Det tøffeste toget
Tekst: Frank Michaelsen
I sketsjeprogrammet «In Living Colour», ble det i 1991 vist et innslag kalt «Old Train». Harselasen gikk utover det som på denne tiden var blitt et gammelmodig tv-program.
Men noen år tidligere hadde Soul Train vært noe av det hippeste på tv.
I en tid der afroamerikansk ungdom sjelden figurerte på TV i positive sammenhenger, ønsket nyhetsreporteren Don Cornelius å endre dette. Inspirert av American Bandstand, et populært program for hitmusikk, fikk Cornelius snakket seg til å få lage Soul Train.
Programmet gikk først lokalt i Chicago og var preget av en viss hjemmelaget sjarm med knirkete rekvisitter. Riktig nok var sendingene blitt såpass bemerket at man i 1971 ville flytte dem til Los Angeles for å sende nasjonalt. Særlig de unge plukket opp programmet tidlig og det var Aretha Franklins barn som spurte moren hvorfor hun ikke sang på programmet. Kort tid etter skulle hun gjøre følgende versjon av «Rocksteady» på showet som ennå hadde sin beste tid foran seg.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Gjennom hele programmets løp ville det stå mange viktige øyeblikk. Questlove, trommisen i The Roots, trekker frem Jackson 5‘s fremføring av «Dancing Machine» som et av disse. Og ja, opptredenenen markerte starten på årevis med forsøk på The Robot i skolegårder over hele USA.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
“Everytime I go on Soul Train, it’s a gas and I’m home» sa James Brown en gang. Han spurte Don Cornelius gjentatte ganger “Who’s backing you on this?”. Inneforstått: hvilken hvit mann er det som egentlig star bak Soul Train? «It’s just me» svarte Cornelius høflig.
Nå var det ikke lenger vanskelig å spørre de store artistene om de ville gjeste showet. Soul Train var vokst til å bli en av de viktigste promokanalene for svart musikk. Platemoguler som Clive Davis og Berry Gordy henvendte seg alltid til Don Cornelius når artistene deres utgav ny musikk. Curtis Mayfield, Gladys Knight, Marvin Gaye, Stevie Wonder, Diana Ross og Barry White var bare noen av gjengangerne på programmet.
I pausene kunne man se reklamer som henvendte seg til afroamerikanere, noe mange av seerne ikke hadde vært vant til. Annonser for produkter som skulle ivareta en afro stod i sterk kontrast til tidligere reklamer der produktets oppgave var å fjerne den og glatte ut håret (Se reklamen for Afro sheen under). Noen av danserne i programmet brukte også tradisjonelle afrikanske skjorter, kalt dashikis. Det var en liten kulturrevolusjon som foregikk, til ti-årets mest dansbare musikk, i beste sendetid.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Danserne som deltok fast i Soul Train ble snart stjerner som kunne stå på egne ben. Disse var opprinnelig hentet inn av Cornelius’s assistent, som hadde bakgrunn fra ungdomsarbeid og dermed kjente mange unge gatedansere. Danserne hadde ingen tradisjonell skolering og var følsomme for strømninger og nyvinninger som dukket opp. På denne måten ble Soul Train et eksponeringsvindu for innovasjon. Her kunne man se moonwalking lenge før Michael Jackson populariserte den. Gruppen The Lockers viste en form for break-dance flere år før hip-hop-bevegelsen skulle ta den i bruk.
Etter hvert skulle programmet showcase crossover-potensialet i musikksjangrene. Den første hvite artisten som fikk drahjelp av Soul Train var canadiske Gino Vannelli. Elton Johns berømte fremføring av den funky «Benny and the Jets» skjedde også på Soul Train og førte til at låten ble klassifisert som RnB og dermed havnet på singellisten for nettop RnB-musikk. Deretter fulgte David Bowie, som i klippet under ikke helt vet hvordan han skal mime til hit-en «Fame».
Klikk her for at se den integrerte videoen.
The Soul Train Line var et fast innslag og høydepunkt i sendingene. Danserne formet to rekker for deretter å la hverandre danse mellom disse i et konsentrert «vis dem hva du har»-øyeblikk. Opplegget var noe Cornelius hadde drevet med på fester i ungdommen, men den ene gangen han gikk med på å gå The Soul Train Line på tv tryna han, dessverre.
Soul Train var alltid tidlig ute med den hippeste nye musikken. Paradokset var at Cornelius var kjent for ikke å like hip-hop og rap. Første gangen rap får spilletid på programmet er det Kurtis Blow som er gjest. Under intervjuet med Blow sier Don rett ut at han ikke forstår hip-hop bevegelsen.
Nærmere 90-tallet hadde programmet mistet sin relevans og toneangivende posisjon. Selv om det fortsatt ble laget nye episoder, eksisterte programmet først og fremst som en nostalgisk referanse. Henvisninger til Soul Train i populærkulturen dukket opp til stadighet og gjerne i forbindelse med fremstillingen av et overdrevent karikert 70-tall. Se f.eks. hva butleren Geoffrey driver med i denne episoden av Fresh Prince in Bel-Air.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Don Cornelius gav seg som programleder i 1993 og i 2006 ble Soul Train tatt av luften for godt.