Amfiet
Onsdag 12. august
Tekst: Brage Tuflåt
Foto: Tommy Østby
The War On Drugs var hypet som ett av bandene man måtte få med seg på Øya i år. En del av grunnen til dette må være albumet Lost In The Dream som ble sluppet i fjor. Da er det musikken man primært kommer for å høre, og The War On Drugs drømmende lydbilde skaper en atmosfære som bandets fans kan nyte med sine likesinnede.
Musikken kan kategoriseres som indierock og parallellene til 80-tallet og Bruce Springsteen er fremtredende. Lydbildet og produksjonen på Lost In The Dream er noe som virkelig kler Adam Granduciel og bandet godt. Dette skulle også prege setlisten siden de fleste sangene var fra det siste albumet.
Konserten åpner med Burning som har en The Cure-aktig synth. Det er helstøpt og trygt. Og litt stillestående som forventet. Det skulle bli spennende å se hvordan The War On Drugs la opp låtmaterialet for å holde nerven gjennom konserten. Det lå an til en sakte mørning frem til An Ocean In Between The Waves spilles. Denne sangen løfter konserten med Granduciels lange gitarsolopartier, og Jon Natchez bidrag på barytonsaksofon. David Hartley får vist hva han kan på Dissappearing med sin fretless-bass, og skaper en fin sound som nærmest dysser meg i søvn.I stedet for å bygge seg opp, veksler konserten i tempo og jeg sliter litt med å holde oppmerksomheten oppe til enhver tid.
Red Eyes er en sterk låt som publikum setter pris på, bandet følger opp med Eyes To The Wind, og Under The Pressure, en personlig favoritt. Først nå føler jeg at vi får litt valuta for pengene. The War On Drugs velger å avslutte med Baby Missiles fra Slave Ambient-albumet, og det er bra sang å avslutte med. Robbie Bennett gjør sakene sine bra på tangenter og Granduciel stemme er ikke ulik Bob Dylans. Med det sier han «Thank you!» og konserten er over.
Du kan låne musikk av utøvere nevnt i saka, bare søk her