Artist: Misty Coast

Album: «Misty Coast» (2017)

Plateselskap: Brilliance

5+

Misty Coast er prosjektet til Richard Myklebust og Linn Frøkedal fra The Megaphonic Thrift. Nå er duoen ute med sin selvtitulerte debutplate.

Plata åpner med Funny World. “Det kan kanskje minne om Medicine anno The Buried Life (1993), drømmepop à la Joy Zipper eller Beach House, men med smakfull distortion, ekte trommer fremfor enkel trommemaskin og kanskje litt mer gitar enn synth. Geniet Matias Tellez har produsert herligheten. Han kan virkelig dette med lushe og deilige lydbilder”, skriver vår anmelder. Jeg henger meg på beskrivelsen. Karakter 5.

På låt nummer to, Strange Girl, har Misty Coast et tøffere uttrykk enn på de andre låtene på plata. Her er lyden av Misty Coast rå, og når det herlige, melodiøse refrenget setter inn, er jeg solgt. Karakter 6.

Neste ut, Trash Talk Smile, er tilsatt et lett rastløst og nærmest simpelt (positivt ment) komp. Vokalen til Frøkedal og de lettmaskede spindelvevgitarene spinner rundt en forførende og forunderlig drømmeverden ‘a la det særegne soundet Cocteau Twins skapte på åttitallet på plata «Treasure», og låter som Pearly Dewdrops Drops. Deilig sekstitallspop flyter som en underliggende bedagelig malstrøm gjennom låten. Karakter 6.

Take Off / Mess Up sender tankene til Slowdive og det atmosfæriske, melodiøse gitarøset på superb Avalon. Støy-vingene porsjoneres delikat og nennsomt ut, med Misty Coasts egen signatur, vel og merke, det siste gjelder for øvrig alle låtene deres, de har rendyrket og egenartet musikalsk identitet, noe de har til felles med nevnte Cocteau Twins og de andre bandene på 4AD i begynnelsen av den labelens levetid. Karakter 6.

På Leap Year har basslinjen omtrent det samme soundet som Burning Motherfuckers‘ I’m A Lion, fra den sterke plata «This Century» (2017), låta innehar også noe av den samme post-punk stemningen, ihvertfall til å begynne med, før de skurrende, malende god-effektene og drømmepop-synthen gjør sitt inntog. Det som særlig drar karakten opp er Frøkedals vokal, og stemnings-oppbyggingen mot slutten av låta. Karakter 5.

“Heavy Head on a Body føles som en drøm, der du blir fanget i et nett av ekko og saktegående toner. Her er den deilig vuggende sløvheten hovedelementet, der den tripper på tynne elektroniske tråder i ytterkanten av vokalen”, skriver vår skribent i spalten musikalske sidespor, jeg henger meg på denne beskrivelsen også. Karakter 5.

Jeg går ikke nærmere inn på de andre låtene på plata enkeltvis, da de fint kan gå inn under omtalen av låtene overfor, samt at de inngår i den generelle beskrivelsen av plata under, men her følger låt-karakterene: Asteroids – karakter 6. Dinosaur – karakter 5. Sleep Youth – karakter 6. Iron Trees – karakter 5.

Misty Coast har laget en plate som oser av musikalsk kreativitet. Duoen skaper mye ut av så lite, less is more, ikke sant. Grunnfundamentet er variert rytmikk som spenner fra det mer kontante til fjærlette kjærtegn. Lekent og utfordrende finner vokal, gitar og synther sin plass i rommet rundt trommene, og det integreres elektronika-flak, shoegaze-slør, drømmepop-sekvenser i Misty Coasts lydbilde, det hele lyder homogent, men langt i fra konformt. I tillegg består plata av knakende gode låter, da kan det nesten ikke bli bedre. Summa Summarum: Karakter 5 +.

Misty Coast. Foto: Anette Kathinka Servan

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Ellen Andrea Wang. Foto: Solveig Wang

Bassist og vokalist Ellen Andrea Wang slapp sitt nye album «Blank Out» 15. september som har høstet strålende  kritikker. Vi tok en liten prat med henne om albumtittelen, hvordan hun lager låter, musikalske forbilder med mere.

Av: Victor Josefsen

Gratulerer med det nye albumet. Du har valgt å kalle det «Blank Out». Hva er bakgrunnen for albumtittelen? Hadde du alternative titler og hvilke i så fall?

– Tusen takk! Jeg startet et samarbeid med tekstforfatter Martin Hagfors for dette albumet og «Blank Out» ble på mange måter overskriften for de ulike tematikkene på albumet. Flere av tekstene handler om å ikke skulle pynte på sannheter, men stå i det. Samtidig prøve å forstå sannheter, for hva er den virkelige sannheten?

Dette er altså ditt andre soloalbum, men du har sunget og spilt lenge. Når skrev du din første låt? Har du visst hele livet at du skal bli musiker?

– Musikk har alltid vært og er en stor del av livet mitt. Jeg ser på musikken som en viktig del av min identitet. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg skrev min første låt, men helt siden jeg var liten så har jeg utforsket lyder, lekt med instrumenter og søsknene mine og jeg vokste opp med flygel hjemme (begge foreldrene mine spiller piano).

– Blant annet så elsker jeg å dra på konserter, gjerne konserter med musikk som er totalt kompromissløst. Jeg hørte Paal Nilssen-Love og Peter Brötzmann i Polen for ikke så lenge siden. Det var kick!

Hvordan lager du egentlig låter? Har du noen musikalske forbilder du søker inspirasjon fra?

– Jeg har ingen fast oppskrift på å lage låter, men jeg har noen oppskrifter på å komme inn de kreative sonene. Blant annet så elsker jeg å dra på konserter, gjerne konserter med musikk som er totalt kompromissløst. Jeg hørte Paal Nilssen-Love og Peter Brötzmann i Polen for ikke så lenge siden. Det var kick! Selv om jeg holder på med en helt annen sjanger om dagen så er det noe med det musikalske overskuddet i musikk, uavhengig sjanger, som inspirerer. Jeg tror alle har godt av å aktivt oppsøke musikk som er totalt annerledes enn hva en selv holder på med.

Hvordan skiller denne utgivelsen seg fra ting du har gitt ut før?

– «Blank Out» er en videreføring av forrige album med et spissere og mer definert utrykk. Jeg har nok mer 70-talls referanser i musikken nå enn forrige album. Hele albumet er tenkt med tanke på vinylutgivelse.

– Jeg tror alle har godt av å aktivt oppsøke musikk som er totalt annerledes enn hva en selv holder på med.

Hvem er din største kritiker? Deg selv, eller andre nære kollegaer, venner, familie?

– Naturligvis så vil en selv alltid være sin aller største kritiker. Noen ganger viser jeg musikken til familie, venner og får noen sparringspartnere. Men jeg prøver å ikke være så hard med meg selv altså, hvis en blir en for stor kritiker for seg selv så får en aldri gitt ut noen ting. Jeg har bare så vidt begynt å gi ut noen album og har planer om å leve et langt musikerliv. Dessuten, musikere pensjonerer seg så og si aldri, så jeg har store planer om flere utgivelser i nærmeste framtid. Men jeg kjenner likevel på at jeg blir mer kresen med årene. Jeg savner noen ganger den fryktløsheten som jeg hadde i studietida.

Hva mener du selv er din største styrke som musiker?

– Musikaliteten min.

Har du noen røverhistorier fra studio eller er du/dere like fattet som musikken din?

– Jazzmusikere nå til dags er liksom så ordentlige folk de. Det ække noe tull der de kommer 3 min før tida, er hyggelige og leverer sakene sine. Dette er jo studio da, turnélivet kan være annerledes… men du spurte om studio

Hva er din hittil største opplevelse som artist?

– Jeg føler meg heldig som har fått opplevd veldig mange store musikalske øyeblikk opp gjennom årene både som musiker for store artister og eget band hvor jeg går mer inn i artistrollen, vanskelig å nevne bare en. Få ting kan toppes med Sting konserten i fjor.

Har du en scene du drømmer spesielt om å stå på? En festival, eller en spesiell konsertarena?

– JA! Jeg har en stor drøm om å spille på den franske Juan les Pins jazz festivalen. En av min store idoler, saksofonist John Coltrane sitt legendariske album «A Love Supreme» ble tatt opp live derfra i 1965.

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Sjekk også:

by:Larm 2014: Pixel på plass!

Videoanbefaling: Pixel – Call Me

Det gjorde ikke jeg heller tidligere, jeg syntes det var forferdelig, enten det dreide seg om dørgende kjedelig storbandjazz eller masete og støyete frijazz fikk jeg hodepine umiddelbart. Jeg kunne til nød høre på Radka Toneff eller Jan Erik Vold på fest, men satte fort på noe annet hvis jeg fikk sjansen. Husker godt første gang min kone tok meg med på en jazzkonsert på midten av 90-tallet, må prøve noe nytt, sa hun, kan ikke bare høre på The Smiths og R.E.M.

Greit nok, jeg ble med, hadde sikkert godt av å utvide horisonten litt. Men jeg gikk i pausen, orket ikke mer, det var noe av det verste jeg hadde vært borti, det var jo helt kaotisk, en endeløs smørje av usammenhengende kakafoni. Lite visste jeg at jeg var vitne til en konsert med noen av de som skulle bli de viktigste aktørene innenfor den norske frijazz-scenen, og at gruppa Element var en av de første konstellasjonene til bl.a. Ingebrigt Håker Flaten, Håvard Wiik og Paal Nilssen-Love.

Det skulle ta mange år før jeg gikk på jazzkonsert igjen, eller rettere sagt, det var overhodet ikke noe jeg vurderte en gang. Men i 2008 overtalte en ivrig jazzfan og kollega meg til å være med på Scorch Trio på Mono, og ettersom han hadde forsøkt i flere år å få meg med, ga jeg etter denne gangen. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne vente meg, men med Element-opplevelsen i minne var jeg helt klart skeptisk.

Det er vanskelig å forklare hva som egentlig skjedde den kvelden, men midt ute i konserten var det noe som falt på plass i hodet mitt, midt oppi denne utrolig bråkete og i mine ører og øyne musikalske galskapen, gikk det plutselig opp for meg, herregud, dette er jo rock! De spiller jo faktisk i sammen, og ikke bare hver for seg, som jeg alltid hadde følelsen av før, og fy flate så dyktige de er! Og er det noen som virkelig spiller sammen, er det vel jazzfolka, det er nettopp jazzfolka som kan kunsten å improvisere og spille «opp» mot hverandre, og det krever absolutt et stort musikalsk talent, presisjon, samt en stor dose oppfinnsomhet.

Jeg ble helt satt ut av hva jeg opplevde den kvelden, da jeg så og hørte hva Raoul Björkenheim, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love var i stand til kunne jeg ikke unngå å tenke at dette måtte jeg se nærmere på, og mitt første jazzfrø var dermed sådd. Så neste gang du tenker at du ikke liker jazz, tenk deg om en gang til, det kan være at det går opp et lys for deg også, og en vidunderlig ny og ukjent jazzverden ligger for dine føtter.

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Les mer om Scorch Trio her
Lån Scorch Trio sine plater her

Artist: Thulsa Doom

Album: «A Keen Eye for the Obvious» (2017)

Plateselskap: Duplex Records

5

Thulsa Doom startet opp i 1999 og la opp i 2006. De har fra før av tre plater og en EP bak seg, den siste fra 2005, og etter gjenforeningen har de utgitt remastrede versjoner av de tidligere platene. Nå er de tilbake med plata «A Keen Eye for the Obvious».

I 2000 debuterte Thulsa Doom med den klassiske EP’en «She Fucks Me». Norges første stoner-release. Året etter fulgte de sterkt opp med «The Seats are Soft But the Helmet Is Way Too Tight», en av 2001s sterkeste norske rockeutgivelser, selv om avslutningssporet er noe stillestående. Og mye tyder på at «A Keen Eye for the Obvious» blir en av 2017s beste norske rockeutgivelser, selv om det har sneket seg inn et stillestående kutt her også, «Confident Me», jeg kommer tilbake til det kuttet senere.

«…And Then Take You to A Place Where Jars are Kept» (2003) er også en sterk utgivelse, med bl.a. stoner-punk låten «Why Do You Keep On (Watching the Porno) After You Came?» og låter med fengende melodier og foregjorte koringene, som «Kick Me». På «…And Then…» og «Keyboard, Oh Lord! Why Don’t We?» (2005) hentet de i større grad inn elementer fra store deler av rockehistorien og dyttet lag på lag med koringer og finurlige arrangementer ned i støpeskja, det samme har Thulsa Doom gjort på årets plate, «A Keen Eye for the Obvious».

Med «A Keen Eye for the Obvious» har Thulsa Doom ikke distansert seg fra sitt musikalske utgangspunkt, og viser fram nesten alle de gamle grepene, pluss noen nye. På mange måter er plata å betrakte som essensen av hva de har holdt på med tidligere, og litt til.

«Shadows On the X-rays» er stoner rock slash 70-talls tungrock, og som vanlig når Thulsa Doom driver på med slikt, er uttrykket sugende kraftfullt. På dette sporet kjører ikke Thulsa Doom på alt hva remmer og tøys kan holde, det er tilbakelent, med punch og driv. Stoner er også formelen til «Eloquent Profanity», energisk stoner i kombinasjon med fin melodi og fine koringer. Fikst.

På «Bag of Fries» høres det ut som om de har satt seg ned i studioet og jammet i vei. De laidbacke trommene, ditto bass og gitarriff, signert henholdsvis Halvor Høeg og Egil Hegeberg og Ole Petter Andreassen, groover som bare det. Groover som bare det gjør de også på «Wrap the Bad Up», sjekk de heftige trommene & bassen. På begge disse låtene lyder Thulsa Doom, som på nevnte «Shadows On the X-rays», tilbakelent, med punch og driv, et grep også Motorpsycho har lykkes til gangs med på deres siste utgivelse «The Tower». Thulsa Doom legger så inn melodi, smarte koringer, like smarte orgeltoner og gitarsolo, og «Bag Of Fries» låter fullendt.

Thin Lizzy-pastisjen «Lady Nina», som åpner plata, preges av flyt og fremdrift, det samme med den mer rett frem fengende rockern «Quest for Fire», og når vi først snakker fengende, «Magazine» fenger på flere plan, de hektende gitarriffene, den fete sologitaren og det sugende kompet fenger hver for seg, og samlet, en rakker av en låt.

Innledningsvis nevnte jeg balladen «Consider Me», det tilbakelente herlige, groovet som finnes på resten av plata, funker ikke helt her, og melodien er ikke i toppklasse, i motsetning til «In Italics an Bold», som også befinner seg i balladeland, den har en helt annen nerve og temperatur, men «Consider Me» reddes delvis i havn når de drar på mot slutten og sologitaren gjør sitt inntog.

Allikevel, det er tydelig at Thulsa Doom trives med å være tilbake, noe avslutningslåten, vitale «Baby, Hate It» vitner om, en låt full av overskudd og innfall.

Thulsa Doom har laget en plate som anbefales på det sterkeste.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Øya 2014: Schlägerparade fra Thulsa Doom

Thulsa Doom og Dipsomaniacs gjenforenes! (Inkludert anmeldelse av «She Fucks Me»

Min platesamling: Jacob Krogvold

Plateanmeldelse: Brut Boogaloo – «Strike III»

Børge Sageng Henriksen (Brut Boogaloo) – 5 om bøker og musikk

Brut Boogaloo på Rockefeller

Musikalske sidespor – uke 22/2017 (med Brut Boogaloo)

Black Debbath med ny Rockequiz

Øya 2013: Black Debbath

Black Debbath spilte en forrykende konsert på Rockefeller

Black quiz / rock heart

Musikkfest Oslo 2013 konserthøydepunkt: El Doom & The Born Electric

Et av ukas musikalske sidespor: Whalesharkattacks albumdebuterer med gamle tiders popkunst i nåtidig utførelse. Foto: Oda Egjar Starheim.

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

The Vampires & Lionel Loueke – Album: The Vampires meet Lionel Loueke
Et australsk jazzband og en gitarist fra Benin har samarbeidet og skapt et av årets mest spennende album. Det er gitaren og blåserrekkene som spiller hovedrollene, med en grov bass i bunnen, på et album som ikke er låst fast i én sjanger. Med utgangspunkt i tradisjonell jazz, drypper det rytmer fra både afrikanske og karibiske tradisjoner langs melodilinjene. (B.I.H.)

Banaan – Låt: «Himalaya»
Min første assosiasjon til bandnavnet da jeg hørte at de var fra Tromsø, var selvsagt Röyksopp («Eple»). Med et utgangspunkt i elektronika, antar jeg at de også har hentet inspirasjon derfra. Men det er kun et utgangspunkt, for Banaan beveger seg i flere retninger. Opprinnelig var det soloprosjektet til Rudi Eide, men han har fått med seg et fullt band av diverse Tromsø-rockere. Bandoppsettet er ikke uvanlig, med gitar, bass, trommer og synth, men det er sistnevnte som er midtpunktet. Progtronika er nok den mest presise beskrivelsen av musikken, da de eksperimenterer mye i melodiene, og enkelte partier fremstår som improviserte og jazzete, og noen steder ligger de tett opp mot kjernerytmene i enkelte av rockens mange undersjangere. Innimellom dukker det også opp stemmesampling, noe som fungerer som et fint brudd med de repeterende og kjølig klare elektroniske tonene. Debutalbumet Golden Cargo kom i 2015, og i fjor kom EP-en Side Quest One. Banaan planlegger å gi ut en samling remixer fra denne EP-en. Siste helg i oktober spiller de på Insomniafestivalen i hjembyen. Der skal de spille et ferskt sett basert på analoge synthsekvenser og hypnotisk rockeimprovisasjon, ifølge festivalens presentasjon. (B.I.H.)

Dama Scout – Låt: «Sugar»
Plastikkrock er kanskje ikke et mye brukt begrep, men denne gjengen faller inn under det begrepet. Friskt, skeivt og sjarmerende. De har gitt ut fem singler det siste året, så det er lov å håpe at det kommer en fullengder snart. (B.I.H.)

Amber Clouds – Låt: «Lets Meet In Air»
Om debut-EP’en til Amber Cloud skriver vi: «Ep’en vitner om et band som spiller myk drømmerock med sjarmerende småsure gitarer og et kvart bein innenfor shoegaze. Rytmer og riff det er lett å bli avhengig av». På det den nye singelen «Lets Meet In Air» fortsetter de i omtrent samme spor, nå med klarere og luftigere sound. Tenk fin elektronisk drømmepop med fin tweepop-melodi. Fin kombinasjon. Fin låt. Liker du drømmepop, så vil du nok like Amber Clouds «Lets Meet In Air». (V.J.)

The Horrors – Album: V
Fra smal og beintøff garasjerock, har dette bandet underveis vokst seg til et stort, mer synthbasert   Synthelementene har alltid hatt en plass i lydbildet, men nå har de skjøvet gitarene ned fra tronen som hovedinstrument. Det er likevel fortsatt noe mørkt og litt gotisk over The Horrors, det er basstunge elektroniske lyder de lirer av seg, og den karakteristiske vokalen til Faris Badwan er et av bandets styrker og kjennetegn. Melodiøst og dystert som vanlig, denne gangen som en slags hybrid av Depeche Mode og Garbage, og The Horrors. (B.I.H.)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Hanne Bergheim – Album: Boom Boom
Et debutalbum som trøkker til, både i tekst og sound. Relativt minimalistisk instrumentelt, men det gnistrer likevel av låtene, mye takket være en rå vokal som formidler tekstene, på Bømlo-dialekt, med sterk innlevelse. Dette er rett og slett et album som brøyter seg vei ut av høyttalerne og tvinger deg til å ta imot. Presseskrivets beskrivelse av dette som «musikk som utfordrar visepop med ei punkete og poetisk tilnærming», synes jeg er en meget presis fremstilling. (B.I.H.)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Beach of Diamonds – Låt: «Summer Ends»
Beach of Diamonds er en ny norsk poprock-trio. «Summer Ends» er deres andre singel, utgitt av Big Day Records. Gruppa består av to tvillinger fra Skiptvet og en vokalist fra Tønsberg, som har spilt sammen siden høsten 2016. Tematikken summertime blues etter at sommeren er over, derav tittelen «Summer Ends», står i kontrast til den spretne låten med nynnbare hooks, og med svensk (power)pop-sound; et sound som lyder svensk, uten at noen kan forklare hvorfor, dét er bare slik (jeg var innom det samme i anmeldelsen av den andre Sweden-plata). En lovende singel fra Beach of Diamonds. (V.J.)

Drøm – Album: Drømmen Om Oss
Tromsø-bandet Drøm er ute med plata Drømmen Om Oss, et konseptalbum som skildrer sangeren Sondre Pettersens seks år lange forhold fra start til slutt. Plata er inspirert av drømmens uklare grenser mellom fantasi og virkelighet. Denne plata kan fungere på flere nivå. Det veksles mellom ambient, elektronika, jazz-elementer og rock, samtidig som alt overlapper hverandre (sjekk f.eks. «Neste Vår»). Denne plata minner meg til en viss grad om Inge Bremnes’ «Ikaros». Drøm er flinke til å male frem stemninger, plata framstår personlig pga. Sondre Pettersens stemme, og det jordnære og drømmende lever side om side musikalsk. I det hele tatt så skaper Drøm synteser av det elektroniske og organiske, «kjølig» distanse og varmt nærvær. Og selv om det kan bli en klisje når det det gjelder band fra Nord-Norge, så har Drøm et til dels såkalt arktisk lydbilde, bare hør på «Vi Skal Ei Forsvinne», der de også nevner nordlyset. (V.J.)

Whalesharkattacks – Album: Whalesharkattacks
Viviana Vega er en multiinstrumentalist som har erfaring fra flere Oslo-band, nå har hun sluppet plate under navnet Whalesharkattacks. Viviana Vega er også en sjelden fugl Føniks, for selv om soundet i første omgang sender tankene til Depeche Mode og 80-talls synthpop, forener låtene elementer fra forskjellige tidsepoker, som i «Motel», den åpner med deilig «vintage» mørke synthstrofer før det flettes inn moderne, for å bruke det ordet, pop, både i vokalføring og utførelse. Og vi tidligere beskrevet debutsingelen hennes «Gaslightin’» fra debutplata i denne spalten slik: «På sin første låt serverer hun en mørk trip i et slags grenseland mellom blant annet rap og r’n’b.» Så kanskje følgende enkle, og noe kjedelige, beskrivelse, passer aller best på musikken til Whalesharkattacks: Melankolsk, forførende elektronisk sound med pop-feel og driv (som i «Saws” (You Don’t Know Me)». Musikken er derimot langt ifra kjedelig. Whalesharkattacks er gamle tiders popkunst i nåtidig utførelse. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 38/2017

Musikalske sidespor – uke 37/2017

Musikalske sidespor – uke 36/2017

Musikalske sidespor – uke 35/2017

Musikalske sidespor – uke 33/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Alle har en fortid, superprodusent Yngve L. Sætre spilte i Barbie Bones og kastet fiskeslo på publikum.

Barbie Bones’ debutalbum Brake for Nobody kom som et friskt pust i 1990. På et tidspunkt hvor jeg hadde gått lei av de såkalte 4 store, som alle hadde levert svake album samme år, var det befriende å oppdage noen som våget å ta rocken i en ny og annerledes retning. Med sin blanding av rock, punk, funk og indisk raga sparket Barbie Bones i gang en ny bergensbølge, og var  sammen med Pogo Pops og Chocolate Overdose plutselig det mest spennende som foregikk innen norsk musikkliv.

«Høyoktan psykedelisk boogiefunk», skrev musikkavisen Beat i forbindelse med utgivelsen av plata, og det er en ganske presis beskrivelse. Yngve L. Sætres engelsk er kanskje ikke perfekt, men han synger med en inderlig nerve, og Dag Igland «lirer» av seg noen nydelige og fete riff på gitaren. Siden det var slacker Happy Mondays, synthpop-prinsene Depeche Mode og melankolske Nick Cave som ellers preget anlegget mitt i 1990, røsket Barbie Bones meg ganske kraftig opp av dvalen, og fikk meg til å sette pris på skikkelig rock igjen.

Barbie Bones var veldig glade i stemmemanipulering og sampling, spesielt 2.-albumet Death in the Rockinghorse Factory har en litt for stor dose av det. Ellers bød albumet på mye av det samme som debuten. Første halvdel er definitivt best, med de klassiske låtene Freeze-MF!!, Kaptain Nemo og Living In Your Slipstream. Barbie Bones fikk Spellemannprisen i 1993 for plata, men de ga den bort til Garage i Bergen, som brukte den som dørhåndtak, noe som senere har blitt en tradisjon.

Barbie Bones fikk generelt sett gode kritikker og mange fans, men de store salgstallene uteble. Plateselskapet EMI gjorde, ifølge gruppa, en laber innsats i forhold til promotering, de ble blant annet booket inn på knøttsmå plasser ingen hadde hørt om – rundt omkring i Europa. Barbie Bones har senere innrømmet at de kanskje manglet egen ståpåvilje, og at de var mer kunstnere enn forretningsmenn. En ærlig og nobel sak det, men også veldig synd. For bortsett fra den klassisk dårlige plateselskapoppfølgingen, er det er ingen tvil om at kvaliteten til Barbie Bones var der fra begynnelsen av, og at de kunne blitt store. Veldig store.

Barbie Bones takket, til slutt, for seg i 1993, men har hatt ulike gjenforeningskonserter opp igjennom årene. Yngve L. Sætre, Frank Hammersland (Pogo Pops) og Frode Unneland (Chocolate Overdose) dannet senere Popium i 2000, de ga ut 3 fine album, den siste i 2006, men det har vært stille siden.

Ellers er Sætre kjent for sine studioferdigheter og har omtrent produsert halve RockeNorge siden, med blant annet Pogo Pops, Tre Små Kinesere, Dumdum Boys, deLillos, Sondre Lerche, Morten Abel, John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby!, Kaizers Orchestra og Lars Vaular på merittlisten. Imponerende!

Jeg så Barbie Bones på Fjellparkfestivalen i 1991, og de kastet fiskeslo, men jeg rakk akkurat å dukke unna, så det gikk bra for min del. En kan jo spørre seg om hvorfor de drev med dette, fiskeslokasting er ikke en særlig sympatisk ting å gjøre mot fansen. Stinker noe jævlig, og er generelt sett veldig ekkelt. Var det image? Politisk statement? Dårlig oppdragelse? Ikke vet jeg, men musikken til Barbie Bones taler for seg selv, og bør finnes i enhver platesamling.

Du kan låner musikk av artister nevnt i saken her

I dag slippes «New Explorers», den første singelen fra Stina Stjerns kommende album «Kap Herschell», som er ute i januar 2018. Vi tok en liten prat med Stina om bøker og musikk generelt, først noen ord om dagens singelutgivelse og den kommende plata.

Av: Victor Josefsen

Grunnsporene på plata «Kap Herschell» ble innspilt i Tim Gane (Stereolab) sitt studio i Berlin, sammen med tekniker Jeffrey Fisher. Opptakene ble deretter videre behandlet og arbeidet med av produsent Kyrre Laastad (Snøskred, Jenny Hval) i Chrome Mahogany i Trondheim. Her ble disse opptakene tatt ifra hverandre, spilt inn på gamle kassetter, kjørt gjennom synther og tatt opp på nytt. Resultatet har blitt en plate som befinner seg et sted mellom 90-talls lofi, shoegaze og moderne psykedelisk popmusikk, skriver Sellout! Music.

Stina Stjerns nye låt lover iallfall godt for den kommende plata, skriver jeg, der den lett «piskes» fram av varsomme kraut-trommer, utfylt av skimmeraktige synther, gitar og Stinas innsmigrede vokal. Jeg anbefaler også hennes plate «Days Like Waves» fra 2011.

Hvilken musikk liker Stina Stjern selv? Det får du svar på i vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk.

1) Hva er det siste du leste?

– Det siste jeg leste var «Nei og atter nei» av Nina Lykke.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

– Den første boken jeg tenkte på da jeg leste dette spørsmålet var «Drømmefakultetet» av Sara Stridsberg. Jeg har av en eller annen grunn et veldig auditivt forhold til den boken. Som om jeg hørte lydkulisser mens jeg leste. Musikalsk ville nok uttrykket beskrive innestengt luft og feberkramper.

3) Hva er din favorittbok?

– Den største leseropplevelsen jeg har hatt var i fjor sommer da jeg skulle reise og besøke en venninne i England. Jeg kjøpte John Fosses «Trilogien» på Gardermoen. De første sidene var jeg ganske skeptisk, men så kom jeg inn i rytmen og språket og innen side 5 satt jeg og gråt. Jeg klarte ikke legge fra meg boken. På toget fra London til Cornwall måtte jeg kjempe mot direkte hulking. Fremmede mennesker kom bort til meg og spurte om jeg var OK. Jeg forklarte så godt jeg kunne at «Yes, I’m just reading this book by John Fosse…». Da jeg var ferdig med boken var jeg helt utladet og lurte veldig på hva som hadde truffet meg. Jeg konkluderte med at dette var en bok som gikk rett inn i de store basale følelsene, uten å gå veien via intellektet. Jeg ble berørt av litteratur på samme måte som jeg tidligere ellers bare har blitt berørt av musikk. Det var rett og slett helt rått!!

4) Hva er ditt favorittalbum?

– Det veksler veldig. I dag har jeg hørt på Calling Out of Context – Arthur Russell. Ellers driver jeg for tiden og forbereder jazzelevene mine ved Sund folkehøgskole på studiereise til Brasil og da har jeg hentet frem Arthur Verocai sitt selvtitulerte album fra 1972. Hvis jeg ikke vet hva jeg vil høre på, så blir det nesten alltid Cocteau Twins.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

– Jeg hørte en gang noen si et eller annet om at Murakami hadde uttalt at han skrev på en måte som gjorde at han hele tiden overrasket seg selv. Hvis dette stemmer så er jo han en klar kandidat!

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Les også:

Børge Sageng Henriksen (Brut Boogaloo) – 5 om bøker og musikk

Iffy Orbit – 5 om bøker og musikk

LULI – 5 om bøker og musikk

Kaja Gunnufsen – 5 om bøker og musikk

Thomas Bratlie Haugland – 5 om bøker og musikk

Jarle Kvåle i Vreid & bookingsjef for Tons of Rock – 5 om bøker og musikk

Tore Sørensen – 5 om bøker og musikk

Trist Pike – 5 om bøker og musikk

Trojka – 5 om bøker og musikk

kathinka – 5 om bøker og musikk

Siril Malmedal Hauge i Fieldfare – 5 om bøker og musikk

Natasja Holmboe – 5 om bøker og musikk

Oakland Rain – 5 om bøker og musikk

Pil & Bue – 5 om bøker og musikk

WHALESHARKATTACKS – 5 om bøker og musikk

The Modern Times – 5 om bøker og musikk

Pyke – 5 om bøker og musikk

Claudia Scott – 5 om bøker og musikk

Ampmandens Døtre – 5 om bøker og musikk

Syntax TerrOrkester – 5 om bøker og musikk

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

Påls butikk – 5 om bøker og musikk

Leonov – 5 om bøker og musikk

Benjamin Finger – 5 om bøker og musikk

Sauropod – 5 om bøker og musikk

Synne Sanden – 5 om bøker og musikk

Oral Bee – 5 om bøker og musikk

Pikekyss – 5 om bøker og musikk

Magnus Bechmann – 5 om bøker og musikk

Sheila Simmenes i Love Exit Orchestra – 5 om bøker og musikk

Tellef Raabe – 5 om bøker og musikk

«K:N» AKA Kjetil Nernes i Årabrot – 5 om bøker og musikk

Arild Hammerø (Atlanter) – 5 om bøker og musikk

Einar Stenseng – 5 om bøker og musikk

Youth Pictures of Florence Henderson – 5 om bøker og musikk

Unnveig Aas – 5 om bøker og musikk

Jon Arild Eriksen – 5 om bøker og musikk

Kari Harneshaug – 5 om bøker og musikk

Don Wild – 5 om bøker og musikk

Bård Torgersen – 5 om bøker og musikk / Universet musikkvideo

Vev – 5 om bøker og musikk

Siv Jakobsen – 5 om bøker og musikk

Løchstøer – 5 om bøker og musikk

Parker Lewis – 5 om bøker og musikk

Artist: Badfinger

Album: «No Dice» (1970)

Plateselskap: Apple Records

Dette er ingen The Beatles rip-off, men et powerpop mesterverk som står stødig på egne bein. Rock’n’roll-bandet Badfinger gjør akustiske ballader og catchy poplåter med en autoritet og sensibilitet som få matcher.

«No Dice» er Badfingers andre album og her slår de  knock out på sin første utgivelse «Magic Christian Music», en plate som er bra, men ikke står distansen ut på samme måte som dette fantastiske 2.albumet.

Plata åpner med Peter Hams rocker «I Can’t Take It», en låt som viser hans unike sans for melodi, samtidig sprer den nye gitaristen Joey Molland på med noen tøffe Keef-riff. Låt nummer 5, «No Matter What», er en klassisk powerpop-låt i samme gate som Big Stars «Blodwyn», og har en countryrock-feeling over seg.

«Without You» er like vakker som den er trist. Trist er også skjebnene til Peter Ham og Tom Evans, Peter henger seg i garasjen i 1975 og Tom tar sitt liv i 1983.

Badfinger kunne muligens blitt noe i nærheten av det nye The Beatles, hadde det ikke vært for all uflaks og personlige tragedier i deres kjølvann. Dette kan du lese mer om i boken «Without You – The Tragic Story of Badfinger» av Dan Matovina.

Men først og fremst er dette et band som skal høres, og liker du denne platen så er «Straight Up», som kom i 1971, et must, og låten «Just a Chance» fra platen ”Wish You Were Here” fra 1974 må være blant de tøffeste powerpop-låtene som finnes.

Er The Beatles og Big Star blant dine favoritter vil du elske Badfinger.

Tekst: Knut Tore Abrahamsen

Dette er en småredigert versjon av saken som ble publisert på, Stavanger bibliotek og kulturhus

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

The Beatles – «Don’t Let Me Down»

The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)

The Beatles – The Beatles

Gamle juleplata med Beatles

Er det vits å lese noe mer om Beatles?

Albumanbefaling: McCartneys «Ram»

Årets beste Youtube-klipp – Nirvana med McCartney som Kurt

Paul McCartney var fan av dette bandet

George Harrison og ukulelen

Ravi Shankar 1920-2012

Engelsk landsbypsykedelia

Powerpop

Et av ukas musikalske sidespor: Viktor Wilhelmsen leverer syv sterke låter om hav og natur. Foto: Magnus Ressem

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Viktor Wilhelmsen – Album: Stjolne Mea
Fra en liten bygd i Finnmark, kommer en rutinert artist som nå albumdebuterer på egen dialekt, etter en EP og ett album på engelsk, og en rekke bidrag til andre utgivelser. Naturlig nok er det mye hav og natur, og Wilhelmsen skildrer både små detaljer og stort alvor i sine tekster. Musikken bærer preg av inspirasjon fra både blues og visesang, men dette er en artist som ikke forsøker å fylle noen andre enn sine egne sko, og han står støtt på morsmålet. Tittelen får også en forklaring fra artisten selv, for de av oss som ikke er vokst opp i en fiskerfamilie: «Personlig mener jeg at det er mange paralleller mellom fisker- og musiker-livsstilen, selv om de på overflaten er veldig forskjellige. «Mea» betyr noe sånt som «siktepunkt eller koordinater i naturen hvor man finner fiskeplasser». Det er rett og slett den gamle måten å orientere seg på havet på. Fiskere hadde bøker, kalt «medboka» eller «skallboka» hvor de skrev ned disse punktene. Mean kunne være svært hemmelige, og noen gikk også gjerne i arv. Enkelte gikk så langt som å sy medboka inn i likskjorta. Ordtaket «medlaus mann e matlaus» sier litt om hvor viktige mean var. Det å fiske med «stjolne mea» er et bilde jeg synes er ganske beskrivende. Man kan kanskje klare å stjele mean, men man må fortsatt fiske fisken selv – og man kan stjele mye fra andre låtskrivere, men man må skrive låta selv». (B.I.H.)

Wolf Parade – Album: Cry Cry Cry
Det første albumet siden 2010 fra denne kanadiske gjengen, som er å betrakte som en supergruppe i indiekretser. Medlemmene har en fortid i blant andre Sunset Rubdown, Frog Eyes, Divine Fits, Hot Hot Heat og Swan Lake. De er tilbake med sitt velkjente sound, der det trykkes til med hektiske toner og energiske gitarer, og tekstlinjer som får deg til å grøsse av fryd. Den skingrende vokalen er også et varemerke som du enten kan elske eller hate. De beveger seg i ytterkantene av powerpop, med et dramatisk uttrykk som skiller bandet fra de fleste andre. (B.I.H.)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Flunk – Album: Chemistry and Math
Flunk er det beste bandet fra Tigerstaden som du kanskje aldri har hørt om, fordi få skriver om dem i Norge. I utlandet er ståa helt annerledes. Flunk holdt releaseparty for albumet i Istanbul og har store fanskarer i mange land på flere kontinenter. Flunk debuterte i 2002, «Chemistry and Math» er Flunk sitt sjette ordinære album, alle platene er utgitt på den legendariske Tromsø-labelen Beatservice Records. «Chemistry and Math» er et gjennomført album, med estetisk betagende låter, som «Petrified», «Chemistry And Math» (bra tekst) og «Outsider», som vi tidligere har anbefalt i denne spalten. Uttrykket er filmatisk stemningsfull pop, alltid innenfor hvilepuslnivå, med innlevelse og fantastisk stemmeprakt fra Anja Øyen Vister. Soundet er åpent, uten å bli for cleant, med referanser til trip hop produksjonene for en del år siden. (V.J.)

Halo Maud – EP: Du pouvoir
Fransk pop fra gitaristen i Melody’s Echo Chamber. Tre låter med et stort spenn, fra lett og luftig til mørkt og skranglete, den siste låten kunne vært en fransk versjon av en Blonde Redhead-låt. En spennende nykommer. (B.I.H.)

Rancho Relaxo – Låt: «Im Crying» & EP: Polarized & alle platene
«Im Crying» burde ha vært med på årets beste norske låter 2015 lista mi. Det samme med plata den er hentet i fra, «White Light Fever». Samme greia med deres forrige plate fra 2012, «Happy Light Experiment». «Im Crying» er en av de beste garasjesjerock-låtene jeg har hørt de siste årene, cool video også. Rancho Relaxo har base i Møre og Romsdal, og har gitt ut en del plater siden oppstarten i 2003. Selv lister de bl.a. opp The Jesus and Mary Chain og Spacemen 3 som referanser. I likhet med The Jesus and Mary Chain (de har covret «On the Wall») og Spacemen 3 opererer Rancho Relaxo i sin helt egen sfære. Rart, at så få i Norge nevner denne gruppa, skrev jeg for tre år siden, enda rarere er det i 2017, de kommer jo opp med den ene kvalitetslåten etter den andre. I utlandet har de derimot, i likhet med Flunk (se over), vakt oppsikt, og i slutten av september spilte de på Liverpool International Festival of Psychedelia. Dessuten er den siste plata «White Light Fever», med «Im Crying», utgitt på vinyl av Wrong Way Records i Storbritannia. Selv oppdaget jeg dem ved en tilfeldighet, da jeg for tre år siden var i gang med å kassere (promo)CD’er dukket Ranco Relaxo-skiva «Happy Friday Experiment» opp. De er for øvrig fascinert av kassetter, sjekk innecoveret på «Happy Friday Experiment» og videoen «Wisdom Blackout». «White Light Fever» innholder foruten psych-garasjerockeren «Im Crying», space rock, psych rock, shoegaze, drømmepop og krautrock-elementer, en ypperlig plata, og det beste av alt, Rancho Relaxo utforsker uttrykket innenfor rammene de selv har satt, slik at de aldri blir copy cats, men skaper sin helt egen greie. På EP’en utgitt i år består kompet av en trommemaskin, eller rettere sagt, trommeaskinen er inkludert i hele uttrykket, i kombinasjon med feeedback og syntheffekter. Her er lyden av Rancho Relaxo mer i retning drømmepop, uten at de kan sammenlignes med Beach House av den grunn, de lager igjen sin helt egen greie. (V.J.)

Erin Rae – Låt: «Wild Blue Wind»
Denne gangen på egen hånd (men backet opp av bandet hun vanligvis tilhører, The Meanwhiles), med varm countryfolk og en tekst som setter spor. Låten handler om å ta vare på både seg selv og andre, vi har alle behov for mental og følelsesmessig oppfølging. (B.I.H.)

Kings of the Valley – EP: Kings of the Valley
Trondheimsbandet Kings of the Valleys første utgivelse er innspilt, mikset og mastret i Brygga Studio i Trondheim, og gis ut på Brygga Records. Vi har tidligere anmeldt nye og gode utgivelser fra Brygga Records, The Sideways og One Track Minds. Et av medlemmene i Kings of The Valley bidra på begge de disse to gruppenes utgivelser. Den selvtutelerte EP’en til Kings of Valley er trykket i lekker vinyl, kult cover. Det hviler en varm atmosfære og et levende sound over denne EP’en, som består av 3 låter på til sammen ca. 18 minutter. Toppene er «Rotosphere» og «Lie», selv om det tar ca. to og et halv minutt før Kings of Valley blir skikkelig varm i trøya på sistnevnte. Begge låtene er er tilbakelente og samtidig groovy, og svinger med gode 70-talls vibber, det hele låter befriende lite moderne. Kings of the Valley skifter ham en del ganger i løpet av låtene. Mellotron, gitarsoloer, orgelbrus og melodisk bassing sørger for et variert uttrykk. Den mer rett frem «Wake Up» holder ikke samme standard som de to andre låtene, den mangler driv, og Atle Antonsen-utbruddet som dukker opp et stykke ut i låta er malplassert, okke som, 2 av 3 låter viser at dette kan blir riktig så bra framover.(V.J.)

Sweden – Låt: «Back Again»
Swedens nye singel «Back Again» er i Swedens-powerpop-ånd. Det er noe konformt og på samme tid betryggende over forutsigbarheten deres, omtrent slik beskrives Teenage Fanclub i anmeldelsen av skottenes konsert på Rockefeller i fjor. Samme beskrivelse passer ganske så bra på Sweden og den nye singelen «Back Again, selv om den er mer «streit» poppa produsert, for å si det slik, enn hva vi er vant med fra den kanten. Dette er en forsmak på plata «Confetti», ute 9. februar neste år. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 39/2017

Musikalske sidespor – uke 38/2017

Musikalske sidespor – uke 37/2017

Musikalske sidespor – uke 36/2017

Musikalske sidespor – uke 35/2017

Musikalske sidespor – uke 33/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Fredrik William Olsen er ute med sitt tredje soloalbum som har fått fine kritikker og valgt ut som «Ukens album» på NPS Music. Og en fin plate er det blitt. «Kosmos og kaos» består av innsmigrende og ettertenksomme høstmelankolske låter og tekster med varme, humor og brodd. Vi tok en liten prat med Fredrik.

Av: Victor Josefsen

Gratulerer med dagen og det nye albumet. Du har valgt å kalle det «Kosmos og kaos». Hva er bakgrunnen for albumtittelen? Hadde du alternative titler og hvilke i så fall?

– Tusen takk! Hvis jeg skal være helt ærlig så syns jeg først og fremst «Kosmos og kaos» hørtes kult ut. I tillegg til det er vel tittelen et forsøk på å sy platen mer sammen. Låtene er veldig forskjellige, og tematisk sprikende, så jeg syns det var en passende tittel. En tredje grunn er at jeg fant mye ro av å se på Cosmos, dokumentarseriene, i en kaotisk tid. Jeg bestemte meg for tittelen ganske tidlig, så alternative titler var aldri et tema.

Du har jo gitt ut både soloalbum og svært kritikerroste album i gruppa Kråkesølv tidligere, med andre ord, så har du oppnådd mye, hva er det som får deg til å fortsette med musikk?

– I snart ti år har jeg utelukkende drevet med musikk. Suksessen med Kråkesølv kom ganske brått på, og vi rakk kanskje ikke helt å fordøye det fordi det var så mye som skjedde. Etter hvert har jeg innsett mer og mer hvor heldig jeg er som har det yrket som jeg har. Jeg har rett og slett en fantastisk kul jobb. Hver gang vi reiser ut kjennes det som jeg skal på et lite eventyr. Det at jeg fortsetter å skrive musikk føles egentlig ikke som et valg. Det er noe jeg har et grunnleggende behov for å gjøre. Og forhåpentligvis blir jeg bedre og bedre med årene.

Dette er altså ditt tredje soloalbum, men du har sunget og spilt lenge. Når skrev du din første låt? Har du visst hele livet at du skal bli musiker?

– Jeg spilte i en del band før vi startet Kråkesølv, og i de bandene skrev jeg en del sanger. Likevel føles låten «Hjørnebrikke» på førsteplata til Kråkesølv som min første låt. Jeg har nok tenkt siden 15-årsalderen at gitaren kom til å være en del av livet mitt, men jeg hadde ikke et mål om å bli musiker på heltid. Det var noe som skjedde av seg selv. Men én ting jeg har visst er at jeg ikke ville ha en «vanlig» jobb, så da passet det jo bra at musikken ble veien.

Når du jobber solo, er du din egen sjef, står mer alene og må ta alle avgjørelser på egen hånd, hvordan skiller det seg ut fra bandhverdagen med Kråkesølv?

– Kråkesølv er et veldig demokratisk band. Jeg kaller det i blant et velfungerende anarki. Vi jobber utrolig godt sammen. Alle har en sterk stemme som blir hørt av alle de andre. Og det er jo veldig mye enklere å snekre låter når man kan kaste ball med tre andre enn når man selv må ta alle avgjørelsene. På mine to forrige soloplater syns jeg det var veldig utfordrende å forholde seg til all tvilen som oppstår når man jobber helt alene. På «Kosmos og kaos» leide jeg inn Lars Myrvoll som produsent, og vi jobbet også tett med trommeslager Øyvind Hegg-Lunde, så det gjorde hele prosessen mer overkommelig.

Hvordan lager du egentlig låter?

– Jeg har ikke noen fast tilnærming til låtskriving. Om jeg hadde hadd mer struktur på det området hadde jeg nok skrevet mye mer musikk. Som regel dukker nye gitar-figurer opp når jeg sitter og klimprer. Også lager jeg tekst og melodi når jeg har funnet ut omtrentlig hvordan låten skal gå på gitaren. Men jeg starter ikke med teksten før jeg har et slags konsept eller en idé om hva låten skalhandle om.

Hvordan er denne utgivelsen i forhold til ting du har gitt ut før? (Inkludert soloalbumene dine og Kråkelølv-platene).

– Forskjellen mellom Kråkesølv og mitt soloprosjekt er ganske åpenbar. Kråkesølv opererer i en annen sjanger enn det soloprosjektet mitt gjør. Det som skiller «Kosmos og kaos» fra mine to forrige soloalbum er hovedsakelig lydbildet. Produsent Lars Myrvoll har fått ganske frie tøyler, og vi har kun brukt musikere vi ikke har jobbet med før. Jørgen Træen, som har mikset skiva, har også hatt veldig mye å si for at lydbildet på dette albumet klart skiller seg fra de to forrige. Tekstmessig er også «Kosmos og kaos» mer variert enn mine tidligere utgivelser.

På en av låtene synger du “alt er ved det samme, men nå er jeg ny, så alt er forandra på ny”. Hvordan er alt forandret?

– Den låten skrev jeg da jeg hadde en slags manisk opptur, noe jeg har i blant. Ting var
tilsynelatende akkurat som tidligere, men følelsen av tingene var totalt forandret. Det er litt som å være forelsket, når forelskelsen gjør alle aspektene ved livet bedre, ikke bare tanken om eller følelsen av den personen man er forelsket i.

Hva tar du utgangspunkt i når du skriver tekster?

– Det er som regel egne observasjoner av livet, eller andres historier. Men det kan også være at jeg starter med én god linje og bygger en hel tekst ut fra den. Eller at et ord eller begrep blir til en sang. Slik som låtene «Din trofaste øyentjener» og «Damokles» fra mine to tidligere album.

Hva mener du selv er din største styrke som musiker og tekstforfatter?

– Det er et veldig vanskelig spørsmål for meg å svare på. Jeg tviholder på at tekst er viktig i musikken. Det er kanskje en styrke?

Hvem er din største kritiker? Deg selv, eller andre nære kollegaer, venner, familie

– Uten tvil meg selv. Jeg viser sjeldent ting jeg har laget før de er ferdige.

Hva er din hittil største opplevelse som artist? (Inkludert tiden med Kråkesølv).

– Jeg tror det må ha vært da vi med Kråkesølv framførte bestillingsverket «Kjetterbålet» på
Varangerfestivalen i 2015. Det var noe vi hadde jobbet veldig lenge med, og det var utrolig mange mennesker involvert både på og av scenen. Det var første gang vi gjorde noe slikt, og jeg tror aldri jeg har vært så nervøs før. Men det gikk veldig bra!

Hva skjer fremover med deg?

– Målet er å få spilt så mye som mulig, skrive ny musikk og kanskje reise litt utenom spillejobbene.

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Wauwatosa. Foto: Jon Lunde

Av: Victor Josefsen

Først: Wauwatosa om låten deres ( sitat Sigurd Ytre-Arne)

«Jeg var på vei for å besøke min søster i Malawi. Jeg satt på flyet og hørte gjennom et øvingsopptak jeg hadde gjort med Vegard Holum og David Aleksander Sjølie, og tenkte at ‘dette kan være en låt’. Jeg begynte å klippe og lime i lydfilene, og den litt snåle beaten med de enkle pop-akkordene fikk meg til å tenke på Trondheimsbandet Broen, så da kontaktet jeg Marianna».

5 låter som har inspirert Wauwatosa

1. Four Tet – Hands
Mange av grunnelementene i låtene våre kommer ofte fra spontane, ujevne og skitne loops som vi har lagt oppå hverandre, klippet opp i eller manipulert på ulike måter. «Hands» av Four Tet er en låt jeg har hørt på siden jeg var tenåring, og jeg tror mye av splice-/loop-inspirasjonen kommer mer eller mindre ubevisst fra bl.a.» Rounds»-plata deres.

2. Thom Yorke – The Mother Lode
Både «Tomorrow’s Modern Boxes» og «The Eraser» av Thom Yorke har nok bidratt på et eller annet plan i prosessen. Brokete grooves, elektroniske lyder i samspill med støyete og manipulerte akustiske samples, sår og nær vokal, og en stor kjærlighet for UK Garage og 90-tallets Warp-estetikk.

3. Broadcast – I Found the F
Kanskje ikke det første bandet folk ville sammenliknet oss med, men jeg bruker nesten alltid Broadcasts lo-fi-univers som ideal når jeg skrur synth- og gitar-lyder. Mange av låtene er også veldig repetetive og tilsynelatende enkle låter, og det har definitivt påvirket min arbeidsprosess.

4. Madvillain – All Caps
Det er vanskelig å ikke digge komboen av samples fra jazz og gamle skrekkfilmer, loopa pianofigurer og brokete 90s-hip-hop-trommer. «Figaro», «Raid» og «Accordion» er også sterke låter fra samme skive som definitivt har farget soundet på ulike måter.

5. Jon Hopkins – Form By Firelight
Det føles obligatorisk å nevne Jon Hopkins, særlig «Immunity»-skiva fra 2014. Deilig, forvrengte, loop-baserte grooves som leker med timing, sound og form på en måte jeg nesten aldri har hørt før.

Wauwatosa – Snakes

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

I dag gir Ane Monsrud ut sin nye singel «GIRL» med tilhørende musikkvideo. Vi kjører premiere.

Av: Victor Josefsen

I Januar 2017 utga duoen (produsenten Torben Jensen er bak laptopen) deres debut EP «Mysterious Connections»: 7 sanger som avspeiler en ung kvinnes liv og historie. Duoen har gjestet mange musikkscener og festivaler, varmet opp for Chinah og turneret med to av Folkeuniversitetets ”Forskershow”.

Gitaristen Anna Roemer og trommeslager Peter Dombernowsky er gjestemusikere på singelen, og den grafiske musikkvideoen er laget av Julie Bjørnskov.

“Monsrud kan beskrives som Susanne Sundførs lillesøster, der har lyttet til jazzplader i stedet for synthpop” – Amanda Olsen, Bands Of Tomorrow.

Ane Monsrud har laget en forførende melodi badet i en organisk og elektronisk sound.

Sjekk også:

Echoes in Veil – tenker snarere i sound enn i harmonikk

Av: Victor Josefsen

Ordet på gata, ikke minst i Arne Garborgs plass 4 der Deichman holder hus, har gått en stund om Spielbergs nå. Selv har jeg applaudert alle singlene de har gitt ut, inkludert høydaren, monumentale «Ghost Boy». Jeg nevnte dem også på Musikknyheter sin mest tro på liste i 2017.

Nå har Spielbergs sluppet den første singelen «Distant Star» fra det kommende debutplata. Produksjonen er mer clean på denne enn på «We Are All Going To Die / Daniil» & «Daisy! It’s the New Me», ellers framstår «Distant Star» som en striglet hybrid av disse tre låtene, selv om den i likhet med Swedens siste singel er mer «streit» poppa (her poppunka) produsert enn det forutgående slippene, for å si det slik, enn hva vi er vant med fra den kanten. Spielbergs lyder fortsatt bra, der særlig den intense og briljante gitarsoloen ut i låta setter fyr på sakene.

5 album som har inspirert Spielbergs

Christian sitt valg:
….And You Will Know Us by The Trail of Dead – Lost Songs (2012)

Når man snakker om … Trail of dead er det kanskje skivene «Madonna» og «Source, Tags & Codes» de fleste har et forhold til. Sistnevnte solgte i bøtter og spann og førte bandet høyt opp på altrock-himmelen. Det hadde kanskje også vært naturlig og velge et av disse om vi skulle velge en skive. En del falt av lasset etter «Source, Tags & Codes», fordi mange hadde håpet på enda et STC Vol. 2  Det skjedde ikke med «Worlds Apart». Albumet besitter tidvis andre kvaliteter i retning mer tradisjonell låtskriving, sett bort ifra åpningssporet da, ANTHEM!!

De påfølgende albumene har flust med gode låter, men bandet nådde aldri helt gamle høyder før «… Tao of the Dead». FOR et sistespor, den fantastiske låta «Tao of the Dead, Pt. Two: Strange News from Another Planet». Var de tilbake som et av verdens beste band?

Etter en lang intro kommer jeg nå til poenget: JA!!! «Lost Songs» (2012) smalt ned som en bombe av energi, og jeg mener det er … Trail of Dead sin beste og mest helhetlige plate siden de tidligere nevnte album. Spilt inn i Hannover på et lavere budsjett og med et mer skittent lydbilde enn på lenge, er det en gnist og desperasjon i plata som jeg hadde frykta var borte hos bandet, og meg selv.

På det tisdspunktet hadde jeg forsøkt å legge musikken på hylla og dyrke familielivet og andre hobbyer i et par år. Det musikalske spennet og friheten …Trail of Dead utøver er inspirerende i seg selv, men «Lost Songs» og spillegleden og energien i musikken gjorde at familieliv og andre hobbyer ikke lenger var nok. Plata tente gnisten og gav inspirasjon til igjen å være kreativ og lage musikk man selv vil høre på uten noen sjangerbegrensninger. Dette førte igjen til at jeg og Mads ett år senere startet å tilbringe tid på lokalet og til slutt spille oss frem til det som nå er Spielbergs.

PS: Vi er glad i Trail of Dead

Stian sitt valg:
Grandaddy – The Sophtware Slump (2000)

Et album som jeg alltid kommer tilbake til, selv om det kan gå lang tid mellom hvert lytt. Låtskrivingen virker så uanstrengt, og hitsa kommer på rekke og rad. Jeg liker også hvordan produksjonen gjenspeiler temaet om teknologi som ikke virker som det skal, eller ikke gir oss den opplevelsen vi forventer av den. Mads har en gammal SpaceEcho som ikke virker som den skal i det hele tatt, men som låter kjempekult likevel, så vi kan relatere til problemstillingen. Kanskje vi skal døpe den Jed?
Uansett, over-overstyrte gitarer, ekko-loops, rare arpeggiosynther, melankolske tekster og pop-snekring av høy klasse, det er mye å strekke seg etter her, både låtskrivings- og produksjonsmessig.

«Sophtware…» er også en skive som jeg gjerne hører gjennom hele når jeg først setter den på, noe som vitner om en godt sammensatt plate.

Selv om skiva er perfekt som den er, liker jeg også DeLuxe-utgaven fra 2011, fordi den gir et innblikk i prosessen med skiva, hvor mange låter som egentlig ble skrevet og hvor mange som ble forkastet, noe som vel kan bli aktuelt for vår egen del og.

Mads sitt valg:
Moses Sumney – Aromanticism (2017)

Siden de andre to bandkameratene mine fortsatt lever i fortiden og ikke vil slutte å prate om gammal indie, tenkte jeg at jeg skulle velge en ny skive. Dette er vel en type jazzpopaktig RnB-slektning sjangermessig. Jeg oppdaga Moses Sumney i fjor høst med EP’en Lamentations, og nå har jeg jammen fått et nytt soundtrack til årets høst også.

Her er det både små og store, til tider ganske kompliserte arrangementer, nydelige harmonier, dødssolid låtskriving og instrumentering som gjør meg mo i knæra. Alt jeg kan håpe å finne i en skive egentlig. Og på toppen av det hele en fantastisk sangstemme. Plastisk elastisk. Når jeg prøver å pushe Moses på folk er det mange som syns falsetten hans blir litt for mye, men ikke jeg. No sir. Jeg har foreløpig ikke fått nok falsett fra denne mannen.

Hvis dere skulle ville ha meg til å trekke frem en låt her, så syns jeg fjerdesporet Quarrel oppsummerer skiva helt fint, der det ender opp i ett sluttparti gammal Stevie Wonder verdig. Og bandet bare druser det gjennom nettet. Jeg hater fotball.

Felles valg:
Motorpsycho – Angels and Daemons At Play (1997)

Vi kunne egentlig valgt hvilken som helst Motorpsycho-plate frem til «Trust Us», men velger oss denne mye pga. «Un Chien d’Space». Jammepartiet i midten der er noe vi drømmer om å få til, og ikke minst ha guts til å putte på en plate. To av oss var i konserthuset i høst og ble totalt blåst av versjonen de gjorde der, de satte jammeskapet så hardt på plass at det må et fullt kobbel med flyttemenn til for å få flyttet det igjen.

Som band elsker vi kompromissløsheten til trønderne, og håper på at vi greier å være like varierte og modige selv når debutalbumet vårt kommer til våren. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at vi låner noen triks fra bandet i ny og ne, slik de selv låner skamløst fra andre inspirasjonskilder.

Gartnerlosjen
Due (1999)

Det har allerede blitt en tradisjon for oss å høre på denne før konsert for å kvitte oss med nervene og komme i et passe latterlig humør. Funker og bra etter konsert, sent på natta på hotellrommet.
I tillegg til at det er morsomt, er det bra spilt, bra skrevet og catchy som juling!

Vi har alle et forhold til denne fra yngre år, og er en skive vi kan teambuilde over uten krangling og bitching. Skiva har alt du trenger! Skulle ønske det var oss.

Sjekk også:

5 album som har inspirert Lucky Novak

5 album som har inspirert Friendship

5 album som har inspirert Snøskred

5 album som har inspirert Violet Dream

5 album som har inspirert The Carburetors (+1)

5 låter som har inspirert Wauwatosa

Et av ukas musikalske sidespor: Måke gir oss en forsmak på sin andre EP, med stemningsfull soveromsslackergitarpop. Foto: Mathias Ertnæs

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Zara McFarlane – Album: Arise
En herlig miks av hennes karibiske og afrikanske røtter, med en tilnærming til vestlige soul, pop- og jazztradisjoner. Piano, blåsere og strykere bygges opp rundt hennes stødige vokal, som formidler tekstene med en rolig, men likevel energisk og fyldig fremtoning. (B.I.H.)

Måke – Låt: «Deep Sea Diver»
Oslo-baserte artister gitt ut på et lite plateselskap i Peru (Empty Fields Recordings) er sjelden kost, men denne kombinasjonen fungerer svært godt i dette tilfellet. King Krule, som selv er aktuell med albumet The OOZ (der en av låtene har tittelen «Midnight 01 (Deep Sea Diver)»), er en selvsagt assosiasjon, men Måke er på mange måter den snillere og litt sløvere lillebroren som har latt seg inspirere, men likevel går sine egne veier. Dette er den første låten fra 20-åringens kommende EP, hans andre, og kan best beskrives som gitarkledt slackerpop, med anstrøk av blant annet jazz og hip hop. Det er mange lag i musikken å utforske for lytteren, og den fester seg stadig mer i det synkende høstmørket. (B.I.H.)

Protomartyr – Album: Relatives in Descent
Det finnes partier på dette albumet der det høres ut som om Nick Cave har tatt bolig i vokalist Joe Casey. Stemmen, låtoppbyggingen, tekstene og intensiteten bærer i seg noe av den mektige australierens tyngde. Noen vil kanskje avfeie det som et forsøk på imitasjon, men hvis du gir dette en sjanse, vil du stå igjen med gleden av å bli kjent med et av årets tøffeste postpunk-album. (B.I.H.)

Camilla Rosenlund – EP: Fortune Of Memories

Camilla Rosenlund fra Stavanger er ute med sin første EP, «Fortune Of Memories». Singelen «In The End», sluppet 15. september, var første smakebit, tidligere omtalt i denne spalten slik: “Camilla opplevde i voksen alder hva et selvmord av en som stod henne nær gjorde med henne som etterlatt. Musikken ble hennes fristed, trøst og inspirasjon for å jobbe mot en bedre tilværelse. «In The End» består av smekker symfonisk pop med alvorlig undertone. Dette er en låt som gjør inntrykk, kombinasjonen av musikk og tekst rommer intens og sødmefylt melankoli, samtidig skimtes håp og optimisme bak det melankolske skylaget”. Akkurat samme beskrivelse får åpningslåten på EP’en, «Empty Seat». Denne, og de andre låtene på EP’en, er lekkert produsert av Oliver Hohlbrugger, som også bidrar vokalt på «Empty Seat». På både «In The End» og «Empty Seat» går musikk og tekst opp i en høyere enhet, dessuten, som i god litteratur ligger mye mellom linjene. Det er stor kunst å komponere låter med så nære tekster og et slikt følelsemessige uttrykk, uten at det blir for klamt, den kunsten behersker Camilla Rosenlund. Tredje låt på EP’en, «Rise Again, med sin country-feel, er fin, og den nedstippa avslutninglåta, kun akkompagnert av piano og cello, «Nearby The Sea», er utsøkt. (V.J.)

Kamasi Washington – EP: Harmony of Difference
Varme jazztoner smyger seg ut av disse seks sporene på Kamasi Washington sin nye EP, hvis låttitler beskriver sammensetningen av det vi mennesker strekker oss mot. Stil og rytme skifter underveis; her er det rom for både funk med en ilter saksofon, og dempede, myke toner som tilbyr lytteren et pusterom. (B.I.H.)

William Hut / Gisli – Album: 22

Styrken til William Hut er fortsatt stemmen, melodiføringen og låtskrivingen. Og akkurat det har han nærmest gjort til en vane i årenes løp, både på egen hånd og i Poor Rich Ones. Tidligere har William Hut har fått hjelp fra utøvere som Lambchop og Morphine. Denne gangen er det et spennende samarbeidsprosjekt med islandske Gisli. De ble første gang introdusert for hverandre under arbeidet med Huts album Hafnir Games som ble utgitt høsten 2016. Det resulterte i plata 22 der de har tatt utgangspunkt i fem egenkomponerte låter hver og satt det sammen til en felles albumutgivelse. Resultatet er helhetlig. Til sammen akustiske og elektriske låter pakket inn i en trygg og fin atmosfære. At William Hut er en egenartet låtskriver viser han denne gang også, f.eks. på smektende «Overdue». Hut-beholdningen på plata består av harmonisk electropop. Det hele riktig velgjort. Gisli sitt uttrykk spenner fra rolig singer/songwriter til det mer uptempo og rocka. Det er låter (og koringer) som griper tak i lytteren. Beck er umulig å komme unna som referanse. Eventuelle lesere som ikke kjenner William Hut og Gislie fra før, kan egentlig begynne med 22 og ta det herfra. (V.J.)

Chelsea Wolfe – Album: Hiss Spun
Denne gangen tar hun det gotiske mørket til nye høyder, eller rettere sagt dybder. Tungt og angstfylt lar hun låtene drive av sted i et inferno av snerrende gitarer. Chelsea Wolfe har rett og slett skapt sin egen lille nisje innenfor metalsjangeren, og det er nesten så hele kroppen vibrerer etter en runde med dette brutale, men deilige angrepet på øregangene. (B.I.H.)

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Lucky Malice – Album: Misfit

Lucky Malice sin plate Misfit er utgitt på deres egen diy-label Tonehjulet Kräftpest. Plata fokuserer, som tittelen tilsier, på noen av jentenes erfaringer med å ikke passe inn: “Siden vi er kvinner i en patriarkalsk verden, siden vi er mennesker som blir forbanna av urettferdighet, siden vi er folk som ikke alltid skjønner de sosiale uskrevne reglene, og siden vi engasjerer oss i små og store saker uten helt å få med seg det store flertallet”. Låta «Real Social Dynamics» handler nettopp om å være kvinner i en patrikalsk verden, en låt proppfull av styrke. Full av kraft og energi er også «Longest Finger». I likhet med f.eks. Burning Motherfuckers, er Lucky Malice i sitt virkelige ess når de kjører på alt hva remmer og tøy kan holde. Denne plata minne meg om flere av punk/garasje-rock-platene jeg har kjøpt i løpet av årene, generelt er uttrykket energisk som bare det, med en del topper som man stadig kommer tilbake, noe som gjør både gruppa og låtene til personlige favoritter, selv om ikke alle låtene på plata er all verden. Når det kommer til Lucky Malices Misfit, blir det vel liktlydene over et helt album, men jevnt over dukker det opp intense partier og noen energi-piller av noen låter, som den drivende indie-pønk-gitaren på «Keepin A Secret» og de forannevnte låtene. Når Lucky Malice oppviser en slik energi, temperatur og trøkk på sitt beste, kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale Misfit. (V.J.)

Honningbarna – Låt: «Hold an ann»

Honningbarna er punk. De er skolerte musikere som spiller punk med sylskarp presisjon og attack, og uttrykket blir bare hardere og hardere for hver plate de gir ut. De er kompromissløse, både når det gjelder tekst og musikk. De har aldri finslipt uttrykket for å bli playlista på P3, samtidig er de et av Norges største rockeband. Stikkordet er troverdighet, det kan man komme langt med rent kommersielt, se bare på Karpe Diem. En inspirasjon for mange utøvere, skulle jeg tro. Singelen «Hold an ann» er en forsmak på plata Voldelig lyd som kommer i desember. Målet med albumet er å kunne rette den retningsløse aggresjonen – den som gir en lyst til å kaste seg utfor stupet – mot de som virkelig fortjener det, ifølge Honningbarna. Med «Hold an ann» kommer Honningbarna igjen opp med intensiv, fengede punkrock som lover godt for den kommende plata. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 40/2017

Musikalske sidespor – uke 39/2017

Musikalske sidespor – uke 38/2017

Musikalske sidespor – uke 37/2017

Musikalske sidespor – uke 36/2017

Musikalske sidespor – uke 35/2017

Musikalske sidespor – uke 33/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Jadudah. Foto: Terje Arntsen

Jadudah har i høst sluppet to singler, «Messed Up» og «What We Built», som henholdsvis ble B-lista på NRK P3 og NRK P13. Vi har også sans for dem, bare les her. 19. oktober spiller de på Krøsset i Oslo, med Svalestup som supportband, og i dag er de gjester i vår intervjuserie 5 om bøker og musikk.

 Av: Victor Josefsen

Tobias og Patrick i Jadudah er de beleste i bandet, så de svarer:

1) Hva er det siste dere leste?

Patrick: «On the Road» av Jack Kerouac.
Tobias: «The Romans: An Introduction» Ekstremt tørt lesestoff, hehe.

2) Hvilken bok ville dere laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det
vært?

Tobias: Går det ant å lage soundtrack til en bok? Det hadde vært kult å lage et soundtrack til «Around the World in 80 Days» av Jules Verne. Musikken hadde vært basert rundt perkussive lyder som hadde skildret stemningen til de forskjellige stedene handlingen i boken foregår.
Patrick: «Brave New World» av Huxley. Fordi det bare er å stjele soundtracket til «Bladerunner» eller noe. Det ville vært en kakafoni av synther som spiller forskjellige ting.

3) Hva er deres favorittbok?

Patrick: «Fallet» av Albert Camus.
Tobias: Vanskelig å velge ut en, men får velge «Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug.

4) Hva er ditt favorittalbum?

Patrick: «How To Pimp A Butterfly» av Kendrick Lamar. Det er er fet album som forandret måten jeg så musikk på.
Tobias: Den er enda vanskeligere å svare på. Hvis jeg må velge et som har betydd mye for meg, så må det bli «One-Armed Bandit» av Jaga Jazzist. Digger det.

5) Hvis dere skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

Patrick: Har en drøm om å lage norsk black metal med Hamsun.
Tobias: Safer her og velger Nick Cave.

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Les også:

Stina Stjern – 5 om bøker og musikk

Børge Sageng Henriksen (Brut Boogaloo) – 5 om bøker og musikk

Iffy Orbit – 5 om bøker og musikk

LULI – 5 om bøker og musikk

Kaja Gunnufsen – 5 om bøker og musikk

Thomas Bratlie Haugland – 5 om bøker og musikk

Jarle Kvåle i Vreid & bookingsjef for Tons of Rock – 5 om bøker og musikk

Tore Sørensen – 5 om bøker og musikk

Trist Pike – 5 om bøker og musikk

Trojka – 5 om bøker og musikk

kathinka – 5 om bøker og musikk

Siril Malmedal Hauge i Fieldfare – 5 om bøker og musikk

Natasja Holmboe – 5 om bøker og musikk

Oakland Rain – 5 om bøker og musikk

Pil & Bue – 5 om bøker og musikk

WHALESHARKATTACKS – 5 om bøker og musikk

The Modern Times – 5 om bøker og musikk

Pyke – 5 om bøker og musikk

Claudia Scott – 5 om bøker og musikk

Ampmandens Døtre – 5 om bøker og musikk

Syntax TerrOrkester – 5 om bøker og musikk

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

Påls butikk – 5 om bøker og musikk

Leonov – 5 om bøker og musikk

Benjamin Finger – 5 om bøker og musikk

Sauropod – 5 om bøker og musikk

Synne Sanden – 5 om bøker og musikk

Oral Bee – 5 om bøker og musikk

Pikekyss – 5 om bøker og musikk

Magnus Bechmann – 5 om bøker og musikk

Sheila Simmenes i Love Exit Orchestra – 5 om bøker og musikk

Tellef Raabe – 5 om bøker og musikk

«K:N» AKA Kjetil Nernes i Årabrot – 5 om bøker og musikk

Arild Hammerø (Atlanter) – 5 om bøker og musikk

Einar Stenseng – 5 om bøker og musikk

Youth Pictures of Florence Henderson – 5 om bøker og musikk

Unnveig Aas – 5 om bøker og musikk

Jon Arild Eriksen – 5 om bøker og musikk

Kari Harneshaug – 5 om bøker og musikk

Don Wild – 5 om bøker og musikk

Bård Torgersen – 5 om bøker og musikk / Universet musikkvideo

Vev – 5 om bøker og musikk

Siv Jakobsen – 5 om bøker og musikk

Løchstøer – 5 om bøker og musikk

Parker Lewis – 5 om bøker og musikk

En av labelen Koke Plate sine nye utøvere er  kunst-electro bandet Jouska, som slipper en ny singel 20. oktober. Vi har tidligere anbefalt Jouska i spalten musikalske sidespor. Den nye singelen «Time Will Show» er produsert av medlemmene Marit Othilie Thorvik og Hans Olav Settem (Whales & This Lake). Vi kjører premiere singelen. Enjoy!

 Av: Victor Josefsen

Hva er dere inspiriert av? Musikalsk og umusikalsk?

– Vi blir inspirert av artister som Grimes, CoCo Rosie, Dirty Projectors og A Tribe Called Quest, for å nevne noen. Umusikalske inspirasjonskilder er gjerne klassiske helteskikkelser som Mads Gilbert og Harriet Tubman, hvor førstnevnte er samplet på «B-siden» av «Time Will Show»; «1660».

Hvordan ble denne låta til

– Pianoriffet som ble grunnlaget for låta ble til i halvsøvne en sen kveld/tidlig morgen på soverommet vårt i Seilduksgata. Så har vi snekra videre på den i et års tid etter det, litt rundt omkring. Vi liker å drasse med oss hjemmestudioet mange ulike steder for å sample ting og legge til nye elementer, som en liten forsikring om at produksjonene aldri skal bli for safe, hverken for oss eller lytteren.

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog
 

Vi lot oss å begeistre av Kristiansand-gruppa VIANs singel «Hvit Støy» tidligere i år. Og Fædrelandsvennen og  Øyvind Nyvoll i NRK Sørlandet har latt seg begeistre av debutplata «Diafon», som kom tidligere i oktober. I dag 19. oktober spiller de på MIR Grünerløkka Lufthavn i Oslo. Vi tok en liten prat med med VIAN om de gode kritikkene og hva publikum kan forvente av dem live.

 Av: Victor Josefsen

Gratulerer med det nye albumet og gode kritikker. Fædrelandsvennen triller terningkast 5 og sier «Vian er årets Highasakite». Hvordan vil dere selv beskrive albumet?

– Tusen Hjertelig takk! Å være årets Highasakite er nok ikke målet vårt, men vi ser på det som et stort kompliment til debuten vår. Vi er likevel et eget band med en egen sound. Selv ville vi beskrevet albumet som et resultat av beinhardt arbeid. En læringsprosess på alle felt, manifestert i musikk. Vårt sound er på et sted hvor de tradisjonelle – og elektroniske instrumenter møtes for å støtte opp om Elisabet sine tekster og melodier.

Dere har valgt å kalle det «Diafon». Hva er bakgrunnen for albumtittelen? Hadde dere alternative titler og hvilke i så fall?

– Det var ikke noe veldig konkret som koblet låtene våre sammen da vi jobbet med tittelen. Samtidig har vi alle dannet mange assosiasjoner i årene vi skrev musikken. Tekstlig er det en slags rød tråd, men tittelen sto mer som en assosiasjon vi dannet til både soundet vårt og måten vi uttrykker oss på. Vi kunne assosiere lydbildet vårt med en tåkelur som uler utover rolig tåkelagt hav. Vi brukte lenge “Tom for Ord” som arbeidstittel. Vi fikk en god følelse på Diafon, når vi alle har en enighet om at noe føles rett, så går vi for det.

Hvordan lager dere egentlig låter?

– Vi har ingen fast oppskrift eller rutine på låtskrivingen. Tekst og melodi kommer ofte først, men videre derfra er veien åpen. Av og til arrangerer vi på øving og av og til tar Vegard de med seg hjem. Låtene kan fort ha fått 3 forskjellige arrangement før vi lander. Vi tar avstand fra oppskrifter og håper på å kunne eksperimentere med prosessen litt hver gang.

Hva tar dere utgangspunkt i når du skriver tekster?

– Det finnes ikke et enkelt svar på dette. Det er en dynamisk prosess. Noen ganger opplever Elisabet at tekstene kommer til henne, mens andre ganger må de oppsøkes. Ofte bunner det ut i en sterk følelse – en reaksjon eller bearbeiding av inntrykk fra både ytre og indre omstendigheter.

Dere har konsert på MIR Grünerløkka Lufthavn i Oslo 19. oktober. Hva kan publikum forvente?

– Publikum kan forvente seg en atmosfærisk, gripende og energisk konsert. Vi har brukt disse årene på å sette sammen konserter som beveger seg hyppig mellom forskjellige settinger og følelser. Vi ønsker å gi en konsertopplevelse der man kan glemme det som skjer rundt seg i livet, og la musikken ta styring. Utrolig spennende å endelig få muligheten til å reise med et album; nå kan jo publikum ha mer forventninger enn vi er vant til. Vi gleder oss til å treffe nye og kjente fjes, vel møtt!

Lykke til!

– …Takk!!

Et av ukas musikalske sidespor: Den første singelen til SKAAR (tidligere SNØ) er et deilig lydmonster. Foto: Perrine Rivain

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

Benjamin Clementine – Album: I Tell a Fly
Dette albumet er vanskelig å beskrive. Han bryr seg åpenbart lite om konvensjoner og sjangerbåser, og overraskelsene står i kø underveis. Det er både dramatisk og kaotisk, med hans stadig skiftende vokal som et slags samlingspunkt i historiene han forteller. Her får du noen små doser av tradisjonell pop, men først og fremst er dette avantgarde og et strålende utført lydlig teaterstykke. (B.I.H.)

Skaar – Låt: «Two of Us»
Tidligere het de SNØ, nå er de klare for å erobre verden under nytt navn. Låten varer i nesten åtte og et halvt minutt, uten at den på noe tidspunkt blir uinteressant eller at partier føles som fyllmasse. Hvert sekund er nødvendig, både der de beveger seg stillferdig rundt og der de bygger opp vegger av lyd. Jeg støtter meg til beskrivelsen fra Deft Artists: «En gripende og oversanselig reise i vokaldominert postrock». (B.I.H.)

The Weather Station – Album: The Weather Station
Hennes fjerde album har av mange blitt hyllet som hennes hittil beste, og det støttes herfra. Hun har gradvis utvidet lydbildet, fra den forsiktige og nakne begynnelsen, til noe som på mange måter fremstår som en mer selvsikker artist på det nye albumet. Likevel har hun beholdt kjernen i musikken; gode melodier, roen i fremførelsen og tekster som du må ta deg bryet med å bli kjent med. Tamara Lindeman er i ferd med å brøyte seg frem i singer/songwriter-miljøet, uten at hun trenger å heve stemmen for å hevde sin posisjon; musikken er hennes spisse albuer. (B.I.H.)

Lamark – Album: Byen
Fullengderen Byen består av gode poetiske låter, signert Lamark, og innbydende produksjon, signert Matias Tellez. Det varme soundet omfavner Lamark tekster som rommer en ung søkende og undrende sjels møte med både fellesskapet, og ensomheten,  i byen. Lamark er fra Bodø og har nettopp flyttet til Bergen. Låtene kan karakteriseres som (elektro)pop, preget av beats, analoge synther, men det er også akustiske lydbilder her, som i «Jazzkafé i San Jose». Dessuten bidrar Unstadbrødrene fra Kråkesølv, som musikere og co-produsenter, på rocka «Om du e fornuftig nu fordufta du». De litterære referansene på platen svinger innom alt fra 90-talls tv-serier som MacGyver og Pacific Blue til skikkelser som Simone de Beauvoir og Leonard Cohen. Lamark låner fra pop (f.eks. skamløse bør-bli-lista på P3-fengende «Sorry baby»), jazz («Jazzkafé i San José»), visesang (vare «Midt oppe i noe stort»), drømmepop (betagende «Svakt øyeblikk», med en åpning som sender assosiasjoner til Beach House) og electropop generelt, og skaper, i likhet med Fredrik William Olsen, sitt helt eget tekstlig-musikalske univers. Denne plate bringer også tankene til Lamarks hjemlige trakter i Bodø og nevnte Fredrik William Olsen sin givende plate Kosmos og kaos, selv om sistnevnte er mer neddempet og med annet tekstlig innhold. (V.J.)

The Largo – Låt: «Big Black Hole»
Dette er en trio stasjonert i Oslo, som for noen uker siden slapp sin første singel. Tung rock med mengder av energi. Her er deres egne ord om låten: «Teksten er skrevet i sinne over griske kvinner og menn uten empati overfor noen andre enn seg selv. Mantra er: er man ikke sterk, står man ikke igjen med noen ting». (B.I.H.)

Alex Lahey – Album: I Love You Like A Brother
Hun kommer fra Australia, og albumdebuterer med friske rocketoner og tekster som fokuserer på de utfordringene som byr seg i begynnelsen av voksenlivet, der du gjerne vil være både voksen og ungdommelig på samme tid. (B.I.H.)

Junivers – Album: Turen Hjem
Gitarspillingen er virkelig bra over hele linja, à la de Pink Floyd-aktige svevende, episke drømmene i «Tur i Parken», for øvrig får deler av denne komposisjonen meg til å tenke «Meddle» av nettopp PF, legg til litt pop-psykedelia light, samtidig låter det veldig bergensk (gjelder hele plata), som min kollega Bent skriver i sin mini-anmeldelse av singelen «Den gang du var ung», en poplåt med fengende melodi. Et av mange høydepunkt på plata er «Inkasso» med den fine og varme melodiføringen, og den rørende fortellingen. Smittende «Denne Dagen» er ren bergensk gitarpop, med Teenage Fanclub-gitarer, slik Fanclub lyder på de første platene. I dvelende «I Drømmeland», er det de episke gitarene som topper det hele og høyner summen av bestandelene, det samme med flere andre låter på Turen Hjem, som pop-rockeren «Vi Er Mange Som Kan Følge Deg Hjem». Den eneste låten jeg kan styre min begeistring for er avslutningslåten «Etter Turen» med sine uttværende og cheesy synth-sekvenser og effekter. Bortsett  fra den, er Junivers’ Turen Hjem en variert, men også helhetlig plate; en «skjult» perle av en norsk utgivelse. (V.J.)

Green Sky Accident – Låt: «Tiny Battlefields»
Vi har tidligere anbefalt Green Sky Accident og deres forrige singel «Hedge Creeper» i denne spalten. Den nye singelen, «Tiny Battlefields», er hentet fra Green Sky Accidents kommende plate, Plura. “Melodien ble til i en drøm, som flere av låtene våre ofte blir. Den ble sunget inn på mobilen i halvsøvne, og tatt med på øvingslokalet dagen etter”, melder GSA. «Tiny Battlefields» er enda en fin låt av Green Sky Accident, der særlig drømmeindiepopsekvensene beveger. Vi får håpe at medlemmene i Green Sky Accident opplever mange inspirende søte drømmer framover. (V.J.)

Posterboys – Låt: «Never Got Along»
Vi har tidligere anmeldt Posterboys’ singel «Best Friends» og omtalt deres forrige singel i positive ordlag på musikk facebook. På den nye singelen «Never Got Along» flørter de igjen med Teenage Fanclub, og enda mer skamløst enn før.Og i likhet med Swedens siste singel er «Never Got Along» mer «streit» poppa produsert enn de de to forrige slippene. For øvrig lekker produksjon. I anmeldelsen av Sofi Lofis plate Buried stilte kollega Bent spørsmålet “Hva gjør du når noen kommer for nært opp til et favorittband i uttrykket? Du kan skyve bandet fra deg og fnyse: copycats. Eller du kan se det som en ære på vegne av originalen”. Jeg velger det siste alternativet. Igjen en god låt fra Posterboys. (V.J.)

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

Artist: The Replacements

Albumtittel: «Let It Be» (1984)

Plateselskap: Twin/Tone Records

«Calling the album «Let It Be» was our way of saying that nothing is sacred, that the Beatles were just a fine rock & roll band. We were seriously gonna call the next record Let It Bleed» – Paul Westerberg.

The Replacements ble dannet i Minneapolis i 1979 da Paul Westerberg (som da jobbet som vaktmester) ble med som vokalist i bandet bestående av Chris Mars på trommer og brødrene Tommy og Bob Stinson på henholdsvis bass og gitar. «Let It Be» er bandets tredje fullengder og ble sluppet i oktober 1984. Albumet viser at bandet tar stadig større steg som låtskrivere og samtidig en mer voksen side av bandet. Vel, kanskje ikke helt…

«Let It Be» starter med «I Will Dare» med Peter Buck fra R.E.M. på gitar, og for én åpning! En klassisk, catchy og sår poplåt med fremragende tekst av Westerberg, frontfiguren med stor F, med kjærlighet og usikkerhet som evig aktuelle temaer. Festen blir tatt til et nytt nivå med «Favorite Thing», «We`re Coming Out» og «Tommy Gets His Tonsils Out», tre kjappe og frenetiske rockelåter på rappen, før tempoet blir tatt ned igjen med den nydelige «Androgynous». Etter albumets eneste halvsvake låt, Kiss-coveren «Black Diamond», kommer det flere topplåter som «Unsatisfied», «Seen Your Video», «Sixteen» og «Answering Machine«. «Gary’s Got a Boner« viser at bandet kanskje ikke hadde blitt så voksne allikevel, men den passer allikevel helt perfekt inn på «Let It Be».

The Replacements slapp det fremragende albumet «Tim» i 1985, som skulle bli det siste albumet med den opprinnelige besetningen. Bob Stinson fikk sparken i 1986 på grunn av fyll, dop og rot, noe som bandet var viden kjent for. «Pleased To Meet Me» med med «hiten» «Alex Chilton» (Big Star) ble utgitt i 1987 og var det siste virkelige gode albumet til bandet. Men det skal sies at «Don’t Tell A Soul» fra ’89  og «All Shook Down» fra ’90 definitivt har sine høydepunkt.

I tidsrommet fra 1984 til 1987 var The ‘Mats et av de beste rock and roll-bandene der ute. Start derfor med «Let It Be». For de viderekomne, anbefales den relativt ferske liveplaten «For Sale: Live At Maxwell’s 1986» (nok en Beatles-tittel sneket inn der altså). Et hinsides bra opptak fra glansperioden.

Saken er hentet fra Trondheim folkebibliotek – Musikkavdelingen sin blogg musikkprat
Tekst: David Jønsson

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

S.L.Y.C. Foto: Viviana Vega. Montasje: Anthony Barratt

S.L.Y.C. er et helt nytt norsk bekjentskap for meg. I morgen 27. oktober slipper de sin andre plate på Metronomicon Audio. «Say, the illocuted way» er tittelen, og for en delikat plate det er blitt. I dag kjører vi både anmeldelse av plata og videopremiere på den herlige låta «We  move to make new words». Pluss intervju.

Av: Victor Josefsen

Artist: S.L.Y.C.

Album: «Say, the illocuted way» (2017)

Plateselskap: Metronomicon Audio

5

Låta «We  move to make new words» kan karaktiseres som elektro-infisert forførende tweepop, med et deilig lush lydbilde. S.L.Y.C. er innom fin-fin jingle-jangle twee/casiopop på «Alas, there’s nobody else», bevegende filmatiske stemninger akkompagnert av indie/postpunk-aktige gitarer i «My view from over there». De fletter også inn folk-influenser, slørete støy-ingredienser m.m. i lydbildet. På de aller fleste låtene er Sara Lena Yri Cools vevre stemme backet opp av et innbydende lydbilde med elementer fra Cocteau Twins og Stereolab.

Vi tok en liten prat med S.L.Y.C. om plata, videoen, premierelåta, inspirasjonskilder og platetittelen.

S.L.Y.C. Fioto: Jørgen Skjulstad

Hvem er dere?

– Vi er mellom fem og sju musikere med tilknytning til det musikalske kollektivet Metronomicon Audio.

Hva er dere inspirert av? Musikalsk og umusikalsk?

– Det varierer fra person til person og fra dag til dag. Instrumentene våre inspirerer oss. Det er mer typisk at en låt blir nok mer typisk til som resultat av tilfeldig klimpring enn som en direkte oppfølging av en inspirasjonskilde.

Hvordan ble denne låta og videoen til?

– Låta eksisterer faktisk i to versjoner på albumet. Først hadde jeg (Sara, red. anm.) en skisse, som bare trommeslageren såvidt hadde fått høre før vi spilte den inn i studio. Dermed var det duket for mye arrangering gjennom produksjonen. På et tidspunkt delte vi oss i to og lagde hver vår versjon av arrangementet uten å høre på hverandres utgave. Resultatet ble to så ulike versjoner at vi bestemte oss for å ha med begge på plata. Dette er den første av dem, «We Move To Make New Words».
Videoen er laget av Jørgen Skjulstad, og er en realisering av en idé han har hatt lenge, om å bruke ledlyskastere til å fargelegge hele rommet i ulike farger styrt av musikken.

Hvordan blir det kommende albumet?

– Det blir bra!

Hva ligger i platetittelen? Hadde dere alternative titler og hvilke i så fall?

-Tittelen er hentet fra teksten til den låta som fins i to utgaver. Alternativ tittel var «Sway, the illocuted way», men den kom aldri langt.

Hva er favorittskiva deres og hvor nært opptil synes dere skiva deres er?

– Jeg tviler på at noen av oss har én favorittskive, og vi har iallefall ikke prøvd å lage en plate som ligger nært opptil en favoritt. Folk hører veldig ulike ting i musikken vår og vi får mange sprikende sammenlikninger.

Plateomslag: Aslak Gurholt / Yokoland

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog