Perry Dear & the Deerstalkers’ plate «Six-String Holiday» låter friskt og fullt av overskudd og moro. Det låter dessuten særegent, og viser virkelig frem sjarmen med det i dag lite brukte instrumentet barytonbass i fokus og en instrumentbesetning som hadde sin storhetstid for nesten seksti år siden. Det er utrolig gjennomført og velspilt fra A til Å, og man kan oppdage nye detaljer ved hver lytting. Utrykket er også lekent og variert.

– Det skal være et element av tull, tøys og moro i alt det vi driver med, forklarer 42-åringen til Deichman.

1960-talls entusiasten viser utsøkt smak og de nødvendige musikalske ferdighetene til å gjøre lyden av fortiden relevant og spennende også for et publikum i 2020.
Sammen med Bert Andrews (Bernt Erik Andreassen) på bass gitar, Barry Brumble (Bjarte Agdestein) på rytmegitar og Magnus Merrington (Magnus Forseth) på slagverk utgjør han altså albumaktuelle Perry Dear & the Deerstalkers. Vi tok kontakt med han for å nøste litt i trådene rundt utgivelsen.

Kan du fortelle om ditt forhold til baritonbassen? Hvordan den oppsto og hva du spesielt setter pris på med dette instrumentet?

– Det startet når jeg hørte de innspillingene med Jet Harris hvor de gjorde «Main Title Theme (From The Man With The Golden Arm)». Det var det råeste jeg hadde hørt, og er vel i grunnen det den dag i dag også. Jeg var femten-seksten år på det tidspunktet, og hadde likt Shadows og sånt før det, og beat, men dette var noe helt annet og gjorde at jeg bestemte meg for at jeg måtte skaffe meg en sånn baritonbass. Jeg har i grunnen likt det samme hele tiden, og har holdt på med litt av hvert annet, blant annet orgel, men aldri glemt det kicket jeg fikk av å høre og spille sekstrengsbass. Det er ikke så mange som bruker det i dag. Baritongitar blir benyttet av en del, men den kan ikke på langt nær gå så dypt. Det er veldig kult å ha et band hvor det er greien, og ikke bare noe for et par låter.

Per Øydir ga for øvrig ut EP-en «The Jet Harris Guitar Book» sammen med John Tuck og Colin Pryce-Jones for et år siden, basert på et notehefte fra 1963, som den berømte barytonbassisten etterlot seg, men spilt inn slik de forestiller seg at han ville ha gjort det i 1963. Harris selv hadde ikke disse seks låtene på det vanlige repertoaret, men ga ut en liveversjon av «Blue Moon» i 1978 og «The Creep» i 1990.

Ditt forhold til nostalgi og autensitet?

– Det er viktig på den måten at det er det vi synes låter best. Men det er ikke sånn at vi går inn i en studio eller livesammenheng og tenker at vi må passe på å låte «1963». Det kommer naturlig. Det er bevisst at vi prøver å gjenspeile det som skjedde da, men det er ikke noe offer. Det er heller ikke noe vi bruker mye ressurser på. Vi har hørt så mye av den typen musikk og har riktige instrumenter og spillemåte. Vi bruker masse ressurser på å låte bra, ikke for å låte autentisk. Grunnforutsetningen for hele prosjektet er akkurat at vi må gjøre dette bra. Alle bandene på den tiden kunne virkelig spille, og i og med at vi selv ikke er noen virtuoser må vi øve mye for å få det til å sitte.

Hva med originalitet?

– Om du ser på et norsk Shadowsband fra 1963, eller et beatband fra 1965, er det bare flaks hva som finnes av individualitet. De slapp problemstillingen. De prøvde å låte som forbildene. Originaliteten vil uansett komme fordi det er mennesker som lager musikken, ikke maskiner. Når vi skriver, covrer eller arrangerer, er det noe eget. For oss er det kulere å prøve å være kreativ innenfor definerte rammer enn at alt skal være lov. Om det kan kalles originalitet, vet jeg ikke, men det blir noe eget ut av det.

Apropos dette, dere benytter pseudonymer eller alias. Noe som i grunnen er i tråd med den musikalske tradisjonen som dere føyer dere inn i.

– Det er bare gøy, og startet vel egentlig med Peter Berry & The Shake Set. Når jeg skulle fronte bandet, og het Perry Dear der, var det morsomt å ta det videre med Perry Dear & The Deerstalkers, men vi kunne egentlig hatt våre egentlige navn også. Men ja, også Adam Faith, Cliff Richard og Ringo Starr var artistnavn. Så det er ikke noe nytt.

Dere bidrar til å opprettholde en tradisjon?

– Det viktigste for oss, som alle andre musiker, kanskje med unntak av noen desillusjonerte danskebåt-bandmedlemmer, er å spille. Vi vil spille det vi synes er bra,  spille det vi liker på en måte vi synes er riktig, som jeg sa tidligere. Om man går på scenen eller spiller inn plate og fronter denne typen musikk må det altså være bra i utgangspunktet, så bra at folk skjønner at det er en kul genre. Det kan ikke være halvbra. Da yter du ikke det rettferdighet.

– Det er kjempekult om noen som ikke har forhold til denne musikken fra før drar og ser oss, eller hører plata, og deretter utvikler et forhold til denne typen musikk. Det er ikke noe mål å være sære og spille for et kresent beatpublikum. Om andre hører oss, er det kjempebra. Vi er på ingen måte elitistiske.

Hvor viktig er det at musikken har sin opprinnelse innenfor en bestemt tidsperiode eller låter som om den har det? Hva er denne gyldne og godtatte alderen og hva er den spesielle sjarmen som gjør at du/dere velger dere akkurat denne tidsdepoken?

– Tidsepoken gir seg selv siden den første Fender six kom på slutten av 1961 og den første skikkelig innspillingen med instrumentet kom med Jet Harris i andre halvdel av 1962. Det varer opp mot 1965 før det er  passé, med unntak for filmmusikk. Det ville være malplassert å prøve å finne en psykedelialåt vi kunne spille. Vi ville ikke klart det. Vi har ikke ressurser eller låter til noe annet uttrykk. Det kommer naturlig hva som er gangbart.

Dere opererer likefullt innenfor et ganske bredt genrespekter, ihvertfall med tanke på coverlåtene som dere har valgt å tolke, og jeg synes jo også det er en fin variasjon i uttrykket.

– Ofte får du høre at det er smalt, men det er jo ikke det. Man velger hva som er mulig ut i fra et ganske stort musikalsk spekter .

Hva er etter din mening den største forskjellen mellom Perry Dear & The Deerstalkers i forhold til dine tidligere band, som Peter Berry & The Shake Set, The Indikation og Kåre and the Cavemen, både med tanke på bandkjemi og uttrykk?

– Kåre & The Cavemen hadde aldri noe ønske om å låte som, eller være, et autentisk 1960-talls band. Det er litt forskjellig i hvilken grad, individuelt, vi ønsket å fjerne oss fra den oppfatningen. Prosjektet lånte det man syntes var bra, og tok det med videre i ulike retninger.

– Peter Barry & The Shake Set startet med samme grunnidé som bandet nå. Det vil si man rendyrker hvordan et band var på et tidspunkt i tidshistorien, og vi opererer i samme tidssone. Likevel er vi ganske forskjellig, en del ting hadde passet inn hos Perry Dear & The Deerstalkers og vice versa. For mannen i gata er det kanskje «same shit».

– En annen tilnærming er krevd av låtene vi spiller nå, selv om noe er omtrent det samme som før, men vi bruker mer tid på å finpusse arrangementet. Det gjorde vi også i Shake Set når vi spilte en vanskelig låt, men jevnt over er låtene gjerne mer krevende nå. Derfor bruker vi mer tid, men det er samme måte å jobbe på. Det har det egentlig vært også i andre band. I og med at vi ikke er virtuoser krever det at man jobber med det.

Hvor aktive er dere på konsertfronten?

Bortsett fra release spiller vi ikke spesielt mye. Det er begrenset hvor mange ganger man kan pushe nærmere 60 år gammel musikk på folk. Og fordi vi spiller på eget utstyr, og med sanganlegg, blir det fort dyrt. Vi forlanger ikke skyhøyt honorar, men med leiebiler, og slikt, blir det fort kostbart om vi for eksempel skal dra til Bergen.

Hva er den viktigste forskjellen med å spille på sanganlegg og PA?

– PA fantes ikke da, og det ville være helt idiotisk å bruke masse tid og krefter på å låte bra, og så sende det gjennom en digital mixer. Det blir bakvendt når du kan få mye bedre trøkk og dynamikk, og høre hvor fint det er, med trommer som er akustiske. Det er ikke sammenlignbart i det hele tatt.

Hva vil dere fortelle med tittelen «Six-String Holiday»? Plata har jo også et artig cover hvor dere løper etter en minibuss og står og haiker langs en landevei.

– Ingenting. Det er bare gøy.

Nå vil jeg gjerne at du responderer til stikkord med å fortelle hva du tenker om disse ordene og hvorvidt det er relevant for «Six-String Holiday».

Beatmusikk

– Ja, noen av låtene er beatmusikk i henhold til det norske begrepet. Først og fremst gjelder det vokallåtene, og særlig den første («Tonight») på plata.

 Shadows-musikk

– Jeg har ikke noe i mot det begrepet slik det ble brukt opprinnelig. Det rommer mer eller mindre alt av instrumentalband. I nyere tid har det også vært forbundet med tannløse 1980-tall band.

Instrumentalmusikk

– Jeg har spilt i mange instrumentalband. Cavemen var jo også tidvis et instrumentalband. Jeg har vært Shadows- og 1960s-fan siden jeg var tretten, og har hatt veldig glede av instrumentalband. Jeg har i det hele tatt hørt mye instrumentalmusikk, ikke bare Shadowsband, men også filmmusikk og jazz.

Dansing

– Det er klart at det er kjempeviktig. Det har hendt at vi har spilt i bryllup og bursdager. Ellers er det ikke særlig mye dans på en vanlig spillejobb, men vi har koreografi på scenen. I den genren på den tiden var det vanlig at de danset bak, og de som ville se konserten sto foran og hørte på. Da må musikken swinge og være dansbar.

Bandet har et i dag noe utradisjonelt forhold til eget skrevet materiale kontra tolkninger av andres låter.

– Låter som vi har skrevet selv øver vi på til vi kan dem, spiller inn og så glemmer vi dem. Live spiller vi stort sett coverlåter. Våre egenkomponerte låter kan ha pålegg, nyanser vi ikke får med live. Hvis vi skulle ha forsøkt oss på dem ville det blitt fattigmannssversjoner av originalen. De låtene vi spiller live har vi øvd inn med livebesetningen.

Vi går igjennom låtene som dere har valgt å tolke.

Tom Jones: «Thunderball» (John Barry) fra «James Bond».

– Det er en kjempefin låt. Jeg er ikke spesielt Tom Jones-fan. John Barry har lagd mye fint. Den låten ble til når jeg satt og klimpra på en gitar og kom opp med det riffet og tenkte den hadde vært kult å teste med Deerstalkers. Deretter fant ut at vi hadde lyst til å spille den.

«The Hills are Alive (with The Sound of Music)» (Rodgers/Hammerstein)

– Det er egentlig en fin sang. Jeg hørte en versjon med Jørgen Ingmann som fikk meg til å tenke det har jeg også lyst til å gjøre også. Vi har prøvd og feilet litt, før vi til slutt endte opp med en slags bossa nova variant.

Dere gjør også min favorittlåt med nylig avdøde Little Richard, «Keep a Knockin'».

– Vår versjon ligner ikke så mye på Little Richards. Når vi hører på han, er det også meningsløst å covre hans versjon fordi det er ingen som klarer å gjøre den bedre. Vår versjon er nesten en helt annen låt. Vi spiller i moll. Den er hundre prosent inspirert av The Cliffters uutgitte versjon fra 1964. Det danske bandets liveversjon førte til at vi begynte å spille låten live. Vi har spilt den på mange konserter, og begynte å få bra tak på den og syntes vi hadde en ny vri som er kult å ha på plate.

Edvard Griegs «I Dovregubbens hall» er en låt mange har tolket (Aunt Mary, The Who, Trent Reznor, Erasure, Rainbow, Madness og Electric Light Orchestra, for å nevne noen) , men deres versjon er litt annerledes fra de fleste andre jeg har hørt.

– Vi har prøvd å lage vår versjon, og er ikke de eneste innen vår genre som har tatt fatt i denne låta. Sounds Incorporated gjorde den i første halvdel av 1960-tallet, 1965, The Vanguards gjorde den også på 1960-tallet som en Shadows-låt. Låta er ikke ukjent i den verdenen, men vi gjør den på en noe annen måte. Jeg har selvfølgelig hørt på Grieg. Har også gjort en annen Grieg låt, «Ved Rondane». Han har masse gode sanger, som er ganske greie å gjøre i mindre arrangement med fine akkorder.

Percy Faith: «Theme from a Summer Place»

– Enda en fin låt. Vår låt er basert på en del  andre instrumenter. Jeg synes det fungerer med orgel og bass. Det er ganske sårt, og jeg er fornøyd med vår versjon. De fleste coverversjoner er med sang. Denne har vi spilt mye live og vi er blitt gode på å spille den, derfor har vi den med.

Thomas A’Hara (Thomas Martinsen) ga seg i bandet før utgivelsen av denne plata. Med slankingen fra kvintett til kvartett har også liverepertoaret endret seg.

– Det var et stort tap. Vi måtte slutte å spille en masse låter live etter at han ga seg. De låtene hadde mye tostemt orgel og bass, og mange låter trenger akkompagnement i tillegg. På plate kan det legges på. Når han var med kunne vi gjøre flere ulike låter. «Theme from ‘A Summer Place’» er en av låtene som dere ikke lengre kan høre live med oss. Det var nok også ubevisst en av grunnene til at vi ville forevige den på plate. Vi følte at vi hadde fått skikkelig tak på låten.

The Sessions: «Bouncing Bass»

– Det er jo en låt som er ganske obskur fra mesteparten av The Outlaws (Ritchie Blackmore i Rainbow, Deep Purple osv, Chas Hodges fra Chas & Dave / Oily Rags med mer, Miki Dallon fra Youngblood og Nicki Hopkins fra blant andre Screaming Lord Sutch and The Savages og Jeff Beck Group) der de kalte seg The Sessions. Låten ble aldri gitt ut i England, men var en singel i Amerika, men gjorde ikke noe inntrykk. Den bare forsvant. Men den er utrolig drivende låt som vi spiller veldig mye live og har mye glede av. Viktig å ha med en smått brutal låt også.

«Krüger & Krogh Theme» er skrevet av Peder Bernhardt og er en låt til tegneserien hans.

– Bjarte (Agdestein, som også er bassist Barry Brumble) er den som tegner. Rett før Shake Set la opp var egentlig snakk om at vi skulle prøve å spille inn låta til en flexisingel, som skulle følge med det første Krüger & Krogh- albumet. Jeg spurte Peder om vi kunne få gjøre låten etter å snakket om at den sangen er så bra. Han kom ned på på en øving så vi kunne lære den.

Bendik Brænne gjester på saxofon og tverrfløyte på denne låten. Kan du fortelle hvorfor dere hentet han inn som sessionmusiker og hva han tilfører?

– Det var fordi vi trengte sax og tverrfløyte, ingen av oss kan det. Det gikk veldig greit. Hele opptaket ble gjort i løpet av en halvtime til tre kvarter. Vi nynnet hva han skulle spille, og så satt det.

I forkant av albumet slapp dere også en første gang innspilt coverlåt med de norske beatlegendene The Firebeats, låta «Canonade». Men den ble ikke med på albumet.

– Det har med helhet og plass på platen å gjøre. Det passet å la den låten få en egen utgivelse.

Christian Engfeldt (The Apricots, Cato Salsa Experience, Bigbang med flere) har produsert plata.

– Han er veldig flink. Det er så å si ingenting vi trenger å fortelle han. Christian stiller utmerket lyd på trommer og alt. Trommelyd kan ellers være et problem. Vi liker godt å jobbe med ham. Han hører på oss, og vi har vel en gjensidig respekt. Det er viktig med riktig klang, og Engfeldt har en fin plateklang i studioet sitt. Her får vi spilt inn på bånd og overført til skjærestudio på bånd før alt blir sendt til England til matrise.

Kan du til slutt nevne et par ting du selv har lyttet til mens dere har jobbet med skiva?

Reg Guest Syndicate – «Underworld»

Jet Harris – «Main Title Theme from the Man with the Golden Arm»

Albumet ble sluppet fredag 5. juni. Så er det strømmet slippefest torsdag 11. juni.

https://www.facebook.com/events/558425274860012/

Perry Dear & The Deerstalkers
«Six-String Holiday»

Liner notes

After a successful year of touring, one-night stands and recording sessions, Perry and the boys invite you along to a six-string holiday.

Perry Dear: Six-string bass
Bert Andrews: Bass guitar
Barry Brumble: Rhythm guitar
Magnus Merrington: Drums

Side One
1. Tonight (Øydir/Andreassen)
A great beat number written by Perry with lyrics by Bert. Good vocal harmonies, sprightly piano and excellent rhythm guitar work from Barry makes this a sure favourite in the ballrooms all around the country.

2. Mallorca Inn (Øydir)
Instrumental piece with Perry on double tracked Fender VI six-string bass, and some nice harmonica work from Bert, who also tackles the organ.

3. Krüger & Krogh Theme (Bernhardt)
Written by their old friend Peter Berry for Barry’s comic-book six-string bass, augmented by Bert on piano and harpsichord. Sax and flute by session man Bendik Brænne.

4. I Wouldn’t Mind (Øydir)
Uptempo beat number with Perry on lead vocals, supported by Bert. A change in sound for the guitar solo done on acoustic guitar.

5. Loran C (Øydir)
Once again double tracked Burns Split Sound six-string bass, this time over a busy rhythm from Barry on both electric andacoustic guitar. Nice piano tinkling from Bert, and Magnus’ excellent snarework makes this number pure dynamite.

6. The Hills Are Alive (With the Sound of Music) (Rodgers/Hammerstein)
Imaginative arrangement of this familiar favourite. Perry’s trusted Fender VI tackles the lead over some rather complex drumming from Magnus. Delicate bass work from Bert, and some very fine rhythm guitar from Barry. The boys even managed to throw in a
nylon string acoustic for good measure. Bert on claves!

7. I Dovregubbens Hall (Grieg)
Side one closes with a rousing version of the Norwegian classic I Dovregubbens Hall / Hall of the Mountain King by Edvard Grieg. Lead instrument is Fender VI double tracked with a Hagström Coronado six-string bass, a very fat sound that suits this number perfectly.

Side Two
1. Bouncing Bass (Lawrence/Hodges)
A firm favourite in the Deerstalkers live-set. This number showcase each members’ strengths to the fore. Growling Fender VI by Perry, driving bass from Bert, lively drums from Magnus and some aggressive rhythm guitar from the ever ready Barry Brumble.

2. Theme From a Summer Place (Steiner)
Time to slow down with the boys’ beautiful rendition of this classic. Bert on Farfisa Compact organ, augmented by piano and acoustic guitar by Perry.

3. Thunderball (Barry)
This instrumental version of the well known Tom Jones hit is among the groups most in-demand live pieces. Curiously as popular with the girls as the boys. Seldom heard Conrad six-string bass takes the lead. Bert on Farfisa.

4. Tell Me Why (Øydir)
Beat number with Perry engaged in dual harmonizing. One for the ravers.

5. Cortina (Øydir)
Delicate instrumental written by Perry. Have had the public mystified wether the title refer to the Olympic winter games village or a certain middle-class saloon. Bert was let loose in the studio on this one and plays – hold your hat: Bass guitar, acoustic guitar, organ, tubular bells and celesta. Poor old Perry just got to overdub the piano.

6. Keep A-Knockin’ (Penniman/Williams/Mays)
Little Richard favourite taken in a minor key apposed to the usual major. Clever Vox Continental solo from Bert. A number that always goes down well live.

7. Long Fellow (Øydir)
Atmospheric number with echo-laden Fender VI up front. Vibraphone and sparse piano included in the barren landscape. Completing the scenario is some very tasty organ work by Bert on a Swedish Bergman Klavitron.

Production: Christian Engfelt

Sjekk også:

Plateanmeldelse: Perry Dear & the Deerstalkers – «Thunderthrill», «Play the Cruel Sea and Other Favourites» «Mod Bod, Night Cry»

Perry Dear & The Deerstalkers – Cannonade & Theme From a Summer Place (Ferske spor uke 51/2019)

Se flere relaterte saker under, trykk «Last inn mer» for å se flere.

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog

Geir

Moses Sumney – Cut me
Sommerlig, slækk og varm alternativ soul/pop, med en inderlig, sterk og jazza stemme. Fra den nye skiva «græ»; den er kanskje ikke like bra som den forrige (skal mye til), men den har absolutt sine øyeblikk. Ute på Jagjaguwar.

Moses Sumney – Aromanticism (5 plater som har inspirert Spielbergs).

Okkyung Lee – Here we are (once again)
Fine og avstemte klanger av cello, harpe og piano i et deilig, luftig og varmt stykke. Det er organisk, velspilt og meditativt; instrumentene får god tid og rikelig plass til å utfolde seg. Fra den nye plata «Yeo-neun», ute på Shelter Press.

Die Angel – Cargo cult
Mørk og truende ambient. Et ugjestmildt landskap med giftige synter, vibrerende klapperslanger og skarpe industrielle lyder. Fra skiva «Utopien I», ute på Karl Records. Die Angel er Ilpo Väisänen, fra Pan Sonic og Dirk Dresselhaus (Schneider TM).

Ewa Justka – Mindless cycles
Fascinerende, støyende og nesten ubehagelig fortfort-tekno med små variasjoner. Dansbar med fare for personskader. Fra skiva «Upside down smile», ute på Editions Mego.

Rolf

SLIFT – Hyperion
Ikke helt blodfersk, men den er i alle fall fra i år. Jeg tror vi er mange som oppdaget franske SLIFT gjennom deres opptreden på KEXP tidligere i vår. Tre menn, tre instrumenter, ett voldsomt kinnskjegg og et om mulig enda voldsommere sound. Dette er blytung kosmisk psykedelia som sprenger grenser og trommehinner.

SLIFT – It’s Coming (Ferske spor uke 14/2020).

Jozef Van Wissem – Vox Populi Vox Dei
Ligger litt bakpå, så her er enda et litt sent bidrag til ukas spor. Vår alles favorittluttenist er tilbake med mer mørk strengeplukking. Her har han med seg selveste Jarboe.

Jack Sharp – Soldier Song
I påsken skulle Wolf People spilt avskjedskonsert på konsertstedet Oslo i London. Siden jeg har sett dem alle ganger de har spilt i Oslo, Norge, tenkte jeg det var på sin plass å få med seg avskjeden deres også. Slik gikk det ikke. Men Jack Sharp, vokalist og gitarist i bandet, har ikke tenkt å gi seg helt med musikk. På sin første soloplate rendyrker han klassisk britisk folk, helt uten rock.

School Of Language – It Doesn’t Matter Anyway
Noe litt ferskere og friskere til slutt. Dette sideprosjektet til David Brewis fra Field Music låter, ikke overraskende, ganske likt som «moderbandet». Friskt og funky, med akkurat passe mengder artpopcred.

Daniele

Paul Bernard – Alt Eg Vet II
«Alt Eg Vet II» er en noe melankolsk låt som handler om styrke. Låten har en passende, og typisk, Paul Bernard produksjon med gitarer, strykere og hardtslående trommer. I februar 2020 slapp Paul Bernard EPén «Tusen Takk» sammen med Alf. Siden har han sluppet singelen «Mars» (sammen med rapperne Alex P og Vicki) i april, og følger nå opp med låten «Alt Eg Vet II» hvor han har med seg drammensrapperen Cheek Bone i tillegg til Bergensartisten Alf.

Rokusho – Nobody Else
Den nye singelen til Rokushu, «Nobody Else», er ute overalt 12. juni. På den har han med seg én av de mest spennende navnene på den norske urban-scenen akkurat nå; Omar Noir.
Etter timesvis med eksperimentering på egenhånd, har han selv funnet en sound som han trygt kan kalle sin egen. Resultatet er mørk, sømløs og fengende house, noe som førte til at «Calling Your Name» gikk rett inn på NRK P3s spillelister da den ble sluppet. («Calling Your Name» vil være på spillelista til 12. juni, da bytter vi med «Nobody Else», red.anm.)

«Nobody Else» er med på Rokushos kommende debut-EP, som er ute til høsten.

Fatima Revne – Liker det
Revne har i løpet av de siste tre årene gitt ut en liste singler som «On My Mind»(2018) og «Feel Good»(2019). Sistnevnte fikk stor oppmerksomhet innen kort tid, og ga karrieren hennes et spark. Likevel, følte Fatima at det var noe som manglet, og valgte å skifte fokus fra engelsk til norsk.

Hennes første singel «Liker det», som også tar del i debut EPen «Kan Du Bli Her Til I Morgen?», har i skrivende øyeblikk (1. juni, red.anm.) nådd 25 539 streams siden release på fredag 1. mai. Låta har blitt listet på Spotifys “New Music Friday Norway” og “Made in Norway”.
Sangene hennes utforsker kjærlighet og forhold: hvor fantastisk kjærlighet kan være, men likevel så smertefull og forvirrende på samme tid. Om å takle og frigjøre følelser, og lære å tro på deg selv gjennom det hele.

Det er grunnen til at EP’en fikk navnet «Kan du bli her til imorgen?» – Hvor navnet spiller på sårbarheten ved å være alene, og frykten ved å bli forlatt.

David

Run The Jewels – Walking in the Snow
«Fuck it, why wait. The world is infected with bullshit, so here’s something raw to listen to while you deal with it all». Killer Mike og El-P fremskyndet «RTJ4» med tanke på uroen i USA og i resten av verden. Det er vondt å høre på teksten til «Walking in the Snow», men den kunne ikke ha vært viktigere. «RTJ4» er ytterligere et eksempel på mesterlig hip-hop med politisk brodd, med Killer Mike og El-P (med et utvalg prominente gjester) i tilsynelatende permanent toppform. Spill høyt, spill ofte (er også valgt av Jan-Olav, red.anm.).

Øya 2015 – Run The Jewels.

Rolling Blackouts Coastal Fever – Cameo
Jeg har ventet i sitrende spenning på «Sideways to New Italy», det duggfriske nye albumet til Rolling Blackouts Coastal Fever. Deres forrige album «Hope Downs» var et lite jordskjelv innad i indie-miljøet, selv om det i bunn og grunn er ganske lite revolusjonerende ved bandet. Det er klassisk og smart, men gjort med så enorm presisjon og dyktighet som gjør alle The Go-Betweens-fans bløte i hjertet. De er muligens litt glattere og rundere i kantene på forsøk nummer to, men hør bare på låtene. Akkurat nå virker som en evighet eller to siden den livsbejaende konserten på John Dee for 18 måneder siden (er også valgt av Jan-Olav, red.anm.).

Rolling Blackouts Coastal Fever – She’s There (Ferske spor uke 16/2020), Rolling Blackouts Coastal Fever – In The Capital (Ferske spor uke 10/2019), Plateanmeldelse: Rolling Blackouts Coastal Fever «Hope Downs», Rolling Blackouts Coastal Fever – Talking Straight.

Mall Girl – My Sweet Mall Girl
Det er vanskelig å forholde seg i ro når man lytter til «My Sweet Mall Girl». Med et lydbilde hentet fra voksenpopens 80-tall injisert med noen dråper ungdommelig råskap, er «My Sweet Mall Girl» en sylskarp poplåt. Jeg mener vagt å ha hørt denne i en nøkkelscene i en John Hughes-film, men jeg kan ha drømt det altså.

Mall Girl – Don’t Get It (Ferske spor uke 51/2019).

Jetstream Pony – It’s Fine
Det er litt av en stamtavle i dette bandet. Beth Arzy, Shaun Charman og Hannes Mueller har fartstid i band som The Wedding Present, Trembling Blue Stars og Turbocat. Den rutinerte kohortens selvtitulerte album nummer to, er hakket vassere enn debuten. Shoegaze-indie som fremkaller fuzzete minner om Veronica Falls og førstealbumet til The Pains of Being Pure At Heart.

Jonathan Wilson – Reach Out I’ll Be There
Jonathan Wilson er ikke fremmed for å dra en coverlåt eller to. Jeg vil faktisk gå så langt og si at alle hans tolkninger har vært særdeles vellykkede. Madonnas «La Isla Bonita», Fleetwood Macs «Angel» og Sopwith Camels «Fazon» er bare noen eksempler. «Reach Out I’ll Be There» er selvsagt The Four Tops-klassikeren, ført i pennen av Holland-Dozier-Holland. Wilson gjør en seig og sober tolkning, som kler den eviggrønne sangen godt.

Øya 2019 – Jonathan Wilson, Jonathan Wilson – Loving You (Ferske spor uke 6/2018), Jonathan Wilson – Over The Midnight (Ferske spor uke 50/2017), Øya 2014: På Wilsons vinger, 13 låter fra 2013 (inkludert Jonathan Wilson: Love to Love).

Oiro Pena – Lof
Finske Oiro Pena er nettopp ute med en ny 10″ på Jazzaggression. «2» er en mer enn verdig oppfølger, med fokus nok en gang på drivende spirituell lo-fi jazz fra de finske skoger. Som vanlig med Jazzaggression, er det et lite opplag. Her må du kaste deg rundt hvis du vil stilne den evige jazzkløe for en stakket stund.

Jan-Olav

Jarle Skavhellen – Winnebago
For meg er det smått ubegripelig at ingen har nevnt denne karen i all opphausingen av Nordicana i norsk presse og musikkmiljø den siste tida. I mine ører går han kanskje utenpå alle sammen. Hans sammenføring av akustisk folk med lengselsfulle tekster og atmosfæriske effekter er besnærende. Dette er musikk for fans av Tallest Man on Earth, Sufjan Stevens eller Iron & Wine. Aller best er låten «The Ghost in you», som gjorde ham kjent og landet ham en kontrakt med Nettwerk. Nå har han vært i studio igjen og spilt inn med produsent Tucker Martine (Sufjan Stevens, Mudhoney, Laura Veirs, The Decembersist med flere) en EP som kom i vår og en enkeltsående singel «Winnebago» som kom denne uka. Vi lar Skavhellen fortelle selv om denne låta.

«Det var en stamgjest som kom innom annenhver fredag, og alltid bestilte det samme. Alltid snakket han om den samme kvinnen har var voldsomt forelsket i, og som han håpet at gjengjeldte følelsene hans, forteller Jarle.

«Jo flere øl han drakk, jo mer tydelig ble det at denne damen var prostituert, og styrte forretningene fra en campingvogn. Sånne historier er det jo umulig å ikke skrive låt om».

Jarle Skavhellen – Låt: «Pilots» (Musikalske sidespor – uke 5/2018).

Ramona’s Tea Party – Shen`t
Gøyal upretensiøs poppunk fra Sandefjord. Kvartten bidrar på «2020 «Pønk i Norge»-samleren sammen med Danger!Man, Castro, Cockroach Clan, Dømt og en rekke andre notabiliteter på den norske scenen. Det blir spennende å følge Ramona Lundberg og co. fremover. Du kan høre låta fredag 12. juni da slippes pønksamleren 2020: Pønk i Norge.

Sports Team – Here’s the Thing
Sekstetten albumdeburterte forrige med «Deep Down Happy». «Here`s the Thing» er en snappy sak, som kom på singel allerede i februar, med kjappe riffende gitarer og snakkevokal ‘a la Art Brut. Uryddig, snerrende britpop eller fengende indie som vi kan like.

The Courettes – Want You! Like a Cigarette
Kan det behage med litt autentisk sekstitalls girl group garasje pop?

Rolling Blackouts Coastal Fever – Cameo
Endelig så er det andre albumet til Rolling Blackouts Coastal Fever her. «Cameo» står frem som en av de aller beste låtene på en plate; «Sideways to Italy» som kommer til å bli hørt mye på utover sommeren. Det er en anthem-aktig kjærlighetslåt med huggende gitarriff og et refreng man lett kan nynne med på (er også valgt av David, red.anm.).

You take a highway jump
You feel time drippin’ away
Fallin’ in the burnin’ blue
You feel time drippin’ away

Run The Jewels – Walking in the Snow
Ukas viktigste utgivelse i en tid preget av tragedie og opprør kom nok i form av Run The Jewels’ fjerde album «RTJ4», som man tradisjonen tro kan laste ned gratis fra duoens nettside, høre på strømmetjenester eller kjøpe i fysisk format. El-P og Killer Mike spilte inn disse låtene i fjor høst, men tematikken trenger dypt inn i hvor vi står i dag (er også valgt av David, red.anm.).

Sonic Boom – Just Imagine
Peter Kember fra fabelaktige Spacemen 3 og Spectrum har konsentrert seg mye om produsentrollen de siste årene. Blant annet har Panda Bear og Beach House fått nyte godene av hans skarpe musikalske sinn.  «Just Imagine» er på  albumet «All Things Being Equal». På «Just Imagine» har han beveget seg i retning lydbildet til Animal Collective. Han gjør det likevel på sitt eget fascinerende vis.

JARV IS… – House Music All Night Long
Nok en funky låt fra maestro Jarvis Cocker og hans nye band. Ikke helt der oppe med fjorårets fabelaktige «Must I Evolve?», men det er fortsattt fengende som bare rakkern. albumet «Beyong the Pale» skulle egentlig slippes 1. mai, men pga. av pandemien er plata utsatt til 17. juli.

Iggy Pop & Jarvis Cocker – Red Right Hand (Ferske spor uke 50/2017), Jarvis Cocker and Chilly Gonzales (Musikalske sidespor – uke 13/2017).

Viagra Boys – Common Sense
Angstfylt og atmosfærisk fra Sebastian Murphy og hans kumpaner på tittelkuttet på den siste EP’en. Og spørsmålet «Why don’t you have a little common sense?» er vel alltid aktuelt?

TOPS – Colder & Closer
TOPS fjerde album «I Feel Alive» kom 3. april. De blander 80-talls pop og softrock på ypperlig vis, og bør appellere til fans av for eksempel Saint Etienne. Jane Penny synger her om paradokset veddå føle seg veldig nære noen i en virtuell verden og fjernt rent fysisk.

Disq – Gentle
Catchy indierock med 90s-lydbilde om mentale utfordinger basert på vokalist Logan Seversons egne problemer i etterkant av et sammenbrudd på en Mitski konsert.

Caroline Rose – Feel the Way I Want
Fengende synth pop fra albumaktuelle Caroline Rose.

Sonic Boom, JARV IS.., Viagra Boys, TOPS, Disq og Caroline Rose skulle egentlig vært med i Ferske spor i mars, men bedre sent enn aldri (red.anm.).

Victor

Damokles – Dead Don’t Care
Damokles har sluppet sin tredje singel. «Dead Don’t Care» åpner med dommedags-aktige trommer, videreført av en post-punk-influert passasje før utbruddet kommer og mikses med intens og medrivende støy, prog, hardcore. Damokles spiller som om de har Fanden i hælene eller kanskje de har funnet en Saruptas krukke tagget Damokles? De har iallfall klart 3 strikes på rad. «Dead Don’t Care» er like jækla bra som de to første singlene. Hvor skal dette ende? Se video.

Oslo-baserte Damokles med jækla sterk debut, Damokles – Our Special Touch (Ferske spor uke 17/2020), Damokles – It’s Closing Time (Ferske spor uke 11/2020).

Perry Dear & the Deerstalkers – Mallorca Inn
‘Den stilsikre kvartetten Perry Dear & the Deerstalkers er nå ute med langspilleren «Six-String Holiday», et herlig stilstudie i beat og shadows-musikk som fungerer like bra i 2020 som det kunne ha gjort i 1964. Det låter friskt og fullt av overskudd og moro, og er dessuten særegent, og viser virkelig frem sjarmen med det i dag lite brukte instrumentet barytonbass i fokus og en instrumentbesetning som hadde sin storhetstid for nesten seksti år siden. Det er utrolig gjennomført og velspilt fra A til Å, og man kan oppdage nye detaljer ved hver lytting’, skriver Jan-Olav i det ferske intervjuet han gjorde med Per Øydir, eller Perry Dear, som både er bandleder, barytonbassist og tidvis vokalist i gruppa. ‘Det er ikke noe mål å være sære og spille kun for et kresent beatpublikum’, forteller Per Øydir i samme intervju, nettopp, det er fin variasjon i uttrykket, selv om musikken har sin opprinnelse innenfor en bestemt tidsperiode på begynnelsen av 60-tallet. Så ta en lytt på hele plata.

Perry Dear & The Deerstalkers – stilsikker feriemusikk, Perry Dear & The Deerstalkers – Cannonade & Theme From a Summer Place (Ferske spor uke 51/2019), The Indikation – «In Terms Of..», Plateanmeldelse: Perry Dear & the Deerstalkers – «Thunderthrill», «Play the Cruel Sea and Other Favourites» «Mod Bod, Night Cry».

Barren Womb – Smokes, Let’s Go
Jeg gjentar: Den nye plata deres «Lizard Lounge» er rå. På den mikser de hardcore, punk, grunge, metal, funk, stoner m.m. på sitt eget fortreffelige vis. «Smokes Let’s Go» er en eksplosiv ur-«grunge»/AmRep/stoner BW-miks.  Anbefaler også strømmekonserten deres på Vaterland.

Barren Womb – You Do The Meth (Ferske spor uke 21/2020), Barren Womb – Drive-Thru Liquer Store / Mystery Meat (Ferske spor uke 10/2018), Barren Womb – Only Rain Man Doesn’t Change, Barren Womb – Live Fast, Die, Barren Womb / Remote, Barren Womb – Beard of Doom, Ut av asken stiger Barren Womb, Barren Womb – The Sun’s Not Yellow, It’s Chicken.

Fjordfunk – Da Starga Tora & All is Changing  (Ivar Winther Remix)
‘På tampen av fjoråret fikk vi bli kjent med noe av den fineste arktiske elektronikaen på platetallerkenene da prosjektet Fjordfunk kulminerte i albumdebuten «Infinite Zest». Det er en i stor grad instrumental lydreise med base i synther og lydprossering, men der det harmoniske og melodiøse står i sentrum. Dobbelalbumet «Infinite Zest» med Fjordfunk byr på endeløs instrumentell kraft i elektronisk form. Det gnistrer av dansbare grooves, tung elektronisk dub samtidig som man kan drømme seg bort i mer introverte og kontemplative melodier’, skriver Jan-Olav, som nylig intervjuet harstadmannen Jann Marius Dahle for å trenge litt nærmere inn i den arktiske og fargerike funken fra nord. Selv hadde jeg ikke lyttet på plata før jeg satte den på mens jeg desket intervjuet, og ble da helt dratt inn Fjordfunks univers, som på åpningslåta «Da Starga Tora». Jeg tar også med en lekker  Ivar Wither remix (kom i februar) av siste låt «All is Changing» på dobbeltalbumet.

Biosphere – Warmed by the Drift (V2)
‘Brygga Radio var nærmest full anarki hvor det ikke var noen grenser for hva du kunne spille. Brygga Radio føltes som anarki med ansvar. Kunne spille musikk i 4 timer uten å prate i mikrofon i det hele tatt hvis du ønsket det. Geir Jensen (Biosphere) hadde sitt faste program der, Bleep Culture, noe som påvirket meg veldig. Han solgte også skiver. Han var den første jeg kjøpte skiver fra som virkelig påvirket meg, forteller Jann Marius Dahle i Fjordfunk i det nevnte intevjuet (over). De to første Biosphere-albumene «Microgravity» (1991) og «Patashnik» (1994) virkelig påvirket meg også. Biophere bemerket seg med en musikalsk estetikk basert rundt arktiske landskap og gammel russisk romfart, en oppskrift som fikk resonans internasjonalt og ga ham mange fans. En ny sjanger ble døpt, arktisk ambient. De to platene førte til at jeg lyttet mye på opplevelsesrik elektronisk-basert musikk de neste årene, ambient, techno osv. Biosphere har gitt ut en rekke album, bl.a. «Substrata» (1997), som sammen med de to førstnevnte, ses på som klassikere innen ambient-sjangeren. Han har fått svært gode tilbakemeldinger på de aller fleste utgivelsene sine. Nå er Biosphere ute med en reissue (2xCD og 3xLP) av «Dropsonde» (2005) med syv tidligere ututgitte spor. På «Dropsonde» var han mye inspirert av jazz, men beveger seg inn i et mer ambient/elektronika-territorier på kutt som «Warmed by the Drift». På «Warmed by the Drift (V2)», er den døsige beaten etter hvert mer fremtredende, ellers er dette en mer nedtonet versjon, like hypnotisk forførende som originalen. Tittelen «Warmed by the Drift (V2)» oppsummerer  uttrykket presist. Er du ute etter særegen, varm og stemningladet utrykk nærmest hinsidig denne verdenen, ta et dypdykk i hele Biosphere-diskografien.

Kohib – Let’s Meet the Bears (Lydia Waits) & Before Light
Mår vi først er innom Tromsø. Kohib aka Øivind Sjøvoll, som opprinnelig er fra Sortland, er en viktig bidragsyter i Tromsøs klubbscene, både som klubb-organisator, DJ og produsent. Han albumdebuterte helt tilbake i 2010, og nå, 10 år senere, er han igjen klar med en fullengder. «In Mountains» er ute på den utmerkede Tromsø-labelen Beatservice, som har gitt ut musikk siden 90-tallet. I denne bloggen har vi anbefalt utgivelser av Of Norway, Flunk, Nod Steady, High Heeled Giants, Third Attempt og Biosphere, som bare er en brøkdel av den imponerende Beatservice-diskografien. Albumet «In Mountains» består av en blanding lydsamples hentet fra omgivelsene, alt fra knirk i slitte uthusdører til ambient stillhet langs kysten, og elektroniske beats og rytmer. Uttrykket er besnærende minimalisme på sitte beste. Les hva Kohib selv har å si om plata i dette fine intervjuet.

High Heeled Giants – Låt: «Fake Vendetta» (Musikalske sidespor – uke 22/2017)

Utakk – Universet
Utakk sin siste plate «Et lite horn i siden» fra 2018 (bra tittel) skal gis ut i et eksklusivt opplag på 100 eksemplarer, muligens den allerede er ute, derfor velger jeg åpningslåta «Universet» fra plata til ukas Ferske spor, og som jeg har sagt tidligere; jeg kunne egentlig valgt en hvilken som helst låt fra plata, som består lavmælt (indie)pop, eller noe i den dur og moll. Det viktigste er at musikken til Utakk lyder varmt og nærværende med underfundige og til dels gangenhumoristiske tekster. «Et lite horn i siden» er en av de platene der tekst og musikk går opp i en høyere enhet. Utakk har skapt et egenartet uttrykk.

Utakk – Sanseintrykk (Ferske spor uke 8/2018), Utakk – Bare en hvit mann (Ferske spor uke 40/2018).

Sleaford Mods- Jobseeker
Sleaford Mods – ingen over ingen ved siden. Se også Nottingham-duoen fremføre «Jobseeker» på Jools Holland «Later… with Jools Holland».

Sleaford Mods – Second (Ferske spor uke 20/2020), Sleaford Mods – Big Burt (Ferske spor uke 23/2019), Sleaford Mods – Kebab Spider (Ferske spor uke 2/2019) Sleaford Mods – Bang Someone Out & Gallow Hill (Ferske spor uke 37/2018) Sleaford Mods – Stick in a Five & Go (ferske spor – uke 33/2018), Øya 2018 – Sleaford Mods.

Ådne

Eyesore and The Jinx – Nightlife
Med tøff bassgang og nevrotisk new wave-gitar snubler vi inn i «Nightlife» som er den nye singelen til Liverpool-bandet Eyesore and The Jinx. Denne låten kunne vært laget i 1979, og den minner i støtene om tidlig XTC mikset med en dose tidlig Talking Heads. En god miks, spør du meg. Det er nervøst, hoppende og fengende på en skeiv måte.
Se videoen her:

Bob Mould – American Crisis
Det tidligere Hüsker Dü-medlemmet Bob Mould kommer med nytt album i september («Blue Hearts») og er ute med en meget aktuell låt som han har kalt «American Crisis». Hüsker Dü hadde sitt utspring i St. Paul som er nabobyen til Minneapolis, hvor det som de fleste vil vite har tatt skikkelig fyr etter at George Floyd ble drept av en politimann.

Og det er nettopp urettferdighet, religiøst hykleri, korrupsjon og generelt bedritne forhold i det amerikanske samfunnet Mould behandler i låten. Han er ikke bare bekymret og urolig over utviklingen, han er rett og slett rasende! Noe man også tydelig kan se og høre i videoen.
Mould ser likhetstrekk mellom da han ble voksen på 80-tallet og det som skjer i dagens USA. Det gjelder bl.a. behandlingen av AIDS/Covid-19, motstanden mot abort og det at USA blir ledet av en karismatisk leder som støtter seg på det konservativ-religiøse miljøet i landet.

«I’d never thought I’d see this bullshit again/To come of age in the 80’s was bad enough», brøler Mould ut etter et voldsomt primalskrik. I bakgrunnen ser vi mørke skyer drive over landet.

Sjelden har en låt truffet tidsånden så godt som denne.

Du kan også lese anmeldelsen i Musiknyheter.no.

Bob Mould i toppform på Øya!, Bob Mould – What Do You Want Me to Do (Ferske spor uke 5/2019), Grant Hart (Hüsker Dü) er død, Hüsker Dü den gang….

Likholmen – Sprukne Krukke
Likholmen er et prosjekt/band som består av ildsjel, musiker og produsent Erling Ramskjell, «kungen av vispop», Stefan Sundström, spelemannprisvinner Ingeborg Oktober, Kåre Riibe Ramskjell (tangenter) Martin Losvik (estetikk) og Hallstein Sandvin (bass, perkusjon og elektronikk). På «Sprukne Klokke» spiller Markus Wisth Edvardsen trommer.

Låten «Sprukne Klokke» er kald, klar, industriell og gysende vakker, men først og fremst er den foruroligende. Filmen er en del av helheten, og hvis du får frysninger på ryggen av og se og høre dette, er det helt på sin plass. Du SKAL få frysninger på ryggen av dette dystopiske verket. Skjønt dystopi er feil ord, for dette er ingen rabulistisk fremtidsvisjon, fremtiden er her allerede. Spørsmålet Likholmen stiller oss er hvordan vi havnet her.

Som en isbor trenger låten og videoen seg inn i sanseapparatet. Sprukne klokker som ingen hører på: «Sprukne klokke har en egen sang/Reng ei sannheit uten ord/Ingen lytta ingen spør/Korsen kom vi hit?». Musikerne og estetiker Martin Losvik har gjort en formidabel jobb med å gjøre lyd og bilder til en organisk helhet. Dette kan være den viktigste norske låten og videoen som har kommet ut i år.

Les hele anmeldelsen i Musikknyheter.no.
Se videoen her.

Likholmen – Blindskär EP (Musikalske sidespor – uke 46/2016).

Louise Lemón – Devil
Louise Lemón sin musikk har fått merkelappen «death gospel». Om det er en passende merkelapp? Vel, det som i hvert fall er sikkert er at hun har en mektig og sterk stemme og at musikken er av til dels sakral art. Sånn sett kan nok parallellene til gospel være passende.
Det er også mørke stemninger her, og jeg ser at hun blir sammenlignet med artister som vandrer i mørke landskap, som Emma Ruth Rundle og Chelsea Wolfe. De sammenligningene er ikke helt bort i natta, så ja, kanskje «death gospel» er en grei kategori å putte låtene til Lemón i.
Jeg nevnte tidligere det med at det låter sakralt. Det kommer godt fram på tittellåten til EP-en «Devil» som handler om en ex-kjæreste som mente Louise hadde en djevel i seg. Det viste seg at det var han som var djevelen.

Les hele anmeldelsen i disharmoni.

Rolling Blackouts Coastal Fever – She’s There
Australske Rolling Blackouts Coastal Fever er ute med sin andre fullengder i disse dager. Musikken til bandet er solid rotfestet i australsk gitar- og harmonitradisjon, og trår på de samme stiene som før er gått opp av landsmenn i band som The Go-Betweens, Triffids og The Church. Man kan også høre Teenage Fanclub i lydbildet, i det hele tatt band og artister som det er helt greit å ha som forbilder. Foran et stødig bass- og trommekomp vever gitarene – gjerne tre-fire i slengen – helt nydelige mønster. Det er en fryd å høre på!

Tidligere i år har bandet sluppet ikke mindre enn tre singler: «Cars in Space», «She’s There» og «Falling Thunder». Glimrende singler alle tre, og som appetittvekkere for det nye albumet fungerer de aldeles utmerket. Vi har valgt ut en av singlene, den veldig fengende «She’s There». (Jan-Olav hadde den også med i Ferske spor i april, red.anm.)

Les anmeldelsen av albumet «Sideways to New Italy» på Musikknyheter.no.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Det er ikke så ofte vi opplever problemstillingen i dag. Det nyeste eksempelet, jeg kjenner til, er Sky Ferreira, som ble anbefalt av plateselskapet å sladde brystvortene på debutplata Night Time, My Time i 2013. Ferreira nektet, og plata kom ut, som planlagt. Det ble riktignok laget en ny versjon for å please iTunes – brystvortene ble croppet, men det kvalifiserer neppe til streng sensur.

Med noen få unntak, er de fleste eksemplene under til salgs i butikken i dag. Så, vi har kommet lengre, om enn ikke så veldig langt.

The Rolling Stones – Beggars Banquet (1968)

Marcel Duchamps Fountain (en urinal) skapte stor oppstandelse på en kunstutstilling i New York i 1917, og toaletter var fremdeles tabu når Rolling Stones slapp albumet Beggars Banquet i 1968. Gud forby at noen skulle se hvor vi alle gjorde fra oss. Alternativet ble et cover formet som en invitasjon til, ja, nettopp, en bankett. Det opprinnelige omslaget dukket først
opp på 80-tallet igjen.

Et toalett var også problemet for The Mamas and The Papas, på albumet If You Can Believe Your Eyes and Ears (1966). Det ble løst ganske så uskyldig ved å putte en plakat over vederstyggeligheten.

 Jimi Hendrix – Electric Ladyland (1968)

Peace and love og den seksuelle revolusjonen var godt i gang på 60-tallet, likevel, en gjeng med nakne damer og en hel haug med pupper ble for sterk kost. (Det var i tillegg et utbrettsomslag, det er egentlig dobbelt så mange nakne damer her. Fysj!). Det var tydeligvis bedre med en lettere orgastisk Hendrix.

The Beatles – Yesterday…and Today (1966)

The Beatles protesterte angivelig mot Vietnamkrigen, eller mot USAs evige ompakking og omstrukturering av låtene, på platene deres. Eller var det bare snakk om svart humor? Uansett, det ble for drøyt for det amerikanske plateselskapet Capitol, som til slutt trakk tilbake 750 000 eksemplarer, og heller puttet gutta i en koffert.

 XTC – Skylarking (1986)

 Denne utgaven så aldri dagens lys, såvidt jeg vet. Den ble kjapt bannlyst av Virgin Records, og XTC fikk sikkert smekk på lanken. Men, i 2010 kom den ut på lekker dobbel vinyl med den originale omslagskunsten: Kvinnelig pubishår på forsiden og mannlig på baksiden. Vokalist og låtskriver Andy Partridge skal ha uttalt følgende: «I found that it nicely summarized the time, the place and the feeling of the album, and there was a ‘Lady Chatterley’s Lover’ side, mischievous outdoor sex.”

 Blind Faith – Blind Faith (1969)

En ung naken jente som holder på et sølvromskip ble for drøy kost på det amerikanske markedet. Noen tolket flyet som et fallossymbol, mens andre tok helt av, og spredte rykter om at jenta ble holdt som en sexslave av bandet. Fotograf Bob Seidemann tenkte på menneskets kreativitet og uskyldhet når han tok bildet. Yeah, right! Mariora Goschen, jenta på bildet, var bare 11 år, og ble lovet en hest hvis hun stilte opp på bildet. Hun ble avspist med 40 pund.

The Strokes – Is This It (2001)

Mange tenkte nok at dette var et lite nikk til Smell the Glove fra Spinal Tap-filmen, men, ifølge fotograf Colin Lane var det nærmest en tilfeldighet. Kjæresten hans hadde akkurat kommet ut av dusjen, og plukket opp en skinnhanske, som lå igjen etter en tidligere fotosession, og dett var dett. Colin Lane: «We did about 10 shots. There was no real inspiration, I was just trying to take a sexy picture.» Puritanerne i USA raslet selvfølgelig med sabelen, og The Strokes kom opp med et alternativt cover: Et nærbilde av banen til subatomære partikler i et boblekammer. Vokalist Julian Casablanca skal visstnok ha likt det bedre. Nerd.

Guns N‘ Roses – Appetite for Destruction (1987)

Axl Rose ville egentlig ha et bilde som viste eksplosjonen av Challenger-romferja i 1986, men landet heller på et bilde som viste en jente med trusa på knærna, og en robotvoldtektsmann, som er i ferd med å få sin velfortjente straff. Vel, mange butikker i USA nektet, som ventet, å selge platen, og plateselskapet inngikk et kompomiss ved å putte det inni albumet istedenfor. Til slutt fikk vi det velkjente bildet med korset og hodeskallene, som representerte de fem medlemmene. Ganske tøft i grunnen.

Lynyrd Skynyrd – Street Survivors (1977)

Her var det ikke snakk om sensur, snarere respekt for de døde. Tre dager etter albumet kom ut styrtet bandets fly, og 6 stykker ble drept, deriblant medlemmene Ronnie Van Zandt, Steve Gaines og hans søster og kordame Cassie Gaines. Av hensyn til familien, og respekt for de omkomne, endret de gjenværende medlemmene omslaget til et noe mer passende, et cover med svart bakgrunn. Et slags sørgebind, om du vil.

Funkadelic – The Electric Spanking of War Babies (1981)

Plateselskapet Warner Bros. tillot ikke Pedro Bells coverkunst som viste en naken kvinne liggende inni et falloslignende romskip. Bell svarte med å klæsje litt grønt over og beskjeden: «Oh Look! The cover that «they» were to scared to print!», og med ertende oppfordringer om å ta en snikkikk «Peek here», Peek here too». Smartingen.

Roxy Music – Country Life (1974)

Jepp, pupper igjen.

Big Black – Headache (1987)

Ikke så vanskelig å forstå at dette coveret ble en, eh, hodepine, for de fleste. Et nærbilde av en person som har tatt selvmord ved å skyte seg i hodet med en hagle, ble trykket opp i et svært bergenset opplag, og pakket inn i et svart omslag, som var laget av vinyl fra en ekte likbag. Steve Albini fornekter seg ikke. Coveret ble erstattet av en tegning laget av Savage Pencil a.k.a. den britiske musikkjournalisten Edwin Pouncey.

 Dead Kennedys – Frankenchrist (1985)

Her var ikke coveret problemet, men plakaten som fulgte med, H. R. Gigers Landscape #XX, eller Penis Landscape, en rad med peniser og vulvaer som interagerer. Jello Biafra, bandets vokalist, ble trukket for retten for å ha distribuert skadelig materiale til mindreårige. Han ble ikke dømt, men plateselskapet hans, Alternative Tentacles, gikk nesten konkurs.

H. R. Giger fikk for øvrig en Oscar for design og visuelle effekter for Ridley Scotts Alien i 1979.

Hvis du har lyst å lese om flere sensurerte platecover så søk «banned album covers» på vedensveven. Da finner du Tad – 8-Way Santa (1991), Jane’s Addiction – Nothing’s Shocking (1988) og Ritual De Lo Habitual (1990), Kanye West – My Beautiful Dark Twisted Fantasy (2010), Slayer – God Hates Us All (2001) og Christ Illusion (2006), Alice Cooper – Love It to Death (1971), Bat For Lashes – The Haunted Man (2012), David Bowie – Diamond Dogs (1974), Tin Machine – Tin Machine II 81991) mfl.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Minimalistisk og mollstemt, men også atmosfærisk og rikt på stemninger. Tidvis kan man kanskje sammenligne musikken med lydskulpturer eller som en musikalsk speiling av det lunefulle, men også med den vakre naturen nord for Polarsirkelen. Samples av tråkking i snø, knirking i dører, naturlyder og andre lyder har blitt skrudd til det ugjenkjennelige. De gjenoppstår og får særegne fascinerende klanger som hekter en inn i lydbildet. Musikken er både heroisk og lengselsfull. Andre ganger får man lyst til å danse rundt i stua til egensindige klanger med opprinnelse et sted nord for Boards of Canadas lydrike. Her forklarer sortlendingen Øivind A. Sjøvoll aka Kohib, som i dag bor i Tromsø, oss noe av hemmeligheten bak det besnærende albumet.

Hvorfor har du valgt tittelen «In Mountains»/på fjellet og hva vil du signalisere med det?

Har alltid hatt dragning mot fjellet. Jeg vokste opp på tur, alle idretter ble satt til side til fordel for rangling rundt i Vesterålsfjellene. Har et litt mer avslappet forhold til å finne frem teltet nå, men romantikken rundt tørr lyng og horisont er stadig der. Samtidig har jeg nære venner som har slitt på et eller annet nivå, og flere, for ikke å si alle, har funnet hjelp i å være perifere, og helst til fjells. Tittellåta «Alone in Mountains» er slags hyllest til de sistnevnte.

Kan du fortelle litt om kullstiftegningen av Silje T. Martinussen, som pryder omslaget, og hvorfor du har valgt akkurat dette som en illustrasjon for albumet?

Jeg ble kjent med Silje når jeg laget musikken til hennes første utstilling i Tromsø, og har fulgt utviklingen hennes siden. Hun studerer nå kunst i Barcelona, og la for en tid tilbake siden ut bilder hvor hun jobbet med kullstift, en teknikk jeg er stor fan av, i sin enkelhet. Jeg sendte henne noen låter fra albumet, og hun gikk i gang med forslag til coverart. Det ble treff på første forsøk. Fint, sant?

Hvordan lager du musikken? Hva er arbeidsprossesen? Gjør du alt selv utover vokalbidragene?

Låtene starter alltid med en helt bestemt lyd, enten det er fra en av synthene mine, eller noe jeg har tatt opp et sted. I dette prosjektet fortsetter det som oftes med mollstemte akkorder og idé om et passende tempo. Om helheten treffer, blir låten instrumental. Føler jeg at skissen vil vokse med vokal, det vil jo strengt tatt alle låter bli, men instrumentelle spor på et album synes jeg er en styrke, sender jeg sporet til Frida. Hun er vokalist og musiker med en helt fantastisk, melodiøst talent, samtidig som hun er en særs god tekstforfatter. Dette gjelder også Helle som var en snartur i Tromsø tett før jul, akkurat lenge nok til at «Crème De Cassis» ble til. Ja, jeg gjør alt selv utover vokalbidragene, jeg liker nerdingen i studio, det er min yoga. Forresten, ved flere anledninger har vokal gjort at jeg har slettet den originale skissen, og heller laget musikk med vokal som ledetråd. Og med det motsier jeg meg selv fra hvordan låter starter, men slik må det være.

Foto: Brage Pedersen

Jeg vil nå gi deg noen stikkord som jeg vil at du skal kommentere og også si hvorvidt de er relevante i forhold til albumet eller din musikk.

Elektronika

Mitt første møte med genren (selv om flere kanskje vil kalle det Jazz) var konsert med Nils Petter Molværs «KHMER» 1998, jeg ble blåst av banen. Og, ja. Den konserten er særs relevant til hvorfor jeg selv lager elektronika i dag.

Pop / Rock

Vokste opp med mine foreldres plater, Mye Pink Floyd, Eurythmics, Kate Bush og ikke minst Jean-Michel Jarre. Bestekompisen min kom dragende på sin brors samling, så da kom også Popol Vuh, Jethro Tull og Procul Harum inn på gutterommet.

Jazz

Jazz har helt klart bevegd meg i en eller annen retning. Jeg har arrangert jazzkonserter i Tromsø, litt av og på, i 15 år. Det er vel ingen annen genre som har fått meg til å le, gråte og juble under en og samme konsert (foruten Tom Waits i Paris for noen år tilbake siden) Når energien til en samspilt trio smeller, så smeller den den så jækla hardt og uventet.

Lydprosessering

Det er ved prosessering uhellene kommer, ofte i positiv retning. Man må alltid huske å ha maskinen i opptaksmodus når man knoter og plages.

Tyngde

Tyngde som i bass? Det må være tyngde. Helheten i frekvensene gjør komposisjonen komplett. Ofte er det bassen som er det forløsende element.

Ambient

Er stor fan av flere artister som komponerer ambient musikk. Jeg har ikke tålmodighet til å lage ambient musikk selv, men har stor glede av å høre på. Jeg har nok mer ambiente elementer i musikken min enn jeg vil vedgå, så det er nok helt klart underliggende at mine nattetimer med Biosphere på øret er merkbart. Også er jeg glad du kaller det ambient, og ikke chillout.

Fjell/fjelltur (hike) med overnatting

Setter umåtelig pris på å være offline. Da trenger en ikke være topp involvert. Litt lyging rundt bålet, noen kast med fluestanga og et ferskt ørretmåltid med gode folk er prima. Det inspirerer.

Soloppgang

Litt plagsomt her i nord egentlig, det blir tidlig varmt i teltet. Jeg liker høsten.

Bjørner

Hehe. Jeg har absolutt ingen forhold til bjørner, annet at de vet å forsyne seg av honningkrukka. Og siden mjød er forbundet med nevnte råstoff, så er det lett å begå metaforer. Jeg regner med du hentyder til låta«Lets Meet the Bears», så er det en enkel hommage til byens mest driftige konsertarrangør, utestedet Bastard. Det er her det skjer, det er her man møter bjørnene.

Cohiba sigarer

Artistnavnet mitt kommer herfra. Ikke fordi jeg er spesielt stor fan av sigarer, men en av mine beste barndomsvenner forsynte meg meg en utgave av disse til hver julaften, og navnet Kohib ble en slags nordnorsk artist-utgave.

Kin Tooku (hva betyr det? Hvilket språk? Maori??)

Hadde jeg vært filmskaper eller forfatter, med særs god tid, hadde jeg laget mitt eget røverspråk. Kin Tooku er rent oppspinn, men jeg velger å tro det betyr «den nysgjerrige». Samfunnet vårt blir stadig mer polarisert, med unntak av dem som er nysgjerrige og åpne, som på sin side berikes av å ha åpent sinn. Nysgjerrighet er en styrke.

Analoge instrumenter i elektronisk musikk

Stort sett alt på «In Mountains» er innspilt med analoge instrumenter. Jeg er ingen samler, men det har etter hvert blitt en del hardware på stativ her hjemme i studio. Det er forløsende å plages litt med kabler og midisignaler som ikke spiller på lag, fremfor å hente lyd fra edb’n. Jeg bruker en del samples selfølgelig, men spikker gjerne disse til det ugjennkjennelige. Av og til er det derimot rett og slett nødvendig, både for det sosiale, og det musikalske, å få inn et menneske i studio, som kan sitt instrument. Har mye innspilte snutter til fremtidige utgivelser.

Instrumental versus musikk med vokal

Ja, si det. Hvis jeg jobber kreativt, hører jeg på instrumental musikk. Da vil jeg bare pakkes inn i lyd. Lager jeg mat, sysler hjemme eller slentrer rundt, setter jeg pris på tekst i musikk. For meg handler det om forskjellige måter å motta energi.

Hvilket forhold har du til samples? Samples av instrumenter, av lyder fra hverdagsliv (dører, folkeliv, natur, etc.)?

Det handler mest om lyden i seg selv. Låter med samplede lyder setter særpreg, spesielt rytmisk. Å lage beats med lyder som for lytteren er ukjent, ev. vanskelig å kjenne opprinnelsen til, er jeg tilhenger av.

I hvor stor grad tror du at din musikk er påvirket av studio der du har spilt inn og landskapet som du lever i Tromsø, kulde, natur, fjell, etc? Og i hvor stor grad er denne påvirkningen noe du bevisst benytter deg av/er kjent med og er det noen underliggende som kommer av seg selv?

Nå er det litt for enkelt å snuble i klisjeer, men musikken blir ofte tilpasset årstid, helt av seg selv. Geografi og mørketid er en faktor. Vinteren er helt klart min mest produktive tid. Er jeg heldig, er det glitrende klart, det knirker under føttene på tur hjem, og snøen lyser opp fjellsidene. Musikken blir deretter. Jeg har nok et melankolsk underliggende, men tidvis vil jeg bare lage rosa disco med glitrende konfetti og uniformskledde blåserekker.

Kan du si litt om valget av gjestemusikere og vokalister på plata. Hvorfor har du valgt disse og hva tilfører de til låtene som de medvirker på?

Lydia Waits, Helle Larsen

Frida Virtanen (Lydia Waits) kommer fra jazz/soul scenen, Helle Larsen har vært aktiv artist innen rock/pop i en årrekke. Om du er i middagsselskap med folk med identiske interesser, blir samtalen fort monoton, og overraskelsene kommer sjeldent. Frida og Helle har kunnskap og erfaring fra genrer og teknikker jeg kan lite om. De bidrar langt mer enn de vil innrømme. Jeg lærer mye! Medskribenter og gjestemusikere er for meg blitt helt essensielt. Å rote litt med genre, og å krysse stilarter, er befriende og ikke minst motiverende. Jeg har jobbet med begge på andre prosjekter, så det falt helt naturlig at nettopp de ble med på albumet.

I hvor stor grad har sideprosjektet High Heeled Giants med Helle Larsen, som også gjester albumet, hatt påvirkning på denne Kohib-skiva?

Rent musikalsk tror jeg ikke det har hatt så mye å si. Da jeg begynte på «In Mountains» la jeg bort alle andre prosjekter i en periode. Jeg er livredd for at et prosjekt skal ligne for mye på et annet. Jeg har derimot lært mye av Helle, spesielt i form av å stole på førsteinntrykket av en låt. Det er førsteutkastet som stort sett alltid er best, og det har jeg holdt fast på.

Sammenlignet med «Make Fire» er plata mer dempet, kontemplativ og i mindre grad definert av dansbare rytmer. Kan du fortelle litt om det stilistiske valget og den musikalske utviklingen mellom de to platene?

Jeg antar det først og fremst er musikalsk utvikling som definerer forskjellen. «Make Fire» er kanskje mer som en kompilasjon å regne sammenlignet med «In Mountains». Jeg er en god vinglefant musikalsk, så det var godt å gi meg selv noen strenge begrensninger på siste utgivelse.

Hvordan har ditt virke som DJ påvirket din egen musikk?

Jeg nevnte vinglefant sant? Etter å ha spilt på alt fra jazzfestivaler, technokjellere, funkbuler, små kafeer, til svære, mer kommersielle dansegulv, så blir man eksponert for enorme mengder herlig musikk. Jeg har spesielt satt pris på, og blitt påvirket av kvelder hvor jeg selv har hørt andre DJ’s. Navn som Dj Dust, DJ Sunshine, Kango, Olle Abstract, Dj Tôsh, Per Martinsen, Dj Friendly, Strangefruit, Charlotte Bendiks, Anette Tunheim og mange, mange fler, har vært særs berikende.

Hvordan står det til med klubbmiljøet i Tromsø i dag?

Takket være en gryende interesse for undergrunnsmusikk, og en ny generasjon platekusker, så står det ganske bra til. Det kan selvsagt alltid bli bedre; stedet som i hovedsak satser på klubbmusikk, eksisterer ikke den dag i dag.

Kan du fortelle om ulike perioder i din musikkarriere/DJ-karriere sentrert rundt de ulike klubbene og hvordan disse har påvirket deg?

Yaz’n

DETTE var lekegrinda si det! Husker vi småsloss litt om å jobbe i helgene, det var bedre plass i baren enn i lokalet. Plassen var knøttliten, godkjent for 40 pers, og det var ikke uvanlig folk kom inn vinduene i løpet av kvelden for å unngå kø. Og da ble det jo helsikes trangt da. Stedet, på størrelse med en liten stue, var mitt første møte med utelivet, og ga oss nesten tre år med magi hver onsdag, fredag og lørdag. Funk var fellesnevneren, men det var her jeg hørte house og garage for første gang. Og, det var her jeg for første gang satte stiften på ei plate for et publikum. Vinyl only!

Café Circa

Sjappa var mitt andre hjem i 15 år, mitt primære hjem de tre første. Jeg fikk fritt spillerom for konsept og arrangement. Konserter, musikk-quizer, Dj’s fast hver on., fr. og lø., utstillinger, foredrag og bokbad. Vil si stedet og perioden har formet meg som person. Og, fytti rakkern hvor mye herlige folk jeg har fått møte og bli kjent med her. Savner plassen, savner stemninga og alle menneskene.

Storgata Camping

Jeg booker og arrangerer en del kvelder på Campingen. Det er i hovedsak et sted for alle, men innimellom er det godt å dra noen gode artister eller klubbkvelder opp av hatten. Tett før denne helsikes C-19 satte en stopper for alt, hadde vi en helt fortryllende aften med Skatebård. Den lever jeg lenge på!

Kan du si litt om ditt forhold til Beatservice og Sprechen og hva de to lablene har betydd for deg og din musikalske utvikling?

Kan takke Beatservice for at jeg i det hele tatt gir ut musikk i dag. Vidar (Hansen, direktøren, journ. anm.) ønsket å signere Kohib etter et livesett jeg gjorde på Insomniafestivalen 2009, og akkurat den forespørselen satte fart i musikkproduksjonen. Ellers er Vidar en særs hardnakket og idealistisk platedirektør som fortjener all honnør blant oss elektronikahoder.

Plateselskapet Sprechen, drevet av innovatør, DJ og produsent Chris Massey, er en liten balerisk blomst i platejungelen. Etter å ha hørt en del av hans musikk, og hans utgivelser, ble jeg fristet inn i galskapen. Måtte hente fram både egen vokal og alle bortgjemte perkusjonsinstrumenter for å klemme til materiale som passet inn her. Utrolig skøy!

Hvor viktig har egen platelytting vært som inspirasjon for at du ble DJ/produsent og for senere utvikling av eget lydbilde?

Veldig. Jeg trenger heller ingen bok til musikken. Gleder meg ofte til å reise alene, hvor jeg får tid til å høre album fra begynnelse til slutt.

Hva er det som gjør at Tromsø hevder seg så sterkt innenfor elektronisk musikk til enhver tid?

Hehe, det må vel være mangelen på musikalsk tilbud og dårlig dekning på parabolantennene som gjorde at artister og band som Bel Canto, Biosphere, Bjørn Torske og Mental Overdrive begynte å lage musikk for å mette egen lyst? Etter hvert har dekningen blitt bedre, men musikken lages fortsatt.

Hvordan har du selv latt deg påvirke av forløpere, samtidige og etterkommere i musikkmiljøet i byen?

Jeg er lett påvirkelig, spesielt på konsert. Jeg får lyst å prosessere opplevelsen og forme den til noe eget. Inntrykkene som forløses på konsert er helt egne. Noen husker man spesielt lenge, og det er klart det påvirker egne produksjoner.

Kan du til slutt velge fem låter som du har lyttet til under arbeidet med plata eller som har vært til generell artistisk inspirasjon? Og si noe om hvilke kvaliteter du ser i disse og hva du har lært av de låtene?

Av nevnte påvirkelige evne, så hører jeg ikke på så mye annen musikk enn min egen under produksjon. Er redd for å plagiere. Dvs, det er litt som på vinsmaking, man trenger tidvis å nullstille smaksløkene med ei loffskive eller en ostebit. Så da blir det til at jeg hører musikk som er helt ulik det jeg selv styrer med. Under innspilling av «In Mountains» tok jeg pauser med f.eks. det norske grindcore-bandet Beaten to Death – DET blåser støv av luggen. Har også luftet utgivelser med Meshuggah, Elephant9 og Ola Kvernberg.

5 låter som har inspirert Kohib

«Hide and Seek» – Imogen Heap

«The Fear» – Røyksopp

«Plastic dreams» – Jaydee

«Ekkel Fisk» – Stein Torleif Bjella

«Trommer og bass» – André Bratten

Og ja; til slutt vil jeg rette en stor takk til Olle Løstegaard, og hans utrettelige interesse for musikk. Hans podkast/sending «LYD» som kommer en gang i måneden på Soundcloud, anbefales på det varmeste! Olle er en av få som VIRKELIG holder liv i undergrunnsmusikken.

Her er en fersk Kohib-mix

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog

Stian

Elvis Costello – No Flag
En sint Elvis er alltid en god Elvis. Selv om Elvis Costello beviste at han fremdels var en mann å regne med i 2018 med albumet «Look Now» (det beste på minst 10 år), er det lenge siden han har vært så sinna som nå. Dette minner om gode gamle dager hvor han freste ut edder og galle på «My Aim Is True» og «This Year’s Model», dette er en Elvis som har noe viktig å si: «No time for this kind of love/No flag wavin’ high above/No sign for the dark place that I live/No God for the damn that I don’t give». Det er sannelig godt å ha han tilbake.

Plateanmeldelse: Elvis Costello & the Imposters ‎- «Look Now», Elvis Costello & The Imposters – Suspect My Tears (Ferske spor uke 40/2018), Elvis Costello & the Attractions – This Year’s Model (5 plater som har inspirert The Sideways), Elvis Costello & The Attractions – Armed Forces (1979)(Dyr på platecoveret), Elvis Costello and the Chieftans – «St. Stephen’s Day Murders» (Musikalske julespor 2018),  Sondre Lerche om «This Year’s Model» og Bacharach, «Painted from Memory» i Min platesamling, Elvis Costello and The Attractions – Almost Blue (Coverkunst som hyller et annet verk), Elvis Costello «King of America» og «Blood and Chocolate» (Året var 1986).

D.O.A. – Fucked up Donald
En passende sang i disse dager. «Fucked up Donald» ble opprinnelig utgitt i 2016, og levner selvfølgelig ingen tvil om hva det kanadiske hardcore-bandet synes om Donald Trump. Men en god ting kan ikke sies for mange ganger, så D.O.A. har spilt den inn på nytt i forbindelse med det nye albumet «Treason», som kom tidligere i år. De dro det samme stuntet i 1981 når Ronald Reagan ble valgt som president, men da het den naturlig nok «Fucked up Ronnie». Dette er hardcore punk av den gamle skolen, låten varer bare i ett minutt og tolv sekunder, men det er i grunnen helt perfekt lengde for å banke inn budskapet: «You’re fucked up Donald / You’re not gonna last / You’ve spent your whole life / Just talking out your ass».

Geir

Cucina Povera – Pölytön nurkka
En spennende og fin blanding av myk og varm mumlecrooning, dumpe beats, skurrete feedback og en plingete jingle.  Fra den nye skiva «Tyyni», ute på Night School.

BOA – CMirror
Industrielt, stort og mørkt. Godt med knitring, støy og gitarelektrisitet i atmosfæren.  Beatsene stiger frem, de bygger seg opp til et punkt for så å trekke seg tilbake. Det er tidvis hypnotisk samtidig som det føles noe ubevegelig. Fra skiva «Outer gateways», ute på Styles Upon Styles.

Rolf

Mr. Bungle – USA
Noen sier de har gått tilbake til røttene, andre at de låter mer som Pattons (og Dave Lombardos) siste prosjekt Dead Cross. Uansett er Mr. Bungle tilbake etter mange års stillhet. Dette er en cover av The Exploited og den er sinna. Ordentlig sinna.

David

Bedouine – All My Trials
Som vanlig, sitter jeg som fjetret når jeg hører Bedouine. Hennes tolkning av folk-klassikeren «All My Trials» er slående, man blir rett og slett litt paff. Den kunne heller ikke kommet til et bedre tidspunkt med tanke på verdensbildet i 2020. «All My Trials» ble spilt inn hjemme, og er en del av den fabelaktige singelserien «Looking Glass». Serien er initiert av Mexican Summer for å hjelpe artister under den pågående pandemien.

Bedouine – The Hum (Ferske spor uke 16/2020), Bedouine – Album: Bedouine (Musikalske sidespor – uke 32/2017).

Jorge Elbrecht – Tuesday Morning
I samme singelserie finner man Jorge Elbrechts «Tuesday Morning». Multikunstneren fra New York har tidligere eksperimentert med ulike lydbilder, «Tuesday Morning» er en slørete poplåt som kunne ha kommet fra de britiske øyer på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Jeg tenker umiddelbart på Ride når jeg hører «Tuesday Morning». Denne har gått på tung rotasjon de siste ukene.

The Northern Belle – Late Bloomer
Så skal vi over til et ekte norsk hat-trick. The Northern Belle slenger ut tredje singel «Late Bloomer», i samme utsøkte stil som de to foregående singlene. Velklingende pop-country med nydelig produksjon. «Late Bloomer» har til og med en liten honky tonk-twist på refrenget som passer som hånd i hanske.

The Northern Belle – Gemini (Ferske spor uke 17/2020), The Northern Belle – Remember It (Ferske spor uke 11/2020), The Northern Belle – You’re Gonna Leave (Ferske spor uke 35/2018), The Northern Belle, Øya 2015: The Northern Belle – bilder, Øya 2015: Intervju med The Northern Belle.

Borta På Vinden – Mina Nya Discojeans
Ohoi. Når jeg leser om nye samleplater som kretser rundt smale temaer og musikalske sirkler, klør det i platefingrene. Svenska Disco Kyrkan er et DJ-konsept basert i Stockholm, som har svensk disco, funk, boogie og softrock fra 70- og 80-tallet som sin spesialitet. Nå har DJ-gjengen samlet sine favoritter til den helt hinsides gode antologien «Borta På Vinden: Swedish Rock Funk & Youth Center Disco 1976-1982». Jeg var solgt da jeg leste tittelen. Jeg har plukket ut gruppen som er opphavet til samleren, Borta På Vinden, og deres låt «Mina Nya Discojeans». Häng med!

Pharoahe Monch – Same Sh!t, Different Toilet
«Same Sh!t, Different Toilet» er en slagkraftig protestlåt fra den rutinerte MC-en Pharoahe Monch, samt gjesterapper Styles P. På «Same Sh!t, Different Toilet» har Marco Polo laget en tilsynelatende beskjeden beat, men under overflaten bobler det av kreative løsninger og innfallsvinkler, som gir Pharoahe Monch frie tøyler. Her er Pharoahe Monch virkelig i storform.

Daniele

JANOS – Tiger King (Isolation)
Oslo-baserte JANOS er en unik blanding av alternativ pop, R&B med sjelfull stemme og tekster om forhold, håp og drømmer. Om steder, frykt og daglige opp- og nedturer for en flamboyant millennial. Låta «Tiger King» er skrevet under en av mange helger med studio og låtskriving, da alle konserter og festivaler for året ble kansellert. Den handler om å ikke ha noe å gjøre, og om å ikke være fri til å kunne reise hvor som helst, men at det man savner mest er hverandre. Musikalsk er det litt Chris Brown, Still Woozy og typ Jazzinfluert. Video.

Tante Biotika – Alle Krefter & Vil Vite
Tante Biotika ønsker deg velkommen inn i et særegent univers. Tekstene er ærlige, snedige og frekt feministiske. Fingre pekes – med humor – mot skjønnhetspress, gubbevelde og samfunnsnormer. Skrudd, slagkraftig og sjarmerende. En slags hiphop. På bergensk. Tante Biotika er klar med sin første EP «Ufin». Musikken er drivende – tidvis kronglete, men likevel spretten og overskuddspreget. Tante Biotika er et etterlengtet friskt pust som står stødig på egne bein og sparker når det trengs.

Farida – WhereDoWeGo
«WhereDoWeGo» skildrer følelsen av å være i et veikryss, enten i et forhold eller generelt i livet. Av og til må man ta valg hvor utfallet er så vanskelig å forestille seg at det føles som man hopper ut av et hus i blinde. Til slutt finner man styrken i det å ta sjanser og ta valg basert på en selv og ingen andre. Med den kommende EPen «Solar Flare» er fokuset for alvor igjen rettet mot egen karriere, og Farida har skapt låter som blander pop og R&B i delikate og fengende produksjoner.

By:Larm 2016 – Farida, Farida spilte på dagen Girl Tech Fest Oslo 2016 på Hovebiblioteket.

Sentrum & Hoody.$ – Paradis og Tilbake
Sentrum og Hoody.$ representerer to ulike generasjoner med rappere som har gått sammen for en felles utgivelse. Det går en rød tråd gjennom låtene der Sentrums tekster viser til å være mentor/erfarings-baserte, mens Hoody.$ framstår som «kidden» som forteller om sine mange erfaringer med livet som ungdom anno 2020. Sentrum tilhører den eldre garden av norske rappere og står frem som en sann låtskriver/lyriker. Tross aldersforskjellen og deres ulike ståsteder i livet komplementer de hverandres musikkform som en duo med flere års erfaring bak seg. Utgivelsen deres inneholder 5 spor og har fått tittelen «Bare Pluss» og slippes 19. juni. Fire av låtene som lytterne får servert har aldri vært utgitt tidligere, mens låten «Paradis og Tilbake» ble sluppet tidligere i år som en promosingle til EPn.

Raleigh Ritchie – Party Fear
Raleigh Ritchie fortsetter å dele musikk fra hans høyt etterlengtede andrealbum, og er klar med den splitter nye singelen «Party Fear». Den ærlige, følelsesladde, rå og selvreflekterende låten snakker om sårbarheten i et svakt sinn i travle omgivelser. Singelen handlet om britisk historie fra en innvandrers ståsted, og om hvordan Raleigh elsker landet sitt, men ikke alltid føler seg velkommen der. Den flipper den skolelærte britiske historien over til en inkluderende og mangfoldig historie – en tidløs og antennelig diskusjon som er like bekymringsfullt fremtredende i dag som den alltid har vært.

Jan-Olav

Je Suis Animal – Sparkle Spit
Den anglo-norske kvartetten er aktuelle med digitaliseringen av en tre spors EP, «Painted in my face», som består av tittelkuttet fra en sjutommer på Cloudberry Records i 2008, en demo av en tidligere låt og tidligere ikke utgitte «Forglemmegei». Dette er første livstegnet siden «Balloons» fra 2015. Elin Grimstad, Merete Hald, Anthony Barrett og Matt Bagguley sammenførte shoegaze, drone-pop og twee på delikat vis. Demoversjonen av «Sparkle Spit», fra debutalbumet «Self-Taught magic From a Book», er nydelig, og verdt en plass på ukas spilleliste.

Singelanmeldelse: Oslo Oscillator – «Newland».

Ost & Kjex – What Did You Do?
Tore Gjedrem og Petter Haavik er tilbake med en ny skrudd banger. Denne gangen gjestes de av Tracee Meyn på vokal. Med funky 118 BPM og et drivende beat humper det avgårde.

Ost & Kjex remix av King Midas’«Snow», mer Ost & Kjex.

Ben Lukas Boysen – Medela
Berlineren fascinerer og utfordrer både ører og sjel. Fra tredjealbumet «Mirage» på Erased Tapes. På dette kuttet får han hjelp fra komponist og saksofonist Daniel horne. Tidvis illevarslende, andre ganger vakker glitchy og atmosfærisk.

Fontaines D.C. – I Don’t Belong
Nok en fabelaktig låt fra Dublins aller fineste på en særdeles inspirerende post-punk scene. Låten deklamerer hvordan frihet og uavhengighet også kan være både trist og ensomt. En fin kontrast til «Big» fra debutalbumet. Den kjølige, meditative låten åpner det kommende albumet. Hjelpes hvor vi gleder oss.

Fontaines D.C – A Hero’s Death (Ferske spor uke 18/2020).

Bob Vylan – We Live Here
Hva med en hissig blanding av punk og grime? Anarkistene tar pulsen på samtiden med tekstlinjer som dette: «Remember Stephen Lawrence, he too was free to roam, eighteen years-old at the bus stop, murdered on his way home».

Vintage Crop – Gridlock
Fra det kommende albumet «Serve to Serve Again» får vi en låt om å stå fast i trafikken. Melbourne-bandet gjør garasjerock der gitarriffene er litt sjøsjuke og trommene holder det hele på plass.

Drab City – Devil Doll
Christopher Dexter Greenspan og Asia albumdebuterer på Bella Union med «Good Songs For Bad People». Førstnevnte vil noen kjenne fra Witch House-prosjektet oOoOO og sistnevnte har tidligere virket som Islamiq Grrrls. Faktisk er dette heller ikke deres første album sammen. Allerede i 2018 ga de ut «Faminine Mystique» som oOoOO / Islamiq Grrrls. Funkbass, synther og en myk behagelig og døsig stemning som innbyr til mer fordypning.

Rafael Anton Irisarri – Fright and Control
Den eksperimentelle samtidskomponisten er aktuell med sitt ellevte album; «Peripeteia» under eget navn. Her blander han på sedvanlig godt vis droning, strengeklang, overstyrte harmonier og langstrakte reverbsekvenser. «Fright and Control» er en intens hørselsmeditasjon av støy.

Victor

Kohib – Alone in Mountains (Lydia watts)
Vi intervjuet nylig og Kohib og spurte han hvorfor han har valgt platetittelen «In Mountains»: – Har alltid hatt dragning mot fjellet. Jeg vokste opp på tur, alle idretter ble satt til side til fordel for rangling rundt i Vesterålsfjellene. Har et litt mer avslappet forhold til å finne frem teltet nå, men romantikken rundt tørr lyng og horisont er stadig der. Samtidig har jeg nære venner som har slitt på et eller annet nivå, og flere, for ikke å si alle, har funnet hjelp i å være perifere, og helst til fjells. Tittellåta «Alone in Mountains» er en slags hyllest til de sistnevnte, forteller Øivind A. Sjøvoll aka Kohib.
Jan-Olav beskriver uttrykket til Kohib i nevnte intervju godt: ‘Minimalistisk og mollstemt, men også atmosfærisk og rikt på stemninger. Tidvis kan man kanskje sammenligne musikken med lydskulpturer eller som en musikalsk speiling av det lunefulle, men også med den vakre naturen nord for Polarsirkelen’.

Kohib – forheksende fjellklang, Kohib – Let’s Meet the Bears (Lydia Waits) & Before Light (Ferske spor uke 23/2020).

Bob Vylan – We Live Here
Jan-Olav har også med denne, og bra er det, for dette er en av de sterkeste låtene jeg har hørt så langt i år, og jeg overdriver ikke, derfor må jeg skrive noen ord om låta. Grime-punk-bangeren «We Live Here» er tittellåten på EP’en med samme navn. EP’en er kun  tilgjengelig på bandcamp. «It will NOT be available on streaming platforms as we will no longer have them devalue our art!», skriver Bob Vylan på facebook. I åpningen av låten hører vi en stemme som sier noe sånt som: «A lovely area before you come in, lovely, a lovely area». En forbannet Bob Vylan brøl-svarer: «Neighbors called me n***** / Told me to go back to my own country / Said since we arrived this place has got so ugly / But this is my fucking country / And it’s never been fucking lovely». Hør låta, kjøp EP’en og se videoen.

Dømt – Moving Away & I Know My Enemy
«Moving Away» er en av de beste låtene på pønksamleren «2020: Pønk i Norge». Hektende, intens skapunk med rå vokal. Opprinnelig utgitt på plata «Blunt Force Trauma» i 2016. Hekter på en annen favoritt fra samme plate, den gnistrende avslutningslåta «I Know My Enemy».

Ramona’s Tea Party – Shen`t (Ferske spor uke 23/2020).

Castro – Golden Oreole
Ditto, altså en av de beste låtene på pønksamleren «2020: Pønk i Norge». Opprinnelig utgitt som bonusspor på CD-utgaven av «Infinity», som kom for to år siden. «Golden Oreole» har samme glød og punchlines, med engasjert og insisterende vokal fra Katja, som resten av låtene på «Infinity». Porsjonert konsentrert energi. Les anmeldelse av plata under.

Plateanmeldelse: Castro – «Infidelity».

The Exploited – USA & Punk’s Not Dead
Mr. Bungle covrer The Exploiteds «USA» (1982), Rolf har med Mr. Bungles versjon i denne ukas Ferske spor, så jeg tar med originalen, slik at dere kan sammenligne, her kan du se videoen. The Exploited postet nylig følgende på deres facebook: «got sick seeing all the wrong lyrics on the web». De mener punk-klassikeren «Punk’s Not Dead» (1981), og har nå skrevet ned teksten, nesten 40 år etter at låta ble utgitt, på en limited edition print i kun 50 ex. Du kan se printen med teksten på facebook-siden til The Exploited.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Musikalsk er dette umiskjennelig Norsk Råkk sin signatur. Lett og rytmisk gitar med et drivende tromme- og basskomp i ryggen. Toppet med et lekent og fengslende blåsearrangement. «Millioner av sandkorn»handler om å ta et avbrekk fra hverdagen, og gå inn i feriemodus. Da man kan ligge bekymringsløs på en strand å føle varme sandkorn på kroppen, og beroligende brus fra sjøen.

Norsk Råkk har i over 10 år turnért land og strand rundt med sin ska- og punkinspirerte rock, og de er kjent for å være et meget bra liveband. Tekstene er på norsk, og de stiller med full blåserekke. De har gitt ut 4 album og flere singler, som har fått meget gode tilbakemeldinger fra oss. Album nummer 5 samt en rekke singler står for døren i 2020, og de har nå signert med plateselskapet Fucking North Pole Records.

– Tanken bak videoen å introdusere Norsk Råkk á la 2020. Og gi i et innblikk i bandet live på scenen, og feelgood sommerstemning, forteller låtskriver Torstein Eriksen, og fortsetter: – Musikkvideoen er produsert og redigert av Mr. Skidmore. Inspirasjoner for låta er sandkorn, sommer, strender, mariachi, tequila og klassisk Norsk Råkk.

Bidrar:
Torstein Eriksen – vokal og bass
Adrian Du Monceau De Bergendal – gitar
Espen Wolmer Fladmoe – trommer
Axel Hjelme – Tangenter
Mathias Hole – trombone
Vidar Enga – Horn
Kim Koffeld – Trompet
Mikael Lindqvist – Tangenter

Innspilt, mikset og produsert av Jørn Christensen
Mastret av Dag Erik Nygaard
Skrevet av Torstein Eriksen
Arrangement av Norsk Råkk
Blåsearrangement av Mathias Hole

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog

Cocteau Twins:
Heaven or Las Vegas
Elizabeth Fraser´ umiskjennelige stemme som er det bærende elementet i Coctau Twins sitt sound, omgitt av gitarer og trommer som bader i klang. Alle instrumentene nærmest smelter sammen og Fraser sirkler seg rundt, over, under og omfavner alle arrangementene med sin fantastiske frasering. Nydelige låter – Himmelsk plate!

Sarah Vaughan
Sassy Swings the Tivoli
Sarah Vaughan, synger seg gjennom standrardrepoptoaret i Tivoliet i København på denne plata fra 1963. Den er en maktdemonstrasjon av en briljant solist, stemmekunstner, bandleder, formidler, samspillende/samsyngende og lyttende vokalist med et stort overskudd. Som ung sanger på 90-tallet helt i starten av min interesse for improvisert musikk, fikk denne plata en enorm betydning for meg.

Christian Wallumrød Ensemble:
A year from Easter.
Jeg elsker denne plata, og blir aldri lei. Komposisjonene til Christian Wallumrød, orkestreringen, samklangen og samspillet mellom Christian Wallumrød, Nils Økland, Arve Henriksen og Per Oddvar Johansen gir et helt fantastisk lydbilde. Bortsett å nyte plata i fulle drag, har jeg brukt denne plata mye til å jobbe med klang og stemmebruk. «Plasserer» meg i ensemblet og jobber mot og med hver enkelt stemme, som et ekstra instrument. Håndverksarbeid – veldig gøy!

David Bowie:
1.Outside
Det var her mitt kjærlighetsforhold til David Bowie startet. Så bladde jeg meg bakover i katalogen hans herfra. I dette konseptalbumet blir vi kjent med bl.a. Nathan Adler i en herlig grytemix av sjangre. Her får du alt fra kompakte låter til mer eksperimentelle strekk med lange vokal-og instrumentalpassasjer. Her vil jeg spesielt trekke fram pianisten Mike Garson sin solistiske rolle. Brian Eno er også med som produsent på denne plata. På dette albumet finner du også , «I’m Deranged», soundtracket til David Lynchs film «Lost Highway».

Led Zeppelin:
Remasters
Her får du mye Led Zeppelin samla på ett brett. Låter fra åtte av ni studioalbum. De folka her synes jeg det er vanskelig å skrive noe om uten å ta av på superlativene! De ramla inn i livet mitt når jeg var 12/13 år og har blitt værende siden. Vokalen til Robert Plant, trommebeatet til John Bonham (som fikk meg til å virkelig forstå hva en
trommis er, eller KAN være!!), gitarsoundet til Jimmy Page og det luntrende übercoole bassspillet til John Paul Jones. OOOOOHHHHHHHHHHH YEEEAAAAHHHH!!!!!!!

(Remasters er ikke på Spotify, i stedet tar vi med debutalbumet deres, red.anm.)

Kirsti Huke ble tildelt Radka Toneffs minnepris 2018.

5 plater som har inspirert

Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter

5 punkplater som alltid/fortsatt inspirerer Robert Hårstad i Forgetaboutit

5 låter som har inspirert

Sjekk relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog

– Det dekadente liv er toppen av menneskeheten og bunnen samtidig. I Østfold lever mange et dekadent liv, men de har byttet ut kaviar, champagne og sigar med makrell, Seidel og Rød Mix 3. Det passer oss perfekt, mener den plateaktuelle Halden-kvartetten Göttemia.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Andreas Skaugen

Legg til en god porsjon humor og skitten, uforfalska rock’n’roll tufta på 77 punk, hardrock og mer moderne deathpunk spilt med fandenivolsk driv og en utømmelig energi og du begynner å få en idé om hvilken herlig festplate de har laget med albumet «Decadence».

Her går det unna i voldsomt tempo før de klokker inn fjorten låter på 26 minutter. Kvartetten er ikke redde for å være verken harry, barnslig, ikke politisk korrekte eller ublu der de tar et hissig oppgjør med det aller meste, men er samtidig befriende upretensiøse. Med junkfood og alkohol som drivere tar de oss med til en harsk punkrock som beviser at det er gøy og leve, og befester punkrocken som et sentralt kulturuttrykk også i 2020. Musikken er ikke nyskapende. Referanser kan trekkes til Motörhead, Poison Idea, Turbonegro/Anal Babes, Black Flag og mange flere, men hva gjør vel det når det låter så fett som det her. Musikken gir deg lyst til å hytte med nevene, pogo danse, drikke øl og mer enn noe annet; dra på en kul lokal punkekonsert. Vi fritta rånerne om oppskriften til orgien.

Hvordan skiller Göttemia seg ut i fra tidligere band dere har vært eller er med i, som Laurits Mosseby Orkester, Vaya Con Satan, med tanke på den musikalske kjemien og bandrelasjonene?

I Göttemia er det ikke nødvendig å si så innmari mye fordi alle tenker ganske likt.

Fortell om hverandres musikalske styrker og funksjon i Gøttemia.

Ole Laurits Mosseby

Bassist og grinebiter.
Synger også en sang i ny og ne, hovedlåtskriver og en særdeles middelmådig organisator.

Roy Arne Klemmetsrud

Trommis og glad i turer i skog og mark, født midt i våronna i det herrens år 1984.
Vi har ved enkelte anledninger spilt med andre trommeslagere og da blir det ikke det samme i det hele tatt. Roy er lyden av Göttemia.

Ola Rolf Gjersdal

Ape, trevlig type som spiller gitar, glad i eldre kvinner og snus.

Ricky Julian Norum

Vokalist og han som alltid spiser pizza. Ricky er han litt artige, verdens mest positive kompis. Lager mye av tekstene.

Hvordan har Göttemia endret seg som band siden starten i 2006?

Vi startet i 2002, og det har endret seg ganske radikalt innad, utad låter det vel ganske likt. Vi har byttet vokalist og gitarist. I starten spilte vi konserter på 15 minutter, 20 låter. Det var et helvetes rølp, en gang kjørte vi til Trondheim og spilte 15 minutter, dro hjem igjen.

Hvorfor har det tatt så lang tid før dere albumdebuterte?

Vi har egentlig debutert sånn halvveis mange ganger, før Spotify osv. gjorde seg gjeldene kom skivene «Göttemiddag På Slottet» og «Old Enough to Pee».
På «Super Best Friends»-samleren fra 2010 har vi trykka inn et helt album.
I 2012 dro vi til Berlin og tok opp et album vi fortsatt ikke har fått gitt ut, det heter «Disfunctional Boys». På den tiden var hele gjengen passe drittlei, vokalisten slutta og Berlin-turen endte i katastrofe.

Dere har en fascinasjon for splittsingler og splitt-tolvere med andre band?

Jeg vil ikke si vi har noen ekstrem fascinasjon for splitter, det har liksom bare blitt sånn, men det er jo en fin måte å få spredd musikken sin på da.

Hvorfor albumtittelen «Decadence»?

Det dekadente liv er toppen av menneskeheten og bunnen samtidig. I Østfold lever mange et dekadent liv, men de har byttet ut kaviar, champagne og sigar med makrell, Seidel og Rød Mix 3.

Østfold Champagne

Tre deler vodka.
En del Samarin.

Hva er bakgrunnen for det dekadente albumcoveret og coverdesignet dere har laget?  Og hva er sammenhengen med det musikalske?
Thor Martin Thorsen fotografert av Benjamin Huseby smørt inn med et eller annet glinsende og en bildecollage på innsiden med litt av hvert. Et fotografi av en gjøglerhatt tatt av Hanna Fauske (Lucky Malice og Vaya Con Satan) på baksiden.

Først skulle egentlig coverbildet være av to lokale whitetrashere med colabunner, smuglerøl og amerikaner, men de ble så gira av hele fotoshooten at de begynte å slåss sånn at vi løp av gårde og han ene havna i glattcella.

Derfor måtte vi vri om huet og tenke hva er det minst dekadente vi kunne komme på, da gikk tanken til at en forfallen bodybuilder er passe lite dekadent. Dessverre hadde vi kjøpt feil kroppsmaling så Thor ligna mer på en statue. Kroppsmalingen var dessverre ikke noe bra for Thor Martin, som fikk et illebefinnende og måtte på legevakta.
Det er ingen gjøglerhatt på baksiden, det er en cabaret. Hanna Fauske er bassist i Lucky Malice, men også en fremragende kunstner.

Her er noen stikkord som dere kan assosiere fritt rundt og si hvordan de eventuelt er, eller ikke er, relevant for Göttemia og «Decadense».

Bo Diddley

Låta heter «Bo Diddley» fordi den har litt Bo Diddley-rytme, ikke noe annet, tøff kæll, Bo.

Crust punk

Spilt med veldig mange Crustpunk-band på turneer, crustband kommer og går, Göttemia består.

77 punk

Finnes det en mer sexy mann enn Paul Simonon? Vi har vel alle vår musikalske forankring i 77 punk, men det er ikke noe man hører på så ofte lengre.

Deathpunk / Poison Idea

Fine typer! Rock’n’roll machine!!!

Redneck-kultur

Elsker det, men tørr ikke leve det.

Ramones og limsniffing.

Bra band, men limsniffing er for pyser. Bensin er tingen.

Bensin

Anbefales ikke.

Übermensch/Untermensch teorien

Nietzsche kom opp med den teorien angående übermensch, alle som tror de er en del av den kategorien er derav untermensch i våre øyne. Liker ikke folkegrupper som tror de er bedre enn andre. Alle er like gode og alle er vinnere.

Bonnie Tyler

Hun maser om at hun trenger en helt.

Christer Jensen

Christer Jensen var på sitt mest dekadente den gangen vi telta i Amsterdam og han hadde bæsja på seg, nå for tiden snekrer han puber og synger i et band som heter
Live Aids. Flott fyr, men sammen så er vi bare rot.

Hvilket forhold har dere til vegan dogs og veganske hotdogs? Og hva med forholdet til hundeeiere og veganisme, eventuelt veganske hundeiere?

Veganske hotdogs funker til tider, men veganske hundeeiere som gir bikkja vegansk mat er noen forbanna idioter. De snakker høyt om å ikke bruke animalske produkter. Men å ha innavla hunder som bare lider er liksom greit.

Hvordan står det til i Norge i 2019/ Norway 2019?

Spennende og trist.

Og hva med 2020?

Enda mer spennende og enda mer trist.

Dere har spilt inn plata i Aber Studio i Halden. Hvordan er studioet? Og hvordan var opplevelsene under innspillingen der?

Det er et studio som ligger på Berby Herregård, inne i et gammelt bygg som var en husmorskole frem til 1952, stemninga inni der er rimelig spesiell, men veldig kul. Studioet er drevet av odelsgutten Mads Golden, som pleide å tromme for Oslo Ess. Det har overnattingsmuligheter og er helt topp på alle måter. Anbefaler alle å ta seg en tur ned til Enningdalen om de vil lire av seg noe Rock.

Hvem er de ulike gjestene på albumet? Hva har de tilført albumet og hvorfor har dere valgt å ta dem med?

Anne Karine Brække

Anna Karine er en fantastisk musiker og sanger som har vært rundt oss i mange år.
Tidligere spilte Roy og Laurits sammen med Karine i et band som het Garden (H.m.k.g) som ga ut en ep med navnet «Pels».
Sjekk ut Lucky Malice og Heksa.

Knut-Oscar Nymo (Oslo Ess, The Needs, Fork, OnklP & De Fjerne Slektningene med mer)

Vi har vært på mange turneer med Fork, tøffeste bandet. Knut-Oscar er også en fantastisk musiker/sanger med et hjerte av gull. En dag kom han til oss og sa at han hadde et riff han ikke kunne bruke i noe annet band, så da fikk vi «Norway 2019». Da var det naturlig at han kom og sang med også. Han har og vikariert for Ola, på gitar, ved et par anledninger.

Hvordan er rockemiljøet i Eidsberg/Halden. Hva er bra og mindre bra? Dere virker som en veldig tett sammensveiset gjeng som gjerne bidrar på hverandres prosjekter. Hvilken betydning har eldre forgjengere som Squareheads/Thrond Asker, The Basement Brats og The Camaros hatt for dere?

I Eidsberg var det veldig lite musikkmiljø. Vi satt i vår egen lille boble, Christer, Linda Haug, Roy og Laurits.
Halden er en veldig fin by der det er konserter omtrent hver dag i mange sjangre.
Thrond Asker via Feelgood har gitt oss utallige oppvarmingsjobber og konserter. Han har en god filosofi om å gi de fleste typer band et spillested og en mulighet. Thrond har betydd mye for Haldens konsertscene i alle år.
Camaros, Basement Brats er 2 band som har vært med å forme Rockekulturen i Halden på forskjellige måter. Camaros er ett av flere band som har vært med å forme basslyden til Laurits, som også spiller i Gringo Bandido nå for tiden og som er Christian Sandakers nye band.

Kan dere si noen ord om labelen Tonehjulet Kräftpest?

Kräftpest er en forening startet av diverse musikkinteresserte folk fra Halden i 2010 der formålet er å gi ut musikk og lage arrangementer for og med mennesker vi liker.
«Decadence» var utgivelse 30, og fra før har vi gitt ut musikk med Warp Riders, Aiming For Enrike, Norsk Råkk osv.

Diger Distro

Fine folk ass! Hva skulle undergrunns-Norge gjort uten Kristian og co.

Siste Reis Pub

Mye Fernet. Tøft sted å spille konserter.

Hvordan har koronatiltakene påvirket dere og hva har dere bedrevet i denne konsertløse tiden?

Gått glipp av en 3 ukers turné i Europa og plan om skiveslipp med konserter i Norge, men vi har fått øvd mye og er nå tilbake i Aber og spiller inn ny skive.

Når kan vi få oppleve dere live igjen?

Når denne pandemien har roa seg ned litt så tenker vi å komme i gang med konserter igjen, kanskje ta opp tråden med den turneen. Tapet av turné tok litt piffen av booking-iveren for en liten stund.

Til slutt vil jeg at dere skal velge tre låter hver som har påvirket deres utvikling som musikere, tekstforfattere eller som har inspirert på en eller annen måte under arbeidet med «Decadence».

Laurits

«Let The Sunshine In» av The 5th Dimension, fordi Joe Osborn var den den tøffeste bassisten!

Rancid – «Maxwell Murder» fordi» Matt Freeman fikk meg til å ha lyst til å spille bass litt utenom standarden.

Dead Moon – Clouds of Dawn, fett band og store helter.

Ricky

Luxus Leverpostei – Yogatimer. Låta handler om å operere inn en klitoris i rompa så man får orgasme når man promper. Uhyre morsom tekst, og en bra løsning på seksuell frustrasjon.

Accept – Fast As a Shark. Bra driv og ekstrem kul vokal. Jungende bra refreng.

Guy Penrod – Count Your Blessings, i fjor tilbrakte jeg 7 uker på Østerbo Evangeliesenter, der var jeg så heldig å se Guy spille konsert, og det var da jeg Jesus entret hjertet mitt og alle tidligere problemer slapp taket. Takk Guy.

Roy

Iggy & the Stooges – Search and Destroy

The Ronettes – Be My Baby, fordi Hal Blaine er tøff.

Ringo Starr- It Don’t Come Easy

Ola Rolf

Black Sabbath – War Pigs. Tøff gitarist på sitt beste.

Bob Hund – Blommor på brinnande fartyg. Fantastisk gitarsolo.

Bonk – Front Page. Tøft band.

Gøttemia – Tumor Says/Kill Kill (Bo Diddley) & Untermensch(Ferske spor uke 20/2020), Plateanmeldelse: Göttemia – «Decadence», Gøttemia – Total Eclipse of the Brain (Ferske spor uke 16/2020), Bredt og godt utvalg av online-konserter.

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen av Göttemia-skriveriene, så klikk på lenkene over for å sjekke alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!

Av:Jan-Olav Glette og Victor Josefsen

Jan-Olav

Sufjan Stevens – My Rajneesh

45-åringen fra Detroit, Michigan slapp forrige uke B-siden til den fysiske singelen «America». A-siden «America», som ble gjort tilgjengelig digitalt  sist uke, forespeiler høstens album «The Ascencion»,  som skal slippes 25. september. Der finner vi ikke denne nydelige låten. Hvorvidt låten er en hyllest til hans venn Emil Nikolaisen eller om den handler om sektlederen som sto for det biologiske terroristangrepet i Oregon i 1984, vet jeg ikke.

Sufjan Stevens – «That Was the Worst Christmas Ever!» (Musikalske julespor 2019), Sufjan Stevens – Mystery of Love (Ferske spor uke 49/2017), Julemusikk-anbefaling: Sufjan Stevens – «Songs for Christmas».

Slow Pulp – Idaho

Denne låta har en slepende elegance som tar deg mer og mer ved gjentatt lytting. Emily Massey synger om å lære seg å akseptere og ta i mot andres kjærlighet når man ikke er glad i seg selv. Låten og det kommende albumet ble skrevet etter at hun fikk diagnostisert lymesykdom (borrealiainfeksjon) og kronisk Mononukleose (kyssesyke). I tillegg var foreldrene hennes involvert i en alvorlig bilulykke slik at hun måtte dra hjem til Madison og ta seg av dem. Så kom koronaen… Uansett så skal debutalbumet «Moveys» til det i utgangspunktet Chicago-baserte bandet slippes 9. oktober. Venner av Mazzy Star, Big Thief og Phoebe Bridgers kan kanskje finne noe å glede seg over her?

Snowgoose – Who Will You Choose

Folkrock-trioen fra Glasgow – med tidligere bandmedlemmer fra BMX Bandits, The Bluebells, The Pearlfishers, Belle and Sebastian, The Soup Dragons, Euro Childs og Teenage Fanclub – slapp nylig andrealbumet «The Making of You» på Glass Records Modern. Singelen «Who Will You Choose» skillers seg ut som en ekstra sterk låt med sine mange lag og fine vendinger underveis. Video.

Bob Mould – Forecast of Rain

Nok en bekreftelse på at den tidligere Hüsker Dü og Sugar-vokalisten både er rasende og i god musikalsk vigør om dagen. Her er det de religiøse som backer Donald Trump som får unngjelde. Albumet «Blue hearts» kommer 25. september på Superchunks Merge Records.

«Would this be blasphemy. When you’re a star, you can do what you want. Words on the skyline. Buildings will fall, you’ll pay for it all.»

Bob Mould – American Crisis (Ferske spor uke 23/2020), Bob Mould i toppform på Øya!, Bob Mould – What Do You Want Me to Do (Ferske spor uke 5/2019), Grant Hart (Hüsker Dü) er død, Hüsker Dü den gang….

Susanna – The Dancing Snake

På første smakebit fra det kommende albumet «Baudelaire & Piano», som slippes 11. september, presenterer Susanna naken og alene foran piano en finstemt tolkning av Charles Baudelaires vakre dikt «Le serpent qui danse».

Susanna – Ecstacy X (Ferske spor uke 3/2019), Videopremiere: Susanna – «It’s A Long Way’ (To The Top If You Wanna Rock’n Roll)», Susanna – Låt: «Perfect Day» (musikalske sidespor – uke 4/2018) Mer Susanna

Annie – The Bomb

Forventningene til Anne Lilia Berge Strands kommende album «Dark Hearts», laget i samarbeid med The Sound of Arrows’ Stefan Storm, fortsetter å skrus opp med nok en fin singel. Her får vi føle konturer av coldwawe og kan høre samples fra apokalypse-filmen «Miracle Mile» fra 1988.

Annie – American Cars (Ferske spor uke 25/2020), Annie – intervju, Annie – I Don’t Like Your Band (Ferske spor uke 7/2019), Annie – Heartbeat & The Greatest Hit (Ferske spor uke 6/2019).

The Yum Yums – She’s Got Everything

Da dukket The Yum Yums-vinylene endelig opp i Norge og bandet fant veien til Verket Scene i Moss og Mir i Oslo for å feire med livekonserter, og vi fikk nok en påminnelse om hvor deilig det er å høre uskyldsren power pop. Plata er så proppet med slagere at det er vanskelig å velge en. Denne gangen blir det denne kvinnehyllesten.

The Yum Yums – The Ramones skrev bibelen og grunnloven, The Yum Yums – For Those about to Pop! (Ferske spor uke 25/2020), The Yum Yums – First Move (Ferske spor uke 16/2020), The Yum Yums Girls – Girls Like That (Ferske spor uke 15/2019), The Yum Yums, Cosmic Dropouts m.m. (og her).

Spirit Heat – Make Me Numb

Audun Storset fra Silence the Foe, Syndrom og The Lionheart Brothers slapp plutselig i forrige uke en fersk låt som vekker frem gode minner fra sistnevnte poporkester med sin delikate shoegaze-psykedelia. Håper at vi snart får høre mer.

Oceanator – A Crack in the World

Brooklyn-baserte Elise Okusami slipper endelig debutalbumet «Things I Never Said» på sin egen label Plastic Miracles 28. august. Egentlig skulle den kommet tidligere i sommer på Tiny Engines, men en brann satte en stopper for det. Nå er altså den første singelen «A Crack in the World» her. Musikalsk en type kraftpop, men tekstene er ganske «nedløftende».

Le Ren – If I Had Wings

Hjerteskjærende vakker låt fra debut-EP’en «Morning & Melancholia», som kommer 31. juli på Secretly Canadian. Sangerinnen fra Montreal i Canada, som egentlig heter Lauren Spear, gjør slående vakker countryinfluert folk ikke helt ulik Oliver Peck, som hun varmet opp for i statene faktisk, og har også blitt sammenlignet med McGarrigle-søstrene. Video.

Metz – A Boat to Drown In

Niende oktober lander det nye Metz-albumet «Atlas Vending» i butikker og digitale avspillingssteder. Første singel «A Boat to Drown In» viser bandet fra deres mer melodiøse side med harmonisk droning i nesten åtte minutter. Video.

Ukas tips! – Metz, Roskilde 2013: Metz (bilder).

illuminati hotties – will i get cancelled if i write a song called, «if you were a man you’d be so cancelled»

Mer rytmisk og dissonant kerfuffle eller kaos fra Los Angeles-trioen på deres nye mixtapealbum «Free I.H.». Kort, konsist, poengtert og fengende.»Let’s smash to a podcast!»

The Jackets – Dreamer

Den høyenergiske garasjerocketrioen fra Bern slapp fjerde album «Queen of the Pill» på «Voodoo Rhythm»på slutten av fjoråret. Der finner du denne fengende låta.

Victor

Pixie Ninja – CosmiK

«Colours Out of Space» er Pixia Ninjas fra Rognan i Nordland sitt andre album. Vi anbefalte deres første album «Ultrasound» for 3 år siden. I likhet med debutalbumet er «Colours Out of Space» fullt instrumentalt, og nå er de påvirket av noen av novellene skrevet av horror-forfatter-maestro H.P. Lovecraft. Særlig de to siste minuttene av «CosmiK» ville ha fungert utmerket som soundtrack til horror-film-maestro Dario Argento sine filmer. En opplevelse av estetikk og atmosfære.

Orions Belte – Acere

Mer instrumentalmusikk. Noen sa at Orion Belte (Øyvind Blomstrøm, Chris Holm og Kim Åge Furuhaug) sin «Acere» høres ut som den er spilt inn for 60 år siden og mikset i fremtiden, og det kan passe ganske bra. Liker du denne, så sjekk for all del ut Perry Dear & The Deerstalkers. Fra den nye EP’en «600m per minute».

Orions Belte – Joe Frazier (Ferske spor uke 35/2018), Orions Belte – Atlantic Surfing (Ferske spor – uke 24/2018).

EL/NeUe – KAFKA PÅ STRANDEN

Apropos opplevelse av estetikk og atmosfære og referanse til forfattere (jf. Pixie Ninja). Her er en til låt av EL/NeUe, som består av Håkon Johnson (gitar, bass, synth, vokal) og Askild Hagen (vokal, synth, bass), fra EP’en «Lykkeønskninger 2020».

EL/NeUe – LYKKeØNSKNINGeR 2020 (Ferske spor uke 26/2020).

Deep Thoukus – 1

Deep Thokus fra Oslo/Trondheim er i likhet med EL/NeUe en duo. ‘De utforsker instrumentenes materie og klangflater med både lekenhet og inderlig tilstedeværelse. Vart og fantasifullt med lydhørhet overfor hverandre lar de instrumentene ta oss med på en indre meditativ reise der det improviseres frem toner med avstamp i eksperimentell musikk og frijazz’, skriver Jan-Olav i intervjuet han gjorde med dem for ca. 14 dager siden. Et godt eksempel på det er åpningsporet fra den nye selvtituelerte plata deres.

Deep Thoukus – hinsides paradigmer.

Sâver – influx

Sâver ga konsertgjengere bakoversveis på fjorårets festivaler og konsertscener i inn- og utland med deres voldsomme trøkk og visuelt stimulerende opptredener. Sâver ble også nominert til en Spellemann for debutalbumet «They Came with Sunlight» samme år. Nå er de godt i gang med arbeidet med oppfølgeren uten at noen utgivelsesdato eller innspillingstidspunkt er satt helt ennå. Fra debutalbumet krever det suggererende dommedags-apokalyptiske mellomspillet «influx» plass på denne ukas Ferske spor. Hvorfor tar jeg den med nå? Fordi den passer bra som soundtrack  til intervjuet vi gjorde med bandet for ikke så lenge siden. Dessuten blir det aldri feil å minne om musikken og konsertene til Sâver.

Sâver – blytung riffing med skrikevokal, Bredt og godt utvalg av online-konserter (inkludert Jakobstrøm x Brakkesyke: SÂVER), Deichman anbefaler: Årets album 2019 ( inkludert Sâver – They Came with Sunlight, Rolf Andersen), Øya 2019 – SÂVER, SÂVER – I, Vanish (Ferske spor uke 6/2019).

The Good The Bad And The Zugly – Fuck Life… but How to Live it? 

Fuck Life… but How to Live it?, spurte vi The Good The Bad And The Zugly i det ferske intervjuet vårt. GBZ svarer: – Haha, vi fikk noen meldinger da den låta kom, men heldigvis ikke en på trynet, så tror vi er innafor. Den tittelen var det vel Christer (ex-Gøttemia) som kom på. Vi har alltid MENT fuck life, men ikke så mye mer. Nye plata til Gøttemia er forresten dritbra. (Les vår anmeldelse, red.anm.). – Vi har knapt hørt Life… But How To Live It?. Litt for unge. Danger!Man er topp, sier GBZ . Låta er ikke fersk, men denne låta, og alle låtene GBZ har gitt ut, er så bra at The Good The Bad And The Zugly egentlig bør få låt-klippekort på hver utgave av Ferske spor.

The Good The Bad And The Zugly – King of Incovenience (Ferske spor uke 5/2020), The Good The bad And The Zugly – Welcome to the Great Indoors (Ferske spor uke 3/2020), The Good The Bad And The Zugly – Corporate Rock (Ferske spor uke 51/2019),  The Good The Bad And The Zugly – NAV or Never (Ferske spor uke 34/2018), The Good The Bad And The Zugly – «It’s A Jungle Out There» (Ferske spor uke 6/2018), The Good The Bad and The Zugly – «Vik Bak Meg Satan» (Ferske spor uke 4/2018), The Good, The Bad and The Zugly – West Coast Exile (Ferske spor uke 3/2018), The Good The Bad And The Zugly – Album: The Worst Four Years (Musikalske sidespor – uke 45/2017), Plateanmeldelse: The Good The Bad And The Zugly – «Misantrophic House», Ivar Nikolaisen (The Good The Bad And The Zugly) – 5 om bøker og musikk + intervju om tekstene på «Misantrophic House», Øya 2015 – The Good The Bad and The Zugly, The Good the Bad and the Zugly – intervju, Ny The Good the Bad and the Zugly sjutommer / Anbefales.

Göttemia – Wouldn’t It Be Nice & New Ass/ More Guts

– Finnes det en mer sexy mann enn Paul Simonon? Vi har vel alle vår musikalske forankring i 77 punk, men det er ikke noe man hører på så ofte lengre, sier Gøttemia her. Selv hører jeg på sen 70s punk med jevne mellomrom, nylig har jeg atter en gang kicket på The Jam sine første album, ‘en frisk hybrid mellom punk og new wave ispedd en god dose mod, inspirert av The Who og amerikansk R&B’, som min kollega Stian sier det. The Clash omtaler han slik: ‘energisk og fullt fyrverkeri. Førstesklasses’. Gôttemias «Wouldn’t It Be Nice» er som et møte mellom The Clash og The Jam og Göttemia selv. Smittende energisk, gutsy og samtidig drivende melodiøst. Det beste med «Wouldn’t It Be Nice»er imidlertid ikke den vellykkede retro-viben alene, men først og fremst at det er en glimrende låt. Jeg tar også med «New Ass/ More Guts» – det er som om Lemmy har stått opp fra graven og gitt seg i kast med ur-grunge. Begge låtene er fra Gøttemias «Decadence», som kom i år, en gnistrende plate. Klikk på linken under for å lese anmeldelse av plata.

Göttemia – heftig rånerock med punkrøtter, Gøttemia – Tumor Says/Kill Kill (Bo Diddley) & Untermensch(Ferske spor uke 20/2020), Plateanmeldelse: Göttemia – «Decadence», Gøttemia – Total Eclipse of the Brain (Ferske spor uke 16/2020), Bredt og godt utvalg av online-konserter.

Luke Elliot – Somebody’s Man 

‘Den nye plata til Luke Elliot, «The Big Wind», er løsere i formen enn den stilsikre gjennombruddsplata «Dressed for the Occasion» (2015), men er nok en fin samling pianoballader og grandios bar lounge musikk. Musikken utstråler fremdeles en tidløs aura av crooner musikk, country, rock, beatpoesi og katolisisme, og trenger inn hos lytteren samtidig som den får oss til å se for oss det mytiske og romantiske Amerika; forlokkende og melankolsk på en og samme tid. Den er fremført med inderlighet hans irsk-amerikanske bakgrunn verdig’, skriver Jan-Olav i forbindelse med intervjuet vi gjorde med Luke Elliot. Sivert Høyem bidrar på plata på låta «Somebody’s Man». Fulltreffer.

Luke Elliot – amerikansk trubadur med patos, New Jersey-fødte Luke Elliot har gått den lange veien.

Aiming for Enrike – Don’t Hassle the Hoff

Både David Jønsson og undertegnede har hatt med Aiming for Enrike med i Ferske spor tidligere. Og i forbindelse med intervjuet vi nylig gjorde med duoen beskriver Jan-Olav utrykket deres slik: ‘Å definere hva det er duoen spiller er i grunnen ikke så enkelt. Musikken skifter stadig karakter og stemning. Utover i karrieren har de vridd på knottene og kommet frem til nye små nyanser, og fintilpasset uttrykket. Det er også stor dynamikk på det fjerde albumet fra låt til låt. Hvorvidt det er progressiv fuzzpop, matterock, IDM, eksperimentell støy eller post-rock er mindre viktig’. Denne uka velger jeg «Don’t Hassle the Hoff» til spillelista.

Aiming for Enrike – forunderlig, leken dansemusikk, Aiming For Enrike – Infinity Rider (Ferske spor uke 37/2019), Aiming For Enrike – Hard Dance Brainia (Ferske spor uke 12/2019), Øya 2016 – Aiming For Enrike, Aiming For Enrike- intervju.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen av de siste utgavene av Ferske spor, så klikk på lenken over eller Spillelister øverst for å sjekke alle.

Fredag 25. juli kan dere oppleve en spillesugen utgave av trioen Deathcrush når de etter lang tids pause fra konserter med publikum til stede i salen står på scenen på Sentralen i Oslo. Mange hjerter gleder seg til å se dem igjen. Bandet slapp singelsamleren «The Single Series» med to flunkende nye låter blant gammelt gull da koronaen raste som verst. Men de måtte altså legge release-champagnen på kjøleren inntil nå. Dere kan vente dere et catchy grenseoverskridende audiovisuelt skue der det finnes plass for droner, støy, hiphop beats og mer poppa new eller no wave. Vi slo av en prat med gitarist og vokalist Linn Nystadnes og batterist Vidar Evensen om stillstand, inspirasjon og visuell identitet.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto (front): Lene-Johansen / Foto: Anne Irgens

Hva er den største forskjellen mellom Deathcrush og andre band dere har vært eller er involvert i som Årabrot, Skalla? Og hvilken innflytelse har sideprosjektene Oilskin, Dross the Drone på det dere gjør i Deathcrush?

V: Det kan være behovet for eksperimentering, null filter, der prosessen er en like stor del av uttrykket som resultatet.
Oilskin og Dross er litt som en lab hvor vi bygger maskiner (faktiske maskiner) og vi henter ut «the best of» til Deathcrush. Vi får også ut ideer som ikke fungerer i Deathcrush på samme måte som intensjonen.

To av dere jobber, og har jobbet lenge, på spillesteder, med lyd og som bandansvarlig og tredjemann er musikkjournalist. Hvordan har det påvirket egen komponering? Og hva med innflytelsen fra egen dj’ing? 

L: Pelle er vel strengt tatt ikke musikkjournalist da, men han har research’a danseband, vet jeg.

V: Jeg blir ikke inspirert når jeg på jobb. Det kan skje, men sjelden. Hvis det er noe jeg virkelig digger, prøver jeg å få det med meg som publikummer. Da er det mye mere givende å finne frem musikk, og sjekke nye ting i utvelgelsen av musikk til et dj-sett. Da dukker det fort opp gull som går rett i min nyervervede Necro-pisk. Les: Stubberud sin hestehale.

Dere valgte albumtittelen «Megazone». Hva vil dere vil si med den?

V: Det er jo nabosjappa! Der Linn skjøt sin far i ryggen med lazer.

Vidar Evensen er også sterk involvert i det visuelle uttrykket bandet har, som designer av albumcovrene.

Hva er deres opplevelser og tanker om de to flotte, men også veldig ulike coverne, og hvor viktig er det å selv ha kontroll over også denne delen av det kunstneriske uttrykket?

L: Det har fra starten aldri vært noen grense mellom musikken og det visuelle uttrykket i Deathcrush, DC er vår virkelighetsoppfatning. Det har alltid vært naturlig å lage det meste selv. Alt skapes simultant, og er deler av samme puslespill. Vidars kunst var en av grunnene til at vi ble kjent, det var så tydelig at vi hadde noe å snakke om.

V: Jeg har alltid laget den visuelle profilen til band jeg har spilt i, så det ligger bare helt naturlig der. Det handler ikke så mye om å ha kontroll, mere å la det være en del av prosessen.

«Megazone»-coveret er jungiansk med to portretter over hverandre. Egoet og den sosiale fasaden i en “modell-posering” og skyggesiden ulmende inni der. Hvis man ser nøye etter finner du et lite vink til coveret til Deathcrush mini-LPen, hvor hendene som henger har blitt til øyevipper hos oss. Søtt!

På «The Single Series» er det en collage av alle singleomslagene, så det visuelle er samlet på samme måte som musikken.

Denne gangen har dere valgt å produsere plata selv etter tidligere ha jobbet med Jørgen Træen og Billy Anderson. Hvorfor dette valget?  Hva har vært fordelene og styrken med de ulike innspillingene/tilnærmingen til studioarbeidet?

V: Vi har alltid produsert selv, men Træen og Anderson gjorde opptakene og en del mix. Linn mixet og fikset etter vi var ferdige i studio med dem. Forskjellen er vel at med disse folka så hadde vi en avmålt tid i studio, kontra å jobbe med alt selv uten begrensninger og et parkometer som tikker og går.

Hvordan har det vært å spille inn i Athletic Studios i Halden?

V: Det er et veldig flott studio.

L: Legendarisk “trommerom”.

V: Og det er veldig kult at man kan hule seg der i og med at det er overnatting på stedet. Vi var der ganske kort og spilte bare inn basiskompet der. Resten er spilt inn og mixa av Linn i Transgressive House i Oslo.

Det tok lang tid fra dere startet opp som band før dere slapp den første fullengderen og dere må allerede kunne regnes som veteraner med massevis av sceneerfaring. Dere har også sluppet mindre utgivelser før albumet kom.

Fortell om dette og forholdet til fullengderen kontra andre format som dere har testet ut.

L: Spesielt da vi starta, var det mange som ville være behjelpelige og fortelle oss hva reglene var. Hvor ofte man kan spille live i en by, hvordan og når man skal gi ut musikk, om man i det hele tatt skal ha en mulighet. Vi har aldri skjønt poenget med å følge en oppskrift. Prosjektene våre får det de trenger, om det er å bli en flexi-disk med magasin, et maleri, CD-cover uten CD, spor på et album osv. osv.

Audun Vinger i Dagens Næringsliv skrev følgende: «Det føles tidvis som å bli beskutt av en pastellfarget paintball-mitraljøse eller at noen har installert et flipperspill inni hjernebarken din, det rommer eurodance, no wave, 90-talls-støyrock à la Amphetamine Reptile Records, britisk ravemusikk, fersk K-pop og dissonant black metal, i en underlig tiltrekkende og frisk salat Oslotrioen er temmelig alene om å mikse sammen.»

La oss ta runden her med de ulike genrene han nevner. Hvilket forhold har dere til de enkelte genrene og hvor relevante er de for Deathcrush og plata «Megazone» spesielt?

Eurodance

Relevant. Europas mest catchy sjanger. Catchy må med!
“Euro” fordi selv denne tilsynelatende syntetiske sjangeren har europeisk mørke i bunnen.

No Wave

Relevant. Frihet wohaa. Når kunsten blir rock og rocken blir kunst, da er man inne på noe!

90-talls-støyrock à la Amphetamine Reptile Records

Relevant. Burde være på Absolute 90s samlere! Med artister som Helios Creed, Helmet og Hammerhead summerer labelen en smart rød tråd fra syrete hippie pønk til skitten fet støy rock! AmRep-katalogen er klart noe alle som liker skitten rock bør dykke ned i.

Britisk ravemusikk

Relevant. Bare om natten. Og felles med flere av disse sjangrene, er at det går og går.
Repetisjon er viktig!

Fersk K-pop

Usikker på relevansen, men mulig det er overlappende elementer, motivasjoner –  det bare slår ut en smule forskjellig.. gjør det ikke?

Dissonant black metal

Relevant og i slekt med no wave. Selv om black metal ofte vil fremstå som det sterke individ, høyreist rygg i skog og mark, virker det som de aller beste platene i sjangeren er bra nettopp fordi de er naive, lekne og spilt inn med få ressurser. Lofi-lydbildet er essensielt, det hjelper skranglingen. Når ymse band ble voksne og alt for teknisk flinke, ble lyden fin og musikken gubbete prog. Dakkar!

Også har jeg selv et par stikkord

Industrirock

Relevant. Ekstremt stor paraply, dette er vel et samlebegrep på mye av musikken vi er glad i. Fra typ Throbbing Gristle, Whitehouse, Chrome, Ministry, Godflesh til typ WaxTrax!-band. Man kan være støyete, rocka og dansbar samtidig.

Synthpunk

Relevant. Kan for vår del slås sammen med den over. The Screamers og Nervous Gender står høyt i kurs her!
Kan anbefale å sjekke dette liveopptaket av Nervous Gender:

Witch house

V: Nææ, kan like noen låter av band som går under denne sjangeren.
Men når vi bruker okkulte symboler i vår estetikk, så mener vi det.
Det blir litt for amerikansk og pinlig, som når amerikansk metal skal være brutal og så er det bare glætt!

L: hva er witch house..?

Hvorfor liker dere dissonans som effekt og velger å bruke det såpass mye som dere gjør?

Relevant, dissonans stemmer best overens med verden, med mennesket, med oss.

Egoisme/selvsentrert

Relevant tema i dagens tid og ånd.

Likgyldighet

Eeh… Neida. Likegyldighet kanskje ikke så mye som apati, i en verden med så mye info tilgjengelig, så mye å ta tak i, at mange bare melder seg ut. Eller de som, av forskjellige grunner, har tatt til seg så lite kunnskap, at de tror at selv politikk, klasse, kjønn etc. etc., er en lagsport, hvor det ikke handler om rettferdighet eller fakta, men om å vinne, eller om å tro, istedenfor å vite. Blir de korrigert, er det irrelevant. Man støtter laget sitt selv i tunge tider.

Bruk av samples i rock

Ja, takk!

Tid for å snakke litt om helter/forelesninger og singelsamlingen «The Singles Series» som kom ut nå i år. Hvilket forhold har dere til de ulike her og hvorfor har dere valgt å ære nettopp disse med en låt eller forelesning?

Wharton Tiers/Theoretical Girls

Produsent for musikk med prioriteringene i orden.

Bethan Peters/Delta 5

Très cool dansbar bassist, no frills, bare nerve.

Gina Kikoine/Gina X

GDM.

Nanker Phelge/The Rolling Stones

If.You.Play.With.Me.You’re.Playing.With.Fire.

Andreas Larssen (formoder det er den gamle trommisen det henvises til?)

Yup. Han var med å lage låta.

Eddie Ryan/Vincent Rubio og wrestling

Her er det ikke wrestling Ryan, men trommebyggeren Ryan fra London vi snakker om.
Linn eier et custombygget trommesett fra han. Hans sett er på innspillingen.

Beatmaster V/Body Count

Relevant. «Cop Killer». Også har vi vår egen Beatmaster V da.

Backstreet Boys/ Max Martin og Andreas Mikael Carlson
Hvorfor har dere valgt å gjøre en egen tolkning av denne og hvilke kvaliteter ser dere i originalen av «I Want It That Way» som inspirerte frem dette valget?
Deres låt er veldig annerledes.

L: Vidar hadde laget originalidéen, tok den med på øverommet, og så hadde Linn en av sine aha-opplevelser.
Pop kan være så mørkt, og BSB-historien er så mye mørkere enn man tror. Svindel, utnytting, grooming, samtidig som de fanget en generasjon som var totalt uvitende over hva som skjedde i kulissene. Som så mye annet som etter en tid viser seg å ikke bare være konspirasjonsteorier.

Hva mener dere selv er de(n) viktigste forskjellen(e) mellom de to ulike platene utover at noen av de eldre kuttene også involverer, og er skrevet av tidligere bandmedlem, Åse Bredeli Røyset?

V: Den store forskjellen er vel at den ene er skrevet som et album, og den andre er mer en dokumentasjon, en samling av singler som er spilt inn i forskjellige studioer over tid.

Jeg opplever det slik at det nye albumet, og det ferske sporet «Know What You Want», har et mer moderne, eventuelt mindre støyorientert lydbilde, enn en del av de eldre låtene, som vel kanskje befinner seg nærmere støyrocken og Sonic Youths lydbilde.

Enkelt kan man kanskje si at de nyere låtene er nærmere soloalbumet til Kim Gordon med mer inkorporering av elektronisk musikk og hiphop?

L: Artig at du synes det er mer moderne, siden den låta egentlig føles mer som et steg tilbake mot No Wave’n vi jo har hatt i ryggmargen fra starten, uten at vi har hatt et mål om å høres ut som det ene eller det andre. Har ikke hørt soloalbumet til Gordon, og Sonic Youth har vel mer introdusert oss for fantastiske band fra for eksempel kunst- og No Wave-scena på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80tallet, enn vært en direkte inspirasjon i seg selv. Hip hop-innflytelsen har vi alltid hatt, men vi eksprimenterer helt klart mer med elektroniske elementer, også live.

V: En av grunnene til at det kommer mere frem på denne låten, er kanskje fraværet av gitar?

Elementer som for så vidt også har vært der hele veien hos dere, trer kanskje enda tydeligere frem nå? Er det i såfall et bevisst valg?

L: Jeg har alltid likt å legge inn treats i mixene våre, men nå leker vi med det tidligere i låtprosessen.

V: Det vil nok komme enda mere fra Oilskin-land fremover. Elektronikken har ulma lenge i bakgrunnen på alt vi har gjort. Det trengs det en del jobbing med det, så vanskelig å gjøre det underbevisst, hehe.

Singelsamlingen inneholder også et par helt nye låter. Det vil si låter som dere har spilt live en stund, men altså ikke gitt ut tidligere. Hvor representative er de for Deathcrush fremover?

V: Kort sagt, det blir nok mere synth involvert fremover.

L: Og ballader. Hvis vi får det til. Tricky sport.

V: Ja! Gabber og ballader, der har du en helaften!

Foreligger det også planer om en ny plate allerede?

V: Vi hadde håpet på å få gitt ut et nytt album i høst/vinter. Nå vurderer vi litt hva som blir best i forhold til når vi får kommet oss nedover på Europaturné etc.
Vi planlegger også andre utgivelser, som vil se dagens lys før jul.

Deatchrush på Øya.

Hvordan har bandet blitt påvirket av covid-19-tiltakene og hvordan har dere brukt denne tiden?

V: Vi gav ut plate, «The Single Series», den dagen alt ble stengt. Det var litt bummer, fredag 13. var i sannhet ulykke denne gang.

L: Hvem skulle trodd.

V: Vi måtte avlyse to turneer, en i Norge og en i Europa, så helt katastrofe sånn sett. Nå ser det ut til at Europaturen til høsten også ryker. Etter å ha prøvd å finne løsninger, og styre med papirmølla ift. støtteordninger etc, har vi har både skrevet og tatt opp musikk i den siste tiden.
Linn har også vært feat. for Spielbergs og Sex Judas, og gjort gitar på et DaDa-prosjekt.
Det har også blitt tid til maling og design til kommende prosjekter.
Dessuten har jeg fått spart til hockeysveis.

L: Vi streamet fra Jakobkirken i mai, og gleder oss sykt til å spille – for sittende publikum – på Sentralen fredag 24. juli kl. 19:30. Og det er enda godt vi får noe utløp – ellers hadde vi sikkert endt med hockey eller som Britney Bald, hele gjengen. #freebritney

Deathcrush på Blå.

Deathcrush – State of the Union & Bedpost (Ferske spor uke 22/2019)

Deathcrush – EGO (Ferske spor uke 3/2019)

ps Under relaterte saker har vi  tatt med flere Deathcrush-skriverier.

Wolves Like us slapp på tampen av fjoråret det ypperlige, emosjonelle rockealbumet «Brittle Bones». Man lar seg berøre av de inderlige tekstene som kommer til uttrykk over drivende post-hardcore punk. – Du kan ikke ha en normal jobb og satse så hardt som vi gjorde en stund, mener vokalist Lars Kristensen.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Julia M. Naglestad

Musikken er skitten, klagende, lengselsfull, bittersøt og søkende, men fremtrer samtidig med autoritet og kraft. Tekstene er selvransakende. Måten bandet sammenføyer musikalsk tyngde, atmosfære og melodi drar deg inn i uttrykket. Det følelsesladede, drivende hardtslående uttrykket får meg til å tenke på både The Afghan Whigs, Leatherface og Foo Fighters, men representerer samtidig noe unikt og egensindig. I sommer skulle vi gjerne sett et tight band erobre konsertscener i inn- og utland, men det får bli en annen gang. Vi bruker ventetiden til en prat med opphavsmennene. Lars Kristiansen snakker hovedsakelig på vegne av gruppa.

Hva er forskjellen mellom Wolves Like Us anno 2020 og 2010?

Forskjellen er nok mest at vi er i 40-åra nå og har familie alle sammen. Det har skjedd mye i privatliv, og vi har jo vært aktive med bandet i perioder vi har kunnet spille. De siste årene har nok vært preget av småbarn og jobb, og ikke så mye tid til rock som vi hadde før. Kjedelig svar, men «tidsklemma» er mest beskrivende.

Jonas: Det viktigste å nevne her er jo at da hadde vi MASSE tid til å drive med dette, det har vi ikke nå. Så liten tid at fremtiden akkurat nå usikker.
Vi har vært heldige å få lov til å drive med dette bandet på en slags proff hobbybasis hele veien, men nå begynner det å bli trangt med overskuddstiden til gjengen.
Håper vi får til å tatt igjen tapte gigs og turneer etter covid-19 blåser bort, og så får vi ta en fot i bakken etter det.

Hvordan er arbeidsmåten i Wolves Like Us i forhold til andre band dere har vært med i som Thee Unmist, Infidels Forever, Jaded, Amulet, Arms on Fire, Funguson, JR Ewing?

WLU er mer strukturert, vi diskuterer mye. Vi har vært et e-post band i store deler av vår eksistens, da vi har vært spredd litt utover landet. Så møtes vi på øving, og snekrer sammen resten på lokalet. Jeg kan ikke snakke for alle, men den store forskjellen ligger der for min del.

Jonas: Som alle band (tør jeg påstå) så går det jo en kule varmt mellom oss også. Men det handler heldigvis nesten alltid om å enten prestere best mulig eller om et riff eller en melodi er for kristen.. sjeldent personlige angrep. Vi er fire sterke personligheter med meninger, i hvert fall to stykker (hehe) så litt kjefting og surmuling hører med.

Hvorfor valgte dere albumtittelen «Brittle Bones» og hva legger dere i den?

Det er åpent for tolkning, jeg er ikke så fan av å forklare tekster og titler, folk får bruke fantasien – det er litt av poenget med kunstneriske uttrykk.

Fortell litt om den fine tegningen (av Danny Larsen) som pryder omslaget og coveret i sin helhet.

Jonas kjenner han litt, men det var faktisk en kompis fra bandet Die A Legend (CC) som tagga oss i en insta post Danny la ut med akkurat det bildet. Det var en «by proxy» avgjørelse, og første gang vi så tegningen tenkte alle «ok, det er coveret». Danny er sykt talentfull og ga oss heldigvis lov til å bruke bildet.

Det har vært 6 års pause mellom dette albumet og det forrige. Hva brukte dere tiden til?

Nå var det 5 år, men vi brukte tiden til å produsere x antall barn, noen bygget hus og vi lagde dette albumet. Det var en absurd periode, det skjedde utrolig mye og det var en utfordring å lande alle prosjektene. Som nevnt over, alt som skjedde på privaten gjorde at det bare ble som det ble. Jeg er uansett fornøyd med resultatet.

Torgeir: Vi har strengt tatt ikke hatt fem års «pause», selv om det tok fem år før «Brittle Bones» kom. Vi turnerte ganske heftig utenlands og spilte utallige show i den perioden. Men det er mye sjonglering med fulle jobber og familieliv i tillegg til band, så vi tok en liten timeout midt inni der for å bestemme oss for om vi skulle gønne på med ei skive til, og når vi først bestemte oss tok det jo halvannet år fra vi begynte å spille inn skiva til den faktisk var ute. På det tidspunktet sto vi på bar bakke uten hverken penger eller plateselskap, så vi måtte hoste opp gryna sjøl og ta tida til hjelp for å sørge for å få alt på plass.

Dere bor/bodde på ulike steder. Hvordan preget dette arbeidet med låter og innspillingen av demoer og album?

Espen og Jonas lagde noen få demoer på Vestlandet tidlig, resten ble jammet ut kollektivt på lokalet over noen år. Vi har hatt en veldig aktiv dropbox. Albumet ble spilt inn i Oslo og mikset i San Fransisco, så det foregikk også alt via interwebsen. På samme måte ble det mastret i Stockholm, og videreformidlet til Pelagic derfra, så det har vært mye binære koblinger for å få dette til å fungere. Uten internett hadde vi sliti mæks.

Kan dere si litt om valget av gjester på skiva og hva de har bidratt med? 

Gared O`Donnell

Gared er en god kompis, som også har spilt i et legendarisk band (Planes Mistaken for Stars). Han har en av verdens kuleste stemmer, og tilfeldighetene ville ha det slik at han og kona var på besøk hos Lars og Toy akkurat den uka vi tracket vokal. Da ble det slik, og det er vi glade for.

Øyvind Osa

Samme med Øyvind. Vi har kjent han i 25 år, og vært gjensidige venner og fans og det var helt naturlig å spørre han, da han har en helt annen stemme enn Lars som passet kjempebra sammen. Det var faktisk første gang vi samarbeidet på innspilling, noe som er litt rart siden vi har hengt sammen siden midten av nittitallet.

Her er noen stikkord som dere kan prate litt rundt og si hvordan de eventuelt er, eller ikke er, relevant for plata.

Oljepenger

Dette er en kommentar på forbruk. Det eksisterer en «rasshølisme» i Norge, en slags priviligert arroganse som irriterer meg voldsomt. Eksemplifisert i norsk køkultur for eksempel, eller mangelen på den. Det er liksom «meg først, og så meg» som gjelder, og den irritasjonen stikker ganske dypt.

Vinter

Jeg hater vinteren. I så måte er det relevant fordi jeg isolerer meg og blir vintersjuk. Jeg gleder meg ikke over snøen, det er mer jobb og begrensning enn inspirasjon. Ikke står jeg på ski heller.

Kjærlighet

Du trenger kjærlighet. Først og fremst til deg sjøl. Så kan du elske andre, og lage litt god stemning forhåpentligvis.

Å leve fra hånd til munn

Det gjorde vi alle i mange år for å få til dette. Du kan ikke ha en normal jobb og satse så hardt som vi gjorde en stund. Vi har hatt mange shitty jobber.

Biologisk og sosial arv

Begge er massive for hvor man befinner seg i eteren. Biologisk arv er relevant for tekstene, fordi din fysiologiske forutsetning for å takle dette livet er betinget av ditt DNA. Sosial arv er et tema som kanskje blir eksemplifisert i tekstene om oppvekstkår og de jobbene man er nødt til å ta for å leve et liv som vi har levd. For ikke å snakke om min egen oppvekst i pinsemenighet og den konflikten som oppsto da jeg valgte å bryte med hele den kulten.

Forholdet til tro og askeonsdag

Jeg har ingen tro. Askeonsdag er jo en botsdag, hvor du betaler dyrt for dine synder og jeg følte det var en god metafor for noen mindre hyggelige ting som har skjedd i livet.

Grunge

Jeg er helt uironisk fan av tidlig nittitalls grunge. Jeg hadde ikke snakket med deg nå hvis det ikke hadde vært for Soundgarden, Mudhoney, Nirvana og Alice in Chains.

Emo

Samme der, men mye viktigere hvor det kom fra. Jeg var mer «Screamo» enn Emo, og band som Portraits of Past, nevnte Planes Mistaken for Stars og Shotmaker var utrolig viktige for meg. Også JR Ewing, Snøras og Kaospilot fra her til lands.

Hardcore punk

Jeg spiste alt som ble gitt ut på Dischord uten forbehold. Personlig er jeg mer opptatt av punk enn hardcore, og tidlig på ungdomsskolen var det Dead Kennedys, Ramones, Misfits og Minor Threat som gjaldt. Så ble det Fugazi, og plutselig oppdaget jeg Sonic Youth, og da var det gjort. Også Leatherface da, kanskje det beste bandet i hele verden.

Post rock

Som Slint og June of 44? Ja takk!

Alternativ rock

Det er et like utvanna utrykk som «økologiske grønnsaker».
Planes Mistaken for Stars, Appleseed Cast og Deep Elm Records.
Planes har vi snakka om mange ganger her. Jeg har en PMFS-tato, og det sier vel sitt. Appleseed var et av de beste indiebandene fra tidlig 2000, uten tvil. Deep Elm ble vel litt kleint etter hvert, synes de ga ut mye ræl, litt sånn som Polyvinyl til slutt ble et mer eller mindre gjennomkommersielt label.

Hva er deres forhold til Dortmund og eventuelt også Erling Braut Haaland som ja nettopp har blitt Property of Dortmund? (Dere måtte avbryte en turné og Lars ble liggende igjen på sjukehus der. I tillegg har det blitt en låt på skiva).

Stor fan av BVB 09, men akkurat den episoden der jeg ble liggende igjen på sykehus i Dortmund ønsker jeg ikke snakke så mye om. Det var jævlig kjipt, og det forandret meg fundamentalt. Snakker heller om Bundesliga en time, men gleder meg over at det endelig er et par briljante fotballspillere fra Norge.

Roar Nilsen og Rune Lamøy har spilt inn i henholdsvis Nabolaget og Lamb Island Studios. Hvorfor dere valgte å jobbe med dem og hvordan har dere har opplevd samarbeidet? Hva har de tilført til bandet?

Rune er en gammel kompis, og gjorde jobben med vokal utrolig enkel. Det var akkurat som å henge ut med en kompis noen dager egentlig. Han tok nesten ikke penger for det heller, noe som vitner om vennskap og hans unike tilnærming til oss. Rune er reint gull.
Roar ble anbefalt, han kom på bordet via Jonas, tror jeg. Det var lett å jobbe med han, og han har et kult studio som låter dritbra. Og så er han en særdeles trivelig fyr, noe som er viktig.

Hvor viktig er livebiten ved det å spille i ett band?

Jeg snakker kun for meg selv, men jeg synes det er det viktigste. Alt det andre er bare omveier for å komme på scenen i min bok. Det er der du møter folk, kommuniserer det du har skrevet og ser umiddelbare reaksjoner fra folk. Det er alfa omega for min del.

Si litt om Pelagic Records og forholdet til dem.

Han (Magnus Lindberg) som mastret skiva spiller i Cult of Luna, og det var han som sendte skiva til Pelagic fordi han visste at de kom til å like den. Jeg har bare bra ting å si om Pelagic. Vi har fått gjøre akkurat som vi vil, og de har et proft opplegg og har gitt oss 100% kontroll over vårt eget band. Helt suverene folk er de også.

Hvordan har covid-19-tiltakene påvirket Wolves Like Us og hva har dere drevet med i denne tiden?

Først og fremst har vi jobbet, etter den første måneden hvor barnehager og skoler var stengt, da var iallfall jeg hjemme med ungene. Det har ikke vært mulig å gjøre noe med bandet i perioden, noe som er utrolig frustrerende med tanke på at vi ga ut platen 3-4 måneder før faenskapet startet. Vi skulle helst vært ute på veien i sommer, men det skjer ikke.

Til slutt vil jeg at dere velger to låter hver som dere lyttet til i perioden rundt innspillingen av platen, og en nyere låt dere lytter til nå for tiden, og fortelle hva dere fikk ut av disse låtene og hvordan de eventuelt bevisstgjorde dere på noe med tanke på egen musikk.

Lars

Det får de andre gutta nesten svare på sjøl. Jeg sier: Soft Kill – «Saviour» og Daughters – «You Won’t Get What You Want». Mest fordi de to platene gjenskapte min kjærlighet for bråkete musikk. Så nå hører jeg på Neubauten igjen.

Jonas

I det siste så har jeg hørt på de nye låtene til Idles. Snotty, gøyal britisk punkrock. Nye skiva til Jonathan Wilson. Digg americana. Perfekt for sommer og bilkjøring. Nye skiva til svenske HEADS. «Push». Seig og tight alternarock. Tror det er en eller to av kara fra Cult of Luna med i det bandet.

Torgeir

Har ikke så mange nye låter å komme med for å være ærlig. Jeg har nok en gang måttet reise tilbake til 90-tallet for å finne musikk jeg digger, så i sommer har jeg feira 25-årsjubileet til Quicksands «Manic Compression» med å blæste den så ofte som mulig. Latterlig bra (og litt undervurdert skive, men så kan det heller ikke heller ha vært lett å følge opp «Slip»). Kan jo trekke fram låter som «Landmine Spring» og «Simpleton» fra den skiva.

Espen

Leatherface – Not Superstitious
Hüsker Dü – Something I Learned Today

Wolves Like Us – «Brittle Bones»

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Hun er min vokale motpol med sin sølvstemme, man kan kanskje kalle henne en engel, men lengst inne i englebruset kan man ane et sort hull. Vi er som yin og yang hun og jeg, sier Stefan Sundstrøm om sin vokale partner Ingeborg Oktober i Likholmen som er aktuelle med plata «Blindskär» + «Evigferd».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Martin Losvik

Iboende motsetninger eller paradoks eller kompleksitet er noe av det som gir den nakne, mørke, urolige kraften i det kunstneriske uttrykket til Likholmen på dobbeltalbumet «Evigferd/Blindskär» sin seige styrke og varsomme magnetisme. Det er ofte mollstemt og mørkt og med røffe kanter, men også egenartet og inderlig vakkert. Gi platen den tid og anstrengelse den fortjener. Her følger bandets egne nøkler til forståelse.

– Det å prøve å slippe alle tidligere erfaringer, og begynne på en slags metaforisk rute 1. Klart man drar med seg …sine egne erfaringer, mønstre og historie – men tvil er en sterk fremdriftskraft, forklarer den autodidakte vokalisten og gitaristen Erling Ramskjell, som også er det nærmeste en organisatorisk kraft man kan finne i Likholmen som komponist og sentral lyriker.

Hva er de ulike bandmedlemmenes bidrag til Likholmen og hva er deres styrker som musikere/kunstnere?

Hallstein: Jeg må si at alle i Likholmen er favoritter å jobbe med.

Erling: Dette er jo en bygning med bare hjørnesteiner. Så den korte versjonen er: Kanskje de beste menneskene i Nord-Europa som jeg tilfeldigvis har vært så privilegert å få henge med både i og utenfor kunsten.

Ingeborg Oktober

Steffe: Hon är min vokala motpol med sin silverstämma, man kan kanske kalla henne en ängel, men längst in i änglabruset kan man ana ett svart hål. Vi är som yin och yang hon och jag.
Vi har varandras svärta och vithet gömda i varsin motsats.

Martin: Iblant veldig sterkt insisterende vokalist, ikke sjeldent er hun ansvarlig for tårer blant publikum. Hun står rakrygget og syler de blå øynene i dem. I det narrativet som jeg ser for meg i Likholmens univers er hun en stemme som ligger over alt det andre.

Erling: Er en seriøst bra og flerdimensjonal vokalist, som bare fortsetter å overraske. Er mange år eldre musikalsk enn sin biologiske alder, og generelt et sjeldent menneske.

Hallstein: Ingeborg formidler tekst og melodi med en nerve og glød som griper tak i deg enten hun ligger fremst i lydbildet eller lurer i bakgrunnen.

Stefan Sundström

Hallstein: Stefan er helt rå vokalist med vanvittig spennvidde. Fenomenal intuisjon og tilstedeværelse i det han gjør både på scene og i studio.

Erling: Beviset på at det går an å ha en kurve som bare går oppover. Må være ganske cool når man helt fra begynnelsen befinner seg på et veldig høyt sted. Han har en tyngde, dybde og bredde som er helt unik.

Martin: Det er alltid spennende med Stefan og hans vaskeekte dystopi. Han sitter utenfor Stockholm, scroller på instagram og lar plantene ta overhånd.

Kåre Riibe Ramskjell

Steffe: En vävare, en målare, en barockmästare som stofferar Erlings melodier med keruber, stilleben och ljudlandskap som söker sej bort mot gamla medeltida slaktplatser och antika ruiner med nymfer och djävulska fauner klättrande upp och ner på tonernas pelare.

Erling: En mann man kan gi hva som helst å spille på, og få det til å låte sykelig fett. Har bestandig vært en storebror å se opp til på alle plan. Veldig mye av det jeg har gjort musikalsk, har jeg gjort sammen med han – med god grunn.

Hallstein: Kåre er mellomtone-magiker og har en svært egen tilnærming til alt han bidrar på. Med hans ekte pumpeorgel og 60-talls el. piano får vi et deilig levende og organisk komp.

Martin: Kåre er en stor del av det åpenbart vakre i Likholmen. Han sitter der og jobber som en liten alkymist, og binder alt i hop.

Hallstein Sandvin

Steffe: Producenten, ljudingenjören och den mörka basen som syr ihop dom musikaliska trasorna till ett nordnorskt, marint Armageddon. Ett tryggt ankare att fästa sej vid när man närmar sig Likholmens sargade klippor.

Martin: Hallstein er en del av maskinen. Ekstra vakkert er det når han tillater seg å være rusket i maskinen. Det er ikke alltid man vet hva som har skjedd før etterpå.

Erling: Usedvanlig takknemlig for at jeg får leke så mye med han som jeg gjør. Multiinstrumentalist som også bedriver lyd-voodoo som blant annet bidrar til å hente frem de siste, avgjørende prosentene i en plateproduksjonen. Han er en mann som har roen.

Hallstein: Jeg spiller bass/perkusjon og lydfester musikken.

Martin Losvik

Steffe: Kunstneren, den visionära absurdisten, skräckens skrattare, Norges Terry Gilliam. Jag vill att han ska göra alla mina videos fram till döddagar. Han lägger ett raster över det nordnorska landskapet som är svårt att få bort, Norska Havet är sej aldrig likt mer efter att man sett hans filmer. Havet har förlorat sin oskuld till Losvik.

Hallstein: Martin staker ut kursen sammen med Erling og Stefan, sjekker kompasset underveis og konsoliderer Likholmens univers med sine geniale visuelle framvisninger.

Erling: Du tar ikke inn den kunsten Losvik styrer opp, den drar deg inn i seg, og så blir en del av deg for alltid igjen der. Losviks output er et godt eksempel på at ikke alt som er jævlig bra kan settes ord på. Intuisjon som et veldig snilt rovdyr.

Erling Ramskjell

Steffe: Ja, vad ska man säja. Norra Europas enda kvarvarande orakel. När han hette Æ så snodde dom hans namn. Men dom lyckades inte få in honom i sin konservburk. Det går inte att paketera den genialiteten. Det kanske är synd, eftersom han då inte hamnar på butikshyllorna i varenda by. Men vi som lyssnar hör en helt unik röst som tells the fucking truth.
Och så är han en av mina bästa vänner.

Hallstein: Erling skriver musikken og arrangerer det meste. Hans fremragende gitar-arbeid har et omfang som varierer fra rolig plekter strumming til hard fuzz og finurlige effekter.

Martin: Erling gjennomsyrer prosjektet. En av Norges beste tredjegitarister?

Hva er det som kjennetegner Erling Ramskjell som komponist. Hva er hans styrker?

Hallstein: Det er kvalitet og seriøsitet over det han gjør. Han har en utrolig teft for melodi og skriver rett og slett veldig bra tekster.

Steffe: Att han litar på sin inre röst, och sitt eget utanförskap.

Erling: At han egentlig ikke vet hva han holder på med, men ikke klarer å la være å holde på med det.

Hva er likhetene, forskjellene og styrkene i tekstene til Erling og Stefan?

Martin: Erling og Stefan har masse forskjeller i sin egen produksjon. I dette prosjektet syns jeg det er interessant å se disse to forskjellige innfallsvinklene på samme tema. Stefan har jo med seg den forannevnte europeiske dystopien. Likholmen tar jo utgangspunkt i et nord. Eller Erling når han skriver tar i stor grad utgangspunkt i det som er utenfor verandaen hans. Jeg, når jeg skal visualisere det hele jobber med det som er rundt meg. Stefan bor i et drivhus utenfor en europeisk hovedstad. Det blir andre bilder av det, og jeg tror at resten av lyden blir forført med på det.

Steffe: Vi är samma produkt, fast jag är mera anpassad till den svenska marknaden. Ungefär som chipsföretaget, (eller var det tacos?) som lanserade Fredagskos. I Sverige heter det Fredagsmys.

Erling: Vi burde kanskje brande Likholmen som kunstnerisk tørrfisk-snacks med tjære, eddik og stryknin-smak? I Likholmen drar vi vel begge kollektivt i ei tekstlig retning, vi som soloartister ikke følger i like stor grad. Jeg gleder meg til å fortelle mine imaginære barnebarn om at jeg har snødd inne i samme litterære univers som han.

Hvordan avgjør dere hvem som skal synge en låt og lage teksten til den?

Steffe: Det bestämmer Erling.

Erling: Dog basert på en større plan vi allerede har utarbeidet sammen.

Hva er de største forskjellene mellom Likholmen og andre prosjekter dere er, eller har vært, involvert i som Läppstars, Pekåkå, Trots, Æ, Ingeborg Oktober, Schtimm, Dubbel Darr, Dark Edge, Hide Unas, Space O’hoi, FlipPellektormonic, Ada Vada?

Hallstein: Det visuelle elementet. Et annen forskjell er dynamikk, Likholmen har etter hvert blitt god på å spille veldig lavt der det passer seg sånn.

Erling: Alle band… og bånd mellom mennesker er jo forskjellige. En god likhet mellom veldig mange av de bandene jeg har spilt i, er et veldig høyt ambisjonsnivå på innholdet, og et veldig lavt kommersielt ambisjonsnivå. Her er ikke Likholmen noe unntak, og vi gjør rett og slett det vi vil, når vi finner det for godt – uten noe ytre press. Men det som skiller Likholmen fra de tingene jeg har vært med i på den lista, er blant annet at det visuelle allerede fra starten av er veldig sentralt. Vi har ingen anelse hvor vi skal, men vet hvordan vi skal komme oss dit. Dessuten er det jo coolt å kunne pampe seg med at man spiller i et INTERNASJONALT band.

Steffe: För mej är det alla maskiner, friheten att vara lite mer dystopisk och att jag får hänga i världens vackraste landsända: Nord- Norge.

Martin: Musikalsk kjerne i dette prosjektet er et resultat av alle disse bandene. Erling, Kåre og Hallsteins samspill er en forutsetning for Likholmen. Jeg tror dette prosjektet skiller seg med tanke på hvordan det er skapt, at det i dette tilfellet var en klar idé . Likholmen bar med seg noen klare føringer på bordet.

Hva legger dere albumtittelen «Evigferd»?

Martin: Erling Ramskjell har en slags signatur på titler, der det ofte er sammensattte ord som biter seg selv i halen. De blir til små dikt i ett ord, iblant sirkulære.

Erling: Den rommer veldig mye. Tittelen reflekterer jo mye over vår plass i verden. Mennesker har vel vanskeligheter med å ….tenke seg forbi sin egen eksistens, sin egen lille reise i verden – som uansett hvem du er og hva du gjør er totalt marginal. Så hva jeg f.eks. anser som min egen evighet, er veldig subjektivt. Selv menneskehetens historie på jorda så langt, er jo bare et lite blaff. Nå er jo naturen og jorda , med alle sine intrikate sykluser det nærmeste i alle fall jeg kommer noe som på en god dag er fattbart som evig. Og havet er selvsagt mest evig – vi er opptatt av havet i Likholmen.

Hallstein: Tid og eksistens.

Kan dere si litt om det storslåtte omslaget som illustrerer plata?

Erling: Naturbrutalisten Losvik fornekter seg ikke. Det er egentlig bare å sette seg og ta det inn. Selvforklarende på et ganske abstrakt nivå

Fortell gjerne også om videoene og den visuelle identiteten til Likholmen og hvordan dere jobber med vekselbruket musikk og video.

Martin: I begynnelsen ble det sendt en del film mellom meg og Erling. Jeg sendte av gårde noe filmklipp jeg jobbet med. Fikk tilbake en mp3-fil med musikk og noe tekst. Som en mann som liker musikk veldig godt hadde jeg lenge vært nysgjerrig på veien fra idé til produkt for en sang. Så da «Lillelivet» ble skapt følte jeg at jeg fikk være med på den prosessen. Da det ble turnè med «Lillelivet» ble metoden å filme underveis. Slik at den visuelle biten av Likholmen ble stedsspesifikk. Slik føler jeg at mitt bidrag ikke bare er avansert lavalampe, men også ferdskriver. Der videoene har med seg fortellingen til musikken.

Erling: Jeg føler at Likholmen er et slags…. tilsiktet kaos. Vi snakker ofte om hva vi har tenkt å uttrykke, hvilken verden vi skal prøve å male opp, hva som er stemningene vi vil være i. Og så manifesterer tekst/estetikk/musikk-universet seg.
Til tross for at vi er et band med relativt stor aldersmessig spredning, har vi en del felles referanser. Jeg lar meg ofte hypnotisere av esteoen til Martin, og har den gjærende inne i hodet, slik at det ofte trigger noe musikk. Tekstene til Stefan har akkurat samme effekt på meg. Høna og egget glir over i en eller annen ny skapning. En drektig, fredsæl megalodon, kanskje?

Steffe: Jag tycker det är helt grymt. Blows your mind. Jeg synes det er helt fantastisk.

Fortell om bestillingsverket som ble laget til Varangerfestivalens åpningskonsert «Northern Soul» og veien derfra til albumet. Hvilke forutsetninger fikk dere som utgangspunkt for verket og hvordan har dere tatt det videre til det som i dag utgjør skiva?

Steffe: Jag fick åka hurtigruten för jag vägrade att flyga. Det tog fyra dar att ta sej till Vadsø från Stockholm. Så jävla bra resa. Skrev massa låtar.

Hallstein: Jeg føler at vi har gjort ei studioplate som på mange måter er lik åpningskonserten på Varangerfestivalen i 2018. Noen låter er mer produsert og har gjennomgått litt forandring, men det er helt naturlig. Låtrekkefølgen og pulsen i programmet er den samme.

Erling: Varangerfestivalen satte oss på en måte fri. Vi fikk god tid, penger nok til å kunne gjøre dette grundig, full kunstnerisk tillit- og ikke minst æren av å spille den høythengende og innarbeidede åpningskonserten. Jeg elsker den festivalen, det stedet de folkene og hele området.
Vi brukte vel noen måneder med tenking, før det bare var å sette i gang med å la verket materialisere seg.
Hele «Evigferd» hører jo sammen, så vi kuttet selvsagt ingenting for å presse det inn i kortere og mer mer spiselige former for moderne menneskers attention span.
Men vi skalerte vel rett og slett litt formmessig ned fra urfremføringen, som foregikk i en full idrettshall, der vi hadde drahjelp av et norsk-russiske festivalkor på tredve stykker og en ekstra musiker. Plata er produsert inn i en mer intim setting, der mye av materialet er spilt live i studio.

Ettersom dere også har vært så greie å inkludere EP-en «Blindskär» vil jeg gjerne vite om tittelen og hvordan den står til låtene.

Steffe: För min del handlar det om en del grundstötningar jag råkat ut för. Sköna skeppsbrott.

Erling: Det han sa, rett og slett. De farligste skjærene er jo dessuten de som ligger under overflaten.

Hallstein: Perfekt tittel til den produksjonen. Naken, mørk og urolig. Fint å ha den med på LP’en.

Martin: Nok en gang Erlings tittel. Kanskje er dette en introduksjon av Europa? Her er tittelen svensk. Tror den var tenkt som et mellomspill mellom «Lillelivet» og hva enn som skulle komme.

Dere har spilt inn selv med Hallstein og Erling som produsenter i Store Studio (Bodø) og Strand Lydstudio (Beiarn). Hva var bakgrunnen for disse valgene og hvordan har dere opplevd de ulike innspillingene og studioene?

Martin: Det er en vakker del av Likholmen, at det er så familiært. Andre kunne sikkert gjort denne jobben. Men det ville blitt noe annet enn Likholmen.

Erling: Som det står i teksten til «Släckta Fyrtorn»: «Snart är vi hemma överallt» .
Store Studio er jo et glimrende studio på alle vis, og egnet for å kunne gjøre litt større produksjoner. Hallstein har jo flyttet til piktoreske Beiarn, og har allerede gjort en del produksjoner der. Jeg har blant annet spilt inn ei og ei halv skive der. Skiva er sluttmiksa i Beiarn.

Hallstein: Store Studio i Bodø (hvor «Blindskär» også ble spilt inn) er et fantastisk studio bygd av NRK på tidlig 60-tall. Et stort liverom og en fin instrumentpark gjør dette til et lett valg. Strand Lydstudio er mitt mobil/hjemmestudio på landet, hvor jeg gjør en del produksjon.

Steffe: Jag vill åka till Beiarn!

Dere har valgt å tolke «Havets kvarn»/»Havets Kvarnar», som jo Stefan også tidligere har gitt ut på ”Dommedagspredikan”. Hva er bakgrunnen for det valget og hva skiller de to tolkningene slik dere ser det?

Steffe: Jag tycker Likholmens är pampigare. Synd att inte kören från Murmansk Vadsö är med på skivan, det var så mäktigt.

Erling: Vi var rett og slett for sene med å gi ut vår versjon, som faktisk ble spilt inn først.
Dette hadde vært en ypperlig anledning til starte sånn musikkrig Beatles/Stones-style, eller beef som det heter i den moderne verden med Sundströms «Bo Kashis Orkester», men de er jo både ekstremt hyggelig mennesker og seriøst musikalske begavede alle i hop. Det er veldig fint å kunne høre den låten …fra utsida… Ny og absurd opplevelse å få bli litt indirekte fan av seg selv.

Hvilket forhold har dere til den lille holmen som har gitt bandet sitt navn (Likholmen)?

Erling: Back in the days, da jeg bodde på Træna (som jo er ei øygruppe langt ut i havet) lå Likholmen et par hundre meter fra stuevinduet mitt, på andre siden av sundet. Det ble et slags memento mori for min del; en måte å ikke glemme at jeg var på den rette siden av sundet, og i livet – og bare prøve å bruke den tilmålte tida mi godt. Alle de andre i bandet har vært en del innom øya og huset, og vi har faktisk spilt inn en del ting som har havnet på skive der.
Det var vel jeg og Losvik som satt der en dag og begynte å ta løs på mythos-bygginga, og fant ut at vi måtte gjøre noe under navnet «Likholmen». Både festival, utstilling og rugbylag gikk ut, så det måtte bli et band. Det var jo åpent mål hvem vi ville ha med oss, i og med at vi ville gjøre et bra band.

Martin: Jeg brukte å jobbe på Trænafestivalen før i tiden. Jeg lagde ganske mye der både under festival og i fredstid. Etter det armageddonet en sånn festival er/var brukte jeg alltid å ikke rekke båten hjem. Da ble det til at man satt der på verandaen til Erling og Anita. Erling satt også der. Røyka sigg mellom oppryddingen. Nærmeste øy der var Likholmen, og etter noen år med dette oppsettet tenkte vi at det kanskje hadde vært kult å gjøre noe kunstnerisk i lag.

Steffe: Jag har suttit länga och många gånger och stirrat ut på Likholmen från Erlings fönster. Längtat dit ibland. Men det är ingen brådska, förr eller senare hamnar vi alla där.

Her er noen stikkord som dere kan assosiere fritt rundt og si hvordan de eventuelt er, eller ikke er, relevant for «Evigferd» og Likholmen.

Viser/Folk

Steffe: Jo, tyvärr relevant. Men inte lika mycket som för mej solo, och det är skönt. Allt med ordet folk/volk i ska man se upp med.

Martin: Vispop og folk er vel musikalsk utangspunkt for mange i bandet.

Erling: Ingeborg vant Spellemannprisen for viser her om året, og et par av oss andre føler det som et ok utgangspunkt for å slippe den definisjons-spiralen. «Jeg skriver sanger som har tekster som jeg også synes er en viktig del av uttrykket, for så å synge og spille dem enten alene eller sammen med andre» er ofte det eneste nesten presise jeg klarer å si om meg selv – som soloartist i alle fall. «Folk»-begrepet er vel noe som kan gi oss oppmerksomhet i andre land, eller?

Rock

Steffe: Det låter tufft. Jag vill va rockstjärna.

Martin: Noe Likholmen er, litt stille rock.

Erling: Steffe har vel vunnet en sånn Svensk Spellemannspris som «Årets manlige rockartist»? Det er en kred som automatisk drypper litt på resten av bandet.
Ellers manifesteres vel det som finnes av Rocke-genetikk hos Likholmen nærmere Candlemass enn Bill Haley.

Kor/Flerstemt vokal

Steffe: Det där med stämmor sköter Ingeborg. Jag vet inte hur man gör.

Erling: Det er fint å kunne uttrykke flere ting på en og samme gang.

Martin: Ikke i kano.

Mørke/Dysterhet

Steffe: Bra.

Martin: Tilsynelatende stor ingrediens i Likholmen.

Erling: En seigflytende mix av arv/miljø for alle som bor i Nord-Norge. I tillegg importerer jo Steffe gode doser med Euro-Darkness inn i livene våre.

Inderlighet/Innlevelse

Steffe: Bra om den finns. Skittråkigt om inte. Finns för det mesta på Likholmen.

Erling: Jeg tror at det å skrelle bort sikkerhetsnettene, unngå omveiene, og ikke være redd for …alvoret og et visst patos er viktig. Det er jo i alle disse både ekstatiske og problematiske følelsene alle mennesker på et vis er forente. Og om man selv ikke klarer å leve seg inn i sin egen musikalske virkelighet, er det vel ingen grunn til å tro at noen andre skal klare det?

Martin: Ingeborg.

Industrirock

Martin: Noe nytt Likholmen har begynt med.

Steffe: Industri är inget bra för naturen. Men skön.

Erling: Det er det som er den egentlige folkemusikken for det post-industrialiserte Distrikts-Norge/Sverige. Ergo naturlig at det kommer til overflaten også hos oss.

Skjønnhet

Steffe: Det är fint men det är kul att va ful.

Martin: Egentlig hovedingrediens.

Erling: Omskiftelig og subjektiv verdi. Alle jakter vel etter en form for skjønnhet i form av noe entydig og ukomplisert. Det finner man vel aldri, så derfor har ekte skjønnhet et element av grimhet og sorg i seg.

Minimalisme

Steffe: Less is more börjar bli slitet uttryck. Maximalism är som fulhet, äckligt och kul.

Martin: Vakkert dogme, bandets eneste gitarist er faktisk tredjegitarist.

Erling: All virkelig stor musikk, uansett hvor orkestrert og grandios den er, er vel minimalistisk? På den måten at det ikke er noen ting som føles overflødig eller tilfeldig?
Samtidig er det lett å gjemme seg bak kompleksitet, for å få noe til å virke intrikat og stort – det synes jeg er en mindre meningsfylt aktivitet. Likholmen dreier seg for meg om å spille bare der jeg føler jeg ikke kan la være.

Kontraster

Steffe: Kan va bra att ha. Mångfald istället för enfald liksom. Motsatsernas kamp håller ihop världen.

Erling: Sitter man i et svart rom og maler med svart farge på et svart lerret, blir det kanskje litt vel svart?

Rytme

Steffe: Ochså bra att ha.

Erling: Må ikke forveksles med matematisk korrekt taktinndeling. Puls er et enda bedre ord. Det er bra med en passe jevn, men ikke statisk puls både i levende organismer og musikk. Naturen er det beste bandet i verden.

Havet/Natur

Steffe: Grunden för hela skiten. Sen med sin motsats Industri blir det en härlig soppa av domedagar i rad. Domeveckor, domeår.

Martin: Det er mitt liv. Havet, natur og rytme.

Erling: Naturen er jo menneskenes store elsk/hat-objekt. Mennesker er jo en del av den, men ser samtidig på den som et slags fremmedelement som begynner der vi, sivilisasjonen, slutter. Havet er jo ganske uutforsket, og fremmed for oss: Derfor er vi litt ekstra redde for det.

Forvaltning av naturressurser

Steffe: Häv dom på fjæra!

Erling: Naturen er en forbruksvare vi dessverre først i de senere årene har kommet på kan brukes opp. Vi begynner vel å merke at vi er i passe deep shit. Får se om vi klarer å redde stumpene, eller fornekte alt mens vi blir dratt baklengs inn i undergangen. Naturen kommer til å klare seg helt fint etter at siste mennesket er utryddet.

Poesi og tekster på dialekt

Steffe: Bra. Så trött på norsk krim där alla pratar oslodialekt.

Erling: Et tveegget sverd: Kan fort bli automatisert og prosaisk – men virkelig heavy når noen gjør det på rett måte.
Jeg er fullt for at også norske artister også synger på andre språk. Man skal ikke underslå verdien av å begi seg inn i noe man ikke har 100% kontroll over – som f.eks. fremmedspråk er.
Tror egentlig alt det der handler om å både ha høy bevissthet rundt hva du egentlig vil formidle – og bare senke impulskontrollen, og la de bildene og scenarioene du har oppi hodet få en lett vei ut. Det «poetiske språket», om det er morsmål eller ikke, skiller seg uansett fra det språket du diskuterer været med naboen, eller bestiller en legetime med, liksom. For oss er det vel et intuitivt valg å bruke dialekt.

Armageddon/Fremtidstro/Forgjengelighet/Resignasjon

Steffe: Må de härskande klasserna darra!

Erling: Det gjelder å gjøre det beste ut av undergangen, og prøve å se det vakre i at naturen uansett vinner til slutt.

Minner

Steffe: Börjar få dåligt minne. Jag är gammal nu. Men jag minns en gång när det var kul, på Træna.

Erling: De lett omskrevne og ukompliserte minnene funker best. Men «Dåliga minnen lever längst» som Steffe sier – er vel litt mye sannhet i det.

Hvordan har dere blitt påvirket av Covid-19-tiltakene og hva har dere gjort denne tiden?

Martin: Fin tid i et sakte tempo. Godt at verden fikk seg en støkk. Beklager til alle indieband der ute som ikke fikk turnere, man får trøste seg med at det kommer flere somre. Mer skulle vært avlyst.

Steffe: Odlat och känt mej lite fångad.

Erling: Har all mulig medfølelse for de i risikogrupper og de som føler seg redde, ensomme og isolerte. For min egen del har det så langt forløpt seg helt fint, og jeg har som vanlig skrevet litt greier og fått sagd en del ved. Jeg har vel ikke noe stort behov for sosialisering, og tidvis isolasjon er en forutsetning for å skape tekst og musikk. Det er jo klart at livsgrunnlaget også for oss som prøver å overleve på musikk plutselig ble relativt forandret. Men musikkliv er jo som alt annet liv: Veldig omskiftelig. Er elva sterk nok, finner den et nytt løp. De gode tingene med denne pesten må man heller ikke glemme: Virker generelt som om mennesker tar hensyn til hverandre, og dessuten tvinger jo reiseforbud og liknende frem at vi alle kanskje begynner å legge merke til nye verdier ved nærmiljøet. Vi har alle godt av å grave litt i jorda, gå litt dypere inn i hva kråka holder på med fra dag til dag, få med seg at det egentlig skjer veldig mye rundt oss. Det er en fin avveksling fra å skulle et annet sted hele tiden. Det å leve i sirkler i stedet for å skulle fremover hele tiden, er antakelig sunt.

Til slutt vil jeg at alle involverte skal velge to låter hver som dere har lyttet til under arbeidet med plata og forteller hvilke kvaliteter dere har sett i disse låtene.

Steffe

Thåström: «Alltid va på väg». Explosiv, på väg bort. Bilder i huvet!

Thåström: «Ich liebe dich». Hård kärlek. Desperation.

Erling

Hører vanligvis ikke så mye på musikk, spesielt ikke når man har nok av den i hodet – men det må nok være:
Darya & Månskensorchestern: «Helsingistä Boråsin3. Hentet fra ei sinnsvakt sterk skive fra et av få band som klarer å engasjere meg emosjonelt, til tross for at jeg ikke kan språket.

KLISH

«Eksos». Dette er lag på lag med poesi, energi og mørke. Veldig rett produsert er det også.

Martin

Iggy Pop: «The Endless Sea.

Likholmen – Sprukne Krukke (Ferske spor uke 23/2020)

Likholmen – Blindskär EP (Musikalske sidespor – uke 46/2016).

Likholmen: «Evigferd»

Se også relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Jeg har turt å være nær, ærlig og sårbar, kan jeg kanskje si. Har etter hvert i prosessen fokusert på trekke fra, i stedet for å legge til – for å fange essensen i hva jeg vil si med de ulike låtene. Jeg ønsker å være tydelig i det jeg vil si, og det kan være litt sårbart når det skal være et organisk-akustisk uttrykk. Lærerikt!, kommenterer Hilma Nikolaisen sitt tredje soloalbum som skal slippes en gang i høst.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Elvira Nikolaisen

Utvikling og ny inspirasjon har også vært sentrale elementer i arbeidet med en ny plate for den kritikerroste og Spellemann-nominerte artisten Hilma Nikolaisen, som også er aktuell med en video til låta «You» fra andrealbumet «Mjusic» og engasjement for å beholde Picassos kunst i regjeringskvartalet som også resulterte i en ny låt, «New Kids». Om ikke det var nok var hun i tillegg en av fem artister som slapp liveplate i forbindelse med The Big Dipper Sessions på Sentralen i den såkalte koroneserien.
For å bringe frem kreativiteten har hun også skaffet til veie noen nye instrumenter og slanket besetningen noe.

I dette intervjuet forteller hun om musikalsk inspirasjon og utviklingen av en egen stemme, men også om hvordan man inspirerer frem det beste hos sine musikere.

Hvor og hvordan oppstod den store musikkinteressen din og når skjønte du at det var dette som du hadde lyst til å drive med? Og hva betyr musikken for deg i dag som utøver og lytter?

Det er vanskelig å si akkurat når noe oppstod. Det var alltid flyt av musikk i heimen, så det var en naturlig del av livet fra start. Begynte med noe man kan kalle bandvirksomhet veldig tidlig, da med gryter og krims og krams som backline. Dét utviklet seg til mer «seriøs» pønkrock. Stadig i samarbeid med bror Ivar. Vi arrangerte masse konserter, hadde label og fanzine – en helhetlig krimskrams-virksomhet. Jeg droppet ut av videregående som 17-åring for å flytte til Oslo og spille i band. Unge meg tenkte at dette var selvsagt og naturligvis var det eneste fornuftige å gjøre.

Eldste bror, Emil, var tidlig ute med å importere såkalt alternativ musikk fra Junaiten, så vi yngre fikk impulser å lage egne Moi-versjoner av. Dét hadde nok mye å si.

Høres litt kvasipoetisk ut å si, men musikk er jo Livet og livet er Musikk!

Hva var det som gjorde at bass ble ditt hovedinstrument?

Det at du kaller det mitt hovedinstrument er nok fordi jeg spilte bass i Serena-Maneesh. Der trengte Emil en bassist i 2005. Jeg hadde nok spilt en del bass i ulike sammenhenger tidligere også, og i ettertid også.. Så det stemmer kanskje at det er mitt hovedinstrument. Opprinnelig var det imidlertid gitar, muligens gitarer som stadig manglet noen strenger.

Når bestemte du deg for å synge og komponere låter og hva du får uttrykk for gjennom dette?

Starten på min solo-vei var veldig spesifikk. Jeg hadde gjennom nokså hektiske år med Serena-Maneesh nå og da tenkt på at jeg savnet på gjøre min egen musikk, men livet var da såpass travelt at det ikke var naturlig å sette i gang med noe. Tenkte det var avgjørende for selvfølelsen å fullføre en sømmelig utdanning før jeg skulle sette i gang med noe eget prosjekt. Hva dette fremtidige soloprosjektet skulle være, tror jeg ikke at jeg hadde så mange tanker om. Høyskoleutdanningen ga heftige spille-abstinenser, så den dagen jeg leverte min siste eksamen i 2013, gikk jeg like hjem og satte i gang med musikken. Det var ubeskrivelig herlig og givende! Etter dét har jeg bare fortsatt.

Hvordan utviklet du din vokale stil og eventuelle mentorer og milepæler underveis?

Jeg tror ikke jeg har vært så konsekvent på utvikling, men har prøvd meg frem. Det har nok vært viktig for meg å være tydelig i denne solo-dingsen, på mange måter – å finne et eget uttrykk, også vokalt, som samstemmer med det jeg forsøker å gjøre med låtene mine. Liker å tenke at jeg ikke gjør noe halvveis. Selv om jeg ikke på noen måte er «utlært» på det jeg prøver meg på, tør jeg å teste ut hva man kan gjøre med f.eks. egen stemme. Særlig i koringer får man testet litt spennvidde. Jeg var nok i utgangspunktet veldig usikker på min egen sangstemme, når jeg tenker etter. Syntes det var litt.. flaut og freidig å synge, som voksen. Men nå liker jeg mer og mer at jeg har min egen greie, og mitt eget lille spekter, at jeg ikke trenger å prøve å etterligne noe annet vokalt eller generelt uttrykksmessig. Det er det som er så flott med å lage egne låter – da kan man bare lete etter det som finnes i en selv – for å dekke behovet i de enkelte låtene. Akkurat slik skal det være – slik det blir.

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi og arbeidsmåter i Hilma Nikolaisen kontra det du har opplevd og vært med på tidligere med Umbrella, Serena Maneesh, The Loch Ness Mouse og Anne Grete Preus?

Umbrella var nok et slags henge-ut-band. Eller jenteband, som det også kalles. Hehe. Vi møttes på lokalet, øvde kanskje litt, spilte en liten trall – og så tok vi pause. Mange pauser og lange pauser. Tror pausene var hovedessensen i den arbeidsmåten. Vi hang ut og håpet på det beste.

Verken i Loch Ness Mouse eller Serena-Maneesh var jeg en del av låtskrivingsprosessene, så det ble litt slik at jeg fikk tilsendt låtene og forsøkte å spille min oppgave så godt jeg kunne. Loch Ness var jeg aldri veldig aktiv med, det var periodevis, litt trommer og litt bass. Kanskje var jeg også bittelitt med i studio, og det ble mange veldig fine konserter. På øvinger var jeg en takknemlig gjest.

Serena var jo bror Emils verk, og han gjennomsyret alt som skjedde der. Tror jeg etter hvert turte å spille låtene litt på min måte. Jeg skjønte vel omsider at jeg hadde litt spillerom da Emil ikke ville merke noe – så ekstremt høye gitarer det var på scenen der i gården. Hehe. Serena var veldig aktive, og det ble veldig familiær ånd over det bandet. Emil er fem år eldre enn meg, og vi to hadde knapt møtt hverandre etter barndommen, foruten om familiesammenhenger. I disse Serena-årene var vi jo plutselig sammen hele tiden og ble kjent med hverandre på en ny måte. Serena inneholdt en rekke fantastisk snodige og herlige karakterer, så konsertene og reisene med denne gjengen var virkelig innholdsrike. Årene har hatt masse å si for mitt liv, musikalsk og menneskelig.

Anne Grete var kresen og hadde alltid rekruttert en samling musikere av meget høy kvalitet i sin stab. Noen ganger var det litt flaut å kjenne på hvor analfabet jeg var i den sammenhengen. Nettopp dette var imidertid noe AG satte pris på – at jeg ikke kunne lene meg på noter, ikke noe nok en dag på kontoret. Jeg måtte alltid aktivt lytte og prøve meg frem i det jeg skulle gjøre. Det var fint at hun stadig presiserte verdien av dét.

Hva betød det å ha all denne erfaringen fra å være med på «andres» prosjekter før du selv fullstendig ble den ledende musikalske kraften og senteret?

Jeg tror dét hadde mye å si, at jeg visste hva slags omstendelig opplegg det er å drive en sånn merkelig business. Jeg har alltid hatt veldig stor respekt for lederne/diktatorene i de musikalske prosjektene jeg har vært i, og hadde respekt for oppgaven jeg selv skulle prøve meg på. Det er jo en ganske ego beskjeftigelse å gjøre slike soloprosjekter som innebærer at mange andre skal engasjere seg, så jeg har forsøkt å lære hvordan folk skal kunne trives i engasjementet. Usikkert hvorvidt det til enhver tid har funket, men jeg forsøker sannelig! En nokså omfattende logistisk oppgave, det der. De neste rundene i Hilma Nikolaisen AS skal jeg nedskalere i antall folk som involveres, men det er viktig å huske gleden i de gangene man kjenner at ting fungerer kollektivt, når det låter heftig, nyansert og kraftfullt, fordi alle er med og alle er fokusert og gir noe og trives. Virkelig takknemlig for alle de personene som har vært innom, og med hele veien, så langt.

Hvor opptatt er du av spesifikke instrumentmerker, forsterkere og pedaler? Hvilket utstyr har du benyttet av deg på denne plata og hvor viktig har det vært for å skape det lydbildet og soundet som du har ønsket?

Jeg er ikke jålete på utstyr. Det er viktig for meg at instrumentet jeg bruker føles «riktig», at det har karakter og at det gjør jobben. Selvsagt setter jeg pris på en vakker gitar, men den må ikke være fra 1968 og ha den og den pickupen. Man merker når noe funker, så blir man glad i, og trofast mot, disse instrumentene. Jeg har heller ikke likt tanken på et overfylt pedalbrett, selv om jeg tidvis har litt flere pedaler enn hva jeg strengt tatt har hatt som idealet. Funksjon er viktigst, vurdere hva man egentlig trenger for å uttrykke det man skal. Noen ganger kan man gjøre mer av mindre, så man må legge til personlig karakter i stedet for å trykke på knapper som gjør at man låter som alt annet.

For denne platen som kommer har jeg tatt i bruk nye virkemidler i form av instrumenter jeg ikke er vant med. Det gir nye innfallsvinkler og legger til rette for fornyelse. Først og fremst er det nå nylongitaren som er ny. Kjøpte en gammel finsk Landola som jeg har blitt glad i. Pappas gamle Santana, også fra 70-tallet, er brukt på flere låter. Det føles som en god arv. Ellers har jeg skaffet meg klarinett, fretless-bass, lånt en tverrfløyte av en venninne, ordnet meg noen fine perkusjonsinstrumenter. Slike tiltak er effektive for nye veier.

Fortell om bandet/musikerne som du har valgt å ta med deg på dette prosjektet og denne platen, hva de tilfører lyd- og bandmessig og hva som har gjort at du har valgt å ta med deg akkurat disse?

Det er gøy at du spør om dette.

Kristofer Staxrud

Ok. Kristofer Staxrud er en friskusmusikant uten like, av den gode sorten. Kjente ham ikke før han kom inn i bandet. Han var kompis og bandkollega av min svoger, Christoffer Gaarder (som har vært inn og ut av i bandet siden start). Kristofer har vært med på så å si alle rockekonsertene fra start. Han er nærmest maskinell i fremgangsmåten, skolert og saklig – men uten at det bare blir flinkiseri. Han har en barnlig spilleglede som det er veldig deilig å forholde seg til. Jeg har blitt veldig glad i Kristofer, både som trommis og venn.

Christian Næss

Christian Næss kjenner jeg egentlig på avstand fordi han er perkusjonist i Beglomeg. Har hørt ham spille beundringsverdige trommer i noen band. Jeg manglet perkusjon på en konsert vi skulle spille i Oslo på Musikkens Dag, tror jeg det var. Jeg la merke til at bandet hans skulle spille den samme kvelden, så jeg sendte ham en melding og ba ham slenge seg med. Det funket så bra, så han har vært med i ny og ne etter den gang. På «Mjusic» var han også med på noen låter. Virkelig et bra tilskudd!

Andreas Frøland

Andreas sendte meg faktisk en melding på Facebook for noen år tilbake. Han sa han gjerne stilte på bass eller gitar dersom det skulle dukke opp behov. Behovet dukket etter hvert opp, og Andreas tok seg av bassingen i flere år. Andreas er så solid og fokusert. En stilig type, rett og slett. Må i tillegg nevne at han spiller veldig tøft gitar, så jeg gleder meg til å høre hva han kommer til å finne på musikalsk i fremtiden.

Egil Arntzen

Egil er en venn fra gamle dager, hvis man si gamle dager når man er 38 år. Han var kjæreste med min søster i flere år. Da jeg skulle begynne å spille opp mitt låtmateriale live, var jeg så heldig å kunne invitere kjærestene til mine søstre. Sendte mine demoer til Egil som straks ble supegira og ville gjerne bli med! Han hadde en herlig energi og stamina, seriøs spilleglede og eventyrlyst. Veldig gøy å spille sammen med ham, og fint å få bandopplevelser på turer sammen med ham. Egil sier aldri nei til a good time. Han sluttet før «Mjusic», men har vært innom bandet i ettertid også. Egil Arntzen lager også musikkvideoer, så Egil og jeg har en mangefasettert relasjon.

Eivind Schou

Eivind, ja. Hva skal man si? Eivind kjenner jeg opprinnelig fra So What, han var en merkelig karakter som suste rundt over Oslo med fela si. (Han presiserer selv at det er fiolin, men fela høres tøffere ut). Han spilte i Serena-Maneesh, så vi kjenner hverandre ganske godt og jeg visste at det kunne være meget interessant å invitere ham med inn i min nye musikk. Det ble interessant, både musikalsk og sosialt. Eivind gjør Oslo til en herligere by! Han kan også spille veldig berikende fiolin – når han vil.

Morten Øby

Jeg kontaktet Øby da jeg skulle spille inn en jule-/vinterlåt i 2017. Jeg kjenner Morten fra ganske tidlig av, ungdomsbekjentskap, nesten. Føler at vi deler noen røtter. Store deler av «Mjusic» ble spilt inn hos ham i Taakeheimen Lydrike, og han har mikset flere låter. Også på den kommende platen har jeg vært innom hos Morten og tracket. Solid type!

John McEntire

Min gode venn og eks-samboer, Nilsen (Jan-Vidar Nilsen, journ.anm.), er veldig stor fan av Tortoise og Sea And Cake, der McEntire trommer. Jeg er litt fan, jeg også, men ingen fanatiker. Egentlig var det vel for å tøffe meg litt for Nilsen at jeg sendte en mail til John for å be ham om å mikse og gjøre trommer på en låt på «Mjusic». Han ville gjerne gjøre det, og viste seg å være veldig fin å jobbe med. Nilsen ble imponert.

Emil Nikolaisen

Emil kjenner jeg opprinnelig fra familien Nikolaisen, men som tidligere nevnt har vi også spilt mye sammen i hans band, Serena-Maneesh. Det var naturlig for meg å ikke involvere ham så tett i mitt eget prosjekt, da jeg hadde lyst til å finne ut av disse greiene selv. Allikevel har jeg stadig vært innom Emils Malabar for små sessions. På «Mjusic» spilte han trommer på et par låter, og på den nye platen mikser han en låt eller to, i tillegg til at noe av nylongitarene er innspilt der. Det er Emil og Malabar som er i besittelse av pappas gamle Santana. Emil er genial, rett og slett.

Familie-/vennekoret (Ivar, Elvira, Anna Gaarder Nikolaisen, Miika Nikolaisen, Hanne Sørli, Eirik Opheim)

Vil si at Anna og Eirik skiller seg ut her. Eirik har vært min trofaste medgitarist siden han på veldig sporty vis steppet inn på kort forvarsel for en Offlarm-gig i 2018. Eirik og jeg har vært venner siden tidlige tenår. Det er så veldig fint å jobbe med Eirik, det er sannelig betimelig at han kalles Prinsen.

Å ha Anna i livet – på scenen, på turer og i familien er en sann velsignelse. Hun er så seriøs, men leken og vågal på å være med på ting. En sann ressurs.

Hanne Sørli og Eirin Kinn har gjennom de siste årene ganske ofte sunget med søster Elvira. Jeg er så glad for at jeg får lov til å ha dem med når det passer! Hanne er kona til Eirik, så det hele er ofte svært praktisk lagt opp sånn sett.

Hvordan er det å jobbe så tett på og involvere familien så mye? Hva er fordelene og ulempene ved dette?

Det vil jeg i denne anledningen si at er helt uproblematisk. Vi får rett og slett bare mer tid sammen – og mer kvalitetstid, med tanke på musikkens tjeneste. Jeg har ikke hatt med familiemedlemmer i den grad at det har vært å gamble med gode relasjoner, søsken er med på ulike vis, når og hvis det passer seg. Luksus!

Du har selv produsert albumet, men det har blitt mikset hos flere ulike: Morten Øby, Emil Nikolaisen, John McEntire, Espen Stordrange. Og tatt opp i ulike studioer: Taakeheimen, Malabar, Soma og en del er også spilt inn live på Blitz, i Jacobs Kirke og Skogen (hjemme hos deg selv?).

Hvilke erfaringene har du gjort med de ulike innspillingsstedene, hvorfor du har valgt å produsere selv og hvilke fordeler det har hatt for sluttresultatet?

Jeg jobber så alene med musikken i skapelsesfasene, så det er veldig naturlig for meg å holde det tett hele veien gjennom. En gang i fremtiden vil jeg helt sikkert be noen om å produsere eller co-produsere, men så langt har det vært naturlig å gjøre dette selv. Det å spille inn i mange ulike studioer er ofte av praktiske, logistiske årsaker – hvor det fins ledig tid når jeg har mulighet. Det er også berikende, syns jeg selv. Flytte fokus – slippe at folk jeg jobber med er lei av meg eller utbrent på mitt prosjekt. Det føles friskt å la prosjektet reise litt rundt.

Hva gjør du for å få frem den rette stemningen av spontanitet og tilstedeværelse under innspilling?

Tja.. Prøver å være meget fokusert i studio, så den gjeldende stemningen på mystisk vis kan bli fanget i recordingen. Ofte har jeg veldig begrenset med tid når jeg er i studio. Det er dyrt å være der, takstameteret går og jeg vil forsøke å utrette så mye som mulig. Jeg bruker tiden godt, pragmatisk og effektivt. Høres ikke så kult ut, men det er nødvendig for at jeg skal få gitt ut plater. I fremtiden håper jeg å få spille inn noe med riktig god tid i et velvalgt studio. Med tid til å søke seg frem til moments og nye oppdagelser underveis. Akkurat nå skjer gjerne denne utforskende biten hjemme i demo-arbeidet.

I begynnelsen av måneden slapp du en ny video fra albumet «Mjusic» i form av «You» laget av Egil Arntzen. Kan du fortelle litt mer om denne låta og videoen der du og Ådne Meisfjord spiller hovedrollene.

Haha, komisk at du ser det slik at Ådne og jeg var i hovedrollene. Bildene med Ådne var nok mest bare presset inn fordi vi var i Berlin og filmet, og skulle treffe Ådne for en drink. Jeg elsker dog Ådne, så det er fint at du nevner ham. Vi spilte sammen i S-M og han har mikset låter for meg i dette soloprosjektet. Han bor i Berlin og driver med spennende prosjekter. Jeg er glad i låta «You», så syntes det var et fint utgangspunkt for en lett og lys video. Det er kanskje den låten fra «Mjusic» som kan være en slags bro til neste plate. På neste album får du høre «You» del 2, en slags fortsettelse. Så kommer del 3 når jeg gifter meg!

Du har engasjert deg sterk i diskusjonene rundt rivingen av regjeringskvartalet og den berømte Pablo Picasso utsmykkingen av Y-blokka utført av Carl Nesjar. Du skrev sogar en låt, «New Kids», tilegnet denne saken – også med låta «Election Day Blues» på «Mjusic».

Fortell om dette og  musikkens kraft og evne til å påvirke samfunn og generelt viktigheten av å stå opp for eller verne om det som man tror på.

Det føles viktig for meg å skrive musikk som et slags avtrykk av hva jeg er genuint opptatt av, så det oppstår en slags autentisk strøm. Det er kan jo være så mangt som engasjerer i livet, noen ganger også politiske saker. Det kommer jeg sikkert til å gjøre mer ut av i fremtiden. Det med Y-blokka syns jeg virker så.. Norsk. Vi virker så fattig historieløse i måten tiden bringes videre. Vi forvalter arven på en merkelig måte. Sånn sett tenker jeg at vi alle har dette ansvaret, at vi alle er med på å bygge vår historie, bygge landet, på ulike vis. Med «New Kids» prøvde jeg vel å skrive noe om dette. Viktigheten av at vi bryr oss og er bevisst vårt kollektive ansvar for å mene noe om hvilken vei ting går. Jeg vet ikke hvorvidt musikk evner å påvirke, men jeg syns det er viktig at musikken tar opp i seg det som er aktuelt i dag. Vi trenger innhold i musikken, det er så mye pjatt. Det er jo mulig å gjøre det med en viss eleganse også.

Her er noen stikkord som du kan  snakke litt rundt ditt og hva de eventuelt betyr/ikke betyr for ditt musikalske eller tekstlige uttrykk.

Drømmepop

Hm. Drømmepop og indiepop henger litt sammen for meg. Kan nok ikke si at ordet vekker varme følelser. Men, jeg liker jo en del drømmepop, eksempelvis Ride og Slowdive. Pastels kan man kanskje også kalle drømmepop? Er vel noe med den litt søte klangen i ordet som gjør at det ikke klinger så spennende i mine hører.

Indie

Det blir vel noe av det samme som med drømmepop. Men, indie er jo egentlig veldig tøft. Uavhengighet og musikk, udesperat musikkformidling. Dét kan jeg godt like å identifisere meg med.

Psykedelia

Det går gjerne lett inflasjon i disse betegnelsene. Syns det er litt trist eller stusselig når cleane, forutsigbare, overprodusert musikk går under psykedelia-sjangeren – selv om det selvsagt er flott at musikere flest nå til dags ikke har så voldsomme narkotikaproblemer. Men når disse trippene uteblir bør det være noe annet farlig eller vilt som røsker litt tak i musikken, hvis det skal bli noe spennende.

Motorisk rytme

Hm. Jeg tenker da kanskje på grooves. Jeg er veldig glad i et godt groove, flyt og mønstre. Gleder meg til neste prosjekt, der har jeg noen tanker og ambisjoner rundt dette.

Krautpop (Stereolab, The Sea and Cake, Tortoise med mer)

Sea and Cake vil jeg kanskje plassere i drømmepopen, faktisk! Jeg liker ikke hele «sjangeren», for å si det sånn, men jeg syns det er deilig med litt rigid musikk som blir ved et godt poeng – og kjører på med dét. Stereolab er jo helt fantastisk. Sjelden er jeg mer lykkelig enn når jeg hører dem live. Livet i toner!

Space rock (Spiritualized, The Brian Jonestown Massacre etc.)

Det er lett for meg å gi meg hen til spacerocken, det er vel meningen. Sikkert mye drugs som ligger bak mye av kraften i mye av denne musikken, som jeg selv ikke kan relatere til. Åndeligheten i det føles allikevel inkluderende, universielt og også følbart for oss som knapt har røyket en nokså uskyldig fredspipe.

Klassisk rock (The Rolling Stones o.l.)

Noen ganger føles det som at arkivet med denne musikken er for stort, at det finnes så mye at jeg ikke har ork til å sette meg inn i det og finne perlene. Det er laget så mye, og mye oppleves nokså likt. Men, når jeg hører klassisk rock fra «musikkhistorien», i låter som står ut med en fremdeles ubestridelig kraft, blir jeg så glad for at det er denne rocken vi slekter på. Apropos å forvalte arv, er det fint å tenke bittelitt på hvorvidt man gjør ære på den klassiske rocken med den nye man lager. Man bør ikke gi ut noe som ikke er en verdig og respektfull fortsettelse.

Tro og misjon

Hi hi. Tro og Misjon kunne godt vært et magasin i bladkurven i stuen hjemme i barndomshjemmet på Moi. Tro er for meg veldig viktig, uansett hvordan man snakker om det, eller hva det skal være snakk om. Tro er livet, på sett og vis. Slik kan man også si at musikken og troen henger veldig tett sammen. Kryptisk svar, men tro handler vel om å ta livet på alvor. Misjon er kanskje veldig negativt ladet, men på mange måter er jo misjonering snakk om å dele noe verdifullt man tror på. Dét kan være så mangt, og kan jo også såvisst være positivt! Det trenger ikke bety å prakke noe på noen.

Du er nå i gang med å jobbe med nytt materiale. Ryktene forteller om en litt annen musikalsk tilnærming. Hva kan vi forvente oss og hvor langt har du kommet med dette arbeidet?

Jeg er nå så å si ferdig med innspillingene. Jeg startet som jeg har gjort før, med å spille inn en jule-/vinterlåt, og fortsatte med innspillinger av nye låter kontinuerlig etter dette. Det har vært en ganske spesiell reise eller prosess, og nå står platen så å si ferdig. Den føles riktig – i form av å peke både tilbake og fremover, men også i at den er veldig presens-orientert. For meg er den en viktig plate, på mange måter. Jeg har turt å være nær, ærlig og sårbar, kan jeg kanskje si. Har etter hvert i prosessen fokusert på trekke fra, i stedet for å legge til – for å fange essensen i hva jeg vil si med de ulike låtene. Jeg ønsker å være tydelig i det jeg vil si, og det kan være litt sårbart når det skal være et organisk-akustisk uttrykk. Lærerikt!

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og korona-tiltakene?

Det var vel en ganske drøy periode, i og med at skoler stengte og jeg som så mange andre ble ganske fastlåst. Planene om noen musikkrelaterte utenlandsreiser gikk jo selvsagt i vasken. Opphold som skulle være med å utvide horisonten, både for platen og personlig, ble ikke noe av. Men på den andre siden ble det som skjedde hjemme i Oslo viktig og meningsfullt, så det føles ikke bittert. Det ble ingen stillstand. Mange ting ble kanskje tydeligere, hva man ønsker seg – og hva man må gjøre for å ha dette i livet. Jeg har hatt en veldig produktiv periode, både som liksom-lærer for mitt barn, og som kreativ. Vi fant måter å gjøre ting på som ikke ødela livslyst og skaperlyst.

Hva har du bedrevet denne tiden med? Vi vet du har spilt live på Sentralen og spilt inn ei liveplate i begrenset opplag i den forbindelse. Hvordan var opplevelsen av å være med på dette og hvor mye har du savnet det å fremføre musikken din live på ei scene foran  et publikum?

Jeg har som sagt spilt inn plate, også under corona-perioden. Min nå eks-samboer og jeg skulle egentlig flytte fra hverandre omtrent da koronaen satte inn støtet, så vi fikk en litt ufrivillig lang samboertid. Dette var litt slitsomt, men også veldig fint, fordi vi da løste mye av vår isolasjonstid med å spille sammen hjemme. Han ble dedikert og stilte opp på flere konserter. Vi startet til og med et label som gav ut liveplaten «Limbo Jives». Det ble en verdifull tid på mange vis og han er fremdeles med og spiller i bandet mitt i ny og ne. Å spille på Sentralen var snodig, da det på forhånd var litt vanskelig å vite hva konseptet skulle være og hvordan det ville fremstå. Jeg invitererte alle i storbandet med, og det viste seg at samtlige var spillesugne og sulteforet på den slags. Det ble en veldig fin sosial gjenforeningsstund på scenen. Det føltes vel noe snodig og iscenesatt, men vi var såpass mange til stede på scenen at det ikke føltes helt som at vi ikke hadde folk i salen. Det var bra med folk, vil jeg si. Arbeidet med å planlegge og arrangere settet var ganske spennende. Jeg forsøkte å lage en slags dramaturgi som skulle virke utvidende eller utfyllende på plate – for folk som liker de to platene jeg har gitt ut så langt. Stas å gjøre noe i samarbeid med Big Dipper, en ære å bli invitert. Christer Falck er også herlig rett frem i hvordan han får ting til å skje. Det var en morsom og inspirerende ting å være med på.

Kan du til slutt velge fem/ti (velg selv) låter som har vært viktige for deg og din musikalske dannelse eller som du har lyttet til under komponering eller innspillingen av plata? Og si litt om hva du har fått ut av disse i forhold til eget musikalsk uttrykk eller tilnærming til musikk?

Jeg hører gjerne ikke så mye på musikk når jeg skriver musikk. Det er det vel mange som sier, men det er jo ikke heller så merkelig. Egen musikk tar mye plass. Den siste tiden har jeg hørt mye på visse låter på repeat, låter som har gitt mye livsinspirasjon som kanskje har lekket litt inn i de siste innspillingene, så låtene blir stadig lysere. Men, jeg skal her forsøke å velge noen låter som kanskje i noen grad kan vise til en slags musikalsk retning akkurat neste plate går.

Min nye plate er nylongitar-basert. Jeg er nok litt inspirert av Göran Fristorp, en svenske som ble mye spilt hjemme hos oss i oppveksten. Da kan jeg nevne låten «Nära Varandra» fra platen «Egna Låtar». Han spiller jo ekstremt bra rent teknisk, men det er også lekent og levende – inspirert organisk musikk. Det er inspirerende!

Sergio Mendes & Sergio Brasil ´66 – «Like a Lover». Syns det er alltid er en slags liten rockevibb i de låtene, selv om det er så elegant lavmælt og forsiktig.

Er glad i Marcos Valle. Så mye levende musikkglede. Jeg forstår jo ingenting av hva som synges, så teksten blir ikke forstyrrende heller. Jeg kan legge i det det jeg selv ønsker. Låta «Meu Herói» tolker jeg som en slags lovsang. Kanskje en merkelig Valle-låt å nevne, men jeg har hatt mye glede av den sangen.

Ole Paus – «Fra først av». Jeg er så glad for at det fins en slik en norsk låt å høre på. Sant og vakkert!

Beach Boys – «Meant For You». Så direkte, varmt og ikke noe vissvass.

Burt Bacharach må jeg ha med. La oss si «Something Big». Og så tar vi med «Lisa» også. Det er så inderlig og detaljrikt, men også spisset på noe vis. Jeg liker godt hvordan elementene er plassert i forhold til hverandre sonisk, hvordan bestanddelene snakker med hverandre, og hvordan tekst og toner utfyller hverandre. Ikke noe som tas lett på, for å si det slik.

Todd Rundgren – «Believe in Me».

Carpenters – «We´ve Only Just Begun». Så inspirerende, på alle vis.

Saint Etienne – «Sun In My Morning». Denne låta hørte jeg faktisk for første gang nå i dag. Det passer! Livet er lyst.

Hilma Nikolaisen har konsert på Gressholmen søndag: https://www.facebook.com/events/809750712764389

Hilma Nikolaisen – White Season Blue (Ferske spor uke 51/2019)
Deichman anbefaler: Årets album 2018
Hilma Nikolaisen – Only Me (Ferske spor uke 49/2018)
Hilma Nikolaisen – Light Shines (Ferske spor uke 47/2018)
Hilma Nikolaisen – Låt: «Merrily Merrily (Musikalske sidespor – uke 49/2017)
Øya 2017 – «Balladen om en lovlydig sofistikert» og andre Øya-bøker. Del 3: Fredag
Hilma Nikolaisen – Cloud Nine Rewind (Musikalske sidespor – uke 18/2016)

Se også relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Ah, for en fortreffelig låttittel! Her har nok Bent kost seg. Men en nesten-poplåt fra Motorpsycho? Det er i bunn og grunn det, i hvert det mest «poppa» bandet har vært på lenge. Ikke bare den samme gamle rocken altså. En melodiøs, mellotron-mettet rocker i marsjtakt som så vidt bikker fem minutter og er befriende rett frem, men med noen sedvanlige skarpe svinger. En helt enorm låt som har et drag av The Who over seg. «The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy)» er første singel ut fra det kommende albumet «The All Is One», som slippes 28. august og er tredje album i «Gullvåg-triptyken». Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!

Av: David Jønsson, Ådne Evjen, Jan-Olav Glette, Victor Josefsen

David

Skullcrusher – Places/Plans

Bak det fryktinngytende navnet Skullcrusher, finner vi Helen Ballentine. Den selvtitulerte debut-EPen består av fire sparsommelige komposisjoner, melankolske og samtidig drømmende, ikke så fjernt fra for eksempel Elliott Smith. En oppsiktsvekkende god EP, som er ute på Secretly Canadian.

Cut Worms – Baby Come On

Apropos gode EP-er, Cut Worms har gitt oss hele fem smakebiter fra det kommende dobbeltalbumet «Nobody Lives Here Anymore», i form av EP-en «Sold My Soul (On The Antique Road Show)». Det må for øvrig være en av årets beste titler. Ingen stor utvikling i lydbildet fra Max Clarke, det er fortsatt Everly Brothers, saloon-piano og eventyrlig gode melodier i fokus. «Baby Come On» oser av 50-talls-nostalgi og kunne fint ha blitt brukt inn i en Scorsese-film.

Cut Worms – Don’t Want To Say Good-bye (Ferske spor uke 10/2018), Cut Worms – Till Tomorrow Goes Away (Ferske spor uke 5/2018), Cut Worms – Like Going Down Sideways (Ferske spor uke 48/2017).

Roy Ayers, Adrian Younge & Ali Shaheed Muhammad – Shadows of the East

Souljazz-legenden Roy Ayers har funnet tonen med hiphop-produsentene Adrian Younge og Ali Shaheed Muhammad, sistnevnte en veteran fra A Tribe Called Quest. Younge og Muhammad har en pågående albumserie med navnet «Jazz Is Dead», der de samarbeider med personlige favoritter og helter fra jazzhistorien. Roy Ayers er æresgjesten på volum to i serien, og albumet er både vitalt og fengende. Andre jazzprofiler som Phil Ranelin og Wendell Harrison er også med på albumet.

Øya 2017 – «Få måkene til å tie» og andre Øya-bøker. Del 1: Onsdag (Inkludert Roy Ayers).

Advertisement – Freedom

Advertisement fra Seattle har laget et utmerket debutalbum med «American Advertisement». Her blander de kjente ingredienser som Television og Modern Lovers, men makter allikevel å produsere fersk, fristende bakst. Blant sommerens mest fornøyelige rockealbum for min del.

Vilde Græs – Vestenvind

Morten Aron fra blant annet Spids Nøgenhat, leder an trippen som er Vilde Græs. Vilde Græs er «stenet, upoleret folk, tilbagelænet, dansksproget country-syrerock med det ene ben solidt placeret i en høstak på bøhlandet og det andet ben i storbyen», for å sitere bandet selv. Davs! Tittelkuttet fra deres andre album «Vestenvind», er en intet mindre enn en praktfull Grateful Dead-blåkopi. Det svinger og svaier sakte i det vilde græs.

Motorpsycho – The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy)

Ah, for en fortreffelig låttittel! Her har nok Bent kost seg. Men en nesten-poplåt fra Motorpsycho? Det er i bunn og grunn det, i hvert det mest «poppa» bandet har vært på lenge. Ikke bare den samme gamle rocken altså. En melodiøs, mellotron-mettet rocker i marsjtakt som så vidt bikker fem minutter og er befriende rett frem, men med noen sedvanlige skarpe svinger. En helt enorm låt som har et drag av The Who over seg. «The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy)» er første singel ut fra det kommende albumet «The All Is One», som slippes 28. august og er tredje album i «Gullvåg-triptyken». Reine Fiske, Lars Horntveth og Ola Kvernberg er gjester/medlemmer på albumet og det loves blant annet en 42-minutters suite i fem deler. Som vi gleder oss!

Ole Paus m/ Bent Sæther, Hans Magnus Ryan, Tomas Järmyr og Reine Fiske – Gud Bevare Landsbyen Min (Ferske spor uke 51/2019?, Posterboys: 10 beste powerpopalbum (inkludert Motorspycho), Årets innpakning: Motorpsycho – The Light Fantastic (Deichman anbefaler: Årets album 2019, D.J.), 5 plater som har inspirert The Sideways (inludert Motorpsycho), (Motorpsycho – Psychotzar (Ferske spor uke 8/2019, Plateanmeldelse: Motorpsycho – «The Tower», Motorpsycho – Supersonic Scientists, Plateanmeldelse: Motorpsycho – «Here Be Monsters», Motorpsycho på Teknisk Museum, Motorpsycho på Rockefeller – De har alltid vært bra!, A Boxful of Demons – et møte mellom Motorpsychos musikk og Lars Ramslies litteratur, Konsertplakater fra 25 år med Motorpsycho, Engler og demoner, 5 plater som har inspirert Monalia (inkludert Motorpsycho), 5 plater som har inspirert Baia Wolf (inkludert Motorpsycho), 5 plater som har inspirert Spielbergs (inkludert Motorpsycho), 5 plater som har inspirert Colonel Roger (inkludert Motorpsycho), Mer Motorpsycho).

Ådne

Paul Weller – On Sunset

Det nye albumet til den tidligere The Jam-sjefen er preget av strålende produksjon, gode stemninger og Weller i fin soul-form. Her serverer vi den fine tittellåten som er en riktig så fin sommerlåt med palmesus og bris i luggen: «And the palm trees sway/As a warm breeze blew/And the sun was high/On Sunset». Sjekk også den coole videoen til låten.

5 plater som har inspirert The Colors Turned Red (Inkluderte Pual Weller).

Saint Saviour – Home

Saint Saviour kommer med sitt tredje solo-album i september. Hun har sluppet singelen «Home» før albumet kommer. Her har hun fått med seg Bill Ryder-Jones på laget i en fin, sommerlig låt som er litt melankolsk og veldig fin. Video.

Dope Lemon (feat. Winston Surfshirt) – Every Day Is A Holiday

Mer sommer- og feriemusikk: Australske Angus Stone har sluppet en ny singel med sitt Dope Lemon-prosjekt. Denne gangen med hjelp av sine australske venner i Winston Surfshirt. Resultatet har blitt en sløy, funky låt hvor Angus påstår at hver dag er en feriedag. Video.

Plateanmeldelse: Dope Lemon – «Smooth Big Cat»,

Granem – Jeg går

Frode Granum Stang aka Granem er ute med EPen «Jeg går». EPen inneholder to spor, tittelsporet og låten «Kommer aldri tilbake». Selv sier artisten dette om EPen: “Den er tenkt som en tidløs vandring i skogen, eller en innfallsvinkel til håndteringen av selve livet, om du vil.” Låten åpner med suggererende akustisk gitarspill flankert av bass og perkusjon. Vokalen kommer inn etter drøye tre minutter. Teksten kan minne om stemninger som Obstfelder og Tor Jonsson kunne manet fram:
«Jeg stopper opp/jeg roer ned/jeg søker bort/jeg går av sted/Og jeg kan huske alt jeg så/fant hvile mellom gamle tunge trær/jeg har så underlige sår/de verker mindre om jeg går.»
Sjekk også den fine videoen som Granem har laget i samarbeid med Katarsis Foto og Subset.

Protomartyr – Worm In Heaven

Alle de ti låtene på det nye Protomartyr-albumet «Ultimate Success Today» holder høy kvalitet, men noen utmerker seg ekstra, deriblant avslutningslåten «Worm In Heaven». En avslutningslåt hvor vokalist Joe Casey bedyrer at han ikke er flink til å si adjø: «So it’s time to say goodbye/I was never too keen on last words/Hope I said something good». Uansett hvor god Casey er til å ta farvel eller ikke, så holder det han og bandet leverer på «Ultimate Success Today» mål i massevis.
Les anmeldelsen her. Les intervju med Joe Casey her.

(Stian tok med «Worm In Heaven» i Ferske spor uke 20/2020).

Protomartyr – Processed By The Boys (Ferske spor uke 11/2020), Protomartyr – Jumbo’s (Ferske spor uke 10/2019), Protomartyr (feat. Kelley Deal) – Wheel of Fortune (Ferske spor uke 19/2018), Protomartyr – Half Sister (Ferske spor uke 49/2017), Protomartyr – Album: Relatives in Descent (Musikalske sidespor – uke 41/2017).

Jan-Olav

Screaming Toenail – Sever

De beskriver seg som Anti-Coloniale queer punkere og får meg til å tenke på både The Cure, Bloc Party og Placebo med sin emosjonelle og anthemiske kraft. Vokalist Jacob V Joyce problematiserer virkeligheten til marginaliserte grupper i tekstene. Det være seg transer, fargede eller andre mistilpassede i dagens samfunn. Her handler det formodentlig om å legge til side skam og bygge queersamfunn. London-kvintetten er aktuelle med albumet «Growth» på Hell Hath No Fury Records. Video.

Fontaines D.C. – You Said

Så var det endelig her; andrealbumet til Irlands post-punk stoltheter, og de innfrir sånn til de grader tross at de har flyttet fokuset fra Dublin og ut på veien. «You Said» er en av de aller sterkeste låtene.

You said
You been on the brink so slow down
Don’t get time to think now
You try
Operating faster
Operating faster
Operating

We both
Have a lot of things to say, don’t
Don’t get time enough to play, try
Operating faster
Operating faster
Operating faster

Fontaines D.C. – I Don’t Belong (Ferske spor uke 24/2020), Fontaines D.C – A Hero’s Death (Ferske spor uke 18/2020).

Billy Nomates – No

Sangerinnen fra Leicester – men nå basert i Bristol – ved navn Tor Maries eller Billly Nomates slipper debutalbumet sitt denne uka (7. august) på Invada Records produsert av labelsjef, Portishead– og Beak mann Geoff Barrow. Musikken er en form for konfronterende post-punk. «Nei, er din beste form for motstand», sier hun her. Jeg gleder meg til å høre mer.

No is the greatest resistance
No to your nothing existence
No I don’t think it looks better
Yes we are stronger together
No I won’t die on your floor
No I’m not righteous anymore
No I don’t fit in your pocket
I won’t shave everything off i’m not twelve
Yes I’m gunna put in the hours
No to your ivory towers
No’s gunna start a war
So die if you think its worth fighting for

Loma – Ocotillo

Når du slår sammen Cross Records og Shearwaters Jonathan Meiburg får du Loma. Trioen er snart aktuelle med sitt andre album «Don’t Shy Away», som slippes 23. oktober på Sub Pop. Første forsmak «Octillo» er en låt som bygger seg sakte og stemningsfullt opp.

Angel Olsen – Whole New Mess

Tittelsporet fra Angel Olsens kommende album på Jagjaguwar 28. august viser sangerinnen uten backing band. Låten tar for seg motløsheten som kan føre til at en kjærlighetssørgende blir sengeliggende mens hun bearbeider sorgen. Hennes luftige sopran-stemme og den enkle gitaren i en slags sakte doowopp skaper den riktige atmosfæren for temaet. Video.

Konsertanmeldelse: Angel Olsen på Rockefeller, Angel Olsen – Lark (Ferske spor uke 40/2019), Øya 2017 – Angel Olsen, Øya 2017 – «Balladen om en lovlydig sofistikert» og andre Øya-bøker. Del 3: Fredag (inkludert Angel Olsen), Øya 2014: Angel Olsen – Bortgjemt gudinne av kjærlighetslåter.

Anna von Hausswolff – Sacro Bosco

«Sacro Bosco» er en hage ved Orsinislottet i sentrale Italia mellom Roma og Firenze. Området ble overtatt av Pier Francesco Orsini på 1500 tallet og er kjent for sine groteske skulpturer og bygninger gjengrodd av vegetasjon. Låten med samme navn er en instrumental fra den svenske musikeren Anna von Hausswolfs kommende album «All Thoughts Fly» , som kommer på Southern Lord 25. september, og innbefatter også både det mørke og det ville. Video.

Sparkle Division – Oh Henry!

SPARKLE DIVISION er en hyllest og et samarbeid med musiker, poet, illustratør, filosof, metafysiker og lærer Henry Grimes som led av Parkinsons sykdom og døde av covid-19 15. april. 24. juli slapp Temporary Residence albumet «To Feel Embraced». Han bidrar her med kontrabass og fiolin på denne låta. Prosjektet er ledet av den moderne komponisten og ambient-musikeren William Basinski og innbefatter ellers studiohjelper Preston Wendell og noen ulike gjester.

Henrik Palm – Concrete Antichrist

Den første singelen fra det kommende albumet «Poverty Metal», som slippes på Svart Records 16. oktober. Det tidligere Ghost- og nåværende In Solitude-, Pig Eyes-, Sonic Ritual- og Södra Sverige medlemmet fortsetter å produsere styggvakker musikk med røtter i post-punk, men lover andre tyngre låter inspirert av Flipper, The Stooges og Blue Cheer denne gangen.

Victor

Hilma Nikolaisen – New Kids

Hilma Nikolaisen er aktuell med en video til «You» fra andrealbumet «Mjusic» og «New Kids», sistnevnte handler om å beholde Picassos kunst i regjeringskvartalet. I tillegg er hun en av fem artister som slapp liveplate i forbindelse med The Big Dipper Sessions på Sentralen i den såkalte korone-serien. Vi intervjuet nylig Hilma Nikolaisen. Her forteller hun om musikalsk inspirasjon og utviklingen av en egen stemme, men også om hvordan man inspirerer frem det beste hos sine musikere: Hilma Nikolaisen – rocke-energi og drømmende hengivelse.

Topp 5 julesanger – Hilma Nikolaisen, Plateanmeldelse: Hilma Nikolaisen – «Mjusic», Øya 2017 – Hilma Nikolaisen, Konsertanmeldelse: Hilma Nikolaisen på Ingensteds, Plateanmeldelse: Hilma Nikolaisen – «Puzzler», Singelanmeldelse: Hilma Nikolaisen – «Word», Hilma Nikolaisens «Ring Ring(Bring It On)» er en av våre julelåtfavoritter, Hilma Nikolaisen – White Season Blue (Ferske spor uke 51/2019), Deichman anbefaler: Årets album 2018, Hilma Nikolaisen – Only Me (Ferske spor uke 49/2018), Hilma Nikolaisen – Light Shines (Ferske spor uke 47/2018),  Hilma Nikolaisen – Låt: «Merrily Merrily (Musikalske sidespor – uke 49/2017), Øya 2017 – «Balladen om en lovlydig sofistikert» og andre Øya-bøker. Del 3: Fredag (Inkludert Hilma Nikolaisen),Hilma Nikolaisen – Cloud Nine Rewind (Musikalske sidespor – uke 18/2016).

Likholmen – Kraken

Likholmen er aktuelle med plata «Blindskär» + «Evigferd». ‘Iboende motsetninger eller paradoks eller kompleksitet er noe av det som gir den nakne, mørke, urolige kraften i det kunstneriske uttrykket til Likholmen på dobbeltalbumet «Evigferd/Blindskär» sin seige styrke og varsomme magnetisme. Det er ofte mollstemt og mørkt og med røffe kanter, men også egenartet og inderlig vakkert. Gi platen den tid og anstrengelse den fortjener, skriver Jan-Olav i forbindelse med intervjuet Likholmen – havet og menneskenaturens stemme vi la ut 30 juli. Vi har tidligere tatt med «Sprukne Krukke» i Ferske spor, til ukas Ferske spor faller valget på «Kraken», en låt som virkelig består av mørk, urolig kraft. Nærmest magisk.

Likholmen – Sprukne Krukke (Ferske spor uke 23/2020), Likholmen – Blindskär EP (Musikalske sidespor – uke 46/2016).

Few Dollars More – Too Late

I 2018 kjørte vi videopremiere på Drammens-bandet Few Dollars Mores «Not For Sale», en drivende låt med gode 70-talls vibber. – Nå spiller vi den musikken vi selv ønsker å høre i markedet, og med «Too Late» og det kommende albumet ønsker vi å bringe down to earth, melodiøs rock tilbake til landet, sier gitarist Espen Klausen skamløst. Det har de på ny klart, iallfall rent musikalsk med den nye singelen «Too Late». De gode 70-talls vibbene er til stede i fullt monn og Few Dollars More, kan, som jeg har nevnt tidligere, virkelig spille. Dette er en låt gruppa har spilt inn med bensin, eller hva vet jeg, i blodet. En knakende tøff rocker med blues-elementer utført med slik nerve og trøkk at den vil fenge langt flere enn blodfans av Led Zeppelin, en av referansene, og dess like, bare du gir den en sjanse. De har en ny musikkvideo, som er en del av live session hos Juke Joint Studio, og som skal gis ut i bolker rundt de neste to singelreleasene, og albumrelease i oktober.

Videopremiere: Few Dollars More – «Not For Sale»

Alice Donut – Mother of Christ & My Best Friend’s Wife

I spalten Min platesamling for noen år siden stilte vi Ruben Gran på spørsmålet: «Hvem er verdens mest undervurderte band – og hvorfor?». Ruben svarte: «De psykedeliske punksa Alice Donut har aldri fått statusen de fortjener. Jeg har til gode å høre et band med den samme nerven og soundet som dette bandet. De gjøglet en hel del, men alltid med mening, kraft og fasansfullt bra låter. Riktignok ble de superdølle fra midten av 90-tallet, men katalogen før det er utmerket». En fasanfullt bra låt er «Mother of Christ» fra plata «Mule», som har 30-års jubileum i år. Det må feires! Jeg tjuvstarter i samme slengen feiringen av neste AD-plate som fyller tredve år, «Revenge Fantasies of the Impotent» fra 1991, fra den velger jeg «My Best Friend’s Wife», men kunne like så godt valgt f.eks. «Rise to the Skin» eller «What».

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen av de siste utgavene av Ferske spor, så klikk på lenken over eller Spillelister øverst for å sjekke alle.

– På dette albumet så har det vært stort fokus på FM synther, som kjent fra gamle arkade-maskiner og Sega Mega Drive. Det var litt for å gi lydbildet et kaldere og mer distinkt preg. Inspirasjonen kom fra PC/Adlib-versjonen av Dune-soundtracket, som for meg hadde en kvalitet som jeg ikke tidligere var kjent med, ettersom jeg bare hadde hørt Amiga-versjonen. Balladene på plata er lagd med samples av gamelan-instrumenter, og jeg spiller kalimba og xylophon, forklarer gitarist og lydprogrammerer Hai Nguyen-Dinh  om albumet «Guru Meditation», som slippes på Fysisk Format 21. august. Fredag 7. august slipper han den andre forsmaken på albumet sammen med trommeslager Anders Hangård i form av låta «Strength I».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Hai Nguyen-Dinh & Next Life

Bandets fjerde fullengder er musikalsk utfordrende, hardtslående og engasjerende som alltid. Kompromissløs, kjapp, fantasirik og emosjonell om hverandre. Enkeltsporene er korte , men innholdsrike komposisjoner rike på stemninger. Intensiteten gjennomsyrer det hele, også på de mer rolige og atmosfæriske, drømlignende kuttene som bryter opp det minimalistiske, men også ekspansive lydbildet. Her får vi vite litt mer om drivkreftene og estetikken som ligger bakom den vakre, egenartede musikken de lager blant annet på gamle synther, eldgamle datamaskiner og spillvare.

Coveret til singelen «Strength I».

Tittelkuttet «Guru Meditation» har allerede vært ute siden tidlig sommer.

Hva har du tatt med deg fra dine foreldres bakgrunn som flyktninger og hvordan preger det deg som menneske og kunstner i dag?

Under store deler av Vietnamkrigen satt fattern i kommunistisk fengsel fordi han var utdannet. Da det ble tydelig at det kommunistiske partiet kom til å styre Vietnam etter krigen så ble han bekymret for sin egen tankefrihet, og han så til Kina som eksemplet på menneskeliggjøring som følger av en totalitær stat. Det var da han kom på idéen om å bygge sin første båt, som han tilbød sine beste venner å flykte i. Det var ikke et et luksuriøst tilbud, ettersom sjansen for å overleve var svært liten. Men de var heldige og ble plukket opp av en europeisk båt utenfor Singapore som tok dem med videre til USA, Frankrike og Norge. Han valgte Norge fordi han ville starte helt på nytt, og det var et land som ikke hadde en tidligere historie med Vietnam. Jeg ble født da de ankom Norge i 1980. Jeg heter Hai fordi jeg ble unnfanget på båten i kaotiske tilstander. Den esoteriske betydningen av navnet mitt er «evig kaos», mens den direkte oversettelsen er «hav».

Moralen i vår flyktning-historie er at moral varer for evig og må ivaretas for enhver pris, mens liv er midlertidig og er i lengden sekundært i forhold til moral og frihet.

Her er et bilde av båten som fattern lagde, tror det var enten 52 eller 72 personer som ble fraktet i den. Det er min nest eldste bror som står på dekket (nå redaktør i Filmmagasinet).

Om hvordan Next Life er en manifestasjon av Hais syn på menneskelig og teknologisk utvikling.

Jeg bruker trackers som kjent fra 80-90-tallet til å skrive musikken, og lydene er samplet fra Amiga, Commodore 64, Sega Genesis, Super Nintendo og FM synther fra gamle arkade-spill. Det har alltid vært et poeng for Next Life å bruke gammel teknologi fordi jeg er i den oppfatningen av at teknologisk og åndelig (idémessig) utvikling er i ubalanse, og at dette må være i balanse for at teknologi skal fungere positivt. Det ligger ikke bare en estetikk i valget om å bruke gammel teknologi, men også politikk, en mentalitet som står i kontrast med det å være teknologisk oppdatert, aka konsumeri.

Min filosofi påvirker valgene jeg tar estetisk, lydbildet skal være hardt og distinkt og gjennomsiktig, som i gamle 8-bits spill, bruk av få farger i videomaterialet, få mennesker på scenen. Minimalistisk i teknikken, maksimalistisk i sammensettingen, skape rikdom ut av lite. Jeg tror at en forandring i samfunnet må skje både på et følelsesmessig plan (innenifra, primært) og på et intellektuelt plan (utenifra, sekundært), abstrakte utrykk, som musikk, er i stor grad med på å gi innsikt i idéer og tankegang på en måte som ikke ord som i et konkret argument kan. Kunst og musikk (åndelig uttrykk) er den første arenaen der nye idéer kan finne sted, derfor er det en helt essensiell del av det å kunne forandre samfunnet på et materialistisk plan. Det er viktig at frihet og fantasi ligger til rette for at åndelige uttrykk skal flyte med inspirasjon, så lenge det ikke dyrkes på en måte som tar/kan ta rettigheter fra andre mennesker.

Det finnes en rekkefølge for at noe skal kunne eksistere i pakt med naturen (ifølge min lære), det starter med følelser man har/dyrker i sitt hjerte, som prosesseres av intellektet man har i hodet, som ender i handlinger på det fysiske plan. Det er derfor mange fokuserer på meditasjon, det kan være en tilstand der man skiller seg fra umiddelbare følelser som oppstår som følger av frykt, forventning og påvirkning fra eksterne kilder, og kommer nærmere de følelsene man har latent i hjertet, følelser man er født med og som er unike for hvert enkelt menneske, som trærne i skogen er forskjellige.

Hva er den største forskjellen mellom Next Life i dag  i forhold til år 2000 da dere slapp «Red End»-sju tommeren?

Hai: Den største forskjellen er at det har gått 20 år, at elementer utenfor og innenfor prosjektet er i konstant utvikling. Det gjør at uttrykket oppleves på en annen måte av tilskuere, og at opplevelsen av å jobbe med det hele tiden fornyer seg.

Hva er den største forskjellen på den musikalske tilnærmingen og samarbeidet som du har med Hai i Next Life i forhold til det som du ellers er vant med fra Nidingr og NoPlaceToHide?

Anders: Er mest vant med Next Life de siste 11 åra, egentlig. Jeg er glad for tida med Noplacetohide, også. Nidingr var koselig det, fikk trent meg opp der! Alltid likt utfordringen ved å lære vanskelige komposisjoner. Største forskjellen er vel at jeg har lagd mange av låtene i Noplacetohide, mens Hai lager alt i Next Life.

Fortell om hverandre og hver enkelts funksjon og roller i Next Life og hva som er den andres musikalske styrke.

Anders: Hai er en fantastisk kompositør, som jeg var fan av i ti år før det, vi er en bra match.

Hai: Anders sin største styrke, etter min mening, er at han har en høy forståelse av kompliserte rytmer, og at han har en maskinell tilnærming til komposisjon. Alle slagene er like harde, og han bringer et ønsket thrash-element til lydbildet.

Hvorfor valgte dere albumtittelen som også er navnet på den første låten på plata?

Hai: Tittelen «Guru Meditation» er tatt fra et feilmeldings-bilde på Amiga, datamaskinen som ble brukt i Next Life mellom 1999-2003, først produsert av Commodore.

Si noe generelt om opplevelser med «Guru Meditation» / «Blue Screen of Death» / «Kernel Panic»?

Det er ikke så mye å si om det, det oppstår når noe klikker seriøst på dataen, ubalanse mellom software og hardware. Er best å unngå. Tenk positivt, så skjer det sjeldnere.

Fortell om albumomslaget som Hai og Ingrid Kallevik har laget og om hvordan illustrasjonen står til musikk og lydunivers.

Det originale bildet som skulle brukes ble tatt av Sturla Sandsdalen i 2006, til plata «Electric Violence». Bildet var av et 68030 turbokort til Amiga 1200. Da jeg leverte coveret til Fysisk Format så kommenterte Ingrid at oppløsningen ikke ville være tilstrekkelig for 12″ vinyl. Siden jeg ikke lenger kan finne dét turbokortet så ble alternativet å åpne en gammel Amiga 1200 og fotografere kretskortet i den. Jeg likte idéen om bruke kretskort som coveromslag fordi det både er estetisk vakkert og hardt, og siden det egentlig var en gammel idé så føltes det personlig og historisk inspirerende. I ettertid er jeg glad for at Ingrid kom med sine innspill fordi det ble en forbedring av den originale idéen. Hun byttet også ut alle fontene og gjorde sluttproduksjonen.

Hvordan har din (Hai) bakgrunn som gamer i eliteklassen Globalt i Tetris og Diablo 3 påvirket din musikk og innfallsvinkelen til musikkprogrammering?

Den erfaringen har først og fremst gitt meg kunnskap om en psykologisk endring innen dataspill fra 80-tallet (Tetris) til i dag (Diablo). Det påvirker hvordan jeg ser på media og samfunnet, hvordan kapital-industri påvirker kunst, og dette påvirker igjen idéer rundt musikken og temaene jeg ønsker å knytte til den.

Hva har det hatt å si for musikken at du også er og har vært scenekunstner med Stiftelsen Verdensteatret og i dag også er aktiv som visuell kunstner?

Å stå på scenen for andre prosjekter, og jobbe i andre formater er med på å utvikle perspektivet på arbeidet med Next Life. Man lærer nye ting som kan tas med tilbake, eller ikke, både teknisk og som utøver. Veldig verdifullt. Jeg har jobbet i flere ulike prosjekter, mest scenerelatert, og noe i galleri, siden jeg ble ferdig utdannet på Staten kunstakademi i 2005, men de siste årene har fokuset vært nesten vært kun på Next Life. Det er et prosjekt som tar tid og opprettholde, litt fordi hvert spor også krever en video- og lyskomposisjon, og fordi det har et detaljert livesett som tar tid å forandre og øve på fra gang til gang.

Og hva med Anders rolle som matematiker og biolog? Er det noe du har nytte av som musiker og i Next Life?

Anders: Er utdannet matematiker og biolog, som du sier, og bruker alltid matematikken i tilnærmingen til musikk. I Next Life kommer det selvfølgelig godt til nytte.

Hai: Musikk er en abstrakt form for matematikk, ikke bare er det tall-kompleksitet i rytmer, men toneskalaer fungerer også i gitte tallsystem, gitte reduksjoner/økning i frekvens. Man kan få god nytte av matematikk når det gjelder å forstå og analysere musikk, men det må være en balanse mellom intellekt og følelser (konkret/abstrakt matematikk) for å kunne skape musikk.

Hvordan har oppvekstmiljøet på Borgheim på Nøtterøy preget dere som mennesker og musikere?

Hai: Borgheim er sentrert rundt en ungdomsskole, det var den skolen jeg gikk på som tenåring, og hvor Anders jobber som lærer i dag. Nøtterøy er et lite sted med få mennesker, og fin natur, et historisk sted (som de fleste steder). Musikkmiljøet på Nøtterøy var/er en del av musikkmiljøet i Tønsberg, som på 90-tallet var veldig aktivt. Det var alltid noen som arrangerte shows og det var en kreativ stemning som la opp til å drive med musikk på et høyt nivå. Jeg er takknemlig for å ha opplevd det.

Som musiker så har stedet lært meg å sette pris på andre musikere, fordi det er langt mellom dem, særlig de man passer å spille med.

Hva med personlig historie og familiehistorie og bakgrunn? Er det noe som lar seg manifestere i musikken som dere spiller og i så fall på hvilken måte kommer det til uttrykk?

Det er vanskelig å peke ut hendelser som har hatt direkte innvirkning på musikken. Det er et mål at uttrykket kommer fra følelser man har i hjertet, som påvirkes både utenfra og innenfra. Uttrykket til Next Life er i stor grad en gjenspeiling av hvordan jeg opplever virkeligheten, og prosesserer informasjon.

Fortell om instrumentene og lydkildene som dere benytter på dette albumet og hvordan de setter sitt preg på sluttresultatet. Hvorfor har dere valgt å ta i bruk akkurat disse ressursene?

På dette albumet så har det vært stort fokus på FM synther, som kjent fra gamle arkade-maskiner og Sega Megadrive. Det var litt for å gi lydbildet et kaldere- og mer distinkt preg. Inspirasjonen kom fra PC/Adlib-versjonen av Dune-soundtracket, som for meg hadde en kvalitet som jeg ikke tidligere var kjent med, ettersom jeg bare hadde hørt Amiga-versjonen. Balladene på plata er lagd med samples av gamelan-instrumenter, og jeg spiller kalimba og xylophon. Lignende lyder har blitt brukt før, så det er litt en utvikling av eldre idéer.

Dere var veldig tidlig ute med å introdusere bruk av 8-bit synther i metallmusikk. Hva var det som fikk dere inn på det sporet? Og hvordan ser dere tilbake på den musikalske revolusjonen i dag og hva  synes dere om den såkalte chiptunes scenen i dag?

Da vi startet opp i 1999 så var det mest nærliggende å bruke Amiga siden det var det jeg hadde, jeg var en av de som hadde Amiga lenge etter at den «gikk ut på dato», mye fordi jeg var aktiv i miljøet. Videoene som vi bruker live er veldig inspirert av såkalte Amiga-demoer fra 90-tallet. Chiptune – og til og med Amiga scenen – lever fortsatt i dag, men opprettholdes stort sett av veteraner fra gamle tider. Chiptune-lydbildet i sin helhet er hardt og distinkt, og det krever en litt annen måte å skrive musikk på, det hadde en periode mellom 2000-2010, men i lengden ble det for slitsomt og intenst for den gjennomsnittlige lytteren, og chiptunes har aldri i sin helhet vært stuerent i bransjen. I moderne musikk lever chiptunes stort sett som korte retro-innslag i et større lydbilde gjerne innen techno.

Personlig har jeg alltid vært fascinert over kravene som settes til dynamikk og intensitet i chiptunes, samt den lydmessige begrensningen, det er noe jeg ønsker å ta inn i Next Life. Å skape en bro mellom chiptunes og samtidens musikkbransje.

Det sies ofte at kunst og delvis også kultur ligger i forkant av samfunnet. Hvilken rolle spiller kunsten og kulturen i samfunnet vårt i dag og hva kan vi lese ut av de nye strømningene?

Kunst er et innblikk inn i noens følelses- og fantasiliv. Siden alt som er skapt av mennesker i den 3-dimensjonale verden kommer derfra, så vil en sterkere og mer inspirert fantasi føre til større evne til å skape, og sette pris på andres idéer for å bli ytterligere inspirert. Det er derfor det er viktig å ivareta individualitet og ulikhet, såkalt kulturell rikdom. Man kan alltid lære/få noe ut av et ærlig uttrykk, uavhengig av om man liker det eller ikke, gitt at man velger å være åpen for det. Strømninger vil alltid endre seg og noe får mer vekt enn noe annet, det er vanskelig å lese hva slags inntrykk samtiden vil ha på ettertiden. Generelt tror jeg at det er viktig å alltid i en grad skape, og utvikle sin egen stil, uansett hva man er inspirert av.

Hva tenker du på når du snakker om musikalsk gjennomsiktighet? Hvordan arter den seg og hvordan kan vi som lyttere kjenne den igjen?

At noe er gjennomsiktig kan bety at det er enkelt å separere elementene, og lett kunne se detaljene hver for seg og hvordan de underbygger en helhet. Dette er en kvalitet som kan oppstå ved bruk av enkle elementer, og moderat bruk av etterbehandling. Det kan være inspirerende for en tilskuer fordi en lett kan ta ting fra hverandre, og man føler at alt er mulig og innen rekkevidde. Jeg husker ikke helt i hvilken sammenheng jeg har snakket om dette tidligere, men dette er generelle tanker som oppstår når uttrykket «gjennomsiktig musikk» blir nevnt.

Hvordan har dere taklet nedstengningen av samfunnet og hvordan har Covid19-tiltakene og pandemien preget dere som mennesker og kunstnere/musikere? Hvordan har Next Life blitt rammet av dette?

Da pandemien brøt ut så var vi dypt inne i arbeidet med «Guru Meditation»-albumet, og nå som det har løsnet litt så er vi igjen konsertklare. Ganske passende. På grunn av de sosiale tiltakene så gikk jeg mye i skogen alene, dette førte til at jeg lagde to musikkvideoer som er tilknyttet plata, jeg har aldri lagd musikkvideoer før, så det var en fin mulighet til å tenke i den retningen. Jeg skulle egentlig returnere til Frankrike i mars hvor mitt kontor er lokalisert, men valgte å bli i Norge inntil videre, dette førte til at jeg spurte Fysisk Format om å gi ut albumet, heller enn et fransk selskap. Jeg er glad for at det ble sånn siden vi har jobbet med Fysisk Format tidligere, og stoler på dem, og fordi Frankrike er et helt nytt marked for Next Life der vi starter på null.

Her er diverse stikkord som jeg vil at dere responderer på i forhold til hver enkelt av dem og hvordan dette er relevant for next Life.

Låtlengde

Den gjennomsnittelig lengden for chiptunes er ca. 80 sekunder.

Lydprogrammmering og annen programmering

Hadde vært kjekt å kunne, men jeg fikk paranoia etter en dag med innføring i Assembler på The Gathering 1998, og gikk tilbake til musikk-tracking, som i hovedsak foregår med samples. Trond Jensen (Laconic Zero), som spilte synth i 2008/2009, programmerte dog noen lyder på Commodore 64 som brukes på enkelte låter. Tracking er ikke en form for koding/programmering, selv om man skriver i tall og bokstaver, det er bare en metode for å skrive og arrangere musikk som nå regnes som gammeldags.

Commodore Amiga 500

Både Anders og Hai hadde Amiga 500 tidlig på 90-tallet, Anders gikk over til PC etterpå mens Hai oppgraderte til Amiga 1200.

Nintendo DS Homebrew

DS er en bra maskin for å kjøre homebrew, krever minimalt med hacking, og det finnes noen kule programmer, blant annet RepeaterDS, og Nitro Tracker som ligner på Protracker til Amiga.

Trackers

Next Life bruker for øyeblikket Renoise, Nitro Tracker, og litt Protracker. Har brukt THX-tracker og Digibooster PRO på Amiga tidligere.

Avantgarde

Next Life identifiserer seg med det uetablerte/eksperimentelle, men prøver å være orientert i, og bidra til det etablerte.

Eksperimentering

Livet er et eksperiment.

Tempo

Skal være høyt, bortsett fra på ballader.

Intensitet

Kommer automatisk når Hai skriver med musikk med 8-bits lyder.

Metall

Er Anders sin favorittsjanger.

Punk/hardcore

Er miljøet Hai kom fra i Norge på 90-tallet.

The Locust

Har flere bra plater, spesielt de gamle.

Filosofi

Hjelper til å kunne sette pris på livet, og å forstå sitt eget og andre menneskers syn på livet.

Minimalisme

Next Life er minimalistisk i lydbildet, men maksimalistisk i komposisjon.

Mangfold

Essensielt for utvikling.

Ideologi

Bør ta hensyn til hvert enkelt menneskes individualitet og utvikling.

Teknologi

Bør være i balanse med åndelighet.

Moral

Varer for alltid og må ivaretas for enhver pris.

Ånd

Er et konsept som kan hjelpe med forståelse av psykologiske mekanismer.

Antikonsum

Er en del av det å balansere materielle og åndelige verdier.

Estetikk

Er personlig.

Natur og menneske

Bør være i symbiose.

Tankefrihet versus diktatur/totalitære tankesystem

Jo mindre elementer av hjernevasking/føring av tanker og følelser i et samfunn, desto bedre.

Til slutt vil jeg at dere velger fem låter som på et eller annet vis har vært inspirerende for dere som musikere og sier litt om hva disse låtene har gitt dere og hva dere da har kunne ta med videre til egen musikk

1. Zeni Geva – Ground Zero. Overgangen til synth-partiet midt i låta var i stor grad med på å trigge idéen om Next Life.

2. The Last Ninja 2 – Central Park. Låta som fikk meg til å skjønne at et 8-bits lydbilde står for seg selv og ikke trenger å videre legitimeres.

3. Noplacetohide – Tomorrow. Fikk meg til å se trommer og detaljer i trommespilling på en ny måte.

4. Pink Floyd – Shine On You Crazy Diamond. Fikk meg til å se låtarrangement på en ny måte.

5. Jean-Michel Jarre – Rendez-Vous Part II. Fikk meg til å se musikalsk utøvelse på en ny måte.

Next Life spiller på Kampen Bistros jubileumskonserter:
https://kampenkonsertforening.ticketco.events/no/en/e/10_aar_paa_kampen__next_life__insomniac_bears__synk

Next Life har slippefest på barocken i Tønsberg 11. september:
https://www.facebook.com/events/599495700673925/

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Det å ikke nødvendigvis være så «flink» eller «flytende» på et instrument, hvordan jeg bruker fløyte for eksempel, kan ofte også gi en egen energi, litt som Ornette Colemans fiolinspill, mener Stein Urheim, gitarvirtuosen som nylig hadde konsert sammen med Krympende klode på Billedgalleriet i Haugesund under Sildajazzen søndag 9. august kl. 14:00 og det velklingende albumet «Downhill Uplift» på Hubro tidligere i år.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto:  Jonas Boström (front), Morten Spaberg og Thor Brødreskift

Stein Urheims siste soloalbum «Downhill Uplift» på Hubro viser den allsidige musikeren med stor mangfoldighet og variasjon og også på sitt mest tilgjengelige der han lar en popåre smelte sammen med blues, raga, bossanova og en form for kosmisk jazz som gir stor gjenklang. Her kan du finne ut mye mer om musikerens røtter og musikalske tilnærming.

Når begynte du og spille gitar og hva var det som gjorde at du ble glad i dette instrumentet?

Jeg begynte å spille gitar i tiårsalderen, allerede da ganske så besatt av instrumentet i flere år. Jeg fikk en lekegitar da jeg var liten som jeg var veldig opptatt av, en nylonstrenger i barnestørrelse da jeg var seks år, hørte mye på musikk og tegnet ofte gitarer. Musikalsk sett mener jeg det var det blå dobbel-samlealbumet til The Beatles (1967-1970) fra mine foreldres platehylle som vekket meg og gjorde at jeg bare måtte begynne å spille på ordentlig. Jeg lærte noen låter og startet band sammen med kompiser i nabolaget. Min far spilte litt, og viste meg en del akkorder og melodier, bl.a. fra Lillebjørns Nilsens gitarbok.

Hvilke gitarer benytter du på den nye platen og hvor viktige er de for å få frem akkurat det musikalske lydbildet som du har ønsket? Har du en favorittgitar?

Mange grunnopptak og pålegg på platen er gjort med en Fender Telecaster. Den kan vel kanskje kalles en favorittgitar og er nok det instrumentet jeg har brukt mest siden jeg kjøpte den i ’97 (jeg brukte alle pengene jeg fikk til 18-årsdagen, som egentlig skulle gå til å ta lappen). Det er en utrolig stabil og solid gitar med nydelig tone. Den er bygget på modell fra en Telecaster fra tidlig 50-tall og passer i overraskende mange sammenhenger. Ellers på innspillingen brukte jeg en håndbygget akustisk gitar, som er en kopi av gamle Selmer-gitarer, i tillegg til en Aria baritongitar, en modifisert og båndløs Telecaster med Humbucker-pickup, og en 12-strengs gitar som jeg lånte i Paradiso. Jeg jobber ganske intuitivt med tanke på hvilke instrumenter som passer til ulike uttrykk. På grunnopptakene brukte jeg kun telecastrene, de både gir jo muligheter og setter begrensninger i seg selv, mens mange av gitarpåleggene var arrangert på forhånd og stort sett ment for de instrumentene jeg brukte. Men jeg holdt ting åpent etter hvert som innspillingene tok form, og endret og arrangerte nye ting underveis i prosessen.

Du benytter ellers veldig mye ulike instrumenter underveis på plata. Hva bakgrunnen for dette og hva du føler at det bidrar med i forhold til musikalsk variasjon, dynamikk og inspirasjon?

En del av instrumentpåleggene var arrangert på forhånd og noe ble til i etterproduksjonen, som for eksempel klangkombinasjoner som bidrar til å gi hver låt ulike teksturer som passer uttrykket. Jeg liker godt å forske på og teste ut forskjellige symbioser av instrumentklang, gjerne kombinasjoner som kan være litt vanskelig å definere og sette i bås. For eksempel har «Amalfitano» tett klang av munnspill, tamboura-behandlede samples og elgitar, og på ett parti melodilinjer og motstemmer med mandolin, bouzouki og tolvstrengsgitar. På siste del har Ole Morten Vågan også noen utrolig fine passasjer med overdubbet strykebass i flere stemmer. For ikke å snakke om to trommesett og mengdevis av perkusjon fra Kåre Opheim og Hans Hulbækmo. Et annet eksempel, «Lamp», har blant annet kombinasjonen Moog synth, Solinas-strykere og tre mandoliner som hovedtema, og to akustiske gitarer overdubbet med elgitar i motstemme.

Ulike instrumenter former jo også måten jeg forholder meg til musikken på. Instrumentets fysiske utstrekning, hva det har å tilby av muligheter og begrensninger, og mitt kroppslige forhold til hvert enkelt instrument som et verktøy i sammenhengen har enormt mye å si. Både for hvordan jeg forholder meg til de andre musikerne, lydbildet og rommet, og hvordan jeg fraserer og ornamenterer. Det å ikke nødvendigvis være så «flink» eller «flytende» på et instrument, hvordan jeg bruker fløyte for eksempel, kan ofte også gi en egen energi, litt som Ornette Colemans fiolinspill. Bottleneck gitar – det er innslag av bottleneck-gitar på nesten alle låtene her, bortsett fra «Sound» og «Free To Go». Slide har vært et viktig element i spillingen min siden jeg var ca. 13 år, så det er vel så naturlig som standard gitarteknikk for meg. Slidegitar gir en syngende effekt på instrumentet, og gjør seg som hovedstemme i mange sammenhenger. Slidegitarister som Robert Johnson, Son House og Muddy Waters var viktige inspirasjonskilder da jeg begynte å spille. Lapsteel gitar – det er ikke lap-steel på denne innspillingen, men jeg har en enkel lapsteel som jeg bruker av og til. Jeg fikk forresten låne en helt utrolig flott bariton Weissenborn akustisk lapsteel av Henry Kaiser på en innspilling i Oakland i fjor. Hvis jeg får mulighet, skal jeg forsøke å skaffe meg en tilsvarende.

Stein Urheim. Foto: Thor Brødreskift

Hvor viktig er det for deg å være en god håndverker i faget ditt som musiker? Øver du fremdeles mye?

Det er klart det er viktig for meg med godt håndverk, men hva er godt håndverk egentlig? Jeg har ikke spesielt godt håndverk i skolert forstand. Det som alltid har vært viktig for meg har vært å kunne få frem de lydene og uttrykkene jeg ønsker å skape, og det har jeg etter hvert stort sett fått til. Og da må man jo i perioder øve mye, lære fra kilder og andre musikerer og forsøke å kopiere det man er ute etter. Akkurat nå øver jeg en del på huldrestilt slåttespill på båndløs mandolin – det er utrolig vanskelig å få til å låte bra, så det spørs om det går! Og jeg spiller en del munnspill i stil etter gamle bluesmenn. Det har jeg lyst å bli bedre på. Til høsten skal jeg jobbe med gorrlaus stemming for båndløs gitar i tillegg til andre åpne stemminger jeg eksperimenterer og skriver ny musikk med for tiden.

Fortell om musikerne som du har med deg på denne plata, hvorfor du har valgt å ta de med og hva som er deres musikalske styrke samt hva de bidrar med her i denne konteksten?

Ole Morten Vågan på bass

Ole Morten er en fantastisk god musiker, komponist og bassist. Vi har spilt sammen på et bestillingsverk som het «Nattsongar» med Erlend Apneseth tidligere. I tillegg var han med på mitt tingingsverk til Vossajazz i 2016. Gehøret hans er helt drøyt, for ikke å snakke om evnen til å plukke opp en idé i øyeblikket og gjøre maksimalt ut av den. Han har en vanvittig energi i samspillet og et sjeldent overskudd. Det gjelder egentlig alle disse tre musikerne som er med.

Kåre Opheim

Jeg har alltid likt veldig godt å spille med Kåre i mange sammenhenger over en femten års tid. Han er en enormt dynamisk, levende og solid trommeslager, og han har alltid et ekstra gir energimessig, der du ikke ante det var mer å gå på.

Hans Hulbækmo

Hans er et unikum både på trommer og flere andre instrumenter. Han var også med på «Nattsongar» og vi ble kjent der. Han er en ekstremt var og lyttende musiker. Det virker som om han plukker opp alt som skjer i lydbildet helt intuitivt, med en egenart og lekenhet som løfter låtene og improviserte partier, og gjør dem uforutsigbare. Jeg er veldig fascinert av samspillet mellom disse tre musikeren på innspillingene. Vi spilte inn masse åpne partier som ikke ble brukt på platen, men som er vel verdt å lytte til. De hadde alle også mange gode arrangementsidéer underveis i prosessen.

Kan du fortelle om viktigheten av musikalsk allsidighet og hvordan det har bidratt til din utvikling som musiker? Og hva det er som skiller den musikalske sammenstillingen du har på «Downhill Uphill» fra andre tidligere og nåværende band du er, eller har vært, aktiv i med tanke på musikalsk uttrykk og bandkjemi?

Jeg har vært medlem av og bidratt i veldig mange ulike konstellasjoner siden tenårene, og alle disse har jo helt klart vært med på å gi meg et håndtverk, en sans for formforståelse og en evne til samspill i mange sammenhenger. Det var veldig befriende med hele «Downhill Uplift»-innspillingen og stort sett bare å sette i gang å spille. Vi øvde i to dager for å lære låtene og avtale formen, og hadde tre dager i studio. På selve innspillingen var det lite snakk eller diskusjon om selve musikken, vi startet låten og tok et par-tre take av hver, og ofte var det et av de første som fungerte best. Veldig god stemning i studio og et voldsomt spilleoverskudd på folk. Det er ikke alltid det oppleves sånn, og i alle fall ikke noe å ta for gitt.

Albumet ditt henter også fra veldig mange andre musikalske uttrykk. Det er en enorm spennvidde i referansene som man kan finne på plata. Si litt om dette med musikalsk åpenhet og hvordan du jobber med å tilegne deg ny musikk og få ulike elementer til å gli sammen til å bli et hele?

Som mange musikere jeg kjenner og har jobbet med har jeg ikke sperrer på det som kalles musikksjanger. Men jeg har selvfølgelig stor respekt for andres egenart og kunnskap, og musikktradisjoner fra hele verden med røtter langt tilbake. Veldig banalt kan jeg kanskje si at jeg går etter musikk jeg liker, og elementer fra det jeg hører på i ulike perioder. Et skikkelig dypdykk eller studie i en tradisjon eller et musikalsk livsverk tar jo lang tid, ofte veldig mange år. Jeg kommer nok aldri noensinne til å påstå at jeg behersker en stil eller en tradisjon fullt ut. Det viktigste for meg er etter hvert å være bevisst på hva som virker på meg, hva som skal til for at jeg synes musikken virkelig fungerer godt.

Stein Urheim. Foto: Morten Spaberg

Musikken oppleves som jordbunden eller jordnær. Det er plass for ulike temperament og svingninger i musikken, men du lar aldri frijazzen eller det utsvevende ta helt overhånd. Hva er ditt forhold til kontroll, beherskelse og harmonilære?

Jeg lager låter, komposisjoner og utgangspunkt som jeg ønsker skal gå i visse retninger, fortelle noe og skape visse stemninger. Når man kommer i samspillsituasjon blir det et samarbeid, ofte blir ideene åpnet opp og uttrykket og egenarten til hver enkelt musiker, og det man finner sammen der og da like viktig som temaer og grunnidéer, og noen ganger mye viktigere, spesielt i improvisasjonspartier. På denne innspillingen hadde jeg også mulighet til å sy ting sammen, stramme opp og bearbeide arrangementene i etterproduksjonen. Å spille solo, og skulle drive idéer, former og uttrykk videre helt på egen hånd gir andre utfordringer, men samtidig en frihet som kan være utrolig forløsende hvis spilleformen er der og ting stemmer. Opp igjennom årene har jeg laget meg knagger og et slags system for hvordan jeg skal sortere og plassere tonalitet, modalitet, akkorder, klang og rytmiske og melodiske fraser og figurer. Både gjennom egen lytting, felles lytting, teoribøker, diverse studier, gehørstrening og slike ting. Mest av alt handler det vel for meg om å finne ut av ting reint kroppslig, i samspill med andre, og i samspill med instrumentet.

Hva er ditt forhold til disse genrene og hvordan det eventuelt er relevant for denne skiva?

Jeg kan kanskje si innledningsvis her at jeg tenker ikke noe særlig på sjanger i det hele tatt når jeg arbeider med musikk, annet enn kanskje hvis jeg skal lete etter obskure plater i bruktbutikker, da kan det være nyttig for å finne frem. Jeg tenker aldri: «nå skal jeg spille jazz», eller: «denne låten hadde kledd et bossanova-arrangement». Men vi bruker jo av og til referanser for å beskrive en idé, og dra ting i en viss retning. Skal uansett svare så godt jeg kan på dette:

Jazz – spirituell/cosmic jazz: Jeg var veldig inne i bluesmusikken fra 11-12 årsalderen av og har vært opptatt av jazzmusikk siden jeg var rundt 16, da jeg kjøpte en plate med Miles Davis. Jeg begynte tidlig å spille ute på klubber i Bergen og spilte ofte med jazzmusikere som tipset meg om musikk jeg måtte sjekke ut. En jeg gikk i klasse med på musikklinjen viste meg innspillinger med Charlie Parker og jeg ble etter hvert veldig glad i tidlig jazz og bop, Ellington, Bix Beiderbecke, Monk, Charlie Christian og Wes Montgomery. På samme tid begynte vi å gå på konserter på Jazzforum og Nattjazz og hørte på George Clinton, Marc Ribot, John Scofield og Jøkleba. Mot slutten av tenårene spilte vi en del musikk i ulike band som grenset til jazzrock og fusion. Seinere, etter å ha vært frilansmusiker og spilt i ulike rockeband i en del år, studerte jeg jazz på Griegakademiet, bl.a. Monk-arrangement med pianist Knut Kristiansen, og jeg tok timer med Per Jørgensen og andre. På den tiden ble jeg helt oppslukt av musikken til Ornette Coleman, det betydde mye for meg. Og jeg begynte å spille sammen med Mari Kvien Brunvoll og andre vi gikk sammen med der. «Downhill Uplift» er full av referanser til jazzhistorien, og jeg har fått tilsendt anmeldelser som sammenligner med alt fra Terje Rypdal, Don Cherry, Sonny Sharrock til Sun Ra, Pharoa Sanders og Alice Coltrane. Det er absolutt musikk jeg setter høyt.

Norske folketoner: Jeg ble veldig interessert i slåttemusikk i midten av 20-årene og reiste til Valdres en del for å ta timer i langeleik. Samtidig begynte jeg å spille mye med folkemusikere, noe jeg fortsatt gjør. Jeg skrev også om norsk folkemusikk for Dag og Tid i 2012 og 2013. Driver og tar en del timer og lærer slåtter når jeg har anledning. Det finnes snev av folketoner på denne platen, spesielt et lite baklengstema på «Free To Go», som er inspirert og delvis lånt av Eivind Groven og Knut Askje.

Braziliansk bossanova: Jeg har spilt litt musikk i grenseland bossa/jazz, og tok litt timer i perkusjon og brasiliansk viola (10-strengs gitar) da jeg var i Brasil for noen år siden. Jeg er absolutt ingen ekspert på brasiliansk musikk, men liker det utrolig godt. «Amalfitano» har jo mye inspirasjon fra Brasil og Tropicalia i seg, kanskje både litt Os Mutantes og Caetano Veloso og andre ting inni der.

Raga: Jeg har tatt en del timer i karnatisk musikk, men dette er jo en helt vanvittig stor verden og et studie for livet. En gang var jeg med på en hel turné med karnatiske musikere og hørte dem spille kveld etter kveld. Utrolig lærerikt. Et av sidetemaene i «Lamp» har en karnatisk rytmefigur som jeg plukket opp og laget et riff av.

Rock: Jeg er vel opprinnelig en slags rocker. Vi spilte jo alt mulig i band i ungdomsårene, Stones, Hendrix, Cream, Red Hot Chili Peppers og masse mer. Har alltid vært veldig opptatt av blues da, det er nok den musikken jeg kan mest om. «Downhill Uplift» er kanskje den mest rockeorienterte platen jeg har gitt ut på Hubro.

Du har valgt å spille inn i Studio Paradiso i Oslo med Christian Engfeldt. Kan du si litt om innspillingsrommet og gjenklangen av det på plata og Engfeldts bidrag? Hvorfor valgte du å spille inn der og hvordan har lokalet preget plata?

Jeg var i Paradiso og spilte inn første gang på nyåret i 2017 med felespiller Erlend Apneseth og hans ensemble (der også Ole Morten og Hans var med) til albumet «Nattsongar» (2017). Jeg ble utrolig begeistret for klangen i det svære innspillingsrommet der, og valgte også seinere å spille inn sologitar-albumet «Simple Pieces & Paper Cut-Outs» i samme studio. Christian Engfeldt var lydtekniker på «Nattsongar» og en dyktig støttespiller med mange gode tilbakemeldinger. Som erfaren musiker og produsent er han god på å høre nyanser, og når ting fungerer og ikke. Det kjentes veldig riktig at han gjorde innspillingene til «Downhill Uplift». Innspillingrommet gir en utrolig bra varme og ambiens i grunnopptakene. Vi valgte å stille oss tett ved siden av hverandre med både forsterkere og trommesett kloss på. Tilsiktet lekkasje.

Fortell om valget om å produsere den selv sammen med Jørgen Træen og hva det har resultert i med tanke på sluttresultatet?

Jørgen og jeg har jobbet sammen på ti innspillinger, og han har produsert fire av mine soloalbum sammen med meg. Han er som en medmusiker og arrangør i postproduksjonen og vi er veldig på nett i de valgene vi ender opp med å bruke. Han er en utrolig viktig bidragsyter og samarbeidspartner med tanke på resultatet.

Hva har Hubro betydd for deg og din karriere og hvilken profil har de på den norske og internasjonale jazzscenen i dag?

Hubro har vært helt essensiell for meg som kanal for å få presentert nyskrevet musikk i mer enn åtte år. Jeg hadde et skifte i musikalsk retning for rundt 10-12 år siden som jeg nok egentlig hadde brygget på en stund, der jeg ble mer og mer opptatt av eksperimentell musikk, friimprovisert musikk og samtidsmusikk. Jeg lyttet til komponister som Bjørn Fongaard, Harry Partch og Terry Riley, gjorde lydeksperimenter med elektronikk og komponerte lydlandskap med utstrakt bruk av feltopptak. Jeg hadde mengdevis med musikalske idéer jeg ville gjennomføre, og etter hvert mikse disse tingene inn i de mer standard folk-, jazz- og roots-aktige uttrykkende jeg hadde jobbet mye med fra før. I ettertid har det gått opp for meg at folk som John Fahey og Sandy Bull gjorde beslektede ting allerede på 1960-tallet, men det var aldri tanken min å gjøre noe som lignet på noe annet. Men jeg hadde et sterkt ønske om ta musikken jeg skapte i nye retninger. Jeg husker jeg fikk øynene opp for Hubro-etiketten tilbake i 2010, og tenkte at profilen og estetikken passet til det jeg ville holde på med. «Kosmolodi» kom ut i 2012. Siden den gang har den fantastiske distribusjonen og det etter hvert ganske store nettverket gjort utenlandske musikkinteresserte og konsertarrangører oppmerksom på musikken. De seks platene jeg har der i eget navn har fått sikkert bortimot 150 omtaler og kritikker internasjonalt, og samlere fra hele verden skaffer seg vinylutgavene. De andre utgivelsene og artistene der har også vært utrolig inspirerende å sjekke ut og bli kjent med. Så det har absolutt hatt veldig veldig mye å si for mitt virke.

Kan du til slutt nevne fem (eller ti, velg selv) låter som du har lyttet til i perioden da du komponerte eller spilte inn denne plata og fortelle  hva du har fått av disse låtene i form av bevissthet om egen musikk; eventuelt hvilke kvaliteter du ser i disse melodiene?

1. Van Dyke Parks: The All Golden – den levende og åpne produksjonen, de uforutsigbare og elegante arrangementene, orkestreringen, tekstene, alt stemmer bare så ufattelig. En av de store amerikanske komponistmusikerne, arrangørene og sanglyrikerne.

2. Jim O´Rourke: Memory Lame – Insignificance er en av mine favorittplater i pop/rocksegmentet, en ganske dyster plate, men samtidig så preget av overskudd, veldig filmatisk, skrevet og produsert av en av de mest innovative samtidskomponistene i dag.

3. Brian Wilson (The Beach Boys): Let´s Go Away For A While – dette har alltid vært et av mine yndlingsspor på Pet Sounds.

4. Sonny Sharrock: As We Used To Sing – fantastisk samspill, så vanvittig kult band, med Elvin Jones, Charnette Moffet og Pharoah Sanders i storform.

5. Bengt Berger & Don Cherry: Chetu – dette er bare så smittende, for en samspillsglede, og så kule arrangement, Don Cherry i fri dressur, kan det bli bedre?

6. Moskus: Rullings – jeg er stor fan av Moskus, Norges fineste jazztrio.

7. Rypdal/Vitous/DeJohnette: Sunrise – dette er et av de absolutt beste jazztrioalbumene jeg vet, ved siden av Money Jungle av Duke Ellington, Charles Mingus og Max Roach.

8. Meredith Monk: Eon – Meredith Monk er en utrolig interessant komponist nesten uansett hva hun gjør. Jeg har fått mye ut av å høre på innspillingene hennes.

9. Memphis Minnie: Good Morning – denne er til å frysninger av, vi pleide å covre denne i duoen vår med Mari Kvien Brunvoll.

10. Tom Ze: Má – herlig sving, minimalistiske og supereffektive arrangement, skakt, kantete og kult.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

ps1 Stein Urheim er ikke den eneste utøveren vi har intervjuet som er glad i f.eks. Wes Montgomery, Alice Coltrane, Sun Ra, Sonny Sharrock, Terry Riley, Moskus (klikk på lenkene, red.anm.).

ps2 Stein Urheims album «Downhill Uplift» fikk 9/10 av Stemmegaffel (red.anm.).

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– The Boogietraps er for meg en som en liten gjeng relativt voksne og stort sett fornuftige karer som også tør å være barnslige og kreative nok til igjen å skape litt magi sammen, mener vokalist Ole Magnus «Magnum» Olsen i bandet som akkurat slapp albumet «A Piece of the Action» på det nystartede plateselskapet Buss 4 Tog Records, og som er aktuelle med slippkonsert 22. august på Siste Reis i Halden.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: The Boogietraps

Haldenkvartetten leverer kjapp, høyenergisk garasjerock med røtter i såvel 1960-tallets trash-rock fra Seattle som britisk pubrock, New York City punk som boogie. Musikk som det formerlig ryker av, men som fremdeles har nok groove i seg til at du får lyst til å stå å svaie fra side til side mens du hører på; aller helst i en konsertsammenheng. Det oser spilleglede av rockeveteranene. Vi fikk tak i de to Olsen-brødrene, Nils Tempo og Magnum for å få en liten bit av handlingen bakenfor skiverillene.

Hvordan skiller The Boogietraps  seg ut med tanke på bandkjemi og tilnærming til musikken fra andre band dere er, eller har vært, aktive i som The Basement Brats, The Twang-O-Matics, Caroline & The Treats, The Nuggets, Howlin’ Mama, Onkel Tuka, Dammit, Deluxe 66, Dieseldyra, Blaff.

Magnum: Enhver forskjellig konstellasjon av mennesker fører naturlig nok med seg en forskjellig personkjemi, og på samme måte er det i et band. Det artige i et band, og sikkert også i andre kreative sammenhenger, er åssen den aktuelle sammensetninga av mennesker fører til forskjellige kreative valg og forskjellig måter å inspirere hverandre på. I The Basement Brats fikk vi oppleve hvilken forskjell det utgjorde å bare bytte ut ett bandmedlem da Egil Pinås kom inn.

Alle banda jeg har spilt i, har ført med seg både mye moro og en del frustrasjon. Sånn vil det alltid være. Jeg kunne sikkert ha filosofert over forskjellene og likhetene i timevis, men for å gi en kortversjon av de banda jeg sjøl har vært med i:

I The Basement Brats vokste vi opp sammen, og det bandet har gitt meg både mange av de største gledene og noen av de største sorgene jeg har opplevd i mitt liv. Dammit ga meg fornya sjøltillit etter BB, og jeg beviste også for meg sjøl at jeg kunne skrive egne låter fra scratch. Deluxe 66 var ofte et frustrerende kaos, men ren magi i de beste øyeblikka.

The Boogietraps er for meg som en liten gjeng med relativt voksne og stort sett fornuftige karer som også tør å være barnslige og kreative nok til å igjen skape litt magi sammen.

Jeg føler vel at det er mer likheter enn forskjeller når det gjelder tilnærming til musikken. Vi har alle med oss litt forskjellig ballast og inspirasjon inn, blander det sammen, og resultatet blir noe helt unikt for den unike sammensetninga av mennesker.

Musikk er for meg først og fremst en intuitiv, emosjonell greie, og å «go with the flow» uten å tenke for dypt over det der og da, er halve moroa.

The Basement Brats og The Boogietraps har nesten samme line up. Hva er den største forskjellen mellom de to bandene utover et annerledes lydbilde? Enkelt sagt var vel The Basement Brats mer inspirert av britisk og australsk musikk og ofte mer power pop enn garage? Og med en annen vokalist og trommis med Egil Pinås og Mads Husvik?

Magnum: Nåvel – jeg skylder vel å poengtere at det tross alt var jeg som sang i The Basement Brats gjennom mesteparten av bandets eksistens. He he… Så forskjellene i line-up er forskjellig trommis og en gitarist/låtskriver/co-vokalist mindre.

Men det er en ganske betydelig forskjell, det! Selv om tre av medlemmene er de samme, og vi har mye samspillerfaring sammen, er det tross alt to som ikke er der og en som har kommet til, og summen av det blir noe helt annet. Ikke minst fordi vi har med oss Olle inn i miksen.

I The Basement Brats vil jeg påstå at det først og fremst var Egil, og til dels også Mads, som hadde med seg power pop/«pop punk»-elementene. Jeg er frista til å skryte av alt det imponerende begge bidro med, men det får bli i en annen setting. Nils, Ulf og jeg har med oss de elementene av bratsera som var mer «streit» rock’n’roll. Ramones, Devil Dogs, garasjerock osv. Dermed blir naturlig nok The Boogietraps liggende nærmere de delene av The Basement Brats. Vi hadde vel aldri klart å skrive Egil Pinås-låter om vi hadde prøvd aldri så mye.

Jeg trur ikke vi prøver å legge oss på en spesiell stilretning eller noe sånt, og det gjorde vi heller ikke i bratsera. Vi rapper vilt i alle retninger, og så blir det noe som er akkurat oss ut av det.

Nils: Først og fremst har vi nok blir bedre musikanter og fått bedre musikkforståelse, dernest tror jeg nok inspirasjonskildenene favner bredere nå enn da. I tillegg så er det aller fleste boogie-låtene skrevet i fellesskap, mens i Brats så var i alle fall låtene til Husvik og Pinås mer eller mindre ferdig når de ble presentert av låtskriveren.

Fortell om hverandres musikalske karakter og styrke og hva hver enkelt har tilført til helheten i The Boogietraps og plata «A Piece of the Action».

Nils Tempo Olsen

Magnum: Nils – lillebroren min, for øvrig – er en bedre gitarist enn han antageligvis vil innrømme sjøl. Ikke bare har han lassevis med erfaring etter hvert, men han har jo faktisk vist seg fullt kapabel til å drive gitardelen av et band alene – både i The Boogietraps, hvor han er både Malcolm og Angus Young på én gang – og i surfinstrumentalbandet The Twang-O-Matics, som selvfølgelig er en helt annen greie… men like tøft.

Ulf Rasken Larsen

Magnum: Ulf er med handa på hjertet en av de beste bassistene jeg vet om. Han er definitivt en av dem som jeg liker aller best å høre på. Når han setter i gang med bassvandringene sine, er det en fryd for både øret og hjertet. Han er også bedre til å synge enn han vil innrømme, og jeg håper vi skal kunne klare å lure ham til å kore litt mer i bandet enn han gjør nå.

Nils: En av byens beste (om ikke DEN beste) bassister. Overlegne bassganger.

Olle Hov

Magnum: Olle er «ungdommen» i bandet, og langt fra «bare en trommis» – han er et multitalent, og bidrar med både fantastiske låter, vokal, alle mulige slags kreative innspill, inspirasjon og generell positiv galskap. Jeg trur han har klart å spille de fleste instrumenter jeg har sett ham pirke borti. I likhet med Nils, får han ut litt av allsidigheta si i The Twang-O-Matics. I The Boogietraps spiller han dønn stødige, übertøffe trommer, og han og Ulf har utvikla den type intuitiv samhandling som nesten er alfa og omega i et rockeband. Har jeg de to i ryggen, er jeg trygg!

Nils: Bandets musikalske alibi. Også den med tøffest sveis og tøffest bil 🙂

Ole Magnus Magnum Olsen

Magnum: Jeg skal vel ikke si så altfor mye om meg sjøl, men jeg trur jeg er en grei rockevokalist. Jeg vet stort sett vet hva jeg er god på og hva jeg sliter mer med. Jeg klarer iblant å komme opp med noen tekster og melodilinjer jeg er fornøyd med, og bidrar med en del gærnskap på scena. På ei scene er omtrent den eneste settinga hvor jeg blir ekstrovert.

Nils: Bandets primære tekstforfatter, flink med ord. Overlegen på primalskrik og sceneintensitet og tilstedeværelse; spiller ingen rolle om det er 2 eller 200 mennesker i publikum.

Hvorfor albumtittelen «A Piece of the Action»? Hva dere vil artikulere med den?

Magnum: Tittelen er henta fra åpningssporet på plata. Låta handler strengt tatt om en litt annen type «action», men i overført betydning – og som albumtittel – hinter det selvfølgelig om at du med The Boogietraps får fullt trøkk fra start til slutt. Vi sparer ikke urovekkende mye på kruttet.

Nils: Klassisk rock & roll-tittel som sender ut de rette signalene. «Action» er et ord vi liker godt!

Hvordan skiller albumet seg fra 2017s «Deadly Donna»-EP?

Magnum: Det er jo flere låter på albumet, selvfølgelig. På EPen føler jeg at vi klarte å vise et representativt tverrsnitt av bandet med tre litt forskjellige låter. På albumet er vi i stand til å vise mer av hele bildet sånn at lytteren får et enda bedre overblikk over hva vi står for. Men til tross for at det gikk noen år mellom de to utgivelsene, hører de absolutt med i samme pakke.

Nils: Det er vel mer av det samme. Jeg føler at vi har funnet vårt sound og viderefører det på albumet.

Vi forstår at det var en ganske omstendelig prosess å jobbe frem dette albumet. Underveis var det blant annet planlagt en ti-tommers vinyl. Fortell om dette og hvorfor det ble som det ble til slutt.

Magnum: Vi fortsatte å spille inn låter etter EPen, og i 2018 hadde vi en master klar med åtte låter som vi tenkte å slippe på en titommers mini-LP. Ti tommers vinyl er jo et noe mer uvanlig format, men vi tenkte det ville være tøft, og en «naturlig progresjon» fra sju. For min egen del er det også bortimot det eneste formatet jeg aldri har gitt ut noe på, så det ville vært litt artig.

Men det viste seg å være litt mer utfordrende enn planlagt å få pressa en titommer. Vi hadde tenkt å bruke Spinroad Vinyl i Göteborg, men de har aldri kommet i gang med titommersproduksjon. Så da hadde vi valget mellom å stå i månedslang kø i Tsjekkia eller noe sånt, eller å spille inn noen flere låter og hoppe rett til en standard tolvtommers EP. Vi valgte det sistnevnte.

Det tok tid det også. Ikke fordi vi er så omstendelige i studio, men fordi det kunne ta uker – og noen ganger måneder – mellom hver gang vi kom oss i studio for å fortsette. Vi brukte mesteparten av 2019 på å spille inn og mikse fem låter.

Når endelig alt – innspilte låter, master og coverdesign – var klart, så kom Corona-pandemien og forsinka ting ytterligere. Vi benytta ventetida på å slippe fire «teasere» fra albumet digitalt, og det førte også med seg noe positivt i og med at vi fikk landa medfinansiering av plata via Buss 4 Tog Records.

Nå er vi endelig i mål og har plata i våre grådige hender, og det føles godt!

Hvor opptatt er dere selv av utgivelsesformater? Hvilket forhold har dere til sjutommere, titommere, LP-plater, CD-er og digital strømming?

Magnum: Sjøl har jeg litt hamstergen i meg, og liker å ha musikken jeg liker best på fysisk format – spesielt vinyl. Jeg liker at det er litt «høytid» i å sette på ei plate. Sette stiften ned i rillene, snu plata når sida er ferdig… Den dimensjonen gikk litt tapt da CDen kom, og enda mer med digital nedlasting og streaming, så jeg er personlig veldig glad for at vinyl har «gjenoppstått» som et populært musikkformat.

Jeg benytter meg selvfølgelig av alle mulige andre avspillingsformater også – med unntak av kassett, men båndsalat og dårlig lyd er strengt tatt ikke noe savn. Uansett, alle har sine fordeler og ulemper, men det er noe spesielt med vinyl.

Jeg er også veldig glad i sjutommersformatet. Jeg pleier å spøke med at et hvert band med respekt for seg sjøl bør debutere på sju tommer vinyl. Litt flåsete sagt, selvfølgelig, men jeg er glad for at vi fikk det til.

Nils: Vi liker vinyl godt! Å slippe skiva kun digitalt var aldri et alternativ. CD’er føler vi (i hvertfall jeg) at har fått litt den samme statusen som kassetter hadde for 20 år siden; bortgjemt i et stativ på bensinstasjonen.

Hva er den største forskjellen ved å bedrive rock i dag kontra da dere startet på 1990-tallet?

Magnum: Livssituasjonen er annerledes. Det er noen andre begrensninger nå enn da en var «ung og fri». På den annen side er det lettere nå å spille inn og gi ut musikk på egen hånd. På begynnelsen av nittitallet var de fleste avhengige av et studio og en form for plateselskap – om det så var en liten, idealistisk drevet undergrunnslabel – for å komme ut med musikken sin. Joda, en kunne jo for eksempel spille inn noe på et enkelt firespors portastudio og kopiere kassetter, men det hadde sine naturlige begrensninger.

I dag kan en i prinsippet spille inn ei skive på gutterommet eller på øver’n med litt kunnskap, interesse og utstyr til noen få tusenlapper, kjøre det gjennom et automatisk mastringsprogram på Internett, lage et platecover på PC’n og sjøl bestille pressing av enten CD eller vinyl eller bare slippe det digitalt via en av flere tjenester som ordner det for en billig penge.

Det er nok ikke like enkelt å stikke seg ut i mengden, og drømmen om å bli rockestjerne er nok enda fjernere enn den var da. Men om en allikevel bedriver musikk mest for hobbyens skyld, er det mye enklere å faktisk skape et produkt.

En annen forskjell er jo naturligvis at rock som genre har relativt trange kår i dag, men trender kommer og går. Jeg overlevde åttitallet også.

Nils: I dag er det betraktelig lettere å spille inn ting og få det spredd ut til folk, samtidig som det nok var lettere å få gitt ut skiver på utenlandske labler da enn nå. Mulig det bare er vi som er «uttafor» 😉

Hvor viktig er det med tradisjon kontra originalitet for dere? Hvor mye har dere lært av å lytte til, lese om og se andre artister og hvor mye kommer fra egen personlighet og subjektive estetiske preferanser?

Magnum: Som jeg var inne på tidligere, prøver vi vel ikke bevisst å legge oss på noen spesifikk linje, men vi prøver heller ikke å være originale for originalitetens skyld. Jeg trur vi satser mest på å gå dit instinktene fører oss. Vi er nok et resultat av alt vi har hørt på og lest om og alt vi har spilt og gjort. Det kan med en viss sannhet påstås at det ikke er noe originalt i musikken vår i det hele tatt – alt er hemningsløst rappa og stjælt. Men jeg trur at kombinasjonen av all rappinga, og sluttresultatet etter at det er «filtrert» gjennom bandet, kan føre noe originalt med seg allikevel.

Nils: Tradisjon er viktig, originalitet er ikke fullt så vikig. Vi stjæler i øst og vest (noen ganger bevisst, andre ganger ubevisst) og syr det sammen til egne ting. Når det er sagt, så er det jo sånn at når man har holdt på noen år (like mye som musikant som band) så får man jo (forhåpentligvis) sin egen signatur (eller fingeravtrykk om du vil) på det man driver med.

Personlig så digger jeg å lese om band/artister (både i biografier og magasiner) og «nerde» om gitarer og amper brukt på innspillinger vi digger.

Ulikt mange andre band i deres genre så lager dere alle låter selv og spiller ikke coverlåter, ihvertfall på plate, hvorfor det valget?

Magnum: Å, vi spiller så godt som alltid en god håndfull coverlåter live, og vi øver fortsatt jevnlig inn nye coverlåter. Det er en god måte å holde ting gående og entusiasmen oppe sjøl i perioder hvor det er litt tørke i egenproduksjonen.

Men ja, vi har bare gitt ut originallåter så langt. For det første er det jo mest interessant å vise fram det en faktisk har klart å komme opp med sjøl, og ikke bare åssen en velger å tolke andres låter. For det andre fører det også med seg både litt ekstra kostnader og litt ekstra byråkrati hvis en velger å gi ut coverlåter på plate. Opphavsfolka skal jo ha betalt.

Men vi har spilt inn noen coverlåter, det blir nok noen flere, og du skal ikke se bort fra at det etter hvert havner noen på plate også.

Nils: For et par år siden gjorde vi to konserter hvor vi kun spilte Devil Dogs-låter, så at vi kun spiller egne ting stemmer ikke helt 🙂

Av andre band vi har covret kan vi nevne Teengenerate, Eddie & The Hot Rods, Dr. Feelgood og Lyres.

Garasjerocken og amerikansk kultur har alltid stått veldig sterkt i Østfold generelt og Halden spesielt. Hva er bakgrunnen for dette og hvordan har dere selv utviklet interessen for undergrunnsmusikk?

Magnum: Jeg har alltid hørt på mye vidt forskjellig musikk sjøl, og har vel egentlig aldri brydd meg nevneverdig om det er «overgrunn» eller «undergrunn». God musikk er god musikk, liksom. Men jeg oppdaga tidlig at energisk punk rock appellerte til et eller annet dypt inne i ryggmargen min.

Moss var vel det store sentrumet for garasjerock i Østfold da vi starta opp med The Basement Brats i 1990. I Halden hang mange fortsatt igjen i åttitallet med ulike former for metal. Jeg var på en konsert med The Cosmic Dropouts like før jeg ble med i bratsera, og det gjorde inntrykk. Men det største inntrykket for oss alle var da vi så The Devil Dogs spille i Halden i april 1991. Det ble selve vendepunktet. Jeg overdriver ikke.

Jeg tør å påstå at vi i bratsera var delaktige i å vende den musikalske trenden i Halden på nittitallet fra dårlig metal til en masse gode, energiske rockeband, og det er jeg egentlig ganske stolt av.

Når det gjelder det amerikanske… Tja. Amerikansk kultur er jo over alt, men personlig har jeg vel kanskje skua litt mer mot Storbritannia enn mot USA, så jeg kan ikke si så veldig mye om det med noen form for autoritet.

Nils: For meg så begynte det da jeg hørte «Teenage Lobotomy» med The Ramones gjennom døra fra gutterommet til brutter, og fortsatte da vi så Devil Dogs på Rio i Halden (mai 1990).

Hvordan står det til med rocken i Halden i dag? Hvilke andre band bør man merke seg og følge med på?

Magnum: En del av oss gamlekara holder fortsatt på i forskjellige settinger, og det er mye forskjellig type musikk i Halden for tida. Rene rockeband er det vel derimot ikke så voldsomt mange av akkurat nå. Jeg er naturligvis interessert i hva som kommer ut av banda som sønnen min spiller i – Astronomies og Absent Sky. Et annet «ungt» band jeg personlig liker godt, er soul-pop-rock-bandet Huma Luma.

Nils: Det dukker stadig opp nye band og artiser, så det er helt klart et godt og levende miljø. Nå har jo New Noise startet opp igjen også, og forhåpentligvis vil de gi ut noen «up and coming» band på sikt.

Når det gjelder band vi digger bør jo i allefall Berusalem, Gringo Bandido og The Monotrons nevnes.

Nå har jeg noen stikkord som jeg vil at dere skal snakke litt om.

Garasjerock

Magnum: Begrepet rommer jo mye etter hvert, men jeg tenker helst på det som den typen energiske, «enkle» rocken som oppsto i USA og Canada rundt midten av 60-tallet. «Proto-punk». The Sonics og The Kingsmen og sånt. Vi ligger vel relativt nærme garasjerock i vårt musikalske uttrykk.

Nils: Alltid digget garasjerock. Det var en periode i livet mitt hvor jeg kun (i hverfall nesten) hørte på Nuggets-boksene.

Boogie rock

Magnum: Sjøl om vi har «boogie» i bandnavnet, ville det vel være å skryte på seg litt å påstå at vi spiller boogierock. Det er også derfor vi kaller labelen vår for «B.Y.O.BOOGIE Records» – «bring your own boogie». Vi har jo tross alt «fanga» boogien. Men klart, noen elementer er det jo her og der!

Boogierock kan være fantastisk artig, som Backstreet Girls eller Status Quo på sitt beste. Det kan også være relativt kjedelig… som Status Quo på sitt verste. Å få til god boogierock er en kunst som alt annet.

Nils: Digger boogie. En av de første gitarheltene mine var Petter Baarli.

New York punk

Magnum: Av punk rock fra New York-scena, er det unektelig først og fremst The Ramones som har hatt stor og varig innflytelse på de fleste av oss. New York Dolls, for eksempel, er også med, men uten The Ramones hadde det sannsynligvis aldri vært noe Basement Brats, og uten Basement Brats hadde det vel ikke vært noe Boogietraps heller. Selve bandnavnet «The Basement Brats» er jo faktisk tatt fra to Ramones-låter – «I Don’t Wanna Go Down to the Basement» og «Beat on the Brat».

Og The Devil Dogs, selvfølgelig.

Nils: Liker det godt. Som dere sikkert allerede har skjønt er både Ramones og Devil Dogs store helter og inspirasjonskilder.

The Devil Dogs

Magnum: The Devil Dogs kom også fra New York, men langt senere enn The Ramones. Til gjengjeld har de betydd alt!

Jeg nevnte jo tidligere at vi i bratsera var på konsert med dem i april ‘91 sammen med en haug andre daværende og kommende folk fra Halden-rockscena på nittitallet. Alt snudde etter den konserten. Vi hadde riktignok allerede spilt noen Ramones-låter og sånt i bandet før den konserten, men det var det å se og høre åssen Devil Dogs gjorde det som fikk alt til å «klikke». Jeg trur ikke vi diskuterte det engang, vi bare plutselig begynte å lage låter i sånn noenlunde samme stil etter den konserten. Og det var tydeligvis dét som skulle til.

I en periode for et par år sida bedrev The Boogietraps i et «tribute»-prosjekt for New York-bandet The Devil Dogs, og da gravde vi oss dypt ned i Devil Dogs-katalogen i flere måneder og spilte to konserter med bare Devil Dogs-låter.

Et fantastisk band!

Nils: Ingen over, ingen ved siden!

The Dictators

Magnum: Vi har spilt «(I Live For) Cars and Girls» litt, men The Dictators er ett av mange band som jeg ikke har rukket å grave meg tilstrekkelig ned i ennå. Men de har gjort mye tøft!

Nils: Et band jeg av en eller annen grunn har hørt alt for lite på, men vet at Olle er veldig glad i dem.

The Sonics

Magnum: Aaaaahhhh… Jeg elsker The Sonics!

Broder’n hørte på Sonics før meg, men jeg kom sakte men sikkert etter. De er et band som har betydd fantastisk mye for en hel haug store band og artister de siste femti åra. Dette legendariske garasjebandet fra Pacific Northwest-miljøet i USA fikk jo etter hvert nærmeste mytiske proporsjoner, og tanken om å noen gang kunne få oppleve dem live, var omtrent på linje med drømmen om å se The Beatles.

Etter at de ganske uventa gjenforente mesteparten av bandet midt på 2000-tallet, har jeg sett dem live tre ganger, og hver gang var det bedre enn forrige gang! Jeg er litt mer usikker på dem nå. Det er bare ett originalmedlem igjen, og da blir det vel nesten som et coverband. De låter helt sikkert bra, men er det egentlig The Sonics lenger? Det er vel et definisjonsspørsmål. Det var uansett en drøm som gikk i oppfyllelse å få se dem i det hele tatt.

Nils: Side 1 i garasjerock-læreboka.

The Cynics, The Fuzztones

Magnum: Også kule band. The Cynics har jeg hørt litt på, The Fuzztones altfor lite. Andre i bandet har nok mer forhold til dem.

Nils: De to første garasjerockbanda jeg begynte å høre på (takket være Wild Minds Groove In, sjappa til Pål Erik Gulliksrud). Ingen åpenbar inspirasjonskilde for Boogietraps muligens, men fortsatt band jeg liker godt og kommer tilbake til med jevne mellomrom.

Rockemyter

Magnum: Rockemyter er morsomt. Jeg har alltid likt å lese meg opp på band og artister jeg liker godt, og da følger det jo gjerne en del underholdende historier med på kjøpet. Noen ganger er det mer hold i mytene enn andre ganger, selvfølgelig. Jeg trur ikke vi har så veldig mange eksepsjonelle historier å by på fra egne bandkarrierer, dog. Vi oppfører oss stort sett pent.

Nils: Alltid morsomt med litt rockemyter, uten av vi nødvendigvis prøver å leve opp til dem.

Djevelens groove og å «raise hell»

Magnum: He he. Vel, det er to låttitler som låt bra, og så veldig mye mer enn det ligger det vel ikke i dem. «Raise Hell» handler kanskje litt om åssen jeg opplever det når jeg går på scena – at jeg kommer «out of my shell» for å «raise some hell». Det ligger også litt i låta om å legge dritten i livet bak seg og gi litt faen. Og det var ei passende låt å avslutte skiva med. I «The Devil’s Groove» er det vel aldri spesifisert hva slags musikk det faktisk er, men det er vel nærliggende å gjøre seg noen tanker…

Nils: Dette må nesten Ulf og Brutter (Magnum) svare på.

Låttempo

Magnum: Jeg trur vi er flinkere til å spille fort enn til å spille sakte. Sjøl når vi prøver å spille sakte, så ender tempoet ofte opp høyere enn planlagt. Det blir fort gubbete hvis vi prøver å spille sakte, og dét vil vi jo for enhver pris unngå! Den dagen vi ikke klarer å spille fort lenger, så får vi heller finne på noe annet å gjøre.

Nils: Det bør gå fort, men ikke for fort. Det er viktig å ikke miste «gynget». «It`s Alive» med Ramones er perfekt, «Loco Live» er IKKE det.

Låtlengde

Magnum: Jeg har alltid ment at det ikke er noen vits i å bruke fem minutter – eller for den saks skyld 15 – på å si noe du kan gjøre på to. Hvis du har spilt en intro, to eller tre vers og tilsvarende refrenger, en liten gitarsolo eller instrumentalbrekk i midten og et dobbelt refreng til slutten og klokka viser 1:54, så er det vel rett og slett meninga at låta skal være så kort, da! Altså… jeg hører på mye musikk sjøl hvor det er til dels dritlange låter, og det er helt fint. Men alt til sitt bruk, liksom. Den type låter vi lager hadde nok bare blitt kjedelige hvis vi skulle tværa dem ut i det uendelige.

Nils: Bør helst ikke vare lenger enn 2.20-2.30. Etter det blir det fort kjedelig.

Intensitet/energi/trøkk

Magnum: Dét er livsviktig! Det er sjølve sjelen i bandet, det. Som sagt, vi vil for all del unngå å låte gubbete. Og stort mer er det vel ikke å si om det… bortsett fra at det er deilig å få ut en del frustrasjoner ved å være gærn på ei scene i en snau time. En god workout er det også.

Nils: Viktige stikkord. Noe av det kjipeste er band som blir gjenforent etter eks antall års opphold, som har mistet alt det ovennevnte. De kan låtene og spiller bra, men det er allikevel noe (intensitet/energi/trøkk ) som mangler. Ikke bra.

Rod og amerikansk bilkultur

Magnum: Jeg har ikke så mye forhold til det sjøl. Det er et stort miljø for det i Halden, selvfølgelig, og vi har vår egen representant i det miljøet i form av Olle, men sjøl har jeg aldri vært spesielt bilinteressert. Ironisk nok var det meg som var plassert bak rattet på coveret på Brats-skiva «Tales from the Basement» i 1994. Jeg tok ikke lappen før i 2005.

Nils: Nok en gang blir det opp til Olle å svare.

Dere har valgt å produsere selv sammen med Ole Vanem. Hvorfor det valget og hva står Ole Vanem for som produsent og hvordan  kan man merke det på «A Piece of the Action»?

Magnum: Det er vel litt tilfeldig at vi har spilt inn med Oberst, som vi kaller ham. The Twang-O-Matics hadde spilt inn flere skiver med ham, så da var det praktisk å gå til ham for innspilling av Boogietraps også.

Oberst er kanskje mer «tekniker» av seg enn «produsent», så jeg vil si at vi som regel har gjort de produksjonsmessige beslutningene sjøl – selvfølgelig i samarbeid med ham. Hans innflytelse kan vel spores mest i åssen ting er innspilt og miksa, og åssen sluttresultatet låter.

Nils: Vi (Olle og jeg) hadde allrede jobbet med Ole Vanem på tidligere innspillinger med The Twang-O-Matics, og synes har var en flink og trivelig kar. Når det gjelder selve produksjonen var nok Vanem mest tekniker, men noen innspill hadde han selvfølgelig.

Kan dere si noe om «Rockehuset» i Halden hvor plata er spilt inn og hvordan det rommet har satt sitt preg på lydbildet?

Magnum: Det nåværende Rockehuset er inne i et fjell – et gammelt tilfluktsrom i tre etasjer, med ei scene i midten og studioet på toppen. De akustiske forholda er ikke akkurat ideelle, og en får ikke noe gratis, akkurat. Men det kan bli bra allikevel!

Rockehuset for øvrig er en institusjon i Halden-musikken og vel verdt oppmerksomhet i seg sjøl.

Nils: Rockehuset er snart 40 år gammel kommunalt drevet øveølokale som også har rett så bra innspillingsmuligheter i form av et fullt utstyrt ProTools-studio. Hvordan rommet som sådan har påvirker lydbildet kan jeg egentlig ikke svare på da jeg ikke kan så mye om den tekniske biten.

Fortell om gjesteartistene som deres har med dere og deres bidrag.

Magnus Kallar

Magnum: Magnus er sønnen min, og, om jeg må få si det sjøl, særdeles talentfull. Han har gitar som hovedinstrument, men spiller også en masse annet. På albumet har han bidratt med pianokomp på to låter.

Nils: Sønn til brutter, m.a.o. min nevø. Ivrig kar som er god på både giar og piano.

Laurits Mosseby

Magnum: Laurits, opprinnelig fra Mysen, er et allestedsnærværende navn i Haldenrocken, blant annet i band som Göttemia og Laurits Mosseby Orkester. Han var tekniker på vår første demosession, og la på eget initiativ til noen fantastiske orgeltoner på «When You’re Gone». Dette fikk han utfordringen med å prøve å gjenskape på den endelige innspillinga av låta.

Nils: Selveste Laurits fra Göttemia. Trivelig og musikalsk kar. Skjønte med en gang hvor vi ville da vi ba om «garasjerock-orgel».

Noen ord om det nye plateselskapet Buss 4 Tog Records som står som utgiver av albumet.

Magnum: Enda et «klassisk» navn i Haldenrocken – Halden-punken, rettere sagt – er Ronny Lauritzen. Han var frontmann i bandet Kongelige Ræver, nå i Berusalem, driver platebutikken Sjokk Rock, og har også tidligere gitt ut skiver – da på Svindel Records. Buss 4 Tog Records er et ny label han har starta sammen med Tommy Kjølstad, og vi fikk æren av å være første skive ut. Utgivelsen er et spleiselag mellom oss sjøl og Buss 4 Tog Records.

Nils: Buss 4 Tog Records drives av Ronny Lauritzen som også er innehaver av platesjappe Sjokk Rock og vokalist i Berusalem. Suveren fyr som er glad i rock. Vi er den første utgivelesen på B4T, men vi vet at han allerede nå har planer for neste utgivelse (stay tuned).

Hvilke planer har dere for konserter og turneer fremover i disse merkelige tider?

Magnum: Ja, det er jo som du sier litt merkelige tider. Sist vi spilte var i Oslo i mars, rett før alt stengte ned. Nå som det så smått har åpna litt opp igjen, håper vi på noen flere muligheter for å vise oss fram. Hvis alt går som det skal, så skal vi ha en releaseparty-konsert på Siste Reis Pub i Halden 22. august. Deretter skal vi en tur til Dal i Eidsvoll i september. Og så får vi se hvilke muligheter som åpenbarer seg framover. Vi er åpne for invitasjoner.

Nils: Det første som er planlagt nå er releaseparty på Siste Reis i Halden 22. august, deretter spiller vi på Max Lammers årlige Super Duper Fest på Dal i Eidsvoll 19. september. Etter det tar vi det som det kommer:)

Kan dere til slutt velge ett par låter hver som dere lyttet til i perioden denne plata er spilt inn og si litt om hvilke kvaliteter dere ser i disse låtene og hva dere eventuelt har tatt med videre til egen tilnærming til musikk?

Magnum: Oj… Den var ikke lett! Skiva er jo spilt inn over såpass lang tid, og låtene har kommet til over en enda lengre periode, at jeg må ha hørt på gruelig mye forskjellig i løpet av den tida. Og ettersom jeg liker mye forskjellig musikk ut over punk og garasjerock, er det mye som ikke har en direkte sammenheng med det jeg gjør i bandet. Beatles, for eksempel. Å trekke fram et par spesifikke låter er altså både vanskelig og kanskje ikke spesielt relevant heller.

Jeg kan nevne at jeg oppdaga Warren Zevon underveis i prosessen. Ikke mange direkte musikalske paralleller der, kanskje, men jeg ble litt inspirert av hans mange fantastiske tekster, og også av fandenivoldskheten i musikken hans, og har tatt med meg noen hint av det her og der.

Nils: Jeg personlig har hørt mye på Dr. Feelgood og Wilko Johnson (og annen engelsk pubrock) de siste åre, utenat det muligens høres så godt.

Releasekonsert: The Boogietraps //Siste Reis 22. august:
https://www.facebook.com/events/349894112693822/

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen mer eller mindre relaterte-skriverier, husk forresten å klikke på «Last inn mer» også, men vi har skrevet en god del om pubrock, garasjerock, powerpop, boogierock m.m., så bare søk i bloggen (red.anm.)

– Tittelen er henta frå Tor Ulvens bok «Gravgaver : fragmentarium» frå 1988. Eg er i grunn inspirert av heile forfatterskapen hans, særleg korleis han forholder seg til tida, forgjengeligheten i alle ting. Det er noko av dette eg prøver å få til med blant anna med å inkludere arkivopptak i musikken – eg strekker meg etter eit uttrykk som kan fange både notid, fortid og framtid på ein måte, eller berre tid, kva det no enn er, forklarer fiolinist og bandleder Erlend Apneseth om den særegne plata «Fragmentarium».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Olivier Hoffschir (front), Oddleiv Apneseth, Ruben Olsen Lærk

Erlend Apneseth Apneseth er en av landets mest anerkjente folkemusikere og har også et sterkt navn innenfor jazzmiljøene både i inn- og utland etter å ha vunnet en rekke priser og å ha gitt ut tre album med sin trio, og i år kom den fjerde plata under eget navn på Hubro; bestillingsverket til Kongsberg Jazzfestival i 2019. Albumet » Fragmentarium» er rotfestet i norsk folketradisjon, men kikker ut mot verden og samtiden med elementer av både keltisk og østlig tradisjonsmusikk, samples fra Folkemusikkarkivet og elektronisk gnikking om hverandre eller samtidig. Den er åpen og rik på stemninger og ikke enkel å kategorisere. Melankolsk, vemodig, sorgfull, drømmende, tidløs, mystisk og forførende. Vi lar mannen bak det personlige og egenstående verket forklare oss litt mer om det musikalske universet på plata fra i vinter som følger opp Spellemannsprisen han fikk med trioen og Frode Hatli for «Salika Molika».

Hva er ditt forhold til hardingfela og hva det var som fikk deg til å bli så glad i dette instrumentet?

Eg begynte å spele som 10-åring, først på ei lita vanleg fele vi hadde liggande heime, og så på hardingfele eit par år seinare. Perioden frå eg var 12-14 år skjedde det mykje; eg blei ein del av eit miljø, reiste rundt på kappleikar og begynte å opptre. Det løsna noko musikalsk og eg fekk kick av å spele både for andre og meg sjølv, planka musikk frå plater og styra på. Kva eg skulle drive med i livet har egentlig vore tydeleg for meg sidan då. Kva det er med instrumentet er vanskeleg å seie, men det er jo ein veldig egenart i sjølve lyden som er veldig tiltalande. I starten var det noko med temperamentet og det direkte i slåttespelet som tiltalte meg. Eg høyrte stort sett på metal ellers i den perioden og syns ikkje vegen til slåttespelet var lang derifrå. Seinare oppdaga eg dei meir meditative og poetiske sidene ved denne musikken.

Har du noen favoritt fiolin, fele, hardingfele og hvilke benytter du deg av både på Fragmentarium» og når du vanligvis turnerer?

Eg har tre stykker som eg vanligvis turnerer med, to som er laga for meg som er litt meir moderne i utforming, og ei meir tradisjonell. Desse brukar eg jamnt heile tida. Så disponerer eg ei kanonfele frå Dextra Musica som er eit konsertinstrument for meir kammermusikalske settingar.

Erlend Apneseth. Foto: Ruben Olsen Lærk

Hvor viktig er det å ha riktig fele? Hva og i hvor stor grad bidrar selve instrumentet til musikkens uttrykk og sjel?

Å finne rette feler er ein stor inspirasjon. Feler er som folk, kvar har sin sjel og sin måte å funke på som ein må finne ut av. For meg har det vore viktig å utforske alle delar av instrumentet uten å være redd for å herje litt med det – ein kan jo fort bli litt tilbakeholden av dyre akustiske instrument – så eg har to stykker som er litt meir bygd for slikt.

Kan du fortelle om musikerne som du har valgt å ta med deg inn i studio denne gangen; hva er deres musikalske styrke og hva de har bidratt med til plata?

Om eg skulle ha beskrive alle sine musikalske styrker hadde det blitt ei avhandling: dei er fantastiske alle sammen. Fellesnevnar er at dei har eit veldig leikent og konstruktivt forhold til musikk kombinert med eit skyhøgt utøvarnivå. I tillegg har dei veldig tydelege musikalske personlegdomar, det er alltid eit poeng for meg – eg skriv for musikarar og ikkje tradisjonelle besetningar i den forstand. For å sei noko konkret så kombinerer Anja (Anja Lauvdal, journ.anm.) og Stein (Stein Urheim, journ.anm.) det akustiske med det elektroniske på ein måte som åpnar svært mange musikalske moglegheiter, manipulasjon av lydar, bruk av arkivopptak osv, og dei pakkar det inn i ein veldig kul estetikk. Fredrik (Fredrik Dietrichson, journ.anm.) og Ida (Ida Løvli Hidle, journ.anm.) har ein meir akustisk utforsking av instrumentene sine og brukar heile spekteret på denne plata, frå langt nede i bassmørkret til dei lysaste flageolett-aktige tonane på trekkspelet. Med Hans (Hans Hulbækmo, journ.anm.) blir det alltid noko nytt, han spelar utifrå seg sjølv der og då, det er veldig inspirerande. Med han er det jo også alltid ein veldig bredde i lydbildet – her er både munnharpe, seljefløyte og gong i tillegg til settet.

Hvordan har dere jobbet sammen? Hva er den største forskjellen på bandkjemien og arbeidsmetodikken her kontra den du har hatt med Erlend Apneseth Trio og tidligere soloprosjekter?

Dei to tydelegaste forskjellane i forhold til trio-arbeidet er at ei større besetning krev ei litt anna tilnærming og at «Fragmentarium» var eit spesifikt bestillingsverk. Det er ein anna dynamikk med det – slike verk har som regel ein begrensa innstuderingsperiode på ei veke eller mindre, så då må det planleggast deretter. Ein må kanskje ha ein tydelegare plan, spesielt om det er folk ein jobbar med for første gong. Trioen er eit meir «jamnt» prosjekt der vi har utforska musikken saman over fleire år.

Hvordan var veien fra Bestillingsverk til Kongsberg Jazzfestival i 2019 til plata «Fragmentarium» og arbeidsforløpet fra du fikk oppdraget til plata ble realisert?

Ja, det var ein ganske effektiv prosess. Eg fekk oppdraget før jul i 2018, og tenkte det kunne være ein bra anledning til å jobbe med nye folk igjen. Etter kvart kom eg fram til det som vart besetninga. Heldigvis kunne og ville alle, og vi møttes for prøver i to omgangar – ei økt på vårparten og ei på sommaren tettare opp mot Kongsbergjazz. Plata vart spelt inn i forbindelse med desse prøvene på Ål. Urpremiera var på Kongsbergjazz i starten av juli, plata blei miksa og sendt i trykken på hausten og sleppet var i slutten av januar i år.

Hvorfor valgte du albumnavnet «Fragmentarium» og hva du ønsker å artikulere gjennom det?

Tittelen er henta frå Tor Ulvens bok «Gravgaver : fragmentarium» frå 1988. Eg er i grunn inspirert av heile forfatterskapen hans, særleg korleis han forholder seg til tida, forgjengeligheten i alle ting. Det er noko av dette eg prøver å få til med blant anna med å inkludere arkivopptak i musikken – eg strekker meg etter eit uttrykk som kan fange både notid, fortid og framtid på ein måte, eller berre tid, kva det no enn er. Hardingfela har jo ein klang av «gamalt» i seg, i alle fall er det ein assosiasjon eg trur mange får, og difor syns eg det er spennande å kombinere den lyden med uttrykk som gjev musikken heilt andre assosiasjonar og retningar.

Noen ord om det flotte omslaget laget av Aslak Gurholt fra Yokoland og hvorfor dere har valgt å bruke akkurat dette?

Far min, Oddleiv Apneseth, er fotograf og har teke alle bildene til utgjevingane mine. Eg syns komboen med hans uttrykk og utforminga til Yokoland har vore heilt strålande.

Her følger noen stikkord jeg vil at du skal drøfte og til slutt si litt om hvordan de eventuelt er relevante/ikke relevante for «Fragmentarium»: Improvisasjon, pizzicato, gangar, folkemusikk, nasjonalromantikk, Folkemusikkarkivet, verdensmusikk/innflytelse utenfra, spoken word, samples.

Nasjonalromantikk har eg vanskeleg for å identifisere meg med. Ellers er vel alt dette representert på plata i ein eller annan form. Improvisasjonen må være der for å åpne musikken og gje plass. Pizzicato-teknikkar har eg forska mykje på og det er også ein del av her. Spoken word og samples frå arkivet er med å på mystifisere uttrykket syns eg, gje det ein annan retning – eg syns ofte det er frigjerande å ha muligheten til å bruke stemme eller ord i musikk som ellers er instrumental. Innflytelsen frå verdensmusikk trur eg er høyrbar hos mange av oss i bandet, kanskje særleg Hans og Stein (Stein brukar t.d. ein fretless bozoki gjennom amp på ein del av låtane). Gangar er ein dans, og folkemusikk er ikkje heilt lett å definere kva er.

Du har vunnet en rekke priser: Grappas debutantpris, Fureprisen, Øivind Berghs minnepris, Folkelarmprisen, Rolf Gammlengs pris i klassen musiker i 2018, NOPAs tekst- og musikkpris for 2018, Spellemannprisen 2019 i åpen klasse etter mange tidligere nominasjoner, også nominert til Nordic Music Prize for årets beste nordiske album. Hva har disse betydd for ditt virke og din utvikling som musiker?

Eg er veldig takknemmeleg for kvar av prisane eg har fått, og dei har vore viktige i den forstand at det har vore ein bekreftelse og ein måte å bli sett på som har gjort meg trygg nok til å ta nye steg vidare. Det er skjørt å gje ut eigne ting og stole på sitt uttrykk – ein treng bekreftelse på vegen i ein eller annan forstand. I tillegg synleggjer det vel at musikken også har ein betydning for andre enn meg sjølv. Det er fint å tenke på.

I tillegg ble du tildelt arbeidsstipend som Årets fylkeskunstner i Buskerud 2019. Hvor viktige er slike arbeidsstipend for å kunne leve av å være en aktiv musiker i Norge i dag og kunne ta seg friheten til å utvikle og odle et eget musikalsk uttrykk? Dessuten har du jo også før fått Musikerstipendet fra Forsberg og Aulies legat, Musikerstipend Sparebanken Vest (2014) og Ingerid, Synnøve og Elias Fegerstens stiftelse for norske komponister og utøvende musikere (2014).

Svært viktige! Aller helst vil vi jo som kunstnarar berre være kreative og dedikere oss 100 % til det kunstnarlege arbeidet, men det er jo dessverre ikkje slik det funkar i det daglege. Stipendene er med på å gje arbeidsro rett og slett, eg har blitt meir effektiv av det og har hatt ein høg frekvens av både innspelingar og nye verk dei siste åra. Med stipend kan eg bruke meir tid på komponere og gjere dei tingene eg har mest lyst til og som drar meg i nye retningar.

Erlend Apneseth . Foto: Oddleiv Apneseth

Du har bodd en del forskjellige steder i Norge og på steder med noen av landets fineste miljø for folkemusikk. Kan du si noe om din tid disse stedene og hva du har lært der og hva det lokale musikklivet og musikktradisjonen på plassen har betydd for egen utvikling som musiker?

Det var eit sterkt miljø i Jølster då eg vaks opp og det var sjølvsagt avgjerande for at eg no driv med dette i det heile tatt. Eg hadde mange å lære av, og mange som tok seg av meg både sosialt og musikalsk. Slike miljøskaparar er alfa og omega. Studiet på Ole Bull Akademiet var meir samlingsbasert og eg kom vel slik sett ikkje i kontakt med miljøet på den måten – derimot er det ein frihet der til å studere med kven du vil i landet, og det var midt i blinken for meg. Eg lærte mykje av Håkon Høgemo der, og fekk også ha timar med Nils Økland, som blei ein veldig viktig impuls for min veg vidare derifrå. Så har eg budd på Ål i snart 6 år no og har det heilt topp her. Til å være ei bygd er det ganske sentralt midt mellom Oslo og Bergen med tanke på turnering hit og dit, og det er eit godt miljø for musikarar og kunstnarar her.

Hvor viktig er dette med fornyelse av folkemusikken for å bevare uttrykket også for fremtidige generasjoner?

Eg veit ikkje om dei tingene nødvendigvis henger sammen – eg trur den tradisjonelle musikken står sterkt nok i seg sjølv til at det uttrykket blir oppsøkt og bevart gjennom tidene. Men eg trur det å bruke instrumentet i nye samanhengar er med å ta vekk unødvendige motsetningar og klisjéar, og eg trur det kan være ein inngangsport for både musikarar og lyttarar som står utanfor det tradisjonelle miljøet for å forstå musikken bedre. Og kanskje vice versa. Det som er viktig for meg er å gjere det som føles kunstnarleg meiningsfullt til ein kvar tid – eg har ikkje tenkt så mykje på det med fornying av ein tradisjon.

Ser du deg selv mest som en jazz- eller folkemusiker? Hva er det som gjør at du føler deg nærmest denne musikktradisjonen?

Identiten som utøvar er som folkemusikar, det er det som er språket mitt. Så er improvisasjonselementet kanskje det som høyrer jazzen til, i alle fall den type friare form. Som komponist veit eg ikkje, det er fortsatt med eit folkemusikalsk utgangspunkt, men eg syns det er vanskeleg å definere meg innafor ein sjanger. Åpen klasse!

Du har valgt å produsere platen sammen med Jørgen Træen og under Andreas Risanger Melands oppsyn. Hvorfor dette valget og hva har preget produksjonen og hva har de tilført til sluttresulatet.

Jørgen har miksa og vore medprodusent på dei tre siste platene mine, og tilfører så mykje kvar gong at det er umogleg å ikkje bruke han oppatt. Han formar mykje i miksen, og estetisk er det eit heilt anna produkt etter han har lagt hendene sine på det. Andreas har også vore med i studio kvar gong og er generelt ein viktig person for meg i mitt musikarliv, han kjem også med musikalske og tekniske innspel i studio og har absolutt vore med å satt sitt preg han også.

Fortell om plateselskapene Hubro og Grappa og hva de har betydd for deg og deres posisjon i det norske musikklivet?

Det som kanskje har vist seg å være mest retningsgjevande i mi karriere var at eg fekk Grappas debutantpris i 2012. At dei høyrte og såg noko i meg på eit så tidleg tidspunkt var heilt utslagsgjevande. Eg fekk gode råd om både studioval, produsentar og heile plateprosessen, og opplevde samtidig å bli tatt 100% på alvor for den eg var kunstnarisk. Det trur eg ikkje er alle forunt. Grappa sin posisjon som det største uavhengige plateselskapet i landet og med ein så fantastisk katalog snakkar for seg sjølv. Hubro har eg fulgt tett sidan oppstarten, det er veldig imponerande kor samlande den labelen har vore for så mange musikarar på berre 10 år – ein kan sette på kva som helst frå den katalogen og være sikra ein stor lytteopplevelse

Til slutt vil jeg at du skal liste fem/ti låter (velg hva du føler for) som har hatt betydning for din utvikling som musiker eller som du har lyttet til underveis når du komponerte eller spilte inn denne plata.

Låtar frå nokre av platene som gjekk på repeat i 2019:

Ørjan Matre – Violin Concerto

Moskus – Bolero Blues

Bjørn Torske – Bryggesjau

Stein Urheim og Mari Kvien Brunvoll – For Now

Kapela Maliszów – Zawisloczek

Building Instrument – Mangelen Min

Trondheim Jazz Orchestra & Ole Morten Vågan – Slob Rock

Frode Haltli – Ein kleines…

Erlend Apneseth spiller konserter på  Oslo Jazzfestival 15. og 16. august. Frode Hatli spiller også 15. august. Konserten 16. august fokuserer på albumet. 24. september spiller Erlend Apneseth Trio med Frode Haltli på Nasjonal jazzscene.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Jeg føler egentlig at vi nesten snakker om to band. Før og etter forrige album. Et band begynte å arbeide med den skiva, mens et annet fullførte oppgaven. Både med tanke på at vi byttet ut to medlemmer underveis, men også mentalt og kreativt sett. Resultatet ble som tittelen den gang beskrev; en mosaikk av musikale ideer, historier og andre kreative fragmenter som utgjorde en slags helhet. Når den skiva først var ute var vi blitt det Hard Luck Street vi har vært siden og fortsatt er i dag, mener vokalist, gitarist og frontfigur Tarjei Foshaug i bandet som nå er aktuelle med plata «Darker Days» og konserter henholdsvis 15. august på Stopp Pressen i Oslo og så på punkfestivalen Grinebitern i Horten 29. august.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Gunnar Knutsen (front), Morten A. Pisani (studiobilder)

«Darker Days» favner både vidt og bredt innenfor rockens stamtre, men kommer ut av det med noe eget og annerledes som står ut og på siden av rocken ellers i Tigerstaden. De er svirebrødre med The Boys, Backstreet Girls og har musikalske møtepunkt med for eksempel New York Dolls eller Silver, men gjør denne musikken med så mye overbevisning, kraft og åpenhet at det oppstår noe eget også selv om de ikke skriver om rockens ABC. Om fundamentet er klassisk rock som The Rolling Stones, Chuck Berry og Little Richard kombinert med 1977 punk, pubrock, glamrock og en aldri så liten dose hard rock, er det likevel plass for cabaret, blues, jazz og Gudene vet hva. Men Hard Luck Street vet hele tiden å holde fokuset på energien og drivet i musikken som lydsetter tekster om tøffe tider, rotløshet, utenforskap, savn, livets eller kjødets fristelser. De har tekster og refreng man kan synge med på, men som også kan være mer underfundige en hva man ser ved første øyekast. Og det svinger. Dette intervjuet viser tydelig hvor skolerte de er i rockehistorien, lidenskapen og entusiasmen som kommer til syne i musikken.

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi mellom Hard Luck Street i forhold til andre band dere er, eller har vært aktive i, som Trashcan Darlings, The Blackbirds, Kongefamilien, Crime Club, Fake Females, SuperKings, The Beat Tornados, Valentourettes.

TF: Trashcan Darlings hadde en slags enighet om hva vi drev med og ikke minst hva vi ikke drev med. HLS er mer impulsivt sånn sett. En dag liker vi jazz, en annen dag liker vi new wave eller boogie woogie og så blir det som det blir fortløpende. Og så er det jo en annen tid nå. Trashcan Darlings sameksisterte med trip-hop og Bret Easton Ellis. HLS er mer Vernon Subutex. Synes vel strengt tatt ikke noe av det vi driver med i HLS minner noe særlig om de andre prosjektene vi har vært involvert i.

JH: Dagens Hard Luck Street er et fungerende gruppearbeid. Alle har litt ulike preferanser, men det er felles fokus på resultatet som veier tyngst. Selv om «alt er lov», ender det opp med å låte som oss.

TF: ALLE er lissom outsideren i HLS og samtidig kjempeviktige for soundet og helheten.

MP: En styrke i dette bandet er at vi alltid har greid å holde på faste øvinger. Det å møtes fast f.eks. en gang i uken, uansett om man har noe nytt som må øves inn eller ikke, er uhyre viktig for å holde et band gående. Om man en gang i blant ender opp med å bare skravle over en øl er det mye god “øving” i det også!

Hva er den største forskjellen på dagens besetning av Hard Luck Street i forhold til tidligere versjoner? Hvor er bandet i dag og hvor var dere tidligere?

TF: Jeg føler egentlig at vi nesten snakker om to band. Før og etter forrige album. Et band begynte å arbeide med den skiva, mens et annet fullførte oppgaven. Både med tanke på at vi byttet ut to medlemmer underveis, men også mentalt og kreativt sett. Resultatet ble som tittelen den gang beskrev; en mosaikk av musikalske ideer, historier og andre kreative fragmenter som utgjorde en slags helhet. Når den skiva først var ute var vi blitt det HLS vi har vært siden og fortsatt er i dag.

JH: Når bandet begynte på forrige plate, var det ganske tydelig at Tarjei og David dro brorparten av både det kreative, og administrative lasset. Nå er det langt mer kollektiv innsats på alle plan. Med tiden har vi vel også blitt et rimelig dugandes orkester.

DE: Under arbeidet med den forrige skiva ble det ganske tydelig at noen av de daværende medlemmene ikke ville samme vei musikalsk som resten av oss og det var dermed helt naturlig at de sluttet og friskt blod kom inn.

Fortell om hver enkelt bandmedlems roller og musikalske styrker og hva de bidrar med på «Darker Days»?

David Egeland

JH: David er riffmester. Til tross for iherdig hang til metal, kommer han innimellom med noen skamløst poppa licks.

TF: David har vært en fenomenal låtskriver-partner i mange år nå og det er maks kult å se hvordan ideene våre funker sammen. På en låt som «Can You Bring Back, Emily?» er omtrent annet hvert parti satt sammen av en våre individuelle ideer og resultatet ble en særs interessant HLS-låt. Chips måtte inn og begrense oss litt der. Tror det egentlig var 2-3 partier til. Davids solo på «His Last Comment»s er kanskje mitt favoritt HLS-moment på skiva.

MP: David er metal-alibiet vårt, og tilfører på eksellent vis det tyngre elementet som jeg synes passer veldig godt i bandet. Nye fete riff og melodilinjer ristes stadig ut av ermet! Og i likhet med flere innad i bandet deler han min fascinasjon for elsk/hat-bandet Manowar.

Tore Kneppen

JH: Tore er, sammen med Morten, ryggraden i bandet.  «Du kommer ingen vei i livet uten trommer og bass!»Tore har lang fartstid i mange forskjellige band og genre, og var et reelt løft for Hard Luck. En og annen røverhistorie blir det også.

TF: Tore har løfta bandet opp en divisjon.

DE: Tore er flink til å tenke hvordan bassen passer inn i lydbildet sammen med gitarer og andre instrumenter og er ikke redd for å prøve ut litt uortodokse basspartier.

MP: Det er en sann fryd å spille med Tore. Som trommis merker man fort om det lugger eller ikke sammen med bassen, og med Tore sitter bass/trommefundamentet alltid som høgg. Vi har en god del felles musikalske preferanser, og det hjelper utvilsomt også på samspillet. Tore er forøvrig en underfundig skrue, noe som er et stort pluss i min bok.

Jørgen Henriksen

TF: Vi ønsket alltid å få med Jørgen i HLS. Han miksa og produserte en EP for oss i 2011, og stilte opp på bass på en gig en gang. På «Darker Days» bidrar han med ei låt han har komponert helt på egen hånd. David og han utfyller hverandre helt overlegent. Maks bra på kor og harmonier også’.

DE: Jørgen og jeg fungerer veldig bra som et gitarteam og utfyller hverandre veldig naturlig. Mine innflytelser kommer mye fra den “mørkere siden” av rocken og Jørgen som har en ganske annen tilnærming og spillestil utfyller dette på en veldig bra måte og som passer HLS midt i blinken.

MP: Jørgen er en veldig fullkommen musiker. Han “kan” alt, leverer til toppkarakter både som musiker, produsent, låtskriver, korist og you name it, og er i det store og det hele særdeles musikalsk. Et veldig løft for bandet da han joina!

Morten A. Pisani

JH: Morten er nok den kuleste trommisen jeg har spilt med. Han er faktisk noe så flott som en metronom som svinger.I tillegg er det Morten som står for alt det grafiske.

DE: Morten er en fantastisk trommis å spille med. Når man kommer med en ny låtskisse eller riffidé trenger man aldri å forklare ham hvordan trommene bør være, det vet han instinktivt.

TF: Trommeslageren er det viktigste medlemmet i ethvert rockeband, Uten en god trommis har man ikke sjans. Morten er bra på alle måter, dessuten samler han vinyl og det gir klart bonuspoeng. Morten er nok den i bandet som ”kan” de nye låtene først etter hvert som de jobbes frem. Terningkast 6.

Tarjei Foshaug

JH: Tarjei er bandets ubestridte kreative leder. Det er Tarjei som skriver alle tekster, og det er en oppgave han ikke tar lett på. Enkelte låter må bli sju minutter lange, for det er ikke en opsjon å stryke et vers. Han kommer tidvis med ideer og innspill som er vanskelige å gjennomføre, men vel verdt det når vi til slutt kommer i mål.

DE: Tarjei og jeg har i fellesskap skrevet en god andel av låtene vi har gitt ut og vi har funnet en veldig god arbeidsmåte der vi sammen prøver ut riff og akkordprogresjoner jeg har leflet med med melodier og låtskisser Tarjei har på lager. På «Darker Days» har imidlertid også de andre gutta i bandet hatt mere innspill på disse låtene enn på de tidligere utgivelsene. Tarjei skriver også alle tekstene som er vel verdt å høre nøye på.

MP: Tarjei har vel alltid hatt en visjon for Hard Luck Street – både musikalsk, tematisk og visuelt, noe jeg ser på som en stor fordel og en forutsetning for at et band skal holde i mer enn en sesong. Han skriver utrolig gjennomarbeidede tekster, i tillegg til at han er en rev til å komme med catchy låtideer.

Hvorfor albumtittelen «Darker Days» og hva dere vil uttrykke med den

TF: Fremtiden så litt lysere ut i fortida eller noe sånn, altså type motsatt av begrepet silver lining? All that is solid melts into air? Nei, serr…Skal ikke begynne en lang utredning om vederstyggeligheter som Trump eller Erna, men verden oppleves kanskje litt mørkere nå enn i fjor. Stadig mørkere that is. Hans Rosling skrev vel at stadig flere på verdensbasis slipper å gå sultne til sengs og får skolegang osv, men likevel florerer det med misnøye, hat og dritt som bare øker. Det er sikkert sterke motkrefter og mye i verden er helt sukkertopp, men noe ondt lurer i skyggene, honey. Darker Days!

MP: Kaos leder til orden, orden leder til kaos, er det ikke så? Albumtittelen gjenspeiler vel blant annet hvor mange raving loonies som utrolig nok har prestert å komme til makten rundt om i verden per i dag, men med covid-19 som garnityr på toppen har albumtittelen dessverre blitt enda litt mer aktuell enn hva vi så for oss.

Tarjeis gamle bandkompis fra Trashcan Darlings, Dan Nachtnebel, har tatt det kule fotografiet som pryder albumomslaget. Fortell om dette bildet; sammenhengen med musikken og hva dere vil uttrykke med det.

TF: Det var vel strengt tatt lillebror Frank Nachtnebel som spilte i Trashcan Darlings, men Dan var med den gangen også som sjåfør, fotograf og potet. HLS hadde snakket litt frem og tilbake om å ha et slags noir-tema på coveret, og jeg drev og søkte på gamle filmplakater og sånn. Lenge så hadde jeg lyst til å gjenskape coveret fra en Frøken Detektiv-bok som het De Mystiske Sko, med “The Gentle” foran og en stakkar i baksetet. Så traff jeg Claudia på en konsert og tenkte at hun passet perfekt på coveret, men at hun helt klart måtte være hovedfokus, så da hun sa ja til å ta rollen, ble “Krypet” degradert til haiker. Det ligger vel en slags Skjønnheten og Udyret-estetikk i bunn, og kan hende en slags visjon om hvordan det rene og vakre opptar det besudlede og sånn og selv blir skittent og begynner å danse rundt på øde parkeringsplasser. Fort gjort å glemme barnelærdom og mammas formaninger, Fire. Brimstone. Murder.

MP: Dan tok utrolig fete bilder. Beskjeden var at jeg om nødvendig bare måtte adde på eventuelle filtre e.l. da jeg skulle sette sammen coveret, men det var strengt tatt ingenting som kunne ha gjort bildene enda bedre enn de allerede var. Det eneste som trengtes var en mørk vignett, ettersom motivet, som skulle vise en nattscene, ble tatt på dagen i solsteiken midt i juli!

Kan dere fortelle om Strange? Gentle- Karakteren og forholdet til iscenesettelse og image?

TF: Tidligere var vel “The Gentle” den totale gi-faen-karakteren. Når han nå dukker opp igjen på «Darker Days» representerer han vel primært fortidens synder og skygger, i tillegg til å anbefale ungdom som er ute og kjører midt på natta om å drite i å ta opp haikere med klovnesminke og hodeskallestokk. Låta «Ghost Train» handler jo om hvordan gjenferdene av tidligere katastrofale tankesett eller mantra gjenoppstår og nekter å finne varig hvile.

Chips i dyp konsentrasjon i Music-A-Matic i Göteborg.

Dere har fått med dere to veldig fornemme samarbeidspartnere i form av produsent Chips Kiesbye og piano, keyboard, mix og mastering fra Henryk Lipp (Nowicki). Hva er deres forhold til Sator, Blue for Two og tidligere produksjoner (The Nomads, The Hellacopters, Sahara Hotnights, Psychotic Youth, Graveyard, The Dahlmanns, Holy Toy, Union Carbide Productions, Thåström etc) som de har gjort og valget av dem? Hvordan kom det samarbeidet i stand og hva har de tilført til albumet?

TF: CV’en til de to kara er jo helt usannsynlig fet. Sator har jeg digga så lenge jeg kan huske. Så de på Headache på Headquake-turneen i 1992. Hadde ikke så mye kjennskap til Blue for Two fra før selv om jeg rådigger Freddie Wadling. «Liket Lever»-singelen er obligatorisk i enhver seriøs platesamling. Cortex var sært og deilig og flott. Henryk var vel med der. Alle digger selvsagt Nomads og Hellacopters og sånn. Jeg er stor fan av Union Carbide også. Når jeg skulle til Gøteborg å legge vokal dro jeg faktisk et par dager før for å se dem på Liseberg. Sjukt bra seff og Henryk var med på tangenter på «Ring My Bell». Etterpå hadde de visst spilt en sjukt fet gig på ei nachspiel-bule hvor alt var tillatt men den missa jeg dessverre. Chips spiller jo i The Boys nå, og etter vi gjorde en gig med dem gikk Tore bare sporenstreks bort og spurte om Chips kunne tenke seg å produsere oss. Ja sa han. Jævla fett. Både Chips og Henryk jobba hardt for å bidra til at plata ble så fet som den ble!

David & Henryk i Music-A-Matic i Göteborg.

DE: At Chips sa ja til å produsere skiva var en absolutt “höjdare”. Har i ettertid skjønt at han bare sier ja til å produsere ting han digger musikalsk så det var jo en god pekepinn på at vi var inne på noe bra da vi sendte ham de første demoene.

MP: Helt enormt å få mulighet til å gå i studio med Chips og Henryk. Jeg har vært Sator-blodfan siden “Slammer”-dagene, og fikk i likhet med Tarjei sett bandet både på Headache i ‘92 (sånn ca. rett før vi ble kjent med hverandre), samt at jeg har fått dem med meg flere ganger senere. Lydmessig kunne vel ikke plata blitt fetere. Chips var fullstendig på ballen og hørte med en gang om ting burde endres på, og da fikk vi en vennlig, men bestemt beskjed om å gjøre det på en annen måte. Han kom gjerne med et forslag til konkret endring – noe vi selvsagt kunne ha latt være å gå med på, men det viste seg som regel å være et forslag til det bedre.

Morten og Tore i action i Music-A-Matic i Göteborg.

Dere spilte inn i Music-A-Matic i Göteborg. Fortell om det studioet og hvordan det og Göteborg har satt sitt preg på sluttresultatet.

JH: Mojo! Veldig nedpå og avslappet atmosfære.Jeg synes det var ekstra digg å bare møte opp med en haug med gitarer, og ikke bry meg om det tekniske.

TF: Med tanke på alle som har vært i det studio føler man jo litt at man står på hellig grunn. Vi starta opp etter frokost og jobbet til ti-elleve på kvelden. Forholdsvis harde økter, men man så jo hvordan resultatene ble stadig bedre. Tidligere har det vel vært en slags tendens i blant til å forsøke å bli ferdig i studio så fort som mulig for å rekke et par pils før midnatt.

David & Tore slapper av mellom slagene i studio Music-A-Matic i Göteborg.

DE: Det var jækla artig å leve studiotilværelsen, der vi bodde, spiste og lagde musikk i det samme lokalet. Å våkne opp mellom gitarer, forsterkere og studioutstyr som har vært med på relativt mange legendariske innspillinger gjør unektelig noe med inspirasjonen og kreativiteten. At Henryk var en engasjert kokk og lagde de fineste retter til oss mellom slagene var også en hyggelig overraskelse.

Trommer ferdig mikket opp i Music-A-Matic i Göteborg.

MP: Enig med de andre. Rockehistorien satt godt i veggene og slo imot en med en gang man kom inn dørene, og før vi hadde testet en eneste låt visste vi at dette kom til å låte akkurat så bra som vi hadde håpet på.

Diverse stash på vegg i i Music-A-Matic i Göteborg.

Bandets egen produsent Jørgen Henriksen (Silver, The Good, The Bad & The Zugly, Petter Baarli, med flere ) har tatt opp backing vokal i Laidback Studios. Fortell om disse opptakene og dette studioet også.

JH: Laidback er hjemmebane, så der kunne vi leke oss med koringer uten at taksameteret gikk. Vi hadde ikke arrangert koringer på noen av låtene på forhånd, så det var noen livlige økter.

TF: HLS har gjort de aller fleste av innspillingene våre på Laidback Studios så det er, som Jørgen påpeker, hjemmebane. På «Darker Days» tenkte vi at Jørgen kun skulle konse på å være gitarist og musiker. Av diverse årsaker ble det til slutt likevel mest praktisk å legge koret i Laidback fremfor å kjøre en ekstra tur til Göteborg. Resultatet ble seff helt sjef. Chips la for øvrig på masse kor sjæl også så litt stammer herfra og litt derfra.

MP: Total luksus å kunne ha muligheten til å legge på koringer i studioet til Jørgen. Det hadde for så vidt vært stas med enda en liten runde innom Music-a-Matic, men etter to turer til Göteborg var det veldig hendig å kunne ta de siste påleggene lokalt.

Dere har et par andre gjester på platen også. Hva de har bragt inn?

Siri Eriksen

TF: Siri sang og spilte i et jævla fett band som het Bronco Busters. Hun var med på «Lipstick Menace» med Trashcan Darlings også. Har lenge hatt lyst til å få henne med på ei låt igjen. Heldigvis sa hun ja.

Hanne Sørli

TF: Strålende vokalist som vanligvis synger med Hilma Nikolaisen. Særlig refrenget på «Sunday» ble fantastisk fint og flott, og digger kontrasten mellom de ulike stemmene i «Bitter Ends».

Dere har dedikert albumet til Hilde Hammer (hvil i fred). Hva har hun betydd for dere og Oslos rockescene?

TF: Hilde var en god venn fra utebransjen i Oslo. Hun var en usedvanlig raus og inkluderende person.Vi ble kjent når hun drev stedet Maiden og vi beholdt kontakten nesten til det siste. Hun var for øvrig medarrangør når Påsan (Pål Johnsen, trommis i The Whalers, lydmann for en rekke band, tidligere eier av Mars superclub, ansvarlig for Grinebiteren og vært aktiv i Kanalrock og en hel masse annet, journ.anm.) og jeg arrangerte Downtown Streetpunk Festival i Gamlebyen for en del år tilbake og arrangerte flere strålende klubbkonsept selv som f.eks. Oslo Rock Jamboree. En nydelig personlighet. Et stort tap for Oslos subkulturelle uteliv. Godspeed my friend!

Her er noen stikkord som jeg vil dere skal si litt om og hvordan dette eventuelt er relevant for Hard Luck Street.

77 punk

TF: Jeg kommer knapt på et annet år i rockens historie som har levert flere rockeklassikere enn 1977. Ikke bare punk. Fra «Rumours» til «Let There Be Rock» lzm, men seriøst, kreativiteten blant sint ungdom med gitar  det året var helt vanvittig. Vi snakker hundrevis av fenomenale låter. Ingen nevnt ingen glemt.

DE: 1977 var et bra år, tror det var noe i vannet og lufta det året.

TF: Punken som kom i 77 til 79 er viktig for de fleste som driver med fet rock. HLS har jo spilt en del covers etter hvert, og det har vært mye punk f.eks. The Saints, Clash o.l.

MP: Jeg har i deler av karrieren vært det man gjerne kaller pønketrommis og har mye ‘77-punk godt representert i samlinga. Band som Boys,  Saints, samt selvsagt Ramones bør være selvsagte i enhver rocke-platesamling.

Glamrock

TF: Det er så utrolig mye søppel som har havna i den samlekategorien etter hvert, men tidlig på 70-tallet var det en rekke vanvittig fete band som ble kalt glam uten at de nødvendigvis hadde all verden til felles. Roxy Music, Slade, Hollywood Brats, T-Rex og Sweet ga alle ut killer albums. Digger masse sånn glamrock. HLS spilte «Action» av Sweet en gang.

MP: Ikke det jeg har hørt aller mest på opp gjennom tidene, men tar veldig gjerne en øl akkompagnert av Slade, Sweet og Suzi Quatro. Mott the Hoople havner vel så vidt hårfint innenfor sjangeren også, og der snakker vi ett av mine absolutte favorittband.

Klassisk rock (Rolling Stones, Chuck Berry)

TF: …og Little Richard…og Sister Rosetta Tharpe. Utelukkende full respekt for de som staka ut kursen. Ike and Tina… Og for ikke å glemme bluesen, Howlin Wolf, Little Walter. Blodfan av alt!

JH: For gitarister er Chuck som et Big Bang og regne. Stones er rundt 80 alle mann, og fortsatt de kuleste gutta i klassen.

DE: Som Jørgen sier, Chuck er opphavet til all rockegitar.

MP: Er fryktelig glad i Stones, og aller mest Mick Taylor-perioden. Uten Chuck Berry ingen Rock ‘n’ Roll, men Little Richard var den største av dem alle.

Pubrock

JH:Ja takk!

TF: Lee Brilleaux. Yep. Vi har gjort en Dr. Feelgood-låt!

DE: Wilko Johnson.

MP: Ja, dæven! Ducks Deluxe! Dr. Feelgood! Rockpile! (Selv om sistnevnte var mer enn bare ren pubrock.) Rett fram, ikke noe trommesoloer og fjas, mjekka mjekka mjekka, rock rock rock! Her er det også påkrevd med øl til!

Street punk

TF: Land of confusion

MP: In the Air Tonight

TF: Deconstruction of Ego

New York Dolls

TF: Ja. Digger’em. Seff gjør jeg det. Farga håret mitt svart når jeg var 15 år og langhåra for å forsøke se ut som Johnny Thunders på «Night of the Living Dolls»-samleskiva.

MP: Helt vilt fett band. Jeg er nok dessverre på flere måter for gammel til å prøve meg på et sånt image, men New York Dolls er vel kroneksempelet på et band som skjønte at de aller tøffeste banda er de som ikke ser ut som naboen din når de står på scena (med mindre du er nabo med Rob Zombie eller Joan Jett eller noe i den dur, da).

Nikki Sudden/Jacobites

TF: Har vært fan siden forever. Fikk booket dem til Norge i 2004 eller noe sånn da jeg jobbet på Elm Street. Dagen før gigen var Nikki og jeg på Blå og så Furia. Særlig første Jacobites-skiva og «Suddens Bible Belt»-albumet står høyt i kurs her i heimen, men digger egentlig det meste de ga ut sammen eller hver for seg. Gjorde Nikki Sudden-låta «Beethovens Ring» med et band jeg og Signor Havn spilte i tidlig på 90-tallet, og Dave Kusworth gjorde noen gigs og gjesteopptredener med Trashcan Darlings. Var forresten hjemme hos Nikki i Berlin en gang og kjøpte Stones-bootlegs av ham. Gode minner. Hadde vært kult å prøvd å gjøre en Jacobites-låt med HLS. Vi får se…

Stray Cats

JH: Apropos kuleste gutta i klassen.

DE: Anbefales ikke å kjøpe “lær-å-spille-gitar-som-Brian-Setzer”-DVDrn, fører bare til skuffelse og ubrukte gitarer. For en gitarist!

TF: En av de største. Stray Cats er sjef. Digger Orchestra også, men er bare moderat begeistret for julegreiene. Ekstra glad i «Ghost Radio» som han skrev med Joe Strummer. Vi refererte til våre egne Stray Cats, eller løse fugler om man vil, i første singelen fra Darker Days i låta «Saturday Stray Cat Revolution». Vi har faktisk ei låt som heter «Runaway Boy» også, men her er det tilfeldighetene som rår.

MP: En del av pensum for min del. Et av de få bandene som iallfall i begynnelsen av karrieren greide kunsten å få rockabilly til å høres vitalt ut igjen. Var så heldig å få varme opp for Brian Setzer med Beat Tornados en gang, og da var det storslagent å få småprate med sjefen sjøl på tomannshånd backstage (samtalen varte riktignok i ca. 15 sekunder, men pytt pytt…).

Utenforskap og individualitet

TF: Et forholdsvis velbrukt tema innenfor rock-lyrikken. Hele tanken bak bandnavnet Hard Luck Street handler jo om det med å befinne seg på utsiden av det trauste, jevne og normale. I know I believe in nothing, but it’s MY nothing!

MP: Vi er muligens litt outsiders hele gjengen – det er gjerne en forutsetning for å ville spille i band i år etter år og alltid brenne for rock, uavhengig av med- eller motgang. For meg var det å flytte til byen og spille i band en ren nødvendighet.

Skrekkfilm

TF: Skrekkfilm er rock ‘n’ roll – Rock ‘n’ roll kan iblant være skrekkfilm.

DE: Undertegnede er Misfits-fan på sin hals. Horrorpunk!

MP: Hard Luck Street og skrekkfilm går godt sammen, men skrekkfilm var best før. «The Shining», «The Excorcist», «Nosferatu»… I dag er det meste bygget over samme lest og omtrent like nifst som en liten kvise på overarmen.

Mørke/dommedag

JH: Forholder jeg meg ikke til.

TF: The Pleasure, the Power and the Pain

DE: Tema for mye av musikken som ligger mitt hjerte nærmest.

Hvilken betydning har steder som Aye Aye club og Enga for et band som Hard Luck Street og rockemiljøet i Oslo?

TF: Usedvanlig mange kjipe onsdager på jobb vaffal.

JH: Det Tarjei prøver å si, er at vi øver rett over Aye Aye på tirsdager. Det hender det blir et glass.Det er dessverre ikke så mange sånne plasser igjen. Aye Aye er også arena for vårt årlige sjøslag, Exile from Christmas.

DE: Viktig å ta vare på de stedene som tilbyr et alternativ de større, mer kommersielle scenene.

TF: Helt klart. Mer enn noen gang er det viktig å støtte de lokale arrangørene og stedene. Oslo er velsigna med mange fine konsertlokaler med ulik profil og størrelse. Det ville være utrolig kjipt om dette nå raseres og blir borte. Det tar ofte lang tid å bygge opp et bra konsept, men hvis inntektsgrunnlaget totalt forsvinner sier det seg sjæl at ting fort er fucked.

MP: Jeg er ikke den som raver oftest rundt på byen, men heier vilt på de små stedene. Er alt for sjelden på Enga, men synes det er en av de feteste pubene/konsertstedene i byen. Jeg var til tider stamgjest på salige Elm Street helt fra de åpnet i 1990. Et sånt sted dukker kanskje ikke opp igjen, men Aye Aye har blitt en fin erstatning. Det er en forbannelse at vi er nødt til å gå gjennom lokalet og rett forbi ølkranene for å komme oss til øvingslokalet, men det er verdens triveligste forbannelse.

Hvordan har dere taklet nedlukkingen av samfunnet og hvordan har det vært å slippe en skive midt opp i alt dette?

JH: Vi har jo spilt med The Boys endel ganger. De slapp første skiva si når Elvis døde, og mener å ha mistet noe momentum av det. Vi ser deres Elvis, og høyner med pandemi.
Vi har faktisk blitt av med en del skiver tross alt.

DE: Den profetiske albumtittelen kun vel knapt ha passet bedre.

TF: Maks nedtur å ikke få spilt releaseparty vi hadde planlagt, men skiva har da faktisk solgt ganske så bra. Det nytter ikke å gi opp, så vi jobber med nye ideer og låter og holder på…

Når kan man få se Hard Luck Street på ei scene igjen?

TF: 15. august spiller vi gjennom hele skiva og et knippe gamle godiser på Stopp Pressen i Oslo. https://www.facebook.com/events/3721152641246825/ Dessuten gjør vi Grinebitern i Horten 29. august.

Kan dere til slutt velge et par låter hver som dere har lyttet til i forbindelse med komponering eller innspillingen av albumet og si litt om kvalitetene til disse låtene og hva dere har fått ut av de i forhold til egen spilling.

TF: I studio bruker man jo ofte referanser herfra og derfra når man ønsker å formidle til tekniker eller produsent hvordan man tenker seg et sound eller en middle-eight osv, men husker ikke så mye konkret fra «Darker Days»-innspillinga, men vet at vi ønsket oss en lignende stemning i «Can You Bring Back Emily?» som John Leyton hadde i «Johnny, Remember Me». Og det er mye Mott the Hoople i «Bitter Ends», mye «All the Way from Memphis».

MP: Jeg kan ikke komme på spesifikke låter jeg hadde i bakhodet, men en god mal for mitt vedkommende har vært å tenke “hva ville Phil Rudd ha gjort her?”

ps Sjekk relaterte under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

– Hvis folk har lyst til å kjøpe platene våre blir vi veldig glade for det. De to siste er tilgjengelig på Vinyl LP som inkluderer gratis CD… men hvis man kun vil laste ned gratis er det også helt fint! Vi er i hovedsak et liveband, og det er mye morsommere å spille konserter når folk har hatt mulighet til å høre låtene våre på forhånd, forklarer Danger! Man-gitarist Roger Andreassen om hvorfor de har valgt å også legge ut all deres musikk for gratis nedlastning på bandets hjemmeside.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: DANGER!MAN (frontfoto er tagget silly, tatt med selvutløser), Gregor Jekat

Gjennom det tette samarbeidet med Halden-punkerne Lucky Malice, som bidrar med koring på det siste albumet «Weapons of Mass-Distraction» som kom på tampen av fjoråret, har punkveteranene fått enda en dimensjon og vitalitet. Musikken deres er som alltid intens, energifylt, kompromissløs, selvsikker og rå. Mennene fra grunnpilarer i norsk hardcorehistorie, som Life… But How to Live It? og So Much Hate, var med og sette standarden for både norsk og europeisk hardcore fra 1980-tallet og fremover. Gnisten, kraften og lidenskapen er til stede i like stor grad den dag i dag. «Weapons of Mass-Distraction» byr på føde både til hjerte, hjerne og føtter. Her er det bare å la seg inspirere; hive seg i dansen, hytte med never og tenke gjennom samfunnskritikken og oppfordringene som de leverer. Nå har det fenomenale livebandet igjen begynt å røre på seg etter at Covid-19 tok knekken på prestisjejobber som den berømte Rebellion festivalen i Blackpool og turnering både på kontinentet, de britiske øyer og her hjemme. Her forklarer gitaristen det brennende engasjementet og gjør-det-selv mentaliteten til Deichman musikk.

Post-gig Halden.

Hvordan har dere blitt rammet av koronatiltakene og nedlukkingen av samfunnet? Vi forstår at bandet hadde planlagt både turnering og en rekke festivaljobber denne våren og sommeren.

Koronatiltakene og nedlukkingen av samfunnet har jo truffet de aller fleste veldig hardt, og det gjelder også alle som driver med alternativ kultur og musikk. Band som DANGER!MAN har ingen bookingbyråer i ryggen, og vi gjør all jobben med koordinering av konserter selv. Dette krever faktisk ganske mye jobb, og derfor var det veldig surt å være nødt til å avlyse så mange konserter dette året. Vi hadde ny LP ute, og planer om flere små turneer og festivaler i både Tyskland og England, og 2020 så ut til å bli et veldig bra år for oss. Vi skulle til og med egentlig spilt på Rebellion festivalen i Blackpool i år. Den var nesten den kjipeste å se bli avlyst…

Hva har dere brukt tiden til?

Vi hadde egentlig planer om å jobbe med låter til enda en ny skive i denne perioden… men endte vel strengt tatt opp i et vakum, litt halvdeprimerte og mer eller mindre handlingslamma. Tidligere var DANGER!MAN et rent Oslo-band, men på den tida korona-tiltakene kicka inn bodde vi i 3 forskjellige byer på Østlandet. Dette gjorde det temmelig vrient å få øvd… da alle tog og busser var off limits. Ellers kan vel vår vokalist sies å være i risikogruppe/faresonen i forhold til korona, da han har bare 1 dårlig lunge som fungerer sånn halvveis… så vi vurderte det som uforsvarlig og umulig å kjøre på i den verste perioden.

Men… nå har vi kommet i gang igjen, og vi har drista oss til å begynne å booke litt konserter igjen. Må ha noe å se fram til vettø. Grinebiteren i Horten i august og Slipp Botsen fri i Oslo i september står på plakaten her hjemme. Ellers planlegger vi Englands-tur rundt nyttårshelga. Får bare håpe at den kan gjennomføres!

Hva er den største forskjellen på Danger!Man og andre band dere har vært med i som Life… But How to Live It, So Much Hate, Drunk, Captain Not Responsible, Bannlyst, Barn av Regnbuen, 2:20, Bøyen Beng?

Jeg tenker at alle band defineres av hvem som er medlemmer til enhver tid. Vi har ikke hatt noen tradisjon for å bytte medlemmer i band etter at de har kommet orntlig i gang. Låtene er forsøkt skrevet slik at de støtter best mulig opp om både enkeltmedlemmenes musikksmak og evner. På den måten lar man alle gjøre det de kan best, og ender opp med at alle føler at de spiller musikk de liker. Hvis et medlem i bandet ikke liker, eller ikke fikser å spille en låt, vil den aldri framstå som bra uansett… selv om låten i seg selv kanskje har stort potensial.

Basis-lineupen i DANGER!MAN er veldig lik den som var i DRUNK i sin tid. Samme bassist, trommis og gitarist. DRUNK hadde en gitar til + en annen vokalist, men mye av basisen i låtskrivinga er veldig lik. Arrangeringa er temmelig annerledes. Vi har i DANGER!MAN valgt å ta et stort sprang tilbake til punkrocken. Så der DRUNK ofte endte opp i lengre låter og komplekse arrangementer, ender vi i DANGER!MAN oftere opp med kortere og mer konsise låter, med arrangementer som i større grad bare støtter opp om den opprinnelige låtideen. DANGER!MAN har helt klart sitt eget sound, men slektskapet med våre tidligere band burde absolutt være mulig å høre. Vi har i alle fall aldri bevisst forsøkt å høres ut som noen andre enn oss selv 🙂

Hva vil dere fortelle med albumtittelen «Weapons of Mass-Distraction»?

I utgangspunktet synes vi at titler, tekster og illustrasjoner bør få stå for seg selv, uten noen utfyllende forklaringer. Det er ofte rom for tolkning i tekstene, og de kan gjerne ha ulik betydning for forskjellige personer. Hvis tekstene forklares i hjel risikerer man å ødelegge den dimensjonen. Men… «Weapons of Mass-Distraction» som skivetittel handler vel strengt tatt mest om hvor mye makt vi tillater sosiale medier å ha, og hvor vanskelig det kan være å navigere i strømmen av informasjon, desinformasjon og direkte propaganda. Dette billedliggjøres jo spesiellt godt av måten USAs president bruker twitter, + måten facebooks algoritmer «umerkelig» har vist seg i stand til å styre opinionen.

Algoritmer som gjør at man stort sett ser innlegg på f.eks. facebook som ligner på andre innlegg man tidligere har likt, kan fort føre til at folk ender opp i noe som kan likne bobler i sosiale media. Alt du leser ender opp med å forsterke «sannheter» og forenkle verdensbildet folk sitter igjen med. Verden og livet er som kjent aldri svart/hvitt, og det er viktig at saker og tema belyses fra alle sider for at man skal kunne gjøre seg opp egne meninger. Polarisering og forenkling av problemstillinger fremmer utrygghet, hat og oss-mot-dem tankegang. De eneste som vinner på dette er de som har noe å skjule, og ønsker å få fokus over på noe annet… og hva er da bedre enn å gi folk noe å hate? Har man en ytre fiende kan man komme unna med nesten hva som helst.

Plata er spilt inn i Endless Tinnitus Studio i Oslo med Eystein Hopland. Hvilket forhold har dere til dette studioet, hvordan har samarbeidet med Hopland vært og hva har han tilført til innspillingen/plata?

Vi har alltid hatt et godt forhold til Endless Tinnitus (og Endless Sound som det tidligere het). På 90-tallet var Endless Sound vel strengt tatt det eneste billige og bra innspillingsalternativet for undergrunnsband i Oslo, og både LIFE… BUT HOW TO LIVE IT? og SO MUCH HATE spilte inn skiver der. På den tiden var studioet drevet av Ulf Knudsen og Eystein Hopland fra Sister Rain. Eystein Hopland spilte inn blandt annet både «Burn» EP’en til Life… og «Lies» LP’en til So Much Hate. Da Påsan drev studioet spilte vi inn de fleste DRUNK-skivene i Endless. Etter at Kenneth tok over har vi brukt studiet til alle innspillingene med DANGER!MAN. I og med at DANGER!MAN for det meste består av medlemmer av LIFE… og SO MUCH HATE, som begge trivdes med å jobbe med Eystein… fant vi det naturlig å innlede et samarbeid med ham også da vi skulle spille inn med dette bandet. På de tre første utgivelsene våre spilte vi inn med ulike teknikere i Endless Tinnitus, men da det skulle mixes tok vi tapene med til Eystein og gjorde det i hans studio. På den siste skiva fant vi ut at vi ville ta det ett skritt lenger, og fikk masse god hjelp av Eystein også til innspilling.

Etter å ha vært gjennom mange innspillings-sessions med diverse band, har vi lært å sette stor pris på folk det er hyggelig å samarbeide med. Det finnes mange flinke folk rundt omkring, men det betyr lite hvis kommunikasjonen med bandet er dårlig. Med Eystein føler vi at vi får i pose og sekk!

St. Faen.

Selvgjort er velgjort, kan man kanskje si. Dere; St. Faen har laget de mange kule tegningene som preger coveromslag og innlegg, og Finn Erik har vært med å miksa plata. Hvorfor disse valgene og hva har det hatt å si for sluttresultatet og estetikken til Danger!Man?

Vi synes det er veldig viktig at det vi lager har et personlig uttrykk. I og med at Stefan er en superdyktig tegner og at Finn Erik er flink til å se det store bildet når det kommer til lyd har det vært et helt naturlig valg at de har tatt seg av disse oppgavene i DANGER!MAN. Alle bør bidra med det de liker, og kan best. Det er da man ender opp med et resultat man kan være stolte av, og som ikke er gjennomsyret av unødvendige kompromisser. Vi har lært dette «the hard way» etter gjentatte studio-sessions der alle har vært til stede hele tida under mixinga, og dratt i hver sin spak.

Hva vil dere uttrykke denne gangen gjennom coveromslaget, innlegg og tegningene generelt?

Som tidligere nevnt liker vi ikke å forklare tekster eller illustrasjoner, da vi synes det bør være så stort rom som mulig for tolkning. Men… det er kanskje verdt å nevne at forside-illustrasjonen definitivt IKKE er en forherligelse av knivbruk/vold, slik Facebook fikk for seg da skiva skulle lanseres. Morsomt i ettertid, men det var litt masete for Aston på Boss Tuneage Records at alle annonsene han publiserte (som inneholdt vårt cover) ble blokkert av Facebook i England. Snakk om tull og tøys! Go St.Faen!!!

Lucky Malice bidrar på fortreffelig vis på flere av låtene med koring. Og dere har både sluppet en splittplate og turnert sammen før. Fortell om samarbeidet, og det nære forholdet mellom de to bandene, og hva dere synes de har bidratt med til denne plata.

Dette har etter hvert blitt en lang historie, men familie har de så absolutt blitt! LUCKY MALICE er uten tvil våre søstre. Vi så LUCKY MALICE for første gang på Kanalrock-festivalen i Horten, og vi ble satans imponert…. både av musikken og av attituden de hadde som band. De er utrolig dyktige låtskrivere som ikke er redde for å si hva de mener, og stå for det…. og de gjør det på en veldig inkluderende måte… med humor. Fantastisk!
Vi sto og så på dem, og vi tenkte at dem er vi bare nødt til å ta med oss til Tyskland slik at våre venner der får muligheten til å se dem. Vi kontakta dem, og det viste seg at de hadde et godt forhold til vårt tidligere band DRUNK. Dette endte opp med at vi gjorde en heidundranes 2 ukers turné med dem i Tyskland.
Dette førte til gode vennskap,… og til og med ekteskap mellom Linda og Stefan.
Mersmak ga det og… så året etter bestemte vi oss for å gi ut en splitt-LP sammen, og gjøre en ny turné sammen i Spania, der de hadde reist mye mer enn oss. Dette ble også en minneverdig tur, og det falt seg bare helt naturlig å spørre dem om de hadde lyst til å være med og hjelpe oss med litt koring på «Weapons of Mass-Distraction» LP’en. Opprinnelig var det tenkt som bare litt lydmessig krydder… men da vi kom i gang i studio endte dette opp med å bli en veldig viktig del av soundet på skiva. Vi er superfornøyd med dette! De har også vært med oss og spllt noen konserter som storband (med alle tre på kor) i etterkant av skiva, både i Halden, Oslo samt et par konserter i London og Southampton. Hadde det ikke vært for den jævla koronaen hadde det nok blitt mye mer av dette i vår og høst!

Halloween.

Her er noen stikkord som jeg ønsker at dere skal fortelle hva betyr for dere og hvor relevante de er for Danger!Man og «Weapons of Mass-Distractions».

D.I.Y

Alltid! Gjør ting selv, på din egen måte. Behold full kontroll, og inspirer og hjelp andre til å gjøre det samme. Det er det som holder hjulene i gang!

Livstil

Livsstil handler vel mer om personlige valg enn det er knyttet til band. Vi har jo spilt i band mer eller mindre kontinuerlig sammen siden tidlig på 80-tallet. Livsstilen har jo naturligvis endret seg en god del underveis. Det har kommet til en god del unger underveis. Dette har gjort at de fleste av oss har skaffet seg faste jobber og stabile steder å bo etter hvert. Klesstil har vi aldri hatt noe forhold til…. Man går i det man har.

Standpunkt

At man står for det man mener er det viktigste av alt. Uten det har man ingen integritet. Vi som band har ingen problemer med å fronte det vi tror på.
Dette viste seg for øvrig å gi oss endel uventa trøbbel på vår siste Tysklands-turné. Det ble en masse rabalder om at vi hadde spilt på en pro-Palestina konsert i Oslo tidligere på året. Vi har aldri lagt skjul på at vi støtter Palestinerne i deres kamp for en egen stat, og har alltid vært rede til å ta en diskusjon om dette med hvem det skulle være.
I de senere år har store deler av det venstreorienterte punkmiljøet i Tyskland endret synspunkt i denne saken, og i dag framstår en stor del av denne scenen som svært Israel-vennlig. Det er selvfølgelig ikke mulig å fortelle hele denne historien med få ord. (de som er interesserte kan se tidligere innlegg på vår hjemmeside www.dangerman.no). I alle fall endte det opp med at 4-5 av konsertene på turneen ble avlyst pga. uenigheter om dette, og vi valgte å heller om-booke disse datoene enn å jatte med sytkukene. Vi skulle mer enn gjerne spilt på de opprinnelige stedene, og hatt en vennskapelig diskusjon om dette face to face med de som måtte være uenige med oss.
Det dummeste med hele saken er vel strengt tatt at Tyskland i dag har et SERIØST problem med høyreradikale / nynazister…. og så velger disse folkene å bruke krefter på å splitte sitt eget miljø, for å nekte oss å spille. Svært lite imponerende. Bare rett og slett trist!

Engasjement

Uten engasjement kommer man ingen vei med noen ting som helst. Det er noe helt annet å sitte på pub og snakke om alt man skulle gjort og som «hadde vært kult», enn å faktisk ta grep og gjøre noe med det. Dette gjelder alle aspekter i livet.

Politikk og musikk

Musikk er en plattform for formidling. I det øyeblikket noen hører på musikken din, og du har et publikum kan selvfølgelig musikken brukes til å formidle et annet budskap i tillegg. Noen velger å formidle politiske meninger og standpunkt gjennom musikk, og andre gjør det ikke. Vi synes ikke det ene er bedre enn det andre. Det er personlige valg. Jeg velger stort sett å la være å høre på musikk som formidler meninger og ideer jeg er fundamentalt uenig i, men jeg hører ikke på musikk som fremmer standpunkt som matcher mine egne uten at jeg synes det låter bra. Musikk er musikk, og helheten er det som teller.

Hardcore

Tidlig 80-talls amerikansk hardcore har alltid vært en stor inspirasjonskilde for oss. Seinere ble det mye mere metall og macho-kultur. Ikke så stilig. Definisjonen av hva som er hardcore og ikke er også helt personlig. For oss er flat struktur svært viktig. Få vekk barrierer og hierarkier. Likeverd og likt ansvar mellom band og publikum. Alle er like mye ansvarlig for stemninga på en konsert.

Punk

Røttene til alt vi driver med av musikk. Opprør mot dinosaur-musikkindustrien. Vi er stolte av å være et punkband!

Britisk punk à la Leatherface, Snuff

Vi var med på å arrangere konserter med både Leatherface og Snuff på tidlig 90-tall. Utrolig inspirerende. Flotte folk, som satte en ny standard for britisk melodisk punk. Gode venner av oss, som vi etter hvert har spilt mye konserter sammen med.

Wonk Unit

Et FANTASTISK band vi i DANGER!MAN har hatt æren av å spille sammen med noen ganger i England de siste årene. De har virkelig tatt opp arven fra band som Snuff og Leatherface på en kongelig bra måte, og de har lagt til masse av sitt eget i formelen som live blir rett og slett uslåelig! Det er en grunn til at de begynner å ta skikkelig av nå rundt i Europa.

Kjapt tempo

Kjapt tempo kan være knalltøft,… men absolutt ingen nødvendighet. Det er energien som teller!

Originale riff

Helt nødvendig!

Religion/distraksjoner til folket/massene

Trenger vi egentlig å svare på dette…?? Se tittelen på den nye skiva 🙂

Normalitet

Alt som likner på det man til enhver tid er vant til å se er vel definert som normalt. Dvs… det kan være så mangt, og forskjellig for ulike miljøer og grupper av mennesker. Disse grensene flyttes hele tida… jamfør at nå blir det sett på som helt normalt at USAs president lyver daglig på TV og sosiale medier… også om ting som lett kan motbevises. Han har skapt sin egen normalitet.

Dere deltar på samleren «2020: Pønk i Norge«. Fortell  om det og om forholdet til og ståa i norsk punk i dag.

Det er masse veldig bra punkband i norge i dag, og vi er glade for å få være med på både denne og andre samleskiver som viser mangfoldet og kvaliteten i denne musikkscenen. Vi synes det er viktig at band er med på å støtte opp om både barer og spillesteder som sikkert sliter med omsetningen i disse usikre korona-tidene. Vi har alle en støttekonsert-dugnad å være med på i året som kommer! Det er bare å glede seg 🙂

Hvilke band er verdt å lytte til?

Av våre lokale favourittband om dagen vil jeg spesielt nevne Purple X, Knuste Ruter og Anti Social Rejects. Ingen nykommere akkurat, men stayers som blir bedre og bedre både live og på skive!

Dere har jo ellers vært et band som har vært like kjent for å knytte nettverk utad og hente inspirasjon utenfra. Hva er betydningen av internasjonale nettverk for musikk, kulturutveksling og solidaritet?

Vi har i alle år vært med på å bygge opp og holde ved like nettverk av venner, band og spillesteder i hele Europa. Det har vært svært inspirerende for oss. Det har vært perioder miljøet i Norge har vært temmelig dødt, og da har det vært godt å kunne støtte seg på at det finnes andre steder å både spille og hente inspirasjon. De siste årene har vi hatt mest fokus på å spille i England, og vi har kommet i kontakt med veldig oppegående miljøer der… og masse svært bra nye band!
Disse nettverkene fungerer jo vel så mye som sosiale nettverk. Band hjelper band, og dette her ført til at vi har fått henta masse kule band som vi har møtt ute, hjem til Oslo.. og arrangert konserter med disse.

Düsseldorf. Foto: Gregor Jekat.

Hvordan har utviklingen vært på den internasjonale D.I.Y. scenen fra dere startet med å tråkke opp den såkalte «Blitz-ruta» til slik det er i dag rundt om i Europa? Og hva skjer nå med alle disse små autonome scenene/husene rundt om post-korona?

Det finnes vel ikke noe enhetlig svar på dette. Det er ikke mange steder i rundt i Europa som fremdeles er drevet av de samme folkene som vi møtte på 80- og 90-tallet. På en måte er dette positivt…. da forgubbinga ellers ville vært formidabel. Yngre krefter tar over og det har både positive og negative sider. Nye krefter, ny giv…. men det er også endel yngre folk som ikke kjenner historikken, og tar det for gitt at det finnes en internasjonal D.I.Y. punkscene. Denne typen samarbeid som er basert utelukkende på frivillighet, krever at folk respekterer hverandre, og hjelper hverandre når det trengs. Viktigheten av å stå samla er heller ikke å kimse av. Situasjonen under korona-tiltakene er nok svært ulik på forskjellige steder. Spillesteder som betaler dyr husleie sliter selvfølgelig tungt. Jeg tror bandene stort sett klarer seg… men det kan nok røyne på for mange av spillestedene. Det er ikke så mange okkuperte hus igjen som har konserter med vår type musikk.

Kan dere si noe om disse stedenes/institusjonenes betydning for deres egen identitet både som band og på det personlige planet.

Blitz

Blitz er et ungdomshus… og vi er som kjent ikke akkurat ungdom lenger. Men, BLITZ har betydd utrolig mye for oss opp gjennom årene. Fra slutten av 80-tallet til midt på 90-tallet jobba flere av oss både med arrangering av konserter og bokkafé (alternativ platesjappe/postordre) der. Vi spilte også i diverse band, som nesten var som «husband» å regne. DRUNK øvde til og med i kjelleren på BLITZ i en periode. Etter hvert er det helt naturlig at yngre krefter tar over, men så lenge de fremdeles vil ha oss spiller vi gjerne support og støttekonserter der. Utrolig artig å få lov til det! Oslo trenger et sted som BLITZ der ungdom kan aktivisere seg sjøl. Musikkmiljøet der har alltid vært en fin motvekt til dem som KUN er interessert i politikk. På den måten har interessen for begge deler fått fotfeste på tvers, og man har unngått mye av det vi ser av interne konflikter i mange byer lenger sør i Europa.

Gamlebyen sport og fritid

Kongebra tiltak. Drevet av gamle venner av oss. Holder Gamlebyen i livet. Håper de bygger utescene igjen i skateparken. Var noen HELT legendariske konserter der for noen år siden….

Aye Aye club

Veldig kul pub/bar midt i sentrum. Både liten inne- og en litt større ute scene. Vi har spilt der endel ganger (alltid konge!) og flere av oss har spilt DJ-sett der en gang i blant. Godt at folk flest får gleden av den anselige mengden av vinyl som har samla seg opp hjemme hos oss gjennom ti-årene 😉

Enga pub

Vålerengas beste pub og konsertsted!!! Her føler vi oss også alltid hjemme. Har spilt en del feite konserter der… og vi gleder oss til å spille der igjen etter koronaen slipper grepet!

Alle disse stedene huser til dels ulike deler av punkmiljøet i Oslo. Vi føler oss hjemme på dem alle sammen. Vi synes der er utrolig fett å se at Oslo har så mange ulike punkmiljøer som alle fungerer… og at det er mulig å besøke / være en del av dem alle sammen!

Dere har valgt å legge ut de to første splitt-albumene til gratis nedlasting på hjemmesiden deres. Grei  ut om dette valget, forholdet til nedlastning av musikk og kjøp/salgssiden og delingssiden av musikk ?

Alle skivene våre skal være tilgjengelig for gratis nedlasting fra hjemmesida vår www.dangerman.no . Enten som zip-filer eller låt for låt fra streaming-skjermbildet. Hvis noe mangler skal vi se om vi kan få gjort noe med det med en gang! Vi synes ikke at mp3 filer er noe salgbart medium. Lydkvaliteten er ikke god nok… og vi er mere tilhengere av fysiske formater. Derfor ser vi på mp3’er og nedlasting av disse som promotering. Hvis folk har lyst til å kjøpe platene våre blir vi veldig glade for det. De to siste er tilgjengelig på Vinyl LP som inkluderer gratisk CD… men hvis man kun vil laste ned gratis er det også helt fint! Vi er i hovedsak et liveband, og det er mye morsommere å spille konserter når folk har hatt mulighet til å høre låtene våre på forhånd. Det er jo ikke akkurat som om vi kommer til å tjene penger på dette uansett 🙂

Kan dere til slutt plukke to låter hver som har vært til inspirasjon for skiva eller på generelt plan for bandet og si hva det er som har fenget eller gitt inspirasjon med disse låtene?

Dette er det jo helt umulig å svare på… Alt man hører er jo med på å inspirere det man lager. Men… to låter jeg (Roger) hørte en del på da vi lagde skiva var nok i alle fall Vibrators – «Destroy» og Spoilers – «Punks Don’t Die». Tror ikke vi har lånt så mye direkte derifra… men andre-skiva til Viblators («V2» fra 1978) er en udødelig klassiker med en fantastisk punkrock-energi og feeete låter. «Destroy» er en utrolig fengende låt! Undervurdert skive!

Spoilers er et band vi har spillt sammen med på et par små festivaler i England. Utrolig fengende poppa punkband. De gir ut skiver på samme label som oss i England, og vokalisten/gitaristen spiller bass i SNUFF for tiden. Låten «Punks Don’t Die» er å finne på deres første 12″ EP «Stay Afloat». Denne skiva satte bandet virkelig på kartet, og står som en bauta innafor sin sjanger.

ps Sjekk relaterte under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog