Foto: Birgitte Mandelid
Tord Krotoft er direktøren for det hele på Øyafestivalen. Før det jobbet han 14 år i Platekompaniet. Han har med andre ord hatt en og annen plate i hendene. Her åpner han opp om egen samling.
Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?
– Er ikke flau over noen plater i samlingen min. Fyller 40 desember, har sluttet å være flau
over musikken jeg hører på for mange år siden. Hvis du elsker musikk er det ikke noe guilty
foran pleasure. Både Kelly Clarkson og Alice Clark. Garth Brooks og The Go-Betweens.
Tupac og t.A.T.u. (osv.)
Hva var ditt første kognitive platekjøp?
– David Lee Roth: Skyskraper. På kassett. En gjennomsiktig en, noe som jeg tror var litt av
grunnen til at jeg som tolvåring landet på akkurat den plata. Men begynte egentlig ikke kjøpe
plater før etter jeg var konfirmert, og fikk penger til stereoanlegg. Faren min hadde mye vinyl
jeg kunne høre på, 60- og 70-tallsgreier. Beatles, Stones, Zeppelin. De to første cd-ene mine
(kjøpt på nå nedlagte Echo Platebar i Narvik) var ”Out of Time” av R.E.M. og filmmusikken til
The Doors-filmen.
Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din
musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en
levevei, en livsstil?
– Fugazi: 13 Songs. Men merkelig nok gikk jeg aldri videre inn i hardcore- og straight edge-
greiene. I Narvik hørte vi på Pixies og Nirvanas ”Bleach” parallelt med Fugazi og fikk egentlig
ikke helt med oss budskapet til Ian MacKaye & Co. Smugrøyka filtersigaretter og drakk øl og
heimbrent (i helgene altså, ikke noe tull midt i uka!). En annen viktig plate for meg mange år
senere var andreskiva til Tortoise (”TNT”). Den dukket jeg dypt ned i rett før jeg søkte på
deltidsjobb på Platekompaniet i Bergen.
Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – samlingen din? Umulig
spørsmål, men prøv å svare likevel.
– Ja, dette er et umulig spørsmål. Men velger meg The Style Council ”Our Favourite Shop”.
Fordi jeg støtter Wellers holdning til dette med nostalgi – ha la ned The Jam, som var
gigantiske, for å starte et band med sin nye venn Mick Talbot. Popmusikk, jazz, soul i en
nydelig miks. Helt til de imploderte med underkjente og uutgitte ”Modernism: a New Decade”,
en reinspikka houseplate. Han gikk fra å være mod til å bli modernist, og så seg ikke tilbake.
Noe å strekke seg etter i hverdagen for alle og enhver spør du meg.
Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt
artist.
– Har en ganske velutviklet samlemani (borderline hoarder dessverre) så en god del komplette
diskografier i hyllene mine: Todd Rundgren, Paul Weller, Saint Etienne, David Bowie
Stereolab, Atomic, Randy Newman. Jobber med saken på Miles Davis, Prince,
Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos.
Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?
– CD’ene (ca. 7.000) står alfabetisk på soverommet. Vinylen står også på soverommet, om
enn ikke like godt sortert. Har for øvrig stereoanlegg med cd-spiller både på soverommet og i
stua. Elsker cd’er!
Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre
plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?
– Miles Davis: Kind of Blue
Driver et knøttlite plateselskap (www.bolage.no) sammen med en barndomsvenn fra Narvik,
som også er utøvende jazzgitarist. Kjøpte mine første plater i sjangeren tidlig på grunn av
han (gitarister som Pat Martino, Wes Montgomery, men også Miles og de mest kjente
Impulse-platene til Coltrane). Men skal jeg bare ta med meg én så blir det den mest kjente av
dem alle. Når Paul Chambers kommer inn på bass i åpninga, OMG!
Prefab Sprout: Steve McQueen (2CD Deluxe Edition)
Paddy McAloons sceneskrekk er en veldig trist sak for oss som holder hans musikk høyt. At
jeg tar med meg akkurat denne versjonen av plata (som kom ut i ’07) når Putin trykker på
knappen henger sammen med disk to. Dette er akustiske versjoner av låtene han spilte inn
på nytt helt alene i 2005, og det låter helt himmelsk!
David Crosby: Voyage
Her tillater jeg meg å jukse littegranne, da dette jo formelt sett er en liten cd-boks med tre
plater, men på den måten får jeg med meg så mye som mulig av en annen veldig stor
favoritt. Her er låter med The Byrds, og selvsagt konstellasjonene med Nash, Stills og Young
og solotingene, men også fem låter fra det utrolig bra bandet (CPR) han hadde sammen med
sønnen sin på slutten av 1990-tallet.
Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag? Strømming, vinyl, CD.
– CD først. Så vinyl. Så strømming. Hører aldri på musikk på telefonen, så bruker Tidal-
abonnementet mitt svært lite.
Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk
periode i livet ditt?
– ”In a Silent Way” (Miles Davis). Den ble spilt i begravelsen til en nær venn og kollega som
betydde veldig mye for meg. Gråter av den platen.
Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig)
– Bruker ikke tid på å hate låter, massevis av låter og band jeg ikke bryr meg om, men å hate
musikk får sånne karer som Drillo ta seg av. Tre låter jeg ELSKER derimot, lett:
Show Me Love – Laura Mvula (Årets låt for meg, tekst, produksjon, et sant mesterverk.
Hvem hadde trodd at Brian Wilson skulle gjenoppstå i en soulsanger fra Birmingham, han er
jo ikke dau en gang!)
Fools Gold – The Stone Roses (Grooven mann, grooven!)
A Milli – Lil’ Wayne (Viktig låt for alle oss som jobbet i julestria på Platekompaniet Oslo City i
toppårene, burde være en viktig låt for Rolf Presthus også)
Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).
– Smashing Pumkins: Siamese Dream, Pearl Jam: Ten, Soundgarden: Badmotorfinger. Alt fra
grungeårene egentlig, bortsett fra enkeltlåter av Nirvana og alt av Mudhoney. Grungen traff
vennegjengen min veldig massivt. Sliter med å høre på de platene der nå. Det finnes
heldigvis mye annen musikk.
Om du måtte velge et (musikalsk) tiår, hvilket?
– 60-tallet. Første halvdel for Coltrane. Andre for Grateful Dead (som ble enda bedre på 70-
tallet, selvsagt). Hele tiåret for Beatles, Dylan, Stones, Velvet Underground, Aretha Franklin,
Beach Boys, Otis Redding, Creedence, Jackie Wilson.
Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?
– Oppskrytte: Tom Waits på 2000-tallet. Han gav ut mye vakker musikk på Elektra/Asylum på
70- og 80-tallet, helt soleklart. Men så dro det seg til med ”Bone Machine” i ’92, med sære
musikkvideoer på MTV, teatermusikk til ”The Black Rider” i ’93, før han han lot personaen
”Tom Waits” ta helt over og signerte med Anti- (Epitaph). Artig nok var det jo disse årene som
virkelig gjorde ham til allemannseie i Norge. Han toppet VG-lista med de platene der!
Mye hyggeligere å snakke om undervurderte, selv om smale og små artister ofte er vel så
vurdert og applaudert i en liten krets av fans. Underkjent er vel muligens et bedre ord.
Lewis Taylor. Dette geniet fra London som først gav ut en fantastisk psykedelisk
soulplate i ’96, for så å bli nektet å slippe oppfølgeren – det enda mer fantastiske Laurel
Canyon-duftende Brian Wilson/David Crosby-inspirerte ”The Lost Album”. Deretter enda mer
psykedelisk soul med ”Lewis II” og ”Stoned”, før han avsluttet med å gi ut ”The Lost Album”
på egen label i 2005. Låt på låt, plate etter plate å putte i cd-spilleren for umiddelbar nytelse.
Super Furry Animals. Et postmoderne Grateful Dead fra Wales som druknet i hypen
(og snøstormen) som lå tett rundt Creation Records og britpopen. DVD-en med videoer til
alle låtene på ”Rings Around The World” husker jeg som en stor opplevelse.
Noen der undervurdert kanskje er riktig ord er The Proclaimers; kjent for én låt – gitt
ut ca. ti bra plater. Helt utrolige live!
Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter
at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning
til å se.
– Har egentlig fått sett veldig mange av de jeg har hatt lyst til å se, inkludert Bobby Womack på
The Jazz Cafe Camden et par år får han døde. Men angrer på at jeg ikke gikk videre fra
Konserthuset (dårlig Neil Young-konsert) for å se Reigning Sound på Mono i 2003. Hadde
billett, men var sur etter den gørrkjedelige konserten med Neil’ern og gikk hjem istedenfor.
Kompisen min som gikk videre på Mono var helt fra seg av begeistring dagen etterpå. Fikk t-
skjorte av han da, som plaster på såret.
Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter
det humøret du er i?
– Hvis noe så setter jeg på musikk etter humøret jeg er i, eller formen om du vil. Martin på Last
Train (Oslos beste bar) snakket en gang om at han hørte på veldig hard og drøy musikk når
han var fyllesyk, for å ta tyren med hornene eller noe i den duren. Det fikser ikke jeg, derfor
ganske softe og sjelfulle plater på søndag formiddag. Det handler om å pakke den oksen
skikkelig godt inn i den mjukeste bomull man får kjøpt for penger for min del.
Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri
helt har sett det geniale ved?
– ”Trout Mask Replica” har jeg aldri klart å like noe særlig. Regner med at Tom Waits fortsatt
betaler royalties til Don Van Vliets etterkommere. Gnålete greier.
Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?
Art Blakey: Holiday For Skins vol. 1, og vol. 2. De ble dessverre ikke reutgitt av Blue Note
sammen med (mye) av resten av katalogen i Europa, kun i Japan i ’99. Sjekker alltid Blakey-
skiltet når jeg er innom bruktbutikker med et lite håp om flaks…
Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?
Fokuserer egentlig lite på hva slags utgivelser det er snakk om, opptatt av innholdet. Men
jobbet 14 år i Platekompaniet, så har jo en del promoer av forskjellig slag liggende. Uspilt
dobbel vinylpromo av White Stripes’ ”Elephant” går vel for noen tusen på en god dag? Jeg
selger den til høystbydende over 1600,- i hvert fall!
Hva setter du på søndag formiddag?
– Talk Talk ”Spirit of Eden” og ”Laughing Stock”, Alice Coltrane ”Journey in Satchidananda”,
John Martyn ”Grace & Danger”, Joni Mitchell ”Both Sides Now”, Bill Evans & Jim Hall
”Undercurrent” Robert Wyatt ”Cuckooland”. Sånne softe greier passer meg fint på søndager.
Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?
Den triple deluxeutgaven av Dexys: Let The Record Show: Dexys Do Irish and Country Soul
på CD. Disk to er en DVD (som jeg ikke har sett enda…) og disk tre er vokalspor fra plata.
Nydelig opplegg, rett og slett. Kevin Rowland er en stor favoritt, og etter min mening en av
Englands beste soulsangere. Skadedyr ”Culturen”, etter å ha sett dem live to ganger i år.
The Switch, som er årets sommerplate. Begge to på vinyl. På blokka: Juan Atkins & Moritz
Von Oswald Presents Transport (CD)
Bonusspørsmål: hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?
– Oppgraderer veldig sjelden. Men kjøpte et ekstra anlegg til stua for et par år siden. Sånne
små komponenter fra Pro-Ject, pluss en litt fjong platespiller. Hos Big Dipper, veldig fornøyd.
Har et par gamle Grado Labs hodetelefoner som trenger nye puter, men tror de skal funke
helt fint fortsatt!
Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature?
– Kjøpte Mojo, Uncut og Sonic fast i mange år, men har sluttet med det. Gikk skikkelig lei. Har
kastet alle som ikke har Paul Weller på coveret. Leser, og kjøper nå etter feature. Ofte holder
det å skumlese litt på Narvesen. Kjøper Shindig! Magazine, Wax Poetics og Rolling Stone
med ujevne mellomrom, ellers bare Fantastic Man og The Rake fast, som ikke handler om
musikk.
Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?
– Stort sett bare Pitchfork.
Les også:
http://blogg.deichman.no/musikk/2016/06/21/min-platesamling-jacob-krogvold/
http://blogg.deichman.no/musikk/2016/05/31/min-platesamling-kari-slaatsveen/
http://blogg.deichman.no/musikk/2016/05/15/min-platesamling-frode-grytten/
http://blogg.deichman.no/musikk/2016/04/26/min-platesamling-bard-torgersen/
http://blogg.deichman.no/musikk/2016/04/15/min-platesamling-asbjorn-slettemark/
http://blogg.deichman.no/musikk/2016/03/23/min-platesamling-tore-renberg/