De kranglet seg frem til et av 60-tallets vakreste pop-album. Så gadd de ikke mer.
Tekst: Frank Michaelsen
Bandet slo gjennom i 1964 med singelen «She’s Not There». Dennes luftige falsettvokal og virtuose traktering av el-piano kom som et friskt pop-pust den gangen. «Odessey and Oracle» er gruppens andre og siste album.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Bebrillet band. Det var mange popgrupper der ett av medlemmene bar Horn rim-briller. I Zombies hadde du faktisk to. I en dokumentar på 90-tallet spekulerte bandet selv i hvorvidt dette kunne være en årsak til at det helt store gjennombruddet uteble.
Soundet på «Odessey and Oracle» kan i stor grad tilskrives ekspertisen i Abbey Road-studioet. Nybrottsarbeidet teknikerne hadde gjort med den nylig ferdigstilte «Sgt. Peppers Loney Hearts Club Band» kom Zombies pent til gode. Den krystallklare lyden er punchy, vital, svært britisk og spiller godt på lag med de saftige vokalarrangementene som gruppen leverer.
Albumet er ganske enkelt en studie i alt som var gøy med 60-tallet. Samtidig er det mørke alltid rett rundt hjørnet. Gjør klar til å trykke repeat på:
- «Care of Cell 44» En euforisk utblåsning fra en kar som gleder seg over at dama snart kommer ut av fengsel (?)
- “Hung Up on a Dream” Psykedelia og vemodig realisme i skjønn forening. En voksen variant av barneskole-stilens typiske konklusjon: «Men så var det bare en drøm.»
- «Friends of Mine» En meditasjon over hvor fint det er at alle i vennegjengen, utenom deg, har kjæreste. Antagelig ironisk. Koringene i refrenget består av en oppramsing av vennenes navn. Veldig groovy.
- “Time of the Season” Treffer tidsånden perfekt og spilles inn under velkjente summer of love i 1967. Dessverre kommer den ikke ut som singel før i 1969. Bassriffet her er uimotståelig bad-ass og guttene tøffer seg med å synge «What’s your name – Who’s your daddy?». Et vink farvel fra et band som kunne gjort så mye mer.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
For dessverre var Zombies store kranglefanter. Som mange andre pop-mesterverk har «Odessey and Oracle» et bakteppe av heftige uoverenstemmelser. Dette forsinket utgivelsen med over et år. Da nevnte «Time of the Season» utkom som singel, hadde bandet lagt opp for lenge siden. Det rare var at stadig flere konsertarrangører dannet sine egne «Zombies» som spilte bandets låter. Sånt fantes det faktisk et publikum for på 60-tallet. Teit, men samtidig sier det noe om at man ikke følte seg ferdig med den bebrillede gruppen.
Heldigvis etterlot de seg en enkelt juvel vi kan beundre i mange år fremover.