Amfiet
Onsdag 12. august
Det skotske indiepop-bandet Belle & Sebastian vil nok mange forbinde med deres tre første album på 90-tallet. Etter albumet Fold Your Hands Child You Walk Like A Peasant (2000), mistet jeg interessen litt, og grunnen til dette er at jeg ikke fant nok substans i påfølgende album. Men deres siste skive Girls in Peacetime Want to Dance er såpass bra at jeg femten år senere lytter til Belle & Sebastian igjen. Og da var jeg også spent på hva Murdoch & Co. ville varte opp med i Amfiet.
Tekst: Brage Tuflåt
Foto: Foto: Tommy Østby
Første sang ut er åpningssporet Nobody´s Empire fra det nyeste albumet. Frontmann og underholder Stuart Murdoch er i godt humør og smiler fra øre til øre mens han spiller. Resten av bandet er rutinert og samspilt, og frykten for at dette skal bli en plankekjøring uten noe ekstra er til stede. For det er ikke til å stikke under en stol at mye av Belle & Sebastians låtmateriale er så koselig, at man får lyst til å sette seg ned med piknikkurven sammen med øyapublikummet og ha det som bakgrunnsmusikk.
Heldigvis var Murdoch i humør til å lage fest, og med ordene «Hey Oslo! We´re gonna party on stage!» løfter stemningen seg et hakk med de neste sangene I´m A Cockoo og The Party Line.
«Get on the crazy bongos!» Det er tid for Perfect Couples. Her skjer det noe snodig, og om det er ironisk skal være uvisst. Lyden fra bongo-trommene til Murdoch er ikke i takt med den faktiske trommelyden. På denne sangen er det gitarist Stevie Jackson som står for mye av synginga, og bongo-trommene gjør at Murdoch ikke blir arbeidsledig i alle fall. Vi får en Bee Gees-aktig discostemning i Amfiet. Det er en hyggelig konsert så langt, men den tar enda ikke helt av. Og det er litt synd at Belle & Sebastian ikke spiller mer opp til dans når de lager fest. Den neste låta Piazza, New York Catcher en koselig gitarballade, burde ikke vært på setlisten selv om Murdoch stiger ned fra scenen og forfører publikum på fremste rad. Fra å sitte på gjerdet foran publikum å synge, til å stå opp med en fot på skuldra til en publikummer mens han holder en dame i hånden, har Murdoch dette i sin hule hånd. Det er hyggelig.
Så er det duket for den gode gamle the Boy with the Arab Strap. Publikum blir invitert opp på scena for å danse, og dette er selvfølgelig populært, og så er det fest igjen! Murdoch drar de dansende publikummerne nærmere og dette er et grep som bryter ned barrieren mellom bandet og publikummet. Vi føler at vi er med! Belle & Sebastian fortsetter med sangen We Are the Sleepyheads, og sangen er absolutt dansbar, men for meg ble det igjen litt kjedelig dessverre. Konserten avsluttes med den vakre Judy And The Dream of Horses fra albumet If You´re feeling Sinister (1996). Det er sentimentalt og fine minner fra ungdomstida på 90-tallet strømmer på. En morsom detalj er også at Stevie Jackson og Bobby Kildea bytter på å spille gitar og bass.
Dette ble alt i alt en fin konsertopplevelse, og jeg antar at både de på fremste rad og de som satt på plenen lengre bak i amfiet koste seg. Jeg tror at Belle & Sebastian kunne løftet festen til et høyere nivå med å spille mer elektropop som de har i sin katalog fra Tigermilk (1996) med sangen Electronic Renaissance, til Enter Sylvia Plath fra det nyeste albumet. Personlig håpet jeg også å høre Play For Today. Men for all del, dette kunne blitt en mye kjedeligere konsert hadde det ikke vært for Stuart Murdochs frierferd.
Foto: Johannes Granseth
Vi smeller likesågodt til med enda en anmeldelse av Belle and Sebastians Øya-konsert.
Tekst: Victor Josefsen
Det har vært en strøm av gode band fra Glasgow siden åttiårene, har Norman Blake fra Teenage Fanclub uttalt, og henviste til The Pastels som startet opp tidlig på 80-tallet og ble hærførere for gutter og jenter i anorakk, som BMX Bandits, Talulah Gosh og Sarah-bandene. På midten av nittitallet slapp Belle & Sebastian albumet Tigermilk, og ble Skottlands bestselgende band fra anorakk-scenen. 16 år senere står de på Øya-scenen. Første låt ut er fra det nye albumet, mens andre låt, den funky Thin Lizzy-pastisjen I´m A Cuckoo er hentet fra Dear Catastrophe Waitress (2003). De to åpningslåtene oppsummerer egentlig hele konserten og gruppa Belle & Sebastian: Tilbake til fremtiden. Belle & Seabastian viser på Øya at de er et meget bra popbandd om noen skulle være i tvil om det. Nærmere bestemt meget bra småschizofrent popband med tekster i morsom-småmisantropisk stil.
Det er drivende og på Øya-scena framstår uttrykket som indiepop, ikke ullen soveromsindie, men en type indie alle ny-indieband higer etter å oppnå. Så snakket Stuart Murdoch om det elendige været i Skottland, i kontrast til solfylte Øya, før han (igjen)demonstrerte de ikke helt synkroniserte dansemoovsa dine, noe som er befriende, og fremstår som den rake motsatsen til de aller fleste indie-hipster banda som bevisst koregraferer «sjarmerende» og keitete indie-pogo-dans på scenen.
Belle and Sebastian fremførte låter fra de klassiske popskivene If You´re Feeiling Sinister og The Boy with the Arab Strap, med røtter i sekstittalets folk, Velvet Undergound og Nick Drake, i tillegg ingredienser fra andre Glasgow-band som BMX Bandits og The Pastels, britiske Television Persnonalities, blandet med new zealandske The Chills, for å nevne noen. Tittelåta fra sistnevnte album, altså The Boy with the Arab Strap, ble spilt, og Murdoch inviterte publikum til å danse på scenen, noe for øvrig Nile Rodgers fulgte opp på samme scene senere på kvelden. Dermed fikk vi bivåne flere, mer eller mindre sjarmerende, dansemooves. Uansett, god stemning på scenen og blant publikum.
Belle & Sebastian leverer på Øya-scena, som på plate, musikk som er alt fra spretten til svevende på lett bris, man ser tydelig at Murdoch og co. koser seg på scena, de har tross alt vært indiepophelter flerfoldige år nå, så det er naturlig at de har en avslalppet holdning til hva de driver med. Det er også tydelig at gruppa liker musikk i forskjellige sjangre, utført med bandets egen vri. Og skottene spiller fortsatt harmonisk og finstemt pop, selv om de har funnet plass til danserytmer på f.eks. sistelplata, noe publikum fikk oppleve på slutten av Øya-settet.
- Vi trodde det kun kom til å bli et par album før vi splittet opp, så vi er utrolig heldige som kan tjene til livets opphold med Belle and Sebastian, har de uttalt. Og det gjorde de mer enn bra på Øya. Terningkast 5.
Du kan låne musikk av utøvere nevnt i saka, bare søk her