Konsertlokalet på Gamla er undervurdert. Det er omtrent kun under By:Larm lokalet tas i bruk. Lyden blir spektakulær god i det rektangulære rommet. Uansett, Charlotte Dos Santos luftige og lekne jazzs-temme kom særs godt til rette i disse gamle omgivelsene.
Tekst: Lars Junge Foto: Thor Halvorsen
Charlotte Dos Santo bor i New York, om jeg oppfattet henne korrekt fra scenen. Musikken er en herlig miks av funk, soul, jazz og bossanova, eller det vil si en låt kan kanskje starte med et funk-vers, for så å gli over i bossa nova i en sømløs overhang. Med seg på scenen hadde hun en bassist, en gitarist, en på trompet, en trommis og en på tangenter. Har en snikende mistanke om at dette var studiofolk. Dette var også første gang siden 90-tallet jeg har hørt slap-bass uten at det hørtes cheesy ut. Publikum jublet faktisk når bassisten tok tommelen fatt. Å spille funk på bass kan fort bli pinlig om bassisten ikke vet å unngå klisjeene. Det gjorde kveldens bassist med bravur. Samme med gitaristen og alle de andre også, for den del. Og på topp skinte Charlotte Dos Santos med sin varme og deilige stemme. Man kunne merke på stemmen hennes at hun ble varmere i stemmebåndene underveis i konserten. Den ble bedre og bedre (ikke varmet opp skikkelig i forkant?). Ifølge By:Larms omtale av henne er blant andre plateselskapet Stone Throw ute etter henne. Den ser jeg. Hun kunne passet inn der, men i min bok høres dette ut som noe som kunne passet på Giles Petersons Brownswood Recording. Det holder lett den standarden, for å si det mildt. Kul, lettbent og oppløftende soul-funk med akustiske instrumenter. Gull. Kjøper vinylen når den kommer, uansett label!
