Hüsker Dü den gang…
Har lenge tenkt at jeg burde skrive om hvor fantastisk bra Hüsker Dü er, og siden det er 30 år siden mesterverket Zen Arcade kom ut, passer det i grunnen ganske fint nå.
Pop-genet
Et dobbeltalbum med 23 sanger, på litt over timen, angivelig et konseptalbum, var uhørt i det amerikanske undergrunnsmiljøet tidlig på 80-tallet. Der skulle det meste gå fort og hardt for seg, og det skulle spilles høyt. Det gikk forsåvidt fort for seg på Zen Arcade, eller kort for seg, får en nesten si, siden de fleste låtene varte i et par minutter, men det var også her Hüsker Dü våget å ta ut pop-genet i seg.
Brøt reglene
Bob Mould og Grant Hart blåste fletta av seg selv, og publikum, på debutalbumet Land Speed Record (1981), hvor de raste igjennom 17 låter på 26 minutter, uten at man fikk med seg et kvitter av hva de sang om. På Zen Arcade tok de seg tid til å prøve ut både pop, jazz, psykedelia, akustiske gitarer og piano, og det var faktisk mulig å høre hva de sang. De spilte fremdeles høyt, hardcore-punken var fremdeles intakt i grunnvollen, de ble ikke plutselig Steely Dan over natten. Men, de brøt definitivt noen regler, og det var ikke et hardcore album i tradisjonell forstand.
Hüsker Dü ble for øvrig gjort litt narr av Minutemen, som like etterpå slapp Double Nickels on the Dime, 44 låter med pålydene hilsen: «Take that Hüskers!»
Et knallsterkt album
Det er ikke alt som er like vellykket på Zen Arcade; sistesporet Reoccurring Dreams er en tålmodighetsprøve av dimensjoner – jeg mistenker dem for å dra låten ut i nesten 14 minutter på bare pur faen. Og Hare Krsna, Somewhere og The Tooth Fairy and the Princess er smådaffe. Utover det, et knallsterkt album, og sammen med New Day Rising (1985) & Warehouse: Songs and Stories (1987), gruppas høydepunkt.
Gjenforening
Det har selvfølgelig vært prat om gjenforening siden Hüsker Dü brøt opp i 1987, men jeg tror ikke vi skal holde pusten i påvente av akkurat det. Bob Mould skal ha uttalt følgende: I’ve left Hüsker Dü in the past. I’m not interested in diminishing whatever legacy exists just so people can say, ‘I saw Hüsker Dü’. Grant Hart uttalte senest i fjor: I don’t think anybody in Hüsker needs it. It’s not going to enhance our reputation. And I think it says a lot to be the band that doesn’t take the candy from the dish.
Vel, ingen grunn til panikk!
Deichman har de fleste Hüsker Dü-albumene, så du kan iallfall nyte vellyden. Og ikke glem å sjekke ut Grant Harts‘ The Argument fra i fjor & Bob Moulds glimrende Beauty & Ruin fra tidligere i år.
Good stuff!
Les også: