Tekst: Lars junge Foto: Markus Thorsen
De som var på Øya i fjor kunne se det svenske poporkesteret Amason (der Gustav Ejstes fra Dungen også er medlem) spille i høstsolen. De mest oppmerksomme har kanskje registrert at Amanda Bergman var (er?) vokalist i nettopp Amason, og at hun slapp en fabelaktig soloplate i våres. Og her står hun i høstsolen igjen i år. I en hvit fuskepels foran et enkelt sceneteppe av et goldt landskap. Hun har en dyp og usedvanlig behagelig røst. Med fare for å havne med ansiktet ned i salaten her, så våger jeg å hevde å at det er få damer som synger med mørk stemme, selv om de i utgangspunktet har en mørkere stemme. I farten kommer jeg ikke på noen andre enn Anne Grete Preus. PJ Harvey er vel også en dame som våger seg ned i de mørkere regioner av stemmebåndene.
Uansett, Amanda Bergmans stemme gir også assosiasjoner til Mazzy Star og Hope Sandoval.
Bandet spiller rolig midtempo pop, som tidvis svinger innom rootsy temaer uten å bli helt køntri. De har mye luft i låtene, de er ikke svarte av noter. Tempoet i låtene (105 bpm?) er perfekt for festivaler. Ikke for kjapt, ikke søvndyssende, bare perfekt festivaltempo. Amanda Bergman står for en av festivalen definitive høydepunkt i alle sin slentrende sjarme. Dette er svensk profesjonalitet til fingerspissene. To tomler opp. Herlig booking.
Les også:
Øya 2016 – Amanda Bergman (skribent Nikolaj Blegvad)