Raime – Real People, Not Actors
Raime er tilbake med sin spennende og eksperimentelle grimeblanding, det er ikke like kaldt og skummelt som før, men det svinger som bare det. Fra den nye skiva «Am I Using Content or Is Content Using Me? », ute på Different Circles. (G.Q.)

Donato Dozzy – Back
Syrete, dansbar og retro-tekno. Fra skiva «Filo Loves the Acid». Dette er utgivelse nr. 303 på Tresor og det er ikke tilfeldig, det er analogsynthen Roland TB-303 som står i sentrum. (G.Q.)

DJ Khalab – Father and Grandpa 
Afrikanske rytmer laget med samples, elektronikk og tradisjonelle instrumenter. Hypnotisk og dansbart. Fra albumet «Black Noise 2084», nå ute på On the Corner. (G.Q.)

Carla Bozulich – End of the world
Carla er tilbake med nytt album på Constellation: «Quieter». Det er som navnet sier, en rolig sak og inneholder flere behagelige og stemningsfulle kutt, om enn noen vage. Aller sist kommer denne lavmælte lille perlen, med kun gitar og vokal. (G.Q.)

Death Grips – Black Paint
Forbausende streit, men også sint og kul rockelåt fra den nye, selvutgitte skiva «Year of the Snitch». (G.Q.)

Phosphorescent – New Birth in New England
Sensommerens mest kjærkomne comeback er signert Phosphorescent, som klinker til med «New Birth in New England». Hva skal man kalle det her? Gla’twang med en subtil rytme som gjør at du må trampe litt med takten. Nytt album og konsert i Oslo senere i høst, det er bare å glede seg. (D.J.)

Tomberlin – Seventeen
Sarah Beth Tomberlin leverer et album fullt av sobre, vakre viser som er skapt for høsten, som tydeligvis allerede har ankommet. «Seventeen» er høydepunktet for min del, med noe som kan minne om et depressivt Fleetwood Mac. Eller noe sånt. (D.J.)

Kurt Vile – Loading Zones
Slackerprinsen Vile har ikke forandret seg. Han klarer fortsatt å sjarmere med sin slabbedaskete fremtoning og fantastiske gitarlyd. «Loading Zones» lover meget godt for det kommende albumet. (D.J.)

Goran Kajfes Subtropic Arkestra – Ibakish Tarekigne
Vi må snakke litt om Blow Out!-festivalen, som igjen hadde et flott program bestående blant annet av Karin Krog, Pan-Scan Ensemble og Goran Kajfes Subtropic Arkestra. Kajfes, Jonas Kullhammar og Reine Fiske, og er bare noen av de dyktige folkene i denne feststemte gjengen. Goran Kajfes Subtropic Arkestra fikk gleden av å avslutte årets festival. Jeg har valgt meg «Ibakish Tarekigne» fra deres siste album «The Reason Why Vol. 3». Sterke Mulatu Astatke-vibber florerer på dette sporet. (D.J.)

TØFL – Alle andre får lov
Et riktig så friskt pop-pust fra Stavanger dette. TØFL føyer seg fint inn i rekken av fengende indiemusikk, med hooks som treffer deg i hofta og sjarmende tekster du lett blir glad i. De spilte på Øyafestivalen torsdagen, men da prioriterte jeg High On Fire, det skulle jeg aldri gjort. (S.B.H.)

Teenage Fanclub – I Don’t Want Control of You
Sony har tatt jobben med å gjenutgi fem Teenage Fanclub-album på vinyl, fra «Bandwagonesque»(1991) til «Howdy!» (2000), alle med kremlyd og én singel som bonusmateriale. Det er jo et hav av gullåter å ta av her, men akkurat i dag lander jeg på «I Don’t Want Control of You» fra «Songs from Northern Britain» (1997), et vakkert stykke popmusikk som Teenage Fanclub mestrer til fingerspissene. (S.B.H.)

Oh Sees – Overthrown
John Dwyer, medgrunnlegger av plateselskapet Castle Face (som blant annet huser artister som Ty Segall, White Fence, Kelley Stoltz og selvfølgelig hans eget Thee Oh Sees) hviler sjeldent på laurbærene. Nylig utkomne «Smote Reverser» er hans 21. album i løpet av 20 år, pluss en haug med ep’er og singler i tillegg, en ganske imponerende mengde med andre ord. Selv er han ikke så opptatt av størrelsen på diskografien: «This is what I do. If it ever gets boring I’ll stop but it hasn’t so I’ll just keep going.», som han selv sier. Fett nok! Det som er deilig med et band som (Thee) Oh Sees er man ikke trenger å ha hele katalogen, alt er ikke like bra, men de har så pass mye som er bra, at du har nok å høre på uansett. «Smote Reverser» er en ny højdare for min del, med heavy Sabbathaktige riff, seig garagerock, psykedelia, progrock og jazz-jamming, alt marinert i doble trommer, doble gitarer, doble keyboard og Dwyers slepne vokal. På «Overthrown» finner han dessuten frem til sin indre heavy metal rocker og sniffer Iron Maiden og Judas Priest i skrittet. Balls to the wall!(S.B.H.)

Shannon Shaw – Bring Her The Mirror
Shannon Shaw, fra garasjerockbandet Shannon & the Clams, slapp i juni sitt første soloalbum «Shannon In Nashville», produsert av Auerbach fra Black Keys. Plata er utgitt på hans egen label Easy Eye og er en strålende oppvisning i 60-tall, Amy og et nikk til Dustys klassiske soulalbum «Dusty In Memphis» (1969). Soundet sender assosiasjoner til 60s girls groups og Roy Orbisons plater. (T.Å.N.)

Sleaford Mods – Stick In a Five & go
Jeg er blitt skikkelig Sleaford Mods-fan etter konserten deres på Øyafestivalen. På den nye singelen «Stick In a Five & go» blir hovedpersonen forbanna på en twittermelding fra en person han ikke kjenner. Han får tak i adressen, kler seg ut som postmann og banker på døra under dekke av å skulle levere en pakke: «It’s the postman/I’ve got a big package for ya/You need to sign for it, Mr. Trees/It’s massive, so can you come outside?/You need to sign for it, mate». Vi får ikke vite hvordan det ender, men vi har vel våre mistanker. Ordene er hentet fra Øya-anmeldelsen (Ådne Evjen). Knall konsert! Knall låt! (V.J.)

King Gizzard & The Lizard Wizard – Crumbling Castle
Mer Øya. King Gizzards konsert i Sirkus-teltet var av ren nytelse. Episk som fy og en av de beste konsertene på Øya i år, kanskje den beste, så en låt av dem må med i ukas ferske spor. Valget falt på «Crumbling Castle», en av låtene Gizzard spilte på Øya. 10+ minutter ren nytelse, som min Deichman-kollega Rolf sier det. Mer King Gizzard & The Lizard Wizard. (V.J.)

Marissa Nadler – Blue Vapor
Marissa Nadler er ute med en av sine mer fyldigere arrangerte låter hun innførte med plata «Strangers» i 2016. «Blue Vapor» er i omtrent samme stil som singelen «Janie in Love» fra den plata. Stemmen hennes er like forførende, melankolsk uttrykksfull (nesten ekspresjonistisk) som tidligere. Og ikke minst melodiøs. Man blir dratt lenger og lenger inn i noe som ligner en drøm. Se den virkningsfulle videoen. Musikalske sidespor 2016. Marissa Nadler – en moderne klassiker. (V.J.)

Red Fang – Wires / Car Bomb – From the Dust of This Planet
Nye tips fra Deichman-kollega Eirik Otteraaen Ystad. Sist tipset han oss om All Them Witches, som befinner seg i skjæringspunktet stoner/psykedelia. Uka før dro han frem en av Greanleafs melodiøse stoner-aktige låter med sterke riff. Denne gangen sendte han meg en link til en video med gruppa Red Fang, som befinner seg i skjæringspunktet klassisk metal/stoner rock. Må ses og høres. Episk, er en beskrivelse som går igjen fra fansen. Gruppa er fra Portland, Oregon, og ble dannet i 2009. Om Car Bombs låt sier Erik enkelt og greit: “Drøye saker.” Hverken «Wires» (2011) eller «From the Dust of This Planet» (2016) er helt ferske, men de er helt ferske for meg, og sikkert mange andre også. (V.J)

Norsk Råkk – Helgardert
Vi hadde nylig videopremiere på Norsk Råkks «Gatelangs». Låta slentrer fin-fint av gårde, det samme med musikkentusiasten i videoen som danse-slentrer oss gjennom Moss by. Låta er henta fra plata «Helgardert», utgitt av Big Day Records 2018, som fikk varm mottakelse av undertegnede. På plata har Norsk Råkk en musikalsk bred og poppa tilnærming til ska, som på tittelåta og albumåpneren «Helgardert», lekkert produsert av Jørn Christensen. Alle elementene kommer til sin rett i lydbildet, som den groovy bassen og de herlige blåserne. Deilig låt, hvor alt av velbrukte virkemidler fra ska trakteres hemningsløst. (V.J.)

Hope of the Neighborhood – Private Party
Hope of the Neighborhood spiller fengende og melodiøs poprock med et bredt lydbilde, eksellent mikset av allstedsnærværende Matias Tellez. «Private Party» er en funky gladlåt med inspirasjon fra bl.a. Sondre Lerche og Steely Dan, sier de selv, en bra beskrivelse. Deres første singel «King of Monaco» ble listet på radio og anbefalt av P3, «Private Party» bør få samme mottakelse. (V.J.)

Riverhead – No Regret & Awake for Days
De to låtene inneholder hardcore, emo, punk og rock, men danskene + et stykk søta bror, er ikke så heseblesende som mange hardcoreband og ikke så screamo-sutrete som mange emoband. I «No Regret» skimtes til og med deathpunk ‘a la tidlig Turbonegro og «Awake for Days» heller tidvis mot ren rock. En høyst lytteverdig mikstur. (V.J.)

Astrobabes – Jævla Homo
Dette er første singel fra den kommende «Desperat EP», som slippes 28. september. Teksten omhandler homofober, sjåvinister og rasister. Astrobabes første singel, «Singel», er en fengende punk-med-en-dæsj-pop låt med fengende refreng, en vel utført singeldebut. «Jævla Homo» når ikke helt opp til «Singel», men vel utført denne gang også, og bra tekst. Neste singel, «Desperat», slippes 14. september. Releasekonserten blir holdt på Vaterland 29. september med Rabagast og Kompass som supportband. (V.J.)

Toy Savoy – In Blue
I likhet med den forrige singelen «Clean Floor», er det psykedeliske soundet til stede, det er trøkk og pauser, sjøsyke lyder ligger latent i lydbildet og låta har stort refreng. Toy Savoy har kun gitt ut tre singler, og har allerede skapt sin lett gjenkjennelige signatur. (V.J.)

Alphie – Alphie’s Theme
Alphie er ute med debutplata «A Different Kind of Marching Band», en treffende tittel, for de er noe for seg selv. Jeg har tidligere tatt med låtene «Silent Song» og «Make My Day» i ferske spor og «Story» i musikalske sidespor, alle er med på debutplata, som består av syv spor. I dag er turen kommet til «Alphie’s Theme», et av to instrumentale spor på plata. Definerte trommer & bass skyver etter hvert låta fremover i et åpent sound, der glødende blåsere får boltre seg. Jazz? Yess! Generelt sett er er utgivelsen «A Different Kind of Marching Band» lekende og utforskende, samtidig som den innehar en streng struktur. (V.J.)

Jonas Ledang – «You Can’t Have Me»
Om «Forever’s Gone», som vi kjørte låtpremiere på i fjor, sier Jonas: «Det er en refleksjon over popmusikkens utvikling kamuflert som en kjærlighetssang. I det siste er det mange rockestjerner som har gått bort, og en æra jeg har likt er over». «You Can’t Have Me» kan kanskje ses på som en refleksjon over Tommy Petty bortgang, eller som en hyllest, da det er mye Pettysk i den. Aller best liker jeg den følsomme gitarsoloen, synd den ikke er lengre, like fullt viser også «You Can’t Have Me» at Jonas Ledvang fortsatt er en låtskriver å følge med på. Jonas Ledang – Låt: «Lost In the Haze» (V.J.)

Nick Drake – Hazey Jane II
30. august presenterer Classic Album Sundays Nick Drakes «Bryter Layter» (Island, 1971) med Joe Boyd på Deichman! Velkommen! (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor

Caddy – Not The One
«Ten Times Four» er tittelen på Caddys nye album som ble sluppet fredag. Powerpop-prinsen Tom Dahl har fylt førr og feirer seg selv med et eksepsjonelt bra album. En fin gave til seg selv og ikke minst til oss andre. «Not The One» er et av høydepunktene, der gjenferdene av Thin Lizzy og Cheap Trick flakser rundt i hodetelefonene mine, sammen med den alltid sterke vokalen til Dahl. For en nasjonalskatt han er. (D.J.)

Shy Boys – Something Sweet
Apropos sterk vokal, vi må snakke litt om Shy Boys. Gutta er åpenbart like glad i Beach Boys som Caddy, for her florerer det med vakre vokallinjer. Dette er et av albumene jeg har hørt mest på i sommer, fantastisk indie der White Denim møter et stein The Shins. (D.J.)

boygenius – Bite The Hand
Bak navnet boygenius skjuler det seg en trio med noen av de skarpeste låtsnekkerne der ute nå. Julien Baker, Lucy Dacus og Phoebe Bridgers kom tidligere i uken med en treretters forsmak på den kommende EP’en. «Bite The Hand» gjør sterkest inntrykk av de tre låtene, men samtlige har skyhøyt nivå. Den repeterende tekstlinjen «I can’t love you how you want me to» sørger for ukens gåsehudøyeblikk. (D.J.)

Soccer Mommy – I’m on Fire
Å gjøre en cover av Bruce Springsteen er et farlig spill. Det gjøres både særdeles hyppig og (som oftest) særdeles dårlig. Soccer Mommy gjør derimot mine bråkjekke antagelser om Springsteen-covers til skamme. En helt praktfull versjon. (D.J.)

The Good The Bad And The Zugly – NAV or Never
«NAV or Never» er den første singelen som følger opp superb «Misanthropical House». Denne gangen har de slått seg sammen med den legendariske punkrockeren HEWHOCANNOTBENAMED (Dwarves) for en 12 «split, ute 16. november, der begge bandene leverer hver tre nye, eksklusive spor. Ivar Nikolaisen sier dette om singelen til Metal Sucks: «Lead singer Ivar just got full-time employment as the new lead singer of Kvelertak. Nevertheless, GBZ lives! Sadly, the rest of the band is still getting by on a bare minimum as part-time session-punks in the grim undercurrents of the Oslo slum, largely populated by unemployed has-beens and poor romantics. Inspired by Ivar’s second coming, the four remaining members have chosen to put their occupational under-achievements aside and to get in line at the unemployment office – its NAV or never!». Enda en innertier av en punk-rock-hardcore låt fra The Good The Bad And The Zugly. (V.J.)

Catnip Cloud – Run Outside
Catnip Cloud aka Kjartan Thorkildsen er ute med den rykende ferske EP’en «Magical Stones and Signs from Above». Kjartan forteller at de 5 låtene på EP’en som blander elementer fra elektronika og indie, noe som danner nye mystiske og psykedeliske lydbilder. Du finner alt fra groovy elektroniske beats, billige plastikk-keyboard fra 80-talet og vokal spilt inn på laptopmikrofon. Låtene er også utbrodert med en rekke små lydeffekter går i bakgrunnen gjennom hele EP’en. Stort sett har han spilt inn, produsert, sunget og mikset EP’en alene på hybelen. Jeg har ikke tenkt å uttale meg om hele EP’en, da jeg ikke har lyttet nok på den, men låta som slo meg umiddelbart er «Run Outside». En hybrid av elektronisk drømmepop, indie og en dæsj twee, her med en rekke småskjeve lydeffekter som gjør at det ikke blir forutsigbart. Catnip Cloud har fått inn fin organisk varme i hybel-elektronikken, og når låta i tillegg har en innsmigrende melodilinje, blir det vellykket. Fin-fin låt. (V.J.)

Michael Krohn – Jeg vil bli som Jesus
Dette er Michael Krohns første singel fra det kommende albumet «Søvnløse netter», et album med nytolkninger fra bandets katalog, samt én låt fra Krohns Easy Riders, én ny låt og denne versjonene av Kjøtts «Jeg vil bli som Jesus». Krohn sier at ideen med plata er å lage et roligere album enn det som forbindes med Raga Rockers og å la tekstene og sangen komme bedre fram. Produksjonen er fyldigere enn originalen, og den rolige framtoningen smyger seg innpå og får fram den iboende stemningen i låta, samtidig som drivet er inntakt. En solid versjon. Plateanmeldelse: Michael Krohn – «Unwanted». (V.J.)

Kjøtt – Jeg vil som Jesus
Jeg hekter på originalen. Klassiker! (V.J.)

Caddy – Somewhere Beautiful
Jeg hekter også på en låt til fra Caddys nye plate «Ten Times Four». «Somewhere Beautiful» er en låt med et hinsides bra refreng. Powerpop av beste sort! Les også omtalen av låtene «Contagious» og «Miracle Turn» fra samme plate. Plateanmeldelse: Caddy – «The Better End». Mer Caddy. (V.J.)

Tirzah – Do You Know
Deilig, trist og vanedannende slåopp-låt med oppkutta beats og bleik vokal. Kan minne om James Blake, men stemmen til Tirzah er fri for sjøldigging; mer usikker og sårbar. Én av flere bra poplåter fra skiva «Devotion», produsert av Mica Levi og ute på Domino nå. (G.Q.)

Josephine Foster – Sheperd Moon of Starry Height
Foster er tilbake med sin såre vibrato i hennes eget vindskeive folk/vise/pop-landskap. Her med en slækk og tidløs liten låt. En forsmak på den nye plata «Faithful Fairy Harmony» som kommer ut på Fire Records i november. (G.Q.)

Iglooghost – New Vectors
Uimotståelig og morsom, men også overlesset og småkaotisk. En dansbar kaloribombe i nærområdet til Rustie og SOPHIE. Fra den selvutgitte EP’en «Clear Tamei». (G.Q.)

Forma – Three-Two
Hypnotiske og meditative rytmeteksturer i grenselandet elektronika, avantrock, jazz og new age. Et syntetisk brygg med et hint av The Necks og Dawn of Midi. Fra den nye skiva «Semblance», ute nå på alltid interessante Kranky. (G.Q.)

Gabe Gurnsey – Temazzy
Sexy industriell techno for dansegulvet med smak av åttitallet. Gurnsey er vel mest kjent som del av Factory Floor, og det høres på hans første soloutgivelse «Physical», ute nå på Phantasy. (G.Q.)

Les Big Byrd – I Fucked up I Was a Child
Nå er det svenske psychbandet Les Big Byrd ute med nok en singel fra det kommende albumet «Iran Iraq IKEA» som slippes 12. oktober. På «I Fucked up I Was a Child» synger de også på engelsk (de veksler mellom svensk og engelsk), i likhet med den forrige singelen «A Little More Numb». (B.T.B.)

The Thing – Sur face
Verdens beste jazztrio (javisst er de det!) er tilbake med nytt album, «Again». Albumet inneholder kun tre låter, men «Sur Face» varer til gjengjeld 21 minutter. Du får så jazzsokkene flagrer til tider, men kan også kjenne et mykt velurteppe fra Gustafssons saksofon kile deg i øret. The Thing funker fett på plate, å se dem live er der i mot noe helt annet. Benytt sjansen når de teamer opp med Cato Salsa Experience senere i høst, du får garantert arr på sjelen du vil være evig takknemlig for. «Again» ligger ikke på Spotify, kun the real deal gjelder!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor

Rolling Blackouts Coastal

Album: «Hope Downs» (2018)

Plateselskap: Rolling Blackouts Coastal Fever

4,2

Det australske bandet Rolling Blackouts Coastal Fever er fra byen Melbourne som bl.a. har fostret selveste Nick Cave. Nå kan man ikke si at musikken deres ligger så veldig nært det musikalske landskapet som Nick Cave beveger seg i nå, men de nevner punk som en av inspirasjonskildene, og bandet til Nick Cave fra Melbourne-dagene, The Birthday Party, må kunne si sies å ha vært punk. Hvis man skal prøve å beskrive musikken til RBCF, er det lett å sammenligne dem med sine landsmenn i The Go-Betweens og The Church, men også tidlig R.E.M renner en i hu når man hører musikken til bandet.

De starter friskt med «An Airconditioned Man». En historie om en fyr som har gitt idealismen på båten og valgt et mer luftavkjølt og luksuriøst liv. Et liv med en viss grad av dårlig samvittighet:
You walk past the wall you first kissed her against
How could you forget?
[]
Does she still think about it now and then?
In her air conditioned home
On her air conditioned street
In an air conditioned city

Det fortsetter i fin stil med singelen «Talking Straight». En herlig sommerlig låt, med nydelig klingende gitarsamspill, og fint driv i rytmeseksjonen. Slik går refrenget her:
Lay back, sink in
You’re not talking straight
I’m right, this is sin
You’re not talking straight

Ifølge vokalist, gitarist og låtskriver Tom Rosso handler låten «Mainland» om lengsel og om være desillusjonert. Teksten ble delvis inspirert av at han leste om båtflyktningene i Middelhavet:
Then she said, «We are just paper boats bobbing adrift afloat
While winds of fortune shove us where they will»

«My Bellarine» er en finfin låt i gata til det amerkanske gitarpopbandet Let’s Active, for de som husker dem. På «Cappucino City» roer de helt ned, før de girer opp ett hakk i «Exclusive Grave».

De avslutter med «The Hammer». Enda en låt der gitarene svever over vannene og bassen vever fine mønstre mens trommisen får brukt det han har av overskuddsenergi.
Big boy, bring the hammer down
Big boy, bring the hammer down
On me

Dere kan ta det helt med ro, gutter, jeg kommer ikke til å slakte dere. Dette er ypperlig sommerpopgitarmusikk fra down under.

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Tekst: Ådne Evjen

Få med deg flere anmeldelser og annet musikkstoff på Musikknyheter

Sjekk også:

R.E.M. – Green, Nick Cave and The Bad Seeds – Tender Prey, The Church – Starfish og The Go-Betweens – 16 Lovers Lane i saken 1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen!

Året var 1986

Nick Cave – One More Time With Feeling

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Hope I Die Virgin

Album: «Is Forever No Way (2011)

Plateselskap: Fysisk Format

5

Noen fine band gir totalt faen i hva andre mener om dem og musikken de lager. Band som konsentrerer seg om å lage den kunsten og musikken de selv elsker mer enn å tilfredsstille sin indre og ytre hipster. Der har vi Hope I Die Virigin (HIDV).

Etter å ha gitt ut to pirrende EP’er (hvor spesielt samarbeidet med kunstrockens norske gudfar Emil Nikolaisen var særdeles vellykket) har det vært stille som i graven rundt den Oslobaserte gruppa. Stille, mens de har jobbet med det de mener er et album så omfattende, dyptstikkende og rystende at verden aldri har hørt maken. Videre skal de også ha analysert kordskifter med hjelp av stjernene, og herfra blir det bare sjukere og sjukere.

Om de så har klart det? Vel, vi kan vel ikke si at luften er renere eller at solen skinner så mye skarpere nå, men HIDV har laget et jævlig bra album for det. Var det så vanskelig å
si med få ord? Knepp opp jakka, stirr på skoene dine og la HIDVs soniske postpunk/shoegaze/støypop univers omfavne deg.

Denne anmeldelsen er tidligere publisert i Spirit
Tekst: Tore Løchstøer Hauge

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Thomas Dybdahl – All These Things
Thomas Dybdahl skriver følgende på facebook om tittelsporet «All These Things» fra albumet som kommer 12. oktober: «All These Things» er min personlige favoritt fra albumet! Sangen ble skrevet med Lera Lynn og spilt inn i Sunset Sound på en utrolig varm dag i fjor juni. Jeg håper virkelig at du liker det! Ja, jeg liker det! Det er en låt av ypperste klasse. En stemningsladet låt med skikkelig groove og bluesfragmenter, og med Dybdahls hviske-raspende stemme i sentrum. Fantastisk produksjon. Ikke så rart, da den er produsert av Larry Klein. Tight komp, ikke så rart da det er litt av noen musiker som er med her, les her. Fantastisk låt, rett og slett. (V.J.)

Orions Belte – Joe Frazier
Skikkelige groove og bluesfragmenter er  to av bestandelene på denne låta også, pluss psykedelia og mye annet. «Joe Frazier» er den nye låta fra den kommende plata «Mint», som slippes 14. september. Den første singelen «Atlantic Surfing» hadde vi med på vår spilleliste her. I pressemeldingen står det at «Joe Frazier» bl.a. er inspirert av at Joe Frazier slo Muhammad Ali i ‘Fight of the Century’ i 1971. Samme presseskriv spør: Klarer du å høre det for deg? Nei, egentlig ikke, men kul låt. (V.J.)

Kiss Kiss King Kong – Be Gone
Trioen Kiss Kiss King Kong er basert i Bergen og er hjertebarnet til Einar Olsson, Morten Mjørlaug og Eirik Utne – alle kjent som bakmenn og ringrever i band som Casiokids, Real Ones, Good Time Charlie og Herr Nilsson. Jeg hadde aldri hørt om dette «hjertebarnet» før jeg lyttet på denne singelen, en singel som gir assosiasjoner til The Who og Motorspycho jf. pressekrivet til Apollon Records, men det blir for enkelt å henge låta på de to knaggene. For King Kiss King Kong smetter stadig inn nye delikate elementer i denne velproduserte låten, og gjør det vanskelig for eventuelle surmagete kritikere å arrestere dem for å være nok et rip-off-band. Låta er episk og drivende, og rommer deilige melodiske «avstikkere», gnistrende gitarer og orgel-tepper som fargelegger, alt forent og perfeksjonert. Kiss Kiss King Kong er klare med sitt andre album 12. oktober. «Be Gone» er teaseren. Jeg ble i hvert fall ikke mindre spent av dette. Må sjekke det andre de har gitt ut nå. (V.J.)

Razika – Oslo» og «Vondt i hjertet»
Razika, bergensband dette også, har signert med Jansen Records og slipper ny singel med tittelen «En sjanse til» 7. september. Produsert av allstedsnærverende Matias Tellez, som ikke har jobbet med Razika siden deres debutplate «Program 91» i 2011. Tre år har gått siden forrige plate «Ut til de andre», som bl.a. inneholder gutsy, superfengende og innbydende «Faen ta deg». Til denne ukas ferske spor velger jeg hitene «Oslo» og «Vondt i hjertet», som Razika framførte med fynd og klem på by:Larm for fem år siden. Vi tok bilder av konserten, men rakk dessverre aldri å anmelde konserten den gang, så selv om låtene ikke er ferske, er omtalen av by:Larm-konserten blodfersk. Hepp, hepp! (V.J.)

Sauropod – Ripping
Oslo-bandet Sauropod fortsetter med sin egen vri på comboen Nirvana/Pixies med singelen «Ripping» fra den nye selvtitulerte 4-spors EP’en deres. «Ripping» er potent og melodiøs med poengtert snert i tekst vokal. Les om teksten her. En av låtene fra denne EP’en, «I Know Where You’ve Been», har vært med i ferske spor tidligere. Mer Sauropod. (V.J.)

Dylan Mondegreen – The Best Thing
I ferske spor for noen måneder siden var Dylan Mondegreens «A Place In The Sun» med. En låt med symfonisk anslag eller kammerpop, en smektende låt med utpreget varme i uttrykket, både i vokal, akustisk gitar og arrangement. «The Best Thing» er også en låt med utpreget varme i uttrykket og med nikk til twee/indie, som The Pastels og Belle and The Sebastian. Sommeren er snart slutt, men Dylan Modegreen og Maria Due får den til å vare litt lenger. (V.J.)

Kristian Kaupang – Den følelsen
Kristian Kaupangs låt «Den følelsen» har også utpreget varme i uttrykket. Hvis du på forhånd har bestemt deg for at du ikke liker visepop på norsk, så vil kanskje denne låten få deg til å forandre mening. 7. september slippes singelen og samme måned er albumet ute.

Olivers Army – Skylde på
Dette Harstad-bandet er ukjent for de fleste i Oslo og Østlandet  for øvrig, men de var kjent i new wave/synt-miljøene Harstad og Nord-Norge på 80-tallet. Bandnavnet er «hentet» fra Elvis Costellos «Oliver’s Army» (1979). I fjor gjorde Olivers Army comeback, og i år har de sluppet tre singler. Da jeg var på ferie i Nord-Norge i sommer spilte Radio Harstad ofte deres siste singel «Skylde på», en fengende og dynamisk låt med fundament i 80-tall new wave, både i komp og stemning. Anbefaler også de to andre singlene «1000 vindu» og «Tralala». (V.J.)

The Cameltoes – Dama Runka Åsså
Mer Nord-Norge. The Cameltoes, som ble dannet i Kabelvåg, spiller nordnorsk pønk. Dette er skitten pønk – i ordendes betydning. Attituden er ett hundre prosent til stede. Utgitt på Robert Dyrnes’ Fucking North Pole Records, som bl.a. har utgitt «Bærre På Jævel» nordnorsk pønksamlerne (Vol 3.) og Vol 4.). Plateanbefaling: Norgez Bank – «Samfunnets tjenera» (Fucking North Pole Records, 2018). (V.J.)

Rancho Relaxo – I Want You
Rancho Relaxo, med base i Møre og Romsdal, har gitt ut flere plater siden oppstarten i 2003. Nå har de laget to psych rock låter med titlene «Mouth» og «No Shadow no Soul»
til deres nye plate, disse er foreløpig ikke på Spotify, men er lagt ut på YouTube. Vi velger derfor en annen låt til spillelista, fra plata «Happy Friday Experiment» (2011), som gruppa prøvde å få ut på vinyl (kun utgitt på CD og strømming), men dessverre var det ikke nok penger i potten til å realisere vinylutgivelsene meldte de nylig på fjesboka. I likhet med The Jesus and Mary Chain (de har covret «On the Wall») og Spacemen 3 opererer Rancho Relaxo i sin helt egen sfære (les mer i musikalske sidespor – uke 40/2017). Vi må spole tilbake. Igjen: Rancho Relaxo. (V.J.)

Wooden Shjips – Staring at the Sun
Mer god psych rock med Spacemen 3 vibber. Wooden Shjips er fra San Francisco. (V.J.)

Lydia Laska – Teslicity, Baby!
«Teslicity, Baby!» er første smakebit fra Lydia Laskas andre plate «Ego Death» som slippes 5. oktober, oppfølgeren til «Krankenhaus» utgitt i 2010. Deres første album på 8 år, altså. Lydia Laska har mer eller mindre holdt det gående siden 2002 og debuterte med EP’en «White Trash Attack» i 2006, så fulgte to EP’er til før debutplata. «Teslicity, Baby!» er produsert av Emil Nikolaisen og andre kjentfolk bidrar, bl.a. Ådne Meisfjord. På denne låten har Lydia Laska den samme fuck you attituden som Jesus and Mary Chain, Royal Trux og Velvet Underground, utøvere de har mye til felles med. Lydia Laska nevner da også de to siste som referanser. Låta innehar den samme herlige tilbakelente, slentrende grooven og nerven som disse bandene, det er tilbakelent, men groover som bare det. Etter hvert går Lydia Laska mer mot psykedeliske, eller psych rock, om du vil, særlig mot slutten av låta. En gjennomført låt som treffer midt i nytelsessenteret uavhengig av ditt forhold til referansene nevnt her.

Royal Trux – Morphic Resident
Tar denne med siden jeg nettopp brukte Royal Trux som referanse i omtalen av Lydia Laskas nye singel. Gromlåt! (V.J.)

Outer Limit Lotus – Everything Ends Too Soon
Outer Limit Lotus, som har gjort support-jobber for bl.a. Tuxedomoon, har sluppet første singel og video fra den kommende plata. Musikalsk beveger Outer Limit Lotus  seg i noenlunde samme landskap som Mayflower Madame, for å bruke en norsk referanse. Stemningen er cluet i Outer Limit Lotus sitt mørke univers, og suggerende post-punk/goth/psykedelia er bærebjelken. Outer Limit Lotus behersker alle elementer fra disse musikkformene like godt, og denne singelen skjerper interessen for plata som er på vei. (V.J.)

Fay Wildhagen – New Again
En flott og ladet låt som virkelige viser hva som foregår inne i Fay Wildhagens klangfulle hode. Avslutningen er storslått, nærmest majestetisk, «New Again» er et perfekt lydspor til kalde, høstvinder. 21. september kommer nytt album. «New Again» er første smakebit. (V.J.)

Charlotte & Thieves – The Machine
Her siterer jeg like så godt presseskrivet: The Machine er en lovende forsmak på den kommende EP`en til Charlotte & Thieves, bosatt i Oslo. Singlen tar utgangspunkt i et lite og varmt lydbilde, men vokser seg større og har en følsom nerve gjennom låten. Teksten handler om den kvinnelige karakteren «The Machine», en kvinne med store artistiske kvaliteter, men som lærer seg å gjøre en ”maskins” arbeid. På mange måter maler det et bilde av det samfunnet vi har i dag. Teksten tar for seg spørsmålet om hvorfor vi legger skjul på eller undertrykker våre kreative og artistiske sider.

Company Ink – Crew
En real kickstart på min liste denne uken. Trondheimsbaserte Company Ink består av Daragh Wearen Murphy og Axel Olsen. «Crew» er en spretten poplåt som virkelig setter seg i øregangene. Et spennende nytt bekjentskap!

Mac DeMarco – Honey Moon
Mac på japansk? Jepp! Det nydelige plateselskapet Light In The Attic har igangsatt en serie der kjente artister covrer sine viktigste inspirasjonskilder. DeMarco har da valgt ut «Honey Moon» av Haruomi “Harry” Hosono (som er helt topp, sjekk ut han!). Sjarmerende og nedpå, sånn som bare Mac kan.

Frøkedal – David
Endelig ser albumet «How We Made It» dagens lys. Og albumet er kjempefint! «David» ble sluppet som en singel tidligere i sommer, og står fremdeles som et av de sterkeste kuttene. Sommerlig og florlett, men samtidig med en melankolsk undertone, med Frøkedals Nico-esque vokal.

girl in red – 4 am
Marie Ulven fortsetter å imponere oss. «4 am» er nok et eksempel på Ulvens låtskriverteft, en 2-minutters lo-fi gullklump som setter store forhåpninger til et kommende album

The Northern Belle – You’re Gonna Leave
Det syder og koker i norsk country, hvis du ikke visste det. The Northern Belle er et av flaggskipene og «You’re Gonna Leave» viser med god grunn hvorfor. Låten er sylfrekt produsert og er et skoleeksempel på hvordan en twangy poplåt skal skrives. Se opp for albumet «Blinding Blue Neon», som slippes på Vestkyst Records 12. oktober.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor

Italiensk skrekkfilm fra 1970-årene er kanskje ikke det folk flest kjenner best til, men det ble laget en del av den typen og en viktig regissør var Dario Argento med bl.a. filmene «Profondo Rosso» (1975) og «Suspiria» (1977).

Grunnen til at jeg trekker fram disse filmene er den meget originale filmmusikken som ble laget til disse filmene. Filmmusikken ble laget og fremført av den italienske gruppa Goblin, som nesten er blitt et kultband å regne og som har fans på tvers av sjangere. Italia har jo rike tradisjoner når det gjelder å lage god filmmusikk, jeg tenker da spesielt på Ennio Morricone, men Goblin er intet unntak.

Goblin begynte som et progressivt rockeband under navnet Oliver men skiftet navn til Cherry Five og utgav et selvtitulert album i 1975. Denne plata er verdt å sjekke ut.
Samme år startet de et samarbeid med komponisten og jazzmusikeren Giorgio Gaslini om filmmusikken til «Profondo Rosso», nå under navnet Goblin. Filmmusikk ble fra nå av Goblins hovedgeskjeft.

Denne saken er tidligere publisert på, Stavanger bibliotek og kulturhus sin blogg.

Dario Argento, Goblin og giallo

Tekst: Victor Josefsen & Thomas F

Dario Argento er mannen bak filmer som «Tenebre», «Suspiria» og «Opera». Inspirert av Mario Brava og italienske krimpocketbøker debuterte Argento i 1970 med «The Bird with The Crystal Plumage», som du kanskje fikk med deg på Kinoteket på Deichman Hovedbiblioteket i 2013.

Med nyskapende kamerakjøringer, glorete fargebruk og sjokkerende drapsscener videreførte han den italienske giallo-sjangeren. Den unge regissørens evne til å skape grufull estetikk ble raskt hans varemerke, og hans eksentriske framtoning ga ham kultstatus blant horror-fans verden over.

I Dario Argentos «Suspiria» kan du oppleve farger, følelser og skjelsettende filmmusikk. Italiensk horror opererer i et annet univers enn sine amerikanske motstykker, og filmmusikk er noe de kan, spesielt horrofilmmusikk – og aldri er det bedre enn når Dario Argento sitter i regissørstolen.

Dario Argentos filmer er som fargesprakende drømmereiser anført av et hypnotiserende soundtrack. Argentos intensjon er ikke å drukne publikum i blod, men å gi dem en opplevelse av estetikk og atmosfære. Musikken utgjør noe av kjernen i disse filmene. Soundtrackene står i skarp kontrast til de groteske bildene som flimrer over filmlerretet.

Det makabre tonesettes av et innsmygende, fengende og skremmende uttrykk. Sjokk og skjønnhet i en og samme opplevelse. I «Deep Red» var musikken en av grunnene til at filmen ble en suksess, og soundtrack-albumet toppet italienske hitlister det året. Goblin, som også kalte seg The Goblins, sto for musikken, og står også for musikken i «Susperia».

Dette er en småredigert versjon av saken som er tidligere publisert her.

Goblin – «Susperia» (40th Anniversary Reissue)

I 2017 ble det utgitt en Goblin – «Susperia»(40th Anniversary Reissue).

«Susperia» er nå tolket på nytt av regissør Luca Guadagnino og kommer på kino i Norge i november. Denne gang er det Thom Yorke fra Radiohead som har laget soundtracket.

Du finner alle våre Dario Argento-filmer her.
Du kan låne musikk av Goblin.

Interpol – If You Really Love Nothing
Interpol sitt nye album «Marauder» har vokst seg stor i mine ører. Helt siden postpunken ble gravd frem på slutten av nittitallet, har det ene bandet etter det andre tatt en dukkert i samme kilde som Interpol. Men bare noen få band greide å sette sitt eget stempel på uttrykket sitt slik Interpol har gjort. Åpningssporet «If You Really Love Nothing» er vakkert melankolsk, slik vi har lært å kjenne Interpol tidligere. At de dype følelsene er på plass denne gangen også, er det med andre ord ingen tvil om. Interpol har denne gangen både utvidet uttrykket og gått tilbake til det opprinnelige Interpol, på sitt beste med samme intensiteten som før. Interpol – 15 år senere. (V.J.)

Amusement Parks on Fire – Infernal Flame
I fjor gjorde Nothingham-bandet comeback med singelen «Our Goal to Realise», en låt som viset at de fortsatt kan sparke røv på en ytterst støyrock/shoegaze-måte ‘a la de fleste låtene på den selvtitulerte debutplata som overrumplet oss i 2004. På den nye 3-spors EP’en er de i det vemodige hjørnet på tittelåten «All the New Ends». De to andre låtene på på EP’en er enda bedre (sporet jeg har har valgt varer nesten 13 minutter). Og slik Neil Young gjorde det på hele den eminente doble liveplata «Weld» (1991) har Amusement Parks on Fire kuttet pausene mellom de to første låtene på EP’en. Gamle støyrock/shoegaze triks blir presentert på en slik måte at man glemmer at man har hørt dem før. (V.J.)

Lazy Queen – Turn From Void & Child of Glass
Mer støyrock, nå fra Norge. Lazy Queen ble startet av Henrik Søberg i New York, i desember 2013. Der ga de tidlig i 2015 ut EP’en «Drift» på den Seattle-baserte labelen Pacific Trash Records. Utgivelsen ga dem oppslag i blant annet Nylon Magazine, og en plass på «summer sampler»-plata til Under The Radar Magazine, som et up-and-coming band de har troa på. «Turn From Void» er den første i en rekke av slipp utover høsten. I 2016 endte Henrik tilbake i hjemlandet, og fortsatte bandet med en norsk besetning som det siste året har bestått av Jonas Røyeng (Sauropod), Peter Steinholt Mortensen, Petter Anderdal og Jon Bernhard Hunskaar. Den nye singelen «Turn From Void» er lovende støypop i krysningspunktet grunge/Swerverdriver, og EP’en deres fra 2015, som jeg ikke har sjekket før nå nylig, er det virkelig futt i. Hvis du liker støyrock, shoegaze med psych/garasje-elementer, er Lazy Queen sin EP «Drift» et bombesikkert valg. (V.J.)

Veislakt – Blod I Manesjen
Apropos futt, Veislakt er også et band det virkelig er futt i. Nå er den nye plata, «Sandnes Undergrunn Circus & Kabaret», ute. I likhet med låta «Klovnene», som var med her, inneholder plata hektende og drivende gitarriff,  og herlige gitarsoloer. Veislakt lyder svært så samkjørte over hele linja. Sporet «Klovnene» var mest punk med popfeeling, her balanserer Veislakt briljant på kanten av det harde og det melodiøse. Det samme gjør de for så vidt på «Blod i Manesjen», «Øynene» og de andre låtene på plata, selv om det er mer metal her. Knall produksjon gjør at intensiteten og det eksplosive drivet kommer til sin fulle rett. (V.J.)

Thom Yorke – Suspirium
En urovekkende stemning trer inn allerede fra de første pianotonene, og blir der gjennom hele den «grusomt» tiltrekkende og minimalistiske soundtracklåten til nytolkningen av Dario Argentos horror-klassiker «Suspiria» av regissør Luca Guadagnino. Det lyder ikke så ulikt en låt som «Daydreaming» fra Radioheads plate «A Moon Shaped Pool» (2016). (V.J.)

Goblin – Suspiria
Jeg må også igjen anbefale den skjelsettende filmmusikken til originalfilmen, regissert av Dario Argento, som er laget og fremført av det italienske progressive rockebandet Goblin. Det makabre tonesettes av et innsmygende, fengende og skremmende uttrykk. Sjokk og skjønnhet i en og samme opplevelse. Her er åpningslåten fra plata, som du kan lese mer om her. (V.J.)

Temporary – When I Leave
Norske Temporary sin andre singel. Folk-influert harmonisk pop. Enkel, men fin. (V.J.)

U-FOES – No More No More
Enkel er også U-FOES’ «No More No More», enkel, men med mørk pondus som kler det aggressive uttrykket godt. Variasjonen er lav, men intensiteten er høy. U-FOES lager et altoppslukende, tett og mørkt stykke musikk. Stimulerende og litt forstyrrende, det siste på en bra måte, vel og merke. U-FOES består av medlemmer fra Silence The Foe, Shevils (Anders Voldrønning), Jaga Jazzist, Bror Forsgren og The Lionheart Brothers (Marcus Forsgren, Peter Rudolfsen, TLB). Vi har skrevet om flere av disse i bloggen, særlig om Shevils, så bare søk. Låta «No More No More» er ikke på Spotify, men  U-FOES har laget video. Debutplata til deres slippes 2. november. (V.J.)

Agvald – Tiden
Denne er heller ikke på Spotify, men vi har kjørt videopremiere og hatt den med i musikalske sidespor tidligere. Siden det er slippfest for låta på Café Mir lørdag 29. september med visning av videoen og minikonsert med Agvald tar jeg med låta i ferske spor også. Så, liker du tunge, seige riff ‘a la Helmet eller bør du ta en lytt på «Tiden» og ta turen til Café Mir. Agvald presenterer hele 9 nye låter da! (V.J.)

The Nika Riots – Nine Meals From Anarchy
Enda en en velklingende melodiøs hardcore/screamo-hybrid med energi og trøkk. Se video. The Nika Riots – Hanged, Drawn & Quartered. (V.J.)

Razika – En sjanse til
Mer pop enn ska, og mer enn bra. Som jeg nevnte i forrige ferske spor har Razika signert med Jansen Records. Produsert av allstedsnærverende Matias Tellez, som ikke har jobbet med Razika siden deres debutplate «Program 91» i 2011. Mer Razika. (V.J.)

Pom Poko – Follow the Lights
Musikken er fortsatt kreativ og eksperimentell, med strålende bass og støy-spenstige og kantete riff. Utgitt på labelen Bella Union, stiftet  av Simon Raymonde og Robin Guthrie fra 4AD-bandet Cocteau Twins. Låta har mottatt ovasjoner fra bl.a. New York Times og Clash Magazine. Pom Poko – It’s a Trap. Heartbreak Satellite – Are U OK? (vokalist Ragnhild Fange i Pom Poko er med i Heartbreak Satellite). (V.J.)

Kalandra – Brave New World
Kalandra er tilbake med ny singel. Teksten og temaet for låten har hentet inspirasjon fra boken «Brave New World» av Aldous Huxley (som i sin tid også inspirerte boken «1984») og diktet «Du Må Ikke Sove» av Arnulf Øverland. Låta er en energisk symbiose av akustisk folk, vrengte gitarer, store synthesizere og svevende vokal. En besettende låt med utmerket vokal. (V.J.)

Conan – Volt Thrower
Blytung doom fra en at av de beste banda i sjangeren. Dette lover godt for den nye plata deres, «Existential Void Guardian», som kommer ut 14. september. (R.A.)

Windhand – Diablerie
Mer doom! Denne gang med en av de mest karakteristiske vokalistene sjangeren har å by på. Hun hadde lett kunnet gå inn i et hvilket som helst Seattle-basert band på tidlig nittitall, for å si det sånn. Men Windhand spiller doom, ikke grønsj! (R.A.)

Psychedelic Porn Crumpets – Social Candy
Etter de to fantastiske «High Visceral»-platene fra bandet med Australias nest beste bandnavn har jeg vært spent på om de klarer å fortsette i det samme gode sporet. Første smakebit fra neste plate kom sent i august og det lover godt – jeg tror det bare å glede seg. Om noe har de blitt enda bedre! Psychedelic Porn Crumpets – Ergophobia. (R.A.)

Gamblers – We’re Bound To Be Together
Gamblers får gleden av å starte min del av spillelisten. På den relativt ujevne EPen «Corinthian Order», dukket denne gullklumpen opp. Det er mye energi i disse korte to og et halvt minuttene, en god måte å starte uken på. (D.J.)

Grateful Dead – Wharf Rat (Vancouver, 6/22/1973)
Uten tvil verdens beste låt. Fin versjon hentet fra den ferske boksen «Believe It If You Need It» som samler opptak fra nordvest USA/Canada i perioden ’73/’74. En meget god periode med noe av deres mest flytende og lekne spilling. Sjekk også ut vinylboksen som kun har opptaket fra Portland i ’74. Der går det unna. Grateful Dead – 2350 konserter på 30 år. (D.J.)

JEFF The Brotherhood – Focus on the Magick
Dette er en gjeng jeg aldri har skjønt så mye av. Før nå. Fra å være et par dudes med ironiske barter og uflidd hår med noen låter her og der, til dette. Albumet «Magick Songs» bringer sammen elementer fra kosmische musik, jazz og droning. «Focus on the Magick» fokuserer mest på førstnevnte. (D.J.)

The Mountain Goats – Song for Ted Sallis
John Darnielle savner mystikken og stemningen en EP kan utsondere. Jeg skjønner hva han mener, det er noe eget med en kruttsterk EP. «Hex of Infinite Binding» er nok ikke så sterk som man skulle håpe på, men «Song for Ted Sallis» gjør noe med en som bare Mountain Goats-sanger kan gjøre. (D.J.).

LCD Soundsystem – Oh Baby (Lovefingers remix)
Snerten remix av åpningssporet fra fjorårets flotte album «American Dream». LCD Soundsystem – Album: American Dream.

Simian Mobile Disco – Hey sister
Sjarmerende og dansbar syng-med-oss tekno med kor. Fra den fine nye skiva «Murmurations». Ute på Wichita Recordings. (G.Q.)

Metasplice – Irindicnt
Naturlyder fra et ugjestmildt digitalt landskap, et lydspor til en syntetisk sci-fi/horror verden. Hentet fra den nye og spennende utgivelsen «Mirvariates» ute på The Trilogy Tapes.

Rush Plus – Megabust
Smart, lyttevennlig og hypnotisk fort-fort tekno. Fra den nye EPen med det dekkende navnet «The Sweat» ute nå på E-Missions. (G.Q.)

Mark Fell – INTRA-5
Gamelansk skrammel, eller kontrollert regnvær på metalldingser? Deilige, myke og intrikate lydstrukturer; dette er definitivt lyttemusikk. Fra den nye skiva «INTRA»; her bruker Fell bare akustiske lyder, fritt for hans ellers så tørre og sterile lyder i SND og ellers. Nå ute på Boomkat Editions. (G.Q.)

Yves Tumor – Licking an orchid
En stemningsfull liten poplåt fra hans nye skive «Safe in the Hands of Love». Snart ute på Warp Records. (G.Q.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor

Palmface – In Your Town
Første livstegn på en god stund fra kvartetten. Men for et livstegn da! Bandet med Terje Vea Torkellsen (Mats Wawa/Geetar) i spissen, leverer en sylskarp poplåt med nydelige gitarer i Real Estate-land. Real Estate – Piknik i Parken (2017). (D.J.)

Marissa Nadler – I Can’t Listen to Gene Clark Anymore
For en låt og for en tittel! Nadler i kjent, nedtonet stil med strykere og Sharon Van Etten på koring. Tekstlinjen «I can’t listen to Gene Clark without you anymore» er grunn god nok for høstdepresjon. Fullstendig nydelig. (D.J.)

Dude York – Moon
Her må tempoet opp noen hakk. Ukens refreng for min del går til Dude York og deres «Moon». Tenk Sahara Hotnights på sitt mest fengende. (D.J.)

Primal Scream – Jailbird
Første smakebit fra Screams kommende «Give Out But Don’t Give Up: The Original Memphis Recordings». Bandet dro til Memphis i 1993 for å spille inn et album i Ardent-studioet (Big Star-nerder, se her) med Muscle Shoals-rytmeseksjonen. Hoi. Men Creation følte at dette ikke var riktig, her mangler det hitsingler og albumet ble da spilt inn en gang til. Opptakene ble nylig funnet i kjelleren til Andrew Innes og nå kan vi alle glede oss over denne musikkhistoriske godbiten.

LCD Soundsystem – Home/I Want Your Love
Ja, det blir LCD Soundsystem denne uken også. Fra serien Spotify Singles kommer denne frekke versjonen av «Home», opprinnelig fra albumet «This Is Happening». Men det viktige med denne versjonen, er at de hekter på en ypperlig cover av «I Want Your Love» av Chic. Jeg bør også nevne at det hele er spilt inn i Electric Lady Studios i New York. LCD Soundsystem – Oh Baby (Lovefingers remix) (D.J.)

Uncle Acid & The Deadbeats – Stranger Tonight
Uncle Acid overbeviste stort med sitt forrige studioalbum, «The Night Creeper» fra 2015. Etter det har de endelig reutgitt sin myteomspunnede debut «Vol.1» og det kan virke som om de har latt seg inspirere av denne når de nå har sluppet første spor fra sitt kommende studioalbum. Produksjonen er mer skitten enn på lenge og det låter mer poppete (om det er mulig å si noe sånt om Uncle Acid) enn det meste de har gjort. Det tok litt tid før denne satt skikkelig for meg, men når den først satt ble den sittende. Obligatorisk oppmøte på Rockefeller 20. november! (R.A.)

Marc Ribot, Tom Waits – Bella Ciao (Goodbye Beautiful)
Marc Ribot har samlet en rekke politiske protestsanger på sin plate «Songs of Resistance 1948 – 2018». Med seg på laget har han en rekke kjente artister, og på den italienske klassikeren «Bella Ciao» er det selveste Tom Waits som fører an. Og det er vel bare Tom Waits som klarer å gjøre en så kjent sang så til de grader sin egen, samtidig som man sitter igjen med følelsen av at det er akkurat sånn man alltid har hørt den. Dette er «Bella Ciao» – den definitive utgaven. (A.T.)

Virginia Hill – Aphrodite
Oslo-rockerne Virginia Hill leverer en knallgod smakebit på den kommende skiva «Makin’ Our Bones» med singelen «Aphrodite». Både gitarriff og refreng setter seg lett i hodet. Melodiøs rock’n roll som fortjener en kasse pils og en stereo som går til 11. «Makin’ Our Bones» er ute 12. oktober. Video. (A.T.)

Art Brut – Wham! Bang! Pow! Let’s Rock Out!
Britiske Art Brut står bak knalle låter med knalle tekster som «Formed a Band», «Modern Art», «People in Love» og mange andre. Nylig slapp Art Brut ny låt og video på Alcopop Records, med delvis ny besetning, som forsmak på deres første plate på syv år, og låta «Wham! Bang! Pow! Let’s Rock Out!» er like knall som tidligere! Video. Plateanbefaling: Art Brut – «Bang Bang Rock & Roll» & «It’s a Bit Complicated»
(V.J.)

The Hector Collectors – Edgelord
Fikk et kjempebra tips av Knut Børre Lindbjør i forbindelse med Art Brut,  han skriver følgende: «Hørte nettopp en ny single fra et annet band som jeg synes minner litt om Art Brut. Litt mer indiepoppete, men likevel ganske skranglete og røft og fint.» Enig! Herlig låt fra Glasgow-bandet. (K.B.L. & V.J.)

All Them Witches – Diamond
Apropos tips, Deichman-kollega Eirik Otteraaen Ystad er tilbake med et nytt tips! For godt og vel en måned siden tipset han oss om All Them Witches, som befinner seg i skjæringspunktet stoner/psykedelia. Nå er All Them Witches ute med ny singel. «Må høres»!, sier Erik. Video. All Them Witches spiller på John Dee i Oslo 13. april neste år. (E.O.Y. & V.J.)

Sleaford Mods – Bang Someone Out & Gallow Hill
Sleaford Mods sto for en av de beste konsertene på årets Øyafestival. Hvis du ikke var på Øya anbefales dette konsertopptaket fra Rockpalast en måned senere. Nå er den nye selvtitulerte EP’en ute, inkludert superb «Stick in a Five & Go». Fra den har jeg valgt ut to nye Sleaford Mods-bangers, «Bang Someone Out» og «Gallow Hill». Hva disse låtene handler om kan du sjekke her og her. (V.J.)

Roxy Jules – Come Away with Me
Denne låta er som et rocka elektronisk møte mellom det mørke og lyse (eller kanskje rettere sagt et glimt av lys) av danske Roxy Jules, noe som fører til  spenning i musikken, en ladning. Jeg har så vidt begynt å lytte på de andre 3 platene hun har gitt ut, og f.eks. «Roxy Jules II» fra 2013, med hint til Sonic Youth og PJ Harvey, virker jækla bra. Ny spennende utøver for undertegnede. (V.J.)

L.A. Witch – Get Lost
Jækla bra er også L.A. Witch, som varmer opp for tidligere nevnte Uncle Acid & The Deadbeats på Rockefeller 20. november. L.A. Witch lager sin helt egen miks av The Velvet Underground & The Jesus and Mary Chain og Mazzy Star. Varm opp til konserten med disse kule liveopptakene: L.A. Witch live on PressureDrop.tv LA WITCH – «Kill My Baby Tonight» (Live at Desert Daze in Joshua Tree, CA 2017) Det er mange andre kule livevideoer med L.A. Witch på YouTube også. Låta «Get Lost» er avslutningsporet på den eminente selvtitulerte debutplata, som jeg kåret til 2017s 7.ende beste album. En annen Deichman-kollega hadde den på 6. plass. Obligatorisk oppmøte på Rockefeller 20. november! L.A. Witch – Baby in Blue Jeans L. A. Witch – Brian (V.J.)

Palmface – Oh Man
Helt til slut hekter jeg på enda en Palmface-låt, «Oh Man» fra debutplata deres «Waste A Day! fra 2014 som de framførte på by:Larm året etter. Vår tidligere Deichman-kollega Silje Ramleth anmeldte konserten, men den ble dessverre aldri lagt ut på bloggen, så selv om denne låten ikke er fersk er omtalen av Palmface sin by:Larm-2015 konsert blodfersk. Hepp, hepp.
“Vi kommer ikke unna den, vestlandsbølgen kommer som klimaendringene ellers, og det gjør meg i dette tilfellet ingenting. Guttegjengen fra Karmøy sjarmer med sine tekniske ferdigheter, som om de skulle vokst opp på 60-tallet på amerikas vestkyst, og deres lekne forhold til musikken og musikkbransjen. For meg er det tydelig at de virkelig har hatt det gøy når de har laget musikken, og gleden vises på scena. De forholder seg til lite annet enn deres egne pubertale erfaringer, basert på tekstene; og musikkhistorien, basert på uttrykket. For det er ikke til å legge skjul på, vi har hørt dette lydbildet før. Med det sagt, så gir jeg all respekt til deres tilbakelente forhold bransjen og gleden ved å lage musikk. Det er akkurat slik det skal være, en terapautisk opplevelse for både dem som lager lydene og dem som hører på”. (S.R. & V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Dwight Twilley og Phil Seymour fra Tulsa, Oklahoma møttes etter å ha sett «A Hard Days Night» sammen med sine yngre brødre.

De var begge Beatles-fans og fant fort kjemien, derfra var veien kort til Dwights kjeller, der de sammen lagde demoer og hundrevis av sanger under navnet Oister. De hadde det samme magiske “det” som Phil & Don Everly, Paul Simon & Art Garfunkel og – de som de beundret mest – John Lennon & Paul McCartney.

Dwight og Phil utviklet sin helt særegne stil. Etter en tur innom platestudioet Sun fikk de tips om å bli litt røffere i kantene, sangen fikk mer ekko, rytmene ble mer rockabilly, men musikken var fortsatt pop. De tok med seg erfaringen fra Memphis og et lass med sexy, sjelfull powerpop til Los Angeles for å søke lykken. Det varte ikke lenge før de hadde kontrakt med Shelter Records, og debutsingelen «I’m on Fire» kom sommeren 1975 og havnet på Billboard Top 20.

Det meste luktet suksess når debutplaten «Sincerely» kom i 1976. Dwight Twilley Bands miks av Merseyside-pop og Sun-rockabilly var snadder for kritikerne, og havnet på mange årsbestelister. Det var likevel vennen Tom Petty  på samme selskap, som skulle bli tilgodesett med promotering og markedsføringsbudsjetter, og som gjorde karriere. Like fullt er «Sincerely» et av 1970-tallets aller beste album.

Andreutgivelsen «Twilley Don’t Mind» er også en perle, den har en røffere livefeeling. Soloplaten «Twilley» fra 1979 er kanskje like bra som debuten, men mangler Phil – som nå sto på egne bein. Er Carl Perkins, The Raspberries, Big Star eller The Beatles blant dine favoritter, vil du ikke bli skuffet av Dwight Twilley.

Dette er en småredigert versjon av anmeldelsen som er publisert på Stavanger bibliotek og kulturhus

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Alex Cardenal har nettopp sluppet sin nye låt «Persiste» på spansk. Singelen blander latinske rytmer med andre sjangrer, og er en låt som får deg i sommermorgen-stemning, rett og slett! Sangen handler om opplevelsen av å bli forelsket i en person som ikke er ferdig med et tidligere forhold. Før denne singelen, har Alex Cardenal gitt ut tre singler, «Abril llégo» på spansk, «Lost» og «Rebirth» på engelsk, som du kan lytte til under.

Alex Cardenal definerer seg som en norsk- nicaraguansk sanger, låtskriver og produsent, og flyttet til Norge for noen måneder siden. Nå drømmer han om å få musikken sin introdusert på den norske musikkscenen. Musikalsk ønsker han å kombinere melodier med smittsomme rytmer, og skape fengende, direkte låter med et lydbilde som trosser kulturer, sjangre og kategorier.

I anledning Spansk Festival som finner sted på Deichman 20. – 23. september, har vi tatt en prat med Alex.

Kan du fortelle litt om deg?

– Jeg er en artist med stor lidenskap for musikk, og målet er å slette skillelinjene  mellom de forskjellige sjangrene. Jeg har laget musikk siden jeg var 14 år gammel. I begynnelsen ble jeg tiltrukket av gitaren og det uttrykksfulle potensialet til instrumentet. Senere oppdaget jeg produksjon, og lærte da mer om ulike sjangre, alt fra latin til downtempo og indietronica.

– Jeg kommer fra respektert nicaraguanske musikere-familie. Min mor og onkel er kjent for sitt arbeid med Duo Guardabarranco.

Jeg tror ikke at språk er en begrensning eller barriere når det kommer til musikk, og definitivt ikke latinsk musikk.

Når startet du som musiker?

– Jeg begynte å spille gitar og synge for ca. fire år siden. Miljøet jeg vokste opp i var alltid full av musikk, men tidligere trodde jeg at musikk ikke var noe for meg. Jeg prøvde flere instrumenter, men følte aldri at den ene var det rette, men da jeg prøvde å spille gitar for første gang ble jeg forelsket i musikk. Men det var ikke bare gitaren som instrument som fanget min udelte oppmerksomhet, det var kjærligheten ved å skrive sanger og dikt, i tillegg til atmosfæren av musikk generelt sett. Hva jeg føler for musikk er nesten romantisk. Nå er det mitt største fokus, og det har det vært de siste årene, jeg tror ikke det vil forandre seg.

Hvem er målgruppen din i Norge?

– Jeg vil bringe latinske vibber til Norge. Jeg tror vi trenger mer av det her i landet. Jeg tenker ikke bare på latinske grupper, jeg tenker på alle, og det er musikk som er veldig lett å nyte. Det er sannsynligvis mitt største mål, men jeg setter også pris på de som har ekte lidenskap for musikk, de som elsker musikk og liker å eksperimentere.

– Jeg synger ikke kun på spansk, jeg lager musikk både på engelsk og spansk, og framover planlegger jeg å lansere musikk ofte, jeg er veldig aktiv på den måten. Jeg leter etter folk som er interessert i å følge meg på en reise gjennom musikk, og som liker å ha det litt moro. Jeg elsker energiske mennesker, folk som tar i mot god energi, danser og elsker å gå på konserter. Jeg vil tilby noe nytt til folk som hører på popmusikk, og de som utgangspunktet skyver unna unike lyder og melodier fra mer tradisjonelle sjangre.

Hvordan definerer du musikkstilen din? Og hvilke har hatt innflytelse på deg selv?

– Lyden min er mest av alt basert på elektronisk musikk, og så prøver jeg å blande det med forskjellige sjangre som har gjort inntrykk på meg, som latin eller indie. Jeg tar sikte på å mikse alt dette og drar nytte av mulighetene med musikkproduksjon, som redigering av samples eller vokalopptak, for å skape en atmosfære der jeg uttrykker mine følelser. Jeg ønsker å ta lytterne med på en musikalsk tur de forhåpentligvis vil like.

– Det som inspirerer meg mest, enda mer enn å blande musikkstiler, er øyeblikket. Alt jeg uttrykker i sangene mine, er noe som jeg har hatt et forhold til der og da. Om du spør meg om temaet i et par av sangene, så hadde jeg ikke kunnet forklare hvordan de forholder seg nøyaktig til livet mitt, fordi de kan være et sammendrag av mange hendelser i livet mitt. Sangene trenger ikke nødvendigvis å handle om meg selv, mange ganger har jeg blitt inspirert av noen nær meg og av andres liv. Det er ikke mulig å tolke innholdet bokstavelig. Jeg tror at hver historie vi leser, eller hver sang vi hører, har en del fantasi bak dem, det betyr ikke at de ikke er ærlige.

Hva er historien bak «Persiste»? Og er du ikke redd for å bruke spansk når du synger for et norsk publikum?

– Jeg var  ferdig med sangen i april, og på den tiden hørte jeg mest på latinsk musikk. Det var mitt siste år på videregående skole og jeg var forelsket, og hele den perioden spilte jeg spansk musikk. Latin er også veldig god musikk til fester, det er en interessant kombinasjon, faktisk. Det startet med en rytme da jeg begynte å utforske den urbane sjangeren, og en av rytmene fikk automatisk ut et par melodier ut av meg.

Jeg tror at alle musikere har litt frykt når de skal frigjøre et prosjekt, spesielt når man prøver å appellere til et nytt publikum. Den følelsen dobles når utrykket er så annerledes enn det dagens musikkscene tilbyr, men jeg tror ikke at språk er en begrensning eller barriere når det kommer til musikk, og definitivt ikke latinsk musikk. Jeg tror det bare blir mer og mer av det her i Norge. Det er derfor jeg føler meg så trygg på den nye kursen og bestemte meg for at Persiste» skulle være den første utgivelsen.

Intervjuet med Alex Cardenal er gjort på Deichman Hovedbiblioteket.

Spansk Festival: Piñata-verksted. Lag din egen piñata!

Spansk Festival på Deichman, 18 – 23 september 2018

Fullbooket Spansk Festival på Deichman

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Nordpolen musikklubb er et lite plateselskap som konsentrerer seg om julemusikk og skal gi ut en vinylsingel i 300 eksemplarer hvert år. I 2014 ga de ut den første singelen, Sonja med «Jeg gleder meg ikke til jul i år». Året etter kom Hvitmalt Gjerde med «Dine lepper smaker av jul». I 2016 var turen kommet til Radka Toneff sin «Julesang», som vi har presentert her. I fjor var det Sven Erik Libæk, som i dag fyller 80 år, sin tur med EP’en «Snowflakes». Gratulerer med dagen! Vi feirer med Jan Thomas Hasselgreens,1 av 2 som driver det lille plateselskapet, eminente tekst om Libæks og en spilleliste som er en introduksjon til hans musikk.

Sven Erik Libæk, en introduksjon

20. september fyller den norske komponisten og musikeren Sven Libaek 80 år. Døpenavnet Sven Erik Libæk er blitt lett anglifisert siden han har bodd i Australia i over 50 år.

For folk som er gamle nok til å ha gått på kino i 1958, er Libæk kjent for deltagelsen i filmen «Windjammer». Filmen ble innspilt på tokt med Christian Radich, og den ble en stor internasjonal suksess i det unike formatet Cinemiracle. Hos en del platesamlere har han en høy stjerne på grunn av musikken han har komponert til film og TV. Ikke minst nådde han et større publikum etter at regissøren Wes Anderson i 2004 brukte to av hans komposisjoner i filmen «Life Aquatic with Steve Zissou».

Selv hørte jeg Libæk første gang i 2002 på den fabelaktige samleplaten «Maiden Voyage: A Wide Selection of Grooves From Norway ‘66-’76». Lars Mørch Finborud var kurator for platen, og han hadde plukket ut låten «Misty Canyon». Det var en åpenbaring, og jeg lurte på hvorfor jeg aldri hadde hørt om Libæk før. Det var ikke enkelt å få tak i Libæks utgivelser på den tiden. Via en person med tilgang til musikkbiblioteket i NRK fikk jeg aller nådigst kopiert enkelte av hans plater.

Det er lettere å få tak i hans plater i dag enn det var i 2002. To unge menn i Melbourne startet for noen år siden plateselskapet Votary, som kun har ett formål: å gi ut Libæks musikk på nytt basert på originalmasterne. I fjor var jeg selv med på å gi ut en ep med Libæk på selskapet Nordpolen musikklubb. Da ble jeg overrasket over at han er ukjent for mange norske platekjøpere og musikkskribenter.

Derfor har jeg laget denne spillelisten med 29 Libæk-spor, til glede for nye lyttere. Riktignok finnes ikke den fullstendige Libæk-katalogen på strømmetjenestene. Og av en eller annen grunn er det ikke Votarys utgivelser som brukes hos Spotify og Tidal, men de lydmessig mindre gode versjonene utgitt på Trunk Records, mastret fra vinyl.

Her finnes heller ingenting av visetrioen The Windjammers, som bestod av Sven Libæk, Harald Tusberg og Kåre Terland. De opptrådte i byene der filmen «Windjammer» hadde premiere i USA og Australia. The Windjammers ga ut et Kingston Trio-inspirert album innspilt i Nashville.

Det er heller ikke noe å strømme fra marihuanamusikalen «Grass», der Libæk laget musikken mens nederlenderen André «Avatar» Linden skrev librettoen. Musikalen skulle settes opp i London, men finansieringen gikk i vasken og det ble aldri noen sceneoppførelse. Men sangene ble innspilt og kom på plate i 1974.

Man finner heller ikke den fenomenale «Shark Attack» som Libæk skrev for det australske instrumentalbandet The Atlantics i 1963. Det er en sonisk skildring av en dag på stranden som begynner harmonisk, men panikk bryter ut idet en hai dukker opp. Heldigvis er surfklassikeren «Bombora» med samme band tilgjengelig, en låt Libæk produserte.

Spillelisten åpner med «Solar Flares», fra «lydbibliotek»-platen med samme navn. Lydbildet er preget av the Quaser − en tidlig australsk synthesizer. Libæk har ikke vært redd for å prøve ut uvanlig instrumentering. Sunshinepoplåten «Look (Every day» fra filmen «Nickel Queen» starter og toner ut med lyden av en didgeridoo.

Det meste på spillelisten er musikk til filmer og TV-serier. I tillegg er det med et utdrag fra orkesterverket «Australian Suite». Selv om Libæk hadde klassisk utdannelse, var det jazzmusikere han brukte til å fremføre musikken han skrev. Som komponist ble han inspirert av sofistikerte låtskrivere som Dave Brubeck og Burt Bacharach.

Fra 1977 til 1994 bodde Sven Erik Libæk i Los Angeles, der han ledet sitt eget orkester. De spilte inn easy listening-versjoner av kjente hits til radiostasjoner som bare spilte instrumentalmusikk. Jeg har tatt med tre låter fra denne perioden. Easy listening er en smakssak, men selv synes jeg versjonene av blant annet «Drive» og «Could It Be I’m Falling Love» er helt uimotståelige.

Jan Thomas Hasselgreen (Nordpolen musikklubb)

Her er den andre versjonen av platecoverer der man ser komponisten Svein Libaek i arbeid (med vikingskip på klaveret).

Her er et promobilde fra Windjammer-filmen. Libæk med trekkspill.

Julesang med Radka Toneff

Alternativ juleplayliste

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Tidløst og kraftfullt: «I was born in a bass drum, brought up by a guitar.»

Med denne tekstlinjen og et hett og funky rock ‘n roll-driv åpner «Shots From a Cold Nightmare», som er 28-åringen Moon Martins solodebut.

I ryggen har han et samspilt powerpop-komp bestående av Gary Valentine fra Blondie på bass, Phil Seymour fra Dwight Twilley på trommer, Willie Alexander på piano og produsent Craig Leon (Ramones og Blondie) som også spiller keyboard.

Moon spilte rockabilly som tenåring i hjembyen Altus i Oklahoma før han flyttet til Los Angeles, der han jobbet som studiomusiker og samarbeidet med storheter som Linda Ronstad, Gram Parsons og Del Shannon. Han startet countryrock-bandet Southwind, som ble mest kjente som oppvarmingsband for The Byrds og The Flying Burrito Brothers.

Jack Nitzsche oppdaget låtskriveren Moon Martin og lot Mink DeVille gjøre en versjon av Moons «Cadillac Walk». Alt lå til rette for Moon, men når du ser ut som en krysning av Andy Warhol og Warren Zevon må du definitivt ha litt flaks? Noe Moon dessverre ikke hadde.

Platen inneholder en haug med powerpop-perler, geniale tre minutters noveller som blir levert med tøffe riff og rødglødende gitarer. Han har en flott, personlig stemme som suppleres av damekoring på de rette stedene. Det er spor av rockabilly, soul og Memphis’ femtitall her, men dette er først og fremst tidløs popmusikk som vil appellere til alle som liker Nick Lowe og Elvis Costello.

Dette er en redigert versjon av anmeldelsen som er publisert på Stavanger bibliotek og kulturhus

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Møster! – Unhorsed by Chivalry
I skrivende stund pisker naturen opp stemningen utenfor med enorme mengder nedbør og solide vindkast. Det er jo tross alt høst. I disse tider pleier jeg å dra frem Soft Machines «Third» som er som laget for stormfulle aftener. Møster!s siste epos, «States of Minds», fungerer minst like bra. På «Unhorsed by Chivalry» får Nikolai Hængsle, Kenneth Kapstad, Hans Magnus Ryan og Kjetil Møster det virkelig til å koke. Dette er lyden av naturelementer i sving. Mesterlig. Øya 2015 – Møster! – Bilder. (D.J.)

Calpurnia – Say It Ain’t So
Spotify Singles er et småartig konsept. Denne gangen er det Calpurnia (med Finn Wolfhard aka Mike fra «Stranger Things» på vokal) som bryner seg på Weezer-klassikeren «Say It Ain’t So». (D.J.)

Dawn Landes – Traveling
Ukens beste refreng er signert Dawn Landes. For noen uker siden skrøt jeg av The Northern Belles siste singel «You’re Gonna Leave» og her er vi inne på samme togspor. Popcountry av beste sort. (D.J.)

Bad Moves – Cool Generator
Energisk og oppløftende sak hentet bra bandets ferske debut. Her finner du alt du har savnet på de siste New Pornographers-skivene. (D.J.)

F.J. McMahon – The Spirit of the Golden Juice
Plateselskapet Mexican Summer fyller 10 år i disse dager og de er en trofast leverandør av sjangeren «god musikk». For eksempel Dungen, Allah-Las, Ariel Pink og flere gode antologier. De er også ansvarlige for den flotte reutgivelsen av F.J. McMahons tapte klassiker (jeg er meget svak for såkalte «lost classics») «The Spirit of the Golden Juice» fra 1969. Cosmic American Music av ypperste sort. Fin anledning til å ta med McMahon på spillelisten, gratulerer med dagen!

Amnesia Scanner – AS Chaos
Streng, sint og kul elektropop-låt med punkfakter. Fra den nye og varierte plata «Another Life», ute nå på berlinbaserte og alltid eminente PAN. (G.Q.)

Gazelle Twin – Glory
Høystemt, stemningsfull, om enn noe melodramatisk låt i skjæringspunktet Peter Gabriel og Coil. Fra den nye plata «Pastoral», snart ute på Anti-Ghost Moon Ray. (G.Q.)

Tirzah – Holding on
Nok en blek, men nær og ektefølt soulpop-perle fra albumet «Devotion», en av årets beste utgivelser. Micah Levi (Micachu) har laget musikken. Ute på Domino. (G.Q.)

Yves Tumor – Noid
En deilig eksperimentell poplåt i disco/soul-land fra det nye spennende albumet «Safe in the Hands of Love». En kandidat til årets beste album. Ute på Warp. (G.Q.)

Laura Cannell & André Bosman – Through the Plough the Steam Eises
Trist og styggpent tonedikt med to vrengte feler. Musikken er i grenselandet folk og nymusikk. Kan minne om Boxhead Ensemble. Ute nå med plata «Reckonings» på Brawl Records. (G.Q.)

Ital Tek – Become real
Symfonisk landskapstekno med nerve. Enkel men spennende oppbygget låt. Fra den nye skiva «Bodied», ute på Planet Mu. (G.Q.)

Sarah Davachi – Third hour
Sakral og meditativ lytteopplevelse med droner; laget for kirkerom men ikke for gudsdyrkelse. Fra den nye plata «Gave in Rest», ute på BA Da Bing Records. (G.Q.)

Bokassa – Only Gob Can Judge Me
Deichmans utsendte likte det han hørte fra Bokassa på årets Øyafestival. Nå er stonerpønkerne ute med ny låt og det låter riktig så bra. Ingen gjør beintøffe riff og popkulturelle ordspill i tittelen like bra som Bokassa. De gjør det faktisk så bra at de nå skal følge i Kvelertaks fotspor og turnere med selveste Metallica! (R.A.)

Emile The Duke – Biblioteket
Emile deler noen erfaringer fra sine dager på biblioteket. Vi håper og tror at han ble en del klokere enn hva han selv gir uttrykk for i denne låta, men på vegne av det norske folkebiblioteket setter vi uansett pris på oppmerksomheten. (R.A.)

Cloud Nothings – Leave Him Now
Intens indierock slik man har blitt vant til fra Cloud Nothings. Foreløpig ser det ut til at de dropper Skandinavia på neste års Europaturné, men jeg krysser fingre for at de tenker seg om og legger turen innom en scene i Oslo.

Marianne Faithfull – The Gypsy Faerie Queen
Marianne Faithfull feiret 50 år som artist med albumet «Give My Love to London» i 2014, men foruten hennes raspete og røykfulle vokal er det lite som tilsier at hun snart er 72 år. Hun samarbeider nok en gang med Nick Cave, som både har co-skrevet låten og backer henne på vokal, og hvis jeg ikke tar helt feil ligger hans faste makker Warren Ellis og gnukker på fela bak i der også. «The Gypsy Faerie Queen» er en smektende orkestral ballade som lover godt for hennes kommende album «Negative Capability»senere i høst. Siden jeg ikke har hørt på «Faithfull siden «Blazing Away» (1990), går jeg rett i kroken og skammer meg. (S.B.H.)

Richard Thompson – The Storm Won’t Come
Apropos Nick Cave, Richard Thompson ligner på en prikk i åpningen her, kun de første ordne dog, men jeg trodde jaggu gubben fra Australia var med her også! Vel, Thompson har aldri vært min mann, jeg har aldri fått det helt til, folkrock liksom? Uansett, årets «13 Rivers» blir kanskje min inngangsport til mannen, noe min kollega Thor Arne (han skriver om Thompsons album»Electric» her, red, anm.) «The Storm Won’t Come» er en ulmende låt som sklir sakte avgårde med rullende western trommer og mesterlig gitarspill. Thompson er jo gitarguden fremfor noen og leverer en knalltøff solo et stykke uti. Geir Rakvaag har nok rett i at han er verdens beste gitarist, uansett hvor vanskelig den konkurransen ville blitt. Seks minutter er kanskje i lengste laget for noen, for min del er det perfeksjon. (S.B.H.)

Anna Calvi – As a Man
PJ Harveys arvtaker Anna Calvi er omsider tilbake med nytt album, fem år etter kritikerroste «One Breath». «As a Man» er en rå låt som går rett i strupen og utfordrer kjønnsspørsmålet; hva om en kvinne tenkte som en mann? Svaret er et ironisk nei selvfølgelig, like greit sier nå jeg, å tenke som en mann er slitsomt til tider. (S.B.H.)

The Chills – The Greatest Guide
The Chills & Martin Phillipps fra New Zeland blander sektistalsspop med pop/psykedelia og har kommet opp med jangle-pop-låtperler som «Doledrum», «I Love My Leather Jacket», «Pink Frost, «Frantic Drift» (Flying Nun Records), «Heavenly Pop Hit» og mange, mange andre! Det var en god del andre band fra New Zealand som nesten lagde like bra låter som The Chills på 80-tallet, vi kommer nok tilbake til dem ved en senere anledning. I 2015 gjorde Martin Phillipps & The Chills comeaback med «Silver Bullets» og i år følger de opp med «Snow Bound». Produksjonen er større enn tidligere, men ellers er det stort sett The Chills slik vi kjenner dem fra 80-tallet. Heavenly Pop Hits! (V.J)

The House of Love – Christine og Love in a Car
Nå er en super deluxe CD og vinyl utgave av The House of Love sin selvtitulerte debutplate (‘88) ute på Cherry Red. Med fullstendig Creation-opptak fra 1987-1988, sammen med en rekke rariteter og tidligere ikke utgitt bonusmateriale av liveopptak med mere. Så da anbefaler jeg atter en gang «Christine» (originalversjonen), en av verdens beste låter! Jeg tar også med en ikke tidligere utgitt liveinnspilling av «Love in a Car», bra versjon. Plateanbefaling: The House of Love – «The House of Love». (V.J)

J Mascis – See You At The Movies
De klassiske Dinosaur Jr./J Mascis skingrende og gnistrende gitarene er fortsatt til stede. Og J Mascis’ bittersøte og forpinte stemme er fortsatt som den skal være. De to nye J Mascis-låtene fremføres med en nerve slik bare han kan, her i en mer nedtonet J Mascis-utgave. Tittelen på den andre låta er «Everything She Said». (V.J.)

Echo & the Bunnymen – The Somnabulist
Echo & the Bunnymen sin nye plate «The Stars, The Oceans & The Moon» består av nye versjoner av innbydende, forføreriske, mystiske og stemningsfulle låtar som «The Killing Moon», «Steven Seas». I tillegg er det et par nye låter på plata, en av dem er popmelodiske og meankolske «The Somnabulist», som viser at Echo & the Bunnymen fortsatt har mye å fare med. Etter klassiker-platene fra 80-tallet har både Echo & the Bunnymen og Ian McCulloch kommet opp med en god del supre låter, selv om ikke alle platene som helhet har vært like bra. Så sjekk backkatalogen! (V.J.)

Chain Wallet – Ride
Chain Wallets nye singel er tuftet på 80-talls marinert indie/jangle-pop, og lover meget godt for deres kommende plate, «No Ritual», som slippes februar 2019. Enda en cathcy og stemningsladet låt signert Chain Wallet, en låt som du kan spille om og om igjen. (V.J.)

Barry Adamson – The Man with Golde Arm 
Labelen Mute har sluppet «Memento Mori (Anthology 1978-2018)», en 40-års jubileumsutgivelse som inneholder Barry Adamsons låter fra hele hans karriere, som han har skrevet selv eller sammen med andre, inkludert «Parade» fra Magazines debutplate og hinsides bra «From Her to Eternity» fra Nick Cave & the Bad Seeds debutplate. Fra antologien har jeg valgt «The Man with Golden Arm» fra Barry Adamson sin debutplate med imaginære soundtrack, «Moss Side Story», inspirert av film noir og agentfilmer og mye annet. Albumet er Barry Adamsons beste, et særdeles fascinerende og usedvanlig idérikt album med flust av influense, både musikalsk og «filmatisk». Diamanda Galas og Rowland S. Howard (The Birthday Party) bidrar på albumet. (V.J.)

Aleksander Kostopoulos – Falelo & Elkao
Aleksander Kostopoulos, den ene halvdelen i Pil & Bue, har laget et spennende og ikke minst melodiøst og stemningsfullt album. Det veksles mellom ambient, electronica og rytmiske elementer. Over/inni det hele svever Aleksander Kostopoulos’ falsettvokal. Delikat produsert. Delikat musikk. Anbefales på det varmeste. Liker du f.eks. Sigur Rós bør dette falle i smak. Vi har tidligere anbefalt to av låtene på den nye plata her og her. Kostopoulos vil forhåpentligvis få flere varme anbefalinger i kjølvannet av denne plata. (V.J.)

Nod Steady – Polar
Nod Steady er lekegrinden til Øyvind Håkestad. «Navnet Nod Steady er delvis inspirert av hip-hop-klassikeren «The Nod Factor» av Mad Skillz, og hinter mot beats med en høy «nikke»-faktor. Mens debut-EP’en «Jump» var ganske beat-orientert, så lener «Moving» EP’en seg mer mot atmosfærisk elektronika og ambient», skriver Tromsø-labelen Beatservice. Kuttet «Polar» er både beat-orientert og atmosfærisk. Deilig pulserende. Deilig sound. Deilig låt. (V.J.)

Mudhoney – Kill Yourself Live
Mudhoney er tilbake! Det er fem år siden forrige plate «Vanishing Point», som du kan lese anmeldelse av her. «Kill Yoursef Live», fra den nye plata «Digital Garbarge», har en typisk Mudhoneysk mørk og galgenhumoristisk tekst, denne gangen kommenteres sosiale medier og higen etter likes på facebook. Som vanlig driver Mudhoney med lite fiksfakserier, «Kill Yoursef Live» turer fram på typisk Mudhoneymaner. I forhold til f.eks. singelen «Touch Me I’m Sick» og miniabumet «Superfuzzs Bigmuff» (’89) med sine flerrende fuzzgitarer, er fokuset her mer på det melodiøse, men med driv, der fuzzgitarene er byttet ut med slidegitarer. Mudhoney er still alive and kicking! (V.J.)

Strawberry Alarm Clock – Incence And Pepperminsts
I august døde Lynyrd Skynyrd-gitaristen Ed King i Nashville ( R.I.P.). Ed King spilte på Lynyrd Skynyrds tre første album, «Pronounced ‘leh-‘nérd ‘skin-‘nérd)» (1973), «Second Helping» (1974) og «Nuthin’ Fancy» (1975). Ed King var med på å skrive «Sweet Home In Alabama», og sier at soloene kom til han i en drøm. Du kan lese mer de to første Skynyrd-albumene, liveplata «One More from the Road» (1976) på musikkbloggen. Ed King var også med å danne pop-garasje-psykedeliske Strawberry Alarm Clock i Los Angeles, i 1967, som fikk en liten hit med storveis «Incence And Pepperminsts», en låt som bl.a. The Adult Net, som ble dannet av Brix Smith mens hun var medlem i The Fall, har covret. (V.J.)

Ulf Myrvold – Old Memories
Det er ikke hver dag en naturfotograf debutererer som plateartist. Ulf Myrvold er en naturfotograf med blues i sjelen. Bandet, som består Vegard Eggum, Julian Bugge Moe og Svein Olav Eriksen Myrvolds, har også blues i sjelen, de kan virkelig traktere instrumentene, med feeling, som her. Sjekk gitaren på denne låta og f.eks. «Death Letter», tøft «rotekte» sound over hele linja på plata med samme som tittel som låta «Old Memories». (V.J.)

Greanleaf – Good Ol’Goat
For noen uker siden tipset Eirik Otteraaen Ystad oss om Greanleaf. Nå er Greanleaf ute med nye singel. Stoner-aktig uttrykk og sterke riff, eller riff-o-rama som noen skriver, er fortsatt oppskriften. Etter å ha hørt denne låta er det nok ikke bare Erik, men mange, som ser skikkelig frem til den nye Greanleaf-plata «Hear The Rivers» (slippes 9. november). Tidligere har Erik tipset oss om All Them Witches, og forrige uke var singelen «Diamonds» med i ferske spor. 28 september slippes plata!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

The Age of Colored Lizards

Album: «Daydreamer» (2018)

Plateselskap: Sotron Records

5

En av mine nye norske favorittlåter er Hilma Nikolaisens «Ring Ring (Bring It On)» (2015). En varmende liten låt med kirkeklokker og det hele, en døsig låtmiks av Mazzy Star, Velvet Underground og The Jesus and Mary Chain. Dette er en julelåt, men den funker like bra året rundt. Låtene på The Age of Colored Lizards’ debutplate «Daydreamer» minner om Hilmas låt, bare at støygitarene er betraktelig mer fremtredende og vokalen betraktelig mindre fremtredende. Et annet fellestrekk, er at det lyder meget bra. I forhold til «Summer Rain EP» (les anmeldelse), som The Age of Colored Lizards ga ut i 2017, er det mer gitarøs og større lyd på plata.

I likhet med uttrykket på nevnte EP’en har jeg hørt dette før, tusen ganger før, minst, men det blir likevel ikke for mye av det gode, eller gjentakelser til det kjedsommelige, for The Age of Colored Lizards byr på gode melodier og stemninger.

The Age of Colored Lizards viser med «Daydreamer» at de fortsatt har fingerspitzgefühl for sjangrene de er inspirert av. For å understreke det siterer jeg igjen noen setninger fra min kollega Bent sin anmeldelse av Sofi Lofis plate «Buried» (2016), da ordene passer perfekt på alle The Age of Colored Lizards sine utgivelser (har byttet bandnavnene, journ.anm.): «Du kan skyve bandet fra deg og fnyse: copycats. Eller du kan se det som en ære på vegne av originalen. Gjør du det siste, vil du kanskje høre at det ikke var så enkelt som førsteinntrykket tilsa. The Age of Colored Lizards er seg selv».

The Age of Colored Lizard lager rett og slett deilige, melodiøse låter som driver fram i det støy-delikate soundet. Og det gjør de mer enn bra! Resepten er støypop/rock, shoegaze influert av  The Jesus and Mary Chain, tidvis Dinosaur Jr. osv. De superb twee-støy-pop-låtene «Tomorrow» og «If You Want Me Back»  er  to av høydepunktene på plata.

Jeg avslutter denne anmeldelsen med Kristopher Schau sin omtale av plata i radioprogrammet Kvegpels (hver uke intervjuer de nye og spennende norske utøvere) som sendes på Radio Nova: «Det første jeg tenkte var at dette høres ut som en blanding av The Jesus and Mary Chain og Hard-Ons, mye av Hards-Ons i vokalen. Det er noe av det beste jeg har hørt i år!».

Herlig at flere her hjemme oppdager The Age of Colored Lizards!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

EP-anmeldelse: The Age of Colored Lizard – «Summer Rain EP»

The Age of Colored Lizards – If You Want Me Back / Still Around (Ferske spor uke 16/20188)

The Age of Colored Lizards – See You (Ferske spor uke 10/2018)

The Age of Colored Lizards – Video: «If You Want Me Back» (Musikalske sidespor – uke 26/2018)

The Age of Colored Lizards – Pale White Sun (Musikalske sidespor – uke 10/2017)

The Age of Colored Lizards – The Fall (Musikalske sidespor – uke 42/2016)

Deichman anbefaler: Årets album 2017 (The Age of Colored Lizard – Summer Rain EP ble kåret 2017s 6. beste norske EP)

Malmö-bandet Death And Vanilla har kalt sin plate «To Where the Wild Things Are….» – en tittel som straks sender tankene i retning Maurice Sendaks barnebok fra 1963, «Where the Wild Things Are». Plata er også, så vidt jeg har forstått, navngitt etter denne.

Death And Vanilla står i alle fall på ingen måte tilbake når det gjelder fantasi – plata fører oss, liksom Sendaks bok, inn i nye dimensjoner.

Bandet leker friskt med lyder (de er glad i det analoge og organiske) og inspirasjon hentes fra flere epoker – her finner vi (fransk) 60-talls pop, psykedelia, 90-talls drømmepop med mer. For å henge musikken på en relasjonsknagg har sounden deres naturlig nok blitt sammenlignet med band som Broadcast og Stereolab. I tillegg til Broadcast, har også BBC Radiophonic Workshop, sci-fi soundtracks og Mazzy Star kommet opp som inspirasjonskilder.

Parallellene til tross, Death And Vanilla må sies å ha funnet sin greie – en drømmeaktig, retroestetisk mix som låter både mørkt, underlig og behagelig på en gang. Her får vi mer av den særegne tristesse-sounden som svenskene er så innmari gode på – en sound som paradoksalt nok gjør deg glad.

Death And Vanilla, som består av Marleen Nilsson, Anders Hansson og Magnus Bodin, ble dannet i 2007. Gruppa var opprinnelig en duo før Bodin ble med. De har hatt sin svorne tilhengerskare, men etter plateslippet i 2015 har bandet også fått utvidet oppmerksomhet med gode omtaler i utenlandske medier.

«To Where the Wild Things Are…..» består av ti spor og åpner med med låta «Necessary Distortions» – en artig, repetitiv sak på litt over seks minutter (faktisk en av skivas mer catchy saker). I første del av låten blir vi introdusert for Marleens betagende stemme, omtenksomt innpakket i et teppe av klang.

På resten av platen fortsetter bandet med sin lydutforskning og lekenhet. Vi får poplåter som «California Owls» og mer instrumentalbaserte spor som «Something Unknown You Need to Know».

Dette er en småredigert versjon av anmeldelsen som tidligere er publisert på Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek

Tekst: Lisbeth Bjordal

Samme år som «To Where the Wild Things Are…..» ble spilt inn, i 2015, spilte Death And Vanilla live sitt eget soundtrack til Roman Polansks film «The Tenant» (1976) på Cinemascore Festival i Spania. I år ble opptaket utgitt på plate med samme tittel, altså «The Tenant».

Og i 2012 på Fantastisk Filmfestival i Lund gjorde de det samme til Carl Theodor Dreyers klassiske horrorfilm «Vampyr». I fjor ble opptaket ble utgitt på plate med samme tittel, altså «Vampyr».

I 2012 kom den selvitulerte debutplata deres.

Tekst: Victor Josefsen

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Kan klassisk musikk og eksperimentell rockemusikk blandes på en vellykket måte?

Bandet Univers Zero (Belgia-basert) er et eksempel på at det kan det i aller høyeste grad. Hvorvidt det er mye rockemusikk igjen i blandingen er opp til hver enkelt å bedømme, men det spiller egentlig ingen rolle når musikken er bra.

Med Univers Zero snakker vi om et band som spiller avant prog / RIO med et formuttrykk og sound som ligger tett opp til kammermusikk fra 1900-tallet (les Bartok, Stravinsky o.l.), og som var inspirert av “skrekk”-forfatteren H.P. Lovecraft.

Univers Zero og King Crimson var innfallsporten min til klassisk musikk gjennom Stravinskij (Vårofferet) og Bartok (strykekvartettene), siden begge disse gruppene var inspirert av dem.

Stravinskij og Bartok var datidas progressiv rock! For meg gikk det rett hjem. Det tar tid å komme inn i Univers Zeros musikk, men det ligger store musikalske gevinster å venter for den lytteren som tar seg tid til å oppdage disse.

«Univers Zéro» («1313») er debutskiva, men alle platene de ga ut i perioden 1977-1986 er varmt anbefalt.

Dette er en småredigerte versjon av anmeldelsen tidligere publisert på Stavanger Musikk- og filmbiblioteket sin blogg M&F-bloggen

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Hva er det siste du leste?

Jessica Schiefauer – Pojkarna
Fantastiskt spännande och aktuell berättelse om könsroller i en sci-fi kostym.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

Lena Andersson – Utan personligt ansvar
Längtan, förvirring och svek. Känslor som jag lätt kan identifiera mig med därför enkelt att komponera. Det hade blivit mörkt, vackert och ledsamt helt enkelt.

3) Hva er din favorittbok?

Nicole Krauss – The History of Love
Läser den minns en gång om året. Ger mig hopp om att livet är så mycket större än vad det verkar.

4) Hva er ditt favorittalbum?

Roy Orbison – Mystery Girl

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

Jonathan Franzen
Verkar finnas så mycket mörker i honom samtidigt som hans historier visar att han bara är ett missförstått barn.

5 om bøker og musikk

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Sjekk også:

By:Larm 2016 – Alice Boman

Den svenske folk-kometen Alice Boman

Alice Boman – Heartbeat (Ferske spor – uke 24/2018)

Alice Boman – End of Time (Ferske spor uke 4/2018)

Ny video fra MF/MB

Intervju med svenske MF/MB/ som overbeviste på årets by:Larm

Nytt album fra svenske MF/MB/ som overbeviste på by:Larm

Trøstende dans fra This Is Head

Plateanmeldelse: This is Head – «The Album ID»

Plateanmeldelse: This Is Head- «This Is Head»

Jeg har danset rundt dette bandet over lang tid, har nevnt dem omtrent i alle sammenhenger hvor begrepet post-punk har dukket opp, men kun som en referanse. Det er på tide å sette skapet ordentlig på plass, Gang of Fours Entertainment! (1979) står fjellstøtt på den britiske post-punk pallen, trygt sammen med Joy Division, PIL, Wire og The Fall.

Gang of Four hadde en litt annerledes musikalsk tilnærming enn sine samtidige, de møttes på Universitetet i Leeds og var langt fra punkehovedstaden London når de ble danna i 1977. Hvis man kan si at Joy Divison representerte noe kaldt og klinisk, Wire og The Fall noe eksperimentelt og smart, og PIL en slags dansbar avantgardisme, sto Gang of Four for det aggressive og støyete i musikken. Andy Gills kantete, huggende gitarlyd, godt parret med kaskader av lyd, var et essensielt bidrag til lydbildet, men de dro også stor veksel på Dave Allens funky basspill. Han spilte ikke bare vanlig komp, men brukte bassen nærmest som en gitar, danset over strengene lekende lett med innlagte soloer og dynamiske innfall. Funk, dub og reggae var like stor inspirasjonskilde som punk, og Gang Of Four kalte seg selv et «fast R&B band» uten noen form for ironi.

I tillegg var de et uttalt politisk band, med tydelig marxistisk holdning. Selve navnet tok de fra en radikal kommunistisk fraksjon som frontet den kulturelle revolusjonen i Kina på 70-tallet, og Entertainment! er gjennomsyret av politisk tankegods. Favoritten «Damaged Goods» er et godt eksempel, en hissig og aggressiv låt som styrer unna all fintfølenhet: «Sometimes I’m thinking that I love you, but I know it’s only lust/Your kiss so sweet, your sweat so sour» og litt senere: «Damaged goods, send them back«. Det høres i første omgang kvinnefiendtlig ut, men er snarere enn kommentar på et gjennomkommersialisert samfunn, hvor bruk- og kast-mentaliteten er blitt overført til menneskelige forhold og seksualpolitikk. Alvorlig og seriøst? Ja, absolutt, men er du som meg, kommer tekstene i andre rekke og kan nærmest handle om hva som helst. «Why Don’t We Do It in the road» er ikke akkurat en original tekst, men funket fint for The Beatles.

Gang of Four slapp Solid Gold i 1981, en, kremt, meget solid oppfølger som rager nærmest like høyt som debuten. Ikke fullt så frenetisk gitarspill, men desto mer funky på bassen. Dave Allen sluttet i bandet før albumet kom ut, han var blitt sliten av all turneringen, og selv om de fikk en slags hit med «I Love a Man in a Uniform» fra Song of the Free året etter, var storhetstiden over før den egentlig hadde begynt. Det er først i ettertid vi kan se effekten, og hvis vi strekker det langt kan vi si at Gang of Four la den første grunnsteinen for rap-metal, mens artister som Faith No More, Rage Against the Machine, Red Hot Chili Peppers, R.E.M., U2, Minutemen, Fugazi og Nirvana alle har uttalt at Gang of Four var et viktig forbilde. For ikke å snakke om post-punk bølgen på 2000-tallet med Franz Ferdinand, Bloc Party og The Rapture i spissen. Entertainment! kom sågar på 5. plass, når Rolling Stone listet opp de 40 beste punkalbumene of all time i 2016, den var riktignok i overkant amerikansk fokusert, men de danket ut både Wires Pink Flag (6. plass) og Joy Divisions Unknown Pleasure (34. plass). Hadde lista vært kun post-punk ville de i denne sammenhengen ligget på topp. Neste år fyller Entertainment! 40 år, og med dette er feiringen allerede i gang!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sandra Kolstad – Halflife
Det er nesten som Sandra Kolstad leker med lytterens forventninger til hva tilgjengelig elektropop skal være, meldte vår skribent i anmeldelsen av hennes plate «Zero Gravity State of Mind» fra 2015. Sandra Kolstad leker videre med forventningene våre på den nye singelen «Halflife». Låta er rytmisk catchy med hektende synthloops og Sandras stemmeprakt inntakt. Fra sånn ca. 3 minutter og utover (låta varer 5.34) går den over i et minimalistisk techno-light-elektronika-landskap. Det er som å være inni Sandras og kumpanene hennes modulærsynth. Hektende, fengende og spennende. På singelen og det kommende albumet har hun med seg Yngve Sætre, trommeslager og medprodusent Jonas Barsten og modulærsynth-mann Joakim Fossum. Mer Sandra Kolstad.

Pia Fraus – Nothing to Be Done
På Teenage Fanclubs singel «Start Again» (1997) ble de skotske twee-legendene The Pastels covret. En fin versjon av popklassikeren «Nothing to Be Done» fra ’89, med Norman Blake i duett med The Pastels Katrina Mitchell – som for øvrig ikke var med under originalinspillingen. Noe derimot Blake var, den gang som bakgrunnsvokalist. Nå har shoegaze/twee-bandet Pia Fraus covret The Pastels «Nothing to Be Done», utgitt på samleplata «Reverse Play: C86 re​(​dis​)​covered» inspirert av samlekassetten «C-86», en kassett NME sto bak, som inneholdt nye band utgitt på uavhengige plateselskap. Samlingen besto av hele 22 artister inkludert The Wedding Present, The Soup Dragons, The Pastels, Primal Scream, Half Man Half Biscuits, The Shop Assistants og The Mighty Lemon mfl. Ideen bak samleplata «Reverse Play: C86 re​(​dis​)​covered» er at det ikke refereres direkte til den gamle samlekassetten rent låtmessig, men mer mot hva som rørte seg av tweepop på denne tiden, med band som BMX Bandits, McCharty, Heavenly, The Wake, Another Sunny Day, Sea Urchins, Field Mice. Flere av utøverne er tidligere gitt ut på den legendariske labelen Sarah Records. Mot slutten av åttitallet/begynnelsen av 90-tallet kjørte den Bristol-baserte labelen sitt helt eget løp med 7-tommere, fanziner og samlealbum med egenartet og lett gjennkjennelig coverart. Og musikken? Tweepop. Ustø indie med jingle-jangle gitarer, indie før begrepet var oppfunnet. De ga ut mye fint som The Orchids «Underneath the Window, Underneath the Sink», The Sea Urchins «Pristine Christine» og godlåter av The Field Mice og Heavenly. Pia Fraus’ cover av The Pastels er ikke på Spotify, men er på bandcamp, derfor velger jeg i stedet låta «Brutal Truth of the World» fra plata «Field Ceremony» (2017) til spillelista. Ny video ute nå. (V.J.)

BMX Bandits – You Justify My Life
Okama Flannel Boy covrer en låt av BMX-Bandits på samleren «Reverse Play: C86 re​(​dis​)​covered» nevnt ovenfor. BMX Bandits sendte en låt til den opprinnelige samlekassetten «C-86», men ble avvist. Tittelen på debutplata deres «C86» (1989) og tittellåta var deres sarkastiske/ironiske respons. BMX Bandits holder på ennå! I fjor kom den fin-fine plata «BMX Bandits Forever» og nå er de ute med ny 3-spors singel, «Way Of The Wolf». Spor 3, «You Hustify My Life», vitner om at BMX Bandits er like tweepop-fantastiske som alltid. Vi kommer garantert tilbake til BMX Bandits senere. (V.J.)

Utakk – Bare en hvit mann
Mer upbeat låt og produksjon fra Utakk på den nye singelen «Bare en hvit mann». Utakk balanserer på knivseggen av det upbeat lystige (med blåsere og det hele) og melankolsk underfundige, og de klarer brasene, alt er jusert godt i forhold til hverandre. En del snacksy detaljer å finne her også, som den enkle, effektive og underfundige gitarklimpringen som gjentas gjennom hele låta. Utakk romsterer fortsatt i sitt helt eget musikalske univers. Blir spennende å se hvilken retning de beveger seg i framover. Video. (V.J.)

Godflesh – Anything is Mine
Blå har valgt å lage et konsertprogram dedikert til høstmørket som nå brer seg over oss. Med ikoniske artister innenfor en rekke typer bekmørk musikk, ønsker Blå å skape spektakulære opplevelser, musikkglede og høstvarme i den kommende mørketiden. Et av bandene som skal opptre er er Godflesh (+ Lasse Marhaug). Jeg lyttet mye på Godflesh tidligere, og en av favorittene er «Anything is Mine» fra plata «Selfless» (1994). I fjor kom Godflesh med plata «Post Self», det beste de har gjort på 20 år, mener Pitchfork. Selv har jeg ikke hørt på plata, Godflesh forsvant fra radaren min, uten at jeg har noen forklaring på hvorfor, men har tenkt å gjøre noe med det. (V.J.)

Exploding Head Syndrome – Everyone’s A Target & Walk Alone
Ny dobbeltsingel fra Exploding Head Syndrome, «Everyone’s A Target» med «Left Alone», sistnevnte er også utgitt på pønkesamleren «2018: Pønk I Norge». «Everyone’s A Target» er drivende, intens hardcore/punk-kombo med screamo-vokal. Dette er første utgivelse siden plata «World Crashes Down» i 2016, en utgivelse som vi ikke har nevnt i denne bloggen før, for å bøte på det «kaster» jeg også inn en av toppene fra den plata, «Walk Alone», på spillelista. (V.J.)

Featherfin – Keep on Walking 
Norske Featherfins første singel fra plata «Miles to Go Before I Sleep», utgitt av den lille spanske labelen Kocliko Records. Selv beskriver Knut Børre Lindbjør aka Featherfin uttrykket som elektronisk basert dreampop med shoegaze-tendenser, noe jeg er helt med på. «Keep on Walking» har mye til felles med Slowdive, slik de lyder på det siste albumet. Featherfin maner fram drømmende stemninger med fine melodilinjer som navigerer i soundet. Bra debut. (V.J.)

Karl Seglem – Polarnatt (Polar Night)
«Polarnatt» er fra den kommende plata «Nunatak». «Da jeg komponerte denne låten var det vinternatt og snø jeg så for meg i mitt indre musikalske univers, men jeg er mer nysgjerrig på hva lytteren ser for seg. Kanskje det er noe helt annet, eller kanskje det er det samme som det jeg forestilte meg. Jeg gleder meg masse til responsen», sier Karl Seglem. Jeg befinner meg nord for Polarsirkelen når dette skrives, og selv om det ikke er mørketid/polarnatt  ennå, passer det instrumentale uttrykket til nattas stemninger akkompagnert av nordlys. For øvrig er Biospheres arctic ambient utgivelser obligatorisk når jeg ferierer i Nord-Norge. Lytter også på helt annen musikk når jeg er her oppe, selvsagt, bare så det er sagt 🙂 (V.J.)

Elvis Costello & The Imposters – Suspect My Tears
Kreft er en slu satan av en sykdom, Elvis Costello fikk som kjent en «small but very aggressive cancerous malignancy» tidligere i år, men ser heldigvis ut til å overvunnet rakkeren og slapp nylig den tredje singelen «Suspect My Tears», fra det kommende albumet «Look Now». Det er en ballade, og det er velkjent Costello vi hører, men akk så vakkert og storslagent, med smektende strykere og bittersøt tekst. The Imposters er med for første gang på ti år, noe som innebærer gledelig gjenhør fra blant annet de mangeårige kollegaene Steve Nieve og Pete Thomas (The Attractions). Er dette den Costello vi har ventet så lenge på, kan han endelig klatre opp på poptronen igjen? Ja, det tror jeg jaggu han kan. (S.B.H.)

Aspen Green – Perfect Ricochet
Nei, det er ikke Simsbury i USA disse gutta tenker på ved å kalle seg Aspen Green, snarere en grønn Gretsch gitar som vokalist og gitarist Felix Stelander Karlsson spiller på. Han og kompis Jonas Steen Eckersberg (trommer) er bare 16 år, men har spilt sammen i en årrekke allerede, det er høyst gledelig at de endelig har gjort offisielt alvor av bandplanene. «Perfect Ricochet» er en tøff liten rakker som lett får hodet til vugge og lukter allsang lang vei. Felix er for øvrig lillebror til Julian Karlsson fra Selmer (sjekk her) og levner ingen tvil om at rockegenet er godt forankret i familien, men pass på Selmer, Aspen Green sniffer dere i nakken. (S.B.H.)

The Blinders – Hate Song
Kulere enn de kuleste, med intens vokal med passe vreng. En dæsh Adam Ant, ørlite grann Killing Joke, store mengder svartkledd åttitall. The Blinders debuterte nettopp med den heftige plata «Columbia». Anbefales. (R.A.)

Moon Relay – #`_`_`__
Moon Relay fortsetter å gjøre det umulig for folk å huske titlene på låtene deres. Dette er ikke for alle, men for langt flere enn de som har hørt på dem så langt. Veldig eksperimentelt, men likevel tilgjengelig. Når du passerer treminuttersmerket på denne låta skjer noe helt magisk. Massivt. (R.A.)

Altin Gün – Cemalim
Jeg tillater meg å ta med en ikke helt blodfersk låt på denne ukas liste. Anatolian rock-revivalistene Altin Gün sin første plate ble gitt ut tidligere i år, men det er først i det siste jeg for alvor har fått øynene opp for dem. Er det årets beste album? Kanskje… (R.A.)

Equiknoxx – Flank
Haunted dancehall? En spøkelsesaktig låt med lettere tilslørt vokal og hypnotiske beats. Equiknoxx er ikke akkurat sjangertypiske, de er eksperimentelle/abstrakte og er mer beregnet til lytting. De spiller sammen med andre på Blå førstkommende fredag (12/10). En kveld med fokus på dancehall og reggaeton i anledning Red Bull Music Festival. Det passer derfor å ta med nok en låt fra albumet «Colón Man»som som kom ut på DDS i årsskiftet 2017-2018. (G.Q.)

Knife Knights – Drag Race Legend
Smokers doom-hop? Mørk og slækk hiphop-låt fra en gammel ringrev. Ishmael Butler fra Digable Planets og Shabazz Palaces; nå som Knife Knights og ute med skiva «1 Time Mirage» på Sub Pop. (G.Q.)

Shackleton – Furnace of Guts
Spennende ny låt fra Shackleton, og den låter umiskjennelig Shackletonsk; elektroniske, intrikate og dansbare (afro)beats, koblet med skeiv vokal, skaper hypnotisk abstrakt dansemusikk. Fra EPen med samme navn, ute på Woe to the Septic Heart. (G.Q.)

Chris Carter – Blissters
Svevende kraftwerkpop med digitalisert/androgyn vokal. Det ligner på det Carter har gjort tidligere med kona i Chris & Cosey, fjernere fra det han gjorde i Throbbing Gristle. Fra den varierte nye skiva «Chemistry Lessons Volume 1» ute på Mute. (G.Q.)

Bliss Signal – Surge
Mørk elektronisk shoegaze-greie uten vokal som deiger seg i euforiske støytepper. Bliss Signal er en duo som består av én del abstrakt elektronika (Jack Adams/Mumdance) og én del mørkemetall (James Kelly/Altar of Plagues), og det høres. Fra debutplata «Bliss Signal» nå ute på Profound Lore. (G.Q.)

Sharon Van Etten – Comeback Kid
En småtung trommebeat setter premisset for Van Ettens ferske singel. Mørk, men oppløftende og særdeles forfriskende fra en artist jeg hadde stuet litt vekk. Sharon Van Etten, the comeback kid. (D.J.)

Amgala Temple – Avenue Amgala
Amund Maarud, Lars Horntveth og Gard Nilssen har slått sine pjalter sammen. Der har du litt av en trio. Ikke overraskende får vi en myriade av frekke trommebrekk, atmosfærisk gitarlinjer og en real u-sving nesten 5 minutter uti låten. En liten fest for smaksløkene. (D.J.)

Misty Coast – Eleven Months
Misty Coast består av The Megaphonic Thrift-duoen Linn Frøkedal og Richard Myklebust. De gav ut et av fjorårets albumskatter. «Eleven Months» gir oss mer av vinneroppskriften fra det selvtitulerte debutalbumet. Her snakker vi duvende, psykedelisk elektropop i samme landskap som Beach House. (D.J.)

Frontperson – Tick Tock (Front Runner)
Bandet Frontperson er Kathryn Calder, kjent som vokalist og keyboardist for The New Pornographers og Mark Andrew Hamilton, som har gitt ut mange album under navnet Woodpigeon. Deres ferske debut høres ut som en duggfrisk blanding av klassisk, engelsk folk og (kanskje ikke så overraskende) New Pornos. Knallplate med like knall omslag. Anbefales. (D.J.)

Sunshine Frisbee Laserbeam – Meatloaf To The Camera
Glem det forferdelige bandnavnet og den grusomme låttittelen, dette er en gullklump av en låt. Tenk prima emoindie fra 90-tallet som er foredlet og utøvet med kjærlighet og kunnskap. Da tilgir man fort korttenkte valg av bandnavn. (D.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

HÜSKER DÜ – SUGAR – SEBADOH – DINOSAUR JR. – THE MODERN LOVERS – FRIGHTENED RABBIT – ST. THOMAS

I CAS tredje runde av «Lyrikken i musikken» leder den dansk-norske essayisten og litteraturkritikeren Susanne Christensen oss tett innpå ulike musiske menneskers uforløste forhold til selveste Livet. Det dreier seg nærmere bestemt om unge menn tilhørende emorocken som fulgte i kjølvannet av den synthifiserte nyveiven, som en slags deppa bror av pønken, en sint utgave av gothen.

Vi får en aften om emosjonalitet i tekster og musikk av Bob Mould (Hüsker Dü og Sugar), Lou Barlow (Sebadoh og Dinosaur Jr.), Jonathan Richman (The Modern Lovers), Scott Hutchison (Frightened Rabbit) og vår egen St. Thomas.

EMOROCKEN…
…bød oss på en tiltrekkende bølge av brutalt ærlig hardcore råskap, trass og trøstesløshet, som om den oppsto som en reaksjon på musikken som var tidligere, den eventyrlystne, utspeisa progrocken, på den overdrevne, kokainbefengte hedonismen man fant i 70-tallsdiskoen, og selve nådestøtet, den pastellfargede, animerte 80-tallspopen. Den likefremme blottleggelsen ble en etterlengtet fluktvei, men samtidig realitetsorientering og identitetsskaper for mange unge. Først på 80-90-tallet, men fortsatt idag.

LYRIKKEN I MUSIKKEN…
…tar for seg ulike sider ved skrivekunsten innenfor musikken. Vi hører på plater og ser nærmere på hvordan artister, album og låter kan ha vært med på å endre litteraturen gjennom lyrikk og sangtekst. Og også motsatt; hvordan litteraturen har påvirket artister og preget musikken.

SUSANNE CHRISTENSEN…
…har blant annet vært å lese i Klassekampen, Morgenbladet og Vagant. I 2011 ble hun kåret til Årets kritiker, og samme år ga hun ut tekstsamlingen «Den ulne avantgarde» på Flamme forlag. Hun har også vært med å presentere plater på Classic Album Sundays tidligere, da med henholdsvis Massive Attacks «Mezzanine» og Laurie Andersons «Big Science» på plakaten.

Arrangementet er kuratert av Classic Album Sundays’ lytteklubbvert Kent Horne og spec’et med audiofil finlyd fra Duet Audio.

AUDIOMENY
– HØYTTALERE: 5 x Devialet Phantom Gold
– HUB: Devialet Dialog
– FORMAT: Tidal Hi Fi strømming

Les også:

Hüsker Dü den gang…