Artist: Sweden
Album: «Oh, Dusty» (2016)
Plateselskap: Vestkyst Records
5
Sweden har sluppet det vanskelige tredjealbumet, men har ikke noe frykte, for årets låter beveger og begeistrer fortsatt powerpop-fansen. Plata «Oh, Dusty» sitter som smurt, i likhet med jenta på albumcoveret.
Tekst: Victor Josefsen
På begynnelsen av 2000-tallet påpekte jeg at powepop-scena i Norge stort sett besto av veteranene The Yum Yums, ellers var det tynt i rekkene. I USA har powerpopen bestandig hatt et godt grep om publikum, og da spesielt i high school-miljøene. I Norge kan man imidlertid telle opp band som har spilt powerpop på en hånd. Det har bedret seg de siste åra med band som I Was A King, Hiawata!, Family Value og Sweden.
Sweden har allerede nå sørget for en av de fineste (power)poplåtene, med barnekor og det hele, her i landet, i 2016, skriver jeg i anmeldelsen av singelen «Just A Kid», og fortsetter: Det er ikke noe poeng å overanalysere singelen mer enn setningen innledningsvis, da Sweden fortsetter i samme spor som på de to skivene (les anmeldelse av «Six & Seven», 2013), heldigvis; (power)pop av ypperste merke. Med omtrent med samme bevingende ord kan jeg oppsummere “Oh, Dusty” album-anmeldelsen, og avrunde med: Sweden er utvilsom et band du ikke kommer utenom i 2016 heller. Her følger noen skriblerier om hvorfor du bør sjekke ut Swedens tredje plata «Oh, Dusty».
På den forrige plata «Sixes & Sevens» lyder Sweden tidvis som en norsk hybrid av Teenage Fanclub og Velvet Crush, innkapslet i et svensk powerpop-sound. På «Oh, Dusty» gjenskaper de tidvis ånden til band som Hüsker Dü og Buffalo Tom, og lykkes med det, og svøper det hele inn i deres egen svenske 90-tallsinspirerte powerpop-pakning. Hva så med selve låtene?
Kuttet «Forever(Forever Rest)» lyder som Hüsker Dü med Dinosaur Jr. på slep. Vokalfraseringa og selve power-punk-popen er typisk Hüskers, etter hvert overtar de småskingrende Dinosaur Jr.-gitarene, som vrir seg delikat ut av høytalerne/headsettet, før det hele kulminerer i herlig støy. Uttrykket er bittersøtt, som forbildene, må vite. Pop-refrengene/koringene er brillefine, både på «Forever…» og over hele linja. Sweden har (igjen) funnet den riktige balansegangen mellom fengende melodilinjer og hektende riff. På “This One”, med Anne Lise Frøkedal, er Sweden i Weezer-modus, et av de beste modusene å befinne seg i, legg til The Cars, og du (og Sweden) er i mål.
Nüdelige «Build a Fire» og «Never let The TV Speak» sender assosiasjoner til Buffalo Tom. Den samme vibben, ihvertfal noenlunde, som like nüdelig «She Not Your Thing» fra «Skins», 2011. Tittellåta «Oh, Dusty» minner om kremband som Weezer og The Yum Yums. Et blinkskudd av en låt, på et album der det ikke finnes en eneste svak låt. Hva med tekstene da?
Sweden tar for seg lyst, lengsler, usikkerhet og desperasjon i nærmest Bob Mould-style, dog, ikke like desperat. Det dreier seg om kjærleika (og livet generelt). Tekstene inneholder også artige referanser til f.eks. «Sorry Someheow» fra, jupp, akkurat, Hüsker Dü, og deres briljante power-punk-poppa-album “Candy Apple Grey», som gikk på repeat på CD-spillern da den kom ut i 1986. I 2016 er det for tiden Swedens powerpop som går på repeat (Spotify nå, pluss vinylspilling i ny og ne).
Jada, det ble mye namedropping i denne anmeldelsen også, gitt, anyway, Sweden høres ut som Sweden, referanser eller ei, musikken er tidløs, og bandet viser igjen at de er låtsmeder av rang, for å gjenta meg selv atter en gang (jammen rimte det også, Pulitzerprisen neste).
Skal du bare ha en håndfull (eller mindre) powepop-album i år bør Sweden «Oh, Dusty» være et av dem (og Family Values sin EP, pluss Weezers siste, så klart).