King Midas på Øya 2014. Foto: Johannes Andersen.
Albumanbefaling: King Midas – Rosso / Intervju i Spirit
Audun Vinger intervjuer Ando Woltman fra King Midas. Festivalbiblioteket. Øya 2013.
King Midas på Øya 2014. Foto: Johannes Andersen.
King Midas på Øya 2014. Foto: Johannes Andersen.
King Midas på Øya 2014. Foto: Johannes Andersen.
King Midas på Øya 2014. Foto: Johannes Andersen.
Du kan låne musikk av King Midas hos oss.
Foto: Ingrid Pop
Etter to selvutgitte tolvtommere, og kultstatus som liveband, er Beglomeg aktuelle med første smakebit fra sitt kommende debutalbum.
Singelens fullstendige tittel er: The Man (Land of 1,000 Snakes, part 2) .
På Beglomegs facebook introduseres singelen slik:
JE! Mannen truer mørk og tung over oss. Snart skal han sprekke og rase over våre hoder. Vil han slå hull på jordens skorpe? Knekke skorpen og åpenbare vår ildsinte moder? Vi venter mens vi gnir oss i hendene som små fluer. Fluer limt til honningjorda. La det skje med honning. Så dans med glød, for snart faller vi ned i planetens skjød. Slå en ring av kritt og flykt inn til vårt mareritt. For tider skal komme da kunnskapens dronning atter skal reise seg. Og mennesket skuer ut over de tusen slangers land. Je.
Og slik introduserte Øyafestivalen Beglomeg i fjor:
Tut ut til Ah Ah Alle forvorpne. Ze de zyv zkrekkelige Ah Ah Astralpumper. Satt på jorden av Gud for folkets rumper. Rist, rist, rist, selv om du er trist. Brist, brist, brist inn i kjøttets frist. Ah Ah Alene i eteren eller i toseteren. Pa, pa, paralyse Billegud, billegud som kryper på vår hud. Billegud hvem blir din brud? Billegud vi parrer oss med lyset.
Albumet singelen er hentet fra, tituleres med €UROKRJ€M
– og slippes 13. mars på Fysisk Format.
Beglomeg spiller på King Midas-storhusfest på Vulkan Scene i Oslo 22. november
Hüsker Dü den gang…
Har lenge tenkt at jeg burde skrive om hvor fantastisk bra Hüsker Dü er, og siden det er 30 år siden mesterverket Zen Arcade kom ut, passer det i grunnen ganske fint nå.
Pop-genet
Et dobbeltalbum med 23 sanger, på litt over timen, angivelig et konseptalbum, var uhørt i det amerikanske undergrunnsmiljøet tidlig på 80-tallet. Der skulle det meste gå fort og hardt for seg, og det skulle spilles høyt. Det gikk forsåvidt fort for seg på Zen Arcade, eller kort for seg, får en nesten si, siden de fleste låtene varte i et par minutter, men det var også her Hüsker Dü våget å ta ut pop-genet i seg.
Brøt reglene
Bob Mould og Grant Hart blåste fletta av seg selv, og publikum, på debutalbumet Land Speed Record (1981), hvor de raste igjennom 17 låter på 26 minutter, uten at man fikk med seg et kvitter av hva de sang om. På Zen Arcade tok de seg tid til å prøve ut både pop, jazz, psykedelia, akustiske gitarer og piano, og det var faktisk mulig å høre hva de sang. De spilte fremdeles høyt, hardcore-punken var fremdeles intakt i grunnvollen, de ble ikke plutselig Steely Dan over natten. Men, de brøt definitivt noen regler, og det var ikke et hardcore album i tradisjonell forstand.
Hüsker Dü ble for øvrig gjort litt narr av Minutemen, som like etterpå slapp Double Nickels on the Dime, 44 låter med pålydene hilsen: «Take that Hüskers!»
Et knallsterkt album
Det er ikke alt som er like vellykket på Zen Arcade; sistesporet Reoccurring Dreams er en tålmodighetsprøve av dimensjoner – jeg mistenker dem for å dra låten ut i nesten 14 minutter på bare pur faen. Og Hare Krsna, Somewhere og The Tooth Fairy and the Princess er smådaffe. Utover det, et knallsterkt album, og sammen med New Day Rising (1985) & Warehouse: Songs and Stories (1987), gruppas høydepunkt.
Gjenforening
Det har selvfølgelig vært prat om gjenforening siden Hüsker Dü brøt opp i 1987, men jeg tror ikke vi skal holde pusten i påvente av akkurat det. Bob Mould skal ha uttalt følgende: I’ve left Hüsker Dü in the past. I’m not interested in diminishing whatever legacy exists just so people can say, ‘I saw Hüsker Dü’. Grant Hart uttalte senest i fjor: I don’t think anybody in Hüsker needs it. It’s not going to enhance our reputation. And I think it says a lot to be the band that doesn’t take the candy from the dish.
Vel, ingen grunn til panikk!
Deichman har de fleste Hüsker Dü-albumene, så du kan iallfall nyte vellyden. Og ikke glem å sjekke ut Grant Harts‘ The Argument fra i fjor & Bob Moulds glimrende Beauty & Ruin fra tidligere i år.
Good stuff!
Les også:
Efterklang på by:Larm 2013.
Tekst: Victor Josefsen
Foto: Stian Schløsser Møller
I februar i år spilte Efterklang sin siste konsert i barndomsbyen Sønderborg sammen med Sønderjyllands Symfoniorkester. Bandet er ikke oppløst, men vil fremover fundamentalt endre måten de arbeider, skaper og opptrer på, blant annnet at de ikke vil turnere, melder danske Gaffa.
Her er Vincent Moons film med store deler av den siste konserten
MER OM EFTERKLANG
Efterklang valgte å presentere sitt album Piramida ved å opptre sammen med Sydney Symphonys orkester i Sydney Opera House 26. mai 2012. Les mer.
I 2011 dro Efterklang til en forlatt gruveby på Svalbard, kalt Pyramiden. De besøkte stedet i forbindelse med albumutgivelsen Piramida , som ble utgitt i 2012. Regissør, Andreas Koefoed, filmet under oppholdet, og materialet har blitt til en 57 minutter lang dokumentarfilm med tittelen «The Ghost of Piramida». Les mer.
Efterklang på by:Larm 2013.
Efterklang er et par ti minutter forsinket. Sjelden vare på årets by:Larm. Da de gjorde sin entre, staselig dresset opp, fikk de varm mottakelse av de mange som hadde møtt opp i Kulturkirken Jacob fredag kveld/natt. Og heldigvis slapp vi bransjepratet som fucka opp jj-konserten i det folkteomme WiMP-teltet ca. en halv time tidligere.
Rent musikalsk beveget Efterklang publikum med søkende og, ja, besnærende musikk, pasjonert og intens, med et øre for drama, eksemplifisert ved vokalistens til tider dramatiske gestikuleringer, noe som passet perfekt i Kulturkirken Jacob, en klisjé kanskje, likevel så sant, så sant. Spirituelt og organisk. Les mer.
Albumanbefaling: Efterklang – Magic Chairs
Du kan låne Efterklang sine album på Deichmanske bibliotek, Musikkavdelingen!
Det 47 år siden den eneste plata til The United States of America kom ut.
Mastermind Joseph Byrd, som spilte harpsichord, orgel, calliope, piano og synthesizer, dannet bandet i 1967 sammen med vokalist Dorothy Moskowitz; Gordon Marron på el-fele og ringmodulator; Rand Forbes på fretless elbass (tidlig ute med instrumentet!) og trommis/perkusjonist Craig Woodson. Keyboardist Ed Bogas kompletterte sekstetten til bandets første og eneste turné. Bandets sound utmerket seg ikke bare fordi de ikke hadde gitarist midt i psykedelians heyday, men også fordi de tok i bruk en i stor utstrekning tidligere uhørt kombinasjon av strykere og primitive synthesizere, som utsattes for varierende grad av elektronisk manipulasjon. Byrd, som hadde frekventert avantgardekretser siden han hang med Terry Riley, LaMonte Young og Viril Thompson tidlig på 60-tallet, brukte bandet til å inkorporere elementer fra elektronisk musikk, indiske ragaer og samtidsmusikk i den psykedeliske rocken. Mesteparten av låtmaterialet ble skrevet av Byrd og Moskowitz. Sistnevnte formidlet tekstene, som både like stemningsfulle som de var foruroligende, med en kul, utstudert presisjon ikke ulikt Jefferson Airplanes Grace Slick. Byrd var hovedansvarlig for de elektroniske teksturene som gjennomsyrer albumet. I 1968 hadde det ikke blitt gjort mange synthesizer-eksperimenter innen popmusikken. Keyboards ble stort sett bruk for å etterligne strykere eller blåsere. Det Byrd kokte ihop var spennende og skremmende sveip av lyd, som ga de kjappere låtene en ekstra krønsj, og de roligere nummerne et fristende slør. Byrd hadde søkt hjelp fra Richard Durrett, som designet Durrett Electronic Music-synthesizeren som bandet brukte, og fra Tom Oberheim, som utviklet en ringmodulator bandet kunne ha med seg på scenen.
Det er opplest og vedtatt at rockeband skal klekkes i garasjer, ikke i øvre akademia. Det stoppet ikke Byrd fra å tilnærme seg rock n’ roll fra motsatt side. Byrd og hans band var kanskje anderledes sammensatt, men bukket til slutt under for de samme konfliktene som tar knekken på de fleste band. Oppblåste egoer, narkotikaproblemer og kommersielt press fra plateselskapet gjorde sitt til at eventyret ble kortvarig. Bare noen måneder etter at plata kom ut var bandet historie.
Saka er hentet fra Trondheim folkebibliotek – Musikkavdelingen sin blogg musikkprat
Tekst: Musikkavdelinga
Alle bildene er fra Lucky Novak på Deichmanske Hovedbibliotek, Gul sone Lørdag 22/11, 2014
Konserten til DIY-jazzgruppa Lucky Novak falt i smak hos publikum på Deichmanske Hovedbibliotek, Gul sone lørdag, og det ble finfin stemning mellom, tegneseriene, bøkene, CD’ene og hyllene. Vi slo av en liten prat med altsaksofonist Tim Lowerson etter konserten.
Tekst: Victor Josefsen
Altsaksofonist Tim Lowerson i Lucky Novak
Fornøyd med konserten?
- Ja, takk til alle som kom!
- Vi liker å spille på steder som biblioteket, der publikum kommer for å lytte på musikken. Å spille på pub, derimot, kan være slitsomt. Pubeiere vil tjene penger på avvikle konserter, og mange drar først og fremst på pub for å drikke, ikke primært for å oppleve konserter. Vi foretrekker å spille for dedikerte tilhørere. I for eksempel leiligheter eller på bibliotek.
- Vi liker å spille på steder som biblioteket der publikum kommer for å lytte på musikken.
Tim Lowerson, Lucky Novak.
Planene framover?
- Vi er en DoItYourself-jazzkvartett, og gjør ting når vi synes det er morsomt, og når vi har tid og mulighet. Det ville vært gøy å spille i resten av Norge og utlandet.
- Snart spiller vi en konsert i en leilighet i Oslo, noe vi pleier å gjøre, det ser vi fram til!
Flere bilder fra Lucky Novak på Deichmanske Hovedbibliotek, Gul sone Lørdag 22/11, 2014
Se alle bildene fra konserten i arnes bildeblogg
Les også:
Konsert med Lucky Novak
Konsert med Lucky Novak på Musikkavdelingen/Intervju
SOTU slo an blant publikum på musikkavdelingen
Det er som kjent 100 år siden Alf Prøysen ble født, og mannen hylles velfortjent over alt. Thor Arne Sæterholen og Ola Sørlie, to erfarne trubadurer, kanskje bedre kjent som Holen, feirer mannen med en intimkonsert her på Deichman.
Foto: Ellen Aabakken
Vi slo av en liten prat med gutta og lærte en ting og to om den godeste Alf.
Hva er det som gjør at Alf Prøysen fremdeles er aktuell i dag?
- Gode viser går sjelden ut på dato, og etter mitt skjønn er Alf Prøysen fortsatt den største visedikteren vi har hatt her i landet. I disse blå-blå tider er det fortsatt stor ytre forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo. Prøysen gir ofte stemme til de svakeste og løfter dem opp. Det handler mye om likhet og menneskeverd, uansett ytre betingelser. Og en kjærlighet til vanlige folk på tross av alle deres tilkortkommenheter.
Hva er Prøysens sterkeste side?
- Blikket. At han ser menneskene han skriver om. Og at han behandler dype temaer tilsynelatende lett og med humor.
Hvordan har dere arrangert sangene, har dere en egen vri?
- Vi holder oss ganske strengt til originalmelodien, men eksperimenterer en del med rytmen. Du kan vel si at med oss låter Prøysen mer som pop eller rock, selv om vi jo bruker akustiske gitarer. Vi har blant annet en versjon av «Kjæm du i kveld», og den høres nesten ut som Honky tonk women av Stones.
Det er som kjent mange som har tonsatt tekstene til Prøysen, hvem liker dere best?
- Ja, Prøysen hadde mange gode hjelpere, og tilgang på flotte melodier. Jeg har ingen klar favoritt. Her kan flere nevnes: Finn Ludt, Bjarne Amdahl, selvfølgelig, og svenske Ulf Peder Olrog. Og flere.
Har dere en favorittlåt av Prøysen?
- Steinrøysa neri bakken, seiler kjapt opp som en favoritt, sier Thor Arne.
Hva kan vi forvente oss på fredag?
- God, avslappet stemning, åtte flotte viser, spill på mange strenger, og kanskje litt mye munnspill.
En perfekt opptrapping til helgen med andre ord. Møt opp i Gul sone folkens!
Sted: Deichmanske Hovedbibliotek, Gul sone
Tid: 28/11 kl. 15.00
GRATIS!
Se her for mer info
Les også:
Om hæin er borte så lever’n lell…
Stillbilde fra Wild Beasts´ video «Palace»
«Wild Beasts favner det styggeste og det vakreste. Gjerne samtidig.»
Konkluderte jeg med tilføyelsen skjønn kunst, i terningkast seks-anmeldelsen jeg skrev for GAFFA da det britiske bandet tidligere i år serverte verden «Present Tense». Den står fortsatt for meg som en av årets aller sterkeste utgivelser.
Nylig slapp de sin fjerde singel derfra. «Palace».
Ifølge teksten på premieren hos Noisey sier de selv at dette er «a song that we initially thought was at least 93% about love and exploring the body of a new lover».
Det vitner selvsagt ikke videoen om. Den er ikke helt uten sensualitet. Men den har like selvsagt, og tro mot bandets øvrige uttrykk, en ganske så annen ubehagelig form, satt som den er i en kjeller.
Den korsangeren, eller hva man skal kalle ham, kan jo for eksempel ikke være riktig god. Låta derimot. Den er nettopp det. God.
PS Og ganske malapropos. Mitt nære forhold til denne låten kan være preget at den er en av to jeg våkner til minst fem dager i uka.
Aslaug Olette Klausen er frilansjournalist og medieviter. Anmelder musikk for Spirit og Gaffa. Tilkallingsvikar i Journalisten, og skriver relativt fast for Ballade. Har vært blant annet medieovervåker og webkommunikatør. Skrev for musikkmagasinet Puls på slutten av 90-tallet.
RICK ROSS ”HOOD BILLIONAIRE”
(Def Jam/Universal)
4 av 6
Rick Ross har mange juveler i katalogen. ”Hustlin’”, «Push It», ”B.M.F.”, ”Maybach Music» og ”Mafia Music», for å nevne noen. I 2010/2011/2012 hadde han virkelig hiphop i et jerngrep, med albumet Teflon Don, Maybach Music Group-albumene Self Made vol.1 & vol.2 og den råe mixtapen Rich Forever. Forventningene var store da han ga ut God Forgives, I Don’t, sommeren 2012, men da føltes det som om lufta gikk ut av ballongen. Musikken var solid, men kjedelig, og han begynte å repetere seg selv.
Hood Billionaire er årets andre offisielle utgivelse fra Ross. I mars kom Mastermind, et helt OK album der han igjen gjentok seg selv. Hood Billionaire fortsetter i samme stil, men dette er litt mørkere og mer street.
En fyr som har så mange overlegne hits på samvittigheten må finne seg i å bli sammenlignet med tidligere bragder. Da den Lex Luger-produserte ”B.M.F.” satte hiphop på hodet for fire år siden var det forfriskende, og Ross hørtes virkelig på toppen av verden ut. På det nye albumet følger låter som ”Burn”, ”Hood Billionaire” og ”Heavyweight” oppskriften fra ”B.M.F.”, men formelen begynner å høres å oppbrukt ut. Hans lite fantasifulle refrenger (trikset der han bare gjentar samme setningen igjen og igjen, som på ellers tøffe ”Neighbourhood Drug Dealer”) begynner også å bli slitt. Og når han får refreng-hjelp her sitter det heller ikke helt. leverer et underholdene vers på ”Keep Doin’ That”, men refrenget må være et av hans slappeste. På ”If They Knew” (som lyder som om den er hentet fra 2008s Trilla) har han med dyktige K. Michelle, men jeg synes ikke det fenger nok.
Albumet mangler de virkelig store låtene, men når det sagt er det mye bra her. ”Coke Like The 80’s” har en mørk pianolinje som bringer den rette gangsta-følelsen. Samarbeidene med Yo Gotti (”Trap Luv”) og Boosie Badazz (min favorittlåt på albumet, ”Nickel Rock”) funker utmerket. ”Quintessential” har et merkelig autotune-refreng fra Snoop Dogg, men beaten fra DJ Toomp er fin. ”Family Ties” og ”Brimstone” (en UGK-inspirert låt med Big K.R.I.T., mannen som står bak en av årets album Cadillactica) er også fine. Rapperen Slab leverer et fett vers på ”Heavyweight”, og det er gøy at Ross har med seg Memphis-legenden Project Pat på «Elvis Presley BLVD».
Det har vært mye snakk om Timbaland-produserte ”Movin’ Bass”, som opprinnelig var et samarbeidmellom Ross, Jay-Z og Timbalands nye artist, Tink – en 19 år gammel jente fra Chicago. På originalversjonen rapper de tre frem og tilbake, og det høres dynamisk og friskt ut. På albumversjonen er Tink (som Timbaland mener er en kommende superstjerne) kuttet ut. Jay-Zs vers også, han er bare med på refrenget. Rick Ross har slanket seg, men musikalsk er han fortsatt grådig og ville ha alle versene på albumversjonen for seg selv. Resultatet ble kjedelig.
Hood Billionaire har sine svakheter, men det er nok solide spor her til at du bør sjekke det ut. Under kan du se musikkvideoene til «Elvis Presley BLVD » (feat. Project Pat), «If They Knew» (feat. K. Michelle) og «Keep Doin’ That (Rich Bich)» (feat. R. Kelly).
Det er nesten mørkt i stua. En blå diode lyser når jeg slår på forsterkeren. Det summer knapt hørbarti høyttalerne. Jeg henter fram en plate, kaster et blikk på omslaget jeg har sett så mange ganger før. Enkelhetens logikk i det kvadratiske uttrykket er fremdeles slående. Når jeg holder omslaget på skjeve sklir innecoveret ut, følelsen av myk, tynn plast under papiret. Den blanke, svarte vinylen gir et svakt gjenskinn av lampa i entreen. Jeg løfter opp dekselet på spilleren med venstre hånd og manøvrerer plata ned på den tunge glasstallerkenen, som jeg gir et lite dytt med pekefingeren samtidig som jeg skrur på platespillermotoren. Heve/senkemekanismen til armen har slutta å fungere for lenge siden, så jeg styrer stiften forsiktig ned på inngangssporet med høyre tommel og pekefinger. Litt lett spraking, så strømmer vellyden som en doven Amazonas-flod ut av høyttalerne og jeg setter meg godt til rette i sofaen, med øynene lukket.
Du har tenkt på det en stund. Artikler i avisene og på nettet om vinylplatenes tilbakekomst har satt i gang en prosess. Enten du har hatt en vinylsamling tidligere, eller tenker på å starte for første gang, har du en liten sitring i magen et sted. Kanskje du skimter en analog oase i en stadig mer digitalisert verden.
Noen har en bunke plater og et gammelt anlegg på loftet. Andre starter fra scratch. Vinyl tar uansett noe mer plass enn Spotify eller Wimp. For å sukre pillen for de du bor sammen med, kan det anbefales å ta noen designmessige grep før du bringer gladnyheten om at LP-plata med sine følgesvenner snart vil være en del av stua. Jeg har kjøpt en enkel hylle på IKEA som heter Kallax, den får du i forskjellige farger. Er du veldig kreativ kan du spraymale den i ditt eget design, det britiske flagget, en stor smiley eller noe helt annet. Da blir LP-hylla fort “stilig” i stedet for “det tar jo en del plass, da”.
For en solid, god platespiller som burde dekke de flestes behov må du ut med et par tusenlapper. Audio Technica LP-120 har direkte drift, det vil si at motor og platetallerken sitter sammen. Her kan du leke DJ uten å ødelegge annet enn platene dine. Denne spilleren er en ganske tro kopi av den klassiske platespinneren Technics 1210, som ikke lenger er i produksjon. Du får den for 1990 kr. inkludert frakt her. Den har også USB-inngang slik at du kan koble deg på pc, mac eller andre duppedingser.
Rega RP 1 er en mer klassisk beltedriftspiller. Du får den for kr. 2490 inkludert frakt her. Regaen har nok marginalt bedre prestanda enn LP-120. Jeg har hatt min Rega Planar 3 i 25 problemfrie år. Noen vil også mene at det minimalistiske designet gjør seg bedre i en møblert stue.
Har du en spiller stående, trenger du sannsynligvis en ny pick up (stift). Her ville jeg forsket litt på Google. Skriv inn navnet på platespilleren din og “cartridge” eller “pick up”. Da vil du finne både hva slags pick up som passer best til din spiller, hvor du kan få kjøpt denne og gjerne en instruksjonsvideo på Youtube som forteller deg hvordan du kan skifte pick up. Men sjekk om spilleren fungerer og går jevnt før du investerer i nye deler. Du må også huske å stille vekta på stiften og antiskatingen. Skru loddet bak på tonearmen til den står i likevekt. Sett da vektskalaen på null, og vri loddet med vektskalaen til denne står på f.eks. 2. Tonearmen er hengt opp slik at den vil mot den innerste rillen på plata. Antiskating er det som motvirker at denne trangen blir for sterk. Antiskatingen skal stå på det samme som vekta på stiften, i vårt tilfelle 2 (gram). Husk også at platespilleren bør stå i water. Hvis ikke vil komponentene bli prematurt slitt. Det er også viktig å motvirke at vibrasjoner fra høyttalerne påvirker platespilleren. Platespiller og høyttalere bør altså ikke stå i samme hylle. Jeg har festet min platespiller på veggen. Der står den trygt og godt i forhold til både danseløver og andre (gode) vibrasjoner.
Kanskje du slår på stortromma og kliner til med et helt nytt anlegg? Det kan kosta alt fra noen tusenlapper til uendelig. The sky’s the limit når det kommer til hi-fi. Jeg har alltid befunnet meg i den blakke enden av skalaen, og heller prioritert musikk framfor avspillingsutstyr. Ergo er jeg ingen hifi-freak, samtidig er jeg opptatt av at platene skal lyde bra. På hifiklubben.no får du den billigste NAD-forsterkeren eller tilsvarende for rundt kr. 2000. På samme sted ser det også ut som du får ganske anstendige høyttalere til kr. 3000. Prøv å få en deal med de du kjøper av slik at du kan sette opp anlegget hjemme og lytte til det der før du endelig bestemmer deg. Det er essensielt for maksimal lydopplevelse at høyttalere og du selv er plassert som en likesidet trekant. Høyttalerelementene bør også være i samme høyde som ørene dine når du sitter i godstolen. Da oppstår en perfekt aural symbiose.
Hvis du tar skrittet og bestemmer deg for å bli en av stadig flere vinylfrelste, ønsker jeg deg hjertelig velkommen i klubben. Det er en lett arkaisk lykkefølelse i å ha noen album stående i hylla, slik at du kan bla gjennom og velge ut den som snakker mest til deg akkurat i dag. Noen ganger bestemmer du deg for å kjøpe en ny plate. Kanskje du tar en tur til nærmeste platebutikk, eller du gjør det kjapt unna på nett. Gleden over å komme hjem med et nytt album, når du legger det på platetallerkenen og senker stiften ned for første gang, er like hverdagseuforisk hver gang. Vinylplater er rett og slett en fin måte å koble litt av fra den evige strømmen på.
Saka er hentet fra Rille.no
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud
JIMI HENDRIX «ELECTRIC LADYLAND» (1968)
Det er mye som tyder på at Jimi Hendrix aldri klarte å lage den plata som låt helt som han ønsket, men Electric Ladyland er etter sigende den som kom nærmest. Etter to plater og superstjernestatus ønsket han større kontroll over det som ble festet til taperullene. Manager og tidligere produsent Chas Chandler ble skjøvet til siden i løpet av den turbulente innspillingsprosessen og Hendrix står oppført som produsent. Dette betyr at her er det mer eksperimentering og lange instrumentalpartier enn tidligere. Andre musikere enn Mitch Mitchell og Noel Redding er også med, og Hendrix spiller bass på flere av låtene selv. Electric Ladyland var det siste studioalbumet til gitarlegenden, og det både kommersielt og kreativt mest suksessfulle, med topplassering på Billboardlista.
Saka er hentet fra Rille.no
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud
“People still ask me: ‘What is a rhythm stick?’ I always say, if you have to ask that question, you’ll never know the answer.”
Hit Me With Your Rhythm Stick – Ian & The Blockheads
Stiff BUY 38 (UK) / Stiff-Epic 50799 (USA)
Recorded at The Workhouse, Old Kent Road, London
Released 23rd November 1978
Writers Ian Dury & Chaz Jankel
Producer Chaz Jankel
UK #1 27/1/79 1 week
Ian Robins Dury was the man who gave us the iconic phrase ‘Sex & Drugs & Rock & Roll’ which is attributed to him in the Oxford Dictionary of Quotations. Born in Harrow, England in 1941 (though he later claimed to come from Upminster, where he lived from the age of 6), Dury, a former art teacher at Canterbury College, had contracted polio during childhood. Of his musical influences, and recalling his days at High Wycombe Grammar School in the late 1950s, Dury told Chris Welch in a 1995 interview, “While I was there I heard about people’s different musical obsessions. Some liked rock’n’roll, others liked trad or modern jazz, and I picked it all up at once. Never liked classical music much, but I really liked Gene Vincent, and Elvis Presley. I even got heavily into Jelly Roll Morton, and Lonnie Donegan. Of course we all formed a band at school and we had the Black Cat Combo Skiffle Group (Dury played washboard). Then in the late ’50s I went to art school and met a lot of people who were into modern jazz.» He studied at The Royal College of Art in the 1960s before teaching at Canterbury. Since the early 1970s he’d been fronting pub-rock band Kilburn & the High Roads, an R&B combo which gradually achieved a considerable cult following. However, an album and a pair of singles for Pye’s Dawn label didn’t do much (a previously recorded album for WEA’s Raft label remained unissued until after Dury found fame) and the band, which Dury maintained was too expensive to run anyway, split in 1975. He then decided to concentrate on building a solo career, writing new material and getting a good band together.
A meeting with musician Chaz Jankel would be the turning point – Jankel in fact joined the High Roads for their last few gigs. In Will Birch’s Ian Dury – The Definitive Biography (Sidgwick & Jackson 2010) Dury recalled; “Chaz and the Blockheads were top quality musicians. As soon as I heard Chaz play I wanted to work with him because he’s a funky musician. That’s what I always wanted to do – all through the Kilburns – music that had that dancing element, but was still English, not just slavishly American stuff.” (Several of the Blockheads later played on Trevor Horn’s Frankie Goes To Hollywood recordings including mega-hit ‘Relax’) Between June 1976 and July 1977 Dury and Jankel wrote together while Dury remained off the road for health reasons. Demos of these songs were turned down by every major label in London, but a happy coincidence led Dury to former High Roads manager Dave Robinson.
Stiff Records was established in 1976 by Dave Robinson and Andrew Jakeman (aka Jake Riviera) and swiftly became the flagship of punk and new wave with its advertising slogan, ‘If it ain’t stiff it ain’t worth a fuck’! The label released the track that’s recognised as the very first punk single, The Damned’s ‘New Rose’ in November 1976 and other acts on the label included Nick Lowe, Wreckless Eric and Elvis Costello. Ian Dury would (together with later signing Madness) become one of the labels most successful acts giving them their first Number 1 single with ‘Rhythm Stick’, the song that would give Dury commercial success to match his previous critical acclaim. Stiff would be the perfect home for Dury who was, after all, something of a maverick character who blended various musical styles including funk, jazz and elements of cockney music-hall comedy tradition into something completely original. His hallmark was his humorous wordplay and semi-spoken cockney slang. Among numerous notable Dury lyrics that earned him the title of ‘Poet Laureate of Punk’ were, ‘Billericay Dickie’, ‘Plaistow Patricia’, ‘Clever Trevor’, ‘There Ain’t Half Been Some Clever Bastards’ and ‘Razzle In My Pocket’, a song about stealing a porn mag from the newsagents!
Though initially signed to Stiff as a solo act, Dury put together a band, basically the session musicians who’d been working on his new material, with Jankel acting as ‘musical director’. Since he’d repeatedly been calling these musicians ‘a bunch of blockheads’ they decided to adopt the name! Participating in the famed October 1977 ‘Stiff Live Stiffs’ Tour’ with Elvis Costello, Nick Lowe and Wreckless Eric, together with Costello, Dury emerged from this tour as a major attraction backed up by his debut single ‘Sex & Drugs & Rock & Roll’. Dury recalled, “When me and Jankel wrote (the) song we stole the riff from a Charlie Haden bass solo on a 1960 Ornette Coleman album called Change Of The Century. I met Charlie Haden later and he told me that he’d nicked the riff too, from a Cajun folk tune! It was banned by the BBC when we released it as a single but it sold about 18,000 copies.” Though not a chart hit, ‘Sex & Drugs’ became something of a punk anthem and regularly closed the show on the Stiff tour.
Following release of his debut album New Boots and Panties!! (which only cost £4000 to make and eventually sold a million, hanging around the UK charts for over a year) Dury became one of the big stars of the punk/new wave era, somewhat ironic since he’d been trying to scrape together a living in the music business for years and was by this time 35 years old. In 1978, at last with more than just a ‘Razzle’ in his pocket, Dury moved into ‘Toad Hall’, Rolvenden, Kent, a spacious property with large grounds and a garage where Jankel was installed with his keyboards. Dury had in fact been honing his biggest hit for some time: “I had ‘Rhythm Stick’ for about three years on a bit of paper – I did a little demo of it with a drum machine and I gave it to Chaz.” Working with his keyboard set-up down in Dury’s garage, Jankel spent hours putting the song together, eventually coming up with a contemporarily suitable disco-groove, and when it was completed telephoned his mum to say he’d just written his first Number 1! Featuring an extremely nifty bass-line, ‘Rhythm Stick’ is also notable for Blockheads’ saxophonist Davey Payne’s solo – Payne had a rather unusual gimmick of playing two saxes at the same time, as can be seen on performance videos of the song. ‘Rhythm Stick’ shifted 900,000 copies in the UK and having climbed the charts throughout December, went to Number 1 in January 1979. Much of the UK punk and new-wave of the late 1970s was pretty much ignored in America, and though ‘Rhythm Stick’ was released in the States, it wasn’t a hit there, though it was a big hit across Europe.
Dury had further hits including ‘Reasons To Be Cheerful’ (#3) and the theme from the UK television series The Secret Life of Adrian Mole, ‘Profoundly In Love With Pandora’ (1985) though after Jankel departed for a solo career in 1980, a lot of the magic was gone. Jankel’s biggest success away from Dury was the 1981 Quincy Jones hit ‘Ai No Corrida’, though Jankel and Dury did collaborate again in the 1990s. After leaving Stiff in 1981, while continuing to release the occasional album, Dury appeared in several movies and television productions – he also wrote a musical, Apples, (with former Blockhead Mickey Gallagher) and did advertisement voice-overs. However, one particularly lucrative offer was turned down. Andrew Lloyd Webber asked him to write the libretto for the musical Cats but Dury refused explaining, “I can’t stand his music! I said no straight off. I hate Andrew Lloyd Webber. He’s a wanker, isn’t he? Every time I hear ‘Don’t Cry For Me Argentina’ I feel sick, it’s so bad.”
Still, he wasn’t without a bob or two before his untimely death in March 2000 and was one of few artists to have control over his own hit material. His original management company who financed his first 2 albums went bankrupt in 1982. Dury recalled, “They owned the masters to New Boots, and Do It Yourself, so I bought the masters off the official receiver for nine pence and nobody tried to bid against me. I’ve been leasing them out ever since.” Dury’s final album, Mr Love Pants, was released on his own label Ronnie Harris Records in 1998 – Dury named his label after his accountant because, “I knew he’d take care of the business if I named it after ‘im.” ‘Hit Me With Your Rhythm Stick’, a UK hit again in 1985 and 1991, is a glorious piece of funky nonsense worthy of Edward Lear (the man who popularized Limericks) and for those still seeking an explanation we’ll let Mr Dury have the final word: «People still ask me: ‘What is a rhythm stick?’ I always say, if you have to ask that question, you’ll never know the answer.”
Copyright © 2010/2014 SongStories/Tony Burton
Anmeldelsen er hentet fra Stavanger Musikk- og filmbiblioteket sin blogg M&F-bloggen
Tekst: Tony Burton
Eden, et musikalsk paradis.
Tracey Thorn og Ben Watt fant hverandre på Universitet i England, og dannet Everything But the Girl i 1982. På grunn av andre forpliktelser slapp de ikke debutalbumet Eden før i 1984. Singelen Night and Day fra 1982, opprinnelig en cover av Cole Porters slager fra 1932, ga likevel et tidlig hint om hva som skulle komme senere.
I en musikkhverdag som besto av gitardominerte grupper som The Smiths og R.E.M. var det noe overraskende at jeg skulle falle for debutplata til Everything But the Girl. Men, blandingen av bossanova, jazz og sofistikert pop fungerte som balsam for sjelen, og jeg endte opp med å høre på plata jevnlig de neste 30 åra.
Tekstene på Eden er egentlig ganske alvorlige, og handler ofte om havarerte forhold, sønderbrutte hjerter og tap. Men, det er noe med de behagelige arrangementene som gjør at man ikke reflektere over det ved første ørekast, det hele blir pakket varsomt og vakkert inn. Hører du imidlertidig nøyere etter er ikke alt bare fryd og gammen, så langt derifra. Det var, som kjent, noe annet også som lå på lur i paradis.
Strofer som «I used to think you would hold out best of us all/Am I flatering myself/Or was I the one who made you cynical», eller «In retrospect there’s something I can’t neglect/I was missing a love but not yours» vitner om hvilket landskap de befinner seg i. Det får en nesten til å lure på om det egentlig sto så godt til med kjæresteparet Ben Watt og Tracey Thorn. Men, alt er ikke biografisk som Karl Ove Knausgård sier, vi skal ikke tolke tekstene for personlig. Dessuten, paret giftet seg i 2008, de har det forhåpentligvis helt topp i dag.
Everything But the Girl endret ofte stil gjennom karrieren, og etter et fruktbart samarbeid med Massive Attack i 1994, hvor Tracey Thorn hadde vokal på tittellåten Protection, fikk de, et par år senere, en slags ny giv med albumet Walking Wounded. De har ikke gitt ut noe nytt materiale siden 1999, og selv om de offisielt ikke har lagt ned gruppa, er det lite sannsynlig at det skjer noe på den fronten med det første. Ben Watt slapp det flotte popalbumet Hendra tidligere i år, og Tracey Thorn kom med en glitrende selvbiografi i fjor, Bedsit Disco Queen : How I Grew Up and Tried to Be a Pop Star. Ellers er det jo passende å ta frem sistnevntes juleplate, Tinsel and Lights fra 2012, du får ikke bedre julestemning enn det.
Den trønderske støypunkduoen Barren Womb fylte 3 år 20. november. I den anledning kjører vi den nye videoen fra bandet, “Only Rain Man Doesn’t Change,” fra deres seneste album «The Sun’s Not Yellow, it’s chicken».
Sjekk også:
Ut av asken stiger Barren Womb
Barren Womb: Beard of doom
Barren Womb / Remote split 8
Kan det bli mere 2014 enn dette?
Barren Womb – Live Fast, Die
I 2013 gjorde My Bloody Valentine comeback, Slowdive i 2014, og i 2015 er det Ride sin tur. Bandet spiller sine første konserter på 20 år i 2015, og alle indiehjerter gleder seg.
Ride rakk å gi ut noen særdeles minneverdige plater og EP’er på Creation Records før de ga seg. Den siste plata, Tarantula, kom i 1996, men bandet var visstnok oppløst allerede ved utgivelsestidspunktet. Med tanke på hvor bandet kom fra, og hvilken musikalske retning de beveget seg mot, var det kanskje like greit – de fleste Ride-entusiasiter er nok enige om at bandet var best på begynnelsen av 90-tallet. Medlemmene gikk i hver sin retning, men holdt seg fortsatt stort sett i Creation-familien: Andy Bell startet bandet Hurricane #1 før han tok over bassansvaret i Oasis, Loz Colbert ble livetrommis for The Jesus & Mary Chain, Mark Gardener startet sitt eget lydstudio, og lagde blant annet soundtracket til dokumentaren «Upside Down – The Creation Records Story«.
Men nå er det altså tid for comeback, og vi får håpe Ride tar seg bryet med å besøke Norge etterhvert.
Sjekk også:
Foto:Johannes Andersen
Øya 2014: Slowdive – Klassiker med stor k, og l, og a…
På 1950-tallet dukket det opp en lett uflidd og aparte gjeng forfattere i amerikansk samfunnsliv. Uflidde og aparte mennesker med kunstneriske tilbøyligheter er en viktig del av Amerikas historie, men akkurat i dette tiåret – manisk opptatt av konformitet og fasade – var de en ekstra torn i øyet på the establishment. Denne gruppa ble kalt beatpoeter og skulle bli en av de viktigste inspirasjonskildene for det paradigmeskiftet som sveipet over USA og Vesten på 60-tallet slik at verden aldri skulle bli helt den samme igjen.
Beatpoetene eller beatgenerasjonen talte løselig et tjue- tredvetalls individer. Det var stort sett menn. De kom stort sett fra middelklassen. Fler enn gjennomsnittet var homofile. De foretrakk heller en mer bohempreget livsstil framfor de rådende samfunnsverdier. De holdt stort sett til i New York og/eller San Francisco, med noen utflukter til Europa og Nord-Afrika. Selv om de fleste var forfattere hadde mange av dem en brennende interesse for jazz, og da spesielt bebop. Narkotiske stoffer ble brukt både til inspirasjon og adspredelse, og flere beatpoeter endte opp relativt utbrent.
Selv om ingen av dem var voldsomt akademisk anlagt traff noen av de viktigste personlighetene hverandre på Columbia-universitetet i New York allerede på slutten av 1940-tallet. Allen Ginsberg kom med diktboka Howl i 1956, romanen On the Road av Jack Kerouac ble utgitt i 1957 og den særs eksperimentelle Naked Lunch av William Burroughs kom ut i Paris to år etter. Dette var verk som påvirket samtid og ettertid både med sin nyskapende form, men også med sitt særs alternative innhold. De viste med friskhet og kraft at det gikk an å leve på en annen måte enn det tidligere generasjoner hadde gjort. Beatpoetene var de første rock and rollere når det gjelder uttrykk, livsstil og samfunnssyn.
Howl er en diktsamling. Her finner vi den tydeligste formelle påvirkningen til tekster innen pop, rock etc. Særlig Bob Dylan har mange klare fellesnevnere med Ginsberg. Det er en muntlig, modernistisk, personlig stil på diktene, med klare hint til franske surrealister og amerikansk 1800-talls lyrikk \`a la Walt Whitman, med en blanding av høy og lav. Jeg ser også klare paralleller til Ginsberg i en del hiphop-tekster, selv om lyrikken i Howl ikke er skrevet på rim, og det er lite homoseksualitet i hiphoptekster, deler de det ordrike underdog-perspektivet, hverdagsbeskrivelsene, flyten.
Naked Lunch handler om tilværelsen som heroinjunkie, som Burroughs hadde vært siden 1940-tallet. Men det er ikke en dagbokaktig, realistisk berettelse. Boka er delt opp i mange småhistorier med en slags rammefortelling om den narkomane William Lee som reiser både fysisk og på det mentale plan, og diverse personligheter han møter. Naked Lunch er overstrødd med ganske groteske voldsdetaljer, sadistiske seksuelle, gjerne homofile ritualer og generelt surrealistiske passasjer. Boka er tilnærmet uleselig og viden kjent som et verk få har klart/orket å komme seg gjennom. Likevel er det ganske mange både direkte og indirekte referanser til den i rockoligien. Tektsmessig finner jeg paralleller hos Velvet/Lou Reed, og Iggy Pop har flere direkte referanser på sin Lust for Life. Patti Smith var nabo med Ginsberg på Chelsea Hotel i New York, ånden hans svever over hennes tekster? Vestkystbandet Steely Dan har navnet sitt fra en dampdrevet dildo i boka.
On the Road er en mer tradisjonell fortellende tekst som beskriver flere reiser over det amerikanske kontinentet i en gammel bil, på jakt etter friheten, meningen med livet, magien. Her er det selve narrativet, det å legge ut i retning det ukjente med noen få dollar i lomma, som er urhistorien for mange unge rebeller. Det er noe med det å bryte opp, friheten på veien, muligheten i det nye du kommer til. Den amerikanske drømmen formulert for nye generasjoner. Dette er et motiv vi kan finne igjen i mange sanger. Samtidig var boka også det kanskje beste selvportrettet av beatpoetene, både Kerouac selv, Ginsberg, Burroughs og Neal Cassady er med, bare lett forkledd.
Neal Cassady må nevnes. Han var ikke forfatter, men mer en slags levende beat-protoype. Cassady var en rastløs, karismatisk type med etter sigende visse spirituelle kvaliteter. Mens de fleste beatforfatterne som nevnt var middelklassegutter, vokste Cassady opp mer eller mindre på gata i Denver med en alkoholisert alenefar. Han livnærte seg som småkriminell, men klarte ved hjelp av sjarm og intelligens å sno seg ut av vanskelige situasjoner. På slutten av 40-tallet flyttet han til New York, der han ble kjent med Kerouac og Ginsberg. Ginsberg ble dels influert av både hvordan Cassady formulerte seg og av brevene han skrev. Kerouac skrev ham relativt direkte inn i On the Road under navnet Dean Moriarty. Cassady hadde en tendens til å dukke opp der det skjedde, midt på 60-tallet var det i San Francisco-området forfatteren Ken Kesey (Gjøkeredet) hadde et ungt, LSD-gumlende publikum rundt seg, blant andre The Grateful Dead. Cassady var sjåfør på bussen til The Merry Pranksters, en gruppe hippier som sammen med Kesey reiste rundt i USA og forarget besteborgere på det groveste. Han er nevnt i Dead-låta “The Other One” («There was Cowboy-Neal at the wheel of the bus to never-never land»). Cassady var en mann som brant sitt lys i minst to ender, og han døde relativt utbrent og utslitt i Mexico i 1968.
Noen av de viktigste verdiene som beatpoetene sto for, og som spredte seg via musikere, ungdom og etter hvert folk flest var at det var lov å leve ut sine særegenheter og legninger, som homoseksualitet, de var liberale og radikale, opptatt av kampen mot det militær-industrielle kompleks i USA som var en viktig pådriver for den kalde krigen, opptatt av respekt for urbefolkning og naturvern og hadde en generelt åpen og utprøvende holdning til ulike narkotiske stoffer.
Båndene mellom beatpoetene og senere rockestjerner har vært mange og sterke. Beatles hyller dem allerede i gruppenavnet. Dylan var nær venn av Allen Ginsberg, han var med på The Rolling Thunder Revue i 1975. Ginsberg er også med på Clash-skiva Combat Rock. Burroughs har også samarbeidet med flere artister, som Sonic Youth og Tom Waits. Jack Kerouac døde allerede i 1969, han snudde også på flisa da han ble eldre – og sterkt alkoholisert – og var svært skeptisk til hippier og antikrigsbevegelsen. Både Howl og On the Road er svært lesbare og fulle av referanser til vår egen tid. Det er forsåvidt også Naked Lunch, men den er mye mer av en håndfull på så mange plan.
Saka er hentet fra Rille.no
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud
Er du en ivrig følger av moderne hiphop har du sikkert for lengst fått med deg internett-fenomenet Jonatan Leandoer Håstad alias Yung Lean fra Sverige, som har bygd seg opp en emo-fanbase verden over via internett med drømmende beats, absurde tekster og tilbakelent stemmebruk godt krydra med autotune og tristesse.
Sammen med produsentene Yung Sherman og Yung Gud danner Yung Lean trioen ”Sad Boys”. Og det er nemlig nevnte Yung Gud som har fremhevet seg som den svenske emo-klikkens sterkeste musiker. Han er blant annet ansvarlig for flere av Lean’s største låter som Kyoto, Ginseng Strip 2002 og Gatorade. Vil du vite mer om svensk post-internett/cloud rap kan du få en sterkere innføring fra selve hipsterhjertet her.
Nå har altså Stockholms-baserte Micke Berlander a.k.a Yung Gud aka kommet med sin første soloutgivelse, en fire spors-EP titulert ”Beautiful, Wonderful” bestående av ”My Guns”, ”Forever 2001”, ”The Power” og ”My Partner”.
”Beautiful, Wonderful” har et transendent, narkotisk lydbilde som trekker linjer til flere sjangre – musikken har elementer av alt fra trap til ambient, hiphop, space music, jersey club og hardstyle med vrengte 808-kicks, romantiske atmosfæriske pads og smakfulle vokalkutt. Berlander balanserer stødig gjennom de fire sporene på en nydelig linje mellom sløvhet og klubbvennlighet med en nærmest cheesy melodiøs tilnærming akkompagnert av harde, bassorienterte trommemønstre. Den kompakte debututgivelsen fester seg som en 20 minutters reise gjennom et sonisk landskap bestående av kontraster hvor man får oppleve de ulike musikalske uttrykkene som har influert den purunge svenske produsenten.
«Beautiful, Wonderful EP» er en interessant og vakker sak fra det musikalske landskapet hvor elektronisk musikk møter hiphop. De fire sporene er en påminnelse om noe de fleste Sad Boys-følgerne sikkert har visst lenge; bak en noe krampaktig, dog underholdende elsk/hat internett-rapper sitter det en vanvittig habil produsent med knallsterk rytmesans, interessante innflytelser og et stort melodisk talent. Han har i løpet av de siste årene vokst til å bli en av de mest spennende produsenter i hele Skandinavia og beviser med sin debututgivelse nettopp det. Og kisen er bare 18 år.
Yung Gud – Beautiful, Wonderful på Soundcloud
Erlend Lyngstad er en norsk musikkprodusent og journalist fra Molde, og har sammen med sine to allierte i Kvamkollektivet laget musikk sammen med flere tungvektere i norsk rap. Både P3 og Aftenposten har anerkjent kollektivet som noen av landets mest spennende og lovende hiphopprodusenter akkurat nå.
Det ble god stemning sist fredag når Holen «Alfet» i vei her på huset. Alf Prøysen ville vært stolt! Her er en liten smakebit: Steinrøysa neri bakken og Nøtteliten.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Les også:
Tekniske vidundre
Tekst / Foto: Frank Michaelsen
Den magiske bygningen på Kjelsås fascinerer fortsatt. Torsdag kveld i forrige uke slo man sammen to favoritter til en uslåelig pakkeløsning. Teknisk museum og Motorpsycho.
I museets største hall, der bandet skal spille, står Oslos første trikk (1894), Atlanterhavsflyet Leiv Erikson (1926) og passasjer-jet’en Caravelle (1959). Det finnes knapt et bedre sted å slippe til et band med såpass høy retro-orientert space-age kapital som den Motorpsycho har.
Den heldige spleisen av band og museum underbygges av projeksjonen vi ser på scenens bakvegg under konserten. Her vises monokrome bilder av tannhjul som dreier like seigt og ustoppelig som bandet selv, ofte avløst av gamle arkivopptak der herrer med bart inspiserer fabrikkmaskiner.
Dette grepet sender også tankene til strøket vi befinner oss i. Vi er omringet av industriminner som Mustads spikerverksted, Tandbergs Radiofabrikk og Brekke bruk. På museets egen tomt fantes en gang Heger Plastics – som kuriøst nok trykket LP-plater (blant annet de første Beatles-singlene).
Musikken vi får høre denne kvelden er urfremføringen av et bestillingsverk, skrevet i anledning museets 100-års jubileum.
Med seg på scenen har bandet Ståle Storløkken. Hans solo-partier utøves så det knaker i både Moog og Mellotron. Nikkene i retning all tenkelig årgangs-prog er mange nok til at enhver psychonaut bør være fornøyd.
La det være sagt at bandet ikke byr på så mye uventet eller overraskende i dette spesialskrevne verket. Utforskningen av idéer og grooves er tidvis noe monoton.
Samtidig får vi lov til å finstudere Motorpsycho-dyret. Bandets veltrimmede drivverk er minst like intrikat designet som James Watts dampmaskin eller computeren NUSSE.
Omringet av de tøffeste maskiner gav Motorpsycho oss noe slikt som en perfekt gjengivelse av hvordan det ville være å se alt gå til helvete inne i et sort hull.
En minneverdig konsert i et unikt lokale.
Sjekk også:
Foto: Stian Schløsser Møller
Motorpsycho på Rockefeller – De har alltid vært bra!
For noen uker holdt en 52 år gammel amerikaner en timeslang tale på et musikkseminar i Australia. Talen handlet om musikk og internett. Hører jeg noen gjesp? Hvorfor skal du bry deg? Den allmenne oppfatningen er at internett har ødelagt musikken. Ulovlig nedlasting og strømming har vingestekket en hel bransje. Selskap og artister har sett salgstall og inntekter forsvinne ned i sluket de siste 10-15 åra. Snart kommer ingen lenger til å gidde å lage musikk, fordi det ikke går an å tjene penger på det lenger, mener noen. Men er det virkelig slik? Vår 52-åring er av en helt annen oppfatning. Dette spørsmålet toucher også borti flere andre bransjer som kjenner pusten fra internett i nakken.
Steve Albini er definitivt en viktig karakter i amerikansk musikkfolklore. Jeg har hatt mye glede platene han ga ut på 80-tallet med bandet Big Black. Albini har også produsert mengder med musikk. Pixies, PJ Harvey, Nirvana, og etter sigende rundt 3000 andre større og mindre artister står på CV-en. Han har alltid framstått som en kompromissløs fyr, ikke et selvsagt karaktertrekk i underholdningsbransjen. I motsetning til de fleste andre av sine kjente produsentkolleger, tar han seg aldri betalt med en andel av platesalget. Han fakturer for de timene artistene har vært i hans studio, for det mener han er mest fair.
Hva er det så herr Albini mener om dette for musikkbransjen uhåndterlige monsteret som vi andre kaller internett? Generelt at nevnte bransjen tradisjonelt har levd fett på artister og publikum ved en knallhard styring av hele næringskjeden. Nå er det entusiaster og musikere som har kontrollen. Internett og digitalisering er et teknologisk vannskille som har snudd opp ned på distribusjon og kontakt mellom aktørene. Albini mener dette er mer demokratisk, siden alle i prinsippet har tilgang på like vilkår. Det er entusiaster, ikke kapitalister og revisorer, som styrer musikken. Ifølge Albini tjener han mer nå enn pre-internett på musikken sin. Primært kommer disse økte inntektene fra konserter og salg av merchandise.
Jeg har sansen for resonnementet i Albinis argumentasjon. Pengeflyt og makt har generelt flyttet seg fra tradisjonell storkapital i retning artister og lyttere. Madonna, Metallica og Prince er kanskje uenige i dette, men for artister flest skulle beskrivelsen stemme. Storkapitalen har også endret forretningsmodell. Apple og Google tjener penger på denne økte og mer tette kontakten mellom produsent og forbruker. Jeg mener det er holdepunkter for å kalle denne utviklingen demokratisk. All musikk er tilgjengelig over alt, på samme måte i Ulan Bator som i Los Angeles. Det er virkelig nå i prinsippet bare noen tastetrykk mellom entusiast og artist. Ny teknologi har gjort det mye rimelige og enklere å spille inn musikk. Pre-internett gikk de fleste artister gjennom karrieresyklusen uten å feste noe av musikken sin til lagringsmedier som vinyl eller CD. Nå kan alle laste opp det de produserer på diverse nettsteder. Nåløyet for dagens artister er, som før, å bli sett og hørt av publikum. De slipper imidlertid å gå omveien om det tidligere kanskje enda trangere nåløyet, nemlig plateselskapet.
Internett har allerede skapt en sunnere økonomi i musikkbransjen, med mindre grad av parasittisme enn tidligere. Markedsførere, revisorer, A&R, prostituerte og kokaindealere får mindre kake nå. Eller for å bruke litt penere ord: byråkratiet har blitt mindre. Det er det samme byråkratiet vi kan se skrike som sårete dyr innen f.eks. hotellbransjen i forhold til Airbnb og taxinæringen i forhold til Uber. Det er mange gode argumenter på begge sider i denne type debatt, men på et overordnet plan handler dette om endring fra en forbruksøkonomi til en delingsøkonomi. Ut fra et økologisk, men også politisk perspektiv burde dette være spennende tankegods.
Når det gjelder rettigheter følger jeg ikke helt Albinis tankerekke. Han uttrykker at når man slipper noe løs i verden (eller på markedet) er det i prinsippet fritt og hinsides din kontroll. Uten noen form for rettighetskontroll kan man se for seg et orwelliansk scenario, der store multinasjonale, selskaper scanner det som er av musikknettsteder rutinemessig, stjeler alt de mener kan selge, og gir det ut med egne dummyartister. Det kan jo nesten høres ut som platebransjen pre-internett (i hvert fall i forhold til svarte artister). Selv om jeg ikke er helt med på Albinis argument her, mener jeg noen interesseorganisasjoner er i den andre skyttergrava når det gjelder dette spørsmålet, og forsvarer det bestående (som ikke er så bestående lenger) nærmest på autopilot, i stedet for å ta et realistisk og endringsvillig blikk på realitetene rundt seg. Det er viktig å spørre seg hvem sitt ærend man egentlig løper med for streng rettighetskontroll.
Hovedinntektskilden for artister vil ikke lenger være salg av musikk, hverken digitalt eller analogt. Artistene må ut på veien, de må ha med seg diverse merchandise, og gjøre en god nok jobb på scenen til at folk videreformidler konsertopplevelsen og husker dem neste gang de er på gjennomreise. Ut fra Albinis erfaringer fra 30-35 år i bransjen skulle dette bety at en lang rekke mindre artister vil klare seg relativt bra med en slik inntektskilde. Ikke privatfly og herskapsboliger, men en lønn å leve av. Mindre glamorøst, men mer demokratisk. Men er det noe gøy, da, med demokrati og industriarbeiderlønn i showbizz? Skal ikke den bestå av paljetter, strutsefjær og dagdrømmer? Spør du meg, så sender jeg spørsmålet i retur.
Her er Albinis tale live:
Saka er hentet fra Rille.no
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud
