I likhet med tidligere ska lyder Norsk Råkk mer eggende og fresh enn det mye av det som blir utgitt i dag, uavhengig av sjanger, skriver jeg i anmeldelsen av Norsk Råkks plate «Helgardert». En meget overbevisende plate, ja, en kandidat til en av årets beste norske plater.

Låta «No. 53» er Norsk Råkk sin hyllest til stampuben No. 53. En heftig god mix av punk, rockabilly og toppet med en heltent blåserekke. Kul video!

Norså Råkk er knall live også, få med deg gruppa på konsert. De gjør support for Oslo Ess på Rockefeller 27. april og Gregers, Hamar 28. april.

27. april – Rockefeller, Oslo – Support for Oslo Ess
28. april – Gregers, Hamar – Support for Oslo Ess
16. mai – Aye Aye Club, Oslo

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Plateanmeldelse: Norsk Råkk – «Helgardert»

Norsk Råkk (Torstein Eriksen) om The Aller Værste!s klassiker «Materialtretthet»

Plateanbefaling: Norsk Råkk – «Panoramaskrik»

Norsk Råkk: Outsiderlåt med hyllest til 80-tallet

Intervju: Anekdoter og oppklaringer med «Norsk Råkk»

Mer pløyd mark fra Norsk Råkk

Med opphav fra den sørlandske skjærgården, bryter poptrioen Are You Having Fun Yet på ny til overflaten. Trioen har fått mye positiv oppmerksomhet fra flere musikkblogger, bl.a. i denne bloggen, NRK P3 og har spilt på store festivaler. Med en smakfull kombo av 80-talls new wave og 00-talls indiepop, hvor innadvendt vokal omringes av viltre gitarer, er vi overbevist om at lydbildet deres er et friskt pust i den nordiske musikkscenen, melder Koke Plate, og de har ordene i behold. «High as a concept» er en luftig, varm poplåt med livgivende indiegitarer. Pen produksjon også, i likhet med deres selvtitulerte singel som kom i fjor.

Kan dere si noe om handlingen i «High as a concept?»

– «High as a concept» handler om de gangene konseptet overskygger innholdet.

Oppstår det noe interessant i møtet mellom Kristiansand og Leeds? (Pete Hiley i bandet er fra Leeds)

– Møtet mellom Sørlandets harde skjærgård og Yorkshires myke cream teas førte til at Are You Having Fun Yet ble til – et mantra for de som lever med en trygg distanse til å faktisk prøve, i frykt for å feile i forsøket.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Singelanmeldelse: Are You Having Fun Yet – «Are You Having Fun Yet»

Intervju med Are You Having Fun Yet

“They are perfect mixtures of 1967 Rolling Stones and 50’s Sun label rockabilly sound spiked with a tinge of San Fransisco acid.” (Rising Storm)

Flamin’ Groovies fra San Francisco var ingen hippier, stilen var London-cool og soundet Memphis og Detroit. De flyr til New York sammen med produsent Richard Robinson og spiller inn mesterverket «Teenage Head», med hjelp av Jim Dickinson på piano og deler av Nitty Gritty Dirt Band.

Flamin’ Groovies sparker i gang musikken med «High Flyin’ Bird», her med snerrende og tøff rock’n roll vokal fra Roy Loney og rå twang og slidelyder fra gitarist Cyril Jordan, som har vridd knappene til 11.

Neste låt «City Lights» er mer nedpå countryblues. Låt nummer tre er platens eneste cover, Randy Newman får riff-ristet sin «Have You Seen My Baby?».

Før støvet får lagt seg snur jeg plata, Groovies girer ned og gir full gass med «Teenage Head». “I’m a monster / gotta revved-up teenage head / TEENAGE MONSTER!/ California born and bred”. Loneys vokal vibrerer av ungdommelig frustrasjon, angst og sinne, Jordan maner frem  demonene med gitaren sin, mens et truende munnspill ligger i bakgrunnen.

«32-20» er er en hyllest til Robert Johnsons «32-20 Blues». Tøft piano og akustisk bluesgitar. «Evil Hearted Ada» er rockabilly med fantastisk Elvis-vokal og Sun-sound.

Flamin’ Groovies avslutter med «Whisky Woman», som er Groovies svar på Stones’ «Wild Horses».

Jeg anbefaler også «Flamingo» (‘70) og «Shake Some Action» (‘76) med samme gruppe.

Dette er en redigert versjon av anmeldelsen er hentet fra Stavanger bibliotek og kulturhus

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Ty Segall – Fanny Dog (Royal)
Vi feirer at Ty endelig er å finne på Spotify med denne nye versjonen av en låt fra årets album «Freedom’s Goblin». Deilig laidback og soulfyllt, med et sound som er så klassisk amerikansk som det kan bli. Og så ser vi frem til konserten på Parkteatret i juni! (R.A.)

Post Animal – Tire Eyes
I den grad Post Animal er kjente er det nok først og fremst fordi Joe Keery spiller i bandet. Du vet, han som har det flotteste håret på TV i sin rolle som Steve Harrington i «Stranger Things». Men bandet leverer aldeles strålende musikk, en form for eksperimentvillig psykedelisk rock som står solid på egne ben. (R.A.)

Melvins – I Want to Hold Your Hand
Ja, det er en cover av The Beatles. Ja, det er Melvins. Man kan vel si at de gjør den til sin egen. R.A.)

Sauropod – I Know Where You’ve Been
Sauropod låter umiskjennelig som seg selv på sin nye singel, men de er kanskje litt softere enn på førsteskiva? Dette er uansett en fin låt som lover godt for den nye EP’en de slipper i august.

Frynsete På Nervene – Egå seng
Husker du Ingenting? Gruppa fra Sandes som sang om om øl, sex og ga faen i det meste? Samma det egentlig, Frynsete På Nervene kjører noe av den samme stilen, hverdagslige tekster med humor, mye humor, tufta på klassisk hardrock av den gode sorten; les: Thin Lizzy, Judas Priest og AC/DC. «Egå seng» har den liflige strofen: «Gjekk jo på ein kjempekræsj/Føle meg som ein udedass» å by på. Du trenger ikke være fra Rogaland for å like dette, men som Stavangermann i Osloeksil er det en fryd å høre på. (S.I.H.)

Ganser – Avoidance
Kjapt og passe grumsete, med tung bass, uryddige gitarer og slækk vokal. En av mange knakende kule låter på det ferske albumet «Odd Talk». (B.I.H.)

Virkelig – Storbyangst
Unggutta fra Bodø har sluppet en ny singel fra det kommende debutalbumet «Lykke til i livet». De har funnet oppskriften på fengende poprock, med riff som fester seg og et stort lydbilde. Da er det bare å kjenne på storbyangsten mens vi venter på albumet. Virkelig – Ballettdanseren. (B.I.H.)

Marthe Valle – Alarm
Vi beveger oss enda litt lenger nord, og finner urolige og mystiske toner fra Harstad på denne første singelen fra Valles kommende album, med tittelen «RO/URO». Den gir følelsen av å stå på land og se ut over et piskende hav, uten helt å vite om bølgene vil komme og slå deg over ende på svaberget. Hun sier dette selv om låten: «For meg handler denne låta om letingen etter kjernen i oss, inkludert det mørket vi alle har. Av og til trenger vi kanskje å føle på en slags alarm-tilstand av at alt det ytre tar over, for å klare å finne tilbake til den innerste stemmen, til tross for at vi ikke alltid liker alt den sier». (B.I.H.)

Restore To Past – Fanclub
Liker du god pop, liker du Teenage Fanclub. Liker du Teenage Fanclub, liker du Restore To Past. Låta deres «Fanclub» henter åpenbart inspirasjon fra skottene, noe selvsagt tittelen indikerer. «Fanclub» er i noenlunde samme gate som Fanclubs «Start Again» fra 1997 (kunne valgt helt andre Fanclub-låter) med et skikkelig larger than life refreng. Låtskriver Kristian Romsøe forteller derimot at låta i utgangspunktet var tenkt som en enkel rett fram poplåt à la Teenage Fanclub, men det ble ikke helt sånn, og beskriver låta som slags blanding av Big Star, Jahn Teigen og Kjell Vidars. (V.J.)

Teenage Fanclub – Start Again
Siden jeg nettopp brukte denne som referanse sniker den seg med på spillelista. På denne singelelen ble også de skotske kollegene The Pastels covret. En fin versjon av popklassikeren «Nothing to Be Done» fra ’89, med Norman Blake i duett med Pastels Katrina Mitchell – som for øvrig ikke var med under originalinspillingen. Noe derimot Blake var, den gang som bakgrunnsvokalist. (V.J.)

The Pastels – «Nothing to Be Done»
Jeg hekter likesågodt også på originalen til de legendariske anorakk-popperne The Pastels fra Glasgow og klassikeren «Nothing to Be Done» fra plata «Sittin’ Pretty», 1989. (V.J.)

The Sideways – Isle of You
Det strømmer på med gode norske låter i 2018, som i fjor og forfjor. En av disse gode låtene er The Sideways «Isle of You». Vår anmelder sier at The Sideways byr på nordmørsk indiepop av internasjonalt format i anmeldelsen av debutplata deres. «Isle of You» er første smakebit på det nye albumet som slippes i høst og dette er virkelig god 90s indie dyppet i 60s pop. The Sideways’ beste låt så langt. (V.J.)

Avind – Du kan bruke mørket innafrå til lys
Tredje singel ut fra Avind si kommende plate «Evig blenda» som kommer 25. mai på Snertingdal Records. Jeg har omtalt de de to første singlene, «Dumring» og «Evig Blenda», i positive ordelag tidligere. «Du kan bruke mørket innafrå til lys» spretter avgårde på iørefallende twee-vis, melodiøs og varm. Avind har virkelig slått sine twee-kronblader ut i full med årets tre singler. (V.J.)

Yodude/Heybro – Sement
I fjor ga Yodude/Heybro ut dobbeltsingelen «Mer»/»Erik 1» & singelen «Støy» som falt i smak og som du kan lese om her. «Sement» er den nye singelen, utgitt på Mother Likes It Records som har superb Brut Boogaloo i stallen. Jeg liker alle låtene Yodude/Heybro har gitt ut, men «Støy» og den nye singelen «Sement» er høydarne. «Sement» er en slående og samtidig melodiøs fengende indie/pop/rock-låt med en gnistrerende gitarsolo som utmerker seg. (V.J.)

Label – Summer Went Wrong
Det er et år siden forrige singel og i 2016 kom plata «Oslo So Slow» som fikk strålende mottakelse av oss. «Summer Went Wrong» plasseres seg ledig og lettbent blant låtene på den plata. Dette er musikk for døsige sommerdager i en hengekøye, viftende med tærne i takt med gitarpopen til Label. Det oser god sommer-feeling av låta, selv om teksten er av det bittersøte slaget. (V.J.)

Alphie – Make My Day
Alphie består av skoleflinke folk, medlemmene har bakgrunn fra Norges musikkhøgskole. Som på deres første singel «Silent Song» viser Alphie igjen med tredjesingelen «Make My Day» at de kan male frem stemninger. Låta handler om å se tilbake på de gode minnene og de små øyeblikkene som lyser opp dagen. Igjen, vel utført oppdrag av flinkisene i Alphie. Lytt også på Alphies andre singel «Story». (V.J.)

Svømmebasseng – Gjennomsiktlig
Enda en lett og luftig låt fra Svømmebasseng, i grenseland mellom klubb og radio, som vår skribent sa det i anmeldelsen av Svømmebassengs EP-en «Bli Med « fra 2016. Jeg liker også teksten til låta. «Gjennomsiktig handler om å se gjennom lagene mennesker maskerer seg med. Hvordan usikkerheten i menneske lett fører til jåleri, og hvordan man i møtet med usikkerheten og jåleriet ser seg selv spille med, for å unngå å ta et oppgjør med personen man møter. Det er enklere å la noen spille sin egen hovedrolle enn å definere den selv», forteller vokalist og låtskriver Lars Aksel Sandbakken. Svømmebasseng – «Fløte». Klubbøya 2016 – Svømmebasseng på Dattera til Hagen. (V.J.)

Hanne Kolstø – Greinene (Pow Pow Remix)
Denne remixen er også i grenseland mellom klubb og radio. I januar kjørte vi videopremiere på «Greinene». En veldig fin video til en veldig fin låt, som er mer beats/R&B-orientert enn mye av det hun har gjort tidligere. «Greinene» (Pow Pow Remix) beveger seg nesten – bare nesten – over i et slags tropisk house-parti på refrenget og egner seg godt for våren og sommeren. Kul remix. De neste låtene som får en overhaling er «Ikkje rør» den 25.05. og «For nær» 22.06. – disse er også remixet av Pow Pow. Deretter slippes «Stein/saks (Ost & Kjex Remix)» 20.07. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor»

Mens bandets medlemmer i 1996 var mest opptatt av å samle fotballkort fra EM i England foregikk en høyst marginal musikkbevegelse i Oslo. Lokale psykedeliske poporkestre som The Tables, Astroburger og Loch Ness Mouse lagde fantastisk musikk som 20 år senere skulle fange interessen til de samme fotballkortsamlende barna. Det var fuzzgitarer, orgel og Byrds-harmonier. Komprimerte popsanger laget med mantraet «mer enn tre minutter er prog».

«If I Can’t Love Her» er Family Values’ hyllest til denne musikken. Family Values har tidligere gitt to EP-er «Greatest Hits» (2015) og «Time Stands Still» (2016). Sistnevnte ble kåret den fjerde beste EP-en i 2016 i denne bloggen. De har turnert med Beachheads, varmet opp for The Posies og spilt konserter på den legendariske klubben «The Cavern» i Liverpool.

«If I Can’t Love Her» er utgitt av Snertingdal Records og produsert av Anders Vinnogg (American Suitcase) i Røa Rockekjeller. Den er mikset av Alexander Lindbäck og mastret av Morten Lund.

Mer Family Values

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

ps Siden The Times Lodgers er den mest ukjente av de superb gruppene som ble nevnt innledningsvis, hekter jeg på denne gromlåta fra debutsingelen deres i ’91.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Besetningen i Agvald har vært relativt stabil, selv om de har byttet gitarister som andre bytter sokker, men gjengen har alltid spilt tung og tøff metall.

Agvald forteller:
«Tiden» er en tung og seig metallvise som tar for seg et tema er Agvald er godt kjent med. Pøbelfilm kicka på låta og har laget en knakende tøff video som stemmer godt med Haavards tekstunivers. Låta er spilt inn i Oslo og på Nesodden og mikset av Jeffro Lakhscheide i USA. En kurositet er at låta er sunget inn i ett take og autotune er bannlyst!

ps Agvald leter for øyeblikket etter et passende utested for å ha slippfest.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også Agvalds aprilspøk:
Agvald går til super´n på hjørnet – Låt: «Tiden»
Aviser og nettsteder har oppsummert årets aprilspøker for harde livet. En aprilspøk de neppe har fått med seg er denne fra Agvalds facebook: «Gode nyheter!! Live Nation ønsker å booke oss som oppvarmingsband for Gunsnroses i Oslo!! Skriv Agvald rules i kommentarfeltet og du vil få stå på vår gjesteliste!!!!». Agvald oppsto i et snekkerverksted på Kolbotn på 80 tallet. Liker du tunge, seige riff ‘a la Helmet bør du ta en lytt på «Tiden». Agvald jobber visstnok med ny plate. (Musikalske sidespor – uke 13/2018).

Fucking North Pole Records har gitt ut vinylplate (hvit) med det klassiske Tromsø- pønk/nyveiv-bandet Norgez Bank med tittelen «Samfunnets tjenera, som er en samling av alle studioinnspillingene til Norgez Bank i perioden ´80-81, og faktisk debutplata deres. En begivenhet vi feirer med å ta med hele 3 legendariske låter i ferske spor uke 17/2018. Jada, vi er litt sent ute, da siste ferske spor allerede er ute, men bedre sent enn aldri!

«Springtime In Belsen» er opprinnelig utgitt på EP’en «Life Of Rian!» fra 1980, regnet som den første pønk-/nyveiv singelen fra Nord-Norge. «Nordens Paris» er fra samme EP. «Tromsø Brenn», opprinnelig utgitt i 1981, er Norgez Banks versjon av The Clashs klassiker «London Burning».

De 3 låtene jeg har valgt er altså utgitt tidligere, men du kan høre tidligere ikke-utgitte spor på b.la. Spotify + vinylen da. Med denne utgivelsen følger en DVD med bandets egne opptak fra 1980/81.

Utrolig kult at en Norgez Bank-samler er blitt utgitt! Jeg får omtrent samme wow-følelelse som når The Tables-samleren «The Tables ‎– Wonderland – The Greatest Adventures 1988 – 2003» kom i 2016. Riktignok er det ujevn låt-kvalitet på «Samfunnets tjenera», men utgivelsen er en viktig dokumentasjon av pønken i Tromsø tidlig på 80-tallet.

Deichman har bestilt hele herligheten, så etter hvert kan du komme til oss og lytte på plata på vår vinyl-lyttestasjon. Velkommen!

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Benjamin Finger forteller den (lange) historien bak videoen (og skjønnheten i analog film):

Jeg dro dit med venner, og har alltid med meg mitt Super 8-kamera når jeg reiser. Jeg visste at Jozef og Jim skulle opptre, og jeg ville virkelig filme det. På det tidspunktet visste jeg egentlig ikke om jeg noen gang skulle få sjansen til å se dem «live» igjen. Jeg hadde vært en fan av Jozefs musikk og Jims filmer i lang tid allerede. Jeg husker at det ble mørkere ute før showet startet, og at jeg var litt bekymret for lyset siden det ble filmet med et Super 8-kamera. Jeg filmet ca. 3 minutter og 20 sekunder fra showet og håpet at opptaket skulle vise seg å være OK. Heldigvis gikk det bra.

Jeg antar at vidoen er uklar som bare det på en stor skjerm, men det ser ut til å fungere bra på mindre formater som youtube, vimeo etc .. Jeg brukte en veldig gammel 8mm film (som var fra min bestefars loft), og derfor kan du se fargene blande seg med hverandre til tider, de «smelter» eller «drypper» til tider, så det er ingen effekter her. Jeg har kun brukt den gamle fade inn og ut teknikken på videoen, men jeg tror videoen virkelig fanger den sanne skjønnheten i analog film. Uansett, så møtte jeg Jozef i desember 2013 på ATP (All Tomorrow’s Parties Festival) som ble holdt i Camber Sands Holiday Park, Storbritannia. Jeg fortalte ham at jeg hadde filmet liveopptak av showet han gjorde med Jim. Filmen var ikke fremkalt på det tidspunktet. Så jeg håpet at jeg faktisk hadde noen ekte opptak da den ble fremkalt. Med gammel støvete 8 mm film kan du aldri være for sikker, særlig siden de hadde ligget lenge.

Jeg fikk endelig filmene eksponert i slutten av 2014. Jeg venter vanligvis til jeg har 10-15 filmer før jeg sender dem til et laboratorium i utlandet. Jeg mailet Jozef og la ved noen tidligere versjoner på vimeo i 2015/16, tror jeg. Og vi mailet frem og tilbake en stund. Jozef kommenterte hva han likte eller mislikte. Noen tidligere versjoner hadde bilder av kjæresten min på La Recoleta Cemetery i Buenos Aires i den, men ble droppet i den endelige versjonen. Og selvfølgelig klarte jeg også miste filene siden datamaskinen min krasjet to ganger i løpet av videoen.

Så det var mye forvirring involvert i løpet av prosessen. Uansett, etter noen måneder fikk jeg et klarsignal fra Jozef om at jeg kunne legge den ut på nettet, Jeg er veldig glad for at det hele endte så bra som det gjorde. Og jeg håper at videoen fanger «noe» fra den fantastiske konserten Jozef og Jim leverte den magiske natten i Barcelona. Takk!

Jozef Van Wissem & Jim Jarmusch – Live at Primavera Sound 2013. Directed, photographed and edited by Frank Benjamin Finger.

Jozef Van Wissem & Jim Jarmusch: The Mystery of Heaven

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Mer Benjamin Finger

Artist: Lonely Kamel

Album: «Death’s-Head Hawkmoth» (2018)

Plateselskap: Stickman Records

5+

Først og fremst må jeg innrømme en ting.
Jeg er en sucker for Lonely Kamel.
Har alltid vært det. Helt siden jeg først så dem på Vårfestivalen på Grünerløkka. Da hadde de riktignok holdt på en fem års tid, men som den ignorante føkkern jeg er, hadde jeg ikke fått med meg denne gjengen før 2010.

Men altså. Lonely Kamel er tilbake fra «Shit City» (2014-albumet) – som i følge dem selv oppsummerte brukbart hvordan tingenes tilstand var for fire år siden. Sikkert ganske bedritent. I byen. Men det er bare antagelser, selvsagt. Nå er de i alle fall tilbake med ny plate og nye gitarer. Kamelsa har gjort et aldri så lite gitarspillerbytte. Ut gikk Lucas Paulsen og inn kom Vegard Strand Holthe, kjent fra blant annet El Cuero og Kosmik Boogie Tribe (som også er ute med ny plate – «We`re Not Here To Fuck Spiders»). I tillegg har de med seg Jøran Normann på gitar på denne nye skiva. Normann var også med å turnere med LK i fjor, og om jeg ikke husker feil så har jeg lest at han nå er en del av bandet. Han turnerte i alle fall sammen med LK i EU i april.

Men til poenget.
«Death`s-Head Hawkmoth» betyr dødningehodesvermer og er Lonely Kamels femte album siden de slapp sin første selvtitulerte skive, «Lonely Kamel», helt på tampen av 2008.

Åpningssporet «Fascist Bastard» starter med at trommis Espen Nesset dæljer på en kinesisk gong, så to gitarer, anført av Thomas Brenna og Vegard, som drar av et snerten lite riff før en tsunami i slow motion av gitarer, bass og trommer velter inn i øregangene. Litt sånn som de femten første sekundene i «Forever My Queen» med Pentagram (for øvrig noen av de beste femten sekundene der ute). Bare i slow motion da. Et sånt lite riff som man av en eller annen grunn fester seg til trommehinna. Så: Enda et slag i gongen. Dette er seigt og fantastisk. Jeg ser for meg hvordan Nesset sitter bak der på den lave trommestolen sin og mater på i et føkkings superseigt og deilig tempo. «Kingdom falling, ships are coming, the waves are roaring». Det er bare å lære seg det utenat med en gang for dette blir garra allsang på John Dee 18. mai.

I «Psychedelic Warfare» viser Brenna hvor føkkings god han er til å være vokalist i Lonely Kamel. Angstfylte og søvnløse netter i litt overraskende jovialt, men fett riff.

«Inside» er helt Rudolf Steinerskolen der alle får lov til å gå amok på hvert sitt instrument i starten.

«More Weed Less Hate» kunne også vært en Motörhead-låt. På «more weed less hate»-strofa får til og med Brenna en sånn derre Ian Lemmi Kilmister-snert som i refrenget på «Ace of Spades», der han liksom går opp på sisten ordet. Fett.

På sistesporet, «The Day I´m Gone», får Brenna lov til å styre showet nesten aleine de første minuttene, før resten av kara kicker i gang no seige riff, nesten som bestilt, helt perfekt seigt og deilig. Som å tryne med hodet først ned i gulvet på Krøsset med kjeften åpen. Og når Vegard Strand Holthe drar i gang gitarrunkinga er det faen ikke lett å ikke drømme seg bort til et eller annet digg sted med masse gitarsoloer og klissete gulv av øl og Vegard Strand Holthe på gitar og den nye skiva til Lonely Kamel som vi hadde venta på så lenge, helt siden 2014 da de slapp «Shit City». Og nevnte jeg sounden på denne plata? Helt sinnsykt bra.

«Death`s-Head Hawkmoth» oppsummerer Lonely Kamel helt korrekt. Det skulle bare mangle, kan du kanskje si, men jeg mener at hele albumet er en slags ferd gjennom subsjangere av rocken som bare Lonely Kamel kan. Det er breibeint. Med den ene Vans-skoen i 70-talls psykedeliagrøfta, mens den andre i bluesrocken. Veien mellom asfalteres med stoner og i det fjerne kan du skimte en solnedgang over en ørken med kaktuser og lave høyspentledninger som nesten subber langs bakken. Liker du noe av dette, kommer du til å like «Death`s-Head Hawkmoth». Og for all del – pell deg på konsert!

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Ferske spor uke 15/2018 med Lonely Kamels «Psychedelic Warfare»

Ferske spor uke 4/2018 med Kosmik Boogie Tribes «We’ve Got the Cash»

Motörhead i Oslo Spektrum 2015

Livet var berget da han kom til Chicago i 1957, der han kastet seg ut i byens syndige og vibrerende uteliv. Inspirert av Elmore James’ slidegitarspilling sagde han av metallbeinet til en kjøkkenstol, og spilte inn noen få singler som ikke ledet til stort – selv om han etter hvert hadde fått et rykte som en formidabel liveartist.

Med to gitarer, slagverk og volumknappen på 11 koker the Houserockers opp en rocka rytmisk blues. Hound Dog Taylor spiller høyt og fort. Noen ganger låter det både falskt og ustemt, der han harver i vei på sin superbillige japanske kopigitar, mens den sprukne postordreforsterkeren vrenger lyden ytterligere. Gitaristen Brewer Phillips, med sin slitte Telecaster, er som en synsk tvillingbror, der han følger den ustyrlige Hound Dog. Bak disse, er den alltid like stødige Ted Harvey, som forsterker denne spesielle kjemien ytterligere.

Trioen spiller platen rett inn uten pålegg og andre studiotriks i løpet av to kvelder med fans, venner og nok whisky i studio. 56 år gamle Hound Dog leverer kåt og svett dansemusikk. Robert Christgau refererte til bandet som «the Ramones of the blues».

Anmeldelsen er hentet fra Stavanger bibliotek og kulturhus

Quarter Wolf gjør en tøff versjon av Hound Dog Taylors klassiker «Let’s Get Funky» på den forrykende EP’en «Back to Sykkylven»

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Artist: kathinka

Album: «kathinka» (2018)

Plateselskap: Apollon Records

5

Bergensbaserte kathinka består av vokalist Annette Kathinka Servan, Richard Myklebust på gitar, Morten Cederberg på bass og Kim Åge Furuhaug på trommer, medlemmer fra The Megaphonic Thrift, Misty Coast, Bloody Beach og Great News ++.

Vi har tidligere omtalt flere av låtene på den selvtitulerte debutplata til kathinka. Vår anmelder omtalte den første singelen slik: Låten «Peace and Love» er en nydelig midtempo-sak med sjøsyke gitarer, drømmende vokal, full av detaljer, som aldri tar over, som får fokus når det er deres tid til å skinne. Og den andre singelen «At Least I Tried» ble «tagget» poppsykedelisk lekkerbisken. I tillegg hadde vi premiere på kathinkas tredje singel, «Dusty Road», kathinkas musikalske roadmovie epos.

De resterende sporene på plata holder omtrent samme høye standard som disse. Uttrykket i «Rocket» og «Think Tank» er pop og støy i skjønn forening. kathinka fester de melodiøse pop-elementene, de My Bloody Valentineske støy-skjærene og elektronika-flakene finurlig til hverandre slik gamle tanter lager finmaskede kniplingsgardiner – med slik presisjon og nøyaktighet at det hele lyder sømløst og på samme tid detaljrikt.

Detaljene skaper variasjon i det tilsynelatende homogene soundet på plata, som på Misty Coast sin knallfine plate (også selvtitulert) fra i fjor. Jeg er nesten fristet til å kalle både Misty Coast og kathinka lydkunstnere pga. den smarte og smakfulle måten de integrerer effektive og effektfulle lyder på, enten de (her: kathinka) «trøkker» på («Rocket») eller bruker mer varsomme grep («Yesterday»). Disse lyd-finurlighetene skaper ekstra boost i uttrykket.

Som med den nevnte Misty Coast-utgivelsen har kathina har laget en plate som oser av musikalsk lekenhet. Med andre ord, falt du for Misty Coasts knallfine plate i fjor vil du falle for kathinkas plate i år.

kathinka

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Bakgrunnen for albumets tittel, «Ain’t No Shame», er et sitat fra en anmeldelse bandet fikk fra USA: «On an almost song-by-song basis, from the arena-rock lead-in of opener “Are You Ready?” to the Stevie Wonder-style soul and funk of the penultimate “Live Peacefully,” the record showcases a multifaceted personality on the part of the Oslo-based trio.»

Her er det gode låter som står i fokus, ikke hva slags sjanger man må putte låta inn i. Og det er flere dyktige gjestemusikere på plata, blant annet Rohey Taalah (Rohey, GURLS) som synger på «Live Peacefully».

Det er Fredrik Skalstad som har skrevet all musikken og tekstene på den kommende plata til Friendhip.

Hvordan lager du/dere egentig tekster og låter?

Jeg skriver alle tekstene, og har kommet med alle låtene, men unntak av siste spor, «Truth In Your Lies», det hovedriffet kom Martin med. Og Magnus, forrige gitaristen, har skrevet «låta Harmony Turns To Sound». Det var helt naturlig at det var jeg som skulle skrive resten av låtene på denne plata, da det er mitt prosjekt. Før Magnus slutta var vi sammen om å skrive låter og drive bandet. Jeg jobba lenge med flere låtskisser før jeg presenterte de for Martin og Sander. Flere av låtene har funnet sin endelige form og/eller blitt tatt til nye høyder takket være kvaliteten til Martin og Sander. For eksempel er gitarriffet i introen og refrenget i «Gypsy» noe Sander kom på da vi øvde. Uten Martin og Sander hadde låtene aldri hatt den kvaliteten de har i dag. Jeg er utrolig takknemlig for å få jobbe med så hyggelige, dyktige og fine folk. Derfor er vi sammen om sluttproduktet.

Hva gjelder tekster er dette noe jeg alltid har skrevet selv. Jeg kommer alltid med melodi før tekst. Det ene unntaket er kanskje «Live Peacefully», der jeg ville skrive om den forferdelige terrorhandlingen som skjedde i Nice for snart to år siden. Det var inspirasjonen til å skrive den teksten. Andre låter har ofte en feeling som jeg blir inspirert av å skrive noe til. I mange tilfeller kommer det tekst og melodi når vi spiller låta sammen, dersom jeg ikke allerede har laget dette. Mange av tekstene bærer preg av «yeah», «come on» «baby» og andre enkle fraser som kjennetegner tilsvarende band fra 60- og 70-tallet, som jeg er veldig inspirert av.

«Truth In Your Lies» har en Sabbath/sløy doom-aktiv-vibe, da ble teksten naturlig litt mer dyster. Jeg er ganske fornøyd med den teksten. «Got Me Feeling So Good» er enkelt og greit opplevelser jeg har som gir meg gode assosiasjoner. Enkelt og feelgood var tanken der.

Når det gjelder produksjon er dette noe vi er ganske samlet om som band, men det var jeg som var sammen med Engfelt hver dag under miksing. Han kom med mange gode innspill som jeg kicka på. Digger å jobbe med han fyren der.

Det er flere dyktige gjestemusikere på plata. Hvordan er det å ha med seg folk i studio? Er det en demokratisk greie eller er du bandets enhjørningridende diktator?

At jeg. Har vært såpass heldig som jeg har vært på denne plata med gjesteartister har vært en eneste stor glede. Rohey er helt drøy på vokal, noe jeg syns kommer godt fram på låta. I tillegg til våre trofaste blåsere og blåsearrangører, Harald og Are, har vi på denne plata også fått med Jørgen Mathisen og André Roligheten. De spiller begge soloer på «Live Peacefully», og nivået er latterlig bra. Jeg har blitt kjent med de gutta via broren min, Axel, som spiller mye i jazzmiljøet hvor de gutta vanker.

Det var ekstra moro å ha med bror, Axel, og Ivar på perk. De er utrolig dyktige trommiser begge to som spiller perk med en annen feeling enn meg. Jeg spiller selv perk på «Harmony Turns To Sound». Kjell Rønningen, kjent fra det norske progbandet Ruphus og Saluki, spiller keys. Jeg spilte med Saluki før deres 40-årsjubileum. Det var moro å ha med en rutinert fyr som kunne spre gamle progvibber fra 70-tallet over plata. Live løser vi dette med at Edvard Synnes fra Fieh er med. Hadde første øving med ham denne uka, og det låter helt sinnsykt rått! Jeg er sikker på at Kjell blir imponert, som selv er aktiv med Saluki om dagen, grunnen til at jeg heller ikke spiller med de lengre (jeg er busy med Friendship).

Håper jeg svarte utfyllende på hvorvidt jeg er diktator. Jeg gjør all jobben rundt Friendship, det er både moro og slitsomt. Jeg har vært heldig som har fått med meg samarbeidspartnere i Ramble On booking i Norge og Solar Penguin i Tyskland. Jeg ser fram til å bruke mer tid på musikk, og mindre på det administrative framover. Drømmen er å fokusere på musikken og ha andre folk som kan hjelpe til med flere ting rundt driften av bandet, som promotør, manager etc.

 Hvordan ble låta vi kjører premiere på, «Ain’t No Shame», til?

«Ain´t No Shame» har jeg hatt liggende ganske lenge. Vi fikk aldri til riffet med forrige besetning. Martin og jeg spilte på det for lenge siden og fikk riffet til å groove bra. Refrenget fikk jeg lagt seinere, og riffet i mellompartiet og avslutninga kom Martin med. Det var Engfelt sin idé å legge på akustisk gitar på refrenget, noe som ga låta en skikkelig The Who-feel.

Låta er ganske inspirert av 60s soul, så teksten i versene har litt den feelinga der. Refrenget er jeg veldig godt fornøyd med og syns det er catchy. Hva teksten betyr får bli opp til hver enkelt, med det ligger nok et noe sensuelt og dyrisk i bunn her. Er sexy riff, da blir det litt sexy tekst.

Hvilke utstyr/instrumenter bruker dere?

Fredrik: Spiller på Slingerland fra 1974 med 24 kick, 14 tam og 16 gulvtam. Skarpen er en Ludwig fra 1930-tallet. Zildjian K og Avedis cymbaler, 16 hats, 18 og 21 crash, 24 ride og 24 crash ride.

Sander: Spilte på så mye forskjellig, husker ikke alt!
Men hvertfall Fender Stratocaster, Gibson Firebird (Jonas Alaska sin) + en rar, liten gitar.. Også brukte jeg kanskje en Fender Deluxe topp og en gammel Telrad (norsk produsert) som var modifisert for å få ekstra mye topp. Det er vel en gøy funfact for en journalist.

Strymon Deco (tape-simulator), noen kule fuzzer som jeg lånte av Engfelt, ikke så mye egentlig.

Brukte også en gammel akk gitar som Engfelt hadde.

Martin: Fender Precision Japan 82, bassamp huska ej ikkje heilt, men det va nåkke Fender-greier. Huska heller ikkje heilt ka pedala. Ebs Valve Drive, MXR phaser.

Hvordan vil du selv beskrive låta «Ain’t No Shame»?

En god representasjon av hva som kommer på plata; herlig blanding av soul og rock. En feelgood låt som passer perfekt til varme dager som venter rundt hjørnet.

Hvordan skiller den kommende utgivelsen seg fra ting dere har gitt ut før?

Bedre låter, bedre musikere, bedre kvalitet på lyden, mer variasjon i låtene, sinnsykt rå vinylutgave med gate fold, 180 grams vinyl i tre farger og et cover som Robin Gnista har nailet så sinnsykt! Plata er et resultat av målrettet jobbing mot et skikkelig solid produkt som representerer Friendship anno 2018.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Singelpremiere: Friendship – «Got Me Feeling So Good»

Singelpremiere: Friendship – «Gypsy»

5 album som har inspirert Frie

Kosmik Boogie Tribe – Pablo Was Here
«Pablo Was Here» er en ren hyllest til New York-bandet Endless Boogie, med historien om hvordan noen av gutta i KBT reiser til Belgia for å se dem live. Like før fireminuttersmerket kommer de frem til konsertstedet og… er det bare meg eller er det en liten smak av Endless Boogies eget riff fra «The Savagist» fra 2013’s «Long Island» som signaliserer at de går på scenen?  Dessuten, om man virkelig vil grave seg ned i analysen kan man si at låten blir et slags speilbilde av Endless Boogies låt «Back in ’74» fra fjorårets plate «Vibe Killer», som handler om hvordan vokalist Paul Major så Kiss på en drageflyvningsfestival i 1974. Kosmik Boogie Tribe – We’ve Got the Cash. (R.A.)

Protomartyr (feat. Kelley Deal) – Wheel of Fortune
Protomartyr hadde en grei dag på jobb da de nylig spilte på Blå. Nå har de tatt med Kelley Deal på en ny låt og det låter omtrent slik Protomartyr pleier. Det er godt å høre at kreativiteten ikke har stagnert etter fjorårets «Relatives in Descent». Kelley Deal var for øvrig også med på spillelista for en håndfull uker siden med The Breeders. (R.A.)

Saint Karloff – Ghost Smoker
Retrorocken dør aldri. Norske Saint Karloff har nok hørt mer på Black Sabbath og deres samtidige enn de fleste andre, noe som skinner tydelig gjennom på denne deilig seige debutsingelen. Det må være lov å si at stoner/retro/doom-scenen i Norge har gode dager. (R.A.)

Wonderfools – Mad Motherfucker’s Back In Town & Zito Where Are You
Wonderfools, som ble startet allerede i 1996, er tilbake. 25. mai. slipper de sitt femte album på på Big Day Records. 10 nye låter i sjangrene rock/punk/powerpop i anledning bandets 22-årsjubileum. Vi starter nedtellingen med låtene «Mad Motherfucker’s Back In Town» fra debutplata «Kids in Satanic Service» (1999) og «Zito Where Are You» opprinnelig fra sjutommeren «Get Real» (1996). Wonderfools la den til som bonusspor på «Kids In Satanic Service» for noen år siden når de la plata ut for streaming. Den første låta i sterk Turbonegro/Gluecifer ånd og den andre låta i sterk Hard-Ons ånd. (V.J.)

Hard-Ons – What Am I Supposed to Do & Don’t Wanna See You Cry
I likhet med Wonderfools nekter Hard-Ons å gi seg. De australske powerpop-punkerne har holdt det gående side begynnelsen av åttitallet. I dag er det ikke alt for mange som kjenner til dem i Norge, bortsett fra die-hard fansen, ergo er denne låta «fersk» for mange. På slutten av 80-tallet slapp gruppa de to albumene «Dick Cheese» og «Love Is a Battlefield of Wounded Hearts. «What Am I Supposed to Do» er fra førstnevnte og «Don’t Wanna See You Cry» er fra sistnevnte. To klassikere! (V.J.)

Addiktio – Unelma
Addiktio spiller på Sub Scene 24. mai. Addiktio, som består av de flinke session-musikerne Håkon Sagen, Thomas Gallatin og Ruben Oma, slapp sin debutplate «Verraton» 9. mars i år. «Unelma», som er det finske ordet for drøm, var den første singelen fra plata. En låt som veksler mellom det tunge, intense og drømmende. Anbefales for tilhengere av både doom-aktige elementer og post-rock-aktig uttrykk. (V.J.)

Aiming for Enrike – Marion Jones
Aiming For Enrike spiller også på Sub Scene 24. mai. «Marion Jones» er et av høydepunktene fra plata «Las Napalmas» (2017). En herlig sprudlende miks med et høyenergisk og særegent uttrykk. Aiming for Enrike lyder kult her, men live får man virkelig innsyn i hvilken prestasjon det er å levere et så komplekst lydbilde med bare en gitar og trommer, som var anmelder skriver etter konserten deres på Øya for to år siden. (V.J.)

Pelicat – Tell Me I’m Wrong
Pelicat med et nytt fremstøt i forkant av det kommende debutalbumet. «Tell Me I’m Wrong» er taktfast gitarpop med varm melodi og varme koringer. Temperaturen på gitaren økes betraktelig sånn ca. midtveis uti låta. «Tell Me I’m Wrong» er popmusikk tuftet på gamle tradisjoner, men tidløs. Som skapt for vår og sommer. (V.J.)

The Public Sector – Virgin Mary Toast
The Public Sector er soveromspop-prosjektet til Magnus Askjer Lefsaker fra Acres Wild, og hans første utgivelse som soloartist er singelen «Virgin Mary Toast». Låta er den første smakebiten fra debutalbumet, som slippes høsten 2018. Acres Wilds «Mona» tronet aller øverst på Bent Inge Hvitstein sin liste over årets beste 2017-EP’er i denne bloggen. Magnus’ «Virgin Mary Toast» er et fint tilskudd til Acres Wild sine låter. (V.J.)

Ludvig The Band – Descendant
Dette er den totale motsatsen til soveromspop. Dette er orkestrert pop med detaljrike arrangementer. «Descendant» er en gjennomarbeidet låt. Truls Ludvig Johnsen har samarbeidet folk fra blant annet Team Me, Insomniac Bears og Anna of The North, folk som kan sine saker når det kommer til lage god pop kombinert med gjennomført produksjon. En knakende god låt. Imponerende debut. (V.J.)

Mokri – Labyrinths
Tredje og siste singel fra debutalbumet «Total Love» som slippes 1 juni. Mokri ga i 2015 ut EP’en «Echoes» på Handmade Records under navnet Signal///, som jeg kåret til det årets fjerde beste EP (en god ting kan ikke gjentas for ofte, journ.anm.). Med «Labyrinths» har Mokri på ny laget suggerende og kontant støyrock/postrock med fortettede atmosfærer. Mer om Signal//. Mer om Mokri. (V.J.)

Golden Core – ᛒᛅᛚᛏᚱᛋᚴᚢᛁᚦᛅ (Baldrskviða)
Golden Core hadde releasekonsert i Oslo (MONO) nå på fredag 11. mai. En god nok grunn til å ta med den andre gode låta fra EP’en med tittelen «ᛒᛅᛚᛏᚱᛋᚴᚢᛁᚦᛅ» (2018) i denne utgaven av ferske spor. Den første låta, «ᛒᛚᚢᚦ (Blóð)», var med i ferske spor uke 8/2018. (V.J.)

The Auteurs – New French Girlfriend
Luke Haines er ute med ny plate, jeg har ikke rukket å lytte på den, derfor er ingen låter fra den utgivelsen med i denne ukas ferske spor. The Auteurs sine album «New Wave» (‘93) og «Now I’m A Cowboy» (‘94) har jeg derimot lyttet mye på. De har ofte blitt spilt i gul sone på Deichman. Et av verdens beste band! (V.J.)

Emmerhoff & the Melancholy Babies – Desert Ritual
Nå er plata til Emmerhoff & the Melancholy Babies titulert «Circle Six» ute. Jeg har heller ikke rukket å lytte på denne plata, så da får singelen «Desert Ritual» igjen plass på spillelista. «Desert Ritual» er groovy og energisk, samtidig psykedelisk, med utsøkte gitarer. Ørkenblues for viderekommende. Emmerhoff & the Melancholy Babies i ferske spor uke 10/2018 (V.J.)

Goat Girl – Viper Fish
Det blomstrer godt i Sør-London for tida. Sist uke så jeg Shame-gutta pumpe ut ungdommelig kraft på John Dee, denne uka oppdaget jeg Goat Girl, fire jenter, også tidlig i 20 åra, fra samme del av hovedstaden. «Gamlegutta» i Fat White Family satte Sør-London på kartet igjen for noen få år siden, men det er den unge nye post-punk vinen som har tatt over. Goat Girl er hakket mer mørkere enn Shame, men deler samme politiske engasjement og sinne over Brexit. Debutalbumet, «Goat Girl», sprenger kanskje grensen med sine 19 låter, skipper du derimot «tullelåtene», har du et slap bang in the middle fett album. Shame – Concrete. (S.B.H.)

Profligate – Enlist
Fra den nye plata: «Somwhere Else» på Wharf Cat. Kalde beats, mørk/myk vokal og skarpe lyder. (G.Q.)

Ash – Annabel
Ut av asken kommer det nok en gitardanskanonade. Det blir knapt mer Ash enn dette. (B.I.H)

Rolling Blackouts Coastal Fever – Talking Straight
Fra Melbourne. Utgitt på Sub Pop Records. En god touch av The Go-Betweens og The Triffids. (T.Å.N.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor»

Laurits Mosseby Orkester – Låt: «Pretty Please»
Med medlemmer fra Aiming for Enrike, Honningbarna, Oslo Ess i bandet sitt, har den underkjente Halden-låtskriveren Laurits Mosseby (Göttemia/Garden) gått fra punk til indie rock. «Pretty Please» er fra plata «Our Greed» og innehar på sitt beste intensiteten og melodiøsiteten til tidlig Arcade Fire. Det som var så spesielt med Arcade Fire var at de tok indierocken et steg videre. Candierne videreførte den gangen, med albumet Funeral (2004), intensiteten til 90-talls-indieband som Pixies, mens de dro ut lyden i widescreen format. Resultatet ble symfonisk indie. Herlig sådan. «Pretty Please» og plata Our Greed er også herlig på sitt beste, widescreen indie i «garasjerock» format. (V.J.)

Izakaya Heartbeat – Video : «Minutes and Days»
Izakaya Heartbeat spiller på John Dee 26. mai, sin første konsert etter 5 år. Ikke nok med det, 23. mai kommer de med ny singel, utgitt på Handmade Records og hentet fra deres kommende album Subterranean Sunset. Her er tegnefilm noir videoen til låta «Minutes and Days» fra Izakaya Heartbeats forrige album Enter – Rainbow Lake fra 2013. Den plata og de andre videoene de har laget anbefales på det varmeste. Se flere Izakaya Heartbeat-videoer. Plateanmeldelse: Izakaya Heartbeat – «Enter -Rainbow Lake». (V.J.)

Death By Unga Bunga – Album: So Far So Good So Cool
«DBUB fortsetter å slenge ut powerpop-perler fra sitt kommende album. Riff og hooks florerer på «Cynical». (David Jønsson, ferske spor). Spenstige riff, fengende hooks, melodier og refrenger florerer også på de fleste av låtene på albumet So Far So Good So Cool. Death By Unga Bunga har en type sprudlende og smittende entusiasme få band i Norge er i nærheten for tiden. (V.J.)

Kid Astray – EP: Ignite
Variasjonen på EP’en er bra, og det dukker opp en god del forskjellig fra mange kilder. Musikken til Kid Astray appellerer til alle slags typer, i alle aldre, det er smart og funky og interessant, med lekne innfall og hektende grooves. Positive vibber – dette swinger. Mer Kid Astray. (V.J.)

Spielbergs – EP: Distant Star
Spielbergs har landet «Distant» Star EP». Vi har hørt, kicket og skrevet om alle låtene på EP’en tidligere, bortsett fra «Setting Sun», en småmelankolsk sommerlåt. Fin låt, knall EP. (V.J.)

Singvogel – Video: «Jeg har altid været heldig»
I en kjeler i et søvnig villakvarter i det nordlige Århus, Danmark, romsterer en aparte gjeng i en kjeller med en usedvanlig samling av instrumenter, og har laget en spenstig sak – full av elektroklarinett, fuzz og hektisk monosynth. I videoen trekkes vokalisten som en idiot med for høy promille opp og ned villaveieene i Århus. Skrudd og morsom. (V.J.)

The Sonic Dawn – Låt: «As of Lately»
Mer dansk. Psychonautene The Sonic Dawn fra København kommer til Krøsset i Oslo og Bastard i Tromsø i slutten av juni for å spille konserter. «As of Lately» nikker ærbødig til mer eller mindre obskure, men klassiske 60s garasjerockere tilsatt en dæsj psykedelia. I ettertid dokumentert på samlealbum fra Crypt, Nuggets, Teenage Shutdown-serien mfl.

Linn Koch-Emmery – EP: Boys
Ung og svensk, og åpenbart med noen små drypp av grønsjete nittitall løpende rundt i blodet. Tett og tøft, med en akkurat passe dose attitude. (B.I.H.)

Melissa Laveaux – Album: Radyo siwèl
Fra Haiti, via USA, til Frankrike. Det er veien denne dama har gått tidligere i livet. Og røttene bærer hun med seg helt inn i dypet av dette albumet. (B.I.H.)

Container – Låt: «Drain»
Styggpen smakebit fra den kommende plata på Spectrum Spools. Skitten industriell techno med støyelementer. Vanedannende, men fremmedgjørende. (G.Q)

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

Siden utgivelsen av «Go Dig My Grave» i februar har Susanna vært i USA og spilt på Big Ears Festival i Knoxville både solo og «Go Dig My Grave», med Bonnie Prince Billy som gjest. Bonnie Prince Billy ga også ut enda én av hennes låter digitalt i slutten av april, samtidig som hans cover av Susannas album «Wolf of the Cosmos» ble tilgjengelig på vinyl, CD og som nedlasting også i Europa.

Susanna gjorde denne AC/DC-låta først i duoen Susanna and the Magical Orchestra med cembalo og kirkeorgel, så å gjøre den live i kvartettformat med besetningen barokkharpe, akkordeon og fele føltes naturlig for henne. «Det er helt klart noen andre kvaliteter som kommer frem i vår versjon», sier Susanna.

Susanna «Go Dig My Grave»

-24.mai Mini-konsert Big Dipper
-25.mai live på Spillerom NRK P2
-25.mai Asker Kulturhus
-26.mai UTGIVELSESKONSERT St.Edmund’s Church Oslo

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Det er fem års siden Izakaya Heartbeat slapp sin siste plate «Enter –
Rainbow Lake» som vår anmelder beskriver slik: «En suggerende vegg av lett progressiv og syrete vellyd. Lyden av Norge slik den burde ha blitt spilt over anlegget i ankomsthallen på Gardermoen. Fordømt kult. Fordømt stilfullt».

Etter «Enter – Rainbow Lake» har Izakaya Heartbeat ligget lavt i terrenget, men hele tiden vært aktivt, eksperimentert i studio og skrevet over 50 nye låter. En av disse låtene er deres nye singel «Descend», produsert av Jarle Steinhovden (x.lover), utgitt på Handmade Records og hentet fra deres kommende album «Subterranean Sunset». Det er Izakaya Heartbeats tredje plate på Handmade Records.

Med «Descend» har Izakaya Heartbeat beveget seg bort fra deres øreblødende støyrock-signatur, men de høres fortsatt ut som Izakaya Heartbeat. Det er fortsatt støyskjær i uttrykket, men hovedfokuset er på det hypnotiserende melodiøse, med et komp og en bassgang like suggerende som det/n er enkel. Uttrykket har klare nikk til 80/90-talls indie, som de selv påpeker.

Hvis «Descend» er en pekepinn på den kommende plata, så kan den den utgivelse bli riktig så fin, og Izakaya Heartbeat kan nå ut til flere enn støyrock-meningheten. Indiekids i alle aldre, ta en lytt!

Izakaya Heartbeat spiller på John Dee 26. mai, sin første konsert etter 5 år.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Mer Izakaya Heartbeat


Dette er meg i London, påsken 1999. Målet for dagen var å få til et bilde i fotgjengerovergangen utenfor Abbey Road Studios. Og … tenk om det var mulig å gå inn der?

Tekst: Frank Michaelsen / Foto: Roar Michaelsen

Men Abbey Road var et fort –  i likhet med mange andre hus i det streite, ambassadestrøk-aktige området. Det var rett og slett lite her som bar bud om at det hadde skjedd en kulturrevolusjon, på samme sted, 30 år tidligere.

Man fikk ta til takke med å studere porten. Denne var nemlig preget av beskjeder og hilsener i tusentall. Å skrive på denne muren var nok det nærmeste en fan kunne komme en form for interaksjon med stedet.

Med en rød Pilot-penn gikk jeg selv frem for å skrive noe på den hvitmalte porten. Denne hadde blitt malt over så mange ganger at den var helt ruglete. Min hilsen skulle være viktig, kanskje storslått, et skikkelig adage. Men klokka tikket og jeg endte opp med å gjøre det enkelt:

Frank, 1999.

Min beskjed til Beatles, det.

Det var et sterkt besøk. Og mindre sterkt blir det ikke når vi får hilse på lydtekniker Ken Scott på torsdagens Classic Album Sundays. Kvelden er viet The White Album der han var lydtekniker. Så mye er sagt om dobbeltalbumet, men kanskje mannen som har jobbet bak de høye portene i Abbey Road kan fortelle oss noe vi ikke visste?

Se event: https://www.facebook.com/events/165131047503866/

Sam Asgari – Good Night
Sam Asgari er en duo bestående av brødrene Sam og Rafael. Med en plate på vei via bergenske Tik Records varmer de opp med smektende barokk popsymfoni. På 60-tallet ble det laget en del popsymfoni, og senere har bl.a. Modesty Blaise overbevist innen «sjangeren». Låta «Good Night» er et stykke smakfull musikk. (V.J.)

Alfred Hall – Pearl Diver & Morning Dew
Indiepopduoen Alfred Hall sitt album «Since I Saw You» er en samling med ni låter som er som skapt for sommerhete og tropenetter. «Pearl Diver» er en laidback blanding av nostalgisk gitar, myk vokal, tropiske rytmeinstrumenter og kul synth. «Morning Dew» er en drømmende sak, og føles akkurat som en disig sommermorgen. Ta med albumet, en pærebrus og et pledd og finn deg en plass i solen. (M.H.)

Shikoswe – To the Dogs
Første singel fra det kommende debutalbumet. For to år siden ga hun ut en gnistrende god EP, fylt med minimalistisk materiale. Denne gangen har hun samarbeidet med Kjetil Grimsby Haarr, bassisten fra Fjorden Baby!. Det har resultert i at tempoet er økt noe, og det er mye luft rundt den karakteristiske vokalen. Fortsatt serveres det småskeive toner, og det dufter deilig, sløv sommer av denne låten. (B.I.H.)

Friendship – Got Me Feeling So Good
Vi har tidligere kjørt låtpremiere på denne pluss «Gypsy» og «Ain’t No Shame» fra Friendships nye plate «Ain’t No Shame». «Got Me Feeling So Good» er det «enkleste» sporet på plata. Det hviler en The Band feeling på melodi og uttrykk, noe gruppa selv nevner. Det er laget tusenvis av lignende låter siden 70-tallet, og nettopp derfor er det godt gjort å få låta til å sitte. Alt må stemme. Samspill, sound, groove, vokal og koringer. Og alt stemmer her, de enkelte bestandelene og helheten. Feeling kalles det. «Got Me Feeling So Good» er tidløs og vakker musikk, som lyder fresh både i dag og om hundre år. (V.J.)

Mayflower Madame – Premoniton
I anmeldelsen av deres siste plate «Observed in A Dream» skriver Bent Inge Hvitstein at han klarer ikke å peke på én konkret referanse. Jeg klarer heller ikke peke på konkrete referanser på den nye EP’en «Premoniton», bortsett fra Joy Division/New Order referansen i åpningen av «Alma’s Sermon». På EP’en, der tittellåta er på spillelista, dyrker Mayflower Madame igjen det monotone på en måte som kler den mørke stemningen de bygger opp til. Stemning er cluet i Mayflowers Madams mørke univers, det er egentlig ingen enkeltlåter som skiller seg ut på EP’en, men den helhetlige suggerende post-punk/goth/psykedelia stemningen, inkludert delikate detaljer, er bærebjelken her, hver rytme og tone har sin mening. Hvis Mayflower Madame kommer opp med noen skikkelige høydepunkter av enkeltlåter neste gang, da snakker vi. Mayflower Madame har også sluppet musikkvideo til EP’ens tittellåt «Premonition»:  (V.J.)

Duvel – Sacred Place
«Sacred Place» er fra Oslo-bandet Duvel sin nye plate «Attempts at Speech» og legger seg tett opptil Joy Division. Duvel er ikke akkurat det første bandet som trekker veksler på dem, mange band har prøvd det med vekslende hell, men Duvel greier seg fint, da «Sacred Place» mer eller mindre lever sitt eget liv i den mangslungne Division-sfæra. Intens. (V.J.)

Spurv – Et blekt lys lyder
Drømmende og episk postrock fra Spurv. Det er ikke mange band eller artister som passer inn både på Nasjonal jazzscene (Victoria) og Høstsabbat, men Spurv skal spille begge steder. Men aller først gir de noen gratis smakebiter på Musikkfest Oslo. Gå rolig frem og lytt. (R.A.)

Church of the Cosmic Skull – Science Fiction
Church of the Cosmic Skull skryter på seg at de «puts the Abba in Sabbath». Nå vil nok enkelte si at Ghost gjør en mer overbevisende innsats akkurat på det feltet, men CotCS er ikke så ille. Soft rock med elementer av spacerock og okkult metal, med et snev av Up With People… Man må vel egentlig bare høre dem for å forstå. (R.A.)

Courtney Barnett – Need a Little Time
Hvis Stephen Malkmus er kongen av slækkerrock, har Barnett på kort tid vokst seg til å bli dronningen. På samme dag ga de ut hvert sitt album, og universet ble brått et litt bedre sted å være. Innovervendte tekster og gitargrafsing er like sjarmerende som alltid. (B.I.H)

Wonderfools – Can I Play with Sadness & The Great Guestlist Rapist
Nå er plata med tittelen «Won’t Get Fooled Again» ute, deres femte plate. «Can I Play with Sadness» åpner kontant med «mitraljøse» trommebreaks og fortsetter i drivende og tight scandirock-modus med nikk til The Good The Bad and The Zugly. «Can I Play with Sadness» & «The Great Guestlist Rapist» lyder tight, dynamisk og tøft. Får håpe at flere oppdager disse ringrevene innen rock/punk/power/pop. Sjekk også ferske spor uke 19/2018. (V.J.)

Ash – Annabel
Noen oppskrifter tåler gjenbruk bedre enn andre, og her stiller Ash i en klasse for seg. Ash bruker den gamle powerpop med punk vibb oppskriften for alt det er verdt, og klarer nesten alltid sette sammen ørevennlige refreng og gudebenådede melodier. (V.J.)

Burn The Priest – Jesus Built My Hotrod
La meg få sagt det først som sist – dette er en unødvendig cover. Men… Burn The Priest (bedre kjent som Lamb of God) gjør en hederlig innsats! Og massiv kudos for å ha covret Redline/Whiteline-versjonen av Ministrys klassiker. (R.A.)

Kompass – Asfalthavet
Kompass et ute med  4-spors EP’en «Glasskårdiamanter», med låta «Asfalthavet», som vi hadde premiere på i mars. Og «Asfalthavet» er glasskårdiamenten på EP’en. En fengende sak med melodiske effektive gitarløp og herlig (gitar)sound. De andre låtene på EP’en er ikke så ulike, dvs. bra, men «Asfalthavet» innehar x-faktoren. (V.J.)

Stephen Malkmus & the Jicks – Shiggy
Kongen av slækkerrock er tilbake. Den nye skiva «Sparkle Hard» er noe variert, men høydepunktene er en rockekonge verdig. Denne fuzzy låten har egentlig alt du kan ønske deg av en Malkmus-låt. (B.I.H.)

Beezewax – Out of The Window
29. juni slippes første singel med tittel «Rainbow» fra det kommende Beezewax-albumet «Peace Jazz». For 2 år siden kom EP’en «Out of The Window», en utgivelse som forsvant litt i mengden av norske utgivelser her hjemme det året. Derfor en reminder. Beezewax hadde igjen rota i Teenage Fanclub, Buffalo Tom og Superchunk platene sine, og på mange måter lyder gruppa som en combo av disse, samtidig som de låter som seg selv. Åpningen på låta «Out Of My Window» høres ut som et Teenage Fanclub-derivat, positivt ment, ellers er dette harmonisk poplåt med støyslør. Enda en god Beezewax låt. (V.J.)

Buffalo Tom – Lonely Fast and Deep
De amerikanske 90-talls indieheltene Buffalo Tom har valgt å ta med Beezewax som support på sin Europaturné i november. Buffalo Tom har laget sterke album helt fra 90-tallet fram til 2018. Årets «Quiet and Peace» er dere første album siden «Skin» i 2011. At de fortsatt kan sparke godt i fra seg viser de på «Lonely Fast and Deep». Buffalo Tom lager utvilsomt sin egen form for indie-folk-americana-kraftpop. (V.J.)

Superchunk – I Got Cut & All for You
Et av mine store favorittband! «I Got Cut» og «All for You»  er fra årets album «What a Time To be Alive». Jeg anbefaler på det varmeste å lese Pitchfork sin anmeldelse av albumet, her fanger de essensen av både utgivelsen og bandet. Jeg hekter også på 90-talls klassikeren «Slack Motherfucker». Briljant! Anbefaler også livevideoen av låta fra Pitchfork Music Festival 2011. (V.J.)

Astroburger – I Used To Be Mod & Fight Everybody & Send Her To Me
Et annet av mine store favorittband! Her om dagen spilte jeg nesten alle Astroburger skivene i gul sone på Deichman og la ut en post på facebook. En god ting kan ikke gjentas for ofte: For noen fantastiske låter og plater de har laget! Plater som «I Used To Be Mod» (1992), «In Orbit» (1994), «Lightyears Behind» (2013) og «inferno In Fano» (1999) mfl. Få med deg konsert med Astroburger på Trosterudvillaen 2. juni kl 20.30. I tillegg kan du få med deg kule Charlotte & The Co-Stars, Moviestar mfl. Og få med deg Family Values herlige hyllest til Astroburger og andre herlige Oslo-popband fra 90-tallet som The Tables, The Time Lodgers og The Loch Ness Mouse. En av våre skribenter kåret forresten Astroburgers plate «Lightyears Behind» til den 8.ende beste norske utgivelsen i 2013. For øvrig, på «I Used To Be Mod» gjør Astroburger en strålende cover av Camper Van Beethovens «Take the Skinheads Bowling». (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor»

Siden det er så ufattelig mange artister å velge mellom (500, både kjente og totalt ukjente) er selvfølgelig utfordringen å finne ut av hvor du skal begynne. Men vi anbefaler at du sjekker ut noen av disse utøverne – pluss utøvere du «snubler» over i løpet av konsertdagen, utøvere ingen har hørt om, som snart kan vise seg å bli The Next Big Thing.

Short Skirts
Saturday June 2, 2018 16:30 – 17:00
Brenneriveien v/Blå Brenneriveien 9c, 0182 Oslo, Norge

Æsthetica
Saturday June 2, 2018 16:30 – 17:00
Metalscenen – Aye Aye Club Storgata 9, 0155 Oslo, Norge

Kristian Fabrizio
Saturday June 2, 2018 17:00 – 17:30
Tøyen Torg Hagegata 26-28, 0653 Oslo, Norge

Gatas Parlament
Saturday June 2, 2018 17:00 – 17:30
Vesper Bar Dronning Eufemias gate 32, 0191 Oslo, Norge

Saturday June 2, 2018 19:00 – 19:30
Lindeberg kulturfestival Jerikostien, 1067 Oslo, Norge

Country Heroes
Saturday June 2, 2018 17:00 – 17:45
Lilleborg Torg Ivan Bjørndals gate 27, 0472 Oslo, Norge

Despereaux
Saturday June 2, 2018 17:00 – 17:30
GAFFA-scenen – Olaf Ryes plass

Spurv
Saturday June 2, 2018 17:00 – 17:30
Ingensteds Ingens gate, 0551 Oslo, Norge

Label
Saturday June 2, 2018 17:30 – 18:00
Brenneriveien v/Blå Brenneriveien 9c, 0182 Oslo, Norge

Quarter Wolf
Saturday June 2, 2018 17:30 – 18:00
Roots-Rock´n´Roll – Spikersuppa Karl Johans gate 24, 0162 Oslo, Norge

Saturday June 2, 2018 21:00 – 21:30
Schous kulturbryggeri Schouskvartalet, 0552 Oslo, Norge

Nils m/ Skils
Saturday June 2, 2018 17:35 – 17:50
Morradi – Kongens gate Kongens gate 1B, 0151 Oslo, Norge

Himmelhøyt
Saturday June 2, 2018 17:40 – 18:10
Schous kulturbryggeri Schouskvartalet, 0552 Oslo, Norge

Kalandra
Saturday June 2, 2018 17:45 – 18:15
AKKS og Radiorakel m/venner – Arbeidersamfunnets plass Torggata 13-15, 0181 Oslo, Norge

Pats Nichols
Saturday June 2, 2018 17:55 – 18:10
Morradi – Kongens gate Kongens gate 1B, 0151 Oslo, Norge

Psyence Fiction
Saturday June 2, 2018 18:00 – 18:30
GAFFA-scenen – Olaf Ryes plass

Whalesharkattacks
Saturday June 2, 2018 18:00 – 18:30
Jaeger Grensen 9B, 0159 Oslo, Norge

Nina Gaarden
Saturday June 2, 2018 18:00 – 18:30
Mono Eva Kolstads gate 4, 0181 Oslo, Norge

LULI
Saturday June 2, 2018 18:00 – 18:30
Lekter’n Stranden 5, 0250 Oslo, Norge

Detroit Sound
Saturday June 2, 2018 18:00 – 18:30
QOMO Backyard Torggata 35, 0183 Oslo, Norge

Rulefinn + Haagi (Taffy Re-union)
Saturday June 2, 2018 18:00 – 19:00
Bruket – Schweigaards gate

The Secret Sound Of Dreamwalkers
Saturday June 2, 2018 18:30 – 19:00
Brenneriveien v/Blå Brenneriveien 9c, 0182 Oslo, Norge

Cunt Fistula
Saturday June 2, 2018 18:30 – 19:00
Hausmania Hausmanns gate 40, 0182 Oslo, Norge

Saturday June 2, 2018 20:30 – 21:00
Metalscenen – Aye Aye Club Storgata 9, 0155 Oslo, Norge

Summers, Austestad & Silvola
Saturday June 2, 2018 18:30 – 19:00
Schous kulturbryggeri Schouskvartalet, 0552 Oslo, Norge

Listen to Girl
Saturday June 2, 2018 19:00 – 19:30
Ingensteds Ingens gate, 0551 Oslo, Norge

Flunk
Saturday June 2, 2018 19:00 – 19:30
Kulturhuset Youngs gate 6, 0181 Oslo, Norge

Daehlen
Saturday June 2, 2018 19:00 – 19:30
Roots-Rock´n´Roll – Spikersuppa Karl Johans gate 24, 0162 Oslo, Norge

Darling West
Saturday June 2, 2018 19:00 – 19:45
Lilleborg Torg Ivan Bjørndals gate 27, 0472 Oslo, Norge

Charlotte & the Co-Stars
Saturday June 2, 2018 19:00 – 19:45
Rød Resept – Trosterudvillaen Dr. Dedichens vei 28, 0675 Oslo, Norge

Magnus Bechmann

Saturday June 2, 2018 18:00 – 18:30
Internasjonalen Torggata 11, 0181 Oslo, Norge

Saturday June 2, 2018 19:20 – 19:50
Schous kulturbryggeri Schouskvartalet, 0552 Oslo, Norge

Laconic Zero
Saturday June 2, 2018 19:30 – 19:50
Støymusikkscena

Dark Times
Saturday June 2, 2018 19:30 – 20:00
Brenneriveien v/Blå Brenneriveien 9c, 0182 Oslo, Norg

Ponette
Saturday June 2, 2018 19:30 – 20:00
GAFFA-scenen – Olaf Ryes plass

Dromedar
Saturday June 2, 2018 20:00 – 20:30
Hausmania Hausmanns gate 40, 0182 Oslo, Norge

Spielbergs
Saturday June 2, 2018 20:00 – 20:30
Ingensteds Ingens gate, 0551 Oslo, Norge

Robert Moses and the Harmony Crusaders
Saturday June 2, 2018 20:00 – 20:45
Lilleborg Torg Ivan Bjørndals gate 27, 0472 Oslo, Norge

Uno Møller
Saturday June 2, 2018 20:10 – 20:40
Schous kulturbryggeri Schouskvartalet, 0552 Oslo, Norge

Aasen tar nok en ubetalt jobb til glede for felleskapet
Saturday June 2, 2018 20:30 – 21:00
Brenneriveien v/Blå Brenneriveien 9c, 0182 Oslo, Norge

(DJ) Tommy Tee
Saturday June 2, 2018 20:30 – 21:00
Caps Lokk i Torggata Torggata 23, 0183 Oslo, Norge

Amber Clouds
Saturday June 2, 2018 20:30 – 21:00
GAFFA-scenen – Olaf Ryes plass

De Marvells
Saturday June 2, 2018 20:30 – 21:00
Roots-Rock´n´Roll – Spikersuppa Karl Johans gate 24, 0162 Oslo, Norge

Saturday June 2, 2018 22:00 – 22:30
Mono Eva Kolstads gate 4, 0181 Oslo, Norge

Astroburger
Saturday June 2, 2018 20:30 – 21:15
Rød Resept – Trosterudvillaen Dr. Dedichens vei 28, 0675 Oslo, Norge

Pasha
Saturday June 2, 2018 21:00 – 21:20
Caps Lokk i Torggata Torggata 23, 0183 Oslo, Norge

Outer Limit Lotus
Saturday June 2, 2018 21:00 – 21:30
Ingensteds Ingens gate, 0551 Oslo, Norge

Golden Core
Saturday June 2, 2018 21:00 – 21:30
Metalscenen – Aye Aye Club Storgata 9, 0155 Oslo, Norge

Erick Ellectrick & HFG
Saturday June 2, 2018 21:00 – 21:30
Regnbuescenen – Sehesteds plass Sehesteds gate 3, 0164 Oslo, Norge

Subway Safari
Saturday June 2, 2018 21:15 – 22:00
Botsen – Fengselsparken Schweigaards gate 54B, 0656 Oslo, Norge

Finnebassen
Saturday June 2, 2018 21:20 – 22:00
Jaeger Grensen 9B, 0159 Oslo, Norge

Moviestar
Saturday June 2, 2018 21:30 – 22:45
Rød Resept – Trosterudvillaen Dr. Dedichens vei 28, 0675 Oslo, Norge

Dead Beat
Saturday June 2, 2018 22:00 – 22:25
Roots-Rock´n´Roll – Spikersuppa Karl Johans gate 24, 0162 Oslo, Norge

Hilma Nikolaisen
Saturday June 2, 2018 22:00 – 22:30
Ingensteds Ingens gate, 0551 Oslo, Norge

Hard Luck Street
Saturday June 2, 2018 22:00 – 22:45
Bluesscenen – Tordenskiold Pub Rosenkrantz’ gate 22, 0160 Oslo, Norge

Greni
Saturday June 2, 2018 22:15 – 22:45
GAFFA-scenen – Olaf Ryes plass

Mokri
Saturday June 2, 2018 23:00 – 23:30
Mono Eva Kolstads gate 4, 0181 Oslo, Norge

ieatheartattacks
Sunday June 3, 2018 00:00 – 00:30
Mono Eva Kolstads gate 4, 0181 Oslo, Norge

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

American Tunes – Allen Toussaint

Allen Toussaint hadde spilt inn sitt siste album «American Songs», han hadde nettopp spilt konsert i Madrid og var på vei til London-konsert da hjertet bestemte seg for sette et punktum for et liv og en musikk-karriere som har inspirert og betydd mye for mange. Paul Simon måtte avlyse planlagt duo-konsert med Toussaint i New York, og verden mistet en betydelig låtskriver, pianist, produsent, arrangør og ikke minst ambassadør for New Orleans-musikken. På «American Songs» får vi et knippe med nettopp amerikanske sanger, men ikke mere amerikansk enn at vår egen Grieg lurer seg inn i et av sporene! Vi får Bill Evans klassiske «Waltz for Debbie» i 4/4 (tenke seg til!), Professor Longhair er selvsagt på plass, det samme er Ellington, Strayhorn og Fats Waller. I likhet med Jimmy Webbs «Ten Easy Pieces», som jeg også godt kunne hatt med blant plater som så absolutt har inspirert, får vi et innblikk i hva et nakent uttrykk kan formidle når det står så sterkt som her. «American Songs» ble utgitt flere måneder etter at mesteren hadde forlatt scenen for godt og er et betryggende bevis på at musikken hans lever videre i beste velgående!

Mahler: Symphonie No. 5 – Rafael Kubelik

«Har’u vært på kino, nå?» var svaret jeg fikk fra Kjell Hillveg i Norsk Musikkforlag på Karl Johan den gang det var platesjapper i verden – med ekspertise til og med (og Hillveg hadde ekspertise så det holdt!) – Viscontis «Døden i Venedig» var populær på kino og bruken av Mahlers Adagio fra 5. symfonien satte et støkk i oss alle som levde seg inn i stemningen, ikke minst i sluttscenen med Dirk Bogardes uforglemmelige skikkelse. Jeg kjøpte et album en gang med Mahlers adagioer samlet. Det ble jo ikke det samme uten det voldsomme uttrykket noen av disse adagioene var pakket inn i før og etter i de opprinnelige symfoniene. Bernstein rakk nesten å fullføre nyinnspillinger på Deutsche Grammophon før han døde, det var mange av oss som fikk vårt første Mahler-kick da nettopp Bernstein tok for seg Mahler et par ti-år tidligere. I nyinnspillingen klokker Bernsteins nytolking av 5. symfonien inn med adskillig lenger spilletid enn ved første tolking, svært kledelig, synes mange av oss. Som det står på Deutsche Grammophon-LP’en med Rafael Kubelik; «sehr langsam» – Ja!

Grimascher och Telegram – Cornelis Vreeswijk

Cornelis nådde nye høyder da han slo seg sammen med Jan Johanssons Trio på dette albumet. Cornelis’ poesi og ikke minst hans unike uttrykk smelter sammen med poesien fra de eminente musikerne (Sture Nordin, Rune Gustafsson og «vår egen» Egil «Bop» Johansen), som med vare eller robuste penselstrøk maler fram perfekte stemningsbilder. Vi ser det klart som på film – for vårt indre øye. Her er Ann-Katrin Rosenblad fortsatt en fyrig kvinne, selv om vi allerede her aner både sår og arr, men fortsatt et godt stykke unna det triste endelikt Cornelis gir oss i «Ann-Katrin farväl» på «Till Fatumeh …». Vi føler vi virkelig har kjent denne damen. – Jeg fikk gitt komponist Georg Riedel honnør for avslutningslåta på albumet «Telegram för fullmånen», en favorittlåt jeg selv fikk presentert inn i en forestilling jeg gjorde med Frøydis Armand og Erik Lie. Riedel takket og svarte «Tycker du om den? Jag har just gjorit den på platta med min dotter». Noen skal arrestere Cornelis for at «Fredrik är gammal, men månen är ny», sånn tidlig på morgenkvisten. Men har de ikke hørt om kunstnerisk frihet, da, mann? Poesi så det holder må da vel ikke være sosialrealisme? – Jan Johansson går ikke av veien for å kline til med dragspel på presentasjonen av Fiffiga Nanette, men hør uttrykket i hans egen «En visa om ett Rosenblad» – Ren magi fra dem alle!

Waitress In A Donut Shop – Maria Muldaur

Maris Muldaurs andre soloalbum «Waitress In A Donut Shop» videreførte mangfoldet og kvaliteten fra debutalbumet fra året før. Det var egentlig «Midnight At The Oasis» fra førsteskiva jeg kicka voldsomt på med Amos Garretts glidende tonevalg fra gitaren. På den skiva var de på plass, alle heltene; Ry Cooder, Dr. John, Keltner og ikke minst McGarrigle-søstrene fra Canada som også leverer på andrealbumet med den gåsehudframkallende «Cool River». «Waitress» gir oss funky «Brickyard Blues» av Toussaint med Dr. John OG James Booker bak pianoet ved siden av Amos Garrett og resten av grom-laget. Og akkurat som Ry Cooder omtrent samtidig hentet fram en legende som Earl Hines til sitt «Paradise and Lunch»-album, kommer Muldaur med selveste Benny Carter på arr-sida. Historikken er i orden, Leiber & Stoller sklir selvfølgelig helt naturlig inn blant låtskriverne, og navn som Lowell George, Earl Palmer, Paul Butterfield, Doc Watson og Ray Brown stikker innom og bidrar med sitt. Damen har kontrakt med Warner og visste jo å sende regninger hun ikke skulle ha råd til senere i karrieren. Men de tre første albumene hennes er alle klassikere – med «Waitress» som innertier’n for meg.

Genius + Soul = Jazz – Ray Charles

Det var Ray Charles som virkelig introduserte meg til The Great American Songbook da jeg kjøpte min første LP med ham; «Listen», et ekte «Torch-album» fylt til randen med svisker. Her var Gershwin og Berlin presentert på lik linje med Lennon/McCartney. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, vi kjente jo til «Georgia» og countryhits fra Mannen, Elvis hadde gjort «I Got A Woman» som første innspilling i 1956 etter at han hadde signa med RCA, og alle beat-banda hadde jo «What’d I Say» inne, men dette andre var uventet – og så utrolig sjokkerende bra! Jeg ble blodfan over natta, noe som bare ble forsterket da jeg så Mannen i Njårdhallen i 1968 og gikk rett ut fra den første konserten og inn på den andre. Dette var en mann jeg måtte følge – det var nok av snadder å ta tak i også i backkatalogen hans. Mange mener jo fortsatt at det var Atlantic-perioden som var «viktigst», med ABC-perioden hans fra tidlig 60-tall står virkelig som en påla. Og albumet «Genius + Soul = Jazz» som han spilte inn med folk fra Basie-bandet, uten Basie selv, naturlig nok, Brother Ray tok jo den jobben, og arrangementer av Quincy Jones OG Ralph Burns oser «klassiker» all the way. «I’ve Got News For You», som jo finnes i drøssevis av versjoner, framstår her som den ultimate versjonen for meg. Ray Charles var en mann som fulgte hjertet. Noen mente han hadde «solgt seg» da han tok country-arven og presenterte den for sitt publikum. Men mannen var jo oppvokst på Grand Ol’ Opry på radio og hadde et kjærlighetsforhold også der. Husker jeg syntes det var interessant å sjekke platesjapper i de store metropolene og kunne registrere at RC kunne være sortert under jazz, country, blues, pop, rock, easy listening, – you name it! Mange kjenner vel til (vandre)historien da Buddy Rich (for de uinnvidde: «kjent jazztrommeslager») før en operasjon fikk spørsmålet «Er det noe du er allergisk mot?» – kort pause, så «Yep, country and western». Ray Charles var ikke der – heldigvis.

Og slik kunne jeg fortsatt om Debussy og Ellington, om Chuck Berry og Elvis, om Kinks og Procol Harum, om Randy Newman og Cohen, om Paul Simon, Dylan og Waits, og om vår egen kjære Kenneth Sivertsen, for bare å nevne noen få av alle dem som har inspirert – virkelig!

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

5 album som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert Wauwatosa