Caribou leverte et festivalhøydepunkt onsdag kveld. Foto: Tommy Østby
Kanadiske Caribou leverte med «Our Love» et av fjorårets beste album. Forventningene var dermed skrudd høyt da publikum fylte opp Sirkus-teltet på Øyafestivalen onsdag. Forventningene ble ravende overgått.
Tekst: Aslaug Olette Klausen
Foto: Tommy Østby
Det tok bare en intro-låts tid før det var klart at dette var en slik konsert man drar på festival for. På scenen hadde Daniel Victor Snaith, som er mannen bak artistnavnet, tatt med seg både bassist og trommis. Med band ble uttrykket opprocket større enn den eminente elektronikaen som lå i bunn, og mer fysisk. Den erotiske estetikken fikk kroppskontakt. Og knapt en skulder eller fot i publikum forble urørt. Eksemplifisert fra «Mars «, kom som tredje låt ut. Fra forspillende fløytespill, bygde den seg frenetisk mot et lovet klimaks forløst i sireneekko, før den sensuelt fløt inn i usannsynlig, militant dansejagende «Bowls«, hentet fra skiva «Swim«.
Om det hadde vært godt frem til da, ble det bedre da hitsingelen «Odessa» fra samme album fulgte opp. Spontantapplausen satt løst. Nikkedansingen ble avløst av klubbing til musikkens lagerhall-store fakter. Fakter som mesterlig holdet seg konserten ut, og da selv i «I Cant Do Without You» sine mest lavmælte og nedskrudde gåsehudsøyeblikk. En låt som for øvrig alene ikke bare forklarer alle lovord som er gitt Caribou, men også viste hvorfor elektronika kan gjøre den nye rockekonserten.
Seiersbevegelsene Snaith viste da han i avslutningsnummeret «Sun» løp ut på scenekanten og hilste publikum var dermed helt på sin plass. Akkurat da opplevdes lyden like befriende utenomjordisk som låten var sci-fi.