Sitatet over kommer fra Mark E. Smith, frontfiguren i punkebandet The Fall, etter han kalte Mumford & Sons for cunts og kastet en ølflaske på dem. En sann gretten gammel gubbe, og kanskje litt i overkant. Men det sier noe om hvilken posisjon Smith er i, han har aldri brydd seg om hva folk sier eller tenker, han sier hva han vil, og han gjør som han vil; han tisset visstnok på seg like før han gikk på scenen på Glastonbury-festivalen for et par dager siden.
Eller hadde han bare sølt vann? Uansett, det finnes mange rare og kostelige MES-historier der ute, og de kan du lese om i selvbiografien hans, Renegade: the lives and tales of Mark E. Smith. En fornøyelig sak som langer ut verbale truserøsk hist og pist, hvor bl.a. Joe Strummer, Tony Wilson, Bob Geldof, Pete Doherty og tidligere bandmedlemmer på et eller annet tidspunkt har irritert frontmannen, og fått unngjelde. «If I wasn’t who I am, I wouldn’t stand a chance nowadays. I’m trouble».
Sarkastisk oppgulp og ubehøvlet oppførsel til side, The Fall er i disse dager ute med sitt 31. album, Sub-Lingual Tablet. Etter litt fomling med raritetsutgivelser, livealbumer og noen daffe studioplater er det godt å konstantere at de endelig er tilbake i god form, jeg vil faktisk påstå at det er deres beste siden Reformation Post TLC (2007). Det går fortsatt i mye av det samme, Smiths monotone og snøvlende snerring, pulserende basslinjer, råe gitarstrofer og lange repetitive låter. Det er fortsatt utfordrende å lytte til, og det er fortsatt post-punk.
John Peel, som hadde The Fall som et av sine favorittband, sa alltid følgende: «They are always different, they are always the same.» Det er ikke så vanskelig å være enig i det, de har ikke utviklet seg nevneverdig i sin 37 år lange karriere, og heldigvis for det. I tillegg har den siste lineupen overlevd i åtte år, noe som er forbausende lenge med tanke på Mark E. Smiths gjennomgående svingdør-behandling av bandmedlemmene. Smith nærmer seg tross alt 60 år, så kanskje han har blitt litt satt med årene? Vel, jeg tror ingen er trygge i Mark E. Smiths verden, etter han spilte på Øyafestivalen i 2006 sparket han halve bandet like etter, og kalte dem for noen for noen ubrukelige sutrekopper som bare ville hjem til kjærestene sine.
Mon det, så vidt jeg husker fra Øya oppførte Smith seg passe kjip, han gikk på et tidspunkt bort til gitaristen og skrudde av forsterkeren slik at førstnevnte bare ble stående som en tulling. I tillegg sparket han etter en kameramann, spilte noen unoter på keyboardet til kona Eleni Poulou og ellers gjorde alt han kunne for å leve opp til sitt grumpy-old-man -rykte.
