Lewis from Beat Happening, in the wholly relatable attire of threadbare T-shirts and jeans shorts, enact a weird nerd sexiness, strangely minimal, maximally perverse.»

Inspirasjonen og gleden ved å møte musikken og musikerne der og da på en scene. Når vi tar bort konteksten eller flytter den over i en annen tidssone blir opplevelsen også farget av dette og blir annerledes. I går kunne mange av publikummerne plusse på 20 kilo, en grånende manke eller minkende hårlinje. Alle de tilstedeværende var nærmere femti enn tyve, i likhet med bandet på scenen.

«Being a fan has to do with the surroundings, and to divorce the sounds from the context often feels distancing, disorienting, but mostly disappointing, I think all the times I’ve had a friend over and pulled out records from high school or college, ready for the album to change someone’s life the way it changed mine. I watch my friend’s face, waiting eagerly for the “aha!” moment to arrive, only to realize that my affection for this intentionally off-key singing, saggy bass sound, and lyrics about bunnies isn’t quite the revelation it was fifteen years ago.»

Hvordan takler så låtene og musikken til Built To Spill dette tidsspranget? Både og, vil jeg kanskje si.

Bandet fra Boise, Idaho er fremdeles en viktig inspirator som del av 1990-tallets indierock-kanon selv om publikumsinteressen har vært ganske lik de siste ti årene. Mange av de samme folkene kan man også mistenke når man snur seg rundt i lokalet på Rockefeller. Her er flust av gamle kjente. Men også en del av de som har kommet til senere eller som ikke har fått somlet seg til å se sine favoritter spille live. Betegnende nok er konsertlokalet i dag og publikumskapasiteten nesten fem ganger større enn i 1999.

«Twenty years too late you could display your love for The Clash or Ramones (and I did!), or you could buy a completely unsanctioned Fugazi poster.» (Carrie Brownstein : «Hunger Makes Me a Modern Girl»)

Personlig holder jeg nok «Perfect from Now On» (1997) høyere i kurs og muligens «There is Nothing Wrong with Love» (1994) enda høyere. Ihvertfall hørte jeg mer på disse da de kom. Ekstranummeret «In the Morning» fra sistnevnte påminnet meg om at gjenhør ikke alltid lever helt opp til forventningene. Den låta trodde jeg fortsatt var noen hakk bedre enn da jeg opplevde den der og da. Alle deres åtte album (ni, eventuelt ti om man teller med «The Normal Years» og «Live») har likefullt mange knallåter og er verdt oppmerksomhet. Det kan være vanskelig å få plass til alle høydepunktene fra de andre albumene når man tar en sånn vi spiller det gamle albumet konsert og bare skal fylle ut settet med noen andre smakebiter. Men «Car» – fra «There is Nothing Wrong with Love» og «The Normal Years» – hadde jeg gjerne hørt ennå en gang (men Martsch hadde kanskje ikke lyst til å spille den… ennå en gang.. og da var det formodentlig like greit).

Uansett, det som gjorde at vi ble så glade i bandet fra den amerikanske nordvestkysten er deres egensindige tidsignatur og vågale emosjonelle tekster. Over leken eksperimenterende låtstrukturer finner vi også en inntagende melodiøsitet og bevegende tekster.

Fraværet av ungdom blant publikum forteller vel også sitt, men i mine ører låter som sagt fremdeles mange av disse låtene friske og slitesterke, og de har virkelig gjort seg flid med å gi oss en bra gjenopplevelse av dem. Kanskje for mye vil noen hevde.

Det var ingenting musikalsk å sette fingeren på. Låtene ble fremført med edruelig fokus og konsentrasjon av eneste gjenlevende bandmedlem og frontfigur Dough Martsch sammen med våpendrager Jason Albertini fra Helvetia og brasilianerne Joao Caeses og Joao Luiz fra oppvarmingsbandet Oruã – som utgjør Built to Spill 2019. I motsetning til turnéen med den forrige skiva «Perfect from Now On» hadde ikke Martsch hentet inn gamle originalmedlemmer eller folk som spilte på plateutgivelsen som skulle feires og fokuseres på.

Det som får Built to Spill til å skille seg ut fra massen av indieband fra 1990-tallet er bandleder Dough Martschs vilje til å eksperimentere med effekter og lyder for å forsterke og visualisere det allerede imponerende gitararbeidet hans.

Han opptrer på scenen med en tilbakelent og avslappet selvtillit. Introvert og fåmælt. Ordvekslingen med publikum begrenser seg stort sett til høflig takk. Han opptrer intenst konsentrert for å spille korrekt. Vi kan observere den skjeggete, skalla femtiåringen opptatt med å vri effektpedaler og knotter for å gjøre sanger han har spilt mangfoldige ganger før ny og interessant for ham selv og de der ute i publikum, men fremføringene er også ganske nær albumtro.

Sammenvevningen av influenser som David Bowie, Butthole Surfers, R.E.M., The Replacements, Neil Young og for eksempel The Kinks er unik og gjør musikken tidløs. Det melodiske øret og de finurlige arrangementene gir sammen med Martschs gitarferdigheter nok til å leve godt med disse låtene den dag i dag.

Å høre «You Were Right», «Broken Chairs» og «Temporarily Blind» en lørdagskveld er fremdels upåklagelig tidsfordriv.

Like mye som jeg respekterer og verdsettter bandets fokus og evne til å levere låten så musikalsk bra og autentisk som mulig, kan jeg forstå den mest kritiske delen av publikummet som etterlyste mer energi og innlevelse. Martsch vil nok protestere med rette ettersom vi hele tiden kan observere en stille innlevelse og konsentrasjon.
Mellom låtene er frontfiguren oftest travelt opptatt med stemming og fintuning av gitaren. Også bandmedlemmene er stillferdig konsentrerte om oppgaven, i kontrast til den mer løsslupne spillegleden de viste da de spilte som Oruã.
De mest kritiske vil kanskje si det var noe sjelløst.
Det som imidlertid tydelig kommer frem er Dough Martsch erfaring og talent som gitarist. Med muskuløs kraft, presisjon og lekenhet henter han frem heftige kraftfulle riff og finladede harmonier.

Men det hersker liten tvil om at lokalet livnet til når bandet løsnet litt på snippen i ekstranumrene og samtidig hevet energinivået.

I så måte er avsluttende «Carry the Zero» et absolutt høydepunkt – selv om det ikke er favoritten min på skiva. Under bandets cover av The Kinks’ «Waterloo Sunset» inviteres det andre oppvarmingsbandet Slam Dunk, scenetekniker og turnéleder med opp på scenen til en fin, men også rufsete, løs og ledig versjon av denne klassikeren, som både sørger for allsang og litt heftigere applaus enn på de fleste andre sangene denne kvelden.

Built to Spills storhetstid er definitivt over, men de beste låtene kan vi fremdeles ta med oss videre. Som Brownsteins tekst antyder vil den kanskje leve aller sterkest hos oss som var der og da og hadde musikken som lydspor til skjellsettende personlige erfaringer.

Du kan låne musikk av Built to Spill hos oss

Du kan også låne Carrie Brownsteins «Hunger Makes Me a Modern Girl: A Memoir» hos oss

Cold Mailman – Somewhere Else
Cold Mailman stiger ut fra skyggene og kommer med sin første utgivelse på Snertingdal Records. «Somewhere Else» preges av pussige synther og svevende vokallinjer, der spesielt Emilie Thømt imponerer. Thom Yorke, Todd Rundgren og Dungen, samt temalåten til den 1. sesongen av sykehusserien «Chicago Hope» (sterk referanse), blir nevnt som inspirasjonskilder. Dungen hører man når gitaren som stiger frem etter tre og et halvt minutt, men jeg tenker også litt på Postal Service, for å smette inn et annet band som er glad i postvesenet. Mer Cold Mailman (D.J.)

The Needs – Summerbore
Her har du litt av en gjeng. Bendik Brænne, Mattias Brænne Wigestrand, Maciek Kofstad (Kvelertak), Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna) og Knut-Oscar Nymo (Oslo Ess), har slått sine pjalter sammen og er The Needs. «Summerbore» er en fargerik powerpop/skatepunk-affære med doble gitarer og enorm spilleglede. The Needs er klare for Øyafestivalen og Malakoff og kan bli et naturlig soundtrack for sommeren. Ute nå på Jansen Records. (D.J.)

Husmo HAV – East in North
Behagelig, varm og myk landskapsjazz-/postrock-låt uten skarpe kanter av norske Husmo HAV. Digitalt utgitt singel. (G.Q.)

Holly Herndon – Frontier
Ny smakebit fra den kommende skiva, «Proto». Stemningsfull stemmesyntetisk korlåt, stemmene er en blanding av smurfesang og kirkekor. Låta har smak  av både tidligmusikk og folk, men med beats og en anelse syntetisk krumhorn. Holly Herndon – Eternal (Ferske spor uke 12/2019) (G.Q.)

Laura Cannell – Striking the lost bells
Vemodig, vart og vakkert solo felespill, en låt i skjæringspunktet tidligmusikk, folk og nymusikk. Laura Cannell er tilbake med ny skive med sin dekonstruerte folkemusikk, denne gangen også på blokkfløyte i tillegg til fele. Fra skiva «The sky untuned», ute på Brawl Records. Laura Cannell & André Bosman – Through the Plough the Steam Eises (Ferske spor uke 38/2018) (G.Q.)

Barrie – Chinatown
Debutalbumet til Barrie fra New York, «Happy To Be Here», har fått noen runder den siste uken. De spilte faktisk konsert i Oslo på slippdagen, foran et glissent Jaeger. De virket dog oppriktig glade for å være der, for å sitere albumtittelen. Konserten varte i snaue 40 minutter, da hadde vi fått høre hele albumet, samt en Kacey Musgraves-cover. Flinkisindie som gjør deg godt. (D.J.)

Boy Harsher – Come closer  (Marcel Dettmann Remix)
Drivende teknoversjon for dansegulvet, med redusert og hviskende vokal. Den opprinnelige versjonen av låta, fra «Careful», har jeg allerede tatt med på en tidligere liste. Snart ute på EP fra Nude Club. Boy Harsher skal spille på «Lyse netter» festivalen i Moss fredag 7/6, samme dag som bl.a. Ellen Allien og Nils Bech. Den eneste konserten i Norge på programmet deres! Boy Harsher – LA (Ferske spor uke 8/2019) (G.Q.)

Paula Temple – Raging Earth
Massiv filmatisk tekno for dansegulvet. Tyngre dunkdunk i bånn, stort lydbilde og syrete synter på topp. Singel nr. 2 fra den kommende skiva «Edge of everything» snart ute på Noise Manifesto. (G.Q.)

Claudia Anderson – Involvement
Minimalistisk og perkussiv tekno; en slentrende låt med mindre, hypnotiske variasjoner og industrielt bakteppe. Fra EPen «Synthesis», ute på Tresor Records. (G.Q.)

Weezer – In The Garage
Det hoper seg opp med album og begivenheter som har jubileum. Det er i fare for en nostalgioverdose. Fredag 10. mai fylte debutalbumet til Weezer 25 år, et album som gjorde uslettelig inntrykk meg som tiåring. Det gikk noen hundretalls runder av «Buddy Holly»-videoen som fulgte med Windows 95-pakken, som for øvrig er en av de viktigste tidsmarkørene for meg og min omgangskrets. Jeg har valgt ut «In The Garage», som innehar følgende tekstlinjer: «I’ve got posters on my wall, my favourite rock group Kiss. I’ve got Ace Frehley, I’ve got Peter Criss, waiting there for me». Jeg må synge med hver gang jeg hører den. Poesi. (D.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

«Lazarus»-forestillingen på Det Norske Teatret fremstår ofte like fragmentarisk og fremmedgjort som historien den fremstiller. Multimediale effekter, veksling mellom teater og konsertscene og en rekke metaelementer som skuespillernes filming av hverandre, bidrar til å skape et tidvis forvirrende lappeteppe av ulike historier. Kun under Mimmi Tambas fremragende versjon av «Life on Mars» (ganske sent i forestillingen) og hovedpersonen Joachim Rafaelsens – i rollen som Thomas Jerome Newton – lavmælte og dempede tilnærming til «Heroes», gripes vi virkelig av musikken i seg selv. Også Catharina Vus bidrag med Rafaelsen på «It’s No Game» fra «Scary Monsters (and Super Creeps» (1980) fascinerer.

«Lazarus» er tidvis forvirrende lappeteppe av ulike historier, men Joachim Rafaelsens lavmælte og dempede tilnærming til «Heroes» i rollen som Thomas Jerome Newton er et av høydepunktene.

Lazarus av Betlehem (Bethany), også kjent som helgenen Lazarus eller Lazarus av de fire dagene, finner man både i bibelfortellingen til den gresk-ortodokse og den romersk-katolske kirke. I Johannesevangeliet får Lazarus tilbake livet etter å ha vært død i fire dager. Handlingen står frem som et bevis på Jesus sin kraft ved han også råder over den siste og mest uunngåelige fienden til mennesket, døden.

David Bowies låt titulert etter denne helgenen har følgende tekstlinjer:

Look up here, I’m in heaven
I’ve got scars that can’t be seen
I’ve got drama, can’t be stolen
Everybody knows me now
Look up here, man, I’m in danger
I’ve got nothing left to lose
I’m so high it makes my brain whirl
Dropped my cell phone down below
Ain’t that just like me?
By the time I got to New York
I was living like a king
Then I used up all my money
I was looking for your ass
This way or no way
You know, I’ll be free
Just like that bluebird
Now ain’t that just like me?
Oh I’ll be free
Just like that bluebird
Oh I’ll be free
Ain’t that just like me?

Det er altså dette stadiet mellom liv og død som opptar briten, også i hans siste leveår da han var plaget av sjukdom. Dette limboet får også plass i kunsten hans. Mellom dødsdrift og livstrang/kjærlighetssøken finner vi også tematikken når han igjen henter frem sin karakter fra filmen «The Man Who Fell to Earth», skrevet av Walter Tevis og regissert av Nicolas Roeg.

Thomas Jerome Newton (David Bowie) er en utenomjordisk/alien som har kommet til jorden for å finne vann for å redde sin planet. Godt hjulpet av advokaten Oliver Farnsworth (Buck Henry), benytter Newton sine kunnskaper til å lage lønnsomme oppfinnelser. Mens han er opptatt med avansert teknologi for å utvikle en metode til å transportere vann, treffer han Mary-Lou, en stillferdig hotell tjenestepike som han forelsker seg i. I det han skal forlate jorda blir han «avskåret» av amerikanske myndigheter.

It’s finished in visual, but it’s not finished in sound. I’ve got to record the sound, we’ve written a lot of it. It’s… I tell you… all I can tell you is it’s a love story more than anything else. It’s very very sad, very romantic. It brought a lump to my throat watching it. And it ‘s been a gas working on it… yeah, forteller David Bowiew til Russell Harty i London Weekend Television i november 1975.

Hvem Newton er og hva som har skjedd får vi vite vel så mye gjennom de mange andre skikkelsene som dukker opp rundt ham.

Musikalen «Lazarus» ble først satt opp i New York i desember 2015 i samarbeid med den irske dramatikeren Enda Walsh, mest kjent for musikalfilmen «Once» med Glen Hansard. «Lazarus»-forestillingen på Det Norske Teatret er regissert av Anders T. Andersen, som tidligere har hatt ansvaret for oppsetningen av Christopher Nielsens «Verdiløse Menn» basert rundt musikken til broren Joachim (Jokke & Valentinerne). Han har denne gangen laget en blanding av science fiction, rockekonsert, videoinstallasjon og karakterdrama i tråd med den amerikanske original-oppsetningen.

Showet innbefatter et tjuetalls omarrangerte Bowie-låter fra stjernens gjennombrudd og frem til hans siste innspillinger; og fortsetter beretningen om humanoiden og romvesenet Thomas Jerome Newton mange år senere. Opprinnelig kom han til jorda for å skaffe vann til hjemplaneten, men etter hvert vikles han inn i ting som gjør det umulig for ham å reise tilbake. Vi får ta del i hans patetiske forsøk på å komme tilbake til hjemplaneten, og hans traumatiske minner om sin tidligere elskerinne Mary Lou.

Newton befinner seg nå mange år senere innestengt i en leilighet fylt opp med gin og andre spritflasker og flimrende tv-skjermer. Skjermer viser utsnitt fra samtidskultur på 1970-tallet og gir viktige referanser til Bowie selv like mye som for karakteren han spilte i «The Man Who Fell to Earth». Her er Stanley Kubricks voldsorgie «A Clockwork Orange» og t-bane reisevideoen i Bowies gamle Berlin som ble laget til låta «Where Are We Now» fra comebackplata «The Next Day» i 2013. Her lever han altså på cornflakes og gin i et slags limbo og forsøker å enten ta steget over til døden eller tilbake til planeten han kom fra, mens han bearbeider sorgen over en tapt kjæreste. Newton selv er taus og fremmedgjort; motløs og lettere sedat. Han er følelsesløs og lettere apatisk. Han er også uttrykksløs og sier svært lite unntatt når han synger eller kaster seg ut i dans.

Assistenten Emma i Hilde Gjermundsen Brochs skikkelse er håpløst betatt av Newton og rives  mellom sitt ulykkelige ekteskap med Zach, Hans Magnus Hilderavn Ry, og Newton.

Hvem Newton er og hva som har skjedd får vi vite vel så mye gjennom de mange andre skikkelsene som dukker opp rundt ham. Assistenten Emma i Hilde Gjermundsen Brochs skikkelse er håpløst betatt av Newton, og hun forsøker også å hjelpe så godt hun kan både med å finne kjærlighet, legge bort fortiden eller dra tilbake dit han kom fra. Hun kler seg ut som, og spiller, Mary Lou, og rives selv mellom sitt ulykkelige ekteskap med Zach, Hans Magnus Hilderavn Ry, og det nye håpet hun fester til assistentrollen og drømmen om noe romantisk med Newton. Mefistoteles-skikkelsen og den noe plumpe Jim Morrison-aktige hardrockeren Valentin står bak flere drap og blir påtrengende nærgående både for Newton og menneskene rundt ham, men kan etter hvert også hjelpe dem til å tre over i døden?

Alle karakterene og hendelsene befinner seg ett sted mellom fantasi og virkelighet. Det er vanskelig å skille mellom hva som er minner fra fortiden, illusjoner og faktiske nåtidige hendelser. Nevroser, galskap, forvirring, fremmedgjøring, savn og søken etter befrielse og aksept er tematisert. Det bindes sammen av Bowies musikk ofte fremført bakerst på scenen. Alt dette er en del av grunnen til at manus og regi oppleves løs og uklar, men likevel interessant, tross alt. Problemet er at konsept og tomhet for ofte overdøver hjertet og ikke kan skjule hullene i teksten. Den norske versjonen av Bowie-musikalen «Lazarus» kryper aldri helt under huden, men skaper øyeblikk av fremmedgjøring og desillusjon på linje med livet og historien til vår gamle venn Thomas Jerome Newton fra Walter Tevis’ og Nicolas Roegs «The Man Who Fell to Earth» (1976).

Mefistoteles-skikkelsen og den noe plumpe Jim Morrison-aktige hardrockeren Valentin, Petter Vermeli, står bak flere drap og blir påtrengende nærgående både for Newton og menneskene rundt ham.

Mimmi Tambas versjon av «Life on Mars» ganske sent i forestillingen er det åpenbare høydepunktet og et sjeldent eksempel på en sanger som tør å angripe låtene og scenen med sin egen stil. Ellers blir det mange påtatte og et grann karikerte forsøk på å låte som Bowie selv, når låtene ikke reduseres til musikal-versjoner av originalene. Ofte føles det som imitasjoner snarere enn egne karaktersterke versjoner. Mer imponerende er video desiget, som både er visuelt overveldende og hjelper til å drive frem historien, men det er forstyrrende når skuespillerne selv filmer hverandre med videokamera eller selv betjener røykmaskiner. Og når Valentin, Pål Christian Eggen, egger publikum til å applaudere medspillere eller klappe med, forstyrrer det flyten i forestillingen mer enn det skaper liv og røre.

Alt i alt er forestillingen visuelt imponerende, og har bra vokalpresentasjoner innenfor en musikal/teatersetting, men mangler råskapen, skjønnheten og edgen til David Bowie. Forestillingen er verken queer, mod, dandy eller glam, og klær og skuespillere oppleves som ganske trauste snarere enn cutting edge.

Det var skuffende å være vitne til en forglemmelig forestilling etter all forhåndshype fra de største avisene, men jeg ble likevel underholdt til tider. Den aller fineste scenen var sluttscenen når Newton og elskerinnen Mary Lou heises opp mot himmelen, mens de synger en dempet og flott versjon av «Heroes». Der fungerer musikk og scenografi meget bra sammen.

Jeg er for øvrig usikker hvorvidt det å være skikkelig Bowie-fan med mange timer foran stereoen lyttende til hans musikk, er en fordel eller ulempe når man skal oppleve disse tolkningene. Forestillingen vises ut dette kalenderåret, så her det er flust av sjanser til å gjøre seg opp sin egen mening.

I 1987, da det fortsatt var mulig å kapre unike bandnavn på fire bokstaver, så amerikanske Cows dagens lys. Med riv ruskende gale Shannon Selberg i front ga Cows ut ni album før bandet ble oppløst i 1998.

Du trenger ikke høre lenge på Selbergs vokal og trompetspilling på låter som «Heave Ho» før du innser at dette ikke er prisvinnende vokalprestasjoner eller instrumenthåndtering. På noen som helst måte. Men det er nettopp her Cows sjarmerer, ved å være så fordømt rølpete. Med absurde albumtitler som «Sorry in Pig Minor» og låttitler som «Pickled Garbage Soup» er sjansene for å høre Cows i bryllup små.

Da Cows på slutten av 80-tallet skulle spille inn en coverversjon av Johnny Kidd & the Pirates «Shaking’ All Over» husket ikke Selberg teksten, og originalens tekstlinje “when you move in right up close to me” ble dermed til “yo girl, I love it when you make my asshole bleed”. Bandet så ingen problemer med dette, og låta er å finne på «Daddy Has a Tail» (1989).

Med unntak av debuten ble alle platene sluppet på Amphetamine Reptile Records (med labelkamerater som Melvins, The Jesus Lizard og mine favoritter God Bullies).

Etter Cows startet Selberg bandet The Heorine Sheiks, sammen med blant andre Norman Westberg (Swans). Mye av kugalskapen var intakt; her er for eksempel et hederlig forsøk på å putte Swans «Filth», 70-talls sleazy funk og mindre sofistikert lyrikk i den musikalske gryta:

Av: Peter Boskop

Amphetamine Reptile Records-labelens øreblødende støy/ metal / rock var et viktig alternativ til 90-tallets grungebølge. Cows var altså tro mot AmRep-labelen hele veien, som Peter nevnte, fra 1989s «Daddy Has a Tail» til «Sorry in Pig Minor » i 1998. Platehøydepunkter: «Cunning Cunts» (’91), «Sexy Pee Story» (’93) og «Sorry in Pig Minor» (’98) .

Cows «Sorry in Pig Minor» (’98) er et av deres beste album.

Cows har laget mange låt-høydare, en av mine favoritter  «Sugar Torch» fra «Sexy Pee Story»

I 2015 opptådde Cows for første gang på 17 år, på AmRep Bash-15, Grumpys downtown Minneapolis, sammen med bl.a. Hammerhead og Melvins.

Deichman er fortsatt begunstiget med et lite knippe Amphetamine Reptile-utgivelser, søk her – Jeg stakk ofte innom selv i hine hårde dager for å låne AmRep-utgivelser, som faktisk kun var å oppdrive i Musikkavdelingen.

Av: Victor Josefsen

Denne saken er en ny versjon av 14. juli: Cow Appreciation Day – vi hyller Cows

I fjor sommer passet det seg endelig slik at jeg kom meg på Motvindfestivalen. Det var et par eksepsjonelt fine og langstrakte julidager, med Blå og Kafé Hærverk som perfekt setting. Jeg bivånet noen forrykende konserter, som for eksempel machostøyjazzen til Thurston Moore og Mats Gustafsson, teatersportjazzen til Tristan Honsinger og Joel Grip, og ikke minst de svenske droneprog-guruene i Träd, Gräs och Stenar, eller Träden som de heter i disse dager. Deres konsert på Hærverk stod igjen som en av mine absolutte favorittkonserter fra fjoråret.

Motvind er en uavhengig og ideell festival som ble arrangert for første gang sommeren 2016, blant annet for å skape økt oppmerksomhet rundt at selskaper som Kongsberg Gruppen, Nammo og Statoil involverer seg i og sponser norsk kulturliv. Men som de selv skriver: «Tross dette er Motvind fremfor alt en pro-festival. Motvind er pro-fred, pro-frihet og pro-kvalitetsmusikk!» Musikken spenner over et bredt spekter, her finner du alt fra jazz i alle størrelser og former, impro, rock, ørkenblues, gresk, tyrkisk og norsk folkemusikk. Gjerne alt sammen i løpet av en kveld. Nå er det ikke mange ukene til Motvind-festivalen arrangeres for fjerde gang. 4. – 6. juli tar Motvind over Victoria Nasjonal Jazzscene, i tillegg til en matinékonsert på Kafé Hærverk på lørdagen. Festivalen utvides også med en dag, slik at du kan fylle sansene med 16 konserter i løpet av tre dager.

Årets plakat vitner som vanlig om et mangfoldig program. Saksofonlegenden Evan Parker, Les Filles De Illighadad som tar turen fra Niger, Sofia Jernberg & Mette Rasmussen, Skadedyr og Paal Nilssen-Love Large Unit er noen av artistene som skal fylle Victoria med vellyd. Festivalsjef og frijazzfyrtårn Andreas Hoem Røysum er en travel mann. Han befinner seg stadig på turné rundt om i verden, i tillegg til at han syr sammen og leder Motvind-festivalen. Vi fikk sneket inn en kvikk intervjuavtale med Herr Røysum.

Hva kan folk forvente seg av årets festival?

– Jeg har prøvd å legge opp hver kveld som en sammenhengende dramaturgisk kurve. Det er fire-fem konserter per kveld, fire-fem forskjellige uttrykk, men det er allikevel en logisk utvikling. Liker du noe ved konserten du nettopp hørte, vil du finne noe i den neste. Jeg booker bare ting jeg liker selv, og jeg tror det er langt flere fellesnevnere enn forskjeller blant bandene; enten de er fra Niger, Tyrkia, Norge eller England.

Jeg syns vi tar tempen på hva som skjer i Norge. Du har band Skadedyr og Large Unit, Norges to kuleste store ensembler, du har norske storheter som Sidsel Endresen som opptrer sammen med Azkadenya og Frode Gjerstad som spiller sammen med Hästi, samt yngre, norske navn som Helga Myhr, Michaela Antalova og Sanskriti Shrestha. Side om side med internasjonale jazzlegender som Evan Parker og Mats Gustafsson, og spennende band som Les Filles De Illighadad og Xylouris White. Etter min smak finner du ikke noe fetere program i Norge i år.

Vi prøver så godt vi kan å presse ned billettprisene lavest mulig, slik at flere kan få med seg den feteste musikken. Det er utrolig viktig for oss at bra musikk ikke er forbeholdt de få. Målet er å skape en helhetlig opplevelse hvor alle som er der har muligheten til å få med seg alt og at rommet blir en del av opplevelsen. Vi har til og med en egen pyntekomité, så det blir fine omgivelser.

Det er som vanlig mye som frister på plakaten. Hva kan man IKKE gå glipp av?

– Alt! Jeg vil spesielt trekke frem Les Filles De Illighadd fra Niger, som faktisk har sitt første besøk i Skandinavia med denne konserten og klarinettvirtuosen Cüneyt Sepetci fra Tyrkia, som har sin første konsert i Norge. Han har med seg en mikrotonal keyboardist og en perkusjonist, det blir helt vilt bra. Tror mange vil like Xylouris White. En gresk mesterlutist med trommisen fra Dirty Three. Det er også en unik mulighet til å få med seg en intimkonsert med Evan Parker; en av verdens mest innflytelsesrike saksofonister.

Dere har ekspandert til Motvind Kulturlag, som nå innbefatter plateselskapet Motvind Records og magasinet Motvind, i tillegg til selve festivalen. Fortell litt mer om det?

– Jeg startet festivalen, så kom Haakon Stiff Aamlid og Hans P. Kjorstad inn i bildet. Hans har hovedansvaret med Motvind Records og Haakon styrer magasinet Motvind, det er en synergieffekt, hehe. Du kan melde deg inn mot årskontigent, og da får man rabatterte konsertbilletter, plater til innkjøpspris og blad i posten. Vi legger opp til en modell hvor alle kan bidra. Når du betaler årskontingent, kan du være med på styremøte og ha et ord med i spillet. Når det gjelder Motvind Records, kommer det fire-fem nye plater i løpet av året, blant annet soloskive med Helga Myhr. Hans (P. Kjorstad) kommer med et album, Axel Dörner og jeg slipper også et album. Vi tenker å slippe rundt fem til syv plater neste år også. Til høsten planlegger vi utgivelsen av første bok på Motvind Forlag.

Hva er Motvind Aid?

– Det koster å lage festival. I år har vi ikke fått like mye støtte som vi håpet, så vi ser dette som en fin mulighet til at du kan være med på å påvirke Motvind Kulturlag. Du kan selv velge hvordan; bestille magasinet, kjøpe plater eller festivalpass, men aller helst; bli medlem! Man får mye tilbake i løpet av et år, og vi trenger bidrag for å lage en best mulig festival til folket.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

«Part 1» er den nye musikkvideoen og et utdrag fra albumet «Live at Rewire» av Benjamin Finger, Mia Zabelka og John Hegre. Trioen spilte denne konserten på Rewire Festivalen i Hague, Nederland den 6. april 2018. Den ble fremført i den lutherske kirken og opptaket er gjort av Concertzender Netherlands.

Albumet (kassett/DL) vil bli utgitt på Never Anything Records i USA den 5. juli. Trioen vil opptre på Meakusma festivalen i Belgia i september.

Videoen er regissert, fotografert på Super 8 og klippet av Frank Benjamin Finger. Opptakene er gjort i Oakland da Finger var på USA-turné i 2014.

For øvrig, her er et nytt intervju som omhandler vinylen som befinner seg i platehyllene til Benjamin Finger. Artig lesning.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog