Lyden av  «Brave New World» er en energisk symbiose av akustisk folk, vrengte gitarer, store synthesizere og svevende vokal. Teksten og temaet for låten har hentet inspirasjon fra boken «Brave New World» av Aldous Huxley (som i sin tid også inspirerte boken «1984») og diktet «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland.

I tillegg til godordene i denne blogger er låten blitt anbefalt og spilt på Urørt og debuterte på P3-Ruben ved release etterfulgt av egen høytopplesning av diktet «Du må ikke sove» (!).

Kalandra om videoen:
– Vi har lenge fått en del forespørsler om tekstene på låtene, så vi tenkte at denne gangen kunne vi vel poengtere det i form av en lyric video. Videoen er laget av en god kompis av oss som heter Espen Hoem. Han har virkelig tatt i betraktning alle ideer vi har kommet med og vært svært tålmodig. Vi er stolte av å endelig ha vår første lyric video ute. Bildene består av noen subtile og noen ganske klare referanser til inspirasjonskildene bak låten. Vi liker å la folk få lov til å tenke selv.

Nylig slapp Kalandra også en livevideo av låten spilt inn i Kulturkirken Jakob:

Bandet har nylig vært på en lengre turné i Russland og England, samt varmet opp for Gåte og Wardruna på Storås. De er klare for en Sørveiv denne høsten, og har flere spennende konsert og release-nyheter i ermet.

Mer Kalandra

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

The Dogs – Let’s Start A Riot
19. oktober slippes første smakebit fra The Dogs sitt syvende album, «Before Brutality», som tradisjonen tro slippes i begynnelsen av januar neste år. Den kommer altså ikke inn på ferske spor Spotify-lista vår før fredag, men siden låta er utelukkende godt nytt fra The Dogs, må jeg bare skrive noen ord om den allerede nå. «Let’s Start A Riot» har allsangspoppunk-refreng ‘ a la «Hoist The Cockflag» fra The Terrifieds (Kristopher Schaus andre band, som dessverre er oppløst, tror jeg), sin EP fra 2013. På «Let’s Start A Riot» er tempoet generelt speedet mer opp, og selve refrenget er av topp poppunk-klasse, koringene, trommingen, de melodiøse gitarene, det lyder helt riktig, det er ikke mulig å gjøre det bedre innen denne sjangeren, uimotståelig.  ps Ivar Nikolaisen fra The Good The Bad and The Zugly, Kvelertak og Happy Dagger bidrar som slapp punker med å si «okay» på slutten av låta. (V.J.)

LÜT – Du Vet Ingenting
Release for The Dogs’ singel «Let’s Start A Riot» foregår på Krøsset 26. oktober. Support er Tromsø-gruppa LÜT, kjent for sine energiske liveshow. I fjor kom de med debutplata «Pandion», en noe ujevn plate, men det som er bra, er virkelig bra, som «Du Vet Ingenting», en knakende god låt. (V.J.)

Nikkeby Lufthavn – Pussy Play Ping Pong
Nikkeby Lufthavns plate «Babes in Space» består av en heftig miks av garasjerock, punk og melodiøs (power)pop. Nikkeby Lufthavn er kjent for å være enda bedre live enn på plate, og er special guest for Marky Ramone’s Blitzkrieg i Tromsø Kulturhus 17. oktober. I den anledning er «Babes…»-plata utgitt digitalt. I anmeldelsen av singelen «Off The Coast» til en annen Tromsø-gruppe, Sunshine Reverberation, skriver jeg noe slikt som: «Å lytte på låta er som å oppdage en 60s garasjerock/punk-klassiker, dritbra». Ordene passer like godt på Nikkeby Lufthavns låt «Pussy Play Ping Pong» også, en låt som for øvrig ville ha passet perfekt som  soundtrack til en Russ Meyer-film. Det er flere knallåter på plata. (V.J.)

Center of the Universe – Leave This Field Empty
Kan vi kalle musikken elektronisk funk, ambient boogie, new-age disco eller kanskje til og med Skweee? Så hva skjer når man lar denne nysgjerrige produsenten samarbeide med 8 kule vokalister? Disse to spørsmålene er stilt av Jørgen Sissyfys aka Center of the Universe i anledning sin første plate på fem år. Selv stiller jeg spørsmålet «Hva er dette?» om låta «Leave This Field Empty», uten at jeg kan svare skikkelig på det, bortsett fra å si at dette musikkstykket setter meg nærmest i melankolsk-vakker transe med sitt suggerende, minimalistiske uttrykk og nydelige vokal. Center of the Universe og sanger og låtskriver Nikki Oniyome jobber utrolig godt sammen. (V.J.)

Virginia Hill – Dangerous Temptation
«Oslo-rockerne Virginia Hill leverer en knallgod smakebit på debutkiva «Makin’ Our Bones» med singelen «Aphrodite», skriver Asle Tangen i en tidligere utgave av ferske spor. Virginia Hill har turnert flittig i Norge, og har vært support for Backstreet Girls flere ganger. «Dangerous Temptation» er også fra plata «Makin’ Our Bones» og er en drivende god boogierocker, ikke så rart kanskje, da Petter Baarli bidrar på gitar. Phillie (V.J.)

Pymlico – Gabagool
Pymlico er ute med ny plate titulert «Nightscape». «Gabagool» er melodiøs, hektende med prog-elementer, jazz, fusion. Jeg er ikke særlig godt bevandret i noen av disse sjangrene, men liker låta, særlig den lett og ledige kombinasjonen av melodisiøsitet og rytmisk groove. Pymlico: «Progrocken er langt fra død!» (V.J.)

It Might get Loud – Shine Your Diamonds
Det lages god musikk i hver krik og krok av landet. It Might Get Loud oppsto i Kirkenes, bare noen få mil fra russergrensen. 20. oktober spiller de på Rockeklubben i Varanger, Vadsø. En god nok grunn til å igjen ta med denne fengende, sjelfulle kraftpop(metal)rockeren i en utgave av ferske spor. En låt som bør få den trøtteste av de trøtte til å våkne. (V.J.)

Adrianne Lenker – What Can You Say
En fin liten sang i amerikansk folk/visepop-sjangeren. Lenker er tilbake alene denne gang og det høres, låtene på plata «Abysskiss» er stort sett neddempede og visepregede slik som denne, vokalen er akkompagnert hovedsakelig av akustisk gitar. Stemmen hennes er fremdeles mykt insisterende, veldig nær, sårbar og betagende og finner seg godt til rette i de nye sangene. Likevel savner jeg mer å tygge på, mer kjøtt og saus, Big Thief er forhåpentligvis ikke historie etter fjorårets flotte «Capacity». (G.Q.)

Oliver Coates – A Church
Vag kvinnevokal med en touch av Østen i et oppbeata, men sakralt og romklangfullt Boards of Canada-landskap. Fra den nye skiva «Shelley’s on Zenn-La» ute nå på alltid interessante RVNG INTL. Oliver Coates er cellist, og har tidligere jobbet med bl.a. Mica Levi (sjekk ut «Remain Calm» fra 2016) og Radiohead. (G.Q.)

Rimarimba – The One That Got Away
Elektronisk og instrumental pre-postrock? En slentrende og komplisert rytmisk blanding av gitarer, synth og marimbalignende lyder. En krysning mellom tidlig Tortoise, Dawn of Midi og Ganger. Opprinnelig utgitt i 1983. Fra plata «Below the Horizon» som nå skal reutgis på RVING INTL/Freedom to Spend. (G.Q.)

Shinichi Atobe – Heat 3
Deilig og drivende, varm og dansbar teknolåt uten vokal. Fra den nye skiva «Heat», ute på DDS nå. (G.Q.)

Hubbabubbaklubb – Tomme Lommer
Endelig ser albumet til Hubbabubbaklubb dagens lys. De har ertet oss en god stund med noen glimrende arktiske disco-singler, deriblant «Tomme Lommer» som får æren av åpne «Drømmen Drømmerne Drømmer». De var også ett av de virkelige store høydepunktene under helgens Red Bull Music Festival, der de spilte på Youngstorget med full blåserekke og andre overraskelser. (D.J.)

Brightsilver – Genius of Love
Vi foretar et lite sceneskifte og beveger oss fra tundraen til den amerikanske vestkysten. Brightsilver er et nytt tilskudd på den evigvoksende grenen av tilbakelente band som har hørt sin del på New Riders of the Purple Sage. Her gjøres en nydelig versjon av den gamle Tom Tom Club-klassikeren. På tung rotasjon i heimen. (D.J.)

The Regrettes – California Friends
Vi holder oss der borte i California, med The Regrettes’ siste singel. Lydia Night og resten av gjengen har ikke fylt 18 engang, men kan absolutt sin Riot grrrl og punkpop. (D.J.)

Phosphorescent – Around the Horn
Mandag 15. oktober sto Matthew Houck med fullt band på scenen på Rockefeller. «Around the Horn» er hentet fra det ferske albumet «C’est La Vie» og består av 8 minutter med herlige kosmische grooves. Det er bare å glede seg til mandag. (D.J.)

Palmface – Testing My Love
Det er ikke mange uker siden jeg sist skrev om Palmface, men nå foreligger altså EPen. 4 sanger og 11 fantastiske minutter med rotfeste i Paisley Underground, Nuggets fra 60-tallet og en god dose Real Estate. Hør! (D.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

«The Toms» er en klassiker blant  powerpop-nerder og alle andre som nektet å gi opp håpet om et nytt The Beatles eller The Who. Denne platen har helt siden den kom ut i 1979 vært på toppen av ønskelisten til alle som jakter på amerikansk powerpop fra seint syttitall.

Få hørte platen da den kom ut i 1979, og flere har siden den gang vokst opp uten å kjenne til dette essensielle bandet, men ryktet har alltid sirkulert og interessen for dette kultbandet har holdt seg sterkt, men du må betale mye hvis du er så heldig og finner originalplaten.

Band og band fru Blom, på vokal: Tom Marolda, gitar: Tom Marolda, trommer: Tom Marolda, bass: Tom Marolda, piano: Tom Marolda, produsent: Tom Marolda, distribusjon: Tom Marolda…

Alle mann i angrep, dette var powerpopens dreamteam, eneste svake ledd var det siste, Tom Marolda som businessmann.

Enmannsband ender som oftest med en katastrofe, men det finnes unntak og The Toms er unntaket som bekrefter regelen. Tom spilte inn denne platen over tre dager hjemme i sitt kjellerstudio, og resultatet slår lufta ut av meg!

«The Toms» åpner med låten «Let’s Be Friends», en umiddelbar låt som bør få den mest sedate til hoppe opp og ned på dansegulvet. Låt nummer to, «You Must Have Crossed My Mind, er en ballade som får en til å sveve. Sang nummer tre, «It’s Needless», kunne vært en Beatles-klassiker.

Det gnistrer av de gode melodiene, Toms uttrykksfulle vokal og de inderlige og direkte tekstene. Liker du The Shoes, The Raspberries og Badfinger vil du elske dette.

Er du pop-fanatiker? Skaff deg denne juvelen!

Dette er en redigert versjon av anmeldelsen som er publisert på Stavanger bibliotek og kulturhus

Tekst:  Victor Josefsen

I 2016 kom en reutgivelse av The Toms plate «The Toms» på kasset og digitalt med syv ikke tidligere utgitte spor! The Toms» på bandcamp. Du kan også lytte på reutgivelsen på Spotify over.

Samme år kom The Toms plate «Applestation». Og snart kommer en ny plate med The Toms, tittelen er «D7». «Phil Spector meets the Beatles on steroids!», melder Tom Marolda på facebook. Smakebiten, låta «LIFT RAFT» lover bra!

Dessuten kommer boka «Shake Some Action 2.0: An Updated Guide to the 200 Greatest Power Pop Albums, 1970-2017» i oktober. Sjekk her.

Mye å se fram til!

Til slutt må jeg nevne at vi også i Norge har et powerpopgenialt enmannsband, nemlig Caddy aka Tomas Dahl. «Ten Times Four» er tittelen på Caddys nye album som ble utgitt for ikke så lenge siden. «Powerpop-prinsen Tom Dahl har fylt førr og feirer seg selv med et eksepsjonelt bra album. En fin gave til seg selv og ikke minst til oss andre. For en nasjonalskatt han er», skriver David Jønsson i ferske spor uke 34/2018.

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

1) Hva er det siste du leste?

Den siste ordentlige boka var vel Introduction to Computer Music av Nick Collins, en skikkelig pageturner for de av oss som er interessert i elektronisk musikk. Og den siste tegneserien var den frenetisk festlige Nulteliv av kompisene Larsen og Friberg. Også har jeg leser jeg fryktelig mye på nett; senest Simon Reynoylds’ artikkelserie om The Hardcore Continuum.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

Det måtte ha vært noe kosmologisk noe f.eks. Michio Kakus Hyperspace eller Parallell Worlds. Vet ikke om det er så vanlig med soundtrack til faglitteratur, men det er kanskje på tide? En av mine viktigste inspirasjonskilder er å sitte å gruble om, og også lese om universet. Det kunne vært interessant å prøve å løse hvordan man kunne lage (kanskje litt dansbar) musikk til en slik bok.

3) Hva er din favorittbok?

Jeg har ingen klar favorittbok, men er frista til å si alle bøkene til Kurt Vonnegut. Tror jeg har lest de fleste, selv om det er stund siden. Cat’s Cradle eller Sirens of Titan kanskje? Den mest åpenbare kandidaten og beste stedet å starter er muligens Slaktehus-5, problemet er bare at at de andre er så bra!

For de litt yngre synes jeg Hvor er Tassen? Og Ludde-bøkene er veldig bra. Det er på tide med en nobelpris til noe annet enn voksenlitteratur; f.eks. til Eric Hill?

4) Hva er ditt favorittalbum?

Dette er ganske problematisk å svare på, kanskje jeg kunne laget en av disse evinnelige topp 100-listene? Når det er sagt pleier jeg å lage en sånn liste en gang i året med en ti-femten plater som kom ut det året. Nå har jeg akkurat lagt ut 8 dj-sett på til sammen nesten 9 timer som på en måte svarer på dette spørsmålet, men det sier seg kanskje selv at det er vanskelig å velge en!

Når man hører på radioprogrammer hvor kulturpersonligheter velger musikk som har betydd noe for dem har jeg et inntrykk av at de fleste spiller fra de samme (kanskje 20?) platene! Isteden for å prøve å finne en enkelt plate vil jeg kanskje oppfordre til å lete og grave sjøl og til å gå på konserter og klubb året rundt, ikke bare på festival en gang i året.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

Jeg vet ikke, men bandet kunne kanskje hete Thru Erik Lund hvis vi hadde brukt mye synter og trommemaskiner med MIDI.

5 om bøker og musikk

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Sjekk også:

Ferske spor uke 41/2018 med Center of the Universe – Leave This Field Empty

Låtpremiere: Center of the Universe – Nervous central system (feat. Truls)

Intervju: Center of the Universe

WHALESHARKATTACKS – 5 om bøker og musikk

Musikalske sidespor – uke 39/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017 med Whalesharkattacks – Gaslightin’

Videopremiere: S.L.Y.C. – «We move to make new words» / Plateanmeldelse: S.L.Y.C. – «Say, the illocuted»

Ferske spor uke 1/2018 med S.L.Y.C. – We move to make new word

Ost & Kjex julekonsert 2013

The Last Hurrah!! – The Story
HP Gundersen, «Norges eneste geni», «Bergensbølgens far», mange godord florerer om den gamle ringreven, det skulle også bare mangle! Etter 45 år i bransjen som produsent, låtskriver og artist, er bidragslisten like lang som ølmenyen på Lorry. De siste årene har han vært primus motor for The Last Hurrah!!, et americana/folk/pop-orkester med flere album bak seg. Årets «Los Angeles» er fjerde albumutgivelse, og Maesa Pullman (datter til Bill Pullman) både synger og har skrevet all tekst denne gang. «The Story» står lett frem som favoritten, en vakker og melankolsk låt, som rundes av med en to minutters saksofonsolo av  norgesvennen Jon Irabagon (sjekk for øvrig ut jazzskiva «Axis» han slapp i fjor med med John Hegre og Nils Are Drønen) Ellers er HP Gundersen også ute med selvbiografien «Et liv i etableringsfasen – del I, 1963-200! i disse dager, les, lytt og lær. Sondre Lerche og Matias Tellez var purunge protégéer av HP Gundersen i sin tid. (S.B.H)

DumDum Boys – Full fyr
Det er seks år siden forrige album, «Ti liv» (2012), og hele tredve år siden debuten «Blodig alvor na na na na na» (1988). Men natt til fredag i forrige uke overrasket DumDum Boys oss alle med «Armer & bein», det ellevte i rekken. Det går i de samme fete riffene og allsangvennlige refrengene, men det er jo nettopp det som gjør at fansen elsker dem. Ellers er det en merkbar friskhet over plata, det strutter av spilleglede og inspirasjon, kløktig produsert av Martin Horntveth (Jaga Jazzist). I mine ører minner åpningen på «Full fyr» om Duran Durans «Girls On Film», noe jeg sikkert er alene om, men som er litt artig likevel. (S.B.H)

Michael Krohn – Søvnløse netter
Michael Krohn gjør ting han kan. 9. november kommer albumet «Søvnløse netter», hvor Krohn har spilt inn låter fra Kjøtt og Raga Rockers katalogen på ny. Skummelt og tegn på idétørke? Aner ikke, men låter det like fett som tittelsporet har vi ingenting å frykte. Det er seigt, tungt og bluesa, med allestedsnærværende Geir Sundstøl på heftig slide gitar. Minner ellers om at Krohn slapp et ganske så fett solo album i fjor, noe redaktør Victor trygt kan skrive under på: Plateanmeldelse: Michael Krohn – Unwanted Michael Krohn – Jeg vil bli som Jesus (ferske spor uke 34/2018) (S.B.H)

Moskus – Eventyrdagene
En energisk og lystig bass, et stødig keyboard/vibrafon og en dash perkusjon legger til rette for en forvirret og usikker blokkfløyte. Resultatet blir en elegant, leken og medrivende låt. Dette er jazz for undertegnede, uten store fakter og slitsomme soloer. Fra den varierte og fengslende plata «Mirakler» som kom ut tidligere i år på Hubro. (G.Q.)

JK Flesh – Super Human
Industriell tekno med mettede/smeltede beats. De skarpe lydene er der, men helheten blir mykere og varmere. JK Flesh er teknoaliaset til Justin K. Broadrick (Godflesh/Jesu/Final), som har vist seg som en riktig norgesvenn i det siste, med flere konserter på Blå, både med Godflesh og som JK Flesh. Fra den nye skiva «New Horizon» på Electric Deluxe. Godflesh – Anything is Mine (ferske spor uke 40/2018) (G.Q.)

Charalambides – Runaway
Abstrakt, meditativ og klagende americana. Et åpent øde landskap, bare befolket av gitar, munnspill, droner og ordløs vokal. Et langsomt og behagelig stykke musikk, av og for folk som ikke har hastverk. Endelig ny skive fra Charalambides, som vi ikke har hørt fra siden «Exile» i 2011. Fra albumet «Charalambides: Tom And Christina Carter», ute på Drawing Room Records. (G.Q.)

Det har kommet mange nye interessante kvinnelige artister innen elektronika/støy/pling-plong de senere årene og berlinbaserte PAN gir i disse dager ut tre av de. Her er tre utvalgte låter:

Eartheater – Curtains
Harpespill med et technospor i bakgrunnen som tidvis dukker opp i forgrunnen og «forpester», det passer imidlertid forbausende godt sammen. Jeg har presentert en annen låt fra denne skiva i en tidligere utgave av ferske spor; her er det mye bra å hente. Fra «Irisiri» ute på PAN nå. (G.Q.)

Puce Mary – To Possess Is to Be in Control
Narrativ støy-låt i skjæringspunktet Prurient/Pharmakon fra danske Puce Mary. Spennende kontrast mellom myk vokal og skjærende skarpe lyder, det er både deilig og vondt på samme tid. Fra albumet «The Drought» ute på PAN nå. (G.Q.)

Stine Janvin – Glitch
En intelligent og ondsinnet ringetone/alarmsignal som har tatt over og generert seg selv i stadig nye variasjoner? Fascinerende, men også påtrengende og svimmel låt. For norske Stine Janvin er det syntetiserte stemmelyder som er basismaterialet. Hun klipper vokalen opp i biter som hun så setter sammen til låter, ihvertfall på denne skiva. Det kommer mindre tydelig frem i denne låta enn på andre på plata. Fra «Fake Synthetic Music», snart ute på PAN. (G.Q.)

Nick Ellis – Blue Summer
Den Liverpool-baserte artisten Nick Ellis har nylig gitt ut sin tredje plate via Mellowtone Records. Han har høstet lovord fra flere anmeldere. Nettstedet Louder Than War ga plata 9/10. Nick Ellis er en klassisk singer/songwriter som har en mektig stemme som han serverer over fint akustisk gitarspill. Ellis leverer låter og stemninger i folk-spekteret. Han har blitt sammenlignet med John Martyn, og det er slett ingen dum sammenligning. «Blue Summer» er et særdeles godt eksempel på hva Ellis er kapabel til. (Å.E.)

Self Defense Family – Have You Considered Punk Music
Ikke bry dere om referansen til punk i tittelåta til det siste albumet til SDF. Dette er ikke punk, men mer i den melankolske/dystre delen av postpunk. SDF maner fram en mørk og sterk låt med stemningsfullt gitarspill og minimalistisk piano i «Have You Considered Punk Music». Patrick Kindlons hese stemme passer godt inn i lydbildet til dette bandet som har flere album bak seg og medlemmer fra både USA og England. (Å.E.)

Emma Ruth Rundle – Light Song
Emma Ruth Rundle er spesielt aktuell i disse dager i og med at hun skal spille på Blå fredag 26.10. Hun slapp nylig et nytt album som heter «On Dark Horses». Emma trakterer el-gitar og synger. Det meste er mørkt og mektig i Emma sitt univers. Musikalsk sett er det mørkt også i denne låten, selv om den tekstlig sett gir oss lys og blomster: «Lay back in the water black with you my love/Crown my love with flowers/I crown my love with light/To lay back in thewater dressed up all in white». Emma Ruth Rundle – Fever Dreams (ferske spor – uke 27/2018) Emma Ruth Rundle – Album: Marked for Death (musikalske sidespor – uke 42/2016) (Å.E.)

Roy Albert Hall – Gitarby & Stereotypene
Romeriksrockeren Roy Albert Hall har holdt gående 35 år og plata «Gjensyn med riksvei 120» er den første soloplata på tyve år. Musikken er sterkt inspirert av sangene Roy sugde til seg som ungdom i Ytre Rælingen og Lillestrøm, der de hippeste trendene glitret med sitt fravær før det hadde gått en god del år. «Dette er et forsøk fra Roy sin side på å finne tilbake til det som var gøy med musikk og låtskriving, uten å tenke på målgrupper, kritikere, treff på youtube eller antall streams», står det i mailen fra Roy Botten. Roy Albert Hall sin låt «Gitarby» fra plata er nærmest det norske motsvaret til Bob Segers «Old Time Rock & Roll» rent tematisk. Dessuten er begge låtene drivende «old time roc’n’rollere». «Jeg har anstrengt meg lydmessig for å få det til å låte så lite moderne som mulig, og prøve å få alle instrumenter til å høres uten tonnevis med klanger og plastisk moderne innpakning», sier Roy. Godt valg, det lyder helt riktig mine ører. Gode tekster også, som i «Stereotypene». Da vi var på konsert med Ronny Pøbel på John Dee for to år siden oppsummerte vi konserten slik: Norge trenger utøvere som Ronny Pøbel. I dag tilføyer jeg: Norge trenger utøver som Roy Albert Hall. (V.J.)

Ronny Pøbel – Hjernedøde idioter
Siden jeg nettopp nevnte Ronny Pøbel, lister jeg like så godt en Pøbel låt i ukas ferske spor, og siden jeg tidligere har valgt en låt til spillelista med tittelen «Idiot» passer det å følge opp med låten «Hjernedøde idioter» denne uka, fra plata «Nok Et Mesterverk», 2015. Igjen blir jeg blåst av banen av Ronny Pøbels kvasse melodier, rusten vokalbruk og tekstunivers fylt av, ja, lytt selv. På John Dee 19. desember blir julekonsert med Ronny Pøbel. Support: Pretty Uglies + Sticky Fingers + æresgjest Petter Baarli. Ronny Pøbel – Gratulerer Med Hodet Ditt (ferske spor uke 4/2018) Ronny Pøbel – Idiot (ferske spor uke 3/2018)

Catnip Cloud – Run Outside
Trondheim Calling har nylig offentliggjort årets demoartister. En av de utvalgte er Catnip Loud, som tidligere i år ga ut en EP inkludert låta «Run Outside». En hybrid av elektronisk drømmepop, indie og en dæsj twee, her med en rekke småskjeve lydeffekter som gjør at det ikke blir forutsigbart. Catnip Cloud har fått inn fin organisk varme i hybel-elektronikken, og når låta i tillegg har en innsmigrende melodilinje, blir det vellykket. Mer om Catnip Cloud (ferske spor uke 34/2018) (V.J.)

Kings of The Valley – Lie
Trondheimsbandet Kings of The Valley er også blant de utvalgte demoartistene til Trondheim Calling. I fjor ga de ut en selvtitulert EP, fra den har jeg valgt «Lie», en tilbakelent og samtidig groovy sak, som svinger med gode 70-talls vibber, det hele låter befriende lite moderne. Kings of the Valley skifter ham en del ganger i løpet av låten. Mellotron, gitarsoloer, orgelbrus og melodisk bassing sørger for et variert uttrykk. Mer om Kings of the Valley (musikalske sidespor – uke 40/2017) (V.J.)

Jouska – Pills
Ny låt fra kunst-electro bandet Jouska som holder hus i Oslo. Jouska er også utvalgt demoartist til Trondheim Calling. «Pills» er den mest umiddelbare låten fra Jouska så langt. Synth, samplinger og vokal er satt nydelig sammen, og miks/produksjon er delikat utført. Innsmigrende på tross av teksten (lytt selv). Mer om Jouska (V.J.)

Terje Torkellsen – Sean
Terje Torkellsen fra Vedavågen, Karmøy, har bakgrunn fra band som Geetar, Palmface, Mats Wawa, Plooms og Hockney. Han er nå ute med sin debutsingel «Sean». Dette sier Terje om låten: «Sean er en hyllest til Sean O’Hagan (High Llamas) og er veldig inspirert av musikken hans. Det er et forsøk på å emulere de samme harmoniske fargene og instrumenteringen han bruker og å beskrive hvordan det føles å være omsluttet inni dette lydbildet. Man får på en måte følelsen av å være på et vakkert, men allminnelig sted, i en fiktiv gate eller et oppdiktet nabolag. En slags påminnelse om hvor fin den vanlige tralten er.» Så liker du Sean O’Hagan (High Llamas) vil du like denne. Snasen komposisjon. (V.J.)

Razika – D esje meg
Mer sløy enn forrige singel «En sjanse til», som var med i ferske spor uke 36/2018, men like bra. «D esje meg» er  en vakker-melanskolsk miks av sound og melodi. Video. 30. november slipper Razika sitt fjerde album «Sånn kjennes verden ut». Mer Razika. (V.J.)

King Buffalo – Morning Sun
Erik Otteraaen Ystad sende oss en ny anbefaling via en link til en anmeldelse av King Buffalo sitt nye album «Longing to be The Mountain». Selv beskriver King Buffalo uttrykket sitt som Psychedelic / Desert / Stoner / Heavy Blues Rock. «Morning Sun» er åpningslåta. Anbefales, altså, selv om låtene mangler noe variasjon, ifølge Erik. Tidligere Ystad-anbefalinger: Greanleaf – Good Ol’Goat (ferske spor uke 38/2018) All Them Witches – Diamond(ferske spor uke 37/2018) Red Fang – Wires / Car Bomb – From the Dust of This Planet (ferske spor – uke 33/2018) All Them Witches – Bulls & 3-5-7 (ferske spor – uke 27/2018) Greanleaf – You’re Gonna Be Ruin (ferske spor – uke 26/2018) (E.O.Y.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor»

og E

Vi kan melde om at Bærums Konger av Rock er tilbake med bravur og pondus! Om enn bare for fire ganger nitti minutter med svette og kraft, hvorav de to første øktene allerede er unnagjort. Nyheten har blitt møtt med glede og stor  interesse (som for mange andre returnerende gamle helter). Det er større interesse for Gluecifer nå enn noen gang tidligere da de var aktive. Gluecifer ga  oss en lekse i hvor rockeskapet skal stå, og en påminnelse om hvorfor vi digget bandet på 1990-tallet. Med store mengder pyroteknikk, spilleglede, samspill og overskudd ga de oss en fortreffelig lørdagskveld på Sentrum Scene i Oslo 27. oktober 2018.

For første gang siden 2005 står kvintetten på en Oslo-scene. Siden den gang har bassisten Stig Amundsen (Stu Manx) blitt skiftet ut med Peter Larsson fra Silver og Oslo Ess.

Lyskasterne fokuserer på Danny Young. Men pannebånd, langt hår og fargerike klær ser han ut som han er hentet fra 1980-tallet, som en av Van Halens mange samtidige. Så braker det løs; eller banker eller dundrer det avgårde er vel mer riktig å si. Med tung slagkraft drar Young i gang «I Got a War».

Når de massive dunkene har vekket liv i oss smyger Generalen, Biff Malibu; altså Frithjof Jacobsen, seg inn fra venstre scenekant og melder:

I’ve got a war baby
So whatcha gonna do
I got a war baby
I got a war with you
I get sick baby
And I get it from you
I wanna kick baby
I guess that we are through

Så kommer de inn en etter en, førstegitarist Arne Skagen, alias Captain Poon, gitarist Rolf Yngve Uggen, i denne konteksten med pseudonymet Raldo Useless, og nykommeren Peter Larsson (på bass) som får beholde sitt eget navn. Det smeller i innendørsfyrverkeri. En forsmak på det som skal komme i løpet av de neste nitti minuttene, både musikalsk og pyroteknisk (skal vi si pyromantisk?).

Det er brede glis hvor enn en snur seg. Det være seg på scenen eller ute blant publikum. En slik sann rockesvirr har vært savnet lenge, og for bandet er det herlig med en slik mottakelse (og belønning for lang og tro tjeneste i rockens navn).

Deretter går det unna, om ikke i et heseblesende, men stort sett et forrykende tempo. Generalen må ha en og annen hvilepause for å trekke pusten og føle på stemningen, må vite. Vi serveres slager etter slager og får påminnelser om kraften i låter vi kan ha glemt i bandets fravær.

Peter Larsson tilfører ungdommelig vitalitet blant middelaldrende menn, og er en kul og synlig scenepersonlighet. Han trakterer også bassen med tyngde og overbevisning, og bidrar også i større grad vokalt.

Det har gått et år siden jeg traff Jacobsen helt tilfeldig på bussen i Oslo sentrum på vei til sin dagjobb. «Er det noe rock om dagen», spør jeg faktisk. «Ikke så mye av det nei», svarer han før han innrømmer, «joda, littegrann er det». En konsert i Spania til sommeren. Noen dager senere er nyheten om comebacket på Azkena-festivalen ute. Et år senere kan vi se og oppleve dem der det hele ble avsluttet 15. oktober 2005 ; på Sentrum Scene i Oslo. I mellomtiden har de altså vært en tur i Spania og i Frankrike på Hellfest og her hjemme på Malakoff og Buktafestivalen i Tromsø.

Underveis; og i øvingslokalet, har de blitt smidd sammen som det samspilte og samstemte bandet som de en gang var. Det er på ingen måte noen B-utgave av bandet som møter oss. Snarere ett band stinne av overskudd, selvtillit og spilleglede. Snarere kan man kanskje si at bandet nå har blitt et overskuddsprosjekt ved siden av alt det andre de driver med, så familielivet med mer gjør dem godt. Nå er det ren moro, og all nervøsitet og prestasjonsangst er lagt til side etter fredagens gjennomkjøring. I alle fall er det et band som leverer sånn til de grader. Det er utvilsomt moro å være på rockekonsert.

De to siste albumene «Automatic Thrill» og «Basement Apes» får mest fokus, men her er det plass til låter fra hele bandets karriere, og få vil vel savne for mange personlige favoritter, selv om undertegnede nok kunne tenkt seg ennå mer fra den første delen av bandets historie. Men hvem kan klage på et sett som inkludere «Take It», «A Call from the Other Side», «God’s Chosen Dealer», «Evil Matcher» «Get the Horn» «Brutus», «Year of Manly Living» og ellers omtalte rockere.

Come on and get it while it’s here coz it’s running out and you’re in a rush
Don’t want to get it over there, want to get it here but you ain’t the first
Come on and get it from me – come on and get it fast
Come on and get it while it’s here coz it’s fading out and it ain’t gonna last

Det er et hardtriffende destillat av punk, 70-tallsrock og heavy metal vi får. Her er det ikke plass til ballader eller sidespor. En og annen gitarsolo, javisst, men aldri på bekostning av drivet og fremdriften i selve låta. Det er snakk om høyoktan og høy-energisk rå rock fra start til mål med vink til The Misfits, Dag Nasty, Didjits, Dictators, Mötorhead, MC5, Black Sabbath og mange flere underveis. Jada, noen midtempolåter, et klarere lydbilde og en bredere rockereferanseramme, som også inkluderer powerpop og klassisk rock på nyere låter, som eksempelvis «Shotgun Seat». Men de er jo fine de også, låter som vokser på en. Det leveres stilsikkert med pondus og bravur foran en tilskuerskare også fra Tyskland og USA (hei Jake Starr fra vennebandet Adam West).

Tekstmessig lever de ut og debatterer de klassiske rockemytene med humor og snert, og er akkurat på den riktige siden av cheesy. På mange måter en god skole i hva rock er for gryende entusiaster eller en bekreftelse for oss eldre som nå har blitt henvist til mer sedate liv.

I’m done with the easy living
I’m done with the easy living
I’m done with the slack you’re giving me
I’m done with the easy living
I’m sitting in a house so pretty got a life so shitty and I want no pity
Come on with the nitty gritty yeah come on and hit me coz I’m feeling shitty, som Frithjof Jacobsen poengterer det avslutningsvis; like mye til seg selv som til oss der ute i salen (?).

– Dette er den beste kvelden i mitt liv, utbrøt Arne Skagen underveis og også Generalen Frithjof Jacobsen var overveldet av responsen.

Det hele avsluttes med låta, som Generalen kan meddele var katalysatoren for å bringe dem sammen igjen, «Desolate City».

We are lions in a cage
Pet tigers fueled on rage
We’re the moonlight we’re the clouds
We are losers, we are proud
We are magic we are class
A hand with knuckles made of brass
We are good times, turned bad
We are the action you never had

To ganger kommer de tilbake. Først for å gi den avgåtte platesjappenes «Gods Chosen Dealer» fra nord, Egon Holstad, hans «Black Book Lodge».

You can wear your long hair going to the book fair
When you gonna be there in the old mans lair
Holding private trial, living in denial, you’ll be the hippie scare
So come on, oh uh
Be scared, be scared, be scared
Black book, black lodge
Something evil that you cannot dodge
Black knight in a black club
Kid screaming in a black tub
Well, you’re tired of the textbook
Now you wanna read the black book
Yeah, you’re tired of the textbook
And now…

Så er det tid for å runde det hele av. Med en påminnelse om at store deler av publikum i dag lever «behagelige» familie- eller arbeidsliv ganske fjernt fra ungdommens utagering og rock’n’roll. «Easy Living» sitter mer enn noen gang der bandmedlemmene sjonglerer kontorjobber og politisk kommentariat med en dose av deres og vår ungdom.

Naturlig nok må låta «Rock Throne» være det som dundrer ut i det vi jages ut i Oslo-natta, videre til nachspiel på John Dee eller på bakrommet på Sentrum Scene. Og joda, de er «Kings of Rock». Ihvertfall for en kveld eller fire.

På denne bejublede returen beviste Gluecifer en gang for alle hvorfor de var de norske fanebærerne for scandirocken eller flammerocken om du vil. Og vi kan nok være ganske sikre på at neste lørdag på Sentrum Scene nok ikke er den aller siste gangen kvintetten står på en scene. Til det er det fremdeles altfor mye ugjort moro og rock igjen i navnet og lyden Gluecifer.

Bildene er fra Gluecifers konsert på Sentrum Scene fredag 26. oktober

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Wonderfools – Mad Motherfucker’s Back In Town er i sterk Turbonegro/Gluecifer ånd

Brut Boogaloo kunne pese på à la kollegaene på den tiden, Hellride og Gluecifer

The Hellacopters reiste verden rundt med våre egne scandirock-legender Gluecifer

Siden de også hadde klart og børste støv av Biff Malibu fra Gluecifer, var det kanskje et håp om at DDR endelig skulle få lurt noen hårete ølvommer fra Namsos på scena

Gluecifer – Dambuster (Ferske spor uke 49/2017)

Folk fra Turboneger, Gluecifer, Backstreet Girls, Hard Luck Street, Trashcan Darlings, Valentourettes, Virginia Hill var på konsert med Cheetah Chrome på Gamla

«The Personal Decay» er på min all time punk/rock-bangers-liste sammen med det ypperste fra Backstreet Girls, Turbonegro, Amulet, The Ratcats, The Good The Bad And The Zugly, The Carburetors, Gluecifer osv.

Oppdag polsk litteratur! I samarbeid med Tidsskriftet Mellom presenterer vi et utvalg av polsk litteratur etter stengetid, til toner fra polske jazzrelaterte plater mellom slagene.

Kom og hør den prisbelønte oversetteren Agnes Banach holde kortforedrag om sin oversettelse av Witold Gombrowicz’ forfatterskap. Det blir også opplesning av Wioletta Grzegorzewskas poesi ved psykolog, skribent og oversetter Joanna Rzadkowska.

Vi runder av kvelden med en samtale om Olga Tokarczuks bøker, med Aldona Szczepanska og Anne Walseng, som begge har oversatt Tokarczuk til norsk. Samtaleleder er Julia Wiedlocha, redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Mellom.

Forfatter og psykolog Olga Tokarczuk debuterte som poet og har senere skrevet noveller, romaner og essay. Hun anses som en av hennes generasjons mest kritikerroste polske prosaister. To av hennes romaner finnes på norsk: Løperne, oversatt av Aldona Szczepánska og E.E., oversatt av Anne Walseng. Tokarczuk vant i år den den høythengende Man Booker International Award for sin bok Flights (Løperne, på norsk).

Deichmans Svein Ole Røe har satt sammen polske jazzrelaterte plater som du kan lytte på mellom slagene. Tim Lowerson fra DIY-jazzgruppa Lucky Nova og det blåser- og slagverksbasert brassjazzbander Kinetic Brass Collective bidrar. Tim har valg den polske trompetisten Tomasz Stańko (døde i år), litt friere og røffere, men skikkelig bra Piotr Wojtasik. Ellers tror Tim Lowerson det kommer mye bra fra unge polske grupper/ensembler. EABS som blander blander hiphop og jazz er med på listen.

For øvrig anbefaler Tim Lowerson en radiokanal fra England som heter Cosmic Jazz. «De spiller mye bra og forskjellig fra hele verden! De spiller mye jazz fra Polen. Virkelig flott kanal!», sier Tim.

Det blir også loddtrekning med bokgaver!

Baren åpner kl. 19.00. 18 års aldersgrense. Gratis inngang.

Illustrasjon: Ingrid Rognstad.

Sjekk også:

5 album som har inspirert Lucky Novak

Kinetic Brass Collective
Et brass jazz band som spiller blåse- og perkusjonsinstrumenter og som består av en variert gjeng i alle aldersgrupper med amatører og profesjonelle sammen, med bakgrunn fra jazz, storband, orkester, korps og pønkeband. På tampen av fjorået slapp de en EP. Sjekk den her!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Artist: Sverre Knudsen

Album: «Gud» (2018)

Plateselskap: K. Dahl Eftf.

5,4

Sverre Knudsen er ute med sitt andre album i det som er tenkt å være en platetrilogi. Den første i rekken het «Vi» og kom i fjor. Nå er «Gud» sluppet ut i offentligheten. Der «Vi» tekstlig sett var mer sjølbiografisk og innovervendt, skuer «Gud» utover og er mer kommenterende. Knudsen kommenterer rasismen i samfunnet, som han også mener henger sammen med tema som egoisme, smålighet, mangel på solidaritet og den økende tendensen til å skulle måle alt ut fra økonomisk vekst og lønnsomhet: «Det finnes en verden vi ikke kan krite/Vi roper så høyt og vi skjønner så lite/Cash skaper bare en råtten elite/Vi roper så høyt og vi skjønner så lite/Det rasjonelle er bare en rite/Vi roper så høyt og vi skjønner så lite/En målestokk av menn som er hvite».

Samtidig med plateslipp, har Knudsen også sluppet en pamflett som heter «Frie og Reptile» med undertittel «Norsk rasisme 2018». En pamflett som til dels har ført til heftige diskusjoner på sosiale medier og i avisene. I tillegg har han laget en film som følger plata i de 42 minuttene den varer. Plata består av én låt, som er delt opp i 11 kapitler, eller hva man velger å kalle dem. Har det i norsk sammenheng blitt laget en slik miks av tekst, musikk og film av en og samme artist? Jeg er usikker. Det som er sikkert er at dette er et prosjekt med høye ambisjoner, et prosjekt der buen spennes hardt og man er spent på hvor pilen treffer.

På musikksiden har Sverre Knudsen med seg den unge rapperen MYRA (aka Regina Tucker), og støymester Lasse Marhaug. Ellers har Knudsen trukket inn et kjært instrument fra The Aller Værste!-tiden, nemlig Farfisa-orgelet. Dette er det Anja Laudal som trakterer. For gamle TAV-fans er det godt å høre noe som er relativt gjenkjennbart fra den tiden. Bortsett fra det, er det fint lite som minner om The Aller Værste eller The Beste. «Stå aldrig still» synger Joakim Thåström, og det tror jeg i stor grad er Sverre Knudsen sitt musikalske motto. Knudsen og co. maler nærmest filmatiske landskap ved hjelp av elektroniske hjelpemidler, og det fungerer veldig bra. Å sette en merkelapp på det musikalske uttrykket, synes jeg er vanskelig, men det er kanskje ikke så viktig. Flere nevner dubstep, og det kan man vel for enkelhets skyld kalle det.

Ved første gangs lytting tenker man at musikken er relativt vanskelig tilgjengelig, men i Knudsens dub-landskaper finner man etter hvert ro og ettertanke. Noen av kapitlene er faktisk rent ut sagt sangbare. «Roper så høyt» og «Barna vi elsker» er i den kategorien. Ro er forresten et relativt begrep, for selv om det musikalske delvis er ganske tilbakelent og coolt, så må tekstene kunne sies å være foruroligende samtidsbeskrivelser og skremmende framtidsvisjoner/dystopier: «Men det er fullt her i den fineste rammen/Og barna vi elsker skal arve alt sammen/Noen må alltid sitte på trammen/Barna vi elsker skal arve alt sammen».

I «På sanden, ved havet», får Knudsen hjelp av Mannskoret. I samspillet mellom korsang og tekst, maner de fram en dyster og nærmest sakral stemning. «Herre, vi venter/Vi er beredt/Vi gjorde som Job/Vi valgte rett», messer de. For de som ikke husker så mye fra bibelhistorien, var Job en mann som ble utsatt for ulykker fra Djevelen selv for å lokke Job bort fra Gud. Han greide imidlertid å være sterk og gjøre det rette. Kanskje ligger det et håp i denne teksten om at vi mennesker skal bli flinkere til å velge bedre løsninger?

Hvem er Gud i Knudsens univers? Er han et falskt håp om frelse, er han en metafor for det gode i mennesket, eller har han bare blitt en del av en sammenslutning mellom Kinas Kommunistparti-Facebook/Google og Guds forretningsfører Apple-Blackwater? Og hvorfor ber vi ham å lukke døra når han går? «Jeg har alltid trodd, men begynner å tvile», synger Sverre mot slutten av Gud. Det er ingen grunn til å tvile på hans prosjekt. Dette er noe av det mest spennende som har skjedd i norsk kultur- og musikkliv på veldig lenge. Pilen treffer kanskje ikke bullseye, men det er sannelig ikke langt unna.

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Tekst: Ådne Evjen

Få med deg flere anmeldelser og annet musikkstoff på Musikknyheter

Sverre Knudsen: CAS presenterer Lyrikken i Musikken
Classic Album Sundays presenterer Sverre Knudsen // Kent Horne med Sverre Knudsen // torsdag 22. nov. kl. 19 // Musikkavdelingen, Deichmanske Hovedbibliotek, Arne Garborgs plass 4 // servering // fri entré! Vi snakker om Sverre Knudsens befatning med tekst og musikk siden søttitallet.

Benjamin Finger sto for et et av årets beste norske album i fjor med «For Those About to Love» var. (Les omtale i musikalske sidespor). Snart er han aktuell med nytt album med tittelen «Into Light», som blir gitt ut  den 23/11 – 18 på labelen Forwind . Innspilt og mikset i Oslo, med vokal av Inga-Lill Farstad (Children And Corpse Playing In The Streets) og cello av Elling Finnanger Snøfugl.

I likhet med uttrykket på plata «For Those About to Love» viser Benjamin Finger med komposisjonen «A Glimpse» at han fortsatt er utforskende. «A Glimpse» åpner A-siden på den kommende plata, og igjen beveger Benjamin seg inn i et mykt, støyende ambient landskap. Generelt blandes ambient med elektroakustiske og moderne klassiske elementer på plata. Vi kommer helt sikkert tilbake til den! Videoen til «A Glimpse» har Benjamin Finger regissert selv. Den er (som alltid) skutt på Super 8mm.

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Mer om Benjamin Finger

Gram Parsons, «GP»

Dette var mitt første møte med countrymusikken som gjorde inntrykk og er et album som har fulgt meg siden. Det er skranglete, slentrende, ekte, upolert og jeg har virkelig sansen for de nydelige harmoniene til Emmylou Harris.

Tom Petty & The Heartbreakers, «Into The Great Wide Open»

Jeg kommer ikke utenom Tom Petty, så her måtte jeg bare velge et album. «Into The Great Wide Open» er spekket med gode låter og gode tekster. Dette er et album som inneholder alt, Tom Petty skinner som en av tidenes beste låtskrivere og The Heartbreakers er jo et av verdens beste band.

Noel Gallagher’s High Flying Birds, «Noel Gallagher’s High Flying Birds»

For de fleste er det kanskje motsatt, men Noel Gallaghers første soloplate førte meg til Oasis. Jeg likte den såpass godt at den til og med førte meg og Erik (gitarist i Mighty Magnolias) til Hamburg for å se ham live i 2012. Noel Gallagher skriver refrenger som få andre.

Travis, «The Invisible Band»

Dette albumet kjøpte jeg på den eneste platebutikken i Os som nå dessverre er lagt ned, da var jeg 10 år og dette albumet gikk repeat. Mektige poplåter og svært fine melodier med en litt melankolsk undertone. Utrolig fin plate som jeg av og til setter på fremdeles.

Mark Knopfler, «Sailing To Philadelphia»

Det er unødvendig å påpeike hvor god Mark Knopfler er på gitar, i mine øyner er han først og fremst en fyr som lager utrolig fine låter. Jeg husker da jeg hørte «What It Is» for første gang, jeg trodde ikke det var mulig å lage noe så stilig.

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

Sjekk også:

5 album som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 låter som har inspirert Wauwatosa

Bjørn Marius Hegge – The Waltz of Hope
Bassist Bjørn Marius Hegge står bak en av mine jazzfavoritter de siste par årene med «Vi är ledsna, men du får inte längre vara barn», gitt ut under Hegge-fanen. Det var en oppvisning i stilsikker bop som oste av sjarm og sjel. «The Waltz of Hope» er første smakebit fra det kommende albumet «Creator Has a Bachelor Plan» (sterk tittel, nok en gang) som slippes 7. desember. «The Waltz of Hope» byr på mer av det lekende drivet som gjør «Vi är ledsna..» så fascinerede og gir skyhøye forventninger til det kommende albumet. Se også opp for konsert med Hegge-bandet på Herr Nilsen 1. desember. (D.J.)

Grand Union – Cara
Frode Strømstad er en aktiv type med mange jern i ilden. Ikke nok med at han har vært med på å starte opp vinyltrykkeri i Egersund (hurra!), men her kommer det jaggu et nytt band også. Grand Union består av Strømstad, Stephen Hunking og Dave Ramirez fra bandet Hypnolovewheel, Sue Garner og på singelen «Cara» bidrar indiehelt Gary Olson (The Ladybug Transistor). Fire låter ble nylig sluppet, men den sterkeste er nok «Cara». (D.J.)

Robyn – Ever Again
Endelig en ny Robyn-plate. Selv om jeg ikke er like euforisk over «Honey»-albumet som mange anmeldere, fremstår albumet som meget solid og absolutt verdt ventetiden. «Ever Again» har en slepen og frekk basslinje som får en til å smyge ut på dansegulvet. Øya 2014: Röyksopp & Robyn – Svensk ballegrep (D.J.)

Deerhunter – Death in Midsummer
Apropos (semi)comebacks, det blir ganske så fint å få et nytt album fra Deerhunter. «Death in Midsummer» er svimlende harpsichord-drivende psykedelia fra Bradford Cox og kompani. Plateanmeldelse: Deerhunter – «Monomania» (D.J.)

Boygenius – Ketchum, ID
Boygenius-prosjektet til Julien Baker, Phoebe Bridgers og Lucy Dacus har tidligere vært med på ferske spor. Nå foreligger hele EPen og den er sterk som fy. «Ketchum, ID» har noen himmelske harmonier og er en sober avslutning på EPen. La oss håpe at det kommer mer fra trioen. (D.J.)

Our Girl – Our Girl (Bedroom Record)
Our Girl fra Brighton har fått æren av å varme opp for Rolling Blackouts Coastal Fever på John Dee onsdag 7. november (som vi gleder oss!). Debuten «Stranger Today» viser med all tydelighet at det er god grunn å komme tidlig på John Dee denne onsdagskvelden. I sammenheng med «Stranger Today» ble «Bedroom Record» sluppet, som er demoversjoner og nedstrippede tagninger av albumet. (D.J.)

Spielbergs – 4AM
Det har gått gjetord om denne sangen en stund nå, med meget god grunn. Storslagen og angstfylt, som en fokusert og stadionvennlig versjon av …And You Will Know Us by the Trail of Dead. Rett og slett uimotståelig. Kan ikke dette albumet komme snart? Mer Spielbergs (D.J.)

Nap Eyes – Have You Seen The Light
Vidunderlig å våkne opp til to nye Nap Eyes-sanger denne fredagen. «I’m Bad Now» må være en av de platene jeg har spilt mest i år, og kommer nok til å skinne på pallen over årets beste album for min del. Hvis man er kjent med dette albumet eller bandets tidligere verker, er ikke lydbildet så veldig fremmed. Det er fortsatt en anelse anemisk, men allikevel energisk, med små drypp av Velvet Underground og Television. Nap Eyes – Hearing The Bass Nap Eyes – Every Time the Feeling(D.J.)

Colin Self – Stay with the Trouble (for Donna)
Partytekno med skarpe lyder, frenetisk rytme, oppkutta syntetisk vokal og deilig bass. For de som liker Powell, SOPHIE, Iglooghost m.fl.. Fra skiva «Siblings» som kommer på RVING Intl. i november. (G.Q.)

Jason Forrest – Uncertainty
En hurra-meg-rundt breakcore-låt. Ymse elementer er morsomt og funky klippet og limt sammen. Det er skamløst og flashy. Det er en stund siden sist jeg har hørt noe på Jason Forrest, men han fortsetter som tidligere. Jeg har friskt i minne «My 36 Favorite Punk Songs» fra 2005, med klipp og lim av nettopp 36 punklåter. Nå er han ute med skiva «Fear City» på hans eget selskap Cock Rock Disco. (G.Q.)

Demdike Stare – At It Again
Fra kaos til kaos, via dubstep, i en spennende oppbygget og drivende låt. Låta starter i en smeltedigel av skarp og smeltet lyd, dette nullstilles så av en enkel dubrytme. Rytmen blir etter hvert mer energisk og støyen/de smelta lydene kommer gradvis tilbake før de tar over helt. Den slutter omtrent slik som den begynner. Demdike Stare er tilbake med ny skive «Passion», ute som vanlig på Modern Love. (G.Q.)

Jay Glass Dubs – Umbro dub
Sakte og tung dub med støyelementer og godt med romklang. Vi aner at det er satt sammen av mange elementer, men de røres rundt til en delvis formløs masse; ikke som graut, mer som en godt rullet Katamari-ball. Fra utgivelsen «Plegnic», ute på Ecstatic. (G.Q.)

Moe, Marhaug – Development
Første låt og første del av den nye skiva «Capsaicin» bygges sakte, men omhyggelig opp og vi skjønner at vi har noe skummelt i vente. Først kommer dype, dype bassklanger som får lov til å romstere i mellomgulvet lenge, så kommer elektroniske haglbyger og vrengt gitar. Vi er i et lignende landskap som Sunn 0))) liker å bygge opp og det er smertefullt, men deilig. Lasse Marhaug  Øya 2015 – Mørke midt på dagen (G.Q.)

The Good, the Bad & the Queen – Merrie Land
Endelig! Elleve år etter debutplata er The Good, the Bad & the Queen tilbake med nytt stoff. Damon Albarn (Blur, Gorillaz), Tony Allen (Africa 70), Simon Tong (The Verve) og Paul Simonon (The Clash) overrasket stort i 2007 med samarbeidet, og debuten var en klar favoritt hos mange. Siden har det vært spekulert i om de noen gang kom med en oppfølger, og i sommer ble det bekreftet, det ville komme et nytt album i løpet av høsten, og selveste Tony Visconti (David Bowie, T-Rex, Talking Heads, U2, Morrissey) hadde produsert. Albumet har vært klar lenge, men Damon Albarn har som kjent vært opptatt med Gorillaz de siste årene, slapp senest i juni det glimrende «The Now Now», og er fortsatt på turné med gruppa. Vel, 16. november kommer endelig albumet «Merrie Land», og tittelsporet lover mer enn godt. Albarn har vært tydelig kritisk til Brexit, og benytter sjansen til å håne Englands «farvel» til resten av Europa. Han snakkesynger over en gjennomgående dyster orgelmelodi, med en slags synkopert vokal i forhold til rytmen ellers, det er like før det hele faller sammen, men gutta drar det kløktig og lekkert i havn. Jula kom jaggu tidlig i år! (S.B.H.)

Will Oldham – Most People
Will Oldham, eller Bonnie ‘Prince’ Billy som han oftest kaller seg, har vært en helt i mange år. Det er riktig nok en stund siden jeg har kjøpt noen album av han, tror jeg hoppet av etter «The Wonder Show of the World» (2010), da begynte det å gå på tomgang. Katalogen før derimot, er proppfull av gull, spesielt «I See a Darkness» (1999) og «Master and Everyone»(2003). Årets album, «Songs of Love and Horror», er ikke nytt materiale, for det meste gamle sanger spilt inn på ny, både Bonnie ‘Prince’ Billy-låter, Palace Brothers og Palace Music, men også cover og uutgitt materiale. Det er kun Oldham og akustisk gitar vi hører, men det setter stemmen hans i fokus og viser at fyren virkelig kan synge! Dette er en plate for sene kvelder, eller tidlige morgener, vakkert er det uansett. (S.B.H.)

Father John Misty – Hangout at the Gallows
Albumet «God’s Favorite Customer» er ikke så ferskt lenger, kom i sommer, men er kriminelt nok blitt glemt her i ferske spor. I forbindelse med neste ukes konsert i København (som jeg lykkelig har skaffet meg én billett til) har jeg hørt på fyren hele uka. «Hangout at the Gallows» er favoritten for øyeblikket, jeg får frysninger hver gang han går opp i fistel på strofene «What’s your politics?/What’s your religion?» Popperfeksjon over hele fjøla! Hele albumet er en fryd for øret, og sjekk for all del ut tekstene, Misty bærer uten blygsel hjertet utenpå skjorta. (S.B.H.)

Kikagaku Moyo – Fluffy Kosmisch
Det er nå under en 14 dager til Kikagaku Moyo står på scenen på Blå (24. november) og det gikk akkurat opp for meg at vi ikke har delt noe fra deres siste album «Masana Temples» ennå. Så da gjør vi det nå. Psykedelia med en solid dose krautrock i miksen. (R.A.)

Bill Ryder-Jones – Recover
Bill Ryder-Jones ga ut sitt nye album «Yawn» fredag 2.11. Det er et meget sterkt og personlig album som fortjener masse oppmerksomhet. På låten «Recover» trekker han linjer til både Nick Drake og Bill Callahan. Gitar, Cello og Bills hviskede stemme danner bakteppet for denne nydelige låten. (Å.E.)

Zuzu – Dark Blue
Zuzu har varmet opp for Courtney Barnett. Det kan man skjønne, for det er litt i det landskapet engelske Zuzu beveger seg. Det er hakket søtere og mer nerdete enn Courtney Barnett. Den utrolig fengende låten «Dark Blue» er et godt prov på det. Sjekk ellers ut EP-en hennes fra tidligere i år.
(Å.E.)

St. Vincent – Los Ageless
Denne låten er fra den siste plata til St. Vincent. Det er pianoutgaver av låtene på plata «Masseduction» som kom i 2017. Det fungerer riktig så bra på de fleste låtene. Her i låten «Los Ageless».
(Å.E.)

U-FOES – Getaway & Massive Star
Det er vanskelig å unngå å bli truffet av den norske slagkraftige trioen U-FOEs intense framferd på «The Getaway» & «Massive Star», to av de mer oppspeeda låtene på debutplata deres «Whiteout». En annen av de mer oppspeeda låtene på  plata er «No More No More», som var med i en tidligere utgave av ferske spor. Låtene er energiske, det formelig gløder av trommer, gitar og vokal, ikke minst når U-FOEs slipper kakafoni-tøylene helt løs. Det gløder av resten av låtene på plata også. Jeg kunne garantert ha listet opp tonnevis av referanser til mer eller mindre kjente hardcore, sludge, doom og støybasert utøvere, det har jeg ikke tenkt å gjøre, da jeg like garantert ikke har har lyttet på mange av inspirasjonskildene til U-FOES, men jeg har da lyttet på mye musikk med omtrent samme øredøvende (ur)kraft og energi, som f.eks. utgivelser fra Amphetamine Reptile-labelen (den labelen er forresten brukt som refereranse en del ganger her i bloggen, hepp, hepp). U-FOES har akkurat den samme kompromissløse attityden som mange av disse banda. Reptile-bandende hadde dypere harcore/punk-røtter enn grungen og  mer brutalitet og galskap i soundet. Samtidig var de mer musikalsk utforskende og eksperimentelle innenfor sine rammer, for å sitere min tidligere kollega Pål Flodin. UFOES’ force er også brutalitet og galskap i soundet og de er utforskende både når det kommer til  låter og sound. Trioformatet deres, som kun består fuzzgitar, trommer og vokal, fungerer optimalt. Uttrykket er eksplosiv og originalt. For en debutplate! (V.J.)

Monalia – HTLT
«HTLT» er Monalias andre singel fra deres kommende album. Grunnlegger, Terje Halmrast, har sine røtter i Telemarksfjellene og sier at «HTLT» står for «Hate This Lukewarm Thing» og handler om å bryte opp med det som tapper deg for energi og tid. Gå heller for drømmene dine og det du egentlig vil drive med her i verden. Jeg er glad for at Terje fulgte drømmende for «HTLT» er bra. Monalia henter inspirasjon fra både 60-tallets populærmusikk og den britiske undergrunnsscenen på 80 og 90-tallet. Når man anvender grunnrissene i 60s-psykedelia/psych og Spacemen 3/Darkside/ Spiritualized og tøyer uttrykket i sin egen retning, da kan kvalitet oppstå. Og det har det gjort i dette tilfellet. Låten har sterk produksjon og er en gjennomført låt som vokser ved hver gjennomlytting. Ekstra poeng til vokalist Stine Helen Tunstrøm, hun synger med en herlig, slepen autoritet. (V.J.)

Charlotte & Co-Stars – My Man
På singelen «My Man» beveger veteranene Charlotte & Co-Stars seg noenlunde i samme musikalske univers som de norske kollegene De Marvells. Charlotte & Co-Stars trykker til med blues-infisert reinspikka rock der slutten av 60-tallet og første halvdel av 70-tallet møter Charlotte & Co-Stars i 2018. «Det lages ikke for mye av denne type musikk i vår tid, så dette er et særdeles velkomment innslag av et band som kompromissløst klinker til uten å bry seg om hva naboen måtte mene», skriver B.I.H. i sin omtale av nevnte De Marvells debut EP. Jeg adopterer disse ordene for å beskrive Charlotte & Co-Stars «My Man». My Man» er en groovy låt med fet orgel en vokal av en helt annen verden! (V.J.)

Munroe / Knutsen – Fall to Pieces
«Fall to Pieces» er skrevet av Marie Munroe, arrangert og produsert av Christer Knutsen, og mixet av Øystein Frantzvaag, og har lenge vært en live-favoritt. Produksjonen er back to basic, men samtidig mektig. «Fall to Pieces» er en stilfull drømmende, melankolsk og filmatisk låt som ville passet perfekt som soundtrack til en passende film. Munroe / Knutsen (V.J.)

Hôy la – Purple
Tredje singel fra Hôy la aka Ingri Høyland Kvamstad, en ung norsk artist med base i København. Musikalsk fortsetter hun i samme spor som på de to foregående singlene «Shame» og «Please», som beveger seg i et hypnotisk triphop-landskap. «Purple» er minimalistisk suggerende. Mixen er rå. En topp 2018-trip-hop låt både i innhold og utførelse. Video. Hôy la er virkelig en spennende utøver å følge med på. Musikkvideo: Hôy la – «Shame» (V.J.)

Romskip – Lei
Utgitt av den bergenske kred-labelen Back to Beat Records, som bl.a. har gitt ut The Wednesday Knights’ første og eneste knallplate. Jon Skjold i Back to Beat Records beskriver Romskip-låta godt: «Romskip er i en aldersgruppe som har vokst opp med hip hop mer enn noen annen sjanger (og er definitivt påvirket av det), men har også et bevisst forhold til rockehistorien (spesielt fra seksti- og søttitallet). Det er vanskelig å gi en presis sjangebeskrivelse, men for meg høres de ut som indierock med slackerinnstilling, fokus på groove og innslag av garage og psykedelia.» Selv synes jeg dette høres ut som snerten garasjerock, for å si det enkelt og greit. Neste utgivelse i Back to Beat Records-rekken er debutsingelen til The Hiveminds – «No Fun No More Run Away (From Myself)» – releasedato 9. november. Et band som består av medlemmer fra både The Wednesday Knighst og Romskip pluss Cherbubs (noen som husker dem?). (V.J.)

Mighty Magnolias – Out in The Cold
Snerten garasjerock fra Mighty Magnolias også. Det er to år siden Mighty Magnolias kom med debutalbumet som en av våre skribenter beskrev som en fin miks av americana, roots, country og bortenfor der igjen. Nå er de ute med en fersk plate som i likhet med debuten har mottatt godord, og på den er «Out in The Cold». 5 plater som har inspirert Emil Andre Nordtveit i Mighty Magnolias (V.J.)

Fauna Timbre – Violent Waves
Å lytte på Oslobandet Fauna Timbre er som å veksle mellom å flyte gjennom et mystisk landskap for så å stige ned i dypet av et like mystisk tjern. Tittelen «Violent Waves» er en ganske så beskrivende tittel, selv om man også kan skimte lyse bølger på ferden. Sjanger? Tja, på denne låta, doom i samklang med mørklagte synth(er), noe slikt. Plata deres «Altering Echoes» er ute på Red Orchard Records. (V.J.)

Bad Religion – The Profane Right of Man
Bad Religion er et av USAs mest innflytelsesrike og suksessfylte (skate)punkband gjennom tidene. Sammen med Black Flag og the Descendents satte de California på punk-kartet. Overdubbede vokalharmonier, raske melodiske gitarer og hardtslående trommer ble gruppas varemerke og suksessformel, noe som inspirerte en mengde nye band, bla. norske Forgetaboutit. «The Profane Right of Man» er på høyde med det beste de har gitt ut tidligere, som «Incomplete» og «Leave Mine to Me, to av mange høydare fra Bad Religion. (V.J.)

Quarter Wolf – Shut the Fuck up and Play
«Shut the Fuck up and Play» er fra den forrykende EP’en: «Back to Sykkylven» (2017). I september kom en video til låta, derfor slenger jeg med låten i denne ukas ferske spor. «Shut the Fuck up and Play» er 70-tallspunk av godt merke. I begynnelsen av oktober var det premiere på 3 nye Quarter Wolf-låter på Kvegpels. De låtene jeg hørte på Kvegpels ga ståpels! Tre killer-låter som på ingen måte demper forventningene til nye Quarter Wolf-slipp. Quarter Wolf (V.J.)

The Age of Colored Lizards – Tomorrow
The Age of Colored Lizards er full gang med å booke spillejobber, så til alle konsertarrangører der ute, en oppfordring: Book, book, book! The Age of Colored Lizard lager deilige, melodiøse låter som driver fram i det støy-delikate soundet. Og det gjør de mer enn bra! Resepten er støypop/rock, shoegaze influert av The Jesus and Mary Chain, tidvis Dinosaur Jr. osv. Den superb twee-støy-pop-låten «Tomorrow» er et av høydepunktene på debutplata. Når det er sagt, hele plata er mer enn bra, les anmeldelse. (V.J.)

The Chills – In Harmony
The Chills & Martin Phillipps fra New Zealand blander sekstitallspop med pop/psykedelia og har kommet opp med jangle pop låtperler som «Doledrum», «I Love My Leather Jacket», «Pink Frost, «Frantic Drift» (Flying Nun Records), «Heavenly Pop Hit» og mange, mange andre! Det var en god del andre band fra New Zealand som nesten lagde like bra låter som The Chills på 80-tallet, vi kommer nok tilbake til dem ved en senere anledning. I 2015 gjorde Martin Phillipps & The Chills comeaback med «Silver Bullets» og i år følger de opp med «Snow Bound». Produksjonen er større enn tidligere, men ellers er det stort sett The Chills slik vi kjenner dem fra 80-tallet. Heavenly Pop Hits! Det du nettopp leste er fra ferske spor uke 38, da valgte jeg låta «The Greatest Guide». Og siden den nye plata og gruppa generelt er så jækla bra tar jeg med et spor denne gang også.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor

Hva er ditt favorittalbum?

– Jeg har et veldig nært forhold til Joni Mitchell sitt album «Court and Spark», helt fra barndommen av, og kommer liksom alltid tilbake til det». Siril Malmedal Hauge i Fieldfare fra spalten “5 om bøker og musikk”

Hva er ditt favorittalbum?

– Det første som falt inn i hodet mitt da jeg leste spørsmålet var Joni Mitchells «Blue», så da går jeg for det. Unnveig Aas fra spalten “5 om bøker og musikk”

Hva var ditt første kognitive platekjøp?

– Joni Mitchells «Blue» kan kalles et slikt kjøp. Jeg hadde lengtet etter henne, jeg valgte henne og ble! Kari Slaatsveen fra spalten “Min platesamling”.

Hvem er dine største musikalske inspirasjonskilder?

– Joni Mitchell blant annet. Kan få kraftige hangups på artister, men er ikke typen til å henge opp plakater på rommet. Inge Bremnes fra intervjuet “Jeg er veldig opptatt av formidling”

Hvem er den/de beste låtskriverne du vet om og hvorfor?

– Uuææh! Vanskelig. Jeg er veldig fan av Joni Mitchell fordi tekstene hennes er direkte og samtidig hemmelige. Frida Ånnevik fra intervjuet “Kunsten å skrive en låt man husker”

Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– Joni Mitchell. Alt av Joni Mitchell. Føles helt ferdig. Samme gjelder Alanis Morrissette. Faktisk også Björk. Men bare vent. Plutselig er jeg der igjen og spiller alle Joni-platene ihjel. Tore Renberg fra spalen “Min platesamling”

Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Eg har alltid tenkt at eg ikkje er ein samlar. Min gamle redaktør i Samlaget, den fine Sverre Tusvik, er ein samlartype, han samlar på alt mulig, og dette har både mora og uroa meg. Er det mulig å halde på med desse samlingsgreiene og likevel vere eit velfungerande menneske? Så når folk har spurt, har eg sagt at den einaste artisten eg har samla alt av, er David Sylvian. Der er eg heilt ute, det ser eg, men når eg no får dette direkte spørsmålet, så ser eg i samlinga at eg også har alle platene til følgande artistar: Björk, Joni Mitchell, Leonard Cohen, Lloyd Cole, Tindersticks, The Clash, PJ Harvey, Talking Heads, The Blue Nile, David Bowie, The National, Dexys, Fennesz, Sakamoto, Tom Waits, The Smiths, Morrissey. Eg hadde også på eit tidspunkt alle platene til Bruce Springsteen (pluss ei heil bod med bootlegplater frå syttitals-Bruce), men eg kasta «Human Touch» og «Lucky Town» ut frå Puddefjordsbrua som protest mot den slette musikalske kvaliteten. Frode Grytten fra spalten “Min platesamling”

Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Har en ganske velutviklet samlemani (borderline hoarder dessverre) så en god del komplette diskografier i hyllene mine: Todd Rundgren, Paul Weller, Saint Etienne, David Bowie, Stereolab, Atomic, Randy Newman. Jobber med saken på Miles Davis, Prince, Joni Mitchell ++ Tord Krogtoft, direktøren for Øyafestivalen, fra spalten “Min platesamling”

Om du måtte velge et (musikalsk) tiår, hvilket?

– Da velger jeg meg 80-tallet. Jeg ble født i ’82, året Prefab slapp sin første single, Scritti Politti slapp «Songs to Remember», som er fantastisk. «The Nightfly» av Donald Fagen. «Almanaque» av Chico Buarque. «Imperial Bedroom» av Elvis Costello. «Big Science» av Laurie Anderson. Så mange fine plater. Og det er bare ’82. Jeg var motstander av 80-tallet hele 90-tallet, men med tiden har jeg følt mer og mer eierskap til det tiåret sjøl. Mange store lagde mye rart, litt fint, litt stygt da – Jonis «Chalk Mark in a Rain Storm» er til tider nydelig fordi den er så ute. Og mange nye krefter kom til og strebet etter noe som samtiden ikke helt kunne tillate. Mye rar motstand, store følelser, merkelig ambivalens. Det blir det ofte magi av. Og mye tull. Men sånn må det vœre. Herregud så mye dritt som kom ut på 60-tallet også. Sondre Lerche fra spalten “Min platesamling”

Joni Mitchell i Deichmans samling

Man forlot lokalet med et smil om munnen og følelsen av at dette var godt investert tid.Vi dro hjem med fornyet glede over amerikanerens musikk selv om han denne gangen ikke fikk meg til å glemme tid og rom, slik jeg tidligere la til stede all selvrefleksjon og ble del av musikken når jeg har opplevd moderbandet Sonic Youth på Alaska i Oslo, Quartfestivalen i Kristiansand og Øyafestivalen i Oslo.

Konserten skilte seg også klart ut fra det i stor grad eksperimentelle og improviserte settet på Safe as Milk i Haugesund i 2008. Lee Ranaldo and the Dust på Lido i Berlin i 2012 var nærmere og likevel annerledes. Ikke bare fordi han hadde selskap av The Dust (Steve Shelley, Alan Licht og Tim Lünzel). Låtsamarbeidet med Raul Fernandez må ha tilført nye nyanser av harmoni og skjønnhet og en bittelitt annerledes måte å benytte seg av tuning og støypartier. Også hele konseptet og fokuset var på mange måter en berikelse.

Noen vil nok innvende at konserten på House of Foundation i en del av de elektriske partiene var skjemmet av uklar lyd. Selv hadde jeg problemer med å høre all tekst under de gamle filmsekvensene på tross av at jeg satt langt fremme i salen. Men alt i alt kom musikken frem med stor overbevisende kraft, ikke minst takket være Ranaldos behagelige, avslappede og naturlige tilstedeværelse og milde fremtoning.

Mens platenerdene i Oslo dagen i forveien hadde fått et nærstudie av Sonic Youths «Daydream Nation» i anledning platas nylige 30-årsjubileum, var kvelden i Moss i stedet et nærstudie av Lee Ranaldos tolvte (av tretten) soloalbum «Electric Trim. I form av et fragmentarisk, men gjennomtenkt utvalg filmsekvenser, en 70 minutter lang konsert og til slutt et nærintervju fikk vi ta del i gitaristens tilnærming til låtskriving.

På egenhånd og sammen med Sonic Youth har Lee Ranaldo forholdt seg til mønster og strukturer, men på ingen måte på et tradisjonelt eller forutsigbart vis, hele tiden under stadig forandring. Noe utøver Mike Watt ganske beskrivende betegner som «wink jump» music.

Det hele starter på filmlerretet med en rekke fragmentariske klipp som forklarer og gir innsikt i det musikalske universet Lee Ranaldo og Sonic Youth befant seg i, og kommer i fra. Aller først stifter vi bekjentskap med en musikkskoleklasse som øver og gjør filmopptak. En av strykerne reiser seg brått midt i filmopptaket etter å ha blitt irettesatt av dirigenten og læreren. I det han går knuser han celloen sin i gulvet med voldsom kraft.

En kraft som videre overføres eller transformeres til et liveopptak med mentor Glenn Branca. Volumet er veldig høyt. Branca er som besatt og innehar stor kraft og intens tilstedeværelse i måten han nærmest angriper instrumentet, men forholder seg likevel på sett og vis til strukturer. Under intervjuseansen senere forklarer Lee Ranaldo hvor viktig det var, og er, å oppleve denne samtidskomponisten live for å forstå hans musikalske signatur og stemme.

Dette kontrasteres med programheftet vi får utdelt med John Cages beskyldninger om at Branca på konserten, der Ranaldo deltar som utøver, utfører en form for musikalsk fascisme. Cage praktiserer en form for musikalsk zen og motsetter seg alle former for strukturer. Selv befinner Ranaldo seg et sted midt i mellom og henter fra begge sider.

Vi får også et klipp med Sonic Youth, Wolf Eyes og Hair Police som korresponderer med eksperimentviljen og kraften i musikkutøvelsen til avdøde Glenn Branca. Så ledes vi via Lee Ranaldo og Leah Singers Contre Jour eksperimenter og støy med videoprojeksjoner over Ranaldos egen livefremførelse her i kveld. Denne glidende overgangen er ren magi.

I det filmen fader ut starter det hele sakte og kontemplativt med de første skimrende tonene fra «Moroccan Mountain». Ranaldos funderinger og tanker med utgangspunkt i det han opplever som det frie marrokanske landskapet. Musikalsk improviseres det over alt annet enn et rigid mønster som likevel på forunderlig vis avslører en slags orden gjennom suggererende repetisjon og skifte av intensitetsnivå.

Låten endrer karakter og intensitet underveis, og går etter hvert ut i en mer og mer støyende og lekende sekvens hvor amerikaneren benytter en rekke perkussive instrumenter; bjeller sildrer og han utforsker ulike måter å få frem lyd av gitaren. Lydkunstneren håndterer gitaren med stemmeskrue, gitarpick, paukekøller og kun hender og bue. Han svinger gitaren opp i luften og holder den der oppe. Dog uten noe feste i taket slik vi var vitne til i Haugesund.

Det handler like mye om gitarens materie og utforskningsprosess som selve sluttresultatet. Men underveis oppstår en rytmisk og sonisk magi som fengsler og bergtar lytteren. Han banker også på baksiden av gitaren som om den er en alternativ tromme. Eskapader av gitarstøy og feedback modulert gjennom 62-åringens gitarpedaler. Sjelden eller aldri har jeg vel sett noen spille på en kassegitar med slik frenetisk energi og tilstedeværelse.

I was filming against the light
When the landscape drop down and we fall into the crack between window and the world
For twenty years or more we had a screwdrivers out trying to disassemble the panels
Trying to find a way back to the mountains
But nothing worked
We try prime the door with a bowl made from the branch of a fig tree but nothing worked
Train conductor kept repeating
This is the last stop

Desperasjonen, fortvilelsen og lengselen som disse tekstlinjene uttrykker, er på mange måter representativ for Ranaldos virkelighetssyn anno 2018. Noe vi skal stifte mer bekjentskap med helt mot slutten med oppgjøret mot internett som «New Thing» og den ekstreme tilgjengeligheten.

It’s time to tell you what to do
It’s time to tell you what i’m looking for

It’s right back in your home
You gonna take it down, down on the town again
When you stand there all alone
They gonna run you out, out of the room again
And take you home

They’re right certainty at this particular moment

I’ll take you down and play
Before they run you out, out of the town again
They’ll say right this way sir
You only get so much of this love
Before it takes you down again

And you will and you won’t
You say you do but then you don’t
The marks of times stay in your face
Try to find your state of grace

Ranaldo forsøker å drømme seg tilbake til det liberale Marokko han opplevde på sine reiser foran det marokkanske teppet i sitt eget hjem. En frihet forbildene i beatpoesien også har dykket dypt ned i. Det være seg Paul Bowles, William S. Burroughs eller Alan Ginsberg, kan han senere fortelle, mens han fremhever at det selvopplevde har vært viktigst.

Kontrasten kommer frem i «Circular (Right as Rain)».

Yesterday, the first thing in your morning
You were reading the papers, it was all about that fall storm again
But you’re right as rain, hold on to a sane view of your own
It’s always the same ending, be here or be gone

Yesterday, when you came sweetly
I got the sense that I could have you so completely
But it’s always the same thing, you had a view of your own
Everyday feelings, like seeds they get sown

Yesterday, while you were dawning
Arranging a change after a lifetime spent reigning it all in
The amazing ways we play, the circular stories we told
It’s an everyday thing, they’re here and then gone

Noe jeg opplever både som en feiring av hverdagsrutiner og samtidig en lengsel etter noe mer. Amerikaneren forteller om avhengighet og glede ved daglige rutiner som granola og kaffe om morgenen, men også hvordan reiser har gitt ham mulighet til å se og bryte ut av rutiner.

Underveis i settet kommer han med flere slike anekdoter og ledetråder til musikken og tekstuniverset.

Men før det er det en klargjøring av perspektiv i form av «Uncle Skeleton», en parafrasering av Edgar Allen Poe og et inspirert eksempel på hvordan det tekstlige samarbeidet med den anerkjente amerikanske forfatteren og kritikeren Jonathan Lethman («A Gambler’s Anatomy») har fungert. Ulike perspektiv og tilnærminger sammenføyes til ett, og får samtidig stå som kontraster og bevis på individualitet og ulike måter å se ting på.

You have to shake the flesh off to open up the body’s door
You have to let the skeleton breathe
That’s the thing the skeleton’s for
So use a scalpel, use a knife, shuck the flesh off in a pile
You need to keep the skeleton entertained
You gotta make the skeleton smile

Men her finnes fortsatt både håp og lengsel etter kjærlighet( og et bedre mer innholdsrikt liv?). Artikulert gjennom «Let’s start again».

Let’s start again, let’s make it over
Let’s tip the cup and watch it run out down your drain
Let’s head out where the rivers all run colder
Open up and let the daylight come again

Let’s start out just like a new sun
Break it down for all to see

Let’s start again, let’s make it over
Back where the story ends, we’re drifting out of range
Let me wake up with my head upon your shoulder
Open up and let no one share the blame

It’s hard to say about the sane ones
They fall apart like everybody else

Tittel og nøkkelsporet «Electric Trim» er fylt av disse kontrastene. Ulike verdensanskuelser og tilnærmelser i samspill. Både redsel og en bønn om andakt og en sterk formaning om å ikke dra forhastede slutninger på andres vegne.

Puppets talking different voices
We bind ourselves to different choices
Then we clean hardest to the shiftiest draft
Never getting the last word
Never getting the last laugh

Is that so would you say?
I wouldn’t dream to speak for anybody else
Such presumption I’ve left dying in the past
Along with the last word and the ones before the last

When was the last time that you’ve prayed, my friend?
You know the Xeome on a train
A picture painted in your brain
How we got way down again on a pose car in a frame

Settet er i stor grad konsentrert rundt dette albumet, men newyorkeren finner også plass til «Off the Wall» fra «Between The Times and Tides» (2012). Et høydepunkt i hans solokarriere, som glir fint inn i helheten denne kvelden der fokuset altså ligger på den mer tilgjengelige melodiøse folkpopen (med sterke karaktertrekk plukket fra improvisasjon).

Det er en betagende sammenføyning av feedback, dissonans og melodiøse harmonier, samfunnskritikk og svak optimisme eller nyorientering. Beatpoesi, no wave improvisasjon og melodiøs folkpop. Hele tiden under stadig forandring. Nest sist kommer tidligere omtalte «New Thing». Et krasst oppgjør med internett og den evinnelige tilgjengeligheten eksemplifisert ved at han også selv plukker opp smarttelefonen og leser opp siste melding. «Can you confirm….». Smarttelefonen, som tidligere også har vært benyttet for modulering av gitaren og for å spille enkelte lydklipp. Internett er både en velsignelse og tidvis en plage, som han sier det selv.

We’re searching thru a thousand closets
Me and all your thousand friends
We all wanna sleep inside a new skin
A place where everyone’s pretending

If that’s the way you understand things
Make the best of all the words you provide
If somewhere this a hollow ending
You can save yourself a lie and put the blame on me
Det hele ender opp i hans utilsiktede opprørssang mot Donald Trump «Thrown over the Wall».

We use the sea to hide our submarines
Disguise our faces with names
We use the night to come seal our dreams
And clouds to hide aeroplanes

Collecting clips to blot out black moon
Flood likes to cover the sun
We sat at land to confront the wolf
And try to won whose ’till they’re gone

Thrown over the wall, thrown over the wall
Thrown over the wall again (2x)

62 åringen forklarer hvordan denne låta antok en ny signifikans etter at de spøkefullt hadde snakket om låtas revolusjonære potensial da Trump gikk hen og vant valget. Han uttrykker uro over det som skjer i verden med fascismens og høyresidens fremmarsj blant annet i Brasil, men uttrykker samtidig svak optimisme og glede over den knappe valgseieren til demokratene i senatsvalget for noen dager siden.

Etterpå får vi være med på et intervju med Morgenbladets Marius Lien med Ranaldo som den drivende kraften og detvgir oss mer innsikt i sitt kunstneriske univers. Til slutt åpnes det for spørsmål fra salen. Også her viser amerikaneren forunderlig evne og vilje til å inspirere frem interessante ting.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Lee Ranaldo Trio på Blå!

Anbefaling: Lee Ranaldo – Between the Times and the Tides

Sonic Youths «Daydream Nation» (1988). Krysset Crosby Street/Howard Street, New York.

Noen slapp fanden og Thurston Moore ut av skapet

Kim Gordons memoar «Girl in a Band» er en sjeldent vellykket kunstnerbiografi

St. Thomas – Mysterious Walks

En direkte konsekvens til at jeg turte å prøve meg så smått på låtskriving tilbake i 2002. Ante ingenting om Thomas når albumet kom ut og glemmer ikke den dagen Tommy Larsen (bassist i Colonel Roger) kom hjem med albumet og satte det på anlegget og sa: «Han kommer fra Oslo, hør på dette». Albumet er et mesterverk på så mange nivå. At Robert Jønnum har fått så mye ut av lyden er en sensasjon og Thomas sine hypnotiske melodier/tekster er en oppvisning i stor låtskriverkunst. (Les også Plateanmeldelse: St. Thomas – «A Mouse In A Crowded House», red.anm.).

Phish – Story of the Ghost

Det amerikanske bandet Phish er favorittbandet mitt, så enkelt kan det sies.
Her er også gitartonen til Trey Anastasio sentral, det er så mye rå sustain i den Languedoc‘en til Trey. Hele albumet er en fest fra start til slutt, hør bare på basslinjen til Mike Gordon i første spor på platen «Ghost». Det er her jeg henter den «Funky Americana inspirasjonen» fra.

Motorpsycho – Let Them Eat Cake

Ja faktisk, det tør jeg si, «Let Them Eat Cake» er mitt favorittalbum fra Motorspycho. Det var godt å få det ut 😊 Her stemmer alt for min del, melodiene får sin sentrale plass i MP-universet, og det er en varm jam rock vibe som hele tiden lurer i bakteppet. Bent er et geni når det kommer til låtskriving, og dette albumet er det beste eksempelet på nettopp det. (Les også Plateanmeldelse: Motorpsycho – «The Tower», red.anm.)

Kurt Vile – Bottle It In

Det er noe med de der offset gitarene. For meg fremstår Kurt Vile som den mest spennende artisten for tiden. Enormt inspirerende album der Kurt Vile tar seg noen herlige friheter og bare strekker noen av låtene opp mot 10 min. Har nylig kjøpt meg hvit Jazzmaster og bestilt meg Mastery brigde fra statene? Svaret er ja 😊 (Kurt Vile – Loading Zones i ferske spor – uke 33/2018, red.anm.).

Grateful Dead – Cornell 5/8/77

Dette albumet representerer min favorittside av bandet. Trommer & bass er så utrolig samspilt og Jerry Garcia er gjerne inne i sin beste gitartone periode. Digger ihvertfall den Mu-Tron-3 og Mu-Tron Octav effekten. Tror også at Wolf var inne til reparasjon/upgrade og at Jerry derfor spiller på sin Travis Bean. 15 min «Fire on the Mountain», Ja takk 😊 (Grateful Dead – 2350 konserter på 30 år, Grateful Dead – Wharf Rat (Vancouver, 6/22/1973) fra ferske spor uke 36/2018, red.anm.)

Bilde:
Bak Øystein Skjold
Venstre Tommy Larsen
Senter Roger Haaland
Høyre Jan Morten Ferkingstad

Anmeldelse av Colonel Roger sitt selvtitulerte debutalbum i Musikalske sidespor – uke 43/2017)

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

Sjekk også:

5 album som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 låter som har inspirert Wauwatosa

Med som bidragsytere på innspillingen «Empathy» har Marte og Jon fått med seg Kristoffer Lo (les plateanmeldelse: Kristoffer Lo – «The Black Meat») på blåseinstrumenter, Mats Mæled Jensen på perkusjon og Roar Nilsen på bass. Det er første gang far og datter deler et musikalsk prosjekt på likeverdig basis. Marte har tidligere spilt i Jons Jazzfunkensemble.

Hva inspirerer Marte Eberson? Det får du svar på i vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk.

1) Hva er det siste du leste?

– «Homo Deus» av Yuval Noah Harari.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

– «Min kamp»-bøkene til Karl Ove Knausgård. Da jeg begynte på første boka, fikk jeg så mange tydelige bilder. Det var så lett å se for seg alt han skrev om. Jeg så for meg fargene og teksturen av det han beskrev. Alt hadde en slags falmet gultone over seg og var på en måte litt tørt og brekkbart som bark. Jeg fikke masse ideer og ble helt oppslukt en periode. Det var så mange vakre bilder som også hadde et så tydelig vemod over seg. Veldig inspirerende rett og slett. Jeg blir alltid fasinert av det udefinerbare; stemninger og bilder det er vanskelig å beskrive med ett ord, og som er så mye mer omfattende og har mange ulike lag.

3) Hva er din favorittbok?

– Det er både «Min kamp 1» og «Brødrene Løvehjerte».

4) Hva er ditt favorittalbum?

– Det er vanskelig å svare på, fordi jeg ofte har et favorittalbum hvert år. Men hvis jeg skal se tilbake på mine 30 år, vil jeg si at det er «The Cellar Door Sessions 1970» med Miles Davis og «Blond»-albumet til Frank Ocean.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

– Det hadde vært gøy å skrive musikk med Karl Ove Knausgård, men jeg vet ikke om han hadde vært komfortabel med å stå på scenen, så det spørs om vi kunne spilt i band. Men han kunne vært en slags muse for bandet. Det hadde vært stor stas!

Mer om Marte og Jon Eberson

Marte var keyboardspiller i Highasakite i nesten fem år, og har turnert verden rundt med bandet. Hun har også samarbeidet med blant andre Martin Halla, Sjur Miljeteig og Hedvig Mollestad. Marte ga også ut soloalbumet «Mad Boy» i 2016.

Jons sterke musikalske merittliste som komponist og gitarist strekker seg tilbake til 70-tallet, fra band som Moose Loose, Blow Out, og bandet til Radka Toneff, via 80-tallets Jon Eberson Group, Jazzpunkensemblet og en rekke grupper i ulike jazzsammenheng. De siste årene har han gitt ut flere album med Hilde Marie Kjersem og Sigurd Hole.

Foto: Anne Valeur, frontbilde Ole Martin Halvorsen, bilde i saken.

5 om bøker og musikk

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Le Corbeau – Psycho at the Wheel
Det har vært relativt stille fra Le Corbeau de siste sju årene, men trippelalbumet som slippes om ca. en måned burde mer enn kompensere for ventetida, siden den helt fantastiske albumdebuten i 2011. Le Corbeau sin karakteristiske innadvendte skranglestil, med ærbødige nikk mot fete nittitallsband som Sonic Youth og My Bloody Valentine (som jeg selv med æresfrykt namedropper!), er godt ivaretatt i den første smakebiten som ble sluppet løs på verden denne uka. Det skittenvakre, esoteriske og flytende lydbildet som kjennetegner bandet, harmonerer på merkelig vis med musikkvideoen til «Psycho at the Wheel». Den er smått absurd, på grensen til corny, men mest av alt er den sykt sjarmerende i all sin hjemmesnekrethet. Visst er Le Corbeau shoegazere, men de stirrer ned på skoa sine med glimt i øyet, liksom! Uansett lover dette veldig godt for den følgende plateslippen på Ingensteds 15. desember. (Låta er ikke på Spotify ennå, så vi tok med «Yvette Rosemont» i stedet, red.anm.). Le Corbeau: Musikkvideo -«Yvette Rosemont» / Plateanmeldelse: «Moth On The Headlight» (J.I.H.)

Beezewax – Closer
Beezewax har sluppet sin andre singel fra det kommende Beezewax-albumet som slippes på nyåret. Singelen heter «Closer» og inkluderer gjestevokal fra Jon Auer (The Posies, Big Star) og Sophia Pettit (Night Flowers). – Låta begynte å få litt 4AD-vibb og da begynte jeg å tenke på at det hadde vært kult å høre Sophia og Jon sine stemmer på låta. I tillegg så syntes jeg det var kult å inkludere en av våre nye favoritter med en av våre gamle helter, sier Kenneth Ishak, bandets gitarist, vokalist og låtskriver. Beezewax reiser straks på Europa-turné med Buffalo Tom og så til England på en turné med britiske Night Flowers i februar. «Closer» er en glimrende poplåt. Beezewax på sitt beste, og det sier ikke så rent lite. EP-anmeldelse: Beezewax – «Out Of The Window» Beezewax – Rainbows (ferske spor – uke 27/2018) Videoanbefaling: Beezewax – «In the Dark» Beezewax: «Hazzard» (V.J.)

Buffalo Tom – Lonely Fast and Deep
Buffalo Tom har altså valgt å ta med Beezewax som support på sin Europa-turné i slutten av november og begynnelsen av desember. Og som jeg skrev i en tidligere utgave av ferske spor, så har Buffalo Tom laget sterke album helt fra 90-tallet fram til 2018. Årets «Quiet and Peace» er dere første album siden «Skin» i 2011. At de fortsatt kan sparke godt i fra seg viser de på «Lonely Fast and Deep». Buffalo Tom lager utvilsomt sin egen form for indie-folk-americana-kraftpop. Buffalo Tom – Roman Cars (ferske spor uke 6/2018) (V.J.)

The Hector Collectors – Takes a Lot to Laugh, It Takes a 25 Minute Respons Video to DESTROY your Argument
Det har kommet mange superb popband fra Glasgow. BMX Bandits (BMX Bandits – You Justify My Life i ferske spor uke 40/2018), The Pastels (The Pastels – Nothing to Be Done i ferske spor uke 17/2018, The Pastels sak), Teenage Fanclub (Teenage Fanclub – Start Again i ferske spor uke 17/2018, Teenage Fanclub – I Don’t Want Control of You i ferske spor – uke 33/2018, konsertanmeldelse), Belle & Sebastian (Belle and Sebastian – Satisfactory i musikalske sidespor – uke 1/2018, Øya 2015 – Belle and Sebastian, Camera Obscura, Superstar, Cosmic Rough Riders, Eugenius, The Vaselines, Speedboat, Cheeky Monkey, Shop Assistants og The Hector Collectors. I ferske spor uke 37/2018 var The Hector Collectors’ «Edgelord» med, en av årets pop-høydare fra den nye plata deres «Remember the Hector Collectors? .​.​You Won’t Believe What They Sound Like Now!». The Hectors Collectors liker tydeligvis lange (og vidunderlige) titler, låta jeg har valgt fra plata har tittelen «It Takes a Lot to Laugh, It Takes a 25 Minute Response Video to DESTROY your Argument». Låta hinter til å begynne med til Television Personalities i sound og form, og etter ca. et og halvt minutt slår tweepopen inn. Herlig combo. Pop med humor. Anbefaler hele plata. (V.J.)

Lazy Queen – Apocalipstick
Tidligere i år kom den første singelen fra den kommende EP’n til Lazy Queen, «Turn From Void». Nå er neste låt ute. «Apocalipstick» er til å begynne med mer rent rocka enn det de har gjort tidligere, med støyete gitarsnutter som dukker opp både i venstre og høyre høyttaler. Tøft nok, men det er fra ca. etter et minutt og utover vi hører Lazy Queen på sitt beste, der de kombinerer de melodiøse og intense støygitarene og den like intense vokalen på ypperlig vis, ‘a la det de gjorde på låtene fra EP’en «Drift». Også givende trommebreaks og «støyinferno» til slutt. (V.J.)

dOMi – Amazingland & Gambia
Det Oslo-baserte bandet dOMi slapp debutalbumet «Welcome to Annoying Town» i 2008 og har varmet opp for opp for NOFX og Lagwagon på Sentrum Scene i Oslo. Og da skjønner du nok at det musikalske landskapet dOMI hovedsakelig opererer i er skatepunk. I forrige ukes ferske spor anbefalte jeg Bad Religions låt «The Profane Right of Man», så da passer det å følge opp med skatepunk-disiplenes dOMis nye låt. Singelen «Amazingland» er gruppas første utgivelse siden EP’en «Risk of Fire» fra 2015. Åpningen minner en smule om åpningen på Turbonegros «Wasted Again», når det er sagt, den minner igjen om åpningen på tusen andre låter. Uansett, dOMi viser med «Amazingland» at de kan skatepunk-sjangeren til fingerspissene, det lyder profft. Fengende sak. Enda bedre liker jeg låta «Gambit» fra den nevnte debutplata «Welcome To Annoying Town» fra 2008, som jeg først har lyttet på nå nylig. Her kommer de jagende trommene, de drivende og spenstige riffene, den fengende melodien og allsangsrefrengene virkelig til sin rett. (V.J.)

Astmatisk Gapskratt – «Ekkokammer/Katzenjammer»
dOMI spilte nylig i Oslo med Steinkjer-punkerne Astmatisk Gapskratt, noe som gir meg et godt nok påskudd til å ta dem med i denne ukas ferske spor. De har tidligere vært med på lista med låta «Ræis Dæ Opp!» fra debutplata deres «Heller fargerik enn kald», utgitt tidligere i år. Valget den gang sto mellom låtene «Ung og radikal», «Ekkokammer/Katzenjammer» og «Ræis Dæ Opp!», da ble det altså den siste. De to andre er dog like bra, så denne gang velger jeg den energiske og fengende pønkern «Ekkokammer/Katzenjammer». (V.J.)

Leiving – Sjelelig Hypotermi
Screamo-vokal uten å være arketypisk «screamo», derimot hardcore skreket ut på nordlandsdialekt. Når vokalen trykker seg inn i ørene flimrer bildene av sinna hardcore/punk-kjuagutter på tokt i Bergen. Å høre på Leiving gir meg samme feelinga som når jeg lytter til refrenget til G.G. Allins’ «Shoot, Knife, Strangle, Beat & Crucify», og det går slik: «We are the real rock ‘n’ roll underground». Fandenivoldsk. Jada, her siterer jeg meg selv, skamløs som jeg er, fra anmeldelsen av Burning Motherfuckers’ plate «This Century». (Bandnavnene er byttet ut). (V.J.)

Poison Idea – Taken by Surprise & Plastic Bomb (Alternate Mix)
I anmeldelsen min av The Good The Bad And The Zuglys «Misantrophic House» er Poison Idea en av referansene. Derfor tok jeg med «Just to Get Away», en av verdens beste låter, i ferske spor uke 6/2018. Poison Ideas «Taken by Surprise» er også en av verdens beste låter, så den sniker seg med i denne utgaven. Begge fra überklassikeren «Feel the Darkness» (1990). Poison Idea spilte death punk før begrepet var oppfunnet av TRBNGR. Nå er plata remixet og remastret, utgitt på en dobbelt-LP med b-sider, alternative mixer & outtakes fra «Darkness-session. Les mer her. (V.J.)

Sverre Knudsen – Roper så høyt & Barna vi elsker
Fra Ådne Evjens plateanmeldelse av Sverre Knudsen nye plate «Gud»: Ved første gangs lytting tenker man at musikken er relativt vanskelig tilgjengelig, men i Knudsens dub-landskaper finner man etter hvert ro og ettertanke. Noen av kapitlene er faktisk rent ut sagt sangbare. «Roper så høyt» og «Barna vi elsker» er i den kategorien. Ro er forresten et relativt begrep, for selv om det musikalske delvis er ganske tilbakelent og coolt, så må tekstene kunne sies å være foruroligende samtidsbeskrivelser og skremmende framtidsvisjoner/dystopier: «Men det er fullt her i den fineste rammen/Og barna vi elsker skal arve alt sammen/Noen må alltid sitte på trammen/Barna vi elsker skal arve alt sammen». 22. november inviterer vi deg til Sverre Knudsen: CAS presenterer Lyrikken i Musikken Min platesamling: Sverre Knudsen (V.J. & Å.E.)

Gribbene – Sviker’n
Om singlene «Tilbake til brua» og «Vi er gribbene» fra debutplata i fjor skriver min kollega at de to låtene viser et band med mye trøkk og energi. Drivende rock på norsk. «Sviker’n» er også drivende rock, her med mer punka edge og riktig (les røft) sound. Foreløpig Gribbene-favoritt! Fra deres kommende album «Megomani». (V.J.)

Dylan Mondegreen – The Best Thing
Nå er Dylan Mondegreen sin nye plate titulert «A Place In The Sun» ute.
I ferske spor for noen måneder siden var tittelsporet «A Place In The Sun» med og en del uker senere var «The Best Thing» med. To av de beste sporene på en ellers fin plate. Så jeg snurrer «The Best Thing» en gang til på Spotify-spillelista , en låt med utpreget varme i uttrykket og med nikk til twee/indie, som The Pastels og Belle and Sebastian. Dylan Mondegreen videopremiere: «The Heart Is A Muscle» (V.J.)

Yodude/Heybro – Erik II
Yodude/Heybro er også ute med plate, sin debutplate. Jeg har tidligere omtalt låtene «Mer», «Erik I», «Støy» og «Sement». Yodude/Heybro låner fra alskens sjangre, som støypop/rock, shoegaze, pop, blues og rock, og skaper, på sitt beste, sitt eget musikalske univers. Jeg har ikke hørt nok på alle låtene på plata til å uttale meg om den, men en av de nye låtene har jeg lyttet på er «Erik II», oppfølgeren til «Erik I», regner jeg med. På «Erik II» veksler de mellom støy, pop og noe som ligner på visepop. Åpningen på «Erik II» er som et Yodude/Heybro-sløy-støy-eksperimenterende derivat av «Sweet Jane», og nettopp det at de har deres egen vri på stilartene, samt måten de ganske så sømløst veksler mellom de forskjellige stilartene, er Yodude/Heybros fortrinn. (V.J.)

Colonel Roger – Got a Shirt from Saint Thomas
Jeg kåret Colonel Rogers debutplate til en av årets beste norske plater i fjor (anmeldelse i musikalske sidespor – uke 43/2017). En av toppene på den er St. Thomas-hyllesten «Got a Shirt from Saint Thomas», en lavmælt, innbydende låt med lett nasal og sår vokal og deilig gitarpukking. Lørdag 17. november kunne du oppleve konsert, inkludert denne låta, med Colonel Roger på Mono. Derfor må den med i spillelista, selv om den ikke er helt fersk da. 5 plater som har inspirert Colonel Roger (V.J.)

Captain Kill – Monument
Noenlunde i samme gate som det Ungdomskulen sysler med på årets gjennomførte plate «Gold Rush». Dessuten høres også Capain Kills vokalist ut som Ozzy Ozzbourne. På Halloween slapp de denne musikkvideoen. Captain Kills andre plate «Monkey Metal Thunder» slippes 4. januar 2019. De spiller support for Dunbarrow på Aye Aye Club 22. november, og så er det releasekonsert for albumet på Last Train 10. januar. Intervju fra 2013. (V.J.)

Building Instrument – Alt forsvinn
«Building Instrument har dette utenomjordiske ved seg. Dette himmelfalne. De har kanskje noen fellesnevnere med islandske Sigur Rós i dette dypt organiske og hypermelodiske soundet. Instrumentene glir over i hverandre på en helt spesiell måte. Som på sublime «Alt forsvinn». Det høres ut som det ligger en dyne over Øyvind Hegg-Lundes trommer. Hans spartanske bruk av cymbaler er med på å forsterke det». Omtalen er hentet fra tidligere Deichman-kollega Lars Junge sin anmeldelse av Building Instruments plate «Mangelen min» på hans nye blogg Stemmegaffel. Med andre ord gjør Lars en gledelig gjesteopptreden i Deichmans musikkblogg og ferske spor. Les også hans anmeldelse av Building Instruments debutplate «Kem som kan å leve» her i bloggen. Building Instrument på Gut Feelings 2014 & intervju (L.J.)

She Drew The Gun – Resister
Louisa Roach er den sterke frontkvinnen i Liverpool-bandet She Drew The Gun. Hun ønsker å ha meninger om politikk og samfunnsforhold og vekke folk opp fra sløvheten. Dette avspeiler seg i tittelen på den siste plata til She Drew The Gun, «Revolution Of Mind». «Resister» er en tøff, rocka låt som starter med et heftig synthtema. På Facebook-siden sin sier bandet dette om låten og videoen til låten:
«Our new video is here. Resister is for anybody who finds themselves on the edges of society, it’s about not giving up, not becoming cold, keeping your heart open and resisting the powers that be in whatever way you can. Hope you enjoy the text art vibes inspired by 60’s feminist art.» (Å.E.)

Ingeborg Oktober – Vandrevidere
Hamarøy-jenta Ingeborg Oktober er her med sitt andre album. Dette er ei sterk og personlig plate i visepop-spekteret. Ingeborg Oktober spiller gitar og har en klokkeklar og særegen stemme som bør nå ut til mange. «Vandrevidere» handler om å ville forandre seg, og ikke bli stående på stedet hvil: «Ho spreng over ei bru/Ho vandre videre, vil vær ei som kan snu». Ingeborg Oktober – Skjømming (ferske spor – uke 24/2018) Likholmen – Blindskär EP (musikalske sidespor – uke 46 2016) (Å.E.)

Kristian Kaupang – Pianomelodi #3
Kristian Kaupang er en norsk visesanger som selv beskriver musikken sin som «Viksfjordsk visepopmelankoli.» Det er stort sett sang og gitar han trakterer på albumet «Nærmere», men her har han lagd en nydelig pianosak i rene Philip Glass-stil. Melankolien er i behold også når han trakterer pianoet. Kristian Kaupang – Den følelsen (ferske spor uke 35/2018). (Å.E.)

Greenleaf – Sweet is the Sound
Greenleafs plate «Hear the Rivers» svarer definitivt til forventningene. Kanskje det første som slår meg er hvor mye driv det er i låtene og samtidig hvor intens plata er. Produksjonen imponerer. Røft lydbilde på grensen til grumsete, men samtidig kommer alt godt frem i lydbildet. Produsent er tidligere trommeslager i Dozer, så han kjenner bandet godt. Han nye bassisten klarer seg meget godt. Mye kule riff, spennende koringer og godt driv i låtene. Det er nok helt klart årets plate for min del 😉 Greenleaf – Good Ol’Goat (ferske spor uke 38/2018) Greenleaf – You’re Gonna Be Ruin (ferske spor – uke 26/2018) (E.O.A.)

The Men – Gates of Steel
Det er mange som har spilt Devo sin «Gates of Steel», men jeg tror ingen har gjort det skitnere enn dette. Nå må det sies at dette er en demo, hentet fra «Hated:2008-2011», en samling av demoer og smått obskure innspillinger fra de tidlige dagene til The Men. Kanskje ikke for alle, men for meg står denne utgivelsen nesten like støtt som resten av platene til The Men. The Men – Maybe I’m Crazy (ferske spor uke 2/2018) The Men – New Moon (Deichman anbefaler: Årets album 2013.The Men er også på årslistene i 2014 og 2016) (R.A.)

Dead Can Dance – Saltarello
Ny utgivelse fra Dead Can Dance kan bare bety en ting; jeg har fått «Saltarello «på hjernen IGJEN! Låta ble først utgitt på plata «Aion» i 1990 og den har forfulgt meg siden tidlig nittitall. Tar det aldri slutt? Det er en earworm av kosmiske proporsjoner! Med tanke på at det er en italiensk melodi med røtter helt tilbake til 1300-tallet er det mye som tyder på at den har kommet for å bli. Sjekk gjerne ut «Dionysus», den nye plata til DCD. Den er riktig så bra. Men har du først hørt denne melodien er det den du kommer til å huske. Roskilde 2013: Dead Can Dance Dead Can Dance – gjennomgang (R.A.)

Unloved – Crash Boom Bang
Har du ikke sett «Killing Eve» ennå? Skam deg! I tillegg til å ha to av de kuleste hovedpersonene som noensinne har spionert og snikmyrdet seg gjennom en TV-seriesesong har den et helt fantastisk soundtrack, mye takket være Unloved. Nå er de ute med ny låt, en forsmak på deres neste album som kommer i februar. (R.A.)

The Orielles – Bobbi’s Second World
Heavenly Recordings vet å finne dem. I tillegg til å nylig ha innlemmet Unloved i stallen har de også The Orielles. En funky og fin discolåt fra dem denne gang. Ikke overraskende, men riktig så bra. (R.A.)

Ernie Hawks & The Soul Investigators – Scorpio Walk
Dette er noe av det tøffeste jeg har hørt i år. Ernie Hawks er en finsk fløytist som koker opp en utrolig funky miks av støvete library-musikk, soul og jazz. Som et imaginært soundtrack til en exploitationfilm fra 70-tallet. En av mine favorittplater fra i år. (D.J.)

Keith Mansfield – Funky Fanfare
Apropos library-musikk, altså bakgrunns- og stemningsmusikk som film- og tv-selskaper kunne kjøpe og bruke der det passer inn, så har det nettopp kommet en hakesleppende bra samleplate. Samleren heter passende nok «Unusual Sounds» og det har også kommet en separat bok om sjangeren på Anthology Editions/Mexican Summer. Denne sjangeren kan være litt av en jungel å manøvrere seg i, så dette er en fin inngangsport. Vi tar med legenden Keith Mansfield sitt bidrag «Funky Fanfare», som blant annet ble samplet på Danger Dooms «Old School» med Talib Kweli. (D.J.)

Erik Andresens Kvartett – Cordon Bleu
Erik Andresens Kvartetts album «GIP» er endelig i trykk igjen på det nydelige selskapet Jazzaggression, drevet av ildsjelen Fredrik Lavik. En svært ettertraktet jazzskatt blant samlere dette, opprinnelig gitt ut på Arne Bendiksens Flower-etikett i 1971. (D.J.)

Sunshine Frisbee Laserbeam – Blackout Cowboy
Gjengen med det vanskelige navnet har figurert på ferske spor før, men vi tar med tittelkuttet fra det ferske albumet. Det er noe med den rølpete powerpopen fra denne gjengen som treffer meg skikkelig. Albumet er gitt ut av By The Time It Gets Dark, som også skal gi ut debuten til Spielbergs, noe som gir meget god mening. (D.J.)

​

Kasper Marott – Keflavik
Deilig, luftig og myk klubblåt med «Blue Monday»-referanser i bøtter og spann fra danske Kasper Marott. Fra «Keflavik EP» på Seilscheibenpfeiler. (G.Q.)

ANFS – Salepsa
Energiske, mørke og massive beats med mye skurring og syntete didgeridoo-lignende lyder. Sint og tøff industriell tribal techno med klagende undertone som passer godt for den kalde og sure tida. Fra EPen «A Shallow Ascetic» ute på Horo. (G.Q.)

Ron Morelli – Laugh taker
Hypnotisk og minimalistisk techno med insisterende beats og syrete vokalklipp. Fra det nye albumet «Disappearer» ute på Hospital Productions. (G.Q.)

Bruce – Cacao
Schizofren technolåt med skeive og funky basslyder og iskalde metalliske beats. Fra debutskiva «Sonder «Somatic» ute på Hessle Audio. (G.Q.)

Joyfultalk – Monocult
Strenge beats og skummel, insisterende analog synht veves sammen med strings til en interessant lytteopplevelse. Fra plata «Plurality trip» ute på Constellation Records.(G.Q.)

Klikk på kalenderikonet (PC) eller på symbolet med 3 horisontale streker oppe til høyre (iPad & mobil) for å få de ferskeste låtene. Følg oss gjerne!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor

Jeg er dypt fascinert av library music, denne fellesbetegnelsen på bakgrunns- og stemningsmusikk som ble lisensiert ut til film- og tv-selskaper, til bruk i en scene der musikken passer perfekt inn. Trengte man funky, tempofylt musikk til en biljaktscene, eller romantisk bossa til en scene, kunne man bare ta kontakt med et av de mange produksjonsselskapene (for eksempel KPM) som eide disse lydfilene. B-filmer, tv-programmer og dokumentarfilmer benyttet seg ofte av disse ferdiginnspilte lydsnuttene, ettersom budsjettet ofte var for trangt til skreddersydd låtmateriale. Som bibliotekansatt skulle det egentlig bare mangle at jeg finner dette så fascinerende.

Som nevnt i siste utgave av Ferske Spor, foreligger det nå en sterk antologi, kuratert av David Hollander for kredselskapet Anthology Editions/Mexican Summer, ved navn «Unusual Sounds». Hollander står også bak boken «Unusual Sounds – The Hidden History of Library Music», utgitt på samme selskap. Samleplaten «Unusual Sounds» er et nedslag i sjangeren fordelt utover 20 fantastiske spor og er en unik inngangsport til denne jungelen av en sjanger.

Man kan bruke begrepet hybridmusikk når man snakker om library music, for med frie tøyler og komponistenes frie fantasi, kunne man få elementer av rock, jazz, soul, funk, easy listening og klassisk musikk gjerne i samme sang. Her lot man ingenting være uprøvd og kun fantasien satte grenser. Kombinasjonen av (som oftest) instrumentalmusikk og funky trommebrekk, har også ført til at sjangeren har tiltrukket seg ulike dj-er, crate diggers, musikkarkeologer og hiphopprodusenter i mange, mange år.

Som en fin overgang til dette poenget, starter «Unusual Sounds» med KPM-legenden Keith Mansfields «Funky Fanfare». Denne har blant annet blitt gravd frem av Danger Mouse og samplet på Danger Dooms «Old School» med Talib Kweli fra 2005. En annen gullklump (alt er egentlig gull på denne antologien) er den 14-minutter lange «Group Meditation» av Brainticket-grunnleggeren Joel Vandroogenbroeck. Et stykke unna Braintickets kosmiske progrock a’ la «Psychonaut», er «Group Meditation» heller et 14-minutters zenstykke som gjør at du havner helt i vater.

«Unusual Sounds»-antologien er allerede i hus, men boken har havnet høyt oppe på julegavelisten min.  Anthology har laget noen mesterlige bokser (Träd, Gräs och Stenar-boksen!), bøker og samleplater de siste årene. Paul Major, aka Top Dollar fra Endless Boogie, sin «Feel The Music»-bok med påfølgende samler kan også trygt anskaffes. «Unusual Sounds» føyer seg fint inn i rekken av selskapets flotte utgivelser. Ta en lytt og la deg fascinere du også! (D.J.)

Denne artisten lot oss sannelig vente, men ventingen var ikke forgjeves når musikken er like aktuell og bevegende selv etter mange år i et mørkt skap. Platen «New Train» er Paul Penas andre, og ble innspilt i 1973 og først utgitt i 2000.

Platen ble innspilt sammen med utmerkede musikere, de mest kjente er Jerry Garcia fra Grateful Dead på pedal steel, Merle Saunders på keyboard og Ben Sidran, orgel og piano. Trommeslageren Gary Malabar har du sikkert hørt på Van Morrisons «Moondance», bassen blir traktert av Harvey Brooks fra supergruppen Electric Flag og bakgrunnsvokalene besørger The Persuasions. Paul Pena har en usedvanlig flott vokal og en intens og sjelfull gitarlyd. Han kan minne om Jimi Hendrix og Sly Stone i «Cosmic Mirror» og «Venutian Lady» har et drag av Van Morrison.

Paul Pena startet ut som bluesmusiker på sekstitallet og spilte i bandene til både T-bone Walker og John Lee Hooker, for å nevne noen. Pena er en høyst original musiker, som føler musikken sterkere enn de fleste.

Han oppdaget strupesang fra Tuva på 80-tallet, og etter at hans kone døde lærte han seg denne helt spesielle måten å kunne synge opptil 3 toner samtidig. Denne fascinerende musikeren, som er født blind, begir seg ut på en reise til Tuva nord i Mongolia, en reise du kan oppleve i den prisbelønte dokumenttaren «Genghis Blues», en fantastisk film som skildrer Pena, som blir kalt “jordskjelvet” av de Tuvinske musikerne for sin dype, ressonante kargyraa stil. Et møte mellom kulturer og mennesker som opphever både tid og geografi.

Dette er en plate og en film som kan anbefales til alle som er opptatt av tidløs musikk. Debutplaten fra 1972, «Paul Pena», som ennå bare finnes på vinyl er også noe å lengte etter, jeg hatt den på ønskelisten i  20 år og leter fortsatt.

Paul Penas «New Train» er ikke på Spotify.

Dette er en redigert versjon av anmeldelsen som ble publisert på Stavanger bibliotek og kulturhus

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

I dag hadde jeg tenkt å høre igjennom en del plater med Guided by Voices, Grandaddy og andre indierockband på G, men den planen ble fort satt til side da jeg i stedet fikk et behov for å høre på The Kinks, kongene av pop, vil jeg kalle dem i dag. Jeg gikk bort til CD-hyllen,( jepp jeg hører fortsatt mye på CDer) og plukket fram min favorittkinksplate, «Village Green Preservation Society», men uvanlig nok lot jeg ikke den gå fra spor 1, tittelsporet, nei det var nemlig en annen sang som hadde festet seg bak hjernebarken, hvilken var det igjen? Jeg flippet igjennom spor for spor helt fram til ”Wicked Annabella”, og der var den, den mest utypiske låta på plata, som drives fram av den lille rå gitarlinjen gjennom hele låten, samt herlige trommebrekk, og Ray Davies synger på skakke. Akkurat den låten var det jeg ville høre i dag, og jeg hører videre på ”Monica” og ”People Take Pictures of Each Other”, og forguder denne ekstremt bra popplaten. Ikke vits å bla tilbake og høre resten, vil ikke bli lei av disse låtene, må spare dem litt. Denne taffelpopen som var helt herlig umoderne da den kom i 68. Ray Davies og Co. hadde tatt farvel med moterocken og forsvunnet inn i sitt eget popunivers. Diggbart.

Men hvorfor ikke gå tilbake til starten? Jeg finner fram en singelsamling og hører de første låtene, ”You Really Got Me”, ”All Day and All of the Night”, ”Tired of Waiting for You”, – og jeg tenker at hvis jeg hadde vært 18 i 1964 og bodd i London hadde jeg garantert vært Mod. En av de frekke guttene i pen dress, kjøre rundt på scooter, krangle med rockerne på deres motorsykler, okkupere stereoanlegg på fester og danse med hæla i taket til ”You Really Got Me”.

Så var det dette med sommerlåt da, jf. det pene været i dag (saken er skrevet en varm sommerdag, red.anm.). Man kan vel langt på vei si at The Kinks har de to beste sommerlåtene i verden. Husker Aftenbladet hadde en kåring for noen år siden over tidenes beste sommerlåt. Tore Renberg foreslå ”Waterloo Sunset” og jeg foreslo ”Sunny Afternoon”. Eller var det omvendt? Uansett, der har du lydsporet til de perfekte sommerdagene, hvor man bare kan ligge i hengekøya mellom to trær i hagen, nippe til Cola eller en duggfrisk øl og se på drivende skyer.

(PS: The Kinks lagde mange plater utover 70-tallet og grøss, 80-tallet også, men de syns jeg det ikke er vits å bruke så mye tid på. Kanskje høre litt på «Arthur (Or the Decline and Fall of the British Empire)» (Ups den kom visst i 69) hvor det er en del fine låter. Fått med meg at folk skryter av «Lola” og «Muswell Hillbillies”, uten at det bryr meg så nevneverdig. )

Saken er tidligere publisert en sommerdag i 2009 på Stavanger bibliotek og kulturhus sin blogg

Det er utgitt en 50th anniversary edition av albumet

The Beatles (White Album) feiret også 50-årsjubileum 22. november 2018!

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Les også:

Konseptalbumet

Hovedbiblioteket åpner dørene for en stemningsfylt brevskrivingskveld i hovedsalen, der du kan ta pennen i hånd, la øyeblikket manifestere seg på papiret og dele det med en annen. Møt opp, skru av telefonen, la roen senke seg og hengi deg til brevskrivingens fortrolige rom.

Brevskrivingen vil bli akkopagnert av Jazzpatruljen, bestående Håkon Norby Bjørgo, Lyder Øvreås Røed og Jørgen Kasbo.

Håkon Norby Bjørgo (kontrabass) lever som frilanser i Oslo og turnerer i Europa med egne band. Han slapp i mai sitt første album som bandleder og komponist av samtlige spor. Medvirker i tillegg på fire andre plateutgivelser i 2018. Håkon har bakgrunn fra Norges musikkhøgskole, der han for øyeblikket tar mastergrad i jazzutøving.

Lyder Øvreås Røed (trompet) lever som frilanser og spilte i sommer på flere av landets fremste musikkfestivaler, deriblant Øyafestivalen. Spiller i band som Fieh, Mosambique, Slow Is The New Fast og Bangkok Lingo. Opptrådte med Fieh på NRK-programmet Lindmo i våres. Har bachelorgrad i utøvende musikk fra Norges musikkhøgskole.

Jørgen Kasbo (gitar) er nylig ferdigutdannet ved Norges musikkhøgskole med en bachelor i utøvende jazz. Nå freelanser han og skal ut på juleturné med Adam Douglas, men er også aktuell med egne prosjekter som Fieh, Sparkx og Kløversvingen.

Velkommen!

Tid: torsdag 29. november kl. 19:00–22:00

Facebook event

Mer om Håkon Norby Bjørgo

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog